id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
100155 | Portishead «Third»
(Go! Discs/Universal)
Det snakkes mye om hvor «vanskelig» Portisheads tredje album er, men da er det betimelig å minne om at kolossdebuten «Dummy» (1994) og oppfølgeren «Portishead» (1997) ikke akkurat var lettfordøyelig kost, de heller.
Greit nok, «Third» er vel et enda mindre sannsynlig cafésoundtrack, og en åpenbar reaksjon mot ufarliggjøringen trioen har følt seg som ofre for.
Det er imidlertid ikke trass for trossens skyld, det er musikk som syder av smerte, legemliggjort av briljant kantete rytmer, mystisk støyende lydcollager og knivskarp gitar, toppet av Beth Gibbons' kliss nakne og brutalt rørende sang.
Trioen er hundre prosent gjenkjennelig, men makter å beholde særpreget uten å hengi seg til prematur nittitallsnostalgi.
Platen sklir litt ut noen ganger, men et ambisjonsnivå som dette bør og skal applauderes.
På sitt mest potente er det ren voodoo, det Portishead holder på med.
ANBEFALTE KJØP:
«Silence», «Hunter», «Nylon Smile», «Plastic», «Magic Doors».
| 1 |
100156 | Rumble In Rhodos «Intentions»
(Black Balloon/Tuba)
Rumble In Rhodos ga ut sin dessverre oversette debut for to år siden, men kanskje får de sin fortjente plass i lyset nå.
«Intentions» er nemlig enda bedre, enda mer kompleks og enda mer uimotståelig enn debuten, som konsentrerte seg rundt bandets melodiske hardcorerøtter.
Denne gangen utvider de paletten med klare prog-preg, som gir dem ekko av både Motorpsycho og Mars Volta.
Sistnevnte band dukker også opp i bakhodet når Thomas Bratlie klemmer strupebåndene sammen til sine emosjonelle nær-falsetten-utbrudd - for øvrig mer effektfullt enn forrige gang, der stemmen hans lå nærmere det angstridde skriket.
Men det er låtskrivingen som imponerer aller mest denne gangen.
Alle de melodiske elementene er ivaretatt, dynamikken og tempoet er upåklagelig og selv om annenhver låt har sine prog-taktskifter, kan helheten oppfattes nesten for heseblesende og endimensjonal - noe som kunne ha fått denne platen til å falle kraftig sammen om det ikke var for det solide låtmaterialet.
«Intentions» er en plate som går rett i hjertet og tar pusten fra deg på en positiv måte!
ANBEFALTE KJØP:
«Paws, Claws & Alarm-Clock Laws», «Flavoured Envy», «Cinematic Sweeps» og «The Function Of Colour».
| 1 |
100157 | Spillenes nye gallionsfigur
Ventetiden er over, i morgen ankommer «Grand Theft Auto IV»-monsteret norske spillbutikker.
Og klyp meg i armen: det overgår de skyhøye forventningene.
Mobiltelefonen ringer.
Det vil si, den stønner - du har kjøpt en ringelyd som heter «lesbians», og kan ikke unngå å flire hver gang noen forsøker å få tak i Niko Bellic, hovedpersonen i «Grand Theft Auto IV».
Niko tar opp mobilen fra lommen.
Det er Roman, fetter hans, som ringer.
Han lurer på om du vil være med å spille biljard.
Du nøler, noe som er et synlig bevis på hvor ufattelig bra historien og rollegalleriet er i «Grand Theft Auto IV».
Det er rundt 15 timer med spilletid og en måneds tid i spillet siden du ankom Liberty City, en virtuell kopi av New York City, og historien har skapt et intrikat nettverk av kontakter, venner og fiender.
Elizabeta vil ha deg til å hente et parti kokain fra et tungt bevoktet, falleferdig hus.
Den hyperaktive Brucie lurer på om du kan stjele en sjelden sportsbil for ham.
En korrupt politimann vil ha deg til å fjerne bevismateriale mot ham.
En irsk-amerikansk brødreflokk planlegger et storstilt bankran og trenger en sjåfør.
Og så langt er det «bare» snakk om gjøremål mer eller mindre knyttet til historien.
Du har i tillegg en enorm by å boltre deg i, med hundrevis av geniale detaljer og sideoppdrag du kan bruke flerfoldige titalls timer på hvis du vil.
Men så var det Roman da.
Han hadde kanskje pyntet litt på sannheten da han lokket Niko til Liberty City - luksusen og de fine damene lot vente på seg - men familie er familie, så du takker ja til invitasjonen.
Niko finner en bil han liker og sjekker døren.
Denne gangen er den låst, så han knuser vinduet, åpner døren og fikler med kabler for å starte motoren.
Alarmen uler, og han håper politiet ikke er i nærheten.
Radioen står på Vladivostok FM og de danseglade tonene fra den ukrainske versjonen av Ruslanas «Wild Dances» ljomer ut av høyttalerne.
Og mens du kjører for å hente Roman, er det god tid til refleksjon over det Rockstar North har fått til.
De har skapt en helt vanvittig troverdig virtuell verden.
Fotgjengere, trafikken, været, det skiftende døgnet og detaljer i gatebildet passer så naturlig inn i det hele at du ikke skjønner hvor vellaget det faktisk er før det har gått en god stund.
Det er en verden som syder av kreative idéer, herlig humor og spennende, morsomme og engasjerende oppgaver.
Niko er også et perfekt valg som hovedperson i dramaet som utfolder seg.
Han er ny i Liberty City, han utforsker nysgjerrig hva byen har å by på, prøver ut forskjellige allianser og forsøker å få et grep om hvordan han skal komme seg opp og frem.
Akkurat som deg.
Du skaffer deg nye venner og uvenner, du tar på deg enkle strøjobber for gangstere et stykke ned på den kriminelle rangstigen og du orienterer deg forsiktig i en verden du kan ende opp med å bruke rundt 100 timer i før du har gjennomført absolutt alt du kan gjøre.
Og så har du den ekstremt morsomme multiplayerdelen, som vil forlenge spilletiden betraktelig.
Jeg blir ikke overrasket dersom folk koser seg med «Grand Theft Auto IV» i årevis.
Et par mellomlagringer hadde muligens gjort seg på noen av de lengre oppdragene, og det blir kanskje litt vel mye russehumor.
Du bør også være klar over at det ikke tar HELT av før etter rundt 10 timers spilletid, de første timene er litt langsomme.
Ikke forvent deg noen revolusjon heller, «Grand Theft Auto IV» er først og fremst en foredling av konseptet fra forgjengerne.
Men så er det også en sinnssykt omfattende foredling, da.
Absolutt alt har blitt bedre.
Vi snakker om det ultimate actionspillet, spillet vi har drømt om siden «Grand Theft Auto III» gjorde sin sjokkartede debut i 2001.
Et lite tips:
Ta et gjensyn med «Grand Theft Auto III» etter noen timer med «Grand Theft Auto IV» - du vil nesten ikke tro dine egne øyne, såpass markant er evolusjonen.
Vi snakker om et spill hvor den enorme valgfriheten og den gigantiske verdenen fungerer som en ramme til en stramt regissert og uhyre velskrevet actionthriller med treffsikker dialog og et nydelig rollegalleri.
Tonen er mer voksen og seriøs enn før, noe som kler denne historien svært godt.
Du får knivskarp action, bitende satire, intense biljakter, tørrvittig ironi, intriger, sex, kjærlighet, drama, spenning og noen helt fantastiske skytescener.
Det er den mest troverdige verdenen i et spill noen sinne, det har den kanskje beste historien og det mest interessante rollegalleriet jeg har sett i et spill til nå og den enorme valgfriheten gjør «Grand Theft Auto IV» til et bortimot hypnotisk engasjerende spill.
Dessuten er bilkjøringen betraktelig bedre, som sammen med et helt nytt skytesystem (med auto-aim og muligheten til å ta dekning) sørger for en ekstremt velsmurt og velfungerende spillbarhet.
For å si det sånn: her er forbedringen fra tidligere spill i serien ekstrem.
«Grand Theft Auto IV» forbedrer med andre ord alt vi elsker, og tilfører elementer som hever spillopplevelsen til nye høyder.
Det er et spill som bobler over av kreativitet og skaperglede fra noen av spillindustriens ypperste utviklere.
Du får dessuten timesvis med dypt engasjerende filmatiske sekvenser, det har standup-show fra kjente komikere, egne TV-kanaler og en mengde radiostasjoner med hysterisk bra humor og den ene kule låten etter den andre - låter spillerne kan kjøpe direkte fra spillet.
Det er en komplett spillpakke og et helt popkulturelt univers, et univers som vil holde millioner av mennesker verden over fengslet i månedsvis.
Og et univers som vil holde kaldsvettende senior vice presidents i plate-, TV- og filmbransjen våkne om nettene i pur engstelse.
Det er det soleklart beste spillet i serien til nå.
Og når utgangspunktet allerede er klassikerstemplet og elsket av flere titalls millioner mennesker verden over, sier det seg selv at vi har med noe helt, helt spesielt å gjøre.
«Grand Theft Auto IV» er en toneangivende gallionsfigur for hele spillmediet.
Niko Bellic tar over stafettpinnen fra spillfigurer som Mario og Lara Croft, og illustrerer med all tydelighet hvilken rivende utvikling spillenes verden er inne i, de seismiske endringene den tilfører populærkulturen.
Det er et spill som skyter frem brystet, løfter på haken, tar frem roperten og slår fast med urokkelig overbevisning:
Det er til disse svimlende høydene spillene har klatret til nå.
Du er nesten fremme hos Roman når telefonen ringer igjen.
En mystisk mann i en hemmelig organisasjon lurer på om du kan sette deg i et helikopter, fly over og mellom skyskraperne på Alonquin (Manhattan) og skyte ned et annet helikopter med bazooka.
Bazooka!
Skyskrapere!
Helikopter!
Du ringer Roman og sier sorry, men vi får ta den biljarden en annen gang.
PS:
For å kunne anmelde «Grand Theft Auto IV» til utgivelse, tilbrakte jeg tre døgn med spillet i et hotell i London.
En representant for Rockstar Games var til stede under hele testperioden.
VG betalte for reise og opphold.
Jeg klokket til sammen inn omtrent 24 timers effektiv spilletid, noe som tilsa en fullføringsprosent på 41,52.
Til sammen 60 oppdrag ble fullført, jeg hadde rundt 300.000 dollar i lommeboken, 508 spillfigurer ble ekspedert og 7 340 kuler ble avfyrt.
Jeg hadde kjørt bil i over 30 mil, tatt taxi i rundt 10 mil og vandret omtrent fire mil til fots.
Spillet er testet på Xbox 360.
Endelig er Grand Theft Auto IV her!
Her ser du vår videoanmeldelse.
| 1 |
100159 | Velment og ordinær
Kommer snart til en TV-kanal nær deg
| 0 |
100160 | Møkk
Underholdningsmessig ørkenvandring
| 0 |
100161 | Klamt på kontoret
Begrepet «tøft arbeidsmarked» får ny mening
| 0 |
100162 | Øynenes forbannelse
Velfrisert og amerikanisert skrekk, med et par åpenbare svakheter.
HANDLER OM:
Sydney Wells er konsertfiolinist - og blind.
Hun gruiper muligheten når en hornhinnetransplantasjon kan gjøre seende igjen.
Det hun ikke regner med, er at med synet føler også en rekke nifse hallusinasjoner; Blant annet kan hun «se» døden.
Så besettelsen blir altoverskyggende for Sydney:
Hva er det egentlig som skjer og hvem var egentlig donor?
Filmen er for øvrig en remake av hong-kong-brødrene Oxide og Danny Pang «The Eye» fra 2002.
DOM:
Jeg her dessverre ikke sett originalen, som av enkelte kjennere jeg stoler på blir betegnet som uforglemmelig.
Denne utgaven er forglemmelig.
Ikke fordi skrekken ikke er patent gjort, ikke fordi skrekklisjéene er velsmurte.
Sånn sett sitter det meste patent på plass.
Problemet er Jessica Alba.
Hun er selvfølgelig skjønn å skue, som alltid.
Men makan til fomling!
Hun holder fiolinen som var det en hundebæsj, hennes mimikk begrenser seg stort sett til uinspirert og tåreomkranset mysing - og helt generelt ser hun ut som et menneske totalt uten grep på livet.
Hvilket hun avgjort skal ha, i følge filmens øvrig nerve.
En nerve som for øvrig kuttes fullstendig av av en myk, altfor tilfredstillende og altfor lettvint avslutning.
| 0 |
100165 | Henning Kraggerud, fiolinEugene Ysaÿe:«Six sonatas for Solo Violin, op.
27»
KLASSISK (Simax Classics)
Utsøkt platedebut fra Kraggerud
Fiolinisten Henning Kraggerud er ute med sin første soloplate.
Og på den spiller han på et av verdens mest eksklusive instrumenter:
En Guarneri del Jesu-fiolin som er en del av samlingen Dextra Musica, som eies av Sparebanken NOR.
Og Kraggerud har valgt seg et spennende repertoar, seks solosonater av den belgiske komponisten Eugene Ysaÿe.
Musikken har mange paralleller til Bachs solosonater, men her er det sitater fra mange andre komponister og - man kan sitte og lytte til et relativt moderne tonespråk før man plutselig blir overrasket av en snutt man kjenner godt fra før.
Kraggerud har gått denne symbolikken grundig etter i sømmene, og har også skrevet en meget informativ analyse i tekstheftet.
Og etter som Kraggerud er en av de aller fremste fiolinistene i dag, spiller han med en klarhet og et raffinement som gjør platen til en sjelden opplevelse.
Det er nesten så musikken kvitrer i letteste partiene i sonate nr. 2, for eksempel, før han drar til en røff og tøff finale.
En flott platedebut av en stor musiker, og komponisten bør også opp og fram.
TORI SKREDE
| 1 |
100169 | Nicole Atkins«Neptune City»
ROCK (Columbia/Sony BMG)
Et stort talent melder ankomst.
Unge frøken Atkins debuterer med brask og bram i dobbelt forstand:
Ikke bare er hun rasende god, musikken hennes er også så storslått at det virker som om noen har glemt å gjøre henne oppmerksom på at det finnes noe som heter skamvett.
Hun bærer tunge referanser på sine skuldre med største selvfølge:
«Neptune City» er som en bunke Roy Orbison-sanger sunget av Chrissie Hynde og Dusty Springfield, dynket i Hollywood-dramatisk produksjon à la Springsteen anno «Born To Run».
Store ord, ja, men denne cinematisk orkestrerte platen tåler såpass til sammenligninger - låtene fremstår som høyreiste slott, og Nicoles sangprestasjoner er en prinsesse verdig.
Kudos også til hennes svenske produsent og musikere, som veksler mellom sakral klang og slamrende rølp med fabelaktig fingerspissfølelse.
Resultatet er musikk med pop i hjertet, rock i røttene og en appell som burde strekke seg fra den ivrigste platesamler til den sløveste radiosjef.
ANBEFALTE KJØP:
«Together We're Both Alone», «The Way It Is», «Cool Enough», «Love Surreal», «Brooklyn's On Fire!».
| 1 |
100174 | Spol over
Hva tenkte de på¿?
DOM:
Denne filmen har et idealistisk, naivt hjertelag som gjør det for kjipt å ty til laveste terningkast.
Men du verden.
«Be Kind, Rewind» er en film det er vanskelig å forestille seg hva gjør på kino i Norge - en komedie som vil det sjarmerende og godhjertede (alle skal med, gammel som ung, i det fargerike småbyfellesskapet), men ender opp så feilslått at det egentlig er vanskelig - og liten vits - i å prøve å forklare hvorfor eller hvordan.
Utelukkende av interesse for folk som orker å se Jack Black «spille» Jack Black én gang til - dette bør og må bli den tidligere antatt talentfulle franskmannen Gondrys siste forsøk på å lage komedie.
| 0 |
100175 | Ømt om ungdom
Pubertet som poesi
DOM:
Det kan ikke hevdes at alle unge outsidergutters skytshelgen, den amerikanske filmregissøren Gus Van Sant, gjør noe direkte nytt denne gangen heller.
Men aldri har han vel laget en vakrere film enn «Paranoid Park».
Scenene fra skateboardermiljøet (en subkultur som på forunderlig vis har evnet å beholde sin undergrunnsstatus) er gjengitt som en feberdrøm som både avskrekker og tiltrekker.
Aldri har de unge, magre og fortapte guttene fra skilsmissehjem hatt tjukkere lepper eller sett mer sensuelle ut.
Bruken av sakte film gir filmen en bortkommen kvalitet, en følelse av at tenårene er en slags forvirret, magisk tilstand.
Lydsporet er supereklektisk - fra «musique concrete» via klassisk til indiepop og Billy Swanns godlynte «I Can Help».
Midtveis i filmen, etter at hovedpersonen ved et tragisk uhell har forårsaket en voksen manns død, er det en dusjscene som formidler smerte på en så sanselig måte at sekvensen oppleves som totalt virtuos, uforglemmelig.
Er filmen perfekt?
Nei.
Men det er vanskelig å komme på så mange andre som gjør det Van Sant gjør.
Bør vi ubehages av denne godt voksne (56 år gamle) regissørens fortsatte fascinasjon for de unge, vakre og fordømte?
Jeg vet ikke.
Men ingen kan komme å si at det ikke pulserer en ekte og enorm ømhet gjennom hvert sekund av denne filmen.
| 1 |
100177 | Ren djevelskap
Seriøs, humørløs, gjennomført vellaget djevelsk sadisme.
Punktum.
HANDLER OM:
Et rikt, ungt-voksent par og deres 10-11 år gamle sønn er på vei til deres sommerresidens.
Naboene og golfpartnerne har besøk av to veloppdragne, hvitkledde unge menn.
Underlig, for så vidt.
Men ikke oppsiktsvekkende.
Når så de unge menn står på «vårt» pars dør for å låne fire egg, virker alt normalt.
Inntil de unge menn avslører seg som det de er:
To ravgale, ufølsomme drittsekker, som piner, ydmyker, dreper.
De er velpleide, utstuderte torturister.
Uten at man ser vold, faktisk.
Men lyden!
DOM:
Filmen er en temmelig nøyaktig kopi av regissør Michael Hanekes østerrikske utgave fra 1997.
Den gang fant jeg ufyselighetene geniale.
Med denne utgaven er jeg mye mer i tvil.
Av flere grunner:
Gjenkjenneligheten i skuespillerne i denne nye utgaven, gjør filmen mindre «farlig», tross alt.
Dersom dette er østerriksk samfunnskritikk anvendt på det selvgode, trygghetsdesperate og overpriviligerte rikmanns-USA, tar man - og dette trodde jeg aldri jeg skulle si: urettferdig hardt i.
Filmen er en intellektuell og emosjonell prøvelse av dimensjoner.
Såpass i den ekstreme enden av skalaen, at man mer føler seg som et forsøksdyr enn som publikummer.
Og til slutt føler manipulert - i provoserende grad.
Antakelig til glede for regissøren.
Men ikke for meg.
| 0 |
100180 | Øyonn Groven Myhren «Gullveven.Mellomalderballadar»
Etnisk Musikklubb
Musikalsk fortellerkunst
Med sparsomme virkemidler skaper kvederen Øyonn Groven Myhren engasjerende musikalske bilder på denne samlingen av århundregamle ballader.
Enten hun synger solo eller akkompagnerer seg selv med et enkelt harpespill eller fottramp skinner hennes fortellerevne gjennom disse sangene om lyst og lek, sorg og alvor.
I all sin nøysomhet er uttrykket hypnotisk og kraftfullt, som i den swingende «Dalebu Johnson» eller den flørtende «Friargavene».
På et par kutt får hun følge av Leiv Solberg på hardingfele og via moderne teknologi også bestefaren Eivind Groven på hans renstemte orgel.
Øyonn Groven Myhren er en tradisjonsbevisst kveder som formidler sitt stoff med autoritet og kunnskap kombinert med musikalsk skaperkraft.
Denne utgivelsen føyer seg pent inn i en overbevisende rekke av utgivelser med hennes sterke stemme.
Carl Petter Opsahl
| 1 |
100183 | Robert Forster «The Evangelist»
(Tuition/Tuba)
Rørende hyllest til avdød partner.
På åttitallet var The Go-Betweens Australias svar på The Smiths og R.E.M. - stilmessig og kvalitetsmessig, om ikke salgsmessig.
Etter å ha ligget brakk som gruppe hele nittitallet gjorde de et formidabelt kunstnerisk comeback dette tiåret, og lagde sin kanskje beste plate, «Oceans Apart», i 2005.
Året etter ble det stopp, for da døde Grant McLennan, halvparten av den kreative kjernen i bandet.
Robert Forster er den gjenlevende halvparten, og med sitt første soloalbum på 12 år byr han på sørgmodig, akustisk drevet rock helt i tråd med det siste han og McLennan lagde sammen.
Dødsfallet kaster selvsagt skygge over platen, noe Forster takler med verdighet og en rak rygg som bærer praktfulle melodier og oppløftende tekster.
Det er en ikke ubetydelig «Automatic For The People»-følelse over «The Evangelist».
Forskjellen på den nye R.E.M.-platen og denne er forskjellen på rock som underholdende repetisjonsøvelse og rock som vital videreføring av ubesudlet magi.
Anbefalt kjøp:
«Pandanus», «The Evangelist», «Let Your Light In, Babe», «A Place To Hide Away», «It Ain't Easy»
| 1 |
100184 | MGMT:«Oracular Spectacular»
(Columbia / Sony BMG)
Godlynt drømmepop.
New York-duoen MGMT (uttales «management») har fortjent fått mye oppmerksomhet for denne debuten, der små søte melodier pakkes inn i overdådige, luksuriøse arrangementer.
Lyden er mildt sagt svær og svevende, noe som nok må tilskrives produsent Dave Fridmann.
Han har jobbet mye med Flaming Lips, og nettopp dette bandet ligger svært tett opptil MGMTs uttrykk også.
Samtidig er det ikke tvil om at duoen har hørt sine doser tidlig David Bowie, og når tempoet økes og MGMT byr på et par glinsende diskonumre, er ikke veien til Scissor Sisters lang.
Dette er deilig dekadent og forfriskende nytt på samme tid!
Anbefalte kjøp:
«Time To Pretend», «Electric Feel», «Kids» og «The Handshake».
| 1 |
100187 | Virtuell abbor
Kan et spill om abborfiske være gøy?
Sega forsøker seg på Nintendo Wii.
Den beste unnskyldningen jeg fant på for å slippe unna fisketurene da jeg var liten, var at det var synd på fisken.
Nå er jeg voksen og skal teste sportsfiskespillet «Sega Bass Fishing» for Wii.
Hvordan skal jeg fiske virtuell abbor uten at fiskevegringen min ødelegger?
Jeg hører fra en kamerat at fjorten timers sammenhengende laksefiske kan føles som fem.
At pulsen kan ligge i hundre, og hvis alt plutselig klaffer og storfisken biter på, så kommer kicket.
Ok, tenker jeg, det høres litt ut som å spille spill.
Jeg gir fiskespillet en sjanse.
Meny og bakgrunnsmusikk minner mest av alt om et rått, actionfylt bilspill.
Det krasjer totalt med mitt bilde av stille, kjedsommelig venting hvor et dunk i båten kan ødelegge fiskelykken.
Men sånn er altså ikke «Sega Bass Fishing».
Det handler om konkurranse, strategi og strenge tidsskjema.
Og et godt håndlag med Wii-kontrollen.
Det er ikke bare å veive med kontrollen og hive ut snøret.
Nøye avveininger om landskap, vær, temperatur og årstid må gjøres først, for å finne det beste åtet.
En må sikte presis, og sveive inn på rett vis så fisken lar seg lure.
Når klokka tikker og fiskene er kresne, føler jeg meg faktisk litt kul når jeg haler inn ikke bare «a big one», men også «a HUGE one!».
Jeg blir litt god.
Ikke sånn at jeg ofte kommer på førsteplass i turneringene, men på fjerde og femteplass.
Det føles bra.
Jeg legger merke til at fiskene er vakre, til Wii-grafikk å være.
Når abboren biter på kroken føles det tvingende nødvendig at den blir min, at jeg vinner over den i drakampen.
Det er meg, stanga og abboren.
Da er det litt skuffende at Wii-kontrollen og Nunchucken virker upresise.
Det er vanskelig å styre fiskestanga akkurat slik en vil, slik spillet krever.
Drakampen med abboren er såpass sentral at spilleren skulle hatt flere pekepinner om stangas posisjon i forhold til kontrollene.
For eksempel at stanga er med i skjermbildet.
Abbor er en ettertraktet sportsfisk både fordi den kjemper hardt, og fordi den smaker godt.
Smaken får jeg ikke testet.
Men kampen i «Sega Bass Fishing» er hard, og utgjør ca halvparten av moroa.
Da er det unødvendig at Wii-kontrollen ikke er helt på spillerens side.
Hadde «Sega Bass Fishing» hatt flerspillermodus, hadde jeg spilt med min lakseentusiatiske kamerat.
Men det er bare for én spiller av gangen, og det synes jeg er bortkastet.
Jeg skal ikke påstå at fjorten timers spilling av «Sega Bass Fishing» føles som fem.
Men jo, jeg føler at fisking kan være gøy.
Ikke verst.
| 0 |
100188 | Rideklubb på nettet
Nå kan barna melde seg inn i en online rideklubb, der de konkurrerer om å bli mestere i sprangridning.
En nettdrøm for hestegale jenter.
Jeg kan ennå huske gleden hver gang det kom noe fra Penny-klubben i postkassen - den store rideklubben da jeg var hestegal småjente.
Nå trenger hestejentene bare å klikke seg inn på nettet, så kan de konkurrere i sprangridning, møte andre hesteinteresserte og få svar på alt de lurer på om hest.
«The Riding Club Championships» er et online-spill.
Du får altså ikke kjøpt det i butikken, men må melde inn barnet ditt på nettet.
For 5 euro i måneden kan barnet ri så mye sprangridning det vil.
På nettsiden finnes det også aktiviteter og konkurranser, for eksempel hestepuslespill, snakkeforum og hesteeksperter som svarer på spørsmål.
De fleste som har prøvd sprangridning vet at det ikke er lett.
Det er det heller ikke her.
Spillet er utfordrende, uten å være ulogisk vanskelig.
Det er rett og slett realistisk - du må trykke på tastene på riktig tidspunkt for at hesten skal hoppe over hindrene.
Sier du i fra for tidlig eller sent, risikerer du at hesten river eller ikke hopper.
Og hvis du vingler for mye, hender det at hesten snubler i sine ene bein.
Banene er laget akkurat som ekte sprangridningsbaner.
Og det gjelder å ha øynene med seg!
Du må sjekke at det røde flagget er på riktig side av hinderet, ellers må du ri rundt.
Misser du for mange ganger, blir du diskvalifisert.
Etter hvert som du trener blir både du og hesten bedre, og oppnår høyere ranking og status.
Du må også sørge for å ivareta hestens behov underveis.
Spillet lanseres 1. april, men er fremdeles under utvikling.
Utviklerne lover at det kommer flere alternativer etter hvert, blant annet dressurridning.
Og det er godt, for i lengden kan nok all sprangridningen oppleves litt ensidig.
Visse deler av spillet kan også oppleves som litt mangelfullt.
Man kan for eksempel velge seg en stall, der enten utvalgte venner eller alle kan slippe inn.
Men man får ikke mulighet til å være i stallen, den bare eksisterer som et slags virtuelt hus.
Uansett - spillet er såpass gjennomført og vellykket på alle måter, at grunnlaget er lagt for en super rideklubb for barn i flere aldre.
Og hva er bedre enn at barna er på en «trygg» side på nettet, som både kan skaffe dem nye venner og stimulere de små grå med «hestlige» utfordringer?
Barnet kan prøve spillet gratis i 5 timer før de eventuelt melder seg inn i klubben, på www.ridingclub.com.
| 1 |
100189 | Pedagogisk prinsessespill
«Disney Princess» tar barna med inn i en vakker eventyrverden - og lærer dem ting samtidig.
Det er definitivt slutt på de tider da grafikken på barnespill var synonymt med dårlig.
Kanskje det skyldes at barna ofte har egen laptop nå, fremfor å måtte spille på pappas gamle PC?
Eller er det fordi spillmakerne tar barna mer på alvor - noe som sannelig er på tide.
Uansett:
Grafikken i Disney Princess er eventyrlig vakker - bokstavelig talt.
Prinsessespillet er naturlig nok mest for jenter, og det er lagt mye vekt på estetikk og «jåleri».
Spillfiguren har for eksempel et svært romslig klesskap, med uttallige klesplagg å velge mellom.
Ellers er spillets konsept så klassisk som det kan bli:
Den onde heksen Zara har invadert kongerikene til prinsesse Askepott, Snøhvit, Jasmin og Ariel, og gjort verdenene «onde» og grå.
Spillfigurens oppgave er å endre kongerikene tilbake til å bli «snille» og fargerike.
Dette gjør man blant annet ved hjelp av tryllestaven, som kan utføre alt fra å fargelegge trillebårer til å låse opp porter til å trylle bort onde figurer.
Barna kan velge hvilke verdener de vil tre inn i, blant annet ut fra vanskelighetsgrad.
Oppgavene omfatter alt fra å fargelegge gjenstander til å få de syv små dvergene til å jobbe sammen til å fange opp rullende steiner.
Av og til kan det imidlertid være litt vanskelig å vite hva man skal gjøre, og hvordan, selv om det er forklart med norsk tale.
En annen irriterende faktor er den snille, sukkersøte tonen.
Hvorfor skal jentefigurene i disse spillene alltid være så milde, snille og selvoppofrende?
Jeg etterlyser tøffe pippi-prinsesser som tør å heve stemmen og dytte fiendene av veien.
Uansett - et nydelig eventyrspill som garantert vil treffe unge jenter med et trylleslag.
| 1 |
100191 | Kreativ reise
«Lille Øisteins store reise» skal inspirere barna til å tegne, slik at de blir mer kreative.
Lille Øistein, som er hovedpersonen i spillet, er en miniutgave av Øistein Kristiansen.
Kristiansen er en stor TV-personlighet i Asia, og her til lands er han blant annet kjent fra NRK Barne-TV - «Øisteins blyant».
Øistein hevder han har en livsoppgave, og det er å lære barn å bli glade i å tegne.
Det prøver han blant annet på i dette spillet.
Barna blir tatt med ut på en reise i verden, der de skal løse ulike oppgaver og utfordringer underveis.
Oppgavene kan omfatte alt fra å tegne en tegning, på tilsvarende måte som i paint, til å slå på monstre som spretter opp av hull til å legge puslespill til å lytte på musikk.
Sånn sett er spillet svært pedagogisk og variert - barna får stimulert både den kreative, musikalske og logiske sansen.
Spillet har også flott grafikk og spillbarhet, og er generelt underholdende.
De ulike figurene kommer for eksempel med flere morsomme eller ironiske bemerkninger.
Ulempen er at det kan bli i overkant mange, og lange, frekvenser med prating.
Dermed risikerer man at barna blir utålmodige.
Kanskje fokuseres det også vel mye på «store» Øistein, med for eksempel mange bilder av hvor han har vært.
Er dette så interessant for barna?
Det er morsomst når man får spille selv.
| 1 |
100193 | Zombie-kalkuner
SEGA har børstet støv av to spill som på sitt verste er som kalkuner å regne, og som på sitt beste demonstrerer genialiteten i Wii-kontrollene.
Zombiene strømmer på som kunder til et kjøpesenter i julestria, og det er herlig å plaffe dem ned.
Uten sammenligning forøvrig.
Du sikter på skjermen med Wii-kontrolleren, fyrer av ved å holde inn A og B-knappen, og lader ved å sikte utenfor skjermen et øyeblikk.
Enklere kan det ikke bli.
Med automatisk justering av synsvinkel ruller handlingen avgårde som en berg- og dalbane.
Spilleren kan derfor konsentrere seg fullt om å skyte de dauingene som rører på seg.
Her slipper du å lure på om du har noen i hælene, for isåfall viser spillet deg det.
Det er ikke akkurat mye AI hos de vandøde her i gården, for de dukker alltid opp på samme sted og oppfører seg på samme måte.
They're fierce.
They're dead.
And they're coming for you, står det på coveret.
So?
Dette er ikke akkurat nifst.
Denne berg- og dalbanen gjennom zombieland er altså nøyaktig lik hver gang.
Det går ikke an å lagre spillet underveis, så du går fort lei av å begynne på nytt og gjøre akkurat det samme om igjen.
Sånt er sjelden moro, selv om det er litt morsommere i 2-spillermodus.
Både THotD 2 og 3 forsøker å være skremmende, men ender opp som kalkunmateriale.
De dårlige replikkene og det pinlige skuespillet i toeren, sammen med grafikk og musikk fra de rustne spillehallenes tid, gjør THotD2 til en komisk parodi på sjangeren.
THotD 3 gjør det hakket bedre enn forgjengeren på de fleste områder.
Men det er vanskelig å la være å knise av følsomme samtaler om far-datter-forhold innimellom blodsølet.
Stivalgene spilleren foretar underveis, kunne ha skapt mer variasjon.
Til syvende og sist handler dette bare om stokking av rekkefølgen på sekvenser, eller korte snarveier.
En viss motivasjon er det i at det låses opp mulighet for flere liv og lignende etter hvert, men det holder ikke.
Er disse to spillene så parodiske at det er verdt å spille dem?
Et par ganger kanskje, men ikke mer.
Wii-kontrollene er såre enkle og deilige å bruke til zombie-utryddelse.
Men det er gjentakelsene som er det store problemet.
Disse to spillene feiler stort i å motivere spilleren til å skyte seg hele veien fram til slutt.
Men du blir ihvertfall ikke skremt.
PS: The House of the Dead 2 kom første gang i 1998, og oppfølgeren i 2002.
Wii-utgaven er kompatibel med Wii Zapper.
| 0 |
100194 | Erke-generisk grottekravling
Det er ikke rent få ting å sette den kritiske pekefingeren på i «Dungeon Explorer».
Allikevel har rollespillet en merkelig sjarme.
«Dungeon Explorer» er et merkelig spill.
På tross av å være en erkegenerisk diablo-klone av et action-rollespill, får man av en eller annen grunn ikke den kjipe følelsen av å ha spilt akkurat det samme før.
Nøyaktig hvorfor er vanskelig å si, på overflaten ser det ut som selve definisjonen på et anonymt grottekravlerspill.
Alt fra navn på våpen til nivådesign er så lite kreativt at det nærmest blir en ufrivillig parodi på seg selv.
Dialogen er dessuten utrolig sær og forbløffende lite selvironisk.
De tekstbaserte samtalene ikke akkurat godt skrevet, historien forøvrig er fullstendig uengasjerende.
Uten å avsløre for mye, er sistebossen et egg.
Hvorfor akkurat et egg er jeg ikke riktig helt sikker på, men det hadde visst noe å gjøre med en demonkonge, onde trollmenn og slikt.
Det jeg derimot la merke til, var at egget gravalvorlig annonserte at krigeren min «truly are.. the dungeon explorer» før det forsvant heden med de udødelige ordene «Gah..
Gaaaah..
GAAAH!!».
Egget er forøvrig en av de få fiendene du møter som ikke høres ut som Yoda fra Star Wars.
En levende-død erkemagiker blir noen hakk mindre skummel og noen hakk mer tøysete når han utbryter «Hurt you, I will not!».
Selv til å være et håndholdt rollespill, går det fort unna i «Dungeon Explorer».
Fra du startet opp spillet til du knuser tidligere nevnte egg drøye femti nivåer senere, går det knapt syv timer.
Iløpet av de syv timene har vanskelighetsgraden beveget seg i en elegant bue.
De første oppdragene er latterlig enkle, noe som egentlig ikke er noe stort problem ettersom det gir deg spillerom til å bli vant med spillkontrollene.
Det trengs, da disse er lite intuitive og ikke benytter seg av DS-pennen eller trykkskjermen i det hele tatt.
Halvveis ute i spillet blir ting atskillig vanskeligere.
Sluttbossen i det andre av totalt fire kapitler er uten sammenlikning den vanskeligste i spillet.
Etter to mislykkede forsøk, fikk jeg endelig has på ham i en ti minutter lang kamp som kostet meg over førti røde helseflasker og tretti blå magiflasker.
Etter dette skulle man kanskje tro at vanskelighetsgraden bare fortsatte å øke, eller i det minste flatet ut på et høyt nivå.
Neida, derfra og ut blir spillet bare enklere og enklere.
Problemet til «Dungeon Explorer» er at det ikke helt har kontroll på sin egen styrke.
Det sterkeste punktet til spillet er nemlig våpen- og utstyrssystemet.
Utvalget av episk og vanvittig mektig utstyr er imponerende.
Det er alltid gøy å bli belønnet med et nytt sverd som er nesten dobbelt så kraftig som det gamle, men når galskapen gjentar seg noen ganger begynner spillet åpenbart å miste grepet.
Det føles nærmest som om man jukser, spillet tør ikke helt å slippe løs monstre som er sterke nok til å utfordre de etterhvert gudeliknende rollefigurene.
Mot slutten klarte slemmingene knapt å skade krigeren min, han drepte det meste med én sverdsving og hadde så mange livspoeng at det trengtes ni røde helseflasker for å helbrede han fullstendig.
Selv om «Dungeon Explorer» lider av litt for mange svakheter til å kunne anbefales særlig varmt, gjør den ufrivillig artige dialogen og det vanvittig kjappe nivåhevingstempoet spillet sånn passelig underholdene.
Dersom man gidder det, kan man også ta fatt på en femti-etasjes pyramide sammen med opptil tre venner, lokalt eller over Wi-Fi.
Alt-i-alt er dette dog en grotte du strengt tatt ikke trenger å kravle i.
| 0 |
100195 | Romantisk visvas med glimt i øyet
Oppskrifts-romantikk så det holder.
Men Katerine Heigl er god!
HANDLER OM:
Jane er et menneske som alltid har levd for andre, helt siden moren døde tidlig fra henne, søsteren og faren.
Trangen til å hjelpe, og hennes uomtvistelige evner som romantisk drømmer, leder henne til 27 opptredener som den - i USA nokså - dillete oppblåste rollen som brudepike.
Og hun har spart på hver eneste kjole!
Spørsmålet blir bare:
Når skal hun selv oppleve lykken?
DOM:
Ikke èn klisjè er utelatt:
Den håpløse forelskelsen i sjefen, den egoistiske søster, den rappkjefta og frittlevende venninnen, alle de villeste innfall for «tema-bryllup», passende popmusikk, blomsterbuketter i tonnevis, romantikk for alle andre.
Ikke en konfetti-rull blir liggende urørt!
Den mest usannsynlig kjærestekandidat er der selvfølgelig, også.
Og uten å røpe for mye:
Gjett hvordan det går - til slutt?
Som beskrevet:
Temmelig håpløst.
MEN:
Filmen går hele løpet, uten å rødme.
Og Katherine Heigl har sjarm, timing og «it» nok til en glad tullestund.
I blonder.
| 0 |
100196 | Pappas piker
Småsøt, men noe langtrukken historie om en nysgjerrig jentunge og pappaens brokete kjærlighetsliv.
HANDLING:
Will (Ryan Reynolds) er en nyskilt mann i 30-årene.
Hans geskjeftige datter (Abigail Bresin) vil finne ut sannheten om pappas tidligere forhold til damer.
Ved å bytte om navn, og ved hjelp av småjusteringer av sannheten, forteller pappa sin historie.
«Leken» går ut på at datteren skal gjette seg frem til hvem av kvinnene som til slutt ble hennes mor.
DOM:
Et artig og sjarmerende utgangspunkt skjemmes etter hvert av omstendelig uthaling av historien.
Ryan Reynolds er habil, men litt lite nyansert i rollen som ung fremadstormende mann som gradvis omgjøres til desillusjonert halv-kyniker.
Gjennom hans møte med tre ulike kvinner blir vi med på en reise i hans fortid; muntre tilbakeblikk på hans liv som Clinton-medhjelper på tidlig 90-tall og hans balansekunst mellom vennskap og kjærlighet til kvinner.
Muntre godbiter og bittersøte undertoner krydrer filmen, som sjonglerer seg i en nokså forutsigbar retning.
Og slutten er som en frisk dessert, søt - med en liten vri.
| 0 |
100198 | Dra til helvete
Den brennheite sesongavslutningen i «Sam & Max» tar deg til helvete og tilbake
Sesongfinalen «What's New, Beelzebub?» av pek-og-klikk-spillet med freelance-politiheltene Sam & Max i hovedrollene holder koken og leverer sprø humor, merkelige gåter og utfordringer av den besynderlig eksentriske sorten.
Sam og Max reiser denne gang til «etasjen under» for å redde sjelen til den paranoide og herlig sjarmerende Bosco fra nabobutikken som ikke er en butikk.
Fra dette utgangspunktet ruller historien av gårde i et forrykende tempo og stopper ikke for å trekke pusten eller opprette kontakt med logikk og virkelighet.
Vi får et nærmere møte med Satan og helvetes hittil ukjente organisatoriske natur og bakmenn.
Dessuten er det duket for gjensyn med gamle og kjære skikkelser fra tidligere episoder.
Man får derfor noe ekstra dybde ut av spillet om man er kjent med Sam & Max-universet fra før og har tilgang på de interepisodiske referansene til tidligere eventyr, men episoden har utvilsomt mye på lager også for ferske Sam & Max-spillere.
«Sam & Max»-episodene sys over samme lest, og det er ingen vesentlige forskjeller mellom sesongfinalen og de tidligere episodene i sesong 1 og 2.
Men dette er ikke nødvendigvis en svakhet når man har funnet frem til en oppskrift som fungerer og morer.
Som vanlig kan du selv velge hintenivå, noe som kan være kjekt når evnen til å tenke surrealistisk, avsindig kreativt og virkelighetsfjernt ikke strekker til.
PS:
Sesongfinalen er tilgjengelig 10. april på www.gametap.com og fra 11. april på www.telltalegames.com for $8.95, drøye 45 kroner med svak dollarkurs.
Der finner du også resten av de fem episodene i sesong 2 og sesong 1 dersom du har gått glipp av tidligere eventyr.
Hele sesong 2 vil dessuten bli tilgjengelig på DVD med ekstramateriale på Telltales hjemmesider en stund etter sesongfinalens lansering.
«Sam & Max:
Sesong 1» er annonsert til Wii og forventes lansert i siste kvartal i år.
Se introen til sesongavslutningen av PC-spillet Sam & Max.
Denne gangen reiser de til helvete!
| 1 |
100199 | Sex og synkronsvømming
Franske forstadspiker må finne ut av kropp & sjel - i og rundt et svømmebasseng.
HANDLER OM:
Sporten for ca-15-jenter i den parisiske forstaden er synkronsvømming.
Floriane er lagkaptein; vakker og forførende på en alt for voksen måte.
Marie er tynn og flatbrystet og grunnleggende usikker; desperat i sin forelskelse i Floriane.
Mens Maries storbygde venninne Anne er like desperat forelsket i kjæresten til Floriane.
Det er altså forelskelse i samme og motsatt kjønn, brå modning, tilnærming til sex, angst, grusomheter gleder og vennskap dette dreier seg om.
DOM:
Filmen virker ærlig og søkende og av og til bitende avslørende.
I sine vakreste passasjer føler man virkelig med disse jentene og den oppvekst de er nødt til å utholde helt på egen hånd; så å si alle voksne er fraværende i deres liv.
Ett av problemet er at jentenes innfall og påfunn i all sin hormondrevne surrealisme kanskje avspeiler en virkelighet - men avsporer filmfortellingen.
For etterhvert mister man litt taket i figurene - og filmen blir rett og slett litt kjedelig etter en times tid.
| 0 |
100200 | Moro på gravens rand
Listen blir uansett kort, når to eldre, kreftsyke herrer skal oppleve litt før de dør.
HANDLER OM:
To kreftsyke menn i moden alder - den ene en vismann av en bilmekaniker med dårlig karriere og et rikt liv, den andre er tølper av en sykehuskapitalist - havner på samme sykehusrom.
De har kreft, de har seks måneder, kanskje et år igjen å leve.
Den søkkrike tølperen inviterer sin nyvunnede kamerat med på «ting-å-gjøre-før-du-dør»-tur.
(Også kjent som «kiste-lista».)
Verden rundt.
DOM: Jack Nicholson og Morgan Freeman i samme film?
Umiddelbart:
Ja, takk!
Og de to setter jo spor - av og til så det svir.
Men på den annen side:
En komedie om å dø, krever smartness og visdom.
Manus er ikke akkurat proppfullt av dèt.
Knapt noen klisjè er uprøvd her, knapt en myte avkreftet.
Men svakest er hovedintrykket:
Det er simpelthen for lite av det meste; sorg, ekte glede, ekte innlevelse, alvor.
Men d`herrer Nicholson og Freeman er jo alltid noe å se på!
| 0 |
100201 | Klønete klodekamp på konsoll
Selv om «Universe at War» på Xbox 360 er tro mot storebror på PC, gjør laber grafikk og dårligere kontroll det lite aktuelt å skifte ut PCen med TVen riktig helt enda.
«Universe at War:
Earth Assault» er et vaskekte sanntidsstrategispill, en genre som lenge ha vært selve juvelen i PC-spillkronen.
Mens konsollene stolt kan vise frem gullrekker som «Zelda», «Halo» og «Metal Gear Solid», har PCen kunnet peke på strategisuksesser som «Warcraft», «Supreme Commander» og «Total War».
Riktignok har det vært noen hopp fra konsoll til PC og omvendt, men disse har aldri oppnådd samme suksess som originalene.
Årsaken ligger først og fremst i kontrollen.
Med en mengde tastekombinasjoner, hurtige museklikk og lynraske bevegelser på kartet, er mus og tastatur nærmest uunværlig for flyten i strategispill.
Å kunne gi en tilnærmet like god spillopplevelse med en håndkontroll har vært en av hovedutfordringene for den stadig økende mengden strategispill på konsoll.
«Universe at War» gjør et tappert forsøk på å holde tempoet oppe.
Det fungerer slettes ikke så verst heller, etter noen timer med trening gir en rekke smarte løsninger 360-versjonen nesten like god flyt som storebroren på PC.
Du kan kjapt markere alle enhetene av én bestemt type med høyre skulderknapp, forflytte deg på minikartet ved å holde inne høyre bakknapp og rulle deg gjennom enhetenes spesialferdigheter med venstre bakknapp.
Dessverre står det ikke like godt til med detaljstyringen.
Å opprette små og blandede grupper er såpass tungvint og tidkrevende at du likegodt kan la være.
Små fiender kan dessuten være tidvis vanskelig å sikte seg inn på, noe som forverres av den svake kunstige intelligensen.
Enhetene dine lar ofte være å angripe fiender rett ved dem, de trenger nitidig detaljstyring for å gjøre noe som helst fornuftig.
Det er mildt sagt frustrerende å måtte forlate hektiske kamper fordi en liten gruppe fiender har marsjert uhindret forbi forsvarslinjen og rett inn i basen din på motsatt side av kartet.
Rent utseendemessig er heller ikke «Universe at War» noe å skrive hjem om, og enda mindre imponerende blir det når 360 en kneler ved presset av større kamper.
Ytelsen er til tider uforståelig dårlig, et problem spillet også hadde i «DirectX10»-modus på PC.
I motsetning til på PC, er det derimot ingen unnskyldning for en bildefrekvens under tyve på konsoll.
Misforstå meg rett, «Universe at War» er ikke et dårlig spill, verken på PC eller på Xbox 360.
Spillet er velbalansert, underholdene og akkurat passe originalt.
Den våger og vinner, uten å gå amok med sprudlende originale idéer som ikke funker.
Problemet er bare at «Universe at War» jevnt over er et bedre spill på PC enn det er på Xbox 360.
Kontrollene er bedre, grafikken er bedre og ytelsen er bedre.
Riktignok har 360-versjonen nøstet opp i flere av de tekniske problemene jeg kritiserte originalen for, men etter to programoppdateringer har disse også blitt luket vekk fra PC-utgaven.
Har du en kapabel datamaskin, finnes det ingen gode grunner til å kjøpe «Universe at War» på Xbox 360.
Strategi er enn så lenge best med mus og tastatur.
Er du derimot en rendyrket konsollspiller med interesse for sanntidsstrategi, er ikke «Universe at War» på 360 nødvendigvis et bomkjøp.
Hvis du finner deg i å betale litt mer for en versjon som er litt dårligere, vel å merke.
Gameplay-trailer fra Xbox 360-versjonen av Universe at War:
Earth Assault.
| 0 |
100202 | Surferosa:«The Beat On The Street»
(Warner)
1984 i tegneserieutgave.
Noen har antagelig håpet på «Tshawe-effekten» her; i hvert fall kom Surferosas kontrakt med stort selskap påfallende tett opptil Mariann Thomassens karriere som «Idol»-dommer.
Og jeg er redd platesalget ikke vil svare til forventningene.
Bandets tredje plate viser, i likhet med forgjengeren, at deres glorete popart-tolkning av åttitallets synthtunge lettrock gir dem lite spillerom.
Det mangler ikke på energi hverken hos band eller vokalist, og på «Scandinavian Decay» får de virkelig blodet til å bruse om kapp med keyboardet.
Men Thomassens stemme er for flat til å engasjere i mer enn tre minutter av gangen, og tekstene hennes blir ganske monotone med alt sitt pjatt om «revolution», «situation», «sensation» og andre typiske ord fra tiden da pastellfarger regjerte kloden.
Surferosa har ca. ett triks til sammen, og når det fungerer låter de som et sprudlende Go-Go's.
Når det ikke fungerer låter de som en stiv og furten Kim Wilde.
ANBEFALTE KJØP:
«Scandinavian Decay», «Get Up!
Get Up!
Get Up!», «Popnonstop»
| 0 |
100203 | Thom Hell:«God If I Saw Her Now»
(VME)
En Hell-sikes bra popplate!
Mye kan tyde på at Thomas Helland, alias Thom Hell, det siste året har gått rundt med maske og kontinuerlig snust inn et destillat av gyllent tidløse popkomposisjoner i tradisjonen etter Burt Bacharach, Brian Wilson, Jeff Lynne og Paul McCartney.
På freidig, men finurlig måte starter Hell denne platen med ektefølte hyllester av henholdsvis Beatles, Electric Light Orchestra, Wings og 10 CC allerede i løpet av første halvdel.
Strykerne er utsøkte, det samme er de lyse harmoniene og vellet av produksjonsdetaljer, og hver gang en låt føles som om den kan være på vei inn i en blindgate, tar Thom Hell et arrangementsgrep som går rett i hjertet på lytteren.
«Better Off» med sitt dramatiske pianomellomspill og «Don't Leave Me Heather»s Pink Floyd-fadeout er utmerkede eksempler på låter som vokser sakte, men sikkert etter flere gjennomlyttinger.
For dette er ikke så mye umiddelbar øyeblikkskunst som det er tidløse poplåter som stort sett kun Paul Waaktaar-Savoy er i stand til å skrive i dette landet.
Resultatet er et uttrykk - litt lettere og litt mindre melankolsk enn på tidligere Hell-plater - som setter lytteren i en glad og bekymringsløs tilstand, forsterket av Thom Hells lyse og lett nasale, men inntrengende stemme som er skreddersydd for nettopp dette uttrykket.
For en opptur - test ut denne mannen!
Anbefalte kjøp:
«Don't Let Go», «Alone», «A Day & A Half», «Better Off», «My Heart Is Longing For A Soul» og «Don't Leave Me Heather».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
100204 | Sjarmerende gjensyn
Den ubestridte kongen av uhøytidelig ablegøyeracing vender tilbake med en sjarmerende blanding av nostalgi og nyheter.
Når Nintendo lager bilspill, er det neppe noen overraskelse for folk at vi befinner oss milevis unna speilblanke pansere og detaljrik simulasjon.
Her finner du Nintendos lystige rollegalleri putrende avgårde rundt 32 elleville baner (16 av dem nye) på gøyale kjøretøy (både karts og motorsykler denne gangen) med absurde våpen (banan- og skilpaddeskall, for eksempel).
Det handler like mye om å ødelegge for motstanderne som å gjøre det bra selv, og i kombinasjon med den morsomme og svært sjarmerende tonen, snakker vi om en fantastisk flerspilleropplevelse.
«Mario Kart Wii» er først og fremst et spill som er skapt for å deles med andre.
Og her finner du også den største nyheten: onlinespilling for inntil 12 personer.
«Mario Kart Wii» er det første Wii-spillet med en skikkelig onlinesatsing, og det blir svært spennende å se hvordan både de offisielle turneringene og mer dagligdagse kappkjøringer vil fungere.
Det er også gjort endel tweaking på selve kjøreopplevelsen.
Du kan nå gjøre triks i luften for å skaffe boost, og boosten du får fra å sladde rundt svinger er basert på hvor lenge du holder skrensen i steden for å slædde frem og tilbake til veibanen blir rett igjen.
I tillegg blir det også gitt ut et eget plastratt du kan feste Wii-kontrolleren i, men personlig foretrekker jeg helt klart å styre på tradisjonelt Wii-vis med styrespak og enkle bevegelser.
Spillgleden blir delvis dempet av tidligere bekjentskap med serien - grunnstammen er den samme, til tross for endel gode nyheter - og det er umulig å overgå det hysteriske første møtet med «Mario Kart».
Men samtidig er det umulig å ikke bli grundig sjarmert av dette gjensynet også.
PS:
I salg fra fredag 11. april.
Se video fra moro-bilspillet Mario Kart Wii.
| 1 |
100206 | Transe-komedie
DVD-anm, april 2008:
Det mest overraskende med gjensynet med Tootsie, er hvor seriøs den faktisk er, sammenlignet med dagens fjærlette Hollywoodkomedier.
Under overflaten på historien om den arbeidsløse skuespilleren som kler seg ut som en kvinne og får jobb i en såpeopera, sies det mye om kjønn, kjønnsroller og identitet.
Dessuten er det ikke lagt opp til at du må le hvert 45 sekund.
Og like fullt:
En moderne klassiker, full av bonus til jubileet.
| 1 |
100207 | Potta og prinsen
Satirisk vri med fjolleri på eventyret om Askepott.
NORSKE STEMMER:
Marianne Krogness, Lisa Tønne, Halvard Djupvik, Gaute Boris Skjegstad, Nils Ole Oftebro.
HANDLING:
Den onde stemoren til Askepott (her kalt «Potta»), oppdager trolldomskreftene som styrer våre kjente og kjære eventyr.
Hun tar affære for å endre handlingen.
Hun vil ganske enkelt sette en stopper for eventyrenes lykkelige utgang der de gode får hverandre.
Potta tar affære, ved hjelp av prinsens oppvaskgutt og et par av trollmannens gode hjelpere.
DOM:
Tonen er kvikk og lett fjollete i denne animerte komedien med satirisk vri over eventyrene.
Ideen er artig; la de onde stemødrene, de glupske ulvene og de ugreie trollene overta styringen.
Men selvfølgelig er ikke dette mer satirisk enn at de gode seirer til slutt.
Eneste forskjell er at den vakre heltinnen innser at drømmeprinsen ikke nødvendigvis behøver å være en ekte prins - slik det for så vidt er i virkeligheten også.
Litt spenning, og en dose humor som kan egne seg for både voksne og barn, er det underveis.
Men noe utover et middels fortalt eventyr, er det ikke.
| 0 |
100208 | Thriller-treff i hittil beste Veum
Endelig treffer Varg Veum spennings-blink - i så stor grad at små svakheter kan glemmes.
HANDLER OM:
Et tilfeldig møte på en flyplass:
Varg Veum treffer en gammel flamme.
Verken hun eller han har riktig glemt det som kunne blitt.
Og de har sex.
Problemet er bare at kvinnen er gift med en gammel kompis av Varg, en rockemusiker.
Og musikeren vil ha Varg til å etterforske konas mulige utroskap.
Samtidig starter en uhyggelig drapsserie i Bergen:
Små piker i hvite kjoler blir funnet hengt...
DOM:
«Falne engler» har en tett, spennende og sitrende skummel det aller meste av tiden.
Med andre ord:
En gjennomført thriller!
Og det er ingenting som bremser spenningen av type sidespor, uvesentligheter, dårlige replikker og andre barnesykdommer.
Sexen er velplassert, volden nødvendig.
Det kan selvfølgelig innvendes at handlingens utvikling er usannsynlig for Bergen som stor norsk småby.
Og at detaljer i det polititaktiske arbeidet tyder på alvorlig slums ved et av landets større politikamre.
På den annen side er dette ikke norsk realisme.
Det er norsk filmspenning.
Og regissør Morten Tyldum forvalter sine kort med bomsikkert håndgrep.
Selv det faktum at hovedsporet blir forholdsvis klart i et temmelig tidlig bilde - og endog at gjerningsmannen ikke er blant de mest usannsynlig, mild sagt - gjør all verden.
Dette er uansett «hitchcocksk» så det holder:
Da harde facts er klart underordnet handlingsbeskrivelsen og -forløpet.
Det handler om sex og makt og menneskelig grums som utløsende faktorer for desperate og onde handlinger.
Menneskelig grums vet Veum mye om, gjenkjennelig som det er fra han fra han eget liv.
Politiførstebetjent
Hamre vet dette; politimannen og privatdetektiven samarbeider denne gangen, de slåss ikke.
Det bidrar i vesentlig grad til filmens uforfalskede fokus.
Endelig biter Varg virkelig!
| 1 |
100209 | Stor sorg, dårlig manus
Kraftige rolleprestasjoner redder ikke et manus som virker både over-konstruert og i uttakt med sitt tema.
HANDLER OM:
Filmens to hovedpersoner har to monumentale sorger å bearbeide:
Audry blir alene med to barn, etter at hennes ektemann blir skutt.
Jerry er den avdøde ektemannens beste venn; Heroin-junkie med verdens verste demoner å kjempe mot.
Audrey og Jerry søker mot hverandre.
Men kan de hjelpe hverandre til å komme videre i livet?
DOM:
Det er ingen tvil om at de to Oscar-vinnerne Halle Berry og Benicio Del Toro jobber livet av seg for å skape dybde og troverdighet til denne filmen.
At den danske «samlivseksperten» Susanne Bier her gjør sin første engelskspråklige film, burde utvilsomt legge ytterligere dimensjoner til filmen.
Og:
Visst er det ting å se, visst blir det stundom både gripende og tragisk.
Men på noen punkter går det fundamentalt galt:
I de øyeblikkene den potensielle galskap kan gripe våre hovedroller, sviktet filmens mot:
Det blir formel-sorg, plastikk-kriser og pseudo-sensualisme.
Halle Berry forblir bevrende sørgmodig, Del Toro forblir grunnleggende snill.
Fordi filmen nesten-lykkes, blir den overfladiskhet ved nærmere ettertanke temmelig irriterende.
På et punkt virker det som en eller annen har forstått at mer alvor og jævelskap på mobiliseres.
Og Del Toro sendes ut på i enda et avvenningshelvete.
Som er sett et titalls ganger før, og dermed blir uten virkning.
Ukens filmpremierer kan, påfallende nok, by på enda en ung-enke-sorg:
«P.S.
I Love You».
Den er bedre.
| 0 |
100214 | Patriotisme i fritt fall
Sobert drama med krasse undertoner om amerikansk patriotisme på vikende front.
HANDLER OM:
En tidligere sersjant i det militære, og hans kone, får beskjed om at sønnen er forsvunnet fra en militærbase i USA.
Dette skjer kort etter sønnens hjemkomst fra Irak.
Han blir funnet død, brutalt drept.
Den erfarne faren aner at noe ligger bak.
Ved hjelp av en lokal politikvinne nøster han opp hva som skjedde dagene og timene før sønnen ble drept.
Sporene fører tilbake til groteske handlinger i Irak.
DOM:
Fra første til siste bilde bærer denne staute, ulmende og kritiske filmen preg av Tommy Lee Jones' ruvende og troverdige pondus.
Til minste detalj utfyller han rollen som en kar med skarp evne til å observere, bekymringsfull - og etter hvert rasende - far; en mann som ser hvordan sin egen grunnleggende patriotisme gradvis pulveriseres.
Langsomt og dvelende går regissør Haggis til verks.
Dette er et drama på det psykologiske plan, der den vanlige mann stanger mot et rigid og lukket system, i dette tilfellet det amerikanske forsvaret.
Referansen går til den bibelske kamp mellom David og Goliat i Elah.
På sin side har han en ung etterforsker, en kvinne som kjemper sin egen kamp mot et smålig gubbevelde på jobben, sobert og behersket spilt av Charlize Theron.
Gjennom meldinger og telefonbilder som etter hvert dukker opp i kjølvannet av sønnens død, avdekkes dagliglivet for soldater i Irak.
Kun ved små, effektive glimt og nøktern dialog avsløres et liv preget av kaos, angst, redsel og kjedsomhet.
En dødelig cocktail som bringer med seg et avstumpet følelsesliv, og som får tilsynelatende normal kjekk ungdom til å oppføre seg som groteske villdyr.
Sannsynligvis for å døyve sin egen angst og redsel.
Filmen symboliserer med intens, stillferdig kraft en nasjon der patriotismen er i fritt fall.
Flaggheisingen i siste scene er en sylskarp kommentarer til amerikanernes store frustrasjon over egen ledelse.
En langsom, stillferdig ulmende og besk film.
| 1 |
100215 | Velspilt tåpelighet
Forstadsfamiliefar går bananas!
Med håndholdt kanon!
HANDLER OM:
Nick Hume har den perfekte familien og er en allround-kjernekar.
Så havner sønnen hans i veien for et ran, og blir skutt ned av et gjengmedlem.
Rettssystemet gir ham ikke den rettferdigheten han søker, og Nick tar våpnene i egne hender.
DOM: Eh, joda.
«Geniet» bak «Saw»-serien, regissør James Wan, nekter seg lite.
Denne meget blodige «urbane hevnerfilmen» - nok en gang etter mal av genrearketypen «Death Wish» (1974), hvis forfatter, Brian Garfield, også skrev romanen denne filmen bygger på - pøser på med voldsom musikkbruk, en begravelse i striregn, sentimental bruk av gamle hjemmevideoer, gusten monokrom og i det hele tatt.
Et par ganger prøver regissøren sågar å formidle litt bykjerneblues også, og antyder da at kjeltringene her er ofre, på et vis, de med.
Men dette er ikke «The Wire», for å si det mildt.
Kelly Preston og Kevin Bacon gir på sin side filmen et anstrøk av verdighet den ikke fortjener.
Sistnevnte er en av ikke mange mannlige Hollywood-skuespillere som på troverdig vis evner å spille vanlige, ikke-heroiske karakterer, men her gjør selvfølgelig Wan ham til Supermann på 1-2-3.
I tredje akt går filmen fullstendig bananas, og mister tone i takt med at hevnfantasien blir stadig mer febril.
Regnskapsføreren blir drapsmaskin, og filmen får et nytt forbilde.
Nemlig «Taxi Driver» (1976), en film Wan på ingen måte er i stand til å nærme seg.
Jeg trakk på smilebåndene dog, helt til det siste.
Primært i hån, men likevel.
| 0 |
100216 | Eksplosiv men litt for fiks
Høyt spenningsnivå i «politisk» thriller.
Men det blir i fikseste laget.
HANDLER OM:
I et pittoresk spansk småby er verdensledere og tidligere bitre fiender samlet - med den amerikanske presidenten i spissen.
Så smeller - ikke uventet i denne sammenhengen - en bombe.
I løpet av 23 minutter løser så saken seg - med utgangspunktet i historien til alle de impliserte, fortalt med nøyaktig samme tidsmessige utgangspunkt.
DOM:
Idèen er god:
Å avdekke plottet gjennom å utvide publikums kunnskap om hva som kan ligge bak, person for person.
Problemet er bare at kjernegimmicken - med å gå tilbake til samme tidspunkt hele tiden - nokså snart blir trettende.
Det blir litt sånn:
«orker man enda en runde»?
Nei, man gjør ikke helt det.
Riktignok er spenningsnivået høyt og filmteknikken tett og kompetent.
Men Dennis Quaid er såpass innbitt humørløs som skadeskutt livvakt, at man undres om han har seriøst treg mage.
Plottet utvikles i tillegg så innbitt fantasirikt, at parodien til slutt inntreffer.
| 0 |
100217 | Damer på tur
Sympatisk men lavoktan biltur med tre voksne damer i klassisk cabriolet.
HANDLER OM:
Den nyblevne enken Arvilla legger ut på langtur over halve USA i en Pontiac Bonneville, sammen med sine beste venner, den bramfrie Margene og den fromme og dydige Carol.
Arvila skal levere sin avdøde husbonds aske til hans hespetre av en datter fra et tidligere ekteskap.
Underveis møter de noen få mennesker og utsettes for begrensede utfordringer i forhold til deres mormonske tro.
DOM:
Filmen er meget sympatisk og meget lite støtende og menneskelig nok og temmelig søt og greit dvelende ved et par mer alvorlige sider av livet.
Tre gode damer på 50-og-noe er heller ikke hverdagskost i en film som dette.
Problemet er bare at filmen aldri kommer ut av krabbegiret.
| 0 |
100218 | Muse
PROGROCK (A&E/Warner)
Snakker om signingsferd.
De høres ikke slik ut, men britiske Muse er et grasrotband i ordets fundamentale forstand.
På utsiden av (det som er igjen av) «bransjen», avskrevet av den mer trendorienterte delen av popverdenen.
De må med andre ord ha følt seg ganske OK i juni fjor, da denne CD'en/DVD'en ble innspilt i løpet av to kvelder på Wembley Stadium.
Stadionet, ja - ikke arenaen.
Det er klart at et band som Muse kan, bør og skal gi ut et dobbelt liveabum.
Dette var det perfekte tidspunktet - et slikt øyeblikk som bare kommer én gang i løpet av en karriere.
Trioens (her forsterket med to musikere) voldsomme Yes-frontet-av-Thom-Yorke neo-progrock har aldri hørtes mer potent ut.
Teatral inntil det latterlige, helt klart, bevrende hysterisk, men unektelig emosjonell, individuell, spesiell.
Enormt grandiost.
Den halvannen time lange DVD'en - en kromfiltret drøm, særlig i skumringen - vil for mange være hovedproduktet i denne fine, harde pakken.
Men CD'en drønner tilfredstillende bombastisk av sted, den også.
Muse er elsk-eller-hat-musikk.
«Haarp» er like fullt en triumf for all presumptivt «ukommersiell» musikk; et løfterikt bevis på at de merkeligste ting fremdeles er mulig i rock'n'roll.
ANBEFALTE KJØP:
Nei, hør nå her.
Her snakker vi alt eller ingenting.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1 |
100219 | Supergrass
Rock (Parlophone/EMI) Britpop-pensjonister på mimretur.
Britpopens mest hårete yndlinger taklet i sin tid overgangen fra ungdommelig overmot til ung modenhet svært godt {lcub}dash{rcub} det skjedde gradvis i løpet av bandets tre første plater, som alle var flotte.
Men på denne siden av årtusenskiftet har Oxford-kvartetten slitt med å finne sin plass i popuniverset.
Det er noe grått og retningsløst ved «Diamond Hoo Ha» også.
Pop-perlen «Rebel In You» og det tungtrockende åpningssporet har gnistrende glimt av gammel storhet, men de blir ganske alene når regningen skal gjøres opp.
Supergrass hadde i sin tid både stor spennvidde og en klart definert personlighet; her høres det ut som om de jakter på noe de ikke helt hva er, og det virker ikke som om de finner det heller.
Kanskje det er best å klippe håret og få seg en jobb, når alt kommer til alt.
ANBEFALTE KJØP:
«Diamond Hoo Ha Man», «Rebel In You», «Whiskey & Green Tea»
THOMAS TALSETH
| 0 |
100220 | Lekker bilsimulator
Så var «Gran Turismo»-hysteriet over oss igjen.
Og fansen har en lekker opplevelse i vente.
Tallenes tale er klar:
Rundt én million europeere har forhåndsbestilt «Gran Turismo 5 Prologue», som lanseres på Blu-ray-disk onsdag og på Playstation Network torsdag.
Å kalle forventningene til dette nye kapitlet i «Gran Turismo»-serien «høye» er med andre ord en underdrivelse av dimensjoner.
Helt siden starten i 1997 (året etter i Europa og USA) har denne serien blitt en religion for alle som er opptatte av å simulere virkelighetens baneracing.
Vi snakker om en forsmak til «Gran Turismo 5», et spill som kommer i 2009, men innholdet i «Prologue» er jevnt over omfattende nok til at de fleste sannsynligvis vil bli fornøyde.
Spillet inneholder seks forskjellige baner, hvorav alle kan kjøres begge veier og noen har forskjellige løyper.
Dette funker, men er samtidig den kanskje største begrensningen også.
For det er begrenset hvor mye variasjon man kan få ut av seks baner.
I «Project Gotham Racing 4» blir du eksempelvis plutselig tvunget til å kjøre en runde på Nürburgring i en ekstremt ustabil veteran-racingbil - på vinterføre.
I «Gran Turismo 5 Prologue» blir du tvunget til å sette en bestetid på «High Speed Ring» med en Suzuki Cappuccino '95.
Uten sammenligning forøvrig, altså, jeg prøver bare å illustrere den sobre, seriøse tonen du finner i «Gran Turismo 5 Prologue».
Som vanlig i denne serien, handler det om bilferdigheter uten nevneverdig tant og fjas.
Her strutter også spillet av uanstrengt autoritet.
Du kan velge å få mye datastyrt hjelp til å holde bilen på veien, men skrur du av alt dette og dykker ned i alle tuningmulighetene (som blir tilgjengelig når du låser opp S-klassen) får du en simulasjonsopplevelse som setter tålmodigheten på prøve, men som også muligens er den beste på markedet.
Bil- og veifølelsen er simpelthen fantastisk, og i tillegg er den kunstige intelligensen til den datastyrte motstanden nå utrolig bra.
Jeg vil også gjerne trekke frem synsvinkelen fra innsiden av bilen her.
Den klart beste måten å spille dette spillet på, spør du meg.
Klagingen over et begrenset antall biler og baner dempes også endel av eget drift-modus, muligheten til onlinespilling for inntil 16 spillere, multiplayer på samme konsoll for to spillere på splittet skjerm og en egen ingame TV-kanal, som blant annet skal vise «Top Gear» (verdens beste TV-program for bilentusiaster!), filmer fra utviklerne av spillet samt japanske motorprogrammer.
Særlig onlinedelen vil forlenge levetiden til dette spillet.
Så lenge du er klar over at nivået sannsynligvis vil være temmelig høyt - jeg tør ikke engang tenke på hvor mange timer mine kommende motstandere har brukt på «Gran Turismo»-spill de siste ti årene.
Jeg må derimot få understreke at onlinedelen ikke er testet, så kvaliteten på denne er fremdeles et uskrevet blad.
Jeg kommer tilbake til saken senere i uken.
Rent grafisk, ser det hele nesten skremmende naturtro ut, og dette er av åpenbare grunner viktig i et spill som tar sikte på å simulere virkeligheten.
Omgivelsene er muligens litt «flate», men det blir bare pirk..
Når det gjelder styringsmåten, er ratt og pedaler den suverent beste måten å spille dette spillet på, fortrinnsvis Logitechs overlegne G25-ratt.
SIXAXIS-kontrolleren til PS3 er derimot alt for dårlig til bilspill - den har ikke ristefunksjon, og de trykkfølsomme skulderknappene er for avrundede og glatte til å fungere som gass og brems.
Begge deler er utrolig viktig i bilspill, så dersom du av hensyn til husværets fred ikke kan bruke ratt og pedaler, vil du ikke få en helt optimal opplevelse.
Jeg bare nevner det.
Et annet punkt jeg har litt problemer med, er den seige progresjonen i spillet.
Her har faktisk «Gran Turismo»-serien endel til felles med online rollespill.
La meg forklare:
På et punkt i spillet måtte jeg få tak i en Ferrari F430, en bil som koster rundt 240.000 GT-penger.
Den eneste måten jeg kunne få tak i den på, var å kjøre gamle løp om og om igjen til jeg hadde tjent inn nok.
På dette tidspunktet tjente jeg 12.500 omtrent hvert fjerde minutt.
Det tok meg altså bortimot en time og 20 minutter med repeterende kverning for å kunne komme videre, noe som blir bilspillenes ekvivalent til å drepe gnagere i timesvis for å få et nytt armbånd.
Og det blir ikke akkurat bedre på A- og S-klassen, for å si det sånn.
Du må jobbe hardt - kanskje i overkant hardt - for å få tak i bilene du trenger.
Dette er neppe nytt for alle som har tidligere kjærlighetsforhold til «Gran Turismo»-serien bak seg, mange vil til og med hevde at det er nettopp dette som er en viktig årsak til at «Gran Turismo»-opplevelsen er såpass tilfredsstillende.
Det å ENDELIG kunne ta jomfruturen med Formel 1-bilen Ferrari F2007, med blødende vannblemmer i begge håndflater etter å ha kjempet til seg to millioner GT-kroner, vil garantert bli det største spilløyeblikket i 2008 for mange.
Og det skjønner jeg godt.
Jeg vil gjerne få understreke at belønningen for strevet - beruselsen av å endelig kunne sette seg i bilen man har jobbet såpass lenge for å få kloa i - er større enn i andre bilspill, som til sammenligning pælmer biler etter deg i en jevn, metallglinsende strøm.
Men jeg er usikker på om denne modellen for progresjon har livets rett når vi nå skriver 2008, og om innholdet i «Gran Turismo 5 Prologue» er omfattende nok til å rettferdiggjøre denne kunstige forlengelsen av spilletiden.
Er det virkelig nødvendig å putre rundt på riskokere i timesvis før man får kjøre godsakene?
Er det greit å gjenta løp gang på gang for å tjene nok penger?
Og ikke minst:
Er det mindre givende å kjøre de grommeste bilene dersom man ikke blir tvunget til å slepe seg gjennom gørrkjedelige innledende runder?
Jeg vet faktisk ikke helt.
På den ene siden er virkelig «Gran Turismo 5 Prologue» overlegent kult når man kommer til A- og S-klassen og de virkelig fete bilene.
Her får du noen betydelige og deilige utfordringer å bryne deg på, ikke minst fordi du i S-klassen også blir straffet for ureglementert kjøring og er nødt til å tune bilen i mange av løpene.
Men på den andre siden har «Forza Motorsport 2» vist oss at en mer rocka og løssluppen progresjon også fungerer så det griner, uten at det går ut over tilfredsstillelsen og vanskelighetsgraden.
«Gran Turismo 5 Prologue» er derimot en bitte liten forsmak på beistet som nærmer seg utgivelse, og bør bedømmes med det som utgangspunkt.
Og det vi står igjen med da, til en passe grei pris, er helt klart godkjent.
Glimrende bil- og veifølelse, et knippe herlige biler, onlinespilling, splitscreen for to spillere og «Top Gear» er en svært solid pakke for alle som ikke klarer å vente helt til 2009 med å oppleve «Gran Turismo 5».
OK, det blir litt småkjedelig innimellom.
Men når «Gran Turismo 5 Prologue» er på sitt beste, er det simpelthen fantastisk.
PS:
Polyphony Digital har planer om å oppdatere spillet med nytt innhold og funksjonalitet i månedene fremover.
Øverst på min ønskeliste:
Mulighet til å importere min egen musikk i spillet.
Nå er bilsimulatoren Gran Turismo 5 Prologue endelig her.
| 1 |
100221 | Glimrende kosegolf
«Tiger Woods»-serien dekker behovet for de som er seriøst opptatt av golf.
Her er spillet for alle oss andre.
Nei, golf er ikke akkurat min favorittsport.
Det er rett og slett litt kjedelig, og selv om «Tiger Woods PGA Tour»-serien tar seg noen løsslupne friheter, blir det allikevel for sobert for meg.
Men grunnreglene i golf er interessante nok til å bære et spill som appellerer også til meg.
Og der har «Everybody's Golf»-serien vært en favoritt helt siden slutten av 90-tallet.
Det gjelder definitivt PS3-spillet «Everybody's Golf: World Tour» også.
Det er det kanskje beste spillet i serien til nå, og da sier det seg selv at vi har med noe helt spesielt å gjøre.
Spillet toucher innom simulasjon i nødvendigheten av å ta hensyn til vind- og værforhold, hvordan du skrur ballen og det å ta hensyn til omgivelsene for å ikke havne utenfor det kortklipte gresset.
Men det er i den uhøytidelige tilnærmingen til sporten «Everybody's Golf:
World Tour» løftes over i spillenes rammeløse verden.
Etter hvert som du gjør det gradvis bedre med figuren du har valgt deg, vil du nemlig få stadig flere kraftfulle og effektive måter å behandle kølle og ball på.
Superslag det bokstavelig talt gnistrer og flammer av, for eksempel.
Dette rollespill-lignende lojalitetssystemet som belønner deg for å holde deg til samme figur, er et av spillets største styrker - jo mer du investerer i figuren din, jo mer får du tilbake.
Spillet er også en grafisk perle - de seks forskjellige banene stråler, og effekten av å plassere et knippe Japan-søte spillfigurer i disse fotorealistiske verdenene må ikke undervurderes.
Det oser sjarm av både persongalleriet, omgivelsene og tilskuerne.
Rent teknisk har utviklerne Clap Hanz innført et helt nytt slagsystem, som gjør at du kan følge med på figuren din og måten han eller hun svinger køllen på i steden for å nistirre på grafikk i hjørnet av skjermen for å vite når du skal trykke.
Du setter i gang et slag ved å trykke på X, følger køllen til den treffer et tydelig avmerket punkt, trykker X igjen for å la kølla svinge tilbake og X nok en gang så nærme et spesifikt punkt på skjermen som mulig.
I tillegg kan du modifisere selve slagpunktet ved å trykke trekant for å gi mer kraft, runding for å gi mindre kraft og piltastene for å skru.
Det funker rett og slett så det griner, og har dybde nok til at du ikke går lei.
Du kan dessuten hele tiden velge forskjellige køller for forskjellige situasjoner, men her føler jeg aktive golfspillere har mer å hente enn meg - jeg aner ikke hva forskjellen på køllene er, og takker og bukker for at spillet hele tiden ser ut til å foreslå de som er best egnet.
Clap Hanz har i tillegg vært usedvanlig flinke til å gi de seks banene sjel.
Både hindere som sandgroper, trær og bygninger og layouten på banene i seg selv ser ut til å være planlagt med ekstrem omhu, og effekten av dette er at det er bortimot umulig å gå lei.
Figurene du kan velge er også særdeles koselige, og utvalget du har å velge mellom er bra.
Jeg vet eksempelvis ikke helt hvorfor det funker med en søt animecaddie med bred, skotsk aksent, det bare gjør det.
«Everybody's Golf: World Tour» har en omfattende og givende enspillerdel, men det aner meg at onlinedelen vil være mest interessant for svært mange.
Og her er det svært mye gøy å hente.
Du kan snekre sammen og kle opp din egen figur når du spiller online, i motsetning til enspillerdelen hvor du bare kan gjøre enkle klesvalg for hver figur.
Så kan du ta med denne figuren i kamper mot inntil 50 andre virtuelle golfere fra hele verden.
Ja, FEMTI.
Her følger alle hverandre fra hull til hull samtidig, uten at noen kommer i veien for din egen konsentrasjon og opplevelse.
Du kan også velge å følge med på hva de andre golferne gjør, og når alle har kommet seg gjennom hullet, går alle samlet videre til neste hull.
Dersom du er ute etter en mer intim opplevelse, kan du også sette opp private turneringer for inntil åtte spillere.
Og uansett hva man skulle mene om virkelighetens golfsport:
Måten sporten spilles på og reglene du følger er et herlig utgangspunkt til en givende multiplayeropplevelse.
Totalt sett er «Everybody's Golf:
World Tour» en ekstremt sjarmerende og særdeles underholdende opplevelse, et spill som med letthet er blant mine absolutte favoritter på PS3 til nå.
PS:
I salg fra onsdag 26. mars.
Det er klart for kosegolf på PS3 med Everybody's Golf: World Tour.
| 1 |
100223 | Brutal viking-action
Med «Viking:
Battle For Asgard» har «Total War»-utviklerne skapt en riktig så saftig overraskelse til actionfolket.
Det er umulig å sette seg ned med «Viking:
Battle For Asgard» uten et snev av fordommer:
* Det fremstår som en «God of War»-kopi, noe actionspillet «Conan» sørget for å gjøre til et skjellsord tidligere i år.
* Creative Assembly har gjort stor suksess med sin strategiserie «Total War», men traff ikke på langt nær like bra med actionspillet «Spartan: Total Warrior» i 2005.
Og starten av spillet bekrefter langt på vei fordommene.
Du ikler rollen som vikingkrigeren Skarin, som blir Frøyas menneskelige redskap i kampen mot den onde gudinnen Hel, datteren til Loke.
Hel forsøker å sparke igang Ragnarokk, og det er din jobb å frigjøre Midgard og stanse henne.
Parallellen til «God of War» er med andre ord åpenbar - og ikke bare i historien, men også i store deler av spillbarheten.
Det tar derimot ikke lang tid før «Viking:
Battle For Asgard» finner sitt eget tempo, sin egen stil og sin egen form.
Og i løpet av de 15-20 timene spillet varer, blir Kratos gradvis et diffust minne.
Først og fremst er nemlig «Viking:
Battle For Asgard» et svært godt actionspill, uansett hvor inspirasjonen kommer fra.
Og Creative Assembly har sprøytet inn nok egenart til at dette norrøne actionspillet står godt på egne ben.
Du får boltre deg på til sammen tre øyer, som eskalerer i både større og dramatikk fra øy til øy.
Du beveger deg fritt rundt på disse øyene og avdekker oppdragene de skjuler på egen hånd - enten via fri utforsking, eller ved å snakke med nøkkelpersoner.
Det går i å befri vikingklaner, gjøre diverse småjobber, finne magiske gjenstander som gjør det mulig å tilkalle drager, oppgradering av kampegenskaper, samling av penger du kan bruke til å kjøpe diverse nyttige gjenstander og oppgraderinger og tett og brutal slåssing mot en tilsynelatende endeløs rekke demoner.
Og kampsystemet er virkelig helt fantastisk tilfredsstillende.
Fra standard hugging og hakking til mer avanserte kombinasjoner og magi du skaffer deg underveis.
Lemmer svever gjennom luften i sakte film, og gliset er umulig å stanse.
Hver øy har knutepunkter du ikke klarer å hamle opp med på egen hånd, øyas sentrum for Hels angrep på Midgard.
Etter at du har løslatt nok vikingklaner og fått tilgang til øyas drage, kan du sette igang et kollektivt angrep på disse knutepunktene.
For å si det sånn:
Det tar av.
De gigantiske slagene er både engasjerende å delta i og fantastisk givende rent visuelt.
Det må derimot sies at disse store slagene kunne og burde ha vært endel mer interaktive.
Din jobb er å ta deg av shamaner, kjemper og sluttbossen, mens resten av vikingene er mer «hands on».
Du kan velge å kaste deg inn i de frådende møljene selv også, men intensivene for å gjøre det er egentlig ikke til stede.
Spillet kan også bli litt ensformig til tider.
Det blir mye vandring mutters alene i de store verdenene, etterfulgt av nedkjemping av monstere, frigjøring av vikinger og vandring til neste fangeleir.
Men grunnen til at det allikevel fungerer, er at man oppdager stadig nye angrepstaktikker og kombinasjoner.
Kampene endrer karakter og blir gradivs mer givende.
Den ensrettede nedhoggingen etterfølges i tillegg av betydelige utfordringer i form av minibosser eller ekstra store bølinger, noe som sørger for en spennende rytme i gjentakelsene.
Creative Assembly har også vært flinke til å lage enkelte glimrende scenarioer som bryter opp det monotone.
Inkludert et herlig regissert bakholdsangrep og - ikke minst - noen fantastiske snikesekvenser midt i fiendens hovedrede, mine personlige høydepunkter fra hele spillet.
Dessuten er miljøene i seg selv interessante nok til at det blir en suggerende opplevelse å bare være på de tre øyene.
Samlet sett blander «Viking:
Battle For Asgard» frihetsfølelsen og utforskingsgleden fra spill som «Jak and Daxter» og «Sphinx and the Cursed Mummy» med slåssingen fra spill som «God of War» og «Conan», og krydrer miksen med store slag i god, gammel strategispill-ånd.
Slåssingen er tilfredsstillende tett og brutal, miljøene er vakre, spennende og interessante, frihetsfølelsen er berusende deilig, oppgavene er engasjerende og Creative Assembly demonstrerer generelt sett svært godt håndtverk i måten det hele er skrudd sammen på.
Historien kunne ha vært bedre, avslutningen er muligens litt skuffende og joda, det hadde ikke gjort noe med litt mer variasjon i både oppdragene du skal løse og egenskapene Skarin har.
Men dette er så absolutt godkjent uansett.
Anbefales på det varmeste!
PS:
I salg fra fredag 28. mars.
Videoanmeldelse av PS3- og Xbox 360-spillet Viking:
Battle For Asgard.
| 1 |
100224 | Krympet Kratos
«God of War» dundret inn i spillverdenen som et løpsk godstog uten bremser i 2005.
Nå skaper hissigproppen Kratos tilsvarende sjokkbølger i håndholdt format.
«God of War:
Chains of Olympus» er nemlig noe såpass imponerende som en bortimot fullgod «God of War»-opplevelse i forhold til de to Playstation 2-gigantene.
Rent historiemessig, er spillet lagt til omtrent ti år før det første «God of War»-spillet på PS2.
Du dykker ned i en actionfylt nydikting av den greske mytologien, med spartaneren Kratos i hovedrollen.
Spillet starter med krigføring mot den persiske hæren, men utvikler seg raskt til det mer dramatiske når solguden Helios og hans vogn kræsjer i Jorden og forsvinner.
Dette danner opptakten til en ond plan som involverer alle de greske gudene og menneskeheten som sådan.
En plan bare den sinte Kratos kan stanse.
Det ser vanvittig lekkert ut, spillbarheten er herlig justert til PSP-knappene og følelsen man får av å dykke ned i denne overdådige og ultravoldelige versjonen av gresk mytologi er like ukontrollerbart deilig som i PS2-spillene.
Spillet er nedskalert på alle de riktige stedene.
Det er hakket kortere mellom hver actionsekvens, mindre utforsking og en mindre historie å følge.
Ready at Dawn fokuserer på å pakke inn så mye kult som mulig i hvert eneste minutt, og det er både en velsignelse og en (liten) forbannelse.
En velsignelse fordi det er nettopp dette som gjør «Chains of Olympus» til et spill som hører naturlig hjemme på PSP, en forbannelse fordi PS2-storebrødrene fremstår som bedre og mer komplette spill.
Og her finner du det eneste ankepunktet mot dette spillet også.
Antallet puzzles, fiender, bosskamper, plattformelementer og historieelementer er redusert, noe som har ført til en total spilletid på rundt fem timer.
Det er ikke noe stort ankepunkt dette, men dersom du har spilt gjennom de to PS2-spillene i denne serien, er det umulig å ikke føle seg litt snytt når rulleteksten kommer.
Et av de aller beste spillene til PSP har det uansett blitt.
Og mer enn det er det tross alt ikke nødvendig å forlange.
PS:
I salg fra onsdag 26. mars.
Videoanmeldelse av PSP-spillet God of War:
Chains of Olympus.
| 1 |
100225 | Markens slitsomme grøde
Bondelivet er ikke så romantisk og sjarmerende som enkelte vil ha det til.
Mitt liv som bonde begynner en vakker vårdag for en knapp uke siden.
Lite vet jeg om landbruk og husdyrhold, men utstyrt med vannkanne, en liten jordflekk og en beskjeden startkapital er jeg klar til å gyve løs på utfordringene bondelivet bringer med seg.
Det viser seg for øvrig fort at det ikke er så lett å få jorden til å flomme over av landbruksprodukter, men soppturer i skogen og skattesamling på stranda er innbringende nok til å holde mitt lille foretak gående gjennom våren trass mang en feilslått nepeavling.
Bondelivet er et godt utgangspunkt for et annerledes actioneventyr.
«Harvest Moon:
Magical Melody» kom opprinnelig ut til GameCube i USA for to år siden, og kommer i disse dager ut til Wii her i Europa.
Gjennom hver av de små bondedagene skal du jobbe med daglig styr og stell på gården, forhåpentligvis gjøre bruket til en lønnsom forretning og eventuelt jobbe med å bli akseptert av lokalmiljøet.
Dessverre er kontrollsystemet for klønete, og spillet blir dermed ekstra vanskelig - på feil premisser.
Alt for ofte ender du opp med å vanne grusveien med vann som var ment på potetene eller plukke opp gjerdestolper når du egentlig var ute etter en saftig fluesopp.
Med alskens gårdsaktiviteter, fra fisking og såing til matlaging og vedhugging er det dessuten synd man ikke kan ta i bruk et kontrollsystem à la det vi så i «Zack & Wiki», hvor du faktisk har følelsen av å utføre aktivitetene man ser på skjermen.
Når sommeren kommer har jeg omsider begynt å forstå sammenhengen mellom feilslått avling, uttørkede grønnsaksvekster og mangel på vanning.
Dagene går derfor med til å vanne planter til jeg faller sammen på bakken av utmattelse som en sliten potetsekk.
Slitet gir heldigvis uttelling og jeg kan med hardt opptjente penger etter hvert bygge et hønsehus i bakgården.
Anskaffelsen av husdyr føles som en stor milepæl og drømmen om storranchen virker med ett litt nærmere.
I «Harvest Moon:
Magical Melody» har du tilgang på kyr, sauer, høns og hester, etter at du har utvidet gården din med dyrehus.
Dyrene kan brukes til å produsere melk, egg og ull, eller til husdyroppdrett som et alternativ til grønnsaksdyrking.
I løpet av året holdes også landsbyarrangementer som fyrverkeriaftener og hesteløp hvor du kan delta med dine stolte hingster.
Dessverre er det ikke store underholdningsverdien i arrangementene, og de ender opp med å fremstå som tåpelige unnskyldninger for å stykke opp årstidene i litt mindre lange bulker av hverdagsliv.
Mot slutten av høsten har jeg omsider klart å bygge meg opp nok kapital til å investere i et nytt landområde med en liten låve i utkanten av landsbyen.
Verken Klukk, Pip eller Kvakk har begynt å legge gullegg, så jeg innser at jeg må sikte strategi dersom jeg skal ha forhåpninger om å nå målet om rikdom og lykke i nærmeste fremtid.
Med en nyinnkjøpt ku, et par sauer og en majonesmaskin møter jeg vinter, snø og kulde med godt mot.
Det er her jeg begynner å innse hvor mye overbærenhet «Harvest Moon:
Magical Melody» faktisk fordrer: ekstremt langdryge filmsekvenser hvor spillfigurene på merkelig vis mimer det de ønsker å si med et fårete smil om munnen, for så etterpå å gjenta seg selv med ord begynner å tære på tålmodigheten.
Bonderomantikken er heller ikke lenger å få øye på mellom det klønete kontrollsystemet og de grusomt repeterende oppgavene som gjør hver dag lik den forrige.
Vinteren kommer over natta og tar knekken på de siste gulrøttene som aldri rakk å modnes.
Fokus dreier fra jord og mark mot dyr som skal fores daglig, egg som skal høstes, kyr som skal melkes og sauer som skal klippes.
Vinteren er lang, dagene ensformige og jeg tenker: «pokker, som jeg er glad i bylivet!»
Den herlige følelsen du får når du våkner opp om morgenen til en nyklekket kylling og bugnende avling, veier rett og slett ikke opp for alle feilene man må holde ut med i «Harvest Moon:
Magical Melody».
I akkurat dette tilfellet er det ikke gøy på landet.
| 0 |
100227 | «Pokemon»-kopi
Det er noe kjent med «Dragon Quest Monsters: Joker»...
Med ordre om å delta i den årlige monsterspeider-turneringen, reiser vår unge helt ut i verden for å søke lykken.
Med seg på ferden har han et kjæledyr, eller monster om du vil, som bistår med å temme villdyr for å bygge opp en stadig sterkere hær av nusselige monstre.
Men vent, hvorfor høres dette kjent ut?
Muligens fordi det er den samme oppskriften man har fulgt i hvert eneste «Pokémon»-spill siden det første ble lansert til Gameboy i 1996.
«Dragon Quest Monsters: Joker» står til Pokémon-konseptet som «Coca Cola Lemon» til den originale, brune apotekermiksturen: grunnoppskriften er den samme, men krydret med en liten dæsj av ekstra rollespillelementer og den tegneserieaktige stilen Level 5 liker å pakke inn spillene sine i.
I heltens sko følges du til enhver tid av tre monstre som påtar seg rollen som livvakt og leiesoldat.
Sammensetningen av disse tre nøkkelposisjonene er et viktig strategisk element og i de fleste tilfeller helt avgjørende for hvorvidt du vil overleve den neste boss-kampen eller ikke.
Selve kampene foregår i klassisk rollespillstil med et turbasert system hvor du selv til en viss grad kan bestemme balansen mellom semi-autopilot og relativt grundig detaljstyring ved hvert trekk.
I tillegg får du dyrket samlemanien: det er ørten forskjellige monstre å fange, og ved å smelte to monstre sammen føyer et nytt monster med nye egenskaper seg til laget ditt.
Spillet fyller akkurat rollen som ålreit tidtrøyte med småunderholdende høydepunkter og uinteresserte gjesp spredt jevnt over spillopplevelsen.
Hadde bare «Dragon Quest Monsters:
Joker» blitt sluppet litt tidligere - før eller eventuelt en gang innimellom de store og tallrike bølgene av «Pokémon»-spill som har skylt over landet de siste årene - ville nok spillet både gitt et noe bedre inntrykk og større utbytte.
Dersom du fortsatt er åpen for nok en ny utgave av «samle-på-ville-dyr»-konseptet, kan du derimot trygt legge til et øye på terningkastet.
| 0 |
100229 | Diett og drap
DVD-anmeldelse:
Interessant og annerledes, om enn ikke feilfri, TV-film om et sosietetsdrap på begynnelsen av 1980-tallet.
Offeret var legen Herman Tarnower, mannen bak en suksessrik diettoppskrift, men mente egentlig Jean Harris å ta sitt eget liv i stedet?
Mange kjente fjes i mindre roller - Chloë Sevigny, Ellen Burstyn, Frances Fisher, Philip Baker Hall - og spesielt Bening er utmerket som den ikke helt sympatiske, medisinsk justerte tittelkarakteren.
To kommentarspor, kortkort bakomfilm.
| 0 |
100230 | Maniert melodrama
Maniert og tam filmatisering av nobelprisvinner Gabriel García Márquez' fabelaktige roman.
HANDLING:
Som ung mann faller Florentino pladask for den vakre Fermina.
Hun skal bli hans livs kjærlighet, men Ferminas far vil det annerledes.
Han sender datteren vekk en god stund.
Vel hjemme igjen i Cartagena i Columbia har hennes følelser for Florentino tilsynelatende kjølnet.
Hun gifter seg med en velstående lege.
Florentino, på sin side, bevarer sin elskede i sitt hjerte.
Fysisk sett holder han seg med utallige elskerinner.
Handlingen følger de to gjennom en periode på rundt 50 år, og speiler deres brokete liv og deres følelser.
DOM:
Det som er en medrivende, eventyrlig roman full av lidenskap, tragedie, humor og praktfull fantasi, er blitt en melodramatisk film med polert erotikk og manierte, ensformige uttrykk.
Direkte irriterende er det å se hvordan skuespillerne er sminket i forhold til den sprikende alderen de befinner seg i.
Ringrever som manusforfatter Ronald Harwood og regissør Mike Newell har åpenbart hatt problemer med å fange essensen av det søramerikanske temperament, og Marquez' livfulle koloritt.
Der romanen beveger seg mellom tåredryppende såpeopera og himmelsk poesi, blir filmen dessverre i for stor grad nærmere såpeoperaen i sjanger.
Selv den maskuline kjempen Javier Bardem virker noe utilpass som den lidenskapelige Florentino.
36-åringen makter i alle fall ikke å skape en illusjon av å være dødsforelsket ung mann.
Mot slutten samles trådene i en fin poetisk og innsiktsfull betraktning.
Men det er i seneste laget for en film som varer langt over to timer.
| 0 |
100233 | Kjærlighet i mammutens tid
Storslagne scener og mektig natur oppveier i noen grad for et lavpannet manus.
HANDLER OM:
10 000 år før vår tidsregning, er en fjellstamme av mammutjegere truet med utryddelse.
Men åndene taler, himmeltegnene tolkes og midt i blant dem dukker et yndig, blåøy pikebarn opp som et varsel om nye tider.
Når deler av stammen og den blåøyede blir bortført til slavetilværelse omkring et sted der det bygges pyramider, følger vår helt D`Leh etter.
Det blir en farefull ferd, uendelig lang og overstrødd med kjappe, dødelige digital-animerte uhyrer.
Han vil redde sin kjæreste.
Og han vil redde - viser det seg - all verdens pyramidetrellende slaver.
DOM:
Ettersom handlingen er så utsøkt dum og velfrisert og nisjetilpasset en viss filmatisk interesse for tiden for grytidlig menneskehistorie (eller pre-historie), kan man i grunnen bare slå fast at de siste par ukers publikumsfrier i USA er noe gedigent tull.
Skuespillerne er hemmet og taleuføre, åndemaningen latterlig og «logikken» og moralen hinsides.
På den annen side:
Kan man svelge en pompøs røverhistorie, kan man la være å irritere seg alt for mye tullball, synes man at det av og til er helt OK bare å la hjernen hvile, og se;
ja, da er det unektelig mye å betrakte her!
| 0 |
100234 | Råsprekt for barn!
Råsprek, underholdende, godt timet og imponerende animert barnefilm!
HANDLER OM:
Filmen stammer fra den amerikanske barnebokforfatteren Dr. Seuss, som nok ikke er like godt kjent i Norge.
Likefullt er dette et frydefullt vellykket prosjekt, som ikke trenger noen forhistorie.
Det er elefanten Horton som er hovedpersonen.
Diger og lykkelig og plasskrevende og morsom.
Men èn dag - på en blomsterstilk, så å si - mener han å høre lyder.
Merkelige, bittesmå lyder.
Det viser seg at en miniverden, befolket av mikromennesker er havnet i Hortons røslige varetekt.
Og et menneske er et menneske, uansett størrelse, mener Horton.
Som legger all sin omsorg og all sin kraft i å beskytte sine nye, mikroskopiske venner.
DOM:
Dette er god famlieunderholdning!
Dynamisk, flotte bilder, tett timet, smarte replikker, god moral.
Her skal noen titusener av unger hvine av fryd, grøsse av spenning, le av vitsene og tenke viktige tanker om litt-av-hvert.
Anbefalt som påskegodt av fineste sort!
| 1 |
100236 | Skremmende bomskudd
Spennende og tildels skremmende for barn.
Ellers mangler det meste.
HANDLER OM:
En famlie bestående av (snart) skilt mor, en storesøster og to tvillinggutter, flytter inn i riktig et gammel spøkelseshus.
Huset inneholder virkelig mystiske hemmeligheter.
Og farlige muligheter til å slippe ondskapen løs...
DOM:
Et temmelig humørløst og nokså spekulativt forsøk på å skremme livskiten av barn.
Tradisjonelle skrekkvirkemidler er koplet sammen med noen få «barnlige» elementer.
Og vips! - en nokså haltende, litt for omstendelig, temmelig humørløs og sjarmløs lapskaus, til ytterst liten glede.
For noen.
Da hjelper det jo ikke på noen måte å si at fotograferingen er super og omgivelsene riktig godt laget
| 0 |
100237 | Bilær, ballær og bæsj
Atomkatastrofe, sæddonasjon og babybæsj skaper forviklinger hos kællane i EdGarasjen i denne rått overdrevne farsen.
«LANGE FLATE BALLÆR II»
HANDLER OM:
De seks gutta i EdGarasjen er for lengst tilbake i hverdagen etter sin første runde med lange flate ballær.
Denne gang slipper de ikke unna en øvelse i Heimevernet.
I hverdagen sliter de med ting som ungepass og manglende sædavgang.
Det er med andre ord ikke fot-ballær som er i fokus her.
Okkesom skaper dette, pluss noen verbale misforståelser, uventet trøbbel i deres militære karriere.
Men gutta, med Petter («It goes better with Petter» blir etter hvert det nye amerikanske slagordet) i spissen, kan behandle maskiner med nennsomme fingre.
Heldigvis for den amerikanske admiral Burnett (Don Johnson) og verden for øvrig, så håndterer Petter & Co en mulig atomkatastrofe med kyndig spisskompetanse.
DOM:
Dette er så overdrevent at du nesten ikke tror det er mulig.
Kanskje nettopp derfor må man med en blanding av hoderystende latter og mild oppgitthet akseptere måten regissør Zwart og hans team tar'n helt ut på.
Vitser som jeg trodde gikk ut på dato i min barndom serveres med største selvfølgelighet og innlevelse.
Bæsj klines utover til almen latter hos gutta i EdGarasjen, og plattheter serveres med en suveren selvfølgelighet.
Det er ille dårlig!
Men i det dette ser ut til å krasjlande i de østfoldske skoger, blir det dreis på herr Zwarts actionkapasitet.
Han svinger pisken effektivt og rister sammen en historie, som i sin grenseløse mangel på troverdighet, likevel har underholdende verdi.
Han balanserer mellom det overdådig fjollete og det folkelig hysterisk komiske, og får nok en gang disse gutta til å gi fra seg en viss sjarmfull utstråling.
OK; det er til tider hoderystende platt og dumt.
Men det som man likevel faller litt for, er filmens befriende uhøytidelige lekenhet.
Bare det å hente inn Don Johnson vitner om ekstravaganse og humørfylt sinn.
At dette vil bli megasuksess i Fredrikstad tar jeg for gitt, ettersom halve byen er med som statister.
Og jeg vil ikke bli sjokkert om Zwart prøver en ny runde med kællane i EdGarasjen.
Men det må være mulig å snekre sammen replikker som er bitte litt mer avanserte enn brorparten av de i «Lange flate ballær II».
Banens beste:
Vesle Stella Zwart i rollen som toåringen Mie.
| 0 |
100238 | Susanne Sundfør «Take One»
(Your Favourite Music/Sonet)
Man kan umiddelbart undres over nødvendigheten av å spille inn debutalbumet sitt på nytt bare ett år senere - var ikke Susanne Sundfør fornøyd med debuten?
Her er den iallfall, i arrangementsmessig nedstrippet tilstand.
Kun gitar og tangenter danser rundt Sundførs imponerende vokalkraft, og det er bare å innrømme det med en gang; melodiene står faktisk enda bedre frem her.
Dette er jo også en god låts ultimate test; ta vekk all staffasjen og se om melodien står seg.
Det gjør de så til de grader på «Take One».
Ikke bare det, det enkle og rene uttrykket forsterker faktisk følelsene på flere av låtene.
Ettersom Susanne Sundfør er norsk, er det gjerne melankolien som skinner enda mørkere enn på originalplaten, ikke minst har «The Waves», «Dear John» og påfølgende, nye «Interlude» noe enda mørkere og nesten tungsindig over seg.
Aller klarest blir denne nocturne-følelsen på «Torn To Pieces».
Her parafraserer Sundfør også melodilinjen til Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten», hvilket sammen med nevnte «Interlude» skaper et enda sterkere tilsnitt av klassisk musikk på «Take One» som både føyer helheten bedre sammen og som gir effektive, stemningsfulle ekstraverdier ved platen.
Et mer enn vellykket eksperiment som aller mest viser hvor utviklet Susanne Sundfør allerede er både som sanger og låtskriver.
ANBEFALTE KJØP:
«Dear John», «I Resign», «Torn To Pieces», «The Dance» og «Gravity».
| 1 |
100239 | Tor Espen Aspaas «Mirror Canon»
(2L)
Musikk av Beethoven, Schönberg, Berg og Webern
Både Ludwig van Beethoven og trekløveret Schönberg, Berg og Webern var lykkelig uvitende om at de dannet henholdsvis 1. og 2.
wienerskole.
Men på denne nye cd-en har Tor Espen Aspaas satt dem opp mot hverandre, og lar dem speile hverandre - og trekker opp linjene mellom dem.
Det starter med Beethovens siste og monumentale klaversonate nr. 32 i c-moll og avsluttes med Alban Bergs klaversonate nr. 1. Innimellom ligger det sykluser med småstykker for klaver og dels fiolin av Schönberg og Webern.
Prima materiale, og Aspaas er en glimrende pianist med en helt fantastisk klang:
Han spiller Beethoven så lekkert og mykt i den langsomme satsen at man nesten skulle tro han håndterte musikk av atskillig lettere kaliber.
Verkene fra den 2.
wienerskole pensles ut med en klangbevissthet og nyanseringsevne man kan misunne.
På denne måten klarer han å stille musikken i samme lys, og dermed skape en musikalsk helhet.
Et utmerket formkonsept, og en like utmerket gjennomføring av en av Norges fremste pianister.
| 1 |
100240 | The Gutter Twins «Saturnalia»
(Sub Pop/Tuba)
To mørkemenn-giganter kryper enda lenger inn i skyggene.
Greg Dulli (Afghan Whigs, Twilight Singers) og Mark Lanegan (Screaming Trees, Queens Of The Stone Age) er ikke helt ukjent med dysterhet opp gjennom karrieren, både i musikalsk uttrykk og i sitt personlige liv.
De har kjent hverandre og jobbet sammen i mange år, men først nå gir de ut en hel plate sammen.
Ingen overraskelse da, at «Saturnalia» er en brutalt mørk og dronende reise inn i sjelens irrganger med et tonefølge som allerede har gitt dem merkelappen «de sataniske Everly Brothers».
For de intrikate, men gode melodilinjene er aldri langt unna her, tross en desperat egg i uttrykket som bare kan skapes av kunstnere som selv har balansert på en slik tynn, tynn og skarp kant.
Til dels storslåtte arrangementer levner ingen tid for lytteren til å slappe av og roe seg - her kverner låtene deg ned i en malstrøm hvor det dystre blir vakkert og redselen en venn.
Dessuten er kontrasten mellom Lanegans gravkjellerstemme og Dullis atskillig lysere vokal et funn.
Dette er en plate du ikke blir kvitt så fort - heldigvis!
ANBEFALTE KJØP:
«The Stations», «God's Children», «Circle The Fringes», «All Misery / Flowers» og «Bête Noire».
| 1 |
100243 | Glenn Lyse «Come Closer»
(Sony BMG)
Neste «Idol»-vinner bør virkelig være bedre enn dette.
Allerede nå begynner det å føles lenge siden fjorårets seierherre var i støtet, og hans første og sikkert siste album forsterker oppfatningen.
Musikalsk er det som forventet:
Dette er «konsensusrock»; markedstilpasset musikk som er bitte litt rufsete i kantene og formidler en samlebåndsmelankoli alle til en viss grad kan kjenne seg igjen i - til gjengjeld er det så allmenngyldig at det er umulig å bli personlig berørt av det.
Den trauste, kvasimelankolske rockingen er nå én ting.
Det som virkelig drar Glenn Lyses debutplate ned i søla, er noen aldeles hårreisende elendige tekster.
Klisjeene kommer som flokk i galopp, nødrimene hagler og selvfølgelighetene står i kø:
«One man's black is another man's white», synger han, og man undres over hvorvidt han har brukt samtlige av sine 34 år på å komme frem til den konklusjonen.
Han forteller oss dessuten at det er «365 days in a year».
Dét er ofte sant, men ikke i år.
Bare ett av flere eksempler på denne platen som viser at ting kan gå riktig ille selv om man har «et proft apparat rundt seg».
ANBEFALTE KJØP:
«Dancing With The Shadow», «Walk Upon Water»
| 0 |
100244 | Charles Lloyd «Rabo de Nube»
ECM/Grappa Musikkforlag
Charles Lloyd gjorde sitt inntog i jazzverdenen på midten av 1960-tallet, og fikk enorm popularitet innen den spennende krysningsbevegelsen mellom jazz og rock.
Gjennom hans band fikk også musikere som Keith Jarrett og Jack DeJohnette en solid karrierestart.
Lloyd har med jevne mellomrom gitt ut album siden, men sjelden så vitalt og gnistrende som dette konsertopptaket som gis ut samtidig med hans 70-årsdag.
Vel oppbygde komposisjoner og inspirert samspill av toppmusikere er noen av ingrediensene.
Ny på laget er Jason Moran, en av USAs mest spennende pianister for tiden.
Også bassist Rueben Rogers og trommeslager Eric Harland gnistrer, som i ildsprutende «Sweet Georgia Bright».
Og Lloyd selv på saksofon, fløyte og tarogato øser fra selve livskilden, lyrisk og varmt som i tittellåten, eller spirituelt dybdeborende som i «Ramanujan».
CARL PETTER OPSAHL
| 1 |
100247 | Genialt spill-touchdown
Med «No More Heroes», har den japanske designeren Suda 51 skapt tidenes cooleste spillopplevelse.
I filmens verden har regissøren en klar og tydelig stemme.
Det er ikke vanskelig å se at «No Country for Old Men» er laget av Coen-brødrene, at «Mullholland Drive» er signert David Lynch eller at Quentin Tarantinos fantasi har født «Kill Bill».
I spillenes verden er situasjonen en helt annen.
Når ørten dyptgående markedsundersøkelser og finjustering av konsept, spillbarhet og innhold resulterer i nok et spill hvor du skal skyte romvesener med laserpistol, er det ikke akkurat så lett å kreditere noen spesielle for det.
Noen unntak har du derimot.
Den vakre melankolien til Kenji Kaido og Fumito Ueda («Shadow of the Colossus»), den intelligente humoren til Tim Schafer («Psychonauts») og den hollywoodske galskapen til Hideo Kojima («Metal Gear Solid») for eksempel.
Disse unntakene fra regelen er viktige, de er med på å sprøyte særegne kunstneriske uttrykk i spillmediet.
Et spisset ønske om å formidle noe dypt personlig i et medium som ellers fråtser i det generiske.
Og dette er et ønske den japanske designeren Goichi Suda (Suda 51) tydeligvis bærer på han også.
For med Wii-spillet «No More Heroes» har han skapt et mesterverk du aldri har sett maken til.
Du møter spillentusiasten Travis Touchdown (TRAVIS TOUCHDOWN!!!), som bor på motellet No More Heroes i Santa Destroy, California.
Han har kjøpt en funky laserkatana på en nettauksjon, og dermed har han ikke råd til å kjøpe flere spill.
En femme fatale med fransk aksent, Silvia Christel (oppkalt etter hun fra «Emmanuelle»-filmene, naturligvis), gir Travis løsningen:
Ved å ta livet av de ti beste leiemorderne i verden, vil han ha mer enn penger nok til å kjøpe så mange spill han bare orker.
Dermed begynner en vanvittig voldsballett som på overflaten kan ligne på et ganske tradisjonelt slåssespill.
Du løper gjennom brettene og slåss mot den ene skurken etter den andre, og avslutter med et møte med brettets boss - den neste leiemorderen på topplisten.
Det må sies at spillbarheten ikke er særlig innovativ, du har sett grunnmekanikkene i «No More Heroes» før.
Det er i all hovedsak innpakningen som er genial her, måten alt er skrudd sammen på.
Det tradisjonelle er dynket i oppfinnsomhet og nytenking i hver eneste detalj, som til sammen utgjør en supercool rock'n'roll-helhet.
Du får et herlig rollegalleri, en fantastisk dialog, en nydelig og absurd historie, mengder av voksen humor, overlegne bosskamper og et deilig dypt kampsystem som er perfekt skreddersydd til Wii-kontrolleren.
Dessuten får du til stadighet noen helt sinnssykt kule one-linere og en mengde kreative overraskelser.
Som at du må løfte Wii-kontrolleren til øret når Christel ringer deg på mobiltelefonen, for eksempel - stemmen hennes kommer nemlig bare fra den vesle høyttaleren på kontrolleren.
All slåssingen er i tillegg krydret med en mengde sideoppdrag, oppdrag som går ut på å skaffe nok penger til å møte neste boss, eller å gjøre Travis sterkere, kulere og bedre.
Og her finner du mye av spillets aller beste underholdning.
Det er virkelig deilig absurd at du må bære kokosnøtter, klippe plenen og fylle bensin for å få råd til å sette igang med neste leiemordoppdrag.
Alt dette gjør «No More Heroes» til en utrolig underholdende opplevelse, men det stanser ikke med det.
For i kombinasjon med den egenartede visuelle stilen og det kruttsterke lydbildet, snakker vi også om en interessant opplevelse.
En opplevelse som svir seg inn i hukommelsen på en måte spill ikke har for vane å gjøre.
Det blir simpelthen ikke hottere enn dette i spillenes verden anno 2008.
Vi så allerede klare tendenser til alt dette i Gamecube- og Playstation 2-spillet «Killer 7» fra 2005, men med «No More Heroes» har Suda 51 valgt å være mer tilgjengelig og inkluderende.
For skillet mellom det umulig sære og det unikt geniale er hårfin, og jeg synes det er viktig å understreke at «No More Heroes» står plantet fjellstøtt i det sistnevnte.
Jeg mener i tillegg det er snakk om et svært viktig spill.
For det er spill som dette som utforsker mulighetene og begrensningene til det interaktive spillmediet, som eksperimenterer seg gjennom upløyd mark.
Og som dermed bidrar til hele mediets fremdrift i den såvidt påbegynte jakten på å finne seg selv.
PS:
I salg fra fredag 14. mars.
Wii-spillet «No More Heroes» er en unik, voksen og særegen opplevelse.
| 1 |
100250 | Skjønnhetsopplevelse for store og små
lående vakker, overraskende spennende
| 1 |
100251 | Gutten på skauen
Villmarkens fortapte sønn
| 0 |
100252 | Som sendt fra himmelen!
Et vidunderlig, lite film-under, breddfull av sann menneskelighet og dyp omsorg for et «annerledes» menneske.
HANDLER OM:
Lars er en sykelig sjenert gutt, som bor i en garasje ved siden av sin bror og hans kone i en liten by langt nord i USA.
Ingen finner riktig ut hva som er i veien med Lars.
Og han finner ikke ut av stort selv, heller.
Men en dag begynner det å bli virkelig mystisk:
Lars har bestilt en silikondukke, «Bianca», og insisterer på at hun ikke bare er virkelig, men også hans kjæreste...
DOM:
Ut fra faktabeskrivelsen, virker det som en ganske idiotisk historie.
Men faktum er at jeg, voksne mannen, ikke kan huske sist gang jeg ble så rørt og berørt av en film!
Sånn ca en time inn i filmen kom tårene.
Og de ble værende, sammen med mang en god latter.
For dette er en film om sann menneskelighet og godhet.
Lars er annerledes.
Men etterhvert forstår man hvorfor han er det.
Livet er farlig, også for Lars.
Da hjelper det strålende å være omgitt av mennesker som vil ham vel; han er observert, tatt vare på og elsket.
Heldigvis.
For det han egentlig går i gjennom, er at han i løpet av noen uker skal bearbeide det andre mennesker går gjennom helt fram til voksenlivet.
Handler det om psykiatri?
Tja, tilsynelatende.
Men mye mer er «Lars and the Real Girl» om kanskje rare, dog allmenngyldige, sider ved livet.
Man går garantert ut som et rikere og kanskje litt klokere menneske fra denne filmen, som jeg kan love - endog tidlig i mars - kommer til å sortere som en av årets største filmopplevelser for meg.
«Lars and the Real Girl» var Oscar-nominert for beste originalmanus.
Den kunne godt vunnet.
Ryan Gosling var ikke nominert for sin fenomenale hovedrolle.
Det burde han vært.
| 1 |
100254 | Chick Corea og Gary Burton:«The New Crystal Silence»
Concord Records/Universal
Chick Corea og Gary Burton har spilt sammen siden 1971 og skapte et landemerke i jazzhistorien med albumet «Crystal Silence».
Med sjeldne mellomrom har duoen levert nye album, og i fjor trollbandt de Moldejazzpublikummet med en gnistrende konsert.
Det er deler av denne konserten som her gis ut sammen med et konsertopptak med Sydney Symphony på en dobbel-cd.
Moldeopptaket er et gledelig gjenhør, med standardlåter som «I Love You Porgy» og «Sweet and Lovely» i tillegg til Corea-klassikere som «La Fiesta» og «Señor Mouse» i et flytende virtuost samspill med glimt og varme.
Tim Garland har orkestrert et knippe Corea-låter i et uttrykk som kan virke litt gammelmodig og musikalpreget, men fortsatt er samspillet mellom de to solistene overveldende.
Her er «Crystal Silence» og nok en versjon av «La Fiesta», i tillegg til blant andre Love Castle som heller litt for mye mot det glatte.
Men som helhet gjør musikken et sterkt og overbevisende uttrykk.
Carl Petter Opsahl
| 1 |
100255 | Gabriel Fliflet:«Rio Agra»
NORCD/Musikkoperatørene
Sterke låter fra musikalske understrømmer
Trekkspilleren Gabriel Fliflet er en ringrev i norsk musikk, kanskje mest kjent gjennom samspillet med Ole Hamre i elleville Fliflet/Hamre energiforsyning.
«Rio Agra» er et konsertopptak av bestillingsverket «Elvemot» fra Korskirken i Bergen.
Her har han samlet et knippe av Norges fremste tradisjonsutøvere, som Ånon Egeland på fele og munnharpe, kvederen Berit Opheim, bassist Sondre Meisfjord, gitarist Tore Brunvold og Gjermund Larsen som denne gang er mest fremtredende på cello.
Fliflets låter er gjennomgående iørefallende med småskakt og suggererende preg.
Han henter næring i finlandssvensk tradisjon, så vel som fra Finnskogen og Vestlandet, musikalske understrømmer som bidrar til et musikalsk heksebrygg med uvante og pirrende klanger.
Carl Petter Opsahl
| 1 |
100258 | Gaute Ormåsen «Drømmesang»
(Tylden)
Brumunddølen Gaute Ormåsen har med «Drømmesang» gitt ut sin andre plate på norsk.
Han synger på dialekt, og det skal han ha ros for.
Denne popplaten er ujevn, der en del av melodiene ikke er helt forløst.
Ormåsen har skrevet alle låtene sammen med produsenten Kim Edward Bergseth.
Kjærlighetssanger i forskjellige fasetter er i flertall.
Han lykkes meget bra i låter som «Du+jeg=vi», «Skivebom» og «Best når det ikke gjelder».
Gaute synger stort sett bra, og han når nok med denne platen et litt større og mer voksent publikum enn han har hatt tidligere.
Beste kjøp:
«Du+jeg=vi» og «Best når det gjelder».
KURT BAKKEMOEN
| 0 |
100260 | Chatham County Line:«IV»
(Yep Rock / Tuba)
Stor musikk med enkle virkemidler.
Chatham County Line ble norgesvenner i rekordfart gjennom plate- og turnésamarbeidet med Jonas Fjeld i fjor.
Denne gangen har de latt Herr Fjeld være med kun i ånden, for på mange måter fungerer denne platen som en naturlig forlenger av den gylne samklangen fra «Amerikabesøk».
Det varme og akustiske lydbildet er bevart, det samme er den lette, men samtidig perfekte timingen i instrumentanslagene som gjør at låtene får en helt egen groove, samme hvor stille de går.
Men selvfølgelig, slik det skal være i skjæringspunktet mellom bluegrass og alternativ country, her er det også uptempo instrumentaler som gjør det vanskelig å sitte stille på en stol.
Legg til Dave Wilsons rause stemme i Chatham County Lines organiske, harmonifylte uttrykk, og du har en sjeldent vellykket utgivelse i en sjanger som flere og flere nordmenn etter hvert har fått et forhold til, ikke minst gjennom nevnte Jonas Fjeld.
Anbefalte kjøp:
«Chip Of A Star», «Let It Rock», «Birmingham Jail» og «Clear Blue Sky».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
100261 | Rune Alver:«Le nouveau Grieg»
(MUDI)
Det er mange som spiller inn klavermusikk av Edvard Grieg.
Men ikke alle gjør det på Griegs eget flygel på Troldhaugen, og det er heller ikke alle som legger vekt på de mindre kjente pianostykkene fra Griegs senere år.
Det gjør Rune Alvers«Le nouveau Grieg» til en liten perle.
Han har valgt seg «Lyriske stykker Op. 71», og «Slåtter Op. 72», som er bygget på slåtter fra norsk hardingfeletradisjon og er et meget radikalt klaververk.
Og der kommer «Røtnams-Knut» og «Tussebrureferda på Vossevangen», for eksempel.
Det er jo en litt mer dempet klang i klaverene fra slutten av 1800-tallet, og det bidrar til at det låter mykt og vakkert i de svake og langsomme partiene - men det flotte uttrykket skyldes ikke minst eminent forming av dynamikk og foredrag.
«Skogsstillhet» blir en nytelse, det er som han lister seg innpå musikken og stryker den ned i tangentene, og ut kommer et nedtonet og fargerikt klangbilde.
Rune Alver har vært aktiv pianist i mange år.
Men han bør trekkes mye bedre fram i lyset, det viser denne platen at han fortjener.
| 1 |
100262 | Erykah Badu:«New Amerykah Part One (4th World War)»
(Motown/Universal)
Bobler av inspirasjon.
Badu ble utpekt som spydspiss for «nu soul» da hun debuterte for et drøyt tiår siden; det ironiske var at den «nye» soulmusikken hun lagde låt ganske gammelmodig, en strippet og sterkt jazzinfluert variant som tidvis var i tørreste laget.
Hennes fjerde album er mye mer i takt med sin samtid i så måte, det ligger strengt tatt litt foran også.
Den glinsende digitale lakkeringen som preger det meste som kommer ut av soul og R&B nå, er helt fraværende her, ei heller er det retropastisjer à la Amy Winehouse.
Produksjonen minner først og fremst om avantgardistisk og minimalistisk hip hop, ekstremt detaljrik og som skreddersydd for Badus skarpe stemme og likandes fredsbudskap.
Det hakker og skipper og piper og putrer, det er gettolyd så troverdig som det kan bli fra en artist på denne størrelsen.
Curtis Mayfield og Stevie Wonder nikker anerkjennende i kulissene, og man tar seg i å tenke at dette er platen Lauryn Hill kunne laget om hun ikke var så sørgelig syk.
ANBEFALTE KJØP:
«The Healer», «Me», «My People», «Twinkle», «Honey».THOMAS TALSETH
| 1 |
100265 | Madonna «4 Minutes» (låt)
(Warner)
Skuffende forsmak på albumet «Hard Candy».
Hun har med seg både Timbaland og Justin Timberlake, men summen er dessverre mindre enn hva de samlede bestanddeler skulle tilsi.
«4 Minutes» er en klossete koloss av Madonna-klisjeer, Timberlake-klisjeer og det som etter hvert har blitt Timbaland-klisjeer.
Et gampende synthriff med høy sirkusfaktor og noen ganske standard hip hop-rytmer ligger som grunnlag for en formidabel rekke lyriske klisjeer.
Det vil bli kjøpt så vel som spilt, men dét er på grunn av varemerke, ikke innhold.
Som førstesingel fra et Madonna-album av 2000-tallet betraktet:
Bedre enn «American Life», svakere enn «Hung Up» og lysår unna «Music».
| 0 |
100266 | Farmers Market:«Surfin' USSR»
(Ipecac / Tuba)
Noen band er det best å se live...
Sjangerløse Farmers Market er et herlig skue fra scenen - dette er eminente jazzutdannede musikere med framifrå presisjon, halsbrekkende ferdigheter og tempo samt improvisatoriske evner langt over det vanlige.
Som før har gutta en stor forkjærlighet for folkemusikk fra Bulgaria og østover - gjerne i en og samme sang.
Denne gangen blir faktisk spriket for stort - helheten mangler på «Surfin' USSR», selv om man mellom linjene aner en slags overbygning bestående av et forsøk på å balkanisere moderne pophistorie.
Farmers Market, som tidligere genialt nok har lagd musikk fra Hybridene, bedriver mer hemningsløs lek med ordspill enn noensinne - faktisk i en slik grad at låttitlene etter hvert fremstår som det mest geniale ved denne platen (alle låtene er skrevet av Lenin / McCarthy...).
Det åpner så bra med Trifon Trifonovs sjøsykt vindskeive saksofon i tittelkuttet, men de sjanger-syvmilsstegene og den elleville og løsaktige improviseringen går etter hvert en smule over skaftet og etterlater lytteren i et vakuum hvor han blir sittende og lure på hva faen det var som skjedde, hva det var som traff han.
Det traff i alle fall ikke godt nok - kanskje det skjer på sommerens festivaler?
ANBEFALTE KJØP:
«Surfin' USSR (Part 1 & 2)», «From Prussia With Love» og «Stereoid Train Trip».
| 0 |
100268 | Pubertal action
EA lukker øynene og later som om privatansatte soldater er de kuleste i verden.
Derfor blir «Army of Two» en temmelig pinlig opplevelse.
Private militære selskaper er ikke akkurat verdens mest opplagte helter nå om dagen.
Vi snakker om en industri som går inn i væpnede konflikter av økonomiske grunner - en industri som årlig henter 100 milliarder dollar ut av krig og elendighet.
Og kontroversene hagler.
Fra rystende cowboy-takter i skrytevideoer på Internett til mishandling av krigsfanger og nedskyting av sivile.
Skal man lage et spill med leiesoldater ansatt av et privat militært selskap i hovedrollen, bør man med andre ord holde tungen rett i munnen.
Det kan fort bli temmelig smakløst, eller i det minste politisk ukorrekt så det holder.
Man kan gå for en absurd overdrevet greie, som fjerner seg såpass langt fra virkeligheten at det eksisterer i sin egen fantasiverden - som «Mercenaries» fikk rimelig bra til.
Man kan dikte opp fiktive konflikter og fiender.
Eller kanskje lage noe som er bunnseriøst og hardkokt, og som tar et skikkelig standpunkt i forhold til denne skyggesiden av moderne krigføring.
EA Montreal gjør ingen av delene, og har med «Army of Two» laget en fleipete machoversjon av aktuelle væpnede konflikter vi kjenner fra dagens nyhetssendinger.
Det er løst og ledig og tra-la-la, og utviklerne satser på at barsk, uhøytidelig guttehumor og komisk veivende selvmordsbombere skal fungere som underholdning.
Sorry, men det gjør det ikke.
Det er plumpt, pubertalt, testosteron-amerikansk og faktisk ganske pinlig - hverken historien som fortelles, rollene du møter eller det krigsherjede bakteppet treffer tonen et spill som dette trenger.
«Army of Two» halter i ingenmannsland mellom det overdrevne og det ærefulle, og klarer ikke å bestemme seg for hva det egentlig vil formidle.
EA Montreal hytter den ene neven mot krigsprofitører og masserer ballene deres forførerisk med den andre.
Motivasjonen din er penger, muligheten til å dulte medsoldater kameratslig i skuldrene og å skremme terrorister med skumle masker og spesialdesignede våpen.
Og da hjelper det ikke at selve grunnstammen i spillbarheten, det at dette først og fremst er et spill du bør spille sammen med en kompis, stort sett fungerer veldig bra.
Kravet om samarbeid for å komme seg frem i terrenget, muligheten til å dra hverandre i sikkerhet når man blir såret og skreddersydde arenaer for tospiller-taktikk og så videre - her leverer «Army of Two» flere fulltreffere som isolert sett kvalifiserer til en godt over godkjent spillopplevelse.
Spillet har også et enkelt, men effektivt (og faktisk også troverdig), system kalt «aggro», som i korte trekk går ut på at den som skyter mest på fienden tiltrekker seg oppmerksomhet.
Dermed blir det mulig for den andre spilleren å snike seg opp på siden og bak for å avslutte skuddvekslingen.
Dette fungerer også overraskende godt i enspillerdelen.
Her kan du instruere din datastyrte medspiller om å være aggressiv eller defensiv, og i praksis betyr det at du kan få en relativt dyp og taktisk opplevelse dersom du ønsker det.
Etter hvert utvikler også historien seg til å bli mer sympatisk - det er faktisk mer som foregår her enn å plaffe ned terrorister mens man sier «shit» og «son of a bitch», noe som demper mitt negative inntrykk noe.
Konseptmessig er jeg i det hele tatt fryktelig glad i denne typen spill, det å dele actionopplevelser med en venn hever underholdningsverdien betraktelig.
Når opplevelsen i tillegg er skreddersydd for nettopp dette fra A til Å, skal det mye til for at man ikke kan hente noe godt ut av det.
Det kan man forsåvidt når det gjelder «Army of Two» også, og innsigelsene mine vil helt sikkert svisje over hodet til mange.
Det er ikke sikkert alle har like høye krav til innpakningen som meg, og jeg utelukker ikke at det er mulig å trekke på skuldrene over det politisk ukorrekte og i steden konsentrere seg om å pøse bly på diverse fiender.
For å sette nettopp dette i perspektiv: hvis jeg skulle ha sett bort fra den kontroversielle innpakningen, ville jeg ha havnet på en sterk firer på terningen.
Men jeg mener altså at «Army of Two» er en slags tilstandsrapport for store deler av dagens spillindustri.
Teknologisk trolldom blandet med relativt tynt innhold.
PS:
I salg fra torsdag 6. mars.
I PS3- og 360-spillet «Army of Two» er det co-op som står i sentrum.
| 0 |
100270 | Bitende realiteter
TRONDHEIM (VG)
Bitende reality-film om skolesystemets pariakaste.
HANDLER OM:
Klass 3F er en gjeng totalt uregjerlige gutter, som ingen lærere lengre vil undervise.
Hva gjør de så:
Jo, de begynner å underveise seg selv...
DOM:
"Respekt" er i høyeste grad et film-eksperiment, første gang vist offentlig under Kosmorama her i Trondheim i går.
Manusforfatter og regissør Johannes Joner har tatt et teaterstykke om skoledropouts, satt det inn i et klasserom og filmet løs i løpet av et par døgn.
Hensikten er den aller beste:
Å ikke lyve om hvordan de definitive "verstingene" har det inne i seg og sammen med andre.
Filmen treffer delvis godt.
Det er bitende realiteter, og hele prosjektet oser av solidaritet med folk som faller utenfor samfunnets sosiale konvensjoner.
Her er stunder både med stort alvor og stor humor i denne rapporten fra ungdommer som spenner fra - går jeg ut fra - folk med en klar psykiatrisk diagnose til "helt vanlige" rabbagaster.
At disse ungdommene blir tatt på alvor og får spille ut sider av seg selv, er å gi stemme til folk som kanskje nettopp av mangel på sosialt akseptable måte å uttrykke seg på, blir utagerende.
Som skolefilm og som debattgrunnlag blant andre ungdommer og folk i deres nærhet vil denne filmen være viktig.
Jeg er mer i tvil når vi snakker om en vanlig kinofilm.
Det er greit nok at "verstingene" får mikrofonen (det var forresten g dårlig lyd og tildels vanskelig å oppfatte hva som blir sagt da jeg så filmen på pressevisning.
Produsenten sier det var en teknisk feil, som vil bli rettet når filmen kommer på kino).
Men selv "verstingene" bør få materiale å jobbe med som melder klart ut til sitt publikum.
For det er publikum man lager film for.
Manuset er for tynt og for uklart.
Delvis litt ulogisk, slik jeg oppfatter sammenhengen mellom det som blir sagt og det som følelsesmessig vises.
Jeg går ut fra at klasse 3F er en såkalt spesialklasse.
For dramaets skyld må man ha svært ulike typer.
Problemet her blir at en del av elevene faktisk ikke virker å høre hjemme i denne røffe gjengen.
Kameraet er meget ustødig og hipt håndholdt gjennom det meste av historien, rimeligvis for å understreke personlig subjektivitet.
Det blir stundesvis for urolig, kombinert med rolleinnehavernes fysiske og verbale krumspring.
"Respekt" er et meget respektabelt og flott igangsatt eksperiment.
Det kan godt hende det gjenspeiler skolehverdagen for enkelte - og da er det også en fortjenestefull rapport.
Men som film betraktet blir det en nokså middels opplevelse.
| 0 |
100271 | Klistret til skjermen
Katamariens tiltrekkende krefter har kommet til Xbox 360.
«Katamari Damacy» tok Japan og USA med storm på PS2 i 2004.
I begynnelsen av 2006 fikk også Europa ta del i gleden med oppfølgeren «We Love Katamari» på PS2 og PSP-varianten «Me & My Katamari».
Spillserien har hittil utelukkende vært tilgjengelig for PS2- og PSP-eiere, og det er derfor kanskje en viss rettferdighet at det denne gang er Xbox 360-folket som får stifte bekjentskap med den rullende klisterballen.
For å rulle rundt med «katamarien» er en opplevelse ulik alt annet.
For undertegnede er «Beautiful Katamari» det første møtet med konseptet, og jeg står igjen litt forfjamset, en smule paff og veldig underholdt.
Konseptet kunne vanskelig vært enklere - eller rarere:
Kongen av kosmos har kommet til skade for å lage et sort hull med en uheldig tennis-serve, og planeter og stjerner forsvinner i sluket.
Du, i Prinsens sko, sendes derfor til Jorden utstyrt med en liten massasjeball - katamarien - som rulles rundt i særdeles uryddige omgivelser for å samle materie til nye planeter og stjerner.
Alle objekter av liten størrelse i forhold til katamarien vil klistre seg på og du vil se klisterballen vokse i et heftig tempo i takt med din utforskning av omgivelsene.
Jo større du blir, jo større objekter kan du «angripe», og etter intensiv rulling kan du forsøke deg på alt fra mennesker og trær til bygninger og øyer.
Kloden vår er overstrødd med de merkeligste objekter som alle ligger og venter på å bli rullet opp.
Det hjelper ikke å være boltet fast dersom katamarien er stor nok.
Og det er når du begynner å komme opp i en viss størrelse at det virkelig tar av.
Følelsen av å se verden krympe i forhold og bøye seg for de tiltrekkende kreftene i din en gang så liten og uskyldige katamari, er fantastisk.
Skadene verden ville lide under Godzillas herjinger er minimale sammenliknet med hva en gigantisk katamari er i stand til.
De fleste oppdragene løses ved å oppnå en viss størrelse innen en gitt tidsfrist, men du vil også få bryne deg på spesialoppdrag som å få katamarien opp i en viss temperatur eller å samle sammen et visst antall av en spesiell type objekter.
Spillet har dessuten en co-op-modus og muligheter for spilling over Xbox Live.
Jeg har problemer med å komme frem til en logisk forklaring på hvordan endeløs rulling av en ball og dens nytolkning av fundamentale fysiske lover er morsomt.
Kanskje har det noe med nostalgiske assosiasjoner til snømanntrilling å gjøre.
Eller muligens rett og slett kombinasjonen av psykedelisk musikk, gladfarger og en generell følelse av herlig sprøhet.
Allerede etter få timer med rulling satt jeg oppslukt i spillet i en meditativ tilstand med katamari-musikken på hjernen.
Klistret til spillet som objektene til katamarien.
| 1 |
100273 | Puslete rollespill
«Puzzle Quest:
Challenge of the Warlords» er en overraskende god fusjon av puzzle- og rollespill.
Det samme kan ikke sies om overgangen til Nintendo Wii.
Ved første øyekast kan «Puzzle Quest:
Challenge of the Warlords» se ut som et helt ordinært og tradisjonelt rollespill, iallefall helt til du snubler over den første kjemperotten på oversiktskartet.
«Puzzle Quest» er nemlig verken ordinært eller tradisjonelt.
I stedet for å hogge hverandre i hodet med økser, setter du og fienden din dere ned og spiller puzzle-spill.
Nå høres det kanskje ikke ut som verdens beste idé, men det fungerer forbausende bra.
Puzzle-spillet er løst basert på det amerikanske fenomenet «Bejeweled», målet er å flytte rundt omkring på ulike objekter og kuler slik at de danner lengst mulig vertikale og horisontale linjer.
Lager du rekker med fargekuler får du ulike typer magisk energi, lager du rekker med stjerner eller gullmynter får du henholdsvis erfaringspoeng og penger og lager du rekker med dødningehoder påfører du fienden skade.
Den magiske energien kan etterhvert brukes til ulike magiske formler som påvirker spillets gang.
Systemet er forholdsvis enkelt, men er til gjengjeld desto mer vanedannende.
Selv om «Puzzle Quest» er et digitalt puzzle-spill med rollespillelementer, skjuler det seg et lite hav av ulike funksjoner under det lettsindige konseptet.
Her har man en historiedrevet kampanje, ulike figurklasser, muligheten til å bygge slott, ta over byer, smi våpen, trene ridedyr, forske frem magi og mye annet som man ellers forbinder med et fullblods rollespill.
Nå skal det sies at historien er rimelig tam, at byangrepene er i direkte strid med plottet og at de fleste funksjonene er rimelig overfladiske.
Allikevel er bare det at de er der og har en reell innvirkning på spillets gang slettes ikke verst for et puzzle-spill.
Eller, det er slettes ikke ille for et håndholdt puzzle-spill.
Det grunnleggende problemet til «Puzzle Quest:
Challenge of the Warlords» på Wii, er i bunn og grunn at spillet er på Wii.
Hadde man gjort noe med grafikken, forbedret den kunstige intelligensen, utbordert konseptet og kanskje lagt til flere typer puzzle-spill, kunne det kjapt ha blitt en positiv opplevelse.
Dessverre er det her snakk om en håpløs overgang fra de håndholdte konsollene til TV-skjermen.
Selv om utseende vanligvis ikke spiller så stor rolle i et puslespill, er grafikken i «Puzzle Quest» på Wii så primitiv at det er plagsomt.
Det ser nærmest ut som det hele er overført direkte fra Nintendo DS.
Resultatet er iallefall svært ujevne kanter, utydelig skrift og manglende «widescreen»-støtte.
Sistnevnte fungerte forøvrig utmerket på PSP-versjonen.
På lydfronten står det enda verre til.
De korte kuttscenene er ikke synkronisert skikkelig med fortellerstemmen, som regel avsluttes kuttscenen før fortelleren er ferdig med å snakke.
Overgangen mellom pompøs kampmusikk og fredelig «gå-tur-i-skogen»-musikk er så brå og tilfeldig at det må dreie seg om regelrette programmeringsfeil.
Mest graverende er allikevel den latterlig ujevne vanskelighetsgraden.
Ettersom den kunstige intelligensen er veldig simpel, tyr «Puzzle Quest» til flaks og tilfeldigheter for at kampene ikke skal bli altfor enkle.
Fordelen er at balanseringen fungerer, ulempen er den overveldende fristelsen til å sende Wiimoten i høy fart ut vinduet i frustrasjon når man taper på grunn av ren og skjær uflaks.
Nå går flaks som kjent begge veier og utliknes som regel i lengden, derfor er det tilgivelig på en håndholdt konsoll hvor listen ikke ligger fullt like høyt som på de stasjonære storebrødrene.
Alt i alt er nemlig «Puzzle Quest:
Challenge of the Warlords» et originalt, underholdende og solid spill.
Vel å merke hvis du styrer unna versjonen på Nintendo Wii.
PS:
«Puzzle Quest» er også ute på DS, PSP og Xbox Live Arcade.
Disse versjonene er ikke anmeldt.
| 0 |
100274 | Fritids-klemme for simmene
Med «The Sims 2: Fritid» har simmene ironisk nok fått mer å gjøre og mindre fritid.
Døgnet har som kjent bare 24 timer.
Men når simmedøgnet ikke varer lenger enn en knapp halvtime, er det kanskje ikke rart at det kan bli vanskelig å strekke dagen til å romme både jobb, plikter, søvn - og nå med den siste utvidelsespakken til «The Sims 2» - fritid og hobbyer.
Det er i alt ti nye hobbyer å velge mellom: gourmetkunst, film og litteratur, mekking, vitenskap, kunsthåndtverk, sport, natur, trening, musikk og dans og som seg hør og bør - spill.
Jo mer tid som tilbringes med hobbyen, jo større blir simmens entusiasme for aktiviteten.
Forskjellige måter å dyrke hobbyen på åpnes opp når entusiasmen øker, og etter hvert kan du både blogge og snakke om lidenskapen.
Etter en stund dukker det kanskje til og med opp et tilbud om å bli med i eksklusive hobbyklubber som holder til i hemmelige klubbhus med selektive gjestelister.
Dessverre er ikke dette så spennende som det kan virke som.
Hobbyene åpner riktig nok noen ekstra valgmuligheter i hverdagen, og tilhørende entusiasme-barometer man kan strebe etter å maksimere.
Likevel føles det ikke vesentlig annerledes enn å trene seg opp i de forskjellige ferdighetene - matlaging, mekanikk, kreativitet og så videre - som alltid har vært med i spillet.
De nye hemmelige tomtene simmene kan besøke er heller ikke stort å skryte av og er ikke stort mer enn samlingsplasser for aktivitetene simmene interesserer seg for.
Noen småkomiske situasjoner kommer likevel ut av den nyvunne fritiden.
Simmer som har valgt hobbyen «mekking» går gjerne løs på tven med småverktøy og entusiasme med det resultat at du må ringe en reparasjonsmann noen minutter etterpå.
Assosiasjonene til bildet av skjeggete guruer på øde fjelltopper strømmer dessuten til når man ser simmene innta lotusstilling på gulvet mens de lytter interessert til hobbyguruenes forkynnelser i klubbhusene.
Vi vet alle hvor vanskelig det kan være å finne tid til hobbyer og fritidsaktiviteter.
Tid er en begrenset ressurs og simmene, som alle andre, må gjøre prioriteringer og innse at tiden ikke alltid strekker helt til for alt det man kunne tenke seg å gjøre.
Mine egne simmer rakk faktisk aldri å nyte fritiden til det fulle før de var gått av med pensjon.
Mitt håp er derfor at neste utvidelsespakke gir simmedøgnet noen flere etterlengtede timer.
| 0 |
100275 | Forvirret!
Hel-forvirret satire/komedie/drama/thriller fra New Yorks stjernevrimmel.
HANDLER OM:
Les er den smått mentalt skadde New York-paparazzien.
Toby den hjemløse gategutten som lærer «fotofaget» av sin ustabile venn.
Øyeblikkets popstarlet K`Harma blikkforelsker seg i Toby, hvilket er hans første tegn på fremgang i livet.
Mens Les forblir i paparazzi-rennesteinen.
Det går hardt inn på Les...
DOM:
Jeg tror dette er en satire på New Yorks stjernetilbedelse, berømmelses-besettelse, mediehysteri og bunnløse falskhet.
Og rett skal være rett:
Her finnes tilløp til gode karikaturer, både av folk og fenomener.
Men mest av alt er det en grunnleggende forvirret film, som kanskje er smart nok.
Men som ellers mangler humor, sammenheng, innlevelse og struktur.
Så da blir resultatet magert.
| 0 |
100276 | Alene ved verdens ende
Ville vesten er blitt enda verre
DOM:
Fordi de er så velartikulerte i språket film, fordi det kan virke som om de nærmest tenker i celluloid, er det lett å avskrive Ethan og Joel Coen som dilettanter på det de jo tross alt skal lage filmer om, nemlig livet.
Hva vet vel disse nerdene om det, liksom?
Brødrenes hang til stilisert og/eller «morsom» vold har ikke hjulpet her, og etter den mangefasetterte «The Big Lebowski» fra 1998 har det om sant skal sies gått kraftig nedover med dem.
Det er derfor ikke bare en glede, men også en lettelse, å konstatere at «No Country For Old Men», vinner av Oscar for både beste film og beste regi nå sist søndag, er omtrent akkurat så bra som forhåndsomtalen har fortalt om.
En advarende, apokalyptisk fabel fra et land som bokstavelig talt er bygget på vold, en moderne «eksistensiell» western som med slitne skuldre må erkjenne at det ikke er noen der ute som kommer til å ta vare på deg, verken i livet eller i døden:
Dette er den første Coen-filmen som - trass i Bardems dumme hårfrisyre - ikke finner en slags midlertidig frelse i humor eller andre lettvintheter.
Denne gangen er blodet tykt og dyprødt der det pipler ut av stygge skuddsår.
Brødrenes feberhete filmatiske fantasi er mindre ute og viser seg enn tidligere:
De har de satt sin lit til den sørgmodige, suggererende historien, og et Texas som ser ut som verdens karrige ende.
Tommy Lee Jones - sheriffen som snart skal pensjonere seg, og som er usikker på hvor langt ned i ondskapen han er villig til å senke seg denne siste gangen - kan ofte henfalle til det maniert macho.
Denne gangen er han en nytelse som den resignerte mannen som ikke klarte å holde lokalsamfunnet trygt, og ei heller klarte å finne meningen med det hele sånn for sin egen del.
Bardems Oscar-belønnede mytiske morderfigur - han virker tre meter høy - er en av de mest minne- og marerittverdige skurkekarakterene i nyere filmhistorie.
«No Country For Old Men» suger deg inn og tygger på nervetrådene dine i to elektriske timer.
Når den spytter deg ut igjen, er du ikke i tvil:
Verden er helt klart det farligste stedet det er mulig å oppholde seg.
MORTEN STÅLE NILSEN
I samme gate som:
«Two Lane Blacktop» (Monte Hellman, 1971), «Bring Me The Head Of Alfredo Garcia» (Sam Peckinpah, 1974).
| 1 |
100277 | Hevnens avmakt
Skottene ser deg!
| 0 |
100278 | Høyspent!
Høy spenning og troverdighet nok når den direktesendte, internasjonale terrorismen kommer til Norge.
HANDLER OM:
Under direktesending av et norsk debattprogram om Tsjetsjenia, griper en gruppe tsjetjenere til våpen.
For åpent kamera og åpen mikrofon utspiller det seg et blodig og dødelig drama, der tilsynelatende den tsjetsjenske frihetskampen er sentral.
Men etter hvert blir det klart at noe ganske annet - både av folk og motiver - står bak.
Rundt det klaustrofibisk redselsridde okkuperte TV-studioet forsøker politiets antiterrorkrefter å få kontroll over situasjonen...
DOM:
«Ulvenatten» har to hovedfokus:
For det første:
En ren, hardbarket og brutal spenningsfortelling.
For det andre:
En aktuell påminnelse om at også Norge er en del av verden; den mest ekstreme og spektakulære terrorisme kan (lett!) ramme også oss.
I all vesentlig hovedsak treffer «Ulvenatten» begge disse målene.
Det betyr at filmen må kalles vellykket og meget god!
Spenningen er sitrende, utviklingen både rå nok og troverdig nok til å fungere upåklagelig i et fortsatt naivt Norge.
De viktigste skuespillerne fungerer aldeles upåklagelig:
Anneke von der Lippe som programleder, Dejan Cukic som terroristenes leder, og polititrioen Christian Skolmen (forhandler), Jørgen Langhelle (antiterropolitiets aksjonsleder) og Ingar Helge Gimle (operativ uteleder).
Samtlige står til troende, og politiets små, men tildels fatale tabber, er direkte sannsynlige.
Skudd og smell og eksplosjoner forblir aldri mer eller mindre enn godt innenfor historiens rammer.
En moderne thriller midt i et velkjent norsk samtidslandskap, er vanskelig.
Djevelen sitter, som kjent, i detaljene.
Her og der dukker småbristene frem:
«Terrorist» Cukics trusselhandlinger blir (til filmbruk) ørlite monomane når han ustanselig griper til von der Lippes strupe.
Og en del av de minste smårollene avleverer tydelige «nå-skal-vi-lage-film,dere!-replikker» til en viss sjenanse.
Dertil tar handlingen, som er kondensert ned fra 400 romansider til 100 sider filmmanus, her og der små snarveier.
Men svensken Kjell Sundvall kan sitt spenningshåndverk, endog med et lite nikk til all filmspennings far, Alfred Hitchcock:
Også «Ulvenattens» «MacGuffin» - selve kjernedetaljen i hvorfor hele terrordramaet settes i gang - er totalt uvesentlig og usannsynlig!
Men Sundvall vet - like godt som gamle Hitch:
Det er handlingen rundt, og de impliserte menneskenes reaksjoner, som er det vesentlige.
Jepp, folkens:
Det er bare å komme seg på en norsk film på kino igjen!
| 1 |
100280 | Carl Haakon Waadeland «Din Råta Tjuv»
Heilo/Musikkoperatørene
Mange utøvere i norsk folkemusikktradisjon hadde bakgrunn i militærmusikken, der trommer hadde en sentral plass.
I deler av landet er det bevart trommeslåtter brukt blant annet i bryllup.
Flere trommeslagere har grepet fatt i dette, blant dem jazztrommeslager Carl Haakon Waadeland som også har forsket på dette materialet.
Trommeslåttemusikken vil nok oppleves litt sært for de fleste lyttere, men Waadeland har her brakt materialet inn i en samtidskontekst og invitert musikere som Trygve Seim, Ståle Storløkken og Terje Isungset.
Lydbildet er helt originalt, ulikt alt annet.
Det låter groovy, majestetisk høytidelig og fremmedartet og er definitivt engasjerende.
Utgivelsen skiller seg ut fra det meste som gis ut og kan absolutt anbefales.
| 1 |
100282 | Lykke Li «Youth Novels»
(LL/EMI)
Ungdom, nå vel:
Skal man dømme etter en rekke sjokkerte journalisters rapporter fra sist uke, er denne platen noe av et mirakel - for hvordan kan en så pottesur jente lage så søt musikk?
Vi får la andre finne ut av dét, mens vi konstaterer at det kanskje aller varmest omtalte navnet fra by:
Larm er svensk, og at det er en god grunn til at det ble slik.
«Youth Novels» er nemlig riktig fortryllende.
Lykke
Li byr på en kunstferdig type kammerpop, skjør som kolibriegg, omtrent så naken som tittelen muligens hinter om.
Lyden er veldig «levende»; selv de relativt få elektroniske innslagene virker skåret ut av treverk.
Lykke Lis kokette sangstil og underlige engelskuttale vil nok splitte opinionen, men hun har en fremtoning av typen som fostrer dedikerte fans.
Det er for øvrig ikke bare søtsaker på «Youth Novels»; det er alltid et element av sårhet til stede, tidvis er det direkte salt.
Lykke
Li har også en klubbrelatert melodiforståelse som gjør hennes forventede inntreden på neste Röyksopp-album høyst logisk - og noe å se frem til.
ANBEFALTE KJØP:
«Dance, Dance, Dance», «I'm Good, I'm Gone», «Let It Fall», «Little Bit», «Hanging High»
| 1 |
100283 | Name:«Hand Me Down» (låt)
(Eccentric/Sonet)
Et navn for nåtiden.
Man skal være forsiktig med å utrope hjemlige popsingler til potensielle internasjonale slagere, men i dette tilfellet er det fristende.
Det er lett å forestille seg «Hand Me Down» spilt på en mørk credklubb i London så vel som på stranden i de typiske charterferiestrøkene.
Den har et digert landeplagestempel i pannen.
For mange vil den være plagsom allerede; det er en låt like bråkete kompromissløs som den er heidundrende kommersiell.
Rytmisk minner den litt om 2-step-musikken som nesten ble populær rundt årtusenskiftet; ellers er dette en salig røre av breial synth, plasttrommer og stadiongitar med flott retrofuturistisk preg.
Names frekke tekst og arrogante vokal filtreres gjennom vocoderen på et vis som oppsummerer hele moroa:
Dette er enten sjukt smakløst eller briljant smakfullt - alt etter øret som hører.
Jeg vet hvor jeg står i saken.
I løpet av våren vil også du bli tvunget til å ta stilling, for «Hand Me Down» er noe så sjeldent som en norsk poplåt det er umulig å forholde seg likegyldig til.
| 1 |
100284 | Adele: «19»
(XL / Playground)
Denne damen glemmer du ikke så fort når du har hørt henne{hellip}
19 år gamle Adele Adkins er et forbløffende britisk multitalent som har blitt hausset opp som den nye Amy Winehouse.
Det er en rimelig tøvete sammenligning, for Adele er så mye mer.
Selv om også Adele har evnen til å la klassiske musikkgenre gjenoppstå og stråle i moderne glans, ligger den store forskjellen mellom de to i Adeles lekende lette - og naturlige - sveip mellom soul, folk, kammerjazz og reinspikka pop.
Dessuten har hun en av de mest elastiske og gripende stemmene jeg har hørt på en stund - dempet og insisterende på gullkorn som nydelige «Hometown Glory» og «Daydreamer», men rå, sprukken og funky andre steder, som i soulglansnummeret «Melt My Heart To Stone».
Arrangementsmessig kan hun også sin musikkhistorie - «Best For Last» smaker deilig årgangs-Paul Simon, mens kattemyke «My Same» dufter ditto Van Morrison.
Det er alltid godt å oppdage en hype som holder - det gjør Adele!
Anbefalte kjøp:
«Daydreamer», «Chasing Pavements», «My Same», «Melt My Heart To Stone» og «Crazy For You».
| 1 |
100285 | Diverse artister «Hits fra 70-tallet:De beste fra Treff-serien»
(EMI)
Det egentlige 1970-tallet
Enkelte innbiller seg muligens at 1970-tallet i Norge var punk, kraftrock, Nick Drake og andre spennende, snobbete ting.
Drøm videre, søster.
1970-tallet var i beste fall Deep Purple, «Saturday Night Fever» og The Eagles' «Hotel California».
Men mest av alt var det omtrent dette: Baccara, ABBA, Boney M, Tony Orlando, Terry Jacks, Rubettes og desslike, fremført av Gro Anita Schønn, Inger Lise Rypdal, Stein Ingebrigtsen og de mer «assosierte medlemmene» Jahn Teigen og Benny Borg på «Treff»-platene, utgitt i samarbeid med «ungdomsbladet» Det Nye.
Praktisk for alle som ikke gadd eller hadde råd til å skaffe seg alle originalinnspillingene på singler.
Til å begynne med var de internasjonale slagerne gjerne «gjendiktet» til norsk (synd den mildt sagt absurde vokalversjonen av «Popcorn» ikke er med her) - etter hvert som årene krøp mot 1980-tallet, tok man seg sjeldnere og sjeldnere bryet med dette.
Dag Spantells «Beatles» må sies å være en kitschklassiker.
Ellers er disse ofte stive, usikre ikke-tolkningene av utenlandske hits mest av interesse for folk med et usunt nostalgioppheng.
«Hits fra 70-tallet:
De beste fra Treff-serien» er med andre ord en utgivelse primært av historisk verdi.
Utrolig synd da, at EMI ikke har tatt seg bryet med å forfatte så mye som en introduksjonstekst om hva «Treff»-serien var for noe, enn si gi oss utfyllende musikerinformasjon eller gode bilder.
Utilgivelig slapt.
| 0 |
100287 | Danko Jones:«Never Too Loud»
(Bad Taste / Bonnier Amigo)
Skifter jernstøvlene med filttøfler.
Danko Jones har tenkt helt riktig når han denne gangen har forsøkt å utvide sitt eget repertoar av testosteronfylt, brautende rock 'n' roll, men paradoksalt nok virker forsøket mot sin hensikt.
Uttrykket hans blir nemlig for forsiktig, for mykt og nesten for pusete til tider.
Riktignok er hans mildt mimrende låter melodiøse som aldri før, men han har mistet kloa som han gjorde han vill, farlig og interessant.
«Never Too Loud» åpner som et litt tamt Turboneger, fortsetter med en fryktelig blanding av Green Day og åttitallsmetall i «City Streets» og flørter sågar med grønsjen i «Forest For The Trees».
Enkelte ganger trøkker Danko Jones til slik vi er vant til fra den kanten, men som helhet blir dette for mykt, trolig også for den trofaste fansen av den kanadiske norgesvennen.
Anbefalte kjøp:
«Still In High School», «Let's Get Undressed» og «Never Too Loud».
| 0 |
100289 | Goldfrapp «Seventh Tree»
(Mute/EMI)
Mer gull fra Goldfrapp.
«Skomaker, bli ved din lest» er et fint uttrykk, og brukes ofte som arbeidsverktøy i popmusikken.
Men det kan være vel så smart å forlate lesten innimellom, slik Alison Goldfrapp og hennes faste musikalske makker Will Gregory gjør på sitt fjerde album.
Duoens siste to plater etablerte Goldfrapp som et stadig strengere synthpopforetagende, uten at de mistet det melodiøse og kommersielt velfungerende av syne.
På «Seventh Tree» låter det enda mer innsmigrende.
Elektrorytmene er byttet ut med dvelende, eteriske og folkrockinspirerte sanger beslektet med debutalbumet «Felt Mountain».
Det er suverent håndverk, usedvanlig nydelig sunget, og det er lett å trekke Kate Bush-paralleller, men en vel så nærliggende referanse er de mer organiske sakene norske Bel Canto drev med i sin storhetstid.
Særlig varmere anbefaling er det egentlig vanskelig å få.
ANBEFALTE KJØP:
«Little Bird», «Happiness», «Some People», «Cologne Cerrone Houdini», «Caravan Girl»
| 1 |
100291 | Veldig, veldig, veldig bra
Det er umulig å spille «Patapon» uten å glise ukontrollert mens kroppen vrir seg til rytmene av spillets lekne trommer.
Vi kjenner skapergleden til det japanske spillselskapet Interlink fra det surrealistisk morsomme PSP-spillet «LocoRoco» og oppfølgeren til PS3.
Og selv om det underlige, søte og abstrakte er tonet noe ned i PSP-spillet «Patapon», snakker vi nok en gang om et spill som med uanstrengt kreativitet gir deg en spillopplevelse helt utenom det vanlige.
Du tar rollen som «Den allmektige», guden til pataponerne.
Ved hjelp av fire hellige, snakkende krigstrommer - representert av de fire PSP-knappene - skal du lede stammen gjennom et rytmisk, todimensjonalt opprør mot den onde Zitagon-stammen.
Forskjellige knappekombinasjoner, som må trykkes i riktig rytme, får pataponerne til å blant annet rykke frem, angripe og trekke seg tilbake.
Det blir raskt opplagt at dette bør spilles bak lukkede dører dersom du er redd for å drite deg ut i offentlighet - det er nemlig umulig å holde rytmen uten at kroppen din vrir seg i takt med musikken.
Både sammensetting av troppen din, våpnene krigerne bruker, troppformasjonen og fremgangsmåte på slagmarken er opp til deg.
Spillet er også krydret med puzzles, minispill og noen herlige bosskamper.
Det som i utgangspunktet fremstår som overflatisk søtt og sjarmerende, skjuler med andre ord en overraskende taktisk dybde.
Sjarmen har en usedvanlig solid spillbarhet i ryggen - kravet om nøye planlegging og hurtige taktiske valg gjør «Patapon» til et svært solid spill.
Det skal derimot sies at fremgangen i spillet oppleves som en lystig conga-dans - ett hopp frem, ett tilbake, tre frem og så videre.
Du må nemlig gå tilbake til tidligere erobrede områder med jevne mellomrom for å jakte på mat og ressurser for å styrke hæren din, og det blir litt småkjedelig å spille gjennom de samme områdene flere ganger.
Men i det store og det hele har det veldig lite å si for den totale spillopplevelsen.
«Patapon» er simpelthen blant de aller beste PSP-spillene til nå.
PS:
I salg fra onsdag 27. februar.
| 1 |
100292 | Voldsopera som svir
Blodsprutende voldsopera med morbid humor, og mørke undertoner i Tim Burton-stil.
HANDLING:
Filmatiseringen av Stephen Sondheims blodige musikal handler om den hevngjerrige barberer Benjamin Barker.
Etter mange år i fangenskap er han tilbake i London, som Sweeney Todd, klar for å hevne den ondsinnede dommer Turpin, mannen som ødela hans liv.
Den samme Turpin har i sin varetekt Todds datter, Johanna.
Todd selv får blod på tann gjennom sitt bekjentskap med den kløktige vertshuseier, Mrs. Lovett.
Deres groteske samarbeid handler om knivskarp barbering, effektiv likvidering og mennesker i kjøttkvern.
Resultatet er gode paier og forrykende business.
Hevngjerrighet og sinne fører til et særdeles blodig sluttoppgjør.
DOM:
Johnny Depp stortrives som dyster, fåmælt kar med sylskarp barberkniv.
Verdensstjernen debuterte i horror-klassikeren «Nigtmare om Elm Street» i 1984.
Og det blodige mareritt er ikke stort mindre i Tim Burtons ekstravagante og maleriske versjon av Sondheims musikal fra 1979.
Dette er ingen munter barberer fra Sevilla, snarere en 1800-tallets hevngjerrig Quentin Tarantinosk voldstutøver.
Det er mørkt, dystert og underholdende så det svir.
Ikke uten grunn er aldersgrensen 15 år.
Detaljene rundt de presise og skarpe inngrepene i pulsårene til barbererens kunder er av dvelende karakter.
Hver scene er nitid koreografert i samsvar med Sondheims mektige musikk.
Depp og Bonham Carter er en samspilt duo, som mestrer balansen mellom det melodramatiske, det intense og det neddempede spill denne genre krever.
De forsterker inntrykket av at dette er film, og ikke filmet teater.
Karakterskuespillere som Alan Rickman og Timothy Spall underbygger det hele som et Dickensk drama i stor stil, og vår venn Borat, Sacha Baron Cohen er fornøyelig i birollen som barberer Pirelli, førstemann som får smake herr Todds effektive barber-egenskaper.
Burton skaper humor og underholdning med en skarp tone i bunn.
Hva er galt med kannibalisme i et samfunn der mennesker lever av å ødelegge hverandre, er et av de beske spørsmål som stilles.
Det ulmer av ondskap og lidenskap, breiet ut med bred pensel, i denne krysningen av gresk drama og splatter-film.
| 1 |
100295 | Unit Five - «Sushi & golf»
Pop, (Hitsongs / Playground)
Holder de virkelig på ennå?
Jo da, de kaller seg fremdeles Nord-Norges mestselgende band (har de ikke hørt om Madrugada?) og holder trofast på sin florlette dansepop.
Tore Hansen kan fremdeles kunsten å finne refrenger som fenger på sin egen dialekt, men denne gangen er han skarpest på tekstsiden, enten det handler om falsk urbanitet, følelsesliv foran PC-en eller nye norske bands forkjærlighet for engelske tekster.
Nå er hverken tekstene eller tonefølget oppsiktsvekkende originalt på noen måte, men de er svært inkluderende på samme treffsikre vis som det D.D.E. har bygd sin suksess på.
Unit Five - bandet som har servert noen av de mest plagsomme (i positiv forstand!) norskspråklige balladene i norsk pop - står fremdeles for identifiserbar brukskunst som vil appellere til alle som har fulgt bandet trofast gjennom tretti år.
Og det er nå engang slik at veteraner som Unit Five ikke nødvendigvis skal redde en platebransje i krise, snarere ta vare på sine egne fans.
Dét klarer Unit Five.
Anbefalte kjøp:
«Ditt lys i livet», «Sahara 08», «Rakel» og «Tøffere på engelsk».
| 0 |
100298 | Willie Nelson - «Moment Of Forever»
Country / pop (Lost Highway / Universal)
Kan Willie Nelson egentlig gjøres om til en moderne countryartist?
«Moment Of Forever» forsøker iallfall, med god hjelp fra denne genrens superstjerne for tiden, Kenny Chesney, som har produsert platen sammen med sin faste partner Buddy Cannon.
Dessverre fører det helt klart til et par musikalske krumspring langt vekk fra det vi vanligvis forbinder Willie Nelson med.
Ikke det at Nelson ikke har vært på uttrykksmessige bærturer før, men kvaliteten hans har alltid vært mest påfallende når han roer det ned i sitt sedvanlige tørre lydbilde, hvor hans solide låter blir ledsaget stort sett kun av hans egen nasale stemme og akustiske gitar.
Derfor blir «Moment Of Forever» en høyst ujevn affære, der Nelson selv litt for ofte ikke høres ut som om han er naturlig hjemme i det oppdaterte og - for han - eksperimentelle country-lydbildet.
Samtidig er det ikke tvil om at det vitner om åpenhet fra gamlefar sjøl stadig å prøve noe nytt et par måneder før han fyller 75!
ANBEFALTE KJØP:
«Louisiana», «Always Now», «I'm Alive» og «Moment Of Forever».
| 0 |
100300 | Michael Jackson - «Thriller»
POP(Epic/Sony BMG)
Når alt kommer til alt, er «Thriller»s (1982) viktigste bidrag til musikkhistorien at den fenomenale kommersielle suksessen den fikk, innebar en slutt på MTVs absurde apartheidprogrammering.
Hvordan hadde popmusikken sett ut i dag dersom musikkanalen fremdeles ikke kringkastet «sort» musikk?
Ja, for «Thriller» - tidenes mest solgte album - skuffer sant å si som musikalsk opplevelse, mer sprikende og ujevn enn den i positiv forstand mer ensrettede, svettere «Off The Wall» (1979).
De to låtene som føles mest som om de bare kunne ha vært laget av Michael Jackson, og som begge kommer til å vare evig - den innledende, smattende funky «Wanna Be Startin' Something» (for en enestående påmerket produksjon av Quincy Jones!) og den mørkt buktende, paranoide «Billie Jean» - blir liksom stående litt ensomme, trass i at gode, men veldig annerledes megahits som «Beat It» og «Thriller» omgir dem.
Inntrykket blir fragmentert, utilfredsstillende:
Om noe album har nytt godt av en overmåte offensiv singelpolitikk, er det dette.
De fem nye «remiksene» på denne 25-årsjubileumsutgaven bidrar ikke med annet enn å gi oss noe å irritere oss over (hvem mente at Fergie hadde noe i slikt elevert selskap å gjøre?).
Sjeldenhetene «Carousel» og den riktignok fæle «Something In The Dark» burde vært inkludert i stedet.
Den halvtimelange bonus-DVD-en er imidlertid fin å ha.
Jacksons superstjernesementerende opptreden på Motowns TV-overførte 25-årsjubileumskonsert i 1983 er verdt ett øye på terningen alene.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1 |
100302 | Hipp «hæpping» på løkka
«FIFA Street 3» byr på finter, triksing og action i massevis.
Vær forberedt på å bli svimmel!
Konseptet er ganske enkelt - her snakker vi løkkefotball uten offside, innkast, corner, frispark, dommer og andre overflødigheter fra tradisjonell fotball.
Da er det rom for mer show og moro med triksing (såkalt «hæpping») istedenfor taktikk og offsidefelle.
Det er hipt og kult - noe spillet prøver å fremheve med stil og musikk.
I «FIFA Street 3» har du har fire utespillere og en keeper, og kan komponere ditt eget lag med mer eller mindre kjente fjes.
Det er mange å velge mellom, over 250 faktisk, og Ronaldinho, Rooney, Puyol, Ribery, Kaká og så videre.
Men det svært dårlig med nordmenn i spillet, noe som kanskje er litt skuffende ettersom svenskene er med, men det får stå til.
Spillerne fremstår mer eller mindre som karikaturer, og er i ikke helt like de skikkelsene du ser på TV-skjermen.
Wayne Rooney ligner enda mer på Shrek her enn i virkeligheten for å si det sånn.
Men spille fotball kan de, og det er ikke måte på hva slags triks de har på lager.
Det er din jobb å hente de fram!
Kampene foregår på syv forskjellige baner, og du kan bruke veggen for å drible eller passe til en medspiller.
Ballen er ute av spill bare når den en sjelden gang går over veggene rundt banen.
Hvordan kampene skal avgjøres er opp til deg selv.
Du kan blant annet velge om det er førstemann til fem mål, flest mål på heading og volley eller kanskje du rett og slett ønsker en kamp på fem minutter der den med flest mål vinner.
Er det uavgjort ved full tid, spilles det til et av lagene scorer.
I «Street challenge» får du hele tiden nye utfordringer, og låser opp nye lag og spillere etter hvert som du beseirer diverse motstandere.
Her er det bestemt på forhånd om du for eksempel må score fem mål først, eller om det er laget som har scoret flest mål i løpet av ti minutter som vinner.
Men det er ikke bare det å score mål som er viktig i «FIFA Street 3».
Det er vel så viktig å dra en masse finter og fikse kombinasjoner.
Du får poeng som måles i en søyle øverst i skjermbildet - jo flere triks, jo mer poeng.
Når søylen er full får du en såkalt «gamebreaker», og da er det lettere å score enn ellers.
Kanskje litt merkelig at keeperne blir betydelig dårligere mens skjermen blinker og ballen gløder, men man får jo bare bekreftelsen på hva dette er - nemlig et spill som ikke prøver å utgi seg for å være realistisk.
Enkelte ganger i «Street challenge» kan du for øvrig bare score på «gamebreakere», så med andre ord er det viktig å få fintene til å sitte.
De grunnleggende bevegelsene er ikke vanskelige å lære seg, og du kommer raskt inn i spillet.
Det er farlig enkelt å dra noen helt vanvittige finter og score på lekre brassespark eller frekke volleyskudd.
Det rett og slett kult når du får det til, man føler seg som en hipp «hæpper» på løkka.
Så da er det vel ikke noe som trekker inntrykket ned da?
Jo da, det er det.
Det store problemet med dette spillet er at man til slutt ser seg blind på alle de lekre detaljene og scoringene.
Det blir fort gjentagende, irriterende og slitsomt.
Kombinasjonen liten bane, få spillere, lydeffekter, lyseffekter og et virvar av finter gjør det hele for lite variert og utfordrende.
For all del - jeg har hatt det veldig morsomt i korte perioder.
Men etter en kveldsøkt med «FIFA Street 3» har jeg fått nok for en stund, og det kjennetegner ikke de beste spillene - da vil jeg ha mer, mer, mer.
«FIFA Street 3» er det litt sånn at «nå trenger jeg en lang pause fra løkka»...
PS:
I salg fra torsdag 21. februar.
Spillet er testet på PS3.
En egen versjon kommer også til Nintendo DS.
| 0 |
100303 | Herlig «Buzz Jr.»-comeback
«Dino Den» snur den nedadgående kurven for den populære barnespillserien «Buzz Junior».
«Buzz Junior:
Jungle Party» kom som et friskt pust inn spillverdenen i 2006.
Endelig et sosialt spill som var underholdende og utfordrende for både barn og voksne!
Dessverre er det ofte slik at konseptet blir mer utvannet for hver utgave som kommer.
Slik var det nok i ferd med å gå for disse spillene også, men nå snur «Buzz Junior:
Dino Den» alt helt rundt.
Spillkonseptet er det samme:
Man konkurrerer mot hverandre i diverse minispill, både lagvis og alene, ved hjelp av Buzz-kontrollene.
Noen ganger skal man bare trykke på den røde knappen, mens andre ganger må man trykke på fargeknappene i bestemte kombinasjoner.
Og her kommer det første plusset:
Denne gangen er det veldig vanskelig å vinne på flaks.
Du må være kjapp, både i hodet og på labben, for å klare å hevde deg på poengtavlen.
Det gjør spillet utfordrende, og dermed engasjerende, for både store og små.
Barna lærer også å spille i team, ettersom man ofte spiller to mot to.
Men som oftest kjemper man alene mot de andre, og er man ikke fulltallige kan maskinen steppe inn med en ekstra dinosaur.
Grafikken er svært sjarmerende - miljøet er gjennomført forhistorisk og de sprelske, små dinosaurene er både søte og morsomme.
Spillene omfatter alt fra å isfiske til å surfe på havskilpadder til å hoppe på dinosaurmager.
«Buzz Junior:
Dino Den» bør egne seg for barn i de fleste aldre.
Man kan velge norsk tale, og det er enkelt å forstå hva man skal gjøre til en hver tid.
Spillbarheten er også generelt god.
Det eneste irriterende momentet er at det er vanskelig å se forskjell på gul og oransje på skjermen.
Dermed er det lett å bomme og få trekk for dette.
Dette kan få både store og små til å miste besinnelsen.
For det er ingen tvil om at spillet engasjerer.
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
PS:
I salg fra onsdag 27. februar.
Spillet koster ca. 500 kroner med buzzere og 280 kroner uten.
| 1 |
100304 | Klassisk «Castlevania»
«Castlevania» anno 1993 er kommet til PSP.
Så du tror du har nok fingerferdigheter?
Det er som den gangen bugg kostet 50 øre.
Et plattformspill i to dimensjoner, hvor våre helter skal herje seg gjennom et sidescrollende skjermbilde, med en liten håndfull måter å herje på.
Bare oppdaterte filmsekvenser og de animerte bakgrunnene som gir spillet 3D-alibi, vitner om at spillet er av nyere dato.
«Castlevania»-fansen vil kjenne seg hjemme, godt hjulpet av musikk og lydeffekter.
Selveste Dracula har røvet Richter Belmonts elskede Annette.
Richter må forsere skjeletter, pendel-økser, fallgruver og drager for å få henne tilbake med blodet på plass.
Han får hjelp av sin venninne Marie, som er den andre spillbare figuren.
Richter og Marie er temmelig lite fleksible.
I deres skikkelse har du kun én hastighet, du har én eneste måte å hoppe fremover på, og hovedvåpenet ditt går bare i den retningen nesa di peker.
Sånne begrensninger kan ta motet fra enhver, uansett hvor mye en hyller klassikere.
Imidlertid har du masse forskjellige ekstra-våpen å eksperimentere med.
Du bærer ett slikt våpen av gangen, som kan brukes som super-våpen hvis du har nok liv til det.
Mens Richter kan kjempe med pisk, flyvende bibelsider og trylledrikker, er Maries spesialitet å mose fienden med hvite kattepuser og duer.
Det regner av nye glimrende ekstra-våpen og fantastiske fiender for hvert brett.
Og godt er det, for ellers kunne spilleopplevelsen blitt en lang serie kjedelige gjentakelser.
For du kommer til å spille gjennom samme brett om og om igjen.
Du kommer til å sette deg fast.
Du kommer til å sutre over at den stive Richter dør gang på gang fordi pisken ikke kan brukes bakover.
Eller opp.
Eller på skrått.
Det er i sånne stunder at de tastedyktige kommer til syne blant oss.
Konami har faktisk pakket tre spill inn på en disk, men bare ett er spillbart når du først trykker start.
De to andre spillene kan låses opp etter tidkrevende juksing, evt hard jobbing.
De to «opplåsbare» spillene er ikke så ulike det første når det gjelder gameplay, så totalt sett ganges lengden på spillopplevelsen med tre.
Hvis du får tilgang, da.
«Castlevania: The Dracula X
Chronicles» er en tidskapsel med sjarmerende klassisk plattformspill.
Spillet krever tålmodighet og hard jobbing, men da betaler det til gjengjeld godt for seg.
Fiffige ekstra-våpen og monstre gjør spillet til en svært underholdende opplevelse, og man glemmer nesten helt at de spillbare figurene er en tanke for stive.
PS:«Castlevania: The Dracula X
Chronicles» er for første gang sluppet utenfor Japan.
Pakken inneholder det originale spillet fra 1993 (her under navnet «Rondo of Blood»), den nye remaken i 3D, samt oppfølgeren - klassikeren «Castlevania: Symphony of the Night».
Det første og det siste spillet må låses opp.
| 1 |
100305 | Monumental!
Gigantisk, bredt episk verk om en amerikansk tycoon.
Men mesterlig?
HANDLER OM:
Vi møter Daniel Plainview første gang i en sølvgruve på slutten av 1800-tallet.
Ingenting står i veien, ingen lidelse kan stoppe ham i jakten på rikdom.
Så når «det sorte gull» - olje - blir den nye veien til rikdom, kan intet stanse ham der, heller.
Sluhet, talegaver, smartness, kunnskap, forbindelser, løgn og bedrag, endog drap; Daniel Plainview skyr absolutt intet i bestrebelsene for å nå rikdom.
Og for å dyrke et hemningsløst digert selvbilde.
Han kommer fra intet.
Han vil bli alt.
Han blir en slags kong Midas; alt han rører ved blir til gull.
Verdifull, men stein dødt.
DOM:
Filmen er løst basert på den amerikanske forfatteren og agitatoren Upton Sinclairs roman «Oil!» fra 1927.
Og det er ingen tvil om vi her er midt i en stor, klassisk amerikansk tradisjon og historie - eller snarere:
Tragedie.
Drøssevis av Oscar-nominasjoner og allerede en rekke priser, ikke minst til fenomenet Daniel Day-Lewis, en av vår tids virkelige filmgiganter, vitner om dèt.
Han er simpelthen praktfull og ubetvingelig kraftfull i sin utrolig krevende rolle.
Dette er slett ikke «bare» historien om en mann.
Like mye kan man kalle det en historie om USA, om kapitalismens fremvekst og konsekvens, om de fleste enkeltindividers ubetydelighet, om de få, stenrikes despoti, om ofre, om selvbevissthet, om kulturelt klima.
Og det er bare å innrømme:
Man blir fjetret!
Når løpeilden har nådd frem om et helt genialt filmverk, om kanskje en ny «Citizen Kane», må jeg likevel få protestere.
Filmen er - i all sin grandiose storhet - langt fra feilfri.
Den har, for eksempel, tidvis et så proklamerende lydbilde, at det nærmer seg ren lydposering.
Og når sant skal sies:
Historien trekkes svært langt ut - for langt - mot slutten.
Likevel er det ingen tvil om at «There Will Be Blood» er en stor, stor filmopplevelse, med svimeslående foto, tett på et beinhardt liv, full av menneskelig energi av alle avskygninger, tett besatt med glimrende biroller rundt den ellers lysende Day-Lewis.
| 1 |
100306 | Helt alminnelig superhelter
Småfikse, men alt for hverdagslige superhelter.
HANDLER OM:
David er en ung og relativt sosialt utenforstående high-school-elev.
Forelsket i en søt pike.
Men misbrukt og kuet av en drittsekk av en alenepappa.
Han har det ikke bra.
Men en dag oppdager han at han kan telekaste seg selv ut av enhver situasjon.
Det vil si:
Forflytte kroppen til hvor som helst ved hjelp av tankekraft.
David tror han er alene om sin «gave».
Men, nei:
Han er bare en brikke i et dødelig og hundreårelangt spill...
DOM:
Joda, anslaget er godt.
Verden blir lekegrinden.
Og hvem har sagt at superhelter nødvendigvis må ha spandex-trikot?
Men filmen har tre store problemer:
For det første blir hele filmopplegget litt for smått og hverdagslig, når det først «supert» skal være.
For det andre:
Hayden Christensen, som riktignok har vært ute i Star Wars før, er like levende som en mumie.
(Jamie Bell og Samuel L. Jackson, derimot, leverer varene!)
For det tredje:
Det er en katastrofal mangel på humor - hele filmen igjennom.
Så det er ingen grunn til tankeløs telekasting til nærmeste kino på grunn av denne!
Denne filmen er kanskje likevel noe for deg hvis du likte:
«X-Men»-filmene,
| 0 |
100307 | Et perfekt produkt
Det perfekte, ferdigpakkede produkt for småpiker.
Filmen er heller ikke helt av veien.
HANDLER OM:
Dette er filmen om Hannah Montana/Miley Cyrus.
For dem som ikke vet hva/hvem det er, er videre lesning bortimot nytteløs.
Likevel:
Fenomenet er nesten uhyggelig veltilpasset Disney-vare, om den passelig «vanlige» skolejenta, som litt sånn «hemmelig» på kveldstid er popsuperstjerne.
Historien og oppbyggingen har først og fremst skjedd gjennom TV.
Men dette er en seddelpresse på mange felt.
Som, for eksempel, en hysterisk konsertturnè, som denne filmen stammer fra.
DOM:
Selvfølgelig kan et voksent menneske bli lettere kvalm av at det tydeligvis stadig - og med uforminsket styrke - går an å medieskape og kalkulere inn hysteri idoldyrkelse av dette format.
Men fenomenet er velkjent gjennom tiår, med skiftende titler og personer.
Men stort sett samme formel.
Likevel:
Filmen er slett ikke dårlig.
For de relativt få som får se den (det er ikke så mange kinosaler i Norge beredt for tredimsnejonsl visning), vil den fungere velsmurt på egne premisser som oppfyllelse av den ultimate amerikanske drømmen.
Jenta i sentrum er både frisk, uredd og flink.
Det er lite vammlet spill på ungpike-sex, tross alt og heldigvis.
Miley Cyrus (hun er faktisk datter av 90-talls-c&w-helten Billy Ray «acking-breaking heart» Cyrus).
Hun virker som en trivelig og sympatisk jente, riktig den flotteste rollemodell for en «bestevenninne» og «vanlig ungdom» - som virkelig slår igjenom.
Og her ligger mye av hemmeligheten:
Kan hun, kan mange, mange flere - virker det som!
Det er selvfølgelig en løgn.
Og et streif av ettertankens alvor lar seg ikke skjule:
Måtte Miley Cyrus for alt i verden slippe skjebnen til forrige ferdigpakkede Disney-ungpikedrøm:
Britney Spears.
| 0 |
100309 | Ubarmhjertelig kjedelig
Hvor russisk er det mulig å bli?
Enormt.
| 0 |
100310 | Jysla stiligt!
Treffsikker, morsom, stødig og alvorlig.
Rett og slett.
HANDLER OM:
Stavanger 1989.
På avstand forandrer verden seg radikalt for små-raddisen Jarle.
På nært hold er det enda bedre:
Verdens beste kjæreste, verdens beste kompis.
Og et skikkelig progressivt sen-punk-band å spille i, Mattias Rust Band.
Går det an å ha det bedre?
Vel, en dag begynner Yngve i klassen.
Han går «feil» kledd, hører på «feil» musikk, driver med - grøss & gru! - tennis!
Jarle føler seg tiltrukket av ham, likevel.
Svært tiltrukket.
DOM:
Først og fremst:
«Mannen som elsket Yngve» er rett og slett en meget god film.
Gode skuespillere turnerer suverent en ikke alltid like enkel historie - med glans.
De ikke bare spiller - de leker!
Og debutantregissør Stian Kristiansen fullfører leken, med stram, overveid og uhyre treffsikker regi.
Han treffer ikke bare med den direkte handling og den uttalte dialog; også den vanskelig definerbare og alltid vesentlige underklangen av stemninger, følelser og ettersmak er grassat solid håndtert.
Og da snakker jeg ikke om komponist Kaadas musikk.
Men den er like god.
Minst!
Det er en stund siden jeg har lest Tore Renbergs roman, som filmen bygger på.
Men mener å huske at handlingen er nokså direkte overført.
Og i alle fall stemningen.
Man kunne jo forsverge at Stavanger-ungdommer anno 1989 hadde dramatikk nok i seg til en hel film.
Men nettopp den litt store småbyens rammer - ikke minst under oljeboomens dyrtid - er perfekte her:
Den gir spillerom nok til adskillig naivitet.
Og kontroll nok til ikke egentlig å fremstå som farlig.
Dessuten såpass kapitalistisk at det ikke er vanskelig å finne mye å hate.
På denne bakgrunn utspiller ungdommenes sektreriske liv seg.
For de er selvfølgelig grassat fordomsfulle.
(Det kan også kalles gruppetilhørighet.)
De er det evige beviset på at frihetslengsel kan være det mest trangsynte av alt.
Og akkurat her utnyttes muligheten til skrå, treffsikker, underfundig og tildels overstadig humor.
Men alvoret er like nærværende.
Det ligger under hele tiden.
Og slår ut i full blomst mot slutten - dog uten et øyeblikk å falle utenfor filmens stramme rammer og eksakte hensikt.
Det er livsfarlig å leve, særlig i en tidvis forvirret ungdomstid - selv i Stavanger!
Skuespillerne leverer perlerader av lettløpende prestasjoner.
I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at rødtoppen Rolf Kristian Larsen var det opplagte hovedrollevalg.
Det er han; kameraet elsker ham, han elsker kamera!
Ida Elise Broch får virkelig vist hva som bor i henne denne gangen.
Gudskjelov.
Arthur Berning er bare stødigheten selv som den politisk bevisste bestekompisen.
Og Ole Christian Ertvaag pen og sårbar og tilbaketrukken nok til å fylle Yngve-rollen perfekt.
La meg også nevne noen biroller:
Trine Wiggen som Jarles mor er meget presis og uttrykksfull, Kristoffer Joner et konsentrert og kort komisk høyepunkt som Frisør-Tom.
Og Jørgen Langhelle smått genial som den mislykkede far:
Ingenting fortalt, alt uttrykt - i små blikk og begrensede gester.
«Mannen som elsket Yngve» er et soleklart must for alle født mellom 1965 og 1980.
Alle andre bør også kjenne sin besøkelsestid og se en av de mest markante og vellykkede filmene som er laget om norsk oppvekst, overhode.
| 1 |
100315 | Gufne gnagere
Søtest når de sover
HANDLER OM:
Tre syngende ekorn gjør suksess i popbransjen.
DOM:
«The Chipmunks» har røtter så langt tilbake som 1958.
Ross Bagdasarians langtannede helter har gjort det skarpt på tegnefilmer på TV - spesielt på 60- og 80-tallet, og spesielt i USA.
Det skulle ikke mer enn et lydbånd, avspilt på for hurtig hastighet, til.
Nå har noen fått den lyse ideen å hensette The Chipmunks - som i 2008 høres ut som en «autotune»-assistert vokalinnsats av Cher, cirka «Believe» - til den moderne Hannah Montana-æraen, og få levende mennesker til å spille mot dem.
Dette går i første rekke ut over Jason «My Name Is Earl» Lee, hvis mangel på karriere som låtkskriver får et puff i ryggen da Alvin, Simon og Theodore - for de heter så - finner frem til ham.
Ekornene blir signert av en sleip plateselskapsmann, blir stjerner, blir korrumperte av suksessen - og så videre.
Jeg tipper den jevne norske femåring vil ha begrenset utbytte av denne erkeamerikanske, sjarmløse unnskyldningen for å selge leketøy.
«Alvin og gjengen» jobber så bevisst med å modernisere de tre små gnagerne, at den kjapt mister all genuin kos av syne.
| 0 |
100316 | En fantastisk historie!
En fantastisk, tragisk og livsbejaende historie - glimrende fortalt!
HANDLER OM:
Dette er historien om den vellykkede franske pressemannen, Jean-Dominique Bauby, som i desember 1995 ble rammet av hva man meget lett kan tenke seg er den aller verste skjebnen et menneske kan utsettes for:
Han får et omfattende slag.
Etter 20 dager i koma våkner han i tilstanden «locked-in-syndrom».
Hjernen fungerer utmerket.
Men hele kroppen er lammet - bortsett fra venstre øyelokk, som han kan beveget.
Ved hjelp av en meget tålmodig pedagog lærer han å kommunisere med sitt ene øyelokk.
Det blir, av alle ting, en hel bok ut av det.
DOM:
Dette er en tvers gjennom fantastisk godt fortalt historie.
Man skulle forsverge det overhode var mulig å lage film av dette - og man har vel egentlig aldri sett maken.
Men billedkunstneren Julian Schnabel har maktet det på en gjennomført fin måte.
Det blir en meget sterk film.
Men også uhyre tankevekkende, perspektivrik og - faktisk - morsom!
Fremfor alt er filmen en hyllest til livsmot og ærefrykt for livet.
Regi-prisen i Cannes i fjor og flerfoldige Oscar-nominasjoner i år er mer enn gode nok beviser!
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.