id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
100318
|
Sjøsyk skrekk
Det er to timer siden jeg så filmen.
Jeg er sjøsyk.
Ennå.
HANDLER OM:
Pene unge mennesker fester på Manhattan.
Det er et avskjedsselskap, derfor skal alt filmes.
Fordi dette skal bli en film, slås heller aldri kameraet av når «NOE» - en gigantisk miks av selveste Godzilla og udyret fra «Alien» - går løs på Manhattan;
Det er døden i vente for en hel verdensby.
Og våre unge venner, selvfølgelig!
DOM:
Man skulle tro det ikke vare noen spøk å angripe New York.
Men ikke før har virus utslettet det meste i «I am Legend», så slippes altså enda en organisk katastrofe løs.
Uten annen hensikt enn å spise mennesker, velte skyskrapere, kaste hodet til Frihetsgudinnen oppover, gatelangs.
Dette er en slags påskostet, urban maxi-utgave av «Blair Witch Project».
Og som alle vet:
Skal det være subejektiv skrekk fra Amerika, skal det være håndholdt kamera.
Denne gangen beskrives alt på denne måten.
Rullende, fallende, løpende, krypende, haltende.
Filmen ser, såvidt jeg kunne skimte, faktisk ganske tøff ut, hvis man først kjøper banal, ikke-forklart high-tech-skrem.
Men vurderingsevnen ble nok noe nedsatt av filmingen og et grassat lydbilde.
Jeg ble faktisk omfattende sjøsyk.
Og det er første gang!
Vent heller på DVDen; den kan sees på mindre skjerm.
Og spypausene blir lettere å adminstrere.
Du kan være filmen for deg hvis du hadde sans for:
«I am Legend», «Blair Witch Project», «Saw»-filmene.
| 0
|
100319
|
Smått - og uhyggelig godt!
Litt sånn fra «det store intet»:
En liten ungdomskomedie om tenåringsgraviditet - som er en svær, rørende, råkjapp, relevant og meget morsom opplevelse!
HANDLER OM:
Juno er 16.
Hun er supersmart, nokså nerdete, frekk i kjeften, godhjertet og 100 prosent selvstendig.
Så når hun finner ut hun skal prøve sex, blir det slik.
Graviditeten var riktignok ikke påregnet.
Men det kommer.
Og hva gjør man så?
Abort?
Vel, ettersom fosteret allerede har negler, synes Juno det er en bedre idè å adoptere bort.
Og det gjør hun...
DOM:
Filmen var årets overraskelse da Oscar-nomineringene ble bekjentgjort:
Det ble fire.
Blant annet for hovedrolleinnehaver Ellen Page og manusforfatter Diablo Cody (forfatter, stripper, blogger og fenomen.)
Nomineringene synes vel fortjent!
For ut av dette tilsynelatede nokså trivielle og lett tragiske materiale, vokser det fram en absolutt forfriskende historie med enormt vidd, stor visdom, briljant snakkekunst, overraskende og hjertevarmende framelsking av noe så verdfullt som ekte menneskelighet, dyp innsikt og kjærlighet.
Så enkelt.
Så virkningsfullt.
Så fullt av liv!
| 1
|
100320
|
Ramsalt piratspill
Om du så er en blodtørstig pirat, profittsulten handelsreisende eller fremtidig flåteadmiral, er «Pirates of the Burning Sea» et online piratspill som definitivt holder vann.
Onlinespill har en lei tendens til enten å foregå i magiske, alvebebodde middelalderverdener eller i futuristiske fremtidsunivers med laserkig, romferger og slikt.
I så måte er «Pirates of the Burning Sea» et friskt vindpust i de litt slitte onlineseilene, her er det historisk realisme som gjelder.
Skal man tro spillet er nemlig noen epoker i verdenshistorien så spennende at verken grønne orker eller enda grønnere marsmenn er påkrevd.
Året er 1720 og handelen mellom de nyetablerte europeiske koloniene og deres respektive moderland når nye høyder.
I Europa er etterspørselen etter eksklusive varer som kaffe, sukker, bomull og gull i eksplosiv vekst.
Men i de forlokkende og potensielt profitable farvannene lurer pirater, krig og når du minst venter det, den spanske inkvisisjonen.
I «Pirates of the Burning Sea» kastes du inn i kolonisamfunnet som handelsmann, marineoffiser eller kaperkaptein fra enten Spania, Frankrike eller England.
Alternativt kan du justere øyelappen, børste av trebenet og påta deg rollen som renspikket pirat.
Uavhengig av hva du velger vil kanonader og kløktig navigasjon bli det mest sentrale i livet til din nyskapte kaptein.
Sjøslag er nemlig selve flaggskipet til «Pirates of the Burning Sea».
Da snakker vi ikke et hvilket som helst flaggskip heller, men et 127-fots linjeskip i «Sovereign»-klassen.
Med andre ord byr sjøslagene på en av de beste og mest engasjerende spillopplevelsene jeg noensinne har hatt i et onlinespill.
Den taktiske valgfriheten er imponerende.
Skal du for eksempel forsøke å utmanøvrere motstanderen og borde skipet hans, navigere hurtig og taktisk for å holde deg utenfor skuddholdet til hovedkanonene eller legge deg bredside mot bredside og tvinge ham i kne med ren og skjær makt?
Alt fra ammunisjonen du slenger i kanonene dine, vindretningen og skipsklassen din til mannskapets moral, størrelse og ferdighetsnivå har betydelig innvirkning på kampforløpet og hvilken taktikk du helst bør velge i de ulike situasjonene.
Allikevel er det hele forbausende oversiktelig og enkelt å forstå, selv for nybegynnere.
Økonomien er det ikke fullt like enkelt å få kontroll på, men den er da også svært dyp og omfattende.
Lange produksjonskjeder, fabrikkkonstruksjon, handel og spillerdrevet økonomi er stikkord i et system som så langt ser ut til å fungere svært bra.
Allerede er det spillere med handelsskip som betaler spillere med krigsskip for eskorte inn i områder med høy pirataktivitet.
Akilleshælen til «Pirates of the Burning Sea» blottgjøres når du hopper ut av skipet ditt for å bedrive litt god, gammeldags nærkamp.
Brukergrensersnittet likner riktignok litt på det man finner i «World of Warcraft», men er på ingen måte i samme vektklasse.
Det er den sedvanlige klikk- og vent affæren, men i motsetning til sjøkampene er det hele både forvirrende, klumsete og overfladisk.
Nærkampene ved skipsbording er ikke så altfor ille, derimot er oppdrag til fots ensformig og kjedelig.
Heldigvis er slike rimelig begrensede, men det som skulle være en velkommen pause i sjøkampene ender opp som et unødvendig irritasjonsmoment.
Det skal dessuten sies at «Pirates of the Burning Sea» ikke passer for alle.
Her er ingen grotter eller bosser, det er komplisert og har en bratt læringskurve.
For de som derimot er villige til å holde stø kurs gjennom den første stormen, venter blikkstille, krystallklart vann på andre siden.
PS:
«Pirates of the Burning Sea» er et online rollespill.
Etter den første måneden med spilling, som er inkludert når du kjøper spillet, må du betale månedlig abonnementsavgift.
| 1
|
100321
|
Beady Belle:«Belvedere»
SOUL (Jazzland / Universal)
Norge har fått sin Sade.
Slik låter det i alle fall på innledende «Apron Strings» - en glidende, oppjazza og organisk soulpoplåt (med en uforlignelig Geir Sundstøl på dobro) hvor Beate Slettevoll Lechs stemme smyger seg rett inn i intimsonene.
Selv om stemmen hennes var farlig sensuell allerede da hun utgjorde Folk & Røvere med Ulf Nygaard, synger hun med større modenhet og vokaldybde enn noen gang før, nesten som en melodisk og forførerisk Sidsel Endresen på sitt beste, og stemmen gis god plass i et silkemykt lydbilde som er skapt for stearinlyskvelder.
De instrumentale innfallene er mange og gjerne genreforvirrede, men aldri ødeleggende, og skaper en groove som kan være fascinerende Stevie Wonder'sk samtidig som hun er helt nær og nede - hør bare India.
Arie-duetten «Self-fulfilling» med overraskende bluesharpesolo fra Arne Rasmussen.
Og hadde Donald Fagen sunget «Viscous Ocean» hadde den glidd rett inn i Steely Dan-katalogen!
«Belvedere» er i det hele tatt en overlegen stemningsskaper fra en ung artist som med rette nå fortjener å ta skrittet helt frem i bevisstheten til et kvalitetssultent publikum.
En mer kjærlig hyllest til populærmusikkens røtter har ikke vært fremvist i Norge siden Kristin Asbjørnsens på mange måter nær beslektede «Wayfaring Stranger» - dette er en lykkepille i februar!
ANBEFALTE KJØP:
Her finnes ikke et svakt øyeblikk.
| 1
|
100322
|
Something Sally:«Familiar Stranger»
SOUL (daWorks)
Fyller ikke hullet etter Briskeby.
Midtempo power-pop med kvinnevokal?
Jo da, det er ikke fritt for at ekkoet fra Lise Karlsnes og hennes gutter dukker opp når Something Sally popper inn på banen med sprettent pågangsmot, skarp produksjon og påtrengende lite originalt på hjertet.
Men trioen har ingen Bjørn Bergene som kan meisle ut de perfekte popperlene.
Riktignok treffer de innertiere et par ganger; Cardigans-aktige «The Taste» har et mystisk sug over seg som savnes på resten av platen, og Joss Stone gir «Tip Of My Tongue» et ditto savnet soultrøkk.
Hadde Something Sally oftere gått tilsvarende skritt utenom den overbefolkede pop-autostradaen (hvor alle kjører forbi dem uansett), hadde «Familiar Stranger» kanskje fått den kloa som vi kjenner i små glimt.
Something Sally er langt unna å være et albumband.
Som MySpace-band holder det akkurat.
ANBEFALTE KJØP:
«The Taste», «Tip Of My Tongue» og «Sally Can't Wait».
| 0
|
100325
|
Mary J. Blige:«Growing Pains»
R&B (Geffen/Universal)
«The queen of hip hop soul» kjører rutineløp.
Selv de største R&B-utgivelsene nå for tiden fortoner seg som lange gjesp - sjangeren har gått på en solid kreativ smell.
Rundt årtusenskiftet var det helt andre boller, med den ene suverent innovative godbiten etter den andre, av folk som Missy Elliott, Aaliyah, Destiny's Child, Kelis og TLC.
Ja, selv gamle Mary J.
Blige var oppe og pustet skikkelig med «No More Drama» i 2001.
Hun nyter bemerkelsesverdig mye godvilje rundt omkring, men dette albumet fortjener lite annet enn et skuldertrekk.
Dette er i hovedsak helt standard og riktig så døll R&B, hvor kontemporære ambisjoner er byttet ut med en kjedelig tidløshet.
Mary J. synger som alltid om hvor mye vondt hun har vært gjennom, og hvor kvinnelig hun er, og du verden så uinteressant hun får dette til å lyde.
Tekstmessig henfaller hun til å rime «mirror» med «see clearer», og hun kvier seg heller ikke for å utforske problemstillingen solskinn versus regn.
Høydepunktene er imidlertid de rene praktballader, og får platens øvrige kreative tørke til å fortone seg enda mer uforståelig.
ANBEFALTE KJØP:
«Roses», «Smoke», «Come To Me»
| 0
|
100326
|
Lenny Kravitz:«It's Time For A Love Revolution»
ROCK (Virgin/EMI)
Luften er for lengst gått ut av retroballongen.
Lenny Kravitz' pastisjsuppe begynte å bli alvorlig tynn allerede på det tredje albumet hans, og forrige gang han var frempå, i 2004, hadde han sin verste plate noensinne, «Baptism», under armen.
«It's Time For A Love Revolution» har en selvparodisk vits av en tittel, men er et par hakk mer spiselig.
Men hvem bryr seg?
Nesten alle balladene her føles som lette omskrivninger av Led Zeppelins «Thank You» (han pleide tidligere å planke Curtis Mayfield på dette feltet), og på «Will You Marry Me» høres det ut som om han oppdaget funk først via det samme bandets «Houses Of The Holy»-periode.
Litt snodig for en sort mann, kan man si.
Sleng på en tilsynelatende fersk fascinasjon for The Beatles («Good Morning») og Queen («A Long And Sad Goodbye») og dett er i grunnen dett.
Tekstene er helt på bærtur, og melodiene mangler moment og oppdrift.
De starter, for så å stå på stedet hvil i en tre-fire minutter.
Hovedproblemet er at Kravitz virker uinteressert i - eller ute av stand til å skrive - refrenger.
To akkorder og fire gjentagelser av selve låttittelen er liksom alt han orker å manne seg opp til.
ANBEFALTE KJØP:
«Bring It On», «I Want To Go Home»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100328
|
Britt Pernille Frøholm:«For allje dei»
Folkemusikk, ta:lik/Musikkoperatørene.
Friskt og variert felespill.
Drivende godt felespill med personlighet og særpreg kjennetegner Britt Pernille Frøholms soloutgivelse med musikk fra hjemstedet Hornindal.
Hun kombinerer tradisjonsbevissthet med en samtidsorientering som gjør slåttematerialet levende.
Særlig legger man merke til klangvariasjonene, fra lyslette «Springar» etter Kjelstad Per til lyriske «Springar» etter Lars Eriksen Brendefur og den sårt hviskende visetonen «Rik du er».
På gammeldansrepertoaret har hun ypperlig akkompagnement av Irene Tillung på akkordion, med saftig harmonikk og rytmisk snert.
«Skorsk» etter Lars Thomasgaard er frekk, frisk og uimotståelig.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
100330
|
Gjensyn med kultklassiker
Rytmeactionspillet «Rez» er nå pusset opp med HD-grafikk.
Og for et fantastisk gjensyn det har blitt!
I 2001 fødte den japanske stjernedesigneren Tetsuya Mizuguchi rytmespillet «Rez» på Playstation 2 og Dreamcast.
Det ble genierklært av kritikere, og ignorert av spillere.
Ja, bortsett fra Game Girl Advance, naturligvis, som i 2002 stod for tidenes kanskje beste (og i alle fall heteste) omtale av et spill.
Nå har «Rez» fått flunkende ny HD-grafikk og forhåpentligvis et utvidet publikum på Xbox Live Arcade.
For det er virkelig snakk om en av spillhistoriens store klassikere dette her.
Du befinner deg i en verden som har blitt fullstendig avhengig av den kunstige intelligensen Eden.
Og når hun blir klar over sin egen eksistens, går hun inn i en dyp depresjon.
Immunforsvaret hennes brytes ned, og systemet blottlegges for virus og korrupte data.
Det er der du kommer inn i bildet.
Du styrer en svevende figur inn i Eden for å skyte ned datavirus, fange låst informasjon som flyter rundt i denne cyberverdenen og gjøre runddans med til sammen fem ekstra store og tøffe boss-virus.
Alle de fem brettene består av lettere psykedeliske farger og fiender som lever i symbiose med hver sin elektronicalåt fra DJene Coldcut, Adam Freeland, Joujouka, Ken Ishii and Keiichi Sugiyama.
Når du skyter og treffer, bidrar du med bass og rytmer.
Musikken som skapes, vektorverdenen som farer forbi, den intense konsentrasjonen for å skyte ned virus og rytmen som umiddelbart setter seg i kroppen din skaper en suggerende, ekstremt avhengighetsskapende og hypnotisk spillopplevelse.
«Trance vibrator»-dingsen fra originalen følger riktignok ikke med, men det bør nevnes at du kan koble til inntil tre ekstra håndkontrollere og plassere disse på strategiske punkter på kroppen (din egen eller andres) for en vibrerende, kremt, utvidelse av spillopplevelsen...
«Rez» er både svært underholdende som spill og uhyre interessant som et interaktivt, musikalsk eksperiment.
Det er et spill som sannsynligvis ikke vil bli trykket til samtidens actiontørste bryst - selv ikke i HD-drakt.
Men jeg føler meg rimelig sikker på at den tilbakeskuende fremtiden vil regne «Rez» som et av spillhistoriens mest spennende og evigunge spill.
Og det har faktisk allerede rukket å være et åpenbart referansepunkt hos en ny og spennende generasjon musikkspill - som «Riff: Everyday Shooter», «Synaesthete» og «Audiosurf».
Definitivt verdt en titt - og lytt - de også.
PS:
«Rez HD» selges på onlinetjenesten Xbox Live Arcade på Xbox 360 for 800 Microsoft-poeng.
Hele originalspillet fra 2001 samt et eget «turistmodus» er også inkludert i prisen.
Se videoanmeldelse av Xbox Live Arcade-spillet Rez HD.
| 1
|
100331
|
Repeterende monsterslakt
«Kingdom Under Fire: Circle of Doom» er både pent og lettspilt, dessverre er det ikke stort mer positivt å si om dette kamporienterte rollespillet.
Plukk opp en Xbox-kontroll, skru på en CD med metall- og monsterlyder og trykk så fort du klarer på «A»-knappen i noen timer.
Sånn, nå vet du omtrent hvordan det føles å spille «Kingdom Under Fire: Circle of Doom».
Du går riktignok glipp av forholdsvis pen grafikk og en uinteressant historie, men til gjengjeld sparer du både strøm og penger.
«Kingdom Under Fire:
Circle of Doom» kan best betegnes som et lineært slaktespill med rollespillelementer.
Da snakker vi forøvrig svært lineært, de tre meter brede stiene du er tvunget til å følge mesteparten av spillet gir det hele følelsen av å være et gammeldags arkadespill på skinner.
Du kan riktignok gå tilbake, velge sideveier og liknende, men du oppnår ikke særlig mye annet enn gleden av å slakte noen hundre ekstra monstre.
Nå er det jo noe terapautisk med å slakte horder av slemminger ved å svinge sverd og økser i alle retninger, selve nedslaktingen fungerer da også oppskriftsmessig i «Circle of Doom».
Iallefall hvis du velger en av de to raskeste rollefigurene.
Gjør du den store feilen å plukke en med beskrivelsen «slow» eller «very slow», så bør du være klar over at spillet ikke tuller.
Det er faktisk ikke fysisk mulig å løpe så tregt med mindre du er på månen eller i en 80-talls slow-motion kjærlighetsfilmscene.
I hektiske kamper betyr det at angrepene dine konstant blir avbrutt av fiender, noe som levner deg helt handlingslammet.
Fellene ved personvalget er ikke over der.
Fem av rollefigurene har nemlig sin egen historie, forøvrig spillets eneste historie, men ikke den sjette.
Ja nettopp, krigeren Duane er historieløs.
Isteden får han gleden av turbasert fekting mot samme kar mellom tretti og femti ganger.
Fektingen blir ikke vanskeligere heller, kampene blir bare lengre.
Eneste straffen for å tape en duel er at du er nødt til å duellere enda flere ganger.
Når spillet selv innser at det er en straff å måtte spille det, burde noen varselslys tennes.
At Duane er et fristende valg fordi han kan bruke pistoler og maskingevær gjør ikke saken bedre.
Har du så valgt en av de to figurene som er igjen, Celine eller Leinhart, er historie og spillbarhet nesten tålelig.
Det er definitivt ikke «Diablo», «Devil May Cry» eller «Ninja Gaiden», selv om spillet henter mye inspirasjon fra disse, men det byr på et par timers underholdning for de aller ivrigste monsterslakterne.
Grafikken er dessuten pen, animasjonene til tider svært gode og lydsporet byr på noen godbiter.
Selv om monstrene ser bra ut, er de allikevel ikke særlig smarte.
Bortsett fra bossene, faller de alle inn i én av tre kategorier.
Krigerne løper som gale i din retning for så å stå stille og slå deg bedagelig i hodet med forholdsvis drøye intervaller.
Magikerne står stille og kaster magi, når du nærmer deg prøver de logisk nok å komme seg unna.
Bueskytterne er stort sett lik magikerne, men velger av helt uforståelige grunner å stå stille mens du hogger dem ned.
Muligens er dette de som var for dumme til å komme inn på magiskolen.
Ikke vet jeg, men det jeg vet er at «Circle of Doom» egentlig ikke kan anbefales til noen.
Det er mulig å spille co-op gjennom Xbox Live, men hvorfor du skulle ville det kan jeg ikke helt skjønne.
Tilhengere av tidligere spill i «Kingdom under Fire»-serien vil heller ikke kjenne igjen verken spillbarheten eller kvaliteten.
Du går med andre ord ikke glipp av noe stort dersom du lar «Kingdom under Fire: Circle of Doom» forbigå i stillhet.
| 0
|
100335
|
Verken morsom eller dramatisk
Lite for liten, lite for stor
| 0
|
100336
|
Ordinær sosial ekstremsport
Modig og tildels dristig forsøk på sosialt dypdykk i unge voksne bymennesker.
Men hvorfor skal vi bry oss?
HANDLER OM:
En gruppe mennesker lever sine nokså prøvsomme liv innenfor et par kvartaler på Oslo Vest:
Christer er en energisk menneskelig nullvekstvariant.
Leni lever innstengt og livredd med sin far.
Heidi er det selvutslettende offer for sin mann/utbytter.
Kildahl er borettslagsparagrafrytter med lam kone.
Med og rundt disse svever et univers av «vanlige» mennesker, som under overflaten - i likhet med oss alle - selvfølgelig er alt annet enn «vanlige».
Tvert om:
Bare en måkeskit på Christers ukledelige vest skal til for å utløse en dramatisk følgerekke av tilsynelatende små katastrofer, som igjen utløser noen øvelser i sosial ekstremsport.
Før en viss «idyll» på ny etableres og formuleres gjennom Heidis altfor beroligende telefonsamtale med sin mor:
«... ingen vil leve alene, vel?»
DOM:
«Lønsj» er en film som i meget stor grad vil dele sitt publikum.
Mange vil finne den klok og kanskje frigjørende; det er utvilsomt rom både for himmel og helvete i hvert enkelt menneskes liv.
Og den debuterende regissør Eva Sørhaug - godt hjulpet av modige skuespillere - er drabelig kompromissløs i sin søking etter «sannheter» omkring hva vi både tåler og er i stand til å påføre andre mennesker i denne vanskelige virkelighetens balanse som heter «livet».
Men mange andre vil underveis få samme hovedproblem som jeg:
Hvorfor i all verdens skal jeg egentlig interessere meg for disse menneskene?
For tafattheten, ubetenksomheten, viljen til å tåle, tipper over:
Jeg blir mer irritert enn interessert etter en stund.
Det blir for lite humor til å løse opp misèrene og for lite klokskap til å bli gjennkjennelig.
Tross alt.
Det rare er at filmen også har sine magiske øyeblikk.
Ane Dahl Torp utvikler sin i utgangspunktet livsudugelige figur med finstemt fingerspissfølelse.
Pia Tjeltas akt av total nedverdigelse er genuint grusom.
Aksel Hennie viser glimt av resignert tomhet som gir frysninger.
Men det blir med glimtene.
Helheten blir en merklig og ujevn blanding av ambisiøs, kompromissløs vilje - og mangel på gode åpninger for en publikummer til å trenge inn i personenes liv og derigjennom identifisere seg med dem.
| 0
|
100337
|
Den gode viljen?
Ærlig, velmenende og kanskje viktig - men ikke særlig god film om et USA i terrorfrykt.
HANDLER OM:
En egyptisk-født amerikansk kjemi-ingeniør «forsvinner» på flyet mellom Sør-Afrika og USA;
Han er mistenkt for terrorisme, og CIA sørger for å overføre ham til at et nord-afrikansk land kjent for «nyttige avhørsmetoder» - det vil si at han blir torturert for å få opplysninger som man antar mannen sitter inne med.
Man tar med andre ord ingen sjanser på at han faktisk er uskyldig.
I USA venter og leter hans fortvilte amerikanske kone.
Mens en CIA-offiser i det aktuelle nord-afrikanske landet for første gang i karrieren må delta i «skjerpet forhør».
Kona til den forsvunnede søker hjelp hos en tidligere kjæreste i det politiske etablisementet.
Men en politiker i USA som havner i skvis mellom en enkeltskjebne og nasjonens påståtte behov for terror-beskyttelse, blir effektivt stoppet i disse tider.
DOM:
Dette er en uhyggelig film - fordi man vet at både bortførelser av terrormistenkte til land som bruker tortur har forekommet, og at visse former for tortur - som «waterboarding» - er bekreftet brukt fra amerikansk side.
Filmens hensikter er altså de aller beste; det er et ærlig forsøk på amerikansk selvkonfrontering med «anti-terror-lovenes» konsekvens.
Men filmen hopper ustanselig fra fokus til fokus, fra sted til sted.
Etterhvert viser det seg at den også hopper nokså forvirrende i tid.
Det blir noe komplisert å følge med.
Og for å etablere filmens mange «sannheter», makter man heller ikke riktig å gi slipp på klisjè- og sjablong-bruk.
Så den gode hensikt rettferdiggjør slett ikke filmens totale effekt.
| 0
|
100338
|
Håndholdt strategivinner
«Advance Wars»-serien har skåret ut sin egen nisje med fargesprakende, håndholdt, turbasert krigsstrategi.
«Dark Conflict» er siste tilskudd til serien og et solid stykke spillhåndtverk.
Før det originale «Advance Wars» kom ut for drøye fem år siden, var krig gjerne noe man forbandt med bleke fargepaletter og en dyster atmosfære.
Med «Advance Wars» gjorde Intelligent Systems panservognene søte, flyene morsomme og offiserene til tenåringer.
Nå vil kanskje noen si at sistnevnte er litt moralsk betenkelig, men spillet var iallefall en kritikerrost suksess, mye på grunn av den simplistiske og avhengighetsskapende spillbarheten.
Det var et strategispill skreddersydd for en håndholdt konsoll.
Du kunne bruke halvannet minutt på en enkelt runde mens du ventet på bussen eller halvannen time på et helt slag under en lengre flytur.
Med «Dark Conflict» har serien blitt voksen.
Atmosfæren er røffere, offiserene eldre og de tidligere så sterke fargene er tonet atskillige hakk ned.
Persongalleriet er skiftet ut og historien utspiller seg i en ny, post-apokalyptisk verden preget av krig og nød.
Tilhengere av serien har allikevel lite å frykte, under det nye skallet er det liten tvil om at vi har å gjøre med et «Advance Wars»-spill.
Den turbaserte spillbarheten minner på mange måter om sjakk.
Du starter hvert slag med et knippe enheter på et relativt lite kart.
Din oppgave er enten å utslette alle fientlige enheter på kartet eller å ta over fiendens base.
I tillegg til det viktige «papir, saks, sten»-forholdet mellom de ulike enhetene, er det viktig å posisjonere seg slik at man kan angripe fienden før fienden kan angripe en selv.
Angriperen får nemlig store fordeler når kampresultatet regnes ut.
Disse er såpass viktige at man noen ganger kan ta ut for eksempel anti-luftskyts med luftenheter.
Det nytter allikevel ikke å angripe fiendtlige panservogner med infanteri eller bruke panservogner til å skyte ned jagerfly, i tillegg til posisjoneringen er sammensettingen av enhetene dine ofte nøkkelen til suksess.
Utplassert på kartet er dessuten en rekke viktige strategiske byggninger som lar deg lage nye enheter, øker inntektene dine eller gir deg ulike strategiske fordeler.
Kampen om slike ressurser er ofte avgjørende for hvem som går seirende ut av et slag.
Stort mer innviklet enn det er ikke «Dark Conflict», men det gjør absolutt ingenting.
Det hele er nemlig svært velbalansert og engasjerende.
Hvem som går seirende ut er aldri klart før helt mot slutten og den berømte «bare-en-runde-til»-faktoren er skyhøy.
Dessverre kan man ikke si det samme om kvaliteten på historien.
Nå er strengt tatt ikke spillhistorien det viktigste med håndholdte spill, men her skuffer «Dark Conflict».
Historien blir fortalt gjennom unødvendig lange dialogsekvenser før og etter hvert oppdrag.
Til å ha så mye dialog er plottet forbausende grunt, mesteparten går med til meningsløs kjekling mellom hovedpersonene og det jeg tror skal være vitser.
Personene i spillet er ekstremt stereotypiske og bruker mesteparten av tiden sin på å overgå seg selv i å formidle dette til spilleren.
Jada, jeg skjønner at den garvede, muskuløse militærkapteinen er snill og grei, men at han ikke engang blir litt hissig i møte med den mest egoistiske, utakknemlige og ufyselige figuren i håndholdt spillhistorie, tror jeg ikke på et sekund.
På tross av den litt merkelig historien, er «Dark Conflict» et svært bra strategispill.
Er du en svoren «Advance War»-tilhenger vil muligheten for å spille mot andre over Wi-Fi være grunn nok til å skaffe spillet.
Er du glad i turbasert strategi og enda ikke har tatt en titt på «Advance War»-serien, er «Dark Conflict» det beste stedet å starte.
PS:
«Advance Wars:
Dark Conflict» går under navnet «Advance Wars:
Days of Ruin» i USA og «Famicom Wars DS 2» i Japan.
| 1
|
100340
|
Marilyn Mazur «Elixir»
GENRE:
JAZZ/WORLD ECM/Grappa
Trommereise med saksofonfølge.
At Marilyn Mazur og Jan Garbarek har en usedvanlig lydhør musikalsk kommunikasjon, burde være unødvendig å nevne.
Hun har i en årrekke vært Garbareks foretrukne perkusjonist, og de har gjort et utall av konserter og innspillinger sammen.
Nå er han gjest på hennes prosjekt, og medvirker på over halvparten av låtene.
Mazur står i en melodisk/rytmisk perkusjonstradisjon, med nær forbindelse til instrumentenes virkelige og forestilte etniske tradisjoner.
Vi inviteres til en meditasjonsreise som åpnes og avsluttes med «Clear».
Og som helhet fungerer musikken svært godt, selv om ikke alle enkeltideer virker like overbevisende hver for seg.
Noe er lekent utforskende, noe har et tyngre rituelt, til tider prosesjonsaktig preg.
Ofte er Mazur i dialog med seg selv.
I «Creature Walk» legger hun et drivende ostinat i marimbaen, mens hun lokker frem en eggende melodisk linje i asiatiske cymbaler.
Garbarek kommer til sin rett i denne sparsomme settingen, blant annet med en frisk seljefløytesolo på «Spirit of Sun».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100341
|
Bullet For My Valentine:«Scream Aim Fire»
GENRE:METAL (Zomba/Sony BMG)
Mini-Maiden som mangler det ekstra stinget.
Waliserne i Bullet For My Valentine er allerede booket inn som et mellomstort navn på sommerens Hove-festival, men sannheten er at de faktisk har et millionselgende album bak seg allerede, og nok har stått på større scener enn på Tromøya.
Dette er da også et metalband som synes ganske skreddersydd for et stort publikum, ikke minst dukker et navn som Iron Maiden (og et annet Maiden-klonet band, nemlig Trivium) temmelig fort opp når gutta drar opp tempoet, ikke minst på grunn av sine glidende gitarsoli.
Samtidig er de ikke fjernt fra å bruke riff med Def Leppard-ekko («Hearts Burst Into Fire»), noe som gjør at appellen naturlig nok blir enda bredere.
Trist da, at hardkjøret får en monotoni utover på platen som ironisk nok fører til stillstand i uttrykket og en tidvis for liten variasjon i låtmaterialet.
Anbefalte kjøp:
«Scream Aim Fire», «Eye Of The Storm» og «Say Goodnight».
| 0
|
100342
|
Mars Volta «The Bedlam In Goliath»
GENRE: ROCK (Universal)
Tettpakket lydterrorisme, ikke for sarte sjeler!
Det mest påfallende ved det nye Mars Volta-albumet er faktisk ikke at det inneholder så mye lyd, men at det er så stringent i formen.
Bevares, de hektiske prog-brekkene er her ennå, men «The Bedlam In Goliath» er på mange måter den mest renskårne og minst utflippa i Mars Volta-katalogen.
I stedet har Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodriguez-Lopez injisert funk i blodet og fremstår nå som den perfekte hybrid mellom Rage Against The Machine og Red Hot Chili Peppers (John Frusciante er gjest også denne gangen).
Tempoet er sedvanlig heseblesende, men energien kanaliseres hele tiden ypperlig gjennom gode låter og en flott, detaljrik produksjon.
Det låter rett og slett forfriskende, voldsomt tettspilt og egnet til å ta pusten fra deg.
«The Bedlam In Goliath» fremstår som et 75 minutter sammenhengende sanseangrep og avslører et revitalisert, videreutviklet, og enda bedre band enn noensinne.
Anbefalte kjøp:
«Aberinkula», «Ilyena», «Goliath», «Askepios» og «Soothsayer».
| 1
|
100343
|
Morcheeba «Dive Deep»
GENRE: POP(Echo)
Nittitallshelter med ny hovedvokalist - Thomas Dybdahl!
Tre av låtene her er nemlig signert og sunget av den lett gjenkjennelige og forsiktige stemmen til Dybdahl - et resultat av et skrivesamarbeid han hadde med brødrene Ross og Paul Godfrey for flere år siden.
Thomas Dybdahl skjemmer seg slett ikke ut - sammen med Judie Tzuke står han for de klart beste vokalbidragene hos et Morcheeba som mistet mye av interessen i det øyeblikket Skye Edwards forlot bandet.
Miksen av forskjellige vokalister gjør sitt til at «Dive Deep» aldri får noen helhetsfølelse, men det er også andre ting som gjør at denne platen aldri rekker å feste seg grundig.
«Coffee table»-følelsen hviler ennå sterkt over rillene her, og låtene blir stort sett for tamme, pene og pyntelige til at de vekker oppsikt.
På den måten har Morcheeba for så vidt aldri forandret seg, tross en sterkere folk-innflytelse; de skaper fremdeles mer enn behagelig musikk for øregangene, men tidsmessig kjennes uttrykket på mange måter litt utdatert.
Dette er musikk som heller genererer et gjesp enn et gisp.
Anbefalte kjøp:
«Riverbed», «Gained The World», «Enjoy The World» og «Washed Away».
| 0
|
100345
|
The Magnetic Fields «Distortion»
GENRE:
INDIEROCK( Nonesuch/Warner)
Et soleklart høydepunkt på Merritt-listen.
Mang en artist sliter med hele tiden å bli målt mot sitt store mesterverk:
I Stephen «Magnetic Fields»
Merritts tilfelle er problemet større enn normalt; hans bauta er 1999-utgivelsen «69 Love Songs», som var nettopp det - 69 kjærlighetssanger, nydelige sådanne, fordelt på tre stappfulle CD-er.
Hvordan skal man matche den slags?
Vanskelig, og han har forsøkt på mye rart de siste årene, men med «Distortion» er han tilbake i mektig form.
Melodisk og vokalmessig er han heller ikke denne gang langt unna Scott Walkers klassiske sekstitalls-croonerstil, supplert med yndig indievokal fra Shirley Simms.
Det nye av året er den søtt larmende gitar-feedbacken et knedypt nikk til åttitallsheltene The Jesus And Mary Chain, som gir Merritts gammelmodige (eller, om du vil, tidløse) poplåter en vidunderlig original vri.
Første halvdel av platen er helt svimeslående fantastisk.
Resten er «bare» fantastisk, men det kan man jo leve med.
ANBEFALTE KJØP:
«Three-Way», «Old Fools», «Mr. Mistletoe», «Please Stop Dancing», «Drive On, Driver».
| 1
|
100346
|
Leona Lewis «Spirit»
GENRE: POP (Syco/Sony BMG)
En hån mot albumformatet.
Frøken Lewis vant siste sesong av britiske «The X Factor» med overlegen margin, og har solgt i bøtter og spann av denne debutplaten i hjemlandet.
Det er ikke så rart, for den er ledsaget av en aldeles fantastisk single:
«Bleeding Love», rytmisk myndig soulpop av ypperste merke.
Den ligger som første spor på albumet, fulgt av den mindre spennende, men høyst gangbare «Whatever It Takes» - en single, den også.
Og deretter blir det klart at platen er en skikkelig luremus, for de resterende 11 sangene er drepende kjedelige.
Lewis har den klassiske popdivavokalen, type Whitney Houston og Mariah Carey.
Synd at hun også etteraper dem i taktikk, med flotte singler som brekkstang for å selge en hel plate med vektløse R&B-ballader man må være vokalfetisjist for å få noe ut av.
ANBEFALTE KJØP:
«Bleeding Love», «Whatever It Takes».
| 0
|
100347
|
Hypnotisk gitar-action
«Riff: Everyday Shooter» er noe såpass interessant og unikt som et musikalsk skytespill med dragning mot både pur underholdning og det abstrakte.
Klart definerte spillbarhetsrammer til tross:
Spill som «Geometry Wars» og «Blast Factor» har demonstrert at det fremdeles er mye moro å hente ut av en genre «Asteroids» etablerte på tampen av 70-tallet.
Men «moro» er ikke det eneste ordet man kan bruke for å beskrive Playstation Network-spillet «Riff: Everyday Shooter».
Man må legge til ord som «unikt», «behagelig» og «musikalsk».
Ja, det er fremdeles et arkadeskytespill jeg snakker om, et spill hvor du plaffer løs på fiendtlige former som kommer i bølger mot den vesle dingsen du styrer.
Høyre stikke styrer bevegelsene til «romskipet» ditt, mens venstre stikke styrer strømmen av kuler.
Det er den musikalske innpakningen og den nydelige og interessante visuelle stilen som gjør at «Riff: Everyday Shooter» skiller seg ut.
Hvert av de åtte svært forskjellige brettene er også en gitarlåt, og det du gjør på skjermen påvirker denne låten.
Spillet har ingen «pow-pow» eller «kaboom»-lyder, i steden bidrar du med akkorder og riff når du ekspederer fiender.
Det blir med andre ord en slags jam session mellom deg og Jonathan Mak, spillets designer.
Opplevelsen skapes i fellesskap, og her er inspirasjonen fra spill som «Rez» og «Lumines» tydelig.
Du må tilpasse deg nye måter å spille på for hver av de åtte låtene, og jo mer tid du bruker, jo mer samspilt blir du med låten.
Men det er heldigvis ikke like umulig vanskelig som mange andre spill i denne genren, selv om du møter betydelige utfordringer innimellom også her.
«Riff: Everyday Shooter» lever i grenselandet mellom pur skyteunderholdning, det kunstneriske, det hypnotisk meditative og det musikalske.
Uimotståelig sjarmerende, rett og slett.
PS:
Kommer i salg på Playstation Store (onlinebutikken til PS3) i februar.
| 1
|
100349
|
Gripende drama
HANDLER OM:
Filmens utgangspunkt er Khaled Husseinis bestselgerroman om livet til den afghansk-fødte Amir.
Med Afghanistans turbulente og tragiske skjebne som fundament, fortelles en historie som både belyser de dramatiske politiske fakta og en høyst personlig følelsesladet historie.
Barndom, sjalusi og klasseskiller får konsekvenser i årtier for historiens hovedperson Amir.
DOM:
Noen ganger er en historie så sterk i seg selv, at filmatiske svakheter tilgis.
Dette er tilfellet med Marc Fosters versjon av «Drageløperen».
Den litterære kraft fra boken er ikke overført med all sin tyngde, men den underliggende tone av drama, vemod og medfølelse er gripende.
«Dette landet er ikke vennlig mot inntrengere» sier Amirs far når han og sønnen må flykte fra Kabul da russerne stormer inn i landet i 1979.
Bakteppe
Det politiske bakteppe er vesentlig for historien.
Det er de skiftende politiske omstendigheter som gjør at en liberal rikmann og hans sønn må flykte for å søke lykken på enkel basis i USA.
Og det er politiske omstendigheter som gjør at den voksne Amir tvinges tilbake til et Kabul tyrannisert av Taliban rundt tusenårsskiftet.
Men historien handler først og fremst om overgrep og ugjerning.
Begått av barn som ikke umiddelbart ser konsekvensene av egen handling, men som må leve med en gnagende samvittighet som vokser seg tårnhøy.
Det handler om dypt vennskap og klasseskiller, om total hengivenhet; egenskaper som er heltemodige, men som også kan være smertefulle.
Det meste av Fosters film bærer historien med varme og følsomhet, uten å gli inn i det søtladne.
Det skjærer i et morshjerte å se konflikten mellom den unge Amir og Hassan tårne seg opp.
Khalid Abdala har en neddempet troverdighet som den voksne Amir; mannen som forløser sin samvittighet ved å redde barndomsvennens sønn.
| 1
|
100350
|
Idiotaction av den gamle skolen
Tilbake, tilbake, TILBAKE!!!
HANDLER OM:
20 år etter, og en meget desillusjonert John Rambo eier en båt og lever av å fange slanger i Thailand.
En dag ankommer en gruppe amerikanske misjonærer som vil ha hjelp av Rambo til å frakte medisiner og Bibler inn til lidende i borgerkrigen i nabolandet Burma.
Kort tid etter får den nå lite stridslystne Rambo beskjed om at misjonærene ikke har latt høre fra seg, og sannsynligvis er bortført.
Hva skal han gjøre med saken?
Vi vet eksakt hva han skal gjøre med saken.
DOM:
En gang i tiden, nærmere bestemt for drøye 20 år siden, var «Rambo» et symbol på antikommunisme og maskingeværdiplomati, en énmannshær så underbitt og humørløs at amerikanske politikere så seg nødt til å avkrefte at det de benyttet seg av i for eksempel Grenada og Nicaragua var «Rambo-taktikker».
I dag fremstår Rambo-figuren, i Sylvester Stallones fortettede skikkelse, som pur «camp» - en muskuløs molbo, forfengelig som bare en halvglemt eks-superstjerne kan være.
Helt mot slutten lar Stallone seg friste til å opphøye karakteren til en slags Kristus-erstatning, åndeløst tilbedt av den kvinnelige misjonæren (den eneste i filmen Rambo synes det er noen vits i å redde.
De andre er det ikke så farlig med.
Aller minst burmeserne, som nær sagt selvfølgelig portretteres som enten blodtørste, pedofile dyr eller hjelpeløse ofre).
Før det har den store triumfen innfunnet seg:
Den kristne mannen som ikke tror på vold, har tatt sitt første liv.
Alle hjerter gleder seg.
Stallone er ingen ueffen regissør av rene, skjære slaktscener:
De mange og lange voldsballetene har en grim tiltrekningskraft ved seg, og er såpas vellagde at de hadde «fortjent» å være del av en bedre historie, dyktigere fortalt.
Lemmer flyr i et sjuhelvetes kuleregn, så tett er kjøttføyka at det av og til lander en bit eller to på kameralinsen.
Om du er av typen som evner å le av ting som dette - og mange er - er «Rambo» er en de mest brutale ufrivillige komediene noensinne laget.
| 0
|
100352
|
Herlige pirat-utfordringer
«Zack & Wiki:
Quest for Barbaros' Treasure» åpenbarer seg nå på Wii med en svært vellykket kombinasjon av humor og givende problemløsing.
«Zack & Wiki:
Quest for Barbaros' Treasure» dreier seg om særdeles underholdende problemløsning på høyt nivå, pakket inn i et barnlig og humoristisk sjørøvertema som ser ut til å være myntet på de yngste av oss.
Men la deg for all del ikke lure, spillet byr på utfordringer selv Einstein ville hatt problemer med.
Du får sjelden mer enn vage hint om problemene du skal løse.
Omsider - etter prøving, feiling, spekulering, latter og av og til en smule flaks - finner du frem til den komplekse, men logiske, fremgangsmåten du må bruke.
Gjennom hele spillet styrer du den lille piraten Zack som ramler over den snakkende hodeskallen til den legendariske sjørøveren Barbaros, hvis kroppsdeler har blitt spredd til verdens hjørner.
Med håp om skatter og grønne skoger legger derfor Zack ut på leting etter forgylte leggbein og øvrige kroppsdeler.
Disse skattene er gjemt bak feller og gåter som til sammen utgjør logiske problemer som knekkes med vett og kløkt.
Vår helt akkompagneres til en hver tid av sin trofaste følgesvenn Wiki, en gul, helikopterapekatt som glimter til med vittige kommentarer med jevne mellomrom.
Et av de sentrale verktøyene du disponerer i spillet er nettopp Wiki som forandrer seg til en ringende bjelle når du rister på håndkontrolleren.
Ringingen får dyr i nærheten til å forvandle seg til essensielle brikker i puslespillet du forsøker å løse.
Slik kan du forvandle en slange til en gripetang for å få tak i ting som befinner seg utenfor rekkevidde, eller gjøre om et tusenbein til en sag.
Og her kommer vi inn på et viktig punkt som skiller «Zack & Wiki» fra andre «peke og klikke»-spill: skal du for eksempel bruke en sag, holder det ikke å klikke på et objekt på skjermen.
Du må holde håndkontrolleren som om den var en sag og deretter sage i luften til krampen tar deg.
Når man utforsker kalde grotter, vulkanske områder, hjemsøkte rom og tropisk jungel for å røske drager i halen, gripe inn i fortryllede malerier eller utløse dominoaktige kjedereaksjoner, kan man ikke annet enn kose seg.
Spillet tvinger deg til å tenke både kreativt og annerledes, uten å kreve at man skal finne frem til løsninger som heller mot det alt for absurde.
Problemene har svært få ulogiske løsninger av typen «prøv og feil i en liten evighet til du tilfeldigvis ramler over løsningen akkurat i det du tenker at du ikke gidder mer og skal til å kaste fra deg kontrolleren i gulvet i frustrasjon».
Selv om verdenen problemene fremsettes i på ingen måte kan sies å være rotfestet i vikeligheten, holder den seg til naturlover som faller naturlig og er lett å forholde seg til.
Man må riktignok regne med en del repetisjon og forberede seg på å pusle gjennom de samme problemene gang på gang for å få alle brikkene til å falle på plass.
Men gjentakelsene er likevel langt fra nok til å drepe den solide underholdningen og den herlige følelsen du får når løsningen plutselig åpenbarer seg foran dine øyne.
Det er nesten som om Wii-maskinen ble laget for dette spillet.
| 1
|
100353
|
Et bilspill-paradis
«Burnout Paradise» forkaster konvensjonell bilspill-oppbygging, og satser i steden på å gi spillerne fullstendig frie tøyler til actionfylt utforsking.
Du ankommer Paradise City til tonene av den fantastiske Guns N' Roses-låten med samme navn, og får den tilsynelatende umulige oppgaven: gjør hva du vil.
Her er det ingen baner, ingen oppstykket enspiller- og flerspillerdel, ingen menyer, ingen lasteskjermer og ingen fastlagte rammer.
I steden må du på egen hånd utforske den enorme virtuelle byen og velge fritt blant alle bilgledene den har å by på.
Hvert eneste av de 120 lyskryssene i Paradise City markerer starten på et løp, alle gatene venter på en ny bestetid, det er hauger av reklameplakater du skal kjøre gjennom, hopp du skal oppdage, ferdighetsmedaljer å vinne, kollisjoner å regissere og skjulte bakgater å avdekke.
Er du koblet på Internett, konkurrerer du dessuten både mot vennegjengen og mot resten av verden i både direkte racing og bestetider.
«Burnout Paradise» har blitt et slags bilspillenes MMO, en virtuell verden som lokker deg til seg med stadig nye utfordringer.
Det er med andre ord lite igjen av den nå velkjente «Burnout»-formelen rent innpakningsmessig.
Selve bilkjøringen er riktignok like actionpreget, kræsjeglad, frenetisk og bråkete som før, men det er definitivt ikke like umiddelbart underholdende som før.
I steden snakker vi om en opplevelse hvor gleden og engasjementet stiger i takt med hvor mye tid du investerer i spillet.
Det er først etter 10-12 timer «Burnout Paradise» begynner å bli seriøst morsomt, og veien frem til det punktet er preget av mye frustrasjon og irritasjon.
Først og fremst tar det lang tid å lære seg layouten på byen.
Både kartet og retningshintene du får er svært subtile, det er slettes ikke lett å få med seg noe mer enn hva som skjer på veien inntil du har en bedre forståelse av hvor du egentlig er og hvor du skal.
Og det er først når du kommer så langt - når du husker hvor de kule snarveiene er og instinktivt vet hvordan du skal komme deg fra punkt til punkt på kartet - underholdningsverdien kommer på høyde med de tidligere spillene i serien.
Ønsket om å lage en fullstendig åpen og fri bilspillopplevelse har dessuten ført til at Criterion nekter deg å gjøre omstart på løp du har påbegynt.
Det er bare seier som teller, og dersom du taper må du først lete etter et verksted for å reparere eventuelle skader, så må du finne et annet løp.
Nå er det absolutt ikke vanskelig å finne nye løp å kaste seg ut i - det være seg ren racing, stuntracing eller «sisten» mot hissige motstandere - men det tar forholdsvis lang tid før din utforsking av byen går fra å være fullstendig forvirrende til å ha mer mål og mening.
Det skal også sies at til tross for at «Burnout Paradise», i likhet med «Test Drive Unlimited», tar denne genren i nye, spennende retninger, klarer det ikke å overbevise meg om at det tilbyr en bedre bilspillopplevelse enn mer tradisjonelle meny- og banebaserte bilspill.
«Burnout Paradise» er et alternativ, ikke en revolusjon, og noe sier meg at det ikke er helt i tråd med Criterions ambisjoner.
Men det er uansett vanskelig å være for streng her.
Tålmodige sjeler vil hente tonner av nytelse fra «Burnout Paradise», og jo mer du investerer i opplevelsen, jo lengre levetid får spillet.
Det er i tillegg snakk om et teknisk og grafisk vidunder.
Paradise City og alle dens veier, hopp, bakgater og usannsynlige snarveier har en uimotståelig tiltrekningskraft det er umulig å ikke bli blendet av.
Musikken må også nevnes - her er det virkelig mange klassiske godbiter å kose seg med.
Alice in Chains, Faith No More, Guns N' Roses, Soundgarden, N.E.R.D. og Depeche Mode er alle blant artistene som har fått mye spilletid på min egen MP3-spiller opp gjennom årene.
Og så er det nå tross alt «Burnout» dette her da, actionbilspillenes konge.
Den ekstreme farten, muligheten til å presse motstandere inn i spektakulære kollisjoner, stunthoppingen og den intense kappkjøringen gir «Burnout Paradise» et underholdningsnivå få av konkurrentene kommer i nærheten av.
PS:
I salg fra torsdag 24. januar.
| 1
|
100354
|
Uferdig og halvhjertet
«NiGHTS:
Journey of Dreams» er et fullstendig uinspirert forsøk på å modernisere en ti år gammel kultklassiker.
Det ti år gamle Sega Saturn-spillet «NiGHTS into Dreams» fikk åpenbart en stor nok fanskare til at Sega nå har valgt å innfri ønsket om en oppfølger.
Jeg kan ikke fatte hvorfor de gidder, for dette er usedvanlig halvhjertede saker.
Konseptet i seg selv er det ikke noe galt med.
Du følger to barn inn i drømmenes verden, hvor de kan smelte sammen med den flyvende figuren NiGHTS og utforske fantasirike miljøer.
«NiGHTS:
Journey of Dreams» har en viss psykedelisk sjarm, og dersom du er av den tålmodige sorten vil du også kunne hente en dæsj med engasjerende spillbarhet ut av dette etter å ha investert noen timer av ditt liv.
Men måten historien fortelles på, kameraføringen, styringen av figurene og innpakningen er såpass klønete og uferdig at spillet føles som et brutalt tilbakesteg.
Jeg synes også det er uforståelig at den beste måten å styre spillet på er å bruke Gamecube- eller classic-kontrolleren.
Ja, det er mulig å bruke bevegelsessensorene i Wii-kontrolleren også, men det er så mislykket at det nesten gjør spillet helt uspillbart.
For ti år siden ville «NiGHTS:
Journey of Dreams» muligens ha hevet noen øyebryn.
I dag er det en rødmende og ubetydelig bagatell vi fint kunne vært foruten.
PS:
I salg fra 25. januar.
| 0
|
100355
|
Ujevn «VEUM II»
Den andre Varg Veum-filmen - denne gang ikke på kino, men DVD - er sterkere på actionen enn den første.
Men dårligere på mennesker.
HANDLER OM:
Varg Veum er i København.
En 15-årig Bergens-pike har rømt hjemmefra, og blir beligget av en horekunde på et snuskete hotellrom.
Veum er altså på rømlingsjakt.
Men vel hjemme lar hans store hjerte for små, vilfarne piker seg ikke stanse.
Hun er nemlig rikmannsdatter, og med sikker virkelighetssans regner Veum med at mye grums ligger til grunn for rømningen - og et mord, som ganske fort følger.
Om han bare visste hvor rett han har!
DOM:
Det skal lages seks Veum-filmer.
To for kino, fire for DVD - og til slutt alle på TV.
Dette er den første DVD-filmen; forrige, «Bitre Blomster» kom på kino i september i fjor.
Sammenlikning er derfor uungåelig.
Og jeg mener at «Bitre Blomster» er bedre enn «Tornerose».
Riktignok har «Tornerose» en bedre og jevnere dramatikkutvikling.
Og det er slett ikke uvesentlig i en krimserie!
Likevel har filmen en gjennomgående skjønnhetsfeil, som ødelegger mye:
Personene snakker i en konsentrert, tilsiktet «hardkokt» språk.
De blir nesten parodisk raymond chandlersk etterhvert.
Og den hjemmelig - eller bergenske - virkelighet fjernes alt for mye.
I stede for å reflektere en norsk samtid og ånd, presteres et sjangerforsøk.
Det blir meget forstyrrende.
Og fjerner litt av vitsen med hele denne omfattende satsingen, spør du meg.
Et nytt og ungt ansikt dukker opp denne gang:
Julie Rustie har en ytterst krevende jobb som den unge og utsatte piken.
Det greier hun bra!
De fleste av de andre går (allerede) mer på rutine.
Og det i bare andre Veum-film.
Resultatet er blitt en jevn Detektime.
Og ikke så veldig mye mer.
Så vi håper på skjerpings til neste gang!
| 0
|
100356
|
Null og niks
Denne filmen finnes.
Det er det beste man kan si om den.
| 0
|
100358
|
Kautokeino-oppgjøret
Fantastisk sterk, klok, følelsefull og rikt sammensatt beretning om et sentralt samisk og norsk historisk traume.
Dette er stor filmkunst!
HANDLER OM:
På midten av 1800-tallet var det samiske samfunnet i og rundt Kautokeino i ferd med å råtne på rot.
Hos handelsmannen satt mannfolkene og drakk.
De ødela seg selv, sine familer og sitt folks tradisjoner og livgrunnlag.
Brennevinet satte dem i bunnløs gjeld, en gjeld som måtte betales i rein.
Det var en økonomisk utarming og utbytting, en kulturell katastrofe og rasering av et folks selvbevissthet.
Men motkrefter fantes:
På svensk side av Lappland prediket presten Lars Levi Lestadius et knallhardt og krystallklart budskap om sjelenes frelse - og nødvendigheten av et rent liv, altså: totalt avholdenhet.
Hos samene kom denne åndelige vekkelse også til å bety nyvunnet indre og ytre styrke og tro på seg selv.
"Ulempen" var bare at handelsmannen mistet sitt grep på folk og penger, presten mistet sin menighet og det øvrige maktapparat forsto ikke hva som var på gang.
Og den myndighet som ikke forstår, reagerer med angst.
Og beskyttelse av "sine".
Tvunget opp i et hjørne, reagerer en gruppe samer med å gå til angrep på handelsmann og lensmann.
Som begge blir slått i hjel.
De sentrale i opprøret blir dømt til halshugging og langvarig straffarbeid.
DOM:
Denne hendelsen er den mest dramatiske og traumatiske i forholdet mellom samer og storsamfunn.
Dens etterdønninger lever fortsatt, 155 år etter det skjedde.
Det har vært en verkebyll.
Og samen Nils Gaup vil sprekke byllen.
Vil han lykkes?
Det vet vi ikke før om noen år.
Men i mellomtiden kan vi glede oss over en fantastisk film!
Gaup forteller med stor bredde.
Men alltid med enkeltmennesker i sentrum, sentrert særlig omkring kvinnen Elen.
Hun er det nærmeste man kan komme en "helt", i denne ellers helteløse historien.
For egentlig finnes ingen helter.
Bare levende mennesker, som trer fram med skarphet, dybde et rikt register av menneskelige følelser og egenskaper.
Storsamfunnets representanter kommer ikke heldig fra dette.
Men selv de beskrives som individer; forståelige i sin grådighet og sitt hovmod - og av og til hjelpeløshet.
Den indre handlings innramming av gigantisk og nådeløs natur og prustende reinflokker, blir akkurat så levende og - faktisk - sensuelt - at man føler både lukt og temperatur og evighet.
I lange sveip.
Gaup har dertil løst opp den grunnleggende tragedien med passasjer av livsglede, optimisme og tro på et bedre liv.
Det er utrolig gjort!
Jeg kjenner ikke de historiske fakta godt nok til på noen måte å felle en "historisk" dom.
Men Gaup beskriver en svært sammensatt virkelighet, der kategoriene er få men erfaringene mange.
Man blir fordomsfritt klokere av dette!
Han angriper ikke mange, men beskriver desto fler.
Han frikjenner ingen, men lar ingen skyldfri.
Dessuten konstaterer han nøkternt samesamfunnets splittelse, allerede da.
Blant mange og glitrende rolleprestasjoner, står Anni-Kristiina Juusos "Elen" fremst.
Fenomenalt!
Mikkel Gaup fyller sin rolle med tvisynets tyngde og handling.
Bjørn Sundquist er et velfungerende og utstudert mareritt som presten Stockfelth.
Mikael Persbrandt er ørlite opp og ned som handelsmannen, selve ondets rot.
Men uslåelig på sitt mest intense.
Det eneste stedet (med unntak av et synlig snøscooterspor i en scene) der filmen svikter ørlite, er omkring svenske Michael Nyqvist som Lars Levi Lestadius.
Han er rett og slett for ribbet og blodløs som Nordkalottens store reformator; man forstår aldri helt hvordan denne mannen kunne omvende en hel region.
"Kautokeino-opprøret" er altså ikke feilfri.
Men både som historiefortelling og filmkunst er den likevel fullt på høyde med det beste som er laget av film i Norge.
Det er 20 år siden "Veiviseren".
Nils Gaup har nå levert sitt livs andre hovedverk.
Takk.
| 1
|
100361
|
Rotnorsk bukspretting
Særdeles sadistisk og hardtslående norsk skrekk, som - tross alt - lykkes i noen grad.
HANDLER OM:
Fire nokså normale norske byungdommer drar på villmarkstur i juli 1974.
På en veikro meget langt på landet, kommer ungdommene i konflikt med noen lokale folk.
Om disse lokale avartene er fryktelig ærekjære, eller om det bare råder en generell forbannelse på grunn av begrenset elgjakt, vites ikke.
Men «våre» ungdommer - samt et oppdukkende ekstraoffer - ender opp som hjelpeløse, torturerte, slaktede, innvoldsfjernede jaktobjekter.
Men kanskje blir det åpning for en eller flere av de jagede til selv å bli jegere?
DOM:
Unnskyld språkbruken, kjære leser, men «Rovdyr» er en jævelig og humørløs voldsorgie; rendyrket og sadistisk skrekk.
Dette er en filmsjanger.
En gang på 70-tallet var det et subkulturelt fenomen.
Og det er dette fenomenet «Rovdyr» dyrker.
Hemningsløst.
De siste årene er subkulturen blitt hovedstrøm.
Men dèt er en annen sak.
Nåvel:
Lykkes «Rovdyr» som sjangerfilm?
Bare delvis.
Skrekken sitter nokså godt.
Den oppfinnsomme dævelskap, også.
Skuespillerne er ikke dårlige, bare ikke riktig gode nok til alltid å gjenoppta sin egen skrekk ved overgang til nye scener.
På plussiden teller også en ikke helt forutsigelig detaljutvikling av handlingen.
Klisjèbruken, som nesten ansiktsløse voldsutøvere, den åpenbart naturnødvendige (dog forbausende) seksuelle pietismen er ivaretatt.
(Med andre ord: voldtekten skal omskrives med våpen).
Andre detaljer stemmer ikke.
Og det rammer en sjangerfilm - med sine helt spesielle rammer - nesten urettferdig hardt:
70-tallsmusikken er delvis feilplassert, språkbruken er halvironisk 2007, våpenene feil (ikke engang en totaldegenerert elgjeger ville bytte ut rifla med en avsaget hagle på storviltjakt), forsøket på en innledende personkonflikt i ungdomsgruppen renner helt ut i sanden.
Som skrekkfilm vil «Rovdyr» bli sammenliknet med «Fritt vilt».
Sistnevnte vinner klart, særlig på grunn av et mye bredere og mer velspilt følelsesregister.
«Rovdyr» har fått 18-årsgrense.
Greit nok.
Men den vil uvegerlig bety at filmen først blir en stor norsk hit på DVD; det er aldersgruppen 15 - 18 år som vil ha «glede» av både sjangeren og fortellermåten.
En mulig - og interessant - tolkningsmulighet av en film som denne, er å se den som en kommentar til, og bearbeidelse av, den ufattelige mengden mediebrakte grusomheter som daglig siver inn i våre hjem fra virkelighetens helveter verden over - som Kenya, akkurat nå.
En stund virker faktisk filmen slik, som en bearbeidelse av følelsesinntrykk man uansett blir tvunget til å se - men er dømt til ikke å kunne gjøre noe med.
Filmen er «realistisk» nok.
En stund.
Men så tar sjangerlydigheten over.
Og fjerner enhver realterapeutisk vinkel.
TIPS:
«Rovdyr» kan være noe for deg hvis du likte:
«Fritt vilt», «Saw»-filmene, «Halloween»-filmene, «The Reaping».
Utvalget er stort!
Vil du gå til sjangerkildene, kan du forsøke å få tak i, f.eks. «Night of the Living Dead» eller «The Texas Chainsaw Massacre»
| 0
|
100362
|
Bedre enn sitt rykte
DVD-anmeldelse
En pussig sak:
Filmen «Capote» fra 2005 ble nominert til syv Oscar og vant en; Phillip S. Hoffman for hovedrollen.
«Beryktet» fra 2006 forteller den samme historien om forfatteren Truman Capote og hvordan han skrev «Med kaldt blod», mens denne ikke engang ble satt opp på kino i Norge.
Det pussige er imidlertid:
«Beryktet» er nesten like god, selv om historien er nesten helt lik.
Vel verdt å få med seg begge.
| 1
|
100363
|
Redelig og kjedelig
DVD-anmeldelse:
Calista Flockhart er på beundringsverdig vis selve anti-Ally McBeal i denne grøsseren:
Mutt og resignert gående rundt i mørke sykehusganger på et nedleggelsesklart barnehospital på Isle Of Wight.
En etasje der heisen ikke stopper, gamle leker, skumle spilldåser, tragiske historier i veggene; slike ting.
Filmen er lenge kjedelig, før den helt mot slutten blir i overkant melodramatisk.
20 minutter lang gørrtrøttsom bakomfilm.
| 0
|
100365
|
Sensuelt og vemodig
Sensuelt dampende og vemodig episk drama om klasseforskjeller, 2. verdenskrig og en fatal løgn.
HANDLER OM:
Filmen, basert på Ian McEwans roman, skildrer de drastiske konsekvenser en løgn medfører.
Åstedet er vakre, herskapelige omgivelser.
Sommerdagen er varm, følelsene mellom den vakre
Cee og husholderskens sønn Robbie er brennhete.
Rikmannsdatterens lillesøster, den oppvakte, kvikke Briony ser parets sanselige tilnærmelser.
Hun tolker og feiltolker og rives av sjalusi.
Resultatet er en løgn, som endrer tre personers liv og som hjemsøker opphavskvinnen resten av hennes liv.
Robbie sendes i fengsel, og noen år senere som soldat til de kaotiske kampene i Dunquerque i begynnelsen av 2. verdenskrig.
Storesøster
Cee drar fra familien og blir sykesøster i London.
Briony selv forsøker seg også som sykesøster, men blir senere forfatter.
DOM:
Dypest sett er dette en film om konsekvenser av egne handlinger, om fortielser - og om hva som kunne ha skjedd.
Drømmer, ønsker og virkelighet veves sammen i en estetisk nytelse av en film, en estetikk som aldri går på bekostning av det sanselige, vemodige, spennende og samtidig gåtefulle innholdet.
Dette er vidunderlig drama, stundom på kanten til å bli svulstig, men det funker.
Med presisjon og musikalitet samles bilder, handling, retrospektive glimt, tekst og musikk til en velkomponert helhet som fascinerer og berører til tårer.
De sensuelle strengene dirrer i samspillet mellom Keira Knightley og James McAvoy.
Den solmodne, glovarme engelske sommerdagen er en frodig kulisse for deres fysiske glød.
Det damper av erotikk.
Unge Saoirse Ronan som vesle Briony er et funn i rollen som glup, forfatterspire med hemmelige lengsler mot søsterens kjæreste.
Overgangen til krigskaoset i Frankrike er brå.
Gjennom hovedpersonens blikk, også hans irrasjonelle syn, går filmen tett på krigshelvetet.
En av filmens sterkeste scener er fra et hospital i London der en samtale mellom sykesøster Briony og en fransk døende soldat oppsummerer krig som grunnleggende menneskelige tragedie.
Helt mot slutten samles trådene i en finale som overrasker, og som forsterker filmens vemodige vakre undertone.
| 1
|
100369
|
Camilla Granlien Band «Jarnnetter»
FOLKEMUSIKK.
Ta:lik/Musikkoperatørene
Det behøver ikke være så veldig lang vei fra norsk folkemusikk til den mangslungne rootssjangeren, som Camilla Granlien og hennes fremragende musikere viser på «Jarnnetter».
Her er tekster i hovedsak av Gudbrandsdalspoetene Tor Jonsson og Olav Aukrust, med tradisjonelt og nylaget slåttemateriale.
Granlien er en av våre fremste kvedere som vant Landskappleiken sist.
Med solid teft og fortellerevne ikles musikken en suggererende og medrivende samtidsmusikalsk drakt basert på tradisjonelle elementer.
Her er felelooper og drivende gode komp.
Midt opp i det hele Granliens varme og overbevisende sang i en utgivelse uten dødpunkter.
«Kjæringje sat» og «Død Spelemann» har nærmest hypnotisk kraft.
| 1
|
100370
|
Les Savy Fav «Let's Stay Friends»
INDIEROCK.
(Wichita/Bonnier Amigo)
Mens de store navnene til Hovefestivalen foreløpig lar vente på seg, kan vi jo titte litt nærmere på et av de mindre.
Også fordi de store navnene på platefronten lar vente på seg, og denne perlen ble ganske grundig forbigått i Norge da den kom ut på tampen av fjoråret.
Ett er sikkert:
Hvis dette New York-bandet leverer like bra fra scenen som de gjør på plate, er de nærmest i seg selv verdt turen til Tromøya.
For dette er indierock av absolutt ypperste klasse; søt som sukker og tøff som juling.
Intet nybrottsarbeid, men en suveren omgang med smart lyrikk og hjertesmeltende melodier.
Tyve år etter at Pixies forandret rocken med «Surfer Rosa» er det godt å høre at arven etter den lever i beste tvekjønnede, surfinspirerte velgående.
«Let's Stay Friends» er en av tidenes beste fakkelbærere i så måte.
ANBEFALTE KJØP:
«Post & Pans», «What Would Wolves Do?», «Brace Yourself», «Comes & Goes», «The Lowest Bitter» THOMAS TALSETH
| 1
|
100371
|
Shayne Ward «Breathless»
POP.
(Syco/Sony BMG)
Vinneren av den britiske talentkonkurransen «The X Factor» kunne kanskje vært noe for Britney Spears - han ser i hvert fall ut som en krysning av Kevin Federline og Justin Timberlake.
Heldigvis høres han mer ut som sistnevnte enn som førstnevnte, selv om også dét har et aber ved seg.
Dette er hans andre album, og platens hyppige Justin-etteraping er også dens klump om foten.
En låt som «Tell Him» blir aldri noe mer enn en blek «Cry Me A River»-kopi.
Imidlertid viser Ward at det bor en stor popartist i ham på en håndfull låter hvor han briljerer med blåøyd soul på et vis George Michael vil nikke anerkjennende til hvis han ikke er for stein.
Et annet kjennetegn ved høydepunktene er en utsøkt åttitallsestetikk, et trekk han utdyper med en brukbar coverversjon av The SOS Bands klassiske «Just Be Good To Me».
23-åringen er altså bedre enn hva «Breathless» greier å argumentere for.
I Storbritannia henger stjernen hans fortsatt høyt; den kan godt skinne litt på norsk radio også.
ANBEFALTE KJØP:
«Stand By Your Side», «Melt The Snow», «Tangled Up»
| 0
|
100372
|
Ila Auto:«Over The Next Hill»
BLUEGRASS.
(Auto Records / Indie)
Det er en evighet på åtte år siden filmmusikken til «O Brother, Where Art Thou?» satte nye, moderne standarder for bluegrass, men det er likevel ikke før nå - med Ila Auto (Spellemannvinnere i 2006) - at denne sprelske sjangeren bør få sitt endelige gjennombrudd i Norge.
Jonas Fjeld brøytet vei i fjor, men det var sammen med amerikanerne i Chatham County Line.
«Over The Next Hill» med Ila Auto viser, som tittelen antyder, veien over den neste bakketoppen med et helnorsk band.
Med freidig og fyrig pågangsmot starter de som om de var Alison Krauss' nye backingband etter Union Station og ender opp med blant annet en banjoplukking fra Kay Arne Sulutvedt som kan gjøre selveste Ralph Stanley misunnelig.
Dette er et varmt, organisk, ekstatisk og flott album som klokker inn på drøye halvtimen, hvilket forsterker følelsen av at Ila Auto aldri gjentar seg selv på denne platen.
En humørvekker så tidlig på året!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100373
|
Å leve i en ny verden
Fabelaktig og bevegende film om mennesker på vandring mellom ulike kulturer.
HANDLER OM:
Seks mennesker, seks skjebner - mellom Tyskland og Tyrkia.
Dette er historien om hva som skiller dem og hva som binder dem sammen.
Den unge litteraturprofessoren av tyrkisk herkomst, er gjennomgangsfigur.
Hans far en en tradisjonalistisk tyrker, som søker trøst - og finner kjærlighet - hos en prostituert.
Den prostituerte har en datter i Tyrkia.
Datteren er politisk aktivist, som leker med ilden - og må rømme til Tyskland.
Der finner hun trøst - og kjærlighet - hos en tysk jente.
Jentas mor er en borgerlig kvinne fra «det gamle Tyskland».
DOM:
En helt utrolig ujålete, berørende og vellykket film om mennesker i en ny verden, der grenser fortsatt eksisterer, der kulturforskjeller fortsatt spiller en stor rolle.
Men der samfunnet, den felles arena for levd liv, blir mindre og mindre.
Rollene er perfekt besatt.
Dramaturgien blir hele tiden utfordret:
Filmen er inndelt i kapitler med meget talende titler.
Men vet med andre ord hva som skal skje.
Men ikke hvordan.
Filmens inntrengende og meget effektivt fremførte budskap er at naboskap i en ny tid betyr at man faktisk har hele verden nær seg og omkring seg.
Det kan få store konsekvenser, store farer og store muligheter.
Men muligens enda viktigere enn budskapet, er at i den tyrkisk/tyske regissøren Fatih Akin har filmverdenen fått en ny kronikør som hever seg til stort mesterskap; Dette er filmkunst på aller høyeste nivå.
| 1
|
100375
|
Tegneporno
Ubestemmelig dansk animé om hevn og pornoindustri.
HANDLER OM:
For å si det med en gang:
Dette er ikke en barnefilm.
Det handler om den hjemvendte misjonæren Anders, som er tilbake for å ta seg av fem år gamle Mia, datter til hans døde søster Christina.
Christina, som gikk under navnet Princess, og var en suksessrik pornostjerne.
Konfrontert med søsterens livsførsel og endelikt, er blodig hevn det eneste Anders greier å tenke på.
DOM:
«Princess» er en dansk animé om pornoindustri, altså ikke noe du ser hver dag.
Den er dyster, voldelig og blodig, samtidig som den forsøker seg på de mer poetiske stunder.
Animasjonen blandes med klipp av realfilm, et interessant grep som forsåvidt fungerer.
Det begynner også godt, men du må være med på en del usannsynlige vendinger.
Som at Anders tar med seg femåringen på de brutale hevntoktene sine, og at han gjennom oppveksten alltid gikk rundt med et kamera, og beholdt kameraet på i de mest ekstreme situasjoner.
Så skal filmen heller ikke være realistisk:
Historien fortelles i en drømmende tone, ofte mot vakre bakgrunner og i en verden der lekedyr gjerne blir levende.
Samtidig er det voldsomt og rått:
Dette er muligens første gang du ser en innspilling av en pornofilm på tegnefilm?
Filmen er kort, slutten kommer for brått på, og her skurrer det en del.
Det er uklart hvor filmskaperne egentlig vil, og filmen ender opp med å balansere dårlig mellom å være en absurd hevnaction i pornoland, og å ville si noe dypere om søskenkjærlighet og barneomsorg.
| 0
|
100376
|
Clints krig
HANDLER OM:
Etter den lange, intense og blodige stillehavskrigen mellom USA og Japan gikk store amerikanske styrker i februar 1945 i land på øya Iwo Jima.
Det ble det største, blodigste og bitreste slaget av alle i denne delen av verdenskrigen.
Det var flere årsaker til det.
Øya var strategisk meget viktig.
Men antagelig mer avgjørende:
Iwo Jima var det første stykke gammelt japansk land amerikanerne invaderte.
For japanerne var altså landet hellig; enorme styrker gravde seg rett og slett ned, uten retrettmuligheter.
Det var kamp på liv og død.
På Iwo Jima ble et av krigens mest berømte bilder tatt - mens de amerikanske strykene heiste det amerikanske flagget på en fjelltopp.
Bildet ble en enorm inspirasjon og et av propagandahistoriens mest vellykkede elementer.
«Flags of Our Fathers» forteller historien om soldatene som heiste flagget, deres krig, hvordan de ble benyttet som propagandafigurer i hjemlandet - og hvordan det gikk dem til slutt.
DOM:
Det er en sitrende, grim, kraftfull og sannhetssøkende historie Clint Eastwood har laget.
Og ytterst vellaget.
Det handler faktisk og tross alt mye mindre om selve krigen enn om menneskene midt i infernoet.
Den forsøker å trenge gjennom klisjeene og inn i menneskehjertene, særlig til dem som blir merket for livet - om de overlever - av nedslaktingene.
Og den lykkes et godt stykke på vei.
«Flags of Our Fathers» er smertefull, sjokkerende, interessevekkende og meget, meget god.
| 1
|
100377
|
Will Smith vs zombier
En ensom Will Smith i delvis effektiv kamp mot zombier.
HANDLER OM:
Will Smith er det eneste mennesklige vesen igjen i New York i 2012.
Tre år tidligere har et mutert virus utryddet de fleste andre menneskene.
De få immune, er spist opp av menneskemutanter; zombier.
De tåler ikke lys.
Men er til gjengjeld skrekkelig effektive om netten.
Will må altså overleve med vettet i behold som totalt-isolert menneske på dagtid.
Og best mulig gjemt og barrikadert om natten.
DOM:
Richard Mathesons zombie-klassiker fra 1954 blir med dette filmet for tredje gang.
De første har jeg ikke sett.
Men denne gang er det high-tech-eksponering for full guffe!
Noe av det er riktig spektakulært:
Et New York uberørt av menneskehånd og -fot gjennom tre år, er utvilsomt visuelt spennende.
Og når Will bedriver hjortejakt fra sin sportbil med sin trofaste schäfer ved sin side, kan man ikke annet enn å rives med.
Hovedrolleinnehaveren er forresten også god til å beskrive ensomhetens sinnsyke mulighet, mens han forsøker å holde forstanden sånn nogenlunde på plass med sitt rigorøse regime av faste klokkeslett og fastlagte vaner - alt mens den forutgående katastrofen forklare i kjappe tilbakeblikk.
Og ørsmå glimt av nattsvart galgenhumor gjør verket levelig.
Men når zombiene dukker opp, blir det vanskeligere.
Da henfaller filmen til nokså gjengs spenningsskaping.
Og faller for fristelsen til å la alt gå galt når det kan gå galt - til enhver tid til verst mulig tidspunkt.
Er det håp til slutt?
De gjenlevende zombie-entusiaster får se!
| 0
|
100380
|
Gøy med gulrot og gønnere
Ravnsvart humor og gøy med gønnere klarer ikke helt å skjule det ensformige i denne voldsballetten.
HANDLER OM:
En gulrottyggende ensom kar på en benk opptrer som ridder når han redder en etterfulgt kvinne fra slemme menn.
Hun føder en sønn under flukten, blir drept, og gulrotmannen må finne en mor til babyen.
En melkesprengt hore er løsningen.
Sammen må de kjempe mot en armé av banditter.
DOM:
Det er mye ravnsvart humor og parodi i denne velkoreograferte voldsballetten.
Det er utrolig å se hva en nyfødt baby kan forårsake av visuelle effekter hva angår blodige actionscener.
Clive Owen og vakre Monica Belluci er frodig med på den morbide leken som helt og skjøge/madonna.
Handlingen er et oppkok av intriger og renkespill, der løstsittende kuler er løsningen på alt.
Det spriker i alle retninger, og de ironiske godtbitene til tross; denne voldscocktailen dundrer i vei i nokså ensformig takt.
| 0
|
100382
|
Tynne samtaler
Litt for lite opplagt «visdom» hos livstrett kunstner, som søker det enkle liv.
HANDLER OM:
En smått livstrett Paris-kunstner overtar sine foreldres hus på landbygda.
For å få orden på et villniss av en hage, ansetter han en gartner.
Det viser seg at gartneren er en gammel klassekamerat, hvis liv - og livsverdier - har utviklet seg helt annerledes enn kunstneren.
DOM:
En ytterst sympatisk og velspilt liten meditasjon over hva som egentlig er verd - og gir varige verdier - i livet.
Følelsesfullt blir det også, etterhvert.
Men det tar alt for lang tid før man kommer til filmens hensikt og misjon.
Og før samtalelene blir innholdsrike nok til å lage en hel film ut av dem.
| 0
|
100383
|
Tragisk og perfekt om kvinneliv
Rikt, tragisk og uhyggelig virkningsfull film om kvinners liv i et totalitært samfunn.
HANDLER OM:
Otilia og Gabita er romvenninner på et rumensk skoleinternat i 1987.
Gabita er gravid, og vil ta abort.
Otilia trår til - i et land der abort er strengt forbudt, totalovervåket, styrt av ststemets menn og det villige tjenere.
DOM:
En fjetrende filmopplevelse!
Utrolig rik, gnagende tragisk, oppløftende i sin beskrivelse av menneskelig styrke, utmattende i sin registrering av virkningen av det totalitære samfunn, totalt avdekkende av menneskers hang til grådighet og maktmisbruk.
Noe av det mest virkningsfulle i hele filmen, er dens tilsynelatende mangel på følelser.
I en nesten dokumentarisk form registreres det hastig og «nøytralt» hvordan Otilia gjør alt som er nødvendig for å gjennomføre sitt forsett.
Hun er utvilsomt filmens «heltinne» - uten et øyeblikk å bli glorifisert.
Hun vet bare så inderlig vel hva som må til i denne umenneskelige slalomkjøring gjennom systemenes og den menneskelig dårlighets irrganger.
Hun har det heller ikke lett; hennes gravide venninne er slett ikke av samme helstøpte utgave som henne selv.
Stemningen i filmen er utsøkt og grått hverdagslig.
Og hele følelsesspekteret - som blir ufattelig sterkt gjennom sin smålåtne langtidsvirkning - befinner seg innenfor de gitt rammene.
Nei, det er verken oppløftende eller særlig gledesgivende, dette her.
Men her, på slutten av året, har vi fått en av filmårets aller, aller beste og mest intrengende filmer.
| 1
|
100384
|
Scarlett som barnepike
Scarlett Johansson er anvendelig til mye.
Som nysgjerrig barnepike i New York-fiffen, er hun mumlende middelmådig.
HANDLER OM:
Annie er 21, flink, ferdig med skolen, men grunnleggende usikker på fremtiden.
Nærmest tilfeldig ramler hun inn i en jobb som «nanny» (barnepike m utvidede plikter) i en iskald og søkkrik New York-familie, der det synes som bare familiens seksårige sønn - til nå - har overlevd som sunt individ.
Annie er beskjeden og lettskremt.
Men hennes anlegg og interesse for antropologiske studier, gjør at hun bestemmer seg for å ta en «studieår» blant de «rike & ulykkelige».
DOM:
Ja, ja - det er mye parodi her.
Men nok en kjerne av villet alvor, om rike, bortskjemte, overfladiske, grunnrike og søkk uinteressante amerikanere.
Men alt er som forventet - helt som forventet:
Annie har hjertelaget, Annie har visdommen, Annie har kjærligheten.
Spørsmålet blir bare når hennes store innsikt skal skylle inn som livsfrelse over de hjerteløse idiotene.
Og:
Joda, det kommer.
Scarlett Johansson er et litt for uinteressant, mumlende offer alt for lenge.
Laura Linney er mer effektiv som husmoren:
En istapp.
Men også et tydelig offer.
Som oftest interessante Paul Giamatti, er bare en klisje som familiefar og pengeskaffer.
Sangeren Alicia Keys var jo nylig i Oslo som Nobel-artist.
Her spiller hun del livsglade, men ellers nokså ubetydelige, Annie-venninnen.
Alt i alt:
Helt gjennomsnittlig, middels interessant, middels gjennomført, middels moralsk, middels god.
Og litt sentimental.
| 0
|
100385
|
Trivelig tullball
Florlett og tullete.
Men sjarmerende!
HANDLER OM:
Eventyrprinsessen blir kastet ut av sin tegnede verden av en særdeles ond og heksaktig dronning - og havner midt i New York.
Så fantasiverdenes eventyrprins plutselig må erstattes av den noe mer menneskelig prøvede Patrick Dempsey (på frilov fra "Grey`s Atonomy").
DOM:
Det kan jo knapt tenkes et mer tullete opplegg:
Et klassisk tegnet Disney-eventyr, overført til New Yorks førjulsgater.
Men det er faktisk temmelig underholdende.
Tegneserieprinsessen har nemlig fått lov til å beholde all sin endimensjonale, naive bedårenhet - og det er Amy Adams svært, svært god til!
En annen ting er at hun havner i armene på Patrick Dempsey.
Som jo er en mann med draget og preget og det meste som skal til for å være et modent, mannlig sexsymbol.
Synd, da, at de avsluttende scenene - og det lenge etter den "riktige" og meget forutsigelige slutten - nesten blåser hele filmprosjektet idiotisk til himmels med en slags humørløs King Kong-parodi.
| 0
|
100387
|
Elskelig heks
En liten filmperle!
HANDLER OM:
Trettenårige Kiki er heks, og i ferd med å forlate familiens lune rede, slik skikken er for tenåringshekser.
Med sopelime og katt flyr hun av gårde - mot en stor by ved havet, der livets realiteter byr på gleder og vansker.
Vår oppegående lille venninne skjønner imidlertid raskt at hun kan livnære seg som bud - takket være evnen til å fly.
DOM:
Fargerike detaljer, et hjertevarmt persongalleri og klok beskrivelse av barn- og unges følelsesliv gjør dette til en liten filmperle.
Miyazaki er skaperen bak den fabelaktige animaasjonsfilmen «Min nabo Totoro».
Også i filmen om vesle Kiki bekrefter han sin sans for visuelle, almengyldige detaljer, samt sin evne til å se barn og ungdom.
I tillegg til å være en fortelling med humør, humor og spenning borer Miyazaki inn i eksistensielle opplevelser i et ungt menneskes liv.
Det handler om løsrivelse, den smertefulle opplevelsene av å vakle på egne bein, samt den fantastiske følelsen når man virkelig klarer å stå solid på dem.
Og det handler om vennskap og de turbulente følelser rundt en gryende forelskelse.
Disse livgivende situasjoner pakker regissøren inn i en fortelling man ganske enkelt blir glad av å se.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
100388
|
Magi!
Sjarmerende, smart og skummel fantasy.
HANDLER OM:
14 år gamle Lulu har det kjipt i en kjedelig badeby, helt til broren Sylvester plutselig blir besatt av sjelen til Herman Hartmann, en fyr som på 1800-tallet kjempet mot verdens ondskap.
Sammen med kameraten
Oliver og en tøflete fysioterapeut med sans for det overnaturlige, må de ta opp kampen igjen.
DOM:
Her har danskene fått med alt en eventyrfilm av internasjonalt format skal by på: Flyvende, skimrende vesener (her: fortapte sjeler), fryktelig styggedom som lurer i trærne, hemmelige losjer som bekjemper ondskap, og ikke minst tøff ungdom som kjører traktor og redder verden.
«De fortapte sjelers øy» er et storslagent eventyr satt til en sløv småby og dansk krattskog.
Det funker som bare det.
Effektene er fine, historien henger på greip og er tett og godt fortalt, ondskapen er mørk og skummel, stemningen er magisk.
Filmen har også med en god del humor som gjerne spiller på sjangerens klisjeer.
Produksjonen virker påkostet og karakterene viser ofte en sarthet disse filmene sjelden bryr seg med.
Lille Lukas Munk Billing imponerer i en rolle der han stadig må skifte mellom å være en voksen mann fra 1800-tallet, og en moderne, sløvet unggutt.
Denne filmen ble en stor suksess i hjemlandet, og er vist ved en rekke festivaler.
Dette er bra saker, trist, skummelt, morsomt og intenst.
Det er sjelden vi får se en film av typen familiefantasy som det er lagt så mye grundig arbeid og hjerte i.
Og muligens vil dette være filmen som gir en hel generasjon unge en fornyet frykt for det gode, gamle fugleskremselet.
| 1
|
100389
|
En liten film om å leve
Bent Hamer prikker inn en minimalistisk, filosofisk fulltreffer.
HANDLER OM:
Odd Horten er 67; hans siste arbeidsdag som lokomotivfører på Bergensbanen, er dagen etter.
Men den gode Horten skal feires av sine kolleger.
Motvillig, riktignok; Horten er sjenert, han har alltid vært alene.
Både privat og på jobb.
Men feiringen går likevel (meget originalt!) galt - han rekker ikke sitt siste tog!
Det utløser en slags lavmælt krise hos ham, en krise på terskelen til resten av livet.
DOM:
«O`Horten» er en rar film.
Lenge undres man på om Hamer i sitt femte langfilm faktisk bommer på målet.
Humoren er magrere, handlingen tynnere enn noen gang.
Men så skjer det et lite under mot slutten:
Alt klikker på plass, hver liten detalj får oppfylt sin hensikt, filmens gjennomførte stil, estetikk og temperatur leder fram mot et stort filmverk av minimale dimensjoner.
Aldeles glitrende!
Hva er det egentlig som skjer?
Jo, filmens grunnfjell er den anvendte eksistens-filosofi.
Odd Horten er på mange måter ikke særlig mye til mann.
Trofast, til å stole på, plitoppfyllende, javel.
Men også fastfrossent trygghetsdyrkende i sine daglige rutiner.
Han vet - som så mange av oss - det er ting han skulle gjort for å leve et rikere liv, til glede for seg selv og andre.
Men han lar være.
Han lever i og med en nostalgi-invaliditet.
Når han så går av med pensjon, forsvinner rammene rundt livet.
Og med dem, mye av meningen med livet.
Det er også på dette stadium filmen synes å gå tom; den blir «en liten film om å dø».
Filmens form følger innholdet.
Men så inntrer altså forandringen, utløst av en fortausliggende eksentriker.
Odd Horten innser, på sin egen stille måte, at han skylder både seg selv og andre å bruke den tiden han har.
Det er sent.
Men ikke for sent.
«O`Horten» blir rett og slett «en liten film om å leve».
Ben Hamer er en perfeksjonist.
Men han er en hensikts-perfeksjonist.
Når han er kjedelig og banal, er det fordi livet selv kan være både kjedelig og banalt.
For de aller fleste av oss er den nå engang slik at det som er virkelig avgjørende i livet, tilsynelatende er av ringe omfang og verdi.
I Odd Hortens tilfelle er dette symbolisert med hva han aldri har turt å gjøre, men som faktisk hans mor gjorde:
Å hoppe på ski.
Idiotisk, javel.
Men viktig idioti.
Filmen ellers er en sann lise av små og store biroller, fra en smilende Anette Sagen i verdens minste birolle, til giganten Espen Skjønberg i lite annet enn rufsete kalasform.
En eneste liten miscasting behøver knapt nok nevnes.
Foto, lys og scenografi sitter som et skudd.
Og Kaadas musikk er en rent under som oppunder-byggende og utvidende forteller-element.
Jeg sitter her, tre timer etter visning, med en pågående jubel i min sjel.
Over «O`Horten» og livet.
Takk for dèt, Bent Hamer!
| 1
|
100390
|
«Hair»-reisende dum
1960-tallet og «Det Bidels» - for barn
| 0
|
100391
|
Eventyrlig opplevelse
Dette spillet er nesten like gøy for store som for små.
Spillbransjen følger filmindustriens eksempel, og lager spill som er nesten like morsomme for de voksne som for barna.
Barnet skal være med ut på eventyr med Kaptein Sabeltann - en reise som byr på både morsomme og skumle opplevelser.
Man reiser fra øy til øy med skuta til Sabeltann og gjengen, og utforsker lumske grotter, farlige farvann og fremmede kaier.
Underveis må barnet løse ulike oppgaver - alt fra å grave opp skatter til å la seg slenge over til steiner i vannet.
På ferden mellom de ulike øyene vanker det også utfordringer - man må blant annet forsvare seg mot fiendtlige skip og finne skatter på små øyer.
Til sammen gir dette en eventyrlig opplevelse som forsterkes av stemningsfull grafikk og særegen humor.
Spillmakerne har også klart å lage spillet spennende og actionfylt uten å ty til skadelige voldseffekter.
Aberet er at enkelte av oppgavene blir i overkant vanskelige.
Det kan også være litt klønete å styre karakteren her og der.
Men alt i alt er dette et spill som barna garantert vil kose seg med.
Og kanskje smugspiller du litt selv når barna er i seng...
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 1
|
100392
|
Lindgren-magi
Astrid Lindgrens figurer gjør seg godt i et barnespill.
I år hadde Astrid Lindgren fylt 100 år.
I den forbindelse hedres hun, eller barna, med dette spillet, som inneholder hennes mest kjente og kjære figurer.
Spillet inneholder 22 ulike spill, som omfatter alt fra å spikke figurer sammen med Emil i «snikkarbua» til å spille bowling med Karlsson på taket til å kjøre racerbil mot Per Pusling.
Spillene inneholder stor grad av variasjon, og utfordrer både hjernecellene og finmotorikken.
Det kan likevel bli litt for utfordrende for finmotorikken til tider, ettersom det er vanskelig å styre og utføre oppgaver med museknappen.
Da kan barna lett føle at de ikke mestrer oppgavene, og gi opp.
Ellers er det ikke mye å utsette på spillet.
Det har koselig og stemningsfull grafikk, det er passe utfordrende for aldersgruppen det er ment for, figurene snakker norsk, og spillet har en god tone, uten at det blir for sukkersøtt.
Karlsson på taket for eksempel, er akkurat så frekk i kjeften som han er «i virkeligheten».
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 1
|
100393
|
Dyreklinikk med kvalitet
Dette spillet er underholdende og lærerikt for barn flest - særlig de litt eldre.
Spillets konsept minner mye om «The Sims».
Barnet er en veterinær som driver en dyreklinikk i Afrika.
Barnet skal gjøre det en veterinær gjør til daglig - alt fra å undersøke dyrene for sykdom til å gjøre dem friske.
Man lærer også litt om å disponere penger, ettersom en stor del av den daglige driften består i å styre økonomien.
Til sist lærer man å ta vare på seg selv, for eksempel passe på at man får nok mat og søvn for ikke å kollapse.
Innimellom kan man lese om dyrene man behandler, og dermed tilegne seg kunnskap om de ulike dyrerasene.
Spillet er altså lærerikt på mer enn en måte, og i tillegg svært fengende.
Grafikken er upåklagelig, og alt i spillet er med norsk tekst og tale.
Det er enkelte irriterende momenter innimellom, for eksempel at man ikke kan avbryte et måltid når det kommer kunder til klinikken, slik at man mister kunder unødig.
En annen ulempe er at spillet kan bli litt stressende - det er mye å passe på til enhver tid.
Spillet kan derfor bli for krevende for de minste.
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 1
|
100395
|
Halvspennende agentliv
Agent Hugo får litt ensidige oppdrag, og har en tendens til å være klønete.
Agent Hugo-spillene er en klassiker på barnespill-markedet.
Denne gangen forsøker onde Dr. Hypno å ta over verden, ved hjelp av en hypnosatellitt som han skal skyte ut i verdensrommet fra en hemmelig base.
Oppgaven til Agent Hugo er selvsagt å stoppe den gale vitenskapsmannen.
Dette høres dessverre mer spennende ut enn det er.
Oppdragene går for det meste ut på å samle sitroner langs veier og baner som har en tendens til å ligne hverandre veldig.
I tillegg er det ofte klønete å styre agenten, og spillet bugger både her og der.
Det kunne med fordel ha vært flere oppgaver og utfordringer som barna kunne bryne de små grå på også, for det hele har en tendens til å bli litt repeterende og hjernedødt.
Det positive er at spillet er med norsk tekst og tale, slik at små barn kan forstå det.
Et annet stort pluss er at spillet mestrer å være actionpreget uten å måtte ty til vold.
Litt mer variasjon og utfordrende oppgaver hadde trukket spillet opp på et langt høyere nivå.
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 0
|
100396
|
Sukkersøtt prinsesse-spill
Dette spillet henvender seg til små jenter med prinsesse-dilla.
Og mesteparten av prinsesse-oppgavene består i å samle juveler.
Først velger barnet hvilken prinsesse eller eventyrfigur det vil være, for eksempel Snøhvit eller Askepott.
Så begynner jakten på de magiske juvelene som skal gi Kongeriket sin magiske kraft tilbake.
I praksis betyr det at prinsessen går fra brett til brett, som nesten ligner hverandre på en prikk, og samler juveler.
Hun har også hjelp av en Tingeling, som kan fly og hente juveler i luften, og lage broer over til utilgjengelige steder.
Underveis får prinsessen diverse oppgaver, for eksempel finne en magisk lampe, og dette kan låse opp en vakker prinsessekjole.
Spillet er like søtt, enkelt og ufarlig som en skive ananas.
Små jenter som ikke krever mer enn litt prinsessefølelse, vil sikkert kose seg med spillet.
Ulempen er at både tekst og tale er på engelsk, så de minste risikerer å falle av.
Spillet er også litt ensidig i lengden.
Det blir vel mye juvelsanking - det kunne gjort seg med mer variasjon og utfordrende oppgaver.
Og hvorfor kunne ikke prinsessene hatt litt mer Girl Power, slik som Nintendos prinsesse Peach?
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 0
|
100397
|
Syngespill det ikke svinger av
«High School Musical:
Sing it!» er som et dårlig «Singstar»-spill.
Unge jenter som er frelst på «High School Musical» og bare drømmer om å synge med til sangene, kan kanskje ha glede av dette spillet.
Men det spørs om ikke de også vil grine på nesa.
Dette er som et typisk «Singstar»-spill, bortsett fra at grafikken er plattere, det er vanskeligere å synge med og i tillegg litt for enkelt å få en god karakter.
Ikke bare er det mange ord som gjerne skal synges veldig kjapt, det er også vanskelig å vite når man skal begynne å synge.
Og selv om du bare mumler og fomler deg gjennom sangen, får du gjerne karakter A eller B etterpå.
Dette virker som et spinoff-produkt som er laget i hyrten og styrten.
Det vil sikkert selge i bøtter og spann til unge jenter med «High School Musical» på hjernen.
Vi synes de fortjener bedre.
Wii-versjonen er rett rundt hjørnet, og da kan man synge og danse samtidig.
Forhåpentligvis blir det hakket morsommere.
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 0
|
100398
|
Led oss inn i fristelse
LONDON (VG)
Led Zeppelin rocker altfor tungt og syndig til å kunne la det bli med denne ene konserten.
På papiret er det absolutt mulig å argumentere for at gårsdagens Led Zeppelin-gig er «tidenes konsertbegivenhet», 27 år etter at John Bonhams død satte punktum for syttitallets største rockband - med over 300 millioner solgte plater, endeløse gigaturneer og noen av de mest sagnomsuste «sex, drugs & rock'n'roll»-historiene noensinne på samvittigheten.
Men det er én ting det er lett å glemme når man lukker øynene og gleder seg til en slik gjenforening:
Et kvart århundre er fryktelig lang tid.
Dét er selvsagt med på å heve sensasjonsnivået.
På den annen side er det jo slik at Zeppelin-herrene som nå går på scenen, snart er dobbelt så gamle som de var da de opprinnelig takket for seg.
Det er ikke en gjeng sexy, struttende rock'n'roll-beist som inntar arenaen denne gang.
Men det har ikke noe å si denne kvelden, hvor musikken deres gjenoppstår som det den var og er - et sexy, struttende rock'n'roll-beist i seg selv.
I forkant har ryktene gått om at en del av sangene måtte legges ned i toneleie, fordi Robert Plant ikke greier å nå de samme vokalhøyder som han gjorde i hine hårde.
Her må det dog bemerkes at de gjorde dét noen ganger på syttitallet også.
For eksempel på «Black Dog», som låter nøyaktig like autoritær nå, og påkaller samme ekstatiske respons som man har sett den gjøre på gamle liveopptak.
Et annet spenningsmoment har vært om Jimmy Page er i nødvendig fingerform, etter at han angivelig brakk en av dem tidligere i høst, noe som førte til to ukers utsettelse for konserten.
De to ukene har han sannelig brukt godt, for allerede på låt nummer to, «Ramble On», har han den digre, demoniske lyden på plass - det virker ikke som om han har fått byttet tilbake sjelen sin riktig ennå.
Det er bare fem år siden Plant avviste en Zep-gjenforening med begrunnelsen «John Bonhams guttunge er ikke like god som John Bonham».
De siste månedene har imidlertid Jason Bonhams entusiasme og pådriverkraft vært fremhevet av de andre som en avgjørende årsak til begivenheten.
Og junior gjør ikke skam på hverken faren eller hans gamle brødre i ånd og synd.
Problemet med gamle helter live er ofte at de har et ferskt og bare sånn passe bra album å promotere.
Det slipper vi denne kvelden
- Led Zeppelin har bare en ny «best of» å tenke på, og pøser på med klassikere, levert med et drønn som bare er deres eget.
Et noe seigt midtparti dras ut av mudderet av en vidunderlig arg «Dazed And Confused», fulgt av selveste «Stairway To Heaven», prikkfritt utført til forventet allsang og et herlig nostalgisk skue - den tohalsede gitaren.
Mot slutten blir det nesten for mye - har man som menneske egentlig krav på å høre denne gjengen spille «Kashmir» akkurat så mytisk monumentalt som man hadde håpet på?
Neppe, men du verden for en følelse.
Den første helaftens Zeppelin-konserten på 27 år har bitte litt for tung vekt på de lange, seige sangene.
Et problem som uansett er glemt når «Whole Lotta Love» og «Rock 'n' Roll» banker inn sluttpoenget med rockhistorisk etterklang.
KONSERT:
Led Zeppelin STED:
O2 Arena, London PUBLIKUM: 20 000 (fullt) AKTUELL CD: «Mothership»
| 1
|
100400
|
Primordial:To The Nameless Dead
Overveldende smertefullt og vakkert.
SJANGER: METAL «To The Nameless Dead» (Metal Blade / Indie)
Klar melding til alle metalhoder; her snakker vi om ett av årets store metalalbum!
Irske Primordial er ingen lett og lys opplevelse, snarere en dyster åpenbaring (!) av en helvetesvisjon der hele menneskeheten galopperer mot undergangen.
Tonefølget er tilsvarende truende.
Primordials to gitarister skaper kontinuerlige vinkelsliper-riff gjennom hele platen, mens Alan «Nemtheanga» Averill skriker i desperasjon som en dødsdømt James Hetfield.
Bandets åpenbare keltiske bakgrunn gjør at «To The Nameless Dead» aldri blir knugende monoton, men heller storslått, seig og brutalt vakker i atmosfæren - et slags svartmetallens Iron Maiden, om du vil.
Dette trolske folkelementet gjør Primordial til et perfekt band nattetid i skogsamfiet på Hovefestivalen neste sommer.
Det er herved et krav!
Anbefalte kjøp:
«Empire Falls», «Gallows Hymn», «As Rome Burns», «Traitors Gate».
| 1
|
100401
|
Burial:Untrue
«Årets beste», ifølge mange.
Veldig bra også.
SJANGER:
ELEKTRONIKA «Untrue» Cargo/Indie)
I skrivende stund er dette platen som ligger øverst på 2007-listen hos nettstedet Metacritic, som holder styr på hva relativt profilerte utgivelser får av anmeldelser i store og toneangivende internasjonale musikkmagasiner.
Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at «Untrue» er aldeles fabelaktig.
Burial «består» av en anonym brite som hevder at kun en håndfull personer vet at han lager musikk, og det er også noe vakkert hemmelighetsfullt over musikken hans, et konglomerat av en rekke britiske klubb-subgenre fra de siste ti årene.
Bedre egnet til konsentrert lytting enn til dansing; mørkt minimalistisk og emosjonelt på klassisk regntungt britisk vis.
«Untrue» maner frem bilder av skumle bakgater og urban ensomhet, ved hjelp av lyd fremfor ord - med knatrende rytmer, tunge dubeffekter, melankolsk synth og diffuse vokalklipp.
Et enestående stykke musikk som trekker linjer fra Massive Attack via The Streets og frem til seg selv.
Noe av en bragd, må man kunne si.
ANBEFALTE KJØP:
«Archangel», «Near Dark», «Untrue», «Shell Of Light», «Raver»
THOMAS TALSETH
| 1
|
100402
|
Karianne Arntzen Band:I går kveld
Delikat overraskelse fra Sandnes.
SJANGER: VISER «I går kveld» (Via Music) Karianne Arntzen er en av disse mange debutantstemmene som ufortjent forsvinner i mylderet av norske plateutgivelser hvert år.
Arntzen har i utgangspunktet en ganske så vanlig sangstemme, men den eier samtidig en så innsmigrende og insisterende personlighet at du tvinges til å spisse ører fra første akkord i nydelige «Finna et svar».
Denne nysgjerrigheten trigges også av låtene hennes - fulle av lengtende, ettertenksomme bilder og stemninger som understøttes av fløyelsmyke kammerarrangementer i vise- og jazzsjangeren.
Det hviler en behagelig aura og tone over denne platen som er svært tiltalende.
«I går kveld» er i det hele tatt en av de mest oppløftende debutantene jeg har hørt i år.
Anbefalte kjøp:
«Finna et svar», «Kom hjem», «Kem ser» og «Så lenge».
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100404
|
Frodig og forferdelig
Uforglemmelig høyt tragikomediespill
| 1
|
100405
|
Lekker lettvekter
Du store alpakka.
Dette er verdens mest ubetydelige film!
HANDLER OM:
«Road movie» om hjerteknuste mennesker som, du vet, «tar en omvei til den sanne kjærligheten».
DOM:
Om du har lyst til å se sangerinnen Norah Jones gå rundt og være sensuell i sakte film - og det har du selvsagt, om jeg kjenner deg rett - er dette, i sannhet, filmen for deg (og meg).
Men vit at denne neonlyskåte, gjennomestetiserte visuelle lekkerbiskenen handler om så godt som ingen ting - annet enn gleden/irritasjonen ved å se brutalt pene mennesker være, stort ett, veldig sympatiske, sjel- og forståelses overfor hverandre.
«Sorgmunter hverdagsfilosofi», fokus på Jones' fyldige lepper og det hele:
«My Blueberry Nights» er så varm og så smakfull og så lettvektig at det nesten ikke er til å tro.
| 0
|
100407
|
Dugende dansenummer
«The Office»-inspirert fra dansegulvet.
HANDLER OM:
Mr. Jonathan har et ønske om å redde verden ... gjennom dans.
Med sin trupp av purunge danseskoleelever håper han å formidle et budskap, samtidig som han gjerne ser at de når til topps i årets store konkurranse.
Men overambisiøse mødre og snusfornuftige konkurrenter står i veien.
DOM:
Med håndholdt kamera ledes vi i denne liksom-dokumentaren inn i danseskolenes magiske verden.
Filmen består i stor grad av intervjuer med et knippe voksne som figurerer rundt barnetruppene.
I begynnelsen virker dette forvirrende, når skal barna komme til orde?
Det gjør de aldri i særlig stor grad, og det er et merkelig grep fra filmskapernes side.
Filmen blir etterhvert repeterende, men dens styrke sitter i detaljene, og skildringene av de sosiale analfabetene av noen danseentusiaster.
Spesielt er Mr. Jonathan en god, pinlig figur totalt uten kontroll på sine egne metaforer.
Hans politiske engasjement skal hamres inn i de dansende jentene:
«Hvordan ville du følt det dersom du var slave i et multinasjonalt konsern?»
Assistenten hans, grilldresskledde Barbara, har også sine kostelige øyeblikk.
Både dokumentarstilen og humoren her er tydelig inspirert av suksessen «The Office».
Det er en serie det er nesten umulig å nå til knærne, men «Razzle Dazzle» gjør et ærlig forsøk.
| 0
|
100408
|
Pompøst
Selv denne historien kan fremstilles for pompøst.
HANDLING:
Juleevangeliet ligger til grunn for denne fortellingen om Marias liv i Nasaret, møtet med Josef, hennes svangerskap og Jesu fødsel i Betlehem.
Filmen følger evangeliet, men fokuserer også på kong Herodes' angst for Messias, og de tre vise menns ferd fra Persia.
DOM:
Sterkt pietetsfull, bibeltro og visuell fortelling om barnefødselen som dannet grunnlaget for kristendommen.
Som et renessansemaleri brettes dramaet ut med bred pensel.
Hardwick har forpliktet seg til å gjøre filmen mest mulig autentisk, og resultatet kan neppe støte noen.
Billedlig er det vakkert, betagende og dramatisk.
Men tekstlig er det tungt, teatralt og temmelig stivt.
Det at skuespillerne snakker langsomt engelsk med en slags midtøstenaksent gir en pompøs fornemmelse.
Keisha Castle-Hughes oppnådde en Oscar-nominasjon med «Wahle Rider» for noen år siden.
Som ungjenta Maria er hun nydelig og har en utstråling som gjør henne til et troverdig offer for Den hellige ånds besvangring.
Oscar Isaac har temperament som Josef, men begge to lider under filmens noe endimensjonale språklige tunghet.
Men som visuell søndagsskoletime er «Veien til Betlehem» en levende fortelling med en vakker slutt.
(Skrevet til kinopremieren i 2006)
| 0
|
100412
|
Større, raskere og penere
«Forged Alliance» gir fans av det originale «Supreme Commander» akkurat det de vil ha, men erobrer neppe noen ny tilhengerskare.
«Nei til brukergrensesnitt, ja til grafikk».
Hadde «Forged Alliance» stilt til valg, hadde nok mottoet vært noe slikt.
Utvidelsespakker pleier normalt ikke å gjøre altfor mye med nettopp disse to elementene av moderspillet, men «Forged Alliance» går mot strømmen og gir et av årets beste strategispill en omgang med malerkosten.
Grafikken er jekket opp noen hakk, særlig detaljnivået når du zoomer ut er atskillig høyere enn før.
Det er praktisk når hundrevis av små bokser av ulike former vrimler rundt nede på den til tider enorme slagmarken.
Systemkravene er derfor også noe høyere, men de grafiske nyvinningene kan skrus av dersom det er nødvendig.
Brukergrensesnittet har gått fra massivt og udiskré i «Supreme Commander» til minimalistisk i «Forged Alliance».
Det var forsåvidt ikke noe direkte galt med det gamle, men når du blir vant til det nye designet er det deilig å slippe de klumpete boksene som dekket omtrent halve skjermen.
Til min store lettelse har også Gas Powered Games pusset opp retningssansen til enhetene dine - den er fortsatt langt fra perfekt, men den er ikke like irriterende som i originalen.
Enspillerkampanjen i «Forged Alliance» byr på seks kart.
Nå høres dette i utgangspunktet ikke mye ut, men kartene skalerer utover fra å være store til å bli helt hinsides gigantiske.
Syntes du kartstørrelsen var skremmende i «Supreme Commander» vil ikke «Forged Alliance» gjøre noe særlig for å betrygge deg.
Størrelsen på kartene gjør at logistikk blir mye viktigere enn det pleier å være i sanntidsstrategispill.
Skal troppene dine kjapt inn i striden må du bruke transportfly, å ta seg frem til fots kan nemlig ta opp mot tjue minutter.
Nå er ikke det forsåvidt noe nytt for «Supreme Commander»-fans, størrelsen på kampene og kartene er noe av sjarmen, og det er ingen tvil om at «Forged Alliance» egner seg først og fremst for fans.
Selv om utvidelsespakken er en såkalt «stand alone», du trenger ikke originalspillet for å kjøre det, vil en nybegynner få problemer med vanskelighetsgraden på kampanjekartene, de er åpenbart beregnet på veteraner.
Dessuten vil spillere uten originalen kun få lov til å spille som den nye rasen «Seraphim» i flerspillermodus.
Det er derfor litt paradoksalt at «Forged Alliance» inkluderer samme læringskampanje som «Supreme Commander», denne er på ingen måter god nok for å forberede en førstegangsspiller på første kart av kampanjen.
Det holder ikke å såvidt lære hvordan du flytter på en liten robot, hvis den neste roboten du skal flytte på er en toppnivå stridsbot som rykker inn sammen med fly- og marinestøtte for å avlaste en alliert base fra et massivt fientlig angrep.
Kampanjeåpningen er dessuten ikke bare komplisert på papiret, den krever at du har full oversikt over byggeprioriteringene dine og ressurshåndteringen fra første minutt.
Historien i «Forged Alliance» er verken original eller interessant, men den gir iallefall kartene en følelse av kontinuitet og fungerer som bakteppe for noen virkelig storslagne kamper.
På et kart er sjøkrig hovedfokuset, på et annet må du desperat forsvare basen din mot horder av sinte romvesener.
Det er gjort før, men ikke i denne skalaen.
«Forged Alliance» er en solid utvidelsespakke.
Et tresifret antall nye enheter, en ny spillbar rase, et knippe nye kart både for flerspiller- og enspillermodus, en grafisk overhaling og forbedret kunstig retningsans er som musikk i ørene på erfarne øverstkommanderene.
Men tempoet er økt og kartene er større, terskelen for å gi seg i kast med de intergalaktiske stridighetene er derfor høyere enn noen gang.
Likte du ikke originalen, vil «Forged Alliance» være et bomkjøp.
Er du ny til serien, kan det nok være lurt å starte med originalen.
Syns du derimot som meg, at «Supreme Commander» er vel verdt den forholdsvis bratte læringskurven, er det ingen grunn til ikke å gi seg i kast med «Forged Alliance».
| 1
|
100413
|
Imponerende og iskaldt
Mye å se på, lite å glede seg over i «Det gylne kompasset».
HANDLER OM:
Fantasy basert på Philip Pullmans meget berømte romansyklus, «His Dark Materials».
«Det gylne kompasset» er innledningen til verket:
11-årige Lyra lever i en verden svært lik vår.
Men ikke aldeles; blant annet lever menneskens sjel utenfor kroppen i form av en daimon i dyrekskikkelse.
Lyra lever foreldreløs på en skole, et tradisjonelt fristed for tanker og erfaringer.
Men mystiske og grusommeting skjer.
Blant annet forsvinner barn.
Og et utenforliggende, sterkt åndelig diktatur vil bruke alle midlerfor å vinne kampen om menneskenes sjel og kropp.
Det blir en kamp og en reise på mange plan for Lyra, også gjennom Norge og Svalbard.
Men til hjelp har hun fått overrakt et alltid sannhetsgivende alethiometer - gyllent kompass - av rektor på skolen.
DOM:
For meg er «Det gylne kompasset» blitt en av årets største skuffelser.
Forventningene var skyhøye!
Det eneste som innfrir, er bildene.
De er fantastiske nok:
Fra et gjennomført klassisk «kostskole-England», via ville, vakre Norge og Svalbard i beste fantasistil, befolket av ulike stammer, ulike skapninger og ulike kulturer.
Og mange av dem utstyrt med fantasirike og vidunderlige tekniske innretninger.
Joda!
Men så var det filmens innhold, da.
(Og her må det føyes til at det er filmen som sådan jeg tar stilling til, ikke Philp Pullmans litterære univers.)
Den alvorligste innvendingen er at filmen er iskald og kynisk.
Den nærer seg på frykt og drives fremover av brutalitet, vold og tildels tortur - også mot forsvarsløse barn.
Dette kunne lettere passert, med motvekt av humor og glimt av varme.
Men slikt finnes det fint lite av.
Faktisk:
Forsvinnende lite.
En annen betydelig svakhet ved filmen, er at den på langt nær makter å gi en god, fortellende og fortettet innføring i Pullmans univers.
Klippingen går abrupt fra fortellende påstand til påstand.
Det føles litt som å leke med et alt for fantasirikt barn:
Stadig kommer nye regler og rammer for historien.
Og de er langt fra logiske.
(Selvfølgelig vil sansynligvist beleste publikummere oppleve dette annerledes.)
Men det er rett og slett vanskelig å følge med.
Og når flimen topper seg i krigersk og voldelig dramatikk, blir det hele - merkelig nok - temmelig kjedelig.
Min ærbødige påstand at «Det gylne kompasset» aldri kommer til å komme i nærhetenav å spre leselyst, som «Harry Potter» og «Ringenes Herre» har gjort det.
Filmen er alt for lite appellerende til dèt.
Nåvel:
Midt oppi dette beske heksebrygget av en film, kan man jo glede seg over en nykommer som unge Dakota Blue Richards i en tross alt bemerkelsesverdig hovedrolle, fulgt av den amerikanske veteranen Sam Elliott, som en enslig varmeutstrålende voksen.
Nicole Kidman ser ut nesten som hun mistrives i sin isdronning-prakt.
Mens Daniel Craig aldri blir noe annet en en parodi på en tweedkledd arrogant oppdagelsesreisende.
Alt i alt:
Det er slett ingen grunn til å avstå fra "Det gylne kompasset".
Det skal man bare gjøre hvis redslen for en skuffelse overskygger nysgjerrigheten!
| 0
|
100414
|
Michael Bolton:«A swinging Christmas»
(Concord/ Universal)
Michael Boltons juleplate er først og fremst for Boltons norske blodfans.
Andre kan like godt glemme denne platen og velge andre artister som har laget atskillig bedre og mer spennende juleplater.
Den amerikanske smørsangeren fremfører amerikanske tradisjonelle julesanger som «Santa Claus is coming to town», «Jingle bell rock», «I'll be home for Christmas» og «Walking in a winter wonderland» til stort storbandkomp.
Det låter greit, hverken mer eller mindre.
Bolton klarer ikke å tilføre disse sangene noe nytt eller noe spennende.
Anbefalte kjøp:
«Joy to the world».
| 0
|
100416
|
The Source:«The Source of Christmas»
Grappa/Musikkoperatørene
Julekiste full av overraskelser
I 12 år har jazzkvartetten The Source med gjester feiret sin alternative musikalske jul med grensesprengende konserter.
For to år siden ble det gjort opptak som her utgis på plate.
Og det er en julemusikalsk skattkiste fylt til randen av godbiter.
The Source tenker stort, og har fått med Den Kongelige Norske Marines Musikkorps, Youssou N'Dours Cairo Orchestra og solister som Anne-Lise Berntsen, Tora Augestad og Cheb Hocine Derras.
Lik kunstneren Christo pakker de kjente julesanger inn i spektakulære og storslåtte arrangementer.
Fortolkingslagene er mange, fra det ironiske og lattervekkende til det dypt alvorlige.
For med en slik kulturell mangfoldighet gir de musikalsk uttrykk for julens kilde, enten den ligger i Midtøsten eller på det lokale bedehus.
Mange av versjonene har alt blitt klassikere, som «Jeg gikk meg over sjø og land» og «På låven sitter nissen.»
Kanskje årets mest slitesterke juleutgivelse.
| 1
|
100418
|
Over The Rhine:«Snow Angels»
Genre:
Americana (RedEye/Import)
Meningsfylt alternativ julelyd fra Ohio.
Denne gjengen fra Cincinnati ga også ut en juleplate for ti år siden, men bør vekke enda mer oppsikt denne gangen.
På åpningslåten, «All I Ever Get For Christmas Is Blue», høres den røykfylte, sensuelle stemmen til Karen Bergquist ut som om den kommer rett fra syttitalls-nachspiel med Tom Waits i en bortgjemt L.A.-diner.
Hun backes utmerket opp av pianotrillene til mannen og kollegaen Linford Detweiler gjennom hele platen - en underfundig, varm og inkluderende reise i amerikansk americana-julelandskap med hovedvekten på lett jazz.
Men lettbeint blir det aldri - snarere er «Snow Angels» en sjeldent vellykket juleplate med høy kvalitet, både i tekst og tone!
ANBEFALTE KJØP:
«All I Ever Get For Christmas Is Blue», «Little Town», «North Pole Man» og «Here It Is».
| 1
|
100419
|
Josh Groban:«Noel»
GENRE: KLASSISK POP(Reprise/Warner)
Amerikanske Josh Groban har laget en meget vakker og stemningsfull juleplate.
På «Noel» har Groban med seg London Symphony Orchestra og gjestesolistene Faith Hill og Brian McKnight.
Repertoaret er typisk amerikanske julesanger som spenner fra blant annet «The Christmas song», «Little drummer boy» og «The first noel» til «Silent night» og «O come all ye faithful».
På «I'll be home for Christmas» dukker det opp noen korte telefonhilsener fra amerikanske soldater i Bagdad.
Josh Groban har en meget god stemme, og han synger godt.
Produksjonen balanserer på knivseggen med å være pompøs og vakker og bli det rene svulstige, musikalske mageplasket.
Goban kommer ned på riktig side, og leverer en plate som kommer til å glede mange av dem som ønsker et engelskspråklig julealbum de kan nyte eller nynne til.
Albumet er lekkert produsert av David Foster.
ANBEFALTE KJØP:
«O come all ye faithful»,«Panis angelicus» og «The first noel».
| 1
|
100420
|
Barnas superjul:«Musikken fra julekalenderen»
Genre:
Pop/NRK/Egmont
Undertegnede har sjelden hørt en juleplate for barn - ja, barneplate generelt - som på samme måte har tatt populærmusikken like mye på alvor.
Her er det nemlig flust av den popmusikken som unger faktisk hører på i dag - fra den groovy «Søndag på ski» via refrengglad og reinspikka power pop i «Snø» og «Barnas superjulerock» til hiphop i «Superkatt».
All ære til låtsnekker Magnus Beite!
Han understreker også den lekenheten, humoren og ikke minst forventningen som ligger i tekstene, og som gjør dette til et sjeldent kvalitetsprodukt for barn - sjarmerende sunget av barna selv.
Det er for øvrig ingen grunn til at ikke mor og far - og storesøster og storebror - også kan høre denne!
Anbefalte kjøp:
«Søndag på ski», «Snø», «Gavejaktnatt», «Barnas superjulerock» og «Onkel Åge».
| 1
|
100421
|
Anne Vada:«Sacral jul»
GENRE: JULEHYMNER/Lynor
Etter et lengre fravær fra musikkbransjen er Anne Vada ikke bare tilbake med plate - hun er også fast innslag på NRKs TV-program «Engler i advent».
Et godt utgangspunkt for å få større interesse rundt en juleplate som kan bli oppfattet som en tanke «smal».
Den fortjener i hvert fall oppmerksomhet.
Dette er en befriende vri på juleplatekonseptet, der repertoaret strekker seg langt utover de vanlige traverne.
Og når hun tar for seg de mest kjente er Vada uansett overbevisende, eksempelvis ved en nydelig versjon av «Her kommer dine arme små».
Albumet er ganske alvorstungt, med arrangementer av den voksne, viderekomne sorten, med ringrever som Rolf Løvland og Ronni Le Tekrø med på laget.
Pretensiøst blir det likevel ikke; dette er dypt religiøse sanger behandlet med nennsom hånd, respekt og god smak.
Og ikke bare synger Vada glassklart, hun har også selv stått for den høyst levende vellyden som dominerer platen.
ANBEFALTE KJØP:
«Ave Maris Stella», «Maria gikk i torneskog», «Himlen i min favn», «Her kommer dine arme små».
| 1
|
100423
|
Bertine Zetlitz:«In My Mind:
Best Of 1997-2007»
GENRE: TECNOPOP/EMI Kulden hun har kultivert, og som det er ikke er noen grunn å tro preger mennesket bak artisten, kan være et tveegget sverd.
Kanskje er Bertine Zetlitz er artist det er lettere å like, respektere og beundre, enn elske?
Ikke for det.
«Apples And Diamonds» fra debutalbumet, og de to nye kuttene på denne solide «best of», «Ashamed» og «Bubble Bursts», har hjerte og vel så det.
Og fra det stilige omslaget og inn til og med ekstra-CD-en med bonusremikser (inkludert et par fint annerledes «unplugged»-varianter innspilt sammen med Thom Hell), er det ingenting om ikke klart at Zetlitz er en popstjerne med en gjennomførthet ved seg vi ikke er bortskjemte med her til lands.
Disiplinert, stramt, rasende smart og oftere enn ikke veldig fengende:
Nå mangler vi bare albumet som snur opp ned på alle inntrykkene vi har av henne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100424
|
Geirr Lystrup:«Gode stjerna»
GENRE: VISESANG/Juni/KKV
Geirr Lystrups juleplate bygger på Knut Faldbakkens teaterstykke «Ei pølse i julestria».
Lystrup har laget en plate med tolv sanger og fire instrumentaler.
Det er blitt en koselig familieplate med gode melodier og julebudskapet som bakteppe.
Musikalsk har albumet musikk som spenner fra wiener-menuettene til toraderpolkaen som viser forskjellen på storgården og drengestua.
Geirr Lystrup skriver gode, iørefallende melodier og «Gode stjerna» fungerer bra også for oss som ikke har sett forestillingen.
ANBEFALTE KJØP:
«Chateau Briand», «Nissejulevisa» og «Stabben og je».
| 0
|
100425
|
Det Norske Jentekor og Cikada Strykekvartett:«Julens hjerte»
GENRE: KLASSISK/Kirkelig Kulturverksted
Den nye CD-en til Det Norske Jentekor er både renslig og kvalitetsfylt.
Her er det for det meste kjente julesanger og -salmer, men også noen som ikke er så mye sunget.
Koret under dirigent Anne Karin Sundal har en fabelaktig klang.
Lett, lys, ren og intens - av og til med kledelig dybde.
Det låter presist, distinkt og levende.
Arrangementene er klassiske, men av og til med elegante musikalske innsmett som gjør at de i seg selv er spennende å lytte til.
På denne måten har man fått store musikalske nytelser i løpet av de to første sporene med «Mitt hjerte alltid vanker» og
«Det lyer i stille grender» - «Stille natt» er en perle av samme sort.
På noen spor er Cikada Strykekvartett med, og Kari Bremnes er solist på «Det hev ei rosa sprunge» og «Christi naaderlige fødsel» av Petter Dass og Ola Bremnes.
De bidrar positivt, selv om stemmeklangen til Bremnes ligger litt på siden i forhold til koret.
For det er jentekoret som gjør den tyngste jobben her.
Av dét har det blitt en smakfull juleplate med gammel musikk i skinnende, nytt lys.
| 1
|
100426
|
Madcon:«So Dark The Con Of Man»
(Bonnier Amigo)
Reiser hiphopkjerringa så det holder!
Madcon-gutta er inne i litt av en stim for tiden med Tshawes danseseier på TV2 og en suveren førsteplass på singlelistene i fem uker med «Beggin'».
esten av platen tyder ikke akkurat på noen nedtur, snarere på en generell opptur også for norsk hiphop som har ligget skinndød en stund nå.
«So Dark The Con Of Man» er nemlig stinn av dansevennlig, refrengglad og humørfylt hiphop med ræppflyt av førstedivisjonsklasse (så får vi heller tilgi at plateselskapet har rotet fælt med låtrekkefølgen, iallfall på undertegnedes eksemplar!).
Dette er et eklektisk og imponerende jevnt overskuddsprodukt med nøye utvalgte gjester, der spesielt Paperboys-samarbeidet i «Back On The Road» - en sterkt Motown-flørtende låt - burde gi Madcon en ny single-hit, men også El Axel, Noora og Sofian briljerer i sine gjesteroller.
Yosef og Tshawe nekter seg ingenting og beveger seg langt vekk fra strenge hiphoprammer med innslag av dancehall, reggae, r&b og soul.
Og «Dandelion» låter jo nesten Timbaland.
Nå ble det moro med norsk hiphop igjen, gitt!
Anbefalte kjøp:
«Beggin'», «Back On The Road», «Pride & Prejudice», «Süda Süda», «Dandelion» og «Hard To Read».
| 1
|
100427
|
Boney M: «Christmas With Boney M»
GENRE: JULEDISKO (Sony BMG)
Lyden av klassikere som får jul-ing.
Dette er minst femte gang Boney Ms «Christmas Album» fra 1981 er stokket om og sendt ut på markedet.
Det blir ikke bedre for hvert år som går heller; i likhet med det meste av det bandet har gitt ut, har også deres tolkninger av kjente julesanger fått grundig bank av tidens tann.
Produksjonen er grusom - her snakker vi infantil bruk av synth og trommemaskiner, det er som å høre femåringen i familien prøve seg frem på det bortstuede gamle Casio-keyboardet med ferdigprogrammerte rytmer.
Tidvis stiger underholdningsverdien, om enn ufrivillig, for eksempel ved den bisarre tyske aksenten på «I'll Be Home For Christmas».
Ingen kan ta fra Boney M deres eviggrønne plastikkdiscoslagere, men de var nå først og fremst et sommerband.
Tandemversjonen av «Mary's Boy Child» og «Oh My Lord» holder seg greit, for øvrig er dette overflødig og harskt fett på ribba.
ANBEFALT KJØP:
«Mary's Boy Child»/«Oh My Lord»
| 0
|
100429
|
Hysterisk kanininvasjon
OK, OK, OK - «Rayman Raving Rabbids 2» har en litt kort og ujevn levetid.
Men så er det også hysterisk morsomt så lenge det varer.
Fjorårets «Rayman Raving Rabbids» var ett av få høydepunkt under lanseringen av Nintendo Wii.
Med unik, ellevill humor tok det festspillgenren til nye høyder.
Nå er det duket for nye påfunn fra de hysteriske kaninene i en bunke ferske småspill, og for et gjensyn det har blitt.
Her skal du og øvrige familiemedlemmer og venner servere burgere, vaske klær, skyte kaniner, kappkjøre, rape, spille i band og snakke i mobiltelefonen i kinosalen (kanskje tidenes morsomste minispill) mens dere konkurrerer om å få høyest poengsum.
På letteste vanskelighetsgrad vil de fleste frese gjennom mesteparten av innholdet på to-tre timer, men de høyere vanskelighetsgradene byr på både økt levetid og mer givende og avansert spillbarhet.
Underveis låser du også opp nye kostymer til kaninene, noe som faktisk er morsommere enn det høres ut som.
Det gjør konkurranseaspektet mer personlig når du har skreddersydd din egen kanin.
Alt du møter i spillet er også gjennomsyret av den herlige humoren forgjengeren etablerte.
De gale kaninene er både vanvittig sjarmerende og ustyrtelig morsomme, noe som sørger for å sprite opp også de mindre vellykkede minispillene.
Det skal allikevel sies at «Rayman Raving Rabbids 2» taper seg ved gjentatte gjennomspillinger.
Humoren i seg selv er nok det sterkeste kortet spillet har på hånden, og det er grenser for hvor mange ganger den samme vitsen kan være morsom.
Men når humoren er i en definitiv særklasse, er det uansett lov å bli sjarmert i senk.
Jeg har spilt det som er av festspill til Wii når jeg har hatt venner på besøk, og det er dette spillet vi har ledd klart mest av.
| 1
|
100431
|
Mot ny «Singstar»-feber
Akkurat idet PS2-favoritten «Singstar» begynner å bli litt vel sidrumpa, lanseres PS3-versjonen av spillet.
Og det er god grunn til å juble.
Med «Singstar»-serien har Sony fanget beduggede sangstruper i det ganske land med det ene spillet etter det andre siden 2004.
Hele 13 «Singstar»-spill har blitt lansert i Norge, uten at noe særlig mer enn låtutvalget har endret seg.
Nå døyver derimot PS3-versjonen av spillet det gryende gjespet.
For nyhetene er mange, gode og spennende:
* Du kan nå kjøpe nye låter over nett.
44 låter vil være tilgjengelig til lansering, og Sony har lovet jevnlig påfyll av både helt nye sanger og sanger fra tidligere «Singstar»-utgivelser.
Prisen er heller ikke helt ille:
Ti kroner koster hver låt.
* Du kan stille inn Playstation Eye-kameraet (kjøpes separat) til å automatisk ta bilder og video når du og vennene dine synger.
* Disse bildene og videoene kan så lastes opp til onlinedelen av «Singstar» og deles med andre.
Miljøet kan stemme på og kommentere videoen din, og jeg ser definitivt konturene av et dedikert karaokemiljø her.
* Når du er koblet til nett lastes også poengsummen din opp på globale rankinglister, noe som øker konkurranseaspektet relativt dramatisk.
* Trådløse mikrofoner er på vei - de rakk dessverre ikke lanseringen, men de skal komme over nyttår en gang.
* Den visuelle innpakningen har i tillegg blitt usedvanlig lekker.
Det har ikke så mye å si på opplevelsen, men det skader nå heller ikke at det ser såpass pent ut heller da.
* Alt er lokalisert til norsk.
*
Og en nyhet mange garantert vil sette pris på til slutt: du kan nå skru vokallyden fra originalsangen nesten helt av - eventuelt kan du la den skrus av og på automatisk i takt med om du synger selv eller ikke.
Selve sangopplevelsen er riktignok temmelig lik.
Når du faktisk synger en låt, er det lite som skiller PS3-versjonen av «Singstar» fra de foregående utgivelsene.
Jeg må også få si at låtutvalget ikke akkurat er etter min smak denne gangen, det er ikke mye her jeg har lyst til å synge for å si det sånn.
Men nyhetene endrer virkelig helhetsopplevelsen til det bedre - på relativt dramatisk vis.
Og dette er i tillegg i større grad en anmeldelse av «Singstar» som generell plattform på PS3, enn en anmeldelse av den første PS3-disken.
PS:
I salg fra fredag 7. desember.
| 1
|
100432
|
Dude Raider
Eventyreren Nathan Drake går både Indiana Jones og Lara Croft i næringen i det herlig sjarmerende «Uncharted:
Drake's Fortune».
I den 400 år gamle kisten til sin stamfar Sir Francis Drake, finner kjekkasen Nathan Drake et spor som kan lede til det legendariske El Dorado.
Dermed starter et heidundrende eventyr i beste «Indiana Jones»-ånd som blander eksplosive skytesekvenser, halsbrekkende utforsking, intense biljakter, mystikk, spenning og humor på en utrolig sjarmerende måte.
Og sjarm er virkelig stikkordet her.
Både Nathan Drake, kompisen hans Sully og videojournalisten Elena Fisher fremstår som noen av de mest likandes og troverdige spillrollene jeg har vært borti noen gang.
Lun humor og kvikke replikker sørger for et samspill det slår varme gnister av, og det er nok her «Uncharted:
Drake's Fortune» imponerer meg mest.
Men det er ikke noe galt med hverken skytesekvensene eller utforskingen av den grunn.
Begge deler er lekent intuitive, samtidig som de må sies å være rimelig avanserte.
Særlig kampsystemet fungerer veldig godt.
Skytesekvensene blir taktiske puslespill basert på å ta dekning, bruke riktig våpen og gå over til tilfredsstillende kamp på bare never når du kommer nærme nok.
Iblandet deilige doser med «run-and-gun» i pressede situasjoner.
Spillet er også pepret med ferdighetsmedaljer du vinner ved å være flink.
Disse utvider levetiden, og vil dukke opp i ditt private onlinehjem når «Home» lanseres til neste år.
På toppen av dette kommer de strålende vakre miljøene og en en stram, deilig dramaturgi.
Naughty Dog (som også står bak «Jak»-serien på PS2 og «Crash Bandicoot»-serien på PS1) vet hva de holder på med, og har på mesterlig vis snekret sammen en fjellstø spillopplevelse.
Det er ingenting som skurrer, irritasjonsmomentene er så og si fraværende - hvilket er uvanlig, selv i de mest komplette spill.
«Uncharted:
Drake's Fortune» flyter i det hele tatt avgårde som søt fløte, det er et spill det må være bortimot komplett umulig å mislike.
Det har derimot også sine små skuffelser.
Den største av disse er mangelen på en skikkelig skurk, her er spillet såpass vag og forvirrende at det går ut over motivasjonen og demper spenningsnivået i sluttsekvensen.
Jeg kunne også ha tenkt meg noen mer utfordrende puzzles og en litt større grad av miljønavigering, men det har kanskje mest med mitt kjærlighetsforhold til «Tomb Raider» å gjøre.
Og dette blir uansett pirk.
«Uncharted:
Drake's Fortune» er et spill det er veldig, veldig lett å anbefale.
PS:
I salg fra onsdag 5. desember.
Gameplay-trailer fra PS3-spillet Uncharted:
Drake's Fortune
| 1
|
100433
|
Nok nå!
Krasj!
Krakk!
Ka-blam!
Ikke så mye en film, som et lydspor
| 0
|
100434
|
Dumskapens hotell
«Ha dæ vækk, ditt spøkels!»
| 0
|
100436
|
Michael Moore - en svindler?
Interessant og munter, men lite destruktiv Michael Moore-kritikk.
DUKKER OPP
I FILMEN (blant andre):
Michael Moore, George W. Bush, Ralph Nader, John Kerry, Dick Cheney, Harvey Weinstein, Roger Ebert, Ronald Reagan, Quentin Tarantino, Jimmy Carter, Wesley Clark, Susan Sarandon.
HANDLER OM:
Regiparet Debbie Melnyk og Rick Caine er venstreorienterte, canadiske dokumentarfilmskapere.
Som så mange andre venstreorienterte, var deres begeistring for og beundring av dokumentarfilmguruen Michael Moore.
Men da de startet på å lage en film om mannen, fant de mye klanderverdig om en - i følge filmen - manipulerende, kryssklippende, selvnytende, hensynsløs og tildels løgnaktig mann.
DOM:
Det er interessant og nyttig å la en propagandist som Moore gjennomgå en omgang av hans egen dokumentarfilm-medisin.
Slik bør demokratiet og ytringsfriheten fungere.
Og sant nok:
Det er elementer i denne filmen som ikke er særlig flatterende, mildt sagt, for Michael Moore.
På den annen side:
Det er svært mye her som handler om metode og relativt diskutable prinsipper.
Alle med en smule observasjonsevne, vil uansett for lengst ha merket seg buldrebassen Moores retoriske hensynsløshet i filmer som «Farenheit 9/11» og «Sicko».
Men har han i hovedsak tatt feil; er hans grunnleggende samfunnskritikk unyttig eller gal?
Det makter ikke den detaljorienterte «På sporet av Michael Moore» å belyse - enn si reise en diskusjon om.
Så denne filmen anbefales på det varmeste som seminarpost neste gang filmstudenter og andre spesielt interesserte samles.
Generelt er filmen et ærlig og velment forsøk på å angripe en begavet og retorisk genial dokumentarist, uten noen gang å være i nærheten av «offerets» standard.
| 0
|
100437
|
Lara i konvertert toppform
Xbox 360-versjonen av «Tomb Raider: Anniversary» er minst like underholdende som PS2- og PC-versjonen.
Når man synes det er like morsomt å spille et spill for andre gang på kort tid, er det definitivt et godt tegn.
Det er akkurat det som er tilfellet med Xbox 360-versjonen av «Tomb Raider: Anniversary».
Tidligere i år storkoste jeg meg gjennom PS2-versjonen av spillet og endte opp med en klar, sterk femmer på terningen, og jeg ser ingen grunn til å mene noe annet om Xbox 360-versjonen.
Vi snakker altså om det originale «Tomb Raider»-spillet fra 1996 her, oppgradert og oppjustert til det man kan forvente seg av moderne spill.
Nye områder er lagt til, Lara Croft har fått et betydelig utvidet bevegelsesregister og grafikken er mye, mye penere.
Kjernen er derimot den samme.
«Tomb Raider:
Anniversary» er et spill hvor du bruker veldig mye av tiden til utforsking av ruinene fra eldgamle sivilisasjoner.
Halsbrekkende hopp, intens klatring, farlige feller og stadig undring over hvordan man skal komme seg fra A til B.
Sitrende isolasjon og utforskningsglede avbrutt av actionsekvenser med farlige dyr og skumle monstere nå og da.
Jeg har gått langt mer i detalj på hvorfor dette spillet er såpass bra i anmeldelsen av PS2- og PC-versjonen, så jeg anbefaler nysgjerrige sjeler å ta turen dit.
Her nøyer jeg meg simpelthen med å konstatere at spillet ser litt penere ut på Xbox 360, og at inkluderingen av «achievement»-poeng gjør underverker med spillegleden.
Ellers er spillet helt likt.
Og da kan jeg tilgi at konverteringen er litt slapp - det lugger litt innimellom når det skjer mye på skjermen, men det påvirker ikke spillopplevelsen i nevneverdig grad.
Fantastisk engasjerende og særdeles underholdende, rett og slett.
PS:
«Tomb Raider: Anniversary» er også tilgjengelig for kjøp og nedlasting på Xbox Live Arcade i to blokker dersom du eier «Tomb Raider:
Legend» fra før.
Spillet kommer også på Wii 7. desember.
Jeg gjør også oppmerksom på at anmeldelsen er basert på rundt to timers spilletid.
| 1
|
100438
|
Overlegen macho-action
Hvis du er lei av overkompliserte og realistiske skytespill, kan dette være noe for deg.
Vi snakker «old school», adrenalinpumpende action i lynkjapt tempo med machomenn og absurde våpen som ledsagere.
Og etter utallige skytespill som lener mot mer langsom, realistisk og kompleks action, er det faktisk en befrielse.
Her får du et knippe brett skreddersydd for henholdsvis «deathmatch», «team deatchmatch», «duel» og «capture the flag» (med og uten kjøretøy).
Et heseblesende kuleregn hvor en dyp, barsk røst proklamerer belønninger som «headshot», «monster kill» og «shaft master».
Jeg kjenner nesten håret på brystet vokse i takt med adrenalin-nivået.
Nydelig.
Kjernen i «Unreal Tournament III» er derimot «Warfare»-moduset, som blander de to tidligere favorittene «Assault» og «Onslaught».
Her er bruk av taktikk og diverse kjøretøy på enorme brett essensielle for seier, uten at spillet mister sitt enestående machopreg.
Kjøretøyene du kan bruke er enten fra Axon (modifiserte versjoner av de du fant i «Unreal Tournament 2004») eller fra Necris-rasen.
Menneskelig sci-fi-teknologi i kamp mot fantastiske, forskrudde og skremmende farkoster med buktende tentakler.
Jeg er ikke sikker på hvor godt de forskjellige kjøretøyene er balansert ennå, slikt tar jo gjerne litt tid i denne typen spill, men jeg kan i alle fall skrive under på at kampene er en fryd for øyet.
I tillegg til å være ekstremt underholdende.
Og jeg tar forbehold om at det er nettspilling du eventuelt kjøper dette spillet for.
Enspillerdelen er nemlig tragisk dårlig.
Som den pleier å være i denne typen arenabaserte skytespill, forsåvidt, men Epic Games har forsøkt å lage en historie som gir det hele kontekst denne gangen, noe de mislykkes med.
Kamp mot datastyrte motstandere i spill som dette er bare ikke særlig gøy, og en pinlig harryhistorie gjør det ikke akkurat morsommere.
Snarere tvert imot, vil jeg påstå.
Men dette handler altså om nettspilling, om den herlige opplevelsen av å konkurrere med og mot andre i sporten «skyt først, still spørsmål senere».
Det handler om å lære deg hvert eneste våpen, hvert eneste brett og hvert eneste kjøretøy ut og inn - helt til du handler uten å tenke og lar kampfølelse og teft for gørr styre hender og føtter.
Det å komme dit er en magisk opplevelse, og jeg føler meg rimelig sikker på at «Unreal Tournament III» har alt som skal til for å fremkalle denne magien.
Det byr på både umiddelbar tilfredsstillelse og dybde i kraft av stadig voksende forståelse for hva som skal til for å få has på de du konkurrerer mot.
Samtidig føles både våpnene, kjøretøyene og brettene...
«riktige», i mangelen på et bedre ord.
Det er substans i det absurde.
Og da mener jeg det blir feil å trekke for en meningsløs enspillerdel.
PS:
PC-versjonen av spillet er i salg fra i dag.
PS3-versjonen kommer ut i USA før jul og i Europa like over nyttår.
En versjon til Xbox 360 er ventet en stund etter det igjen.
Minimumskrav: Windows XP SP2/Windows Vista, 2 GHz prosessor, 512 MB RAM, Nvidia 6200/ATI Radeon 9600 skjermkort, 8 GB ledig harddiskplass.
Anbefalt:
2,4 GHz Dual Core prosessor, 1 GB RAM, Nvidia 7800GTX/ATI x1300 skjermkort, 8 GB ledig harddiskplass.
| 1
|
100439
|
Kriminelt god!
Gangsterfilmen som har alt; her har vi en klassiker!
HANDLER OM:
Frank Lucas var afro-amerikaneren som med en blanding av steinhard brutalitet og meget sunn forretningssans behersket narkotikaomsetningen i sentrale deler av New York rundt 1970.
Det tok lang tid før han kom i politiets søkelys - av flere grunner.
Viktigst var kanskje at han holdt en meget lav profil til tross for sin kommersielle «vellykkethet» (han sørget selv for import av ren heroin, og kunne derfor selge billig.
Men han utnyttet også behendig det faktum at det var temmelig utenkelig at en farget mann skulle overta den businessen italiensk mafia hadde behersket i mange tiår.
I tillegg til dette var New Yorks narkotikapoliti notorisk korrupt.
Men det fantes ærlige politifolk.
Richie Roberts var en av dem.
Så mens Vietnam-krigen gikk mot slutten, mens den «gamle verden» råtnet på rot, fortelles to parallelle historier:
Narkobaronens ubetingede suksess.
Og den ærlige purkens iherdige innsats for hva som var rett og riktig.
Begge de historiske personene lever fortsatt.
DOM:
Denne filmen har alt!
Stort, klassisk drama, sitrende spenning, brutalitet og kjærlighet, fullstendig troverdige roller, grusomt forfall, svimlende rikdom, en tidskoloritt med alt fra det krigsødelagte USA til tusenvis av elendige narkoofre.
Det hele er suberbt sydd sammen, dramaet er gjennomprofesjonelt spilt, foto nervebristende fortellende, musikken helt dekkende.
Kort sagt:
Kan man spør om noe mer?
Neppe!
| 1
|
100441
|
Minimalt komisk
Hvor lite går det egentlig an å le av?
HANDLER OM:
Rod er en relativt ung mann, som lever hjemme hos mamma.
Fast i troen på at hans far var en forulykket stuntmann, er «halsbrekkende» stunts med pedalmoped alt Rod lever for.
Det går galt.
Hver gang.
DOM:
Sjangeren er etterhvert mystisk velprøvd:
Ung, glisende, tanketom mann med pornobart og 70-talls-tilbøyeligheter, gjør absolutt alt galt.
Men vinner alles hjerter - også den utvalgte, alt for pene jentas.
«Hot Rod» har utvilsomt sine øyeblikk.
Men for det meste blir man sittende å undres over hvor lite en del amerikanske komikere for tiden behøver å gjøre for å bli betraktet som - oh! - so funny.
Det blir nesten interessant.
Litt morsomt.
Og ganske kjedelig inne i mellom.
| 0
|
100442
|
Luftgitar er ikke for alle
Drømmen har seks strenger
| 0
|
100443
|
Årets strategiskuffelse
«Empire Earth»-serien var kjent for en herlig overflod av historiske epoker, sivilisasjoner, enheter, ressurser og annet snadder.
«Empire Earth III» har blitt strippet ned til underbuksene og kastet ut i kulden.
På begynnelsen av dette årtusenet fór «Empire Earth» som en revolusjonerede vind gjennom strategispillenes litt støvete rekker.
I en subgenre dominert av Microsofts «Age of Empires» turte «Empire Earth» å gjøre noe nytt og spennende.
Istedetfor å gi oss et lite knippe tidsaldere, et halvt dusin sivilisasjoner og et par dusin enheter, fikk vi servert fjorten tidsaldere, over tjue sivilisasjoner, mengder av enheter og fire gode kampanjer.
«Empire Earth» lekte ikke episk, det var selve definisjonen på episk.
Oppfølgeren «Empire Earth II» dukket opp i 2005 og slo like godt til med enda en tidsalder, forbedret grafikk og hele ni ressurstyper.
Antall sivilisasjoner ble riktignok kuttet ned til fjorten og spillet fikk ikke fullt så god kritikk som originalen, men det var et knallsterkt kvalitetsspill som gav oss «Empire Earth»-fans akkurat det vi ville ha.
Uforskammet mye innhold, tur-retur-tur-retur med ketchupflasken og en multiplayer fylt med like mange ulike taktikker som det var onlinespillere.
Foreløpig har jeg ikke sagt et ord om «Empire Earth III».
Akkurat dét er ingen tilfeldighet, jeg prøver bare fortvilet å utsette det uungåelige, prøver å ikke tenke på makkverket som kalles «Empire Earth III».
Jeg er så altfor, altfor glad i serien til å dra den ned i gjørmen på denne måten, men som anmelder er det strengt tatt min plikt å formidle akkurat hvorfor Vivendi og Sierra bør tilbakekalle spillet fra butikkhyllene.
La oss derfor først se litt objektivt på hva «Empire Earth III» har å by på:
Fem tidsaldere, tre sivilisasjoner, to ressurstyper og én historieløs kampanje.
Hvordan det er mulig å kalle noe slikt «Empire Earth» er for meg uforståelig, det kan utvilsomt lages gode, minimalistiske strategispill, men det er overhode ikke det man forventer fra denne serien.
Dessuten er det ikke engang et brukbart, lettspilt strategispill.
Systemkravene er helt på viddene i forhold til den stygge grafikken, stemmeleggingen på enhetene dine er så fæl at jeg grøsser ved tanken og økonomien er fullstendig ulogisk.
Man har delt inn ressurser i gull, som man får fra handelssentere, og råmateriell, som man får fra alt annet.
Råmateriell er råmateriell, uavhengig av hva du skal bruke det til.
Fisk for eksempel, er visstnok ypperlig til å bygge bombefly.
Verst av alt er allikevel styringen av troppene dine.
Tidligere i år kritiserte jeg «Supreme Commander» for å ha dårlig manøvrering, at enhetene til tider beveget seg like sakte som Sinsen-krysset i rushtiden.
Vel, til sammenlikning beveger enhetene i «Empire Earth III» seg som om de forsøker å kjøre en semi-trailer gjennom Kairo sentrum under en snøstorm, i motgående kjørefelt.
Manøvreringsevnen deres er så totalt fraværende at du må geleidige små grupper av gangen, selv i åpent terreng.
Allikevel, rett skal være rett, det finnes formildene aspekter ved «Empire Earth III».
Hovedkampanjen, hvor du skal ta over jorden med én av de tre sivilisasjonene, er faktisk ikke så ille.
Du har et oversiktskart hvor du kan flytte hærene dine, forske frem ny teknologi og avansere gjennom de fem tidsalderene.
Hadde «Empire Earth III» vært «Empire Earth II» med et nytt verdenskart, ville kartet trukket i positiv retning.
Dessverre er dette definitivt ikke «Empire Earth II», det som finnes av underholdning i kampanjen blir helt overskygget av et spill gjennomsyret av skuffelser.
Dersom det hadde fått en annen tittel, ville «Empire Earth III» kanskje klart å kjempe seg til et ekstra øye på terningen.
Men sjelden har en så sterk spillserie blitt så ramponert og ødelagt - å belønne det med noe annet enn terningens laveste siffer ville vært en fornærmelse mot forgjengerne.
Kjøp heller «Empire Earth» eller «Empire Earth II», du vil garantert ikke angre.
| 0
|
100444
|
Bloodlights:«Bloodlights»
Genre: Rock (Bloodlights / Playground)
Captain Poon har brukt to år på å finpusse sitt Bloodlights-prosjekt, etter at Gluecifer sa takk for seg.
Det skaper forventninger, forventninger som dessverre ikke helt innfrir, selv med eks-Monster Magnet-gitarist Phil Caivano som produsent.
Musikalsk har ikke kapteinen tatt altfor lange steg til siden fra gamlebandet.
Bloodlights har beholdt både energien og melodilinjene fra Gluecifer, men mangler den struttende autoriteten som sistnevnte forlot norsk rock med for to år siden.
Akkurat det skyldes ikke bare et mer labert låtutvalg, men også at Captain Poon som sanger helt mangler den sviende arrogansen og selvtilliten som Biff Malibu avleverte sin vokal med.
Men også i sammenligning med andre vokalister i samme genre faller Poon dessverre gjennom - kanskje er det derfor at stemmen hans er mikset så irriterende langt bak gitarveggene at han altfor ofte drukner?
Lyspunkter finnes, ikke minst i den mer luftige Motörhead-pastisjen «Hammer And The Wheel», men Bloodlights har et stykke å gå før innsatsviljen og stå på-humøret slår ut i full blomst på plate.
Anbefalte kjøp:
«Hammer And The Wheel», «Addiction», «Bloodlights», «Easy Target».
| 0
|
100445
|
Duran Duran:«Red Carpet Massacre»
GENRE: POP (Sony BMG)
Med retrohjelp fra selveste Timbaland.
Duran Duran er ett av mange åttitallsband som ufortrødent fortsetter en karriere et stykke bak sin storhetstid i oppmerksomhet, men det spørs om ikke celeber hjelp fra Timbaland og Justin Timberlake kan endre på det.
Sporene som de to amerikanerne har medvirket på og låner sine personlige signaturer til, ikke minst «Nite-Runner» og «Skin Diver», har en deilig retrofølelse med et moderne disco-skinn over seg.
Faktisk gjør Timbaland her Duran Duran til et mørkt og syndig synthband som skapt for dansegulvene igjen, men dessverre makter ikke Simon Le Bon og hans kolleger (Andy Taylor er for øvrig ute av gruppen) å matche kvalitetene til stjernehjelperne fra den andre siden av dammen ellers på platen.
Det fører til et svært ujevnt album, men det som er bra - neodisco-tendensene - fungerer til gjengjeld veldig bra!
ANBEFALTE KJØP:
«Nite-Runner», «Falling Down», «Skin Divers» og «Tempted».
| 0
|
100446
|
Sigrid Moldestad:«Taus.
Felefortellingar»
GENRE: FOLKEMUSIKK (Heilo/Musikkoperatørene)
«Samuline» er en av årets sterkeste låtopplevelser.
En enkel og sterk historie om musikk og lengsel, fortalt i poetiske ord og vakker melodi.
Hver gang låten er ferdig, vil jeg høre den på nytt.
Men «Taus» har mye mer å by på.
Moldestad fremstår gjennomgående som en sterk og moden kunstner, som i sang, felespill og låtskriving har levert et helstøpt album.
Hennes folkemusikalske røtter er bærebjelken, med alle fortellingene hun har vokst opp med.
Samtidig gis det et tidløst uttrykk, også takket være dyktige medmusikanter som Arne Moslåtten, Sigbjørn Apeland og Snorre Bjerck.
Det eneste som trekker ned helhetsinntrykket er et smakløst cover.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100447
|
Tarja:«My Winter Storm»
GENRE: GOTH-ROCK (Vertigo / Universal)
Vinterstormen blir brutal i år ...
«My Winter Storm» er Tarja Turunens første utspill etter at hun ble sparket ut av Nightwish for to år siden.
Her kjører hun både operaelementet og metalsidene til dette bandet ut i det ekstreme, i en kald og konseptuell ramme som ikke tar slutt før det har gått en drøy time og vi har svettet oss gjennom 18 (!) låter.
Borte er de gode låtene, borte er dynamikken og følelsesregisteret i Tarjas klassisk skolerte stemme - hennes klokkeklare sopran blir like enerverende og skarp som en nyslipt dolk etter kun et halvt minutt.
Tilbake står en maskinell park av stakkato-gitarer, Tarjas sagbladstemme og dramatiske arrangementer helt blottet for varme i en usedvanlig pompøs hybrid som aller mest minner om bastardbarnet til «Whitch Witch» på speed og liksom-skummelheten til landsmennene i Lordi.
Og hvorfor maltraktere Alice Coopers klassiske «Poison»?
Selv ikke orkene i Tolkiens «Ringenes Herre» hadde orket dette soundtracket til sine mørke gjerninger.
ANBEFALT KJØP:
«Our Great Divide»
| 0
|
100448
|
Roisin Murphy:«Overpowered»
GENRE: POP (EMI)
Den forhenværende Moloko-vokalistens andre soloalbum er en av årets mest kritikerhyllede britiske popplater, men har ikke vært så lett å selge.
En titt på det groteske coveret hinter om årsaken:
Frk.
Murphys fremtoning er rett og slett for snodig og bisarr til å nå bredt ut.
Fortiden hennes viser imidlertid at hun kan ta hitlister med storm; både «Sing It Back», «The Time Is Now» og «Never Enough» var jo digre housepopslagere rundt årtusenskiftet.
Hun fortjener å nå slike høyder igjen.
«Overpowered» er bisk elektronisk pop av typen Bertine Zetlitz har prøvd å lage i alle år, lyrisk skarp og farlig feminin.
Kombinasjonen av velsmurt maskineri og Murphys sort-hvite stemme har klare paralleller til Depeche Mode-gründer Vince Clarke og Alison Moyets ypperste bragder som duoen Yazoo, uten at dette er 1982-retro på annet vis enn i ånden.
En av de beste låtene deler tittel med Kylie Minogues forrige album, og «Overpowered» er da også en plate av typen Kylie burde slått i bordet med nå.
ANBEFALTE KJØP:
«You Know Me Better», «Movie Star», «Dear Miami», «Tell Everybody», «Body Language»
| 1
|
100449
|
Diverse artister:«Idol 2007»
GENRE: POP (RCA / Sony BMG)
Nå er den endelig her!
Du hører stemmen fra TV-reklamen, ikke sant?
Som om vi har ventet i desperat lengsel etter en enda en samling coverlåter, planket - og da mener jeg PLANKET!
- av en gjeng glade amatører fra «Idol»-finalen?
«Idol 2007» er sensasjonelt ikke noe mer enn foregående års «Idol»-plater - en spin off-suvenir for de medvirkende og den mest hardbarka TV-fansen, fullstendig uten annen verdi enn selve affeksjonsverdien for de nevnte personene.
Glenn, Timian (gripende nok), Isabella (personlighet!) og Linnea (fascinerende når stemmen er ren) har imidlertid vært smarte nok til å synge sine egne sanger og slikt blir det jo ekstrainntekter av!
Men innercoveret - som vel avslører hvor kjapt det skal gå i svingene her - byr iallfall på ufrivillig morsom lesning med sitt salige sammensurium av rekkefølgen på låtskrivernes for- og etternavn.
Eksempel; både Burt Bacharach og Glenn Lyse får beholde riktig rekkefølge, men det fortjener øyensynlig ikke Jackson Michael eller Hauge Mads.
For ikke å snakke om Crowded House-frontmann Finn Neil {hellip}
ANBEFALTE KJØP:
«For You» (Timian), «My Heart Still Moves» (Isabella), «Angels» (Bjørn Johan)
| 0
|
100450
|
Soulja Boy:«Souljaboytellem.com»
GENRE:
HIP HOP (Interscope/Universal)
Lyden av en genre som får som fortjent.
17 år gamle DeAndre Cortez Way, alias Soulja Boy, har ligget syv uker på topp i USA med singelen «Crank That».
Og mens kidsa går lykkelig amok, har de mer seriøse hip hop-mediene slaktet dette albumet sønder og sammen.
Soulja Boy er en ektefødt bastard av alt som har gått galt med hip hop de siste årene.
Det seige tempoet, det tomme selvskrytet, de pompøse tilbøyelighetene.
Forskjellen er at det er gjort med en 17-årings skjødesløse naivitet og frekkhet; det høres ut som om alt er laget på gutterommet, med internettlyd og ringetoneriff over alt.
Og, gud bedre, det er helt latterlig bråkete og ustyrtelig festlig å høre på.
Briljant stupid; mye morsommere enn de siste platene til eldre sørstatsgutter som T.I. og Chamillionaire.
Skal det først være degenerert hip hop, skal det så visst være Soulja Boy.
ANBEFALTE KJØP:
«Crank That», «Snap And Roll», «Pass It To Arab», «Soulja Girl», «Report Card»
| 1
|
100452
|
En samfunnsfiende
«SimCity Samfunn» føyer seg ikke til i rekken av gode by-bygge-spill.
Jeg mottok «SimCity Samfunn» med åpne armer og forhåpninger om fargerike byer og grønne skoger.
Litt mer kulturelt særpreg og samfunnsfølelse for å sette farge på byene i en spillserie som gjennom tidene har kommet opp med svært underholdende og solide strategiske simulasjonsspill.
Men slik ble det ikke, og mine opprinnelige åpne armer erstattes med fortvilelse og vemod.
Elementene som kunne vært med på å plassere «SimCity Samfunn» oppe på den høye hylle sammen med klassikerne av gode «SimCity»-spill, har istedenfor tatt plassen til strategien som utgjør selve grunnmuren for «SimCity»-konseptet.
Der du tidligere laget soner for industri, boliger og handel og så byene gro frem fra bakken på organisk vis, smeller du nå opp bygning for bygning slik det passer deg best i øyeblikket.
Glem tidligere utfordringer som gikk på å bygge ut fungerende vannsystem, strømforsyning, veinett, renseanlegg, t-banesystem og den slags hodebry som normalt sett følger med når man skal få en by til å fungere.
Spor av disse viktige funksjonene er fremdeles å finne, men betydningen av dem er betydelig redusert.
Man sitter med følelsen av at de kun har blitt dratt med videre for å underbygge den luftige illusjonen om at «SimCity Samfunn» er et strategisk spill.
Byen har riktignok behov for veier og strøm, men dine vind- og atomverk kan plasseres fullstendig uavhengig av byens bebyggelse ettersom de har en evne til å transportere strømmen trådløst uavhengig av tid og rom.
Det å operere t-banesystemet er begrenset til å utplassere t-baneinnganger, og simmene virker uansett stort sett fornøyde om de har en vei utenfor sin bolig.
Hva er så nytt i «SimCity Samfunn»?
Spillet sorterer bygninger - det vil si arbeidsplasser, boliger og møteplasser - under kategoriene produktivitet, velstand, kreativitet, åndelighet, autoritet og kunnskap.
Bygninger produserer eller konsumerer disse verdiene- eller energiene, om du vil - omtrent som strøm.
Dermed består det eneste elementet som kan sies å være utfordrende, det å forsøke å få balanse mellom yrkesaktiv befolkning og antall arbeidsplasser, samt mellom konsum og produksjon av de forskjellige energitypene.
Penger er som regel ikke et problem, ettersom de etter litt intensiv bygging av arbeidsplasser strømmer inn i bykassa i form av skattepenger.
Det tar ikke lang tid før det blir kastet så mye penger på deg at du vil få problemer med å holde utgiftene på et nivå som hindrer pengekassen i å renne over.
På den positive siden har «SimCity Samfunn» mange veldig fine bygninger å konstruere, faktisk det meste fra religiøse storbygninger, inkvisisjonskontor og katedraler til tulipanplantasjer, adferdslaboratorium, trehytter, bryggeri og avholdsforening.
Dessverre er det ingen sammenheng mellom bygningene man utplasserer og simmene som bruker dem.
Det hadde vært gøy om utplassering av autoritære bygg resulterte i stadig mer gråkledde, firkantede mennesker passende et samfunn à la Orwells 1984, mens religiøse bygninger og kloster førte til at man kunne se simmene vandre rundt med hodet på skakke mens de funderte over tilværelsens små og store mysterier.
Et belønningssystem som gir deg titler, heder og ære for å passere diverse milepæler som antall beboere, innbyggeres lykketilstand og konsum av forskjellige energi-typer, er en stor del av grunnen til at spillet allikevel gjør det mulig å rote bort noen få timer bak pc-skjermen før kjedsomheten tar knekken på deg.
| 0
|
100453
|
Perfeksjon i rommet
At en intergalaktisk superagent går til angrep på en menneskelig koloni er ille nok, men i bakgrunnen lurer en fare som truer med å utslette alt intelligent liv.
I «Mass Effect» er det ditt ansvar å rydde opp.
Nivået på spillhøsten så langt har vært skremmende høyt, stortittel etter stortittel har lagt listen stadig høyere.
Når «Mass Effect» allikevel spretter over med god margin, er det ikke på grunn av det solide kampsystemet eller på grunn av et velfungerende romreisesystem.
Nei, årsaken til at «Mass Effect» er et av de beste action-rollespillene noensinne, er at spillet har tidenes beste spillhistorie.
Nei, jeg tuller ikke.
Tidenes beste spillhistorie.
Final Fantasy kan gå å legge seg.
Hadde du filmet skjermen mens du spilte «Mass Effect» fra start til slutt, kunne du sendt filmen rett til ditt nærmeste filmselskap og få den gitt ut.
De knappe tyve timene det tar å spille gjennom hovedkampanjen på middels vanskelighetsgrad er endelig bevis på at Einstein hadde rett når han sa at tid er relativt.
Aldri har klokken gått så fort.
Ambisjonsnivået historien i «Mass Effect» legger seg på er ikke noe for pyser.
Å beherske episk historiefortelling er noe mange forsøker, men svært få lykkes med.
Forfattere som Victor Hugo og J.R.R Tolkien gir leseren en følelse av å bevege seg i en stor, levende verden, selv uten å direkte involvere mer enn et tosiffret antall navngitte rollefigurer.
På samme måte klarer «Mass Effect» det kunststykket å overbevise deg om at du er i tidenes største spillunivers, selv om det faktiske spillområdet er atskillig mindre enn i for eksempel Oblivion.
Det er ingen mangel på klisjéer i «Mass Effect», men dramaturgien, musikken, manuset og små vrier på originalformelene gjør at de passer perfekt inn i handlingen.
All dialog er stemmelagt, uten unntak av svært dyktige stemmeskuespillere.
Figurene du møter har dype personligheter, de virker troverdige og realistiske.
Hvor langt er for eksempel menneskehetens ambassadør villig til å strekke seg for å hjelpe deg?
En realpolitiker har ikke kommet dit han er uten å ha vært villig til å gjøre kaldblodige kalkulasjoner, samtidig som han har bein i nesen og er villig til å bryte det som er av diplomatiske normer for å hjelpe en av sine.
Valgene du gjør underveis vil også få konsekvenser, ikke bare for deg og laget ditt, men for hele menneskeheten.
Men en knallgod historie er ikke alt, da er det godt å vite at «Mass Effect» også leverer på spillbarhetsfronten.
Hvordan du går frem for å løse oppdragene dine, avhenger mye av klassen din og hvem du plukker som lagmedlemmer.
En infiltrator vil kanskje holde seg i dekning og plukke ned fiender fra avstand med snikskytterriflen sin, mens en soldat stormer inn i rom etter rom og meier ned styggedommen med en kraftig angrepsrifle.
Lagene i «Mass Effect» består av spilleren og to datastyrte lagmedlemmer.
Selv om du ikke har direkte kontroll over lagmedlemmene dine, plukker du ut utstyr og evner til dem på samme måte som til deg selv.
De er også helt uunværlige i de til tider heftige skuddutvekslingene.
De er sjelden i veien og gjør stort sett kloke taktiske valg.
Sistnevnte er faktisk litt irriterende innimellom, da de har en lei uvane med å stjele akkurat den dekningen du hadde tenkt å bruke.
Selve rollespillelementet er ikke veldig dypt, det er velfungerende og gjennomtenkt, men ikke dypt.
Er du en beinhard rollespiller som helst ser at spillene dine har mer matte og tabeller enn en gjennomsnittelig hovedfagsoppgave fra instituttet for teoretisk astrofysikk, vil nok ikke «Mass Effect» falle i smak.
Eller, det er faktisk ikke helt sant, jeg tror ingen klarer å ikke forelske seg i «Mass Effect».
Det vil bli stående som en milepæl i spillhistorien som en av de første spillene som leverte digital historiefortelling på nivå med film og litteratur.
Gameplay-trailer fra Xbox 360-rollespillet Mass Effect.
| 1
|
100456
|
Grandios islandsk råttenskap
Monumental islandsk råttenskap i et klassisk filmplot
HANDLER OM:
Det starter med at ei ung jente dør.
Det ender på en kirkegård.
Mellom disse scenene forsøker en nokså rufsete og hardt prøvet islandsk politietterforsker å finne ut av en drapsgåte og av sitt eget liv.
DOM:
Dette er både en klassisk "who-dunnit" og film noir og islandsk heimstaddiktning.
På en gang.
En voksen dose, med andre ord.
Men også en uhyre kraftfull filmopplevelse!
Balthazar Kormakur er kanskje etterhvert Islands mest spennende og uforutsigelige regissør, med en særlig sans for det sosiale bunnfallet i øystaten.
Denne gangen mer enn antyder han gallopperende jævelskap, som mer eller mindre siver opp fra selve den islanske myrjorda, "godt" hjulpet av et ikke alltid like frisk arvemateriale i en liten befolkning.
"Jar City", (Krukkebyen) viser forresten til Reykjaviks dystert/bisarre samling av mer eller mindre abnorme kroppsdeler i byens universitets patologiske avdeling.
Brrrrrrrrrrr!
Likevel blir det ikke bare trist og myrbrunt og leit.
Regissøren koster også på seg noen - riktignok særdeles svartmalte - humorinnslag.
Så ikke bare lar man seg skremme og gyse og frykte; man blir faktisk også underholdt av en alt i alt særdeles helstøpt film.
| 1
|
100458
|
Oppskriftsmessig?Håh!
«Rogue Assassin» («War»)
Hvor mange ganger har vi sett denne filmen?
Tusenvis.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.