id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
100459
|
Flyvende drage, stinkende kalkun
Et episk fantasyspill ender opp som en spillkalkun av dimensjoner.
«Lair» forsøker å være mange ting på en gang for Sony og Playstation 3.
Det prøver å være et episk fantasyspill i beste Tolkien-stil, der du får fly drager i kamp i en vakker middelalderverden.
Det skal være spillet som overbeviser deg om at bevegelsessensorene i Sixaxis-kontrolleren er en utmerket styremetode i PS3-spill.
Og det vil være et nestegenerasjonsspill som skal løfte grafikk til nye dimensjoner med den høyeste oppløsningen det er mulig å oppnå på PS3.
Det ender opp som en flau kalkun av et spill som ikke innfrir på noen av disse områdene.
Som et episk fantasyspill, mangler «Lair» originalitet.
Historien i spillet har faktisk kjøtt på beinet, der den tar for seg et samfunn med klasseskille: de teknologisk underlegne kjemper mot dragerytterne og aristokratiet.
Du spiller dragerytteren Rohn, og skal krige deg gjennom historien på ryggen av en flyvende drage.
Det er bare det at når de spillbare delene blir så uengasjerende, må du virkelig anstrenge deg for å la deg rive med av historien.
Fantasysjangeren er full av klisjeer, og heldigvis slipper vi en ren Tolkien ripoff med alver og dverger i «Lair».
Men det er nok av klisjeer til stede for det.
De gråbrune, dystre landskapene blir etterhvert så brune og dystre at du tror det er noe feil med kontrastinnstillingene på fjernsynet.
Den episke musikken blir ikke så episk, når du til stadighet oppdager at den tydelig «låner» partier fra filmer som «Ringenes Herre» og «Star Wars».
Til tross for en til tider greit fortalt historie, makter ikke «Lair» å inkludere og engasjere deg i fantasiverdenen.
Dermed kommer vi til spillets neste punkt, nemlig bruken av bevegelsessensoren til Sixaxis som styremekanisme.
I praksis betyr dette at du kontrollerer dragen ved å svinge håndkontrolleren i forskjellige retninger.
Hadde utviklerne begrenset seg til dette, hadde dette faktisk fungert ok.
Responsen er ikke på topp, og det føles litt som om man flyr i fylla, men det er en grei nok styremåte.
Problemet er bare at utviklerne har tatt helt av i bruken av Sixaxis.
Du må dytte kontrolleren frem raskt for å få mer fart, og vippe den bak for å snu 180 grader.
Til tider må du riste som en gal på den, og rykke den sidelengs kjempefort for å bølle andre drager.
Du ender opp med å se ut som komplett idiot.
Jeg har alltid gremmet meg over å se folk spille TV-spill på film og i TV-serier.
Som oftest sitter de i sofaen og peiver håndkontrollene ukontrollert rundt i overdrevne bevegelser mens de smiler og ler, liksom for å understreke for dumme seere at de faktisk spiller et TV-spill og ikke bare ser på TV.
Med «Lair» blir du faktisk seende slik ut når du spiller.
Med unntak av smilinga og latteren, da.
Kontrollmetoden i «Lair» er tungvint, klønete og mer til hinder enn hjelp.
Så kommer vi til enda et ankepunkt, nemlig grafikken.
Det er nemlig ingen tvil om at mye ser bra ut i «Lair».
På avstand.
Lander du med dragen din for å trampe på noen fotsoldater, blir du servert annenrangs grafikk fra Playstation 1 i 1997.
Grafikken i «Lair» er imponerende så lenge du ser ting på avstand eller stillbilder, den fungerer nemlig ikke like bra i praksis.
Kameraet i spillet er et godt eksempel her.
Du kan gripe fiender med dragen din og kaste de flere hundre meter vekk.
Kameraet følger da den hylende fienden på sin ferd mot døden, men når det skal returnere til deg har det en lei tendens til å henge seg opp i vegger og gulv, slik at du lenge blir flyvende i blinde mens kameramannen forsøker å finne tilbake til deg.
33 sekunder er min rekord i det ufrivillige minispillet «kameramann på bærtur».
Et annet irritasjonsmoment er den begrensede fargebruken.
Alt i «Lair» ser grått, brunt og trist ut, slik at det til tider er utrolig vanskelig å skille mellom venner og fiender i episke slag.
Heldigvis kan man se ting gjennom øynene til dragen for å skille venner fra fiender, men det er tungvint i kampens hete.
I praksis ender du bare opp med å trykke på autosikte-knappen, slik at dragen automatisk sikter på neste fiende for deg.
Jeg kunne skrevet mye mer her om de mange skuffelsene «Lair» byr på.
Om de forvirrende stein, saks og papir-kampene du må utkjempe mot andre drager i nærkamp.
Om de kjedelige og lite varierende oppdragene som bare kaster hundrevis av fiender på deg i jevne bølger.
Om det tragiske siktesystemet som gjør at du blir mer tilskuer enn aktiv spiller.
Men jeg stopper her.
Etter å ha spilt «Lair» hver kveld i en hel uke, fant jeg ut at mitt morsomste øyeblikk med spillet var å se en av de mange bakomfilmene der utviklerne går rundt i en zoologisk hage for å ta opp dyrelyder de skal bruke i «Lair».
Det burde si det meste.
| 0
|
100461
|
Vakker festbrems
Et av fjorårets beste familiespill returnerer som en mislykket hagefest.
Det er vanskelig å forstå hvorfor fjorårets «Viva Piñata» aldri ble en suksess for Microsoft på Xbox 360.
Spillet var nemlig et utmerket familiespill, med utrolig dybde, variasjon og muligheter.
Derfor er det både gledelig og synd at Microsoft følger opp det utmerkede spillet med en oppfølger.
Gledelig fordi originalen fortjener å bli spilt av mange flere.
Synd fordi oppfølgeren er en samling halsvslappe småspill.
«Viva Piñata:
Party Animals» følger oppskriften fra «Buzz Junior»-spillene på Playstation 2, ispedd litt «Mario Kart» for variasjonens skyld.
Fire spillere konkurrerer i en rekke småspill, og for å komme seg mellom spillene må man løpe om kapp på forskjellige baner.
Dette er i utgangspunktet en glimrende idé, men dessverre er småspillene for dårlig utviklet.
For mange av spillene krever at du styrer et lite sikte rundt på skjermen, noe som er vanskelig for de minste barna og uengasjerende for alle andre.
Andre igjen krever bare litt trykking, og er altfor enkle.
Utviklerne har rett og slett ikke klart å finne en balanse som engasjerer spillerne.
Racingbiten mellom småspillene er kanskje spillets sterkeste kort, men også denne blir man lei etterhvert fordi den blir for lite utfordrende.
«Viva Piñata» har gått fra å være et utmerket familiespill utviklet med hjerte og sjel, til å bli et billig lisensspill basert på en tegneserie på NRK.
Har du barn og 360, så gjør du deg selv en stor tjeneste ved å heller investere i fjorårets spill, som både du og barna dine kommer til å spille langt mer enn denne festbremsen.
PS:
I salg fra fredag 16. november.
| 0
|
100462
|
Intenst og overtydelig
Drama med store bokstaver og uten tenkepauser.
HANDLING:
Ukrainske
Irena har en skjult agenda når hun tar seg jobb som hushjelp hos en rik italiensk gullsmedfamilie.
En grusom fortid med prostitusjon og mishandling er i ferd med å innhente henne, men hun går den i møte - og skyr ingen midler for å oppnå det hun ønsker.
DOM:
Regissør Giuseppe Tornatore er mannen bak den romantiske «Cinema Paradiso», men legger seg etter en ganske annen list denne gangen.
«Den ukjente» er et intenst ubehagelig drama.
Hovedrolleinnehaver Kseniya Rappoport har et fint ansikt som uttrykker hat, håpløshet og sårhet samtidig.
Som Irena er hun en målrettet hevner, men framstår likevel som dypt menneskelig.
Innimellom funker filmens voldsomme uttrykk, som når Irena lærer Thea - datteren i familien - å bokstavelig talt stå opp for seg selv, ved gjentatte ganger å dytte henne i gulvet.
Det er sterkt og vondt å se på.
Men gjennom to timer skal alt overdramatiseres, understrekes og hamres inn.
Filmen er overlesset med ladet klassisk musikk som virker mer anmassende enn effektfullt.
Publikum gis aldri anledning til å dvele ved et bilde, eller fylle scenene med mening.
Dessuten ser filmen ut som om den er laget på 1990-tallet, med noen tåpelige, musikkvideoaktige minnesekvenser.
Spesielt slutten hadde det vært tjenelig å holde mer åpen.
Filmskaperne har åpenbart mye på hjertet, men innimellom er det greit å la publikum tenke litt selv og.
| 0
|
100464
|
Led Zeppelin:«Led Zeppelin III»
Tredjealbumet har sin skjerv hjerneknusende riffrockere - «Immigrant Song», «Celebration Day», «Out On The Tiles»; samt den kanskje best av bandets lange, langsomme bluesøkter, «Since I've Been Loving You».
Men i sin tid ble «III» ansett som en merksnodig venstresving, og noe av en kommersiell nedtur.
Bandets svært originale, men varme og respektfulle omgang med tradisjonelle rurale musikkformer har imidlertid skjenket dette modige, egenartede albumet stor respekt og kjærlighet i ettertid, og er i dag noe av grunnen til at Led Zeppelin aldri blir nevnt i samme åndedrag som - åh, Uriah Heep, for eksempel.
«III», hovedsakelig skrevet i en hytte på den engelske landsbygda, skiller klinten fra hveten - og gjør det via kvaliteten også Bob Dylan fant i folkemusikken:
«Nothin' but mystery».
Som den tradisjonelle musikken selv, har den overlevd tidens tann med absolutt bravur.
| 1
|
100465
|
Led Zeppelin:«Led Zeppelin IV»
Man må gjerne mene - slik Robert Plant og utallige instrumentbutikkinnehavere verden over gjør - at «Stairway To Heaven» burde fjernes fra jordens overflate.
Men selv med den ryddet vekk, fra sin plass på slutten av det som en gang var «side 1», ville Led Zeppelins egentlig helt utitulerte fjerde album vært en av rockhistoriens kolosser.
Til og med John Bonhams trommenummer «Four Sticks» er lettere uforglemmelig her.
Den er omgitt av beinhard, genredefinerende hardrock - avantgarde-rifforamaet i «Black Dog», Little Richard-hysteriet i «Rock 'n' Roll», funky «Misty Mountain Hop».
Men også den trolske duetten med Fairport Conventions Sandy Denny, «The Battle Of Evermore», og den myke balladen «Going To California».
Sist, og aller størst, er «When The Levee Breaks»:
En nitid oppbygd bluessymfoni - komplett med tidenes beste trommelyd - så overveldende seig og sexy at hakepartiet simpelthen deiser i gulvet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100466
|
Led Zeppelin:«Physical Graffiti»
Definisjonen av et stort dobbeltalbum kan like gjerne være denne:
Undertegne eide «Physical Graffiti» i mange år før jeg i det hele tatt fikk rotet meg til å spille vinylplate nummer to.
Så rikt er nemlig dette komplette rock'n'roll-albumet (eventuelt: så dum er jeg), at man kan droppe hele «side tre og fire», og likevel sitte igjen med full valuta for pengene.
Maktdemonstrasjonen består paradoksalt nok av en god porsjon ubenyttede sanger spilt inn under til sesjonene til den ujevne forgjengeren, spedd ut med svimeslående sterke nyheter.
«Custard Pie», «The Wanton Song», «Houses Of The Holy» og «Trampled Underfoot» er alle knockoutslag, men det som drar en tilbake til albumet, er de lange, musikalsk søkende eposene.
«Alle» kjenner «Kashmir», og dens bror i ånden, «In The Light», er jammen ikke stort svakere.
«In My Time Of Dying» er elleve minutter beinhard bluesbrutalitet.
Og «Ten Years Gone» er overrumplende lyrisk - utstyrt som den er med ikke ett, ikke to, ikke tre, men fire skjønne gitarrefrenger.
| 1
|
100467
|
Led Zeppelin:«Coda»
Samling med tiloversblitt materiale fra arkivene.
Innspillingene spenner perioden 1969-1978, og det sier seg selv at lytteropplevelsen er ujevn og at vi ikke snakker om låter fra øverste skrivebordsskuff her.
Men det er fint å ha bandets forrykende versjon av «We're Gonna Groove» og den stressende «Wearing And Tearing» (opprinnelig tiltenkt en EP-utgivelse i forbindelse med bandets konsert på Knebworth i 1979) i hus.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100468
|
Led Zeppelin:«The Song Remains The Same»
Det burde ikke ha vært mulig, men faktum er at både konsertfilmen «The Song Remains The Same» og det medfølgende lydsporet (innspilt tre år før utgivelsen, i New York i juli 1973), er kjedelige greier.
Etter utgivelsen av den utrolige «DVD» (2003) og det akkompagnerende trippelalbumet «How The West Was Won» (samme år), er det ikke lenger noen skjellig grunn til å punge ut for dette skuffende, merkelig kraftløse albumet.
Annet enn for fans som uansett må ha alt da, selvsagt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100469
|
Led Zeppelin:«How The West Was Won»
Tre CD-er med nesten komisk autoritære opptak fra bandets adopterte «hjemland», California, i juni 1972.
«How The West Was Won» er en nødvendig investering for fremskredne fans, da den til fulle beviser at Led Zeppelin var et improvisatorisk konsertensemble (både Page og Bonham gjør stadig uventede ting her) - og fordi den spiser «The Song Remains The Same» til frokost.
Da denne kom i 2003, samtidig med den fabelaktige «DVD», kunne det ikke lenger være noen som helst slags tvil om at dette var et band som var vel så bra på scenen som i studioet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100470
|
Led Zeppelin:«Mothership»
(Swan Song/Warner)
Høydepunkter fra et band du strengt tatt kan eie alt av.
Om man først skal lage et samlealbum med Led Zeppelin, og det skal man åpenbart, så er ikke «Mothership» noen dårlig løsning på luksusproblemet:
To CD-er, og, om du kjøper deluxeversjonen, én DVD med høydepunkter fra den fantastiske doble DVD-samlingen fra 2003, eh, «DVD».
Det er bare én låt som undertegnede føler at ikke burde ha vært her, nemlig den sjarmerende håpløse, men like fullt håpløse, «D'yer Mak'er».
Verre er det kanskje at dobbeltalbummesterverket «Physical Grafitti» (1975) kun er representert med tre kutt, mens debuten fra 1969 - en knallgod plate, det er ikke det - blir tilgodesett med hele fire.
Saken er uansett den at Led Zeppelin er et av ikke så mange rock'n'roll-band du meget vel kan - ja, kanskje bør eie alt av.
Delvis fordi de ble nødt til å gi seg før de rakk å bli dårlige.
Delvis fordi de var, i ordets mest fundamentale forstand, et klassisk albumband.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100472
|
Led Zeppelin:«Led Zeppelin II»
Monsteret finner for alvor føttene sine, og det på et album som ble spilt inn mer eller mindre på rømmen under bandets fire (!) USA-turneer i løpet av sitt første leveår.
Omslagsbildet, med bandet i tyske Luftwaffe-uniformer, er omtrent like unødvendig usubtilt som den lange orgasmesekvensen i «Whole Lotta Love» og den ufine «gammel sort bluesmann»-imitasjonen i «Bring It On Home».
Men det er simpelthen ikke mulig å krangle med riffoverskuddet i låter som «Ramble On», «Heartbreaker», «What Is And What Should Never Be» og de to allerede nevnte.
«Thank You» er det vakre unntaket fra «la oss bombe dem tilbake til steinalderen»-regelen.
Men mest av alt er «The Brown Bomber», som platen kalles blant venner, luftgitarlydsporet fremfor noe for et par-tre generasjoner kvisete, testosteronstinne gutteromsrockere.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100478
|
Maria Arredondo:«For A Moment»
(Mountain Music / Universal)
Friksjonsfri vellyd.
Det er ingen som kan ta fra Maria Arredondo sangstemmen, men vokal briljans kan aldri redde en plate alene.
På «For A Moment» synger Arredondo både kraftfullt og inderlig, men det kan virke som om platens produsenter har vært redde for at en eller annen feil skal oppdages i stemmen hennes, ettersom detaljer lesses på i lydbildet jo mer intenst Maria synger.
Pussig, for med naknere arrangementer ville vi fått et bedre og atskillig mer nyansert inntrykk av hennes kvaliteter som tolker av andres sanger.
Nå fremstår hun dessverre mer som en fange av sitt eget konsept - og platecover; en rynkefri, solbleket og retusjert popengel med en misjon om ikke å støte noen som helst av sine fortrinnsvis voksne lyttere.
«For A Moment» innfrir ikke, fordi den som helhet dessverre mangler den personligheten og selvstendigheten som bor i Maria Arredondos egen stemme.
Anbefalte kjøp:
«Inconsolable», «Mercy» og «For A Moment».
| 0
|
100480
|
Ole Paus:«Den store norske sangboka»
(EMI)
Ole Paus viser seg frem som suveren tolker.
Av og til er det et under at det kan låte så bra av en mann som knapt kan synge.
Men den rustne stemmeknekken til Ole Paus (hør bare versjonen av deLillos' «Kokken Tor»!) har en sjelden lunhet og er breddfull av varm humor når han her jager gjennom et utvalg sanger som både er overraskende og velvalgt.
Nesten like stor ære for at dette prosjektet har blitt vellykket må arrangør og produsent Håkon Iversen ha.
Iversen viser utsøkt fingerspitzgefühl rundt Paus' tolkninger, ikke minst klarer han å beholde originalenes gromme groove på nevnte «Kokken Tor» og DumDum Boys' «Splitter pine», samtidig som han skrur til Stein Ove Bergs «Manda' morra blues» med en genuin kunnskap om New Orleans-rytmer.
Ole Paus og Håkon Iversen gjør disse sangene forfriskende nye, slik tilfellet er med hele platen.
«Den store norske sangboka» er en leken og overlegen oppvisning av kjærlighet til udødelige norske sanger - på norsk.
Anbefalte kjøp:
«Manda' morra blues», «Splitter pine», «Kokken Tor», «En spennende dag for Josefine» og «Øl».
| 1
|
100481
|
Ole Edvard Antonsen:«Landscapes»
(Continental)
Trompetisten Ole Edvard Antonsen prøver å følge opp suksessen fra «Tour de Force» og «Read My Lips».
Det klarer han ikke.
«Landscapes» er en crossoverplate med litt ujevn kvalitet.
Her er en dæsj klassisk, litt jazzrock og noen poptoner.
Landskapsbildene er laget av Antonsen og Atle Halstensen med titler som «Vidda», «Svalbard» og «Bosporos».
Bildene og numrene blir litt like i form og innhold, og har de ti melodiene har lett for å gli over i hverandre.
Enkelte stedet kan musikken minne litt om filmmusikk som svever gjennom rommet.
Dessverre stopper du ikke opp ved en spesiell låt når du hører plata og sier:
Oi, den må jeg spille om igjen, dette var spennende!
Antonsen har blant annet med seg Bergen Filharmoniske Orkester på albumet.
De to sangene som har en stoppeffekt er «A'ja» med Inger Ante Ailu Gaups joik og «Mario».
Anbefalte kjøp:
«Aja», «Mario» og «Pegasus».
| 0
|
100482
|
Rein Alexander:«Song For You»
(Sony BMG)
Jakten på julebonus.
Så var vi kommet til den tiden av året hvor plateselskapene henter frem det verste i seg selv.
Og det beste de kan få til er en plate som gir den sakrale julefølelsen, men som likevel ikke inneholder julesanger, slik at den ikke bringes tilbake til butikkene i hopetall tredje juledag.
Sånn sett kan Rein Alexander meget vel treffe blink med «Song For You».
Stemmeprakten hans er det vanskelig å krangle med, og repertoaret er av typen som lar seg formidle gjennom TV-reklame.
Men her ligger problemet; mannen har lagt listen altfor høyt.
Her får du blant annet Elvis' «Always On My Mind», Dolly Partons «I Will Always Love You» og The Everly Brothers' «Crying In The Rain» - med andre ord en rekke av patospopens ypperste øyeblikk, hvis originalversjoner er nærmest umulige å overgå.
Men det er lov å prøve seg, og henholdsvis Pet Shop Boys, Whitney Houston og a-ha har da også greid å gjøre de ovennevnte låter til sine helt egne klassikere.
Rein Alexander greier på sin side ikke å gi låtene særlig annet enn teknisk begavet behandling, tonsatt av kjedelige, liktlydende arrangementer.
Sprøtt hvordan en plate med så mange knallåter kan ende som helt uvesentlig.
ANBEFALT KJØP:
«Unchained Melody»
| 0
|
100483
|
Alicia Keys:«As I Am»
(J/Sony BMG)
Keys låser opp åpne dører.
Det er hele fire år siden sist Alicia Keys ga ut et studioalbum.
Ikke så ung og lovende lenger, altså, men sånn sett er hun i ferd med å innhente seg selv - debutplaten hennes hørtes aldri ut som om den kom fra en 21-åring, og gammelmodig musikk skåret ut av treverk har vært hennes varemerke siden dag én.
«As I Am» låter, slik tittelen antyder, omtrent nøyaktig som forventet:
Keys er mer enn tilfreds med å lage en forsøksvis autentisk variant av pianodrevet syttitallssoul, noe hun behersker bra.
Samtidig tar man seg i å savne sterkere spor av personlighet, og det hadde ikke skadet med flere aha-opplevelser à la «You Don't Know My Name» heller.
Platen er hovedsakelig produsert av Keys selv, noe som får en til å tenke på læresetningen om at hvis du er din egen advokat, har du en dum klient.
Sikkert er det i hvert fall at dette er lyden av en artist på stedet hvil, som burde tatt et steg videre nå.
Heldigvis har de fire årene generert akkurat nok gode sanger til at vi lar dette passere.
ANBEFALTE KJØP:
«Go Ahead», «No One», «Wreckless Love», «Sure Looks Good To Me»
| 0
|
100485
|
Nick Cave / Warren Ellis:«The Assasination Of Jesse James»
(Mute / Warner)
Helinstrumental filmmusikk fra Nick Cave.
Kan et stemmeløst Cave-album bli interessant?
Vel, bare delvis.
Med fare for å gjenta meg selv i det kjedsommelige, så fungerer filmmusikk aller oftest best når den ledsager bildene fra filmen.
Dette gjelder i enda større grad for disse to bandkompisenes nye plate enn tilfellet var med musikken til «The Preposition» for halvannet år siden.
Lydbildet er enda mer dvelende og melankolsk denne gangen, fela til Warren Ellis enda mer forsiktig og Nick Caves piano tangerer til tider new age-mystikk.
Det lille som er verdt å ta med seg fra denne filmusikken er til gjengjeld ulidelig vakkert, ikke minst avsluttende «Song For Bob».
ANBEFALTE KJØP:
«Another Rather Lovely Thing», «Carnival», «Destined For Great Things» og «Song For Bob».
| 0
|
100486
|
Tine Thing Helseth:«Haydn, Albinoni, Neruda og Hummel»
Simax
Trompet-esset Tine
Den 20-årige trompetisten Tine Thing Helseth har allerede spilt med mange store, internasjonale orkestre og fått masse priser - mest kjent ble hun for annenplassen i EBU-konkurransen «Young Musician» i Wien i 2006.
Nå er cd-debuten her, og på den leverer hun deler av selveste kjernerepertoaret for trompet, konserter av Albinoni, Neruda, Hummel og ikke minst Haydn.
Og det går så det suser.
Thing Helseth har et eksepsjonelt talent, og en teknikk som er så solid at hun slipper å tenke på den og kan konsentrere seg om musikken.
Hun fraserer fløyelsmykt i de langsomme satsene - adagiosatsen i Albinonis konsert kan godt trekkes fram som et høydepunkt her.
Og i krevende, raske passasjene spiller hun med en imponerende presisjon, det er ikke antydning til feilskjær, men derimot ørsmå nyanser som får fram detaljene i musikken.
Det Norske Kammerorkester spiller stødig med.
Hun kunne godt tatt seg større friheter og dermed lykkes med å gjøre musikken enda mer til sin.
Men det kommer nok.
Hun kan bli en kunstner av stort format.
| 1
|
100487
|
Celine Dion:«Taking Chances»
(Columbia / SonyBMG)
Visst tar dama sjanser!
«Taking Chances» holder hva tittelen lover, for Celine Dion har vel aldri tidligere gjort mer forskjellig enn hun gjør her.
Jo da, de store balladene med Dions stemmeprakt er her - ikke minst på en beatlesk versjon av Tim Christensens praktfulle «Right Next To The Right One» - men i en låt som «Eyes On Me» fremstår hun nærmest som Shakira-sensuell, på «New Dawn» er hun blues(!)-sanger, hardrocker (!) på «Can't Fight The Feelin'» og produsent Ben Moody (Evanescence) gjør den gamle Heart-svisken «Alone» til bombastisk orkesterpop.
Det virker med andre ord som om Dion har et markant behov for å vise hva hun virkelig kan etter en lengre opptreden på den glamorøse divascenen i Las Vegas, og trangen synes stor til å vise alt på en gang.
Det fører til at denne platens seksten låter føles som en kraftig overdose, selv om de mange innfallsvinklene gjør at aldri før har en Celine Dion vært like uforutsigbar.
Det skal nok likevel godt gjøres å huske mange av disse seksten låtene etterpå.
ANBEFALTE KJØP:
«Eyes On Me», «New Dawn» og «Right Next To The Right One».
| 0
|
100488
|
Spice Girls:«Greatest Hits»
(Virgin/EMI)
Å høre på en samleplate med Spice Girls er en ganske amputert opplevelse.
Ikke bare fordi den er musikalsk ujevn, men fordi det mest fascinerende ved de fem rampejentene var deres svimlende berømthet.
Uten den daglige vegg-til-vegg-dekningen av dem i media er mye av poenget borte.
Sangene deres hørtes rett og slett bedre ut hvis du satt og leste en fersk artikkel om Geris pupper samtidig.
Men jo da, de fleste singlene fra bandets to første plater er artige gjenhør i dag.
Og såpass skal vi gi dem:
«Typisk listepop» på midten av nittitallet var stort sett riktig så forferdelige greier, og Spice Girls var så avgjort med på å få kvalitetskurven i riktig retning.
De var også viktige forløpere for senere og mer interessante britiske jenteband som Sugababes og Girls Aloud.
Det kunne ikke vare; interne egoproblemer og en stadig større R&B-dominans på hitlistene tok effektivt livet av dem.
Deres etter hvert desperate forsøk på å holde tritt med de musikalske trendene er også dokumentert her, for dem som måtte synes dét er viktig.
Dette smaker av prematur revival, men det haster vel med å få pikene ut på turné mens de fortsatt er i noenlunde form fysisk.
ANBEFALTE KJØP:
«Wannabe», «Say You'll Be There», «Stop»
| 0
|
100489
|
Tropisk grafikkporno
«Crysis» byr på spennende sci-fi-action i vanvittig vakre omgivelser.
Men så spørs det om maskinen din er bra nok, da.
La oss få det mest åpenbare ut av veien med en gang: dersom du har brukt titusenvis av kroner på den råeste spillmaskinen det er mulig å lage i dag, er «Crysis» årets mest selvfølgelige kjøp.
Grafisk og teknologisk er det snakk om ren, skjær spillporno - et testamente for hva som er mulig i spill i dag.
De enestående detaljrike miljøene treffer midt i mellomgulvet, og fortsetter å hamre løs med jevne mellomrom helt til den absurd overdådige avslutningen mange timer senere.
Heldigvis har Crytek også laget et solid og spennende actionspill som fungerer uavhengig av det visuelle, men dette spiller helt opplagt annenfiolin.
Og det er også spillets største styrke - og svakhet.
Med unntak av bortskjemte spillanmeldere og spillfantaster med alt for mye penger og alt for lite å bruke dem på, tviler jeg på at spill-PCer «Crysis» krever er særlig utbredt.
Jeg skal straks gå videre, men et lite eksempel for de innvidde først:
Jeg har en PC med Intel Core 2 Quad-prosessor, to GeForce 8800 GTX-skjermkort i SLI og fire gigabyte RAM, og måtte allikevel skru endel ned på innstillingene og skjermoppløsningen for å få «Crysis» til å flyte bra.
Selv da ble det sirup av og til.
Ta gjerne det som en gravalvorlig advarsel.
Sørg for å teste demoen av spillet for å se om maskinen din er god nok.
Nuvel, nok om det.
For selv om maskinkravene til «Crysis» sannsynligvis er et år forut for sin tid, har Crytek så absolutt laget et godkjent actionspill som burde fungere på lavere innstillinger også.
Det starter til forveksling likt som deres forrige spill, «Far Cry», på en tropisk øy, og i første halvdel av spillet fremstår «Crysis» som en slags «det er dette vi egentlig prøvde å gjøre forrige gang».
Arkeologer har funnet en mystisk konstruksjon i et fjell, og nord-koreanske soldater har invadert øya for å få kontroll over oppdagelsen.
Det liker onkel Sam dårlig, og - surprise, surprise - det er der du kommer inn i bildet.
Du styrer en amerikansk elitesoldat med en ufattelig heftig nanodrakt, som gjør det mulig å bli sterkere, raskere, mer skuddsikker, usynlig og mer slagkraftig i perioder av vekslende varighet.
I begynnelsen syntes jeg egentlig «Crysis» var ganske kjipt, men det var mest fordi jeg ikke hadde helt forstått hvilke muligheter som lå i disse egenskapene.
Man kan riktignok snike seg rundt og sånn, men jeg mener spillet er tilrettelagt for «Rambo»-takter.
Det er eksempelvis både morsommere og mer vellykket å bruke den økte farten til å sprinte rundt i skogen og skyte soldater med hagle - med noen solide nakketak med påfølgende pælming metervis opp i luften som krydder - enn å legge seg på lur med kikkertsikte.
Det er her jeg fant mitt «eureka»-øyeblikk i spillet.
Etter det var det bare å hente inspirasjon fra introfilmen til spillet og peise på.
Det er helt opplagt at spillet er tilrettelagt for villmannskyting, så pust dypt og slipp villdyret løs.
Det å skyte soldater fra avstand er for eksempel bortimot komplett umulig, du kan tømme flere magasiner før du får ønsket resultat.
Crytek må ha fiklet med innstillingene for å sørge for at du ser dem i hvitøyet når du fyrer av.
Med unntak av en minneverdig stridsvognsekvens, er i tillegg kjøretøyene i spillet mindre morsomme.
Igjen, her tror jeg Crytek med vilje har sørget for at du skal få lyst til å parkere og ordne opp til fots.
Dermed blir det et slags «Crackdown» i tropiske omgivelser dette her, en ny vri på ferdighetsboosterne i «Quake»- og «Unreal Tournament»-spillene, om du vil.
Og det kan jeg like.
Stort sett, i alle fall - for «Crysis» kan være brutalt vanskelig, noe som stort sett kommer av usedvanlig hissige fiender som tåler usedvanlig mange kuler.
Det er ikke alltid like lett å få actionsekvensene til å flyte i din favør, og da er spillet mer frustrerende enn morsomt.
Men så blir det til gjengjeld utrolig morsomt når du føler du har mestret en kampsituasjon, noe som gjør det forholdsvis lett å glemme frustrasjonen.
Historien i spillet er på sin side solid innenfor mine preferanser.
Jeg fråder omtrent om munnen av bøker og filmer som tar utgangspunkt i at vi finner noe begravet et eller annet sted på Jorden som er laget av ukjente metaller og som har en mye mer avansert teknologi enn vår egen.
Og jo flere tusen år dette har vært begravet, jo bedre.
Nå mener jeg at Crytek har avslørt alt for mye av disse sci-fi-elementene i «Crysis» på forhånd, men den siste halvdelen av spillet er uansett klart mer spennende enn den første.
Det er her du finner spillets mest sinnssyke begivenheter, og det veier opp for at friheten fra de tidlige brettene innskrenkes.
På flerspillersiden, har Crytek - i tillegg til det obligatoriske «deathmatch»-moduset (her under navnet «Action») - konstruert «Power Struggle», en av de mest avanserte flerspillermodusene i et skytespill noen sinne (se video i bunnen av denne anmeldelsen).
Her starter de to lagene på nesten bar bakke i hver runde, og så er målet å ta over strategiske kontrollpunkter for å få mulighet til å bygge bedre våpen og kjøretøy.
Det er med andre ord mye som kan gå galt når 32 spillere braker sammen her, potensialet for en overvekt av spillere som ikke helt skjønner hva som foregår er stort.
Men på den annen side er potensialet veldig stort dersom man samler sammen 32 spillere som vet hva «lagarbeid» betyr.
Noe som igjen betyr at det er spillerne selv som avgjør hvor bra «Crysis» er i multiplayer.
En slags miks av «Quake» og «Battlefield 2142», altså, noe som gjør at «Crysis» skiller seg ut på en positiv måte.
Det er derimot alt for tidlig å si noe mer bombastisk om flerspillerdelen enn at det er veldig lovende.
Hvis man skreller bort den vanvittig imponerende grafikken, er det verdt å nevne at det finnes bedre skytespill enn dette på markedet.
Jeg rangerer både «Bioshock», «Call of Duty 4», «Gears of War» og «Half-Life 2: Episode Two» foran «Crysis» i ren underholdningsverdi.
Men det sier mer om hvor kvalitetstung denne genren har vært i høst enn om «Crysis».
For dette er absolutt godkjent uansett.
PS:
I salg fra torsdag 15. november.
Hovedpersonen i PC-spillet Crysis har en nanodrakt med heftige egenskaper.
Her får du en introduksjon.
| 1
|
100490
|
Sensasjonelt bra
Med en unik setting, utfordrende tematikk, overlegen spillbarhet og nydelige miljøer, setter «Assassin's Creed» svært dype spor i spillenes verden.
Det er virkelig ubeskrivelig deilig å dykke ned i spill som dette.
«Assassin's Creed» er et enormt underholdende actionspill med givende utforsking av slående vakre miljøer, en ulidelig spennende historie og overlegne sverd- og knivkamper.
Men det er også et spill som våger å begi seg ut på utfordrende tematikk og en setting som spillenes verden aldri har sett før.
Og det er denne miksen som gjør «Assassin's Creed» til et av årets aller beste spill.
Vi befinner oss i Det hellige land i 1191.
Kong Richard og hans korsfarere forsøker å ta tilbake området fra den muslimske sultanen Saladin.
Ubisoft Montreal har gjenskapt byene Jerusalem, Damaskus og Akre, og flere personer fra virkeligheten dukker også opp i en historie som blander historiske fakta med fiksjon.
Hashshashin-sekten, bestående av effektive snikmordere, forsøker å få en slutt på krigen.
Og det er her du kommer inn i bildet.
Du styrer snikmorderen Altair på tokt i de tre gigantiske byene, og målet er å likvidere krigsprofitører på begge sider av konflikten.
Hvert oppdrag innledes av en research-fase, hvor du skal klatre til toppen av høye bygninger for å få oversikt, overhøre hemmelige samtaler, banke informasjon ut av folk og stjele dokumenter.
Deretter er det duket for en snikende klappjakt på ditt hovedmål, etterfulgt av en intens fluktsekvens med rasende soldater og vakter i hælene.
Det hele foregår i vanvittig detaljerte miljøer, hvor innbyggerne i byene summer avgårde i sine daglige gjøremål, hvor hver eneste bygning er unik, hvor dempede bylyder ligger som et konstant bakteppe og hvor sollyset bølger over miljøene gjennom skyene.
«Grand Theft Auto» blandet med «Prince of Persia», «Shadow of the Colossus», «Hitman» og «Need For Speed: Most Wanted», på en måte, selv om helheten i «Assassin's Creed» så absolutt oppleves som forfriskende unik.
Frihetsfølelsen er så total at den nesten blir overveldende.
Sverdslåssingen er blant de mest tilfredsstillende kampene jeg har hatt i et spill noen sinne.
Og likvideringen av hovedmålene fremstår som noen udiskutable høyder i en spillopplevelse som jevnt over holder et eksepsjonelt høyt nivå.
Ubisoft Montreal demonstrerer dessuten håndtverk av ypperste slag i både spillmekanikker, animasjoner, historiefortelling, miljøer, visuell stil og lydbilde.
Og danske Jesper Kyd («Hitman»-serien) har laget et helt fantastisk bra soundtrack.
«Assassin's Creed» har i tillegg en parallell historie som tvinnes inn i hovedhistorien.
Et grep som fungerer veldig, veldig bra, og som kommer til å gi spillere mye å gruble på i tiden frem mot den uunngåelige oppfølgeren.
Det er riktignok ting å sette fingeren på også.
Fiendene er ikke så fryktelig smarte at det gjør noe og det er kjipt at de datastyrte innbyggerne i byene har en tendens til å si det samme gang på gang.
Jeg er av den oppfatning at fiendene kanskje ikke bør være særlig smartere enn de er her, jeg ser for meg mye frustrasjon som en følge av økt vanskelighetsgrad.
Men idiotien de demonstrerer bryter innimellom illusjonen spillet skaper, og det er et problem spillutviklere bør jobbe med fremover.
Det bør også nevnes at friheten du får i «Assassin's Creed» har en mengde regler for å sette spillbarheten i fungerende rammer, noe jeg ikke hadde noen problemer med, men som kan fremstå som frustrerende ulogisk for enkelte.
Men alt dette fremstår som totalt uvesentlig i lys av de overlegne kvalitetene spillet ellers innehar.
«Assassin's Creed» inviterer til refleksjon over et tema som i dag er mer aktuelt enn noen sinne, samtidig som det byr på action og eventyr av ubestridt klassikernivå.
I likhet med «Bioshock» er «Assassin's Creed» et spill som vil mye mer enn å «bare» underholde, og det er i mine øyne disse to spillene som står for den mest interessante trenden i spillenes verden akkurat nå.
Mange mener spill som «Singstar», «Buzz» og «Wii Sports» må til for å konvertere alle til ihuga spillere, og det ligger naturligvis noe i det.
Men det er definitivt ikke hele sannheten.
For det er ikke bare inkluderende bredde interaktiv underholdning mangler - behovet for interessant, moden dybde er også skrikende åpenbar.
Og her er «Assassin's Creed» mer relevant enn det aller meste på markedet.
Sensasjonelt bra, simpelthen.
PS:
Kommer på Xbox 360 og PS3 torsdag 15. november, med PC-versjon på vei over nyttår.
Det er kun 360-versjonen som er testet.
Trailer fra Xbox 360- og PS3-spillet Assassins Creed.
| 1
|
100491
|
En sann spillstjerne
«Super Mario Galaxy» strekker seg ikke bare etter stjernene.
Det reiser ut og griper fatt i dem.
Det er så herlig når spill det er knyttet skyhøye håp og stor spenning til ikke bare innfrir forventningene, men overrasker, forundrer, utfordrer, morer, gleder og fengsler i en så stor grad at du er lenket til spillkontrolleren til tomlene begynner å bli hovne og firkantede øyne ber om nåde.
Det viser seg nemlig at det etterlengtede Mario-spillet «Super Mario Galaxy» er en veldig sterk tittel og et solid kvalitetsbidrag til Wii-plattformens repertoar.
Prinsesse Peach er nok en gang kidnappet, og denne gangen er hun ikke bare plassert i et fangehull langt borte, men i en ond base i en annen del av universet.
Få blir vel overrasket når jeg nå avslører at det store oppdraget i «Super Mario Galaxy» er å hjelpe Mario med å redde den stakkars prinsessen.
Dermed bærer det ut på et galaktisk eventyr for den ellers så jordnære rørleggeren.
Blandet inn i historien er de herlig sjarmerende, og til tider imponerende sultne, småstjernene som både trenger hjelp og bistår i din jakt etter de energigivende store stjernene Bowser også har stukket av med.
Disse finner du spredt omkring på et virrvarr av fantasifulle og sprudlende levende planeter med utfordring og variasjon i det uendelige.
Det er mye å utforske i «Super Mario Galaxy» og herlige overraskelser, friske omgivelser og fascinerende skapninger myldrer på planetene du besøker.
Kontrollsystemet i spillet blander gamle og mer tradisjonelle styringsformer med nyere tvister tilpasset Wii-ens egenskaper og særegenheter.
Du styrer Mario med analogstikken og samler fargerike stjernebiter med å peke på med Wii-kontrolleren på skjermen.
Enkelte, det vil si mange, situasjoner krever dessuten at du rister løs på Wii-kontrolleren for å få Mario til å suse gjennom rommet til neste planet, hoppe litt lenger eller for å snurre rundt og slå fiender i svime.
Til tross for delvis ukonvensjonell spillbarhet, føles kontrollsystemet veldig intuitivt.
Før du vet ordet av det er det som om du selv løper rundt på de små planetene som en liten, lubben rørlegger i røde snekkerbukser.
I de fleste plattformspill er den nedovertrekkende tyngdekraften hovedkraften man skal forholde seg til.
Her tvinges man derimot til å ta stilling til at tyngdekraften ikke nødvendigvis trekker deg nedover, men inn mot planetens sentrum.
I så måte er ikke spillet bare underholdning, men en fin leksjon i fysikk vel egnet til å illustrere en forklaring for perplekse barn som lurer på hvordan kinesere kan leve opp ned på den andre siden av jorda.
Det tar likevel litt tid før man er hundre prosent vant med noen av kontrollene.
I begynnelsen (men ikke lenge altså!) tok jeg faktisk meg selv i å lene meg lett til sidene som for å hjelpe bevegelsene på skjermen, slik man gjerne styrer bilspill når man er helt ny med konsollkontroll.
De kreative plattformutformingene med roterende planeter og retninger som stadig forandrer på seg, betyr at du må tenke noe annerledes enn når du kun har en nogenlunde stillestående grunn under beina å forholde deg til.
Når alt omsider har satt seg ordentlig i fingrene, fungerer spillet knirkeløst og lykkes med å gi en spillopplevelse hvor du har full kontroll over de viktige detaljene.
Stigningen i vanskelighetsgrad er i tillegg akkurat passe bratt, og lar deg verken stå utmattet og oppgitt etter få minutter, eller på toppen og enden av strabasene uten å ha kjent pulsen stige.
«Super Mario Galaxy» gir deg også muligheten til å inkludere en venn i eventyret, som kan hjelpe deg ved å samle sammen stjernebiter og fryse fiender.
Tospilleraktiviteten er overhode ikke av de mest omfattende, men er allikevel nok til å gi følelsen av samarbeid som forvandler en passiv tilskuer til deltaker.
Selv om hele spillet, som seg hør og bør, er tro mot seriens tradisjonelle skikkelser og historieutforming, og bærer i seg elementer fra mang et Mario-spill, vil denne plattformopplevelsen kanskje spesielt appellere til de som opplevde rørleggerens eventyr på Nintendo 64.
Mange ingredienser, som musikkbruk, områder og enkelte oppdrag, vil kunne vekke minner for enhver som var med den italienske rørleggeren på eventyr i «Super Mario 64».
Du får anledning til å summe rundt som bie, skøyte rundt i isrustning, skyte flammer og gjøre deg om til spøkelse.
Gamle funksjoner fra tidlige Mario-spill, som ikke har vært sett i alle av rørleggerens siste eventyr, er plukket frem og blandet sammen med nye.
Når det er sagt, er «Super Mario Galaxy» ikke et spill som flyter på nostalgiske minner fra fordums storhet: spillet imponerer til de grader på egen hånd og fengsler spilleren fra det øyeblikket man tar i kontrolleren.
Avslutningsvis er det verdt å påpeke at det er morsomt at vår rødkledde helt omsider trekker ut i verdensrommet.
For hva er vel mer passende enn at Mario, som i en årrekke har jaget etter stjerner på landejorda, i snøverdener, under jorda og under vann, omsider får reise ut i det tilsynelatende uendelige verdensrommet der stjernene egentlig hører hjemme.
«Super Mario Galaxy» er et spill som fortjener en uforbeholden toppkarakter og som seiler inn som en stjerne blant Wii-spill.
PS:
I salg fra fredag 16. november.
Trailer fra Wii-spillet Super Mario Galaxy.
| 1
|
100492
|
Hamskifte for actionfavoritt
«Call of Duty»-serien forlater den andre verdenskrig og inviterer til actionfest i en moderne setting.
Med litt blandet resultat.
Etter å ha forsøkt å puste friskt liv i skytespill lagt til andre verdenskrig i «Call of Duty» og oppfølgeren «Call of Duty 2», trakk Infinity Ward seg rolig tilbake i 2005.
Fjorårets «Call of Duty 3» ble overlatt til Treyarchs skjelvende hender, mens seriens skapere nå har brukt to år på å gjenoppfinne serien.
Resultatet er «Call of Duty 4: Modern Warfare», et spill som forlater 1940-tallet til fordel for en mer dagsaktuell setting.
Og epokeskiftet kler Infinity Wards teft for filmatisk dramaturgi og løssluppen action veldig godt.
Den virtuelle terroristjakten, som du vekselsvis følger gjennom øynene til en britisk og en amerikansk elitesoldat, er preget av intense skuddvekslinger og heftige eksplosjoner i en velregissert actionflod som ikke mister styrke en eneste gang i løpet av de fem-seks timene spillet varer (avhengig av spillestil og vanskelighetsgrad).
Noe som er alt, alt for kort, naturligvis, dette er akseptabel lengde for en utvidelsespakke, ikke et spill til full pris.
Men samtidig bruker nå Infinity Ward tiden godt da, med veldig varierte oppdrag lagt til stemningsmettede og minneverdige miljøer.
Her briljerer utviklerne med oppfinnsomhet og skaperglede, og tre-fire ekstra timer ville muligens ikke ha gjort spillet noe bedre.
Det jeg har større problemer med å svelge, har med selve spillbarheten å gjøre.
I lys av de taktiske kvalitetsspillene «Rainbow Six: Vegas» og «Ghost Recon:
Advanced Warfighter 2», fremstår «Call of Duty 4» som ganske umoderne - den moderne settingen til tross.
Flere spill har nå innført muligheten til å ta dekning under skuddvekslinger, mens i «Call of Duty 4» må du gjøre deg selv til et lett mål for fiendenes kuler for å kunne skyte selv.
Her mener jeg «Rainbow Six: Vegas» og «Gears of War» (selv om sistnevnte egentlig er i en annen genre) har etablert en ny industristandard, noe Infinity Ward tilsynelatende er uenige i.
Jeg er heller ikke så fornøyd med at figurene man styrer i spillet ikke har særlig med kontroll over kampsituasjonene de havner i, men i steden må la seg kommandere av andre hele tiden.
Dette gir forsåvidt spillet et velfungerende heisatur-preg, men jeg føler meg lettere vingeklippet.
Det å bli dyttet videre i spillet på denne måten sørger for et jevnt adrenalinrush, men når jeg ikke føler det er mine beslutninger som driver handlingen videre, synker også engasjementet noe.
Enspillerdelen er for all del godkjent, det er lett å kalle dette spennende actionunderholdning.
Men noen STOR enspilleropplevelse synes jeg ikke «Call of Duty 4» er.
Da er det mer å hente i flerspillerdelen, som på mange måter fremstår som selve hjertet til dette spillet.
For mens det ukompliserte actionpreget får enspillerdelen til å virke litt gammeldags, skaper de samme designprinsippene en utrolig underholdende opplevelse når man spiller med og mot andre på nett.
Det finnes nok av spill hvor omtrent hver eneste tast på tastaturet brukes til en eller annen livsviktig funksjon, mens «Call of Duty 4» har rendyrket et mer forståelig og umiddelbart underholdende konsept.
I multiplayer treffer spillet blink i sin miks av pur actionmoro og taktisk dybde.
Og i dette tilfellet synes jeg det er naturlig å la det trekke opp helhetsinntrykket.
Dessuten har Infinity Ward innført et progresjonssystem hvor spillerne klatrer opp en rangstige basert på spilletid og ferdigheter, noe som gir tilgang til bedre våpen og nye egenskaper.
Samtidig får du også mulighet til å skreddersy din egen virtuelle nettsoldat basert på din rang og spillestil, og begge deler gjør «Call of Duty 4» til en svært vanedannende og engasjerende opplevelse på nett.
PS: PC-versjonen er testet.
Spillet er i salg fra i dag, fredag 9. november.
| 1
|
100493
|
Mer ståhai for lite
Et forsøk på å presse mer ut av søte-fisker-under-vann-animasjon-konseptet.
Ikke ubetinget vellykket.
HANDLER OM:
Peik er en ung, urban fisk fra nokså grumset storby-farvann.
Når hans foreldre havner i en trål, legger han ut på vandring til Revet, der tante Perle bor.
Der vannet er renere, fargene friskere, damefiskene skjønnere.
Men også livsfarlig, særlig når hvithaien Tor dukker opp...
DOM:
For det første:
Dette er ikke en oppfølging av muntre «Stor ståhai» fra et par år tilbake.
Men ellers er opplegget velkjent og forutsigelig og gjennomprøvet.
Man vet hva man får.
Så gjennomføringen er alt.
Og den er faktisk ikke særlig god.
Hele filmen er faktisk nokså tung på labben, litt dyster, nokså skremmende.
Men, bevares:
For de litt robuste, små, vil det også kunne være en velkommen gledesstund.
| 0
|
100494
|
Pinlig nok:Supermorsom!
Super-pinlig ungdomskomedie tatt ut til det helt og intelligent ekstreme.
HANDLER OM:
To passelig nerdete kompiser fra videregående må miste svenndommen før de kan bevege seg videre i livet.
De rette damene finnes for deres begjærslørede blikk.
For å komme til bunns i sakene, melder de seg frivillig til å skaffe alkohol til en kjempefest.
Det må vel være en passende måte å bli superhelter på?
DOM:
Historien er simpelthen like dum som omtrent en million tidligere amerikanske highschool-komedier.
Likevel skårer den himmelhøyt mye bedre.
Det er fordi filmen er gjennomført med intelligent dumskap, utsøkt troskyldig skittpreik, flommer av nesten vakkert konsekvent griseprat; kort sagt med en autentisitet jeg ikke kan huske å ha sett i denne typen film tidligere.
Det handler om virkelige typer, knallgodt observert, til dels ufattelig godt sydd sammen.
Og med et par komiske vrier som det virkelig lukter klasse av.
Uansett hvor grisete og ubehjelpelig-pubertile filmer som dette er, må de nødvendigvis ha et romantisk element.
Det vil si:
Uansett hvor håpløst gutta ser ut/oppfører seg, må det være håp for dem om både få seg et knull og blir noe klokere.
I den rekkefølgen.
«Superbad» har også dette elementet på plass, selvfølgelig.
Men også dette er ufattelig presist og godt turnert, vittig, innsiktsfullt og uten å bli hverken kjønnsfascistisk eller egentlig spekulativt.
Relativt imponerende, spør du meg!
| 1
|
100495
|
Italia som fetisj
Fascinerende men ustrukturert tilbakevending til Italia; landet, folket, kulturen, drømmene, virkeligheten.
HANDLER OM:
Regissøren har tatt med seg selv, sitt kamera og masse minner fra oppveksten - og forsøker å finne ut om hva både landet - og han selv - har utviklet seg til.
DOM:
Mer subjektivt enn dette kan det knapt gjøres!
Regissøren har gjort sitt livs retur gjennom hele landet, fra Milano i nord til den ytterste spissen av «støvlelandet», helt i sørvest.
Ettersom regissøren, «Mannen» har tilbrakt deler av sin oppvekst i Italia, snakker han ikke bare språket, han kjenner også metaliteten, historien, kulturhistorien.
Men det er ikke den «store» kulturen som interesserer ham, snarere helt vanlige mennesker, helt upretensiøse kaffebarer, den helt folkelige delen av fotballtribunene, togene på tredje klasse.
Mannen beveger seg i en personlig dokumentartradisjon som vi kanskje særlig husker fra danske Jacob Holdts reiser, senere multimediashow og bøker.
(VG tar intet ansvar for innholdet på eksterne nettsider).
Det skilles ikke mellom den helt personlige fortellerstemmen og den ferdige filmen.
Og Mannens forkjælte forhold til sitt andre fedreland, nærmer seg ren fetisjisme.
Flott nok, fascinerende nok - særlig dersom man har et slags kjærlighetsforhold til Italia i utgangspunktet.
Vanskeligere blir det hvis man ikke har noen referanser på forhånd.
Da blir Mannens reise temmelig ustrukturert og tilsynelatende tilfeldig.
Såpass tilfeldig, at man må kalle det en klar filmatisk svakhet, når man først innbyr et større publikum til å se verket.
Men rett skal være rett:
Det er umulig å forlate kinosalen uten et annerledes og lysere syn på menneskene rundt deg.
Og sterkt behov for en espresso.
Dobbel.
Så filmen virker!
| 0
|
100496
|
Giganter i arbeid
Giganter i arbeid her, på begge sider av kamera.
Og det er kanskje problemet.
HANDLER OM:
Ung, fyrrig frisør oppsøker den mye eldre, rike og eksentriske forfatteren for å informere om at hans har tenkt å overta hans kvinne.
Det utvikler seg riktig stygt, i form først og fremst av en verbal duell mellom to menn som gjør absolutt alt for å ødelegge hverandre.
DOM:
Harold Pinter har skrevet manus, Kenneth Brannagh har regissert.
Foran kamera:
Michael Caine, som den livstrette men kampklare eldstemann, mens Jude Law er "ungløven" på opptur - føler han selv - i samfunnet.
(I parantes bemerket:
Michael Caine har spilt i en variant av dette dramaet før:
I 1972.
Da hadde han den unge rollen, eldstemann ble fremstilt av Laurence Olivier.)
Selvfølgelig blir det bra!
Selvfølgelig blir det fascinerende!
Det er ikke en ting som ikke "stemmer":
Det postmodernistiske huset, som er tvekampens arena; dialogen med sine utstuderte og innstuderte vendinger og krinkelkroker; skuespillere som skapt for akkurat denne typen forjævelige fataliteter.
Alt er på plass.
Eller?
Problemet som etterhvert oppstår, er at man etter en stund med beundrende blikk på en så gjennomført produksjon, etter å ha latt seg imponere over teknikken til å avansert filmoverføring av et så ytterst teatralt stykke, havner i alvorlig tvil:
For en virkelig god film er vel aldri en film der man sitter og beundrer teknikken?
Kort sagt:
Glimrende oppvisning, temmelig statisk resultat!
| 0
|
100497
|
Skytefesten fortsetter
Testosteronbomben «Gears of War» har blitt PC-spill.
Og overgangen fra Xbox 360 har endt opp med å bli meget vellykket.
«Gears of War» var et av fjorårets aller beste spill.
Med baller på størrelsen med kokosnøtter, enestående grafikk og intense kamper ble det et flaggskip for Xbox 360.
Epic Games har brukt ett år på å konvertere spillet til PC.
Og tiden har åpenbart blitt brukt godt, spillet finner et naturlig og komfortabelt hjem på den nye plattformen.
Hovedstammen er intakt.
Det dreier seg fremdeles om store, sinte, innbitte og muskuløse menn i brutal kamp mot blodtørste monstere.
Det er så mye testosteron i luften her at det blir herlig selvironisk.
Epic har tidligere fokusert på spill hvor man løper og hopper rundt og skyter på det som rører seg, men her må du bevege deg langsomt frem ved å ta dekning og plassere nøye planlagte skudd.
Det har blitt en seig, taktisk, intens og tett opplevelse.
Et av de mest brukte våpnene i spillet har eksempelvis påmontert motorsag, og man trenger neppe doktorgrad i logikk for å skjønne hvorfor.
«Gears of War» er dessuten skreddersydd for co-op - hele spillet kan gjennomføres med en kompis, og det er gjort mange designvalg som tilsier at det er her spillet for alvor kommer til sin rett.
Multiplayerdelen er dessuten unik og engasjerende nok til at det helt sikkert vil finne sin plass - selv med konkurrenter som «Battlefield 2142», «Enemy Territory: Quake Wars», «Counter-Strike», «Unreal Tournament III» og «Call of Duty 4».
Men det stopper ikke med solide ferdigheter når det gjelder konvertering fra én plattform til en annen, du finner også mange gode nyheter.
Nyheten som gir mest umiddelbar glede er naturlig nok muligheten til å bruke mus og tastatur.
Håndkontroller fungerte helt supert i 360-versjonen, men jeg har vokst opp med skytespill på PC og kommer alltid til å foretrekke mus foran håndkontroller.
Epic har også dyttet fem nye kapitler inn i enspillerdelen, spillet har tre nye multiplayerbrett, ett nytt multiplayer-modus, mulighet til å lage egne brett og støtte for DirectX 10.
Alt dette gjør 360-versjonen til et fjernt ekko.
Opplevelsen rundes av med et fantastisk lydbilde, nydelig grafikk, dramatiske horrorsekvenser, herlige våpen og flere elementer (måten man lader våpnenene på, for eksempel) som sprøyter friskt blod inn i skytespillgenren.
Det er egentlig bare to grunner til at sekseren glipper, og de heter «Bioshock» og «The Orange Box».
PS:
I salg fra fredag 9. november.
| 1
|
100501
|
Jay-Z: «American Gangster»
GENRE:
HIP HOP (Roc-A-Fella/Universal)
Og så var han «verdens beste rapper» igjen.
Han er nå litt søt, Jay-Z.
Karrieren hans har falt inn i et mønster hvor hver kreative albumtriumf etterfølges av en oppblåst, selvgod middelmådighet.
Hvorpå han igjen blir ydmyk, tar seg sammen og leverer prima vare.
Og siden fjorårets «Kingdom Come» var en oppblåst, selvgod middelmådighet, er det bare å gni seg i hendene - dette er fullt på høyde med «The Black Album» (2003), og ikke så langt bak «The Blueprint» (2001) heller.
«American Gangster» skiller seg fra det typiske Jay-Z-album ved å være tilsynelatende fattig på opplagte hits.
Det er en sober, fettfri plate hvor mogulen trekker linjer mellom sin egen fortid på gateplan og det som foregår i toppetasjene han frekventerer i dag, uten å bli dust.
Det er befriende lite «bling» her; dette er lyden av en rapper i kontakt med sine røtter, som vet hvordan den slags skal tonesettes - med smakfulle syttitallssamples kjørt gjennom en skarp, nåtidsrettet produsentkvern.
Det vellykkede resultatet skal i stor grad tilskrives hovedprodusent P. Diddy, som viser at de mange flotte øyeblikkene på hans egen siste plate ikke var noe blaff.
Vel blåst - nå er det bare å grue seg til oppfølgeren.
ANBEFALTE KJØP:
«Hello Brooklyn», «Roc Boys», «I Know», «Success», «Fallin'»
| 1
|
100502
|
Edvard Grieg:Slåtter, Op.
72 og slåtter etter Knut Dahle
Ingfrid Breie Nyhus, klaver og Åshild Breie Nyhus, hardingfele.
GENRE:
Klassisk (Simax)
Søstrene Ingfrid og Åshild Breie Nyhus leverer et banebrytende arbeid med denne nye cd-en.
Ingfrid har spilt inn Griegs «Slåtter op.
72» på Griegs eget klaver, mens Åshild spiller de opprinnelige slåttene på hardingfele.
Og faktisk er det en helt ny klaverversjon vi hører.
Den er basert på nye nedtegnelser av originalmaterialet gjort av far og professor Sven Nyhus som ble utgitt i 2001.
Her er det i langt større grad tatt hensyn til utfordringene i forhold til rytmikk, metrikk og tonalitet enn man hadde kunnskap om da grunnlaget for Griegs arbeid ble gjort, og resultatet er tydelig:
Ingfrid Breie Nyhus' fremføring av disse stykkene stiller i en egen divisjon.
Det klinger avslappet på en helt annen måte enn de fleste andre fremføringer man har hørt, det flyter og låter på alle vis mye riktigere.
Dermed blir det selvfølgelig både vakkert og gripende også.
Og Åshild Breie Nyhus er en meget dyktig spellekvinne som gjør sin avdeling utmerket.
En velklingende, balansert og viktig innspilling.
| 1
|
100503
|
Kenneth Ishak:«Silver Lightning From A Black Sky»
GENRE: POP (Division Records)
Kongen av popsymfonier fra soverommet er tilbake.
Det finnes knapt en mer undervurdert låtskriver og artist i Norge enn Kenneth Ishak.
«Silver Lightning From A Black Sky» er hans tredje soloalbum.
Det er en liten åpenbaring.
Om det er nok til å løfte Kenneth Ishak ut og frem i rampelyset er en helt annen sak.
Låtene er velproduserte, men alt annet enn glatte.
Bruken av strykere og blåsere er nesten genial.
Ishak skriver nydelige og elegante sanger, med harmonier og stemninger som kan få selv den mest hardhudede til å smelte.
Slektskapet til The Posies, Grapes Of Wrath og Prefab Sprout er tydelig.
Og det er ment som en kompliment.
Likevel kunne dette uhyre jevne og lekre albumet trengt et par-tre markante hitkandidater.
Talentet til Kenneth Ishak er åpenbart, men dette er en mann som følger følelsene fremfor fornuften.
Litt mer kynisme, men bare litt, så kan det hende at et større publikum omsider følger etter.
For dette er nesten perfekt.
ANBEFALTE KJØP:
«A Tall Companion», «Snakes In The Grass» og «Highway Of Madness».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
100505
|
Sigur Ros:«Hvarf»/«Heim»
GENRE: PROGROCK (EMI)
Siste nytt fra den islandske tåkeheimen.
De har lenge vært kritiker- og kultfavoritter, men det spørs om det ikke begynner å bli litt tomt for luft i Sigur Ros-ballongen nå.
De dyrker dog sin rolle som nissete progband til fulle, og byr her på et dobbeltalbum, delt inn i én elektrisk og én live akustisk disk.
«Hvarf», den elektriske, fungerer best.
Samtidig viser både den og «Heim» hvor tynn linjen er mellom betagende Sigur Ros og gørrkjedelig Sigur Ros.
De kan kunsten å finne en sår, melankolsk nerve og balansere på den, lenge.
Men de kan også kunsten å balansere på toppen av monumentale lydvegger konstruert på ingenting.
Det er heller ikke noe godt tegn for bandet at den klart beste låten, smellvakre «Von», er hele tolv år gammel.
De har imidlertid skjønt hvor fin den er, og byr derfor på to utgaver av den for sikkerhets skyld.
Det hadde holdt med den ene, og det hadde også holdt med et vanlig enkeltalbum fra denne kanten nå.
ANBEFALTE KJØP:
«Hljomalind», «Von», «Agætis Byrjun»
| 0
|
100506
|
Nye eventyr for fantastisk spillduo
Ratchet og hans tørrvittige sidekick Clank skal redde universet igjen.
Og de gjør det med uanstrengt stil.
Høsten 2002 tok en ny spillduo meg med storm.
Etter 30 timer i Ratchet og Clanks fantastiske PS2-verden, gikk jeg umiddelbart i gang med 30 nye timer.
Spill som «Ratchet & Clank» vokser ikke på trær.
Det tok utgangspunkt i plattformgenren og skapte en unik, oppfinnsom, morsom og ekstremt engasjerende spillopplevelse.
Det er simpelthen et av de aller beste spillene jeg har spilt noen sinne.
Nå er det klart for det sjette spillet i serien (hvis du regner med «Ratchet: Gladiator» og PSP-spillet «Ratchet & Clank:
Size Matters»).
Og gjensynet er definitivt av det hjertelige slaget.
Insomniac har funnet tilbake til den uslåelige miksen av heftig miljønavigering, fantastiske kampsekvenser, givende utforsking, vellykket humor og rollespillinspirert oppgradering av de fantasirike våpnene til Ratchet.
Du kan boltre deg i en mengde forskjellige og interessante verdener, ledsaget av den evige lyden av klingende skruer og muttere du samler inn for å kunne kjøpe våpen, ammunisjon og beskyttelsesdrakter.
Historien er både velregissert, bra skrevet og til tider veldig, veldig morsom, og alle som liker å samle ting i spill inviteres til fest.
Det er heller ingenting å si på variasjonen i det du opplever, det er bortimot umulig å kjede seg en eneste gang i løpet av de 10-15 timene det tar å fullføre «Ratchet & Clank Future».
Og der finner du også den første av to minus jeg har satt i margen.
Dette spillet er det korteste og letteste i denne serien til nå, og for min del påvirker nivåsenkingen av utfordringene engasjementet mitt.
Jeg skulle også så gjerne ha sett at man blir bedre belønnet for å finne de godt skjulte gullmutterne, slik man ble i det aller første «Ratchet & Clank»-spillet.
Motivasjonen for omfattende utforsking svekkes.
Det er allikevel vanskelig å være streng mot «Ratchet & Clank Future».
Faktum er og blir at så og si ingen andre spill i denne genren kommer i nærheten av kvalitetene du finner her.
PS:
I salg fra onsdag 14. november.
| 1
|
100507
|
Gigantisk spill-godtepose
Blandingen av Lego og Star Wars har vært en suksess i spillform.
Her får du alt sammen i en pakke.
De to spillene som gjenforteller Star Wars-trilogien med Legobrikker har vært en salgssuksess for Lucasarts.
Ved å forene magien fra filmene med lekegleden til legobrikkene, har både små og store utforsket hver minste krok av Star Wars-universet via de to spillene i «Lego Star Wars»-sagaen.
«Lego Star Wars: The Complete Saga» samler de to foregående spillene i en gigantisk pakke.
Samtidig har utviklerne finpusset mange av nivåene i spillene, og til og med lagt til noen nye brett.
I tillegg finnes enda mer å samle på, flere figurer å oppdage, og så mange hemmeligheter og bonuser at du helt sikkert kan holde på til påske for å finne alt.
Som spiller inntar du rollene til forskjellige rollefigurene i filmene, og spiller gjennom de mest kjente sekvensene gjenskapt i Lego.
For det meste foregår det som et plattformspill med mange gåter og enkle kampsekvenser, men også brett der du får styre diverse romskip fra Star Wars er også med.
På hvert brett er det om å gjøre å samle opp diverse hemmeligheter som ofte krever både fingerferdighet og hodebry for å avsløre.
For å finne alle er du nødt til å gjenbesøke brettene med et bredt utvalg figurer.
Figurene deles nemlig inn i forskjellige typer, noen er flinke til å hoppe høyt, andre kan åpne spesielle dører, noen bruker sabler og andre pistoler og så videre.
Alt dette kombineres til en herlig spillopplevelse.
Star Wars har alltid handlet om fantasi, og med Legofigurenes form får du virkelig brukt fantasien til å uforske og løse de mange finurlige småoppgavene på de forskjellige brettene.
Å få tak i en gjenstand som tidligere har vært utenfor rekkevidde, er utrolig tilfredsstillende, og gleden over å utforske, låse opp nye gjenstander og komme seg videre fra brett til brett er hele tiden på topp i spillet.
Det eneste som trekker ned er at sekvensene der man styrer forskjellige fartøyer ofte blir vel kaotiske, og kan være for vanskelige å mestre for barn.
Bortsett fra dette er «Lego Star Wars: The Complete Saga» en fantastisk forundringspakke for store og små Star Wars-fans, som vil vare svært lenge.
Lett nok til at de minste kan klare seg helt fint alene, men samtidig utfordrende nok for de erfarne som vil samle på alt.
PS:
I salg fra fredag 9. november.
| 1
|
100509
|
Sett det før, ja
«Operasjon hvit snø», Brooklyn-style
HANDLER OM:
Brooklyn, New York 1988.
Pappa Burt og sønnen Joseph er politimenn.
Broren Bobby er familiens nattklubbdrivende, Eva Mendes-datende halvsorte får.
Da far og Joseph innleder en offensiv mot de russiske narkotikasmuglerne i utelivet, og livet til de tre hovedpersonene kjapt degenererer til mareritt, blir Bobby nødt til å velge side.
DOM: Phoenix, Wahlberg og regissør Grey har jobbet sammen før, nærmere bestemt i den syv år gamle «The Yards».
Så noen må ha sett frem imot «We Own The Night» med en smule forventning.
Om ikke hadde den vel neppe blitt laget?
Synd bare, at den ikke ble laget av en Martin Scorsese i toppform, snarere enn Gray.
«We Own The Night» avslører at sistnevnte har en brukbar hånd med actionsekvensene - en biljakt i striregn minner oss på hva det er filmen fremfor alt mangler, nemlig bravur, men at manuset hans nok kunne hatt godt av ytterligere syv års finpuss.
Gray låner friskt fra så vel Kain og Abel-myten som et utall New York-«snutfilmer», før filmen reduseres til en ganske så teit hevnfantasi - komplett med en umotivert moralsk pekefinger - mot slutten.
Byens gamle borgermester, Ed Koch, gjør en gjesteopptreden som seg selv.
Men filmens eneste oppsiktsvekkende kvalitet er en ikke-grusom skuespillerinnsats fra den som regel forferdelige Mendes.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100511
|
Fæle sager
Jeg kom, jeg «saw», jeg resignerte
HANDLER OM:
Vegg-til-vegg sadisme.
DOM:
Jeg noterte hele tiden på mobiltelefonen, for å få et påskudd til å se bort fra lerretet, og turen på toalettet midtveis føltes usedvanlig kjærkommen.
For en aldrende, tiltagende sart herre som undertegnede, er den nye amerikanske popcornsadismen dypt uelskelige greier.
Jeg registrerer imidlertid at jeg er i utakt med opinionen her:
«Saw IV» - en film som i min ungdom ville vært totalforbudt selv på «VHS» - topper i skrivende stund suverent kinobesøksstatistikken i USA, og kommer sikkert til å gjøre vei i innvollsvellinga her hjemme også.
Så alt jeg sier kan du vel egentlig bare ta som en varm anbefaling, din lille rakkerunge.
Ytterligere litt sutring skal jeg dog unne meg før et glass Nyco og en tidlig aften kaller:
Den frenetiske klippingen og den voldsomme lydleggingen klarer ikke helt å forhindre at filmen aldri blir like ekkel igjen som den er under den innledende obduksjonsscenen.
Når man hele tiden sitter og venter på at det aller verste skal skje, for så å registrere at det aller verste skjer, hver eneste gang - vel, så blir det ikke egentlig spennende i tradisjonell forstand.
Og den underliggende «ikke ta livet for gitt»-moralismen?
Spar meg.
«Hygg» dere på kino, Norges fremtid!
Jeg blir hjemme og ringer mamma i kveld.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100513
|
Sterkt og fascinerende Munch-portrett
Et sterkt, men fremfor alt modig forsøk på å belyse mannen og myten Edvard Munch.
HANDLER OM:
Engelskmannen Peter Watkins berømte doku-drama for TV fra 1974, for første gang på kino i Norge.
Filmen skildrer den unge Edvard Munch, hans forhold til sin dypt religiøse, borgerlige familie, hardt rammet av sinnsykdom, sykdom og død.
VGs teateranmelder Astrid Slettbak mente dette, da filmen ble vist på TV første gang:
DOM:
Et sterkt og fascinerende portrett av et menneske som, uten å gi opp, i femten år utrettelig arbeidet med det han mente var riktig.
Et arbeid som betydde et dypt personlig engasjement og som var et brudd med alle vedtatte normer for hvordan man ser sine omgivelser og hvordan man avbilder dem.
Filmen tar bare for seg Munchs såkalte kampår - fram til hans egentlige anerkjennelse og gjennombrudd.
Den understreker hvordan svært så motsetningsfylte miljøer påvirker ham, og hvordan uforstand og fordommer knekket ham.
Filmen er dessuten Watkins subjektive tolkning av hvordan evner, miljø og motstand skapte en genial maler.
Med sin suggesive og fremragende filmkunst har Watkins ikke brakt oss nærmere personen Edvard Munch, men styrket myten om ham.
| 1
|
100514
|
Gode spøkerier for barn
Den aller første norske spøkelsesfilmen for barn er rett og slett meget god!
HANDLER OM:
12-åringen
Liv er ikke helt som andre unger i blokka og nabolaget:
Hun begynner å drømme nifse drømmer.
Og nede i kjelleren får hun fornemmelse av noe, særlig når en tilsynelatende nifs svart katt viser seg for henne.
Først blir hun så redd at hun blir syk.
Ingen tror henne.
Men gradvis tegner det seg et mønster:
Liv har fått budskap om en katastrofe som kan skje.
Men hvordan skal hun får foreldre og andre voksne til å tro på hva hun opplever?
Heldigvis har hun bestekameraten Thomas!
DOM:
Det er skikkelig mye bra med denne filmen!
Ikke bare er den passelig skummel og passelig skremmende.
Men den beveger seg også så befriende ubesværet både gjennom det høyst konkrete familie- og vennelivet til Liv, og gjennom de overnaturlige elementene.
Som likevel kanskje ikke er så overnaturlig (i en engletid som vår).
Og dessuten er det helt ok datatriksingen ganske så kløktig utnyttet til å si noe om varhet for andres ulykke, om ungers kompromissløse villighet til virkelig å gjøre noe når det blir viktig nok.
Samt om adskillelse og død, når tiden er inne for dèt.
Skuespillerne er glimrende!
Særlig Tiril Eeg-Henriksen er et naturtalent helt utenom det vanlige.
Martin Mbugua følger godt opp.
Mens «foreldrene» Anne Ryg og Christian Skolmen akkopagnerer akkurat så trygt og godt og sammensatt som de bør.
Filmens minst sterke side kommer helt mot slutten, i noen actionscener.
Det skal foregå på innsiden av et nytt, stort super-cruiseskip.
Mens bildene delvis viser innsiden av en ordinær, sliten båt.
Og det blir litt for hakkete og atspredt til å holde energien helt oppe.
Men alt i alt:
Meget bra film for en utsøkt, norsk filmstund på kino for famlien!
| 1
|
100515
|
Sjarmerende bonderomantikk
Døden, kjærligheten og en ualminnelig tøff dame.
HANDLER OM:
Når den pertentelige Max får vite at han er alvorlig syk, stikker han av i bil med et stort pengebeløp fra jobben, men kommer ikke langt før han krasjer inn i gården til Emma.
For den småsprø, driftige Emma passer det utmerket å få levert både mann og penger på trappa, og hun tenker ikke slippe Max med det første.
DOM:
Mye å ta av her, «Emmas lykke» er en rik film.
De romantiske, landlige omgivelsene, den varme tonen og humoren maner lett fram ord som sprudlende og hjertelig, men «Emmas lykke» har også en svært alvorlig og temmelig brutal side.
Det begynner for eksempel med kryssklipping mellom slakting av en gris og Max' nakne, rosa overkropp under en cat-scan.
Ubehagelig.
Tross ekstreme uttrykk i begge retninger, framstår filmen som balansert.
Skuespillet er av høy kvalitet, Jördis Triebel som Emma er helt rå:
Hun er et kraftjern av en kvinne, sydende av utilslørt sensualitet og sterk nok til at hun bærer rundt på Max og bryter dører av hengslene.
Hun retter hagla mot politimannen (en annen artig type; fomlete, stakkarslig og ubehjelpelig forelska), har generelt for vane å ta situasjonen i egne hender.
Mange slike damer møter du ikke på kino.
Det er en del overdrevent patosfylt bonderomantikk her, likevel er dette en oppriktig, intelligent og vakkertrist fortelling om å takle en dødsdom.
| 1
|
100516
|
Elizabeth drukner i prakt
Praktfulle kjoler, lite annet, i 2. kapittel om Cate Blanchetts Elizabeth.
HANDLER
OM:
I 1580-årene kom den legendariske engelske dronningen Elizabeth til å stå overfor en av sine største utfordringer i løpet av sine neste 45 år som monark:
Intrigene, renkespillene og maktkampen (i stor grad styrket av den katolske motreformasjonen), gjorde at Elizabeth mer eller mindre ble tvunget til å avsi dødsdom over sin kusine, skottenes katolske dronning Mary.
Deretter gikk verdens største krigsmarine, den spanske, til angrep...
DOM:
I 1998 ble verden for alvor klar over Cate Blanchetts helt spesielle skuespillerbegavelse i "Elizabeth", om Elizabeth I`s vei til trone og makt.
Nå er det gått noen år - færre for Cate og oss enn for Elizabeth, riktignok- likefullt med tid nok til en oppfølger.
Fortsatt er denne filmen et bevis på Blanchetts helt usedvanlige begavelse.
Fortsatt er filmen en strålende oppvisning av periodedramaets potensiale som kostymeekstravagansa.
Men det er også ved kjolene historien på sett og vis stopper opp.
For mens tiden og realitetene knyttet til Elizabeths historie er et vanvittig sammesurium av potente muligheter for storytelling, forsvinner alt virkelig interessant i en fortellerteknisk spagat mellom - på den ene siden - den pludrende og høyst menneskelige Elizabeth på hjemmebane.
Og - på den andre siden - forsøk på å gjøre henne til en renheklet (protestantisk) helgen og mytefigur.
I den ene kreasjonen mer overdådig enn den andre, til øredøvende halleluja-musikk i symfonisk fullformat,med lys fra himmelen.
Det aller meste interessante, historiske, drukner med andre ord i kaskader av prakt.
Det blir rett og slett for mye av det gode.
| 0
|
100518
|
Elin Rosseland:«Trio»
NORCD/Musikkoperatørene
Det er ikke så ofte Elin Rosseland gir ut plate, men hennes utgivelser er alltid verd å vente på.
Med vibrafonist Rob Waring og bassist Mats Eilertsen som medspillere blir musikken original, åpen og lavmælt.
Ofte får man en følelse av en samtale mellom Eilertsen og Rosseland, mens Waring setter rommet med pregnante klangsøyler.
Eilertsen har en deilig ro i sitt spill, kan godt dvele ved en tone før han slipper den.
Rosselands stemme er lys og klar som kildevann, som får en viss distanse i partier der den er elektronisk behandlet.
Og det originale låtmateriale er av høyeste kvalitet, utfordrende, svalende og fengende melodisk, som i «Fabel».
Carl Petter Opsahl
| 1
|
100521
|
Anna Järvinen:«Jag fick feeling»
(Häpna/Dotshop)
Potensiell skandinavisk klassiker.
Svenskene er i ekstase over finsk-svenske Järvinen.
Musikkmagasinet Sonic synes dette er «den fineste, mest personlige og forløsende svenskspråklige popdebuten» siden Håkan Hellströms «Känn ingen sorg för mig Göteborg».
Og det er ikke vanskelig å henge seg på hylekoret.
Järvinen har nemlig plugget inn i den svenske indiepopestetikkens sentralnervesystem, og laget en plate som formelig spruter av karakter.
Med hjertedøren på vidt gap, en nesten spektakulær meloditeft og tekster som påkaller gåsehud, sunget av en stemme så fager at man får et instinktiv behov for å gi den en klem.
Det er hovedsakelig akustisk instrumentert, med kløktig bruk av folkrock og subtile jazzelementer.
Resultatet er noe av den deiligste popmusikken du får høre i høst, og avslutningssporet «Kom hem» er så trist og vakkert at tiden stopper fullstendig hver eneste gang man hører det.
ANBEFALTE KJØP:
«Götgatan», «PS, Tjörn», «Kan du gå», «Svensktalande bättre folk», «Kom hem»
| 1
|
100522
|
Backstreet Boys:«Unbreakable»
Jive / SonyBMG)
Lyden av daukjøtt.
Det eneste som er imponerende ved Backstreet Boys for tiden er utholdenheten.
De har faktisk holdt på mer eller mindre helt siden boybandenes gylne epoke på nittitallet, riktignok uten å være i nærheten av den samme populariteten som da, men likevel har de aldri gitt opp.
For undertegnede kan de for så vidt gjøre nettopp det.
Backstreet Boys anno 2007 presterer å låte klin likt gjennom fjorten låter - låter som er melodiøse nok, men som fullstendig mangler variasjon og dynamikk til at man som lytter makter å skille dem fra hverandre.
Det er ingenting her som tyder på at gutta har tatt et modent skritt videre både i alder og uttrykk, slik intensjonen har vært.
«Unbreakable» er dessverre masseprodusert, glattpolert middelmådighet på sitt verste.
Anbefalt kjøp:
«Inconsolable» - da har du hele skiva, egentlig.
| 0
|
100523
|
Mark Olson:«The Salvation Blues»
Mark Olson:
«The Salvation Blues» (Hacktone/Bonnier Amigo)
Et av mine største ønsker her i livet er at Mark Olson og Gary Louris skal slå sine «pjalter» sammen og gjenoppta magien de skapte som The Jayhawks på første halvdel av nittitallet.
I mellomtiden er Olsons nye soloalbum det nærmeste vi kommer, siden Louris er med som låtskriver og korist på flere av låtene.
«Clifton Bridge» er det ypperste eksempelet på hva de er i stand til å skape sammen; av alle hvite, mannlige rockstemmer i verden er det antagelig disse to som passer aller best til hverandre.
Albumet er imidlertid mer enn et Jayhawks-substitutt, det er et gripende vakkert utsnitt av den nyskilte Olsons liv, som føles oppløftende til tross for en høyst tilstedeværende tristesse.
«There's such joy in sweet moments to be found in this world», synger han, på en plate som briljerer med kosmisk amerikansk musikk av den tindrende, lyse sorten.
Endog med låter spilt inn i Oslo, som mannen besøker neste uke.
Dét blir sannsynligvis helt fantastisk.
ANBEFALTE KJØP:
«Clifton Bridge», «National Express», «Salvation Blues», «Sandy Denny», «Your Time Will Come»
| 1
|
100524
|
Eagles:«Long Road Out Of Eden»
(Eagles / Universal)
Mye på hjertet, mindre å fare med.
Eagles har ikke gitt ut ny musikk på 28 (!) år, men når det først skjer slår de ordentlig til med tyve låter og dobbelt-CD.
Denne mangelen på selvkritisk redigering er ganske irriterende, for «Long Road Out Of Eden» kunne blitt et utmerket enkeltalbum med en klar tematisk overbygning.
Anslagene er gode - det er mange låter her som beviser at Eagles fremdeles har brodd - men den lange reisen ut av Eden blir rett og slett for lang.
Det starter så bra på CD1; «No More Walks In The Wood» avslører at de klassisk myke Eagles-harmoniene er intakt, «How Long» er en vellykket oppdatering av countryrockens største øyeblikk, deres egen «Takin' It Easy», mens lekne «Busy Being Fabulous» har strøk av «The Long Run» over seg.
Men så forsvinner Eagles inn i flere spor av anonyme ballader og vestkystrock som de har gjort mye bedre tidligere i karrieren.
Utover på CD2 gjentar denne følelsen seg nok en gang, etter en mørk, dyster og politisk skarp åpning med den ti minutter lange tittellåten.
I stedet for å bli et gledelig gjensyn med en god, gammel venn, har «Long Road Out Of Eden» dessverre blitt et flyktig møte med en gammel bekjent - det er hyggelig å møtes, men dere har ikke lenger så mye å fortelle hverandre.
ANBEFALTE KJØP:
«No More Walks In The Woods», «How Long», «Busy Being Fabulous», «I Don't Want To Hear Anymore», «Long Road Out Of Eden» og «Somebody».
| 0
|
100525
|
Robert Plant / Alison Krauss:«Raising Sand»
(Rounder / Universal)
Mens Robert Plant forbereder seg til Led Zeppelin-gjenforening, har han alliert seg med bluegrassdronningen Alison Krauss, plukket frem noen kjente og noen ukjente opp til femti år gamle låter og laget dette svært stemningsfulle albumet med produsent T-Bone Burnetts velkjente signatur over hele prosjektet.
Med tanke på dette parets stemmeprakt venter vi hele tiden på at de skal slippe seg løs enda mer enn de gjør, uten at det skjer annet enn ved et par anledninger.
Likevel står stemmene utmerket til hverandre der de utforsker dvelende lydbilder i et genreløst, men rotnært landskap.
Enkelte ganger låter det helt overjordisk, som i Tom Waits' «Trampled Rose» (Krauss) og ikke minst i Townes van Zandts «Nothin'» (Plant).
Robert Plant har også begått en vellykket oppdatering av «Please Read The Letter» fra sitt 1998-samarbeid med Zeppelin-kollega Jimmy Page, «Walking Into Clarksdale».
Tom Waits' faste våpendrager, Marc Ribot, er for øvrig såpass sentral i arrangementene her at store deler av platen får en kledelig skygge av Waits selv.
Dette er en laidback plate som sakte, men sikkert kryper inn i hjernebarken og etterlater et sug etter en oppfølger når tiden er inne.
ANBEFALTE KJØP:
«Trampled Rose», «Nothin'», «Sister Rosetta Goes Before Us», «Through The Morning, Through The Night» og «Please Read The Letter».
| 1
|
100527
|
Suppe på spiker
Det tredje spillet i «Buzz Junior»-serien begynner å rakne i sømmene.
Det er nemlig ingen tvil om at den geniale «Buzz»-håndkontrolleren, med en stor og fire mindre knapper, er enkel og intuitiv å bruke.
Ettersom den kommer i fire eksemplarer, passer den perfekt for enkle festspill.
Det er bare det at når vi beveger oss bort fra quiz-spillene håndkontrolleren er designet for, dukker svakhetene opp.
I «Buzz Junior:
Monster Rumble» skal fire stykker kjempe mot hverandre i 25 forskjellige minispill.
Alle styres med den enkle kontrolleren.
Og her er spillets hovedproblem.
For mens «Jungle Party» bød på enkle småspill, og «Robo Jam» variasjoner på de samme spillene, prøver utviklerne å finne opp noen nye spill i «Monster Rumble», og resultatet er spill som ofte er for avansert for den enkle styremetoden.
Dermed faller barna litt utenfor i det som skulle vært et artig barnespill.
Og det er veldig synd, for grafisk og lydmessig har spillet masse sjarm, og minner mest om en blanding av «Monsterfabrikken» og «Addams Family».
Men når testkaninene mine i seksårsalderen klødde seg i hodet av flere av spillene, ble det til at vi gikk tilbake til «Jungle Party» til slutt.
PS:
I salg fra onsdag 31. oktober.
| 0
|
100528
|
Fornøyelsespark uten fornøyelse
Det er skuffende kjedelig å jobbe i fornøyelsespark i «Thrillville: Off the Rails».
Detaljstyring i simulasjonsspill kan være vanskelig å få til på konsoll.
Men så er heller ikke «Thrillville:
Off the Rails» det strategiske simulasjonsspillet det på overflaten utgir seg for å være.
La oss få det sagt med en gang:
«Thrillville: Off the Rails» er ikke en utfordrer til «Rollercoaster Tycoon»-serien.
De mange statistiske indikatorene på fornøyelsesparkenes fremgang og suksess, er lite mer enn et forsøk på å skape følelsen av dybde og sammenheng i et spill som bygges på en basis av enkle småspill.
Musikkspekteret er vidt og spenner fra rosa popmusikk til musikk fra «Monkey Island», noe som bidrar til å skape en hyggelig, bekymringsløs atmosfære som seg hør og bør i en fornøyelsespark.
Innholdet burde likevel ha vært morsommere for at fornøyelsesparkstemningen skulle vært riktig.
I «Thrillville:
Off the Rails» har du til sammen fem parker å åpne opp og styre mot fremgang og popularitet, alle med forskjellig tema og natur.
En liste over mål som skal nås i hver park, guider deg gjennom spillet og gjør det veldig enkelt å lykkes i jobben som sjef i fornøyelsesparken.
Dessverre er ikke denne jobben den morsomme drømmejobben man skulle tro den var.
Nesten uansett hva som skal gjøres av daglig drift i parken tar det form av et eller annet minispill.
Skal underholdningspersonale trenes opp, trykker du deg gjennom et musikk- og rytmespill med hoppende cheerleadere i bakgrunnen.
Er det mekanikerbesetningen som trenger opplæring, kopler du sammen ledninger i et ukomplisert puslespill.
Småspillene myldrer i alt du foretar deg, og du vil finne alt fra spill med klare likhetstrekk med gamle klassikere, mindre underholdende plattformspill til småsprøe spill med tivolitema.
Resten av tiden vandrer du rundt og snakker med dine gjester og kritikere for å skape venner eller få tips til hvordan parken kan forbedres.
Du har ikke hatt mange samtalepartnere før det blir kjedelig å gå gjennom den samme småpraten og overfladiske kommentarene.
Det mest velfungerende elementet i spillet blir dermed berg- og dalbane-byggeren, som på enkelt vis lar deg konstruere dristige byggverk som ikke bare bryter regler for lovlig og sikker konstruksjon, men som også utfordrer fysikkens lover på det sterkeste.
Jo brattere og farligere, jo større «thrillfaktor» og kvalmere for dine parkgjester.
Den mest drivende kraften i «Thrillville:
Off the Rails» er dessverre ikke underholdningsverdien i småspillene det er konstruert på, men det besettende ønsket om å se de grønne fremgangs-målerne til hver enkelt park rykke nærmere og nærmere 100 prosent.
Flerspillermuligheten er også et puff i riktig retning, men er langt på vei nok til å veie opp for skuffelsen til hoveddelen av spillet.
Det er fint at det kommer flere spill til Xbox 360 i «ikke-skytespill»-genren, men underholdningsverdien bør likevel ligge høyere enn den gjør i «Thrillville:
Off the Rails» før jeg kan si meg fornøyd.
Spillet insisterer til stadighet på at det er gøy å drive fornøyelsespark, men jeg kan dessverre ikke si meg enig.
PS:
Spillet er testet på Xbox 360.
Det er også ute på PC, PS2, Wii, DS og PSP.
| 0
|
100529
|
Hastverk er lastverk
Like sikkert som at det nærmer seg jul, dukker en ny utgave av «Football Manager» opp.
Men det er kanskje en idé å gjøre spillet ferdig før man krever penger for det?
Eller kanskje ikke - «Football Manager» selger vanvittig mye uansett.
Det er synd, for produktet står dessverre i sterk kontrast til etterspørselen.
Det er gått et år siden «Football Manager 2007» kom ut, og det var en versjon som holdt veldig høyt nivå.
Det har naturlig nok vært med på å trigge forventingene foran årets utgave - selv om 2007-versjonen trengte et par såkalte patcher for å fungere optimalt.
Det er offisielle oppdateringer som kan lastes gratis ned og som retter opp feil og mangler ved spillet.
Det kan vel egentlig ses på som en slags nødløsning for spill som ikke er skikkelig testet før det slippes på markedet, men hva «Football Manager» angår er det blitt til en uvane det tydeligvis er forbasket vanskelig å bli kvitt.
For min del er jeg mektig lei av å måtte ta til takke med et spill som «blir bra bare det kommer et par patcher som retter opp de verste feilene».
Det er rett og slett respektløst av Sports Interactive å la de vanvittig mange tilhengerne måtte betale for noe som ikke kan ses på som noe annet enn en testversjon.
Det som kanskje irriterer meg mest er at på det året som er gått siden forrige utgave, er ikke forbedringene og de nye elementene imponerende nok til at spillutviklerne skal ha fått så vanvittig dårlig tid til å få det ferdig.
Jeg skjønner at det er en drøy jobb å holde databasen oppdatert med alle overganger, klubbprofiler og spillerprofiler.
Veldig mye av dette er imponerende samsvarende med virkeligheten, og det er ikke få spillere jeg har «blitt kjent med» i «Football Manager» før de har slått til i virkeligheten.
Såvidt jeg vet er det også frivillige rundt om i verden som gjør grovarbeidet i forhold til å oppdatere spillerstallene.
Men hvis alle disse databaseoppdateringene går på bekostning av selve spillutviklingen, så går vinningen opp i spinningen.
Jeg trodde ærlig talt jeg skulle få servert noe langt bedre denne gangen.
Man kan riktignok bestemme størrelsen på gressteppet og forhandle med spillerne om bonusordninger.
I tillegg er det taktiske opplegget underveis i kampen endret.
Det er også nå mer analysering fra såkalte eksperter før og etter kampene, men disse ekspertene sitter ikke inne med all verdens kunnskap.
De har nemlig en tendens til å skryte av spillere som har gjort en høyst middels kamp, og kanskje også knapt nok har vært på banen.
Stusselig.
Det er for øvrig gjort noe grafiske grep på spillet og det fremstår som mer delikat, men nå har ikke fansen av «Football Manager»-serien vært spesielt opptatt av hvordan det ser ut - kampene vises tross alt i form av at noen rundinger beveger seg på en grønn firkant.
Men jeg synes det er positivt at supporterne og styret i klubben du er manager for er mer frempå enn tidligere.
De har meninger om det meste og stiller krav til deg som manager.
Det gjør naturlig nok også pressen, men felles for alt er at det blir veldig mye gjentagelser og mer til irritasjon enn glede i lengden.
Når jeg først er inne på irritasjon, så er det på sin plass å ramse opp noen få av mange andre ting:
** Jeg har opplevd flere ganger at når to lag med røde drakter har møtt hverandre, har det vært helt umulig å se forskjell på spillerne i den todimensjonale visningen.
Bånn i bøtta.
** Før en ubetydelig treningskamp mot en lokal klubb et par divisjoner under var det voldsomt med negative kommentarer fra motstanderens manager.
Dette reagerte mine spillere voldsomt på.
Latterlig.
** Det er så mange annullerte scoringer at det ikke kan betegnes som annet enn komisk.
Så må man i etterkant svare på spørsmål om hva man mener om situasjonene.
Selv om reprisen viser at avgjørelsen var helt feil og man svarer det til pressen, så står det at TV-bildene viser at avgjørelsen er korrekt.
** Man kan kommandere spillerne sine til å holde høyt press, men de bare rygger.
** Fordelsparagrafen eksisterer tydeligvis ikke hos dommerne.
Jeg har opplevd en drøss med ganger at spillere kommer alene igjennom, men så må man ta til takke med et frispark på midtbanen istedenfor.
** Min kjepphest, som jeg tror det aldri vil bli gjort noe med, er at skalaen på børspoengene overhodet ikke brukes.
I teorien kan en spiller få en karakter mellom 1 og 10, men stort sett brukes det bare 6ere og 7ere med unntak av noen få 5ere, 8ere og 9ere.
Man kan mene hva man vil om VG-børsen fra eliteserien, men jeg ser INGEN argumenter mot at hele skalen skal tas i bruk.
** På listen over de beste spillerne i de forskjellige ligaene, er det stort sett bare spisser som innehar de øverste plassene.
Det er fordi scoringer gir høyere børspoeng og dermed høyere snitt over tid.
Ikke helt i tråd med virkeligheten, og en hån mot midtbanespillere, forsvarere og keepere.
Jeg kunne gjort listen mye lengre, men bare det jeg har ramset opp er mer enn nok til at jeg ikke gidder å bruke så veldig mye mer tid på dette spillet - inntil videre.
Det tristeste er at «Football Manager 2008» hadde vært fantastisk hvis det hadde fungert slik det er ment å fungere.
Men det er vel egentlig bare å vente på patchene - den første skal etter ryktene være rett rundt hjørnet.
Sports Interactive-gjengen må jo stå på litt etter å ha sovet på jobben siden jul...
Noen eksterne linker
| 0
|
100530
|
Sprudlende grøss
Regi:
Ole Bornedal.
Genre:
Familiefilm/grøsser.
Dansk, 11 års aldersgrense.
MED:
Paprika Steen, Jonas Wandschneider, Ulrich Thomsen, Sonja Richter.
Fantasirik, skummel og veldig dansk familieskrekk.
HANDLER OM:
Klasse 6B får ny vikar.
Hun er skremmende intelligent og ondskapsfull, og elevene fatter snart mistanke om at hun ikke er av denne verden.
Sentralt står Carl, som i tillegg til å måtte bekjempe vikaren har mistet moren sin, og som forsøker å takle tapet sammen med sin keitete far.
DOM:
Det er sjelden sjangerbeskrivelsen lyder «familiefilm/grøsser».
I denne filmen fra mannen bak «Nattevakten» er det i tillegg elementer av science fiction og thriller, og en dose mellommenneskelig drama.
Dansk barne- og ungdomsunderholdning er nå engang hakket hvassere enn norsk, og her settes alt inn for å skremme vannet av podene.
Det bygges opp en panisk stemning i klasse 6B, idet de blir stadig mer klar over at vikaren har onde hensikter.
De fleste husker hvor spennende det var å samles mot den slemme vikaren, og barnas samspill her er en underholdende affære.
Som seg hør og bør er de voksne godtroende naut, mens barna redder dagen.
Den prisbelønte «Vikaren» er visuelt stilig og overlesset med effekter.
Historien er utført med en fandenivoldsk lekenhet som gjør dette til en forfriskende opplevelse.
Her sprudler det av fantasirikdom, og filmen er krydret med detaljer i vittige biroller - i tillegg til at Paprika Steen som den mystiske vikaren er frydefullt skummel.
Det er sarkastisk dialog og svart humor, og balanse mellom komiske og skremmende elementer.
Men de sarteste små bør spares for «Vikaren», her er det både blod og tentakler, og en dirrende, illevarslende stemning hele veien.
| 1
|
100531
|
For niende gang ...
Regi:
Rob Zombie.
Genre:
Grøsser.
Amerikansk, 18 års aldersgrense.
MED:
Tyler Moon, Sheri Moon Zombie, Malcolm McDowell, Brad Dourif, Danny Trejo, Scout Taylor-Comton.
Gamle drap om igjen.
HANDLER
OM:
Michael Myers er tilbake i denne nyinnspillingen av den første «Halloween»-filmen fra 1978 -og med det er vi oppe i ni filmer i serien.
Filmen tar for seg Myers oppvekst og første mordorgie som barn, og fortsetter etter at han rømmer fra fengselet mange år seinere, og returnerer hjem for å fortsette drapsraidet.
DOM:
Det er tida for skrekkfilmer, og vi kryper villig sammen i kinostolen og lar oss skremme langt inn i skjerfet.
Denne relativt slappe nyinnspillingen trenger imidlertid ikke stå som førstevalget når du skal ha din grøsserkveld.
Tempoet er høyt, filminga er krapp og alle elementene er med:
Enorme kjøkkenkniver, skumle masker, utstudert møkkete kulisser og rom med stengte dører, halvnakne kvinner som sleper seg rundt i sitt eget blod (hvordan blir det til at de alltid får av seg bh'en før de dør?).
Det gjøres noe interessant kameraarbeid, og de første brutale scenene er temmelig virkningsfulle og oppskriftsmessig ubehagelige.
Men etter en stund blir det repeterende, som om dette blodige raidet bare er noe filmskaperne måtte gjennom for å hale filmen til en ende.
Da slutter det også å være spesielt skummelt.
Dialogen virker forstyrrende, og de fleste karakterene er så enerverende at det er en lettelse når de dør -for det gjør de selvsagt.
Skal du skremme deg selv, kan du like gjerne gjøre det med en film som viser litt mer entusiasme overfor sitt eget materiale, enn den her.
| 0
|
100532
|
Voksen jus-thriller
George Clooney er eminent i helamerikansk jusdrama omkring lov og etikk.
HANDLER OM:
George Clooney er tittelrolleinnehaver i «Michael Clayton» en «fikser» i et advokatfirma, spesialist på å rydde i kaos, rake smule fra bordet i håpløse saker, gi råd der andre råd er alt for dyre.
Men bak fasaden av dyre dresser, perfekt hårklipp og en leaset luksus-Mercedes, strir han hele tiden med sine egne demoner.
Når hans beste venn i firmaet, en mentalt ustabil men briljant advokat, går bananas, må Clayton rykke ut:
Klienten er et mulitnasjonalt firma og skyldig herfra til månen.
Så hva nå?
DOM:
Glimrende, voksen thriller!
Problemstillingene er nok erke-amerikanske, men balansen mellom et skikkelig plott, en skikkelig dialog og sylskarpe skuespillere gjør dette til frydefull og fulltonende underholdning.
Den sterkt engasjerte George Clooney har åpenbart levert adskillig «viktigere» filmer de siste årene.
Til tross for at det er all mulig grunn til å tro at filmens virkelighetsbakgrunn er reell nok, oppfatter man denne filmen aldri egentlig samfunnskritisk.
Men det er helt all right.
Vi trenger underholdningsartisten George Clooney.
Også.
Han er en av de aller, aller beste håndverkerne i faget!
| 1
|
100533
|
Herlig voksenrollespill
Polsk fantasy er ingenting å kimse av.
Rollespillet «The Witcher» gjør det meste rett og byr på en spillhistorie av beste merke.
«The Witcher» er basert på bokserien med samme navn av den polske forfatteren Andrzej Sapkowski.
Foreløpig et ukjent navn her på berget, men jeg har en følelse av at det ikke kommer til å vare særlig lenge.
Du spiller som Geralt, en såkalt «Witcher».
Disse er mutanter som dreper monstre mot betaling.
Som seg hør og bør når man er mutant, er Geralt immun mot sykdom, overnaturlig sterk, overnaturlig rask og i stand til å bruke enkel magi.
I tillegg til å se og høres utrolig tøff ut da.
«The Witcher» er forholdsvis lineært, ferdighetssystemet er ikke veldig dypt og utstyrsystemet tar heller ikke mange minuttene å få full oversikt over.
Kampene er til gjengjeld hektiske og krever timing.
For eksempel trengs kraftige hogg for å overvinne pansrede fiender, mens lynraske fektekombinasjoner er mer effektivt mot kjappe monstre.
Det er liten tvil om at historien og kampene er hovedfokus, ikke rollefigurbyggingen.
Noen av de beste filmene som er laget er basert på bøker, men av en eller annen grunn er det marginalt med spillhistorier basert på skjønnlitteratur.
Det tar omtrent fem minutter i selskap med «The Witcher» før man kan konstatere at dét bør det øyeblikkelig bli slutt på.
Historien i «The Witcher» er nemlig engasjerende, sterk og generelt svært god, ja faktisk en av de beste spillhistoriene jeg har vært borte i.
I motsetning til endel andre «voksne» rollespill, er ikke «The Witcher» direkte mørk.
Det er proppfullt med humor, romantiske sidesprang og andre lystige begivenheter i Geralts verden.
Kanskje nettopp derfor er kontrastene desto større til mindre trivelige temaer som rasisme, narkotika, prostitusjon, overgrep, menneskehandel og religiøs fanatisme.
Realisme er et nøkkelord i «The Witcher», noe som kan høres merkelig ut i og med at det er et fantasy-spill, men ser du bort ifra alver, dverger, monstre og muterte helter, er skildringen av menneskenaturen realistisk.
Skillet mellom ondt og godt er aldri helt klart, de aller fleste rollefigurene du møter, ja også Geralt selv, har både gode og dårlige sider.
Du blir ofte tvunget til å ta moralske valg som ikke alltid er like enkle.
Skal du risikere livet for å beskytte en heks som solgte gift til en jente som begikk selvmord?
Eller skal du la den rasende mobben få brenne henne på bålet for kjetteri?
Slike valg får konsekvenser, ikke bare på kort sikt, men også for hva som skjer senere i spillet.
«The Witcher» virker solid og gjennomarbeidet, for eksempel er journalsystemet særdeles praktisk.
Witcher-utdannelsen innebærer åpenbart et par år på sekeretærskolen, for notatene til Geralt er intent mindre enn imponerende.
Her finner du det du trenger av oppdatert informasjon om alle rollefigurene du treffer på, alle monstrene, plantene og formlene du har lest om, beskrivelse av områder du har besøkt og en hel haug annen informasjon.
Allikevel er det litt smårusk i maskineriet.
Spillverdenen er delt inn soner med forholdsvis lang lastetid, spesielt irriterende er det i byer hvor hvert enkelt hus er i sin egen sone.
Det går riktignok kjapt å laste innsiden av et hus, men når du skal ut må hele byen lastes om igjen.
Dessuten lider spillet under enkelte stabilitetsproblemer, særlig iforhold til Vista.
Disse er allikevel ikke altfor store, og vil forhåpentligvis bli rettet opp i en patch.
«The Witcher» gjør det aller meste riktig, med en knallsterk, fengende historie og minst like spennende kamper skal det endel til for ikke å forelske seg i rollespillet.
Man bør allikevel være klar over at 18-årsgrensen ikke bare er til pynt, dette er et spill for den voksne delen av spill-Norge.
PS:
I salg fra fredag 26. oktober.
| 1
|
100537
|
Kastrert superhelt
Spider-Man har blitt en superhelt uten superkrefter.
I filmverdenen har superheltene fått en ny vår, med flere store årlige Hollywood-produksjoner om maskerte menn og kvinner med superkrefter.
Slikt blir det spill av, men ikke alltid like storslagne som filmene.
I «Spider-Man:
Friend or Foe» styrer du Peter Parker i edderkoppdrakten sin, som må alliere seg med sine verste fiender for å slåss mot en trussel fra verdensrommet.
Med en valgfri partner legger han ut på en verdensomspennende reise, der det skal slåss mot diverse hologrammonstre fra det ytre rom.
Og det blir mye slåssing.
Spillet er nemlig lagt opp som svært mange andre spill i sjangeren.
Alene eller sammen med en kompis går du fra rom til rom og grisebanker alle skumlingene som dukker opp.
Igjen og igjen og igjen.
Det blir repeterende og etter hvert ganske så kjedelig.
Spider-Man har omtrent blitt fullstendig kastrert.
I spillet kan han ikke en gang klatre på vegger, og ramler man utfor et hustak dør han, noe som er stikk i strid med mytologien rundt figuren.
Han har rett og slett blitt tilpasset en helt generisk spillfigur, og utviklerne har knapt forsøkt i ivareta hans unike krefter som burde gjort ham til en kul spillfigur å kontrollere.
Innimellom de evige slåsskampene, må du bruke hjernen din på avanserte oppgaver som å trykke på en knapp for å åpne en dør.
Allikevel er ikke dette en totalslakt.
Kontrollen av figurene er faktisk ganske stram, og man kan få til noen imponerende slåsskamper til tider.
Spillet mangler dybden til andre slåssespill, men det ser i hvert fall ganske spektakulært ut av og til.
Muligheten for at en kamerat kan slenge seg med midt i spillet og styre partneren til Spider-Man er også ganske fornøyelig.
I en liten stund.
Etter å ha spilt en time med min sønn på seks, var han dritlei av å bare gå rundt og banke opp slemminger som aldri tok slutt.
«Spider-Man:
Friend or Foe» er et generisk slåssespill, og en bortkastet bruk av en super lisens.
PS:
Spillet er testet på PlayStation 2, Xbox 360 og Nintendo Wii.
Det er ingen merkbare forskjeller mellom versjonene, bortsett fra at du må vifte litt med Wii-kontrolleren av og til på Nintendo Wii.
| 0
|
100538
|
Angie Stone:«The Art Of Love & War»
Genre: Soul (Stax / Universal)
Silkemykt fra Stone.
Jeg innrømmer det gjerne - jeg har vært forelsket i soveromssoulen til Angie Stone siden hun solodebuterte med «Black Diamond» for snart åtte år siden.
Stone er definitivt en sort diamant som lager oppdatert, klassisk voksensoul uten fiksfakserier og med oppbyggelig budskap.
Stemmen er - i likhet med lydbildet som omgir den - den perfekte syntesen av honning og fløte (hør bare a cappella-oppvisningen «Go Back To Your Life»!), og du merker godt at Angie Stone var en skolert låtskriver allerede før hun solodebuterte som plateartist.
Nøkkelkuttet her er nesten verdt albumet alene - «My People», med James Ingram, er en oppvisning i «black power», både rytmisk og tematisk.
Anbefales varmt!
Anbefalte kjøp:
«Make It Last», «Go Back To Your Life», «These Are The Reasons», «My People» og «Take Everything In».
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100543
|
Bugge Wesseltoft:«IM»
Genre: Jazz/samtidsmusikk.
Jazzland Recordings/Universal Music
Bugge alene
Det er en elegisk og ettertenksom grunntone over Bugge Wesseltofts første soloalbum.
Hver ansats, hver melodisk figur, hver en antydning til groove får rikelig med plass.
Bugge antyder, stiller spørsmål, observerer og gir lytteren rom.
Det virker delvis som han søker etter røtter, etter noe som holder over tid.
I «DeIMAGER» blir et sparsomt folketoneaktig uttrykk et effektivt filter mot flimmer og kaos, i «YOYK» blir Mari Boines stemme og tromme fartøy i en eksistensiell musikalsk reise.
Samtiden er til stede med all sin smerte og forvirring.
«Wy» er en melankolsk og besk kommentar til verdens kriger med sammenstilling av president Bush tomme maktspråk og en kongolesisk kvinnes smertefulle fortelling fra krigssonen.
Glimt av lys sprekker opp i det mørke og alvorlige, som i «FOT».
Dette stramt komponerte albumet er en viktig veiviser i samtidens mangslungne og tidvis overflatiske musikkliv.
| 1
|
100546
|
Sondre Lerche:«Dan In Real Life» (filmmusikk)
GENRE: POP (Virgin / EMI)
Sondre Lerche - nå også som filmkomponist.
Heller ikke en bergenser i New York-eksil klarer å unngå at en plate med filmmusikk fremstår atskillig mer fragmentarisk enn en «vanlig» Sondre Lerche-plate.
Filmen «Dan In Real Life» virker tilsynelatende dominert av Lerches musikk, men uten bilder som står til de mest løsrevne låtskissene her, mistes helheten ganske fort underveis.
Når det er sagt, inneholder dette soundtracket tre-fire klassiske Sondre Lerche-låter - lettbeinte, solskinnsfylte melodier som slentrer lystig av gårde og sprer godt humør, ikke minst åpningen «To Be Surprised» og «Hell No» - en duett med Regina Spektor.
Det er i det hele tatt umulig å mislike Sondre Lerche på sitt beste.
ANBEFALTE KJØP:
«To Be Surprised», «Hell No», «Human Hands» og «Let My Love Open The Door».
| 0
|
100547
|
Britney Spears:«Blackout»
GENRE: POP (Jive/Sony BMG)
Verdens mest plagede kjendis slår tilbake med sitt beste album til nå.
Det har gått nedrig sport i å avskrive og hetse Britney Spears helt siden hun ga ut sin single nummer to, men aldri mer så enn det siste året.
Hvilket gjør det dobbelt deilig at hun med «Blackout» for første gang viser seg verdig «du tar fakkelen herfra»-kysset hun fikk på TV av Madonna i 2003.
«Blackout» er fortsettelsen på reisen hun startet med «I'm A Slave 4 U» i 2001.
Også her har hun assistanse av Pharrell Williams, i tillegg til folk som «Toxic»-produsentene Bloodshy & Avant og Timbaland-protesjé Danja.
Det er tidvis forbausende minimalistisk og eksotisk.
Mindre forbausende er den suggererende sensualiteten som ligger tykt over hele albumet; det er ikke vanskelig å høre at denne jenta har fått smaken på det søte klubbliv, og skjønner hva som fungerer i den settingen.
En farlig, vovet storbypuls banker gjennom «Blackout», slik tilfellet også var på Madonnas siste album.
Og herfra er vi nødt til å betrakte dem som likeverdige.
ANBEFALTE KJØP:
«Why Should I Be Sad», «Ooh Ooh Baby», «Heaven On Earth», «Gimme More»
Slippes mandag 29. oktober
| 1
|
100548
|
Deilig «Metroid»-finale
Deilig utforsking, spennende miljøer og et herlig kontrollsystem preger finalen på den glimrende «Metroid Prime»-serien.
«Metroid»-serien til Nintendo har bestandig levd i sitt eget spillunivers, et univers hvor en vellykket kombinasjon av action, utforsking og elementer fra plattformgenren blandes på en unik og velfungerende måte.
Det klassikerstemplede Gamecube-spillet «Metroid Prime» overførte alt dette til 3D i 2003, og nå er det klart for avslutningen på trilogien i Wii-spillet «Metroid Prime 3: Corruption».
Og i utgangspunktet kan det se ut til at formelen er intakt.
Kamp mot monstere avveksles av jakt på oppgraderinger, oppgaveløsing avveksles av bosskamper og avansert miljønavigering avveksles av research av flora, fauna og arkitektur.
Det hviler dessuten en utrolig kul stemning over det hele, en stemning hentet rett fra de originale «Metroid»-spillene på 80- og tidlig 90-tall - itonesatt av herlig og lett gjenkjennelig musikk.
Retro Studios bruker også bevegelsessensorene i Wii-kontrolleren på en stort sett overlegen måte.
Det har aldri vært lettere og mer givende å sikte og skyte på konsoll-fiender enn her, og interaksjonen med miljøet er jevnt over med på å heve engasjementet i det som skjer.
«Metroid Prime 3» suger meg i det hele tatt inn i sin fantastiske sci-fi-verden og vekker både samleren, utforskeren og actionhelten i meg.
Ikke overraskende har det blitt et av de aller, aller beste spillene på Wii til nå.
Fortellerteknikken er det derimot verre med.
For første gang i denne serien snakker de forskjellige rollene - spillet har filmatiske sekvenser, og forsøker å fortelle en historie på mer tradisjonelt vis enn før.
Dette gjør det lettere å skjønne hva som egentlig skjer, men historien er simpelthen ganske dårlig fortalt.
Noe som ikke minst gjør slutten på spillet til en relativt plump affære.
Spillet mister mye av sin klassiske og velfungerende mystikk, og erstatter den med en ganske uinspirert måte å fortelle historien på.
Jeg foretrekker definitivt løsningen fra de to forrige «Metroid Prime»-spillene, hvor historien vokste frem som et resultat av å gjøre research på teknologi, arkitektur, flora og fauna.
Den interaktive fortellerteknikken kledde «Metroid»-konseptet mye bedre.
Spillbarheten er derimot mer enn sterk nok til å bære dette spillet på egen hånd, og det supre kontrollsystemet gjør skuffelsen over historien lettere å glemme.
Dessuten er jo tross alt hele research-aspektet fremdeles til stede.
Det er ikke like essensielt å scanne alt du kommer over som før, men du blir belønnet med en mer fyldig følelse av tilstedeværelse enn om du bare blir foret med de ikke-interaktive filmatiske sekvensene.
Dermed ender «Metroid Prime 3: Corruption» opp med å bli en deilig finale på denne fantastiske 3D-trilogien, et punktum hverken nye eller gamle fans bør gå glipp av.
PS:
I salg fra fredag 26. oktober.
Hvordan blir Wii-spillet Metroid Prime 3: Corruption?
I denne traileren får du noen hint.
| 1
|
100549
|
Kabal 2.0
En god idé er ikke alltid like god i praksis.
Det illustrerer PS3-spillet «The Eye of Judgment».
«The Eye of Judgment» imponerer når du pakker ut den massive esken.
Dette er et kortspill, med samme prinsipp som «Magic the Gathering», men forskjellen er at du kobler opp et «EyeToy»-kamera og spillematte og bruker fysiske samlekort til å spille.
Disse legger du ned på matten, slik at kameraet fanger opp hvilket kort du har lagt ned, og kortet blir dermed «levende» på TV-skjermen.
Kort må legges ut på strategisk riktige punkter, og de mange forskjellige udyrene på kortene slåss så mot hverandre på skjermen.
I starten er dette kjempegøy, å se kortene bli «levende» idet monstre og krigere stiger ut av kortet på skjermen er fascinerende.
Men det går ikke alt for lang tid før glanspapiret begynner å falme.
Å spille alene mot datamaskinen blir nemlig farlig likt en veldig treg form for kabal etterhvert.
Det er ingen historie i spillet, bare enkeltslag mot maskinen som fort blir uinspirerende dersom du sitter for deg selv og spiller.
Man kan selvsagt spille mot andre over internett, men å spille mot en anonym person på andre siden av verden er heller ikke spesielt spennende.
Over nett velger datamaskinen kortene for deg og motstanderen basert på din egen og motstanderens kortstokk, for å unngå juks.
Men dermed føles også spillet fattigere fordi spenningen ved å trekke nye kort forsvinner.
Muligheten for juks er dessuten tilstede gjennom å fotokopiere gode kort slik at man lager en kortstokk som er kraftigere enn man egentlig har.
Da er spillet mye morsommere mot en annen person i stua.
Men selv her blir man raskt lei av å følge med på alt som skjer på skjermen.
Etterhvert sitter man nemlig og myser på små symboler og tekst på kortene som forklarer hvordan de virker, mens man bryr seg mindre og mindre om hva som skjer på skjermen, og til slutt blir det nesten like greit å spille spillet uten å slå på PS3-maskinen i det hele tatt.
«The Eye of Judgment» er et morsomt og imponerende eksperiment en liten stund, men blir etter hvert for tungvint for sitt eget beste.
| 0
|
100550
|
Har energi, mangler manus
Mye energi og flott foto makter ikke å oppveie mangel på manus.
HANDLER OM:
I Oslo er Mikkel (17) en populær fyr på rullebrett.
Når han flytter med sin mor til Voss, er det bare snowboard som gjelder.Det kan han ikke.
Nå han i tillegg forelsker seg grundig i kjæresten til det lokale snowboard-esset, driter han seg loddrett ut.
Bare den lokale board-bumsen Tommen har zen nok til å få ham ned de bratteste kneikene og over de største hoppene, med æren og prestisjen i behold.
DOM:
Filmens foto gir aller mest grunn til glede.
God, deltakende og energisk formidler den fin board-energi.
Også Peter Stormares skrudde board-buddha er fornøyelig, dog litt overeksponert.
Dessuten er det virksom sentimentalitet her og der, særlig mot slutten.
Det som langt fra er bra nok, er manus.
Eller snarere:
Mangel på manus.
For det første er historien så forutsigelig og oppskriftsmessig, at man i blant tar seg i å synes synd på særlig de to hovedrolleinnehaverne, Sebastian Stigar og Ida Elise Broch.
Som ellers jobber iherdig med det de har fått utlevert og ellers gir et riktig så sympatisk inntrykk.
For det andre er dialogen, særlig i begynnelsen, så borti natta banal, at man lurer på om det er en slags parodi.
Riktignok kan 17-åringer sikkert være både fomlete og usikre i møte med sitt nye hjemsted.
Men de trenger ikke være idioter.
Når filmen skal peke ut Voss på kulturkartet, skjer det gjennom at Mikkels første skoletime åpner med høytlesning av Ivar Aasens "Dei gamle fjell i syningom".
Ai ai!
Historiens kontinuitet er heller ikke god:
Det kysses på fjelltopper i solskinn.
Og rennes nedoverbakke i stummende mørke.
Det prates i småregn og rennes i finvær - i samme sekvens.
Men, som nevnt, det går ikke aldeles på trynet.
Det meste av filmens positive og fungerende energi er lagt ned i snowboarding.
Og det merkes, med stuntfolk fra boardeliten her i landet.
Og foto signert Daniel Voldheim.
| 0
|
100553
|
Søvnløs i Washington
Regi:
Oliver Hirschbiegel.
Genre: Sci-fi/thriller.
Amerikansk, 15 års aldersgrense.
MED: Nicole Kidman, Jeremy Norton, Daniel Craig, Jeffrey Wright.
En invasjon sånn helt på det jevne.
HANDLER
OM:
En virusepidemi fra rommet brer seg over Washington.
Viruset tar over menneskekroppen og gjør folk til zombieaktige vesener.
For ikke å bli som dem må psykiateren Carol spille helt følelsesløs -og ikke sovne.
DOM:
Filmen er basert på romanen «The Body Snatchers» og det er fjerde gang den filmatiseres.
Denne gangen har mannen bak «Der Untergang», regien, og nå som da er klaustrofobi et stikkord.
De infiserte menneskene blir fryktelig skumle på sin stirrende, tause måte, og det etableres raskt en uhyggelig stemning.
Karakterene er som rene plansjer å regne, plottet er heller ikke spesielt intrikat.
Filmen er best når de gjenværende uinfiserte beveger seg vettskremte rundt i byen mens de forsøker å passere som infiserte.
Her er det nerve i kontrasten mellom uttrykk og følelser.
Det kunne godt vært spilt mer rundt Carols opplevelse av søvnløshet for å bygge oppunder den klaustrofobiske, forvirrede situasjonen.
Istedet ender forsøket på å lage noe som er halvt psykologisk thriller, halvt streit action halvhjertet i begge ender.
Altså underholdende nok, men ikke minneverdig.
Det rimelig klamt framstilte sluttpoenget hjelper ikke, der en nærmest blir sittende med inntrykket av at enten må det være krig i Irak, ellers må vi være zombier.
| 0
|
100556
|
Kjedsomhetens fyrverkeri
Vidunderlig, utstudert studie av - og hyllest til - tilværelsens absolutt hverdagslige sider.
HANDLER OM:
I en rekke tablåer rundt høyst ulike mennesker avdekker det svenske regi-fenomenet Roy Andersson hvor elendig livet faktisk kan være.
DOM:
En, på alle måter, utrolig film!
Med en nærmest ufattelig presisjon avdekkes den ene scenen etter den andre av oppsiktsvekkende lite oppsiktsvekkende menneskeliv.
Tilbakelent, av og til hylende morsomt, av og til bedrøvende trist, leter Roy Andersson fram livets mest idiotiske sider.
Ganske ofte undeveis må man simpelthen spørre seg:
Hva er dette?
Svaret er langt fra opplagt.
Men for denne anmelder virker det som at regissørens svartsyn er så gjennomført, at det har vært nødvendig for ham å ta misantropien helt ut for å undersøke om livet i det hele tatt er verd å leve.
Svaret blir nok en slags betinget «kanskje».
Særlig fordi hans parade av svært lite vakre, absolutt uhippe og definitivt mislykkede individer på et underlig - nesten magisk - vis, blir en slags vakker hyllest til tilværelsens sparebluss.
For regissøren har også en absolutt og betingelsesløs kjærlighet til sine figurer!
Vi snakker med andre ord om en film for de filmatisk viderkommende, for dem som faktisk lo seg skakke/gråt seg i søvn etter Anderssons forrige opus, «Sanger fra andre etasje», for den tålmodige kinogjenger på jakt etter det definitivt alternative uttrykk, for dem som også er klar over at Roy Andersson er en av samtidsfilmens aller største humorister.
Andersson er en stilskaper på sitt helt egne vis, en absurd perfeksjonistisk med hundre prosent kontroll over bilde, lyd, lys og musikk.
Det er fjetrende fascinerende!
Skal man være helt ærlig - og det skal man jo - fant selv en Andersson-fan som meg noen deler av filmens midtparti i overkant dvelende og tildels innholdstomt.
Men for en start!
Og for en avslutning!
«Du levande» anbefales herved på det sterkeste.
Og frarådes på den mest bestemte.
Valget er ditt!
| 1
|
100557
|
Følelsesladet knyttneve
«Half-Life 2: Episode Two» er ekstremt underholdende.
Men det er faktisk ikke der spillets aller største styrke ligger.
Med «Half-Life» (1998), «Half-Life 2» (2004) og «Half-Life 2: Episode One» (2006) har Valve Software skapt en av spillverdenens beste og mest anerkjente serier.
Nå smeller de til med fortsettelsen på sagaen i «Half-Life 2: Episode Two», og befester med det sin posisjon som skytespillgenrens yppersteprester.
(Anmeldelsen av «Team Fortress 2» må dessverre utsettes til neste uke)
Med unntak av «Bioshock», er det nemlig ingenting som når opp til fortellerteknikken, actionsekvensene, rollegalleriet, dialogen, våpendesignet, regien og den rene, skjære skapergleden Valve demonstrerer i både miljøene du ferdes i og fiendene du møter.
Du blir kastet ut i en verden hvor monstruøse skapninger fra en annen dimensjon har tatt over Jorden og styrer den med totalitær jernhånd.
Slagene mot overmakten i «Half-Life 2» og «Episode One» har gitt flere seiere, men krigen er på ingen måte vunnet.
Derfor raser nerdehelten Gordon Freeman og hans «sidekick» Alyx Vance gjennom landlige områder utenfor City 17 i jakt på en endelig løsning.
Østblokkinspirerte bymiljøer er med andre ord erstattet av skog, dalsøkk, elver, sletter og fjell.
Noe som har påvirket tempoet i spillet:
Det er lengre mellom hver actionsekvens her enn før.
I lange perioder er du simpelthen på uforstyrret vei til ditt neste mål, før det plutselig eksploderer i noen av seriens mest fantastiske actiontopper til nå.
Denne intervalløsningen har en praktisk årsak, The Combine har naturlig nok ikke styrker ved hver eneste stubbe utenfor byene.
Men svingningene i intensitet har også en annen årsak, og det er her «Half-Life 2: Episode Two» treffer hardest.
Det er snakk om et veldig følelsesladet spill denne gangen, med sterkere fokus på de forskjellige rollene og forholdet mellom dem.
Det gjelder i særlig grad forholdet mellom Alyx og hennes far, Eli.
Ved hjelp av en utrolig velskrevet dialog, svært gode skuespillere og en ekstremt effektfull regi, pløyer «Epidose Two» dypere enn forgjengerne.
Og det er noe som kler «Half-Life»-serien veldig godt.
Følelsen av overhengende livsfare er også sterkere enn noen gang.
Det oppleves virkelig som om det haster med å få has med The Combine før det er for sent.
Dette gir «Episode Two» en herlig nerve, en nerve som det glimrende lydbildet, den strålende musikken, de interessante miljøene og den eksepsjonelle regien klimprer på fra den forsiktige starten til den sjokkerende sterke avslutningen.
Og slutten på «Episode Two» treffer meg ikke bare langt inn i hjerteroten, her legges også noen utrolig spennende premisser for det kommende «Episode Three».
For å si det sånn: det antydes en ufattelig dramatisk finale her.
Jeg klarer nesten ikke vente.
PS:
«Half-Life 2: Episode Two» kan kjøpes separat for 30 dollar (ca. 170 kroner) på Steam, eller som en del av samlepakken «The Orange Box», som også inneholder «Half-Life 2», «Half-Life 2:
Episode One», «Team Fortress 2» og «Portal».
«The Orange Box» lanseres i dag på PC og Xbox 360, og kommer på PS3 senere i høst.
OBS!!!
Videoen under består av gameplay fra «Half-Life 2: Episode Two».
Den inneholder noen (mindre) spoilere, men jeg har forsøkt å holde meg unna de aller største begivenhetene i spillet.
| 1
|
100558
|
Genial gledesbombe
Med genial spillbarhet, en rystende sterk historie og herlig humor leverer «Portal» en helstøpt spillopplevelse i størrelse «extra small».
Samlepakken «The Orange Box» smeller nå inn på PCer og spillkonsoller i et inferno av pur spillglede.
Og selv om «Team Fortress 2» sannsynligvis er den største stjernen i dette showet, og selv om den ulidelig spennende fortsettelsen av «Half-Life»-sagaen i «Episode Two» nok er det første spillerne kaster seg over, er det faktisk «Portal» jeg setter størst pris på.
Dette rare, lille spillet med et konsept jeg ikke skjønte bæret av de gangene det ble demonstrert før utgivelsen.
Her får du en serie med stadig mer komplekse rom, hvor du må lage portaler, flytte på esker, unngå kuleregnet fra forsvarsroboter, trykke på knapper og lede energiballer til nye hjem.
Et rendyrket puzzle-spill, altså, hvor hele spillbarheten i praksis går ut på å komme deg fra A til B ved hjelp av begrensede verktøy og kreativ problemløsing.
Du trenger derimot ikke å engang PRØVE å forstå «Portal» på forhånd, det hele er så intuitivt lagt opp at jo mindre du vet på forhånd, jo mer tilfredsstillende er det.
(Hvis du derimot klør deg i hodet nå og ønsker et lite innblikk i hva spillbarheten går ut på, kan du ta en titt på denne Snutter-videoen.
Her går jeg gjennom et helt brett tidlig i spillet fra start til slutt.)
Og uansett er bruken av portaler som både oppgaveløser og våpen (hett tips: bli ikke overrasket dersom denne dingsen ender opp i Gordon Freemans hender...) en utrolig givende nyvinning.
Det utfordrer det tredimensjonale spillrommet på måter jeg aldri har sett maken til, og det er i utgangspunktet nok til å anbefale «Portal» på det varmeste.
Men det stopper ikke der.
For «Portal» er så mye mer enn et innovativt puzzle-spill i skytespilldrakt.
Visste du for eksempel at spillet har en fantastisk sterk historie?
Eller at det har en utrolig bra humor?
Eller at det knyttes til «Half-Life»-universet på en særdeles velfungerende måte?
Ikke jeg heller før jeg satt meg ned med spillet.
I praksis tar du del i et uhyre velskrevet eksperiment som fikk meg til å le høyt mange ganger og til å jevnlig gispe av fryd.
Det er så interessant, så forbasket vellaget og spennende at jeg ble sittende og måpe etter den vanvittig sterke avslutningen.
Jeg tror mye av grunnen til den sjokkartede gledesrusen har med lengden på spillet å gjøre - det tar bare mellom to og fem timer å spille gjennom hele «Portal» (avhengig av hvor raskt du klarer å omstille deg til å tenke tredimensjonalt via portaler).
Lengden har sørget for at Valve har kunnet lage et ekstremt velregissert spill.
Et spill som starter med små, forsiktige skritt og som så eskalerer og eskalerer til det eksploderer i den heidundrende finalen.
Joda, det er vesentlig kortere enn andre spill, men så koster også «Portal» bare drøye hundrelappen på Steam.
Dessuten føler jeg meg rimelig sikker på at det både vil komme flere brett og verktøy for å lage dine egne brett etter hvert.
Og jeg tør knapt tenke på alt det geniale som kan komme ut av det.
Men det er fremtiden.
Her og nå tilbyr «Portal» en innovativ og helstøpt spillopplevelse som setter veldig dype spor.
Det viser oss hvor effektive skreddersydde spill i små størrelser kan være.
Jeg er rett og slett helfrelst.
PS:
Lanseres som en del av samlepakken «The Orange Box» på PC (400 kroner) og Xbox 360 (600 kroner) torsdag 18. oktober, og på PS3 senere i høst.
Kan også kjøpes separat på www.steampowered.com for 20 dollar (ca. 110 kroner), hvor det er tilgjengelig nå.
Videoen under viser et helt brett tidlig i «Portal».
Den inneholder naturlig nok spoilere for dette brettet, men det er mer enn nok annet moro å hente utover dette ene brettet også.
Med innovativ spillbarhet, herlig humor og en sterk historie, er «Portal» det tøffeste spillet i samlepakken «The Orange Box».
| 1
|
100559
|
Oransje lykke
«The Orange Box» gir så mye spillglede for pengene at jeg nesten nekter å tro det er mulig.
Hadde det ikke vært for at jeg sitter med det håndfaste beviset på at «The Orange Box» eksisterer, ville hodet mitt ha hatt alvorlige problemer med å akseptere det Valve Software har gjort her.
Hør bare på hva pakken inneholder:
* «Half-Life 2» (2004), et av de desidert beste skytespillene noen sinne, og et spill som holder seg bemerkelsesverdig godt fremdeles.
* Utvidelsen «Half-Life 2: Episode One» (2006), som forsetter sagaen om Gordon Freeman på en herlig måte.
* «Half-Life 2: Episode Two» tar stafettpinnen videre, uten å fomle med den en eneste gang.
* Det morsomme, vellagede og geniale onlinespillet «Team Fortress 2».
* Puzzleskytespillet «Portal», som står for herlig innovasjon og en overraskende sterk historie.
(Du kan lese anmeldelse av «Portal» på tirsdag, «Half-Life 2: Episode Two» på onsdag og «Team Fortress 2» på torsdag her på VG Nett.)
Tre nye spill pluss det originale «Half-Life 2» fra 2004 og fjorårets utvidelse «Half-Life 2: Episode One» samlet i én pakke, altså.
Prisen?
Det samme som ett enkelt spill normalt koster.
Du får med andre ord så mye for pengene at hodet mitt nesten eksploderer av uventet spillglede.
Valve viser muskler som en av verdens ledende uavhengige spillutviklere, og demonstrerer på uhyre sjarmerende vis at de er interessert i å lage gode spill - ikke å tjene mest mulig penger med minst mulig innsats.
For alt du finner i «The Orange Box» oser av bunnsolid kvalitet og rå skaperglede.
Fra det velregisserte og spennende «Half-Life 2: Episode Two» til et av de morsomste nettspillene noen sinne i «Team Fortress 2» og det geniale «Portal».
Du vil til og med få mye igjen for å spille gjennom «Half-Life 2» og dens «Episode One»-utvidelse en gang til - tiden har på ingen måte løpt fra noen av dem.
Hver for seg er kanskje ikke alle disse spillene fullt så fantastiske og viktige som det «Half-Life 2» var i 2004, selv om hvert eneste av dem kommer veldig nære.
Men sammen er de definitivt dynamitt.
Til en latterlig billig penge.
Årets mest selvfølgelige kjøp er et faktum.
PS: PC-versjonen er testet.
Spillet lanseres 18. oktober, men kan kjøpes allerede nå på www.steampowered.com.
En versjon av spillet kommer til PS3 senere i år.
| 1
|
100560
|
Pennen er mektigere enn sverdet
«The Legend of Zelda:
Phantom Hourglass» tar eventyrserien i mange nye retninger, med stor suksess.
Vi snakker nemlig om en gammel og tradisjonell serie her.
En serie som alltid har våget å tenke nytt, samtidig som den har beholdt gamle og velkjente elementer.
«Zelda» er en spillserie der hvert spill har samme historie i ny innpakning, men som alltid klarer å føles frisk og ny.
I «Phantom Hourglass» fortsetter historien fra Gamecube-spillet «The Legend of Zelda: The Wind Waker», der den unge helten Link måtte redde prinsessen med hjelp av båten sin og en tryllestav.
Prinsessen, denne gang som sjørøverjenta Tetra, har blitt kidnappet av et spøkelsesskip, og Link må kaste loss for å spore henne opp.
Det unike med «Phantom Hourglass» er at alt styres ved hjelp av den trykksensitive skjermen på Nintendo DS.
Du behøver faktisk ikke å trykke på en eneste knapp i løpet av spillet.
Som gammel Zelda-veteran må jeg innrømme at jeg var svært skeptisk til å kontrollere Link på denne måten, og trodde det ville bli tungvint og klønete.
Heldigvis tok jeg feil.
Ved å bruke skjermen og pennen så aktivt som spillet gjør, blir opplevelsen noe helt annet enn de andre «Zelda»-spillene.
På en god måte.
Å styre Link går fort som en lek, og Nintendo har virkelig lekt seg med alle de mulighetene skjermen har.
Her skal det tegnes og skrives og kludres på skattekart.
Reiseruter skal plottes, og alt føles umiddelbart instinktivt og riktig.
Som i alle «Zelda»-spill skal man besøke templer, og får etterhvert gamle (og nye) gjenstander som hjelper en underveis.
Det er en fryd å se hvordan det nye kontrollsystemet fører til oppgaver som gjør at templene føles mer utfordrende og friskere enn de har vært på lenge i serien.
Når du er ferdig med hovedspillet i «The Legend of Zelda:
Phantom Hourglass», kan du også kjempe mot andre over internett eller lokalnettverk i spillets «Battle Mode».
Når spillet i tillegg oser sjarm og atmosfære, og er proppet med minneverdige figurer, er opplevelsen komplett.
«Zelda:
Phantom Hourglass» er et spill som føles mer episk og involverende enn de aller fleste «high def»-spill på nestegenerasjonskonsollene, og er faktisk grunn nok i seg selv til å investere i en Nintendo DS.
PS:
Lanseres fredag 19. oktober.
| 1
|
100561
|
Kjedelig pokémon for voksne
PS3-spillet «Folklore» har flere kreative løsninger, men mislykkes i bruken av dem.
Allerede i åpningsscenen starter «Folklore» med å binde fortiden til nåtiden.
Ellen, en av historiens to hovedpersoner, mottar et brev fra sin forlengst avdøde mor som ber henne komme til den irske øylandsbyen Doolin.
På en annen kant av landet mottar Keats, en journalist i et alternativt magasin for overnaturlige fenomener, en mystisk telefon som vekker hans nysgjerrighet.
Straks har han lagt ut mot samme reisemål.
Dette er utgangspunktet for den tosidige fortellerteknikken i «Folklore»: historien utspiller seg som en sammentvunnet tråd av inntrykkene til de to hovedpersonene, og du går derfor gjennom historiens kapitler med dem begge.
Dette er en vri som har fungert godt i spill tidligere, men oppskriften er langt mindre vellykket her.
Når du vandrer gjennom de samme områdene og kjemper mot de samme bossene for andre gang, føles det som en billig unnskyldning for å på enkelt vis øke spillets lengde.
Handlingen i «Folklore» utspiller seg i møtepunktet mellom den værbitte, britiske øylandsbyen Doolin og den parallelle verdenen Netherworld som er tungt inspirert av eventyr og gammel folketro der de levende kan komme i kontakt med de døde.
Denne settingen er passer godt for å la hovedpersonene utforske både sin egen og landsbyens historie, og lar svunne tider tale på en levende og naturlig måte gjennom de dødes tunger.
I Netherworld blir du kastet inn i en verden der magiske skapninger av ymse slag myldrer som maur.
Din oppgave er i store trekk å fange disse ved å rive sjelen ut av kroppene deres, for deretter å kunne bruke de beseirede skapningenes styrker mot stadig sterkere fiender.
I så måte virker spillet noe pokémon-inspirert: de innsamlede skapningene festes til de forskjellige action-knappene og spretter deretter frem når du har behov for fysisk assistanse.
Spillet passer derfor best til mennesker med milde samletendenser og et meget ryddig sinn.
Det tar nemlig ikke lang tid før gjentatte omorganiseringer gjør det er vanskelig å holde styr på hvilke skapninger du har plassert på hvilke knapper til enhver tid, hvilket ofte føles som en hindring.
Dessuten oppleves kampsystemet alt for ofte som både kaotisk og uryddig.
I små trange områder er kameraet til tider en ekstra ufrivillig utfordring, og aggressive fiender har en tendens til å presse deg inn i hjørner så du mister oversikten over situasjonen.
Det største problemet er likevel at kampsystemet føles tregt og for lite responsivt.
Alle dine angrep og forsvar utføres indirekte gjennom ordrene du utsteder til dine åndelige bataljoner, noe som gjør at presisjon og timing blir vanskelig når du trenger det mest.
Ser man bort fra denne skavanken, er det uansett ikke til å komme ifra det største problemet, nemlig at «Folklore» er en klassisk knappe-moser selv om mosingen fordeles på fire forskjellige knapper.
Etter å ha angrepet en skapning med tilstrekkelig muskelkraft, løsner sjelen fra kroppen og det gjenstår for deg til å rykke den inn ved å riste kontrollert med kontrolleren.
Hele prosessen fungerer godt og minner i grunn mye om fisking, med unntak av at du slipper å tenke på agn eller flue.
Figurene i Netherworld føles freshe og ser til tider nesten ut som en blanding av Tim Burton og barne-TV med lange bein, karakteristiske bevegelsesmønster og uttrykksfulle ansikt.
Dessverre drukner de fineste detaljene i figurene fort i det jeg personlig oppfatter som alt for grelle og merkelig lysende omgivelser.
Til tider ser det ut mest ut som om Netherland er malt med en glorete, psykedelisk diskopalett, noe som jeg personlig synes passer mindre bra for en mystisk og magisk eventyrverden som leder inn til de dødes territorium.
I utgangspunktet er jeg uhyre positivt innstilt til de kreative grepene Game Republic har valgt å ta med Folklore.
Flere gode kvaliteter som jeg til tider har savnet i andre spill, som annerledes historiefortelling, mystikk og dybde er tilstede i «Folklore», men de kommer ikke til sin rett i måten spillet er utformet på.
Historien gir rett og slett inntrykk av ikke å ha lyst til å fortelle seg selv.
Dette fører til at man sitter igjen med en nysgjerrighet som ikke er drivende, men irriterende.
Det er lenge siden et spill har fått meg til å lengte etter å ta oppvasken.
PS:
I salg fra onsdag 17. oktober.
| 0
|
100562
|
Dansefeberen uteblir
«High School Musical» på Nintendo DS er et hjernedødt spill for hjernevaskede unger.
Jeg innrømmer det med en gang, jeg er ikke i målgruppen til «High School Musical».
Det er ikke meningen at jeg skal se på serien, høre på musikken eller spille spillet.
Men jeg prøver meg allikevel.
«High School Musical» på Nintendo DS lar deg akkompagnere musikken fra serien ved å danse og spille instrumenter på den trykksensitive DS-skjermen.
Nå skal jeg ikke komme med noen bedømmelse av den musikalske kvaliteten her, men dette fungerer dårlig i spillform.
Det hele er tyveri på høylys dag av spillkonseptet i DS-spillet «Elite Beat Agents», men uten humor, sjarm og evnen til å absorbere deg i sangene.
Sirkler dukker opp på skjermen, og når de blir grønne skal du trykke på dem.
Det hele foregår i takt med musikken.
Eller, det påstås så, i alle fall.
For det hender rett som det er at man lurer på hvor den rytmiske sansen til utviklerne har blitt av, idet trykkingen av og til er helt ute av synk med lyden.
Noen sanger er til og med lettere å klare med lyden skrudd av.
Man kan også lage musikkvideoer, dette skjer ved å trykke på knapper for å skru av og på lys og ballonger, mens to dårlig animerte figurer danser i utakt med musikken.
«High School Musical» er et kjedelig stykke hastverksarbeide, utelukkende laget for å cashe inn på en massiv kassasuksess, og kommer antagelig til å bli kjøpt til tusenvis av barn og unge.
Spillet får terningkast to, da det kanskje, muligens og forhåpentligvis kan føre til at noen av ungene får mersmak og får foreldrene til å kjøpe dem det suverene «Elite Beat Agents» når de begynner å gå lei.
PS:
I salg fra 19. oktober.
Spillet kommer i en helt annen versjon på PS2 og Wii i november, da som karaoke-spill med medfølgende mikrofoner.
| 0
|
100566
|
Lettvint om det vanskelige
Regi:
Peter Berg.
Genre: Actiondrama.
USA.
Fra 15 år.
Burde ha blitt interessant.
Ble idiotisk.
| 0
|
100568
|
Bankrøver med handicap
Akkurat passe funksjonhemmet gutt skaper akkurat passe spenning.
HANDLER OM:
Chris var en gang byens stor helt:
Rikmannssønn og hockeygladiator.
Men etter hasardiøs bilkjøring med etternfølgende ulykke, der to av hans venner omkommer og kjæresten må amputere et ben, er Chris blitt "redusert".
Både psykisk og fysisk.
Han lever dog velfungerende i leilighet med sin blinde venn.
Alt forandrer seg imidlertid den dagen en gammel skolekamerat dukker opp; han integrerer Chris i sine planer for en bankran...
DOM: Joda; spennende og greit nok.
Det er også tidligere blitt laget mye bra film - ikke minst thrillere - der ulik funbksjonshemning har spilt avgjørende rolle.
Denne gangen er det altså en "usynlig" og derfor vanskelig begripelig mental hemning som er avgjørende.
Vi skal altså godta hukommelsestap, sviktende evne til å huske en boksåpner eller tap av evne til å drikket et glass melk.
Og videre godta at Chris kan kjøre bil, at hans farshat lever og at han kan skyte med hagle når det trengs.
Problemet blir altså at hele filmen etterhvert virker temmelig konstruert.
Mildt sagt.
| 0
|
100569
|
Herbie Hancock «River.The Joni Letters»
GENRE: JAZZ/Verve/Universal
Samtidig med at Joni Mitchell gir ut «Shine», hennes første plate med originalmateriale på ni år, er Herbie Hancock der med «River», med fortolkninger av hennes tidligere låter.
Man kan mistenke at slu markedsføring ligger bak dette, særlig med en stjernespekket gjesteliste som inkluderer Tina Turner, Leonard Cohen og Norah Jones.
Men Hancocks prosjekt er så bra at det spiller ingen rolle.
Sangen er grei nok, men det er i det instrumentale at Mitchells låter virkelig funkler.
Behandlet av Hancock, Wayne Shorter og Dave Holland får materialet en meditativ klarhet som simpelthen er deilig å lytte til.
Her er en stramhet og økonomisering som gir Joni Mitchells låter et nakent og overbevisende uttrykk, der Shorters dvelende søkende tone og Vinnie Colaiutas originale vispespill er noe av det man kan glede seg over.
| 1
|
100570
|
Valkyrien Allstars «Valkyrien Allstars»
GENRE: FOLKEMUSIKK/Heilo/Grappa
Musikkforlag
Rått, ruskete og rocka, Valkyrien Allstars har skapt sitt eget uttrykk med den norske folkemusikken i blodomløpet.
Å sammenligne dem andre grupper, som for eksempel Gåte, er helt på jordet, for den kanskje største musikalske bragden til denne hardingfeletrioen er at de har en originalitet som gjenkjennes fra første tone.
I dette har Tuva Syvertsens høyst særpregede stemme en stor del av æren for, men originale låter, dristige arrangementer og et usannsynlig driv koblet med dyp musikalitet er også viktige elementer.
Produsent Aslak Dørum og gjestende musikere bidrar til spennende klanglig variasjon.
Blant høydepunktene er Joachim Nielsens «Hvis jeg var deg» og «Reven» med Per Zanussi på sag.
| 1
|
100571
|
The Grand «The Grand»
GENRE: ROCK/Grand Recordings/Sonet
Brødrene Henrik og Amund Maarud kan så definitivt mer enn sin blues.
Dette prosjektet er riktignok basert i rockens bluesrøtter, men uttrykket er et buldrende destillat av skittenrock i ånden til forbilder som Cream og Led Zeppelin til kontemporære helter som White Stripes og Wolfmother.
Det er Amund Maaruds iltre gitar som bærer lydbildet fremover - et uskarpt lydbilde som skaper de perfekte rivekantene rundt et knippe hyperenergiske og suggererende låter med mer enn nok av meloditeft til at The Grand fremstår som noe mer enn bare et adrenalindrevet band og som gjør dem til en storartet opplevelse også live.
«The Grand» er en av norsk rocks ypperste debuter hittil i år.
ANBEFALT KJØP:
«Freeloader», «Go Wave It In The Street», «Remedy» og «Lust To Win».
| 1
|
100572
|
Solveig Slettahjell «Domestic Songs»
GENRE: JAZZ/Curling Legs
Enklere kan det ikke gjøres.
Akkompagnert av sitt eget pianospill synger Solveig Slettahjell så neddempet og intimt som overhodet mulig.
Hun er riktignok sjeldent helt alene, et klokkespill her, en mellofon der, og med Slow Motion Orchestra på en del av låtene, blir det akkurat nok klanglig fargelegging til å sikre lytterens årvåkenhet.
Lennon/McCartneys «Because» og Tom Waits «Time» får fine fortolkninger, men ikke minst er det mange fine nye låter her, for eksempel «4:30 AM» signert Peder Kjellsby, og Sjur Miljeteigs «One of these days» og «This is my people».
| 1
|
100573
|
Beirut «The Flying Club Cup»
GENRE: FOLKROCK/4AD/Playground
Zach Condon er 21 år, og et godt gammeldags vidunderbarn:
Da han ga ut sin første, bejublede plate under navnet Beirut i fjor hadde han allerede en lang rekke utgivelser bak seg.
På «The Flying Club Cup» befester han posisjonen; gutten er utvilsomt et unikt talent.
Rufus Wainwright og Thom Yorke er åpenbare referanser, men Beirut er likevel et egenrådig og enestående prosjekt.
Forrige gang var det tradisjonell balkanmusikk Condon la til grunn for sitt melankolske virke, denne gangen er blikket rettet mot Paris slik det låt tidlig i forrige århundre.
Hovedinstrumentet er trekkspill, utover det er det ullent piano, spinkel mandolin, nakne strykere, skjeve blåsere og skakk perkusjon som dominerer lydbildet, samt Condons sensitive stemme.
Det hele sleper seg sakte og sørgmodig av gårde; det er en dypt gripende, resignert ro over denne musikken, som er «rock» på samme måte som Tom Waits er det, uten særlig sammenligning for øvrig.
Lyden av selvhøytidelig ung mann blir sjelden bedre enn dette.
ANBEFALTE KJØP:
«Nantes», «A Sunday Smile», «Guyamas Sonora», «Cliquot», «The Penalty»
| 1
|
100574
|
Katrine Moholt «If I Said You Had A Beautiful Body»
GENRE: COUNTRY/Sony BMG.
Hele landets Kirsten Giftekniv gjør det lett for seg når hun platedebuterer.
På platen «Bonderomantikk» har Katrine Moholt samlet en haug favorittsanger om kjærlighet, hvorav mange er i soleklar kalkunklasse.
En av de absolutt beste har hun imidlertid valgt å lage en coverversjon av selv; denne Bellamy Brothers-svisken.
Smart.
Isolert står den helt greit.
Låten er hva den er - en typisk sensyttitalls crossoverhit med et evig liv på dansegulv hvor godt voksne ferdes.
Moholt synger den fint og forsiktig, uten å gjøre enormt inntrykk i noen retning.
Det er en ok, om ikke revolusjonerende, avveksling å høre jentevokal på sangen.
Ektemannen hennes, Snorre Harstad, er med på kassegitar og annenstemme.
Ingen skal tvile på at Moholt tar kjærligheten på alvor.
Om hun vil gjøre alvor av en platekarriere vites ikke, men den bør i så fall baseres på noe litt mer oppsiktsvekkende enn dette.
| 0
|
100575
|
Robert Wyatt «Comicopera»
GENRE: POP/ROCK/JAZZ/.
Domino
Robert Wyatt (62) var trommeslager i Soft Machine inntil ham ramlet ut av et vindu, brakk ryggen og ble lammet i beina.
Siden begynnelsen av 70-tallet har han i ujevnt tempo utgitt soloalbum av særegen karakter.
«Comicopera» er intet unntak.
Robert Wyatt har alltid vært musikernes musiker.
Han er også en favoritt i enkelte mediekretser.
Det holder å ta en titt på hitlistene for å skjønne hvorfor.
På tredelte «Comicopera» har Wyatt fått hjelp av folk som Brian Eno, Phil Manzanera, Paul Weller og flere latinske musikere, samt Anja Garbarek som korer ordløst på sin egen sang «Stay Tuned».
Det låter som vanlig nydelig.
Jeg kan i farten ikke komme på låtskrivere som ligner Wyatt.
Det går nemlig aldri fort.
Mannen lager musikk for folk som har tid til å lytte.
Med sin såre og lyse stemme synger Wyatt mildt ironisk om krig og annen dumskap.
Han er fortsatt kommunist, men serverer original og eksentrisk musikk, enten det går i kammerpopjazz eller sober hvitmanns-latino hvor han synger dikt av Federico García Lorca på originalspråket.
Robert Wyatt har ganske enkelt utgitt et album som peker seg ut som ett av årets beste.
ANBEFALTE KJØP:
«Stay Tuned», «A Beautiful War», «Cancion de Julieta» og «Just As You Are».
| 1
|
100576
|
Strålende svanesang
Med leken autoritet setter Bizarre Creations et overbevisende punktum for sin fenomenale «Project Gotham Racing»-serie.
Etter at Activision nylig kjøpte opp Bizarre Creations, kan dette være det aller siste «Project Gotham Racing»-spillet - i alle fall med Bizarre ved roret.
Og da er det bare rett og rimelig at de britiske bilentusiastene har heist fulle seil og laget noe som ligger farlig nære det perfekte.
«Project Gotham Racing 4» klarer først og fremst, i likhet med sine forgjengere, å finne den ultimate balansen mellom ukomplisert moro-racing og simulasjon.
Det er særlig her denne serien bestandig har utmerket seg.
Det er actionfylt som bare det, men du må allikevel ha et solid grep om optimal racinglinje, fart inn og ut av svinger og det å håndtere de mange ulike bilene.
Denne gangen spiller også værforhold en viktig rolle.
Du må håndtere både tåke, plaskregn og snø, og det er ofte lettere sagt enn gjort.
Lukk øynene nå, se for deg det å rase avgårde på et snødekt Nürburgring i en Ferrari F50 GT og prøv å fortell meg at du ikke kjenner gåsehuden komme krypende.
Kravet om ferdigheter på alle disse områdene gjør «Project Gotham Racing 4» til et spill med enorm dybde, til tross for den noe ukompliserte overflaten.
Samtidig sørger «kudos»-systemet - det at du får poeng for actionfylt kjøring og de mange morsomme sidesporene fra ren racing for en variasjon som ligger nærmere spill som «SSX» enn «Gran Turismo».
Allikevel er vei- og bilfølelsen svært god.
Det føles virkelig som å kjøre bil, og hver enkelt av de mange bilene har sine unike personligheter.
Dette er selve limet i spillopplevelsen, det er her de lekne racingmåtene og fokuset på actionkjøring får livets rett.
Grafikken er også forbedret i forhold til «Project Gotham Racing 3», og det gjør ganske mye med innlevelsen og engasjementet.
Enspillerdelen er dessuten den kanskje mest vellykkede jeg har vært borti i et bilspill noen gang.
Du har en arkade-del, som ligner på enspillerdelen i tidligere spill i serien, og du har en karriere-del hvor du i løpet av flere sesonger låser opp stadig flere løp med høyere vanskelighetsgrad.
Nett-delen er også forbedret ganske kraftig, den er mye mer oversiktelig og tilrettelagt for Xbox Live-entusiaster enn før.
Spesielt spennenende er den ferske muligheten til å lage ditt eget racinglag med kompiser og konkurrere mot andre lag, en slags «deathmatch» med biler for klaner, altså.
En knallgod idé!
Personlig setter jeg også stor pris på det nye «simulasjons»-moduset, hvor du blir tvunget til å bruke manuelt gir og synsvinkelen fra innsiden av bilen.
«Project Gotham Racing 4» har også lånt fra det glimrende «Trackmania Nations», og tilbyr nå muligheten til å representere hjemlandet ditt når du spiller på nett.
Det føles godt å kjøre med flagget på panseret, nasjonal tilhørighet øker følelsen av konkurranse på Xbox Live.
Alle de nye Live-mulighetene, som også inkluderer muligheten til å laste opp bilder og progresjon i enspillerdelen, er forøvrig sydd sammen til en glimrende pakke på nettstedet PGRNations.com.
I tillegg til de allerede nevnte værforholdene, er de største nyhetene denne gangen muligheten til å kjøre motorsykler og fem nye byer.
Jeg må innrømme at motorsyklene ikke appellerer spesielt mye til meg, jeg foretrekker definitivt bilene.
Utvalget av fantastisk fete biler er som vanlig mer enn bra nok (se hele listen her).
Men for variasjonens skyld, er motorsyklene et svært hyggelig tilskudd.
Dessuten kan du gjøre endel kule stunts på motorsyklene - noe for deg med ekstra eksponeringsbehov, altså.
De voldsomme værsvingningene er derimot mer vellykkede.
De er med på å gi «Project Gotham Racing 4» et særpreg i bilspillenes verden, samtidig som de gufne vei- og siktforholdene tilfører et nydelig spenningsmoment.
De nye byene, som inkluderer Shanghai, St. Petersburg, Quebec City, Macau og Michelin Test Track, utfyller dessuten de kjente og kjære byene fra tidligere spill i serien - Tokyo, New York, Nürburgring, London og Las Vegas.
Nei, «Project Gotham Racing 4» er ikke dramatisk mye bedre enn forgjengerne, men det foredler og bygger videre på konseptet på en utrolig vellykket måte.
Det har kommet veldig mange gode bilspill til Xbox 360.
Selv mener jeg «Project Gotham Racing 4» er det beste av dem alle.
PS:
I salg fra fredag 12. oktober.
Hvordan hevder Project Gotham Racing 4 seg i havet av gode bilspill du finner på Xbox 360?
Svært godt, mener VG Netts anmelder.
| 1
|
100579
|
Sterkt gufs
Regi:
Hans-Christian Schmid.
Genre: Drama/spenning.
Nasjonalitet: Tysk, 11 års aldersgrense.
MED:
Sandra Hüller, Burghart Klaußner, Imogen Kogge, Anna Blomeier, Nicholas Reinke.
Realistisk eksorsisme er skumlere enn Hollywood-eksorsisme.
HANDLER OM:
«Rekviem» er basert på historien om tyske Anneliese Michel, som døde 23 år gammel i 1976, etter å ha blitt utsatt for utmattende eksorsismeritualer.
I filmen har hun navnet Michaela, og vi følger henne i forsøket på å leve som en vanlig student, mens hun kjemper mot depresjoner og epileptiske anfall.
Etterhvert overbevises den katolske jenta om at plagene skyldes besettelse av onde ånder.
DOM:
Det er knapt to år siden denne historien ble filmatisert i «The Exorcism of Emily Rose», men «Rekviem» kunne ikke vært lenger fra den paniske, amerikanske versjonen.
«Rekviem» legger seg mildt sagt nærmere virkeligheten, og går dypt inn i forholdet mellom Michaela og foreldrene (som i virkeligheten ble dømt for å ha medvirket til hennes død).
Her er det godt samspill og en fantastisk rolletolkning av Sandra Hüller.
Fotografiet er kornet, klippinga nærmest abrupt, det passer i grunnen det golde, realistiske uttrykket.
De spektakulære demonscenene med gørr og gru uteblir selvsagt, men den verdslige tragedien her er minst like effektfull og skremmende.
«Rekviem» er en forferdelig historie om det dunkle eksorsismeritualet, men først og fremst en film om de katastrofale utfallene når psykiske lidelser og konservativ religion røres sammen i en cocktail med skam, overtro, fortvilelse og feilmedisinering.
I motsetning til de fleste eksorsismefilmer forsøker den å ramme inn og forklare fenomenet på en respektfull måte.
Samtidig er den godt utført, og blir sittende i kroppen som et kaldt gufs fra kirkedøra.
Brr.
| 1
|
100580
|
Sykt bra!
Michael Moore tar tempen på det amerikanske helsevesenet.
Det står dårlig til.
HANDLER OM:
Dokumentaristen Michael Moore tar denne gang for seg det amerikanske helsevesenet:
Et helsevesen som antakelig er verdens beste - for dem som har råd.
Problemet er "bare" at nærmere 50 millioner amerikanere ikke har skikkelig sykeforsikring.
I et gjennomkommersialisert helsesystem, kan dette lett bety forskjellen på behandling/ikke-behandeling.
Eller liv/død.
Provokatøren Moore er betydelig nedtonet denne gang.
Men han setter fingeren på en virkelig verkebyll, når han tar med seg skadede redningsarbeidere etter World Trade Center-tragedien til Cuba, der de får all den behandling de aldri ville fått dekning for i USA.
DOM:
Ingen kan beskylde Michael Moore for ikke å ta standpunkt!
Han er en effektiv propagandist; en av de mest effektive.
Men samtidig er han en sann humanist.
Hans ideal for et helsevesen er vel omtrent noe slik vi har i Norge.
I mange kretser i USA vil dette bli kalt renspikket kommuisme.
Moore går til røttene:
Han har fått tak i lydopptaket fra begynnelsen av 1970-tallet, der Richard Nixon godt fornøyd snakker om privatiseringen av helsevesenet.
Nixon fikk det som han ville.
Helsevesenet og den farmasøytiske industrien er lønnsom industri i USA - og bringer rikdom til mange.
De som er fattige, får elendighet.
Mye elendighet.
Moores eksempler er gode.
Men selvfølgelig diskutable - tildels svært diskutable.
Han skjønnmaler blant annet andre lands helsesystemer.
Likevel er hans "Sicko" systemkritikk på et meget høyt nivå.
De hatefulle utfallene mot ham, er bare ett bevis på dèt.
(Amerikanske tollmyndigheter innledet etterforskning mot ham for brudd på handelsembargoen mot Cuba, etter at han tok med seg pasienter til Castros sykehus).
Moore er denne gang ikke på langt nær så personlig konfroterende som han var, for eksempel i «Farenheit 9/11».
Det kler stoffet.
Men hans propaganda for menneskelighet, er filmskaping på meget høyt nivå; opplysende, underholdende og meget, meget avdekkende.
Han bruker sin ytringsfrihet, han han er en av samtidens viktigste garantister for at også filmskaping spiller en rolle som ytring i samfunnsdebatten.
| 1
|
100581
|
Gledesdreper
Har du tenkt å gifte deg?
Si aldri "ja" til denne filmen!
HANDLER OM:
Ben og Sadie vil gifte seg.
Problemet er bare at Sadies familie er tett knyttet til menigheten St. Agustines, der pastor Frank (Robin Williams) herjer.
Som prest og ekteskapsrådgiver.
Han er en slags sadistisk amerikansk versjon av Rowan Atkinsons klassiske engelske prestemareritt, som åpner enhver samtale med en rødmede brud med:
"What is fellatio?".
DOM:
Grassat umorsom komedie med en særdeles irriterende prestehovedrolle.
Det er ikke godt for noen ting!
En "kvalitet" må dog innrømmes:
Det finnes tendenser til kjappe morsomheter helt mot slutten av hvert fremlidte tablå.
Men det er langt fra nok til å redde årts mest visne brudebukett.
Makan!
| 0
|
100582
|
En mektig film
Praktfull Angelina Jolie i meget sammensatt film om terrorisme.
HANDLER OM:
I 2002 ble Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl tatt til fange av islamister i Karachi i Pakistan.
Filmen følger etterforskningen av saken, med hans franske kone, Mariane, i sentrum.
Hun var journalist som ham, dessuten gravid i sjette måned da kidnappingen skjedde.
DOM:
Tro ikke annet:
Dette er en kommersiell, meget velprodusert, stjernedrevt Hollywood-produksjon.
Ikke bare spiller Angelina Jolie hovedrollen.
Hennes hennes partner i livet, Brad Pitt, er i tillegg hovedprodusent.
Så er det sagt.
Derfor må det videre tilføyes:
«A Mighty Heart» er et glimrende eksempel på stjernenes absolutte verdi i genuint god filmskaping:
Angelina Jolie er rett og slett fantastisk god i sin rolle.
Produsent Pitt har antakelig vært garantist for at regissøren har fått boltre seg i et vanskelig, men uhyre potent materiale.
Og det gjør han med noen uventede vrier, som gjør filmen nesten uhyggelig virkningsfull:
I Marian finner man ikke først og fremst frykt, men inett raseri; I formen er dette en slags thriller.
Men konvensjonelle thriller drives av makt.
Denne filmen drives av avmakt;
Det handler om terror, men enda mer om kjærlighet; Amerikanerne er nok kjekt handlingsrettet, men den pakistanske politisjefen den soleklart mest effektive (den indiske skuespilleren Irrfan Khan er på samme mesterlige nivå som Jolie, i sin birolle); Terrorisme vises som den ultimate feige handling, fordi den søker aldri å utfordre maktstrukturer men sårbare mennesker.
Intet er sort/hvitt i denne filmen.
Ingen - verken mennesker eller systemer - er bare onde eller bare gode.
Så dette er rett og slett en mektig film, om noen høyst begripelige mennesker i en ekstrem situasjon i en verden som faktisk eksisterer.
| 1
|
100583
|
Skamløs Kratos-kopi
Fossende blodsprut og avkappede lemmer som seiler gjennom luften kan ikke redde PS3- og 360-spillet «Conan».
Da jeg var liten, var jeg veldig glad i å tegne.
Eller, nærmere bestemt, jeg var veldig glad i å tegne ETTER ting.
Om det så var å sitte med bilder av løver og elefanter foran meg og studere hver eneste linje, eller om det var å legge et tynt papirark over og simpelthen følge strekene jeg kunne skimte - det å få til noe som kanskje, muligens lignet LITT, ga meg en sterk følelse av velbehag.
Og det er slik jeg ser for meg Nihilistic Software mens de satt og laget «Conan».
Med «God of War» og «God of War II» på repeat mens de flittig forsøkte å kopiere det de så.
Kanskje med tungen i munnviken og et intenst, fokusert blikk, hva vet jeg.
Problemet er at de ikke er ni år gamle, selv om det kanskje kan virke sånn.
De har ikke helt skjønt forskjellen på å stjele og det å høste fra inspirasjonskilder.
For noen uker siden var jeg på en av de mest bisarre spillpresentasjonen jeg har vært på noen gang.
THQ-representanten presenterte «Conan» gjennom punktvise sammenligninger med «God of War»-spillene.
Via fakta som gikk på antall våpen og slikt, mente han tydeligvis å kunne bevise at «Conan» er bedre enn «God of War».
Her ble det med andre ord ikke lagt antydningen av en finger imellom.
For «Conan» låner ikke friskt fra «God of War», det er ikke inspirert av noe eller en hyllest.
Det er et skamløst og sjokkerende åpenlyst tyveri det er snakk om.
Du kan sette deg ned med en liste over innholdet i «God of War»-spillene, og krysse av - punkt for punkt:
* En eldre, britisk kvinne som fortellerstemme og «frossede» filmsnutter i 2D?
Check.
* Enorme bosser som til slutt ekspederes med en serie knappetrykk på absurd brutalt vis?
Check.
Flere av bossene er til og med så og si like som de du finner i originalen.
* Samling av røde, blå og grønne runer, som hjelper deg til å oppgradere kampferdigheter og slikt?
Check.
* Et passe dramatisk soundtrack med fullt orkester?
Check.
Her er de to spillene så like at «Conan»-komponisten må ha fått klar beskjed om å lage noe som ligner.
* Lystne damer med bare bryster?
Check, check og check.
Det kryr av dem, og når de reddes fra sine lenker sier de ting som «take me and crush me with your love».
*
Et overdådig brutalt kampsystem med forskjellige rekkevidder og hastigheter?
Check.
* Knusing av kister og krukker for å finne helse og oppgraderingsruner?
Check.
* Hurtige tastetrykk for å åpne dører og dytte på store ting?
Check.
Jeg kunne ha fortsatt med en mengde mindre ting - flere av miljøene, inkludert en stor treskute og et bymiljø med livredde sivile i gatene - er for eksempel snytt rett ut av nesa til Kratos.
Historien er i tillegg det reneste sprøyt, jeg skjønner godt at Ron Perlman, som har stemmen til Conan, og resten høres ut som om de frykter for resten av sin karriere.
Grafikken er langt, langt under det man bør forvente av spill til PS3 og 360.
«God of War» ser utrolig mye mer lekkert ut, selv om det er på PS2.
For ikke å snakke om å sammenligne «Conan» med «Heavenly Sword» - grafisk sett, er det et helt Atlanterhav mellom de to.
De få gåtene du må løse for å komme videre er omtrent så lite oppfinnsomme som de kan få blitt.
Og hordene av fiender du slakter varierer fra passe interessante til ufattelig teite.
Lydbildet er også under enhver kritikk.
I kombinasjon med uspennende miljøer, er det liten hjelp å få hvis man skal forsøke å leve seg inn i Conans virtuelle verden.
Dessuten er avslutningen på spillet horribel, noe som inkluderer noen meningsløse hoppesekvenser og en idiotisk og alt, alt for vanskelig boss.
Førsteinntrykk er viktig, men det er pinadø sisteinntrykk også.
Det som gjenstår da er et kampsystem som faktisk er veldig bra.
Uansett om du har et sverd i hver hånd, om du griper om et digert sverd med begge hender eller om du kombinerer dette med håndgemeng, slag og spark, har du en mengde forskjellige kombinasjoner å kose deg med.
Og det blir definitivt aldri kjedelig å kappe lemmer av monstere og andre fiender.
Selv kappet jeg av like under 1000 lemmer i løpet av spillet.
Ja, for det er en statistikk som naturligvis er sentral i et spill som dette, såpass har Nihilistic Software i alle fall skjønt.
Hvis du legger fra deg din kritiske sans i åtte timer og legger til en solid dæsj godvilje, er «Conan» et spill det er fullt mulig å more seg med.
Såpass bra er kampsystemet, og i tillegg har du prinsippet om at «Conan» kan være så dårlig at det blir bra for enkelte.
Men min kritiske sans er intakt, og butikken var dessverre utsolgt for godvilje denne gangen.
Og da er det ingen grunn til å gå rundt grøten.
«Conan» er sjelløst, uoriginalt, plumpt, uoppfinnsomt, spekulativt og irriterende.
Nihilistic Software har stjålet som ravner.
Og som om ikke det er ille nok:
De har ikke den fjerneste anelse om hva de skal gjøre med byttet.
PS:
Til alle dere aksjeeiere som nå er klare til å kaste dere over telefonen og rope «SELG! SELG!»:
Dette «Conan»-spillet har ingenting med hverken Funcom eller deres kommende onlinespill «Age of Conan» å gjøre.
| 0
|
100584
|
Steve Earle «Washington Square Serenade»
(New West/Playground)
Kunstnerisk krise i countryrockland.
Etter at han renset seg opp på midten av 1990-tallet en gang, har Steve Earle gitt ut mange slags plater.
Den første håndfullen var glimrende.
Men da han begjærlig benyttet seg av den politiske situasjonen i USA etter 11. september 2001 på de påfølgende, befestet han sitt ry som «countryrockens Springsteen»:
De edle motivene kunne ikke trekkes i tvil.
Men vital musikk ble det ikke av det.
Nå har han flyttet til New York med ny kone, den syvende eller åttende - han har muligens kommet ut av tellingen selv.
Der har han laget en plate av det mer personlige slaget, som dessverre også er hans verste noensinne.
Det handler mye om nettopp New York og hans kjære, men aldri har Earle skrevet og sunget så slapt.
At Dust Brother John King har supplert ham med tørre rytmemønstre fra en billiglydende trommemaskin, medfører at han tidvis beveger seg farlig nærme vulgærcountryartister à la Big & Rich.
Det låter uferdig, hjemmelaget, privat.
Og når han avslutter albumet med en Tom Waits-tolkning, kjent fra TV-serien «The Wire», er det nærliggende å frykte at Steve Earle er gått tom for godt.
ANBEFALTE KJØP:
«Oxycontin Blues», «Days Aren't Long Enough»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100586
|
Nightwish «Dark Passion Play»
(Nuclear Blast/Indie)
Egner seg best i stor sal.
Hvis jeg var den nye vokalisten i et etablert band, ville jeg blitt en smule bekymret over at min første plate med bandet ble gitt ut som dobbel-CD, hvor den ene rett og slett er instrumentalversjonen av albumet.
Men med tanke på hvordan disse finske rollespillrockerne avskjediget sin forrige vokalist, bør man kanskje være forberedt på det meste i akkurat den jobben.
Med svenske Anette Olzon som erstatter for Tarja Turunen fortsetter Nightwish okke som med sitt, om enn med lavere operafaktor.
Det er metal og symfoni i ganske så velkjent forening, lite nytt under fullmånen.
«More is more»-prinsippet følges til det lattervekkende, og spesielt ille går det når de dytter folketoner inn i den allerede stappfulle miksen.
Det føles som å spise bløtkake med marsipanstuing og skylle ned med kakao.
Men for all del - det er både teknisk begavelse, halsbrekkende riff og et par-tre virkelig bra låter her.
ANBEFALTE KJØP:
«Amaranth», «Sahara», «Whoever Brings The Night»
| 0
|
100589
|
Babyshambles «Shotters Nation»
(Parlophone/EMI)
Berømt narkoman på opptur.
Verdt å huske:
Pete Dohertys enorme knarkforbruk hadde neppe vært omtalt dersom han ikke fra før hadde vært kjent for sitt musikalske talent.
Og man kan for så vidt tilgis for å ha glemt akkurat dét de siste tre-fire årene.
Men derfor er det også en sann fryd å høre mannen reise seg, på en plate som er et syvmilssteg videre fra det første Babyshambles-albumet.
Skal man dømme Dohertys tilstand etter bandets musikk er han på et mye bedre sted nå.
Visst er det hanglete og skranglete fortsatt, men med en ny, briljant gitarist og hederskaren Stephen Street bak spakene har «Shotters Nation» blitt et stødig vitnesbyrd om Dohertys evne til å skrive sitt liv, og tonsette det med urbritisk, tidløs gitarpop som napper og biter på de rette stedene.
Det er tøff musikk som også bekjenner sine skjøre, sensitive sider, understreket av Dohertys sjarmerende skadeskutte stemme.
«Shotters Nation» viser at hans varme hjerte og underfundige hjerne er sjokkerende intakt, alt tatt i betraktning.
ANBEFALTE KJØP:
«Delivery», «You Talk», «UnBiloTitled», «Unstookie Titled», «Lost Art Of Murder»
THOMAS TALSETH
| 1
|
100590
|
Håvard Wiik Trio «The Arcades Projects»
Jazzland Records/Universal
Tettpakket piano- trio
Nok en gang bekrefter Håvard Wiik posisjonen som en av landets mest spennende jazzpianister.
Tidligere i år ga han ut soloplaten «Palinode».
Trioen har han jobbet jevnt og trutt med siden den første utgivelsen, «Postures,» og har med seg Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen på henholdsvis bass og trommer.
De følger Wiik i et organisk, intuitivt og integrert samspill.
Wiiks komposisjoner er tett sammenvevd i trioens spill, fylt til randen av en slags innadvendt energi.
Noen ganger kommer skaper brå skift spennende kontraster, andre ganger er det lengre flater som males ut.
I et tilsynelatende massivt uttrykk er det mange farger som får skinne gjennom etter hvert, det er tettpakkede låter som viser nye sider for hver gjennomhøring.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100591
|
Black Debbath «Hyller kvinnen!»
(Duplex/Indie)
Det var utvilsomt et saliggjørende øyeblikk den sommerdagen i 1999, da Black Debbaths «Problemer innad i Høyre» ga seg til kjenne på radioen.
Som satirisk valgkampinnslag var den uovertruffen, bandnavnet likeså, og konseptet med «tung politisk rock» var i hvert fall morsom en halvtimes tid til.
På bandets femte plate begynner imidlertid smilet å bli lovlig stivt.
Det er to problemer.
Det ene er at de bare glimtvis får sving på kvinnekonseptet sitt lyrisk; det blir simpelthen aldri skarpt eller morsomt nok.
Det andre er at det er umulig å nyte deres ellers så fortreffelige stonerrock, fordi tekstene hele tiden minner deg på at dette egentlig bare er tøv.
Flinke folk som kaster bort talentet sitt - det blir liksom aldri tilfredsstillende, det.
ANBEFALTE KJØP:
«Pussy In The Bank», «De enda nyere nyfeministene»
| 0
|
100592
|
Annie Lennox «Songs Of Mass Destruction»
(RCA/Sony BMG)
Destruér i vei.
Den forhenværende Eurythmics-vokalistens sangtalent har vel alltid vært udiskutabelt.
Aberet er snarere hva hun har valgt å bruke det til.
For selv om hun kan høres ut som en dugandes soulvokalist, blir det liksom aldri skikkelig soul av det hun driver med.
I stedet blir det stiv, traurig pop av typen som gir betegnelsen «voksenpop» et dårlig rykte.
Det virker følsomt på overflaten, men påkaller få følelser, godt hjulpet av en av verdens kjedeligste produsenter, Glen Ballard.
Stygt cover og tendensiøs tittel hjelper heller ikke.
Nei, Lennox egner seg best som isdronning i kaldt synthlandskap, slik det låt med Eurythmics tidlig på åttitallet.
Og slik det låter på dette albumets nikk til den tiden, det soleklare høydepunktet «Coloured Bedspread».
ANBEFALT KJØP:
«Coloured Bedspread»
| 0
|
100594
|
Dance With A Stranger «Everyone Needs A Friend - The Very Best Of»
Dance With A Stranger «Everyone Needs A Friend - The Very Best Of» (Mercury/Universal)
Overdose with a stranger.
Jappetiden er her igjen, fortalte avisen i forrige uke.
Om så, lover det kanskje godt for Dance With A Strangers 42 låter store samlealbum.
Det var allerede da de debuterte i 1988 noe nyrikt ved dette bandets firmafest-«soul» og julebords-«R'n'B».
Folk som drakk sin øl på Aker Brygge, elsket dem.
Nok til at de to første albumene deres solgte sekssifret.
Nå er det ikke i og for seg noe suspekt i at Dance With A Stranger - som med den desperate «Party» nå er inne i sitt andre eller tredje «comeback»-forsøk - gir ut samleplate.
De har gjort det før, nærmere bestemt i 1997.
Men 42 sanger?
Deriblant ni gamle «rariteter» og uutgitte kutt?
For mange er Dance With A Stranger synonymt med tre låter:
Tittelkuttet her, «Let Go» og «The Invisible Man».
Overvekten av materialet deres baserer seg i så stor grad på velprøvde R'n'B- og soulmaler, at kun fremføringer av et helt spesielt kaliber kunne ha reddet dem.
Noe slikt er sjeldent å høre her.
Et stykke ut i CD2 fant jeg meg selv krabbende mot CD-hyllen, på jakt etter Al Green når jeg trengte ham som mest.
For mye av det i beste fall greie, er ugreit.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100595
|
Halvhjertet hastverksarbeid
«The Settlers:
Rise of an Empire» er dessverre ikke noe mer enn et diffust blipp på spillhistoriens radar.
Helt siden det originale «The Settlers» revolusjonerte digital bybygging, har historien om de små, søte nybyggerne vært preget av forfall og negativ utvikling.
Et desperat og mislykket forsøk på fornying i forrige utgave av serien kunne fort ha vært siste spiker i kisten.
Slik gikk det ikke, men om det virkelig er nødvendig å sparke videre på den døde hesten kan diskuteres.
Diskuteres skal det også, for jeg har blandede følelser ovenfor «The Settlers: Rise of an Empire».
Det er ikke så ille i forhold til identitetskrisen vi var vitne til i den forrige utgaven.
Da var alt som minnet om særegenhet og egenart strippet vekk og erstattet med en av tidenes mest uoriginale, sjelløse strategispill.
Atmosfæren i «Rise of an Empire» er nemlig akkurat slik den skal være i et «Settlers»-spill.
Den trivelige musikken, de travle, glade nybyggerne og de fargesprakende trebyggene gir inntrykk av at den mørke middelalderen egentlig var ganske så koselig.
Som i tidligere utgaver er det byggingen av ubrutte produksjonsnettverk og effektiv logistikk som er nøkkelen til suksess.
Sand i maskineriet er derimot nøkkelen til katastrofe.
Går snekkeren din tom for såpe, hjelper det ikke at han har rikelig tilgang på ost, brød, mjød og ikke minst treverk, da blir det streik.
Den militære delen er tonet noe ned i forhold til mange andre sanntidsstrategispill, du er begrenset til bueskyttere, sverdmenn og et lite knippe krigsmaskiner.
Og det er når du for første gang går til angrep på fientlige styrker det rosenrøde førsteinntrykket begynner å rakne for alvor.
Kamptaktikk og strategi er totalt fraværende, hele systemet virker uinspirert og preget av nedprioritering.
Bestemmer man seg først for å gi blanke i krig og kamp, kunne utviklerne her like godt bare kuttet det ut.
Klønete krigføring hadde allikevel ikke vært noe særlig stort problem dersom spillets hovedfokus, selve bybyggingen, hadde holdt høy standard.
Dessverre er denne overforenkelt og overfladisk.
Er det en ting «Rise of an Empire» mangler så er det nemlig dybde.
I sin streben etter å finne tilbake til det som gjorde originalen til en klassiker, har man oversett utviklingen i genren de siste femten årene.
Under et panser av nymotens grafikk og presentasjon, sitter en motor som til forveksling ligner den samme gamle totakteren som drev den aldrene originalen.
Jada, den har kanskje et par hestekrefter ekstra, bedre aerodynamikk og ny fjæring, men i dag er det rett og slett ikke nok til å konkurrere med V6eren som sitter i spill som «Caesar IV» eller «Anno 1701» for eksempel.
Om «Settlers»-serien noensinne vil kunne gjennopprette ryktet sitt og levere et solid bidrag til genren den var med på å skape, vil kun tiden vise.
«Rise of an Empire» er iallefall ikke spillet for oppgaven.
| 0
|
100596
|
Sterkt vanedannende krigføring
Strategisk krigføring står på programmet i det glimrende PSP-spillet «Final Fantasy Tactics: The War Of The Lions».
«Final Fantasy Tactics: The War Of The Lions» hører til i kategorien av spill som gir et førsteinntrykk som ville imponert svigermor.
Med en nydelig tegnet introduksjonsfilmsnutt kastes vi inn i de magiske, middelalderske omgivelsene hvor handlingen utspiller seg.
Spillet legger dermed listen høyt for seg selv fra første stund.
I denne gruppen med spill som starter med å imponere, har vi to underkategorier: de som lever opp til førsteinntrykket og de som skuffer enormt.
«Final Fantasy Tactics: The War Of The Lions» faller heldigvis under den første gruppen.
Som tittelen antyder, dreier det seg om et turbasert strategirollespill hvor du tilbringer tiden med å koordinere dine troppers bevegelser på slagmarken og med å gjøre valg innen utrustning og ressursinnkjøp i stundene uten fiendenes nærvær.
Det er en utfordring å sette seg inn i alle finesser og spillkontroller, og det anbefales på det sterkeste å bruke tid på de langdryge og kjedelige - men uhyre nyttige - opplæringssekvensene.
Når du omsider behersker kontrollsystemet og har inntatt førersetet, får du betaling for slitet.
Muligheten til å detajstyre gir den herlige følelsen av å sitte med kontroll ut til fingerspissene.
Det er faktisk nesten litt for mye av det gode: variabler som figurenes stjernetegn og hvilken grad av «tro» og «mot» hver enkelt skikkelse har, er såpass vage og uvesentlige i praksis at de like gjerne kunne vært sløyfet.
Når du tar sjansen på å sende en sliten knekt av gårde for å ta hånd om en litt for mektig fiende, sitter du med hjertet i halsen og håper inderlig at det skal gå bra.
Man føler et oppriktig ansvar for å unngå selvmordsaksjoner hvor man står i fare for å miste figurene du har bygget opp, trent og styrket med blod, svette og tårer.
Skulle du likevel komme til skade for å miste en av dine menn eller kvinner, er håpet derimot ikke ute: nye rekrutter er til salgs for en rimelig penge, klare til å trenes opp til å kjempe, logre, sloss og bjeffe på din kommando.
Figurene starter på mange måter som bønder på et sjakkbrett:
I begynnelsen er de litt svake og pinglete uten særlige egenskaper eller styrker.
Til forskjell fra sjakkbrikker har de derimot et enormt, urealisert potensial som gjør at du kan forme dem i den yrkesretningen du ønsker - knekt, sort magi, bueskytter eller kjemiker.
Når de har vært gjennom noen kamper kan du velge deres utvikling og dyrke frem egenskaper som mangler i mannskapet, som for eksempel evnen til å vekke utslåtte kamerater fra de døde eller kastearm for å slenge småstein på fiender.
Spillet er pent og oversiktlig utformet og du har anledning til å beskue dine tropper og fiender fra fire forskjellige vinkler.
På grunn av høydeforskjeller i form av bygninger, vegger, trær og jordhauger er det likevel til tider vanskelig å få ordentlig oversikt over situasjonen, hvilket kan være noe irriterende i kritiske øyeblikk.
Dialogen er minst like pompøs og adelig som i «Final Fantasy XII», (som vi for øvrig belønnet med terningkast 6) og står godt i stil med den dramatiske historien om krig, følelser, mot, ære, politikk, familiebånd, svik og så videre, og så videre.
Fiendene har dessuten en formidabel evne til å slå til der du står svakest, og sørger for at konsentrasjonsnivå må holdes oppe dersom du skal kunne lede troppene gjennom slagmarken med helsen i god behold.
Men viktigst av alt: spillet har den skumle avhengighetsdannende effekten strategiske rollespill skal ha.
Det har periodevis gjort meg fraværende og nattevåken, og har ført til lettere irritasjon hos mine stakkars omgivelser.
PS:
I salg fra fredag 5. oktober.
Gameplay-trailer fra PSP-spillet Final Fantasy Tactics: The War of the Lions.
| 1
|
100597
|
Sprudleglede for 25 kroner
Spillegleden fra PSP-spillet «Locoroco» er nå med stor suksess overført til Playstation 3.
Det er nå halvannet år siden vi for første gang stiftet bekjentskap med Locoroco-fargeklattene.
Oppfølgeren er overraskende og veldig annerledes fra det jeg hadde forestilt meg, men presterer å gi en ukonvensjonell, forfriskende spillopplevelse impregnert med syk, herlig musikk og feel-good-stemning.
Men la oss starte med begynnelsen.
«Locoroco» kom ut til PSP i fjor sommer, og var et spill med små runde geleklumper i forskjellige farger som hoppet, trillet og spratt over skjermen.
Ved å trykke på skulderknappene tiltet verdenen på skjermen til høyre og venstre, og tyngdekraften sørget for å sette skapningene i bevegelse.
Kombinert med surrealistisk gladmusikk, høy avhengighetsfaktor og et herlig rent og stilsterkt design, ble spillet en av sommerens største humørbomber og rett og slett et spill til å bli oppriktig glad av.
Når «Locoroco Cocoreccho» nå kommer som nedlastbart spill til PS3 skulle man dermed kunne tro at Sony ville benytte bevegelsessensorene i Sixaxis-kontrolleren til det fulle for å videreføre vippe-verden-konseptet.
Istedenfor styrer du nå en sommerfugl som lokker de nysgjerrige, naive locorocoene som tilter etter som andunger.
Konseptet er så enkelt og kontrollene så intuitive at enhver apekatt ville vært i stand til å plukke opp kontrolleren.
Locorocoene ligger og sover spredt omkring på det som kanskje best kan beskrives som en abstrahert blomstereng kombinert med et stigespill.
Locorocoene kan bevege seg relativt autonomt og vil følge en rundløype dersom du lar dem bevege seg fritt.
Det er derfor din jobb å appellere til locorocoenes fascinasjon for sommerfugler til å dra dem ut fra den evige ringdansen og vekke sovende medlocorocoer.
Før du vet ordet av det sitter du der - halvveis sofagris, halvveis allmektig sommerfugl - mens du geleider flokker med locorocoer gjennom en hinderbane med utfordringer, hemmelige ganger og skjulte locorocoer.
Ved å samle sammen og lede nok locorocoer over målstreken åpnes nye områder på kartet og stigespillet utvides med nye områder og stadig flere sovende locorocoer å vekke.
Spillet føles i stor grad «Lemmings»-inspirert.
Selv om du ikke vil se locorocoene grave, bygge trapper eller splæsje i bakken når du har glemt å gi dem paraplyer, føler du det samme ansvaret for å sørge for at de kommer trygt i havn.
I forgjengeren var locorocoer av forskjellige farger adskilt på forskjellige brett og spillet ble av enkelte overtolkende røster beskyldt for å ha rasistiske undertoner.
Dersom det skulle være noe i kritikken, kan PS3-versjonen derimot kalles for en praktfull fremstilling av et fargerikt fellesskap da locorocoer av alle farger hopper sammen i samme takt fra første stund.
Det meste under overflaten er forandret, men følelsen spillet gir - selve essensen av det originale locoroco-spillet og den herlig enkle og lykkelige stemningen - har overlevd de temmelig dramatiske grepene i selve spillmekanikken.
Det er ikke ofte man får så mye spillglede for 25 kroner.
Trailer fra Playstation Network-/PS3-spillet Locoroco Cocoreccho.
| 1
|
100598
|
Mesterlig!
Søkkrik, morsom og tragisk oppvisning av Peter O'Toole.
HANDLER OM:
I et erke-londonsk miljø av gamle skuespillere, dukker Ians 19 år gamle grandniese opp.
Hun skal passe på sin gamle «onkel».
Men hun egner seg dårlig, rappkjeftet, hardtdrikkende og nokså ukultivert som hun er.
Maurice (Peter O'Toole) derimot, er mer åpen for den unge kvinnen.
Så mellom sine prostataanfall og nokså livløse pensjonistskuespillerjobber som «fast» lik i TV-serier, går den gamle bohem i gang med et slags erobringsforsøk av den småsexy ungjenta, om lag 50 år yngre enn ham.
DOM:
Høres det sleazy ut?
Utvilsomt.
Maurice er da også vaskekte «gammel gris» - tilsynelatende.
Men historien går mye lengre, svært mye lengre.
Maurice trenger nemlig først og fremst anerkjennelse, å bli sett, å forsøke å vedlikeholde det livet han en gang hadde som en beundret gigant på scenen.
Og langsomt, langsomt, spennes det opp et mye større og viktigere lerret:
Behovet for å bety noe, noen gode grunner til å fortsette å leve, sorg over hva som er tapt, bittersøt nipping til den vinen livet engang bød på.
Og til slutt se det uavvendelige i øynene:
At vi alle skal dø.
Selv udødelige skuespillere.
Alt er utspilt i utrolig og levende perfeksjon av veteranen Peter O`Toole.
Han rusler rundt i rollen sin som den sanne mester han er, full av alt annet enn endimensjonale klisjeer.
Det er følelser, humor, sinne, ergrelser, forfengelighet i en perfekt og meget underholdende blanding.
Han er simpelthen mesterlig!
Ulempen er at en prestasjon som O'Tooles naturnødvendig må skygge en del for de andre rollene, ikke minst for unge Jodie Whittaker, objektet for hans begjær og grenseløs misunnelse.
Men, altså - og i all hovedsak:
Grandios skuespillerkunst!
Mesterlig!
| 1
|
100599
|
Rottesnadder
Vær klar for rottehøst!
NORSKE STEMMER:
Jan Gunnar Røise, Anders Baasmo Christiansen, Anders Hatlo, Line Verndal, Torkjell Berulfsen.
HANDLER OM:
Rotta Remy vil vekk fra tilværelsen bak søppelkassene.
Gjennom TV-skjermen har han studert mesterkokken Gusteau, og utviklet en eksepsjonell nese for den kulinariske vidunderlig verden.
Etter en hasardiøs flukt ender han mirakuløst nok foran mesterkokkens restaurant.
Kokken selv er død, men fra det hinsidige sender han oppmuntrende meldinger til den matglade rotta.
DOM:
Av alle animerte dyr som de siste årene har hjemsøkt oss, er rotta Remy blant de suverene hjerteknuserne.
Dette er Pixar og regissør Brad Bird i storform.
Historien fenger, poengene treffer og enkelte scener er gullkandidater i filmanimasjonens historie.
Riktig rottesnadder.
Miksen av personligheter, det være seg av firbent eller tobent karakter er utsøkt.
De snille og de slemme opererer i skjønn forening i en setting som treffer et bredt publikum.
For den «voksne» del av tilskuerne er den fryktinngytende og perfide gourmetkritikeren Anton Ego et praktfullt bekjentskap, mens absolutt alle kan glede seg over en lumsk sjefskokke, en klønete lærling - og ikke minst rotta Remy.
Det dreier seg om vennskap og familiebånd, noen såre slag livet gir, men mest av alt sprudlende animerte hendelser.
Vær klar for rottehøst!
Anmeldelsen er basert på den engelsktalende versjonen.
| 1
|
100600
|
Bedårende og bittersøt
Liten triumf - mot tragisk bakteppe.
HANDLER OM:
Paibakeren Jenna, fanget i et tyrannisk ekteskap i en amerikansk småby.
Hun blir bærende på et barn hun egentlig ikke ønsker seg, og treffer i kraft av dette den nye, attraktive legen i byen.
Da blir det tid for å ta noen vanskelige valg.
DOM:
Dersom man kjenner historien bak denne filmen, er det vanskelig å ikke ha den i bakhodet mens den spiller.
Regissør Shelley ble drept av en håndverker som jobbet i etasjen under kontoret hennes på Manhattan 1. november i fjor.
Hun ble funnet av ektemannen, hengende i et laken i dusjen.
Hun ble bare 40 år gammel.
Følelsen av grusom ironi blir nesten uutholdelig all den tid «Waitress», filmen hun akkurat var ferdig med innspillingene til, er en slik livsbejaende sjarmbombe.
Ikke noe stort drama eller noe slikt, men et fullstendig bedårende lite et.
Jeg har alltid sett på «Felicity»-stjernen Keri Russell som et typisk amerikansk «koneemne».
Det vil si en pen kvinne som aldri banner eller promper i plenum - og lite annet.
Men her er hun aldeles vidunderlig god, og gir store krefter til en rolle som i dårligere hender kunne ha blitt uappetittelig reaksjoner i all sin «for eplepai, mot abort og utroskap»-amerikanskhet.
Menneskene rundt henne - både mennene i livet hennes og venninnene på pairestauranten (Shelly selv spiller den ene) - er alle relativt stereotype.
Du bryr deg om dem likevel.
Ja visst - livet er, på sitt anselig verste, utrolig trist.
Det tjener til Adrienne Shelleys evige ære at man likevel smiler idet man går ut av salen etter denne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100602
|
Homofile forviklinger
Regi:
Dennis Dugan.
Genre:
Komedie.
Amerikansk.
MED: Dan Aykroyd, Jessica Biel, Steve Buscemi, Kevin James, Adam Sandler m.fl.
Sliten homsehumor og enkel plankekjøring.
HANDLER OM:
Chuck og Larry er barske brannmenn og bestekamerater.
Larry er en notorisk flørt med et tvilsomt kvinnesyn, mens Chuck konsentrerer seg om sine to barn, samtidig som han ikke greier å glemme den døde kona si.
Når han får problemer med pensjonspapirene, viser det seg at den enkleste måten å sikre økonomien på, er å gifte seg på nytt.
Og den eneste personen Chuck kan komme på som han vil gifte seg med, er:
Larry.
DOM:
Med dette som utgangspunkt er det duket for nærmere to timer med utforsking av stereotyper og fordommer knytta til homofile.
Chuck og Larry må overbevise myndighetene om at de er homo, og dermed må de gjøre sånne crazye ting som å kjøpe Wham-plater og gå på jenteshopping med sin vakre advokat.
Filmen streber etter å understreke hvor totalt sprøtt og vilt alt som skjer er, men overbeviser ikke.
Vitsene er rett og slett ikke morsomme nok.
Noen av bipersonene, som rollen til Steve Buscemi (hva gjør en skuespiller av hans kaliber her?), gjør artigere opptredener, uten at det redder skuta.
Manus er skrevet av Jim Taylor og Alexander Payne, som sist arbeida sammen da de lagde fantastiske Sideways.
Antakelig har de her tenkt at enkle komedier som spiller på kjønnsroller og hvor Adam Sandler får ta på puppene til Jessica Biel, er en bankers kassasuksess.
Men hvorfor ikke lage en dum komedie som faktisk er bra?
Her er det bare gamle punchlines, hardt prøvende sketsjer og en avsluttende moral om at alle mennesker er like mye verdt.
Plankekjøring.
Har sett det før.
Gått lei.
| 0
|
100605
|
Skate Turismo
«Skate» gjør det samme for skateboardgenren som «Gran Turismo» i sin tid gjorde for bilspill.
Jeg har aldri stått på skateboard eller snowboard.
Faktisk har jeg aldri vært overhodet interessert i ekstremsport i det hele tatt.
Men «Skate» gjør at jeg føler meg som en ekte skater.
I snart ti år har «Tony Hawk»-serien vært det eneste alternativet for folk som vil skate i dataspillform.
Men karrieren til Tony har vært ujevn, og med årlige utgivelser har serien hatt problemer med å fornye seg, og utviklet seg til å bli en overdådig studie i avanserte komboer og overnaturlige drømmetriks.
«Skate» tar det hele ned på jorda igjen.
Det som gjør «Skate» så annerledes fra konkurrenten, er kontrollsystemet.
En spake kontrollerer kroppen din, den andre beina på brettet.
En knapp for høyre hånd, en for venstre.
Og det er det meste.
Man hopper ved å plassere beina riktig på brettet, og så flytte spaken fort i motsatt retning.
Det høres simpelt ut, men det utgjør hele forskjellen.
For det føles bare så utrolig riktig.
Etter noen timers spilling, er det hele nemlig 100% intuitivt.
Du føler at du har full kontroll, og håndkontrolleren blir en del av kroppen din, og du og spillkarakteren blir en.
Og da kommer du i sonen.
«Skate» handler nemlig ikke om å hoppe 20 meter over motorveien mens du snurrer brettet rundt som et helikopter, det handler om å få til små finurlige triks.
Gleden i «Skate» kommer av å rulle nedover gata, utføre en perfekt grind, og en flick videre opp på fortauet.
Det handler ikke om å nå målet, men reisen dit.
Lyden av hjulene mot asfalten, stål mot fortauskanter når man grinder og dunket når du lander etter et hopp er nærmest som terapi å regne.
Jeg fant meg selv rullende i timesvis uten mål og mening rundt i den svære byen i spillet, bare for fornøyelsens skyld.
Å utføre en bra grind, eller få til en fin flick er rett og slett tilfredsstillelse nok i seg selv.
Og når jeg fikk til en fin sekvens, så satt jeg plutselig en halvtime i filmredigeringsverktøyet, for å finpusse en film med meg selv i hovedrollen, der jeg i sakte film kan nyte bevegelsene til figuren min i spillet.
Animasjonene er nemlig utrolig imponerende i «Skate».
Bevegelsene til skaterne og brettet er nesten som poesi å regne når man leker seg med filmredigeringsverktøyet.
Selv for meg, som egentlig ikke er interessert i skateboard i det hele tatt.
Spillet har en historie, men denne er verken spesielt dyp eller fengende, det handler mest om å gjøre spesifikke triks eller mestre spesielle områder, for å få penger og sponsorer.
Men at historien er såpass i bakgrunnen passer spillet utmerket, for dette handler om deg og brettet ditt.
I tillegg til gleden av å rulle rundt i byen å kose seg, kan man kan spille online mot andre.
Spillet har en del irritasjonsmomenter, som fotgjengere som går i veien når du skal utføre utfordringer og et kamera som av og til gjør det vanskelig å se hvor du er på vei.
Men det blir egentlig som å klage på en kvise på nesa til en fotomodell.
Spillet er rett og slett så deilig å spille at du tilgir slike små irritasjonsmomenter.
«Skate» er et fantastisk spill i en genre som lenge har stagnert.
Det er et spill som bør nå ut forbi sin egen målgruppe, et spill som kanskje er litt vanskelig å lære seg, men helt fantastisk givende når man først har kommet inn i det.
Det er et spill som fanger deg, som spiser opp timene dine, og som vil gi deg mange fine innekvelder i høst.
PS:
Lanseres på Xbox 360 torsdag 27. september og på PS3 torsdag 11. oktober.
Det er PS3-versjonen som er testet.
EA Black Box forklarer innholdet i PS3- og 360-spillet «SKATE» i denne traileren.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.