id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
100762
|
WE: «That's Why (You're So Fine)» (låt)
(Nun/Sonet)
Landets ypperste kosmiske rockere returnerer med massiv sommersang.
WE-vokalist Thomas Felberg er ikke bare en rockromantiker av rang, han er også musikkjournalist.
Derfor gjør han like godt referansejobben selv, i presseskrivet, og beskriver «That's Why (You're So Fine)» som en miks av Led Zeppelin og Cheap Trick.
Og det er ikke korrekt bare med tanke på stilarten; låten er av et kaliber begge ovennevnte band ville vedkjent seg.
Den har Zeppelins sultne riffkraft og Cheap Tricks blanke lydpuss og smektende glamkoring.
Dette er WE på sitt mest melodiøse, uten at de mister så mye som et gram av sin tyngde.
En særdeles lovende forsmak på den kommende oppfølgeren til #1-albumet «Smugglers».
THOMAS TALSETH
| 1
|
100763
|
Justice: «Cross»
(Ed Banger/Warner)
Rettferdig fransk valgseier.
Vi hadde vel slått oss til ro med at den franske elektroniske bølgen skulle forbli et vakkert minne fra sent nittitall, og ferdig med den saken.
Men her er det et par karer som vil ha et ord, og ikke minst noen morderiske beats, med i laget.
Ti år etter Daft Punks epokegjørende debut kommer Xavier de Rosnay og Gaspard Auge med sin, og tar så til de grader opp arven.
Justice er like nådeløst kliniske som Daft Punk var på «Homework», like vidunderlig melodiske som Daft Punk var på «Discovery».
Med så tydelige referanser er det egentlig rart at «Cross» ikke oppleves som ren blåkopiering, muligens er det bare slik at nye koster uansett feier litt annerledes.
Justice feier flott, i hvert fall.
«Cross» er maskinell ekstase, elektronisk musikk med pur rock'n'roll-attityde uten at det blir billig big beat av det.
Streng, ren, ubesudlet - og uimotståelig catchy.
Korsfest, korsfest!
ANBEFALTE KJØP:
«Let There Be Light», «D.A.N.C.E.», «Phantom», «Tthhee Ppaarrttyy», «DVNO», «Stress»
THOMAS TALSETH
| 1
|
100765
|
Einar Steen-Nøkleberg:«Nordheim
- Beethoven - Nordheim»
(Simax)
Skriv mer pianomusikk, Nordheim!
Det trekkes opp noen fine linjer på denne nye plata med musikk av Nordheim, Beethoven og Nordheim igjen - i siste kutt spilles det samme verket som i første, «Listen» fra 1971, men da i ny, elektroakustisk versjon.
Midt imellom Nordheim-versjonene spiller Einar Steen-Nøkleberg Beethovens siste klaversonate Op.
111 - et verk Nordheim selv har fremhevet.
Og Nordheims eneste pianostykke «Listen» pakket inn i elektroakustiske bearbeidelser av Mats Claesson er også spennende, ofte har han forstørret og forsterket effektene, det kommer store rom og drønn ut av små gester, en nedadgående pianobevegelse forsvinner enda lenger ned, det blir andre klangfarger rundt pianofigurene.
Dette er bra gjort, men pianostykket er kanskje aller mest fascinerende i den opprinnelige, akustiske versjonen.
Det er spennende å høre et såpass djervt anlagt klangbilde som mange antagelig ikke forbinder så sterkt med Nordheim, skulle ønske han kunne skrive mer for piano solo!
Og Steen-Nøkleberg spiller briljant, hele veien.
| 1
|
100766
|
Per Gessle:«En händig man»
(Elevator / EMI)
Mer solskinnspop fra Sveriges popkonge.
Det er en klisjé, men likevel - enkelte låtskrivere modnes som fin vin jo eldre de blir.
Per Gessle er definitivt en av disse.
Gjennom flere soloskiver har den tidligere Roxette-sjefen pøst på med solfylte kvalitetslåter som er egnet til å sette lytteren i godt humør.
Gessle kunne skrive store kommersielle hits i Roxette, men han er også en utmerket håndverker i kraft av bare sitt eget navn.
Gessle var jo også hjernen i Gyllene Tider, og fra denne tiden vet han dessuten hvordan han skal arrangere låtene for at de skal få dette ekstra, lille krydderet som er så verdifullt når du skriver pop-musikk for en mer voksen aldersgruppe.
Hører du, Bryan Adams?
Lær av Per Gessle.
Han er mesteren der!
ANBEFALTE KJØP:
«En händig man», «Jag skulle vilja tänka en underbar tanke», «Dixy», «Våldsamt stillsamt».
| 1
|
100767
|
The Gossip:«Standing In The Way Of Control»
(V2 / Bonnier Amigo)
Ryktet er kanskje bedre enn bandet.
Det kan fort bli fyrige tilstander når postpønk-trioen The Gossip og frontdame Beth Ditto inntar Hovefestivalen neste uke.
Den diskofiserte tittellåten fra denne platen er en av vårens beste og røffeste rock-låter, men dessverre blir den aldri fulgt helt opp på resten av platen.
The Gossips besetning og uttrykk ligger tett opp til The White Stripes, men mangler sistnevntes dynamikk (og låter) i det strenge formatet som gitar/sang/trommer utgjør.
Beth Ditto har derimot en råhet i stemmen som sender tankene til fordums bluesdronninger, hvilket også gjør at vi likevel gleder oss til Norgeskonserten.
ANBEFALTE KJØP:
«Standing In The Way Of Control», «Yr Mangled Heart» og «Holy Water».
| 0
|
100768
|
Postgirobygget:«Tidløs»
(EMI)
Like ufarlige som alltid.
Bandet og fansen er sikkert like lei av å høre det som kritikere er av å mene og skrive det, men vi får la det stå til:
Postgirobygget er som en fattigmannsutgave av deLillos.
Sånn, da var det unnagjort.
De gamle studentfavorittene er nok først og fremst favoritter hos folk med jobb nå, men noen voldsom modningsprosess er det vanskelig å finne i «Tidløs».
Det er en uspektakulær plate med enkel, sommerlig gitarpop, helt grei sådan, men ofte skjemmet av Arne Hurlens mildest talt banale tekster.
De samme tekstene er imidlertid skreddersydd for utendørs allsang, og vil antagelig sikre kvintetten sommerjobb i lang tid fremover.
Og da er vel målet nådd.
ANBEFALTE KJØP:
«Tidløs», «Raka fant»
| 0
|
100769
|
Mutya Buena:«Real Girl»
(Island/Universal)
Mutya var alltid det klare midtpunktet i Sugababes, tiårets ypperste hitleverandører, og det er ikke godt å si hvordan det skal gå med dem uten henne.
Men det er et åpent spørsmål den andre veien også.
«Real Girl» går nemlig i hauger av feller.
Platen handler mye om hvor selvstendig og moden Mutya er nå som hun ikke er popbabe lenger.
Det er forståelig at hun er opptatt av dette, men det er ikke spesielt interessant å lytte til.
Videre er det altfor mange kokker og søl, noen klar identitet finner hun aldri, og albumet domineres av typisk britisk middelklasse-R&B, såpass blek at det liksom aldri blir R&B ut av det.
Vokalen hennes gjorde seg også klart bedre i triosammenheng.
Og den bitre ironien er selvsagt at platens beste låt er den eneste med fett, glinsende Sugababes-stempel på seg.
ANBEFALTE KJØP:
«Song 4 Mutya», «Real Girl»
| 0
|
100770
|
Hemisfair:«Blue Blue Grass of Home»
Wilma Records/Playground
Fulltreffer fra jordnærtnorsk stjernelag.
Bluegrassfrelste har fått litt av et album å kose seg med når dobro-gitaristen Knut
Hem under navnet Hemisfair har samlet et lag kremmusikere i studio.
«Blue Blue Grass of Home» er Knut Hems andre album siden «Once In A Very Blue Mood» fra 2000.
Og som det sømmer seg en vaskeekte bakmann er listen over prominente gjester lang.
Det burde å holde å nevne Aslag og Lars Håvard Haugen fra Hellbillies og Respatexans, Paal Flaata fra Midnight Choir, Terje Kinn fra Gone At Last og Finn Guttormsen fra Farmers Market, samt Monika Nordli, Tore Andersen, Øystein Fosshagen og Hilde Heltberg.
Slikt blir det gjerne stor musikk av, men vi snakker ikke om smal amerikansk tradisjonsmusikk for en liten klikk av spesielt innvidde.
Det svinger selvfølgelig faretruende sterkt når så begavede musikere gis fritt spillerom.
Likevel spørs det om ikke den sakrale Americana-melankolien er det som hever albumet til Knut
Hem og gjør det til en jordnær fulltreffer.
ANBEFALTE KJØP:
«Helluva Heartache», «Fare Thee Well», «Psycho» og «Please Don't Ask Me To Dance».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
100771
|
Diverste artister: «We All Love Ella»
Verve/Universal Music
Glatt hyllest til Ella.
Fortsatt står mange sangere i gjeld til Ella Fitzgerald og hennes uovertrufne kombinasjon av glitrende vokalteknikk og evne til å underholde.
Denne tribute-skiva har samlet et imponerende knippe vokalister, fra opplagte valg som Dianne Reeves og Dee Dee Bridgewater via soul- og hiphopdivaer som Gladys Knight og Queen Latifah til kjølige k.d. lang.
I bakgrunnen et blankpusset storband, elegant arrangert av Rob Mounsey og Billy Childs.
Det meste låter som et diamantglitrende Las Vegas show: sedat, sidrumpa og helt uten det fyrverkeriet som Ella selv representerte.
Det er likevel noen godbiter, som Queen Latifah i duett med pianist Hank Jones og et sjarmerende liveopptak med Ella selv i duett med Stevie Wonder på «You are the sunshine of my life»
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
100773
|
Norwegian Wood:The Waterboys
Publikum:
Ca 4500
Har Mike Scott noensinne vært mer skjerpet enn i Frogner- badet i går?
Og - ikke minst - har felefanden Steve Wickham noensinne vært vakrere, mer intens og villere?
Kan den dirrende anspente energien ved konserten i går ha noe å gjøre med at Wickham og Scott har funnet tilbake til hverandre og dermed til selve essensen i The Waterboys?
Etter en kveld hovedsakelig uten trommer fra Norwegian Woods hovedscene, sørget Waterboys for festen, selv om de i utgangspunktet ikke lenger er store nok for å være headlinere på en lørdagskveld.
Så feil kan man ta.
Mike Scott og hans venner tok ut alle de velkjente elementene - det aggressive raseriet og den lavmælte spenningen, de gode låtene og de krasse tekstene, den hjemlige (irske) musikktradisjonen og den nærmest episke feelgood-stemningen som oppstår når Waterboys bretter ut sin katalog av stolt frihetsrock.
Selv uten et fullsatt Frognerbad klarte publikum å synge videre på «Red Army Blues» lenge etter at bandet var ferdig.
Låtene kom fra hele karrieren, heldigvis også fra de gylne åttiårene.
Og fra scenen henger de faktisk helt naturlig sammen, fra nydelige «Peace Of Iona» til påfølgende klassiker «Whole Of The Moon» som et eksempel på samhørigheten mellom nytt og gammelt.
Jeg hadde egentlig gitt opp å oppleve Mike Scott like dedikert i 2007 som i 1988.
Nå er jeg ikke lenger like sikker.
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100774
|
Norwegian Wood:Roy Lønhøiden
Publikum:
Ca 800
Det er snart på tide at flere oppdager Finnskogens best bevarte hemmelighet.
Gjennom to lavmælte soloskiver har Roy Lønhøiden raskt etablert seg som en av våre fineste og klokeste låtskrivere i et landskap mellom Henning Kvitnes og Jonas Fjeld.
Han tilhører riktignok en amerikansk historieforteller-tradisjon (forbildet er Townes van Zandt), men Lønhøiden bruker sine egne omgivelser - og språk - til å skape en nærhet i uttrykket som han nesten er alene om i sin genre her hjemme.
Derfor passet han også forbløffende godt inn som åpningsartist i sola under Norwegian Woods tredje dag, ettersom publikum fikk ro og god tid til å suge til seg livsvisdommen i tekstene, ikke minst i en låt som "Jeg og Ronny" - Roy Lønhøidens lokale variant av Bruce Springsteens "Highway Patrol Man".
Mer sånt, Roy!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100776
|
Norwegian Wood:Evanescence
Publikum:
Ca 5000
Amy Lee kan knapt beskyldes for å ha mange fasetter verken i stemme eller sceneopptreden.
De hylende ungpikene foran scenen fikk iallfall sitt - Amy Lee har blitt et aldri så lite goth-idol etter Evanescences to album, hvorav det første egentlig er det eneste som er verdt å høre på.
Så var det også bærebjelkene herfra, «Going Under» og «Bring Me To Life», som dannet det kraftigste reisverket under den aller første Norgeskonserten til Evanescence.
Men etter disse to låtene, hadde vi på mange måter sett det meste.
Med fare for å banne i kjerka, så har Amy Lee faktisk en begrenset stemme.
Hun har dessuten kun to innstillinger på den - kraftig og ekstra kraftig - og dette er et faktum som hun ikke klarer å skjule bak en profesjonell attityde.
Dessuten makter hun ikke å stjele alt fokus på scenen, noe som ble perfekt fordelt sist gang undertegnede så bandet i Tyskland for fire år siden.
Men da var Ben Moody fremdeles gitarist - i går var han, i likhet med størsteparten av bandet, byttet ut.
I tillegg mangler Evanescence metal-finesse.
Oppskriften er såre enkel; klagende stemninger fra Amy Lees såre stemme som eksploderer i riff som til og med Linkin Park har kassert for lenge siden.
Det blir rett og slett for enkelt, for monotont og for lite originalt til å bite på et massepublikum når heller ikke låtene skiller seg spesielt mye fra hverandre.
Det er lov å like Amy Lee, men det er nok også dessverre lov å mislike konsertene hun holder.
STEIN ØSTBØ
| 0
|
100778
|
Liv Glaser, klaver:«Lyrical travels with Edvard Grieg»
(Simax)
Glimrende Grieg med Glaser
Det er mye å velge i når man skal plukke ut noen av Griegs lyriske stykker - det er 66 stykker i alt.
Liv Glaser spilte inn samtlige i 1963, men denne gangen, i anledning Grieg-året, har hun gjort et skjønnsomt utvalg.
Hun har lagt vekt på å få det til å dekke et størst mulig tidsrom og mange opusnumre.
Og her er mye kjent stoff; «Bryllupsdag på Troldhaugen», «Arietta» og «Notturno» og de enda mer folkemusikk-inspirerte «Folkvise» og «Halling», for å nevne noen.
Glaser spiller på et originalt Erard-flygel fra Griegs egen samtid, og det gjør at mye av musikken klinger tynnere, lettere og på en måte rensligere enn det vi ofte hører.
Liv Glaser klarer å rendyrke det lette anslaget.
I hendene hennes blir denne musikken først og fremst elegant og grasiøs med en intens, underliggende nerve - samtidig som hun har evig nok av folkemusikalsk sprett og spenst.
Hun bygger en imponerende bro mellom det folkemusikalske og det kontinentale i Griegs musikk, mellom fortid og nåtid.
Det er en nytelse å høre på.
| 1
|
100781
|
Oh No Ono:«Yes»
(Morningside / Playground)
Oh yes, Yoko!
Det er nesten så man skulle tro at Yoko Ono hadde blitt vokalist i Datarock når disse purunge danskene åpner sitt rytmiske overflødighetshorn på «The Shock Of The Real», men det er nok likevel bare i navnet at Oh No Ono har noe med Yoko å gjøre.
Ved siden av eksperimenteringslysten, da.
For disse danskene har noe vi har savnet fra våre venner i sør - vilje til å tråkke opp helt nye musikalske stier.
Oh No Ono lager spretten og svært hektende synth-pop og lett disco med nyveiv-tilnærming og ringlende Talking Heads-gitarer på den ene siden, men kan like gjerne roe det hele ned med en arty, strykertung ballade a la David Bowie på «Sunshine And Rain At Once».
Det er nesten en bragd å få utskjelte åttitalls-effekter til å låte så funky i 2007 som Oh No Ono klarer her.
Artig, iallfall så lenge det varer, for danskene opererer i en genre som har vist seg å være preget av døgnfluer.
Vi får håpe vi tar feil!
Anbefalte kjøp:
«The Shock Of The Real», «Keeping Warm In Cold Country», «Victim Of Modern Age».
| 1
|
100782
|
KRESENT!
Regi:
Daniel Sanchez Arevalo, Spania.
15 år, egnet ungdom/voksne.
Kresen og dyptloddende om rotløse moderne mennesker på jakt etter identitet.
MED: Quim Gutierrez, Marta Etura, Raul Arevalo, Antonio de la Torre, Hector Colome, Eva Pallares.
HANDLER OM:
Jorge er en ung, fattig vaktmester i en storby, fanget av jobben, en handikappet far, en langvarig forelskelse.
Det er fremdrift i Jorge, han har tatt en økonomiutdannelse langt over sin «stand».
Men det er vanskelig å kaste vaktmestertøyet og ikle se en dress «mørk blå, nesten sort».
Men så skjer det helt uventede:
Hans fengselsfugl av en bror er blitt kjæreste med en kvinnelig innsatt, som fremfor alt ønsker å bli gravid.
Siden broren er steril, ber han Jorge om hjelp...
DOM:
En tvers gjennom redelig, velspilt, skarpt observerende og mangefasettert rik film om moderne, unge mennesker i en europeisk storby.
I mangel av et bedre ord, kan filmen kalles «smal».
Men den litt tålmodige og åpne publikummer vil heller bruke ordet «rik».
Meget rik, sågar.
| 1
|
100785
|
Ungdommelig motorsport
«Forza Motorsport 2» er yngre, kulere, mer tilgjengelig og tøffere enn motorsport-kongen «Gran Turismo».
«Gran Turismo»-serien har helt siden Playstation 1 vært den ultimate bilsimulatoren på spillfronten.
Realistisk bilfysikk, hauger på hauger av biler fra virkeligheten, mengder av finjusteringsmuligheter og baner man kjenner igjen fra virkelighetens baneracing har gjort denne serien til en livsstil for mange.
I 2005 utfordret Microsoft «Gran Turismo» med det glimrende «Forza Motorsport».
Og med Xbox 360-oppfølgeren har suksessformelen blitt enda mer effektiv.
Her blandes graden av realisme og dybde du kjenner fra Playstation-konkurrenten med en tilgjengelighet og ungdommelig entusiasme du kjenner fra spill som «Need For Speed: Underground».
Og «Gran Turismo»-purister kan rynke på nesen så mye de vil:
Miksen er utrolig vellykket.
Det at du faktisk kan påvirke bilenes egenskaper negativt når du kræsjer og slikt er ekstremt velkomment, muligheten til å designe din egen drømmebil likeså.
I tillegg har du den eminente Xbox Live-støtten, med direkte multiplayer og mulighet til å konkurrere mot andre fra hele verden på rundetider.
Eller for å si det på en annen måte:
Polyphony Digital har en solid jobb å gjøre med sitt «Gran Turismo 5», som er på vei til Playstation 3.
For valget mellom «Gran Turismo 4» og «Forza Motorsport 2» er svært enkelt.
Nå skal det derimot sies at det er litt vanskelig å bli overbegeistret for denne typen spill.
Hvis du først har fått til bra bilfysikk og gode virtuelle versjoner av virkelige baner, blir effekten av å få det til en gang til ikke akkurat eksplosiv.
Jeg tror det neste virkelige fremskrittet her vil være rent grafisk - mer detaljrike og troverdige miljøer.
Og her vet jeg denne generasjonen konsoller har mer å gå på enn det «Forza Motorsport 2» demonstrerer.
Men «Forza Motorsport 2» er uansett et fantastisk bra bilspill, med så mye innhold at jeg blir helt matt og en utførelse som sitter som et skudd.
Grafikken under kommer på plass straks.
Terningkastet er 5.
Med Forza Motorsport 2 og Colin McRae:
DIRT har bilspillfans all grunn til å danse i gledesrus.
Men hvilket skal du velge?
| 1
|
100786
|
Dramatisk comeback
Med «Colin McRae:
DIRT» er den tradisjonsrike rallyserien endelig relevant igjen.
Den ærbødige rallyserien «Colin McRae»-serien var på god vei ut i intet.
Skotten som lisensierte bort navnet i sin storhetstid har gitt seg med rally, og de tre spillene i serien etter det glimrende «Colin McRae Rally 2.0» ble gradvis mindre relevante.
Med «Colin McRae:
DIRT» har derimot Codemasters gjennomført en av de mest dramatiske snuoperasjonene i bilspillenes historie.
Nå er det ikke bare rally fra virkelighetens WRC som gjelder, du får faktisk hele spekteret innen rally og offroad-racing - fra tradisjonell rally til racing med lastebiler.
Rally-delen du kjenner fra WRC er fremdeles viktig og har sine egne områder i spillet, men den totale variasjonen er virkelig stor og tilfredsstillende.
De litt sidrumpa forgjengerne er bare et fjernt minne, innpakningen er nå både moderne, fartsfylt, fengende, tilgjengelig og - ikke minst - sensasjonelt nydelig rent grafisk.
«Colin McRae» har med andre ord blitt GØY igjen, en følelse jeg ikke har fått fra serien på mange år.
Vanskelighetsgraden er også skrudd noe ned, og ligger et sted midt mellom de tidligere «Colin McRae»-spillene og PS2-favoritten «WRC».
Du kan fremdeles totalvrake bilen din, men det å holde seg på veien er noe lettere enn før.
På de lavere vanskelighetsgradene i det minste - på proffinnstillingene er det rimelig hardcore fremdeles, og du har også en lang rekke valgmuligheter for å gjøre spillet mer eller mindre vanskelig fra løp til løp.
Når det gjelder multiplayer, er det kun mulig over Xbox Live eller via systemlink.
Her finner du spillets eneste virkelig grove mangel - det å kunne kjøre rally-VM i sofaen med kompiser er noe i alle fall jeg kommer til å savne veldig.
Men alt-i-alt er det utrolig deilig å endelig få mulighet til å spille et bra nestegenerasjons rallyspill.
Og det skader ikke at vi snakker om det peneste bilspillet i manns minne, rent visuelt - eller delt førsteplass med «Motorstorm», i det minste.
PS:
Spillet kommer på PC og Xbox 360 torsdag 14. juni, mens en PS3-versjon er ventet senere i sommer.
Det er kun 360-versjonen som er testet.
Grafikken under kommer på plass straks.
Terningkastet er 5.
Med Forza Motorsport 2 og Colin McRae:
DIRT har bilspillfans all grunn til å danse i gledesrus.
Men hvilket skal du velge?
| 1
|
100789
|
Kjør forbi!
Regi:
Dave Meyers.
Genre:
Skrekkfilm.
USA.
15 år, frarådes ungdom under 15.
Atter en nyfilmatisering beregnet på dem som ikke klarer å forholde seg til filmer som er eldre enn dem selv.
MED: Sophia Bush, Zachary Knighton, Sean Bean, Neal McDonough.
HANDLER OM:
Grace (Bush) og Jim (Knighton) er på vei til et Spring Break-party i en strøken muskelbil.
På veien må de gjennom ørkenen, og der møter de en stormfull natt haikeren John Ryder (Bean).
Han er ikke en grei kar, og snart er våre helter knedypt i seriemord og biljakter.
DOM:
Nå er sannheten at slike sommerplasserte grøssere jo har en egen effekt.
Er man i klinemodus og sitter en sommerkveld i en luftkondisjonert kinosal sammen med et passe oppskrudd publikum, er toleransen for sjablongrøss ofte høyere.
Men den ellers primært musikkvideoregisserende Dave Meyers klarer ikke å få denne nyfilmatiseringen av «The Hitcher» fra 1986 opp over det absolutte minimum av standardskvett.
Og når det er sagt, er det ingen grunn til ikke å sammenligne med originalen, for i forskjellene ligger denne utgavens mangler.
Først og fremst er årets modell blottet for evnen til å formidle følelsen av å kjøre på langtur i ørken, det hypnotiserende søvndyssende ved det drømmeaktige landskapet som farer forbi.
Det var glimt av dette ledsaget av Mark Ishams musikk som blant mye annet bar originalen, og som bidro til å gi møtet med Rutger Hauers Ryder en aura av truende overnaturlighet.
Meyers har latt all stemning og fiffige groteskerier fare til fordel for høyst ordinære spenningsscener ledsaget av slappe poplåter som prøver å være rocka.
ATLE H. BOYSEN
Andre landeveispsykopater:
Duel (Steven Spielberg, 1971), The Texas Chain Saw Massacre (Tobe Hooper, 1974), The Hitcher (Robert Harmon 1986), Road Games (Richard Franklin, 1980), Freeway (Matthew Bright, 1996), Jeepers Creepers (Victor Salva, 2001), Joy Ride (John Dahl, 2001) Bil i ørken:
The Vanishing Point (Deran Sarafian, 1970)
| 0
|
100790
|
Fantasi og alvor
Regi: Gabor Csupo.
Genre:
Eventyr/familiefilm.
USA.
7 år.
STJERNER: Josh Hutcherson, Anna Sophia Robb, Bailee Madison, Zooey Deschanel.
HANDLING:
Basert på Katherine Patersons populære bok fra 1977, handler filmen om en gutt og en jente - to venneløse outsidere - som gjennom fantasi og kreativ handling utvikler et trofast vennskap.
I fantasiens rike ute i skogen er de konge og dronning, noe som gir styrke i den daglige kampen mot stupide medelever og uoppmerksomme foreldre.
DOM:
Noe i denne historien er direkte gripende.
Men deler av fortellingen er i overkant velmenende moralsk formanende.
Til tross for noe digitalt effektmakeri, er dette fjernt fra å være en historie om troll og kjemper i en Narnia-aktig verden.
Riktignok er det til fantasiens rike, jenta og gutten flykter, men det mest av tiden dreier den seg om høyst realistiske problemer.
Mot slutten handler det om død; behandlet med en sober blanding av sterke følelser og kloke ord.
Den unge alderen til tross, Hutcherson og Robb er erfarne barneskuespillere og har begge varme og integritet i sin respektive roller.
De er som løvetannen - reiser seg opp hver gang de får seg en på trynet.
Og det får de ofte, enten i form av teite medelever (ekstremt usympatiske tegnet) og foreldre som har andre viktige saker eller bekymringer å ta seg av.
Blandingen av fantasi og alvor fyker i raskeste laget rundt hverandre.
Regissøren har ikke helt funnet ut hvor han skal lande, men innimellom - og med barnas hjelp - får han sagt noen kloke ord om vennskap, mot og fantasi.
| 0
|
100791
|
Estetisert grusomhet
Regi:
Lajos Koltai.
Originaltittel:
«Sorstalansg».
Ungarn/Tyskland/England.
Fra 11 år.
STJERNER:
Marcel Nagy, Béla Dora, Bulint Péntek
HANDLER OM:
Basert på Imre Kertész roman.
«Uten skjebne» beretter om den 14 år gamle ungareren György Köves opplevelser før, under og etter et arbeidsleiropphold hos tyskerne under 2. verdenskrig.
DOM:
Regissør Koltai er tidligere filmfotograf.
Det merkes.
De utmagrede kroppene som står og vaier som korn på en åker i en av de mest minneverdige sekvensene her - våket over av gustne, diabolske nazister - er fotografert som om Koltai var på et «heroin chic»-reklameoppdrag for Calvin Klein.
Man blir sittende med en følelse av at det var konsentrasjonsleirenes flombelysning som trakk ham mot filmen.
En drøy påstand, men faktum er at undertegnede fant filmens sterke estetikk distraherende, et inntrykk ytterligere forsterket av Ennio Morricones vakre lydspor og måten de episodiske billedfragmentene «fades» inn og ut på - et stilistisk grep vi forbinder med TV-reklamen.
«Uten skjebne» er med andre ord noe så paradoksalt som en smellvakker Holocaust-film, og historien taper på den gjennomestetiserte tilnærmingen.
At hovedrolleinnehaver Nagy har et begrenset uttrykksregister og at filmen er altfor lang, er andre problemer.
Det som kanskje er filmens egentlige tematikk - følelsen av å ikke høre til noe sted etter en oppvekst under ekstreme forhold - berøres ikke i særlig grad før filmens siste fem minutter.
For sent.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100792
|
Nick Lowe:«At My Age»
(Proper Records)
Eldre og eldre, bedre og bedre.
58 år gamle Nick Lowe har brukt det siste tiåret på å finslipe sin helt egen genre der mollstemte crooner-låter i skjæringspunktet mellom country og hvit soul skaper svært sterke, men likevel vitale retro-stemninger.
Lowe fremstår heldigvis aldri gammelmodig og mer romantisk enn sentimental.
Kanskje kan han nå også nyte godt av at Norge for et par år siden fikk en ny yndling i Richard Hawley, som garantert har hørt masse på og latt seg inspirere av den gamle hedersmannen Nick Lowe.
Samtidig er det noe i Lowes joviale, elegante stemme og sparsomt arrangerte sanger som gjør ham både troverdig og likandes.
«At My Age» er en perfekt og distingvert følgesvenn til varme, sene norske sommerkvelder på altanen med et lite glass på bordet ved siden av.
Anbefalte kjøp:
«I Trained Her To Love Me», «Hope For Us All», «Love's Got A Lot To Answer For», «The Other Side Of The Coin» og «Feel Again».
| 1
|
100794
|
Fotball på syre
«Mario Strikers Charged» er fotball slik fotball skal være: gøy.
Fotballspill handler som regel om å gjenskape sporten ned til hver minste detalj, noe som har resultert i knallserier som «FIFA» og «Pro Evolution Soccer».
Men felles for disse seriene er at hvis du ikke er særlig interessert i fotball, blir det som skjer på skjermen fort kjedelig, uansett hvor realistisk det ser ut.
«Mario Strikers Charged» er ikke slik.
Her er svetteperlene på Ronaldhinos panne byttet ut med sopper og bananskall, banene er omgitt av et elektrisk gjerde, og gjør du alt riktig kan du bombardere målet med fotballer og score seks mål på et skudd.
Litt mer actionfylt enn tippeligaen, med andre ord.
Spillet styres med Wiimoten og Nunchuck-kontrolleren til Wii, og bør være en pekepinn til alle som lager Wii-spill i hvordan man skal bruke disse.
Rister man lett på Wiimoten takler man, og de eneste gangene man må peke Wiimoten på skjermen er når man må redde en serie superskudd.
Det føles intuitivt og ikke så anstrengende som de mange Wii-spillene som tvinger deg til å peke på skjermen konstant.
Kontrollsystemet er såpass stramt, at det hele blir kjapt, frenetisk, og veldig gøy.
Det er som en blanding av slåssefavoritten «Super Smash Brothers» og «FIFA».
Mot andre mennesker er dette en perle av et spill, med masse høydepunkter i hver eneste kamp.
Og det er også spillets svakeste element, for alene blir det rett og slett litt stusslig.
Heldigvis har Nintendo endelig fått dreisen på onlinebiten sin, for «Mario Strikers Charged» er det første Wii-spillet man kan spille mot andre over nett.
Og det fungerer.
Kanskje ikke så brukervennlig og glatt som man er vant til på Xbox Live, og det er litt kjedelig å ikke ha muligheten til å kommunisere med motstanderen under en kamp, men man får i hvert fall spilt mot andre.
«Mario Strikers Charged» er et fotballspill laget på dataspillenes premisser, der realisme har blitt ofret til fordel for et kjapt og intuitivt kontrollsystem, kaos og moro.
Har du gått lei av å spille «Wii Sports» med vennene dine, kan du trygt investere i dette.
Nintendo Wii-spillet Mario Strikers Charged gir deg en ny - og svært vellykket - vri på fotballsporten.
| 1
|
100796
|
Tenåringer med tæl
Regi:
Christina Rosendahl.Dansk ungdomsdrama.
11 år.
STJERNER:
Emma Leth, Cathrine Bjørn, Amalie Lindegård.
HANDLER OM:
Tre danske jenter i 15-16 års alderen vil bevise for seg selv at de ikke lenger er barnerumper.
De lager et overgangsritual, formidlet via en spålapp med høyst krevende, seksuelt pirrende og grensesprengende krav til jentene.
Det dreier seg om å «leke» hore, tungekyss og blow-job.
DOMMEN:
Tenåringsstadiet er stadig mat for filmskapere verden over.
Men der amerikanerne sverger til gjennomtygde High School-komedier, går skandinaviske filmskapere de unge tettere inn på klingen.
Vi så det i «Fucking Åmål», i «Bare Bea» - og nå i denne danske drama-komedien.
Dette er filmer som også berører det altoverskyggende i ungjenters hode på et visst stadium i livet:
Sex.
De turbulente følelser dette vesle ordet bringer med seg er som et jordskjelv.
Sex innebærer det grunnleggende opprør mot foreldrenes dominans, samtidig som det gir en smak av de voksnes verden.
For filmens tre venninner er det vesentlig å tøye grensene, lefle med det de selv oppfatter som tabu.
Regissør Christina Rosendahl gir en troverdig, reflektert og underholdende beskrivelse av de nifse, sårbare, vemodsfylte og ikke minst grusomt pinlige øyeblikk som oppstår for de tre jentene.
Hun har varme for jentenes forvirrede vakling mellom det å være barn, og det å være bråmoden tenåring.
«Jo visst gjør det ondt når knopper brister» skriver den svenske poeten Karin Boye.
I «Supervoksen» er det barndommen som brister.
Det hele flott ivaretatt av tre sterke jenter.
Borghild Maaland
Tenåringer med tæl
| 1
|
100799
|
Chris Cornell:«Carry On»
(Interscope / Universal)
Chris Cornell har iallfall stemmen i behold...
Mye tyder på at Cornell er avhengig av å ha et fast band rundt seg for å yte maksimalt, enten det er Soundgarden eller Audioslave, for alene strekker han ikke helt til.
Åpningen her, «No Such Thing», låter som en overligger fra Audioslave og er symptomatisk nok en av denne platens to knallåter.
Den andre heter «Billie Jean», er helt korrekt skrevet av Michael Jackson og fremføres som mørk hardrockballade!
Her fungerer også Cornells klassiske hardrockstemme optimalt - raspende og kraftfylt.
Dessverre bærer resten av låtene preg av både stilforvirring og materialtretthet.
Chris Cornell har generelt et mykere uttrykk som soloartist, men klarer heller ikke alltid å avpasse stemmekraften til mer følsomme låter med b-karakter.
Det er til tider faktisk ille å høre verdens flotteste hardrockvokalist i basketak med dårlige låter.
Anbefalte kjøp:
«No Such Thing», «She'll Never Be Your Man» og «Billie Jean».
| 0
|
100801
|
The Ark:«Prayer For The Weekend»
(Sony BMG)
Nærmere ABBA enn Carola.
Etter en bitter 18. plass i Grand Prix kan de svenske tant- og fjasrockerne i The Ark konsentrere seg om den virkelige verden igjen.
Og godt er det, for de har virkelig mer å by på enn hva en opptreden i verdens musikalsk minst oppløftende konkurranse skulle tilsi.
De har for lengst funnet sin stil, men er mindre hysteriske på «Prayer For The Weekend» enn de har hatt for vane tidligere.
Hvilket vil si at det heldigvis ikke er noen ny «Father Of A Son» her, mens det er mer beklagelig at de ikke har et nytt episk mesterverk à la «It Takes A Fool To Remain Sane» å by på.
Innslag av «swenglish» og en tung kvalitetsmessig slagside mot slutten er heller ikke noe å juble for.
Platens høydepunkter er imidlertid kvalitetskitsch, milevis foran hva våre egne Grand Prix-glamrockere Wig Wam er i stand til, for å ta et nasjonalt sammenlignbart eksempel.
ANBEFALTE KJØP:
«Absolutely No Decorum», «Little Dysfunk You», «Prayer For The Weekend»
THOMAS TALSETH
| 1
|
100802
|
John Surman:«The Spaces In Between»
ECM/Grappa Musikkforlag
Barokk og meditativ samtidsjazz.
Gjennom 40 år har treblåser og komponist John Surman vært en av de mest markerte stemmene i europeisk jazz, med et særpreget og originalt uttrykk som har krysset mange musikalske grenser, som blant annet kan høres på hans mange innspillinger med Karin Krog.
I flere senere prosjekter har han beveget seg mot den klassiske tradisjonen, blant annet med nytolkninger av John Dowlands musikk.
På «The Spaces In Between» samarbeider han med en strykekvartett, og skaper et variert uttrykk som i sin samtidighet strekker seg langt bakover i tid.
Her er elementer av modal kirkemusikk, dansende og finurlige barokkvendinger og uhemmet dyrking av det melodiøse.
Surman er blant de virkelig få som skaper spennende og engasjende hybrider mellom «klassisk» og «jazz», som ikke forblir tørre intellektuelle øvelser.
Så også denne gang, med perler som «Wayfarers All», «Winter Wish» og det utfordrende tittelsporet.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100803
|
Sophie Ellis-Bextor:«Trip The Light Fantastic»
(Polydor/Universal)
Jøss, holder hun på ennå?
Et høyst relevant spørsmål i forbindelse med miss Sophie, som hadde gode muligheter til å legge verden for sine føtter etter ypperlige hits med «Groovejet (If This Ain't Love)» og «Murder On The Dancefloor» på begynnelsen av tiåret.
Hennes tredje album utdyper grunnen til at hun aldri kom seg videre:
Hun er så altfor, altfor lettvektig.
Hennes beste øyeblikk er fine, små snutter med søtladent poptjafs, men mellom dem ligger en haug håpløst anonyme sanger det går minst tjue av på dusinet.
Sophies erkebritiske aksent er sjarmerende, og meloditeften er det ikke noe å si på, men hun mangler helt de skarpe kantene som gjør svenske Robyn eller norske Annie så mye mer givende å lytte til.
«Trip The Light Fantastic» fortoner seg som en tam utgave av Briskeby, og Sophie som jenta som står på badet og sminker seg, sminker seg, sminker seg - og aldri kommer seg på dansegulvet.
ANBEFALTE KJØP:
«Me And My Imagination», «Love Is Here»
| 0
|
100804
|
Nostalgi-fest med Lara
I «Tomb Raider:
Anniversary» får du et gjensyn med den ti år gamle debuten til Lara Croft.
Og restaureringen er intet mindre enn sensasjonelt bra.
De første to «Tomb Raider»-spillene er forlengst opphøyd til klassikerstatus.
Det gikk derimot raskt nedover med serien, og etter å ha spilt gjennom «Tomb Raider: Anniversary», den oppussede versjonen av det aller første spillet, er årsaken til nedturen klarere enn noen gang.
De originale utviklerne, Core, og utgiveren Eidos ignorerte det faktum at Lara Croft ikke har hovedrollen i serien.
Hun er viktig, men er til syvende og sist en særdeles vellykket bonus.
Det er de slående vakre og utfordrende miljøene i seg selv som er kilden til den enorme spillgleden.
Den sitrende følelsen av å utforske ruinene av eldgamle sivilisasjoner, mutters alene.
Gleden over å overvinne disse miljøene og gåtene de erter deg med.
Bit for bit strippet Core ned den originale suksessformelen inntil Lara ubekymret plaffet ned mennesker over lav sko i det sjette «Tomb Raider»-spillet, «Angel of Darkness».
Innen det kom så langt, hadde action fått en større og større del av spillopplevelsen.
Adrenalin erstattet utforskertrangen, en streng i mange av oss som de første «Tomb Raider»-spillene spilte så lekent på.
Sånn sett er «Tomb Raider: Anniversary» et vitnesbyrd om alt som gikk galt.
Her får du timelange sekvenser blottet for action og musikk, alt du gjør er å henge fra fjellhyller hundre meter over bakken mens du grubler over hvordan du kommer deg derfra og videre.
Her skyter du ingen mennesker, annet enn i et par semi-interaktive sekvenser.
I steden er det sinte, ville dyr og diverse mytologiske monstere som får smake bly fra Laras våpen.
Hvert eneste område er gjennomtenkt, interessant og utfordrende.
Arkitekturen og miljøene er nydelige, og lydbildet sørger bestandig for å male en deilig stemning over alt du opplever.
Fellene er farlige, og gåtene du må løse er akkurat passe vanskelige.
Og den konstante letingen etter godt skjulte hemmelige områder sørger for å heve spillopplevelsen til de helt store høyder.
Og best av alt:
Det meste er hentet rett fra originalen.
Du vil kjenne igjen alle områdene, mesteparten av historien og grunnstammen i gåtene du møter.
«Tomb Raider:
Anniversary» demonstrerer med autoritet hvor bra originalen egentlig var, i tilfelle du skulle ha begynt å tvile på din egen dømmekraft fra den gang.
Men Crystal Dynamics har også utvidet originalen med mengder av nytt innhold.
Nye avstikkere du kan ta, nye alternative ruter, utvidede områder og mye, mye bedre grafikk.
Kontrollsystemet fra «Tomb Raider:
Legend» er innført og forbedret, og både musikken og historien er tolket og «innspilt» på nytt.
Du får også et eget kommentarspor, hvor to av de sentrale personene i utviklerteamet forklarer hvordan de har tenkt under utviklingen.
Her er det mange godbiter, anbefales for de spesielt interesserte.
Det samlede resultatet er en fantastisk nostalgibombe som samtidig makter å gi en helt ny og frisk spillopplevelse.
Jeg håper virkelig dette er veien utviklerne vil gå med fremtidige «Tomb Raider»-spill, og at kravet om mer vold og action vil møte døve ører.
For den samme kritikken vil garantert komme nå.
Alt for lite skyting og action, vil sytepavene grine med hyttede never.
Og da blir det store spørsmålet for fremtiden til Lara Croft:
Vil Crystal Dynamics lage spill ganske mange synes er fantastiske?
Eller vil de lage spill veldig mange synes er helt greie?
Gjett hva jeg håper svaret blir.
Nå er det dog et par ting som kunne vært bedre.
Kamerasystemet, som ellers fungerer strålende, gjør det utrolig vanskelig å navigere nå og da.
Jeg holdt faktisk på å gi opp to ganger.
Historien kunne også med fordel ha blitt revidert noe.
Det at Lara liksom lokkes mot «den mørke siden» blir alt for platt.
Det er gjort flere forsøk på å gi historien en ny dybde andre steder også, uten at det klarer å henge helt på greip.
Jeg skjønner hva Crystal Dynamics forsøker på, «Anniversary» knyttes her sammen med fjorårets «Legend» rent historiemessig, og målet er tilsynelatende å spinne videre i fremtidige «Tomb Raider»-spill.
Men «Anniversary» trenger mer substans for å stå på egne ben rent historiemessig.
Det er absolutt ikke noe stort ankepunkt for meg dette her, historien er klart godkjent.
Det er bare det at den kunne vært en god del bedre.
Alt i alt er derimot «Tomb Raider: Anniversary» et fantastisk spill.
Det viser oss hvor nyskapende det originale «Tomb Raider» var i 1996, og det viser oss en retning i spillenes verden bare ytterst få («Ico» og «Prince of Persia: The Sands of Time», først og fremst) har valgt å følge siden den gang.
Spill hvor man ikke går utifra at det må skje noe action hvert femte minutt for at spillerne skal gidde å henge med.
Jeg henger med!
Hører dere, Crystal Dynamics??
Jeg henger med!
PS:
I salg fra fredag 1. juni.
Spillet kommer på PS2 og PC, med en versjon til PSP kort tid etter og en versjon til Wii en stund etter det.
Det er kun PS2-versjonen som er testet.
Det aller første Tomb Raider-spillet er nå restaurert i Tomb Raider:
Anniversary - 10 år etter Lara Crofts debut.
Her ser du hvordan det har blitt.
| 1
|
100806
|
Overambisiøs
Regi:
Milos Forman.
Genre:
Drama.
Spania.
Fra 15 år.
STJERNER:
Javier Bardem, Stellan Skarsgård, Natalie Portman.
HANDLER OM:
Madrid, 1792.
Den spanske inkvisisjonen jager kjettere, «hekser», protestanter og jøder, og maleren Francisco Goyas modell Ines (Portman) blir tatt til fange etter å ha avslått svinekjøtt på et vertshus.
Hun havner i fengsel, hvorpå hun blir gravid etter seksuelt samkvem med torturisten Fader Lorenzo.
Både datteren og faren forsvinner.
15 år senere kommer Napoleon til byen, og med ham returnerer også Lorenzo nå som overbevist revolusjonær.
DOM:
Den som forventer seg en biografisk film om Francisco Goya, vil bli sårt skuffet av denne.
Milos Formans overambisiøse film om Spania sent på 1700-/tidlig på 1800-tallet handler om så mangt, Napoleons inntog i og tap av Spania ikke minst, men Stellan Skarsgårds overraskende lattermilde og smilende, nesten litt tåpelige Goya blir raskt en statist i filmen som bærer hans navn.
Det alvorlige problemet er imidlertid at historien lener seg så tungt på usannsynlige tilfeldigheter at filmen aldri går opp, og forblir atskillig mer velment enn vellykket helt til den utilfredsstillende sluttscenen.
«Goya's gjenferd» skal ha pluss for fine karakterskuespillere i mange av de mindre rollene, samt Natalie Portman som Ines og «sin egen» datter, Alicia.
Men det sterkeste med filmen er Goyas originalkunst dash som vist under sluttekstene.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100807
|
Superfamily:«Warszawa»
(Propeller/Sonet)
Et norsk svar på The Killers, og et ypperlig sådan.
Om det er ett problem som rir norsk rock og pop som en mare, så er det at alt skal være så «ekte» og «jordnært» hele tiden.
Mossebandet Superfamily er en flott, stolt kontrast til dette.
Deres andre album høres ut som en plate The Killers kunne laget mellom de to de faktisk har gitt ut.
Her er det store følelser i sving; Superfamily høres konsekvent ut som om de spiller fra toppen av fjellet, hvor de pøser på med digre synthriff og massive lydvegger som aldri glemmer en briljant melodilinje eller to.
Vokalist Steven Wilson er en utmerket dramatiker, og slynger stemmen sin mot høyder få andre enn Morten Harket våger seg på her hjemme.
Selv når han synger klisjeer høres det ut som myter.
Superfamily benytter åttitallsreferanser få norske band har horisont nok til å bruke; her kan man høre klare ekko av halvglemte britiske band som The Psychedelic Furs, The Teardrop Explodes og Simple Minds, og ved hjelp av Kåre Vestrheims sedvanlig forståelsesfulle produksjon treffer Superfamily nåtiden midt i solar plexus.
ANBEFALTE KJØP:
«In The Night», «I Could Be A Real Winner», «I Want My Money Back», «Warszawa».
THOMAS TALSETH
| 1
|
100809
|
Maroon 5: «It Won't Be Soon Before Long»
(Octoscope/Universal)
Ferdigformatert vare.
«Songs About Jane» (2002) ble etter hvert en av tiårets største hitkilder og en betydelig salgssuksess.
Det er all grunn til å tro at denne Los Angeles-kvintetten vil leve godt videre på album nummer to, spekket som det er med pop så skreddersydd for radiospilling at det grenser til juks.
Det sitter som karamell i øret til tider, men Maroon 5 blir frustrerende tamme over et helt album.
Ofte låter de som en veik utgave av Jamiroquai, som jo selv var bleke Stevie Wonder-kopister, i tillegg er det tidvis tung klumpfot rundt bandets forsøksvis funky eskapader.
Og selv om Adam Levine har en fin blåøyd soulstemme blir den gruelig irriterende når han slipper de såre følelsene løs, som på den forferdelige «Goodnight Goodnight».
Den beste sangen er for øvrig en utvidet versjon av en låt Levine gjestet på Kanye Wests siste album, så det er vel ikke fryktelig viktig å eie denne platen - den kommer uansett til å okkupere offentlig rom i lang tid fremover.
ANBEFALTE KJØP:
«Nothing Lasts Forever», «Makes Me Wonder», «Back At Your Door»
| 0
|
100810
|
Erling R. Eriksen:Johann Sebastian Bach:
Das Wohltemperierte Klavier I/II
Universitetet i Stavanger
Velspilt norsk Bach-maraton
Pianisten Erling R. Eriksen er til daglig professor ved Universitetet i Stavanger, men er også en meget aktiv utøver.
Når han nå har spilt inn hele «klaverets gamle testamente», Bachs samlinger av preludier og fuger i alle tonearter, «Das Wohltemperierte Klavier» bind I og II, er det litt av en kraftprestasjon.
Musikken fyller 4-CDer, det er neppe noen nordmann som har gjort dette siden Robert Riefling spilte inn alt sammen på 1980-tallet.
Og Eriksen legger for dagen en balansert og fin klang og spillemåte.
Det er lekkert, innbydende og delikat innen alt fra dynamikk til pedalbruk.
Han bruker moderne flygel, og utnytter til fulle de mulighetene det moderne instrumentet gir, men går samtidig aldri over grensene ved å smøre for tjukt på.
Dermed fikser han det meste, han fremfører de intrikate fugene med stor overbevisning og tematisk konsekvens, og de litt mer gjennomsiktige stykkene spilles lett, følsomt og renslig.
Dette er en innspilling av høy klasse som man må ønske hjertelig velkommen.
| 1
|
100811
|
Ozzy Osbourne:«Black Rain»
(Epic / SonyBMG)
Lett metal fra tungt ikon.
Ozzy Osbourne (58) har for lengst blitt kommersiell multi-millionindustri på bekostning av sitt eget utgangspunkt som metalverdenens store busemann.
Derfor er det ingen overraskelse at «Black Rain» - hans første originalplate på seks år - låter atskillig mer polert og lettere enn noen gang, hvilket også passer Ozzys stemme, som på langt nær har den samme edgen som før.
Godt i så måte at hans gamle våpendrager på gitar, Zakk Wylde, fremdeles både er offensiv og aggressiv i spillestilen.
Ozzy selv er på alle måter i ferd med å bli en gammel mann, noe også tekstenes nye modenhet bærer preg av.
Også Ozzy - i likhet med de fleste store artister med adresse USA for tiden - er bekymret over tingenes tilstand under Bush-regimet.
Akkurat det er en ny dreining hos Ozzy, og samtidig den største «nyheten» ved dette albumet, som neppe skaffer Ozzy nye musikkfans.
ANBEFALTE KJØP:
«I Don't Wanna Stop», «The Almighty Dollar» og «Countdown's Begun».
| 0
|
100814
|
Monomen:«Monomen LP»
(Trust Me)
Egentlig bør man sprette champagnen, i det minste en flaske musserende, når et knippe 18-åringer fra Sørumsand debuterer med en såpass lovende plate som dette.
Monomens problem er at den hadde hørtes veldig mye bedre ut for et års tid siden, før 120 Days kom dem i forkjøpet med en uangripelig plate i landskapet der britisk depperock og tysk krautrock går opp i en høyere enhet.
I kjølvannet av «120 Days» fremstår første halvdel av «Monomen LP» som en samling demoer, full av produksjonsmessige klisjeer.
Bandet trenger å klippe navlestrengen til sine forbilder, og må snarest slutte å høre på The Cure.
Vokalisten lyder som en overivrig elev av Ian Curtis og Andrej Nebb, og trenger å finne sin egen stemme.
Eller kanskje ikke, for på platens andre halvdel fokuserer bandet på dvelende, instrumentale partier med forførende synther i spissen - noe de trygt kan fortsette å rendyrke fremover.
ANBEFALTE KJØP:
«Oscillate», «Aurora»
| 0
|
100815
|
The Grand:«The Grand»
(Grand Recordings / Sonet)
Norsk skittenrocks nye helter.
Glem for et øyeblikk Amund Maaruds status som Norges mest lovende bluesgitarist.
Her får han riktignok bruk for sin musikalske bakgrunn, men halvannen fot er samtidig trygt plantet i tung bluesrock fra sent sekstitall.
Maarud plasserer seg et sted mellom Cream og Hendrix, og skaper stor, uvøren garasjelyd og skarpe, soniske riffvegger som knapt ligger noe tilbake for lett beslektede My Midnight Creeps, for å bruke en fersk sammenligning.
The Grand har i det hele tatt en herlig villskap over seg - ikke minst har broder Henrik Maarud tatt frem trommedyret i seg - samtidig som denne EPens fire låter både er melodiøse og stringent arrangerte.
Her tar vi gjerne en hel plate etter hvert!
ANBEFALTE KJØP:
«Freeloader» og «Traveling Bound».
| 1
|
100820
|
Morderjakt
Regi:
David Fincher.
Genre:
Thriller.
Amerikansk.
Aldersgrense - 15 år, egnet ungdom/voksne.
Sitrende og besettende film om jakten på en av USA mest kjente seriedrapsmenn.
MED: Mark Ruffalo, Jake Gyllenhaal, Robert Downey Jr., Anthony Edwards, Brian Cox, Charles Fleischer, Zack Grenier, Philip Baker Hall, Elias Koteas.
HANDLER OM:
«The Zodiak killer» var en av en av USAs - og verdens - mest kjente og beryktede seriedrapsmenn.
Han opererte i California på 60- og -70-tallet.
Og han ble aldri tatt.
«Zodiak» er historien om hans jegere, først og fremst politifolk og avisreportere.
I virkeligheten ble saken aldri løst.
Men teoriene om hvem Zodiac-morderen var - eller er - er og blir en av de store moderne mytefabrikkene.
Denne filmen mer enn antyder 'en løsning ...
DOM:
Først og fremst må man tenke litt på hvorfor akkurat denne saken ble så spesiell.
Det at den aldri ble løst, er bare 'en side av saken.
Minst like viktig er den som nasjonal myte:
Den markerte på mest mulig brutalt vis brudd med den «uskyldige» og idealistiske hippietiden i California.
Tilværelsen var nå ikke engang peace & love.
Dertil kom det skremmende faktum at drapsmannen manipulerte både media og politiet:
Han sendte stadige meldinger til aviser og TV-stasjoner.
Og sørget selv for helt ualminnelig offentlighet omkring drapene han utførte.
Filmen er rett og slett glimrende; spennende, omfattende, uhyre velspilt.
Den er laget som en krønike; historieskriving i kronologisk rekkefølge, mye basert på politiets enorme materiale gjennom mer enn 25 år.
Filmen er lang, mer enn to og en halv time.
Men det nytter ikke å være tissetrengt; bare et minutts fravær kan føre til at man mister tråden.
Og det hverken vil eller tør man!
Figurene er bare perfekte:
Mark Ruffalo skinner som den uortodokse politietterforskeren (Den opprinnelige «Dirty Harry», levendegjort av Clint Eastwood, skal være basert på ham).
Jake Gyllenhaal er avistegneren, senere forfatteren, som blir troverdig besatt.
Og Robert Downey Jr., den perfekte filmfiguren som forfyllet krimreporter:
Han kommer med akkurat passe doser kynisme, sarkasmer og kommentarer til at hele det omfattende sakskomplekset får humor og temperatur.
Kort sagt:
Der gives knapt bedre voksenunderholdning på kino!
| 1
|
100821
|
The Kids:«Hits fra Kids»
(Columbia / Sony BMG)
Det er ikke rart at The Kids ble enorme popstjerner.
De var det første norske bandet som greide å adoptere det minimalistiske pønkuttrykket, file det ned til spiselig vare og omsette det til popmusikk med gedigen allsangfaktor.
I tillegg hadde de et røft image som den gang var genuint sexy i norsk sammenheng.
Men mye av dette låter fryktelig naivt nå, og lydmessig er det tørt og flatt.
Tekstene har dog underholdningsverdi; så sent som i 1980 var konseptet «ungdom» fortsatt noe nytt, farlig og fremmed i et lite land med én TV-kanal.
Det handler nesten utelukkende om ungdomsskoleproblematikk, og selv om en hel låt om frykt for tannlegen blir i meste laget, er det ganske gøy å høre Dag Ingebrigtsens stå foran speilet og forklare at «Du har noe som ingen andre mennesker har / Jeg skulle ønske jeg var en superstar».
På denne samleplaten har de dessverre inkludert gjenforeningshit'en fra 1996, «Vil du værra me' mæ hjem i natt», og en ny bagatell ved navn «Kyss mæ godnatt»; klamme midtlivskrisekalkuner som ikke har noe med det opprinnelige Kids å gjøre overhodet.
Bandets radarpar skulle straks gå videre til bedre ting; Dag Ingebrigtsen til tøffe TNT og Torstein Flakne til sitt mektige Stage Dolls.
Men de rakk å skrive viktig norsk pophistorie, og den finner du her, på godt og vondt.
ANBEFALTE KJØP:
«Hun er forelsket i lærer'n», «Null», «Cool» I salg mandag.
| 0
|
100822
|
Liten kruttønne
PS2-heltene Ratchet og Clank debuterer nå i lommeformat.
Og for en debut det har blitt!
Når man skal oppsummere de største høydepunktene på Playstation 2, er det vanskelig å komme unna «Ratchet & Clank».
De to actionheltene kom nærmest fra intet i 2002 og klarte i løpet av oppfølgerne «Going Commando» og «Up Your Arsenal» å vinne hjertene til svært mange.
Nå venter alle vi som elsker denne serien på PS3-debuten til høsten.
Men Playstation Portable sørger i disse dager for å sette de skyhøye forventningene til side.
PSP-spillet «Ratchet & Clank:
Size Matters» er nemlig et mer enn godkjent tilskudd til serien.
«Ratchet & Clank»-spillene har blitt gradvis mer actionorienterte, og det er utrolig deilig å synke ned i et spill som ligger nærmest originalen.
Vi snakker om mer enn nok action og elleville våpen, altså, men tempoet har blitt litt roligere og utforskingen står noe mer sentralt.
Det er heller ingen grunn til å frykte fraværet av Insomniac Games, som står bak de andre spillene.
High Impact Games trykker på alle de riktige knappene i den sjarmerende og ofte morsomme historien, og rollegalleriet er like velutviklet som før.
Dermed er det duket for et svært underholdende og sterkt vanedannende eventyr i lommeformat, som blander utforsking, miljønavigering, samling av bolter og godt skjulte hemmeligheter, kjøp av fantasirike våpen, heftig action og jevnlig oppgradering av ferdigheter og våpen.
Nå gjenstår det riktignok litt rent kreativitets- og innholdsmessig til storebrødrene til TV-skjermen.
Savnet etter den andre analogstikken på PS2-håndkontrolleren er også stort, det er ofte vanskelig å styre kameraet i PSP-versjonen.
Det er i det hele tatt litt vanskelig å styre, punktum - ettersom PSPen har færre knapper enn PS2-håndkontrolleren, har utviklerne vært nødt til å gjøre noen kompromisser som dessverre går ut over spillbarheten.
Men «Ratchet & Clank:
Size Matters» er uansett et obligatorisk PSP-kjøp.
Sannsynligvis er det til og med mitt favorittspill på Sonys håndholdte konsoll til nå.
PS:
I salg fra onsdag 16. mai.
PSP-spillet Ratchet & Clank:
Size Matters følger i store fotspor.
Det klarer nesten å fylle dem.
| 1
|
100826
|
Den ellevte landeplage
Regi:
Stephen Hopkins.Genre: Grøsser.
Amerikansk.
15 år, anbefalt ungdom/voksne.
Filmen bygger på bibelens fortelling om de ti landeplager.
Vi er villig til å vurdere dette som den ellevte.
STJERNER: Hilary Swank, AnnaSophia Robb, Idris Elba, William Ragsdale, David Morrissey.
HANDLER OM:
Hilary Swank spiller universitetsprofessoren, tidligere misjonær, som har mistet sin tro og nå vier hele livet til å motbevise de religiøse miraklenes eksistens.
Det går fint, lenge.
Men når hun tilkalles til en sump-småby i det dampende hete Sør, stilles alle hennes erfaringer og personlige opplevelser i et ganske nytt, eldgammelt lys:
«De ti landeplager» fra Mosebøkenes fortelling om hvordan Israels folk frigjorde seg fra Egypt rundt 1250 år f.Kr., utspiller seg for hennes øyne og øre og nese.
Grøss og gru...?
DOM:
Vel:
Filmen er teknisk vellaget.
For øvrig er historien relativt omfattende vrøvlete, pinlig klisjèdyrkende, direkte uklar og selvfølgelig åpenbart spekulativ.
Både Gud og Satan har vist seg uhyre vanskelige å tilpasse Hollywood.
Det eneste virkelige grøsset her, er at ellers utmerkede Hilary Swank faktisk velger seg en sånn djevelsk dum film.
| 0
|
100829
|
Dinosaur Jr.:«Beyond»
(PIAS/VME)
Seniorutgaven av Jr. holder mål, den også.
Da J. Mascis og de to andre i originalbesetningen av Dinosaur Jr. besøkte Øyafestivalen under gjenforeningsturneen for to år siden var det ikke bare bedre enn fryktet - det var et av festivalens store høydepunkter.
«Beyond» viser med tyngde, bokstavelig talt, at dette ikke bare er «gjenforretning».
Det er en stolt, karaktersterk rockplate som i dag gir bandet deres første VG-listeplassering noensinne.
Og det er svært fortjent at Dinosaur Jr. omsider kan høste frukter av det de sådde for tyve år siden, en stil de ivaretar mesterlig på «Beyond».
Det er den beste videreføringen av Neil Youngs Crazy Horse-eskapader som vel er mulig å få til - rock som er hundre og ti prosent elektrisk, seig, fillete, melodisk, vindskjevt sunget, stinn av hylende soloer, like slentrende bakpå som den er kameratslig oppløftende.
Gjenforeninger er virkelig ikke hva de pleide å være, og takk for det.
ANBEFALTE KJØP:
«This Is All I Came To Do», «Almost Ready», «Back To Your Heart», «Crumble»
| 1
|
100831
|
Vidar Busk:«Jookbox Charade»
(Blue Mood / Musikkoperatørene)
Legger to fingre rundt hattebremmen og hilser ærbødig til sine forbilder.
Her samler Vidar Busk disse forbildene - og låter han selv har fremført tidligere - i et passe skittent og groove-tungt lydbilde som blir den sterkeste røde tråden på en plate hvor Busk nødvendigvis må innom alle stilarter som har inspirert han de siste tyve årene - og det er mange!
«Jookbox Charade» starter med beina litt for tungt plantet i Mississippis nublues-gjørme, men New Orleans-foten blir atskillig mer funky, lettere og mer leken når han spaserer vestover mot Texas, der Paladins-shufflen «Years Since Yesterday» har sterkere drag av Stevie Ray Vaughans «Cold Shot» enn noensinne.
Med unntak av den oppsiktsvekkende følsomme crooner-låta «When Did You Leave Heaven», utvikler faktisk «Jookbox Charade» seg til å bli en real rytmisk gumbo av en plate - blåsertung og feststemt!
ANBEFALTE KJØP:
«Years Since Yesterday», «Red Lipstick», «New Suit» og «Goodnight Moon».
| 1
|
100832
|
Manic Street Preachers:«Send Away The Tigers»
(Columbia / SonyBMG)
Hva har skjedd?
En gang for lenge, lenge siden var waliserne i Manic Street Preachers et feiende flott popband med angstridde og politisk korrekte tekster, samt episke melodilinjer bak James Dean Bradfields desperasjonsfylte stemme.
I dag er alt dette borte.
I dag fremstår Manics faktisk som et litt sidrompa gitarband uten identitet.
Enkelte ganger forsøker de å vende tilbake til det hektiske pønkuttrykket de startet karrieren med, men ender opp som et fattigmanns-Green Day.
Og det er alltid et dårlig tegn når produsentene overlesser lydbildet med brautende gitarer bare for lydens skyld.
Da er det noe som gjerne skal skjules.
Gode låter, for eksempel.
Og det er slik det er her.
Anbefalte kjøp:
«Your Love Alone Is Not Enough», «Autumnsong».
| 0
|
100833
|
Datarock:«See What I Care»
(Young Aspiring Professionals/VME)
De skal passe seg litt, Datarock.
Det er hyggelig med all oppmerksomheten bergensduoen får rundt om i verden, og debutplaten deres fra to år tilbake var både bra og morsom.
Men en utgivelse som dette legger mest trykk på «morsom», når bandet heller burde konsentrere seg om å være bra.
Dét kan de absolutt være fortsatt, noe de beviser med tittelsporet på denne femspors EP'en, foreløpig kun ute her hjemme.
Mesteparten av innholdet er imidlertid forglemmelig new wave som fremstår barnslig målt mot tidsånden så vel som bandets egne tidligere formtopper.
Datarock har et tøysete image.
Nettopp derfor bør de være forsiktige med å tøyse for mye med musikken sin.
ANBEFALT KJØP:
«See What I Care»
| 0
|
100837
|
Natasha Bedingfield:«NB»
(Sony BMG)
Sterk søknad om plass i glemmeboken
Produksjonen rundt om på verdens hitfabrikker virker å være ganske laber for tiden.
Nå trengte denne damen bare én slager for å selge seks millioner av sitt debutalbum, så det er vel ikke umulig at strategien fungerer også denne gang.
Sist var salgsargumentet den bitte litt søte men kjapt enerverende «These Words»; nå er det den hemningsløst idiotiske «I Wanna Have Your Babies» som skal dra lasset.
Forhåpentlig fungerer det ikke, for «NB» er like grå og anonym som damen selv.
Dette er fabrikk-pop ribbet for det meste som er morsomt ved slik pop - så usexy og fantasiløs at man tar seg i å tenke at «My Boobs Are OK» har noe ved seg tross alt.
«NB» låter i hovedsak som fyllstoffet på Kim Wildes plater fra slutten av åttitallet, og det er en grunn til at de ikke har fått sin revival, for å si det sånn.
ANBEFALT KJØP:
«When You Know You Know»
| 0
|
100838
|
Møkkamann
Det å spille «Spider-Man 3» like etter å ha sett kinofilmen er en særdeles trist affære.
Det er noe infatilt og famlende med det du blir presentert, en tilsynelatende tilfeldig smørje uten dybde og sjarm.
Kvalitetsforskjellen i håndtverket du finner i filmen og spillene er milevis fra hverandre.
Og det har ikke med interaktiv underholdning generelt å gjøre.
Det er ingenting som tilsier at vi skal være nødt til å akseptere syltynne spillopplevelser som dette.
Jeg gremmes, faktisk.
Treyarch har her laget en gigantisk kopi av New York.
Salgsargumentet er at du får mulighet til å svinge deg gjennom byen som Spider-Man himself og slåss med skurker på heftig vis.
Du velger selv hvilke oppdrag du vil gjennomføre, og i hvilken rekkefølge du vil gjennomføre dem.
I praksis har du hele tiden tre valgmuligheter: å følge en av spillets ti historier (hvorav den ene er en nedstrippet variant av den du får i filmen), å renske byen for kriminalitet - kvartal for kvartal eller å utforske Manhattan og løse diverse sideoppdrag.
Utviklerne mener åpenbart frihetsfølelsen fra dette er nok, som det var i de to foregående spillene i denne serien.
Men du blir bedt om å akseptere intetsigende, kjedelige og ofte tåpelige oppdrag du har sett i en mengde spill tidligere.
Det lille som er av historie og dialog her (noe av det er hentet fra filmen, men mesteparten er nytt) blir fremført på en pinlig simpel måte.
Grafikkmessig er det også svært mye å hente.
Jeg forventer mye mer av et nestegenerasjons spill, og «Crackdown» har demonstrert at det ER mulig å lage en mye penere storby og mer troverdige rollefigurer enn det du finner i «Spider-Man 3».
Rett skal derimot være rett:
Spillet tar seg noe opp etter den kriminelt dårlige starten.
Etter hvert som du utvider bevegelses- og angrepsregisteret, blir det gradvis mer fornøyelig å boltre deg på Manhattan.
Men «Spider-Man 3» klarer uansett aldri å forsvare sin rett til å eksistere.
Interaktiv underholdning både er og skal være mer solid enn dette anno 2007.
PS:
PS3-versjonen er testet mest grundig, mens den (så og si) klin like Xbox 360-versjonen er testet en times tid.
Wii-versjonen, som er ganske annerledes fra PS3- og 360-versjonen, er ikke testet nok til å anmeldes.
Spillet er også ute på PC, DS og PSP.
Spillet Spider-Man 3 er på ingen måte like helstøpt som filmen Spider-Man 3.
| 0
|
100839
|
Solid PSP-vinner
Aaaaah, endelig.
Da PSP ble presentert for første gang, var det dette jeg så for meg.
Spillopplevelser skreddersydd for Sonys håndholdte spillkonsoll, spill som både er mobile, unike og så avanserte som den digre, nydelige skjermen og den kraftige maskinvaren hintet om.
I steden har PSP blitt en arena for konverterte PS2-spill, eller i det minste spill som oppleves som underlegne håndholdte versjoner av kjente PS2-spill.
Spill som i utgangspunktet helst nytes fra sofaen.
Listen over hederlige unntak, som inkluderer blant annet «Locoroco», «Daxter» og «Lumines», toppes fra og med nå av «Metal Gear Solid:
Portable Ops».
Vi snakker om et PSP-spill som utnytter maskinvaren på en bortimot perfekt måte:
* Den herlige historien, som foregår noen år etter begivenhetene i «Metal Gear Solid 3», fortelles i små, oppdragsbaserte snutter.
* Spillbarheten er relativt lik som i «Metal Gear Solid»-serien til TV-skjermer, men kameraet, synsvinkelen og navigeringen er tilpasset PSP-formatet.
Vi snakker altså om et helt annet type spill enn strategiserien «Metal Gear Acid».
* Best av alt:
Du kan rekruttere medsoldater ved å scanne etter trådløse nett der du er (og via GPS, som ikke er tilgjengelig til PSP i Europa ennå).
Hvert trådløst nett kan gi en unik soldat, du bør altså komme deg ut av sofaen for å jakte på friskt, virtuelt blod.
* Sakte men sikkert bygger du opp flere tropper som både hjelper deg i enspillerdelen, og som du kan bruke når du kriger mot andre virkelige spillere (inntil seks personer kan spille mot hverandre).
Du kan også rekruttere direkte i spillet, eller ved å vinne andres soldater i multiplayer.
* Rent grafisk, snakker vi om en skikkelig lekkerbisken.
Dermed blander spillet den klassiske, historiedrevne og allerede unike actionopplevelsen du kjenner fra PS2 og PS1 med unik spillbarhet spesiallaget for PSP spesielt og en håndholdt spillplattform generelt.
Spennende, morsomt, heftig, annerledes, ekstremt engasjerende og udiskutabelt håndholdt.
Sånn kan det altså gjøres.
PS:
I salg fra fredag 11. mai.
Metal Gear Solid:
Portable Ops er det ultimate Playstation Portable-spillet.
| 1
|
100840
|
Sexy og verdig om Alzheimer
Regi:
Sarah Polley.
Canadisk.
Tillatt for alle.
MED: Julie Christie, Gordon Pinset, Olympia Dukakis, Michael Murphy.
HANDLER OM:
Fiona og Grant har vært gift i 44 år; et vakkert og barnløst og ganske bohemsk par.
Så inntrer en stille og snikende katastrofe:
Fiona blir glemsk.
Mer og mer glemsk.
Sorgen er overveldende for dem begge.
Men Fiona er - som hun antagelig alltid har vært - den mest handlekraftige av de to.
I klare øyeblikk bestemmer hun at hun må innlegges på et sykehjem for demente.
Der opplever Grant kanskje største utfordring og sorg:
Ikke bare forsvinner hans elskede Fiona.
Det hun har av kjærlighet og omsorg for ham flyttes over til en annen.
DOM:
En helt usedvanlig vakker, vanskelig og utfordrende historie, signert den bare 28 år gamle regidebutanten Sarah Polley.
Som skuespiller er hun imidlertid ikke ny; 30 filmer til nå, som blottende ung og råbegavet ga hun klokt og talentfullt liv til en rekke skikkelser i Atom Egoyans filmer.
Visdommen har hun tatt med seg!
Hun tegner et fantastisk omfattende, morsomt, tragisk og uhyre sammensatt bilde av eldre mennesker.
Bare måten hun insisterer på å utnytter seksualiteten som tabutema blant de ikke-lengre-så-unge-og-vakre, er en frydefull studie i sann menneskelighet.
Så har hun da også gull å jobbe med:
Først og fremst Julie Christie (67), 60-tallsikonet fra «Dr. Zhivago»; vakrere enn noensinne.
Filmen går dessverre opp i meget beskjeden sirkulasjon; bare Oslo og Trondheim til å begynne med.
Desto større grunn til oppmerksomhet:
Benytt en sjelden anledning til en sjelden film!
| 1
|
100841
|
Forut for sin tid
Regi:
Lee Tamahori.Genre: Action/ Aldersgrense:
Amerikansk.
15 år, anbefalt ungdom/voksne.
STJERNER:
Nicolas Cage, Julianne Moore, Nicolas Pajon, Jessica Biel, Peter Falk, Paul Rae.
HANDLER OM:
Nicolas Cage er Chris «Frank Caddilac» Johnson, middels vellykket magiker i Las Vegas.
Med en STOR hemmelighet:
Han kan se to minutter inn i fremtiden!
Denne evnen setter FBI på sporet av ham i en særlig kinkig sak.
Særlig den helt usedvanlig tøffe agenten Julianne Moore, som lurer på om magikeren kan være så vennlig å hjelpe med å redde om lag åtte millioner mennesker?
En atombombe er nemlig på avveier.
Det kan magikeren faktisk ikke tenke seg, han er forelsket i en fremtidig kjæreste.
Men når denne kjæresten dukker opp, forandrer alt seg ...
DOM:
Som man kanskje forstår:
Det krever fantasi utover det vanlige for å kjøpe plottet.
Som i tillegg til å være passelig utrolig, også er behengt med den ene logiske brist og usannsynligheten etter den andre.
Til tross for middels amerikansk standard på actionen og en ytterst søt og inntagende Jessica Biel som fremtidens kjæreste:
Dette blir i all hovedsak for dumt.
Alt for dumt.
| 0
|
100844
|
Sahara Hotnights:«What If Leaving Is A Loving Thing»
Stand By Your Band / Universal.
Genre:
Pop
Veldig pent, kanskje for pent.
Svenske Sahara Hotnights har etter hvert fått en trofast tilhengerskare også her hjemme i Norge, og jentene er fortsatt tro mot sin snille og melodiøse retropop med lette garasjeinnslag.
Innertieren her heter «The Loneliest City Of All» og kunne like gjerne ha vært en låt skrevet og fremført av landsmannen Moneybrother, men denne er likevel ganske alene om å treffe blink.
Det er nemlig ikke til å nekte for at uttrykket utover på platen blir temmelig entydig og til tider litt for pent, selv om en skarp produksjon gjør sitt beste for å få oss til å tro det motsatte.
Kommersiell svenskepop er faktisk ikke hva den engang var for tiden.
Anbefalte kjøp:
«The Loneliest City Of All», «Neon Lights» og «Getting Away With Murder».
| 0
|
100845
|
Tuco's Lounge:«Crazy Love»
Banana Party / Musikkoperatørene.
Genre:
Rock
Hvor ble det av låtskriverkloen?
Tuco's Lounge dukket opp med et brak fra det store intet for tre år siden og har siden den gang fått godord for to EPer og debutplaten, samt verdifull live-jobbing i ryggen.
Og man kan nesten høre at Tuco's Lounge fremdeles er et bra live-band ved å bedømme lyden på denne platen; trøkkfylt og skarpt, energisk og utblåsende bråkete.
Samtidig dekker disse elementene over noe helt vesentlig, nemlig den svært ujevne kvaliteten på låtene.
Bergenserne har skrittvis gått vekk fra sin støvete westernrock og den knugende noir-følelsen (selv om dette er mørkt nok), men mister mye av sitt eget særpreg når uttrykket blir mer tradisjonelt og likt veldig mange andre rock-band.
Imidlertid tror jeg innerst inne at det bor mer i Tuco's Lounge enn å forbli et b-Madrugada.
Men live?
Jo, der har jeg definitivt beholdt troen på dem.
Anbefalte kjøp:
«Razzmatazz», «Slender Fingers» og «Sober Second Thoughts».
| 0
|
100846
|
PostScriptum:«Prophet:
Deny»
Post Recordings/Musikkoperatørene.
GENRE:
POP
Romklangoverdose.
Denne oslokvartetten vant en nyopprettet pris i forbindelse med årets Spellemannpris, hvor premien besto av en opptreden foran den bransjefylte salen - mens kameraene hvilte, vel å merke.
Forhåpentlig fikk bandet mange gode råd fra pampene etterpå, for det kan de saktens trenge.
PostScriptums debutplate høres ut slik norske band med internasjonale ambisjoner ofte gjorde for 15-20 år siden:
Som en blek voksenutgave av a-ha, vokalist med gedigent Harket-kompleks inkludert.
Låtene deres har for så vidt en del for seg, men de druknes konsekvent i svulstig føleri og store, hule stadionrockfaktor.
Med riktig hjelp kan det bli noe vettugt av dem; i mellomtiden kan «Prophet: Deny» arkiveres under «ikke spesielt lovende».
Anbefalt kjøp:
«Sailor».
| 0
|
100848
|
Lene Nystrøm/OnklP:«Kjendisparty»
Når stemningen er på det mest løsslupne, må vi nok dra frem pisken.
Dette blir aldri en duett, til det er OnklP for dominerende.
Stakkars
Lene blir stående altfor mye på sidelinjen og riste løs uten mål og mening – og uten å slippe til slik at vi hører henne.
«Kjendisparty» får et historisk skjær over seg, ettersom Inger Lise Rypdal korer for Dag Spantell på originallåta og her sitter for å høre på den moderne versjonen.
OnklP har friskt nok oppdatert teksten på til å handle om uka artistene har hatt sammen, og «Kjendisparty» er fremdeles en kul låt, men dette er ingen duett i ordets rette forstand.
| 0
|
100850
|
Bjarne Brøndbo/Inger Lise Rypdal:«Sønnavindsvalsen»
Klart Alf Prøysen fortjener mer av både banjo og trekkspill!
Bjarne blir nesten ugjenkjennelig uten Namsos-dialekten der hele Skreias Inger Lise definitivt er nærmere sin språklige hjemmebane.
Litt mer tilbaketrukken er han også, men både brumledybden og bamsevarmen er intakt.
En herlig stigning i låta fører til ultrajovial stemning rundt bordet; her smiles og synges, nynnes og gynges.
Og sant nok; dette er ekte Prøysen-feelgood.
| 1
|
100851
|
Lene Nystrøm/Thom Hell:«Turn Back Time»
Dette, Lene – dette er en duett!
Hun kommer eminent tilbake når hun er på hjemmebane med Aquas kanskje fineste og mest «ordentlige» pop-låt.
Balladen er rocket opp og gjort både mørkere og mer mystisk – den har faktisk fått et sug i seg som gjør den nesten ny.
Thom Hell er i sitt ess.
Han er jo ikke bare født til å være solist, han er også født til å legge annenstemme på låter slik at de får kvaliteter av gull.
Det er akkurat dét han gjør her.
| 1
|
100852
|
Silje Nergaard/Thom Hell:«Det fine vi hadd sammen»
Så gråter Bjarne Brøndbo før låten har begynt igjen … og hva skal man si?
D.D.E.-klassikeren kommer i et nydelig, nedstrippet arrangement (slik burde den kanskje vært hele veien?).
Silje og Thom tar hvert sitt vers med gnistrende innlevelse før stemmene deres faller sammen som honningdrypp på et fløyelsteppe.
Harmonier nærmere himmelen har vi ikke vært i nærheten av tidligere i kveld.
Nesten synd det ikke var slutt nå.
| 1
|
100854
|
Stand-up:Nils-Ingar Aadne:
Ego
Stand-ups storbror er langsnakka helaftens preik.
Nils-Ingar Aadne behersker formen.
Nils-Ingar Aadne:
EGO
Med andre ord: tre minutter verbalmitraljøse er nå en ting.
Å stå på scenen en god time og holde dampen oppe, interessen ved like og poengene rykende, er en ganske annen øvelse.
Skal det funke er man nødt til å ha noe å fare med.
Noe holdbart, bokstavelig talt.
Aadne snakker om egoisme, egen og andres.
Men først og fremst om Norge anno nåfortiden, landet der den jevne innbygger skriver huskeliste på iPad til 15 000, for å huske å få kjøpt dagens tilbud på halvfrosne rundstykker.
Som kjører milevis i digre SUVer får å få den femte pakka Pampers-bleier gratis, der bloggere får tretthetssyndrom og au pairen sendes på nabolagsdugnad (om den ikke er satt ut på anbud, da).
Det er selvfølgelig nok å ta av.
Men å greie å gjøre det ved hjelp av folkelige benevnelser på kjønnsorganer sølle to ganger og fem ganger banning i løpet av en drøy time, er ganske godt gjort.
Særdeles godt gjort er det å unngå den smart-ass-moralisme, rasjonalisering på Per Sandberg-nivå og (i alle hovedsak) klare seg uten lytehumor.
(OK, er man inne på Lars Monsens, finnes jo «Ingen grenser».)
Timingen er god, publikumsfrieriene ikke flaue, loopingen veltrimmet (samme poeng dukker opp gjennomgående - sett fra litt nye vinkler).
Aadne er en mann som stortrives på scenen, og trenger ikke drite ut andre for å realisere seg selv.
Han trenger ikke fyll eller sex for å gapskratte.
Og har den uendelige fordelen at når han virkelig trenger grovere skyts, holder det med litt, bare litt, for at det skal virke.
Tekstene er gjennomarbeidede, til dels overraskende, prisverdig klisjefrie og en tilsynelatende enkel scenografi har godt utnyttede audiovisuelle muligheter.
Joda, dette er underholdning!
JON SELÅS
| 1
|
100855
|
Bokanmeldelse:Laline Paull:
«Biene»
Det bølger mellom rystende horror og dypeste hengivelse når Laline Paull skildrer en bikubes fantastiske og skjebnetunge liv.
I sentrum står en tykkpelset hunn-bie fra samfunnets laveste sjikt!
Flora 717 er renholdsarbeider med et åpent hjerte, sterk rettferdighetssans og et uvanlig mot.
Men hennes store, mørke skikkelse, og det faktum at hun kan snakke, gjør henne til et utsatt vesen i dette samfunnet, der ættene må holdes rene og alle «misdannelser» elimineres av fruktbarhetspolitiet!
Flora kombinerer ydmykhet og snarrådighet.
Hun stiller i første linje når vepsene angriper og alarmferomonene kaller til forsvar.
Snart lærer hun å fly med samlebiene og hente blomsterpollen, gjerne med livet som innsats.
Læringskurven er bratt og utfordringene mange.
Ikke minst når hele kuben må gå i vinterhi uten nok næring, og når en mystisk sykdom rammer bisamfunnet, også dronningen, og uroen mellom ættene eskalerer.
Paull skriver fargerikt, spennende og fantasifullt.
Langt på vei makter hun å veve sammen eventyr, fantasy og heltefortelling til en «annerledes» roman.
Hun skaper også viktige assosiasjoner til mot totalitære styringsformer, kastesamfunn, kjønnsfilosofi og matriarkalsk religiøsitet, og til kjærlighetens og hengivenhetens kraft.
Kubens hierarki beskrives detaljert og levende med likhus og avfallsdepoter, fødestue og barnestue, og øverst forrådsrom, danserom og viftehall med hellig raffineri.
Her er gulv med blomstermønstrede «bønnefliser» og korridorer med ætte-sensitive duftlåser.
Dronningens bibliotek inneholder hemmeligstemplede duft-fortellinger!
Forholdet mellom bi-ættene er arbeidsbestemt og konfliktfylt.
Kjærligheten til Dronningen er samfunnets drivkraft, og «Kubens Ånd» uttrykker samfunnets øverste vilje.
Blant annet beordrer den hunn-biene til å ta livet av alle de late og selvopptatte mannlige dronene!
Frodig og med betydelig komikk skildres denne voldsorgien, der blod og gørr flyter i strie strømmer og intet manneliv blir spart, unntatt ett!
Mot slutten løftes fortellingen til en foruroligende dystopi over et ødelagt og sykdomsherjet samfunn.
Paull har mye å formidle, og hun vil underholde.
Hun lykkes godt med begge deler.
| 1
|
100856
|
Film:Hyperaktiv svamp
Mye støy og action på høyoktan i denne animerte fortelling om SvampeBob og hans venner på havets bunn.
Den berømte firkantet svampen er et velkjent fenomen fra Nickelodeon-serien.
I denne 3-D filmen er tempoet høyt og kranglingen høylytt.
Selvsagt er det mye å flire av for et ungt publikum, men pulsen i dette heseblesende eventyret er noe anstrengt.
«SvampeBob Firkant:
Svamp på land» 3D
Utgangspunktet er at den småsleske Plankton vil stjele Herr Krabbes superoppskrift på de fantastiske krabbeburgerne, som lages av SvampeBob.
Så forsvinner hele oppskriften, og livet i Bikinibyen på havets bunn raser sammen i krigersk kaos.
De to som i utgangspunktet er fiender, svampen og planktonet må samarbeide for å rydde opp i elendigheten.
Ordet «teamwork» er stikkord; et poeng som påpekes med tydelighet slik at de unge kinogjengerne skal skjønne budskapet.
Konseptet er tuftet på en runddans av aktiviteter.
Her er det ingen tid til å dvele ved handlingen som til dels er en fargesprakende opplevelse.
Planktons reise i SvampeBobs hjerne er en ellevill psykedelisk reise i sukkerspinn og ringer i alle farger som spinner rundt med skyhøyt trykk.
I dette animerte univers dukker Antonio Banderas opp som sjørøver (riktignok med norske stemme).
Også han kastes hit og dit i forrykende tempo.
Mye mas, men noe moro også.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
100858
|
Filmanmeldelse:«Jag stannar tiden»
Unikt materiale, unik tilnærming til andre verdenskrig.
«JAG STANNAR TIDEN» Sverige/Norge.
Regi:
Gunilla Bresky.
Forteller:
Johan Ramström
Filmen er basert på de helt unike bildene og opptegnelsene til den russiske filmfotografen Vladislav Mikosha (1909 – 2004), særlig basert på hans utrolige opplevelser sør i Russland og på Krim i krigens tidlige og sene fase.
Tettere på virkelig krig er det vanskelig å komme!
Samtidig trekkes det noe utrolige linjer fra slagmarken, til den politiske arena, via den vestlige verden, innom Hollywood – og tilbake til krigens jævelskap.
Alt sett fra russisk side.
Ordene er ikke nødvendigvis så store.
Men Mikoshas bilder er i helt utrolige – fra den rene reportasje, til kraftfulle og symbolmettede motiver.
Han var simpelthen en kunstner med sitt kamera.
Legg så til opptegnelser av en skrapt observerende mann, en klok deltager og en reflektert analysator, så får man en film i en helt egen klasse.
Det har rimeligvis vært et enormt materiale å lage film av; filmregissør Gunilla Bresky har gjort et skjønnsomt, klokt og – faktisk, til tider underholdende utvalg.
Men først og fremst er dette meget, meget interessant.
Dog kanskje ikke like attraktiv for et stort, generelt publikum.
Men har man bare et snev av interesse for krigen, for Krim, for filmhistorien og historiefortelling med utvetydig røtter i vårt største naboland:
Løp og se; dette er nok en film så bare vil vises noen få dager på din kino.
Så bruk dem!
JON SELÅS
| 1
|
100859
|
Plateanmeldelse:Haddy - «Nattblomst»
Satt blomst.
Haddy N’Jie – nå bare Haddy i artistøyemed – har en uangripelig, Åse Kleveland-aktig utstråling som gjør det godt å konstatere at hun, nå som hun har konvertert til morsmålet, synger på avvæpnende Oslo-dialekt.
Musikken er visepop av den typen som har dominert norsk «voksenmusikk» i minst et par tiår nå.
Type Bremnes og Eidsvåg, med en eim av parisisk fortauskafé.
Lengselen som legges for dagen, er selvsagt universell.
Men du verden så norsk den føles.
Alle de tolv sangene refererer til det som betinges av det geografiske, og sesongene.
Det synges om temperaturer, grønt gress, vinteren som ikke blir til vår, mørke netter, lyset som kommer.
Å lese de medfølgende tekstene føles litt som å oppleve en 42 minutter lang værmelding.
Fremføringene er lekre – vel, selvsagt – og tunge av ståbass og cello.
Men melodiene er unnselige, og Haddys ru røst evner ikke helt å belive arrangementer som blir likelydende ganske fort.
«Nattblomst» mangler, paradoksalt nok, temperaturskifter.
BESTE LÅT:
«Over Oslo»
| 0
|
100861
|
Plateanmeldelse:Meg og Kammeraten Min - «Ostepop»
Strålende, stinkende søppelpop.
Meg og Kammeraten Min
Hei, moderne norske familier.
Dere som har Thorbjørn Egner-samleplater som daglig lever utsatt for «tilfeldige» ulykker.
Og der YouTube-lenken til «The Fox» plutselig «har sluttet å virke».
Denne er til dere.
Martin Hagfors og Håkon Gebhardt (også kjent som trash grass-duoen HGH når de spiller eksklusivt for voksne) har en tilnærming til musikk for barn like befriende som gudene av generasjons-crossover, Knutsen & Ludvigsen.
Altså musikk som fungerer for hele den utvidede kjernefamilien.
Underholdende selv for dem som ikke skjønner hvorfor det er festlig at katta er blitt katteist og kalven kalvinist.
Det er uansett ikke viktig å forstå.
Som sist er dette korte, smarte og skranglete låter med tekster akkurat knirkerare nok til at ingen helt vet om det er skrevet av et barnlig sinn eller diktert av en syvåring.
Eller begge deler.
Til og med «Tissedansen» klarer å overraske og fremstå som langt mer intelligent enn tittelen skulle tilsi.
BESTE LÅT:
«Ismevisa»
| 1
|
100862
|
Plateanmeldelse:Keep Of Kalessin
- «Epistemology»
Tilbake i sitt buldrende, melankolske mørke.
Keep
Of Kalessin
Trønderne har vært borte i fem år fra platefronten, og det er fristende å tro at Melodi Grand Prix-visitten i 2010 er årsaken til det.
Nå er de i alle fall tilbake der de hører hjemme.
Keep
Of Kalessin er for veteraner å regne, hvilket høres på uttrykket.
De sammenfatter alt det god norsk metal har blitt kjent for gjennom årene; ekstreme instrumentalferdigheter, en nordisk blåtone som gjennomgående rød tråd tross et buldrende dobbelbass-uttrykk, intenst monoton riffing med melodiøse sololøp og dyster-atmosfæriske brekk med nær cinematiske kvaliteter.
Alt dette rendyrker trønderne på «Epistemology», som viser hvilken variasjon de er i stand til å mestre.
Spesielt midtveis, der de går helt ned i kjelleren av klassisk norsk black metal, briljerer Keep Of Kalessin med knugende knyttnever av negativ energi.
Suggesjonen i en låt som «The Grand Design», kombinert med hektiske strobelys, skal bli en sann glede å oppleve fra scenen fremover mot våren.
Velkommen tilbake!
BESTE LÅT:
«The Grand Design»
| 1
|
100863
|
Låtanmeldelse:Seigmen:
«Hva vi elsker»
Slapp kjærlighet.
«Hva vi elsker»
Fra platen «Enola» som kommer 13. april
I løpet av sin første karriere, før bandet delte seg i to og ble henholdsvis elektrogoth-helter i Tyskland (Zeromancer) og solist på Den Norske Opera (Marius Roth) ga Seigmen ut bare fire album.
Med tanke på hvor mye de betydde og fremdeles betyr for fryktelig
mange både før og etter at de la seg ned, skulle man trodd at katalogen var betraktelig mer omfattende.
Men nei da – det er den vanskelige femteplaten som er målet med denne første låten på nesten tyve år.
«Hva vi elsker» finner selvsagt ikke opp noe på nytt, utover at tønsbergkvintetten er tilbake til å synge på norsk (lurt).
Forenklet høres den ut som et kontrollert avkok av «Döderlein» (fra 1994-mesterverket Total) og «Slaver av Solen» (fra 1995-salgssuksessen Metropolis).
Særlig tremologitaren fra sistnevnte.
Iblandet i dette er gitarsolospill som kunne bli lagt oppå åpningen til «Ohm» (også Total) og overraskende mindre intenst engasjerende vokal enn det nittallsversjonen bydde på.
Teksten faller naturlig inn i Seigmen-kanonen, like svevende mystisk som twitterpoesi og orientalistisk graffiti.
Tittelen er et smått finurlig ordspill på den norske nasjonalsangen, og låten som sådan akkurat passe patostung og uendelig gladtrist til at den tidligere nevnte fanbasen vil være langt over emojublende fornøyde.
(Og om ikke, så er uansett samtlige konserter på den kommende turneen for lengst utsolgt.)
Egentlig har Seigmen nå flyttet seg over i det selvmedlidende landskapet til Joakim Berg og Kent.
Om ikke annet kan vel det bety at potensialet for en vellykket eksport til Sverige er overmodent.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
100864
|
Teater:Massivt angrep
Bombardementet av krigsmetaforer er massivt til det utmattende i denne rå satiren.
Med energien fra black metal musikken, det store åpne scenelandskapet og et persongalleri som spytter ut Brechts rasende satire om krig og krigsprofitører, blir dette en forestilling som angriper sansene.
Men når angrepet blir så tydelig, drukner nyansene, og deler av teksten lider samme skjebne.
Jo da, vi får servert både dybde og besk humor med groteske tilsnitt, men det konstante trøkket blir etter hvert så repeterende at brodden går ut av helheten.
DET NORSKE TEATRET
Mor Courage er en fortelling om krigens brutalitet, om hvordan den korrumperer, og det kyniske faktum at krig er god business.
I dette tilfellet belyst gjennom Mor Courage som trekker sin vogn gjennom et krigshelvete med to klare formål; å holde sine tre barn unna krigen, og å profitere på krigens elendighet.
I likhet med menneskene rundt seg, det være seg av sivil eller militær karakter, så sauses hun inn i et kynisk helvete.
I Ane Dahl Torps skikkelse er hun smart, slu og rå.
Handlingen fra Brects side er lagt til tredveårskrigen på 1600-tallet, men parallellene til tiden stykket er skrevet (1939) er åpenbar.
I dette tilfellet supplert med en effektfull Hitler-figur, skarpt spilt av Eivin Nilsen Salthe, som stadig dukker opp med en bart her og et hakekors der.
Metal-musikken fungerer også som en effektfull medspiller i en forestilling som på sitt beste er en heidundrende satirisk rocke-opera med en del svart humor i tillegg.
I det larmende scenebildet fremstår Therese Slob som en fin kontrast i rollen som Mor Courages stumme datter.
Den dystre essensen i Brects stykke er at til tross for den hellige union «kapital & krig», så vil alltid mennesket tape.
Selv med et mot og beinhardt overlevelses instinkt som Mor Courage har, så vil enhver krig bidra til å rasere menneskelige verdier.
I denne forestillingen synliggjøres dette med en overtydelighet som tøyer grensen.
Hensikten er vel at krigens jævelskap skal kjennes på kroppen; alle sanser skal angripes.
Det kan oppleves som en visuell sterk metafor, eller som hos undertegnede - et bombardement av lyd, lys og effekter som tar over for selve innholdet.
| 0
|
100865
|
Plateanmeldelse:Imagine Dragons - «Smoke + Mirrors»
Arenarock-oppkomlingene Imagine Dragons stjeler fra de verste.
«Smoke + Mirrors»
Å være dårlig har aldri vært noen hindring.
Imagine Dragons fra Las Vegas startet omtrent der Coldplay var på sitt tredje album («X&Y», 2005).
Altså på toppen av sine mest banale stadionrockambisjoner.
Det fungerte.
Det ble hits og minst to landeplager («Radioactive» og «Demons») av det.
I fjor avsluttet de Hovefestivalen.
Og nå melder Spotify at bandet har passert en milliard avspillinger på streamingtjenesten.
Her, på sin andre langspiller, går de allerede for sitt svar på «Rattle And Hum» (U2s sjette, fra 1988).
Størrelsen er drakonisk:
18 låter på «spesialutgaven», 13 på den vanlige.
Lyden er av den typen der alt er veldig høyt, hele tiden.
Hjertet er bastant plassert på jakkeslaget.
«Hva betyr det, alt sammen?»-tvilen har begynt å snike seg inn.
Det er veldig påfallende.
«Smoke + Mirrors» er voldsomt selvransakende og sutrete.
Har vokalisten Dan Reynolds vært serieutro på turné?
Eller har han lest så mange bandbiografier og rockstjernebruksanvisninger at han innbiller seg at han «må» ha et «sammenbrudd» og «bukke under presset» nå?
Prøver han å være lei seg i den tro at det vil gjøre ham mer interessant?
All selvpiskingen virker uhyre lite troverdig, og svært prematur.
Inntil man husker at Reynolds, i likhet med The Killers’ Brandon Flowers, er mormoner.
Angsten han legger for dagen, er religiøst betinget.
Det hjelper en hel del, faktisk.
Det innebærer at det er noe som føles litt genuint med dette ekstremt derivative bandet.
Musikalsk dreier det seg fremdeles om å gi neste sesongs «Idol»-deltakere noe å bryne seg på.
Imagine Dragons evner å kombinere det verste fra både amerikansk og engelsk «mainstream»-«rock».
De har tonet ned Arcade Fire-elementene noe.
«Smoke + Mirrors» har færre perkusjonstunge Baden-Powell-øyeblikk.
De prøver seg på en liten håndfull «nye» tyverier også.
«I’m So Sorry» er et broileraktig forsøk på metalblues á la Nickelback.
«Friction» har en arabiskklingende hook som Timbaland kunne ha laget for Missy Elliott tidlig på 2000-tallet.
Den minner ikke så rent lite om Ylvis’ «Mr. Toot».
Eh.
Dett var vel egentlig dett.
Det øvrige er nøyaktig som man kunne forvente.
Mumford & Sons-svære refrenger.
The Edge-delayeffekt på gitaren.
Stålglinsende, stringente komp som hos The Killers.
«Polaroid» oppsummerer dem ganske greit.
Reynolds høres eksakt ut som Chris Martin i versene, og slipper løs sitt beste Bono-ul mot slutten (2.56 minutter).
Helt til sist rapper de for sikkerhets skyld «who ho ho»-hook’en fra Katy Perrys «Roar» – de siste årenes mest distinkte i sitt slag.
Ingen skam!
Det skal sies at «Smoke + Mirrors» er noen hakk lettere å leve med enn «Night Visions».
Reynolds er en effektiv gi-alt vokalist, også i falsett.
Albumet kommer, i motsetning til Coldplays siste, til å avstedkomme flere store hits.
Det er bedre enn «Songs Of Innocence».
Det er ingenting ved Imagine Dragons som kan kalles deres eget.
Bandet er en næringsfattig frokostblanding av mer eller mindre moderne pop- og rockformer, og ligner på tusen andre, bedre artister.
Men de er flinkere nå enn forrige gang til å leke at de er verdens «største», «viktigste» og mest feiende flotte band.
BESTE LÅT:
«Shots»
| 0
|
100866
|
Bokanmeldelse:Roberto Bolaño:
«2666»
En sjelden gang utkommer det en bok som forandrer litteraturhistorien.
Roberto Bolaños siste roman gir bud om at det ved inngangen til det 21. århundre fremdeles er mulig å fornye romanen og skrive et dønn originalt verk relevant for vår tid.
Romanen med den rare tittelen «2666» ble utgitt i 2004, ett år etter Roberto Bolaños død.
Den myteomspunne chilenske forfatteren levde et omflakkende liv med alkohol og narkotiske stoffer, og pådro seg en dødelig diagnose i form av leversvikt.
De siste årene av sitt liv skrev han som besatt på flere bøker og fikk etter hvert stor anerkjennelse i den spansktalende verden.
Internasjonalt er «2666» siden blitt hyllet som en litterær milepæl, og Karl Ove Knausgård har hevdet at den stiller all annen samtidslitteratur i skyggen.
Sterke ord.
Så hvordan lever den norske oversettelsen opp til forventningene?
La det være sagt med en gang:
Du vil enten elske eller hate «2666».
Det er en roman det er umulig å forholde seg likegyldig til.
I sitt veldige omfang – fem deler – som hver for seg kan stå som selvstendige romaner – må man som leser være villig til å utsette seg for det uventede og selv lete etter sammenhenger.
Det er tidvis gåtefullt og rart, andre ganger spennende som en thriller.
Men hva handler romanen om?
For å gjøre en lang historie uanstendig kort:
Jakten på en mystisk tysk forfatter ved navn Benno von Archimboldi og drapene på flere hundre kvinner i den meksikanske grensebyen Ciudad Juárez, i romanen omdøpt til Santa Teresa.
Byen ble på 1990-tallet omtalt som verdens drapshovedstad og fungerer som et sentralt omdreiningspunkt for de ulike historiene.
Som den rebelske forfatteren han var, bryter Bolaño konsekvent med en rekke såkalte regler for god skrivekunst.
Han forener elementer fra krimromanen med idéromanen, hardkokt realisme med drømmer og eventyr og obduksjonsrapporter med poesi.
Det skrivende blikket skifter stadig perspektiv; det tilsynelatende uviktige blir viktig og det antatt viktige fisler ut i ingenting.
På sett og vis har Bolaño en del til felles med japanske Haruki Murakami.
Begge blander sjangre, bruker populærkulturelle referanser og har skrevet inngående om vold.
Tre bøker av forfatteren er tidligere oversatt til norsk, alle glimrende, men ingen kan i omfang og ambisjonsnivå måle seg med «2666», som etter lang tids ventetid endelig er tilgjengelig i Kristina Solums fremragende oversettelse.
Alt ligger dermed til rette for en Bolaño-feber i Norge.
Med litt flaks bør han kunne tiltrekke seg lesere som ønsker å bryne seg på en utfordrende bok som åpner vei inn i det ukjente.
| 1
|
100868
|
Film:Fascinerende samfunnsthriller
Med et blikk som fascinerer skildrer denne filmen kapitalisme, kapital og menneskelige verdier.
En fatal ulykke er utgangspunktet for å flette sammen tre høyst ulike familiære situasjoner.
Gjennom personer som på et vis er involvert i ulykken, veves en fortelling om et samfunn i økonomisk krise der en kan beholde sin rikdom gjennom kyniske spekulasjoner, mens en annen kan gå til grunne av de samme spekulasjoner.
Basert på Stephen Amidons roman «Human Capital», evner denne filmen å fange tilskuerens interesse gjennom en thrilleraktig nerve, og skarpe, underholdende observasjoner av både samfunn og mennesker som befinner seg på kanten av stupet.
Begrepet «menneskelig kapital» er brukt av forsikringsselskap på å beregne hva et menneskeliv er verdt i penger.
Beregningen skjer blant annet ut fra forventet levealder, inntjeningsmulighet, og betydningen av følelsesmessige bånd.
Rundt dette tekniske begrep spinnes en fortelling der kapital, og mangel på sådan, får store konsekvenser for de impliserte.
Samtidig pirker regissøren tydelig bort i livene til personer som desperat leter etter verdier å leve for.
I enkelte kretser kan det meste kjøpes for penger, andre selger gjerne sin sjel for å overleve økonomisk.
Kontrastene i persongalleriet er store og flettes sammen på en elegant og effektiv måte som til fulle demonstrerer klasseskillet.
Gradvis presenteres opplysninger som setter den opprinnelige ulykken i nytt lys.
Vekslingen mellom spenning og skarpe samfunnsbetraktninger gir filmen mange gode aspekter å forholde seg til.
| 1
|
100869
|
Film:Moden for museum
En tredje runde i museet som blir «levende» etter stengetid.
Ben Stiller og regissøren Shawn Levy (som er tilbake etter å ha skippet denne «trilogiens» andre og beste film, «Natt på museet 2») har fått mye ut av denne enkle ideen:
«Natt på museet:
Gravkammerets hemmelighet»
(«Night At The Museum:
Secret Of The Tomb»)
Den vanlige fyren (Stiller) som er nattevakt på museet, The Museum Of Natural History i New York, der dyrene og statuene blir levende etter mørkets frembrudd.
Stiller – som virker stiv i maska; har han blitt «arbeidet på»? – har sovet seg gjennom de to foregående filmene, og gjør det igjen her.
Oppsatt, kan det virke som, på å bli vår tids Steve Martin.
En begavet komiker som gjerne går for lettvinte penger i barnefilmer, mens han drømmer en umulig drøm om å bli «leading man».
Plotet, for de som måtte undre:
Den mystiske «tavlen» som gjør nattesprellene mulig, og som ser ut som en iPad fra antikken, begynner å fuske.
Over havet bærer det, til The British Museum i London, for å prøve å komme til bunns i «mysteriet».
Med seg på laget, både til London og hjemme, har han sønnen Nick, samt et på papiret imponerende antall kjendisskuespillere.
Owen Wilson, Steve Coogan, Ricky Gervais, Ben Kingsley, Mickey Rooney i sin siste rolle, Dick Van Dyke og Robin Williams.
Det rykker litt i hjerterøttene å se sistnevnte.
Og når vi vet det vi vet, er det vanskelig å ikke føle at han gjør en uvanlig utmattet innsats.
Disse gjør lite annet for å heve sjekken sin enn å møte opp på jobb.
Vel, Hugh Jackman anstrenger seg litt, i en kort opptreden som seg selv.
Men manuset er så dovent at det forventer at han skal respondere på den samme slappe vitsen (noen tror han heter «Huge», hi hi) ikke bare én, men tre ganger.
Rebel Wilson jobber også hardt som en liksom typisk «breikjefta» britisk berte.
For hardt.
Referansene er utdaterte (hvem husker Counting Crows i 2015?), og Stillers dobbeltrolle, som hulemannen Laaa, er bare irriterende.
Filmen preker om viktigheten av å «lære», men forkynner selv den mest tullete typen humbug.
Den sentimentale avskjedssekvensen til sist varer gudhjelpe i nesten en halv time.
Likevel.
Grei skuring dette, dersom de lover at det er siste gang.
Det er ikke for mange «familiefilmer» i omløp nå for tiden.
Folkene bak «Natt på museet» har i alle fall evnet å skru sammen tre filmer som alle er verdt nøyaktig terningkast tre.
Hattrick i middelmådighet, med andre ord.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100870
|
Filmanmeldelse:«Phoenix»
Strålende og engasjerende voksenfilm med ytterst tragiske forutsetninger.
Tyskland.
Regi: Christian Petzold.
11 år.
MED:
Nina Hoss, Ronald Zehrfeld, Nina Kunzendorf.
Nelly vender tilbake til Berlin sommeren 1945.
Hun er så vidt levende, ansiktet er ødelagt, hele hennes egen verden lagt i grus:
Hun har vært konsentrasjonsleirfange.
Og har bare ett eneste mål i livet:
Å finne sin elskede ektemann, Johnny.
I den første tiden får hun hjelp av en jødisk representant, som forsøker etter beste evne å gjenopprette det lille som eventuelt kan gjenopprettes i de rykende ruiner av Det tredje riket.
Men Nelly er nødt til å komme i gang på egen hånd; såret, skadet og knapt nok i stand til å stå på bena.
Men det er altså denne lengtingen etter den store kjærligheten som holder hennes oppe.
Selv om hun risikerer alt.
Hele historien er fortalt med en neddempet ro og med avgrensede virkemidler.
Den sitrende spenningen underveis er bare bygget opp av de antydede forutsetningene.
Og til syvende og sist blir deg et moraldrama ut av det:
Hvordan kan man leve videre når absolutt alt er borte?
Hva er man villig til å ofre for å bygge opp og bevare et håp om at det tross alt finnes et liv?
Dette er på ingen måte noen enkel film.
Man må ha tid og kanskje noen historiske begivenheter i minnet for virkelig å få utbytte.
Sånn sett; ukens klare voksenfilm.
Men samtidig:
Den tålmodige vil ha alt å vinne.
Og det finnes en avslutningsscene, her, på om lag fem minutter, som er blant de mest fjetrende filmopplevelser jeg kan huske å ha opplevd.
Noensinne!
JON SELÅS
| 1
|
100872
|
Kongelig moro med rølp og rock
Musketerene har inntatt Folketeatret med kårder og gitarer i en sanselig ekstravagant og morsom happening av en forestilling.
Ingenting er spart på når det gjelder å slippe løs 1980-tallets elleville lefling med alt som var overdådig i Alexander Mørk-Eidems høyst bearbeidede versjon av Alexandre Dumas klassiker.
Skjønt, barokkens utagerende sanselighet har mer enn nok til felles med det velkjente fenomenet sex, drugs & rock n'roll.
Så når dette frodige persongalleriet trår til med et vell av låter fra en noe utvidet 80-talls epoke, så kan det nesten virke som om intrigene i det franske hoffet er som skapt for en tid da musikken – og artistene – ikke nektet seg noe.
Alt er overdrevet – og mot slutten nærmer det seg en overdose som gir et lite preg av tomgang.
Musketerene er gjennomført kule og ruler scenen med karikert vokabular; ikke overraskende er «føkk» det mest brukte ordet.
D'Artagnan (Benjamin Helstad) er sjefen av de STORE følelser og er konge av powerballadene.
Men Trond Fausa Aurvåg er helt konge.
På alle måter.
I en dobbeltrolle som den vanvittige fjollete og tøvete franske kongen og hertugen av Buckingham spiller han ut rene slapstick komedien av verbale og fysiske morsomheter.
Morsomhetene står også i kø når kardinal Richelieu (en fornøyelig Eindride Eidsvold) og hans håndlanger Rochefort (hysterisk komisk spilt av Nader Khademi).
Og så må det tilføyes at Ari Behn var diskret til stede i en bitte liten rolle som seg selv.
Hans tilstedeværelse under premieren gikk langt fra upåaktet hen.
Vel plassert i teatrets kongetribune ble han stadig trukket inn i handlingen med ørsmå, men velplasserte bemerkninger – ikke minst fra den ubehøvlede «kong» Fausa Aurvåg.
I denne overdådigheten der kongen helst vil ha unge gutter, og den slu Mylady viser seg å ha en pikk, er kvinnene langt fra underlegne.
Ellen Dorrit Petersen er rå rocker som Mylady og Andrea Bræin Hovigs er rappkjefta og morsom som Caroline Bonacieux, og en strålende match for den forelskede D'Artagnan.
De får slå seg løs i sanger skapt av artister som ikke står tilbake for mannlige kolleger når det gjelder å blotte både kropp og sjel.
Sånn sett er både våpenbrødre og søsterskap godt representert.
Et ensemble av sangere og dansere, samt et skikkelig band, sørger for at hele forestillingen oppleves som en spenstig happening.
Det er ingen forutsetning at du kan populærmusikkens historie fra noen tiår tilbake.
Men det hjelper, fordi en del av musikken er så knyttet opp mot enkeltscenene, og fordi gjenkjennelseseffekten naturlig nok skaper tilhørighet.
For øvrig; dette er ren underholdning – uten filter!
| 1
|
100873
|
Plateanmeldelse:Lars Vaular - «666 ALT»
Vaulars seksfest.
ALBUM:
HIP HOP
Sist høst, da Vaular ga ut den uavhengige singelen «Tyrannosaurus Sex», skrøt han av å være «kretsmester i sexfester når (sic) klikken din gikk i refleksvester».
Jeg er ikke kjent med hans opptreden i organiserte orgier, men at Vaular er kretsmesteren av norsk rap har vært ubestridt siden «Helt om natten, helt om dagen» (2010).
Siden har han ikke behøvd å imponere andre enn seg selv.
Rammeverket han opererer innen er ikke annet enn et speil – noe som ville virket smått narsissistisk om det var snakk om en mindre interessant rapper.
Med en visjonær som Vaular er det en fryd å føle seg som en del av hans ego.
Og når det kommer til grandiost ego, overgår «666 ALT» det meste han har gjort.
Platen er første del av en planlagt albumserie og den første etter bruddet med manager Gunnar Greve.
Vaular er på sitt mest ubeherskede – en sterk kontrast til den sentimentale tonen han holdt i «Du betyr meg» (2011) og «1001 hjem» (2013).
Og det er hans mest kompakte og konsentrerte bidrag til hans rekke av klassikeralbum.
Jeg har ikke hørt ham så sulten siden debuten «La hat» (2007).
30 år gamle Vaular rapper lytteren rett i trynet på «Ung heit gateflamme» og utdyper frasen «gjort mer for integreringen enn hele regjeringen» fra «Koking».
På den glitrende, Frode Flatland-produserte «Nordisk design» er Vaular på sitt mest tvetydige – om det er en parodi på blind patriotisme eller en oppriktig sammenligning av norsk designer-dop og kjærlighet er ikke godt å si.
Men når han synger «bare ditt nærvær føles som et kjærtegn på mitt fjes, vi er så perfekte, la meg gjøre hærverk på din sjel», minnes man på hvorfor han vant Edvardprisen.
Og mesteparten av platen er trofast til skandinaviske designprinsipper.
Danske LOC har lenge vært et naturlig sammenligningspunkt for Vaulars formidlingsevne, men sonisk innretter han seg mer etter rappere som Ukendt Kunstner, og på sitt mest hedonistiske er han en utdannet variant av by:larm-aktuelle Sivas (selv om Vaular selv påpeker at han mangler utdanning).
Grønlands R&B-prins Arshad Maimouni gjester på den fantastiske, Thomas Eriksen-fingrede «Renter», og Loveless-halvdel Filip Kolsete får Death Row-bjelleklang og dancehall til å gli sømløst på «Reiving».
En annen pastisj av herlighet er «Bodyslammin'», som titter tilbake til nittitallet både med tittelen (en pornofilm fra 1998) og Rodney Jerkins-aktige arpeggioer.
Kanskje det triveligste sporet på dette rendyrkede og melodiøst vakre rapmonsteret av en plate.
Om man likevel skal snakke om et halvtomt glass, kan man spekulere i om Vaular har blåst av kruttet allerede i første del av en albumserie.
Men om oppfølgerne er i nærheten av «666 ALT» er 2015 i ferd med å bli litt av et Vaulår.
BESTE LÅT:
«Bodyslammin’»
* Slippes fredag 13. februar
| 1
|
100874
|
Filmanmeldelse:«Fifty Shades of Grey»
«Fifty Shades of Grey» er plump, pornobasert og manipulativ.
En riktig avansert drittfilm!
«FIFTY SHADES OF GREY» USA
REGI:
Sam Taylor-Johnson.
Aldersgrense:
15 år
MED: Jamie Dornan, Dakota Johnson, Luke Grimes, Jennifer Ehle, Rita Ora, Eloise Mumford, Marcia Gay Harden, Max Martini, Rachel Skarsten, Victor Rasuk, Callum Keith Rennie, Dylan Neal.
Knapt et menneske i verden kan være i tvil om hva dette handler om:
Den unge, jomfruelige gymnasiasten Anastasia møter den beinharde og steinrike forretningsmannen Christian Grey.
Uheldigvis/muligens heldigvis for Anastasia: Mr. Grey – Sir – kan ikke virkelig nyte sex uten å påføre sin partner strenghet og ydmykelse – men aller helst smerte.
Ok, bøkene fra E.L.
James har åpenbart truffet et smertefullt godt punkt - det er solgt noe slikt som vel 100 millioner eksemplarer.
Så må det vel være et upirret vakum hos mange, særlig kvinner, har vi forstått.
Det kan så være.
Men bøker er blitt film, og dette er filmen:
Historien er tradisjonell porno.
For så vidt uten den alt for eksplisitte sexen.
Men ellers:
Mektig mann søker – og får – en ung jomfru til dominans og eget bruk og forbruk.
Det er en så tradisjonell mannefantasi, at man kan hyle fortvilet.
For videre:
Hun vet ikke at hun kan nyte dette.
Men han har alt å lære bort.
Og du og du:
Egentlig liker hun det!
Kanskje litt mindre enn ham.
Men hun elsker ham jo så!
Det er en hårfin grense her:
Pirrende samlivskrydder må man bare være glad for.
Beveger det seg over i sado-masochisme, så, vær så artig, bare dask i vei!
Virkelige SM-ere vet jo at dette helt grunnleggende handler om samtykkende handlinger mellom likeverdige partnere.
Men derfra å skulle filmpirre med mishandlende overgrep eller endog tortur, da beveger man seg fra krydder til menneskeforakt.
Og denne filmen flørter med forakten.
Sex er et spennende tema.
Seksuelle spenningsskapere et tema for evig og høyst upolitisk korrekt utforskning.
Men denne filmen er så skjematisk og fordomsfull og myteopphengt, at den vel må sies å gjøre like mye for seksuell frigjøring som «Hotel Cæsar» for norsk hotellnæring.
Altså:
Ingenting.
Det er kostbart lagt opp, bevares.
Det er dessuten en høyst nydusjet og pen Christian Grey i aksjon.
Manerer har han også:
Villa Lobos før forspill, Bach mellom samleiene, mer Debussy post-coitalt.
Det hjelper ikke:
Den «dragende» og «mystiske» og «superhotte» Christian Grey er en skulende og iskald istapp, stålblankt uinteressant.
Det hefter mer interesse til henne, fordi hun får lov til å vise følelser.
Det hender til og med hun smiler!
Ekte porno forsøker aldri å skjule sine hensikter, sine handlinger og sin tørst etter å tjene penger på avansert sex.
I motsetning til «Fifty Shades of Grey».
JON SELÅS
Norsk kinopremiere er fredag.
| 0
|
100875
|
Bokanmeldelse:Emma Healey:
«Elizabeth er borte»
Noen bøker faller du pladask for.
Emma Healeys «Elizabeth er borte» er en varm, rørende, morsom, velskrevet og ytterst original roman.
Maud – bokens hovedperson og jeg-forteller – er noe så uvanlig som en 82 år gammel kvinne med demens.
Hun surrer og glemmer.
Hun roter seg bort.
Men midt oppi alt det tragiske er hun full av humor, selvironi og sjarm.
Mauds bestevenninne Elizabeth er savnet.
Er hun blitt drept?
Har noen kidnappet henne?
Maud frykter (alltid) det verste.
Lik en overivrig detektiv begynner hun å etterforske venninnens forsvinning.
Samtidig minnes hun en lignende hendelse tilbake i 1946, da søsteren Sukey ble sporløst borte.
Forfatteren Emma Healey er bare 29 år gammel.
Måten hun skildrer en gammel kvinne med demens, er intet mindre enn imponerende.
Maud fremstilles aldri som noen éndimensjonal parodi.
Tvert imot er hun en aldrende kvinne full av tårer og latter, sorg og sinne.
På mange måter minner Emma Healeys skrivestil – varmen, skråblikket, humoren – om Jojo Moyes, som har bergtatt norske lesere med «Et helt halvt år» og «Den ene pluss en».
Nettopp Mauds forsiktige humor preger boken.
Som når hun oppsøker en kirke:
"Vi reiser oss og synger, og setter oss og ber.
Jeg hadde glemt hvor slitsomme disse gudstjenestene kan være."
Men boken levendegjør også det hverdagstragiske, som når Maud glemmer hvilken side kniv og gaffel skal legges på – og datteren diskret retter opp feilen:
"Det er jo så banalt – å vite hvor bestikket skal legges – men jeg føler det som om jeg har strøket til en viktig prøve.
En liten bit av meg er borte."
Emma Healey har ikke forsøkt å skrive en klinisk korrekt bok om tankeverdenen til de demente.
Men hun bruker skjønnlitteraturen til å gi oss et glimt inn i et univers av glemsomhet, forvirring, redsel, tristhet – og glede.
Boken er helt i ytterkanten av hva som kan kalles krim, men «hva det er» spiller liten rolle.
Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u)skrevet mellom dem – i denne rare, betagende og hjertevarme romanen.
| 1
|
100876
|
Plateanmeldelse:Susanne Sundfør - «Ten Love Songs»
Sundfør i utadvendt modus resulterer i pop med tyngde.
«Ten Love Songs»
Det har vakt en viss oppstandelse:
Norges mest panegyrisk omtalte artist i moderne tid har gjort det klart at hennes fjerde studioplate skal være både mer dansbar og lettere til sinns – mer «pop» – enn det hun har laget tidligere.
Men både Sundfør selv og vi vanlig dødelige fortjener dette, et lite pusterom.
«The Brothel» (2010) og «The Silicone Veil» (2012) sørget for å etablere henne som kompromissløs kunstner.
Samtidig var begge disse platene beske opplevelser, lettere å beundre enn virkelig å omfavne.
«Ten Love Songs» er, nær sagt selvfølgelig, ingen lettvekterplate.
Kjærligheten den tar for seg er ofte dypt ulykkelig, og ikke engang halvparten av de ti låtene kan forventes å sette et dansegulv i ekstase.
Men det er ikke vanskelig å få øre på Sundførs mål:
Å sukre pillene mer enn på forgjengerne.
Å transformere klubbmusikk til pop slik Röyksopp gjør.
Å forene hjertesorg med melodisk ekstase slik Robyn gjør.
Det kan virke billig å ty til hennes ovennevnte turnépartnere som referanse her, men hun ville neppe sunget med dem uten å ha følt slektskap til det de driver med.
På «Ten Love Songs» låter elektronikken som om den stammer fra klubb- og festivalliv, der maskineriet på «The Brothel» og «The Silicone Veil» hadde et visst preg av musikkhøyskole.
Det viktigste elementet er selvfølgelig Sundførs stemme.
Like vidunderlig elastisk som alltid; den smidige strupen leker så elegant med tonene at det er lett å overse hvor hardt hun til tider synger.
Og hun gjør det over et bredt spekter av uttrykk.
«Kamikaze» er en ganske god oppsummering av platen; den leker med et synthriff som bare er en hårsbredd unna å bryte ut i fullblods trance – men så skamløs er ikke Sundfør.
Hun er ikke så sulteforet på listesuksess at hun tar «en Taylor», selv om jeg gjerne skulle hørt henne krysse klinger med en uhemmet hitprodusent som Max Martin.
I mellomtiden er det stas å høre Sundfør gi seg i kast med disco, på hennes premisser, produsert av henne selv.
Mørkt og seigt på «Accelerate», som er dramatisk nok selv før kirkeorgelet kommer brusende mot slutten.
I samme gate, men enda mer fengende, er singelen «Delirious», som minner om ABBA i oppbruddsstemning.
«Insects» representerer et hardere dansbart uttrykk, mens «Fade Away» har lyst og lett fortegn, og understreker Sundførs evne til å låte euforisk også i beherskede øyeblikk.
I platens mer esoteriske ende vil mange merke seg «Memorial», som ville vært utmerket musikalmateriale, en ti minutter lang Broadway-drøm av en ballade som rundes av med et romantisk stykke klassisk piano og stryk.
Enda mer bevegende er «Trust Me», hvor Sundfør synger alene mot trekkspill-lydende tangenter, og hvor det blir tydelig at hun er det nærmeste Norge kommer en Thom Yorke.
Det låter som en bitter, sønderknust sjanti, men er samtidig så melodisk innsmigrende at resultatet blir uimotståelig.
Og der har du «Ten Love Songs»:
Mer lettfordøyelig enn Sundfør har vært tidligere, men med nok skygge til at man lærer seg å verdsette lysglimtene.
BESTE LÅT:
«Trust Me»
* Slippes på Spotify fredag 13. februar.
Tilgjengelig på øvrige plattformer mandag 16. februar
| 1
|
100877
|
Plateanmeldelse:Father John Misty - «I Love You Honeybear»
Josh Tillman gjør lurt i å satse på annet enn å være trommeslager i et band kjent for sin vokalkunst.
Father John Misty
«I Love You Honeybear»
Mann møter kvinne.
Mister kvinne.
Får kvinne tilbake.
Hånflirer – the album.
Hvem er Father John Misty?
Det enkle svaret: Josh Tillman.
Eks-slager i Fleet Foxes og personen bak syv smått humørløse soloplater.
Men etter å ha gitt opp det harmoniske skjeggekollektivet dro han frem aliaset Father John Misty, og den sjokkerende festlige debuten «Fear Fun» (2012).
Et av de bedre albumene dette tiåret.
Nå, med oppfølgeren, kan man like gjerne stille spørsmålet om hva som er Father John Misty og hva som er Josh Tillman.
Tidlig i låtlisten ligger for eksempel låten «The Night Josh Tillman Came To Our Apartment».
Albumets historie følger i alle fall en mann som faller i lykkelig sardonisk kjærlighet.
Det er en harselas over hule kjærlighetserklæringer og ukuelig håp – der mørksynet og de standup-morsomme formuleringene står i nydelig kontrast til musikken.
Mørkt euforiske og absurde linjer som «My love, you’re the only one
I want to watch the ship go down with» og «I barely know how long a moment is, unless we're naked getting high on the mattress – while the global market crashes» kles mot smigrende strykere og voldsomme slidegitarer.
Arrangementene parafraserer samtlige Laurel Canyon-triks på tre takter, og prøver i neste stund å forene euforisk folkrock med James Blakes vokaldrevne elektronika.
Det høres mer forvirrende ut enn det er.
Tillmans alter ego svever over de absurde fasettene ved dating.
Til tider i rene Rufus Wainwright-parodier.
Men den tilforlatelige måten han tilnærmer seg tekstlinjene nærmest uironisk, er kostelige.
Selv er han blitt både blitt kurtisert og gift siden sist, så det øynes mer levd liv enn fantasi bak det flirende stenansiktet.
Som album har «I Love You Honeybear» dog færre topper enn debuten.
Ikke fordi det er et dårligere produkt, men fordi nivået er gjennomgående skyhøyt.
BESTE LÅT:
«Nothing Good Ever Happens At The Goddamn Thirsty Crow»
| 1
|
100878
|
Plateanmeldelse:The Waterboys - «Modern Blues»
Verken moderne eller blues.
(Harlequin And Clown/Playground)
«I’m still a freak», skryter Mike Scott.
«I never went straight!»
Han synger dette akkompagnert av den mest trist trauste, u-freaky boogierocken som tenkes kan.
I noen år på åttitallet var Scott i fyr og flamme.
Han ville ha ekstase og forløsning.
De helt store følelsene.
Nå er han bare lat.
Refrengene hans består ofte bare av tittelfrasen som repeteres.
Låtene har sjelden «broer», eller mellompartier.
Han lar det være opp til instrumentalistene – fele, gitar, orgel – å prøve å generere litt varme og intensitet.
«Melodiene» hans kunne vært skrevet av deg.
De kunne – gudhjelpe! – vært skrevet av meg.
«Long Strange Golden Road» tikker og går i over ti minutter.
Selv ikke i den får den søvngjengeraktige riff-«rocken» et brudd, eller noen utvikling.
Han navnedropper fremdeles giganter – Coltrane, Dylan, Lennon, Elvis, Hendrix, Marley, en haug poeter, endog Sun Ra – i forsøk på å påkalle musen.
Aldri har han vært lenger unna forbildene enn på denne miserable platen.
BESTE LÅT:
«Long Strange Golden Road»
| 0
|
100880
|
TV-anmeldelse:Robinson revitalisert
Norges lengstlevende realityserie har vært gjennom en aldri så liten ansiktsløftning og gjenoppstår som den gode, gamle konkurransen i uventet vakker drakt.
Norsk realitykonkurranse i 13 episoder
TV 2, søndager kl. 20.00-21.00 med fortsettelse 21.45
«Robinson» var etablert som TV3s kanskje sterkeste merkevare da TV 2 i fjor tok over den 15. innspilte sesongen og satte den sammen etter egne mål.
Flere varianter er forsøkt de siste årene, som nordlendinger mot sørlendinger, gammel mot ung, og himmel mot helvete.
I 2012 ble hele ekspedisjonen flyttet til Vinter-Norge, og i 2013 knivet tidligere «Robinson»-deltagere mot tidligere «Paradise Hotel»-deltagere i Malaysia.
Nå er ekspedisjonen på mange måter tilbake til røttene, men oppleves samtidig fornyet.
Forførende landskapsbilder er i fokus i større grad enn tidligere, og det slås på stortrommen allerede fra første scene.
Dennis Storhøi leverer den dypsobre fortellerstemmen som forklarer konkurransen så også uinnvidde seere forstår den:
På en øy i Filippinene skal en gruppe nordmenn med lite mat og få hjelpemidler kjempe mot elementene og hverandre i 40 dager – i Robinson Crusoes ånd.
Vi ser dem som en flytende prikk på et stort blått hav, der de padler seg inn mot en ventende strand – til Christer Falck selvfølgelig dukker opp i motorbåt og gir en uventet beskjed.
Så begynner alvoret.
Programleder Falck er som vanlig ikke redd for å gå etter de svake punktene og trykke til, noe vi ikke minst får se under Øyrådene der de tapende lagene må stemme ut en deltager.
Kappestridene som avgjør hvilket lag som havner i Øyrådet, veksler mellom helt enkle spisekonkurranser og hinderløyper med tidvis intrikate innretninger.
Det holder knivingen frisk og spennende.
I tillegg er castingen god, med variasjon fra veltrente besserwissere som tror de vil vinne fordi de har sett Bear Grylls på TV, til blide, ferme fargeklatter som hevder de ikke duger til noe.
Og det går ikke lang tid før de første konfliktene bygger seg opp, mellom dem som vil spare på energien og dem som vil bygge le før natten.
Og kjeklingen fortsetter:
De stadig boblende intrigene avtar ikke i styrke etter hvert som sulten øker.
Men mellom renkespillene byr «Robinson» på bad i lekre landskapsbilder: knallgrønne åser mot hvite skydotter og asurblå sjø.
Det dveles ved havørn i flukt, krabbende kreps, og mil etter mil med fristende sand.
Og så styrkes synsinntrykket med strykeorkesterspill verdig et britisk periodedrama.
«Robinson» i ny drakt tar seg selv på alvor, og kler det.
INGVILL DYBFEST DAHL
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 1
|
100881
|
Flotters, Otters!
Det er sjelden lystelig å måtte stå til regnskap, men selv oppgjørets time blir riktig så latterlig når Nationaltheatret kvitterer ut sine beste skuespillere i Gogols «Revisoren».
Iscenesetter Catrine Telle har fått et A-lag til rådighet i alle roller, store som små, i denne hovedsceneproduksjonen av russernes nasjonalkomedie, opprinnelig etter et sujett av Gogols venn, Pusjkin.
Oppsettingen er også Anne Marie Ottersens avskjedsforestilling (!) – det i seg selv står like lite til troende som fabelen stykket er bygget på.
Ved nærmere ettertanke er dette min syvende Revisor; den første var med Leif Juster og Knut M. Hansson som henholdsvis angiversk sykehusbestyrer og korrupt borgermester, så det er vel bare å konstatere at årene har gått for flere av oss.
Men i den samme ettertankens lys er det også interessant å konstatere at det har vært en tekst som har tålt mange regigrep og innfall.
Nationaltheatrets versjon er både den mest outrerte, kall det gammeldagse og likevel mest originale og sannferdige jeg har sett.
Den er tro mot Gogol og hans opphavlig moralske satire, men er likevel moderne og vital i all sin karikerte fremtoning.
Rolleskikkelsene bærer ytre preg av sjablonger, som når «teatermaleren» Robert Wilson modellerer sine figurer med kontrollert eksesseri, men de lodder likevel en dybde i det som verbalt og fysisk formuleres.
Hele uttrykket er gjennomført i kostymer, spillestil og sminke.
Ensemblet er så på plass, hver især, at det føler urimelig å trekke frem enkelte foran andre.
Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at det spilles KOMEDIE, det skal sies, men overtydeligheten er hverken plagsomt forstyrrende eller direkte irriterende, som den ofte blir.
Ikke engang små revypåfunn og nåtidskoloritt ødelegger illusjonen.
Dessuten har Telle sørget for å plassere tunge skuespillere som Anne Krigsvoll inn i små, men betydningsfulle roller, der tilstedeværelsen alene blir som et korrektiv til de tidvis heseblesende ablegøyene.
Jeg vil tro enkelt kan komme til å synes at det blir for mye av det gode, at Gogols alvor forsvinner i buskis – til en viss grad er det også sant.
Men så er det dette med humoranalyse, da...
For oss som fortsatt ler av «Grevinnen og hovmesteren» og samtidig kjenner på sårheten i den klassiske TV-sketsjen, er Nationaltheatrets tapning av «Revisoren» ellevill scenekunst.
I Gogols stykke blir levemannen Khlestakov mistatt for å være revisor fra Moskva når han kommer til en liten by, hvor det øvre borgerskap har hele svineflokker på skogen.
Uten et øyeblikk å skjønne hva han har satt i gang, triller Jan Gunnar Røises energiske «revisor» sitt publikum rundt lillefingeren med en salig røre av tomme trusler og skamløst skryt.
Før han stikker av med de korruptes lommepenger og det knuste hjertet til den svinske borgermesterens datter, har han holdt opp narrespeilet og latt oss alle få et innblikk i menneskelig dårskap og dumskap.
Stykket er skrevet i 1836, men det er dessverre ting som tyder på at korrupsjon, sosial arroganse, maktsyke og grådighet står ved lag også i vår tid.
På Nationaltheatret kan vi le av det.
I Dagens Næringsliv kan vi lese om det.
NATIONALTHEATRET:
«Revisoren» av Nikolaj Gogol, oversatt av Geir Kjetsaa.
REGI:
Catrine Telle.
SCENOGRAFI / KOSTYMER: Åse Hegrenes.
MUSIKK:
Åsmund Feidje.
MED: Anders Mordal, Anne Marie Ottersen, Mariann Hole, Erik Hivju, Per Chr. Ellefsen, Kai Remlov, Mari Maurstad, Nils G. Mulvik, Øystein Røger, Håkon Ramstad, Jan G. Røise, Herman Sabado, Per EgilAske, Marika Enstad, Anne Krigsvoll, Heid Goldmann, Marte Stolp / Pia Tjelta, Tone Danielsen.
| 1
|
100883
|
Teateranmeldelse:«Lille Eyolf»
TRONDHEIM (VG):
Et av verdensdramatikkens mest forsømte barn får i den minste sin skjebne grundig beseglet i Trøndelag Teaters nye oppsetting av «Lille Eyolf».
Stykket er uhyre krevende, fordi Ibsens ord unektelig er rammet av den «forvandlingens lov» det ustanselig henvises til:
Formuleringene, størrelsene, betegnelsene som Ibsen brukte for å beskrive en umoden og uhyggelig selvopptatt mor og en drømmer av en skyldbetynget far, etter hvert har liten relevans i forhold til en moderne begrepsverden.
Men poenget er at de to lager en krøpling av sin sønn - før han dør av mangel på omsorg.
Så hvordan fange en sånn helt grunnleggende omsorgssvikt i dag?
Trøndelag teater går djervt til verks.
Her er avkleddhet, desperat sex i en pram, petting og antydet voldtekt med en krykke.
Her er salmesang og funky drum'n'bass og onepiece, regn og snø, vaginarøde draperier og råtten skog.
Dertil symboldetaljer nok til en middels mastergrad.
Og enkelte ting fungerer storslagent.
For eksempel at Rottejomfruen, dette ibsenske skrømt som uimotståelige lokker mot undergangen, i hele første del av stykket ikke bare er til stede på scenen - men faktisk er hele scenografien; når hun synker i dypet som dødens pilot, følger absolutt hele det fulldraperte scenebildet med henne i dypet.
Alt.
Og råttenskapen avdekkes.
Skuespillerne jobber intenst.
Men i noen grad fanges de mellom Ibsens aldersmerkede ord og moderniteten i det øvrige sceneuttrykk.
Man forstår jo meget godt hvor de vil hen og de forsvarer sine rollefigurer med svett hengivenhet og tørre slimhinner.
Men medfølelsen og innlevelsen får antydningsvis noe litt teknisk over seg.
Og dermed står man tilbake med en interessant, utprøvende men nokså lite følelsesmessig tilkoplende forestilling.
JON SELÅS
| 0
|
100884
|
Silje Nergaard:«Love Is Easy»
En allerede florlett låt får fjærvekt i Siljes tilnæming.
Problemet er at hun knapt nok våger å gjøre sin egen versjon, tvert imot, hun legger seg litt for nær originalen, og jeg lurer; er hun lat her?
Den inderlige fortryllelsen i originalen er bevart, Siljes vokal er godt nok bevis på det, men her er Hells egen maskuline falsett (!) å foretrekke.
| 0
|
100885
|
Lene Nystrøm – «So You’re Leaving»
Igjen Lene; et fantastisk valg!
Thom synger jo knapt denne live, rett og slett fordi eksen hans, Marte Wulff, synger og eier denne låten, men Stevie Nicks-tilnærmingen her er perfekt.
Lene tar – som vanlig – en utfordring på strak arm og omskaper denne balladen til et enda mer inderlig ønske om å bli hørt.
Bokstavelig talt.
Det fineste vi har hørt fra Lene hittil i «Hver gang vi møtes»!
| 1
|
100886
|
OnklP- «All Good Things»
Aldri har Thom Hell kommet nærmere ikonene i 10CC på denne låten, kanskje er det derfor onkelen går løs på den.Fordi det er en rak motsetning.
Han greier det ikke så bra; hakkete ska-vers som ikke er blant hans bedre, oversatte tekster, og ganske så masete med kjeller-rølp-røsten frem mot refrenget.
Ikke OnklPs lyseste øyeblikk, dette, men han er fremdeles svigermors kommende drøm…
| 0
|
100887
|
Inger Lise Rypdal – «Over You»
Thom Hells største hit, og Inger Lise krever eiendomsskap umiddelbart!
Modig, vakkert og selvsikkert!
Inger Lise forvandler jo Hells kanskje største hit til en hymne – hadde det ikke vært for en generell tekst, ville jeg tatt denne for en julesang, en vakker en, må sies.
Høytideligheten til side; her viser Inger Lise hvilken spennvidde hun har i uttrykket sitt – hun fortjener å gjenoppdages!
| 1
|
100889
|
Bjarne Brøndbo – «Take Me Over»
Ah, deilig forløsende med rock-takter – endelig!
Og dette er jo – som vanlig er med Thom Hell – en ballade, men her har høgger’n fra Namsos pekt på gitaristen og forlangt Dire Straits, gjerne med en avsluttende Knopfler-solo.
Og bandet adlyder med finesse!
Hell selv påstår at Brøndbo med tamburin er et sjeldent syn, men han har kanskje ikke vært på så mange DDE-konserter…
Bjarne med tamburin betyr iallfall toppform.
Som her – hva hadde denne mannen vært uten kronisk halskatarr?
| 1
|
100891
|
Bokanmeldelse:Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt:
«Den stumme jenta»
Nær perfekt konstruert krimhistorie fra dyktige svensker.
Hjorth og Rosenfeldt er ett i rekken av forfatterpar som preger nordisk krim akkurat nå.
Den tredje boken på norsk i serien deres om kriminalpsykolog Sebastian Bergman og hans politikolleger holder overbevisende høyt nivå.
Oppbygging, timing og dramatisk kurve sitter som det skal, det samme gjør de nødvendige sidehistoriene om hovedpersonenes private og profesjonelle intriger.
Teamet fra Rikskrim blir denne gangen tilkalt til Torsby i Värmland, der det har skjedd en blodig massakre av en hel familie.
Foreldre og to små barn er skutt med kaldt blod, uten at noen er i stand til å finne et klart motiv.
Bedre blir det ikke da politiets hovedmistenkte selv blir tatt av dage.
Det er duket for morderjakt i Svealand.
I samme sjanger
Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg avsløre at bokens tittel peker mot et nøkkelvitne, som snart får en sentral plass i det som skjer videre.
Det er altså et klassisk mysterium som skal løses, ved hjelp av konvensjonelt etterforskningsarbeid og ved hjelp av Sebastian Bergmans psykologiske innsikt.
I tillegg til å være en dyktig psykolog, er Bergman også en notorisk rundbrenner.
Og han bærer på mørke hemmeligheter.
Som nevnt er det grunn til å la seg imponere av hvordan handlingen i denne boken er snedig bygget opp, med de helt riktige og overraskende twistene underveis.
Det eneste som trekker ned, er en liten jente som resonnerer urealistisk «voksent», og en i overkant uansvarlig presseavsløring.
Og bokens omslag er ærlig talt nokså gyselig.
Men først og fremst er «Den stumme jenta» et herlig stykke profesjonelt håndarbeid fra to forfattere som virkelig vet hva de gjør.
Stødig oversatt av Håvard Syvertsen.
| 1
|
100893
|
Filmanmeldelse:«Jupiter Ascending»
Et fantastisk univers.
En fantastisk klein historie.
«JUPITER ASCENDING».
USA.
Regi:
Andy Wachowski, Lana Wachowski.
11 år.
MED:
Mila Kunis, Channing Tatum, Douglas Booth, Eddie Redmayne, Sean Bean, Terry Gilliam, James D'Arcy.
En gang i verden skapte Wachowski-navnet kultstemning med sitt eksistensielle sci-fi-univers i «Matrix»-filmene.
Visuelt er «Jupiter Ascending» like fenomenal; det er faktisk ikke måte på denne åpenbaringen av fremtidens grenseløse univers, dens kloder, den ulike skapninger - og selvfølgelig det vakre mennesket Mila Kunis, som går fra do-vasker til noe - til la oss si: langt mer opphøyd.
Problemet er filmens syltynne historie.
Som ikke er noe annet enn en litt komplisert jomfru-i-nød-reddes-av-ridder-i-rustning-greie.
Det er riktignok ikke noen spøk rustning supermannen Channing Tatumer utstyrt med.
Ikke på noe vis.
Men filmens fortelling er så klein, så klein!
Og dessuten langt fra enkelt å følge med på; her streves adskillig med å få historien til å passe til den vidløftige innpakningen.
La gå:
Den som er villig til å tolke, kan finne et svakt spor av sivilisasjonskritikk; kapitalismen er noe jævelskap.
Universelt.
Vvar det et par gram om utenforskap og aksept av fremmede skapninger, tro?
Og dessuten er det jo vakkert å bli fortalt noe om at de sanne verdiene i livet ligger mye nærmere enn all verdens ære og berømmelse og rikdom.
I familien, for eksempel.
Men det virker bare så utrolig teit at man skal fraktes Melkeveien rundt, i mange ulike dimensjoner, for å bli fortalt noe slikt.
I alle fall når historien er grunn som en minimal sølepytt.
Altså:
De som elsker den animerte filmverdens storslagne muligheter, bør absolutt få med seg denne.
De som er mer interessert i film som sådan, kan trygt la være.
| 0
|
100897
|
Film:Sauer er supre dyr
Animasjonsstudioet Aardman, kjent for «Chicken Run» (2000) og filmene om Wallace og Gromit, tar med seg den vesle sauen Shaun – han fra TV! – på kino for et helaftens eventyr.
Det var snilt og smart av dem.
Det er 85 frydefull minutter, dette her.
Saueflokken er gått litt lei av rutinene på bondegården.
Shaun disker opp med en plan som sender bonden rett til drømmeverdenen (gjett hvordan), slik at dyra kan ha farmen for seg selv, og få seg en skikkelig feriedag.
«Sauen Shaun» («Shaun The Sheep: The Movie»
Men bonden faller i søvn i en campingvogn som begynner å rulle.
Og rulle.
Helt inn til byen, som er London.
Der krasjer den omsider, og bonden får seg en i knollen.
Diagnosen er hukommelsestap.
Shaun og saueflokken må følge etter for å redde ham hjem til gården igjen.
I mellomtiden har bonden, som jo er flink til å klippe sauer, slått seg opp som fetert kjendisfrisør.
Kommer han til å kjenne dem igjen?
Aardmans plastilinklumper er uttrykksfulle til tusen.
Alle snakker med ansiktet og øynene i denne filmen uten tale.
«Sauen Shaun» har mer god fysisk komedie, og flere strålende visuelle «gags», enn de fem siste komediene jeg har sett til sammen.
En strålende opplevelse er garantert for alle.
Barn eller voksen eller hva du måtte være.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100898
|
Film:Gnistrende mørk komedie
Energien er rå, spillegleden stor og kreativiteten går på rytmisk høyoktan i denne herlige mørke komedien.
«Birdman» har det meste du kan forlange av et drama; den er dyp og underholdende, leken og tankevekkende, og den har opptil flere enkeltscener som i seg selv er verd en kinobillett.
At filmen har hele ni Oscar-nominasjoner er ikke overraskende.
Hadde det vært opp til meg, så hadde den stukket av gårde med flere.
Den har den gnisten og gløden som løfter en film; det være seg innen sjangrene action, drama eller komedie til topps.
Utgangspunktet i «Birdman» er en noe aldrende actionhelts forsøk på å erobre Broadways ærverdige teaterscene.
I kjølvannet av det, er det duket for mange og skarpe betraktninger rundt kjendistilværelsens ymse sider, rundt begrepet kreativitet og det universelle fenomenet; menneskelig sårbarhet.
Men filmen treffer godt utover å gi et beskt satirisk blikk på film og teaterbransjen.
«Birdman» er beslektet med ensomme sjeler som helst av alt vil bli sett.
Det være seg av kolleger, en skarve kritiker, og kanskje helst av familien.
Og en dag oppdager man kanskje av egoet står i veien for denne evnen til å se.
Regissør Iňárritu har i filmer som «21 grams» og «Babel» demonstrert hvordan han vever sammen historier som kombinerer sanselighet og innsikt.
Det gjør han også i denne fortellingen der han spiller på en filmindustri som kynisk dyrker de noe endimensjonale helter; helter som møtes med arroganse i den virkelige verden – det vil i dette tilfellet si Broadways arrogante teaterverden.
Begge deler beskrives med skarp ironi, men også med nydelige følelsesladede øyeblikk.
Michael Keaton spiller skuespiller Riggan Thomson, som altså ble kjendis gjennom rollen som actionhelten Birdman.
At Keaton i sin tid var selveste Batman (i Tim Burtons Batman-filmer fra 1989 og 1992) er naturligvis med på å gi filmen en godbit av en tilleggsdimensjon.
Den 64 år gamle Keaton gir jernet i rollen og briljerer som en mann full av angst og overmot.
Kollega Edward Norton har samme intensitet i rollen som en skuespiller full av uforutsigbare takter straks han befinner seg på en scene.
Emma Stone er en varm, tøff og ironisk utgave av en datter som representerer familiære dårlige samvittigheter.
Alle tre er Oscarnominerte, og av gode grunner!
Denne kreativt flettede historien er akkompagnert av en trommesolo som bidrar til rytmisk eksplosivitet i dramaet.
| 1
|
100899
|
Plateanmeldelse:Arshad Maimouni - «Verdi(er)»
Valuta for pengene.
EP: R & B
Den selverklærte «Grønlands store sønn» Arshad Maimouni slo upløyd mark da han debuterte med den smått politiske R & B-singelen «Definere meg» i 2013.
Låten, som handler om å henges på «ung muslim»-knaggen, blir stadig mer relevant.
20-åringen fulgte opp med praktfulle «Valuta, glitter og gull» og basstunge «Nabolagstjerne», som førte tankene til henholdsvis Craig David og The Weeknd.
Med fire nye låter dyrker Maimouni seig og dunkel klubbeufori.
Han provoserer med dobbeltmoral på «Hykleri» (og ved å nevne Breivik to ganger i én låt).
På Pumba-gjestede «Altfor tøff» brisker han seg med autotune som estetisk grep og en R & B-strupe som er unik her til lands.
Bestekompis Kaveh bistår med produksjonshjelp på fire av sporene, og legger hedonistiske linjer på «Lønnslipp» – en mørk DJ Mustard-aktig låt om blakke svartinger som brukte opp lønnen på byen natten før.
Norge har hatt «R & B-håp» tidligere; Maimouni innfrir allerede.
BESTE LÅT:
«Valuta, glitter og gull»
| 1
|
100900
|
Plateanmeldelse:«Hver gang vi møtes – sesong 4»
Ferdig, kom og tørk tårer.
Det beste fra årets «Hver gang vi møtes» er samlet
Bjarne Brøndbo, Jonas Fjeld, OnklP, Silje Nergaard, Lene Nystrøm, Inger Lise Rypdal, Thom Hell
«Hver gang vi møtes – sesong 4»
Uten de akkompagnerende bildene fra jovial-o-ramaet på Kjærnes Gård, uten latteren og de tallrike tårene, uten glasset med «noe rødt» som man må anta at mange nyter serien til på lørdager, må det sies at musikken fra «Hver gang vi møtes» har meget begrenset verdi.
Om noen år – ja, faktisk allerede når neste sesong sendes – vil vi tenke på «Hver gang vi møtes – sesong 4» omtrent som vi tenker på alle «Treff»-platene fra 1970-tallet som søpler ned landets loppemarkeder (og som Inger Lise Rypdal vet en hel del om).
Det har nok sin sjarm å se Bjarne Brøndbo sprenge trommehinner med kraften av sin monstrøse vibrato i Lene Nystrøms «Scream» («Æ skrik»).
Man kan smile når Silje Nergaard forsøker å omskape den samme Nystrøms, eller Aquas, «Barbie Girl» til en sval bossanova (og lykkes sånn passe).
For ikke å snakke om hvor jevnt over okay det er å høre noe som helst bli fremført på Toten-dialekt – især den som tilhører Inger Lise Rypdal.
Men varig verdi som musikk betraktet, har dette sentimentale «smörgåsbordet» ikke.
Det nye «Hver gang vi møtes»-bandet har en mer markant hang til å «trå til» enn det forrige, og får flekset de bombastiske musklene sine både her og der.
Likevel.
Hovedvekten ligger fortsatt på radiovennlig visepop og mild, snill «roots».
Helt perfekt for Jonas Fjeld, med andre ord.
Han er så lun, så til de grader fra Konnerud, at det er grenser for hvor galt det kan gå.
Det går ikke galt.
I den andre enden av trygghetsskalaen befinner OnklP seg.
Han er seriens mest kreative, om ikke annet så av pur nødvendighet.
Noen ganger lykkes han overraskende bra, som i D.D.E.s «Vinsjan på kaia».
Noen ganger, eh, ikke så veldig bra, som i Rypdals «Fru Johnsen».
I den må han synge, ikke bare rappe (gjett hva han er flinkest til!).
Og arrangementet høres ut som «hits for kidz».
Sangerne må overgå seg selv i «alternative innfallsvinkler» for å i det hele tatt kunne angripe Lene Nystrøms stoff.
Nystrøm selv synger affektert og med snodig norskuttale (!) i OnklP & De Fjerne Slektningenes «Myk landing» (for lenge i Danmark?).
Thom Hell gjør seg veldig søt og kattemjuk.
«Cartoon Heroes» får full McCartney-overhaling, mens «En spennende dag for Josefine» melkes så til de grader for sitt sippepotensial at den blir komisk.
Bjarne Brøndbo er (du gjettet riktig) Bjarne Brøndbo.
Namsos' løkhakkende lettrørte bamse er, på godt og vondt, den mest distinkte vokalisten i «gjengen».
Og låtene han har med seg i kofferten til Moss er de mest allmenngyldige i kurven.
Silje Nergaard da?
Vel, hun står for høydepunktet på denne 23 låter lange «best of»’en.
To Rustne Herrers fine «Tordensky», ved Fjeld og Ole Paus, synges uten fiksfakserier.
En vakker sang, vakkert sunget.
Begynn å grin.
BESTE LÅT:
«Tordensky»
| 0
|
100901
|
Prompen mot Nord-Korea
Denne mye omtalte filmens kanonade består av rumpehumor, sex-vitser og blodsplatter.
Som «farlig» sarkasme, er den mer som en fis å regne.
Før jul var filmen i ferd med å utløse forviklinger på høyt internasjonalt nivå.
Sony Pictures trakk filmen fra amerikanske kinoer etter at hackere truet med å angripe kinoer som viste filmen.
Nord-Korea raste mot måten deres president, Kim Jong-un blir fremstilt.
Filmen ble brått et symbol på den senere så skarpt prøvede ytringsfriheten.
Men filmen endte på kinolerreter, også i Norge, med en oppmerksomhet filmens skapere knapt kunne drømme.
Og som de neppe fortjener.
For til tross for en del saftig humor og artige sleivspark til amerikansk tabloid- og populærkultur (og selvfølgelig Nord-Korea), er dette egentlig en rotete og masete affære som vikler seg inn i mange retninger.
Alt fortelles MED SVÆRE BOKSTAVER, og de fleste dialoger kretser rundt de åpninger som måtte befinne seg i underlivet.
Det dreier seg om to karer i den tabloide talkshowbransje, den noe enkle journalisten Dave Skylark (Franco) og produsenten Rapaport (Rogan).
Etter årelange intervjurunder om kjendisers seksuelle vaner og uvaner oppdager de at den nordkoreanske president Jon-un er stor fan av showet.
Gutta får årtusenets scoop, et intervju med presidenten.
CIA hiver seg på, og utstyrer pressens tabloide fanebærer med remedier som kan ta livet av presidenten.
At presidenten drites ut er det liten tvil om.
Det samme kan sies om flere sider ved det amerikanske samfunn.
James Franco er en energibombe i rollen som Skylark.
Han balanserer mellom fjolleri, naivitet og smarte innfall.
Han lever av sine kjendisgjester, og betrakter seg selv og tilværelsen gjennom uliker perler fra populærkulturen (i særdeleshet «Ringenes Herre»).
Det glimter til med en satirisk godbit i ny og ne.
En av dem er Skylark og president Kims (Randall Park) løsslupne tur med en tanks der de overgår hverandre i å utveksle erfaringer om musikk og Margaritas.
Men som satirisk angrep rammer ikke disse kaskader av verbalt og fysisk skyts med særlig injurierende styrke.
Til det er det rett og slett for mye tull.
Det gjør seg mest gjeldende mot slutten i en film som i alle fall er rundt en halv time for lang.
| 0
|
100904
|
Jonas Fjeld – “Be Still My Heart”
Det er et godt valg av en nydelig låt, og med Ole Paus som norsk tekstforfatter skal det egentlig ikke kunne gå gæernt.
Likevel går det halvgæernt.
Mest fordi vi nå møter en atskillig tammere Jonas Fjeld enn rock-utblåsningen fra sist lørdag, og kanskje dels fordi J.J. Cale-atmosfæren ikke kler originalmaterialet i dette tilfellet.
Fjeld selv er helt tydelig hjemme blant tonene hos sitt gamle idol J.J.Cale, men kun i perifert nabolag når det kommer til Silje Nergaards katalog akkurat her.
| 0
|
100905
|
Thom Hell – «Keep On Backing Losers»
Dette er låten der Silje kombinerer røffhet og eleganse hundre prosent, men Thom Hell er langt fra like kattemyk i tilnærmingen.
Hans versjon blir egentlig først interessant når han går opp i sin velkjente falsett, men heller ikke da makter han å føre låten over i et leie som fanger lytteren.
En god tolkning skal tilføre låten et eller annet som gjør at den skiller seg ut, ikke at den blir blassere, slik tilfellet er her.
Men Siljes mentor tidlig i karrieren, Pat Metheny, hadde nok likt denne versjonen.
| 0
|
100906
|
Inger Lise Rypdal – «Dreamers At Heart»
Steike, der gjør hun det igjen!
Viser frem soul-dyret i seg og forvandler en ballade til klassisk soulfunk med blåserrekke og kor i full Chipahua-tapning.
Samtidig fraserer Inger Lise som den vi nesten hadde glemt at hun var, Norges soul-dronning.
Tæl og trøkk fra Toten tar vi gjerne mer av – kanskje den ekstra innsatsen kommer av rivaliseringen om hvilken side av Mjøsa som er best, Silje er jo tross alt fra Hamar…
| 1
|
100908
|
Bjarne Brøndbo – «En og en»
Her er rai rai-Bjarne transformert til en emosjonell crooner med herlig rasp i røsten.
En dunkel og slepende versjon – enda mer melankolsk enn originalen (der Silje faktisk har oversatt sin egen låt «On And On»).
Her bruker Bjarne det han har av farve i stemmen, og det er faktisk ikke så rent lite.
Om OnklP har vært den mest kreative av årets deltakere, er Bjarne den som viser seg som den mest anvendelige.
Her er han rett ut fabelaktig som tolker av noe som vanligvis ligger langt, langt til høyre for han.
Les også om Siljes dramatiske opplevelser da hun og familien – samt søsteren og hennes familie – havnet midt i den fatale tsunamien i Thailand i 2004 HER.
| 1
|
100910
|
Bokanmeldelse:Sara Stridsberg:
«Beckomberga.
Ode til min familie»
Sara Stridsbergs «Beckomberga» er en vellykket hyllest til et nedlagt mentalsykehus, og inneholder flere engasjerende og rørende personportretter.
Beckomberga er et kjent mentalsykehus utenfor Stockholm som var i drift 1932-1995.
Det var et av Europas største og hadde over 2000 pasienter i starten.
Historien om behandlingen av psykisk syke har mørke sider som lobotomi og tvangssterilisering, men dette er ikke tema i romanen.
Her er det den hjertevarme Alle skal med-tankegangen som gjennomsildrer beskrivelsene av pasientene og virksomheten på sykehuset, og som er en av romanens ubestridte kvaliteter.
Mentalsykehuset var et ektefødt barn av velferdsstaten, er romanens mantra.
Sykehuset skulle være et lyst og trivelig hjem for dem som falt utenfor.
Det mangler likevel ikke på mørke i fortellingen.
Jim er alkoholiker og pasient ved Beckomberga og datteren Jackie den eneste som jevnlig besøker ham.
Han blir framstilt i et kunstnerromantisk lys av Jackie, nesten som en forelskelse.
Og siden hun aldri bruker betegnelsen «pappa», går det litt tid før leseren skjønner forholdet dem imellom.
Hun er 14 år når hun begynner å besøke faren og innleder et forhold til den mye eldre pasienten Paul.
Hun skulker skolen for å henge på sykehuset.
Hun er barnet som må redde foreldrene sine, og lenge ser det ikke ut til å gå bra for noen av dem.
Jackies ukjente skjebne er med på å skape framdrift i fortellingen.
Familiens destruktivitet, ensomhet og mørke balanserer dessuten statens og sykehusets velmenende intensjoner i romanen på utmerket vis.
Om forfatteren
Et av de mest rørende personportrettene i boken, er av Olof.
Vi følger forberedelsene hans på å møte verden etter 63 år som pasient ved sykehuset.
Legen ber ham innstendig om å ikke bare gå ut i veien, men passe seg for bilene – som Olof ikke vet hva er.
Gjennom blikket til Jackie er han en olding som sitter for seg selv og sikler og stirrer, men leseren får komme på innsiden av hodet hans og ta del i bekymringene om framtiden.
Den mer kjente Olof Palme har også en birolle i romanen, som er faktabasert.
Moren til statsministeren var nemlig pasient ved Beckomberga, og hver morgen besøkte han henne før han dro på jobb.
De innlagte i romanen ærer Olof Palme fordi han tenkte på dem som ikke er så framgangsrike.
Det vil du også gjøre etter å ha lest «Beckomberga».
De forskjellige perspektivene på «de annerledes» i boken fyller leseren med empati og menneskelig innsikt.
Spenningene mellom lys og mørke gjør den videre kompleks og uforutsigbar og viser hvilken storslått romanforfatter Stridsberg er.
| 1
|
100911
|
Bokanmeldelse:Sascha Arango:
«Sannheten og andre løgner»
«Sannheten og andre løgner» er en kryptisk krim – i ordets beste mening: gåtefull, mystisk, full av skjulte ledetråder og dulgte hemmeligheter.
Henry Hayden er en berømt, bestselgende krimforfatter og en kvinnebedårer av rang.
Han er vakker, macho, sjarmerende og styrtrik.
Han hylles av kritikerne («Hver setning er en festning»).
Kvinnelige lesere flokker seg henført rundt ham som om han var en blanding av Nesbø og Knausgård.
Om forfatteren
Men Hayden er ingen litterær begavelse.
Han er en svindler og en løgner.
Han har tilsynelatende alt – medregnet to formidable problemer:
•
Kona hans er forfatteren bak samtlige av hans mesterverker.
Selv kan han ikke skrive.
•
Hans hemmelige elskerinne er ikke bare hans forlagsredaktør – hun er gravid.
Med ham.
Oppsummert på denne måten høres sujettet ut som en riktig klisjéfylt kioskroman.
Men det er den ikke.
Forfatter Sascha Arango besitter den vellykkede forfatters nådegave: et rikt språk og underfundig formuleringsevne, skråblikk og humor, originalitet og evnen til å overraske.
Kort sagt:
Han er en litterær begavelse.
Hans debutroman er full av små, poetiske perler som viser at i Sascha Arango bor en dikter – ikke bare en kyndig plottmaker og en språklig tekniker.
Om det er Haydens kone eller elskerinne som ender opp død, skal jeg ikke røpe.
Men snart har han politiet på nakken.
Lenge lar de seg lure av Haydens blindspor og forklaringer.
Men langsomt begynner de å ane at ikke alt er som det skal i Henry Haydens plettfrie tilværelse.
Utad fremstår Henry Hayden som lavmælt, sympatisk og sjenerøs.
Det er han ikke.
Innerst inne er han en følelseskald psykopat og en manipulerende drittsekk.
Derfor er det med en emmen smak i munnen at jeg, som leser, lar meg forføre og sjarmere av ham.
Han fortjener bare min forakt.
En får prise seg lykkelig over at det er en roman.
Henry Hayden kan ikke skrive.
Men du verden som han kan legge intrikate planer som forvirrer politiet og omverden.
Han fletter sannheter, halvsannheter og løgner sammen så proft og kløktig at en lett kunne tro han faktisk sto bak plottene i sine (les: konas) internasjonale suksessthrillere.
Sant å si får ikke helt taket på Henry Haydens sanne karakter.
Tidvis fremstår han så følsom og samvittighetsfull at det bryter med hans psykopatiske natur.
Samtidig får han dermed så mange fasetter – i likhet med vaskeekte psykopater – at han faktisk er troverdig.
Leseren må nok godta en og annen usannsynlighet og et og annet slumpetreff, men hva så – Arango kamuflerer dem med litterær eleganse.
Noen bøker har fingeravtrykk, sjel og karakter.
Dette er en slik bok.
| 1
|
100913
|
Kunstanmeldelse:Bjarne Melgaard
- Overload!!!
Det blir masse sex, dop og rock & roll når Munchmuseet starter sin nye «+Munch»-serie.
Spørsmålet er om Edvard Munch får større relevans i vår samtid ved å settes sammen i en kakofonisk billedstorm med Bjarne Melgaard?
«Melgaard+Munch – The End of it All Has Already Happened»
Munchmuseet, Oslo, 31/1 – 12/4
Det er usedvanlig tydelig at det har skjedd et generasjonsskifte ved Munchmuseet.
Utstillingen «Melgaard+Munch», som åpner for publikum lørdag, er så heftig og provoserende at Munch-puritanerne vil snu seg bort i vemmelse.
Men er du ute etter kunst som partybakgrunn, er Munchmuseet rette sted.
Veggene er tapetsert med fotografier som bakgrunn for kunsten.
Resultatet er en kakofoni av visuelle inntrykk der tapetene langt på vei overdøver den «fine» kunsten.
Det fine med det hele er at uansett hvor festinnstilt du er (det spilles musikk hele tiden), kan du ikke forlate museet uten å ha blitt påvirket.
Feststemningen blir sittende fast i halsen, og brekningsfornemmelsene kan lett melde seg hvis du tar inn over deg innholdet i den kunsten som presenteres.
LES OGSÅ PÅ VG+:
Duket for bråk:
Bjarne Melgaard møter Edvard Munch (krever innlogging!)
For selv om veggene er tapetsert og hjernen får lyst til å gjøre som datamaskinene når det blir for mye informasjon – skrike OVERLOAD!
– så er det umulig å se utstillingen uten å ta til seg den informasjonen som oppstår i kollisjonen mellom Melgaard og Munch.
For det er virkelig en kollisjon.
Det er blitt en floskel at unge kunstnere gjerne utnevnes til «den nye Munch».
Og det er liten tvil om at Munch har hatt betydning for Melgaard.
Det demonstreres i den første salen, ofte omtalt som «blindtarmen», der kunstnerne presenteres i en konvensjonell museumssammenheng.
Her henger kunsten pent dandert på hvite vegger med klare paralleller mellom de to kunstnernes verk.
Det er liten tvil om påvirkningen fra Munch til Melgaard.
Men så er idyllen over.
For allerede i det andre rommet blir den konvensjonelle tenkemåten utfordret.
Resten av utstillingen har overskrifter som «Seksualitet, kjønn og normativitet» og «Sykdom, død og dystopi», mens Bjarne Melgaards egen avdeling med nyproduserte verk i midten bærer tittelen «Daddypussy».
Etter Charlie Hebdo-terroren er det smertelig demonstrert at bilder virker sterkere enn ord:
Overskriftene er ingen ting mot innholdet i flere av Melgaards bilder.
Han har som kjent vært innom det meste av perversiteter, misbruk og avvik, og kurator Lars Toft-Eriksen sparer ikke på kruttet.
Han er ansvarlig for utvalget, i nært samarbeid med Melgaard selv.
Det vi lett glemmer, og som kuratoren ønsker å demonstrere, er at Munchs bilder var minst like provoserende i hans egen samtid.
Skandalehistoriene er mange, og Munch bygget sin karriere etter at kunsten hans var blitt kastet ut av kunstforeningen i Berlin i 1892.
LES OGSÅ PÅ VG+:
– Jeg er jo liksom litt mer klar i hodet (krever innlogging!)
Derfor er det en mening bak når ett av Bjarne Melgaards omdiskuterte NAMBLA-malerier henger ved siden av Munchs «Pubertet».
Forkortelsen står for «North American Man/Boy Love Association», en organisasjon som kjemper for å legalisere sex mellom unge gutter og voksne menn.
Mange vil hevde at det er et forsøk på å legalisere pedofili, og Melgaards utstilling i 2009 vakte atskillig rabalder.
Like stort rabalder kan det bli rundt det at museet har tillatt Melgaard å dekke til Munchs «Skrik» med et dårlig sort-hvitt bilde av et plastposedekket ansikt som skriker ut i smerte.
Enkelte sies å oppleve forsterket seksuell ekstase samtidig som de blir kvalt.
Risikoen ved en slik praksis er enormt stor, og man må ha lov til å spørre om Munchmuseet synes dette er greit?
Uavhengig av moral er det interessante ved dette at tildekkingen demonstrerer det som er den vesentlige forskjellen mellom Munch og Melgaard.
«Skrik» er blitt et uttrykk for vår kollektive smerte og har sin tekstlige begrunnelse (blant annet) i hensynet til naturen.
I motsetning til Munch, som oppleves som en fortolker av allmennmenneskelige problemstillinger, er Melgaards skrik uttrykk for en personlig – for ikke å si privat – opplevelse som i mye mindre grad har overføringsverdi til andre.
Så selv om Melgaard vinner den visuelle krigen, er det Munch som står igjen som den som forer tankene.
Det blir 1-0 til Edvard Munch i kampen mot Bjarne Melgaard.
| 1
|
100914
|
Showpremiere:Akrobatisk kraftpakke
BERGEN (VG)
Hele kroppen i arbeid når Raske menn sjarmerer på hjemmebane.
Ikke siden 2009 har trekløveret Hellevang-Larsen, Hoff og Rafto presentert et nytt show, og mange trodde kanskje det var kroken på døren etter førstnevntes Ylvis-suksess de siste årene.
Fortvil ikke, comebacket beviser igjen at de er i eliteklassen her i landet hva gjelder fysisk humor.
Kanskje det nærmeste man kommer sirkusforestilling på en norsk scene.
Med «Nitti minutter på åtti minutter» har de også fått solid hjelp fra drevne bakmenn og kvinner i Bergen.
Og om man kanskje ikke hyler av latteren hele veien, så smiler man imponert av overskuddet som spruter fra scenen.
Guttene entrer scenen i en stor sjørøverskute med full pirat-oppkledning – det er bare begynnelsen på en lang rekke overdådige forkledninger.
Kostymemakerne har åpenbart kost seg.
De høytidelige, høydramatiske sangene med Black Debbath-lignende tekster blir kanskje litt for mange i starten, men heldigvis har guttene sjokkeffekter i ermet:
Ei lita jente kommer ut med blomster og får nesten juling før hun legger alle tre i bakken.
Det er slike øyeblikk som gjør showet så vellykket:
De absurde overraskelsene som plutselig kan avbryte en mer tradisjonell sketsj eller sangnummer.
Man overrumpler publikum, topp timet.
Guttene har fått musikalsk hjelp av Ylvis-bakmann Lars Bleiklie Devik, og flere av låtene hadde fortjent like ovedådige videoer som Ylvis fikk.
Det verbale er det heller ikke mye å trekke for.
Hellevang-Larsen har kanskje Norges morsomste ansikt, og han stjeler flere av numrene:
Som Atle Harald (og hans kone!) på vei til Magaluf med munndiaré, en briljant hyllest til Eric Idle som Mr. Smoketoomuch fra Hollywood Bowl-showet.
Like god er han når han holder kurs for å snakke i forsamlinger, og både han og de andre byr på stunts som du definitivt ikke må prøve hjemme.
Og du får publikumsinvolvering du definitivt aldri har sett før!
Raske menn har rett og slett trent godt på alle måter siden sist og vinner en solid hjemmeseier på Ole Bull scene.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
100916
|
Showpremiere:Var dét alt?
Du sliter litt som komiker når du må bruke en vits fra en uke gammel VG-forside som avslutningsnummer.
Showpremiere:
«50 Shades of Hansen».
Med:
Hans Morten Hansen.
Stavangeren kulturhus, Stavanger.
Hans Morten Hansen er en av landets mest rutinerte komikere.
Han har holdt på i over 20 år, er to ganger komipris-vinner og blir omtalt som «komikernes komiker».
Antagelig fordi han blant publikum ikke anses å tilhøre komi-eliten riktig ennå.
Hansens nye show «50 Shades of Hansen» bidrar neppe til opprykk.
Her serverer han et slags tour de force i sjangeren «50, feit og ferdig» – selvironisk «gubbing» om temaer som «manboobs», vektøkning og «bacon-løsning», den mannlige varianten av bekkenløsning..
Han er nettopp fylt 50 selv og snakker selvsagt av erfaring – lite er så morsomt som folk som fleiper med sine egne utilstrekkeligheter.
Og det starter ganske så bra for Hansen.
Stilen er sløy, avslappet og tilbakelent.
Han sliter på ingen måte med formen og later til å ha full kontroll når han ironiserer over «trusetsunamien» fra villige damer i salen – den som aldri kommer.
Harry ja vel, men Hansen snirkler seg rundt temaene med overraskende vrier.
Dessverre daler kvaliteten på materialet kraftig utover i showet.
Hansen holder seg ikke til utgangspunktet, men peiser på med mimring fra ungdommen.
Lange historier hvor Hansen ser ut til å glemt at man er nødt til å spe på med skumtopper på veien til poenget – da blir det stille selv på hjemmebane med et særs velvillig publikum.
Hansen tar så rollen som den kyniske småbarnsfaren, men historiene har dårlige, uinspirerte poenger.
Direkte sidrumpa blir han når sjekkefenomenet Tinder skal kommenteres, muligens skjer det fordi han ikke retter pekefingeren mot seg selv – og i stedet sparker mot «daten».
Når showet nærmer seg timen blir mangelen på solid materiale overtydelig.
Hansen serverer altså vitsen om at Mulla Krekar skal ut PÅ landet, ikke ut AV landet – vitsen som var gammel allerede da VG kjørte den på forsiden.
Så var det hele over – og denne anmelder kikket seg forvirret rundt:
Var dét alt?
Anmeldelsen er basert på generalprøven onsdag kveld.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.