id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
100917
|
Filmanmeldelse:«Big Hero 6»
«BIG HERO 6» USA.
Regi:
Don Hall, Chris Williams.
7 år.
Animasjonsfilmer tenderer mot det større og mer dramatiske og enda mer spektakulære.
På vellykket vis, denne gang!
Det er Disney som har gått inn i Marvel comics-verdenen med «Big Hero 6», med en historie om den alt for briljante guttungen, som ikke passer inn noe sted.
Bortsett fra på den genifabrikken for de absolutte nerder, der han til gjengjeld gjør helt fantastiske ting.
Det går i roboter og fantastiske oppfinnelser i en sci/fi-verden aldeles uten begrensinger.
Den tekniske utførelsen og den generelle oppfinnsomheten er det definitivt ingenting å si på.
Samtidig finnes det både følelser og sterk identifikasjon, her.
Absolutt alt er inter-globalt, der Disney frir uhemmet til de seneste årenes sterke japanske animasjonsfilmer - spesielt i sin jakt på følelser.
Dette er ikke en utpreget barnefilm.
En del av temaene er temmelig sterke, noen av virkemidlene vil engasjere voksne vel så mye som barn.
Kan hende vil en kritisk publikummer lettere oppgitt spørre seg hvor den moderne, dataanimerte filmskapingen til slutt skal ende i sin jakt på virkemidler.
Svaret for «Big Hero 6» er, tilfredsstillende nok, at denne filmen når akkurat langt nok til å være modrne, nyskapende og utfordrende.
JON SELÅS
| 1
|
100918
|
Filmanmeldelse:«Irenes to liv»
En film om assistert dødshjelp hadde fortjent mye bedre enn dette.
Talia.
Regi:
Valeria Golino.
11 år.
MED:
Jasmine Trinca, Carlo Cecchi, Libero de Rienzo, Vinicio Marchioni, Iaia Forte, Roberto De Francesco, Barbara Ronchi.
Vakre
Irene har viet livet sitt til å hjelpe uhelbredelig syke mennesker til «en verdig død».
Det er den ene halvparten av livet hennes.
I den andre delen er hun en litt eksentrisk, trett student med en ordinær elsker, nokså vanlige venner og familie.
Et paradoksalt liv?
Vel, Irene er i det minste en grundig og omsorgsfull dødshjelper.
Med mye og alvorlig empati, dessuten.
Hvorfor hun er akkurat det, er vel hva denne filmen forsøker å finne ut av.
Til ytterst liten nytt.
Er hun følelsesavhengig av tragediene?
Er det en slags egen dødslengt?
Er hun egentlig bare det ekstremt omsorgsfulle mennesket?
Da finner man aldri riktig utav.
Midt i filmen får Irene en utfordring gjennom en «klient» som slett ikke passer til de kategorien lidende som Irene gjerne vil hjelpe.
Hun utfordres etisk og emosjonelt - og dras nokså merkelig mot en mann hun ikke forstår.
Og her kommer mitt store problem:
Eutanasi - aktiv dødshjelp - er et særdeles vanskelig emne, på alle plan.
Å lage en film om dette, som nokså rådvilt også handler om et rotløst ungt menneske på jakt etter en mening med tilværelsen, blir for meg en lettvektsbelysning som langt fra bærer den grunnleggende problematikken.
I alle fall i dette tilfelle.
JON SELÅS
| 0
|
100920
|
Plateanmeldelse:Bob Dylan - «Shadows In The Night»
Bob Dylan (73) i «nydelig album»-sjokk!
«Shadows In The Night»
I desember 1995, midt i en av periodene da det var nokså vondt og vanskelig å elske ham, opptrådte Bob Dylan på Frank Sinatras (1915-1998) 80-årsfeiring i Los Angeles.
Han var invitert av Sinatra selv.
Frank hadde en ønskelåt også:
«Restless Farewell», det relativt lite påaktede sistesporet fra «The Times They Are A-Changin’» (1964).
Dylan, i skarp sølvdress, gjorde en av sine beste TV-overførte opptredener noensinne, og takket av med ordene «Happy birthday, Mr. Frank».
«Jeg satte en stopper for det der», har Dylan uttalt, og siktet med det til musikken som regjerte før han selv og The Beatles forandret reglene.
Den tidlige amerikanske populærmusikken, det vi i dag kaller «standarder».
Skrevet av profesjonelle sangsnekkere, med vidd og weltschmerz, i eller utenfor Tin Pan Alley.
Fremført av tidens matinéidoler og sangere med store orkestre i ryggen.
Nå kan det virke som om han ber om unnskyldning.
Med «Shadows In The Night» har Dylan laget en plate som renner over av respekt for den musikken han «stoppet».
Han er nøye med ikke å kalle dette en «Sinatra-hyllest».
Men felles for alle de ti sangene på «Shadows In The Night» er at de på ett eller annet tidspunkt ble fremført av «Mr. Frank».
Albumet er innspilt «live» i studio, uten orkester (men med ett og annet blåserarrangement).
Dylan plassert på en stol foran femmannsbandet, uten hodetelefoner.
Slik Frank ville ha gjort det, bortsett fra at steelgitaren erstatter fiolinene.
Trommer vispes, halvakustiske gitarer plukkes, basslinjene renner som sirup.
Det er stille musikk.
Alt dreier seg om den gamle mannen i sentrum.
Sinatras røst hørtes ut som en cello.
Bob Dylan høres ut som «en rusten kaffetrakter», for å si det med Prima Vera, eller Grandpa Simpson.
De åpenbare forskjellene mellom de naturgitte forutsetningene deres til tross:
Begge er sublime sangere.
Alle som har holdt ut med Dylan, vet at han kan når han vil (det er derfor vi holder ut).
På «Shadows In The Night» henfaller han aldri til hvesende bjeffing, selv ikke i det lave registeret, og han holder seg helt unna aksentueringen av «feil» stavelser som er blitt varemerket hans, men som også kan oppfattes som komisk, eller ren sabotasje.
Det er en gammel manns stemme, ja visst.
Men den gamle mannen synger så pent han kan.
Sinatra var kjent for sin rubato, den jazzaktige leken med tempoet.
Dylan er også god på det der.
Men han prøver seg ikke på «dumdristige» eksperimenter denne gangen.
«Shadows In The Night» er sjelesang, hjertesang, bare kjærlighet og død.
Alt blir enten salmer eller ulykkelige kjærlighetssanger.
Låtutvalget er, på et par-tre unntak nær, dypblått, som på et av Sinatras konseptalbum om ensomhet og tapt kjærlighet fra 1950-tallet.
«Autumn Leaves», «The Night We Called It A Day».
Det er, på ett vis, fortærende å høre på.
Denne mannen, med all sin livserfaring og «visdom», «redusert» til en geléklump med tomme armer under fullmånen.
«Once you have found her, never let her go», synger han i «Some Enchanted Evening», og man tenker på hans egen «I Threw It All Away» (1969).
Eksistensielle greier, det der.
Det er som om han forkynner sangene.
Man kan høre ham pese litt etter spesielt krevende passasjer, og snufse mellom slagene.
Men hvert ord er glassklart artikulert.
(Trolig til overraskelse for alle som har sett ham på en scene de siste 30 årene).
«That Lucky Old Sun» avslutter albumet.
Det er en av de fineste sangene som finnes, om slitet i livet og drømmen om den andre siden – i slekt med, men tyve år yngre enn «Ol’ Man River».
Den er intenst bevegende.
Vokalisten ånder hvert ord, uansett hvor lite, med en knusende ømhet:
«Grey», «above», «pinin’», «cloud», «across».
Skal si jeg «fikk noe i øyet».
BESTE LÅT:
«That Lucky Old Sun»
| 1
|
100921
|
Filmanmeldelse:Psykopatisk paparazzo
Rystende karakterstudie, drivende thriller.
Har Jake Gyllenhaal skapt den mest minneverdige ensomme ulven på film siden Robert De Niros' Travis i «Taxi Driver»?
Hans portrett av Louis Bloom fremkaller frysninger.
Han er en fyr man ikke klarer å slutte å stirre måpende på de to timene filmen varer.
Og vær forberedt:
Det stikkende blikket hans vil sannsynligvis sitte i en stund etter du har forlatt salen også:
Louis er et venneløst nattmenneske, som sysselsetter seg selv gjennom lyssky virksomhet av typen kobbertyveri.
Uten frykt bryter Louis seg inn på industriområder merket «Ingen adgang», og selger villig vekk hva han finner, for småpenger.
En natt han kjører rundt kommer han over en såkalt «blålysfotograf», en av utallige i Los Angeles som ivrig dokumenterer drap, ulykker og annen kriminalitet.
Poenget er å være aller først, og få de blodigste bildene først til redaksjonene.
Her er raske penger å tjene, for den som er skruppelløs nok.
Louis fatter umiddelbar interesse:
Fotografene selger materialet sitt til høystbydende hos Los Angeles’ utallige lokale TV-stasjoner.
Vi får vite lite eller ingenting om Louis’ bakgrunn, uten at dét svekker filmen.
Etter å ha tilbrakt litt tid i bilen med denne fyren forstår vi nemlig at det feiler ham noe alvorlig som har ført ham ut i isolasjon.
Loius’ gryende galskap speiles i «partneren» Rick, som blir fornuftens stemme filmen gjennom.
Louis er totalt blottet for sosiale antenner (vi ler, men latteren setter seg fort fast i halsen), han mangler empati og er hensynsløs i jakten på å oppnå sine mål.
Han har ifølge seg selv «lært alt fra nettet» og har en unaturlig teknisk måte å snakke på, som om han leser opp fra en bruksanvisning.
Jeg tipper flere vil få vemmelige Breivik-vibber.
Gyllenhaal overdriver aldri og er et perfekt valg til rollen:
Han ser ut som en kjekkas, men bak det stikkende blikket koker det:
Psykopaten må ta kontroll og manipulere når han er hjelpeløs i det sosiale livet.
Filmens thriller-plot faller sømløst inn i fortellingen og «Nightcrawlers» siste kvarter er neglbitende intenst.
Filmen har også samfunns- og mediekritikk på dagsorden, om enn ikke like vellykket turnert.
Det er sikkert et poeng at TV-stasjoner som skildres i filmen helt klart prioriterer drap i «vellykkede» nabolag fremfor i «gangland», men problemstillingen blir litt lettvint og hakket for , ja, tabloid behandlet.
Ordene som blir lagt i munnen på nyhetsredaktøren (Rene Russo) er hakket for drøye til at vi kjøper det - selv om historien har vist oss at slik tankegang og slike mennesker går rundt der ute.
Det vi tar med oss fra «Nightcrawler» er et rystende portrett av en einstøing, like farlig som fascinerende.
| 1
|
100922
|
Filmanmeldelse:De nærmeste
GÖTEBORG (VG)
Den dødssynd man kan begå når man bruker sjokkeffekter i film, er om effektene er hensiktsløse.
Anne Sewitsky serverer sitt «sjokk» i «De nærmeste» med all mulig hensikt og effekt.
Norge.
Regi:
Anne Sewitsky.
MED:
Ine Marie Willmann, Simon J. Berger, Silje Storstein, Anneke von der Lippe.
Direkte fra prestisjetunge Sundance Film Festival i USA fikk filmen sin Europa-premiere her på Göteborg filmfestival i går kveld.
Og la det være sagt:
Dette er heavy greier:
Charlotte og Henrik er halvsøsken, som ikke møter hverandre før i voksen alder.
Men da gjør de det.
Grundig.
Og med mye og sterk sex.
Dette er filmens ytre realitet.
Den er filmens uttrykksfulle, men minst viktige del.
Filmens indre realiteter desto mer avgjørende:
«De nærmeste» er på mange måter et rasende oppgjør med dagens foreldregenerasjon, og først og fremst mødrene.
Her burde jeg skrevet med all verdens forbehold.
Men gidder ikke, for effektens skyld.
Derfor:
Generasjonens selvrealiseringsprosjekt skapte unger som ble atskilt fra grunnleggende kontakter, som ble oversett, som ble marginalisert fordi de ikke var det viktigste i foreldrenes liv i noen avgjørende år.
Noen av disse barna er alvorlig skadet, har betydelige avvik og manglende evne til impulskontroll.
Dessuten:
Som barn av en generasjon foreldre som gjorde absolutt alt som sto i deres makt for å bli kvitt sin egen skamfølelse, ble de arvinger til tonnevis av skam.
Mentalt er mange trengt opp i et hjørne med en fortvilelse som ikke sjelden mangler ord, men troverdig nok kan lede til fortvilet handling.
For å illustrere noe slikt, kan en intelligent og intuitiv filmskaper som Anne Sewitsky bruke, og bryte, et av vår tids siste tabuer.
«De nærmeste» er en på alle måter kunstnerisk ambisiøs film.
Synd å si, men antagelig ingen publikumsdrager.
På den annen side:
Den er et betydelig verk av en betydelig kunstner som med betydelig innsikt ikke bare går løs på livets store spørsmål.
Men attpåtil borer vei for ny innsikt og ny vinkling på en brutal og grusom viten.
For det er dette vi i selvrealiseringsgenerasjonen har brukt livet på å forsøke å tildekke, bedøve, bortforklare eller å undertrykke:
Den største skam er å ikke være elsket.
JON SELÅS
| 1
|
100923
|
Plateanmeldelse:Christian Wallumrød - «Pianokammer»
Analog elektronikamagi.
Søster Susanna er et vokalt unikum.
Fetter David befinner seg bak klaveret for alle fra Maria Mena til Bjørn Eidsvåg.
Men kanskje er det storebror Christian vi virkelig bør lytte til.
Ensemblet hans mottok riktignok Spellemann i kategorien samtidsmusikk, men her gjør han seg enda mer melodisk mangfoldig.
Umerkelig drar han over fra snodige, fascinerende ragtime-bevegelser til nesten å plukke tangentene fra hverandre fysisk.
Midt imellom det Keith Jarrett-maniske og Scott Japlin-spretne rykker han til på svevende, nesten-elektronisk dilldall.
Ting som for så vidt skaper kontrast og understreker at dette er en melodisk tur, men som beveger seg litt for langt ut i støyutforskning.
Rommet i tittelen understreker behovet for denne voldsomme men like fullt myke tilnærmingen til pianoimprovisasjon.
For 43-åringen gjør ting med pianoet som garantert er ulovlig i flere amerikanske stater.
BESTE LÅT:
«Boyd»
| 1
|
100926
|
Plateanmeldelse:Mark Ronson - «Uptown Special»
Uptur!
Med Mick Jones fra Foreigner som stefar kom hit-teken tidlig til Mark Ronson – som åtteåring var han med på skrive den ikoniske introlåten til tegneserien «Thundercats».
To tiår senere brisket han nostalgitalentet sitt med organisk retrorap på debutplaten «Here Comes The Fuzz» (2003), samt et enda stødigere soul-grep på Amy Winehouse' og Adeles materiale.
Han har ikke vært en beinhard behersker av albumformatet, men den nye og fjerde soloplaten er hans mest lekne og helstøpte hittil.
På «Uptown Special» bejubler Ronson barndomshelter som Quincy Jones, Prince og Earth, Wind & Fire med sjarm og finesse.
Mystikal kanaliserer en rappende James Brown, Bruno Mars gjør sin Morris Day-ting på den forfriskende Minneapolis-pastisjen «Uptown Funk», en vidunderlig global slager, og selveste Stevie Wonder både åpner og lukker platen med sitt signaturmunnspill.
Nostalgikortet brukes litt vel skamløst, men når Kevin Parker fra Tame Impala får glasere hele tre låter med sin psykedeliske magi er dét lett å tilgi.
BESTE LÅT:
«Daffodills»
| 1
|
100927
|
Låtanmeldelse:Rihanna/Kanye West/Paul McCartney - «FourFiveSeconds»
Rihanna overrasker, med litt hjelp fra sine venner.
Rihanna/Kanye West/Paul McCartney
Rihanna har ikke hatt for vane å være lenge borte fra markedet.
I perioden 2005–2012 slapp hun album årlig (unntatt i 2008), og disse ble gjerne anført av de reneste bombenedslag av noen singler.
«Umbrella», «Only Girl (In The World)», «We Found Love»; herreminhatt for et nivå.
Men det er lysår fra de ovennevnte låter til leirbålssangen hun nå svir hull i internett med.
«FourFiveSeconds» er et demonstrativt brudd med hennes tidligere modus operandi; å sette en ny standard for state-of-the-art-popmusikk hver gang hun returnerer.
Men så snart man får lagt det lille sjokket bak seg, er det vanskelig ikke å la seg bedåre av «FourFiveSeconds».
Slik Madonna gjorde på åttitallet har Rihanna utviklet stemmen sin fra et lett handikap til en styrke.
Dels på grunn av bedre teknikk, dels fordi den nå er en kjent og kjær lyd av noe digg som kommer.
Aldri før har en Rihanna-låt gitt strupen hennes så mye ansvar som her, og det er fornøyelig å høre hvor godt hun takler det.
Skarp og nasal, som alltid.
Skakk og sjarmerende, som alltid.
Men med en ny porsjon selvtillit.
Låten virker først bagatellmessig, men det tar ikke lang tid før allsangrefrenget biter seg fast.
Midtpartiet, hvor hun stopper opp for litt oppklarende prat og orgelbrus, har fabelaktig effekt.
Kanye West er en mer begavet rapper enn sanger.
Hans slentrende innsats er samtidig det mest tilforlatelige han har gjort på aldri så lenge.
McCartney sies å traktere den akustiske gitaren, og han gjør det bedre enn den gjennomsnittlige nachspielmusikant – selv om den jevne nachspielmusikant nok fint vil greie å gjennomføre samme løp.
Deri ligger singelens uventede storhet; den høres ut som en demo.
Og det var ikke det vi ventet fra Rihanna.
Bob Marleys «Redemption Song» hørtes forresten ut som en demo, den også.
Enkelte ting forandrer seg dog ikke.
«FourFiveSeconds» fremstår kanskje som et enkelt utkast, men i tillegg til West og Macca er ytterligere syv låtskrivere kreditert.
Bra teamarbeid, med andre ord – men det er den yngste stjernen som får dette til å skinne.
Thank you to everyone supporting my new shit man!
I'm grateful!
Glory be to the Almighty.
| 1
|
100928
|
TV-anmeldelse:Fyllefest hos Kloppen
Til tider minner «En kveld hos Kloppen» om Ylvis-parodien på «4-stjerners middag».
Men koselig, lettbeint og jovialt er det på festen du aldri helt får være en del av.
«En kveld hos Kloppen»
Norsk underholdningsserie i 8 deler
TV 2, mandager kl. 20.00
At Solveig Kloppen inviterer et knippe kjente mennesker hjem til seg, er ikke noe dårlig utgangspunkt for et uhøytidelig slarveprogram.
Det finnes vel knapt TV-personligheter som fremstår varmere eller hyggeligere enn Kloppen.
Hun har, etter eget utsagn, invitert folk hun er nysgjerrig på eller fascinert av.
Tre gjester av gangen får komme hjem til Kloppen på Tåsen Hageby, mot at de står for hver sin rett til middagen.
Allerede i åpningssekvensene er vi sikret empati med Kloppen, der hun må bruke krakk for å se seg selv i speilet når hun skal vurdere kjoler for kvelden.
I programbeskrivelsen forklarer hun at ved å bli invitert hjem til noen, slapper folk av og viser sider vi ellers ikke ser så mye til.
Det stemmer nok.
Og ikke minst stemmer det når sjenkefrekvensen er så hyppig som den fremstår i dette programmet.
For to ting en legger merke til i de første episodene, er hvordan Kloppen får gjestene til å åpne seg opp i små øyeblikk, og hvor hyppig glassene løftes.
På en tilsynelatende tilfeldig måte, midt i kutting av rødbet eller fennikel, spør Kloppen om forholdet til kjæresten, eller hvordan skilsmissen har påvirket barna.
Det fører til gode historier, kuriøse historier, tårer og latter.
For langt fra alt er alvor.
Størsteparten av kvelden vies god, gammeldags tant og fjas:
Allsang, karsk og banjospilling.
Det er der «En kveld hos Kloppen» ikke bare minner om «4-stjerners middag», men også Ylvis-brødrenes parodi på fylleslabberaset.
Ikke at gjestene nødvendigvis er fulle, men aftenen oppleves absolutt animert.
Samtidig klarer Kloppen å balansere mye av rølpepreget med tilforlatelig sjarm og avvæpnende naivitet.
Når hun og Truls Svendsen er uenige om hvilken del av purreløken som egentlig skal brukes - ringer de Solveigs mor.
Middagsambisjonene generelt er på folkelig nivå - ostesmørbrød og spaghetti i kjøttsaus er gangbar valuta.
Tidvis gjøres grep i klippingen som minner om boligannonsetrenden for noen år tilbake, med brå ekstremnærbilder av en krydderplante, en fugl i hagen, eller ølflasker mot et stemningsspredende stearinlys.
Det fungerer som små pauser, men er samtidig noe distraherende.
Men at Kloppen av og til ser lurt rett i kameraet, bidrar til at vi føler vi deler en liten hemmelighet.
Den korte veien mellom de store kontrastene, og hoppene i samtaleemner, gir veldig sprikende inntrykk.
Programmet er sjarmerende lettbeint, men samtidig hverken fugl eller fisk.
Å se «En kveld med Kloppen» er litt som å komme på en fest to timer etter alle andre.
Du får med deg glimt av moro, men du føler aldri at du blir en del av festen.
| 0
|
100930
|
Plateanmeldelse:Gaz Coombes - «Matador»
Super-Gaz.
Kunne det friste med et soloalbum fra vokalisten i et av de nå mer glemte bandene fra britpopens Adecco-liga?
Ja, det kunne visst det.
Det var urettferdig at Supergrass ikke rykket opp til A-laget da det kokte som verst på midten av nittitallet; de to første platene deres var fullt på høyde med alt Blur, Pulp og Oasis foretok seg.
«Matador» er også flere hakk bedre enn soloplaten Damon Albarn døllet oss med i fjor, for ikke å snakke om Gallagher-brødrenes vaklende forsøk på ikke å gjenforenes.
Coombes solosound er ikke milevis fra gamlebandet, men det er hans rufsete røst og episke melodiføring som er mest gjenkjennelig.
Musikalsk er han åpen, ærlig, viktig og riktig på omslaget, et speilvendt «Heroes» – det er langt på vei en Bowie-hyllest, dette.
Det medfører både storslagne ballader i «Hunky Dory»-stil, stjernestøvete rocklåter i Ziggy-gaten og en del dunkel Berlin-motorikk.
Referansene blir hakket mer kontemporære også; den emosjonelle tyngden i «Detroit» og «Needle's Eye» har mye til felles med Smashing Pumpkins fra tiden da Billy Corgan var i kontakt med sin feminine side.
Mens «Seven Walls» er et vakkert ekko av «OK Computer».
Innimellom blir lydbildet noe overlesset, men ikke nok til å ta glansen fra en av de mest overbevisende – og overrumplende – platene vi får høre i år.
BESTE LÅT:
«The English Ruse»
| 1
|
100931
|
Filmanmeldelse:Hacking på det jevne
B-action fra tidligere mester
Han er ikke din vanlige anemiske, bebrillede Hollywood-datahacker Nick Hathaway i denne «cyberthrilleren» fra Michael Mann («Public Enemies», «Heat»).
I Chris Hemsworths skikkelse er hackeren denne gang en handlekraftig muskelbunt med damedrag.
Og selv om det er (noe oppskrytte) Mann som regisserer ham, kunne han kommet ut av hvilken som helst b-actionfilm.
I «Blackhat» soner han for datakriminalitet, og i likhet med Gavin i «House of Cards» må han motvillig bistå FBI da en global hackerliga lager baluba ved et kinesisk kjernekraftverk – og like etter får tallene i kok på børsen i Chicago.
Det viser seg at koden som er brukt ble skrevet av Hathaway selv, sammen med hans gamle kinesiske college-venn Chen Dawai, som siden har svingt seg oppover i det kinesiske forsvaret.
Jakten på den globale hackerligaen (vaskeekte tegneserieskurker alle som én) sender dem Asia rundt - det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå hvor pengene har kommet fra til denne produksjonen.
Vi kjenner igjen Michael Manns melankolske sveip over storbylandskaper med neonlys og skyskrapere, og noen av actionscenene dirrer av nerve.
Dessverre er det ikke så fryktelig mye mer minneverdig å ta med seg fra «Blackhat».
Til det er manuset altfor generisk og scenene med overvåking av skjermer akkompagnert av trøttsom «teknoprat» altfor mange.
Følelsen av at noe fryktelig ille står på spill når ikke ut av lerretet – «Blackhat» er overraskende konvensjonell actionfilm.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
100932
|
BEST I TESTDen beste lyden
Med stereohøyttalere har Argon-radioen en fordel, og med Spotify Connect i tillegg til digitalradio, får man mye for pengene her.
Pluss:
Kraftig og fyldig lyd med god dynamikk og full kontroll fra smartmobilen, gjør Argon-radioen til et meget godt kjøp.
Minus:
Veldig små knapper og slank mellomtone, er det eneste vi trekker for.
De fleste bordradioer er stereoradioer, men med en monohøyttaler.
Argon-radioen iNet3 er et av få unntak, som har to 76 mm høyttalerelementer på hver sin side av en skjerm, og en rekke små knapper.
Men som de fleste i testen, kan den styres fra en app på smartmobilen.
Ikke nok med det, den har Spotify Connect, slik at du kan strømme musikk fra Spotify-appen på mobilen din rett til Argon-radioen.
Den har ikke Bluetooth-strømming, så Spotify og nettverksavspilling er eneste måten å strø mme musikk til Argon-radioen på.
| 1
|
100939
|
Operaanmeldelse:Carmen er Carmen
Operaens nye «Carmen» er strålende både musikalsk og visuelt, og sangerne passer i rollene som hender i hansker.
Historien er det tynneste.
En hver ny versjon av operaen «Carmen» er spennende, og en hver ny oppsetning av regissøren Calixto Bieito er interessant.
Forestillingen er ikke helt ny, riktig nok, den hadde premiere i Spania i 1999, men premieren i Bjørvika fant sted fredag kveld.
To sangerlag alternerer, og premierekvelden fylte serbiske Katarina Badic rollen som Carmen på en enestående måte, både vokalt og scenisk.
Det er sjelden man opplever en sanger som fyller sin rolle så godt med stemmen, og i tillegg har et utseende, en utstråling og framtoning som matcher rollefiguren så til de grader.
Hun var Carmen, rett og slett, det var helt fantastisk å oppleve.
Men også Henrik Engelsviken som Don José gjorde en glimrende figur, nesten en slags psykopat.
I det hele tatt var det et knallsterkt sangerlag.
Scenebildene bygges langt på vei opp av menneskene, som det er mange av, i alle slags fargerike klær.
Sigøynerne kjører i Mercedeser fulle av pikk og pakk.
Bieito har lagt handlingen til ca. 1970, under eller rett etter Franco-regimet.
Diktaturet ligger der, mannssjåvinismen likeså.
Vulgære soldater i bare overkropper brauter seg fram, det er fyll og spetakkel.
Carmen er ikke en så utpreget femme fatale som hun noen ganger kan være, men hun sjekker opp Don José på få minutter for så å fordufte og kommer og går som det passer henne.
Bieto har strøket en god del, og resultatet er at vi sitter igjen med det helt essensielle rundt kjærligheten, friheten og døden.
Det er vel og bra, men alt dette til tross, jeg er av dem som ikke lar meg rive helt med av det som skjer handlingsmessig.
Forflytningen til moderne tid gjør selvfølgelig at det er mange aktuelle spørsmål som reiser seg, men det gjør også at historien mister det nesten mytiske perspektivet.
Og dermed er det først og fremst musikken og de visuelle inntrykkene scene for scene for gjør denne forestillingen god.
Orkesteret spiller gnistrende, velformulert og klangfylt.
Katarina Badic er som sagt enestående i rollen sin, hun synger fantastisk vakkert og henne som karakter er det ikke vanskelig å bli fascinert av.
Egentlig er hun verdt billettprisen alene.
| 1
|
100940
|
Teateranmeldelse:La den rette komme inn
STAVANGER (VG)
Vampyrer har vært en åpenbar mangel på norske teaterscener.
Det blir man klar over i kveld!
LA DEN RETTE KOMME INN
Det er Rogaland teater som er på bittet:
Sceneversjonen av John Ajvide Lindqvists roman, senere filmregissert til kultstatus av Tomas Alfredson i 2008.
La det bare være sagt:
Rogaland teater lager en horribelt god forestilling!
Det handler om mobbeofferet og på alle måter forsømte Oskar, som i møte med vampyren Eli både får satt hele sitt liv i perspektiv.
Og dessuten adskillig kraft til å mestre den tilværelse alle andre forsøker å knuse.
Kan hende høres dette forferdelig sosialrealistisk ut.
Det er helt motsatt!
Poetisk, fantastisk, groteskt og ømt flyter det hele avgårde som den mest givende av alle skrekkhistorier.
Kulissenes effektive illusjon av uendelighet rammer inn to hovedpersoner med helt usedvanlige prestasjoner:
Kristian Berg Jåtten med en uforfalsket og rått stødig barnlighet, Ingrid Rusten som den kjønnsløse, temperaturløse, aldersløse og vektøse vampyren Eli, med alt for store viten og alt for stort anlegg for ondskap.
Begge lengter, begge vil finne en vei ut av håpløsheten.
Og det gjør de - så blodet spruter og hodene triller.
Det er ikke engang alt for grotesk:
Midt i all voldsomheten finnes en varme og varhet og humor, en balansegang som kun er mulig å ivareta med en spennende og gjennomført kvalitetstekst, fremført av et ensemble med enorm trygghet.
Stemningsskiftene mellom det lavmælt, fortrolige og de ville, bloddryppende scenene der man virkelig føler at absolutt alt står på spill, faller ikke et øyeblikk utenfor rammene omkrig et relevant og fantasieggende spill om kampen mellom det onde og det gode - inne i menneskene og vampyrene, og rundt dem.
Det er fantasi og frodig realisme i en sømløs og storartet forestilling!
| 1
|
100942
|
Jonas Fjeld:«Du eller jeg»
Kongen av Konnerud føler seg kanskje på bortebane her, men som han sa; jeg fant et refreng til slutt.
Fjeld klarer å skape skarpe kanter av hiphop-vers som – for han – neppe høres melodiske ut i utgangspunktet.
Og for alle som har lært å elske Jonas Fjeld gjennom de rolige, milde leirbålsvisene hans, må det være fantastisk å høre at mannen så avgjort har rock-foten intakt, at han gjennom rocken tar vare på både mørket og sutringen i originalen av denne låten.
Og det var jo faktisk gjennom rocken at Dr.Fjeld trampet på karrierejorda først.
| 1
|
100943
|
Inger Lise Rypdal:«Glir forbi»
Hvilken sødemfylt versjon, hvilken overraskelse!
Inger Lise forvandler seg til en pop-rappens dronning når hun gjør OnklP & Jaa9s største hit med en varme og fravær av likegyldighet som originalen mangler (hvilket for øvrig nettopp er det som gjør den til en umiddelbar hit!).
Med litt nyskrevet toten-tekst og kontekst nærmer Inger Lise seg en ny hit med en låt som allerede har vært en stor hit.
Hennes nye versjon er intet mindre enn en norsk toten-pæl i møtet mellom pop og hiphop!
| 1
|
100944
|
Thom Hell:«Uten grunn»
Hva skjer?
Først får vi en åpning på programmet så sterk at den slår det meste som er vist i «Hver gang vi møtes»-sammenheng, deretter våkner Thom Hell endelig til liv…
Vi har savnet formidleren Hell hittil, but Hell’s back now!
Hans lille, dynamiske genistrek er at han viderefører mesterklassen i arrangementene – som gjerne er lyse og solfylte, som her – mens han samtidig beholder desperasjonen og fandenivoldskheten til originalen.
Koblingen av disse to ytterpunktene avslører et talent med raus bredde i uttrykket.
Her heter han Thom Hell.
| 1
|
100945
|
Silje Nergaard:«Panderosa»
Silje viser eminent hvordan man fint også kan mislykkes når man forsøker å tolke en mann (og en sjanger?) hun ikke aner eksistensen av før hun møter han for en hektisk uke på et gårdsbruk i Østfold.
Denne ska-infiserte debuten til OnklP & De fjerne slektningene – kanskje det største rock-navnet i Norge i 2014 ved siden av beslektede Oslo Ess, men som skandaløst ble helt forbigått av «bransjeprisen» Spellemann – er omgjort til tango, den røffe gatesmartheten i originalen er forvandlet til elegant dansemusikk under lysekroner.
Anti-bannende Silje er som alltid feiende elegant, men i denne sammenhengen; feiende gammeldags.
| 0
|
100947
|
Bokanmeldelse:Hanne Kristin Rohde:
«Bare et barn»
–
Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken, mener VGs anmelder om Rohdes andre krimbok «Bare et barn».
Den tidligere politikvinnen Rohde må kunne sies å legge skrivingen sin tett opp mot en gjenkjennelig virkelighet.
Bokens kvinnelige hovedperson, Wilma Lind, er leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser.
Akkurat slik Hanne Kristin Rohde i sin tid var.
Hun, altså hovedpersonen, må også slåss mot dårlige ledere, trange budsjetter og manglende prioriteringer av ansvarsfeltet.
Akkurat slik det også er grunn til å tro at Rohde i sin tid gjorde.
Men gjenkjennelighet er som kjent ikke nok til å skape god spenningslitteratur.
Det må også være et visst litterært preg over fremstillingen, et minimum av dybde i personskildringen og ikke minst en variasjon av virkemidler for å ivareta fremdriften.
Og en troverdighet i historien som fortelles, slik at leseren kan godta at intrigen utvikler seg i den retning forfatteren vil.
Ikke mange av disse kravene kan sies å bli tilfredsstillende fylt av Rohde.
Anslaget er ellers engasjerende nok:
To gutter av afrikansk herkomst blir funnet døde ved Frysja i Oslo.
Politiet har grunn til å mistenke drap, og innkaller til pressekonferanse i Politihuset.
Midt under pressekonferansen avfyres det skudd, og en politiadvokat samt en kvinnelig journalist blir drept.
Tilsynelatende er det en annen kvinnelig journalist som har drept begge, men hun nekter å forklare seg.
Mens denne mildest talt sensasjonelle hendelsen skal etterforskes av andre, konsentrerer vår heltinne Wilma Lind seg om de to avdøde guttene.
Og, hold deg fast kjære leser:
Det er en forbindelse mellom sakene!
Jeg røper vel ikke for mye hvis jeg forteller at det skal handle om manglende oppfølging av forsvunne asylsøkerbarn, og onde menneskers utnyttelse av de aller mest sårbare blant oss.
Og se om ikke Rohde også har fått plass til både intriger på politikammeret, politisk taktikkeri og en påtrengende frilansjournalist som viser en sterkt overdreven interesse for Wilma Linds person.
I det hele tatt er det som om Rohde, i stedet for å tenke ut en virkelig original og sterk intrige, bare pøser på med effekter og velkjente ingredienser fra kriminallitteraturens midterste hylle.
Til slutt blir deler av både handlingen og personskildringene så forutsigbare at det tangerer grensen til det komiske.
Dessuten er det altfor mye preiking.
Det meste blir grundig forklart minst tre ganger, i form av oppstyltede og kunstig deklamatoriske dialoger.
Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken.
| 0
|
100948
|
TV-premiere:Fine deltakere, suspekt konsept
TV3s nyvinning tar «rydder opp»-genren et steg videre, og kunne fått tittelen «Bertrand rydder opp i hue».
Bertrand hvem, spør du kanskje?
Erik Bertrand Larssen er en av landets mest profilerte mentale trenere får vi vite, første googletreff sendte meg til en artikkel om et boligkjøp i Holmenkollåsen til 75 millioner kroner.
Suksessrik type dette altså, mest brukt av næringslivsledere som vil ENDA høyere opp i systemet, toppidrettsutøvere som vil nå ENDA mer hårete mål.
Inntil nå, for i «Bertrands metode» skal nemlig «vanlige folk» få kjenne hvordan det er å ha følge av en mental innpisker i hverdagen som roper «elsk deg selv» til du selv tror på det.
Bertrand skal hjelpe de heldige utvalgte fra TV3 til å «endre mentalt fokus» og lover at du vil prestere bedre på områdene de har satt seg fore å forbedre.
Første deltaker er Odd som beskriver seg selv som «småfet, uøkonomisk og generelt lite glad».
Bertrand hånler selvgodt og sier han «får litt vondt av ham» ved første møte.
Jobben kan begynne – og Bertrands metode kan fremstå banalt enkel:
Odd må kjenne på «godfølelsen», og får kjøre Porsche i full fart.
Så litt fysisk fostring akkompagnert av høylytt «peptalk» som fra sofakroken nok kan oppleves som litt ufrivillig morsomt.
Men metoden virker på kjernekaren Odd.
Vi heier på ham like mye som vi heier på Camilla i episode to, og castingen er i hvert fall uovertruffen.
Odd og Camilla er deg og meg, det er deres kamp som lager øyeblikkene av god TV.
Men hva skal man ta med seg ellers fra «Bertrands metode» annet enn den gigantiske reklameplakaten serien er for programlederens svindyre tjenester?
Inspirasjonen serien kan bidra med for oss andre sofagrisene er litt begrenset i og med at det er meget individuell oppfølging han kommer med.
Og siden du antakelig bør ha toppleder-lønn for å ha råd til en dose «Bertrands metode» i virkeligheten, oppleves kanskje programserien som litt demotiverende «smuler fra de rikes bord».
| 0
|
100949
|
Bokanmeldelse:Maria Navarro Skaranger «Alle utlendinger har lukka gardiner»
Hun er bare 20 år.
Men du bør ta forfatterdebutant Maria Navarro Skaranger på fullt alvor.
«Alle utlendinger har lukka gardiner» er en debut som vitner om et talent med noe viktig på hjertet.
Romanen skiller seg ut ved at den skildrer livet i et hjem med første- og andregenerasjons innvanderere.
I tillegg er språket 100 prosent gjennomført på en type mellomnorsk, en slags kebabnorsk, hvor det lånes ord og uttrykk fra andre språk.
Handlingen er lagt til Oslos østkant i nær fortid, mens ungdommen fremdeles chattet på MSN og serien «One Tree Hill» var pop på tv.
Mariana går i 8. klasse i en bydel hvor kun et fåtall av elevene er «poteter», et slanguttrykk som brukes om personer med norsk opphav.
Språket til hovedpersonen Mariana har gjerne en annen syntaks og andre «feil».
Hun kan for eksempel rote med preposisjonene:
«Snakka på telefonen» og «gikk i verandaen».
Eksempel på feil ordstilling:
«I forrige uke det også begynte ny runde med ramadan, så i dag vi bare var åtte personer på gymmen», eller «Wollah det nesten var sykeste slåsskampen på skolen i dag».
Skole, venner og forelskelse står sentralt i Marianas hverdag.
Men hjemme er det et større alvor som lurer i bakgrunnen.
Storebroren Alvaro sitter i fengsel.
For hva, fortelles ikke, men bare antydes.
Samtidig som storebroren får større plass i fortellingen, begynner lillebroren å få mareritt.
En annen som kanskje også har mareritt, men som vi ikke kommer så mye under huden på, er Marianas far.
Han har sittet i fengsel i Chile før han kom til Norge.
Dette alvoret, som ikke eksplisitt fortelles, gir romanen en nødvendig tyngde.
Språket kan fremstå som rotete, men fremhever Marianas liv:
Uryddig, kaotisk, full av følelser og kraftuttrykk, akkurat slik man er i den alderen.
For eksempel kan hun si:
«til slutt jeg ble så sint nesten munnen min ikke funka».
Det er naturlig å lese «Alle utlendinger har lukka gardiner» opp mot svenske Jonas Hassen Khemirs debutbok «Et øye rødt», som ble oversatt til norsk i 2005.
Denne romanen fikk voldsom oppmerksomhet i hjemlandet.
Navarro Skarangers debutbok har også potensiale til å vekke oppsikt og ikke minst fenge unge lesere.
Det vil i alle fall være fortjent.
Debuten er uredd, original og en liten fest å lese.
Samtidig er ikke dette «den store innvandrerromanen» mange venter på.
Til det er boken for knapp.
Men Navarro Skarangers debut kan være en viktig døråpner for flere bøker med en multikulturell hovedperson.
| 1
|
100951
|
Plateanmeldelse:Björk - «Vulnicura»
Døende forhold i albumformat.
(One Little Indian/Playground)
Etter å ha fokusert på kloden i noen år, flytter Björk fokus over på seg selv.
Hennes åttende er historien om bruddet med Matthew Barney.
Låtene er plassert i forhold til bruddet, men ingen representerer selve kræsjet.
For de som forventer at «skilsmisseplate» har fått henne til å gi etter for alle som savner pop-Björk (sist sett i 1995):
Hun er ikke her heller.
Med hjelp fra «Yeezus»-produsent Arca og soveromselektroniker Haxan Cloak er dette blitt det vondeste og mest intense islendingen har skapt.
Smertefulle beats, mørke strykere som blir bevisst ustemt, strukturer som krever tid og tålmodighet, akkurat så hjerteskjærende som slikt er.
Dramaturgien er som et svangerskap.
Første låt tar til ni måneder før bruddet, med tvilende vokal og forførende strykere.
Siste daterte låt ni måneder etter.
Etter hvert som man nærmer seg det uunngåelige nedslaget blir lydene hardere, vondere og nesten uforståelige.
Antony Hegarty gjester, helt unødvendig.
Dette er på alle måter bare Björks sorg.
BESTE LÅT:
«Black Lake»
* Albumet er kun tilgjengelig på iTunes inntil videre.
Øvrig slipp er ventet i mars.
| 1
|
100952
|
Plateanmeldelse:Razika - «Ut til de andre»
Det tøffe tredjealbumet er Razikas beste til nå.
«Ut til de andre»
(K.
Dahl Eftf./Warner)
Der debuten «Program 91» (2011) hadde et kokett bilde av et sett knær og dertil hørende legger på omslaget, og oppfølgeren «På vei hjem» (2013) et klassebilde fra barneskolen, er svart-hvitt-fotografiet som pryder
«Ut til de andre» tøffere:
To never som møtes, solidarisk, over blankpussede sko.
For dem som ikke måtte ta hintet, kan presseskrivet hjelpe.
«Samtlige bandmedlemmer [har] vært gjennom brudd med kjærester», heter det medievennlig («du vil ikke TRO hvor mange kjærester Razika har slått opp med siden sist!»).
Det er godt å registrere at bergenskvartetten kan banne og spytte på fortauet.
På et album som ganske riktig vektlegger «poppunk» i større grad enn de to tidligere utgivelsene.
Men som også – slapp av – til fulle viser at Razika ikke har glemt gamle kunster.
«Gutten i dongerijakken» er bare ett av kuttene som demonstrerer gruppens sjeldent gode håndlag med sekstitallsstenket «puppy love»-pop.
Kompet er bløtt, duvende.
Maria Råkils Telecaster-akkorder er dynket i lengselsfull romklang.
Koret drømmer seg bort i henført forelskelse, mens Marie Amdam prøver å snakke med en gutt, men fikserer på hendene hans og har problemer med å konsentrere seg.
Det er mer slikt.
«Syndere i sommersol», for eksempel, med sin gromme «Heatwave»-bass og sitt Motown-komp, ble sluppet som singel i fjor sommer, og er Razikas mest yrende løfterike sang til dato.
Det gjør nesten litt vondt å høre den midt i mørkeste januar.
Heller ikke de mer hissige sangene mister popmusikken og de fengende refrengende av syne.
Innledende «Faen ta deg» er rene ord for penga:
«Om du ikke vil ha meg/Så vær så god og faen ta deg».
«Kjedelig» er på sin side et herlig «bitchy» sjalusidrama.
Det samme kan sies om avsluttende
«Når alle sammen går, går du etter», en betimelig kritikk av saueflokkmentaliteten i hipsterkulturen («alle har like klær på»).
Sistnevnte kommer med et mellomparti der Razika tillater seg å bråke og tøye grensene sine.
Apropos det:
Bandet låter knallbra hele veien.
Kompet er både tungt og «tight», og pynten – Råkils melodiske små gitartemaer, Amdams svært gjennomarbeidede korarrangementer – doseres med mesterhånd.
Mest forfriskende av alt er det at bandet aldri resignerer.
Razika er fortatt så unge, heldiggrisene, at selv skuffelsene deres – alle de teite kjærestene – blir til drivstoff for fandenivoldskhet og livskraftig energi.
BESTE LÅT:
«Syndere i sommersol»
| 1
|
100953
|
Film:Styggvakkert samtidsdrama
Det er stygt å se når makt knuser menneske.
Styggvakker er også denne gripende russiske filmen
Filmen gir et skarp og beskt bilde av de grumsete og rå forhold som råder i vårt store naboland.
Korrupsjon, maktmisbruk og vold kombinert med desillusjoner og mengde av vodka; det er den lite lystige røde tråd i denne triste, men særdeles velspilte og godt fortale historien.
I et forblåst samfunn ved Barentshavet sitter en mann, Kolja, og vil beholde huset sitt.
Stedets borgermester har andre hensikter med stedet, og Kolja må skaffe advokathjelp – en gammel venn fra Moskva som har informasjon om borgermesterens lyssky virksomhet.
Det hjelper imidlertid lite å ha retten på sin side, når samfunnet er så gjennomsyret av korrupte og kyniske personer i alle ledd, inkludert politi, domstol og kirke.
Enhver optimisme smadres av en arrogant overmakt.
Kanskje ikke så rart da at det vesle som finnes av gledes-spirer, og den langt større tristessen kontinuerlig marineres i mengder av vodka.
Regissør Zvyagintsev formidler dette med intensitet, storslåtte symboltunge naturbilder.
Tittelen «Leviathan» henspiller på sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud (fra Jobs bok).
Filmen har en nerve som både viser det store samfunnsbildet, men som også får meg seg i detaljer når det gjelder enkeltmenneskets lille kamp med seg selv – og med hverandre.
Koljens egen familiære situasjon veksler mellom det ømme humane og det nitriste hjerteskjærende.
Enkeltscener mellom den farlig maktsyke borgermesteren, ufyselig godt spilt av Madyanov, og stedets biskop, er en skarp ironisk studie i maktkonstellasjoners utnyttelse av hverandre.
Dette er rystende samtidsskildring uten filter.
| 1
|
100954
|
Filmanmeldelse:«Gentlemen»
Stilsikker svensk paranoia-nostalgi i en temmelig rotet blanding.
Sverige.
Regi:
Mikael Marcimain.MED: David Dencik, David Fukamachi Regnfors, Pernilla August, Ruth Vega Fernandez, Magnus Krepper, Sverrir Gudnason, Pass Martin, Sven Nordin.
Det var i 1980 23-åringen Klaes Östergrens roman «Gentlemen» slo ned som en litterær bombe i Sverige og i det bokklubbelskende Norge; en bråkjekk, pulserende og frekk generasjonsroman fra Stockholm på slutten av 70-tallet.
Östergren ble litteraturens svar på musikkens Ulf Lundell.
Intet mindre.
Det handler om en ung forfatterspire, som via forfall og nysgjerrighet glir inn i et slags vennskap med en viss mystisk Henry Morgan, bokser og jazzpianist.
Sammen lever de sanseløst uteksperimenterende i Stockholms high end.
Basen er Henry Morgans antikvariske kjempeleilighet i sentrum der «natten er en alltid nærværende mulighet».
Døgnet rundt.
Morgan er mystisk.
Hans kjærlighet til rikmannselskerinnen er mystisk.
Hans poetlillebror Leo virkelig vrak-mystisk.
I det hele tatt:
Forfatterspirens omgivelser er begrepsmessig kvikksand, spriten vannverks-vanlig og de filterløse sigarettene kjedenytt.
Alt mens alle forklaringsmodeller for allting forsøkes og forkastes.
Tidsskildringene er fantastiske.
Og en god stund bevares dragningen i historien, rett og slett fordi man søker forklaring.
Litt hjemlighet finnes selvfølgelig også med Sven Nordin som forlagssjef og fire sekunder Hege Schøyen i hennes minste rolle noensinn.
(For det var vel Hege??)
Filmens hovedproblem er at svært lite blir forklart.
Og slik skal det visst være.
Men det er til å miste tålmodigheten av!
Og litt for sent går det opp for en arm norsk seer, at dette først og fremst er et svensk tidsbilde av sære mennesker i en sær periode, der alle nytelser er tillatt og alt styres av mektige bakmenn.
Svensk syndefull årgangs-paranoia, med andre ord.
Og en god innføring i grunnlaget for svært mye svensk samfunnskritisk krim etter 1980.
Filmen skal også bli TV-serie, som også skal inkludere Östergrens «Gentlemen»-oppfølger, «Gangsters» fra 2005.
Kan hende det blir mer helhetlig med dette.
Inntil da må vi altså klare oss med et spritdynket, sigarett-røyket, gammelplysjmøblert filmbilde av middels interesse.
JON SELÅS
| 0
|
100956
|
TV-anmeldelse:Kjendissutring i sumpen
Kjeklingen kjendisene imellom redder ikke «Dropped» fra å være en pen, men nokså kjedelig realitykonkurranse.
«Dropped – heltenes kamp»
Norsk kjendisreality i 10 deler
TV 2 onsdager kl. 20.00
Høstens «Skal vi danse»-suksess og årets «Mesternes mester»-seertall, viser at det fremdeles er nordmenn igjen som synes det er gøy å se kjendiser settes på ulike prøver.
Men er vi klare for nok et «nytt» format som oppleves som en krysning av flere du har sett før?
I «Dropped – heltenes kamp» slippes ti idrettskjendiser på ulike øde steder på kloden, deles inn i to lag, og må så fort som mulig finne fram til sivilisasjonen uten medbragt mat, kart eller kompass.
Laget som kommer sist må sende én deltaker hjem.
Gjenkjennelsesbjellene som kimer høyest er «Mesternes mester», «71 grader nord» og «Amazing Race».
Betegnende nok for vår tid, menes med «sivilisasjon» nok strøm til å lade opp telefonen så de kan ringe hjem.
Og «hjem» er programleder Dag Otto Lauritsen.
Han har to gir: gira og supergira, og holder til på en basecamp hvor han holder øye med deltakerne via GPS-sporing, og snakker med en kjentmann på uforståelig engelsk om farene som lurer.
Slanger i sivet
De ti tidligere medalje- og tittelsankerne som har meldt seg til blodslit denne gang, er syklist Kurt Asle Arvesen, langrennsløper Anita Moen, bokser Ole Klemetsen, skiskytter Gunn Margit Andreassen, snowboardkjører Stian Sivertzen, fotballspiller Christer Basma, kickbokser Tonje Sørlie, sandvolleyballspiller Nila Håkedal, håndballspiller Kjersti Grini, og alpinist Finn Christian Jagge.
I første program blir de med bind for øynene fraktet til et av Argentinas største sumpområder.
Der får de beskjed om å se opp for krokodiller, giftige slanger og farlig fisk, og får tildelt én lokalkjent per lag, som ikke får si noe om retningen de velger, men som kan fortelle deltakerne hva de kan spise og hvordan de skal unngå livsfare.
Noe av problemet med de første episodene er at det grønne sumplandskapet er så ensformig.
Å se de ti gå og gå og gå, vasse og svømme litt og gå og gå og gå rett fram, er ikke spesielt spennende.
Det til tross for iherdig klippeinnsats med nærbilder av slanger som bukter seg i sivet og dundrende musikk som insisterer på å få opp seerpulsen.
Heller ikke Dag Ottos forsikring om at «Dette er rått!» eller hans gjentatte understrekning av at «Dette blir veldig spennende – nå jager lagene hverandre», mens han peker på to prikker på satellittkartet, skaper sitring i synsnerven.
Det som gir mest gnister er den interne gneldringen i lagene.
Aktive og tidligere toppidrettsutøver er naturlig nok både individualister og sterke personligheter.
Og det er gøy å se Grini fremstå som en totaloverkjørende diktator og høre Knut Asle si tørt «Kjersti Grini utmerker seg som en god leder.
I hvert fall en leder».
Og det er moro å høre Ole Klemetsen prøve alle unnskyldninger for å unngå å ta en kurs der de blir våte - midt i en sump.
Det holder likevel ikke til å beholde seeroppmerksomheten en drøy time av gangen, når det mest spennende er den korte konkurransen innledningsvis som deler opp lagene, og småkonkurransene som avgjør hvem som sendes hjem til slutt.
TiI tredje episode varsles det ville fjell – noe som kan gi mer visuell vellyst.
Men i de innledende episodene får vi ikke se idrettsheltene spille på sine ulike styrker eller svakheter, vi får bare se dem gå i flatt, fint landskap og krangle.
Det er helt middels underholdende.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
100957
|
Plateanmeldelse:Sleater-Kinney - «No Cities To Love»
Etter ti år:
Mer kamprock med hevet knyttneve fra Amerikas siste store punkband.
«No Cities To Love»
I 2005 kronet trioen Sleater-Kinney karrieren med «The Woods», et album så intenst at det så godt som sto i flammer.
Det var overraskende da de la inn årene etterpå.
At de nå er tilbake, føles forutbestemt.
Sleater-Kinney spant ut av «riot grrrl»-scenen på nittitallet, et feministisk og idealistisk alternativ til nihilistisk grunge på den ene siden, og «slackerindie» à la de steine, nonchalante Pavement på den andre.
Sleater-Kinney mente det, mann.
De slo et slag for rock som en «jenteting», ja visst.
Men aller mest slo de et slag for rock, punktum.
På scenen kanaliserte de klassikerne.
Trommeslageren Janet Weiss slo kraftfullt, som John Bonham og Keith Moon.
Gitaristen og vokalisten Corin Tuckers kokende vibrato ga dem et voldsomt sjeledrama.
Den uforlignelig coole Carrie Brownstein sparket med bena og spilte vindmølleakkorder som Pete Townshend.
I de ti årene siden «The Woods» har Tucker gitt ut soloalbum.
Brownstein har konsolidert sin allround-indiegudinnestatus med TV-sketsjkomedien «Portlandia», en selvironisk satire over hipsterkulturen.
I 2011 ga hun (og Weiss) ut plate med bandet Wild Flag.
Også det et hyllestalbum til rock som en kraft i kulturen.
Men det manglet elementet av akutt nødvendighet som så til de grader hadde preget Sleater-Kinney.
Som D’Angelos «Black Messiah», helt uten sammenligning for øvrig, tar «No Cities To Love» opp hansken som om det var den mest naturlige ting i verden.
Albumet styrer unna de mest benknusende tendensene på «The Woods», og plasserer seg et sted i nærheten av den epileptiske rocken på «Dig Me Out» (1997).
Det er kjapt og konsist – ti låter, 33 minutter.
Samspillet de to gitaristene imellom er uttrykksfullt og ubehandlet, ikke ulikt Televisons, med spor av den mer intrikate stilen de introduserte på «One Beat» (2002).
Kontrapunktvokalen mellom den hikkende Brownstein og den følelsesstinne Tucker er på plass.
Mangelen på distanse likeså.
Sleater-Kinney skriver ublu politisk om kollektivisme versus kapitalisme og samhold mot overmakten.
Musikk å okkupere Wall Street til.
Musikken er spiss, men full av «hooks».
Den banker inn poenget:
Disse tre gjør sine beste ting sammen.
En fabelaktig nystart.
«No Cities To Love» sparker seg lidenskapelig inn i teten på den korte listen over ett hundre prosent vellykkede, ikke-forserte «comebackalbum».
Kanskje helt til topps.
BESTE LÅT:
«A New Wave»
| 1
|
100958
|
Plateanmeldelse:Belle And Sebastian - «Girls In Peacetime Want To Dance»
Kjære, jeg synthet barna.
Belle And Sebastian
«Girls In Peacetime Want To Dance»
For tjue år siden var Belle And Sebastian vennlig, melankolsk visepop fra 1968.
Senere har de tilpasset seg verden ut fra et parallellt univers der de nå rundt regnet er kommet frem til ca. 1989.
Det beytr at de fortsatt lager vennlig, melankolsk visepop, men hengir seg plutselig til vennlig, melankolsk synthpop.
Særlig vi som trodde de hadde mistet alt på forrige album, elendige «Write About Love» (2010), bør være positivt overrasket.
Bassgangene deres har ofte har vært dansbare, men sjelden så Saint Etienne-fristende som her.
Til og med noen av de mer typete låtene, som «Ever Had A Little Faith?», virker friskere og mer inspirerte.
For etter hvert blir dette mer enn bare en fiks drøm om trommemaskiner, der bandet faktisk evner å komme seg forbedret ut av sin tidligere kreative stagnasjon.
Dessuten har de med den eneste discolåten om Sylvia Plath du noensinne vil behøve.
BESTE LÅT:
«Today (This Army’s For Peace)»
| 1
|
100960
|
Teateranmeldelse:En engasjert folkefiende
BERGEN(VG)
Det er en ensom, refsende og engasjert Dr. Stockmann som går til frontalangrep mot alt og alle som lefler med sannheten.
Og det inkluderer de fleste: media, politikere, grasrot-flokken – ja kort sagt hele den kompakte majoritet i det han kaller vårt neokapitalistiske lykkeland.
Et land der man gjerne sorterer vekk de som ikke helt passer inn.
Den Nationale Scene
Regissør Victoria Meirik har i samarbeid med forfatter/dramatiker Øyvind Berg bearbeidet Ibsens stykke om legen som stemples som folkefiende fordi han ikke klarer å fornekte sannheten.
I dette tilfellet dreier det seg om en bys badeanstalt, som tilføres vann fra rør fulle av gift.
Da det går opp for de styrende organer at dette vil koste flesk å få rettet opp, foretrekker de å skyfle den pinlige affæren under teppet.
Men dette kan Dr. Stockmann overhodet ikke akseptere.
Den språklige oppdateringen fungerer godt.
Det gjelder især legens tale under folkemøtet, som her er blitt til en pressekonferanse på et hotell.
Vi – publikum i salen – er tilhørerne, sammen med legens egen bror, i denne oppsetningen en kynisk byrådsleder, og representanter for media som uavlatelig snur kappen etter vinden for å være på parti med opinionen.
Ibsens krasse angrep på pressen har mulig bakgrunn av den nokså negavtive omtalen i nordisk presse av hans Gengangere, et stykke han skrev ett år før En folkefiende.
At dagens redaktører er så ryggesløse som stykkets redaktør Hovstad (forøvrig utmerket spilt av Jon Ketil Johnsen), kan virke noe overdrevet.
Ytringsfrihet står sterkt nå til dags, men en solid klikkvinner som gleder «den kompakte majoritet» på nettet er heller ikke å forakte.
Stig Amdam i rollen som Dr. Stockmann tordner, raser og gløder av engasjement.
Talen han holder på sin pressekonferanse er langt utover Ibsens ord, men de løfter dramatikerens skarpe observasjoner om maktarroganse og opportunisme til et flammende innlegg med referanser til nåtid, som gir forestillingen sitrende nerve.
Sentralt i handlingen er hotellets elegante basseng.
Rundt bassenget beveger Stockmanns opponenter seg som lobbyister med både skjulte og åpne agendaer.
De er åle-sleske representanter for en giftighet Stockmann anser som enda farligere enn den i vannrørene.
Dr.
Stockmann har idealismen og trassen til Ibsens Brand.
Men der Brand er steil og nærmest hard, er Dr. Stockmann full av lidenskap og varm entusiasme.
Og i møtet med «den kompakte majoritet» må det gå galt, også fordi Stockmann ikke er uten en porsjon selvopptatthet og grenser til vanvidd på sin vei mot sannheten.
Anmeldelsen er skrevet etter generalprøven fredag.
Det replikkraske tempoet var iblant utydelig og vanskelig å høre ute i salen.
Jeg håper det retter seg ettersom forestillingen får satt seg, fordi den har både temperatur og engasjement.
| 1
|
100961
|
Inger Lise Rypdal- «Drammen i regn»
Inger Lise er ganske tro mot originalen, selv om den tas enda litt mer
ned, helt til tonene svever mystisk som frostrøyk over Drammenselva en iskald januarettermiddag.
Det er knapt mulig å ødelegge en bauta i den rikholdige Fjeld/Paus-katalogen, og selv om Inger Lise som vanlig viser fin innlevelse, skulle jeg ønske at hun hadde utfordret både låten og seg selv enda mer enn hva som er tilfellet her.
| 0
|
100962
|
Thom Hell – «Hun kom som en engel»
Jeg venter ennå på Thom Hells store forløsning i årets «Hver gang vi møtes»; hittil har han nærmest blitt for respektfull og briljerer mer som arrangør enn som formidler.
Så også med denne Jonas Fjeld-perlen; de tyngste country-sporene er fjernet til fordel for Thom Hells kløktige arrangørgrep som vrir låten inn i pop-landskapet der Hell er mest komfortabel.
Pent og pyntelig og vel så det, men ikke spennende nok.
| 0
|
100963
|
OnklP- «Engler i snøen»
En temmelig annerledes versjon enn duetten som Kurt Nilsen og Lene Marlin serverte i samme program for to år siden.
En rocka og morsom versjon med kul groove, ikke så fjernt fra det onkelen holder på med i samspill med De fjerne slektningene, men med refrenget stampende i ingenmannsland.
Noe av poenget med Hver gang vi møtes er riktignok å lage sine helt egne versjoner, men når en av Jonas Fjelds aller fineste melodier overdøves av instrumenteringen, er det noen som ikke har tenkt helt riktig.
| 0
|
100966
|
Silje Nergaard – «Tordensky»
I kveld sparte de tolkedronningen til slutt…
Silje gjør en utrolig gripende og naken versjon av en allerede flott låt, ikke minst er Ole Paus’ tekst (nok en gang) et mesterstykke.
Silje tar den helt ned, kryper inn i Paus’ tekst og tar momentant eierskap til den.
En kjærlighetsfylt nattasang for voksne som Silje foredler på beste vis – i kveld var hun i en egen klasse!
| 1
|
100968
|
BEST I TEST OneDrive – Skylagring er en del av ditt operativsystem
Microsoft utnytter sin dominans på operativsystemer og kontorpakker ved å gi deg både i pose og sekk.
Microsoft bruker sine to aller sterkeste og mest velkjente våpen i kampen om kundene:
Windows og Office.
OneDrive er innebygget i Windows 8 og 8.1, så har man en nyere PC er man automatisk kunde i butikken.
Bruker du 80 kroner i måneden på betalingsutgaven av OneDrive får man ikke bare 1 TB online-lagringsplass, men også Office 365 til fem datamaskiner – og til fem nettbrett.
Og i tillegg får man 60 minutters månedlig Skype samtaletid.
Microsoft er rausere enn Dropbox og gir hele 6 GB for hver ny kunde, opp til i alt 20 GB ekstra plass.
Har du en Windows Phone eller en Xbox er det OneDrive du skal velge.
Tjenesten støtter naturligvis – og som den eneste – alle Microsofts egne enheter.
Microsoft var de første til å gi sin skylagringstjeneste en Papirkurv-funksjon slik at filer som slettes ved et uhell, ikke er tapt for alltid.
Hastigheten er ikke spesielt imponerende på OneDrive.
En halv time tok det å laste opp en mappe med 1 GB testfiler og 40 minutter tok det å synkronisere den til en annen datamaskin.
| 1
|
100969
|
Google Drive – Lett å bruke med Google-konto
De fleste er kunder hos Google fra før, så gratis lagringsplass er kun et klikk unna.
Akkurat som Microsoft, benytter Google seg av at mange allerede har en Google-konto gjennom firmaets andre tjenester.
Å få Google Drive krever derfor bare at man klikker på Drive i listen over apper på sin Google-konto.
Lettere kan det nesten ikke være.
Fordi Drive er koblet sammen med Google-kontoen, får man 15 GB lagringsplass på nettet, integrasjon med Googles andre tjenester, ikke minst Google Docs, som er en gratis konkurrent til Microsoft Office.
Dokumenter kan, som overalt, deles med andre, og det er ikke strengt påkrevet at mottageren har en Google-konto – selv om det gjør delingen lettere.
Google Drive har en Papirkurv-funksjon, så man har innebygget sikkerhet mot at dokumenter slettes ved et uhell.
Google Drive klarte opplasting av vår mappe med 1 GB testfiler på en halv time, noe som er på nivå med OneDrive.
Synkronisering til en annen PC tok til gjengjeld kun syv minutter!
Google Drive er et glimrende tillegg til Googles palett av gratis tjenester.
Og takket være integrasjonen med Google Docs er det også et verktøy til å samarbeide om dokumenter online.
| 1
|
100971
|
Bokanmeldelse:Hugh Howey:
«Silo»
Denne romanen er blitt kalt både et moderne mesterverk og den neste «Hunger Games» – og VGs anmelder mener den er så velskrevet og spennende at du ikke trenger å være en sci-fi-nerd for å like den.
En enorm underjordisk silo – 145 etasjer dyp – er hjemmet til tusenvis av mennesker.
Her i siloen har menneskeheten levd i mange generasjoner.
Verden utenfor er ødelagt.
Forurensning jaget menneskene ned i siloen i en glemt fortid.
Å bevege seg ut er den sikre død.
Luften er giftig.
Verden utenfor kan menneskene bare observere på tv-skjermer.
Hvordan ble verden slik?
Holder noen sannheten tilbake?
Hva om regimekritikernes verste konspirasjonsteorier viser seg å være sanne?
Med en god porsjon velvilje kan man lese «Silo» som besk samfunnskritikk.
Den refser miljøverstinger og blottlegger metodene til diktatorer.
Konspirasjonsteoretikere vil trykke boken til sitt bryst:
Makten er tjent med å tilsløre sannheten.
Sant å si tror jeg forfatteren først og fremst bruker disse temaene som bakgrunn for en medrivende historie.
Og han lykkes.
Siloens mange tekniske og sosiale særpreg blir aldri overforklart.
Det meste er underforstått.
Historien og menneskene er viktigst.
Det sosiale limet i siloen er i ferd med å forvitre.
Folk er skeptiske til myndighetene.
De mest unnselige blant oss viser seg å være frihetskjempere som kan utløse et opprør.
Bokens første 60 sider ble skrevet som en novelle i 2011.
Da Howey så hvor populær novellen ble, utvidet han den til en roman på over 500 sider.
Tilblivelsesprosessen er også bokens svakhet.
Som helhet bærer den preg av å ha blitt til i rykk og napp.
Når et tema eller en litterær figur er uttømt, flytter Howey fokus – og så er vi i gang igjen.
Innvendingen gjør også at boken aldri blir kjedelig.
Den fornyer seg hele tiden.
Lik en film eller TV-serie hopper den frem og tilbake og skyver deg stadig videre.
Som første bok i en trilogi har «Silo» allerede solgt i millionopplag og er oversatt til 30 språk.
Hollywood har sikret seg filmrettighetene.
Hugh Howey mestret det mange forfattere bare kan drømme om – nemlig å bli styrtrik på å utgi e-bøkene sine selv.
Han droppet forlaget og tjente rundt 100.000 dollar i måneden ved å publisere bøker på nettet.
Da storforlaget Simon & Schuster sikret seg rettighetene, hadde Howey allerede solgt nesten en halv million e-bøker.
Her i landet er det Bazar som skal forsøke å få «Silo» inn på bestselgerlistene.
Vil de lykkes?
Tradisjonelt er Norge et vanskelig marked for fantasy og science fiction.
Men «Silo» har såpass mange kvaliteter at den lett vil treffe (særlig yngre) lesere som normalt ikke ville åpnet en sci-fi-bok.
| 1
|
100972
|
Bokanmeldelse:Ingar Johnsrud:
«Wienerbrorskapet»
Det er ganske enkelt imponerende!
Ingar Johnsrud makter å blåse liv og spenning inn i en ganske så velprøvd sjanger.
En intrige med høyt ambisjonsnivå, et rikt persongalleri og flere tidssprang styres med stødig hånd i mål, så å si uten et eneste kjedelig øyeblikk.
Spennende, men likevel litterært trygt og velkjent.
Hovedpersonen Fredrik Beier er akkurat slik en egenrådig politihelt skal være:
Upopulær blant sjefene, med en dyster personlig historie, et uryddig privatliv, en passe sær og vanskelig kompanjong samt en ny kvinnelig kollega fra PST med eksotisk bakgrunn.
Og selvsagt florerer det av profesjonelle intriger, personlige antipatier og spisse albuer på Oslo politikammer, der Beier hører hjemme.
Historien begynner med den mystiske forsvinningen til en profilert politikers voksne datter.
Etterforskningen leder frem til en lukket kristen sekt, og da starter også for alvor voldsspiralen å snurre.
Vi snakker om en massakre på flere av sektens menn, mens de øvrige medlemmene er sporløst borte.
Sporene peker mot muslimske fundamentalister, men er ikke det i virkeligheten et blindspor?
Parallelt introduseres vi for et mildt sagt nifst menneskelig monster, med flere liv på samvittigheten.
Og som om ikke det var nok, så skal vi til et brorskap av forskere og rasehygienikere i Wien før annen verdenskrig.
Her legges det føringer som skal få konsekvenser for etterforskningen til Beier og hans kumpaner i nåtidens Norge.
For nazistisk inspirerte groteskerier og dommedagsforventninger er slett ikke noe som bare hører fortiden til, skal det vise seg.
Til slutt strekker intrigene seg helt til de innerste politiske maktsirkler.
Her spruter det både med kroppsvæsker, serum og galskap, og actionscenene sitter som pistolskudd – midt i blinken.
Først og fremst er det ren og skjær spenning som bærer boken fremover.
Den er rett og slett usedvanlig godt skrevet, med en dirrende tone av undertrykt aggresjon i bunn.
Ingar Johnsrud behersker den helt avgjørende kunsten hele tiden å ta vare på fremdriften, samtidig som leseren ikke hektes av i de ganske mange og krappe handlingssvingene boken igjennom.
Et rikt og variert språk og troverdige replikker hører også med i denne formfullendte krimdebuten.
Innenfor sin sjanger fremstår Johnsrud allerede som en fullbefaren veteran.
Så da er det bare å glede seg til de neste to bindene i denne varslede trilogien.
Ingar Johnsrud er ansatt som journalist i VG Helg.
| 1
|
100973
|
Filmanmeldelse:«Timbuktu»
Islamister som famlende, usikre karer som famler seg frem uten å oppnå respekten de mener de fortjener?
De møter oss i «Timbuktu», en film om konfliktene i Mali hvor islamister har innført sharialovgivning i flere byer, etter at presidenten ble styrtet i 2012.
Det er regissør Sissaokos hjemland, som har laget en slående vakker og trist film om en idyll som i ferd med å ødelegges.
Islamistene forbyr musikk (landet har en stolt musikk-tradisjon kjent internasjonalt gjennom duoen Amadou & Mariam blant andre) og fotball.
Sissaoko forteller ofte med overraskende virkemidler, svært effektivt:
Når fotball gjøres ulovlig viser han oss en guttegjeng som spiller kamp – uten ball!
«Timbuktu» viser oss det absurde ved islamsk ekstremisme.
Ikke uten humor da islamistene ennå ikke har fått kontroll i begynnelsen av filmen.
Når vi nærmer oss slutten vet vi at her er fint lite å le av.
Hyperaktuell, defintivt verdt å få med seg.
| 1
|
100974
|
Filmanmeldelse:«Foxcatcher»
«Foxcatcher» har ingredienser til både en klassisk amerikansk «sportsfilm» og en «krim fra virkeligheten».
Filmen er verken det ene eller det andre, men mangler ikke fascinerende trekk av den grunn.
Basert på virkelige hendelser forteller den historien om den styrtrike, meget eksentriske amerikaneren John Du Pont og hans fascinasjon for bryting generelt – og OL-vinneren Mark Schultz og hans eldre bror David spesielt.
Tre år etter å ha vunnet OL-gull dras Mark Schultz ut fra sin traurige tilværelse med tørre nudler til middag og blir invitert til Du Ponts herskapelige eiendom i Pennsylvania.
Målet er OL-triumf i Seoul 1988, og Schultz blir del av et håndplukket lag, sponset av Du Pont.
Et merkelig vennskap utvikler seg, filmen antyder seksuelle attraksjoner.
Filmen er langsomt fortalt, og er forfriskende uortodoks med et slikt stjernelag.
Fremfor alt er «Foxcatcher» en skuespiller-triumf, to fra litt uventet hold:
Komiker Steve Carrell spiller Du Pont.
Han er sminket til det ugjenkjennelige, og leverer et mangeslungent portrett av en gåtefull mann.
En tragisk figur som han på mesterlig, underspilt vis unngår å demonisere totalt.
Men, vi skulle gjerne ha visst litt mer om bakgrunnen hans og hva det var som skapte denne ensomme figuren, fullstendig låst i overklasseidentiteten han er gitt, og helt ute av denne verden.
Kjekkasen Tatum får frem yngstebror Schultz komplekser (overfor sin langt mer sosialt tilpassede storebror) og aggresjon med enkle virkemidler – og han ser langt mindre attraktiv ut enn han pleier, med underbitt og gorilla-gange.
Pene blir stygge - slikt pleier å slå an blant de som velger ut Oscar-kandidater.
Storebror Mark Ruffalo står ikke tilbake for de to, og sammen bidrar de til et lysende klisjéfritt psykologisk drama.
| 1
|
100975
|
Film:Bamsemoro
En liten bjørn skaper herlige komiske situasjoner i den første spillefilmen om gamle gode Paddington.
Filmen har driv, spenning og munter idérikdom.
De «slemme» er karikert med ironisk snert, de «snille» (med Hugh Bonneville i spissen) fremstilles med godhjertet munterhet, og alt foregår i en særdeles fargerik setting.
Film:
«Paddington»
Fortellingene om bjørnen Paddington er for mange velkjente.
I denne filmen møter vi godklumpen da han etter tragiske hendelser i hjemlandet Peru til slutt havner i London; et sted der han tror at alle vil ta seg av en foreldreløs liten krabat.
Det er han oppdratt til å tro gjennom onkelen og tantens møte med en britisk oppdager en gang i svunnen tid.
Men livet i det moderne London er som i moderne storbyer flest; er du annerledes så er det lett å kjenne seg ensom og utstøtt.
Paddington møter imidlertid familien Brown (kalt Brun i den dubbede norske versjonen); en far, en mor, en datter og en sønn.
De har klare særpreg, uten å være karikerte.
Episoder som kaller på gapskratt oppstår raskt i bamsens møte med menneskelig hverdagsliv.
Filmen er spekket med herlige, kreative detaljer.
Vår venn Paddington møter motstand og farer, men er handlekraftig som en James Bond i møte med en riktig slem dame som vil stoppe ham ut.
Det skurrer litt å høre Hugh Bonneville (sist sett som lorden av Downton Abbey) og en skurkaktig Nicole Kidman med norske stemmer.
Men dette er først og fremst varmhjertet humor på barns premisser.
Krydret med spenning og moralsk begrep som gir barn trygghetsfølelse; samhold og vennskap.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
100977
|
Teateranmeldelse:Rå familiære rystelser
Et familiært helvete er sluppet løs med orkans styrke på Nationaltheatret.
Det gir rystelser langt inne i sjelen.
Det dreier seg om svenske Lars Noréns gjennombruddstykke «Natten er dagens mor» fra 1982.
Handlingen er lagt til sent 50-tall og er spunnet rundt dramatikerens egne familieforhold.
På et stusslig hotell bor en familie med en kraftig alkoholisert far, hans kone som forsøker å redde stumpene, en mutt sønn som helst vil vekk, og 16-åringen David som oser av utagerende fakter, undertrykt harme og desperate drømmer.
Denne dysfunksjonelle familien gjør hva de kan for å ta livet av hverandre verbalt (for så vidt fysisk også).
Kjersti Horn har som regissør en egen evne til å bore inn i tilværelsens mørke sider.
Hennes oppsetning av familiedramaet har høy puls, den borer seg inn i de mørkeste aspekter, den henter fram nattsvart humor, og den betoner overlevelsesinstinktet som finnes i de aller fleste familier; når hatet og de beske ordene ikke kan bli verre, finnes det alltid en liten flik av omsorg.
Kall det feighet, eller kall det kjærlighet – sannsynligvis er det en flik av begge deler.
Familien består av en kvartett skuespillere som imponerer.
Ikke bare fordi de står på med rå energi i drøye to og en halv time uten pause, men fordi de spiller som en samstemt kvartett med høyt musikalsk driv.
Det meste foregår i et kitschy kjøkken, og et videokamera tar opp detaljer som kan sees på skjermer over scenen.
Det styrker forestillingens intense nærvær.
Denne dagen i familiens liv starter med David som fyller 16 år.
Emil Johnsen er rå i rollen.
Han utstråler rastløs energi, han har den gutteaktige uroen i hver kroppsbevegelse og i ethvert blikk, og vibrerer av innestengt angst, raseri og utagerende fantasier.
Terje Strømdahl bruker et lager av utsøkte nyanser for å forsvare alkoholikeren som desperat forsøker å beholde verdigheten i all sin verdiløshet.
Ellen Horn formidler en mors stayerevne, og Glenn André Kaada står igjen som kanskje det mest «normale» element i denne familien.
Det skal sies at det iblant blir ganske så hektisk på scenen, her spares ikke på fysisk konfrontasjon og hissig verbal krigføring.
Noréns replikker er som gift-piler dyppet i arsenikk servert av mennesker som oser av forakt og selvforakt.
Men når det går som heitest unna på scenen, slippes det opp for doser av beksvart humor – eller ømt samspill.
Som for eksempel når lillebror får låne storebrors saksofon og de spiller Gerry Mulligans «Line for Lyons» sammen.
I noen få øyeblikk, gjennom jazzens improviserte verden, opplever de to brødrene en nærhet som ellers er total mangelvare.
Å gi en sekser på terningen til et maratonløp i et familiært helvete, høres kanskje ut som selvpisking.
Men stort bedre helvete enn dette får du neppe.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
100978
|
Touché, Charlie!
Hvor ble det av de 70 villige jomfruene som skulle ta imot terroristbrødrene Kouachi i paradis?
De valgte å ligge med laget fra Charlie Hebdo i stedet.
Jeg sitter og kniser som en tenåring med en alvorlig voksende klump i halsen.
Den – foreløpige – siste utgaven av satirebladet Charlie Hebdo er så bra.
Så respektløst.
Så selvironisk.
Så fylt av spark i alle retninger.
Så tro mot sine egne idealer at man ikke kan bli annet enn rørt av alle frekkhetene, barnslighetene, perfiditetene og de entusiastiske fornærmelsene.
Det er bare én tegning av Muhammed i hele utgaven.
Den står på forsiden og ble kjent over hele verden allerede mandag kveld:
En nedbrutt profet feller en tåre for terrorens ofre, mens han holder opp plakaten som for alltid vil ramme inn de mørke dagene i Paris i forrige uke:
Je suis Charlie, – Jeg er Charlie.
Enkelt og genialt.
Den banale tegneseriestreken er plutselig sober og respektfull i denne sammenhengen.
Samtidig som den vender drapsmennenes egen profet mot dem, og gjør ham til en del av de millioner verden over som gråter over de meningsløse drapene og alt de vil føre med seg.
Touché, Charlie Hebdo.
På siste siden presenterer redaksjonen alle forslag til forsider som ble forkastet.
Og igjen viser de sin sikre sans for å drive pennen inn i de punktene som både kiler og gjør vondt på en gang.
Tegningen av de takknemlige barnearbeiderne i Bangladesh som har hendene fulle med å sy «Je suis Charlie»-T-skjorter til et marked som ikke får nok.
«Våre nye venner», bestående av en rabbi, en pave, en ayatolla og en greskortodoks prest med de samme T-skjortene og mellomfornøyde uttrykk i ansiktet.
En terrorist som får en blyant opp i rumpa, med overskriften, «Våre blyanter er alltid skarpere enn deres skudd».
Terroristene som ankommer himmelen, bare for å oppdage at de 70 jomfruene de er blitt lovet, boller seg med de døde fra Charlie Hebdo.
Til slutt, mannen med ljåen som ler kjeven av ledd mens han leser siste utgave, og utbryter:
«Jeg abonnerer!».
Ellers på de fjorten sidene; de siste tegningene Stéphane «Charb» Charbonnier, Georges Wolinski, Bernard «Tignous» Verlhac og Philippe Honoré rakk å levere fra seg.
Og ellers får alle de vanlige sitt: politikere, prester, journalister, mullaer, homofile, heterofile, damer med burka og Jesus på korset.
Samt et nytt slagord som etter hvert bør kunne erstatte «Je suis Charlie»;
«Keep calm, and Charlie on!»
Vi lover å gjøre vårt beste.
| 1
|
100981
|
Bose QuietComfort 25 - BEST I TEST!
Kongen av støydemping
Støydemping:
Ingen info
Batteritid:
35 timer
Vekt: 196 gram
Pris: 2600 kr.
Den nye modellen av Bose sine legendariske støydempende hodetelefoner er bedre en noensinne.
Pluss:
Meget bekvemme og praktiske å ha med seg på reisen.
Den beste støydempingen på markedet.
Kan også benyttes selv om batteriet går tomt.
Minus:
Fjernkontrollen fungerer bare med Apple-produkter.
Lekker en del lyd ut, og inn om støydempingen er slått av.
Les hele testen her (ekstern lenke).
| 1
|
100982
|
AKG K495 NC - SPESIELT ANBEFALT!
Engasjerende og luksuriøse
Støydemping:
Ingen info
Batteritid:
40 timer
Vekt:
235 gram
Pris: 2500 kr.
Velbygde hodetelefoner med en engasjerende lyd og som er lette å ta med.
Pluss:
Fungerer selv om batteriet går tomt.
Støydempingen tar bort de fleste forstyrrende frekvenser.
Fyldig lyd med velbalansert lydbilde.
Minus:
Ingen fjernkontroll på ledningen for å styre mobilen.
Ikke standardkontakt for USB ladekabel.
Les hele testen her (ekstern lenke).
| 1
|
100983
|
Parrot Zik 2.0
Pene og avanserte
Støydemping: 30 dB
Batteritid: 6–18 timer
Vekt: 270 gram
Pris: 3100 kr.
Zik er fortsatt like high-tech, men har blitt lettere på hodet og lettere å bruke.
Pluss:
Pene og velbygde hodetelefoner med smarte kontroller.
Bra og tilpasningsvennlig lyd med utmerket støydemping.
Smart app og trådløse tilkobling.
Minus:
Litt kort batteritid og det tar tid å lade opp igjen.
Fortsatt litt for tunge.
Det følger knapt med noe tilbehør.
Les hele testen her (ekstern lenke).
| 1
|
100984
|
Samsung Level Over - SPESIELT ANBEFALT!
Store, men diskrete
Støydemping:
Ingen info
Batteritid:
15–25 timer
Vekt: 350 gram
Pris: 3000 kr.
Samsung gjør alle enkeltsaker riktig, men helheten gjør at vi ikke vet hvem som er målgruppen.
Pluss:
Overraskende nøytral lyd til å være Samsung.
Bekvemme selv ved lengre lytteperioder.
Bra trådløs integrasjon med Galaxy-mobiler.
Minus:
Tar altfor stor plass i bagasjen for å ta med på turen.
Litt vel kjedelig design og for mye plast til å føles som eksklusive hodetelefoner.
Les hele testen her (ekstern lenke).
| 1
|
100985
|
Sennheiser PXC 450
Bekvemme og påkostede
Støydemping:
23 dB
Batteritid:
20 timer
Vekt: 240 gram
Pris: 3500 kr.
Meget komfortable på lange flyginger, men de er litt anonyme og skulle trenge litt mer karakter.
Pluss:
Praktisk funksjon for å slippe gjennom stemmer når det trengs.
Bra kvalitetsfølelse og er meget bekvemme å ha på.
Minus:
Ingen fjernkontroll for smartmobiler på ledningen.
Har begrenset volum- og bassressurser og materialvalget gjør at de ikke virker så påkostede som de faktisk er.
Les hele testen her (ekstern lenke).
| 1
|
100986
|
Audio-Technica ATH-ANC9 - BESTE KJØP!
Praktiske og bekvemme
Støydemping:
20–30 dB
Batteritid: 15–30 timer
Vekt: 220 gram
Pris: 2200 kr.
Mer praktiske og mangesidige enn sin prisvinnende lillebror og like bekvemme og vellydende.
Pluss:
Utbyttbar ledning med begrenset fjernkontroll til mobilen.
Tilpasningsmulig støydemping for ulike miljøer.
Bekvemme og diskrete på langflygingen.
Minus:
Tar plass da de ikke kan foldes helt sammen.
Kan ikke spille spesielt høyt.
Les hele testen her (ekstern lenke).
| 1
|
100989
|
Jonas Fjeld – «Dr. Jones»
Doktoren dufter brunstig av blågress når Jonas Fjeld samler et lokalt Chatham County Line rundt mikrofonen.
Lystig lekent og feelgood i hver fiber, Fjeld selv er rustnere i røsten enn vanlig, men det kler bare denne versjonen.
Er det lov å synes at denne er bedre enn originalen?
Tror det, yeeha!
| 1
|
100990
|
Thom Hell – «Cartoon Heroes»
Thom Hell er godt kjent med den amerikanske musikk-vestkysten, men det spørs om ikke denne varianten av de dansknorske tegneserieheltene ble arrangert under en vel varm californisk sol.
Det blir for soft og saktmodig, dog sjarmerende i all sin treghet et sted mellom Ritchie Valens og Brian Wilson.
| 0
|
100991
|
Silje Nergaard – «Barbie Girl»
Silje gjør Aquas gjennombruddshit til en helt ny låt med karibisk groove.
Aqua var dessverre lydbildemessig barn av sin tid, men her får Silje frem at kvartetten faktisk kunne skrive fine melodier som utmerket godt tåler å bli filleristet og fullstendig snudd på hodet.
Silje er i storform, sensuell og sanselig på samme tid.
| 1
|
100993
|
Bjarne Brøndbo – «Skrik»
En veldig spesiell sang for Lene – om bulimien hennes.
Bjarne selv er så rørt at jeg nesten frykter for om han klarer å prestere.
Så feil kan man ta!
Se og Hør-tekstlinjen ødelegger litt av den fine tonen ellers i teksten, men denne klassiske tungrockballaden er breddfull av klisjeene slike ballader skal ha; sterke følelser, dynamisk eksplosjon i refrenget og en desperat egg i vokalen.
Dette er formidabelt, Bjarne – vær så god, her er sekseren din!
| 1
|
100995
|
Plateanmeldelse:Meghan Trainor
- «Title»
Etthitsvidunder i albumformat.
Hele «Title» følger tett i sporet til fjorårets «novelty»-slager, «All About That Bass».
Doo-wop, femti- og tidlig sekstitallspop, «girlgroup».
Modernisert via «hip hop-beats» så melkehvite og ostete at de kunne vært fremstilt av Tine.
Trainor må ha sett mye «Glee», eller drømme om å lage musikken til en tredje «Grease»-film.
Hun har sangglede, og kan i sine beste stunder minne om en tyggegummiutgave av Amy Winehouse.
Men ordene vet ikke vet forskjellen på en sangtekst og en tommel opp på Facebook.
Budskapet er «positivt», og det er saktens bra.
Men det gjentas 15 (!) ganger, som på et jentevorspiel der alle ustanselig roper «fina!» til hverandre, ispedd et og annet «du er for bra for ham».
Og likevel lusker det en amerikansk puritanisme bak hvert et hjørne.
Her gjelder det å få giftet seg, snarest.
BESTE LÅT:
«All About That Bass»
| 0
|
100996
|
Plateanmeldelse:The Dogs - «Black Chameleon Prayer»
Little Stevens rock'n soul-disipler.
«Black Chameleon Prayer»
(Astma Records/Big Dipper)
Kristopher Schau og hans garasjekompiser i The Dogs hadde verdens kuleste låt i 2014, mente Little Steven.
Han bør pinadø ta en lytt på bikkjenes ferske album også
Gitaren har tatt over noe av farfisa-angrepet, hvilket gjør albumet ekstremt variert og ikke så garasjepreget som ved forrige korsvei.
Men bevares; møkka sitter løst under neglene fremdeles, ikke minst er det skrålende koret i «Stay Away From Her» en herlig kontrast til den sterkt følelsesladde gitarsoloen i samme låt.
Uttrykksmessig åpner The Dogs seg også et hakk mer mot Schaus tidligere og mer tradisjonelle hardrocksuksess, The Cumshots.
Åpningssporet «Don't Let Me Down» høres ut som en comebacklåt fra Gluecifer, mens morderbluesballaden «Guilty» kunne ha vært ditto fra Ricochets.
Fast & furious, og feiende friskt!
BESTE LÅT:
«Don't Let Me Down»
| 1
|
100997
|
Teateranmeldelse:«Brand»
I et goldt, symboltungt scenelandskap fremstår Brand som en steil, ensom skikkelse i kamp med alle, inkludert seg selv.
Hva fanatisme kan føre til har den siste uke vært et brutalt bevis på.
I lys av det blir Ibsens idédrama «Brand» en tankevekker, fordi det handler om et menneskes kamp for sine idealer, sin tro.
Koste hva det koste vil.
I det som Brand selv kaller krig, må det ofres, og en fanatiker er villig til å ofre sine nærmeste, dersom kallet er stort nok.
Det er det hos Brand.
DET NORSKE TEATRET
Forestillingen på Det Norske Teatret har intensitet og nærvær midt i alle de kalde gråtonene.
Scenograf Alsaker har brukt Jan Groths splittende strek fra teatrets sceneteppe som utgangspunkt for å skape et scenerom som kler symbolismen i idédramaet.
Det fungerer effektivt som bilde på steil natur, splittelser i Brands omgangskrets, og ikke minst i den splittelsen han selv opplever.
I Svein Tindbergs skikkelse er Brand en ensom sjel, en mann som står alene mot majoriteten.
Og selv når han har den med seg, gnager tvilen ham.
Han må stadig overbevise seg selv om at han har retten på sin side, så lenge han har viljen til å gjennomføre sin idealistiske fordring.
I kjølvannet av det, har han et ufravikelig krav til seg selv og andre; enten så gir du alt, eller så gir du ingenting.
Tindbergs Brand fnyser av ordet human, men du ser likevel hvordan han rives og slites av egen tvil.
Personene rundt ham fungerer som kontraster til Brands ideer.
De representerer tanker og ytringer som utfordrer hans golde perspektiv.
Agnes Kittelsen har en ro og klarhet i rollen som Agnes, men i konfrontasjonen med hennes milde styrke, øker Brands tvil, og han lar seg ikke rokke.
Han tviholder på forkynnerkallet i et forfrosset landskap som gjør at deres vesle sønn dør, og at Agnes i sin klare innsikt går samme vei.
Samme ubøyelighet viser han overfor sin mor, godt ivaretatt av Britt Langlie.
I samspillet mellom mor og sønn aner du bakgrunnen for Brands kjærlighetsløse liv, og hvilke krefter som driver han til å legge alt i hendene på en Gud eller en kraft han foretrekker å tolke som streng og refsende.
Brand som person fortoner seg som en bisk fanatiker som er vanskelig å like.
Han ubøyelighet virker fiendtlig.
Men forestillingen byr på innsikt og tankegods; om hvor grensen går mellom destruktiv fanatisme og renskåren idealisme.
| 1
|
100998
|
TV-anmeldelse «Mitt dansecrew»:Kjendislivets dans
Norske kjendiser svinger seg fra TV-studio til TV-studio.
Nå skal de danse.
Igjen.
TV-serie, åtte episoder
TV2, fredager kl. 20.00
Det er helg.
Det innebærer at nok en gjeng masochistiske norske B-kjendiser står parate til å gjøre «ting de ikke kan», «gå utenfor komfortsonen» og «by på seg selv» på TV.
Konkurranseformatet, det være seg proppet med «kjendiser» eller andre håpefulle amatører, virker å være den eneste typen TV-underholdning norske produsenter har på repertoaret nå om dagen.
Kanskje de har glemt hvordan man lager noe annet?
Hvor mange ganger tåler den bittelille norske celebritetsandedammen å bli resirkulert?
Vi har sett dem synge.
Vi har sett dem lage mat.
Vi har sett dem gråte.
Vi har sett dem kjøre trehjulssykler og blåse opp ballonger.
Vi har sett dem – ja, så sannelig – danse.
Skal det ikke ta slutt snart?
Neppe.
I «Mitt dansecrew» har i alle fall deltagerne fått noe skikkelig vanskelig å bryne seg på.
Nemlig moderne hip hop- og «street» dans.
Dommerpanelet består av tre fagpersoner, samt én uforbederlig linselus som falt i metamfetamingryta som liten:
Jan Fredrik Karlsen.
Marcus Andreassen og især Thea Bay gir de mest konstruktive tilbakemeldingene.
Stian Blipp, som er flink til både å danse og lede TV-programmer, klarer seg utmerket, og har mer karisma enn brorparten av deltagerne.
Den dramaturgiske verktøykassen er den samme, etter hvert veldig gamle:
Glimt fra danseøvingene.
Opptreden på scenen (programmet sendes direkte).
Dommeruttalelser.
Kort intervju med den svette, lettede deltageren.
Ny kjendis til pers.
Reklame, nyhetene og sporten.
Veien fra klønepaveriene vi ser i dansestudioet på Riksscenen på forhånd, og til de stort sett dugandes opptrinnene på TV, virker forbløffende kort i «Mitt dansecrew».
Vi kunne godt å fått mer utfyllende forklaringer på hvordan disse trestokkene er blitt forvandlet til «løver».
På den annen side:
«Mitt dansecrew» har høyere tempo og mer energi enn «Idol».
I alle fall enn så lenge, med alle de åtte deltagerne i spill.
Det må sies at koreografiene så til de grader et blitt tilpasset «kjendisenes» evner.
Eskil Pedersen, for eksempel, for anledningen med Errol Flynn-bart, slapp særs billig unna.
Og gjorde egentlig Lise Karlsnes så mye mer enn å hoppe og bukte armene?
Best – og mest selvsikker – var det Thomas «Finger’n»Gullestad som var.
Sikkert ikke dumt å ha vært turner i ungdommen, nei.
Ellers var det måtelig festlig, ekstremt uoriginal underholdning.
Det er fint at de sympatiske og dyktige «crewene» får en anledning til å vise seg frem.
Selv om premien som tilfaller vinnergruppen – 500 000 kroner – føles fornærmende fattig for mange ukers hardt, håpløst arbeide med hvite, vinterstive TV2-tryner.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100999
|
Bokanmeldelse:Alexander Wisting:
«Oppgjørets tid»
Alexander Wisting er en erfaren sakprosaforfatter og filmskaper.
Når han nå debuterer med en roman, skulle jeg så gjerne sett at han hadde fått bedre hjelp av forlaget sitt til å luke ut språklige merkverdigheter.
Her kryr det av tunge og til dels klønete setninger, stive og kantete formuleringer og andre skjønnhetsfeil som tyder på mangelfull redaksjonelt arbeid.
Bare en enkel ting som at embetsmenn på denne tiden skulle ha vært dus, fremstår for eksempel som ytterst tvilsomt.
Det er ekstra synd, siden historien Wisting forteller i utgangspunktet virker både gjennomtenkt og bevisst strukturert.
Handlingen starter i Christiania 1792, hvor politimester Hermann Wedel må håndtere en uhyggelig drapssak der en brennende kropp (!) trekkes av en hest gjennom Kvadraturens gater.
Slik settes vi på sporet av en intrige som har sitt utspring blant profesjonelle soldater i Tyskland på 1600-tallet, og en strid om krigsutbytte i penger og gull.
Striden skal vise seg å ha ringvirkninger helt til den fjerne provinsen Norge mer enn 150 år senere.
For det skjer snart flere mystiske og forferdelige tildragelser i Christiania, både mishandlinger og drap.
Og når også kongemaktens representanter blir angrepet, må den hardt prøvde Wedel til og med reise til sitt fødeland Danmark, og forklare seg for det kongelige hoff.
Vi får også en tur til den etter-revolusjonære Paris, der frihetens glade budskap er fortrengt av vold, plyndring og vilkårlig maktutøvelse.
Som om ikke det var nok, hopper boken hele tiden mellom «nåtid» anno 1792 og 1630-tallet, der historien har sitt utspring.
Bokens styrke er tidsskildringene, både fra slagmarkene i Tyskland og fra handelspatrisiatets liv i småbyen Christiania.
I tillegg er det altså en helt grei, om ikke akkurat sjenerende original, intrige i bunn.
Men boken taper tempo mot slutten.
Det tar for lang tid å avslutte historien, og forfatteren dveler for lenge ved poengene.
Det gjelder også noen ordrike «filosofiske» partier.
Neste gang må jeg derfor anbefale Wisting og hans redaktør å bruke like mye tid og krefter på språkrøkten som på spenningselementene.
I «Oppgjørets tid» hindrer et begrenset språklig repertoar en helt tilfredsstillende litterær opplevelse.
| 0
|
101003
|
Filmanmeldelse:Høy speed på tomgang
Liam Neeson er like mutt, bekymret og barsk som vanlig, men nå går «Taken»-konseptet på tomgang.
«Taken 3» USA.
15 år Regi:
Olivier Megaton.
Med:
Liam Neeson, Maggie Grace, Forest Whitaker, Dougray Scott
Det er tredje gang Liam Neeson ikler seg rollen som ex-agent Bryan Mills, og det er liten tvil om at den dugelige skuespilleren er full av stø troverdighet.
Få kan forene kombinasjonen rå action og øm oppmerksomhet som ham.
Det i seg selv er med på å gi «Taken»-konseptet innhold.
At han må bryne seg på en politisjef i Forest Whitakers stødige skikkelse, er også en drivkraft som funker.
At Luc Besson står som produsent og manusforfatter merkes i bil-forfølgelses-scener på høyoktan kombinert med effektiv pulserende musikk.
Mengden av slike scener kan likevel ikke skjule at plottet i seg selv er lite originalt; agent Mills jages og jager for å redde seg selv og sin familie.
Dette har han gjort i de to foregående filmene, og det er åpenbart at teamet bak Taken melker konseptet for hva det er verdt.
Etter at ekskona blir drept tidlig i filmen, består ex-agentens familie av datteren, som nok en gang må stole på sin handlekraftige pappa.
Mills utsettes for et komplott som gjør at han ansees som eks-konas drapsmann.
Dermed må han hente fram sine gamle vaner (og venner) fra agent-tiden.
Det er liten tvil om at han til fulle behersker de harde fysiske og psykiske lover som kreves for at du skal overleve konstant forfølgelse av både politi og skurk.
Ser du bort fra store doser av usannsynlighet, er Neeson et funn i slike omgivelser.
Men det virker unektelig som om teamet bak «Taken» har vært noe uinspirert når det gjelder hele konseptet, og da tyr man til velkjente metoder som mye action og heidundrende voldsorgier.
Det er effektivt, men ikke direkte minneverdig.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
101004
|
Filmanmeldelse:MR. TURNER
Lysten på kunstfilm om en kunstner?
Forsøk denne!
«MR. TURNER».
Storbritannia.
Regi:
Mike Leigh.
7. år.
MED: Timothy Spall, Roger Ashton-Griffiths, Julian Seager, Joshua McGuire, James Norton, Julian Seager, Jamie Thomas King, Laso Atkins, Amy Dawson, Marion Bailey.
Joseph Mallord William Turner (1775 - 1851) var en epokegjørende engelsk maler, særlig kjent for sin romantiske landskapsmalerier.
Like oppsiktsvekkende og nyskapende som hans kunst var, like traurig og begivenhetsløst var livet hans.
Men om mannen og kunsten har likevel Mike Leigh laget en aldeles storartet film!
Leigh er først og fremst kjent for sine samtidsdramaer.
Dette dypdykket i kunsthistorien viser dog ingen manglende evner til bredpenslet levendegjøring av tidligere perioder - dog med sosialrealismens alltid levende krav i fokus:
Det skal dreie seg om virkelige mennesker!
Det ligger rimeligvis et hav av research bak denne filmen.
JMW Turner er da også rikelig biografert i talløse bøker og avhandlinger.
Men uansett må det diktes, og filmdikterens aller fremste virkemiddel er denne gang karakterskuespilleren Timothy Spall, i en rolle han må ha ventet på hele livet.
Dette er en type film som så til de grader gjør deg kjent med sitt objekt:
Mannen og kunsten.
Fotograferingen er superb og kontrastfylt:
Fra de svimlende vakre gjengivelser av Turners malerier og deres utgangspunkt, til de tarveligste, mest stinkende detaljer i det livet den etter hvert meget eksentriske mannen levde.
Det svever sømløst fra de mest skimrende og nesten gjennomskinnelige motiver til den minst sexy opp-mot-kommoden-sex man kan tenke seg.
Turner var en støyende og meget tydelig figur i sine kretser, og Timothy Spall vandrer megetsigende gryntende og uttrykksfull plattfot gjennom det hele.
(For øvrig en prestasjon han meget fortjent fikk hovedrolleprisen for under siste års Cannes-festival.)
Midt i det hele:
Dette er verken høytravende eller nitrist.
Det er storartet, fargerik, til dels morsom men først og fremst grenseløst realistisk levd kunstnerliv, bastant og innholdsrikt presset ut av hver malingtube av virkemidler på den fortellerpalletten den snart 72 år gamle regissøren Mike Leigh behersker så suverent.
JON SELÅS
| 1
|
101005
|
Filmanmeldelse:«I Origins»
Meget utfordrende og spesiell film omkring utvikling, genetikk, vitenskap og åndelighet.
DRAMA.
«I ORIGINS».
USA.
Regi:
Mike Cahill.
MED:
Brit Marling, Michael Pitt, Astrid Bergès-Frisbey, Steven Yeun, Archie Panjabi.
Vi er altså langt unna kommersiell action her, snarere inne på moderne eksistensielle spørsmål, ledet av en av USA nye, unge regikometer:
Mike Cahill.
Ian er doktorgrads-forsker i molekylærbiologi, i gang med et vidløftig arbeid om øyets utvikling.
Hans vitenskap er også begrunnet i hans ateisme og generelle avvisning av åndelighet som dimensjon i tilværelsen.
På en fest møter han en mystisk, maskert kvinne; bare øynene er synlige.
Hun drar ham med på kjapp sex - og forsvinner.
Ian blir besatt av tanken på å finne henne.
Og det skjer ved hjelp av «tilfeldigheter» (her kommer noen dæsjer sci-fi-logikk inn i bildet!) og hans egen vitenskap omkring øyet.
Nye lidenskaper, nye problemer, nye utfordringer oppstår.
Som vi ikke skal røpe her - bortsett fra at både privatliv og vitenskap utvikles kraftig og til dels dramatisk, om enn i nokså uventede retninger.
Jada, dette er sært og ikke så lite speisa.
På den annen side:
Av og til skal man bare la seg slippe løs for å få de riktige tankemessige utfordringene.
Her graves det dypt på mange områder.
Og det gjøres med måteholden, stramt tøylet bevissthet om hva filmmediet kan brukes til.
For:
Dette er riktig en gledesfilm for et publikum som er villig til å tenke og utfordres!
JON SELÅS
| 1
|
101008
|
TV-anmeldelse:Latter-taco
Standup-scenen i Norge får mye gratisreklame og plenty av styrkende indremedisin i NRKs nye humor-serie «Latter Live».
LATTER LIVE
Er det i orden?
Tja:
Standup-sjangeren er utvilsomt på opptur i Norge.
Den er i hovedsak et storbyfenomen, men vil selvfølgelig uhyggelig gjerne selv komme videre ut.
Og skal den lykkes med det, er den avhengig av stjerner; gode navn med skikkelig innhold.
Dessuten et bredt publikum som er fortrolig med formen.
Og da er det jo ingenting i verden - les:
Norge - som passer bedre enn en NRK-serie.
Forøvrig har jo NRK selv banet vei på sine ekstra-kanaler, med britisk live-standup fra Apollo-teateret eller turne.
Det er en lekkert produsert serie, dette.
Som ikke nøyer seg med sceneopptredene.
Massevis av bakroms-filming skal gi umiddelbarhet og fortrolighet til aktørene.
Og dermed faller i alle fall kveldens episode en smule fra hverandre.
Av litt ulike grunner:
Er det stand-up man gjerne vil se, blir det for snaut.
Det plukkes litt her og litt der av ulike retter og ulike retninger.
Det blir en slags latter-tacos, med ikke alt for skarp saus.
Er det kjendis-TV (som jo er den egentlige kjernen i all bakromsfilming), holder det heller ikke aldeles mål.
Man skal være godt inne i de latterlige kretsene for å kjenne alle, her.
Miksen av kjent og ukjent er forsåvidt kløktig gjort, som lanserings-TV.
Som konsistent snakke-show for et bredt publikum, svikter det ikke så lite.
For man kan, med hånden på magen, heller ikke umiddelbart si at det levers gullstoff hele veien.
Jeg er sikker på at i interne kretser rundt humor-teateret Latter på Aker brygge i Oslo - standuppens Oslo S - vil man le seg omtrent fillete av kveldens episode.
Noe mer perifert i /på landet, vil ikke så lite falle på lett uforstående steingrunn.
Men i løpet av åtte episoder bør vi i det minste ha fått et godt innblikk i hvem og hva som akkurat nå er standup i Norge:
46 navn på «rollelisten» skulle i det minste borge for et visst mangfold.
Over tid.
| 0
|
101009
|
Silje Nergaard – «Rai rai»:
Silje stjeler rytmikken fra sin egen, 25 år gamle debutsingle, «Tell Me Where You’re Going», men selv om hun ikke er ukjent med oppløftende country-takter i sin egen jazz-pop, virker hun til dels utenfor komfortsonen sin her.
Det kan ha med teksten å gjøre; Silje er muligens vant til litt mer dannede selskap enn brautende låvedans på «lokkalet».
Det er åpenbart lettere for henne med forfinet improvisasjon innenfor jazzens rammer enn å vri på nordtrønderske kulturuttrykk.
Lite rai rai, men helt greit greit.
| 0
|
101011
|
Jonas Fjeld – «E6»:
Jonas har selv en låt som heter «Nerven i min sang», og det er akkurat den han finner her – og i veldig mange andre sanger.
DDE klarer ofte selv ikke helt å kvitte seg med festtaktene på denne, en av deres fineste sanger, men her får landeveiens ode den behandlingen den fortjener gjennom Jonas Fjelds velkjente stemmepatina av peisvarme og nyttårsgløgg.
Tårene sitter løst rundt bordet nå – det blir neppe siste gang med Jonas Fjeld bak mikrofonen.
Mykere og varere enn dette kan det knapt bli.
| 1
|
101012
|
Lene Nystrøm – «Rompa mi»:
Herlig selvironisk sangvalg fra Aquas blikkfang!
Og det stemmer det hun sier med at hun har gitt en liten Depeche Mode-overhaling på Pop-Norges mest berømte kroppsdel – Bjarne Brøndbo har jo twerket i snart tyve år før romperistingen ble et internasjonalt fenomen i 2014.
Alt går ikke på tverke for Lene, men arrangementet blir for bombastisk for stemmen hennes, den drukner tidvis.
Og hun har ikke akkurat gull å jobbe med heller; «Rompa mi» duger kun på fest og er neppe noe verken Bjarne eller Lene setter seg ned ved pianoet for å spille til ungene sine.
| 0
|
101013
|
OnklP – «Vinsjan på kaia»:
Skaper OnklP den samme magien med en folkelig klassiker slik kompis Vinni gjorde med Halvdan Sivertsens «Sommerfuggel i vinterland» i den første sesongen av «Hver gang vi møtes»?
Vel, nesten.
Onkelen er en bedre rapper enn sanger, noe som gjør han tydelig nervøs i starten.
Men flyten kommer med onkelens egne tilleggsord til Idar Linds originaltekst, og det er ingen som kan ta fra han rause doser med smartness.
Å strippe ned låta til kun pianoakkompagnement er nemlig genialt – da blir ordene - selve historien, som i onkelens tilfelle blir ny - stående i sitt fortjente, nakne fokus.
| 1
|
101014
|
Filmanmeldelse:Tullmannens læregutt
Nesten et år forsinket, og utsatt til filmbransjens svar på dødens forværelse – januarmåned.
USA.
11 år.
Regi:
Sergey Bodrov.
Med:
Ben Barnes, Julianne Moore, Jeff Bridges.
Dette er en slik film man umiddelbart, vi snakker i løpet av det første minuttet med spilletid, skjønner at kommer til å bli nesten transcendentalt verdiløs.
Og «Seventh Son – den siste lærling» «skuffer ikke»:
Dette oppkoket av «moderne» fantasy-klisjeer – ja, den har hekser; ja, den har drager; ja, den har en «magisk stein», kan du vel skjønne – kan være den mest avsindig sjelløse CGI-suckathonen siden «Van Helsing» (2004).
Historien er det samme gamle førmoderne «godt mot ondt»-dilldallet, simpelt gjenfortalt utelukkende som et påskudd for å «motivere» et par dølle slagscener.
Gode skuespillere – Jeff Bridges (som en snøvlende vismann, ikke ulik han der trollduden i utbrettcoveret på Led Zeppelins fjerde album) og Julianne Moore (riktignok ganske deilig som den sorte onde heksedronningen, ikke ulik Angelina Jolie i «Maleficent») – skusles bort og ydmykes.
Mindre gode skuespillere tygges opp og spyttes ut.
Ben Barnes er blek og uinteressant i en blek og uinteressant helterolle.
Kjæresteemnet hans, svenske Alicia Vikander, må gå rundt og proklamere dialog som dette:
«Det blir sagt at når en heks berører hånden til mannen som skal gå ved hennes side i skinnet av en fullmåne, vil det komme en blå gnist».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101015
|
TV-anmeldelse «Anno»:Fengende fortidsflukt
Brann har kanskje rykket ned, men Bergen kan slikke sine sår med «Anno», som fremstår som NRKs nye ego-onaniprogram for bergensere.
For oss andre er det god, gammeldags konflikt-reality.
«Anno» Norsk realityserie i 30 deler
Sendes på NRK1 mandager og onsdager kl. 19.45 og fredager kl. 19.55.
NB:
De tre første episodene sendes 1. januar kl. 20.10, 2. januar 19.55 og 3. januar kl. 20.40
2014 var året TVNorge mislyktes stygt med sin fortidsreality «Den siste viking», og TV 2 slo til med tidenes «Farmen»-sesong.
Samtidig har NRK utviklet sin egen vri på nostalgireality:
«Anno».
Her reiser 14 deltakere 250 år tilbake i tid.
De bor i en inngjerdet bygård midt i Bergen, hvor de skal tilegne seg kunnskap og ferdigheter som var matnyttige i 1764, og gjennom 10 uker konkurrerer de mot hverandre om hvem som er best og hvem som ryker ut.
Målet er å bli den beste borgeren i byen som på den tiden var nasjonens navle.
«Mestrer du tiden, mestrer du spillet», messer Lasse Lindtners dypsobre fortellerstemme over åpningsvignetten mens kameraet stuper inn i et urverk, musikken tordner på, og vi noen sekunder tror vi har havnet i «Game of Thrones»-land.
Men der er ikke «Anno».
Vi får derimot en kjapp og effektiv introduksjon til de fleste deltakerne.
Og det er her det tidlig glimter gull.
Vi møter modellen Enok (30) som sier han er flink til å fekte og sy og stadig mener han best i det meste fordi han har gått 10 år i speideren.
Carl-Arne (32) har 1700-tallet som hobby og vant nylig en kostymepris for sitt alias, Marquis de Camembert, mens kunstneren Tore (68) har sansen for tiden fordi «Der var menn menn og kvinner kvinner».
Før 10 minutter har gått skjønner du at her ligger det an til kuriosa og konflikter.
Og det blir det også.
At du allerede etter tre episoder har kunnet irritere deg kraftig over flere personer, er et meget godt tegn i denne sjangeren.
Mange elementer
I tillegg har NRK lagt inn et «Hvem tror du at du er»-element, hvor hver deltaker får presentert en dose slektsforskning underveis i konkurransen.
Det er ikke like spenstig som casten, men vil garantert appellere til feelgood-sugne seere og sikre et par fuktige øyekroker.
Det er mange likheter med «Farmen».
I «Anno» er det riktignok turneringer og dueller i stedet for tvekamp, Bergen by i stedet for bondeland, og oppgaver i stedet for ukesoppdrag.
Men essensen er den samme.
Det dreier seg om å se vår fortid gjennom nåtidens øyne.
Og forhåpentligvis å oppleve tilløp til både krig og kjærlighet.
Persondramatikken og konkurransene deles opp av opplærende info-segmenter om det deltakerne skal lære seg.
Her får vi en miks av arkivmateriale og iscenesatte historiske tablåer som illustrerer temaene.
Også i deler av konkurransene og oppgavene spilles det skuespill som er like kleint å se på som «markedsscenene» i «Farmen».
Programleder Selda Ekiz ser vi fint lite til i de første episodene, men det hun gjør, gjør hun på stødig og likefrem måte.
NRKs soleklare fordel når de satser 33 millioner på en slik produksjon, er at de både har en stor og eldre seerbase.
«Anno» vil kunne fenge historieglade seere som normalt styrer unna reklamekanal-reality.
«Anno» tipper i sitt epokealvor tidvis over i det parodiske, og man ler like mye av som med deltakerne.
Men resultatet er uansett underholdende.
Anmeldelsen er basert på tre episoder.
| 1
|
101016
|
Derfor reiser vi bort i julen
Flust av fridager gjør at ekstra mange reiser bort i julen i år.
- Julebestillingene strømmer på, 14 prosent opp i forhold til i fjor, forteller Ellen Wolff Andresen, markedssjef i Ticket Feriereiser.
En undersøkelse Infact har gjort for VG, bekrefter at mange av oss skal reise bort i år.
Hver tiende nordmann forteller at de skal til utlandet i julen.
Det er flest Oslo-folk som reiser utenlands, mens nordlendinger holder seg mest hjemme.
Apollo har beregnet at rundt 100.000 nordmenn skal tilbringe årets jul eller nyttårsaften i varmere strøk.
Flest til Gran Canaria
I tillegg kommer de som skal på utenlandsferie andre steder, som til storbyer og på ski.
Men reisemål nummer en for de som skal utenlands i juleferien, er og blir Gran Canaria.
Deretter følger Bangkok, Tenerife, Phuket og London, skal vi tro Tickets salgslister.
Også de største charteroperatørene opplyser at flesteparten av gjestene deres reiser til Gran Canaria i julen.
Jul med splash
Familien på tre gleder seg til å feire jul på hotell med oppvarmet basseng, spa og badeland.
- Da sønnen min hørte at vi skulle bo på den typen hotell som Star Tour kaller for «Splash,» begynte han å glede seg med en gang.
Han har ingen problemer med å bytte ut ski og snø med et stort badeland, sier Jeanette Solvang.
Det var hun som tok initiativet til at de skulle feire jul i varmere strøk i år.
Både fordi hun lengter etter sol og varme, men også fordi hun synes det var på tide å gjøre noe nytt, siden hun ikke har så mye familie det er naturlig å være sammen med på selve julaften.
All inclusive
Hun var litt i tvil om hun skulle få med seg gutta sine til Syden når det bare ble de tre sammen.
Men de var ikke vanskelige å be.
Nå blir det julaften på hotell med all-inclusive i Tauritodalen på Gran Canaria.
- Men vi blir bare borte i en uke, så da rekker vi også å treffe familie hjemme mens skolen ennå har juleferie, sier hun.
Nå er hun spent på hvor mye julestemning det blir på hotellet, og om de får servert julemat på julaften.
- De siste årene har jeg ikke gledet meg til å pynte til jul.
Så når jeg nå reiser bort har jeg heller ikke behov for å ta med meg noe.
Men vi tar med oss noen julegaver.
De vi får plass til i kofferten, sier Jeanette Solvang.
FØLG @vgreise på Instagram!
Bort fra julestresset
I en undersøkelse Star Tour har gjort blant sine 1800 nyhetsbrev-abonnenter, svarer nesten hver fjerde at de har tilbragt julen utenlands en gang de siste tre årene.
For åtte av ti var det ønsket om å komme til sol og varme, vekk fra kulde og mørke, som fikk dem til å reise.
Fire av ti svarte at de reiste for å komme bort fra julestresset.
De to siste årene har julen vært gunstig for reiselystne.
Også i år ser det bra ut.
Tar du ut fem feriedager, kan du være borte i 16 sammenhengende dager rundt jule- og nyttårstider.
–
Dette virker selvsagt positivt på reiselysten, og fører til at ekstra mange velger å feire jul og nyttår utenlands i år, sier Wolff Andresen i Ticket Feriereiser.
Til Thailand
– Selvsagt skal vi feire julaften, men gavene blir nok kjøpt inn på et lokalt marked.
Det sier Petter Johannessen Grødem, som drar med familien til thailandske Koh Lanta i julen.
Nøtterøy-familien på fem kjenner Thailand godt etter flere ferieturer dit.
Et halvt år bodde de også på familievennlige Koh Lanta, og ble kjent med driveren av Lanta Sand Resort & Spa, der de denne julen har leid seg en deilig, stor bungalow direkte på stranden.
Barnefamilien har aldri feiret jul utenfor Norge før, men i år passet det bra med mange «løse fridager».
- Spennende
- Vi syntes det virket spennende å prøve en helt annen type juleferie, sier familiefaren.
Mor Kjersti, som selv jobber i reisebransjen, står bak logistikken som gjør at de kan være borte over to uker og bare ta ut noen ytterst få feriedager.
- At vi har vært der nede før og vet hva vi kommer til, gjør at vi kommer raskt i Thailand-modus, tror Petter.
Koh Lanta er Thailands kanskje aller mest familievennlige reisemål, og ungene Sara Vår (som blir 13 på turen), Noah (9) og Linus (5) gleder seg vilt alle tre.
Sammen på julaften
Svenske barnefamilier fant tidlig fram dit, og er fortsatt tallrikt tilstede på den syd-thailandske ferieøya.
- Svensker er hyggelige folk, sier familiefaren.
– Thailand er jo i seg selv veldig familievennlig, og på Koh Lanta er infrastrukturen svært god, så det er lett å ta seg rundt og oppleve ting.
Med Koh Lanta som base blir det garantert øy-utflukter i den flotte skjærgården.
Familien skal bl.a. bo noen dager på idylliske Koh Ngai.
- Hvordan blir selve julekvelden under palmene?
- Vi reiser sammen med både venner og annen familie.
Til sammen blir vi 15 på tur, som sikkert kommer til å feire julaften sammen.
Ellers blir det ikke så mye julestyr, tror Petter Johannessen Grødem.
Får nye venner
- Jeg reiser alene sammen med andre, sier Siri Evensen, som for første gang skal oppleve Romas herligheter i nyttårshelgen.
Det er første gang den reiseglade Larvik-kvinnen i 60-årene drar på romjulstur og blir borte i nyttårshelgen.
Hun skal være med Carpe Diem til den evige stad, og er full av forventninger ettersom forrige «reise alene sammen med andre»-tur arrangert av singelreise-spesialisten ble en kjempeopplevelse.
- Da dro vi et 20-talls mennesker til Bali, Singapore og Kuala Lumpur, en helt fantastisk reise full av høydepunkter, forteller Siri.
- Nyter fellesakapet
Hun har vært enke i 25 år, lever alene og nyter felleskapet med likesinnede på Carpe Diem-turene.
–
Vi blir alltid en fin gjeng.
De aller fleste som drar på ferie er jo hyggelige, positive folk.
Alle er jo innstilt på å ha det fint på ferie – og ikke sjelden knyttes varige vennskap, forteller Siri – som i nyttårshelgen altså besøker Roma for aller første gang.
- Blir det nyttårsmesse på Petersplassen?
- Et besøk i Peterskirken og Vatikanet står på tur-programmet, men akkurat hvor vi skal feire nyttårsaften er jeg usikker på, svarer Larvik-kvinnen.
Pizza-bakekurs
Men feiring blir det, ifølge Carpe Diems nettsider.
Pizza-bakekurs står også på programmet.
Julaften skal Siri og ti andre arrangere «Foreningen Julaften i Larvik» i hjembyen, også det et sosialt evenement med mye hjerterom.
- 120-130 gjester er ventet, så det blir spennende, sier Siri.
Etter å ha arrangert juleselskap for over hundre mennesker, imøteser hun Roma-turen – med mer sosialt samvær og kanskje flere nye bekjentskaper.
Eksterne lenker
| 0
|
101017
|
Filmanmeldelse:Golgata i Irland
Intens og problematisk spenningsfilm spunnet rundt helt sentrale kristne dogmer.
Irland/Storbritannia.
15 år.
Regi: John Michael McDonagh.
En røff, høyst menneskelig og temmelig uortodoks prest på den irske landsbygda får et nærmest vanvittig budskap i skriftestolen:
Om en uke skal han henrettes.
Ikke fordi han er skyld i de massive og ødeleggende seksuelle overgrep som er dokumentert i Den katolske kirken i Irland.
Men fordi han er en god prest, fordi han i dette er skyldfri, fordi han må ofres om en slags «rettferdighet» skal skje.
Hele utgangspunktet for filmen og dens henvisning til retterstedet der Jesus en gang ble henrettet, er det aller mest problematiske.
Greit nok at man skaper et emosjonelt og faktisk utgangspunkt for hva man forsøker å fremstille i en film.
Men å gripe til Golgata og den opprinnelige pasjonshistorien for å gjøre seg forstått?
Mange vil utvilsomt føle seg støtt.
Med all mulig grunn.
På den annen side ligger det et dypt menneskelig engasjement, her.
Og en gjennomgripende fortvilelse.
Som alt i alt kanskje gjør filmen til en moderne og anskuelig lignelse om lidelse, soning og død i vår tid.
Det er godt mulig å se det sånn.
Det er den aldrende fader James som får sitt eget dødsbudskap.
Han er en uvanlig prest:
Enkemann og far til ei ulykkelig jente.
Brendan Gleeson fremstiller ham med en intelligent stauthet:
Hans tro er urokket, trass hans sognebarns til dels grassate og alltid uttrykte vantro.
Fordi han aldri tviler på Gud, er all tvil og all viderverdighet omkring hans oppgave som hyrde for menigheten, knyttet til det dennesidige livet.
Han vet så inderlig vel at han ikke kan tilgi noe som helst på vegne av de groteske og ødeleggende synder hans prestekolleger har gjort gjennom tidene.
Men han kan være til stede når mennesker trenger ham.
Selv når disse menneskene trenger å få kjeft eller et solid slag på kjeften.
Her svinger filmen fra noe utrolig vakker og vart, helt frem til opprørende aggresjon.
Hadde man kunnet ane snev av spekulasjon over dette, hadde filmen gått totalt på grunn.
I stede blir det en historie som roper med intellektuell og emosjonell ærlighet.
Tross alt.
Presten vet hvem som skal drepe ham.
Vi vet det ikke.
Det legger et thrillerelement til det hele, spenning som suppleres med prestens gradvis stigende desperasjon og/eller avklaring frem mot det som synes hans uavvendelige skjebne.
Så underlig det høres:
Synes du hele dette filmopplegget høres ytterst tvilsomt ut, er dette først og fremst en film for deg!
| 1
|
101019
|
Filmanmeldelse:Opprivende og knallgod
«Mamma» er slitsomt opprivende.
Til gjengjeld er den slitsomt god.
DRAMA.
Canada.
15 år.
Regi:
Xavier Dolan.
Med:
Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon, Patrick Huard, Alexandre Goyette, Michele Lituac, Viviane Pacal, Nathalie Hamel-Roy.
Den er laget av det kanadiske regifenomenet og «vidunderbarn» Xavier Dolan.
Han er 25, dette er hans femte spillefilm.
Og han sørger for å skille seg ut, blant annet med filmformatet: 1 x 1, helt kvadratisk bilde, noe som gir et selvfølgelig tilsiktet preg av dokumentarisme.
Det handler om et meget problematisk mor/sønn-forhold.
Diana er 46, tøff dame, en hardtarbeidende overlever med stor livslyst men minimalt med livsrom.
For hennes livs skjebne er sønnen Steve, en hyperslitsom ADHD-variant med null impulskontroll og utkrøpen evne til å ramme sin mor der det gjør aller vondest.
Men han har utvilsomt også evner og muligheter, noe ikke minst blir tydelig når en skadet kvinne i nabohuset når inn i Stevens indre.
Og en slags sakte gjenoppbygging kan starte.
For alle parter.
Vi skal ikke si for mye.
Men likevel røpe at filmens egentlige tema er tålegrenser.
Og hva som kan tåles av kontroll av et individ – selv når det er ute av kontroll.
Vanskelige ting, meget diskutable ting.
Men samtidig er dette også en film om kjærlighet, styrke, stolthet og håp, fortalt med utrolig klok innlevelse og suveren filmteknikk.
Så selv om filmen er slitsom, er det også meget givende – for et publikum som er i stand til å søke utfordringer.
| 1
|
101021
|
Filmanmeldelse:Morten Tyldums mester-test
Alt i ett:
Krigsfilm, spionthriller og personlig drama.
Morten Tyldum sjonglerer virkemidlene med sikker hånd i filmverdenens eliteserie.
DRAMA/THRILLER.
USA.
11 år.
Regi:
Morten Tyldum.
Med:
Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Matthew Goode, Mark Strong, Charles Dance, Allen Leech, Tuppence Middleton, Rory Kinnear, Tom Goodman-Hill, Matthew Beard.
Det var «Hodejegerne» som åpnet dørene ut i verden for norske Tyldum.
Og når han fikk sjansen, beviser han at han er alle Hollywoods sjanser verdig:
For hans «The Imitation Game» er storytelling på høyt, høyt nivå, der det skapes en hundre prosent troverdige betingelser rundt et knippe skuespillere, som leverer strålende.
Rett og slett.
Det handler om matematikeren Alan Turing, mannen som under krigen ledet britenes arbeid med å fravriste tyskernes kodemaskin, Enigma, sine ytterst kompliserte hemmeligheter.
Antagelig forkortet han og hans gruppe krigen med betydelig tid og de sparte rimeligvis hundretusenvis av liv.
Men Turings arbeid, både før krigen og under, var også av avgjørende betydning for utviklingen av det som senere ble kalt «datamaskiner».
Turing burde vært en nasjonalhelt.
Og internasjonal størrelse.
Og er det kanskje, nå – også takket være denne filmen.
Men ikke tidligere:
Alt hans arbeid var superhemmelig, hverken han eller hans gruppe av kodeknekkende nerder skulle annet enn glemmes.
Dessuten var Turing ikke bare briljant faglig, han var også sosialt klomsete, en gjennomført fagidiot på grensa til autist, stammende ufølsom (stort sett) overfor andre – og han var homofil.
Det var ulovlig å være homofil på denne tiden i England I stede for fengsel, fikk han velge kjemisk kastrasjon.
Hvilket var den sikre veien til den selvmordet han begikk i 1954.
Dronning Elizabeth benådet ham i 2013, riktignok.
Men den såkalte «nasjonale ære» blir bare patetisk etter noe sånt.
Nå vel:
Filmen er først og fremst et personlig drama i rammer av historisk krigsdramatikk.
Benedict Cumberbatch leverer prikkfritt i hovedrollen; et radmagert, skjeivt, nervøst, selvbevisst og dypt ulykkelig portrett.
Det er perfekt balansert mot Keira Knightleys på alle måter mer normale fremtoning.
Bortsett fra at hun på enkelte områder er den eneste som kan matche gruppelederen i intelligens.
De gnistrer mellom de to, og det er helt nødvendige spor av humor og menneskelig varme, som gjør filmen også til stor underholdning.
«The Imitation Game» er på mange måter en ytterst konvensjonell film.
Heldigvis.
For det er vanskelig å se hvordan en filmhistorie om et så ukonvensjonelt menneske som Alan Turing kunne gjørs så rik, klok og innlevd.
| 1
|
101022
|
Filmanmeldelse:Gledesspreder fra 80-tallet
Årets gledesspreder i julen kommer fra uant hold og tidsepoke:
Den langvarige gruvestreiken i England i 1984 er utgangspunktet, en epokegjørende tid i engelsk historie da Thatcher-hatet nådde sitt høydepunkt.
En gruppe homofile aktivister i London bestemmer seg for å støtte de streikende arbeidskarene langt nord med penger.
Det er lettere sagt enn gjort, for tåler den macho arbeiderklassekulturen møtet med en rad passe flamboyante homser og lesber fra snobbete London?
Gjengen fra hovedstaden skrangler seg opp til et svært så sammensveiset – og ganske konservativt – gruvesamfunn i Wales, og kulturkrasjen er et faktum.
Heri ligger mye av humoren i «Pride».
Fordommene utfordres, og smått om senn er de reaksjonære mobberne i mindretall i gruvebyen.
«Pride» er basert på virkelige hendelser, og tar seg nok noen kunstneriske friheter i den gode fortellingens ærend.
Enkelte vil sikkert også rynke på nesen av arbeider-romantisering.
Sånne folk er ikke i stand til å se at «Pride» er en film med et stort hjerte og et ensemble du kunne tatt en pint med når som helst.
Dessuten portretterer den et samhold og en dugnadsånd som føles langt borte i 2014.
Det er kanskje sunt å se?
Det er i hvert fall ikke sunt å høre The Smiths og Billy Bragg, som topper det gladnostalgiske lydsporet på denne finfine nostalgitrippen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101023
|
Filmanmeldelse:Disney-feer på farten
Fargerik spenning er ikke mangelvare i denne ellers noe sjarmløse og strømlinjeformede filmen.
ANIMASJON.
USA.
7 år.
Regi:
Steve Loter.
Dette er sjette film i rekken om de Disney-friserte feene i Tingelings univers.
Det er vel rent kyniske grunner til at man bruker det gjenkjennelige navnet Tingeling i tittelen.
Hun er en av mange individer i Drømmehagen, og det er den varmhjertede feen Fie som er hovedpersonen.
Hennes omsorg for store, skumle vesener sørger stadig for at innbyggerne; mennesker, dyr og feer stadig havner i uforutsette og farlige situasjoner.
Det som skurrer er at de små flygende feene er utstyrt med et «voksent» preg; det være seg både utseendemessig og språklig.
At enkelte av dem er svært så opptatt av hudkremer og stell av kroppen, gjør de mer menneskelige enn eventyraktige.
Magien ved feenes fortryllende verden blir om ikke helt borte, men kraftig redusert i mine øyne.
Når det er sagt, er det mye skummel spenning her.
Et svært beist skaper stor potensiell fare, og vesle Fie er nesten alene i kampen for å få de andre til å forstå at beistet kanskje ikke helt er så farlig som først antatt.
Vakkert tryllestøv, raske flyvinger i skog og fjell, fargerike enger og vidder gir filmen et effektivt visuelt preg.
| 0
|
101026
|
Plateanmeldelse:D'angelo - «Black Messiah»
Tilbake til tronen.
ALBUM:
R&B
Det er fjorten år siden Michael Eugene Archer slapp sin forrige plate, den genierklærte «Voodoo», som reduserte det meste annet av neo-soul til taffelmusikk.
I mellomtiden har han holdt seg opptatt som sporadisk gjesteartist og psykisk jojo, med både hemmende rus- og selvtillitsproblemer.
Men D'angelo har gjenoppstått og soulkongen inntar tronen som ingen andre enn Frank Ocean har klart å holde varm for ham.
På en måte låter «Black Messiah» som om Dee aldri har vært borte - den oppslukende og geléaktige soulen er skåret til å følge «Voodoo» som neste bit i et puslespill.
Men de politiske undertonene støper platen i samtiden.
D'angelo fremkaller slagkraften til Sly Stone og ekstasen til Prince på én gang - og de psykedeliske detaljene, Questlove-svingen, varmen fra bassguden Pino Palladino, samt et lydbilde som kiler over hele kroppen, gjør denne etterlengtede platen til et av de beste comeback-øyeblikkene i vår tid.
Det er bare litt synd at 2015s beste utgivelse kom ut to uker for tidlig.
BESTE LÅT:
«The Charade»
| 1
|
101027
|
Bokanmeldelse:Eivind Hofstad Evjemo:
«Velkommen til oss»
Tiden snur lykken til sorg i Eivind Hofstad Evjemos nye roman.
«Det er pussig», tenker Sella – hovedpersonen i Evjemos nye roman, «hvor tett man lever på andre og hvor fremmed man samtidig er for dem».
Sella og mannen Arild mistet sønnen Kim i en fergeulykke i Asia for flere år siden.
Når naboene mister datteren sin i massakren på Utøya, kommer sorgen tilbake til Sella.
Romanen åpner sterkt med et sitat fra Breiviks mor Wenche, som i et intervju sier «Å, vi trodde vi hadde funnet lykken!»
Nærmest filmatisk beskriver Evjemo hvordan tiden stjeler lykken og fellesskapet, og erstatter den med en grunnleggende ensomhet.
Evjemo lar lyset falle på den kollektive bevisstheten, enten det dreier seg direkte eller indirekte om sorgen etter terroren.
Kontrasten mellom dem som fikk sorgen satt inn i en nasjonal kontekst, og dem som strever med å finne språk for sin egen lille katastrofe er tydelig.
Og kanskje viktigst:
Det er litterært interessant.
Passasjen hvor Sella er på besøk i et kloster og ved en berøring reflekterer over betydningen av omsorg og empati, er fantastisk lesning.
Evjemo er svært tro mot sin egen stil og skrivemåte, vi kommer aldri i direkte i kontakt med en utbrodering av sorgen, av tårer eller store følelser.
Det hersker en slags distansert oversikt og en jevnhet i måten han skriver på, hvor de livløse og hverdagslige detaljene sidestilles med de store følelsene.
Det underlige er at dette likevel vekkes til live hos leseren, det er mange svært vakre og sterke passasjer i denne boken.
Det oppstår nærmest et nytt blikk, som om tilværelsens bestanddeler blir tydeligere for oss, ned på detaljnivå.
«Ingen følger foreldrene gjennom disse stjerneklare nettene, hvor de fyller badekar og tenner stearinlys eller bare går og går og går mens de stadig forsøker å tømme seg for sorg».
Heller ikke Evjemo følger familien til jenta som blir drept på Utøya.
Men han belyser bevegelsene og tiden som gjør at livet og sorgen, på en eller annen måte, går videre.
Jeg er en stor beundrer av Evjemos empatiske og filmatiske falkeblikk, og håper han fortsetter å skrive mange bøker.
| 1
|
101028
|
Bokanmeldelse:Erika Fatland:
«Sovjetistan»
Erika Fatlands reiseskildring fra de sentralasiatiske landene dveler både ved småfolkets hverdag og det lange historiske perspektivet.
Det går ingen fly fra Norge til Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan.
Ingen aviser har korrespondenter der, og landene dukker bare opp i nyhetsbildet hvis de rammes av jordskjelv eller borgerkrig.
Hele regionen synes å være frakoblet vår globale tidsalder.
Erika Fatland bruker betegnelsen Sovjetistan som samlebegrep, med god grunn, da deres mest formative periode som statsdannelser skjedde i regi av kommunistherskerne i Moskva.
I hovedstedene sitter fortsatt tidligere kommunistpamper som tilranet seg total makt da Sovjetunionen brøt sammen.
En bok fra en så underbelyst region er kjærkommen i seg selv.
Fatland behandler hvert land for seg, og nøyer seg ikke med å besøke hovedstedene.
I utkantenes utkanter treffer hun folk med livshistorier vi knapt kan fatte.
Hun inviteres blant annet til flere bryllup, og blir kjent med skikken «bruderov».
Det er vanskelig å skrive om disse landene uten at fremstillingen tipper over i eksotisme, kanskje spesielt i tilfellet Turkmenistan, hvor selv Charlie Chaplin ville fått problemer med å parodiere diktatorene.
Fatland mister imidlertid aldri den seriøse dimensjonen av syne, og forsøker med vekslende hell å snakke politikk med folk overalt hvor hun reiser.
Flere er livredde for å gi uttrykk for sine meninger, noen serverer innarbeidede fraser om herskerens fortreffelighet på slutten av annenhver setning.
Men det er også mange som åpner seg.
Bokens definitive styrke er likevel forfatterens stadige dveling ved den historiske dimensjonen.
Går man langt nok tilbake i tid var dette slett ingen utkant, men både et handelsmessig og kulturelt sentrum.
Fatland beretter utfyllende om de gamle rikene, frem til tsar-Russland og Storbritannia begynte å kjempe om regionen, til kommunisttiden og i dag.
Vi blir kjent med store vitenskapsmenn fra den arabiske gullalderen på 900-tallet, som Ibn Sina og Abu Raihan al-Buruni.
Sinas bok om medisin var faktisk standardverk i Europa i mange hundre år etter at det ble oversatt.
Fatland har en god penn, og klarer å skape et fint driv i fortellingen.
Med tanke på hvor få berøringspunkter det fins mellom nordmenn og denne regionen i dag, er det ingen liten bragd at hun holder leserens nysgjerrighet oppe hele veien
| 1
|
101031
|
Bokanmeldelse:Atle Næss:
«Leonardo da Vinci og hans tid»
Atle Næss har begått en velskrevet og bredt anlagt biografi om den italienske tusenkunstneren Leonardo da Vinci.
Hvert barn har hørt hans navn.
Vi kjenner ham som mannen bak Mona Lisa, og som oppfinner av utallige tekniske innretninger.
Leonardo da Vinci er på mange måter blitt en klisjé – jamfør forestillingen om at han er en inkarnasjon av det allsidige «renessansemennesket».
Han har skygget for sin samtid i så stor grad at man nesten kan tro at Leonardo da Vinci var en tidstypisk skikkelse.
I denne biografien settes konteksten på plass.
Vel fantes det et betydelig rom for allsidig utfoldelse, som Leonardo tok fullt i bruk, men han var avhengig av meséner og fyrstelige oppdrag.
Vi blir også minnet om at de fleste motivene han arbeidet med som kunstner, var portretter malt på oppdrag av velbeslåtte mennesker, eller variasjoner over kjente, bibelske temaer.
Mange av hans oppfinnelser var tenkt brukt i krig, en aktivitet hans høye beskyttere drev med nesten hele tiden.
Det som er fascinerende med Leonardo, er følgelig hvor mye han klarte å utrette innenfor de gitte rammene.
Atle Næss, som vant Brageprisen for sin biografi om Galileo Galilei, kan denne delen av Italias historie til fingerspissene.
Han er også kunnskapsrik nok om billedkunst til å presentere et bredt utvalg av Leonardos malerier på en kompetent måte.
Denne utgivelsen heves betydelig av at bildene som omtales er gjengitt i egne fargelegg, slik at leseren kan studere dem samtidig.
En tilsvarende behandling av Leonardos tekniske oppfinnelser er dessverre ikke inkludert.
Men det er ikke helt sikkert at forklaringen ligger i at Næss er mer interessert i malerkunst og historie enn ingeniørfag.
Han argumenterer godt for at mange av Leonardos idéer var fantasifostre som ikke lot seg realisere, eller ikke fungerte slik de var tenkt.
Og han løfter frem flere av de innretningene som faktisk hadde noe løfterikt over seg.
Selv om det er skrevet utallige bøker om da Vinci, er det en stor utfordring å rekonstruere mange elementer i hans livsløp.
Næss drøfter mange de mest kjente spekulasjonene, og gjør stort sett nøkterne vurderinger av deres plausibilitet.
Han søker også inn i subjektets sinn, basert på Leonardos egne tekster, og konkluderer med at «Under masken av den belevne hoffmannen i purpurfarget kappe med sin utrolige idérikdom og sine fantastiske skisser, aner man et sammensatt sinn, der sansen for det vakreste og mest opphøyde brytes mot det grovkornede, det brutale og det regelrett apokalyptiske.»
| 1
|
101032
|
Bokanmeldelse:Monica Kristensen:
«Ekspedisjonen»
Det mest spennende med Monica Kristensens krimroman «Ekspedisjonen» er nesten vær- og føreforholdene.
Vi befinner oss på 87 grader nord.
En norsk nordpolekspedisjon er i trøbbel: trekkhundene dør av mystiske årsaker og en i mannskapet er også dårlig.
Sysselmannsbetjent Knut Fjeld reiser ut for å komme ekspedisjonen til unnsetning, men de nekter å avbryte ferden.
Fjeld velger å bli værende et par dager, i håp om å komme frem til en løsning.
Det skal han snart få grunn til å angre på.
For ikke bare blir han fiendtlig mottatt av de andre, etterhvert truer storm, skader og ulykker både liv og helse.
Samt en sulten isbjørn på jakt etter menneskelig proteintilskudd.
Og hva var egentlig årsaken til at bikkjene døde der ute på isen?
Det skal snart vise seg at svaret ligger i dype konflikter ekspedisjonsdeltakerne imellom.
Slik har det seg at mye av boken går med til lange tilbakeblikk fra en ekstra fortellerstemme, nemlig kona til en av ekspedisjonens medlemmer.
Resultatet er ganske en omstendelig og overforklarende fremdrift, der det tegnes et litt gammeldags gruppeportrett ved hjelp av ytre karakteristika og grunn psykologi.
Handlingen blir stående og stampe i snøen, og det gjøres for mye ut av den nokså grovsnekrede motivkretsen forfatteren har funnet frem til.
Monica Kristensen er best på naturskildringer og enkel spenning, personskildringene hennes er derimot lite annet enn enkle sjablonger.At grådighet og griskhet er grunnleggende motiver, kan ikke akkurat sies å være sjenerende originalt funnet på.
Hovedproblemet med «Ekspedisjonen» er at den aldri blir noen egentlig krimfortelling.
Snarere en ganske konvensjonell ekspedisjonsskildring, med innlagt melodrama og nødtørftig action.
Når forfatteren til slutt lar en isbjørn sørge for at straffen kommer til den som har fortjent det mest, er det vanskelig å ta dette helt på alvor.
Verken som skjønnlitteratur eller som krimfortelling.
Jeg er sikker på at forfatteren Monica Kristensen kan langt bedre enn dette.
Det hadde nok vært en god ide med grundigere forlagsarbeid neste gang.
| 0
|
101033
|
Filmanmeldelse:Ikke helt sjef
KOMEDIE.
USA.
11 år.
Regi:
Sean Anders.
Med:
Jason Bateman, Jason Sudeikis, Chris Pin.
I gamle dager, før Judd Apatow-æraen, var det i hovedsak gutter mellom 16 og 24 som spilte «idiotene» i dumme komedier som denne.
I våre dager er det som oftest menn godt oppe i 40-årene.
Er det en bra ting?
Eller et infantilt tegn i tiden?
Det skal vi ikke ta stilling til her.
Men man føler ofte på denne problematikken i «Horrible Bosses 2», især når Jason Bateman er på skjermen, noe han jo som regel er, som den tross alt streiteste og mest «ansvarlige» i trioen med overvintrede «dudes» som også teller den distré, genuint lavpannede Charlie Day, samt den lidderlige, «douchebag»’ete Jason Sudekis.
Bateman virker lei, pinlig berørt, som om hele denne suppen er under hans verdighet.
Noe den jo er.
Der de tre dustemiklene i forrige film ønsket å kvitte seg med sjefene sine, handler denne om hvordan de forsøker, og langt på vei mislykkes, i å bli sjefer selv.
De finner opp et nytt produkt, av den typen som ville hatt store problemer på Kickstarter, blir skrudd av en investor, og bestemmer seg for å kidnappe sønnen hans.
(Denne sønnen, spilt av Chris Pine, er for øvrig sånn en sånn klyse at han slår seg selv i trynet mens han hører på Toto i bilen).
Så langt, så «9 To 5» (1980).
Så går ting skikkelig galt, kan du skjønne.
Det finnes et par ting å le av i filmen, det er ikke det.
Jeg tenker primært på Arbus’ søte klønethet, og i lagt mindre grad på Sudekis’ «fratboy»-vitsing og de ufattelig gammelmodige «negervitsene».
Men regissør Anders virker helt i villrede om hva det er som egentlig er gøy her, og kaster bort mye tid på langtekkelige, helt umorsomme passasjer.
«Horrible Bosses 2» er en kompromissløst middelmådig komedieoppfølger.
Men bedre enn «The Hangover 2» (2011), det skal den ha.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101035
|
Juleplateanmeldelse:Music For A While - «Canticles of Winter»
Kvalitetskulde.
Music For A While
«Canticles of Winter»
De musikalske eksekursjonistene i Music For A While tryller nye tanker inn i hundre år gammel vinterlyd, så som Schubert, Händel, Bach, Brorson.
Helt tilbake til en av de største hitene på 1200-tallet, «Wexford Carol».
Kombinasjonen av den berlinbaserte bergenserinnen Tora Augestads messosopran og kvalitetsvare musikere som Stian Carstensen (alt fra trekkspill til det nytradisjonelle juleinstrumentet banjo), Mathias Eick (trompet), Martin Taxt (tuba) og Pål Hausken (trommer) kan egentlig ikke bli feil.
Selv om det kanskje kan bli høres noe alternativt for enkelte:
De fleste sangene har man hørt før, men ikke systematisert som høysanger for vinterens skjønnhet.
Overgangene mellom tradisjon og tolkning, mellom norsk, engelsk og tysk, er naturlig og umerkelig.
At det egentlig ikke er en eneste «julesang» her gir dessuten albumet liv utover den delen av året man nesten manisk tenner lykter og teller dager.
BESTE LÅT:
«Coventry Carol»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101036
|
Juleplateanmeldelse:Mark Kozelek - «Sings Christmas Carols»
Jul hos Sun Kil Moon.
«Sings Christmas Carols»
(Caldo Verde/Border Music)
Ikke bare førstegangsforeldre og kirketurné-entusiaster som plutselig blir grepet av julestemning.
Sardoniske, gitarsmukke Mark Kozelek har allerede gitt ut et av årets beste album som Sun Kil Moon.
Under eget navn er han den neste indie-julestjernen etter Sufjan Stevens.
Hans tolkninger er ikke i nærheten av Stevens i omfang, men mer tro mot originalene.
Kozeleks tristtrøtte vokal og eksellente gitarspill gir en respektfull og rimelig konservativ tilnærming til originalene.
Det virkelige juleglitteret er den hysteriske selvharsellerende dialogen på «Christmas Time is Here» («You’re the only person I know who turns a beautiful season like Christmas into a problem») og kanoniseringen av The Pretenders sin 1983-julesang «2000 Miles».
Dessuten vil linjer som «although it’s been said many times, many ways» på «The Christmas Song» heretter alltid høres ut som en snøvlende julekveldsfull onkel bak pianoet.
BESTE LÅT:
«The Christmas Song»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101038
|
Juleplateanmeldelse:Over The Rhine - «Blood Oranges In The Snow»
En realistisk jul.
Over The Rhine
«Blood Oranges In The Snow»
(Great Speckled Dog)
Lei av den glorete amerikanske julen?
Over The Rhine gir deg baksiden.
Ekteparet Linford Detweiler og Karin Bergquist har tatt navnet etter den litt slitne delen av Cincinnati, Ohio der de kommer fra.
I 25 år har de vært en godt gjemt musikalsk hemmelighet med forkjærlighet for juleplater – tre i tallet har det blitt.
Den forrige, «Snow Angels», kom i 2007 og kan også varmt anbefales.
Dette er imidlertid deres aller beste.
Selv har Over The Rhine satt merkelappen «reality christmas songs» på julesangene sine.
Derfor er det ikke mye lovsang her.
Glimt av håp, ja, men temmelig mye mer realistiske skildringer av hvordan den jevne amerikaner har det i håpets høytid, nemlig akkurat som ellers i året.
Det starter i tittelsporet med en strabasiøs tur hjem til jul i tett snøvær.
Vi får et uendelig sårt innblikk i lengselen etter faren i huset, hvis stol står tom under julemiddagen («My Father's Body»).
I stedet blir graven hans besøkt hver julaften.
Her er det også plass til paradokset «Betlehem», verdensfrelserens fødeby som i dag ironisk nok er mer preget av konflikter enn noensinne.
En mimrende kjøretur gjennom Over-The-Rhine i Cincinnati i «First Snowfall» beskriver hvordan julepynten har falmet i takt med dem som bor der.
Og i denne konteksten passer Merle Haggards «If We Make It Through December» som hånd i hanske, om han som mister jobben rett før jul og frykter at han ikke har råd til å gi datteren den julen han ønsker.
Mørkt?
Nei, bare realistisk.
Og tekstene henfaller aldri til det håpløse, heller til det håpefulle.
Musikalsk er «Blood Oranges In The Snow» en dempet nytelse, breddfull av flotte, men enkle arrangementer.
Ekteparet synger vekselvis og bringer tankene mot The Walkabouts.
En annen klar parallell er Tom Waits' duetter med Crystal Gayle på filmmusikken til «One From The Heart», ikke bare på grunn av pianospillet, men også fordi Karin Bergquist har den samme krystallklare eggen i stemmen.
Julemusikk blir ikke bedre og mer betydningsfull enn dette.
BESTE LÅT:
«My Father's Body»
| 1
|
101039
|
Ingvar Olsen - «Cheater's Town»
–
Jeg blir ikke lei.
Du har virkelig fortjent å stå i finalen, sier dommer Kurt Nilsen.
–
Det var en deilig start på finalen, godt jobbet Ingvar, sier Tone Damli.
VG-Talseth:
– Ingvar er jo langt på vei en norsk Chris Isaak, i alle fall en god lightvariant.
Det er beroligende både å se og høre ham smyge seg gjennom denne typen croonerpop.
| 1
|
101040
|
Jørn Trollebø Kvalheim - «The Pretender»
– Jørn, du går all in.
Det er åpenbart at du går inn for å vinne, sier Esben Dansken Delvig.
–
Dette var helt enestående, sier Gunnar Greve og mener dette er det beste Jørn har gjort i konkurransen.
VG-Talseth:
– Denne kraftrocken er Jørns favorittmusikk, og det er ikke vanskelig å tro på.
Samtidig blir han åpenbart overtent, han prøver for hardt og blir overivrig i fraseringene.
Og dette er ikke en låt som kler for mye Møllers tran.
| 0
|
101043
|
Ingvar:«Sarah Moore»
–
Jeg sitter og koser meg her.
Du gjør det med stor overbevisning, sier Kurt Nilsen.
– Jeg har hele tiden hatt klokkertro på deg, sier Esben Selvig, som mener det starter litt surt for Ingvar.
VG-Talseth:
– Åpner usedvanlig svakt og usikkert; har han ikke øvd nok på det som skal være vinnerlåten hans?
I studioutgaven er dette en sjarmerende gammelpoptrudelutt, men bedring i vokalen mot slutten til tross:
Her svikter det på målstreken for Ingvar.
| 0
|
101044
|
Jørn:«High Speed Road»
–
Dette blir et takk.
Kanskje du har den største stemmen i «Idol» 2014, sier Gunnar Greve.
– Innimellom sprekker du litt, men jeg tror det er fordi du vil gi alt, og det er så deilig å se, sier Tone Damli.
VG-Talseth:
– Jørn gjør det stikk motsatte av Ingvar til slutt:
Fremfører en svak låt godt.
Typisk kjip erstatningsrock à la «Idol», dette, men det er der gutten føler seg hjemme, og slik låter det også.
Det blir ikke stor kunst av det, men passabel innsats er det jo.
| 0
|
101046
|
Låtanmeldelse:Jørn Trollebø Kvalheim – «High Speed Road»
Rock som ikke rocker.
Jørn Trollebø Kvalheim
«High Speed Road»
Jørn har vært det mannlige rockealibiet i årets «Idol».
Og rock à la «Idol» er sørgelige greier, som regel (og som her) hule fakter og bolete allsangfrierier et sted mellom Coldplay, The Killers og Foo Fighters.
Man kan godt si at «High Speed Road» er greit håndverk i lys av ovennevnte referanser.
Sangen har den klatrende, episke stadionfølelsen, de tinglende gitarene og de suggererende strykerne.
«Can you feel my heart beting out of my chest?», spør han, og ja, det kan vi – det er mye lidenskap her.
Så mye at ingen stoppet opp og lurte på om linjer som «Tell the stars
we can carry the night/We are young and free so let's run the lights» egentlig var en god idé.
Klisjéridende og uoppfinnsomt; det går rundt regnet en milliard på dusinet av låter som denne.
Det er også noe av en bragd å dra tempoet i refrenget NED på en sang titulert «High Speed Road».
| 0
|
101048
|
Best i test:Samsung Gear S
Ingen av smartklokkene i denne testen får toppkarakter, men med Gear S viser Samsung at de begynner å nærme seg konsepter som virkelig fungerer.
Den nye Gear S-modellen kjører samme operativsystem (Tizen) som Gear 2 – men den store forskjellen er at Gear S ikke bare er et tilbehør til mobilen.
Klokken er også en fullverdig mobiltelefon, med mulighet for eget SIM-kort.
Likevel er det nok først og fremst som mobiltilbehør at Gear S er mest nyttig – og du er fortsatt avhengig av mobiltelefonen din for å for eksempel kunne installere apper på klokken.
I likhet med Gear 2 fungerer denne klokken kun med Samsung-mobiler.
Gear 2 har raske og intuitive menyer som er enkle å bruke, og klokken har en god skjerm som tenner automatisk når du løfter opp armen eller vrir håndleddet.
Via klokkeskjermen får du informasjon fra mobiltelefonen, og du kan blant annet lese e-post.
Den utmerkede kart- og navigasjonsappen Nokia Here er også installert på klokken, noe som er veldig praktisk.
Samsungs S Health-app ligger forhåndsinstallert på klokken, i tillegg til en treningsapp fra Nike.
Dermed kan du bruke klokken som treningsklokke, og en innebygget pulsmåler og bevegelsessensor lar deg måle både puls, antall skritt og kalorier.
Klokken har også innebygget GPS som lar deg spore treningsøkten på et kart, og hvis du har koblet til en mobiltelefon brukes GPS-en i mobilen i stedet for å spare batteri.
Batteriet varer i et sted mellom to og fire dager ved fornuftig bruk, noe som er bra for denne typen enhet.
Men da snakker vi om forsiktig bruk, og ikke at du bruker klokken som mobiltelefon.
| 1
|
101051
|
Jumboplass: LG G Watch
På fjerde plass finner vi LG G Watch, den rimeligste smartklokken i denne testen.
Klokken er basert på Android Wear, Googles operativsystem for smartklokker.
Dette er det samme som LG bruker i sin G Watch R, men denne varianten stiller uten pulsmåler, og med firkantet skjerm.
En av fordelene med å bruke Android Wear er at det er en standardisert plattform som brukes av flere produsenter.
Det burde borge for flere og bedre apper enn på produktene som bruker proprietære løsninger.
Skjermen er ikke av de aller skarpeste, men i bruk virker den faktisk noe skarpere enn den som bor i LGs egen G Watch R.
Vi savner imidlertid automatisk lysstyrke.
Klokken gjør en noenlunde grei jobb i å varsle om meldinger og e-post på håndleddet, men av smartklokkene med Android Wear er sannsynligvis dette den enklest utstyrte.
Uten en eneste knapp kan den også være litt vanskelig å bruke.
Klokken kan brukes som fjernkontroll til for eksempel å styre musikken du styrer på telefonen.
Og den har talegjenkjenning som lar deg lese inn for eksempel et svar på en e-post på norsk – riktignok med en viss fare for feilstaving.
Etter vår erfaring må G Watch lades omtrent hver kveld, og det med noenlunde forsiktig bruk.
| 0
|
101052
|
TV-premiere:Marco (soft-)Porno
«Shogun» (1980) møter «The Karate Kid» (1984) – med nakne kvinnebryst attåt.
TV-serie i 10 episoder
Det er nordmennene Joachim «Max Manus»
Rønning og Espen «Kon-Tiki» Sandberg som har regien på de to første episodene i Netflix’ forsøk på å stable en egen «Game Of Thrones» på beina.
De har ikke hatt noen takknemlig jobb.
Seriens første 100 minutter er tunge, traurige saker, fylt til randen av malmfull eksposisjon, uoversiktlige såpeoperaintriger og endeløst pompøst pratmakeri om ære og krig.
Samt et par saftige slagscener og en haug nakne kvinnebryst.
Derav «Game Of Thrones»-sammenligningen.
Men der stopper de.
«Game Of Thrones»-sammenligningene, altså.
De to første episodene tyder i alle fall på at «Marco Polo» er for «Game Of Thrones» det «Piranha» (1978) var for «Haisommer» (1975).
Den kalkundunstende B-utgaven.
Det handler om tittelens venetianske handelsreisende, som i en tjueårsperiode på 1200-tallet befant seg ved mongolkeiseren Kublai Khans mektige og ekspansjonskåte hoff.
Oppdageren Polo ble ved sin tilbakekomst en «kjendis» – sin tids Charter-Svein, kan man si – i og med at historien hans ble nedskrevet i bokform og distribuert i et Europa som hadde minimal kunnskap om hva hordene i Asia holdt på med.
Det er i ettertid blitt sådd tvil om sannhetsgehalten i Polos spøkelsesskrevne «selvbiografi».
Men en god historie er det jo.
Mer enn god nok til en dugandes TV-serie.
Dette er dessverre ikke dén TV-serien.
Netflix’ gjenfortelling synker kjapt hen i en hengemyr av ytterst tvilsomt skuespill og håpløst oppstyltet dialog (far til sønn:
«the blood of an adventurer courses through your veins!», prinsessen til sin prins under samleiet: «give to me the nectar!»).
Khan selv, Benedict Wong, besitter en brukbar dose tjukkaskarisma.
Men helten, Polo – spilt av unge, usikre Lorenzo Richlemy – har nesten ingen utstråling.
Treneren hans, den blinde Hundred Eyes (tidlig asiatisk ironi ohoi!), gestaltet av Tom Wu, avleverer kampsport-mumbojumbo i et forrykende tempo, som var han en annen Miyagi.
«You are a fiery one!».
Regissørenes skamløse omgang med B-filmestetikken rendyrkes i den klimatiske scenen i den første episoden, som kryssklipper tre klisjeer:
Den unge mannen som får service på et bordell.
Kampsportmesteren som kveler en klapperslange.
Samt det første av en utvilsomt lang rekke kampscener.
Det gjenstår å se om dette er nok til å holde på det unge, guttete publikummet serien sikter seg inn på.
De mange nakne puppene kommer jo godt med – dette er en slags «Marco soft-Porno».
Men de lange, mange strekkene der det snakkes om strategier og ærgjerrighet, er like kjedelige som de er oppblåste.
Det er dessuten mulig å kjenne på et visst misforhold mellom den mettede kitschorientalske scenografien og det til tider «shaky» kameraarbeidet.
Netflix-konseptet dreier seg om «binge-watching».
Man skal nagles til sofaen, desperat etter å sluke «bare én episode til».
Her er det mer sånn at man blir liggende å vente, rastløs, på at episoden snart skal ta slutt, slik at man kan løpe ut og leke i trafikken.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101053
|
Vemodig farvel med Hobbiten
Siste film i «Hobbiten» er også regissør Peter Jacksons snipp snapp snute på et årelangt eventyr i Midgard.
Det er noe storslått og vemodig over det hele.
Det mangler ikke på visuell og teknisk energi i dette tredimensjonale filmuniverset.
Krigsscener og action er drivkreftene, men solid i bunn ligger de store, evige verdier som mot, vennskap, lojalitet og et varmt hjerte.
«Hobbiten:
Femhærerslaget 3D»
Hobbiten-trilogien har ikke samme imponerende effekt som «Ringenes herre»; Tolkiens barnebok er ikke så bredspektret som det som skulle bli forfatterens mesterverk, og som i 2000 ga støtet til den formidable filmsuksessen.
Peter Jackson har tatt seg friheter med sine Hobbiten-filmer, han har gitt plass til velkjente skikkelser fra «Ringenes herre», utvilsomt for at vi – tilskuerne – skal kjenne smaken av velkjent suksess.
Det er helt greit, og det fungerer utmerket i den siste filmen.
Mot slutten er det en episode som med stillferdig nerve nettopp bidrar til å vise veien mot det som skulle bli «Ringenes herre».
Det hele starter der forrige film sluttet, med dragen Smaugs ildsprutende angrep på innbyggerne i Esgaroth.
Byens helt, Bard (Evans) sørger for at innbyggerne slikker sine sår etter basketaket, og går mot Ensomfjellet for å ta sin del av den enorme rikdommen Smaug har hatt for seg selv; skatter som tilhører Thorin Eikenskjold (Armitage) og dvergene.
Gjennom de to foregående filmene har vi ant at Thorins motiver for å gjenerobre fjellet er delte.
Hobbiten Bilbo (Freeman) er den som ser det først, og klarest, og som når det virkelig gjelder blir en handlekraftig og modig liten sjel.
I tillegg til truende alver, mennesker og etter hvert orker og ulver, utspilles en kamp mellom grådighet etter gull og lojalitet.
Det er synlig hos menneskene, hos alvene, men mest hos Thorin, som for en stund fraviker både løfter og vennskap for å beholde hvert gram av gull i sitt enorme lager.
Slik sett blir den store kampen mellom mennesker, alver og dverger på den ene siden og orker og udyr på den andre, både en heidundrende (om enn noe lang) slagkamp, men også en kamp for å skape en bedre tilværelse der skapninger av ulike slag kan leve i harmoni.
Det er romantisk og noe pompøst, men det funker som bare det.
Peter Jackson tar farvel med Midgard, og viser sin kjærlighet til historien ved å legge inn ømme, kjærlige og triste avskjeder.
Noen dør, og da mener jeg av dem vi heier på – ikke orkene – og det er til å få klump i halsen av.
Den siste filmreisen i Jacksons Midgard-univers blir derfor noe mer enn siste film i en trilogi, den markerer også slutten på et kjært, langt eventyr.
| 1
|
101054
|
Bokanmeldelse:Rachel Kushner:
«Flammekasterne»
Kushner har skrevet et sprengbegavet rally gjennom et hundreårs avgjørende hendelser på det politiske og det eksistensielle plan.
Reno er en ung jente fra Nevada med to lidenskaper i livet, motorsykkelkjøring og kunst.
Hun ankommer New York midt på 1970-tallet, etter å ha satt fartsrekord for kvinner over saltslettene i Utah.
I verdensbyen er det kunsten hun vil ofre seg for, og sykkelinteressen hjelper henne.
Konseptkunstneren Sandro Valera, sønn av den italienske motorsykkelprodusenten tar henne under sine vinger og fører henne inn blant New Yorks amoralske, livsnytende kunstnerbohemer, og videre til Italia hvor Reno får stifte bekjentskap både med den forsteinede høyborgerligheten som regjerer Sandros familie, og Italias anarkistiske Røde Brigader som driver dødelig bygerilja mot «Makten».
I tillegg er det historien om Reno og Sandros kjærlighetsforhold, Det er en myldrende fortelling om ambisjoner og håp, svik og bedrag, kynisme og lengsel, en saga som strekker seg helt tilbake til den tjuende århundres begynnelse.
Det er en drøy cocktail dette, og opplegget ville nok ha revnet i sømmene for en dårligere forfatter enn Kushner.
Men det forbløffende, jeg hadde nær sagt, mirakuløse med denne romanen er at forfatterens språk, så billedrikt drivende og energisk, så kriblende kreativt og samtidig lydhørt, binder de sprikende elementene sammen med uimotsigelig styrke, nært og vart på detaljplanet i det ene øyeblikket, med brutale sveip over historiske sammenhenger i det neste.
Kushner overdrysser sin vrimlende tekst med slående observasjoner og et vell av forbløffende, dokumentariske detaljer.
Og om leseren en sjelden gang skulle tenke at hun beveger seg litt for langt ut i det anekdotiske, drar hun straks det hele sammen igjen med en klippefast, samlende metafor.
«Flammekasterne» er en kavalkade over vitaliteten, visjonene, samt elementene av selvdestruksjon, som preget århundret før vårt, både på det personlige og det politiske plan, krefter til godt og vondt, som fremdeles er virksomme i vårt samfunn i dag.
Det er roman full av poesi og sakkunnskap, fantasi og dokumentasjon, en bok å bli både klok og berørt av.
En sjelden litterær tour de force.
Og det samme kan sies om Kyrre Haugen Bakkes norske oversettelse.
| 1
|
101056
|
Bokanmeldelse:Britt Karin Larsen:
«Slik treet faller»
Britt Karin Larsen har en sterk, utholdende kjærlighet for sine skogfinner og viser ingen avmatning i sin sjette bok om folket på Finnskogen.
Som alltid sirkler livet rundt overlevelse og tilhørighet, og vi skriver mellomkrigstid.
Etterkommerne etter bjørnejegeren Taneli og hans Lina er blitt mange.
Noen har reist til Amerika, andre til Oslo, som er byens nygamle navn.
Men fortsatt er det mange igjen i skogen, og klasseskillet er like stort.
Storbonden kan fortsatt gå rett inn i stuene til folk og ta med seg en ørliten tyvjaktet hare.
Mange er blitt kommunister, noe som truer de fattige familienes eksistens enda mer, fordi de kunne bli arbeidsløse eller sies opp som leilendinger.
Alkoholen er og var også en alvorlig trussel for familiene.
Mest skremmende er den for barna, som ikke kjenner igjen far når han drikker.
Nesten alle Larsens skogfinner er varmblodige, og mange av dem har ufattelig mye kjærlighet i seg.
Forfatteren helgenerklærer ikke, og karakterene er ikke bare ofre.
Mye elendighet skyldes dårlige valg.
Noen forlater skogen, men skogen forlater aldri dem.
Både amerikafinner og osloboere lengter hjem og håper på å kunne kjøpe et småbruk.
Daniel, Lina og Tanelis sønn, som er blitt amerikaner, drømmer om å gjense hjemlandet hele livet.
Den tilbakestående gudsdrengen venter ennå etter mange år på at sangfuglen Karin skal komme hjem fra Amerika.
Larsen skriver poetisk og visuelt.
Hun ruller ut landskapet og kommer med noen livsbetrakninger før hun zoomer inn på menneskene.
For noen blir fattigdom, matstrev og krangling for mye.
Noen drar hjemmefra, andre havner på galehus.
Kvinnene bærer samfunnet.
De mannfolkene som velger bort familien eller mister den, går til bunns.
Uten familie ser de ingen grunn til å ta vare på seg selv.
Vakkert, poetisk og storslått.
| 1
|
101057
|
Jørn - «Love Is All»:
– Din audition var den eneste jeg begynte å grine av, og så følsom som jeg er, begynte jeg nesten i dag og.
Det er så inderlig flott og fullt av følelser.
Jeg håper du kan gi ut den låten her en gang, det er så bra, mente Tone Damli.
–
Du mestrer kunsten å stå helt alene med gitaren på scenen å fange publikum, sa Espen «Dansken» Selvig.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
–
Det er en tynn linje mellom det lidenskapelige og det tilsynelatende affekterte.
Det er lett å tenke at Jørn krysser den for ofte.
Men her, som fingernem Trubadurix på kassegitaren i The Tallest Man On Earths tandre ballade, holder han seg på den riktige siden, selv om han av og til «sprekker» på en måte som føles vel teatral.
| 0
|
101058
|
Ingvar - «Blue Darling»:
–
Det er nesten prikkfritt vokalt, og ingenting å ta på.
Det er med ydmykhet og respekt jeg sitter og ser på deg her i dag, sa Gunnar Greve.
–
Det er bare helt nydelig å høre på.
Det her kan nå til en finale, mente Kurt Nilsen.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Sprøtt å tenke på at rockabilly/hillbillly-fotnoten Jimmy Pattons låt skulle ende opp på en talentkonkurranse på norsk TV i 2014.
Sprøtt – og fint.
Dette er åpenbart en sang Olsen føler seg helt hjemme i.
Så blir det da også den mest overbevisende innsatsen hans siden den første «delfinalen», da han sang «I Can’t Help Falling In Love».
Nydelig, helt ustresset, og med et perfekt turnert «high lonesome»-klimaks.
| 1
|
101059
|
Chinook - «I See Fire»:
–
Du har hatt en fantastisk utvikling.
Jeg er såå stolt over å ha deg her i kevld.
Den versjonen du fremførte i kveld er mange hakk over den du fremførte på audition.
Det er rett vei, mente Tone Damli.
–
Jeg var en av dommerne som sa nei til deg på audition, og der ser du hvor feil man kan ta.
Du er den som har hatt størst utvikling, det fortjener en applaus.
Jeg er veldig glad du står her i kveld, istemte Espen «Dansken» Selvig.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Lamers sliter litt med artikulasjonen og engelskuttalen i Ed Sheerans moderne sviske.
Og denne utgaven tar ikke – unnskyld – «fyr».
Lamers store styrke er den gutturale stemmen og den superflotte vibratoen som hun aldri misbruker eller overdriver.
Som sceneartist har hun funnet en ro hun ikke var i nærheten av i begynnelsen.
Men dette var så rolig at det egentlig ble ganske tamt.
| 0
|
101060
|
Jørn - «Born To Run»:
–
Jeg storkoste meg, det her var en imponerende fremvisning.
Jeg håper du går videre til finalen i kveld, sa Kurt Nilsen.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Dommerne har gitt Jørn den klart største utfordringen.
Den løser han med stor bravur.
Låten er vanskelig å synge, full av ord (vanskelige, store ord).
Han «scudder» litt her og der, men ikke noe alvorlig.
Mest imponerende av alt:
Han prøver ikke i ett sekund å etterape «Sjefens» egen utgave, men fraserer fritt og egenartet.
Låten får en ny og egen tone – en bedrift i seg selv.
Ikke henfaller han til sånn typisk «jørning» heller.
Og han har energi til overs.
Respekt.
| 1
|
101061
|
Ingvar - «A Little Less Conversation»
–
Det er så tøft at du tar dette på strak arm, selv om dette er langt utenfor din komfortsone.
Vi var nødt til å pushe deg, sa Espen «Dansken» Selvig.
–
Det er så lite som skal til for at du blir veldig kul.
Dette er ikke den låten du får vist frem vokalen din på, men jeg synes dette her var bra, istemte Tone Damli.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Harry låtvalg av dommerne.
Olsen blir liggende i et dypt register som føles kunstig og klamt for ham.
Og hvorfor behandle denne utpregede elegantieren som en sirkushest, flankert av dansende cheerleaders?
Han kaver seg gjennom, tilsynelatende med humøret i behold.
Men dette var på ingenlunde egnet til å demonstrere kvalitetene hans, dessverre.
Det tredje øyet på terningen går uavkortet til sportsånden hans.
| 0
|
101062
|
Chinook - «Dark Horse»:
– Vanskelig låt vi ga deg, det er sporty at du tar den på strak arm.
Du er den i konkurransen som har den mest spesielle stemmen, og denne stemmen vil jeg høre på en plate, mente Kurt Nilsen.
–
Jeg blir bare mer og mer glad i deg for hver gang du står på scenen, istemte Gunnar Greve.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Versene er sure.
Lamers henter seg inn i broen og til dels i refrenget (det siste blir ganske bra).
Hun er, som Olsen, blitt tildelt en ekstrabelastning i form av dansekoreografien, som neppe underletter det vokale.
Katy Perrys mest klubbete hit er et åpenbart frieri til de mer ungdommelige «Idol»-seerne.
Men det er ikke et godt valg for de egenartede evnene hennes.
| 0
|
101063
|
Et fantastisk mobilkamera til en rimelig penge
Microsoft sier at dette er en toppmodell på budsjett.
Vi er enige.
Nokia Lumia 830 er en av de siste Microsoft-telefonene som bærer Nokias logo.
Da den ble lansert i september ble det sagt at Lumia 830 skulle være en toppmodell på budsjett.
Telefonen koster rundt 3100 kroner om du kjøper den på nett.
Det er ikke spesielt billig, men dersom den deler kvaliteter med telefonene som koster rundt 2000 kroner mer kan påstanden likevel stemme.
På utsiden ser det ut til at Microsoft har sine ord i behold.
Telefonen føles svært solid, med en forholdsvis kraftig aluminiumsramme som går rundt hele telefonen.
Knotete batterideksel
Under dekselet skjuler det seg plass til både SIM-kort og et ekstra minnekort, i tillegg til et batteri på 2200 mAh.
Inntrykket av en helstøpt pakke slår litt sprekker så fort vi skal sette på dekselet igjen.
Det nærmest selvlysende oransje polykarbonat-dekselet har korte stubber av noen klips som skal inn i den harde aluminiumsrammen.
Flere ganger i løpet av prosessen lurer vi på om vi har kommet i skade for å kverke noen av beina, og det skal mye fikling til før vi er noenlunde sikre på at dekselet sitter på slik det skal.
Heldigvis er vanligvis ikke dette en operasjon som skal gjentas ofte.
Den fem tommer store skjermen har meget god billedkvalitet.
Oppløsningen er 1280 x 720 piksler, og selv om full-HD er den vanligste oppløsningen blant toppmodeller på denne størrelsen skal du ha et rimelig godt falkeblikk før du ser forskjell.
Innsynsvinkelen er god og lysstyrken er også grei nok.
Vi har sett mer lyssterke skjermer enn denne, men ut over dette har vi ikke mye å utsette på Lumia 830-skjermen.
Forsinket oppdatering
Det er Microsofts egen Windows Phone 8.1 som kjører på Lumia 830.
Telefonen ble lansert sammen med en ny oppdatering kjent under navnet Update 2/GDR2.
Telefonen vi fikk til test leveres imidlertid uten den nye oppdateringen, og har kun en tidligere versjon forhåndsinstallert.
Det innebygde oppdateringsverktøyet finner ingen nyere varianter.
For en tid tilbake gikk det rykter om at oppdateringen, som skulle kommet nå på senhøsten, hadde blitt forsinket til så vidt inn på nyåret.
Nyhetene i Update 2 handler for det aller meste om kamerafunksjoner, men også enkelte endringer i menyer og hurtigvalg er på vei til Lumia 830.
Denne testen er altså gjort før disse elementene er på plass.
Raske og enkle menyer
Som vanlig for Windows Phone er menyene kjappe og gode.
De er for det meste enkle å finne frem i, også for deg som ikke har brukt operativsystemet før.
Innstillingsmenyen er et lite unntak, der egenskaper ligger litt hulter til bulter.
Skal du nullstille telefonen gjøres det for eksempel under «Om»-valget i menyen.
Innstillinger for skjermen er spredt under en rekke valg, så som «låseskjerm», «lysstyrke», «øyekast-skjerm», «skjermrotasjon» og til slutt bare «skjerm».
De fleste av disse valgene skjuler en bryter eller to hver.
Denne typen rot virker helt unødvendig for et operativsystem som ellers fungerer så godt som det gjør.
I rettferdighetens navn skal det sies at også innstillingsmenyen i Apples iOS begynner å bli et kråkereir av spredte brytere som styrer mange av de samme tingene.
Vi tvang en iPhone-fantast til å skifte mobil:
– Windows Phone er jo genialt
På innsiden av Lumia 830 er det en Snapdragon 400-brikke som er motoren.
Dette er en firekjernet systembrikke med betydelig mindre muskelmasse enn det du finner i for eksempel Snapdragon 80x-serien, som du blant annet finner i Lumia 1520 og Lumia 930.
Med Lumia 830 skal det godt gjøres å merke denne forskjellen før du begynner å starte svært krevende apper.
Et lite irritasjonsmoment er måten fleroppgavekjøring virker på Windows Phone.
Går du ut av en app er den i praksis helt nedstengt.
Det gjelder også musikkavspilling og en del andre funksjoner som kan fortsette i bakgrunnen.
Selve appen må startes helt på nytt om du skal tilbake for å styre avspillingen.
Vi opplevde ikke store tregheter på Lumia 830, men de treghetene som er å finne gjentar seg forholdsvis ofte når man hopper inn og ut av apper.
Windows Phone er designet for å kjøre raskt på all maskinvaren som er støttet av plattformen, det betyr at selv telefoner til få hundrelapper oppleves som kjappe, der mange Android-telefoner med samme teknologi oppleves som trege i bruk.
En app for det meste
Vi må som vanlig nevne litt om apputvalget på Windows Phone-plattformen også.
Hvis du er på jakt etter de originale appene du kjenner fra iOS og Android vil du bli skuffet ganske regelmessig med en Windows-telefon.
Mange av dem er her, men det er også mange som glimrer med sitt fravær.
Er du derimot åpen for å bruke alternative apper for en del av de samme funksjonene, bør du klare deg greit med Windows Phone.
Utvalget av tredjeparts apper er så stort at du skal jobbe ganske hardt for å finne tjenester som ikke er støttet av ett eller annet i Microsofts appbutikk.
Tidligere Lumia-modeller pleide å vise tid og varsler på skjermen også med telefonen i dvalemodus.
Det kan du skru på for Lumia 830 også, men med en vanlig LCD IPS-skjerm er det sannsynligvis ikke en fornuftig ting å gjøre, ettersom hele skjermen trekker strøm for å vise innholdet.
Telefonene med denne funksjonen har ofte hatt AMOLED-skjermer, som betyr at de ikke bruker strøm på det svarte rundt – det er kun visningen av klokkeslett og varslinger som trekker strøm.
Mellomtingen som er aktivert som standard i Lumia 830 lar deg se denne informasjonen dersom du legger hånden over skjermen et lite øyeblikk.
Mobilkamera som rivaliserer dobbelt så dyre telefoner
Ved lanseringen var det spesielt én ting Microsoft la vekt på.
De utfordret toppmodeller fra Samsung og Apple til duell, og mente at Lumia 830 skulle ha et bedre kamera enn i flere av markedets mest påkostede modeller.
Da vi testet den hadde vi en iPhone 6 Plus og en LG G3 for hånden – to svært kapable kameratelefoner, om enn med litt forskjellig utgangspunkt.
Etter å ha knipset de samme bildene med alle tre telefonene legger vi merke til at G3 tilfører bildene litt i overkant mye støy fra billedbehandlingen som gjøres i programvaren på telefonen. iPhone 6 Plus har ikke denne støyen, men bildene blir heller ikke fullt så skarpe som vi kunne ønske oss.
Bildene fra begge telefonene blir vesentlig mørkere enn de vi tar med Lumia 830.
Vi er tilbøyelige til å Microsoft rett i påstanden om at Lumia 830 gjør fotojobben like godt som en dyr toppmodell.
Du kan se flere sammenligningsbilder fra de tre telefonene på neste side.
Her går vi også gjennom noen av funksjonene som er på vei til Lumia 830.
Konklusjon og alternativer
Til rundt 3100 kroner er ikke Lumia 830 veldig billig, men den er billigere enn toppmodellene, også innenfor Lumia-serien.
Microsofts påstander om at dette er en toppmodell med budsjettpris kan høres ut som en drøy påstand, men vi er langt på vei enige.
I de fleste praktiske gjøremål med Lumia 830 har vi ikke merket noe som skiller den nevneverdig fra skikkelige toppmodeller.
På lydkvalitet og billedkvalitet fra kameraet skinner den vel så godt som mange av telefonene som koster 2000 kroner mer.
Det kanskje viktigste alternativet til Lumia 830 heter Lumia 930.
Her får du mer av alt denne modellen er god på, i tillegg til sprekere innmat og en svært høyoppløst AMOLED-skjerm.
Den eneste ulempen vi kommer på er at du mister minnekortplassen.
Prisforskjellen er heller ikke avskrekkende – omtrent 700 kroner ekstra må du legge på bordet for å sikre deg det som i dag er Lumia-seriens toppmodell.
Ser vi til Android-verdenen etter alternativer er det LGs G3 som utpeker seg klarest.
Også denne koster rundt 700 kroner mer enn Lumia 830, men da får du også en telefon som er toppspesifisert på så å si alt.
Ellers er Samsung Galaxy S4 4G+ et meget godt alternativ i omtrent samme prisklasse.
Teknologimessig legger den seg midt mellom Lumia 830 og LG G3.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.