id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
101064
|
Filmanmeldelse:Scener fra et ekteskap
Bittersøt voksenfilm om å komme videre i livet.
DRAMA/KOMEDIE Storbritannia.
Tillatt for alle.
Regi:
Roger Michell.
Med:
Jim Broadbent, Lindsay Duncan, Jeff Goldblum, Olly Alexander, Judith Davis.
Meg og Nick er et godt voksent ektepar, som drar på 30 års bryllupsmarkering til den romantiske byen hvor de i sin tid tilbrakte hvetebrødsdagene.
Romantisk?
For så vidt.
Men dette ekteparet, som opprinnelig var lekne sen-hippier med akademisk bakgrunn, har stivnet.
Han er nesten-professor i filosofi på et halv-universitet.
Hun er læreren, som egentlig ville bli kunstner.
Deres liv er for så vidt helt ok.
Men burdet det ikke vært mer, større, annerledes?
Kort sagt:
De har rotet seg inn i adskillig blindgater, bakevjer og bak selvlåste dører - kanskje først og fremst av bekvemmelighetshensyn.
Men når barna nå er ute av redet, nå må de bestemme seg for hva resten av livet skal inneholde.
Og det er en smertefull prosess, der adskillig står på spill; ikke minst forholdet de to i mellom.
Heldigvis har de beholdt sitt bramfrie språk.
Regissør Roger Michell, som i 1999 leverte den etter hvert klassiske «Notting Hill», har med seg forfatteren Hanif Kureishi («Bydels-Buddha») på manussiden.
Og de to leverer et strålende råmateriale til to aldeles fremragende hovedrolleinnehavere i Broadbent og Duncan.
Det er mye dypt alvor med et smil, betagende og forståelig desperasjon og små glimt av seriøst ærlig komedie underveis.
Man føler med dem i alt som er tapt, man heier på alle de forløste mulighetene som tross alt finnes.
Mange års samliv skaper tilhørighet.
Men det skaper også ofte en maktbalanse, der raushet kan oppleves som svakhet og sex blir utålelig utlevering.
Det er i alle fall i denne fella vårt ektepar har gått.
Kriser kan løse opp på sånt, selv om ytterst få frivillig oppsøker en slik løsning.
Da kan det likevel - og muligens: i stede for - anbefales en tur til romantiske Paris.
Det kan være livsfarlig - og livgivende!
| 1
|
101066
|
Filmanmeldelse:Hest er best i julen!
Hjertevarm førjulsaction fra Wiens gater
Fra Østerrike kommer en varm, litt annerledes julefortelling.
Om en litt annerledes gutt.
Mika har Aspbergers syndrom og er lei seg for å være uten venner.
Men det er helt til den sprø nabojenta
Dana dukker opp – samtidig som Mika oppdager en hest på naboens balkong – midt på natten!
Det blir starten på et langt vennskap, men et som ikke mangler vriene utfordringer!
Vi får være med på en fartsfylt og spennende reise.
En hjertevarm fortelling full av sprelske bikarakterer og neglbitende action.
Den norske dubbingen kan nok irritere enkelte av foreldregenerasjonen, det har ikke vært jobbet godt nok med uttale og intonasjon hele veien.
Den velkomponerte historien går nok uansett rett hjem hos de minste uansett.
| 1
|
101067
|
Filmanmeldelse:Selvnytende western
Tommy Lee Jones, med rett til å være rufsete
Tommy Lee Jones har skrevet, regissert og valgt seg selv til hovedrollen som George Briggs i denne forholdsvis klassiske westernfortellingen.
Vi befinner oss blant nybyggere i et grimt, værhardt Nebraska rundt 1850.
Sammen med den enslige Mary Bee (usminket Hilary Swank ) tar han på seg jobben med å frakte tre kvinner som har blitt sinnssyke tilbake til «sivilisasjonen» for å få hjelp.
Jobben får han for øvrig da Mary Bee redder ham fra henging – George skylder henne dermed en og annen tjeneste.
En roadmovie med hest og kjerre altså, komplett med tre gale kvinner i bagasjen, alle spilt så Hollywood-katatonisk at det nærmer seg det latterlige.
Swank og Lee Jones er gode sammen i det som etter hvert utvikler seg til en «kompis»-film.
Det kommer riktignok etter en usedvanlig bekmørk skildring av det harde livet blant nybyggerne i Nebraska, og jeg er ikke helt overbevist om at de to ingrediensene passer perfekt i hop.
Filmen er nydelig fotografert, men historien som fortelles engasjerer ikke mer enn at man titter på klokken underveis.
Det hviler dessuten noe ganske selvnytende over hele prosjektet.
Lee Jones dukker skjeggete og fæl opp i undertøyet ( «se så rufsete jeg TØR å være i Hollywood-film!
Jeg har nemlig kredibilitet!») , mens Meryl Streep («verdens fremste kvinnelige skuespiller i en birolle, vi har så stor troverdighet at vi kan koste på oss dét»!) må tvinge budskapet inn med teskje:
«Hun må ha vært et fint, tappert menneske».
| 0
|
101068
|
Test av alkoholfritt juleøl 2014:Litt tynt
Ett av de tre alkoholfrie ølene skiller seg ut som best, men får ikke toppkarakter.
Alkoholfritt juleøl er en vanskelig konkurransegren, er smakspanelet enige om.
–
Jeg tror kanskje jeg ville ha foretrukket en vanlig, lys alkoholfri øl.
Den er også fullt kompatibel med julematen, sier Torleif Haug i smakspanelet.
Finn din egen testvinner
VGs øljury har gitt delkarakterer for testpunktene smak, ettersmak, skum, lukt og farge.
Er du uenig i vår vekting av kriteriene?
Skyv de hvite håndtakene frem og tilbake i tabellen nedenfor, så kan du skreddersy VG-testen til deg selv og finne din egen testvinner!
De andre testresultatene:
| 1
|
101069
|
TV-premiere:Borteseier
Journalist Hadia utfordrer seg selv og engasjerer oss andre.
TV-premiere:
«På bortebane».
Dokumentarserie i tre deler, med Hadia Tajik.
NRK 1, tirsdag 21. 30.
I NRKs nye dokumentarserie «På bortebane» har Hadia Tajik reist fra Norge med politiske spørsmål på utvalgte saker til land som gir helt andre svar enn her til lands.
Den tidligere feature-reporteren kombinerer rollene som journalist og engasjert samfunnsborger og representant for de norske løsningene.
Resultatet er nøkternt problematiserende fremfor skrålende konfronterende, uten at det blir for akademisk av den grunn.
Dødsstraff står på programmet i første episode.
Det er et tema det har vært bred konsensus om i Norge, og episoden kunne fort blitt en rad selvfølgeligheter og «se, hvor gale de er i USA».
Men det var før 22. juli 2011.
I programmet oppsøker Tajik jusprofessoren Robert Blecker, en varm tilhenger av dødsstraff.
Han vet selvsagt hvor han skal ramme dødsstraff-motstandere aller best, og trekker frem Breivik foran en norsk folkevalgt.
Tajik stiller ham gode spørsmål, men tvinges også over på defensiven av den rutinerte professoren med snakketøyet i orden.
Hun anerkjenner tvilen – og reflekterer til kameraet etterpå.
Tajik møter også dobbeltmorderen Willie Trottie, som sitter på «death row».
Hadia tør også her å stille de vonde, kritiske spørsmålene uten å kaste all empati på båten.
Mer «freakshow» er det over episodens siste kilde, en anerkjent rettspsykiater som har utviklet en nettbasert «ondskapsskala».
Hvem er de verste av de verste?
Svarene han gir blir litt hengende i lufta, det hadde ikke skadet balansen om Tajik brøt inn med klar tale i etterkant.
Programmet har en fin dramaturgi, mot slutten møtes nemlig professor Blecker og Hadia Tajik – utenfor fengselet hvor Trottie skal henrettes.
Her blir det skikkelig temperatur, programlederen glemmer – heldigvis – å være «flinke-Hadia» en stund.
Vi blir med på den absurde seansen utenfor murene med en rettsbetjent som oppsummerer et menneskes siste reise som en fotballkamp, med Hadia på offensiven overfor professor Blecker.
De to neste episodene har aktiv dødshjelp og barneoppdragelse på dagsorden.
Første episode lover i hvert fall godt, «På bortebane» er god gammeldags allmennkringkasting på sitt beste.
| 1
|
101070
|
Operaanmeldelse:Å nei, Peer
En rykende fersk opera over Peer Gynt er en begivenhet i seg selv.
Men dessverre stopper det der denne gangen.
For bestillingsverket som hadde urpremiere i Den Norske Opera & Ballett lørdag kveld innfrir ikke på noen måte forventningene man har til historiens første opera over Peer Gynt.
Og her er det ikke noe opphavsmannen kan gjemme seg bak heller.
Alle utøverne gjør så godt de kan, og regi og scenografi er bra, av og til fantastisk.
Men det samme kan man ikke si om musikk og libretto.
Peer Gynt-operaen har dessverre blitt en salig blanding av alt for mye orkestermusikk i et anmassende, seinromantisk tonespråk kombinert med alt for mye tekst formulert som atonalt, intetsigende, resitativisk skvalder.
Resultatet blir en opera som, til tross for at den tar opp store og viktige spørsmål, verken griper, får oss til å le eller provoserer, men først og fremst blir kjedelig.
Av og til pinlig.
Det er estiske Jüri Reinvere som har skrevet både musikk og libretto på oppdrag fra operasjef Per Boye Hansen.
Og meningen har vært å lage en ny Peer Gynt-historie tilpasset vår tid.
I og for seg er mye av innholdet fint tenkt, og det balanserer ganske godt mellom klare referanser til og sitater fra Ibsen og nye handlingselementer.
Men dessverre skjer det gang på gang at det som kunne vært gripende øyeblikk druknes i prat.
Det blir alt for mye tekst som stadig tetter de rommene som burde vært forbeholdt ettertanke eller finurlig musikalsk utbrodering.
Og under all teksten pøses det på med kolossale orkesterflater uten tilstrekkelige nyanser og framdrift.
Dermed blir det bare noen få ganger at handlingen antydningsvis griper, og talende nok er det de scenene der orkestermusikken er tatt helt ned og sceneaktørene får rom til å synge og spille ut.
Mor Åses dødsscene med Peer på sengekanten fungerer på dette viset, det samme skjer når Peer og Solveig møtes igjen mot slutten.
Den omtalte skuddscenen som minner oss om Utøya-massakren virker derimot verken fæl eller provoserende.
Regissør Sigrid Strøm Reibo har gjort en flott jobb med å få dette såpass på stell.
Og hun har helt tydelig jobbet tett sammen med scenograf og kostymedesigner Katrin Nottrodt.
Sammen bygger de et fint visuelt scenebilde som hele tiden er helhetlig og til dels utsøkt, og det gjør at man får mange fine opplevelser for øyet.
Nils Harald Sødal gjør en flott jobb med hovedrollen og skal ha stor ære for prestasjonen.
Marita Sølberg synger som vanlig nydelig og gjør en fin figur som den unge Solveig mens Ingebjørg Kosmo gestalter både Mor Åse og den gamle Solveig på bra vis.
Kontratenoren David Hansen synger Bøygen og Chesire-katten med en fantastisk stemme , og gang på gang tenker man på hva dette elitelaget kunne fått til med et annet musikalsk utgangspunkt med en annen framdrift og melodisk nerve.
Eventuelt kunne det vært et brukbart stykke teater hvis aktørene kunne fått anledning til å spille ut mot hverandre i stedet for å stå og stampe i en resitativform.
| 0
|
101071
|
Honor 6 er årets beste mobilkjøp
Huawei er på full fart oppover.
Men foreløpig må du på nettet for å få tak i denne kjempegode telefonen.
Huawei er en av verdens største mobilprodusenter, og har omsider klart å komme seg med på topp-100-listene over merkevarer folk kjenner til.
Så hva gjør de da?
De prøver seg på nytt, med en merkevare som ingen har hørt om.
Målet er å lage en virkelig heftig mobiltelefon til en lavest mulig pris, slik at produktet skal markedsføre seg selv.
Ved kun å tilby salg gjennom nettbutikker, kuttes kostnadene ytterligere.
Dermed kan Honor 6, en av markedets råeste mobiltelefoner, selges til rundt halve prisen av tilsvarende toppmodeller.
Mobilselskapet Honor
Huawei har enkelt og greit startet et nytt selskap som kalles Honor.
Dette selskapet skal konkurrere med Huawei og alle andre mobilprodusenter, og det første produktet på markedet er altså Honor 6. Hvorfor den har fått dette navnet vet vi ikke.
Med den har ikke 6-tommer skjerm, eller andre egenskaper som peker tilbake på 6-tallet.
Det skal komme en Honor 3C også, med litt enklere spesifikasjoner og enda lavere pris.
Honor 6 er en mobiltelefon som i kvalitet og ytelse plasserer seg midt i toppsjiktet.
Samtidig har den en prislapp som gjør den til en svært billig smartmobil.
Dette burde få alle som er ute etter en fullverdig mobiltelefon til lavest mulig pris til å stå i kø for å kjøpe Honor.
Men det kommer ikke til å skje.
Ikke bare fordi det er vanskelig å stå i kø utenfor en nettbutikk, men fordi nordmenn synes å ha en iboende skepsis til alt som er billig.
Har mye å fare med
Det er synd, for om du heller hiver deg over en billig telefon fra en av de mer kjente produsentene, så går du glipp av godsakene du finner i Honor 6.
Designen på telefonen er ikke spennende.
Vi har sett telefonen i sort og i hvitt, og den hvite er nok den som har mest særpreg.
Rammen i metall er ikke helt sort, men nesten.
Den strekker seg langs sidene og over telefonen, men omslutter ikke bunnen av Honor 6.
Her er det bare sort plast.
Baksiden minner om fronten, men her har Honor spandert på seg sitt eget navnetrekk i sølv, og en liten sølvring rundt kameraet.
Ellers er baksiden ikke i glass, men i en plast som ligner.
Forskjellen ser du best på at baksiden gir litt forvrengte refleksjoner, noe fronten ikke gjør.
En ting du raskt vil legge merke til er den gode utnyttelsen av plassen.
Telefonen har fem tommer stor skjerm, men er knapt større enn den må være for å få plass til skjermen.
Det betyr at kanten mellom skjerm og ramme er svært smal, noe som bidrar til at telefonen ser elegant ut.
På den hvite modellen synes dette svært godt.
På den svarte ser du det bare når skjermen er tent.
Materialene i telefonen skal være laget for å redusere varmeutviklingen inne i telefonen.
Byggekvaliteten virker god, og avslører på ingen måte at dette er en billig mobiltelefon.
Men noe smykke er Honor 6 heller ikke.
Fargesterke menyer
Brukergrensesnittet er Android-baserte EMUI 2.3. Meningene om dette grensesnittet er delte.
Noen mener det minner for mye om iPhone, mens andre savner å ha en egen applikasjonsmeny.
Her er nemlig alle apper plassert på frontpanelene.
Ikonene er plassert på bakgrunner som er noe midt imellom sirkler og kvadrater.
Disse har ganske klare farger, og bidrar nok til at enkelte mener det kan minne om ikonene på iPhone.
Det gjør også det faktum at du ikke har noen applikasjonsmeny du kan åpne.
Muskelmobil med åtte prosessorkjerner
Telefonen kjører Android 4.4 (KitKat), og har kraft i massevis.
Vi kjørte det grafikkrevende spillet Asphalt 8 på telefonen, og kunne konstatere at grafikkbrikken gjør en strålende jobb.
Telefonen har også en lynrask 8-kjernet brikke, der fire kjerner er store og fire en del mindre.
Prosessorkjernene kan kjøres samlet eller hver for seg, og ved å skru av eller på én og én kjerne har Honor lyktes med å gjøre telefonen ekstremt strømeffektiv.
Brikken i telefonen er en Kirin 920 som Huawei utviklet, og dette er en av de raskeste systembrikkene du kan få i en mobiltelefon i dag.
Telefonen har også 3 GB arbeidsminne.
Du skal atskillig høyere opp i pris for å finne andre Android-modeller som kan skilte med dette.
Om du ikke er så opptatt av målte ytelser, kan vi forsikre deg om at den opplevde ytelsen er svært god.
Du merker kreftene når store apper skal åpnes, eller når du bruker krevende applikasjoner.
Her glir alt som en drøm.
Musikkspiller med litt lav lyd
Musikkspilleren er oversiktlig og grei, med god formatstøtte.
Men vi savner en equalizer som lar oss justere forholdet mellom de ulike frekvensområdene.
Til gjengjeld har den en god søkefunksjon.
Spilleren leverer et brukbart lydbilde, men vi hadde gjerne sett at det var litt høyere effekt på lydutgangen.
Vil du spille høyt på tungdrevne hodetelefoner vil du antagelig bli skuffet.
Kameraet imponerer
Kameraet i Honor 6 tar bilder med 13 megapiksler oppløsning.
Kameramodulen er det Sony som har levert, og det fungerer utmerket.
Det er kanskje ikke like mange fancy effekter på dette kameraet som på enkelte av konkurrentene, men kameraet har det du trenger.
Du kan få gode bilder med autofunksjonene, eller du kan være kreativ med mange manuelle innstillinger.
Det er også mulig å endre fokusområde etter at bildet er tatt.
En kameralampe med to dioder hjelper deg ved fografering i svakt lys.
Vårt inntrykk er at kameraet tar bilder med relativt lite signalstøy, i alle fall så lenge det ikke er altfor mørkt.
Videokameraet fungerer også bra, selv om det kan bli noe hakking om du flytter kameraet raskt.
Smarte funksjoner
Honor 6 er spekket med smarte funksjoner.
Blant annet har den en app som kalles «mobilbehandling», og som sørger for å holde telefonens minne optimalisert.
Her kan du også ta sikkerhetskopi, velge hvilke apper som skal få tilgang til Internett, stenge av for innkommende anrop, velge hvem som skal få lov til å forstyrre deg selv om «ikke forstyrr» er aktivert.
Du kan også automatisere tjenesten, for eksempel om du vil unngå å bli forstyrret om natten.
Bruker du appens «trakasseringsfilter» kan du blokkere søppelmeldinger, masete telefonselgere eller andre du ønsker å svarteliste.
I tillegg har appen et godt verktøy for strømstyring.
En annen ting vi liker er telefonens filbehandler.
Denne gir deg god oversikt over hva du har lagret på mobilen og tilhørende minnekort.
Det eneste vi savner her er en integrering av mapper på skytjenester.
Telefonen har alle standardappene, og kommer også med Kingsoft Office tekstbehandling, regneark og presentasjoner.
En fullverdig Office-pakke som alle Android-brukere kan laste ned gratis.
Alternativene
Det er ikke lett å finne alternativer som kan konkurrere med Honor 6.
Denne telefonen er et overflødighetshorn av kraft og funksjonalitet, samtidig som den er både brukervennlig og billig.
Vil du ha en billig smartmobil med penere design, kan Huawei Ascend P7 være et alternativ.
Denne er tynnere og lettere, og har den samme skjermen som Honor 6.
Den har også et litt bedre frontkamera, men ligger et godt stykke bak når det kommer til batterikapasitet og prosessorkraft.
Prisen er også litt høyere.
En annen løsning er å hoppe over på Windows Phone.
Du kan gjøre et kupp på Nokia Lumia 925 i enkelte butikker.
Denne har et svært bra kamera, men «bare» 4,5 tommer skjerm.
Til gjengjeld er det en god AMOLED-skjerm.
Vil du heller ha en toppmodell?
Dette er de beste mobilene nå
| 1
|
101073
|
Ingvar:– Beveger seg klønete og usikkert
24 år gamle Ingvar Olsen hadde valgt seg «Neon Lights» av Blake Shelton i runde to.
Gunnar Greve synes at låten ble kjedelig, men at utviklingen til 24-åringen fortjener skryt.
Kurt Nilsen mente at det var en låt som er vanskelig å få dommerne til å bli engasjert i.
Tone Damli stilte spørsmål på låtvalget hans.
– Glorete cowboyhatt, gitt.
Blake Sheltons låt er moderne countrypop, sånn passe minneverdig.
Ingen skal ta fra Olsen den ordentlig fine tonen i stemmen.
Men han virker til å være en «one trick pony», en fyr som har ett triks i ermet.
Et godt triks, men ikke tilstrekkelig til at han utviser sanne stjernetakter.
«Neon Light» føyer seg inn i rekken av trygge valg, som byr på få muligheter til å tøye talentet hans.
Og han beveger seg klønete og usikkert.
| 0
|
101074
|
Jørn:– Fremføringen kan sende ham ut av konkurransen
Jørn Trollebø Kvalhiem valgte låten «Stolen Dance» av Milky Chance.
Dommerne var uenige med hverandre.
Tone Damli synes det var litt kjedelig, mens Gunnar Greve synes Jørn showet.
– Låtvalget gir liten grunn til optimisme.
Milky Chances «novelty»-hit er klovnete og klein.
Og åpningen er ikke bra i det hele tatt.
Jørn er «nedpå», og høres ut som om han spiller skuespill.
Alt blir bedre når han kan «gutse» til, altså «jørne», mot slutten.
Men det har vi også liksom hørt før nå.
Dette kan bli fremføringen som sender ham ut av konkurransen.
I pausen forteller Jørn til VG at han synes sine to fremførelser gikk fint.
–
Den første låten var en sterk opplevelse for meg, og jeg synes det gikk bra.
Dommerne var fornøyde, og det virket som om publikum her i salen også var det.
Så jeg satser på at dette går bra, sier han til VG.
| 0
|
101076
|
Chinook:– Soleklart best til nå
Chinook Lamers (16) fremførte låten «Skinny Love» av Birdie, som er morens favoritt.
Tone Damli mente at Chinook tok låten til et nytt nivå, og hun synes at 16-åringen har utviklet seg mye over de siste ukene.
Kurt Nilsen mente at hun kan vinne hele «Idol».
– Lamers velger seg Birdy-arrangementet av Bon Ivers låt.
Det er lurt, for dette blir fin, om enn veldig «typisk» moderne balladepop.
Det viktigste er det at hun synger den svært fint og følsomt.
En nydelig, mild vibrato har hun også.
Også som «kommunikator» – altså som sceneartist – har hun kommet en lang, lang vei siden starten.
Soleklart best til nå.
skriver Morten Ståle Nilsen.
| 1
|
101077
|
Ingvar:– Mangler «soul»
Ingvar Olsen (24) sang foreldrenes bryllupslåt «Don't Give Up on Me» av Solomon Bur.
Dommerne var delt i tilbakemeldingene, men det var lett å se hva en tydelig rørt far syne som sønnens opptreden.
– Kan det være at Ingvars foreldre har coolere, mer hip musikksmak enn sønnen?
Det sier seg nesten selv at Olsen mangler den magnifikke soultjukkasen Solomon Burkes enorme, maskuline pondus.
Tolkningen blir fin, men tam.
Han synger rent og pent.
Men den mangler noe så viktig, i denne sammenhengen, som «soul», skriver Nilsen.
–
Det kommer til å bli en sterk opplevelse for oss, sa mamma Anita Solli Olsen til VG før sendingen startet.
Hun forteller at de giftet seg i fjor, men har vært sammen i 27 år.
– Ingvar foreslo flere ulike låter, men vi gikk for denne låten.
Den betyr mye for oss.
Som alle andre har vi hatt mange oppturer og nedturer, men kjærligheten er alltid er, sier hun.
| 0
|
101078
|
Jørn:– Versjonen føles avstumpet
Jørn Trollebø Kvalhiem (23) fremførte i kveld morens favorittlåt «Fix You» av Coldplay.
Dommerne mente at også dette låtvalget var av høy klasse, og Tone Damli felte nesten en tåre.
– Man skulle tro at den råtassete og «rockete» Jørn var for grovkornet for Coldplays og Chris Martins små-mennesker-i-en-stor-slem-verden føleriballade.
Og han sliter ganske riktig i låtens første og ømmeste avdeling, som han synger i et dypere register enn Martin, for så å bli … vel, Jørn når det pøses på i avslutningen.
Versjonen føles avstumpet, dog – den rekker ikke å bli rørende, slik den skal.
| 0
|
101079
|
Anniken:– Mer grei skuring enn gåsehud
For Anniken Høve (29) var det låten «Me and Bobby McGee», av Janis Joplin, foreldrene hadde valgt til kveldens program.
Dommerne synes hun gjorde en spennende versjon av den kjente låten, og at moren hadde gjort et godt låtvalg.
– Fullt mulig å foretrekke Annikens mjuke, duse versjon fremfor Janis Joplins noe hysteriske tolkning av denne fine Kris Kristofferson-låten.
Hun sliter litt med engelskuttalen, og den intense avslutningen blir noe påklistret.
Hun burde egentlig «eie» denne låten – den passer utvilsomt godt til henne.
Men dette blir mer grei skuring enn gåsehud, faktisk, skriver Morten Ståle Nilsen.
| 0
|
101080
|
Bokanmeldelse:Carl Emil Vogt:
«Herman Wedel Jarlsberg.
Den aristokratiske opprøreren»
Det er fynd og klem, fart og dramatikk over denne historien om statsmannen Herman Wedel Jarlsberg.
Det starter høydramatisk.
I 1799 flykter bokens hovedperson sammen med sin yngre bror Ferdinand fra en voldelig og trolig mentalt syk far.
Faren, Frederik Anton Wedel Jarlsberg, var på dette tidspunkt ambassadør i London for det dansknorske kongedømmet.
Han holdt famille og tjenere fanget i et tyrannisk hjem, der det vanket fysisk avstraffelse og direkte mishandling daglig.
Herman og broren kom seg over til København, der moren og en av søstrene deres allerede hadde søkt tilflukt.
Her startet 20 år gamle Herman Wedel Jarlsberg sin karriere som embedsmann, takket være gode hjelpere i det politiske liv.
Dessuten var han arving til en grevetittel, knyttet til godset Jarlsberg i Vestfold.
I kombinasjon med et vinnende vesen og stor handlekraft hadde Wedel Jarlsberg de beste forutsetninger for å gjøre politisk og byråkratisk karriere i dobbeltmonarkiet ved inngangen til 1800-tallet.
Han blir først utnevnt til amtmann i Buskerud, men får først demonstrert sine beste egenskaper under den britiske handelsblokaden fra 1807.
Da reiser Wedel Jarlsberg, som en blanding av Terje Vigen og Tordenskiold, ustoppelig mellom Kontinentet og Norge for å sikre landet matforsyninger.
Herman Wedel Jarlsberg blir for første gang medlem av den norske regjeringskommisjonen som 29-åring i 1808, men søker mer og mer mot Sverige og vekk fra det danske regimet til Frederik VI.
Under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 får han for alvor utfoldet sine evner som politisk taktiker, og tar igjen plass i regjeringen samme høst.
Nå som finansminister, og en viktig premissleverandør for oppbyggingen av en egen norsk statsadministrasjon.
Hele tiden i et turbulent, vekselsvis fortrolig og fiendtlig, forhold til Carl Johan.
Wedel Jarlsberg avslutter sin politiske karriere som stattholder, i praksis statsminister, i Norge fra 1836 og frem til sin død i 1840.
Om denne fascinerende politiske spilleren og strategen har historikeren Carl Emil Vogt skrevet en detaljert og grundig, velskrevet og engasjerende biografi.
Den kan med fordel leses av alle historieinteresserte, også av dem som trodde de nå var vel forsynt med bøker om 1814.
| 1
|
101083
|
Filmanmeldelse:Ekstremvold
Det er et gjennomført mørkt og dystert univers som møter oss i filmatiseringen av Jussi Adler-Olsens krimroman «Fasandreperne».
Thriller.
Danmark.
15 år.
Regi:
Mikkel Nørgaard.
Med:
Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Pilou Asbæk, Danica Curcic.
Filmen poengterer det bestialske i noen kostskoleungdommers utøvelse av sadisme, voldtekter og ekstremvold - og også hvordan enkelte av dem har holdt denne «trenden» i hevd som voksne.
Håndholdt kameraføring og detaljerte beskrivelser av ondskapen overlater lite til fantasien.
Som to timer langfilm blir det i meste laget.
Men danske Adler-Olsen er en dyktig håndverker i krimsjangeren og har med sin tilhuggete tone og tøffe sjargong en stor leserkrets også her i landet.
Det er ikke uten grunn at danskene nå har satt seg fore å lage filmer av hans univers der etterforskerne Carl Mørck (Lie Kaas) og assistenten Assad (Fares) regjerer i en enhet kalt Q. Tidligere i år gikk «Kvinnen i buret» på norske kinoer.
Denne gang pløyer Mørck/Assad ned i en gammel sak som viser seg å involvere noen av samfunnets solide støttespillere.
Tre av elevene ved en kostskole, og en av de lokale gutta, møtes jevnlig for felles hygge; som altså innebærer å påføre andre ulidelige smerter.
Som voksne er to av dem blitt samfunnstopper, en av dem holder hus i rusmiljøet.
Problemet ar at sistnevnte, godt spilt av talentfulle Danica Curcic, er den som kan avsløre fortidens farlige spor.
For både politi og skurker haster det å finne henne først.
Det hele er effektivt og effektfullt, men med «Fasandreperne» overskrider Adler-Olsen, i likhet med filmen, grensen for alle sannsynlighetsberegninger.
Ikke det at man i thriller/krimsjangeren forventer gjennomført troverdighet, men mot slutten skjener intrigen så langt ut at selve spenningen svekkes.
Plottet i seg selv er ravnsvart.
Etterforskerduoen Mørk og Assad (Lie Kaas og Fares) er ikke mye lysere skildret.
Lie Kaas og Fares har både intensitet og utstråling i sine respektive roller, men det blir vel mye høyt-roping fra to mutte machomenn.
| 0
|
101084
|
Filmanmeldelse:Høykvalitet
Drama.
Storbritannia.
15 år.
Regi:
Yann Demange.
Med:
Jack O'Connell, Sean Harris, Richard Dormer, Paul Anderson.
Grimme rekker med endeløse mursteinskvartaler er perfekt «standin'» for krigsherjede Belfast.
En ung, uerfaren britisk soldat blir forlatt etter at britiske styrker har mistet kontrollen under opptøyer i byen.
Det er utgangspunktet for denne intense og modige filmfortellingen.
En sømløs miks av rå action og klassisk britisk realisme a la Mike Leigh.
Utstrakt bruk av håndholdte kameraer bidrar til en nesten uhyggelig tett på-følelse, vi kjenner på desperasjonen til den unge soldaten.
Effektivt er det også for å beskrive krigens meningsløshet:
Etter hvert er det egentlig helt irrelevant, og vi glemmer hvilken «side» aktørene tilhører.
Så heftig komponert at det føles som man selv løper rundt med jævelen selv i hælene.
Modig, interessant og veldig spennende.
Høykvalitet fra de britiske øyer!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101085
|
Filmanmeldelse:Tyrkisk verdenslitteratur
Årets gullpalmevinner fra Cannes innfrir:
Det er avspeiling av tung, sentral verdenslitteratur som utspiller seg i tyrkiske Anatolias særpregede landskaper.
Drama.
Tyrkia/Frankrike/Tyskland.
7 år, egnet voksne.
Regi: Nuri Bilge Ceylan.
Med:
Haluk Bilginer, Melisa Sozen, Demet Akbag, Ayberk Pekcan, Serhat Kilic, Nejat Isler, Tamer Levent, Nadir Saribacak, Mehmet Ali Nuroglu, Emirhan Doruktutan, Ekrem Ilhan, Rabia Ozel, Fatma Deniz Yildiz, Masaki Murao, Junko Yokomizo.
Hva vi snakker om?
Jo:
De helt grunnleggende problemstillinger i menneskelivet, temaer fra en Shakespeare, fra en Ibsen, fra en Strindberg, fra en Bergman:
Hvordan søke mening med tilværelsen, hvordan leve et liv sammen med andre som beriker og bygger - snarere enn å ødelegge, hvordan best rettferdiggjøre egen eksistens.
Tungt? A, jada.
Men ikke desto mindre evig aktuelt og en hovedgrunn til at ikke minst teatrene spiller sine klassikere om og om igjen.
Det hele utspiller seg langt unna storbylivet, i Anatolia, der mennesker har gravd seg sine hus i den porøse kalksteinen siden tidenes morgen.
Her har den tidligere feirede skuespilleren Aydin arvet et hotell og noen landsbyer, her har han slått seg ned med sin unge kone, sin søster og sine ambisjoner om å skrive en bok om tyrkisk teaters historie.
Han er intet udyr - på noe vis.
Men med all sin kunnskap, sin dannelse, sin sans for det gode liv, sin arroganse og sin velmøblerte egoisme, kveler han langsomt gnisten i menneske rundt ham.
Han merker det ikke selv - før dramaet topper seg, og han tvinges til selvransakelse.
Vi befinner oss altså på stikk motsatt banehalvdel av den glatt underholdende filmskapning.
Men filmen er virkelig god; tettskrevet, velspilt, usedvanlig godt fotografert med dramatiske kulisser av feudalt arvet rikdom og grim arvet fattigdom.
Dette er et gjennomført verk av en av verdens virkelig spennende filmregissører, som kunne gjort det mye enklere for seg selv ved å lage en film om fattigdom og generelle vansker omkring det å leve i verdens utkant i en sentralistisk og kapitalistisk tid.
Han snur i stede de opplagte temaene og lager i stede et stykke langvarig og intens drama med helt universell relevans.
| 1
|
101087
|
Filmanmeldelse:Sjelden, skinnende perle
Den virkelig kresne kinogjenger bør unne seg denne!
Japan.
Animasjon.
7 år.
Regi: Isao Takahata.
Stemmer:
Aki Asakura, Kengo Kora, Takeo Chii, Nobuko Miyamoto.
Det er helt tradisjonell, gammeldags tegnefilm, det skal være Japans eldste oppskrevne eventyr fra 1000-tallet, filmen tok åtte år å lage.
Og den er helt vidunderlig!
Vi snakker altså tegnefilmkunst av aller edleste merke, regissert av den nå 79-årige Isao Takahata, som sammen med kanskje enda mer berømte Hayao Miyazaki (73) skapte Studio Ghibli i 1985 - og dermed utsøkt filmhistorie.
«Fortellingen om prinsesse Kaguya» sorterer også i tilnærmet allvitende kretser som «verdens første Sci/fi-historie» under navnet «Bambus-huggeren».
Det handler om den vesle jenta fra månen som plantes i et bambusskudd, blir funnet av en skogsarbeider og vokser opp som et høyst uvanlig og uvanlig vakkert barn.
Ettersom hun også føles av all verdens kostbarheter, får hun det prinsesselivet «faren» hennes kan drømme om, for henne - og seg selv.
Det er primært animasjon for voksne, selv om barn også vil kunne ha stort utbytte av de vidunderlige tegningene, den fantastiske bruken av streker, de brå skiftningene mellom utsøkte små studier og dramatisk og røff energi.
Men det kreves tålmodighet; to timer og et kvarter varer det hele.
Da går man til gjengjeld ut temmelig svimeslått av all skjønnheten, den inntrykkssterke dyrkelsen av antydningens mesterskap og avskallingen av alt jåleri inn til en kjerne av menneskelighet.
I all sin «gammeldagshet» ser den nesten pussig enkel ut, særlig i en tid bortskjemt med alle teknologiske muligheter til dataanimerte spillopper.
Det er eventuelt bare en undring som varer et sekund eller to, før man helt må gi seg over i beundring over hva det helt grunnleggende håndverk kan betyr; tusj, kull og vannfarger.
Og ikke noe mer.
Du kommer garantert ikke til å se maken i hele år!
Det er et sørgelig faktum at med Takahata og Miyazaki helt på slutten av sine karrierer, er kilden til vidunderlige filmfortellinger i ferd med å dø ut.
Men svært mye av deres arbeider vil bli stående; «Fortellingen om prinsesse Kaguya» blant dem.
Deres filmer har ikke alltid vært så lette å markedsføre; det brede publikum har ikke alltid unnet seg det privilegium å oppsøke deres voksenanimasjoner.
Det er eventuelt dette store publikums eget, store og betydelige tap.
| 1
|
101089
|
Plateanmeldelse:Gaute Grøtta Grav - «Gardsgut»
Sånt no' ha'kke vi i by'n, heldigvis.
Gaute Grøtta Grav
«Du vil ikke tro hva som skjedde da TV-stjernen ga ut plate!»
Mange har moret seg over denne nyslaktede kalkunen i en tid allerede.
Kan den virkelig være så dårlig?
Vel.
Det er noe underlig usympatisk ved dette rosenrøde bygdelivs-«konseptalbumet».
Det kan være Grøtta Gravs stemme.
Den er oppdragende og belærende, som om han henvender seg til barn.
Det kan være artistens giddalause forhold til enderim.
Det kan være de suppete duettene.
Én av dem er med Carina Dahl.
De fleste vil forbinde henne med glamourmodelleri fremfor Senterpartiet-propaganda.
Faktum er likevel at hun synger GGG av banen.
Det kan være de tilgjort blåøyde, uutholdelig banale tekstene.
Det kan være sangen «Knekkebrød», praktisk talt en oppskrift satt til musikk.
Det gis ut like dårlige album som «Gardsgut» hver uke.
Som regel av glade amatører.
Grøtta Grav er kjendis, hvilket gjør «Gardsgut» til ren, skjær hybris.
«Jeg kunne laget eksperimentell jazz», har «stjernen» uttalt til sitt «forsvar».
Nei, Gaute.
Det kunne du ikke.
BESTE LÅT:
«Store Vengetind»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101090
|
TV-anmeldelse:Det store KORK-slaget
Du skal være rimelig gretten for ikke å takke ja til NRKs nye lørdagsfrieri.
«Da KORK kom til bygda»
Musikalsk underholdningsserie i fem deler
NRK1, lørdager kl. 19.55
Det er mye som tyder på at NRK er inne på et drømmeformular med «Da KORK kom til bygda».
Tidligere konsepter har vist at den norske folkesjelen lar seg engasjere av både nasjonalromantikk, dugnader og musikkonkurranser.
«Da KORK kom til bygda» går ut på at fem svært ulikeprofiler, Ingrid Gjessing Linhave, Linn Skåber, Leo Ajkic, Anne Rimmen og Hans Olav Brenner, i hvert sitt halvannen time lange program reiser til en bygd med mål om å sette opp en stor konsert med Kringkastingsorkesteret i slutten av uken.
Denne NRK-satsingen har riktignok ikke noe konkurranseelement i seg, men både tre lokale talenter og hele nærmiljøet må stå på for å klare å stable en konsert på beina på få dager.
«Nytt på nytt»-paneldeltager og tidligere «Idol»-programleder Ingrid Gjessing Linhave er først ut, og har fått i oppdrag å reise til Ulstein og Ørsta på Sunnmøre for å lokke frem lokalpatriotismen.
Og Gjessing Linhave tar klisjeen på alvor, og skrider til verket via Sunnmørsalpene, komplett med røde kinn, nikkers, anorakk og tursekk.
Det ser ut som hun er på tur gjennom Nasjonalgalleriets landskapsmalerier.
Med overveldende entusiasme møter hun «de innfødte» som har møtt opp på forsamlingshuset.
Det er akkurat passe folkelig pute-TV.
Gjennom episoden får vi korte introduksjoner av flere av innbyggerne, og en rad nydelige landskapsbilder.
Men dramaet i serien dreier seg rundt de tre lokale talentene, som skal forberede hvert sitt musikalske innslag, hjulpet av hver sin KORK-mentor.
I premiereepisoden er det 8-årige Eirik som skal dirigere, Bror Magnus som skal synge opera, og Christopher som serverer hip hop.
Og de er alle fascinerende å følge.
Eirik spiller vanligvis piano og må lære dirigering fra bunnen av selveste KORK-dirigenten.
Bror sliter med å få fram skuespillet i operastykket og eks-odelsgutten Chris må både få kuene på beitet og lære seg å rope mot fjellene før de er sceneklare.
Parallelt med dette jobber Gjessing Linhave og de lokale PR-hjelperne hardt med i det hele tatt å få noen til å komme på konserten.
Og som om ikke bugnende dugnadskultur, landskapsestetikk og bonderomantikk er nok, slenger NRK en dose familiegjenforening inn i miksen.
Når det hele er klippet sammen i vekslende bølger av humrende varme, mikrodramatikk, og skamløs flørtende nasjonalromanse, er det bare å ta av seg hatten og sette seg i sofaen lørdag kveld.
(Anmeldelsen er basert på første episode)
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
101091
|
- Rusten røst
Heller ikke på scenen klarte han å imponere VG-Talseth:
Jesper – Call Me Yours
– I utgangspunktet en søt liten boybandbagatell av en sang, ikke noe å hisse seg opp over verken i den ene eller den andre retning.
Men Jesper er åpenbart rusten i røsten i kveld, noe som blir spesielt tydelig i refrengene.
Og er det én ting vi forlanger av bandboys, er det at de synger skikkelig.
| 0
|
101092
|
- Døll å se på
Etter Jenset var det Ingvar Olsens tur til å fremføre.
Olsen ble sengeliggende med influensa tirsdag, og var spent på hvordan kveldens opptreden kom til å gå.
Kjedelig, synes VGs anmelder.
Ingvar – Another Tonight
– Ingvar kan romantisk voksenpop til fingerspissene, og har fått en potensiell radiohit i fanget her.
Men livefremførelsen er døll å se på, og vokalmessig svikter det flere steder.
Video- og studioversjonen er klart å foretrekke.
| 0
|
101093
|
- Gyselig poserende komitérock
Jørn Kvalheim (22) fremførte et mer rocka innslag fredag kveld, og var den eneste av deltakerne som hadde skrevet låten selv.
Dommerpanelet var imidlertid delte i sine tilbakemeldinger.
Kurt Nilsen elsket versene, men var ikke fornøyd med helheten.
Espen «Dansken»
Selvig synes opptredenen var en innetier live.
VGs anmelder mente det var forferdelig.
Jørn – Collide
– Gyselig poserende komitérock.
Juryen er over seg av begeistring av det faktum at Jørn har skrevet låten selv, og han skal ha for forsøket, men det blir jo ikke bra musikk av den grunn.
Like fullt er sangen hakket lettere å like i liveformat, på grunn av Jørns utrettelige arbeidsinnsats.
| 0
|
101094
|
- Tusler gjennom sangen
Chinook ble stemt ut av TV-seerne sist sending, og var egentlig på vei hjem.
Men det var før dommerne kom henne til unnsetning.
I kveld fremførte hun låten «Go Home» som falt i god jord hos dommerkvartetten.
Likevel mente de hun måtte få bedre selvtillit.
- Noe famlende, ifølge Talseth.
Chinook – Go Home
–
Det er lett å bli glad i Chinooks stemme, og hun har fått en elektroballade som passer henne veldig godt.
Men det blir noe famlende over kveldens opptreden, hun tusler gjennom sangen i stedet for å ta tak og løfte den.
Til tross for lunkne tilbakemeldinger på scene-opptredenen, topper studioversjonen i skrivende stund den norske iTunes-listen.
| 0
|
101095
|
- Suverent best
Anniken Høve (28) fremførte en låt broren «Roffe» har skrevet til henne.
Dommerne var fra seg av begeistring og endte med at Kurt Nilsen sa «tusen takk».
Det gjorde nesten VGs anmelder også.
Anniken – Take The Stage
– Låten høres ut som en glemt Joan Jett-slager fra åttitallet.
Anniken rager høyt over sine konkurrenter i kveld; hun kan noe såpass sjeldent i Idol som å synge rock – hun mestrer det og hun mener det.
Ingen typisk vinner i denne konkurransen, men suverent best i denne runden.
| 1
|
101096
|
Bokanmeldelse:Tore Rem:
«Knut Hamsun.
Reisen til Hitler»
Ingen norsk dikter har foretatt en mer famøs reise enn Knut Hamsun.
26. juni 1943 fikk han audiens hos Adolf Hitler, diktatoren som nesten fire år tidligere styrtet verden ut i en katastrofe uten like i verdenshistorien.
Ikke få ord er skrevet om dette møtet – mellom nobelprisvinneren, den bejublede dikterhøvdingen fra Norden, og verdens mektigste mann på Berghof i de bayerske alper.
Og hver gang forholdet mellom diktning og politikk kommer på banen er Hamsun kroneksemplet på at diktere bør
sky politikkens sirkler.
Med Tore Rems bok «Knut Hamsun.
Reisen til Hitler» får vi hele historien i fargerik detalj: forspillet, møtet i hele sin bredde og etterspillet.
En rekke nye nyanser legges til bildet.
Og gjennom nitid kildeforskning mener Rem å kunne påvise at Hamsun slett ikke hadde forberedt seg i lang tid til møtet, slik blant andre hans kone Marie Hamsun skriver etter krigen.
Tvertimot kom audiensen i stand ganske på sparket, mens Hamsun deltok på nazipartiets journalistkongress i Wien.
Her var han stjernen og nazistenes trumfkort, den litterære gud fra nord som hadde fløyet ned til den tyske jord.
Det er særlig dette dramatiske tablået Rem henter frem for oss, med detaljrik finoptikk:
Hamsun som propagandaens juvel i Nazi-Tyskland – hvordan han nesten skamløst lar seg bruke i tyrannens skjebnetime: 1943 var året da lykken for alvor hadde snudd for Hitler.
For alle som stadig elsker Hamsuns diktning, er det smertefull lesning, for Rem opererer ikke med sympatifiltre.
Tvert imot er han klar i sin dom:
Man kan ikke skille dikteren Hamsun fra politikeren Hamsun.
De to er uløselig knyttet sammen – et kontroversielt standpunkt som senest ble aktualisert i den opphetede debatten rundt Ibsenpris-vinner Peter Handkes tale i Milosevics begravelse og støtte til serbiske nasjonalister.
Det krever sin mann – eller rettere sin penn – å skrive godt om Hamsun – mannen som uansett holdninger var en trollmann med språket og stadig trollbinder lesere verden over med sine bøker.
Men Tore Rem makter det.
Reisen til Hitler er en nytelse å lese – her er nær historie levendegjort med sitrende nerve og brennende engasjement.
Det er vel bare Tor Bomann-Larsens kongebiografier som i dag kan måle seg i litterær kvalitet.
Samtidig er «Reisen til Hitler» et dypdykk i en dramatisk tid for vårt land som vi forhåpentlig aldri vil oppleve igjen.
| 1
|
101097
|
Bokanmeldelse:Ingrid Storholmen:
«Her lå Tirpitz»
Ingrid Storholmen har skrevet en stor liten roman, om mennene om bord på slagskipet «Tirpitz», og om deres liv i krig og fred, om kjærester, hustruer og barn.
Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
Rammen er storpolitisk.
Enorm prestisje var knyttet til det hypermoderne slagskipet som ble sjøsatt i 1930, et kjempeskip, med mer enn 2500 mann om bord.
Winston Churchill fryktet skipet og hadde «Tirpitz» på topp som mål for allierte angrep.
Men skipet var lite på tokt og ble liggende i lange perioder langs norskekysten.
Her griper Storholmen fatt – hun er selv fra Verdal og har vokst opp med krigsgenerasjonens uttrykk «Her lå Tirpitz», idet de pekte ut Fættenfjorden.
Skipet lå senere utenfor Tromsø og ble senket ved Håkøya i november 1944.
Nesten 1000 mann omkom.
Storholmen har fanget opp det fascinerende stoffet som ligger i forholdet mellom skipets besetning og nordmennene i land og løfter i romanen fram menneskene på norsk og tysk side.
Romanen består av stemmene til en lang rekke personer; de tyske marinegastene, offiserene, kjærester og hustruer hjemme i Tyskland som reflekterer og kommenterer det som skjer omkring dem, i tanker og i brev.
Romanen starter da flere tusen tyskere mønstrer på «Tirpitz», de kommer fra gårder og landlig liv og forlater kyr, fjøs og vakre landskaper og sine kjære for å tjene Hitler.
Langs norskekysten nyter gastene fritid i et vakkert norsk landskap, får kjærester i land.
Ja, forholdet mellom okkupant og nordmann har mange former: arbeid med lønn, seksuelle relasjoner, medmenneskelig omsorg, redningen av nordmenn da skipet senkes.
Romanen følger de som overlever senkningen tilbake etter fangenskap til det sønderbombede Tyskland, med et voksende kritisk blikk på krig og opprustning.
Romanen får et klassisk antikrigsskjær, formidlet på en raffinert måte.
Storholmen tar mot slutten inn i overkant mange problemstillinger fra etterkrigsgenerasjonen.
Men først og fremst blir leseren fortrolig med de mange stemmene over mange år og familienes skjeve gang, tap og smerte.
De overlevende sliter med å komme tilbake til livet – de drømmer om angrepene, senkningen, årene om bord.
En av gastene sier:
«Mitt hjem er Tirpitz».
Det ble hjemmet hans for alltid.
| 1
|
101098
|
Bokanmeldelse:Øyvind Berg:
«Gjennom mørketida»
Øyvind Berg, en av Norges mest sentral poeter, skriver seg gjennom mørketida - med spenst og engasjement.
Når en av landets mest sentrale poeter skriver seg gjennom mørketiden, skjer det med uforlignelig språklig spenst, stort saklig engasjement og mange uventede tankehopp som aldri forteller leseren helt hvor de har tenkt å lande
Øyvind Berg bestemte seg ifjor høst for å skrive ett dikt om dagen til en ny samling.
Han ville skrive seg gjennom kalenderens mørketid.
Men det handler vel så mye om lys- og skyggestoff i egne tanker, sansninger, refleksjoner og livsopplevelser knyttet til blant annet Balkan, Bosnia og Sarajevo, til kjæreste og livsforhold og retur til gamlelandet, nærmere bestemt Stavanger, utpå vårparten.
Med dette selvbiografiske utgangspunktet har han utviklet en serie uensartede dikt og tekster der lys og skygge – den poetiske modernismens mest velbrukte dansepartnere – får spille hverandre gode på uvante måter.
Språket og bildene er ofte nære og hverdagslige.
Her er «trekk-opp-dikt» av typen «rart hvordan...», kvasse hverdagsobservasjoner, haiku-inspirerte kortdikt, politisk plakatdiktning om Peter Handke og Utøya (« ..et Bosnia i miniatyr.
Den norske fascisten var også kraftig inspirert av de serbiske»...), snurrige eventyr, eller ubetalelig humor, som i diktet om rapphøna!
Det politiske og eksistensielle engasjementet lever godt.
Og overraskelsene står i kø for leseren som tør og vil følge med på ferden.
Vi tror et dikt handler om tidlige statsdannelser i Mesopotamia; det handler om vår tid, om kapitalismens iboende galskap og «voldsbruk som vekststimulerende tiltak».
Vi sitter tilbakelent og leser om et møte med den tidligere tekstforfatteren til en jugoslavisk komikergruppe.
«På spørsmål om hva som vil skje i framtida, sier den aldrende profeten:
Det blir en flom av flyktninger fra Skandinavia.».
Bare klovnekomikk?
På den andre siden av skalaen finner vi følsomme dikt om datter og kjæresteforhold, reiseopplevelser og møter med mennesker i en kultur preget av en helt annen virkelighet enn den norske.
Og lys-skygge-metaforikken går som en rød tråd gjennom samlingen, om det gjelder religiøse mørkemenn med oljepenger eller lyset på undersiden av et vedvarende plaskregn.
Bare i et lite fåtall av diktene blir fraværet av poetisk inspirasjon merkbart.
Om ikke dette er Bergs «beste» diktsamling, kan den lett komme til å bli stående som en av de mest sjenerøse og umiddelbare.
| 1
|
101099
|
Alf van der Hagen:«Kjell Askildsen.
Et liv»
I tillegg til å være et glimrende forfatterportrett, er denne boken også et stykke levende fortalt kulturhistorie.
Det er en sann svir å lese Alf van der Hagens intervjubok med Kjell Askildsen.
Bare ett år etter at han skrev Dag Solstads «Uskrevne memoarer», kan Norges trolig beste litterære intervjuer igjen legge på bordet et imponerende grundig og velskrevet stykke arbeid.
Metoden har vært den samme som med Solstad-boken; lange intervjuer akkompagnert av passende mengder rødvin.
Og selvfølgelig med fjellstø research i bunn.
I tillegg til å beherske Askildsens forfatterskap til fingerspissene, har van der Hagen blant annet hatt tilgang til forfatterens notatbøker – og syvende sanser!
Et råmateriale tilsvarende 1400 boksider er kuttet ned til 350 sider pregnant prosa.
Dette er en bok der det skjer noe på hver eneste side.
Med stødig hånd leder bokens forfatter oss gjennom et liv som hadde sitt utspring i et pietistisk førkrigs-Mandal, gjennom en lang rekke mer eller mindre faste bopeler og en serie enda løsere jobber.
Kjell Askildsen har vært bryggearbeider, guide på Bogstad, pensjonatvert, frilansmedarbeider i VG (!) og mye mer.
Kvinner er erobret og blitt forlatt igjen, men det politiske engasjementet på venstresiden har han vært trofast mot.
Og hele tiden, siden debuten i 1953, først og fremst forfatter.
En forfatter som til tross for mange avbrudd og sidespor bygget seg opp til en av våre aller mest anerkjente prosaister.
Den som kjenner Askildsens litterære stil, vil i denne boken kjenne igjen en personlighet preget av presisjon og tilstedeværelse.
Det er ikke mange norske forfattere som kan snakke særlig godt om sitt eget forfatterskap, men Kjell Askildsen vet å si fornuftige ting også om sine mindre vellykkede arbeider.
Skjønt, hans mest karakteristiske utsagn er nok dette:
«Jeg har vært god hele tiden, jeg.»
Og han protesterer sterkt mot å bli kalt minimalist.
Bruk heller «fortettethet», foreslår han selv.
Det er lett å være enig.
I tillegg til å være et glimrende forfatterportrett, er denne boken også et stykke levende fortalt kulturhistorie.
Her fortelles det om flere generasjoner norske forfatter som Kjell Askildsen har kjent.
Fra Odd Eidem og Johan Borgen til Tove Nilsen og Terje Holtet Larsen.
Et førsteklasses litterært liv.
| 1
|
101101
|
Bokanmeldelse:Nickolas Butler:
«Shotgun lovesongs»
Amerikanske Nickolas Butler har fått mye oppmerksomhet for sin debutroman «Shotgun lovesongs.
VGs anmelder mener den er vakker og underholdende.
I Nickolas Butlers flotte debutroman «Shotgun lovesongs» fra det amerikanske Midtvesten, følger vi fire unge barndomskamerater, og hvordan de tar vennskapet videre som voksne.
Langt fra alle barndomsvennskap greier overgangen til voksenlivet.
Modning, karrierer og parforhold styrer som regel barndomsvenner på nye veier.
Stedet er Little Wing og staten Wisconsin, langt ute på bondelandet, The Heartland.
Barndomsvennene må finne hverandre igjen som voksne.
En har blitt på hjemstedet, har overtatt farsgården og er gift med prærieblomsten Beth.
De andre tre har reist ut, en er blitt rik megler, en annen rodeorytter og en har slått gjennom som rockestjerne med albumet «Shotgun lovesongs».
Boken er skrevet i et vakkert jordnært språk, miljøet er presist og kjærlig skildret og karakterene framstår som komplekse personer.
Hovedstemmen er naturlig nok Hank som er rotfestet på hjemstedet og er heartlandfolket personlig.
De andre må finne ut hvordan de skal forholde seg til hverandre og hjemstedet på ny.
De har plukket opp nye verdier i tillegg til de gamle.
Dette gjelder særlig rockesangeren Lee som elsker hjemstedet sitt, men som er blitt riktig verdiforvirret.
Bryllup bringer vennene sammen og er også prøvesteiner på hvordan de står i forhold til hverandre.Alle fire må gjøre en reise for å finne hverandre på nytt.
Vennskap er tross alt det viktigste i verden.
Gjennom denne rike romanen hører vi lyden av fuglesang, snø, suset av bildekk, fyllevræl fra barer og rock- og rootsmusikk.
Forfatteren hilser seriøst på bandet Bon Iver fra Wisconsin og kjenner et av bandmedlemmene godt.
Karakteren Lee ligner faretruende på ham.
Karakterene, miljøet og stemmene virker levende og autentiske.
Å lese denne er underholdende og tankevekkende.
Gode vennskap er livsviktige og gjør livet verdt å leve.
Fin snerten oversettelse av Hilde Rød Larsen
| 1
|
101103
|
Jørn Trollebø Kvalheim - «Collide»
«Idol»-rock på sitt verste, fullt på høyde med Kjartan Salvesens «Standing Tall» og Glenn Lyses «Days Go By».
Teksten er så floskelstappet at det på sett og vis imponerer.
Musikken høres ut som om den er spilt inn med luftgitar på et luftslott.
Videoen er en grei mimeøvelse, men kan selvsagt ikke redde dette.
| 0
|
101104
|
Jesper Jenset - «Call Me Yours»
17-åringen er det mest opplagte boybandemnet i år, og det har man tatt konsekvensen av.
Florlett pop som snakker både Bieber- og 1D-språk.
Teksten er så servil at man får lyst til å be gutten ta seg sammen.
I puppy love-videoen viser han betydelig begavelse for smisk.
Kynisk, men vellaget.
| 0
|
101108
|
Filmanmeldelse:Neglbitende pedo-jakt
Store ambisjoner, sitrende spenning
Den canadiske regissøren Atom Egoyan er ikke redd for å dra på, verken hva gjelder store følelser eller komplekse/kompliserte historier.
«The Captive» er både fryktelig spennende og til tider litt skrudd, men definitivt intet skuldertrekk av en film.
Egoyan har både skrevet manus, regissert og produsert og kunne nok ha bruk for korrigeringer her og der.
Fordelen med slik «auteur»-film er opplevelsen av å se noe med klar signatur.
«The Captive» er en slik film.
Vi blir introdusert for en rekke karakterer, gjerne med tidshopp uten at dét markeres på noen måte.
Sikkert forvirrende for enkelte, her fungerer det som et effektiv grep for å tvinge seeren med fra første scene.
Etter hvert får man grep om hva det handler om her:
På vei fra trening lar småbarnsfaren Matt (Ryan Reynolds troverdig i en rolle åpenbart valgt for å riste av seg smukkas-stempelet) datteren Cassandra sitte i bilen mens han stikker en kjapp tur innom en café for å plukke opp middagen.
Da han returnerer til bilen kort tid etter er datteren søkk borte, tilsynelatende forsvunnet ut av intet fra den ganske gudsforlatte landeveien utenfor Niagara i Canada.
Matt sliter med både skyldfølelse og sinne i årene som følger, og ekteskapet med kona Tina skranter.
Åtte år senere kommer imidlertid politiet på sporet av noe som kan være livstegn fra den forsvunne jenta.
Pedo-thrilleren tar form, og Egoyan er ikke alltid like sofistikert med ingrediensene han putter opp i spenningsgryta.
Det er ikke nødvendig å la den utspekulerte skurken være opera-fantast i 2014, vi husker fremdeles Gary Oldman i «León» fra 1994.
Kvinnen i sort parykk som heller sovemedisin i glasset later også til å komme fra en helt annen film, i en helt annen tid, og kler ikke tonen Egoyan setter fra start i det hele tatt.
For den som leter finnes også skurketriks så utspekulerte at de simpelthen ikke står til troende.
Likevel henger man neglbitende med, helt til siste slutt.
Spenningsoppbygningen er nemlig suveren, samtidig som vi tror på foreldrenes desperasjon.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101110
|
Filmanmeldelse:Kule kroppsvæsker
Skal du kun se én film om analkløe i år, se denne!
Det er ikke hver dag notatblokken ser slik ut etter pressevisning i Filmens hus:
Hemorridekløing, muselukt, tampongbytte, sædpizza, busespising, assistert intimfrisering, agurkmasturbasjon.
Puh!
Så er det heller ikke hver dag innpakningen av en ganske fin og sår historie om en ung jentes søken etter nærhet ser slik ut.
Provokasjoner og tabubryting en del av denne jentas søken som du kanskje har forstått.
Via voiceover inviteres vi langt, langt på innsiden av intimgrensene.
Det høres kanskje merkelig ut, men slikt bidrar til identifisering, fullstendig uredd portrettert av sveitsiske Carla Juri.
Helen har vokst opp i et hjem med to ganske fraværende, egoistiske foreldre.
Når Helen havner på sykehus etter mislykket frisering av baken får vi livet hennes i tilbakeblikk, presentert surrealistisk, poetisk og innimellom hallusinatorisk.
Vi har sett det før i filmer som «Trainspotting» og «Løp Lola løp», uten at det føles bakpå av den grunn.
Visuelt slående og svært virkningsfullt – og vær du sikker:
Det mangler heller ikke på beksvart humor.
Helen vil også bruke sykehusoppholdet for å føre de skilte foreldrene sammen igjen, samtidig som hun setter i gang en liten flørt med sykepleieren Robin.
Du vil vite hvordan dét går!
Det er bare å kaste seg ut i det og gi «Wetlands» en sjanse, selv om du kanskje ikke går på T-bane-toalett med det første etterpå.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101113
|
Plateanmeldelse:Ylvis - «Volume 1»
TV på CD. Ganske moro likevel.
Man kan spørre seg hvem dette «debutalbumet» er til for.
Brødrene Ylvisåker gjør det selv, i CD-ens (ja, CD!) takkeliste, der de på flottenfeiersk utenlandsk, altså engelsk, slår fast at det bare kommer til å selges på Coop Norge uansett.
Hvorfor lytte til disse 10 låtene i Wimp eller Spotify, enn si kjøpe dem på CD (ja, CD!), når det jo er atskillig mer gøy å se dem, med sine akkompagnerende videoer fra «I kveld med Ylvis», på YouTube?
Vel.
Ikke vårt problem.
Er «Volume 1» noe festlig å «bare» lytte til da?
Til tider.
Bård og Vegards store fordel er at de – i likhet med den suverene, hakket mindre surrealistiske amerikanske hiphop-paroditrioen The Lonely Island – har en genuin følelse for dette med musikk.
(Dette i kontrast til Boyzvoice, for eksempel, der det var meningen at musikken skulle være grufull).
De har et godt øre for diverse popsjangeres mest tøysete særegenheter, og mer enn dugendes sangstemmer.
De har ikke minst dyktige samarbeidspartnere.
Fremst blant dem Stargate, selvsagt, Norges mest suksessrike produksjonsteam.
Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen bidrar på halvparten av kuttene her.
To av disse, «Yoghurt» og «Mr. Toot» – henholdsvis en åndeløst absurd funkpoplåt med mye gøyal ad libing og en liksom-eksotisk grisefestslager som er dårlig nok til å gjøre det skarpt i Eurovision Song Contest – er blant platens absolutt beste:
Like morsomme uten bildene.
Det samme kan man ikke si om den Foo Fighters-aktige maserocken i «Shabby Chic».
Ei heller «Trucker’s Hitch», «Da vet du at det er jul» eller Kraftwerk-pastisjen «Ytterst på tissen», som ikke er så veldig festlige med videoene en gang.
Bedre da med «I Will Never Be A Star», strålende selvironisk sunget av lillebror Bjarte, som er full nok av knappetrykkende pomp-og-prakt popballadeklisjeer til at den kunne blitt en hit på «ordentlig».
«The Cabin» parodierer pulete R & B med brukbar lattergehalt («you know there’s no such thing as bas weather / only bad kleather»).
«Massachusetts» tar det gospelsyngende «We Are The World»-trikset, og preker småartig om multikultur og homoseksualitet.
Den reddes i land i form av koret («confused!»).
10 låter som er best på TV altså, subsidiært en flott og nymotens EDB-maskin.
Som CD blir den veldig «hit and tiss».
BESTE LÅT:
«Yoghurt»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101114
|
Filmanmeldelse:«THE HUNGER GAMES: MOCKINGJAY - PART 1»
Denne filmen er dømt til ikke å være god nok.
Men jaggu er det kvaliteter – i drøssevis!
Grunnen til at den alltid vil mangle noe vesentlig, er selvfølgelig at den bare er første halvdel av slutten basert på Suzanne Collins bestselgende serie.
Del 2 kommer neste år.
Det er for øvrig samme oppdeling som ble gjort med «Harry Potter»-filmene og «The Twilight Saga»:
Avslutningen ble for omfattende til å lage en film av, derfor to.
(Og sikkert mer lønnsomt, også!)
THE HUNGER GAMES: MOCKINGJAY - PART 1»
På den annen side, og på tross av lunkne anmeldelser blant annet i britisk presse:
Dette er en av de beste krigsfilmene jeg kan huske å ha sett på noen tid.
For det er blitt en slags krigsfilm, mer enn noe annet.
Mye av tenåringspreget er borte, Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) er blitt voksen – etter at hun i forrige film sendte en ødeleggende pil mot Panems korrupte og gjennområtne lederskap i Capitol.
Hun befinner seg i foreløpig sikkerhet i Distrikt 13, og blir distriktenes symbolfigur The Mockingjay (Fugl Fønix, «den som fløy ut av asken») i det videre opprøret.
Men ikke uten stor tvil:
Capitol holder hennes elskede Peeta i fangenskap, og bruker ham for alt han er verd i sin egen propaganda.
Hvorfor er dette så bra?
Jo:
Det er rett og slett godt drama med virkelig gode skuespillere.
Jennifer Lawrence er den helt sentrale.
Men birollene er strålende (også avdøde Philip Seymour Hoffman, her i sin aller siste, helt fullført rolle).
Konfliktene mellom de private utfordringene og fellesskapets behov er finstemte.
Terrortrusselen, og hvordan den gjennomføres av makthaverne, har (dessverre) stor aktualitet og er gjennomført både med innsikt og en viss anstendig tilbakeholdenhet.
I en film der de kaotiske elementene er tallrike, har man ikke falt for fristelsen til å lage unødige sidespor eller tvilsomme dobbeltspill.
Teknologien er tipptopp.
Det finnes små, men meget velplasserte pusterom i form av ren menneskelighet i roligere former.
Selvfølgelig venter vi på slutten; vi venter på slutten på sitrende spenning!
Men i mellomtiden er dette utsøkt gode greier!
| 1
|
101115
|
VGs spillerbørs:Slik spilte Norge
BAKU (VG) (Aserbajdsjan - Norge 0-1) Håvard Nordtveits (24) nikk før pause sørget sørget for at Norge står med ni poeng etter fire kamper i EM-kvalifiseringen.
Det skuffende 0-1-tapet mot Estland onsdag er glemt.
Per-Mathias Høgmos gutter vant 1-0 i en tøff bortekamp i Baku og står med pene ni poeng etter møtene med Italia, Malta, Bulgaria og Aserbajdsjan.
Mats Møller Dæhli, etter VGs mening banens beste spiller, ble byttet ut 12 minutter etter pause.
De påfølgende minuttene var Norges svakeste i kampen, men hjemmelaget maktet aldri å skape noe trøkk foran Ørjan Håskjold Nyland.
Her er VGs vurderinger:
Ørjan Håskjold Nyland 5
Hadde merkelig lite å gjøre på den nymalte gressmatta i Baku.
Holdt konsentrasjonen oppe og maste hele tiden på fireren foran seg.
Omar Elabdellaoui 5
Ivrig offensivt og grei kontroll bakover.
Med fart og kvikke ben rydder han opp i mange potensielle problemer.
Håvard Nordtveit 6
Solid i begge ender av banen og avgjørende med sin heading etter Johansens corner.
Langt mer trygg og solid enn mot Estland.
Vegard Forren 5
God i oppspillsfasen med sin presise venstrefot.
Flink til å lese spillet.
I likhet med Nordtveit leverte han bedre enn mot Estland.
Tom Høgli 6
Konsentrert og trygg hele veien.
Ble satt på få prøver defensivt og kom ut av det slik han ofte gjør - bunnsolid.
Per Ciljan Skjelbred 4
For mange feilpasninger før pause.
Virker til tider stresset.
Ingen god landskamp av kapteinen som denne gang ikke ble byttet ut.
Alexander Tettey 5
Posisjonerte seg ofte riktig og fanget opp en rekke baller på den måten.
Løste oppgaven som ryddegutt greit bortsett fra én stygg tversoverpasning.
Stefan Johansen 6
Arkitekten da Norge skapte sin første sjanse og slo corneren som ga 0-1.
Spilte seg stort opp fra den svake prestasjonen mot Estland.
Løp mye.
Mats Møller Dæhli 6
Norges beste - som sist.
Flink til å variere fra sin posisjon på venstrekanten.
Viste kapasiteten med et fantastisk raid etter pause.
Overraskende byttet ut få minutter senere.
Da ble Norge klart svakere.
Tarik Elyounoussi 4
Gult kort for filming allerede etter et kvarter.
Burde sentret og ikke skutt da Norge kom tre mot to midtveis i første omgang.
Håvard Nielsen 5
Sterk i lufta selv mot robuste stoppere og slo også keeperen i en duell i boksen før pause.
Mindre involvert etter pause og byttet ut.
Jone Samuelsen 3
Inn for Dæhli 12 minutter etter pause.
Fikk gult kort tre minutter senere og leverte ingen stor prestasjon på venstresiden.
Vurdert av Wegard Bakkehaug, Sindre Øgar og Jon Martin Henriksen.
| 0
|
101116
|
1. plass
Japan Photo på fotopapir:
Testens peneste resultat!
Bildene er så godt som optimalt justert, kvaliteten på kalenderen virker solid og god og de har testens beste utvalg i design.
Enkel og grei i bruk er editoren også, hvis man ser bort ifra den lille feilen som ble rettet etter henvendelsen fra oss.
Her har Japan Photo virkelig tatt seg opp siden forrige samletest av fotokalendere.
| 1
|
101117
|
2. plass
FotoKnudsen:
Her betalte vi ekstra for justering av bildene, og det er tydelig at FotoKnudsen har gjort en varsom og god jobb.
De mest utfordrende bildene taklet de fint og har fått så mye ut av som mulig.
Alle bildene har et snev av gulstikk, men ikke så påfallende at det legges merke til om kalenderen ses alene.
FotoKnudsen har også testens mest oversiktlige editor.
| 1
|
101119
|
4. plass
PhotoBox:
Hadde kvaliteten på selve kalenderen vært eneste kriterium, hadde PhotoBox vært vinner av testen.
Men produsenten gjør ikke en god nok jobb med bildene, mange bilder er alt for lyse og for mye skarphet opp.
I tillegg er bildene trykket, ikke fremkalt, noe som går ut over detaljnivået i bildene.
Noen småsærheter til tross, PhotoBox har en av testens beste editorer.
Har du tenkt å handle julegavene på nett?
Her er Norges billigste nettbutikk »
| 0
|
101120
|
Teateranmeldelse:Festmiddag med brodd
Det er en sprudlende og leken julemiddag Nationaltheatret serverer.
I tillegg innbyr den til refleksjon og brodd.
Regissør Tønnesen og gode hjelpere har spunnet en levende og livfull historie rundt en families julemiddag fra 1915 til nåtid.
De har tatt utgangspunkt i Thornton Wilders stykke The Long Christmas Dinner fra 1931.
Men her er Stavanger åstedet; et sted der ærverdighet og tradisjon i de gamle velstående familier sto høyt, og et sted som klarte seg godt under første verdenskrig, ikke minst på grunn av hermetikkindustrien.
Det er rammen rundt stykkets start.
Det er også en tid da julens religiøse innhold fremdeles var det sentrale.
Gradvis endres verdibegrepene i takt med det norske samfunnets utvikling.
Velstand, krig, konkurs, oljeeventyr; dette belyses med vidd og kløkt i fortellingen om familien Berge.
Scenerommet inneholder et stort trekantet bord der lun hygge, intriger, formaliteter og familiære utblåsninger utspilles i alle fasetter.
Uansett gjelder det å holde en flik av fasade, fordi som karakteren Inger med energisk desperasjon sier mot slutten; «familien er en slags lang rekke av mennesker, et uoverskuelig pilegrimstog».
Og i løpet av den halvannen time lange forestillingen konfronteres vi med de fleste tildragelser som forbindes med jul og familie.
Det kan være den alltid velplasserte mandelen i grøten, eller den helt spesielle historien fra barndommen som vokser seg så artig at den må gjenfortelles av en bestemt person, til hylende latter fra alle andre.
Og familiens tante med mørke skygger fra ungdommen, en far som alltid blir full, en mor som vil dysse ned enhver konfrontasjon.
Dertil kommer enhver ny generasjons evne til å skape trykkbølger, det være seg med amming eller banning rundt bordet.
Med største naturlighet og et lekent drag glir ensemblet inn og ut av diverse roller, og alle aldersklasser.
De fødes med et skrik og dør i fredsommelighet.
Overgangene mellom år og tiår er sømløse.
Kontinuitet og endringer synliggjøres med små fine detaljer, både gjennom vemodsfylte, men mest gjennom lattervekkende episoder av lett gjenkjennelige karakter.
Julemiddag er en spenstig, morsom og fin fortelling om familie, om hvilke sterke emosjoner som trigges når familiebånd settes på prøve.
Og som avrundes med en slutt som nydelig indikerer at slekt følger slekters gang.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101121
|
1.Nora:
«Don’t Cry for me Argentina» fra Evita.
–
Jeg tror på hvert eneste ord du synger.
Jeg vil føle noe.
Jeg følte noe.
Jeg skjønner ikke at du 18 år, sier Silya Nymoen.
–
Dette var øyeblikket du tok steget ut og vi skjønte at du var her for å vinne dette, sier Thomas Felberg.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
–
En viss overtenning – i ti sekunder.
Da kommer volumet, og Nora har en stemmekontroll hinsides det Ola Nordmann kan oppfatte.
Fabelaktig balansert og stinn av følelser, men det lille som trekker ned (unnskyld, kommentarfelt…) er at håndbevegelsene til Nora er nøyaktig de samme i sykluser på fem-seks sekunder gjennom hele opptredenen.
Det er bare en liten detalj – Noras stemme er definitivt ikke dèt.
| 1
|
101122
|
2.Reidun:
«Climb Ev’ry Mountain» fra The Sound of Music
–
Du synger låta med masse innlevelse.
Dette er kanskje noe av det du er aller best på.
Nå står du på toppen av fjellet og ser utover dalen, sier Thomas Felberg.
– DIVA!
Du er så stødig som et fjell.
Du synger som en Gud, sier Silya Nymoen.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
– Hadde Reidun hatt amerikansk statsborgerskap, ville hun ha sunget nasjonalsangen under Super Bowl allerede for flere år siden.
Hun har på alle måter volumet, men eier samtidig også dramaet som et intimt musikalnummer trenger og fortjener for også å kunne fungere på større arenaer..
Og igjen – Reidun oversynger aldri, men kontrollerer denne pompøse hymnen inn til havn som en robåt-skipper i full orkan.
Lysende.
Kan denne utslitte musikalklassikeren egentlig gjøres bedre?
Barbra Streisand har skiftet etternavn til Sæther…
| 1
|
101123
|
3.Nora:
«Berlin Wall»
–
Det var veldig, veldig bra.
Jeg ser inn i fremtiden at du har en lysende karriere, sier Silya Nymoen.
–
Du er helt rå!, sier Mona B. Riise.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
–
Og da er vi brått ved det kommersielle aspektet; skulle bare mangle om deltakerne i «Stjernekamp» ikke kunne benytte muligheten til å lansere egne, rykende ferske låter i stedet for hva de har gjort tidligere i karrieren (som jo er kommersielt begrenset inntil NRK løftet dem frem).
Dessverre fremstår Noras personlige berlinmur – skrevet av Karin Park – som en blek kulisse av det hun har tolket tidligere i «Stjernekamp».
Låten har løft kun for løftets skyld, ikke for selve låtens personlighet, og ikke engang Noras intense innsats kan redde denne fra middelmådighet.
| 0
|
101124
|
4.Reidun:
«Happy As a Girl Can Be»
–
En gladlåt!
Det var kult å se deg på denne måten.
Du hadde litt andre moovesm hinter til at det er et underliv der, sier Thomas Felberg og innrømmer at han er på tynn is med sin kommentar.
–
Jeg syns dette var overraskende.
Du kan liksom synge alt, så jeg vet ikke hva jeg skal si.
Du var nesten for glad, men dette var veldig gøy, sier Silya Nymoen.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
– Reidun fremstår umiddelbart mye tryggere på sin ferske single enn hva Nora gjorde, og viser flørtende sider som hun åpenbart trives med, men som hun har holdt tilbake tidligere i «Stjernekamp».
Selve låten, en sjelfull glad-gospel med klar inspirasjon fra forrige årtusen, er temmelig enkel, men fengende.
Og Reidun gjør det beste hun kan ut av den, denne gangen som litt masete og overtent gladjente.
Energien virker ektefølt, men det kan også tyde på at Reidun ikke helt klarer å holde tilbake entusiasmen på de områdene der hun faktisk føler seg mest hjemme.
| 0
|
101126
|
6.Reidun:
«I Will Always Love You» av Dolly Parton
– Jaggumeg så klarte du å tilføre noe eget til denne låta.
Det trodde jeg ikke var mulig, sier Thomas Felberg tydelig imponert.
–
Det var en maktdemonstrasjon.
Stemmen din kan gjøre alt.
Nå vet alle hvem Reidun Sæther er, sa Mona B. Riise.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
– Favoritten avslutter med Whitney Houstons glansnummer?
Den siste låten i «Stjernekamp»-seernes bevissthet før de stemmer?
Det kaller jeg avtalt spill…
Vi vet jo på forhånd at Reidun har stemmen til en slik utfordring, men at hun tillater seg å legge inn en to sekunders kunstpause allerede helt i starten er nesten frekt!
Det beviser bare at Reidun har stålkontroll på låten – hun tar også sine personlige vendinger underveis som er helt vidunderlige.
Dette er så innlevende, sterkt, fantastisk og bevegende at jeg undres om noen av Whitneys egne versjoner selv kunne ha overgått Reidun i kveld.
Send denne versjonen til låtskriver Dolly Parton i omgående, og hun får hjerteslag av det positive slaget.
Vinner ikke Reidun i kveld, skal jeg spise gullkjolen hennes med brun saus!
| 1
|
101127
|
Teateranmedelse:Sex med lav potens
Ingen klisjé er glemt når Dennis Storhøi skal fortelle oss om sex og samliv i en forestilling med lav potens.
Han kaller det juleshow - den nesten halvannen time lange seansen der han deler sine synspunkter på kvinner og menn, deres likheter - og fremfor alt ulikheter.
Det dreier seg om emosjonell hukommelse, multitasking, biler, kjoler, shopping - You name it!
Har vi hørt det før?
Altfor ofte, i utallige sit-coms, filmer, sketsjer, revyer.
Intet er nytt under hverken kjolen eller buksesmekken i Storhøis tirade av beskrivelser om menn og kvinners adferd i et forhold.
Teaterkjeller'n Oslo Nye
Men man kommer ikke bort fra at han er en riktig så god skuespiller.
Så i visse glimt passerer han forbi det platte lag, og leverer doser av fin ettertenksomhet, som for eksempel i sin beskrivelse av møtet med den store kjærligheten.
Det hele bygges rundt en del vitenskapelige postulater om kvinner og menns hjernehalvdeler.
Materialet innbyr til både lett komikk og skarp ironi, noe Storhøi griper fatt i.
Problemet er bare det at han utnytter ironien dårlig, og komikken består av de tidligere nevnte klisjéaktige utsagnene.
Siden dette er et «juleshow» i Teaterkjelleren på Centralteatret, så er publikum ment å være en delaktig brikke.
Vi er seminardeltakere og med på forskning.
Man kan hive innpå med både mat og drikke (på seminarer flest får man i de minste en gratis drink eller fem), og man er med på aktiviteter.
Noen vil muligens synes det er artig, men med kun farris i blodet kjennes det kleint ut.
Ikke fordi lekenhet mellom sal og scene er kleint i seg selv, men fordi påfunnene i dette tilfellet virker malplassert i forestillingen.
Jeg har stor respekt for Dennis Storhøi som skuespiller.
Han har teft og scenisk nærvær.
Han sneier innom den delen av sitt talent i et par sekvenser, der han får brukt evnen til å karikere andre personer, og der hans varierte stemmeleie løfter forestillingen.
Men skal du lefle med verdens mest brukte tema (sex og samliv) bør du løfte det fram med noe nytt, eller i det minste virke forfriskende.
Dette minner mest om hule ekko fra urtiden.
| 0
|
101128
|
Jørn Trollebø Kvalheim (23) – «Walk»:
–
Dette her var helt konge!
Du har funnet din sjanger, nå er du på plass.
Og det er helt umulig å ikke la seg rive med, jeg er fan, er dommen fra Epsen «Dansken» Selvig.
–
Du kler rocken roll veldig bra.
Dette gjør du drit bra, sier Kurt Nilsen, mens Gunnar Greve ønsket å se noe nytt fra 23-åringen.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Jørn har gjort det skarpt på Foo Fighters-fronten før («The Pretender»).
Så hvorfor ikke ta det samme trikset én gang til?
Vel, fordi han med hell kunne trengt å få vist frem noe nytt, noe annet.
Han virker ustø i det første verset, men på hjemmebane når han kan begynne på skrikesynge (fra første refreng og ut).
Han har en smårabiat intensitet, men blir éndimensjonal.
Han har en haug energi, og lite finfølelse.
Jøssda.
Han kan sin Dave Grohl.
Men er det nok til å vinne?
Spørs.
| 0
|
101129
|
Anniken Høve (29) – «9 to 5»:
–
Dette er en litt annen sjanger enn vi har sett deg fremføre tidligere.
Jeg er litt lei av denne sangen, den er litt oppbrukt.
Men jeg synes du gjør det kult, du gjorde en fin versjon, mener Tone Damli.
– Litt enig med Tone.
Jeg har sett deg bedre før.
I dag safet du, du nailet den, men du fikk meg ikke til å sitte ytterst på stolen, sier Gunnar Greve.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Anniken bruker mye energi på å turnere Dolly Partons kompliserte, snakkesalige tekst.
Vanskelig låt å synge, og hun kommer ikke på innsiden av den.
Countryboogien er pur fest, men Høve lar seg stresse.
Det er ikke rart.
Men det skaper et misforhold i fremføringen.
Godt gjort å i det hele tatt komme seg gjennom, dog.
Det skal sies.
| 0
|
101131
|
Chinook Lamers (16) – «Oblivion»:
–
Når jeg så at du skulle synge låten her i dag tenkte jeg «wow, du har lagt listen høyt».
Av alle deltakerne som var med i årets «Idol», er du den eneste som kunne nailet denne, mener Gunnar Greve.
–
Du skal ha all ære for at du gjorde fremførte denne låten veldig bra.
For meg er du en diamant!
Og helt til slutt, ansiktet ditt er helt nydelig, kommenterer Tone Damli.
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– Uhyre spenstig låtvalg.
Susanne Sundførs vokale fotspor er mildt sagt store.
Men Lamers har noe av den samme klangen, med en ekstra soulkvalitet ved seg.
Stemmen høres liksom halvveis slukt ut, som om den kommer fra bak i halsen.
Særpreg.
Hun er fortsatt usikker foran kameraet, men står rolig og kontrollert i denne i denne dramatiske popstormen, signert M83.
«Idol» er glad i «utvikling».
Ingen har hatt en mer imponerende sådan i år enn Lamers.
| 1
|
101133
|
Plateanmeldelse:Kaveh - «Sannheten sårer»
Sannheten seirer.
ALBUM:
HIP HOP
Det var en begredelig start på året for Kaveh.
Først OL-kalkunen («The Best Of Us»), så en desperat oppfølger til flotte «Snufs» («Medisin») og deretter et samarbeid med Stargate og CC Cowboys ingen husker («Alle vet ingenting»).
Dette kunne lett ha blitt året Rap-Norges lillebror falt av lasset.
Men en helt trenger aske å reise seg fra og oslogutten reiser flere kjerringer med denne kompromissløse debuten.
Dette høres ut som låtene Kaveh VIL lage - han spytter hardt på hysteriske «Mellommåltid: Kylling», rykker hjerterota med «Aldri komme hjem», ypper til bråk i introen og sjarmerer med «Tone Damli», den mest oppriktige (og pubertale) kjærlighetserklæringen jeg har hørt fra en norsk rapper.
Så ufiltrert og intimt at man skulle tro platen kun var ment til kompiser.
Med detaljfiksering og sample-snacks som på «To Trekk» og «Minimalt» (henholdsvis et Bobbi Humphrey-loop og en arpeggio fra Daft Punks «Voyager»), er albumet en sonisk fryd.
Klart lar man seg rive med av en lykkelig slutt - på året, altså, ikke karrieren.
Sistnevnte har vel akkurat begynt.
BESTE LÅT:
«To Trekk»
| 1
|
101135
|
Plateanmeldelse:Nickelback - «No Fixed Address»
Bredbeint, men ikke sidrompa.
«No Fixed Address»
Finnes det et band som er mer elsket og ikke minst hatet enn Nickelback?
I fjor havnet de nest øverst på lista over 1990-tallets verste band (etter Creed), stemt frem av Rolling Stones lesere.
Samtidig er de patenterte millionselgere hver gang de gir ut plate, dette er den åttende.
Kanadierne har slipt uttrykket sitt tilsvarende siden starten i 1995; mer suksess har ført til et stadig mer strømlinjeformet uttrykk.
«No Fixed Address» starter overraskende nok med et par friske hardrockere som gir håp om et nytt og sultent Nickelback, men utover på platen skal det meste dyttes inn; disco, funk og ikke minst balladene der kråkevaløren i Chad Kroegers stemme virkelig kommer til sin (u)rett.
Melodiføringen inni denne smått forvirrende gryta av retro-rock må likevel skrytes av.
Der innpakningen hopper tresteg mellom ulike sjangre, er det ikke tvil om at Nickelback har funnet frem til en mal på hvordan fengende refrenger skal bygges opp.
Neste år dukker flere av disse låtene garantert opp på «Idol»-lignende konkurranser verden rundt, akkurat slik bandets «klassiker» «How You Remind Me» har gjort de senere årene.
BESTE LÅT:
«Edge Of A Revolution»
| 0
|
101136
|
Plateanmeldelse:Ariel Pink - «Pom Pom»
Gonzopop for voksne barn.
Midt i alt dommedagsdillet rundt albumet, og musikk til annet bruk enn artig bakgrunnsartefakt, har Ariel Marcus Rosenberg kvittet seg med den slitsomme oppfølgerangsten og halve bandnavnet.
Ikke at hans tredje for kvalitetspålitelige 4AD er mindre, i ordets mest diplomatiske forstand, original.
Det høres for eksempel ut som 36-åringens favoritter The Cure kjørt gjennom en Amiga 500.
Og Sabbaths «N.I.B.» gjenoppfunnet som erotisk funk.
Eller noe helt uhørt.
Gjerne samtidig.
Underlig nok er dette tullballkaoset på ingen måte panisk.
De ubeskrivelige avsporingene i møte med avvikende pop-perler som «Put Your Number In My Phone» og «White Freckles» er det som gjør «Pom Pom» (for en tittel).
Best når det bedrives samfunnskritikk forkledd som Lords of The New Church-synthpop.
Rarest når Beach Boys og The Edsels blir med på nudiststranda.
Så får de som mener at låter ikke kan hete «Plastic Raincoats In The Pig Parade» og «Exile on Frog Street» gå et annet sted.
BESTE LÅT:«Not Enough Violence»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101138
|
Plateanmeldelse:One Direction - «Four»
Smir mens jernet er glødende.
ALBUM:
POP
One Direction
(Simco/Sony Music)
«Four» er - som tittelen antyder - den fjerde platen til One Direction og kommer nøyaktig kun tre år etter at debuten «Up All Night» ble utgitt.
I mellomtiden har de turnert nesten kontinuerlig, gitt ut to filmer og en 3D-dokumentar, så det er ingenting å si på arbeidslysten til gutta.
Eller kanskje de er kloke nok til å forstå at sjangeren de tilhører ofte går ganske fort ut på dato?
Og det er ikke til å nekte for at en viss slitasje er å spore på guttas fjerde plate.
Det er ingenting her som tyder på vilje til å ta et steg fremover kunstnerisk sett.
Det er trygghet satt i system som er det mest fremtredende trekket ved «Four».
Men så ble da også fjorårets «Midnight Memories» et av verdens mest suksessrike album på verdensbasis.
Hvorfor endre et vinnerkonsept når det er akkurat et nytt album fansen vil ha?
Karrieremessig smart, javel, men ikke utviklingsmessig.
Nå skal det tillegges at «Midnight Memories» er One Directions beste album til dags dato, breddfullt av gode og friske pop-låter som det er.
De samme livsbejaende og energiske refrengene og pop-taktene finnes også her, likeledes One Directions mest påfallende karaktertrekk som pop-snekkere; de ublu tyveriene fra annen pop-musikk.
Ikke noe galt i det - pop-historien er full av slike eksempler.
One Direction har imidlertid rendyrket teknikken med kirurgisk presisjon.
Jeg skal ikke nevne alt, men du kan neppe ha fulgt med om du ikke kan spore verselinja til Aviciis «Wake Me Up» i «Ready To Run», mens påfølgende «Where Do Broken Hearts Go» høres ut som en bombastisk avlegger av det Cher, Heart og Bon Jovi med flere bedrev til kjedsommelighet mot slutten av 1980-tallet.
Verst er kanskje «18», skrevet av Ed Sheeran som jo hadde en monsterhit med «The A Team» i samme år som One Direction debuterte.
Forsøk å si «18» og «A Team» etter hverandre.
Jeg skal love dere at det ikke bare er i titlene at likheten finnes...
Fremdeles skinner det hvassere av de spretne uptempo-låtene, mens balladene er i ferd med å bli ganske blasse.
Men som narkotikum for directioners over hele verden burde «Four» fungere mer enn tilfredsstillende.
BESTE LÅT:
«Fools Gold»
| 0
|
101139
|
Bokanmeldelse:Hilary Mantel:
«Drapet på Margaret Thatcher, og andre historier»
Hilary Mantel (62) fikk Booker-prisen for de historiske romanene «Ulvetid» og «Falkejakt», og mens vi venter på den tredje i trilogien, er hun ute med sin første novellesamling – som er en litterær godteripose.
Alle så nær som én av historiene i Hilary Mantels første novellesamling har vært publisert før, de fleste i Guardian og London Review of Books, og det merkes på formen som til tross for det overlegne stilistiske grepet, kan virke litt avkortet i et par av tekstene.
Til gjengjeld er mesterskapet så absolutt til stede for eksempel i fortellingene «Komma», «Harley Street», «Hvordan kjenner jeg deg igjen», og, ikke minst, i tittelnovellen «Drapet på Margaret Thatcher: 6 august 1983».
Bare tittelen på denne siste skapte et opprør i den britiske litterære offentligheten som kan minne om vår hjemlige debatt som raste nylig, om det ikke burde finnes et sett etiske trafikkregler også for prosaforfattere.
Beskjæringen er like viktig som fylden av innhold i en novelletekst.
I dette Minner Mantel ofte om en annen kvinnelig novellemester, Alice Munro, forårets nobelprisvinner.
En forskjell er at Mantel er så uforfalsket britisk, enten hennes hovedperson er en forsømt sjefshustru fanget i mannens profesjonelle eksil i et araberland, eller en sliten, middels dyktig og middels kjent forfatter beskrevet med mild (selv)ironi , på bokbesøk hos et «Litterært selskap» i en fortapt småby ute i den engelske provinsen.
Et karakteristisk trekk ved Mantels novellekunst er at hun nærmest uanfektet makter å vri en i utgangspunktet dagligdags situasjon over i noe helt uventet og ugjenkjennelig.
Det kan skje ved at hun plutselig konkretiserer en tanke eller en drøm – som når hun plutselig «gjenkjenner» sin avdøde far på et tog til London, og tar opp forfølgelsen, fordi det er ting hun har usnakket med ham.
Eller det kan ligge i selve språket, som når en hjelpeløst handikappet person bundet til rullestolen i en spastisk, forvridd stilling, i teksten blir kalt et «komma».
Eller som i tittelnovellen, hvor forfatteren regisserer et dødelig attentat mot Margaret Thatcher, britenes tidligere statsminister, innenfor rammen av et høyst hverdagslig og realistisk besøk av rørleggeren.
Det finnes kanskje enkelte her hjemme også som vil synes dette er å gå for langt, selv i en fiksjonshistorie, overfor en reell, til og med avdød, person.
Personlig synes jeg Hilary Mantels novellekunst er et utmerket eksempel på hvordan etiske krav ikke kan stilles til noen kunstner, og slett ikke en forfatter hvis ambisjon er å tøye virkelighetens grenser.
| 1
|
101140
|
Bokanmeldelse:Edvard Hoem:
«Slåttekar i himmelen»
Edvard Hoems siste bok er en oppvisning i skrivekunst.
«Slåttekar i himmelen» er en uvanlig finstemt skrevet fortelling.
Hoem driver ikke med fiksfakseri.
Historien fortelles i et rolig, malende tempo, og forfatteren lar oss bli godt kjent med romanens viktigste karakterer: slåttekaren Nesje og svigerinnen Gjertine.
For Hoem fortsetter å granske sin egen slekt.
For ni år siden fortalte han om foreldrene i «Mor og fars historie».
Denne gangen skriver han frem oldefaren Nesje og hans historie fra slutten av 1800-tallet utenfor Molde, da drømmen om USA vokste hos mange nordmenn.
Dette er et sanselig praktverk:
Vi kan føle gleder og sorger.
Vi lever oss inn i den beinharde hverdagen for å skaffe familien nok mat, et liv som står i sterk kontrast til dagens oljerike Norge.
Språket er vakkert og nennsomt, som når døden besøker Gjertines far:
«Så brast blikket hans, og Gjertine la augnelokka varsamt på plass.»
Gjertine er en interessant og skarp karakter.
Hun går imot den lokale presten og hevder selv hun kan stoppe blod fra å renne ut av åpne sår.
Kontrasten mellom Nesje og Gjertine er viktig:
Den ene vil bli, den andre vil søke mot USA.
Leserne får følge begge skjebnene.
Fortellingen om Hoems oldefar er større enn seg selv: den er et stykke norsk historie.
Mye står på spill for dem som må velge mellom å bli eller reise.
Selv om Nesje blir værende, opplever han voldsomme tap.
Det gjør sterkt inntrykk når han innser at han på ulik vis har tapt sine fire sønner.
«Slåttekar i himmelen» er en studie av en forfattermester i aksjon.
| 1
|
101141
|
Bokanmeldelse:Lars Kepler:
«Stalker»
Svenske Lars Keplers femte bok er en intenst spennende thriller fylt av dramatikk og panikk, blindspor og blod.
Ja, det er bare å innrømme:
Jeg er blodfan – og i denne sammenhengen er begrepet svært så bokstavelig.
Jeg slukte «Hypnotisøren» (2010), «Paganinikontrakten» (2011), «Ildvitnet» (2012) og «Sandmannen» (2013).
«Stalker», oversatt av Henning J. Gundersen, er femte bok i serien.
Atmosfæren er om mulig enda mørkere enn i de foregående bøkene.
Kepler er psevdonymet til ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril.
I deres svenske suksess-serie forenes den klassiske krimmens «hvem-er-morderen?» med thrillerens heseblesende «vil-helten-overleve?».
Keplers univers er fylt med en god porsjon sammentreff – og genuin galskap og ondskap i uskjønn forening.
En voldsfiksert seriemorder filmer sine kvinnelige ofre og legger filmsnuttene ut på YouTube.
Rekker politiet å avverge det neste drapet?
Hvem er morderen?
Kan det være presten Rocky Kyrklund, som for ni år siden ble dømt til psykiatrisk behandling etter et brutalt mord?
Kan det være Jurek Walter – psykopaten kjent fra de foregående Kepler-thrillerne – eller er han død?
Og hvor er politihelten Joona Linna?
Er han også død, slik alle tror?
Mens klokken teller ned for stadig flere ofre, jakter politifolk og psykiatere på den bestialske morderen.
Sant å si forundres jeg over de bloddryppende voldsskildringene.
De føles unødvendige.
Kepler har så stort talent og register at verken forfatteren eller vi lesere trenger meske oss med alle disse detaljerte beskrivelsene av død.
Ja, du bør være en herdet krimleser for å henge med – dette er ikke en bok for sarte sjeler.
I likhet med de fire foregående bøkene om Joona Linna, er «Stalker» en thriller som holder deg våken gjennom natten.
Det går i ett.
Det intense tempoet, de brå vendingene og de stadige perspektivskiftene gjør at leseren drives gjennom handlingen.
Leser du Kepler, må du godta noen logiske svakheter på veien mot et klimaks som strekker seg over 100 intense sider.
Ikke alt er like troverdig - ikke engang løsningen - men likevel:
Det er så spennende og medrivende at jeg sluker alt med søkke og snøre.
| 1
|
101142
|
Bokanmeldelse:Tove Nilsen:
«Konge i snø»
Tove Nilsens nye roman er en interessant nok bakombok for dem som har lest «Skyskraper»-trilogien.
Første boken i den heter «Skyskraperengler», og er en av de såreste og fineste oppvekstskildringene som finnes på norsk.
Hovedpersonen Siri vokser opp i drabantby-Oslo på 60-tallet med en alkoholiker-far, og låner mange trekk fra forfatterens eget liv.
For noen år siden kom en tilleggsroman som på vellykket vis gikk inn i samme tid og persongalleri, «Nede i himmelen».
På nytt kretser forfatteren rundt forholdet til foreldrene og ekteskapet deres.
Men romanen av året føles ikke som en roman, mer som et personlig essay.
Den voksne hovedpersonen har et analyserende blikk på foreldrenes liv og valg, som er interessant for dem som har lest trilogien.
Moren trer fram som en åndfull kvinne med mange talenter, som ikke fikk brukt seg på grunn av tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Fortelleren kaller den lille familien for «ensomhetens triangel», og utforsker hvordan ensomheten snek seg inn.
Nøkkelen må være faren, som i perioder var en voldelig, utro drukkenbolt.
Hun forsøker å nærme seg ham i voksen alder, og blir med til hjembyen hans i Sachsen.
Men faren forblir like fjern og uangripelig som før, fordi hun aldri konfronterer ham.
Kanskje er det det tyske, fremmede i faren som er grobunnen for ensomheten hans, tenker jeg-fortelleren, men går ikke dypere enn det.
På tysklandsferien er slektningenes historier fra krigen og DDR-tiden spennende lesning.
Den norske andre verdenskrig-litteraturen er enormt omfangsrik, men det slår meg hvor lite jeg vet om krigen fra de tyske borgernes ståsted.
Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden.
Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.
«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter.
Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte.
Ikke på den trendy måten.
| 0
|
101143
|
Monica Isakstuen:«Om igjen»
Monica Isakstuen forteller den nyere musikkhistories største skandale på en særdeles vital måte.
Konsertpianist og pianolærer Joyce Hatto forsvant fra rampelyset på 70-tallet.
Omkring 20 år etter dukker hun opp med intet mindre enn et hundretalls fabelaktige innspillinger; kritikerrost og bejublet verden over.
Det var bare det at det ikke var Hattos egne innspillinger.
Sammen med mannen hadde hun piratkopiert de aller beste, deriblant vår egen Leif Ove Andsnes.
Beretningen om ekteparet i det lille huset bygget av tegl og løgner utenfor London kunne blitt fortalt på en forholdsvis tradisjonell måte.
Takket være Isakstuens stemme og umiddelbare form blir dette først og fremst en veldig god roman, ikke en virkelighetsgjengivelse.
Gjennom den fiktive pianoeleven Ida får fortellingen om Hattos liv et helt eget skjellet.
Vennskapet dem imellom gir lys og intensitet til fortellingen.
Det er bare til hverandre at de to kvinnene åpner seg, i alle fall er vennskapet et sted der løgner og svik kan få en slag fred.
Idas skrivetrang og Joyces tragikomiske evne til nærmest helt instinktivt å bygge store reisverk av løgner, møter hverandre et sted på halvveien.
Det er ikke så ofte man leser så særegne og vakre beskrivelser av vennskap som Isakstuen gir oss her.
Ida reiser fra mann og barn til et hotellrom i London for å skrive om Hatto.
Hun drikker, spiser sjokolade og forfører fremmede.
Denne destruktive jakten på et slags nærvær er svært godt formidlet, og smerten og nummenheten hun føler overfor det å bli mor er noe av det beste jeg har lest:
«… alle disse øyeblikkene som legges inntil hverandre, de er barndommen hans og hva gjør jeg med den», spør Ida, nærmest handlingslammet.
Dette er ikke en lineær roman som byr på spenning og avsløringer.
Isakstuen har valgt en form og et språk som først og fremst løfter menneskene i boken frem.
Å være god nok – i livet og i kunsten – er fortellingens reisverk.
Fortellingen utforsker hvordan løgnen skaper avstand i nære relasjoner, selv om Hattos mann tviholder på at han hjalp sin kone av kjærlighet til henne.
Romanen sier også noe om hva som når man går langt for å oppnå noe stort, men snarere ender med å miste noe av seg selv på veien.
Litterært balanserer den genuint ved å sparke fra der den kunne blitt for varm og sentimental.
Dette er en tekst som stadig overrasker og fornyer seg, og oppleves trygg og gjennomarbeidet, spesielt i billedbruken.
Det er en litterær frihet og et nærvær i «Om igjen» som jeg er veldig glad for at Isakstuen ikke har dysset ned eller forsøkt å temme.
Det gjør den til en av årets aller beste bøker.
| 1
|
101145
|
TV-anmeldelse «Hjernekamp»:Splitter sansene
NRKs nye kunnskapssatsning leverer underholdende hukommelseskonkurranser, på en lite minneverdig måte.
Norsk kunnskapskonkurranse i seks deler
NRK1, torsdager kl. 19.45
Statskanalen har begitt seg ut på noe ikke mindre ambisiøst enn å skulle finne landets mest komplette hjerne.
Programleder Solveig Hareide samler seks kandidater til svært ulike former for hjernetester, og tilsetter glimt av særegne hjerner fra andre deler av verden.
Første episode testes blant annet hjernens evne til å gjenkjenne ansikter.
Samtidig som vi introduseres for deltakere vi så vidt rekker å fange opp fornavnene til.
Testene de blir utsatt for, som å gjenkjenne tre kyr i en flokk ut fra bilder, er absolutt engasjerende og får deg til å lure på om du kunne klart det samme selv.
Innslagene som bryter opp testene, hvor andre folk med spesielle egenskaper introduseres og forklarer sin evne, presenteres også på en interessant måte.
Hareide som programleder fremstår som verdens blideste menneske, og bidrar til å få deg med på ferden med sin smittende formidlingsglede.
Men spørsmålet er om du klarer å henge med.
Mens de to dommerne blir presentert både muntlig og med tekst, og flere ganger etter hverandre, i starten, tar det nær ti minutter før vi ser navnet på den første deltakeren, og 42 minutter før vi har fått alle presentert visuelt – og da i en skrifttype du må ta et skritt tilbake for å se tydelig.
Underveis lurer jeg på om NRK bare prøver å lure meg, at hele programmet egentlig er en test om jeg klarer å koble seks deltakere til seks navn på én time.
Men som seer blir resultatet uansett forvirrende om du feiler.
Det er ingen skam å gi seerne litt hjelp på akkurat den biten der de skal gjenkjenne og engasjere seg i deltakerne.
For det er ikke lett å kjenne på sitringen rundt poengstillingen når du ikke husker hvem som er hvem.
Men det problemet vil forhåpentligvis avta i de neste episodene.
Delt dom
Til tider ser «Hjernekamp» ut som et sinnenes «71 grader nord», både når det gjelder setting på Stokkøya i Sør-Trøndelag og det som ser ut som sponsede, matchende allværsuniformer fra Norønna.
Programmet er både underholdende og spennende i perioder, og vi presenteres for en interessant samling folk.
Men vi sitter også igjen med en del spørsmål:
For hvordan har NRK valgt ut disse seks?
Og når vi får vite at de konkurrer med en kort tidsfrist – hvorfor få vi ikke vite hvor kort denne er?
Det er vanskelig å skjønne seg helt på programmet, men det har absolutt potensiale.
I likhet med hjernen selv, fremstår «Hjernekamp» som todelt:
Mye bra og noe uforståelig.
Anmeldelsen er basert på én episode.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
101146
|
Filmanmeldelse:Ufyselig unødvendighet
Utstår du nesten to timer selvmedlidenhet fra en fyr det nærmest er umulig å finne sympatiske trekk hos?
Regissør og hovedrolleinnehaver Zach Braff avslører hva for en fyr han er innerst inne i dette svært usjarmerende, selvbiografiske grumset av en film.
Det verste er at han håper på medfølelse.
Tobarnsfaren Aidan Bloom er en mislykket skuespiller og tobarnsfar som er i ferd med å ta barna ut fra en rådyre jødiske privatskolen på grunn av pengemangel.
For en skjebne i livet å måtte sende barna på offentlig skole!
Aidan velger å undervise barna hjemme i stedet, og det er her vi altså få ta del i en rørende reise til selverkjennelse hos den grinete 35-åringen.
Ikke akkurat.
Når han ikke banner og sverter rundt frokostbordet bruker han tiden på auditions på roller han er sjanseløs på – men han får tid til å latterliggjøre alle som ikke er akkurat som han selv, gjerne fargede eller latinamerikanske tjenestefolk.
Disse scenene er ikke regissert på en måte som gjør at vi skal le av den dumme fordomsfulle, vi skal le av vitsingen hans.
Hans far er døende av kreft (ganske ufordragelig type han også forresten), mens hans bortskjemte kjempebaby av en lillebror, som kaster bort livet på superhelter og ComiCon.
Ikke ett sekund bekymret det meg hvordan det skulle gå for noen av dem.
Årets mest unødvendige film er her.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
101148
|
Filmanmeldelse:Drøy og drøyere
En 20 år gammel kultfilm er vanskelig å toppe.
Alt for vanskelig.
USA.
Regi: Bobby & Peter Farrelly.
Komedie.
Aldersgrense: 11 år.
Med:
Jim Carrey, Jeff Daniels, Laurie Holden, Kathleen Turner, Rob Riggle, Angela Kerecz, Paul Blackthorne, Rachel Melvin, Steve Tom, Don Lake.
Det er 20 år siden duoen Carrey og Daniels ga stupid-humoren vanvittige ansikter med «Dum og dummere».
20 år etter er det (omsider) klart for oppfølgeren; muligvis årets mest forventningsfylte Hollywood-komedie.
Dessverre:
Den holder ikke mål.
Det vil si:
Det starter glimrende på et mentalsykehus, med verdens drøyeste og mest langtrukne eksempel på hvor langt og lengre enn langt en «practical joke» kan trekkes for dem som er villige til den definitive gag.
Men deretter går det treigere, med en nokså møysommelig historie om organdonasjon, adopsjoner, analspøker, eldrehetsing, lytehumor, raserøsking, fuglemishandling og en smule krim.
Man skulle vel tro at 20 år kunne vært brukt til mer konsentrert moro enn det de ellers notorisk ustyrlige Farrelly-brødrene har kokt sammen her.
Det svikter for så vidt både her og der.
Men grunnleggende er det at gjennomført dumskap krever konsekvent intelligens.
Denne gangen drives handlingen fremover av at de to tomskallene i hvert fall må ha et minimum av instinkter for å få puslespillet til å stemme.
Og filmen får aldri bestemt seg for hvor mye tankevirksomhet de egentlig er i besittelse av.
Ganske mye av og til, helt blåst her og der.
Og det er ikke lurt for det endelige resultatet.
Jada, det kommer kostelige tablåer.
Jim Carrey har på ingen måte forandret tannstilling på 20 år.
Mens Jeff Daniels blir ekstra-sær å skue, etter vi blant annet har fulgt ham som frittalende og intelligent nyhetsanker i TV-serien «The Newsroom».
Likevel:
Etter en noenlunde underholdende første time, blir det etter hvert på grensen til direkte kjedelig.
Og slutten kommer en halvtime for sent, eller der omkring.
Vi ser ikke bort ra at «Dum og dummere to» kan få en viss misjon som vorspiel-føde.
Noen blodfans vil til og med påstå de blir fornøyde.
Ikke tro dem!
| 0
|
101149
|
Filmanmeldelse:Keitete grøss
Entusiasmen er stor, men skremselsfaktoren er lav i denne norske grøsseren som mangler gode grøss.
Regi:
Astrid Thorvaldsen.
Med:
Jonas L. Hustad, Jenny Kaatz, Marte Ingvild Stordahl, Jørgen Hunstad, Asbjørn Halste.
Grøsser.
11 årsgrense.
For all del; det finnes gode tilløp, de fleste sjangergrep er forsøkt tatt i bruk.
Men all ungdommelig entusiasme til tross, spenningsnivået stikker ikke dypt nok, replikkene er i stiveste laget og det hele er nokså keitete anrettet.
Filmen er et resultat av en masteroppgave blant studenter på film- og videoproduksjon ved NTNU i Trondheim.
De kan sin grøsser/thriller-historie, og er rause med bruk av velkjente effekter og typetegninger.
Lyd- og billedmessig er det stemning nok som holder til å trigge nervepulsen hos en tilskuer.
Men det er intet i selve historien, eller fremføringen av den, som er egnet til å skremme fanden på flatmark.
Norsk natur med skau og fjell egner seg ypperlig til grøsser-opplevelser på film.
Det er vist i ymse skrekkfilmer.
Vi har flust av overtro å ta av, mer enn nok til å lage dusinvis av skrekkfilmer, som for eksempel "Fritt vilt"-filmene, "Villmark" eller "Skjult".
Utburd tar for seg myten om små barn som settes ut i skogen for å dø (kalt utburd).
De gjenkjennes ved fæle skrik, og kan sette seg på ryggen til folk.
Dette vil en forfatter in spe, Adrian, skrive en roman om.
Sammen med fire venner er han på en hytte langt ute i skauen.
Gradvis flettes fantasi og virkelighet seg sammen og utburde-vesenet trigger de involverte.
Men en ytre nerve av lyd og bilde er ikke nok til å trigge tilskueren.
Kjernen er at persongalleriet skal formidle krypende angst slik at man får seg noen velplasserte trøkker.
Det skjer ikke her.
Spillet er i flateste laget, og selve storyen ebber ut i en hendelse fra fortiden som virker vel søkt.
Den faglige kompetansen på lyd og lys i mørket, inkludert musikken, gir bud om potensiale for de unge filmskaperne.
| 0
|
101152
|
VGs spillerbørs:Slik spilte Norge
ULLEVAAL (VG) (Norge - Estland 0-1)
En keepertabbe av Ørjan Håskjold Nyland gjorde at Norge gikk på et pinlig hjemmetap for Estland.
Den skuffende privatlandskampen endte med Norges aller første tap for Baltikum-landet i en A-landskamp i fotball.
Konstantin Vassiljevs scoring etter 24 minutter ble kampens eneste.
Her er VGs vurderinger:
Ørjan Håskjold Nyland 4
Meget god redning på Zenjovs avslutning etter 12 minutter, men Estlands scoring var en keepertabbe.
Slike skudd må reddes.
Omar Elabdellaoui 4
Hang ikke med på baklengsmålet.
Hadde enkelte offensive forsøk, men lyktes ikke all verden.
Byttet ut ved paise.
Håvard Nordtveit 4
Ikke helt patent første omgang.
Kunne muligens ha blokkert skuddet som ga Estland ledelsen.
Noen svake pasninger.
Fikk et viktig ben på Estlands farlige kontring etter 72 minutter.
Vegard Forren 5
Nær ved å utligne til 1-1 etter 54 minutter, men skuddet gikk via en motspiller og til corner.
Ellers solid stopperspill, selv om også han slurvet med noen avleveringer.
Tom Høgli 6
God den omgangen han spilte.
Bidro masse offensivt i kombinasjon med Mats Møller Dæhli.
Gode og kloke valg.
Per Ciljan Skjelbred 4
Løp som vanlig mye, men klarte ikke å skape noe særlig fra sin høyrekant.
Kan bli enda mer direkte i stilen.
Anders Konradsen 5
Ganske mye involvert i første omgang, men ble mer borte etter pause.
Valgte som regel trygge og fornuftige løsninger uten at han preget kampen.
Stefan Johansen 4
God i åpningsminuttene, men så fulgte flere farlige balltap der Norge lett kunne blitt straffet med baklengsmål.
Liten nedtur for formspilleren fremfor noen, selv om han også tok for seg i en del situasjoner.
Mats Møller Dæhli 7
Norges beste.
Kombinerte fint med Høgli på venstrekanten i første omgang.
Mange positive involveringer.
Strålende pasning på Søderlunds store sjanse rett etter pause.
Byttet ut med Ødegaard en drøy halvtime før slutt.
Tarik Elyounoussi 5
Løp mye og var som vanlig bevegelig, men kom ikke til en eneste målsjanse.
Spilte fint frem Håvard Nielsen på den gode norske kontringen i første omgang.
Kunne utlignet på et spektakulært brassespark like før slutt.
Håvard Nielsen 4
Bommet grovt på den glitrende pasningen fra Høgli etter ti minutter.
Viste styrke da han rev seg løs på den gode kontringen midtveis i første omgang, men skuddet gikk like utenfor.
Byttet ut ved pause.
Martin Linnes 5
Har hatt en strålende sesong.
Markerte seg brukbart offensivt, og burde kanskje hatt sraffe da han ble felt etter 89 minutter.
Per-Egil Flo 4
Klarte ikke å bidra særlig offensivt i den omgangen han fikk for Tom Høgli.
Burde markert seg mer.
Alexander Søderlund 3
Virket tung i kroppen - naturlig nok - etter høstens skadeopphold.
Burde utlignet på den store sjansen han fikk på Dæhlis perfekte innlegg etter 54 minutter.
Skjøt like over på overtid.
Martin Ødegaard 6
Fikk dagens største applaus da han ble byttet inn for Dæhli.
Fin stikker til Skjelbred etter 67 minutter.
Flere fine pasninger i sluttminuttene.
Viste flere ting som tyder på at han er voksen nok for A-landslagsfotball i en alder av 15 år.
Kampen:
Vurdert av Morten Stokstad, Jostein Magnussen, Sindre Øgar og Knut Espen Svegaarden.
Det gikk tidvis hardt for seg da Norge i kveld tok imot Estland.
Det var av den grunn ikke alle kunne møte VG etter kamp med vanlig fottøy på føttene.
Martin Ødegaard imponerte da han kom innpå i kveldens kamp mot Estland.
Nå vil mange ha ham fra start når Norge møter Aserbajdsjan til søndagen.
Hør hva 15-åringen selv mener!
Ørjan Nyland var ikke særlig heldig på målet til Estland i kveldens 0-1-tap på Ullevaal.
Men om det var en keepertabbe?
Nei, ifølge han selv.
Mats Møller Dæhli trener med Martin Ødegaard hver dag når det er landslagssamlinger.
Derfor vet han hva 15-åringen er god for, og er ikke overrasket over at Strømsgodset-spilleren presterer på landslaget.
Alexander Sødrlund hadde en enorm sjanse til å utligne for Norge på Ullevaal i kveld.
Men det skulle ikke gå veien for RBK-spissen.
Konstantin Vassiljev scoret det som skulle bli kampens eneste mål på Ullevaal i kveld.
Dermed slo Estland Norge 1-0, og Norge-keeper Ørjan Nyland kan umulig være storfornøyd med hvordan baklengsmålet kom.
| 0
|
101153
|
Plateanmeldelse:Tone Damli - «Di første jul»
Julealbumet:
Artistisk overgangsrite eller popkjeltringens siste tilfluktssted?
Begge deler.
I Tone Damlis tilfelle sannsynligvis det første skrittet på en vei som skal ta henne fra P3 til P1.
ALBUM:
VISEPOP/JULEMUSIKK Tone Damli «Di første jul» (Sony)
Det er bare en knapp uke siden vi fikk den første smaken, i form av det brukbare bestillingsverket som er tittelkuttet.
Her er ytterligere ni slag, alle eltet fra den samme deigen:
Norsk visepop, foredlet via det rådende «roots»-formatet vi kjenner fra TV (især «Hver gang vi møtes»), og som får det meste til å høres likelydende ut.
Nedpå.
Smakfullt.
Skikkelig godt spilt.
Dobro, langeleik og fele.
Umulig å hisse seg opp over, hverken i den ene eller andre retningen.
Damli har selv valgt sangene, fortelles det.
Hun tar for seg alt fra Anne Grete Preus’
«Når himmelen faller ned» (med de herostratisk berømte åpningslinjene «Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer»), via 1700-tallstrallen «Mitt hjerte alltid vankar», til – i albumets mest kokette innslag – en mildt folkrockende «Jon Blund» (den fra TV!).
Dessuten:
«Vi tenner våre lykter», som har fått et slags «comeback» i senere år.
VM-sangen fra 1966, «Vinter og sne», i sin tid så løfterikt fremført av Wenche Myhre.
Samt den minst lidenskapelige tolkningen av «Fager e jordi» («Deilig er jorden») som undertegnede kan huske å ha hørt.
Stemningen er verken sakral eller spesielt forventningsfull, men overveiende ganske barnlig.
Damli synger OK, veldig trygt.
Holder seg rolig og behersket, ofte i et lavt register, og holder faktene fra popmusikken sin på et minimum («knekken» er innom her og der).
Hun ligger greit i øret, men blir fargeløs over 10 låter.
Sissel Kyrkjebø har lite å frykte, for å si det slik.
Ingenting er ille.
Absolutt ingenting kan kalles «definitivt».
«Di første jul» føles akutt konsekvensløs, selv til en juleplate å være.
BESTE LÅT:
«Vi tenner våre lykter»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101154
|
TV-anmeldelse «Leos reise»:Gullgutt på tur
Det er i sin evne til å møte mennesker med en blanding av frekk direkthet og røff sjarm Leo Ajkic (30) kanskje er NRKs aller største gullgutt.
Norsk serie i seks deler
NRK3 tirsdager kl. 22.15
Det er bakfull i sengen vi starter reisene med Leo Ajkic.
Med en mer eller mindre smertefull lodding av dagen derpå-dybden, før vi spoler tilbake i tid og finner ut av hva fyren egentlig utforsker denne gang.
Tidligere har Ajkic testet ut norske kulturkuriositeter med «Leo og U-landslaget» og norske damer med «Typen til».
Nå reiser han verden rundt for å finne ut hvor «fete» ulike folkefester egentlig er – for ham og for lokalbefolkningen.
Leos store styrke er at han er en sosial tryllekunstner.
Tilsynelatende er det like lett for Ajkic å snuble over hasjrøykende, hoftevrikkende skotter i London som en venn av en bergensvenn som inviterer ham med til favelaen i Rio.
Han er en jovial gjøgler som deler ut gruppeklemmer på homostranden på Copacabana i det ene øyeblikket og slår av en prat om kulturhistorie med karnevalsdeltagere i Notting Hill i det neste.
Liten prat, stort tema
Og nettopp det sistnevnte elementet, den lille praten om det store temaet, balanserer serien til noe mer enn kun et velgjort overflatesveip over fyllefester.
Ajkic fremstår naturlig nysgjerrig, og spør direkte og usjenert om hva han lurer på.
Det formidles uanstrengt og gir i det minste illusjonen av at denne fyren trenger null research for å møte folk med interessante historier, bli invitert med på de interne festene og inn i ethvert hjem.
Man tror på Leo når han sier at han kan passere for en innfødt de fleste steder i verden – med unntak av Asia, og at det er lett å orientere seg i Rio, for «det er som i Bergen, jeg bare går mot fjellene».
Episodene starter som nevnt på sengekanten, og deretter rykker vi tilbake til avreise fra Gardermoen der Leo oppsummerer hvor han skal og hva han vil finne ut.
Det elementet er det mest overflødige, da det bidrar til at noe av fortellerstemme og konklusjon senere oppleves som repeterende.
Det er også mye mer spennende å hvile blikket på collager av fargerike «postkort», eller høre Ajkics betraktninger fra selve turen.
Rytmen i episodene veksler mellom Leos opplevelser og møter i raskt rekkefølge, og mer meditative sekvenser der stemningsbilder er klippet sammen i sakte film til ulik musikk.
Det blir vel mye dveling ved g-strenggranskning, hoftevrikk og rumperist i de to første episodene.
Men samtidig er det vanskelig å se hvordan en skal kunne gi et bilde av Copacabana eller Notting Hill-karneval uten å inkludere underlivsrotering.
Med Leos til tider drøye skråblikk (kanskje ikke så rart tatt i betraktning vinkelen han får fra nær to meter) slipper han unna med både rumpekommentarer og urinering på offentlig sted.
For samtidig som Leo virkelig deltar i festen, vipper «Leos reise» aldri over i ren fylledyrkelse, slik flere andre «se turister slå seg løs på feriemål»-konsepter gjør.
Du sitter igjen med en følelse av at du faktisk har fått et innblikk i noe.
Innblikket er nødvendigvis kort i de knapt halvtimelange episodene, men for et ungt NRK3-publikum bør denne serien sitte midt i deres angivelig begrensede fokusnivå.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 1
|
101157
|
Bokanmeldelse:Aslak Nore og Kjartan Fløgstad:
«Brasil 2014»
Det kunne blitt kleint, men det blir faktisk veldig bra.
Far og sønn Kjartan Fløgstad og Aslak Nore er både gjennombruddshissige og presise i pasningsspillet.
De drar til Brasil begge to, men arbeidsbyrdene er nokså ulikt fordel mellom generasjonene.
70-åringen Fløgstad starter svært rolig, med mange tilbakespill til sin egen biografi og de første møtene med det søramerikanske kontinentet.
Den uforbederlige romantikeren fornekter seg ikke, og innledende sitater som «Fotball blir spela i sjela.
Det ser ut som sosialisme», kan få en til å frykte at en overdose Fløgstad-blødmer vil ta livet av fotballgleden.
VG ANMELDER ÅRETS VM-BØKER:
På samme måte kan det til å begynne med også se ut som om Aslak Nore er for rask og overfladisk når det gjelder å bedømme både lag og spillere.
For eksempel avskriver han Wayne Rooney nesten før mesterskapet er kommet i gang.
Men etter hvert setter boken seg som et levende og velskrevet eksempel på hvordan fotball faktisk kan være det beste utgangspunktet for å skrive om både kultur, politikk og historie.
Bokens struktur er konstruert rundt viktige kamper i mesterskapet, og de to forfatterne kommenterer hverandres tekster direkte, noe som fungerer fint.
Nore har uten tvil størst spilleflate, og pøser på med fakta, ordrike sidehistorier og ekte entusiasme.
Fløgstad er roligere, og beholder hele veien sitt blikk for stammeaspektet ved fotballen.
De to balanserer hverandre fint uten å overdrive forskjellene seg imellom, og stemningsnivået bygges godt opp gjennom hele boken.
Flink familie, dette.
| 1
|
101159
|
Filmanmeldelse:En fantastisk «fiasko»
Stjerneregissøren Christopher Nolan feiler.
Men han feiler på et høyt og inspirerende nivå.
«Interstellar» er, som forbildet «2001:
En romoddysé» (1968), mer enn «happening» enn en film.
Det nesten tre timer lange eposet er, i likhet med fjorårets «Gravity», noe midt mellom en kinofilm og en tivoliattraksjon.
En klassisk «mindfuck» av den typen det går år mellom hver gang vi ser.
Den er blitt en av filmhistoriens mest severdige skuffelser.
I den nære fremtiden er jorden i ferd med å bli fullstendig utarmet.
Sandstormer og meldugg rir den amerikanske landsbygda.
Alle offentlige anstrengelser dreier seg om matproduksjon, med det resultatet at militæret og MR-maskiner ikke finnes lenger, og at NASA nå er en topphemmelig underjordisk organisasjon.
10 år tidligere er det blitt sendt en gruppe mennesker ut i det ytre rom for å kartlegge en galakse på den andre siden av et «ormehull» i «nærheten» av Saturn.
For å finne ut hva som skjedde med dem, sendes en ny ekspedisjon ut i rommet.
Denne består av blant andre av Cooper (McConaughey) og Amelia (Hathaway).
Førstnevnte må forlate sine to barn i stor fare på jordkloden, og er splittet mellom utforskertrang og hjemlengsel.
Sistnevnte har vikarierende motiver for å dra.
Hun er forelsket i en av dem som dro ut i den første ekspedisjonen.
Så blir det komplisert.
For komplisert til at vi skal forsøke å forklare så mye her.
Og verre:
For komplisert til at Nolan evner å forklare oss det vi trenger å vite underveis.
Undertegnede er selvsagt ute av stand til å gå god for vitenskapen i filmen, med all dens snakk om «singularitet», «romtid» og det sorte hullet Gargantua.
Det er da heller ingen grunn til å tro at filmskaperen Nolan og broren Jonathan, medforfatter av manuset, skal være de som løser fysikkens og metafysikkens gåter.
«Interstellar» kommer til å bli gjenstand for en enorm mengde spekulasjon både blant internettnerder og – forhåpentligvis – legitime vitenskapsmenn.
Men vi gjør klokt i å huske følgende:
Det er bare en film.
Problemet er at Nolan sliter med å videreformidle informasjonen i filmen.
Det er simpelthen for mye av den.
Måten han forsøker å løse denne utfordringen på, er heller ikke filmatisk optimal.
Det er mye eksposisjon om bord på romskipet i «Interstellar».
Og iblant spør man seg om ikke romfarerne burde ha diskutert dette litt nøyere gjennom før de dro?
I «Inception» (2010) lyktes Nolan hele veien å få selv de treigeste blant oss, altså undertegnede, til å henge med, eller i alle fall gi en illusjon av at vi gjorde det.
Så ikke her.
«Interstellar» er en snakkesalig film, og den tredje akten blir enten like metafysisk som «2001», eller like tåkete som en film av M. Night Shyamalan – avhengig av godviljen hos publikummeren som ser.
«Interstellar» krever til fulle at du nøytraliserer din skeptiske sans, og hengir deg ukritisk til romoperaen som utspiller seg på skjermen.
(Operaaspektet understrekes kraftig av Hans Zimmers ultrapompøse orgelmusikk).
Det er en film som sliter i det kalde dagslyset utenfor kinosalen.
Men som uansett gjør et mektig inntrykk i mørket der inne.
Filmen stiller det største av alle spørsmål:
«Hvor skal vi?».
Den vil ha oss til å se på verden med andre øyne.
I en tid da filmkunsten så ofte føles redusert til tegneserie, en evig og umoderne kamp mellom snille og slemme, er det inspirerende at den i det hele tatt er blitt laget.
Det er i seg selv tilstrekkelig til at vi kan leve med at både McConaughey og Hathaway nok ikke er perfekte i sine roller (førstnevnte noen hakk for tilbakelent kjekkasaktig, sistnevnte for storøyd teatral).
Det er nok til at vi kan leve med at filmen ikke evner å redegjøre for seg, og for ofte føles som humbug.
Nolans kjernepunkt – at det er kjærligheten mellom mennesker som er den usynlige kraften i verdensrommet, sterkere enn selv tyngdekraften og tiden – er dessuten skuffende sentimental og «soft».
Åpenbare svakheter til tross:
Du simpelthen må se den.
Du blir sikkert frustrert.
Men du kommer ikke til å angre.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101160
|
1.Jørn Hoel:
«Jag vill vara din, Margareta» av Sten & Stanley
–
Det svingte fint dette her, fint låtvalg.
Dette må jo være danseband, sier Thomas Felberg.
–
Jeg syns du leverte veldig bra, sier Rune Rudberg som berømmer Hoel for å ha «hele pakka».
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
–
En finfin låt, sterkt inspirert av den sene femtitallets rock-ballader, men Jørn blir både stiv i blikk og fremføring.
Han vugger riktignok frem og tilbake som en danskebåt i rom sjø, men tar aldri eierskap på låten som krever en mer naturlig behandling av publikum enn hva en liksom-svenske fra Tromsø kan komme opp med.
Her spiller Jørn en uvant rolle på nonsjalant vis – og nonsjalansen vinner.
| 0
|
101162
|
3.Reidun Sæther:
«100 %» av Lotta Engberg
–
Du synger låta kjempebra.
Jeg blir glad og får lyst til å røre meg, sier dommer Thomas Felberg.
–
Du synger som ei kule, sier Rune Rudberg.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
–
Et svensk MGP-bidrag fra 1988, skrevet av Torgny Söderberg (som i sin tid vant hele Eurovision med Herreys) og Monica Forsberg, sunget av Lotta Engberg.
Reidun tar den enkle danseband-grooven med største selvfølgelighet og er den mest scenevant sjarmerende hittil.
Dessverre har hun en diskant-tone i stemmen som blir veldig (over)tydelig når materialet er så lettfattelig som her.
Det beviser at Reidun er eslet til større oppgaver enn å fronte et danseband, for her hører hun ikke helt hjemme.
I siste sjanger i semifinalen sang deltakerne låter som var stemt frem av publikum.
| 0
|
101163
|
4.Jørn Hoel:
«With a little help from my friends» i Joe Cockers versjon.
– Råere tone skal du lete lenge etter!
Jeg var redd ting skulle komme ut fra kroppen din.
Det hørtes ut som du var besatt, men på en god måte, sier Mona B. Riise.
– Var det Joe Hoel eller Jørn Cocker?
Det er en perfekt låt for stemmen din, sier Thomas Felberg.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
– Alle som har sett opptaket med Joe Cocker fra Woodstock i 1969 forstår at ingenting overgår den versjonen, ikke engang The Beatles selv var i nærheten.
Men Jørn står pinadø utenfor barrikadene på Woodstock og skraper neglene mot porten.
Han vil inn, soulen ligger i blodet hans og endelig fremstår han med kjærlighet til stoffet (låtmaterialet, ikke det som Cocker gikk på i 69…).
Skråler han?
Javisst, men han skråler med stil!
| 1
|
101164
|
5.Nora Foss Al-Jabri:
«Royals» av Lorde
– For en nerve.
Jeg er nesten litt satt ut!
En av de beste opptredenene jeg har sett av deg i «Stjernekamp», sier Thomas Felberg.
–
Jeg fikk sånn frysninger, men det var så bra.
Det var perfeksjon, sier Mona B. Riise.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
–
En fersk verdenshit, ekstremt knyttet til artisten som har skrevet og sunget den – litt av en utfordring.
Og Nora sluker den!
Originalens litt dovne, smått ironiske fremføring har Nora tatt dyden på og angriper låten med en selvsikkerhet og nesten skummel overbevisning som tangerer Beyonce i attityd.
Og apropos den store B; «you can call me queen Bee», heter det i teksten.
Nora kan godt være dronningen som overtar både krone og trone fra Beyoncé - mesterlig!
| 1
|
101165
|
6.Reidun Sæther:
«Like a prayer»
– Reidun Sæther fra Skedsmokorset...
Det går ikke an!
Jeg har ikke møtt Madonna, men jeg tror hun hadde blitt grønn av misunnelse, sier Mona B. Riise.
–
Her var du smart, også gjorde du en versjon som ingen i verden klarer å gjøre bedre enn det du gjorde nå, sier Rune Rudberg.
VG-anmelder Stein Østbøs dom:
– Argh, hvorfor kunne ikke Reidun fått Chaka Khan i stedet for Madonna?
Men Reidun tar grep og har gospeltrimmet både brystkasse og stemmebånd for å løfte denne låten til eleverte høyder som Madonna selv bare forsøkte å nå med videoens innhold.
For Madonna har aldri hatt en god stemme, i forhold til Reiduns blekner den som et spøkelse.
Dette er mektig så det holder - her makter Reidun å mase en vokalmessig ikke-utfordrende låt inn i et lite kapell som hittil ikke er bygd på Skedsmokorset, heller i New Orleans.
Det er nesten som å oppleve John Belushi se lyset i «Blues Brothers» på nytt.
| 1
|
101166
|
Teateranmeldelse:«Ungen»
Nationaltheatrets utforskende lillebror, Torshovteatret, skal tøye grenser.
Med musikalen «Ungen» tøyer de dem litt for langt.
Musikalen bygger på Oskar Braatens skuespill fra 1911.
I 1973 hadde Egil Monn-Iversen og Harald Tusbergs musikal premiere på Det norske Teateret, i 1974 kom filmen.
Geografisk passer Torshovteatret «Ungen» bedre enn noe annet sted, med sin skildring av fattigfolk, enslige mødre, slit og strev og samhold og styrke og små strimer av livsutfoldelse i industriarbeidermiljøet nettopp i området like ved Torshov for kanskje 120 år siden.
Det er en sterk og nyansert historie om mennesker som lever under beinharde kår, med et særlig blikk for, og solidaritet med, fabrikkjentenes vanskelige liv.
Havnet de i «uløkka» kunne valgene bli hjerteskjærende.
Om ikke stykkets store heltinne, Hønse-Lovisa, kunne rekke dem en hjelpende hånd, da.
Torshovteatrets intime manesje krever forenkling og nedskjæring av musikalen.
Det viser seg vanskelig å få til godt nok Riktignok er finnes gode scener og fine detaljer midt i den skittenbrune scenografien.
Og det er åpenbart at man har jobbet hardt, både musikalsk og med dramaturgien.
Likevel er det ikke til å komme forbi at Monn-Iversens og Harald Tusbergs i og for seg helt utmerkede sanger fungerer langt bedre med mye mer rom rundt seg, enn når teatersirkelens tranghet skaper en noe nær fysisk intimitet mellom skuespillere og publikum.
Åtte skuespillere fyller scenearealet til bristepunktet her og der.
Likevel blir de for få til å bære stykket godt nok frem.
Og for mange til at man rekker å opparbeide den identifikasjon og sentimentalitet historien krever for riktig å ramme.
Fabrikkjentenes vanskelige liv burde angått oss i langt større grad enn den til syvende og sist gjør.
For all del:
Det er ting å glede seg over.
Men altså også denne følelsen at formatet mellom scene og stykke denne gang ikke samsvarer godt nok.
JON SELÅS
| 0
|
101167
|
Tara Lill Flåten Nicolaisen (17) - «Come Together»:
–
I dag er det et eller annet som ikke stemmer.
Jeg tror ikke helt på det jeg ser, og jeg vet ikke om du gjør det selv heller, varr dommen fra Gunnar Greve.
– Slapp start, men det tar seg opp.
En livsfarlig låt å velge, men jeg har nok litt den samme følelsen som Gunnar, sa Kurt Nilsen, mens Espen «Dansken»
Selvig mente opptredenen ikke var så verst.
VG-anmelder Thomas Talseths dom:
– Utfordringen ved en «Beatles-aften» er selvfølgelig at mange av bandets sanger er ihjelcovret fra før.
Denne mørke Lennon-låten er blant de hardest skadde karaokeofrene.Tara Lills barske stemme kler for så vidt sangen godt, og hennes blide, slentrende utstråling forblir sjarmerende.
Men de hysteriske musikalfaktene hun drar på med i refrengene er tunge å svelge.
| 0
|
101169
|
Anniken Høve (29) - «Don't Let Me Down»:
–
Jeg har aldri hørt deg med så masse følelser før.
Jeg følte det tilbake, og jeg ser på deg at du mener det du synger.
Vi er vant til å høre deg når du er der oppe, men i dag er du mer sårbar.
Fyttikatta, du synger fint når du er der nede, skrøt Tone Damli.
–
Du synger veldig fint.
Jeg synes det var et dødsbra låtvalg.
Dette var veldig bra, mente Kurt Nilsen.
VG-anmelder Thomas Talseths dom:
– Anniken har for vane å velge smarte låter, og her utmerker hun seg ved å velge en av The Beatles' skjønneste, ikke-ihjelpiskede sanger.
Hun synger den med glans:
Går rett inn i balladens ryggmarg, og synger med trygghet, engasjement og sensibilitet.
Et eksempel på at det er en fordel å ha nærhet til materialet man skal fremføre.
Hun leverer endog en liten tåre som bonus på slutten.
Prakt-TV.
| 1
|
101170
|
Jesper Jenset (17) - «Let it Be»:
– Ingen tvil om at du ikke har den største vokalen i konkurransen.
Men underveis har du har gjort de rette grepene i forhold til låtavalg og vist at du klarer det.
Jeg synes dette var bra, mente Gunnar Greve.
– Denne Beatles-låten er nok den av låtene deres som er covret mest av i verden.
Dermed har du mange gode versjoner å konkurrere mot, og jeg synes du leverer helt fint, men jeg synes ikke det er veldig spennende, var dommen fra Espen «Dansken» Selvig.
VG-anmelder Thomas Talseths dom:
– Alle fred-på-jord-balladers mor, fremført av en kar som jobber med å bevise at han er noe mer enn en «syngende deodorant» – og sliter med å overbevise.
Han fremfører sangen, og det er alt han gjør; intet interessant eller eget tilføres.
Jesper synger uproblematisk, men også ukarismatisk.
Høy skoleavslutning-faktor her.
| 0
|
101172
|
Chinook Lamers (16) - «Yesterday»:
–
Den aller, aller, første gangen vi traff deg skjønte vi at du hadde noe spesielt, men det var ganske flatt.
Å se den veien du har gått gjør meg ydmyk stolt og vanvittig glad, sa Gunnar Greve.
– Tusen takk.
Den her naila du.
Håper noen trykket «rec» her, jeg mener, dette kan du gi ut.
Det var nydelig.
Dette var helt klart kveldens beste, var dommen fra Espen «Dansken» Selvig.
VG-anmelder Thomas Talseths dom:
– Apropos ihjelcovret!
Men vi tåler en til når det gjøres så fint som dette.
En strippet pianoversjon gir rikelig rom for Chinooks skarpe, rene stemme.
Hun gir ikke låten noen ny dimensjon, for så vidt, men «Yesterday» må kunne regnes blant «standardene» nå, og slike trenger ofte bare en respektfull, durabel gjennomføring for å sitte.
Denne satt.
| 1
|
101174
|
Teateranmeldelse:«Kjente jeg deg?»
HAMAR (VG)
En liten perle av en teaterforestilling så dagens lys i Hamar kulturhus i går kveld:
«Kjente jeg deg», om Rolf Jacobsens (1907 – 1994) omskiftelige liv og fantastiske diktning.
Å fange en mann og hans kunstneriske verk på 75 minutter er selvfølgelig umulig.
Men man kan forsøke et scenedikt for i det minste å formidle en flik av et hele.
For hva annet er vel diktning, enn fliker av erkjent liv?
KJENTE JEG DEG?
Toralv Maurstad er den selvfølgelige søylen i denne forestillingen.
I en avsluttende diktlesning når han frem dit bare den helt ultimate formidler kan komme:
Han blir Rolf Jacobsen.
Eller:
I alle fall hans stemme.
Wenche Medbøe er Maurstads helt nødvendige med-forteller i dette «samtale-teateret»:
Kollegaen som skaper bredde, kontrasten som skaper liv, stemmen som opponerer eller forsvarer eller fyller inn.
Gitaristen og sangeren Amund Maarud, mest kjent fra blues- og rockscenen, er den utradisjonelle og uventede akkompagnatør, også ansvarlig for nye komposisjoner.
Det går helt strålende; over et vidt spekter av sjangere, fra hans egne musikkstiler – men også innom alt fra viser til nesten atonale lyder.
Det blir «Rolf Jacobsen-musikk» så god som noen.
Dikteren Rolf Jacobsen blir ofte forklart som vår første og største modernist, fordi han i sin tid var den første som gjennomlyste det teknifiserte, moderne norske samfunnet.
Men et sånn historisk avgrenset begrep blir meningsløst i forhold til hans samlede verk, både i forhold til innhold og stil.
Han kunne skrive om gravemaskiner og telegrafkabler og tog, ja vel.
Men også kjærlighet og sjelsliv og vare naturobservasjoner, humor og åndelighetens nedslag i tilværelsen.
Blant mye annet.
Kobler man dette sammen med noen ubegripelig personlige valg – hans nazisme, først og fremst – får man også en mann og en skjebne som bærer i seg elementer man vanskelig kan begripe, forholde seg til eller unnskylde.
Men hans liv og virke er på godt og ondt ubestridelig knyttet til det forrige århundres Norge – og diktningen så rik at den aldri bør bli glemt.
Hør, Riksteateret:
Bedre stoff til hele Norge enn «Kjente jeg deg» finnes knapt i dag!
| 1
|
101177
|
Låtanmeldelse:Tone Damli - «Di første jul»
Advent er et stykke unna, men Tone åpner kalenderen i god tid.
«Di første jul»
Det vanket kritikk da Tone Damlis førstefødte ble «lansert» via Betsson i april.
(Damli har en millionkontrakt med online-spillselskapet).
Men tror du kanskje at norsk pops dyktigste – eller mest kyniske, alt ettersom hvordan man ser på det – forretningskvinne «lærte» av det?
Hah!
«Di første jul», en smakebit fra Damlis kommende julealbum, fortsetter ublu i det samme strategiske sporet.
Stilet direkte til datteren, som var den en halvoffentlig Facebook-oppdatering eller et blogginnlegg:
«Eg har båre deg frem, gitt deg liv.»
«Rørende personlig», «intimitetstyrannisk» eller bare nok en pågående episode i moderlandets mest febrile kjendissåpeopera?
Hver vil tenke sitt.
Låten markerer en rekke hamskifter for henne.
Dette er ikke «moderne» pop, men pur visepop, fint sunget på dialekt, med vokalen liggende nært og hviskende fortrolig i sentrum.
Melodien føles myk som et par gamle strikkesokker, dobroen klimprer, strykerne utånder mild peisvarme, en tamburin markerer forsiktig, forsiktig.
Låten hadde sin debut på «Nitimen», og er allerede A-listet på NRK P1.
Les:
Nå som hun er mor, og definitivt voksen, skal Damli peile seg inn mot et mer modent publikum.
Bildet på omslaget taler også det et tydelig språk:
Tone – vakker mer enn flørtende sexy nå; verdig, liksom, à la Sissel – innhyllet i en høyhalset hvit strikkegenser.
Hun utstråler, akkurat som teksten, moderlig varme og trygghet.
«Her er julefred.»
Melodien er ikke all verden, veldig hørt-det-før – som så mye norsk visepop.
Men musikken er, som alltid, av sekundær betydning i historien om mediefenomenet Tone Damli.
| 0
|
101179
|
Plateanmeldelse:Aretha Franklin - «Sings The Great Diva Classics»
Amazing disgrace.
«Sings The Great Diva Classics»
Nedrig.
Aretha kjørt gjennom den vulgære bransjemogulen Clive Davis' «revitaliserings»-kvern.
Han har ikke en gang skjønt det mest elementære ved sitt offer.
Aretha Franklin er da ingen «divasanger».
Hun er en soul- og gospelsanger.
En av de aller beste.
Det er én ting at tonen hennes er skutt.
Ikke utradert, à la sen Whitney Houston.
Men den nærmer seg faretruende den hvesende tegneseriefigurkvaliteten til Macy Gray; spesielt i det øvre registeret, der hun som regel oppholder seg.
Slik er naturens gang, og det kunne ha vært til å leve med.
Verre er det at Franklin oversynger inntil det paniske.
Det starter på den fjerde strofen i det første kuttet, og avtar kun midlertidig i det første verset av «Teach Me Tonight».
Det er som om hver eneste stavelse blir slukt av melisma.
Effekten er utilsiktet latterlig – og det motsatte av «soulful».
Produksjonen er tarvelig, full av billige danskebåtdiscobeats.
Og er det autotune jeg hører?
På «The Queen of Soul»?
Unnskyld meg, nå skal jeg gråte.
BESTE LÅT:
«No One»
| 0
|
101181
|
Plateanmeldelse:Ingeborg Oktober - «Hjerteræk»
Lys i distriktsmørket.
Trænafestivalens rykte som eksotisk, unik og fantastisk har fått mange artister til å reise nordover for å spille.
Men miljøet rundt festivalen, selv om Erling Riibe Ramskjells «Æ» har vært nære, har ikke sendt noe musikalsk tilbake.
Nå begynner det derimot å ligne på noe.
19 år gamle Ingeborg «Oktober» Schistad Edvardsen har fått hjelp av alt fra Fredrik William Olsen (Kråkesølv) til Stefan Sundström, men høres mest ut som en annen svenske.
Hamarøyingens vevre arrangementer og låtstrukturer har nemlig en umiskjennelig likhet med Stina Nordenstam.
Men også tekstenes klare småbyangst (hun har flyttet til Bodø), kavete kjærlighetsforsøk og ikke minst naturlige bruk av kraftuttrykk.
Et «faen» har sjelden vært så lyrisk som her, og blir enda bedre i linjene «Æ e ingen jævla Cecilia Lind», på den eneste låten hun ikke har skrevet selv, en duett med Sundstrøm som brummende halvskummel Vreeswijk-onkel.
Hjerterikt.
BESTE LÅT:
«Mesførståelsa»
| 1
|
101182
|
Plateanmeldelse:The Flaming Lips - «With A Little Help From My Fwends»
«Sgt.
Pepper» i andre potens.
The Flaming Lips
«With A Little Help From My Fwends»
For ti år siden lagde produsenten Danger Mouse «The Grey Album», ofte omtalt som verdens første iPod-plate; en illegal spleising av The Beatles' «White Album» og Jay-Z's «Black Album».
Som tittelen antydet, hadde mannen gjort noe radikalt med den hvite platen.
Bra var det også, så det er slett ikke umulig å lage noe vettugt nytt av The Beatles' gjennomkanoniserte katalog.
Men hva gjør så The Flaming Lips med «Sgt.
Pepper»?
Vel har de kommet opp med en artig tittel, men kreativt gjør de ikke annet enn å slenge på … ekstra pepper!
Resultatet er forunderlig svakt, og det har med arbeidsmetoden å gjøre:
Her tar de altså for seg et av sekstitallets største psykedeliske verk, og lager en, eh, mer psykedelisk versjon.
Som å lage et «Double-White Album».
Med unntak av «When I'm Sixty-Four» (selvsagt) jager alle de nye versjonene samme stemning som originalene.
Ikke direkte planking, men de små vriene smaker av pliktløp, som den alternative perkusjonen i refrenget på «Lucy In The Sky With Diamonds».
Sistnevnte synges delvis av Lips-fan Miley Cyrus, som står på gjestelisten sammen med Moby, J Mascis og en drøss andre «fwends».
Primært bidrar omfanget til ytterligere kaos, men Cyrus er i alle fall med på å løfte platens høydepunkt.
Oklahomabandet har selv flere moderne psykedeliaklassikere å vise til.
Her søler de til sitt eget navn.
BESTE LÅT:
«A Day In The Life»
| 0
|
101184
|
Bokanmeldelse:«Islendingesagaene»
Maktkamp, drap, sex og sjalusi:
De gamle islandske sagaene står ikke tilbake hverken for bloddryppende krim eller bestselgende romantikk.
De fem bindene veier over seks kilo – stappfulle av høyspenning.
Etter 700–800 år er samtlige 40 islendingesagaer og 49 småhistorier (tætter) oversatt til moderne norsk.
For første gang foreligger en komplett oversettelse ikke bare på norsk, men også på svensk og dansk.
For en bragd!
I samlingen finner vi kjente verker som Njåls saga, Gunnlaug Ormstunges saga og Egil Skallagrimsons saga.
Men også en rekke ukjente sagaer og småhistorier.
Hver fortelling innledes med en kort innføring i tekstens historie og hvilke manuskriptversjoner som ligger til grunn for oversettelsen.
I sum forteller de historien om vår norrøne fortid.
En historie om konger og treller, om storfolk og småfolk, om maktkamp og strid, men også om kjærlighet og erotikk.
Som når islandske Hrut i Njåls saga oppsøker den norske kong Harald Gråfell, som var konge på 960-tallet.
Kongens mor, Gunnhild, inviterer Hrut til å tilbringe nettene sammen med henne bak en låst dør.
Til vaktene sier kongemoren Gunnhild lakonisk:
«De kjem ikkje til å missa anna enn livet om de fortell noko om korleis vi har levd saman.»
Slik holdt de på – i vikingtiden også.
Noen av sagaene foreligger allerede i eldre norske oversettelser.
Både Samlaget og Aschehoug har utgitt enkeltutgaver og praktverk, som «Norrøn saga», basert på ulike oversettelser fra 1922 og fremover.
Men først nå foreligger alt komplett og i en konsistent norsk språkdrakt – både på bokmål og nynorsk.
Sagaene og tættene forteller om en tid der konflikter ofte ble løst på de mest brutale måter.
Som historisk dokument er sagalitteraturen både rystende og fascinerende.
Hva er sant?
Hva er oppdiktet?
Fagfolkene er ikke alltid like enige om sagaenes troverdighet.
Hva er skjønnmalt?
Hva holdes tilbake?
Likevel hersker det liten tvil om at sagaene gir oss et broket og fargerikt innblikk i en tid som for lengst er forbi.
Verket har kostet 15 millioner kroner og er finansiert bl.a. av Norsk kulturråd, Fritt Ord og ulike selskaper, stiftelser og fond.
For den norske utgaven har professorene Jan Ragnar Hagland og Jon Gunnar Jørgensen vært ansvarlige.
Ikke mindre enn 19 oversettere har gitt verket norsk språkdrakt.
De to litterære bautaene Roy Jacobsen (bokmål) og Edvard Hoem (nynorsk) har vært fagkonsulenter for språk og stil.
| 1
|
101187
|
Plateanmeldelse:D.D.E.
- «By’n vi bor i – all de fine sangan»
Festfri sone.
«By’n vi bor i – all de fine sangan»
Platen for alle som beklager festaspektet ved D.D.E., og helst vil nyte sin populistiske trøndersentimentalitet i rumpe- og raifrie omgivelser.
Innspilt «live» i Mosjøen og på Støren, på mer beskjedne scener enn bandet pleier å frekventere.
Det er blitt gjort «add-opptak» i Namsos, forteller omslaget, noe som kanskje forklarer de merkelig sterile korharmoniene.
Konsertstemningen er generelt ikke veldig påtagelig, og inntrykket understrekes av at alle låtene begynner brått og fades ut til stillhet.
Bjarne Brøndbo er en av Norges mest forbilledlig uredde og kraftfulle vokalister.
Men attakket hans føles stundom for hardt for disse ruslende viserocksangene.
Låtutvalget er kompromissløst midtempo.
Og – over 16 sanger: monotont.
Orgelet bruser, trekkspillet, eh, trekker.
«Klovna i manesjen» er praktisk talt en omskriving av Keanes «Somewhere Only We Know».
«Det fine vi hadd sammen» er praktisk talt en omskriving av deres egen «Vinsjan på kaia».
Sistnevnte foredras i en overtent utgave.
Den er best likevel.
BESTE LÅT:
«Vinsjan på kaia»
| 0
|
101188
|
Plateanmeldelse:Calvin Harris - «Motion»
Klein Calvin.
Verdens best betalte DJ to år på rad, men det er over seks år siden Calvin Harris slapp sjarmbomber som «Acceptable In The 80s» og «Dance Wiv Me».
De siste tre har han holdt seg til den ene oppskriften - halvtrist vokal med klapp på hver takt som leder til et klimaks med smittende harry synthriff.
Effektivt singelvis, men enerverende på plate.
På tross av tittelen på hans fjerde album, «Motion», beveger skotten seg sjelden fra denne malen.
Autopilot-idioti.
Enda tristere er det at potensielt gode poplåter, strødd med gjester som Ellie Goulding, Gwen Stefani og Haim, blir strippet for all varme og identitet.
Unntakene er «Blame» med John Newman, 303-emuleringen i «Slow Acid», samt «Dollar Signs» med herlige Tinashe, et sexy og feelgood unntak om man klarer å ignorere det utgåtte brekket som kopierer Martin Garrix og utallige andre EDM-spor fra det siste året.
Forandring er nok ikke det første på huskelisten når man sitter på toppen, men Harris må finne tilbake lekenheten som skilte ham fra røkla.
Uten glimt i blikket, duger DJ-helten ikke.
BESTE LÅT:
«Slow Acid»
| 0
|
101191
|
Komiske Are
Som komiker er Are Kalvø både grenseløs og perfid, men aldri ondsinnet.
Vi får som fortjent.
Her i VG-huset må vi ennå noen år leve med Kalvøs narraktige ekko av vårt journalistiske alter ego, slik dette – lørdag etter lørdag – ble brettet ut for det norske folk i «Hallo i uken».
Helt poengløs var han kanskje ikke.
Likeså fikk Bondevik-regjeringen så ordensmedaljene passet.
Det er ikke sikkert at absolutt alle som hevdet det var en ære å bli parodiert virkelig mente det.
Satirisk, ja – gemen, nei.
Så hvordan klarer han seg på egen hånd, uten NRKs kobbel av tekstforfattere og støtteapparat?
Uten Beranek som sidekick og lagkamerat?
Veldig bra, vil jeg si.
Nå er ikke dette første gang Are Kalvø står på en scene, akkurat, og humoristiske tekster har han begått siden puberteten.
Men som soloartist, uten annet å spille på enn egne strenger, debuterer faktisk komikerveteranen nå med enmannsshowet «Kalvø» på Det norske teatret.
I Erik Ulfbys sømløse regi, er det en forestilling å få med seg.
Hvor bevisst det er, skal være usagt.
Men hele åpningsmonologen om Ibsen og gjentatte jubileer, er som et nikk i seg selv til den norske komiker som fremfor noen definerte den såkalte isbryteren i hjemlig revytradisjon.
En av Arve Opsahls mest kjente åpninger (fra en Frøland-revy) handler nettopp om jubileums-Norge og de evinnelige Ibsenårene.
Are Kalvø er med andre ord godt innenfor kjent terminologi og et vel utprøvd format med denne forestillingen.
Og slik historien flettes inn i historier, noen av dem dypt personlige, bringer han en god revytradisjon et steg videre.
Noen vil sikkert insistere veldig på at dette er stand-up og ikke traurig revy, og gjerne det, men uttrykket er like fullt det samme.
Noen kjepphester har han salet opp på ny for anledningen, og det tåler vi godt.
Få komikere kan som Are Kalvø, med sitt bredeste flir, raljere så vidunderlig med selvhjelpsindustrien.
Hans evne til å «se» hva som skjuler seg bak statistikk og offisielle tall, får også en tematisk omdreining.
Noen observasjoner av hva som «egentlig» foregår på jobbseminarer får skrives på kontoen for nødvendige overganger.
Den forgangne NRK-tirsdagens fjernsynsteater-traume begynner vel også å ha passert datostemplingen.
Derimot setter Are Kalvø en historisk ferskvarerekord, om et slikt uttrykk kan benyttes, når hans unge kones sykdom og død helt uforvarende blir revymat.
Det kommer så overraskende og så fullstendig «feil» i Kalvøs inderlig ironiske utlevering av seg og sitt at det går et par øyeblikk før vi også fanger det underliggende alvoret.
Jeg er ikke blitt så satt ut på en komiforestilling, og så berørt på denne måten, siden Jon Schaus hudløse selvangivelse «På bar bakke» i 2006.
Den gang skrev jeg at det gikk et vannskille i norsk stand-up, før og etter Jon Schau.
Det er fristende å ty til samme metaforbruk, i den forstand at måten enkemann Kalvø bringer sin sørgelige privathistorie inn på scenen, så gjør han det med verdighet og respekt.
Ingen betviler Kalvøs smerte, men ingen betviler heller hans rett til å le av det latterlige i gravalvoret.
Det kreves mer enn mot og en velformulert replikk for å skape et slikt rom.
Det kreves hjertelag, og det er Are Kalvøs «hemmelighet» som komiker.
Ikke en gang den ironiske rustningen kan kjøle ned varmen som pulserer under.
For å oppsummere med Kalvø selv:
Han var ikkje så verst!
| 1
|
101192
|
Anniken Høve :- Litt surt
Anniken Høve (29) fra Sortland trådde til med låten «Uprising» av det britiske rockebandet Muse.
Dommerne etterlyste råskap, mens VGs musikkjournalist Morten Ståle Nilsen mente opptredenen ikke var helt heldig.
– Anniken låter unnselig i begynnelsen, uten kraften Muse’ kaotisk glammete nyprog- og nyparanoialåt krever.
Vokalmiksen er heller ikke helt heldig.
Hun kommer bedre til sin rett i det stampende refrenget, der hun slipper løs den operatiske divaen i seg.
Men det er ikke hundre prosent overveldende, slik rockdramatikk som dette trenger å være.
| 0
|
101193
|
Thomas S. Pettersen :- Sliter
Thomas S. Pettersen (20) fra Fredrikstad sang «All Along The Watchtower» av Bob Dylan.
Flere av dommerne var skuffet over fremførelsen og synes opptredenen var tam.
Gunnar Greve var helt uenig.
Selv synes han det var «dritbra».
VGs anmelder er ikke enig.
– Mer paranoiarock, om enn av atskillig eldre støpning.
Pettersen tar Jimi Hendrix-arrangementet av Bob Dylan-sangen, med litt ekstra flanørfunk i bunn.
Han sliter med engelskuttalen, og den avslappet ru stemmen hans er ikke egentlig ideell for denne apokalyptiske låten.
Den blir showbiz’ete – og veldig ujevn.
Men han har fortsatt en fin tone, skriver Morten Ståle Nilsen.
| 0
|
101196
|
Jesper Jenset (17):- Nølende TV-flørter
Jesper Jenset (17) fra Molde sang «Sing» av Ed Sheeran og fikk dommerne til å diskutere høylytt seg i mellom.
– Tamt, sa Espen «Dansken» Selvig, mens Tone Damli hadde lyst til å se ham på VG-lista neste år.
– Ingen topper, ingen bunner, supplerte Kurt Nilsen.
- Låtskriveren Ed Sheeran er en totalt skamløs i sitt publikumsfrieri.
Jesper er en mer nølende TV-flørter.
Han vet ikke helt hvor han skal gjøre av hendene, og har neppe noen dyp åre av funk i seg.
Det er det denne Justin Timberlake-pastisjen krever.
Jesper vil så gjerne tilfredsstille oss.
Men vokalen mangler energi, det er som om han kaver seg gjennom på pur vilje.
| 0
|
101198
|
Ingvar Olsen Ingvar Olsen:- Godt å høre på
Ingvar Olsen (24) fra Kvaløya spilte gitar og sang låten «Wicked Game» av Chris Isaak.
- Veldig bra, sa Kurt Nilsen.
– Det er godt å høre på, smilte Tone Damli.
- Ingvar synger seg inn, etter et ustøtt førstevers- og refreng, og takler «jodleknekken» opp til halvfalsett helt fint.
Låtvalget er kanskje litt for perfekt – man får en følelse av at Ingvar er i ferd med å male seg inn i et lekkert, men trangt hjørne.
Opptredenen mangler nerve sammenlignet med Chris Isaaks erotisk ulmende original.
Småskuff.
| 0
|
101199
|
Strålende søstre
Teater om kjedsomhet og lede kan fort bli en selvoppfyllende profeti.
Hanne Tømta har tvert imot gjort Tsjekhovs «Tre søstre» til en fortettet feelgood-forestilling.
Med et gjennomgående kompetent stjerneensemble, som antakelig bare Nationaltheatret kan mønstre, blåser regissøren nytt liv i den russiske dramatikerens ordrike skuespill.
«Tre søstre» er et sjeldent pratsomt stykke som like sjeldent tar helt av, fordi det tradisjonelt knyttes så mye ærefrykt og beven til salig Tsjekhovs psykologiske stillferdighet.
Der er ikke Tømta & co.
Det er fortsatt taletrengt, verbalt eksaltert på grensen til det ordgastiske.
I denne tapningen gnager skuespillere og iscenesetter seg inn til beinet i fortellingen.
Tsjekhov selv kalte vel alle sine skuespill komedier, men tungsinnet og den nærmest stillestående stemningen i dem, gjør det ikke like opplagt å vite nøyaktig hvor vi skal sette inn latteren.
Her ligger imidlertid også Tsjekhovs styrke, og slitestyrke.
Nationaltheatrets dyktige ensemble spiller ut komedien med største alvor.
Derfor sitter vi heller ikke og gapskratter av de tsjekhovske aforismer og selvmotsigelser når de kjente replikkene faller.
Vi humrer derimot jevnt og gjenkjennelig fordi dette kunne vært oss.
Rammefortellingen er den samme gamle; om generalens tre døtre som drømmer om å unnslippe provinsens kjedsomhet.
Lykken skal jo være å finne i storbyen, må vite.
Men jo mer de lengter, jo sterkere blir passiviteten.
Håpet de klamrer seg til punkterer initiativet og stenger til slutt veien vekk.
Det er sagt om Tsjekhovs stykker «Måken», «Kirsebærhaven», «Onkel Vanja» og «Tre søstre» at denne kvartetten utgjør en «medmenneskelighetens altertavle» med sine ikoniske frem- og forestillinger av vår skjørhet og skrøpelighet.
Her speiles vår tilværelse fra vårlig ungdommelighet og dens lengsler til alderdommens høstlige resignasjon.
Men Tsjekhov salver det hele med lindrende humor, han var tross alt lege, og selv de livsudyktige karakterene i «Tre søstre» fremstår med forsonende trekk.
Det løfter det hele ytterligere at forestillingen fremstår så samspilt; indivinduelt fortolkende, absolutt, med solide rolleprestasjoner, men musikaliteten er i det kollektive uttrykket.
Trine Wiggen, Laila Goody og Mariann Hole er stykkets strålende søstre, Bjørn Flobergs nesten wesenlundske apparisjon (neppe tilsiktet) gjør hans offisersgestalt til en riktig så underfundig skikkelse, men sorry, gutter og jenter, den jeg maler det største krysset i taket for, er dramatikerens alter ego, legen Ivan Tsjebutykin, spilt ut med det remmer og tøy kan tåle av 90-årsjubilant Espen Skjønberg.
Elegant og absurd, lett og tung, som forestillingen for øvrig.
| 1
|
101200
|
Bokanmeldelse:Øystein Morten:
«Jakten på Sigurd Jorsalfare»
Øystein Morten er tilbake med en ny forfriskende biografi om en norsk vikingekonge.
Denne gangen er det Sigurd Jorsalfare som betraktes med kritisk blikk.
Boken begynner i Vang i Valdres, ikke fordi stedet har forbindelse til vikingekongen, men fordi forfatteren en gang ble utfordret der.
Han holdt et foredrag med tittelen «Olav den Hellige.
Sin tids bin Laden?», basert på sin siste bok, og fortalte tilhørerne at neste prosjekt var å skrive om Sigurd Jorsalfare.
«Hva er vitsen?» spurte en av publikum.
Øystein Morten svarer at dersom du taster navnet på denne vikingekongen inn i søkemotoren Google, så er det første treffet «Anders Behring Breivik».
Dette var massemorderens alias i cyberspace.
Morten innrømmer åpent at en av motivasjonene for å skrive boken er å gjøre Jorsalfare «ubrukelig» for folk som Breivik.
Et pussig utgangspunkt for en religionshistoriker, kanskje, da akademikere i størst mulig grad skal la fakta tale for seg, og vokte seg for å vinkle fremstillingen så sterkt at temaet fordreies.
Men Morten spiller med åpne kort hele veien, og sikrer sin faglige integritet på den måten.
Fortellingen foregår på to plan.
På det ene skildres forfatterens reise i Sigurd Jorsalfares fotspor, samt anstrengelsene for å få karbondatert vikingekongens angivelige hodeskalle i samarbeid med professor i anatomi Per Holck i Oslo.
På det andre dukker Morten ned i historien og gjenforteller hva kildene sier om vikingekongen og hans samtid.
Nivåene krysses stadig, og tidvis på høyst originalt vis, som når forfatteren oppsøker overlege Ulrik Fredrik Malt, og ber ham gi en psykiatrisk vurdering av Jorsalfare med utgangspunkt i sagalitteraturens beskrivelser av hans temperament.
Det skal, forsiktig sagt, godt gjøres å skrive historie på en så eksperimentell måte uten at det blir pinlig.
Men Morten har, med få unntak, god kontroll hele veien.
Han skriver dessuten så godt at fortellingen har kraftig meddrift.
Slik han i forrige bok klarte å gi oss et nytt blikk på Olav den Hellige, rykker han nå Sigurd ut av sin gamle kontekst og lar oss vurderer ham i et nytt lys.
Metoden er ikke bare å stille nye spørsmål.
Morten forklarer også hvor mangelfulle kildene er, og hvor mange misoppfatninger av Jorsalfare som er utbredt.
Han viser blant annet til at legender som fortelles om vikingekongen, også fortelles om flere andre konger og stormenn i andre land som levde på samme tid.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
101202
|
Plateanmeldelse:Valkyrien Allstars - «Farvel slekt og venner»
Spellemenn i «åpen klasse».
ALBUM:
FOLKROCK
Valkyrien Allstars
«Farvel slekt og venner»
Jeg fikk dette albumet som lydfiler på e-post.
Brant dem til en CD - FFF (Fysisk Format Forever)!
- og oppdaget først da jeg satt meg ned med tekstene at låtrekkefølgen var gal:
CD-brenneren hadde sortert låtene etter lengde, fra korteste (2:21) til lengste (7:44).
Effekten var som et hallingspark i magen.
Etter en kjapp intro med albumets eneste hardingfeletypiske innslag, gikk platen over i en nedstemt innledningsfase, sunget i Tuva Livsdatters Syvertsen mutte nedre register.
Deretter et meget vellykket eksperimentelt mellomparti, for så å tone langsomt ut med nesten tjue minutter dronete progfolk.
Uansett rekkefølge:
Dette er bandet i helt ny bunad, produsert og preget av Bugge Wesseltoft.
Majorstua-folkrockerne tar en tur på Blå for litt kneppende, knirkete modernitet, og går deretter i kjelleren:
«Farvel slekt og venner» er et hjertesykt og hardt gripende album, stappet med svart anger.
Det har eksakt null folkrockende, livsbejaende bajaseri å tilby.
Det kan bli vel «interessant» til tider.
«Harpa» virker endeløs.
Men dette er i særklasse bandets beste.
Bemerkelsesverdig plate.
BESTE LÅT:
«Folkestadvisa»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101204
|
Plateanmeldelse:Maria Haukaas Mittet - «Heim»
Langsomt mot nord.
Maria Haukaas Mittet
Den mest «klassisk» dyktige vokalisten som er kommet ut av «Idol»-«sirkuset» - det er faktisk 10 år siden i år - var lenge en artist på jakt etter et uttrykk.
I 2011 fant hun det, på et godt julealbum laget sammen med Oslo Gospel Choir, «Lys i mørket».
«Heim», hvori Senja-sangeren finner veien «heim» til de nordnorske visene, er en slags oppfølger til den platen, uten gospelkoret og julefeiringskonnotasjonene.
Ikke dermed sagt at det ikke er høytidsstemt.
Denne sangtradisjonen er uredd sentimental, opptatt av nære og viktige ting, svært naturromantisk og noen ganger litt prektig.
Den egner seg godt for den typen tydelig artikulert, smått deklamatorisk sang som vi forbinder med musikkteater, og som Haukaas Mittet behersker til fingerspissene (hør «Båt'n og båra»).
Vokalproduksjonen er utmerket - sangeren ligger godt i øret, helt i midten av begivenhetene.
Men musikken blir vel ensartet smakfull, låst i middtempo.
Ingen hadde vel forventet - eller ønsket - «radikale nytolkninger».
Men en viss temperatur hadde gjort seg.
BESTE LÅT:
«Det e hær æ e heime»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101205
|
Plateanmeldelse:In The Country & Frida Ånnevik - «Skogenes sang»
Børli for viderekomne.
Få lyrikere har påvirket så mange norske statsbudsjett som Hans Børli.
Det jordnære, eller skognære, i tømmerhoggerens dikt har vært tonesatt før, spesielt i et godt, men noe tradisjonelt forsøk fra elverumsingen Erik Lukashaugen i fjor.
In The Country og Frida Ånnevik (som har gjort mer for hedmarksdialekt enn Sigbjørn Johnsen) er noe helt annet.
Pianojazztrioens søkende toner kler modernisten Børli, og gir ordene ny bunn.
«Du som bor i mitt blod», (Børlis «Styggen på Ryggen») får riktignok lov til å starte for fri-improvisert, men beveger seg over i platas mykeste og vakreste partier.
Dessuten gjør briten BJ Cole (som tidligere har jobbet med norske 1982) fantastisk steelarbeid.
Ikke minst på voldsomme, nesten ti minutter lange «Skogenes sang», som virkelig gjenskaper tømmerskogenes lullende ensomhet.
Skrivesperra «Ordene» som avslutning viser nok en gang at hedmarksdialekta er dimensjonert for det meste.
Klædd i bringa, indeed.
BESTE LÅT:
«Skogenes sang»
| 1
|
101208
|
Filmanmeldelse:Skremmende nok
OK:
En grøsser er laget for å skremme.
Denne skremte meg.
Storbritannia, USA.
Grøsser.
15 år.
Regi: John Pogue.
Med:
Jared Harris, Sam Claflin, Olivia Cooke, Erin Richards, Rory Fleck-Byrne, Laurie Calvert.
Sånn sett må man si «The Quiet Ones» oppfyller sin lett perverse misjon, nå rundt halloween-tider.
Vi befinner oss i de akademiske randsirkler i Oxford en gang på 70-tallet, der en passelig gal psykologiprofessor får med seg et sexy studentpar og en nerdete filmentusiast i et ytterst tvilsomt forsøk på å befri en (også ung og sexy) pasient fra enten galopperende sinnsforstyrrelser eller en eller annen type besettelse.
Tvilsomt?
Utvilsomt!
Men dette er jo en sjangerfilm, ikke sant?
Og da skyter man en hvit pinn etter politisk korrekthet og alt for mye logikk.
Hovedsaken er hvordan historien fortelles.
Og hvor effektivt den skremmer.
Joda, man finner seg dypt i kinostolen med fingrene i ørene og øynene nesten igjen.
Her og der.
Tidsepoken er utmerket beskrevet, ikke minst via det spesielle medisinske utstyret man bruker i et forsøk på å lage vitenskap av galskapen.
Dessuten er seksualangsten passelig dosert.
Og de mørke korridorer inn i det spøkelsesaktige, riktig så håndholdt og «subjektivt» formidlet av skuespillere som både gir hode og rævva til det hele.
På den annen side er det ikke til å komme i fra at effektene langt fra er originale, dramaturgien sett et skremmende antall ganger før.
Og selve rammen - at dette egentlig er basert på en «true story» - like gammel som selve filmmediet.
Et grunt gram nattsvart humor her og der hadde heller ikke vært å forakte.
Dessuten skal det heller ikke nektes for at etter en times tid blir det nødvendig å kikke på klokka.
Det kan tyde på at man begynte å kjede seg.
Hvis man da ikke helt vil forsøke å slippe bort fra dævelskapen.
hvilket, igjen, nok er et kvalitetstegn på denne typen film.
| 0
|
101210
|
Filmanmeldelse:Velmenende
Indiske drømmer og fattigdom møter kommersialismens høyborg i USA.
USA.
Drama.
Regi: Craig Gillespie.
Med:
Jon Hamm, Pitobash, Madhur Mittal, Suraj Sharma.
Indiske drømmer og fattigdom møter kommersialismens høyborg i USA.
Filmen om to indiske unggutter som hentes til USA for å bli baseballstjerner er velmenende, i blant sjarmerende, men altfor lang.
Historien bygger på fakta.
De to gutta FIKK kontrakt i den amerikanske baseball-ligaen, og hele prosjektet eksisterer fremdeles.
Fortellingen har nok av rørende elementer.
Problemet er at disse elementene dveles ved akkurat så lenge at anslaget av melodrama blir overhengende.
Kort fortalt handler det om sportsagent JBs (Jon Hamm) forsøk på å redde seg selv økonomisk.
Han mister en særdeles viktig kunde, og må komme opp med en kreativ nyvinning.
Ideen om å få gutter fra det cricket-elskende landet India til å omstille seg til baseballspillere (ballen skal kastes knallhardt og presist uansett) dukker opp og JB drar til India for å lete etter potensielle stjerner.
Målet er å nå noen millioner nye tilskuere ved denne form for «u-hjelp».
Underveis er det duket for kulturkræsj, kynisme og en dose medmenneskelighet.
Første halvdel av den to timer lange filmen er viet konkurransen i India, resten handler om trening og privatliv i USA.
Artige enkeltepisoder understreker det komiske i de dype forskjeller mellom øst og vest.
Den indiske trioen Pitobash, Mittal og Sharma er gode til å poengtere møtet med den amerikanske levemåten.
Andre episoder bikker over i en klisjéfylt beskrivelse som kunne vært enklere å svelge dersom ikke historien hadde vært som omstendelig lang.
| 0
|
101211
|
Filmanmeldelse:«Her er Harold»
Det er ikke så mye å le av i «Her er Harold».
Men når man først begynner å le, er det i forvisning om at latteren er tragediens, medfølelsens og sympatiens aller beste sikkerhetsventil.
Når absolutt alt går til helvete.
Utgangspunktet er litterært og det kommer fra en novelle av Frode Grytten:
Harold er en gammeldags møbelhandler i Åsane utenfor Bergen.
Når Ikea etablerer seg på nabotomten, er det slutt.
Med alt, i grunnen.
Harold føler seg uskyldig, og vil ha hevn.
Og hva er vel da mer «naturlig» enn å kidnappe IKEA-gründer Ingvar Kamprad?
Det blir en slags hjelpeløshetens hevnodyssé av det.
Som utvikler seg usannsynlig sannsynlig.
Der noen enkeltskjebner trekkes inn, som på finurlig vis belyser livets muntre håpløshet fra mange kanter.
Det blir en nostalgiens, tafatthetens og meningsløshetens skillingsvise.
Men sakte og stille vokser det frem en slags erkjennelse, som knapt kan kalles noe annet enn en hyllest til den sanne humanisme:
Vi kan alle gjøre livet verd å leve – eller, i det minste: litt lettere å leve, dersom man får nåde til å se annerledes på livet.
Gjennom dype kriser og noen riktige valg, for eksempel.
I løpet av snart 40 år har Bjørn Sundquist spilt i mer enn hundre filmer, med stort og smått.
«Harold» er simpelthen en signaturrolle for veteranen!
Mutt, innbitt, desperat, hjelpeløs.
Men også intuitiv følsom, med en varm flamme dypt, dypt inni seg; en elskelig faen!
Rundt Sundquist leveres det strålende på alle kanter, med særlig pluss til den svenske veteranen Björn Granath, som spiller sin Kamprad med stoisk ro, oversikt og presisjon som en ikeask skrunøkkel.
Foto følger Sundquist som en rommelig lodenfrakk, og Janove Ottesens musikk kompletterer dramaet glimrende.
«Her er Harold» oser av kvalitet på alle fronter.
Det «litterære» tilsnittet er ivaretatt gjennom å gjenskape et mangetydig, men på sine helt egne premisser troverdig univers ut av en på mange måter liten historie om små mennesker.
Filmmediets sedvanlige hang til bombastiske påstander både om form og innhold, kan man bare glemme.
Derfor er nok også «Her en Harold» en utpreget voksenfilm, eller i det minste for et publikum som vet å sette pris på gode opplevelser med den stille, uforutsigelige originalitet over seg.
Så vi sier et lavmælt, men uforbeholdent:
Hurra for «Harold»!
JON SELÅS
PS:
«Her er Harold» har kinopremiere fredag.
| 1
|
101212
|
Bokanmeldelse:Stieg Larssons ukjente novelle
En ny, svensk krimantologi rommer en sjelden perle – den ukjente novellen som «Millennium»-forfatteren Stieg Larsson skrev allerede i 1972.
Krimmesteren Stieg Larsson døde 50 år gammel – rett før hans enormt populære «Millennium»-trilogi toppet bestselgerlistene over hele verden.
Det er novellesamlingen «Mord og mysterier» som byr på den overraskende godbiten.
Stieg Larsson skrev novellen «Superhjernen» da han var 17 år gammel.
Historien ble trykt i en fanzine som het Sfären, som Larsson utga sammen med en kompis.
Sfären ble utgitt i 1972 i under femti stensilerte kopier.
Etter over 40 år har novellen dukket opp igjen!
Det er en imponerende stilsikker 17-åring vi møter.
Som i «Millennium»-trilogien handler novellen om en usynlig overmakt og enkeltmenneskets kamp mot Systemet:
En topptrent idrettsmann blir tvangsinnlagt for å gjennomgå en medisinsk behandling som han ikke forstår noe av.
Han prøver å nekte, men får beskjed om at myndighetene vil tvinge ham.
Det viser seg at det er snakk om en hjernetransplantasjon (!) - han er utvalgt som mottager av hjernen til verdens mest intelligente mann, som er i ferd med å dø.
Strengt tatt er ikke «Superhjernen» en krim, men en historie lagt til en ikke så fjern fremtid.
Ja, det var faktisk science fiction-forfatter Stieg Larsson egentlig ville bli.
Språklig, stilistisk og dramaturgisk viser unge
Stieg Larsson allerede som 17-åring hvilket potensial han har som forfatter.
Larssons debutnovelle er ikke den eneste overraskelsen i antologien.
Selv Sara Stridsberg – vinneren av Nordisk råds litteraturpris og knapt en krimforfatter – er representert.
Friskt!
Selvsagt er mange av tungvekterne her.
Som Sjöwall og Wahlöö, Johan Theorin og Cilla og Rolf Börjlind.
Videre finner vi noveller signert Inger Frimansson, Magnus Montelius, Veronica von Schenck og Katarina Wennstam.
Opprinnelig var hele 20 forfattere representert i antologien, som opprinnelig er utgitt i engelsk oversettelse under tittelen «A Darker Shade of Sweden», men Gyldendal har valgt å dele samlingen i to.
Til våren kommer neste bind – da med forfattere som bl.a. Henning Mankell, Håkan Nesser og Åsa Larsson.
Boken åpner med en informativ og interessant gjennomgang av svenske kriminallitteraturs historie – fra Fredrik Lindholms roman Stockholms-detektiven i 1893 og frem til Henning Mankell og ikke minst Stieg Larssons formidable verdenssuksess.
Også hver enkelt historie innledes og avsluttes med leseverdig informasjon om forfatteren og om forfatterskapets (og novellens) plass i svenske krimtradisjon.
Antologiens ni noveller er ulike i form, stil og innhold.
De spenner fra Börjlinds velskrevne åpningsnovelle – en makaber og psykologisk grøsser – via Stieg Larsson til Stridsbergs lyrisk-litterære lek med den tenkte dagboken til Hitlers kjæreste Eva Braun.
Noen noveller er typisk krim, som Magnus Montelius' «Et alibi for señor Banegas», mens andre er intense stemningsskisser.
Redaktør John-Henri Holmberg tøyer krimbegrepet vidt.
Flere av novellene befinner seg helt i ytterkanten av hva man kan karakterisere som krim.
Men de er spennende – og godt skrevet – og det er til syvende og sist det som teller.
I mylderet av krimantologier kan du trygt velge denne.
Ikke bare fordi historiene i seg selv er medrivende, men fordi hver og en er så velskrevet at den fortjener en dedikert lesers oppmerksomhet.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.