id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
101214
|
Bokanmeldelse:Widerøe/Aas:
«Kuppet»
Dette er en dokumentar av beste merke om Zahoor-banden.
Visste du at kulturminister Thorhild Widvey og IOC-medlem Gerhard Heiberg for bare et par år siden satt i styret til et selskap med nære forbindelser til det som skal være en av Norges største økonomiske kjeltringer?
Eller at man ved hjelp av forfalskede papirer og et pent ytre kan svindle Nordea for mangfoldige titalls millioner, bokstavelig talt over skranken?
Det er bare noen av de smått utrolige tingene man får vite i radarparet Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass nye dokumentar «Kuppet».
Ved hjelp av bunnsolid research, blikk for detaljer og et drivende godt språk forteller de historien om familien Zahoor, som gjennom flere tiår, ifølge boken, har bygget seg opp som en av landets ledende kriminelle bander.
Det begynte nesten episk korrekt med en dagligvarehandel på Grønland i Oslo på 1970-tallet.
Siden har den barnerike familien ekspandert i nær sagt alle retninger.
Ledet an av to av brødrene, Umar og Uzman, som har gjort det stort – i betydningen tjent seg rike på grov økonomisk svindel – innen både utelivsbransjen, reiseliv, investeringsprosjekter og altså ganske enkelt bankunderslag.
Planmessig mener forfatterne at de tappet konti og overførte pengene til Dubai, der hverken midler eller mennesker lar seg utlevere.
Fra årtusenskiftet og frem til det såkalte Nordea-kuppet i 2010, skal brødrene ha fått tak i 230 millioner kroner på absolutt ulovlig vis.
Alt ved hjelp av mer eller mindre nyttige idioter, fotsoldater som mot et lite mellomlegg villig lot seg bruke til å lure systemet.
Om frekkheten og griskheten tilsynelatende var grenseløs på Zahoor-familiens side, var også naiviteten uendelig hos de mange blåøyde norske investorene som gang på gang lot seg snakke trill rundt av brødrene og deres hjelpere.
Det er nesten så man blir sittende og måpe.
Etter hvert raknet likevel brødrenes kriminelle nettverk, ikke minst fordi mange av hjelperne på bakkeplan ville ha en større del av kaken.
Boken gir også et godt inntrykk av det møysommelige etterforsknings- og spaningsarbeidet fra politiets side.
Et arbeid som til sist endte med at deler av banden i 2011 kunne stilles for retten.
Men den største fisken av dem alle, Umar Farooq Zahoor, svømmer fremdeles rundt i et hav av kontanter og gull i Dubai.
| 1
|
101216
|
TV-anmeldelse «Lilyhammer»:Full av elleville påfunn
«Lilyhammer» er serien hvor det utrolige blir det trolige.
Det er egentlig bare å vente seg det man egentlig ikke venter seg.
Slik er det denne gangen også.
Norsk dramaserie i åtte deler.
Premiere
NRK1 onsdager kl. 21.30.
Med:
Steven van Zandt, Trond Fausa Aurvåg, Fridtjov Såheim, Steinar Sagen, Robert Skjærstad med flere.
Selvfølgelig er det ikke et bergmansk drama, ikke er det BBC-krim – eller en underfundig humoristisk serie, for den saks skyld.
Men det er «Lilyhammer» – og liker du «Lilyhammer», skal det mye til at du ikke liker den nye sesongen.
Karakterene er lette å kjenne igjen.
De er veldig de samme og Steven van Zandt, Trond Fausa Aurvåg, Fridtjov Såheim, Steinar Sagen, Robert Skjærstad og alle de andre vi har møtt tidligere, spiller på mye av det samme som de har gjort tidligere.
Dypere sett blir det vanskelig å påstå at det har vært den store utviklingen av karakterene.
Her har man åpenbart tenkt, «why change a winning team».
Dette er TV, dette er underholdning og det fungerer godt
Men det er helt greit.
Dette er TV, dette er underholdning og det fungerer godt som det.
Jeg er en av dem som har gledet meg til årets sesong – og jeg ble ikke skuffet etter å ha sett de første fire episodene.
Jeg ler, jeg hygger meg – og tenker at ja, dette fungerer godt.
Dette er et pustehull, et smilehull som vi stort sett bare har godt av.
For noen minus er det.
Det er mer vold, den er midt i alle de underliggende morsomhetene, unødvendig brutal.
Scener som blir litt vel vågale.
Det er replikker hvor antydningens kunst ikke er så godt ivaretatt.
Slik sett er nok serien blitt mer internasjonalisert – handlingen er ikke lenger bare fra det norske innlandet og vi havner fort i Brasil og Rio, hvor man skulle tro at det ikke er like lett for Frank å ordne opp.
Men jeg avslører neppe for mye når jeg sier at han klarer brasene denne gangen også.
Lillehammer er fortsatt en sentral del av «Lilyhammer»
Han har mange tråder å passe på, den godeste Steven Van Zandt.
Han har helt åpenbart hatt mer enn en hånd på rattet i denne nye sesongen.
Men samtidig holder han godt fast i det norske.
Lillehammer er fortsatt en sentral del av «Lilyhammer».
Ikke har han glemt utgangspunktet heller.
Det var i Norge, i Lillehammer Frank fikk en ny start – selv om ikke alle snarveiene den tidligere mafiabossen har tatt har vært like ærefulle.
Men samtidig er han jo også i det godes tjeneste.
Han er sine venners venn.
På sin måte tar han seg av store og små og serien byr da også på varme scener som kanskje faller enda mer naturlig inn i handlingen enn brutale mafiametoder.
| 1
|
101218
|
Bokanmeldelse:Maren Uthaug:
«Sånn ble det»
Maren Uthaug (42) har skrevet en sterk fortelling om rotløshet, og «Sånn ble det» er en dansknorsk debutroman som fortjener mange lesere også her til lands.
Maren Uthaug er en av Danmarks mest populære bloggere.
Hun er fast stripetegner i avisen Politiken og har utgitt flere satiriske tegneseriebøker.
Uthaugs familiebakgrunn er samisk og norsk, men hun er oppvokst i Danmark.
Foreldre som skilles, samisk kultur og et barn som mister sin tilhørighet, er sentrale temaer i «Sånn ble det».
Det er tydelig at forfatteren selv har følt denne splittelsen på kroppen, uten at romanen kan sies å være selvbiografisk.
Nærheten til stoffet gir uansett troverdighet og autoritet til innholdet:
«Inntil hun flere år etter hadde lært dansk med perfekt uttale, utviklet hun et ordforråd som var støvsugd for ord med «r».
Hvis hun var på besøk hos noen og kunne velge mellom å be om ost eller leverpostei, valgte hun alltid ost, selv om hun likte leverpostei bedre.»
Det som begynner som et lykkelig ekteskap mellom norske Knut og samiske Rhitta, ender i et brudd der faren tar med seg sin datter og drar fra Kautokeino til Grethe i Sønderjylland.
Hos sin nye mor får Risten navnet Kirsten og må lære seg å leve avskåret fra sine samiske røtter og bestemorens overtroiske snakk om det farlige nordlyset og underjordiske halemennesker.
Et voldsomt raseri vokser frem mot den naive, velmenende adoptivmoren, og den vesle jenta blir besatt av å beskytte seg mot de underjordiske og holde fast ved sin samiske identitet.
Særlig inntrykk gjør det å lese om samholdet og vennskapet mellom Risten og Niels, den vietnamesiske båtflyktningen som blir hennes nærmeste venn og fortrolige.
Uthaug skriver uten filter, det er noe typisk dansk eller kanskje samisk over de direkte og fandenivoldske skildringene av menneskelige handlinger og drifter.
Fortellingen har mørke undertoner, men mangler ikke humor, selv om den ofte er temmelig svart.
Ett spørsmål må leseren vente lenge på å få besvart:
Hvorfor ga Ristens samiske mor slipp på henne?
Først som voksen møter hun sin mor igjen og får svar på hva som skjedde da faren tok henne med til Danmark.
«Sånn ble det» har blitt en lærerik og velkomponert roman som bør kunne glede mange lesere.
Oversatt av Eivind Lilleskjæret.
| 1
|
101219
|
Bokanmeldelse:David Nicholls: «Oss»
Når britiske David Nicholls er klar med oppfølgeren til bestselgeren «En dag», som ble oversatt til 40 språk, er det en begivenhet.
Forlaget Press må berømmes med å være tidlig ute:
«Oss» kom ut i Storbritannia for kun få uker siden og ble umiddelbart en bestselger.
Forklaringen på hvorfor Nicholls treffer millioner av lesere er enkel:
Han skriver med vidd.
Han turnerer gjenkjennelig stoff på en glimrende måte.
I «Oss» treffer vi Douglas Petersen, en middelaldrende mann, forsker, gift med Connie og far til Albert på 17 år.
Far og sønn har et dårlig forhold, og Albert og Connie rotter seg stadig sammen.
Det er sommer, og Albert skal til høsten flytte hjemmefra for å studere.
Douglas ser tilsynelatende frem til å få mer alenetid med Connie, men hun har et annet syn.
«Oss» er altså beretningen om et varslet havarert ekteskap.
Men før Connie tar avgjørelsen, skal alle tre på en sommerferie sammen, en dannelsesreise for Albert gjennom Europa.
Så hva skjer med «oss», mann, kone og sønn, når familiens skjebne allerede virker bestemt?
Vel, Douglas, som tidlig fremstår som en sympatisk, men asosial mann, har ikke tenkt å gi opp.
Samtidig får leserne stadig tilbakeblikk til da han møtte henne.
Nerden som utrolig nok kapret den vakre og ville Carrie for over 20 år siden.
Resultatet er en fengslende og medrivende roman som vil tekke mange av Nicholls tilhengere.
Den er skrevet i korte kapitler, et effektivt virkemiddel som mange spenningsforfattere benytter.
Og spenning blir det mye av utover i historien, som får et slags thrillerpreg da sønnen Albert forsvinner uten spor.
I letingen etter sønnen forstår leserne gradvis også mer hva slags type far Douglas egentlig er og har vært.
Jeg lo, smilte, humret og storkoste meg under lesingen.
Alle de 420 sidene var underholdende og frydefulle.
Kanskje er ikke «Oss» av de dypeste romanene i høst, men det er en rett frem-fortelling, der forfatteren sjarmerer, briljerer og morer.
Han pynter fortellingen med kunsthistorie og geografikunnskap, men bak all staffasje er dette en enkel fortelling om en kone som vil leve et mer spennende liv enn det ektemannen kan gi.
Nicholls gjør det på en stilsikker og morsom måte.
Og slutten, den er fiks, om enn ikke særlig overraskende.
Oversatt av Ute Neumann
| 1
|
101221
|
TV-premiere:Dumdum dokumentar
Hvor spennende kan det bli bak scenen på en fotoshoot?
TV-premiere:
«Sandra usensurert».
TV 2 Bliss, søndager klokken 20.30
Sandra Lyng Haugen er en av kjendispressens mest omtalte artister de siste ti årene – uten at musikken alltid har stått i sentrum.
«Kjendisen Sandra har vært fokuset – fra nå av skal det være artisten Sandra», sier manager Gunnar Greve i første episode av «Sandra usensurert».
I dokuserien har hun latt TV 2 –kameraer følge henne fra hun flytter hjem fra Los Angeles sommeren 2013 med håp om faglig comeback på den norske musikkscenen.
Med «Sandra usensurert» som tittel er det lov å håpe på noe mer:
Kommer vi under huden på og får vite hvem gladjenta fra Mosjøen egentlig er?
Hvordan arter livet seg egentlig for ei ung, pen jente i den kommersielle delen av musikkbransjen?
Hun var ikke engang flyttet hjemmefra da hun ble kastet inn i rampelyset for ti år siden.
Slike spørsmål pirkes knapt borti i «Sandra usensurert», og det skyldes ikke at ikke Sandra selv har refleksjoner rundt temaene.
I en kort sekvens i første episode snakker hun om det utenomfaglige, la oss kalle det «utringningsfokuset» hun har blitt til del i diverse oppslag de siste ti årene.
«Jeg gjorde det rådgiverne mine ba meg om», sier Sandra – og jeg formelig hylte etter oppfølgingsspørsmål fra programskaperne.
Det skjer ikke, vi føyses videre til enda en fotoshoot eller musikkvideoinnspilling.
Enten evner ikke programskaperne se de åpenbare journalistiske poengene, eller så er de redde for å støte bort seere.
Det er en ganske stor nedtur å måtte bli med på styling i studioet til Jan Thomas i stedet.
Det vitner om en grov undervurdering av TV-publikummet.
Første episode byr riktignok på mye personlig drama; det er prisverdig av Sandra å vise åpenheten hun gjør rundt den godartede svulsten i brystet.
Jeg håper Sandra selv har fått trukket opp grensene i disse sekvensene.
Forholdsvis «usensurert» er det i hvert fall når vi får bruddet med kjæresten servert på direkten over telefon.
Hakket for nært?
Njæ.
Det hører vel med i genren, men kruttet brennes dessverre i første episode.
Deretter blir det litt for mange like turer backstage, på scene og i studio, turer totalt blottet for momentum og nerve, med den ene produsenten mer overflatisk enn den andre stylisten.
«Kan vi få litt mer intensitet i blikket?».
Nei, så mange slags takk!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
101222
|
Plateanmeldelse:Silja Sol - «På hjertet»
Hvitmalt hjerne.
Det mest fascinerende ved musikkmiljøet i Bergen er ikke alle de nye artistene som konstant ramler ut fra tilfeldige bydelssentre.
Men hvor mange av disse som på mystisk vis klarer å gjøre noe knirkete, nytt og likevel allment.
Silja Dyngeland har tidligere bedrevet musikk under fullt navn, men det er med solen i navnet at 24-åringen, eh, stråler.
Kjappe historier om keitete sjekking, nærgående sjekking, mislykket sjekking, bærmosing, manglende stemning og generell usikkerhet.
På beinhard bergensk, med skarp skarre-R og ekstra trykk på doble konsonanter.
Skrudd sammen så inderlig gøy, rart og skurrende følsomt at man nesten ikke tør å tenke på hvor langt dette kunne gått på et annet språk.
Kanskje ingen overraskelse at deler av Casiokids har ulike fingre og tær med.
Eller at Kato Ådland, som mer og mer stiger ut fra de lange skyggene av sitt tidligere kompaniskap med HP Gundersen, har produsert.
Farvel Fjorden Baby!, Hvitmalt Gjerde og Store P. Akkurat nå er Silja Sol verdens beste artist på bergensk.
BESTE LÅT:
«Stemning»
| 1
|
101225
|
Vidar Busk fremførte «Hold On» skrevet av Lavie Hassani fra Oslo:
- Enda en gang er det pynten som er sterkere enn kakebunnen.
Vidars Gary Moore-intro er proppfull av gode, blå stemninger, men vi mister han litt når verset starter.
Heller ikke refrenget er av en type som får «en hit!» ropt etter seg.
Den funker nok fint som et albumspor sammen med myke familievenner innen pop-soul.
Men gitaristen Vidar Busk – en av våre ypperste i hele 25 år – gjør at denne låten føles peis-behagelig, men likevel ganske forglemmelig.
| 0
|
101226
|
DDE fremførte «Damer og Solnedgongar» skrevet av Jan Tore Befring og Håvard Erle fra Førde:
- Jeg er svak for denne – både låten og DDEs versjon.
Namsos-gjengen er de som har tatt best vare på utgangspunktet til hver enkelt låtskriver og har lokkalet-rocka den opp til en garantert live-favoritt.
Tom Petty & The Heartbreakers-grooven bevares gjennom hele låten og DDE har rutinert nok byttet ut «rai rai» med det mer tidsriktige «hey hey».
Refrenget er dessuten kveldens beste og det eneste fra «The Hit»-finalen som kommer til å kverne rundt i bakhodet etter finalen.
Dævven – dette vinner dere, gutta!
| 1
|
101228
|
Trine Rein fremførte «Story of Love» skrevet av Geir Arne Hansen fra Skien:
- Trine Rein har gjort det helt riktige ved å lage en mer spisset country-versjon av det jeg vil kalle et råutkast av en låt.
Slentrende og fin, med plenty godfølelse og tilløp til allsang i refrenget, men den virker ikke akkurat viktig på noen som helst måte.
Dette er en typisk låt som du blir glad av å høre fra høyttalerne når du er ute på byen i godt humør med gode venner en fredags- eller lørdagskveld.
Men du husker den neppe morgenen etter.
Vinneren vil bli annonsert i en ny artikkel.
| 0
|
101232
|
Filmanmeldelse:Lekne ryddegutter
Som naturens lekne ryddegutter utfordrer brødrene Wegge Bjørnøyas mektige landskap.
Inge, Markus og Håkon er tre brødre med drømmer og tiltakslyst i ekstremklassen.
Høye bølger, stupbratte fjellsider, bevegelse på line; det meste som kan gi adrenalinkick for ivrige karer utgjør deres hverdagsliv.
Det resulterte i en to måneder tur til værharde Bjørnøya, der gutta har plantet sine opplevelser til en underholdende og spektakulær film.
Stundom er resultatet både rufsete og keitete.
Men driven og energien er riktig smittsom.
Dette er spretne og lekne øko-entusiaster som i sitt tilsynelatende egotripp-mål, har klare tanker om miljø og kloden vi lever på.
Og de gjør noe med det.
Som for eksempel å samle inn mat til to måneders forbruk i containere, og som å ruske sammen all søppel de finner på Bjørnøyas strender og stable det sammen.
Det er så flinkt gjort at det nesten er overdrevet, men for disse gutta er dette en realitet de tar med avslappet alvor.
Iskald surfing og spenstig snowboardkjøring gir solide visuelle kicks.
Guttas barnlige glede over naturens krefter og utfordringer veksler mellom det naive og det handlekraftige.
At en av dem har en kjæreste hjemme som har komplikasjoner på grunn av graviditet, gjør at gutta må revurdere sine planer.
Ansvar og selvrealisering står i kontrast, og det belyses på en ærlig og oppriktig måte.
Disse gutta på tur er dagens representanter for den norske dragning mot isødet og urørt natur.
Brødrene Inge, Håkon og Markus Wegge er filmaktuelle med dokumentarfilmen «Bjørnøya».
Da de skulle gå på line over Youngstorget i Oslo gikk det ikke helt etter planen.
| 1
|
101233
|
Filmanmeldelse:Stor skredfare i en sofa fra IKEA
Skandinavisk films tydeligste filmskaper heter Ruben Östlund («Play», «De ufrivillige»), en regissør som igjen får oss til å se hvor mye det egentlig ulmer under den slitsomt høflige skandinaviske fasaden.
Første scene i «Turist» introduserer oss for en passe velstående kjernefamilie med hektisk dagligliv på ferie i alpene.
Der er de for å «ha fem dager til å kun fokusere på familien».
Vi får se da vet du, med den idyllen, for kort tid etter ser alt ut til å gå til helvete mens familien nyter middag på en uteservering med panoramisk utsikt.
Et gigantisk snøskred nærmer seg, pappa Tomas tar med seg iphonen og beinflyr vekk fra det hele – mens mamma Ebba forsøker så godt hun kan å samle barna og få dem i sikkerhet.
Men skredet var falsk alarm, og ferien blir aldri den samme igjen da det går opp for Ebba hva Tomas faktisk har gjort.
Ektemannen går i full fornektelse og snakker det hele bort, noe som provoserer Ebba til å fortelle utenforstående om hendelsen.
Pinlige, vonde – men hysterisk morsomme scener følger, med norske Kristofer Hivju som legendarisk tåkefyrste som «setter ting i perspektiv» .
Humoren, ofte ufrivillig, kjører nemlig paralellslalom med tragedien filmen gjennom.
Utfra beskrivelsen ser man kanskje for seg at Östlund har laget en filmatisk disskering av den skandinaviske ego-mannen, han vi har sett ørten filmer om, han som aldri tar ansvar og blir voksen?
Ikke helt.
«Turist» er langt mer kompleks enn som så.
Õstlund korrigerer bildet vi får av Tomas – og resten av rollegalleriet for den saks skyld.
Og han utfordrer oss til å vurdere forutinntatthet.
Vi både sympatiserer, hånler og rister på hodet – og det er nettopp dét som gjør «Turist» så engasjerende.
Filmen vil splitte publikum og igjen kommer du til å ville ile til kafébordet for å diskutere det du har sett.
Ulikt noe annet i skandinavisk film de siste årene – og det trenger vi jaggu meg!
| 1
|
101234
|
Bokanmeldelse:Marte Michelet:
Den største forbrytelsen
I ett sluk leser du debutboken til Marte Michelet om forbrytelsen over alle forbrytelser, tilintetgjørelsen av jødene, velskrevet med kunnskap, klokskap og klo.
Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig.
Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil.
Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.
Marte Michelet følger familien Braude i Kristiania, foreldrene Sara og Benzel fra Litauens shtetler til Kristianias gater deres fire barn vokser opp:
Charles blir bokser, Harry ønsker å bli skuespiller, Helene gifter seg med en etterlyst tysk antifascist, Isak ble kommunist og motstandsmann.
Michelet følger også gestapooffiseren Wilhelm Wagner, skolemannen som sto sentralt i registreringen av deportasjonen av 772 jøder fra Norge.
Og hun skildrer fallet til den bortskjemte vestkantgutten Stian Bech jr. som skruppelløs berger sitt levebrød ved å gå inn i Nasjonal Samling (NS), deltar på Østfronten og piner og torturerer folk på Victoria Terrasse.
I dette kompliserte grepet, klarer Michelet å levendegjøre menneskene.
Med suffisanse skriver Michelet om det meste mellom boksing i fluevekt og rituell jødisk slaktemetode.
Hun skriver borende om den langsomme innsirklingen og registreringen av jødene i Norge, om massearrestasjon, transport, deportasjon og til sist om da fire fra familien Braude og andre jøder fra Norge sprang nakne, en beksvart natt ved det hvite trehuset i skogkanten av Birkenau, inn i døden.
Forskningen om det norske Holocaust kom sent i gang, og norske historikere burde ha skrevet en bok for et allment publikum for lengst.
Men jeg tenker, når jeg sitter med denne velskrevne boken, med sin dramaturgi og kresne håndtering av materialet, at dette er rett forfatter.
Marte Michelet har vært i flittig kontakt med faghistorikerne på feltet, hun har arbeidet i arkiver med stort kildemateriale, hun har brukt sin journalistiske teft, hun kan formidle.
Hun har tillatt seg litt levendegjøring og diktning her og der, i situasjoner og stemninger, som en historiker viker tilbake for.
Her nevnes de ansvarlige med navn, her nevnes ofre ved navn, døde, overlevende.
Charles Braude, som var såkalt «arisk» gift overlevde og slet hele livet med familiens skjebne.
Til sine barn ga han sin viktigste lærdom:
«De kan komme når som helst.»
Marte Michelets bok er ingen festforestilling å lese.
Men det er meningsfullt å lese en god framstilling av en traumatisk del av norsk historie.
Med sin sobre fortellerkvalitet er denne boken - om det er mulig å si det i oktober – årets beste sakprosabok.
| 1
|
101235
|
Plateanmeldelse:OnklP & De fjerne slektningene - «Slekta II»
Fabelaktig slektstreff.
OnklP & De fjerne slektningene
OnklP og slekta har ikke akkurat ligget på latsida i 2014.
Tidlig på året kom Oslo Ess med fulltrefferen «Alle hjerter deler seg»» og nå har kjernen herfra, sammen med OnklP og resten av slekta, kommet med sitt andre album.
Og fremdeles låter det forbilledlig frodig, friskt og vitalt.
Singlen «Styggen på ryggen» har fortjent ført til at spesielt OnklP har fått et publikum som han neppe trodde var mulig med sin hiphop-bakgrunn.
«Styggen på ryggen» er en utleverende klassiker, en hjerteskjærende historie om å leve 24/7 med angsten hengende fast i nakken, og en låt som forsterker teksten gjennom onkelens rap-teknikk der han starter hver linje på det høyeste for så konsekvent å gå nedover i tonefall.
Slik understrekes fortvilelsen og resignasjonen i ordene på en mesterlig måte.
Det er mer enn nok gi faen-noia på resten av «Slekta II» også, men fremført i mer klassisk OnklP-stil, med en røffere attityd til problemene rundt seg.
Tekstene er fremdeles mørke, men ikke resignerte som i tilfellet med «Styggen på ryggen».
Og ikke like sterke, men likevel gode.
Albumet åpner breialt, fresende og melodisk med «Pust», en oppjaga punk-låt som sprer «teenage angst»» i alle kanaler, og fortsetter med en slentrende Jokke-inspirert gladsak med ska-beat.
Og slik fortsetter det; slekta leker seg hardt, kontant og lekende gjennom punk, ska og reggae (Admiral P-gjestende «Se deg gå» er faktisk mer admiral enn onkel) med pop-perfeksjonisme i fingertuppene.
Slekta er bedre enn noensinne på refrengene («Medisinmannen») og det er bare naturlig at denne overskuddsplaten avsluttes med noe som minner om en soulballade med raust blåserarrangement.
Med andre ord:
Det er bare å ta av seg capsen for årets beste rock-band, OnklP & De fjerne slektningene!
BESTE LÅT:
«Styggen på ryggen»
| 1
|
101237
|
TV-anmeldelse:Lett å bli hektet
Siste skudd til «nordisk noir»-stammen er norsk - og selv om ikke «Øyevitne» er like voldsomt bredt anlagt som «Mammon», fungerer den utmerket som krimføljetong.
NRK1 mandag kl. 21.30.
Første episode etablerer en drøss karakterer, uten at vi kjøres i grøften med informasjon eller mister oversikten.
Med én time lange episoder får vi tid til å bli interessert i hvem de er - og hvorfor de er med.
To unge gutter med et skjult kjærlighetsforhold blir overrasket en kveld de har gjemt seg bort på et avsidesliggende steinbrudd utenfor Mysen.
De blir vitne til noe som ser ut som et voldsomt gjengoppgjør som ender med tre døde MC-karer liggende på bakken.
Iskaldt henrettet av en mann i boksershorts.
Før gjerningsmannen oppdager guttene, klarer de å slå ham ned med en stekepanne og stikke av.
Livredd for å bli avslørt som homofile, holder guttene tett og unnlater å fortelle politiet hva de har sett.
Vi i TV-stolen ser drapsmannen allerede i første episode.
«Øyevitne» er dermed ingen «hvem gjorde det»-krim.
Her dreier det seg snarere om et kappløp mellom gjerningsmann og politi, hvor førstnevnte tilsynelatende ligger et skritt foran hele veien.
Spenningen flater litt ut uten særlige gjennombrudd utover i andre episode, men «Øyevitne» kaver ikke lenge i mørket.
En stor overraskelse kaster om på alt i tredje episode og gir serien et kraftig spenningsløft.
«Øyevitne» er likevel en karakterdrevet serie.
Seriens styrke ligger i grundigheten man har lagt i arbeidet med karakterene, de er mangefasetterte og realistiske.
Anneke von der Lippes lensmann på Mysen er et eksempel:
Hun har en vanvittig teft som politietterforsker, men er ganske hjelpeløs til å løse «tenåringsmysterier» på hjemmebane.
Et spesialetterforskerteam i Oslo er litt for konstruert og «NYPD Blue» til at de føles riktige i en norsk krim.
Ellers befolkes «Øyevitne» av karakterer vi tror på - og interesserer oss for.
Jeg må også få trekke frem de to unge, ganske uerfarne skuespillerne Axel Gehrken Bøyum og Odin Waage i rollene som Philip og Henning.
De har fått to svært vanskelige, godt skrevne roller å bryne seg på, men løser jobben sensasjonelt bra.
«Øyevitne» bruker klassiske «nordisk noir»-virkemidler som gråblå filter og grandiose flyfotoscener.
I passelige doser heldigvis, for serieskaperne glemmer aldri den viktigste oppgaven her:
Å lage sitrende spenning.
Denne anmelder slukte fem timelange episoder på rappen - og klarer knapt å vente til finalen kommer, langt ute i november.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101239
|
Bokanmeldelse:Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen:
«Djevelens barn»
«Djevelens barns» av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen er en krimroman av høy standard.
Forfatterne Tvedt og Gulbrandsen har funnet et vellykket litterært par i politimannen Edvard Matre og kunstneren Victoria Ravn.
De to kjærestene deler en hemmelighet knyttet til et drap Victoria har begått, og som man kunne lese om i forfatterparets forrige bok «Den blinde guden».
Årets bok bygger videre på denne – Victoria er plaget av hva hun har gjort, og vil gjerne vite mer om mannen hun drepte.
Samtidig er Edvard blitt straffet for sin involvering med Victorias sak, og må finne seg i å etterforske forsvunne asylsøkerbarn i stedet for «hard core» drapssaker.
Han finner likevel spesiell interesse av sine nye oppgaver nå han kommer over saken om den forsvunne gutten Reza fra Syria.
En høyaktuell problemstilling knyttet til unge asylsøkere og rykter om rekruttering til opprørsstyrker i hjemlandet rulles opp, men Matre har sine mistanker om at forklaringen likevel ikke er fullt så enkel.
Mens Matre arbeider i østlandsområdet, er Victoria i hjembyen Bergen der hun får hjelp av den nypensjonerte politimannen Preben Jordal i letingen etter sannheten om mordofferet hennes.
Samtidig er hun i ferd med å bli romantisk involvert med en kjekk, men litt mystisk musiker.
Det skal vise seg å skape uoversiktlige konsekvenser.
Men så er da heller ikke forholdet mellom Victoria og Edvard av de mest konvensjonelle.
Eks-politimannen Preben Jordal blir funnet drept etter at han og Victoria har oppsøkt fosterforeldrene til mannen Victoria drepte – og til hans forsvunne bror.
Det bringer Edvard til Bergen og tilbake til drapsetterforskning, og når sporene etter Jordal fører ham til forsterforeldrenes hus, skal han gjøre oppdagelser som knytter forsvinningen til Reza sammen med denne etterforskningen.
På et tidspunkt skifter også boken fokus fra drapsgåter til en mer samfunnsorientert historie om omsorgssvikt, misbruk og psykiatri.
«Djevelens barn» balanserer fint mellom skildringer av hverdagslig politiarbeid og en nokså mørk og dyster intrige.
Det kan nok innvendes at Tvedt og Gulbrandsen bruker i overkant grove spikre for å få historien til å henge sammen til slutt.
På den annen side skriver de med så stramt tempo, fin fremdrift og høyt spenningsnivå at resultatet uansett blir en krimroman av høy standard.
| 1
|
101241
|
Bokanmeldelse:Kjersti Annesdatter Skomsvold: «33»
Surrealistisk og besnærende om livet, døden og kjærligheten fra Kjersti A. Skomsvold – som fikk flere priser og mye oppmerksomhet for debutboken «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg».
Forfatteren har ikke glemt havet heller.
Hun presenterer axolotlen, en skapning som puster med lunger og har tær der den tusler omkring nede på bunnen.
Dyremetaforene er mange i det oppslukende universet hovedpersonen K. former for seg selv og noen få andre mennesker.
Hun vil gjerne elske, både kjæresten Ferdinand som tok livet av seg uten å greie å forsvinne fra hennes virkelighet, og den mer levende Samuel hun sjekker opp på en tur til Irland.
K. øver seg på de syke og problemplagede elevene på internatskolen, og på en hund hun kaller barnet, for hun vil skaffe seg et barn hun kan både elske og bli speilet av.
Men denne forunderlige matematikklæreren eksisterer mer enn hun lever, i en ganske surrealistisk forvirringstilstand.
Tankerekker og assosiasjoner flyter fritt som bekker gjennom et landskap i stadig endring.
Leseren blir utfordret, handlingslinjer og personskildringer eltes smidig sammen.
Noen skildringer bygger tett og meningstung klokskap, som innbakte kortnoveller.
I mer sketsjaktige og visuelle opptrinn fristes leseren til å le både med og av hovedpersonen.
Hvor sjarmerende og kløktig dette enn gjøres, vil for mye fabulering kunne svekke fortellingen.
Noe av den poetiske kraften blekner også ved slike overdrivelser, heldigvis er det svært mye av den.
Lekenheten tilslører altså aldri det dype alvoret på denne lesereisen, eller opplevelsen av å utforske normalitetens ytterste grenseland – med den aller beste guiden.
Som i tidligere verk står kroppens mysterier, symptomer og muligheter for sykdom i fokus hos Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Denne gangen speiles angst og indre åndenød ved at hovedpersonen må lungetransplanteres, og få kan som denne nå 34 år gamle forfatteren sette ord på fysiske fornemmelser og ren smerte.
Årets roman er ulik tidligere verk på mange måter, men språket er gjenkjennelig og rikt også når setningene kortes ned og bildebruken er mer kontant.
Med inspirasjon fra klassiske forfatterskap som Per Olof Enquist og Samuel Beckett drøfter fortellerstemmen også sitt eget prosjekt, det å bruke tall og bokstaver for å utforske og analysere fenomener som håp og kjærlighet.
Om det styrker eller svekker dette konkrete prosjektet kan diskuteres, men forfatteren lar sin skrivende hovedperson konkluderer selv:
«Romanen er også noe den ikke kan si noe om, men som den er i kraft av sin helhet og tilblivelse, og dette er hva den egentlig gir til leseren.»
Uansett er denne korte romanen så finurlig og levende konstruert at den virker organisk, den vokser kanskje til en slik sjelden bok som forandrer innhold hver gang man leser den.
| 1
|
101243
|
- Sliter
Charlotte «Raylee» Kristiansen var neste deltaker ut, og sang «L'ho perduta» av Wolfgang Amadeus Mozart.
–
Du var kjempeflink.
Du gjorde en veldig god jobb og sang klokkerent, sa Kringlebotn.
VGs anmelder var ikke like positiv:
Raylee – L’ho Perduta
– Fra Puccini til Mozart – vi snakker om de største legendene her!
Opp blant disse kommer nok neppe Raylee.
Hun har vibratoen som Jørn manglet, men den klokkeklare fylden er ennå ikke helt på plass hos ungjenta, hvilket er noe Raylee har slitt med gjennom hele konkurransen.
Pluss for at hun spiller rollen sin – slik en god operadiva skal gjøre (og som Jørn ikke gjorde) – men dette blir neppe scenen for henne i fremtiden.
| 0
|
101244
|
– Helt forferdelig
Mohammed «Mo» Abdi Farah sang «Largo al Factotum» av Gioachino Rossini på norsk, og ble slaktet av VGs anmelder.
For første gang i årets «Stjernekamp» trillet Østbø èn på terningen.
Mo – Largo al Factotum
–
Her burde det velte lass av tomater og råtne egg opp på scenen, stygge bu-rop og kollektiv protest-hjemgåing blant publikum; dette er noe av det mest amatørmessige som er vist på offentlig norsk fjernsyn av en kjent person.
For ordens skyld, Mo; jeg er oppriktig glad i deg, men her ble du en ufrivillig komiker i en komisk opera.
Helt fantastisk forferdelig.
Men går du videre nå da?
Tilbakemeldinger fra dommerne i salen var noe bedre.
–
Jeg tror at hadde du villet blitt operasanger hadde du klart det.
Du er et multitalent, sa Kringlebotn.
– Fantastisk inngang.
Veldig underholdende.
Det bor masse i deg.
Jeg har kjempe tro på deg, sa Thomas Felberg.
| 0
|
101245
|
- Overbevisende
Nora Foss Al-Jabri sang «Che Faro Senza Euridice» av Christoph Willibald Gluck og fikk til nå kveldens beste terningkast.
Nora Foss – Che Faro Senza Euridice
–
Den andre tyskeren av kun italienere i kveld – og Nora har stemme og ambisjoner til å fikse opera-reformatoren Christoph Gluck.
Dessuten har hun intonasjonen for opera – Nora er ikke hemmet av at hun egentlig er en helt annen sangerinne, der de andre har angrepet kveldens oppdrag med henholdsvis vise-, r&b- og funk-tilnærming.
Her er det ekthet (sikkert kjedsomhet for mange) i førersetet.
Faktisk er det like før Evridyke våkner fra dødsleiet når Orfeus er så overbevisende som her.
Også dommerne lot seg imponere av Al-Jabri.
–
Jeg føler alvoret, og jeg synes det funker for meg, sa Felberg.
–
Jeg er veldig imponert.
Dette er ikke lett å synge.
Du klarte å gjøre det som en profesjonell ville gjort det, og det er godt gjort, sa Kringlebotn.
| 1
|
101247
|
Gråt på direkten
Reidun Sæther sang «Chi il bel Sogno di Doretta» av Giacomo Puccini og rørte både publikum og dommerne etter opptreden.
Selv mottok hun tilbakemeldingene med tårer i øynene.
For henne ble det en sterk sjanger å skulle synge.
Da hun var 17 ble hun nemlig anbefalt å satse på nettopp denne sjangeren.
–
Du har løftet vanskelighetsgraden, og du gjør dette med glans.
Veldig bra, sa Kringlebotn.
Også VGs anmelder var imponert og ga henne full pott.
Dette er andre gang Sæther får en sekser fra Østbø.
Reidun Sæther – Chi il bel Sogno di Doretta
– Puccini startet, Puccini avslutter.
Helt riktig, helt herlig.
Og like riktig og herlig er denne arien for mange av oss som sist hørte den i «The Sopranos»…
Men nå snakker vi koloratur, dere!
Høyt og lavt, fjernt og nært!
Reiduns stemme hopper over oktaver som ingen av de andre deltakerne har hørt om.
Ever!
Det er praktfullt, det er en følelsesmessig innertier og Reidun burde herved ha firedoblet Den Norske Operas fremtidige publikumstall.
Hun tok utfordringen, svelget den og sendte den tilbake med overbevisende kraft.
Akkurat nå ønsker jeg å se Reidun synge Puccini i et intimt operahus i Firenze eller et annet, egnet sted.
Puh…
| 1
|
101248
|
VG-anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
– «Idol»s i særklasse proffeste vokalist gir Jan Eggum-balladen masse luft under vingene.
Synger den finere enn komponisten selv.
Hun lander trygt etter den høye tonen, og utstråler en helt annen kontroll enn de andre deltagerne.
Vakkert.
| 1
|
101249
|
Bokanmeldelse:Solid portrett
Rolv Wesenlund har tidvis befunnet seg i skyggen av Marve Fleksnes.
Per Egil Hegge belyser hele mennesket i en svært velskrevet biografi.
Per Egil Hegge:
«Rolv Wesenlund»
Biografi om skuespilleren klarte å få alle nordmenn mellom 5 og 90 år til å le.
Biografi 311 sider
349 kr. Juritzen forlag
Et drøyt år etter den folkekjære skuespillerens bortgang, rydder bokhandlene nå plass for et bokomslag hvor Rolv Wesenlund poserer som en folkelig bestefar med briller og skjerf foran et rødt sceneteppe.
Det er slik man kanoniserer fremragende nordmenn i våre dager, og aldeles i pakt med den portrettertes livsløp.
Enkelt sagt gikk han fra å være en eksponent for provoserende underholdning til å bli en samfunnsstøtte.
Biograf Per Egil Hegge plasserer ham mellom Leif Juster og Harald Eia:
Juster mente at Wesenlunds humor var alt for drøy, slik Wesenlund senere syntes Eia gikk for langt.
I den første halvdelen av boken er vekten lagt på Wesenlunds karriere som musiker og skuespiller.
Hegge har et skarpt blikk for mange av karakterene som artisten gestaltet, og en mesterlig penn som introduserer Fleksnes slik:
«Selvgod, selvopptatt, selvrettferdig, skravlende, sårbar, tåpelig, konstant forurettet – særlig når det ikke er grunn til å være det – en underlig kombinasjon av å være undertrykkende og dominerende samtidig med at han er stinn av mindreverdighetskomplekser, en taper som alltid er brautende sikker på at han skal vinne, og aldri gjør det.»
Den andre halvparten av boken er mer tematisk spredt, med kapitler om blant annet Wesenlunds relasjon til kristendommen og hans forhold hjembyen.
Her leser vi også om hans politiske utsyn og engasjement for seniorsaken.
Hegge har fått tilgang til et mangfoldig materiale av Wesenlunds upubliserte tekster og notater, ofte skrevet sent nattetid.
Flere dikt er også gjengitt.
Alt er ikke like interessant, men utvilsomt verdifullt når bildet av mannen bak skal kompletteres.
Wesenlunds private liv og personlige problemer er tilbakevendende tema, men som man kan forvente fra en forfatter som Hegge stilles det ikke ut noen skittentøyvask.
Det er snarere noe respektfullt over tilnærmingen, og et befriende fravær av overfortolkning.
Det sikreste tegnet på at biografen tar den portretterte på alvor er den relativt store plassen som er viet Wesenlunds faglige vurderinger av skuespillerkunst og komedie.
Hegge trekker dessuten plausible forbindelser mellom skuespillerens bakgrunn som jazzmusiker og hans senere sans for rytme og timing.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
101250
|
Filmanmeldelse:Klønete «komedie»
Franske komedier, ja.
Jeg registrerer din tvil, og deler din bekymring.
Som i dette tilfellet er høyst begrunnet.
Frankrike.
Komedie.
Tillatt for alle.
Regi:
Philippe de Chauveron.
Med: Christian Clavier, Chantal Lauby, Ary Abittan.
Ekteparet Verneuil bor i et gods på landet, og har fire døtre med gjennomgående høy grad av nydelighet.
Alt er i sin skjønneste orden.
Det vil si, alt var i sin skjønneste orden.
Inntil døtrene begynte å gifte seg med representanter for De Andre.
Henholdsvis en jøde (mislykket i forretninger!), en asiat (sleip kineser!) og en araber (sinna type!).
Så kommer jaggu den blonde yngstedatteren hjem med en livs levende svart mann (sexmaskin!).
Det er duket for plenty «negerbolle»-vitser i denne ubehjelpelig umorsomme filmen.
Som «komedie» betraktet er den pur buskis.
Som «romanse» er den fullstendig infantil.
Men verst:
Filmen er så ivrig etter å demonstrere sin hjertevarme toleranse at den ender opp som ufrivillig intolerant:
Mer en villig til å dyrke de tretteste stereotypiene.
Hadde den enda fått en latter eller to ut av dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101252
|
Teateranmeldelse:Eventyrlig seilas med Jordal
Sjøsprøyten står og følelser rår i denne seilasen om en førstereisgutts barske liv.
Helge Jordal loser oss gjennom brottsjø, smulere farvann og en himmel full av funklende stjerner i en forestilling som puster liv i et frodig galleri av personer og personligheter.
Etter å ha hatt kloa om sitt bergenske publikum med denne fortellingen en god stund, er det tydelig at han har den solid plantet innabords.
Nå er han klar for turné landet rundt.
Det bør bli rene signingsferden i et land der tilknytningen til havet og sjøfartsnæringen er så dypt forankret.
Ikke bare fordi det handler om en vesentlig del av vår nære historie, men fordi Jordal er en tekstformidler av rang.
Han favner dybden i førstereisguttens seilas fra ungdom til alderdom; alt som er av bølgetopper og daler.
Jordals kroppsspråk og toneleie skifter i ustoppelig tempo, på grensen til det heseblesende iblant.
Her er harselerende karikering, sødmefylte toner, hjerteskjærende situasjoner, bråkjekk brumling og frekke fraspark.
Det er lattervekkende, men likevel uendelig sårbart.
Morten Lorentzen har skrevet stykket om førstereisgutten Martin.
I likhet med mange andre unggutter i 1950-åra dro han tidlig til sjøs.
For Martins vedkommende handlet det om å stikke av fra en ufyselig gutteskole, en mor som ga blaffen og en stigmatiserende bakgrunn som tyskerunge.
Stykket forteller med friskt språk og poetiske vendinger om en førstereis' møte med sjømannslivet, om samhold, buler i fremmede land, om den fantastiske stjernehimmelen over Suezkanalen, om møte med kvinnen i Rio, om hvordan ting kan gå fryktelig galt og hvordan livet kan snirkle seg inn på rett kjøl igjen.
Alt dette serveres gjennom Jordals evne til å puste liv i fortellingen.
Han er som en eventyrforteller fra svunnen tid.
Riktignok har han hjelp av effektive lydkulisser og noen smektende sambatakter, men det er han som drar oss inn i en fascinerende beretning som visualiseres høyst levende i vår egen fantasi.
Helge Jordals seilas som førstereis er tvers igjennom følsom og folkelig.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101256
|
TV-anmeldelse:«The Walking Dead»
Når zombieserien snubler inn i sin femte sesong, er det først og fremst menneskene man skal frykte.
Og dem bør du være livredd for.
«The Walking Dead», sesong 5 Amerikansk horror/dramaserie Sendes på Fox mandager kl. 21.55 og tilgjengelig på amerikansk AppleTV
Advarsel:
Inneholder avsløringer om tidligere sesonger.
Når vi igjen møter Rick og hans brokne bande overlevende, er de innesperret i en containervogn og venter på den sikre død.
Etter å ha funnet et midlertidig fristed i et fengsel i sesong fire, ble gruppen brutalt splittet opp og drevet på flukt da en tungt væpnet Governor, som Rick og hans gruppe kom i blodig konflikt med i sesong tre, angrep med sine nye disipler.
På slutten av forrige sesong fulgte vi de overlevende på vei mot Terminus, en tidligere togstasjon det var skiltet til og merket som et trygt tilfluktssted.
Men som viste seg å være langt fra det.
Når sesong fem tar opp tråden venter den fangede «familien» rundt Rick på å bli slaktet.
Av gruppen mennesker som lokket dem til togstasjonen.
Men er det én ting vi har lært gjennom fire sesonger på vandring blant de levende døde, er det at den tilsynelatende sikre død ofte er usikker.
Rick og de nye tilskuddene i gruppen er i gang med å lage våpen av det de kan finne:
Beltespenner og deler av en bjelke.
Blant tilskuddene sist sesong er vitenskapsmannen Eugene som sier han har nøkkelen til en kur.
Og i første episode får vi også en slags forklaring på hva som startet zombieepidemien.
Men de største spørsmålene i denne sesongen, om vi skal dømme etter åpningen, er hva som får mennesker til å bli monstre, og hvordan en forholder seg til andre mennesker når samfunnet har brutt sammen.
Replikker som «Vi forsøkte å være mennesker.
Hva er vi nå?» og «Du er enten slakteren eller kjøttfeet», får oss til å stille spørsmål ved menneskets natur.
Men samtidig som «The Walking Dead» ser ut til å ha nådd sitt eksistensielle klimaks, kjøres det også på med action i sesongåpningen.
Vi hopper frem og tilbake i tid for å fortelle Terminus' historie parallelt med at vi følger hendelsene i nåtid, noe som både høyner spenningen og tilfører dybde.
Et par av de innledende scenene oppleves som de mest brutale i den jevnt over bloddryppende serien, som når vi ser mennesker slakte andre mennesker i kaldt blod.
Ikke bare er menneskene ondere enn noensinne, nå stilles det også kraftig spørsmålstegn ved hva Rick og hans hittefamilie vil være i stand til - og hva de må være i stand til - for å overleve.
Pulsen er definitivt tilbake.
Og kan bryte ut i blodsprut når som helst.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
101257
|
Bokanmeldelse:Jaume Cabré:
«Jeg bekjenner»
Det er ambisiøst tenkt, på grensen til pompøst, men litterært er dessverre ikke Jaume Cabrés «Jeg bekjenner» det mesterverket enkelte har antydet.
Jeg hadde store forventninger til den katalanske forfatteren Jaume Cabrés andre roman på norsk.
«Jeg bekjenner» hylles som en av de beste bøkene fra Spania i nyere tid.
Romanen er gedigen og rommer et helt menneskeliv og deler av europeisk historie, fra middelalderen til annen verdenskrig.
Det er ambisiøst tenkt, på grensen til pompøst, men litterært dessverre ikke det mesterverket enkelte har antydet.
Adrià Ardevol vokser opp i et rikt hjem i Barcelona med en streng far som samler på antikviteter og en fraværende, kald mor.
Adrià er en smart, veslevoksen gutt som oppdras til å bli en lærd mann.
Han er språkbegavet og tvinges til å spille fiolin.
En av farens mest skattede eiendeler er nemlig en myteomspunnet Storioni-fiolin, og fiolinens historie går som en rød tråd gjennom fortellingen.
Vi har å gjøre med en fortellermessig innfløkt tekst, med flere fortellerstemmer, elegante perspektivskift og et stort persongalleri.
Det er til tider krevende å holde styr på de mange trådene som skal nøstes opp, for dette er både en oppvekstroman, et familiedrama og et dusin historiske thrillere samlet i én roman.
Problemet er at det er for mye av alt.
Karakterene, og da særlig de kvinnelige, forblir livløse skall uten troverdighet.
Det er fristende å sitere Adriàs egen nådeløse kritikk av bestevennen Bernats skriveforsøk:
«Alle snakker likedan, alle er like lite innstilt på å fange min interesse.
Ingen av disse personene er nødvendige.»
Det er sjelden en roman tåler å være nærmere åtte hundre sider lang, og heller ikke denne gang lykkes det.
Som leser sitter jeg igjen med følelsen av å ha kastet bort mye tid på mange ord.
Det er synd, for det finnes flere gode ansatser i denne kjemperomanen.
| 0
|
101258
|
Bokanmeldelse:Sten Inge Jørgensen:
«Tyskland stiger frem»
Denne boken hører med i alle norske Tyskland-reisendes bagasje.
«Tyskland stiger frem» er en velinformert og velskrevet politisk-kulturell reiseskildring fra vår nabo over Nordsjøen.
«Å være god tysker vil si å avtyske seg», skrev filosofen Friedrich Nietzsche.
Men det var lenge siden.
Ingen vil i dag si at å kaste av seg det tyske er en forutsetning for å bli sivilisert.
Det enestående er skjedd at vi i dag kan si tvert om.
Og her ligger kjernen i Sten Inge Jørgensens bok.
Den handler om et land som har tilføyd verden så mye lidelse at det å være tysker ofte har vært en tung bør.
Noen land har for mye historie.
Siden annen verdenskrig har landet hatt et identitetsproblem.
Det er her «Tyskland stiger frem» blir noe så sjeldent som en kjærlighetserklæring.
Til et land som paradoksalt nok står oss nær økonomisk og politisk, men som kulturelt er kommet på avstand.
Bortfallet av tysk språk i skolen har bidratt til å gjøre Norge mer kulturelt autistisk – en ren skandale etter mitt skjønn.
Kanskje kan denne viktige boken få flere til å få opp øynene for de sterke bånd mellom våre to land – til vår berikelse.
Jørgensens bok blir her en viktig påminner om «det tyske geni»:
Om hva landet har gitt verden av medisinske, naturvitenskapelige og kulturelle bidrag, fra Goethe og Kant til Gauss, Röntgen og Koch.
At en av de fremste nålevende tenkerne om demokratiet er Jürgen Habermas, er dypt symptomatisk.
Et land som er velorganisert inntil det tennerskjærende, men som likevel har en enestående evne til reform (innlemmingen av DDR, energiomskiftet, økopolitikk).
Jørgensen kommer med en rekke opplysninger om Tyskland som er nokså ukjente: at landet var uhyre viktig i få dannet Den internasjonale straffedomstol (ICC), våre dagers Nürnbergdomstol, og at tyske diplomater har gjort en enorm innsats for å få etablert strenge klimamål.
Han kunne vært heftigere i å minne oss om at landet måtte dras inn i en erkjennelse av nazismens forbrytelser, men påpeker at Tyskland i dag er nokså fri for det høyreekstremistiske slagg som vansirer andre europeiske land.
Nå er den siste runde startet for å få dømt vakter fra Auschwitz (den eldste over 100 år).
Det er kanskje karakteristisk for landets rolle som et sivilisert forankringspunkt i Europa at Jørgensen ikke nevner dette.
Nazismen er virkelig historie nå.
Jeg har sjelden lest en mer heldekkende og nyansert innføring i et lands politikk, økonomi og kultur.
«Tyskland stiger frem» hører med i alle norske Tyskland-reisendes bagasje.
Legg den oppå nattskjorten!
NB!
Bernt Hagtvet er professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo og er hentet inn til å anmelde Sten Inge Jørgensen som selv er bokanmelder i VG.
| 1
|
101259
|
Bokanmeldelse:Lars Ove Seljestad:
«Kjære bror»
Lars Ove Seljestad er en forfatter som kan skrive virkelig gode romaner.
Men denne gangen lykkes han ikke helt.
Tidligere i år satte mediene fokus på selvmord blant unge menn.
Lars Ove Seljestad skriver seg inn i dette temaet med «Kjære bror».
Prosjektet er godt uttenkt:
Hva var det som fikk det hele til å bikke over?
Svein skriver et desperat brev til sin avdøde storebror Arne.
På sin 20-årsdag gikk Arne på jobb på smelteverket i Odda.
Han kom aldri tilbake.
Lenge trodde
Svein at dødsfallet var en ulykke, men nå, etter mange år, er konklusjonen en annen.
Arne tok sitt eget liv.
Men hvorfor?
Sveins brev til Arne skal forsøke å gi et svar på dette.
Opp gjennom hele barne- og ungdomstiden var Arne en ener, han ble omtalt som «Suverenen».
Men likevel skjer det en rekke små og store hendelser som kan være med på å avgjøre skjebnen hans:
Bestefarens plutselige dødsfall, innkallelsen fra militæret som aldri kommer, følelsen av å være fanget i Odda mens kameratene reiser videre.
Og hva var det faren sa til Arne den skjebnesvangre kvelden, rett før han gikk på jobb?
I Seljestads roman «Fjorden» fra 2011 skriver han om en sønns samtale med sin avdøde far.
Også i sin forrige roman skriver Seljestad godt om hvordan en ung gutt mister familien i et isras – og hvordan nærsamfunnet svikter når de skal følge ham opp.
Tap er et gjennomgangstema i forfatterskapet.
Dessverre lykkes ikke Seljestad like bra nå.
Seljestad borer og borer seg nærmere svaret, men setningene blir til tider for repeterende.
Jeg savner også flere episoder fra de to brødrenes oppvekst.
Forholdet mellom dem virker så enkelt og greit.
Var det virkelig det?
Bestefaren spesialbehandler Arne uten at lillebroren Svein opplever en snev av sjalusi.
Store deler av oppveksten til de to guttene blir overfladisk oppsummert.
En annen innvending er at jeg ikke får vite noe særlig om lillebrorens liv etter at Arne dør.
Mot slutten skriver Svein i brevet til broren at «eg reiste, blei borte, gjekk vegar som likna meir på dei du hadde sett deg ut, utan at eg på noko vis vil gå i detaljar om kva eg har brukt livet mitt på».
Hvorfor ikke?
Mer av Sveins historie ville gitt denne romanen en nødvendig tyngde – nå virker den litt for lett.
Leseren kommer aldri helt inn på hverken Svein eller Arne og får derfor ikke den store medfølelsen med noen av dem.
| 0
|
101262
|
Stakkato
Mohammed «Mo» Abdi Farah var nestemann ut.
Han fremførtes «U can't touch this» av MC Hammer.
Fra scenen viste
Mo frekke dansemoves til begeistring fra dommerne.
- Denne låten har blitt sett på som døll lenge, men nå er det hammertime, sa Mona B. Riise.
Hun fikk støtte fra Wiik Larsen.
Stein Østbøs dom:
Nok et tempoforsøk som hører hjemme på sikret område.
Ordene er så mange og kjappe at de faktisk ødelegger Mos evne til å synge – han blir stakkato og andpusten og må altfor ofte avslutte et ord som en begynnelse på det neste.
Dansingen er det imidlertid ingen som kan ta fra han, ingen av de andre er i nærheten av Mos evner på dette området.
| 0
|
101263
|
Starten var best
Jørn Hoel sang «Golddigger» av Kanye West og Jamie Foxx.
Hoel sparte ikke på kruttet under opptredenen, noe som var til stor glede for dommerne og programleder Kåre Magnus Bergh.
- Dette var dritgøy, sa William Wiik Larsen.
Det er vel ingen overdrivelse å si at starten var best; Jamie Foxx’ Ray Charles-imitasjon («I Got A Woman») er tross alt noe som ligger både stemme og stil nær for Jørn.
Men bluesen forsvant fort og smertefullt da rappingen startet.
Og for å vise Jørn Hoel litt respekt, avsluttes vurderingen her.
| 0
|
101265
|
Mister grepet
En av forhåndsfavorittene, Reidun Sæther, sang «Get Ur Freak On» av Missy Elliot.
Hun sa at målet var å slå seg helt løs.
- Helt klart kveldens kuleste låtvalg.
Du er kanskje litt på tuppa av og til, men det er helt fantastisk sa dommer Thomas Felskog.
Den foreløpige “Stjernekamp-dronninga” valgte seg hiphop-dronninga Missy Elliot, men i motsetning til Anita – som burde bli «featuring artist» på neste Karpe Diem-skive - mister vi dessverre totalt grepet på Reiduns stemmeprakt denne gangen.
Hun imponerer faktisk i attitude – hun har åpenbart studert de vanligste hiphop-klisjeene – men energi berger ikke alltid et nummer når man er på såpass ville veier som Reidun her.
| 0
|
101266
|
Troverdig
Paul Hansen synger «Cleaning Out My Closet» av Eminem.
Han sa i programmet at låten gikk ut til de som behandler folk dårlig.
- Du gjorde det så inderlig, sa Mona B. Riise som felte en tåre under sendingen.
Så havnet altså Eminems kanskje mest rystende tekst mellom tennene på soveromsstemmen fra Haugesund…
I den byen er det neppe en 8 Miles Road, men Pauls innlevelse er det ingenting å si på.
Fortvilelsen fra originalen mangler kanskje til fordel for innstudert spytting, men dette er noe av det beste Paul har gjort hittil i konkurransen.
Han fremstår ikke som noen hiphop-konge, men han er troverdig.
| 1
|
101267
|
I sitt rette element
Charlotte «Raylee» Kristiansen sang «Run The World (Girls)» av Beyoncé.
Hun sa hun valgte låten for å vise girlpower.
- Man blir litt målløs, sa Thomas Felskog.
Stein Østbøs dom:
Hvem ellers skulle du plukke låt fra, Raylee – du er jo (og ser ut som) en mini-Beyoncé!
Hun mangler gode doser av Beyoncés autoritet i både stemme og markerte dansesteg (hvem mangler ikke det?), men helheten mellom dans, performance og vokalinnsats er det knapt noen andre som har kommet opp med i kveld.
Raylee i sitt rette element, helt klart!
| 1
|
101269
|
Bokanmeldelse:Tomas Espedal «Mitt privatliv»
I «Mitt privatliv» dokumenterer Tomas Espedal sitt liv og sine omgivelser de siste femten årene:
Noe av stoffet er utrolig sterkt, mener VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn.
Espedal kombinerer tekst og foto, noe som krever stor følsomhet.
Hvor mye skal han la fotografiene sine tale?
Hvor mye skal han skrive?
Espedal mestrer denne balansegangen godt.
«Mitt privatliv» er en selvutleverende fotobok og roman.
Innholdet er ærlig, usminket og fullt av lengsler.
Det er også en modig utgivelse:
Det er lett å bli kritisert med én gang man leker med et annet kunstutrykk.
Jeg mener at denne boken gir en ekstra dimensjon til Espedals forfatterskap.
Flere av fotografiene går i dialog med eller kan relateres til scener fra tidligere bøker, spesielt de to siste:
«Imot naturen» og «Bergeners».
Det er også en kvalitet at Espedal tør å utfordre seg selv og sine lesere.
Espedal innleder med en vakker prosatekst om sin mor, syersken med en helt spesiell metode i sin håndtering av familiealbumene: hun klippet til bildene, slik hun ønsket at de skulle være.
«(…) det jeg har lært om skriving og fotografering, det har jeg lært av min mor», skriver Espedal.
Deretter følger en rekke fotografier, av ulik kvalitet, som forteller om et rastløst liv i stadig bevegelse fra bosted til bosted: bilder av arbeidsbord, gardiner, hotellrom, blomster og lamper.
Og så bang, fra side 23 til 25 kommer det en utrolig sterk historie: datteren Harriet på vei hjem fra barnehage rett etter at moren hennes har dødd i huset.
Dette er ett av to hovedtap i denne boken.
Det andre er tapet av kjæresten Silje.
Espedal skriver at han savner «de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten».
Tap av mennesker er hardere å bære enn tap av eiendeler.
Espedal er ikke opptatt av å eie.
Det han eier, er ordene, et Konica-apparat og det han kan bære med seg på tur.
Hvis man tenker at det private ligger innenfor husets fire vegger, er ikke Espedal som forfatter privat, men en forfatter som reiser og arbeider i det offentlige, fra hotellrom til hotellrom, fra lånt leilighet til en annen.
«Jeg har ikke noe privatliv.
Bøkene mine er brev», skriver Espedal mens han er på farten, og slik fungerer bøkene hans som reisebrev, fra forfatter til leser.
Skriving og fotografering henger tett sammen for Espedal:
«Når jeg fotograferer, leter jeg alltid etter en stillhet og ensomhet som jeg siden oversetter i ord».
Denne stillheten og ensomheten preger stemningen i bildene.
Øyeblikkene som er fotografert virker uten tid.
Dette er nydelig ivaretatt av bokens utforming.
Papiret er glatt og tykt, av nesten fotopapirkvalitet.
Espedal ble ikke en fotograf, men en forfatter som fotograferer.
Han refererer til Marcel Proust:
«Vi fotograferer for å glemme det vi ser».
Heldigvis har Espedal fotografert for å åpne opp sin verden enda mer.
| 1
|
101270
|
Setter ikke fyr på sangen
Under kveldens «her er jeg»-tema fikk deltakerne anledning til vise hvem de er.
Første finalist ut i ilden var Thomas Sarpebakken Pettersen.
Han fremførte låten «Superstition» av Stevie Wonder til blandete reaksjoner fra dommerne.
- Jeg er ikke mettet av stemmen din, sa Tone Damli og mente det var en god start.
- Jeg skulle gjerne ha sett deg gi bånn gass, sa Espen «Dansken» Selvig.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Pettersens småru vokal må sloss med det sprutende blåserarrangementet i Stevie Wonders funky klassiker.
Han har en sjarmerende nonchalant scenefremtoning – han er rolig, morer seg.
Men han setter ikke fyr på sangen, trass i noen soulende «baabaay»-ad lib-er, og er i overkant avslappet fremføringen gjennom.
| 0
|
101272
|
Heseblesende
Tara Lill Flåten Nicolaisen med «It’s Oh So Quiet» av Björk.
- Du er den litt småcrazy.
Du gjør det bra, sa Kurt Nilsen.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Heseblesende.
Vel, den teatralske swinglåten til Björk-låten er heseblesende i utgangspunktet, og krever absolutt kontroll.
Den har ikke Tara – hun skal ikke bare synge, men også blåse og hysje og svinge seg opp og ned på skalaen.
Man blir litt stresset av å høre henne.
Men pluss for modig valg.
| 0
|
101273
|
Spak og usikker
Chinook Lamers med «Fucking Perfect» av Pink.
- Du er litt preget av situasjonen.
Jeg syns du skal være stolt, sa Tone Damli til en skuffet Lamers.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Chinook kommer med fiks ferdig popartistnavn.
Men som vokalist er hun foreløpig spak og usikker – den strake motsatsen til låtens opphavskvinne, Pink, som på ingen måte er redd for å ta i.
Hun virker forknytt og småredd.
Det er forståelig, og kan selvsagt gjøres noe med.
Men i kveld:
Puslete.
| 0
|
101274
|
Desperat preg
Jørn Trollebø Kvalheim fremførte «Brother» av Matt Corby.
Han valgte denne låten fordi den har fokus på formidling.
- Vel blåst, sa Esben Selvig.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Årets country/folk-alibi.
Kvalheims vokalkrumspring virker noe forserte.
Han er glad i å ta i – og kanskje blir det i meste laget.
Kastene mellom tynn falsett og brummende gutturale brøl får et desperat preg.
Det glir ikke av seg selv, man kan formelig lukte konsentrasjonen hans.
Men gutten kan synge.
| 0
|
101275
|
Imponerende
Lise Zosa fremførte «Mama Knows Best» av Jessie J.
- Oh my God, roper Tone Damli svært imponert, og legger til at hun blir blåst av banen.
- Dette var en maktdemonstrasjon, sa Gunnar Greve imponert.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Imponerende, både fra et sang- og «show»-perspektiv.
Det er nok en heseblesende, musikalaktig sang, men Lise Emilie har full kontroll på den – med unntak av den siste strofen i det første refrenget.
Hun utstråler både trygghet og hunger, og det føles trygt å se og høre henne.
Om hun ikke blir popstjerne, er hun definitivt noe for musikkteateret.
| 1
|
101276
|
Lidenskapsløst
Jesper Jenset fremførte «The Man Who Can’t Be Moved» av The Script.
Han har tidligere blitt omtalt som en ung Brad Pitt av Tone Damli.
- Det blir litt flatt, men du har alt som skal til for å nå langt i denne konkurransen, sa Gunnar Greve.
- Jeg har bestemt meg for å ikke si noe om utseendet ditt, sa Tone Damli og la til at hun savnet litt energi fra scenen.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Jesper har popstjerneutstråling, og har ingen store problemer med denne.
Men blir det mer smil enn sang?
Ja.
Han kommer seg fint gjennom, men gir ikke noe til sangen.
Det blir glatt.
Ikke dårlig, men for lett og lidenskapsløst.
| 0
|
101277
|
Fin tone i stemmen
Natnael «Natti» Asgedom kom inn i finalen som sistemann.
Han fremførte «Is This Love» av Bob Marley.
- Det er ingen andre som koser seg så mye som deg, sa Kurt Nilsen og la til at han håper å se Natnael vidre.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Natti setter selv fingeren på problemet:
Dette er en så velkjent sang at det er vanskelig å sette et nytt preg på den.
Men han prøver, og kommer nærmest i det andre verset.
Det første blir forsiktig amatøraften, komplett med ubekveme «moves».
Men han har en fin tone i stemmen, og potensial til å bli varmere i trøya.
| 0
|
101278
|
For spinkel
Tilla Gaasø fremførte «September» av Earth, Wind & Fire.
- Jeg syns ikke du traff helt i dag, sa Gunnar Greve.
Han fikk også støtte fra Tone Damli og Esben Selvig.
- Enkelt og greit så er det feil låt, sa Kurt Nilsen.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Gaasø har en kul utstråling, men fremføring hennes av Earth, Wind & Fires dansegulvslager er enten litt nervøs eller noe affisert eller begge deler.
Vokalen blir alt for spinkel i refrengene, og sprangene mellom dette tynne og de bluesete «brølene» blir kunstige.
| 0
|
101279
|
Smørsanger-stjerne
Ingvar Olsen sang «Can’t Help Falling in Love» av Elvis Presley til stående applaus fra hele salen.
- Hadde jeg hatt på en BH, hadde jeg kastet den, sa Esben Selvig.
VG anmelder Morten Ståle Nilsens dom:
Jøss.
Ingvar tar en Elvis, og våger endog å frasere den ett hundre prosent egenrådig.
Det er like dristig som klokt, når man går i sangkjempes fotefar.
Olsens utgave er nesten like øm som originalen – om enn nærmere Jim Reeves og Bjøro Håland enn Presley.
Med betagende «knekk» akkurat der de skal være.
En smørsangerstjerne er født.
| 1
|
101280
|
Låtanmeldelse:Pink Floyd - «Louder than Words»
Man trenger ikke være ekstrem-purist for å ignorere det meste som Pink Floyd har gjort uten Roger Waters.
Det er heller å sprenge vidåpne dører.
Pink Floyd «Louder than Words» (Parlophone/Warner) Rock
Under David Gilmours ledelse har britene perfeksjonert å produsere den musikalske ekvivalenten til dyr skinnsalong.
Det er ikke nødvendigvis ubehagelig, det er enkelt å vaske bort flekker, og man trenger ganske stor plass for å ha glede av det.
Dessuten kan ingen være uenige at det er ganske praktisk og passer til det meste.
Og så skal vi ikke glemme at David Gilmour i sin tid oppdaget Kate Bush.
Denne singelen, tatt fra det kommende og vokalfrie dobbeltalbumet «The Endless River», som bygger på rester fra innspillingen av «The Division Bell» (1994) er en komprimert versjon av alt Gilmour har gjort, både med Pink Floyd og på egen hånd.
En slags ekstremkortversjon av «Comfortably Numb».
Men uten å være i nærheten av angsten, mørket og de voldsomme dimensjonene.
Selv om dynamikken i parforhold og generelle mellommenneskelige hverdagsnyanser, som er det teksten handler om, er vel så skummelt som eksistensiell samfunnsangst og sosiale psykoser.
Den har alle de musikalske vannmerkene fra Floyd på sitt voldsomste:
En passe filosofisk tittel, innlagte kirkeklokker fra «The Division Bell», Richard Wrights (fred over hans minne) orgelskruing, Gilmours monotone nesten-synging, kordamer som løfter det som skal være et refreng, trygge trommer og en mørkeblå gitarsolo som svever over og faser ut alt sammen.
At albumcoveret mest minner om introen til barne-TV-serien «Drømmehagen» får vi heller komme tilbake til.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
101283
|
Filmanmeldelse:En glimrende sorgens thriller
Det ligger sorg over denne filmen.
Både i tema og - nå i ettertid - det tragiske faktum at det ble giganten Philip Seymour Hoffmans siste hovedrolle.
Det er vanskelig å skille ut Hoffmans bortgang fra filmen.
Men det må man jo så langt det går.
Og da er det en glede å kunne konstatere at han helt til det siste holdt stilen og sitt usedvanlig høye nivå, denne gang som «gammeldags» tysk spionjeger:
Passe rufsete, passe kynisk, passe skadet, en mann med moral i en umoralsk verden, og med en suveren beherskelse i en John Le Carré-filmatisering (boka kom i 2008) på linje med det aller i en helt særegen tradisjon, som hadde sin glanstid i Den kalde krigens dager.
Det kan på ingen måte kalles heidundrende action.
Snarere nærmer det seg kunstfilmens mer underforståtte kvaliteter:
Høy spenning uten vold, sterk vekt på det psykologiske spillet, tålmodighetens prøve, et særdeles teknisk gjennomarbeidet stykke helthetlig film, der ikke minst foto (regissør Corbijn er opprinnelig fotograf, kanskje den fremste billedlegger og videodesigner av rockehistorien fra slutten av 70-årene) spiller hundre prosent på lag med historien.
Åstedet er Hamburg, fryktens uhellige by etter 9/11, som stedet der terroristene som fløy inn i World Trade Centre handlet ut fra.
En ung, tsjetsjensk flyktning sniker seg inn.
For å gjøre hva?
Dét er det store spørsmålet.
Seymour Hoffmans spiongruppe tar kontrollen - og søker de virkelige og bakenforliggende årsakene.
Men rundt ham finnes et langt mer utålmodig antiterrorapparat, mye mer oppsatt på oppsiktsvekkende og PR-skapende aksjoner enn virkelig å ta ondet ved roten.
Dette er filmens tematiske sorg:
Nye tider skaper nye rammer også for spionene, slett ikke til det «gode».
Det blir en fascinerende, sammensatt, behersket og imponerende film ut av det - med Philip Seymour Hoffman som det suverene midtpunkt.
| 1
|
101284
|
Filmanmeldelse:En tulledukke
Den kjekke legestudenten John (Horton) og den høygravide blonde California-drømmen Mia (Wallis) er det perfekte unge ektepar, inntil han en dag bringer hjem en dukke som skal komplettere Mias samling av slike.
Under den første natten med dukken i hus, blir naboene drept, tilsynelatende av noen
psykotiske kultmedlemmer («Annabelle» er full av referanser til Charles Manson og et av ofrene hans, skuespilleren Sharon Tate).
Og det fortsetter.
Dører begynner plutselig å lukke av seg selv.
Gyngestoler å gynge.
John og Mia mistenker at dukken kan ha noe med uhumskhetene å gjøre, kaster den og flytter til en leiegård i Pasadena.
Men slutter det da?
Pah!
«Annabelle» er noe mer edelt enn en vanlig skrekkfilm.
Det er en spøkelsesfilm.
Den er dessuten visuelt pen – perfekt dandert for retrohungrige «Mad Men»-fans (den utspiller seg i 1969).
Den er visstnok en «prequel» til fjorårets «The Conjuring», men fungerer i praksis som en «hommage» til «Rosemary’s Baby» (1968).
(Ekteparet heter John og Mia, garantert etter den klassikerens hovedrolleinnehavere John Cassavetes og Mia Farrow.
Og hvem regisserte «Rosemary’s Baby», om ikke Sharon Tates kjæreste Roman Polanski?
Slik kunne vi fortsette).
Filmen får en del ut av den hjemmeværende husmorens «hysteri».
Wallis spiller mer eller mindre January Jones som spiller Betty Draper i «Mad Men».
Den får mindre ut av de horrorfilmklisjeene.
Selve «mysteriet» som ligger til grunn for skumlingen forbli merkelig underbelyst, som om regissøren er mer opptatt av estetikk enn mystikk.
Oppklaringen blir langtekkelig, og klimakset antiklimaktisk.
Men tatt for det den er – en grøsser designet for den kommende Halloween-«feiringen» – skal det sies at denne er laget med mer flid og en større sans for stil enn de fleste i sin sjanger.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101285
|
Filmanmeldelse:Tåkeheimen
Velvillig innstilt som man er til dumdristig store løft utenfor den «etablerte» bransjen, kan man innledningsvis si følgende om verket som skal sette Sokndal på filmkartet:
«Skumringslandet» lykkes fint i å skape en black metal-vennlig atmosfære.
Middelalderbyen som er bygget i Blåfjell ser absolutt troverdig ut, og fotoarbeidet er ofte stemningsfullt – ikke minst de mange bildene av folk som bærer fakler i gruvene.
Dernest skylder man å anføre at repet som brukes i de samme gruvene, helt åpenbart er kjøpt på Jernia, og at «Skumringslandet» – ingen fryktelig film, men ikke en vellykket én heller – har mange problemer.
Kort handlingsreferat.
Vi er i «skyggen av den store pesten» i Rogaland på midten av 1300-tallet.
Vilhelm og Ansgar er brødre.
Noe skjer mellom dem, og Vilhelm utvandrer til Paris.
Mens han er borte, blir Ansgar erklært fredløs – anklaget for «djevelsk omgang og trolldomsvirke».
En serie lik av typen «ille tilredte» dukker opp i skogen, og mistankene rettes mot storebror og odelsgutt Ansgar.
Grunnlaget for siktelsen er ullent og syltynt, det må sies.
Men hei, dette er tross alt middelalderen.
Da Vilhelm returnerer til gamlelandet, vil han selvsagt gjerne oppklare den overtroiske misforståelsen.
Å se «Skumringslandet» føles utrygt.
Man blir sittende å engste seg over hvordan i all verden regissøren skal dra filmen i land, og grunne over spørsmål som blir hengende i luften for ofte og for lenge.
Et av filmmediets fortrinn, er at det kan vise oss hva som skjer.
Dette virker det ikke som om skaperne av «Skumringslandet» har fått med seg.
Denne filmen viser oss gang på gang ting vi ikke har forutsetning for å kunne forstå, for så å forklare oss hva som er skjedd i etterkant, i form av inn-med-teskje eksposisjon.
Dette er et dramaturgisk knep som ofte benyttes helt i begynnelsen av krimdramaer laget for TV, for eksempel.
Her blir det brukt hver eneste gang det skjer noe tilnærmet dramatisk.
Filmen får et unaturlig preg og et urytmisk tempo.
Den terger sitt publikum ved å få oss til å føle oss som store spørsmålstegn:
Hvorfor skjer det som skjer?
Fortellingen blir forvirrende, trass i at den er simpel som et barnetimeeventyr.
Det kan virke som om Lundø har tenkt at han jo kjenner manus som sin egen bukselomme.
Så da må vel publikum gjøre det også?
Andre ting:
«Skumringslandet» vil ha oss til å tro at den mest effektive måten å lete etter den forsvunne Ansgar på, er å gå rundt i skogen med en fakkel i hånden og rope etter ham.
Helt hvorfor Ansgar jages, kommer klart frem først halvveis i filmen.
Hvorfor det skar seg mellom Ansgar og Vilhelm, blir også det forklart.
Men så sent at det føles rimelig å anta at regissøren ville komme til å glemme det.
Filmens «comic relief», skotten Dunbar (Ewen Bremner), har liten funksjon i filmen utover å ytre stygge ord og ellers gå Groundskeeper Willie en høy gang.
«Tunge» skuespillere som Ousdal og Jørgen Langhelle tar profesjonelt nok filmen på det største alvor, dessverre med mildt komiske resultater.
(Det går bedre med Bodnia, som er en jovial danske).
Skuespillerne ellers er i overveiende grad amatører.
Det merkes.
Helten Vilhelm gestaltes av Leif Nygaard, som vandrer gjennom filmen med vilt oppsperrede øyne, som i permanent sjokktilstand.
Flere ting:
Nå er ikke undertegnede noen ekspert på arkaiske målformer.
Ei heller en som mener at det er nødvendig å holde seg til disse i «historiske» dramaer.
Men å bli bedt om å leve med at ord som «oppegående» og «okay» ble brukt på Vestlandet i middelalderen, er i overkant kravstort.
Å hele tiden sitte og lure på hvor i fortellingen man er, tar på.
Nok til at man ikke har overskudd til å oppleve eventuell spenning, eller at noe står på spill.
Filmens versjon av «spenning» er da også ganske begrenset:
Skumle lyder i skogen (lyddesignen er god), av og til brutt opp av bilder av maltrakterte lik.
«Skumringslandet» er ikke en kalkun på linje med «Dis» (1995), «Svik» (2009) eller «Sebastians verden» (2010).
Til det er den for visuelt vellykket.
Det er dessuten noe veldig formildende ved regissørens åpenbart intense ønske om å lage en film.
Han har bare ikke klart det.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101289
|
Bokanmeldelse:Ida Løkås:
«Pappa er et postkort»
Da Una fylte 16 år, kom ikke det årlige postkortet fra den ukjente pappaen.
I stedet drikker hun seg full og møter en kjekk filmskaper-student.
Som i så mange bøker for barn og ungdom starter jakten på opphavet, og underveis finner hovedpersonen mange andre og kanskje viktigere innsikter om vennskap, familiebånd og livsvalg.
Det skal mye til å skrive frem friskhet og overraskelser i en slik grunnidé, særlig når den også kombineres med noe så forutsigelig som en ulykkelig forelskelse.
At Una veksler brått mellom optimisme og fremtidsfrykt, voksentanker og barnslighet, er ikke en svakhet.
Tvert imot finnes romanens kanskje fineste kvaliteter i de innadvendte tilbakeblikkene Una byr på.
Løkås sløser litt med transportetapper, samtidig som spenningen i hovedgåten utløses altfor tidlig i fortellingen.
Det blir derfor lett å miste interessen for Una, og dette blir en lettglemt halvlest bok.
Men da går man glipp av noen fine skildringer mot slutten av verket, der også språket livner til og smaker av de friske vendingene fra debutboken fra 2012, «Det fine som flyter forbi».
| 0
|
101291
|
Bokanmeldelse:Jørgen Gunnerud:
«Sju dager i september»
Jørgen Gunnerud forlater krimsjangeren med et brak:
I sin nye roman forteller han et stykke viktig krigshistorie av høy litterær kvalitet.
Jørgen Gunnerud er en kresen stilist og utsøkt forteller.
Det vet alle som har lest hans rekke av kriminalromaner, som i likhet med årets roman for det meste har hatt handlingen lagt til Finnmark.
Med «Sju dager i september» forlater han krimsjangeren, men uten at det på noen måte går på bekostning av spenning og intensitet.
Vi skal altså til vår nordligste landsdel, året er 1942, måneden er september og tre ulike handlingstråder skal bindes sammen på dramatisk vis.
Den ene vi følger, er den unge Oslo-studenten Kristian Kolseth, som i lang tid har befunnet seg på feltarbeid i Finnmark for å dokumentere samenes unike byggekunst.
Ikke uventet vekker både ærendet og tegningene hans dyp mistenksomhet hos okkupasjonsmakten.
Den andre hovedpersonen er fiskeren og småbrukeren Gustav Henriksen.
Han er veteran fra Narvik-bataljonen, han bærer på en tung bør av aggressivitet og revansjelyst og han har evnen til å skape problemer både for seg selv og andre.
Den tredje handlingstråden følger en tysk flybesetning som reiser til Banak for å delta i bombingen av de alliertes konvoifart.
Jørgen Gunnerud veksler uanstrengt mellom de tre handlingsforløpene, og viser hele veien en enestående evne til å skape stemning og troverdighet.
Særlig i sine skildringer av manuelt arbeid, enten om bord i det tyske bombeflyet, i fiskebåten eller på land.
Også replikkvekslingene er svært troverdige; det er som man kan høre det synge i de lokale dialektene når man leser Gunnerud.
Som om ikke det var nok, får han også med de interne spenningene blant okkuperte nordmenn, der klasseperspektivet hele tiden ligger under som en ekstra dimensjon.
Og han har selvsagt heller ikke i denne boken glemt det lokale urfolket, samene.
Selveste Store-Johan dukker opp mot slutten av boken, og gir takket være sin handlekraft et avgjørende bidrag til en slags lykkelig slutt på handlingen.
En avslutning som nesten nærmer seg det grotesk lattervekkende, uten at mer skal røpes her.
Men at Jørgen Gunnerud med denne boken her forteller et viktig stykke norsk krigshistorie av høy litterær kvalitet, det kan med fordel fortelles både klart og tydelig.
| 1
|
101292
|
Bokanmeldelse:Bjarte Breiteig:
«Mine fem år som far»
Urovekkende sterk fortelling om en manns vei mot å bli overgriper.
Han har alltid hatt en «buldring» i seg, noe mørkt og urovekkende som trenger seg frem fra hans dypeste avgrunner.
Men førtiåringen Martin Havn er ingen voldelig mann, han gråter lett, og hans passiv-aggressive væremåte tolkes av de fleste som snillhet.
Dermed er premissene for dette intense mannsportrettet lagt.
Da vi møter hovedpersonen spiser han middag med sine to små sønner, og politiet forstyrrer hans selverklærte idyll.
Ekskjærestens datter er utsatt for overgrep, og etter en kort periode av fortrengning begynner hovedpersonen sin indre forklaringsprosess.
Det er langt på vei en forsvarstale, men Bjarte Breiteig skreller av lag på lag, og avdekker en personlighet som skaper både gåsehud og empati.
For hovedpersonen mislykkes både som forfatter, venn og trofast kjæreste.
Han er ingen kjærlig sønn heller, men han setter alt inn på å være en uangripelig god far og bonusfar.
Hans svarte og lett gammelmodige verdensbilde er preget av pertentlighet og en selvforakt som porsjoneres ut som forakt mot alt og alle.
En ubehagelig evne til å se detaljer og fornemme nyanser gjør hovedpersonen blind for større sammenhenger, slike som andre tar for gitt.
Romanen er helstøpt, det særegne språket maner frem karakterer som både er høyst levende og skremmende alminnelige – særlig når leseren må myse gjennom hovedpersonens mentale briller.
Komposisjonen er intrikat uten å bli overlesset, og vitner om en stø og nennsom forfatterhånd.
Fortellingen provoserer, ikke minst når empatien for hovedpersonen utfordres ved hans politisk ukorrekte svar på det store spørsmålet:
Hva skader offeret mest – selve befølingen i halvsøvne, eller rettsprosessen som i ettertid skaper en skam, sementerer minner, og river opp hele barnets nærmeste krets?
| 1
|
101293
|
Teateranmeldelse:«Brørne Løvehjarte»
Faktene står i veien for følelsene hos Kavring og Jonatan.
Premiere:
«Brørne Løvehjarte»
Sted:
Det Norske Teatret
Med: Emil Johnsen, Oddgeir Thune, Unn Vibeke Hol, Heidi Gjermundsen Broch m.fl.
Dramatisert av Svein Sturla Hungnes
«Brødrene Løvehjerte» er en av Astrid Lindgrens mest hjerteskjærende historier, samtidig som den oppsiktsvekkende nok handler om døden.
På samme tid er den en temmelig skjematisk fremstilling av kampen mellom det gode og det onde, og Det Norske Teatrets oppsetning blir dessverre altfor ofte like skjematisk i sin tolkning av de nevnte hovedtemaene.
Samspillet mellom brødrene, den modige og altoppofrende Jonatan (Oddgeir Thune) og den mer naive og barnlige lillebroren Kavring (Emil Johnsen), halter nærmest fra første stund.
Følelsene mellom dem virker påtatt, replikkene som om de leses rett fra manus og vi får aldri et inntrykk av hvor sterkt bånd det egentlig er mellom dem.
Samspillet kommer seg etter hvert som historien rulles ut, men forløses ikke før i en aldeles nydelig sluttscene der Kavring frivillig hopper i døden med sin døende storebror.
Den scenen er magisk.
Men det er også den siste i hele stykket.
Samtidig er det først her det fokuseres på selve dødstemaet som er så sentralt i denne historien.
I den heseblesende starten får vi den nesten ikke med oss.
«Brørne Løvehjarte» holder heller ikke pusten lenge nok til at publikum kan dvele ved drømmesekvensene – fantasy-elementet – og overdriver samtidig de onde elementene til å bli i overkant dumme, plumpe og brølende.
Isolert sett er det morsomt, men i denne sammenhengen overskygger dessverre mye av den ufrivillige komikken det som stykket egentlig burde handle om.
Eller er komikken lagt inn for at også de minste skal få utbytte av forestillingen?
Er det da ingenting positivt?
Å jo da, men det foregår stort sett over og rundt hodene på skuespillerne.
Scenograf Even Børsum og lysdesigner Ola Bråten er de egentlige stjernene her med imponerende kreative løsninger på hvordan både hester, duer og drager kan gestaltes med enkle virkemidler.
«Brørne Løvehjarte» er en fryd for øyet, men enn så lenge kun en delvis stimulans av intellektet.
| 0
|
101295
|
Plateanmeldelse:Thom Yorke - «Tomorrow's Modern Boxes»
Karrierepausemusikk.
«Tomorrow's Modern Boxes»
I utgangspunktet burde Thom Yorkes andre soloalbum ha alle forutsetninger for å bli en melankolsk-mekanisk jublende affære.
Det er akkurat nok lenge siden forrige Radiohead-plate («The King Of Limbs», 2011) og han har utforsket interessante soniske forunderligheter i den pussige mobilappen sin.
Så, selv med fjorårets traurige Atoms For Peace-sidespor i mente:
Hvorfor føles briten, få dager fra 46, som gårsdagens modernitetskritikk?
Primært fordi albumet ikke bringer noe nytt.
Det er fylt av vakker angst og teknofobi, akkompagnert av snublede Aphex Twin-inspirerte beats.
Selvsagt.
Det skorter ikke på statiske pianoakkorder og dansebasser som går akkurat dypt nok.
Men følelsen av at dette er glemte B-sider fra en hvilken som helst Radiohead-innspilling de siste 14 årene, gitt ut i et anfall av kjedsomhet, er overhengende.
Helheten har ingen annen varig interesse ut over sin plutselige lansering og alternative distribusjonsform.
BESTE LÅT:
«The Mother Lode»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
101298
|
Plateanmeldelse:Torgeir Waldemar
- «Torgeir Waldemar»
Til å grine av.
Torgeir Waldemar (40) debuterer med musikk så smertefull at han kan mistenkes for å være en plaget mann.
Du vet antagelig ikke hvem han er.
Men om du har fulgt med på Atle Antonsen-serien «Dag», har du hørt stemmen hans flere ganger.
Den er mer klagende ensom enn Jason Molina, mer inderlig hjemsøkt enn Townes van Zandt (som han for øvrig covrer på vinylutgaven av platen) og så sørgende trist at til og med den mest gledesspredende facebookdelen av sjelen (den som liker kattunger og hjertesymboler) får vondt.
Låtene gis god tid og mer enn nok rom.
Den korteste, fire og et halv minutt lange «Burden», oppleves som en endeløs vandring i et lydmørke av angst og smerte.
Det er ikke fordi låten er tung eller treig, men fordi den legemliggjør og gjenskaper vekten låttittelen antyder.
Platen er full av slike.
Waldemar blir låtene sine.
Og samtidig noe helt eget.
Smerte og lengsel, formidlet så gjennomført at undertegnede knapt kan huske å ha hørt noe lignende fra en norsk artist - selv om stemmen og sjangerforståelsen kan minne om Tommy Tokyos siste album.
Men dét manglet slike grep.
Grep som at musikken gis plass til å la det drøye i nesten tre minutter med søkende gitar og pumpeorgel før Waldemar i det hele tatt begynner å synge på åpningslåten, nydelige «Across The River».
Ting som at dødsromantiseringen som gjennomsyrer tekstene ikke virker tilgjort, men ektefølt, sanndrømt og nesten alarmerende.
Som den plutselige opplevelsen av Neil Young på «Streets», der «Old Man»-inspirasjonen kan måles helt ned til klangen av bassgitaren.
Så kan man selvsagt henge seg opp i nettopp dette, at albumet heller er summen av inspirasjonskildene enn noe nytt, nytenkende og framoverlent.
Selv om det er helt riktig.
Men noen ganger er det godt å bare lene seg tilbake og grine.
BESTE LÅT:
«Streets»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101300
|
Plateanmeldelse:Erlend Øye - «Legao»
Slappfisk i sommersol.
Erlend Øye har laget album med det islandske reggaebandet Hjálmar.
Selvsagt har han det.
Den selverklærte «Whitest Boy Alive» klarer selvsagt å gjennomføre øvelsen uten å på noe tidspunkt bli mindre krittfarget:
Det ville vært galt å kalle «Legao» en reggaeplate, selv om atmosfæren er bedagelig, amfibisk karibisk.
Lyden er deilig luftig og ren.
Fremføringene føles trygge, tatt hånd om av ujålete eksperter.
Låtene bæres på vuggende trommespill og fine, klare gitarstrofer.
Øyes vokal er varm og harmonisk, som en mindre nevrotisk Paul Simon.
Tekstene holder seg for gode for det mest akutt kokette, og sparker endog opp en og annen gullklump («Lies Become Part Of Who You Are» er en fin tittel).
Ytterst behagelig, og komplett umulig å aktivt mislike.
Men det blir vel énsrettet, ja - spesielt med det første soloalbumet hans, «Unrest» (2003), i minne.
Så leviterende lettvektig at man av og til må minne seg selv på at det man lytter til, faktisk ER musikk.
BESTE LÅT:
«Fence Me In»
| 0
|
101301
|
Låtanmeldelse:Avicii - «The Days»
Robbie Williams trenger denne eventuelle hit'en så uendelig mye mer enn Avicii selv.
For tolv år siden signerte Robbie Williams – på høyden av sin karriere – en platekontrakt som verden inntil da ikke hadde sett maken til.
Etterpå har karrieren hans vært like innholdsrik og interessant som å stirre seg svimmel på et blankt ark.
At det var Tim Bergling – Avicii – som skulle komme ilende til med fargestifter til den falmede boyband-helten og velge Robbie til vokalsporet på sin nye single, overrasket mange av oss.
«The Days» er første forsmak på Aviciis album «Stories» som neppe kommer før neste år.
Den er innledningsvis befriende organisk, men underlig tam, om enn lettfattelig og direkte.
Robbie Williams selv er knapt gjenkjennelig – vokalen minner faktisk vel så mye om The Killers' Brandon Flowers, men sistnevnte har kun bidratt på tekstsiden her.
Utover i låten nikker vi derimot gjenkjennende til dette helt spesielle Avicii-filteret som svensken er i ferd med bre utover alt som finnes av dagens cutting edge-lydbilde innen popmusikken; et mykt EDM-teppe som i tilfellet med «The Days» søker innpass både på de hippeste klubbene og på kommersielle radiostasjoner.
Akkurat denne matchen var Aviciis største bragd i året som gikk, et år hvor han dominerte hitlistene slik knapt noen andre elektroniske artister har gjort før han.
Og det er ingen vits å vri altfor mye på suksessformelen; «The Days» ender også i denne lystig-tunge synth-festen som kjennetegnet «Wake Me Up».
Han kan sin house-historie og vet hvordan han skal bygge en låt opp til et klimaks, den mannen.
Samtidig er «The Days» en klar pekepinn på det han selv har uttalt, at «Stories» blir en mer vokal- og låtpreget plate.
Andre gjestevokalister teller blant andre Chris Martin fra Coldplay, Billie Joe Armstrong fra Green Day og Jon Bon Jovi.
Når jeg kobler denne kunnskapen med hvordan Robbie Williams lyder gjennom Avicii-filteret her, er jeg sannelig ikke sikker på om jeg gleder eller gruer meg til resten av platen.
| 0
|
101302
|
Teateranmeldelse:«Litt av et par!»
Det er simpelthen glitrende, avansert og meget morsom verbalkunst de to herrene Nils Vogt og Sven Nordin nå skal turnévelsigne landet med gjennom mørke høstkvelder.
«Litt av et par!» heter stykket, signert den vitale og tungt prisbelønte amerikaneren Neil Simon – her i en behendig og hundre prosent dynamisk norsk tilretteleggelse ved Nils Vogt.
Det handler om rotekoppen Oscar (Nordin) og petimeteret Felix (Vogt) som blir samboere, etter hver sin skilsmisse.
Og det er i grunnen det.
Bortsett fra at de to rollene altså avspeiler liv og fortredeligheter og gleder og sorger på briljant vis, fremelsket av folkeheltene Vogt & Nordin i noe som av og til ligner svakt både på «Mot i brøstet» og «Karl & Co».
Men som går himmelhøyt over begge deler.
Dette er simpelthen noe så sjeldent som høylitterær buskis av frydefull sort!
Måten å gjenkjenne kvalitet i et stykke som dette, er hovedsakelig to ting:
At det kan ta ett sekund, en eneste rykning, to små grimaser fra den huiende komikk til medfølende alvor og nærværende tragedie.
Og at man føler seg hellig overbevist som at de to virkelig elsker hverandre, selv om de krangler og slåss som et gammelt ektepar etter hvert.
Et tredje, lite manustriks må også nevnes:
Teksten loopes, som det teknisk heter; små poenger fra forutgående gags dukker opp som sammenbindende og helhetsskapende elementer i senere sammenhenger.
Intelligent, rett og slett.
Begge deler tas bomsikkert vare på av to rutinerte skuespillere, som rimeligvis kjenner hverandre ut og inn etter så mange år sammen.
De stortrives åpenbart og støttes bunnsolid av biroller – og Count Basie på lydsporet.
Verbaljazz på dette nivået krever totalt sømløs flyt.
Under premierens første akt fantes bittesmå hakk.
Men det betyr ikke annet enn at forestillingen på litt sikt vil bli enda bedre.
JON SELÅS
| 1
|
101303
|
Filmanmeldelse:«Gone Girl»
Menneskets mørke sider er behandlet med spenning, satire og en sitrende nerve i denne elegante og rå thrilleren.
USA.
15 år.
Regi:
David Fincher.
MED:
Ben Affleck, Rosamund Pike, Neil Patrick Harris, Carrie Coon.
I tillegg til å ha en vri som er dypt fascinerende, er filmen, som boken den er basert på var det, et skarpt og ironisk samtidsportrett.
Især gjelder det observasjonen av et parforholds tendens til å gjennomanalysere hverandres minste tanker eller uttrykk, og mediers evne til å manipulere en opinion.
Men historien er ikke uten overdrivelser, og enkelte logiske brister skurrer noe.
Bokens forfatter Gillian Flynn har selv skrevet filmmanuset.
Dermed er hennes klartenkte og ofte svært så komiske replikker, vel ivaretatt.
Med skarpskodde David Fincher ved regi-roret, er kursen stø og stilsikker.
Den smart sammensnekrede og uforutsigbare historien er elegant sammenflettet; spenning, frysende uhygge og krass satire veksler i et jevnt malende tempo som aldri blir langtekkelig.
Kort fortalt dreier det seg om det skrantende ekteskapet mellom Nick og Amy.
På parets femte bryllupsdag forsvinner hun.
Politiet starter søket ut fra den tradisjonelle teori om at mannen er skyldig i en potensiell forbrytelse.
Media henger seg på.
Det er en sann svir og se hvordan både de og folkemassene beveger seg i ulike retninger som følge av «offerets» evne til formidle de riktige ord og følelser.
«Korsfest, korsfest» den ene dagen.
Trøst og tilgivelse den neste.
Ben Affleck overbeviser sterkt som rufsete ektemann, Rosamund Pike er tilsvarende sterk med iskaldt uskyldsuttrykk som minner om en aggressiv Barbie-dukke du helst ikke ødelegger fasaden til.
De som har lest boken, vet jo hva dette dreier seg om.
Men intet røpes her.
Bortsett fra det faktum at dette er bokstavelig talt scener fra et ekteskap du helst ikke vil oppleve, og fra en mediebransje der det meste betraktes som et realityshow.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101304
|
Filmanmeldelse:«HARAM»
Det finnes en ganske vellykket gangsternerve i «Haram».
Og det finnes velplasserte provokasjoner.
Blandingen er ikke alltid like vellykket.
Norge.
Regi:
Ulrik Imitiaz Rolfsen.
15 år.
MED: Elias Ali, Sohail Anwar, Katharina Lindström Gjesdal, Kåre Conradi, Petronella Barker.
Stedet er Oslo.
Blant små og store gjenggangstere finnes også Omar, som handler med biler og knark.
Kjæresten er norsk, og antakelig et slags håp om et mer ryddig liv.
Men så dukker et bilde opp i de pakistanske kriminelles «overvåkningstjeneste»:
Omars søster, som i følge miljøets syke «æresregler» skulle vært drept som flyktende brud i Pakistan for noen år siden, er stadig i live.
Det viser seg at hun reddet seg over til den norske ambassaden i sin tid, ble tatt hånd om av barnevernet - og nå er gift, har et barn og venter sitt andre med en «hviting».
Omar blir sendt ut som drapsmann etter sin egen søster.
Ser man bort fra det betente i hele utgangspunktet for fortellingen, så er dette lenge faktisk en historie med ganske sterk fortellernerve.
Miljøet er beinhardt, kontrastene mellom det vakre kjærestelivet til Omar og hans forstokkede «æres-oppdrag», effektivt fortalt.
Men man kan ikke se bort fra utgangspunktet.
Ikke her.
Jeg skulle ønske vi kunne; en «norsk» fortelling som handlet om penger eller sjalusi eller maktkamp, ville gått rett gjennom.
Men det er altså et spill rundt et betent «kultur-spørsmål» med en stor, norsk minoritet som skurker.
Regissør og manusforfatter og produsent Imtiaz Rolfsen vil - med ønskverdig rett - kunne hevde at dette «bare» er en gangsterhistorie, som denne minoriteten bare burde vær glad for kunne spilles ut - i integreringens navn.
Det har han prinsipielt helt rett i.
At han vil bli uhyre uglesett - for å si det pent - er dog garantert.
På den annen side:
I lengre sekvenser er dette også en «pratefilm», Omar og kompisenes uhyggelig nedlatende språkbruk omkring egne og «hvite» jenter, er så utstudert, at det er åpenbart at regissøren i alle fall er ute etter å provosere på dette punktet.
Så dermed stiller han seg laglig til for alle mulig hogg.
Særlig at han brennemerker en hel minoritet.
Det gjør han faktisk ikke.
Men det det er ikke ubegripelig om noen vil hevde det ligner.
Dette er en film med både profesjonelle skuespillere og amatører.
Proffene gjør jobben sin meget bra i sine små roller.
Amatørene holder lenge mål.
Men i et par avgjørende scene blir intensiteten for liten til å forklare både pinen og de store omveltningene som skjer.
Det er scener der drevne skuespillere kan bruke tre sekunder med ansiktsuttrykk for å reflektere dramaet.
Det greier ikke alltid «Harams» amatører.
| 0
|
101305
|
Filmanmeldelse:«EN TRETTIMETERS REISE»
Feelgood-filmer er som søtsaker: Godt.
Men det kan bli i søteste laget.
USA.
Komedie/Romantikk.
Regi: Lasse Hallström.
Med: Manish Dayal, Charlotte Le Bon, Helen Mirren, Om Puri, Amit Shah, Farzana Dua Elahe.
En indisk familie blir fordrevet fra sin restaurant og sitt hjemland.
De havner i Europa, i Frankrike, og vil åpne sitt eget spisested ved en landsby – tvers overfor en snobbete Michelin-restaurant.
Michelin-damen er et ufordragelig dråg av et kvinnfolk.
Men tror du ikke det finnes et genialt kokkesjef-emne hos inderne?
Så la oss bare røpe:
Reisen fra hjemmelaget indisk mat, via naborestauranten og inn i de mest snobbete franske haute cuisine-kretser blir atskillig lengre enn tredve meter!
Dette utvikler seg riktig så koselig, med kjærlighet og mathengivenhet og ærgjerrighet og passe doser curry i alle livets små og store retter.
Det er riktig så vellaget – basert på Richard C. Morais' sensasjonelle bestselger.
Det er interkontinental og kulturell crossover så det holder, det er pene mennesker med stor evne til å uttrykke seg, det er helt nødvendige små doser tragedie og konflikt, det et par riktig susende samtidskommentarer.
Så lang, alt vel?
Vel:
Kanskje ikke riktig.
For et stykke ut i filmen blir man klar over hvor gjennomført forutsigelig dette er; kalkulert til akkurat passe grader hjertevarme, akkurat gjennomkokt nok til helt problemfri fordøyelse.
Og tenker man litt lengre, sniker også tanken seg innpå at den godeste LasseHallström har laget nesten akkurat samme filmen før, bare med litt andre ingredienser:
«Sjokolade» i 2000.
Det man virkelig kan fryde seg over, er spillet mellom to veteraner:
Englands og Hollywoods førstedame, Helen Mirren og den indiske giganten Om Puri.
Akkurat dét er frydefullt, om enn like forutsigelig – fra første krangel – som alt annet.
Det er ingenting i veien med å kose seg.
Så er du ute etter totimers kinohygge i høstværet, så vær så god.
Andre, som ikke er fullt så innstilt på ferdigtygget film-mat, bør styre unna.
JON SELÅS
| 0
|
101306
|
Filmanmeldelse:«DRACULA UNTOLD»
Dracula er blant filmhistoriens mest seiglivede figurer.
Her er mer å sette tenna i.
USA.
Skrekk/Drama/Fantasy.
Regi: Gary Shore.
11 års aldersgrense.
Med:
Luke Evans, Dominic Cooper, Sarah Gadon, Charles Dance, Samantha Barks, Charlie Cox, Zach McGowan.
«Dracula Untold» er en såkalt prequel - forløper -, filmen før alle de andre filmene; om hvordan Dracula ble den blodsugende vampyren han vitterlig er blitt i litteraturen og i talløse filmer.
Vi skal ikke røpe mye, bare at han hadde sine gode grunner til å gjøre sine skjebnesvangre valg.
På særdeles mystisk vis, selvfølgelig.
Men det bør vites at han egentlig var en OK fyr, til tross for sine blodige, smertefulle og særdeles lite hyggelig vaner.
Så vet vi det.
Det mangler bare bittelitt mer enn et år på at draculamyten som litterært forlegg kan feire 200 år.
Det var en sen og noe opiumsbefengt juninatt i 1816 at en gruppe avanserte eksilbriter satt i Villa Diodeati ved Genfersjøens bredd og kjedet seg.
Lord Byron, den meget unge Mary Wollstonecraft Godwin (senere: Shelly) og en viss John William Polidor blant dem.
For å underholde seg, leste de samtidige skrekkfortellinger.
Men ble etter hvert enige om at dette kunne de gjøre bedre selv.
To år etter kom unge Marys «Frankenstein», året etter Polidors «The Vampyre» - etter at Lord Byron skal ha skrevet de aller første sidene før han gikk lei.
Resten er, som man sier, historie.
Riktignok må vi helt fram til 1897 før iren Bram Stroker kom med vår skrekkelige helt, «Dracula».
Men tradisjonen var grøssende klar!
Før 1816 fantes det også vampyrhistorier - de blodsugende uhyrer er blant folkloristikken definitive arketyper, verden over.
Mannen som selger sin sjel til de djevlene som måtte finnes - for å nå et høyere mål, likeså.
Men Dracula, som vi alle kjenner, fikk sine sjelekvaler, sine ufattelige evner og sine hjørnetenner langs nevnte inspirasjonsrekke.
«Dracula Untold» går rett inn i mytologien:
Det er lite fiksfakserier her; kostymedramaet er komplett.
Det er også grusomhetene og blodsutgytelsen, spøkelsene, erotikken og romantikken - endog svære mengder romantikk.
Romantikk er et klassisk element som aldri skal glemmes i denne sjangeren!
En smule sjangerfornyelse er selvfølgelig ikke til å unngå; George A. Romeros zombier er åpenbart helt ufrakommelige, helt siden 1968 og «Night of the Living Dead».
Det er dessuten teknisk god laget og den som vil lese inn en moderne historie om de erobrende horder fra øst av en annen tro enn oss kristne, må gjerne det, også.
For all del!
Problemet er:
Sjangerfilmer som dette kan ufattelig lett bli både klisjepregete, stundevis patetiske og sentimentale i overkant.
Som her.
JON SELÅS
| 0
|
101307
|
Klisjédronningen Hislop
Advarsel:
Hislops nye roman inneholder ikke én eneste interessant tanke, ingen virkelig gode setninger og er så full av klisjeer at det ikke gir mening å ramse dem opp.
Dette er nemlig en type "litteratur" som er blottet for undertekst, der leseren mates med informasjon som et spedbarn og ingenting er overlatt til fantasien.
Hislop skriver rett og slett adjektivlitteratur fra helvete.
Som leser føler jeg meg tråkket på.
Hvor dum tror hun jeg er?
Språklig har denne boken ingen interesse, selv om miljøet og hendelsene forfatteren skildrer, er godt romanstoff.
Hislop har da også tidligere vist at hun kan finne frem til interessant historisk materiale og lage romaner av det.
Denne gang riktig nok ikke om spedalske på en øy i Hellas, men om luksushotellet Sunrise i badebyen Famagusta på Kypros.
Den militære konflikten på den vakre middelhavsøya kan for mange synes fjern i dag, men sårene etter 1970-tallets voldeligheter mellom grekere og tyrkere har ikke grodd.
Den dag i dag er Famagusta en forlatt spøkelsesby.
Romanen kretser rundt livet til familiene Georgiou og Özkan, den første gresk, den andre tyrkisk-kypriotisk.
De bor i samme gate og har begge tilknytning til Hotell Sunrise.
Etter den tyrkiske invasjonen, der førti tusen mennesker i all hast forlater Famagusta, blir hotellet deres tilfluktssted.
Også hotellets eier og hans vakre kone, er viktige for intrigen, som etter en treg start tar seg opp rent spenningsmessig.
Noen egentlig hovedperson finnes ikke og den allvitende fortellerstemmen veksler stadig synsvinkel mellom karakterene, som i det store og hele er éndimensjonale og karikerte.
Det handler om kjærlighet og svik, menneskelig grådighet og om å miste alt man eier og starte på nytt.
Store følelser, stor lidenskap, mange tårer.
Som seg hør og bør i en roman som litt nedlatende kan kalles en "dameroman", legges det vekt på beskrivelser av klær, sminke og mat.
Oppskriften er velprøvd og ingrediensene er av beste kvalitet.
Bare synd at forfatteren er en så forferdelig dårlig litterær kokk.
Oversatt av Lene Stokseth.
| 0
|
101309
|
Filmanmeldelse:Sitrende satirisk spenning
Menneskets mørke sider er behandlet med spenning, satire og en sitrende nerve i denne elegante og rå thrilleren.
USA.
Thriller.
15 år.
Regi:
David Fincher
Med:
Ben Affleck, Rosamund Pike, Neil Patrick Harris, Carrie Coon.
I tillegg til å ha en vri som er dypt fascinerende, er filmen, som boken den er basert på var det, et skarpt og ironisk samtidsportrett.
Især gjelder det observasjonen av et parforholds tendens til å gjennomanalysere hverandres minste tanker eller uttrykk, og mediers evne til å manipulere en opinion.
Men historien er ikke uten overdrivelser, og enkelte logiske brister skurrer noe.
Bokens forfatter Gillian Flynn har selv skrevet filmmanuset.
Dermed er hennes klartenkte og ofte svært så komiske replikker, vel ivaretatt.
Med skarpskodde David Fincher ved regi-roret, er kursen stø og stilsikker.
Den smart sammensnekrede og uforutsigbare historien er elegant sammenflettet; spenning, frysende uhygge og krass satire veksler i et jevnt malende tempo som aldri blir langtekkelig.
Kort fortalt dreier det seg om det skrantende ekteskapet mellom Nick og Amy.
Så lenge de befant seg i New York med nok cash og fast jobb var alt såre vel.
Men når finanskrisen setter inn gjør kulden i ekteskapet det samme.
For å pleie Nicks syke mor drar de til hans hjemsted, et noe trist tilholdssted i Mississippi.
Dette kler Amy dårlig, damen som er vokst opp som en litterær ambisjon hos sine foreldre, noe som har resultert i utallige bøker fra deres side om den "fantastiske Amy".
På ekteparets femte bryllupsdag forsvinner hun.
Politiet starter søket ut fra den tradisjonelle teori om at mannen er skyldig i en potensiell forbrytelse.
Media henger seg på.
Det er en sann svir og se hvordan både de og folkemassene beveger seg i ulike retninger som følge av «offerets» evne til formidle de riktige ord og følelser.
«Korsfest, korsfest» den ene dagen.
Trøst og tilgivelse den neste.
Ben Affleck overbeviser sterkt som rufsete ektemann som drives mellom dårlig samvittighet og nabolagets hatske omdømme.
Rosamund Pike er tilsvarende sterk med iskaldt uskyldsuttrykk som minner om en aggressiv Barbie-dukke du helst ikke ødelegger fasaden til.
De som har lest boken, vet jo hva dette dreier seg om.
Men intet røpes her.
Bortsett fra det faktum at dette er bokstavelig talt scener fra et ekteskap du helst ikke vil oppleve, og fra en mediebransje der det meste betraktes som et realityshow.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101310
|
Låtanmeldelse:Lorde - «Yellow Flicker Beat»
Nærmer seg voksenlivet nå, på alle måter.
«Yellow Flicker Beat»
Ella Marija Lani Yelich-O'Connor
- Lorde - fyller 18 år i november, men kan likevel se tilbake på et hektisk år som verdens heteste plateartist.
Det stopper neppe med hennes første låt etter «Pure Heroine»s verdensherredømme.
«Yellow Flicker Beat» er nøkternt sett bedre enn alle låtene fra debutplaten, selv gjennombruddssingelen «Royals».
«Yellow Flicker Beat» er selve låten som skal selge den nye «The Hunger Games»-filmen, «The Hunger Games: Mockingjay - Part 1».
Lorde har med andre ord vokst opp litt på dette området også; fra å ha et kritisk ståsted til dagens mainstream pop-kultur, lar hun seg nå frivillig omfavne av den samme kulturen.
Men hun gjør det på en besnærende måte, det skal hun ha.
«I'm a princess cut from marble, smoother than a storm», hvisker Lorde innledningsvis (eller er det «Hunger Games»-heltinnen Katniss Everdeen selv?) med den røykfylte, slepende og nesten nonsjalante stemmen som vi så godt kjenner igjen fra «Pure Heroine».
Så kan man kanskje la seg irritere over tidvis manglende kraft i Lordes stemme, og at den truer med å forsvinne i det rike lydbildet her, men viktigere er det at stemmen har så sterk karakter i motsetning til svært mange av hennes samtidige rivaler og rivalinner på hitlistene.
Allerede ved overgangen mellom vers og refreng aner vi nok en voksnere valør i Lordes uttrykk.
Den er det produsent Paul Epworth som har gitt henne.
Epworth er ingen smågutt i utgangspunktet, men er nok mest kjent som medforfatter og produsent av Adeles «Rolling In The Deep», samt hennes James Bond-låt «Skyfall».
Produsentvalget er klokt.
Epworth har vært smart nok til å ta vare på det synth-tunge lydbildet til Joel Little fra Lordes debut, men hele låtstrukturen er så mye mer utviklet.
Der låtene på «Pure Heroine» ofte manglet det store løftet i den nevnte overgangen mellom vers og refreng, pøser Paul Epworth på med de virkemidlene han har for å skape et kommersielt, catchy hook som kan være med å krangle om nye førsteplasser verden over.
Akkurat dét lykkes han godt i.
Og slik blir Lorde allerede nå så veldig mye mer enn et «one hit wonder».
| 1
|
101313
|
Konsertanmeldelse:Lady Gaga
Glissen sal.
Glissent innhold også.
KONSERT:
Lady Gaga
STED:
Telenor Arena, Bærum
PUBLIKUM:
Ca. 5500
AKTUELT ALBUM:
«Artpop»
Hva skiller en Lady Gaga-«artrave», enn si et «artpop ball», fra en mer normal Lady Gaga-konsert?
Fargene.
De er flere og grellere, i tråd med rave-estetikken.
Ellers:
Fint lite.
Om vi ser bort fra at vi får mindre «pop», og flere «beats» uten skikkelige melodier å pynte seg med.
Lady Gaga ba om trøbbel da hun kalte sitt nye album nettopp «Artpop».
Det var ikke rent så lite frekt:
I popmusikken er det helst vi lyttere, ikke artisten selv, som kan dytte musikken opp til en slik elevert status.
Det bryter med det fornuftige «show, don’t tell»-prinsippet, og lukter desperat.
Hvori ligger så «kunsten» i Gagas forsøk på å stelle i stand en neonlysende «rave»?
Det er ikke så godt å si.
Innholdsmessig holder hun seg med det vanlige motivasjonscoach-opplegget sitt:
Vi kan også bli som henne, bare vi «tror på oss selv».
Vi er «born this way», og vakre alle som én.
Det er ikke noe galt i dette budskapet.
Det er veldig ålreit.
Men hun har formidlet det før, faktisk i en seks-syv år nå, og å pakke det inn i ecstastyinnpakning er ikke tilstrekkelig for å få det til å føles nytt.
Og slett ikke tilstrekkelig for å få det til å bli «art».
Gagas kunstteoretiske ballast føles i det hele tatt nokså begrenset.
Hun oppdaget kanskje Andy Warhol via David Bowie, eller omvendt.
Er nok god busse med Jeff Koons, og har sikkert «speedial»-status på mobilen til moteverdenens überführer Anna Wintour – i alle fall en stund til.
Vel, nyrike russere kjøper det sikkert.
Gaga er neppe ferdig.
Madonna har for eksempel gjenoppfunnet seg selv et utall ganger.
Dersom popkarrieren likevel skulle gå skeis – vel, så har hun definitivt en fremtid i det musikalske teateret.
Lady Gaga har i det hele tatt mye å by på.
I 2014 nøyer hun seg dessverre med å avspise oss med sterkere farger, og lite annet.
| 0
|
101314
|
«Artpop»
Stemningen er, for å være brutalt ærlig, verken til å ta eller føle på.
Det er glissent i salen.
Det hadde vært mulig å telle antallet glowsticks, om man ikke var opptatt av å beskue Lady Gaga selv, i fjærboaen til å ende dem alle.
Åpningsnummeret er seigt, i overkant pompøst for sitt eget beste.
Gaga åler seg mot flygelet helt ytterst på scenetungen.
Dansere som ser ut som menneskelige sædceller holder på bak henne.
Rigget bak trommisen ser ut som noe igloo-greier.
Subsidiært noen penishoder designet av Tove Jansson.
| 0
|
101316
|
«Donatella»
Gaga blir nesten borte i koreografien.
I alle fall om man ikke følger med på videoskjermen.
Låten er et møte mellom disco og harry hardrock.
På tampen kommer det en instrumentalcoda med det som bare kan kalles en «hårete» gitarsolo.
Danserne, i et antall upraktiske hodeplagg, overtar scenegulvet.
| 0
|
101317
|
«Venus»
Hun dukker opp igjen, halvnaken.
Vil at vi skal «feire vår kjærlighet til hverandre».
Noen planter og trær som ser ut som om de er hentet fra et psykedelisk eventyr, «vokser» frem på scenen.
Musikken er stampende, umelodisk.
Gaga jobber for å mønstre sine «little monsters».
Har vi ikke vært her før?
Konfettikanonene går av (for andre gang).
Det er glorete og fargerikt, og «camper than a row of tens».
Gaver kastes opp fra salen.
Hun takker og holder et lengre motivasjonsforedrag om å være «creative fucking free».
Begynner å liste opp sine egne hits – de færreste av dem fra det siste albumet hennes.
Hun høres mer enn en smule fjern ut.
| 0
|
101318
|
«Manicure»
Ikke før har hun skrytt av sine egen slagerrekke, som en annen plateprater, før hun ber oss om å «fuck off!» dersom vi faktisk ønsker å høre dem.
«This is my new show!».
Så spiller hun denne glammete sjarmløsheten, som for å virkelig gni det inn.
Men mer konfetti da!
Og enda en harry gitarsolo.
| 0
|
101321
|
«Telephone»
Avspises med en medley-kort fremføring, før Gaga går av scenen og vi blir begunstiget med nok en gitarsolo og enda et masete «pause»-innslag.
| 0
|
101322
|
«Paparazzi»
Gaga kommer ut i en særdeles dustete «kreasjon».
Hun ser ut som en blekksprut krysset med en zebra.
Scenen eksploderer i Willy Wonka-farger.
Men selve låten rekker ikke å gjøre noe inntrykk.
| 0
|
101323
|
«Do What U Want»
Hun blir heist opp på en svært Jeff Koons-aktig «trone» i dette, dette beste kuttet fra «Artpop»-albumet.
Blekksprutkostymet er redusert til en mer fornuftig leotard.
Men låten er over før den kommer i gang, lite annet enn et langt refreng og en langhalmete teatral pianoballadeavslutning.
| 0
|
101324
|
«Dope»
Hun setter seg bak flygelet og snakker til oss med barnetimestemme om «at vi kan bli hva vi vil».
Spiller denne weltschmertzballaden, som virkelig får frem sceneskolejentungen i henne.
Fremføringen har ingen oppdrift, hun haler og drar i tempoet mer enn den beskjedne melodien kan tåle.
Men synge kan hun, når hun dropper amatørteatertaktene.
| 0
|
101326
|
«Born This Way»
Alene bak pianoet igjen.
Nok et langtekkelig foredrag om «reisen» hennes innleder denne overdramatiske flygelballadeutgaven.
Altså, det er et et utmerket budskap i denne sangen:
«Vær den du er».
Og jeg har sans for Gagas utrettelige innsats for å knytte tette bånd til publikummet sitt.
Men må hun stoppe den gang på gang underveis?
Det blir jo ikke musikk av dette her.
| 0
|
101327
|
«Judas»
S&M-estetikk tar over scnenen i «Jewels N’Drugs»-pauseinnslaget.
Dansere i lakk og lær, veivende på noen mistenkelig dildolignende ballonger.
Hun synger begynnelsen av «The Edge Of Glory» sittende på huk i mørket, men den avløses straks av den tiltalende absurde «Judas».
Den er god arenapop, men igjen:
Får den egentlig noen ny eller annen mening i denne innpakningen?
Svaret er nei.
| 0
|
101328
|
«Sexxx Dreams»
En superkort tur innom «Aura», hvorpå Gaga blir så utmattet at hun havner på gulvet.
Noen kaster et brev, et lite kosedyr og en T-skjorte laget av et norsk flagg opp på scenen.
Hun ikler seg skjorten, og leser opp brevet, som er ganske rørende.
Hun finner de to forfatterne i «the golden circle» helt foran scenen, og ber dem backstage etter showet.
«Sexxx Dreams» er en sånn passe ålreit komposisjon – et lovende refreng som kastes bort i vers som aldri pirrer.
| 0
|
101329
|
«Mary Jane Holland»
Et av de mer odde innslagene på «Artpop» blir ganske effektiv på scenen, komplett med striptease og kjøkkenstoldans á la Liza Minnelli i «Cabaret».
Vi hører den praktisk talt to ganger.
Ekkoet slår voldsomt i kortveggen i det halvfulle lokalet.
| 0
|
101330
|
«Alejandro»
En rablende Gaga blir båret på skuldrene til en kraftkar ut på scenetungen for denne, hennes helt egen «La Isla Bonita».
Hun blir stående og headbange, og innleder neste nummer med mer snikskryt om hvor unik hun er, og hva alt dette har «kostet» henne.
Lady, please.
Det holder nå.
| 0
|
101333
|
«Swine»
Hun beholder den psykedeliske sukkerspinn-dreadlockparykken hun har på hodet, men stripper ned til trusa og begynner å lage griselyder.
Alle på scenen jobber på spreng for å gjøre dette til den store dayglo-raven Gaga så gjerne vil sette i stand for oss.
Ja, selv konfettikanonene kommer til heder og verdighet igjen, etter en overraskende lang pause.
Men det er en ikke-låt, og når lysene brått slås av råder det en avmålt forvirring i salen.
Mange går mot utgangene.
| 0
|
101334
|
«Gypsy»
Lang pause før første og siste ekstranummer, og mange «små monstre» har allerede forlatt salen når Gaga omsider kommer tilbake.
Hva mer foruroligende er:
Ytterligere publikummere fortsetter å gå etter at hun viser seg igjen, i en spraglende hvit balkjole med et enormt etterslep, og en strøken plantinablond parykk på hodet.
«Gypsy» begynner som en bevrende Stevie Nicks-ballade, og runder av som en «powerballade» fra 1980-tallet.
Hun ber oss huske denne stunden – «da vi snakket om kjærlighet og kunst».
Ah!
Er det DET vi har gjort!
| 0
|
101335
|
Bokanmeldelse:Tatiana de Rosnay:
«Den andre historien»
En uinteressant hovedperson med et uinteressant prosjekt.
Den franske forfatteren Tatiana de Rosnay fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Saras nøkkel», som også ble filmatisert.
Filmen ble en like stor publikumsmagnet som boken, og forfatteren har senere innrømmet at suksessen gjorde henne utbrent.
Denne erfaringen har hun brukt i romanen av året, som handler om en forfatter med skrivesperre.
Nicolas Duhamel var en halvskolert lærer i filosofi før han slo gjennom med en roman og filmatiseringen av den.
Nå er han kjendis, rik og bruker tiden på å oppdatere profilen sin på sosiale medier og feste med forlagsfolk.
Hovedpersonen har akselererende dårlig samvittighet for et manus han har lovet redaktøren sin, men ikke begynt på.
Det er vanskelig å bli interessert eller engasjert i hovedpersonen og «vanskene» hans.
Nicolas er blasert, lat og selvopptatt – uten at dette er presentert på en morsom eller tankevekkende måte.
I det hele tatt er personskildringene svake.
Den 22-årige polske kjæresten til Nicolas er beskrevet så endimensjonalt at det er vanskelig å tro at en erfaren forfatter som de Rosnay har skrevet henne frem.
Handlingen går ut på at Nicolas oppdager sitt eget oppblåste ego og snubler over stoffet til en ny roman.
Romanen føles slapp og oppkonstruert.
Her finnes flere «stikk» til forleggeri, forfattermisunnelse, litteraturkritikk og andre bokbransjerelaterte tema.
Men de er alle temmelig klisjéfylte og ikke så underholdende som jeg mistenker forfatteren for å tenke at de er.
Flere hendelser fra eget liv og samtid er flettet inn, om ikke alltid like sømløst.
Kjæresteparet ferierer på et luksushotell i Italia, og hver kveld vinker gjestene til et cruiseskip som går farlig nært land.
Skipet, som ikke heter «Costa Concordia», men like gjerne kunne gjort det, går til slutt grunn på grunn.
Redningsaksjonen vekker nestekjærligheten i Nicolas på en søtladen og ikke særlig troverdig måte.
Romanen er sikkert interessant for blodfansen, som kan lese den som en nøkkelroman.
Vi andre kan heller ta frem igjen «Mokka» fra i forfjor, som både har en story og en hovedperson det er verdt å tilbringe tid sammen med.
Oversatt av Gøril Eldøen.
| 0
|
101336
|
Bokanmeldelse:Caitlin Moran:
«Livet med Dolly Wilde»
Alt en jente trenger er svart stil, svett sex, diggbart dop og krass kritikermakt.
Det er lett å la seg underholde av denne røffe fortellingen, særlig om man har interesse for gammel indiemusikk og grønsjens barndom i Storbritannia.
Det intense fokuset på sex og rus hører til miljøets skittensvette koloritt, her er ikke plass til bluferdighet, hevede pekefingre og moralisering.
Romanen er spekket med bisarre episoder og hendelser, parodiske kjendismøter og mye 1990-mimring, alt skildret med både lettbent Bridget Jones-humor og i mer psykologiserte tankekjeder.
Det er dette underliggende alvoret, når forfatteren skriver seg inn mot lavmælt sosialrealisme og menneskenes hjerter, som gir romanen dens styrke.
«How to Build a Girl» er originaltittelen på denne debutromanen, som kan ses i sammenheng med forfatterens tidligere debattbok «How to Be a Woman».
Romanen handler da også mest om hvordan en tenåring prøver å skape seg en helt ny image og virkelighet, etter å ha følt seg uverdig, usynlig, utiltalende og udugelig i hele sitt ukyssede liv.
Den norske tittelen peker i stedet mot hovedpersonens kunstnernavn, et navn seksten år gamle Johanna låner fra Oscar Wildes legendarisk skandaleombruste niese.
Vår Johanna lever riktignok et lite glamorøst liv i Wolverhamptons usleste arbeiderstrøk, men hun er også en frisk skribent, og umettelig på både bøker og orgasmer.
Nå bruker hun all sin teoretiske kulturkunnskap til å komplettere sitt alter ego med gothklær, utagerende sex, rusmidler – og en voksende rolle som slem musikk-kritiker.
Det blir en styggvakker og spennende reise, også for leseren, selv om hovedpersonen snubler inn i en litt for klissete solnedgang mot slutten.
Et unødvendig glossy verniss legges over det ellers skarpslipte portrettet av en ung kvinnes vei mot selvrespekt.
Hun innser at hun er en entusiast som helst vil være i kjærlighet, glede og aksept – men at hun måtte spille kyniker og provosere for å bli sett.
En forklaring på det feministisk-søtladne sluttbudskapet kan finnes i forfatterens overtydelige forsikring om at boken ikke er selvbiografisk, selv om den skildrer et oppvekstmiljø og en karriere svært lik hennes egen.
Oversetter Elisabeth Bjørnson formidler den slang-pregede fortellerstemmen godt.
| 1
|
101337
|
Bokanmeldelse:Tom Egeland:
«Skatten fra Miklagard»
«Ut av mørket, ut i lyset, ung gutt guders beger bærer –»:
En mystisk profeti er utgangspunktet for Tom Egelands andre bok om arkeologsønnen Robert, som vi første gang møtte i «Katakombens hemmelighet».
Denne gangen har arkeologene oppdaget en ny vikinggrav i Vestfold, hvor den legendariske vikinghøvdingen Njål kan være begravet.
Robert og moren har leid den gamle Snekkerstua for sommeren.
Robert både klør og lengter etter noe spennende å oppdage.
Aksen i «Skatten fra Miklagard» er profetien om verdens undergang – ragnarok.
I år 952 på gården Berg i Norge får 14-åringen Ulv i oppdrag av Volven å avverge Ragnarok.
For å glede gudene, må han finne et beger og frakte det ut i lyset.
Om tusen år skal en annen gutt overta oppdraget, ifølge Volvens ord.
I vikinggraven finner Robert en runepinne som fanger oppmerksomheten hans.
Når generaler i Pentagon samtidig mottar varsler om handlinger som kan føre til verdens undergang, settes det hele i et større perspektiv.
Også denne gangen lar Egeland Robert gjøre notater til en skoleoppgave.
Roberts faktabokser skiller «Skatten fra Miklagard» fra andre ungdomsbøker; de gir leseren ny kunnskap og forståelse for historien.
Partiene fra vikingtiden er skrevet med en innsikt og detaljrikdom som gjør dem troverdige.
Ja, akkurat slik må det ha vært, tenker vi når vikingskipet Havørnen skjærer gjennom dønningene og legger til ved den travle havna i Miklagard.
Noen merkelig utsmykkede skip som la til nede i havna, puljevis, tre og tre.
Skjeggete menn kledd i vide kapper som skjulte sverdene.
Slik kan vikingtoktene ha foregått i virkeligheten, og Egeland skriver slik at du nesten kunne sverge på at du selv var med på ferden.
Korte, intense kapitler, hyppige vendinger og tidsskifter gjør at handlingen fosser fremover, ja, nesten som et vikingskip på tokt.
Egeland lærer oss også at vikingene var skrive- og lesekyndige.
Runekoder var mye brukt, som Cæsarsiffer og runesiffer.
Koder som ble brukt både til viktige beskjeder og til moro.
De skrev ikke bare fordi de måtte, de hadde det gøy med skrivingen sin.
Innvendingene mot boken er bare småpirk.
De kvinnelige hovedpersonene blir for stereotype.
Moren, en erfaren og dyktig arkeolog, forholder seg uforståelig likegyldig og tafatt til Roberts etter hvert oppsiktsvekkende oppdagelser.
Men først og fremst er «Skatten fra Miklagard» et svært gledelig gjensyn med Roberts univers.
Er det mulig å si at Tom Egeland skriver bedre for ungdom enn for voksne, uten at det oppfattes som negativt for sistnevnte kategori?
I så fall våger jeg påstanden.
Vi gleder oss til å høre mer om Robert.
FRID FEYLING er bibliotekar på Asker bibliotek.
| 1
|
101339
|
Tårer på scenen
Førstemann ut på scenen var «Mo», som leverte en emosjonell opptreden.
Han tok til tårene da fremføringen var over.
–
Det var mye fordi teksten i sangen snakket til meg og det jeg har gjennomgått siden barndommen, sier Mo til VG.
Dommer Mona B. Riise satt også med tårer i øynene etter artistens opptreden.
–
Jeg fikk en klump i magen, og det var vanskelig å holde igjen.
Det ble emosjonelt, sier Mo om reaksjonen.
Dommerne var unisont begeistret for artistens prestasjon.
––
Det er et nydelig øyeblikk når du går inn i deg selv.
Du lever deg inn i øyeblikket og jeg tror på det, sa dommer Thomas Felberg.
Mo – When I Get Where I’m Going (Brad Paisley)
Som en helt nykommer innen country-sjangeren gjør Mo det eneste riktige; å ta en dempet ballade.
For samme hvor mye rytme
Mo har i kroppen, tviler jeg sterkt på at linedance er hans sterkeste side.
Men her trer
Mo virkelig ut av skapet som en suveren entertainer gjennom å bevise hvor formidabelt han kan ta en slik utfordring på strak arm.
Det er ikke mye country igjen i Brad Paisleys låt – til og med brekket i midten av låta klarer Mo å skape litt Michael Jackson ut av – men om man først skal snakke om klisjeen «å gjøre en låt til sin egen», er Mos versjon på klar pallplass.
| 1
|
101340
|
–Ikke fyrverkeri
Anita Skorgan var nummer to ut, og hadde valgt en duett opprinnelig med Mark Knopler og Emilylou Harris.
Flere av dommerne mente imidlertid at Skorgan gjorde låten bedre alene.
– Anita, jeg må si at du trenger ikke Mark Knopler.
Du har gjort en super jobb, sa gjestedommer Ottar «Big Hand» Johansen.
Anita Skorgan – This Is Us (Mark Knopfler)
Det er kanskje litt ubarmhjertig gjort overfor Anita ettersom jeg alltid har mislikt denne låten sterkt, men Anita klarer nok heller ikke å lage fyrverkeri av vått krutt.
Innledningsvis drukner hun i bandet og makter heller ikke å legge dynamisk kraft i stemmen til å komme ut av den.
Du må gi mer gass, Anita!
Det er trygt, varmt og passe pent – akkurat som dagens pop-country fra Nashville er.
Det mobiliserer dessverre aldri spesielt sterke følelser.
| 0
|
101343
|
Vanskelig låt
Artisten Raylee (17) hadde hatt utfordringer med låten i forkant av programmet, og øvd i feil toneart.
Likevel mente dommerne at hun klarte å gjennomføre bra, til tross for at sangen var vanskelig.
– Taylor Swift hadde godkjent dette, sa Mona B. Riise, mens Thomas Felberg mente at hun hadde tatt på seg en stor sang.
–
Det er en veldig vanskelig låt og den flyter avgårde og det er ingen pusterom overhodet.
Jeg er ganske overbevist over hvor vanskelig denne sangen er, sa han.
Raylee – Safe And Sound (Taylor Swift)
Pop-prinsesser må ikke synge country, de bør ikke frasere som pop-prinsesser og pop-prinsesser bør nok holde seg til sin egen sjanger.
Raylee blir her altfor innadvendt og – ironisk nok – ender opp med å skyve publikum fra seg, ikke minst fordi hun aldri klarer å ta en eneste pustepause i løpet av låten.
Raylee har fremdeles en finfin stemme intakt, men hun er milevis unna Taylor Swifts timing, glimt i øyet og fintfølelse.
Det blir neppe mer country eller country-pop fra Raylees side fremover i karrieren.
| 0
|
101344
|
–Mer innstendig enn troverdig
Jørn Hoel fortalte VG før kveldens sending at han hadde teipet bakenden som følge av en ryggskade, men at han håpet å gå videre.
–
Jeg har veldig lyst til å gå videre og synge med storband.
Jeg krysser fingrene, sa Hoel til VG.
Dommerne syntes Hoel gjorde en fin jobb.
–
Det er vanskelig å si noe negativt.
Det er veldig bra, og det er ikke noe tvil om at du har levd et liv og at det høres i fremførelsen, sa Thomas Felberg.
Jørn Hoel – Bless The Broken Road (Nitty Gritty Dirt Band)
Jørn prøver og prøver, og her er han nær (men tipper at Rascal Flatts versjon er utgaven av denne låten som han har hørt mest på).
Min lille innvending mot Jørn er nettopp at han blir mer innstendig enn troverdig; han bruker rutinen sin til andre ting enn å formidle låtens innerste vesen – i går eksemplifisert gjennom sin flørt med dommer Mona B. Rise.
Det samme har skjedd tidligere i «Stjernekamp», men nå balanserer Jørn på en farlig tynn line.
Han kan fort gå ut på grunn av showmanship, der han egentlig skulle ha gått videre for å tekkes tv-seerne.
| 0
|
101346
|
Har blitt voksen
Nora Foss Al-Jabri hadde valgt en megahit fra Shania Twain, og var den med mest dansekoreografi.
Dommerne mente hun både sang og danset bra.
Nora Foss – Man!
I Feel Like A Woman
En usedvanlig harry låt fra fru Twain og hennes ektemann, Robert John «Mutt» Lange, som egentlig ikke har noe med opprinnelig country å gjøre, men roadhouse-faktoren er skyhøy.
Det er herlig å se at barnestjernen Nora har blitt voksen på alle måter, men nok en gang overskygger hun ikke de andre på scenen; det er nesten påfallende hvordan bandet (og danserne) i «Stjernekamp» gang på gang tar luven og oppmerksomheten fra solistene som programmet jo faktisk handler om.
Nora har også blikket, bevegelsene og stemmen til å nå langt.
Iallfall i livet, om ikke i «Stjernekamp».
| 0
|
101347
|
– Fantastisk
Selv om hun var sistemann ut, var det Reidun Sæther som høstet flest lovord hos dommmerne.
Et unisont panel mente Sæthers fremførelse var fantastisk.
–
Du kan bli en internasjonal stjerne, sa gjestedommer Ottar «Big Hand» Johansen.
Reidun Sæther – Not Ready To Make Nice (Dixie Chicks)
Reidun ruler!
Egentlig hadde jeg håpet at Reidun kastet seg løs med Dolly Partons «I Will Always Love You» (sikkert mest kjent med Whitney Houston), men en politisk godlåt fra Dixie Chicks var et godt annetvalg.
Reidun er teknisk fenomenal, noe hun her viser ved å beholde full kontroll både på de kraftfulle partiene og på de mer insisterende.
Aggresjonen midtveis balanseres perfekt med det såre avslutningsvis.
Fantastisk.
Det er ikke mer å si; Reidun kan bli en internasjonal stjerne, sa mentor Ottar «Big Hand» Johansen etter fremføringen hennes.
Det har jeg sagt i lang tid allerede, til og med før «Stjernekamp» startet.
Og det skal jeg heldigvis fortsette med å fortelle omverdenen.
| 1
|
101348
|
Bokanmeldelse:Jon Michelet:
«Gullgutten»
Nok en lesefest fra Jon Michelet!
På 20-års dagen kastet Halvor Skramstad ut en bøye til en død mann.
Hadde han ventet noen sekunder kunne bøya gått til en av de overlevende fra naboskipet som sank.
Matrosen Halvor – for etter tredje bok er vi nå dus – sliter med bommerten:
Han så ikke sjømannen som vinket med en arm.
Men skipskameratene støtter ham.
Halvor handlet på refleks da han så en overlevende fra det torpederte skipet i konvoien.
Kameratene så 14-15 sjøfolk som svømte i det kalde vannet.
Men konvoiene gikk for fullt, et handelsskip stanser ikke i konvoi.
Halvor noterte i dagboken sin:
Kan det tenkes noe verre for en sjømann enn å måtte seile lukt forbi andre som kunne vært berget?
En nerve dirrer i den nye boken til Jon Michelet, «Gullgutten».
Tette scener fra handelsflåtens hverdag om bord og til sjøs pepres på leseren.
Jon Michelet skriver med et trykk og en fart som tankskipet på 10 000 tonn, som Halvor seiler på.
Fortsatt med inngående kunnskap om sjømannskap, sjømannsspråk, sjargong og fyllerør og mennesker som spiller ut sine beste og mest håpløse sider.
Romaneposet «En sjøens helt» er en eneste lang kjærlighetserklæring til sjømannsstanden, varm humor, skeive blikk, bitende ironi oppover mot skippere, redere og Nortraship-pamper.
I partier er boken en lesefest, der Michelet krydrer elegant med små historier.
Som at Halvor er sjalu på eks-kjæresten til sin elskede katolske Muriel, men likevel smugler ekskjæresten om bord som blindpassasjer og gjemmer ham.
Så får Halvor akutt blindtarmbetennelse og blir fraktet vekk fra skuta, mens blindpassasjeren seiler uvitende over Atlanteren.
Michelet gjorde i første bok unna noen manierte sexscener, roet ned i andre bok og lot Halvor forelske seg i Muriel.
I «Gullgutten» innser Muriel at livet er her og nå, og inviterer Halvor på fjongt hotell i Birmingham dit hun har flyttet for å bli sykepleierske.
Ereksjonen uteblir selvsagt i slik en dyrebar stund, men i en putekrig mellom turtelduene drysser fjærene – og da inntrer en ukes lang hyrdestund.
Det er så vi øyner forfatteren Jon Michelet et sted bak gardinene der han humrer og dikter rundt østerdølen Halvor, hans kjæresteliv, skip og kamerater.
I denne boken endres verdenskrigen fundamentalt, Tyskland angriper Sovjetunionen, USA trekkes inn i krigen.
Og Halvors nye motortanker Vivian krysser havene og havner våren 1942 opp i den dramatiske senkningen av allierte skip, utenfor Floridas opplyste badebyer.
De tyske ubåtene kunne bare plukke ned de allierte skipene der de seilte som silhuetter mot lysbombene fra hoteller og kasinoer.
Der senkes også Vivian.
Den litt spesielle skipperen står alene igjen om bord og vinker livbåtene vekk i flammehavet; han ofrer seg selv.
Deler av pressen utfordrer de overlevende: lot de egentlig kapteinen i stikken?
Dermed tematiseres et tema – en kartlegging av bad elements i handelsflåten.
Halvor får medalje for tapperhet i en seremoni med Haakon Lie til stede.
Cliffhanger!
Forventningspresset på bok tre i romaneposet «En sjøens helt» må ha vært formidabelt, men Jon Michelet innfrir.
| 1
|
101349
|
Filmanmeldelse:Besluttsom hevner
Ingen spiller «herjet, men besluttsom» like godt som Denzel Washington!
Denzel Washington er superhelt uten spesialeffekter i denne nyinnspillingen av 80-tallsserien med samme navn.
Og 80-tallsvibbene er definitivt til stede, mest påfallende i form av noen russiske skurkeklisjeer fra pre-perestrojka.
De hadde nok irritert mer om filmen hadde vært dårligere.
Washington spiller den ærlige arbeidskaren Robert McCall, ansatt i en traurig lagerjobb.
Vi forstår imidlertid fort at han bærer med seg en fortid som noe ganske annet.
Hypereffektivt fortalt får vi innblikk i menneskesynet hans og mannens nitide rutiner.
Vi blir nysgjerrige, og ingen spiller «herjet, men besluttsom» like godt som Denzel Washington!
Hver kveld har han med seg en bok og egen medbrakt tepose til stamkafeen, et sted den russiske ungdomsprostituerte Teri også trakterer.
McCall fatter interesse for jenta (ikke-seksuell selvsagt, han er jo filmens helt), og får innblikk i hennes hverdag gjennom et par bryske møter med hennes bakmenn.
Den vevre skikkelsen får rundjuling av de samme herrer og ender opp på sykehus.
McCall oppsøker hennes snuskete halliker og tilbyr dem penger for å kjøpe jenta fri.
Dét er ikke så lett i en fart.
«The Equalizer» er en hevnhistorie man har sett ørten ganger før på film.
Utførelsen evner likevel å suge tak i en, godt hjulpet av et intenst tilstedeværende lydspor som kler filmens «noir»-skitne uttrykk.
Regissør Fuqua bruker tid på å gjøre oss kjent med karakterene uten å pøse på med action og slåssing.
Det kommer så visst i rikelig monn, men mer «rettferdiggjort».
Oppbygningen er faktisk så god at superhelt-egenskaper vi ville humret av annetsteds her oppleves naturlig.
God gammeldags, godt gjennomført.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101352
|
Filmanmeldelse:Kast loss – Kaptein Sabeltann leverer!
Kaptein Sabeltann tatt ut i fullformat – det kler ham veldig godt.
25 år er gått og en hel drøss hatter, kapper og showbilletter er solgt siden den skumle sjørøveren så dagens lys.
Endelig, får man si, har han funnet vei til kinolerretet på ordentlig.
Norges dyreste familiefilm har det blitt – og de pengene er brukt meget bra.
Grundighet gjennomsyrer prosjektet fra a til å; «Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama» har blitt en stor film, uten at lekenheten har gått tapt på veien.
Stemningen settes allerede i forfilmen når Sabeltann og hans faste mannskap går på en smell, men samtidig kommer på sporet av hva denne filmen skal handle om.
Vi befinner oss definitivt på location på sydlige breddegrader, veldig langt fra filmparken på Jar.
Det ser eventyrlig lekkert ut, og effektivt (godt hjulpet av en megafis) blir vi presentert for et par av bifigurene:
Inspektør Closeau-selvsikre Langemann og radarparet Pelle og Pysa.
Filmen er i det hele tatt en skikkelig fest for gode biroller.
Det virker som om både manusforfattere og skuespillere har gått flere runder for å gjøre sine karakterer ekstra minneverdige.
Fridtjov Såheim fråder og storkoser seg som piratskurken Bjørn Barsk, og Anders Baasmo Christiansens flamboyante Kong Rufus bobler over av galskap og morosaker – han må ses og oppleves!
Det er nesten så Kapteinen sjøl blir bifigur i egen film.
Barneskuespillerne Vinjar Pettersen (Pinky) og Sofie Bjerke (Ravn) er også svært gode, stødig regissert av Lisa Marie Gamlem, som etter hvert har blitt rutinert på feltet.
Det hintes kraftig om at vi får mer om Pinkys bakgrunnshistorie (han er foreldreløs) i neste film i serien.
Spenningstoppene er fint fordelt, med sjanser til å få igjen pusten, likevel kunne nok den aller siste runden med fordel ha vært barbert litt ned.
Norsk films bakmenn- og kvinner får sjelden oppmerksomheten de fortjener.
«Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama» er nesten verdt å se alene på grunn av de fantastisk detaljrike kostymene og pirkejobben som er gjort i sminkerommet.
Det er smågodt å se på i hver eneste filmrute her
De dataanimerte bakgrunnene holder dessverre ikke samme nivå ennå, de er litt for kunstige til å bli ordentlig levende.
PS:
Aldersgrensen er syv år, som betyr at fireåringer kan gå med foresatte.
Mødre og fedre til fireåringer bør likevel vurdere hvor følsomme barna deres er før dere går sammen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101353
|
Teateranmeldelse:Diktatorfruer
Oslo Nye Cetralteateret har verdens beste opplegg for en gravalvorlig farse med «Diktatorfruer».
Det blir de forspilte sjansers mulighet.
Stykket er nytt av i fjor, skrevet av tyske Theresia Walser.
Den gode ideen er å samle tre fallerte diktatorfruer; det skal lages film om dem.
Margot Hoenecker er enke etter DDRs siste partisjef, Erich Hoenecker, Imelda Marcos overlever stadig sin filippinske gemal Ferdinand Marcos.
Mens Leïla Ben Ali hadde den tvilsomme æren av å være gemalinne til «den arabiske vårens» velfortjente utløser, president Zine El Abidine Ben Ali i Tunis.
Det er åpenbart at kvinner som disse tre, er gull for en satire og/eller komedie.
På bakgrunn hva de i virkeligheten representerte og dekket over av politisk jævelskap, forfølgelser, tortur, undertrykkelse og grådighet, må jo deres sikkert temmelig gjennomførte selvrettferdighet begrunnes med alt fra blind idioti til grassat og vanvittig rasjonalisering.
Og det ser man unektelig spor av på teaterscenen, også.
Men «Diktatorfruer» har et kjempemessig formalt problem som scenestykke:
De tre snakker jo i «virkeligheten» samme språk (selv om alle på scenen selvfølgelig snakker norsk).
Og i sakens anledning er det innført en tolk, en simultantolk endog, som delvis oversetter, delvis forvrenger delvis deltar selv i meningsutvekslingen.
Det blir et nokså surrealistisk virvar av det hele, som faktisk blir forvirrende og dessverre smått ufarliggjørende etter hvert.
Og det tar i perioder bort den grunnleggende brodden som burde ligget langt klarere ligge i bunnen av et materiale som dette.
De tre damene kjemper energisk med stoffet; Helle Haugen som et grått reglementsdyr av en fru Hoenecker, Birgitte Victoria Svendsen som overdådig operetteaktig fru Marcos, Mari Maurstad som et selvhevde null av fru Ben Ali.
Men det fører likevel til altfor lite av noe som helst, bortsett fra de rene ablegøyer.
Artig nok.
Men langt under siktemålet.
Får man anta.
| 0
|
101354
|
Filmanmeldelse:«1001 gram»
Norge er et rikt filmland, ikke minst fordi vi har filmskaperen Bent Hamer.
«1001 gram» er en perle!
Det handler om Marie, noen-og-tredve, som jobber med sin far i Justervesenet.
Etter hvert som livet faller fra hverandre, har hun stort sett bare én fast, uforanderlig ting å holde seg til:
Den offisielle norske kiloen.
Som hun til gjengjeld får ansvaret for:
Hun drar til Paris for periodisk kontroll mot verdens offisielle kilo.
Man må være en Bent Hamer for å dikte og lage film av slikt!
Han har en tiltro til sine rollepersoner og sine prosjekter, som kanskje ingen andre.
Det kan virke tynt – endog syltynt.
Men det ligger alltid en hensikt bak, en betydelig mening og en helt usedvanlig evne til å formulere seg.
For første gang har han en kvinnelig hovedrolle – de rare, små menn har ellers vært hans spesialitet: Ane Dahl Torp.
Som til gjengjeld er perfekt, med sin unike evne til å agere oppdemmede følelsesstormer og indre opprør nesten helt uten fakter.
Jeg kan ikke huske å ha sett henne bedre.
Tematisk har Hamer også flyttet seg litt:
Lenge virker det som om denne filmen først og fremst handler om atskillelse.
Mens hans foregående tenderer mot å dyrke relasjoner.
Ettersom årene har gått er det også mindre komikk i filmene.
Denne er såpass ribbet, at den nærmer seg en meditasjon over temaet sorg.
Dog:
Aldri helt; pussigheter finnes når de skal.
Små referanser til likt og ulikt kommer som frydefulle små ismett.
Og tro aldri at Bent Hamer har tenkt å overlate sitt publikum i fortvilelse, han er alt for glad i livet og menneskene til slikt!
Hamer skriver manus, regisserer og produserer.
Men selv han er avhengig av gode – de beste – hjelperne.
Kaadas musikk sitter rett i hjertet.
Men den som spesielt må nevnes i denne filmen, er fotograf og lysmester John Christian Rosenlund.
Maken til presisjon, maken til jobbing med lysfølsomhet og temperatur!
Det gjøres ikke bedre ute i den store filmverden.
Rett og slett.
Dette er en film som balanserer hårfint men støtt og hensynsfullt gjennom en til tider skrinn historie – som dog folder seg makeløst ut til slutt.
Når fortellerelementene er så grundig nedribbet, er det ikke til å unngå at selv små feilskjær blir meget tydelige.
For meg er det én eneste scene som, bokstavelig talt, blir hengende meningsløst i luften.
Den skurrer.
Men ingenting annet; «1001 gram» er simpelthen en sjelden perle av en film, som fortjener et stort hjemlig publikum.
Ute i verden har den allerede startet sitt eget festivalliv.
Det blir langt og omfattende!
JON SELÅS
«1001 gram» har ordinær norsk kinopremiere fredag.
| 1
|
101355
|
Plateanmeldelse:Emilie Nicolas - «Like I’m A Warrior»
September er heldigvis lang.
Her er lydsporet.
«Like I’m A Warrior»
Det er vitterlig ikke mange år siden Susanne Sundførs elektroniske farvel til traust visepop.
Eller siden Robyn tok kontroll over egen karriere.
Og ikke minst er det veldig kort tid siden James Blake gjorde muskulært pirrende bass og falsett legitimt til og med på reklamefinansiert radio.
Likevel hagler det allerede av norske artister inspirert av alle de ovennevntes eklektiske tilnærming til vokal og elektronikk.
Og her er den første store av disse.
Bærumsjenta Emilie Nicolas Kongshavn har vokst hyperraskt inn i den kollektive bevisstheten som utgjør popmusikk.
Nesten ene og alene ved hjelp av fjorårets såkalte cover av DumDum Boys' «Pstereo» (som bestillingsverk til den trønderske musikkfestivalen med navn fra låten).
«Såkalt», fordi det er lite igjen av originalen – teksten er oversatt til engelsk og melodien strekker i helt andre himmelretninger.
Men versjonene har et fellesskap i stemning og ønske om nyskaping:
Originalen bedrev nybrottsarbeid med trommelyder basert på bildørsamples og er samtidig en av de få låtene som makter å fremstille følelsen av høstjevndøgn og løvfall selv midt på sommeren.
Nicolas' versjon er varmere, men bevarer denne underlige, spaltede septemberfølelsen.
Den hvor klimaet ikke klarer å bestemme seg for å skru opp eller ned temperaturen.
Hvorfor så mye mas om én låt?
Fordi grepene på den også er til stede på resten av debutalbumet.
Stemmen er varm, melodiene beveger seg fra varmegrader til nattefrost.
Det er nydelig, gjennomtenkt, mykt og avbalansert.
Arrangementene har ikke alltid den samme perfeksjonerte begrensningen i seg.
De fungerer best når ideene ikke står i veien for Nicolas' stemme, og ikke flyter over av intrikate data-finstilte maksimalistiske detaljer.
Slik den utsøkte «Grown Up» gjør det.
Eller den mystiske og temposterke, men like vel myke «Melancholia» – der rhodeslinjene får danse slik man ikke har hørt på plate siden Erot.
Helheten har synkoperte basser og småsnåle trommelyder som hadde holdt til minst et helt album til.
Og selv om det skapes voldsom tyggemotstand i «Fail» og forsøkes på 1998-house på «Games», er det albumets kombinasjon av myk bakgrunnsestetikk og personlige tekster som bidrar til at det til slutt henger sammen.
Men stemmen er det virkelige mesterstykket.
Hun har et spenn som er mer Erykah Badu og Ane Brun enn Sundfør og Robyn, men som mestrer alle disse fasettene.
En intens soulklang, med dybde og dimensjoner som ikke lar seg affisere av at arrangementene bedriver aktiv nedkjøling, eller at bassen svever mot dype frekvenser.
For mest av alt er dette et dokument over en ekstremt imponerende vokalist.
Jazzlinjen i Trondheim kan bruke henne som reklame til evig tid.
BESTE LÅT:
«Grown Up»
* Albumet er tilgjengelig hos Spotify nå, slippes i øvrige kanaler mandag 29. september
| 1
|
101356
|
Låtanmeldelse:OnklP & De fjerne slektningene - «Styggen på ryggen»
Sterk situasjonsrapport fra en rappers personlige helvete.
OnklP & De fjerne slektningene
«Styggen på ryggen»
Historien om norsk populærmusikk hadde vært vanvittig mye kjedeligere uten historiefortellerne.
Og de beste historiefortellerne de siste femten årene har nesten utelukkende kommet fra det norske hiphop-miljøet.
Ingen andre har klart å være mer politiske fingerpirkere enn dem (Karpe Diem, Tungtvann, Samvirkelaget).
Ingen andre har heller prestert mer hudløse låter enn dem.
Som Equicez og Cast.
Som Vinni.
Og nå som OnklP.
Noen har brukt tekstene sine som en personlig ventil for problemer i oppveksten, eksperimentering med dop og sosial mistilpassethet (Casts «Problembarn»).
Andre har brukt ordene som en Via Dolorosa i blodrød anger for utroskap og en oppførsel hinsidig det anstendige (Vinnis «Halve meg»).
Men det spørs om ikke OnklP topper helvetsberetningene fra et ungt, levd liv mellom tretten og tredve med «Styggen på ryggen», som har en tekst så sterk at vi er på nippet til å ringe inn bekymringsmelding til nærmeste psykiatriske avdeling for onkelens bopel.
Styggen på ryggen – eller nissen på lasset, om du vil – er i OnklPs univers selve kjernen av alle hans indre demoner, samlet i en stygg, jævlig knute som sitter med klørne hektet fast i ryggraden hans med mothaker.
Generell angst og panikk.
Fylleangst og noia.
Fremtidsredsel og egen udugelighet.
Alt dette sitter styggen og hvisker overtalende inn i øret til OnklP som i sin tur beskriver følelsen av å ha denne nakkekjettingen hengende fast i seg på en svært direkte, brutalt enkel og troverdig måte.
«Kommer ingen vei her i livet!» går som et mantra gjennom hele låten.
På et tidspunkt legger onkelen like godt til et «OnklP – du kommer ikke herfra i live!» også.
Det er nesten så vi tror ham.
Smerten i stemmen er ekte og mer nærværende enn noensinne.
Akkurat her går det en interessant linje tilbake til OnklPs forrige virkelige genistrek, med Jaa9 for fem år siden, «Glir forbi».
Den setningen som best fanget temaet i denne låten – om ikke å gjøre noe som helst annet enn å nyte nuet, kule'n helt og la de andre stresse videre mot det etablerte gjennom utdanning og jobb – lyder slik:
«Skal også finne en vei å gå når vi får tid».
Det kan virke som om OnklP som nybakt 30-åring har oppdaget at han begynner å få dårlig tid.
At det er noen han må ta oppgjør med først som sist.
Seg selv.
Vi skal ikke glemme onkelens fjerne slektninger på «Styggen på ryggen».
De gir OnkelPs ord romslig med plass i lydbildet, ikke minst skrur komponist og produsent Johan Larsson lydbildet mesterlig til mot slutten av låten, der også gitarist Åsmund Lande bidrar til å skape krympende og samtidig volumstigende gitarvegger som gjør dette lille kunstverket akkurat så klaustrofobisk som det bør være.
Slik at vi gisper litt etter pusten over budskapet.
Og tenker lenge på det etterpå.
«Styggen på ryggen» er lett årets beste og sterkeste norske låt.
Fra VG-lista showet på Tromsø havn 23. juli 2014
| 1
|
101357
|
Plateanmeldelse:Aphex Twin - «Syro»
Uaphexert.
Anekdote:
Forrige «ekte» Aphex Twin-album kom ut dagen før iPod, den første, ble lansert i 2001.
Musikkspilleren ble tatt ut av salg sist tirsdag.
Først nå får vi noe nytt fra elektronikaens eksentriker.
Tilfeldig?
Men det sier noe om hvilken musikkverden Richard D. James offisielt var i sist («The Tuss» fra 2007 er kun nylig bekreftet som hans).
Tvillingens sjette er akkurat så variert som man kan forvente.
Umulige disharmonier, snublende maniske trommer, endeløst absurdpulserende synther, sabla bråk og plutselige åpne landskap av melodiøs kjølig skjønnhet.
Samt et avsluttende Satie-aktig klaverstykke.
Mye har versert på YouTube en stund (blant annet første «singel» «minipops 67 [120.2][source field mix]»).
Samtlige låtnavn virker å være basert på synther, studioutstyr og BPM, men minner mest om noe fra Stevie Wonders Twitter-konto.
Det sentrale er at platen like gjerne kunne vært gitt ut i 2004 eller 2024.
Fremdeles klarer ingen å lage så forvirrende, frustrerende og fengende elektronika.
BESTE LÅT:
«XMAS_EVET10»
| 1
|
101359
|
Bokanmeldelse:Ann Rosman:
«Porto Francos voktere»
På en øy i den svenske skjærgården finner man et myrlik.
Nei, to.
Det er en kvinne med et lite barn i armene
Kriminalbetjent Karin Adler tilkalles, men kan raskt konstatere at dette neppe er en sak for politiet.
De to har ligget i myra for lenge til det.
Kanskje hundre år.
Men hvem var kvinnen og det vesle barnet?
Hva slags liv levde de her ute i havgapet?
«Porto Francos voktere» er bygget opp på to plan.
Et i nåtid.
Det er sommer, og på Klöverön utspiller det seg et familiedrama der to søsken strides om et gammelt hus.
Bokens tyngdepunkt legges imidlertid til 1793.
En ung kvinne forkledd som mann stevner inn i Marstrand havn en mørk høstkveld.
På flukt fra sin forlovede, som hun ikke på noen måte har valgt ut selv.
Marstrand og omegn har en utrolig interessant historie, og forfatteren har satt seg godt inn i den.
(Noe av det mest spennende i denne boken, er faktisk å finne i etterordet.)
Men sammenflettingen av fortid og nåtid fungerer dårlig.
Fortiden skildres i kioskromanens grelle skjær, med overtydelige karakterer og et svulstig språk.
Når dette blir forsøkt klippet sammen med en moderne krim, skygger de to fortellingene for hverandre, selv om de naturlig nok løper sammen til slutt.
Boken er oversatt av Kari Bolstad.
| 0
|
101360
|
Bokanmeldelse:Hanne Ørstavik:
«På terrassen i mørket»
Jeg måtte skrive denne anmeldelsen med hatt på, slik at jeg kunne ta den av meg.
Ørstaviks bøker er oversatt til 18 språk, har fått en haug med priser, og «På terrassen i mørket» ble solgt til Danmark allerede før den var ferdig.
Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet.
Det er ekstremt intimt, jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig.
Jeg ble sint på Ruth, hovedpersonen i Ørstaviks forrige roman.
Det ekstremt destruktive kjærlighetsforholdet hun var i, smuldret henne opp som menneske.
Det er lett å lese den nye romanen som en slags fortsettelse, der hovedpersonene har andre navn og andre yrker.
Paula er sosialantropolog og reiser til Spania for å tilby eskortetjenester etter bruddet med Jostein.
Romanen veksler mellom Paulas refleksjoner omkring sin intense kjærlighet til Jostein, og hvordan hun skal kunne begynne på nytt.
«Men jeg har kommet til overgangen, stedet der jeg begynner å gynge, som på en huske, fram og tilbake.
Jeg må over dit.
Over i min egen kjærlighet.»
Denne prosessen utgjør bokens handling, og foregår på Ørstaviks vis inne i hovedpersonen.
Også i denne romanen er det en type teoretisk fundament i hovedpersonens tankerekker.
Antropologekteparet Gregory Bateson og Margaret Mead sklir rett inn i tekstens utforskning, og Paula vil se alt i en større sammenheng.
Begjæret og kjærligheten settes i forbindelse med lengsel etter tilhørighet fra barndommen og i mer allegoriske vendinger gjennom dyresymbolikk.
Om kvelden sitter hun på terrassen med den andre leietageren, søramerikanske Vera, som gir henne en annen opplevelse av dyrenes betydning.
De indre bildene spiller en enda større rolle enn i tidligere romaner, og teksten oppleves strammere.
Veras funksjon blir litt usynlig, jeg savner enkelte steder mer dialog dem imellom, som en slags ventil.
Går det egentlig an å skrive klokt om kjærligheten uten å gå i velkjente fallgruver?
Ørstavik velger en tematikk som lett kan avvises, men nivået i skriften hennes umuliggjør det.
Språket er til å ta og føle på.
Det er vondt, sårt og nesten så det verker å lese, fordi leseren aldri står utenfor.
På tross av et intimt og individuelt univers blir erfaringene nære og betydningsfulle.
Ørstavik beskriver hvordan vi innerst inne står helt alene.
Der «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» skildret frykten for å ikke nå frem til en annen, beskriver «På terrassen i mørket» frykten for ikke å kunne nå frem til seg selv.
Den legger igjen en forståelse av at det er mulig, at man kanskje må helt ut i mørket for å avdekke lyset, bit for bit.
| 1
|
101361
|
Bokanmeldelse:Eirik Wekre:
«Fuglefangerne»
Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med.
Det er alltid svært tilfredsstillende med mennesker som virkelig behersker faget sitt.
Betydningen av profesjonalitet må aldri undervurderes, heller ikke i det litterære liv.
Eirik Wekre er en forfatter som så definitivt vet hva han holder på med.
Han har funnet en slags mal for thrillerbøkene sine, og holder seg smart nok trofast til den.
Denne gangen får PST-mannen Theo Hannover i oppdrag å lede etterforskningen av det som ser ut som et selvmord, men som muligvis er et drap:
Fagforeningspampen og den tidligere statssekretæren Haldor Bøe er funnet død.
Kort tid senere brenner også Bøes hus, og som om ikke det var nok viser det seg at mannens telefonlogg er slettet.
Parallelt med dette avslører VG (ja, nettopp) en gedigen korrupsjonsskandale som blant annet ødelegger den politiske karrieren til Bøes tidligere statsråd-sjef.
Og i løpet av noen adventsdager, en jul og en nyttårshelg bindes disse to trådene sammen i en intrige som blant andre ting inneholder internasjonal våpenhandel, etterdønninger fra Stay Behind-gruppene i etterkrigstiden og overraskende familiehemmeligheter.
I tillegg til Hannover møter vi blant andre den suspenderte PST-sjefen Hege Tønnesen som har sin helt egen interesse av å bidra til at saken oppklares.
Theo Hannover får gjennomgå noe voldsomt, og har på et tidspunkt mer enn nok med å skjerme sin egen lille familie mot ytre farer.
Typisk nok er det intern maktkamp og dobbeltspill i PST og andre deler av byråkratiet som skal vise seg å være den største hindringen for en oppklaring av saken.
Derfor må den lille mann i systemer innse at heller ikke denne gangen blir den hele og fulle sannhet nødvendigvis avslørt.
Dessuten skal det vise seg at VG denne gangen kanskje ikke har en så god sak som de tror.
Eirik Wekre har som nevnt god kontroll på virkemidlene, og bygger med sikker hånd gradvis opp spenningsnivået.
Som så mange av sine kolleger innen thrillerbransjen har han riktignok en hang til sentimentalitet i relasjonsskildringene, og et noe lettvint forhold til det å skyte seg ut av problemer.
Men spennende og underholdende – det er det.
| 1
|
101362
|
Bokanmeldelse:Tom Reiss:
«Den sorte greven»
Den fargede Alex Dumas sto modell for heltedådene i «De tre musketerer» og «Greven av Monte Cristo».
Nå har Tom Reiss gitt revolusjonsgeneralen en verdig biografi.
Verdenshistorien har mange ukjente helter, men få kan måle seg i format med Alex Dumas.
Han vokste opp i den franske kolonien i Saint Domingue, dagens Haiti, som sønn av en fransk adelsmann og en afrikansk slavinne.
Han ble oppfostret som en gentleman, og kunne lykkeligvis flytte til Frankrike rundt revolusjonsårene sent på 1700-tallet, da kampen for likhet mellom hvite og svarte var på moten.
Etter en lynrask militærkarriere fikk han generals tittel, og var sågar med på Napoleons ekspedisjon til Egypt.
Alex Dumas hadde ry som en fantastisk militær begavelse, og hans mot på slagmarken var ledsaget av en sterk personlig overbevisning om revolusjonens idealer.
Han holdt fast ved frihet, likhet og brorskap lenge etter at revolusjonens forvaltere i Paris styrtet ned i barbariet.
Hans sønn, Alexandre Dumas, skulle bli en av verdens mest kjente forfattere, gjennom romaner som «De tre musketerer» og «Greven av Monte Cristo».
De som har interessert seg for hans forfatterskap, vet trolig allerede at faren Alex sto modell for mange av bokens heltedåder.
Men først i dag har han fått en egen biografi.
Tom Reiss har lett med lykt og lupe i syv år, i flere land, for å sette puslespillet sammen.
Resultatet er så imponerende at boken ble belønnet med den amerikanske Pulitzerprisen i fjor, og regissøren bak TV-serien «True Detective» er med på laget som har kjøpt opsjon på filmrettighetene.
Den positive mottagelsen er ikke vanskelig å forstå.
Leseren suges inn i den svært velskrevne fortellingen fra første side og opplever knapt et dødpunkt før det er slutt.
Reiss lykkes ikke bare med å gjenskape hovedpersonens fascinerende liv og samtid.
Han byr på en svært interessant tilleggsdimensjon, ved å dvele ved revolusjonstidens snuoperasjon fra likhetsidealenes gjennombrudd, til Napoleons reintroduksjon av rasepolitikken.
Også skildringene av livet i den franske karibiske kolonien Saint Domingue har stor verdi som historisk dokumentasjonsmateriale.
Scenene fra byen Jérémie på slutten av 1700-tallet er uforglemmelige, der raseblandingen skyter fart, og de fargede inntar både den økonomiske og kulturelle eliten.
Tom Reiss har begått en bragd av en bok.
Oversatt av Christian Rugstad.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.