id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
101364
|
–En smule stiv i knærne
Selv om Jørn Hoel lot proffe dansere ta seg av det meste av sprek dans, vrikket han godt på hoftene under «(Call me) Superbad» av James Brown.
Stein Østbøs dom:
- Jørn blir en smule innstudert og stiv i knærne
I kveld – det virker som om han er mer opptatt av å vrikke de blankpolerte skoene sine sidelengs langs scenegulvet enn å levere varme ut av is, selv om stemmeraspen kler funken utmerket.
Alle vet at Jørn Hoel elsker funk, men i kveld var han mer morsom etter opptrednen enn i løpet av den.
Håper likevel å se nordlandskameleonen også neste lørdag.
| 0
|
101365
|
– Lukter ikke funk
Unni Wilhelmsen våknet opp syk før lørdagens «Stjernekamp», og fikk dermed ikke en optimal oppladning.
Hun stilte på scenen i klær fra eget klesskap, der skinnbuksen er en av hennes motorsykkelbukser.
Til VG forteller artisten at buksen har vært med motorsykkelvelt.
–
Dette sitter som ei kule, kjempebra, sier dommer Jan Tørresen.
–
Det er dessverre ingenting som lukter funk av Unnis fremtreden på nettopp funk-scenen, men stemmen har både myndigheten og råheten som skal til for å fange interessen.
Bare så synd at det aldri redder dette nummeret.
Foreløpig er det lite som oser av den forventede svetten og sensualiteten som programleder Kåre Magnus Bergh febrilsk har forsøkt å lokke frem i kveldens program.
| 0
|
101367
|
– Mister personligheten
Paul Hansen sang «Get Lucky» av Daft Punk/Pharell.
Han syns det var uvant å lære inn mange dansemooves, og sa i programmet at det hele fremsto som umenneskelig.
Dommerne mener han fortsatt har utfordringer i låten.
–
Det er vanskelig å synge og danse på en gang, men du prøvde, sier Mona B. Riise som mener Hansen falt litt igjennom.
Stein Østbøs dom:
– Nesten spooky å oppleve denne låten under en uke etter å ha opplevd den fra en av opphavsmennene selv i Oslo Spektrum (Pharrell).
Og iallfall er det skremmende å høre hvordan Paul Hansen totalt mister alt han har av personlighet i stemmen.
Dansetrinnene er riktignok godt innøvde, men ikke spesielt funky.
Man kan lukke øynene, men likevel aldri komme på at det er den tidligere, svært særpregede Vamp-vokalisten som synger.
Kveldens skuffelse så langt.
| 0
|
101371
|
– Nesten pinlig
Eddie Guz fremførte «Another one bites the dust» av Queen.
Rockeren var på en vant arena forrige uke da temaet var nettopp rock.
Guz snubler i begynnelsen av låten, og ler i kameraet da han skjønner hva som skjer.
Han får allikevel skryt av dommerne.
VGs anmelder er ikke enig i lovordene.
– Snakk om å blåse mulighetene sine; å få et tilnærmet latteranfall tidlig i en viktig fremføring har aldri vært et godt karrierevalg.
Styltete macho-fremtoning midt mellom Queens Freddie Mercury og Michael Krohn hjelper heller ikke på totaliteten; dette var nesten pinlig, Eddie.
Tror kanskje du ligger tynt an i kveld, dessverre.
| 0
|
101372
|
–Mo reddet kvelden
Mohamed «Mo» Abdi Farah sang «Play that funky music» av Wild Cherry.
I forrige uke kåret dommerne Mo til sin favoritt etter at han sang Elvis.
VGs anmelder var ikke like imponert og ga
Mo terningkast to.
Denne uken imponerer Mo mer.
– Dette er «the grand finale», sier Thomas Felskog.
– Endelig en som tar låtens aggressivt pågående gitartema (nennsomt stjålet fra Stevie Wonders «Superstitious») og overfører den til sin egen kropp!
Plutselig er Mo en bit Prince, en bit Jacko og et par biter James Brown.
Nesten mer disco enn funk, men Mo skaper rytmiske bølger her som beviser at til og med Hamar kan være funky.
Sett et par stjernesolbriller på mannen, og plutselig forstår du at det var George Clintons sønn som akkurat nå sto på scenen i «Stjernekamp».
Takk, Mo – du reddet kvelden!
Dommer Mona B. Riise mener Jørn Hoel er kveldens beste, mens Thomas Felskog sier Unni imponerer med sin versjon av Prince' "Kiss".
Jan Tørresen sier Reidun blåste hatten av ham.
| 1
|
101373
|
–En sterk opplevelse
Av hvilken grunn det har kommet tre danseforestillinger av Henrik Ibsens skuespill denne høsten vites ikke, men «Ghosts – Ibsens Gengangere» med Nasjonalballetten er en sterk opplevelse.
Koreografi:
Cina Espejord Musikk:
Nils Petter Molvær Regi:
Marit Moum Aune Scenograf:
Even Børsum Kostymer:
Ingrid Nylander Lysdesign:
Kristin Bredal
Den unge koreografen Cina Espejord, fremdeles ansatt som danser i Nasjonalballetten, har tatt seg fore Ibsens «Gengangere», ikke en helt enkel oppgave.
Sammen med regissør Marit Moum Aune har de to laget en kompakt danseversjon på 70 minutter.
Med på laget har de fått Nils Petter Molvær til å komponere ny musikk, og han selv er på scenen med trompeten.
Den kunne vi gjerne ha hørt mye mere til.
Jan Bang er også med for å skape et lydbilde som tidvis nærmer seg filmmusikken, men som følger historiens dramatiske utvikling tett.
Fru Alving (Camilla Spidsøe) er i morgenkåpe, og Regine (Grete Sofie Borud Nybakken), tjenestepiken i huset hjelper henne med påkledningen.
Nybakkens Regine har en klar vilje og profil, hun har ben i nesen, og hun vet hva hun vil ha.
Sønnen Osvald, utmerket danset av Andreas Heise, vender hjem fra utlandet med sine hemmeligheter i bagasjen.
Pastor Manders, i Ole Willy Falkhaugen skikkelse, er gammel venn av familien.
Her skapes det både i regien og dansen sterke antydninger til at det en gang kan ha vært et forhold mellom fru Alving og Manders.
De har noen meget intrikate pas de deuxer med sterke seksuelle antydninger.
Espejord har et naturlig talent til å skape fortellende samdans med høy vanskelighetsgrad.
Aunes regi og Espejords koreografi glir sømfritt over i hverandre.
Alle rollene, bortsett fra snekker Engstrand (Yoshifumi Inao) har en yngre utgave av seg selv.
Dermed foregår handlingen på flere plan samtidig, noe også scenografien til Børsum indikerer.
Derfor kan det være en fordel å ha en viss kjennskap til stykket og historien på forhånd.
På bakscenen vokser det opp fra gulvet et hus på tre etasjer som forsvinner ned i grunnen igjen når livet til Osvald tar slutt, og fru Alving ramler sammen i den totale endeløse sorg.
Spidsøes fru Alving har en hjerteskjærende bunnløs fortvilelse i stykkets siste minutter.
Da musikken stoppet var stillheten til å ta og føle på i flere sekunder før applausen brakte løs.
| 1
|
101374
|
Plateanmeldelse:Tony Bennett & Lady Gaga - «Cheek To Cheek»
Gaga på swingkurs.
Tony Bennett & Lady Gaga
«Cheek To Cheek»
På papiret er dette et forsøk på å gjøre jazz- og standardsangeren Tony Bennett (88) lekker for yngre generasjoner.
Men effekten, og den mer langsiktige planen, kan godt være en annen.
Nemlig å gjøre Lady Gaga (28) akseptabel for et eldre publikum.
Det røyner jo på i den mer normale popkarrieren hennes, som vi vet, og hun har en gammeldags musikalartist i magen.
Bennett og Gaga møttes i en tolkning av «The Lady Is A Tramp» i 2011.
Det var tydeligvis så morsomt at det måtte et helt album til.
Mye her er like livlig.
Ja, noen ganger kan det virke som om duettene her er en konkurranse om hvem som har det mest gøy, som Gaga oftest vinner.
Artig, men litt slitsomt og i overkant «showete» også.
Hun ter seg som en beruset og overtent Liza Minneli.
Han holder igjen, som en sindig far.
De to solonumrene, «Lush Life» (Gaga) og «Sophisticated Lady» (Bennett), fungerer vel så bra.
Albumet kan oppleves som litt sørgelig.
For det burde ha vært Amy Winehouse i Gagas sted.
BESTE LÅT:
«Sophisticated Lady»
| 0
|
101375
|
Teaterpremiere:«Billy Elliot»
«Billy Elliot» er en forundringspakke av en musikal:
Ny, spennende og annerledes.
Premieren i Folketeateret i Oslo i kveld ble en fest!
Historien burde være kjent; den var en makeløs suksess som kinofilm i 2000:
Billy er gruvearbeidersønnen fra Nord-England som mot alle tradisjoner og alle forventninger blir ballettdanser.
Det starter i 1984:
Den britiske statsministeren Margaret Thatcher levde opp til sitt rykte som «jernkvinnen».
Etter at hun hadde vunnet Falklandskrigen på utebane, gikk hun på hjemmebane løs på de britiske fagforeningene og deres makt.
I Billys hjemby førte det til en langvarig streik, som ikke førte til noe – for noen parter.
Men for unge Billy var det altså ikke bare å ta dansetrinn ut av sin egen bakgrunn; denne hjemlige bakgrunnen – hele hjembyen hans – kjempet for sin eksistens.
Og da er det vel mye som er viktigere som står på spill enn at en 11-åring skal lære seg ballett?
Disse politiske linjene har fått overraskende stor oppmerksomhet i musikalen.
Og det tilfører en hundre prosent seriøst, men ikke desto mindre velkommen dimensjon.
(Nesten morsomt å høre et ellers ekstatisk premierepublikum bli litt forbeholden i sin applaus etter en julesang på Folkest Hus:
«God jul, Maggie Thatcher, det er ett år nærmere din død…!)
Så historien en ny og dramatisk og ujålete så det holder.
Musikken er god, manus en glede.
Sangtekstene holder imidlertid ikke alltid mål, med litt for haltende ordvalg og noen naive rim.
En skikkelig låtskriver burde vært hyret inn!
«Billy Elliot» hviler i bunn og grunn på en 12-åring.
Kevin Haugan heter han, selveste Billy.
Han er et naturlig scenetalent av de helt sjeldne.
Han synger godt og danser utmerket.
Men har som aller sterkeste side et smittende og naturlig scenenærvær, som faktisk aldri blir borte, uansett hvor mange andre sceneaktører som er rundt ham eller musikk som buldrer.
Fantastisk godt gjort!
Samtidig er han omgitt av til dels meget rutinerte folk, som vet hvordan en sentral figur skal støttes:
Nils Ole Oftebro som den hardt prøvde faren, uforglemmelig og vitalt glemsomme Janny Hoff Brekke som mormor, Hilde Lyrån som danselæreren som ikke lengre har egne drømmer – men Billys!
Bra; virkelig bra!
JON SELÅS
| 1
|
101376
|
Plateanmeldelse:Marion Ravn - «Scandal Vol.
1»
Marion Ravn (30) gir ut to plater på fire måneder.
Den neste bør være bedre.
«Scandal Vol.
1»
Egentlig var det ikke meningen å dra den mye omtalte forskningen på Marit Larsen og Marion Ravn og deres respektive «ekthet» inn i denne anmeldelsen.
Men det må sies at den nå påstått «ekte» Ravn tidvis har lagt seg veldig tett opptil den «uekte» Larsen i sitt oppdaterte solouttrykk.
Hodet er følgelig i ferd med å eksplodere her.
Hvem er hvem, for ikke å si hva?
Ekte eller ei; Larsen er i alle fall originalen.
Ravn rotet rundt med helt annen musikk (tarvelig hollywoodrock) så sent som i 2010, før hun fant ut at et mer jordnært uttrykk var på sin plass – til alt overmål hjulpet av Larsens eks, Thom Hell, på produksjonssiden.
Fjorårets «Songs From A Blackbird»-album var en noenlunde vellykket artistisk gjenfødelse (særlig singelen «Driving»), godt timet i kjølvannet av Ravns «Hver gang vi møtes»-deltagelse, som ga publikum (og forskere) et nytt og mildere blikk på henne.
Likevel virker det som om selvtilliten har gått over styr når hun nå slipper to plater på under et halvår – «Scandal Vol.
2» er planlagt i januar.
Formatet med åtte låter på 33 minutter er i utgangspunktet snertent.
Men da er det lite rom for dødt kjøtt.
Og «Vol. 1» har ikke mye indrefilet.
Ravn gjør for så vidt en helhjertet innsats i vestkystpopretning, det er lite å si på inderligheten.
Samtidig er det mye som skurrer.
Særlig de klisjéstappede tekstene:
Her er ingen løsning for lettvint.
«Like a thief in the black night, you stole my heart», åpner hun med, og dermed er tonen satt.
Påfølgende låt byr på metaforer som «you go off like a bullet, but you fall like a rock».
Slik fortsetter det.
Ravn er omgitt av ypperlig studiomafia, slik man skal være i denne musikken.
Jevnlig resulterer det i skjønn, smul musisering, som i den tingende dramatiske «The Beginning Of The End».
Men for ofte låter det stivt, som en arbeidsøkt mer enn et overskuddspreget bandtreff.
Verste detalj: koringene i tittelsporet.
Simone Eriksrud (D'Sound) er medskribent på halvparten av låtene, og det er en prisverdig jakt på hitlåter her.
Om de bare hadde truffet blinken rent.
«Never Gonna Get It» har gode tilløp, samtidig sørger Ravns mektige stemme for at sangen blir mer musikalmateriale enn den blåøyde soulmusikken den ønsker å være.
Apropos musikal er det interessant hvor mye ABBA-drama hun putter i låtene sine.
Ravn er en artist for de store gester, høye tinder og svulmende følelser.
Hun vil mye, men ender med musikk som går ned i spagat mellom det sofistikerte og det enkelt iørefallende.
Bekmørkt er det likevel ikke:
På platens siste spor sitter alt som det skal.
Forhåpentlig setter den tonen for runde to.
BESTE LÅT:
«We're Heading Off Course»
* Slippes mandag 22. september
| 0
|
101377
|
Filmanmeldelse:Enda en engleskole
Hollywood har for alvor oppdaget kristenfolket som mulig kinopublikum; «Heaven is for Real» er noe så sjelden som en forkynnende film.
USA.
Randall Wallace.
Drama.
Tillatt for alle.
Med: Kelly Reilly, Greg Kinnear, Jacob Vargas, Ali Tataryn, Nancy Rosel, Connor Corum, Candace Smith, Mike Mohrhardt, Lane Styles, Darcy Fehr, Thomas Hayden Church, Darren Felbel, Jon Ted Wynne.
Film basert på tro er komplisert å forholde seg til, rett og slett fordi forkynnelsen er viktigere enn filmen.
Slikt har det ofte blitt forskrekkelig dårlige filmer av.
Denne er ikke dårlig.
Det er gode skuespillere (både Kinnear og Hayden Church er tidligere Oscar-nominerte) i en for så vidt medrivende historie og der de «sensasjonelle» elementene ligger stort sett innenfor det kristendommen forkynner.
Den er basert på den bestselgende boka med samme navn, om en metodistprests fireårige sønn, som etter en nær-døden-opplevelse etter en sprukken blindtarm, kan vende tilbake til sin far og mor og fortelle at han har vært i himmelen, sett og hørt og komunisert med noen engler (de lo!), møtt noen kjente personer og - faktisk - sett Jesus.
Det er for øvrig et bilde vi får gjengitt i løpet av filmen.
Som man forstår:
Her vil veier skilles!
Noen vil blåse av røverhistorien og kalle det en spekulasjon av prinsesseaktige dimensjoner.
Andre, med muligvis noe mer religiøse gener, vil uten å ta anstøt stille seg åpen og undrende overfor livets - og eventuelt det hinsidiges - mer uforklarlige nedslag i det mangfoldige menneskesinn.
Sønnens fortellinger utløser vanskeligheter.
I familien, fordi man med omsorgsfull kjærlighet selvfølgelig lar guttungen fortelle, men hans fortelling har jo utvilsomt konsekvenser akkurat for en pastor.
I pastorens kirke er heller ikke dette ukomplisert:
Dette er måteholdne og nøkterne metodister, med liten sans for karismatiske eksesser.
Sånn sett er det lite fantasmer å jakte, dette er folk nede på jorden.
Og det gjør filmen adskillig enklere å fordøye.
Dessuten er det et sympatisk nedslag av sosialrealisme fra dagens USA:
Nokså mye såkalt vanlige folk strever med å få pengene til å møtes.
Vår venn pastoren lever etter det paulinske prinsipp å ikke belaste sin menighet unødvendig gjennom lønn, så han monterer elektriske garasjeporter i tillegg til å være i det frivillige brannkorpset.
Men ettersom dette er en filmanmeldelse og ingen prekenrapport, bør dette sies:
Tross alt det sympatiske, blir inntrykket av en filmet gudstjeneste m/ flanellograf nokså markant etter hvert.
Og et svulstig, overtydelig samt alt for «salighetsvendt» lydspor en sann prøvelse etter hvert.
Men, men:
Det er for så vidt heller ingen byrde å komme med følgende innbydelse:
Hei & hå, kristenfolk:
Kom dere gjerne på kino; her en riktig oppbyggelig film for mange av dere!
| 0
|
101378
|
Filmanmeldelse:Gråt alle tårer
Ta med en hel eske Kleenex.
Til å tørke tårer eller sikkel.
USA.
7 år.
Drama/ungdomsfilm.
Regi:
R.J. Cutler.
Med: Chloë Grace Moretz, Mireille Enos, Liana Liberato.
Mia (Grace Moretz) er jammen «spesiell» så det holder.
Modellvakker, med et hjerteformet ansikt, og innehaver av et stort talent på cello.
Hun har en bestevenninne som er gull verdt, og en kjæreste, Adam, som er den mest attråverdig spikertynne unge rockeren i Portland, Oregon.
Foreldrene er en drøm, i alle fall en slags hipsterdrøm – unge, kule, snille, sosiale.
Best av alt:
Stacy Keach spiller bestefaren hennes!
Her i gården går det på skinner, kan du si.
Men kan det vare?
Selvsagt ikke.
Når Mia øyner et mulig opptak på musikkskolen Juilliard, blir det krøll med Adam (hva slags «musiker» er det som ikke unner kjæresten sin å gå på Juilliard, egentlig?).
Og atskillig verre skal komme når bilen, med hele familien i, blir truffet på en vintervei.
Mia havner i koma.
Resten av filmen varierer mellom «flashbacks» til det lykkelige livet før ulykken, og en ut-av-kroppen-opplevende Mia som følger sin egen og resten av familiens videre skjebne på sykehuset.
Folk, det er duket for tårer.
Det er liksom ingen ende på hvor langt filmskaperne ønsker å melke tragedien.
«If I Stay» er en klassisk gråtefilm av den typen Hallmark lager for TV, bare større og flottere.
Filmfotografiet er mettet og dust, som om hele stasen var filmet med Instagram.
Dialogen er stappet med enerverende klisjeer hentet fra «sosiale medier»-språket, som var det skrevet på Twitter («that was wrong on sooo many levels»).
Moralen er av god amerikansk du-kan-leve-evig-bare-du-tror-på-deg-selv ånd:
Du kan ville deg ut av koma.
Kanskje Märtha Louise var manuskonsulent.
Om alt dette er greit – og det vil det nok være for mang en jente i 12-15-årsalderen – er ikke filmen direkte usympatisk.
Men åh!
Så grenseløst manipulerende da du!
Teit, for det hadde ikke vært nødvendig å smøre så tjukt på.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101382
|
Showpremiere:Heidundrende heite damer
Intelligent galskap midt i tidsklemma fra tre av Norges morsomste damer.
Showpremiere:
«Mot i brøsta».
Edderkoppen scene, Oslo.
Regi: Arvid Ones.
Med:
Henriette Steenstrup, Else Kåss Furuseth og Sigrid Bonde Tusvik
Steenstrup, Kåss Furuseth og Bonde Tusvik kjenner hverandre godt, men det er ingen automatikk i at et halvannen time show skal fungere likevel.
«Mot i brøsta» er nesten knirkefritt, mye fordi de tre – ganske ulike komikere egentlig - kjenner sine egne styrker og svakheter – og utfyller hverandre godt.
Åpningen og avslutningen med hele trekløveret syngende i kor med fullt band var de eneste gangene ting ikke satt helt som de skulle – og det skyldes mest teknikk:
Teksten druknet i storbandet.
Det er fort glemt når trekløveret lover «verdens første mense-show» og serverer mense-dans med de råeste spesialeffektene jeg kan huske å ha sett på en norsk scene de siste årene: Hollywood-klasse!
Kvaliteten på produksjonen er i det hele meget høy i «Mot i brøsta» i alt fra scenografi til kostymer – med en drivende god flyt.
Godt håndverk rett og slett – og morsomt så det holder.
Sigrid, den beste standuperen av de tre, leverer et biskt oppgjør med alt fra Fotballfruens følgere til Nesodden i en monolog hvor hun oppildner seg selv via stikkord.
Intenst, aggressivt og velformulert uten å bikke over i det ondskapsfullt sleivete.
Henriette er en glitrende parodiker, ikke minst på svensk - og har som seg hør og bør showets største skuespillerutfordringer.
Du verden for en energi!
Else er en mester i selvironi med snert, og makter å lirke inn litt ettertanke blant all galskapen.
Showets røde tråd kan vel sies å være et oppgjør med «jaget etter det perfekte blant kvinner av i dag».
Dette høres ulidelig kleint ut på trykk, men jeg skal love at de tre behandler temaet festligere enn som så.
«Mot i brøsta» er storslagent, ellevilt og intelligent, høstens «må se» på humorfronten.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101383
|
Bokanmeldelse:Skisser av en terrorist
Farens forsøk på forstå sin sønn massemorderen etterlater oss like kloke.
Jens Breiviks bok skal nok ikke leses som et forsvarsskrift, hverken for ham selv eller sønnen.
Snarere er det en fortelling drevet av et helt grunnleggende behov for å forklare og fatte det som skjedde 22. juli 2011 – hvordan hans eget kjøtt og blod kunne omdannes til den verste massemorderen vi som lever i Norge i dag har opplevd.
Men disse skissene fra et familieliv bringer oss ikke nærmere noe svar.
Anders Behring Breiviks far har selv gjennomlevd både angst og fortvilelse i de tre årene som har gått siden terrorangrepene som kostet 77 uskyldige livet.
Og på et menneskelig nivå er det fullt mulig å forstå hans eget behov for å forklare seg, etter at både terroristens og morens fortelling er blitt grundig presentert tidligere.
Med en oppvekst i et trygt ogborgerlig miljø i Nord-Norge og en UD-karriere som blant annet brakte ham til London, Teheran og Paris, definerer Jens Breivik seg selv som en kosmopolitt, som aldri hverken har ytret eller støttet holdninger i nærheten av hans sønns forrykte ideer.
Det er ikke mange eksempler på norske fedre som i skrifts form har sammenlignet sin sønn med Quisling og Rinnan, slik Breivik her gjør.
Denne tynne boken bruker naturlig nok mye av plassen på å skildre ekteskapet mellom Jens og Wenche.
Forfatteren legger ikke fingrene imellom i sine beskrivelser av ekskona som manipulerende og utspekulert, og det er tydelig at han oppfatter ekteskapet som grunnleggende mislykket – med lille Anders som det eneste lyspunktet.
Møtet med barnevernet og farens tapte omsorgssak er belyst tidligere, og denne boken bringer slik sett lite substansielt nyt.
Mest av alt sitter jeg med en flau og pinlig følelse av å være titter inn til et samliv jeg egentlig ikke vil vite så mye om.
Skildringene av samværet med sønnen på hytta i Meheia nærmer seg noe oppriktig, men det aller meste av prosaen i denne boken er både flat og merkelig uengasjert.
At det var et dysfunksjonelt familieliv Anders Behring Breivik vokste opp med, vet vi allerede.
Men det forklarer selvsagt ikke hans omdanning til et politisk monster.
Like lite som det gir mening, slik faren også forsøker, å finne en slags forklaring i sønnens brev og skrifter.
Jens Breivik skal ha respekt for at han i det minste forsøker å reflektere over hvordan det kunne være mulig at Anders Behring Breivik ble den han ble, og om han selv som far kunne ha gjort noe annerledes.
Men noen forklaring kan han selvsagt ikke tilby oss.
Bare bunnløs fortvilelse.
Anders Behring Breivik vet ikke om han kommer til å lese boken som hans far Jens Breivik lanserer i morgen, forteller advokat Geir Lippestad.
Rettspsykiater Henning Wærøy snakker om boken som Jens Breivik har skrevet, «Min skyld?
En fars historie».
I intervjuet med VGTVs Mads A. Andersen sier Wærøy at han tror Anders Behring Breivik vil gå på en psykisk smell.
| 0
|
101384
|
Imponerende Ylvis
Å kjøre humorprogram live, er å påføre seg selv smerte.
Å kjøre humorprogram direkte fra gigantiske Folketeateret i Oslo, er å påføre seg selv gigantisk smerte.
Men Ylvis slipper unna.
Med det også.
Live-sendinger er egentlig noe stort tull.
Blant TV-folk er det en myte om at livesendinger gir mer liv, mer nerve – og dermed bedre TV.
Det er ikke sant.
I 19 av 20 tilfeller vil stram og god redigering gi bedre programmer, der mulighetene for forstyrrelser og programlederes egenspeiling i studiopublikum stort sett bare forstyrrer.
I alle fall når vi snakker humor med ulike ingredienser, som er den for så vidt tradisjonelle oppskriften Vegard og Bård Ylvisåker, med sidekick Calle Hellevang-Larsen og backkick Magnus Devold bedriver.
Av de fire, var det bare Magnus som tydelig var preget av stundens alvor.
Til gjengjeld maktet han å snu fomlingen til programmets fordel.
Flaks eller tilfeldigheter?
Magnus vet.
Ellers var dette en strålende sending.
Rett og slett.
Etter å ha fartet jorden rundt med «The Fox», har Ylvis’ene formentlig tilegnet seg grådige mengder kunnskap om sitt vanskelige medium.
I utgangspunktet er de musikalske klovner av verdensformat; det har de bevist.
Talkshow-formatet er en større utfordring.
Men de vet etter hvert at beinhard nedkutting, minimalt med sidefjas og absolutt ingen pauser er nøkkelen for å lykkes.
Erna Solberg-intervjuet var sånn sett forbilledlig:
Passe på siden, passe pompøst, passe pseudointeresant («har din Candy Crush-spilling gått ut over landet?») .
Fulgt opp av idiotkonkurransen «Kjenn din statsminister» og reportasjen med tre middelaldertrubadurer på musikalsk stunt med lutt, blokkfløyte og tromme i hælene på statsministeren på Grünerløkka, blir det riktig muntert.
Calles intervju med Jenny Jensen om barnløshet, i potensiell livsfare i en magevrengende karusell, ble minneverdig og kort nok.
Mens kveldens potensielle Youtube-hit ble musikkvideoen om å lage knuten «Trucker’s hitch».
Helt suveren!
Vi har aldri sett publikumsrafting før.
Men ellers er selvfølgelig mye av innfall og utfall varianter av tidligere prøvde stunts; verden er tross alt ikke større.
Men alt i alt ble kveldens Ylvis-premiere et bevis på ganske så imponerende beherskelse av en vanskelig form og et krevende format.
Se flere klipp fra da VGTV fulgte Ylvis-gjengen i 24 timer her:
Magnus Devold leser motivasjons-mailen hele Ylvis-teamet fikk av Bård, høyt for VGTVs seere.
Mari Hansen er superfan av Ylvis og forteller om da hun kastet en hamburger på Magnus Devold.
Vi får et tilbakeblikk fra Ylvis-guttas første musikkvideo.
Kjempeform ble spilt inn i 2004, og slik så det ut den gang.
Ylvis-gutta harselerer med «The Fox»-låta på P3-morgen.
| 1
|
101387
|
Bokanmeldelse:Kolbein Falkeid:
«Øyet og virkeligheten»
Den gamle mannen og diktet Kolbein Falkeid debuterte som lyriker i l962.
80 år gammel smeller han til med en diktsamling av det sjeldne slaget.
Samlingen framstår som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv.
Men like mye er den et dypt menneskelig vitnesbyrd om den kampen vi alle må kjempe, om vi er unge eller gamle, menn eller kvinner.
Kampen mot alt som vil forsure og bryte ned våre liv: meningsløshetens, mismotets, dødsangstens og uvisshetens demoner
For Falkeid legger ikke skjul på at han ikke har gått uprøvd gjennom livet.
Hans våpen ble poesien; språket, bildene, enkeltlinjene, de flyveferdige diktene.
Hos Falkeid henger liv og diktning så tett sammen at det vanskelig lar seg gjøre å løsrive dem fra hverandre.
Det er neppe heller særlig formålstjenlig.
Falkeid vil ikke bare være en poet som er flink med språket.
Han vil bruke sine poetiske bilder og assosiasjoner til å gi også våre liv, og ikke bare vår estetiske sans, noe verdifullt.
Et av flere budskap som ligger nedfelt i samlingen, er verdien av det man kunne kalle takknemlighetens nådegave.
En takknemlighet på livets egne vegne, som også innebærer en forsoning.
En dyp, om enn hardt tilkjempet, aksept av forgjengelighet og alderdom, sykdom og motgang.
Men også av livsgleden som ligger like under overflaten i de mest banale hverdagslige begivenheter.
I samlingens horisontale perspektiv får vi malende situasjonsdikt fra barndom og ungdom; et fotografi av et menneske poeten føler han svek, den gang da; om venner som fins og venner som er borte.
Gleden kan handle om kroppsfølelsen etter en times terapeutisk massasje.
Eller å bivåne et dukketeater sammen med en flokk småunger.
Men dette perspektivet brytes med et vertikalt.
Følelsen av å være på vei ned, være gammel og ferdig, som i en heis på vei ned i en gruvesjakt.
Eller ligge i en klaustrofobisk tilstand, som på bunnen av sjøen, og se bobler flimre opp mot overflaten.
Eller ligge med øret mot gresset og lytte seg nedover i jordens sjikt, ned til mantelens livgivende, altoppslukende ild.
Med stjernehimmelen som et høyere, videre fokuseringspunkt.
Ofte underveis kommer poeten med bilder og utsagn som mer enn antyder at han har bestemt seg: dette får bli hans siste samling.
La oss ikke håpe det.
Falkeids forrige samling fra 2003 trumfes ettertrykkelig av denne.
Så hva kan da 90-åringen finne på?
| 1
|
101388
|
Bokanmeldelse:Toril Brekke:
«Marmor»
Toril Brekkes nye roman «Marmor» er en vidtfamnende og intrikat slektsroman.
Ikke alt som ser ut som marmor er marmor.
Det samme gjelder mormor og farmor.
Litt sleivete formulert, kanskje, men dette er faktisk essensen i denne vidtfamnende og intrikate slektsromanen.
Hovedpersonen Carla er godt voksen når bestemoren dør, men hennes forsøk på å pusle sammen slektens historie pågår stadig.
Skal hun virkelig holde løftet om å ikke føre arven etter «dem gærne ittajenera» videre?
Siden stamfaren kom med kunsten å lage falsk marmor til norske praktbygg, har en eim av uekthet og blendverk preget generasjonene.
Samtidig spres gener som synes å dominere all normalitet.
Kreativ mani, autistiske trekk, stormannsgalskap og utagerende seksualitet former avkommet.
Slik får også den idealiserte romantiske kjærligheten og monogamiet dårlige kår, enten den knuses av villskap eller kveles av vilkårlige ekteskap.
Uansett er det morsrollen som får mest fokus i Brekkes brede og svært komplekse fortelling.
Hovedpersonen søker forklaring på sin egen mors kulde, og leter etter svar som kan forsone både døde og levende.
Hun finner dem delvis i erkjennelsen av at menneskers sjokkerende handlinger kan være utslag av både medfødt psykiatrisk sykdom, og gradvis traumatisering.
Det høystemte, litt gammelmodige språket kler fortellingen svært godt.
Forfatteren klarer å skape både sinnsbilder og tankerom for sine personer, selv om kronologi og fortellerperspektiv skifter litt for brått noen ganger.
Noen nåtidspassasjer virker malplasserte, særlig historien om Carlas forelskelse, men gir også pusterom mellom de mettede og komplekse tilbakeblikkene.
Boken vil nok by lesere med Oslo-tilhørighet på en ekstra betagende lesereise, den er krydret med fakta om såvel storslagne søyleganger som østkantens brutale levekår.
| 1
|
101389
|
Bokanmeldelse:Gunnhild Øyehaug:
«Undis Brekke»
Få skildrer livets alvor med en mer befriende letthet enn Gunnhild Øyehaug her til lands.
«Romanen er det famlende menneskets sjanger», sier en av personene i Gunnhild Øyehaugs fantastiske roman «Vente, blinke», som i disse dager blir film.
«Undis Brekke» kommer i alle fall ikke og påstår noe annet.
Det skrøpelige menneskets forhold til kropp og sinn er kjernen i hennes andre roman og sjette utgivelse.
Undis er 38 år og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen.
Men alt har stoppet opp, både skrivingen av oppgave og romaner.
Forholdet til kjæresten skranter.
Undis bryter opp etter en hysterisk tragikomisk teori om at hun er bare et tenkende menneske én uke i måneden, alt annet er underlagt PMS, syklus og kropp.
Ja, romanen snakker faktisk også en del om at blant andre Virginia Woolf og Sylvia Plath tok livet sitt som følge av en dårlig dag på et dårlig tidspunkt i egen syklus.
Undis ankommer hjembygda til instituttets årlige julebord, og med gaffelen gjennom øyet på et smalahovud starter fortellingen.
Tilbakeflyttingen tvinger henne til å se hvordan livet bare kom, bare ble sånn.
Akkurat dét er Øyehaugs essens i skrivingen, hvis man kan tillate seg å insistere på at hun har det.
Middagsselskapet er en fin måte å skape gode dialoger, observasjoner, glemte minner og dirrende konfrontasjoner.
Svik, savn og kjærlighet velter opp når Undis ser seg selv i speilet på festens toalett og innser «desse livssanningane om meg sjølv».
Gamle forelskelser dukker opp, det gjør også konfrontasjonene med moren som flyttet fra henne for å veve tepper på en øy uten andre mennesker.
Og ikke minst: hvordan man skal lese litteratur på den riktige måten?
Kjærligheten til litteraturen er fremtredende i Øyehaugs bøker, personene jobber med litteratur, navigerer ofte etter litteraturteoretiske retninger og oppslukende lesninger.
Innimellom får andre forfattere og teoretikere opptre på ulike vis i bøkene.
Typisk for Øyehaug er hun gjør dette på en interessant og morsom måte.
Min hovedinnvending er at boka skulle vært lenger.
Jeg vil lese mer om det savnet hun skriver så vanvittig godt om da moren flyttet fra henne, og det som for moren kanskje var et uforståelige men likevel unngåelig valg.
Jeg vil vite mer om hvorfor kvinnen, som før hadde Undis’ jobb, tok livet sitt, og ikke minst:
Jeg vil fortsette å le mer og lære litt mer om hvordan man faktisk kan spise en annens hode i lystig lag.
| 1
|
101390
|
Bokanmeldelse:Willy Ustad:
«Jerngrep»
Svartedauden er bakteppet for Willy Ustads nye romanserie «Sagaen om Eyvind Bolt.
Storbønder og kirkens griske menn er i konflikt og ung kjærlighet skaper forviklinger på tvers av ættebåndets forpliktelser, alt spilt ut i norsk senmiddelalder med pesten som dystert bakteppe
Svartedauden kom sjøveien til Norge, men spredte seg raskt inn over bygdene og opp i dalene, selv der det var grisgrendt.
Opptil to tredjedeler av befolkningen døde i løpet av bare et par-tre år omkring 1350, og landet gikk inn i en nedgangstid.
Denne dramatiske historikken er bakgrunn for Willy Ustads nye spenningsserie «Sagaen om Eyvind Bolt» hvor vi i første bok blir kjent med Eyvind, den unge arvingen til storgården Storjåren i Orkdal, hans far Erik pluss et større, fargerikt persongalleri hvor Kirkens onde representant biskop Armand spiller en sentral rolle.
Første roman i en serie blir vel mest å regne som et anslag, et første skritt på veien inn i selve fortellingen, men her er allerede nok å sette tennene i for dem som liker historiske beretninger om sterke menn, fagre kvinner, villige tauser og maktkåte geistlige på jakt etter klingende mynt i bytte for syndsforlatelse.
Og så litt romantikk, selvsagt, ung kjærlighet på tvers av slektens forventninger, alt mens pesten legger gård og grend øde.
Willy Ustad er en veteran i seriefaget, og det merkes.
Han er selv bosatt i Trøndelag, og miljøet og det historiske landskapet med Nidaros som sentrum er godt og levende skildret.
Menneskeskildringen nærmer seg det mer forutsigelig skjematiske med enkelte utilsiktede (?) «moderne» innslag, som når Eyvind tar livet av to røvere som forfølger ham for å drepe ham, og etterpå lider av samvittighetskvaler.
Det hadde neppe skjedd med en odelsgutt på en mektig gård - og som attpå til er skeptisk til kirken - som måtte forsvare liv og eiendom i denne historiske epoken.
Men en serieroman kan og skal ikke måles etter vanlige «litterære» standarder.
Dens mål er ikke å utvide vår erkjennelse, men å gi sine lesere fantasiflukt, noen timers underholdning og lyst til å gå løs på neste bok.
Dét oppnår forfatteren utvilsomt her, og dermed må dette regnes som en vellykket utgivelse.
| 0
|
101391
|
Bokanmeldelse:Aslak Nore:
«Oslo Noir»
Det enkleste er som kjent pistol.
Men noen ganger kan det bli i enkleste laget - slik som i Aslak Nores nye spenningsroman «Oslo Noir».
Aslak Nores nye spenningsroman «Oslo Noir» er mer hektisk enn spennende.
Det er lite å utsette på tempoet i denne boken.
Det er godt driv over fortellingen, scenene sitter stort sett som de skal og dialogen er effektiv.
Men til spenningsroman å være mangler likevel «Oslo Noir» det viktigste: språklig intensitet og overraskende vendinger.
Det hele starter OL-vinteren 1994, da de tre kompisene Peter, Morten og Omar gjør det stort med datidens kuleste greie for tøffe gutter, nemlig tagging av T-banevogner.
Fra denne halvkriminelle aktiviteten involveres de i løpet av de neste par årene gradvis i noe langt skumlere, nemlig ecstacy-handel og alt dette innebærer av gjenger, vold og etterhvert drap.
En pose «e» på avveier skal komme til å bli sentral i den videre intrigen, som også inneholder velprøvde ingredienser som pappagutter, svarte penger og babes av alle aldre, samt et ikke altfor originalt portrett av SV- og ml-generasjonen på Oslo vest og deres mer eller mindre skakkjørte barn.
Personlighetene vi her blir presentert for er alle så karikerte at de fremstår som rene sjablonger.
Veldig litterært er det i hvert fall ikke.
Som tidsskildring er «Oslo Noir» mer interessant når det kommer til gjengkulturen og ungdomsmiljøene på 1990-tallet, her synes jeg også Nore treffer godt med sosiolekten og de kulturelle identitetsmarkørene fra denne tiden.
Men han bommer også på noen tidstypiskheter, blant annet nå han vil ha det til at man brukte euro allerede i 1997.
Det er nok noen år for tidlig.
For øvrig løpes det fryktelig mye i denne boken, ofte tvers igjennom byen.
Både i villaveier på vestkanten, opp og ned langs Akerselven og gjennom skumle strøk på Oslos østkant.
Det kan kanskje ha sammenheng med at bokens hovedperson, Peter Wessel, senere i karrieren blir etterretningsoperatør og derfor må være i god form.
For å få til en avslutning på historien, tyr Aslak Nore til en nokså tvilsom shoot-out i kjelleren til familien Wessel.
Det enkleste er som kjent pistol.
Men noen ganger kan det bli i enkleste laget.
| 0
|
101392
|
Konsertanmeldelse:Pharrell - den humane jukebox
Suksess og glade, positive vibber har fulgt i fotsporene til Pharrell Williams (41) det siste året, helt inn i Oslos storstue søndag kveld.
Konsert:
Pharrell Williams
Sted:
Oslo Spektrum
Publikum:
Ca 7000
Pharrell har en merittliste nesten uten sidestykke, først som produsent og låtskriver med The Neptunes, deretter som drivkraft i trioen N.E.R.D. og nå også som (litt motvillig) soloartist.
Rekken av imponerende samarbeid er altfor lang til å ramses opp, det er rett og slett ikke plass.
Men det beviser at Pharrell har vært en mester i å fange tidsånden til enhver tid gjennom de siste tyve årene.
Akkurat den kontinuiteten er det få som kan matche.
Konserten preges av dette omfanget – og lider litt under det.
En tydelig stolt Pharrell forteller oss at han gjerne vil gå gjennom noe av det han har vært med å skape, og det er som sagt ikke lite.
Men mengden gjør at sentrale numre blir kuttet litt for brått, spesielt i starten av showet.
Vi kan starte navnedroppingen allerede i åpningsnummeret.
Pharrell kommer slentrende inn på scenen i blå Adidas-jakke og sin karakteristiske hatt, omkranset av band, to korister og fem kvinnelige dansere.
«Come Get It Bae» mangler selvfølgelig Miley Cyrus, og vi ser like selvfølgelig (og dessverre) heller ikke Jay-Z på scenen under påfølgende «Frontin’» som glir rett over i «Hunter».
Nettopp Jay-Z-samarbeidene blir offer for det som etter hvert fungerer som en bitteliten show-stopper, medleyene.
Men sånn må det bli når en kapasitet som Pharrell skal haste gjennom brorparten av kollaborasjonene sine.
«I Just Wanna Love U (Give It 2 Me)» blir derfor klemt inn mellom «Hot In Herre» (Nelly) og «Pass The Courvoisier» (Busta Rhymes/Diddy) i en medley som knapt kan ha vart mer enn tre minutter.
Akkurat der og da ble vi litt bekymret for hvordan Pharrell skulle takle resten av konserten.
Vi kunne fort slappe av.
Pharrell har delt opp showet sitt i små avdelinger denne gangen.
Snoop Dogg fikk sin gjennom «Beautiful» og «Drop It Like It’s Hot», før Pharrell iførte seg N.E.R.D.-hodetørkledet og fikk selskap av N.E.R.D.-kompis Shae Haley på scenen.
«Rock Star», «Lapdance» og spesielt «She Wants To Move» fikk det sittende publikummet opp fra setene, og det skal Pharrell ha; han er en kontinuerlig flørt, men flørten blir aldri klam.
Han behandler kvinneandelen av sitt publikum (og den var høy i Spektrum!) med en helt annen respekt og ydmykhet enn hva som ellers stjeler overskrifter fra amerikansk hiphop-miljø.
Effektiv er han også.
Når både han og publikum virkelig har fått opp varmen etter en times tid, har han plutselig kommet til ekstranumrene etter nok en kjapp medley bestående av «Hollaback Girl» (Gwen Stefani), «Blurred Lines» (Robin Thicke) og «Get Lucky» (Daft Punk).
Når han da kommer ut igjen, får vi det vi har ventet på – mer Daft Punk.
«Lose Yourself To Dance» er kveldens desiderte høydepunkt i en sløyt saktegående discoversjon som vi egentlig håper aldri tar slutt, og påfølgende «Gust Of Wind» er slett ikke gæern, den heller.
Da vet jo alle hva som står igjen; hans egen største hit til dags dato – «Happy», et lykketreff av en låt der Pharrell briljerer med sin karakteristiske falsett som heldigvis aldri druknet i Oslo Spektrum søndag kveld.
Som dere ser; det er litt av en liste Pharrell har å by på.
Samarbeidene speiler fortreffelig hvor viktig Pharrell er og har vært gjennom to tiår.
Så kan du gjerne kalle budskapet hans naivt og enkelt, men det går aldri av moten å tenke positivt.
Og det hjelper å være et musikalsk geni ved siden av.
| 1
|
101393
|
TV-anmeldelse:Festlig titt bak masken
«Hver gang vi møtes» for komikere?
Svulstig lydhjelp til tårene i sofakroken og nesegrus gruppeonani kolleger i mellom?
Jeg innrømmer jeg var litt skeptisk til «Klovn til kaffen».
Skal komikere, som lever av selvironi og av å avsløre selvhøytidelighet hos andre sitte med vinglasset rundt bordet og snakke om «faget» og «kunsten», høye på seg sjøl?
Deltaker Linn Skåber later til å ha tenkt noen av de samme tankene, og denne anmelder beroliges:
Da Steinjo i første episode blir hakket for panegyrisk i hyllesten av Espen Eckbos talent, «arresterer» Skåber ham ved å nynne på «Hver gang vi møtes».
«Klovn til kaffen» er en uhøytidelig, men interessant titt bak masken.
Konseptet er som følger:
Seks norske komikere (med svært god generasjonsspredning) samles.
Hver av dem har sin dag hvor de velger en felles aktivitet/utfordring som skal vurderes.
Taperen i denne felleskonkurransen blir «klovn til kaffen», og må underholde med noe episodens hovedperson velger ut.
Komikere utenfor komfortsonen altså.
Det er mest morsomt, men kan også by på gnisninger etter hvert.
Det er nemlig vrient for underholdere som pleier å være midtpunktet med full kontroll selv å måtte være morsom på andres instruks og kommando.
Og dét kan jo bli spennende TV!
Første episodes hovedperson er Espen Eckbo.
Han er notorisk «uprivat», og tvinges også til å dele litt av seg selv, og se – og gremmes over – klipp fra tidligere i karrieren.
Gøy for både oss og deltakerne.
Vi får dessuten en herlig bonus i første episode med Michael Jackson-tema.
Superfan Espen Eckbo blir nemlig 14 år igjen – i møte med Omer Bhatti.
Helt ubetalelig.
«Klovn til kaffen» lover meget godt, og det blir spennende å se om kvintetten som er igjen klarer å følge opp.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101395
|
«Når vi døde våkner»:En imponerende antikvitet
TRONDHEIM (VG)
Trøndelag teaters oppsetting av Henrik Ibsens siste skuespill er en imponerende og meget effektfull forestilling!
«Når vi døde våkner» er intet enkelt stykke å forholde seg til i våre dager.
Det er fra 1899, syv år før dikteren døde.
Og det handler om den feirede skulptøren, som ser tilbake på sitt liv og sin kunstnerkarriere.
Ett eneste, stort verk fylte hans kunstnerdrøm:
«Oppstandelsens dag».
Senere har han levd på prestisje og lite kunstnerisk ærgjerrige og tilfredsstillende – men godt betalte – oppdrag.
Han vender tilbake fra Europa til Norge med sin alt for unge hustru – og møter seg selv i de aller mest grunnleggende spørsmål om hensikten med livet og kunsten hans gjennom Irene, modellen hans til «Oppstandelsens dag»
Hun var avgjørende for hans kunst, men han sviktethennes som menneske.
Nå forsøker de to, sammen, å igjen nå tilværelsens høyeste tinde.
Parallellen til hva den aldrende Ibsen – han hadde passert 70 da stykket kom – må ha hatt av oppgjør med seg selv i sin livsaften, blir antatt å være sterk.
Det gjør stykket interessant.
Men også klart i overkant av hva man kan kalle relevant for oss vanlig dødelige i benkeradene.
Det skrikende, altoppslukende kunstnerkall blir lett en smått patetisk pussighet i det format Ibsen serverer oss.
Hva så?
Jo, man kan dyrke den iboende tematikk og energi som likevel foreligger, og, for eksempel, lage en skinnende og opplevelsesrik teaterantikvitet ut av det.
Og det er nettopp det Trøndelag Teater gjør.
Med hele seg, så å si.
Fra regissør Tyra Tønnes, tvers gjennom hele ensemblet inn til folkene på teaterets verksted.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det vrimler av barn, uskyldens og det forbigåtte livs mulighet.
Den tapte livskraft anskueliggjøres kraftfullt ved å oversensualisere den alt for unge kunstnerhustru.
Der Ibsen antyder forfall, kler både kunstneren selv og hans aldrende modell seg nakne.
Det er vann overalt, endog en kulp å bade i.
Små og store satiner ligger strødd over hele den enorme scenen.
Og for virkelig å dyrke illusjonenes farefulle kunst, dukker et gigantisk speil opp bakerst på scenen, som etter hvert hvelves mer og mer, for til slutt å billedlegge den forgjeves klatringen mot den forjettede toppen på nesten banalt vis.
Men bare nesten:
Det fungerer fantastisk:
En opplevelse!
| 1
|
101398
|
Plateanmeldelse:Thea Hjelmeland
- «Solar Plexus»
Rett i kroppen.
ALBUM:
INDIEPOP
Thea Hjelmeland
«Solar Plexus»
Thea Hjelmeland har vært lenge i bakgrunnen.
Tidligere har hun lagt inn vers hos Lars Vaular.
Sist ble hun sett i en DJ-boks under Grytten/John Olav Nilsen-forestillingen «Sånne som oss» (der hun gjorde Nilsens sanger nesten ugjenkjennelige).
Innimellom ga hun ut en debutplate som burde vært bedre.
Men nå er det 27-åringens tid.
Hennes andre er alt debuten skulle ha vært.
Den er en uhyre kompetent sjangerblanding av verdensmusikk («Caravan Of Illusions»), elektronika og visepop.
Den er mer privat enn personlig – hennes store kjærlighet mistet livet etter sykdom – og likevel allmenngyldig.
Den formelig kvitrer på sine beste steder, lyden er så frisk at man skulle trodd at den stammet fra et mer høytliggende sted enn smogen rundt Bergen Kjøtt.
Anja Garbareks «Ballon Mood» (1996) er nevnt som referanse til denne, og de er begge sterke crossoverplater.
Men Førde-jentas instrumentelle perfeksjon er betraktelig dyktigere utført, bredere og mer akustisk.
Mer opplevd.
Spesielt måten det elektroniske glitteret treffer på.
Tittelen er ikke tilfeldig valgt.
BESTE LÅT:
«Feathery»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101399
|
Plateanmeldelse:Møster!
- «Inner Earth»
Vulkanutskudd.
ALBUM:
JAZZ/PROG
«Inner Earth»
Saksofonens renessansemenneske Kjetil Møster har for lengst mestret den enestående posisjonen som sentral figur i både jazz- og popbransjen.
Sistnevnte reflektert ved å være hurtigvalg i kontaktlisten hos alle fra Röyksopp til King Midas og selvsagt som fast Datarock-medlem.
På hans andre album på egen hånd har han med seg nesten hele Motorpsycho, men med Nicolai Eilertsen (BigBang, her i Elephant 9-hatt) på særdeles buldrekompetent bass.
Man skal være rimelig fantasiløs for ikke å skjønne at det innebærer et nytt grep:
Lavasmeltet prog.
Tjuktflytende og seige greier.
Selv om det er inndelt i låter er det nesten meningsløst å snakke om enkeltøyeblikk.
Den indre kloden i albumtittelen blir mer bokstavelig i titlene, men den underlige lydlavaen som gurgler seg innovervendt i prosjektet er forbausende lite innadvendt.
Åpningen er imitert digital, og helheten er nesten elektronisk ambient.
Vulkaner er skumle saker, men sjelden har et utbrudd vært så velkomment som dette.
BESTE LÅT:
«Tearatorn»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101400
|
Plateanmeldelse:Marthe Valle
- «Fant fram»
Frem og tilbake, like langt.
ALBUM:
VISEPOP
Marthe Valle
«Fant fram»
(Øra Fonogram/Musikkoperatørene)
Marthe Valles artistliv ser ut som en anti-ABC i karriereutvikling.
Hun, som vant Spellemannpris på første forsøk i 2005 («It's A Bag Of Candy»), havnet på 2010-tallet nokså ettertrykkelig i den popmusikalske «uløkka».
Først i «X
Factor» i 2010.
Så i Melodi Grand Prix i 2012.
Som om dette ikke var virrene og forvirrende nok, tar hun enda en krapp U-sving nå.
Ut med soul, gospel, pop, rock og tekster på engelsk.
Inn med funderinger om de helt store temaene, i norsk språkdrakt, akkompagnert av noe som bare kan kalles «nordnorsk visepop» (Valle er fra Harstad).
Noen få av countrytendensene som også de var å spore på de to første platene hennes, har fått lov til å bli.
En banjo knepper fint over det myke pianospillet og trommevispingen.
Et trekkspill presser en smule ild inn i albumets mest lidenskapelige sang, «Mamma».
Men melodiene er antydende, og tekstenes livsvisdom føles snusfornuftig.
Synger veldig pent da.
BESTE LÅT:
«Mamma»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101403
|
Bokanmeldelse:Vigdis Hjorth:
«Et norsk hus»
Vigdis Hjorth skriver smart om oss og de andre i sin nye kunstnerroman «Et norsk hus».
Vigdis Hjorth gir et skråblikk på sosialt rollespill og samhørighet – til ettertanke og underholdning – i sin nye roman «Et norsk hus».
Alma bor over evne og må leie ut deler av huset for å holde seg flytende.
Favorittleieboerne er unge menn som jobber 12 timer i døgnet.
Hennes behov for privatlivets fred er forståelig, men snart blir det tydelig at hun ikke vil ha kontakt med noen.
«Menneskefobi» er en diagnose hun selv stiller.
Det eneste hun virkelig bryr seg om, er arbeidet som tekstilkunstner.
Den dårlige samvittigheten som bygger seg opp før hun endelig kommer i gang med et prosjekt.
Innspurten der alle praktiske gjøremål settes til side.
Renselsen og tomheten etter at en fane eller et teppe er levert og godkjent.
I alle deler av prosessen nytes det store mengder alkohol, og kunstnerlivet er suggererende beskrevet.
På si syr hun på et bilde om det sosiale rollespillet som heter «Hvordan skal det være blant menneskene», med motiver som klamme parmiddager og plikt-hytteturer.
De som liker skråblikket og den svarte humoren til Agnes Ravatn, bør gå til kilden.
Et polsk par som hun leier ut til, opptar tankene og livet hennes mer og mer til det føles som en invasjon.
Kvinnen og datteren ender på Krisesenteret, mannen må sone i Polen.
Hva verre er, de sløser med strøm, parkerer på gresset og glemmer å kildesortere.
Alma er smålig, egoistisk, og jeg synes det blir malt med for brede penselstrøk.
Solidaritet er et motiv som går igjen i teppene hennes, men i levd liv er det bare Alma som teller.
En mer nyansert hovedperson og en mindre åpenbar moral, hadde høynet leseropplevelsen.
Likevel oppleves vendingen på slutten som kraftfull og revolusjonær når Alma endelig innser det åpenbare.
Og det er kanskje nettopp sånn det er meningen at romanen skal virke.
Tittelen tvinger leseren til å forstå Alma som representant for «nordmannen», og den polske kvinnen er «utlendingen».
Det betyr at leseren hele tiden må involvere og vurdere seg selv og sin samtid.
Det er slitsomt.
Romanen kan forandre tankesett og handlingsmønster, men krever av sin leser.
Lanseringene til Vigdis Hjorth involverer ofte presseoppslag der hun avslører hva i boken som er tatt fra virkeligheten – det være seg forholdet til menn, alkohol eller i dette tilfellet, utleierne sine.
Men ikke la deg lure.
Bøkene er et eksistensielt slit.
| 1
|
101404
|
TV-anmeldelse:Spastisk flausejag
Et sjarmerende usjarmerende radarpar redder ikke «Meglerne» fra et for krampaktig innsalg.
TV 2, torsdager kl. 21.40
Det er det ikke uten forventning man trykker «Play» på TV 2s nye dramakomediesatsning «Meglerne».
Den byr tross alt på Henriette Steenstrup, Truls Svendsen, slapstickkomikk og en skamløs flørt med våre fordommer mot sleske eiendomsmeglere.
Det er bare så synd at selve serien oppleves som en heseblesende sammensatt rad med sketsjer – som «Torsdag Kveld Fra Nydalen» med et samletema.
Men på en dårlig dag.
Hovedpersonen er Ken Olsen, en ytterst usympatisk og umoralsk eiendomsmegler, spilt av Svendsen.
Han sprader inn akkompagnert av musikk som minner om tittelsporet til «Shaft», som understreker Olsens forskrudde selvbilde.
Han knuller rundt, lyver uhemmet og er generelt ufordragelig.
Noe som bare forsterkes når han i løpet av minutter mister både kona, bosted, moren og jobben.
Men han må be om hjelp, og en av de få som tar telefonen er hans gamle mentor, Gunnar Hagen (Erik Hivju).
Hagen tilbyr Olsen å bli medeier i det muggbefengte meglerfirmaet – på betingelse av at han lærer opp Hagens noe umulige datter Jenny (Steenstrup).
Og så dør Hagen.
Dette er ikke spoilere- det vises i traileren.
Faktisk vises samtlige høydepunkter fra de to første episodene i den tettpakkede traileren.
I serieformat fungerer det ikke like bra.
Distraherende ramme
«Meglerne» er filmet med håndholdt kameraføring, som bidrar til å gi den et rått, dokumentarisk preg som balanserer handlingens urealistiske krumspring.
Samtidig motvirkes balansen av en klipping som tidvis tøyer kontinuitetsregler, og som i sekvenser er så brå at den roper om oppmerksomhet.
Dette speiler selvsagt kaoset i Kens liv, men forstyrrer også lysten til å bli med videre.
Det gjør også den overtydelige bruken av urealistiske effekter, som Kens opplevelse av Hagens spøkelse.
Det er likevel lyspunkter.
Flere av scenene er spontant lattervekkende, og en serie skuespillere i biroller, som Hivju, er gode motvekter til bananas-duoen som leder an.
Og John Brungot som frustrert ekspeditør i klesbutikk som må takle både Ken Olsen og Jenny Hagen er absolutt verd å se.
Truls Svendsen lykkes med å levere en motsetning til sin ellers oftest joviale TV-fremtoning, men blir til tider noe oppramsende i replikkleveringen.
Steenstrups Jenny er en dådyrøyne-blunkende unnasluntrer, troverdig spilt som en bortskjemt 17-åring i en 37-årings kropp.
Hun har tilsynelatende like lite selvinnsikt som Ken, men hakket mer sjarm.
At ting er satt på spissen kreves i en serie som dette, men «Meglerne» tipper for ofte, og for dypt, over i overdrivelsen.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 0
|
101405
|
TV-anmeldelse:«Lukket visning»
Er du ikke invitert til «Lukket visning», er du ganske sikkert ikke i målgruppen.
Men det gjør det selvfølgelig ekstra spennende å få være med likevel.
«Der skulle vi ha vøri, Karl», for å sitere Hans Børli.
Den nye programserien har premiere på TV3 i kveld og tar oss med dit «der ingen skulle tro at noen hadde råd til å bo», som seriens undertittel treffende slår fast.
Et morsomt ordspill i forhold til Oddgeir Bruasets legendariske programserie, hvor luksusbegrepet ikke kunne vært fjernere - med mindre man legger noe helt annet i luksusbegrepet.
Og det er det jo ikke utenkelig at man gjør etter å ha sett «Lukket visning».
«Lukket visning» er jo også en lukket verden.
Det pirrer selvfølgelig nysgjerrigheten.
Selv i verdens rikeste land vil jo mange av oss vite hvordan de virkelig «rike og vellykkede» bor.
De som ikke trenger å fomle med fyrstikker og tennbriketter når de skal fyre opp i peisen, men som i stedet styrer det hele fra nettbrettet.
Gjerne etter at de har parkert bilen i en garasje av marmor med plass til 20 biler av ypperste klasse selvfølgelig.
Jo da, mulighetene i boligmarkedet er mange de, og det er ingen tvil om at TV3 treffer en trend i tiden med et program som dette.
Det appellerer til kikkeren i oss – og til drømmene våre.
Skjønt, hvem vil ha et hus til 800 millioner kroner i Cannes, som mest av alt minner om et romersk bad med en vaktmesterbolig som er bedre utstyrt enn mange hus på beste vestkant i Oslo?
Helt ærlig, hvem bryr seg om store, flotte eiendommer i utlandet?
Den biten kunne TV3 ha droppet.
Dette har man sett før.
Jeg opplever det som fjernt, uinteressant – og ja faktisk, «who cares»?
Tett på mange morsomme og kostbare detaljer
De norske luksusboligene treffer man nok en nerve med.
Det er nærmere, kanskje har man til og med sett boligene utenfra – og produksjonen går tett på mange morsomme – og svært kostbare detaljer.
Men spørsmålet er om det holder i program etter program.
For det blir upersonlig, glatt og sjarmløst.
Bedre blir det ikke av meglere som på sin overfladiske måte forteller hvor UTROLIG fint, flott, fantastisk, enestående alt er omtrent i hver eneste setning.
Puh, jeg har nesten ikke flere selvfølgeligheter på lager, så jeg tror jeg stopper der.
Uansett, ved første øyekast ser det i hvert fall ikke ut som noen har gått i «Luksusfellen» riktig ennå, eller at det så langt er behov for at «Hellstrøm rydder opp hjemme».
Det gjør i hvert fall «Lukket visning» til et friskere og annerledes pust i høstens programportefølje på TV3.
| 0
|
101406
|
Filmanmeldelse:Støyende storm
De visuelle og lydhøre effekter er ruvende i denne klima-apokalypsen av en film.
Men at persongalleriet som befinner seg i tidenes verste tornado hele tiden spør hverandre «Are You ok?» og svarer «Yes», blir etter hvert irriterende dumt.
Hollywood har altså revitalisert naturkatastrofe-sjangeren gjennom en film der detaljene er voldsomme, brutale og særdeles høylytt kraftige.
I kinoer som har Atmos-lydsystem, er drønnene ekstra kraftige.
Du får en slags 3D-opplevelse rett i ørene.
Det er naturligvis en effekt som bygger opp under de bokstavelige talt stormfulle kastene som dominerer filmen.
Å lage en reinspikka underholdningsfilm i etterdønningene av tragediene etter orkanene Katrina og Sandy er på sett og vist smakløst.
Men Hollywood har aldri underkjent salgsverdien av en oppsiktsvekkende katastrofe.
Poenget i filmen er at det skal støye mest mulig.
Har man behov for å føle seg filleristet av meteorologiske drønn, er det definitivt spenning å hente her.
Det hele sees fra noen stormfotografers perspektiv, folk som drømmer om å få tidenes blink ved å fange inn orkanens øye.
For å få inn et menneskelig aspekt, legges inn noen familiære forhold av heller klisjeaktig karakter.
Det faktum at naturkatastrofer av denne kaliber kanskje blir vanligere enn de var før, nevnes i en setning.
Ellers styrer filmen glatt unna enhver form for økologiske betraktninger.
Det er den støyende stormen som teller.
Og den er mer enn nok støyende.
| 0
|
101408
|
Teateranmeldelse:Makeløst mareritt
«Det er synd på menneskene», sier August Strindberg i «Et drømspill».
Det er for så vidt synd både på skuespillerne og publikum på Nationaltheatret for tiden, også!
For det er simpelthen et makeløst mareritt den spanske regissøren og hans stab har pisket fram rundt Strindbergs tekst – som i seg selv ikke akkurat kan kalles harmonisk og fredfullt.
Stykket ble utgitt i 1902 etter at Strindberg selv hadde gjennomlevd en sjelesplintrende privat krise.
Det private merkes tydelig.
Men samtidig ligger en nesten uhyggelig håpløs og fortvilet livsanskuelse under – lett gjenkjennelig i en verden som vår, med krig og vold og urett og jævelskap:
Menneskene greier, i det store og hele, selv å skape sitt helvete.
Stykket handler om en gudedatteren Agnes (en råsterk prestasjon av Marianne Hole!), som stiger ned på jorden for å undersøke menneskenes kår.
De er forferdelige!
Født i smerte, levet i helvetes pinsler, død uten forløsning og fred.
Og regissør Calixto Bieito lar ingen sjanse gå fra seg til å smøre, tyne, skrike og dvele det inn.
Skuespillerne kjøres beinhardt:
Tortureres, slås til blods, skriker i angst, kler av seg, onanerer, knuges, spiser jord, henger etter armene.
Publikum skånes heller ikke:
Disharmoniske klanger, sugerrerende lydeffekter, en kjempelyskaster rett i ansiktet, lange og urovekkende pauser.
Bieito er en djevel av en regissør.
Han vet at selvfølgelig er det ikke bare å dynge på med elendighet.
Derfor kommer plutselige brudd i tragedien i form av komikk, vakker skjønnsang, noe nær parodiske klisjeer.
Men han gjør det aldri for å sukre eller letne noe som helst – kun for å kalibrere håpløsheten til nye og oppfattbare høyder.
Det blir virkelig for jævlig fælt og provoserende.
Så ikke så få i salen vil føle seg tråkket på og kalle hele forestillingen feilslått og bedriten.
Stykkets symbolbruk er omfattende og til dels vanskelig fattbar; det aner meg at en magistergrad i nyere europeisk – og særlig tysk – teaterhistorie vil hjelpe en del.
Med en viss rett kan derfor stykket kalles arrogant og elitært.
Men i bunnen?
Fantastisk sterkt og fascinerende!
JON SELÅS
| 1
|
101409
|
TV-anmeldelse:Besteborgerlig besvær
«Kampen for tilværelsen» er en TV-serie som ikke lett lar seg sette i bås:
Den er absurd, stilisert, underfundig, mørk og morsom.
Den dyrker stereotyper, men overrasker.
Og den er lavmælt, men sjokkerende.
«Kampen for tilværelsen»
Norsk dramaserie i 8 deler
NRK1, onsdager kl. 21.35
På overflaten handler serien om den polske lingvisten Tomasz, spilt av Bartek Kaminski, som på oppfordring fra sin gravide kone, reiser til Norge for å kreve penger fra sin ukjente, norske far.
Letingen fører Tomasz til Ullevål Hageby, der han snubler over en jobb som håndverker.
Dermed kommer han i kontakt med en bråte kulturkrasjende polakker, samt beboere i hagebyen der brunsnegler er nabolagspatruljens største utfordring.
Indre uro
Det hele presenteres i en flettverkshistorie, hvor seerne også møter svært mange overflatetilfredse norske besteborgere med en indre uro.
Blant dem er ekteparet Anitra og Jørgen Skolmen.
Hun (Lena Kristin Ellingsen) er en kommende TV-komet og han (Øystein Røger) en fallert filmregissør.
Når ekteskapet skal oppløses, gjør de det så korrekt at det selvfølgelig blir feil.
Legen Karianne Vindenes (Trine Wiggen) er blottet for empati, men full av oppussingslyst, og hennes hjemmeværende ektemann Hugo (Mads Ousdal) finner seg i alt fra ordre om opprydding til nitid jakt på hagebyens mest optimale lysforhold.
Også om det går ut på å flytte hekken 60 centimeter.
Ousdal bemerker seg i den stoiske tøffelhelt-stereotypien som gir oss en hårfin fornemmelse av noe udefinerbart under overflaten.
Wiggen er skarp i rollen som irriterende isdronning, mens Kaminski som Tomasz er et av seriens store høydepunkter:
Varm og tilforlatelig sjarmerende.
Fortellingen går sakte når manusforfatterne Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen går bananas med NRK Drama-maskineriet.
For «Kampen for tilværelsen» dveler ved det ubekvemme.
Dialogen dras ut i ukomfortabel stillhet, som får lov til å henge igjen i et ofte nakent lydbilde.
Fortellingen lar deg bade i det absurde:
De tvungne samtalene og forsøkene på å sette følelser i system i hagebyen – som motvekt til lekenheten og impulsiviteten mellom Tomasz og hans kamerat Serafin (Jakub Kamienski).
Konseptuell regissør Marit Moum Aune haster ikke fra én scene til den neste, men stanser opp ved billedkomposisjonene og lar deg studere dem – som sider i et delikat interiørmagasin.
Hver scene er som et omhyggelig komponert tablå, komplett med fargekoordinerte familier ton-i-ton med duse vegger.
Det både gir gjenklang til Christian Krohg-maleriet serien er oppkalt etter, og understreker seriens stiliserte karakter.
Intim avstand
Kameraføringen til konseptuell fotograf Lars Vestergaard, som også jobbet på «Halvbroren» og med Moum Aune på «Harry & Charles», er et vesentlig bidrag til fortellingen.
De lyse bildene gir rollefigurene nærmest glorier og forsterker fasadens glansbildepreg.
I tillegg jobber påtagelig mange nærbilder for at vi kommer ubekvemt tett på, noe som både står i kontrast til og understreker avstanden mellom menneskene.
Mange bilder fra lav vinkel gir også serien et uvant tyngdepunkt og betoner at alt ikke er som det ser ut til.
Serien er som et konsentrat av fremmedgjorte mennesker, noe som kanskje ikke er så rart når de tre manusforfatterne ser ut til å ha fortellinger om den fremmedgjorte mannen som en felles rød tråd.
«Kampen for tilværelsen» er ikke nok en kosehistorie om hvor snåle vi nordmenn er sett utenfra.
Den er til tider vanskelig fordøyelig og gjør litt vondt underveis.
Akkurat sånn den er ment.
INGVILL DYBFEST DAHL
Anmeldelsen er basert på de 6 første episodene
| 1
|
101410
|
Plateanmeldelse:Sondre Lerche - «Please»
Bak en ydmyk tittel har Sondre Lerche (32) gjemt et voldsomt album.
Ingenting er som et realt samlivsbrudd for å omstarte kreativiten.
Tenk på store skilsmissealbum som «Rumours», «Blood On The Tracks», Jack Whites «Blunderbuss» og Blurs karrierehøydepunkt «13».
Sannelig ser ikke bruddet med kona, som fremdeles gir navn til til labelen hans, å ha trigget Sondre Lerche i positiv forstand også.
Ekstremt positivt.
Ikke at hans forrige album, fra 2011, sto tilbake for nytenkning rundt egen karriere.
Det boblet av overskudd og finslipte sentimentale knirk.
Men her er det enda mer av alt.
Av lyd.
Av produsenter (både Kato Ådland, Matias Tellez og Lerche selv har produsert.)
Av sorgstadier.
Av følelser.
Sondre er lei seg.
Sint.
Skuffet.
Fandenivoldsk.
Melankolsk.
Og lykkelig.
Den – i Lercheland – noe uvante «Bad Law» har vi allerede hørt som singelforsmak.
Den åpner som en, relativt sett, ordinær new wave-popsak, før den uten forvarsel støyer eksplosivt.
Gitarbulderet er som å høre Frank Black falle sammen med Stephen Malkmus ned et trappehus.
Det er så sint.
Og så fordømt dansbart samtidig.
Og sannelig er ikke albumet ti ulike varianter av dette.
Skranglete og buldrete.
Fullstappet med rare lyder og subtilt geniale produksjonsgrep.
Som det vocoderstyrte koret på «Bad Law», de dubaktige «hey»-samplingene på «Crickets», det nydelige, vare hornarrangementet på «At Times We Live Alone».
De støyende, nesten ødelagte trommene på «After The Excorism» balansert mot det fabelaktige falsettkoret.
Og ikke minst det skronkete New Orleans-orkesteret anført av selvsagt-er-han-her-også-saksofonisten Kjetil Møster på «Logging Off».
(For øvrig den beste albumavslutningslåten på lang, lang tid.)
Og da har vi ikke begynt å snakke om harmoniskiftene, temposkiftene og den generelle overstrømmende tilnærmingen Lerche har til låtene.
Om Young Dreams-koringen som dras til voldsomme høyder på «Legends» (som ikke er produsert av Matias Tellez) om den spinnville Flaming Lips-klangen på «Sentimentalist» (som ER produsert av Matias Tellez).
Og så «Lucky Guy», den mest klassiske «lerchete» av alle låtene, nedpå og lett akustisk, den ultimate bruddlåten, et takk for alt til noen og noe – med hårfin dobbel bunn.
Det er da man forstår at den vennlige albumtittelen ikke bare er en høflighetsfrase, men et spissfindig kraftuttrykk:
«Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før?»
BESTE LÅT:
«Sentimentalist»
* Albumet er tilgjengelig i sin helhet på Spotify rundt midnatt.
Slippes i øvrige kanaler fredag 12. september
| 1
|
101411
|
Filmanmeldelse:Jakten på Berlusconi
«Jakten på Berlusconi» er utvilsomt syltynt tullball.
Men når det er sagt, er den faktisk ikke så aller verst i den av og til utprøvde sjangeren «syltynt tullball».
Et sted langt inne i denne historien, finnes en hest.
Det er den som heter Berlusconi; enhver sammenheng med italiensk politikk dermed utelukket.
Berlusconi skal være en pokker til traver, en soleklar banker i et hovedløp på Bjerke.
Hvis Berlusconi ikke vinner, blir dermed oddsene himmelhøye for nr. 2. Høye odds betyr store penger.
Det åpner for kreativ neddoping av gampen.
Og dermed er vi i gang.
Kusken Bjarte Lem har kulemage og dyr og overkåt kone - og trenger pengene.
Så har vi finske torpedoer, en uhyggelig grisk hesteeier, en skyteglad småskurk og hans velutstyrte men potenskleine medskyldige.
Vi har passe dumsmarte politifolk, en lege/veterinær, en smerteelskende privatdetektiv.
I det hele tatt:
Et persongalleri fra møddingen, som altså skal forsøke å gi innhold til en forsøksvis sammenhengende historie.
Uten at man lykkes i overvettes grad.
Ser man logisk på det, er dette en film som mislykkes i faretruende grad.
Det finnes roller, her, som må ha sett mye morsommere ut på papiret, enn de blir på film.
Og dramaturgien, særlig når man skal forsøke å dra det samme mot slutten, er katastrofal.
På den helt annen side:
Man skal ikke se logisk på dette; overhodet ikke.
Det tar tid å dra det helt sære «universet» (i mangel av et bedre ord) i gang.
Men man kjeder seg aldri.
Og her og der dukker det opp små gullkorn i søla, glimt av originalitet og både godt uttenkte og fint gjennomførte småtablåer.
Regissør Ole Endresen er en sløy og erfaren TV-mann, med ting som «Lilyhammer», «NAV» og «Etaten» på rullebladet.
Når filmen nærmer seg «Torsdag kveld på Bjerkebanen» fungerer den da også best.
Den nylige, overraskende suksessrike komedien «Børning» hadde enorm starthjelp av det tallrike bilfolket landet over.
Antakelig kan ikke «Jakten på Berlusconi» håpe på samme velvillighet fra hestefolket; miljøet kommer ikke pent ut av det, for å si det mildt.
Men det er da heller ikke aldeles havre til død hest.
Filmen lunter avgårde i sitt helt eget tempo.
Men går heller aldri over i løssluppen galopp.
JON SELÅS
Atle Antonsen spiller en blid voldsnyter og privatdetektiv i «Jakten på Berlusconi».
Selv synes han hester er kjedelig, men kan forsikre publikum om at det er lite hester i filmen.
| 0
|
101412
|
Plateanmeldelse:U2 - «Songs Of Innocence»
Ekko av uskyldens tid.
«Songs Of Innocence»
For bruke et av deres egne språklige bilder:
U2 trenger et nytt album like mye som en fisk trenger en sykkel.
De kunne lagt ut på en turné når som helst, helt uten nytt materiale.
Deres 13. er uansett retrospektivt.
Like deler gammel manns reproduksjon av ung manns sinn (hyllestene av The Ramones og The Clash) og gammel manns gjenfortolkning av ung manns sorg (ny hyllest til Bonos mor («Iris») en gripende tekst om en Dublin-bilbombe som kunne ha tatt en ung Paul Hewson («Raised By Wolves»).
Og en tilbakeskuende «gaten mi»-sak om Bonos barndom i Cedarwood Road.
Det er gode historier, ikke alltid like gode tekster og forvirrende mangfoldig musikalsk.
Her er ekstreme mengder produsenter involvert.
Visstnok har bandet virret ut og inn av studio i årevis (forrige, «No Line On The Horizon» er snart seks år gammelt).
Angivelig har Apples plutselige inngripen i utgivelsen (500 millioner «solgte» eksemplarer er tross alt ikke så ille) gjort at det har blitt røsket ut av harddisken i det millisekund noe lignet på en helhet.
Hva dette har fått perfeksjonisten The Edge til å hyle kommer nok i et musikkmagasin nær deg om noen år.
For det er åpenbart at noen har satt foten på produksjonsgassen og sagt at nok er nok.
Det er noe ufullendt over denne platen.
Danger Mouse' innspill fungerer best, er mest radikale og har albumets nest beste låt.
Spesielt synthdrevne «Sleep Like A Baby Tonight» er noe av det mer interessante og nyskapende kvartetten har gjort på denne siden av «Lemon» (1993).
Innimellom dette er det mye skjevt spill for gamle gallerier.
Bakrekka Larry Mullen jr. og bassist Adam Clayton er sedvanlig stødige.
The Edge har gått på seniorkurs hos en ung versjon av seg selv, mens Bono høres ut som sine disipler, Gary Lightbody (Snow Patrol) Brandon Flowers (The Killers) og Chris Martin (du vet hvor).
Albumet har ulike varianter av fortellingen om å komme videre fra hindringer og utfordringer.
Tydeligst i nydelige og avsluttende «The Troubles».
Der gjør svenske Lykke
Li irene til det U2 skal være: melankolske, reflekterte og uredde for å formidle store følelser på en skikkelig og unisont gripende måte.
Tenk om hele albumet hadde vært slik.
BESTE LÅT:
«The Troubles»
| 0
|
101413
|
Teater:Nådeløs familieskildring
Det smerter å se et barn bli oversett av sine nærmeste.
Ibsen har beskrevet det mer nådeløst enn de fleste.
I «Lille Eyolf» som nå utspilles på Nationaltheatrets Amfiscene, er stemningen lummer, distansert og intens.
Forestillingen har en nærhet som angår, selv om replikkene glimtvis går så kjapt at de er vanskelig å få med seg.
Regissør Jupither har laget en forestilling der barnet, Eyolf, tydelig er den som trigger kreftene hos familien rundt seg.
Det er han de snakker om, men ikke på hans premisser.
Enten står han i veien for lidenskapen mellom mor og far, eller så vil far skape ham til en fremragende kar, men i fars eget bilde.
Aldri snakkes det om guttens egne drømmer og ønsker.
Det er foreldrenes idé om det å være «gode» foreldre som er gjeldende regel.
Ekteparet Rita og Alfred Allmers er sauset inn i grenseløst selvopptatte sirkler.
Overdrevet, ja kanskje.
Men holdningene har urovekkende likheter med dem du ser hos travelt opptatt selvrealiserende mennesker nær deg.
Pia Tjelta og Kåre Conradi går tett på Rita og Alfred, hun savner lidenskapen hos en ektemann som har giftet seg for pengenes skyld.
I tillegg er han en drømmer som plutselig finner det formålstjenlig å leve for sønnens interesser
Begge sliter med dårlig samvittighet for at sønnen falt i gulvet som baby og ble delvis lammet.
Alt mens mor og far hadde en hyrdestund.
Absurd nok er det mens de krangler om sønnens betydning i deres liv, at de ikke ser hans vei mot sjøen og drukningsdøden.
Reaksjonene som utløses er brutalt beskrevet fra Ibsens hånd, og fremført med nyanser av sinne, angst, skam og etter hvert en gryende selvinnsikt hos duoen Tjelta og Conradi.
Tjelta balanserer mellom rastløst temperament, undertrykt lidenskap og skarpe undertoner.
Conradis Alfred er langt fra noen fjott av en ektemann, men en mann som søker et fundament i livet, uten å se hvor fundamentet ligger.
Dragningen mot halvsøsteren Asta, fint spilt av Engebrigtsen, er også en faktor som gjør familielivet til en noe kaotisk tilstand.
Barnet er i sentrum, også på slutten.
Tjelta er sterk og sta og rått overbevisende når hennes Rita beslutter å hjelpe andre barn, som en flik av forsoning overfor sønnen hun aldri egentlig hjalp.
Det er ganske enkelt hjerteskjærende.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101414
|
Filmanmeldelse:Intens, teatral, glimrende!
Liv Ullmann har lykkes enda en gang med sin hovedsak:
Å lage et kunstverk av en film!
Hennes versjon av August Strindbergs klassiker «Fröken Julie» fra 1888 bygger bro over 140 år:
Strindbergs tekst handler om overklassekvinnen som lar seg forføre av husets tjener, et konvensjonsbrudd som bare har en mulig, tragisk utgang.
Ullmanns bearbeidelse er en forenkling og fornyelse, stadig tro mot rammehistorien.
Men uten å forlate Strindberg-konseptet, blir dette i Ullmanns versjon også en særdeles relevant historie i og om vår tid, der penger, rase, religion og kultur stadig splitter mennesker.
Samtidig avsløres den gebrekkelige menneskelige natur sylskarpt:
Fattigdom, tragedie, underdanighet, privilegier og kulturelle og sosiale forventninger former stadig hvem vi er, hvordan vi reagerer og hvordan vi forholder oss til hverandre.
Det er denne veven mennesker er skapt av; ingen upåvirket, alle preget, alle formet på en eller annen måte.
Det kalles den frie viljen.
Men den er nesten aldri fri.
Dessuten:
I tillegg til alt som former oss, er vi også i våre drifters vold.
Dette er et kammerspill.
Tre mennesker en St. Hans-aften på et slott.
Baronen er reist bort, hans datter er tilbake sammen med bare to tjeneren:
Butleren John og kokken Kathleen.
John og Kathleen er forlovet.
Julie er opprørsk, selvbevisst og sårbar.
Hun er drittlei sitt begrensede liv i gullbur.
Og bruker makt, list og sensualitet til å presse John til å tilstå at det er henne han alltid har drømt om og begjært.
Kathleen er sønderknust, men søker tilflukt i den prektighet og konvensjonelle lovmessighet som hun egentlig er et offer for.
Som man altså allerede vet:
Det går til helvete.
Eller deromkring.
Men kunstens dannelse uteblir ikke:
Man blir klokere, sanser, bringes i bevegelse og overveldes ikke sjelden.
Selvfølgelig kommer også «Frøken Julie» til å gi den merkverdig, sedvanlige gjengen av Ullmann-hatere vann på mølla med ord som traurig, gammeldags, patetisk og lidende.
Javel – alt det nevnte er elementer som kan finnes.
Men mye, mye viktigere:
Liv Ullmann står hun som en påle med et kompromissløst arbeid etter en kompromissløs visjon etter noen ganske sikkert kompromissløse slåsskamper med tre helt bemerkelsesverdige skuespillere.
I helt særlig grad leverer Hollywoods nye førstedame, Jessica Chastain, med en helt fjetrende meningsfylt presisjon, spesielt i filmens første halvdel.
Den ene lille haken med «Frøken Julie» er det teatrale:
Det trange, 100 prosent personrettede i filmen, gjør at utfyllende filmmuligheter i omgivelser, rom og rekvisitter er for dårlig utnyttet.
Følelsen av «filmet teater» er her og der følbar.
Men ellers:
Fjetrende!
| 1
|
101415
|
Bokanmeldelse:Jens Lapidus:
«VIP-rommet»
Etter knallsuksessen med Stockholmstriologien «Cash», «Aldri fucke opp» og «Livet deluxe», er Jens Lapidus i gang med en ny serie.
Første bind har fått tittelen «VIP-rommet», og foreligger nå i norsk språkdrakt.
Igjen viser Lapidus at det ikke er noen tilfeldighet at han selger i bøtter og spann.
Her har vi igjen å gjøre med en forfatter som virkelig har skjønt hvordan man konstruerer en spenningsroman som holder leseren i et jerngrep fra begynnelsen til slutt.
Emelie er en nyutdannet advokat som jobber i advokatbyrået Leijon.
Der det forventes at du gir hundre prosent fra dag en.
Teddy slipper ut etter åtte års soning.
Blakk.
Uten utsikt til jobb eller bolig.
Før han får snudd seg dukker dessuten skygger fra fortiden opp.
Tre hundre tusen i svart gjeld.
Frist:
Seks døgn.
En sak som hadde vært lett nok i Freddys gamle liv.
Men ikke nå når han bestemt seg for å kjøre hundre prosent streit.
Det ulike paret Emelie og Teddy smeltes sammen i et underlig og svært haltende samarbeid når de blir satt til å spore opp den unge investoren Philip Schale.
Som noen har bortført.
Eller har han bare gått under jorden?
Igjen øser Jens Lapidus av sin viten og erfaring med mennesker i disse ulike miljøene.
De tunge kriminelle som sitter på de lange dommene.
Finansadelen og pappaguttene på Stureplans nattklubber i den andre enden.
Kaoset og hatet når disse krysser hverandres grenser.
Lapidus har roet ned litt av tøffetom-tonen fra de tidligere bøkene, og det gjør ikke noe, snarere tvert imot.
Det bare øker en fra før av stor troverdighet.
Den norske fanklubben vil elske «VIP-rommet», og vente utålmodig på oppfølgerne.
Boken er oversatt av Ulrik Gundersen.
| 1
|
101416
|
Bokanmeldelse:Geir Pollen:
«Armfeldts armé»
General Armfeldts forsøk på å erobre Trondheim i 1718 endte i katastrofe.
Geir Pollen har gitt nytt liv til et av Nordens største krigsdrama.
Den store nordiske krigen (1700–1721) gikk mot slutten da den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt krysset grensen til Trøndelag med 10.000 mann.
Felttoget var nok et utslag av kong Karl 12.s stormannsgalskap, da han ikke kunne forsone seg med at den svenske storhetstiden var over.
Soldatene manglet både klær og forsyninger til å takle oppdraget, og aller verst gikk retretten da hele 3000 frøs i hjel i grensefjellene mellom Sør-Trøndelag og Sverige.
Dramaet minnes fortsatt blant lokalbefolkningen i regionen, som i det årlige Røros-spelet Elden.
Geir Pollen er kjent som kritikerrost skjønnlitterær forfatter, men i denne boken viser han et formidabelt talent som formidler av historisk materiale.
Tro mot fakta, og like bestemt på å skrive en gnistrende god fortelling.
Som tittelen antyder er det soldatenes liv det dveles ved.
Offiserene opptrer også, men da i første rekke som forvaltere av undersåttenes skjebne.
Kildene er naturligvis sparsomme når man anlegger et slikt blikk på historien, da soldatene knapt skrev brev eller dagbøker, og ingenting heller er bevart.
Men Pollen har satt sammen et puslespill av indirekte kilder, som puster liv i fotfolkets opplevelser.
Han skriver også utførlig om hvordan bøndene i Trøndelag og Jämtland led under hærens bevegelser.
I begynnelsen betalte de for seg, da de forsøkte å tilfredsstille sitt enorme behov for matvarer.
Mot slutten av felttoget stjal de alt de kom over, og bygninger ble brent ned for å gi et øyeblikks varme.
Faktisk var det enda flere trøndere enn svenske soldater, som direkte eller indirekte omkom under krigsmanøvrene.
Geir Pollens fortelling er helstøpt og solid.
Han er dessuten særdeles elegant i omgang med historiens hvite flekker.
Da Trondheimskommandant Budde, sent om natten, alene på soverommet, fikk lest ilmeldingen om at svenskekongen var død og faren over, spør Pollen:
«Brast han ut i latter, eller fyltes øynene hans av takknemlige tårer?
Hamret han nevene i bordet i yrskap, eller foldet han hendene og takket sin Gud?
Raste han ut av soverommet, iført bare nattskjorten og ropte at folk måtte våkne, eller steg han innbitt-verdig og hjulpet av sin kammertjener inn i generalsuniformen?»
Her skulle vi gjerne fortsatt referatet, for spekulasjonene fortsetter, men les heller boken i sin helhet!
| 1
|
101417
|
Bokanmeldelse:Agnes Ravatn:
«Operasjon sjølvdisiplin»
Agnes Ravatn viser deg hvordan du knebler din indre apekatt, du svake menneske.
«Sjå på oss!
Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorde.»
Med blant andre disse ordene innleder Agnes Ravatn boken hun kanskje ikke helt hadde sett for seg at hun skulle gi ut: en selvhjelpsbok, dog for deg som hater sånt.
Ravatn høstet suksess med fjorårets roman «Fugletribunalet», som hun blant annet fikk P2-lytternes romanpris for.
Hun er også skribent og har fått merkelapper som blant annet «sarkasmedronningen».
Ikke uten grunn, Ravatn skriver ofte hysterisk morsomt og bekmørkt på én gang.
Hun trenger derfor ikke bekymre seg for den eventuelle skammen over nå å skvises inn i bokhandlene mellom bøker om mindfulness eller selvkontroll; hun går dem på mange måter en høy gang.
Boken er en redigert versjon av en føljetong hun skrev i Dag og Tid, der hennes personlige erfaringer rundt overdreven bruk av tekniske nyvinninger ble lagt på slakterbenken.
Nå har hun byttet ut smarttelefonen med en gammel Nokiatelefon, slått opp med Facebook og gitt seg selv en begrensning i hvorvidt hun trenger «bare å sjekke noe» når arbeidsdagen stopper opp.
Ravatn gir deg et intelligent, rasende morsomt og til og med historisk spark bak.
Selvkontrollen som dyd, helt fra Aristoteles og Senecas tid, belyses med vitenskapelig marshmellowforskning og filosofiske blikk.
Boken er på drøye 100 sider, så ingenting gis den aller største dybden, men det er heller ikke nødvendig.
Ravatns personlige erfaringer er kjernen, og alle råd synes å være troverdige, jordnære og verdt et forsøk.
Det handler blant annet om hvordan det å jogge tre ganger i uken faktisk kan bli en vane, ikke et ork.
Praktiske tips til hvordan du kan lage gode og overkommelige avtaler med deg selv er gitt på en henvendende måte.
Jeg skal ikke si noe om hvorvidt denne anmeldelsen ble skrevet i et kontrollert driv uten avbrekk, annet enn at det tok seg betraktelig opp underveis.
| 1
|
101418
|
Bokanmeldelse:Ruth Lillegraven:
«Manilahallen.
Eit dikt.
Eit liv»
Du skal ha elefanthud for ikke å bli berørt av denne inntrengende poetiske biografien om et menneske som har slitt mer enn de fleste.
Hovedpersonen Birgit, en venn av forfatteren, forteller om sitt liv gjennom 56 fortellende dikt som varierer i lengde fra to til syv-åtte sider.
Et sjeldent, men svært virkningsfullt formelt grep, skal det vise seg.
Med poetisk teft og usedvanlig lydhørhet overfor personen Birgit og de dramatiske begivenhetene i hennes liv makter Lillegraven å skape et rikt og levende bilde av henne.
Fremstillingen veksler dynamisk mellom fortellende og mer billedrike partier, slik det kan gjøres av en forfatter som kjenner både prosaens og poesiens virkemidler.
Boken starter med et frempek, et NRK-opptak fra 1980 der Birgit snakker om sine psykiske vansker, sin spiseforstyrrelse og sitt opphold ved Modum Bad.
Dermed er tonen satt; vi leser om en vanskelig fødsel i 1946, om sterke tidlige naturopplevelser, om den noe fjerne faren og den mye nærere moren, om bestemor og bestefar, tanter og onkler.
Vi leser om voldtekten som 12-åring.
Om bryllup som 18-åring, jobb på Club 7, telefonvakt i Kirkens Nødhjelp.
Om tre barnefødsler, om skilsmisser og «dei raude plakatars tid» på 1970-tallet, og videre gjennom år preget av nedturer og nær-selvmord-situasjoner, men også mange vakre og meningsfulle opplevelser.
Manilahallen er en sal på Modum Bad, der Birgit – ikke uten motstand – får avgjørende hjelp i en kritisk livsfase, og nye viktige venner.
Underveis i lesningen vokser det frem et nyansert bilde av en sårbar og stolt jente som er opprørsk og selvdestruktiv, men også full av sjarm, livskraft og personlig utstråling.
Her er mange sterke skildringer: voldtekten, bestefarens bestialske behandling av noen nyfødte kattunger, onkel Oskars død, bare for å nevne noen.
Lillegraven er hele tiden på høyde med sitt stoff.
Vi gjenkjenner stil og oppsett: korte, fortellende prosapoetiske strofer som av og til fortettes i talende sammenligninger og bilder.
I «Manilahallen» går form og innhold sammen som hånd i hanske.
Og stilen fullføres hele veien.
Først mot slutten, i samtale med en aldrende og sykdomsplaget Birgit, dukker forfatteren selv opp i tredje person entall.
Og utgangspunktet for en mulig bok strekes opp.
Kort og godt: virkningsfull poetisk praksis som bør nå mange lesere.
| 1
|
101419
|
Bokanmeldelse:Charles Jackson:
«Forspilte dager»
Den 70 år gamle klassikeren «Forspilte dager» er et nådeløst portrett av en alkoholiker – og en rystende skildring av tidenes fyllekule.
«The Lost Weekend» (1944) – som lå til grunn for Billy Wilders Oscar-vinnende film (1945) og som utkom på norsk alt i 1946 – er nå gjenutgitt i ny, norsk språkdrakt.
«Forspilte dager» er et gripende dypdykk i alkoholikerens psyke.
Selvforakten.
Løgnene.
Fornedrelsen.
Knepene.
Romanen handler om Don Birnams fem døgns fyllekule hos sin bror en gang på 1930-tallet.
Don drikker – i skjul – hjemme hos broren.
Han oppsøker barer og kneiper.
Desperat raver han rundt på Manhattan på jakt etter enda en drink.
Han er ingen boms.
Nei, Don er en kultivert, sjarmerende, reflektert mann.
Han siterer Shakespeare.
Han barberer seg.
Han går i dress.
Alt for å opprettholde fasaden.
Men fylla har skylda:
Don tisser på seg, han stjeler en veske, han blir kastet ut fra barer, han fornedrer seg selv.
En scene fra spritbutikken, der han gjør alt for ikke å virke for ivrig etter å kjøpe billigste merke, sier alt om selvbedraget.
Mer enn språket og mer enn handlingen lar jeg meg imponere av Charles Jacksons innsikt i alkoholikerens selvbilde og psyke.
Ikke så rart:
Alkoholikeren Jackson visste så altfor godt hva han skrev om.
Ja, mange regner romanen som en fordekt selvbiografi.
Forfatteren døde av piller og alkohol i 1968.
Bjørn Alex Herrman har gitt boken en god, norsk språkdrakt som både ivaretar fortellerstemmens lett gammelmodige toneleie samtidig som teksten føles moderne.
Bøker bedømmes for sitt innhold.
Men la meg også berømme det kresne forlaget Pelikanen for bokens utforming.
Omslag, rygg, for- og baksats og ikke minst typografien vitner om respekt for Boken med stor B.
Der hvor bransjestandarden tilsier 37 satslinjer per side, reduserer bokens grafiske formgiver Yngve Knausgård linjetallet til 29.
Det gir luftige, delikate boksider.
Papirbøker produseres nødvendigvis industrielt, men her er et eksempel på en bok der forlaget har lagt vekt på papirbokens kvalitet også som grafisk uttrykk.
I et klokt og informativt forord karakteriserer psykiater Finn Skårderud romanen som «Antabus mellom to permer».
En treffende oppsummering.
| 1
|
101420
|
Teater:Stumfilmteater med brodd
Fortellingen om Dr. Stockmann serveres som melodramatisk stumfilm; en resept full av humor signert Musikklab.
Ibsens «En folkefiende» har mye av komikkens skjær i seg, sammensydd av Ibsen med skarpe iakttagelser av samfunnet.
Det er her begrepet «den kompakte majoritet» dukker opp, sammen med Ibsens klare spark til de som påberoper seg samfunnets interesser.
Dette er spill levende og lekent videreført i en forestilling som sprudler av musikalitet på alle plan.
Musikklab-gjengen inntok Torshov i vår med Ole Ivars-musikal; et raust og muntert utgangspunkt.
«Laborantene» fortsetter å forske på kombinasjonen musikk og teater, med overbevisende lekenhet.
Det er først og fremst hørbart gjennom far og sønn Revholt som fremragende trakterer hvert sitt piano med musikk som tatt ut fra stumfilmsjangeren; musikk som formidler drama, følelser, mykhet og raseri.
Simon Revholt er en vesentlig brikke i Musikklabs prosjekt som altså handler om å utforske symbiosen musikk og teater.
Men musikaliteten i forestillingen ligger også i helheten.
Regissør Petter Næss har sammen med ensemblet jobbet fram en samstemt spillestil med koreografert presisjon og humoristisk timing.
De tekstlige løsninger har samme mangfold og variasjon, og har iblant slående effekt.
Fortellingen om legen Stockmann som står alene mot majoriteten fordi han påpeker at badeanstalten er forurenset, inneholder mye sinne og krasse observasjoner fra Ibsens side.
Med stumfilmens melodrama som ramme, blir det satiriske lett synlig.
Stumfilmens stiliserte uttrykk og tydelige kroppslige språk, akkompagnert av musikk som også evner å spre handlingens dissonans, gjør at Musikklabs forestilling får fram den skarpe undertonen.
Det er gjennomført godt ensemblespill som presteres, skuespillere som ellers bruker stemmen, viser med all tydelighet betydningen av kroppen som instrument.
Det gjelder Arnø og Skolmen som med små nyanser og høylytte fakter bedriver sin egen lille krig i egenskap av å være de to brødrene Stockmann som ender som fiender.
Og det gjelder ikke minst den sleskeste sjarmør i dette beitet, Terje Strømdahl.
Han bruker hver eneste fiber av en lillefinger, et øyekast eller et armkast til å poengtere sin evne til å være begeistret, snu kappen etter vinden eller å trekke seg unna med halen mellom beina.
Musikklabs andre forsøk har vist en gruppe i harmonisk samspill.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101421
|
Teater:Poetiske refleksjoner
Gjennom lag på lag av tanker og prat kretser «Ingenting av meg» rundt et menneskes identitet.
I denne forestillingen danner lys, skygger og speilbilder er bakteppe som gir assosiasjoner til den drømmeverden.
Det poetisk neddempede møter en virkelighet som både har skjøre og humoristiske undertoner.
Det hele gjenspeiler Lygres tekst der ytre og indre dialog går parallelt; der personene også ytrer det de egentlig skulle eller burde ha sagt, men som forblir en usagt tanke.
Gjennom det viser Lygre hvordan mennesker bevisst beveger seg i grenselandet mellom sannhet, justeringer av sannheten og løgn.
Den ytre handling er en kvinne som forlater mann og sønn for å flytte inn hos en langt yngre mann.
Gradvis avsløres en fortid med mange arr, og gradvis borer Lygre inn i hvordan og hvorfor vi endrer identitet, hva andre menneskers syn på oss gjør med denne identiteten, og han observerer endringer som skjer når man knyttes sammen.
Som han så poetisk sier det:
«Eg legg meg inntil historien di».
I tillegg handler det om bagasjen vi har med oss; hvordan foreldre ser det de ønsker å se i en datter eller sønn, istedenfor å se en virkelighet som man helst lukker øynene for.
I dette indre landskapet er Gjertrud Jynge en tydelig stemme.
Hun har kraft til å være en kvinne med viljestyrke, til å ta valg, men kan også med små fakter vise sårbarheten og angsten.
Jynge gjør det med musikalitet og en slags rå poesi.
Marianne Krogh veksler i roller som to mødre, en sønn og en datter og formidler nyansert kontrastene i livet til Jynges rolle, som i stykket bare er kalt «meg».
Mennene rundt henne er mest til stede for å beskrive hennes tanker og følelser om det å være ønsket og attraktiv, og gjennom Lygres tekst bidrar til poetiske refleksjoner over hvordan den enkeltes vilje påvirkes i parforhold.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101422
|
TV-anmeldelse:En potensiell hit
Ja, «The Hit» er en potensiell hit.
Som tv-konsept.
Premiere: The Hit
Når:
Fredager på NRK1
«The Hit» er låtskrivernes versjon av «Idol», altså et helte-konsept som i utgangspunktet er befriende strippet for trynefaktor og glam-kvaliteter.
Men der «Idol»-stjernene i 95 prosent av tilfellene falmer tre uker etter at programmet har gått av lufa, har låtskrivere muligheten til å nyte et liv både med økonomisk velferd og full anonymitet i offentligheten.
Premiereprogrammet var stramt redigert, likevel flott presentert og proft ledet av Marte «herreminhatt!»
Stokstad.
Men premieren reiste samtidig interessante problemstillinger i ukene fremover, dog ikke nødvendigvis på grunn av selve konseptet.
Det er liksom mindre sjanse for at «The Hit»- Andreas får samme karrieremessige veggtilvegg-behandling i mediene som «Idol»-Jorunn.
Akkurat det er låtskrivernes store forse her i livet.
Som konsept er derfor «The Hit» vel så bra som «Idol» var i sine første sesonger, men det går likevel det lille skrittet ekstra ved å bringe inn etablerte artister som lover å gi ut låten de plukker som sin neste single.
I den forbindelse ble det – i sammenhengen – direkte pinlig da D’sound lanserte luksusutgaven av sin siste plate i premiereprogrammet (plateselskapet sendte ut platen digitalt til sine mediekontakter en halv time etterpå).
Det er ikke artistene det handler om her, det er låtskriverne.
Men det var jo litt symptomatisk, var det ikke?
For det er ingen tvil om at «The Hit» – og programmets legendariske mentor, Steve Lillywhite, som har plukket ut låtene til finaleprogrammene – presenterer et låtskrivermessig hitmateriale med stort potensial, men at håndteringen etterpå – selve arrangementet av disse låtene – snarere forringet dette råmaterialet enn å forbedre det.
Men det er en annen diskusjon, som ligger utenfor selve tv-konseptet.
«The Hit» kommer til å fenge i en slik grad at vi glemmer at artistene som NRK har plukket ut til denne realityserien nær utelukkende er i kategorien «trenger desperat en karrieremessig rehabilitering».
Jeg gjentar; vi ser og hører på «The Hit» på grunn av låtene og deres opphavsmenn denne gangen, ikke kun ansiktet og stemmen som i «Idol».
Det er musikkbransjens reelle pådrivere – også videre inn i den digitale fremtiden – som hylles i «The Hit».
Det kan vi ikke annet enn å elske, hver fredag videre utover høsten.
STEIN ØSTBØ
| 1
|
101423
|
Plateanmeldelse:Iggy Azalea - «The New Classic»
Hverken ny eller klassisk.
ALBUM:
HIP HOP
«The New Classic»
Da australske Azalea slapp denne nesten ironisk titulerte debutplaten i vår, så vi for oss at den skulle fordufte ganske kjapt.
Men den har omsider gjort seg bemerket på VG-lista og fortjener sin post-aktuelle anmeldelse.
Se på forsinkelsen som etterprøving av platetittelen – det tar ofte noen måneder før man kan gjenkjenne en sann klassiker.
Iggy, eller Amethyst Amelia Kelly som hun egentlig heter, har holdt hitlistene i et kvelertak med sin egen «Fancy» og Ariana Grandes «Problem» (som hun gjester) i sommer, samtidig som hun glatt har vunnet kampen om kulhet over sin kanselleringskåte navnesøster, Azealia Banks.
Hun rapper fett om ildprøven som ensom 16-åring i et nytt land i «Work» og kanaliserer en kvinnelig Yelawolf på «Don't Need Y'all».
Men hun treffer sjelden på de mer ambisiøse popforsøkene (foruten på nevnte «Fancy»), og hun stiller endimensjonalt som rapper.
Imaget er i boks, både hva musikkvideoer, mote og hoftefronting angår, men det må mer til enn «ass» for å stave «klassiker».
BESTE LÅT:
«Work»
| 0
|
101424
|
Plateanmeldelse: Wiz Khalifa - «Blacc Hollywood»
Middelmådighetens mester.
ALBUM:
HIP HOP
Før han ble en levende reklamekampanje for å sky marihuana, var Wiz Khalifa faktisk en ganske lovende rapper, med låter som «Ink My Whole Body», «The Statement» og en ganske så unik edge.
Men han røyket seg rund i kantene og evnet ikke å imponere med hverken «Rolling Papers» eller «Only Nigga In First Class» – og med den nye platen er trilogien av total skuffelse komplett.
Som vanlig, har han den ene litt gode og misvisende singelen, men «We Dem Boyz» låter mer som flaks i latskapen.
«Raw» er 2011-trap, «Ass Drop» er forkastelig og versene til Wiz låter som om han hadde noe langt viktigere å rulle opp enn å henge i studio den dagen.
«Stayin’ Out All Night» er forsøket på en låt som sitter.
Dessverre er «Blacc Hollywood» lyden av en rapper som har gitt opp.
«My job sleazy, it’s way too easy».
Det er hva man gjør det til, Wiz.
Strike three, som man sier hjemme i Pittsburgh.
BESTE LÅT:
«Stayin Out All Night»
| 0
|
101426
|
Plateanmeldelse:Brad Paisley - «Moonshine In The Trunk»
Populist-Paisley.
«Moonshine In The Trunk»
Han løftet for tungt på «Wheelhouse» (2013), og fikk en kontrovers i fanget i form av den klønet velmenende «Accidental Racist».
Nå prøver Brad Paisley hardt å ikke prøve så hardt.
Følelsen av mild resignasjon er påtagelig.
Det skjer med de fleste artistene i den mer kommersielle enden av countrymusikken:
De når et toppunkt, og legger inn cruisekontrollen.
Ofte handler utflatingen om at de ikke blir tilbudt de beste sangene lenger.
Paisley skriver godt selv, og burde være i stand til å trosse tendensen.
Men det gjør han ikke.
Første halvdel er ren, skjær «bro country» (klart man er en «bro» når man heter Brad).
Allsanger om trucker, øldrikking og dama i den T-skjorta.
Smarte, sympatiske Paisley har ordspillene i sin makt.
Telecasteren likeså.
Men det er lite ambisiøst til en så dyktig fyr å være.
Mot slutten blir han mer tradisjonell, med sanger om Amerika og Jesus.
Han tror sikkert på førstnevnte.
Spiller nok for galleriet når det gjelder han siste.
BESTE LÅT:
«Gone Green»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101428
|
Plateanmeldelse:Opeth - «Pale Communion»
Dypt fascinerende.
Tre år gamle «Heritage» splittet Opeth-fansen i to; de som ville beholde den harde metal-edsgen hos svenskene, og de som varmt applauderte den nye, lyse og melodiske, men komplekse siden.
Her er det sistnevnte som kan juble videre.
Albumet åpner som Crosby, Stills, Nash & Young i jazzet plogland og fletter seg tilbake til tidlig syttitall med et vell av referanser mellom Uriah Heep og Yes.
Alt revitalisert gjennom Opeths eventyrlige evne til å låte nytt.
Der «Heritage» fremsto mekanisk, er «Pale Communion» et fascinerende stykke musikk, fullt av sjangerens påkrevde «suiter», taktskifter og briljante soli.
Der progrocken ellers preges av kjølig briljans, legger Opeth også til en menneskelig side.
Det er vakkert og det høres kanskje utrolig ut – men sjekk selv!
BESTE LÅT:
«Elysian Woes»
| 1
|
101429
|
Plateanmeldelse:Now We've Got Members
- «Deja Vu All Over Again»
Fryktelig navn.
Flott plate.
Now We've Got Members
«Deja Vu All Over Again»
At denne osloseptetten har et av Nord-Europas verste bandnavn utenfor KlubbØya kan gjerne brukes mot dem, men de blir i alle fall husket.
Tidligere har de rotet seg mer bort i stemninger enn låter, som en slags indieversjon av Farmers Market, men uten den tekniske briljansen.
Sjangerhybriden av dub, østeuropeiske klangskifter og generelle fraskrivelser fra hvordan musikk generelt og album spesielt skal henge sammen, føles nå både søkt og søt.
Best er de når de beveger seg over i det liksomorientalske landskapet jazz-gærningene i The Source har pløyd opp.
Samtidig er de da også på sitt mest sårbart parodiske.
Men de har endelig fått et bredere lydbilde og gjennomgående nynnbare låter, samt bevart den rare vokalen med falsettøvelser i retning Kings Of Convenience.
Mot slutten beveger de seg litt for langt over i den ikke særlig utforskede sjangeren «droneindie».
Ingen grunn til å la seg skremme bort likevel.
BESTE LÅT:
«Schematics»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101432
|
Bokanmeldelse:Terry Hayes:
«Jeg er Pilegrim»
«Jeg er Pilegrim» er en bladvender av klasse.
En intelligent thriller som driver leseren fra side til side.
Terroristen med kodenavnet Saraseneren har et våpen som kan utslette millioner av mennesker.
Agenten med kodenavnet Pilegrim må stanse ham.
Så kort kan denne romanen oppsummeres.
Terry Hayes bruker nesten 800 sider på å følge dramaet i mål.
Heldigvis er det 800 intenst spennende og velskrevne sider.
Innvendingene først:
800 sider er altfor langt for en thriller som dette.
Hayes skildrer alle hendelser så grundig og detaljrikt at det hele eser ut.
Enkeltvis er alle disse kapitlene informative og godt skrevet, men i sum blir 800 sider i meste laget.
Dramaturgisk har romanen en logisk svakhet:
Alt, også terroristens opplevelser, fortelles av bokens jeg-person.
Hvordan kan han – i detalj – vite alt motparten tenker, observerer og gjør i løpet av tyve år?
Formodentlig oppsummerer han hundretalls etterretningsrapporter, men noe i detaljrikdommen skurrer.
Jeg synes Hayes burde hatt to fortellerperspektiver, ikke bare ett.
Likevel.
Er du ute etter spennende lesestoff, og liker tykke actionthrillere, er «Jeg er Pilegrim» en bladvender av klasse.
En intelligent thriller som driver leseren fra side til side.
Selv om plottet lyder velkjent, har boken – oversatt av Peter A. Lorentzen – en friskhet og originalitet som skiller den fra mange andre thrillere.
En vanlig definisjon på en kriminalroman er at den handler om oppklaringen av en forbrytelse, mens thrilleren handler om å forhindre en forbrytelse.
Denne boken begynner som en krim, men blir fort til en thriller.
Et drap på en ung kvinne i et hotellrom i New York viser seg, via et par hundre sider med omveier, å ha en mulig forbindelse til en planlagt terroraksjon.
En terroraksjon så grusom og spektakulær at bare thrillerformatet – og senere Hollywood – kan yte den rettferdighet.
Agenten (med så mange navn at vi nøyer oss med å kalle ham Pilegrim) blir satt på saken.
Etterforskningen bringer ham til Tyrkia, der drapet på en amerikansk milliardær later til å ha sammenheng med drapet i New York – og muligens også terroraksjonen han forsøker å forhindre.
Hu hei, så er vi i Afghanistan, rundt om på den arabiske halvøy og i USA.
Punkt for punkt – og med betydelig kløkt og oppfinnsomhet – skildrer Pilegrim hvordan han nøster opp de to intrikate drapssakene og arbeider for å oppspore Saraseneren.
Som papirbok veier «Jeg er Pilegrim» nesten en kilo.
En kilo med høyspenning.
| 1
|
101433
|
Filmanmeldelse:Besettende realisme
I snart to tiår har de belgiske regi-brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne vært Europas ledende beskrivere av «vanlige folks» liv.
Med «To dager, en natt» befester de stillingen.
Belgia.
Regi:
Jean-Pierre Dardenne, Luc Dardenne.
Aldersgrense: 11 år.
MED: Marion Cotillard, Olivier Gourmet, Fabrizio Rongione, Pili Groyne, Simon Caudry, Catherine Salee, Baptiste Sornin, Alain Eloy, Myriem Akheddiou, Fabienne Sciascia, Timur Magomedgadzhiev.
Deres stil har alltid vært helt konsekvent og hypert sosialrealistisk; det er kamera som følger rollene, aldri omvendt.
Dermed har de ledet et stort publikum inn i til dels trøstesløse og dramatiske og desperate rom med europeiske mennesker av i dag.
Det høres kanskje trist ut.
Men er faktisk temmelig besettende.
i «To dager, en natt» bruker de for aller første gang en profesjonell filmskuespiller i hovedrollen, i stede for den sedvanlige rekken av amatører.
Marion Cotillard har lagt fra seg absolutt alt som glamour heter.
Og fremstiller hverdagsmennesket Sandra, gift og mor til to, som er havnet i en desperat og ydmykende situasjon:
I den lille industribedriften hun jobber, har arbeidsstokken på 16 fått valget om enten å la Sandra beholde jobben eller at hver av dem får 1000 euro i bonus.
Avstemningen skjer på en fredag; 14 stemmer for bonus, bare to støtter Sandra.
Etter hvert får hun selvtillit til å slåss - eller i det minste få en forklaring:
Hun oppsøker alle som har stemt for bonus, for å høre deres forklaring - og, om mulig, få til en ny avstemning mandag.
Hun har altså to dager og en natt til disposisjon.
Det blir en fjetrende historie!
Og den fungerer på mange plan.
Særlig handler det selvfølgelig om vanlige menneskers skjebne i et Europa i økonomisk krise.
Kapitalismens hjerteløshet så visst ikke glemt!
Møte mellom Sandra og hennes kolleger gir rom for små, meget nyanserte og aldri fordomsfulle sosiale dramaer.
Det blir dramatisk.
Men også varmt, avdekkende, solidarisk og humoristisk.
Og tro det eller la være:
En uventet happy ending ligger og venter.
Cotillard er strålende!
En virkelig profesjonell skuespiller gjør det dessuten mulig for Dardenne-brødrene å fortelle sin historie i løpet av halvannen time denne gang; de har behøvd mye lengre tid tidligere!
Så denne gang behøver vi ikke engang påkalle publikum med kinotålmodighet.
For dette er en film for absolutt alle engasjerte mennesker med sans for viktig film med viktige temaer.
| 1
|
101434
|
Filmanmeldelse:Søtt og stivt
Fargerike omgivelser og stive typer gjør at denne filmen ikke treffer blink.
Tyskland.
For alle.
Regi:
Ali Samadi Ahadi
Norske stemmer:
Kevin Haugan
Omgivelsen er riktig kreative, og enkeltepisoder har futt i seg.
Likevel klarer ikke filmen helt å skjule det noe gammelmodige, stive preget over filmen om pusen Findus og hans eier, Pettersen - eller Gubben som han kalles.
Det er laget flere animasjonsfilmer over svenske Sven Nordquists barnebøker.
Universet består av en artig, litt distre oppfinner og hans beste venn, katten Findus.
Sammen opplever de små spennende ting som er beregnet for det yngste publikummet.
Det enkle og det velkjente er kriteriene for suksessen.
I denne tyske filmen mikses animasjon med levende mennesker og dyr.
Det fungerer best i samspillet mellom Gubben og katten når de romsterer i hans rotete, kreative univers, selv om den animerte (og snakkende) katten ikke helt er tilpasset de menneskelige bevegelser.
Filmen sentreres rundt en oppfarende jeger, hans noe usikre bikkje, en nabokone, en hane og Gubbens svært pratsomme høner.
Problemet er at en del av dette persongalleriet blir nesten irriterende stive og karikerte.
Det blir slapstick-forsøk som er mer slappe enn morsomme; litt for mye forsøk på krampaktig moro.
Eller for å trekke inn et ord i den norske filmtittelen - for mange masekråker.
| 0
|
101435
|
Filmanmeldelse:Klisjéer i kø
Klisjéene står i kø, men takket være et par skuespillere av fin årgang, svelges det ned.
USA.
For alle.
Regi:
Rob Reiner
Med:
Michael Douglas, Diane Keaton
Duoen Michael Douglas/Diane Keaton har nok ballast til å bære en historie som virker nokså hektisk sammenrasket.
I blant glimter de til med livsbetraktninger preget av levd liv.
Historien er som føler:
Godt voksen mann møter godt voksen sørgende kvinne, begge har mistet sine respektive ektefeller.
Filmens sødme består i hvordan de parerer hverandres styrker og svakheter; hvordan livet kan blomstre både fysisk og psykisk selv om pensjonsalderen nærmer seg.
Samspillet mellom Keaton og Douglas holder fint underholdningsnivå, i blant med anstrøk av moden sårhet.
Historien rundt er derimot svært hastig sammenskrudd.
Bikkjer, unger, en fortapt sønn, en hjemmefødsel og mye annet som tilhører de mest klisjéfylte ingredienser i amerikansk filmverden, forenes på en ganske så lettvint måte.
Sex og samliv mellom voksne folk er ikke lenger et overraskende tema, selv sett fra et kommersielt Hollywood ståsted.
"Make love"- generasjonen fra 60-åra nærmer seg nok pensjonsalderen, uten at det frigjorte tankegods parkeres av den grunn.
Her kunne temaet fått både bedre og mer underholdende tyngde dersom ikke alle bipersonene stadig opptrådte som stereotyper.
Keaton selv har ved en tidligere anledning bevist at hun kler disse rollene.
Det var i den lett forførende komedien "Something's Gotta Give" (2004) med Jack Nicholson.
Douglas er ikke helt på Jakcs nivå, men samspillet med Keaton står likevel til troende.
| 0
|
101436
|
Filmanmeldelse:Fine biter Afzelius
«Tusen bitar» gjør det viktigste en portrettfilm skal gjøre:
Den åpner opp dører omkring mennesket og kunsten.
Sverige, Norge.
Regi: Stefan Berg, Magnus Gertten.
Tillatt for alle.
MED: Bjørn Afzelius, Mikael Wiehe, Åge Aleksandersen.
Bjørn Afzelius (1947 - 1999) var en meget omstridt svensk trubadur.
Alle kjenner noen av sangene hans, fremfor alt hans svenske versjon av danske Anne Linnets «Tusen bitar».
Men det var først og fremst som markant skaper av egne låter, artist og aktivist gjennom 30 år han befestet sin stilling fra den politiske venstresiden.
Men han var aldri helt mulig å plassere:
Folkekjær som få.
Men særlig utsatt for kritikk og forakt - av mange grunner; stadig vil han i «vitende» kretser bli kalt «Afskylius», ikke minst på grunn av ideologisk vingling og påstått gjennomført hykleri.
Samt - det var litt hemmelig, men en dødssynd i feminismens tidsalder - en kvinneforbruker som en overkåt grabukk i en saueflokk.
I intervjusituasjoner var Afzelius kronisk lukket.
Det samme gjaldt når han var sammen med selv de nærmeste:
Fortrolighet visst han åpenbart nesten ikke hva var.
Eller:
Den skremte vettet av ham.
Denne filmen tar ham likevel på ordet når den forsøker å lete etter hvem han egentlig var:
Nemlig gjennom hans sangtekster.
Der kunne han nemlig være ekstremt selvutleverende, skal vi tro filmen.
Og det skal vi - kanskje.
For ethvert portrett i et kunstnerisk format, vil selvfølgelig være en tolkning.
Dermed blir det heller aldri noen slags objektive sannhet (om noe slikt finnes!).
Like fullt bygger denne filmen i imponerende grad opp om sine påstander med nøkternhet og solid dokumentasjon.
Det er verken først og fremst pirrende eller skandaløst eller kultent; hovedsaken er hvordan filmen frigjør en historie om en ofte plaget og ensom mann, som like fullt var en benådet og engasjerende kunstner på sitt felt.
Det er 15 år siden Afzelius døde.
En ny generasjon kjenner ham antakelig dårlig.
«Tusen bitar» er derfor rimeligvis ikke først og fremst for et kjempestort publikum.
Men for dem som husker, som engasjeres av de siste 40 årenes skandinaviske kulturhistorie og dem som er interessert i dokumentarfilm som sjanger, må definitivt kjenne sin besøkelsestid.
| 1
|
101437
|
Filmanmeldelse:«Noir» for nolduser
Langtekkelig oppfølger til langtekkelig forgjenger.
USA.
11 år.
Regi:
Frank Miller og Robert Rodriguez.
Med: Mickey Rourke, Jessica Elba, Josh Brolin m.fl.
«Luddere» og «gangstere», velkommen til «Frank Miller’s Sin City».
(Våg for all del ikke å kalle den noe kortere og greiere enn «FRANK MILLER’S Sin City» – da blir nemlig «skaperen» vred).
Der kvinner er sørgende strippere og/eller troløse horer, og menn er infantile, voldelige tosker.
Vi har vært her før, som noen vil huske, i den like monotone og monokrome forgjengeren, «Sin City» – unnskyld!
«FRANK MILLER’s Sin City» – fra 2005.
Er det virkelig snart ti år siden?
Dæven, som tiden flyr.
Var ventetiden til å holde ut?
Ubetinget ja.
«Sin City: A Dame To Kill For» – la oss ikke glemme at dette er en film som eies av Frank Miller, og bare han – har kun et par nye triks i ermet: 3D, Josh Brolin og en om mulig enda mer pompøs fortellerstemme.
Samt, det skal sies, en liten bunke fine visuelle gleder.
Da tenker jeg ikke utelukkende på de flotte puppene til Eva Green, som hun får rikelig – rikelig – med tid til vise frem.
Det er, som sist, en slags antologifilm, bestående av tre beslektede historier.
Både samlet og isolert sett er disse komisk skjematiske, snappende etter luft under vekten av sin egen bombastiske omgang med «film noir»-klisjeene.
Det som kanskje kan oppleves som en humoristisk omgang med «noir»’ens verktøyskrin på papiret, altså som tegneserie (altså FRANK MILLERS egen, private tegneserie), blir på lerretet tunglabbet og uutholdelig selvhøytidelig.
Langsomt og treigt.
Vold erstatter vidd (nylig avdøde Lauren Bacall ville neppe tatt noen av disse replikkene i sin munn), og «forholdene» menneskene i mellom – om vi kan kalle dem det – blir latterlig melodramatiske.
Er det kanskje en slags parodi på «film noir», mer en enn «hyllest» eller en «nytolkning»?
I så fall er den skrekkelig lite gøyal.
Alt blir tegnet med bred penn, alt er overtydelig.
Kvinnesynet er som antydet så semmert at det vil være nok til fem årganger med harmdirrende kronikker i «Fett».
Man kan trøste seg med at mennene ikke kommer stort bedre fra det.
Alle karakterene i denne filmen er idioter.
Denne anmelder kunne ha levd med mange av disse innsigelsene, om ikke annet så på grunn av det gamle «det er jo bare film»-maksimet.
Det jeg ikke kan leve med, er at filmen føles nådeløst langtekkelig og ensporet (tross at den bare er 1.40 lang).
De to slappeste avslutningsreplikkene i nyere filmhistorie, er også vanskelige å tilgi.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101439
|
Bokanmeldelse:Tore Renberg:
«Angrep fra alle kanter»
Tore Renbergs andre bok i det han selv kaller «Teksas-serien», viser bare svakhet hvis den sammenlignes med den fantastiske førsteboka.
Han peprer fremdeles sine lesere med haglskurer av blytunge problemstillinger og glødende metaforer, og sitter støtt i salen der andre forfattere ville ha blitt kastet av sine sosialrealistiske kjepphester alt i første kapittel.
Renberg vil skildre tidsånd og samfunnsutvikling de 3-4 siste tiårene, så universelt som mulig, sett fra solsystemet Sandnes/Stavanger.
USA er stjernen som både glitrer, varmer, og brenner.
Oljefylkets voksende middelklasse elsker penger, pop, pistoler og porno.
For en neve gull slåss bror mot bror, ensomme ryttere fra mange land møter sitt O.K. Corall i Sandnes.
Brødrene Rikki og Ben slåss mot familietradisjonen av hat og fiendskap, men disse kåbbåiene kan bare konkurrere med Morgan Kane i antall psykiske arr.
I utkanten sitter de hardt sminkede og/eller slitesterke kvinnene, som ved første blikk synes helt prisgitt sine stridende fedre, partnere og sønner.
Men som ekte westernheltinner bærer de bokens reisverk, og gir dynamikk til en tekst som i partier er monotont handlingsdrevet og farlig nær sotteseng.
Språket er et herlig villniss av lokale slanguttrykk, anglifiseringer, «krøsja» sanger og filmreplikker.
Mange visuelle og burleske scener er en uinnpakket gave til enhver regissør.
Man kan slåss om hvorvidt lapskausen av westernklassikere, «Lilyhammer», «Pulp Fiction», og «Sopranos» er blandet med kynisk eller sjarmerende hånd, men denne leser tyr til det mest brukte kraftuttrykket i romanen:
Djises Renberg - jeg tar gjerne en porsjon til.
| 1
|
101440
|
Plateanmeldelse:Rustie - «Green Language»
Gylden rust.
Den skotske DJ-en og premisseleverende kaosdirigenten Russell «Rustie» Whyte debuterte med mye TV-spillsjarm, men i overkant intense og klaustrofobiske beats for tre år siden.
På «Green Language» puster Rustie.
Enorme synthbølger og proggete arpeggiolandskap innleder denne futuristiske godteposen av kosmisk trap.
Fra den frenetiske «Raptor» sparker inn i hjernebarken, til Philip Glass- og Chicane-teksturer i «Paradise Stone», hard rap med Danny Brown, samt platens praktfulle R & B-hale med Zapp-aktige «Lost» og søte «Dream On», suger Rusties løse laserbeats og barmfagre synthtepper inn lytteren.
Aggressivt, men følelsesladet.
En enestående demonstrasjon av EDM-konvensjoner som blir sprengt i filler.
BESTE LÅT:
«Dream On»
| 1
|
101441
|
Plateanmeldelse:Jenny Hval & Susanna - «Meshes Of Voice»
Vokal kunststøy.
Jenny Hval & Susanna
«Meshes Of Voice»
Uansett hva man mener om disse hver for seg, samarbeidet mellom to av den norske, vel, popkunstmusikkens mer distinkte stemmer, burde få bredere appell.
Konsertinnspilt på Henie Onstad i 2009, utgitt først nå, og sånn sett et trenert vardøger for begges senere utgivelser.
Musikalsk vaker det nærmere Hval enn Wallumrød, men den styggvakre helheten minner mest av alt om plateselskapet 4ADs storhetstid.
Sammenvevingen med de omflytende strukturene blir virkelig imponerende når disse fantastiske stemmene møter drenende gitarskurr og mørk støy.
Mest av alt er det en attest på at 1+1 faktisk kan bli betraktelig mer enn 2.
Kanskje derfor de ikke kaller seg Hvallumrød?
BESTE LÅT:
«I Have A Darkness»
| 1
|
101442
|
Plateanmeldelse:Thea & The Wild - «Strangers And Lovers»
Tamtheateret.
Thea & The Wild
«Strangers And Lovers»
Velfortjent fremsnakk etter at hennes tidligere band Norma Sass ble nedlagt har gitt Thea Glenton Raknes et momentum.
Det er som håndverk hennes første soloalbum primært imponerer.
26-åringen gjør ca. absolutt alt på innspillingen – utover produsentbidrag fra Kenneth Ishak (hvis karakteristiske myke signatur definerer nok et album).
Hun er til tider en praktfull vokalist, og behersker kombinasjonen av The Go-Go's-referenger med The Cure-mørke.
Mest av alt er den halvt britiske oslojenta en jovial versjon av Joy Division.
Litt for jovial.
For mange av låtene ligner til forveksling på hverandre, og de som ikke gjør det, ligner som oftest på noen andres.
Om enn med grep som snart må anses som fritt leide, særlig «Hots for You»s blikk mot Håkan Hellstrøms «Det kommer aldrig va över för mig» som igjen har nasket fra The Killers' «When You Where Young».
Best er hun når beveger seg bort fra det myke og smått trygge, og lar gitarene skurre fritt.
Først da aner man villskapen i artistnavnet.
BESTE LÅT:
«Ropes»
| 0
|
101443
|
Plateanmeldelse:Frk.
Fryd - «Hjertebank»
Billyhyllen neste.
These girls don’t play any «girly rock».
Så sto det inntil veldig nylig i uthevet skrift på denne stavangerkvartettens hjemmeside.
Det virker defensivt, en forsvarsmekanisme tilknyttet bandnavnet?
Viktigst er det uansett at de ikke spiller spesielt bra rock.
Jentene er rundt 21 og rimelig energiske.
Men de skal ha holdt på i ni år, og i lys av fartstiden er det snålt at Frk.
Fryd låter såpass amatørmessig.
Lyden er proff.
Altfor proff:
«Hjertebank» er en plate på kollisjonskurs med seg selv, bandets enkle punkpop fremstår bolet.
Produksjonen høres ut som Dumdum Boys, musikken som noe man ville blitt imponert av ved en skoleavslutning for elever ved videregående.
I overkant enkle tekster og altfor mange Pixies-klisjeer – fremfor alt den evinnelige Kim Deal-bassen – bidrar heller ikke til å dra inntrykket opp.
Tyngre satsning på lokal dialekt ville muligens hjulpet, men fremfor alt er «Hjertebank» nærmest en parodi på «major label-punk».
Man føler seg litt som Sjanten, minus forelskelsen.
BESTE LÅT:
«Tyvens dans»
| 0
|
101446
|
Plateanmeldelse:Ty Segall - «Manipulator»
Gammelrockens beste venn.
Mye bra rock har blitt herpet av dongeribuksebutikker.
Hyperproduktive
Segall er foreløpig ikke utsatt for dette.
Muligens fordi produksjonen hans er nesten umulig å holde følge med, eller fordi han ikke akkurat har vært like umiddelbar og allmenn tidligere.
Kalifornierens syvende rene soloalbum på seks år er betraktelig mer bearbeidet enn foregående innfall.
I melodiøsitet og vokal er det like mye popalbumet Marc Bolan aldri rakk å lage, som det manglende leddet mellom «Ziggy Stardust» og Led Zeppelins fjerde.
Uansett.
Det betyr nær-psykedelisk rockpop, der klangen ber om å bli spilt av på vinyl og innspillingen virker å ha vært glemt i en studioskuff de siste 40 årene.
Låtene surrer av gårde på en måte man nesten har glemt at det er lov å la låter gjøre.
Mer metro stilposering enn fremtenkning?
Tja.
Det er uansett ikke så viktig.
Det viktigste nå er at ingen forteller de på Carlings om denne skatten.
BESTE LÅT:
«The Hand»
| 1
|
101447
|
Plateanmeldelse:FKA Twigs - «LP1»
Nittitallets sanselige hevn.
Tripp hop tålte på ingen måte overgangen til det nye millenniet.
Noe spesielt Massive Attacks håpløst bleke utgivelser har vist.
Tahliah Barnett, som hun heter, tar derimot bristolsjangeren videre.
Hun tenker rytmer som en blanding av Grimes og Burial, der vokalsamples skifter på å parafrasere Mikke Mus og Darth Vader.
Litt klønete kan man si at den londonbaserte 26-åringen kanaliserer R & B, men med tekster som behandler kjønnsligheter slik sjenerte nordeuropeere helst vil ha det.
Noen steder sliter Barnett med mer studiokunnskap enn fremdrift (vanlig sjangerutfordring).
Men der melodi og lydkaos forenes er dette mykt melankolsk, og ikke minst blendende sensuelt.
BESTE LÅT:
«Two Weeks»
| 1
|
101449
|
Plateanmeldelse:Eric Clapton & Friends - «The Breeze:
An Appreciation Of JJ Cale»
På det jjevne.
Eric Clapton & Friends
«The Breeze:
An Appreciation Of JJ Cale»
Tulsa-trubaduren JJ Cale (1938–2013) skal ikke ha æren for hele Eric Claptons karriere.
Men den lengste biten av britens liv, årene som soloartist, ble langt på vei basert på Cales sløye shufflehybrid av blues, country og pur, zen-aktig tilbakelenthet.
Nå hyller Clapton forbildet på bokstavtro, lunt papparockende vis, sammen med likesinnede:
Mark Knopfler, Tom Petty, John Mayer med flere.
Bare Willie Nelson ånder egenart.
Fordi han er Willie Nelson.
Musikken fanger ikke den hypnotiske, nesten ekstatiske roen fra Cales egne innspillinger (noen burde ha ringt Jason Pierce).
Heller ikke artistens «country cool».
Den var da også uforlignelig.
BESTE LÅT:
«Starbound»
| 0
|
101451
|
Bokanmeldelse:Fantastisk om Jesus
Lars Petter Sveen har skrevet nye bibelfortellinger.
Resultatet er fantastisk.
Å bruke Bibelen som utgangspunkt for en roman er ikke noe nytt.
De siste årene er det spesielt spenningsforfattere, som Tom Egeland og Dan Brown, som på mesterlig vis har benyttet seg av skriftens mystikk.
Lars Petter Sveens forsøk på å utvide Bibelens univers er mer beslektet med Karl Ove Knausgårds sensasjonelle «En tid for alt» fra 2004, hvor Knausgård dikter videre på kjente bibelfortellinger om Kain og Abel og Noas ark.
Lars Petter Sveen, som ble tildelt Tarjei Vesaas-debutantpris i 2008, kan stå foran sitt litterære gjennombrudd.
I «Guds barn» dikter og fyller Sveen ut rom i historien om Jesus som ikke er skildret tidligere.
Han skriver om bipersonene, de som ikke nødvendigvis blir omtalt i Bibelen: personer som på en eller annen måte oppsøkte Jesus.
Det er en fiffig idé og like fiffig utført.
Det er til tider mørkt og brutalt.
Forfatteren viser språklig slektskap med Carl Frode Tiller og Jan Roar Leikvoll.
Flere av dialogpartiene minner sterkt om Jon Fosse, med rytmisk, gjentagende formuleringer, spesielt i kapittel seks, som ender med disippelen Peter i en båt:
Dette partiet kunne nesten vært en Fosse-tekst.
I «Guds barn» møter vi soldatene som fikk i oppgave av kong Herodes å drepe alle nyfødte guttebarn i Betlehem, vi møter Jakob som stammer, men som slutter da han møter Jesus, vi møter røvere, spedalske og prostituerte som får plass i flokken til Jesus.
I kapittel tre, om Sara, leker Sveen seg med rytme, melodi, lyd og syntaks.
Teksten viser tegn til destruksjon, akkurat som Sara selv, som befinner seg et sted mellom liv og død.
Dette mellomrommet mellom eksistens og ikke-eksistens, en slags fortelling fra en sjel som er på vei til å forlate den livløse kroppen, er godt utført og får et snev av noe utenom det vanlige.
Hovedtemaet i boken er nettopp dragkampen mellom liv og død, mellom det gode og det onde.
Hva er rett?
Hva er galt?
Dette dilemmaet eskalerer i kapittel 12 med «Martas historie», hvor Marta havner i en litterær duell med det onde; en mann som «held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad».
Mannen forteller om en øy hvor det er samlet mange barn, men hvor en slange kommer i land og dreper dem.
Utøya-referansen er tydelig, men godt litterært behandlet.
Men Marta har en annen versjon som er sterkere.
Hennes gripende versjon kan leses som et bilde på hvordan Norge reiste seg etter terrortragedien.
Handlingen i «Guds barn» foregår i Israel og Palestina på Jesu tid.
Brutaliteten i form av nedslakting og tortur av mennesker, spesielt barn, gjør Sveens roman blodig aktuell.
Men først og fremst er dette kunst av høy kvalitet.
«Guds barn er en fantastisk roman.
| 1
|
101452
|
Bokanmeldelse:Allende skuffer
Dårlig fremdrift og overraskende lite engasjerende kvinneportretter til Isabel Allende å være.
Den chilenske verdensforfatteren Isabel Allende er 72 år, og det er en begivenhet når hun kommer med ny bok.
«Amandas gåte» inneholder allendiske kvaliteter til glede for fansen, men det er ikke slik at forfatteren skriver seg bedre med årene.
I årets bok er handlingen lagt rundt en krimgåte, uten at den tilfører særlig med spenning før helt mot slutten.
Mye plass går med til å introdusere et digert persongalleri, og det gjøres med grundige utsnitt av hver og ens livshistorie.
Det hjelper ikke at det er mange spennende personer med brokete bakgrunner.
Det blir mye gjenfortelling fra fortiden til disse personene og lite action i romanens nåtid.
Oversettelsen er også tung å lese i lange, lange setninger med mange innskutte ledd.
På spansk gir dette kanskje flyt i lesningen.
På norsk føles det som å gå på en lang og gjørmevåt landevei i tunge slagstøvler.
Hovedpersonene er Indiana, healer og aromaterapeut, og hennes 15-årige datter, Amanda.
Indiana er et fantastisk medmenneske: godtroende på grensen til barnlig.
Tidlig får leseren vite at hun blir kidnappet av drapsmannen.
Datteren og vennene hennes i dataspillet Ripper får en nøkkelrolle i å finne sammenhengen mellom drapene og identiteten til seriemorderen.
Allende har skrevet mange mesterlige kvinneportretter, men verken Indiana eller Amanda er i denne kategorien.
Indiana er for lite nyansert og blir raskt forutsigbar.
Kjærlighetsforholdene hennes er uforståelige.
Jeg tror ikke på Amanda som en alternativ og outrert tenåring, og replikkene hennes er ikke en tenåring troverdig.
Hun ligner i så måte hovedpersonen i forrige roman, «Maya» (2011).
Men forholdene mellom personene er beskrevet med like stor varme og klokskap som alltid i Allendes bøker.
Og det er en fest å være til stede i familiesammenkomstene, som rommer store emosjoner og skarpe replikker.
Grenselandet mellom religion og spiritisme er et typisk allendisk tema, og blir som sedvanlig behandlet med dyp respekt.
Romanen kan leses som en hyllest til San Francisco, et arnested for alternativbevegelser og fritenkning.
Den hadde vært bedre uten krimelementet, som gjør at leseren har visse forventninger til fremdrift og klimaks.
Oversatt av Kari og Kjell Risvik.
| 0
|
101453
|
Bokanmeldelse:Klisjéer i kø
Man blir ikke forfatter selv om man kan skrive.
Og man skaper ikke spenning selv om man lar folk bli skutt, banket opp og tråkka på.
Det er leit å måtte si det, men Thomas Enger burde virkelig finne på noe annet enn å være krimforfatter.
Det hadde også hjulpet om han kunne holde rede på årstallene.
«Våpenskjold» er den fjerde av det som skal bli fem bøker om journalisten Henning Juul, mannen som har som sitt viktigste mål å finne den skyldige bak mordbrannen som drepte hans lille sønn og vansiret ham selv.
Parallelt med denne jakten følger vi hans ekskone Nora Klemetsen, og hennes strev med å legge sønnenes død bak seg og samtidig pleie sin karriere.
Også hun er journalist, i selveste Aftenposten, og får nokså ut av det blå frie hender til å følge opp den mystiske forsvinningen til sin tidligere venninne Hedda Hellberg.
Slik rulles det opp dystre familiehemmeligheter, hentet fra den midterste tilbudshyllen for litterære klisjeer.
Det er grådighet, svik og utroskap, hemmeligheter som avsløres på dødsleiet og andre banale virkemidler.
Mens Nora roter rundt blant rikinger i Tønsberg, oppsøker Henning voldelige miljøer i Oslo befolket av skamferte svensker, han blir forfulgt av skumle østeuropeere og må overvinne sleske advokater.
Pussig nok viser disse to handlingsforløpene seg å henge sammen …
Det hele avsluttes med en panisk finale som på en og samme gang inneholder en melodramatisk familiesamling, et gammelt brev som mirakuløst nok avdekker en gammel urett, en kidnapping og et båthavari.
Pluss på med litt skyting og et gammelt lik i en brønn, og da skulle vel det meste være dekket inn.
Det er ikke slik at Thomas Enger ikke kan skrive, selv om han viser noe språklig usikkerhet i partier.
Men han mangler både originalitet og selvkritikk, og må derfor altfor ofte ty til lettvinte løsninger.
Han lar de to journalist-hovedpersonene opptre både uprofesjonelt og usannsynlig, og fyller ellers opp med relasjonsklynking og poengløse eksteriør- og interiørskildringer.
Og så var det dette med årstallene, da:
Bokens aller første titteloverskrift forteller oss at vi befinner oss i august 2011.
Men hele resten av boken blir vi fortalt at vi befinner oss to år etter den fatale brannen i september 2007.
I mitt hode skulle det bli 2009.
Kan noen vennligst si ifra hvis jeg har regnet feil?
| 0
|
101455
|
TV-anmeldelse:Storkleint gjensyn
Av og til er kleint akkurat det man sikter mot i realityprogrammer, og en skal ikke undervurdere verdien av god pute-TV.
Men nyansene av kleint i det aller første møte med nye «Big Brother», er ikke av det fornøyelige slaget.
Norsk-svensk realityserie i 75 deler
FEM, mandag – torsdag, samt lørdager kl. 21.00
Etter noen år i dvale siden forrige gjenopplivningsforsøk av det én gang banebrytende og grensesprengende realityprogrammet «Big Brother», er det tilbake på moderkanalen TVNorge.
I hvert fall for én kveld – før det settes bort til datterkanalen FEM.
Det sier seg selv at en anmeldelse av første, oppstartende live-sending av totalt 75 episoder som spenner over 100 dager, ikke vil være en grundig vurdering av konseptet.
Så denne anmeldelsen er først og fremst et sammendrag av førsteinntrykket.
«Jeg tror folk begynner å gå lei av dagens konstruerte parrings-TV.
Vi skal tilbake til det sosiale eksperimentet og det mellommenneskelige dramaet.
Nøkkelen blir å finne den rette sammensetningen av ekte, sterke karakterer» har produsent Lasse Hallberg uttalt om denne sesongen i alle medier.
Jeg er for det første usikker på hvor lei folk egentlig er av konstruert parrings-TV, all den tid det stadig popper opp nye varianter av typen «Geordie Shore» - rendyrket sex- og alko-reality.
Men om TVNorge vil bort fra dette, hvorfor minner da karakterene mer om en stereotypisk «Paradise Hotel»-cast enn det «Paradise Hotel»-deltakerne selv gjorde i forrige sesong?
Vi har svenske Philip (28) som er «en maniac i huvudet» og noterer damene han nedlegger på en mental liste.
Vi har bikinimodellen Paulina (23) som bor i Los Angeles og norske Thorbjørn (28) som elsker å trene, stort sett snakker svorsk og «tycker svenskar ër skitlugna folk».
Som motvekt aner vi Caroline (25) fra Kristiansand, som liker Hello Kitty og hevder hun ikke skal ha sex i huset.
Og Mari-Lene (20) fra Haugesund som forteller at hennes skjulte talent er å snakke med hvaler.
Demonstrasjonen av breking ned i en vase blir ikke noe audiovisuelt høydepunkt.
Dem er det også få av i en premiereepisode preget av kommunikasjonskrøll.
En god del av de kleine øyeblikkene består nemlig av vekselvis «hæ» og pinlig stillhet, når enten de svenske deltakerne ikke forstår den norske programlederen Pia Lykke, eller når Lykkes svenske kollega Adam Alsing sliter med norsken.
Om episodene skal bruke så mye tid på «lost in translation»-situasjoner videre, kan dette gå trått.
TVNorge kjørte svensk-norsk samarbeid også i 2005 og 2006, og endte da på 205.000 seere.
Fordelen etter hvert som «Big Brother» kommer i gang, er selvsagt at vi får redigerte høydepunkter, og ikke må se en haug uskrevne blad bable i munnen på hverandre i tilfeldige øyeblikk.
Vi er lovet sosiale eksperimenter og mellommenneskelig drama.
I første omgang består dette av å putte fire deltakere i en trekasse i hagen dagen før premieren, og så la nettseerne stemme på hvem av dem som får lov å komme inn i huset.
To deltakere får også servert et overraskende minimøte med én av sine nærmeste på veien inn i huset, slik at vi får tårer allerede i første program.
To andre har fått et hemmelig oppdrag – henholdsvis å massere samtlige andre deltakere innen midnatt, og å være konstant skrytete.
Vi holder ikke pusten til neste program.
Tretten år etter at «Big Brother» var så nytt og sjokkerende at Oslo Børs angivelig fikk en nedgang hver gang deltakerne var i dusjen, spørs det om vi lar oss engasjere.
Det vil stå og falle på deltakernes evne til å provosere og vekke empati.
Og ved aller første møte gjør de ingen av delene.
INGVILL DYBFEST DAHL
Søndag er Big Brother i full gang på TV Norge og deltakerne er på hotellet i Stockholm hvor innspillingen foregår.
VGTV har vært på besøk for lære dem å kjenne og de bød på seg selv.
| 0
|
101456
|
Teateranmeldelse:«Hamlet» etter hårene
Rogaland teater feier årets 450-årsjubileum for Shakespeare med selveste «Hamlet».
Det blir mer prisverdig enn vellykket.
Enhver ny «Hamlet»-oppsetting blir en jakt på hvem denne ulykksalige prinsen av Danmark egentlig var.
Det er antagelig hovedgrunnen til at det mange regner som Shakespeares hovedverk stadig lever og spilles og forsøkes – som et av verdensdramatikkens fundamentale hovedverk.
Stykket bærer i seg nær sagt alle teaterets sjangere.
Vektleggingen – har man sett – kan legges på en uendelighet av plan.
Og Hamlet selv er så tvetydig en person, at han så å si er umulig å sette i bås; han har alle menneskelige egenskaper, på godt og ondt, i seg.
Ettersom jakten har foregått i mer enn 400 år, skal det selvfølgelig godt gjøres at man finner svaret ved Rogaland Teater en sen augustkveld som i kveld.
Og det blir da også bare i kortere passasjer man virkelig aner dimensjonene i den gamle mesters verk.
For ofte og for lenge virker scenestrevet mer i retning av å trekke klassikeren etter hårene.
Noen ting står klart:
Prins Hamlet er rammen at dyp og inderlig sorg og krenkelse:
Hans far, kongen er drept av sin bror.
Og hans mor, dronningen, har altfor raskt giftet seg med farens morder.
Som altså er blitt den nye kongen.
Dette driver ham inn i et vanvittig spill, samtidig som ytre farer truer, både ham selv og Danmark.
Teksten er en vanvittig flom av ord, her i André Bjerkes etter hvert «klassisk norske» oversettelse.
For å holde ordene i tømme og selve fortellingen – som sannelig er intrigant nok – i fokus, kreves atskillig nøkternhet og treffsikkerhet.
Samt en uovertruffen flyt.
Der treffer ikke denne oppsettingen blink.
Det vil si:
Torbjørn Eriksen i tittelrollen er definitivt på sporet av noe, med en litt stakkato, nesten litt flat stemmebruk, særlig innledningsvis.
Derfor virker også hans voldsomme utbrudd etter hvert også i riktig retning.
Eriksen har kontraster som gir mening.
Men flere av rollene rundt ham lyder mer som amatører enn som øvde skuespillere altfor lenge.
Og bidrar til at kulissene av kaskader av tivoliballonger og en inciterende, skjebnesvanger lydmur i bakgrunnen til tider nærmer seg parodien.
At både kongen og dronningen i perioder forblir rene rollepåstander, mer enn menneskelige skikkelser, hjelper ikke stort.
Mildt sagt.
Det forsøkes iherdig.
Og i perioder fenger det.
Men for ofte sitter man en smule oppgitt i forhold til geberdene.
JON SELÅS
| 0
|
101457
|
Konsertanmeldelse:Naken Sundfør
Susanne Sundførs skjøre sårbarhet skinte gjennom da hun lørdag formiddag holdt en svært sjelden solokonsert.
Konsert:
Susanne Sundfør
Sted:
Piknik i Parken, Vigeland-museet ved Frognerparken i Oslo
Publikum:
Ca. 1000
Åstedet var den splitter nye Piknik i Parken-festivalen ved Vigeland-museet i Oslo, et ypperlig sted for en liten kompaktfestival med avslappende atmosfære i fokus.
Og det var en plassering som også Sundfør selv så ut til å trives i etter hvert.
Starten ble imidlertid nervøs, kanskje som et symptom på at hun åpnet en helt ny festival.
Bønnen «Father Father» helt innledningsvis ble neppe avfulgt av et amen, all den tid Sundfør sang feil, noe hun selv var rask med å beklage etterpå.
Som hun selv påpekte; denne låten har hun ikke fremført på lange tider og det var tross alt over et år siden hun satt alene på scenen foran et stort publikum.
Sundfør har i det hele tatt gjort få konserter i sommer, deriblant et svært vellykket innhopp med Röyksopp på Øya, og konsentrert seg om å ferdigstille høstens plate.
Men allerede i påfølgende «When» satt både ord og opptreden.
I lang kjortellignende kjole, med nesten like langt blondt hår, ga Susanne Sundfør oss den første påminnelsen om hennes fabelaktige evne til å gi sine til tider altfor resignerte tekster tyngde gjennom sin egen praktstemmes vekselkraft.
Den kjæler med ordene i det ene øyeblikket, før den skjærer gåsehuden din tvert av i tilnærmet aggresjon i det neste.
Susanne Sundfør bruker stemmen som et instrument i en grad som bare en håndfull andre norske artister kan vise til.
Det er ingen grunn til å savne bandet rundt Sundfør og den atskillig mer skurrete totaliteten som da kommer frem.
Låtene hennes kler det nakne soloformatet, og det vet Sundfør selv – det er ikke for ingenting at hun spilte inn debutalbumet på ny, i nedstrippet tapning, og fikk et nesten bedre resultat.
Låtene hennes er bunnsolide i utgangspunktet, case closed.
Allerede ved tredjelåten nipper Susanne Sundfør til rødvinsglasset og presenterer et splitter nytt spor fra det kommende høstalbumet hennes (hun spiller en til senere i det knapt timelange settet).
Den er lett gjenkjennelig, eterisk og flytende, med Sundførs helt spesielle dypdykk ned i en melankoli som stikker langt dypere enn den tradisjonelle norske.
Det er heller ingen grunn til å tro at hennes verdensoppfatning har blitt lysere siden sist.
Før den vakre «Torn To Pieces» deler hun sin fremtidsbekymring med oss og oppfordrer til å stemme Miljøpartiet, men det lille politiske utspillet forhindrer ikke i at denne låten – samt «Dear John» i forkant – fremføres så sakralt, direkte, selvsikkert og varmt at det er musestille blant det sittende publikumet på gressletta foran henne.
Men da er det dessverre nesten over.
Avsluttende «Silicon Veil», «Walls» og «White Foxes» avleveres med samme tyngde som resten av stoffet, men vi er kanskje bitte litt skuffet over at hun ikke satt der et kvarter til («The Brothel» kom for eksempel aldri).
Vi har imidlertid ikke blitt mindre spent på hva Susanne Sundfør kommer til å by på senere i høst.
| 1
|
101458
|
Test av Audi S1:Illsint minstemann
Nye Audi S1 er akkurat så sint som den ser ut.
Her både knurrer og brøler det av de 231 bensinhestene.
Dessverre koster moroa fra en halv million kroner og oppover.
Det er mye for en mindre enn fire meter lang bil, uansett hvor mye ekstrautstyr og firehjulstrekk den er utrustet med.
VG og NAF har prøvekjørt den lille hissigproppen.
Til tider er dette faktisk så underholdende at du glemmer prislappen.
En toliters bensinmotor makser først ut ved 6000 omdreininger i minuttet.
Dreiemomentet på den drøye 1300 kilo tunge bilen er på pene 370 Nm.
Alt på plass
Her er alt på plass, fra akselerasjonen (0-100 på 5,8 sekunder), et tøft lydbilde og til ekstremt godt veigrep.
Sistnevnte sørger Audis firehjulssystem for.
Og husk at fartsfølelsen i denne lille gokarten er helt enorm.
S1 gir deg selvsagt også muligheten til å velge hvilke kjøremodus du går for.
Med Audi Drive Select tilpasses både fjæring, styring og gass den ønskede kjørestilen.
Det vil si, veldig komfortabelt blir det ikke selv om denne innstillingen tas i bruk.
Bilen er sportslig og stiv, Ujevnheter i veien merkes derfor fort.
Se stor bildespesial øverst i saken.
S1 kommer bare med en seks trinns manuell girkasse.
Denne er både tettstedet og god å bruke.
Toppfarten på hissigproppen er elektronisk begrenset til 250km/t.
Samtidig er S1 ikke sintere enn at den fint går an å kjøre vanlig i bytrafikken.
Det er først når turtallet øker på bilens sportslige sider dette gjør seg gjeldende.
Godt utstyrt
Bilen kommer både med fem og med tre dører.
Prisforskjellen på de to utgjør bare noen få tusenlapper.
Bilen er godt utstyrt i utgangspunktet, men Autolease anbefaler oppgradering med navigasjonspakke med DAB samt både utvendig og innvendig Quattro optikkpakke.
Denne bilen tåler også, ifølge dem, litt friske farger.
Selv med dette utstyret holder Audi S1 seg, ifølge dem, litt under snittet i klassen i pris etter 3 år eller 45 000 kjørte kilometer.
Svært bra.
Flere spesielle
S1 detaljer på ratt, rundt midtkonsollen og lufteventilene.
Svært bra multimedieskjerm.
Grei sikt rundt bil.
Gode seter med masse sidestøtte.
Gøy!
Kanskje for forutsigbar for dem som ønsker seg en maksimalt rampete bil?
Trang bak.
Bitte lite bagasjerom, også i forhold til vanlig A1.
Men er grei nok for to på tur.
Ingen miljøracer, men greit forbruk tatt i betraktning firehjulstrekk og prestasjoner.
Full pott i EuroNCAP for Audi A1.
Holder seg dårligere enn snittet i klassen som bruktbil, mener Autolease.
50 prosent markedsverdi e/3 år/45 000 km.
Årlig driftskost. under snitt.
Nr. 2 av 24 i Nordens største bileierundersøkelse, AutoIndex fra Loyality Group
Veldig dyr, men for få konkurrenter å sammenligne med til å si at den er for dyr.
Tøff både inni og utenpå
| 1
|
101459
|
Teateranmeldelse:Tragediens tivoli
Så morsomt og vakkert kan livets tragedie og elendighet fremstilles!
Det handler om «Woyzeck», en renspikka tragedie skrevet av den unge døde revolusjons-helgenen George Büchner (1813 -1837), basert på et rettspsykiatrisk dokument om en frisør som i sin tid ble dømt til døden for å ha myrdet kjæresten sin.
Men legg så til sanger og tekster og stemninger fra den moderne tåke- og rennesteins-poeten Tom Waits.
Og en helt ny verden av poesi, menneskelige avsløringer og forklaringsmuligheter folder seg ut.
I full, burlesk, skitten-vakker blomst.
Det er dritt og fornedrelse og hovmod og jævelskap.
Men ikke egentlig ondskap.
Og slett ikke uten budskap:
Dette er historien om mennesker uten utsikter, uten håp, uten penger, nesten uten verdi – tilsynelatende.
De som har litt, bruker all sin makt på å ødelegge og utnytte de andre.
Gjennom vold, vitenskap, misunnelse og smålighet.
Til gjengjeld skraper de laveste sammen de få kopperdanker av kapital som måtte finnes og bruker dem til å overleve:
Sex, fyll, ørsmå glimt av omsorg, noen glimt av hva man kan kalle kjærlighet.
Woyzeck, den mest fornedrede av alle, er i utgangspunktet dømt; han vil tenke store tanker.
Det er det eneste virkelig umulige i denne tilværelsen.
I bunnen ligger hele tiden en gjennomført humanisme:
Dette er en solidarisk og medfølende og forsøksvis forklarende historie om fattigfolk, presset til det ytterste av krefter de selv ikke rår over.
Men alle mennesker har alltid valg.
Utfordringen for alle – selv de usleste – er at hvert menneske bærer en avgrunn i seg.
Denne «Woyzeck» er mer enn noe en musikal.
En sær musikal, riktignok.
Likevel fulltonende og spennende.
Tom Waits til dels eventyrlig vakre sanger skaper surrealistisk og meningsmettet paradokser, men banaliserer aldri handlingen – alltid er det tvert om.
Det er en utfordring at Waits aldri tillater at hans tekster oversettes – men i denne forestillingen blir vekslingen nynorsk/engelsk etter hvert sømløs.
For etter noen få, litt famlende innledningsminutter er hele ensemblet innkjørt og oppsunget – i imponerende grad.
Hans Rønningen er skremmende god som Woyzeck.
Men dette er likevel først og fremst en stor ensemble-seier, der man underveis kan fryde seg over ting som Ingrid Jørgensen Draglands sangprakt, Joachim Rafaelses forsofne empati, Silje Storsteins sensualisme midt i utnyttingen, Morten Svartveits uskyldsrene krøpling og Pål Christian Eggens monumentalt unyttige mannfolkkåtskap.
Dette er enda en svær forestilling fra Det Norske Teatret!
| 1
|
101462
|
Filmanmeldelse:Klaustrofobisk skattejakt
Jeg tok meg i å hive etter pusten.
Skrekkfilm basert på «etterlatte klipp» med håndholdt og veivete kamera, 15 år etter «Blair Witch Project»?
«As Above/So Below» gjør ikke skam på sjangeren og serverer noen habile grøss fra langt under jorda i Paris.
Arkeologen Scarlett viderefører sin eksentriske fars livsoppgave:
Jakten på den vises stein!
Den befinner seg muligens i katakombene i Paris, og med seg får hun et lite knippe medhjelpere.
Og en kameramann som skal dokumentere det hele – slik at vi kan se det på kino!
Filmen lykkes i å skape en uhyggelig klaustrofobisk stemning nede i labyrinten.
Jeg tok meg i å hive etter pusten mens våre helter raser rundt i de trange gangene.
En vet liksom ikke hva som dukker opp rundt neste sving i denne filmen – og de forholdsvis ukjente skuespillerne er troverdig livredde.
Såpass intenst er det at vi lenge godtar logiske brister og merkelige skikkelser som popper opp - og forsvinner like fort som de kom.
Men som så ofte før i denne sjangeren klarer man ikke å stå løpet ut.
Autopilot kobles inn den siste halvtimen.
Det blir så mye repetisjoner at man i stedet for å bry seg om våre helter irriterer seg over ting som trykkproblemer (tusen fot under bakken, hæ?) – og om hvordan i huleste batteriet på kameraet kan holde så lenge der nede.
| 0
|
101464
|
Bokanmeldelse:Paulo Coelho: «Utroskap»
Paulo Coelho serverer leseren en grøt av religiøst oppgulp, menneskeforakt og spekulativt underholdningsgrums i sin nye roman.
Er du omlag 30 år, har fin ektemann, meningsfull jobb, god helse og glade småbarn i et fredelig luksusland – men er likevel deppa og lei livet ditt?
«Dr. Coelho» har funnet kuren.
Du bare gjør som hovedpersonen Linda: driter i den kjedelige familien din, suger en kjendispolitiker som var din tenåringskjæreste, lar ham mishandle deg fysisk og psykisk, kjøper en masse kokain for å kriminalisere hans kone og dermed vinne ham tilbake og bygger opp forakt mot såvel jobben som den vennlige A4-naboen.
Etter hvert går det også opp for deg at å bli voldtatt analt er svært frigjørende for den universelle kjærlighetsevnen din, og at en tandemflukt med en ung kjekkas i paraglider (og en ørn) åpner de resterende himmelske sluser i ditt hellige hjerte.
Dermed kan du endelig finne lykke, frihet og indre ro sammen med takknemmelig mann og barn, som nå elsker deg enda høyere enn før eskapadene.
Det er nok med god grunn at forleggerne fremdeles lar boken «Alkymisten» fra 1988 prege PR-materialet i 2014.
Siden den kom ut har kvaliteten på Coelhos bøker jevnt over sunket, omvendt proporsjonalt med boksalget.
Millioner av lesere opphøyer ham til livsveileder og inspirasjonskilde, de finnes både blant rike engleskolelærere og i horder av verdens fattige kristne.
Menigheten får akkurat det de er vant til å få.
Også i år har Paulo Coelho funnet det formålstjenlig å servere leseren en grøt av religiøst oppgulp, menneskeforakt og spekulativt underholdningsgrums – sukret med løsrevne og mishandlede sitatdryss fra ekte filosofer, tenkere og kunstnere.
Greske og romerske gudemyteversjoner og navn blir rotet sammen, det samme gjelder for moderne faggrupper som psykologer og psykiatere.
Kubansk folklore blir like kunnskapsløst omtalt som medisinske antidepressiva og klassisk litteratur.
Det verste er kanskje at den stakkars hovedpersonen engasjerer selv sin egen forfatter så lite at han knapt gidder å huske hva hun sa, gjorde, tenkte og mintes bare noen få sider tidligere.
Coelho pøser heller på med sjokkeffekter som dyretortur for å forankre eller legitimere en psykopatlignende vilje til å skade både nære og fjerne mennesker.
I sum blir inntrykket at forfatteren har vaklet til sitt skrivebord med tomt hode og sprengfull agenda hver skrivedag, og at ingen redaktør har fått lov til å fikse på selv de mest skrikende pinligheter og researchtabber.
Miljøskildringene av forfatterens nye hjemsted Genève i Sveits, der godtfolk ikke betaler så mye skatt og ikke må låse dørene sine fordi der finnes så få skumle innvandrere, er kanskje ment som en hyllest.
Men fra Coelhos penn føles til og med de mange hyllingskvadene til den friske alpeluften som å få klemt en narkosemaske over munn og nese.
Både handling og språk er så emment og klamt at oversetter Grete Skevik burde hatt smusstillegg for denne jobben.
| 0
|
101466
|
Bokanmeldelse:Jojo Moyes:
«Den ene pluss en»
Jojo Moyes' «Et helt halvt år» topper fortsatt listene og har solgt 225.000 bøker i Norge, men nå er Moyes tilbake med enda en medrivende, rørende og romantisk roman.
Det er bare å rydde plass på bestselgerlistene.
«Et helt halvt år» av samme forfatter har toppet norske lister i to hele, halve år og solgt svimlende 225.000 eksemplarer.
«Den ene pluss en» er kanskje ikke like magisk, men en trenger neppe være noen Nostradamus for å spå også denne sjarmklumpen et langt liv på norske bestselgerlister.
En fattig småbarnsmor – en vaskekone! – møter en styrtrik datagründer med en dom for innsidehandel hengende over hodet.
Sammen må de løse alle flokene i hverandres liv.
Jo jo, Jojo Moyes' siste høres ut som en ganske så typisk underholdningsroman.
Men det er noe som skiller boken fra mer tannløse underholdningsromaner.
Nemlig Jojo Moyes.
Hun skriver med en stor porsjon vidd, menneskekunnskap og intelligens.
I likhet med suksessboken «Et helt halvt år» flommer «Den ene pluss en» over av snåle, syrlige skråblikk, vittige bemerkninger og et ganske så tilbakelent verdensbilde.
Er dette chick-lit?
Kanskje.
Sannsynligvis.
I så fall befinner Jojo Moyes seg helt i ytterkanten av sjangeren.
Var dette en film og ikke en roman, ville den vel bli omtalt som en romantiske komedie.
Selv har jeg et anstrengt forhold til romantiske komedier.
Men gi meg en bok av Jojo Moyes, og jeg er bergtatt.
Ok.
La oss ikke forstille oss:
Dette er ikke skjønnlitteratur i verdensklasse.
Det er ingen bok for deg som synes at bokanmeldelsene i Morgenbladet og Klassekampen er overfladiske og at posisjonen til fransk eksistensialisme er underkjent i den norske litterære diskurs.
Dette er en uforfalsket underholdningsroman, og den skjemmes ikke over det.
Jojo Moyes har en litterær klo som – tross alle de fordommer man måtte ha mot sjangeren – gjør bøkene hennes givende å lese.
Hun skildrer mennesker med psykologisk innsikt og troverdighet.
Bøkene er litt morsomme, litt spennende, litt rørende – og med et dramaturgisk driv som skyver deg fra side til side.
«Den ene pluss en» – oversatt av Elisabeth Haukeland – er stappfull av sjarm og mennesker du tror på og blir glad i.
| 1
|
101467
|
Bokanmeldelse:Anna Gavalda:
«Billie»
Anna Gavaldas «Billie» er feelgood-lesing på høgt nivå.
Anna Gavalda skildrar også i denne romanen utskota, dei verjelause barna som når dei veks opp knapt vågar å drøyme om normalitet, tryggleik og glede.
Likevel er dette feelgood-lesing på høgt nivå, også på grunn av eit samstundes fjellstøtt og leikande språk.
Billie eig den røffe og særeigne forteljarstemma, ho er eit morlaust løvetannbarn frå grimme kår, med ein hardbarka stefamilie.
Billie er utan erfaring med positiv menneskeleg kontakt.
Siste året på ungdomsskulen kjem vendepunktet:
Ho må spele eit Alfred de Musset-stykke på skulen saman med den bedrestilte, pinglete homsen Franck.
Han har ein tilfluktstad hjå bestemor si, og her finn dei begge både ro og rom for heite diskusjonar om store spørsmål.
Men først møter lesaren dei to som vaksne, etter ei ulukke i villmarka.
Franck er medvitslaus, og ingen kan hjelpe dei.
Billie fryktar for livet hans, og veit ho ikkje vil leva utan venen.
Ho vender von og bøner mot ei lita stjerne på nattehimmelen, og trur heile soga si til stjerna denne krisenatta.
Teksten vekslar lettbeint mellom tårer og smil, mellom dramatiske verkemiddel og lange opne linjer.
Galgenhumoristiske opptrinn og lattervekkjande tablå skaper kontrast til såre skildringar av sjølvforakt og forfall.
For naturbarnet
Billie bind ein krans av språkbileta sine, brukar både ugrasblomar og fine franske liljer, vrir på både popsangar og høglitterære klassikarar.
Slik skapest spanande nyanser i det sprikande sjølvportrettet Billie bind saman.
Mellom fleire eksistensielle spørsmål vender fokus seg gong på gong attende til det elskande paret frå de Musset sitt skodespel:
Kor ofte – eller lite – kan ein elske før sjølve kjærleiksevna smular seg eller kjærleiken blir urein?
Mot slutten av boka let
Gavalda seg freiste til ein litt for lukkeleg slutt, slik ho også har gjort i tidlegare forteljingar.
Der svir søtsmaken litt for rosa i denne lesarmagen, men ikkje så kvalmande at smaken av substans blir øydelagd.
For dette er eit solid stykke lesestoff, med så mange lag at boka vil fungere som både rørande strandlektyre og kjelde til djupare refleksjon.
Alle laga er meistarleg formidla av oversetjar Tove Bakke, som også byr på eigne kreative nyskapingar når Gavalda går utanom ordlista.
Dette åleine er ein prestasjon.
Oversetjaren er så musikalsk at ein etter nokre linjer ikkje vører om ein les fransk eller nynorsk – det smeltar saman i eit levande hjartespråk.
| 1
|
101468
|
Bokanmeldelse:Carl-Johan Vallgren:
«Skyggegutten»
«Skyggegutten» er første bok i det som skal bli en krimserie fra svenske Carl-Johan Vallgrens hånd.
La det være sagt med en gang:
Dette lover godt.
Svært godt.
Carl-Johan Vallgren er best kjent som en av de virkelige romantikere i svensk kulturliv.
Både som visesanger, musiker og som forfatter av blant annet «Den vidunderlige kjærlighetens historie», som kom på norsk i 2003.
Nå har han tatt med seg sin litterære og kunstneriske intensitet over i kriminallitteraturens verden.
«Skyggegutten» er første bok i det som skal bli en serie fra Vallgrens hånd.
La det være sagt med en gang:
Dette lover godt.
Svært godt.
Forfatteren har et sikkert grep om denne sjangerens krav til så vel innhold som form, og behersker i tillegg den helt avgjørende kunsten i spenningslitteraturen: tempo og fremdrift i fortellingen.
Det starter med den mystiske forsvinningen til den svenske smågutten Kristoffer i 1970.
Tilsynelatende kidnappet på høylys dag, av en kvinne som bare virket å ville avlaste guttens stressede far et lite øyeblikk.
Så raskt over til våre dager, og inn fra høyre vår nye anti-helt:
Danny Katz.
En litt redusert, men åpenbart nykter eks-narkoman og tidligere ungdomskriminell.
Nå en mann i 40-årene, som lever et beskjedent liv som oversetter.
Inntil han en dag blir kontaktet av det som skal vise seg å være konen til den forsvunne Kristoffers yngre bror.
Også broren, for lengst voksen, er nå sporløst forsvunnet.
Men en tynn tråd fra fortiden binder ham til Danny, og dermed påtar han seg sterkt tvilende et slags privat etterforskningsoppdrag.
Et oppdrag som også skal sette ham i forbindelse med flere skygger fra fortiden, blant annet politikvinnen Eva Westin.
Både Danny og Eva skal snart få grunn til å angre på sin befatning med denne forsvinningssaken, og det er sannelig ikke småting vår svenske venner blir utsatt for:
Både voodoo, barnekidnappinger og bestialske drap må vi igjennom, for å trenge inn til kjernen av denne gedigne konspirasjonen.
Her finner vi dystre og unevnelige familiehemmeligheter, superhemmelige etterretningsoperasjoner og allmenn galskap, paranoia, svik og skyldfølelse.
Handlingen finner i hovedsak sted i Sverige, men med en viktig avstikker til Den dominikanske republikk.
Danny Katz viser seg som en overraskende handlekraftig action-mann, det er han også pent nødt til – for det går riktig fort i svingene her.
Leseren blir likevel smidig og trygt loset gjennom sidene, ikke minst takket være bokens norske oversetter Bjørn Alex Herrman.
Av og til skjærer Vallgren over kanten til det maniske og spenningsmessig instrumentelle, men som en hovedkonklusjon:
All grunn til å rydde plass for «Skyggegutten» blant årets krimfavoritter.
| 1
|
101469
|
Bokanmeldelse:Trude Teige:
«Jenta som sluttet å snakke»
Hvor mye misbruk, familievold, skjult herkomst, mord og selvdrap kan det finnes i en liten bygd?
Journalist Kajsa Coren og hennes hardt skadede politimann får erfare at svaret er en nesten uendelig mengde.
De fleste personene har også drag av en psykisk lidelse, og påfallende mange har nasale stemmer og/eller ansiktsarr.
Det melodramatiske, nærmest skillingsvisepregede grepet viser hvor tett norsk krim ligger mot sjangeren man tidligere kalte «kioskromaner».
Resultatet er at boken blir lettlest og direkte, handlingsdrevet og uten kompliserende undertekst.
Da må man tåle mange brudd på indre logikk, og at både medienes og politiets metoder skildres med store innslag av dikterisk frihet.
Men jakten på den stumme, døde kvinnens gåter er godt konstruert, med fine frempek og intrikate sammenhenger.
Språket blir også mer smidig og energisk utover i romanen, der menneskenes skjebner skildres mindre oppramsende, gjennom konkrete møter og hendelser.
Teige glitrer mest når hun skildrer de oppgitte og de sviktedes skjebner, da syder teksten av engasjement og meningskraft.
Hovedpersonen Kajsa synes på ingen måte å være utkjørt, selv om denne boken er en ujevn lesereise.
| 0
|
101471
|
Bokanmeldelse:Helena Brodtkorb:
«Mammasjokket»
Hva gjør du hvis mannen din heter Sivert Høyem, du skal føde barnet hans og han er full når vannet går?
Skriver en bok om det!
Helena Brodtkorb har tatt denne, samt en haug med andre hudløst ærlige erfaringer, med i boken som allerede er havnet på bestselgerlistene.
Hun fikk sitt første barn da hun var 26, og sjokket var enormt.
Vakuumet man sitter i når man har kommet hjem fra sykehuset og egentlig bare vil legge hodet i fanget til jordmoren, gråte og bli der.
Søvnmangelen, kranglingen, angsten og også depresjonen får plass i boka.
Alle dem du får lyst til å slå – hardt – når de sier at du må kose deg i denne fantastiske tiden, når alt du klarer å tenke på er at det snart må bli bedre.
Følelsene som aldri kom slik du forventet, lykken over fem minutter med kroppen din i fred – det er skildret morsomt, sant og ærlig.
Enkelte steder kanskje litt for lettbent, men så tar heller ikke boka sikte på å dykke dypt.
Forlaget forteller at boka «avliver myter om alt du skal rekke i barseltiden, og om alt utstyret du virkelig ikke trenger».
Disse mytene ble for øvrig avlivet til gagns av Anne Lindmo og Helle Vaagland i boka «Heia mamma!» i 2007, og Brodtkorb skriver seg inn i samme tradisjon – ærlige og personlige gjenfortellinger av hverdagen med livet snudd på hodet av det som tilsynelatende skal være det mest naturlige du gjør i livet.
Jeg syns hun er best når hun går løs på fødselsdepresjonen og ufarliggjør den.
Her tror jeg nemlig statistikkene lyver.
Vi blir mødre i et land med bunker av glossy mammablader og er redde for å gi uttrykk for at vi faktisk kan syns det er skikkelig vanskelig å være glad i den nye tilværelsen.
Man trenger ikke alltid høre at det går over, man trenger å få anerkjent de blandede følelsene.
Svært mange førstegangsmødre snakker ikke like høyt om de forbudte eller manglende følelsene de opplever.
Jeg tror og håper at Brodtkorbs tilnærming til tematikken kan lette noe av det verste mørket blant dem som går i sirkler i stuene natt etter natt med en hylende bylt over skulderen.
For ordens skyld kan det opplyses at forfatteren nå er gravid med tvillinger.
Jeg tror ikke det kommer noen ny bok, men jeg tror det blir noen babyer med en mamma som er styrket på mange mørke stormer og har overlevd dem, takket være humor og åpenhet.
| 1
|
101472
|
Konsertanmeldelse:Avicii
STED:
Findings Festival, Oslo
PUBLIKUM: ca. 18.000
AKTUELT ALBUM:
«True»
Det maner selvsagt til ettertanke at en 24-årig svenske tjener rundt 150 millioner i året på å reise verden rundt, stå foran titusener kveld etter kveld og, vel, sette på musikk med den ene hånden og hausse opp hyllesten av seg selv med den andre.
Men i rettferdighetens navn putter Tim Bergling penger i produktet sitt også.
Publikum tar imot ham med et hav av mobiler som lyser opp høstkvelden, og han svarer med en diger dose spaghettikonfetti og sødmefylte berg- og dalbanebilder på tre enorme skjermer, samt på veggen foran DJ-båsen.
For ikke å glemme at det er musikk her også.
Første låt er «Hey Brother», som møtes med eksakt den ekstasen Aviciis særegne hybrid av house, pop og soulvokal er ment å fremkalle.
Han kan triksene til fingerspissene, noe det kræsjlandende pianoet på «You Make Me» understreker.
Og et DJ-sett med Avicii har flere dimensjoner enn soloalbumet hans - mindre pop, mer kompromissløst bankende klubbmat.
I et brutalt høyt og like fullt glassklart lydbilde bygger han opp, river ned og slynger alt til himmels, med bortimot samtlige 18.000 på Bislett med på heisaturen.
Publikum er forøvrig kveldens virkelige stjerner, slik det skal være på en vellykket DJ-jobb.
Avicii selv har en lite breial fremtoning, men sørger for maksimalt kok i folkehavet med perler som «Addicted To You», Audiens «Hindsight», Florence + The Machines versjon av «You've Got The Love» og en sjukt hardtbangende remiks av «Fade Into Darkness».
Det er blodkommersielt, nesten kompromissløst sådan, med korrekte doser kontemporær pophistorie (som Rihannas «Diamonds») i små drypp oppå bulldoserrytmene.
Hans egne hits kommer tett mot slutten - «Seek Bromance», «Dear Boy», «Levels» - men hele tiden i mikser som avverger følelsen av en hitmaker på høy hest som bare spiller platene sine.
«Oslo.
Tack så jävla mycket», er det han har å melde mot slutten.
Før noen rekker å svare pumper han ut «Wake Me Up», og det låter vitterlig som en drøm.
Vi går med på en tungt bolet remiks av Coldplays «A Sky Full Of Stars» som punktum også, for Avicii bestemmer alt på Bislett denne kvelden.
| 1
|
101474
|
Filmanmeldelse:En ekstraordinær opplevelse!
Boyhood er en grensesprengende film om oppvekst.
Den er faktisk laget over 12 år, og fulgte de unge skuespillerne Ellar Coltrane og Lorelei Linklater - søsken i filmen - fra var åtte år til 20.
Samme tidsspenn gjelder selvfølgelig for alle de andre skuespillerne.
DRAMA
USA.
Regi: Richard Linklater.
7 års aldersgrense.
MED: Patricia Arquette, Ellar Coltrane, Ethan Hawke, Lorelei Linklater
Et særdeles tålmodig innspillingsgrep, som man forstår; som til gjengjeld gir en autensitet og et personnærvær som ingen andre oppvekstfilmer jeg noen gang har sett.
Ellar Coltrane er den helt sentrale figuren her, det er hans oppvekst det handler om.
Og regissøren må rett og slett ha hatt råflaks som satset på ham som barn; som voksen blir han bare mer og mer interessant!
Når vi møter ham som barn, bor han sammen med en hardt kjempende mor og sin eglete søster.
Faren dukker også opp, etter mange års fravær i Alaska.
I løpet av knapt tre timer rulles så hele oppveksten opp, med en gløgg og beskyttende mor - som har det med å gjøre gale valg, særlig i forhold til menn.
Og derfor må de to søsknene stadig forholde seg til nye venner på stadig nye skoler og med stadig nye utfordringer etterhvert som livet åpner seg mer og mer.
Det er faktisk ganske så fjetrende!
Samtidig har filmen en nokså uortodoks struktur:
For å få historien så virkelighetsnær som mulig, er det lite kunstig dramatikk, alt skal være i den unge guttens «øyehøyde».
Å klippe sammen denne filmen må ha vært et fornøyelig mareritt; så mye å velge mellom, så mange tendenser å følge, så uendelig mye interessant å forkaste.
Det interessante er at regissør Linklater makter å få et imponerende visuelt resultat; ingenting av det som utspiller seg på lerretet virker annet enn som en helt moderne film.
Selv om han altså ikke har behøvd å være annet enn trofast mot tidskoloritten akkurat mens han har tatt opptakene - og samtidig være våken i forhold til hvilke ungdomsfenomener som blir stående som tidstypiske.
Som ren filmopplevelse hender det vel her og der at skiftninger og utviklinger blir noe hakkete og umusikalske; annet ville være helt umulig.
Men som fenomen på film er «Boyhood» en makeløs opplevelse!
JON SELÅS
PS:
Oslo Kino krangler fremdeles med distributør UIP om filmleie, så ingen OK-kinoer viser filmen.
I Oslo vises den derfor på Cinemateket.
| 1
|
101476
|
Filmanmeldelse:«The Expendables 3»
«Expendables 3» imponerer med to ting:
Først og fremst rollelista.
Deretter en vanvittig, by-sanerende eksplosjon til slutt.
Men, helt ærlig:
Ellers er dette helt ordinære saker.
Filmen er laget etter kommersiell films grunnlov, paragraf 1:
Selger du billetter for et par milliarder, må samme konsept forsøkes igjen.
Og igjen.
Ettersom rollelista inneholder noen hundre års erfaring og ditto antall filmtitler, er det åpenbart at gjensynseffekten er maksimal.
Tross alt:
Elendig er ikke dette.
Eksplosjonene er gigantiske, våpenarsenalet uten ende, drepingen aldeles utenfor enhver kulerammemulighet.
Alders-apartheid skal man heller ikke bedrive:
Et par av seniorene, her, kjenner unektelig fortsatt sitt action-håndverk.
Og et knippe ungdommer får også vist seg fram - kanskje like mye for den mulige konsept-kontinuitets skyld, som egentlig av hensyn til handlingen.
Men manuset virker direkte sammenrasket.
Mellom hver eksplosjon skal gutta si noe om vennskap og ære og samhold og sånn.
Ettersom det aldri blir morsomt, kjapt og med nok vidd, skurrer det hele raskt ned til noe patetisk sludder som er temmelig likegyldig - før det blir kjedelig.
«Expendables 3» er et klasseeksempel på hvor langt man kan komme med kjempebudsjetter på effektområdet og grov underbudsjettering på idésiden.
JON SELÅS
| 0
|
101478
|
Bokanmeldelse:Uhyggelig utspekulert fra Tiller
Carl Frode Tillers «Innsirkling»-trilogi vil uten tvil bli stående som en av de mest presise tidsskildringene av den norske virkeligheten de siste 20 årene.
Dette er et litterært verk som tar i bruk en hel vifte av virkemidler hentet fra ulike sjangre.
Her er det både melodrama, samlivsskildringer, kammerspill, thrillerelementer og samfunnskritikk.
Men først og fremst er «Innsirkling» stor diktning:
«Reine eventyret», som det heter i verkets aller siste setning.
Forelegget for historien har hele tiden vært annonsen der en som kaller seg David ber tidligere venner og bekjente skrive til ham, i et forsøk på å rekonstruere sin egen historie etter et påstått hukommelsestap.
Denne innsirklingen av et liv og en skjebne gjør oss kjent med en rekke mennesker som mener å ha kjent David, blant annet Marius som ble forbyttet med David ved fødselen og derfor vokste opp hos hans biologiske foreldre.
Portrettet av denne familien, og deres transformasjon fra tradisjonelt industrieierskap til gründervirksomhet med fiskeoppdrett, er i seg selv et svært interessant bilde av vår nære fortid.
Dessuten møter vi i denne boken Susanne, Davids ungdomskjæreste.
En frilansjournalist som har tatt personlige valg hun aldri helt klarer å oppnå aksept for blant sine nærmeste.
Både Susannes og Marius’ historier er fulle av skildringer av maktkamp og hersketeknikk i nære relasjoner, skyld og skam ved ikke å leve opp til andres forventninger, infamiteter og infantile utfall.
Til slutt møter vi også David selv, og paradoksalt nok viser denne skikkelsen, som så mange har kretset rundt, seg å være en lite imponerende karakter.
En middels mislykket forfatter full av aggresjon og underlegenhetsfølelse, og med et dårlig utviklet selvbilde.
Tiller velger å la David fortelle deler av sin egen historie i form av en samtale med en psykiater.
Det er et grep som legger til rette for manipulering og rollespill, og dermed blir det også et grep for å løse opp i en nokså komplisert intrige.
Eller rettere sagt avsløre den – i form av betroelser mellom David og hans psykiater.
Selv er jeg ikke helt overbevist om at dette er et vellykket grep.
Det er en fare for at karakterene og deres handlinger blir overanalysert på denne måten, og dermed får også boken en i overkant styrt avslutning.
På den andre side er det lett å forstå forfatterens behov og ønske om en avrunding som kan sies å representere sirkelens ende.
Carl Frode Tiller har uansett levert et verk som vil leve lenge ut over denne bokhøsten.
| 1
|
101481
|
Bokanmeldelse:Gabrielle Zevin:
«Herr Fikrys litterære liv»
En deilig, livlig, sorgmunter bok om en bokhandel med sjel.
En riktig bibel for boknerder, like sjarmerende som «Kardemomme by».
Er du glad i å lese bøker, har du aldri et kjedelig øyeblikk og er aldri alene.
I denne romanen tar Gabrielle Zevin leseren med til en underholdende verden.
På dødsleiet ligger bokhandler A.J. Fikry og filosoferer over sitt liv.
Han tenker at vi mennesker er ikke helt romaner, heller ikke helt noveller, men snarere samlede verker.
Først møter vi Fikry som sorgtynget enkemann.
Hen er i ferd med å begå et langsomt selvmord ved hjelp av ferdigmat og alkohol.
Bokhandelen, som ligger på en øy i Massachusetts, er i fritt fall.
Dit kommer en enslig suicidal mor.
Hun velger å etterlate sin toårige datter Maya der, fordi hun tenker at en bokhandel er et bra oppvekstmiljø for et lite barn.
Fikry overlever fordi han får et barn å ta seg av og arbeidsplassen hans er et kultursentrum.
Maya vokser bokstavelig talt opp mellom boksidene, får kjærlighet og sitt kulturbad og knekker lesekoden der.
Dit kommer også en herlig forlagsrepresentant, Amanda, som blir Fikrys kone og Mayas stemor.
Så dyktig er dette trekløveret til å knytte virksomhet rundt bokhandelen at en politimann som knapt har åpnet en bok som voksen, har utviklet seg til leder for en spenningsboklesesirkel.
Blant deltagerne er det politi- og brannfolk.
De slåss til og med over en fortolkning av en bok.
I stedet for å beskrive personene etter utseendet, karakteriserer forfatteren dem etter hvilke bøker de liker og hvorfor de liker dem, ikke ulikt tenåringer som ofte rangerer hverandre etter musikksmak.
«Herr Fikrys litterære liv» er en nydelig, lavmælt, tilbakelent og humoristisk påminnelse om at mennesker lever ikke bare for å spise, sove, vokse og forplante seg, men trenger kultur og mening med og retning på livet sitt.
Lisa Vesterås har tatt godt vare på bokens sjel med sin oversettelse.
| 1
|
101483
|
Bokanmeldelse:Levi Henriksen «Harpesang»
Tre 80-åringer synger så himmelsk at selv en sørpa full musikkprodusent blir edru på sekundet.
I romanen «Harpesang» skjer noe uvanlig i Vinger kirke en helt vanlig søndag.
Musikkprodusent Jim Gystad er lei av jobben sin og har allerede tømt i seg to kanner med kaffe og kastet opp én gang utenfor kirken, før han snubler inn mellom benkeradene for å være fadder i en dåp.
Når forsamlingen skal synge første salme, skjer det noe.
På benkeraden bak ham hører han gudbenådede stemmer.
Han snur seg og ser De Tre Syngende Søsken Thorsen, som bergtar ham med en intens tilstedeværelse.
Opplevelsen hans kan sammenlignes med å bli frelst, og hans fascinasjon for søskentrioen opptar all hans tid.
Han flytter midlertidig til bygda Skogli utenfor Kongsvinger for å være nær dem.
De mystiske søsknene har ikke gitt ut plate eller opptrådt på flere år.
Det blir derfor en stor utfordring for Gystad å overtale dem til å spille inn en ny plate.
Spesielt Timoteus Thorsen er en hard nøtt og setter Gystad på flere prøver.
Med det kristne plateselskapet Klango i ryggen hadde søskentrioen sin storhetstid på 60- og 70-tallet, som ble toppet med en turné i USA.
Klango har eksistert i virkeligheten og var en del av pinsebevegelsen.
Selskapet ble etablert i 1959 og nedlagt 32 år senere.
Deres største suksess var duoen Kjell og Odd, som også turnerte i USA.
En del lesere vil også tenke på Søstrene Bjørklund som en parallell til søskentrioen Thorsen.
I nyere tid er Børud-gjengen en musikkgruppe med liknende bakgrunn.
«Harpesang» handler ikke bare om sang og en mystisk, aldrende søskenflokk.
Den handler også om falskneri, familiekonflikter, vennskap og gammel kjærlighet.
Kanskje tipper det litt over når Levi Henriksen nærmer seg klimaks i romanens sentrale kjærlighetshistorie, men den gir likevel historien et nødvendig emosjonelt høydepunkt, som man kan finne i de beste sanger.
Tittelen «Harpesang» har minst to betydninger:
Den spiller på engler og harper, men også grusharpe, en innretning som sorterer grus, og som støter fra seg en rytmisk lyd som fascinerer Gystad og som blir sentral i hans overtalelsesforsøk overfor Thorsen.
Det kan hevdes at Henriksen beveger seg innenfor trygge rammer når det gjelder romanstruktur.
Han tar ingen sjanser med formatet, men er original i valg av historie.
Innimellom pensler Henriksen på med gode naturskildringer, som «Vi hadde kjørt forbi jorder som var kjevlet ut på hver side av Glomma».
Avslutningen kom overraskende på meg, og da jeg lukket boken, tenkte jeg:
Det var akkurat slik det skulle være.
| 1
|
101484
|
Bokanmeldelse:Gaute Heivoll:
«De fem årstidene»
Gaute Heivoll tar nok en gang utgangspunkt i biografisk og halvdokumentarisk materiale i sin diktning.
Denne gang er det mormor og morfar som står i sentrum for handlingen, lagt til Norge i årene 1977 og 1978.
Slik blir romanen også en tidsreise til en på en og samme tid nær og fjern fortid.
Når morfaren pensjonerer seg fra sin konduktørstilling i NSB som
62-åring, er det for å egne resten av livet til de nære ting:
Hagen og huset, og ikke minst verkstedet der han skal male, småsnekre og ellers ta livet med ro.
Men det blir snart klart for leseren at en snikende sykdom skal endre drastisk på fremtidsplanene, og denne underliggende og underforståtte uhyggestemningen dominerer på mange vis historien som blir fortalt.
Det er de små og nære tingene handlingen kretser rundt:
Hagen med plantene, det daglige husarbeidet, den nærmeste familien.
I tillegg til sykdommen dukker det også mer håndfaste og ytre trusler mot den vesle idyllen, i form av dyr som ødelegger hagen de to steller så flittig med.
En sekvens der morfar og mormor setter ut grevlingfelle – med et noe overraskende resultat – nærmer seg det burlesk komiske i all sin underspilte dramatikk.
Som det fremkommer av bokens tittel, er romanen strukturert rundt årstidene og skiftningene i naturen.
Hva den ekstra, femte årstiden egentlig innebærer, overlater jeg til leseren selv å finne ut av.
Denne romanen viser på mange måter Heivoll på sitt beste.
Få kan som ham skrive frem lyder, farger og stemninger i et rolig men samtidig bestemt og distinkt toneleie.
Det er nærmest som om natur og omgivelser besjeles.
Men det må også sies at bokens fremdrift til tider hemmes av at stillferdigheten blir i tyngste laget.
Det biografiske forelegget blir ellers ytterligere styrket ved referansene til en eske med smalfilm som morfaren tok opp i sitt siste leveår.
Dessuten skriver Heivoll inn seg selv som spedbarn, og som om ikke det var nok inneholder boken også en referanse til hans egen roman «Før jeg brenner ned» fra 2010.
Alt i alt en vellykket, vemodig og virkningsfull roman.
| 1
|
101485
|
Bokanmeldelse:Ingvar Ambjørnsen:
«Farvel til romanen.
24 timer i grenseland»
En juninatt i 2010 sluttet Ingvar Ambjørnsen å skrive romaner.
Nå er det blitt bok av det.
«Farvel til romanen.
24 timer i grenseland» heter boken, passende nok.
Den begynner idet Ambjørnsen forlater tastaturet og vi følger ham ut på en nattlig vandring i Hamburg.
En by han har bodd og skrevet i gjennom mange år.
Mye står på spill.
Ingvar Ambjørnsen har ikke fått skrivesperre, han har mistet selve troen på diktningen.
Det er alvorlig når man har viet sitt voksne liv til nettopp å dikte.
Teksten lar seg ikke umiddelbart kategorisere, men fremstår som en hybrid mellom essayet og en liten fortelling.
Ambjørnsen skriver nært og tilstedeværende om timene etter at det sa stopp, og via tankesprang og tilbakeblikk om forfatterskapet sitt:
Hvordan han fikk ideen til Elling, hvordan han gikk opp hovedpersonens rute mens han skrev romanen «Innocentia Park».
Hvordan noen bokideer aldri ble mer enn et anslag.
Og om angst og alkohol, mørke kneiper og grønne planter.
Parallelt går teksten – i likhet med Ambjørnsens roman av året, han sluttet jo ikke virkelig å skrive romaner – også inn i flere aktuelle bokdebatter.
Volden i skandinavisk krim, grensene for den såkalte virkelighetslitteraturen og kommersialisering av bokmarkedet tematiseres på ulike nivåer.
«Farvel til romanen» er utgitt på lille Flamme forlag.
Det er et mer alternativt underbruk av Ambjørnsens faste forlegger Cappelen Damm, og dette sidespranget ser ut til å ha passet prosjektet godt.
Espen Fribergs enkle, men treffende illustrasjoner gir også utgivelsen en ekstra dimensjon.
Bruddet med det vante romanformatet har i det hele tatt noe lekent og friskt over seg.
Samtidig får man en klar følelse av at dette også er nettopp romanforfatteren Ingvar Ambjørnsen som iscenesetter seg selv – at også denne teksten har noe av romanens diktning i seg.
| 1
|
101487
|
Bokanmeldelse:Sterkt og utleverende fra Anne B.
Ragde
For en bok!
En helt vanlig roman er det selvsagt ikke, når Anne B.
Ragde er på ferde.
Romanen om Ragdes egen mor er tidvis rå i sine skildringer, men breddfull av ømhet og varme.
Romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» er et portrett av Anne B. Ragdes mor Birte.
Hun ble kjent nasjonalt etter sin død i 2012 da Ragde og søsteren rykket offentlig ut mot uakseptabel behandling på et sykehjem i Oslo.
Den uverdige behandlingen av en alvorlig syk mor er en tråd i boken som veves inn i et tilbakeblikk på morens liv.
Likevel er det ikke skildringene av morens siste tid som sitter igjen i leseren.
Først og fremst er det som treffer det sterke portrettet av moren som mor, husmoren med stor H, som med en urkraft av styrke kjemper og sliter for et godt, anstendig liv for seg og sine døtre.
For det handler om oppveksten i Trondheim på 1960- og 70-tallet, før og etter skilsmissen fra faren.
De hadde knapt penger, og en lørdag i barndommen måtte Anne B.
Ragde sykle rundt for å finne tomflasker for å få penger til gjær.
Da kunne moren bake, og det var eneste mat i helgen og mandagen, før moren gikk på sosialkontoret tirsdag.
Især er det alenemorens liv og strev som brettes ut.
Ja, det er i partier nesten gispende utleverende om foreldrene og navngitte naboer og andre mennesker.
Og Ragde ser selvransakende og kritisk på seg selv.
Det gis et tidsbilde av sosiale levekår mange unge og eldre i dag ikke kjenner til:
Om utedo, om et liv uten dusj, men med utslagsvask på kjøkkenet.
Her huset moren sin britiske venninne og ektefelle i tre uker da Anne B.
Ragde skulle gifte seg.
Moren kjøpte det billigste vintertøyet og de simpleste støvlettene og endte sitt liv i en trygdebolig på Stovner med kun tre middagstallerkener av samme slag og knapt annet innbo enn bokhyllen sin.
Hun hadde aldri en vaskemaskin.
Hun vasket for hånd, hun kokte tøy i en kjel på komfyren.
Hun vasket datteren Elins tunge taekwondo-drakt for hånd, nøye timet for å kunne tørke i tide til trening og kamp.
Hun vasket hjem og utedo i Trondheim hver dag, desinfiserte fremmede dørhåndtak og fjernkontrollene på hoteller, ja overalt.
Bakterier ble nidkjært bekjempet.
Anne B.
Ragdes mor var en lesehest – hun leste alt på flere språk, elsket lyrikk.
Moren skrev bookletters til sin nære britiske venninne.
Hun hadde vært en vagabond, reist alene til alskens fjerne land og strøk.
Hun evnet å skape noe av intet, å løfte dem som var rundt henne.
Som syk og gammel undrer moren seg:
Var hun varm og nær nok overfor døtrene?
Anne B. Ragde spør på sin side om hun selv var glad i moren.
Disse vanskelige spørsmålene besvares indirekte gjennom en velsmurt roman som vil ha stor publikumsappell.
Ragdes sterkeste sider vises gjennom dialogene og detaljene.
I de mange dialogene makter hun å beskrive hvordan menneskene er, gjennom måten de formulerer seg på, og måten samtalene føres på.
Små ord spidder situasjonene.
I detaljene tegnes en fabelaktig tidskoloritt som også Ragde gjenskapte i «Jeg skal gjøre det så lykkelig» fra 2011.
Leseren blir del av husmor Birtes ufattelige nitide planlegging for å makte arbeidet som maskinkjører på en plastposefabrikk og å skjøtte familie og hjem.
Det danske draget i Ragde-familien er merkbart, med skildringer av mat ned til den minste detalj, måltider som blir laget av ingenting, men likevel blir både sunne og smakfulle.
Et høydepunkt i boken er morens planlegging til Anne B. Ragdes bryllup.
Moren skaffer en ekstra fryser og lager mat i måneder: 50 formloffer, et stort antall horn, boller og rundstykker, scones, bløtkakebunner, nøttebunner, kransekakebunner og stabler av bunner til shepherd’s pie.
Morens strev og banklån for å finansiere gildet for et kortvarig ekteskap er smertefullt også for forfatteren.
Tittelen «Jeg har et teppe i tusen farger» stammer fra en scene der moren – helt på tampen av sitt liv, på et stusslig aldershjem – forteller om hvordan hun drømmer seg vekk fra en sliten kropp og mistrøstige omgivelser, inn i et teppe i alle slags farger.
Fargene har bilder inne seg, og moren velger seg inn i de ulike fargene og er tilbake i gode opplevelser, stemninger, lukter, fornemmelsen av det nystrøkne forkleet hun har på seg – og har oversikt over livet sitt, ja «var suveren».
Dette er en kjærlig og profesjonelt veldreid familiekrønike, på ett vis ganske utleverende, men der noe samtidig holdes tilbake, og som viser en forfatter som skriver med både hjerte og stålkontroll.
| 1
|
101488
|
Filmanmeldelse:Danser med kalkuner
Så vidt brukbare dansesekvenser.
Alt det andre kan ikke brukes til noe som helst.
USA.
Tillatt for alle.
Regi: Trish Sie.
Med: Briana Evigan, Ryan Guzman, Alyson Stoner.
Nye og gamle danseløver gjenforenes i det som liksom skal være «kulminasjonen» av denne mildt sagt middelmådige filmserien.
Channing Tatum har for lengst vokst fra tøyset.
Produsentene forsøker å bøte på dette ved i gi oss 3D.
En på alle måter mager trøst.
Vel.
Sean (Guzman) har i alle fall «boyband-looken» inne.
Han, og «crewet» hans, The Mob, sliter i Los Angeles.
De har ikke en gang penger til bensinen de treger for å reise rundt på nedslående «auditions».
Kameratene er lei, og reiser tilbake til Miami.
Sean blir alene igjen i englenes by.
Men jammen om lykken ikke snart skal snu seg.
Jammen om ikke en «popstjerne», det forferdelige kvinnemennesket Alexxa Brava (Izabella Miko), skal holde en stor dansekonkurranse i Las Vegas.
Jammen om ikke Sean skal få seg et helt nytt «crew».
Og jammen om han ikke skal snuble over et nytt kjæresteemne også.
«Step Up:
All Inn» er nesten vanvittig lite medrivende.
«Nå går det bra, så går det dårlig og så går det bra igjen»-plottet er som lånt fra en Elvis-film fra 1960-tallet, simpelthen utspekulert i sin totale mangel på overraskelser.
Det er sympatisk at Seans «crew» er så multikulturelt.
Det er ikke fullt så sympatisk at filmen uten å blunke henfaller til de sletteste stereotypiene:
Hun asiatiske er selvsagt en skikkelig nørd.
Han latinoen er selvsagt en skikkelig hetlevret kåtskælk.
Skuespillerprestasjonene er en historie for seg selv.
Jeg kan ikke huske sist jeg så noe mer semmert.
Det gjelder over absolutt hele fjøla.
Det meste hadde vært tilgivelig om dansesekvensene hadde vært forrykende.
Men det er de ikke.
De har selvsagt mer energi enn resten av filmen – altså mer enn null.
Men de er juksete og urytmisk klippet, og egentlig ganske underveldende.
Enhver episode av «So You Think You Can Dance», hvis konkurranseestetikk filmen prøver å etterligne, vil kunne by på vel så mange «wow»-opplevelser.
«Step Up:
All In» får dans til å se ut som verdens mest meningsløse, dustete aktivitet.
I sannhet en bjørnetjeneste.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101491
|
Bokanmeldelse:Katherine Webb:
«Det forbudte barnet»
Kjærlighet, sterke heltinner, begjær, drama og mystikk er noen av kjennetegnene på Katherine Webbs fortellinger.
Siden debuten med romansuksessen «Arven» (2011), har Webb solgt over 135 000 bøker i Norge.
Katherine Webb fortsetter å skrive bøker etter en forholdsvis trygg formel.
«Det forbudte barnet» er en spennende fortelling som i kjent stil først og fremst rommer mange hemmeligheter.
Disse avdekkes langsomt, gjennom flere tidslag og flere stemmer.
Fortellingen åpner i Bath i 1803, da et lite barn blir funnet
Alice er den unge kvinnen som tar seg av henne.
De to blir som søstre, og Alice gir henne navnet Stær.
Stær blir i voksen alder tjenestepike hos den velstående og herskapelige Alleyn-familien.
Sønnen i huset, Jonathan Alleyn, har forskanset seg innendørs etter sin hjemkomst fra krigen.
Han lider av traumer og posttraumatisk stress.
Stær tror imidlertid det er andre hemmeligheter som plager Jonathan, og er sikker på at disse kan kobles til Alices plutselige død.
Parallelt finner vi historien om Rachel Crofton.
Hun gifter seg i 1821 med den velstående, men ikke særlig sympatiske Richard.
Hun håper ekteskapet skal gi henne en god fremtid, og satser på at kjærligheten skal vokse etter hvert.
Da hun treffer Alleyn-familien, begynner fortidens spøkelser og hemmeligheter å tre frem.
Både Rachel og Stær er sterke kvinner som gjør alt som står i deres makt for å avsløre løgner og avdekke sannheten.
Webb konstruerer sammensatte plot med stø hånd, i god oversettelse av Jan Chr. Næss.
Hun er kunnskapsrik, og alle fortellingene hennes bærer preg av research og detaljert innsikt i det historiske materialet de til en viss grad forvalter.
Likevel er det som om vi følger en velkjent formel, med mennesker og omgivelser som fort blir selvfølgelige og gitte.
«Det forbudte barnet» forteller mye om å være kvinne for to hundre år siden, om makt og underkastelse.
Det er romanens sterkeste kort, men for meg blir dette litt borte i altfor malende beskrivelser og klisjeer i kø av typen «hun kjente at hjertet hennes svulmet».
Jeg tror faktisk Webb kan bedre enn det, og boka kunne godt ha vært strammet inn i lengde og metaforbruk.
MARI NYMOEN NILSEN
| 0
|
101492
|
Bokanmeldelse:Åsa Hellberg:
«Sonjas siste vilje»
Femti, feite og ferdige?
Ikke i denne boken og ikke disse damene.
Venninnene Susanne, Rebecka og Maggan arver sin nyss avdøde venninne Sonja, som har vært sjokkerende søkkrik.
Det er ikke småpenger hun etterlater seg.
Sonjas andre liv kommer som en total overraskelse.
Tre og en halv deilige milliarder kan damene boltre seg med!
Gratislunsjer finnes ikke, og det hefter noen oppgaver og betingelser ved testamentet som treffer dem midt mellom øynene.
De må forandre sine gamle, grå liv og realisere sine tapte drømmer, noe som betyr at de må si opp jobbene sine.
Perfeksjonisten Rebecka arver et hus på Mallorca som hun må innrede, man-eateren Susanne må overta et Bed & Breakfast-hotell i London og familieslaven Maggan må reise til sin arvede Paris-leilighet for å skrive bok.
Sonja er først og fremst en livsbejaende arvelater som ønsker sine beste venner et bedre liv.
Hun er ingen moralistisk kontrollfreak, men et solid spark bak må damene finne seg i.
Nye muligheter og penger nok til å gripe dem.
En våt drøm for femtiårige damer som er vant til at de som oftest må stille opp for andre.
Godt oppmuntret av Sonja setter venninneflokken i gang med å fikse seg opp, drikke og spise godt og lukte litt på menn.
Følelsene er de samme uansett alder.
Alt bra og duket for feelgoodroman?
Ikke helt.
Den originale historien gjør boken til en pageturner.
De livsviktige vennskapene kvinner kan ha seg imellom, fortjener absolutt å havne mellom bokpermer.
Men dessverre er frempekene overtydelige, teksten glatt, motstands- og metaforløs og helt uten undertekst.
Boken er farlig nær sukkerlaken.
Vi vet at det kommer til å gå bra for alle, de kommer til å lande fint i sine nye liv og de vil finne kjærligheten.
De skal bare gjennom noen forviklinger først.
Men boken har gode muligheter til å bli lest i filler langt ut over det vanlige lesende damesegmentet, fordi svært få underholdningsromaner setter denne gruppen i fokus og lar dem bære en hel roman.
Oversetter Elisabeth Bjørnson har oversatt OK fra svensk, men kunne godt ha ristet mer svenskepreg fra den norske teksten.
På norsk sparer vi ikke på praliner, men på konfekten.
BERIT KOBRO
| 0
|
101495
|
Bokanmeldelse:Frode Grytten:
«Vente på fuglen»
I sum, på Twitter-vis, kunne denne bokmeldinga vore korta ned slik:
140 teikn på 208 sider er alt ein tusenkunstnar i ord treng for å skildre livsløp og samfunn.
9% teit, 70% solid, 21% humor, 100% handverk.
For det er med nøyaktig 140 bokstavar og teikn på kvar bokside Frode Grytten vil vise det essensielle menneska opplever, frå fødsel til grav.
Unge og gamle, glade og triste – alle får sine små og store drama destillert i desse minimalistiske skrivestykka forlaget kallar noveller.
Dei aller første av drygt 200 utvalde «twitternoveller» er også dei mest poetiske, særleg når det ordlause barnet blir skildra.
Så møter vi dei intense skiftingane i tenåringslivet, der det meste er svart eller kvitt, og himmelstormande lykke skifter med djupaste smerte.
Beisk humor og skråblikk på samfunn og mediakultur er meisterleg bakt inn mellom intime og familiære hendingar.
Ofte står personen ved eit vatnskilje, eller strir med eit vanskeleg val.
Brei plass får også soger om ung forelsking i halvgamle hjarte.
Forfattaren hyller den resirkulerte kjærleiken, som gir ny ungdomskraft til trugne slitarar.
Men det ligg alltid ein grunntone av lengt og einsemd og dirrar i teksten, lik ei kraftlinje strekt gjennom boka, mot slutten samla i eit ubehageleg spenn.
Nokre billege vitsar og slitne ordspel stel plass, som når ishockeyspelaren lir «sudden death» ved å få ein takstein i hovudet.
Grytten har alltid vist nynorskpuristar fingeren, og blir kanskje ekstra glad i s-genitivet når tekstlengda må krympast.
Fleire mikronoveller kan virke enkle, nesten for enkle, og ordforrådet er magrare enn vanleg frå denne kunstnaren.
Men den som vil, kan prøve seg sjølv.
Få norske forfattarar kan som Grytten arbeide innovativt med så snevre og rigide format, og presse vettugt litterært innhald inn i mange hundre småprosjekt som desse.
Forfattaren må altså telje teikn, og personane hans tel ofte sekund, dagar, timar, år – men også til dømes kyss.
Eller som i dette vesle dramaet:
«Rommet hennar lyser av sms.
Ho kan telje 22 stavefeil på fem meldingar.
Bodskapen er likevel klar:
Verdas største idiot (14) har slått opp.»
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
101496
|
Konsertanmeldelse:Todd Terje
Knekker live-koden for instrumentalelektronika.
STED:
Øyafestivalen, Oslo
AKTUELT ALBUM:
«It's Album Time»
Etter fredagens Røyksopp & Robyn-festival kunne det nesten virke som om samme idé var utgangspunktet for de to siste konsertene på Amfiet.
Bryan Ferry, som har hjulpet Todd Terje å gjøre Robert Palmers «Johnny And Mary» til noe helt annet og mykere enn sin sirkulærrytmiske original, fikk sitt eget show i forkant av norsk elektronikas største sønn.
Størst i kredd i alle fall.
De fysiske salgstallene for «It’s Album Time» har på ingen måte nådd samme volum som albumets kvalitet skulle tilsi.
Derfor er det interessant å se området foran scenen fylle seg opp lenge før konsertstart.
Det kan jo være at samtlige egentlig bare vil ha svaret på et av universets store spørsmål:
Hvordan skal han gjenskape dette live?
Man har da vært på nok gørrkjedelige elektronikakonserter opp gjennom tidene til å vite at skruknotter i bevegelse kun har begrenset akademisk interesse.
Er det i det hele tatt mulig?
Å jada.
Svaret er å gjøre alt organisk.
Både med enorme Bendik Kaltenborn-skapte cocktailglass på scenen.
Men også med å omskape seg selv til et band.
I noe utradisjonell forstand:
Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv på fiolin, en multiinstrumentell Lars Horntvedt, en ekstrahjelp på perkusjon og ikke minst storebror og Bigbang-trommis Olaf på trommer.
Jepp, det høres mer ut som et lineup som hører til en tilfeldig valgt jazz/samtidsfestival.
Det de skal spille gjør ikke det.
Vel, de myke åpningssporene fra «It’s Album Time» kunne muligens ha gjort det, men allerede på «Strandbar» og ikke minst på «Delorean Dynamite» (komplett med en VHS-aktig, utrolig lite glamorøs kjørevideo på skjermen bak) durer Todd over i et helt annet tempo og sjangerfelt.
Akkurat som på albumet.
Og det er en stund noe av problemet med konserten.
Det blir, tross at musikken faktisk blir spilt, ikke avspilt, til tider som å høre på platen hans på verdens største anlegg, sammen med 9999 av dine nærmeste venner.
Før det går opp for én at overgangene mellom låtene er enda smidigere enn på plate, at Todd og ikke minst hans ekstremt hardtarbeidende bror faktisk har konstruert verdens største DJ-sett, med bare noen små unnselige pust i bakken, hvori opptatt Bryan Ferrys forventede inntreden.
68-åringen synger litt småsurt i begynnelsen, før sangen plutselig løftes til noe helt annet, bredere.
Noe som videreføres i «Oh Joy», der temaet introduseres på slidegitar, før låten kontrollert og umerkelig glir over i en enorm, fantastisk og organisk suggerende 4K-versjon av sin album-lillebror.
Miksen er helt nydelig.
Ingenting av dette kunne varsle den elegante, glitrende overgangen til «Inspector Norse».
Todd myker opp temaet på piano, en imponerende og snikende overgang som ikke gir publikumsgjennkjenning før arpen kommer.
Tjue dansere med lyskuler rundt halsen danser seg gjennom låten, og løfter hele Tøyenparken til Oslos største diskotek.
Dansende til det som vokser seg til å bli en helt ekstatisk versjon av en låt man skulle trodd forlengst var utslitt.
Slike låter blir ikke det.
Det finnes ikke så mange av dem.
Ikke slike konserter heller.
| 1
|
101498
|
Konsertanmeldelse:Bryan Ferry
Briljant museumsreise gjennom de 15 årene som skapte legenden Bryan Ferry.
KONSERT:
Bryan Ferry
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 8000
Bryan Ferry introduserer raskt sine to mest distinkte sider.
«Re-make/Re-model»; den innovative prog/glam-artisten fra tidlig syttitall.
«Kiss And Tell»; den dekadente jappepop-connoisseuren fra åttitallet.
Sistnevnte låt er kanskje mest relevant akkurat nå, for en kar hvis ferske skilsmisse nylig ble endevendt i The Sun.
Men det er førstnevnte som skal vise seg å bli veiledende for kveldens show, hvor 25 prosent av materialet stammer fra Roxy Musics nå 42 år gamle debutalbum.
En rastløst vuggende «Slave To Love» får god anerkjennelse, men det er påfølgende «Ladytron» som virkelig avslører at jappe-Ferry ikke er den som skinner sterkest i liveformatet i dag.
«Ladytron» er aldeles fremragende syrlig og snurrig, og gir også rom for Ferrys unge, utmerkede band - en fire mann og fire kvinner sterk gjeng som yter hans overdådige kunstpop full rettferdighet.
Spesiell kudos går til saksofonist Jorja Chalmers og gitarist Jacob Quistgaard, som tar flere frapperende sololøp.
Den hardtslående trommisen Cherisse Osei og den fingernemme keyboardisten Paul Beard må også få sitt.
Ferry selv er - himmel, så forutsigbart - ulastelig overklassenachspielantrukket.
Han synger like galant som alltid, om enn med en bitteliten, rusten knekk som kler en 68-åring utmerket.
Det er bra at Øya ikke bare kjører gjenforente indiekultband når de først går retro, men også byr på en sertifisert mainstreamlegende som Ferry - kløktig nok når han er som mest kontemporært aktuell; gjest hos kveldens hovednavn, elektroniker Todd Terje.
I tillegg er det helt topp med et kompakt entimes sett som dette; selv om man har opparbeidet en legendestatus gjennom fem tiår trenger man ikke på død og liv å holde på slik at konserten føles like lang.
Det vi får er givende nok.
Som en episk sørgmodig «If There Is Something».
Ren radiokonfekt i «Oh Yeah» og en underskjønn, trommefri «More Than This» som glir sømløst over i bossapopperlen «Avalon».
Men Ferry er ikke, som han kanskje selv trodde en stund, en slags «lounge»-artist, noe en lummer «Casanova» understreker - med sine avsluttende kokain- og heroinreferanser, naturlig nok avløst av den perfekte discofunken som er «Love Is The Drug».
«Virginia Plain» er like ellevill nå som i 1972, og minner oss på at dette er en fyr som forandret popmusikk.
«Let's Stick Together» er en stadig sjarmerende hyllest til soulhistorien.
«Both Ends Burning» vugger sensuelt, «Editions Of You» likeså, nesten kakafonisk.
Slusene åpner seg i tospann med korcrescendoet på avsluttende «Jealous Guy», og da virker også den konservative, konsekvent avmålte briten selv godt fornøyd.
Med all grunn.
Om drittværet la en demper på stemningen?
Pah, hva gjør vel litt regn når man har en Ferry i toppform.
* Kort tid etter Øyafestivalens slutt ble det offentliggjort at Bryan Ferry kommer tilbake til Norge snart - han spiller i Oslo Spektrum 26. oktober.
| 1
|
101499
|
Konsertanmeldelse:Stein Torleif Bjella
Raust mørke - som like gjerne kunne avsluttet kvelden.
KONSERT:
Stein Torleif Bjella
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 3000
AKTUELT ALBUM:
«Heim for å døy»
Senere i kveld spiller Todd Terje årets siste konsert på Øyas hovedscene.
Det kunne like gjerne vært Stein Torleif Bjella.
Hans mørke melodier og tekster rundt - om ikke alltid mørke, så i alle fall mørkgrånyanserte - sinn, hadde vært perfekt for en fullstappet Tøyenpark etter solnedgang.
For hvorfor skal vi egentlig sitte og hygge oss over andres miseré i tidlig ettermiddagssol?
Vel, den eneste sanne fryd er som kjent skadefryd.
Og ålingens karakterer strever og sliter med det meste.
Eller som han avslutter «Undergang» - «Slik kan det gå når de snakkar for mykje med dekk sjølv».
Det er for øvrig én av bare to låter fra den staselig blådresskledde mannens siste album på dette settet, som i stedet for å streve rundt på demninger og slite med idiotisk enveiskjærlighet fokuserer på den, må man nå få lov til å kalle den, moderne klassikeren «Heidersmenn».
Halvparten av settet tas derfra, og tittellåten får en kledelig «Heart Of Gold»-munnspillsolo fra Norges mest effektive multiinstrumentalist, Geir Sundstøl.
«Psykisk kan du vera sjøl» introduseres som en historie om manglende endringskompetanse og svake kursresultater.
Mens «Tre viku» får mer sag, siden det «illustrerer best gleden ved å være sørgmodig.»
Det interessante er at låtutvalget virkelig illustrer hvor sterkt og konsistent Bjellas univers er.
Det er av og til vanskelig å huske umiddelbart hvilket album låtene kommer fra, spesielt siden de fleste har fått et kjappere og mer bluegrassaktig preg.
De er på en måte frigjort fra de stadig mørkere albumarrangementene til produsent Kjartan Kristiansen.
Resultatet er gjennomgående tøffere, mer skranglete, skjevere - men ikke minst morsommere.
Selv fra en med med dobbelt fornavn, og resten fra oppe i lia.
| 1
|
101500
|
Konsertanmeldelse:Mayhem
Black metal er ikke lenger farlig - det er for oss, massene.
Sted: Sirkus, Øyafestivalen
Publikum:
Ca 2000 og stigende
Aktuell plate:
Esoteric Warfare
46 år gamle Jørn «Necrobutcher» Stubberud tilsynegjør ufarligheten når han introduserer kveldens hemmelige gjest
- Bjørn Müller fra Backstreet Girls (som får synge på en pen, men vel vennskapelig «Teenage Kicks»).
Da er lyset så avslørende slått på at ingen kan stikke av, heller ikke bak avgrunnsløs tung basslyd og en gitar så skarp at den kan skjære brød bare ved å se hardt på kniven.
Verken Bjørn eller Jørn er imidlertid i nærheten av The Ramones denne kvelden, ei heller The Undertones.
Mayhem forsvinner også, dessverre.
Kanskje er dette svanesangen til bandet som fremfor noen har risset black metal-navnet inn i hukommelsen til alle som er opptatte av norsk populærkulturell-historie.
Det er svartmetall - riktignok ikke Mayhem, men følgerne i Dimmu Borgir - som har akslet de samme hitlistene for album i USA som Nico & Vinz smykker seg med akkurat nå på single-listene derover.
For i starten i den stolte, norske svartmetall-historien var det Mayhem, og ikke så mange andre.
Bandet må derfor tåle å bli påminnet sin egen historie når de selv insisterer på Conrad Schniltzlers marsjerende trommer i «Silvester Anfang» som varsler at bandet kommer ut på scenen.
Det er et realt, momentant «Deathcrush».
Og da siterer vi selve begynnelsen av bandet også, da en av tre grunnleggere - Øystein Aarseth - uttrykte strenge, idealistiske tanker rundt dette tungrock-bandet han var i ferd med å starte.
Noen av tankene var så ekstreme at Necrobutcher i en periode sa takk for seg, dette ville han ikke være med på.
Og det sitter som ville helvete, eventuelt et satan-styrt paradis, i den trange heste-stallen som for nye Øya i Tøyenparken har fått navnet Sirkus.
Mye på grunn av nykommer Teloch på gitar - kanskje bandets fremste musikalske oldschool-medlem - er Mayhem fremdeles et band som fra scenen får tenårings-fans til å gape som troster.
Likevel.
Mayhem fyller 30 år i år, ifølge seg selv.
Men hvor mange ganger har vi nå sett Attilas liksom-skumle lek med mini-galgen han støtt svinger mellom hendene mens han brøler ut sine anti-kristelige dogmer gjennom sin patenterte hodeskalle-mikrofon?
Hvor mange ganger har vi ristet på hodet i stedet for å bli genuint rystet over kadaverene som utgjør bakteppet på scenen, saue- og grisehodene som nå er bare rekvisita, ikke publikumsskyts?
For å gjøre en lang historie kort; vi snakker om bandet der Greven - Varg Vikernes - ble dømt for drapet på en av Mayhems tre grunnleggere - Øystein Aarseth.
Vi snakker også om et band med en historie som teller både selvmord, hårreisende rasisme-uttalelser (legg til anti-semittisme også), dyrehode-kasting, knivbruk og selvbading i knuste glass-skår.
Det var de mildeste eksemplene.
Vi skal ikke nevne smykkene som ble lagd av knoklene fra bandets svenske vokalist, Dead, tidlig på nittitallet.
Heller ikke Aarseth, som ifølge vitner, løp til nærmeste kolonial den gangen for å kjøpe seg et engangskamera, slik at Dead - helt død av egen hånd - ble ferskt foreviget på film.
Fotoet ble cover på en bootleg-utgivelse, men Mayhem har eksemplarisk nok vært ekstremt opptatt av å skille seg fra sin ekstreme bakgrunn.
Musikalsk lykkes de, mytisk vinner de altfor mye på å ha beholdt band-navnet.
Og - ironisk nok, kanskje; sin grunnleggende musikalske visjon har de også intakt.
I klartekst ender det beklageligvis likevel slik; nyvinningen er minst tyve år gammel, selv om bandet er tredve.
Fremtiden synes utløpt for Mayhems del.
Akkurat nå lever Mayhem aller mest på navnet.
Jeg vet at Mayhem hadde sett frem til Øya-opptredenen fredag kveld, fordi det var deres store tilbakekomst til Oslo (og Follo!) i jubileumsåret.
De er ikke lenger «farlige», selv om dyrehodene og faklene brenner allerede før konsertstart.
De har også tatt stilling mot det de selv engang startet - uniformen.
Dagens bandsjef - og grunlegger - Jørn Stubberud, kommer ut glisende over bassen og koser seg uten liksminke, mens Hellhammer på trommer, er overalt i lydbildet.
Med trommesettet tronende langt frem på scenen er tryslingen Jan Axel Blomberg – Hellhammer, altså - helt essensiell for konsertens fremdrift og rytmebrekk.
Han er en helt tiltet og presis Duracell-kanin i en strak time - begge beina dundrende konstant på stortromme-huden, mens begge armer utøver kontrollerte slag over det som er igjen av skarp, hi-hats og cymbaler - en utrolig prestasjon!
Du møter han for øvrig på Toppidrettssenteret i morgen tidlig, helt sant.
Joda, det kan være «Pure Fucking Armageddon» å se svartmetallens forkjempere som 30-årsjubilanter.
Det er jævla gøy, ikke bare høyt.
Skummelt som i 1994 blir det aldri.
Jeg tillater meg delvis å sitere en kollega etter Øya-konserten med OutKast torsdag kveld;
Var ikke denne sjangeren mye bedre den gangen, da disse navnene definerte seg selv for et par tiår siden, og veldig mange av dem som kom etterpå?
Det er noe der.
| 0
|
101503
|
Konsertanmeldelse:Outkast
Joda.
Outkast er fortsatt verdens største og beste rapduo.
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 11.000
AKTUELT ALBUM: nei, kun turné
Årets største Øyabooking fikk en bitter smak da Big Boi og André 3000s konsert på Coachella i april, altså deres første konsert sammen på ti år, ble møtt med unison skuffelse.
Så, selv om en kjapp titt på deres totalt pornosoniske setliste fra deres seneste konserter lover en klassikerfylt kveld, ligger det en viss usikkerhet i luften foran Amfiet i Tøyenparken.
Big Boi har vi sett jobbe hardt på norsk jord tidligere - det er André 3000, rapperen med historiens kanskje aller skarpeste penn, det står på.
Er han virkelig så sløv på scenen som beryktet?
Det enorme hodeteppet har lagt seg over sletten, og fra de smeller i gang med «B.O.B.», låten Pitchfork kåret til 2000-tallets beste (den kom ut ni måneder inn i millenniet), er det klart at André er like rå live som på plate.
Om ikke enda bedre.
Big Boi går som vanlig kledd som en toåring.
Three Stacks kjører bestemorsparykk og en parkdress med teksten «Loners Get Lonely Too».
Herlig.
Dog ikke like herlig som hitrekken vi får servert.
«Gasoline Dreams» inn i «ATLiens» låter fantastisk.
«Skew It On The Bar-B» inn til «Rosa Parks» enda bedre.
Allerede ved «Da Art Of Storytellin’» oser det klassiker av konserten.
Etter bare seks låter.
Og lyden fra scenener den beste jeg har hørt fra en utendørs rapkonsert.
Hver stavelse er krystallklar, trommene glasert smått akustisk for live-følelsen, mens den fyldige og alt-dirrende bassen, fra en sekstrenger holdt av Debra Killings, får «Prototype» til å låte som en drøm.
Og bassen fra «Ghettomusick» låter som hardcore sex.
På den visuelle siden vises psykedeliske bilder av stjerner og kvinneformer.
Rett ut av «ATLiens»-estetikken.
Og selvfølgelig kommer Sleepy Brown ut til den magnetiske «SpottieOttieDopaliscious» i en rød dress - og tilbake på «The Way You Move».
Andrés tilbakelente sjarm får meg til å måpe.
Både når han komplimenterer oss for det beste vannet i verden og kaller «Roses»-Caroline en bitch «in the most respectful way».
Teksturen er ypperlig i «Elevators», allsangen herlig under «Ms. Jackson», og stemningen så magisk under «Int’l Players Anthem (I Choose You)» at jeg kunne ha fridd til den neste jenta som gikk forbi meg.
Bare tidsreisen tilbake til den nå tjue år gamle klassikeren «Southerplayalisticadillacmuzik», med «Hootie Hoo», «Player’s Ball» og «Crumblin’ Erb» var nok til å gjøre denne konserten verdt dagsbilletten.
Resten gjorde den historisk.
I gledesrusen følger dessverre med en liten nedtur.
En slags åpenbaring.
Jeg er i utgangspunktet tilhenger av mantraet «alt er alltid bedre nå», men Outkast får meg til å innse at rap faktisk var mye bedre før.
Alle andre konserter etter denne har i hvert fall mye å leve opp til.
Dette var en for bøkene.
| 1
|
101504
|
Konsertanmeldelse:Bill Callahan
Engelsk lyrikk for viderekomne.
KONSERT:
Bill Callahan
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 2000
AKTUELT ALBUM:
«Have Fun With God»
Bill Callahans konserter burde vært utrustet med advarsel.
Ikke fordi han bedriver noe mer provoserende enn normal 11-årsgrensebanning.
Men fordi tekstene - absurde, mikroskopisk hverdagslige og nesten alltid hysterisk festlige (åpneren «The Well» handler om en dråpe vann på en bøtte i en brønn, og hva man kan rope i brønnen.
Callahan roper «Hello» og «Fuck all y'all») - må høres et par ganger for la lytteren favne om - og le med - nyansene.
Selv om hans Cohen-grove stemme er vel så klar, tydelig og ikke minst tørr live.
Selv om han har medbrakt et tremannsband som arrangerer låtene som levende casiosynth i krysspasning med loungeversjonen av Cocteau Twins.
Det låter forunderlig skarpt og løfter de ni langflytende låtene ut fra deres innspilte monotoni.
«Spring» blir kledelig hardere og betraktelig mørkere, spesielt på linjen «All I wanna do is make love to you with a careless, careless mind», mens «The Sing» og dens fantastiske «Beer.
Thankyou» -mantra nå oppleves som om man faktisk sitter i tekstens hotellbar.
Virkelig stillfaren musikalsk forgylling.
Av en eller annen grunn begynner fryktelig mange av Callahans låter med låttittelen.
Den eneste av disse på kveldens sett er bekymringsrynken «America!», som er blitt kraftig og fantastisk neddubbet, delvis dansbart oppfunket og utviser utsøkt og ikke minst innovativt rytmisk, eh, munnspillbruk.
Og dét var det nærmeste han kom EDM-en Sirkus-scenen han spiller på egentlig brukes til.
| 1
|
101508
|
Filmanmeldelse:Skilpadder i turbofart
Nok et gjennomtygget fenomen er gulpet opp i Hollywood.
USA.
11 år.
Regi:
Jonathan Liebesman
Med: Megan Fox, Vernon Fenwick, Johnny Knoxville, m.fl.
Ninja-skilpaddene fra 90-tallet har forlatt animasjonens tilværelse og blitt «levende».
De fire udødelige mutantene er fremdeles tenåringer.
De er svære, søte og sjarmerende i en film full av action på grensen til det kaotiske.
Men rammehistorien er ren dusinvare, spekket med ingredienser du har sett mer enn nok av; ondsinnet mann som later som om han er good guy, et monster av en krigsmaskin (Shredder), og en ung heltinne som trosser de mest hårreisende utfordringer.
Kort fortalt handler det om en journalist (en energisk Megan Fox) med ambisjoner om å avansere fra kjendisreportasjer til alvorlig undersøkende journalistikk.
Med pågåenhet havner hun i et vell av forrykende situasjoner og det viser seg at hennes forhold til skilpaddene slett ikke er tilfeldig.
Resten av filmen går unna i berg-og-dalbane tempo.
Det dreier seg om å få stanset fæle skurker som har ett eneste mål for øye; å herske med hard hånd.
En actionsekvens i snøen er ganske fornøyelig, til tross for at den er spekket med de frodigste overdrivelser.
Det som holder filmen flytende, og lett å ta med et smil, er de fire ninja-turtlene.
De har en keitete sjarm og barsk styrke som tross alle eksesser appellerer.
| 0
|
101509
|
Filmanmeldelse:Underholdende historietime
Sensommergave til alle som elsker vellaget britisk kostymedrama av historisk karakter.
England.
Drama.
For alle.
Regi:
Amma Asante
Med: Gugu Mbatha-Raw, Sarah Gadob, Emily Watson, Tom Wilkinson, Sam Reid.
«Downton Abbey» møter Jane Austen er stikkord for denne filmen der fornuft og følelser, overlegen adel og pasjonerte frihetskjempere konfronteres.
«Belle» bygger på en sann historie fra sent 1700-tall; Dido Belle er et resultat av en britisk marineadmiral og en afrikansk slave.
Hun oppfostres hos farens familie på godset Mansfield i en tid da slavehandelen var på sitt mest intense og drap på slaver ikke ble regnet som mord.
Med små bitende replikker og visuelle detaljer formidles adelskapets pompøse arroganse, deres irriterende selvsikkerhet og kløktige renkespill for å sikre slektens økonomiske fremtid.
Kvinnens plass, ikke minst hennes fremtid, var definert ut fra hvilken medgift hun kunne tilby.
Sentralt i historien er Dido Belle selv, spilt med intens glød og verdighet av Gugu Mbatha-Raw.
Selv om Dido blir tildelt likeverd hva kjærlighet angår i sin egen familie, blir hun ikke likestilt.
Regler for sosial etikette gikk sjelden i favør en som ikke var hvit.
I andres øyne er hun den spektakulære mulatten - dog, en kvinne med en solid arv, noe som paradoksalt nok gir henne større frihet enn hennes hvite kusine og bestevenn Elizabeth.
Sistnevnte har adelskapet og hudfargen på sin side, men har ingen arv å flyte på.
Den sanne historien om det britisk eide slaveskipet Zong, der 142 slavene ble drept i 1781, er en vesentlig del av fortellingens utvikling.
Eierne hadde tatt ut forsikring på slavene.
De ble kastet på havet - en ren massakre - angivelig på grunn av vannmangel om bord.
Eierne krevde forsikringen i en turbulent rettssak, der Dido Belles fosterfar, den ærverdige dommer Lord Mansfields - stødig og troverdig spilt av Wilkinson, har stor betydning.
Dette er en fortelling om gryende oppvåkning, både hos Dido Belle, hos hennes lidenskapelige beiler og frihetskjemper Davinier, og et samfunnssystem som må ta noen grunnleggende valg for fremtiden.
Solid spill i alle ledd, eleganse og historisk tyngde er med på å gi filmen en fin miks av spenning, underholdning av alvor.
| 1
|
101510
|
Konsertanmeldelse:Queens Of The Stone Age
De kom seg aldri til steinruinene i Middelalderparken.
Men Queens Of The Stone Age tar seg utmerket til rette på Tøyen.
KONSERT:
Queens Of The Stone Age
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 11.000
AKTUELT ALBUM:
«…
Like Clockwork»
Et band som spilte i Oslo Spektrum for kun åtte måneder siden er sjelden å se i øvre sjikt av Øyafestivalens plakat.
Men det er ikke vanskelig å skjønne festivalens booking.
Programmet trenger sårt rock som både er hard og trekker masse folk.
Og det finnes simpelthen ikke mange band som tilfredsstiller disse kravene i 2014.
Tilfredsstillelse er imidlertid noe Josh Homme og hans Queens Of The Stone Age behersker godt.
Han går like gjerne i gang med ultrahedonistiske «Feel Good Hit Of The Summer», og etter en snartur innom Depeche Modes «Never Let Me Down Again» sitter lyden som den skal også.
«The Lost Art Of Keeping A Secret» er neste, med frontmannens patenterte hoftesving på plass, og jobben med å vinne publikum er unnagjort.
Det som følger er langt på vei et perfekt festivalsett for et band av denne størrelsen.
Man merker at entusiasmen på scenen øker når de tar for seg materiale fra fjorårets solide comebackalbum, og en god stund er det dette og andre utvalgte «albumkutt» som dominerer.
I den seige, sexy «Smooth Sailing» blir det veldig tydelig at QOTSA besitter noe Foo Fighters og Green Day absolutt ikke har – et diabolsk, lummert tilsnitt.
Homme er rampegutten som slipper unna med alt, og får de kuleste jentene med seg hjem.
Han snakker jevnlig om hvor «shitfaced» han er, og med tanke på hvor sentimental han fremstår når han ber de lysansvarlige vise ham publikum, er det godt mulig det stemmer.
Uansett legger rusinntaket ingen hørbar demper på innsatsen.
Psykedeliastenkede «I'm Designer» er pur, vrien vellyd.
Gitarspillet i «I Sat By The Ocean» mjauer og glefser.
Mens det dunkle, pianodrevne tittelsporet fra «…
Like Clockwork» får mer luft under vingene live.
Samtidig er dette et band med hits i bagasjen.
Og det er åh, så godt når «You Think I Ain't Worth A Dollar, But I Feel Like A Millionaire» flerrer opp duken av sensommermørke som har lagt seg over Tøyenparken.
Når ompamonsteret «No One Knows» tar over er det nær ekstatisk.
«Little Sister», «Sick, Sick, Sick», «Go With The Flow» – alt er kontant, kontemporær klassisk hardrock.
Det hadde vært fint om noen tok på seg oppgaven å true Josh Hommes status.
På kvelder som dette, hvor en noe tam soulflørt i «Make It Wit Chu» er et av veldig få feilskjær, er det dog ikke lett å misunne eventuelle utfordrere.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.