id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
101653 | Fidel Martinez (Equador):
Nicolaisen:
Kreativ frisyre men mange detaljer.
Tørr blondering på toppen trekker ned helheten.
Terningkast 4.
Bråtveit:
Dette var jo rett og slett forferdelig.
Og det verste er at unge menn i Ecuador sikkert kopierer sveisen, bare fordi han er fotballhelt.
Terningkast 1.
| 0 |
101654 | Mario Balotelli (Italia):
Nicolaisen:
Dette er en av de bedre frisyrene han har hatt, men vi hadde forventet at han la bort hanekammen og kom med en ny stil.
Terningkast 3.
Einarsdóttir:
Kjent for sine mange frisyrer, men blir gjerne et slags skrekkens eksempel på hva som skjer når kvalitet må vike for kvantitet.
Denne gangen med en mohawk som minner om en litt slapp versjon av spillfiguren Sonic the Hegdehog.
Men pluss for kreativiteten da.
Terningkast 3.
Bråtveit:
Kort hanekam er så ute som det kan få blitt - uten at det er på vei inn i trendbildet igjen.
Ikke stygt, men bare veldig ut.
Terningkast 3.
| 0 |
101655 | Valon Behrami (Sveits):
Nicolaisen: Cool frisyre.
Noe lang på sidene og kunne trengt en stuss.
Ville anbefalt en mer gylden blondfarge til hudtypen.
Terningkast 3.
Einarsdóttir:
Dette har Justin Timberlake gjort allerede.
Og Eminem.
Og Nick Carter.
90-tallet tror jeg det het.
Og det bør aldri gjentas.
Jeg vet ikke hvordan det kan sies klarere:
IKKE BLEK TUPPENE.
Kast blekemiddelet i søpla, og for Guds skyld, ikke lukt på flaska.
Terningkast 1.
Bråtveit: Wtf?!! Bleika trance-piggsveis?!
Det er ikke ALLE 90-tallstrender som er inne igen, altså.
Denne sveisen funker bare om man er en svart, cool kid fra Rios favelaer.
Da funker den til gjengjeld overraskende bra.
Terningkast 2.
| 0 |
101658 | Serey Die (Elfenbenkysten):
Nicolaisen:
Cool frisyre, men skulle gjerne sett hanekam i en annen farge.
Terningkast 2.
Einarsdóttir:
Og der har vi skummet fra fotballbanen.
Eller var det en gammel ostepop.
Ikke blek.
Eller blond.
Eller avfarg.
Det er 2014.
Ikke 1994.
Takk og pris.
Terningkast 2.
Bråtveit:
Og så var det hanekam igjen.
Og det hjelper ikke at den er bleika.
Snarere tvert imot.
Terningkast 2.
| 0 |
101659 | Bacary Sagna (Frankrike):
Nicolaisen: Huff...
Fletter kan være coolt på gutter, men totalt skivebom på fargen.
Midtskillet hjelper heller ikke.
Terningskast 1.
Einarsdóttir:
Jeg bare må spørre - hva ER det egentlig med fotballspillere og hårbleking?
Tro det eller ei, denne frisyren har eksistert siden 2006 og den ser fortsatt ut som en drukna edderkopp.
Tre ord:
Skaff en stylist.
Terningkast 1.
Bråtveit:
Nammen!
Disse forhistoriske rastaflettene som danderer Sagnas ansikt får ham til å se litt trist ut.
Trist og lei.
Terningkast 1.
| 0 |
101660 | Sergio Agüero (Argentina):
Nicolaisen:
Han har VM-sveisen spot on.
Dette er VMs cooleste klipp.
Terningkast 6.
Einarsdóttir:
Og akkurat når man trodde at tiden med cut outs var forbi, så dukker den jammen meg opp igjen.
Ikke fall for fristelsen til å lage kreative mønster og cut outs.
Det er som å be om ketchup på en italiensk restaurant, okei?
Terningkast 3.
Bråtveit:
Liker 90-tallsstripene, hiphop-fresht, trendy og originalt uten å bli fjollete.
Terningkast 6.
| 1 |
101662 | Mathieu Debuchy (Franrkike):
Nicolaisen: Supertrendy frisyre.
Skinnfade på sidene og langt på toppen.
En sterk frisyre med signatur.
Sommerens hit!
Terningkast 6.
Einarsdóttir:
Jada!
Kort på sidene og lenger på toppen kom for fullt i kjølvannet av hipsterbølgen og tv-serier som Boardwalk Empire.
Retro, trendy og sexy.
Veldig David Beckham-ish.
Love it!
Terningkast 6.
Bråtveit:
Nei, nei, nei.
Hva er det med fotballspillere og hanekam?!
Selv om Beckham hadde det for ti år siden, betyr det ikke at det er hot i dag.
Men han får ekstrapoeng for å ha gredd den i en sleik.
Terningkast 4.
| 1 |
101663 | Paul Pogba (Frankrike):
Nicolaisen: Kul klipp, men for mye oppmerking.
Kunne kanskje utelatt et straffefelt eller to.
Terningkast 2.
Einarsdóttir:
Er det dette de bruker det nye skummet til på fotballbanen?
Eller er det en slags utenomjordisk crop cirle-greie?
Jeg sier det igjen - jeg skjønner verken cut outs eller kreative sjablongmønster.
Og det gjør ingen andre heller.
Terningskast 2.
Bråtveit:
Sveisen blir ikke nødvendigvis finere jo rarere den er.
Snart ender Pogba opp som Dennis Rodman.
Terningkast 1.
| 0 |
101664 | Raheem Sterling (England):
Nicolaisen:
Litt Fresh Prince of Bel Air.
Fin frisyre som passer til ham og som tar ham til nye høyder.
Terningkast 4.
Einarsdóttir:
Jeg digger dette!
Denne sveisen gir en skikkelig Fresh Price i Bel-Air-feeling.
Kult, trendy og herlig avslappet uten for mye dilldall.
Terningkast 5.
Bråtveit:
Sterling har dratt på med en old school hiphop-sveis av av typen Fresh Prince of Bel Air, som tilfeldigvis er ordentlig hip nå.
Og det skal han få stående applaus for!
Terningkast 5.
| 1 |
101665 | Russland berget poeng etter gedigen keepertabbe
(Russland - Sør-Korea 1-1)
To innbyttere kom inn og fikk fart på kampen mellom Russland og Sør-Korea.
Men det er den russiske keepertabben alle vil huske.
Som i den første kampen i gruppe H mellom Belgia og Algerie (2-1), var det innbytternes aften i oppgjøret mellom Russland og Sør-Korea.
Etter 68 minutter fyrte innbytter Lee Keun-Ho løs fra langt hold.
Keeperstjernen Igor Akinfejev så ut til å ha kontroll, men i stedet glapp han ballen og den føyk over hodet hans og i mål.
CSKA Moskva-kapteinen, som hadde gjort en nokså solid kamp frem til dette, ble liggende i målet og fortvile, mens koreanerne jublet hemningsløst.
- Dette er en keepertabbe av de sjeldne, konkluderte ekspertkommentator Egil «Drillo» Olsen på TV 2.
Dette fikk virkelig fart på Russland og seks minutter senere var det nok en innbytter sin tur til å sette ballen i mål.
Storscorer Alexander Kerzjakov hadde bare vært på banen i drøye tre minutter da russerne kom til en kjempemulighet.
Flere var i nærheten, men det var Kerzjakov som fikk ballen i beina og smalt inn utlikningen.
Linjedommeren sto helt i ro med flagget, selv om flere ropte på offside.
Med det tangerte Kersjakov den russiske scoringsrekorden til Vladimir Beschastnykhs, med 26 mål.
- 1-1 er et greit resultat ut fra det som har skjedd, sier «Drillo».
- Det er en grei kamp, men vi blir slitne.
Du ser målet, det er ikke lett.
Fotball er sånn noen ganger, sier Russland-trener Fabio Capello i et intervju vist på TV 2.
Tafatt omgang
Russland var favoritter før kampen, men de var langt unna å overbevise i de første 45.
Den første omgangen var preget av balltrilling og manglende presisjon.
De store sjansene uteble, men Sør-Korea var hakket bedre og Bayern Leverkusens Son Heung-min skapte flere uroligheter i russernes forsvarsrekke.
Etter 11 minutter kom den lille angriperen til sin første skuddmulighet, men forsøket fra rundt 16 meter gikk over.
Også mot slutten av omgangen fikk Son god tid på seg, men heller ikke denne gangen traff 21-åringen rent og også dette skuddet gikk over mål.
Ki Sung-Yuengvar bindeleddet på midtbanen og kontrollerte ballen godt.
Langskuddenes aften
Også Russland hadde noen langskudd.
Andrej Ingasjevitsjs forsøk fra rundt 35 meter var hardt, men rett på Jung Sung-Ryong.
Med kapteinen Roman Sjirokov ute med skade, ble Aleksander Kokorin noe ensom på topp.
De få forsøkene som kom fra spissen, var relativt ufarlige i den første omgangen.
Trener Fabio Capello måtte innse at det var 0-0 til pause.
Andreomgangen begynte med mer gnist enn den første.
Russland var nære både ved Viktor Fajzulins langskudd ett minutt ut i omgangen og headingen til Aleksej Berenzutskij minuttet senere.
Også Sør-Korea fortsatte med de mange skuddene fra langt hold, men de fleste var ikke godt nok plassert.
Innbytterene avgjorde
Det var egentlig ikke skuddet fra innbytter Lee Keun-Ho i det 68. minutt heller, men keeper Akinfejev glapp ballen over hodet og i mål.
Det satte enda litt mer fart på kampen.
Seks minutter senere slo en annen innbytter til.
Russlands trippelmulighet endte i beina til Alexander Kerzjakov, som utliknet fra kloss hold.
Dermed endte det uavgjort i den viktige kampen i den relativt åpne gruppe H.
| 0 |
101670 | Nigeria skuffet stort i VM-åpningen
(Iran-Nigeria 0-0) Nigeria skuffet stort da de ikke klarte å slå Iran i kveldens VM-kamp.
Laget med stjerner som Victor Moses og John Obi Mikel presterte en stusselig fotballkamp og det var helt greit at Iran fikk uavgjort.
Nigeria-supporterne pep ut laget da dommeren blåste av for full tid.
Landslagstrener Stephen Keshi derimot smilte bredt.
- Jeg trodde at Nigeria hadde mer å fare med, sa Drillo på TV2-sendingen.
- Som lag fungerer de dårlig offensivt.
Nigeria vant Afrika-mesterskapet i 2013 og burde ha muligheter til å avansere fra gruppe F.
- Det kan tyde på at de to beste lagene i gruppen spilte i går, sa Drillo på TV2.
Han tenkte på Argentina og Bosnia-Hercegovina.
- Men samtidig er både Nigeria og Iran med begge to så lenge det blir uavgjort.
Selv om begge lag hadde en del sjanser, var det lite kreativitet fremover på banen – samtidig som både Nigeria og Iran viste ganske solid forsvarsspill.
Nigeria ble muligens snytt for en scoring tidlig i kampen, da Irans keeper fikk frispark.
- Noen vil kalle det Iran driver med for rævvafotball, men kommer du til VM, så fortjener du å være der, sa Erik Thorstvedt i TV2-studio.
- Iran gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger.
Det er verre med Nigeria...
I sin neste kamp skal Nigeria møte Bosnia-Hercegovina, mens Iran trolig får det tøft mot Argentina.
Nigerias målvakt Enyeama var god og hadde blant annet en flott redning på en heading fra Reza.
Dette var den første uavgjorte kampen i VM.
| 0 |
101671 | Müller satte Ronaldo i skyggen da Tyskland knuste Portugal
(Tyskland-Portugal 4-0)
På forhånd ble det snakket om en kamp mellom Cristiano Ronaldo (29) og Tyskland.
I etterkant kan man med fasiten i hånd si at det var Thomas Müller (24) mot Portugal.
«We wanna play this side», sa Cristiano Ronaldo til dommer Milorad Mazic og pekte over på banehalvdelen hvor Tyskland sto oppstilt før avspark.
Portugiseren vant den første duellen med motstanderkaptein Phillip Lahm:
Myntkastet.
Han fikk viljen sin.
Men derfra og ut gikk alt på tverke for Ronaldo og Portgual.
For selv om superstjernen fra Madeira kom til kampens første store mulighet - et skudd fra kloss hold som ble reddet av Manuel Neuer etter seks minutter - skulle alt handle om Tyskland og spesielt Thomas Müller på Arena Fonte Nova i Salvador.
24-åringen scoret tre av målene i storseieren i gruppe Gs åpningskamp - det første fra straffemerket og de to siste etter returer fra Portugal-keeper Rui Patricio.
Dermed forsatte Müller der han slapp i forrige VM - da han han ble toppscorer i Sør Afrika med fem mål og samtidig ble kåret til turneringens beste unge spiller.
Samtidig noterte han seg for karrierens åttende VM-mål, en tangering av legenden Diego Maradonas antall.
–
Tre mål i åpningskampen i et VM mot en slik motstander er naturligvis stort.
Det gir et løft når man tar ledelsen etter bare 12 minutter, sa Müller til nyhetsbyrået DPAetter kampen.
- Pepe skulle hatt juling
I tillegg til de tre målene mot Portugal var det dessuten den tyske Bayern-stjernen som fikk Paulo Bentos lag redusert til ti mann like etter halvtimen spilt.
Pepe klarte nemlig på sedvanlig å stjele oppmerksomheten i et par minutter - hans siste før han måtte ta en tidlig dusj.
På stillingen 2-0 til Tyskland plantet den hissige midtstopperen først hånden i ansiktet til Müller.
Da Müller tok telling etter duellen, bøyde Pepe seg ned og skallet til den sittende tyskeren.
En idiotisk reaksjon fra Real Madrid-spilleren.
- Pepe er ufin.
Han skulle hatt juling én gang.
Han skulle fått en spiller mot seg som var like stygg som han er med andre, sa Kjetil Rekdal i VGTVs VM-studio.
Sekunder senere dro dommer Mazic frem det røde kortet.
Dermed måtte Portugal spille de siste 53 minuttene med ti mann.
- Det er historien som innhenter Pepe.
Dommerne har sett ham gjøre sånt før.
Det er det som feller ham.
Igjen.
Dette er summen av mange episoder med han på fotballbanen, sa Rekdal.
Han fikk støtte av VGs kommentator Truls Dæhli.
- Hvorfor bøyer han seg ned og dytter på hodet.
Han gjør alt han kan, uten å skalle.
Jeg mener det er rødt, sa Dæhli.
Portugals Pepe er kjent for å miste hodet.
VGs VM-ekspert
Kjetil Rekdal mener historien er med på å felle ham.
Müller viste klasse
På det tidspunktet hadde Pepe allerede rukket å tape en viktig duell foran eget mål:
Mats Hummels knuste portugiseren i lufta og stanget inn 2-0 etter en Toni Kroos-corner like etter halvtimen.
20 minutter tidligere presenterte Müller seg for første gang.
Han satte straffen sikkert i mål etter at Mario Götze hadde blitt felt av João Pereira.
Så - like før pause - scoret han sitt andre og Tysklands tredje for kvelden.
Det fikk Kjetil Rekdal til å finne frem superlativene.
- Müller er en atlet av dimensjoner, skrøt Vålerenga-treneren.
Tolv minutter før full tid var hat tricket fullbyrdet.
- Det er ingen overraskelse at Müller er god.
Han er en drøm å ha i laget ditt.
Han gjør alltid en solid jobb, scorer mål, jobber for laget og leverer stort sett bestandig, sa Rekdal.
Der Müller leverte en glimrende opptreden, gjorde Ronaldo langt mindre ut av seg.
På forhånd var det mye snakk om at dette ville bli en kamp mellom spilleren Ronaldo og laget Tyskland.
Joachim Löw la heller ikke skjul på at han ville vurdere å sette av to mann til å demme opp for verdensstjernen.
Dermed ble Philipp Lahm satt i en høyrestilt defensiv midtbanerolle, mens fysiske Jerome Boateng ble plassert på høyrebacken.
En taktikk som må sies å ha fungert.
Slapp med skrekken
Ronaldo viste seg riktignok frem med en leken hælpasning allerede etter 46 sekunder, til stor begeistring for de fremmøtte på Arena Fonte Nova i Salvador.
Bare minutter senere kom 29-åringen til kampens første store mulighet, da Tysklands kaptein Philipp Lahm rotet bort ballen like utenfor eget straffefelt.
Almeida plukket opp og spilte Ronaldo alene med Manuel Neuer.
Vinkelen ble spiss og Tysklands keeper fikk på flott vis blokkert forsøket.
Minuttet etterpå vartet Portugals sisteskanse Rui Patricio opp med målvaktspill i helt motsatt ende av skalaen.
Et forferdelig utspill havnet rett i beina på Sami Khedira, som på første touch klinket til mot det åpne målet.
Avslutningen fra 25-30 meter så lenge ut til å gå inn, men strøk noen centimtere på utsiden av stolpen.
En gigantsjanse ble brent.
- Han er defensiv spiller.
Han er ikke vant til å score.
Det er det det går på.
Det er ikke tilfeldig at han bommet der, sa Kjetil Rekdal i VGTVs VM-studio.
Khedira-bommen skulle imdilertid vise seg å få lite å si for Tysklands del.
Joachim Löws menn utklasset Portugal og fikk en strålende start på mesterskapet.
Kommende lørdag venter Ghana i andre gruppespillskamp.
For Portugal blir det nå nødvendig å slå USA i kampen som spilles neste mandag.
– Tyskland spilte veldig bra, og det var ikke noe vi kunne gjøre.
Bortsett fra de fem første minuttene var vi ikke med i kampen.
Dommeren vil jeg ikke si noe om, sa Portugals trener Paulo Bento etter tapet for Tyskland.
| 1 |
101673 | Bokanmeldelse:Bill Bryson:
«En sommer:
Amerika 1927»
Bill Bryson gjenoppliver 1920-tallets USA gjennom et dypdykk i en spesielt begivenhetsrik sommer.
Det var ikke bare flyhistorie som ble skrevet da Charles Lindbergh som førstemann krysset Atlanterhavet i fly i mai 1927.
Bragden var kanskje enda viktigere symbolsk, skriver Bill Bryson i sin nye bok, som tegn på at USA hadde overtatt stafettpinnen etter Europa som verdens førende kraftsentrum.
Både økonomisk, kulturelt og politisk, lå en supermakt til støpning.
Bryson er riktignok ikke så veldig opptatt av å studere hvordan dette maktskiftet foregikk i praksis.
Han ønsker heller å formidle hva slags samfunn USA var på denne tiden, gjennom fortellinger om datidens fremste personligheter og de viktigste begivenhetene.
Foruten et interessant portrett av Lindbergh, stifter vi blant annet kjennskap med industriherren Henry Ford, baseballspilleren Babe Ruth og gangsteren Al Capone.
Tematisk er Bryson innom alt fra den mislykkede alkoholforbudstiden, til filmindustriens store gjennombrudd.
Forfatteren bruker ikke mye plass på drøfting og analyse, så boken fremstår mer som et kikkhull inn i en epoke, enn en nytolking av denne.
I den grad leseren utfordres, med unntak for de hyppige refleksene fra lattermusklene, er det gjennom skildringen av epokens mørkere strømdrag.
Ku Klux
Klan var så populære at hele 75 av kongressrepresentantene var medlemmer eller tilknyttet den dypt rasistiske organisasjonen.
Dette var også glanstiden for rasehygienen, og titusener av «evneveike» ble sterilisert.
At både Henry Ford og Charles Lindbergh beundret de tyske nazistene, er gitt en fremtredende plass i dette urovekkende bildet.
Fortellingen er like velskrevet og morsom som alltid fra denne forfatterens hånd, og denne gangen overgår han seg selv i bitende satire.
Om president Calvin Coolidge heter det at hans fremste egenskap var «et nesten totalt fravær av arbeidslyst».
Gunnar Nyquist har gjort en eksemplarisk oversettelse.
| 1 |
101676 | Bokanmeldelse:Stig Larsson:
«Når du kjenner det begynner å ta slutt»
«Det får begynne som det vil.
Jeg skal ikke tenke så mye.
Det trenger ikke være flott skrevet.
Dette er noe annet.
Dette er alvor.
Slik starter Stig Larssons selvbiografiske roman.
Vi snakker altså ikke om krimforfatteren.
Vi snakker om poeten med samme navn, romanforfatteren, dramatikeren, teater- og filmregissøren, skuespilleren – og amfetaminvraket.
Arrogant posør og sexatlet, og ydmykt sulten på anerkjennelse.
Prisbelønt og utstøtt.
Beundret, bejublet og foraktet.
En legende i vårt naboland før han var førti år gammel.
Nå er han niogfemti og gjør opp status over et liv i diktningens tjeneste mer fylt av motsetninger og dramatikk enn det nesten er mulig å forestille seg.
Men ut skal det, «dette er alvor».
Han kaster flink komposisjon og smarte setninger på båten.
Kronologien krasjer etter innfallsmetoden.
Denne romanen, eller kanskje jeg skulle si, tekstsamlingen, er blitt til igjennom et par tiår.
Den rommer kjærlighet og hat, tilbedelse og avsky, vennskap og svik (blant vennene finnes kjente forbrytere), selvopptatthet og selvforakt, opplegg til et par dusin «vanlige romaner», i en nærmest karnevalsk blanding.
Tre temaer blir likevel bærende gjennom brottsjøene av kaotiske følelser: den livslange besattheten av språk og diktning.
Kjærlighetshistorien: sorgen over bruddet med hustruen Natalie.
Og selve utgangspunktet for verket, årene med en rusavhengighet som ødela både kjærlighetsliv og vennskapsrelasjoner og til slutt nesten tok livet av ham.
Og den lange kampen tilbake til nykterhet.
Skulle jeg prøve å summere opp mine inntrykk av dette vulkanutbruddet av en bok (mye sot og aske, men du verden så mange glitrende diamanter innimellom!), blir jeg stående ved Larssons innbitte vilje til å være oppriktig.
Her skal alt stilles ut i helfigur, og rives ned, ikke minst det oppblåste egoet.
Stolt forteller han hvordan han ferdes på gallamiddager med medlemmer av Svenska Akademien, mens han i bakrus på neste side kvier seg for å gå i butikken fordi han er redd han skal lukte piss.
Mer enn én gang omtaler Larsson seg selv som et geni.
Etter endt lesning er jeg tilbøyelig til å godta betegnelsen i den betydningen at et «geni» er et menneske med kraft nok til å skape et univers omkring selg selv og sin spesielle begavelse.
En virkelighet hvor bare geniets egne lover og regler gjelder.
Et fengsel hvor «fangen» soner en livstidsdom i batalje med sine demoner.
Konklusjonen kan sikkert diskuteres.
Men dersom det ennå finnes noen der ute som mener at svensker er noen prektig-arrogante, politisk korrekte teitinger, bør de unne seg en dose Larsson.
Men pass opp, det kan være vanedannende!
| 1 |
101677 | Treneren om Messi etter supermålet:- Best i verden
RIO DE JANEIRO (Argentina - Bosnia Hercegovina 2-1 ) Så glad ble Lionel Messi (27) for å score på selveste Maracana - og samtidig tenne gløden om VM-gull i Argentina.
65 minutter var spilt da Messi spilte vegg med Gonzalo Higuain før han med sitt typiske driv passerte sin motspiller og så fyrte ballen i mål via stolpen.
Hadde ballen gått et par centimeter lenger til venstre, ville det vært stolpe ut - og helt symptomatisk for den Lionel Messi som lenge viste seg på Brasils mest legendariske fotballarena.
Utfallet i stedet ble kampens avgjørende scoring.
Argentina-trener Alejandro Sabella ankom pressekonferansen på Maracana med alvorlig mine etter kampen, men brukte gladelig store ord om sin største stjerne.
Fornøyd trener
- Messi er best i verden.
Han trenger ikke så mye hjelp, sier Argentina-sjef Alejandro Sabella på pressekonferansen.
- Hvordan vil du rangere Messi i fotballhistorien i dag, og mener du at han må vinne VM for å bli regnet som tidenes beste?
- Jeg synes Messi er best i verden uansett hva som skjer her i VM.
Og han er blant de beste gjennom historien uansett hva som skjer her, sier Sabella til VG, som dermed unnlot å rangere sin elev direkte opp mot folk som Pelé, Diego Maradona og Zinedine Zidane.
Første siden 2006
Men Messi mislyktes med det meste mellom kampens 3. og 65. minutt.
Driblinger ble stoppet, pasninger kom ikke frem og rom for andre ble ikke skapt.
Han så rett og slett utilpass ut.
Forrige VM-mål kom mot Serbia i 2006-VM.
Mesterskapet i Sør-Afrika for fire år siden ble en nedtur uten nettkjenning og presset om å levere mål og helst et gull her i Brasil har vært stort.
Jubelbrølet, løpende fordi dødlinjen mot den store argentinske delegasjonen på tribunen, fortalte mye om hvor mye målet betydde for Messi.
Det var hans 393. i seniorkarrieren, så han er ikke akkurat uvant med følelsen, men sjelden har vi sett ham brøle tydeligere.
- Vi startet ok med tre poeng.
Vi har ting å forbedre, men det er ikke enkelt å spille en åpningskamp med tanke på betydningen av utfallet.
Vi hadde ballen og skapte sjanser i andre omgang.
Vi må fortsette slik, svarer Messi på spørsmål om hva scoringen betydde for ham personlig og hans analyse av 2-1-seieren.
Han ble kåret til banens beste spiller og måtte dermed ta imot prisen foran pressen etter kampslutt.
Etter å ha hyllet de argentinske tilhengerne på tribunen, med rette, for maken til stemning er det få som matcher, signerte han en Argentina-drakt før han forsvant ut av rommet.
- Det er vanskelig å spille mot Messi.
Man kan prøve å mannsmarkere ham i 90 minutter, men det går jo ikke an.
Så fort han fikk ballen skulle førstemann i nærheten følge ham uten at jeg vil tvinge noen til å få gult kort for å stoppe ham, sier Bosnia-trener Safet Susic på pressekonferansen etter kampen.
Argentinas nummer ti var sentral også i ledermålet:
Bare to minutter og åtte sekunder var spilt da Messis corner gikk over alle de argentinske spillerne.
Men - litt som med Marcelo i Brasils åpningskamp - kom ballen for fort og uventet på en forsvarsspiller med beinet i feil posisjon: Sead Kolasinac (20) - banens yngstemann scoret selvmål i nasjonens VM-debut.
Rekordraskt selvmål
Ifølge Infostrada var Kolasinac' selvmål det raskeste i VM-historien.
Carlos Gamarra hadde den forrige tvilsomme rekorden med sin nettkjenning etter 2:46 i 2006.
Selv om det er stygt å si det, med orkesterplass fra rad C på pressetribunens seksjon 504 på VMs fineste stadion, var 1. omgangen nærmest et gjesp sett med nøytrale briller.
Argentina, i et 5-3-2-system som flere i hjemlandet er for defensivt, skapte lite, mens Bosnia kom til to gode mulugheter.
Etter pause la Argentina om, og kampen tok seg sakte, men sikkert opp på et høyere nivå.
Helt på tampen pirket Vedad Ibisevic inn reduseringen for Bosnia, men laget klarte aldri å skape den ene sjansen de ville trengt for å få ett poeng.
Debutantene fra Balkan viste imidlertid at de fort kan gå videre fra gruppen på bekostning av Iran eller Nigeria.
På spørsmål om Bosnia-treneren angrer på at Ibisevic ble satt på benken fra start, svarer han nei.
- Vi kan ikke spille med to spisser mot Argentina, også fordi vi har en midtbane med flere spillere som går fremover hele tiden.
- Vi møtte en av favorittene, men vi spilte bra.
I kamper mot så gode lag er man nødt til å ha flaks.
Det er en stor glede å være med i VM, og å spille mot en av de beste spillerne i historien, fortsetter Susic som håper fire poeng kan holde til avansement dersom Argentina vinner alle sine tre kamper.
74.738 tilskuere så oppgjøret, og lagde en fantastisk ramme rundt kampen.
Etter målet spilte Messi seg merkbart opp.
Tempoet, drivet og kanskje litt av spillegleden var tilbake, og det var ikke langt unna at han fikk scoret sitt andre for kvelden helt på tampen.
VGs sportssjef Øyvind Brenne har snakket med argentinske og bosniske supportere før VM-kampen søndag.
| 0 |
101678 | Innbytterne snudde kampen for Sveits
(Sveits - Ecuador 2-1)
Han har gjort det noen ganger, Ottmar Hitzfeld.
En av VMs mest rutinerte trener gjorde to spillerbytter som han fikk betalt for.
Og som reddet tre poeng for et ikke-imponerende Sveits.
Admir Mehmedi hadde vært på banen i akkurat to minutter da han headet inn utligingen, etter corner fra Frickson.
Haris Seferovic brukte litt lenger tid.
Han kom inn etter 75 minutter, og bare sekunder før de tre overtidsminuttene var slutt, satte han inn vinnermålet.
Det er nok Hitzfeld og byttene hans som får dagens overskrifter.
Gjør du to slike bytter, og lykkes, blir du sett på som et geni i fotballen.
Men Hitzfeld vet hva han gjør.
Han har gjort det i mange år, vunnet alt som vinner kamp på klubblag, og kan være i ferd med å føre Sveits til sin beste VM-prestasjon på lang, lang tid nå.
- Det var utrolig at vi klarte det, men laget hadde tro på seg selv selv om vi merket at
kampen ble spilt på 1100 meters høyde.
Vi var heldige som fikk en god start og tre poeng, sa Hitzfeld da han ble intervjuet etter kampen.
Sveits var ikke spesielt imponerende før pause, der både banespillet og spesielt dødballene var langt under pari.
Sju cornere, uten at noen av dem var farlige.
Ni frispark, som om mulig var enda dårligere.
Sveits hadde ballen mye (66 prosent ballbesittelse før pause), men det var Ecuador som scoret.
Og der Sveits var svake på sine dødballer, brukte Ecuador en av sine få til å ta ledelsen.
Venstreback Erazo, som hadde en meget god kamp, slo ballen perfekt inn - og der var Enner Valencia med hodestøt mens sveitserne sto og så på.
1-0 til Ecuador etter 22 minutter.
Bare et langskudd fra Xherdan Shaquiri var det Sveits klarte å skape av sjanser før pause.
Men, på det åttende skulle det skje.
Den åttende cornere fikk Sveits sving på, og den var presis fra Ricardo Rodrigues.
Det var også headingen til innbytter Admir Mehmedi, som hadde vært på banen i nøyaktig to minutter da han headet inn utligningen for Sveits.
Sveits hadde et par sjanser til å avgjøre kampen, men det samme hadde Ecuador.
Og det så ut til å ende 1-1, som ikke hadde vært noen katastrofe for noen av landene, da dommeren lot Sveits få fordelen i en situasjon der han fint kunne gitt sveitserne frispark.
Sveits kontrer på Ecuadors kontring, ballen spilles til Rodrigues som finner Seferovic, som kontant, elegant og nådeløst klinker ballen i mål - og gir Sveits en svært så god start på VM.
VGTV sender direkte fra vårt studio i Akersgata i Oslo.
Frankrike og Honduras er de to andre lagene i gruppe - følg oppgjøret fra kl. 21.00.
| 0 |
101681 | Konsertanmeldelse Lana Del Rey:Dalai Lana
Lana del Rey er reinkarnasjonen av alle våre fordommer til populærkultur.
KONSERT:
Lana Del Rey
PUBLIKUM: ca. 9000
AKTUELT ALBUM:
«Ultraviolence»
Bergenfest eneste lille skandale skjedde lørdag ettermiddag.
Plutselig ble alle konsertene fra og med Franz Ferdinand utsatt, grunnet «uforutsett hendelse».
Denne hendelsen var vokalist og nøtteallergiker Alex Kapranos som hadde tatt seg en peanøtt for mye.
Men fram til det ble kjent, var de fleste overbeviste om at det selvsagt var Lana Del Rey hadde hatt et psykisk illebefinnende.
Folks fordommer mot Elizabeth Grant, som hun egentlig heter, har forlengst vokst ut av alle proporsjoner.
Det hjelper selvsagt ikke at hun i intervjuer kaster ut dødsønsker og sjenerøst byr på sine hedonistiske livserfaringer.
Om noe av det er sant?
Totalt uinteressant.
Buzzen som skapes har så langt solgt millionvis av plater, blitt visst over én milliard ganger på YouTube og skaffet 27-åringen den yngste fanskaren som har vært på årets Bergenfest.
Det hvines høyt og ektefølt fra hun akkurat passe dramatisk entrer scenen.
Det hvines enda mer når hun under åpningslåten «Cola» tar turen ned foran scenen, stiller opp på selfies og signerer autografer.
Den neonblomstrete kjolen er det mest fargerike hun tilfører showet.
Resten av bandet er kledd i det sammme mørket som musikken draperes i.
Låtene spilles hardere og mer oppfuzzet enn sine innspilte søsken, noe som spesielt løfter «Blue Jeans» og «Body Electric» (den der Presley er hennes far, Marilyn hennes mor og Jesus hennes beste venn).
Senere blir «Million Dollar Man» omgjort til røyklagt pianobar med ståbass-versjon.
«Video Games» åpner ikke like staselig, men klarer på mystisk vis å bli enda mer moderne begravelseshymne enn originalen.
Og selv om hun har et nytt, strålende album ute på mandag, holder hun seg for god til å forvirre fansen med annet enn to av de allerede lanserte singlene.
Hvordan hun synger?
Fantastisk.
Dynamikken mellom mørk og lys stemme er besnærende presis.
Bredden er imponerende, til og med operaarien på slutten av «Body Electric».
Selv om man til tider kjenner på den ugne følelsen av at det egentlig er playback når videoskjermene viser saktefilm-nærbilder av bare Lana.
Det er ekkoet av fordommer nok engang.
Sannheten er at Lana Del Rey trekker så mye oppmerksomhet fordi hun er så ekstremt dyktig i å iscenesette sin dekadente versjon av historien om seg selv.
Hun reflekterer oppstussgenene til alt fra David Bowie til Madonna som det mangehodete monsteret som både gleder og skuffer i alle sine versjoner:
Rollemodellen Lana Del Rey røyker på scenen.
Den overfladiske modellen Lana Del Rey siterer Bibelen, Elvis og håner merkevarer i samme låt.
Den innsluttete og kyniske Lana Del Rey bruker fem minutter på slutten av konserten til å ta bilder, klemme og signere tøybamser på første rad.
Og den grasiøse artisten Lana Del Rey?
Hun imponerer med storhet vi bare så vidt har sett begynnelsen på.
TOR MARTIN BØE
| 1 |
101683 | John Mayer på Norwegian Wood:Flørtepusen
John Mayer (36) er en mann som har draget på det meste han gjør, ikke bare på damene.
Konsert:
John Mayer
Sted: Norwegian Wood
Publikum: 9000
Det må være lov med en viss skepsis overfor selvbildet til en musiker og multi-kunstner som har solgt tyve millioner album og som har Taylor Swift, Katy Perry, Jennifer Aniston og Jessica Simpson i dating-boka si (alle avkrysset), samtidig som han har avslørt intime detaljer om spesielt de to sistnevnte.
Har vi mistet han, liksom?
På ingen måte.
Han virket både jordnær og ydmyk (men selvsikker!) under Norwegian Wood lørdag kveld.
Kanskje har han lært leksa si og forstått at han må konsentrere seg om det han kan og bør.
Og det er ikke rent lite.
Det er et noe annerledes show enn Mayer presenterte i Oslo Spektrum i fjor høst han kommer med til Frognerbadet.
«Queen Of California» kommer først, og allerede her røper John Mayer hva han skal servere i aften; essensen av amerikansk musikk fra bluesen via soulen til countryen.
John Mayers force er i stor grad at han klarer å lage kommersiell poprock for massene ved å smelte dette sammen.
Mange har prøvd før han, ikke like mange har lykkes.
«Queen Of California» er rett og slett The Band som tar med seg sørstatshelten Dickey Betts på gitar og retter blikket mot California.
Standarden er satt.
«Wildfire» følger på og i den smygende sensuelle «I Don't Trust Myself (With Loving You)» viser han den første fliken av hvilken eminent gitarist han faktisk er.
Mayer har spilt med de store bluesmestrene og forsvinner egentlig aldri fra bluesen når han tar sine soli.
Og dem blir det heldigvis mange av under en Norwegian Wood-festival som har hatt rekordfå slike.
Det tar ikke lang tid før John Mayer er varm i trøya, oppildnet av et publikum som har ventet i strålende sol hele dagen og endelig oppfører seg slik fans skal gjøre; jublende og bråkete.
Mayer selv rister på hodet og utbryter at han vil spille på samme sted i morgen, så flott er det i Frognerbadet.
Det er i så fall dårlig nytt for bergenserne som venter på han søndag kveld...
Midtveis må han gjøre en akustisk avdeling for å bevise at han behersker dette også.
«Free Fallin'» er definitivt bedre i Tom Pettys originalversjon, og småjazza «Your Body Is A Wonderland» - med innlagt scat - og «Neon» gjør at showet mister noe av intensiteten sin.
Men Mayer er fort tilbake på rett spor.
På «Waiting On The World To Change» avslører han seg som en gentleman-tjuv, det er jo bare nok en versjon av «People Get Ready» (men fin), og «Dear Marie» rett før ekstranumrene nekter publikum å stoppe syngingen av før Mayer og bandet kommer inn igjen for både å avslutte låten og gjøre unna ekstranumrene.
Da har vi rukket å reflektere over hvor lite ekstraordinær John Mayer egentlig er, men hvor stor teft han har for å tekkes publikummet sitt.
Mayer er kjekk, han er dyktig på flere områder og han vet åpenbart hva folk vil ha.
Men han mangler stinget som gjør han like farlig og uforutsigbar på scenen som han har vist seg i privatlivet.
For meg kan han gjerne bli mer kommersiell (les: kjedelig) på privaten og det motsatte i kunsten.
I Frognerbadet var det ikke så mange som tenkte veldig mye over det der og da.
Da ekstranummeret «Gravity» strømmet ut mot amfiet var det nettopp tyngdekraften svært mange hadde problemer med da de danset sidelengs ut av amfiet med fornøyde smil rundt kjeften etter en lang dag med sola - og en solid konsert med helten.
| 1 |
101684 | Ukjent Arsenal-talent herjet med Uruguay
(Uruguay - Costa Rica 1-3)
Mot et Uruguay uten Luis Suarez (27) viste Joel Campbell (21) hvorfor Arsene Wenger (64) hentet spissen til London allerede for tre år siden.
Campbell var et angrep alene lørdag kveld, scoret selv utlikningsmålet og spilte gjennom Marcos Urena da innbytteren fullførte Costa Ricas festaften.
22-åringen kom til Arsenal allerede i 2011, men har siden vært lånt ut til Lorient, Real Betis og Olympiakos der han blant annet har scoret mot Manchester United i Champions League.
Sammen med fem spillere som har gjort seg bemerket i Tippeligaen sørget han for nok en VM-skrell.
Cristian Gamboa (RBK-spiller), Giancarlo González (eks VIF), Celso Borges (eks Fredrikstad) og Christian Bolanos (eks Start) startet alle for lille Costa Rica mens AaFKs Michael Barrantes kom inn som innbytter.
–
Dette var en historisk suksess for oss.
Vi mistet ikke hodet da vi kom under, og vi har slått et stort lag.
Jeg er svært lykkelig, sier landslagssjef Jorge Pinto i et TV-intervju rett etter kampen.
Etter et søvndyssende kvarter tok det av i Fortaleza.
Diego Godin ballen i nettet etter et kvarters spill, men linjemannen markerte korrekt for offside.
Kun ett minutt senere fikk Edinson Cavani stå helt alene i feltet og sleivet ballen utenfor på hel volley selv om han hadde mer enn nok tid til å ta ned kula.
Midtveis valgte Junior Diaz å rive ned Diego Lugano på dødball og Cavani fikk nok en gang sjansen fra god posisjon - denne gang straffemerket.
PSG-spissen skjøt hardt og kontant nede i hjørnet.
Joel Campbell kom nær utlikning med en suser kort tid senere og tidligere VIF-stopper Giancarlo González var noen få centimetre fra å stusse inn en Christian Bolanos-corner like før hvilen etter at Celso Borges forstyrret keeper.
I neste angrep forandret Diego Forlans skudd retning og så ut til å duppe ned i nettet, men Keylor Navas kastet seg bakover og fikk slått ballen over mål.
Oscar Duarte fikk to sjanser fra kort hold like etter pause, men nikken ble reddet av Nestor Muslera og returen traff aldri kassa.
Men Costa Rica var i dytten i denne perioden og utliknet kort tid senere.
Bolanos flikket til Gamboa som slo inn til Campbell.
Han la ballen til rette og banket den i mål med venstrefoten.
Den Arsenal-utleide spissen feiret med å legge ballen under drakten, gå ned i knestående og kysse kula før han pekte mot himmelen.
Kun tre minutter senere var kampen snudd.
Nok en gang fikk Duarte stå alene på bakre stolpe selv om TV-bildene viste at stopperen var i offside da frisparket ble slått, og denne gang styrte han ballen i hjørnet med hodet.
Uruguay sendte umiddelbart skadde Luis Suarez i oppvarming, men Liverpool-stjernen kom aldri på banen og de lyseblå slet med å skape sjanser.
Seks minutter før slutt punkterte istedet costaricanerne kampen.
Innbytter Marcos Urena stakk i bakrom og kjælet ballen tilside for Muslera.
Han løp ned mot cornerflagget for å feire der han fikk selskap av selv keeper Navas mens TV-bildene viste at Suarez deppet på benken.
På tampen presterte Maxi Pereira å pådra seg rødt kort etter å ha sparket ned gode Campbell helt unødvendig nede ved hjørneflagget.
- Jeg er skuffet over hvordan Uruguay løser kampen, sier TIL-trener Steinar Nilsen i VGTVs studio, og fortsetter:
- Det de viser i dag, spesielt i det defensive, viser at de ikke har noenting å gjøre videre i dette mesterskapet.
- At de ikke engang klarer å stå imot Costa Ricas døballer, er svakt.
Men jeg synes det er ålreit når et lag slipper seg så mye ned, og blir straffet for det, legger VG-ekspert Arne Sandstø til.
Diego Lugano skaffet straffe og Cavani sendte ballen i mål og Uruguay i ledelsen.
| 0 |
101685 | Voldsomme steindrager
Highasakite låter enormt, men er likevel kledelig sjenerte på scenen.
Publikum: ca. 5000
Oslobaserte Highasakite har hatt en stigende oppmerksomhetskurve i utlandet - siste spillested før den norske turnéstarten i Bergen var i Washington.
Man skulle tro at et utvidet utenlandsengasjement ville medføre styrket tro på og utvidet sceneutstråling.
Vel, ikke akkurat.
De kommer lett tuslende inn på scenen, til forveksling mer lik en gjeng scenearbeidere enn et band.
Men ingen scenearbeidere ville klart å åpne med en så voldsom versjon av «Lover, Where Do You Live?».
Eller egentlig hvilken versjon som helst av Highasakites emoindiepop-låter.
De ville heller ikke klart å fylle på med den østlig klingende «Leaving No Traces».
(Forøvrig forventer jeg snart at den kinesiske regjeringen legger inn en protest mot både den og jeg-graver-et-hull-til-kina-låten «Hiroshima» når bandetreiser til Asia neste uke.)
Kvintettens bakgrunn fra jazzlinja på NTNU gjør dem allerede på papiret til et eksellent knippe musikere.
Live er de detaljrike, sjangergrensesprengende superpopstjerner.
Ikke minst vokalist og frontkvinne Ingrid Håviks mangfold som vokalist ekstremt.
Hun behersker sine egne stemmebånd så perfekt og så lite affektert at det kan være lett å glemme hvor utfordrende noe av det hun gjør faktisk er.
Under låtene gjør gestikuleringer henne til en syngende yoga/pilates-instruktør.
Gitarist, flugabonist og bassist Kristoffer
Lo er likeså en opplevelse der han lager lyder og klanger man på plate ville forbigått som laptop-produsert.
På scenen skjønner man enda mer hvilken funksjon han har.
Dessuten er han i konstant bevegelse.
Om man skal være litt grinete:
Bandet spiller på den største scenen på Bergenfest.
Lyden og låtene er absolutt klare for det.
Ikke minst den voldsomme på flere måter radiohiten «Since Last Wednesday» og «Iran».
Følelsen av å være på en veldig omfattende og ekstremt vellykket øving med noen tidvis forsteinede musikere dukker dog til tider opp i hodet.
Og de sliter en del med lyden.
Men det er jantete pirk.
Jeg tipper nylig tillært internasjonal konsertarroganse - i kombinasjon med lett solstikk.
Noen har skrudd bergenssola veldig sterkt på denne lørdagen.
Slike uventede værfenomener kan sette ut noen og enhver.
TOR MARTIN BØE
| 1 |
101686 | Norwegian Wood:Strø-Kent
Snart tyve år etter albumdebuten er Kent for lengst blitt Nordens største band.
Det er fremdeles ikke så vanskelig å fatte.
Konsert:
Kent
Sted: Norwegian Wood
Publikum:
Ca 7000
Gjengen fra Eskilstuna har en så myndig utstråling at du blir nesten ydmyk i et musikalsk møte med dem.
Lyden er svær og overveldende, låtene nesten uten unntak bunnsolide.
Og Jocke Berg er den perfekte frontfigur.
Han dukker selvfølgelig opp i helsvart - faktisk tar Kent hele åpningsnummeret bak et svart teppe - men de har ingen grunn til å gjemme seg når de skrur opp arenalyden så det smeller i veggene på Frognerbadet.
Lyden har blitt et lite varemerke for Kent i siste del av karrieren når stadig flere synth-elementer har blitt tatt inn i lydbildet.
Med programmerte rytmer i bånn og hissige synth-støt som synkoperer med trommene dannes det en tyngde som nesten lener seg mot EDM (electronic dance music), dog med litt lavere bph-frekvens.
Men kanskje er Kent rockens EDM-alibi?
Akkurat som i klubbene får iallfall Kent en massesuggererende kraft som umiddelbart går løs på danseføttene.
Jocke Berg har fått mye pes for å være patologisk sutrete i tekstene sine - og visst er det store slumper av både «ångest och längtan» der - men fra en konsertscene der tekstene ikke lenger er viktigst, fungerer det uhyggelig effektivt.
Kent er rett og slett en mektig opplevelse.
Riktignok tok det tid før publikum slapp seg helt løs, kanskje fordi de fikk langt over tre fjerdedeler av ferske «Tigerdrottningen» servert - publikum har muligens ikke fått tid til å anamme den riktig helt ennå.
Men «Tigerdrottningen» er en bra plate, og det skal Kent ha; de stoler såpass mye på den at de velger stoffet herfra fremfor klassikere som «Kärleken väntar».
De gir oss «Dom andra» og «Musik non stop», men de sitter ærlig talt ikke like godt fra scenekanten som det nye stoffet.
Det gjør imidlertid det tallrike ekstranummeret.
Ikke i antall, men i tittelinnholdet; «999» og «747».
Kent har med andre ord fremdeles viljen til å se fremover.
Da blir det største spørsmålet; hvor går de når de egentlig ikke kan bli større i Norden (de synger på svensk og når neppe frem utenfor) enn det de allerede er og har vært i noen år?
Stabilitet.
Holde seg der.
Det virket som om de var på god vei dit i Frognerbadet fredag kveld.
| 1 |
101687 | Scheie:- En av de største overraskelsene i VM-historien
(Spania - Nederland 1-5)
Fotballekspertene var fra seg av begeistring etter at Louis van Gaals nederlandske mannskap knuste de regjerende verdensmesterne.
- Jeg sa før kampen at jeg trodde det skulle bli 1-0 til Spania, og jeg fryktet forsvaret til Nederland.
Så skjer dette, oppsummerer den pensjonerte NRK-veteranen Arne Scheie i studioet til statskanalen etter kampen før han slår fast:
- Dette er en av de største overraskelsene i VM-historien selv om det er to store nasjoner som er involvert, sa Scheie og trakk blant annet fram Italias tap mot Sør-Korea i 2002 som et annet sjokkresultat.
Tidligere Ajax-spiller André Bergdølmo følger nederlandsk fotball tett, og likte det han så fra Arena Porto Nova i Salvador.
- Dette var faktisk ikke som forventet, men Nederland er gode.
Det har vært mye fokus på forsvaret til Nederland, men i kveld beviste de at de holder defensivt som et lag.
Dette var veldig, veldig gøy, sier Bergdølmo til VG.
- Nå er spørsmålet om de klarer å gjenskape noe av dette videre.
Det ser uansett lovende ut, uansett motstander, mener Bergdølmo.
Tidligere Nederland-proff og norsk landslagskaptein, Hallvar Thoresen, var til stede på kampen i Salvador.
- Dette var helt fantastisk, og en utrolig bra kamp sett fra nederlandsk vinkel.
Jeg er overrasket over at det ble 5-1, men hadde håpet og trodd litt på Nederland, sier Thoresen til VG.
- Nederlenderne har et konsept som de går helhjertet for, og så har de to spisser i ypperste verdensklasse, legger han til.
- Hva skjer videre med van Gaals lag nå?
- Det blir spennende å se hvordan de forvalter dette videre, men Nederland med selvtillit kan bli veldig spennende å følge videre.
Kokte i VG-studio
I VGTV-studio var stemningen elektrisk utover i 2. omgang da Nederland valset over svimle spanjoler.
- Det er helt sykt! utbrøt et samlet ekspertpanel i VGTVs VM-studio.
- Himmel og hav.
I alle dager, sa Dæhli etter Robbens magiske 5-1-scoring.
- Hvis du gjør det på trening, står folk og klapper.
Så gjør du det i kamp, i VM, sa Fjørtoft om Robbens scoring.
- Dette er det verste jeg har sett.Dette er så ydmykende.
Det er det verste.
5-1, det er så ydmykende, oppsummerte Fjørtoft etter kampen
- Nederland-seier ville vært overraskende, men ikke noe mer enn det.
Men at de vinner 5-1 og kunne scoret et par til, det er sjokkerende, sa VG-kommentator Truls Dæhli og la til:
- Det vi har sett nå kan ha vært et troneskifte.
Et fall for et lag som har dominert verdensfotballen i lang tid.
Vi kan ikke si det med sikkerhet, men vi kunne se det i ansiktet til spillerne.
Det er en ydmykelse av den regjerende mesteren jeg aldri trodde jeg ville få se.
Det er ubegripelig.
"Kroppen hans er laget for å få den buen på ballen", sier Jan Åge Fjørtoft etter Robin van Persies klassescoring mot Spania.
| 1 |
101688 | Robben og van Persie lekte med Spania
OSLO/SALVADOR (VG) (Spania - Nederland 1-5)
Spania ble slaktet av Nederlands superspisser Arjen Robben (30) og Robin van Persie (30) i et fyrverkeri av en gigantduell.
Spania tok ledelsen på straffespark, og i de 84 foregående kampene Spania kom foran vant de 81 og spilte tre uavgjort.
Den statistikken skremte ikke «Oranje» som moste av en VMs desidert største favoritter og snudde 0-1 til 5-1.
Fra øverste rad på pressetribunen var VG vitne til et vaskeekte fotballsjokk i Salvador.
Det klare flertallet av nederlanske fans på tribunen jublet besatt for sine helter mens de tok æresrunde etter 5-1-seieren.
Da var de spanske verdensmesterne allerede i garderoben.
- Dette er så ydmykende.
Det er det verste.
5-1, det er så ydmykende, sier Viasat-ekspert Jan Åge Fjørtoft i VGTVs VM-studio.
- Nederland-seier ville vært overraskende, men ikke noe mer enn det.
Men at de vinner 5-1, og kunne scoret et par til, det er sjokkerende.
Det er en kamp som vil stå i VM-historien.
Hvis den fører til Spanias fall, blir den et markant avsnitt, supplerer VG-kommentator Truls Dæhli.
Sist gang Spania slapp inn minimum fem mål i en landskamp var mot Skottland i 1963 (2-6).
Og for å finne sist Spania slapp inn minimum fem mål i et verdensmesterskap må vi helt tilbake til 1950.
Da røk spanjolene 1-6 mot Brasil.
Det sier litt om Nederlands prestasjon i Salvador fredag kveld.
I VM for fire år siden slapp Spania inn to mål.
I finalen slo de nettopp Nederland 1-0...
Costa pepet ut
I den nevnte finalen mellom de to lagene for fire år siden kunne Arjen Robben blitt helten etter å ha blitt spilt gjennom av Wesley Sneijder.
Etter åtte minutter i Salvador var rollene byttet om, og denne gang var det Sneijder som avsluttet svakt alene med Iker Casillas.
Diego Costa ble pepet ut fra start i sitt opprinnelige hjemland og ble stoppet på samme måte som David Silva av oppofrende nederlendere da Spania tok tak i kampen.
26 minutter ut i kampen stilnet pipekonserten da Costa stakk gjennom, vartet opp med en skuddfinte og gikk i bakken etter å ha lurt Stefan de Vrij da han «la igjen» stamfoten.
Xabi Alonso steg frem og banket ballen sikkert i hjørnet.
Jasper Cillessen gikk til rett side, men klarte ikke stoppet Spanias første straffemål i VM siden David Villas fulltreffer i 2006.
Feiret med sjefen
To minutter før pause slo Andres Iniesta en strålende stikker til David Silva.
Manchester City-spilleren forsøkte seg med en frekk vipp over keeper, men Cillessen sto lenge og slo til corner.
Ett minutt senere, og litt ut av ingenting, slo Daley Blind en lang ball i bakrom der Robin van Persie hadde startet.
Ballen landet inne i feltet der spissen kastet seg frem og lobbnikket inn utlikningen på vakkert vis.
Van Persie feiret sitt 44. landslagsmål med å løpe ut til sin kommende klubbtrener Louis van Gaal og forsøkte seg på en langt mindre heldig utført «high five».
Åtte minutter etter pause var kampen snudd.
Nok en gang slo Blind en strålende ball inn mellom Spanias stoppere.
Robben tok ned ballen, lurte vekk Gerard Pique og avsluttet mot hjørnet.
Ballen traff Sergio Ramos og gikk til venstre for Casillas - målvakten som var med på å ydmyke Robbens Bayern München i semifinalen i Champions League.
Spanias sindige sjef Vicente del Bosque reiste seg for en gangs skyld fra benken etter baklengsmålet og ga klare beskjeder til sine utvalgte.
Lekte med Casillas
På en corner tre minutter senere gjorde hissige Costa seg bemerket igjen da han skallet borti Bruno Martins Indi før en corner.
Nederlenderne ble rasende, men dommeren lot det hele passere.
2-1 kunne blitt 3-1 etter en times spill.
Van Persie sto riktignok i offside, men ble ikke avvinket og banket ballen i tverrliggeren med høyrefoten.
Kun fire minutter senere smalt det igjen.
Casillas ropte på frispark i en duell med van Persie i feltet, men dommeren blåste ikke og Stefan de Vrij brukte både hodet og foten på å kjempe kula over streken.
18 minutter før slutt klønet Casillas det til for seg selv, mistet ballen og van Persie trillet inn Nederlands fjerde i tom kasse.
Ti minutter før slutt var utklassingen komplett.
Robben spurtet fra Ramos, lekte med Casillas og banket ballen i mål.
VM-studio oppsummerer thrilleren Spania - Nederland.
VGs Truls Dæhlie mener Spania er i kjempetrøbbel allerede etter èn kamp i VM.
Det tok fullstendig av for VGTVs studiogjester da Nederland knuste Spania 1-5.
Etter at Arjen Robben hadde parkert Spanias forsvar, rundet Casillas og banket ballen i krysset, tok det helt av i VM-studioet på VG-taket.
"Kroppen hans er laget for å få den buen på ballen", sier Jan Åge Fjørtoft etter Robin van Persies klassescoring mot Spania.
VGTVs studiogjester klarte overhodet ikke å bli enige om Spanias Costa skulle hatt straffe eller ikke.
VG-studio har delte meninger om straffesituasjonen, og Jan Åge Fjørtoft rekonstruerer hendelsen i studio.
| 1 |
101689 | Nachspiel på lyse ettermiddagen
Helt mutters alene lager Passenger bedre moro enn man kunne tenke seg.
PUBLIKUM: ca. 5000
AKTUELT ALBUM:
«Whispers»
Mike Rosenberg har på ingen måte noen som helst odds med seg.
30-åringen står bak en av fjorårets mest spilte låter, og en av årets mest populære bryllupssangerlåter.
Før suksessen til «Let Her Go» hadde ingen hørt om ham.
Det nye albumet er ikke særlig bra.
Døgnflueangsten burde lyst ut av øynene der han står helt alene på Bergenfests største scene i nydelig ettermiddagssol.
Men neida.
Han er en rolig, passe høy mann med passe anonyme klær og passe langt 24-dagers skjegg a la Llewyn Davis.
Du hadde gått forbi ham på gata, og muligens tenkt at han jobbet som AD i reklamebyrå.
Låtene er, med få unntak, små utilslørte klumper for følelser og akustisk gitar.
Overraskelsen er hvor selvironisk underholdende disse presenteres:
«There’s no band, no gospel singers, no fireworks.
People use to demand back their money when I say that.»
Han pleide å turnere småscener og puber.
Like fullt unnskylder han seg for hvert banneord i tekstene.
Søtt.
Låtene er fra hele karrieren, bare tre fra nylig utgitte «Whispers».
Lurt.
Flere snubler i opplagtheter og smådirrende samfunnskritikk av mobiltelefoner, datamaskiner og ikke minst manglende mellommenneskelig kontakt.
En helt ny låt, med den oppfølgerklingende tittelen «If You Go», høres mest ut som Tracy Chapmans «Talkin' 'Bout a Revolution», men med et noe mer personlig manifest.
Så skjer dette:
En nesten håpløst patosfylt nachspiel-cover av «Sound of Silence» (jada) holder på å tippe konserten over i helt feil retning.
Da durer et cruiseskip farvel til Bergen rett nedenfor festningsverket og konsertscenen.
Hadde det vært timet, hadde det vært den mest morsomme versjonen av låten noensinne.
I stedet snur den malplasserte skipsluren opp ned på alt.
Improvisatøren og pubmusikeren Rosenberg våkner.
Skipet dras med, både som avlutning på Simon og Garfunkel-coveren, og som nytt hatobjekt i den trivelige nidvisa «I Hate» (The only funny song I know.
The rest is gonna go down in the black hole of misery»), sammen med Facebook, X
Factor og...eh... Cher.
Og så spiller han et minutt av Aviciis «Wake Me Up».
Ganske morsomt det også.
Mot slutten innledes den obligatoriske «Let Her Go» med et «You guys aren't bored of this song yet?».
Flere hundre filmende mobiler rister på hodet.
De hørte åpenbart ikke etter tidligere.
TOR MARTIN BØE
| 1 |
101692 | Plateanmeldelse:Lana Del Rey - «Ultraviolence»
Lana Del Rey bryter alle bibelske bud på oppfølgeren.
Lana Del Rey
Hva som kom først av artisten og myten?
Uinteressant.
Knappe milliarden YouTube-visninger og over syv millioner solgte album senere er Elizabeth Grant, aka Lana Del Rey, uansett etablert som begge deler.
Debutalbumet hennes ligger fortsatt på VG-lista, hvor det nå har tilbragt 85 uker.
Sist fortalte hun om ungdomsalkoholisme og forhold til eldre menn.
I forkant av årets utgivelse har 27-åringen trukket på skuldrene av feminisme og sagt at hun er mer interessert i intergalaktiske ekspedisjoner.
Ren idioti, eller en bevisst provokasjon for å få oppmerksomhet?
Muligens begge.
Lana Del Rey bærer all vestlig dekadense og overfladiskhet på sine skuldre.
Og hun gjør det med populærkulturens kyniske verdighet.
New York-jenta har gått fra åtte produsenter til én, Dan Auerbach (Black Keys-sjef og Jack Whites nemesis), og beholdt et par låtskrivere.
Sammen har disse rendyrket det mørke og bredskjermete lydbildet fra «Born To Die».
Det har blitt en svart/hvitt tidskoloritt med dårlige skjult «A Clockwork Orange»-referanse i albumtittelen og et knippe nye identieter.
Den blaserte og skruppelløse som dyrkes tyngre og ærligere i låtene med de lite diskrete titlene «Money Power Glory», «Fucked My Way To The Top» og «Old Money».
Den masochistiske som kommer frem i tittel- og åpningslåten.
Og den sanne som entrer til slutt i «The Other Woman», en skjør ballade som i starten kan fremstå som om sangeren er sjalu, mens det selvsagt er henne som er den andre kvinnen.
Musikken er mer popmusikk med mystisk slør og agentgitar.
«Shades Of Cool» er så spion-alvorlig at jeg blir skuffet om hun ikke blir annonsert som James Bond-artist snart.
Helheten kan føles mer stillestående enn «Born To Die».
«Ultraviolence» har heller ikke låter med like stort monsterhitpotensiale som «Video Games».
Det virker heller ikke som om det har vært motivasjonen.
Snarere er tanken å etablere Lana Del Rey i et utvidet indielandskap, der hun kan eksistere som en krysning av noirfilmer, Nancy Sinatras stemmeklang og Tori Amos' dødslengsel.
Om det er posering?
Men hvem bryr seg, når resultatet er så mystisk lekkert.
BESTE LÅT:
«Money Power Glory»
| 1 |
101693 | Nær-Zeppelin opplevelse
Gammelrock i intens, mørk og ny innpakning.
KONSERT:
Robert Plant and the Sensational Space Shifters
STED:
Bergenfest, Bergenhus festning
PUBLIKUM: ca. 8000
Robert Plant er en del av den levende verdensarven.
Der Jimmy Page sitter og gnurer over lydopptak fra gamle dager og digitaliserer Led Zeppelin-katalogen for bestefedre med romslig lommebok, gror Plant alderdommen på sitt helt eget vis.
For noen år tilbake var det det nydelige bluegrass-samarbeidet med Allison Krauss.
Nå har han plukket opp telefonen til deler av backingbandet fra forrige tiår, Strange Sensation, gitt dem et klønete langt psykedelianavn og utvidet med ulike improviserte innhopp.
Blant annet den eksellente gambiske strengespilleren Juldeh Camara.
Å innføre vest-afrikanske instrumenter har gjort Plant og bandet i stand til å gjentenke blueslåter, låter fra eget soloarbeid (for det meste fra 2000-tallet) og ikke minst Led Zeppelin-katalogen.
Det sier seg selv at resultatet kunne falt mellom flere stolfabrikker.
Å revitalisere vår kollektive musikalske hukommelse har vært forsøkt alt for mange ganger tidligere, og selv ikke Robert Plant er feilfri.
(Hallo, «Presence».)
Og ja, det kan i teorien minne om «Shaken 'n' Stirred» fra 1985.
Ikke tenk mer på den.
Dette er store greier.
Åpningen, en usedvanlig inspirert «Babe, I’m Gonna Leave You» antyder mer enn mimring.
Plant jamrer intenst og troverdig.
Gitaren kviner.
Det er en stillfarent grandios åpning.
"Hey, what's going on?», roper Plant
«Very nice», roper han ved siden av meg.
Plant er sitt sedvanlige britisk høflige, og åpner hver eneste introduksjon med «ladies and gentlemen».
Han bukker.
Han svinger seg i kretsen.
Han beveger seg som en katt mens han danser.
Og er ekstremt generøs med ros og omtale av sine musikere.
Målt mot 65-åringen er de som ungdomskoleelever å regne, men i låtene er det han som er den yngste.
Han vifter med mikrofonstativet som om det var 1969, og knurrer gjennom «Black Dog» som om 1969 egentlig var ørkenbluesens år.
Plutselig er den sorte bikkja blitt en lang, sandfylt ørkenkaravane.
Som om Tinariwen skulle skapt britisk rock.
Og den høres, tør jeg påstå, mer gledesfylt ut enn liveopptakene fra 2007.
Zeppelin-tolkningene utgjør over halvparten av settet.
Resten reiser, som Plant sier det selv, tilbake til Willie Dixon, mannen som injiserte hvert engelske rhythm and blues-band.
Og der kommer diskusjonen om autensitet inn, for tross alt er de fleste riffene til Plant og Page snekret på fundamentet til gamle helter.
Denne nytenkningen er bare nok en modernisering og oppfrisking av det arbeidet som ble gjort i i skiftet mellom 60 og 70-tallet.
Det er en jobb som Robert Plant vet at ikke trenger stå stille, men som må gis muligheten til å utvikle seg.
Noe blir tatt litt for langt.
«Little Maggie», introduseres som «very, very old», men får for mange trommemaskiner og smaker mer av nittitallets besettelse av synkoperte trommer og didgeridoo-synther.
(For så vidt ikke så rart - keyboardist og tidligere Massiv Attack/Portishead-medspiller John Baggot har en tendens til å dra slikt alt for langt om han får muligheten).
«What Is and What Should Never Be» og «Going To Califorina» plankes nesten, mens monsteret «Whole Lotta Love» blir omgjort en 40 dagers ørkenreise - etter en skremmende lik originalen åpning.
(Om man hadde lukket øynene ville det bare vært fraværet av gitarskrensing på refrenget som hadde avslørt den.)
Til slutt introduseres «Rock And Roll» som en eldgammel engelsk folkevise.
Moroklumpen
Plant vinker med begge henda mens han selv konkluderer:
«Fantastic!
What a vibe.»
TOR MARTIN BØE
| 1 |
101695 | Månebedotten
Televisions «Marquee Moon» gjenoppfinner konspetet albumkonsert.
STED:
Bergenfest, Bergenhus festning
PUBLIKUM:
Ca. 3000
Dette med å spille hele album har forlengst utspilt sin nyhetsverdi.
Men når New York-foregangsmennene i Television gjør selveste «Marquee Moon» (1977) blir det plutselig interessant igjen.
Et nyskapende album i sin tid, som i etterkant har fått skylda for å inspirere alt fra U2 til Sonic Youth.
Live har kvartetten (med Jimmy Rip som Richard Lloyd-erstater) snudd på rekkefølgen.
De åpner identisk, med «See No Evil».
Så kommer «Prove It».
Og tittellåten spares helt til slutt.
Det er overraskende velfungerende.
Både fordi ti minutter lange «Marquee Moon» passer ypperlig som avrunder, men også fordi den nye låtrekkefølgen gir et helt nytt perspektiv.
Det blir som å bli kjent med en god venn på ny.
Det skal sies at «See No Evil» sjangler.
Og at bassist Fred Smith ser ut som han er med i en stillestående TV-serie fra den britiske landsbygda.
Frontmann Tom Verlaine er hakket mer gammalpønkete blek ut, med svart hettegenser under skinnjakka.
Når han tar på hetta blir han en snill versjon av Palpatine, den onde keiseren i Star Wars.
Og fra da av og utover er konserten strålende fin, balansert og nær perfekt.
«Elevation» er for eksempel blitt en mye bedre låt, «Torn Curtain» og «Guiding Light» er enda mer váre og vakre (vi snakker selvfølgelig ørsmå, nerdete detaljer her).
Verlaines spill er mykere.
Vokalen oppleves også bedre.
Kan det ha noe med alderen å gjøre?
Bør New Wave-vokalister fylle 60 før de begynner?
Man kan begynne å lure.
| 1 |
101699 | Film:En ganske uimotståelig tåreperse
«The Fault in Our Stars» er en ungdomsfilm som ønsker å være mer enn to timers popcornunderholdning, glemt i det du forlater salen.
Og den får til hva den prøver på.
Filmen er dog ikke helt ærlig mot premisset den legger i den første scenen om å ikke pynte på og sukre triste historier.
Her skal vi få en trist historie slik den egentlig oppleves – og bør fortelles.
La det være sagt:
Det hersker aldri tvil om at «The Fault in Our Stars» er en «sad story» fortalt gjennom et Hollywood-filter:
Vakre mennesker som holder seg ganske vakre og velstelte filmen gjennom tross dødelig sykdom, med lyse farger og en «indielett» tone på lydsporet.
Og som min 15-årige konsulent, som har lest boken, påpeker:
Filmversjonen drar ut «gråtetoppene» maks, de er mange flere enn i boken.
«The Fault in Our Stars» fungerer – og engasjerer på tross av alt dette, historien som fortelles er drivende god.
De unge skuespillerne Shailene Woodley og Ansel Elgort har dessuten «nabogutt» og «nabojente»-kvaliteter som gjør det svært lett å identifisere seg med rollefigurene.
Filmens største force er troverdigheten i skildringen av en «altoppslukenheten» hos en 17-åring:
I denne sammenheng handler det om hvor mye en roman kan bety for et ungt menneske – godt observert og fint skildret.
Vi tror virkelig på Hazel og Gus’ forelskelse og heier på «de to mot verden».
Det er godt å se en så viktig tematikk behandlet med inderligheten den fortjener, «The Fault in Our Stars» er langt mer enn en forelskelsesfortelling.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1 |
101702 | Bokanmeldelse:Anders Bortne:
«Karikaturen»
«Karikaturen» er en roman med både dypde og alvor.
Det er lett å la seg underholde og fornøye av skarpe, finurlige ordspill og satirisk bruk av norsk virkelighet i denne romanen.
Men det er de mer lavmælte tablåene som ruver.
Den bærende historien handler om Bård, som ved en inkurie blir kjent som «Muhammed-tegner» og må gå i dekning.
Han blir et ufrivillig symbol på ytringsfrihetens martyrium, er en helt som ingen vil lytte til når han forteller sannheten.
Den første halvdelen av boken går på høygir, fra den ene morsomme personskildringen og skarpsynte samfunnssatiren til den andre.
Men moroa fremstår likevel som en transportetappe når romanen mot slutten virkelig viser klør:
Prestasjonspress, urovekkende sensualitet, skilsmissebarnets evige dilemma, mediesamfunnet som avkles i egne ord – alt får liv i enkle og hverdagslige tablåer.
Bortnes skarpe blikk på omgivelsene, kombinert med et infernalsk talent for å fange situasjoner og menneskelig atferd, skaper en dybde i den tilsynelatende lettbeinte historien.
Eksistensielle tema kokes ned til finslipte små setninger og dialoger.
Forfatteren har godt grep om dramaturgien også, han bryter kronologi og sporer av – men hjelper leseren akkurat nok til at linjene ikke brister.
| 1 |
101703 | Bokanmeldelse:Ingri Lønnebotn:
«En av de andre»
Ingri Lønnebotns nye, selvbiografiske roman er en stor leseropplevelse og en tankevekkende påminnelse om at det finnes historier om siste verdenskrig som både bør og skal fortelles.
Fortelleren Marianne, forfatterens alter ego, reiser tilbake til Bergen for å rydde barndomshjemmet som har stått tomt etter morens bortgang.
Prosessen åpner for et skred av erindringer.
Et hovedspor er forholdet til den tyskadopterte klassekameraten, bestevenninnen Hannelore, som en «tyskervennlig» tannlegefamilie har tatt hånd om, uvisst av hvilken grunn.
Vi får et fint innblikk i dette venninneforholdet, som lever seg ut i 50-tallets Bergen, i en tid og et land der tyskerhatet fortsatt ulmer under overflaten og kan slå ut i full blomst, bl.a. som grusomheter i skolegården.
Hannelore er til alt overmål av det seige og obsternasige slaget.
Hun har sett og opplevd ting som har herdet henne.
Følsomhet viser hun sjelden.
De to jentene leker ofte ved tyskergravene på Solheim Kirkegård, der over 1000 tyske soldater ble stedt til hvile.
En av dem var korporal Helmut Hein, født i nordtyske Iztehove i 1918, død i 1940.
Hestepasseren på tante og onkels gård.
Hvem var han?
Og hva skjedde egentlig på denne gården som tyskerne overtok?
Hva skjedde den kvelden i stallen?
Hva vet faster Fanny?
Har hun og gamle onkel Trevis holdt en historie og et familietraume hemmelig alle disse årene?
Og hvor ble det av Hannelore?
På suverent vis kjeder Lønnebotn romanens mange lag og fortellinger sammen til én sterk og enhetlig komposisjon der krigens ulykksalige og skjebnesvangre konsekvenser blir inntrengende belyst fra mange sider samtidig.
Man leser seg gjennom romanen med stigende frustrasjon etter hvert som man ser hvordan krigens meningsløshet, fordummende fiendepsykologi, fortielser og løgner finner sine livsvarige avtrykk hos de involverte.
Men man fryder seg over Lønnebotns turnering av dette komplekse stoffet.
Effektfullt kontrasterer hun de ulike fortellingene mot en kirkegårdsdialog med den døde selv, som representant for det forfatteren kaller «avdødsfolket».
Og innslagene av lyrisk prosa er nydelig avstemt til fortelling og faktastoff.
Syv år etter forrige utgivelse har Ingri Lønnebotn skrevet en god roman som beveger både tankene, hjertet og samvittigheten.
| 1 |
101704 | Bokanmeldelse:Phil Klay:
«Hjemkomst»
Phil Klay fornyer den stolte amerikanske tradisjonen for litterær realisme.
De tusenvis av unge menn – og kvinner – som har kjempet i amerikanernes «krig mot terror» dette hundreåret.
Veteraner fra Afghanistan og Irak som ved hjemkomsten til USA skal omstille seg til et hverdagsliv igjen, samtidig som minnene og tankene fra krigen kverner og kverner i sinn og sjel.
En uforberedt leser kan bli usikker på om dette er en dokumentar eller en skjønnlitterær bok, så kontant deskriptive er disse tekstene.
Noen av dem tar deg med rett til krigshandlingene, med veibomber, drap på sivile, døende soldater og den helt egenartede samværsformen som utvikler seg blant soldater i kamp.
Klay skriver om desperasjon og trass, og om håpløsheten i de såkalt «sivile okkupantenes» prosjekter i lokalsamfunn der korrupsjonen gjennomsyrer alle strukturer.
Ingen slipper unna Phil Klays skarpe penn; absurditeten og stupiditeten i det militære blir grundig avkledd, det samme gjør klønete feltprester og språkfattige overordnede.
Men like mye handler disse fortellingene om meningsløsheten i å skulle forklare andre hvordan «det egentlig er» å være i krig, den hjemvendte soldats følelse av like deler indre tomhet og undertrykket raseri.
Her er det spøkelsesaktige one-night stands og grenseløs drikking, og skarpe observasjoner av hvordan soldatveteraner blir møtt med en kombinasjon av fascinasjon, avsky og uforstand.
All denne gråskimrende realismen til tross:
«Hjemkomst» er en oppkvikkende litterær opplevelse, godt ivaretatt av oversetter Halvor Kristiansen.
| 1 |
101705 | Hitlers første nederlag på Østfronten
Om han ikke var velskrivende historieforteller, kunne Alf R. Jacobsen vært krigsreporter.
Hans siste bok om miraklet ved Litsa har nerve og tilstedeværelse – teksten er i partier skrevet som om leseren er med på slagmarken.
Her er stor detaljrikdom, blikk for og kunnskap om det brede spekter fra vær- og vindforhold til strategiske linjer.
Kampene og stridighetene på Litsa-fronten i det arktiske nordvest av Russland er en mindre kjent del av historien fra 2. verdenskrig.
Samtidig var nettopp dramaet der tre tyske forsøk på å forsere elven Litsa ble slått tilbake så viktig for Norge og de allierte:
Murmansk var en sentral havn for forsyninger fra konvoiene og måtte ikke ble tyskokkupert.
Alf R. Jacobsen mer enn godtgjør at krigsoperasjonene bør være en del av vår horisont når vi snakker om 2. verdenskrig.
Og de henger tett sammen med den imponerende sakprosamaraton som Alf R.
Jacobsen nå fullfører med stødig stil.
«Miraklet ved Litza» er faktisk den femte boken på fem år om krigs- og verdenshistorien i nord.
Jacobsen startet i 2010 med et dypdykk i historien om «Blücher», så fulgte boken om kong Haakons nei, deretter to bøker om Narvik.
Den foreliggende boken er dermed en naturlig oppfølger til Narvik-dramaet.
Og her er Jacobsen nå på trygg grunn, han kjenner hovedpersonene ut og inn, han kan deres svake og sterke sider og han beskriver dem gjerne innledningsvis med adjektiver.
Vi lærer om den «firskårne» generaloberst Nicolaus von Falkenhorst.
General Eduard Dietl var «usnobbet», «proppfull av selvtillit», «en førsteklasses skiløper og fjellklatrer».
Og øverstkommanderende for Den røde hærs 14. armé, bolsjeviken Frolov – beskrives med «tønnelignende kropp og mørk bart».
Jacobsen kan disse skikkelsene godt, han har skrevet om dem før og turnerer deres militære bakgrunn, konfliktlinjer offiserene imellom og kontakten med Føreren.
Jacobsen er fortrolig med stormaktsstrategiene, og gir rammen for det overambisiøse angrepet i juni 1941, da Nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen over en 3000 kilometer lang front fra Østersjøen til Svartehavet.
Og denne boken handler om det nordligste avsnittet.
Iblant står detaljgleden og skildringene i veien for oversikten.Men fortellingen drives fram med kraft, der de tyske bergjegerne under Dietl forsommeren 1941 tar seg fra Nord-Norge over Finland fram til den russiske grensen og Kola.
Avstanden var ikke lang, men terrenget fryktelig – ikke veier, myrer.
Fremrykkingen i retning Murmansk ble blodig, for russerne maktet etter hvert å yte mer motstand.
De tyske soldatene var også her dårlig utrustet, og stillingskrigen ved elven Litsa utmattende.
Alf R. Jacobsen har igjen funnet fram til nye kilder og veksler ståsted fra toppsjefer til den alminnelige mann ved fronten.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har i flere år kommentert i Jacobsens bøker, og Diesen omtaler kampene på Litsa-fronten som et «formålsløst felttog».
Men det er ikke formålsløst å lese denne boken, tvert imot er det atskillig å lære.
| 1 |
101707 | TV-anmeldelse:«Orange Is the New Black 2»
Drepte virkelig Piper Chapman den religiøse fanatikeren og plageånden Pennsatucky i sesongavslutningen av «Orange is the New Black»?
Orange is The New Black, sesong 2 Amerikansk dramakomedie Alle 13 episoder streames på Netflix fra 6. juni
Det lurer Piper også selv på når «Orange is the New Black» er tilbake med sesong 2 på Netflix.
Svaret kommer i første episode, som er intens for hovedpersonen Piper (Taylor Schilling).
Og ja, det blir et gjensyn med publikumsyndlingen Laura Prepon, som spiller Pipers ekskjæreste Alex Vause.
Det er nesten irriterende å se hvor mye makt hun fortsatt har over Piper – og hvilke følger dette får.
I fjor sommer ble vi tatt litt på sengen av hvor bra Netflix-serien «Orange is the New Black» viste seg å være.
Vi slukte den på en liten uke – nesten litt for raskt til å la den synke inn – men likevel:
Da serieåret 2013 skulle oppsummeres, kom vi ikke utenom denne helt i toppsjiktet.
Amerikanske TV-kritikere kåret den til årets nest beste serie – rett etter «Breaking Bad» og foran «Game of Thrones».
Det handler altså om Piper Chapman.
Den hvite middelklassekvinnen som må kjempe for å overleve da hun havner i fengsel for noe som skjedde for 10 år siden.
Og det handler om alle kvinnene hun møter i fengslet.
Det er flere lag her.
Hvordan livet i fengsel påvirker rollefiguren Piper er ett lag.
I sesong 2 er det tydelig at de siste månedene har satt sine spor.
Hun er blitt hard.
Som hun selv sier til den nye pene jenta på cellen:
«Jeg er en ensom ulv.
Og en ond en.»
Og med det blikket, med den holdningen, tror vi på henne.
Det hadde vi ikke gjort før.
6. juni kommer andre sesong av Netflix-serien «Orange is the new black».
Se traileren her.
Et annet lag er alle forhistoriene, oppveksten, ungdomstida og bakgrunnen til kvinnene i fengselet.
Hvordan endte de opp i fengsel?
Hvordan ble den lille svarte adoptivjenta Suzanne - til crazy Crazy Eyes?
Så har vi selvsagt kjærligheten.
Kjærligheten til dem på utsiden, til medfangene, til fengselsbetjenter – og den lesbiske kjærligheten i fengselet.
En mannlig kollega kommenterte:
«Å ja, sitter du og ser på den lesbeserien?».
Er ikke det typisk?
Når vi endelig har fått en serie der kvinner spiller alle de viktigste rollene, og roller vi ikke har sett maken til før, så skal noen stemple den for lesbeserie!
Det er riktig at serien har fått mye oppmerksomhet for å vise sex mellom kvinner.
Homofile verden over har takket skuespillerne og serieskaperen Jenji Kohan for dette fokuset.
Det er bare ett av flere lag i serien, men et viktig lag.
Det starter like bra som første sesong, men det er ikke bedre.
Jeg tar meg i å ønske meg tilbake til fengselet under et par av de mange alvorlige tilbakeblikkene i flere av de innsattes liv.
Verdien av disse historiene i historien er høy, men det kan bli for mye – og for lange tilbakeblikk.
Og alle kvinnene fenger ikke like mye.
En som fenger er den nye rollefiguren Vee, spilt av Lorraine Toussaint.
Hun er fantastisk.
Og det spilles genialt opp til en intrige, som vi aner går langt tilbake, mellom henne og russiske Red (Kate Mulgrew) – som også er en av de mest interessante rollefigurene i serien.
Det kan virke som at Piper Chapman tones mer ned, og at de andre kvinnene er vel så viktige.
Jeg håper det ikke flyter helt ut.
Det er noe med dette at Piper ikke helt hører hjemme i fengsel, som fascinerer ekstra.
Uten denne dimensjonen ville ikke serien vært like bra.
Og selv om vi liker at den er mørkere, så er kanskje det vi liker aller best ved denne serien nettopp det som ikke er så mørkt.
Humoren gjør dette til stor underholdning.
Etter de tre første episodene er vi absolutt ivrige etter å se mer, for hvordan skal dette gå?
Spesielt med tanke på at Netflix allerede har bestemt seg for å lage en tredje sesong.
| 1 |
101710 | Film:Utsøkt animasjon for de minste
En vakker, spennende og utsøkt animert film!
Det handler om en maur og en marihøne, en uvanlig vennskap, ganske så tøffe farer og kriger.
Men først og fremst en glitrende, ganske ukonvensjonell og meget gjennomført estetikk:
Dette er historien om småkryp i en stor verden, og i lange sekvenser har man tatt sjansen på ganske små figurer i svære landskap.
Det er faktisk meget virkningsfullt!
En annen sjanse man har tatt, er at det er forholdsvis lange, dvelende avsnitt uten tett handling - for øvrig i motsetning til de gjengse amerikanske animasjonsfilmene på kino og i motsetning til vanlig oppskrift for TV-animasjon.
Så dette blir en del annerledes enn hva mange barn er vant til.
Jeg oppfatter det entydig positivt; det blir tid til å tenke litt og slappe av mellom slagene (som sannelig er dramatiske nok!).
Men det kan komme til å bety at de mest utålmodige, små sjelene kan miste tråden.
Filmen er uten tale; alle snakker «småkrypsk».
Det fungerer aldeles utmerket; man er aldri i tvil om hva dette handler om.
| 1 |
101711 | Film:Smart og sprikende
Fremtidsvisjon med smart og tankevekkende start forkludres av en historie som spriker i for mange retninger.
Fascinasjonen for roboter, for maskiner som kan tenke og kanskje føle som et menneske, har alltid pirret nysgjerrigheten vår.
Utallige filmer er laget over temaet i årenes løp.
Forskjellen er at dagens nanoteknologi og vår virtuelle og digitale tilværelse gjør at vi føler oss et hakk nærmere den dagen da teknologien totalt kan ta over styringen.
«Transcendence» byr på intellektuelle utfordringer.
På sitt beste fascinerer den fordi deler av handlingen har potensiell sannsynlighetsfaktor.
Ekteparet Will og Evelyn Caster (Depp og Hall) er toppene i forskningen rundt A.I. (kunstig intelligens).
Will har skapt en maskin som har svært mange menneskelige egenskaper.
Målet er at natur og mennesker i fremtiden kan leges – og eventuelt gjenfødes virtuelt.
Det etiske dilemma er naturligvis hvilke krefter som kan utløses; vil denne kunnskapen brukes i det godes tjeneste, eller vil grådigheten styre?
Forskeren har sterke motstandere, i form av en undergrunnsgruppe som betviler hans gode hensikter.
Uten å spolere handlingen, kan det sies at Will dør – fysisk.
Men før det skjer, så er hans intelligens overført til den digitale verden.
Samboer Evelyn lever i en megastor bunkers i ørkenen der Will befinner seg på skjermer overalt.
Gradvis endres hans ego.
Herfra og ut er det at filmen begynner å sprike i ulike sjangre.
Det er en dose sci-fi, en dash action, og en stor klype gammeldags romantikk, uten av man får sterke følelser hverken for mennesker eller maskiner.
Ikke det at man nødvendigvis må ha klare svar, men her er mangelen på konklusjon forsøkt skjult i noe langdryg og pompøs innpakning.
Det er dumt, fordi filmen drar i gang et vell av interessante synspunkter – om mennesker, maskiner – og om vi tror teknologi kan gi oss guddommelige evner.
BORGHILD MAALAND
| 0 |
101713 | Klassekamp og gryende forelskelse
Boken er som en TV-serie der hver episode avsluttes appetittvekkende.
Spanskesyken tar moren, og eldstedatteren Selma må slutte på skolen for å være med og forsørge familien.
Vi er på 1920-tallet, og familien bor i arbeiderklassestrøket Apenes i Horten.
Gnisninger mellom klassene og den økonomiske bakevja som mange befant seg i i etterkrigstiden, er et spennende bakteppe.
Forfatteren veksler elegant mellom storpolitiske tema og hverdagsgjøremålene til Selmas familie.
Og det er ikke den eneste kvaliteten boken har.
I begynnelsen virker Selma å være en typisk romanserieheltinne.
Pliktoppfyllende, snill og søt.
Men etter hvert viser det seg at hun har to egenskaper som får henne opp i trøbbel og skaper dramatikk, nemlig nysgjerrighet og temperament.
Det skjer et drap i skogen.
Selmas mistanke faller på overklassegutten, som bor midlertidig i et hus like ved.
Joakim Tønnessen er så mørk og mystisk at det nesten er lattervekkende, men figuren fungerer i denne sjangeren.
At han er et monster og en morder er det vanskelig for leseren å tro på, men gjør at Selma kjemper med motstridende følelser.
Hun både frykter og føler seg tiltrukket av ham.
Elisabeth Hammer har tidligere skrevet serien «Maria av Svaneberg» (2011), og hun er allerede en dreven forteller.
Historien er effektivt fortalt, og kapittelovergangene snedige.
Det finnes dialoger som er i overkant stivbeinte, og skal informere leseren om forhold som ligger utenfor handlingen.
Et vellykket grep er at Selma jevnlig besøker gravstøtten til moren for å fortelle hva som har skjedd siden sist.
Tonen i disse monologene er sår og ærlig, og leseren blir oppdatert på hendelser og Selmas tanker om dem.
Spanskesyken ligger og ulmer i bakgrunnen, og her finnes både en mordgåte og en kjærlighetshistorie leseren vil vite mer om.
Flere grunner til å velge seg denne serien altså.
| 1 |
101714 | Zuccarello etter overtidsdramaet:Utrolig surt
LOS ANGELES (VG)
(Los Angeles Kings - New York Rangers 3-2 etter spilleforlengelse) Skuffelsen var stor, men det var slett ikke et utslått New York Rangers som gikk i dusjen etter å ha tapt den første av finalekampene i Stanley Cup.
- Nei, det er klart at det er skuffende.
Jeg synes vi spiller en bra kamp.
Vi har utrolig mange sjanser.
De har flere skudd enn oss, men jeg føler at de skyter mye utenfra og ikke har like store sjanser som det vi har.
Men det er klart vi må score på sjansene våre, hvis vi skal vinne kamper.
Utrolig surt, men deter én kamp.
Det er skuffende i kveld, og så får vi glemme denne i morgen og være klare igjen til neste kamp, sier Rangers-spiller Mats Zuccarello til VG etter 2-3 i spilleforlengelsen mot Los Angeles Kings i natt.
Han står i sitt hjørne i garderoben i Staples Center i sentrum av Los Angeles.
Lagkameraten Chris Kreider (23) blir intervjuet ved siden av.
Og som vanlig er det flest journalister rundt Rangers' svenskekeeper Henrik Lundqvist (32), som gjorde en ny, stor kamp natt til torsdag.
I den startet det godt - også for tidenes første nordmann i en Stanley Cup-finale.
New York Rangers ledet 2-0 i første periode.
Deretter gikk det bare nedover.
Det var hjemmelaget som hadde mest giv og presset ble for mye på New York-laget.
- Vi burde nok scoret noen flere i rekken vår.
Men vi møter et godt lag, vi må ikke glemme det, og de vinner på overtid på bortebane for oss.
Så dette må vi bare glemme, og være klare til neste kamp, sier 26-åringen fra Oslo.
Neste finalekamp går natt til søndag norsk tid.
Natt til torsdag startet matchen i et forrykende tempo, og begge lag gikk agressivt ut for å statuere eksempel.
Etter drøye fem minutter kom det første skuddet mot Rangers fra Matt Green, men stjernekeeper Henrik Lundqvist reddet i sedvanlig stil.
Kjempespill i undertall
Det ble en målrik start på kampen med hele tre scoringer i første periode.
Rangers startet med første overtallsspill der Zuccarello fikk sin første skuddsjanse, men Kings viste som vanlig fantastisk forsvarsspill, og overtallsspillet endte uten resultater.
26-åringen hadde flere muligheter til å putte, men spilte sin sjette Rangers-kamp på rad uten målpoeng.
- Det er bare sånn det er, det.
Fortsetter man å jobbe hardt så vil den stusse riktig vei en eller annen gang.
Vi skaper utrolig mye i dag, i rekka vår, som spiller veldig bra og scorer ett mål, men vi burde klart å fått ett eller to til, for alt i alt så er det ikke godt nok når vi taper kamper, kommenterer Mats Zuccarello.
Det første målet kom til Rangers da kanaderen Pouliot stjal pucken fra Kings' Drew Doughty og plasserte den vakkert til høyre for keeperen Quick.
Etter 15 minutter satte energisvensken Carl Hagelin Rangers' andre scoring for kvelden ved å bruke farten sin og sette pucken bak Quick via en retur.
Rangers viste en kjempeprestasjon i undertall.
I attende minutt reduserte imidlertid Kyle Clifford for Kings etter at Derek Stepan rotet bort pucken da han skulle klarere.
Det var også Kings som ledet skuddstatistikken etter første periode med 14 skudd mot Rangers' 13.
Staples Center var i ekstase da Kings reduserte.
Snudde i andre periode
Andre periode startet med Rangers i overtall, og selv om de så ut til å kontrollere situasjonen utlignet Drew Doughty for Kings på spektakulært vis etter seks minutter.
Det falt i god jord hos hjemmefansen.
Halvveis ut i andre periode så LA Kings ut til å overta spillet fullstendig - mens publikum i Staples Center skapte engelsk fotball-stemning.
Rangers maktet ikke å svare på det meget fysiske spillet til hjemmelaget, som vant duell på duell.
Etter hvert jevnet kampen seg noe ut, men Rangers var nødt til å blokkere skudd på skudd, slik de har gjort i hele sluttspillet.
Zuccarello holdt seg god i alle ledd under hele andre periode.
I tredje periode startet Rangers med litt over halvminuttet igjen i overtallsspill, men denne gangen var det Kings som skulle vise at også de kunne spille godt i undertall.
Rangers-keeper Lundqvist måtte redde fire skudd på kort tid, men svensken ryddet opp og holdt pucken ute av buret.
Perioden bar preg av at Kings lå høyt og de hadde langt flere skuddsjanser enn Rangers, som lå langt bak i banen og hadde mer enn nok med å forsvare seg.
Artikkelen fortsetter under bildegalleriet!
Helt mot slutten av perioden fikk Boyle to minutter for slashing, og i undertall ble Rangers-keeperen bombardert med skudd.
Lundqvist viste hva han var god for og gjorde flere spektakulære redninger.
Kings fikk aldri pucken i mål, og det gikk til «sudden death» (spilleforlengelse med første målet vinner).
Men Carl Hagelin kunne også satt sitt andre rett før spilleforlengelsen.
- Ja, det er trist.
Men sånn er hockey.
Målvakten kan gjøre meget gode redninger, noen ganger spiller det ingen rolle hvor man skyter, sier svensken til VG.
Deretter gikk det fort.
Justin Williams satt pucken i målet etter fire og et halvt minutt ut i første overtidsperiode, og Kings gikk seirende ut av den første kampen i Stanley Cup.
Det var store forventninger til «Zucca» og Rangers i forkant av torsdagens finalekamp.
Ekspertene har spekulert og vurdert for imot Rangers-seier, og samlet sett var det ingen soleklar favoritt.
VG har fulgt kampen direkte i hele natt, både i tekst og i videoformat.
Mats Zuccarello (26) og New York Rangers har hatt en knallsesong som kulminerer i Stanley Cup-finalen mot Los Angeles Kings.
| 1 |
101717 | Plateanmeldelse:Åge Aleksandersen & Sambandet - «Sukker og salt»
Åge Aleksandersens 21. album burde smakt sterkere.
ALBUM:
ROCK Åge Aleksandersen & Sambandet «Sukker og salt» (Tekst og musikk AS/Warner)
Mange høydepunkter etter at Åge (65) satt sammen et nytt Samband på midten av 2000-tallet:
«Alkymisten», «Danserinnen» og «Bak slør».
«Snöharpan».
«Katalysator» og «Høstsang».
«24/12» og «Maria Magdalena».
Felles for dem alle:
En hunger etter å revitalisere seg selv etter et begredelig nittitall.
Denne sulten synes dessverre å ha blitt stilt i forkant av «Sukker og salt».
Et album hvis modus operandi synes å ha vært å lage en plate under mest mulig avslappende omstendigheter.
Det er Åge som «åger», og satser på at dét er tilstrekkelig i seg selv.
Det er det ikke.
«Veien hjem» - klisjétittelen er allerede benyttet på norsk, i en bedre sang, av gjestevokalisten Henning Kvitnes - opptrer i to versjoner, med samme tekst, lagt til åpningen og avslutningen av platen, som henholdsvis oppjaget folkrocker og småtrivelig leirbålsvise.
Den er et forsvar for farende folk, og en av bare to tekster her som vil noe.
Den andre er «Kari og Knut», om hvordan vi tegner heltebilder av nordmennene som utvandret til USA, men ikke ønsker å vite av «Karim og Karima».
Melodien er seig, og låten svekkes av et av dette albumets mest underlige karakteristika:
Åge synger den i et lavt, fortellende register, men ender opp med å høres lidenskapsløs ut.
«Kjæresten min» og «Kveldssol» er ømme, men melodisk forglemmelige ballader i «Skin sola»-tradisjonen.
«Sommersang til siste slutt» er revynummeret (å kalle det «satire» ville være å ta i).
Den handler om at når man skal utendørs å grille i Sommer-Norge - ja, da begynner det jammen å regne, gitt.
Musikken er like smålåtent traust.
«10 grader øst og 63 grader nord» er mett Trondheim-patriotisme.
Den når ikke Lillebjørn Nilsens «Alexander Kiellands Plass» til knærne en gang.
«Svarttrosten» er platens beste, mørkeste sang.
Om 22. juli, og forsøksvis mer poetisk enn politisk.
«Bestefars vise/Minas sang» er jovial, lat viserock, «bessfar»-style.
«Under samme sol og samme måne», albumets rocker, er en slik Springsteen-sak om å «lengte ut» som Ulf Lundell skriver fem av om dagen.
Så, verdiløst da?
Nei, ikke helt.
Sambandet låter godt.
Det er ingenting her som er ille.
Det er heldigvis et godt stykke herfra til bunnoteringer som «Flyg av sted» (1999), «Gamle ørn» (2000) og «Linedans» (2002).
Men skuffende - det er det.
Og det er hos far sjøl det skorter på glød.
BESTE LÅT:
«Svarttrosten»
| 0 |
101718 | Plateanmeldelse:First Aid Kit - «Stay Gold»
Instagram Parsons.
Det går opptil flere spøkelser gjennom søstrene Söderbergs karriere.
På gjennombruddet «Emmylou» fra Nordic Music Prize-vinneren «The Lion's Roar» gjorde søstrene de mytiske countryparene Johnny Cash/June Carter og Emmylou Harris/Gram Parsons til en oppfrisket Romeo og Julie-analogi.
Og tilførte populærkulturen det mest hjerneklistrende refrenget i nyere tid.
Resten av albumet var moden, aldersnøytral kjærlighetssorg i tidløs syttitallsinnpakning.
Som om bildetjenesten Instagram var en jukebox, der man kunne tilføre låtene melankolske filtre.
Svenskenes tredje er mer av dette (hvorfor forandre noe som så til de grader fungerer), men er, for å parafrasere tittelen på debuten, betraktelig større, sterkere og blåere.
Og med mer enn en anelse mer trykk på pop enn folk.
Selvsagt sølvkantet av vokalharmoniske refrenger (der de beste ikke en gang trenger tekst) og gullspekket av voldsomme (og sannsynligvis kostbare) strykere.
Arrangementene som sådan er omfangsrike, befriende enorme - og bare nesten i overkant patosfylte.
De må likevel ta skylden for at Johanna (23) og Klara (21) ikke alltid får anledning til å skinne like klart som de burde med sine praktfulle harmonier.
Det får derimot tekstene.
Førstesingel «My Silver Lining» er anslaget, overtyren, med knaggene «I try to keep on keeping on» og «a song's never just sad» (for øvrig har musikkvideoen til denne nok et spøkelse - hvem kjører bilen?).
Avsluttende, pianoklagende, «A Long Time Ago» har konklusjonen «I lost you a long time ago».
Innimellom dette tar jentene for seg de samme universelle utfordringer, oppbrudd i livet og forholdet, men historiene oppleves som betraktelig mer ektefølte - og fremstår sammenhengende gjennom albumene.
For det virker som om det er det samme forholdet som gir liv til både trivelige «Master Pretender», den dansende «Waitress Song» og Tori Amos-smertelige «A long time Ago».
Alle disse har fortellinger fra og om noen som har blitt forlatt.
Mens valsende «Cedar Lane», strykeglade «Stay Gold» og nedpå «Shattered & Hollow» er beretninger der fortelleren bryter.
Samtlige flytende på den sentimentale anger og etterpåklokskap slikt fører med seg.
Blant alt dette:
Den Frelsesarmé-jublende renspikkede countryen i «Heaven Knows», komplett med jublende nær-hallelujakor.
Teksten:
Et svingslag mot dem som lar religion overstyre ens egne valg og personlighet.
Produsent Mike Mogis (Conor Oberst) har funnet enda større fioliner og skrudd Phil Spector-romklangen på fullt, mens man kan ane inspirasjon fra Lee Hazlewoods lap steel i lydmuren.
Før var det Stockholm som var kaldt.
Nå er kulden global.
«Stay Gold» er et gultonet minnealbum over fordums gjenferd, der hjerte alltid rimer på smerte.
Uten at det på noe tidspunkt oppleves som annet enn ekte.
BESTE LÅT:
«Shattered & Hollow»
* Albumet slippes 9. juni, men kan høres i sin helhet hos NPR nå.
| 1 |
101719 | Konsertanmeldelse:METALLIC GRÅ
Metallica tok pliktskyldigst turen innom Oslo søndag kveld for å hilse på sine norske fans.
Konsert:
Sonisphere:
Metallica By Request (med Gojira, Ghost, Mastodon, Slayer og Metallica) Sted:
Valle Hovin Publikum: 40 000
Og dem er det mange av, såpass mange at de nesten klarte å fylle Valle Hovin.
De visste hva de gikk til og hva de fikk.
Dette er Metallica uten en plate å promotere.
Derfor har de latt fansen på forhånd bestemme hvilke låter de skal spille.
Det hele ble derfor en temmelig forutsigbar seanse.
Aldri dårlig, men heller aldri spennende.
En «Best Of»-konsert uten obskuriteter eller «glemte» albumspor.
Det hele bar preg av enda en konsert med klassikerne, ikke minst fra «Master Of Puppets» og «The Black Album».
Heri ligger en god del av balladestoffet som har gitt det engang så rått tilskårne thrash-bandet en fanskare som krysser over til mer kommersielle avarter av metal'en.
Det var åpenbart denne fansen som hadde stemt mest foran konserten i går.
Metallica gikk hardt ut med «Battery» og «Master Of Puppets», trolig på grunn av det mer rolige stoffet som kom senere, men det var samtidig noe halvveis over James Hetfields vokale angrep.
Som om dette bare var nok en konsert i rekken av godt betalte kveldsjobber.
Hetfield skjerpet imidlertid publikumsfrieriet etter hvert, men han var aldri helt på hugget slik vi har sett tidligere.
Den dyptfølte hungeren etter å tilfredsstille publikum syntes et stykke unna.
Lars Ulrich pumpet som vanlig det hardeste han kan bak trommene og avslørte nok en gang at han ikke er metal'ens mest følsomme trommis.
Rob Trujillo gjorde det han skulle gjøre bak bassen, mens det var Kirk Hammett som fikk lov til å briljere både med utallige soli og ikke minst noen nydelige introer, blant annet på den slitesterke tårepersen «Nothing Else Matters».
Samtidig lover det ikke godt for Metallicas trofaste fans dersom den spesialskrevne - og den eneste nye låten - er et varsel for hva vi kan vente oss av Metallicas neste plate, som Hetfield har uttalt er så å si ferdig.
«The Lords Of Summer» er en bagatell som kanskje kan oppfattes som en naturlig fortsettelse av guttas siste studioalbum, «Death Magnetic» (2008), men sannheten er at fansen ikke tror på heltene sine lenger, om de faktisk liker denne.
Den «ferskeste» låten ved siden av denne er godt over tyve år gammel.
Fansen er åpenbart mer enn det dobbelte i alder.
Men det er morsomt for fansen, at karen fra Søndre Land får komme opp for å introdusere «Sad But True», at den flotte jenta fra Drammen får gjøre det samme før «Blackened» og tilegne den til bestevenninnen Julie, men dette er billige knep - det er hva vi alle forventer på en slik turné.
Hvorfor ikke la fansen bestemme halvparten av setlista og selv trekke frem noen overraskelser fra sin egen katalog?
Da hadde Metallica gitt oss alle en utfordring.
Det mest kuriøse valget var kanskje instrumentalen «Orion» (fra «Master Of Puppets») som ble avsluttet med en kjapp hilsen fra James Hetfield til Cliff Burton, det tidligere Metallica-medlemmet som døde i en bussulykke i Sverige på nettopp «Masters Of Puppets»-turneen i 1986.
Akkurat der var Hetfield inne på nerven av hva en Metallica-konsert skal være; den gesten kom fra hjertet og hadde innhold og mening, akkurat som Slayer en time i forveien hadde hyllet sitt avdøde medlem Jeff Hannemann (gikk bort i fjor) med «Angel Of Death», åpningslåten som Hannemann skrev til den udiskutable metal-klassikeren «Reign In Blood».
I går var det imidlertid en helt grei dag på jobben.
Håpet nå er at Metallica faktisk har en jobb å gå til når neste plate kommer ut.
| 0 |
101720 | Plateanmeldelse:Jack White - «Lazaretto»
Jack Whites beste oppfølgerplate siden «Elephant» fulgte «White Blood Cells» 11 år tilbake.
Tidspunktet for en ny Jack White-plate er utvilsomt det rette.
Hans etterdiltende erkefiender i The Black Keys topper albumlisten i hjemlandet hans.
Hans viktigste idoler i Led Zeppelin ruller ut sine første plater i mastodontutgaver.
Og The Rolling Stones er tilbake på veien.
Samtidig vet vi at den rastløse White ikke alltid fungerer optimalt i oppfølgermodus.
Som da The White Stripes fulgte opp nær-perfekte «Elephant» (2003) med den unødvendig tverre «Get Behind Me Satan» (2005).
Eller da The Raconteurs gikk fra lettbent popsupergruppe på «Broken Boy Soldiers» (2006) til hårete festivalband på den overfylte «Consolers Of The Lonely» (2008).
Vi hopper over The Dead Weather med vilje her.
Men Whites solodebut «Blunderbuss» (2012) var en kreativ nystart.
Derfor er det foruroligende at han «bare» gir ut nok en soloplate, i stedet for å gi seg i kast med en ny konstellasjon.
Men takk og lov:
Han klarer seg utmerket.
Og han gjør det ved å tone ned Zep-influensene.
«Lazaretto» er derimot hans mest Stones-inspirerte plate til nå.
Visst er White en retro-connoisseur, men han er ikke vrangere enn at han går til hjertet av Stones-katalogen for sine tyverier.
Det er «Beggars Banquet» og «Let It Bleed» i store doser her, med tilsmussede akustiske gitarer, døddrukkent barpiano, vindskjev country, skumle kordamer og underliggende apokalyptisk stemning.
Det gir utslag i pur sjarm på lettere spor som «Alone In My Home», «Temporary Ground» og «Just One Drink».
Sistnevnte ville Jagger/Richards gitt en gåstol for.
Men White biter også hardt.
Åpningssporet «Three Women» er potent møkkamannblues.
Tittelsporet demonstrerer hans evne til å gi tradisjonell bluesrock en kontemporær overflate, med spektakulært fresende gitarsolo fulgt av vel så fresende fiolinsoloer.
Han er i god kontakt med mørkere makter på den dommedagslige «Would You Fight For My Love?» og den iltre instrumentale «High Ball Stepper».
White skal likevel passe seg litt.
Mot slutten av albumet er det et par kutt som viser at veien fra elegant referanserock til poserende Carlings-musikk kan være kort.
Sistesporet «Want And Able» etterlater uansett inntrykket av at strenge-Jack også har humor og sjarm.
Og at han forblir en unik og underholdende artist.
BESTE LÅT:
«Just One Drink»
* Slippes 10. juni
| 1 |
101722 | Filmanmeldelse:Sanselig kvinnekamp
Sterke følelser og skarpt intellekt er faktorene som gjør denne fortellingen om den franske forfatter Violette Leduc til en svært severdig film.
Man trenger ikke å vite en tøddel om forfatteren som fikk sitt gjennombrudd i 1964 for å fatte essensen i dette historiske tilbakeblikk.
Kvinnefrigjøring, seksuelle relasjoner kvinner i mellom og menn i mellom, abort, beskrivelser av kvinners kåtskap - alt som var tabu i etterkrigstidens Frankrike (og verden for øvrig) er det Leduc rått, poetisk og direkte skrev om.
Godt støttet av kvinnen som ble hennes mentor, venninne - men til Leducs store sorg, aldri elskerinne - Simone de Beauvoir.
Devos er sterk i rollen som Leduc.
Hun balanserer mellom hysterisk utbrudd, forlegenhet, frimodighet og ærlighet.
Kontrasten til den mer kjølig intellektuell filosofen de Beauvoir, er stødig håndtert i samspillet med Kiberlain.
I periferien oppleves storheter som Camus, Jean Genet og Coqcteau.
Handlingen utspilles over en 20-års periode, fra slutten av 2. verdenskrig til 1964.
Filmen deles inn i perioder eller personer som har betydning for Violettes ståsted som kunstner og kvinne.
Hun har hatt en vanskelig barndom, en ekstatisk seksuell opplevelse med en skolevenninne, et brått og kort ekteskap.
Violette er upolert, ekte, forvirret, hysterisk og drivende god til å utlevere sitt indre liv skriftlig.
Den første som fatter det, er hennes samtidige, Simone de Beauvoir, forfatteren og filosofen som sammen med Sartre skulle ble selve inkarnasjonen på den eksistensialistiske filosofi.
De levde i en tid da alt ble utforsket, fysisk og intellektuelt.
Violette begjærte Simone, det motsatte var ikke tilfelle.
Simone ble den verdensberømte, ikke minst gjennom et av feminismens mest betydningsfulle verk, "Det annet kjønn" som utkom i 1949.
Men hun evnet å SE Violette som en kvinne med guts og sterke litterære kvaliteter.
Regissøren er dempet og direkte på samme tid.
Det gir rom for å følge denne kvinnens utvikling, og det gir rom for de sentrale ideer og synspunkter som var rådende hos en særdeles aktiv kunstnerisk og intellektuell gruppe.
Dette er en periode for både intellektuell og seksuell frigjøring, ledet av kvinner som satte standard for all ettertid.
Bare av den grunn er filmen verd å se.
| 1 |
101723 | Filmanmeldelse:Det ille vesten
Han har kanskje en velutviklet komisk sensibilitet, Seth MacFarlane - skaperen av stundom festlige animasjonsserier som «American Dad» og «Family Guy».
Men noen komiker er han ikke.
Denne helaftens kinofilmen, hans andre som regissør og første og trolig siste som hovedrolleinnehaver, innebærer en brutal avkledning.
MacFarlane blir fullstendig rundspilt av alle rundt seg, både de i komiske (Neil Patrick Harris, Sarah Silverman) og mer streite roller (Theron, Neeson, Seyfreid).
Det skulle noe til, for som en av tre manusforfattere har MacFarlane sørget for å skrive seg selv til de grader inn i fortellingens sentrum.
Dypest sett er «A Million Ways To Die In The West» en to timer lang film hvori smellvakre Charlize Theron til stadighet går rundt og messer om hvilken utrolig fin fyr MacFarlane er, undervurdert som både sauebonde og alfahanne (og, hadde jeg nær sagt, vert for Oscar-utdelingen).
«Nice work if you can get it», som de sier i utlandet.
«Handlingen» i forfengelighetsprosjektet er om ikke annet lett å følge.
Mann (MacFarlane, som Albert), i det ville, ugjestmilde vesten anno 1882, mister jente (Seyfried).
Ny kvinne (Theron) kommer til byen - dessverre under armen til Arizonas fremste revolvermann (Neeson).
Kvinne forelsker seg i nydumpet mann.
En mann hun varter opp som om han var en baby.
Hvilket han er.
Resten er analsex- og diarévitser (og en «Back To The Future»-referanse som MacFarlane ufattelig nok nesten ikke får noen ting ut av).
Sporadiske, dårlige analsex- og diarévitser.
Fotograferingen og musikken er utmerket, langt over det denne energiløse, uoriginale og umorsomme filmen fortjener.
Folk som ønsker seg komedier i westernsetting, har relativt mye å velge mellom.
Og bør gå for «Blazing Saddles» (1974) eller «Tre amigos» (1986) en hvilken som helst dag.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
101724 | «Bangerz»
Der kommer Miley selv skliende ut av bildet av sitt eget ansikt som sakte stiger opp langs baksiden av scenen, selvsagt langs geipen av sin egen tunge som fungerer som rutsjebane.
Den alltid utstikkende tunga hennes har jo har blitt Mileys fremste varemerke det siste året.
Skal vi tolke geipen ironisk og tolke det som om at vi ikke skal ta alt like alvorlig i kveld?
Hvite støvletter, trang ettersittende drakt i sølv og en enorm munn i rødt pålimt over bryster og over baken.
«Let's make some fucking noooooise!»
Danserne i farverike dyrekostymer - en av dem har masken til duettpartner Britney Spears på seg.
Som seg hør og bør er ikke lyden all verden - vi hører nesten ikke Miley, men du verden - hun går energisk ut.
Litt uskyldig twerking og spanking har det vært allerede.
| 0 |
101725 | «4x4»
Miley fortsetter med langfingeren rett i været.
Scenen eksploderer i rødruter, både på skjerm og hos dansernes kostymer.
En stompende hiphop-låt som Miley avleverer kontant og autoritært, men låten tværes en smule ut - trolig for at danserne skal få tid til å skifte.
| 0 |
101726 | «Love Money Party»
Der kommer «parental advisory»-plakaten opp, for det er ikke bare rusbrus på bordet når Miley holder fest.
Glir skrevende ut på panseret av en bil i gull med bevegelser mot skrittet som knapt kan misforstås.
Kjolen imiterer dollarsedler, dette er i hele tatt en bling-, gull-, og penger-låt fra miljøet som Miley så gjerne vil være en del og som hun oppsøkte på «Bangerz»-albumet - the dirrrty south.
En oppblåst dukkeversjon av duettpartner Big Sean skyter pengesedler (falske, formodentlig) over publikum.
Miley selv spiser dem.
. . Party-moro for alle penga!
| 1 |
101728 | «Maybe You're Right»
Miley fortsetter uten dansere.
Denne låten er veldig formelbasert og den som klarest peker tilbake på hennes Disney-fortid fra «Bangerz»-albumet.
Hun makter heller ikke denne gangen å gjøre gull av gråstein - verset stamper og refrenget maser.
Det virker egentlig ikke som om hun helt tror på låten selv, der hun poserer med rumpeballene foran animasjon som hører hjemme i barne-TV.
Den spaltede Miley Cyrus i et nøtteskall, de to verdenene der.
| 0 |
101729 | «FU»
Høydramatisk pianointro - nå skal Miley skifte igjen.
Det er for øvrig ulidelig varmt og trangt her inne - de første jentene måtte ha hjelp allerede før konsertstart.
Nå stiller Miley i knallgul kjole med splitt opp til hofta.
Psykedeliske soppmønstre på lerretet, en ildrød skapning har rømt fra Jim hensons Muppet Show og danser over Miley.
Dette er en blanding av dramatisk musikalnummer og østeuropeisk Eurovision-bidrag.
Men et vellykket sådan¿
Miley briljerer stemmemessig foran «oh oh»-koret - skarp og søt og flørtende på samme tid.
Høydepunktet hittil.
| 1 |
101730 | «Do My Thang»
«Jeg vil gjøre min greie, ja».
Ikke rart at den setningen blir uttalt med tunga stikkende langt ut av kjeften.
Danserne tilbake - en kortvokst der også som blir ekstra tatt hånd om av Miley- i glinsende blå cowboy-outfits.
En temmelig enerverende låt som starter lovende med sterk Rihanna-hang up og fortsetter som futuristisk line dance.
Fun fact:
Samme år som Miley ble født, i 1992, hadde pappa Billy Ray Cyrus sin største hit med den ekstremt elendige «Achy Breaky Heart».
Videoen til denne skapte line dance-massehyster over hele verden.
Selv i Norge ble den obligatorisk på dansestudioer.
Nå vet dere hvem som har skylden for det.
| 0 |
101731 | «#GETITRIGHT»
Miley tar seg tid til å drikke litt vann for så å sprute det utover publikum.
Godt at noen tar grep for å avkjøle fansen i en hall der en flaske vann koster førti kroner¿
Denne er for gutta, sier Miley, legger seg sprikende i en rosa seng og gnir seg i skrittet.
Jada, hun gjør det.
Så kommer det både en kjempe, en kortvokst og et par studs og deler seng med henne.
Samtidig er bildene på lerretet nå figurer lagd av sukkertøy - drops og lakrisstenger og sånn.
Miley kjører denne ambivalensen mellom uskyldig moro og sex-lek så langt at det neimen ikke er lett å vite hva hun mener.
Om hun vet det selv da.
Selve låten er lys, lett og twerke-vennlig.
Men ble vi sjokkerte?
Vi gjorde ikke det, altså.
| 0 |
101732 | «Can't Be Tamed»
En enorm hund rulles ut på scenen med skumle lys i øynene.
Vel, så skumle er de ikke - dette er et symbol på hennes kjære Floyd som døde tidligere i år.
Miley var knust over sitt elskede kjæledyrs plutselige død og Floyd har vært med henne siden.
Denne tittellåta fra hennes forrige album funker oppsiktsvekkende bra med sin sorthvite koreografi og hektende refreng.
Danserne, Miley og hele scenen er nå barbershop-farvede sukkertøy med sans for show.
Dette er rett og slett god underholdning - og show!
| 1 |
101733 | «Adore You»
Vaskebjørnene fra i sted er borte, og Floyd rulles også tilbake i mørket.
Alt tas helt ned og Miley dukker opp i sober, men tettsittende bekledning fra topp til tå.
Holder en lang tale, hevder det er den største konserten hun har på denne turneen.
Og hun skal definitivt tilbake til Oslo, sier hun.
Denne klagende balladen blir fulgt av KISS Cam, der publikum blir oppfordret til å kysse hverandre slik at de kan bli vist på storskjermen.
Selve låten har en fin tone, men blir for ensformig og likelydende til at den tar oppmerksomheten fra klinende jenter.
Men du verden, det er fin feelgood-stemning i Telenor Arena under denne.
| 0 |
101734 | «Lucy In The Sky Of Diamonds»
Miley Cyrus har en utvistelig god musikksmak - det viser hvilke coverversjoner hun alltid tar midtveis i showet.
Men Beatles' klassiker om bevissthetsutvidende midler og effekten av disse - noe nok Miley selv er fortrolig med - blir blek i verset og bombastisk i refrengene der scenen bades i gult lys.
Ikke veldig vellykket, men det skal Miley ha; hun har kuttet ut mye av banningen mellom låtene siden Europapremieren i London tidligere i måneden, selv om vi er «fucking awesome», vi nordmenn.
Så gjenstår det å se om hun har byttet ut andre faste coverlåter.
| 0 |
101735 | «Drive»
Ikke flere covere enn så lenge.
Dette er nok en mobildisplay-ballade fra «Bangerz» uten følge av bilder fra storskjermen, men med fine laserstråler ut fra scenen i møte med lyshavet blant publikum og en Miley Cyrus som nok en gang beviser at hun ikke trenger sjokkeffekter for å skape magi.
Det er den voksne Miley Cyrus som danser inne i det gule laseredderkoppnettet nå, ikke den usikre barnestjernen.
| 1 |
101736 | «Rooting For My Baby»
Introen til denne består utelukkende av Quentin Jones' spesialproduserte promovideo til denne turneen fra lerretet.
Det er en merksnodig film i sorthvitt, svært inspirert av både S&M og Madonnas lakk og lær-periode.
Når Miley dukker opp, har hun fått på seg en sorthvitt-jakke som står godt til halvt vovede noir-filmen i forkant.
Men det største trikset er at hun og bandet i løpet av videovisningen har bevegd seg vekk fra sine faste plasser og plutselig dukker opp på en liten scene midt blant publikum.
Selve fremføringen er lunken, bandet låter tamt og plutselig har vi fått en liten party-stopper.
| 0 |
101738 | «Jolene»
Denne kan aldri gå galt.
Gudmor Dolly Partons «Jolene» har hun fått inn gjennom (gud) morsmelka og plutselig legger hun til en sørstats-«drawl» i stemmen som bringer herlige ekko av opphavskvinnen.
Tenk en duett mellom Dolly og Miley på denne da¿
Nok et glansnummer som får frem entertaineren i Miley.
| 1 |
101740 | «Somewhere Else»
Miley er tilbake i pusete gul jakke og danser med de farverike dyrene fra Hakkebakkeskogen eller der omkring igjen, de som vi hilste på helt i starten.
Rent stilmessig passer dyreparken atskillig bedre til denne danseglade, diskoinfiserte godbiten.
Miley styrer hele nummeret med fabelaktig selvsikkerhet.
Man får litt følelse av Bamseklubbens diskotek, men det er pinadø ikke bare tenåringene som liker seg akkurat nå¿
| 1 |
101741 | «On My Own»
Nå seiler Miley utover publikum på en hot dog, mens hun takker publikum for oppmøtet og vinker seg rett inn i en blå himmel.
Bombastisk anthem som hun gjør maksimalt ut av, selv om pølse i brød ikke akkurat er det som dette showet trengte akkurat nå.
Hun begynte jo å bli seriøs her, så inviterer hun til barneselskap igjen?
Publikum roper Miley og skriker etter ekstranumre nå.
Og de kommer!
| 0 |
101742 | «We Can't Stop»
Lysene kommer på, skrikene eskalerer og Miley dukker opp i hvit hette over drakten.
Tar en dans med sin kortvokste venn, mens to andre dansere har fått pekefingerkostymet som umiskjennelig minner om det Robin Thicke ble klødd med i skrittet under VMA i fjor (noe som får meg enda en gang til å undres over hvorfor Thicke slapp unna tyn for sin sexistiske video til «Blurred Lines», mens Miley bare fikk kjeft for sin VMA-opptreden.
Kan det ha noe med at hun er kvinne?)
Uansett et tamt førsteekstranummer.
| 0 |
101743 | «Wrecking Ball»
Nok en gang står hun der helt uten staffasje - og video.
Dermed kan denne kraftfulle låten - kanskje hennes aller beste - få alt fokus uten videobilder som stjeler størsteparten av oppmerksomheten.
Publikum skriker og synger nå så høyt at flere enn meg angrer på at de ikke tok mot øreproppene før konserten.
Og den som tviler på at Miley Cyrus kan synge, bør snarest skaffe seg et opptak fra Telenor Arena.
Fyrverkeriet smeller i arenataket, men Miley overdøver det også.
Dette er artisten Miley slik vi vil ha henne, det er hun som er fyrverkeriet.
Magisk!
| 1 |
101744 | «Party In The USA»
Jeg hadde nok helst sett at «Wrecking Ball» hadde avsluttet hele konserten - så sterk var den versjonen.
Dessuten er dette avsluttende party-nummeret intet annet enn en anmassende blanding av tivoli og Disney, langt unna de festene Miley selv faktisk har lyst å gå på akkurat nå.
Men slik har det vært gjennom hele konserten.
Miley Cyrus vet ikke helt hva hvilket bein hun skal stå på.
Hun har blitt en voksen kvinne, men flørter med denne generasjonens seksuelle og rusrelaterte symboler som om det var barneleker hun deltok i.
Sjokkeffekten er der kun i starten, trolig bevisst fordi da er det fotografer til stede som kan videreformidle hennes image som nettopp voksen og utviklet personlighet.
Samtidig er det unødvendig.
Miley Cyrus - som også var langt mindre nervøs i Telenor Arena enn under Europapremieren tidligere i måneden - viste i sin Oslokonsert at hun er på god vei til å bli en fullblods entertainer som ikke trenger hjelp av virkemidler som hun har benyttet seg av det siste året.
Derfor håper jeg hennes sjokkperiode er over, og at hun nå satser på den hun kan bli - en artist, ikke en sjokkeffekt.
| 0 |
101746 | Bokanmeldelse:Jørgen Brekke:
«Doktor Fredrikis kabinett»
Etter en billig og smått parodisk forfulgt-kvinne-løper-i-skogen-scene som start, festes et ambisiøst forfattergrep om både gamle Trondheim by og de rustikke hovedpersonene.
Krim Historisk og underholdende fra gamle Trondheim.
336 sider Kr. 379, - Gyldendal
Jørgen Brekke har tatt fri fra nåtiden og politietterforskeren i tidligere romaner og løfter i stedet frem en gammel biperson.
Politimester Nils Bayer er fremdeles en depressivt anlagt einstøing med dragning mot både sterk drikk og tunge bøker, men i løpet av en eneste uke i 1769 forandres livet hans.
Forbryterjakten starter når en pengeglad og slu Thomas Egeland melder fra om at en ung kvinne er forsvunnet fra hans litt lurvete etablissement på Bakklandet.
Den hardt plagede Bayer og hans to medarbeidere må også takle drama og oppstuss når byens tidligere lege vender tilbake med en profetisk søvngjenger i en diger trekiste.
Men det er ikke som thriller/krimfortelling boken glitrer mest.
Årets roman fra Brekke er modnere, språket mer gjennomarbeidet, med spennende poetiske innslag.
Da blir kontrasten til de mindre finslepne passasjene også større, men dette er mest et redigeringsproblem.
Brekke lykkes i å riste sammen inspirasjon fra såvel 1920-tallets svarthvittfilmer som folketro og klassiske filosofer, uten smak av oppgulp.
Freidig forfører han leseren til å svelge en Tim Burton-koloritt av syttenhundretallets byliv, via et storslagent og kuriøst menneskelig menasjeri:
Vi påtreffer til og med en litteraturelskende homofil afrikaner uten å mukke.
Fornuften gidder heller ikke å protestere på hverken sannsynligheten for potetgrøt eller sannheten om fenomenet «kråketing» anno 1769, for dette er en gjennomført og underholdende godbit av en historisk roman.
| 1 |
101748 | Bokanmeldelse:Maria Semple:
«Hvor ble du av, Bernadette»
Hva gjør tenåringsdatteren når en labil mamma brått forsvinner fra et møysommelig planlagt polar-cruise, og pappa har altfor mye annet å tenke på?
Roman
Et herlig sammensurium av brev og betraktninger 341 sider Kr. 299, - Bastion Forlag
Jo, den unge og overbegavede Bee samler så mange opplysninger hun kan om morens korrespondanse med så vel håndverkere som naboer.
Hun har også brev hun kanskje ikke burde ha lest.
Slik tegnes et helt nytt bilde av moren, et bilde som forsterker både savnet og vissheten om at hun ikke kan ha tatt livet av seg.
Plotet lyder kanskje utbrukt eller resirkulert, men Maria Semple skriver med en intensitet som gjør at man nesten vil holde seg for ørene.
Det skravles, kreves, sutres, ropes og manipuleres fra alle kanter.
Virvaret av fonter, formatering og stemmer understreker kaoset - muligens enda sterkere på norsk enn i originalutgaven?
Boken er en såkalt «feelgood»-roman, men krever faktisk en dedikert leser.
Belønningen kommer i form av aha-opplevelser, det er deilig når en underholdningsforfatter faktisk mestrer de fleste trådene i veven sin.
Den amerikanske populærkulturen skal ironiseres, og forfatteren har ironisk nok solid erfaring som manusleverandør til TV-show som «Saturday Night Live» og «Beverly Hills 90210».
Norske lesere uten innsikt i det amerikanske skolesystemet går nok glipp av noen rykninger i smilemuskelen, og norske lesere med språksans vil nok stønne over korrekturlesingen, som er så slurvete at til og med baksideteksten omtaler en «familietur til Antarktisk».
Men i sum:
Dette er kanskje vårens morsomste og best komponerte roman, dersom man leter etter en søtsur opplevelse i litterære drops-utsalg.
| 1 |
101749 | Bokanmeldelse:David Eberhard:
«Hvordan barna tar makten»
Psykiater og seksbarnsfar David Eberhard rister moderne «curlingforeldre» i nakkeskinnet med denne boken.
Sak/samfunn Moderne barneoppdragelse under angrep.
238 sider Kr. 349, - J.M. Stenersens Forlag
Der får også de fleste rådgivere innen barneoppdragelse seg en ørefik..
Med utgangspunkt i hjernebiologi og nevropsykologi argumenterer forfatteren for at gamle læringsmetoder med repetisjon og strengt styrt fokus på fakta er best for barnet.
Disiplin og konkrete tilbakemeldinger må erstatte mye av barnets krav om oppmerksomhet, ros, inspirasjon og oppmuntring.
Han mener at lidelser som ADHD øker fordi de unge må ta for mange og kompliserte beslutninger - for tidlig.
Samtidig overbeskyttes barn, som «mentale kenguru-unger» blir de holdt altfor tett til foreldrene og får knapt leke fritt uten voksenvakt.
De krasseste angrepene kommer mot danske Jesper Juuls tenkemåte, som Eberhard mener gjør barn til skjøre porselensfigurer og foreldre til ulykkelige servicearbeidere for egne barn.
Barnehagesystemet får også gjennomgå, de svenske modellene plasseres historisk og politisk, i lys av generelle psykologiske/sosiologiske vitenskapstradisjoner.
Å lære barnet bordskikk og sørge for at det omgås vettuge venners barn, er grovt sagt det viktigste foreldre kan gjøre, mener forfatteren.
Man må kanskje være noenlunde enig for å rose denne boken med terningkast fem, men hans gode formuleringsevne og meget ryddige kildebruk er uansett en kvalitet.
Viktigst av alt er at boken leverer det forordet lover; den er både ryddig, underholdende, opplysende - og ganske befriende for slitne foreldre med for høye krav til både barna og seg selv.
| 1 |
101750 | Bokanmeldelse:Glenn Greenwald:
«Overvåket»
Skremmende beretning om varsleren Edward Snowden og den amerikanske etterretningens lange tentakler.
Sakprosa Systematisk fremstilling av hva Edward Snowden egentlig avslørte 283 sider Kr 349,- Cappelen Damm
Glenn Greenwald fikk livet forandret da han ble kontaktet av Edward Snowden tidlig i fjor.
Den amerikanske juristen og skribenten ble varslerens viktigste samarbeidspartner i arbeidet med å få lekkasjene ut i verdenspressen.
Nå forteller Greenwald sin versjon av de høydramatiske dagene på et hotellrom i Hongkong, hvorfra den kanskje største etterretningsskandalen i moderne tid ble kunngjort.
Boken handler aller mest om hva Snowden faktisk avslørte.
Greenwald går systematisk igjennom strategien til den nasjonale sikkerhetsetaten NSA og viser at de hadde som mål å overvåke all elektronisk kommunikasjon mellom alle mennesker på hele kloden.
Han reflekterer også over konsekvensene av å bo i et overvåkingssamfunn og fordømmer de amerikanske etablerte mediene som servile overfor myndighetene.
Forfatteren har en tendens til svart-hvitt-tenkning, som kommer til uttrykk ved at han idealiserer Snowden, demoniserer Obama-administrasjonen og unnlater å drøfte om det finnes «akseptabel» overvåkning.
Men det er vanskelig å tenke seg en sak hvor en viss ensidighet er mer forståelig enn i dette tilfellet.
At milliarder av brukere av Facebook, Google og Microsoft ikke har protestert mot selskapenes samarbeid med NSA, rettferdiggjør i seg selv bokens alvorsstemte undertone.
Greenwalds personlige kampskrift byr på den beste gjennomgangen av Snowden-avsløringene så langt.
Oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist.
| 1 |
101752 | Konsertanmeldelse:Peter-kirken
Peter Gabriel (64) holder seg ikke med kostymer og skumle masker lenger.
Men han leverer fremdeles et bortimot optimalt teatralsk kunstrockshow.
STED: OSLO SPEKTRUM PUBLIKUM Ca. 7000 (fullt) AKTUELT ALBUM:
«NEW BLOOD»
Jeg tror ikke jeg har sett en artist få mer ut av de scenografiske hjelpemidlene sine enn det Peter Gabriel gjorde i Oslo Spektrum fredag kveld.
Åtte mann styrte et tilsvarende antall følgespoter, hengende på hver sin side av scenen.
Det var to videoskjermer på sidene, og én svær en på bakteppet.
En sirkelrund lys-«UFO» hang i taket.
Ti mann i arbeidsklær opererte fem bevegelige lyskraner med to spoter hver.
Ingen «innovasjoner», sånn sett.
Men du verden som Gabriel krystet maksimal dramatikk ut av det han hadde.
Konserten var originalt lagt opp, med en dynamisk følelsesmessig topografi.
Han ville servere oss «tre retter» som han sa på gebrokkent norsk, før Google Translate tok over menypresentasjonen på videoskjermene.
En «øving», en «mørk avdeling» og så hovedretten:
Hele albumet «So» (1986).
Det første kvarteret blir en slags «workshop», og åpnes med en uferdig sang som ikke har tekst ennå.
Alle lysene i salen er på.
Gabriel, bak pianoet (han ser nesten akkurat ut som en snill hagegnom nå, med det hvite bukkeskjegget sitt), synger en nonsenstekst, med den formidable bassisten Tony Levin på elektrisk ståbass ved sin side.
Melodien har visse likheter med «Here Comes The Flood», som de to skal spille alene sammen mye senere, til sakral effekt.
Stemmen hans har tapt seg litt i det øvre registeret, men fått en ytterligere sår tone.
Gabriels er liksom en svært britisk melankoli.
Den høres ut som følelser som har vært innstengt for lenge.
Resten av bandet - gitaristen David Rhodes, tangentmannen David Sancious, batteristen Manu Katché og to svenske vokalister, Jennie Abrahamson og Linnea Olsson (de hadde varmet opp for ham) - kommer ut på scenen for et par ikke helt tilfredsstillende «unplugged»-versjoner av «Come Talk To Me» og «Shock The Monkey».
Så er det tid for den «mørke» avdelingen.
Gabriels musikk, spesielt den fra de fire soloalbumene som kom før «So», er stinn av smerte.
Senere i konserten, under «Mercy Street», slår det meg hvor mange av sangene hans som handler om opprevne familieforhold og farsfigurer.
Han er kostskolegutten som i sine ti første år som artist alltid gjemte seg bak masker og under kostymer.
Huslyset slås av, og lyseffektene på, under «Family Snapshot».
Lysene og skjermene får konserten til å se ut som videokunst, eller en installasjon.
Lyden er av det vi pleide å kalle «CD-kvalitet».
Sangen er effektiv og uhyggelig.
Gabriel kunne gå selveste Talking Heads i næringen når det kom til hvit, nevrotisk funk.
Til og med måten Gabriel går over scenegulvet på, er teatral.
En rykkende, nervøs gange.
I «Secret World» tar han og musikerne en elegant piruett.
Lyskranene lager ekspresjonistiske skygger og silhuetter på scenen under introen til «The Family And The Fishing Net».
Den hvite sirkelen senkes ned fra taket.
I «No Self Control» tar Gabriel nok en liten dans, denne gangen til siden, en krysning av en afrikansk stammedans og en paranoid «moonwalk».
Dette skjer før han må sloss mot «lysdronene», som ser ut som monstre fra «Transformers».
«Solisbury Hill», singeldebuten hans som soloartist etter årene i Genesis, er på sin side ikke mørk i det hele tatt.
Den er snarere en av pophistoriens mest jublende inspirerende sanger.
Den virker enda lettere og lystigere her i kveld enn den gjør på plate.
Han overlater til publikum å «synge» de heftige hjerteslagene:
«Boom!
Boom!
Boom!».
En ny sang, tilegnet regissøren Guillermo Ariga, tar showet ned på «workshop»-planet igjen.
Den er dessverre litt harmonisk konvensjonell.
Så spiller de som lovet hele «So».
I sekvens.
Det er ikke nødvendigvis de store slagerne som fungerer aller best («Big Time» virket kanskje meningsfull under Reagan-æraen, men føles johan og baktung i dag).
Kåtskælk-hymnen «Sledgehammer» bades i sensuelle, sanselige farger.
«Don't Give Up» blir også fin, mangelen på Kate Bush (eller Ane Brun) til tross.
Han synger «Mercy Street» liggende på scenegulvet.
Lysdronene senkes langt ned.
Omringer ham som om de var åtseldyr som venter på at han skal sovne.
«We Do What We're Told (Milgram's 37)» får en til å assosiere til ikonografien fra Pink Floyds «The Wall»:
Lyskranene er oppstilt på rekke og rad, som på et fascistisk rally.
«This Is The Picture (Excellent Birds)» blir nok en stort høydepunkt:
Dunkel afrofunk á la Talking Heads «Listening Wind», med en ond, urovekkende undertone.
«In Your Eyes» avslutter «So»-avdelingen på frydefullt vis, før ekstranummersettet innledes med tidligere nevnte «Here Comes The Flood».
Salen er helt tyst.
I «The Tower That Ate People» ser scenen nok en gang ut som en krigssekvens fra en science fiction-film.
Lyssirkelen senkes ned igjen, deles i to og blir til en spiral, med Gabriel sittende fast i en kokong i midten.
Sangen om Stephen Biko, anti-apartheidaktivisten som døde i politivaretekt i 1977, minner oss - bittersøtt - om en tid da rockmusikken tok mål av seg til å ikke bare utdanne sine lyttere, men også redde verden.
Og faktisk klarte det, i alle fall litt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1 |
101753 | 40-stemt enhet
Ja, dette var samkjørte stemmer.
Bedre blir det sjelden.
Etter den lite vellykkete åpningsforestillingen "Stemmer" ved Festspillene i Bergen var det en lise å få en andredagskonsert i Håkonshallen som satt som et skudd.
Allerede etter noen få strakser hadde en fantastisk korklang spredt seg.
Vi opplevde det man bare opplever med ensembler i aller høyeste divisjon:
Menneskestemmer og instrumenter glir over i hverandre på en måte som gjør at man slutter å tenke på hva som er hva.
Den homogene, særpregete og fokuserte klangen favner alt og alle, og fortsetter å bære musikken fram i én linje, til tross for en flerstemthet av en annen verden.
Tidligmusikkensemblet Le Concert Spirituel har først og fremst fransk tidligmusikk som sitt varemerke, og ble grunnlagt for å gjenopplive repertoaret som ble spilt for hoffet i Versailles.
Men italiensk renessansemusikk har de også på repertoaret, og ikke hva som helst heller.
Rosinen i pølsa denne kvelden var utvilsomt Alessandro Striggios 40-stemmige messe "Missa sopra Ecco si beato giorno", der siste del, Agnus Dei, er skrevet for hele 60 stemmer.
40 stemmer var det også i den avsluttende motetten av samme mann, som for øvrig ble framført for første gang i Skandinavia denne kvelden.
Opprinnelig var denne musikken skrevet for fem kor plassert forskjellige steder rundt i kirkerommet.
Denne stereoeffekten fikk vi ikke i samme grad i Håkonshallen, men man kan bare forestille seg hvor fantastisk dét må være med utøvere av dette kaliberet der faktisk hver mann og kvinne synger hver sin stemme.
Og selv om Striggios musikk var hovedsaken og det mest fantastiske denne kvelden, var den elegant ledsaget av musikk av Francesco Corteccia, Orazio Benevolo og den mest kjente Claudio Monteverdi, som alle benyttet seg av flerkorsteknikk.
Selv om dette også lød flott kunne ikke musikken helt matche Striggio, men hele veien frambragte de enestående musikerne, både de vokale og de instrumentale, fantastisk musikk som aldri stod stille, som aldri spriket, men som hele tiden dro oss videre og videre i stadig mer nyanserte og velformulerte klanger.
Takk for en stor kveld.
TORI SKREDE
| 1 |
101757 | Anmeldelse Festspillene i Bergen:Banal frihetskamp
Når tanken bak er så god som ved årets åpningsforestilling ved Festspillene i Bergen, ønsker man inderlig at det kunstneriske resultatet hadde blitt bedre.
Også ved Festspillene i Bergen markeres grunnlovsjubileet i år.
Og i åpningsforestillingen «Stemmer» er det stemmer av mange slag.
Rent konkret fra en mengde korsangere som hele tiden har en sentral rolle, men først og fremst fra sentrale menneskerettighetsforkjempere fra 1814 til nå.
Gjennom sceneuttrykk, sang, video og musikk tegnes det et bilde av Norges vei mot demokratiet.
Og den veien blir satt i tett forbindelse med resten av verden, og dermed møter vi frihetsforkjempere og undertrykte og deres kamp mot selvstendighet og frihet de siste 200 årene.
Og ideen er god - dessverre er den bedre enn resultatet.
Engelskmannen Orlando Gough står for både konsept og musikk, og også for deler av teksten som Vera Rostin Wexelsen har oversatt.
Det er ikke tvil om at det tematiske utgangspunktet er kraftig kost, men dessverre er det bare i noen scener at musikk, sceneuttrykk og tekst går opp i en helhet som griper.
Litt for ofte blir musikken for kjedelig og scenebildet for klisjétungt.
Av og til er det pinlig.
Selv om forestillingen går i ett uten pause, er den på sett og vis delt i tre.
Første del er en feiring av grunnloven i 1814, og musikken har et nesten sakralt preg.
Men i neste del begynner frigjøringskampen.
Kvinneforkjemperen Gina Krog trer fram og taler for kvinnelig stemmerett.
Så flyttes perspektivet til Britisk India, og så til Palestina og Sør-Afrika.
Hele tiden handler det mangel på like rettigheter i praksis, og vi møter både Mahatma Gandhi og Nelson Mandela, i tekster så vel som på scenen.
Og nettopp det de sier er noe av det beste i hele forestillingen.
Vi har hørt det før, men disse historiske kjempene ruver uansett.
Vi ser videoklipp fra kampene som omtales.
Og ja, dem har vi også sett før, men like fullt er bildene sterke.
Og dermed er det dokumentariske som er det beste her.
Av og til har musikken den slagkraften den bør ha for å matche innholdet, men litt for ofte blir det bare enorme klangmasser i kor og orkester som fort virker uttværet.
Det beste er scenene der musikken spiller på protestviser og slagord.
Da har også musikken den kraften den bør ha, og det blir en helhet over uttrykket.
I siste del møter vi en visjon om en bedre verden.
Hvorfor har vi landegrenser? er et viktig spørsmål.
Teksten er av Astrid Niebur.
Den har mye bra i seg, men sluttscenen der alle folkeslag danser sammen blir temmelig banal.
Vi får ingen visjoner av dette, det er bare platt.
Men mange av utøverne skal ha ære for innsatsen.
Ikke minst det store koret, som er satt sammen av mange kor fra hele Vestlandet.
Men det hjelper ikke nok med god sang når musikken er for intetsigende og klisjeene fyller scenebildet.
TORI SKREDE
| 0 |
101759 | Bokanmeldelse:Caryl Férey: «Mapuche»
Férey er kjent for å legge handlingen i sine romaner til problemområder der sosiale ulikheter og politisk brutalitet er iøynefallende.
Thriller Argentinas grusomme generaler.
526 s. 379 kroner Aschehoug
I hans forrige bok på norsk tok forfatteren oss med til et Sør-Afrika preget av mafiavirksomhet, overtro og grov vold.
I et hardtslående språk som når som helst kan vippe over i det poetiske, maler Férey dystre bilder av menneskenaturens ulike avgrunner.
Han moraliserer aldri, men leseren er heller aldri i tvil:
Férey skriver ikke spenningsbøker for moro skyld.
I «Mapuche» utspiller handlingen seg i Buenos Aires.
En prostituert transvestitt blir funnet skjendet og myrdet i byens havnekvarter.
Få bryr seg.
Men det gjør den indianske billedhuggeren Jana Wenchwn.
Den døde er hennes nærmeste, og Jana har selv måttet gå noen runder i byens red light.
Sammen med privatdetektiven Ruben Calderon opptar hun jakten på gjerningsmennene.
Calderon er ingen vanlig privat etterforsker.
I samarbeid med mødrene på Mai-plassen jakter han på bødler og angivere fra militærdiktaturets tid.
Og på mennesker de fascistiske generalene fikk til å forsvinne.
Jeg røper vel neppe for mye når jeg sier at sporene fører Jana og Ruben inn i skyggene av nettopp dette politiske marerittet som utgjorde det argentinske militærdiktaturet.
Her er skildringer så grusomme at sidene nesten burde være utstyrt med advarsler.
Men Férey beskriver ikke ondskapen for sensasjonens skyld.
Han benytter seg av nettopp disse voldsomme virkemidlene for at leseren ikke skal glemme hva som foregikk i dette landet.
Samtidig som verdensmesterskapet i fotball utspilte seg oppe på de grønne plenene i 1976, arbeidet torturistene skift i stinkende rom under jorden.
De paranoide generalene kjente ingen grenser og absolutt ingen nåde.
«Mapuche» er noe så sjeldent som en viktig thriller.
| 1 |
101760 | Bokanmeldelse:Monika Fagerholm:
«Lola oppned»
Monika Fagerholms «Lola oppned» kan leses som en lek med krimsjangerens klisjeer - eller som en litterær roman som effektfullt låner noen av thrillerens særtrekk.
Roman
En leken og annerledes litterær krim.
Eller?
475 sider Kr. 399,- Oktober
To drap i 1994 finner sin løsning i 2011.
En ung mann og en tenåringsjente blir funnet myrdet i den søvnige småbyen Flatnäs ved den finske kysten.
Mange mistenkes, men saken løses ikke.
Først 17 år senere får drapene sin oppklaring - karakteristisk nok i et stort middagsselskap.
Boken er full av spennende, uvanlige og sterke litterære figurer - ja, faktisk for full.
Som leser blar man stadig tilbake til det tre sider lange persongalleriet.
Hver og en er romanens figurer glimrende skildret.
Men de er så mange at det blir som å lese en gammel russisk roman - litt forvirrende.
Bokens store, udiskutable styrke er Monika Fagerholms språk - oversatt av Kyrre Haugen Bakke.
Forfatteren leker seg - både språklig og dramaturgisk - med stor eleganse.
En blanding av løssluppen og tilsynelatende impulsiv bevissthetsstrøm og presise - tidvis avslørende og drepende - observasjoner og skildringer.
Talespråk og poesi om hverandre.
I sum: stor litteratur.
Det intense språket og de hyppige sceneskiftene krever sin leser.
Til gjengjeld får vi tålmodige vår belønning:
Dette er en herlig roman.
Selv om boken åpner med to drap og følger de involverte og etterforskningen slik sjangerkonvensjonene krever, nøler jeg med å kalle romanen krim.
En thriller-pastisj?
En høylitterær krim?
Ikke vet jeg, og ikke betyr det noe.
Vil du lese noe veldig annerledes, byr Fagerholm på en spennende litterær opplevelse.
| 1 |
101761 | Bokanmeldelse:Jim Lynch:
«Når havet stiger»
Nydelig debutroman om et skjebneår for en uvanlig gutt og naturen omkring ham.
Roman Løvetannbarn i springflo.
289 s. 359 kr.
Font
Jim Lynch er på kort tid blitt et stort forfatternavn.
Han har sprell levende mer eller mindre skakke karakterer innbakt i humor, levd liv og dødsviktige temaer.
Han sies å observere som en journalist og skrive som en poet.
Vi møter uforglemmelige, lynintelligente, trettenårige Miles, småvokst, rødhåret og hekta på havet i staten Washington i USAs nordvestlige hjørne.
Foreldrenes ekteskap skranter, og de ser ikke sin fantastiske sønn.
Skilsmisseutsiktene skremmer fordi han ikke vil flytte fra Pugetsundet.
Han kjenner det ut og inn og kan navngi hundrevis av marine arter og leverer fisk og skalldyr til restauranter og en forskningsstasjon.
Som leser er du fast allerede i åpningskapitlet, der vi følger Miles på måneskinnstur i sundet som koker av liv.
Forfatteren skaper mesterlig bråmodne Miles' stemme.
Hans skjebneår er da han gjør to oppsiktsvekkende funn: en kjempeblekksprut som aldri er observert på land og en kadettfisk.
Forskere og presse kommer, og Miles blir lokalkjendis og pressemaskot fordi han melder følgende inn i en mikrofon:
«Jeg tror jorden prøver å si oss noe».
Det surkler, suger og plopper i fjæra hos Lynch.
En stakkars leser kan bli på gråten for ikke å ha satset på marinbiologi.
Forfatteren viser hvor tvingende nødvendig det er å bevare livet i havet fordi det bærer livet på landjorda.
Strålende oversettelse av Bodil Engen.
| 1 |
101762 | Bokanmeldelse:Tom Kristensen:
«World of Spycraft.
Mientologene»
Personene og plotet er underordnet temaet, og gjør krimromanen til en dårlig leseopplevelse.
Ny krimserie for ungdom Ungdomsbok 180 sider 299 kr. Cappelen Damm
Tenåringene Live og Eric fatter interesse for et hus i Maridalen.
Folk flyr inn og ut, og de hører mystiske lyder.
Faren til Eric eier butikkjeden World of Spycraft, som selger overvåkningsutstyr, og de låner duppeditter herfra for å finne ut mer.
Nå er det ikke så spennende hva som skjer i huset, for det avslører baksideteksten.
En kvasireligiøs sekt lokker ungdommer til å tømme sparekontoene sine for å bli bedre utgaver av seg selv.
Temaet er lagt fram med stor indignasjon og i en forenklet fremstilling.
Språket er stivbeint og informativt, og de ispedde «kult» og «jævlig» ligger ikke godt i munnen.
Det er vanskelig å tro på at hovedpersonene skal være forelsket i hverandre, og at de blir så altoppslukende opptatt av huset.
Det er en krimgåte med et nødskrik, dette her.
Boken slutter med en pekefingerscene der de gode får lekse opp for de onde i du-burde-skamme-deg-stil.
Det er en trend at etablerte krimforfattere gir ut serier for ungdom.
Denne innfrir ikke.
| 0 |
101766 | Backer:
Mats Trygg pigg igjen: kontant andre VM-mål (1-0).
Da motstanderen satte opp dampen rundt Haugen, ble det verre - for alle.
Norges backer liker seg best med pucken og i den offensive sonen.
Jonas Holøs overalt, men han kan ikke gjøre alt - selv om han ofte blir tillagt «oppgaven».
| 0 |
101769 | Konsertanmeldelse:Ylvis - «The Expensive Jacket Tour»
Ylvis reddet den bergenske nasjonaldagen.
STED: PLENEN, BERGENHUS FESTNING PUBLIKUM: ca. 6000
De som husker fjorårets håpløse flaggdebatt la muligens merke til at i de fleste byer var det ordføreren som ønsket alle velkommen i 17. mai-toget.
I Bergen var det derimot formannen i 17. mai-komitéen.
Å være formann i 17. mai-komitéen er selvsagt rangert høyere enn både ordfører og byrådsleder.
17. mai er noe helt spesielt i Bergen.
Derfor er det sentralt at oppvarmingen, altså 16. mai, ender jublende.
Tradisjonelt ordnes dette ved at Brann vinner en fotballkamp.
Det klarte ikke rødtrøyene i går.
Likefullt kommer ikke 17. mai 2014 til å være preget av hengende hoder og sure miner.
Det kan vestlandshovedstaden takke bysbarna Ylvisåkers vanvittige sammensurium av rockeklisjéer, videografikk og perfeksjonert gjennomført tøv.
Først:
Oppvarmingen var alle bergensbølgers bestefar, institusjonen Dennis Reksten og bandet hans Elektrisk regn.
Nesten overtydelig kiling av den bergenske nasjonalfølelsen.
Selv ankommer de scenen via en påkledningsvideo for de dyre jakkene i konsert-tittelen og heves inn på scenen til «Pressure» (den med «Stine Beate, Show Them Your special move») «Shabby Chic» har hakket mer Hetfield-knekk enn vanlig, og kulminerer i høflig stolknusing.
Finn fra Tåsen er fremdeles en morsom parodi på Ting Ting's-låten «That's Not My Name».
Forresten:
Dette må være den første rockekonserten noensinne med tekst.
Alle sangene er tekstet.
Flere burde plukket opp den idéen.
På «Janym», Kirgisistan-hiten, har teksten selvsagt kyriliske bokstaver, et poeng som egentlig summerer opp Ylvis sin kontrollerte galskap:
Det er ekstremt godt gjennomarbeidet og utført.
Hver eneste lille detalj framstår som gjennomtenkt:
8-bits datagrafikkanimasjonene på Totopastisjen «Massachusetts», at Calle Hellevang Larsen får inviterer opp dame fra publikum,og skremme henne med toghorn på «You Raise Me Up», at Magnus Devold spiller «Careless Whisper» på althorn.
Og så den infantilt hysteriske Kraftwerkparodien «Tissemann».
Den eneste nye låten i tillegg til den fantastiske søskensjalusilåten «I will never be a star», framført av lillebror Bjarte, perfeksjonert med familielysbilder fra oppveksten i bakgrunnen.
Senere har de med seg rundt regnet alle bergensartistene du kan komme på, fra Datarock-Fredrik Saroea og Razika til Nathalie Nordnes, Tor Endresen (og stril) Bjørn Jensen på «Sammen finner vi frem», informasjonsskiltstøttevisa for Averøya.
Brørdrene har akkurat nok låter til nitti minutter, og da lider både «Stonehenge» og «The Cabin» av at livepotensialet ikke tas skikkelig ut.
Dessuten rekker stemmebåndene til og med å bli smått rustne til avsluttende «The Fox», selv om det åpenbart var ingen som brydde seg om.
Ylvis gjorde en hysterisk og vanvittig start på den bergenske nasjonaldagen.
Det eneste som manglet var «Nystemten».
TOR MARTIN BØE
| 1 |
101770 | Filmanmeldelse:Prinsesse-pølsevev
Nicole Kidman, som Grace Kelly, sikrer fred i Europa.
I kraft av å være pen.
Det har vært mye støy omkring «Grace Of Monaco».
Den amerikanske distributøren, mektige Harvey Weinstein, så for seg en helt annen film (og sitter visstnok på en egen klipp av den, som regisøren Olivier Dahan avskyr).
Prinsesse Grace' familie
- Prins Albert, Stephanie, Caroline og disse, du vet - har tatt avstand fra den, og kalt den «ren fiksjon» og «en farse».
Og er denne rosa prinsessefilmen-for-voksne, denne «live action» Disney-fantasien, egentlig en egnet åpningsfilm for den jo fortsatt relativt kvalitetsbevisste Cannes-festivalen?
Svaret på det siste spørsmålet er:
Nei.
«Grace Of Monaco» er en fotogen kalkun, et stykke idiotifisering av europeisk historie.
Vi befinner oss tidlig på 1960-tallet.
Prinsesse Grace' er i et lidenskapsløst ekteskap med hans «høyvelbårenhet» Fyrst Rainer av Monaco, og blir svært fristet da den gamle regissøren hennes, en utroverdig sympatisk Alfred Hitchcock, tilbyr henne et «comeback» i Hollywood i form av hovedrollen i «Marnie» (1964, rollen skulle til slutt bekles av Tippi Hedren).
Samtidig er Rainer under sterkt press fra Frankrike.
Charles de Gaulle vil skattelegge Monaco, delvis for å finansiere krigen i Algerie, delvis for å tvinge lilleputtstaten inn i den franske folden.
Grace kommer i skvis:
Skal hun realisere seg selv eller ofre seg for landet «sitt»?
Hun velger det siste, og med det et liv i «filantropi» og frustrasjon.
Et modig, ærverdig valg, synes Dahan å mene, selv om han antyder at hun utslettet seg selv, og at det til syvende og sist kostet henne livet (se hvordan hun råkjører i purt sinne).
Det som på papiret ser ut som et sikkert kort, og en utmerket anledning til å - nok en gang - putte enten Nicole Kidman (ville Hitchcock ha foretrukket Charlize Theron, tro?) eller «stilikonet» Grace Kelly på forsiden av Vanity Fair, er blitt et tøvete eventyr, bløthodet nok til å kunne være en TV-film på Hallmark.
Filmen har så visst ett og annet å tilby langt fremskredne Kidman-junkies, ikke minst endeløse ekstreme closeups av øynene og munnen hennes (det virker som om disse legger beslag på rundt én femtedel av spilletiden).
Alle som gjerne vil se den australske skuespillerinnen i flotte ballkjoler, og i silkeneglisjeer á la Kelly i «Rear Window» (1954), kan også med fordel innfinne seg.
Scenografien er glamorøs retroporno, og regissør Dahan simpelthen elsker å filme stjernen i dust motlys.
Men historien er en svak, løgnaktig ukebladnovelle.
Et ikke-drama preget av pinefullt overspill (Tim Roth, som Rainer, er dessuten dårlig dubbet).
Det håndverksmessige er på linje med en episode av «Poirot», og filmens budskap, farget av en ullen «mindfulness»-agenda, er fornærmende anti-feministisk:
Overbevisende kun for dem som i fullt alvor måtte tro at verdensfreden lar seg redde av en glitrende ballkjole i sølv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
101772 | Filmanmeldelse:Humørløst monster
Ganske generisk «Godzilla»
Det japanske popkulturikonet brautet seg inn i offentligheten for første gang i 1954, og har siden dukket opp jevnt og trutt.
I 1998 kom den første helamerikanske versjonen, definitivt ingen høydare i monsterfilmhistorien.
Nå er giganten tilbake i Hollywood, med langt mer japansk innflytelse enn i 1998-versjonen.
Uten at dét har hjulpet nevneverdig, men 2014-oppdateringen er i hvert fall intelligent oppdatert med hint til Fukushima-katastrofen.
Joe Brody er ingeniør ved kjernekraftverket Janjira.
Vi møter ham først i 1999, når kjernekraftverket utsettes for en gigantkatastrofe etter uforklarlig seismisk aktivitet.
Brody får snusen i noe han mener er japansk hemmelighold, men blir selvsagt ikke trodd.
Han skyves ut i kulden og blir en grublende «sannhetssøker».
Har du sett slike forskertyper portrettert før, ja så vet du nok at han er på sporet av noe.
15 år introduseres vi for sønnen hans, marinesoldaten.
Definitivt ikke samme type, men det overrasker vel ingen at også han innser at faren var inne på noe.
Godzilla selv dukker ikke opp før den siste halvtimen, fryktinngytende nok og overbevisende dataanimert.
Det samme kan man dessverre ikke si om de langt farligere monstrene her:
«MUTO»-ene vingler rundt mekanisk mens man irriterer seg over hvor kunstig det ser ut.
Det samme med skyskrapere som ramler over ende, og tsunamier som skyller inn over land.
Hele veien akkompagnert av et jevnt anmassende lydspor.
Filmen har et totalt fravær av humor, og man leter forgjeves etter en smule (selv)-ironi.
Det zoomes inn på et par gigantisk glødende «understell» på monstrene her, uten at man tør å se humoren i nettopp det.
«Kampen» mellom forskning og militære er klisjéfylt behandlet med svulstig dialog av typen «vi tror vi kan kontrollere naturen!».
En imponerende (og kanskje «snill»?)
Godzilla kan ikke redde filmen alene, dessverre.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0 |
101775 | Låtanmeldelse:Adelén - «Olé (Stadium Anthem Mix)»
Selvskryt er velskryt.
Adelén «Olé (Stadium Anthem Mix)» Sjanger:
Pop (Eccentric music/Sony )
Når norskspanske Adelén Rusillo Steen fra Horten nå får sjansen til å vise seg frem for et internasjonalt publikum, via det offisielle fotball-VM albumet «One Love, One Rhythm:
The 2014 FIFA World Cup Official Album» (side om side med blant andre Jennifer Lopez, Shakira og Ricky Martin), kaster hun ikke bort muligheten på å synge om noe så trivielt som fotball.
Nei, «Olé» handler primært om henne selv.
Artistnavnet «Adelén» gjentas til stadighet, mellom en og annen forsikring om at hun liker det «loud» og «hot», og oppfordringer til publikum om å kaste nevene i været og/eller løfte glassene til himmels.
Som melodi betraktet kunne den neppe vært mer «keep it simple».
Refrenget bygger på den gamle Steam-slageren «Na Na Hey Hey Kiss Him Goodbye» (1969; også en hit for Bananarama i 1983), og produksjonen er en øvelse i minste-felles-multiplum dansepop med latinotilsnitt, full av klaprende tablaperkusjon og Rihanna-influerte fraseringer («skyyy», «laaa-iif»).
At satte norske fotballfans skal trykke den sydlandsk heftige «Olé» til sitt bryst, er usannsynlig.
Men det er lett å se for seg låten brukt som lydspor til endeløse scoringscollager og bilder av «sambafotball».
«Olé» kaller seg, nokså ubeskjedent, en «stadium anthem».
Som bruksmusikk lykkes den tilstrekkelig godt.
| 0 |
101776 | Teateranmeldelse:Det lyser i Loddefjord
Frode Grytten teaterdebuterer med hjertet utenpå drakten.
Det er godt å se.
Urpremiere:
«Sånne som oss».
Av Frode Grytten.
Regi:
Lasse Kolsrud.
Med:
Ragnhild Gudbrandsen, Bjørn Wilberg Andersen, Jonatan Filip, Ingvild Holte Bygdnes, Yngve Sæterås, Wenche Kvamme Teaterkjelleren, Den Nationale Scene, Bergen.
Det er sikkert ment godt, men den kan lyde litt småklam, invitasjonen teatersjef Agnete G. Haaland har kommet med i forkant med stykket «Sånne som oss»:
Et stykke som skal få drabantbybeboerne rundt Bergen til å føle seg velkomne - på ellers ganske fisefine DNS.
Heldigvis er det Frode Grytten som har dekket til bords, og i hans og regissør Lasse Kolsruds hender er det ingen fare for «slumming».
Omsorgen for og kjærligheten til karakterene er ektefølt - og det smitter over på oss i salen umiddelbart.
Det er smått utrolig at «Sånne som oss» er Gryttens første originalmanus for teater!
Vi liker disse fordrukne, kranglevorne menneskene med hjerter av gull.
Vi befinner oss i en blokk i Loddefjord, hos tre generasjoner Eriksen.
En familie nær slitt i stykker av en stor ulykke, men de klamrer seg fast i de bittesmå remsene av kjærlighet som kanskje finnes der ute likevel.
I likhet med sin egen poetiske ledestjerne Morrissey ser Grytten det vakre i det vanlige, dette er kjøkkenbenk-realisme i spedd solide doser ramsalt humor.
Scenografien er enkel, men styggvakker effektiv:
To slitte skinnstoler, et 70-talls kjøkkenbord og familiebilder på veggene, med Loddefjords betong-skyline i bakgrunnen.
I en liten DJ-boks står musiker Thea Hjelmeland som har omarbeidet John Olav Nilsens sanger og gjort dem nesten ugjenkjennelige.
Det er langt fra noen musikal, men skuespillerne gir oss bruddstykker av Nilsen-poesien som atmosfæriske ballader, en dæsj doowop og til og med litt hiphopbattle.
Det er tøft, og Nilsen-tekstene gis helt nytt liv og mening.
Det er en sann åpenbaring å se veteranene Yngve Sæterås og Wenche Kvamme boble over av spilleglede når de kaster seg ut i refrenget på «Hull i himmelen».
En noe overdramatisk og ujustert finale er det eneste som finnes av minuspoeng, «Sånne som oss» er glitrende ny norsk dramatikk.
Du har vær så god å fortsette etter denne debuten Frode Grytten!
Og teatersjef Agnete Haaland bør få dette på hovedscenen sporenstreks.
Jeg velger meg Tom Eriksen fremfor Jan Herwitz når det måtte være!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1 |
101778 | Konsertanmeldelse:Justin Timberlake
En Justin Timberlake-konsert går ikke prikkfritt for seg.
Men når det sitter er det blendende.
KONSERT:
Justin Timberlake STED:
Telenor Arena, Bærum PUBLIKUM: ca. 20.000 AKTUELT ALBUM:
«The 20/20 Experience»
Noe av det oppsiktsvekkende ved Justin Timberlake er hvor lekende lett han har vendt tilbake til popmanesjen.
Hele syv år gikk mellom hans andre og tredje soloplate.
Sistnevnte er like fullt den nest mest solgte i verden det siste året, kun slått av Eminem.
Og det er godt at han er tilbake.
Siden sist har hans største musikalske idol gått ut av tiden, og Timberlake viser på Telenor Arena at han har stemme, steg og låter til å forsvare merkelappen «sin tids Michael Jackson» - uavhengig av at han synger på Jackos nye posthume singel.
En slik begavelse bør ikke nøye seg med latmannsliv i Hollywood.
Det oser sirkushest av 33-åringen, som åpner settet med den spektakulært sensuelle «Pusher Love Girl», et ypperlig eksempel på hvordan Timberlake kombinerer klassisk syttitalls funk og soul med nåtidsproduksjon og virtuost artisteri.
Den blir en av mange høydepunkter, som du kan lese detaljert om her - men den nesten to og en halv time lange konserten kunne med fordel vært trimmet ned en femtedel eller så.
Særlig blir avdelingen med kassegitar og plassering midt i salen en traurig affære.
Det er prisverdig å prøve å skape intim stemning i en hall som dette, men det går ikke, i alle fall ikke denne kvelden.
Her er det brutal overkjøring som gjelder.
Og Timberlake holder seg hovedsakelig til den metoden, heldigvis, som når et uovertruffent høydepunkt i en aldeles sanseløst heftig «SexyBack».
Både i den og i pianoballaden «Until The End Of Time» viser Memphis-gutten at det slett ikke bare er «kongen av pop» han kan finne på å tangere - det er plenty Prince i ham.
Koreografien, backingbandets puls og den smakfullt utsmykkede scenen er en artist i A-ligaen verdig.
Timberlakes kommunikasjon mellom låtene er sparsommelig; man føler kanskje ikke at man kommer så tett innpå fyren.
Men det er sånn det skal være.
Han er en entertainer, ingen sjelevrenger.
Som så mange før dem slåss Timberlakes lydfolk med forholdene i Telenors betongbule.
Og noen ganger blir man litt forbløffet over hvor mye av fyrens studiokoring som drar det vokale lasset.
Samtidig kan det argumenteres med at han ikke akkurat får klonet seg selv, og korarrangementene er og blir et essensielt element i hans musikk.
Det er proff popbusiness, dette her, og Justin Timberlake viser i sum at han er en av toppsjefene.
| 1 |
101779 | Konsertanmeldelse:Kent
I går var Kent en gjeng traurige trubadurer.
KONSERT:
Kent STED:
Sentrum Scene PUBLIKUM: 2000 (fullt) AKTUELT ALBUM:
«Tigerdrottningen»
Det ser ut som om den spikertynne Joakim Berg har en Gepetto oppe i sceneriggen; en dukkemester som med sviktende hell forsøker å styre den slappe armveivingen hans.
Han danser som en beruset middelaldrende mann på Danskebåt-diskoteket, for kraftløs og l eddløs til å hengi seg til skikkelig til musikken.
Han bare kaver.
Bandet hans - broderfolkets største, og atter på toppen av VG-lista i dag - spiller den mest kritthvite, usexy discobeaten som tenkes kan:
«Mirage».
(Det er ytterst sprøtt at disse marsjtakt-stringente musikerne skal spille på Kongsberg jazzfestival i juli).
Spotlightene avgir kraftige farger, men scenen er stort sett så mørk at det bare er Berg som kan skues der nede, helt foran på scenen.
Det låter spakt, rett og slett lavt, i hvert fall oppe på galleriet.
Stemmen hans - han er glad i martyraktig livstrette fraseringer - bærer knapt.
Kent virker rustne.
Så er da også dette en turnépremiere.
Er vel en stund siden de spilte sammen sist, kanskje.
Som ethvert band med selvrespekten og ambisjonene i behold, spiller de mange nye sanger.
Veldig mange.
Om det er noe som utmerker seg med deres album av året, «Tigerdrottningen», så er det bruken av kvinnelige korstemmer.
Fint da, at de har med seg tre korister i kveld.
De skal komme meget godt med.
(De to ekstra instrumentalistene også.)
«Skogarna», med sitt The Edge-klimper, følger.
«Passagerare», som Berg introduserer som en «bortglemt» sang, fra 2010, har ytterligere seksstrengsskimmer, og et mer humant, melodisk uttrykk en mange av de nye.
Korsangen løfter den ganske høyt.
«Socker» får undertegnede til å minnes forrige gang jeg så Kent, for over 10 år siden.
Berg var atskillig mer animert den kvelden.
Jeg tror endog han hoppet opp på en av de store PA-kassene.
I «Var är vi nu» gir koristene atter en gang musikken et skudd av det den desperat mangler, nemlig «soul».
«De klarer seg uten oss», hadde Berg sagt tidligere.
«Men vi klarer oss ikke uten dem».
Han har sine ord i behold.
Sanger fra «Tigerdrottningen» avløses av sanger fra bandets forrige kriserapport, «Jag är inte rädd för mörkret» (2012).
«Petroleum», for eksempel, og «Jag ser dig».
Sistnevnte får flekset sine «anthem»-muskler idet strobolyset settes på.
Den blir ganske daff uansett.
«Godhet» likeså.
I «La Belle Epoque» jamrer Berg om «landet som Gud glömde», og mener med det¿
Syria?
Haiti?
Afghanistan?
Nei, gitt.
Han synger om Sverige, og disser dessuten «Melodifestivalen» (og dette på kvelden da Carl Espen gikk videre!).
Sangen har mistet en hel del krutt på veien fra plate til scene.
I «Din enda vän» setter monotonien for alvor inn, både musikalsk og visuelt.
Praten begynner å gå på galleriet, konsentrasjonen glipper.
«Alt har sin tid» beretter om det smålåtne håpet som ligger i å kunne flytte fra Eskilstuna til Stockholm, og hvor begredelig alt likevel blir når drømmen er realisert.
Berg annonserer en «lite äldre låt», og publikum jubler.
Men også «Chans» blir ganske traurig.
Etter bare én time ønsker han «velkommen» til kveldens siste nummer, «Den andra sidan».
Han lyver selvsagt.
Bandet kommer tilbake og spiller den lange, fine «999».
Nede på gulvet foran scenen er det som om lyden er pakket inn i vatt.
Den er matt, glansløs, uten diskant og «punch».
Det er slik lyd som er skrudd for atskillig større steder enn Sentrum Scene, og som låter corny på klubb.
Her nede er publikumskaklingen dessuten på grensen til infernalsk; så heftig at den overdøver de første minuttene av avsluttende «747».
Selv måten Kent forlater scenen på, er tafatt.
| 0 |
101780 | Teater:Livet - på og mellom linjene
Kjære leser!
Jeg skriver dette brevet i kveld for å fortelle om noe sjeldent, kostbart og uhyre viktig:
Teater, når det virkelig fungerer, kan være en salig berikelse, en kilde til innsikt og pur visdom.
Oslo Nye Teater 8. mai 2014 Det handler om «Kjærlighetsbrev», et stykke scenekunst, der to mennesker sitter med nødvendig avstand og refererer brev de har skrevet til hverandre, gjennom hele livet.
Det starter med lapper i klasserommet og fortsetter gjennom hele det travle karrierelivet, frem mot den reflekterende livsaften.
Nesten hele tiden fra hverandre.
Men alltid nær.
For det er i brevene de kan være ærlige, utleverende og så tillitsfullt vågale at de uttrykker hva de egentlig føler, akkurat der de befinner seg.
Selvfølgelig er det ikke uvesentlig at skuespillerne heter Toralv Maurstad og Kari Simonsen.
Til sammen har de nok minst 130 års sceneerfaring.
Det er mye - både av formidling og levd liv!
Det virker som de har maktet å kondensere det meste inn i denne teksten, i denne stemningen, i hele stykkets tekst og undertekst.
Det er rørende, morsomt, tragisk, avslørende og hudløst, nesten uten geberder, men med formidlingsevne i full, uforbeholden blomstring.
Det var småting; selvfølgelig var det småting!
(Særlig ørlite atspredthet i første akt).
Og en sekser på terningen skal være innvendingsfri.
Likevel er det ingen vei utenom, fordi denne forestillingen bare vil bruke et par ekstra kvelder på fullkommen modning.
Av alt dette stykket inneholder, bør du, kjære leser, først og fremst være minnet på at mye i livet - kanskje det viktigste - kan tapes, dersom man ikke evner å holde fast på det kjæreste.
Begynn, gjerne, med å gå på teater!
Med vennlig hilsen Jon Selås
| 1 |
101781 | «Pusher Love Girl»
Justin åpner med den lange, seige og majestetisk sensuelle soulperlen som også startet ballet på fjorårets nest mest solgte album i verden, «The 20/20 Experience».
Falsetten og smokingen sitter som skudd.
| 1 |
101783 | «FutureSex/LoveSound»
Elektromonsteret som ga tittel til Timberlakes andre soloplate.
Kjedelig versjon, og hvorfor får vi ikke se Justins spenstige dansesteg på storskjerm?
Dette er en svær hall, for pokker.
| 0 |
101784 | «Like I Love You»
Ah, der kom skjermen.
Og den første store solohiten hans leveres med de skarpe kantene intakt.
| 1 |
101785 | «My Love»
Stadig mer imponerende koreografi, i Rat Pack/Las Vegas-ånd.
Og en ypperlig utført robotballade toppet med herlig harry heavygitar.
| 1 |
101786 | «TKO»
Ikke den mest spennende låten fra del to av «The 20/20 Experience», dette.
Fyllstoff som bokstavelig talt møter veggen lydmessig på Fornebu.
Justin prøver å veie opp med å si ett eller annet om Norway.
| 0 |
101787 | «Summer Love»
«Y'all look fuckin' beautiful!» sier Justin, kaster jakken og hiver seg ut i en av disse syrlige stakkato-elektrolåtene som er hans varemerke.
Fungerer flott.
| 1 |
101788 | «LoveStoned»
«She's freaky», som han gjerne sier, og det er denne doowop-funken også.
Imponerende sci-fi-grafikk på skjermen.
Høy festfaktor her nå.
| 1 |
101789 | «Until The End Of Time»
Smul ballade, til daglig med Beyoncé i sentral gjesteposisjon.
Hun er ikke savnet i det hele tatt; her er det Prince-takter med Justin ved pianoet.
| 1 |
101790 | «Holy Grail»
Tittelsporet fra Jay-Z's siste album.
Han kunne i likhet med sin kone heller ikke være tilstede i kveld.
Uansett er dette vel så mye en Justin-låt, som i kveld mest forblir en intro.
| 0 |
101794 | «Tunnel Vision»
En av Justins litt for mange «Cry Me A River»-varianter.
Alene på scenen nå, med så mye bakgrunnsvokal at det blir et visst karaokepreg over det.
| 0 |
101795 | «Senorita»
Merkelig omarrangert versjon av denne lille klassikeren.
Rotete, og låtens lettbente sjarm kommer først til sin rett ved hjelp av publikum.
En forspilt sjanse like fullt.
| 0 |
101796 | «Let The Groove Get In»
Justin tar med seg fire korister og svever over salen på en mobil scene.
Får betalt i ekstatisk jubel, akkompagnert av den kanskje aller heftigste låten fra fjorårets plate(r).
Fyrrig latinofunk + nærkontakt med publikum = fest.
| 1 |
101797 | «Heartbreak Hotel»
Elvis-klassikeren via en annen Memphis-kar.
«Bånnski!», roper Justin, og begir seg ut i ... uffda, en helt meningsløs, jazzslentrende versjon.
| 0 |
101798 | «Not a Bad Thing»
Det innsmigrende, gitarklimprende radiofrieriet som akkurat nå slåss mot norske Nico & Vinz' «Am I Wrong» på det amerikanske markedet.
Her er det meningen at alle skal lyse opp salen med mobilen.
Ikke så mange som gidder.
Mer fristende å sjekke siste nytt.
| 0 |
101799 | «Human Nature»
En av Michael Jacksons tidlige «verden er fin!
Men slem!»-hymner.
Tilføres absolutt null.
| 0 |
101802 | «Jungle Boogie»/«Murder»
En litt for kjapp tur innom Kool & The Gangs 1973-monster går over i hans egen, ferske «Murder».
Heller ikke her stiller Jay-Z, latsabben.
Men nå er det komtemporær funk i høy potens her.
| 1 |
101803 | «Poison»
Som alle store artister passer Timberlake på å synliggjøre hvor han kommer fra musikalsk.
Derav denne relativt obskure new jack swing-saken fra Bell Biv DeVoe, gruppen som ble til New Edition og som sådan forløpere til N'Sync.
Fenomenalt frekk låt som skreddersydd for Justin.
| 1 |
101804 | «Suit & Tie»
Han har salen i sin hule hånd nå.
Dette var Timberlakes comebacksingel i fjor - et dristig valg.
Men også i liveformat viser den fyrens kompetanse i å forene det stilfullt klassiske og det moderne.
Syttitall og nåtid i skjønn forening.
| 1 |
101805 | «SexyBack»
En BH kastes opp på scenen.
Timberlake snurrer den like elegant som han pumper adrenalin inn i dette Prince-arvestykket av en låt.
Kubjelle, lasere og et dødelig kontant driv truer med å rive taket av Telenor Arena.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.