id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
101806 | «Mirrors»
Musikalsk er dette en pur boybandballade - en av de beste i pophistorien.
Ungpikebrølet som møter den understreker dette.
Igjen er det påfallende mye vokal på bånd - jeg SA jo at det er en boybandlåt -men en rørende, inkluderende avslutning likevel.
| 1 |
101808 | ISRAEL:Mei Finegold - «Same Heart»
Finegold synger røykfullt og mørkt med en nesten komisk patos i stemmen.
Låten hennes har vi dessuten hørt mange ganger før; EDM-inspirert døgnflue-materie som enhver Eurovision-finale har overflod av fra før.
| 0 |
101809 | NORGE(Videre til finalen):Carl Espen - «Silent Storm»
Dette er fremdeles en fabelaktig ballade med Eurovisions kanskje mest særpregede stemme.
En finaleplass vil ikke avgjøres av kvaliteten på låten - den holder i massevis - men av hvordan den fremføres fra scenen.
Lykke til, Carl Espen!
| 1 |
101810 | GEORGIA: The Shin And Mariko - «Three Minutes To Earth»
Hva med en blanding av impro-jazz og folkemusikk fra Georgia?
Ikke det, nei.
Og dette kan nok bli vel tungt å svelge for et europeisk publikum av naturlige grunner.
Den ligger nemlig nærmere improvisasjonen enn en rytmisk struktur som Eurovision trenger.
| 0 |
101811 | POLEN (Videre til finalen):Donatan & Cleo - «My Slowianie (We Are Slavic)»
Det er alltid forfriskende når folkemusikken integreres i et oppdatert musikkuttrykk i Eurovision-sammenheng.
Vokalist Cleo trøbler riktignok alvorlig med oppstyltet rapping, men tar igjen mye på spenstig rytmikk og en original beat av klappende hender.
| 0 |
101812 | ØSTERRIKE (Videre til finalen):Conchita Wurst - «Rise Like A Phoenix»
Drag-artisten Conchita Wurst - med helskjegg - vinner kanskje kampen om oppmerksomheten i København, men neppe konkurransen med denne melankolske, strykertunge og klagende balladen.
Men den er mer enn kitsch nok for Eurovision!
| 0 |
101815 | IRLAND:Can-Linn feat.
Kasey Smith - «Heartbeat»
Irene har vanligvis ikke problemer med å gi bidragene sine identitet, men denne gangen sliter Kasey Smith - tidligere medlem av Wonderland - med å gi denne noe anonyme poplåten et musikalsk særpreg som landet hennes er så kjent for.
| 0 |
101816 | HVITERUSSLAND (Videre til finalen):Teo - «Cheesecake»
Det skal bakes kake i denne semifinalen også - ostekake i kveld - men jeg kan vanskelig se at Norge skal bli slått ut av en funk-flørtende hviterusser som tror han er Robin Thicke og omtaler sin kjæreste som «cheesecake».
. .
| 0 |
101817 | MAKEDONIA:Tijana - «To The Sky»
Tijana har ingen sterk låt, men det skjer faktisk ganske mye i den slik at man ikke rekker å kjede seg så lenge om gangen.
Tidsriktig EDM-pop fra en vokalist som behersker et nær maskulint stemmeleie, men tvilsom som finalist.
| 0 |
101818 | SVEITS (Videre til finalen):Sebalter - «Hunter Of Stars»
Sveits påtvinger oss en lykkefølelse som vi slett ikke kjøper, komplett med håndklapp, plystring (alltid irriterende) og skjeve felesoloer i denne folksy lettvintheten med et krampaktig skjær av amatørskap over seg.
Ille.
| 0 |
101819 | HELLAS (Videre til finalen):Freaky Fortune feat.
RiskyKidd
- «Rise Up»
Poengløs EDM så fattig for ideer at den knapt henger sammen.
Eller forresten er det kanskje nettopp det den gjør; de enerverende repetisjonene av tittelen er jo til stede fra start til mål.
Men det er sannelig ikke så mye annet der.
Fantasiløst.
| 0 |
101820 | SLOVENIA (Videre til finalen):Tinkara Kovac - «Round And Round»
Tinkara både synger og spiller fløyte i denne litt mørke, halvdramatiske poplåten, men tross sitt tunge komp blir hun rett og slett litt for anonym i dette feltet.
Mer egnet for lokale radiostasjoner enn en Eurovision-finale.
| 0 |
101821 | ROMANIA (Videre til finalen):Paula Seling & Ovi - «Miracle»
Norsk-rumenske Ovi og hans partner stiller også i EDM-klassen i år.
«Miracle» er langt fra original, men det enkle refrenget og de pumpende house-rytmene - samt det faktum at dette er en ekte duett mellom to gode stemmer - kan føre dem langt.
| 0 |
101822 | Bokanmeldelse:Kjartan Fløgstad:
«Magdalenafjorden»
Smelteverk møter magisk realisme.
Kjartan Fløgstad ligner seg selv i sin siste roman.
Roman 304 sider Kr. 399,- Gyldendal
Det kan minne om en form for selvoppgjør når sommerens 70-årsjubilant Kjartan Fløgstad legger på bordet en roman som tar opp i seg så mange velkjente elementer fra hans lange forfatterskap.
Samtidig klarer Fløgstad å gi dem en ny tvist som gjør «Magdalenafjorden» til hans mest engasjerende roman på lenge.
Det er en historie som har hovedvekten på 1930-, 40- og 50-tallet.
Årtiene da ideologiene brytes i Europa, en verdenskrig raser over kloden og jernteppet deretter senker seg over menneskene.
Vi møter norske smelteverksarbeidere og skipsredere, spanske falangister og kommunister, flyktninger, forrædere og overløpere.
Virkelig historie og diktning glir sømløst over i hverandre i en mangslungen intrige der vi stadig introduseres for nye karakterer.
Tre kvinneskikkelser med de assosiasjonsvekkende navnene Marina Noreg, Magdalena Freud Joyce og Adi Engberg har sentrale roller.
De må betale en høy pris både personlig og ideologisk for å klare seg i et Europa som knaker i sammenføyningene.
Men så er da også et sentralt sitat fra denne boka:
«Ein ting er å overleva, noko anna å leva vidare».
Enda en gang spadvender altså Fløgstad den kulturelle og politiske fellesarven vår godt og grundig.
Stort sett vellykket og medrivende, men som alltid balanserer han hårfint mellom tvilsomme blødmer og analytiske lynglimt.
Og forfatteren har ikke satt sine politiske kjepphester på stallen riktig ennå:
En siste visitt til den første Minerva-kretsen gjør for eksempel at tidligere kulturminister Lars Roar Langslet må finne seg i å bli skrevet inn i overraskende selskap.
| 1 |
101824 | Filmanmeldelse:Vulkanske klisjeer
Teknisk glimrende historiefortelling, innholdsmessig en forutsigelig klisjesprøyte.
Ingen oldstidskatastrofe er nåtiden nærmere enn Vesuvs utslettelse av søritalienske Pompeii i år 79.
Årsaken er arkeologisk:
Etter vulkanutbruddet ble byen dekket med et seks meter tykt askelag - og glemt.
Da utgravningene startet for 150 år siden viste deg seg at der det hadde ligget døde mennesker, var det nå hulrom, perfekte avstøpninger av likene.
Etter hvert ble disse hulrommene fylt med gips, og ettertiden kunne dermed beskue datidens mennesker gjengitt i deres dødsstund.
Makabert og interessant nok.
Og meget enkelt å identifisere seg med.
Denne filmen forsøker å dikte på dette:
Et elskende par i deres siste, forstenede forening.
Dermed:
Et keltisk guttebarn (Kit Harrington fra «Game og Thrones») overlever så vidt en massakre i sine brittiske hjemtrakter, blir brakt til Roma som slave og gladiator, viser seg ikke bare å være en vakker slåsskjempe, men også en habil hestehvisker.
Hvilket, igjen, fører til at en ung adelsdame (Emily Browning) blir betatt, mens en ond romersk senator (Kiefer Sutherland) gjør grusom kur til henne.
Og så videre.
Vi vet nøyaktig hvordan det vil gå.
Og slik blir det.
Så noe nær samtlige av alle filmens 700 millioner kroner er tydeligvis gått til grandios dataanimering av Vesuvs herjinger.
Og det er temmelig imponerende!
Slossingen og sverdslagene er forresten også temmelig patente.
Hadde man bare brukt en neve dollars mer på en smule originalitet i handlingen og utvikling av skuespillerne!
| 0 |
101828 | Plateanmeldelse:Neil Young - «A Letter Home»
Kunne det friste med kjente låter i dårlige versjoner og grusom lyd?
ALBUM:
VISER Neil Young «A Letter Home» (Third Man/Warner)
«Landing
On Water» omtales ofte som Neil Youngs verste plate.
Den ble laget i 1986, og er preget av det lydmessig - men dersom du kan leve med dundrende slap-bass og fresende amatørsynth vil du finne minst fem-seks tindrende Young-perler der.
Forunderlig nok refereres det stadig til åttitallet som Youngs nedturtid.
Rart fordi det nå er 20 år siden sist han leverte noe som kan regnes som et klassisk album.
Og rart fordi han nå jevnlig begår plater som dyrker det ukonvensjonelle, men ender i katastrofe.
Som denne her.
På papiret virker det for så vidt lovende.
Young alene med gitar og munnspill.
Kun coverlåter, av folk som Bob Dylan, Willie Nelson og The Everly Brothers.
Vinylvennlig utgitt av Jack White på Record Store Day.
Men også:
Innspilt hos White med en Voice-O-Graph fra 1947, en duppedings mye brukt i etterkrigstidens USA, på tivoli og slikt, hvor publikum kunne spille inn sine egne plater.
Meningen er ifølge Young å fange «essensen» i disse sangene.
Problemet er at det låter som kjipe demoer - like festlig som hans 42 år gamle soundtrack-kalkun «Journey Through The Past», der platen simpelthen bestod av lyden du hørte på filmen.
Et annet problem er at skattene Young tar for seg ikke er særlig godt skjulte.
Tim Hardins «Reason To Believe» er for lengst ihjeltolket, best av Rod Stewart.
Gordon Lightfoots «If You Could Read My Mind» likeså, med Gene Clark som coverkonge.
Phil Ochs' «Changes» og Dylans «Girl From The North Country» har fått kjørt seg en del, de også.
De ovennevnte er imidlertid blant de bedre stundene på «A Letter Home» - uviktige, men ikke ille.
Uutholdelig blir det derimot når White slår følge på en sanseløs radbrekking av «On The Road Again», mens versjonen av Springsteens «My Hometown» er regelrett grotesk.
Hva han egentlig vil med dette er ikke godt å si, men det er helt i Youngs humorgate å slippe et lydmessig makkverk parallelt med lanseringen av Pono-lydspilleren hans, som skal ta opp konkurransen med mp3-filene og CD-platene han hater så inderlig.
Det nærmeste «A Letter Home» kommer genuin verdi er versjonen av den britiske folkrockpioneren Bert Jancsh' «Needle Of Death» - en lyrisk parallell til et tema Young kjenner godt, og en musikalsk forløper til en av Youngs største fanfavoritter, «Ambulance Blues».
Men også den høres ut som noe katten har dratt med seg inn.
BESTE LÅT:
«Needle Of Death»
* Tilgjengelig på vinyl nå, slippes i digitale formater 23. mai
| 0 |
101830 | Filmanmeldelse:Stor filmkunst i åpent landskap
Ta deg tid til denne underfundige opplevelsen av svart-hvit feelgood-film befolket med et fargerikt persongalleri.
Alexander Paynes observasjoner av et noe stusselig liv i Midt-Vesten har noe av dramatikeren Becketts absurde komikk i seg; mennesker som i påvente av livets endelikt havner i høyst uforutsigbare situasjoner.
I dette tilfellet har gamle Woody - strålende spilt av karakterskuespiller Bruce Dern - fått det for seg at han har vunnet en million dollar.
Stabeisen er lett rørete, av alkohol og alderdom, og overser totalt sønnens forsøk på å forklare at dette dreier seg om misvisende tøv i et reklamebrev.
Han insisterer på personlige å innkassere penga fra avsenderadressen i Nebraska.
Sønnen følger far i en film som langsomt utvikler seg til å bli en reise i forgangent liv.
Det vidstrakte, åpne landskapet - alt filmet i svart/hvitt - skaper en stemning av uendelighet.
Dialogen er knapp og tilhugget.
Tonen er røff, det samme er humoren.
Familiær fortid og skjulte gråsoner skvulper til overflaten ettersom familie og gamle venner/uvenner får nyss om den potensielle millionen.
Velkjente egenskaper som grådighet og misunnelse kan vokse seg til truende elementer når gammelt grums når overflaten.
Samtidig er det noe sårt og varmt i reisen far og sønn foretar seg.
Sønnen oppdager at far har en gang hatt et liv han også.
Avsløringene fra fortiden er ikke bombastiske, men fremført med stillferdige nyanser som er desto mer rørende.
Etter hvert får duoen følge av Woodys geskjeftige kjeftesmelle av en kone og parets andre sønn.
Det bjeffes og snerres, men med ikke uten solid hjertevarm i bunn.
Dette er en rotekte tilstandsrapport fra moderne amerikansk prærieliv med bygdesladder på nivå med et gjennomsnittlig utgangsstrøk hvor som helst i verden.
Folk i denne absurde fortellingen holder kjeft, eller de skravler med rappkjefta tunge, mens de drikker boksøl og ser på TV.
Men Payne løfter denne tilstand ut av klisjéene og inn i den lune komediens verden.
Og gjennom hver millimeter i dette dvelende universet vakler og virrer og briljerer gode, gamle Bruce Dern med en porsjon stor skuespillerkunst.
| 1 |
101831 | Filmanmeldelse:Hunndjevler(med en grunn for det)
Uventet søsterskap på matt jakt etter hevn.
New York-investor Mark (Nikolaj Coster-Waldau) er notorisk utro.
Det tror verken hans naive hustru eller endeløse rekke av nye erobringer.
Men selv mannedrittsekker står for fall:
Når supersmarte advokat Carly (Diaz) oppdager hustruen Kate (Mann) og de i fellesskap kommer over frodige Amber (Upton), er det klart for en trio fra mannehelvete på hevntokt!
En underlig film, dette:
En tredel teknisk kvalitetsarbeid, en tredel for lite morsom komedie, en tredel plott vi har sett før - som i «Førstekoneklubben» eller «Hunndjevelen», for den saks skyld.
Komedier der man stort sett ikke ler, har et grunnleggende problem.
Visst er Cameron Diaz en flott 41-åring, visst er vår danske venn Nikolaj Coster-Waldau et bedårende ydmykelsesoffer, visst kan Leslie Mann prestere febrilsk høytonekvakking, visst kan det (muligens) være verd forsøke å forsøke å lage en overgang til film for den formfullendte modellen Kate Upton.
Men lite henger sammen, logikken brytes regelmessig, dialogen mangler smartness, komikken er best der den virker planløst tilfeldig - og den mest interessante figuren er førsteelskerinnens sekretær.
Da blir det samlede summen på terningkast bitteliten.
PS:
Beklager fordomsfullheten, men det bør nevnes at en målgruppe vil muligens kunne kose seg:
En ikke uerfaren venninnegjeng på ute på fniseaften.
Med to glass hvitvin innabords.
Minst!
| 0 |
101833 | «Mad Men»-premiere:Er du klar?
Dette er starten på slutten av «Mad Men».
Snufs.
TV-premiere «Mad Men» sesong 7 VOX søndager klokken 22.30
Det starter like stilrent, like deilig, like «Mad Men»sk som ever.
Med en monolog av selveste Freddy Rumsen (reklamemannen som var så full at han tisset i buksene før et møte med Samsonite og fikk sparken i sesong 2).
«Are you ready,» spør den forlengst tørrlagte Freddy.
Svar:
Ja, det er vi så absolutt.
«This is the beginning of something, fortsetter han.
Det er jo ikke Mad Men han snakker om, men for fansen, for oss som har fulgt med siden starten i 2007 - så vet vi jo at dette er begynnelsen på slutten for serien.
De første 7 episodene av sjuende og siste sesong vises nå i vår, mens de siste 7 episodene kommer på nyåret 2015.
«Breaking Bad»-style, altså, og skikkelig godtvondt at de haler det ut.
Monologen viser seg å være et reklameinnsalg av beste sort for Peggy Olsen (Elisabeth Moss) som blir mektig imponert av sin gamle kollega.
Hun mener det er noe nytt - og dere kan jo gjette hvem som er hjernen bak Freddys innsalg!
Men den nye sjefen i Sterling Cooper & Partners, bryr seg ikke.
Han synes bra er godt nok, han verdsetter ikke at Peggy streber etter det beste.
Nok en gang møter Peggy motstand.
En etter en blir de etter hvert så kjære karakterene introdusert.
Joan.
Roger.
Don.
Megan.
Det gjøres på en nærmest overdreven måte, kanskje litt vel overdrevent i Roger Sterlings tilfelle - der han våkner opp naken etter tidenes fest med minst tre nakne damer rundt seg.
Men likevel så riktig.
Musikken, kulissene, antrekkene, sminken, blikkene, close-up-bildene av Don som barberer seg på et flytoalett.
Alt stemmer.
Men stemmer det for karakterene i livene deres?
Bortsett fra en solbrun og tilsynelatende overblid Pete i Los Angeles, virker det som om alle sliter på forskjellige plan.
Sjette sesong sluttet jo også mørkere enn noensinne, og produsent Matthew Weiner tar opp den mørke tråden - og lar seriens to hovedpersoner Don Draper og Peggy Olsen nå en slags bunn i denne begynnelsen på slutten.
Første episode slutter nemlig med at de bryter sammen på hvert sitt sted.
Året er 1969.
Ni år har gått siden historien om reklamemannen Don begynte.
Nå er han fortsatt i tvungen permisjon på ubestemt tid, det vil si - mye tyder vel på at han har fått sparken.
På TV-skjermen i Don's stue ser vi bilder fra president Nixons innsettelsesseremoni, og når Megan (Jessica Paré) plukker opp sin Don i cabriolet og kort-kort-kjole på flyplassen i Los Angeles - skjer dette i sakte film.
Alt er så vakkert, men på underflaten ulmer det.
Av CAMILLA NORLI
| 1 |
101834 | Plateanmeldelse:Linnea Dale - «Good Goodbyes»
Trives best i mørket.
På første halvdel av Linnea Dales andreplate har tiden tilsynelatende stått stille siden debuten i 2012; låtene er lyse, slapt sammenhengende, daft sunget og rytmisk stolprete.
Med unntak av det suggererende MGP-bidraget «High Hopes» da, som endelig gir en sårt savnet mørk nerve til Linneas låter.
Og der hennes Lykke Li'ske stemmesensualitet får fritt utløp.
Dessverre er disse låtene klart i mindretall her, ikke engang Paal Waaktaar-Savoy kan bringe magi til anonymiteten som preger store deler av platen, mens den mystiske grooven på en låt som «Promise» definitivt er en retning som Linnea Dale bør utforske mer og kanskje forfølge.
Det er iallfall der at neglene hennes skraper direkte mot huden.
BESTE LÅT:
«A Room In A City»
| 0 |
101835 | Plateanmeldelse:Violet Road - «Back To The Roadshow»
Endelig eklektikere med mening.
ALBUM:
POP Violet Road «Back To The Roadshow» (Columbia/Sony)
På sine foregående album har denne Tromsø-gjengen hoppet i alle retninger mer enn hva godt er, men denne gangen sitter allsidigheten endelig.
Stikkord: gode enkeltlåter.
De opererer stadig i spennet mellom a-ha/Coldplay og The Waterboys, men har mye av denne uutholdelige lettheten som også gjør Real Ones til et så likandes band.
Produksjonen er varm, harmoniene fullendte og atmosfæren preget av en smittende positivisme.
Det er umulig å mislike Violet Road, enten de jumper inn i soulgospel, solskinnsfylt Beatles-pop, kantete Kaizers-riff, brautende brit-rock eller slentrende country-pop.
Når de så klarer å beholde en til tider ekstrem melodiøsitet gjennom sjangerslalåmen, er det bare å ta imot dem med åpne armer - nok en gang.
BESTE LÅT:
«Good Girls»
| 1 |
101837 | Plateanmeldelse:Ray LaMontagne - «Supernova»
«Ray of light».
LaMontagnes plater pleier å skille seg fra hverandre.
Men avstanden har aldri vært større enn mellom «Supernova» og den jordnære forgjengeren fra 2010.
Det gjelder tekstene, som er forsiktig optimistiske, tidvis ublu positive.
Det gjelder musikken, produsert av Dan Auerbach (som gjerne må legge ned The Black Keys og ta seg av andre artister på heltid):
Småpsykedelisk, utpreget britisk så, i klar gjeld til - av alle - Donovan.
Tittelkuttet er på sin side en klassisk syttitallspoprocker; «Night Moves» kysser «The Boys Are Back In Town» på E Street.
Auerbach finner nye bruksområder for LaMontagnes Tim-Buckley-uten-hostesaft røst, blant annet perkussive.
Rikt og overraskende.
BESTE LÅT:
«Airwaves»
| 1 |
101838 | Plateanmeldelse:Fennesz - «Bécs»
Skjønn støysky.
Christian Fennesz er på ingen hyperaktiv hva plateutgivelser angår.
Derfor oppleves 51-åringen alltid forfriskende når han først gir fra seg noe nytt.
I motsetning til dronete «Black Sea» (2008) er denne nesten popmusikk i sin smertelig bittersøte støy og voldsomme melankolske mellomtoner.
En konseptuell oppfølger til «Endless Summer» (2001), i følge østerrikeren selv.
Popmusikk i den forstand at det er mulig å huske og nesten nynne melodiantydningene.
Støy i den forstand at låtene nesten til enhver tid er stilt inn mellom to-tre radiokanaler, som en evigvarende biltur i ukjent fjellandskap.
Hadde bare all tilfeldig frekvensmodulasjon vært like tiltalende.
BESTE LÅT:
«Bécs»
| 1 |
101840 | Plateanmeldelse:Prins Thomas - «3»
Innertreer.
ALBUM: ELEKTRONIKA Prins Thomas «Prins Thomas 3» (Full Pupp/Indie)
Midt inni hans tredje soloplate kommer endelig låttittelen som definerer mannen postvesenet kaller Thomas Moen Hermansen.
«Enmannsrock» må være det nærmeste man kommer definisjonen på den langhårete 38-åringens posisjon i kontorfelleskapet med Lindstrøm og Todd Terje.
Gitarelektronika med ublu progreferanser og generøse mengder ekko.
Sjangermessig noe à la William Orbits tidlige prosjekter.
Låtene er lengre, mer finurlig sammenskrudd og har lite indre felleskap utover å være uhøytidelig stuedisco som er vanskelig å gjenfortelle.
Det gjør ingenting når den summer like bra i forgrunnen som i bakgrunnen.
BESTE LÅT:
«2000 lysår fra Morellveien»
| 1 |
101841 | Plateanmeldelse:Damon Albarn - «Everyday Robots»
Hverdagsvalium.
Nylig bemerket Albarn seg som en av få eks-heroinister med noe positivt å si om stoffet som kreativt stimulerende.
Farlig ærlig?
Snakker han sant virker det i alle fall sannsynlig at det ikke var heroin involvert i arbeidet med dette, hans første «ordentlige» soloalbum.
Grå, britisk tristesse har han briljert med i både Blur, Gorillaz og andre prosjekter.
«Everyday Robots» er en rendyrking av Albarn som Albion-visesanger, noe som frister veldig på papiret.
I praksis er det kjedelig.
Platen åpner bra, men etter tre-fire spor visner spirene i en eim av sen trip hop.
Det er veldig 1998, «Moon Safari» og «Mezzanine».
Lyden av Albarn som spiller uavgjort mot seg selv på hjemmebane.
BESTE LÅT:
«Everyday Robots»
| 0 |
101843 | Teater:Viltert på vidda
STAVANGER(VG)
Kålhoder og kruttlappistoler er vesentlige elementer i denne svarte komedien om en mørk side i norsk historie.
Vi er tilbake til tiden etter 1814, til nordkalotten, der nordmenn ikke bare vil underlegge seg samiske områder, men helst fornorske det samiske folk.
Denne lite ærbare epoken i norsk historie - og den varte lenge - fortelles med saft, kraft, og bøttevis av skarp ironi av den frittstående gruppa Statsteatret; gruppa som i flere runder har laget forestillinger med utgangspunkt i historiske norske begivenheter.
Her bruker de westernsjangeren for alt den er verd, de sjonglerer mellom parodi og melodrama, slapstickkomedie og kruttsterke replikker.
Det er John Wayne og Tarantino i kaotisk, men underholdende og skarp forening.
Samen Ailo er indianeren i denne «leken».
De norske gutta er cowboys og de fleste av dem «bad guys».
En helspent guvernør vil ha Ailo til å selge tomta si, inkludert er fjell med store kobber-verdier.
Ailo nekter, og viser seg å være en skikkelig «kruttlapp».
Stedets guvernør prøver å finne på måter å kvitte seg med den brysomme lappen uten altfor mye innblanding fra myndighetene.
Han tror hjelpen kommer i form av en banditt ved navn John, som er forvist til prærien i isødet.
Mellom barken og veden står barkeeperen Pedersen, eks-same som desperat forsøker å være norsk.
Kim Sørensens potente og følsomme spill mikser selvironi, underlegenhet og selvdestruksjon på en måte som formidler det dypt tragiske som skjer når et folkeslag tvinges til å bli noe annet enn de er.
At en skuespiller ved navn Eidsvold går rundt med grunnloven fra Eidsvoll i nevene, er snertent i seg selv.
I rollen som lappologen Keyser briljerer han med presis timing og absurd humor i sin nervøse vakling mellom infamitet og angst.
Hans betraktninger rundt sine målinger og sammenligninger av hodeskaller, gir frysninger, og minner urovekkende om raseteorier som senere skulle brukes til fulle av en tysk fører.
Regissør Sundvor og hans trupp har snekret sammen en historie som i sin viltre og absurd humoristiske lekenhet i blant havner på vidda med sine påfunn.
Men stykket - og forestillingen - har en kjerne av skarpt lut som treffer nådeløst.
De bruker en røff, leken og uhøytidelige tone til å fortelle om hva som skjer når sivile rettigheter er under press.
| 1 |
101844 | Film:En mann og hans tid
Historiens viktige personer har sin tid; historiens viktige tider har ofte sine avgjørende personer.
Polen hadde Lech Walesa.
Denne filmens tyngdepunkt ligger i begivenheter som faktisk bare ligger drøye 30 år tilbake i tid:
Den Sovjet-styrte østeuropeiske kommunismen var i ferd med å råtne.
I Polen var opposisjonens kjernekraft de uoffisielle og ulovlige fagforeningene i og rundt skipsverftene i havnebyen Gdansk.
Fra disse kretsene fremsto elektrikeren Lech Walesa som den udiskutable leder- og symbolfigur.
Regi-kjempen Andrezej Wajda reiser med dette et slags filmatisk minnesmerke over mannen.
Det er en vanskelig oppgave!
For det mest feilslåtte av alt ville vært å lage et helteepos.
Det unngår 88 år gamle Wajda glimrende med en solid forankring - delvis ved hjelp av dokumentarklipp - i den omhandlede tiden.
Det er lett å glemme, men Polen var et land med utstrakt nød i deler av perioden.
På det verste var det en slags innbyrdeskrig.
Regimet var rigid, ugjennomtrengelig og hjerteløst.
Regimets motstandere risikerte alt - også livet.
Også fremstillingen av Walesa selv er bemerkelsesverdig.
Den fysiske likheten er formidabel.
Og mannen er slett ikke ufeilbarlig, snarere tvert om:
Nokså skrytende, til dels selvforherligende.
Men modig, effektiv, kompromissløs, frekk i kjeften, dog med sans for de politiske realiteter som tross alt gjaldt.
Som filmfigur fungerer han meget godt.
Filmens oppbygging er omkring et intervju han gjorde med den berømte og beryktede italienske stjernejournalisten Oriana Fallaci.
Det gir muligheter til en nokså summarisk gjennomgang av viktige begivenheter som blir nevnt, men aldri utdypet.
Sånn sett kan en film om en mann som Lech Walesa aldri bli utfyllende nok.
Vi får blant annet ingen fullgod forståelse for hvilke mekanismer som skapte det politiske, sosiale og kanskje også religiøse vakuumet han kom til å fylle med så enorm kraft, og som det er utelukket at en mann alene kunne skape.
Dessuten slutter filmen allerede i 1989.
Det er logisk nok.
Men tar altså ikke med hans påfølgende femårsperiode som Polens president, da ham etter hvert kom til å miste nesten all den folkelige oppslutningen han hadde hatt.
Men også det er en historisk erfaring:
Svært mange av de avgjørende menn og kvinner, har bare vært avgjørende i avgrensede perioder, knyttet til særegne, avgrensede fenomener og oppgaver.
Det er heller ikke til å unngå at en del bipersoner må behandles noe overfladisk.
Som, for eksempel, hans åpenbart heroisk tålmodige og grassat overbærende kone og mor til hans åtte barn, Danuta.
Til gjengjeld illustrerer hun på mest mulig effektfullt vis det livredde, totalitære maktapparatets nedrighet:
Da hun i 1993 var i Oslo for å hente Nobels fredspris på vegne av sin mann, måtte hun gjennom en ydmykende kroppsvisitasjon i tollen da hun kom tilbake.
«Walesa - håpets mann» er en meget god film, en nyttig historietime og et fascinerende portrett av en ytterst interessant mann, laget av en regissør med helt spesielle forutsetninger for sitt materiale.
| 1 |
101845 | Film:Harry-anarkistene
Ja men, hva med dem som gir (unnskyld uttrykket; det er nødvendig:
) gir faen i alt?
«DE UMORALSKE»
Ja, hva med dem?
Det vet jeg ærlig talt ikke - heller ikke etter å ha sett denne filmen.
Likevel er det livets mest skjødesløs individer det fortellerkåte (blant annet) fenomenet Lars Daniel Krutzoff Jacobsen griper fatt i her:
Camilla og William er to mennesker som lurer og svindler absolutt alt og alle; de ultimate snyltere - helt uten noen normal form for anstendighet.
William bare plukker opp hva han trenger - også mennesker.
Camilla prostituerer seg - også med babyen i barnevogn på utsiden av døra.
Dette er en slags anarkisme, i form ikke aldeles ulikt hva Wam & Vennerød holdt på med i sin tid.
Men der W & V forsøkte å angripe samfunnsstrukturene, nøyer Krutzkoff Jacobsen å beskrive innfallenes og driftenes motstandsløse fremvekst i enkeltmennesker.
Det er selvfølgelig ikke særlig vakkert.
Eller koselig.
Men det er sannelig ikke en inkompetent fremstilling av hva mennesker kan dvele ved av lavere instinkter i mørkere stunder av livet.
Regissøren ønsker åpenbart å være en tøylesløs skam-bekjemper, en uskjønnhetens estet, en forkjemper for styrke i fornedrelsen.
Og han tar seg selv ikke alt for høytidelig; hvem ville ellers kalt sin film en «skillingsvise for vår tid»?
Og selv om sprutflaske med sædlignende væske brukes både titt og ofte, er han egentlig ganske uskyldig i sine beskrivelser.
Tross alt.
På den annen side er det ikke få innfall i filmen - inkludert avslutningen - som virker direkte sakesløse og derfor totalt forvirrende.
Derfor:
En marginalt interessant, smått perverst morsom og ganske godt laget bagatell av en film.
| 0 |
101848 | Teater:Støvet av Shakespeare!
Han er 450 i år, Shakespeare, ja:
Will, han som før alt moderne teaterspill ble til la lest og ideal for den verdensdramatikk som spilles kan i allverdens land.
Men hvem i alle dager var nå egentlig han?
Det er hva denne lille forestilling leter etter.
For kanskje er det nettopp i gamle Willys livlige sonetter det finnes spor til hvem han var?
Men finns endelige svar?
Knapt nok, alt det som var
Er støvet ned; den nærmet er, som gjetter!
Og nettopp det er hva Teatret gjør:
Med kløkt og mot hiver de seg på - og tør!
En ren befrielse i stoff som ellers ofte sauses ned i svulstighet og villfaren ærbødighet; Shakesperas-tolkning oftest er for den som svetter!
Men ikke her.
Og ikke nå.
Den uanstrengte livsbejaenhet får råde Shakespeares løyer, liv og mange kåte kast i liv og diktning; hvilke sprang!
Elskov, skjemt og dødens skygge Århundrenes livserfaringer er like trygge.
En spøk, et kast med hodet, luftig summing?
Nei, for fanden!
Will er nok bak med godkjennende brumming.
Og takker trolig for teaterlekens kall:
Å ta han ørlite ned fra hans pidestall for på dette vis å redde ham fra alderstegnenes forfall.
Prisverdig?
Ja!
Og ganske morsomt til og med.
Så, til Det norske og Ola B: Takk for dèt!
| 1 |
101850 | Anneli Drecker/Samsaya: «Bombay»
Det var vel knapt noen overraskelse at det ble «Bombay» når Samsaya bidrar på en Bel Canto-duett...
Selv om Samsaya tar i bruk hindi, blir dette aldri en mer eksotisk versjon enn originalen, snarere tvert om, ettersom Samsaya faktisk har indisk blod i kroppen.
Fela til Bel Cantos Nils Johansen, derimot, var hvit i farven og neppe kjøpt i India...
Men en fenomenal låt - både i 1996 og i 2014.
| 1 |
101851 | Øivind «Elg» Elgenes/Lars Lillo-Stenberg:«Kokken Tor»
En ikonisk rock-låt og én som svært mange nordmenn har gaulet fælt til på deLillos-konserter siden 1993.
Den har naturlig nok beholdt Lars' eminente gitarspill, men mangler litt av det blytunge kompet til moderbandet.
Egentlig avviker den ikke en millimeter fra originalen, med unntak av Elgs vokale bidrag som på langt nær er like vellykket denne gangen som sist helgs deLillos-cover, «Hjernen er alene».
| 0 |
101852 | Simone Eriksrud/Lars Lillo-Stenberg:«Nagen hud»
En bunnsolid Sigvart Dagsland-låt som i sin fødsel - i 1988 - ble nær ødelagt av datidens populære produksjonsutstyr.
Derfor er det kjærkomment å høre den i 2014-tapning fra to artister som også har vilje til å gjøre den ny og nesten bedre.
Lars bidrar med naken sårbarhet, mens Simone fyller den med inderlig sødme.
Resultatet er en nydelig ballade fra to stemmer som i utgangspunkt på langt nær er like, men som her finner harmonisk sammen.
| 1 |
101854 | Anneli Drecker/Sigvart Dagsland:«Ka e du redd for»
Denne versjonen er jo kliss lik originalen, med unntak av at Sigvart har fått med seg Anneli Drecker som duettpartner istedenfor sin kone, Karoline Krüger.
Men hva så?
Det er jo uangripelig nok en flott låt som Anneli definitivt ikke gjør skam på (det hadde jeg da heller ikke trodd!).
Skal man pirke, må det bli nettopp det at ingenting er gjort for å utfordre selve låtens struktur, slik mye av meningen med «Hver gang vi møtes» er.
Men skal vi pirke i kveld, i avskjedsprogrammet?
Må vi?
| 1 |
101855 | Lars Lillo-Stenberg/Samsaya/Alexander Rybak:«Neste sommer»
Gammel sang om igjen.
Her får vi servert den lettvinte karaoke-versjonen av deLillos-klassikeren, og det ville være drøyt å si at Samsaya og Alexanders bidrag - og etter hvert resten av gjengen - hever kvaliteten på den.
I stedet slår det meg at det virker noe underlig at hverken Samsaya eller Alexanders låter blir behandlet som duetter.
Til gjengjeld får vi servert to fra Sigvart og to fra Lars.
Det er forståelig ut fra et kommersielt hensyn, men i «Hver gang vi møtes» burde det ikke rangeres mellom a- og b-artister.
Slik ble det dessverre i denne sesongavslutningen.
| 0 |
101858 | Bokanmeldelse:Alf Prøysen:
«Lørdagsstubber»
Det er fascinerende å se hvordan Alf Prøysens kortprosa har beholdt sin vitalitet, sjarm og menneskelige aktualitet gjennom to mannsaldre.
Prøysens drøyt 750 (!) «lørdagsstubber» for Arbeiderbladet i årene 1951-70 er tidligere utgitt i bokform, men til «Prøysenåret» kommer nå dette grandiose ett bindsverket, redigert og med et godt etterord av Jan Erik Vold.
Sjangermarkeringen kan få leseren til å tro at dette er fyllstoff og ubetydeligheter fra Prøysens hånd.
Ingenting kunne vært mer feilaktig.
Prøysens originalitet og litterære slagkraft har neppe kommet bedre til uttrykk enn i mange av disse tekstene.
Prøysen skriver skremmende godt om et miljø han kjenner ut og inn, for ikke å si nedenfra og opp: innlandsbygdenes virkelighet i mellom- og etterkrigstiden, med sine koder og særegenheter.
Det er så levende formidlet at man grøsser og gledes, humrer og ler.
Prøysens humor er aldri overfladisk, han henfaller sjelden til folklore; han er farligere enn som så.
Vel kan han underholde, men medfølelsen og den dype samforståelsen er aldri langt unna.
Også når han med et par presise setninger innfanger dynamikken i et familietraume, en personlig tragedie, unevnelig skam, drepende urettferdighet.
Replikkene og dialogene står til 20 i troverdighet og har undertekst så det holder.
Historiene fortelles like treffsikkert om hovedpersonen er en treåring ved kjøkkenbordet, en garderobevakt på festlokalet, ei blodfersk stuejente eller en isjias-gubbe på vei til doktoren.
Etter hvert som lesningen tar seg gjennom årgangene, vokser boken til å bli en slags kollektivroman med utallige stemmer.
En vilter kakofoni og et fargerikt konglomerat av liv og skjebner gjennom hverdag og høytid, år etter år.
Levd liv, skildret på en måte som ikke føles irrelevant i Norge anno 2014.
Snarere tvert imot.
| 1 |
101859 | Bokanmeldelse:Marius Lien:
«Brasiliansk fotball.
1894- 2014.
120 år med driblinger»
Marius Lien har skrevet en engasjerende, levende og godt fortalt dokumentar om alt du bør vite og alt du trenger om verdens viktigste idrett i verdens beste fotballand, Brasil.
Dokumentar
En gave til alle som en glad i fotball 356 sider Kr.
299,- Falck Forlag
En betydelig tilvekst til den brokete sjangeren fotballbøker.
Ikke bare fotballfanatikere, men alle som er det minste interessert i denne idretten, vil ha glede og utbytte av å lese Liens bok.
Marius Lien er journalist og selvsagt Brasil-fan, men først og fremst er han en fremragende forteller som vet å trekke leseren med seg gjennom en ekstremt mangefasetterte og fascinerende historie.
I Brasil er fotball ikke bare kunst og masseidrett, fotballen er selve navet for den moderne nasjonale identiteten som har vokst frem i dette kjempelandet de siste 100 årene.
Og det var de moderne massemediene som mer enn noe annet la grunnlaget for dette unike fenomenet.
Gjennom korte, tematisk ordnede kapitler introduseres vi for alle sider, på godt og vondt, av det som til sammen utgjør brasiliansk fotball.
Først og fremst - og heldigvis - er det spillet og spillerne Marius Lieninteresserer seg for.
Både enkeltvis, og slik de har fremstått gjennom Brasils legendariske landslagsgenerasjoner.
Men ingen kan skrive ombrasiliansk fotball uten også å berøre politikk og samba, eller religion og rasediskriminering.
I et land der korrupsjonen er institusjonalisert i store deler av samfunnet, er det liten grunn til å tro at de minst 80 milliarder norske kronene som vil bli brukt på årets Fotball-VM i vesentlig grad vil komme landets fattige til gode.
Likevel, med fotballens enorme folkelige mobiliseringskraft i bakhodet, er det lov å håpe at i hvert fall noe godt vil komme ut av sommerens fotballfest.
Vi som blir hjemme, kan korte ventetiden med Liens flotte bok.
| 1 |
101860 | Bokanmeldelse:William Landay:
«Til Jacobs forsvar»
Andy Barber er visestatsadvokat i den vesle byen Newton i Massachusetts.
Thriller 457 sider 379 kr. Cappelen Damm
Her lever han et stille og rolig liv sammen med kona Laurie og deres 14-årige sønn, Jacob.
Ren amerikansk middelklasseidyll.
Til den dagen en skolekamerat av Jacob blir funnet myrdet i en park.
Barber etterforsker drapet, og sirkler raskt inn en lokal overgriper som tidligere har tuklet med barn i den samme aldersgruppen.
Det hele virker nokså opplagt.
Stor blir derfor Barbers overraskelse når han brått tas av saken, fordi stadig flere opplysninger og avsløringer peker i retning hans egen sønn.
Med «Til Jacobs forsvar», har William Landay disket opp med et mareritt av en fortelling, der det sentrale temaet er hvor langt man kan eller vil gå for å forsvare sitt barn.
For ikke bare dukker det stadig opp flere piler som peker i retning Jacob.
Også faren, som gir oss historien, åpner dører inn mot mørke rom i sitt eget liv.
Snart er ryktene, anklagene, og de stadig mer pågående avhørene, i ferd med å rive den vesle familien i stykker.
Forfatteren er utdannet jurist, og til å begynne med kan nok denne teksten virke litt tørr, med alle de juridiske detaljene og finurlighetene som storyen er pepret med.
Men nokså snart blir det nettopp Landays omstendelighet, som sammen med en stor grad av psykologisk troverdighet, styrker drivet i boken.
Dette er en seriøs thriller, som rører ved store og grunnleggende spørsmål.
Samtidig er boken til tider ulidelig spennende.
Mot slutten tar forfatteren noen kjappe grep som burde få den mest blaserte leser til å måpe.
«Til Jacobs forsvar» er vårens heteste tips til den delen av spenningspublikummet som er lei lettvektere og usannsynlig tøys.
| 1 |
101862 | Bokanmeldelse:Roger Hobbs:
«Ghostman»
Rå.
Velskrevet.
Og intenst spennende.
«Ghostman» er en gangster-thriller av godt, gammelt merke.
Men ingen bok for sarte sjeler.
Forfatter Roger Hobbs var tidlig i tyveårene da han skrev denne debutromanen, som er solgt til mer enn tjue land.
Warner Bros har engasjerte Morten Tyldum («Hodejegerne») til å regissere filmen.
Jack Delton - jeg-fortelleren i thrilleren - er en såkalt skyggemann.
En ransmann.
Han finnes ikke.
Han er usynlig.
Så er heller ikke Jack hans virkelige navn.
Ingen typisk gangster, Jack.
På fritiden oversetter han greske og latinske klassikere.
Fem år etter at han tabbet seg ut under et spektakulært bankran i Kuala Lumpur, får Jack i oppdrag å rydde opp etter et mislykket ran av et kasino i Atlantic City.
Oppdraget blir en blodig og voldelig affære.
Alle lurer alle, skurker venter bak hvert gatehjørne, og helten unnslipper sine fiender om og om igjen.
Nei da, fri for sjangerklisjeer er boken ikke.
Likevel har romanen dette ubestemmelige «noe» - den krimlitterære x-faktoren - som gjør den til noe mer enn enda en spennende gangster-thriller.
Språket er tøft.
Handlingen er intens.
Som leser blir jeg revet med.
En bok jeg gledet meg til å lese videre i hver gang jeg åpnet den.
Oversettelsen er utmerket ivaretatt av Knut Ofstad.
Men det forundrer meg at forlaget har valgt å beholde den engelske tittelen «Ghostman» fremfor Ofstads mer velklingende norske variant:
«Skyggemannen».
I pakt med tittelen kan jeg trygt fastslå at boken er en pageturner full av cliffhangere.
Jack Delton er i slekt med figurer som Tony Soprano og Jack Reacher.
Når Roger Hobbs får finslipt sitt betydelige talent, vil Jack Delton bli en fyr som funkler på seriekrim-himmelen i årevis fremover.
| 1 |
101866 | Plateanmeldelse:Kelis - «Food»
Kelis skrur klokken tilbake, og lander pent i nåtiden.
34 år gamle Kelis Rogers har en rar karriere å se tilbake på.
Hun fikk en kickstart med hiten «Caught Out There» (1999), men måtte finne seg i at album nummer to ikke engang ble utgitt i hjemlandet USA - til tross for at hun da var under vingene til verdens den gang hotteste produksjonsteam, The Neptunes.
Senere skulle überbangeren «Milkshake» heve aksjene hennes ytterligere - men ikke høyere enn at hun endte i forvirret strobelys på det foreløpig siste vi hørte fra henne, svake «Flesh Tone» (2010).
På «Food» er det en ny Kelis vi hører.
Kobbelet av produsenter er borte, storselskapet likeså - «Food» gis ut av den britiske «beats for nerder»-labelen Ninja Tunes, og er i sin helhet produsert av indiehodet Dave Sitek, med lydjobber for blant andre Yeah Yeah Yeahs, Scarlett Johansson og hans eget TV On The Radio å vise til.
Resultatet er en fullblods retrosoulplate.
Overraskende fordi Kelis alltid har hungret etter det kontemporære, overraskende med tanke på Siteks bakgrunn - og, heldigvis, overraskende bra.
«Food» blir sikkert omdiskutert; soulpurister har en tendens til å rynke på nesen over såpass trygge pastisjer som det Kelis byr på her, slik de gjorde overfor (enda en av Kelis' tidligere samarbeidspartnere) Raphael Saadiq da han ga ut «Stone Rollin'» tre år tilbake.
I disse ører er det imidlertid lite motstand når Kelis åpner med syttitallstro blåserstøt i «Breakfast».
Dette er «the real thing», forteller hun, og den freidige funken i påfølgende «Jerk Ribs» lever opp til det Kelis synger - «it feels just like it should».
Når den ømme, pianodrevne og strykerbelagte «Forever Be» er unnagjort, føles seieren som et faktum.
Kelis har vokst som vokalist, og virker nå mer komfortabel i rollen som tradisjonsformidler enn som hitjeger.
«Food» holder ikke det samme nivået hele veien, og er en tanke for lang.
«Friday Fish Fry» er en regelrett gymsokk, men følges heldigvis av James Bond-skumle «Change», som viser at Kelis har en bred horisont også innenfor de nye rammene.
«Dreamer» setter et nydelig punktum med en kosmisk, lengtende tone man kjenner igjen fra debutplaten hennes, og da føles det som om sirkelen er sluttet - Kelis' karriere forblir underlig, men er fortsatt alt annet enn kjedelig.
BESTE LÅT:
«Forever Be»
* Slippes mandag 21. april, men kan allerede nå streames gratis her .
| 1 |
101867 | Bokanmeldelse:Arild Aspøy:
«Hjerteknuser»
Teknologi, terror og politikk.
Er en norsk statsminister presset av en serbisk mafialeder, fordi de i ungdommen var elskere?
Krim 443 sider Kr. 379,- Aschehoug Journalisten Siri Thune arbeider for en TV-redaksjon, ikke ulik «Brennpunkt» der forfatteren selv har fartstid.
Lag for lag graver hun seg ned i paramilitære nettverk, internasjonal mafia, lyssky medisinsk industri og skremmende sannheter om vårt overvåkningssamfunn.
Bare et par år frem i tid lever vi alle med sporingssystemer i bilene, elektronisk papir erstatter dataskjermer, usynlige droner spionerer, vår egen telefon rapporterer menneskers bevegelser og personlige data til spekulative internasjonale organisasjoner.
Det er blandingen av mange små sannheter og like mange spekulasjoner som gjør denne thrilleren tett og utfordrende.
Ikke alt er lett å tro på, men hendelser og mennesker lenkes sammen på en engasjerende måte.
Den kjølige hovedpersonens eget knuste hjerte skaper en avstand også til leseren, men hendelser og bipersoner lenkes så tett sammen at boken får både fart og flyt.
Språket er rett frem og tydelig, uten krusedull og dall.
| 1 |
101868 | Bokanmeldelse:Bill O' Reilly og Martin Dugard:
«Mordet på Jesus»
Evangeliene - fortellingen om Jesu liv og død - er mer spennende enn noen påskekrim.
Men hva er egentlig sant?
Hva kan dokumenteres?
Og hva må overlates til troen?
Med basis i evangeliene og historiebøker har de to konservative, katolske journalistene Bill O'Reilly (The O'Reilly Factor på Fox News) og Martin Dugard gjenfortalt beretningen om Jesus og korsfestelsen.
Resultatet er lettlest og spennende - men dessverre en saus av omtrentligheter, gjetninger og omstridte påstander som presenteres som fakta.
Er det riktig at Herodes massakrerte alle guttebarn under to år i Betlehem i jakten på den nyfødte Jesus?
Bibelen er den eneste kilde som omtaler en slik hendelse.
Var Maria Magdalena virkelig prostituert?
Pave Gregor I den store påsto det i 591.
De fleste teologer mener han feiltolket Bibelen, og i 1969 trakk pave Paul VI beskyldningen tilbake.
Var kometen som kinesiske astronomer observerte i år 5 f.Kr. selveste Betlehemsstjernen?
Ville en komet kunne lede «tre vise menn» frem til en stall i Betlehem?
I denne boken presenteres alt som fakta.
Eksemplene er bare tre av mange.
Forfatterne feier over omstridte historiske temaer med harelabb - uten en eneste reservasjon.
Massakren på guttebarna skildres med en detaljrikdom som forfatterne må ha hentet fra eget hode.
Historiske personer - selv Jesus - tillegges tanker og følelser som forfatterne med største selvfølgelighet gjetter seg til.
O'Reilly og Dugard mangler faglig autoritet.
De har forsøkt å popularisere det historiske og dokumentariske stoffet ved å gi det en både journalistisk og skjønnlitterær tilnærming.
Vel.
Les heller Bibelen!
Om forfatterne er omtrentlige i sin omgang med fakta, er Bertil Knudsens oversettelse grundig og presis.
Det er da noe.
| 0 |
101869 | Plateanmeldelse:The Afghan Whigs - «Do To The Beast»
Beast når det gjelder.
ALBUM: ROCK The Afghan Whigs «Do To The Beast» (Sub Pop/Indie)
Da The Afghan Whigs spilte på Øya for to år siden, kunne man se frontmannen Greg Dulli kjempe mot selve tidenes tann.
Han kjempet for ettermælet til et band som, noe reduserende, ble forbundet med «grungeæraen», og som ikke en gang fikk særlig kommersiell uttelling av det.
Han kjempet mot alle som avskrev de plagede sex-psykodramaene hans som «rockistiske», og Dulli som en harry kødd.
Han kjempet mot regnet og livvidden.
Han fortsetter kampen på comebackalbumet, det første under Afghan Whigs-navnet siden 1998.
Han kjemper uten gitaristen Rick McCollum ved sin side.
Men han kjemper jammen tappert.
Litt sånn som Rolling Stones til og med 1978, nærer Dulli en sunn interesse for svart musikk.
Ikke bare den gamle, for lengst kanoniserte.
Også den kontemporære.
På Øya tolket han Frank Ocean.
På «Do To The Beast» bidrar Usher.
Om lag to tredeler av låtene bygger på store, tydelige rytmer som gjerne kan kalles «beats».
Det låter ikke som hip hop, men låner uomtvistelig fra sjangeren.
Over disse rytmene sprer Dulli gitarer som slekter både på indie- og «classic» rock, og skriker ut sine svarte sjeledramaer.
Nå og da med en sprengt falsett.
The Afghan Whigs er ikke egentlig «soulrock», slik det er blitt hevdet.
For hvite, for desperate.
Men det er jo fint å ha noe å sikte imot.
Dette er den mest varierte platen deres.
Funky («Matamoros»), garasjete («Parked Outside»), filmmusikkaktig («Algiers»), Afghan Whigs-aktig («The Lottery», med flere).
Man hører - lett - at bandet tilhører nittitallet.
Og vokalisten er ikke lenger like full av paranoia, svik og løgner.
Bra for ham.
Om dette er et «grungebandcomeback», er det det mest offensive av dem alle.
BESTE LÅT:
«These Sticks»
| 1 |
101870 | Plateanmeldelse:Ratking - «So It Goes»
Konger av kloakken.
Rotter som lever så tett at halene tvinner seg sammen og danner en klase av ville gnagere.
Ganske ekkelt, det der.
Og det er akkurat det bildet av New York 20-åringene Wiki og Hak blåser liv i - den skitne byen Travis Bickle ville spyle ned i kloakken.
Deres første singler var mer britiske i ånden, med spydig stakkato, og selv om grimen fortsatt glimter, har de blitt New York til beinet.
Støy, grums og hard flow.
Både «Snow Beach» og «So Sick Stories» kan minne om forlengelser av Black Stars «Respiration», og den aggressive fingeren til politiet, «Remove Ya», baseres på samme sample som «Dipset Anthem» (Sanchez' «One In A Million»).
Skildringen av byen kan bli noe karikert, men det ligger en sann kjærlighetserklæring mellom linjene.
BESTE LÅT:
«So It Goes»
| 1 |
101873 | Plateanmeldelse:Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik - «Prøysen og øss»
Tøyser ikke med Prøysen.
ALBUM:
VISER Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik «Prøysen og øss» (Grammofon/Musikkoperatørene)
I jubileumsåret snakkes det mye om hvorvidt Alf Prøysen bør «moderniseres».
Noe slikt er ikke på agendaen her.
Visemelodiene er de samme, gamle.
Ikke noe galt i det:
Det er fine sanger.
Men der Prøysens egne innspillinger er sunget «innenfra», har Rypdal og Sandvik et mer revyteatralt uttrykk.
(De tok Alf til scenen i 2008).
Ofte låter «Prøysen og øss» som lydsporet fra en proper musikkteateroppsetting for barn og unge.
Å høre disse sympatiske sangerne synge om «sammar» på Hedmarken, kan aldri bli annet enn trivelig.
Men den pedagogiske tilnærmingen understreker de mer arkaiske aspektene ved Prøysens diktning.
BESTE LÅT:
«Trass-visa hennes Tora»
| 0 |
101874 | Plateanmeldelse:Avicii - «True: Avicii by Avicii»
For mye Avicii?
Når verdens største pophouse-DJ trenger en remiks av egen plate, faller jobben naturlig nok på ... ham selv.
Problemet er at Tim Bergling blir tittende bakover.
Svenskens debut fra i fjor, «True», utmerket seg med den originale blandingen av bluegrass, country og EDM.
Mer classy enn Rednex.
Og joda.
«Hey Brother» får et hypnotiserende klimaks, «Dear Boy» har blitt en bedre låt (uten den enerverende sagsynthen) og «You Make Me» kler sin nye klubbdrakt.
Men Avicii spiller ikke på sine nye styrker her.
Han behøver organiske lyder for å sprøyte menneskelighet inn i den ellers kantete og kalkulerte elektronikken.
Fordelen er at man gleder seg til vokalpartiene.
BESTE LÅT:
«Dear Boy»
| 0 |
101875 | Plateanmeldelse:Hedvig Mollestad Trio - «Enfant Terrible»
Ja takk, begge deler.
ALBUM:
JAZZ/ROCK Hedvig Mollestad Trio «Enfant Terrible» (Rune Grammofon)
For mye repetisjon i hverdagsrocken?
Overflod av ulne tekster og meningsløs vokal?
Vil helst bare ha gitarsoloer?
Entré Hedvig Mollestad.
Hennes trio lager utelukkende riff og soli-låter for generasjon øyeblikkelig tilfredstillelse.
De tidligere fusiontendensene er fullstendig bortslipt.
Også de noe ønskende dragningene mot improjazz.
Tilbake:
Vokalløs stonerjazzrock for alle med mer eller mindre velutviklet luftgitarmuskel, med mer enn et snev av Black Sabbath.
Jazz?
Tjæh.
Rock?
Næh.
Dessuten:
Hvor grensen mellom de to går, er uinteressant.
The Shining pulveriserte den for mange år siden uansett.
BESTE LÅT:
«Arigato, Bitch»
| 1 |
101877 | Fengende farvelfest
Akkurat ett år (på dagen) etter at de slapp den som singel, får Vincent «Vinz» Dery og Nico Sereba et fullpakket Parkteateret til å koke opp til superhiten «Am I Wrong».
KONSERT:
Nico & Vinz STED:
Parkteateret, Oslo PUBLIKUM: cirka 500 (utsolgt)
Låten har vært litt av en døråpner for 23-åringene.
Til topps i Danmark og Østerrike.
45 millioner avspillinger på Spotify.
Det er 2 millioner mindre enn «The Fox».
Og det ligger et hint av farvelfest i luften.
Oslo-duen flytter til statene neste uke, hvor låten deres har blitt listet på over 90 radiokanaler.
På Parkteateret viser de dog at de har noe mer å bidra med enn kun den ene hiten.
Kveldens setliste er lesset med låter publikum ikke kjenner fra før.
En potensiell dødsdom for en hvilken som helst popkonsert.
Men Nico & Vinz' modus operandi har alltid vært å spre positivitet- og deres kjemi med publikum gjennom deres nye smittende afrobeat-inspirert popdrakt er hinsides.
De spretter på scenen og utfyller hverandres vokaler som en improvisert gledesballett til «Find A Place» og «Know What I'm Not» - låter som kanskje understimulerer duoens raptalent, men som rendyrker deres tekke for intenst fengende popmelodier.
Den noe prekete og bunnløse optimismen kan bli noe begrensende for selve tematikken i låtene, men når det kommer til deres liveframføring er det umulig å ikke la seg rive med av den sukkersøte og blendende kjærligheten.
Undertegnede tok seg selv i å glemme rollen sin et øyeblikk og grep tak i den signerte capsen duoen kastet ut i publikum.
Jeg tok meg dog til vettet og ga den til en ivrigere fan, før jeg tok på meg anmelderhatten igjen.
«Er dere familie?
For alltid?
Uansett hvor vi bor?
Selv om vi flytter til USA?
Selv om vi er på Mars?».
Publikum roper kontant «jaaa!» etter hvert spørsmål Nico stiller.
De har Oslo i ryggen uansett hvor langt de vil sveve.
En konsert på beskjedne Parkteateret utstråler kanskje ikke verdensherredømme, men jeg mistenker at det blir lenge til vi får oppleve Oslo-duen i en like intim setting igjen.
En uteligger og en tidsmaskin er sentrale i Envys nye musikkvideo.
Låten heter «In Your Arms» og er oppfølgeren til hitsingelen «Am I Wrong».
| 1 |
101878 | Plateanmeldelse:Morten Harket - «Brother»
Morten Harket er ikke god til å forvalte sine egne, betydelige ressurser.
54-åringen uttrykte selv misnøye med prosessen rundt sin forrige soloplate, «Out Of My Hands» (2012).
Det var for mye av gamlebandets apparat rundt ham, fortalte han VG.
Resultatet var imidlertid noe han burde ha bygget videre på, dominert som det var av synth med klare linjer til moderskipet a-ha.
Nå har han i stedet returnert til den trauste, organiske voksenpopen han tidligere har dyrket med vekslende hell på «Wild Seed» (1995) og «Letter From Egypt» (2008).
På papiret er det trygt.
I praksis er det dristig, eller snarere risikabelt - for et så sobert uttrykk som dette tryner grundig når låtmaterialet svikter.
Høydepunktene først:
Tittelsporet er en av hans beste solosingler, med et refreng av den episke typen stemmen hans er skapt for.
Sistesporet «First Man To The Grave» er noe stillestående, men har en lummer overflate og et dunkelt indre som fenger.
«End Of The Line» og «Whispering Heart» byr på doser av tempo og drama som stikker seg positivt ut i selskapet.
For øvrig er «Brother» en døll affære.
Tittelsporet følges av den gørrkjedelig luntende «Do You Remember Me», og den påfølgende «Safe With Me» får tiden til å stoppe fullstendig - av helt feil årsaker.
Verst er «Heaven Cast», som problematiserer tosomheten på hårreisende banalt vis, en bedrift som langt på vei gjentas i «Can't Answer This».
Det er umulig å fri seg fra tanken på at dette er bortkastet talent.
Med fare for å konstatere det opplagte:
Harket er en spektakulær sanger, en fremragende popstjerne.
Han er også en fargesprakende personlighet - hvorfor kommer ikke dette frem på en soloplate?
Hør på forgjengerens «When I Reached The Moon», eller «Real Meaning» på det siste a-ha-albumet.
Hør hvor mye mer tent han fremstår i syntetiske omgivelser.
«Brother» er ihjelprodusert av svenske Peter Kvint; sikkert en trivelig fyr, men hvorfor skal Morten fuckings Harket jobbe med anonyme, middelmådige bakmenn?
Om han absolutt må samarbeide med en svenske, burde det heller vært med en kar som Avicii.
En ung, dristig lyd-demon som vet hvordan man får musikk til å pulsere og en klassevokalist til å skinne.
Det gjør ikke Harket her.
BESTE LÅT:
«Brother»
* Slippes fredag 11. april
| 0 |
101879 | FILM:Kløktig dystopi
Drivende god fremtidsvisjon for «Twilight»-generasjonen
Hollywood har igjen kastet øynene på en populær ungdomsroman med klassiske ingredienser som identitet og kamp for frihet satt i en dystopisk fremtid.
«Divergent» er basert på første bok i en trilogi av Veronica Roth, så her er det bare å bli kjent med universet først som sist.
Enda godt at første film ut fungerer utmerket og utfører nøyaktig hva den tar seg mål av å gjøre.
Vi befinner oss i et postapokalyptisk Chicago, stengt inne bak en mur.
For å opprettholde freden har myndighetene delt inn menneskene i fem fraksjoner: de Lærde, de fryktløse, de fredsommelige, de sannferdige og de uselviske.
Vår heltinne Tris og hennes familie tilhører sistnevnte kategori.
Som alle andre ungdommer må hun ta et valg hvilken fraksjon hun vil tilhøre, og overraskelsen er stor da hun velger de fryktløse.
Fraksjon kommer nemlig foran familie, og Tris må forlate sine kjære for siste gang.
Men tester Tris har gjennomgått på forhånd, kun overvåket av én kvinne, har nemlig vist at Tris passe inn i alle fraksjoner.
Hun er en divergent, en trussel mot myndighetenes kontroll.
Vi følger Tris gjennom de knallharde «opptaksprøvene» hos de fryktløse.
Grundig, men uten å overforklare får filmen frem den ulmende motstanden mot det totalitære.
Shailene Woodley er et glimrende valg i hovedrollen:
Hun har «nabojente»-kvaliteter som gjør det lett å heie på henne, samtidig som hun «vokser med oppgavene» og får autoritet.
Scenografien unngår det grådystre som har nærmet seg klisjeene de siste årene.
Som seg hør og bør får vi noen doser romantikk med på kjøpet, men det er klissefritt og følger naturlig av historien.
Nesten to og en halv time er lenge, noe som ikke sjelden medfører transporteteapper i fortellingen.
Så skjer ikke med «Divergent», drama og action sorteres kløktig.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1 |
101883 | Film:Vakkert om det vonde
Reaksjonene på TV-serien «Krigerens unge hjarte» i Polen viste at jødenes skjebne under krigen fortsatt er et betent tema.
Det er nok av underspilt raseri i «Ida», men behandler de vriene temaene på en nyansert måte.
Handlingen lagt til 60-tallet og forteller historien om den unge nonnen Anna som ble forlatt på dørstokken til et nonnekloster ved krigens slutt i 1945.
Etter å ha blitt oppfordret om å oppsøke sin eneste gjenlevende slektning i live kommer hun til tanten Wanda, ei tøff, hardtslående, men alkoholisert dame og tidligere dommer som har falt i unåde hos myndighetene.
Den fromme og den frekke legger ut på landeveien for å finne ut hva som skjedde med Annas foreldre.
«Et underlig par», sier saksofonisten de plukker opp langs veien.
To uhyre sterke kvinneportretter fra to forskjellige verdener.
«Ida» er filmet i sort-hvitt, byr på knapt med dialog, men er alt annet enn en «grå» film.
Og selv om temaene filmen presenterer er dystre finner vi også humor, servert på samme lakoniske måte vi kjenner fra Kaurismäki og tidlig Jim Jarmusch.
«Ida» bruker ingen store fakter, men er vakker i all sin enkelhet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1 |
101886 | Plateanmeldelse:Thebandcalledoh!
- «Stereosoul»
Neosoul i zombieform.
ALBUM: SOUL Thebandcalledoh!
«Stereosoul» (Nine Six)
Man trenger knapt mer enn en albue for å telle de store norske soulverkene.
Men et sett med tromsøgutter prøver å få til det den for lengst forduftede Sofian fikk til for ni år siden: autentisk norsk neosoul.
På sitt beste er Oh! en påminnelse om hvorfor sjangeren eksploderte, og på sitt kjedeligste - hvorfor den døde ut.
Repeterende i sin nakne og trege minimalisme.
Det er en sterk vilje, men lite egenart på «Stereosoul».
Ideene er låst til D'angelo, Erykah Badu og Jill Scotts tid.
Daft Punk-drivet i «Let You Lift Me» skiller seg ut, smittsomme «Headlines» og sjarmerende «Good To You» likeså.
Oh! er altså best når de ikke prøver å gjenopplive utvaskede troper.
BESTE LÅT:
«Good To You»
| 0 |
101888 | Plateanmeldelse:Sohn - «Tremors»
Luksussorg.
Ja visst er det lett å tenke på både James Blake og Burial i samme tåredrypp som denne Wien-baserte briten.
Cristopher «Sohn» Taylors appliserte vokallooper, bergensregnaktige rytmikk og motorveibass kombinerer begge de forannevnte.
Dyktig, om ikke umiddelbart nyskapende.
Vokalen er mer falsetteuforisk enn Blake, men har også mer bredde.
I enkelte øyeblikk kan den minne om, av alle, Rufus Wainwright som synthesizer.
Albumet går, selvsagt, i bane rundt mørke og melankoli, og kunne i teorien like gjerne vært laget på et lo-fi-kott.
Det som virkelig vrir dette fra lignende tristesser er låtenes designerlekre produksjon.
Melankoli har aldri hatt så flott og eksklusiv klang.
BESTE LÅT:
«Artifice»
| 1 |
101890 | Plateanmeldelse:Mac DeMarco - «Salad Days»
Ny slackersjef.
23 år gamle DeMarcos hjemmestudio er et slags tidsvakuum.
Der han tidligere klovnet seg til med karikert rock'n'roll, er han blitt mer seriøs og psykedelisk.
Sjanglete og sommerlig indie, «jizz jazz» som han selv kaller det.
Seigt, lystig og fandenivoldsk.
Litt Bowie, litt Lennon, på deres mest innrøykede og bluesinspirerte.
Det beinete gitarspillet og en tykk eim av sneiper som ligger strødd oser forvrengt idyll - men det er når han får på sin Tame Impala-drakt i «Chamber Of Reflection» han virkelig briljerer.
Jaggu kler han også litt Steely Dan i det kantete synthdrivet på «Passing Out Pieces».
Herlig sløvt og bekymringsløst.
Men kanadierens tredje solide utgivelse på to år viser at det skjuler seg et arbeidsjern bak det hele.
BESTE LÅT:
«Chamber Of Reflection»
| 1 |
101891 | Plateanmeldelse:Carlene Carter - «Carter Girl»
Fornyer familiebedriften.
Hun har hatt mange liv, Carlene.
Datter av June, født inn i countrymusikkens førstefamilie, stedatter av Johnny Cash.
Ville «put the cunt back in country» i syttiårene, og havnet midt i new wavens London, med Nick Lowes ring på fingeren.
Norgesvenn og undervurdert countrypowerpopartist på åtti- og nittitallet.
Dernest knarker i stjålet bil med den nå avdøde Heartbreakers-bassisten Howie Epstein.
2014:
Comeback-kid på jakt etter familie- og sjangerrøttene.
Som hun finner.
«Carter Girl» er countrymusikk, den gamle, uhippe, men energisk uærbødig og humørfylt nytolket.
Carlene trenger ikke være stivt museal i møte med tradisjonen.
Hun er tradisjonen.
BESTE LÅT:
«Troublesome Valley»
| 1 |
101892 | Plateanmeldelse:Erlend Ropstad
- «Her om natta»
Blir 2014 Erlend Ropstads år?
Det er fortjent i så fall.
ALBUM:
ROCK Erlend Ropstad
«Her om natta» (Later Gator/Musikkoperatørene)
Erlend Ropstads tekster er fremdeles fulle av menneskelig tvetydighet, men musikken er blitt hardere.
Den utflyttede sørlendingens forrige, «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» gikk gjennom flere inkarnasjoner før den endte som det stillfarne mesterstykket vi kåret til fjorårets sjuende beste norske album her i VG.
Sannelig fikk platen to nominasjoner til Spellemann også.
Dessverre uten uttelling.
(Den burde i alle fall ha fått én.)
Og den solgte mindre enn den fortjente.
2013 ga uansett omstarten og tryggheten den tidligere engelsksyngende inderligpopperen trengte.
På oppfølgeren er han mer selvsikker og bråkete.
Men like tvetydig.
Åpningen er en sjalu metahyllest til gamle svenske visesangere.
Komplett med parodisk eksistensielt refreng, der Ropstad konkluderer med at han selv skal bli en gammel svensk visesanger og leve godt på en spydig vise om Kristiansand.
Resten av albumet består verken av viser eller spydigheter.
Derimot er den full av nyere, svensk klang.
Ropstad 2014 er mer riffbasert Winnerbäck enn nylonstrenghviskende Vreeswijk.
Fra gitartunge «Maria» og den poppunkete tittellåten til den seige førstesingelen «Ikke syng», er dette på utsiden et mer energisk album.
Medvirkning av fullt band har gjort 39-åringen mer overstrømmende.
På innsiden er det vel så overstrømmende doble selvmotsigelser.
Ting som ikke ble sagt, ting som ikke burde vært sagt høyt og følelser som aldri ble utvekslet.
Det er faren som har prioritert et liv på veien i stedet for å være far.
Han som står utenfor døren og ikke tør å banke på.
Han som dumper Elisabeth, akkompagnert av sprudlende bluegrass.
Andre låtkarakterer går det betraktelig bedre med.
For helheten har mindre famling, færre inderligheter og generelt mer håp.
Det gir håp om at flere skal plukke opp Ropstad.
Og at Ropstad skal plukke opp en Spellemann for denne.
BESTE LÅT:
«Maria»
| 1 |
101893 | Teater:Ole Ivars
- Kongen av Torshov
Sommer'n kom tidlig til Torshov i år, i form av en campingplass der humorfaktoren er høy og musikken swinger.
Torshovteatret
«En får være som en er - en Ole Ivars musikal» Av Hilde Brinchmann, Kjetil Indregard og Torshovgruppa Regi:
Hanne Tømta Scenografi:
Milja Salovaara Musikalsk ansvarlig:
Simon Revholt Med:
Bernhard Arnø, Henriette Steenstrup, Christian Skolmen, Lena Kristin Ellingsen
Folkelig, varmt og muntert intimteater kan en kalle det når Torshovgruppa har tatt for seg et vell av låtene til landets største danseband, Ole Ivars.
Det er spunnet en historie - ikke akkurat dyptpløyende - rundt sanger som beskriver kjerringer, unger, familiære basketak, gjeld, gleder og sorger; kort sagt hverdagslivets mer eller mindre poetiske sider.
Det er stikk av sjalusi, bekymring for en datter som flørter i utlandet og ikke minst den konstante påminnelse om eget utseende.
Stedet er en campingplass der fire mennesker omgås rundt plattingen, grillen og fjellbekk-drinken.
Poenget er at det er gjort med lidenskapelig og lekent alvor.
Ironien er lagt igjen i en nedstøvet hylle.
Både verbalt og musikalsk har man funnet fram til en form som forener stereotyper, klisjeer og musikalske variasjoner med spenst og spennvidde.
Først og fremst skyldes det forestillingens fine flyt og energifylte balanse mellom det herlig festlige og det ømt sårbare.
At jeg skulle kjenne på vemodet ved å høre låta «Nei så tjukk du er blitt», trodde jeg knapt var mulig.
Men med Henriette Steenstrups nydelige, nesten hudløse fremføring, løftes den så mye omtalte låta til å bli en ren musikalhit.
Musikkansvarlig Simon Revholt har drevet fram en smart miks som gir melodiene variasjon.
Tempo og høy takt veksler mellom rene ballader og lavmælt duett.
Et A-lag ensemble driver forestillingen fremover med liv og røre.
De serverer blødmer, plattheter og svært gjenkjennbare observasjoner med humørspredende timing.
De mest banale replikker serveres med selvsikker selvfølgelighet med den presise timing som gjør at man kniser høylydt; selv av alle hu sa så brura vitsene.
Christian Skolmen serverer flest av dem.
Med hele sitt kroppsspråk og stemmeleie glir han perfekt inn i rollen som kongen av campingen; den selvoppnevnte sjef, skjørtejeger og en kar som i sjelden grad ser seg tilbake.
Gruppa som nå har inntatt Torshovteatret har som mål og utforske kombinasjonen musikk og teater.
De har truffet godt med sitt første forsøk med åpenhet og lekent alvor om et tema som i sjelden grad finner vei til de tunge kulturinstitusjonene; dansebandmusikken.
Og - det er hjertevarm humor i det hele.
En campingtur til Torshov anbefales, der er Ole Ivars for tiden konger, og der kan du «væra som du er»!
| 1 |
101894 | Thodesen tryner
Begredelig hjemmefest hos Norges eldste fjortis.
Showpremiere:
«Hjemme hos Thodesen».
Edderkopppen teater, Oslo
Det ble fryktelig mye trafikk mot baren utover i Henrik Thodesens nye stand up-show på Edderkoppen torsdag.
Ikke engang sin egen inviterte feststemte ansamling av venner og kjente klarer han å holde oppmerksomheten til.
«Hjemme hos Henrik Thodesen» tar mål av seg å presentere skråblikk på tilværelsen til en partyglad, singel 33-åring, men er i realiteten en lang serie selvopptatte blødmer, tekster som kunne vært ført i pennen av 17-åringer på første russerevy-kveld i 2. klasse.
Jeg leser på vaskeseddelen at Thodesen har 12 år bak seg som standup-komiker.
Det virker ikke som han har observert og reflektert veldig mye over folk han har møtt på sin vei alle disse årene, slike ting som pleier å gjøre en god komiker.
Det starter riktignok ganske festlig når vi presenteres for komikeren sovende blant ølflasker til stemmen av en voiceover.
Thodesen spretter på scenen og sparker i gang showet via en miksepult med techno-rytmer og partyhyl.
Tøff intro, og Thodesen er også ganske likandes når han iscenesetter seg selv som en keitete, spjæling.
Men etter hvert som han blir varmere i trøya daler underholdningsverdien.
Scenene han setter opp, på IKEA som par eller hvor besatt man blir av lydene fra naboen i en lytt bygård har åpenbart potensiale.
Men det holder ikke med fakter, armer, bein og ulyd - det bør ligge noen poenger i bunnen.
I tillegg begir komikeren seg ut på lange digresjoner som fører ingensteds hen.
Midt i showet presenterer Thodesen oss for et altfor langt powerpoint-foredrag om humorens historie - noe han skal begynne med når karrieren når bunnpunktet.
Det minner veldig om noe Harald Eia kunne gjort i 1996 som hjelpeløs liksomseriøs.
Komikeren presenteres som på en Se og Hør-forside på flyeren for showet.
Her skal nemlig kjendiser også få sitt.
Det mangler totalt snert og finesse og blir utelukkende ganske ondskapsfull drittslenging presentert fra Grünerløkka-boblen.
Thodesen ender i den samme sofaen han startet med å fortelle vitser akkompagnert av ukulele.
De burde kanskje blitt værende på nachspielet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0 |
101895 | TV-anmeldelse:Akkurat passe på alle måter
TV 2 har funnet seg en perle av et programformat.
I all sin enkelhet, er «Hvem bor her?» som har premiere i kveld, et lite kinderegg.
Her er det mye for flere.
En «hjemme-hos»-reportasje for de av oss som skal få tilfredsstilt kikkeren i oss:
Hvordan bor de egentlig, disse kjendisene.
Seile under et kulturelt flagg
De av oss som synes interiør er spennende, får jo også sitt - og ønsker man å seile under et aldri så lite kulturelt flagg, er det også en mulighet i «Hvem bor her».
Og sist men ikke minst - betydelig overraskelsesmoment.
For hvem er det egentlig som bor der Programleder Kristin Skogheim og hennes to eksperter, interiørdesigneren Aina Sollie Steen og sosialantropologen Thomas Walle, er åtte torsdager fremover.
Ingen med favnen full av hummer og champagne
Men i motsetning til de tradisjonelle «hjemme-hos-reportasjer» er det ingen kjente ansikter som møter deg i døren med favnet full av hummer og champagne.
Tvert i mot.
De er ikke hjemme en gang.
I hvert fall tilsynelatende.
For våre eksperter skal jo sammen med seerne gjette seg frem til hvem som bor der.
Alt er akkurat passe
I et akkurat passe langt program, i et akkurat passe tempo hvor Skogheim på en akkurat passe måte går klar av det heseblesende som så mange programledere på kommersielt-TV har så lett for å henfalle til, tar hun oss fra rom til rom.
Jeg må bare innrømme at jeg liker stilen hennes.
Hun kan sakene sine, er informativ og vet å spille på sine kunnskapsrike eksperter som både gjetter og forklarer.
Ting settes i sammenheng og på hver sin måte, fra hvert sitt ståsted bidrar de to ekspertene med informasjon som ikke bare er til glede, men også til nytte.
Fordommer og forutinntatte holdninger
Denne anmeldelsen bygger på de tre første programmene.
Selvfølgelig skal jeg ikke avsløre hvem som bor hvor, men jeg ble overrasket og tok meg selv i å delta på gjetteleken i alle de tre programmene.
Kanskje det beste av alt:
Enkelte fordommer, for ikke å snakke om forutinntatte holdninger ble virkelig gjort til skamme.
De fleste mennesker er mer enn hva man tror.
Opptil flere er med i denne programserien.
| 1 |
101896 | Film:Pretensiøse Tom
En sørgende ung homse ankommer en sliten bondegård hvor ingen later til å være hjemme.
Akkompagnert av et saftig melodramatisk lydspor skal hemmeligheter og løgner etter hvert nærme seg overflaten.
Gården han oppsøker er hans nettopp avdøde elskers barndomshjem, hvor moren og en lunefull bror fortsatt bor.
Canadieren Xavier Dolan er bare 25 år gammel, men har allerede fem spillefilmer på samvittigheten som regissør og skuespiller.
Ennå har han ikke klart å riste av seg alle sine pretensiøse, selvforelskede nykker.
Det er fortsatt for mange flott komponerte bilder, som ikke tjener til annet enn å være nettopp det.
Ulmende homofobi og opprettholdelse av fasaden er to temaer som til tider turneres godt temaene i filmen, mørke thriller-toner, med overraskende små-eksplosjoner i manus.
Anslagene følges ikke opp som de burde, filmen vimser litt sjangerforvirret rundt.
Man får liksom følelsen av at regissøren syntes det var litt for harry å «bare» begå en veldreid thriller.
Sannsynligvis hadde han ikke manus nok til det heller..
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0 |
101897 | Film:Herlig rollebytte
Italia bytter statsminister oftere enn andre skifter skjorte - og her kommer en veldig god kandidat til!
«Leve friheten» er en underholdende lek med italiensk topp-politikk, med utgangspunktet «hva om?».
Enrico Oliveri sliter kapitalt som lederen for det største opposisjonspartiet tilhørende venstresiden.
Depressiv og ute av takt med medlemmene sine bestemmer han seg rett og slett for å forsvinne.
Han reiser til en gammel flamme i Paris, og får igjen lov til å dyrke forelskelsen og sin gamle lidenskap:
Film.
Partiledelsen i Roma må løse floken.
Via tilfeldigheter og uten helt å ville det selv dukker Oliveris tvillingbror opp som en løsning:
Han er Enricos rake motsetning som snakker «rett fra levra» gjerne med et Brecht-sitat på lur.
En glitrende demagog uten egentlig peiling på politikk i det hele tatt.
Hva om vi forsøker ham som leder?
«Leve friheten» refererer elegant til Chaplins «Diktatoren», og er en perfekt kombinasjon av lettbeint komikk og politisk alvor.
Og kanskje det mest tiltalende for en nordboer:
Man trenger ikke noe detaljkunnskap om de indre gemakker i Roma for å bli revet med.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1 |
101901 | Plateanmeldelse:The Cheaters - «Rites Of Spring»
Forsinket vår-ritual.
ALBUM: ROCK The Cheaters «Rites Of Spring» (Division Records)
Snart syv år har gått siden oslotrioen The Cheaters brakdebuterte og fikk et momentum som de dessverre aldri rakk å benytte seg av.
Det tyder på at musikk ikke er heltidssysselen til de tre, hvilket det heller ikke er.
I samarbeid med produsent Erlend Mokkelbost har trioen slipt vekk mye av både punkinnflytelsen og sekstitallspåvirkningen.
Men selv om lydbildet er mer komplekst, rikere og like energisk, har også noe av djervheten fra debuten forsvunnet.
The Cheaters hadde faktisk mer egenart for syv år siden - de lignet færre andre band den gangen.
For Norge har flust med drivende dyktige rock-band i mellomsjiktet.
The Cheaters er fremdeles ett av dem.
BESTE LÅT:
«Start All Over Again»
| 0 |
101903 | Plateanmeldelse:The Dogs - «The Tears Are Voodoo»
The Return Of The Farfisa!
ALBUM: GARASJEROCK The Dogs «The Tears Are Voodoo» (Astma Records)
Det er sterke retro-vibber over garasjerocken til oslobandet The Dogs, men ikke utelukkende på grunn av Christian Spros utstrakte bruk av Farfisa-orgelet.
Garasje-retroen ligger som en kompakt pakke rundt alt fra melodier til visuell utforming i vokalist Kristopher Schaus ferskeste prosjekt.
Schau har bakgrunn i både metal og punk.
Begge genre er forsiktige innflytelseskilder her, ikke minst energien, aggressiviteten og friskheten fra sistnevnte.
Schau har glattpolert stemmen siden Cumshots-tiden og røper smidige stemmebånd som passer perfekt også innen garasjerocken.
Samtidig har The Dogs en melodisk teft som skiller dem fra svært mange andre garasjeband - de kan faktisk låte både tøft og søtt på samme tid.
En positiv overraskelse!
BESTE LÅT:
«Armed And Fairly Well Equipped»
| 1 |
101904 | Plateanmeldelse:Cloud Nothings - «Here And Nowhere Else»
Færre overraskelser, men mer godis.
ALBUM:
INDIEROCK Cloud Nothings «Here And Nowhere Else» (Wichita/Indie)
Forrige plate fikk velfortjent oppsving av Steve Albini.
Fraværet av den legendariske produsenten på oppfølgeren er forunderlig lite merkbart.
Fremdeles klarer brooklyntrioen å fylle en knapp halvtime med en hel ungdomstids angst, sinne og tungsinn akkompagnert av snillsint gitar.
Ikke at dét er noe originalt, men måten det gjøres på er befriende umiddelbar og overraskende bestanding.
Som sist får de syv minutter lange riff til å virke som hurtigtørkende punklåter.
Fjerdealbumet er minst like bra som «Attack On Memory».
Faktisk hakket bedre, hadde det ikke vært for det manglende overraskelsesmomentet.
BESTE LÅT:
«I'm Not Part Of Me»
| 1 |
101905 | Plateanmeldelse: YG - «My Krazy Life»
Vestkysten.
Beste kysten.
ALBUM:
HIP HOP YG «My Krazy Life» (Def Jam/Universal)
Det åpner med at moren skriker «You're gonna end up in motherfucking jail like your damn daddy».
Ikke heng med de lugubre figurene, Keenon «YG» Jackson.
Men platecoveret er et mugshot, så vi vet hvor 24-åringen kommer til å ende.
Reisen dit er dog en konseptuelt herlig overraskende.
YG bærer på langt mer enn hiten «My Nigga», når han forteller ufiltrert om gatelivet gjennom slimete bangere - med hjelp av DJ Mustard, som bevisst unngår trap i favør for postfunken fra minimalistisk gangsterrap rett ut av Death Row-døren.
Sammen med Kendrick Lamar (som gjester alle rapplater, inkludert denne) understreker YG Cali-dominansen i hip hop akkurat nå.
BESTE LÅT:
«Meet The Flockers»
| 1 |
101907 | Plateanmeldelse:Nils Petter Molvær - «Switch»
Stillestående retningsløst.
Molværs trompetklang er så karakteristisk at den kan fremstå som en parodi på seg selv.
Sist ble gitarstøyer Stian Westerhus og trommemaskin Erland Dahlen inkludert.
Det ga mer kant og fare til den noe satte jazz- og elektronikacrossoveren.
Nå er Westerhus ute, og Molvær nyfrelst pedal steel-fantast.
Norges mest brukte gitarist, Geir Sundstøl, slider betimelig vakkert.
Men han gjør ikke mer enn det.
Det gjør heller ikke Molvær, selv om trommis Dahlen prøver.
Helheten preges av kopiert drømmestemning, lite nytenkende struktur og generell kreativ stillstand.
Albumtittelens bryter blir ikke den omformeren den er tenkt å være, men en altfor fristende avknapp.
BESTE LÅT:
«Intrusion III»
| 0 |
101908 | Plateanmeldelse:Petter Baarli - «You Petter B. Goode»
Petter metter.
ALBUM: ROCK Petter Baarli «You Petter B. Goode» (VOW/Musikkoperatørene)
Alle vet at Baarli er Norges eneste livstidsrocker.
Han er humorist også:
Når man setter «You Petter B. Goode» i maskinen, hevder iTunes at sjangeren er «jazz».
Hihi.
Denne solodebuten er løsere i snippen enn Backstreet Girls-platene.
Mye boogie selvsagt, men også nostalgiske gitarinstrumentaler, en mer uttalt punkatmosfære og en gitarlyd så grimete at det til tider lukter årgangs-black metal av den («Enchilado»).
Jammen er det ikke - sjokk av sjokk - et par nesten-ballader også.
Og han synger godt nok, i hvert fall for denne typen fest.
Referansealbumet kan sies å være Johnny Thunders' «So Alone» (1978).
«You Petter B. Goode» er sannelig en del bedre.
BESTE LÅT:
«Whatever Happened»
| 1 |
101909 | Plateanmeldelse:Todd Terje - «It's Album Time»
Todd Terje gjør som Röyksopp og Lindstrøm, og byr på et klassisk debutalbum med internasjonalt tilsnitt.
ALBUM: ELEKTRONIKA Todd Terje «It's Album Time» (Olsen Records)
«Todd» Terje Olsen er ukjent for de fleste, men har i løpet av de siste ti årene etablert seg som nasjonens største internasjonale DJ-navn.
Det nærmeste han har vært en hjemlig slager er dessverre da han ble samplet av Robbie Williams.
Hans første fullengder er heller ikke den dansegulvfylleren de som kjenner ham har sett for seg.
Den er mer enn som så.
Det er muligens det mest fullendte elektronikaalbumet som er gitt ut med norsk avsender siden Røyksopps «Melody A.M.».
Misforstå meg riktig:
Det globale mennesket Terje Olsen lager på ingen måte melankolsk popelektronika.
Albumet er derimot så utsøkt, så sammensatt og gjennomtenkt konstruert at man i etterkant ikke kan tenke seg noe annen måte å gjøre dette på.
Det er ingen åpenbare radiohiter her, om man da ikke regner med den for lengst klassiske gulvfylleren «Inspector Norse» (som jo aldri ble en radiohit); den avslutter albumet med jublende publikumspålegg mot slutten.
Banalt, ja visst.
Akkurat så banalt som slikt skal være.
Fra den hviskende «album time, it's album time» i starten, via dataspilltittel-pastisjen «Leisure Suit Preben» som etter hvert drar til Acapulco, en seig versjon av Lindstrøm/Prince Thomas-låten «Turkish Delight».
Sakte stiger tempoet, fra slapp bossadisco via hastig «Tilbake til fremtiden»-fart i «Delorean Dynamite» til åpenbare Donna Summer-assosiasjoner i «Oh Joy».
Andre singel er en seig versjon av Robert Palmers synthpoplåt «Johnny And Mary» (1980), med elegantier og Terje-fan Bryan Ferry på vokal.
Nok et høydepunkt.
Om man skal være litt furten, så kan vi si at det er noe smålåtent å inkludere 3/4 av 2012-EPen «It's The Arps».
Selv om materialet glir helt naturlig inn.
«It's Album Time» er ikke et popalbum for massene.
Det er heller ikke et dansealbum for hipsterne.
Det er et helhetlig, hjertedunkende DJ-sett som tar én fra baren og hele veien til «Inspector Norse».
Uavhengig av om man vil danse eller lytte.
Slik får Todd Terje det akkurat slik han vil.
Luringen.
BESTE LÅT:
«Delorean Dynamite»
* Slippes 7. april.
Albumet streames i sin helhet her .
| 1 |
101910 | Musikalanmeldelse «Les Miserables»
KRISTIANSAND (VG)
Full trøkk, fullt orkester, glitrende sang, strålende solister, praktfulle:
Agder teaters «Les Miserables» er tvers gjennom en musikal-fest!
Sted:
Agder teater Av:
Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg basert på en roman av Victor Hugo.
Musikk:
Claude-Michel Schönberg, sangtekster:
Herbert Kretzmer.
Norsk oversettelse:
Bjørn Endreson.
Regi og koreografi:
Lisa Kent; scenografi og kostymer:
Ingeborg Kvamme; musikalsk leder:
Svein Ragnar Myklebust.
Med:
Espen Grjotheim, Nils Christien Fossdal, Britt-Synnøve Johansen, Emmi Christensson, Espen Hana, Solveig Andsnes, Kim Persson, Ole Morten Vele, Meireke B. Wang, m.fl.
Det er ufattelig moro når en skikkelig klassiker får de aller skikkeligste rammer - og alt klaffer.
Kilden kulturhus i Kristiansand er utvilsomt en av landets beste scener.
Da er det den beste ideen av alle å fylle den til randen!
«Les Miserables» er en virkelig klassiker.
Historien, basert på Victor Hugos roman om den rømte straffangen Jean Valjean, som bygger seg opp i revolusjonstidens Frankrike, redder sin døde elskedes barn, prediker og lever anstendighet i en ulvetid, gir de undertrykte sin solidaritet og til slutt dør forsonet som en kjærlighetens banebryter, er - som hosstående lange setning kanskje antyder - både omstendelig og en smule springende og grassat patriotisk og smålig utkrøpen - og alt innimellom.
(Unnskyld!)
En drabelig greie, med andre ord.
Og derfor kanskje ikke så logiske og lett og følge menneskelig, sånn helt på det bokstavelige planet.
Det blir påstand på påstand og mylder på mylder, mens det døs litt og elskes litt.
Og sånn.
Men alt til virkningsfull og av og til vidunderlig musikk, selvfølgelig!
Hele denne grassate oppvisning blir båret av Espen Grjotheim i hovedrollen; en utrolig dynamisk, fleksibel og uttrykksfull stemme og et scenenærvær som skapt for musikaler.
Virkelig en seier!
Men han er langt fra alene; det synges strålende faktisk over hele linjen - med et helt særlig pluss til Britt-Synnøve Johansen som den tidlig døde og alt for utsatte mor Fantine:
I noen strofer makter hun å trenge gjennom med ekte følelser av virkelig, levd liv.
Det er godt gjort!
Musikalsulten?
Kristiansand er stedet!
| 1 |
101912 | Øyvind «Elg» Elgenes - «Hjemmefra»
Sigvart goes Santana!
Elg rocker opp en innadvendt ballade og gir den en kledelig, soul-tung røffhet uten å miste den opprinnelige melodien av syne.
Elgs klart beste vokalprestasjon i serien så langt.
| 1 |
101913 | Samsaya- «Se så lykkelige»
Samsaya gjør ikke så mye med låten innledningsvis, men det er et smart trekk.
Dette er nemlig - som Sigvart selv sier - hans kanskje aller beste tekst, og Samsayas versjon beholder klokelig nok rommet rundt ordene.
Og hun synger praktfullt.
| 1 |
101914 | Lars Lillo-Stenberg- «Svik»
Er det mulig å gjøre resignasjon mer resignert enn dette?
Lars tvinger en ballade ned i slow motion-modus på en måte som nær tar livet av melodien og iallfall tempoet.
Nok en gang virker Lars litt utenfor sin egen komfortsone.
| 0 |
101915 | Anneli Drecker - «Alt eg såg»
Nesten overjordisk vakker - og det hadde jeg skrevet på blokka før Sigvart selv sa det etter at Anneli var ferdig.
Sigvarts paradenummer blir et mesterstykke også i hendene (og stemmebåndene) til Anneli.
Her går hun hele veien, fra å kjæle frem ordene innledningsvis til å skrike dem fortvilet ut avslutningsvis.
For en låt, for et arrangement, for en versjon!
| 1 |
101917 | Prøysen etter hårene
Alf Prøysen ville vært 100 år i år.
Det norske teatret feirer ham djervt, men retningsløst med «Trost i taklampa».
«Trosten» var Prøysens eneste roman, men senere kanskje mest kjent som film (1955) og musikal.
Det handler om Gunvor, plass-jente som har rømt til byen fra bygdas trangboddhet og klassesystem, og drømmer om å komme tilbake som «fin dame» - og dermed få sin hevn.
Bygdedyr Problmet er selvfølgelig at skal du få has på det norske bygdedyret anno mellomkrigstiden, må det adskillig grovere skyts til enn høyhælte sko, langbukser og solbriller.
Kampen er dypest sett nytteløs.
Men kampen i stykket er ikke hensiktsløs:
Prøysen får sagt adskillig om det lagdelte norske sen-bondesamfunnet, om forskjellen på folk, om kvinners vanskelige kår, om småfolks nedverdigelse.
På ramme alvor.
Farlig
Og dette er denne forestillingens største styrke og viktigste påstand:
Prøysen er stadig en «farlig» dikter.
Han kan godt drive ap med folk, men hensikten er ofte å avdekke dårskapen, utnyttelsen og maktens svieri.
Småfolk er langt fra feilfrie.
Men i bunn og grunn er de blitt som de er blitt fordi de er utlevert til et elendig liv.
Det finne valg, det finnes lys, det finnes strimer av håp.
Men det er først og fremst en lang vei å gå, en lang kamp å kjempe.
Fjott Gunvor kommer forresten ikke alene tilbake til bygda.
Dikteren Lundjordet er med på sammen toget; en godfjott av en romantiker, som vil bevare alt som det var.
Han er Trostens kontratsfigur - uten egentlig å bli utnyttet i denne forestillingen.
Tider Prøysens dikteriske samfunnskommentarer er vanskelig å dra inn i en ny tid; Gunvors bygd er nok, ærlig talt, vanskelig å kjenne igjen, særlig for en yngre generasjon.
Kanskje dette er hovedgrunnen til at det ofte alt for koselige og hompetitten-aktige har overlevd og giftigheten hans er forsvunnet på veien.
Det forsøker prisverdig nok Det norske teatret å gjøre noe med med denne forestillingen.
Men man lykkes bare halvveis.
Formen er et slags komisk impro-teater med innfall og utfall og hopp og sprett og skisser til så mangt - uten at man makter å samle seg om en egentlig hovedtråd eller noen utvalgte konfrontasjoner.
Fragmenter
I stede blir det nokså fragmenterte småbesøk i Prøysen-land, med ekko av en del velkjente elementer - og, tror jeg - et slags lønnlig håp om at det tross alt skal feste seg et inntrykk av at Prøysens stoff stadig er viktig.
Dette understreket særlig ved at hovedkulissen, samfunnssalens fodvegg med scene og talestol, stadig rykker nærmere og nærmere publikum.
Og gjør det trangere og trangere.
Joda, det blir trangt.
Men ikke særlig forløst.
| 0 |
101918 | Film:Helt med skjold og stålkontroll
Verden er et råttent sted bebodd av notoriske skurker.
Da er det godt at vi har en kaptein fra Amerika til å passe på oss.
Steve Rogers, alias Captain America, er tilbake i førersetet med sine superhelt-evner, superskjoldet og sin grunnleggende idealisme.
Og godt er det, for her utfordres han av ondsinnede personer som har infiltrert selveste S.H.I.E.L.D.
Spektakulær action og en konspiratorisk intrige gir filmen få dødpunkter, til tross for at de eksplosive scenene grenser til overdose.
Vi befinner oss i en Marvel Comics-verden der helteskikkelser og vanlig dødelige møtes til vennskap og kamp; det gode mot det onde.
Steve Rogers forsøk på å leve et tilnærmet normalt liv i Washington forkludres straks han involveres i en operasjon for å redde gamle kolleger.
Men bak aksjonen ligger et nettverk av konspiratoriske krefter med evne og makt til å true selveste verdensfreden.
Intet mindre.
Dermed er jakten i gang i et forrykende tempo.
Vår superhelt må kjempe seg vei gjennom kaskader av eksplosjoner, mitraljøser, kampfly, slåsskjemper og til slutt hans likemann hva angår superkrefter; The Winter Soldier.
Uten støtte fra The Black Widow (Johansson) og den flyvende Falcon (Mackie) ville det gått riktig galt.
Som i forrige Captain America film aner man referanser til tidligere filmer.
Med veteranen Robert Redford i betydelig rolle på makttoppen, er det lett å assosiere med filmer som «Tre dager for Condor» og «Alle presidentens menn».
Samuel L. Jacksons mektige pondus bidrar også til å gi filmen trøkk når handlingen leker seg med de store konspiratoriske linjer.
Jackson har en bilflukt som er en liten film i seg selv.
Evans har fysikk og seriøst nok blikk til å være idealistisk superhelt, og Johansson viser styrke som superkvinne.
Den gode kjemien dem imellom kommer til syne i kjappe tørrvittige replikker og små blikk.
Dette er et actioneventyr som byr på mer vold enn voldsomme overraskelser.
Men det er effektivt, vellaget og byr på en miks av handlekraft og thriller-elementer som løfter den opp ti et spennende eventyr.
| 1 |
101920 | Film:Høytflyvende og flott
Hayao Miyazaki og hans Studio Ghibli har i en årrekke vært garanti for det ypperste av voksen-animasjon.
Slik er det fortsatt.
Miyazaki selv har, til manges store sorg, meddelt at dette blir hans siste film.
Om det blir det, har han valgt en mer konkret, mindre drømmeaktig avskjed enn de verk vi tidligere er blitt bortskjemt med.
«Vinden stiger» handler om Jiro.
Han drømmer om å fly, men svakt syn hindrer det - og han blir flykonstruktør i stede.
Særlig inspirert av en italiensk designer, blir det hans særlige ambisjon at flyene hans skal bli kunstverk.
Virkeligheten blir en annen:
Han er mannen som skaper jagerflyet Zero, som i andre verdenskrig ble selve kjennetegnet på japanernes krigføring i luften.
Så her har vi kontrastene:
Den ambisiøse kunstneren, hvis verk blir helvetesmaskiner.
Drømmer og stor kjærlighet, som trues igjen og igjen av katastrofer og grusomheter.
Filmens rammehistorie er basert på virkelige personer og virkelige hendelser.
Filmens «Jiro» er oppkalt etter, og delvis basert på livet til virkelighetens flykonstruktør Jiro Horikoshi.
I tillegg til å være en bemerkelsesverdig animasjonsfilm, har den derfor også en par meget interessante tilleggselementer, kanskje først og fremst at dette er en krigshistorie fortalt av den krigstapende part, altså japanere.
Og det er en side av historien som meget godt kan fortelles, om helt «vanlige» mennesker med sine drømmer, sine håp, sine følelser og sine ambisjoner og sine nyanserte reaksjoner - uten et øyeblikk å være demonisert som «gule djevlser».
En begivenhet, dette!
| 1 |
101921 | Film:Ungdommelig smerte
Livet er ofte banalt.
Også de mest grunnleggende og vanskelige sidene ved livet.
Men når man lager film, bør banaliteter unngås.
Denne nye norske filmen er et prisverdig og bunn ærlig forsøk på å lage en statusrapport om en ung kvinne, hvis problemer er til å kjenne seg igjen i.
Hun er 20 og samboer med anstendige Adam.
Men hun er også redd og usikker, et forhold som først og fremst bunner i en far som svikter som far; han har levd det livet han selv har kunnet - uten å ta konsekvensene av at barnet han engang fikk trengte mer nærvær og trygghet enn han åpenbart kunne gi.
Mangel på modenhet og ansvarsfølelse - uansett alder - er et grunnleggende kjempeproblem for mange.
Og det har skadet mange.
Sånn sett er det viktige, identifiserbare elementer her.
Prisverdig nok.
Problemet er bare at prisverdighet ikke nødvendigvis fører til en god film.
For her strever «Elsk meg» en del.
Handlingen og utviklingen er forutsigelig.
Og skuespillerprestasjonene når ikke aldeles frem med sitt forsøk på nyanser og dybde.
Enhver film skal vurderes selvstendig og på egne premisser.
Kanskje er det uflaks, kanskje er det dårlig timing.
Men sannheten er at denne filmen, denne vinteren, kommer i en serie nok så følelsesbaserte og åpenbart lite publikumsappellerende norske filmer, som, som sådanne, danner et litt blast og lite spenstig tilbud av norsk film.
Det setter sitt preg.
Prisverdigheten til tross.
| 0 |
101922 | Storslått «Spelemann» på Det norske teatret
Noen klassikere er bare klassikere.
Andre klassikere er klassikere fordi de er evig aktuelle.
«Spelemann på taket» er - dessverre - evig aktuell.
Premieren i kveld på det norske teatret ble en rik, innholdsmettet, morsom, tragisk og særdeles fin opplevelse.
I utgangspunktet har musikalen et ufattelig sterkt stoff, både musikalsk og innholdsmessig.
Å forvalte dette stoffet i enda en ny oppsetting betyr å balansere det inn mot helt riktig fokus.
Og det gjøres akkurat nå på Det norske teatret - med bravur.
Tevje Historien burde være velkjent:
Den fattige melkeselgeren Tevje forsøker best mulig å overleve i sitt lille jødiske samfunn, med viljesterk kone og fem døtre.
Tevje og hele stetlen forsøker å leve fromt og tradisjonelt.
Men det er ikke enkelt:
Det er forandringens tider rundt 1905, tsarens Russland er en hard herre, pogromer og annen forfølgelse var overhengende trusler.
Og innad i familien er de tre eldste døtrene i stand til å bringe ytterligere fortvilelse til arme Tevje.
Job Så Tevje snakker - som Bibelens Job - med Gud.
Han ønsker nok at hans folk kunne vært litt mindre utvalgt av Gud enn Skriften sier.
Og han ønsker inderlig at livet kunne vært som det alltid hadde vært - og han den bestemmende fader.
Men samtidig har han dette vidunderlige tvisynet: på den ene siden, på den andre; den strenge hasidiske tro krever sitt.
Men livet og kjærligheten og livets mangfoldige gaver og prøvelser krever sannelig også sitt.
Så den fromme har sannelig sine prøvelser.
Men velsignelsene er også tallrike!
Aktuell Musikalen er brennaktuell - og det vises og utdypes:
Fremmedfrykten, jødehatet ulmer.
Akkurat som etniske motsetninger truer liv og fred så mange steder i verden.
Det er tragisk og grusomt og fremspilt med dypt og gripende alvor.
Samtidig er livslysten og -gleden så ufattelig til stede, at det varmer og morer helt ut i hjerterøttene.
Yrende
Det er en sterk og ektefølt og helprofesjonell forestilling, med et yrende liv på scenen - også orkesteret, som behersker kretschmermusikkens balanse mellom sorg og glede glimrende.
Et stort ensemble, små og store, gjør et helhjertet, nyansert og glimrende gjennomført fellesløft.
Eggen
Og midt i det hele:
Pål Christian Eggen som en strålende Tevje, med sitt skjeve smil, sine glitrende øyne og sin kroppslige og verbale, hardt prøvede Guds Utvalgte.
Han har en vidunderlig sangstemme og en timing og verbaltemperering nær det perfekte:
Eggen er Tevje!
Man kan ikke si annet enn et fulltonen «mazel tov»!
Pål Christian Eggen tar over stafettpinnen som «Tevje» i Det Norske Teatrets oppsetning av «Spelemann på taket», etter blant andre Lasse Kolstad.
Eggens vokal er farlig lik Kolstads fra 1988, men han håper likevel å kunne lage sin egen versjon av «Tevje».
| 1 |
101924 | TV-anmeldelse:Monsen litt på villspor
Etter lang tids fravær er Lars Monsen tilbake på TV med en ny ut på tur-serie på NRK1 i kveld.
Men «Monsen på villspor» er i noen grad også hva tittelen antyder.
Dessverre.
For Monsen er på villspor.
På villspor i den forstand at han ikke helt treffer målet, nemlig TV-seerne.
Det funker ikke helt.
Lars Monsen går og går, men programmet blir likevel stillestående.
Tar ikke helt av
Utgangspunktet for denne nye underholdningsserien er at Lars Monsen utfordres på det han kan aller best, nemlig overleve ute i villmarken.
Men denne gangen har han definitivt ikke full kontroll der han blir fraktet ut i villmarken med helikopter og med bind for øynene.
Uten å vite hvor han er eller hvor han skal.
Norgesmester i «video-selfie»
Men i det første programmet tar det liksom ikke av.
Joda, Monsen gjør det han er god på.
Han må vel være norgesmester i «video-selfie» der han løper rundt i ukjent terreng med et kamera i høyrehånd og et kamera på stativ som filmer ham enten forfra eller bakfra.
Uansett.
Svømmer han over en elv må han svømme tilbake for å hente kamera etterpå.
Sånn sett er det ganske imponerende.
Kiler ikke i maven
Kanskje er det NRK som overselger og skaper en forventning, Monsen ikke klarer å innfri.
Opplegget er at han må greie seg med det han har, enten det handler om mat eller utstyr.
Kanskje blir ikke opplevelsene dramatiske nok - eller det er ikke mulig med Monsens selfie-teknikk å formidle alle opplevelsene.
Når han sier at «det kiler i magen» så gjør det sikkert det, men TV-bildene får det ikke til å kile i maven min.
Og jeg er ganske lett-kilt noen ganger.
Godt og norsk
Men samtidig er det noe prisverdig over dette opplegget.
Noe veldig godt og norsk.
det er ikke bare Monsen som ikke vet hvor han er, heller ikke seerne skal vite det.
I serien utfordres også seerne til å finne ut hvor Monsen befinner seg.
På UT.no kan de både før og under sending følge det samme kartet som Monsen har fått utdelt.
Slett ikke sur
Men i første episode blir spenningsmomentet litt vel fort borte når programleder Anne Rimmen avslører svaret en god stund før Monsen er i nærheten av målet - eller riktig svar for den saks skyld.
Vi er på tur - og nei da, Monsen gjør meg ikke sur.
Jeg henger bare ikke ordentlig med, jeg lar meg ikke imponere slik jeg har gjort så mange ganger før når Lars Monsen har lagt ut på tur.
| 0 |
101927 | Plateanmeldelse:Freddie Gibbs & Madlib - «Piñata»
Mafioso MadGibb.
ALBUM:
HIP HOP Freddie Gibbs & Madlib «Piñata» (Madlib Invazion)
Byen Gary i Indiana er langt mer kjent som Michael Jacksons fødested enn som oppfostrer av store rappere.
Slik sett stikker Freddie Gibbs ut som en diamant i en bøtte av ingenting.
Hans harde leveranse låner autoritet fra rappere som Bun B, Young Buck og en slags Rakim med southern twang.
På «Piñata» konkluderes et treårs samarbeid med den innrøykede beatguden Madlib, som har en uovertruffen fingerspissfølelse for vakre feil - knasende og godt komprimert tørrhet i trommene, menneskelige taktslag, lite delikat forvrenging av basslinjer og idylliske soulsamples.
Gibbs leverer New York-aktig mafiosorap på sin beste plate hittil, og sannsynligvis Madlibs mest spennende siden «Madvillainy».
BESTE LÅT:
«Thuggin'»
| 1 |
101930 | Plateanmeldelse:Shakira - «Shakira»
Fra ulv til søye.
Colombias største åpner friskt på oppfølgeren til fire år gamle «She Wolf».
Den røffe hitduetten med Rihanna er en vinner allerede.
Enda bedre er det ypperlig episke popdramaet «Empire» (delvis skrevet av den norske hitmaskinen Ina Wroldsen) og den bittert vuggende «You Don't Care About Me».
Fotballdansepopen i «Dare (La La La)» er også passabelt spenstig, mens «Cut Me Deep» har fine, skarpe reggaekanter.
Og så er det av med finstasen og på med kosebuksene.
Shakira mener nemlig alvor med gitaren hun bærer på omslaget, og sakte men sikkert avliver hun et lovende album med ballader og mjukrock som er rene fornærmelser mot både stemmen og hoftene hennes.
Verst: «23», som ikke bare handler om hennes fortsatt ferske sønn - en evig fallgrube for artister som nylig har fått barn - den byr jaggu på babygurling også.
Den mer konsekvent danseorienterte «She Wolf» var en relativ flopp i Shakiras univers, og kanskje har «noen» blandet seg vel mye inn her.
«That Way» (siste spor på deluxeutgaven) viser at hun kan lage god P4-musikk, men da er toget for lengst gått.
BESTE LÅT:
«Empire»
| 0 |
101931 | Plateanmeldelse:Kråkesølv
- «Kråkesølv»
Kråkesølv så ut til å svinne sakte hen.
Nå gir de seg selv en ny start.
Hver gang artister med flere plater bak seg gir ut et selvtitulert album, må problemstillingen drøftes:
Gadd de ikke å finne på en skikkelig tittel, eller prøver de å si at nå har de gjenoppfunnet seg selv?
I sistnevnte kategori er «The Beatles» og «Blur» vanlige eksempler å trekke frem, men man trenger ikke å gå så langt tilbake i tid - de fleste er enige om at tre måneder gamle «Beyoncé» redefinerte avsenderen.
Hva så med bodøbandet Kråkesølv?
Kvartetten fikk stor oppmerksomhet for debutplaten sin - ikke ufortjent, men det handlet mer om et originalt språklig uttrykk i velkjent musikalsk drakt, enn om et virkelig vellykket album.
De to oppfølgerne hadde ikke så mye progresjon å vise til, og den halvlunkne mottagelsen av «Alle gode ting» (2012) var muligens en vekker for Kråkesølv.
Nå måtte noe skje.
Og noe har skjedd.
Ikke bare har Jørgen Smådal Larsen (fra Truls-anførte Lukestar) tatt over trommestikkene, han har også tatt halve produksjonsjobben.
Resultatet er et bedre, mer utadvendt Kråkesølv, om enn mer merkbart enn direkte hørbart.
Bandet har nemlig ikke forandret seg mye; de står støtt i landskapet der indiepop streifes av mild prog og postrock.
Samtidig har de åpenbart vært gjennom en modningsprosess.
Særlig merkes det i tekstene, som før var skjemmet av irriterende metaforbruk - «tynnslitte håndduka» og slikt.
Da er det mer trøkk i linjer som:
«Du snudde på kver stein du kunne finn/Så snudde du på hælen og gikk/Skråblikkan gjor dæ nesten blind/Da du prøvd å finn glede med logikk».
«Kråkesølv» byr på ti sanger, og fint lite dødkjøtt - det er bandets sterkeste, mest konsise knippe melodier til nå.
Singelen «Ikke rart vi blir sprø» er et jubelbrøl av en poplåt.
«Etter økanes livslyst kom dødsangst» viser Kråkesølv fra en akustisk, pastoral side som kler dem godt.
Og mer vidunderlig bittersøt naivitet enn «Bare på besøk» må man oppsøke relativt tidlig deLillos for å matche.
Flere steder, som på «Det resonner ikke i mæ», minner Kråkesølv om Motorpsycho på sitt mest utadvendt nittitallistiske, på samme måte som trønderkollegene fremstår bandets samspill ofte mer kommunikativt enn innøvd.
Greit å kalle platen «Kråkesølv», da?
Ja.
Forgjengerne er bronse i forhold.
BESTE LÅT:
«Etter økanes livslyst kom dødsangst»
* Slippes 28. mars; Wimp legger ut en ny låt fra albumet hver dag frem til da.
| 1 |
101932 | Plateanmeldelse:Simone Felice - «Strangers»
Vokaldrevet gull fra ekstrommis.
Det er noe med rytmefolk som tar solosteget.
I 2012 ga tidligere Fleet Foxes-slager Joshua Tillman ut et overraskende flott og passe skakt soloalbum.
Her er den tidligere Felice Brothers-trommisen med noe mindre skakt, men på alle måter flottere.
Renskåren folkpop med umiddelbare klassikerassosiasjoner og countryknekk.
Låtenes begrensede intensitet kler newyorkerens akkurat passe skjelvende, akkurat passe forsiktige vokal.
Faktisk så flott at man må riste ut et såpass småtomt og enkelt adjektiv som «vakkert».
Om det er fordi han nettopp har operert inn en kunstig hjerteklaff er uvisst, men kombinasjonen livsglede og nær-nyfrelst er mesterlig.
BESTE LÅT:
«If You Go To LA»
| 1 |
101933 | Plateanmeldelse:I Was A King - «Isle Of Yours»
Flere sanger om kjærligheten og boligmarkedet.
ALBUM:
INDIEPOP
I Was A King «Isle Of Yours» (K. Dahl Eft./Warner)
Mye om å bygge og bo på IWAKs fjerde fullengder, som var det et konseptalbum om bygeografi.
Frode Strømstads sursøte Glasgow-indiepop høres ut som om den pusser opp et kollektiv med venner.
Anne Lise Frøkedals «barokkpop»-elegante sanger synes å være alene i, eller på vei ut av, en staselig villa på Bygdøy.
Det er noe forlorent aristokratisk ved de orkestrerte bidragene hennes.
(Tittelkuttet låner den dunkle sensualiteten fra Airs «Playground Love»).
Synger med engelsk aksent gjør hun også.
Kontrastene de to frontfigurene imellom, gir platen en interessant dynamikk.
«Isle Of Yours» kan være det mest varige IWAK-albumet.
Nydelig omslag inkludert.
BESTE LÅT:
«Pet Cemetary»
| 1 |
101935 | Plateanmeldelse:Bloody Beach - «Bloody Beach Pirate Radio Presents»
Sjøsykt fengende poptull.
ALBUM:
INDIEPOP Bloody Beach «Bloody Beach Pirate Radio Presents» (Nabovarsel)
Denne bergenskvartetten blander Tame Impala med Primal Scream, vest-afrikansk highlife og The Beatles' beste B-side («Rain»).
Om du ikke skjønte det allerede i albumtittelen:
Tøysete, rotete, kaotisk elektronisk popskjevheter.
Ingen av låtene ligner på seg selv.
Eller noe annet.
Hva de egentlig synger om er ikke så viktig.
Det er ikke alltid de synger heller.
Vokalen kan minne om Shaun Ryders monomani.
Innledningsvis fremstår musikken komponert etter innfallsmetoden i ulendt farvann.
Etterhvert viser låtene seg som sinnssyke små popperler, der man hele tiden oppdager noe nytt å juble over.
BESTE LÅT:
«Disco Impaler»
| 1 |
101936 | Energisk Sunde-humor
HAMAR(VG)
Det er sprut og samba i skjønn forening når Øystein Sundes verden slippes løs på et heltent ensemble.
TEATER INNLANDET «Det var det året det var så bratt» Musikkteater basert på Øystein Sundes tekster Regi og bearbeidelse:
Trond Lie Med:
Tom Styve, Ida Holten Worsøe, Tiril Heide-Steen, Stig-Werner Moe, Knut Erik Engmoen.
Musikere:
Birger Mistereggen, Sveinung Hovensjø, Tom S. Lund, Joachim Svendsen
Teater Innlandet har fått æren/gleden av å ta for seg Øystein Sundes årelange skatt av muntre, skarpe, ironiske, sårbare og observante materiale.
De benytter anledningen til å påpeke trubadurens ståsted som leverandør av en sjanger som beveger seg mellom revy, show og visetradisjon - alt med bred appell.
Regissør Trond Lie har satt sammen et vell av låter, som hver og en illustreres av et fint sammensatt ensemble.
Det er slående hvordan Sundes låter kan gjøres om til små enkeltstående scenetablåer med livat innhold.
Han kan fortelle historier om biler, folk og fe, øvrighet og PC, han serverer vittigheter, pussigheter og artige ordspill i takt med musikalsk timing.
Og det er denne miksen av verbal mitraljøse, og musikalsk lekenhet forestillingen presenterer med særdeles smittende entusiasme.
Både gjennom skuespillernes tolkning av Sundes kostelige persongalleri, men også gjennom musikerne; en gjeng erfarne karer i eliteklassen.
Betydningen av levende musikk til slike forestillinger er essensiell for å skape vitalitet og smidig samspill - slik det er her.
Litt mange låter, er det kanskje.
Men høydepunkter er det nok av, hitlåtene står i kø, fra Tiril Heide-Steens «Frøken bibelstripp», via en sløy Club-7 aktig versjon av «Jaktprat» til Stig-Werner Moes tolkninger absurd komiske tolkninger av Sundes sære skikkelser.
Hans lidenskap for biler er samlet i et kreativt medley-nummer der Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint, Engelsk bil og Gammal Amazon inngår.
Scenografien er effektiv enkel og fargerik, like anvendelig som bilverksted, biler eller som Vippetangen Koditori.
Familielivet er vel det en med litt godvilje kan kalle stykkets røde tråd.
Sunde har observert personer som muttern og fattern og slektninger herfra og derfra i flere tiår, og en del av fortellingene hans er rene revynumre, noe som skuespillerne bruker for alt det er verdt.
Forestillingen har både intimitet og energi; en humørspreder om - og for - den norske folkesjela.
| 1 |
101937 | Film:Hotell i særklasse
En eventyrlig fortelling som bobler av fantasi og spenning, med Europas turbulente mellomkrigstid som fascinerende bakteppe.
Det er nostalgi, skarpe humoristiske sideblikk og mengder av lekenhet når den amerikanske regissøren Wes Anderson «sjekker inn» på Grand Budapest Hotel; et sted som på sine glansdager representerte essensen av europeisk storhet og rikdom.
Ved tilbakeblikk følger vi en intens periode der adelige med milelange navn, uendelig rikdom, kulturell eleganse, håpefulle oppkomlinger og grådige gribber speiler en tid der dekadanse og krigshissende aggresjon ligger som en klam hånd over det hele.
Anderson har i sine tidlige filmer, nå senest med «Moonrose Kingdom» demonstrert sin evne til å fortelle underfundige historier med sterke farger og visuell stringent presisjon.
«The Grand Budapest» er nærmest som en velkomponert opera, med såpe-operaens overdådige hendelser - men fortalt med vidd og eleganse .
Hovedpersonen er den Gustave H, conciergen på det sagnomsuste hotellet; en mann som løser absolutt alle problemer for sine gjester, og som med like stor selvfølgelighet tilfredsstiller sine eldre kvinnelige gjesters fysiske behov
I Ralph Fiennes skikkelse er han en fornøyelse å skue.
Han er en figur med en forgangen tids dannelse og ydmykhet som åleglatt kombineres med usedvanlig handlekraft, det være seg på flukt fra skurker og politi, eller i samkvem med en gjeng karikerte fanger i et dystert fengsel.
Brå vold, død og tragedie biter ikke på denne mannen med en butlers ultimate diskresjon som rettesnor.
Det øvrige persongalleriet er frodig ivaretatt av et topplag med skuespillere selv i de minste biroller.
De er med på denne lekne stilen som formidles med en letthet og med et innhold som også beveger seg under overflaten.
| 1 |
101940 | TV-anmeldelse «Homeland» 3:Terrorjag med temposkifte
Nyeste sesong av «Homeland» girer ned og gir deg lavmælt, personlig drama.
Men med nok nerve til å drive deg videre.
SESONGPREMIERE «Homeland», sesong 3 Amerikansk spenningsserie i 12 deler TV 2 Zebra, mandager kl. 22.30
Det er vanskelig å beskrive sesong tre av «Homeland» uten å ødelegge spenningen for dem som ennå ikke har sett de to foregående sesongene.
Så se dem!
Serien følger den bipolare og geniale CIA-agenten Carrie Mathison (Claire Danes) og den tidligere marinesersjanten Nicholas Brody (Damian Lewis), som i sesong én vendte hjem til USA etter åtte år i fangenskap hos en av CIAs hovedfiender: Abu Nazir.
Mye av spenningen, som nærmest nådde frenetiske høyder i sesong to, er knyttet til hvorvidt Brody er en «bad guy» eller ikke.
Sesong tre starter to måneder etter et bombeattentat mot CIAs hovedkvarter i Langley som drepte 219 mennesker.
Brody er den mistenkte gjerningsmannen og tilsynelatende på rømmen.
En granskingskomité gjennomgår CIAs håndtering av terrortrusselen, og setter både Carrie og sjefen Saul Berenson (Mandy Patinkin) i vitnestolen.
Styresmaktene frykter at angrepet mot deres fremste etterretningseksperter får dem til å virke svake, og er på jakt etter syndebukker.
Carrie, som nok en gang motsetter seg medisinering, er den perfekte skyteskive.
Denne sesongen byr på et markant temposkifte, tilbake til mye av stemningen i sesong én.
Det er de personlige dramaene som driver spenningen, og den eksploderer ikke i fjeset ditt, den bygger seg opp i små bølger.
Mye tid brukes på å følge effekten av mistankene på Brodys familie.
Kona Jessica (Morena Baccarin) søker etter jobber for å unngå økonomisk ruin.
Datteren Dana (Morgan Saylor) har vært på behandlingssenter etter et selvmordsforsøk og skal tilbake til «normalen».
Og så har vi skyldbetyngede Carrie i vitnestolen med en allerede kronisk bevrende underleppe og et stadig større press mot seg.
Hun har begynt å notere labyrintiske tankekart og bruke stueveggen som oppslagstavle igjen.
Faren hennes er bekymret, og hennes stort sett eneste venn Saul er også under press.
Han oppfordres av Dar Adal (F.
Murray Abraham) til å ofre Carrie for å redde CIAs skinn, og regjeringen krever motangrep mot terroristene.
I tillegg er forholdet til kona anstrengt.
Det visuelle er upåklagelig og lydsporet nedtonet.
Og nok en gang er det bare å lene seg tilbake og nyte skuespillerprestasjonene:
Danes puster ustabilitet og sårbarhet blandet med selvsikkerhet og intensitet.
Patinkin er den trygge farsfiguren vi likevel ikke vet hvor vi har, og Saylor balanserer usikker tenåring mot voksende selvbevissthet.
Så er spørsmålet om serien med så merkbart fravær av Brody i starten beholder nok nerve til å friste trofaste «Homeland»-seere videre.
Så langt ser det ut som Carries nerver er nok.
Anmeldelsen er basert på første episode.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1 |
101941 | Låtanmeldelse:Donkeyboy - «Triggerfinger»
Fra eselgutter til menn.
«I studioet og lager nye hits», heter det forfriskende selvsikkert på Donkeyboys offisielle Twitter-konto.
Man kan ikke si annet enn at de har sine ord i behold.
Også etter «Triggerfinger», den første smakebiten fra et mulig nytt album.
Det skal nemlig veldig mye til for at dette - den beste Donkeyboy-singelen siden «Sometimes» - ikke blir en slager over store deler av fjøla.
Versene er riktignok mørkere og mer synthtunge enn vi er vant til - som hentet rett fra synthpopens glansæra.
Men refrenget, sunget av kanadiske Kiesza (en enda mer tøysete Grimes, sånn cirka), er uimotståelig.
Du husker det allerede etter første møte.
Ikke bare husker du, du lengter tilbake til det:
Donkeyboy er drivende dyktige, pirrende tilbakeholdne arrangører.
Refrenget «misbrukes» ikke - vi hører det bare to og en halv gang - og dynamikken i overgangen mellom vers og forløsende refreng er både spenstig og overraskende.
I sum:
Et mer modent Donkeyboy, og fortsatt like gyllent kommersielle.
Hatten av.
| 1 |
101942 | Film:Spak i rumpa
Det som var meta-satire forrige gang, er lite annet enn sadistisk slakting nå.
I 2010 var den første «Kick-Ass»-filmen et friskt og politisk ukorrekt pust i en sommersesong som - likt denne - var spekket med søvngjengeraktige superhelt-«blockbustere».
I 2013 tror «Kick-Ass 2» fremdeles at den er hippere og smartere og liksom mer ironisk enn alle de andre (filmen er såpass eplekjekk at den unner seg en latter på Stan Lee-«fanboysens» regning).
Problemet er at det er den ikke.
«Kick-Ass 2» er slapp, sadistisk og ubehagelig.
De purunge superhelt-«wannabe»'ene Kick-Ass (Taylor-Johnson) og Hit-Girl (Moretz) må atter en gang på banen da Red Mist (Christopher Mintz-Plasse) bestemmer seg for å starte opp et kriminelt supersyndikat, «De giftige mega-fittene (dette er en «ungdomsfilm» med en «frisk», men helt uoppfinnsom språkbruk) under bandittnavnet The Motherfucker.
Jim Carrey, som Colonel Stars And Strips, tar rollen som farsfigur for heltene våre.
(Det mest heltemodige Carrey har gjort i denne sammenhengen, er å i ettertid ta avstand fra filmen på grunn av den stygge volden).
Det brygger selvsagt opp til et avgjørende slag, som for øvrig byr på langt færre «inspirerte» overraskelser enn i den forrige filmen.
Regissør Wadlow synes knapt interessert i filmens tittelrolle.
Så er da også Chloë Grace Moretz den eneste det er mulig å føle noe som helst for i denne arrogant iskalde filmen.
«Mean Girls»-scenene som utspiller seg idet Hit-Girl i noen frustrerende uker melder seg ut av superheltverdenen, og blir en helt vanlig skolejente, er mekaniske og påklistrede ¬- men de er i alle fall noe .
Regissøren vil liksom fleipe med og ufarliggjøre «tegneserievold» på film, samtidig som han så til de fulle ønsker å vise oss den.
Han advarer mot å ta loven i egne hender, samtidig som han glorifiserer nettopp selvtekt.
Han er dessuten klart spekulativ:
Vel er «Kick Ass 2» en film beregnet på karakterenes jevnaldrende.
Men måten han «interesserer» seg for den 15 år gamle Hit-Girl, og hennes skolevenninners, gryende seksualitet på, er, i denne jevnt over kvalme sammenhengen, meget problematisk.
(Man kan nesten høre regissøren knise idet han gir Moretz en replikk som «si at du skal knulle moren hans med en tolvtommers dildo!»).
Filmens actionscener nærmer seg rene massakre.
Assosiasjonene til massakre i den virkelige verden, utført av folk både med og uten superhelt- eller superskurkmasker, blir raskt beklemmende.
Wadlow, som også skrev det simple manuset, gjemmer seg bak en farlig filosofi om at hevn er lik rettferd, som til alt overmål er klissete sentimentalt fremført.
«Dette er den virkelige verden, med virkelige konsekvenser», sier Kick-Ass' far til sin cosplay-forvirrede sønn ved en anledning.
«Når skal du bli voksen?».
Det er det klokeste som blir sagt i løpet av disse 103 minuttene.
Et pregnant spørsmål, som «Kick-Ass 2» overhodet ikke er interessert i å utforske.
For, som vi vet, «det er jo bare en film».
Joda, det er det.
Men når all intelligens glimrer med sitt fravær, og ethvert «ja, men det er jo satire!»-argument faller dumpt til marken og drukner i det hjerteløse blodbadet, blir det vanskelig å forsvare denne - også i et rent underholdningsperspektiv - skuffende oppfølgeren.
Det er bare en film.
En dårlig film.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
101943 | Film:Sjarmbombe
En mer fargerik svart/hvit film skal du lete lenger etter.
Energien bobler rundt den søkende, sjarmerende, single Frances og hennes vimsete, men oppriktige forsøk på å finne ut av livet sitt.
Dette er New York anno nåtid; unge voksne som gjerne vil være kunstnere, og som snubler seg gjennom dates, forsøksvis varige forhold, singeltilværelser og utilsiktede ensomme stunder.
Det kunne vært så klisjéfylt, men filmen oser av muntre antydninger.
Den selvironiske snerten har en fin nerve av lune undertoner, som løfter filmen elegant ut av dem litt opplagt stien kalt «sex og singleliv» bobla.
Greta Gerwig som Frances er en livsbejaende sjarmbombe som med avslappet naturlighet viser hvor sårbart, men likevel fint, det kan være å modnes som menneske.
Hun balanserer mellom det lett nevrotiske, det søkende og jordnær munterhet.
Særlig er samspillet med Mickey Sumner (datter av ikke ukjente Sting) befriende ujålete og ekte.
De to formidler de fleste fasetter av et langt venninneforhold med livsbejaende energi, enten de spyr, griner, kniser eller dagdrømmer.
| 1 |
101946 | Bokanmeldelse:David Foenkinos:
«Nathalie»
Foenkinos er en av Frankrikes ti mestselgende forfattere.
«Nathalie» er oversatt til 35 språk, og har solgt i over to millioner eksemplarer.
Roman 160 sider 299 kr. Bazar
Romanen ble i 2011 filmatisert med Audrey Tautou i hovedrollen.
Nahalie og François møter hverandre på gaten og blir det perfekte drømmeparet.
Da François dør i en ulykke, vet Nathalie at hun aldri kan elske noen igjen.
Det varer helt til den nerdete svensken Markus viser sin interesse.
Langsomt vokser kjærligheten på nytt, men ikke uten snublesteiner.
Romanen er som en fransk filmatisk voiceover, og den formelig tigger om å bli filmatisert.
Den er full av vittige metakommentarer og fotnoter i lett Nick Hornby-stil.
Stilen er preget av ironisk distanse til både sorg og kjærlighet, noe som gjør at du gjerne ler av scener og hendelser, men forblir så å si helt uberørt.
Romanen har en snerten underholdningsverdi, godt oversatt av Agnete Øye.
«Å lese Nathalie er omtrent like deilig som å være forelsket» lover boken på forsiden.
Den påstanden er jeg dessverre ikke helt enig i, men tidvis like morsomt skal jeg gå med på!
| 0 |
101947 | Bokanmeldelse:Alexander Maksik:
«Drivanker»
Du finner alvor og styggvakker skjønnhet i denne gode romanen.
Roman 234 sider 349 kr. Font
Tenk deg at noen har tatt fra deg familien din, landet ditt, nettverket ditt og den psykiske balansen din.
Det du har er din egen kropp, det fysiske livet, noen gode og andre ufattelig grusomme minner og et kreativt, erfarent hode.
Om du klarer dette, kan de se for deg Jacqueline, en ung flyktning fra terrorregimet i Liberia, klart og skimrende vakkert skrevet fram av Alexander Maksik.
Omveltningene i hjemlandet har ført henne til en gresk øy, der hun lever fra hand til munn med massasje av ømme turistføtter som inntektskilde.
Jacquelines strev med å stable et nytt liv på bena går via å lege sin knuste sjel.
Den voldsomme fortiden hennes avdekkes litt etter litt, og traumene tar all energi.
Stresset med å holde sulten fra livet og å fikse tak over hodet er en hjelp.
Da får hun en nødvendig pause fra de uhyggelige minnene sine.
Sjelen hennes venter med å servere demonene til hun har det litt bedre.
Hjemlandets terror har lært henne å skille venn fra fiende, noe hun får bruk for på øya.
Etter hvert greier hun å finne en slags venninne, et lite brohode til et nytt liv i balanse og verdighet.
Romanen har et stort alvor, en styggvakker skjønnhet og et trykk av nødvendighet som tar deg gjennom sidene, historien og visdommen om at livet hverken er godt eller vondt.
Det er som havet, det bare er.
Resten er opp til deg selv å skape sammen med arven, flaksen og bagasjen din.
En brutal, mild og sterk bok som vibrerer i deg lenge etterpå.
Agnete Øye har levert en nydelig oversettelse.
| 1 |
101948 | Bokanmeldelse:Gaute Heivoll:
«Over det kinesiske hav»
Gaute Heivoll skriver vakker prosa om storheten i det lille livet.
«Over det kinesiske hav» er en fortelling med mye humor og godlynt komikk.
Roman 248 sider Kr.
349 Tiden
Et ektepar, diakon og sykepleier, ønsker å bygge sitt eget lille Dikemark der unge og eldre «åndssvake» kan få et trygt hjem.
Slik har det seg at de den siste krigsvinteren 1945 tar til seg fem vanskjøttede søsken.
I huset på landet bor det fra før av tre voksne pleietrengende, samt parets egne to barn.
Det er det eldste av disse barna, sønnen i huset, som 50 år senere forteller historien i tilbakeblikk.
Det er en historie om den gang «åndssvake» ble sett på og behandlet på en ganske annen måte enn i dag, med umyndiggjøring og tvangssterilisering som faste innslag.
Det er en historie om små mennesker med store personligheter, og det er en historie om hvordan et barnesinn opplever og håndterer møtet med annerledeshet.
Gaute Heivoll bruker lang tid på det deskriptive, for å etablere en stemning og en atmosfære.
Det er en underspilt energi i denne fortellingen som skaper intensitet og forventninger hos leseren.
Kanskje kan historien bli i overkant forutsigbar i partier, men Heivoll er stort sett en svært dyktig forteller som vet å holde retning på sine litterære virkemidler.
Det skjer, nær sagt selvfølgelig, en katastrofe midt i handlingen.
Det er en tragedie som bidrar til at fortelleren ser sine foreldre på en ny måte, og som gjør det tydelig at «Over det kinesiske hav» i tillegg til det sosialpolitiske og psykologiske også er en historie om sorg.
Gaute Heivoll er en kresen og fintfølende forfatter.
Selv om det ligger en stor ensomhet over denne boken, blir det derfor også en fortelling med mye humor og godlynt komikk.
| 1 |
101949 | Bokanmeldelse:Gert Nygårdshaug:
«Pergamentet»
Det er en ren fornøyelse å lese en så elegant fortalt krimhistorie som dette - i «Pergamentet» møter vi en fornøyelig og velopplagt Nygårdshaug.
Krim 390 sider 369 kr. Cappelen Damm
Men - vel å merke - boken er mer underholdende enn egentlig spennende.
Kjennere av Gert Nygårdshaugs litterære univers kan fryde seg over at Fredric Drums onkel Skarphedin Olsen med dette er introdusert som hovedperson.
I «Pergamentet» får den egenrådige Kripos-etterforskeren Olsen ødelagt en ellers så fredelig påske, da han høyst motvillig blir satt til å lede utredningen av det som tilsynelatende er drapet på en norsk kryptolog.
Det skal raskt vise seg at dette drapet henger sammen med to drap i London som finner sted omtrent samtidig.
Drap som igjen har sammenheng med et gammelt pergament fra 1300-tallet.
Da er det bare å lene seg tilbake i godstolen og la seg underholde av en forfatter som med stor entusiasme og suveren beherskelse av virkemidlene introduserer oss for en rikholdig meny av ulike drapsmotiver, utro kvinner, keltiske sagn, katolske hemmeligheter og oppskårne hamstre(!)
Forfatterens kreativitet fornekter seg heller ikke i navnegalleriet vi her møter:
Tom-Arne Stormyrstuggu, Rolf Rickert, Alvara Puertocruz, Kurt Krutthammer og Katja Blochausen for å nevne noen.
Skarphedin
Olsen bruker sin vane tro mye intuisjon - og stiltonost - i etterforskningsarbeidet, men det er ellers et tilforlatelig mønster av sammenhenger som etter hvert åpenbarer seg for leseren.
Fredric Drum dukker opp i en birolle og sørger for at det kulinariske er vel ivaretatt.
Og akkurat som et godt komponert måltid vil nok også «Pergamentet» etterlate leseren både mett og fornøyd.
| 1 |
101950 | Barnas dyrepark:Småslitent barneparadis
LINDESNES(VG)Det kan bli mange, slitsomme bil-mil mellom landets barnevennlige attraksjonene.
Men på vei mot Norges sørligste punkt, Lindesnes fyr, finnes et lite paradis:
Barnas dyrepark heter den, der den velutviklede hovedsaken er kontakten mellom barn og dyr:
Holde på nyklekte kyllinger, klø en kalv bak ørene, ri på esel, krangle litt med geitene, kose med pus, mate fuglene.
Det råder en fin ro!
Frydefullt for de små
- For ungene er det jo bare fantastisk, sier Wictor Tobiassen (30) fra Søgne, som sitter med en kattunge i fanget og sønnen Jan Otto (3 ½) som frydefull tilnærmer.
Barnas dyrepark er som skapt for et lengre, barnevennlig kjørestopp.
Både aktivitetene og opplevelsene er mer enn nok til å gjøre en kanskje eller litt kjedelig baksetedag til noe ganske annet og spennende for de minste.
Utvalget av dyr er greit nok til at også voksne har opplevelser.
Et slikt sted, med en slik plassering, lever selvfølgelig nesten utelukkende på sommertrafikken.
Og man mer enn aner at ressursene kanskje ikke er grenseløse.
For nå mot slutten av sesongen bærer parken et litt småsliten preg:
Noen tomme båser, lite innbydende flatstampet høy å hoppe i, litt for liten meny i kiosken til å spise seg mett, behov for å skifte vann i noen dammer.
Men har man med mat, er det fyr på grillene, er ungene begynt å mase på hvor langt det er igjen:
Barnas dyrepark er ikke bare redningen her helt sør i landet - den er en berikende attraksjon i seg selv.
Åpningstider: 11-17 hver dag,frem til 15. august.
Helgeåpent resten av året.
Priser:
Voksne 110 kr, barn 85 kr. Rabattordninger for grupper, bursdagsfeiringer etc.
Anslått tidsbruk:
To timer.
Men det er et ideelt rastested for barnefamilier på langtur, så man kan gjerne bli lengre.
Dyreliv:
Det blir annonsert med 26 dyre- og fuglearter, mange av dem «vanlige» norske dyr.
Det er lagt stor vekt på direkte fysisk kontakt med dyrene for barna, og dette er gjennomført på en fin og uhysterisk måte.
Noen arter-naturlig nok-i bur og bak glassvegger.
Tilsynelatende upåklagelig dyretrivsel.
En fjellrev var det eneste vi synes litt synd på.
Servering:
Enkelt og lite å bli mett av; vafler, pølse, pizza og vårruller.
Pluss kioskvarer.
Men - om det ikke er for tørt - kan griller tennes.
Så ta med mat selv.
Fasiliteter:
Greie benker og bord, til dels med oversikt over området.
Men enkle kroker på toalettdørene og stellebord i ustand trekker klart ned.
Pris: Verd pengene.
Kort sagt:
Veldig bra opplevelsessted og rasteplass for barnefamilier på tur.
Men et litt småslitent preg - fordi vi er sent på sommeren?
| 0 |
101953 | Computergrafikkmonster-universitetet
«Percy Jackson & lyntyven» (2010), basert på Rick Riordans bokserie om den greske guden Poseidons kjødelige sønn, «halvbloden» Percy, var muligens ingen kommersiell «flopp».
Men den luktet som én.
Det er en smule overraskende at det nå foreligger en oppfølger.
Den gode nyheten er at den er bedre enn forgjengeren.
Den dårlige nyheten er at den bare er ørlite grann bedre.
«Percy Jackson:
Monsterhavet» er selvsagt nok en gang basert på en bok i Rick Riordans serie.
Om unge Percy, den greske guden Poseidons kjødelige sønn, en såkalt «halvblod».
Handlingen?
Må vi?
Huff, OK da:
Et tre, i sin tid vokst ut av halvbloden Thalia, Zevs datter, er i ferd med å visne.
Med det vil forsvarsmuren rundt «Camp Half-Blood», halvblodenes hjem, bli sårbar for farer utenfra - spesifikt et komplott som dreier seg om å gjenopplive den falne titanen Kronos.
(Han er svært sint).
For å unngå dette, må våre helter - Percy og Annabeth, samt satyren Grover og kyklopen Tyson - legge ut på jakt etter «Det gylne skinnet», et tipptopp teppe som kan fikse det meste.
Så er CGI-festen i gang.
«Percy Jackson:
Monsterhavet» er så stappfull av datagrafikkeffekter at den praktisk talt er en tegnefilm.
Vi møter monstre både sjø og land, de fleste av dem gyllent glorete for å liksom se «greske» ut.
Filmen vil være julaften for små gutter som aldri blir lei av å se mennesker sloss mot animerte beist, og en gigantisk tålmodighetsprøve for alle andre.
(Filmen har 11 års aldergrense, men er ganske skummel).
«Percy Jackson:
Monsterhavet» besitter ikke fnugg av magi.
Historien er enkel, men regissør Freudenthal klarer likevel å klusse den til - det er nok en fordel å kjenne «Jackson-universet» godt på forhånd om man ønsker å følge med i alle de forvirrende svingene.
Det lille som finnes av sjarm her, besørges av de måtelig engasjerende skuespillerne.
OK.
De lager ikke flere «Harry Potter»-filmer.
Det er derfor denne dårlige kopien finnes.
Vi får sette vår lit til den kommende «Hunger Games»-filmen i stedet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
101954 | Sci-fi-skuffelse
«District 9» (2009) var en åpenbaring.
En drivende godt fortalt sci-fi film, laget for en slikk og ingenting.
Den traff som lyn fra klar himmel.
I anledning sin langfilm nummer to har den sørafrikanske regissøren og manusforfatteren Neill Blomkamp fått mer penger mellom hendene.
Der den 34 år gamle auteuren lagde gull av et B-filmutgangspunkt forrige gang («District 9» kostet rundt tretti millioner dollar), gjør han her det stikk motsatte.
I «Elysium» bruker Blomkamp 100 millioner dollar på å komme opp med en film som føles billig.
«Elysium» har i likhet med forgjengeren et politisk ærend.
Der «District 9» handlet om systemisk rasisme -filmen var en kanskje vel tydelig apartheid-analogi - er det sosiale forskjeller og immigrasjonslover Blomkamp vil sette søkelyset på nå.
Vi er i 2145.
Los Angeles ser ut som en favela.
De bemidlede har for lengst stukket av fra jordkloden, og lever nå i luksuriøse romkolonier.
Disse er synlige for stakkarene som er blitt igjen her nede:
Lutfattige mennesker uten fremtidshåp eller et fungerende helsevesen.
Bare de «heldige» har jobb, og da som slavearbeidere i bedrifter som eies av De Der Oppe.
En slik arbeider, Max (Damon), blir en dag stråleskadet på jobb, og får beskjed om at han har fem dager igjen å leve.
Om han skal ha en sjanse, må han komme seg opp dit, til kolonien Elysium, der de har fantastiske maskiner som kan helbrede sykdom på null tid.
I det kriminelle miljøet, som Max tidligere var en del av, får han et tilbud han ikke kan si nei til:
En reise til Elysium, i bytte mot en kriminell tjeneste.
Han skal overføre tankene, den «biologiske dataen», fra en rik industrileder (Fichtner) til sitt eget hode.
Motivet er å tilgang til viktige koder og innloggingsopplysninger, og med de forandre immigrasjonslovene på Elysium.
Samtidig foregår det et politisk kupp på kolonien, som involverer den samme magnaten, samt forsvarssjefen Delacourt (Foster).
Historien er lite sofistikert.
Dialogene og replikkene er basale - på dette feltet bør Blomkamp virkelig få hjelp neste gang.
Actionsekvensene er uoversiktlige, nesten amatørmessige.
Den lille kjærlighetshistorien er like unødvendig som den er infantil.
Slutten er både klønete, ulogisk og pompøs.
Skurkene er karikerte:
Frilansbanditten Kruger, spilt av Sharlto Copley (så god i «District 9»), er en tegneserieslemming som snakker med en ufyselig sørafrikansk aksent.
Og har Jodie Foster noen gang vært svakere enn her?
Det hjelper ikke at hun er elendig dubbet i store deler av filmen.
«Elysium» er bedre jo mer den minner om forgjengeren:
I designen på de futuristiske våpnene, i kontrastene mellom den søplete, «Mad Max»-aktige dystopien på jorden og den glinsende velstanden på kolonien.
Alt i alt bærer filmen et litt trist bud om at Blomkamp muligens er en «one trick pony», en fyr som allerede har fortalt den ene historien han hadde.
Både energien og poesien synes å ha forlatt ham.
«Elysium» er kanskje ingen kalkun.
Den innebærer likevel to skritt bakover og ett til siden for den unge, lovende regissøren.
For meg er det årets største skuffelse.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
101955 | Snill, søt og sjarmerende
Hjertevarmen brer seg i tjukke lag i denne lekne, muntre og pastellfargede musikalen der små og store synger og danser med frisk letthet.
Produsentene Paradox og regissør Gamleng har virkelig lekt seg med Anne-Cath.
Vestlys univers.
Tiden er 70-tallet - med hjulvisper og gamle lastebiler; godt pakket inn i en eim av velvilje, snille folk og godlynt samkvem.
Men filmen styrer likevel unna sukkerspinnets altfor søtlige smak.
Først og fremst fordi fortellingen om mormor og de åtte ungene er brettet ut med tempo, flyt og et persongalleri som overbeviser i alle ledd, fra Grefbergs litt forsiktige, hjertevarme mormor, via Bolsø Berdal og Thomas Byes smått vimsete foreldreroller og til ungeskokken med Anna P.G Nygaard som nydelig frontfigur som den litt engstelige, men handlekraftige Mona.
Og når man først skulle angripe Mormor-konseptet med friskt blikk, uten å ødelegge Vestlys grunntone, fungerer musikalvarianten helt utmerket.
Nostalgien er synlig, ikke minst gjennom et vell av smektende låter (av Steinjo, Eyvind Andreas Skeie, Kate Havnevik og Nils Petter Mørland).
Handlingen, med sang og dans i bøtter og spann, har klart et «gammeldags» preg, men replikker og tempo er av nåtidskarakter.
Uten at det gjørers til et stort nummer, skjønner man raskt at mor og far tatt med seg noen unger hver til sitt felles bo; ett rom og kjøkken.
Følger du godt med så får du ypperlige tips til hvordan møblere smart på liten plass!
I dette muntre univers, gis det godt rom for det eldgamle begrep som handler om å bry seg om sine medmennesker.
Moralen er klar, men serveres med lun smak uten belærende pekefinger.
I blant blir det litt i overkant tjo og hei og hopp og dans, men ikke mer enn at dette er en sympatisk filmopplevelse som gir en smilende opplevelse, for barn, foreldre og besteforeldre.
| 1 |
101956 | Låtanmeldelse:Bjørn Eidsvåg med Kurt Nilsen
Kul bass-anova fra far.
«På rett kjøl» ((Relis/Sony Music), Fra kommende «Far faller» (21. oktober)
Det er ikke ofte bassister trekkes frem i anmeldelser, men denne gangen er det nødvendig.
Det er nemlig Bjørn Holms uhyre slepne og tilbakelente bass-spill som utgjør den lille forskjellen på «På rett kjøl».
Den er eminent til stede gjennom hele låten, akkurat så presist bakpå at hele låten får en sofafølelse som kler låten bortimot perfekt.
NB: LES STORT INTERVJU MED EIDSVÅG OG NILSEN I DAGENS PAPIR-VG
Den andre Bjørn, selve hovedbamsen, har skrevet bedre poesi tidligere om et tema han aldri blir kvitt, nemlig det selvironiske og halvt kokette blikket på sin egen utilstrekkelighet.
Men han er en kløpper til å skape godlynte refrenger som umiddelbart funker, hvilket han også har gjort her.
Bjørn Eidsvågs aller beste sanger er enten de mest alvorlige eller de som gjør deg i godt humør.
«På rett kjøl» tilhører definitivt den siste kategorien.
Faktisk er denne låten så sterk at det knapt hadde vært nødvendig med en duett.
Kurt Nilsen gjør da også svært lite ut av seg, annet enn å legge ytterligere honning til versene.
Og kanskje er det slik at Eidsvåg ønsker å favne neste generasjon med låtskrivere på norsk - han er også aktivt med i en fersk PR-video for å selge ut Kaizers Orchestras aller siste konserter i Stavanger i høst.
Det er slik gudfedre bygger sitt hoff.
Jeg tror ikke Bjørn Eidsvåg har noe imot det, iallfall ikke så lenge det ikke er noen fare for at fars trone trues.
| 1 |
101959 | Bokanmeldelse:Roy Jacobsen:
«De usynlige»
«De usynlige» er en vakker liten roman om en liten familie på en øy i nord, malt mellom kreftene i hav og himmel.
Roy Jacobsens griper leseren med et slag og slipper ikke tak før på siste side.
Roman 245 sider 389 kr. Cappelen Damm
Jacobsen tar oss med på en kulturhistorisk reise.
Imponerende research ligger til grunn, om liv og levekår i en fiskerfamilie i årene mellom 1913 og 1928 på Helgelandskysten, ute mot storhavet.
Familien er ikke stor på den lille Barrøy - lille Ingrid i sentrum, foreldrene Hans og Maria, bestefar Martin.
Og så er det søsteren til Hans, Barbro - hun er ikke helt som andre.
Og
Hans vegrer seg for å la Barbro ta tjeneste hos fintfolk inne på de større øynene.
Når hun endelig kommer i arbeid, kommer hun hjem med barn i magen:
Lars.
Roy Jacobsen lar replikkene falle friskt i syngende helgelandsdialekt.
Han har boret dypt og lenge i arbeids- og fisketeknikker, her flyter verktøybetegnelser, båtliv og innfløkte arbeidsmetoder og byggebeskrivelser umerkelig inn i den poetiske prosaen.
Det er rett og slett en vakker og bevegende leseropplevelse, en ubesværet veksling mellom små mellommenneskelige hendelser og de store dramatiske - som skildringene av storm og vind og uvær.
Da Barbro og Hans vokste opp hadde ikke jentene egen stol, de sto ved bordet og spiste.
Når ljåen til Hans er utslitt, ror han til naboøya for å finne emne til nytt skaft.
Det stormer slik om vintrene rundt det gisne huset at familien skifter soverom vinter og sommer.
Lille Ingrid vokser og observerer og stiller de voksne de store spørsmålene.
Roy Jacobsen gjør ikke bare de fine menneskeskikkelsene synlige - for alltid - han gjør leseren klokere.
En mesters hånd som gjør det lille stort.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.