id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
101960
|
Film:Åndenes hus
«ÅÅH!».
Vokale, ufrivillige utbrudd hører med til sjeldenhetene under pressevisninger sammen med blaserte filmkritikerkolleger.
Men ovennevnte utbrudd glapp ut av undertegnede under visningen av «The Conjuring» forrige fredag.
Dette er nemlig en svært vellykket skrekkfilm.
Forlatt kjeller med antikke møbler, dører som åpner seg av seg selv, klokker som stopper midt på natten, og fugler som faller død til marken uten grunn.
Uironiske, høytidelige demonutdrivere!
I en eldgammel New England-villa som knirker!
Det er ikke ofte omtrent samtlige klassiske skrekkfilmingredienser legges i gryta i én og samme film.
De gangene det skjer får man gjerne latterlig overdrevne Bø!
-filmer som ikke skremmer ett sekund («The Haunting», 1999 f eks).
I «The Conjuring» klarer man utrolig nok å blåse liv i samtlige slitne skrekk-klisjeer og servere dem med måteholdet som trengs.
Slutten dras nok ut et kvarter for lenge, men det tilgis.
«The Conjuring» er ypperlig håndverk rett og slett, og selv om man garantert har tatt så mange «kunsteriske valg» som tenkes kan får filmen et par ekstra gysepoeng av å være «basert på en sann historie».
Her er det bare å lese seg opp på originalene!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101961
|
Konsertanmeldelse- Roger Waters:
Den siste stein
Rockens største grafittikunstner har lagd sin siste piece.
Og kastet sin siste murstein.
Konsert:
Roger Waters - «The Wall Live 2013»
Sted:
Telenor Arena Publikum: ca 18.000
Roger Waters (69) er ute på den absolutt siste runden med sin mastodontiske «The Wall»-oppsetning, et show han har vært på veien med i to strake år og som har spilt inn milliarder av kroner.
En kynisk utnyttelse av et slitesterkt konsept?
Kanskje.
Lite er nytt fra showet for to år siden, men fremdeles er «The Wall» et sanseangrep av voldsomme dimensjoner, en farvesprakende multimedia-forestilling som verden knapt har sett maken til tidligere og som det skal bli vanskelig å toppe i ettertid.
«The Wall» er Roger Waters' hovedverk, ikke Pink Floyds, og han har hele tiden utviklet konseptet slik at relevansen ikke sitter fast i 1980, årstallet for premieren av den første utgaven av «The Wall».
VAR DU PÅ KONSERTEN?
Del dine meninger i kommentarfeltet nederst i anmeldelsen.
Dette var den tredje forestellingen (kveldens fjerde forestillingen med oppsetningen i Telenor Arena på to år.
Selv har jeg sett showet like mange ganger på disse årene, men jeg klarer ikke å unngå og bli revet kraftig med av lydeksplosjonene, farvespillet, effektene og videografikken med en helt utrolig dybdefølelse på veggen som før pausen bygger seg langsomt opp bak Waters og hans band.
Utdatert, kalte en kollega av meg «The Wall» for to år siden.
Sprøyt.
Roger Waters har i stedet oppdatert antikrigs-konseptet til også å omfatte krigen mot terror.
Åpningsbildet er sterkt, av hans egen far som falt under 2.verdenskrig da lille Roger bare var ett år gammel.
Så utvides bilderekken av de falne til å gjelde alle verdens kriger siden den store mellom 1940 og 1945.
Og det er ikke få.
Nå får også terrorofrene plass på veggen.
I så måte blir murveggen en påminnelse om verdens grusomhet i pausen da bildene av krigs- og terrorofre langsomt projiseres mot den.
Der lyser bildene av drepte fredsarbeidere, fra uskyldig sivile etter terroraksjoner i Irak, Afghanistan, London og New York, til attentatofre som Gandhi og statsledere som Olof Palme og Salvador Allende.
Roger Waters vil ikke at vi skal glemme krigens meningsløshet, samme når den utspiller seg.
Et krigsoffers personlige traumer og tragedier er også de samme, nå som for ti, tyve eller seksti år siden.
Sånn sett blir ikke «The Wall» uaktuell på en stund ennå.
Men det kan være lett å glemme dette budskapet i effektmakeriet.
Etter pause blir Waters en smule overtydelig når han knytter også sultkatastrofene til krigshandlinger.
Det er jo sant, men i denne sammenhengen - med Roger Waters selv alene foran veggen - hadde han kunnet male med en litt smalere pensel.
Publikum tenker ikke så mye over det, for rett etterpå får de gromlåta «Comfortably Numb» med to gnistrende soli fra Dave Kilminster, og Waters kan egentlig cruise inn resten på rutinen og sjarmen.
Ja, du leste riktig - sjarmen.
Den gamle grinebiteren lirer av seg en hel tale på ok norsk etter at det lokale barnekoret har gjort jobben sin på «Ano-ther Brick In The Wall», og det er tydelig at dette er siste runde for Pink Floyd-legenden; sjelden har han vært så blid på scenen.
Så får vi heller unnskylde at hans medsammensvorne denne kvelden tar en liten stavefeil og skriver «tussen takk» i blodrødt på veggen.
Vi kan godt sende den skriften på veggen tilbake til Roger Waters for lang og tro tjeneste.
Tussen takk.
| 1
|
101962
|
Film:Mye sprengstoff, få detonasjoner
Ambisiøs debut hvor litt for mange «darlings» har fått leve.
«Jeg er din» er regissør Iram Haqs første helaftens spillefilm, og i intervjuer har hun ingenlunde lagt skjul på at det er en svært personlig historie hun vil fortelle.
Men jo mer Haq har ønsket å få med, desto større har utfordringene blitt med å gi filmen en stødig rytme.
Ikke for dét, det finnes stoff nok i «Jeg er din» til en TV-serie.
Spillefilmresultatet har likevel blitt en noe uforløst sak som vil litt for mye på halvannen time.
Mina er en ung frilansskuespiller som fortsatt venter på det store gjennombruddet og bruker tiden på auditions - og et passe uforpliktende forhold til kollegaen Martin.
Som alenemor til seksåringen Felix dras hun mellom ønsket om å være en god forelder, og å realisere seg selv - både i jobb og kjærlighet.
I et par scener med Felix' vellykkede arkitekt-far (Assad Siddique) kjenner vi på Minas følelse av å aldri være god nok, aldri strekke til.
Foreldrene - hun har pakistansk bakgrunn - gir henne skylden for at mannen forlot henne.
«Du har påført familien skam», får Mina høre, gang på gang.
Men så en dag dukker den svenske sjarmøren Jesper opp, en fyr som later ut til å «ha alt», inkludert omsorg for lille Felix.
Filmen vier mye tid til det eksplosjonsartede kjærlighetsforholdet.
Mina og Jesper kjenner hverandre kanskje litt for godt etter én (?) natt, men vi kjøper det under tvil:
Dette er hodestups med stor H.
Mina vil være mer enn en god elsker og kjæreste.
Hun vil også være en god mor og datter, og i tillegg turnere forholdet til eksmannen på voksent vis.
Det er i møte med disse utfordringene «Jeg er din» skrangler.
Noen ganger pålesset og for poengtert, andre ganger skulle vi gjerne sett mer.
Minas besøk hjemme hos sin tradisjonstro og strenge familien styrer rett i klisjegjørma.
Moren sier nøyaktig hva vi tror hun skal si i en slik setting - manuset gir henne flere scener til å si det samme.
Nerven uteblir, det blir bare ord.
I møtene med eksmannen og hans nye kone aner vi dirring i luften.
Dessverre farer vi videre omtrent i dét vi har blitt nysgjerrige.
Det er nok av fine scener i «Jeg er din».
Kjærlighetshistorien er skrevet og regissert stødig, med fintfølelse for både opp- og nedturer.
Det føles sant og ekte med karakterer av kjøtt og blod.
Et gjennomgående problem med filmen er likevel at den stykkes opp akkurat i det man har funnet flyten.
Bare bolkvis solid altså.
Mange fine tilløp til tross, «Jeg er din» sliter som Mina litt med å «finne seg sjæl».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
101963
|
Bokanmeldelse:Gunnar Wærness:
«Tungen og tåren»
Med diktsamlingen «Tungen og tåren» fortsetter Gunnar Wærness å bore inn i språket.
Hva han finner og hva han spytter ut, er imponerende.
Dikt 72 sider, kr. 239,- No Comprendo Press
I samlingens første del handler det om å gjenskape verden på nytt.
Diktene er sådd fulle av ord og vendinger som «frø» og «slå rot» og «enkle organismer uten øyne og ben».
Og når vi først er inne på enkle organismer:
Bokens omslag prydes av Wærness' tegning av en urskapning: en montasje av et øglehode, fiskekropp, menneskehender og menneskeføtter.
På Wærness' hjemmeside finnes det en annen versjon av denne tegningen, hvor skapningen strekker seg opp av havet og tar imot regnet.
Vannet som gir liv.
Men uten kulissene av hav og regn rundt seg, ser det ut som om den står der og skriker - uten tunge, uten språk.
Dette forsøket på å finne et språk, finne sammenstillinger av ord som kan beskrive de mest ufattelige tragiske hendelser i verden, er behandlet med uvanlig poetisk kløkt av Wærness.
Les 22. juli-diktet «tungen ut», og du får noe helt annet enn du forventer deg.
Dette diktet passer naturlig sammen med det essayaktige diktet om Auschwitz i denne boken.
Når grusomheter legges sammen, blir det samlende inntrykket så voldsomt at setninger revner.
Wærness soper sammen rester, bygger opp verden på nytt og gir grusomheten et språk som vi ikke visste om, men som passer.
«Tungen og tåren» er en liten diktsamling som rommer så mangt.
Wærness er en av de fremste poetene i sin generasjon.
| 1
|
101964
|
Bokanmeldelse:Sven Kærup Bjørneboe:
«Epilog fra taket»
La oss håpe og tro at Sven Kærup Bjørneboe ikke vil avslutte sitt viktige essayistiske forfatterskap med noen resignerte bemerkninger om sorgens uavvendelighet fra sitt hjemlige tak ved Kragerøs vakre skjærgård.
Prosa 140 sider, kr. 299,- Aschehoug
Livspessimismen dominerer i denne stilsikre, men forrevne prosaboken med fragmenter, anekdoter, personlige tankenedslag og et par velgjørende avstikkere til en lokal skippers livsdrama og til Tycho Brahes øy Hven utenfor kysten av Skåne.
I sentrum står en forfatter og jeg-forteller som har gått en smule lei av å skrive bøker.
Det skorter på inspirasjon og livsoverskudd.
Troen på fornuftens og kunnskapens betydning er også begrenset:
«Om de store livsspørsmål tenker vi i brokker, i brokker av brokker hvorav nitti prosent er følelse og fornemmelse.»
Så hvor fornuftig skal vi ta ham?
Om det ondes problem skriver han at Buddhas «løsning er enkel nok.
Den totale utmeldelse»...
«Buddhas lære er læren om hvordan komme seg ut av tilværelsen, mentalt og spirituelt.»
Slik skrev Vesten om buddhismen tidlig i forrige århundre.
Eller når han hyller forfatterens utmeldelse fra samfunnet i skriveprosessen:
«Dette tvers igjennom sosiale i ethvert forfatterskap stikker dess dypere nettopp fordi en forfatter eller tenker ytre sett ofte må isolere seg for å kunne skrive og tenke i ro».
Hva skal vi slutte av dette?
At Buddha ikke skulle blitt lærer, men forfatter?
Men deler av også denne boken bærer forfatterens umiskjennelige bumerker: den inntrengende tematiseringen av livets flyktighet, lidelsens og meningsløshetens uoversettelighet, språkkraftens og skjærgårdens lys.
| 0
|
101965
|
Bokanmeldelse:Lars Ove Sæther:
«Hanegal»
Debutanten Lars Ove Sæther vant Cappelen Damms kriminalromankonkurranse med denne boken.
Og sjelden har jeg vært mer overbevist av en juryavgjørelse.
Krim 379 sider, kr. 369,- Cappelen Damm
For dette er førsteklasses spenning og underholdning.
Skrevet av en forfatter som vet å skru sammen en intrige som strekker seg fra Eidsvåg til Haiti og fra religion til galskap.
To voksne brødre blir funnet mystisk og bestialsk drept på det samme tettstedet i Møre og Romsdal sommeren 2011.
Kripos er forsiktig talt overbelastet etter terrorangrepet bare noen uker tidligere, men den helt ferske Jenny Brox får i oppdrag å etterforske saken sammen med sin eldre kollega Victor Fougner og det lokale lensmannskontoret.
Dermed er vi solid plantet i en regntung vestlandsbygd der det skjuler seg en fantastisk historie som inneholder så vel fryktelige familiehemmeligheter, avkutting av diverse kroppsdeler, sinnssykdom i ulike stadier, hellige religiøse skrifter og ikke minst voodoo.
Etterforskningen bringer nemlig Jenny til et jordskjelvherjet og lovløst Haiti, og skildringene derfra sitter virkelig som de skal.
Det er som om leseren kjenner den eksistensielle utryggheten krype inn under huden på seg.
Det som kanskje høres ut som en overlesset krimbok reddes elegant i land av en forfatter som kjenner viktigheten av temposterk fremdrift og som ikke minst vet å skrive kjappe og gode replikker.
Det lett forterpede kravet til troverdighet imøtekommes ellers først og fremst av personskildringene som er knappe og konsise.
La deg gjerne forstyrre av litt «Hanegal» en sommernatt.
| 1
|
101966
|
Bokanmeldelse:Erik Larson:
«I dyrets buk»
«I dyrets buk» er en nærstudie av Det tredje rike i sin spede og brutale begynnelse - sett gjennom øynene til en amerikansk diplomat - en sjeldent god og skremmende skildring av 1930-årenes Berlin.
Dokumentar 374 sider, 379 kroner Font forlag
Den amerikanske journalisten og forfatteren Erik Larson har virkelig funnet et fantastisk dokumentarisk materiale etter historieprofessoren ved Chicago-universitetet.
I 1933 fikk professor William E. Dodd tilbud fra president Roosevelt om å bli USAs nye ambassadør i Tyskland.
Professor Dobb svarte ja, han hadde studert i Leipzig og kjente landet godt, dessuten håpet han å kunne få tid til å skrive ferdig en historisk studie av sørstatene i USA.
Den gang ei.
Dermed er denne fantastiske historien i gang.
Ambassadørfamilien bodde i Berlin i årene 1933-1937:
Dodds hustru og to voksne barn.
Den politisk naive og utfordrende datteren Martha forelsket seg like ofte i Berlin som hun hadde gjort i USA, og levde utsvevende på ball, fester og uteliv og inngikk i usunne og farlige relasjoner til høytstående gestapofolk og en russisk agent.
Omkring Dodd-familien i huset i Tiergarten i Berlin gjenskaper Erik Larson et aggressivt Tyskland, med vold og ensretting.
Dodd nektet å ta inn over seg det som skjedde, han meldte tilbake til USA at Hitlers regjering utviklet seg i en moderat retning, at nazistenes undertrykkelse av jødene avtok.
Dodd ble motarbeidet fra flere hold, i amerikanske UD og innad i ambassaden.
Det er et ufattelig fascinerende stoff Larson bretter ut - her er personlig drama og storpolitikk side om side.
Forfatteren er godt opplest på perioden, så her er mye å hente både for leg og lærd.
Oversatt av Lisa Vesterås og H.L.V. Siempre.
| 1
|
101967
|
Øya-anmeldelse:Haim - Traff rett Haim
Genuin søskenkjærlighet og tøff pikepop var mer enn nok til å sjarmere Enga.
Konsert:
Haim Sted:
Enga, Øya Publikum:
Cirka 4500 Aktuell EP:
«Forever»
Kall dem gjerne jenteekvivaleten til Hanson.
Eller kanskje ikke.
På sett og vis er dette årets mest spennende og tidsrelevante Øya-booking - og ikke kun fordi søstrene minner om hver sin karakter fra hitserien «Girls».
La meg droppe litt Haim-kunnskap:
Este, Danielle og Alana Haim trippet elegant ut i popsfæren i fjor med sin balansegang av tøff og drøyt koselig pikeromspop fra deres debut-EP, «Forever».
Litt Stevie Nicks, noe Prince og en god dose essens av stueren og noe LOLete østrogenmusikk fra nittitallet - type Wilson Phillips og Donna Lewis.
Til den tunge lyden av deres nye sjef, Jay-Z, går jentene ut på Øyas største scene.
De har kanskje ikke 99 problemer, men jeg kan nevne minst to: den enorme hypen deres - og at mellomsøster Danielle, ja, hun som synger de mest essensielle låtene, er forkjølet.
Heldigvis støtter store- og lillesøster opp, og søskenkjærligheten overvinner alt når Danielle får lov til å fokusere på gitaren sin.
Jenta spiller nemlig livskiten ut av den på Fleetwood Macs «Oh Well» (sånn apropos Stevie Nicks), «The Wire» og «Falling».
Den overrocka versjonen av sistnevnte låt når aldri helt opp til studioversjonen, og det er også skuffende at «Don't Save Me» blir utelatt fra settet.
Valley-jentene gjør dog opp for det med søte harmonier og enda mer attityde på plate, samt små (og litt lange) øyeblikk av søt familiekjemi.
«I love you, dude» sier lillesøster Alana etter at Danielle klarer å synge seg gjennom «Forever».
Este har en fetisj for vannet ved Enga-scenen og føler en enorm trang til å hoppe uti, men får aldri svar på om det er rent nok.
Så hun nøyer seg med å gå ut i publikum for å få litt regn på seg.
Hun balanserer over gjerdet ved hjelp av en i crewet, mens lillesøster Alana utbryter «Don't kill our tour manager, man».
Kjempesøtt.
Da de avsluttet med den dyriske «Let Me Go» var det noe vemodig å gi slipp.
Jeg var nok ikke den eneste på Enga som følte meg som en del av familien.
| 1
|
101968
|
Øya-anmeldelse:Slayer
- Brutal begravelse
Dødsengelen kysset Middelalderparken.
Konsert:
Slayer Sted: Sjøsiden, Øya Publikum:
Cirka 4500 Slayer begravde Middelalderparken som åsted for Øyafestivalen sent lørdag natt.
Spørsmålet var om de samtidig tok et spadestikk i sin egen over tredve år lange historie.
Skal vi dømme etter Øyas avslutningskonsert er svaret et klart nei, nei, nei.
Jeg har sett Slayer ganske mange ganger etter hvert, men ikke på et så perfekt sted - med så perfekt lyd - som på Øyas nest største scene.
Alt klaffet natt til søndag, med et lite uhederlig unntak i publikum.
Du oppgraderer ikke Instagramkontoen din under Slayers overmannende lys- og lydshow.
Du gjør bare ikke det.
Men ser du Slayer et helt annet sted enn på Øya, får du også en helt annen hengiven fanskare foran scenen, selvfølgelig.
Og Slayer selv var lykkeligvis fullstendig uberørt av hipsterne.
Det har vært et vanskelig og trått år for Slayer.
I februar sparket de trommis Dave Lombardo (for tredje gang i bandhistorien, faktisk), og tre måneder senere døde originalmedlem Jeff Hanneman, bare 49 år gammel.
De to gjenværende av gamlegutta
- Tom Araya og Kerry King - har begge på hver sin side antydet et stopp for Slayer, samtidig som planene om en ny plate også har vært luftet.
På Øya var det uansett ikke noe rusk i turboen.
"World Painted Blood" er førstelåt ut, fulgt av en fullstendig rabiat "Disciple".
De to gjenværende medlemmene dominerer - Araya foran mikrofonen, mens det selvfølgelig er busemannen Kerry King - mer svart av tatovering enn han er hvit av hud - som tar de fleste soloene.
Anti-krigsholdningen til gutta blir med andre ord sementert fast umiddelbart.
Få multimillionselgende metal-artister er drøyere og mer kompromissløs i tekstene enn Slayer, men det er nesten ironisk at bandet da fremdeles samspiller med en presisjon som definitivt er militær i holdningen.
Selvbevisstheten har de beholdt, kontroversen også.
Tom Araya har publikum i sin hule hånd under sine knappe monologer mellom sangene, og bare én gang må vi svelge litt ekstra; når han før "Mandatory Suicide" gjentatte ganger spør oss om vi føler oss som frie mennesker og konkluderer med at noe alltid må ofres for at vi skal føle oss frie.
Da blir låttittelen i overkant av det fordøyelsesbare.
"Do you wanna die?" spør Araya så i forkant av "Postmortem".
Men det eneste som skal dø denne kvelden er Middelalderparken som konsertarena for Øyafestivalen.
Og den dør med stil.
Først regner det blod.
"Raining Blood" går deretter over til en utvidet "Angel Of Death" som sistelåt.
I Slayers univers er dette en velsignelse for Middelalderparken, at dødsengelen flyr over området som ti tusen mennesker nettopp har forlatt, mens noen av dem synger ABBAs "Thank You For The Music" på vei ut portene med Barcode-byggene i sikte.
Det er helt sant.
Det er også helt sant at Middelalderparken nå er historie, men for en begravelse den fikk via Slayers avsluttende dødskyss!
Farvel for denne gang.
STEIN ØSTBØ
| 1
|
101969
|
Øya-anmeldelse:Tro på Truls
Ut av skauen for godt, alene.
Konsert:
Truls Sted:
Sjøsiden, Øya Publikum:
Cirka 4000 Truls Heggero lener seg nok fremdeles mot trærne i sitt forrige band, The Trees, men det er som soloartist han nå planter skudd til et helt hogstfelt.
Gjennom Lukestar og Truls & The Trees har Oslogutten bygd seg opp en lojal fanskare som nå har potensial til å bre seg utover ikke bare resten av Norge, men også andre europeiske hovedsteder med sans for drømmegroove mikset med like deler pop og r&b i et tidsriktig elektronisk lydbilde.
Uttrykksmessig er han veldig frampå, for å si det på den måten - godt hjulpet av knotteskruervenner med internasjonal erfaring som Mats Lie Skåre og Thomas Eriksen.
Og som låtskriver har han allerde vist sine kvaliteter gjennom de nevnte bandene.
Og før jeg glemmer det - hva med stemmen til Truls?
Jeg tviler på at noen i Norge - vel, kanskje Morten Harket - har det samme registeret som Truls.
Han er i overkant glad i englestemme-falsetten, men når han daler ned i vanlig leie avslører han også der en stemmevalør som er mer enn kompatibel med suksess hvor det måtte være.
Truls selv har mange nok ganger erfart at folk nekter å tro at denne stemmen kan komme fra en mann med hans utseende (han er blind på det ene øyet, so what?).
Han fronter det selv i en anti-hat-tale før "Out Of Yourself"; jeg har tatt imot mye dritt, sier han, men den varmen dere viser meg, smitter tilbake!
At det da koker på Sjøsiden når riffene til "Out Of Yourself" hakker seg uimotståelig ut over publikum, er en kraftig underdrivelse.
Derfra og ut er det en en uhyre takknemlig og ydmyk Truls som avslutningsvis tar sin andre solosingle, "The Next".
Hvorpå vi plutselig innser at refrenget på denne lille lømmelen av en r&b-perle er toner som enhver fetert r&b-artist på den andre siden av Atlanteren burde begå lovbrudd for å få fingrene i.
Bare et tips, altså.
| 1
|
101970
|
Øya-anmeldelse:Kaja Gunnufsen
Kaja Gunnufsens syndrom:
Mer komiker enn artist.
KONSERT:
Kaja Gunnufsen STED:
Vika, Øya PUBLIKUM:
Cirka 1000 Humor er vanskelig.
Følelseshumor med brodd og sarkasme som popmusikk er nesten umulig.
Kaja Gunnufsens tekster er en blanding av Lars Lillo-Stenbergs undringer av varierende eksistensiell urbanisert art og Arnie Norse sine plumpe på kanten-enderim («Jeg røyker til mine fingre blir gule, men skal ikke vi to snart puuuu...ste»).
Slik språklig tourettes er vanskelig å mestre.
25-åringen gjør heller ikke det.
Den mykt naive, nesten tilgjort nasale stemmen fungerer sånn sett avvæpnende, selv om mine sidekvinne mener den er irriterende.
Melodiene er enkle, for enkle, og framstår mer som et verktøy for tekstene mer enn selvstendige låter.
Ikke noe galt i dét.
Men den knapppe konserthalvtimen baserer seg på litt for mange musikalske repetisjoner i den tannløse «Minner om The Smiths»-gitarpopen.
Mellom låtene briljerer hun.
Spesielt når hun ikke tenker seg om.
«Vær så snill, vær snill, er du snill» introduseres som en låt om «eksen til Stine (kordama) og meg, unnskyld eksen til Stine, Stine og meg».
Og midtveis vil hun ta et polaroidbilde av publikum, lurer på om vi ikke kan gjøre noe på bildet og illustrerer med å løfte høyre arm opp på skrå.
Den virket i alle fall tilfeldig, men var muligens planlagt.
Hun serverer innøvde introduksjoner som til «Høst»:
«Jeg liker høsten.
Sommer har så mange forventninger om å ha det bra.
Om høsten er det mer innafor å ha det kjipt».
Tekstene er selvsagt konstruert for å sjokkere i sin høye frekvens av nesten-vulgariteter.
Og skape generasjonsgjenkjennelse i referansebruken til sosiale medier.
For egentlig vil platekontraktløse Gunnufsen bare ha det slik hun definerer onenightstand-låta «Desp»:
"En låt som ikke handler om å være kåt.
Den handler om anerkjennelse - og å være kåt."
TOR MARTIN BØE
| 0
|
101972
|
Øya-anmeldelse:James Blake - James bleik
Dyptgående nåtidssoul med falmet sjel.
KONSERT:
James Blake STED:
Enga, Øya PUBLIKUM:
Cirka 8000 AKTUELT ALBUM:
«Overgrown» I utgangspunktet skulle dette være en borteseier på tilnærmet hjemmebane.
Briten var melankolsk bassmonstrøs på Sjøsiden i 2011.
Han har vært helt oppe blant topp fem på VG-lista.
Nå fikk han bre seg over hele Enga - sammen med medhjelperene Bob og Ben på henholdsvis trommer og bassskapende elementer.
Men så enkelt skulle det visst ikke være.
Han ankommer sjenert og usikkert smilende, tross at han kun for få dager siden spilte for betraktelig flere på andre siden av kloden.
Skoleguttimaget bekreftes av påkledningen, svartere enn en begravelsesbyråtrainee, men med en skjorteflik som ikke helt vil sitte på plass.
Åpningen «Air & Lack Thereof» glir umerkelig over i den umulige hiten «I Never Learnt To Share», scenografert med 24-åringens unike sittende dansing.
Man kunne laget verdens rareste musikkvideo basert på den.
De komplekse elektroniske lydbildene fungerer inderlig bra mot hans smygende, vare melodier og klagende androgyne stemme.
Fremdeles durer de virkelige magedragende tremolobassene lagt opp i tinningene.
Og han er like fascinerende når han gjør duetter med sitt nettopp innspilte elektroniske selv.
Dessuten bidrar de snirklete musikalske detaljene som dukker opp live (muligens har de vært der hele tiden, ) til å gjøre første halvdel av settet til et rave party i slow motion.
Kollapsen er litt vanskelig å tidfeste.
Muligens skjedde det under «CMYK».
Sannsynligvis skjedde det rett etterpå i nattlige «I am Sold».
Egentlig en svevende, virkelig uimotståelig affære fra årets album.
Nå gjort mer aggressiv, blottet for ekkoklang og all form for stemning.
«Limit To Your Love», Feist-coveren som definerer karrieren hans nærmest kastes inn i settet for å redde noe - men blir en avkrift av sitt eget buldrende jeg.
Selv ikke konsertens beste låt, seige og massivt triumferende «The Wilhelm Scream» eller avsluttende «Retrograde» klarte å rette opp at James Blake kun ble en - beklager - blek kopi av seg selv.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
101974
|
Øya-anmeldelse:Tønes
- Den beste starten på dagen
Klok kosestund med vismannen fra Sokndal.
Konsert:
Tønes Sted:
Enga, Øya Publikum:
Cirka 1500
Gud velsigne poplåtskriveren som skriver sanger om temaer og ting alle har et forhold til, men som nesten ingen poplåtskrivere tenker langt nok eller originalt nok til å skrive sanger om..
Det er alt for få av dem, men Tønes - moren hans kaller ham Frank Tønnesen - er i øyeblikket den beste Norge har.
Yatzy, irriterende fluer, koketeknikker, omreisende foredragsholdere - intet tema er for lite til at Tønes får noe LOL-morsomt og genuint gripende ut av det.
Øyafestivalens første konsert på lørdagene er blitt til «familiekonserten».
Knutsen og Ludvigsen har spilt her, til enorm suksess, Lillebjørn Nilsen likeså.
I fjor var det Odd Nordstoga.
Det er en vanskelig funkjson å fylle.
Du skal være både barnevennlig og ha den «kredden» Øyafestivalen krever.
Jeg så ikke så mange barn.
Men de ganske mange voksne, og det er jo de Tønes' skriver om og til - spesiale: nevrotiske, litt smålige menn med grunnleggende god vilje - fikk den beste tenkelige starten på dagen.
Bandet hans var elegant tilbakeholdne - de spilte akkurat nok til at det var uhyre fengende, men ikke på noe tidspunkt så mye at det kom i veien for tekstene og historiene.
Hovedpersonen selv er enormt sjarmerende, med et skjevt, lurifaksete smil og en rekke godmodige «onelinere» i ermet:
Etter den første sangen:
«Me må ta en te, det gikk jo så fint».
Litt senere:
«Har dere noen spørsmål?».
Enda litt senere:
«Vi får spille litt til.
Vi har jo satt opp så mye utstyr».
Det er så lunt og sjarmerende at det nesten er mulig å glemme hvor klokt han skriver.
Av og til, som i «Lyset» og «Det beste», minner han oss på det, i inderlige sanger som stikker like dypt som Stein Torleif Bjellas.
En helt fabelaktig flott konsert var det.
| 1
|
101975
|
Snilsberg Familiepark:Ikke den helt store dyreopplevelsen
RINGSAKER (VG)
Snilsberg Familiepark er en mellomting mellom åpen gård og dyrepark - mest for de minste.
Men for en flott gård!
Sentrum i parken er rett og slett gårdstunet - med hvite og røde bygninger, grønt, bølgende landskap og utsikt til Mjøsa.
Alt er nyklippet og velstelt.
De fleste dyrene er plassert ut langs den én kilometer lange naturstien som går gjennom kulturlandskapet ved gården.
Her finner du blant annet struts, lama, mulesel, dalasau, afrikansk dverggeit og diverse hønseraser.
Ved å konsentrere seg om husdyr, styrer Snilsberg elegant unna mesteparten av dilemmaet andre dyreparker sliter med - nemlig hvordan man best mulig sperrer inne og viser frem ville dyr som helst vil leve fritt og gjemme seg for mennesker.
Naturstien inneholder ti poster med to oppgaver på hver - en for voksne og en for barn.
Barna styrer tempoet gjennom naturstien.
Hoppe-i-høyet-posten er for eksempel et sted du kan innstille deg på å bli en stund.
Her finnes også en idyllisk lekeplass.
Tilbake på tunet igjen etter naturstien kan barna sykle med leketraktor, hoppe i trampoline og utforske en gammel brannbil (!) mens mor og far setter seg ned og nyter de flotte omgivelsene.
Den gamle Gråtass-traktoren fyres opp litt utpå dagen, og kjører runder for henrykte barn.
Barna kan også ta seg en rolig luntetur på hesteryggen.
Begge deler koster ekstra.
De fleste barna på tunet er under ti år når VG besøker Snilsberg.
Det er også den aldersgruppen vi tror parken passer best til.
Vurdert som dyrepark holder Snilsberg bare til en treer på terningen.
De helt store dyreopplevelsene uteblir.
Men som utfluktsmål for småbarnsfamilier er Snilsberg absolutt verdt en tur likevel.
Vurdering Snilsberg Familiepark
Beliggenhet:
Ved Gaupen i Ringsaker, tre mil nordvest for Hamar.
Tydelig skiltet fra E6.
Åpningstider: 11-17 hver dag i høysesongen.
Pris:
Voksne 110 kr.,barn (alder ikke angitt) 90 kr. Rabatt for grupper.
Egne priser for skoler og barnehager.
Anslått tidsbruk:
En halv dag.
Dyreliv:
Snilsberg kaller seg familiepark, ikke dyrepark.
De omtrent 40 forskjellige dyreartene er stort sett varianter av husdyr.
Mest eksotisk er struts og lama.
Dyrene er - i likhet med parken - vakre og velstelte.
Påfuglen må være den flotteste i dyrepark-Norge!
Snilsberg er ellers det eneste stedet vi har sett som regner med «stor maurtue» blant attraksjonene på park-kartet.
Servering:
Utvalget i Stabburskafeen er som en 17. mai-kiosk, med wienerpølser, vafler, is og brus.
Rømmevaffel og Solo kostet 55 kroner.
Varme griller står klare til alle som har med egen mat.
Fasiliteter:
Ikke akkurat topp moderne toaletter, men rent og romslig.
Parkering midt i det grønne - på en stor gresslette rett ved tunet.
Pris:
Inngangsprisen er helt grei i forhold til opplevelsen.
En kort runde på hesten koster i tillegg 30 kroner, mens en lang runde koster 80.
En runde med Gråtass-traktoren koster 30 kroner.
Kort sagt:
Idyllisk og velstelt gård med dyreopplevelser som passer best for mindre barn.
| 0
|
101976
|
Øya-anmeldelse:Beach House - Mørkt i strandhuset
Kvelden mørknet endelig, det gjorde det dessverre også på stranda rundt drømmepop-bungalowen til Beach House.
Konsert:
Beach House Sted: Sjøsiden, Øya Publikum:
Cirka 3000 Beach House illustrerer egentlig perfekt det som lenge har vært Øyafestivalens store fortjeneste, nemlig den hele tiden "cutting edge"-bookingen.
Eller Generasjon Pitchfork, som den også kan kalles.
Men i skjæringspunktet fra denne teften - Beach House var her allerede for fire år siden - til å gi et musikk-kresent publikum valuta for pengene er det altfor mange av de kredible og politisk korrekte bandene i denne generasjonen som kommer til kort fra scenen.
Beach House er ett av dem.
Drømmescenariet i uttrykket er redusert til et visuelt vevd drømmeteppe og ett og annet stjernetablå bak Beach House-duoen (forsterket med trommis), men det holder ikke med forsøksvis visuell hypnose når duoen musikalsk opptrer statisk og begrenset i forhold til hva de serverer på plate.
Det er ikke alt som kan overføres fra et moderne studio til en konsertscene - det er strengt tatt hele Generasjon Pitchforks, faktisk hele indie-genersjonens, store hemsko.
Bare stirr skotuppene dine ihjel og hold kjeft mellom sangene, men om du ikke gir noe, får du heller ikke noe tilbake.
Er det rart at Øyapublikummet blir ansett som temmelig tilbakeholdne?
Alex Scally og Victoria Legrand (den legendariske komponisten og pianisten Michel Legrand er faktisk onkelen hennes, men han har Øyapublikummet neppe hørt om - han er jo 81...) lider også av denne generasjonens utilstrekkelighet.
Visst har de "Norway" fra forrige gang de var her - Alex sier også "tusen takk" på norsk - men de nær febrile og sansestøtende nyansene som oppleves på plate, forsvinner altfor ofte i en hard livelyd.
Under store deler av konserten er det derfor vrient å se og høre noe ekstraordinært med Beach House.
Den så jeg egentlig ikke komme.
Selv om jeg forstår mekanismen bedre enn noensinne.
Det er jo Øyafestival.
Og jeg har vært på hver eneste én.
| 0
|
101977
|
Øya-anmeldelse:Disclosure
- Dekadense på dagtid
Vellykket risikosport.
KONSERT:
Disclosure STED: Sjøsiden, Øyafestivalen PUBLIKUM: cirka 5000 AKTUELT ALBUM:
«Settle» På slaget klokken 18:25 ruller synthteppene ut på Sjøsiden - Øyas desidert mest ustabile scene lydmessig.
Det er en risikosport å plassere kjellerorientert house her, for om det finnes en sjanger som er totalt avhengig av detaljert gjengivelse er det nettopp denne.
Det skjer nemlig ikke all verden på scenen.
Det britiske brødreparet Lawrence står ved hvert sitt bord - Howard styrer bakspor og trommedetaljer, mens Guy står for bass og tangenter.
Det er langt i fra et klassisk DJ-sett, men publikum kan like gjerne holde øyne lukket.
Når Disclosure dropper beaten til «F
For You» allerede et minutt inn, blir det likevel klart at Sjøsiden har steppet opp sitt soniske spekter.
Den porøse trommeprogrammeringen treffer rett i brystet sammen med teksturen av frodig synth og elektrisk bass.
Ufattelig pen lyd, og om jeg tør påstå: den mest nyanserte denne scenen har strødd ut siden Aphex Twin i 2011.
Det er noe underlig av Øya å plassere suggererende klubbmusikk såpass tidlig på en fredag, men Disclosure beviser at det er fullt mulig å danse dekadent til disco på dagtid.
Det er nok av høydepunkter i settet, men for å nevne noen - «When A Fire Starts To Burn», garage-godbiten «You & Me» og AlunaGeorge-samarbeidet «White Noise».
Tilstanden blir dionysisk blant det solstekte publikummet under «Confess To Me», før brødrene kjøler tempoet med herlige «Help Me Lose My Mind».
I det de avslutter det timelange settet med hiten «Latch», innser jeg at dette nesten plettfrie (noen visuelle mangler) har vært det mest forførende jeg har opplevd hittil på Øya i år.
| 1
|
101978
|
Øya-anmeldelse:Parquet Courts - Vittig i Vika
Parquet Courts er uvanlig energiske til «slackere» å være.
Parquet Courts Vika, Øyafestivalen Publikum:
Cirka 1500
De er texanere av litt ubestemmelig alder, i eksil i Brooklyn, og låter ofte som Manhattan anno 1975, Boston anno 1976 eller Stockton, California anno 1993.
Med det mener jeg å si:
Like deler tidlig Television, Jonathan Richman & The Modern Lovers og Pavement.
Debutalbumet deres fra i våres, «Light Up Gold», besto av kjapp, konsis «1-2-3-4»-rock med gode melodier og vittige tekster, og var umulig å ikke glise fett av.
At disse smarte, språkglade, bongrøykende «slackerne» skulle være så energiske, så tighte og så gøyale på scenen, er likevel en tipptopp overraskelse.
Den mest aktive vokalisten, Andrew Savage (han på Telecasteren), har en begynnende hvitmannsafro på hodet, og synger som han var med i et hardcoreband:
Intenst.
Thurston Moore-«lookalike» Austin Brown (han på Stratocasteren) ser ut som en forvokst litteraturstudent, og spiller soloer etter beste, det vil si brukbare, evne.
Bassisten Sean Yeaton har glitrende headbanging-kvaliteter.
Trommisen Max Savage, Andrews bror, har metronombeaten inne.
Det er over på 40-45 minutter, perfekt lengde for denne typen energipille-poprock.
Det gjenstår å se om det «blir noe av» Parquet Courts.
Kanskje mangler de ambisjonen et album nummer to, enn si tre, krever.
Men akkurat nå er de bandet The Strokes så raskt vokste seg for pompøse til å kunne bli.
«Takk», sier Andrew.
«As a matter of fact:
Tusen takk».
Takk selv.
Dette var moro.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101979
|
Øya-anmeldelse:Hvitmalt Gjerde - Kjapt og sjanglete
KONSERT:
Hvitmalt Gjerde STED:
Vika, Øya Publikum:
Cirka 1000
Det går unna i den hvitmalte galaksen.
Det er knapt et halvt år siden noen sjarmerende sjanglete bylarmkonserter.
Det er knappe seks uker siden det nesten like sjarmerende og sjanglete debutalbumet.
Og samme dag som øyadebuten slipper bergenserne en titommer.
Med bare nye låter.
Sånn er det når man er ung og knapt har fullført videregående.
På den lille Vikascenen spiller Mindeguttene etter eget sigende for deres største publikum noensinne.
Kvartetten har blitt tryggere, modnere og betraktelig mer stringente.
Om man kan kalle surfrock for slikt.
Samtidig har de blitt dårligere kleskoordinert - sist var det da vitterlig hvite skjorter på alle sammen?
Det var muligens bare et påfunn fra de hvitmalte mødrene.
Vokalist Johannes Fjeldstad nærmer seg i alle fall sin far (Piddi Fjeldstad fra Pompel and the Pilts) i sceneutstråling.
At vokalen ikke lenger er vrengt som på plata, gjør at man endelig kan oppfatte, men ikke nødvendigvis forstå, teksten på «Surfer med Jesus», «Litt mer» og ikke minst avsluttende «Vil du holde min hånd».
Den framstår forresten mer og mer som den beste beskrivelsen av prøvende, keitete ungdomskjærlighet siden Nordahl Grieg holdt i et sykkelstyre.
Konserten durer av gårde i et minst like heseblesende tempo som karrieren - så vidt over 31 minutter etter de har gått på, har de forlatt oss.
Da har de vært innom hele debuten, delt en ny låt ("Sommerkammer") og fått forsterket det sjangernødvendige gitarekkoet med hjelp av Barcode.
Jeg visste at de byggene ville komme til nytte en dag.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101980
|
Øya-anmeldelse:Supersilent
- Ildfull improvisasjon
Supersilent:
Alltid de samme, alltid forskjellige.
Også med Led Zeppelin-legende med på laget.
Supersilent featuring John Paul Jones Klubben, Øyafestivalen Publikum:
Cirka 1000
Han er en omgjengelig, allsidig mann, John Paul Jones.
Sessionmusiker for det som var av britiske popstjerner og rockband på sekstitallet.
Bassist og undervurdert dyktig arrangør i Led Zeppelin på syttitallet.
For bare noen år siden underholdt han barn og voksne rundt et leirbål på en countryfestival i Halden.
Ikke har han problemer med å henge med i kastene som gjestemusiker i Norges fremste improvisasjonstrio, Supersilent, heller.
Han tilfører dem noe litt mer rytmisk «konvensjonelt» - alt er realtivt - og jevnt over hakket mer aggressivt enn de fleste albumene deres.
Supersilent spiller, såvidt jeg kan skjønne, fire stykker.
Keyboardist Ståle Storløkken er enormt konsentert.
Helge Steen (aka «Deathprod.») manipulerer elektronikk, og «stygger opp» spesielt det første og det fjerde.
I det tredje stykket blåser trommeslager Arve Henriksen trompet, og synger messende Magma-aktig.
Jones spiller en elastisk, ertende, nesten reggaeaktig bassgang.
Er det frijazz?
Samtidsmusikk?
«Postrock»?
Industrirock?
Litt av alt det der, kanskje.
Det er i alle fall bautende improvisasjonsmusikk som suger deg inn fremfor å dytte deg bort, trass i at ethvert tilløp til A4-«rockefot» kontant avvises.
Litt synd at det er så varmt i Klubben-teltet at enkelte må forlate det av ikke-musikalske årsaker.
Så klamt, faktisk, at svetten siler fra såvel Jones (som ser fantastisk godt bevart ut) og skjegget til Sten.
De fleste av det som er igjen av raringer og seriøse musikkelskere på Øya, holder likevel ut, vel vitende om at dette er noe så tilfredsstillende som kraftfull musikk man bare hører én gang.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101981
|
Øyanmeldelse:Rodriguez
- Trist Rodriguez
En uendelig tragisk sorti.
Konsert:
Rodriguez Sted: Sjøsiden, Øya Publikum: cirka 7000 Historien om, og artisten Sixto Diaz Rodriguez, er så sterkt sammenknyttet at det er litt usikkert hvilke av disse som fylte området rundt Sjøsiden helt til vannkanten.
Sikkert er det i alle fall at 71-åringen kunne fylt Enga og vel så det.
Hvorfor folk ble, er et helt annet spørsmål.
Selvsagt er den Oscar-vinnende dokumentaren, «Searching for Sugar Man» en del av forklaringen.
Sannsynligvis var over halvparten der bare for å kunne si at de var nettopp dét - i alle fall basert på publikumsbabbelet.
Men at han nå reiser rundt virker bare som utnytting av en stakkars gammel kar.
(Vel, han er riktignok ett år yngre enn Bob Dylan, men Dylan ga ikke opp karrieren til fordel for å bygge skyskrapere i Detroit en gang på 70-tallet.)
Mannen er i så dårlig fysisk stand at han må ha hjelp på og av scenen.
Han sitter under hele konserten og klarer ikke å stemme sin egen gitar, ei heller merke at han ikke har lyd i monitoren.
Og stemmen er på sitt beste spak, men insisterende, på det jevne som en gammel, utslitt lenestol.
Bandet, så unge at de samlet knapt kan matche sin frontfigur i alder, gjør sitt beste for å holde det musikalske på stell.
De eldgamle vitsene kan de derimot ikke gjøre noe med.
Rodriguez har mange («Two cannibals are eating a clown - One says to the other, does this taste funny to you?»)
Og han bruker god tid på å fortelle dem.
Eller å predike livsbejaende fraser.
Eller generelt surre med å få stemt gitaren sin mellom låtene.
Sjarmerende?
Ja visst.
Men på den måten det er sjarmerende at en gammel, støvete onkel dukker opp i et familieselskap og forteller historier som alle har hørt før.
Han får tross alt endelig den oppmerksomheten han skulle hatt for nærmere førti år siden.
Og i så måte er det vanskelig å angripe ham.
Men de som har sendt en gammel mann ut på turné, eller ikke stoppet ham når han fikk det for seg at han skulle gjøre det; de burde skamme seg.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
101984
|
Kvelertak på Øyafestivalen:Rett i strupen
Det er når du ser og hører Kvelertak at du virkelig forstår hvorfor de har valgt bandnavnet sitt.
Konsert:
Kvelertak Sted:
Sjøsiden onsdag kveld Øyafestivalen Publikum:
Cirka 3500
Eller er vi vitne til selve «Åpenbaringen»?
Erlend Hjelvik kommer iallfall ut på scenen ikledd en gigantisk uglemaske.
Resten av konserten raver vokalisten rundt på scenen i baris som et annet skautroll, mens growlingen hans forsterker følelsen av utemmet villskap.
Uglemaskene kommer for øvrig tilbake senere i showet, foran ansiktene på fire ekstra buekorps-trommiser som passer på å hvile trommestikkene som et snudd kors i beste svartmetal-stil.
Men er Kvelertak metal?
Ja og nei.
En live-opptreden med gutta klarer ikke å skjule at uttrykket ligger vel så nær punk som metal.
Kombinasjonen av de to genrene er det iallfall få band som gjør dem etter.
Legg så til noen nær skamløst catchy refrenger og melodilinjer - «Bruane brenn», «Kvelertak» og «Spring for livet» er bare noen få eksempler - og du har noe unikt.
Det kan muligens brukes som et ankepunkt at Kvelertak på oppfølgeren av suksessdebuten ikke har utviklet seg, men konsentrert seg om å rendyrke debutens aller beste sider - det er jo derfor andreskiva heter "Meir".
Fra scenen fremstår dette imidlertid helt riktig; med to noenlunde like plater legger Kvelertak til en ekstradimensjon live som bare understreker den kompromissløse hardheten som debuten og konsertene etterpå hadde.
Men jeg vet ikke om vi tåler enda «Meir» neste gang.
Vi hiver allerede etter pusten.
Av et Kvelertak.
| 1
|
101986
|
Film:Blass brannfakkel
Og før man slår fast at Gus Van Sandt er blitt streit på sine eldre dager (det begynte med «Milk», 2008), får man ta med i beregningen at «Promised Land» opprinnelig var ment å være hovedrolleinnehaveren Matt Damons regidebut, og at Van Sandt bare er innleid arbeidskraft her.
Filmen er basert på Damons manus, skrevet sammen med forfatteren Dave Eggers og John Krasinski (som spiller den sannsynligvis ironisk navngitte miljøforkjemperen Dustin Noble).
Damon er som mange vil vite en engasjert mann, og «Promised Land» er et utilslørt innlegg i den pågående, betente debatten om «fracking» - frigjøring av naturgass ved å brekke opp skiferlaget i jorden.
Damon spiller Steve Butler, ung og fremadstormende i selskapet Global, som sammen med kollegaen Sue (McDormand) er på vei til en liten småby for å overbevise bøndene der om at de bør bli med på gullrushet.
De har lommene fulle av smørepenger og forlokkende løfter om gull og grønne skoger.
De selger en rask vei ut av den nye amerikanske depresjonen.
En gammel naturfaglærer (alltid severdige Hal Holbrook) og den unge miljøverneren stikker kjepper i hjulene deres.
Fracking, mener disse, er ikke uten risiko.
Er menneskene i byen villige til å risikere sine hjem og sine liv for en (stor) neve dollars?
«Hei, Bruce Springsteen!», roper lokalbefolkningen etter sistnevnte - noe som i enkelte amerikanske kretser er synonymt med «kommunist».
«Promised Land» slekter en hel del på de mange anti-atomkraft- og agrarromantiske amerikanske dramaene som dukket opp i siste halvdel av syttitallet og første halvdel av åttitallet.
Damon spiller en «James Stewart»-rolle:
En redelig mann med et moralsk valg å ta.
Alt han har til å hjelpe seg er sin egen samvittighet, og en god kvinnes potensielle kjærlighet (Rosemarie DeWitt).
Det er deilig å se en skuespillerdrevet film med et idealistisk ærend - det lages sannelig ikke mange slike lenger.
Den avsluttende «twisten» er trolig ikke så fjern fra hva som kunne ha hendt i virkeligheten, som man ville håpe.
«Promised Land» unngår imidlertid ikke «aktivistfilmens» største feller:
Overtydeligheten og den moralsk høyverdige sentimentaliteten.
Det er en ganske god film.
Men ikke god nok til å overbevise noen som ikke allerede er enig med de som har laget den.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101988
|
Film:Nådeløst umorsom
Kondolerer, du er nå kommet til den verste amerikanske komedien siden Eddie Murphys «Norbit» (2007).
Det er jammen ikke hver dag man ser en komedie som får en til å skjemmes over å være menneske.
(Skammen vil gripe menn av noenlunde samme generasjon som Adam Sandler, Kevin James, Chris Rock og David Spade spesielt hardt).
«Grown Ups 2» gjør det.
Der forløperen fra 2010 var en slik komedie som man til nød kan se under en lengre flyreise, kanskje endog uten å bli grepet av et akutt behov for å hoppe ut, er «Grown Ups 2» er prøvelse som får en til å føle seg skitten, deprimert, stupid og spyttet på - ja, motløs på selve livet.
Drep oss, herre - men ikke med tiss-, bæsj-, rap- og prompvitser som ville ha blitt funnet for umorsomme for den sjette «Politiskolen»-filmen i 1989.
Filmen har intet plot.
Den er bare en serie elendige, uinspirerte «gags», hvori de middelaldrende pappskallene vi blir bedt om å heie på, blir «utfordret» av noen yngre, etter alt å dømme atskillig klokere collegekids.
Det burde virkelig uroe de fire hovedrolleinnehaverne at ikke-komikeren Tyler Lautner, som leder for denne «gjengen», har ti ganger mer utstråling enn de fire late, subbende toskene i hovedrollene.
Dyktige folk som Andy Samberg, Steve Buscemi og Jon Lovitz skusles bort på ingenting (la oss håpe de får betalt noen regninger).
Det gjør direkte vondt å se Chris Rock, som muligens er et geni, i disse flaue omgivelsene.
Alle bør grue seg til å se den en gang Oscar-nominerte Salma Hayek krympe i stolen hos Letterman eller Leno, mens hun prøver å rettferdiggjøre sin ytterst ydmykende tilstedeværelse i dette nedrige, viddløse søppelet.
Samarbeidet mellom regissør Dugan og Sandler har vært langt, og ikke helt fruktløst.
Dette er med god margin den verste filmen de to har laget.
Husker du da Adam Sandler var en ung, lovende komiker?
Du vil ikke huske det lenger etter at du har sett «Grown Ups 2».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101993
|
Varm frisørtime
Vær så god:
Et en-persons dramatisk teater for klubbtelt.
KONSERT:
Jenny Hval STED:
Klubben, Øya PUBLIKUM: ca. 600 AKTUELT ALBUM:
«Innocence is Kinky»
Det fascinerende med Jenny Hval er ikke hennes nesten bisarre tilnærming til popmusikkens samtidsformat.
Derimot at forventningen om at hun er avant garde er så oppslukende at man tror sandsekkene på sceneriggen hører til i scenografien.
Hennes siste album er kompromissløst, men betraktelig mindre sært enn forløperen "Viscera".
Like fullt framstår 32-åringen live som en improvisert samtidsopera, der handlingens hovedperson roterer med desperat behov for et rullatorkeyboard.
Hun legemligjør de tidvis vanvittige sjangersprangene i mystisk slør av dunkel techno.
Som senere blir punk.
For så å bli sakral nesten-jodling.
For så å gå i loop.
(Det var en grunn til at alle som så ut som om de kom rett fra Paskalev-konserten forlot lokalet.)
De seks musikerne, hvori to fiolinister, reduseres til rekvisitter men gjør lydbildet åpnere og mindre klamt enn det til tider kan oppleves som på plate.
Riktignok medfører dette at for eksempel kulissenovellistiske «Oslo Oedipus» ikke fungerer i det hele tatt, mens «Innocence is Kinky» med sine åpningslinjer om pornosurfing fremdeles er like klinisk klein og bevisst overtydelig.
Midtveis sammenlignes konserten i den kokhete teltet med en varm frisørtime.
Så velfrisert og velshamponert var det heldigvis ikke, men de manisk musikalske kontrastene er like deler skumle, skjønne og kontrollert utradisjonelle.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
101994
|
Stiv tommel opp for Steve
På plate er Steve Mason (41) samfunnsrefsende og dypt personlig.
Det fungerer utmerket i konsertformatet også.
KONSERT:
Steve Mason STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 3000 AKTUELT ALBUM:
«Monkey Minds In The Devil's Time»
Man kan liksom ikke skrive en anmeldelse av Steve Mason uten å påpeke hvordan det skar seg for bandet han ble kjent via, The Beta Band.
Men nå som det er kjent at de snart skal beæres med en 6-CD'ers samleboks - ikke verst for et band som ga ut tre EP'er og tre album - kan vi heller mimre over hvor fabelaktige de var på sitt beste.
Ikke at vokalisten deres tar seg bryet med mimring.
Steve Mason har blikket stivt festet på sin nå etablerte solokarriere, og inntar Øya i ettermiddagssol med ti låter fra sine to soloplater, i en fornuftig 40/60-fordeling.
Og det vil forekomme få konserter på festivalen med så konsistent briljant materiale.
Høyreiste, stolte voksenpoplåter som skinner enda litt sterkere under åpen himmel.
Mason er en singer/songwriter med betydelig musikkhistorisk fingerspissfølelse.
Han byr på gospeleufori, rullende soulpiano og duvende dubfunk, alt toppet med hans suverent varme, omfavnende stemme.
Som alltid fleiper han med sin egen (og den generelt skotske) misere mellom låtene, hvilket sørger for god kontakt med publikum, men det tar heldigvis ikke bort magien fra de ofte alvorlige sangene.
Midtveis er seansen helt usedvanlig gripende, med utenforhymnet «Boys Outside» og en mektig gitarøsende «All Come Down».
Bandet legger inn et ekstra gir med den superbt suggererende «Seen It All Before», hvilket leder an en politisk ladet innspurt i form av «Fire!» og «Fight Them Back» - låter av typen Primal Scream ikke har greid å lage siden slutten av nittitallet.
Mason fortjener flere venner.
Det tror jeg han fikk nå.
| 1
|
101997
|
Espen Stueland:«Falsk tilståelse og andre essays»
Gedigen gavepakke til alle som er interessert i å utvide sin litterære horisont og ikke bare befeste gamle sannheter:
Espen Stuelands utvidede, renskrevne og nyskrevne essays (1994-2012) skaper glede og entusiasme - og en fornyet respekt for litteraturens uuttømmelige lesemåter.
Essays 740 sider, kr. 449,- Oktober
Poesien står i sentrum i de fleste essayene, som alle kjennetegnes av en uvanlig perspektivrikdom, sjelden intellektuell redelighet og en utforskende nysgjerrighet.
Kravet til kunnskap og faglig kompetanse er et uttalt ideal, men Stueland vil ta med seg det beste både fra fag-essayet og det friere, mer fabulerende essayet.
Tittel-essayet er en studieartet gjennomgang av Birgitte Tengs-saken.
Skildringen av hvordan fetteren fikk forhørsledelsens «hjelp» til å utforme sin «tilståelse», og den tekstkritiske gjennomgangen av tilståelsens grunnplot, utforming og psykologiseringer, er mer spennende enn en detektivroman og mer avslørende enn det dypeste stykke gravejournalistikk.
Han skriver innsiktsfullt om polemiseringen mellom Jan Erik Vold og Stein Mehren, og Jakob Sandes beryktede «Likfunn» leses opp imot strofer fra Iliaden!
Poesiens forhold til døden belyses gjennom antikkens elegier og gravskrifter, i dikt av Szymborska, Ruste, Christensen og ikke minst Gøran Sonnevi, som Stueland har et nært forhold til.
Stueland skriver ikke for å briljere faglig eller imponere stilistisk, med heftig språklig ornamentikk eller avslørende personlige utleveringer.
For ham er essayet kanskje mer et dannelsesprosjekt som blant annet handler om å ta kunnskapsverdenen på alvor.
Ikke stenge den ute fra teksten, men ta den innover seg.
Tore å åpne øynene istedenfor å holde dem lukket.
| 1
|
101998
|
Bokanmeldelse:Judith Schalansky:
«Sjiraffens hals»
Grelt portrett av en kvinnelig lærer som tolker både seg selv og elevene i lys av evolusjonsteorien.
Roman Kampen for tilværelsen i klasserommet.
215 sider, kr. 349,- Press
Judith Schalansky er forfatter og formgiver og regnes som en av Tysklands nye litterære stjerner.
At forfatteren er bokdesigner var tydelig allerede i hennes første bok på norsk, «Atlas over fjerne øyer», en av fjorårets vakreste bøker.
Også årets roman er designet av forfatteren selv, og plansjer av dyr hentet fra gamle lærebøker i biologi er lagt inn som illustrasjoner i teksten.
Det strielignende materialet på omslaget stinker dessverre av kjemikalier.
Det er distraherende under lesingen, men passer forunderlig nok til bokens innhold, som mildt sagt er dynket i naturfaglige termer og begreper.
Schalanskys portrett av biologilærerinnen Inge Lohmark må kunne kalles et monotont og satirisk oppgjør med en lærertype som lik en truet dyrerase er i ferd med å dø ut.
Hun plasserer alt og alle inn i en pågående kamp for tilværelsen - hennes eneste pedagogiske metode.
Når en elev systematisk mobbes, løfter ikke fru Lohmark en finger, naturen må jo få gå sin gang!
Romanen har undertittelen «en dannelsesroman», antagelig et ironisk spark til sosialdarwinistiske forklaringsmodeller i tiden.
Språklig er teksten konsekvent og utmerket oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.
Er dette så en god eller mest av alt fiks roman?
Det kommer an på perspektivet.
Original er den utvilsomt.
Likevel er det som om Inge Lohmarks grøssende kalde blikk på verden smitter over på leseren.
I lengden blir det en utmattende stiløvelse og ikke en tekst som forfører.
Jeg lukket boken med en bitter smak i munnen og kjemikalier i nesen, det smakte av galle.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 0
|
101999
|
Bokanmeldelse:Carl Hiaasen:
«Bad Monkey»
Svart humor, intelligent ironi og morsomme opptrinn i Carl Hiaasens nye krim.
Roman Engelsk e-bok, kr. 89,- Hachette Digital
Norskættede Hiaasens ferske roman er perfekt avslapning i sommervarmen, men byr også på noen iskalde grøss.
Galskapen starter som det pleier i Hiaasens Florida-univers når en sportsfisker brått får en mannsarm på kroken.
Men for den småslitne politihelten Yancy byr funnet på mer enn et rutineoppdrag, han kjemper både for jobben sin og for sin elskede utsikt:
Griske eiendomskonger, svindlere og meglere er like tallrike som kakerlakkene han må jage da han blir degradert til restaurantkontrollør.
En stjerne i dette svært fargerike showet av en bok er apen Dribbs, som Hiaasen frekt og freidig stjeler fra storfilmen om Karibias pirater.
Som alltid krydres fortellingene med solide doser lekre og/eller skumle damer, morbid sex, hemningsløs «gladvold» og provoserende samfunnssatire.
Språket er finurlig og rikt på originale metaforer, denne gangen ekstra krydret med muntlig slang og uttrykk som kan utfordre.
Kanskje dveler forfatteren litt mye ved sin frustrasjon over eiendomsbransjens mafialignende maktspill, men her sparkes ganske så underholdende mot både hverdagsidioter og Obamas velferdspolitikk.
| 1
|
102000
|
Bokanmeldelse:Ottar Grepstad:
«Historia om Ivar Aasen»
Lett, ledig og særdeles velskrevet innføring i livet og virket til Ivar Aasen, som kommer til den store språkmannens 200-årsjubileum.
Biografi 375 sider, kr. 349,- Samlaget
Ottar Grepstad er selve navet i det nynorske maskineriet anno 2013, og som direktør på kultursenteret som bærer Ivar Aasens navn, virker han som den selvsagte kandidat til å skrive en folkelig biografi om denne enestående dikteren og språkforskeren.
Grepstad lykkes med oppgaven til terningkast seks, for sjelden har jeg vel lest en biografiforfatter som viser tilsvarende oversikt og forståelse for sitt stoff.
Samtidig lykkes han med å kombinere rikt engasjement, stor fortellerglede og skarpe analyser.
Ut av dette kommer det en fortelling om en mann og et livsverk som ikke har sitt like i Norges historie.
Store ord, javel, men gjennom sitt innsamlings-, forsknings- og systematiseringsarbeid basert på norske dialekter la Ivar Aasen fundamentet for den språklige definisjonen av selve det norske.
Ved å skrive ned det han fant, gjorde han nynorsken til et bruksspråk.
Selve folkespråket, gitt tilbake til dem han hadde hentet det fra.
Et slikt livsverk er også en viljesakt, og Grepstad får godt frem hvor planmessig og systematisk Aasen arbeidet.
Han tilbakela trolig over 25 000 kilometer i Norge, delvis til fots.
Det tilsvarer halve jorden rundt og er lenger enn Marco Polos reiser!
Det hører med til historien at denne omflakkende, europeisk orienterte og intellektuelle ørstingen aldri krysset Norges grenser.
Også ellers var livet hans fullt av paradokser:
Ivar Aasen var sosialt engasjert, men privat innesluttet.
Han var satiriker på tomannshånd, men lyrisk når han skrev sine vers for offentligheten.
Han røykte og drakk, men var stort sett ved god helse til han døde som 83-åring.
Da hadde han også rukket å bli en legende for sine samtidige.
Mannen som med ett ben i opplysningstiden og ett i romantikken skrev Norge frem fra glemselen.
| 1
|
102002
|
FILM:Jentutten får sitt
«The Heat» drar det gamle «umake politipartnere»-trikset.
Men med kvinner! Wow, liksom.
Det skal godt gjøres å lage en mer typisk actionkomedie enn «The Heat».
Én FBI-etterforsker og én vanlig «snut» blir tvunget til å jobbe sammen.
Den ene, fra New York, er et petimeter hvis hele liv er jobb - hun er pedantisk og virkelighetsfjern, kledd i en serie nesten identiske flink pike-buksedresser.
Den andre er en hardtdrikkende irskamerikaner i Boston - uvøren og rappkjeftet, og så ujålete at hun fremdeles kjører rundt i en gammel Rambler.
«Hun», ja.
Deri ligger liksom «The Heat»s eksistensberettigelse.
I stedet for den gamle «buddy/cop»-filmen med to menn i hovedrollen, gir «The Heat» oss to kvinner (Bullock og McCarthy, gjett hvem som spiller hvem).
Om det er nok til å blåse liv i en mildt sagt godt utforsket sjanger?
Nei.
Regissør Feig - han sto for den artige «Bridesmaids», som ga McCarthy sitt store gjennombrudd i 2011 - og manusforfatter Katie Dippold («Parks And Recreation», «MADtv») skal likevel ha et aldri så lite klapp på skulderen for å prøve.
«The Heat» finner aldri helt den komiske tonen.
Kjemien mellom Bullock og McCarthy er brukbar, men manuset fôrer dem stort sett bare kjekling og en haug høylytte fornærmelser.
Det er mer aggressivt enn egentlig morsomt.
Nøkkelscenene - jeg tenker på et besøk på en nattklubb, og en umotivert, ekkelt blodig sekvens på en restaurant - er forunderlig umorsomme.
Det underliggende krimplotet er latterlig simpelt.
Slutten føles lat og abrupt.
Dessuten:
Det er fint at dette er to timer som unngår å terpe på at McCarthy har en omfangsrik figur - elendige «Identity Thief», fra tidligere i år, gjorde stort sett ikke annet.
Men hvorfor er filmen så fæl mot albinoer og McCarthy-figurens egen «white trash»-familie?
McCarthy er en komikernaturkraft som fortjener å få prøve seg på en mindre vulgær rolle snart.
Bullock, ofte for søt, greier seg greit som en klisjé vi kjenner fra romantiske komedier.
(Rart at filmen ved flere anledninger gjør et poeng av hvor «gammel» sistnevnte er.
Bullock, som riktignok fyller 50 neste år, ser ut som hun nettopp har rundet 25).
En «The Heat 2» er visstnok allerede blitt varslet.
Ventetiden blir til å holde ut.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102004
|
FILM:Monsterklasse
Stor, større, størst:
«Pacific Rim» spiser «Transformers» til frokost.
Alt er enormt i Guillermo del Toros langt på vei vellykkede forsøk på å lage et mer estetisk tiltalende alternativ til Michael Bays «Transformers»-serie.
Monstrene, kaijuene (de bare dukket opp en dag, via en sprekk i bunnen av Stillehavet), får Godzilla til å se ut som en mygg.
Maskinene, jaegerne, ville gjort med Iron Man som de på ett tidspunkt gjør med en kaiju i denne filmen:
Fiket til ham med et lasteskip.
Skipet er som en liten tannpirker de kan tvinne mellom fingrene sine.
«Pacific Rim» har ødeleggelse nok til 10 andre «sommerblockbustere».
Dårlig humor nok til tre.
Den har også, lykkeligvis, ironisk distanse til sitt eget hysteri.
Ikke nok med at «Pacific Rim» er fullstendig klar over hvor absurd overdimensjonert den er.
Det er også mulig å ane et element av satire á la «Starship Troopers» (1997) i all den høylytte actionfilmbuldringen.
«Pacific Rim» er nesten, nesten en slags tenkende manns dustefilm.
Men altså, det var disse hersens kaijuene.
De vil oss ikke vel, slekter på dinosaurene, og er fortsatt i stand til å utvikle seg etter behov - det vil si i takt med menneskenes evne til å bekjempe dem.
Bekjempe dem gjør mennesket i jaegerne, robotlignende krigsmaskiner som kun kan styres av de aller beste «pilotene».
De skal være to, og helst i slekt - maskinene styres nemlig ved at de to førernes livserfaringer og minner smelter sammen i en såkalt «nervebro» kalt «The Drift» (oversatt til «Driften» i den norske oversettelsen, noe som så vidt jeg kan skjønne betyr noe annet enn filmskaperne har ment).
Vel inne i «The Drift» er det viktig å kunne kontrollere minnene.
Ellers kan det gå galt.
En utfordring for våre to helter, Raleigh (Hunnam) og Mako (Kikuchi) dette, da begge selvfølgelige har traumer å bære på.
del Toros visuelle stil - fuktig, morbid, sanselig - har alltid hatt et element av kitsch ved seg.
Så også her.
Filmen spruter av farger og elefant-i-glassbutikken bevegelse, monstrene er saftig slimete á la H.R. Gigers «aliens», karakterene er karikerte arketyper.
Hunnam har ikke stort annet enn en «sixpack» å by på - han er en usedvanlig blek helt.
De to gale vitenskapsmennene som er med for komikkens skyld vil heller vil ikke være alles favoritter.
Idris Elba som marskalken som leder motstanden, derimot, drypper av staut karisma.
Filmen er mørk å se på, sikkert på grunn av 3D-en.
Det regner hele tiden.
Den sløser bort Ron Perlman som en slesk selger av «monsterdeler».
Og mange vil være mette før det siste, avgjørende slaget.
Men om dette - massiv popcornaction tatt til absurde ytterligheter - er din kopp te (og det er manges kopp te), får du det ikke bedre enn «Pacific Rim» denne sommeren.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102005
|
«Den lille dyrehage»:Vinner for de minste
GJERSTAD (VG)
«Den lille dyrehagen» er akkurat det:
Veldig liten.
Men ikke desto mindre trivelig.
- Vi satser på intimitet og antistress.
Det skal ikke være dyrt eller slitsomt å besøke denne parken, sier daglig leder Terje Jensen.
Åpent hele året
Parken holder åpent hele året og trekker mest lokalbefolkning, forteller han.
I fjor var det 25 000 besøkende.
Griser, høner og kaniner hilser de besøkende velkommen, men dyreparken byr også på mer eksotiske dyr som lemurer, surikatter og afrikanske dverggeiter.
Parken får pluss for artig rebusløp som nok går rett hjem hos barna.
Kort fortalt får du et spørsmål med beskjed om hvor du får svaret og neste spørsmål.
Alle spørsmålene er relatert til parkens dyreliv.
Det er imidlertid ikke parkens uteområde som imponerer mest:
Inne i «regnskogen» kan du møte krokodiller, småaper og eksotiske slanger.
Her er alle dyrene plassert innenfor glassvegger eller gitter.
Tøff i trynet
Ekstra stas var det med øglen som løper mot deg når du går forbi, men som selvsagt stoppes av glassveggen.
Den ble beslaglagt av Mattilsynet og har bodd i parken i omtrent et år.
- Den kan kanskje fremstå som selskapssyk, men grunnen til at den løper mot deg er fordi han er i en alder hvor han tøffer seg fælt.
Oppførselen er egentlig et uttrykk for dominans, forklarer Jensen.
Hver hele time er det noe som skjer.
Da kan du holde en slange, se på at surikattene mates eller bli med inn i buret til lemurene når de får mat.
Inntrykket er at parken fremstår som ikke-kommersiell og trivelig.
Ikke engang mat vil de selge deg.
Grillmat kan imidlertid handles på butikken som ligger rett ved siden av, og grillene tennes hvis du ber om det.
Spiseplassen ligger nydelig til med utsikt over et tjern og god sikt til store deler av parken.
Hvis man reiser langveisfra og har Den lille dyrehagen som eneste mål blir man nok skuffet.
Men med beliggenhet like langs E18 er den et perfekt stoppested for en barnefamilie på bilferie.
Dyrehagen holder åpent hele året og har holdt på i fire år.
Allerede til neste år skal «regnskogen» utvides en god de
Vurdering
«Den lille Dyrehage»
Beliggenhet:
Brokelandsheia ved E18, cirka 14 kilometer nord for avkjøringen til Risør.
Åpningstider:
Hver dag 10.00-18.00 Gjelder til og med 11. august.
Pris:
Barn til og med ett år er gratis, barn fra to til 13 år koster 135 kroner og voksen koster 120.
Honnør betaler 95 kroner og ledsager 70 kroner.
Anslått tidsbruk:
Du rekker fint gjennom parken på en times tid eller to.
Dyreliv:
God variasjon i parkens dyreliv.
Til sammen har de over 60 forskjellige arter.
De fleste er å finne innendørs i parkens «regnskog».
Her finnes små aper, slanger, fugler og øgler.
Alle presenteres gjennom bur eller glassvegg.
Utendørs har parken surikatter, ringhalelemur og norske gårdsdyr som griser og høner.
Servering:
Når vi spør damen i kassen om mat blir vi anbefalt heller å nyte medbragt.
De har visst enkle retter som pølser og toast på menyen, men her er det grilling som gjelder.
Fasiliteter:
Når du sitter ved bordene i parkens uteområde og ser ut mot innsjøen er det fort gjort å glemme at du befinner deg like ved E18.
De ansatte tenner grillene for deg uten ekstra kostnad.
Har du glemt mat kan du handle på butikken som ligger rett ved.
Pris:
Sammenlignet med hva du får for pengene er prisen helt grei.
Kort sagt:
«Den lille dyrehage» - perfekt for et stopp på veien!
| 0
|
102006
|
Kristiansand Dyrepark:Mye mer enn dyr og mat
KRISTIANSAND (VG)
I utgangspunktet fortjener Kristiansand Dyrepark en sekser på terningen.
Men...
Køene, stresset, prisene og ikke minst kjøpepresset gjør at poengene trekkes.
Her lukter det nemlig turistfabrikk lang vei.
Vi har ikke en gang rukket å parkere før vi, bokstavelig talt, kjører inn i første turistfelle: 60 kroner for parkering.
Det på tross av at alle som parkerer på disse plassene åpenbart har tenkt seg til dyreparken.
Fra parkeringsplassen gjenstår nesten en kilometer til fots før vi kommer til inngangen.
Allerede her har de første barna fått Kaptein Sabeltann-drakten sin.
Når det gjelder dyrelivet er parken desidert best i klassen.
Løver, tigere, sjimpanser, gårdsdyr, giraffer og flamingoer.
Listen bare fortsetter.
Til sammen finnes over 140 dyrearter i Kristiansand Dyrepark.
De er logisk presentert i forskjellige områder som Afrika, Nordisk villmark, Apejungelen og Tigernes Rike, og parken er oversiktlig med skilter og kart lett tilgjengelig.
«Møte» med dyrene
Et stort pluss er at du i stor grad får «møte» dyrene - ikke bare se på dem.
Mens de minste kanskje har glede av å klappe tamme gårdsdyr på «Kutoppen» og afrikanske villgeiter i «Barnas Afrika», kan de eldre ha stor glede av dyrepresentasjonene.
Dette gjelder ikke minst også for de voksne.
Da lokker en dyrepasser dyrene frem og forteller om hvordan de lever.
Særlig løvepresentasjonen er fascinerende.
Det er stappfullt av mennesker - så hvis du vil sitte bør du komme tidlig - men informasjonen du får er veldig spennende.Visste du for eksempel at begge hannløvene har fått alenetid med hunnløvene slik at begge tror de er far når hunnløven blir gravid?
Dyrepassere som rusler rundt i parken svarer gjerne på spørsmål.
Det som trekker mest ned er det enorme kjøpepresset.
Flere av suvenirbutikkene inne i parken er rett og slett vanskelige å unngå.
Da VG besøkte dyreparken var det Sabeltann-sverd og dyrebamser å se nesten over alt.
Daglig leder Per Arnstein Aamot innrømmer at disse butikkene genererer en god del av omsetningen.
I tillegg fristes du av mat, brus og is nesten over alt.
Her ligger alt til rette for å svi av mye penger.
- Det er ingen hemmelighet at vi er en kommersiell park, men jeg tror ikke man tvinges til å kjøpe noe og det skal ikke gå på bekostning av totalopplevelsen, sier han.
Dyreparken i Kristiansand er langt mer enn en dyrepark.
Det er en sammensatt opplevelse og krever en del planlegging.
Men for barna er parken helt perfekt.
De kan seile på de syv hav med Kaptein Sabeltanns skute, ta trikken i Kardemomme by, kjøre karuseller eller rusle rundt i Skomakergata.
Det krever litt planlegging, men en dag i Kristiansand dyrepark er virkelig en drømmedag med fantastiske opplevelser.
Vurdering Kristiansand Dyrepark
Beliggenhet:
Ligger cirka 12 kilometer øst for Kristiansand sentrum, like ved E18.
Åpningstider:
Hver dag fra 10.00 til 19.00 til og med 11. august.
Pris:
I høysesongen koster det 399,- for voksen, 319,- for barn og 260,- for pensjonister og bevegelseshemmede.
Dette gjelder kun adgang til Dyreparken.
Mot et tillegg på 120 kroner per billett får man også tilgang til badelandet.
Anslått tidsbruk:
Sett av hele dagen!
Her er det så mye å se og gjøre at dere kan holde på til dere ikke orker mer.
Dyreliv:
Her slår Kristiansand Dyrepark en soleklar sekser på terningen.
Til sammen treffer du 140 dyr; alt fra husdyr til nordiske villdyr og eksotiske dyr.
Gjestene får også en slags nærhet til dyrene.
Blant annet kan vi rusle inn i «buret» til ringhalemurene og de afrikanske dverggeitene.
Dyrepresentasjonene er også et pluss.
Servering:
Her er det mye å velge mellom!
Det finnes en rekke spisesteder inne i parken og alt fra fast food til grillet fisk og salater er representert.
Prisene er stive, men det må man nesten forvente.
Vi spiste buffet for 199,- kroner for voksen og 79,- for barn.
Det er også mulig å nyte medbragt.
Fasiliteter:
Parken er like mye en fornøyelsespark som en dyrepark, og blir barna lei av å se på dyr er det nok av andre ting å gjøre.
Det er aldri langt til nærmeste toalett, rasteplass eller lekestativ.
Overnattingsstedet Abra Havn er tilknyttet Dyreparken og det samme er «Badelandet».
Skal du oppleve alt sammen er det langt ifra nok med én dag.
Pris:
En dag i Dyreparken koster skjorta.
En vanlig familie på to voksne og to barn må betale nesten 1500 kroner bare for å komme inn.
I tillegg kommer mat og eventuelle suvenirer.
Her er det enkelt å svi av penger!
Samtidig får du mye tilbake.
Kristiansand Dyrepark er mye mer enn bare dyr.
Det er nesten så du ikke rekker gjennom alt sammen på en dag, og det er uten tvil en drømmedag for barna.
Kort sagt:
Kommersielt, dyrt og litt slitsomt - men en fantastisk opplevelse for hele familien.
| 1
|
102010
|
Slapt i saunaen
Rihanna tok det som vanlig rolig.
Heten sørget for at publikum måtte gjøre det samme
Rihanna er alltid «cool» på scenen.
Hun gidder ikke jobbe seg ihjel, for å si det slik.
Denne «coolheten» er ikke nødvendigvis et utslag av nonchalanse.
Ikke arroganse heller.
(I går var hun bare drøye tre kvarter forsinket på scenen.
Det er peanøtter i Rihanna-land).
Det er bare slik hun er.
Rihanna er et barn av solen og varmen.
Glad i reggae og marihuana.
Dette er ikke dumt i det hele tatt.
Det er faktisk ganske forfriskende.
Popstjerner flest arbeider vettet av seg for å tilfredstille oss.
Det er fordi popstjerner flest er livredde for at vi skal slutte å elske dem.
Men det kan bli for slapt, ja.
«It's hot as fuck in here», sa popprinsessen på et tidspunkt.
Det var ingen overdrivelse.
Å være på Telenor Arena i går var som å være stengt inne i en sauna.
Brutalt varmt.
Publikum slukket hen av overopphetingen.
Da undertegnede var på Telenor Arena på konsert i desember, sto jeg der i frakk og med pelslue på hodet.
Frøs likevel.
I går var lidelsen av det stikk motsatte slaget.
Men en lidelse var det, ikke minst all den tid en flaske pisslunken Imsdal kostet 44 - førtifire - kroner (for de som gadd å stå i de lange køene)
Popprinsessen fra Barbados er vant til varme, får vi tro, og er som sagt ikke under noen omstendigheter en animert artist på scenen.
Hovedproblemet i går - om vi ser bort fra klimatrusselen - var at showet hennes led under svak regi.
Høydepunktene
- «Rude Boy», «We Found Love», «Umbrella» - ble for flyktige, presset inn som de ofte var i medleysekvenser.
Lange, meningsløse instrumentalpartier ødela mye av fremdriften.
Vel er Nuno Bettencourt en dyktig gitarist.
Men det var ikke han vi var der for å høre.
Sceneproduksjonen var grei nok, ikke noe mer.
Danserne hennes gjorde ikke mye av seg, egentlig, og bandet hadde en lei hang til å henfalle til dump arenarock - helt uten den elastiske spretten som gjør studioproduksjonene hennes så uimotståelige.
Balladesekvensene ble lange og lidenskapsløse (unntak: fine «Stay»).
Dansepartiene - «S&M»/»Only Girl (In The World)»/»Don't Stop The Music»-medleyen og «Where Have You Been» - føltes på sin side alt for korte.
Det er for galt å sløse bort slike slagere.
De bør melkes for alt de er verdt.
Konserten var ikke dårlig.
Rihanna er en sjarmerende, om enn bedagelig, vertinne.
Stemmen hennes er superdistinkt (ikke at hun overanstrenger seg på dette feltet heller akkurat).
Hitsamlingen er formidabel.
Men den pure poplykken innfant seg bare i små glimt i går.
MORTEN STÅLE NILSEN
Telenor Arena
Publikum:
Ca. 15000
| 0
|
102012
|
Bokanmeldelse:Jørn H. Sværen (red.) :
«Den engelske kanal 2013»
Poetiske tekster av høy kvalitet i denne antologien.
Antologi 168 sider Kr. 349,- Kolon forlag
«Jeg savner poesi når jeg leser norske tidsskrifter,» skriver Jørn H. Sværen i forordet.
Jeg kunne ikke vært mer enig.
Mye kan sies om Jørn H. Sværen.
Som den ene halvpart av det nå nedlagte forlaget H Press var han med på å løfte frem forfattere som Tomas Espedal og Ole Robert Sunde før de ble kjent for folk flest.
Noe av arven etter H Press finner man igjen i «Den engelske kanal 2013».
Bidragsytere som Silje Vethal, Svein Jarvoll, Caroline Bergvall og Gunnar Wærness er tidligere H Press-forfattere.
Sånn sett er ikke dette en spesielt vågal utgivelse.
Men uten Sværen hadde vi ikke fått lest nye tekster av Vethal og Jarvoll på en stund.
Vethals dikt og Jarvolls poetiske essay slekter på hverandre, med det flytende og det faste som tema.
Jarvoll skriver om filosofen Heraklit, som mener at alt er i bevegelse - en fantastisk tekst som er som skapt for bokens tittel.
Med denne antologien har Sværen åpnet en kanal for både norsk og oversatt kvalitetspoesi.
Resultatet er en drøm for lyrikkelskere.
| 1
|
102013
|
Bokanmeldelse:Vidar H. Andersen:
«Mysteriet»
Vidar H.
Andersen vil så gjerne være Stieg Larsson.
Men han mangler en forfatters viktigste redskap: et levende, litterært språk.
Krim 561 sider Kr.
299,- Nova
Ingrediensene er velkjente, for å si det forsiktig:
Else Svendsen er den unge jenta som må klare seg på egenhånd da hennes kjære fosterforeldre omkommer i en ulykke.
Hun blir lurt på det grusomste av en kynisk psykopat, men se om hun ikke tar sin grusomme hevn.
Datakyndighet er et sentralt element i denne historien, der leseren ellers er i stand til å gjette seg til det aller meste av handlingen lenge før den finner sted.
Inkludert den «skjulte» forbindelsen mellom Else og politimannen som etterforsker henne.
Her står sjablonger, banaliteter, sentimentalitet og søkte handlinger i en lang, lang kø.
Det hele skrevet i et underlig stivt, omstendelig og naivt språk.
En ekstra usjarmerende side ved denne boken er ellers at homofili langt på vei sidestilles med perversitet, vold og svik.
Else Svendsen er nok tenkt som den norske Lisbeth Salander.
Men da hadde hun trengt en langt bedre forfatter til å hjelpe seg.
| 0
|
102014
|
Bokanmeldelse:Riikka Pulkkinen:
«Fremmed»
Finlands litterære superstjerne har skrevet knallgodt om forsøk på å forsvinne.
Roman 296 sider Kr. 379,- Gyldendal
Pulkkinen er på mange måter en modig forfatter.
Hun har hele tiden skrevet om store, vanskelige temaer.
Intet unntak denne gangen.
Maria er prest i trettiårene og forlater en dag impulsivt mann og hjemland.
Hun reiser til New York, blir kjent med danseren Melanie og forsøker å finne svar på hvor hun hører hjemme.
Hun må forsvinne, for å finne tilbake.
Det er som om teksten insisterer på at hun må fortelle seg selv alt, en gang til.
Hun leter i familie, i teologien og i seg selv.
Hun leter i egen sykdomshistorie, i alvorlig anoreksi som ung.
Sykdommen blir stående som et bilde på en radikal og absolutt beslutning om å forsvinne.
Hun søker også å finne svar på hva som skjedde med den lille jenta der hjemme som ble mishandlet og gav Maria dagboken sin.
Og om Melanies lille gutt ble kidnappet til et offerrituale i hjemlandet sitt.
Kanskje er det tekstens store utfordring: å favne rasisme, fremmedhet, lengsel, mobbing og tro på samme tid.
Teksten er noe mindre konsentrert i formen enn de foregående romanene.
Å skrive tematisk godt om tro og tvil er ikke enkelt, men det gjør Pulkkinen.
Det er språket og den litterære kontrollen som gjør hennes fortellinger både særegne og gjenkjennelige.
Hun viser en poetisk åpenhet til tingene rundt seg, både i form av skarpe observasjoner og en helt egen måte å kombinere tankerekker, konkrete hendelser og sanselige erfaringer på.
Teksten knitrer av undring, observasjoner og uro, i vellykket norsk språkdrakt av Morten Abildsnes.
Resultatet blir en vakker fremstilling av store temaer, gjennom mikrostudier av menneskeliv.
Pulkkinen (f. 1980) brakdebuterte med «Grenser» i 2006 og har siden skrevet «Sannheten», som kom på norsk i fjor.
Denne er solgt til 17 land.
| 1
|
102017
|
Bokanmeldelse:Kate Mosse:
«Citadell»
Kate Mosse avslutter nå Languedoc-trilogien etter «Labyrinten» og «Gravkammer», og hun har gjort det igjen:
Elskere av velskrevet underholdningslitteratur kan glede seg til en forrykende reise gjennom tider og steder.
Roman 794 sider Kr. 379,- Gyldendal
Forfatteren hvirvler leseren inn i et spennende mylder av hverdagslige detaljer, betagende landskap og intrikate personligheter.
En munk i det fjerde århundret vil ofre sitt liv for å redde hellige dokumenter, og hans liv veves sammen med ung kvinnes skjebne da hun på 1940-tallet kaster seg inn i motstandskampen.
Skildringene av det ustabile og såkalt selvstendige området omkring Vichy i Frankrike gir gode bilder og innsikt i de mange dilemmaer krigen påførte, og er ganske nyanserte også når «skurker» og «helter» tegnes.
På mange måter er romanen en hyllest til kvinners krigsinnsats, et tema som er svært salgbart og litterært moteriktig.
Selve plotet er heller ikke nyskapende; både Mosse selv og de fleste andre bestselgerforfattere har fulgt formelen Dan Brown gjorde gull av:
Å kombinere moderne kvinneskjebner med gamle religiøse/familierelaterte mysterier.
Men Mosse skriver mer besnærende og effektivt, med god balanse mellom emosjon og action.
Har man besøkt områdene i grenselandet mellom Spania og Frankrike, vil man kose seg litt ekstra med historiske fakta og sanselige miljøskildringer.
Forfatteren har gjort et grundig forarbeid og bringer spennende detaljer om hendelser, intriger og konstellasjoner fra annen verdenskrig.
Kanskje tar noe av dette materialet litt over, kanskje tar historien unødvendige vendinger når forfatteren blir forelsket i sin egen research.
Men frodige og levende hovedpersoner hjelper leseren videre og symboliserer krigens og kjærlighetens evig aktuelle moralske dilemma.
Romanen er oversatt av Jørn Roeim og Per Kristian Gudmundsen.
| 1
|
102018
|
Bokanmeldelse:Helen Dunmore:
«Sviket»
«Sviket» er lysende og gripende historisk roman om rettskafne menneskers kamp for et verdig liv under et terrorvelde.
Roman 379 sider Kr. 349,- Press
Den unge legen Andrej får en tiårs gutt som pasient og konstaterer beinkreft i skinneleggen.
Diagnosen jager skrekken igjennom hele sykehuset, for gutten er sønn av Volkov, en pamp høyt oppe i partiapparatet.
Om noe går galt under behandlingen, vil det kunne få konsekvenser for hele personalet.
En mann som Volkov forventer at den medisinske ekspertisen skal redde hans sønn.
Særlig vil en mislykket kur gå ut over behandlende lege.
Andrej og hans kone, barnehagelæreren Anna, møtte vi i Dunmores forrige roman på norsk som kom i fjor, «Beleiringen».
Den fortalte om tyskernes brutale blokade av Leningrad i 900 dager fra 1941-43 hvor hundretusener døde av sult og kulde.
I denne frittstående oppfølgeren har det gått ti år, Anna og Andrej prøver å legge krigens redsler bak seg og bygge opp en ny tilværelse sammen.
Men Stalins paranoide jakt på «fiender av sovjetstaten» gjør dagliglivet til en spissrotgang mellom mistenksomme «apparatsjiker» som sitter i toppen av alt styre og stell, og feige angivere.
De lurer overalt og rapporterer om «uregelmessigheter» for å oppnå egne fordeler og innynde seg hos makthaverne.
Nattlige arrestasjoner, fabrikkerte anklager og strenge straffer blir resultatet.
I 1952 rettet tyrannen oppmerksomheten mot legestanden.
Flere høytstående (noen eldgamle og svekkede) partikjemper hadde mistet livet under hendene på disse «kvakksalverne».
Kunne det være snakk om annet enn et komplott for å svekke sovjetledelsen, i samarbeid med amerikanske spioner?
Var ikke til og med de fleste av legene jøder?
Og hva er Andrejs sjanser i møte med slike holdninger?
Historien om Andrej og Anna er gripende i skildringen av rettskafne menneskers kamp for et verdig liv under et terrorvelde som beskrives med veldokumentert realisme.
Men den bakenforliggende historien er like opprørende:
Hvordan et «folkestyre» perverteres til et undertrykkelsessystem som griper inn i alle samfunnets funksjoner og river i stykker tillit og lojalitet, angriper tro og håp, ja, selve livsmotet hos en befolkning.
Solidaritet er og har vært sosialismens fremste honnørord.
Dunmores roman viser hvordan løgnpropaganda, maktmisbruk, angiveri og svik angriper nettopp solidariteten menneskene imellom, selve limet som holder et samfunn sammen.
Boken er oversatt av Guro Dimmen.
| 1
|
102019
|
Konsertanmeldelse:Muse-sirkus
Muse med årets første borteseier på Brann stadion.
KONSERT:
Muse STED:
Brann Stadion, Bergen PUBLIKUM: ca. 16000 AKTUELT ALBUM:
«The 2nd Law»
Man skal være rimelig gretten for ikke la seg imponere av den mildt sagt sinnsyke scenografien til britene.
På deres tredje bergensbesøk har de fylt over en tredjedel av Brann stadion med enorme lilla konkylier, en gigantisk gjennomsiktig lyspære (svever over publikum med turnende da me under "Guiding Light"), en fem-seks meter høy bevegelig femtitallsrobot og en vegg av en scene som dekker nesten hele stadionlangsiden med skjermer.
Hovedscenen har selvsagt en catwalk som ender i en mindre scene midt blant publikum.
Og - selv om bergenserne er blant de ivrigste fotballtilhengerne i den kjente delen av galaksen, gjør størrelsen på Muse-rigget Branns hjemmebane nesten til et intimt klubblokale.
Den britiske trioen plukker fra en oversukret smågodtpose av internasjonal stormannsgal pop.
Matthew Bellamys vokal krysser Bono med Thom Yorke og Jeff Buckley, gitaren drømmer om både The Edge og Billy Corgan, låtene lander på det forvirrende kontintentet bestående av Queen, Radiohead og jada - U2.
Og så har vi den Skrillex-låta.
Men tilbake til showet:
Pyroflammer så kraftige at til og med en uventet bergenssol famler, animerte dansende ledere (Panic Station), en dressmann som konfettikaster Muse-Euro utover publikum før han får et illebefinnende og dør, (Animals) en overarbeidet dressdame som drikker bensin og dør (Feeling good), og myriader av TV-skjermer.
Tross litt pauseklimpring av bassist Chis Wolstenholme (bass) og trommis Dominc Howard (og selvsagt Wolstenholmes i front for egen låt) - dette er tidvis så veldig Bellamys band.
Summen av alt dette:
En noe diffus global systemkritikk, der kapitalismen spiser sine barn - og der scenografien spiser låtene.
Brann er ubeseiret på hjemmebane i år.
Men i går vant Muse-showet.
Selv om bandet til tider forsvant.
PS!
Muse spiller på Telenor Arena onsdag 24. juli.
Anmeldelse av:
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102020
|
Plateanmeldelse:New Order - «Live At Bestival 2012»
Ikke bare et studioband.
ALBUM:
POP New Order «Live At Bestival 2012» (Sunday Best/Cosmos) Disse elektropop-pionerenes styrke har alltid handlet om å vise svakhet; selv deres mest digitale eskapader har analog puls, mens Bernard Sumners puslete stemme har gitt dem ytterligere menneskelighet.
33 år etter at de reiste seg fra asken av Joy Division kommer New Orders første liveplate, som forsterker de nevnte sidene ved dem.
Maskineriet fremstår sjarmerende primitivt, mens bass- og gitareskapadene understreker at britene også er indierockgiganter.
Låtene behandles kjærlig og entusiastisk, flere av dem fortoner seg som remikser av kjøtt og blod.
I kjølvannet av deres rørende konsert på Slottsfjell i fjor er dette en god suvernir.
BESTE LÅT:
«Temptation»
| 1
|
102021
|
Plateanmeldelse:Selena Gomez - «Stars Dance»
Mer Disney enn dristig.
ALBUM:
DANCE/POP Selena Gomez «Stars Dance» (Universal) Selena Gomez (20) er, i likhet med sin mer berømte av-og-på-kjæreste Justin Bieber, ennå ikke helt klar for de voksnes verden.
Det var noe sjokkerende å se denne tidlig-ere kristelige Disney-piken løpe rundt i bikini halvannen time i den smått vulgære fyllefilmen «Spring Breakers» tidligere i år - men dette er jo egentlig et velkjent fenomen.
Unge kjendiser som vil riste av seg sitt stuerene stempel og hevde sin modenhet med litt klassisk dristighet.
Kall det gjerne barnestjernens bar mitzva.
Selena Gomez er i prøvefasen nå.
Hun prøver seg som voksen og vil nok bomme litt.
Det er naturlig å snuble i starten, men i likhet med Disney-kollega Miley Cyrus og ikke minst, av-og-på-kjæreste Justin Bieber, skjer denne prøve-og-feile-utviklingen i det brennende rampelyset.
Det er moro å bevitne.
Forsmaken på Gomez' solodebut lovet godt.
På den fengende India-flørten «Come & Get It», signert Stargate, glimtet en lyst etter å krydre den generiske popen.
World music-inspirert dubstep med autotune er ikke like drastisk som da Justin Timberlake forlot N*Sync og plutselig ble svart, men i et monotont poplandskap er ethvert forsøk på forandring velkommen.
Dessverre står singelen igjen som misvisende, for «Stars Dance» serverer få andre overraskelser.
Den elektroniske produksjonen er både pen og variert, men altfor trygg - og forankret i totalt utbrukte EDM-troper.
Gomez sliter også med å feste en egen identitet til låtene, og veksler mellom å være en etterligning av Rihanna («Like A Champion»), Katy Perry («Forget Forever») og til og med litt Ellie Goulding («Stars Dance»).
Hun skal få litt skryt for sistnevnte.
Platen er dog ikke uten hits.
Introsporet «Birthday» er en tøff rosabanger, og stekelåten «Save The Day» et effektivt hjerneklister.
Gomez' ellers pikeromaktige vokal kler uptempo-balladen «Love Will Remember» overaskende godt, men hun trenger en del mer prøving og feiling før hun blir en moden artist.
La oss håpe at hun spiller en amish bibliotekar i sin neste film og heller sparer dristighetene til neste plate.
BESTE LÅT:
«Birthday»
| 0
|
102022
|
Plateanmeldelse:Edward Sharpe & The Magnetic Zeros - «Edward Sharpe & The Magnetic Zeros»
Ingen Edward.
Alle magnetiske.
ALBUM:
INDIEPOP Edward Sharpe & The Magnetic Zeros «Edward Sharpe & The Magnetic Zeros» (Vagrant) Tre album og fem år har det omfangsmessig største bandet (ti faste) siden Polyphonic Spree brukt på å overføre liveopplevelsen til studio.
Nå klarer endelig frontmann Alex Ebert (nei, han heter ikke Edward) å kanalisere Small Faces slik enkelte tror Rod Stewart gjør.
Resten er som om en forening av Jefferson Airplane og The Supremes skulle laget nesten-religiøs høytidspop i kjortler.
Alt direkte fra liksom-California, stedet der «Age of Aquarius» både er nasjonalsang, bordvers og nattatrall.
Og svaret på hva kronprinsparet burde hatt på toppen av førtis-festivalen sin.
BESTE LÅT:
«Let's Get High»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102023
|
Plateanmeldelse:Grant Hart - «The Argument»
Enda et «David Bowie-comeback»?
ALBUM: ROCK Grant Hart «The Argument» (Domino/Playground)
Det burde være Grant Harts tid, dette.
Fjorårets sjarmøretappe fra Bob Mould kastet nytt lys over bedriftene til Hüsker Dü - hvori Mould var en slags «John Lennon» mot Grants hardcore-«Paul McCartney».
Han har kontrakt med et seriøst selskap, og det er en film om ham på trappene.
At «The Argument» er et konseptalbum, basert på en William S. Burroughs-bearbeidelse av John Miltons dikt «Det tapte paradis» er også, på papiret, lovende nyheter.
Grant er ikke ukjent med det store lerretet:
Såvel hüskernes «Zen Arcade» (1984) som Nova Mobs «The Last Days Of Pompeii» (1991) var ambisiøse «rockoperaer».
Men.
Hvorfor har han valgt å gjøre «comeback»...som David Bowie?
Helt hvordan det har seg at Hart fra tredje sang og ut, helt inn til mål 17 kutt senere, gjør sitt beste for å høres ut som vinneren av en Bowie-imitatorkonkurranse, er et mysterium.
Han har London-aksenten.
Han har de distinkte fraseringene.
Det er superbisarre greier.
Og ganske ødeleggende.
«The Argument» har få av Harts øsende, pøsende poplåter.
Mye av materialet ligger i et søtt, nesten «camp» sekstitallsleie (det topper seg i den absurde «Underneath The Apple Tree», et musichall-nummer av «The Laughing Gnome»-kaliber).
Men det er gode tilløp her, de rudimentære fremføringene til tross (han spiller det meste selv).
I særdeleshet «Is The Sky The Limit?» og tittelkuttet.
Et interessant, uferdig album.
Og jammen et ganske forstyrrende et, også.
BESTE LÅT:
«Is The Sky The Limit?»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102025
|
Plateanmeldelse:Ausekarane - «Farande fant»
Hordalandkystens svar på Vassendgutane.
ALBUM:
REVY/VISER Ausekarane «Farande fant» (Tylden & Co.)
I dag topper Ausekarane oppsiktsvekkende nok VGlista for andre uke på rad - har vi endelig sommerens store agurk her?
Vel, i utgangspunktet er det ikke så lett å skjønne at vestlandsk strilekultur står så sterkt i resten av landet at disse gutta - med Tor Endresen og Bjørn Jensen i front - skulle bli nasjonseie.
Til det er kystpreget litt for sterkt, hvilket jo også er meningen med Ausekarane som de to startet for seks år siden.
Men i Hordaland er de definitivt folkeeie og har akkurat nå vært ute på en triumf-turné i egen båt langs fjordene i vest.
Ausekarane bærer stolte striletradisjoner videre - Johannes Kleppevik, Ivar Medaas og Salhuskvintetten.
Og sistnevntes opprinnelige parodi, Salhus Vinskvetten, også for den saks skyld - det er jo herfra Bjørn Jensen kommer.
Låtene bærer tydelig preg av å være utskrevet for revyscenen, men Ausekarane har faktisk lagt seg i selen for å lage litt mer «ordentlig» musikk også.
Tor Endresens gjendiktning av den irske folketonen «Carrickfergus» - «Den mjuke handa» - er et godt eksempel på akkurat det.
Men nettopp dette svære torskegapet mellom skjemt og alvor ødelegger litt av helheten til platen, her hoppes det for brått mellom sinnsstemningene.
Man kan bli ør i hodet av en pompøs versjon av Rolf Løvlands «You Raise Me Up» med norsk tekst, for deretter å la ørene utsettes for jodling á la Ivar Medaas.
Stort sett fungerer det best i de mer løsslupne, instrumentale partiene.
Der de for øvrig stjeler solopartier som ravner fra både Paul Simon, Eric Clapton, Elton John, Espen Lind og sågar Dovregubbens Hall.
Løssluppen eller ei, Ausekarane fortjener nå å bli tatt på alvor.
BESTE LÅT:
«Fedje»
| 0
|
102026
|
Plateanmeldelse:Gogol Bordello
- «Pura Vida Conspiracy»
Tilbake der de hører hjemme.
ALBUM: SIGØYNER/ROCK Gogol Bordello «Pura Vida Conspiracy» (ATO/Indie)
Storselskapsdebuten for tre år siden, med selveste Rick Rubin bak spakene, var en merkelig tam affære for Eugene Hutz' balkaniserte stormtropper.
Her er de tilbake på et mindre selskap, med Rubin-eleven Andrew Scheps som produsent, og brått låter det moro igjen, gitt!
Gogol Bordello er et sjeldent ellevilt festfyrverkeri fra scenen, et slags Manu Chao multiplisert med fire.
På «Pura Vida Conspiracy» har de skapt en perlerad med nye liveraketter, låter som ruller og går for så å sprette ut i heidundrande refrenger.
Hektisk, intenst og ganske så makeløst.
Det er lov å glede seg til neste norgesbesøk fra denne New York-gjengen.
BESTE LÅT:
«Lost Innocent World»
| 1
|
102028
|
Tromsø Mini Zoo:- Dette er ingen dyrehage
TROMSØ (VG)
De kaller seg mini-zoo, men vil ikke sammenlignes med en dyrehage.
- Dette er ingen dyrehage, men et mini-zoo der barn og voksne kan oppleve eksotiske dyr og vanlige gårdsdyr på nært hold, sier daglig leder og driver av gården Nina Karlsen.
Gården hun har drevet i mer enn syv år, ser ut som noe litt mer enn en vanlig bondegård.
Men det er sjarmen, enkelheten og det store antallet dyr de scorer høyt på under VGs besøk på Tromsø Mini Zoo.
Også eksotiske dyr
Inntrykket er at dette er en flott besøksgård der flere av dyrene får gå fritt rundt, mens andre har store innhegninger med egne små hus som de kan gå ut og inn av.
Det kan også de besøkende, med mulighet til å klappe og kose med flere av dyrene.
Men også den oransjefargede katten vet å sette pris på et mykt kjærtegn.
Fra billettluken, som egentlig er et åpent vindu i et av husene på tunet, ønsker tsjekkiske Philipp oss velkommen.
Han forklarer at dyrene vi møter er en god miks av flere kjente husdyr som geiter, sau, ender, sorte svaner, hester og minigriser.
Men også mer eksotiske dyr som lamaer, strutsefuglen emu, samt den søramerikanske maraen for å nevne noen.
Tromsø Mini Zoo skal visstnok være det eneste stedet nordpå som har den afrikanske dverg-geiten i sin samling.
Mating av dyrene er det også anledning til å være med på.
- Dyrene er sosialiserte og glad i mennesker, noe jeg tror særlig barna setter pris på, sier Karlsen.
Mini-zooen ligger vakkert til i et frodig dalsøkk ned mot sjøen på Hundbergan, en drøy mil fra Tromsø sentrum.
På finværsdager er det panoramautsikt over Ramfjorden og mot Lyngsalpene.
I de små røde husene der dyrene holder til, er det hengt opp plakater som forteller om arten.
I tillegg har alle dyrene i mini-zooen fått menneskenavn.
Mufflonene heter Ruth og Herman, geitene Knoll og Tott og lamaene Reidar, Gaffa og Zara.
- Vi har satt navn på dyrene her for at folk skal huske dem igjen til neste gang de kommer, sier Karlsen.
Lamaene lot seg villig lokke med navn.
Derimot var den fargerike hannpåfuglen mindre interessert under våre forsøk på å få kontakt.
Blir du sulten må du inntil videre sørge for å ha med deg mat og drikke selv.
Med mer enn tre tusen besøkende i året, røper Karlsen at de i løpet av høsten planlegger servering på gården.
Lavvoen med plass til 80 personer og en grue som alltid er varm, er et flott sted å grille, eller trekke inn for å varme seg på kalde dager.
Vurdering Tromsø Mini Zoo
Beliggenhet:
Ligger cirka en mil sør for Tromsø, midt på Hundbergan med utsikt over Ramfjorden og Lyngsalpene.
Åpningstider:Sommer: hver dag fra kl. 12.00-18.00.
Vinter: lørdag og søndag kl. 12.00- 18.00.
Pris: 70 kroner (både voksne og barn)
Anslått tidsbruk:
Du bruker raskt 2-3 timer til å gå rundt på området for å se og klappe dyrene, som er fordelt på åtte røde hus.
I tillegg er det både hester og geiter på låven.
Dyreliv:
Til å være en mini-zoo er utvalget av både eksotiske dyr og husdyr relativt stort: Esel, ponni, bisonokse, muffloner, mara, geiter, lamaer, svartsvaner, afrikanske dverggeitebukk, ender, kaniner, høner og hane.
Dyrene er fordelt i hus og innhegninger utendørs og innendørs.
Mens hester, geiter, minigris og svartsvaner befinner seg på låven.
Flere av dyrene går fritt rundt på gården, og kan klappes og mates.
I tillegg til å drive «zoo», tilbyr stedet også ridekurs hele året.
Servering:
Ingen servering.
Her må man ta med egen mat og drikke.
Fasiliteter:
I en stor lavvo der gruva alltid er varm, er det mulig å grille medbrakt mat eller bare varme deg på kalde dager.
På godværsdager kan medbrakt mat nytes utendørs på benker.
Fra september er det planlagt serveringstilbud.
Stor trampoline og tilbud om ridekurs.
Grei standard på toaletter.
I tillegg handicaptoalett.
Pris: Helt OK i forhold til opplevelsen.
Kort sagt:
Passer godt for de yngste, men også de litt eldre barna vil ha glede av stedet.
Her kan barna gå i fred og ro og oppleve dyrene på kloss hold.
| 0
|
102029
|
Film:Dørgende døll
Det er noe svimlende ubehagelig ved «R.I.P.D».
Om det kommer av den vinglete 3D-effekten eller frontkollisjonen mellom «Men in Black» og «Ghost», vites ikke.
Når den superforelskede politimannen Nick (Reynolds) blir drept under en razzia, får han tilbud om å begynne i Rest In Peace Department (R.I.P.D.), avdelingen for avdøde politfolk.
Disse holder orden på «dauingene» som prøver å unnslippe sin endelige dom.
Fordelen er at han får vende tilbake til jorda.
Ulempen er at hverken kona eller noen andre kan kjenne ham igjen.
Samt at han må redde verden - ved hjelp av en svært uvillig partner.
Jeff Bridges spiller Nicks partner Roy, som har håndhevet loven på sitt særegne, hardhendte vis siden den ville vestens glansdager.
Når disse to slippes løs i Bostons gater, avslører de ikke bare dauinger, men også en plan som setter hele universet i fare.
Om det høres velkjent ut, er det fordi det er det.
Med unntak av at Men in Black var levende og hadde romvesener å holde styr på, er R.I.P.D. pakket med paralleller til de svartkledde.
I tillegg til hva det byr på av komiske kontraster, overraskende duppeditter og slapstick-action, forsøker «R.I.P.D.» tidvis å treffe de vare, romantiske tonene i «Ghost».
Det er ingen god kombinasjon.
At plotet er forutsigbart og de kjappe replikkene slappe, kommer ikke som noen kjempeoverraskelse når manuset er kreditert «Clash of the Titans»- og «Aeon Flux»-bakmenn Phil Hay og Matt Manfredi.
Det kunne selvfølgelig tilgis i en slik genrefilm om den bare var spennende og underholdende.
Men det er her «R.I.P.D.» begår sitt verste overtramp.
Den er stort sett dørgende kjedelig.
Mellom de intetsigende dramascenene føles morsomhetene som vitser du har hørt fjorten ganger før.
Actionscenene er for få, og består stort sett av vesener som slenges langs bygninger og etter biler.
Spesialeffektene overrasker ikke, 3D-effekten pirrer riktignok litt, men mest i form av smygende kvalme og irritasjon.
Ryan Reynolds leverer helterollen like uinspirert som i «Green Lantern», og selv om Bridges er den beste av dem, fremstår Roy som en salig miks av Tommy Lee Jones' agent Kay og Bridges' egne roller som The Dude («Den store Lebowski») og Rooster Cogburn («True Grit
- Et ekte mannfolk»).
Mary-Louise Parker som den besynderlige politioppsynskvinnen i avdøde-avdelingen klarer heller ikke å redde den komiske balansen.
Har du det alt for festlig i sommer og trenger en motvekt, er dette filmen for deg.
Kunne jeg velge, ville jeg heller sett maling tørke.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102032
|
Sonja på egne ben
KRAGERØ (VG)
H.M. Dronning Sonja åpner sin første separatutstilling i dag.
Den viser hvor heldig hun er, og demonstrerer urettferdigheten i norsk kunst.
H.M. Dronning Sonja Galleri Nicolines hus, Kragerø, 13/7 - 25/7
Sist lørdag på Tjøme, i dag i Kragerø:
Kunstneren Sonja holder høyt tempo med to utstillingsåpninger med én ukes mellomrom.
På Tjøme viste hun fremgang fra grafikkmappen «Tre reiser.
Tre landskap», som hun laget høsten 2011sammen med læremestrene Kjell Nupen og Ørnulf Opdahl.
I Kragerø står Sonja på egne ben, uten sikkerhetsnettet kollegene gir henne på Tjøme.
13 av 32 bilder vises for første gang i Galleri Nicolines hus, 19 henger begge steder.
Det er fortsatt grunn til å minne om at hun har vokst som kunstner siden 2011, og at dette er veldig «spiselig» kunst.
Men utvidelsen er ikke nødvendigvis en gevinst.
Noen av bildene som er kommet til i Kragerø holder nivået fra Tjøme, mens andre trekker ned.
Det gjelder spesielt de fotobaserte trykkene av is- og snøformasjoner.
De er svakere enn de to offsettrykkene som sjangermessig minner for mye om læremester Nupen.
Det å frigjøre seg fra sine læremestre, utvikle sitt eget uttrykk og kvitte seg med sine egne «diller» er en utfordring.
Der har kunstneren Sonja fortsatt en vei å gå.
Når det er sagt er det en prinsipiell side ved dette:
Fortjener dronning Sonja å få utstillingsplass så lett?
I en ideell verden er svaret ja, slik alle med kunstneriske ambisjoner fortjener å bli vist og vurdert seriøst.
Det er ikke mange kunstnere som kan ringe to gallerier og bestille utstillingsplass uten å gå gjennom en kvalitetskontroll.
Både på Tjøme og i Kragerø tok galleriene utstillingene usett.
De visste med andre ord ikke hva de ville få, bortsett fra et kjent navn.
Det at VG anmelder Sonjas utstillinger to lørdager på rad bekrefter den kjendisorienteringen i kulturlivet.
Kampen om utstillingsplass er knallhard, og store deler av markedet styres av kommersielle aktører.
At kunstlivet er i ferd med å bli mer brutalt skal ikke klandres kunstneren Sonja.
Det skal bli spennende å følge henne videre.
Anmeldt av Lars Elton
| 0
|
102033
|
Plateanmeldelse:Rune Rudberg Band - «Tro»
Troverdig.
51-åringens siste plater har vært engelsk kraftcountry.
Hans første norskspråklige siden 2000 er i så måte noen steg tilbake - selv om det åpner nesten Taylor Swift-friskt.
Mest fordi åpenbare harmoniskifter og språklige bilder i møte med voldsomme følelser langt utenpå gitaren er mer komplisert på norsk.
Man kan selvsagt lure på hvorfor «Seven Spanish Angels» har fått lokal gjendiktning, siden den ble covret på fjorårets «Gone Country», og hvor lik
«Ta det neste flyet hjem» er «If Tomorrow Never Comes».
Dessuten kan man henge seg opp i at temaet til parkeringsvaktsitcomen «Bot og Bedring» har blitt en låt.
Men i denne sjangeren er Rudberg dyktig, om man dropper kynismen.
Tror jeg.
BESTE LÅT:
«Du sa»
| 0
|
102034
|
Plateanmeldelse:Pet Shop Boys - «Electric»
Pet Shop Boys er popsnekkere først, danseløver dernest.
Men aldri har de insistert så hardt på dans som nå.
En av fjorårets mest underholdende kommentarartikler var forfattet av kulturredaktøren i tromsøavisen Nordlys.
Et harmdirrende stykke tekst rettet mot Pet Shop Boys, som besøkte byen uten å begunstige Nordlys med et intervju - mens lokalavisen i Stavanger, hvor duoen også spilte, fikk snakke med dem.
Pet Shop Boys manglet «respekt for mennesker», mente redaktøren, og viste til at de to kunne lære ett og annet - blant annet kunstnerisk kvalitet - av Bruce Springsteen.
Kommentaren er fortsatt festlig lesning, ikke minst sett i lys av at «respekt for mennesker» har gått som en rød tråd gjennom Neil Tennants tekster i snart 30 år nå.
I beste knusktørt humoristiske Pet Shop-stil virker det likevel som om duoen noterte seg kritikken.
De har i alle fall gjort en coverversjon av Springsteens «The Last To Die» på sin nye plate.
Og som alltid når de gjør coverversjoner - om det så er av Elvis, U2 eller Village People - blir resultatet nydelig, like respektfullt overfor originalen som tro mot det erketypiske Pet Shop-soundet.
«Electric» for øvrig er lyden av legender med noe å bevise.
Deres første utgivelse på eget selskap, og en oppfølger til fjorårets bitre og livløse «Elysium».
At de byr på en ny langspiller kun ti måneder senere er en sjelden manøver for så store og etablerte artister; de har åpenbart et behov for å kommunisere at de ennå har noe å fare med.
Beskjeden er mottatt, for «Electric» er deres hardest pumpende studioplate til nå.
Den har sine godhjertede, fanfarisk lydende øyeblikk (særlig hjertesmelteren «Love Is A Bourgeois Construct» og ovennevnte cover), men er mest av alt et dypdykk i house med italienske røtter og New York-følelse.
Det er ingen tilløp til gammelmannsforsøk på å låte kontemporært, ingen dubstep her, men helt siden debutsingelen har Pet Shop Boys pendlet elegant mellom homsete dansegulv og publikumsvennlig radio, en balansegang de nå behersker bedre enn på lenge.
«Electric» er dessuten et eksempel på at Pet Shop Boys ofte når kreativ toppform med en profilert produsent i ryggen, som Stephen Hague på førstealbumet «Please» (1986) og Harold Faltermeyer på skjønne, triste «Behaviour» (1990).
Denne gang er det Stuart Price, som blant annet gjorde små mirakler på Madonnas «Confessions On A Dance Floor» (2005).
Han vet hva Moroder-puls og glinsende overflate kan gjøre med en lytter.
Og dette er det beste Pet Shop-albumet siden det Trevor Horn-produserte «Fundamental» (2006).
BESTE LÅT:
«Shouting In The Evening»
| 1
|
102035
|
Plateanmeldelse:Cody Simpson - «Surfers Paradise»
Australias egen Justin Bieber.
Denne uforskammet kjekke (og forbausende voksent utseende) 16-åringen er i Justin Bieber-manager Scooter Brauns stall, vokste frem på samme YouTube-baserte vis som den kanadiske tøysekoppen, og har per nå fem millioner følgere på Twitter.
I dag slipper han sitt album nummer to over mesteparten av verden, til sterk respons på iTunes-listen i mange land - ikke minst den norske, hvor Simpson tidvis har overgått selv Jay-Z i salg.
I likhet med Bieber vet han å bruke sin posisjon på sosiale medier; natt til i dag ba han sine følgere - «angels», som han kaller dem - om å bruke albumcoveret hans som profilbilde.
Også i likhet med Bieber satser Simpson (og Braun) på kortspilte utgivelser; han har allerede to EP'er bak seg, og dette er hans andre album med lengde på ca. en halvtime.
Og det er pop så florlett som det er mulig å få det uten at alt blåser bort.
På «Surfers Paradise» har han dempet dansefaktoren som preget de tidligere utgivelsene hans, og lagt mer vekt på Jason Mraz-aktig, akustisk-klingende stoff.
Det er ikke usympatisk; en låt som «No Ceiling» har endog et riktig overbevisende reggae-gyng.
Stemmen hans er som karamell i øret, og tekstene er så innsmigrende og tilsynelatende uskyldsrene at det er vanskelig å se for seg at ukyssede tenåringsjenter vil være i stand til å stå imot.
Men det er fryktelig liktlydende, og får Bieber til å fremstå som en råtass av en urbanist i forhold.
BESTE LÅT:
«No Ceiling»
| 0
|
102037
|
Amadeus fortsatt stjernen i lite komersiell park
AMADEUSPARKEN (VG)
Parken er oppkalt etter gibbonapen Amadeus som hadde egen serie på Barne-TV, og han er fremdeles parkens største attraksjon.
Den lille dyreparken i Stange i Hedmark har slitt økonomisk og var truet av nedleggelse.
I år er det nye eiere, men konseptet er det samme.
Parken ligger i skogen og de fleste dyrene her har brukbar plass.
Men dette er ikke en storslagen dyrepark, og det er tilnærmet null fasiliteter for de besøkende.
Her nyter du medbrakt mat og kler deg for å være ute.
Selv om det er rimelig variert dyreliv her, er det først og fremst apekattene som er parkens store attraksjoner.
Amadeus har fått en hunngibbon som selskap i sin store innhegning, men han bryr seg ikke om henne.
De lever helt atskilte liv.
Årsaken hevdes å være at Amadeus er for opptatt av oss mennesker.
Han henger gjerne helt inntil gjerdet og titter på oss.
Men det er flere apekatter i parken, og det er disse som gjør parken verdt et besøk.
De knøttsmå silkeapene er spesielle, de er en av verdens minste apearter.
Søte og morsomme å se på.
Og de minste ungene er så små at du nesten kunne gjemt dem i hånden, hvis det var lov.
Svartapene, med sine røde rumper, er også en favoritt hos barna.
To kameler, som akkurat skiftet pels da vi var der, emuer, lamaer, sebraer og jaker, gjør det litt eksotisk.
Likeså svarte svaner, som bare finnes ville i Australia og New Zealand.
Parken har også norske dyr.
Dåhjort for eksempel.
Og de fleste av oss kan leve et langt liv i Norge uten noensinne å se en dåhjort i naturen.
Vakre er de også.
Men Amadeus dyrepark er først og fremst en park for familier med relativt små barn.
Det er ikke noe storslått her.
Men dyrene har god plass og stemningen er avslappet.
Og hele parken fremstår som lite kommersiell.
Vurdering Amadeus Dyrepark
Beliggenhet:
Like ved E6, avkjøring Kolomoen, 25 km sør for Hamar, 11 mil nord for Oslo.
Åpningstider:
Hver dag fra 10.00-18.00 frem til 30. september.
Pris: Barn: 140 Kr, voksen: 190 Kr., honnør: 140 Kr.
Barn under tre år gratis.
Grupperabatt for flere enn 20 personer.
Anslått tidsbruk:
Du må regne med minst tre timer for å få med deg alle dyrene.
Dyreliv:
Det er først og fremst apekattene som er hovedattraksjonene.
Gibbonapen Amadeus og de knøttsmå utryddingstruede silkeapene er de mest spesielle.
Men også en god del andre dyr, lama, jak, kamel, sebra og svarte svaner.
Selv om dette er en liten dyrepark, er det ganske variert.
Cirka 200 dyr totalt.
Servering:
Det er bare en kiosk her.
Mest spennende er pølse i brød.
Det er smartest å nyte medbrakt.
Det er ingen steder å spise inne.
På regnfulle dager er det litt upraktisk.
Det er riktignok en lavvo du kan sitte i.
Men der er det meget begrenset plass.
Fasiliteter:
Toalettene var rene og helt OK, men det er de eneste fasiliteter som finnes.
Hvis det ikke er sol og du kan sitte på benken ute, er det ingen knapt et sted å sette seg ned.
Pris:
Prisen er grei nok, og såpass må man ta skal man kunne drifte en dyrepark med mange dyr.
Og det er lite å bruke penger på her ellers.
Kort sagt:
Amadeus dyrepark - best for de minste.
| 0
|
102038
|
Film:Saftig zombie-sjokk
Siste skudd på zombiefilm-stammen er blodfattig og sjokk-spekket på samme tid.
De kjøttetende levende døde har bitt kraftig fra seg på både TV og film de siste årene.
"Shaun of the Dead", "Zombieland", "Død snø" og "The Walking Dead" har alle bidratt til å fornye en sjanger lenge forbeholdt George A. Romero og hans hær av haltende søvngjengere.
Fornye gjør også «World War Z».
Til tross for overraskende lite blod og gørr, er filmen kanskje den mest skremmende zombie-sagaen jeg har sett.
Det hele starter rolig, med familiefaren Gerry Lane (Pitt), en tidligere "MacGyver" for FN som har sluttet i jobben for å prioritere kona Karin (Enos) og to døtre.
Etter en morgen med klisjépreget hverdagslighet, sitter de fast i Philadelphia-trafikken når kaos plutselig bryter ut.
Og straks får du filmens første - av mange - overveldende, angstfremkallende scener.
Folk foran i køen blir angrepet av en flokk tilsynelatende rabiesrammede mennesker, og forvandles til rabiate angrepsmaskiner foran øynene på familien Lane.
Disse zombiene lunter ikke sløvt siklende mot deg, men sprinter mot bilen, skaller seg gjennom ruta og glefser i seg både grevinneheng og bilring før du får sagt "sommerkropp2013".
Hadde jeg vært koblet til en hjertemonitor, kunne noen danset flamenco til pulsen min i store deler av filmen.
Gerry bruker sine kreative overlevelses-skills til å få familien ut av byen, og havner etter litt pulsøkende intervalltrening for publikum, på en flytende forskningsbase der man forsøker å finne ut av hva som startet zombie-utbruddet.
Motvillig tar Gerry oppdraget med å eskortere en virusekspert på jakt etter personen utbruddet startet med, i håp om å kunne finne en vaksine.
Denne jakten fører Gerry til blant annet Sør-Korea og Israel, og publikum til nye blodtrykkshøyder.
Det er visuelt lekkert, både i mørket på en øde flyplass i Korea og i et folkehav i Jerusalem badet i sol.
Mens zombiene er skremmende nok i kjøttglefsende nærbilder, er det i flokk de virkelig gir deg sjokk.
Og "World War Z" har en god balanse mellom ro og tempo, klaustrofobisk innesperrethet og spektakulære utendørsscener.
Den er både nedtonet og overveldende.
Brad Pitt tror man på både som omsorgsfull hjemmepappa og überkompetent multiredningsmann.
Han er jo Brad Pitt.
Enos, sist sett som Sarah Linden i den amerikanske versjonen av "Forbrytelsen", har lite spillerom, men gjør sin versjon av "blek, men fattet" godt.
Det må sies at filmen, også innen en zombiefilm-logikk, har noen drøyt lite troverdige partier der det er lasset på til lattervekkende overdose.
I iveren etter å finne nye vrier har de mange manusforfatterne muligens drukket vel mye kaffein på idémøtene, før lufta gikk helt ut av ballongen når slutten skulle skrives.
Den er slapp.
Men til tross for det, og mye omtalte produksjonsproblemer, er det lenge siden jeg har hatt en så intens kinoopplevelse.
Når demningen mot zombie-bølgen brister, vil du ikke ha flommen i fleisen.
Men tro meg, du vil ha den på kinolerretet.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102040
|
Bokanmeldelse:Kristin Marja Baldursdottir:
«Karitas»
Forrige bok om den islandske kunstneren Karitas etterlot mange betatte, islandsforelskede lesere.
Kunsroman 575 sider 349 kroner Gyldendal
Fortsettelsen om hennes kunstnerkarriere og de fine ispedde trådene med islandsk historie er like vakker, dramatisk storslagen og velskrevet som forgjengeren.
Kristin Marja Baldursdottir skriver med like mye nerve enten det er en tur i fjæra eller når familien tvinger barnebarnet Silva fra Karitas.
Med en strevsom oppvekst, et stormfullt ekteskap med drømmemannen Sigmar og tre ferdigoppdratte barn bak seg, er turen endelig kommet til Karitas selv.
Året er 1945 og hun kan endelig vie seg til sin kunst.
Hun elsker sin familie, men må uttrykke seg gjennom sin kunst.
Uten dette kveles hun.
Men omverdenen slutter ikke å nappe i henne.
Hjelpsomme, plagsomme naboer, familien, venner og amorøse menn.
Mange vil bruke henne for å dekke egne behov, slik mange menn er vant til å gjøre med kvinner.
Karitas reiser til Paris med lille Silva for å komme videre som kunstner.
Der klarer hun omsider på sitt vis, å kombinere maling, omsorgsansvar og en smule sosialt liv.
Langsomt vinner Karitas respekt som kunstner.
Takket være sin selvbevissthet som talentfull kunstner makter hun å kreve et liv og en karriere på egne premisser.
Forfatteren har tegnet et bilde av en kunstnerpioner.
Ikke før i alderens høst kan Karitas og Sigmar være sammen, for nå er de på like fot.
Bare kjærlighet er ikke nok for henne.
Som menneske og kunstner trenger hun frihet, plass og rom til sitt eget liv.
Gled deg til et vakkert leseeventyr.
BERIT KOBRO
| 1
|
102042
|
Bokanmeldelse:Vidar Kvalshaug:
«Det var en gang en sommer»
Hva skjedde 22. juli 2011 i Oslo og på Utøya?
Hvordan kunne det skje?
Hvorfor?
Barnebok 54 sider 249 kroner Gyldendal
Vidar Kvalshaug prøver å sette ord på det umulige, og gi en like umulig oppskrift:
Hvordan snakke med barn om Anders Behring Breiviks terrorhandlinger - og svare på alle de fryktelige spørsmålene.
Boken begynner med forfatterens personlige minner fra dagene etter 22/7, da fireåringen hans heller ville ha med pappa og bygge en lekebåt, enn å snakke om Det Alle Snakket Om.
Dette anslaget er både sterkt og rørende.
Men etter bare én side skifter teksten tone, forfatteren snakker direkte til leseren med et veldig bydende DU!
Dette skaper en følelse av påtvunget intimitet, før Kvalshaug skifter takt igjen og blir nesten klinisk steril i sitt resymé av medieoppslagene.
Men all denne ryddige intensjon om å gi barn gode, saklige fakta drukner i altfor mange ord.
Djevelen er som alltid i detaljene, som når terroristens antrekk beskrives som en «rar politiuniform».
Den var jo ikke rarere enn at voksne vettuge folk lot seg lure?
Det er en barnebok, dermed virker det unødvendig å ta med episoder om hvordan terroristen ble kastet ut fra en pub en gang.
For mange detaljer er tatt inn, momenter barn ikke uten videre kan begriper eller sette i kontekst, og det er ekstra ille når bokens hensikt er nettopp å hjelpe barn å forstå.
Storparten av denne dypt alvorlige og absolutt viktige boken fungerer godt.
Da blir kontrastene desto større når teksten avslører hastverk, språkslurv og kanskje ukonsentrert redigering.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
102043
|
Bokanmeldelse:Joseph O'Connor:
«Nattlys»
En kjærlighetshistorie, en historisk roman, et dokument om menneskelig stolthet og forfall - men også en lek med litterær metode.
251 sider 349 kroner Aschehoug I «Nattlys» skaper den irske forfatteren Joseph O'Connor en tenkt virkelighet basert på forholdet mellom dramatikeren John Millington Synge og skuespilleren Molly Allgood.
Meningene er mange og delte om skjønnlitterære forfattere som tar seg til rette i virkelige menneskers liv.
O'Connor er den første til å understreke at boken er oppdiktet - og bare løselig basert på den sanne historien om forholdet mellom Synge og Allgood.
Han:
En genierklært og dødssyk dramatiker.
Hun:
En ung, fremadstormende og opprørsk skuespiller.
Gjennom hennes minner - samt oppdiktede og faktiske utdrag av brev og avisutklipp - forteller O'Connor deres tragiske livshistorier og felles kjærlighetshistorie.
«Nattlys» er en gripende roman.
Den lever i språket og i de presise persontegningene mer enn i handlingen.
Språkleiet er tilbaketrukket, nedtonet, med lyriske kvaliteter.
Forfatteren veksler mellom ulike synsvinkler og litterære teknikker, men mest fremtredende er den uvanlige du-formen:
Han henvender seg til sin leser og til sin hovedperson, Molly Allgood, i annen person entall: du.
Uvant, men medrivende.
Rammefortellingen er forankret i London i 1952 med tilbakeblikk til Dublin i 1908 og -09. Molly Allgood lever et forsoffent, forfyllet og fattigslig liv i etterkrigstidens London.
Ingen aner at den drikkfeldige gamle damen en gang i tiden var en fetert scene- og filmskuespiller både i Irland og USA.
Vi vet lite om hennes romantiske og turbulente forhold til dramatikeren Synge.
Det er dikteren O'Connor som gjenskaper deres kjærlighet, de religiøse motsetningene, klassetilhørighetens dilemmaer og virkelighetens lavmælte dramatikk.
Men nennsom penn dikter han et levd liv.
Oversetter Inger Gjelsvik har gitt romanen en god, norsk språkdrakt som fremstår tro mot O'Connors irske litterære temperament.
TOM EGELAND
| 1
|
102046
|
Showpremiere:For lite galskap
Brit Elisabeth Haagensli alenedebuterer etter 40 år i bransjen, men gir oss for lite av det vi liker aller best ved henne.
Showpremiere:
«Slowgirl».
En cabaret av og med Brit Elisabeth Haagensli.
Havna hotell, Tjøme.
Med:
Terje Norum.
Regi:
Peter Brandt.
Med et crazy bastskjørt, vrikk og papegøyehodepryd ramler hun inn på den lille scenen på Tjøme og mimesynger til «I'll be there».
Hun smeller i gang med 50-talls revystemme og østkantidalekt a la Einar Rose forteller hun vitser og blødmer med knirkefri timing.
Men snart blir hun avbrutt av pianist - og kveldens eneste sidekick - Terje Norum som spør hva i all verden hun holder på med.
«Har jeg driti meg ut nå?
Er ikke detta sommershow a?».
Hun serverer et overrumplende friskt sluttpoeng og harselerer og ironiserer over sommershow-klisjeen.
Paradoksalt nok er det nettopp mer sprelsk galskap «Slowgirl» kunne trengt.
Cabaret-Elisbeth blir nemlig litt i sløveste laget.
Synge vet vi at hun kan, og hun hopper lekende lett fra Prøysen til Kinks via Chuck Berry.
Praten i mellom, med søte oppvekst- og karriereanekdoter om auditions og det å bli «ei middelaldrende dame som er frynsete i kanten» blir imidlertid for slapp og ufokusert.
En god del av den knappe halvannen timen showet varer er viet slikt, men dessverre blir man verken særlig rørt eller særlig lattermild.
«Is this all there is» synger hun mens hun harselerer over alskens realitykonsepter - men poengene er for få og for dårlige til at vi husker dem etterpå.
Bedre går når Haagensli henter fram to av sine mest minneverdige figurer fra sin lange karriere:
Gro Harlem Brundtland og Kari fra Fredrikssons fabrikk.
Ingen autopilot å spore, for begge er oppdatert med 2013-livsanskuelser - vi humrer, men brøler ikke helt.
Brølene kommer først når 59-åringen hopper til hard techno iført russedress og med en perfekt brisen intonasjon.
«Lise» har tatt opp fag i voksen alder og får lov til å feste igjen på russebussen «Twitterfitter».
Et klassisk, godt gammeldags revynummer som smeller!
Men så er det brått slutt, og vi sitter der igjen med følelsen av et litt uforløst show hvor man mest tenker over alt man ikke fikk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102048
|
Plateanmeldelse:Lloyd Cole - «Standards»
Fans av Lloyd Cole (52) har investert i hans nye plate, og får tilfredsstillende avkastning.
Å brakdebutere er ikke nødvendigvis smart for din videre karriére.
Lloyd Cole vet dette.
23 år gammel lagde han «Rattlesnakes», en av de store britiske gitarpopplatene fra åttitallet, men i dag en anelse mer glemt enn andre kanoniserte verk den tåler sammenligning med - som «Steve McQueen», «The Queen Is Dead» eller «The Stone Roses».
I de snart 30 årene som har gått siden da har Cole skjøttet sitt virke på et vis som ikke er så sexy; som en arbeider i kjeledress har han tutlet videre med sitt, uberørt av synkende interesse fra publikum så vel som presse.
Ingen forsvinningsnumre, ingen comeback, ingen «revival», ingen skandaler.
En liten gjenforeningsturné med («Rattlesnakes»-bandet) The Commotions i 2004 er hans eneste den-gang-da-manøver.
Ellers er han visstnok glad i å spille golf.
Han har saktens laget gode plater innimellom - som «Don't Get Weird On Me Babe» (1991) og «The Negatives» (2000).
Men det er fortsatt «Rattlesnakes» man snakker om, når man snakker om Lloyd Cole.
Det er ikke sikkert at «Standards» vil endre på dét.
Men den ser ut til å gi ham en liten oppsving:
I hjemlandet hans gikk den nylig til 74. plass på salgslisten.
Hvilket ikke er så imponerende, med mindre man tenker på at hans siste «listeslager» gikk til 156. plass, og at hans forrige ikke kom inn på listen i det hele tatt.
Viktigst er det uansett at «Standards» er en praktplate.
En muskuløst rockende sådan, full av melodier som nikker klokt til rockhistorien (Dylan og Television især) og klassisk Cole-lyrikk:
«Put on some make up and dry your eyes/We'll go to the racetrack and drink some wine/No I don't love you the way that I should/Baby, I can't leave you like this».
Fortsatt like besk som romantisk, altså.
«Standards», som for ordens skyld består av originalmateriale i 10 av 11 tilfeller, er et nær perfekt eksempel på hvordan man som 52-åring kan ivareta sine ungdomskvaliteter, tilføre dem livsvisdom og fremføre det med eleganse og energi.
Han adresserer selvfølgelig aldersproblemstillingen selv, på den uforskammet smarte «Kids Today».
Morrissey burde laget en plate som dette nå, men har ikke prestert noe på høyde med «Standards» siden «Vauxhall & I» (1994).
The Smiths-vokalisten har lenge slitt med å få napp hos et selskap stort nok til å massere selvfølelsen hans, men burde heller gjøre det slik Cole har gjort med «Standards» - det er nemlig en utgivelse på et lite, tysk selskap, finansiert av donasjoner fra fansen.
Den type hengivenhet fra tilhengerne kan åpenbart gjøre noe med kreativiteten.
BESTE LÅT:
«Diminished Ex»
| 1
|
102049
|
Frank Ocean på Hovefestivalen:Praktdemonstrasjon
KONSERT:
Frank Ocean STED:
Hovedscenen, Hovefestivalen PUBLIKUM: ca. 8000 AKTUELT ALBUM:
«Channel Orange»
Åh!
Den stemmen.
Den totalt hypnotiserende stemmen.
Den runger over Tromøya.
Ordene fengsler, og fraseringene får knærne til å gi etter.
To år på rad har det enigmatiske vidunderet Frank Ocean toppet internasjonale årskåringer for beste utgivelse, henholdsvis for genistrekene «Nostalgia Ultra» og «Channel Orange».
Da han forlot scenen under fjorårets mest etterlengtede Øya-konsert etter kun fire låter, ble han dog festivalens store snakkis og skuffelse.
Hove gir ham en ny sjanse, men femten minutter etter avtalt konsertstart er det noe uklart om han godtar den.
Scenen er fortsatt tom.
Har han blitt syk igjen?
Vi hørte den oppslukende lydprøven hans tidligere på dagen.
Han tok det på alvor da.
Tjue minutter over tid griper han endelig fatt.
Et band dveler i mørket.
Det er vanskelig å se hvor mange, men noe lys reflekteres fra trombonen og trommesettet.
Frank er den eneste som får lys over seg - og han begynner helt kompromissløst med en ny låt som ingen har et forhold til.
Tålmodigheten til Hovepublikummet er kanskje ikke det optimale for introspektiv R&B, men den bærende og dyptfølte stemmen legger seg som et pledd over festivalområdet.
Og i det han følger opp med en smidig og dempet versjon av «Novacane» begynner hypnosen, og det løsner seg blant hodene foran scenen.
Bandet blir gradvis mer tilstedeværende i både plettfrie gjengivelser og detaljrik pålegg av synther, bass og blåsere.
En mann av få ord - om de ikke synges.
Følelsene Frank formidler i sang er krystallklare.
Mellom låtene er han mumlende og beskjeden.
Men det gjør ingenting, for han leverer magiske øyeblikk som en slags tryllestav-mitraljøse.
Den enormt suggerende «Pilot Jones» med den sprakende knipsingen får gresset til å vibrere.
Monsterlåten «Pyramids» leveres lidenskapelig i sin kosmiske prakt, og man skulle ønske at det ti minutter lange eposet varte i minst tredve.
For ikke å nevne de frelsende falsettene i både «Bad Religion» og sistelåta «Thinking About You» som fortsatt slår ekko i hodet på undertegnede.
Han ertet også publikum med en kort og mektig «Swim Good» i acapella.
Og rett før allsangen nådde klimaks avbrøt ham seansen.
En både smerte- og smakfull påminnelse om at det var Frank som kontrollerte konsertens skjebne, ikke publikum.
Vi sto bare igjen og ville ha mer.
| 1
|
102050
|
Phoenix på Hovefestivalen:Full Føniks!
KONSERT:
Phoenix
STED: Amfiet, Hovefestivalen PUBLIKUM: cirka 4000 AKTUELT ALBUM:
«Bankrupt!»
Fire minutter over tiden kommer lyden av barokkmusikk.
Bandet spaserer ut på scenen til noe jubel.
Det flate området foran Amfiet er ikke halvfullt engang i det de går i gang med «Entertainment».
For litt over ti år siden var dette Paris-bandet ansvarlige for å avlive myten om at sympatiske franskmenn ikke eksisterte.
Frontmann Thomas Mars og hans brorskap sjarmerte Norge i senk - bandet var digre her i forhold til resten av verden.
Men nå som de er internasjonale millionselgere, har vi liksom sluttet å bry oss.
Deres siste plate, «Bankrupt!» har solgt nada her hjemme.
Men det stopper ikke Phoenix fra å gi alt.
I det de går i gang med andrelåta «Lasso» renner folkemengden ned i Amfi-skålen for dans.
Den positive og svært velmiksede energien deres smitter over, og lyden fra Hoves nest største scene imponerer nok en gang.
Franskmennene spiller den glaserte indie-rocken med selvsikkerheten til veteraner, men har spillegleden til et ungdomsband.
«Lisztomania» fremkaller skrikene av effekten den er oppkalt etter.
Og lyden av «Trying to be cool»/«Drakka Noir»/«Chloroform»-komboen er praktfull.
De spiller på en vesentlig mindre scene enn da jeg så dem på Coachella i april - og for et langt mindre antall mennesker.
Men det store savnet da var at de ikke inkluderte klassikeren «If I Ever Feel Better» i settet - en låt de stort sett har unnlatt å spille de siste årene.
Derfor låter det helt perfekt når det sukkersøte refrenget renner ut av Amfiets høyttalere.
Og det blir enda en forsømt hit fra deres norske glansdager - for jaggu drar de en semi-akustisk allsangversjon av «Everything Is Everything» også.
Mars fengsler hele skålen helt fram til han avslutter med «Rome», og markerer at det er på tide å bry seg om karene igjen.
Phoenix leverte kanskje den mest minneverdige konserten i Californias ørken tidligere i år.
Men de var enda bedre på Hove.
| 1
|
102052
|
Jentetrøst i striregnet
Arier og ablegøyer når Hanne Krogh og tre tenorer returnerer til Larvik
Forestilling:
«Ikke gi deg jente!
Hanne Krogh og Tre Tenorer».
Bølgen kulturhus, Larvik.
3.-6 & 10.-13. juli.
Med:
Hanne Krogh, Thomas Ruud, Marius Roth Christensen, Jan Erik Fillan m.fl.
Hanne Krogh og de tre tenorer knuste alle besøksrekorder i kulturhuset Bølgen i fjor, og presterte, etter lokalt sigende hva ingen andre før henne har klart:
Å lykkes med et sommershow i Larvik, både kunstnerisk og målt i publikum.
Dette «vinnerlaget» kunne sikkert tatt lett på oppgaven og kjørt nye runder med gammel moro.
Det publikum i stedet får servert er et helt nytt show, med et løst utgangspunkt i stemmerettsjubileet.
Arier, ablegøyer, vitser og anekdoter - man skal ikke beskylde Hanne Krogh og co. for å være monomane.
Det hele starter riktignok i det voldsomt pompøse hjørnet med pauker, basuner, scenerøyk og dans i solnedgang - og en forholdsvis høyttravende monolog om myter og erindring.
Hanne Krogh setter tonen, men heldigvis blir vi ikke der hele kvelden.
En av styrkene ved forestillingen er divaens evne til å få showet til å sømløst gli mellom dypt alvor og forløsende, inkluderende skjemt.
Kroghs fortellerstemme nærmer seg riktignok «new age-selvhjelps-CD»-nivå enkelte ganger, så her må det gå an å be om noen bittesmå nedjusteringer?
En vert som får en til å føle seg velkommen er hun i hvert fall - og hun vingler ikke fra idé til regi:
Forestillingen har en klar rød tråd.
Krogh er veldig god når hun bruker selvironi og snakker om motepress og «bitching» damer imellom.
Andre ganger kunne man ønske seg at praten er litt mindre generell og ufarlig.
«Ikke gi deg jente!» tar utgangspunkt i Kroghs siste CD-utgivelse med samme navn, også gitt ut i forbindelse med stemmerettsjubileet.
Låtene kommer mer til sin rett i denne settingen, med et stort kor - Tunklang Vokalensemble og Hannes faste musikere.
Alle gode, men det må være lov å trekke frem fiolinist Tarjei Nysted, som danderer og fargelegger Kroghs låter svært smakfullt.
Det er de tre tenorer som får trampeklapp først, fullt fortjent blåser de nesten brilleglass i filler.
Opera i en litt annerledes setting er en klar suksess, men herrene kan spøke også - Thomas Ruud er den som får frem kveldens største latterbrøl.
Det er en grundighet og inderlighet som gjennomsyrer hele «Ikke gi deg jente!», noe man for sjelden finner i «sommershow» som dette.
Fortsetter gårsdagens sprutregn utover juli kan larvikingene i hvert fall trøste seg innendørs i sommer!
| 1
|
102053
|
Film:«Skremmende» er ordet
Stopp pressen!
«Scary Movie 5» er, tro det eller ei, ikke tidenes dårligste komedie.
Det er ikke en gang sikkert at det er den verste installasjonen i denne endeløse, viddløse serien - «søsterfilmer» som «Epic Movie», «Date Movie», «Disaster Movie» og (stopp, stopp, stopp!) «Superhero Movie» inkludert.
(Her er det på sin plass å sende en mild tanke til produsenten David Zucker, som har holdt på med tullball som dette siden «Hjelp, vi flyr» fra 1980.
For et livsverk).
Oppskriften er den samme som hver gang:
En serie sketsjer av vilt varierende kvalitet - fra dårlig til elendig.
Denne gangen på bekostning av filmer som «Mama», «Paranormal Activity», «Black Swan» og «Inception» med flere.
Samt én som ikke en gang er en film ennå:
«50 Shades
Of Gray».
Manusforfatterne Zucker og Pat Proft har for lengst skjønt at det ikke er bryet verdt å prøve å lage en narrativ sammenheng i idiotien.
De nøyer seg med en rød tråd.
Nemlig en dyp kjærlighet til bæsjevitser.
De får mye «moro» ut av stygg vold mot barn også, og det er alltid litt gøy å se skuespillere ydmyke seg selv (Charlie Sheen og Lindsay Lohan har hele «forfilmen» for seg selv, heldiggrisene).
Så bare å hygge seg, hva?
Nja, ikke fullt så enkelt.
Jeg vil overhodet ikke anbefale denne filmen.
Det trenger jeg da heller ikke.
Filmselskapet kan opplyse at «Scary Movie»-serien har spilt inn over 800 millioner dollar på verdensbasis.
Vi får den moroa vi fortjener her i verden.
Folket har talt!
Med rumpa.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102057
|
Kongene av middelmådighet
Kings Of Leon låter noe bedre live enn på de siste platene.
Men ikke bra nok.
KONSERT:
Kings Of Leon STED:
Hovescenen, Hovefestivalen PUBLIKUM: cirka 12.000 AKTUELT ALBUM:
«Mechanical Bull» (slippes i høst)
Det er familiebedriften Kings Of Leon som har fått æren av å stå i størst bokstaver på årets Hoveplakat.
Men brødrene Followill (og deres fetter) står ikke helt uten bagasje.
På tross av at de har jobbet beinhardt for gjennombruddet, sitter de på en portefølje av mer enn et par forglemmelige utgivelser.
Særlig de siste to platene.
Heldigvis spiller man sjelden album live i sin helhet.
For de har noen fine låter, disse Nashville-guttene - noe man blir påminnet i det de kommer i gang med sørstatsjarmen fra andreplaten «Aha Shake Heartbreak».
Lyden fra «Four Kicks» strekker seg dog ikke langt ut fra Hoves hovedscene - den eneste scenen som i utgangspunktet er stor nok for denne kongefamiliens anonyme stadionrock.
Alle som står bak midten må nøye seg med noe sumpete lyd.
Ingen tryner som står i fare for å smeltes i kveld.
Fraværet av særpreg blir påfallende når fokuset går på å lure ut gjespelåter som «Revelry», «Notion» og «On Call», framfor å gripe totalt fatt med «Taper Jean Girl», «My Party» eller «Pistol Of Fire».
Momentet dør når de insisterer på at publikum skal pine seg gjennom de trøtteste låtene fra «Only By The Night», deres kjipeste plate hittil.
Men Caleb gjengir «Closer» med deppa eleganse og «Pyro» byr opp til allsang som maskerer kjedsomheten.
Det er ikke før bandet gjør sin encore at de virkelig griper.
Først med «Radioactive» og deretter, veldig selvsagt, med «Sex On Fire» - som får et par tusen publikummerne som antok at gleden var over til å storme tilbake.
Likevel for lite, og for sent.
Det har kanskje vært på tide å splitte opp en liten stund.
Men sånn er det med familie.
SANDEEP SINGH
| 0
|
102058
|
Macklemore & Ryan Lewis på Hove:Bisarr festivalmagi
KONSERT:
Macklemore & Ryan Lewis STED:
Amfiet, Hovefestivalen PUBLIKUM: cirka 6000 AKTUELT ALBUM:
«The Heist»
Når en konsert avsluttes med en svart femtiåring i rød fløyelsdress som veiver et stort irsk flagg, innser man at man har opplevd noe enestående.
Det begynner nesten like absurd som det slutter.
Etter en pompøs blåseintro stuper Ben «Macklemore» Haggerty inn på scenen i en svær grå poncho til lyden av «Ten Thousand Hours» og vill jubel fra et sardinpakket Amfi.
Allerede på scenen står teknisk overhode Ryan Lewis og den sprellende Ouwur Arungs, en slags krysning mellom trompetist og hypeman ikledd rosa kanintøfler og taekwondo-bånd.
Et minimalistisk sirkus i vente, med andre ord.
Denne hitspikkende Seattle-duoen brøt for alvor gjennom i fjor, med kløktig, radiovennlig og ganske hvit rap.
Her hjemme startet de året med en seksukers herjing av VG-lista med det som nå er den mest solgte raplåten i amerikansk historie, altså loppehyllesten «Thrift Shop».
Denne svir de av allerede som tredje låt ut.
Sirener av jenteskrik.
Vennegjenger konkurrerer om hvem som husker flest linjer og de som ikke har tatt seg bryet med å lære den utenat kan lese teksten fra storskjerm.
Partiene til Wanz, fyren i den røde dressen, lager oppkok i publikum.
Noe som varer gjennom LGBT-temaet «Same Love» og den praktfulle bølgeplagen «Can't Hold Us».
For Macklemore vet hvordan han skal kontrollere det elleville hodeteppet foran seg.
Som rapper er han gjennomsnittlig.
Joda.
Han klarer å variere flyten mellom tilbakelent babling og dobbeltakt-artilleri.
Han kan til og med minne litt om Slug fra Atmosphere.
Men versene drukner i mylderet av underholdning.
Som publikumkonduktør er han suveren.
Enten det er den passiv-aggressive avholdsmannen i ham som gjør narr av de mest rølpete tilskuerne, eller anekdotene om Snoop Lion og den dyre norske kronen.
Han balanserer humoren ved å bringe opp seriøse emner og koselige verdier - som støtte av homorettigheter, anti-konsum og gjenbruk.
Litt andre prioriteter enn den gemene rapper.
Joda.
Det blir noe prekete og vel flåsete, spesielt når han kler seg ut som sitt britiske alter-ego med håkkiparykk og glinsende kappe på med «And We Danced».
Det musikalske henger ikke alltid på grep, men som en festivalopplevelse grenser Macklemore, Ryan Lewis og resten av sirkuset til minneverdig magi.
SANDEEP SINGH
| 1
|
102059
|
Film:Mer mas enn moro
Det er lett å la seg friste, men vanskelig å la seg begeistre av den nyeste fortellingen om vill vest-helten og hans indianermakker.
«The Lone Ranger» starter ganske friskt, med en tilsynelatende ny vri på heltelegenden som er flittig fortalt siden radioshow- starten på 30-tallet og siden via både TV-serier og film.
På et tivoli i San Francisco i 1933 står Johnny Depp på utstilling, sminket til en eldgammel Tonto, som en tilsynelatende pustende relikvie fra ville vesten.
En ung gutt kledd i cowboyklær og maske vekker gamle minner til live, og han får servert historien - om hvordan Lone Ranger ranet en bank.
Det stemmer selvfølgelig ikke med det etablerte heltebildet av den maskerte rettferdighetsforkjemperen med hvit hatt og hest, så Tonto hopper enda lengre tilbake i tid, til hvordan Lone Ranger tok opp masken i 1869.
Herfra legger «Pirates»-pappa Verbinski fra seg det friske, og vender tilbake til kjent, overlesset fortellerstil.
I «Lone Ranger» får vi nemlig (trekk inn pusten) både romantisk drama (en kvinne dras mellom to brødre), flere bromanser (de nevnte brødrene og det gryende Tonto/Lone Ranger-forholdet), en fortelling om jernbanens utbredelse, en tragisk oppveksthistorie, en indianer/nybygger-konflikt, lov mot urett, ondskap mot uskyld, sivilisasjon mot vill vest, og en hevngjerrig horemamma med et ben av elfenben.
OG et actionstappet togrøveri.
Det er så mange plot-elementer, og det hele blir så rutinemessig behandlet av Verbinski, at filmen blir mer masete enn moro.
Samtidig vingler filmen sjangermessig som en full Jack Sparrow.
I det ene øyeblikket sender Lone Ranger (Arnie Hammer) såre, kjærlige blikk mot sin brors kone (Ruth Wilson), og i det neste kjører han full slapstick med hodet dunkende i hestebæsj.
Til dystre toner i sober sakte film i ser vi kavaleriet massakrere en hel indianerstamme, før Tonto og Lone Ranger bedriver knall- og fall-komikk sekunder senere.
Det er selvfølgelig greit å blande humor og alvor i en film, men her er det noe forvirrende med balansen.
Depp selv unnslipper ikke den ikoniske rollefiguren Jack Sparrow her heller.
Tonto har det samme uberegnelige og absurde preget, om det så gjelder å mate den døde fuglen han har på hodet, å knusktørt levere selvinnlysende replikker, eller å dikte opp luftige forklaringer på stedet.
Han gjør det godt, men ikke uten å fremkalle sjørøverkapteinens ånd.
Hammer sliter med å være både barsk og slapstick-klønete, noe som kanskje er mer manusets feil enn hans egen.
William Fichtner som den lovløse indianerjegeren Butch Cavendish er en deilig ekkel skurk, og står også for store deler av filmens betydelige blodbad, som når han river hjertet ut av et offer og glefser det i seg rått.
Når den klimatiske togjaktscenen endelig kommer, komplett med flere tog på kryssende spor, hest på taket, flukt per svevende stige og ikke minst «Lone Ranger»-kjenningsmelodien (William Tell-overturen), er man så mett av fikse forviklinger at det er vanskelig å la seg begeistre.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102062
|
VG tester dyreparker i sommer:Ikke en vanlig dyrepark
LANGEDRAG (VG)
Som dyrepark:
Middels.
Som totalopplevelse:
Fantastisk.
Denne sommeren skal VG teste dyreparker.
Vi begynner på toppen, 1000 meter over havet.
Langedrag er livsverket til Eva og Edvin Kjell Thorson - bygget for pengene Edvin tjente etter å ha oppfunnet helsetrøyen på 1950-tallet (noen husker kanskje initialene EKT).
Som en kongsgård i en Caprino-film troner de flotte tømmerbygningene på en høyde med utsikt over Tunhovdfjorden.
Langedrag er ikke en vanlig dyrepark hvor du går fra bur til bur og krysser av hvilke dyr du har sett.
Tanken er heller at du skal ta deg tid og oppleve nærhet til dyrene.
Rovdyransvarlig Frank André Soma leder dagens omvisning.
Med en passe blanding av fagkunnskap og sans for dramaturgi fremkaller han anerkjennende sus fra publikum, som i dag domineres av en busslast med blide pensjonister.
Showet i ulvegården er helt i klasse med det vi husker fra TV-programmene til den australske «krokodillemannen» Steve Irwin!
Ikke dra til Langedrag uten å få med deg dette.
Steller og leier
Innenfor gjerdet i fjellrev-innhegningen sitter en lykkelig sjetteklasse fra Ullevål skole i Oslo og mater fjellrevene.
- Vi får stelle og leie dyrene.
Jeg har matet reinsdyr også, sier Frøya (12).
- Jeg har melket geiter.
Bare ulvene får vi ikke lov til å klappe.
Men det er egentlig like greit, sier Hedda (12).
- Vi har fått masse nærkontakt med dyrene.
Jeg trodde det skulle være mye strengere.
Hver dag opplever jeg like mye som på fem vanlige dager.
Jeg vil ikke hjem! sier Helle (12).
Beliggenhet:
På fjellet midt mellom Rødberg i Numedal (fylkesvei 40) og Nesbyen i Hallingdal (riksvei 7).
Omtrent tre mil å kjøre fra dalbunnen på begge sider.
Kle deg godt!
Åpningstider: 10-18 hver dag hele året.
Pris: Voksne 190 kr., barn 3-15 år 150 kr. Rabatt for familier og grupper.
Flere spesialopplegg med egne priser.
Anslått tidsbruk:
Bruk gjerne hele dagen.
Eller gjør besøket til feriens hovedattraksjon - spander noen av de mange opplevelsespakkene og bli i flere dager.
Dyreliv:
Omtrent 300 dyr fordelt på rundt 20 arter.
Hovedvekt på norske dyr - flere av dem utrydningstruede, som fjellrev og ulv.
Ellers gaupe, elg, reinsdyr, rådyr og mange husdyr.
Innhegningene er store.
Men å rusle rundt og se på dyrene som i en vanlig dyrepark er ikke så veldig spennende.
Som et minimum må du få med deg dagens guiding og mating.
Servering:
Befriende fravær av gatekjøkkenmat, men likevel ikke så imponerende meny for dagsbesøkende da VG besøkte stedet.
Vi ble anbefalt lapskaus til 115 kroner - litt drøyt for én porsjon uten flatbrød.
De forhåndsbestilte gruppemenyene så mer fristende ut.
Fasiliteter:
Utmerket standard på toaletter, hyggelig kafeteria og en flott salong hvor det går an å trekke inn på hustrige dager.
Ikke akkurat parkeringsproblemer heller.
Pris:
Inngangsbilletten er grei nok, men pengene flyr fort hvis du skal kjøpe mat eller være med på noen ekstraaktiviteter.
500 kroner for å være med inn i ulvegården (aldersgrense 15 år), for eksempel - men da får du også en opplevelse for livet.
| 1
|
102063
|
Konsertanmeldelse Green Day:Digg dag
Green Day spilte på seg rødt kort sist høst.
I sitt rette element plasserer de seg i angrepsposisjon igjen.
KONSERT:
Green Day STED:
Ullevaal Stadion, Oslo PUBLIKUM: ca. 19.000 AKTUELLE ALBUM:
«¡Uno!»/«¡Dos!»/«¡Tré!»
I utgangspunktet er det et Green Day nede for telling vi møter denne kvelden.
Det er lenge siden et band i den kommersielle toppligaen har gått så ettertrykkelig på snørra som californiatrioen gjorde sist høst, da de - i det som har blitt en velkjent grandios stil - satte seg fore å lansere tre plater i løpet av tre måneder.
Stuntet ble grundig parkert av Billie Joe Armstrongs mentale kollaps på scenen helgen før første plate skulle ut, fulgt av innleggelse på rehab, kansellerte spillejobber og tilnærmet null promotering av trilogien.
2004-comebacket «American Idiot» gikk unna i 16 millioner eksemplarer.
«¡Uno!», «¡Dos!» og «¡Tré!» har angivelig til gode å passere én million solgte over disk - til sammen.
Alle tilløp til nedtur tilintetgjøres likevel i løpet av noen skarve sekunder på et godt besøkt Ullevaal Stadion.
Det er ikke Justin Bieber vokalisten kjefter på denne gangen.
I stedet er det vi som sitter på setene våre som får føle den nysobre kariusfigurens vrede.
I sannhet mer kledelig.
Og bandet skal ha for ikke å hvile for mye på laurbærne.
De ferske «99 Revolutions» og «Stay The Night» får en nesten like varm mottagelse som «Know Your Enemy» i åpningstrilogien, og føyer seg fint inn i katalogen.
Den sekstitallsklingende «Stray Heart» er et annet nytt høydepunkt, mens relativt døll ferskvare som «Oh Love» blir enda et eksempel på hvordan Green Days låter får vinger og flyr i gruppens naturlige habitat, under åpen himmel.
Det forblir fascinerende hvor gøy det er å se Green Day live; så mye av hurrapunken deres er liktlydende - oppstemt, kamplysten, bittelitt sørgmodig - men den gjør seg utmerket på konsert, godt hjulpet av Armstrongs kommanderende tilstedeværelse.
Gamle perler som hjertesmelteren «When I Come Around» og punkfunky «Longview» sitter som skudd, og på sistnevnte viser Green Day at de også har utviklet konseptet med å dra utvalgte fans opp på scenen - før sang de bare, nå spiller de gitar også.
Og når et slikt stunt følges av en imponerende stagedive og introen til «Basketcase», koker det slik bare de ypperste stadionkunstnerne får det til å gjøre.
Da gjenstår ennå godis som rockabillyreven «King For A Day», frierier som «Hey Jude»-refrenget, sikre allsangkort som «Minority» og «American Idiot», samt et progmonster som «Jesus Of Suburbia».
Helt til slutt:
Den rørende, Sam Cooke-refererende soulsvisken «Brutal Love», fra «¡Tré!», som gir beskjed om at Green Day holder ryggen rak, nylige nederlag til tross.
Og ingenting er bedre enn å se gamle punkere slåss.
| 1
|
102064
|
Plateanmeldelse:All Tiny Creatures - «Dark Clock»
Et enklere og mer lettlikt M83.
Det virkelig likbare på den helt greie debuten til denne Wisconsin-kvartetten var vokalhjelpen fra Justin Vernon (Bon Iver).
Oppfølgeren tråkker derimot opp sporet til det man litt dustete kaller drømmepop, og kobler seg tidvis så tett på M83 at noen vil vurdere å dra plagiatkortet.
Men dét blir for enkelt.
Beach Boys-harmonier i møte med elektronikk fra åttitallet (da synther fremdeles hørtes ut som de boksene de er) er ikke nyskapende.
Men dybden i dette går langt utenpå simpelt tyveri.
Det er gysla fin elektronisk kraftpop som knirker, skurrer og sitter.
Det eneste dystre er albumtittelen.
BESTE LÅT:
«Quickest Cut»
| 1
|
102065
|
Plateanmeldelse:Tomine Mikkeline
- «Tomine Mikkeline»
En ny Sissel?
Kanskje.
Tomine Mikkeline Eide er 15 år.
Både dialekten og fremtoningen skaper assosiasjoner til den unge Sissel Kyrkjebø.
Men Eide har en helt annen integritet og personlig uttrykksevne.
Hun har en ganske unik stemme.
Klassisk skolert, men fremdeles lys og pikeaktig.
Hun fraserer og formulerer som en moden sanger, men har en naturlig tilnærming til alt.
Dermed synger hun «Solveigs sang» så man tror på det.
For ikke å snakke om «Sommernatt ved fjorden».
På debutplaten har hun valgt sanger som betyr noe spesielt for henne - fra «Kveldssang for Blakken» til «Pieta signore» og «Utsikt fra Fløien».
Som helhet er det imponerende.
Med hjelp til å utvikle sin egen vei fremover kan hun nå veldig langt.
BESTE LÅT:
«Sommernatt ved fjorden»
| 1
|
102066
|
Plateanmeldelse:Mavis Staples - «One True Vine»
Den sanne vinen.
Mavis Staples (73) har den mest brunstig «earthy» soulrøsten som tenkes kan.
Hun kunne sikkert spist Wilco-sjefen Jeff Tweedy til frokost.
De lager plater sammen i stedet, heldigvis, og dette er den andre.
Hakket hvassere enn «You Are Not Alone» (2010) er den også.
Tweedy spiller alt bortsett fra trommene, som trakteres av sønnen hans, Spencer (17).
Repertoaret strekker seg fra Funkadelics framifrå «Can You Get To That», til nye låter signert Tweedy og Nick Lowe.
Tweedy jåler det ikke til.
Mavis er hele veien midt i lydbildet, omgitt av akustiske gitarer.
Sluttsummen er en type mørk, tørr countrygospel.
Dempet, men intens.
Ganske unikt, faktisk, og fryktelig fint.
BESTE LÅT:
«One True Vine»
| 1
|
102068
|
Plateanmeldelse:Prefab Sprout - «The Devil Came A-Calling»
Paddy McAloon (56) er et av popens mest tilbaketrukne vidunderbarn.
Nå er han muligens klar med noe som kanskje er en plate.
ALBUM:
POP Prefab Sprout «The Devil Came A-Calling» (ute på nett)
Nylig ble denne låtsamlingen oppdaget på streamingtjenesten Soundcloud, hvor den hadde ligget i «hemmelighet» en stund.
Fans av den britiske poplegenden Paddy McAloon og hans Prefab Sprout gikk bananas på nett, og mente at dette måtte være et uutgitt album han tidligere har omtalt i intervjuer, innspilt rundt 2005.
Kort tid etter den angivelige åpenbaringen ble de ti låtene fjernet fra Soundcloud, men nå lever de selvsagt herrens glade gratisdager på nett, i et juridisk vakuum.
Er de stjålet?
Er de ekte vare?
Har McAloon lagt dem ut selv?
Denne typen offentliggjøring passer uansett inn i Prefab Sprout-«mønsteret», slik det er blitt.
Etter en forholdsvis vanlig (men høy) utgivelsesfrekvens i storhetstiden 1984 - 1990, ga bandet ut to mindre feirede (men fine) plater i 1997 og 2001.
Siden da har McAloon gitt ut en krevende, hovedsakelig instrumental soloplate (2003), en bonusdisk med åtte fantastiske nyinnspillinger av låter fra 1985-klassikeren «Steve McQueen» (2007) - samt én ny Prefab-plate.
Den kom i 2009, og var euforisk vakker.
Men visstnok innspilt i 1992.
Denne underlige skjødesløsheten med innspillinger og når de utgis er frustrerende.
Genier skal jo helst være produktive, og gi ut materialet sitt mens det er noenlunde ferskt.
McAloon har imidlertid den fordelen at den poetiske popmusikken han lager er tidløs, hans omgang med skrive- og produksjonskunsten så formfullendt at det ikke gjør noen forskjell.
Og det er vanskelig å tro at disse låtene er noe annet enn en ferdigsnekret Prefab Sprout-plate.
McAloons inderlige stemme og romantiske sangstil er ikke til å ta feil av, men dersom denne platen likevel er en bløff, og noen har greid å duplisere hans bevegende melodier og smektende lyd så godt som dette, er det bare å gratulere vedkommende.
Nydelig musikk er det uansett.
Voksen pop som aldri lar fiffige bestanddeler gjøre annet enn å dyrke og støtte opp om tekst og melodi.
Stilmessig snakker vi senåttitalls Prefab, gladere enn på «Steve McQueen», men mindre humoristisk enn på «From Langley Park To Memphis» (1988).
«Where are your dreams, did they all fade away?», spør McAloon, som aldri har vært redd for å pirke der det gjør vondest - hos lytteren så vel som seg selv.
«The Devil Came A-Calling» beviser i alle fall at tapte drømmer gjør seg umåtelig godt i musikk.
BESTE LÅT:
«The Dreamer»
| 1
|
102069
|
Plateanmeldelse: Zomby - «With Love»
Grumsete smågodt.
Av de mystiske og anonyme produsentene av britisk hettegenser-elektronika har Zomby skilt seg ut som den mest nostalgiske.
Med en hunger for å gjennopplive ravens gullalder har musikken hans vært ladet av nittitallstroper.
Denne hovedsakelig instrumentale dobbeltplaten bygges opp av de samme bitene som før: sprettende UK garage, illevarslende rave, variasjoner av «Amen»-breaket, noe chiptune og et par R&B-samples.
Men Zomby går hardere inn i grime-minimalismen, og legger i tillegg til våte trap-trommer.
Selv om «With Love» består av 33 spor, har briten aldri vært mer ryddig i kaoset.
Man finner godis for de fleste i denne berg-og-dal-banen av elektroniske følelser, selv om innpakningen kanskje er for spesielt interesserte.
BESTE LÅT:
«Glass Ocean»
| 1
|
102070
|
Plateanmeldelse:Jagwar Ma - «Howlin»
Baggy, baby.
De tallrike rave/rock-mutasjonene i overgangen fra åtti- til nittitall satte spor etter seg, men det begynner å bli noen år siden arven etter «Madchester» og «Screamadelica» føltes særlig relevant.
Nå synes tiden derimot moden for at musikanter som knapt var født på den tiden plukker opp tråden.
Denne australske duoen gjør det med overbevisning, og har i tillegg en velutviklet kjærlighet for psykedelisk seksitallspop og hjemmelaget vokal av typen som karakteriserte den beste britpopen.
Noen vil si at det er et dødskyss for en elektronisk basert pop-act å bli omfavnet av Noel Gallagher.
Men han gjorde det med Chemical Brothers også, og hadde rett.
BESTE LÅT:
«Come Save Me»
| 1
|
102071
|
Plateanmeldelse:Tom Odell - «Long Way Down»
Kristian Valen-alarm!
Det ble bråk til felles nytte da NME ga denne 0 av 10 poeng.
Musikkavisen hadde, for én gangs skyld i moderne tid, dessverre et poeng.
Ikke siden James Blunt har en artist lansert seg selv på så kalkulert vis som Tom Odell (22) gjør her.
Det er en lyd som befaler:
«Åpne lårene og lommebøkene, folkens.
Jeg føler noe innmari.»
Odells stemme - han gråter sikkert i videoene - er affisert bevrende.
Som han lider!
Jeff Buckley var fantastisk.
Men han hadde en forferdelig effekt på britiske popvokalister.
Pianotrallene ligger et sted mellom Elton John, Keane og Billy Joel.
Alle på vei mot det samme hule crescendoet av hysterisk føleri, på dette kynisk siklende sjekkeforsøket av et album.
BESTE LÅT:
«Hold Me»
| 0
|
102072
|
Plateanmeldelse:Maria Arredondo - «Heime nå»
Endelig på rett hylle i «heimen»?
Ikke helt.
Alle vet at Maria Arredondo, Venneslas rose, «kan synge».
Spørsmålet har alltid vært, og forblir, hva hun skal bruke denne evnen til.
Hun debuterte som dydig tenåringsstjerne i sine produsenters vold.
Ble gradvis mer avrundet og klargjort for et voksent publikum.
Så musikalstjerne.
Med «Heime nå», hennes første på norsk, skal hun virkelig dyttes inn i de tusen hjem.
Det er et album designet til fredagskos, et akkompagnement til «noe rødt i glasset».
Musikken er visepop, svulstig arrangert med utstrakt bruk av ekte strykere.
Tekstene er på sin side klisjéstabler.
Det er som om Arredondo synger en serie «dagen er din»-postinger rett fra Facebook.
Allerede åpningskuttet, «Det jeg har gitt fra meg», snakker om tomheten i å strebe etter overflod og rikdom, jag etter vind, at kun den som gir er rik, og at man ingenting kan ta med seg når man drar.
Arredondos naivt pene tensingstemme formidler denne veslevoksne «visdommen» etter beste evne.
Jo Nesbøs dramatiske «Håp» er et velkomment avbrekk fra det aller mest banale.
«Vær hos meg» begunstiges av en annen utvilsomt vakker stemme, Martin Hallas, og har albumets beste refreng.
«Småsteine» er semi-moderne pop.
«Min sang» er albumets vesle vågestykke:
Cabaretpop med trekkspill, tuba og banjo, spenstig sunget.
Summen av uoriginal midt-i-veien-visepop blir likevel lammende smålåten.
BESTE LÅT:
«Vær hos meg»
| 0
|
102073
|
Film:Satire på steroider
Kuppkåte kroppsbyggere kløner det til.
Ironisk nok er «Pain & Gain», en film om storslagne kupp i bodybuilding-miljøet i muskel-mekkaen Miami, en av Bays minst steroide filmer.
Gjennom «Armageddon», «Pearl Harbor» og «Transformers»-filmen har vi lært at Bay er synonymt med storskala action og saftige serieeksplosjoner.
I det perspektivet er «Pain & Gain» en liten kinaputt.
Den bisarre handlingen er, som vi stadig får fortalt underveis, basert på en sann historie.
Personlig trener Danny Lugo (Wahlberg) er besatt av to ting: kroppsbygging og den amerikanske drømmen.
Og for å oppnå sin drøm, trenger Lugo mer penger.
Planen for å oppnå det går ut på å kidnappe en rik klient og tvinge ham til å overføre alle verdier til Lugo.
Som håndlangere rekrutterer han Adrian Doorbal (Mackie), en ivrig kroppsbygger som har pumpet i seg så mye anabole steroider at han er impotent, og den nyfrelste eks-kokainskallen Paul Doyle (Johnson).
Doorbal trenger penger til dyre penisinjeksjoner og Doyle er nettopp sluppet ut fra fengsel og sliter med å få jobb.
Og det starter underholdende nok, midt i politijakten på Lugo i 1995, før vi spoler tilbake et halvt år og får med oss opptakten til muskelfarsen.
Rollefigurene sprader rundt med spretne biceps og slappe rumpetasker.
De omgir seg med veldreide damer som med stjerten først slanger seg synkront opp av bassenget på Sun Gym.
De går på henholdsvis selvhjelpskurs, til penisspesialist og prest, men ser til tross for all kuppkåthet lenge ut til å mangle gjennomføringsevne.
Når først forviklingene fyres i gang, eksploderer «Pain & Gain» i klønete torturmetoder, feilslåtte planer og eksotiske sexleketøy.
Filmen fremstår som en absurd krysning mellom «Arme riddere», «Fargo» og «Dum og dummere».
Og det er her Bay snubler.
Stilistisk funker overfloden, med sakte film, kornete actionsynsvinkler og koreograferte tablåer.
Det er så blankpusset at vi til og med nesten svelger de høye dosene homofobi og misogyni.
Men satiren treffer ikke så skarpt når den slås inn med slegge.
Og med så mange lag av ironi, er det lett å skli.
Å la hele seks rollefigurer ha fortellerstemmer føyer seg også inn i overfloden som tidvis tynger filmen.
På plussiden har vi «The Rock»
Johnson i sin kanskje beste rolle så langt og Wahlbergs overbevisende intense naivitet.
Terningen vipper mellom tre og fire her, men for få genuint underholdende øyeblikk lander Bays siste anabole fabel på tre.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102076
|
Anmeldelse:Tone Klev Furnes:
«Emanuel Vigeland.
Vita»
Emanuel Vigeland hentes frem i skyggen av sin storebror Gustav.
Biografi 221 s. Kr. 449,- Dreyer
Han var først og fremst kirkekunstner, men hans største verk er en orgie i erotikk, død og faenskap.
Yngstebror Vigeland er en helt unik skikkelse i norsk kunsthistorie, og nå har han endelig fått sin egen gjennomarbeidede og gjennomillustrerte biografi.
Forfatteren Tone Klev Furnes har blitt noe av en ekspert på kunstnerne fra Mandal, som foruten brødrene Vigeland teller navn som Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen og Amaldus Nielsen.
I denne boken om Emanuel Vigeland går hun grundig og konvensjonelt frem, og starter som alle tradisjonelle biografer med familiebakgrunn, barndom og oppvekst.
Vi får historien om hvordan opplevelsen av en voldelig og alkoholisert far bidro til å skape en grunnleggende utrygghet hos det yngste barnet i familien.
Han søkte tryggheten hos morfar og mormor, og tok i likhet med sin bror slektsnavnet Vigeland - trolig fra den opprinnelige formen Vikingeland.
Som ung mistet Emanuel det ene øyet i en ulykke, noe som trolig ytterligere bidro til hans personlige skyhet.
Men det hindret ham ikke i å legge i gang med en kunstnerisk karriere som strakte seg fra treskjæring, via tegning og maling til han skulle bli en av landets aller ypperste glassmalere.
Han gjorde seg bemerket som monumentalkunstner og spesialiserte seg i kirkekunst.
Et tilbakevendende motiv i disse utsmykningene var den bibelske historien om «den fortapte sønn», noe Klev Furnes kan begrunne uten overdreven psykologisering.
Som biograf er hun ellers både lojal og ryddig, og til tider i overkant refererende.
Det mest spektakulære Emanuel Vigeland etterlot seg, er bygningen Tomba Emanuelle på Slemdal i Oslo.
Dette private minnesmerket over kunstneren selv, er en form for allkunstverk til ære for Gud og skaperverket.
Motivkretsen er livet, døden, erotikken og religionen, og består av et overveldende antall malerier som fullstendig dekker veggene i det store rommet som er 22 meter langt og 12 meter under taket.
En på samme tider vitalistisk og grotesk eksplosjon av skaperkraft, og et motivmessig vrengebilde av broren Gustavs monolittiske verk noen kilometer unna.
| 1
|
102077
|
Anmeldelse:Deon Meyer:
«Syv dager»
En anonym person sender en e-post hvor han truer med å skyte en politimann i uka inntil han får oppfylt sine krav.
Thriller 488 s. Kr. 349,- Tiden
Det viser seg at han mener alvor når det første skuddet smeller og en politimann faller om, skutt i benet.
Neste gang blir det verre, lover gjerningsmannen.
Og han holder ord.
Politiledelsen må ta galningen på alvor, og setter Benny Griessel til å lede etterforskningsteamet.
Fra før har han hendene fulle med drapet på en ung kvinnelig investor.
At begge etterforskningene blir stående i stampe har ingen god effekt på Griessels vaklende selvtillit.
Fra før er han nyskilt tørr alkoholiker og på kant med tenåringsbarna sine, og arbeidet gjør at han stadig må forsømme den nye kjæresten.
Deon Meyer har i flere tidligere bøker vist at han er cliffhangernes mester.
Det halsbrekkende spenningsaspektet er dempet noe i denne romanen.
Til gjengjeld får vi en dypere psykologisk presentasjon av et bredere persongalleri.
Ikke alle krimlesere er uten videre begeistret for en slik byttehandel.
Mye plass ofres på Griessels trøblete familieliv og selvbebreidende refleksjoner.
Og på å etablere en innfløkt etterforskning som viser seg å være et blindspor.
Man kunne kanskje ha ønskt seg en litt annen vektlegging av ulike begivenheter med henblikk på Meyers enestående ry som spenningsforfatter.
Når det er skrevet, må jeg understreke at forfatteren stadig utfører håndverket sitt med beundringsverdig sikkerhet og autoritet.
De spesielle etniske og kulturelle motsetningene i det moderne Sør Afrika gir en interessant vinkling på bokens intriger.
Det samme gjør bruk av gloser fra ulike opprinnelige språk, samt natur og klima.
Ved siden av underholdningsverdien, gir boken en nyttig repetisjon av at Sør Afrika ikke lenger er et u land under herredømme av hvite kolonister i konstant krig med stammekrigere og «negerhøvdinger».
| 1
|
102078
|
Anmeldelse:Gry Hovdenak Strøm:
«Ordsamleren»
Til tider godt om søskenkjærlighet og vennskap, men teksten nøler for mye.
Roman 352 s. Kr. 349,- Gyldendal
Debutanten Hovdenak Strøm (f.1972) er fra Arendal, og har lagt handlingen til samme by.
Hun beskriver omgivelser og gater godt.
Vi møter søstre i to ulike generasjoner, og de to fortellingene belyser hverandre.
Anna og Agathe trer inn i de voksnes rekker under krigen.
I kjølvannet av den, settes søskenforholdet på store prøvelser, og som voksen kan Anna aldri tilgi det som hendte med søsteren.
Femti år senere vokser Charlotte og Marlene opp midt i sørlandsidyllen, også deres forhold settes på prøve.
Charlotte er romanens hovedperson.
Hun er prøvende ung kvinne som stadig forteller seg selv at alt hun tar i, går i stykker - også forholdet til søsteren.
Ved romanens slutt finner hun svaret på hva som skjedde med Agathe, og det setter fart i hennes egen samvittighet.
Som karakter forblir Charlotte ganske utydelig, og romanen er altfor nølende i sin form, spesielt i første halvdel.
Det er mange spennende og viktige historier som skal settes sammen her, og et litt strammere grep om fokus kunne hevet fortellingen.
Det kunne også en runde med finere sandpapir på språket, som faller i en del selvfølgelige og slitte feller.
| 0
|
102080
|
Bokanmeldelse:John le Carré:
«En delikat sannhet»
På sitt beste er John le Carrés spionbøker store sivilisasjonsromaner.
Roman 315 s. Kr. 369,- Cappelen Damm
Hans tematiske fokus falt med Berlinmuren.
Etter flere variable «postsovjetbøker» er han tilbake i sitt ess med nytt skarpt temafokus og skarp penn.
Hvordan skal Vesten kunne bekjempe terror hvis prisen er å avskaffe de demokratiske verdiene som har vært Vestens signum?
En høysensitiv operasjon «Wildlife» finner sted på Gibraltar.
Så hemmelig er den at utenriksministerens høyre hånd Toby Bell er holdt utenfor.
Britiske etterretningsfolk og et amerikansk leiesoldatfirma «Ethical Outcomes Inc» samarbeider om å fange en terrorist som skal møte en kontakt på stedet.
«Terroristen» viser seg å være en ung enslig muslimsk mor og hennes baby som skytes i filler.
Amerikanerne og britene begraver operasjonen bokstavelig talt og legger lokk på saken.
Men en av britene har sett katastrofen og knekkes psykisk.
Hans fedreland tar ikke ansvar, og ser han som problemet.
Karrierediplomaten Kit Probyn deltok i «Wildlife» men så ikke likene.
Han forfremmes og nyter nå sitt første pensjonistår.
Da får Probyn besøk av den utstøtte.
Han ligner et gjenferd og ønsker å fortelle hva som skjedde uansett konsekvenser.
Hardt presset tar Probyn kontakt med Toby Bell for å få råd.
De må være uhyre forsiktige fordi de er overvåket.
Varslerens liv, Bells karriere og Probyns ekteskap ligger i potten.
Jeg leser Le Carré slik at forsvarsentrepenører i statsapparatet kan være en avgjørende spiker i kista for et demokrati fordi korrupsjonsfaren blir så overhengende.
Hvordan skal Vesten makte å beholde sine demokratiske verdier om de ikke tar varslerne på alvor og slutter å belønne de konforme som alltid sitter stille i båten og holder kjeft mot bedre vitende?
Fin oversettelse av Heidi Grinde, selv om den norske tittelen kunne vært bedre.
| 1
|
102081
|
Film:Hjertegode dyr
Hjertevarmen sprer seg i tykke lag i denne sjarmbomben av en poetisk, munter - og litt skummel - animasjonsfilm.
Norske stemmer:
Stig Henrik Hoff, Kaia Varjord, Ståle Bjørnhaug m.fl.
I eventyrene er alt mulig; inkludert vennskap mellom en foreldreløs mus og en musikkglad bjørn - begge litt dårlig ansett i sine respektive miljøer.
Duoen vokser gjennom et vennskap som får de til å gå gjennom ild og vann for hverandre, og representerer sånn sett egenskaper som små kinogjengere (store også for den saks skyld) gjenkjenner som særdeles verdifulle.
Filmen er basert på Gabrielle Vincents populære barnebøker, som på 80-tallet ble oversatt til norsk av Tor Åge Bringsværd.
Animasjonsfilmen har en nydelig strek, livet i musebyen og i bjørnebyen er frodig skildret, tempoet veksler fint mellom morsomme innfall, vakker poesi og scener med effektiv og smånifs holdning.
De norske stemmene understreker dyrenes personlighet og spiller godt på lag med den lettflytende animasjonen.
Filmen er et fargerikt og frodig alternativ til de mer kjente animerte dyreskikkelsene i Disneys verden.
| 1
|
102082
|
Film:Pupper og politikk
Makten ter seg og legger lokk på virkelighetens gråsoner i denne fortellingen som holder en spenningsfylt nerve helt ut.
Riktignok er drøye to timer i overkant langt, selv for en god thriller.
Og selve intrigen byr på en del innfløkte krumspring, slik det ofte blir når det politiske apparat samrører med politi og/eller sikkerhetspoliti.
Det gjøres ofte i denne fortellingen der pupper og politikk møtes på en arena de helst ikke vil skal nå offentligheten; i bordeller eller på hotellets soverom.
Filmen er delvis basert på fakta; ryktene om justisminister Geijers bordellbesøk, og fengslingen av bordellmamma Doris Hopp.
La oss anta at mye er fiksjon, men skildringen av hvordan man i maktens korridorer bedriver et intenst renkespill for å skjule de mørkere sider, har en intens, lavmælt og effektiv skyggevirkende effekt.
Den hederlige snut på jakt etter sannheten har en god forsvarer i Simon Berges nøkterne fremstilling.
Som en kontrast til det trygge 70-talls «folkhemmet», seiler bordellmamma Dagmar inn i de velståendes tilværelse.
Pernilla August er praktfull som frodig hallik.
I det ene øyeblikk en omsorgsfull mamma for sine callgirls, i neste øyeblikk en skånselløs forretningskvinne som gjerne går over lik.
Sven Nordin matcher henne godt som slesk medspiller.
Sentral i stallen er Iris, 14-åringen fra et ungdomshjem som med sitt uskyldsrene blikk og fine kropp blir et lett bytte for horemammas lokkende tilværelse med champagne, dyre middager, fine klær - og litt sex på kjøpet.
Sofia Karemyr skaper et ømt og troverdig portrett av henne i en film som også gir et svært detaljrikt bilde av 70-tallet.
Bildene, musikk, kostymer, bilene - detaljene er overbevisende.
Filmen kunne ha spilt på sex - i og med at det er selve salgsvaren i denne historien.
Den gjør ikke det, de menneskelige relasjonene er i førersetet; med gjennomført gode skuespillere i alle ledd som gir filmen intensitet og nerve.
| 1
|
102084
|
Film:Mageplask i tårepølen
Når du har fått i deg så mye søtstoff at det er hakket før diabetes type 2, smeller Hallström og Sparks til med dobbel vannbakkels, trelags marsipankake og medfølgende sukkersjokk.
Joda, en vet hva en har i vente fra filmatisering av en Nicholas Sparks-roman.
Han er den mannlige Barbara Cartland som ga oss «Flaskeposten», «The Notebook» og «Dear John».
Sparks gir oss menn og kvinner som opplever kjærlighet på tvers av konvensjoner, men som utfordres av tragiske omstendigheter.
Hent papirlommetørklene og åpne vannkrana!
I «Safe Haven» er det den amerikanske «Skal vi danse»-stjernen Julianne Hough som møter «Transformers»-offiseren Josh Duhamel.
Hun flykter fra en mørk fortid vi bare skimter i korte glimt, men som involverer en blodig kniv, endring av utseendet og en flukt fra politiet per buss.
Under et stopp i en søvnig sørstatsby bestemmer Katie, som hun heter, seg for å bli værende.
Hun får seg hjem, jobb og en gryende romanse med Alex - eieren av den lokale landhandleren.
Han er enkemann med to små barn og tilfeldigvis byens beste mannebein.
Som kontrast til idyllen klippes det jevnlig til politimannen Tierneys (David Lyons) stadig mer desperate jakt på Katie i byen hun rømte fra.
Og så kan du jo gjette hva som skjer.
Nei da, du skjønner selvfølgelig akkurat hva som kommer til å skje.
Og det er greit å levere generiske romantiske dramaer, men det kunne være en idé å utøve en ørliten smule selvbeherskelse i effektbutikken.
Regissør Lasse Hallström, som har vist at han ikke er redd for sentimentalitet og vet å bruke den i «Mitt liv som hund» (1985), «Hva er det med Gilbert Grape» (1993) og «Siderhusreglene» (1999), tar her mageplask i tårepølen.
Han jobbet med Sparks også på «Dear John» (2010), og i «Safe Haven» brøler han ut det som kunne vært små stikkord-hvisk.
I stedet for en sildrende bekk av oppbyggede emosjoner, blir det full følelses-foss fra første fiolin.
Filmen starter med en thriller-tone som bevares lurende underveis.
Alle scener med den intense politimannen er akkompagnert av truende musikk.
Mens i småbyen er det ikke måte på hvor mye gitarer og fløyter leker seg mens solen spiller i løvverket.
Og for all del, det ser pent og polert ut.
Også skuespillet er glatt.
Duhamel har ikke annen oppgave enn å se sjarmerende og sårbar ut, og det gjør han til gangs.
Hough er søt som sukkertøy, eventuelt som en ung Meg Ryan, men kommer til kort med å formidle nyansene rollen krever.
Lyons som politimannen er så overdreven intens at det ofte vipper over i det latterlige.
Når slutten endelig kommer, etter for lange, men obligatoriske doser bonding med barna, flørting i bølgene og «overraskende» regnskur på romantisk utflukt, er det med noen vrier som får deg til å hikste - vel så mye av latter som av sinnsbevegelse.
Dette kan være en grei opplevelse - en halvkomatøs søndag i sofakroken med TV-en på TV 2 Bliss.
Men å måtte betale for det er til å grine av.
| 0
|
102086
|
Plateanmeldelse:Kanye West - «Yeezus»
Midtlivsklyse.
Det er vanskelig å stille seg likegyldig til Kanye West.
Ingen annen kommersielt vellykket hip hop-artist har tøyd grenser, utlevert seg selv eller frontet sine grandiose visjoner like lidenskapelig som denne nevemagneten.
Hver gang han klovner det til, unnskylder han seg med noe varierende oppriktighet.
Ingen beklagelse var dog større og mer ektefølt enn den praktfulle «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» (2010).
Men nå dementerer han alle unnskyldninger.
For «Yeezus» gir faen i folk.
Den nybakte pappaen er både narsissistisk, kvinnehatende og rasistisk med linjer som «Black girl sippin' white wine/Put my fist in her like a civil rights sign» og «Eatin' Asian pussy/All I need is sweet and sour sauce».
Han har oppført Gud som gjest på «I Am A God».
Han sammenligner seg med Jesus så vel som Steve Jobs.
Fyren har aldri vært mer drittsekk.
Og disse hysteriske banalitetene er ikke den eneste måten West overgår seg selv på.
Aggresjon er drivkraften på «Yeezus».
36-åringen blir fandenivoldsk når han har noen å gi fingeren til.
Enten det er paparazzi, fans, rasister, eller seg selv.
Den infantile aggresjonen mot alt og ingenting.
Det fremstår både som autentisk frustrasjon og som en prematur midtlivskrise.
Dette er ikke første gang man hører ham sinna.
Det er heller ikke første gang han blander seg med Daft Punk, tryller med et Nina Simone-sample, eller inviterer Charlie Wilson og Bon Iver-vokalisten Justin Vernon med på festen.
Men dette er første gang aggresjonen hans oppleves som konstante slag mot tinningen.
Lyden er forstyrrende og tung cyber-punk.
Litt Trent Reznor.
Litt EL-P.
Med nok støyeffekter og elektroniske ståltepper skaper Kanye og hans produsentlag - blant andre Hudson Mohawke, Rick Rubin og Daft Punk - satanisk syrehouse-inspirert minimalistisk trap-energi.
Nevnte roboter får ut demoner de ikke hadde rom til å slippe ut på «Random Access Memories».
Bråket kan være noe overveldende ved første lytt.
Men albumet puster, om enn noe hyperventilerende, med velplasserte omdreininger.
Plutselig kommer et ungarsk prog-brekk som bryter den intense «New Slaves», og vakker autotune fra Justin Vernon som løfter den dancehall-resonnerende «I'm In It».
Kanye & co. holder deg på kanten av setet gjennom ti eksperimentelle og totalt ikke-kommersielle spor, og glipper egentlig bare på «Hold My Liquor».
Sinna-Kanye vekker både avsky, latter, politisk engasjement og, for noen, hodepine, men viser igjen hvorfor underholdningsbransjen trenger premissleverende gærninger som ham.
BESTE LÅT:
«New Slaves»
| 1
|
102087
|
Bokanmeldelse:Silvia Avallone:
«Stål»
Glem alle vinrankene i Toscana, dette er den andre siden av idyllen.
Silvia Avallone har skrevet en skitten og vakker vennskapsfortelling fra den italienske underklassen.
Roman 366 s. Kr. 329,- Aschehoug
Italienske Silvia Avallone er født i 1984.
Hun brakdebuterte med denne romanen i hjemlandet i 2010 og har mottatt en rekke priser.
Den er nå utgitt i 25 land og skal bli film.
Hvorfor?
Fordi det er en skarp, sammensatt fortelling om et annet Italia enn det vi søker når vi nyter et glass Campari, med utsikt til endeløse olivenlunder.
Byen Piombino er en havneby med tett industri, først og fremst det nesten nedlagte stålverket, hvor de fleste av byens menn arbeider.
Langs falleferdige drabantblokker deales heroin mens barna springer omkring og stort sett styrer seg selv.
Her vokser vennene Anna og Francesca opp; uatskillelige trettenåringer, vakre som få - den ene lys og den andre mørk.
Dette er først og fremst deres historie.
De iakttas fra alle hold, fra rasende fedre som observerer dem med kikkert mens de danser på stranden, til ti år eldre gutter med opplagte hensikter.
I det Italia vi møter her, er jenter et objekt og en kjapp bruksgjenstand fra tidlige tenår, og det er helt akseptert i alle lag.
Italia er landet som ligger øverst på statistikken for kokainbruk blant unge i Europa og hvor pupper er pauseinnslag på TV.
På møkkete strender, blant striper med kokain, tenåringsmødre og ulykkelige fedre som banker deg om du tar deg for godt ut, drømmer de to sjelevennene om fremtiden.
Den kommer nærmere og utfordrer kjærligheten mellom dem.
Fortellingen er kompakt, skarp og har et forholdsvis høyt tempo.
Enkelte steder i lesningen tenkte jeg at den var i ferd med å bli enkel kunst, men hver gang dukker det opp elegante antydninger og poetiske bilder.
Stålverket som samler hele fortellingen, Elba som glinser som en fjern drøm i havgapet og den overskridende kjærligheten mellom hovedpersonene er forbilledlig skildret og godt oversatt av Astrid Norang.
Den eneste innvendingen jeg har, er at jeg savner et lite temposkifte her og der, for å skape noe mer variasjon i teksten.
Romanen ber om å bli filmet, både med sin tematikk, bilder og miljø.
Jeg er mest spent på om filmen retter fokus mot rustfri kjærlighet eller stålblank politisk kritikk av forfatterens hjemland.
| 1
|
102089
|
Bokanmeldelse:Knut Ødegård:
«Edda-dikt» Bind I
Knut Ødegårds gjendiktninger av Voluspå og Håvamål er en etterlengtet begivenhet og en sann fryd å lese.
Dette er norrøn visdoms- og visjonskunst, språklig modernisert for vår samtid.
Gjendiktninger Kr. 379,- 230 s. Cappelen Damm
To hovedrolleinnehavere i norrøn forestillingsverden møter oss i disse to diktene (som nok eksisterte lenge i muntlig form inntil de ble nedskrevet av islendinger på 1200-tallet): visdomskvinnen (volven) og visdomsguden Odin.
I en poetisk lett tilgjengelig, manende stil fremfører volven sine visjonære historier fra tidenes opphav, om de tavlespillende æser på Idavolden, om Ask og Embla, livstreet Yggdrasil og skjebnemøyene Urd, Verdande og Skuld.
Odins visdom og Tors stridsstyrke strekker ikke til for å redde den gamle verden; Balders død, beske helvetesvisjoner og dramatiske bilder av en svartnende sol over en jord som synker i havet, føres over i den avsluttende forvandlingen: en oppstigende jord og en ny sol som skinner over Gimles gulltekte tak.
Presentasjonen av Voluspå og Håvamål i ett bind gir et flott brospenn mellom visjonær dramatikk og jordnær besindighet, mellom menneskehetens skjebnedrama og den gamle nordboerens kodeks for holdninger og atferd.
Man nikker og fryder seg gjennom lesningen av Håvamåls kraftfulle strofer.
Odins malmtunge formaninger, slik vi husker dem fra Ivar Mortensson-Egnunds klassiske gjendiktninger, har da også gått inn i språket som visdomsord og munnhell.
Hvordan behandler Ødegård disse?
«Di meir du drikk/di mindre vit/mun du i hausen hava», het det.
«For hugfestet minkar/di meir ein drikk/og vitet renn vekk», sier Ødegård.
For å nevne ett av utallige eksempler.
Alderdommelige ord og bilder er forandret og nytolket, ordstilling og syntaks er lempet på, hele tiden i nærkontakt med originalens rytme og bokstavrim.
Ødegårds klare, formsikre strofer letter tilgjengeligheten og øker lesegleden.
Poeten, gjendikteren, språkforskeren og historikeren Ødegård har samarbeidet godt.
Han har også forsynt boken med oppklarende kommentarer og et instruktivt etterord.
Ellers merker vi oss at strofe-nummereringen på slutten av Voluspå avviker litt mellom original og gjendiktning.
Det får så være, - vi gleder oss uansett til fortsettelsen.
For Ødegård har mer på lager.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
102090
|
Bokanmeldelse:Gene Sharp:
«Fra diktatur til demokrati»
Gene Sharp skriver krystallklart og lettfattelig om ikkevoldskampens metoder.
Men han unngår også å ta opp mange av demokratiets viktigste utfordringer.
Debatt 137 sider Kr.
199,- Arneberg Forlag
85-åringen Gene Sharp er veteranen fremfor noen i det internasjonale freds- og ikkevoldsmiljøet.
Her hjemme har han blant annet vært en viktig ideologisk premissleverandør i miljøet rundt Fredsforskningsinstituttet (PRIO) og for aktivistene i Folkereisning mot krig.
De mest sentrale tekstene hans har vært oversatt til mange språk og har hatt en virkningshistorie verden over.
Slik sett er det en begivenhet når hans kanskje viktigste essay «Fra diktatur til demokrati» nå foreligger på norsk for første gang, oversatt av Tone M. Anderssen.
Essayet ble opprinnelig skrevet til de demokratiske opprørerne i Burma/Myanmar.
Teksten sies å ha hatt stor innflytelse også blant mange av dem som sto bak den arabiske våren, og det er i tilfelle lett å forstå.
Med sin utpreget analytiske og intellektuelle tilnærming tilbyr Sharp en systematisk tilnærming til den fredelige motstandskampens ulike faser, og han viser hvor viktig det er å ha en gjennomtenkt plan for alt man foretar seg i denne kampen.
Gene Sharp er lite opptatt av ideologisk overbygning, for ham er det viktigste begreper som strategi og taktikk.
Det er en tekst som inngir optimisme og tro på menneskets evne til selv å endre sin skjebne, og den er skrevet med ro, sikkerhet og overbevisning.
Likevel er det mange spørsmål Sharp ikke berører.
Blant dem er den ekstremistiske religionens ulykkelige rolle i mange folkelige opprør.
Og ikke minst spørsmålet om det ikke vel så gjerne er ytre press som får diktaturer til å falle fra hverandre, snarere enn et heroisk folks viljesakt.
Gene Sharp synes å forutsette de aller beste og mest ideelle motiver fra alle som setter seg i spissen for folkelige opprørsbevegelser.
Jeg er stygt redd for at virkeligheten er en ganske annen.
| 1
|
102091
|
Bokanmeldelse:Hilde Østby:
«Leksikon om lengsel»
Er det mulig å skrive fra A til Å om kjærlighet ved første blikk?
Det er i alle fall det debutant Hilde Østby lar sin forteller Liv Vestby gjøre et forsøk på i denne romanen.
Roman 280 sider Kr. 349,- Tiden
Om vi kan kalle den det.
Dette er en alfabetisk reise inn i kjærlighet og lengsel med flere av verdenslitteraturens største helter som hovedpersoner.
Om du blander dette med et spontant, men gjennomarbeidet språk, vill ljuging og veldig mye humor, får du resultatet, og det er veldig godt.
Her møter du Romeo og Julie i en nytolkning.
Det samme gjelder Diderot, Quisling, Montaigne og Gorbatsjov, for å nevne noen.
For ikke å snakke om Tristan og Igor, eller kjærligheten mellom Grace Kelly og Lolita.
Østby tar dem alle ned på et nivå som gjør dem sidestilte, kroppslige og virkelige.
Hun gjør det med intelligens og humor og ikke minst med en særlig henvendelse til leseren.
Uten denne henvendelsen og invitasjonen til deltagende lesning og undersøkelse, ville romanen oppleves veldig annerledes.
Leseren trekkes inn i prosjektet og blir stadig nysgjerrig på hva denne kjærlighetsredaksjonen - som består av Liv Vestby - egentlig vil finne ut om kjærligheten, lengselen og hva som egentlig skjer i møtet mellom to forelskede sjeler.
Eller verre: én forelsket sjel, altså ugjengjeldt kjærlighet.
Det skrives jo som kjent lite om svulmende kjærlighet i norsk samtidslitteratur, så Hilde Østby satte seg like gjerne som mål å undersøke kjærligheten encyklopedisk.
Kjedelig?
Overhodet ikke.
Forfatteren viser en sjarmerende smart fortellerglede, og teksten forsyner seg grovt av fantasi og litteraturhistorie.
Jeg tenker at resultatet ikke nødvendigvis er et leksikon om kjærligheten, men alle de andre tingene man møter i lengselen etter den.
Og jeg kommer til å bla frem og tilbake i disse små fortellingene mange ganger.
| 1
|
102092
|
Bokanmeldelse:Jonathan Franzen:
«Lenger unna»
Jonathan Franzen kobler effektivt litteraturen og livet i denne essaysamlingen.
Essays 316 sider Kr. 369,- Cappelen Damm
Den amerikanske suksessforfatteren bak romaner som «Frihet» og «Korrigeringer» viser at han også behersker essayistikkens krav til å bruke personlige opplevelser og erfaringer i en større allmenn sammenheng.
Essayet er en erkjennelsesreise, og den som blir med Franzen gjennom denne boken, vil ta turen gjennom gode og velskrevne skrivestykker som spenner fra litteratur til fugler, fra Kina til Kypros.
I tillegg til å være en travel og etterspurt forfatter er Jonathan Franzen også en ivrig og engasjert miljøforkjemper med en særlig forkjærlighet for fugler.
Derfor inneholder boken flere bidrag om kampen mot den tilsynelatende hemningsløse rovjakten på fugler i Sør-Europa.
I tillegg har han skrevet en lengre rapport fra Kina, et land i eksplosiv industriell og økonomisk utvikling der den halsløse utviklingen har miljøkonsekvenser langt ut over Midtens rike.
Aller best er likevel Franzen kanskje når han skriver om andre forfattere.
Han presenterer innforlivede lesninger av en rekke ulike forfattere.
Spesielt godt synes jeg han skriver om Alice Munro og Fjodor Dostojevskij.
Jonathan Franzen har en ukunstlet måte å skrive om litteratur på, befriende ujålete.
Et høydepunkt for denne leser ble likevel Franzens essay om sin gode venn og kollega David Foster Wallace.
Hans hudløst ærlige drøfting av selvmordets innebygde egoisme vil gi mening til mange som har opplevd lignende tragedier.
Godt oversatt av Monica Carlsen.
| 1
|
102093
|
Bokanmeldelse:Maria Zennström:
«Hvordan ser et liv ut hvis man ikke har nok kjærlighet?»
Maria Zennström ble prisbelønnet for denne selvutforskende romanen i dagbokformat.
Det pregnante er, ironisk nok, romanens ypperste kvalitet.
Roman 298 sider 328,- kr. Pelikanen
Det er neppe tilfeldig at akkurat Karl Ove Knausgård håndplukket, og med imponerende musikalitet oversatte, boken til sitt eget forlag.
Zennström skriver om mange av de samme tema Knausgård har utforsket, også om selve forfatterrollen.
Men der han tyr til ord-hagla for å treffe en nerve, sikter Zennström seg inn som en erfaren skarpskytter.
Språket er riktignok adjektivrikt på grensen til det barokke, men forfatteren beholder en litterær stålkontroll midt i strømmen av uvelkomment menstruasjonsblod, ugråtte tårer og generasjoner av tapt morsmelk.
For det handler mye om ufrivillig barnløshet og livets generelle ironi når den modne kvinnen Maria skildrer sin virkelighet.
Hun liker ikke barn, ikke en gang det barnet hun selv var.
Hun søker en slags forsoning med sin gamle egoistiske mor, kanskje for å få en slags unnskyldning for alle svik, men også i håpet om å finne en dypere kjærlighetsevne i seg selv.
Samtidig finnes den erotiske og estetiske kjærligheten, alle mennene, alle kvinnene hun har gransket med sine altfor åpne øyne.
Men hun føler seg ikke elsk-verdig, så hennes elskverdighet overfor andre bringer ikke varig nærhet.
Skamfølelse og en utmattende jakt på normalitet og helbredelse tar nesten alle hennes krefter.
Zennströms tekst har denne «x-faktoren» som hever et selvbiografisk, selvterapeutisk skriveprosjekt opp av det klamme og private.
Hennes observerende og pinefulle tilstedeværelse gir spennende innblikk i russiske miljøer, menneskene og deres omgivelser smelter sammen i styggvakre portretter.
| 1
|
102095
|
Maria Mena-anmeldelse:Høre, ikke se
Maria Mena synger bedre enn noen gang.
Lovende nye sanger.
Men visuelt helt flatt.
Maria Mena Norwegian Wood Publikum:
Ca. 6000
Maria Mena åpner med sin beste popslager, «You're The Only One», og det er nærliggende å tolke det dithen at det kommende albumet vil bli en retur til nettopp popmusikk, etter et langt opphold i melodrama-balladeland.
Låt nummer tre - nye, fengende «Caught Off Guard» - synes å bekrefte mistanken.
Hun spiller endog en annen ny én om å «like seg selv».
Jentene og de yngre kvinnene i Frognerbladet lar seg som alltid opplsuke av henne.
Alle over 40, og slike er det en del av på en festivaldag der Rod Stewart er hovedtrekkplaster, stiller seg noe mer avventende.
Men ikke avvisende.
To andre ferske, «You're All Telling Stories» og den allerede kjente singelforsmaken «Fuck You», styrer også de unna balladeland.
Tekstene er imidlertid typiske.
Å «synge sin dagbok» er det Maria Mena gjør.
På godt og vondt.
Hun kommer neppe til å slutte med det.
Gamle «Fragile» blir i så måte litt snodig å høre i 2013.
Den er skrevet av et barn.
Nå fremføres den av en voksen.
Jeg har aldri hørt henne synge bedre fra en scene.
Og «You Hurt The Ones You Love» er, allerede før den er utgitt, en garantert fanfavoritt og et naturlig avslutningsnummer.
Men.
Problem!
Det er overhodet ingenting å se på under en Maria Mena-konsert.
Spesielt ikke i dagslys.
Artistens keitethet er absolutt sjarmerende, men den evner ikke å holde på øyets interesse i én time.
Hun får heller ingen drahjelp av et dyktig, men helt ukarismatisk band.
Menas dramapop fortjener - ja, krever - en tilsvarende dramatisk presentasjon.
De lilla lysene hun hadde med seg forsvant i solen og var under alle omstendigheter ikke nok.
Når hun skal trekke på turné innendørs etter albumslippet, for det får man anta at hun skal, bør hun støttes opp av en skikkelig sceneproduksjon.
En konsert dreier seg faktisk om mer enn bare musikk.
Kanskje spesielt på festival, der ikke-innvidde skal overvinnes.
Musikken hadde Mena med seg.
Hun burde hatt med seg en opplevelse i tillegg.
| 0
|
102097
|
Konsertanmeldelse Manic Street Preachers:Mer panisk enn manisk
Manic Street Preachers er et elskelig rockorkester, som liksom aldri får det til helt i Norge.
KONSERT:
Manic Street Preachers STED: Norwegian Wood-festivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 3500
Helt fra starten av karrieren tidlig på nittitallet har tidenes største walisiske band hatt Spinal Tap-spøkelset hengende over seg.
Deres dødsforaktende omgang med rockklisjeene er en viktig årsak til deres vedvarende storhet.
Fullt så morsomt blir det ikke når spøkelset trer frem i noe så prosaisk som tekniske problemer.
Det er i utgangspunktet herlig raust å åpne en konsert med en så stor hit og en så episk låt som «Motorcycle Emptiness», men når James Bradfields gitar slutter å gi lyd i det klimaks nærmer seg, sparker det ben på en forestilling som bruker lang tid på å hente seg inn igjen.
Personlig elsker jeg Manic Street Preachers av hele mitt hjerte, men de viser seg ikke å være tidenes lørdagsbooking i Frognerbadet, akkurat - de har ikke særlig momentum utenfor Storbritannia nå, og det er lenge siden bandet sist spilte live.
Første halvdel av konserten fortoner seg dermed som noe av en betalt øving med folk til stede.
Folk som heller ikke bryr seg altfor mye, med det resultat at bredbent rockgull som «Everything Must Go» faller mer eller mindre til jorden.
Manics' himmelskrapende musikk, drevet av Bradfields følsomme stemme og ulende gitarspill, er som skapt for massenes hyllest, og når den uteblir ser de litt forkomne ut der oppe på scenen.
Enkelte se- og hørverdige øyeblikk blir det likevel.
«(It's Not War) Just The End Of Love» får det uimotståelige suget som er bandets varemerke, tidlige perler som «Motown Junk» og «You Love Us» har glampunkrustningen intakt, og kraftballadehitene «A Design For Life» og «If You Tolerate This Your Children Will Be Next» gjør jobben både på scene og i amfi.
En vakker dag vil noen kanskje få dem til Norge på riktig tidspunkt, til riktig sted.
Den dagen ser jeg frem til, for den fant ikke sted denne kvelden.
| 0
|
102100
|
Plateanmeldelse:LidoLido - «Battle Poetry»
Lidende Lido:
Peder Losnegård (20) utforsker tristessen på sitt andre album.
Tysværingen Peder Losnegård kommer i utgangspunktet med svært lite av bagasjen som danner en over middels interessant rapper.
En puslete og positiv pjokk rett ut av det norske bibelbeltet, med et artistnavn som oser mer «kjæledyr» enn «rapper».
Han har omtrent like mye edge som en badeball.
Men, med moden musikalitet og selvinnsikt har tyveåringen gjort den myke naboguttstilen om til sin styrke.
Det har ikke skadet med en oppvekst blant studioutstyr heller.
Fjorårets «Pretty Girls & Grey Sweaters» demonstrerte hans brede spekter, fra jovial og blåøyd jazzfunk til teknologisk tung emorap, pakket i uhemmede strukturer.
På «Battle Poetry» går han dypere inn i tristessen.
Den melodramatiske, men nydelig arrangerte førstesingelen «Sleeping On My Piano» viste at han har vokst som både låtskriver og komponist.
Lido lider overbevisende.
Ved å omfavne sin trygge, hvite bakgrunn, drar han sjangeren i en sjelden retning.
Jo da.
LidoLido refererer til både Biggie og Eminem, men det er møtet mellom glatt middelklassepop og urbane troper som glitrer.
Monsterballaden «Colder», med perfekte doseringer av Maria Mena og den levende UGK-halvdelen Bun B, vil sannsynligvis stå igjen som årets vakreste poprapverk.
Nesten litt for mange frysninger - selv etter femte lytt.
Og det er nok av tangenter, strykere og hjertesorg som får det til å kile nedover ryggen.
Lido crooner over et herlig dunkende driv i «Caroline», og med den sensuelle rytmen i «Simple» (tenk:
«Liberian Girl»), fremkaller han noen sjeldne ukristelige tanker.
Platen begynner ikke like sterkt.
Den småkjipe «Migrapolis»-kandidaten «Make The World Go Round» er et nesten misvisende singelvalg fra platen.
Heller ikke «Heartbreak In The Club», med sitt tilbakelente russedriv, klarer Lido helt å lande.
Men deretter eskalerer det gjennom de neste 12 sporene.
La oss håpe at det fortsetter slik.
BESTE LÅT:
«Colder»
| 1
|
102101
|
Plateanmeldelse:Kurt Nilsen - «Live i Bergen»
Bensinstasjonrocken lever.
Ti år ut i karrieren er det ingenting i veien for at Kurt Nilsen gjør en oppsummering.
Spørsmålet er om han gjør det på riktig måte.
Han har en hitrekke som med letthet hadde forsvart en «vanlig» samleplate nå.
En CD/DVD-utgivelse av storkonserten han holdt i hjembyen for en knapp måned siden er som sådan ikke enkleste utvei, og det er en utstrakt hånd til fansen (som likevel hadde mulighet til å ta opp begivenheten på TV2).
Det er tidvis høy trivselsfaktor her; Kurt synger som alltid fenomenalt, og bandet bidrar med tyngde og dramatikk, ikke minst gitarhelten Tommy Kristiansen.
Aberet er alt det «utenomsportslige».
Det er hederlig av Kurt at han aldri fornekter sine «Idol»-røtter, men å komme trekkende med Alejandro Fuentes som gjest på to (cover)låter er både servilt og et uvelkomment gufs fra tiden med «Hallelujah-kameratene».
I Willie Nelsons fravær stepper Åge Aleksandersen inn på en «Lost Highway»-duett som overhodet ikke fungerer.
Og Magnus Grønnebergs inntreden ser mest ut som et kontraktspunkt i «Hver gang vi møtes»-avtalen med TV2.
«Whiskey Lullaby»-duetten med årets «Idol»-vinner Siri Vølstad Jensen er den eneste virkelig likandes gjesteopptredenen.
For øvrig er dette Kurts mest kjente låter, i versjoner som er akseptable uten å nå voldsomme nye høyder - med unntak av en lett omarrangert «She's So High».
«Live i Bergen» er en påminnelse om at Kurt Nilsen gjør ufarlig hverdagsrock bedre enn de fleste i Norge.
Men den er primært en suvernir for de som var til stede, ikke et vesentlig tillegg til diskografien.
BESTE LÅT:
«She's So High»
| 0
|
102102
|
Plateanmeldelse:Sigur Rós - «Kveikur»
Svinger inn i stupmørket.
ALBUM: POSTROCK Sigur Rós «Kveikur» (XL/Playground) «Valtari» (2012) var islendingenes svakeste; et album så ambient at det ble selvutslettende.
I tiden siden har de mistet et originalmedlem.
Nå gjør et av 2000-tallets beste band det forutsigbart uforutsigbare:
Lager sin mest bråkete, mørke og «industrielle» plate.
Perkusjonen, nesten fraværende forrige gang, skramler som et skipsverft.
Det skal være «edgy», og sangene stappes med uskjønne lyder.
De har ikke glemt sine evner som arrangører av episke lydmalerier.
Men det skorter, som sist, på de virkelig henrivende, eller skumle, temaene.
Ingen andre låter som Sigur Rós, og «Kveikur» er på ingen måte dårlig.
Men vi har nok hørt det beste fra dem nå, i alle fall på plate.
BESTE LÅT:
«Kveikur»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102103
|
Plateanmeldelse:The Source - «The Source Of Summer»
Suveren lek med sommerens sanger.
ALBUM:
JAZZ The Source «The Source Of Summer» (Grappa/Musikkoperatørene) Jazzkvartetten The Source har som ingen andre maktet å fornye julens sanger.
Nå står kjente sommerslagere for tur, og de blir som nye i et gedigent overflødighetshorn av ideer.
Erik Byes «Hildringstimen» får et energisk skagroove som går over i en behagelig putrende snekketakt, mens Jokkes «Sola skinner» fremstår som en sår jazzvise.
Gjestende musikere som Sunanda Sharma og Cheb Hacine gir mange av låtene et sterkt østlig preg.
Vokalist Ine Hoem spenner fra en ettertenksom «Imagine» til florlett svev i Lillebjørn Nilsens Oslo-hyllest «Bysommer».
Gjennom drøye to timer og 28 låter byr The Source på en utsøkt blanding av humor og lengsel, overdådighet og bikinislank nøkternhet.
BESTE LÅT:
«Sola skinner»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102104
|
Plateanmeldelse:Haust - «NO»
Dystert og seigt.
ALBUM:
HARDCORE Haust «NO» (Fysisk Format)
Med utspring i Notodden har Haust flere forbindelseslinjer med byens svartmetall-legender i Emperor enn med byens bluesbarn.
Og det er faktisk metalinnflytelsen som gjør Haust mest spennende denne gangen.
Med en vokalist som konsekvent synger i opposisjon til seige, men likevel kjappe riff som dessverre sjelden blir oppfinnsomme, er det de dystermørke partiene som gir Haust nok atmosfære til å bli interessante.
Som hardcoreband har de utviklet seg for lite - akkurat dét har de imidlertid potensialet til om de trenger dypere inn i stemningene som blant annet preger avslutningslåten her.
Tips: kontakt Ihsahn (Emperor-sjef Vegard Tveitan) og gå for kortreist produksjon neste gang.
BESTE LÅT:
«Dead Of Night»
| 0
|
102105
|
Plateanmeldelse:Deafheaven - «Sunbather»
Hørselshimmelsk.
ALBUM:
INDIEROCK Deafheaven «Sunbather» (Deathwish/Tuba) Så, du vil ha et album bestående av de monstrøst melankolske gitarene til Explosions In The Sky og Mogwai, de rungende kontrastene til Boris og den identitetsrivende growlen til Kvelertak?
Kanskje til og med innkapslet i noe som klinger av det kontrollerte lydkaoset fra miksepulten til Kevin Shields?
Et album der kontrasten mellom disse bestanddelene, disse elementene - den illsinte vokalen, de doble basstrommene og de bruttotonntunge riffene - glir over i nesten stillhet og forener black metal, shoegaze og postrock?
Der coveret summerer lytteopplevelsen ved å ta farge fra innsiden av lukkede øyenlokk badet i skinnende sollys?
Det skal du jaggu få.
BESTE LÅT:
«The Pecan Tree»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102106
|
Anmeldelse:Litt skeiv Cave
BERGEN (VG)
Nick Cave begynner ustøtt, men lander stående på sitt andre bergensbesøk.
Sist Nick Cave var i Bergen hadde han med seg et askebeger, og solgte ut Grieghallen tre ganger.
Fjorten år senere har han med seg den nåværende konstellasjonen av Bad Seeds, et strålende nytt album og noen jublende konsertopplevelser nede på kontinentet bak seg.
Men forrige konsert var for noen uker siden, og det kan virke som om 55-åringen har sovet mye den siste tiden.
I alle fall er han lenge både ufokusert og surrete.
Godt hjulpet av sekstetten bak seg som roter til rockabillyen «Deanna» så ekstremt at de må starte på nytt et stykke uti.
Ja, det er mulig.
Da har den radmagre australieren med de buskete øyenbrynene og den mest tvilsomme mannlige utringningen i nyere musikkhistorie allerede skranglet seg gjennom «Weeping Song» og dramatisert «From
Her to Eternity».
Dette etter å ha åpnet med to låter fra nydelig skumle «Push The Sky Away».
Det underlige:
De nye låtene fungerer ikke optimalt i livesettet, best illustrert av en sjanglete «Mermaids» (riktignok introdusert som en sang de ikke spiller - «it could be a fucking disaster»).
Han banner sedvanlig mye.
Fremføringene er i starten uten unntak formelbaserte rundt Caves skjelvende dans, maniske fiolintraktering fra Warren Ellis som mer og mer ser ut som en ravende gal, Cave som virrer enda mer rundt og låtavrunding med at Cave spiller manisk klaver.
Og når det St. Hans-nære kveldslyset gjør at til og med «Red Right Hand» føles som en litt mørk barnevise («It's fucking daylight») virker det som om konserten holder på å falle fullstendig ifra hverandre.
Men lyset er ikke Cave sin feil.
For så.
En intens «Tupelo».
En nydelig neddempet «People Ain't No Good».
«The Mercy Seat» som faktisk blir den offerdansen den er ment å være.
Og den altfor lange, alt for voldelige, men virkelig fascinerende «Stagger Lee» som går over i tittellåten fra årets album.
Og så to ekstranumre.
Fra mannen med den glatte bakoversleiken som ikke gir ekstranumre.
Det får en si.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.