id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
102107
|
Film:Pompøs sovepille
Den største feilen med 750-millionerkronersfilmen «After Earth» er at ingen sa «nei!».
Det virker som Will Smith har omgitt seg med så mye familie og støttespillere på «After Earth» at ingen har våget å påpeke at konseptet ikke funker.
Will hadde ideen, som han fikk M. Night Shyamalan, en regissør vi ikke har sett noe severdig fra på et tiår, til å skrive og regissere.
Resultatet er et langt, småirriterende gjesp.
1000 år etter evakueringen av jordkloden bor menneskene på planeten Nova Prime.
Der trenes soldater som kan kjempe mot utenomjordiske vesener, ursaer, som lukter redsel.
De eneste som kan overliste disse er supersoldater som ikke føler frykt.
Alt dette forteller Jaden Smith oss i en mumlende, nasal fortellerstemme ved filmens begynnelse.
Han spiller Kitai Raige, kadett-sønnen til fryktløse Cypher (Will).
Både far og sønn bærer på skyldfølelse etter at Kitais søster ble drept av en ursa.
Far og sønn-konflikten når sitt klimaks når Cypher tar med sønnen på et treningstokt.
Etter en nødlanding på ubeboelige Jorden hvor far blir hardt skadet, er det opp til Kitai å redde dem begge.
Cypher guider sønnen fra cockpiten, der han følger med via kameraer på droner og sønnens overlevelsesdrakt.
Det betyr at unge Jaden må bære store deler av filmen alene.
Og i likhet med den prepubertale stemmen hans, brister det ofte.
Jaden fylte rollene sine i «The Pursuit of Happyness» og «The Karate Kid» med overbevisning.
Men der hadde han også flere å spille mot.
I «After Earth» er det bare ham, naturen, og to til forveksling like ansiktsuttrykk: fortvilelse og sinne.
Det hjelper ikke med glimtene av Smith senior, som spiller en totalt usjarmerende helt det er så godt som umulig å engasjere seg i.
Norske Kristofer Hivju har en liten rolle i filmen.
Han har lite spillerom, men er tydelig i det han gjør.
Manuset er gjennombløtt av klisjeer, og pappa-replikken drypper av selvfølgelig livsvisdom, ofte understreket av pompøs, klissete kirkeorgelmusikk.
Velger man et enkelt eventyrkonsept, bør det i det minste føles eventyrlig, og ikke som en lang oppdragelseslekse.
Hindrene i historien ser du komme på en mils avstand, og det eneste som overrasker er sjokk-effektene når den lurende faren du sitter og venter på faktisk spretter inn på lerretet.
Ikke en gang spesialeffektene er imponerende.
Jeg så 3D-versjonen av 20 år gamle «Jurassic Park» samme dag som «After Earth», og ble mer redd for de avdøde dinosaurene der enn sistnevntes CGI-monstre.
Når i tillegg produksjonsdesignen er så organisk og minimalistisk at romskipvraket ser ut som det er laget av bambus og plastfolie, og skipets lasterom merket med «Fare!
Ingen adgang» er sperret av med stråforheng, er det bare å ønske at Smith og hans venner bruker pengene på noe mer severdig neste gang.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102108
|
Film:Komediethriller
Vidd og skarphet er dominerende faktorer i denne høyst uforutsigbare artige fortellingen.
Som en thriller med snert av Hitchcocks psykologiske driv og Woody Allens ironiske familieobservasjoner rulles opp et scenario der skillet mellom fiksjon og virkelighet blir gradvis mer uskarpt, og dermed spennende.
Det handler om en gymnaslærers forbarmelse over klassens potensielle forfatter; en ung gutt som med Knausgårdsk ånd borer seg inn i en virkelig familie.
Ozon har basert filmen på et stykke av den spanske dramatiker Juan Mayorga.
Uten å være pretensiøs veksler filmen mellom realiteter, fantasi og ikke minst en ønsket virkelighet.
En desillusjonert, småbitter fransk lærer med litteratur som spesiale våkner til liv av en elevs ærlige, ironiske observasjonsevne og hans gode litterære touch.
Han fascineres av elevens ukentlige «rapporter» fra en såkalt vanlig familie, og innvolveres stadig dypere i intrigene som utspilles.
Lærerens liv med sin kone, en gallerist, vokser seg også inn dette meta-dramaet.
Gradvis går det opp for læreren at guttens litterærere evner er utelukkende knyttet til det han selv observerer - og spinner videre rundt.
Det hele utvikles til å bli en litt for farlig lek med mennesker og ord.
Hvem som har sterkest manipulasjonsevne; læreren eller eleven eller den "trygge" familien er i stadig veksling.
Dialogen er god, observasjon om kunst, virkelighet og fantasi er finurlig, morsom og skarp og samspillet mellom spillets aktører er knirkefritt.
| 1
|
102109
|
Film:Rovdyrene ruler
Når dinosaurene vender tilbake, er det med mer bitekraft enn noensinne.
Jeg var 14 år da «Jurassic Park» kom på kino.
Jeg husker jeg målte pulsen min til 154 da jeg kom ut av salen.
Da hadde jeg trodd jeg skulle dø - av skrekk, sjokk og nytefull nerveslitasje - opptil flere ganger den siste timen.
Det var kjærlighet ved første bitt.
Siden den gang har jeg sett filmen et titalls ganger, både på VHS og DVD.
Men nå slippes rovdyrene løs i kinosalen på ny - i 3D.
Steven Spielbergs filmatisering av Michael Crichtons bok handler om en velmenende mangemillionærs drøm om å klone fram dinosaurer til tidenes fornøyelsespark.
Når uavhengige eksperter skal få en forsmak på forhistorien sammen med rikingens barnebarn, går selvfølgelig en serie ting galt, og snart er naturen igjen i gang med å fortelle oss at den ikke kan kontrolleres.
Og «Jurassic Park» har mer enn tålt tiden tann.
3D-effekten har i tillegg gjort den hakket hvassere.
Med unntak av fasttelefoner, iherdig innendørsrøyking og Laura Derns olabukser, er det lite som vitner om at filmen er 20 år gammel.
Faktisk føles flere av temaene, som klone-etikk, blind tiltro til datastyring, vitenskap versus bondevett og profitt versus sikkerhet, minst like aktuelle i dag som da filmen kom.
Men det beste er at effektene, som var banebrytende livaktige på tidlig nittitall, holder mål.
Og for én gangs skyld tilfører en 3D-formatering noe ekstra.
Du får full dybde i fra før av rike bilder, fra Samuel L. Jacksons glødende sigarett i et mørklagt rom, til sultne T-rex-er som nærmest glefser gjennom lerretet.
Scenen der tyrannosaurus jager etter en jeep og sees i sidespeilet forsterkes til en heftig tryne mot tannrad-opplevelse.
Og selv om spesialeffektene og spenningen definitivt er «Jurassic Park»s sterkeste side, byr filmen også på godt oppbygget historiefortelling, fra den første forundringen og fascinasjonen gjennom forskernes øyne, via skurkaktige overraskelser fra parkens dataekspert, til blodtrykkøkende spenning som bygges og utløses i splatter-sjokk gjentatte ganger.
Jeg ville vært forsiktig med å ta med yngre barn på den blodige fornøyelsen.
Men for barna byr filmen på jevnlige doser dino-bæsj og -snørr-humor, og for de voksne står kaosforsker Goldblum for tørrvittige konstateringer.
Oppussede «Jurassic Park» i 3D er blitt et grøssende godt utstillingsvindu for Spielberg i storform for en ny generasjon.
Og en nostalgisk nytelse for oss allerede frelste.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102113
|
Bokanmeldelse:Vera Lie:
«Terroristen uten ansikt»
Utgangspunktet for denne spenningsromanen er på samme tid smakløst og spektakulært.
Spenningsroman 472 sider Kr. 349,- Forlaget Brant
Et terrorangrep i Holmenkollen under VM i skiskyting i 2014 tar livet av et stort antall tilskuere, og ikke minst av Norges konge(!)
Det skal vise seg at angrepet er utført av krefter som har interesse av å legge skylden på palestinerne, og motivene for dette igjen går helt tilbake til terrorgruppen Svart september og deres ugjerninger.
Blant dem som kan avsløre denne sammenhengen, er det unge paret Kristin og Ahmed, som ligger på Ullevål sykehus med store skader.
Opp i denne heksegryten kastes nyhetsredaktøren og journalisten Emma Øverby i avisen DG.
Hun kontaktes snart av en sentral person som trenger et sted å plante opplysninger i forbindelse med terrorangrepet.
Det dreier seg om avslørende informasjoner om hemmelig samarbeid mellom sikkerhetstjenestene i flere land, deriblant Norge.
Som krimheltinner flest har Emma i tillegg sine personlige problemer å stri med.
Det omfatter blant annet en notorisk utro ektemann, mørke minner fra ungdommen og intriger på arbeidsplassen.
Skildringene fra avisen DG er blant bokens aller svakeste partier.
En ting er at DG er blitt til som et resultat av en fusjon mellom Dagsavisen og Se og Hør(!), en annen ting er at det tydeligvis er en løssalgsavis som leveres på døren, en tredje ting er at dette er blitt landets største avis.
Men aller minst troverdig er de såpeoperaaktige skildringene fra selve redaksjonen, der styreformannen sensurerer artikler og journalistene midt oppe i en nasjonal katastrofesituasjon bruker tiden sin på intern krangling og allmøter om omorganisering.
Forfatteren pøser ellers på med noen litt abrupte spenningsscener, platte sex-motiver og karikerte persontegninger.
Så selv om boken er greit skrevet og lett å lese, blir sluttinntrykket en uheldig mellomting av patetisk og hardkokt.
| 0
|
102114
|
Bokanmeldelse:Rod Stewart:
«Min selvbiografi»
Rod Stewart har solgt 200 millioner plater og hatt nesten like mange damer, skal vi tro hans selvbiografi.
Selvbiografi 379 sider 349 kr. Gyldendal
De fleste musikere er naturlig nok mer interessante på plate enn i bokform.
Derfor er det ganske oppsiktsvekkende at Rod Stewart, av alle, har skrevet en bok om seg selv man ikke en gang må like musikken hans for å finne fascinerende.
Men vi snakker altså om en fyr som vokste opp i smale kår i etterkrigstidens London, og realiserte omtrent alle drømmer det er mulig for en arbeiderklassegutt å fantasere om.
Dette til tross for at det høres ut som om han har «en frosk i halsen» når han synger, ifølge Stewart selv.
Til å være et selvportrett er dette befriende upretensiøst.
Stewart skriver med overskudd og humor og prøver ikke å genierklære seg selv.
I stedet fyller han på med historier om hvordan han har dummet seg ut.
Som den gangen han skulle blidgjøre en kjæreste han hadde vært utro mot, med å sende opp et fly som trakk et langt banner med påskriften «Vil du gifte deg med meg?»
Natten før flyet skulle lette, møtte han en annen dame, og da han ringte flyselskapet søndag morgen for å avlyse, var det for sent.
Noen vil kanskje mene at det blir for mange slike røverhistorier i denne boken.
Men Rod Stewart gjør det ikke bare for å skryte.
Det virker snarere som om han søker sympati, ved å utfordre leseren:
Ville ikke du gjort det samme hvis du kunne?
Som når han ser en lekker undertøysmodell i en TV-reklame og får assistenten sin til å skaffe seg en date med henne.
En mer selvhøytidelig person ville aldri innrømmet at han utnytter kjendisstatusen og pengene til å ta for seg.
Stewart derimot gjør det kunststykket å skildre et hemningsløst jettsettliv som noe ytterst menneskelig.
Utallige flyktige dameaffærer til tross har han rukket fire ekteskap og fått en haug med barn.
Boken er kronologisk fortalt, med unntak av noen kapitler hvor han forteller om håret sitt eller lidenskaper som modelljernbanebygging og fotball.
Betydelig plass er satt av til musikken også, fra de første kjellerbandene til de siste stadionkonsertene.
Det hele er både velskrevet og svært underholdende.
Oversatt av Gunnar Nyquist.
| 1
|
102115
|
Plateanmeldelse:Kaveh - «Hjertet kommer først»
Med hjertet før lommeboken.
EP/MINIALBUM:
HIP HOP Kaveh «Hjertet Kommer Først» (MER/Universal)
Med lovord som Oslos nye raphåp siden han var seksten og en egen NRK-serie bak seg, har den nå 18 år gamle Kaveh press på seg.
Noen sier vær deg selv, vær gate, og andre maser etter hits.
Litt rart å påstå at hjertet kommer først i introen, for så å følge opp med sin mest åpenbare skapt-for-radio-låt hittil.
Men Kaveh er en splittet person, som folk flest, men han adresserer dualiteten elegant i sin gatedrakt.
Han drukner litt i «Börja Om», men det er unntaket.
Gutten griper, både med særegen narrativ og en promiskuøs tilnærming til flyt som kanskje kun Lars Vaular overgår her til lands.
Produksjonen er dunkel og dirrende, men holder seg oftest til konvensjonene.
Og dæven som han kler Thomas Eriksens strøk av idyll.
Lover godt for Oslo.
BESTE LÅT:
«Løkka»
| 1
|
102116
|
Plateanmeldelse:Jamie Cullum - «Momentum»
Kjedelig voksenpop.
ALBUM:
POP Jamie Cullum «Momentum» (Island/Universal Music Group) Jamie Cullum er en drivende god entertainer, som med ungdommelig energi har revitalisert pianist og crooner-rollen.
«Momentum» er et rendyrket popalbum, med tydelige hint av 1960-talls retro.
Noe av energien er der fortsatt, i form av optimistiske trommefigurer og drivende basslinjer.
Men til tross for iherdig produksjon og klanglige effekter låter det flatt og overpretensiøst.
Cullum makter ikke gi liv og karakter til låtmaterialet, som heller ikke er spesielt spennende.
Hiphop-gruppen Roots Manuva bidrar med mørk og suggererende farge på Cole Porter-klassikeren «Love For Sale», men Cullums vokal følger ikke opp med troverdig dybde.
Mest vellykket er «Pure Imagination», en hederlig popballade i delikat arrangement.
BESTE LÅT:
«Pure Imagination»
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
102117
|
Plateanmeldelse:Megadeth - «Super Collider»
Hva skjedde her da?
ALBUM:
HARD ROCK Megadeth «Super Collider» (Universal Music) For to år siden trådte David Ellefson inn i rekka ved siden av Dave Mustaine igjen etter ti år i kulden, noe som førte til et revitalisert Megadeth på «Thirteen».
Nå tar de imidlertid et par skritt tilbake igjen.
Megadeth virker nesten trette, både i riffing og i Mustaines vokal, og «Super Collider» svekkes betydelig av at thrash-legendene nå har blitt så gamle at de enten vil bli spilt mer på radio eller snuser på å danne bluesband på sine eldre dager.
Trashen er iallfall borte - metal'en også, egentlig.
Låtene er svake.
Tilbake står et tradisjonelt hard rockband som tidvis aspirerer til å bli et ukult ZZ Top.
Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet av «Thirteen»s oppfølger, men det var iallfall ikke dette.
BESTE LÅT:
«Burn»
| 0
|
102118
|
Plateanmeldelse:Postgirobygget - «Sommer i Norge»
Gjør ikke enda en sommer.
ALBUM:
POP Postgirobygget «Sommer i Norge» (EMI)
Hele greia er selvsagt en unnskyldning for nok et sommerhitforsøk.
Det er for så vidt legitimt.
Verre dog at tittellåten er enda mer radioufarlig enn normalt, tross sin åpenlyse parafrasering av «Sveve over byen».
Utover det byr kvintettens åttende på autotunedisco, underlig Utøya-referanse, umusikalsk trafficking-kommentar og muligens tidenes mest harmløse albumtittel.
Uinteressant for dem som problematiserer at Arne Hurlen og gjengen rører gjennomsiktig saft av tekstsmeder som rimer på Mars og Drillo.
Men vi kan ha i mente at salget forhåpentligvis bidrar til at plateselskapet kan gi ut noe annet.
Sånn sett årets dugnadsprosjekt.
BESTE LÅT:
«Sommer i Norge»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102119
|
Plateanmeldelse:Status Quo - «Bula Quo!»
Boogie-buskis!
ALBUM: BOOGIE Status Quo «Bula Quo!» (Ear/Playground)
De er boogierockens elskede bygdetullinger.
Men ikke fredede for kritikk.
Fansens hat til den idiotiske førstesingelen herfra var så sterkt at kommentarfeltet på bandets hjemmeside måtte stenges.
Albumet - dobbelt! - er lydsporet til en kommende «actionkomedie», satt til Fiji.
Bandsjefene Rossi og Parfitt spiller hovedrollene, og verket er neppe aktuelt for norske kinoer, for å si det slik.
Platen består dels av dårlige solferie-inspirerte gymsokker (den hatede singelen, «Mystery Island»), dels av rotete redigerte liveopptak av gamle «godingar».
De sper på med et par ferske, godkjente boogier.
Men «et par» er for få.
Og selv de har for mange akkorder.
BESTE LÅT:
«Looking Out For Caroline»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102123
|
Plateanmeldelse:Future Bible Heroes - «Partygoing»
Magnetic Fields i dårlig forkledning.
ALBUM: ELEKTRONIKA Future Bible Heroes «Partygoing» (Merge) Magnetic Fields i dårlig forkledning.
Angivelig bærer musikere en drøm om å egentlig være komikere, og komikere tilsvarende om å være musikere.
Stephin Merritt mestrer begge.
Hans apokryfe sideprosjekt, uplugget siden 2002, er ikke særlig langt fra morbandet.
Ikke bare fordi Magnetic Fields har tatt fram synthene igjen, men også fordi tekstene er mindre Scifi og mer britisk modernisme.
Bibelheltene er like fullt nærmere Vince Clarke anno Yazoo, i sin blanding av kjølig synthpop og humrende tristesse, der låttitlene alene er hysteriske.
Men:
Merritt skriver alt.
To av tre medlemmer er fra Magnetic Fields.
Sideprosjekt, du liksom.
BESTE LÅT:
«Keep Your Children In a Coma»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102124
|
Plateanmeldelse:Bill Frisell - «Big Sur»
Delikate lydmalerier.
ALBUM:
JAZZ Bill Frisell «Big Sur» (Okeh/Sony Music) Delikate lydmalerier.
Big Sur er et naturvakkert, sparsommelig befolket område i California.
Ingen er bedre kvalifisert til å male lydbilder herfra enn komponisten og gitaristen Bill Frisell.
Gjennom tiår har han vært en påle i nordamerikansk samtidsmusikk, hvis senere utgivelser har vært preget av en dyp forkjærlighet for krysningspunktet mellom jazz, country, folkemusikk og klassisk.
Dette preger også dette albumet.
Med en drivende god trommeslager og en spenstig strykekvartett i tillegg til egen gitar på lydpalletten, spenner Frisell opp en rekke musikalske lerreter fra en verden som byr på intenst vakre opplevelser.
Hovedinntrykket er lavmælt, med lun varme og tilbakelent groove.
Gitar og strykeinstrumenter blandes i deilige klanger, og trommer bidrar til nødvendig kontur.
BESTE LÅT:
«We All Love Neil Young»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102126
|
Plateanmeldelse:Disclosure - «Settle»
Årets lille dansesensasjon.
ALBUM: ELEKTRONIKA Disclosure «Settle» (Island/Universal)
Man kan hevde at det er i tidligste laget å gjenopplive 2-step/UK garage-sjangeren som gjorde seg gjeldende rundt årtusenskiftet.
Samtidig har britisk klubbmusikk i lang tid beveget seg i denne retningen og det var hovedsakelig spredte singelgodbiter som kom ut av den opprinnelige bølgen.
De 19 og 22 år gamle brødrene fra Surrey som utgjør Disclosure har på sin side greid å snekre en potensiell albumklassiker med denne debuten.
En suveren sjelfull og morsom plate, som baser i skjønn soulvokal, euforisk house, elegante beats og forførende synthlyder.
De skriver formfullendte låter også; like nynnbare som de er dansbare.
Det nye Daft Punk?
De treffer i alle fall nesten like klokkerent her som «Homework» gjorde i 1997.
BESTE LÅT:
«White Noise»
| 1
|
102127
|
Plateanmeldelse:Queens Of The Stone Age - «...Like Clockwork»
Rocken lar seg kanskje ikke redde.
Men Josh Homme (40) går ned med flagget til topps - leve dronningene!
ALBUM: ROCK Queens Of The Stone Age « ...
Like Clockwork» (Matador/Playground) Ved årtusenskiftet ville mange satt gode penger på at den tidligere Kyuss-«stonerrockeren» Josh Homme og hans Queens Of The Stone Age (QOTSA) skulle bli bandet som reddet rock 'n' roll fra sengevætende engelskmenn og bransjehorete amerikanere med Pearl Jam-komplekser.
«Songs For The Deaf» (2002) var det store hvite håpets kunstneriske og kommersielle høydepunkt.
Så kom trøbbel.
Homme har en eksentrisk åre.
Han er for metal for både indie- og «classic rock»-folket, og for psykedelisk for deler av metalpublikumet.«Lullabies To Paralyze» (2005) og «Era Vulgaris» (2007) var fullstappede og vanskelig håndgripelige.
I 2009 slo han sine pjalter sammen med Dave Grohl (Nirvana, Foo Fighters) og John Paul Jones (Led Zeppelin) i «supergruppen» Them Crooked Vultures.
Takk og farvel til QOTSA?
Heldigvis ikke.
Stakkato
Den første halvdelen av « ...
Like Clockwork" domineres av den typen stakkato, tørre rifflåter som er blitt Hommes spesiale.
Disse eksploderer alltid i uventede klanger og temaer.
«Smooth Sailing» er årets mest sexy rocklåt.
«Fairweather Friends» er så hyperaktiv at den føles som en rockopera på 3:45 minutter.
Nyheten er likevel at Homme i større grad enn noen gang før slipper løs balladesangeren i seg.
Han har alltid hatt en anvendelig stemme, i stand til å skifte vokal «persona» etter behov.
I flere av sangene på « ...
Like Clockwork» er han en kryptisk soulsanger:
«The Vampyre Of Time And Memory» og «Kalopsia», for eksempel (sistnevnte kunne vært et høydepunkt på John Grants siste, om det ikke hadde vært for det hardtrockende breaket).
Det beste eksempelet er tittelkuttet.
En ambisiøs, symfonisk soulballade, delvis sunget i falsett.
Det er den mest bevegende innspillingen hans noen gang.
Albumet er stappet med celebre gjester: Alex Turner (Arctic Monkeys), Trent Reznor (Nine Inch Nails), Mark Lanegan, og - heisann - Elton John.
Dave Grohl er tilbake bak trommene.
Selv gamlebassisten Nick Oliveri har fått lov til å stikke innom igjen.
Man legger knapt merke til dem.
Det er, som sagt, Josh Hommes show, dette.
Homme skriver riff mer enn melodier.
«... Like Clockwork» er et for krevende, innadvendt album til at han vil nå nye lyttere.
Hans dager som utfordrer til «tronen» er trolig forbi.
Det gjør ingenting så lenge han fortsetter å operere på dette nivået.
BESTE LÅT:
«... Like Clockwork»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102128
|
Plateanmeldelse:Jon Hopkins - «Immunity»
Motbeviser Daft Punk.
ALBUM: ELEKTRONIKA Jon Hopkins «Immunity» (Domino/Playground) Man skulle tro Brian Eno lærte Jon Hopkins å puste.
Før deres soniske samarbeid på sci-fi-filmen «Monsters» og den der Coldplay-platen med det lange navnet, var Hopkins' elektronikk traust og livløs.
Det ble varmere med «Insides» (2009), men nå treffer han blink mellom mekanikk og menneskelighet.
Med et mer raffinert øre for drømmelyder og ulmende støy, lager Hopkins en cinematisk blanding av klubbmusikk og delikat fremtidsgarage.
Det er sjelden støy låter like harmonisk.
Industrielle glitch-takter med varme houserøtter balanserer mellom ekkelt og håpefullt på nivå med Burials beste.
Noen spor er for langstrakte for platens beste, men Hopkins motbeviser Daft Punk:
Man trenger ikke å forlate elektronisk musikk i 2013 for å gjøre den human.
BESTE LÅT:
«Open Eye Signal»
| 1
|
102129
|
Plateanmeldelse:Boards Of Canada - «Tomorrow's Harvest»
Syv år senere - sitt mest komplette album.
ALBUM: ELEKTRONIKA Boards of Canada «Tomorrow's Harvest» (Warp/Playground) I motsetning til visse franske roboter, har disse skotske brødrene hverken kuttet elektronikk eller invitert hippe gjester.
Dessuten er denne duoens introverte lanseringskampanje nesten bedre.
Høydepunktet:
En annonsert reklamevisning på et gatekryss i Tokyo, og promoen som kom med falskt bandnavn og falske låttitler.
Uavhengig av navn, de kassettskeive synthene og metalliske vokalsamplene er umiskjennelig dem.
Betraktelig kjøligere og mindre melodiøst, men i løpet av den drøye timen varmer tonene opp, og viser dem fra deres mest svevende fullkomne.
For nye lyttere?
Nei.
Men det var nok heller ikke meningen.
BESTE LÅT:
«New Seeds»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102130
|
Plateanmeldelse: The Last Hurrah!!- «The Beauty Of Fake»
Drømmereisen.
ALBUM: POP The Last Hurrah!!
«The Beauty Of Fake» (Rune Grammofon/Grappa)
- Det var som å kvitte seg med 20 år med rust.
Slik forklarer Hans Petter «HP»
Gundersen prosessen en koraspillende gambisk folkemusiker satt i gang i ham.
Opplevelsen fikk Gundersen til å fokusere.
Han begynte å spille det han kaller «dronegitar» - den samme akkorden i timevis, for å «høre tonen som for første gang».
Gundersen er en Bergen-legende, på god vei til å bli en allround-legende.
Han er fremfor alt kjent for artistene han har fødselshjulpet.
Sondre Lerche er bare toppen av det velproduserte isfjellet.
Men nå altså:
«En ny musikalsk forståelse» og det fabelaktige musikerkollektivet The Last Hurrah!!
Debutalbumet «Spiritual Non-Believers» ble valgt til årets beste norske album i VG i 2011.
«The Beauty Of Fake» er nok en ubetinget nytelse.
En reise
Platen er lagt opp som en reise.
Den starter med strengeinstrumentet guzheng, kinesernes svar på japanernes koto, som en sildring av oppdagelseslyst i blodet, og går over i akustiske gitarer og baklengs tapeeffekter à la «Led Zeppelin III» (1970).
«Lonely Whistle Call» markerer det vemodige oppbruddet med mellotron og steelgitar, og introduserer vokalisten Heidi Goodbye, som hele veien høres ut som et søtt spøkelse.
«The Trip» introduserer hardingfela, et glimt av hjemme i bakspeilet.
Himmelsk gitarplukking og arabiske klanger over et gyngende groove.
«In India» låter rimelig nok som indisk musikk.
I «Harem For Tourists» krysser musikken igjen over i den arabiske verden.
«In Japan» er på sin side countrymusikk, igjen med hardingfele, iblandet skjøre vindspilltoner og mer glasskarpt gitarspill.
Guzhengen spiller opp igjen før «High In Hawaii», et komisk innslag om å dyrke marihuana i paradis.
«Where Am I Now» synges enten fra perspektivet til den reisende eller den som ble igjen hjemme.
En nydelig popsang, montert på en streit beat.
Så er det slutt.
Litt for fort (35 minutter).
Men tusen takk for turen.
The Last Hurrah!! minner litt om «alt» og beveger seg uanstrengt mellom forskjellige typer folkemusikk.
Det er ikke «verdensmusikk» akkurat, snarere en slags verdensomspennende popmusikk.
Og alltid melodisk.
Kanskje er det i enda større grad enn før på sin plass å peke mot The Byrds - på sitt mest sprengferdig kreative.
En varmere anbefaling enn dét finnes ikke.
BESTE LÅT:
«The Trip»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102131
|
Plateanmeldelse:Real Ones - «Tonight Only Tonight/The Morning After»
Nydelig tospann.
ALBUM: FOLKPOP Real Ones «Tonight Only Tonight / The Morning After» (Breaking Records/ Musikkoperatørene)
Fra bergensernes side er dette å regne som to album.
Riktignok kommer de ut samme dag, og selges fysisk samlet, men det er fremdeles «to».
Det ene for festen, det andre, vel, albumtittelen sier sitt.
Ikke ta fram konseptbremsa.
PR-luringene i bandet vil selvsagt helst at disse to skal vurderes hver for seg.
De om det - for når alt kommer til alt er utgivelsene ikke mer forskjellige enn to søsken, der morgenplaten er skjørere og mer lettknuselig og natterangelen mer tempospretten.
Men måten disse to utfyller hverandre på gjør at ingen av dem viser sine beste sider før de spilles etter hverandre.
Faktisk er de svakere alene.
Samlet får vestkystcountryrocken alle sine fineste klær på, og kan nesten minne om Crosby, Stills, Nash and Young - både som seg selv og som et slags sprudlende «Basement Tapes».
Riktig
En parallell kvintetten selvsagt har fått klistret på seg tusenvis av ganger, men sjelden har den vært mer riktig enn nå.
Instrumenteringen og ikke minst de tre vokalistene er det som gjør Real Ones til et av landets dyktigste band.
Denne gangen har de også låtene som beviser det.
Sjarmerende vimsete, sprudlende reflektert og lett overraskende.
For det måtte åpenbart to separate utgivelser til for at Real Ones skulle føles som ett.
BESTE LÅT:
«Tonight Only Tonight»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102135
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Politi»
Djevelen er i detaljene når Harry Hole får et nytt og bedre liv.
Jo Nesbø:
«Politi» Beste, men neppe siste bok om Harry Hole.
526 sider 399 kr. Aschehoug
Med denne boken beviser Nesbø at terninger har for få øyne, og at krimsjangeren kan heves til nye høyder, både litterært og hva gjelder innovative, sublime, spennende og overraskende plot.
Det er vanskelig å skrive detaljert om denne romanen, fordi det ville være en forbrytelse å ødelegge gleden og spenningen for Nesbøs lesere.
Likevel har denne anmelder et behov for å dele sin glede over kreativiteten, overraskelsene, hvordan forfatteren greier å være både intrikat og strømlinjeformet på samme tid.
Grensen for «spoilers» settes dog ved at jeg kun omtaler den høyspente slutten som en hellig treenighet av en overraskelse.
Vil du bevare hele spenningen, og detalj-opplevelsen, bør du uansett slutte å lese her.
Harry Hole ble altså skutt i slutten av forrige bok, med flere treff i brystet/hodet.
Som vanlig nekter forfatteren å si noe om det blir flere bøker, og enkelte anmeldere mente det var like greit at Harry utåndet.
Men denne romanen er en ren triumf-ferd:
Ikke bare topper Nesbø sine tidligere suksesser, han viser også at han har integrert en slags plan helt siden 1997, da første bok om Harry Hole kom ut.
Trodde vi at vi kjente Rakel, Truls, «Beavis», Oleg, Bratt, broderen, Erlend, skurkene og ofrene og andre bipersoner?
Nesbø parkerer de fleste krimforfattere ved at han er sylskarp på Hole-universetes indre logikk.
Jada, denne boken avsluttes også med et superkommersielt og spektakulært voldsdrama, som kunne få enhver wannabe-hollywood-manusforfatter til å vurdere selvmord.
Men Harry Hole er blitt mer kjenslevar og mjuk - det preger stemningen i hele romanen.
De sjokkerende kreative torturmetodene er nedtonet, noen ganger ikke beskrevet eksplisitt, et virkemiddel som kjennetegner de dyktigste:
Forferdelighetene blir til i leserens eget hode.
Der hatet tidligere har vært motiv og drivkraft, får kjærligheten nå mer plass på alle plan.
Flere litterære godbiter blir servert, særlig i metaforbruken.
Det skapes mer rom for dveling i de indre drama.
Dialogene viser dette, selv om forfatterens fortellerstemme skinner gjennom på en litt overivrig måte noen ganger.
Nesbøs evne til å destillere sin enorme research tilfredsstiller lesere som samler på kuriosa.
Han brifer ikke med alt han kan, men det er en tydelig soliditet i bunnen når han skriver om ulike fagtematikker.
Når så man sist en forfatter bruke ord som «kolve» og «Rorschach» i samme setning?
Dette er ikke bare en intelligent kriminalroman, den er også perfekt designet, og kan nytes med velbehag både høyt og lavt.
Ikke bare toppes tidligere triumfer på arenaen for underholdningsverdi, denne boken inviterer til nærlesing.
Jada, vår helt har overlevd å svømme 40 meter under vann, bare ved hjelp av luften han sugde i seg fra en tom whisky-flaske.
Han synes ulogisk udødelig, men det har vi som lesere tilgitt.
Vår helt har vært en traumatisert, elendig, nesten hamsunsk vandrer i de mest belastede av Oslogater.
Vi har vært bekymret, veldig bekymret for hvordan forfatteren skal klare å holde liv i denne gutten fra bok til bok.
Men når det nå virkelig gjelder, funker både Nesbø og Hole som faen.
Nesbø bryter det mest brukte krimprinsippet om noenlunde lineær fremdrift.
Han slenger ut sirkler, sørger for at selv den minste detalj kan presses inn i Harry Holes spesielle univers.
Det beste er at disse sirklene synes å ikke ha noen ende.
For de siste sidene er kryptiske, og fulle av små tegn på at vi som lesere blir «lurt» av en forfatter som man vet er gjennomført pedantisk.
Det blir garantert en ny bok når siste setning fra Harry lyder slik:
«Visste at det burde slutte her, slik.»
SLUTT
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
102136
|
Black Sabbath-anmeldelse:Originalens egen etterligning
Black Sabbath jakter på fortidens svarte magi.
Men ender opp i slavisk selvparodi.
«13» må være et av musikkhistoriens mest nitid fremstilte «tilbake til røttene»-produkter.
Noe annet var for så vidt ikke å vente da den amerikanske «superprodusenten»/museumsvokteren Rick Rubin slo kloa i britiske Black Sabbath, det mest innflytelsesrike hard-/tungrockbandet noensinne.
Alle skjønte at comebackalbumet «13» ville prøve å etterape gamle bragder.
At det så til de grader skulle sikte seg inn på de dypeste røttene, nemlig de to aller første Sabbath-albumene («Black Sabbath» og «Paranoid», begge 1970), er kanskje litt mer overraskende.
Men bare litt.
Seigt og ulmende
Det begynner allerede i åpningslåten, «End Of The Beginning», som henter det meste fra det innledende kuttet på debuten.
Tempoet er seigt og ulmende som lava, gitaristen Tommy Iommis gitarstrenger slumrer demonisk, cymbalene risler illevarslende, og så:
Ozzy Osbournes kvalte, komisk uskjønne stemme.
Rundt 2:45 dobles tempoet.
(Det skjedde to minutter senere, ved 4:45, forrige gang).
Det stopper på langt nær med det.
«Loner» er praktisk talt «N.I.B.» én gang til.
Ozzy presser endog ut enda ett nasalt «all right now!».
Og hva er vel «Zeitgeist», om ikke «Paranoid»s trolsk psykedeliske «Planet Caravan» oppdatert, med den samme effektbehandlede vokalen og daffe congasklaskingen?
Få band i rockhistorien er blitt mer grundig kopiert enn Black Sabbath.
Nå kopierer de seg selv like grundig.
Skår i gleden
Selv som selvparodi betraktet er det et betydelig skår i gleden at originaltrommeslageren Bill Ward ikke er med.
For alt vi vet er det mulig at Ward - 65 - ikke lenger er i stand til å gjøre jobben (uansett hvor sakte mye av dette materialet går).
Den offisielle forklaringen er at man ikke greide å bli enige om det økonomiske.
«13» er under alle omstendigheter et album som så til de grader ønsker å appellere til følelsene våre, nærmere bestemt de nostalgiske, at Wards fravær blir et problem.
«13» er og forblir originalen - minus én.
At det var penger det sto på, gir en vond smak i munnen.
Det hjelper ikke at Wards erstatter, Brad Wilk (Rage Against The Machine, Audioslave) er en teknisk dyktig, men helt anonym hardrocktrommis.
Han har ingen signatur.
Det hadde Ward.
Mens vi først er i gang:
Tekstene - sannsynligvis forfattet av bassisten Geezer Butler, slik som i gamle dager - er pinlige i munnen på den nå 64 år gamle Ozzy.
Det som i 1970 fremsto som et uttrykk for en uforstandig, men forståelig ungdommelig eksistensiell uro, gitt bensin på bålet av frisk rusbruk og en oppvekst i det grå, industrielle Birmingham, er nå lite annet enn «shtick»:
En serie horrorklisjeer, like uhyggelige som en Halloween-maske i plast.
En linje som «out of the gloom / I rise up from my tomb / nto impending doom» fungerer riktignok som en slags oppsummering av bandets begrensede tekstunivers.
Men i 2013 låter det skramlete spøkelsestog av det.
Såpass, faktisk, at sangen om et reelt problem - seksuelle overgrep i den katolske kirken («Dear Father») - føles som et usmakelig bestillingsverk i ellers tøysete omgivelser.
Hva med låtene?
Det kan, tro det eller ei, bli i overkant mye seig «doom»-tungrock, selv på et Black Sabbath-album.
Når platen ebber ut i den overlange bluesen «Damaged Soul» («born in a graveyard / adopted by sin») og «Dear Father», har man fått dosen.
Det er bare åtte låter på «13».
Men fem av dem er over syv minutter lange.
Alt avhenger som vanlig av Tony Iommis riff.
Og det skal han ha:
Han har aldri sluttet å skrive dem.
På «13» føles de imidlertid konstruerte mer enn inspirerte; små variasjoner over ting han klekket ut for lenge siden.
Forhåndsbestilte ønskerepriser.
Ja, for det er det ganske vemodige poenget med «13»:
Å ligne mest mulig på noe som var.
Det lykkes Black Sabbath og Rubin i.
Helt ned til lyden av regn, torden og kirkeklokker som avslutter - slik den innledet debutalbumet for 43 år siden.
Det føles likevel som en litt fattig ambisjon:
Den gang var det åpningen på verdens skumleste sang.
Nå er det avslutningen på et album som mest av alt er trivelig.
Lyden av bandet er forførende og unik nok til at man forbigående lar seg lure.
Og «13» er ikke dårlig.
Men spiller noen det om to måneder?
Jeg tviler.
Og kommer du noen gang til å sette det på - i stedet for et av bandets seks klassiske album fra perioden 1970-1975?
BESTE LÅT:
«Age Of Reason»
Anmeldelsen baserer seg på den konvensjonelle CD-utgivelsen av «13».
Det kommer også en deluxeutgave, med tre ekstra spor.
| 0
|
102137
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Kakerlakkene
Kriminalroman - 339 sider Pris kr. 279 Aschehoug NB.
Denne bokanmeldelsen sto førte gang på trykk i 1998.
Hva har Jo Nesbø og Tina Turner til felles?
Begge starter i hundre og blir der.
Debuten i fjor med «Flaggermusmannen» var ingen tilfeldighet.
Nesbø fortsetter med «Kakerlakkene», en riktig ambassadørmix av det bedervede, uhyggelig slaget.
Forfatteren har forsynt seg grovt av virkelighetens skrekkinnslag som drap, korrupsjon, narkotikakriminalitet, tortur, utpressing og anrettet en spennende, troverdig historie, ikledd et drivende sprekt, dynamisk språk.
Altså:
Norges ambassadør i Thailand blir funnet drept på et horehus i Bangkok.
Den drepte har nære bånd til Norges kristne statsminister.
Oslo legger opp til en retusjert versjon av det inntrufne for å unngå skandale.
De trekker en genreriktig forfyllet, ensom politimann opp av hatten og satser på at han skal spille rollen som nyttig idiot.
Men Harry Hole ønsker seg et anstendig liv, han vil ut av alkoholgjørma og har æresbegreper.
Og bak alle de blankpussede fasadene i den norske kolonien i Bangkok står skjelettene i kø i skapene og stepper.
Se fram til en herlig stund med Nesbøs kakerlakker!
| 1
|
102138
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Gjenferd»
NB.
Denne anmeldelsen sto første gang på trykk i 2011.
Dop, drap og desperasjon.
Harry Hole får virkelig kjørt seg i Jo Nesbøs nye bok.
Det hele skrevet i et knapt, kontant og effektivt språk.
Det er velkjente grep
Jo Nesbø benytter seg av i sin nye Harry Hole-bok.
Nok en gang vender Hole tilbake til Oslo fra frivillig eksil i Hong Kong, og nok en gang er det en av hans nærmeste som først og fremst motiverer tilbakekomsten.
Narkodrap
Mens det i forrige bok, «Panserhjerte» fra 2009, var en Hole nedkjørt på opium som vendte tilbake til Norge og sin fars dødsleie, er mye snudd på hodet i «Gjenferd», der handlingen er lagt til tidlig høst 2011.
Nå er det en rusfri Hole i relativt god form som på eget initiativ sjekker inn på et lugubert hotell i Kvadraturen.
Hans pleiesønn
Oleg sitter inne for et narkodrap, der både motiv og handlingsforløp synes rimelig opplagt.
Harry Hole tror imidlertid ikke at saken kan være så enkel, og iverksetter selvsagt sin egen etterforskning.
Akkurat slik magre, tause og ensomme ekspolitimenn har for vane.
Mens Hole følger sine spor, som også fører ham tilbake i sin egen historie og kjærlighetsliv, trekker forfatteren opp en større intrige rundt ham.
Den involverer det nye dopet «fiolin» som er i ferd med å danke ut det meste annet i Oslos narkotikamiljøer.
Intrigen involverer også avanserte former for narkosmugling, russiske og andre narkokarteller, korrumperte politifolk og utspekulerte drapsmetoder.
Og ikke minst involverer intrigen et relativt avansert - og pillråttent - spill der politisk makt og karriere er viktige faktorer.
Samt en dose utpressing.
I stadig utvikling
Jo Nesbø binder med stødig hånd handlingstrådene sammen, og ratter med like stødig hånd boken i mål.
Min største innvending er at actionscenene til Nesbø har en tendens til å få noe tegneserieaktig overdrevent over seg.
Det gjelder også i «Gjenferd».
Jeg er heller ikke sikker på om det er noe kvalitetstegn når det må en «stemme fra graven» til for å få alle bitene til å falle på plass.
Harry Hole er likevel en karakter i stadig utvikling, noe som er med på å gjøre Jo Nesbøs bøker ekstra interessante.
I «Gjenferd» er det en Hole klar for opprydding og forsoning, for ikke å si frelse, vi møter.
Et sted i boken beskriver Harry Hole seg selv på denne måten: «hans klumpfot var at han aldri hadde vært i stand til bare å gi faen, til å glemme, til å stikke av.»
Men det går likevel ikke som Hole hadde håpet, og snart må viljestyrken gi tapt for bitter resignasjon.
God, dyster sommerlesning.
| 1
|
102140
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Snømannen»
NB:
Denne anmeldelsen sto første agng på trykk i 2007.
Jo Nesbø hopper 90-metersbakken helt ned med sin nye krimroman «Snømannen».
Både sats, svev og nedslag står til 20 i utførelse.
Det er fremdeles de store, allmenne temaene det handler om for Jo Nesbø, i hans syvende roman om Harry Hole.
Svik og utroskap, for ikke å si horeri - med medfølgende arvesynd - står i sentrum denne gangen.
Som Norges eneste ekspert på seriemordere mottar Harry Hole en dag et anonymt brev, som via lange omveier skal vise seg å sette ham på sporet av et ekte, norsk eksemplar av arten.
Mønsteret strekker seg helt tilbake til 1980 og fram til senhøsten 2004, og inneholder alle de samme ingredienser:
Forsvunne / myrdede kvinner med mann og barn, årets første snøfall og - uha - en snømann på eller i nærheten av gjerningsstedet.
Ettersom Harry Hole gradvis avslører dette mønsteret, bygger både spenningen og intensiteten seg opp i denne voldsomt ambisiøse intrigen.
For selvsagt ligger morderen til enhver tid to skritt foran, og ikke overraskende skal han vise seg å stå Hole nær.
Så nær, faktisk, at han til å begynne med ikke er til å få øye på, hverken for leseren eller Hole selv.
Med «Snømannen» tar Jo Nesbø enda noen lange steg inn i perversitetenes vidunderlige verden.
Det er ikke akkurat mangel på fantasi som preger myrderiene vi presenteres for, og i likhet med hovedpersonen kan nok også leseren av og til føle behov for en aldri så liten drink for å roe nervene.
På den andre siden er Nesbø også forsiktig i ferd med å utvide sitt maskuline univers.
I løpet av denne boken nærmer han seg med stor følsomhet og nennsom varhet både kvinners og barns verden.
I det hele tatt tar han stadig større sjanser som forfatter, både når det gjelder stil og innhold.
Et annet bevis på Nesbøs evner som forfatter er at han fremdeles er i stand til å tilføre klisjeen om Harry Hole som «den siste ærlige purken» troverdighet.
Hole er fremdeles en karakter i utvikling.
Som vanlig har Nesbø også funnet plass til de obligatoriske dosene med medieparodi og maktkritikk.
Morsomt nok, men mest av alt krydder på det som er bokas hovedingrediens:
En mesterlig utført krimfortelling.
| 1
|
102142
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Rødstrupe»
Jo Nesbø skriver om de store ting i livet i sin siste stramt komponerte og handlingsmettede roman «Rødstrupe».
NB:
Denne anmeldelsen sto først på trykk i 2000.
Jo Nesbø skriver om de store ting i livet i sin siste stramt komponerte og handlingsmettede roman «Rødstrupe».
Skyld, svik, makt og kjærlighet er aksene handlingen spinner rundt.
Nesbø har vokst som forfatter i sin tredje bok om den litt slitne politihelten Harry Hole.
Boken er mer ambisiøst anlagt med bredere lerret, flere handlingstråder, større persongalleri, flere synsvinkler og tidsplan.
Når skyld og svik er temaet, kommer vi ikke utenom hva foreldre- og besteforeldregenerasjonen gjorde under krigen.
Nesbø har overhodet ikke sans for etterkrigstidens noe krakelerte glansbilde av norsk unison motstand mot den tyske okkupasjonen.
Dette falske bildet ligger i bånn for nåtidens offisielle selvgodhet som best i freds- og u-hjelpsklassen.
Men 100 000 landssvikdommer etter krigen sier sitt.
Ved en misforståelse skyter og sårer politietterforskeren Harry Hole en amerikansk Secret Service-agent under Clintons norgesbesøk.
Saken dysses ned og Hole sparkes oppover til overvåkingspolitiet.
Der får han vite at en Merklin automatrifle har havnet i Oslo.
Denne riflen er verdens attentatvåpen nummer en.
Harry settes på saken og er raskt på sporet av norske frontkjempere, nynazister og en kontakt med kodenavnet Prinsen som later til å ha forbindelser til politiet.
En morder er løs.
Den arketypiske bibelfortellingen om kong David som sender Urias til en sikker død i krigen for å få legge hendene på den underdeilige Batseba, svever over boksidene.
Et slikt maktmenneske får også prege Harrys liv og kjærlighet.
Harry Hole er strammet opp siden forrige bok, selv om han titter i ølglasset også her.
Men han trener på SATS.
En fascinerende bok med mange overraskelser.
| 1
|
102144
|
Bokanmeldelse:Timur Vermes:
«Han er her igjen»
Stor satire og herlig harselas om Hitlers gjenoppvåking, ved en spennende debutant.
Roman 356 sider 379 kr. Cappelen Damm
Er tyrannen tilbake, eller er det bare skuespill?
Denne romanen skildrer Adolf Hitlers gjenoppvåkning i Berlin i 2011, rett inn i vår mediale samtid.
Hitler er fortelleren, et undrende «jeg» som langsomt observerer verden.
Han snakker og tenker i et alderdommelig og snirklete språk, i herlig kontrast til dagens kjappe språk.
Han overraskes stort over folket, for han hadde jo gjort alt «som står i menneskelig makt for å ødelegge grunnlaget for all videre eksistens...».
Romanen har et friskt og elegant fortellergrep der Hitler vandrer rundt og tror han er seg selv, og omverdenen ikke tror på ham, men tror han spiller skuespill, er en komiker, en som er rar, eller gal.
Hitler erfarer at antallet sovjetrussiske soldater på tysk «riksterritorium» og især i «storrommet Berlin» har gått betydelig ned i antall.
Han observerer at selv «det stortyske rikets radiovaner» var grunnleggende endret - ja, larmen som strømmer ut i dag er bråkete og ubegripelig skravling.
En morgen lykkes han i å få en hitlerhilsen fra kvinnen i hotellresepsjonen, som bare våger det fordi herr Hitler sto så sent opp.
Men ellers i hotellet er det «ingen hæler» som slås sammen.
Og mens han inntar sin müssli og appelsinjuice med linsefrøblanding leser han tabloiden Bild som skriver om «Gærne YouTube-Hitler» og at «Fansen feirer hetsen!»
Den vandrende Hitlers språk og fraser oppfattes som hets mot utlendinger, politikere og andre, og når hans taler inntar World Wide Web, tar det av.
Det hele er raffinert gjennomført av debutanten Timur Vermes, halvt tysk, halvt ungarer.
Boken eksploderte raskt i Tyskland, til den symbolske prisen 19,33 Euro.
Opplag 500.000 og 228 språk.
Gjennom sin absurde og morsomme fortelling løftes et betydelig alvor fra tysk historien fram, forvrengt, fortolket.
Det er nesten ubehagelig hvordan den malplasserte Hitler i vår samtid får utfolde seg i en digital tidsalder.
Boken er oversatt til et ledig og treffende språk av Astrid Nordang.
| 1
|
102146
|
Bokanmeldelse:Kristine Storli Henningsen:
«Innlandshete»
Henningsen (f.1974) ga i fjor ut romanen «I skyggen av store trær» og har skrevet «Sofia på Måkøya»
Roman 320 sider Kr. 379,- Gyldendal
Med sin nyeste roman vil hun tettere på samlivet og foreldrerollen.
Julie, Petter og den lille datteren Mina er på Bornholm, i et leid sommerhus.
Konfliktene begynner allerede på ferga, og det er duket for klassisk sommerferiekrangling, når alt egentlig skal være hav og ro.
Romanens første del viser konfliktene mellom Petter og Julie, og vi møter de litt underlige naboene på Bornholm.
Dagen etter en fuktig kveld med naboparet forsvinner Mina.
Julie går helt umiddelbart inn i oppdagelsen av den ekte morsfølelsen hun tror hun har manglet, og hele nabolaget leter etter Mina.
Det underlige naboparet tilfører vibrasjon til fortellingen, men skurringen mellom dem og Julie blir for konstruert og lite utforsket, og som mennesker blir de for utydelige for leseren til at det ubehagelige får den plassen det burde hatt.
Språket og flere bilder i denne romanen er betraktelig bedre enn i debutromanen, som var melodramatisk og overtydelig.
Det henger likevel en del rester igjen av overdramatiseringer som oppleves for opplagte og flate.
| 0
|
102148
|
Bokanmeldelse:C. J. Sansom:
«Skygge over London»
I rekken av kontrafaktiske bøker skiller «Skygge over London» seg lite ut annet enn å være usedvanlig langtrukken, langt over grensen til kjedelig.
Roman 693 sider 389 kr. Press
Med en stram redigering og noe høyere krav til troverdige personskildringer kunne resultatet blitt atskillig bedre enn dette.
Historien er ellers artig nok tenkt:
England går aldri til krig mot Nazi-Tyskland i 1940, men inngår i stedet en allianse med Hitler som innebærer at landet anno 1952 befinner seg i en tilstand av utarmet sosial og politisk nød.
Tyskerne bestemmer det meste, i samspill med en gjennomkorrupt regjering under ledelse av avismagnaten Lord Beaverbrook.
I øst utkjemper tyskerne og russerne en blodig og grusom krig på ellevte året, mens de britiske jødene står i akutt fare for å bli sendt til gasskamrene.
Det finnes imidlertid en engelsk motstandsbevegelse under ledelse av en eldgammel Winston Churchill, og portrettet av ham samt andre kjente skikkelser fra britisk samfunnsliv i forrige århundre er blant bokens største kvaliteter.
Midt oppe i dette befinner det seg en mann innlagt på asyl, som bærer på nøkkelen til hvordan man kan fremstille effektive atombomber.
Han må naturligvis reddes ut av tyskernes og de britiske nazistenes klør, og dermed innledes en særdeles langtrukken flukthistorie.
En historie som blir dratt i alle retninger, samt spekket med banale actionscener, sentimentale familiedramaer, stivbeinte politiske diskusjoner og parodiske fiendebilder.
Oppsiktsvekkende nok avrunder forfatteren den altfor lange boken med en brennende advarsel mot dagens skotske nasjonalistparti.
Stakkars folk.
| 0
|
102153
|
Film:I blodtåka
Dansken som gikk seg vill i Bangkok.
Etter den uutgrunnelig mesterlige «Drive» var det knyttet store forventninger til den danske regissørens nye samarbeid med Hollywood-gullgutten Ryan Gosling.
«Only God Forgives» er en voldsom nedtur, en pretensiøs voldsopera overlesset med symbolikk.
Vi befinner oss i et glovarmt Bangkok, utlagt i filmen i en slags søvnig tilstand i mørkerødt fra første bilde.
Man kjøper den fremmedgjorte følelsen Winding Refn forsøker å skape.
Det er en rett-frem hevnhistorie som egentlig fortelles i «Only God Forgives».
Pakket inn i lag på lag med kunstfilm-estetikk kan man få inntrykk av at det ligger noe mer under.
Det gjør det ikke.
Det amerikanske brødreparet Billy og Julian driver lyssky virksomhet i Bangkok.
Førstnevnte går berserk og tar livet av en 16 år gammel prostituert, noe som setter i gang en hevnspiral som tar helt av.
Mer skal ikke avsløres annet enn at moren deres - og matriark for den kriminelle virksomheten - snart ankommer Bangkok.
(Over)spilt av Kristin Scott Thomas er det årets desidert mest dustete filmfigur.
Fullstendig malplassert i filmen får vi blant annet høre henne greie ut om sine sønners penis-størrelser.
Utilsiktet eller ei, le gjorde jeg også av Bangkoks politisjef (En av Goslings hovedfiender), som drar opp sverd fra ryggen hvor enn han måtte befinne seg.
Man tar seg i å stoppe opp ved slikt fordi historien som fortelles engasjerer absolutt null og niks.
Gosling er også dårlig for første gang på flere filmer, helt flat og uttrykksløs dasser han rundt.
Ingenting ved ham fascinerer verken på godt eller vondt, og mor-sønn komplekset er ganske keitete lagt fram.
Musikken var noe av det som gjorde «Drive» til en stor film.
Lydsporet er tyngre og seigere denne gang, som på et dommedagsvorspiel med gravalvorlige «gothere» på 20 år - med innlagte flyalarmer.
Winding Refn fremstår denne gang som en Lynch uten gåtene, som en Tarantino uten humoren.
Det er simpelthen ikke mye å ta med seg fra «Only God Forgives» annet enn hyperstilisert vold i rødt og svart.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102155
|
Film:Brødrene Bondeangers siste reise
Slapp, slappere, slappest:
Den tredje filmen i «The Hangover»-«trilogien» kan knapt kalles en komedie i det hele tatt.
«The End», står det pompøst på filmplakatene som annonserer denne.
Det er vel ment dramatisk, som en «trussel».
La oss håpe det er et løfte.
Den første «The Hangover»-filmen, fra 2009, er en av nyere tiders mest oppskrytte komedier.
Ingen skrøt av «The Hangover II» fra 2011.
Ingen kommer til å skryte av denne heller.
«Part III» dropper det i og for seg fiffige trikset fra de to første filmene:
Kvelden på fylla (og Rohypnol) som fortelles via gradvise «flashbacks», etter hvert som de desperate hovedpersonene blir i stand til å erindre all elendigheten.
I «Part III» er det ikke en gang snakk om en dagen derpå.
Inn i stedet er kommet en krimhistorie så simpel at den ville blitt veid og funnet for lett for Donald Duck & Co., samt overrumplende mye stygg vold - mot både mennesker og dyr.
«Jeg er for god for dette»-uttrykkene i ansiktene på Ed Helms og Bradley Cooper er påtakelige.
Bare Zach Galifianakis gjør gode miner til slett spill.
Han vet nemlig at han er ikke er for god.
De har det ikke noe gøy, noen av dem.
«The Hangover Part III» er en film så godt som ribbet for vitser og morsom dialog.
Den oppleves faktisk som bitter og sint - for lengst sur av å måtte være på tur med den trettende, farlige idioten Alan.
Undertegnede humret én gang, og det var da Galifianakis oppførte seg som en elefant hos en pantelåner, som en annen Inspektør Closeau.
Så lang har altså serien sunket, at den prøver å redde seg i land ved hjelp av gammelmodig «fysisk humor».
Ellers er det Ken «Mr. Chow»
Jeong som dominerer - han får fly over Las Vegas i en hangglider og skrike «jeg elsker kokain».
Man får raskt nok av ham.
Interesserte - altså gutter rundt 16 - bør bli sittende i kinosalen til et minutt etter at rulletekstene har startet.
Alle andre kan med fordel bli hjemme og ta to Ibux i stedet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102158
|
Erica Jong (red.):«Sukker i skålen»
Den lengselsfulle blueslåten «Sugar in my bowl» gir tittel til en samling der 29 erfarne forfattere skildrer meninger og minner om sex.
291 sider 169 kr. (heftet) Juritzen
Redaktør Erica Jong har en tydelig agenda og et eget budskap.
Fra Linda Gray Sextons moderne skildring av asfyxiofili (når oksygenmangel påføres for å øke nytelsen) til over åtti år gamle Fay Weldons hete minner om egen debut, går det bokstavelig talt en rødglødende tråd:
Kvinners kåtskap er muligens ikke så skambelagt nå som for to-tre generasjoner siden, men kvinner som skriver mye om den slags, blir sjelden anerkjent som seriøse forfattere.
Historiene er delvis svært private og skildrer ulike miljøers påvirkning på menneskers seksualitet.
Blir man mer eller mindre interessert i sex når man vokser opp med hippieforeldre og nakenhet i overflod?
Hva skjer med kvinnen når hennes seks år gamle datter frydefullt oppdager sin «Cho Cho»?
Hvordan forestiller kvinner seg at det er å ha en penis?
Flere av skribentene forteller om skam og overgrep, frustrasjon og forargelse, feminisme og frihetskamp.
Men bokens grunntone er livsbejaende, samlingen formidler nytelse og toleranse.
Her er sterke innlegg både for og imot pornokulturens effekter, enkelte forfattere eksperimenterer lekent med sjangerens språklige klisjeer.
Det er heller ingen mangel på humor og skjeve blikk på samtiden; Jong inviterer selvsagt til debatt.
Samlingen er både freidig og nennsomt redigert, av samme hånd som på 70-tallet skapte baluba med sin erotiske roman «Jeg tør ikke fly».
Også oversetter Ragnhild Aasland Sekne skal ha ros:
De ulike stemmene klinger rent og godt på norsk.
| 1
|
102159
|
Bokanmeldelse:Katherine Boo:
«Bak den vakre fasaden»
Korrupsjon, misunnelse og en evig kamp for å skaffe seg mat.
Katherine Boos dokumentar fra Indias slum er vond, men viktig å lese.
Dokumentar 304 sider 349 kroner Gyldendal
Katherine
Boo er en prisbelønt amerikansk journalist som har fått kritikerne til å juble.
For oss her hjemme kan Boos verk sammenlignes med Åsne Seierstads salgssuksess «Bokhandleren i Kabul».
I nyjournalistisk stil skildres objektenes tanker - som om de var romankarakterer.
I det nyrike India, bak den vakre fasaden, ligger Annawadi-slummen i Mumbai.
I nesten fire år fulgte Katherine Boo innbyggerne her.
Hun gjorde det ikke enkelt for seg:
Bokens viktigste person, unggutten Abdul, er et innesluttet arbeidsjern som sørger for at familien får nok mat på bordet ved å selge søppel.
Når han, faren og søsteren får skylden for at naboen, en enbent kvinne, setter fyr på seg selv og dør, starter kampen for å renvaske seg.
Grepet med å gjøre dette til hovedhistorien i dokumentarboken er smart:
Boo får vist hvordan hierarkiet i en slum fungerer og hvor gjennomsyret av korrupsjon rettsapparatet i India er.
«Bak den vakre fasaden» er elegant skrevet og kan få den tøffeste leser til å kjenne gråten i halsen.
Barn mishandles og utnyttes.
Døden er en vanlig gjest i gatene.
Alt som omtales, skal ha skjedd i virkeligheten.
Boo avslutter boken med et etterord, en slags metoderapport, som tilfører skildringen ekstra tyngde.
Det samme gjør bokens nettside, som inneholder fotografier og videoer.
Det er tydelig at Boo har skrevet «Bak den vakre fasaden» med kjærlighet og respekt for innbyggerne i Annawadi.
Oversatt av Gunnar Nyquist.
| 1
|
102160
|
Bokanmeldelse:Henrik H. Langeland:
«Fyrsten»
Romanen er sprekkeferdig av henvisninger til kjendiser, organisasjoner, partier, medier og firmaer - særlig First House.
430 sider 379 kr. Tiden
Hvis bare 1% av Facebook-vennene til de omtalte i denne røverhistorien kjøper boken, har Langeland gruset «Wonderboy»-salget på 100.000.
Heldigvis blir leseren ikke snytt.
Denne oppfølgeren byr på et enda mer boblende og friskt språk, og spenningskurver med tettere topper enn oljeprisen på lanseringsdagen.
Men aksjekurser er ikke lenger hovedfokus for vår helt, ti år etter skandalekonkursen vil han heller ha makt over makta i det offisielle Norge.
Egenhendig sørget hans PR-selskap for hvor vi kjøpte jagerfly, og nå skal han redde valgseieren for Erna.
Med drittpakker på lur og et rikt kontaktnett i stramt bånd, kaster Christian seg ut på en berg-og-dalbane som også involverer hans eget privatliv.
Historien er full av snedige vendinger, der forfatteren vrir på de hotteste skandalene fra vår norske mediehverdag.
Hovedpersonen bryter seg inn hos konkurrent Try og har lave tanker om flere profilerte politikere, journalister og forretningsmenn.
Humoren er bare akkurat passe slem, og ironien avvæpnende.
Tempoet er stort, med korte kapitler som gir inntrykk av å være skrevet på utpust.
Dette kan forklare at det går litt over stokk og stein med logikken, samt en viss resirkulering av metaforer og vendinger.
Likevel greier Langeland å snike inn en undertone av desperasjon og dypt alvor, selv om romanen neppe kan leses som et stykke samfunnskritikk.
Noen vil elske de mange detaljene om «gadgets», trening eller maktmenneskenes lekeplasser.
Andre vil humre fornøyd over forfatterens sosiolingvistiske multitalent; dialogene er spenstige enten de er realistiske eller bare fordomsbekreftende.
| 1
|
102161
|
Bokanmeldelse:Adam Johnson:
«Barnehjemsbestyrerens sønn»
«Barnehjemsbestyrerens sønn» er rystende, men også interessant i sin analyse av løgnen som statsideologi.
Roman 502 sider Kr. 379,- Gyldendal
Jun
Do er sønn av en barnehjemsbestyrer.
Moren er død, og faren behandler sønnen som et av barnehjemsbarna, eller verre.
Men han herdes av det umenneskelige livet på anstalten.
Som voksen blir han soldat, stiger i gradene og havner som radiooperatør på en fiskebåt.
Om bord er det hardt arbeid, men mat nok og relativ frihet fra overvåkning og angiveri.
Bortsett fra at mannskapet vokter på hverandre når båten ligger nær land i Sør-Korea.
Om en fisker hopper av, blir resten av mannskapet sendt i fengselsgruvene, og derfra slipper ingen ut igjen i live.
Nettopp dette skjer på Jun Dos båt, mannskapet blir tatt i avhør - grusom tortur er selvsagt i en slik situasjon.
Jun
Do har fått trening i å utholde smerte, så han holder på sin historie om flukten.
Til slutt ber forhørslederen ham heller finne på en skikkelig heltehistorie.
«Ingen er interessert i sannheten,» forklarer han.
«De vil ha en historie de kan bruke i sin propaganda.»
Det som gjør sterkest inntrykk i romanen, er ikke skildring av grusomheter som begås i fengsler, anstalter og overfor mulige dissidenter og «fiender av Den kjære leder».
Dette blir referert til nærmest som et bakteppe for handlingen i denne oppsiktsvekkende romanen (veldokumentert, så langt en ikke-ekspert kan avgjøre).
Det er den massive flommen av løgnpropaganda som spys ut fra høyttalere i alle offentlige rom, på alle arbeidsplasser, ja, selv i befolkningens boliger, den i vestlige ører, latterlige idealiseringen av det nordkoreanske samfunnet, absurde påstander om krigshisseri fra vestlig side, hetsen mot påståtte avvikere fra Den kjære leders lære, som til slutt frembringer en fysisk reaksjon hos leseren, en slags intellektuell kvalme.
Jun
Do leverer sin heltehistorie, den blir godkjent, og den torturerte radiooperatøren blir utropt til «Nasjonal helt», en skjebne han godtar like stoisk som oppholdet i forhørskjelleren.
Er han så blitt en hjernevasket marionett?
En avsjelet eksistens som hjelpeløs manipuleres av statens propagandamaskin og dens sadistiske utøvere?
Ikke helt.
Selv Jun
Do bærer på en drøm.
Han har sett filmplakater med bildet av den underskjønne skuespillerinnen Sun Moon, og utvikler en umulig, ja, naturstridig og selvfølgelig livsfarlig, ømhet for henne - hun er nemlig Lederens yndling.
Sin voksende heltestatus begynner han så å benytte i en plan for å hjelpe henne å unnslippe livet under det nordkoreanske terrorregimet.
På intrikat vis lar han løgnen slå tilbake.
Romanen er rystende, men også interessant i sin analyse av løgnen som statsideologi.
Den er selvsagt skrevet av en vestlig forfatter, men med henvisninger i etterordet, til en rekke eksperter på nordkoreanske forhold.
Stilen er nøktern, snarere enn sensasjonalistisk.
Inge Ulrik Gundersens oversettelse er utmerket, og den mangslungne handlingen er glimrende fortalt, full av gripende drama og åndeløs spenning.
| 1
|
102162
|
Plateanmeldelse:The National - «Trouble Will Find You»
The National perfeksjonerer kunsten å forsvinne fullstendig.
ALBUM:
INDIEROCK The National «Trouble Will Find Me» (4AD/Playground)
I begynnelsen av mai viste performancekunstneren Ragnar Kjartansson «A Lot Of Sorrow» på MoMA i New York.
Verket var en konsert med The National.
Kvintetten fremførte låten «Sorrow» om igjen og om igjen i seks timer.
Vittige «haters» vil påpeke at dette ikke skiller seg merkbart fra bandets vanlige konserter.
Noe de har rett i.
Bare ikke slik de tror.
Brooklyngruppen har siden den selvtitulerte 2001-debuten gjort det samme om og om igjen, men strammet nyansene, for det meste nesten umerkelig.
Men med kvantesprang over tid.
I starten ble de beskyldt for å være kopier av Interpol (noen som husker dem?).
På deres sjette album ligner de ikke på noe annet enn seg selv.
De er bare enda mer anonyme som mennesker, noe pressebildene understreker.
Selvsagt er «Trouble Will Find Me» full av emosjonelle ulykker og mindre følelsesmessige katastrofer.
Matt Berningers baryton er mørk og desorientert, der han bebreider sine knuste hjerter og veien videre.
Men også lysere:
Som lytter føler man seg ikke nødvendigvis oppløftet etterpå, men opplevelsen av depresjon og sjelelig oppriving er ikke like påtrengende som tidligere.
Bandets beste øyeblikk gjemmer seg og må absorberes over tid.
Og så, der, plutselig - åpner vidunderlig vakre melodilinjer og støyende melankolske harmonier seg.
Fjernt fra tradisjonelle taktarter, der Bryan Devendorfs karakteristiske, marsjerende og alltid manisk insisterende trommer er en signatur i seg selv.
Det sentrale er uansett Berningers evne til å finne det komiske i det tragiske («I was a television version of a person with a broken heart») og motsatt («If you want to see me cry, play «Let It Be» or «Nevermind»»).
Men best er de når disse kombineres.
Da forsvinner bandet fullstendig.
Og bare musikken står tilbake.
BESTE LÅT:
«Sea Of Love»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102163
|
Plateanmeldelse:John Fogerty:
«Wrote A Song For Everyone»
Creedence-karaoke.
Noen av verdens beste sanger, redusert til «kjendisreality».
ALBUM: ROCK John Fogerty «Wrote A Song For Everyone» (Vanguard/Sony) Vis meg den som ikke blir et gladere, mer helt menneske av å høre en Creedence Clearwater Revival-låt - hvor som helst, når som helst - og jeg skal vise deg en tåpe.
Så det er fint, for å si det mildt, at Creedence og John Fogerty fremdeles spilles.
Over alt, hele tiden.
Ikke minst i Norge, hvor disse sangene nesten er for folkemusikk å regne.
Selv ikke dansebandkulturens forsøksvise annektering har klart å suge livet ut av dem.
Det er med andre ord ikke slik at dette er musikk som ligger og gisper etter oksygen på pophistoriens skraphaug, i desperat behov for å bli gjenoppdaget.
Creedence-innspillingene har overlevd, og vel så det, av én enkel grunn:
De er - som The Beatles' - perfekte.
Fullkomne.
De kan ikke forbedres.
Glitrende sanger, kraftfullt og definitivt fremført.
Nå har Fogerty - eller rettere sagt kona Julie, som hadde «ideen» - fått det for seg at disse sangene bør spilles inn på nytt.
I duettutgaver, med et kobbel «kjendisvenner».
En dårlig idé.
Foo Fighters prøver å «rocke opp» den i utgangspunktet hundre prosent rockende «Fortunate Son».
Keith Urban, hvis primære bedrift her i verden er å være gift med Nicole Kidman, sløser bort «Almost Saturday Night», som nå er ribbet for sitt ilende, frydefulle elgitarriff.
Sønnene Shane og Tyler Fogerty lager døll «roadhouse»-boogie av «Lodi».
Noe av det samme skjer når Zac Brown Band tar over «Bad Moon Rising».
«Wrote A Song For Everyone» og Telecaster-orgien «Hot Rod Heart», med henholdsvis Miranda Lambert og Brad Paisley, er OK countryrock.
«Who'll Stop The Rain», med Bob Seger, «Have You Ever Seen The Rain», med Alan Jackson, og «Someday Never Comes», med Dawes, er alle prektige, respektfulle, som var de innspilt på en musikkskole.
Tørre, ødelagte «Born On The Bayou» er platens kvalifiserte katastrofe.
Det vil ikke overraske noen at det er Kid Rock som «bidrar» her.
To nye sanger også, der Fogerty får holde på alene.
Utypisk episke «Mystic Highway» (fin) og «Train Of Fools» (står og stamper på stedet hvil).
Og jo.
«Long As I Can See The Light», ytterligere opp-gosplet av My Morning Jacket, er ikke dum.
Jennifer Hudson og Allen Toussaints «Proud Mary» gir «Proud Mary» et livlig New Orleans-arrangement.
Men ellers:
For en meningsløs øvelse dette er.
BESTE LÅT:
«Mystic Highway»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102165
|
Plateanmeldelse:Mikal Cronin - «MC II»
Et sitronhode for nåtiden.
ALBUM:
INDIEROCK Mikal Cronin «MC II» (Merge/Tuba) Mye ståhei rundt denne surfkaren fra California om dagen, såpass mye at man tar seg i å stusse ved første lytt på hans tredje soloalbum - er ikke dette veldig straight musikk til å få så tung hype?
Vi må antagelig tilbake til Evan Dando og hans Lemonheads for å finne et tilsvarende tilfelle, 20 år tilbake i tid.
Men Cronin har mer til felles med Dando enn som så, nemlig et fenomenalt øre for praktfull kraftpop, marinert i den søteste fuzz, og sunget med sympatisk, hjertelig stemme.
Det er nok støy, driv og melodi til alle som vil ha.
Spennende kan det også være, som i den strykergjestede avslutningen på «Change».
«MC II» er ikke en plate som vil forandre noe som helst, annet enn å spre ettertrykkelig lykke.
Bragd god nok, det.
BESTE LÅT:
«I'm Done Running From You»
| 1
|
102166
|
Plateanmeldelse:Pistol Annies - «Annie Up»
Tre revolvere, tolv kamre.
ALBUM: COUNTRY Pistol Annies «Annie Up» (RCA/Sony) Pistol Annies er åpenbart mer enn en hobby for countrysuperstjernen Miranda Lambert.
Etter «Annie Up» kan vi slå fast at det er som del av denne trioen hun lager de aller beste platene sine.
Ashley Monroe har den mest distinkte stemmen, Angaleena Presley bidrar med lyden av Appalachene, Lamberts «bad girl»-image setter den overordnede, løsslupne tonen.
Alle har, i varierende konfigurasjoner, signert samtlige 12 sanger.
De er gode, alle sammen, og de tre demonstrerer forbløffende dyp kunnskap om countrymusikkhistorien til fortsatt bare å være rundt de 30.
Neil Young elsket det forrige albumet deres.
Han kommer ikke til å være mindre fornøyd med dette.
BESTE LÅT:
«Dear Sobriety»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102168
|
Plateanmeldelse:Vampire Weekend - «Modern Vampires Of The City»
Endelig har Vampire Weekend blitt voksne, fullblods vampyrer.
ALBUM:
INDIEPOP Vampire Weekend «Modern Vampires Of The City» (XL/Playground)
Upper West Side-newyorkernes vertikale poplynne har alltid hatt noe veldig korrekt ved seg.
2008-debuten var fin, men ikke så fin som mange fremdeles vil ha det til.
Oppfølgeren «Contra» hopper vi over.
På begge platene sperret kunstskolesmartnessen for reell modenhet og refleksjon.
Men nå, tre år senere:
Afropopfetisjen er borte.
Gjenklangen av Paul Simons' Soweto er borte.
Og, ikke minst - det maniske, sprettballjublende hurramegrundteriet er borte.
Det vil si:
Alt sammen vaker i bakgrunnen.
Men er nå omdannet til noe personlig.
Hvis Vampire Weekend var en person, har de blitt sin egen, mer reflekterte fetter.
I en sandkasse av melodisk overflod leker kvartetten som om de var et lykkelig Arcade Fire.
(Ja, det er mulig.)
Instrumenter, vokalharmonier, opphakkede trommesamplinger og fornøyelige avsporinger slentrer og spurter.
Hør på den umulige overgangen mellom vers og refreng på «Worship».
Eller Outkast-hyllesten «Ya Hey».
Eller spinettdrevne «Steps», der visdomstennene bokstavelig talt er trukket.
Og der vokalvrenging i oktaver ikke virker konstruert.
Hvis Vampire Weekend var en person, er de en som har forlatt den referansetilbedende ungdomstiden.
En som har blitt voksen, egenrådig og full av selvtillit.
Ezra Koenigs tekstunderfundigheter er lunefulle og tøysete.
Men bak ligger en oppriktig ungdommelig nostalgisk dybde.
Opplevelsen av liv og opplevd smerte er over alt.
Helt naturlig når man snart runder 30 og er på vei inn i livets første pensjonsalder.
Men alt er ikke alvor.
For med unntak av noen svake øyeblikk litt over midtpartiet, er det ikke egentlig interessant om Vampire Weekend er et band, en person eller en kunstskolekonstruksjon.
De er en fest.
BESTE LÅT:
«Step»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102169
|
Plateanmeldelse:Demi Lovato - «Demi»
De gjør comeback så tidlig nå om dagen.
ALBUM:
POP Demi Lovato «Demi» (Hollywood/Universal) Lovato (20) er tilsynelatende nok én i en endeløs rekke syngende, dansende deodoranter fra Disney Channel-samlebåndet.
Hun skiller seg ut i kraft av en stemme god nok til at hun har vært dommer på amerikanske «The X Factor», og et sett personlige problemer med tilhørende innleggelse på rehabiliteringsklinikk, Lindsay Lohan-style.
Stemmen er kraftig, nesten desperat; effektiv i små doser, utmattende oppmerksomhetssyk over et helt album.
«Demi» - hennes fjerde, og et typisk «nei, dette er meg!»-album - er halvparten fluffy powerpop og halvparten «inspirerende» ballader om «reisen» hennes.
Gjett hvilken halvdel som fungerer best.
BESTE LÅT:
«Heartache»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102170
|
Plateanmeldelse:Alison Moyet - «The Minutes»
Hils på Adeles mor.
ALBUM: ELEKTROPOP Alison Moyet «The Minutes» (Cooking Vinyl/Cosmos) Mange husker henne fra åttitallet som den form- og sjelfulle kontraalten i Yazoo, synthpopduoen som i dag er like legendarisk som den da var kortlivet.
Siden bruddet med synth-far Vince Clarke har Moyets stil vært såpeglatt, men tretti år etter, i en alder av 51, får hun sin elektroniske gjenoppstandelse med denne samlingen av sår kraftpop.
Soulstrupen utnytter sitt forføreriske potensial over Guy Sigsworths synth-mystikk.
Sporene av sistnevntes samarbeid med både Robyn og Björk er til stede, og selv om mekanikken blir altfor firkantet mot slutten, klarer den aldri å bryte fortryllelsen av Moyets absorberende og teatralske sang.
Hun er kanskje ikke kvinnen som fødte Adele, men hun hadde lurt meg.
BESTE LÅT:
«Apple Kisses»
| 1
|
102171
|
Plateanmeldelse:John Murry - «The Graceless Age»
Den nådeløse nålen.
ALBUM: ROCK John Murry «Yhe Graceless Age» (Evangeline) Tannløs singer/songwriter-virksomhet er gjerne et resultat av at artisten bak ikke har så mye levd liv å vise til.
Ikke så med John Murry fra Tupelo:
I forkant av denne solodebuten brøt han med kone og barn for å satse på en karriere som hjemløs heroinist.
Den nådde høyden i en ambulanse hvor 34-åringen en stund var klinisk død.
Men her er han, i live og gjenforent med sine kjære, og med en renselsesorientert plate hvor han synger og spiller akkurat så brustent og styggvakkert som opptakten skulle tilsi.
Musikalsk rehabilitering på sitt beste.
Albumet kom i fjor, til null oppmerksomhet i Norge.
Nå nyutgitt med bonusspor.
Om en måned spiller Murry i Bergen og Oslo.
Etter platens evangeliske skjønnhet å dømme, vil det bli hjerteskjærende opplevelser.
BESTE LÅT:
«Little Coloured Balloons»
| 1
|
102172
|
Plateanmeldelse:Agnetha Fältskog - «A»
«A» for antiklimaks.
ALBUM:
POP Agnetha Fältskog «A» (Universal) ABBAs i særklasse mest gripende stemme er ikke hva den en gang var (Agnetha var Sveriges Connie Francis, det hørtes som om hun sto og hulket i kaldt høstregn), selv om den usikre engelskuttalen er den samme.
Det er dog ikke hennes feil at «A» er et daft comeback.
Problemet er at de nye vennene hennes fôrer Fältskog med kneipp, der hun pleide å få bløtkake.
«A» er ballader så sedate at en duett med Gary Barlow er høydepunktet.
Unntak:
Et tvunget forsøk på «Voulez-Vous»-disko og en arkaisk popsang der de gudhjelpe har mage til å ikle henne autotune-effekter.Melankolsk, «modent» og midt i trafikken:
Det er fint å høre fra henne igjen.
Men det er alt.
BESTE LÅT:
«I Should've Followed You Home»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102176
|
Plateanmeldelse:Laura Marling - «Once I Was An Eagle»
Praktfugl.
Bill Callahan i tittel.
Dobbel Dylan i låt.
Joni, Vashti og alle som noensinne har gitarfingerspilt over hele greia.
Skal man ta britiske
Marling for noe må det være at hun fremstår noe tilbakeskuende.
Til tider må kalenderen dobbeltsjekkes, for å vite om man er i riktig århundre.
Det er et godt tegn.
Vingene spenner fra de fem første låtenes sitar-tablå, om maktspill i forhold og evnen til å bli elsket, til den myke, hjertehete klassiske annendelen om, tja, mer eller mindre det samme.
Tidsreisen er uansett så fullkommen at albumet i seg selv fungerer om mulig enda bedre i ett.
Ja, det er hennes fjerde.
Og hun er fremdeles bare 23.
BESTE LÅT:
«Once»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102177
|
Plateanmeldelse:Stig van Eijk - «Presentation»
Stig van Lion.
Vårt eget one-man-boyband, som kom hjem fra Jerusalem med en 14. plass i Eurovision 1999, og deretter trakk seg inn i skyggen.
Noen år senere var han blitt reggaeartisten StiGi som ville legge fortiden bak seg.
Men siden «Living My Life Without You» er uforglemmelig, er det lite vits i å kamuflere navnet.
13 år etter debutplaten følger den nå 32-årige bergenseren opp med melodiøs, sommerlig og ofte vellydende reggae-pop.
Stemmen hans er fin, den.
Men låtskrivingen vitner om en fortsatt umoden artist, kanskje best manifestert i den krampeproduserte «Emotional Rescue».
Godspor som «Final Chapter» og «7 Days 7 Ways» viser likevel at vi kan ha noe bedre i vente.
BESTE LÅT:
«Final Chapter»
| 0
|
102178
|
Plateanmeldelse:Thirty Seconds To Mars - «Love Lust Faith + Dreams»
Kjedelig skjønnhet.
Hollywoodhunk Jared Leto har etter tjue år som tjueåring plutselig blitt 41.
Han er fortsatt smellvakker, men låtmaterialet kunne hatt godt av å reflektere årgangen.
Jared og storebror Shannons fjerde album går den samme gamle episk dramarock-banen med drømmeklang og fengende koringer.
Det høres ut som mye rart
- Paramore med en mandigere frontfigur og litt U2-fonisk, Goo Goo Dolls-softrock blandet med en bløt utgave av Trent Reznors industriell synth.
Elektronikken er mer frempå enn sist, noe som gjør underverker for teksturen, men det gir ikke medfart til Jareds vokal.
Uten teppene av gitarstøy vakler han for mye mellom skrik og kjedelig syting.
Men de instrumentale partiene er fortsatt ganske pene.
BESTE LÅT:
«Bright Lights»
| 0
|
102180
|
Show-anmeldelse:Sommerflause
En liten dose lett sunnmørsk sommerbris klarer ikke redde Oslo-sommeren på Latter.
Showpremiere:
«Sommerlatter 2013».
Utescenen, Latter.
Med:
Ørjan Burøe, Thomas Leikvoll, Fredrik Steen og Ørjan Liavåg.
NB:
Denne anmeldelsen har ved en teknisk feil fått terningkast 1 i papiravisen i dag, men rett dom er terningkast 2.
«Sommerlatter 2013» er hovedstadens eneste humorshow i sommer.
Noen bør bruke vinteren litt bedre frem til neste.
Det er et noe umake firkløver som møter oss på den koselige utescenen på Latter:
Et svært samkjørt sunnmørsk par - Ørjan Liavåg og Fredrik Steen alias Hildegunn og Leif Per Moltubakk, og to av hovedstadens standupere fra de lavere divisjoner, Ørjan Burøe og Thomas Leikvoll.
Det er «guttas kveld» som de annonserer fra start.
Sammen - men mest hver for seg - leverer de eldgamle observasjoner fra lange parforhold og «ting som irriterer» og noen småpinlige sangnumre med støl koreografi.
Alle fire får hver sin standup-sekvens, hvor Ørjan Liavåg kommer best fra det med en malerisk utbrodering av en guttetur til Tsjekkia hvor punchlinen sneier innom tidlig og dukker opp igjen til slutt.
Habil historiefortelling.
Thomas Leikvoll skal holde sjekkekurs og får hjelp av to frivillige i salen som blir påklistret maske og blir utsatt for ufrivillig buktaling.
Billig, men overraskende effektivt får han fram kveldens høyeste latterbrøl.
Men komiker er han ikke, for når han skal fortelle oss om «livet der hjemme for oss gutta» tryner han kapitalt og fremstår som en selvskrytende, slesk DJ fra en lokalradio på 80-tallet.
Leikvoll skylder sjarm, selvinnsikt og selvironi i bøtter og spann.
Symptomatisk er det når han sier takk før applausen kommer.
Steen og Burøe er hakket mer sjarmerende og har lært det grunnleggende om timing.
Dessverre kaver de begge med mye materiale som er utgått på dato.
Steen drar fram det mest åpenbare poenget når han skal kommentere tiggerdiskusjonen og han får bare plusspoeng for stil når han går løs på «undersøkelseshysteriet» i diverse bedrifter.
Burøes seanse spriker fra det festlige (overbeskyttende barnehager og hva som skjer bak romantiske facebook-oppdateringer) til det pinlige - om burka vs bikini.
Enter Hildegunn og Leif-Per!
Den bedrevitende sunnmørske husmoren og hennes fåmælte svoger kan liksom ikke feile.
De ramler trygt inn på scenen som den gamle onkelen du vet alltid får smilet fram i familieselskaper.
Man får gode nostalgivibber tilbake til det sene 90-tall, men det er vel knapt noen direkte tillitserklæring for et sommershow i 2013?
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102181
|
Film:Fort forover
En av de siste tiårets mest populære filmserier - franchises som det heter - børner på videre uten særlig fornyelse, litt svakere enn forrige runde.
«F&F»-filmene er en serie som strutter av selvtillit 12 år etter første film.
For å virkelig vise at man har kommet for å bli noen filmer til, tar man også denne gang «en James Bond» med en spektakulær åpningsscene før filmen:
En biljakt med gysningene til en fartsrekord på E6 i cabriolet en sommerdag, Diesel og Walker ned fjellsidene på Kanariøyene.
Tøft!
Vår faste skurkegjeng bak rattet (minus Michelle Rodriguez, kanskje..) «videreutvikler» det noe snodige «samarbeidet» med den beinharde føderale agenten «The Rock» fra forrige film.
Han lirer fortsatt av seg ting som:
«Vil du fange ulver, må du bruke ulver!».
Første latterkule kommer når han kaster en slubbert i veggen så malingen flasser.
Man ler mer av slikt enn de gangene man har lagt seg i selen for å være morsom med dialogen.
Denne gang er det en gjeng leiemordersjåfører som terroriserer London og andre storbyer med noen ultraeffektive trimmede doninger på fire hjul.
De må knuses langs bakken, og hvem er bedre skikket til det enn Diesel og co? Alt mer eller mindre som før, likevel topper ikke film nummer seks den foregående.
Uvisst av hvilken grunn har regissør Lin valgt å filme de fleste biljaktene når det er mørkt.
Det blir langt vanskeligere å få med seg alle hopp og smell, og 6-ern føles heller ikke like godt klippet som sist.
Denne gang tar man seg også i å «avsløre» dataanimerte krasj.
Fysiske lover oppheves i sterkere grad enn tidligere i en heidundrende finale.
Ikke at dét gjør så mye, men det kan nok irritere de i salen som sitter med en bitteliten drøm om å teste noen av triksene i ordnede, trygge omgivelser.
Men altså, du vet hva du får - og «F & F» har et langt liv foran seg helt uavhengig av hva grinete filmanmeldere har å melde.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102182
|
Film:Rørende rørete
Enda en nydelig filmmeditasjon over livet selv fra Terence Malick.
Det er lett å bli pompøs etter å ha sett kunstneren Malick i aksjon.
Få filmskapere makter i like sterk grad å få en til å stoppe opp, se seg rundt og ja - tenke litt over tilværelsen, selve livet her og nå!
Ingen komponerer bilder og scener så melankolsk vakre som ham, og ingen klarer å bruke klassisk musikk mer overbevisende - man lar seg frivillig manipulere.
«To the Wonder» er hakket - av mangel på bedre ord - enklere i formen enn hans forrige, til tider overambisiøse og ubegripelige «Tree of Life».
I bunnen her ligger en streit kjærlighets/trekanthistorie, fortalt på en langt fra streit måte:
Fragmentert, med hopp i tid og rom, nærmest uten dialog og uten forklaringer på hvorfor karakterene handler som de gjør.
Ikke sjelden scener som minner om drømmer.
Malick og fotografen er intenst opptatt av naturen: trær, vann - og hvor mange sekvenser med løping i kornåkre trenger man egentlig?
Slikt er egnet for å splitte publikum, selv kjedet jeg meg ikke et øyeblikk.
Amerikanske Neil og ukrainsk-franske Marina forelsker seg mens førstnevnte er på ferie i Europa.
Hun flytter med ham og hennes tiårige datter til Oklahoma.
Den voldsomme forelskelsen kjølner, Marina og datteren finner seg ikke til rette.
Hun søker trøst hos den katolske presten Quintana - en mann grepet av religiøs tvil.
Marina bryter opp fra USA når visumet går ut.
Neil finner tilbake til gamleflammen, men også det forholdet går raskt i knas.
«Noe» mangler i livene deres.
«Kjærligheten forener oss», «Kjærligheten som elsker oss».
Den alltid tilstedeværende fortellerstemmen (vi hører Marina og presten om hverandre) nærmest ber om forsoning.
Slik høytravende, svulstig messing ville man antakelig ledd høyt av i andre filmer.
I samspill med de vonde, nydelige bildene man ser i «To the Wonder» er det vanskelig ikke å bli grepet.
«To the Wonder» er muligens en rørete fortalt historie.
Det er underordnet når det nesten går an å se lyset i kinomørke.
Malick gjør noe med en, se selv!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102183
|
Bokanmeldelse:Wislawa Szymborska:
«Livet er den eneste måten»
Klare, underfundige dikt som får deg til å stoppe opp og sette spørsmålstegn ved den virkeligheten du alltid har tatt for gitt.
Dikt 2002-2012 140 sider Kr.
349.- Tiden
Christian Kjelstrups nye gjendiktning av den polske nobelprisvinneren Wislawa Szymborska, som døde i fjor, 88 år gammel, dekker forfatterens fire siste utgivelser.
Den viser en poet som like til det siste bevarte en uforlignelig evne til å skrive enkelt om tilværelsens iboende gåtefullhet og utfordre vanetenkningens makt.
Å leve et helt døgn «i kosmos» uten å stille spørsmål eller undre seg, - slik begynner et dikt, er for denne poeten en fallitterklæring overfor det levende livet.
Szymborska er mer en tankedikter enn en sansenes dikter i tradisjonell forstand.
Det er originale refleksjoner og uventede tankeforløp som følger opp og viderefører de presise observasjonene av en hundelenke, en gresk statue, av skyer, trær, drømmescenarier.
Hun kan tematisere språket og poesiens forhold til virkeligheten.
Eller hun kan smyge noe så abstrakt som «sjelen» inn i hverdagssituasjonene og gjøre diktet troverdig, mot alle odds!
Szymborska utfordrer, vekker og stimulerer nysgjerrigheten.
Vaskeseddelen opplyser at kronprinsesse Mette-Marit en gang valgte et Szymborska-dikt til sin datters fødselsdag.
Et våkent valg, må man si.
Gjerne et eksempel til etterfølgelse, for her er det mye å ta av!
Ikke så våkent er det at forlaget unnlater å opplyse om hvorvidt Kjelstrup har gjendiktet direkte fra polsk, eller for eksempel via russisk /svensk/dansk.
Det er en klar unnlatelsessynd - og helt unødvendig, siden forlaget opplyser at Kjelstrup har gjendiktet direkte fra originalspråket.
| 1
|
102185
|
Bokanmeldelse:Robyn Young:
«Brorskapet»
Britiske Robyn Young er ingen stor forfatter.
Er det derfor forlaget har droppet korrekturen?
Historisk roman 643 sider.
Kr. 369,- Spartacus
I «Brorskapet» drømmer snart 14 år gamle Will Campbell om å bli tempelridder og kristne verden.
Men som voksen møter han motstand i sultanen Amir Baybars, som på sin side vil kjempe europeerne ut av Det hellige land.
«Brorskapet» er helt OK underholdning.
Young skriver teknisk og oppskriftsmessig for å skape dramatikk og fremdrift.
Hver nye scene starter med en fargeskildring av himmelen.
Følelser og dialoger er nokså kaldt og dødt skrevet.
Young er heller ikke helt på plass når hun mener at en 13-åring kan tyde et ansikt på følgende måte:
«Han så skarpsindighet i det, ærgjerrighet og hensynsløshet, men han så ikke falskhet.»
Dessverre skjemmes den norske utgaven av uvanlig mange enkle korrekturfeil.
Det forstyrrer lesningen kraftig.
Enten har Spartacus sendt feil versjon til trykking eller så har de forsøkt å spare utgifter på korrekturen.
Synd for Karstein Skundberg (71), som med «Brorskapet» synes å gjøre en habil debut som oversetter.
| 0
|
102186
|
Bokanmeldelse:Geir Stian Ulstein:
«En dag i livet»
Omstendelig og uttværet om en families skjebne.
Roman 366 sider Kr. 349,- Juritzen forlag
Med 27 års mellomrom rammes familien Orsten av tragiske drukningsulykker som river med seg familiemedlemmer av flere generasjoner.
Omkring dette skjebnetunge temaet har Geir Stian Ulstein skrevet en roman som til tross for gode tilløp hemmes kraftig av en overlast med detaljer, omstendelige skildringer og generelt svak fremdrift.
Ulstein har valgt å gå langt inn i tankene og det indre livet til medlemmene av Orsten-familien: både enkefruen som opplevde å miste sin sønn i drukning fredssommeren 1945, hennes gjenlevende barn og deres barn igjen.
Handlingen er i hovedsak lagt til sommeren 1972, med noen tilbakeblikk til 1945.
Slik blir det en flerstemmig historie vi leser, med mange fortellere og ulike perspektiver på de samme hendelsene.
Men i stedet for å bygge opp til et nokså forutsigbart dramatisk høydepunkt, bidrar de mange skildringene av tanker og følelser mer til å dempe spenningskurven.
Det blir for deskriptivt og dvelende, og med for mange umotiverte bipersoner.
| 0
|
102187
|
Bokanmeldelse:Val McDermid :
«Forsvinningspunktet»
Sidevender om motivet for en forbrytelse fra Val McDermid.
Kriminalroman 431 sider Kr. 369,- Cappelen Damm
Mens Stephanie Harker er i sikkerhetssjekken på O'Hare flyplass i Chicago, blir hun forferdet vitne til at hennes femårige fostersønn Jimmy kidnappes.
Gutten forsvinner sporløst.
Til slutt finner Stephanie Harker en lyttende FBI-politidame hun kan fortelle sin egen og Jimmys fortid til.
Drevne McDermid veksler uanstrengt mellom fortid og nåtidens jakt på Jimmy.
Dessuten får vi en innføring i Stephanies arbeid som skyggeforfatter.
Hva hadde fotballstjerner og fruene deres vært uten dem?
Femåringen er ingen hvem som helst, men sønn av Englands største realitystjerne, avdøde Scarlett Higgins.
I levende live var hun en alt annet enn dum blondine, oppegående og gatesmart.
Realityseriene ble hennes vei vekk fra sin trøstesløst fattige, elendige og ruspregede oppvekstfamilie.
Mot alle odds blir Stephanie og stjernen venner via arbeidet med Scarletts selvbiografi.
Realitystjernens fyldige sosiale ryggsekk gnagde tungt på henne.
Øverst hennes late, nytelsessyke og narkomane ektemann.
Lenger nedi hennes elendige parasittiske familie.
Sist, men ikke minst tabloidpressen hun levde av.
På sin side strever Stephanie med en dominant voldelig mann som ser henne som sin eiendom.
Forfatterens vendinger og krumspring leder oss til flere mulige kidnappere.
Men løsningen kommer totalt bakpå.
McDermid lurer deg effektivt på avveie.
Alt dette tar du inn mens du snur sidene i rasende tempo.
Motforestillinger?
Skyggeforfatter Stephanie er kanskje hakket for naiv og en for nyttig idiot.
Men så er plotet ualminnelig skrudd og makabert.
| 1
|
102189
|
Bokanmeldelse:Siddhartha Mukherjee:
«Keiseren over alle sykdommer»
Kreft.
Bare ordet får frykten til å risle kaldt gjennom kroppen på de fleste av oss.
Nå har sykdommen fått sin biografi - et litterært, dokumentarisk, biografisk og medisinsk mesterverk like spennende som en thriller.
762 sider Kr. 399,- Forlaget Press
Kreft angår oss alle.
Hvert år får 28.000 nordmenn kreft.
11.000 dør.
Én av tre av oss vil få kreft i livets løp.
«Kreft,» skriver forfatteren, «er ikke bare en klump i kroppen, det er en sykdom som vandrer, utvikler seg, invaderer organer, ødelegger vev og motstår medisiner».
Siddhartha Mukherjee er selv kreftlege.
Men i rollen som forfatter hever han seg himmelhøyt over legestandens medisinske perspektiv.
I sin skildring av kreften er han medisiner, sosiolog, historiker, filosof, biograf, forfatter og journalist.
Biologi, genetikk, kjemi - ja, listen over fagfelt som fra ulike innfallsvinkler berører kreftens gåter, er lang.
Skal kreften skjæres bort kirurgisk?
Brennes bort med stråling?
Etses vekk med cellegift?
Eller skal alle behandlingsformene kombineres?
Kreft er ikke én sykdom, men mange.
Hver og en krever ulik behandling.
Felles for all kreft er cellenes ville vekst.
Hva utløser denne ukontrollerte celleveksten?
Hva skal til for å bremse og stanse den?
Å drepe kreftceller er ingen sak.
Selv sennepsgass, oppdaget legene etter den første verdenskrig, er en utmerket kreftmedisin.
Utfordringen er å finne medikamenter som dreper kreften - samtidig som pasienten overlever behandlingen.
Grundig og informativt gjennomgår forfatteren de siste århundrenes kreftforskning.
Han påviser en skremmende høy mur mellom de rivaliserende profesjonsgrenene.
Metodisk skildrer han de største milepælene i kampen mot kreften.
Boken handler også om mennesker som rammes av kreft - og hva sykdommen gjør med dem.
En av kvalitetene ved boken - ut over dens grundighet - er språket.
Mukherjee skriver med innlevelse, varme og humor.
Hans penn har poetiske kvaliteter.
Hans refleksjoner er kloke.
Boken, som vant Pultizerprisen som beste sakprosabok i 2011, er presist oversatt til et leseverdig norsk av Mie Hidle.
| 1
|
102190
|
Film:Ekstravagant overflod
Baz Luhrman sparer ikke på konfekt, konfetti og knall-effekter i sin versjon av F. Scott Fitzgeralds roman «The Great Gatsby».
Men hans overtydelige påståelighet kommer i veien for de dypere undertoner.
I går åpnet filmen festivalen i Cannes.
Neste fredag er det Norges-premiere.
Musikk, farger, ekstravganse og energi i bøtter og spann er kjennetegn for den australske regissøren.
Han har bidratt med dette i filmer som «Moulin Rouge» og «Shakespeares Romeo & Juliet», sistnevnte med den unge Leonardo DiCaprio i hovedrollen.
Nå er Leo blitt voksen, men Luhrman vet hvordan kamera skal fange inn skuespillerens uimotståelige gutteaktige sjarme og smil.
I en del av scenene med ham som Gatsby, Tobey Maguire som forteller-forfatter Nick og Carey Mulligan som Gatsbys drømmekvinne Daisy synliggjøres en intimitet, ømhet og omtanke som berører.
Men Luhrman bruker sine visuelle knep så overdådig at de fremstår som overdrevne.
Han bombarderer oss med klipp, kutt, stilsikre billedskift, heftige musikalske lydspor og stiliserte personer.
Fortellingen om den dekadente «Jazz Age», da penger var lett-tjente, damer var lette på tråden og alt var mulig for en kreativ oppkomling av Gatsbys kaliber, nærmest ber om et trøkk som definerer vår tids samme gapende tørst etter konsum og profitt.
Luhrman utnytter dette med et teatralsk grep og boltrer seg i partyscener.
Ved å bruke 3D skaper han energisk fres når han speiler 20-tallets New York, men når selve dramaet skal fortelles, den tragiske kjærlighetsfortellingen mellom Daisy og Gatsby, så skaper 3D-virkningen unødvendig distanse.
Balansen mellom å parodiere klisjéer og å være klisjéer er hårfin.
Filmens persongalleri betar det ene øyeblikket, for i det neste å fortone seg som figurer med et hav av lekre klær.
Tobey Maguires fortellerstemme er noe monoton, men formidler likevel en nerve av mørk observasjon over begrepene dekadense og likgyldighet.
Men filmen borer ikke dypt under overflaten.
| 0
|
102191
|
Test av Mercedes CLA:Her kommer en liten limousine
Navnet er et gjesp i Mercecdes' nærmest endeløse og til dels forvirrende rekke av bokstavbetegnelser, men bilen - dere - den er en liten perle!
- Dette er bilen for den som ønsker å skille seg litt fra hopen.
Designen gjør den til en posør, men bilen har også gode, sportslige kjøreegenskaper, vel og merke med sportsunderstell og 150 hestekrefter, som vår testmodell, fastslår NAFs tekniske konsulent Dag Edvardsen.
Han snakker om Mercedes-nyskapningen CLA, en firedørs og fireseters kupe, som rent teknisk er en sedan.
Den løfter ikke bakvinduet med bakluken som kombivariantene, men har et smalt bagasjelokk.
CLA er en dyrere, forfinet og mindre praktisk variant av den nye A-Klassen.
SE VIDEO FRA TESTEN!
Her handler det om design - vellykket sådan - vil de fleste kunne trykke sitt stempel på.
Dette er en liten limousine, med fallende kupelinje over taket, den er kompakt og «topptrimmet» for norske, små parkeringsplasser.
Men den er ikke så liten til tross for at den er bygget på A-Klasse.
Lengden er som Audi A4 og BMW3-Serie og Volvo V60 sedaner.
Dørene er rammeløse, inn- og utstigning til baksetene er «fæl», du må bøye nakken kraftig for å komme deg innunder de fine linjene.
Foran sitter du perfekt til rattet, i et velorganisert førermiljø.
Et tidsriktig, om enn noe lite, «lesebrett» i dashen på «merschen» viser blant annet en av dagens beste radiokontroller.
Her ligger kanalene på «gammeldags» vis, langs et analogt «bånd».
Det er en bra løsning, som vi kjenner igjen fra en rekke Mercedes-modeller.
Men det er ikke bare design det handler om på denne bilen.
For den kan virkelig kjøre!
Vi mener vel at den ikke er helt oppe i BMW-ligaen, men ikke veldig langt unna.
I testbilen ble vi plaget av noe hjulstøy, til en limosuine å være.
Dekk i dimensjonen 225-40-18 på testbilen må ta noe av skylden.
Imidlertid gir disse dekkene en meget god styrerespons på den forhjulsdrevne Mercedesen.
Testbilen koster 497.900 kroner med alt ekstrautstyr (godt over 100.000 kroner), men CLA starter på rett i overkant av 320.000 kroner med manuell girkasse og 122 hestekrefter.
Til Norge kommer det i år 300 biler, og ifølge importøren er dette for lite og de jobber med å få mer enn denne kvoten.
Manuell mye billigere
Leasingselskapet Autolease anbefaler 180-modellen, med 1,6-liters bensinmotor på 122 hestekrefter og manuell kasse.
Denne koster 321.500 kroner.
Anbefalt utstyr:
AMG Sport- (29.000) eller Urban-pakke (17.000) Bi-xenon (9630), metallic lakk (9900).
- Vi anbefaler manuell kasse.
Med et så klart sportslig image er det greit.
Billigste tilgjengelige automat med riktig utstyr koster 442.000 kroner, mens 180-varianten med det vi mener er nødvendig utstyr kommer på 369.000 kroner.
Særlig for yngre kjøpere som vurderer standard A-Klasse eller BMW 1-Serie er denne et alternativ.
Tradisjonelle Mercedes-kunder vil nok gå for automatgir, sier leder for Autolease i Norge, Haakon J. Marthinsen.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Super sittestilling i gode seter.
God sikt.
Betjening for varmeanlegg for lavt plassert.
Noe dårlige lesbarhet i speedometeret.
Bra oppbevaringsplass (noe mindre med manuelt gir).
Kjøreegenskaper:
Tut og kjør!
Selv en regnværsdag blir morsom.
På høyde med de beste i klassen, det vil si Audi og BMW.
Plass:
Grei i bagasjeplass (460 liter), noe lasteterskel og smal åpning.
Veldig ugrei inn- og utstigning til baksetene.
Miljø:
Halvvliter på mila i standardisert oppgitt forbruk.
Du kommer til å bruke 0,8 - minst.
Sikkerhet:
Er ikke testet av EuroNCAP, så får ikke karakter.
Modellen den bygger på, A-Klasse, har fått fem av fem stjerner.
Å eie:
Autolease:
Verditap som snitt i klassen, markedsverdi rundt 64 % e/3 år/45.000 km.
Årlige driftskostnader i treårsperioden er rundt 4500 kr, over snitt.
Mercedes-eiere er Norges femte mest fornøyde, ifølge NAF Autoindex.
Pris:
Du får billigere «stilbiler» både hos BMW og Volvo (se tabell).
Design:
Dette er noe av det beste på fire hjul i år.
Særdeles vellykket fra fronten og siden.
Hekken deler testteamet i to - fra «rå» til «baktung».
| 1
|
102193
|
Bokanmeldelse:Sebastian Barry:
«Det lovede land»
Sebastian Barrys femte roman viser med all tydelighet hvorfor han er blant Irlands fremste forfattere.
Roman 246 sider 349 kr. Schibsted
«Hvordan lyder et 89 år gammelt hjerte som brister?»
I likhet med forfatterens forrige og meget kritikerroste roman «Skjulte skrifter» er det en eldre kvinne som fører ordet.
Det er en kunst Barry behersker bedre enn de fleste av sine mannlige kolleger.
Lilly Bere sørger over tapet av barnebarnet, krigsveteran fra den første Irak-krigen, og har bestemt seg for å skrive ned sitt liv mens hun drikker te ved respatexbordet på kjøkkenet.
Det er ikke første gang Barry skriver om Lillys familie.
I to tidligere bøker og ett skuespill har forfatteren brukt dem som marionetter for å utforske enkeltmenneskers skjebne satt opp mot historiske omveltninger og konflikter i Irland i det 20. århundre.
At Lilly har levd et dramatisk liv vitner hennes skrift med all tydelighet om.
Hadde det ikke vært for fortellerstemmens langsomhet kunne boken blitt forvekslet med en thriller.
Som ung pike ble Lilly tvunget til å flykte fra Irland med en dødsdom hengende over seg etter at hennes forlovede ble anklaget for å være en såkalt khaki, en lojalist og forsvarer av britisk overstyre.
Bokstavelig talt over natten rømmer det unge paret til Amerika, for aldri mer å vende hjem.
Romanen er en reise i et menneskeliv, som samtidig finner gjenklang i historier til tusenvis av flyktninger som har måttet stable på bena et nytt liv i et ukjent land.
Det handler om krigens redsler og dens innvirkning på de etterlatte, enten det er snakk om verdenskriger, Vietnam eller Irak.
«Det lovede land» er en roman preget av dyp menneskekunnskap, stor innlevelsesevne og en skjønnskrift som på engelsk flyter avgårde med slik inderlighet at det til tider nesten blir for mye.
Språket er godt ivaretatt også i den norske oversettelsen til Kjell Olaf Jensen.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
102194
|
Bokanmeldelse:Arnaldur Indridason:
«Tvekampen»
I en av sine beste bøker på lenge, legger den islandske krimforfatteren Arnaldur Indridason handlingen til begynnelsen av 1970-tallet.
Og med tilbakeblikk enda lenger tilbake i tiden.
Krim 316 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Denne gang er det ikke Indridasons faste hovedperson, politimannen Erlendur Sveinsson, det handler om.
Erlendur dukker faktisk ikke opp før i bokens aller siste setning.
I stedet er det hans gamle sjef, Marion Briem, som står i sentrum.
Det er sommeren 1972, og Reykjavik er åstedet for en av de største idrettsbegivenheter på lenge, nemlig sjakkoppgjøret mellom amerikanske Bobby Fischer og sovjeteren Boris Spasskij.
Mens dramaet mellom øst og vest er i ferd med å starte, skjer det et tilsynelatende umotivert drap på en ung gutt på en av Reykjaviks kinoer.
Marion Briem og hans assistent tar saken, som viser seg å ha storpolitiske forgreininger i tillegg til å inneholde menneskelige urmotiver som svik og hevn, løgn og rettferdighet.
Indridasons velkjente evne til å lage stemning og atmosfære er tilstede i rikt monn, krydret med treffsikre tidsbilder fra en etter hvert fjern fortid.
Da den kalde krigen hadde konsekvenser langt inn i enkeltmenneskers mest private liv.
Og da det internasjonale klimaet var preget av en grunnleggende mistenksomhet stater og individer imellom.
Vi blir også kjent med deler av Briems biografi og hans oppvekst som tuberkuløst, uekte barn.
Den nordiske melankolien er med andre ord rikt representert, som alltid hos Arnaldur Indridason.
Oversetteren Silje Beite Løken har funnet et sikkert grep om Indridasons bøker, så også denne gang.
| 1
|
102195
|
Bokanmeldelse:Anna Fiske:
«Hele dagen lang»
Fra toppen av et kirsebærtre får man nye perspektiver.
Barnebok, gjennomillustrert 62 sider 229 kr. Cappelen Damm
Denne dvelende, lett filosofiske og ganske langsomme fortellingen er slett ikke uten humor og snert.
Temaet er likevel grunnleggende alvorlig, det handler om barnets behov for å bli sett og bekreftet.
Hvem har ikke som barn bestemt seg for å forlate hjemme sitt, bare for å straffe de dumme og urettferdige folkene man dessverre har som familie?
Anna er for liten til å bli med søsknene på båttur.
Mamma og pappa driver med sitt.
Da kan de ha det så godt, alle sammen, for nå vil Anna forsvinne - opp i et kirsebærtre.
Teksten veksler mellom frittstående, håndskrevne blokker, dialog i tegneseriebobler og bildetekster under enkeltillustrasjoner.
Dette skaper en god dynamikk, og er visuelt appetittvekkende.
Illustrasjonene er som alltid organiske og naivistiske, Fiskes særegne strek smelter sammen tekst og bilder til en uadskillelig opplevelse.
Men perspektivskiftene i tegningene er ikke alltid like vellykkede.
Den duse fargebruken i midtpartiet understreker kanskje Annas økende kjedsomhet, men kan også skape en utfordrende monotoni for de yngste.
Heldigvis rundes boka perfekt av, både selve fortellingen og virkemidlene får ny kraft og glød.
Super godnatta-bok.
| 1
|
102199
|
Bokanmeldelse:Lars Mæhle:
«Den mørke porten»
Tida lækjer ikkje alle sår.
Psykologen Ina Grieg har mann, barn og fredeleg privatpraksis - men også mange mørke skuggar i minnet.
Roman 356 sider
Kr. 369,- Samlaget
Når ho blir engasjert i etterforskinga av eit brutalt ritualdrap, nører hendingane opp under ulmande glør i hennar eige liv.
Den smarte, kickboksande kvinna får smake på sine svake sider, medan ho løyser gåtene og finn band mellom fleire gamle offer.
Sjølve plotet er klassisk, ei gruppe menn delar ein løyndom av skam og skuld heilt til nokon prøver å hemne ugjerninga.
Botsøvingar, fortrengd liding og ei sorg som vart til hat dannar spanande og mørkt bakteppe i forteljinga.
Skildringane av dei fatale møta mellom drapsmann og offer er svært levande og tette, men teksten mister temperatur i for lange «transportetappar».
Der veiknar også språket, som elles er eit spenstig og personleg nynorsk med moderne snert.
Det luggar litt i dialogane, slik det gjer i storparten av norsk krimlitteratur.
Romanen, som er den første i ein planlagt serie, er diverre noko overbefolka.
Lesaren blir med inn i altfor mange hovud, det blir for lite plass til å bli kjend med heltinna.
Difor blir hennar djupe, eksistensielle tankar mindre engasjerande - og privatlivet hennar for konstruert, som kulisser.
| 0
|
102201
|
Bokanmeldelse:Eirik André Skrede:
«På bunnen»
«Hardkokt oppvekstskildring» som tidlig føres over i selvparodiens merkverdige - om ikke akkurat vidunderlige - verden.
Roman 276 sider Kr. 349,- Tiden
Jeg-fortelleren i denne bisarre historien er en unggutt fra et kystsamfunn nord i landet.
Han skriver i store bokstaver, med mye fakter og en tøylesløs fantasi, om en brutalisert virkelighet slik den møter ham i ekle voksenpersoner, bedritne foreldre og det håpløse, onde livet.
Det starter med en spyscene i familiebilen, fortsetter med «betjening» av en gammel mann på sykehjemmet der bestemoren ligger, ekkel og motbydelig hun også.
Likeså den ekle kioskeieren med det ødelagte øyet.
Hovedpersonen faller ned i en avløpskum full av dritt, og vi får skildringen av en fisketur der noe nær verdens største fisk ødelegger både juksa og båten.
Forjævlighetene står i kø mens språket maser seg fram, hyppig avbrutt av tre-punktum-pauser som skal sikre «stream of consciousness»-stilens autentisitet.
Slik blir realismen irrasjonell, skildringen parodierer sin egen virkelighet, og for så vidt hele den forterpede oppvekstrealisme-sjangeren.
En lesning også slutten støtter opp under.
Så forfatteren skal iallfall ha for viljen til overskridelse.
Men en vellykket roman?
Les og døm selv!
| 0
|
102202
|
Bokanmeldelse:Lukas Moodysson «Tolv måneder i skygge»
Lukas Moodysson skriver supert om lengsel etter hverdagslivet.
Roman 367 sider 379 kroner Forlaget Oktober
Lukas Moodysson lever i skyggen av sitt eget navn.
Aller helst vil han være en helt vanlig familiefar.
«Tallerkenene og matrestene er vakrere enn noen gang.
Alltid når jeg skal ut på reise, tror jeg at jeg skal dø.»
Så klemmer Lukas Moodysson barna og drar motvillig på en av sine mange filmfestivaler, enten for å fortelle om Lilja 4-ever eller Fucking Åmål eller bedømme andres verker.
Dette er ikke et liv han trives i.
Heller ikke når han blir med den norske filmskaperen Margreth Olin (kalt for M) til Athen for å gjøre research til hennes film «De andre».
Her møter han papirløse flyktninger og ser dem leve i nærmest lovløse omstendigheter på gaten.
Mennesker som lever i skyggen av verden.
På en filmfestival blir han spurt om hva han arbeider med akkurat nå:
«Jeg sier at jeg prøver å skrive uten å finne på.
En tekst som er helt sann.
Ingen fiksjon.»
Han forklarer også sin egen poetikk:
«Jeg føler alltid at hvis man skal fortelle en tydelig historie, må man skjære bort en mengde greiner, og da blir treet nakent.»
Moodysson gjør altså som Karl Ove Knausgård: skriver om sitt eget liv.
Moodysson gjør også et lite, men merkbart poeng ut av dette i romanen.
Men der Knausgård lengter bort fra familielivet og inn i kunsten, vil Moodysson inn i familielivet.
Han skåner derfor også familien sin og vennene sine:
Han bruker ikke navn.
Han skildrer drømmer når han omtaler barna.
Moodysson har også forsøkt å skrive så kort som mulig.
Teksten virker å være stramt klippet:
Lange tekstpassasjer er redigert ned i korte tekstbrokker.
Slik skapes en filmatisk og poetisk stemning:
Korthugde bilder og scener følger etter hverandre, avløst av replikkvekslinger og essayaktige refleksjoner.
«Tolv måneder i skygge» handler om å takle livet: enten man er en stjerneregissør, familiefar, filmfestivalmedarbeider eller en papirløs flyktning.
Det er lett å føle seg satt i skyggen av en så begavet kunstner som Moodysson.
Ikke bare er han en dyktig filmskaper, men han kan også skrive.
Men i stedet for å sitte i skyggen og misunne, velger jeg å beundre.
Oversatt av Monica Aasprong.
| 1
|
102203
|
Bokanmeldelse:Erlend Loe:
«Vareopptelling»
Lyrikerens hevn over anmelderjævlene, sier markedsavdelingen.
Mageplask og svalestup i vår litterære andedam, sier jeg.
Kortroman 130 sider 349 kr. Cappelen Damm
Som bokanmelder skal man være ganske selvopptatt for å kalle dette en bok om litteraturkritikk.
Riktignok markedsføres den korte romanen som et spark til kritikerstanden, men som alltid jakter Loe på en gyllen og bokstavelig talt fabel-aktig universell sannhet.
Lyrikeren Nina er fattig på både penger, venner, prestisje og fremtidshåp da hun som 65-åring får prøve seg på et «comeback».
Men ingenting er som på 70-tallet; nettverket hennes har smuldret, forlagsredaktøren har for små silkehansker og for lite tid til omsorgsoppgaver.
Med stor billedtetthet i språket presenterer Loe flere uforglemmelige møter mellom mennesker.
En gammel psykologvenn, en tilfeldig kulturfrøken på Litteraturhuset og ikke minst førstelinjen av bok-pushere er tatt på kornet.
Hverdagsmenneskers private avgrunner kan fornemmes som en mørk og dvelende undertone, men denne teksten minner mest om en burlesk og fargesprakende revy.
Dramaturgien er effektiv som en skillingsvise og fargerik som et sirkusnummer.
En hektisk rekke av tablåer, kryssreferanser, allegorier og metaforhumor gjør boken lettslukt for et mangslungent publikum.
De få som plasker omkring i den dypeste delen av vår litterære andedam, vil kanskje rynke på nesen og kalle dette en teit bransjeparodi.
Noen vil muligens mene boken er et stygt overpriset debattinnlegg om kvalitetslitteraturens evige verdi blant kritikertullinger og forlagshorer, og at enhver litteraturanmelder som liker den, må være dum.
Da er det fint at hovedpersonen Nina lærer oss på grunna en ny, aldeles naiv og super karakteristikk av slike folk:
«Eklatant stupid».
| 1
|
102205
|
Bokanmeldelse:Tom Holland:
«I skyggen av sverdet»
«I skyggen av sverdet» er en brannfakkel av en bok.
Kritisk og polemisk setter Tom Holland søkelys på tilblivelsen av islam.
Dokumentar 455 sider Kr. 399,- Gyldendal
For muslimer er Koranen hellig, ufeilbarlig og eviggyldig.
Derfor er det modig å underlegge islam, Koranen og Muhammed den samme kritiske tilnærming som teologer har gitt kristendommen, Bibelen og Jesus.
Brannfaklene er mange:
Hvor viktig var profeten Muhammed og Mekka?
Er Koranen gitt av Allah eller sydd sammen av samtidens sammensurium av religiøse og politiske tekster?
Er islam arabernes svar på judaismen og kristendommen?
På hvilken måte ble islam tilpasset politiske og militære interesser?
Hvilken rolle spilte stridende skriftlærde og mektige herskere?
Den internasjonale mottagelsen av boken er splittet.
Mange lovpriser den.
Andre er kritiske til Tom Hollands fremstilling.
Selv er jeg hverken historiker eller en lærd muslim.
Jeg anmelder boken som leser - ikke akademiker.
Og som leser finner jeg Hollands gjennomgang fengslende.
Verdenshistorien har ingen fasit.
Alt handler om å tolke, å forstå, å se de store linjer.
Hollands bidrag er forfriskende.
Boken handler ikke bare om islam.
Den analyserer påvirkningen fra de romerske og persiske imperier og tematiserer islams fremvekst i kjølvannet av jødedommen og kristendommen - nettopp fordi de tre abrahamittiske religionene henger så nøye sammen.
Boken faller lett mellom to stoler:
For den akademiske leser er den neppe grundig nok, for den utrente leser blir den en anelse krevende.
Men tro meg:
Når du først blir trukket inn i Tom Hollands polemiske univers, blir du hektet.
Oversetter Gunnar Nyquist har hatt en krevende oppgave.
Den har han løst forbilledlig.
| 1
|
102206
|
Film:Bryllupsfisen
Sesongriktig timet kommer denne bryllupsforviklingskomedien rekende:
En ganske krampaktig og tåpelig sådan.
Sekstiåtter-familien Griffins adoptivsønn Alejandro skal gifte seg storligen med nyrik-datteren Missy, med besøk fra sønnens biologiske mor fra Colombia.
Det er duket for et overdådig koldtbord av etniske og klasserelaterte fordommer lagt i munnen på et usedvanlig stjernelag av skuespillere som alle burde visst bedre.
Uelegant!
Griffin-familien er gamle raddiser, nå styrtrike livsnytere, «anført» av den suksessfulle kunsteren Don (håpløst igjen, De Niro!).
Men fremdeles så «liberale» og «frigjorte» i hippie-tankegangen at tilnærmet polygami kan godtas - med de flestes velsignelse.
Humoren i filmen dreier seg rundt de mange keitete forsøkene på å opprettholde fasaden (sett det ørten ganger før, bedre), og den går på bekostning av alle som ikke passer inn i denne privilegerte virkeligheten:
Den overkristne hallelujamoren fra Colombia, de «harry» svigerforeldrene uten stil og klasse.
Griffin-familiens - og manusforfatternes - liberale «fordomsfrihet» avsløres raskt som hykleri.
At de ikke ser slikt selv!
Man forsøker riktignok å snu litt på det mot slutten, altfor lite, altfor sent - og null prosent troverdig.
Det er lenge siden man har sett så mange outrerte samtaler - og handlinger samlet på et brett som aldri ville kommet opp i virkeligheten.
Wam og Vennerød lagde den samme filmen i 1989 og gjorde absolutt alt bedre enn hva man klarer med alle disse Hollywood-millionene.
Det sier ikke lite!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102207
|
Film:Sobert kammerspill
Dynamisk samspill mellom to høyst ulike kvinnetyper gir denne filmen enkelte riktig fine øyeblikk.
Utover det, mangler storyen bærende elementer som kunne løftet den til et virkelig godt kammerspill.
Fransk films veteran, Jeanne Moreau, er verbalt slagferdig som en panter; elegant og arrogant og ikledd parisisk kostbarhet som forsøksvis skal skjule et ensomt liv.
Hun er totalt avhengig av en hjemmehjelp; en kvinne fra Estland hvis feminine sider blir åpenbart synligere når den parisiske sfære gradvis setter sitt preg på henne.
Det hele starter i et vintergoldt Estland der Anne (Mägi) pleier sin syke mor til hun dør.
Livet generelt er traurig, så hun takker ja til en jobb som pleier for en aldrende, velstående estisk født kvinne.
Den eneste den gamle enke bryr seg om, er en mann noe yngre enn henne selv, en tidligere elsker som pusler rundt den sjefete damen med rolig omsorg.
Forholdet mellom de to kvinnene, og delvis eks-elskeren har fine nyanser av skarp observasjon og ømhet.
Det er også tilløp til lun munterhet i dette sobert spilte kammerspillet.
Men historien i seg selv er for tynn og mangler dramatisk dybde.
Dermed heves ikke filmen til over gjennomsnittet.
| 0
|
102208
|
Film:Velsmurt stjernesmell
Formelflørt du fortsatt vil være med på.
«Star Trek Into Darkness» dundrer i gang med en jaktscene i blodrødt landskap på en fremmed planet, hvor Kirk (Pine) forsøker å unnslippe innfødte i god Indiana Jones-stil, kryssklippet med Spocks (Quinto) dykk ned i en ildsprutende vulkan.
Fra første stund får vi altså både spenning, visuelt smågodt og den pågående sparringen mellom regelrytteren Spock og regelbryteren Kirk.
Og siden denne innledende floken selvfølgelig ikke er nok, tar det hele av når ny superskurk John Harrison, spilt av Benedict Cumberbatch, igangsetter terrorangrep mot Stjerneflåten.
Snart er Kirk og Spock og deres intergalaktiske kolleger på topphemmelig oppdrag i fiendtlig territorium, og vi får anledning til å tvile på motivene til opptil flere av dem.
Oppfølgeren til J.J. Abrams revitalisering av Star Trek-føljetongen fra 2009 er ikke like frisk og spretten som forløperen.
Men den er en fin formelflørt med en god miks av «kammerspill in space» og mektige actionscener.
Du må riktignok ha sansen for sci-fi, men trenger ikke være ihuga «trekker» å ha utbytte av filmen.
Det gigantiske Star Trek-universet refereres, men inngående kjennskap til det er ingen forutsetning for å henge med i handlingen.
Vi kommer tettere på Spock-Kirk-dynamikken, hvor Pine er overbevisende impulsiv og blottet for ydmykhet, og Quinto solid som hans stoiske motpart som stoler på logikk.
Trøbbel i forholdet mellom Spock og Uhura (Zaldana) gir også kledelig friksjon til den ellers glatte produksjonen.
Best er Cumberbatch (kjent fra BBC-serien «Sherlock»).
Hans skurk er uforutsigbar, intens og akkurat passe utenomjordisk - og får være med i de tøffeste scenene.
Til tross for tittelen, er ikke «Star trek Into Darkness» spesielt mørk.
Manusforfatterne fra «Star Trek», Roberto Orci og Alex Kurtzman, i tillegg til produsent Damon Lindelof, leverer også denne gangen en lett komisk undertone som aldri er langt unna overflaten.
Og Simon Pegg som Scotty er igjen katalysator for mye av den.
«Star Trek Into Darkness» når ikke opp på «Iron Man 3»-nivå i action/humor-miksen, og det er under tvil terningen lander på 5.
Ferden med USS Enterprise har et glattere formelpreg enn sist, men den er fremdeles verdt å være med på.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102209
|
Up All Night
Årets party lover gutta som døgner i denne sangen.
Passende åpning ettersom Harry Styles rullet med russen i natt!
En ganske sedat åpning av en låt som i utgangspunktet er yr som tenåringshormoner.
Gutta sliter med å finne riktig lydnivå hver for seg, men faller fint sammen i refrenget.
| 0
|
102210
|
I Would
«A game that I'm destined to lose, cause I can't compete with your boyfriend, he's got 27 tattoos».
Eksistensiell krise for gutter født i 1993.
Grøtete lyd, gutta er seig å få i gang, men du verden som de norske jentene hyller dem!
| 0
|
102211
|
Heart Attack
Lite boybandfakter foreløpig annet enn i refrengene - synkrondans er det forsvinnende lite av.
Nok et massivt angrep for sansene her - det beste ved hele låten er egentlig hvordan jentene hyler hver gang vokalen byttes.
| 0
|
102213
|
Loved You First
Nesten «The Rising»-intro på denne, men ånden til Bruce Springsteen har definitivt forlatt denne arenaen på alle måter.
Gutta gjør skuffende lite ut av seg, kanskje er de redde for å ødelegge stylingen?
Låten følger stort sett samme mal som de foregående - inntrengende vers fulgt av bombastisk refreng.
Hørt det før, ja.
Og bedre.
| 0
|
102214
|
One Thing
Heisan, der kom låta som avspilles om du kjøper One Direction-tannbørsten (så kidsen pusser bissene lenger enn to minutter).
De kan definitivt kunsten å sjarmere sine directioners, riktignok med innøvde fraser, men likevel.
Her lar Zayn publikum synge deler av førsteverset - smart.
Men heftig hopperefreng, tross alt.
| 0
|
102215
|
C'mon C'mon
Fyrrig glampunkåpning på denne låten som strengt tatt ikke er annet enn et eneste langt refreng med innlagte yeah yeahs og oooh oooh.
Effektivt for publikum, musikalsk nær ubrukelig.
| 0
|
102216
|
Change My Mind
Stjeler lovlig mye fra Cyndi Laupers «Time After Time», men salen koker når gutta kommer glidende over publikum på egen plattform.
Biebertrikset funker, det.
| 0
|
102217
|
One WayOr Another / Teenage Kicks
Blondie og alltid underkjente Undertones i uskjønn forening.
One Direction er imidlertid så langt unna punken du kan komme, selv om de ynder å fremstille seg litt gærne overfor fansen.
Dette funker aldri.
Null troverdighet i denne coverversjonen, men fansen får iallfall nærkontakt.
| 0
|
102218
|
Last First Kiss
Denne fungerer overraskende bra, mye på grunn av at gutta nå er helt ute blant folk og suger energien fra et fantastisk publikum.
Men en stor komposisjon er det knapt.
| 0
|
102220
|
Back For You
Nå har Niall grepet gitaren i stedet for mikrofonen, uten at det kan synes å tilføre det musikalske aspektet noe.
Skreddersydd teenpop av svenskeskolen.
Som nevnt, insisterende vers, bombastisk refreng.
| 0
|
102221
|
Summer Love
Zayn har endelig funnet tilbake tonen i strupebåndene i denne balladen, men det slår meg hvor vanlige stemmene deres er.
Harmoniene sitter fint, men hver for seg er de blottet for særpreg, kanskje ikke tilfeldig at de aldri kom til finalerundene i X
Factor hver for seg.
Men lekker lysdesign, da.
| 0
|
102222
|
Over Again
«I can make your tears fall down like the showers that are British».
Fin poesi avlevert fra barkrakken i Telenor Arena, gitt.
Balladetungt nå og i overkant mange fra «Take Me Home»-albumet.
Som langt fra er like bra som friskusdebuten «Up All Night».
| 0
|
102223
|
Little Things
Skrevet av Ed Sheeran, hvilket gir en ekstra dimensjon til denne låten, den er ikke like enkelt lettfattelig som de andre.
Kun akustisk gitar og guttas stemmer.
Vakre bilder av et vakkert publikum som snart bruker opp mobilbatteriene sine.
Kveldens høydepunkt så langt.
| 1
|
102224
|
Teenage Dirtbag
En gang en irriterende poppunkhit med Wheatus, men den hadde iallfall ungdommelig energi.
I One Directions tilfelle blir den direkte sidrumpa og pinlig i sammenligning.
De fremstår som alt annet enn tenåringsdrittsekker, samme hvor gjerne de vil ha det imaget.
| 0
|
102226
|
She's Not Afraid
Nok en liksomrocker uten noe som helst til vers.
Men igjen, One Direction og apparatet rundt har holdt kreative workshops med refrengsnekring øverst på flipoveren.
| 0
|
102229
|
Plateanmeldelse:Daft Punk - «Random Access Memories»
Drømmedisco.
Det er et imponerende momentum Daft Punk har greid å bygge opp, etter at de møtte veggen med tredjealbumet «Human After All» (2005).
Det ironiske er at Daft Punk, som nå kapitaliserer på sin status som sen-nittitalls elektronikapionerer, har gått for mest mulig «organisk» lyd på årets tyngst hypede album.
Med sprell levende (om enn tilårskomne) musikere, og synthlyder så retro at også de fremstår som laget av kjøtt og blod.
Fortsatt er det disco som ligger til grunn for det meste de gjør, men duoen går dypt inn i materien.
Jazz i ryggmargen
Platen er mer nedpå enn forventet, jevnt over midtempo-orientert og ofte mørk stemningsmessig.
Store deler av den nikker til syttitalls feinschmeckerpop med jazz i ryggmargen, sløy funk i hoftene og blå øyne i sjelen.
Den utstrakte bruken av vocoder-filtrert vokal og sørgmodige lydlandskaper sender tankene titt og ofte til Röyksopps andrealbum, «The Understanding» (2005).
Franskmennene plukker altså opp tråden våre norske venner holdt i da Daft Punk mistet grepet.
Seig som sirup
Men, som seg hør og bør for en blockbuster-utgivelse som dette, er det også heftige prog-eksesser på menyen.
«Lose Yourself To Dance» er nok en låt med Pharrell Williams på vokal og Nile Rodgers på gitar, og den holder alle løftene singelen «Get Lucky» ikke greide å innfri.
Seig som sirup, og monumentalt, monstrøst funky, med den heftigste håndklappingen du har hørt på en stund.
«Random Access Memories» gjenoppretter følelsen Daft Punk ga rundt årtusenskiftet, da duoen fremstod som verdens mest ambisiøse studionerder, med popteft attpåtil.
Dette er musikk med vel så stor appell til hjertet som til føttene, som bare ved et par korte tilfeller snubler i mylderet av referanser og smartass-ideer.
Albumet avslører Daft Punk som skamløse romantikere, og på «Random Access Memories» skuer de inn i fremtiden med sci-fi-briller av typen Stanley Kubrick gikk rundt med da han lagde «2001 - en romodyssé».
BESTE LÅT:
«Lose Yourself To Dance»
Albumet slippes 21. mai
| 1
|
102230
|
Plateanmeldelse:Deerhunter - «Monomania»
Forvirrende på alle måter.
Spesielt den gode.
Etter et nesten-gjennombrudd vil de fleste band prøve mer av det samme, bare mer intenst.
Slik er det også med denne atlantakvintetten, bare mer intenst forvirrende.
Særlig for de som først kom ombord på «Halcyon Digest».
Deres på ingen måte monomane sjette er støyende, sint og skranglete.
Og samtidig melodiøs, pen og vennlig.
Enkelte låter kunne vært på tredjealbumet «Microcastle», mens andre ikke en gang høres ut som samme band.
Personlighetsforstyrret, materialisert gjennom frontfigur Bradford Cox' nylanserte alter ego Connie Lungpin.
Men mest av alt er «Monomania» hva The Strokes burde ha gjort allerede i 2006.
BESTE LÅT:
«The Missing»
| 1
|
102231
|
Plateanmeldelse:Iggy And The Stooges - «Ready To Die»
Iggiterende.
ALBUM: ROCK Iggy And The Stooges «Ready To Die» (Fat Possum/Indie)
Dette er spørsmålet:
Hvorfor finnes «Ready To Die»?
Det kan ikke skyldes en «kreativ impuls», i hvert fall ikke fra vokalist Iggy Pops side.
Er det gitaristen James Williamson som har insistert?
Er det han som har brent inne med riff som bare måtte ut; drøye 30 år etter at han pensjonerte seg fra rock 'n' roll og tok en «streit» jobb i Silicon Valley?
Det virker ikke slik.
Materialet på «Ready To Die» er etter sigende unnfanget nylig.
Spørsmålet må likevel stilles, for i den grad dette forglemmelige, unødvendige albumet vil avstedkomme noe som helst, vil det være å svekke The Stooges' forhandlingsstyrke i forhold til konsertarrangører.
Det kan komme til å svekke The Stooges' plettfrie rykte i rockhistorien også.
Detroit-protopunkernes diskografi var lenge perfekt.
Nå har den to kalkuner.
«Ready To Die» er «Stooges II»s comebackalbum.
Med Williamson, som ikke spilte på de to første albumene deres.
Men som kom inn i god tid før det definitive glamrockdekadente «badboy»-albumet «Raw Power» (1973), og ble med gjennom bandets implosjon for åpen scene på midten av syttitallet.
Den første Stooges-gitaristen, Ron Asheton, døde i 2009, men rakk å være med på «Stooges I»s gjenforeningsalbum, «The Weirdness» (2007).
Den platen var i det minste provoserende elendig.
«Ready To Die» er «bedre» og mer uinteressant:
Et midt på treet, gammelmodig hardrockalbum.
Williamsons knivskarpe, demoniske gitarlyd er til en viss grad intakt.
Var det ikke Johnny Marr som sa at han «spilte gitar som Darth Vader»?
Det er fint å høre fra ham igjen, i et ørekast eller to.
Originalmedlemmene Steve Mackay (saksofon) og Scott Asheton greier seg OK - selv om jeg tillater meg å tvile på at det er sistnevnte som spiller trommer på alle sangene her.
Det er Pop som dummer seg ut.
Igjen.
For noen år siden uttalte han at han var «drittlei bøller med gitar».
Så hvorfor fortsetter han å spille med dem?
Tekstene hans er en pine.
Det er forferdelig å høre mannen som skrev «I'm a street-walkin' cheetah with a heart full of napalm» og «Turn Blue» synge om store pupper og tilby «samfunnskommentarer» à la «Gun», «Job» og «Sex And Money».
En gang var han rockens mest fortvilt gripende «gatesmarte» guttemann.
Nå er han en mann (66) som prøver å late som om han er en dum gutt (16).
BESTE LÅT:
«Burn»
| 0
|
102232
|
Plateanmeldelse:Ole Edvard Antonsen/São Paolo Symphony Orchestra - «French Trumpet Concertos»
Glitrende allsidig.
ALBUM: KLASSISK Ole Edvard Antonsen/São Paolo Symphony Orchestra «French Trumpet Concertos» (BIS)
Antonsen kan spille de fleste sjangre.
Desto mer gledelig at han vier en hel plate til fransk musikk fra 1900-tallet.
Det kan virke smalt, men lyttere vil merke at mye av dette er påvirket av underholdningsmusikk, et stykke som «Concerto Pour Trompette
Et Orchestre» av Henri Tomasi kan skape assosiasjoner til Gershwin, for eksempel, mens Desenclos' «Incantation, Threne Et Danse» har impresjonistiske trekk.
Og Antonsen spiller med sin sjeldent smidige tone, i intrikate passasjer og lyriske linjer side om side, rytmisk finurlig og solid.
Samspillet med orkesteret er glitrende.
Det gjør platen både til en estetisk nytelse og en døråpner for noe som for mange er ukjent musikk.
BESTE LÅT:
«Incantation, Threne Et Danse»
| 1
|
102233
|
Plateanmeldelse:Rod Stewart
- «Time»
Dett var dett.
Adjø, Roderick.
Fordi han lagde fantastiske album helt innledningsvis i karrieren, har vi gitt Rod Stewart (68) et utall sjanser.
«Tonight I'm Yours» var et «comeback» allerede i 1981.
Han skulle komme «hjem igjen» i 1986, 1995 og 1998 også.
(Han kom faktisk hjem én gang, på «Unplugged» fra 1993).
Nå har han tatt seg bryet med å skrive noen egne sanger igjen.
Det skal vi liksom være takknemlige for.
Å være takknemlig hadde vært atskillig lettere dersom det ikke hadde vært forferdelige sanger.
Sekkepipene høres ut som synther.
Stewart forveksler konsekvent hul, ludderaktig nostalgi med «soul».
Dette var siste sjanse, og han dreit seg ut.
BESTE LÅT:
«Picture In A Frame»
| 0
|
102237
|
Plateanmeldelse:Noah And The Whale - «Heart Of Nowhere»
Får det fremdeles ikke til.
ALBUM:
INDIEPOP Noah And The Whale «Heart Of Nowhere» (Mercury/Universal)
Ut fra navnet kunne de like gjerne vært et bergensk indieband.
Men livet har vært brattere enn som så for de norgesaktuelle britene.
Tross mindre hiter har de aldri nådd opp utenfor hjemlandet, og eksmedlem Laura Marling har blitt større på egen hånd.
Tittellåten, med Anna Calvi som bandkrykke, viser hvor bra vokalist Fink kan være.
Resten er et oppriktig forsøk på å bli et mer spenstig The Police.
(Ikke at dét er så vanskelig.)
Når de er virkelig livsbejaende er de ikke så verst.
Men omslagets filmplakatnostalgi understreker kvintettens problem:
De gjør lite nytt og de kopierer lite interessant.
BESTE LÅT:
«Heart Of Nowhere»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102239
|
Plateanmeldelse:Cristina Branco - «Alegria»
Fører fado videre.
ALBUM:
WORLD MUSIC Cristina Branco «Alegria» (EmArcy/Universal)
En relativt ung utøver i den snart to hundre år gamle portugisiske fadotradisjonen, men absolutt en av dens mest funklende ledestjerner.
På «Alegria» utvider hun sjangeren, med låter av blant andre Joni Mitchell og Chico Barque.
Uttrykket er intimt, fortsatt med en god porsjon sjangertypisk «saudade», ord og toner fylt av lengsel.
Men det er så mye varme og skjønnhet i musikken at det bare er å gi seg over.
Produksjonen er nøktern, og Brancos medmusikere fargelegger hennes ujålete og jordnære stemme med deilige detaljer.
Du trenger ikke å kjenne fadotradisjonen for å like Brancos musikk.
Dette er simpelthen pur skjønnhet.
BESTE LÅT:
«Branca Aurora»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102240
|
Plateanmeldelse:Helldorado - «Bones In The Closet»
Trenger du filmmusikk, Quentin?
ALBUM: ROCK Helldorado «Bones In The Closet» (CCAP)
Stavangerbandet har aldri vært originale, men deres karakteristiske miks av mariachi og Morricone, morderballader og Tarantino, har heller aldri hatt en mer desperat egg enn på «Bones In The Closet».
Dette er kjellersvart ørkenrock'n roll med en kraftig eim av kruttrøyk fra Nick Caves revolverløp, stødig ledsaget av Dag Vagles blodårespennende vokal som forsterker den tematisk gjennomførte jævelskapen på denne platen.
I savnet av My Midnight Creeps og Ricochets fortjener Norge å oppdage disse siddisene, som hittil har kjempet tålmodig i skyggen av de forannevnte på sine forrige tre, også bunnsolide album.
Få beina ut av skapet!
BESTE LÅT:
«Dead World»
| 1
|
102241
|
Plateanmeldelse:Daft Punk - «Random Access Memories»
Drømmedisco.
Det er et imponerende momentum Thomas Bangalter og Guy-Manuel de Homem-Christo har greid å bygge opp, etter at de møtte veggen med tredjealbumet «Human After All» (2005).
Stikkordene er Kanye West-sampling, påkostede liveshow og det amerikanske publikums forsinkede oppdagelse av det de kaller «EDM».
Elektronisk dansemusikk der altså.
Et annet nøkkelord er imidlertid venting - intet er mer salgbart enn et veldreid comeback i disse dager.
Det ironiske er at Daft Punk, som nå kapitaliserer på sin status som sen-nittitalls elektronikapionerer, har gått for mest mulig «organisk» lyd på årets tyngst hypede album.
Med sprell levende (om enn tilårskomne) musikere, og synthlyder så retro at også de fremstår som laget av kjøtt og blod.
Fortsatt er det disco som ligger til grunn for det meste de gjør, men duoen går dypt inn i materien.
Vel har de servert en singelforsmak som vitner om et lettbent, nesten lettvint, gla'dans-album, men «Get Lucky» forteller bare en liten flik av historien som er «Random Access Memories».
Platen er mer nedpå enn forventet, jevnt over midtempo-orientert og ofte mørk stemningsmessig.
Store deler av den nikker til syttitalls feinschmeckerpop med jazz i ryggmargen, sløy funk i hoftene og blå øyne i sjelen.
«Fragments Of Time» er så pur Steely Dan som du kan komme.
Den utstrakte bruken av vocoder-filtrert vokal og sørgmodige lydlandskaper sender tankene titt og ofte til Röyksopps andrealbum, «The Understanding».
Franskmennene plukker altså opp tråden våre norske venner holdt i da Daft Punk mistet grepet - sjekk «Within» og ikke minst den Julian Casablancas-gjestede «Instant Crush» for bevis.
Men, som seg hør og bør for en blockbuster-utgivelse som dette, er det også heftige prog-eksesser på menyen.
Hyllesten til tidenes viktigste produsent for elektronisk musikk, Giorgio Moroder, er en av dem, det collage-aktige samarbeidet med filmmusikkveteranen Paul Williams («Touch») en annen.
Samarbeidet med Animal Collective-sjef Panda Bear er også vellykket, skjønn elektro-psykedelia som i likhet med det meste på platen fungerer like godt i praksis som den gjør på papiret.
For oss som ble noe underveldet av singelen finnes det også trøst:
«Lose Yourself To Dance» er nok en låt med Pharrell Williams på vokal og Nile Rodgers på gitar, og den holder alle løftene «Get Lucky» ikke greide å innfri.
Oppskriften er den samme, men resultatet er saktere, tyngre og bedre.
Seig som sirup, og monumentalt, monstrøst funky, med den heftigste håndklappingen du har hørt på en stund.
«Random Access Memories» er ikke perfekt, men den gjenoppretter følelsen Daft Punk ga rundt årtusenskiftet, da duoen fremstod som verdens mest ambisiøse studionerder, med popteft attpåtil.
Dette er musikk med vel så stor appell til hjertet som til føttene, som bare ved et par korte tilfeller snubler i mylderet av referanser og smartass-ideer.
Albumet avslører Daft Punk som skamløse romantikere, og «Random Access Memories» skuer inn i fremtiden med sci-fi-briller av typen Stanley Kubrick gikk rundt med da han lagde «2001 - en romodyssé».
BESTE LÅT:
«Lose Yourself To Dance»
* Albumet slippes 21. mai.
| 1
|
102242
|
Film:Blodig stormannsgalskap
Paranoia- og patriotisme-reklamefilm på steroider.
Trass i noen storhetsøyeblikk ender «Olympus Has Fallen» i mektig mageplask.
«Olympus Has Fallen» handler om hvordan Det hvite hus, og en assortert samling amerikanske nasjonalsymboler, blir utsatt for hardhendt behandling fra terrorister.
Temaet er tydeligvis i vinden i USA for tiden, hvor Roland Emmerichs «White House Down» får premiere i sommer.
Her følger vi presidentens livvakt Mike Banning (Butler), som etter en ulykke der han klarer å redde presidenten (Eckhart), men ikke presidentfruen, får seg en kontorjobb i Finansdepartementet.
Der kjeder han seg stort, inntil Det hvite hus plutselig angripes under et statsbesøk fra Sør-Koreas statsminister.
Mens gatene pepres med kuler, løper Banning selvsagt målrettet mot orkanens øye.
Og blant hundretalls blodige likvideringer klarer han å ta seg inn i presidentresidensen.
Snart er verdensfreden i fare og Banning «vår» eneste mann på innsiden.
Det er vanskelig å se «Olympus Has Fallen» uten å sammenligne den med «Die Hard» ved hver vending.
For parallellene er overveldende mange.
Forskjellen er at der John McTiernans film var elegant, lettbeint og strødd med Bruce Willis' sjarmerende sarkasme, er Antoine Fuquas film tungrodd, pompøs og baserer seg på Gerard Butlers rå brutalitet.
Til det formålet er Butler effektiv.
Og joda, det er spennende til tider.
Klippingen mellom den spente stemningen der den fungerende regjeringen er samlet, Bannings smyging i mørklagte korridorer, og terroristenes svettende gisler, sender en viss «buzz» til nervene.
Men så tipper det over i det overdådige, enten det dreier seg om gjennomhullede amerikanske flagg som flagrer i sakte film over en solnedgang, Trevor Morris' svulstige musikk, eller replikker så «cheesy» at det lukter av dem.
Noe som kunne fungert i en film med selvironi.
Det har «Olympus Has Fallen» ikke.
I stedet fremstår filmen som en lang leksjon i nasjonalsymbolisme-onani, med utløsning i massivt kuleregn og pumpende blodsprut.
«Olympus Has Fallen» er høy på seg selv, men du inviteres ikke til å være med på moroa.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102244
|
Test av Fiat Panda 4x4:Norges billigste firehjulstrekker
Denne funky Fiaten får en femmer for sjarm, plass og en litt sensasjonell motor.
Og så er den Norges billigste med firehjulsdrift.
Den lille hjertet på bare to sylindere og et volum på bare 0,9 liter banker taktfast og klemmer ut 85 hestekrefter og et dreiemoment på 145 newtonmeter.
Bak høres en fantastisk, litt gammeldags putrelyd.
På pairet kan kreftene virke i minste laget, men det holder fint, mye på grunn av karakteristikken.
Maks dreiemoment (skyvekraft) kommer allerede på 1900 omdreininger.
Turbomotoren sitter nå også i Fiat 500 og Alfa Romeo MiTo.
I kombinasjon med en manuell sekstrinnskasse er det lekende lett å manøvrere den lille bilen på under fire meter i byen, enten det er over brøytekanter, rundt hjørner og ikke minst i parkeringssituasjoner.
Formen er firkantet, sikten alle veier super.
Kan lange ut
Ikke får den får problemer på motorveien heller, bilen er mer stabil på veien enn den ser ut til.
Bilen er forhjulsdreven, men sender opp til halvparten av drivkreftene til bakakselen hvis et hjul mister grepet.
Elektroniske differensialer samarbeider i tillegg med antiskrenssystemet, som bremser hjulet med minst feste og fordeler kreftene på hjulene som har bedre grep.
Toppmodellen vi har prøvekjørt har systemet Blue and Me som standard.
Dette kan blåtann-koble telefonen opp mot bilen, for telefoni og musikkspilling.
Leasingselskapet Autolease mener modellen holder seg best i bruktmarkedet i dyreste versjon, til 214.900 kroner.
Billigste variant koster 199.900 kroner.
Foruten metallic lakk, som anbefales, er det ikke noe fabrikkmontert utstyr å velge.
Førermiljø:
God sikt alle veier.
Store speil.
Støyer som en «kar».
Lesbare og høyt plasserte instrumenter.
Greie seter.
Fem koppholdere, men den viktigste for grunn.
Ikke lengdejustering ratt.
Setevarme enten av eller på.
Kjøreegenskaper:
Oppfører seg stabilt tross høyden.
Lettkjørt.
Bra i by'n, men kan også ta en lang marsj.
Bra motor, behagenlig avfjæring.
Plass:
Luftig førermiljø.
Stor til å være så liten.
Skiene gikk inn, men ble liggende litt ut i senterkonsollen.
Ikke flatt bagasjegulv.
Miljø:
Ikke så hakkende galt.
Småspist, under en halvliter på mila.
Sikkerhet:
Bilen er ikke testet av EuroNCAP, og får dermed ikke terning for her.
Å eie:
Autolease:
Verditap er som snitt i klassen, markedsverdi rundt 60 % e/3 år/45.000 km.
Årlige driftskostnader i treårsperioden er på rundt 4700 kr, noe over snitt.
Fiat-eiere er Norges nest mest misfornøyde, ifølge NAF Autoindex.
Pris:
Dette kan man ikke klage på.
Design:
Svart beskyttelsesplast gir signaler om at her kommer en barsk bil, men den kan også være streetsmart.
Innvendig er det gjennomført!
| 1
|
102245
|
Bokanmeldelse:Johan B. Mjønes:
«Fortellinger om sju bål»
Drømmen om Amerika gjelder ikke for alle.
Roman 432 sider 379 kr. Aschehoug
Mjønes (f. 1976) har gjort seg bemerket med sterke fortellinger om selvmord («Terminalhastighet») og om mobbing («Orkanger»).
Stilen hans er preget av en særdeles intens og lite pyntet måte å beskrive det mørke og bestialske på.
Resultatet er historier som oppleves ektefølte, og som med flere litterære grep - særlig repetitive setninger - spisser leseropplevelsen.
Denne gangen er forfatteren svært ambisiøs, idet han tar for seg indianernes historie fra den hvite mann satte sin ben i Amerika, frem til 2012.
Vi følger overgripere som slakter mennesker med latteren løst i halsen.
Vi møter Mary, en ung mor i Sør-Dakota i 2011.
Og vi møter idrettsutøveren Russell, som i 2012 ødelegger kneet og karrieren i en trafikkulykke.
Han tvinges ut i en jakt på eget opphav og historie, og det berører også Mary og hennes drømmer.
Å sette sammen flere deler og fange et slags overblikk historisk, fører ofte til at leseren velger seg en «favoritt», og leser raskt gjennom resten.
Det skjer ikke her.
Hele teksten er engasjert i stoffet sitt, og det skyldes hovedsakelig at den går tett på fortelleren, og at den er sydd møysommelig godt sammen.
Jeg må glippe litt med øynene i vemmelse i de vanskeligste partiene hvor forfatteren går tett på beskrivelser av etnisk rensing.
Romanen er skrevet med støtte fra misjonsselskapet Digni, som også har gitt støtte til blant andre Thomas Hylland Eriksen og Geir Gulliksen.
Teksten bærer preg av presisjon og mye arbeid, både litterært og i forhold til research.
«Fortellinger om sju bål» er en roman som lever opp til sitt høye ambisjonsnivå, også litterært.
Den viser kanskje først og fremst at lidelsen ikke er over, og at det såkalte moderne mennesket raserer mer enn vi bygger opp, både av naturressurser og menneskeverd.
Jeg håper denne fortellingen leses av mange.
| 1
|
102249
|
Roberto Costantini:«Du er ondskap»
Hvis du liker Robert Wilson, er dette noe for deg:
Roberto Costantinis debutroman er velskrevet, underholdende og spennende.
Krim 565 sider Kr. 399,- Gyldendal
Plottet er så kløktig utpønsket at jeg flere ganger måtte bla tilbake for å se om jeg virkelig hadde latt meg lure.
Rammen for romanen (oversatt av Hilde Sophie Plau) er et grufullt drap i Roma i 1982 og et selvmord i samme by i 2006.
Ved første øyekast er boken en klassisk kriminalfortelling der presise klokkeslett, alibier og løgner skaper et forvirrende villnis både for politietterforskerne og leserne.
Samtidig utvikler den seg - i pakt med tendensene i moderne kriminallitteratur - til å bli en intenst spennende og heseblesende thriller.
Vel så viktig som det intrikate plottet er de presise karaktertegningene av romanens hovedpersoner.I sentrum for det fargerike persongalleriet står politietterforskeren Michele Balistreri.
Som ung er han en arrogant og selvtilfreds skjørtejeger og libertiner.
Som godt voksen er han martret av sitt tidligere liv - og ikke minst over den mislykkede etterforskningen i 1982.
En bok du kan glede deg til å lese.
| 1
|
102250
|
Bokanmeldelse:Erik Fosse:
«Med livet i hendene»
Respektinngytende øyenvitneskildring skjemmes av politisk naivitet.
Dokumentar 430 sider Kr. 399 Gyldendal
Det er ektefølt indignasjon og rettferdig harme som preger Erik Fosses personlige dokumentarbok om en imponerende lang innsats som lege i det krigsherjede Midtøsten.
Fosse ble for alvor kjent da han sammen med Mads Gilbert gjorde en nærmest overmenneskelig humanitær innsats for de palestinske ofrene etter Israels angrep mot Gaza på nyåret 2009.
Det resulterte også i en av de sterkeste dokumentarbøkene som er utgitt i Norge, «Øyne i Gaza».
Årets bok strekker seg over flere tiår og forteller blant annet bakgrunnen for opprettelsen av Palestinakomitéen på slutten av 1970-tallet, der Erik Fosse også sto sentralt.
Fosse (63) tilhører en generasjon av politisk engasjerte mennesker som mottok avgjørende inntrykk av palestinernes skjebne under krigshandlingene på 1960- og 70-tallet.
Dette har åpenbart vært styrende for all senere politisk orientering omkring Midtøsten-problematikken.
Det er i seg selv ikke noe problem at en dokumentarforfatter har et klart politisk ståsted, men det er sjelden at det kommer noen god bok ut av det.
Det gjelder også for Fosses bok.
En ting er at han skriver omstendelig og flat prosa, der det ikke skilles mellom store og små begivenheter eller personlige og politiske dramaer.
Verre er det med hans politiske utgreiinger.
Erik Fosse skriver selv at han har tatt sin legeetikk med seg inn i en konflikt der ingen kan unngå å ta politiske standpunkter.
Jeg forstår at dette kan være utfordrende, på samme måte som jeg forstår at han har et brennende ønske om å fortelle om palestinernes skjebne.
Men mot slutten av boken går det helt galt, da Fosse skriver:
«Måten Islamsk Jihad brukte islam på, skilte seg lite fra hvordan Desmond Tutu brukte kristendommen til å mobilisere mot apartheid i Sør-Afrika.»
Nei, Fosse - dette blir helt feil.
Å likestille voldelig islamisme med den konsekvente ikkevoldslinjen som Tutu representerte, er i beste fall en grov tilsnikelse.
I verste fall et utslag av politisk blindhet.
Slik blir det også vanskelig å stole på Fosses øvrige politiske utlegninger i denne boken.
| 0
|
102252
|
Bokanmeldelse:Stacy Schiff:
«Kleopatra.
Et liv»
Kleopatra - navnet maner frem et bilde av en blendende vakker og skamløs forførerinne i pyramidenes svalende skygge.
Feil!
Kleopatra var sannsynligvis en helt annen enn den du trodde.
Biografi 366 sider Kr. 349,- Gyldendal
Kleopatra var først og fremst lynende intelligent.
Hun behersket ni språk.
Retorikk og lyrikk var en vesentlig del av utdannelsen.
Hun regjerte et land i opprør.
Hun var militærstrateg, diplomat og finansminister.
Ingen bimbo, akkurat.
Pen?
Slett ikke.
Skamløs?
Jo, litt.
Kleopatra fikk fire barn med Cæsar og Marcus Antonius - to mektige romere fra Egypts erkefiende.
Hun levde et liv der makt, allianser, erotikk og politikk vevde seg stadig tettere sammen.
Sant å si er det mye vi ikke vet om Kleopatra.
Forførte den 21 år gamle Kleopatra den 52 år gamle Cæsar - eller omvendt?
Hva med hennes forhold til Marcus Antonius?
Vrange historikere og fantasifulle diktere har meislet ut et bilde av Kleopatra som antikkens femme fatale: vakker, forførende og lett på tråden.
Hvem var hun egentlig?
I sitt medrivende og kunnskapsrike biografiske verk tar Stacy Schiff et sviende oppgjør med våre fordommer.
Punkt for punkt gjendriver hun fortidens falske fantasibilder.
For hva visste nå de antikke historikerne?
Og dikterne?
De var alle preget av sin samtids holdning til smarte kvinner som oppførte seg som menn.
Biografien plasserer Kleopatra i en kulturhistorisk og maktpolitisk sfære som gjør det lettere å forstå hennes handlinger, livsvalg og særtrekk.
Vi husker henne som den siste egyptiske farao.
Men strengt tatt var hun gresk.
Hun nedstammet fra en greskmakedonsk kongeslekt som regjerte i Egypt i nesten 300 år, frem til Kleopatras død 30 år f.Kr.
Ja, selv om Alexandria lå i Egypt, rådet et gresk tenkesett i den storslåtte metropolen, tenkningen og litteraturens hovedstad.
Det preget Kleopatra.
Boken - godt oversatt av Gunnar Nyquist - er småvittig og syrlig, spennende og underholdende.
Stacy Schiff har stålkontroll i sin vekting av ulike historiske kilder.
Hennes litterære resonnementer former et troverdig og fargerikt portrett av Egypts siste farao.
| 1
|
102253
|
TV-premiere:Uspennende spenningsserie
«Dicte» er et lunkent hverdagsdrama som mangler driv.
Dansk spenningsserie i 10 episoder TV2, mandager kl. 21.40
Danskene har skjemt oss bort med god krim, som «Forbrytelsen» og «Broen».
Dermed blir også fallhøyden stor for serier som kommer etter.
På papiret virker «Dicte» som en lovende seeropplevelse.
Ikke minst fordi vi har Iben Hjelje i hovedrollen som krimjournalisten Dicte Svendsen, og en annen solid dansk serieveteran, Lars Brygman («Borgen», «Mordkommisjonen»), i rollen som politietterforsker John Wagner.
Nyskilte Dicte har akkurat flyttet fra København til Aarhus med sin tenåringsdatter, og havner midt i en etterforskning, både privat og profesjonelt, når hun tilfeldigvis tisser på liket av en blodig, ung bosnisk kvinne.
Ganske snart oppstår gnisninger mellom journalisten og etterforskeren, som vi får flerfoldige hint om at det kan bli noe mer mellom.
Manuset, basert på en bestselgende bokserie av Elsebeth Engholm, er generelt spekket med platte replikker og forutsigbare handlingsforløp.
Dicte har selvfølgelig en rad «gamle spøkelser» i barndomsbyen Aarhus, i form av foreldre i Jehovas vitner og en bortadoptert sønn hun prøver å finne.
Hun jobber også i en avisredaksjon med én kvinnelig sekretær og resten mannlige kollegaer, hvor sjefen synes det er greit spøkefullt å be henne ta en strippedans for å gjøre opp for tabber, eller å gi etterforskeren en blowjob for å bedre forholdet til politiet.
Når Wagner selv ber henne bruke sin kvinnelist, vrir hun det straks mot ham.
Serien er velgjort i den forstand at det hele henger godt sammen og har en stilmessig rød tråd - selv om den røde tråden er 90-tallsestetikk.
Men til tross for at de første episodene rommer krim-sexy elementer som oppkuttede damer, lik i fryseren, menneskehandel og biljakt, blir det aldri spesielt spennende.
«Dicte» fremstår mer som en luntende dramaserie med glimt av krim, enn en nervesitrende spenningsserie med hverdagsdrama som bakteppe.
Det er skuespillet som gjør serien verd å se på.
Hjelje, kjent fra både filmer som «High Fidelity», «Blinkende Lykter» og «Gamle menn i nye biler» og TV-serier som «Anna Phil», «Klovn» og «Dag» makter å redde Dicte fra å drukne i sin egen klisjé og gjøre henne til et menneske du kan tenke deg å følge.
Dar Salim som Dictes kollega
Bo overbeviser også, og Brygman er et nøkternt anker i det banale.
«Dicte» kan fungere som grei tidtrøyte, men forventer du sugende spenning, er det ikke serien for deg.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102254
|
Film:Ender i det blå
Habilt skrekkhåndverk, skrantende manus.
Med et budsjett på drøye millionen, og en 21 år gammel regissør i førersetet er det greit å ikke skru forventningene skyhøyt.
«Blåtur» ble en liten opptur med det utgangspunktet, her er mye å nikke anerkjennende til, spesielt på produsentsiden:
Jeg har sett norske filmer med 20 ganger større budsjett som får langt mindre ut av pengene.
Ungjenta Silje vil teste kjæresten Kaspars lojalitet før de gifter seg, og kjøper et svært eksklusivt «event» - hvor ingen av dem vet hva som skal skje.
Blåturen går i båt - sammen med det tause ekteparet Geir og Gunn til et nedlagt «galehus» hvor de tas i mot av en kjernesunn guide som vet skummelt mye om Kaspars fortid.
Faktisk er hun filmens skumleste og mest sammensatte karakter, et topp filmcomeback for Berte Rommetveit!
Spillet er i gang - og med den leken med oss i salen.
(Filmen er sterkt inspirert av den tidlige Fincher-perlen «The Game»).
Det fungerer godt en god stund:
Hvem er det som styrer dette?
Hva vet egentlig Silje om opplegget hun har betalt for?
Og har guiden kontroll på dette bisarre opplegget her?
Selv om lydsporet roper høyt «skummeeeelt» allerede fra første bilde, klarer man å komponere noen solide gys på veien.
Klippingen er effektiv «økonomisk», skremslene tværes ikke ut.
Filmskaperne får maks ut av location - et nedlagt sinnssykehus på Dale skaper godvonde «Ondskapens hotell»-vibber.
Dessverre blir flokene altfor mange å løse opp, manuset går seg helt bort etter at den godgufsen stemning er etablert.
Det ødelegger for en debut hvor det er lett å spore talent både foran og bak kameraet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102255
|
Film:Stålkontroll!
Tilbake, proppet med selvtillit
Ingen materialtretthet å spore i «Iron Man»s rustning i tredje runde, gjør deg klar for en råfestlig actionpakke.
Ikke et vondt ord om Batman, men det blir aldri feil når «Iron Man» tar moroa tilbake til superheltgenren igjen - og igjen.
Fortsatt er veldig mye takket være Robert Downey Jr, frekk, breial, snobbete - men sjarmerende.
Han peker nese til alle slags selvhøytideligheter i genren allerede i filmens første bilde.
Det finnes ingen andre skuespillere som i like sterk grad har satt sitt eget personlige stempel på en superhelt som ham de siste 20 årene.
Og det geniale er at det er mye på grunn av det ikke-superheltaktige som gjør han til en så fascinerende herlig figur!
Store deler av «Iron Man 3» må Tony Stark kjempe uten den heldekkende rustningen.
Det gir ytterligere rom til Downey-briljering, det er bare å nyte nyansene i hans skuespill:
Se på rykningene i kroppen da han et øyeblikk tror han er far til en 13-åring.
Haha!
I film tre er det imidlertid sneket seg inn angstanfall og våkenetter med voldsomme mareritt, etter alt som skjedde i «The Avengers».
«Iron Man 3» er fortsettelsen, og Downey har to slemminger å hamle opp med:
Den ravgale terroristen Mandarin (ser ut som en slags buddhistisk al qaida-variant, mer om ham senere) som truer med å utslette hele det amerikanske kontinent - og den forsmådde vitenskapsmannen Aldrich Killian.
Sistnevnte smyger seg på Stark ved å prøve å overtale kjæresten Pepper.
Ingen god superheltfilm uten en velfungerende skurk!
Ben Kingsley klarer kunststykket å stjele scenen fra Downey med en utfrika cockney-avsløring av hvem The Mandarin _egentlig_ er.
Regien denne gang er ved Shane Black («Kiss Kiss Bang Bang»), og det hviler noe avslappet og selvsikkert over hans tilnærming.
Best er han på det «mellommenneskelige», et par ganger faller han i «nå-får-vi-ikke-med-oss-hva-som-skjer-her»-fella i actionsekvensene.
Et par sekvenser er uansett til å miste pusten av:
Stark redder én etter én av passasjerene som ramler ut i løse lufta fra Air Force One, rimelig tøft å se på.
Finalen er det heller ingenting å si på, en oversiktlig metalbonanza på havnen.
Det er ingen grunn til å pensjonere seg ennå, Tony Stark, dette vil vi ha mer av!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102256
|
Film:Usentimentalt skrekkscenario
«Rebell», filmen som var Canadas Oscar-bidrag under tittelen «War Witch», forteller historien til Komona.
I et navnløst afrikansk land, blir hun som 12-åring fanget av geriljasoldater og tvunget til å skyte sine egne foreldre, for å unngå at de blir hakket opp med machete.
Når hun etter å ha drukket «drømmesevje» ser gjenferd og blir den eneste av rekruttene fra landsbyen sin til å overleve et tokt, anser geriljalederen Grand Tigre Royal henne for å være en trollkvinne med magiske krefter, og bruker henne til å finne regjeringssoldatenes oppholdssteder.
Komona forteller historien selv, som en grusom fabel til sitt ufødte barn, og vi følger henne fra indoktrinering, via frihet og kjærlighet, til voldtekt, mareritt og mer krig.
Regissør og manusforfatter Kom Nguyen makter å balansere det hele uten å bli sentimental.
Overfloden følelser i filmen, blir som Komonas egne holdt strengt i sjakk.
Resultatet er en nedtonet, vakker og sterk film, som ikke henger seg opp i politikk eller pekefingre, men har en ung kvinnes historie i fokus.
Mwanza, en 16-åring filmskaperne angivelig oppdaget på gaten, leverer en ektefølt innsats som Komona.
Vi tror på hennes lavmælte sorg, frykt og savn.
Fortellerstemmen (Diane Uwamahoro) serverer skrekk-poesien på et nærmest monotont, følelsesløst vis, som gjør historien desto mer effektfull.
Og til tross for den grufulle tematikken, har «Rebell» også plass til varme, sjarm og magi.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.