id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
102258
|
Bokanmeldelse:Ismail Kadare:
«Den uønskede middagen»
En kortfattet tragedie formidlet av en av Europas betydeligste forfattere.
Roman 169 sider Kr. 369,- Cappelen Damm
Albanske Ismail Kadare (77) levde i et av verdens mest repressive regimer helt frem til 1990.
Det har ikke hindret ham i å bli en av vårt tids beste og viktigste skjønnlitterære forfattere og en av de faste favorittene til å vinne Nobelprisen i litteratur.
«Den uønskede middagen» tar utgangspunkt i det som skal være en sann hendelse fra forfatterens hjemby under den tyske okkupasjonen.
Etter å ha blitt angrepet av motstandsfolk beordrer den lokale tyske kommandanten at 80 gisler skal tas til fange, for senere å henrettes som represalie.
Imidlertid viser det seg at kommandanten og den lokale legen er gamle studiekamerater, kommandanten blir invitert på middag hos legen og i løpet av kvelden blir alle gislene satt fri av tyskerne.
En hendelse som naturlig nok får mytologiske dimensjoner, uten at noen helt har svaret på hva som egentlig skjedde.
Bortsett fra at dette må ha vært en kamp mellom sterke viljer på begge sider.
Da nazistene etter krigen blir erstattet av kommunister, starter imidlertid også de paranoide prosessene og mistenkeliggjøringen av alt og alle som ikke lar seg tilpasse den vidunderlige nye verden.
De som var helter, er nå å betrakte som suspekte individer, og legens kontakt med tyskerne blir gjenstand for grundige undersøkelser.
Snart eskalerer det hele i tortur, utrenskninger og henrettelser.
Et bitende skarpt portrett av krigens og politikkens absurditet og den kollektive psykologiske forgiftningen som følger i kjølvannet av alle totalitære regimer.
| 1
|
102259
|
Bokanmeldelse:Jennifer Worth:
«Nytt liv i East End»
Dokumentariske jordmor-fortellinger i fargerik romandrakt.
Roman 379 sider 369 kr. Vigmostad & Bjørke
En gammel jordmor skriver med både saklighet, historisk autoritet og genuin skjønnlitterær nerve.
Vent ikke på TV-versjonen NRK skal sende, selv om den er svært god:
Denne bokens sterke bilder fortjener å bli til i leserens eget hode først.
Verket er en sjeldent vellykket krysning av dokudrama, selvbiografi og roman.
Forfatter og fritenker Jennifer Worth var 22 år da hun startet sin karriere som sykepleier og jordmor i 1953.
Hun havnet i et nonne-styrt regime, der alle gode krefter hadde samme mål:
Å gi Londons fattigste kvinner håp om å overleve svangerskap/barseltid.
Rent skjønnlitterært er det dialogene og utpenslingen av persongalleriet som overbeviser mest.
Med Dickensk engasjement lar Worth stanken fra Londons usleste strøk rive i leserens nese.
Som dokudrama står teksten på egne ben, båret av utallige skjebner som skildres.
I fortellingen om sitt eget private liv er forfatteren ydmyk, hun skriver i en estetisk «less is more»-tradisjon mange moderne selvbiografer kan ta lærdom av.
Men dessverre:
Etter å ha lest den norske utgaven, forstår jeg at noe har gått galt et sted på veien mellom originalutgivelsen og det norske sluttproduktet.
Det Faglitterære Fond (DFF) har delfinansiert utgivelsen.
Omslaget markedsfører TV-serien, og NRK-logoen er mer dominerende enn forlagets.
Med alle disse økonomiske muskler på samme lag, burde det være mulig å gi ut en bok uten språkskurr og småfeil.
Det vil trolig være for enkelt å gi oversetter Hilde Lyng (MNO) skylden.
| 1
|
102261
|
Bokanmeldelse:Linn Rottem:
«Forestillinger om et hjem»
Linn Rottems usedvanlig sterke debutroman er en hyllest til skrivekunsten!
Roman 235 sider 349 kroner Aschehoug
Når leste jeg sist en så formsikker og språklig elegant debut?
Kan det ha vært Mirjam Kristensen?
Trude Marstein?
Bjarte Breiteig?
Tidlig i romanen blir forlagsredaktøren Sara alvorlig hjerneskadet etter en bilulykke.
Ektemannen og skuespilleren Hallvard og den 15 år gamle datteren Agnes ønsker å pleie Sara hjemme.
Men hvilke følger får dette valget?
På jobb har Hallvard hovedrollen i Henrik Ibsens «Fruen fra havet».
Som skuespillet er Rottems roman delt opp i fem akter.
Som skuespillet handler den om konsekvensene av valgene man tar.
Utdrag fra Ibsens teaterstykke flettes snedig inn.
Synsvinkelen veksler mellom Hallvard og Agnes.
Rottem er dyktig til å få Agnes til å fremstå som en 15-åring.
Små og naive refleksjoner innimellom det veslevoksne røper hennes umodne alder, eksempelvis «Hva om jeg stikker av, flytter til London eller noe, jeg har jo seks i engelsk».
Rottem tar leseren med inn i ulike situasjoner som kan oppstå ved å ha et pleietrengende familiemedlem hjemme: sorgen, fortvilelsen, slitet, savnet, desperasjonen - og små glimt av håp.
Flere av scenene mellom datter og mor gjør sterkt inntrykk.
Agnes er selv i en fase i livet hvor hun er usikker på kropp og seksualitet - hun trenger virkelig moren.
Som en slags erstatning tyr hun til bilder av Sara som ung.
Det er ikke ofte jeg leser debutanter som skriver 235 så elegante og gjennomførte sider, uten dødpunkter.
Det er et resultat av hardt arbeid og mye talent.
| 1
|
102262
|
Bokanmeldelse:Lee Child:
«Uten svik»
Lee Child er tilbake med en urgammel kjenning, slektning av Don Quijote, Robin Hood og den ensomme rytter, Jack Reacher, eks militærpoliti og omreisende ordensmann i USA.
Spenningsroman 447 s. Kr. 369,- Cappelen Damm
En smule oversikt og rettferdighet skader ikke i en kaotisk verden.
Reacher oppsøkes av M E Froelich, avdøde broder Joes ekskjæreste.
Hun leder Secret Service, som har sikkerhetsansvaret for den nyvalgte visepresidenten og ber ham om å drepe ham.
Bare slik kan de finne ut hvor vanntett sikkerhetstiltakene er.
Men visepresidenten er allerede truet på livet, noe Reacher raskt innser.
Ridder Reacher er svak for damer som ber vakkert om hjelp.
Denne damen er praktisk talt familie og har tatt vare på Joes klær.
Froelich foreslår i tillegg at Jack skal bruke sin spesialitet, deduksjon, empati og propre never og våpen.
Ikke uventet varmer Froelich opp den søte musikken.
Jack har fått på seg Joes klær, og har man sagt A, får man si B.
De havner mellom laknene, men de tar ikke fyr.
Tenk Roy Rogers og Nancy Drew.
Sengetøyet hadde nok blitt varmere med Frances Neagley, Jacks ekskollega fra militærpolitiet.
Sikkerhetsjobben er nesten umulig, for visepresidenten vil ut i offentligheten for å takke for valget.
Katastrofen skjer da han deltar på en takksigelsesfest for hjemløse.
Store deler av boken foregår på møter og i bil, men Child klarer likevel å holde nerve og temperatur.
Bokens OK Corral skjer på et gudsforlatt sted i Wyoming, og finalen er forrykende.
To terrenggående firehjulstrekkere i ødemarka midt i en snøstorm, rødt på hvitt, TV-proffen Child fornekter seg ikke.
Rød snø, som det heter på norsk.
Nok en Reacher-bok som vil bli lest i filler.
Oversatt av Kurt Hanssen.
| 1
|
102263
|
Bokanmeldelse:Sofi Oksanen:
«Da duene forsvant»
Sofi Oksanen henter på ny leseren til Estlands politiske historie, i en romankomposisjon så suveren dramaturgisk og så rå i handling at du enten ikke makter å henge på eller bare må lese til siste linje.
Roman 336 sider 399 kr. Oktober forlag
Vi er igjen i Estland under annen verdenskrig, med en parallellhistorie som foregår på 1960-tallet.
Tidspunktene settes elegant ved historiske frimerker.
I motsetningen til i romanene «Stalins kyr» og gjennombruddsromanen «Utrenskningen» er det ikke kvinner som hovedpersoner.
Roland og Edgar, to fettere og deres vidt forskjellige liv er fokus samt deres ulike skriftlige fremstillinger om hva som skjedde i Estland da russerne bla jaget ut og tyskerne erobret landet.
Dessuten er det Juudit, mer utydelig, men fascinerende i sitt strev med å løsrive seg fra et dødt samliv med ektemannen Edgar, takle et komplisert forhold til Roland og la seg erobre av en tysk toppoffiser og ende ødelagt og shabby.
Hun erobres og utnyttes, som det utpinte og herjede moderlandet Estland selv.
Finsk-estiske
Oksanen er den store kometen på den litterære himmel, så bejublet at hun stadig forstyrres som forfatter.
Kritikere har påstått at Oksanen har hatt for lite tid til å utvikle denne nye boken.
Denne anmelder synes det skal godt mot til å si at dette er dårlig.
Det er en glimrende roman, om enn leserbrillene er ulike.
Kan hende har Oksanen nettopp lykkes i å fremstille det kaotiske universet datidens Estland var, gjennom sin flimrende form, gjennom alle aktører som famlet etter nytt fotfeste da nye herrer erobret landet.
Det ligger solid research bak det rike historisk-politiske stoffet, men leseren kan velge å trekke seg litt tilbake og flyte inn i ulike nivåer i teksten.
Råskapen er omfattende både på slagmarken og i moralen.
Her er kommunister, antikommunister, idealister som kjempet fra skogene (Roland), opportunister (Edgar), her er angivere (Edgar), sannhetsvitne (Roland).
Tyskerne fråtser i duer og nipper champagne til.
Teaterdramaturgen Sofi Oksanen skaper scener som søkker i leseren, i en unik fortettet, godt oversatt prosa.
Oversatt av Turid Farbregd.
| 1
|
102265
|
Plateanmeldelse:Vassendgutane - «Hesteslepp»
Hesteslapp.
ALBUM:
DANSEBAND Vassendgutane «Hesteslepp» (Bare Bra Musikk)
En gang for lenge siden sa noen til medlemmene i Vassendgutane at de var «harry».
«Gutane» bestemte seg for å snu denne antatte svakheten til en styrke, og bli det mest harry countryinfluerte dansebandet i Norge.
Siden da har harryheten hatt en selvforsterkende effekt.
Sanger om fyll («Bygdis», «Ho va so fine», «Jack Daniels Whiskey»), sauehold («Palma», «Daude saude»), fedme («Feite Egil») og - sist, og definitivt minst - familie og «kjerring» («Sola ho skine og ungane grine», «Gjort er gjort»).
Vassendgutane har humor.
Men musikken er liksom både slapp og stiv, melodiene uoriginale, og får en i beste fall til å sette enda mer pris på Hellbillies.
BESTE LÅT:
«Sola ho skine og ungane grine»
| 0
|
102266
|
Plateanmeldelse:Jenny Hval - «Innocence Is Kinky»
Mindre kompromissløs.
Fremdeles sitt eget solsystem.
ALBUM:
INDIEPOP Jenny Hval «Innocence Is Kinky» (Rune Grammofon)
Fortsatt er det umulig å forutse hva som kommer til å skje i neste låt med Jenny Hval.
For ikke å snakke om neste takt.
Men 32-åringens evne til å uttrykke dette uforutsigbare og avantgardistiske, uten at man må ty til meningstomme fraser som «interessant» og «spennende» og «tilgjengelig» er besnærende.
Hennes fjerde album er betraktelig mer vennligsinnet enn det mektige og intimbelastede gothfolkeposet «Viscera».
Noe som delvis skyldes hjelp fra John Parish (har produsert PJ Harvey flere ganger - sist «Let England Shake»).
Men Hval selv har også sett tilbake, og minner nå mer om den relativt sett radiovennlige «To Bring You Apple Trees».
«I Called», for eksempel, er nesten en helt ordinær poppunklåt, med tradisjonell vers/refreng-struktur.
Igjen iscenesetter hun sine egne, eller i alle fall noens, behov - historiske, mytologiske - for ikke å glemme dette kjødelige begjæret, nok en gang mekanisk fremstilt allerede fra starten.
Ordene gir ubevisst mening, og vil sikkert kunne brukes av de som er opptatt av språkanalyse og poststrukturalistisme.
Fordelen med Hval er at man ikke trenger tung litterær metodisk forståelse for å sette pris på henne, noe dobbeltbunnen i tittelen antyder.
I sin egentlige forstand, selv om det har en betraktelig mer betonet allmenn betydning, betyr «kinky» bare «utradisjonelt».
BESTE LÅT:
«Mephisto In The Water»
| 1
|
102267
|
Plateanmeldelse:Stephen Ackles - «For More Than Only Tonight»
Ackles noe tull, detta.
ALBUM:
ROCK'N'ROLL Stephen Ackles «For More Than Only Tonight» (31daysrecords/Ess Engros)
Ackles' fremføring av «Satan» på «Trygdekontoret» i fjor kan være den mest fjetrende sangprestasjonen noensinne kringkastet av det ellers rockfiendtlige NRK.
Den var en gjenoppstandelse, og ingen skjønte det bedre enn artisten selv, som her kvitterer med sin beste plate.
Telemarkingen har for anledningen helt parkert boogie woogie-pianoet sitt.
Dette er vokalisten Stephen Ackles' album.
Og hvilket!
Elvis- og Orbison-ballader, Stones-rock, cajun og - jepp, «Satan» selv.
Eksellent akkompagnert, levende, pustende produsert.
En triumf for ham.
Og en av de absolutt beste platene i sin sjanger du vil få høre i år.
BESTE LÅT:
«In My Way»
| 1
|
102268
|
Plateanmeldelse:Mona & Maria - «My Sun»
Strålende soloppgang.
Disse oslojentene på 27 og 28 har bakgrunn i det ubrukelige boogiepunkbandet Bazooka Boppers, men tar en ny, uventet og gledelig retning som duo.
De kan bli det nærmeste Norge kommer et eget First Aid Kit, selv om Mona & Maria er mindre countryorientert og mer pompøse i uttrykket.
Uansett er dette ambisiøs, nydelig sunget folkpop, som gir assosiasjoner til trolsk skog og komplisert følelsesliv.
Ypperlig musisert og produsert - gjestelisten oser fingerspissfølelse (Horntveth, Engfelt, Schreiner, Wallumrød og et par hundre til), platen gir inntrykk av at mange gode krefter vil at dette skal bli supert.
Og «My Sun» er flott; eneste ankepunkt er at et noe vel dominerende KORK-preg gjør enkelte låter krevende å få hull på.
Høydepunktene er imidlertid i flertall, med episke refreng-crescendoer og en nær perfekt balanse mellom det skjøre og det mektige.
BESTE LÅT:
«My Sun»
| 1
|
102269
|
Plateanmeldelse:Håkan Hellström
- «Det kommer aldrig va över för mig»
Håkan Hellströms syvende plate er lyden av et tidløst åttitall, med uhyre smarte krysskoblinger.
ALBUM:
POP Håkan Hellström
«Det kommer aldrig va över för mig» (Universal)
Til det kjedsommelige kan man popquiznisse seg gjennom Håkan Georg Hellströms karriere og plukke ut likheter, homager og direkte avskrift.
Hans syvende er også fylt av slikt - fra låttitler, innledende riff og ikke minst klang.
Tidsmaskinen Hellström indieflørter med overgangen mellom sytti- og åttitallet, men han gjør det som alltid til sitt eget.
Kopimaskinen Hellström blir derfor like mye en kameleon, der han umerkelig glir inn i andre personer, aldre, tider og steder.
Fra Gavin Watsons coverbilde, tatt midt på et svart/hvitt britisk åttitall, til avsluttende «Det tog så lång tid att bli ung», der 39-åringen resirkulerer ekstravers fra, følg med nå, liveversjonen av «Uppsnärjd i det blå», til en helt ny låt.
«Uppsnärjd» stjeler som kjent tittel fra Bob Dylans «Tangled Up In Blue», en låt der tid og rom ikke eksisterer.
Når man mentalt legger sammen disse puslespillbitene, føles det som om man har tatt eksamen i nyere musikalsk arkeologi.
Forrige album, organiske «2 steg från paradise», er sannsynligvis det beste han har gjort.
Dette er glattere i kantene, og ikke gjennomgående like sterkt.
Derimot spiller han han, enda mer enn tidligere, ulike roller, vrenger og vrir på vokalen fra The Who-stammingen i «Du kan gå din egen väg» (nei, ingen poeng for å gjette hvor låttittelen kommer fra), den aldrende, skjelvende klangen i «Livets teater» den nesten bisarre «jag föddes med klumpfot»-linjen i «Lyktorna tänds», til romansen mellom to menn i Lou Reed-nære «Street hustle».
Mest av alt er den melankolsk bastante syveren fra göteborgeren et slikt album man skal ha på LP, med ballader mot slutten av hver side - og ønsket om å snu hele greia og begynne på nytt når man har, som Eva på slutten, dramapatetisk lyttet til de døende strykerne.
BESTE LÅT:
«Fri til slut»
| 1
|
102273
|
Film:Sobert på slankefarm
«PARADIS:
HÅP».
Etter to rimelig kontroversielle filmer om kvinnelig sex-turisme og fanatisk kristendom avslutter Ulrich Seidl sin «Paradis»-trilogi på forholdsvis sobert vis.
Forholdsvis sobert får jeg tillegge, da tematikken er et godt stykke fra daglig kost på norske kinoer:
Den overvektige 13-åringen Melissa er sendt på «slankefarm» i en fjellandsby.
Der treffer hun andre likesinnede, det knyttes vennskapsbånd og hemmeligheter utveksles: om gutter, forelskelse og sex.
Seidl går lengre enn andre i å presentere intim sexprat - men det provoserer ikke nevneverdig.
De overvektige herses rundt med streng eksersis, uten at autoritetene adlydes i særlig grad.
De unge på slankefarmen er langt mer interessert i ulovlig festing og moro enn å gå ned i vekt.
Disse scenene fungerer utmerket, svært troverdige i sin skildring av ungdommelig liv og lyst.
Vi kjenner varme og omtanke for disse karakterene - og regissøren får samtidig vist fingeren til alskens hysteriske slankeprogrammer.
Det er Melissa fortellingen vier mest oppmerksomhet.
Hun forelsker seg i en langt eldre, gråhåret lege.
Legen sender ut tvetydige signaler - som skaper forvirring hos den unge jenta.
At forholdet skildres i det hele tatt vekker garantert reaksjoner uansett, det stopper ikke Seidl fra å legge det nøkternt frem uten fordømmelser av noe slag.
Modig gjort.
Seidl lar oss også få le der man trodde man ikke burde:
Når en sterkt overvektig gutt prøver å stupe kråke er det lov å humre.
Merkelig nok oppleves det ikke som utleverende lytehumor.
Skuespillet er like realistisk i stilen som i de to forrige filmene, men ikke alle de unge skuespillerne klarer å skjule at de har et kamera foran seg.
Men la det være klart:
Ulrich Seidl fullfører Paradis-trilogien med en humanistisk og ærlig film.
| 1
|
102274
|
Film:Tilbake til fortiden
Takket være overdose overmot, blir «Bullet to the Head» aldri mer enn en sliten tidsmaskin.
Nok en gang spiller Sylvester Stallone en slåsskjempe med et klovneklingende navn.
Jimmy Bobo er en hardbarket leiemorder som legger ut på et hevntokt etter at partneren hans blir drept.
Jakten inkluderer assistanse fra en tilreisende politimann (Kang), og går farlig høyt opp i New Orleans' korrupte maktelite.
Og denne formelen kunne funket fint, om ikke samtlige av filmens byggeklosser hadde jobbet sammen om å fremstå parodisk.
Bare uten å være morsom.
Skuespillet er like stivt som Stallones stakkato replikker.
Samspillet mellom han og Kang som «det umake paret» er blottet for både kjemi og troverdighet.
Manuset snubler i sin egen usannsynlighet like mange ganger som det skal ha oss til å tro at mobiltelefon med datatilgang er oppsiktsvekkende.
Og det hele er sauset ned i Steve Mazzaros seige, gamle grungerester av et lydspor.
Med unntak av bildekvaliteten, er det lite som skiller å se «Bullet to the Head» fra å se en action-VHS fra sent 80-tall.
Jeg tok meg stadig i å forvente at Jean-Claude Van Damme skulle komme galopperende til unnsetning i god «Hard Target»-stil.
Thriller-merkelappen gir falske forhåpninger.
Du lurer aldri på om datteren til Bobo (Sarah Shahi), som har akkurat stor nok rolle til at hun får vist seg naken, kommer til å bli brukt mot ham, eller om Bobo og leiesoldaten som dreper partneren hans (Momoa) kommer til å slåss til slutt.
Derimot leverer filmen noen streite actionscener, og, som tittelen antyder, svært mange skudd mot skaller.
Hadde regissør Walter Hill bare holdt seg til basisen, hadde «Bullet to the Head» vært en helt grei «action-anthem» for Stallone.
I stedet tynges den av forsøk på finesser.
Kang i rollen som Stallones samvittighet fungerer dårlig, mye takket være et manus som stort sett gir dem rasistiske morsomheter å «bonde» over, foruten den opplagte lovlydig/kriminell-motsetningen.
Sly har heldigvis fått hovedsakelig korte replikker, som han mumler gjennom i kjent stil mens han knuser neser og blåser ut skaller.
Tidvis, før det tipper over i parodi-sfæren, er det underholdende å se den overraskende spenstige actionhelten i aksjon.
Høydepunktet er en klimatisk slåsscene mellom Bobo og leiesoldaten, som det er vanskelig å se på som noe annet enn Khal Drogo fra «Game of Thrones».
Den gjør nesten filmen verdt å se.
Og om ikke annet, demonstrerer «Bullet to the Head» effektivt hva «cheesy» betyr.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102277
|
Bokanmeldelse:Stian Hole:
«Annas himmel»
Stian Hole formidler livets store spørsmål med et enormt kreativt alvor og en rørende poetisk letthet.
Illustrert fortelling, barn Kr.
259,- Cappelen Damm
Stian Hole (44) har gjort seg bemerket både i inn- og utland med sine fortellinger for barn, kanskje spesielt med bøkene om Garmann.
Kanskje ikke så rart at «Annas himmel» allerede er solgt til seks land.
Vi møter Anna og pappa, som skal ta farvel med mamma.
At hun er død, sies ikke eksplisitt.
Hole overlater mye til fantasi og assosiasjon i sine fortellinger, og illustrasjonene bærer mye mening gjennom hele fortellingen.
Dette er bilder man aldri blir ferdig med, som har så mange lag at man kan lese boken hundre ganger etter hverandre og stadig oppdage ny mening.
Det regner spiker fra himmelen, pappa er full av sorg og kan ikke smile.
Men Anna tar ham med gjennom hullet i himmelen, på en reise som tar pappa til steder han ikke ante fantes.
Det er flere som har skrevet om sorg for barn tidligere, men Hole gjør det på en helt egen måte, hvor svært mye av kraften i fortellingen ligger i de uendelig vakre bildene.
Det er som om de to reiser sammen gjennom livets aller største spørsmål, og Hole kombinerer undring, uro og kjærlighet på en svært lesverdig måte.
Alt sammen med akkurat passe mengde humor og alvor.
Både ord og bilder er svært poetiske, og til dem som tror fortellingen blir altfor assosiativ og antydende for barn, har jeg bare én ting å si:
Det finnes ingen vesener som er større verdensmestere i assosiasjon og tankeeksperimenter enn barn.
Og kanskje er de også verdens beste til å gå inn i både sorg og tekst og se at det også finnes veldig mye annet der.
Hole tar barna med på en modig og poetisk reise, og han tar dem på alvor som tenkende og undrende mennesker.
Dette er oppvekstspensum.
| 1
|
102278
|
Bokanmeldelse:Arne Klyve og Jon Severud:
«Ordbok for underklassen»
Noen med «restmestringsevne» har «samsnakket» utenfor «brukermedborgerskapet».
Neida, ingen har formulert akkurat den setningen ennå, men det er bare et spørsmål om tid, skal vi tro forfatterne av Ordbok for underklassen.
Ordbok 125 sider 299 kr. Spartacus
Arne Klyve og Jon Severud har lenge irritert seg over den endrede begrepsbruken i offentlig sektor, og i denne boken listes de verste eksemplene opp.
Som de selv sier i forordet:
«Vi har identifisert språklige virus og funnet ord som ikke burde fått asyl i noe menneskespråk, og ordnet dem i alfabetisk rekkefølge».
Bakteppet er det såkalte New Public Management, hvor begreper fra næringsliv og vareproduksjon har blitt gjengs innen alt fra skolevesen til eldreomsorg.
Ideen er god og treffer en nerve i tiden.
Klyve og Severuds ordliste er full av begreper nordmenn elsker å latterliggjøre, som «bruker», «reform» og «dialogmøte».
De har også funnet mindre vanlige uttrykk man kan få fysisk vondt av å lese, som «handlingskompetanse».
Alle begrepene er fremstilt i en latterlig kontekst, eller definert på en syrlig-ironisk måte.
Etter at man har bladd noen sider og humret litt, kommer det imidlertid en snikende følelse av at dette blir for lettvint.
Til ordet «anbud» hører bare en påstand om at anbud er fordyrende, og at det gikk skikkelig galt i Hordaland en gang.
Ordet «effektiviseringsgevinst» behandles som om effektivisering kun handler om kynisme og menneskeforakt.
Det skilles heller ikke mellom idiotiske uttrykk oppfunnet av tullete konsulenter, og begreper som tross alt gir mening.
«Samtykkekompetanse» klinger definitivt ikke godt, men for de som skal ta stilling til om en dement person skal ha medbestemmelse når en verge utnevnes, var det kanskje det beste ordet de fant?
Ordbok for underklassen er morsom, men strengt tatt bare nachspielvarianten av det grundige verket kritiske lesere hadde fortjent.
| 0
|
102279
|
Bokanmeldelse:Antti Tuomainen:
«Helbrederen»
Intens og særegen thriller om et samfunn i fullstendig forfall.
Krim 189 sider 339 kr.
Font forlag
I løpet av to dager før jul spenner Antti Tuomainen ut sitt dramatiske lerret så leseren får frysninger.
Verden er rammet av klimakrisen, Bangladesh synker, det bryter ut pest, India og Kina er i krig i kampen om vannreservene i Himalaya.
Skogbrannene i Amazonas er uslukkelige.
I Finland herjer flom og brann, kriminaliteten øker, politiet står maktesløst, vaktselskapene popper opp - korrupte og voldelige.
Folk flykter mot nord, der man ennå kan leve i karrige kår.
I kaoset i Helsinki forsvinner kona til Tapani Lehtinen.
Johanna er journalist som leter etter en mann, Helbrederen, en seriemorder som tar livet av forretningsfolk og deres familier, de gis ansvaret for klimakrisen.
Tapani får arbeide på politiets datamaskiner, de har ikke ressurser til å lete etter savnede.
Han skaffer seg en drosjesjåfør som brøyter seg fram i ødelagte og farlige gater.
Gjennom små tette scener, i en story som utspiller seg over to dager før jul, konfronterer Tapani gamle venner og miljøer og får presset ut nye informasjoner om Johanna.
Helbrederen og Johanna har hatt et forhold, de var aktive i studentårene i en radikal, voldelig miljøorganisasjon.
Johanna er i akutt fare.
Undergangsscenene som Tuomainen pensler ut, med brann, korrupsjon, vold og brutalitet, i en mørklagt og farlig by, gjør stort inntrykk.
Oversatt av Merethe Eidstø Kristiansen.
| 1
|
102280
|
Bokanmeldelse:Jon Ewo:
«Ranglebein og Skrømt»
Første bok ut i en skremmeserie for barn.
Barnebok 64 s. 159 kr. Cappelen Damm
Ewo har hatt stor suksess med barnbokserien om Otto Monster, en humoristisk serie om monsteret som er altfor grei.
Blandingen av det skumle og det humoristiske preger ofte tekstene hans, og i denne nye serien drar han det enda lenger.
Sammen med illustratør Reidar Kjelsen har han skapt en skremmefortelling med røtter i folketro og eventyr.
Vi møter Ranglebein og Skrømt, to dauingsøsken som lever et vanlig dauingliv på kirkegården Kveldsblikk.
Men de vil gjerne bli litt skumlere, lære seg å skremme skikkelig.
De rømmer for å finne Ondskapens Fyrste, mesterskremmeren.
Alt går selvfølgelig ikke etter planen.
På veien møter de kjente og farlige skikkelser fra mytologi og eventyr.
Fortellingen er den første i rekken, og jeg savner en noe fyldigere etablering av hovedpersoner, sted og tid.
Her kastes vi raskt inn i handlingen, og resten av teksten er mye dialog og mindre fortelling.
Jeg får en følelse av at det haster å komme i gang, men ikke helt hvorfor.
Barn er utålmodige lesere, men jeg tror historien kunne tjent på å hekte dem sterkere på fra start.
Selv om illustrasjonene er groteske og underbyggende og sikkert skremmer mange lesere, oppleves fortellingen som litt hastig.
| 0
|
102282
|
Bokanmeldelse:Katherine Pancol:
«Ekornene i Central Park er triste på mandager»
Siste bind i Pancols populære «dyrehagetrilogi» er akkurat som ventet: for lang og lite plot-drevet, men full av sjarm og inderlige samtaler.
Roman 814 sider 399 kr. Bazar Forlag
Persongalleriet har fått et par tilføyelser, ellers møter leseren igjen Joséphine og hennes to døtre og omgangskretsen deres fra de to forutgående bøkene.
Den eldste datteren, Hortense, har flyttet til London for å slå seg opp som motedesigner og fått mer plass i handlingen.
Det er fint, for hun representerer handlekraft, selvtillit og fart, og det er noe boken mangler ellers.
Det skjer svært lite i løpet av disse vel 800 sidene.
Leseren venter på at Joséphine og Hortense skal forenes med Mannen i sitt liv, og blir ikke skuffet.
Pancols styrke er de varme persontegningene.
Trilogien inneholder flere personer man har lyst til å tilbringe tid sammen med.
Da er det lett å overse de fjollete forviklingene og lettvinte løsningene som også karakteriserer den.
Språket er fullt av smårim, adjektiver og superlativer, og gir en følelse av at livet er grunnleggende godt.
Oversetter Synneve Sundby har hatt det travelt, for her finnes mange unøyaktigheter og begrep som ikke fungerer på norsk.
Hva i all verden betyr «å finne sin plass i tåka», som flere visstnok strever med?
Og hva stod det i originalen der en mann gjorde noe «bare for å være innmari»?
Mange av de voksne personene har hatt en dårlig mor og vært ensomme som barn.
Moralen er at de er gode nok som de er og må aktivt velge det som er bra for dem.
Dette høres kanskje banalt ut, men er godt underbygget i historien.
Pancol er ikke en dyktig plotmaker, men jeg tror på romanfigurene hennes og utviklingen de gjennomgår.
| 0
|
102284
|
Bokanmeldelse:Øystein Morten:
«Jakten på Olav den hellige»
Det er imponerende hvordan religionshistorikeren og forfatteren Øystein Morten ved hjelp av enkle litterære grep kan gjøre historien om Olav den hellige levende og engasjerende igjen.
Dokumentar 256 sider Kr. 369,- Spartacus
Slik føyer han seg også pent inn i rekken av ganske unge norske historikere som er i ferd med å revitalisere en stolt fortellertradisjon i norsk historieskrivning.
Målet til Morten har tydeligvis vært todelt.
Han ønsker på den ene siden å få svar på hvor mye hold det egentlig er i den religiøse myten omkring helgenkongen Olav, og på den andre siden vil han bruke tilgjengelige kilder for å fortelle en mest mulig autentisk historie om det virkelige mennesket Olav Haraldsson.
Til å hjelpe seg med den første delen av oppgaven tar han i bruk moderne vitenskap for å granske den påstått autentiske relikvien - et skinneben - som befinner seg i den katolske Sankt Olav domkirke i Oslo.
Fortellingen om denne prosessen er i seg selv spennende som en kriminalroman, og enda bedre: med en åpen løsning som baner veien for enda en bok.
Når det gjelder andre del av oppgaven, fortellingen om livet til Olav Haraldsson, bringer forfatteren oss med god penn og flott driv inn i den norske og europeiske middelalderen og dens mange stridigheter, plyndringstokt, giftermål og intrikate allianser.
En historisk periode som ikke står noe tilbake for fiksjonsverk som for eksempel «Game of Thrones» med hensyn til vold og action.
Det var i denne virkeligheten at den opprinnelige leiesoldaten Olav, av småkongelig byrd, bokstavelig talt sloss seg frem til sin skjebne på Stiklestad.
Gjennom hele boken veksler Morten ubesværet mellom de to parallelle historiene han vil fortelle.
Det er som sagt drivende godt fortalt, informativt og stramt disponert.
Bedre kan det vanskelig gjøres.
| 1
|
102285
|
Bokanmeldelse:James Bowen:
«En gatekatt ved navn Bob»
Ødelagt mann redder døende katt - eller omvendt:
Ensomme, rusavhengige James og den pjuskete, vanstelte hannkatten Bob ble først venner.
Så ble de stjerner blant Londons gatemagasinselgere og gatemusikanter og ga hverandre et bedre liv.
Dokumentar/biografi 285 sider 299 kr. Bastion forlag
Denne boken er solgt i 600 000 eksemplarer, den gjorde dem også til stjerner på TV og YouTube, og Hollywood-filmatiseringen er på gang.
Bak all denne glamour smaker selve bokprosjektet av oppriktighet og ekthet, selv om forfatteren har fått hjelp av profesjonelle skribenter og agenter.
Leseren slipper realismelitteraturens skitneste virkemidler, likevel trigger boken i all sin enkelhet både smil og tårer.
Skildringene av den rusavhengige unge mannens solskinnsreise mot et liv verdt å leve kan virke provoserende enfoldig vakker, særlig for folk som ikke i utgangspunktet har kjent på nær tilknytning til dyr.
Som i en moderne skillingsvise fortelles historien om et mirakuløst vendepunkt, tilsynelatende utløst av tilfeldigheter.
Fra å leve i narkotikabrukerens selvopptatte mikro-univers, der ingenting og ingen andre enn han selv betydde noe, ble James vekket til empati og omsorgsevne av en syk katt.
Etter ti år som narkoman og delvis uteligger, ble dette den frelsen hverken familie, venner, guder eller sosialsystemer kunne gi.
Også språket er enkelt og hverdagslig:
Med ujålete ord skildres miljø og dialoger troverdig.
Men oversetter Kristina Quintano klarer ikke helt å formidle gatesjargong, ordspill og vendinger.
Et overtydelig eksempel er at «cold turkey» (når det handler om rusavvenning) ikke uten videre bare kan oversettes med «kald kalkun».
| 1
|
102286
|
Bokanmeldelse:Viveca Sten:
«I natt er du død»
Svenske Viveca
Sten vet nesten altfor godt hva hun vil.
Krim 432 sider 349 kr. Cappelen Damm
Viveca Sten selger i bøtter og spann i Sverige.
Hun kan fort gjøre det samme i Norge.
«I natt er du død» er en klassisk krim, med en godt komponert gåte som inneholder flere mystiske dødsfall.
Men språklig spennende og spesielt nyskapende er det ikke.
En ung psykologistudent blir funnet hengt på hybelen sin.
Det som ser ut til å være et selvmord, kan vise seg å være det første drapet begått av en seriemorder.
Studenten har tatt kontakt med flere pensjonerte yrkesmilitære - og det børstes støv av en rystende hemmelighet.
Sten putter på en dose skjærgårdsromantikk og noen nær døden-opplevelser, mens alle parallellhistoriene snøres fint sammen.
«I natt er du død» er bra håndverk.
Men lesningen gir også følelsen av at Sten safer.
Denne historien synes å være skrevet for å treffe den kjøpesterke, godt voksne aldersgruppen - de som synes det er koselig med peis og hytte.
Oversatt av Kari Engen.
| 0
|
102289
|
Bokanmeldelse:Orlando Figes:
«Hilsen ved midnatt»
Tre gamle kofferter, tusenvis av brev og en eventyrlig kjærlighetshistorie.
For et materiale!
Sakprosa 328 sider 389 kr. Cappelen Damm
Historikeren Orlando Figes fikk ved en tilfeldighet tilgang til en enestående brevveksling da han i 2007 besøkte Moskva-kontoret til menneskerettighetsorganisasjonen Memorial.
Det tok to år å transkribere brevene mellom Svetlana og Lev Misjtsjenko, mens han satt i fangenskap i Gulag-leiren i Petsjora, helt nord i Russland, ved Barentshavet.
Han hadde dratt til fronten i 1941 og var ved verdenskrigens slutt fange i Leipzig.
Han flyktet, ble fanget av russerne og dømte til døden for landssvik, senket til ti år i arbeidsleir.
Lev satt åtte år og fire måneder i Petsjora, og de 1500 brevene mellom studentkjæresten Svetlana og Lev fra 1946 til 1954 er helt enestående lesning.
De gir innsyn både i trange tider i Stalin-tidens Moskva, men mest av alt innblikk i hverdagslivet i en hard arbeidsleir og de røffe forholdene langt nord, med lite mat og hardt arbeid.
Fascinerende er det å lese om de flytende grensene mellom de som var fengslet i industrisonen rundt trelastsamvirket i Petsjora og den store bosetningen av såkalt frie arbeidere - de som var sluppet ut av fangenskap, men som ble boende i området og fortsatte arbeidet.
Dermed er brevene usensurerte, det var så mange som kunne postlegge brevene utenfor arbeidsleirene.
Svetlana og Lev var ikke gift, men klarte å styrke sin kjærlighet gjennom modige og ærlige brev.
Stort inntrykk gjør Svetlanas farefulle reiser fra Moskva til Petsjora i håp om å få noen stjålne timer og netter sammen.
En bok som gjør inntrykk, dette, men som også krever tid og ro til å fordøye de omfattende utdragene fra brevene.
Figes binder historien rundt sammen på glimrende vis.
Oversatt av Eivind Lilleskjæret.
| 1
|
102294
|
4.Throwback Megamix:
One Time, Eenie Meenie, Somebody To Love
Ganske «old skool» dette også, en «throw your hands in the air»-medley.
Beina hans virker noe dorskere, men han kompenserer med en gullvest og utstrakt handslapping med publikum.
Han kunne med fordel dratt fulle versjoner av disse passable «hits for kids»-slagerne.
| 0
|
102295
|
5.«Love Me Like You Do»
Skrytevideo på videoskjermene.
Bieber trenger vel en hvil.
Gammel YouTube-video fra da han var på sitt absolutt søteste, magasinforsider, scener fra prisutdelinger og talkshow.
Undertekst:
Justin er gått fra «gutt» til «mann».
Konklusjon:
«I just wanna be me».
Han kommer tilbake i sort, med en hvit paraply, men stemmen er veldig spak (og åpenbart autotunet) i dette nokså vovede, semi-seksuelle R&B-nummeret.
Døllt.
| 0
|
102298
|
8.«Out Of Town Girl»
Han springer ut på scenetungen, forfulgt av dansere.
Springer tilbake igjen, synger denne.
Dansingen hans er sjarmerende uproff, spesielt sett i forhold til de andre, som jo ER profesjonelle dansere.
Han løper ut i publikum igjen, tar opp et kamera, filmer seg selv.
Folk går av skaftet når han gir dem sitt beste, mest bedårende Bieber-blikk på skjermene.
| 0
|
102299
|
9.«Be Alright»
Han gir publikum en «inspirerende» tale i forkant.
Denne går nok hjem, i og for seg, men ikke så hjem som da han forsiktig hever underskjorten opp over navlen for å tørke av seg litt svette like etterpå.
Han tar plass i den store «bærplukkeren» som tar ham på flytur ut over publikum foran scenen, og akkompagnerer seg selv på akustisk gitar.
Seig, følerisk ballade, i overkant yndig sunget.
| 0
|
102300
|
10.«Fall»
«I will catch you if you fall», lover han oss, fremdeles plassert på den hydrauliske heisen sin.
Typisk amerikansk balladepop.
Ikke så spennende.
| 0
|
102302
|
12.«Never Say Never»
Publikumsbrølet kommer tilbake etter balladeavdelingen.
Det skal sies at stemningen er noe mer avmålt nå (ble det for sent?).
Konsis utgave, grei skuring.
| 0
|
102303
|
13.«Beauty And A Beat»
Jeg beklager, det forrige jeg skrev stemte ikke helt.
Energinivået er tilbake på stabilt høyt nivå.
Det er en sang som skapt for å hoppe til.
Og det hoppes, både på scene og sal.
Det går et gisp gjennom salen da Bieber tilsynelatende faller ned i et hull foran på scenen, og dukker opp igjen bak trommene bakerst på scenen.
Hans spiller bra, er teknisk sett utvilsomt begavet.
Øker litt, men det gjør alle ivrige folk.
Ser ut som om han koser seg bak der.
| 1
|
102305
|
15.«As Long As You Love Me»
Video av baby-Bieber på skjermene.
Jentene her LIKER baby-Bieber, gitt.
«He's so cuuuuute!», skriker hun som står foran meg, av en eller annen grunn på engelsk.
Hun er neppe stort mer enn 12, men demonstrerer et tidlig utviklet morsinstinkt (eller noe).
Bieber, i sort skinn, heises opp på en attrapp på scenetungen, og blir stående der som en levende statue.
Pompøst, ja.
| 0
|
102306
|
16.«Believe»
Han hevder å ha skrevet denne sangen spesielt til «hver og en av oss».
Den oppsummerer hans «message».
(Bieber er kanadier, men sannelig også erkeamerikansk).
Han setter seg bak et hvitt flygel og lirer av seg selvhjelpsklisjeer om håp og tro - som på ingen måte er noe verre enn de mange voksne mennesker, og svært mange voksne artister, befatter seg med.
Gospeldrag i avslutningen.
Det er «cheesy» - helt til du ser effekten det har på 29.000 totalt ukyniske beliebers.
Da er det unektelig ganske fint.
Synger bra gjør han også.
Idet han synker ned i nok et «hull», denne gangen bak på scenen, drar han av seg jakken igjen.
| 1
|
102308
|
18.«Baby» - siste låt
Guttunge-Biebers mest ukrenkelige slager.
En mesterklasse i «tween»-pop.
Søt som en kjærlighet på pinne, og like seig når den setter seg på hjernen.
Konfetti, rosa lys, 29 000 fornøyde mennsker.
Brått slutt.
Han er mye raskere til å bli borte enn han var til å dukke opp.
| 1
|
102309
|
Teateranmeldelse:«Bikubesong» som berører
Det summer av musikalsk vellyd og vemodsfylt muntert samspill når «Bikubesong» har inntatt Det Norske Teatret igjen.
DET NORSKE TEATRET:
«Bikubesong»
Av Frode Grytten
Regi:
Lasse Kolstad
Scenografi:
Bård Lie Thorbjørnsen
Med:
Hans Rønningen, Marte Germaine Christensen, Per Schaanning, Espen Reboli Bjerke, Hans Jacob Sand, Ola G. Furseth, Kaia Varjord, Jon Eikemo, Svein Roger Karlsen, Anne Ryg, Ragnhild Hilt, Ingrid Jørgensen Dragland, Arnhild Litlere, Kikki Stormo, Sigurd Myhre, hunden Lotta.
Musikere: Rune Berg, Klaus Robert Blomvik, Robert Øien Fylling.
Frode Gryttens frodige persongalleri tilhører teatrets store suksess-historier.
Urpremieren var i 2003, og i tre år holdt forestillingen koken med fulle hus.
Nå har samme regissør som sist, Lasse Kolsrud, tatt med seg en del av de samme skuespillerne og løftet folket fra murbygningen i Odda fram i lyset igjen.
Og man kan raskt konstatere at både personer og handling har samme treffsikkerhet i dag.
Årsaken ligger ført og fremst i de gjenkjennelige trekk og situasjoner som så fint og detaljert beskrives.
Livets tildragelser, det være seg sorg og savn, lengsler og drømmer, løgn og fanteri møter vi i «Bikubesong», skildret med varme og ømhet, både fra forfatterens side, men også fra et samstemt ensemble.
De har alle noe å skjule, små eller store hemmeligheter som helst ikke skal fram i lyset.
Det handler ikke nødvendigvis om hva man skjuler, men at man gjør det.
Samtidig er dette en arena for håp og drømmer, både store og små.
I blokka i Odda gjenspeiles et helt lite samfunn og deres forskjellige beboere.
Deres små og store triks for å tilpasse seg tilværelsen er så sårbare og lattervekkende at latteren og klumpen i halsen blir som tvillingsjeler.
Limet i forestillingen er musikken og fortelleren, M; den ensomme eks-postmannen med sin døende mor.
En kar hvis eneste trygghet i tilværelsen er The Smiths og Morrissey.
Hans Rønningen viser nok en gang styrke som M; han har en konstant tilstedeværelse som den noe ufrie drømmeren som med poetisk ømhet refererer til Morrissey og «musikk som pusten i livet».
Sammen med bandet på scenen skaper han driv og energiutladning som fungerer både som kontrast og kommentar til den øvrige handling.
Eneste aber, er at tekstene til en viss grad er vanskelig å oppfatte.
Ensemblet spiller med flagget på brystet, som man en gang kunne si om fotballspillere.
De forsvarer sine skadeskutte, oppesen, pompøse og engstelige sjeler med varme.
I Gryttens univers viser gjennomsnittsnordmannen seg å ha hemmelige sider, i tråd med virkeligheten.
Blant de kavene og oppspilte sjeler, er samspillet mellom Eikemos lett tilsjuskede bygdeoriginal Gerhardsen og den aggressive unggutten Kjakan (Myhre) en sterk og nydelig del av en helhet som berører og samtidig morer.
Noen eksterne linker
| 1
|
102310
|
Plateanmeldelse:Kurt Vile
Vilt voksende talent.
Album:
Indiepop Kurt Vile:
«Wakin On A Pretty Daze» (Matador/Playground) I sannhet en sjeldenhet:
En plate som ved første ørekast fremstår både for lang og for lettvektig, for så å vise seg både substansiell og vel verdt sine 69 minutter.
Vile fikk et solid løft fra lo-fi-undergrunnen med sin forrige og fjerde, «Smoke Rings For My Halo».
Her åpner han opp ytterligere, og savnet etter forgjengerens dunklere undertoner erstattes etter hvert av pur glede over den livsbejaende, vidåpne og episk anlagte musikken han lager her, som et postkort fra et USA der solen alltid er mørk oransje.
Forbildene hans forblir de samme: Reed, Petty, Young.
Men Vile føles mer som nevnte karers arvtager enn som enda en fingernem kopist.
Og vel ser han ut som en sliten hasjrøyker, men det er et sylskarpt fokus i disse varme, inderlige sangene.
BESTE LÅT:
«Too Hard»
| 1
|
102312
|
Plateanmeldelse:Michael Bublé
Crooner i banken.
ALBUM:
POP Michael Bublé «To Be Loved» (Reprise/Warner) Bublé er en gutteaktig entusiastisk énmanns-«ratpack».
Han synger, han forteller vitser!
En naturlig scenebegavelse.
Men han vet ikke helt hva han skal bruke albumene sine til.
Bortsett fra å pøse på med alt som voksen middelklasse er troende til å like.
Selvtilfredse ballader.
Kabaretsoul, backet av The Dap-Kings.
Elvis.
Samt, selvsagt, Sinatra.
«You Make Me Feel So Young», «Young At Heart» med flere.
Utfordring:
Disse sangene er ferdig sunget, ferdig innspilte.
Av sjefen selv.
Og Bublé tør ikke kødde med dem.
Så poenget er?
Øh, selge masse plater, antar jeg.
Hans forrige, «Crazy Love» (2009), solgte én milliard bare på Finnsnes (litt).
Denne er helt lik.
BESTE LÅT:
«My Melancholy Baby»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102315
|
Plateanmeldelse:Volbeat
Muskuløse dansker.
ALBUM:
HARDROCK Volbeat «Outlaw Gentlemen & Shady Ladies» (Vertigo/Universal)
I det stille har danskenes store hardrockband bygd seg opp en så stor menighet også i Norge at de i dag faktisk - og litt sensasjonelt - går helt opp til førsteplass på VGs albumliste.
«Outlaw Gentlemen & Shady Ladies» er gjengens femte studioalbum siden Michael Poulsen etablerte bandet i 2001, inspirert både i tittel, låtnavn og enkelte musikalske innslag av spaghetti-westerns.
Det er likevel hardrocken med metal-kanter som Volbeat rendyrker.
Lyden er fet og muskuløs, riffene tyktflytende som råolje og melodiføringen imponerende gjennom store deler av platen.
Det er et veldig jevnt album, dette, selv om det mangler de store enkeltlåtene.
Samtidig er det lett å forstå bandets appell når lydbilde og produksjon flørter med storslåtte og selvsikre arena-ambisjoner.
Metallica
Det som imidlertid taler litt imot Volbeat er at bandets sjef, Michael Poulsen, åpenbart har et Metallica-kompleks.
Låtstrukturene røper dette ganske kjapt, og ikke minst har Poulsen selv en stemmesnert som tidvis fremstår som en kopi av James Hetfield.
Og helt der oppe er ikke Volbeat ennå, tross førsteplass i Norge!
BESTE LÅT:
«My Body»
| 1
|
102316
|
Plateanmeldelse:Todd Rundgren
- «State»
Tungrodd Todd.
Åh Todd.
For en tålmodighet vi, dine fans («fans» i ordets fundamentale forstand, avledet av «fanatikere»), viser deg.
Selv når du gang på gang gir ut plater som denne:
Nok en samling nittitalls-«cheesy», hjemmelaget iMac-«elektronika», preget av en umorsom humoristisk sans («Angry Bird», «Ping Me» - åh, hold på meg), klaustrofobisk billig produksjon og en allround geni/idiot-dikotomi man må til Neil Young for å finne maken til.
Og likevel.
Vi holder ut.
Hvorfor?
Fordi noen ganger, om enn stadig sjeldnere, bare drypper det pur melodi av fingrene dine, og blåøyd soul av røsten din.
Må du insistere på å gjøre det så vanskelig for oss - og deg?
Hæ?
Åh Todd.
BESTE LÅT:
«Something From Nothing»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102317
|
Plateanmeldelse:Yeah Yeah Yeahs - «Mosquito»
Fullstendig uten brodd.
Kunstrockerne har klart seg gjennom tre album, der forrige, synthdansbare «It's Blitz», til og med var vellykket nytenkning.
Nå prøver trioen seg med sjelfullt føleri, der de delvis fremstår som ulike tobokstavers band som L7 og XX, og ellers en blek blanding av debuten og det strålende tredjealbumet.
Dette møter noen forslitte, tabloidprovoserende Karen O-linjer uten interessante metaforer og ordspill.
Bisart, humørløst og til og med en låt med innleid rapper.
Flere av deres samtidige fra tidlig 2000-tall, sist The Strokes, har for øvrig kapitulert.
Vi kan åpenbart avslutte dette avsnittet i New Yorks rockhistorie.
BESTE LÅT:
«Sacrilege»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102318
|
Plateanmeldelse:Marius Neset - «Birds»
Neset-vis!
I en alder av 25 år har saksofonist Marius Neset vist seg som en original og betydelig stemme i norsk jazzliv.
Med studier ved det rytmiske konservatorium i København og fartstid i Django Bates' storband har han også et internasjonalt nedslagsfelt, noe sterke kritikker av debutalbumet «Golden Xplosion» i internasjonal presse understreker.
«Birds» er en sterk oppfølger, der Neset viser seg som en spennende utøver og nytenkende komponist med velutviklet teft for klanglige så vel som strukturelle elementer.
Her er fine ballader som «Sacred Universe» og komplekse vev som tittelsporet.
Med bandoneon, fløyte, tuba og elektronikk i klangpaletten blir det aldri kjedelig.
BESTE LÅT:
«Birds»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102319
|
Plateanmeldelse:Kacey Musgraves - «Same Trailer Different Park»
Ung, flink og fandenivoldsk.
Kacey Musgraves (24) vil gjøre countrymusikken kul igjen.
ALBUM:
COUNTRY Kacey Musgraves «Same Trailer Different Park» (Mercury Nashville/Universal)
Hun synger om å røyke marihuana.
Hun synger om å kline med noen av samme kjønn.
Hvorfor i all verden ikke, «if that's something you're into».
Hun synger om å ha sex med en venn, uten at det nødvendigvis er kjærlighet med i bildet:
«It is what it is/'Till it ain't anymore».
Hun antyder at småbylivet på den amerikanske landsbygda kanskje ikke alltid er like tilfredsstillende som utallige andre countrysanger skal ha det til.
Hun synger om slike ting, og dét er nok til at Kacey Musgraves fra Sulphur Springs, Texas blir betraktet som noe à la en «revolusjonær» i den amerikanske countrybransjen.
Her i vår opplyste del av verden tar vi «kontroverser» som disse med større ro, selvsagt.
De kan likevel sørge for å gjøre Musgraves til noe så sjeldent som en hipstervennlig mainstream-countryartist her oppe.
Mainstream, ja.
Musgraves driver ikke med såkalt »alt-country».
Musikken hennes er mer spartansk arrangert enn den gjengse Nashville-produksjon.
Men det er ingen tvil om at hun ønsker å bli spilt på radio.
Musgraves sikter seg inn mot det brede lag.
Det er der det reelle slaget står, det er der det koster noe å skrive slik hun gjør.
Artisten har tidligere gitt ut tre selvfinansierte album, og skrevet sanger for blant andre Nashvilles andre store, sterke kvinne i øyeblikket:
Miranda Lambert.
«Same Trailer Different Park» er den seriøse debuten.
Den viser at Musgraves er et stort talent, om enn litt avventende, enn så lenge.
Hun er en bedre komponist - og ikke minst tekstforfatter - enn sanger.
Stemmen er helt funksjonell, fin, men «liten», helt uten divatendenser.
Halvparten av materialet er dessuten godt, men ganske tradisjonelt:
Romantiske, lengtende sanger à la «Dandelion».
De sangene alle vil huske, er de som våger mest:
Bluesnumrene «Blowin' Smoke» og «Stupid».
De gripende balladene «Keep It To Yourself» og «It Is What It Is».
Den om å bryte konvensjoner («Follow Your Arrow») og den om å sakte bli knust av dem («Merry Go 'Round»).
Sårbar uten å være svak, tøff i trynet uten å være harry.
Musgraves er kanskje ingen «outlaw».
Men hun har «attitude».
BESTE LÅT:
«Merry Go 'Round»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102321
|
Showanmeldelse:Sjarmerende fyrer - slitne vitser
Blødmene står i kø når siddisveteranene vender hjem.
Showpremiere:
«Løgnaslaget rydder opp».
Stavangeren, Stavanger.
Med:
Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Rune Andersen.
Løgnaslaget er en stavangersk humorinstitusjon som har holdt det gående i over 30 år.
De har fortsatt et solid «Mods-grep» på hjemmepublikummet i det gamle bedehuset Stavangeren.
Faktisk trenger ikke Per Inge Torkelsen å gjøre annet enn å ikle seg et skaut før publikum hyler av latter
- Man kan trygt si de kommer til dekket bord.
Og la det være sagt:
Verken han eller siddiskollega Dag Schreiner har noen grunn til å se på AFP-brosjyrer riktig ennå - de bobler fremdeles over av energi.
Men materialet de sammen med langt yngre Rune Andersen presenterer for publikum i 2013 oser det møllkuler av:
«Hvordan kan polsk vin være kortreist?
- Det er kjøpt på polet!».
«Sushi?
Nei, hun har slutta!».
Slikt leser du på vitsesidene i Se &
Hør - du betaler ikke hundrevis av kroner for å se det i et liveshow.
Innimellom klarer de tre å dekke over materialtrettheten med sprett og hopp og ren energi (Dag Schreiners kokk uten noe som helst på menyen er kostelig), men oftest fisler sketsjene ut i ingenmannsland.
Et eksempel er Torkelsens anekdotiske «alt var bedre/verre» før-historie, inspirert av Monty Python-klassikeren «Four Yorkshiremen».
Den starter på Fremskrittspartiets landsmøte, men vi har falt av lenge før han kommer til noe som ligner et poeng.
Den lavpannede eks-sjømann Bøgvall Kai er for Stavanger hva Raymån er for Fredrikstad.
Og joda, det er nesten rørende at «landsbyidioten» fortsatt kan fremkalle gapskratt i 2013.
Men jeg er neimen ikke sikker på at monologen han fremførte ikke ble skrevet i 1985.
Rune Andersens imitasjoner får vi selvsagt også.
Både Hellstrøm, Stoltenberg og Solberg har vi sett langt mer poengtert før.
Heldigvis har han Ole Paus i ermet.
Skremmende lik, og i år oppdatert med den svært ydmyke Paus vi kjenner fra vinterens «Hver gang vi møtes».
Den - og Schreiners paradenummer som Pave Frans lyser opp og redder forestillingen fra å bli ren blød-mo-rama.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102322
|
Film:Aktivisme og kjærlighet
Assayas er igjen tilbake i ungdommen og den politiske oppvåkningen post-1968-opprøret med sin nye film.
Langt mer neddempet enn intense «Carlos».
«Etter revolusjonen» utforsker de formative årene og dragningene mellom individualisme og personlig utvikling og den kollektive kampen.
En kamp som etter hvert utviklet seg i meningsløs fraksjonisme, briljant lagt frem her.
Det hviler en nærmest døsig stemning over denne filmen, nydelig fotografert og lyssatt med en helt superb tidskoloritt:
Vi er i 1971, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene - uten påtrengende overdrivelser.
Til tider oppleves «Etter revolusjonen noe ufokusert, men det er vel litt av meningen.
For det er rastløsheten i et ungt sinn det handler om, om en verden med muligheter og hvor vanskelig det er å bestemme seg for en retning.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102324
|
Film:Optisk orgie
«Spring Breakers» er en eksplosjon av pupper, dop, drømmer og pistoler.
Det hele starter i sakte film, med en sekvens der kameraet nærmest slikker all den bare huden ungdommen på «spring break» byr på.
Vi bades i bilder av luftrunking, issuging og deisende «daier».
Det er som en «classy» episode av «Geordie Shore» i Cancun.
Så møter vi Brit (Benson) og Candy (Hudgens) som sitter skoletrøtte i klasserommet og imiterer å suge kuk fremfor å høre om borgerrettsbevegelsen.
Vi ser dem også røyke dop, ligge som slakt på sofaen, og drikke sprit fra vannpistoler.
Kontrasten kommer i form av Faith (Gomez), en bibelklubb-babe som blir advart av sine venner mot å reise på ferie med barndomsvenninnene Brit, Candy og Cotty (Korine, regissørens kone).
Hun gjør det likevel, etter at de andre skaffer penger til turen på langt fra lovlig vis.
Vel framme i Florida glir en lang fest og utveksling av fraser som «Jeg vil bli her for evig» og «Dette er den mest spirituelle reisen jeg noensinne har vært på», over i alvor når jentene etter hvert møter den selvutnevnte rapperen/gangsteren Alien (Franco).
Franco er hundre ganger mer overbevisende som Alien enn han var som Oz i «Oz: The Great and Powerful».
Alien er camp, komisk og skremmende, akkurat som filmen selv.
Både scenen der han skryter av alle eiendelene sine etter tur, og der han klimprer ut en følsom Britney Spears-ballade ved pianoet, er legendariske.
De kronisk bikinikledde jentene i filmen gjør mindre inntrykk, trass hvor mye mer vi ser av dem.
Mens Gomez får skille seg ut som en sippete frøken bibelstripp, mangler vi bakgrunn på Brit, Candy og Cotty, som glir i hverandre.
Noe som hadde vært greit i en standard «spring break»-komedie, men dette er noe helt annet.
Musikken fra «Drive»-komponist Cliff Martinez og Skrillex passer filmen som bare bryster i våt T-skjorte.
Hele filmen er som en hallusinatorisk rusreise i sukkertøykulør.
En som forsterkes av bildene til «Irreversible»- og «Enter the Void»-fotograf Benoît Debie.
Handlingen hopper i tid, og formatet varierer fra meditativ sakte film til forstyrrende håndholdt amatørkamera.
Regissør Harmony Korine er mannen som skrev «Kids», «Julien Donkey-Boy» og «Ken Park».
I «Spring Breakers» benytter han seg av hypnotisk repeterende elementer som lyden av en klikkende pistol, voice-overs og scener som gjentas og messingen av «spring break» - nærmest som et mantra.
I begynnelsen virker det høye metalliske smellet som et illevarslende omen til jentenes søkende opprør.
Men det gjentas så ofte at det mister effekt.
Filmen gjør inntrykk, men blir for monoton til virkelig å provosere.
Det er ingen tvil om at Korine er en tydelig stemme, men i «Spring Breakers» er uklart hva han vil fortelle.
Han advarer mens han glorifiserer, ler av klisjeer samtidig som han lasser på med dem.
Mye mulig med overlegg - publikum bombarderes med like mange motstridende signaler som ungdommen i dag møter.
Men filmens historie lider til fordel for form.
Og til tross for at den siste scenen ender opp-ned, har ikke filmen endevendt én eneste klisjé.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102327
|
Film:Frådende drama
Du kjenner formelig de frådende sjømassene og den bitende kulda i marg og bein når du ser Dypet.
Kormakurs drama er realistisk nærgående og samtidig jordnært.
Den islandske regissøren har tatt fatt i en opprivende hendelse fra 1984:
Kun en mann overlevde etter at en tråler forliste utenfor kysten av Island vinterstid.
Han svømte i seks timer, og vandre noen timer i tagget lavastein før han nådde hjelp.
Mirakelet ble naturlig nok underlagt vitenskapelig forskning.
Filmen er intens og sober på samme tid.
Det finnes ikke antydning til heltedyrkelse eller pynting på virkeligheten.
Med realistisk nærhet ala Tobias Lindholms "kapringen", som nå går på norske kinoer, treffer også denne filmen med sin intense pågåenhet.
Det starter allerede med beskrivelsen av fiskernes siste natt på byen før nest tokt på havet.
Fyll, fanteri, vennskap og ømhet filtreres sammen i et lite samfunn der naturen har hovedrollen, enten det gjelder det endeløse havet eller de ulmende lavamassene.
Kormakurs evne til å ta menneskers røffe tilstand på kornet er godt synlig.
Havets og naturkreftenes makt er overveldende skildret.
Voldsomheten og støyen i havets kraft er av en slik karakter at du nærmest kjenner saltvannet sluke deg.
Olafson, i rollen som den overlevende fiskeren, er med sin praktiske teft og bunnløse overlevelsesvilje et eksempel på hva menneskelig viljestyrke kan utrette under ekstreme forhold.
Siste del av filmen er viet etterdønningene av dramaet.
Tonen er langt mer stillferdig i form og innhold.
En kort stund undres man om det svekker filmen, men nettopp denne edruelige nøkternheten er med på å bekrefte det troverdige i selve dramaet.
Kormakur poengterer at filmen er tilegnet islandske fiskere.
De har med «Dypet» fått en verdig gave.
Borghild Maaland
| 1
|
102330
|
«Klaus på kanten»:En perle
Gå ikke glipp av «Klaus på kanten» som har premiere på TV 2 i kveld.
Det er en perle av et TV-program.
Jeg satt for meg selv, humret og lo og storkoste meg.
Her er det ingen dødpunkter.
Dette er bare hyggelig tvers igjennom.
Og midt i alt det morsomme og underfundige, er det faktisk også informativt.
Utgangspunktet for den nye underholdningsserien er at Klaus Sonstad drar landet rundt for å finne ut om det fremdeles er gøy på landet.
Og det blir i hvert fall gøy på landet når Klaus Sonstad kommer dit.
Maken til uhøytidelig intervjuteknikk skal du lete lenge etter.
Dette er en mann som byr på seg selv.
Ikke bare får han folk til å åpne latterdøren på vidt gap, han får også menneskene på sin vei til å delta og til å la smitte av hans fantastiske humør.
Hvis du noen gang lurte på hva «feelgood» betyr i TV-sammenheng, bør du se dette programmet.
Da lurer du ikke lenger.
Som TV-seer sitter i hvert fall jeg igjen med bare gode følelser.
Gode følelser for Klaus, og gode følelser for menneskene som han møter på sin vei på disse 11 småstedene han besøker.
Først stopp er Værøy.
Med glimt i øyet og stor respekt for dem som bor der, gjør Sonstad øya med mikrofon i hånden og kamera på slep.
Til tross for at det forblåste stedet sliter med både arbeidsledighet og fraflytting, får han raskt frem latter, smil og godt humør.
Et spesialskrevet stand up-show om menneskene på øya danner rammen rundt programmet.
Det er mesterlig i all sin enkelthet, og i all sin godhet for dem Klaus har møtt og som blir omtalt fra scenen til allmenn munterhet.
Det er bare å glede seg til mer gøy på landet.
| 1
|
102331
|
Siri Vølstad Jensen (17):
Det er tydelig at Siri er i sitt rette element når hun får synge country, og hun har en perfekt stemme til den sjangeren.
Da er det rett og slett NØDT til å bli bra... og det ble det!
| 1
|
102333
|
Sverre Eide (18):
Sverre er absolutt ikke dårlig, men han er kanskje den mest ordinære vokalisten som er igjen i finalefeltet.
Så selv om det ikke er noe å si på innsatsen og sjarmen, så blir dette litt for spedt...
| 0
|
102335
|
Astrid Sugaren (17):
Skal jeg velge én artist jeg kunne tenke meg å lytte til en hel kveld, tror jeg valget ville falt på Astrid Sugaren.
Greit, dette var litt surt innimellom og hun bommer her og der, men du verden for en flott og særegen stemme og en personlig tolkning.
| 1
|
102336
|
Georg Lipai (17):
Beklager å repetere meg selv, og jeg vet jeg får kjeft for det, men Georg (i likhet med Sverre) er helt klart det svakeste leddet i Idol 2013.
Dette var tamme greier igjen.
Som sagt:
Jeg er lei meg for det.
| 0
|
102337
|
Astrid Smeplass (16):
Alle må få mene hva de vil om Astrid (og det gjør de jo), men country kan ikke Astrid synge.
Dette var svake greier, og kanskje kveldens dårligste.
Det hjelper ikke hvor mye dommerne skryter av henne.
Bommer hele veien, gjør hun også.
| 0
|
102338
|
Plateanmeldelse:Shining
Kraften fra urdypet.
ALBUM: METAL/JAZZ Shining «One One One» (Universal) La det være sagt med en gang - «One One One» er råbra, og vel verdt ventetiden siden gjennombruddsalbumet «Blackjazz» (2010).
Med det albumet klarte Shining noe veldig få andre har fått til, nemlig å definere sin egen sjanger.
«Blackjazz» har blitt beskrevet som en krysning av black metal og frijazz, som er litt misvisende.
Black metal - greit nok, med intrikate, tettsittende riff og Jørgen Munkebys vrengte vokal.
Men stramme rammer for improvisasjon og et sylskarpt samspill der trommer, gitar og bass følger hverandre i hver minste krok, gjør at musikken ikke er fri i frijazzforstand.
Snarere er det snakk om en grundig innstudert kanalisering av energi, med spor av frijazzens klanglige estetikk.
Dette blir enda tydeligere på «One One One».
Låtene strammere og kortere, kraften enda tydeligere konsentrert.
Munkeby har denne gangen fokusert mer på å lage selvstendige enkeltlåter enn et helhetlig konseptalbum.
Likevel er bandsignaturen så sterk at albumet aldri fremstår som sprikende.
Låtene fremstår ikke nødvendigvis som sterke melodier, men har sin styrke i et finnyansert fargespill, tettmaskede linjeføringer og en kraft som treffer hele kroppen.
Nå og da kommer et kjærkomment pusterom, som Munkebys fine saksofonintro til «How Your Story Ends».
Albumet lover godt for heftige liveopptredener, og med tildeling av Statoil-millionen på årets by:Larm, har bandet økonomi til å spre sitt sterke budskap ut i verden.
BESTE LÅT:
«How Your Story Ends»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102339
|
Plateanmeldelse:James Blake
James Blake (24) understreker med sitt andre album at han er en soulartist for nåtiden.
ALBUM: ELEKTRONIKA James Blake «Overgrown» (A&M/Universal)
Det er underlig hvor sjangerlåst musikk mer eller mindre frivillig gjøres.
Datamaskiner, looper, modifisert vokal gir elektronika.
Piano og gitarklimpring er pop.
Eller rock.
Eller vise.
Eller noe midt imellom.
Men ingen av disse tar opp seg selv i hverandre og danner nye kategorier.
Radiohead prøvde allerede tidlig i forrige tiår å bygge sjangerbroer, der de kombinerte aktiv laptopbruk med Thom Yorkes sirlige vokaler og Johnny Greenwoods angstfylte gitar.
Oxfordkvartetten klarte aldri å knekke koden.
En 24-åring fra London har derimot greid det.
Fra debut-EP-en, der James Blake gjorde Feists «Limit To Your Love» til bassgyser for seigt dansegulv og melankolsk mellomgulv, og senere med egne låter på den selvtitulerte 2011-debuten, har det vært åpenbart at Blake i en annen tid hadde vært mutters alene ved tangentene.
Men at han, gitt vår tids muligheter, kombinerer dette med elektronisk bearbeiding, umulige lyder og klanger som hører til i et annet singer/songwriter-univers enn det vi så langt har kjent.
Og at ingenting av dette hadde vært mulig uten hans ubestridt ekstraterristerielle stemme, der vokalen hele tiden umerkelig glir ut og inn av det som er menneskelig mulig.
Er det ham selv eller maskinen som synger?
Og betyr det egentlig noe?
Tekstene er ikke like interessante, de er mest å regne som et nødvendig sideprodukt, og har liten annen funksjon enn å gi vokalen noe å jobbe med.
Det samme er innspillene fra RZA og Brian Eno - to gjestespillere som vanligvis løfter andre himmelhøyt.
Her bidrar de på albumets to svakeste låter, noe som også er med på å forkludre Blakes virkelig mesterstykke, å forene myk soul med hard elektronika, og komme ut med noe helt nytt og friskt.
Og dessuten:
Å være en av de få som klarer å gjøre hele hjerte-som-smerter-greia så troverdig og nyskapende, at man synes oppriktig synd på fyren.
BESTE LÅT:
«I Am Sold»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102342
|
Plateanmeldelse:Brad Paisley
Overtent overdose.
ALBUM: COUNTRY Brad Paisley «Wheelhouse» (Arista/Sony) Paisley er «mainstream»-countryens mest begavede og sympatiske (Taylor Swift har transcendert sjangeren).
Suveren singelartist.
Forrykende gitarist.
Morsom og progressiv.
Men han er en ivrig fyr.
Det hender han spiller for mye.
Blir for oppsatt på å tilfredsstille absolutt alle.
Som på dette gjallende overproduserte verdensrekordforsøket i countrypop.
Med så mange sanger - 21 - at omslaget ikke har plass til å gjengi de fulle tekstene.
Og med gjesteopptredener fra alle fra LL Cool J og Eric Idle (!) til Roger Miller.
Sistnevnte har vært død i 20 år.
Altfor mye, men fortsatt godt (han må kutte ned på allsangrefrengene).
Plukk det fra hverandre i singelbiter.
BESTE LÅT:
«Beat This Summer»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102343
|
Plateanmeldelse:Paramore
Tomt og sterilt.
ALBUM: ROCK Paramore «Paramore» (Atlantic/Warner)
En gang i tiden var Paramore og deres purunge frontfigur Hayley Williams noe av det friskeste fra den amerikanske rockscenen på en stund, iallfall helt inntil bandets medgrunnleggere Josh og Zac
Farro forsvant etter en heftig offentlig skittentøyvask for to år siden.
Nå nærmer Williams seg midten av tyveåra, har (dessverre) dempet energinivået i stemmen og gjør her et forsøk på å nærme seg Gwen Stefani i stedet for Avril Lavigne.
Det er ingen dum idé, men gjennomføringen er langt fra vellykket.
Og når Paramore mister gnisten, står vi igjen med et kalkulert rockprodukt der lyden må skrus opp på øs-refrengene for å skjule mangelen på kvaliteter.
Paramore har blitt et helt vanlig, anonymt band, med andre ord.
BESTE LÅT:
«Still Into You»
| 0
|
102346
|
Konsertanmeldelse:Kvelertakk
Kvelertak turnéstarter så kompakt, at man, vel, mister pusten.
KONSERT:
Kvelertak STED:
USF Verftet, Bergen Publikum: cirka 700 (fullt)
Det er gjort voldsomme forsøk på å beskrive rogalendingene som band, men ikke minst musikken.
Her er enda ett:
Samtlige av rockens tiår og sjangre komprimert til et favntak av stadionrefenger, uante mengder riff og gitarsoloer.
En sann gitarøsende forundringspakke med hinsides omfangsrikt nedslagsfelt, noe som også gjenspeiles av et usedvanlig bredt publikumstilfang.
Sekstettens andre album, «Meir», tilfører dem en enda sterkere låtryggrad live.
Låter fra begge album integreres naturlig og samtidig så såre lettvint, at man kan gå i surr over hvilket album de faktisk kommer fra, glemme at det faktisk er snakk om ulike album - og at «Meir» bare er snaue ti dager gammel.
For eksempel når de blåser radiohiten «Mjød» allerede som låt nummer tre, men også når de avslutter med tospannet «Kvelertak» og «Utrydd dei svake».
Det er, tross at det kan høres ut som det motsatte, deres egentlige styrke.
For det er musikken til Kvelertak som er frontfiguren.
Kollektivet som bytter på å synge/growle, spille gitar, luftgitar og fange spytt i lufta, er med på å løfte liveutgaven til et omfattende nakkegrep av strålende, gispende oksygenmangel.
Det er drabelig gjort i en setting der vokalisten gjennomfører hele konserten i bar overkropp, og starter med å synge gjennom en hubromaske, komplett med oransjelysende øyne.
Hubroentusiastene setter låtene så tett at den lille kommunikasjonen mellom begrenser seg til presise poengteringer som «En ting ska dokke veta:
Me e Kvelartak - dokke e publikum», «me har ei nye plata ute - kor mange som har hørt an?» (samtlige) og ikke minst, helt til slutt, «Tusen jævla takk, Bergen».
Tusen jævla takk, selv.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102347
|
Film:Grøss som stagnerer
Grøsser som starter heftig og sterkt, men som vikler seg inn i en litt for innfløkt og patetisk affære.
Sterke navn som Jessica Chastain og Nikolaj Coster-Waldau har hovedrollene i denne delvis suggererende historien signert spanjolen Andres Muschietti.
Historien starter med et mord og bortførelse.
To små jenter havner i en hytte i en skog med sin morderiske far.
Skjebnen dukker opp i form av et iltert spøkelse som sørger for at far forsvinner.
Fem år senere blir jentene funnet i hytta, som moderne utgaver av Mowgli - uten nevneverdig språk og med klar dyreaktig fremtreden.
Jentenes onkel (Coster-Waldau) og hans bass-spillende kjæreste (Chastain) tar, med god hjelp av en forsker, ansvaret for jentene.
Raskt dukker unotene opp - i form av underlige hendelser, lyder, bevegelser som tilhører et gjenferd.
Brå bevegelser og visuelle grep gir filmen puls og nerve.
Nysgjerrigheten trigges ved en solid dose grøsser-rytmer.
En historie fra fortiden ble vesentlig, men jo mer plass den får, jo mer stagnerer filmen.
Den glir gradvis over til å bli en noe sentimental smørje som gjør at troverdigheten - (ja, den finnes selv i de mest utrolige grøssere) - blir borte.
Det er filmens aktører som redder situasjonen.
Danske Coster-Waldau og kollega Chastain behersker den vanskelige miksen av å fremstille rasjonalitet kombinert med ren skrekk.
De to småjentene er overbevisende troverdige i sin vekselsvise tilstand av dyp bekymring og skepsis til både sin mørke fortid og - for dem - noe uvirkelige nåtid.
Skrekkeffektene holder langt på vei, men kruttet er brukt opp når den klønete og påtatt sentimentale slutten nærmer seg.
| 0
|
102348
|
Film:Trippelt engasjerende
Klassemotsetninger, fedrenes synder, anger og menneskelig ærgjerrighet på vidt forskjellige nivå.
«The Place Beyond the Pines» er voldsomt ambisiøs, mørkt og modig.
Og den skaper en uro som sitter i kroppen en stund.
Faktisk får man tre sterke drama i én film, uten at det føles for oppstykket eller konstruert.
Omstreiferen Luke reiser rundt som MC-stuntmann på et slitent tivoli.
En lett antennelig fyr, likevel «god på bunnen».
Han er muligens litt for kjekk for en slik råbarket type, men igjen klarer Ryan Gosling å få fram dualiteten i unge menn som dette - det er mulig å se for seg Luke som en fjern slektning av karakteren han spilte i mesterlige «Drive».
Luke får nyheten om at han er far til en ettåring av Romina (Eva Mendes, aldri spilt bedre) - som han forlot ett år tidligere, og som har gått videre med en ny mann.
Luke er fast bestemt på å ta ansvar som far - men viljen er større enn evnene og mulighetene.
Én scene sammen med den gamle flammen er så sterk at det nesten gjør vondt; det triste trekløveret får en tilfeldig forbipasserende til å ta bilde av seg - frysningfremkallende!
I desperasjon begynner Luke å rane banker - noe som igjen byr på et skjebnesvangert møte med filmens andre hovedkarakter:
Politimannen Avery Cross, en streber med soleklare mål for karrieren - som også får livet snudd på hodet.
Bradley Cooper får fram nyansene og den snikende angsten når drømmene blir satt på vent.
Filmens tredje del er den svakeste, og den som kan oppleves mest konstruert:
15 år senere møter vi Luke og Averys jevnaldrende sønner.
Merkelige skjønnhetsfeil som at skuespillerne (de voksne) ser helt like ut etter 15 år, trekker også litt ned.
Men regissør Cianfrance er en mester i å få fram nyanserte portretter og troverdige miljøer .
Andre regissører ville falt for fristelsen til å portrettere Luke-«familien» langt stusseligere for å få presse frem motsetninger.
Det er godt å se forholdsvis store Hollywood-produksjoner som tør såpass som «The Place Beyond the Pines» gjør, dette er to og halv time med drama som griper!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102349
|
Tungemålstango for to
Mye om det rare med Espen og Are.
Det holder i massevis.
Showpremiere:
«Espen & Are».
Latter, Aker Brygge.
Av og med Espen Beranek Holm og Are Kalvø.
«Espen & Are» heter showet og det er hva du får:
To av Norges mest rutinerte komikere i ordekvilibristisk utfoldelse, i en intim setting uten store tekniske fiksfakserier.
Jo, forresten, Are Kalvø danser - og da er det lov å le av .
Språket - med en hovedvekt på det norske - er en rød tråd her, med et par esksotisk absurde avstikkere dit «ingen kunne tro at nokon kunne bu».
Det åpner briljant når de to åpner opp språket for oss og går bak overskriftene.
For hva tenker du egentlig på når du hører om «En 53 år gammel Frogner-mann med utenlandsk opprinnelse, uten fast arbeid»?
Slike funderinger er det mange av - og de to er mestere i å få lys til å gå opp for en samtidig som en ler så det raller.
Politiker-parodiene deres kjenner vi godt fra gamle «Hallo i uken».
Det kunne vært gårsdagens nyheter, men Espen og Are dytter de inn i settingen «når du ikke får sagt det du skulle ha sagt».
Poengtert, med eksalterte utbrudd som angriper publikum totalt overraskende.
Kalvøs Stoltenberg er minst like god på scenen som på radio!
De kunne gjort dette i søvne, men lite vitner om at dette er cash-in-rutine.
De er et umake par egentlig:
Beranek som den propre vestkant-herren og Kalvø som den lakoniske, ironiske «undreren» fra bygda.
De utfyller hverandre glimrende - gir hverandre rom, og spiller opp poenger til den andre.
Det smitter over på publikum.
Showet holder ikke like høyt nivå i alle 75 minuttene, avstikkeren til «Nattønsket» komplett med imitasjoner av så vel Eidsvåg som Bjella har man sett gjort bedre av andre.
Minnene fra oppveksten på 80-tallet, «ting du aldri hører lenger», humrer man derimot godt av - men poengene har åpenbar aldersgrense.
Klassisk Kalvø-naivitet avslutter kvelden, med et par grenseløse tolkninger av å «ta det folk sier i beste mening».
Joda, Espen og Are kan få sagt det og kan gjerne fortsette å si det i mange år fremover!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102350
|
TV-anmeldelse:Spennende serie om glemte helter
Den nye dokumentarserien «Glemte helter» tar i bruk flere av de samme virkemidlene som «Tore på sporet» og «Hvem tror du at du er».
Men det gjør ingenting.
Husker du hvem Johanne Kolstad var?
Eller hva med Gustav Strømsvik, Gidsken Jakobsen, Ola Apenes, Henrik Christian Andersen eller Knut Rokne?
Ikke det?
Du er i så fall neppe den eneste.
Frem fra glemselen
Det er ikke så mange av oss som har hørt om alle disse.
Nå har Flimmer Film - på oppdrag fra NRK - tatt på seg jobben å grave frem de gamle heltene fra glemselen.
Resultatet er blitt både spennende og engasjerende.
Helter var de i hvert fall.
Det er det ingen tvil om.
Reklamen holder hva den lover
Det er heller ingen tvil om at forhåndsreklamen holder hva den lover, når produsenten «nøster opp tråder fra fortiden og treffer mennesker som levde eventyrlige liv, var berømte i sin samtid, men som i dag er helt ukjente for de fleste av oss».
Den som leter finner
Den som leter finner.
Det er faktisk ganske så imponerende hva man klarer å finne i obskure arkiver og nedstøvede loft verden rundt.
Det er nettopp noe av det som gjør arbeidet med denne serien så fascinerende:
Vi snakker ikke om mennesker som det i utgangspunktet fantes store arkivmapper på, hverken her eller der.
Norges første hoppdronning
Kveldens premiereepisode handler om Johanne Kolstad, hun var opprinnelig fra Dokka og på 1930-tallet Norges første hoppdronning.
Skuffelsen over at hun ikke fikk hoppe i Holmenkollen drev henne til Amerika, der titusener bejublet den norske hoppsensasjonen.
En interesseant reise
«Glemte helter» tar oss med på en interessant reise gjennom hennes liv.
Med oppturer og nedturer, triumfer og skuffelser.
Det er ikke vanskelig å være enig i at «noen historier er for gode til å glemmes».
Liten plass i historien
Mennesker som Johanne Kolstad er nettopp det.
Riktignok er de kanskje ikke helt glemt av alle.
Men når man ser et program som dette, undres man over at både hun og de andre som er med i serien, har fått en såpass liten plass i historien som de tross alt har fått.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 1
|
102353
|
Påskekrim:Slapp skjærgårdskrim
Svensk skjærgårdsidyll og krim er på papiret en perfekt miks for påsken.
Den andre filmatiseringen av Camilla Läckbergs romanunivers fra Fjällbacka klarer ikke presse oss lengst ut på stolen i TV-spenning.
Svensk krimdrama.
NRK 1 2. påskedag kl. 21.45.
Krimforfatter Erika og ektemannen, politietterforsker Patrik som denne gang får grums og hemmeligheter fra sin egen oppvekst og omgangskrets å bryne seg på.
Utgangspunktet for krimfortellingen er en gammel forsvinningssak, Erikas beste venn Peter som forsvant sporløst da han var 13.
Mysteriet bobler til overflaten igjen, og samtidig gjenforenes skoleklassen fra 20 år tilbake på fest.
Snart er tre fra samme generasjon døde, inkludert Peters lillebror Ivan.
Her er åpenbare sammenhenger, og gjennom noen keitete regisserte og spilte tilbakeblikk til barndommen gis enkelte hint.
Men, i klassisk Agatha Christie-ånd presenteres vi selvsagt for flere mulige mistenkte.
Det er noe som skurrer veldig med tonen i denne halvannen timen.
Klart det rent fysisk er idyllisk i Fjällbacka, men lyst og nærmest lystig skjærer litt med hva vi ser foregår på skjermen.
Skuespillet er også jevnt over svakt, det dirrer ikke av spenning en eneste gang.
Det største problemet er likevel motivasjonen for drap her.
Med helt «vanlige» folk involvert over hele linjen skal det en del «smartness» til for å lage mordere av dem.
Man tror simpelthen ikke at hemmeligheten fra 20 år tilbake kan forårsaker all elendigheten, og enda mindre på at noen vil gå langt som å ta liv av mennesker på grunn av den.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102354
|
TV-premiere:Mektig maktspill
Det nærmest damper død av den isnende introduksjonen til den nye sesongen av «Game of Thrones».
«Game of Thrones», Sesong 3 Fantasy-serie i 10 deler Mandager kl 20.00 C More Series/HBO
Og synet en livredd, flyktende Sam Tarly får av avkuttede lemmer og råtnende mennesker er langt fra det siste skrekkbildet i sesongen.
Når vi vender tilbake til TV-versjonen av George R. R. Martins univers, er det stadig brutalt, blendende vakkert og bloddryppende.
De første episodene starter likevel relativt rolig, og tar seg tid til å observere stemningen i de forskjellige grupperingene i kjølvannet av det blodige slaget ved Blackwater Bay.
Vi serveres en vellykket veksling mellom de storslagne landskapsscenene og trange kammerspill-sekvenser hvor intrigene spilles ut i verbale fektekamper.
Spesielt scenene mellom Tyrion Lannister (Peter Dinklage) og hans far Tywin (Charles Dance), og mellom Jamie Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) og hans kvinnelige vokter Brienne (Gwendoline Christie) byr på bitende replikker og minner om at makt ikke alltid utøves med sverd i hånden.
Denne sesongen kan også norske seere glede seg ekstra over at Kristofer Hivju trer inn i skræling-sfæren rundt Jon Snow (Kit Harington) som Tormund Giantsbane.
Det er ikke mye vi ser av ham i starten, men Hivju har en rungende tilstedeværelse, og aksenten hans blander seg fint inn i seriens brokete miks.
«Game of Thrones» er en serie som krever seerens oppmerksomhet.
Persongalleriet den følger er enormt, geografien mildt sagt forvirrende, og skiftene går kjapt.
Men så er også belønningen for å følge med stor.
Når du først er inne i universet, er det et sted du bare vil bli værende.
Og selv i rolige episoder, hvor motstanderne legger strategi og samler seg til kamp, blir du sittende og ønske stadig mer - og mer.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102355
|
TV-premiere:Gild graving
Arne Hjeltnes forener underholdning og akademia på interessant vis.
TV-premiere:«Arkeologene».
NRK 1. Søndager kl 19.45.
Programleder:
Arne Hjeltnes.
NRK har med «Arkeologene» fått til klassisk, solid «infotainment» med engasjerte akademikere foran kameraet.
Og heldigvis geleider Arne Hjeltnes oss uten å stå for mye i veien for sine mindre TV-vante kolleger med ablegøyer.
Første episode starter med skummel musikk og dunkel lyssetting ved Osebergskipet - som jeg regner med vi returnerer til i senere episoder.
Programmet har også rappet fontene til «Indiana Jones» i åpningssekvensen, og lover muligens litt mer spenning enn hva det tilbyr utover.
«Arkeologene» er uansett forskningsformidling for folket, gjennomført med snert og humor.
Hjeltnes er menigmanns representant her, mannen med de naive spørsmål.
Som ekspert har han med seg arkeolog Frode Iversen, et godt funn!
Iversen viser nemlig entusiasme a la Knut Jørgen Røed Ødegaard, og det smitter over.
Før vi blir med på autentiske utgravinger, settes arkeologien i historisk perspektiv.
Muligens gammelt nytt, men jeg synes ikke det gjør noe å bli minnet på at utgravinger bidro sterkt til å forme den nasjonale identiteten!
Vi lærer en god del om våre forfedre, og heldigvis er det tenkt utenfor Norges grenser - , grenser som ikke fantes i steinalderen.
Både svenske og danske utgravinger og skatter får vi historien bak i «Arkeologene».
Litt praktikk spriter som kjent opp gode forelesninger - i første episode lærer vi å steke lammelår på Harald Hårfagre-vis.
Verdt å prøve på neste skogstur.
Det er deilig med programkonsepter som ikke undervurderer TV-seerne, «Arkeologene» er engasjerende folkeopplysning og topp underholdning.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102357
|
TV-anmeldelse:Treg TV 2-krim
Egentlig sier TV 2 det selv i sin omtale av «The Town» - kanalens eneste påskekrim i år og som har premiere i kveld.
Mark reiser hjem til byen han forlot for ti år siden.
Sakte, men sikkert finner han ut at byen er full av hemmeligheter, og at alle vet noe han ikke vet.
Det er akkurat det som er problemet:
Altfor sakte finner han ut at byen er full av hemmeligheter.
Mellom alle hemmelighetene skjer det sannsynligvis for lite til at kanalen klarer å holde på seerne tre kvelder i påsken.
Det skjer for lite
Det ligger en spennende intrige der:
For grunnen til at Mark kommer hjem er at begge foreldrene hans tar livet av seg samtidig.
I hvert fall ser det lenge slik ut.
Og i hvert fall har flere av den lille byens prominenser stor interesse av at det fortsatt skal se slik ut.
God siste episode
Bare ikke Mark.
Sakte, men sikkert nøster han opp i hemmelighetene og det skal ikke på noen måte legges skjul på at slutten er overraskende.
Ei heller at den siste episoden er spennende og god.
Spørsmålet er bare om dette er godt nok.
| 0
|
102358
|
TV-premiere:Erkebritisk og herlig kvalitetsdrama
Du er bare nødt til å bli dratt inn i dette erkebritiske kriminaldramaet der to drivende gode hovedhistorier finurlig flettes i hverandre.
Serien er laget av «Downton Abbey»-produsenten ITV og er opprinnelig på fem episoder.
NRK kunne fint gjort dette til sin hovedkrim og bygget opp spenningen over fem kvelder.
I stedet sender de den som to episoder (på over halvannen time hver).
Det kan bli litt massivt, men skal det være påskekrim, så skal det være påskekrim:
NRK fråtser virkelig i krimserier denne påsken og har måttet samle episodene for å få sendt alle i løpet av uka.
Det oser kvalitet av «Blodig urett», og vi blir spesielt imponert over de gode karakterene i serien!
Vi møter juristen William Travers som før var en suksessrik forsvarsadvokat i London.
Nå bor han på landet (vakre Suffolk) sammen med sin kone - og det kommer raskt frem at han forfølges av demoner fra fortiden som forsvarsadvokat.
Når han plutselig ser en av dem i levende live, en tidligere frikjent klient, på togstasjonen på sitt nye hjemsted, ser han sitt snitt til å gjøre det av med demonene.
I rettferdighetens navn.
Den tidligere klienten blir så funnet skutt i sin egen seng.
Samtidig blir Trevors overtalt til å vende tilbake til London og forsvare en gammel venn som er tiltalt for mord, men som hevder at han er uskyldig.
Vi blir ratt inn i historien som på kløktig vis flettes inn med den andre hovedhistorien der den ufordragelige politietterforskeren Mark Wenborn starter jakten på hvem som har myrdet William Travers tidligere klient.
Øynene faller raskt på Travers.
Vi får aldri noe sympati for etterforskeren som herser både med partneren, kona - og alle han møter på sin vei.
Både James Purefoy (forsvarsadvokaten) og Charlie Creed-Miles (etterforskeren) spiller aldeles glimrende.
Uten at vi ser helt poenget med dem, så er det er flere gode historier i historien - og det gjør serien litt mer kompleks og litt mindre macho.
Og selv om vi ikke overraskes så mye underveis, så gjør vi det til slutt.
Mer sier vi ikke!
| 1
|
102359
|
Film:Billig og forhastet
«The Host», basert på Stephenie «Twilight» Meyers roman («Verten» på norsk), begynner omtrent der «Twilight»-serien topper seg.
Med at den kvinnelige heltinnen blir «en av dem».
«Dem» er i dette tilfellet utenomjordiske vesener.
Disse har skapt fred og harmoni på jordkloden.
Problemet er bare at de har gjort det ved å ta over kroppene til forsvarsløse mennesker.
Heltinnen, Melanie (Ronan), har i årevis vært på flukt fra inntrengerne.
En dag jakter de henne ned.
Et utenomjordisk vesen - kalt Wanderer eller Wanda - tar bolig i kroppen hennes.
Men Melanies bevissthet lar seg ikke knekke.
Hun overlever, og deler nå kropp med en annen.
De to begynner å «snakke sammen», og kommer rimelig godt overens.
Snart bærer det ut i ørkenen for å lete etter de gjenværende menneskene fra Melanies gamle liv:
Lillebroren Jamie og kjæresten Jared (Irons).
På overflaten er «The Host» lite annet enn nok en utgave av en gammel, hyppig filmatisert science fiction-arketype:
«alien invasion»-historien.
Men Meyer vet selvsagt å fylle den med sitt spesiale.
Det hun skriver om, ofte med en slitsomt reaksjonær slagside, er unge, rotløse jenter på jakt etter trygghet, beskyttelse og felleskap.
Så også her.
Beskyttelsen skal helst besørges av ikke bare én, men to konkurrerende, forbausende kyske menn.
I «The Host» løses dette ved å la Ian (Jake Abel) bli forelsket i Wanderer/Wanda, samtidig som Melanie fortsatt elsker Jared.
Voilá!
Den samme kroppen får anledning til å kline med begge to!
Det klines i det hele tatt mye i «The Host».
Jeg talte tre ganger i løpet av det første kvarteret.
En kyniker ville kanskje tro at disse kyssescenene var regissør og manusforfatter Niccols hele og fulle motivasjon for å lage filmen.
Kanskje det, ja.
Ett er sikkert:
Han bryr seg ikke nevneverdig om alt det andre.
Han har for eksempel ikke funnet en velfungerende måte å presentere romanens indre dialoger på.
Niccols lar Melanie vandre rundt i mer eller mindre kontinuerlig samtale med Wanderer - «inne i» sitt eget hode.
(Sistnevnte er for enkelhets skyld blitt gitt en noe mer hysterisk stemme.
Omtrent slik de utenomjordiske i filmen kan identifiseres ved de lysende øynene).
Actionsekvensene er sjuskete og slappe, logikken er svak (Melanies onkel Jeb aksepterer «instinktivt» at hun fremdeles lever i den gamle kroppen sin, fordi han «er et geni»?).
Mest overraskende er det at scenografien virker så billig, omtrent som i en sci fi-film fra 1950-tallet.
Veggene i grotten der store deler av filmen utspiller seg, ser ut som de er laget av pappmasjé.
Selv ekkoeffekten på stemmene høres «fake» ut.
Budsjettet gikk vel med til de sølvfargede Lotus-bilene og de hvite dressene.
Alt annet ser ut som om det er lånt fra en såpeopera.
Og Melanie/Wanderer/Wanda - altså Ronan?
Hun er nok en av Meyers spake, anemiske heltinner.
«Sterk», men bare på liksom.
En god morserstatning for lillebroren.
Men ikke et helt menneske før hun hviler i armene til en annen.
Undertegnede har ikke lest Meyers bok.
Alt tyder imidlertid på at Niccols har forenklet den ganske så voldsomt.
Han måtte vel rekke å kryste de siste kronene ut av «tween romance»-markedet «Twilight» skapte.
Jeg tror Meyer kommer til å bli skuffet av det han har gjort med romanen hennes.
Det tror jeg «Twilight»-fansen blir også.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102360
|
Film:Godlynt action
«G.I. Joe:
Retaliation» skulle egentlig vært på kino i fjor sommer.
Den offisielle forklaringen på at den ble holdt igjen er at filmselskapet ville konvertere den til 3D.
Den uoffisielle er at filmen «testet» dårlig, selv i segmentet den er til for:
Gutter, 14-17 år.
Om den lot seg redde?
Vel.
«G.I.
Joe: Retaliation» er mindre selvhøytidelig enn «G.I.
Joe: The Rise Of Cobra» (2009).
Dette er en film som aksepterer at den er «basert» på et leketøy.
Historien er den tretteste av de trette.
Bandittene i Cobra-organisasjonen, med Zartan i spissen, har klonet den amerikanske presidenten.
De vil ta over verden ved å tilsnike seg kontrollen over alle klodens atomvåpen.
For at dette skal være mulig må amerikanernes beste soldater - «the Joes» - ryddes av veien.
Cobraene arrangerer et bakholdsangrep i Pakistan.
Kun tre helter overlever.
Men alt ordner seg.
Spesielt etter at den pensjonerte generalen Joe Colton (Bruce Willis, dessverre lite utnyttet) mønstrer på laget.
«Retaliation» forutsetter i en viss grad at du kjenner til «G.I.
Joe»-universet fra den forrige filmen, eller fra tegneserien fra 1980-tallet.
Den forutsetter fremfor alt en langt fremskreden fetisj for futuristiske våpen.
Over halve moroa i denne filmen kommer fra eksploderende insekter (såkalte nanomitter), varmesøkende kuler, motorsykler som går i oppløsning og omdanner seg til bomber og general Coltons våpenmuseum av en privatbolig.
Jonathan Pryce koser seg som den amerikanske presidentens kloning («jeg spiste middag med Bono i går!»).
Og Dwayne «The Rock»
Johnson har kroppen til å leve opp til navnet «Roadblock» (veisperring).
Regissør Chu, tidligere mest kjent for dansefilmserien «Step Up» og Justin Bieber-opuset «Never Say Never», får bruk for koreografievnene sine i en ganske flott scene omtrent midtveis, der en gjeng ninjaer, hengende i vaiere, kjemper i en fjellvegg i Himalaya.
Humoren er bløt, 3D-aspektet stort sett bortkastet og filmen klarer ikke å slutte i tide (den ville ha vunnet på det).
«G.I.
Joe: Retaliation» er action på lavt ambisjonsnivå.
Men den er dustete på en godlynt måte, og det er vanskelig å hisse seg opp over at den finnes.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102362
|
Strålende Sundfør
Uten Susanne Sundfør hadde ikke dette vært all verdens låt.
LÅT:M83 & Susanne Sundfør:
«Oblivion» (Backlot Records)
Susanne Sundfør er i sannhet en sterk artist på egne bein, men nyter for tiden godt av at også andre og minst like kredible artister ønsker å benytte seg av stemmeprakten hennes.
På den måten får Sundfør også verdifull ekstraomtale utenom grensene til vårt lille land.
Et ferskt samarbeidseksempel er Röyksopp og deres milde, hektende «Running To The Sea».
Nå er det altså franske M83 som får drahjelp av haugesundkvinnens vokale magi.
«Oblivion» er fra den kommende filmen med samme navn der Tom Cruise og Morgan Freeman har hovedrollene - et science fiction-prosjekt som neppe blir dårligere av tittellåta.
Selve låten starter opp som en synth-tung pop-ballade fra åttitallet med stakkato Phil Collins-tromming, men det er når Susanne Sundfør ramler inn med himmelvendt stemme at låta får liv.
Mer enn noensinne høres Sundførs glidende vokal her ut som om Stevie Nicks forsøker å nå de høyeste tonene til Kate Bush.
Dèt er ment som en kompliment.
Men selvfølgelig er det også umiskjennelig Susanne Sundfør.
Hennes fabelaktige evne til å kontrollere energi selv om bestanddelene rundt stemmen hennes drypper av dramatikk, gjør at «Oblivion» får dette ekstra dragsuget i refrenget som får deg til å spisse ører.
M83s musikk har nærmest vært skreddersydd for film også tidligere, men i samarbeid med Susanne Sundfør får de tunge, drømmende lydscenariene ytterligere visualitet.
Nydelig.
| 1
|
102363
|
TV-anmeldelse:Dynamikk og dramatikk
«På innsiden» har alt vi forventer av en god påskekrim:
Dynamikk, dramatikk, engasjement og et spenningsnivå som gjør at vi nesten ikke kan vente til i morgen kveld med å se fortsettelsen.
«På innsiden» - «The Inside Man» BBC-serie i to deler (2012) NRK1 mandag 25. og tirsdag 26. mars kl. 21.30
Tenk deg, en helt vanlig dag på jobben, pengesedler på alle kanter, millioner av dem.
Og du kan ikke røre dem, du kan ikke ta dem med deg.
Eller kan du det?
Er det mulig å gjennomføre det perfekte kuppet?
Gjennomfører det utenkelige
Det er nettopp det «På innsiden» handler om.
Tre menn som gjennomfører det utenkelige.
Men hva skjer før man kommer så langt.
Hva skal til for å krysse den moralske grensen?
Hva vil det si å risikere friheten?
Er hovedpersonene villige til å akseptere konsekvensene av sine handlinger?
BBC på sin side har laget en gjennomført miniserie.
De første minuttene trekker deg inn i handlingen.
Blodig, brått og brutalt.
Det store nådeløse pengeranet.
Scenen er klassisk og vellaget.
Det er virkelig snakk om pengene eller livet.
Like brått forflytter handlingen seg ni måneder tilbake i tid.
Til en tid da det for våre hovedpersoner handler om pengene og livet.
Og hvordan fristelsen ble for stor.
En fascinerende reise
Det er her styrken til «På innsiden» ligger.
Fra den lille, spede begynnelsen hvor de tre hovedpersonene på forskjellig vis begynner å tenke det utenkelige til de nærmest på onkels Skrues vis bader i penger.
Det er virkelig en fascinerende reise.
Sjefen selv, John, spilt av Steve Macintosh, fremstår som så en så pregløs «ni-til-fire-mann» som det egentlig bare er mulig å få til på TV eller film.
Men fra minutt til minutt blir vi kjent med helt andre sider av denne mannen.
Samtidig som handlingen tar oss både frem og tilbake.
Før og etter ranet
Vekslingen mellom den ytre og indre dramatikken i denne serien, gjør at man både får et lite pusterom til å ta handlingen som ligger på forskjellige plan innover seg, samtidig som mulighetene til å slippe (les: skifte kanal) blir minimale.
Det er bare å glede seg.
| 1
|
102367
|
Bokanmeldelse:A. J. Kazinski (pseudonym):
«Søvnen og døden»
I grenselandet mellom medisinsk vitenskap, religion, kunst og moderne kvantefysikk boltrer denne forfatterduoen seg like friskt som i debutboken.
Kriminalroman 510 sider 379 kr. Gyldendal
Det hele starter i et skrekk-kabinett, der en lege utforsker muligheten for å bringe mennesker tilbake fra «den andre siden».
Så møter vi gisselforhandler Bentzon, som må rykke ut til en bro for å redde en suicidal kvinne.
Deretter flettes og vris fortellingen til et ganske så intrikat mønster, inklusive vår helts kjærlighetsforhold til den spesielle Hannah, uten at noen tråder ryker.
Resultatet er en krim med eksistensiell utforskertrang:
Kan de ondeste handlinger være motivert av annet enn ondskap?
Hvor går grensen mellom kjærlighet og egoisme?
Mellom liv og død?
Hva er den moralske og etiske forskjellen mellom straffbare drap og lovlige former for drap?
Særlig gripende er skildringene av den skitne sorgen, den som oppstår når noen tar sitt liv.
I sjangeren krim/underholdning er det sjelden at tema som barmhjertighetsdrap og abort blir løftet frem på en så subtil og elegant måte.
Referansene til den erotiske og mørke balletten «Giselle», dødsrefleksjoner fra Sokrates og Camus blandes med Niels Bohrs teorier og nyreligiøse trender.
Men temposkifter og korthuggede enkeltscener sørger for en medrivende kontrast til all denne innadvendte dvelingen.
Klassisk etterforskningsarbeid og utpenslede actionsekvenser sørger for at også den mindre filosofisk anlagte leser får sitt.
Fordi teksten er så velskrevet og persongalleriet så engasjerende, tilgir denne leseren at fortellingens temperatur synker litt i romanens midtparti.
Oversetter:
Elisabeth Bjørnson.
| 1
|
102368
|
Bokanmeldelse:Kaaberbøl & Friis:
«Nattergalens død»
Spenningsroman fra dagens København, med tråder til Stalins Ukraina.
Krim 312 sider Kr. 349,- Gyldendal
Nina Borg er sykepleier på et asylmottak i København.
Gjennom jobben kommer hun i kontakt med ukrainske Natasja og hennes åtte år gamle datter.
Natasja soner en dom for drapsforsøk på sin forlovede.
Datteren er under Ninas vinger på asylmottaket.
Men ikke lenge.
Noen er ute etter å bortføre jentungen, som også viser seg å ha en overraskende egenvilje.
Og under en transport til asylmottaket, stikker moren av fra politiet.
Handlingen utspiller seg i løpet noen hektiske døgn i København, men med glimt tilbake til Stalin-tiden i Ukraina.
Plottet er fiffig nok og drivet upåklagelig i bokens siste halvdel.
Men før vi kommer så langt har vi vært gjennom ganske lange strekk med kjedsomhet og heller flate skildringer av både personer og omgivelser.
Bokens hovedperson, Nina Borg, får egentlig aldri noen sjanse til å fylle rollen, og København blir aldri noe annet enn en påstått kulisse, helt uten atmosfære av noe slag.
Synd, for her er mange fine anslag.
Boken er oversatt av Elisabeth Bjørnson.
| 0
|
102369
|
Bokanmeldelse:Alf R. Jacobsen:
«Bitter seier»
I velkjent energisk stil avslutter Alf R. Jacobsen sitt firebinds verk om angrepet på Norge våren 1940.
Sakprosa 323 sider 399 kr. Vega forlag
Hver vår, fra 2010 av og frem til denne våren, har journalist og forfatter Alf R. Jacobsen utgitt en bok i året.
Tre store temaer: historien om «Blücher», kongens nei og altså Narvik, i to bind.
Og denne serien kommer kort tid etter Jacobsens fem bøker om krigen i Arktis (mellom 2001 og 2006).
Ikke rart finnmarkingen ble kåret til årets Nordprofil i 2012.
Det er rett og slett imponerende produktivt, selv om det av og til går raskt i svingene.
Mange har skrevet om Narvik, også internasjonalt.
Narviks navn lyser i mang en fremstilling.
Nord i Norge høster de allierte sin første seier, hardt tiltrengt i en ellers nedslående verdenskrig fra høsten 1939 av.
Første bind omhandlet det tyske angrepet.
Herværende bind går i detalj inn i de to måneder lange kampene, på norsk og tysk side, og striden innbyrdes blant de allierte, som utspant seg med sterke følelser.
Jacobsen fremhever helter og syndebukker med myndig hånd og gjengir nådeløse karakteristikker om marineminister Winston Churchill - som «var halvfull» - eller de øvrige britiske offiserene.
De allierte satset på rask gjenerobring, men planleggingen sviktet.
Det kan være litt krevende å få oversikt, men Jacobsens oppskrift er velskrevet driv, små og store episoder, øyenvitner, nye kilder - brev, dagbøker, notater.
Han gir nye perspektiver på aktørene, general Carl Gustav Fleischer og særlig de britiske offiserene, som generalmajor Pierse Mackesy og konflikten med Lord Kork.
Her er strategiske planer og krig i fjellene med de nordnorske soldatene i 6. divisjon, som glimrende skiløpere og skyttere, levende skildret.
Og general Sverre Diesen skriver etterord, men best er Jacobsens egen epilog - der forfatteren makter å gi oversikt og aktørenes skjebne videre i verdenskrigen.
| 1
|
102370
|
Bokanmeldelse:Are Kalvø:
«Ny grunnlov»
Verbal humor fungerer dårlig på trykk
Dokumentar 192 sider Kr.
299 Samlaget
Den største risikoen ved å kritisere humorbøker er selvsagt at en negativ anmeldelse kan føre til anklager om dårlig utviklet humoristisk sans.
Men jeg får heller ta sjansen og si det som det er:
Are Kalvø er bedre på radio, TV og på scenen enn han er på trykk.
«Ny grunnlov» er et spin off-produkt av TV-serien «Riksforsamlinga», og prosjektet er altså å lage en ny grunnlov til erstatning for den 199 år gamle som vi går i 17. mai-tog for.
Det er i seg selv en passe sær idé, ikke så enkelt å formidle på TV heller.
Kalvø løser problemet med å bruke mye oppramsing, lister og gjentagelser.
I bokform blir det ekstra tydelig hvordan poenger vris og vendes nærmest i det uendelige.
De dårlige amatørbildene som boken er utstyrt med gjør ikke akkurat leseropplevelsen noe større.
En viss humrefaktor og enkelte lattervekkende formuleringer til tross, så er dette en ganske uinspirerende bok.
Men det er sikkert bare jeg som ikke har humor.
| 0
|
102372
|
Plateanmeldelse: The Strokes - «Comedown Machine»
Brannen i New York er slukket.
Stakkars Strokes.
En av tidenes kuleste, mest innflytelsesrike debutplater.
Fulgt av den ene oppfølgeren vanskeligere enn den andre.
Nå har vi kommet til det vanskelige femtealbumet.
Det er, som den vanskelige forgjengeren «Angles», et besynderlig forsøk på å eksperimentere seg ut av hjørnet de har malt seg opp i.
Spinkle, åttitallsetterapende produksjoner som ofte høres ut som demoer.
Noen ganger som grå utgaver av franske Phoenix.
Bare unntaksvis vellykket, som på det varsomme tittelsporet.
Og likevel desidert best når de makter å hoste opp noe som minner om den tørre, livstrette og samtidig heltente minimalistiske rocken på «Is This It».
Singelen «All The Time» kan trygt inkluderes på en fremtidig samleplate, som sikkert ikke er så langt unna nå.
BESTE LÅT:
«All The Time»
| 0
|
102373
|
Plateanmeldelse:Kvelertak - «Meir»
God nummer to.
Ordspill rundt tittelen på Kvelertaks andre album har florert en stund nå, men hva betyr den egentlig rockhistorisk?
DeLillos' «Mere» var et livealbum.
De fleste plater med tittelen «More» er hitsamlinger som følger opp en allerede utgitt hitsamling.
Mens en av de mest kjente originalplatene med tilsvarende tittel, «More Specials», var et radikalt brudd med sin forgjenger.
«Meir» burde kanskje heller hatt tittelen «II» - for i likhet med The Pretenders' og Led Zeppelins klassikere ved samme navn er det snakk om en formeltro oppfølger som gjør jobben om igjen.
Samme stil, samme typen låter, samme produsent.
Såpass lite «utvikling» som det Kvelertak byr på her, handler heldigvis om at de har funnet et uttrykk så egenartet og eksplosivt at det er dumt, eller i alle fall for tidlig, å tukle med det nå.
De fremstår som en supergruppe der stjernene ikke er medlemmene, men sjangrene de tar for seg.
Metal, hardcore, punk, prog, syttitallsheavy - kort sagt:
Alt som rocker hardt og høyt.
Det er sjelden det dukker opp band som favner så vidt stilmessig og samtidig appellerer så bredt som Kvelertak gjør.
«Meir» byr på et litt mer nyansert lydbilde enn debuten, noe som handler mest om utvidet bruk av akustiske innstikk.
Og det er sant som Erlend Hjelvik har sagt i intervjuer - han er en bedre studiovokalist nå.
Mindre skriking, mer autoritet.
Følelsen av gjentagelse går dessuten over i en følelse av fortsettelse, rett og slett fordi Kvelertak har passet på at låtarsenalet er friskt.
Det er egenarten de gjentar, ikke sangene.
Og låtene er morderisk fete.
Høydepunktet forblir den episke - faktisk smellvakre - «Spring fra livet», som er bandets beste til nå.
Aldri har «classic rock»-riffing, dundrende metaldriv og melodisk skjørhet smeltet bedre sammen enn her.
«Snilepisk» rocker på sin side så uhemmet at det er vanskelig å fullføre setninger når den står på.
(Denne gikk så vidt.)
Kvelertak er best når de er på sitt mest brutale og kortfattede.
«Meir» byr på én uheldig repetisjon fra debuten:
Tempoet i andre halvdel senkes, mens låtene strekkes ut, slik at det sniker seg inn en følelse av at albumet vil renne ut i sanden i stedet for å gå ut på topp.
Men «Kvelertak», som sistesporet kjekt nok heter, redder stemningen, slik «Utrydd dei svake» gjorde for snart tre år siden.
Tak igjen!
BESTE LÅT:
«Spring fra livet»
| 1
|
102374
|
Plateanmeldelse:Clutch - «Earth Rocker»
Slipper kløtsjen mot bluesland.
Marylandgjengens tiende plate viser ingen vilje til å roe ned, snarere en trang til ytterligere utøvelse av befriende lek med de tyngste bluesrock-klisjeene fra syttitallet og frem til i dagens stonerbaserte hardrock - fra Zeppelin til Queens Of The Stone Age, med andre ord.
Gitarlyden er tjukk som olje, Neil Fallons vokal og ikke minst tekster av det skarpeste i sjangeren, og de dynamiske brekkene hyppigere enn hos de fleste som tusker i den i utgangspunktet lettvinte bluesrocken.
Men Clutch har låter og lydbilde sterke nok til å tåle arenaer etter hvert, selv om de her hjemme foreløpig må nøye seg med Stavernfestivalen i sommer.
Om de kommer seg forbi tollen på Svinesund der de ble tatt med marihuana i februar, da.
BESTE LÅT:
«Oh, Isabella»
| 1
|
102376
|
Ulv i fåreklær
Den ser og høres på alle måter ut som en romantisk komedie, denne tilsynelatende åleglatte britisk-amerikanske par-filmen.
Filmen starter riktignok der de fleste romantiske komedier slutter:
I bryllupet, hvor brudgommens forlover setter ny rekord i pinligheter (Stephen Merchant i fri stand-up-utfoldelse, lystig).
Så går det nedover da, eller?
«Jeg gir dem et år», sier en av kollegaene i det samme bryllupet - dette første året med to usannsynlig bekymringsløse vestkantfolk i London.
Ikke lenge etter er de i ekteskapsterapi.
«I Give it a Year» henvender seg åpenbart til folk som ser etter «kjærestefilm» i kinoprogrammet, hyperkommersiell og rimelig overfladisk.
Humoren er imidlertid langt bitrere og kynisk enn i den jevne rom-kom.
Ja, sarkastisk som bare britene kan - med et par stygge ufølsomme overtramp som sparker kraftig nedover.
Ærlig og befriende?
Ja, men like fullt overstriglet og ganske grunn.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102377
|
Film:Sårt og rått
Med upolert energi og rytme kryper «Eventyrland» gradvis under huden på tilskueren.
Den er sår og rå på samme tid; en suggerende fortelling om kjærlighet, drømmer og forbrytelser.
Regissør Arild Østin Ommundsen har funnet tilbake til fortellergleden som preget debuten «Mongoland».
«Eventyrland» er lavbudsjett, det merkes i blant, men stemningen og den underliggende følelse av uro er gjennomført.
Godt assistert av Thomas Dybdahls musikalske tonefølge.
Dette er en fortelling om hvordan små forbrytelser kan få store konsekvenser.
Et ungt kjærestepar skal hente noe hasj i et gartneri for en kamerat.
Men noe skjærer seg, det mest går galt og ungjenta Jenny må sone en lengre fengselsdom for drap.
I fengselet føder hun jentungen Merete, som er hennes drivkraft for et bedre liv etter endt soning.
Silje Salomonsen imponerer som Jenny.
Hun er sårbar og hudløs, nøktern og redd på samme tid.
Hun viser styrke, også fysisk, uten å ty til overdrivelser; en urkraft som kjennetegner en mor som kan gå gjennom ilden for sitt barn.
Salmonsen overbeviser med små nyanser, ikke minst i nydelig samspill med Iben Østin Hjelle som datteren Merete.
Deres tilmålte samværstid er vakkert som et eventyr man som tilskuer håper vil vare.
Men utenfor de slitne dørene i Jennys leilighet venter småskurker med harde krav og harde never.
Brutaliteten kommer i brå og uforutsigbare kast.
Filmen veksler hårfint mellom små lykkestunder, glimt av en håpefull fremtid og grell virkelighet.
Den bærer i seg en gjennomført klangbunn av grums og kjærlighet i balanserte kast.
Det merkes i blant at dette er særdeles lavbudsjett.
Undertekster hjelper godt når dialogen tidvis er utydelig.
Til gjengjeld flyter samtalen lett i en film som tross små skavanker er en helstøpt affære med fin nerve.
| 1
|
102380
|
Film:Intenst drama
Lavmælt og intenst formidles den klaustrofobiske anspente situasjon som oppstår i kjølvannet av en båtkapring.
Regissøren, kjent som manusforfatter av «Borgen» og «Jakten», går tett og direkte inn i det som skjer når en danskeid båt kidnappes av somaliere.
Lasteskipet
Rozen befinner seg ikke langt unna havnen i Mumbai da det blir angrepet av somaliere.
Vekselsvis følger filmen utviklingen om bord og hva som skjer bak lukkede dører i rederiets styrerom i Danmark.
Stemningen er fortettet og filmen veksler mellom de skitne, demoraliserte og klaustrofobiske forholdene om bord i båten og det striglete forhandlingsrommet i Danmark der dresskledde menn forhandler om prisen på det kaprede mannskapet.
Filmen drives fremover som en psykologisk thriller.
Uten å ty til overdrivelser poengteres det anspente i situasjonen.
Kjenningene fra TV-serien "Borgen", Pilou Asbæk og Søren Malling leverer sterke roller som kokken om bord i Rozen og som rederi-direktør.
Med en stillferdig intensitet blir dette et drama der både samarbeidsvilje, lederskap og mental styrke settes på kraftig prøver.
Den autoritære tryggheten til den pertentlige direktør nærmer seg kokepunktet ettersom månedene går.
For kokken innebærer de samme månedene en konstant frykt for at kaprerne en dag virkelig avfyrer geværet som stadig pekes mot hans nakke.
Frykten og angsten dirrer i lerretet.
"Kapringen" dveler lite ved ytre forhold.
Det er livet om bord i båten og beslutningene i styrerommet som danner hele basen for en historie med interessante dilemmaer, fremført med høyt spenningsnivå.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
102383
|
Film:Sarah på sporet
Det har ikke vært mangel på «personlige dokumentarer» de siste ti årene.
Filmskapere som graver i mer eller mindre interessante ting nær sin egen virkelighet, og tenker at et større publikum skal bry seg.
Her kommer enda en, tenkte jeg, da jeg hørte om den eminente canadiske skuespiller Sarah Polleys siste film - en utforskning av hennes egen familiehistorie.
«Alle familier har hemmeligheter» heter det i klisjeen.
Å jada - men er vi nødt til å ta del i dem?
Heldigvis har Sarah Polley gjort sin «Stories we tell» så velfundert og mangefasettert at det interesserer langt utover det privat-grafsende.
Polley får det til å funke fordi hun gjør det så lite selvopptatt man må for å skape noe det allmenngyldig:
«Fortell din historie, din versjon, akkurat som DU opplevde den» oppfordrer regissøren sine søsken, og flere tilsynelatende flere perifere karakterer.
Utgangspunktet hennes er som tatt ut av «Tore på sporet»:
Hvem er det egentlig som er faren min?
Polley reflekterer like mye om hvorfor spørsmålet stilles som å prøve å få svar på det - og her ligger det vel så mye interessant å hente.
Polley dveler dessuten ikke like mye ved sentimentale aspekter ved familiehistorien- selv om mulighetene definitivt er der.
Dokumentarer av dette slaget pleier ikke sjelden å lide en massiv overvekt av «snakkende hoder» uten tilstrekkelig med bilder for å dramatisere.
Med «Stories We Tell» er det nesten motsatt:
Omtrent alt som skjer i forholdet mellom Sarahs foreldre - og morens forhold til elskeren Harry er dokumentert med Super 8-klipp.
Jeg måpte lenge, og har notert:
Hvor i all verden har hun fått bildene fra?
Selvsagt er det for godt til å være sant, alt er iscenesatt av Polley selv, men så til de grader 70-talls korrekt at det nesten lurte en skarve anmelder trill rundt.
Svæt velgjort grep i en svært velfungerende dokumentar.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102386
|
Bokanmeldelse:Roar Sørensen:
«Smertens aveny»
Sjokkerende vondt om kriminalitet og korrupsjon på Filippinene.
Spenningsroman 313 sider Kr. 349,- Commentum
Roar Sørensen fortjener mange flere lesere enn han har, for hans to første bøker er seriøse underholdingsperler.
Forfatterens univers er strandede nordmenn bosatt på Filippinene og deres omgivelser, et hav av kriminalitet, korrupsjon, fattigdom og den verste fornedring.
Sørensen skriver slik at stanken av råtnende søppelberg river i nesen.
Språket er rikt og stofflig med underdrivelser, ironi og fortvilelse.
Karakterene er komplekse og sammensatte.
Typene er de som står for ondskapen.
Noen av skurkene er både offer og overgriper.
De er ikke tvers gjennom onde, selv om handlingene deres er det.
Helten er norske Stingo, ekspolitimann, sorg- og økonomiflyktning i Angeles City, alkoholisert og hjertesyk.
Men han har ikke glemt gamle politikunster.
Den norske nattklubbeieren Martin i Angeles City myrdes brutalt.
Englebyen er en moderne utgave av Sodoma og Gomorra.
Politiet er uinteressert i saken.
Martins ekskone i Norge tilbyr ham penger for å finne ut av mordet, og han slår til.
Han må ha penger til en hjerteoperasjon og står i takknemlighetsgjeld til Martin.
Gravearbeidet er uhyggelig vondt og hjerteproblemene lette å forstå på alle vis.
Politiet er motpart og jobber fulltid med å dekke egne skitne spor.
Barna, traffickingofrene, er enten voldtatte familierømlinger eller solgt av familien sin.
Vi tror på Stingos og barnas lidelser og vi tror på hans hjerte for dem.
Han finner ut at Martin har reddet mange gatebarn.
Stingo og Martin er begge personer som bryr seg og bryr seg om, men mange barn er hinsides redning.
En underholdende og dypt alvorlig spenningsroman.
| 1
|
102387
|
Bokanmeldelse:Sara Blædel:
«De glemte pikene»
Danske Sara Blædel har begått en kriminalroman om en myndighetsforbrytelse mot våre aller svakeste som får deg til å koke.
Kriminalroman 351 sider 349 kr. Tiden
Danmark er ikke alene om dette, sånt skjedde her også.
Vi snakker om hjelpeapparatet som tok vare på totalt hjelpeløse mennesker, mentalt tilbakestående.
Dette pågikk helt opp til vår tid.
En lukket omsorg som tydde til fastspenning i reimer, isolat, tvangsfôring og noen ganger overgrep.
Pårørende kunne få beskjed om å glemme sine små, for å hindre uro.
Dette materialet har Blædel skapt en rått spennende bok av.
Plottet er ypperlig, virkelighetsnært og veldosert.
Hun balanserer nydelig mellom skjebnene til «fangene» på institusjonen, storsamfunnets føringer som skapte disse anstaltene og sitt eget privatliv.
Hele tiden overraskes du i et tempo du kan ta.
Skal man pirke, må det være at Louises venninne Camilla tar for stor plass i forhold til det hun tilfører, og språket kunne vært sprekere.
Blædels gjennomgangsfigur Louise Rick har fått ny politijobb.
Hun skal lede en avdeling som skal etterforske savnede personer som er mulige forbryterofre.
Et kvinnelik er funnet i Louises barndomstrakter.
Hun har vært død et døgn og er lett identifiserbar med et stort arr på ene siden av ansiktet.
Ingen har meldt henne savnet.
Det viser seg at faren fikk beskjed om å holde seg borte.
Et fotografi i mediene fører til at en gammel kvinne tar kontakt.
Hun mener avdøde må være Lisemette, som var hennes pasient for mange år siden på en institusjon for psykisk utviklingshemmede, Eliselund.
I de gamle journalene på den nedlagte anstalten blir de sjokkert på ny.
Hendelsene der kan knyttes til drapet.
Det haster med å etterforske, mens det ennå finnes folk i live som kan fortelle om anstaltlivet.
Helt sjangerriktig ripper etterforskningen opp i gamle sår, og Louise tvinges til å møte gamle demoner hun har slitt med å begrave.
En forrykende bladvender fra Danmarks krimdronning.
| 1
|
102390
|
Bokanmeldelse:Jussi Adler-Olsen:
«Marco-effekten»
«Marco-effekten» har alt, spenning, overraskelser, troverdighet, levende språk og karakterer og et uortodokst, godt velkomponert polititeam.
Kriminalroman 559 sider Kr. 379,- Aschehoug
Vi møter mange ulike kriminelle, grådige korrupte bankfolk og statlige tjenestemenn, iskalde ledere for kriminelle nettverk og mennesker som er deres fanger.
Den fatale dominobrikken som ryster bokens københavnske, internasjonale kriminalitet, er den femtenårige romgutten Marco.
Daglig tvinges han ut i Københavns sentrale strøk for å bedrive lommetyverier, innbrudd og tigging.
Han hater livet sitt og drømmer om å bruke sin dyktighet og sitt gode hode på utdannelse og hederlig arbeid.
Når han overhører at klanlederen, hans onkel Zola, vil gjøre ham til krøpling for å øke tiggerinntektene, rømmer han.
Klanen er etter ham, men Marco er rask og smart som en bakgårdskatt, så han klarer å holde seg under radaren en tid.
Noen fredelige måneder senere ser han en plakat av en savnet mann han har sett like ved klanens hus.
Nå vet han at de som jager ham, aldri vil gi opp.
Det er hans liv mot deres.
Det som utgjør forskjellen mellom en god krim og en forrykende sådan, er forfatterens fremstilling av kriminelle som sammensatte mennesker.
Noen av dem er ofre og tvunget inn i virksomheten.
Marcos far sviker sin sønn hele tiden, men på et avgjørende punkt står han opp for ham og glemmer å være feig og redd.
Zola er ond tvers gjennom.
Det avgjørende dyttet inn i korrupsjon behøver ikke alltid være grådighet, men også svært så aktverdig.
En kongekrim.
| 1
|
102391
|
Bokanmeldelse:Lars Kepler (pseudonym):
«Sandmannen»
Fjerde bok fra suksessduoen som skapte politihelten Joona Linna - en krimroman for søvnløs spenning, grøss og utspekulert ondskap.
Krimroman 485 sider 379 kr. Cappelen Damm
Boken er svært godt konstruert rent dramaturgisk, med et så glimrende godt språk, inklusive medrivende dialoger, med persontegninger så infernalsk fundert i geniale svarte avgrunnsfølelser.
Kort sagt så godt smidd sammen at negative kritikere bare kan gå og skyte seg selv med en gang - hvis hun/han et øyeblikk trodde hun/han har lest noe bedre i akkurat denne del-krimsjangeren.
Men utgivelsen er også en høyst salgbar action-historie, trolig rettet mot TV/film-markedet allerede i unnfangelsen.
Da er det enda mer imponerende at forfatterne finsliper subtile litterære kvalitetskrav.
Ønsker om engasjerende persontegninger blir tilfredsstilt.
Det eneste myke ved teksten er at stålkontrollen forfattere sjelden gir opp, også er synlig.
Ergo tenker denne anmelder at bokens redaktører har gjort en kjempejobb og fortjener sin del av jubelen.
Det er vanskelig å si noe mer om selve plotet, uten å formidle noen «spoilere».
Uansett invaderer denne krimromanen sin leser fra side en.
Boken skaper et sug inn i små detaljer ved KBG/sovjetstatenes fall, den leder inn i irrganger av horror i psykiatriens/galskapens innerste rom.
Alt fremstår som kvalitetssikret, personene er helstøpte - det politisk og psykiatrisk utenkbare gjøres tenkbart.
Når da til og med oversettelsen fra svensk (Henning J. Gundersen) flyter som smeltet bly, er det umulig å lese boken uten å få følelsen av litterær, dramaturgisk, kreativ og innovativ tyngde.
Enda kortere sagt:
Ikke stol på meg.
Bare les den.
| 1
|
102394
|
Plateanmeldelse:Kjetil Møster - «Edvard Lygre Møster»
Knallsterk jazzkraft.
Saksofonisten Kjetil Møster ble kåret til Europeisk Jazztalent i 2006, og har en etablert posisjon som publikums- og kritikerfavoritt.
Her platedebuterer han med et knallsterkt band fanget i en gnistrende livesituasjon.
Sammen med Kenneth Kapstad (Motorpsycho), Nikolai Eilertsen (Elephant 9) og Ståle Storløkken skaper Møster et vitalt, intenst uttrykk i skjæringspunktet mellom frijazz og progrock.
Som saksofonist fremstår Møster tidvis mer som kollektiv perkusjonist enn skalapusher, og det mørke drivet virker rensende for kropp og sjel.
«Ransom Bird» kombinerer enkel melodikk med kompleks rytmisk intensitet, mens «Composition Task #1» gir forløsende meditativ ro.
BESTE LÅT:
«Ransom Bird»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102397
|
Plateanmeldelse:Low - «The Invisible Way»
Stille - og litt matt - tjueåring.
Minnesota-trioen «markerer» tjue bandår med å fortsette omtrent som før.
Jeff Tweedy har produsert tydeligere innestemme, etter at de ble oppstemt høylytte mot slutten av forrige plate.
Wilcoformannen forsterker det seigtflytende og slipper til hver eneste instrumentberøring.
Selv om det på alle måter er vakkert, oppleves den emosjonelle dynamikken svakere, og tross at Mimi Parkers vokal aldri har ligget lenger framme i lydbildet, fremstår låtene kraftløse.
Det mest triste er at de, etter å ha blitt dobbelcovret av Robert Plant for noen år tilbake, har blitt mer like 64-åringens tolkning av dem - enn seg selv.
BESTE LÅT:
«Amethyst»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102398
|
Plateanmeldelse:Phosphorescent - «Muchacho»
Fremad i alle retninger.
Om du liker musikken din konsistent og forutsigbar:
Slutt å lese nå.
Om du derimot ofte merker et savn etter den perfekte blandingen av Fleet Foxes, M83, Abba og Springsteen, er du et noe komplekst menneske.
Her er uansett platen for deg.
Enmannsbanditten Matthew Houck har holdt det gående siden lenge før internett virkelig slo igjennom, men først nå søker countryrocken hans det elektroniske.
Det betyr små grep som gjør alt enda litt bedre.
Han synger fremdeles som en Bob Dylan som tror han er Prince, stjeler som en Tarantino fra alle - men gjør det slik at det blir like deler hyllest og nyskapning, ikke svett kopi.
BESTE LÅT:
«The Quotidian Beasts»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102399
|
Plateanmeldelse:Billy Bragg - «Tooth & Nail»
Protestsangeren protesterer for lite.
Dårlige tider burde være gode nyheter for venstrevridde trubadurer som Bragg.
Underlig da, at samfunnskritikken nok en gang må besørges av Woody Guthrie («I Ain't Got No Home», med god margin albumets beste melodi).
Billy selv nøyer seg med moralisme av «én dag skal de få smake sin egen medisin»-typen, og skriver ellers mest om kjærlighet og lengsel.
Dette siste er ikke dumt, sånn i utgangspunktet.
Men varsellampene ringer når man ser at det er produsenten Joe Henry som har skrevet albumets beste tekst («Over You»).
Dessuten:
Hvor ble det av humoren og den britiske aksenten?
Musikken er pen, amerikansk, velspilt, varm og forglemmelig.
BESTE LÅT:
«Over You»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102400
|
Plateanmeldelse:Steve Mason - «Monkey Minds In The Devil's Time»
For 15 år siden var han det nye store.
Nå er Steve Mason (40) bare stor.
ALBUM: POP/ROCK Steve Mason «Monkey Minds In The Devil's Time» (Double Six/Playground)
2013 er så langt et fremragende år for godt voksne, alvorlige mannlige soloartister.
Med sterke comebackplater fra kanoniserte karer som David Bowie, Nick Cave og Richard Thompson.
Men med enda sterkere skiver fra sidelinjen:
Debutant Matthew E. Smith, My Morning Jacket-vokalist Jim James og HIV-smittede John Grant har alle laget ypperlige, dunkle verk som styrer langt unna ortodoks singer/songwriter-virksomhet.
Her kommer nok et tilskudd til trenden, fra en fyr som har fått smake sin dose trøbbel.
Steve Mason var vokalist og kreativ sjef i The Beta Band, av mange utropt til «rockens redning» rundt årtusenskiftet, men som snublet i egen trass og endte med en gjeld på over ti millioner til plateselskapet da de ga seg i 2004.
Mason sier selv at hans depresjon var bandets største problem.
To år senere skulle sinnstilstanden hans føre til at han simpelthen forsvant i to uker, under lanseringen av en plate med prosjektet King Biscuit Time - og etterlot seg et brev som skapte alvorlig bekymring blant hans nærmeste.
Masons kamp for egen velvære har vært lang, men fikk et løft med hans flotte og vel mottatte solodebut «Boys Outside» i 2010.
Nå er han så frisk at han ikke nøyer seg med å slåss mot sine egne demoner.
«Monkey Minds In The Devil's Time» er den beste britiske politiske protestplaten siden PJ Harveys «Let England Shake».
I likhet med PJs mesterverk er albumet like mykt i tonen som det er skarpt i budskap.
En annen parallell er den tunge innflytelsen av dub og reggae britene inkorporerer i sin beste musikk som ingen andre - sjekk «Safe Population» og «Fire!» for bevis.
Mason er imidlertid like maskulin som PJ er feminin.
Et magasin beskrev nylig Masons uttrykk som en særegent skotsk «high, lonesome sound» (betegnelsen i anførselstegn ofte brukt om The Byrds), og det er presist - hans mutte sangstil og følelsesladde melodier hvisker «melankolsk mann, 40» med en nydelig skjør intensitet.
Samtidig er han like musikalsk eventyrlysten som alltid.
Både platens «vanlige» låter og de mange instrumentalene drar veksler på hip hop og klubbmusikk (som han har dyrket renere under navnet Black Affair), hør bare hvordan «Lonely» og «Oh My Lord» benytter seg av klassisk rave-piano i sakte tempo.
Førstnevnte låner også litt gospelkraft for moro skyld.
«I'm fighting on my own», synger han, men Mason fortjener selskap i kampen sin.
Han har tross alt levert sitt ypperste verk siden The Beta Bands «Hot Shots II» (2001).
BESTE LÅT:
«Never Be Alone»
| 1
|
102401
|
Plateanmeldelse:Atlanter - «Vidde»
Slett ikke langt ut på vidda.
Jens Carelius og Arild Hammerø har skapt en sjeldent original combo med Atlanter.
Som bandnavn og albumtittel tilsier snakker vi store, vidstrakte og åpne flater å boltre seg i, både musikalsk og atmosfærisk.
Med basis i bluesen (den afrikanske) har Atlanter lagd et verdensmusikkalbum i ordets rette forstand, et arrangementsmessig oppfinnsomt oppkomme av innflytelseslinjer som strekker seg fra Mali i sør («Air») og sneier innom Østens melodilinjer på «Waking» og Lou Reeds New York på «Desert», før de ender helt oppe på den norske vidda, komplett med arktiske ulvehyl og runebommeblues i «Pike» som også rommer mye av den stillegående grooven til Josh Hadens Spain.
Groove, ja.
Det er det Atlanter handler om, verdensgroove.
Sjekk dem ut!
BESTE LÅT:
«Pike»
| 1
|
102402
|
Erik og Kriss:Ventet slakt
I ti år har Erik og Kriss blitt slaktet av anmelderne, men elsket av publikum.
Nå kommer de kritikerne i forkjøpet.
Før utgivelsen av sitt femte album har Erik og Kriss bestemt seg for å gi bort signerte plater til alle som gjetter korrekt antall terningkast én som gutta får i dag.
Hva synes du om musikken til Erik & Kriss?
Si din mening nederst i artikkelen!
Onsdag ettermiddag la Erik og Kriss ut følgende melding på Twitter og Facebook:
«KONKURRANSE!
Fredag slippes «FEM» overalt, og vi feirer dette med en ørliten konkurranse:
Tipp antall terningkast 1-anmeldelser og vinn signert album!
Klin til, måtte bestemann vinne:)»
To timer tidligere hadde VG intervjuet duoen og fortalt at VGs anmelder på platen er den samme som ga singlen «Frostrøyk» terningkast en før jul med følgende innledning på anmeldelsen:
«Frostrøyk?
Snarere dampen fra piss i snøen».
- Gikk det en faen i gutta da?
- Hehe - nei, vi kan vel ikke si at det er så direkte linket til dét, det går vel mer på at vi vet utmerket godt hva slags anmeldelser vi kommer til å få.
Vi syns jo humor er moro, og om ikke annet kan vi iallfall bruke disse «gapestokk-anmeldelsene» til å fremkalle et smil og latter både hos oss og hos folk.
Da får vi hvert fall noe verdifullt ut av det! sier de.
Allerede i første låt ut, «Fordi vi må», på det nye albumet «Fem» aktualiserer Erik og Kriss tematikken med «haters som snakker pisspreik».
- Vi har aldri fått noe gratis, og egentlig burde vi gi hverandre et klapp på skulderen for at vi er et band som vekker slike negative følelser.
Men det er bedre å skape reaksjoner enn å seile ubemerket gjennom karrieren, sier Erik.
- Vi har kommet helt sinnssykt langt uten hjelp, snarere med kollektiv motarbeidelse fra et samlet norsk pressekorps, og det er jeg latterlig stolt av, sier Erik, før Kriss supplerer smilende;
- Jeg tror vi kan si at vi er Norges mest hardtarbeidende band.
For vi jobber alltid i motbakke!
Begge mener at fordommene har hengt ved dem fra dag én, ikke minst fordi de alltid har kjørt sitt eget løp, uavhengig av uskrevne regler i norsk platebransje.
På «Anmeldelsen» fra debuten «Gull og grønne skoger» (2007) harselerer de sågar over anmelderspråket ved hjelp av anmelderveteranen Tor Milde.
- Der ville vi komme anmelderne i forkjøpet; «Hei, vi har skjønt hva du kommer til å skrive - prøv å være smartere enn oss!»
- Opp gjennom årene har det sneket seg inn noen sannheter som er helt urimelige.
Vi har aldri lagt skjul på at vi retter oss mot å lage hits mot radiosegmentet, men det blir sett på som kynisk og ondt.
Men den skapertrangen vi har er like ektefølt som hos alle andre - i vårt univers.
Vi vil lage den musikken vi selv savner, og den musikken vi selv vil høre, sier Erik.
- Det er morsomt for egen læring og musikalske utdannelse å se at i en Bruce Springsteen-anmeldelse går anmelderne inn på referanser og detaljer om gitarbruk og annet, men for vår del blir det «Åh, de er fra Bærum!
Sosser!
Pappa betaler.
Takk for meg, terningkast èn!» visualiserer Kriss.
- Jeg tar gjerne den eneren, jeg, dersom anmelderen har gjort jobben sin.
Men enkelte ganger blir det skrevet ting som umiddelbart hadde blitt fjernet fra kommentarfeltene på nettet, mener Kriss.
Duoen nevner et ferskt eksempel på selektivitet fra en anmeldelse der låtskriver- og produsent-stjerneskuddet Mats Lie «Slipmats» Skåre ble genierklært.
- Men når Slipmats har produsert låter på den nye skiva til Erik og Kriss, blir han ikke nevnt med et ord.
Begge insisterer på å ha et avslappet forhold til den dårlige kritikken.
Som de selv sier; de har ikke klart å gi ut fem plater og blitt landets største pop-rap'ere på grunn av, men på tross av norske musikkanmeldere.
Og det er jo ikke dem som er viktige, selv om Erik innrømmer at han «ikke akkurat får bender'n av å våkne til nok en ener på terningen».
- La det være helt klart; vi tar gjerne yatzy i enere hver dag, dersom vi fremdeles kan oppleve den fantastiske responsen vi får hver gang vi står på en scene.
Det er disse opplevelsene dette handler om, og som gjør at vi fremdeles kan holde på med dette.
Det er fansens fortjeneste.
Erik og Kriss får terningkast to av VGs anmelder, til tross for at han mener de aldri har vært bedre:
«Både lyden og låtambisjonene har forlatt gutterommet, men duoen har fortsatt ikke ekskavert skriveblokkene derfra».
Duoen får også en toer i Aftenposten, Dagsavisen og Fædrelandsvennen:
Førstnevnte forklarer terningkastet med følgende begrunnelse:
«Det hadde vært godt å gi Erik og Kriss en god karakter, en slags «takk for lang og tro tjeneste»-medalje.
Men da må de ta et tekstforfatterkurs først».
Dagbladets musikkanmelder gir «Fem» terningkast tre, og mener rapduoen ikke er mindre hardarbeidene enn andre norske rappere:
«Problemet er bare at de ikke befinner seg på samme musikalske nivå som resten av landets rapelite».
Se premieren på Erik og Kriss' nye musikkvideo til «Puls».
Videoen er laget av Tobias Frøystad som også har regissert VGTV-serien <a href="http://www.vgtv.no/#!category=144">Dexpedition</a>.
Erik og Kriss har med seg danskene Nik & Jay på «My City».
Her er videoen til den nye singelen.
VGTV fulgte bærumsrapperne Erik og Kriss før, under og etter en konsert foran 10.000 gale bergensere.
Rapperne Erik og Kriss ble i dag overrasket av VG Nett med et platinabevis for låten Dra Tilbake
VGTV utstyrte Kriss fra Erik og Kriss med videokamera.
Se bærumguttenes opptak fra VG-lista backstage i Bergen.<br><br><b><a href="http://www.vgtv.no/#!id=42243">Se Erik og Kriss fremføre «Lighter», «Etter regnet» og «Ølbriller» - klikk her!</a></b><br><br>Se også: <a href="http://www.vgtv.no/#!id=42247">Klikk her for å se hele VG-Lista-showet i Bergen</a>
| 0
|
102403
|
Plateanmeldelse:Erik & Kriss
- «Fem»
Aldri vært bedre.
Bærumsguttene kan lene seg godt tilbake og nyte fruktene av sin beste plate hittil.
Erik og Kriss kan kunsten å fenge med klistermelodier og folkelighet.
Det er ikke uten grunn at de har oppnådd et klikkantall som tilsvarer mer enn det dobbelte av Norges befolkning.
Sjarm holder lenge i et land hvor rap sjelden blir tatt seriøst.
Deres femte plate er ikke mye bedre enn deres fjerde, men det er fint å være vitne til noe forbedring - uansett mengde.
Kriss har vokst som produsent, men har også åpnet for hjelp fra stødigere fingre, i form av bidrag fra Nasty Kutt, Slipmats og Rumblin.
Lyden har en nesten konseptuell glatt og kjølig helhet, med unntak av platens største overraskelse, den varme, smått elegante og komisk selvforherligende «Soundtracket til en generasjon».
Både lyden og låtambisjonene har altså forlatt gutterommet, men duoen har fortsatt ikke ekskavert skriveblokken derfra.
Tro mot tradisjonen: kleine formuleringer og overkommuniserende låter, samt et infantilt oppheng i rim.
«For vi to begynte ut som elskere/Så ble vi forelskede, men forelskelse ble forglemmelse/Dette menneske ble min elskede/Helvete er en bekjennelse/Bittersøtt som brennesle/Fornemmelse, jeg er den heldigste/Når jeg ser du er den peneste».
Kanskje prakteksempelet på at kvalitet ikke er et inntakskrav for millionbutikkmusikk.
Skrivemaskineriet bør smøres når sangene stort sett skal bestå av ord.
På den andre siden har «Vinner alt» et kraftig refreng fra Taio Cruz-skolen - skamløst popspikkeri det står respekt av.
Men dette er fortsatt et mareritt for de av oss som er glade i rap.
BESTE LÅT:
«Soundtracket til en generasjon»
| 0
|
102406
|
Film:Trettende og usympatisk
Når amerikanske komedier skal ut på tur, på såkalt «road trip», kan det ofte gå svært bra.
«Kappløp med tiden» (1988), for eksempel, med den uforglemmelig pussige Charles Grodin.
Eller John Hughes' hjertevarme «Neste stopp Chicago» (1987).
Det kan også gå som i den uutholdelig irriterende «Due Date» (2010), der man halvt i skam satt og håpet at det «umake paret» skulle kjøre av veien, slik at filmen kunne ta slutt snart.
Det er dessverre det siste som skjer i «Identity Thief».
Sandy Patterson (Bateman) har et «jentenavn» (hihi!) og er således et lett bytte når Diana (McCarthy, hun omfangsrike fra festlige «Bridesmaids») vil stjele identiteten hans.
Alt hun ville, var å gå på shopping.
Streitingen Sandy får livet sitt revet in filler.
Det som begynner som et byråkratisk Kafka-mareritt, blir straks atskillig verre.
Sandy bestemmer seg for å løse saken på egenhånd.
Snart har han Diana i bilen og en haug ekle dopdealere i hælene, på vei fra Florida til Colorado.
Regissør Gordon (han lagde i sin tid den frydefulle dokumentaren «The King Of Kong») vil ha i både pose og sekk:
De første 90 minuttene vil han ha oss til å le av at McCarthy er tjukk og «trashy».
De siste 30 minuttene vil han ha oss til å gråte.
Da er det for sent.
Det får være grenser til sentimental manipulasjon.
Filmen forakter de fleste den møter på veien.
Den har også en tendens til å henfalle til vold som føles alt for stygg for denne typen komedie.
Gordon utviser et letargisk grep om den drøyt utroverdige historien.
McCarthy har energi.
Filmen har ingen.
Jeg undres dessuten:
Pleier ikke kredittkortselskapene selv å forfølge svindelsaker som denne?
Er det per definisjon morsomt at tjukke mennesker oppfører seg «utagerende»?
Og hvem i all verden fikk det for seg at komedier - selv gode komedier (altså ikke denne) - bør være to timer lange?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102408
|
Låtanmeldelse:Maria Mena - «Fuck You»
Første smakebit fra Maria Menas sjette album er ikke så bra, men den lover likevel godt.
Det er mye å like ved Maria Menas nye singel.
Den er et kjærkomment steg videre fra sutresumpen hun har stått fast i gudene-vet-hvor-lenge.
Den er musikalsk frisk og utadvendt, og fremstår livsbejaende.
Men den har noen problemer også.
Tittelen - og dermed refrenget, i den grad man kan si at låten har et refreng - har ikke stoppeffekten jeg antar man har ønsket seg.
Selv før avspilling er tanken hm, dette gjorde jo Lily Allen i 2009, og var det ikke ganske corny allerede da?
Dernest gjør
Mena det veldig tydelig hva dette handler om, på sin egen Facebook-side:
Kjipe folk som slenger dritt anonymt på nett.
«Slouched behind a keyboard, your fingertips are nails/I bet face to face to your skills surprisingly fail», åpner hun med, og teksten durer videre i samme prosasiske, upoetiske stil.
Det blir ikke popmagi av slikt.
Det blir snarere et middels skarpt debattinnlegg med musikk til.
Men den musikken er til gjengjeld fin.
Mena har alliert seg med produsentgeniet Mats Lie Skåre, som pøser på med trillende piano, spreke trommer, søte strykere og koringer, kul sessionbass og ditto gitarer.
Resultatet er et paradoks - det er ikke all verdens til låt, og de ovennevnte problemene er uoverkommelige, men «Fuck You» bærer likevel bud om at albumet hennes kan bli ganske kult.
Vi får se.
* Slippes 18. mars.
| 0
|
102411
|
Bokanmeldelse:Patrick Bishop:
«Operasjon Tirpitz.
Historien om jakten på Hitlers mektigste slagskip»
Velskrevet, spennende drama om Narvik som løfter fram aktørene.
Sakprosa 428 sider 399 kr. Gyldendal
Jakten på «Tirpitz» er legendarisk - her elegant formidlet med mye nytt stoff.
Slagskipet «Tirpitz» ble sett på som en enorm trussel for de allierte under 2. verdenskrig: en formidabel angrepsmaskin med sine fire kanontårn og øvrige bestykning.
I fire år, fra høsten 1940 til november 1944, var «Tirpitz» mål for 24 større allierte operasjoner i luft og til vanns.
Winston Churchill utstedte en strøm av ordrer om å uskadeliggjøre «Tirpitz».
Hans korteste memorandum besto av tre ord:
«Hvor er Tirpitz?»
Den produktive Patrick Bishop vil trolig glede liebhabere og allment krigsinteresserte.
Boken er velskrevet og løfter fram aktørene på britisk og tysk side og motstandsfolkene på norsk side.
En skildring av den tyske sjøkadetten Alfred Zubas åpner boken, der leseren trekkes ned i «beistets buk» i det britene bomber «Tirpitz» og skipet krenger.
Panikken sprer seg i mørket i lasterommet, noen reddes ut når det skjæres et lite hull med skjærebrenner.
De som ikke kom seg ut, sang «Deutschland, Deutschland über alles» før de ble kvalt.
Leseren følger offiserer og mannskaper fra skipets sjøsetting i april 1939 med Der Führer til stede, til skipet fikk dødsstøtet i Troms, like ved Håkøya.
Det massive bombeangrepet av Bomber Command 12. november 1944 senket endelig «Tirpitz».
Hilsninger strømmet til RAF fra Stalin og Roosevelt, og kronprins Olav uttrykte «den spesielle glede vi nordmenn hyller denne dåden med».
Av de 1700 mennene om bord omkom 971 under senkningen.
Oversatt av Dag Biseth.
| 1
|
102412
|
Bokanmeldelse:Jan-Philipp Sendker:
«Kunsten å høre hjerteslag»
Om en reise til Burma som avdekker familiehemmeligheter og ekte kjærlighet.
Roman 285 sider 339 kr. Cappelen Damm
Det går en understrøm av livsmot gjennom boken som sitter igjen i leseren etter endt lesning.
Kjendisadvokaten Tin Win forsvinner plutselig fra New York uten at familien får vite grunnen.
Etter flere år bestemmer datteren Julia seg for å dra til farens hjemland, Burma, for å lete etter svar.
I den lille fjellandsbyen Kalaw får hun høre om oppveksten til faren.
Det gjør henne og leserne i stand til å forstå ham bedre.
Puslespillet om Tin Win er drivkraften i romanen, og det fungerer fordi han er en sjarmerende personlighet.
Som en slags buddhistisk munk har han levd i New York i hele sitt voksne liv uten å heve stemmen, ta særlig notis av alle pengene han har tjent eller la seg irritere av sin materialistiske kone.
På flyet østover blir han observert lesende kjærlighetsdikt av Pablo Neruda og takke nei til gratis champagne.
Fremstillingen av livet i Kalaw legger seg for tett opp til romantiske og vestlige forestillinger om Østen.
Tidvis lukter det frisk sjasmin og moden mango på annenhver side, og tehusene nevnes hyppig.
Menneskene her lever i pakt med livet og hverandre, langt fra storbyens karrieremas og krav, og fremstår som klokere enn Julia.
Åh, for et originalt grep det hadde vært om det var omvendt.
Men disse stereotypiene ødelegger ikke for leseropplevelsen fordi romanen inneholder virkelig fortellingens kraft.
Tin Wins hemmelige og ulykkelige kjærlighetshistorie gjør dypt inntrykk.
Valgene han tar opprører, men setter vestlige verdier på en interessant prøve.
Dessuten har handlingen en liten tvist til slutt som kaster nytt lys over Julias lokale guide og historieforteller.
Stramt oversatt, i et bokmål som flyter godt, av Kurt Hanssen.
| 1
|
102413
|
Bokanmeldelse:Louise Penny:
«Kald som døden»
Kaotisk mordhistorie fra Canada ned New Age-perspektiver.
Kriminalroman 395 s.
Forlaget Silke
Det er vinter i Québec.
En kvinnelig forfatter flytter med mann og datter fra Montreal til en liten landsby.
Hun er selvgod, arrogant og ondskapsfull mot alle og gjør seg fort uvenner med landsbyens beboere.
Så blir hun myrdet på mystisk vis under en utendørs curlingkamp.
Ingen sørger, men drapet må jo etterforskes, og den kloke, eiegode inspektør Gamache får jobben.
Han dras inn i et like kaotisk som usannsynlig nett av hemmelig slektskap, gammelt nag, et kvinnelig søsterskap med sterke New Age-overtoner hvor det etter hvert blir klart at halve landsbyen har hatt motiv til å ta damen av dage.
Men hvem av dem har gjort det?
Historien snegler seg fremover i rykk og napp, innimellom drøye passasjer med peiskos, matprat og snakk om religion og diktning, hvilket selvsagt ikke behøver å bli uinteressant, om det blir løftet ut av kaffekosens småpludrete stil.
Men det vil - eller makter - ikke Penny.
Følelsene slippes også løs, og det er kort vei mellom pjatt og patos i denne boken.
Når det tegner seg en slags løsning på mordmysteriet, er den like uklar, ulogisk og usannsynlig som det meste av den øvrige teksten, og i god (eller dårlig) nordamerikansk trend blir vi fôret med to-tre mulige drapsmenn før den riktige endelig blir sirklet inn.
Det store mysteriet her er ikke hvem som tok livet av damen på curlingbanen, men hvordan et slike makkverk har funnet en norsk forlegger.
| 0
|
102415
|
Bokanmeldelse:Kari Nygaard:
«Reisen til Bella Coola»
Historiefortelling i romanform uten gripende følelser eller personskjebner.
Roman 378 sider Kr.
299,- Aschehoug
Amerikafarerne på slutten av 1800-tallet må ha besittet en enorm eventyrlyst og vågevilje, som aldri slutter å fascinere oss.
Et så endelig valg som disse menneskene gjorde, er sannsynligvis ikke mulig å gjøre i dag.
Perfekte romanpersoner altså.
Dersom forfatteren evner å fange de grandiose livserfaringene og følelsene med ord.
Ekteparet Ingrid og Esten forlater gamlelandet for å begynne på nytt etter at datteren deres dør i en ulykke.
Esten drømmer om en egen gård.
Ingrid vil følge interessen hun har for litteratur og bli lærerinne.
På båtferden over Atlanteren møter hun en tvillingsjel, prestesønnen Andreas, og vennskapet deres utvikler seg etter hvert til et kjærlighetsforhold.
Problemet er at det er vanskelig å tro på dette forholdet og at hele handlingen hviler på det.
De to lever mange år i Amerika før de møtes igjen, men denne tiden er ikke preget av venting eller lengsel.
Når den første omfavnelsen skjer på side 325, er det ikke med et lettelsens sukk fra leseren.
De få begivenhetene i livene til paret blir tværet ut på mange sider - ofte i langvarige indre tilbakeblikk - i et språk som mangler muntlighet og personlighet.
Men tidskoloritten er imponerende.
Det er interessant å lese om organiseringen av bondesamfunnet i Norge på denne tiden og samfunnet nordmennene bygde opp i Minneapolis.
Snart skal noen av dem søke nye landområder, i Canada.
Ingrid og Andreas er moderne mennesker som leser Hamsun og Nietzsche og opponerer mot tradisjonelle verdier.
De blir likevel forutsigbare i lengden, og den historiske romanen hadde tjent på å la flere stemmer komme til orde.
| 0
|
102416
|
Bokanmeldelse:Jostein Gaarder:
«Anna.
En fabel om klodens klima og miljø»
Mislykket roman med et viktig budskap; denne boken vil neppe bidra til å redde «klodens klima og miljø».
Ungdomsroman 223 sider 279 kr. Aschehoug
Vi husker alle hvordan det gikk sist Jostein Gaarder hadde et jentenavn i tittelen på en ungdomsroman.
Det går neppe like bra denne gangen.
Anna fyller 16 år den 12.12.12 og har fått slektens røde rubinring i gave.
På grunn av stemmer i hodet klarer hun ikke å skille mellom drøm og virkelighet.
Hun får time hos en psykiater, dr.
Benjamin, som erklærer henne frisk som en fisk.
Forholdet mellom dem utvikler seg deretter på en høyst utroverdig måte.
Spesielt telefonsamtalene mellom dem er helt, for å bruke forfatterens ord, «far out».
I drømmene forestiller Anna seg at hun er en jente som heter Nova og som lever i fremtiden.
Snart viser det seg at Nova er hennes eget oldebarn.
I en merkverdig fremtidig konfrontasjon mellom oldemor og oldebarn, der Nova beskylder Anna for at hennes generasjon har ødelagt jordkloden, lover Anna at kloden skal få en ny sjanse ved å «fingre» med rubinringen.
En teori om at ringen kan ha tilhørt selveste Aladdin - ja, du leste riktig - skal forklare ringens magi.
Greit nok, dette er en fabel, men det unnskylder likevel ikke det dårlige språket, som veksler mellom å være veslevoksent, akademisk, barnslig, hastig og gammelmodig.
Ingen 16-åringer sier «damebekjentskap», «vidunderlig» eller «sørgelig».
Det hele blir ufrivillig komisk når Gaarder slenger på «kul» eller «far out».
Forfatteren virker fascinert over at man kan surfe på en smarttelefon ved å «touche» den.
Gaarder tror også at podkast er en nettside på lik linje med YouTube.
Og hva er det med referansen til David Attenborough?
Knapt 30-åringer husker ham i dag.
Det største minuset er likevel at absolutt ingenting fortelles mellom linjene.
Forfatteren opptrer som lærer, mens leseren føler seg som en elev.
Alle drømmer og spor overforklares - gjerne flere ganger.
For meg virker det som om Gaarder har vært mest opptatt av å få frem et klimabudskap fremfor å skape god ungdomslitteratur.
For å bruke forfatterens egne ord, så kan man si at «det er sørgelig.
Det er trist».
| 0
|
102417
|
Bokanmeldelse:Gillian Flynn:
«Flink pike»
En genial spenningsroman om kjærlighetens vrangside.
Krim 475 s.
Font forlag
Jeg kan ikke huske sist jeg leste en spenningsroman som så til de grader trollbandt meg som denne.
Klokken halv fire om natten var det fysisk umulig for meg å lese lenger.
Neste morgen sto jeg opp klokken åtte for å pløye gjennom de siste hundre sidene.
Mine damer og herrer, noe slikt skjer ikke hvert femte år en gang!
«Flink pike», eller «Gone Girl», som er dens opprinnelige tittel, har alt.
Absolutt alt.
Den er nesten uutholdelig spennende.
Den har et plot og en konstruksjon så utspekulert og intrikat at jeg bare må gi meg ende over.
Dertil kommer at boken er skrevet av en forfatter med et språk og en observasjonsevne som er helt fabelaktig.
Og som om ikke dette kunne være nok, er den også rasende morsom.
Det er ikke ofte jeg ler høyt av en krim, men «Flink pike» fikk meg til å skoggerle gang på gang.
Til sammen gir dette en nesten fem hundre siders underholdningsgigant.
Jeg vet at det høres forferdelig ut, og jeg ber om tilgivelse for at jeg setter det på papiret.
Men dersom du bare har tenkt å lese en eneste kriminalroman dette året, så velg denne.
I korte trekk er handlingen slik:
Nick og Amy har vært gift i fem år.
De lever et stille og rolig liv i en søvnig småby i Missouri.
Men på selve bryllupsdagen forsvinner Amy sporløst.
Og i parets villa er det tydelig spor etter en kamp på liv og død.
Som så ofte i slike saker, faller politiets mistanke temmelig raskt på ektemannen.
Som bedyrer sin uskyld og gjør alt for å få penset etterforskerne inn på rett spor.
Men hei, er det ikke noe litt rart med smilet hans?
Og hva med den forhøyede livsforsikringen?
Og hvem andre enn han kan egentlig ha vasket bort alt blodet på kjøkkengulvet?
Den savnede hustruen og den mistenkelige ektemannen er et kjent par innenfor kriminallitteraturen.
Jeg har til og med lest et par riktig gode av det slaget.
Men med «Flink pike» feier Gillian Flynn alt annet av bordet.
Ikke bare innenfor denne nisjen av krimsjangeren, men i det hele tatt.
Etter hvert som Flynn strammer trådene utover i handlingen, blir man nesten forferdet over den idérikdommen hun legger for dagen.
Alvorlig blir det også når TV og sosiale medier trekkes inn som påvirkningskanaler i en moderne straffesak.
Men først og fremst er denne boken et dypdykk i de mest skrudde delene av menneskesinnet.
Der er det mørkt og veldig rart.
| 1
|
102418
|
TV-PREMIERE: Klar, ferdig, bak!
Wow!
Dette er et program fullt av fristelser, søt spenning, estetikk - og masse, masse kakedeig.
TV-premiere «Hele Norge baker» TV3 søndager klokken 20.00
Det er mye vi nordmenn skal gjøre på TV.
Nå skal vi også bake, og det er faktisk helt på sin plass.
De fleste baker vel litt selv, eller har en mor, en venn - en sjef som imponerer på den fronten, og med hele cupcake-trenden de siste årene er det helt riktig timing for en slags «Master Chef» med baking.
Originalen «The Great British Bake Off» ble en knallsuksess på BBC2 - og vi skjønner ikke hvorfor dette ikke skal kunne funke her hjemme i vår egen bløtkakenasjon.
For programmet gir flere «wow!».
Innpakningen, den pastellkledde Line Verndal som leder programmet, dommernes kombinasjon (den strenge franske konditoren Pascal Dupuy og Åpent bakeri-gründer Øyvind Lofthus), deltakernes bakeferdigheter (i alle fall de fleste av dem)
- wow!
Det meste funker.
De 12 deltakerne skal kjempe om å bli Norges beste amatørbaker, og i første episode utfordres de til å lage sin beste trelagskake, samt må vise tekniske ferdigheter når de alle skal lage en fransk jordbærkake.
Ja, høres banalt ut, og ja, konseptet er enkelt - og det kan muligens bli kjedelig i lengden.
Men foreløpig er det ikke kjedelig et sekund, og bakeverdenen har bare så vidt åpnet seg.
Deltakerne er en blandet gjeng; her har vi alt fra bilstylisten Bjørn Ali (32), massøren Ole Victor (23) som også driver med kampsport og Ellen (30) som er hjemme i barselpermisjon og bare elsker å bake kaker.
Se opp for bilstylisten!
Det er godt at TV3 har funnet mer allsidige deltakere enn kun cupcakebakende bloggere.
I neste program skal det konkurreres i kjeks og småkaker.
Det høres banalt ut det også, men vi gleder oss!
Dette er et koseprogram også for dem som ikke har lagd en sukkerbunn før, og folkens:
TV3 fortjener at Norge får litt bakefeber nå!
| 1
|
102419
|
Konsertanmeldelse Karpe Diem:Kok i karpedammen
Karpe Diem gjør det ingen har gjort før dem - og de gjør det helt perfekt.
KONSERT:
Karpe Diem STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 9000 (utsolgt) AKTUELT ALBUM:
«Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden»
Allerede før Chirag og Magdi går på scenen er det en historisk begivenhet - første gang et norsk hip hop-navn fyller Oslo Spektrum.
Om de er preget av øyeblikket?
Ja.
Men lar de seg skiple av stundens alvor?
Overhodet ikke.
Karpe gjør det de er aller best på, og lager en vidunderlig rørende, heidundrende fest.
«Vestkantsvartingene» elsker det de gjør, de elsker fansen sin og de elsker byen sin.
Alt dette understrekes til fulle.
Scenen er praktfullt dekorert, lyden er fantastisk, og hovedpersonene flyter sjarmerende, tøft og uanstrengt over musikken.
Ortodokst liveband i hip hop-sammenheng kan gå begge veier, men Karpes faste ryggrad Something Sally gjør funkrock-greiene sine perfekt denne kvelden.
Og det er så til de grader hurrastemning at selv bass- og gitarsoloer glir ned på høykant.
Repertoaret er det som i 2013 er en av landets sikreste hitrekker.
Allerede på låt nummer to, «Jens», er stemningen elektrisk.
Den skal følges av flere høydepunkter.
For mange til å nevne alle, men:
«Snøhvit» introduserer en strykeroktett, og står som et eksempel på hvilken opptur Karpe byr på selv med sanger som egentlig er ganske nedpå og introverte.
Karpe passer imidlertid på at alvoret aldri skygger over humoren.
Selv et tøysete pausenummer hvor Magdi messer «jeg fylte Oslo Spektrum!» og publikum svarer «ikke tro du er noe!», fungerer helt optimalt.
«Vestkantsvartinga» nører spesielt godt opp under patriotismen.
«Piano» er starten på et potpourri av gamle slagere, hvis respons understreker at de nå er for stayere å regne.
Truls Heggeros trolske falsettinnhopp og seks fargesprakende indiske dansere er bare noe av krydderet som er lagt inn i den spektakulære produksjonen.
«Spis din syvende sans» innleder en seanse hvor både band og rappere forflytter seg til midten av salen og lager godhjertet intimkonsert.
«Her» forblir den fineste post-22. juli låten som er laget.
Den innleder en sluttspurt som minner om rekord i norsk arenakonsert.
På «Toyota'n til Magdi» stiller de selvsagt med nevnte bil til å hoppe opp og ned på.
Publikum duellerer om allsangen, og plutselig gjør Karpe låten som om den var 2Pacs «California Love».
Alle hopper.
Hovedpersonene stagediver og kommer opp på tribunen.
Konfettien spruter.
Pyroen flammer.
Guttene klemmer hverandre.
Det er til å felle tårer av.
Etter «Ruter» tror mange det hele er over, men så - et suverent proft grep - viser storskjermene bilder fra backstageområdet, hvor Karpe, åpenbart rørt av responsen, gjør seg klare til enda en ekstrarunde.
Den består av «Sakte film» og «Stjerner», og det går av fyrverkeri på flere måter.
Jeg ser kulturministeren danse.
Jeg ser den forrige kulturministeren danse.
I sannhet en kveld for historiebøkene.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.