id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
102420
|
Plateanmeldelse:Martin Halla - «Winter Days»
Stemmeprakt på meningsjakt.
ALBUM:
POP Martin Halla «Winter Days» (Universal)
«The Voice»-vinneren fra Aurskog har en fenomenalt behagelig sangstemme.
Honning, med en særpreget «søvnig» kvalitet, og en rolig falsett.
Men hvem er han?
Det gir denne samlingen med overveiende florlette, sedate kaffebarvennlige poplåter lite inntrykk av.
Halla har en elastisk teknikk, og en jazzsangers beherskede smak.
Men han har intetsigende ord å synge, og noen ubetydeligheter av noen låter å leke med.
Han har fått hjelp av «The Voice»-mentor Magne Furuholmen og hans høyre hånd Martin Terefe.
Mye høres da også ut som a-ha-B-vare («All The Red Lights»).
Håpet ligger i at han har signert den beste sangen ganske på egenhånd.
BESTE LÅT:
«Winter Days»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102421
|
Plateanmeldelse:Cazadores - «Hyperion Days»
Tenker stort, låter stort - men er ikke store ennå.
ALBUM: ROCK Cazadores «Hyperion Days» (Hernings Kolonial/Tuba)
Tja, hvorfor skal vi ikke ha et norsk band som baser rundt i svimlende stadionrockfakter à la The Killers og Kings Of Leon?
Indierock har vi rikelig av.
Og denne tromsøkvintetten har med P3-slageren «Islands» vist at de er kapable til å lage brusende, skitheftig posørrock fullt på høyde med, vel, det beste tilsvarende fra Amerika.
Cazadores har et par perler til, med matchende titler («Battles», «Mountains»), men de har også sine forbilders problemer:
Når det skranter på melodifronten blir det bare store, tomme fakter igjen i idrettshallen.
De har stemmen, lyden, innstillingen - og kudos til dem for forsøket.
Men de må ta en ny runde ved skrivebordet.
BESTE LÅT:
«Islands»
| 0
|
102422
|
Plateanmeldelse:Rhye - «Woman»
Hjerteskjærende og helbredende.
ALBUM: SOUL Rhye «Woman» (Universal)
Man trenger ikke å vite mye om denne mystiske halvt-danske/halvt-kanadiske duoen for å la seg målbinde av lyden.
Parallellene til Sadé er dog umulig å unngå - minimalistisk og sensuell elektronisk soul med en uanstrengt vakker vokal som omfavner likt mors bryst.
Det er litt utspekulert å åpne med en så perfekt kjærlighetserklæring som «Open».
Knærne gir opp halvveis inn og hjertet setter et krater i bakken av stemmens feminine former.
Nesten solgt allerede, gitt.
Den velfargede disco-balladen «Last Dance» stjeler funk fra Curtis Mayfields «Tripping Out», og de himmelske harmoniene i «Verse» og «Major Minor Love» låter magisk.
Enda mer spesielt blir det når man innser at det faktisk er en fyr som synger.
BESTE LÅT:
«Open»
| 1
|
102423
|
Plateanmeldelse:John Grant - «Pale Green Ghosts»
Fortidens spøkelser - nå.
ALBUM:
POP John Grant «Pale Green Ghosts» (Bella Union/Universal)
Solodebuten ble utropt til «årets album» i det britiske musikkmagasinet Mojo.
Det er ikke sikkert de vil sette pris på denne dreiningen mot elektronisk musikk.
Men dette er en bedre plate.
Den folkemusikkinfluerte softpopen fra forgjengeren er ikke borte.
Men den blir utfordret.
Grants baryton, enormt elegant, binder ytterpunktene sammen.
Deprimert mann på New York-disco; ikke ulikt Mark Lanegans forrige.
Han skriver nok en gang om dette spesifikke, avsluttede parforholdet.
Miseren vil ingen enda ta:
Han er eks-narkoman.
Han har AIDS.
Han kler seg smertefullt naken, og blir i neste øyeblikk mørkt kynisk.
Jeg kvekker til hver gang han bruker ordet «fuck».
Som er ofte.
BESTE LÅT:
«GMF»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102425
|
Plateanmeldelse:Darkthrone - «The Underground Resistance»
Egenrådig sandkasselek.
ALBUM:
METAL Darkthrone «The Underground Resistance» (Peaceville/Indie)
Det hviler noe gammelmodig og langt fra lenger relevant over svartmetalpionérene i Darkthrone når de bestemmer seg for rendyrket å kjæle med sine egne inspirasjoner.
Les: «the new wave of british heavy metal» fra tidlig åttitall.
Darkthrones karakteristiske, dunkle lydbilde er også fremdeles derfra.
En låt som «The Ones You Left Behind» kunne ha vært en helt ok Iron Maiden-låt, om ikke den useriøse vokalprestasjonen gjør det hele til en pastisj.
Best er Fenriz og Nocturno Culto når de skrur til tempoet og tar på seg Motörhead-kappa.
Men jeg drister meg til å anbefale et annet Kolbotn-band i en nyere generasjon denne gangen, nemlig Nekromantheon.
BESTE LÅT:
«Leave No Cross Unturned»
| 0
|
102426
|
Plateanmeldelse Bon Jovi:Bon i bøtta
Bon Jovi er kommet til studioalbum nummer 12.
Der er det tamt.
Jeg vil forsvare Bon Jovis senåttitallsplater til min død, og mener bestemt at du ikke har opplevd livemusikk på ordentlig før du har skreket til «Livin' On A Prayer» sammen med et femsifret antall øvrige tilskuere.
Det får man nok en gang anledning til på norsk jord i mai - på Valle Hovin i Oslo så vel som på Koengen i Bergen.
Det betyr potensielt over 60 000 tilskuere.
Og det betyr at Bon Jovi er mer norgesaktuelle enn noen gang før.
Turneen er titulert «Because We Can» (etter åpningssporet her), hvilket de klokt nok ikke har valgt som albumtittel, for album er de ikke så flinke til å lage lenger.
Men selger gjør de - mer enn hva folk flest er klar over, tror jeg.
De færreste vil kunne svare på hva de to forrige studioplatene deres heter, men begge gikk rett til førsteplass i USA.
Deres siste «Greatest Hits»-samling (fra 2010) nådde annenplass på VG-lista, og lå på Topp 40 i 37 uker.
Kjærligheten er der, med andre ord.
Men Bon Jovi gjør ikke mye for å gjøre seg fortjent til den på «What About Now».
Den består av støl og stusslig radiorock som for så vidt høres ut som Bon Jovi - minus den ungdommelige viriliteten som gjorde stjerner av dem.
Jon Bon Jovis alder (51) unnskylder ikke situasjonen; til det er det for mange kreativt oppegående halvgamlinger i omløp om dagen.
I storhetstiden fikk Bon Jovi kjeft for å være puddelrockere.
Det ironiske er at bandets dreining bort fra nettopp puddelrock gjør dem helt uutholdelig tannløse.
Alt låter soft, komprimert og tamt.
Trommene slår ikke, de skyfler.
Gitarene biter ikke, de er bare en vassen grøt.
For dem som lurer på om det fortsatt er tendenser til fattigmanns-Springsteen i Bon Jovi, henviser vi til tittelsporet:
«You wanna start a fire/It only takes a spark/You gotta get behind the wheel/If you're ever gonna drive that car».
Vit at patosen på strykertunge «Amen» er enda verre.
Man skulle ønske at Jon Bon Jovi hadde like mye av frekkhetens nådegave musikalsk som han tidvis har lyrisk.
På «What's Left Of Me» gjør han krav på en undergrunnskredibilitet han vitterlig aldri har hatt:
«They called us dirty-hairy, we're a punk rock band/Why they sold the CBGB's
I don't understand/All that's left now are the T-shirts and they come from Japan».
Men begavelsen er heller ikke helt fraværende.
På «That's What The Water Made Me» er den rufsete New Jersey-sjarmen intakt.
Den innleder platens andre halvdel, som i rettferdighetens navn skal sies å være mer likandes enn den første.
Der finner vi også det eneste kuttet som involverer deres gamle låtskriverpartner Desmond Child, «Army Of One», hvis allsangfaktor må kalles et høydepunkt i denne sammenheng.
Likevel:
Det er en besynderlig avstand mellom Bon Jovis publikumstekke anno 2013 og hva de presterer på plate.
Live kan de sitt stadion.
I studio er de et studium i geriatrisk krise.
BESTE LÅT:
«That's What The Water Made Me»
| 0
|
102429
|
TV-PREMIERE:Sterk slanke-TV
Endelig et bra slankeprogram på TV igjen!
TV-premiere
«En ny start med Kari Jaquesson» TVNorge onsdager kl. 20.30
Det stormet rundt Kari Jaquesson i høst - etter at hun sa noe sånt som at lederen i Landsforeningen for overvektige hadde gjemt bort sitt egentlige jeg i et lass av fett (kortversjonen).
Mobbing av overvektige, mente mange.
Men ingen skal komme her og si at Kari Jaquesson mobber tjukke folk!
Ikke etter dette programmet.
I serien «En ny start» har hun fulgt ti sykelig overvektige et helt år.
Hun gir råd, hun følger opp, veier, setter mål - og hjelper dem til å gi seg selv en ny start på livet som har gått helt i stå på grunn av fett og overvekt.
Hun holder seg mer i bakgrunnen enn vi er vant til å se henne, og det kler hun.
Hun lar deltakerne i programmet selv være pådriveren.
Ti minutt ut i første episode presser tårene på i sofaen.
Det er sterke menneskeskjebner vi får servert.
I første program møter vi Gunhild Bjørnnes på 37 år.
Hun kaller seg en følelsesspiser, altså hun spiser uansett hvilken følelse hun har.
Hun bor midt i Oslo, men føler seg alene.
Hun liker å sykle, men opplever at hjulene bare sprekker.
Hun vil gå på fjellturer, men finner ikke fritidsklær eller soveposer som er store nok.
Hun jobber nattevakter, så hun slipper å møte folk.
Hvorfor?
«Jeg er annerledes.
Jeg er feit,» sier Gunhild som drømmer å gå fra det å eksistere til å leve.
Og her kommer Kari Jaquesson inn.
Med sine råd.
Og med vekta.
Gunhild starter på 141,8 kilo.
Halvparten av kroppsvekten er fett.
I månedene fremover følger vi en stadig mer fysisk aktiv Gunhild.
Vekta går nedover og nedover.
Det funker bra at Gunhild selv filmer og prater til kamera - om opp og nedturer i prosessen.
Men vi får kun høre om en liten nedtur, jeg tviler på at hun kun hadde én i løpet av hele dette året.
I tillegg er det et STORT minus her:
Vi får ikke vite noe om hvordan Gunhild legger om kostholdet.
Hva spiser hun?
Hvor vanskelig er det å gå på diett?
Det eneste vi ser av mat i episoden, er kokosbollen hun spiser i den innledende presentasjonen av henne som overvektig.
Her sitter vi igjen som et stort spørsmålstegn, og for at andre skal kunne lære noe av dette programmet - må vi få hele bildet!
Uansett minus:
Dette er bra TV.
Det er en sterk historie om et liv; om ikke bare å eksistere, men om å gå ned i vekt for å leve.
CAMILLA NORLI
| 1
|
102430
|
Bokanmeldelse:Coelhos uutholdelige letthet
Det enkleste er ikke alltid det beste.
Hvis man har lest Profeten av Kahlil Gibran, eventuelt også Bibelen og gnostiske skrifter fra ulike religioner, vil dette forenklede og klisjépregede oppkoket skape en flau smak i munnen.
Men blant Coelhos enorme leserskare finnes helt sikkert millioner som vil nyte bokens visdomsord som friske funn.
Her er så mange urgamle visdoms-diamanter fra andre tekster at selv ikke et skittdårlig språk kan ødelegge all glans.
Med imponerende frekkhet prøver forfatteren å øke magien i sitt verk ved å knytte det til funnene av gnostiske skrifter ved Nag Hammadi.
Han påstår i forordet at denne boken er et originalskrift fra om lag år 1099, nedtegnet etter at en vismann kalt Kopteren snakket til de kringsatte beboere i Jerusalem, natten før korsfarernes blodige invasjon.
Med forbehold om at oversetter Grete Skevik ikke har dummet seg ut, er det latterlig av Coelho å la en slik vismann bruke ord som «tenåring».
Coelho avslører seg også ved å røpe at han ikke vet forskjellen på papyrus og pergament, til tross for at han hevder å ha sett originalene og eie kopier av ur-manuskriptene.
Rett skal være rett, den største logiske bristen er også bokens største styrke.
Kopteren fra 1099 doserer om tema som knapt ville vært relevante for datidens Jerusalem-borgere, men som treffer det moderne mennesket midt i dets moderne verkebyller:
Følelsen av kjedsomhet og dagenes meningsløshet inntreffer gjerne når man er for mett, for trygg, for bortskjemt.
Kjærlighetslivet er blitt til en idrettsgren, der skjønnhet og erotikk måles som prestasjoner.
Både de unge og de eldre sliter med en følelse av at det ikke er bruk for dem, at de ikke er dugelige nok.
Forfatteren peker også på viktigheten i å være alene, søke bort fra bombardementet av ytre stimuli vi utsetter oss for og oppsøker.
Boken kan derfor ikke bare avvises som mindfulness-trendy, superkommersielt gubbepiss.
Mange lesere vil oppleve Coelhos produksjon som gylne dråper av påfyll i hjertebrønnen, og av disse lesernes opplevelse blir det skapt en helt egen form for kvalitet.
Da blir det kanskje meningsløst å rope mer om forskjellene på intertekstualitet og rent tyveri, på skjønnlitterære virkemidler og bevisst lureri.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
102431
|
TV-premiere:Enkelt og greit, og litt kleint
Ifølge TV3 er løsningen for norske par som har for lite sex:
Ha sex i seks dager på rad.
TV-premiere «Sex dager» TV3 tirsdager 20.30
Joda, problemstillingen i det nye samlivsprogrammet «Sex dager» er velkjent for veldig mange småbarnsforeldre:
Det blir ikke tid og krefter til å ha sex så ofte som man vil.
Vi møter to par i hver episode.
I første program er det Tony (30) og Helene (25) som kanskje har sex to ganger i måneden, og så er det Jannicke (38) og Per Harald (36) som ikke har hatt sex på 16 måneder.
Så for å få orden på problemet, melder de seg altså på en sex-TV-serie¿
En helt naturlig løsning er det jo ikke, etter min mening, men de skal i alle fall ha for at de gir hverdags-sexlivet et ansikt.
Det er befriende at det ikke dukker opp noen latex-kledde sex-eksperter for å vise parene erogene soner eller utstyr eller gode stillinger.
Parene blir ganske enkelt utfordret til å ha sex seks dager i strekk.
Det vil si enkelt og enkelt, ingen av parene i første episode klarer hver dag.
Jeg liker at parene må ordne opp selv - og at de veldig fint viser at de enkelt og greit kan få fart på sex-livet igjen.
Men det eneste spenningsmomentet i serien blir faktisk om parene klarer å ha sex hver dag.
Det blir illustrert med en check-liste, lilla hake for sex og svart kryss for ikke sex.
De som tror at vi her skal komme under dyna til norske par, blir skuffet.
De tipsene vi får, er de samme som vi fores med i aviser og magasiner:
Gi oppmerksomhet til hverandre, bruk mer tid sammen, skaff barnevakt osv.
Jeg tror ikke norske par kommer til å sitte klistret for å få med seg dette.
Jeg tror heller ikke de kommer til å sitte i sofaen og si til hverandre:
Oi, dette var lurt, dette må vi prøve.
Noen vil synes det er kleint - for eksempel når det eldste paret skal forsøke å bryte 16-måneders-barrieren - og begynner sakte med litt rødvin i hver sin lenestol.
Men noen synes sikkert det er godt å se at andre sliter!
Mot slutten blir det også for kjedelig, når parene skal lese opp lange brev om hvordan uka har vært.
Det blir mye:
«Jeg elsker deg» og «du har vært flink til å gi meg mer oppmerksomhet».
Og man tenker at dette kommer til å være fasiten i de neste 11 (!) programmene av serien.
| 0
|
102432
|
TV-anmeldelse:Pesete pussopp-TV
Ikke bare prøver TV 2 å finne opp hjulet nytt.
De pusser det til og med opp.
Uten at det hjelper noe som helst.
Hjelp og trøste for en pesete premiere-episode TV 2 byr på av «Grottenveien 1» i kveld.
Her er det ikke bare snakk om å få kalde føtter.
Hele kroppen fryser til is - og seerlysten forsvinner som dugg for solen.
I beste sendetid, gjennom en hel kommersiell TV-time (som heldigvis er noe kortere enn en klokketime) skal vi følge fire par som pusser opp hver sin del av en firemannsbolig på Bekkelaget i Oslo.
Rom for rom.
Intrige for intrige.
13 tirsdager mot sommeren.
Joda, leilighetene som de fire parene i kjent stil skal pusse opp i konkurranse med hverandre, er virkelig nedslitte.
Et katastrofeområde som nærmest får oppgaven til å virke nærmest uoverkommelig.
De færreste av oss har vel sett et så håpløst oppussingsprosjekt som dette.
Og det vil ikke overraske meg mye dersom noen har bidratt til elendigheten i forkant.
For det ser virkelig ut som lynet har slått ned og vel så det.
De fleste av oss som har vært i nærheten av pensel og pøs, hammer og sag, ville nok ha mistet motet ved første øyekast, så ut fra det perspektivet kan det jo bli moro å se hvordan resultatet blir.
Men spar meg for alle intrigene, skittkastingen og baksnakkingen voksne mennesker i mellom.
Det blir rett og slett for dumt.
Joda, jeg vet at merkelappen er «realityserie» og da er det meste lov.
Men jeg skulle likevel ønsket meg at deltakerne bærer med seg at det er et skikkelig utfordrende oppussingsprosjekt de har flyttet inn i - og ikke «Hotel Cæsar».
Selv om stadig flere kresne boligkjøpere vender oppussingsobjektene ryggen, er det ingen tvil om nordmenn elsker å pusse opp.
Slik sett er vel ikke dette en helt håpløs satsing.
Men med tanke på at TV 2 lager en egen serie med premiere på torsdag basert på «Grottenveien 1», hvor de gode oppussingstipsene settes i fokus, er det kanskje for mye å håpe på at det ikke blir skjeve blikk og spydige bemerkninger som får mest plass på tirsdagene.
| 0
|
102433
|
Plateanmeldelse:Emmylou Harris & Rodney Crowell - «Old Yellow Moon»
Abdiserende countrydronning?
ALBUM:
COUNTRY Emmylou Harris & Rodney Crowell «Old Yellow Moon» (Nonesuch/Warner)
Emmylou med Crowell, produsert av Brian Ahern, med gjesteopptreden av blant andre James Burton, innebærer praktisk talt en ny vår for førstnevntes «Hot Band» fra syttitallet.
Men lite er som før, og hovedproblemet er Harris selv.
Undertegnede har alltid oppfattet den kontrollerte ynden hennes som en smule distansert.
Best i kontrast til røffere røster - som Crowells.
Men her høres hun jammen sliten ut.
Tungpustet, noen steder.
Resultatet er noe så oppsiktsvekkende som et vellaget, ordinært countryalbum der Rodney Crowell gjør større inntrykk enn Emmylou Harris - som vokalist.
BESTE LÅT:
«Open Season
On My Heart»
| 0
|
102434
|
Plateanmeldelse:On An On - «Give In»
Greier det andre prøver å få til.
ALBUM:
INDIEPOP
On An On «Give In» (City Slang/Tuba)
Denne chicagotrioen, ledet av mannen med det skandinavisk-klingende navnet Nate Eiesland, oppstod da de oppløste indierockkvintetten de opprinnelig var en del av.
Heldigvis.
Dette er slik Thom Yorkes sideprosjekt Atoms For Peace hadde vært om de ikke hadde forsvunnet inn i sin egen datagenererte liksomanaloge virkelighet.
Ikke nok med det - On An Ons synthpop er som en tilfredstillende versjon av Yeasayers siste distraksjon.
For deg som ikke kjøper tilfeldige referanser: flyktende, skinnende synther, uimotståelig sedate vokalharmonier, vassende i perfekte doser romklang og monotone gitarer.
Gledelig.
BESTE LÅT:
«American Dream»
| 1
|
102435
|
Plateanmeldelse:Tine Thing Helseth/Kathryn Stott - «Tine»
Gripende virtuoser.
ALBUM: KLASSISK Tine Thing Helseth/Kathryn Stott «Tine» (EMI Classics)
Trompetisten Tine Thing Helseth har i løpet av noen år gått fra å være en lovende og prisbelønt ungjente til å bli en helstøpt musiker med alt som trengs for å være nettopp dét.
I samspill med pianisten Kathryn Stott leverer hun det ene praktstykket etter det andre.
Det er både originalskrevne verker av folk som Hindemith og Enescu, og arrangerte, kjente melodier av for eksempel Rachmaninov og Puccini.
«Tine» er ingen sviskeplate, hvis noen skulle ønske seg dét, men Helseths fløyelsmyke tone og det glitrende samspillet med Stott gjør at de to gir oss nytelse på mange plan, fra det langsomme og melodiøse til det kjappe og virtuose.
Utgangspunktet er selvfølgelig at de to er drivende gode musikere med en perfekt match i hverandre, og dermed kan man bare glede seg over resultatet.
BESTE LÅT:
«Vocalise» (Rachmaninov)
| 1
|
102436
|
Plateanmeldelse:Dido - «Girl Who Got Away»
Ingen Eminem-hit i sikte denne gang.
En ting er at Dido bruker fire-fem år på hvert album hun gir ut - det er noe av forklaringen på at hennes tredje album passerte uten at noen la merke til det.
En annen er at det nå høres ut som om hun har gitt opp.
Forsiktige forsøk på forandring ved forrige korsvei er nå erstattet med et helhjertet forsøk på å låte halvhjertet.
«Girl Who Got Away» følger «No Angel»-formelen til punkt og prikke; den later som om 14 år slett ikke har passert siden debuten, som om komatøs taffelpop med «slepende beats» har noe med 2013 å gjøre.
Dido er ikke ubegavet.
Stemmen hennes gjør seg godt når hun har låtmateriale med nerve å bryne den på, som på tittelsporet her.
Men nevnte nerve er så godt som fraværende på platen for øvrig.
Og da blir den utdaterte produksjonen vanskelig å leve med.
BESTE LÅT:
«Girl Who Got Away»
| 0
|
102437
|
Plateanmeldelse:Honningbarna
- «Verden er enkel»
Forenklet verden.
Komplisert sinne.
Den fantastiske debuten fra disse fremdeles fryktelig unge sørlendingene oppviste punkrockens gjennomslagskraft via knyttneveriff og sangbar agitasjon.
Andrealbumet er bedre produsert (Fireside-Pelle) og mer sakfokusert.
Dessverre har det betraktelig svakere refrenger og er mer parole-aktig ensporet i sammenfatningen.
Intensjonene er gode, men datalagringsdirektiv, antijulematerialisme og generell samfunnsapati forsvinner i aggressive gitarer som ikke skiller seg godt nok ut.
Det er ingenting galt med å være tante Sofie, men det kan være et fortrinn å nå gjennom med hvorfor man er sint, ikke bare at man er sint.
BESTE LÅT:
«Offerdans»
| 0
|
102438
|
Plateanmeldelse:Jonas Alaska - «If Only As A Ghost»
Jonas Alaska fanebærer ekkoet av noe gammelt, men tilfører ikke noe nytt.
ALBUM: FOLKPOP Jonas Alaska «If Only As A Ghost» (Columbia/Sony)
Den nå 24 år unge egdingen, fjorårets «Årets nykommer» i Spellemannsammenheng, debuterte med en storselger som egentlig var en hemoglobinhøy kopi av sekstitallet sett fra New York og London.
Denne følelsen er enda sterkere til stede på hans andre, bygget opp rundt 12 noveller om levd liv, død og noen dryss kjærlighet av ulik tapning.
Det fungerer.
Men ikke alltid.
Vel, egentlig ganske sjelden.
Musikk preget av personlig tragedie, dypdykkende savn, smerte og hverdagseksistensialisme har vært mestret av både yngre og eldre hatter enn Alaska.
Hans versjoner er pensumriktig penslet, fra liksomhulkende nachspielføleri via sprudlende sprettballpop, men alt sammen fremstår som den musikalske varianten av prikk-til-prikk-tegninger.
Det er musikk laget etter gamle rammer, rammer ingen har våget å tøye.
Dumdum Boys' Kjartan Kristiansen, som gjorde stor suksess med å styre lyden på Stein Torleif Bjellas plater, har produsentklippet stramt og presist.
Han puster liv i flere låter uten å basere seg på deres historisk-musikalske retrospektive krykker.
Noe som blant annet gjør låtene rundt albumets midtparti vårfriske, spretne og klangfulle.
Men man kan ikke leve av klang alene.
Arrangementene er, om ikke akkurat lekre, så i alle fall konsekvente og gjennomførte.
De har ingen egenart, men bærer mer preg av at Alaska ønsker å være en mye eldre mann enn han egentlig er.
En eldre, belest og amerikansk mann.
Totalt sett er «If Only As A Ghost» en hul fasade for countryklingende singer/songerwriterpop, tidvis håpløst uoriginalt, tidvis så affektert at det trengs pute for å døyve øyeblikket.
Det er for så vidt dyktig utført.
For det er først når man hører godt etter man oppdager at det ikke er særlig mye å høre på.
BESTE LÅT:
«Grandpa Pick Me Up»
| 0
|
102439
|
Plateanmeldelse:Son Volt - «Honky Tonk»
Fortapt sønn funnet.
På en honky tonk i California.
Debutalbumet fra 1995 definerte nittitallets «alternative» country.
Jay Farrar personifiserer fortsatt sjangerens styrker og svakheter.
På sitt beste kan han få banjo, fele og steelgitar til å gå opp i en oversanselig enhet, og lytteren til å levitere over highwayen.
Han er også god til å gneldre grått.
Dette er det minst kompliserte albumet hans, og det beste på 15 år.
Settingen er klassisk «Bakersfield»:
Renskåret honky tonk av den typen Buck Owens og Merle Haggard gjorde best, og som lå til grunn for Creedence Clearwater Revival.
Selv tekstene er uvanlig forståelige.
Hjerte, smerte.
Lørdag kveld, søndag morgen.
Øl, whiskey.
BESTE LÅT:
«Hearts And Minds»
| 1
|
102443
|
Bokanmeldelse:Katherine Webb:
«En sang fra fortiden»
Katherine Webb skriver alltid om nåtidsmennesker med sterke, uavklarte bånd til fortiden.
Hennes helter og heltinner må alltid ordne opp med den for fritt å kunne velge sin livsvei.
Roman 507 s. Kr. 379,- Gyldendal
Starten er småpen, men bokens puls stiger etter som lag på lag med hemmeligheter avdekkes.
Før du vet ordet av det, er du i strekklesningsmodus.
Du tror du ser tegningen, men du overraskes stadig av vridninger og vendinger.
Vekslingen mellom da og nå går uanstrengt og sømløst.
Gallerieier Zach er ribbet i livet.
Galleriet hans er nesten konkurs, og eksen hans har flyttet med datteren til USA.
Far og datter møtes nå kun på Skype.
Han er besatt av maleren Charles Aubrey, kunstneren som kunne male følelser direkte på lerretet.
Hans portretter fra slutten av trettiårene er berømte.
Zach skriver bok om maleren, men fremdriften har stoppet opp.
Han drar til Dorset for å få en nystart via undersøkelser om hva som egentlig skjedde med maleren, hans familie og hans favorittmodell, den hundsede, mobbede fattigjenta Mitzy.
En annen grunn til undersøkelsene er at bestemoren hans sier hun har hatt et forhold til Aubrey.
Zach vil gjerne vite om maleren er hans bestefar.
Mitzy har aldri kjent seg sett og elsket, og kontakten med maleren og hans familie er overveldende.
Å bli studert av det intense malerblikket får livet hennes til å skinne og gir henne følelsen av tilhørighet.
Hennes nesegruse tilbedelse går i løpet av de tre førkrigssomrene familien ferierer i Dorset over til besettelse og sanseløst, ustyrlig fatalt begjær.
Denne hungeren setter voldsomme krefter i sving, og livet endrer seg for alltid for de impliserte.
Oversatt av Jan Chr. Næss.
| 1
|
102444
|
Bokanmeldelse:Tom Egeland:
«Katakombens hemmelighet»
Egelands ungdomskodekrim er midt i blinken.
Ungdomsbok 245 sider.
Kr. 299,- Aschehoug
Tom Egeland har skrevet mange spenningsromaner for voksne med tema hentet fra arkeologi, historie og tolkning av historie og tegn.
Når han nå benytter samme tematikken i en spenningsmettet bok for ungdom, er resultatet svært vellykket.
Vi kastes rett inn i handlingen ved et oppsiktsvekkende arkeologisk funn i Borgund stavkirke.
Roberts nysgjerrighet vikler ham stadig dypere inn i mysteriet, som har røtter 2000 år tilbake i tid.
Det er ikke småtteri som står på spill; selve jordens undergang trues av det nye funnet.
Egeland legger mye av handlingen til Roma.
Roberts arkeologmor ledes til en hittil uoppdaget katakombe i Roma.
Nede i katakombens dyp kommer Robert over et ukjent symbol, et såkalt koptisk kors.
Funnet setter historien i nytt lys, både hva gjelder vikingtokter, jomfru Maria, kristne og koptere.
Når Robert sniker seg ned i katakomben for å undersøke symbolet nærmere, står han med ett ansikt til ansikt med en Domini Canes-munk.
Egeland lar sin unge helt reflektere over livets små og store mysterier.
Hva som skjer etter døden og hva tid egentlig betyr utfordrer Roberts virkelighetsoppfatning.
Samtidig med at Robert sendes til psykolog for å få orden på hodet, oppdager astronomer på Hawaii en dødskomet med stø kurs mot jorden.
Vil Robert finne sammenhengen før det er for sent?
Vekslingen mellom skumle munkeordener, okkulte hendelser og hverdagsliv med skole og fotballtrening i Oslo er et godt grep.
På snedig vis, ved at Robert samler inn fakta til en skoleoppgave, lærer vi mye på veien.
Egelands kunnskap om historiske hendelser og sikre sans for dramatikk tilfører noe nytt til ungdomslitteraturen.
«Katakombens hemmelighet» går garantert rett hjem hos unge lesere.
| 1
|
102446
|
Bokanmeldelse:Elia Barceló:
«Lange skygger»
Syv venninner hjemsøkes av hemmeligheter fra fortiden.
Roman 446 sider 379 kr. Gyldendal
Året er 1974 og syv venninner drar på klassetur til Mallorca.
Det er siste år på gymnaset, og alle har store forventninger til fremtiden.
Men så skjer det noe forferdelig.
33 år senere, like etter at de gjenforenes, blir en av dem funnet død under merkelige omstendigheter, og en politietterforskning innledes.
Det er duket for det endelige oppgjøret med fortidens lange skygger.
Nesten 450 sider med syv spanske skravlekjerringer - unnskyld uttrykket damer - er ikke å anbefale.
Når prosaen i tillegg er så uinspirert og gjennomsnittlig som i denne romanen, blir det for mye av det meste:
«Den lange benete hånden til Candela la seg på skulderen til Rita, og hun merket et elektrisk støt fra hånden hennes som spredde seg i hele kroppen.»
Er det snakk om statisk elektrisitet eller et mislykket litterært bilde?
Nei, dette er en overlesset og uttværende roman, en slags krim, men uten fremdriften og drivet som kjennetegner krimmen.
Selv plottet må knele under vekten av for mange ord.
Forlaget beskriver Barceló som en av Spanias meget talentfulle yngre forfattere.
Forfatteren er født i 1957!
Mildt sagt optimistisk altså.
På flere plan.
Oversatt av Halvor Kristiansen.
| 0
|
102447
|
Bokanmeldelse:Øyvind Strømmen:
«Den sorte tråden»
Heseblesende gjennomgang av europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag.
Sakprosa 426 sider 349 kroner Cappelen Damm
Journalist Øyvind Strømmen ble en kjent stemme i Norge etter 22. juli 2011, for sine store kunnskaper om islamfiendtlige miljøer på Internett.
I den kritikerroste boken «Det mørke nettet» viste han at tankegodset til Anders Behring Breivik hadde større utbredelse enn de fleste var klar over.
I sin nye bok går han historisk til verks.
Målet er å vise forbindelsene fra dagens ekstremister tilbake til miljøer på 1920-tallet, jamfør den treffende tittelen «Den sorte tråden».
Her får vi en svært grundig og detaljert oversikt over både sentrale og perifere miljøer i en lang rekke land.
Fremstillingen er riktignok såpass oppramsende at man skal ha klisterhjerne for å henge med.
Leseren biter seg nok merke i mange ting, men får strengt tatt ingen dypere forståelse av fenomenet ut over at det er gammelt og internasjonalt.
Som oversikts- og oppslagsverk fungerer dette imidlertid utmerket.
Noe av det mest interessante skjer mot slutten, når Strømmen åpner perspektivet og begynner å se på forbindelser mellom det høyreekstreme tankegodset og konspirasjonstenkning på den ytre norske venstrefløyen.
Her er det skikkelig friksjon, med utfordrende refleksjoner, og man skulle ønske man bare var kommet halvveis i boken.
| 0
|
102448
|
Bokanmeldelse:Arne Borg:
«Om en dag eller to»
Vanskelig å ta denne boken på alvor; et kjapt referat på 142 sider kan knapt kalles en roman.
Roman 142 sider 329 kr. Forlaget Oktober
Arne Borgs andre utgivelse er basert på en helt grei idé:
Den 25 år gamle Oslo-gutten Toralf Enstad har avbrutt musikkstudiene og takket ja til et engasjement som musikkansvarlig for en lokal teatergruppe i Otta.
Der blir han værende i åtte år, selv om han ikke helt forstår hvorfor.
Det skjønner heller ikke leseren.
For ikke én eneste gang forsøker forfatteren å pirke i dybden, men serverer kun overfladiske referater fra sangøvinger og gåturer.
Når Toralf skal gjøre det slutt med kjæresten Berit Lyngås, får leseren kun vite at hun blir «fortvilet».
Etter åtte år drar Toralf hjem til hovedstaden, hvor han får seg jobb som ekstrahjelp i en kiosk, mens han drømmer om å bli politisk aktiv.
Men det strander i mislykkede avisinnlegg.
Seks år senere er han, i en alder av 39, fremdeles ekstrahjelp i samme kiosk og vi får et kort glimt av moren i kjøkkenvinduet i Ullevål Hageby, en scene hvor leseren faktisk merker at noe står på spill.
Men også dette skusles lettbent bort.
I én av de få tankerekkene til hovedpersonen kritiserer han det nye, teknologiske Oslo, som i løpet av tiden han bodde i Otta, fra 1996-2004, er blitt så moderne at folk til og med har bærbare datamaskiner.
Noe sånt var helt utenkelig i Otta, mener hovedpersonen.
Men hvor langt ute i ødemarken ligger egentlig Otta?
Det er vanskelig å ta «Om en dag eller to» helt på alvor.
Det kan tenkes at den overfladiske fortellerstilen er ment som et motstykke til dagens trend med store, episke romanutgivelser.
I så fall var det en dårlig idé.
| 0
|
102449
|
Bokanmeldelse:Arne Svingen:
«Fluesommer»
Arne Svingen fortsetter å skrive vitale og gode fortellinger for ungdom.
Roman 189 sider 249 kr. Gyldendal
Jeg blir glad av å finne bøker for unge mennesker som både utfordrer og ivaretar lesegleden.
Svingen har mange lesere, og bøkene er solgt til flere land.
Ikke så rart, når han klarer å skrive fortellinger som ikke bærer preg av at det står et voksent hode bak teksten, men som umiddelbart oppleves troverdige.
Kasper vil aller helst hoppe stav.
Han bor sammen med mamma og en stort sett rasende og manipulerende pappa som stadig har migrene.
En dag flytter Bentein inn hjemme hos Kasper.
Moren hans er kreftsyk, og Bentein trenger et sted å bo mens hun behandles.
Et vennskap er på vei.
Det skjer ofte mange ting på en gang i Svingens fortellinger, og «Fluesommer» minner på mange måter om hans forrige roman «Sangen om en brukket nese».
Hovedpersonene har ofte en tragikomisk tilnærming til omgivelsene, veldig tydelig tilkjennegitt gjennom språket.
Jeg trekker på smilebåndet flere ganger samtidig som jeg synes uendelig synd på Kasper.
Men jeg beundrer ham også, og han er definitivt romanens sterkeste kort og motor.
Også denne gangen ser jeg menneskene i boken for meg på et kinolerret.
Et hint til manusforfattere der ute.
| 1
|
102451
|
Bokanmeldelse:Kerstin Ekman:
«Grand finale i svindlerbransjen»
Både sosiale klatremus, snobbete intellektuelle og det svenske sosialdemokratiet skildres med skarp penn av Kerstin Ekman.
Roman 367 sider 379 kr. Aschehoug
Men verst går det ut over litteraturbransjen, sirkuset Ekman kjenner så godt fra innsiden.
Hun skildrer støvlukten i en bibliotek-kjeller like nærværende som raslingen i kongelig silke når Svenska Akademien skal hedre en Nobelsprisvinner.
Selve plotet er av meta-typen:
Stygge, men skriveføre Barbro er ghostwriter for den mer «Skavlan-pene» Lillemor.
Suksessen vil ingen ende ta, før Barbro leverer et manus der Lillemors liv skitnes til på verste måte.
Men hvem skriver egentlig om hvem?
Siden Ekmans forfatterskap og egen livshistorie også skinner gjennom i beretningen om Lillemor, legges enda et lag på denne mangfoldige teksten.
Romanen kan også leses som en sjangersprengende kommentar til autofiksjon-trenden andre (mannlige) forfattere har skapt, der salgssuksesser blir bygget av egen og andres dritt.
Mellom raljererende humor og sylhvasse stikk mot både forlagsmetoder og kameraderi på Parnasset, klarer forfatteren å smelte inn to reflekterte og gripende kvinneportrett.
Miljøer og verdensbilder fra 50-tallet skildres med overbevisende fargerikdom.
Ekman undersøker også store etiske og filosofiske spørsmål, spesielt omkring menneskets rett til å eie sin egen livsfortelling.
Kontrastene mellom burlesk situasjonskomikk og dyp menneskekunnskap blir aldri for brå, mest fordi språket i seg selv er så solid og levende.
Den poetiske uhyggen fra romaner som «Hendelser ved vann» fornemmes også, særlig når Barbro får ordet.
Dermed tyder alt på at forfatteren virkelig har skrevet romanen selv.
Oversatt av Bodil Engen.
| 1
|
102453
|
Bokanmeldelse:Paul French:
«Midnatt i Peking»
«Midnatt i Peking» er en glitrende rekonstruksjon av en myteomspunnet mordgåte som fant sted i Beijing på tredvetallet.
Historisk roman 259 sider 379 kr. Oktober
Adoptivdatteren til den tidligere britiske konsulen E.T.C. Werner ble funnet drept og lemlestet ved bymuren i Beijing i 1937.
Forbrytelsen fikk stor medieoppmerksomhet, også internasjonalt, men ble aldri oppklart.
75 år senere finner den britiske forfatteren Paul French en nedstøvet mappe i Scotland Yards arkiver.
Her fremkommer det at adoptivfaren startet en egen etterforskning da politiet ga seg og faktisk løste mysteriet.
Intrigen er spennende nok i seg selv, men det som fremfor alt løfter denne boken, er Frenchs rekonstruksjon av livet i Beijing på 1930-tallet.
Her er det lagt ned et enormt researcharbeid, med hjelp fra både historikere og beboere i datidens Beijing.
En mer fascinerende ramme for et drama kan knapt tenkes.
Japanerne er i ferd med å omringe byen, og lovløsheten sprer seg.
Den bevoktede enklaven hvor de fleste utlendingene bor, er heller ingen trygg havn.
Det fargerike internasjonale miljøet spenner fra hovne diplomater til bohemer og kjendiser som Edgar Snow.
Noen, skal det også vise seg, er tungt involvert i byens nattsvarte kriminelle miljø.
Boken fremstår som en svært velskrevet spenningsroman, men French er tro mot de historiske kildene.
Mot slutten inkluderer han til og med en biografisk oversikt over persongalleriet, slik at leseren får vite hvordan det gikk med dem til slutt.
Det hele er mesterlig gjennomført.
Oversatt av Erik Krogstad.
| 1
|
102455
|
Bokanmeldelse:Jonathan Odell:
«Helbredelsen»
Denne romanen om kvinneliv i Sørstatene før og etter frigjøringen vil mye godt, men er fortalt så omstendelig at den er en dryg leseaffære.
Roman 352 sider 369 kr. Pax
Gran Gran, en afroamerikansk jordmor på 90 år, får plutselig omsorgen for en liten jente.
Hun begynner å fortelle henne om oppveksten sin på en plantasje under slaveriet der kvinnen Polly Shine hadde en sentral rolle.
Som ofte i fiksjon er fortelleren en mindre interessant person som kaster glans over en mer levende og spennende personlighet i fortellingen.
I delene som omhandler jordmoren og opprøreren Polly Shine er det lett å la seg rive med av frihetskampen mot urettferdigheten og klokskapen til jordmødrene.
Hoveddelen, som tar for seg Gran Grans langsomme oppvåkning til frihet og de mange og lange monologene med jenta, oppleves som utrolig seige.
Alle afroamerikanerne har dessuten fått en brei og unaturlig østkantdialekt som er på grensen til lattervekkende.
Dette er med på å sette ned lesetempoet ytterligere, som er det siste denne boken trengte.
Oversatt av Kia Halling.
| 0
|
102456
|
Bokanmeldelse:Boualem Sansal:
«Min fars hemmelighet»
Intenst og aktuelt om fedrenes synder og ondskapens sirkel.
Roman 246 sider.
Kr. 349,- Kagge
Fra begravet skyld og skam gror nytt hat og nye holocaust.
Kan en sønn sone sin fars synder?
Blomstrer islamismen nå opp av samme jord av hat, frykt, fremtidsangst og grådighet som fikk nazismen til å gro seg så sterk?
Disse spørsmålene står sentralt i den velskrevne, intense og stadig mer aktuelle boken fra 2008.
Sett gjennom to tysk-algeriske brødres dagbøker rulles enkeltpersoners ansvar for jødeutryddelsen opp.
Når den eldste tar livet sitt som et slags sonoffer, må den yngste sette farens SS-historie i sammenheng med islamiseringen som pågår i hans eget fattige fransk-muslimske nabolag.
Flommen av bøker der barn av krigshelter skriver om sine foreldre avløses nå av forfattere som graver i slektens skam, svik, uhyrlige handlinger eller umoralske valg.
Forklaringer og forsøk på å unnskylde blekner, det hjelper ikke alltid at «han levde i hat og trelldom, og disse hullene i hodet er uten bunn».
Romanen vil utforske sannheten om at når både bødler og offer flykter fra sin smerte ved å glemme, vil folkemord og diktatur stadig gjenfødes.
Men Sansal retter skarpere søkelys på det han mener er verre enn aktiv aggresjon: den generelle handlingslammelse hos dem som ikke våger stå imot ondskapens systemer.
Skiftingen mellom brødrenes dagbøker fungerer godt, også språklig.
Oversetter Tom Lotherington syr en sober og flekkfri norsk klesdrakt til verket.
Stemmene får den nødvendige ulikhet og valør, men de smelter også sammen fordi alle menneskene er preget av livssmerte og uro.
Med sin blanding av vare persontegninger og grotesk eksplisitte voldsskildringer er denne boken et lysende fyrtårn, et levende litterært argument for menneskets underlige motsetning:
Vi synes det er så godt å ha noen å hate.
| 1
|
102457
|
Bokanmeldelse:Jørgen Brekke:
«Menneskets natur»
Trondheimspolitimannen Odd Singsaker fanger skurker - og lesere.
Krim 330 sider.
Kr. 349,- Gyldendal
Han stråler av sylskarp observasjonsevne og imponerende kreativitet.
Nei, det er ikke førstebetjent Odd Singsaker som fortjener slik ros, men forfatteren.
Brekkes evne til å beskrive menneskenes natur, fra endeløs smerte til jublende håp, er enda mer overbevisende i denne tredje boken.
Temaene er selvsagt tunge: narkotika, torpedovirksomhet, skitne politifolk, sønderslåtte hustruer og en litt for verdifull arv skaper mer virkelighetsnære konflikter.
På det personlige plan sliter vår helt nesten verre enn da han fikk hjernesykdommen, for nå har hans unge amerikanske kone Felicia forlatt ham og forsvunnet.
Enda verre blir det når han selv mistenkes for grove forbrytelser.
Singsaker tar avstikkere til Hitra og forfatterens hjemsted Horten, der en viss krimkollega hedres som del av handlingen.
Som tidligere spinnes flere intriger sammen, samtidig som historiene veksler i kronologi og fortellerperspektiv.
Dette er grep som lett skaper forvirring, men nå mestrer Brekke utfordringen bedre.
Riktignok må noen tilfeldigheter til for at det hele skal holde, særlig mot slutten blir iveren til nye frempek kanskje for stor.
Men siden hovedpersonene er bunnsolid skildret, tåler man både dette og noen litt forutsigelige bipersoner.
Språket er nedtonet og mindre hesblesende nå.
Dialogene er nærere.
Dermed får overraskende metaforer og små diamanter av kreativ kuriosabruk glitre enda tydeligere.
Inspirasjon fra tyngre engelskspråklige thrillere skimtes, men forfatteren setter sitt helt genuine preg på hver formulering.
Filosofi og moralspørsmål bakes inn like elegant som spennende kulturhistoriske detaljer.
Borte er papirknitringen fra de første bøkene, og med noen unntak avstår forfatteren fra billig bruk av innskutte dokumenter og referater.
Da blir det tydeligere at Brekke byr på mer tyggemotstand og skjønnlitterær tyngde enn de fleste av sine kollegaer.
| 1
|
102458
|
Bokanmeldelse:Edvard Hoem:
«Det evige forår»
Fjerde og siste bind av Edvard Hoems gigantiske biografi om Bjørnstjerne Bjørnson er imponerende inntil det utmattende.
Akkurat som aprilværet Bjørnson selv.
En overbevisende avslutning på et overveldende prosjekt.
Biografi 746 sider 449 kr. Oktober
Det vil nok gå minst en generasjon før noen begir seg inn på et like dristig og omfattende prosjekt som det Hoem har gjort med sine til sammen flere tusen sider om nasjonalskalden Bjørnson.
Med sterk litterær kondisjon har han maktet å holde biografien levende og velfortalt hele veien igjennom, på samme tid tett på og kritisk distansert til sitt objekt.
Slik sett er disse fire bindene først og fremst en seier for fortelleren Edvard Hoem, som fra begynnelsen av har hatt som ambisjon å ta dikteren ned fra sin sokkel.
Ikke for å redusere Bjørnson i egne eller andres øyne, men for å kunne se ham i øyenhøyde: studere ham fra alle kanter som den store forfatteren han var, alle småligheter og menneskelige mangler til tross.
Det siste bindet tar for seg Bjørnstjerne Bjørnsons siste tolv leveår, en fase like full av paradokser og motsetninger som resten av livet hans.
Det var nå han tilsynelatende høstet sine største litterære og politiske seirer - med Nobelprisen i litteratur og Norges selvstendighet 1905 som selvsagte høydepunkt.
Men det var også nå Bjørnson mer enn noen gang følte seg satt på sidelinjen:
Politisk mistenkeliggjort på grunn av sin halsstarrige skandinavisme og anklaget for å være mer opptatt av svigersønnen Sigurd Ibsens politiske karriere enn Norges beste da det virkelig gjaldt.
Han ble aldri den samlende statsmannen her hjemme som han kanskje hadde sett for seg.
I stedet søkte han ut for å tenke nytt og stort på vegne av Europas folkeslag og nasjoner.
Også i de nærmeste sirkler så fader Bjørnstjerne på seg selv som umistelig og uerstattelig.
Noe han for så vidt fikk bekreftet da hans barns ekteskap gikk i oppløsning ett etter ett, og de alle søkte til ham for trøst og penger.
Biograf Hoem viser oss en Bjørnson som i smått og stort var seg selv til det siste:
Med hodet i skyene, men føttene solid plantet på bakken.
| 1
|
102459
|
Som en eneste lang musikkvideo
Det er tydelig at Madcon-gutta lever i en gal verden, men noe har gått galt i redigeringen av dokumentarserien «Madcons gale verden».
«Madcons gale verden»
Dokumentarserie på 6 episoder TV 2 lørdager klokken 22.50
De første to episodene av TV 2s nye kjendisserie er som en eneste lang musikkvideo med bilkjøring, oppramsing av karriere, posering, glam og fyll.
Litt inn i andre episode tenker jeg:
Nå gir jeg opp.
Det blir for mye bilkjøring.
Riktignok i en ganske så kul bil - i det enda kulere bilracet Gumball 3000.
Men ikke så kult at vi vil se nesten to episoder om dette.
I den tredje episoden kommer vi tettere på gutta, spesielt Tshawe Baqwa - som nå er i fokus.
Vi er med i kulissene når han forsover seg flere timer til en viktig pressedag - og dukker opp fyllesjuk og fæl.
Vi får være med hjem til mor Zanele som forteller om oppveksten til Tshawe.
Det er mer nerve her enn i de første to episodene; mer av dette, mindre bilkjøring - eller i alle fall burde bilkjøringen vært lenger ut i serien.
Men selv om vi får være med inn i stua, får jeg som TV-seer likevel ikke følelsen av å være helt med i livet deres.
De sitter mer i en sofa og forteller om livet sitt - og det er ikke noe nytt her:
Vi har hørt om oppveksten tidligere, om ranet av bensinstasjonen og om faren og kompisene som døde.
Madcon-Tshawe har blitt intervjuet før, for å si det sånn - og han har ikke holdt noe tilbake.
Derfor er det utfordrende å skulle holde på med dette i seks episoder.
De tre episodene jeg nå har sett, kunne fint vært redigert ned til en episode - eller kanskje burde hele serien istedenfor vært sendt som en times dokumentar.
Hadde dette vært ekte dokusåpe-vare, så hadde vi vært med på middag med familien til Tshawe istedenfor å få servert et rett opp og ned-intervju, vi ville vært med på festen istedenfor å høre om hvor bra den var - som flue på veggen mens livet utspilte seg istedenfor at de stort sett hele tiden snakker til kamera.
Hos TV 2 har det gått sport i å lage denne type dokumentarserier på kjente mennesker, det eneste som har funket skikkelig er serien «Northug».
Kanskje neste episode med Yosef Wolde-Mariam der vi får høre om hvordan hans oppvekst var preget av morens fortid som barnesoldat, gir oss det vi håper?
Bare så synd at det som er nytt og spennende kommer så langt ut i serien som episode fire.
CAMILLA NORLI
| 0
|
102462
|
Plateanmeldelse BigBang:Fremragende folketoner
Øystein Greni har fått ny tenning, og byr på et etterlengtet nytt høydepunkt i BigBang-diskografien.
Ting har vært stabilt gode, men litt forutsigbare i BigBang-land i noen år nå.
Album som det smådvaske «Edendale» (2009) og «Epic Scrap Metal» (2011) gjorde jobben, men ikke veldig mye mer.
Det mest interessante med dem var tekstene:
Scener fra Øystein Grenis avsluttede ekteskap med Maria Orieta (hun spiller gitar på en romantisk håpefull sang, «Dandelions», på dette nye albumet, sladderfans).
Konsertene holdt høy standard, som alltid.
«The Oslo Bowl» innebærer en betydelig nytenning.
Tekstene utspiller seg fremdeles i skyggene mellom nederlag og nytt håp.
De utspiller seg også midt i atlanterhavsspagaten mellom Grenis adopterte hjem i Echo Park, Los Angeles og fødebyen Oslo.
Hovedstaden er Grenis «Hotel California» - byen han kan sjekke ut av, men ikke forlate.
«Hold ut kulden, der er her det skjer (og de fine jentene er)», predikerer det livsbejaende, allsangvennlige tittelkuttet.
Noen sanger senere synges det om et sort hull av kulde som suger alle ting inn i seg i «Black Lights».
Også musikalsk preges «The Oslo Bowl» av tvisynt hjemlengsel.
Den forhåndsannonserte intensjonen har vært å hente inspirasjon i norsk folkemusikk.
Slik den mest magiske av alle BigBang-sanger, «Wild Bird» (1999), gjorde.
Godt tenkt, altså - og godt utført.
Det er på ingen måter et «folkemusikkalbum», dette - ei heller konsekvent folkrock.
BigBang har lyktes med den beste type fornyelse.
Den som tar vare på det så mange elsker i bandet, men kler det opp ved hjelp av en ny garderobe:
Akustiske instrumenter og banjo, feler og kanteler.
Selv en ganske standard BigBang-boogie som «Love Today» får et ekstra hallingspark i rumpa i form av en sprakende folk-coda.
Trolske strengeinstrumenter gir albumets aller beste låt, «Like Americans Do», en suggererende, melankolsk-majestetisk kraft.
«Noplace Nowhere» - drevet frem på et kantete akustisk gitarriff og pyntet med Linnea Dales andrestemme - dufter umiskjennelig av den forunderlige legeringen av vestkystrock og britisk folk vi kjenner fra «Led Zeppelin III» (1970).
«Dandelions» har noe av det samme, og fabelaktig trommelyd.
«In The Evening», egentlig ikke all verden til melodi, kombinerer to korte, effektive hardingfelepartier med en strålende saksofonsolo signert Trygve Seim.
«Little Heart Bomb» og den jinglende «¿Lazy Eye» er på sin side ren popmusikk, men frydefull sådan.
«The World Is A Drumkit» er det nærmeste BigBang kommer «eksperimentell» rock; en messe for effektbehandlet sang, slagverk og det som muligens er et pumpeorgel.
Den hjertesyke akustiske klagesangen «Song» avslutter albumet, og etterlater det liksom hengende i luften.
«The Oslo Bowl» er, som de fleste BigBang-album, noe topptungt.
Grenis tekster har fremdeles skjønnhetsfeil (det heter «sleight of hand», ikke «slight»).
Litt rart etter alle årene i det store utlandet.
Men det har en egen, tiltrekkende identitet, helt ned til det flotte omslaget - en variant av det klassiske sjømann-i-sydvest-med-pipe motivet.
Og er utvilsomt, låt-for-låt, et av de beste de har laget.
BESTE LÅT:
«Like Americans Do»
| 1
|
102464
|
Film:Kjærlighet uten slagkraft
Torun Lians «Victoria» er vakker poesi for øyet, men den berører ikke nok.
Å lage film av Hamsuns berusende kjærlighetsepos er et vågestykke.
Skal man lykkes må den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom møller-sønnen Johannes og godseierdatter Victoria ramme slik at tårene nærmest fosser hos tilskueren.
En skarve antydning til klump i halsen mot slutten av filmen, er i minste laget for denne brennende historien.
Filmen varierer stort.
Det sobre, ømme og betagende går brått over i scener som er stive og kunstige.
Iben Akerlie som Victoria har i utgangspunktet ikke mye å spille på, som den tilbakeholdne, uoppnåelige godseierdatter hun er.
I blant formidler Akerlie en ungdommelig uskyld og uro som er troverdig, men uttrykket hennes blir for likt filmen igjennom.
I enkelte situasjoner virker hun nærmest utilpass i de rigide omgivelser handlingen foregår.
Jakob Oftebro har bredere spillerom og er trygg i rollen som Johannes; oppkomlingen som blir forfatter og pennefører de vakre idéer om kjærlighetens vesen.
Sårheten over å forbli den underdanige frontkolliderer med den glødende kjærlighetsrusen, og Oftebro beveger seg nennsomt og modent mellom ytterlighetene.
Lian og fotograf Harald Paalgard lar mye av Hamsuns poesi synliggjøres i selve billedopplevelsen.
Du kan nesten kjenne duften av sommer i de naturskjønne bildene, og små glimt, blikk og replikker mellom folket på godset gir en klar anelse om hvilket sosialt sjikt og klasser som beskrives.
Gjennom det forklares også den fortvilte kjærligheten mellom Johannes og Victoria.
I romanen er det Johannes som står som forfatter av Hamsuns nydelige definisjon av kjærligheten.
En definisjon som slutter slik;
Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.
Det er både blomster og blod i Lians film, uten at den får blodet til å fosse i årene.
Det glimter til med forbudte følelser og sår lengsel i en film der kjernen i historien ikke treffer med den slagkraft Hamsuns fortelling byr på.
| 0
|
102465
|
TV-anmeldelse:Leo - en stødig type
I åtte uker skal Leo Ajkic (28) være typen til åtte forskjellige kjendisdamer på TV.
TV-premiere:
«Typen til» NRK3 tirsdager kl. 22.25
Live Nelvik sjarmerte i fjor TV-seerne i senk med konseptet «Dama til» - og ble kåret til årets TV-navn under «Gullruten» for programmet hun selv hadde ideen til.
Nå skal tøffingen Leo Ajkic følge i hennes fotspor i programmet «Typen til».
Han selger seg inn litt annerledes enn Live Nelvik gjorde:
Mye mer jålete, og som tøff, velkledd bling-bling-kjekkas à la John Carew.
Jeg synes hans første dame ut, Else Kåss Furuseth, oppsummerer det bra:
Han tøffer seg litt for mye, er litt for opptatt av å være kul - og som Else sier:
«Du er ikke inni en musikkvideo hele tiden».
Men et lynraskt TV-forhold er jo litt annerledes enn et vanlig forhold.
Ideen er uansett fortsatt god.
Og for all del, Leo Ajkic fungerer jo nettopp som denne tøffe, mandige karen med overdreven (?) gangsteraksent.
Det er blitt hans image og han spiller maks på dette i møtet med kjendiskvinnene.
Han vil gjerne fremstå som romantisk, han er eiesyk og kaller kjærestene sine for «baby», smisker med svigermødre og kommer helt inn på pikerommet til Alexandra Joner og i sofakroken til Else Kåss Furuseth.
Kikkeren i oss blir tilfredsstilt.
Kjæreste-Leo er flink til å stille spørsmål, og jeg synes faktisk han klarer å få frem litt flere sider av de kvinnene han dater.
Han er uredd og stryker gjerne Else Kåss Furuseth på kinnet og kaller henne «baby» - selv om hun synes det er dødsflaut.
Jeg smilte mye gjennom den første episoden der Leo er typen til Else, mens forholdet Alexandra-Leo i andre episode ble litt mer påtatt - der Leos viktigste mission ble å finne ut om Alexandra var et godt kone- og mammaemne oppe i all popstjerne-glamouren.
Men Alexandra fikk i alle fall rispet litt i tøffing-lakken da hun satte et par skøyter på typen, og han ble en veldig høy Bambi på glattisen.
I resten av de to episodene vi har sett, er Leo overhodet ikke på glattisen.
Han er stødig både som kjæreste - og ikke minst programleder.
Han er kanskje litt for tøff og kul, men samtidig er det det vi liker med Leo Ajkic.
Alexandra Joner, Else Kåss Furuseth og Caroline Berg Eriksen var bare noen av kjendisene som var på plass under premierefesten til Leo Ajkics program «Typen til».
Flere hadde fått med seg nyheten om Tone Damli og Aksel Hennies brudd, og slik reagerte de.
| 1
|
102466
|
Plateanmeldelse:Bjørn Berge - «Mad Fingers Ball»
Gitar-enmannshæren buldrer videre.
ALBUM: BLUES Bjørn Berge «Mad Fingers Ball» (Jazzhaus/Musikkoperatørene)
Bluesbøffelen fra Haugesund utviser ingen tegn til sviktende arbeidsmoral.
Konsertene er like tallrike, platene kommer med to års mellomrom.
«Mad Fingers Ball» er hans tolvte.
Arbeidet hans på seks- og tolvstrengs akustisk gitar er stadig oppsiktsvekkende.
Best demonstrert i en håndfull egenkomponerte instrumentaler som er like mye folkemusikk som deltablues.
Nå om dagen er Berge faktisk bedre jo lenger unna deltaet han karrer seg.
Han gjør stemningsfulle ting med Willie Dixons «I'm Gonna Quit You Baby».
Men den lite uttrykksfulle stemmen hans blir en hemsko i de mest trad-bluesete omgivelsene.
BESTE LÅT:
«StaMIna«
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102467
|
Plateanmeldelse: inc.- «No World»
En tantrisk dukkert.
De relativt ukjente Daniel og Andrew Aged har figurert som studioarbeidere for blant andre Beyoncé og Elton John, men disse LA-brødrene er utvilsomt mer sexy på egen hånd.
Deres debutplate er hysjet neo-soul med Maxwells tilbakelente fukt og en slags undertrykt kåthet fra Sadés jappe-soul.
På sitt beste låter inc. som krysningspunktet mellom The xx og Raphael Saadiq; hviskende elskov-emo i en fuktig atmosfære av svimle gitarer, opphissende bass og erotisk baderomsakustikk.
D'Angelo med snorkel.
Den dampende stemningen utfordrer tålmodigheten til tider, men inc. har truffet noe eget - lyden av kos som forflyttes fra sengen til dusjen.
Kunne fort ha endt tacky, men de lander på riktig side av klissete.
BESTE LÅT:
«Desert Rose»
| 1
|
102469
|
Plateanmeldelse:Josh Groban - «All That Echoes»
Fløtepus på popfrieri.
ALBUM:
POP Josh Groban «All That Echoes» (Warner)
Groban er en sympatisk figur i en sjanger av slimåler:
«Crossover»-punktet mellom klassisk, pop og Broadway.
Han er hverken baryton eller tenor, men noe midt imellom, og høres ut som en engel i ethvert register.
Blandingen av nye popsvisker, italienske svisker, irske svisker, soul-svisker og easy listening-svisker (ingen vits i å gjøre «The Moon's A Harsh Mistress» etter Linda Ronstadt og Radka Toneff) vil ikke overvinne skeptikere.
Eldre, mer popfiendtlige fans vil på sin side muligens mene at han bikker for mye over i «dunk-dunk» denne gangen.
Men også smørsangere må ta hensyn til demografiske endringer.
BESTE LÅT:
«I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102470
|
Plateanmeldelse:Mattias Alkbergs Begravning - «Mattias Alkbergs Begravning»
Svensk teaterrock med allsangsopsjon.
ALBUM:
INDIEROCK Mattias Alkbergs Begravning «Mattias Alkbergs Begravning» (Teg Publishing/Playground)
Jo da, alltid plass til en rockesvenske med agenda.
Bear Quartet-vokalistens sideprosjekt, egentlig hans nåværende hovedfokus, er grublende teatralsk.
Like deler imitert fylleralling, liksomprovokasjoner («skriver kuken på svenska flaggan») og, av alle ting, en Black Flag-cover.
Kontrollert skranglete, med ferdig påklistret patina og uavgjort mellom gammelmodig og nyskapende.
Noen Thå- eller Sundstrøm er han muligens ikke, og selv om politisk enighet med ham ikke kreves for virkelig å like låtene, er det få som kan formidle slikt politisk nattesyn uten å male paroler.
BESTE LÅT:
«Med Satan»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102471
|
Plateanmeldelse:Chelsea Light Moving - «Chelsea Light Moving»
Ikke akkurat det nye Sonic Youth.
ALBUM:
Indierock.
Chelsea Light Moving - «Chelsea Light Moving».
Indie(Matador)
De som så denne Thurston Moore-frontede kvartetten på Øya i fjor - og ikke gikk på grunn av «bråket» (ingen neddempet solo-Thurston, dette) - vet hva de får.
For dere andre:
54-åringen bedriver like gjerne støygitar minutt-for-minutt, utfordrer ideen om hva en melodi egentlig er og mesker seg med atonale riff.
Mange gode intensjoner, men ingenting man egentlig ikke har hørt før.
Tekstene varierer fra ren svada til forkludret svada, hyller amerikanske poeter og småsparker hippier.
Det hele avsluttes med thurstonsk poetikk, der det virker som om noen har glemt at «interessant» ikke er en bærende kvalitet alene.
BESTE LÅT:
«Frank O'Hara Hit»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102472
|
Plateanmeldelse:Atoms For Peace - «Amok»
Tjatilatomkraft.
Radiohead-sjefen Thom Yorke, nå også i «supergruppe».
Han låter nøyaktig som seg selv uansett.
Jeg leser i Rolling Stone at «Amok», det nye albumet fra Radiohead-vokalisten Thom Yorke, er det «varmeste, mest groovy» albumet han har laget.
Jeg leser i nettmagasinet 405 at det er det «mest tilgjengelige» siden Radioheads «In Rainbows» (2007).
Ja vel.
Jeg leser i The Skinny at «Amok» er «som soloppgangen etter stormen og floden som var [soloalbumet] «The Eraser»» (2006).
Sier du det.
Atoms For Peace er en postmoderne «supergruppe».
Bestående av Yorke, han som tok over trommestolen i R.E.M. akkurat idet de mistet det (Joey Waronker), den brasilianske perkusjonisten Mauro Refosco, produsenten Nigel Godrich og den utmerkede bassisten i verdens verste band (Flea fra Red Hot Chili Peppers).
Musikken på «Amok» baserer seg på improvisasjoner de fem begikk i løpet av tre kvelder i et studio.
Disse er så blitt tungt redigert og «tweaket» av Yorke og Godrich i ettertid.
Så tungt, faktisk, at «Amok», trass i sitt «organiske» opphav, likevel høres ut som loopet laptop-elektronika.
De «glitchy» og, for all del, «twitchy» rytmemønstrene er fortsatt av det slaget mange av oss «komponerer» på smarttelefonene våre når vi venter på bussen.
Subsidiært noe Can gjorde for 40 år siden.
Alle som har sett sketsjen der Atle Antonsen, i glatte sko på blå is, forsøker å intervjue Lars Saabye Christensen, kan forestille seg hvordan det låter:
Polyrytmiske «beats» som liksom snubler i sine steg, og tilsynelatende forsinkes, forrykkes.
Dette, venner, er grunnsteinen i det som er blitt kalt «eksperimentell musikk» de siste, åh, ti årene.
«Varmen» det snakkes om består av et par fine gitarfigurer som minner om afrikansk musikk, samt Fleas brunstige bassganger.
Over dette:
Yorkes patenterte eteriske jammer.
Avmaktens semi-falsett.
Det er færre minneverdige ideer, enn si «melodier», her enn på både «The Eraser» og Radioheads «The King Of Limbs» (2011).
Så, verdiløst da?
Eller?
Nei.
Jeg setter pris på Yorkes vilje til å være vanskelig.
Helt sant.
Men jeg hører ikke noe «gjennombrudd» på «Amok».
I alle fall ikke et «varmt og groovy» ett.
Jeg registrerer som nevnt at mange er uenig med meg.
Jeg registrerer også at Yorke har anlagt hestehale.
BESTE LÅT:
«Default»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102473
|
Plateameldelse:Emire og Lillebror
- «Det bare er sånn»
Det bare er bånn.
ALBUM:
Hip-hop Emiré og Lillebror
- «Det er bare sånn» (Forente Minoriteter/Cosmos) Denne osloduoen fikk oppmerksomhet gjennom filmen «99 % ærlig» i 2008.
De har også satt opp teaterstykker.
Med andre ord har Emire og Lillebror historier de vil formidle - men på plate klarer de ikke å fortelle dem.
Pennen virker mer voksen, flyten mindre anstrengt på introen og den vellydende «Idiot», men disse står igjen som misvisende.
Grøten av flåsete popforsøk, banalt enkel låtskriving og totalt uinteressante hverdagsobservasjoner, som i «Godt humør» og «Ønskeliste», blir toppet av en komisk tolkning av Cheb Khaleds «Aicha».
På tross av noen fengende refrenger og små glimt av kult gateprat, er dette både utdatert og irrelevant i Norges raplandskap 2013.
BESTE LÅT:
«Idiot»
SANDEEP SINGH
| 0
|
102474
|
Plateanmeldelse:Johnny Marr - «The Messenger»
Marr-ginalt.
ALBUM:
ROCK.
Johnny Marr - The Messenger(Warner).
Med tanke på hvor virtuost Johnny Marrs gitararbeid var i The Smiths, har hans karriere post-1987 fremstått som en lang, døll arbeidsøkt, tidlige blinkskudd med Pretenders, Electronic og The The til tross.
Nå later han som om han solodebuterer (han ga ut en plate som bandleder i Johnny Marr & The Healers i 2003), og det er enda en underveldende affære.
Grå og karaktersvak britrock som mest av alt høres ut som uinspirert Morrissey - med uinteressante tekster og veik vokal.
Gitarspillet?
Ikke så mye å skryte av.
Marr høres ut som det han har blitt, en over middels dugandes arbeidskar, avhengig av noen andres visjon for å skinne.
Ikke godt nok for en fyr som i sin tid utfordret selve ideen om hva seks strenger kan brukes til.
BESTE LÅT:
«New Town Velocity»
| 0
|
102475
|
The Jackson 5 minus én = terningkast to
Michael Jackson ville tatt en «moonwalk» i graven om han fikk se sine brødres sang- og danseferdigheter.
KONSERT:
The Jacksons STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 4000
Du kan si så mangt om Michael Jackson, men det er ingen tvil om at han kunne være godhjertet.
Bevis:
I 1984, da han var på høyden av «Thriller»-fenomenet og verdens største popstjerne, ble han med brødrene sine på turné.
De opptrådte under The Jacksons-navnet, selv om de ikke spilte en eneste låt fra Jacksons-albumet de hadde ute («Victory»).
Baksiden av medaljen var at stemningen underveis ble så dårlig at det skadet hans forhold til brødrene sine de siste 25 årene han var i live.
Man kan jo lure på hva han ville syntes om måten han hylles på nå, av denne kvartetten som benytter enhver anledning til å påpeke at «Michael er med oss i ånden».
For de er ikke spesielt gode til å synge.
Og de kan virkelig ikke danse.
Vi skal ikke være urettferdige:
De har en viss rett til å dra på en turné som dette.
Materialet er i all hovedsak fra singler og plater de var involvert i.
(Vi får til og med et par spor fra Jermaines solokarriere.
Juhu!)
Men allerede fra The Jackson 5s første singel i 1969 var det aldri noen tvil om at det var kun én stjerne i bandet.
Kveldens kortversjon av «I Want You Back» understreker dette ytterligere.
Problemet er i hovedsak at de fire på scenen ikke synes å ha holdt gamle ferdigheter ved like.
Forsøkene på samkjørte dansetrinn er komiske.
Tidvis synger Jermaine greit, noen ganger går det noenlunde bra med Marlons stemmebånd også, men det er vanskelig å fri seg fra tanken om at dette er fire støle karer rundt 60 som har funnet en unnskyldning for å komme sammen igjen, og lener seg på denne alene.
Samtidig er det umulig ikke å føle en viss sympati.
Michael var broren deres, og som sådan elsket og savnet, en følelse som fester seg i hjerteroten når Jermaine synger «Gone Too Soon» med en rørende bildekavalkade av Michael på den minste storskjermen jeg har sett i Oslo Spektrum.
Til tider er det også ganske moro fordi brødrene har alliert seg med et suverent funky, tungt rullende band, som sørger for at åpningen med «Can You Feel It» sitter som et skudd.
Jevnt over er det slik at jo mer vi hører av bandet, jo mindre hører vi av The Jacksons, og jo heldigere blir utfallet.
Det er noe resignert og hjelpeløst over forestillingen; spøkelset av en legendarisk proff kaster skygge over alt som foregår på scenen.
I salen råder den samme stemningen.
Mot slutten får vi «Wanna Be Startin' Somethin'» og «Don't Stop 'Til You Get Enough» - bandet prikkfritt, vokalen mutt - og man kan se hvordan publikum svaier og duver, mens de drømmer seg bort og tenker over hva som kunne vært.
Det er en trist verden.
| 0
|
102477
|
Film:Mesterlig
Det hender ikke så ofte lenger at man dras med inn i verdenen og tankesettet til en regissør.
PT Anderson klarer det; voldsomt ambisiøst, kompromissløst på grensen til det insisterende:; voldsomt ambisiøs, kompromissløs på grensen til det insisterende.
To og en halv time i selskap med han og «The Master» etterlot en ubeskrivelig følelse av vakuum, en nesten «ute av kinostolen»-opplevelse.
Merkelig, og vanskelig å sette ord på.
Og selv om det kanskje kan høres slik ut er ikke «The Master» noe høyttravende, uforståelige greier.
Det er bare laget på en måte som evner å hypnotisere en i kinomørket - samtidig ser jeg helt klart ser at det går an å kjede seg under visse etapper av denne filmen - fortellermåten er ukonvensjonell.
Dobbelt merkelig.
Filmen er spilt inn i megaformatet 65 mm, men på grunn av digtialiseringen av norske kinoer får vi ikke nytt «The Master» i sin fulle bredde.
Krigstraumatiserte Freddie Quelle er en lett antennelig, sexfiksert type.
En kar ingen egentlig vil ha på lønningslisten, som drikker det han måtte komme over.
Joaquin Phoenix har endret måten han går, står og snakker på.
Med et halvåpent øye filmen igjennom skaper han en overbevisende guffen fyr.
Men hele tiden et menneske, ikke noe monster.
Tilfeldig støter han på veltalende og elegante Lancaster Dodd, leder for en slags sekt som holder på med ting som «selvutvikling», «sjelevandring».
Kjernefysiker kaller han seg også forresten.
En narsissist, like farlig som sjarmerende.
Philip Seymour Hoffman viser nok en gang at han har autoritet nok til å skape en mangefasettert figur av denne sektlederen, kjærlig og festlig i det ene øyeblikket, eksplosiv i det neste.
Manuset Anderson selv har skrevet er inspirert av livet til scientologi-grunnlegger L. Ron Hubbard, men filmen handler like mye om avhengighet, og et uvanlig vennskap to mennesker i mellom - som om det religiøse aspektet.
Hvert eneste bilde i filmen virker nøye tenkt gjennom før det er komponert, overdådig vakkert - og samtidig skummelt - og uten egentlige å gi løsninger eller svar på noe som helst.
Som man forstår:
«The Master» etterlater alt annet enn skuldertrekk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102480
|
Bokanmeldelse:Victoria Bø:
«Teresa Birnas bortgang»
Selv om denne romanen byr på mange sterke skildringer av møter mellom mennesker, virker fortellingen om en ung kvinne på jakt etter sannheten om sine røtter noe oppkonstruert.
Roman 205 sider Kr.
299,- Schibsted
Selv om denne romanen byr på mange sterke skildringer av møter mellom mennesker, virker fortellingen om en ung kvinne på jakt etter sannheten om sine røtter noe oppkonstruert.
Jusstudenten Ellen drar til Praha, der hennes kunstmalerfar har slått seg til med ny kone og ny datter.
I denne byen døde hans mor under mystiske omstendigheter, midt under den sovjetrussiske invasjonen i 1968.
Skildringene av den uventede varmen som oppstår mellom de fire er vakre og innsiktsfulle, tegnet med en elegant penn.
Hovedtemaet er Ellens forsøk på å forstå sine forfedres handlinger, sitt eget ustadige hjerte og etter hvert å spare lillesøsteren for det samme tankespinnet som plaget henne selv:
Kan et barn ha skyld i voksnes fall og svik?
Blod og tårer flyter fritt, men det er vanskelig å forstå hovedpersonens motiver.
Når en kjærlighetshistorie og opprøret i Burma blandes inn, svikter dramaturgien.
Personene blekner, og mot slutten av boken blir språket overspent og umelodisk.
| 0
|
102482
|
Bokanmeldelse:Paul McEuen:
«Virus»
Innsiktsfullt og spennende om hvor katastrofalt utsatt vår verden blir, om høypotente biologiske våpen kommer på avveie.
Roman 340 sider Kr. 349,- Bazar forlag
Spanskesyken var mye mer dødelig enn hele 1. verdenskrig.
Paul McEuen er prisbelønt både som forsker og romandebutant med «Virus».
Forfatterens skrekkscenario starter i Stillehavet i 1946.
Atombombene over Hiroshima og Nagasaki har falt, og japanerne er desperate.
Noen japanere har ikke gitt opp krigen og kjemper fortsatt.
Liam Connor, ekspert på biologisk krigføring, er utplassert i den amerikanske marinen for å hjelpe til ved et ventet angrep.
En japansk ubåt er i gang med å spre verdens første biologiske supervåpen over det amerikanske kontinentet.
Så ekstremt dødelig er supergiften at amerikanerne bruker verdens fjerde atombombe for å slette alle spor.
I nåtid er Liam en legendarisk forsker med Nobelpris.
Men noen der ute vet om hans dype hemmelighet, og han er i livsfare.
Biovåpenjegerne er ekstremt dyktige og brutale, både den kinesiske drapsmaskinen Orkidé og hennes oppdragsgiver.
Forfatteren skildrer en slags paradistilstand med den gode, dyktige Liam og hans ditto familie og gode og dyktige venner før jakten på Liam og hans kunnskaper starter.
Giftjegerne er ekstremt voldelige og bryr seg null om verdens skjebne, bare de kan ramme USA.
Rasistisk?
Japanerne var apokalyptiske under krigen, men USA er det eneste landet som har brukt atombomben.
Finnes det ikke slike hjemlige krefter i USA?
Uansett, McEuen skriver meget troverdig om trusselen, slik at du garantert ikke rikker deg fra leseplassen før boken er ferdig.
Boken er oversatt av Jens Erik Røsåsen.
| 1
|
102483
|
Bokanmeldelse:Hélène Grémillon:
«Den fortrolige»
Gripende roman om moderskap, kjærlighet og krig.
Roman 249 sider Kr.
299,- Aschehoug
Med 2. verdenskrig som klangbakgrunn spiller forfatteren opp dette lavmælte, men også intense dramaet:
To kvinner med ulike utgangspunkt prøver å stjele både morshjertet og fremtiden fra hverandre.
Det begynner med at en forlagsredaktør mister sin mor og brått mottar anonyme brev som kanskje handler om hennes eget opphav.
Hun leser om hvordan et veletablert ektepar tyr til det man i dag vil kalle surrogati, og ber en ung kunstnerinne bære frem et barn for dem.
Alle parter ser klare fordeler ved avtalen, og ønsker hverandre vel.
Men følelser vokser i alle retninger, menneskene blir som løvblad i vinden.
De kan ikke spå eller vite noe om hverken hverandres agenda - eller den stor krigen som truer Europa.
Mannen i sentrum for det hele er først en blek skygge, men trår stadig mer gripende frem når kvinnenes liv siger ut i blind desperasjon.
Mange tabubelagte tema tas opp i denne romanen, alltid med lavmælt mot:
Er abort kvinnefrihet?
Kan man elske et barn like høyt uten blodsbånd?
Kan en farskjærlighet være sterkere enn mannens dragning mot en kvinne?
Språket er knapt og sobert, vekslingene mellom tider og fortellerstemmer fungerer bra, selv om den dramaturgiske idéen om å bruke brev fra ukjent avsender er ganske forslitt.
De ulike hovedpersonene rystes ubønnhørlig nærmere og nærmere en sannhet de ikke ønsker, ikke makter, ikke tør tro på.
Og så forløses alt sammen i et lyst og lyrisk anlagt etterskrift, et grep som ville ha vært ødeleggende i en roman fra en mindre begavet forfatter.
Grémillons fortellerkunst beviser at det er mulig å gjenskape den greske tragedie om moderskap, erotisk kjærlighet, krig og skjebne i en fortettet og intens form, helt uten flaue klisjéer.
Dessuten byr romanen på fortettede og forbløffende detaljskildringer av det franske samfunnet før og under tysk okkupasjon.
Oversatt av Agnete Øye.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
102484
|
Bokanmeldelse:Jon Fosse:
«Stein til stein - 39 dikt og 1 salme»
Jon Fosses første diktsamling på ti år har sine definitive høydepunkter, men virker som helhet noe tynn og sammenrasket.
60 sider Kr 239.- Samlaget
Det er søkende, kontemplative dikt som spenner fra det mangetydige til det trivielle.
Det mest interessante sporet er kanskje Fosses insisterende forsøk på å «utsi det uutsigelige» og åpne teksten for en spirituell dimensjon som forener det høye og lave, himmelen og mennesket, skaperen og skaperverket.
Her støter forfatteren inn i det nettverk av språklige paradokser som ofte karakteriserer mange religioners mystiske tradisjoner.
Hvordan beskrive det som er og ikke er.
Det som er meg og ikke meg.
Lyset som er lys og ikke lys.
En annen verden.
Og likevel den samme.
I flere gode dikt makter Fosse å gjøre en grunnleggende mystisk livsopplevelse både vakker og poetisk troverdig.
Det er godt gjort, tatt i betraktning at han beveger seg i et svært velkjent poetisk billedlandskap knyttet til vestlandsnaturens fjord og fjell, jord og himmel.
Han tør å satse på det tilsynelatende enkle og hverdagslige, lar bilde legge seg inntil bilde, og brått aner vi en ny dybde eller vidde i det velkjente.
Men her er også dikt som forholder seg mer filosofisk til disse livserfaringene, og de oppleves som mer abstrakte, mindre betydningsfulle.
Andre dikt får mer karakter av uferdige skisser.
Salmen som avrunder samlingen er det derimot ingenting i veien med!
| 0
|
102485
|
Bokanmeldelse:Tana French:
«Utrygg havn»
En forferdelig drapssak utvikler seg til et uhyggelig psykodrama.
Kriminalroman 550 sider Kr. 369,- Cappelen Damm
Broken Harbour er en halvferdig forstad til Dublin.
De fleste husene står som tomme skall, og det er lite som tyder på at de noen sinne vil bli tatt i bruk.
Det er nedgangstid i Irland, og entreprenørene har for lengst trukket mannskap og utstyr ut av området.
Bare noen få unge familier har flyttet inn i ferdigstilte boliger.
Alt er blitt annerledes enn alle hadde drømt om.
I et av disse husene blir lokalt politi møtt av et forferdelig syn.
I første etasje ligger et foreldrepar ille tilredt.
Han er død.
Hun lever så vidt.
Oppe i annen etasje ligger de små barna deres i sine senger.
Også de myrdet.
Saken havner øyeblikkelig på skrivebordet til etterforsker Mick Kennedy ved drapsavsnittet i Dublin.
Sammen med ferskingen ved avdelingen, den unge Richie Curran, rykker han ut til den spøkelsesaktige forstaden ved havet.
Nokså snart viser det seg at familien har befunnet seg i en svært vanskelig økonomisk situasjon, og mistanken faller på mannen i huset.
Men allerede etter et døgns etterforskning kommer en tidligere venn av familien i politiets søkelys.
Hvorfor har han rigget seg til i et av de uferdige nabohusene, med utsikt rett ned på kjøkkenet til den drepte familien?
La en ting være klinkende klart:
Med «Utrygg havn» har Tana French nok en gang begått dundrende god kriminalroman.
Vi følger oppklaringen av en uhyre spesiell sak fra time til time, og selve nerven i boken er forholdet og samtalen mellom de to ulike etterforskerne.
For French er ikke bare en sånn krimforfatter som med mye møye klarer å tvinge frem et slags plott.
Hun er først og fremst forfatter, med et godt språk og en betydelig psykologisk innsikt.
Etter hvert kommer det for en dag at Mick Kennedy har et meget traumatisk forhold til nettopp denne øde kyststripen utenfor Dublin.
Den barske og veltalende etterforskeren slår plutselig sprekker.
Og med ett endrer både saken og klimaet mellom det to partnerne dramatisk karakter.
Den siste delen av boken utvikler seg til å bli et uhyggelig psykodrama, der man nesten kan høre Stephen King knegge i kjelleren.
Likevel er det med stort alvor Tana French håndterer spenningsromanen.
Her er dype moraletiske betraktninger og samtaler, rundt temaer som skyld og straff, empati og tilgivelse.
Ypperlig!
Boken er oversatt av Henning Kolstad.
| 1
|
102488
|
Teateranmeldelse:Liv og lidenskap
Med et stjernelag på scenen, har Liv Ullmann laget en forestilling full av liv, lidenskap og melankoli.
NATIONALTHEATRET:
«Onkel Vanja»
Av Anton Tsjekhov Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon
Regi:
Liv Ullmann Scenografi:
Milja Salovaara
Med:
Sverre Anker Ousdal, Anders Baasmo Christiansen, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Frøydis Armand, Øystein Røger, Anders Mordal, Kari Simonsen.
Ullmanns regihåndtering av menneskelige relasjoner er som kjent svært så stødig.
Med «Onkel Vanja» får hun Tsjekhovs persongalleri fra slutten av 1800-tallet til å angå oss med alle sine svakheter, følelser, og sine beske observasjoner.
Her er intet tilgjort jåleri eller eim av forgangen tid.
Vanja & Co er levende og livfulle individer, formidlet med en troverdighet som vekker sterk sympati.
Tsjekhov behandler de store temaene; livet, døden og kjærligheten.
Vi befinner oss på landet, på et gods der livet er forholdsvis stillestående og arbeidskrevende.
Vanja og niesen Sonja har arbeidet jevnt og trutt for å understøtte Sonjas far, en professor, i hans arbeid.
Da professoren og hans langt yngre og vakre kone Jelena gjester godset bryter det følelsesmessige kaos løs hos de andre.
Det er som om et sannhetsserum har funnet veien til deres blodårer, og uten blygsel utleverer de tanker, lyster, brustne drømmer, undertrykt sinne.
Også det vondeste brettes ut; begjær og lidenskap som ikke gjengjeldes, og det å ikke bli sett, ikke bli elsket, eller å være i stand til å elske.
I denne eimen av tungsinn og melankoli er det flust av besk humor som Ullmann har sørget for er utmerket ivaretatt.
Baasmo Christiansen er en rufsete frodig og jordnær Vanja som byr på solide doser av munter selvinnsikt og Øystein Røger er skarpt til stede som legen Astrov.
Sverre Anker Ousdal legger stor patos i sin herlige karikatur av en selvforherligende professor.
Von der Lippe viser en Jelena med moden og lett slentrende overbærenhet.
Hun er den vakre, men vil helst bli sett som menneske.
Den unge Sonja, renskåret spilt av Fyrileiv, vil helst bli sett som kvinne.
I likhet med de fleste i Tsjekhovs univers, så aksepterer de sin skjebne.
Kanskje de gjør det fordi det er slik livet er; fullt av hendelser og tilfeldigheter som kan være ganske så brutale.
Som Vanja sier:
Når man ikke har et eget liv må man skape en illusjon.
Teater er illusjon.
Men det kan også oppleves som virkelighet som morer og berører, slik «Onkel Vanja» på Nationaltheatret gjør.
| 1
|
102490
|
TV-anmeldelse:Få tilbake lørdagen min!
Tidenes dårligste lørdagsunderholdning?
TV-premiere.
«Underholdningsavdelingen».
NRK1.
Lørdag kl 2050.
20 minutter ut i NRKs nye storsatsing på selveste kvelden snudde jeg meg sakte til høyre og påtraff en måpende samboer.
Jeg var i ferd med å stille spørsmålet:
Har du sett én eneste god idé her?
Jeg var altså ikke alene om å være rystet av det lave nivået på det som skal være TV-ukas høydepunkt.
NRK har samlet et kobbel komikere som beviselig har vært morsomme før:
Stoltenberg, Nelvik, Grieg Halvorsen, Kråkevik og Tjøstheim.
I tillegg stifter vi bekjentskap med et par nye fjes, Kristin Grue og Vidar Magnussen.
Ufattelig at så mye talent makter å gjennomføre 40 minutter med et så jevnt begredelig nivå.
Vitsen om damen som anmelder «stalkeren» som står bak ryggen hennes er noe Herodes Falsk kunne kommet på, men skrinlagt - i 1986.
Robert Stoltenberg får spille en «figur» igjen, men imamen han har skapt er milevis fra Khuram Silmandar.
Fordomsfullt, stereotypt, på Banana Airlines-nivå.
Og sånn fortsetter det:
Dagsaktuell «nyhetsoppsummering» som tryner i et dårlig manus, en skilpadde-sketsj hvis eneste innhold er to komikere utkledd som skilpadder - og en aldeles grusomt umorsom tur innom senga til Marit Bjørgen og Therese Johaug.
Pinlig.
«Hver gang vi møtes»-parodien går det an å trekke på smilebåndene av, ganske uoriginalt, men ikke i pinlig-skuffen.
Kråkeviks Mette-Marit-parodi er flinkt, men ikke spesielt morsomt.
Nelviks Haddy-imitasjon var kanskje en god idé på drodlemøtet.
Spilt overfor publikum ble det russerevy.
Det luktet fullstendig totalhavari av «Underholdningsavdelingen», men med fem minutter igjen dukket Bjarte Tjøstheim opp og reddet stumpene.
Ideen om en eldre kvinne som får en ny vår som «Gollum» på grunn av fysisk forfall er god.
Tjøstheim spiller Rita Meisingseth med crazy-spilloppene vi kjenner, men skal få dele en del av æren for kveldens eneste latterbrøl med sminkeavdelingen.
Vi har sett tidligere at programkonsepter må få tid til å «sette seg» («Torsdag kveld fra Nydalen», «Nytt på nytt» etc), men første episode lover svært dårlig for «Underholdningsavdelingen».
Vi forventer rett og slett mer av NRK på lørdagskvelden.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102491
|
Konsertanmeldelse:Euforisk kastrat-pop
«Dere virker ikke like drita som jeg hadde forventa» sier Truls Heggero.
Men John Dee er sjelden fullere.
KONSERT:
Truls STED:
John Dee, by:
Larm PUBLIKUM: ca 400 AKTUELL LÅT:
«Out Of Yourself»
Folk dukket opp en time i forveien for å sikre seg plass til årets største by:Larms-hype.
Publikum er et hodeteppe stappet med forventning.
Falsetten fra Lukestar skal fare ut i nytt vann, men ingen er helt sikre på hva det innebærer.
Noen venter mer elektronikk, andre forventer et R&B-sound.
Den ferske og intenst fengende singelen «Out Of Yourself», gjør det i hvert fall tydelig at han har dumpet indie-rocken.
Man kan nesten stille klokken etter by:Larm.
Rett bak slaget 01:00 forsvinner sceneteppet og på scenen sees silhuettene av Something Sally, kanskje bedre kjent som bandet til Karpe Diem.
Ut kommer Truls til jubel fra halve musikknorge, og lyden av new wave-synth og dyrisk elektrorytme.
Men dette har vi jo hørt før.
Det er litt new wave, litt shoe-gaze, og veldig mye M83 - helt fram til den engleaktige falsetten omformer musikken til noe man ikke har hørt før.
Euforiske og nesten nifse popmelodier, som fra spøkelset til en kastratsanger, dunket i enorme synth-tepper og snertent slagverk.
«Then Go» dirrer hele lokalet med frenetisk trap-bass og en sexy skarptromme, og utover bevarer arrangementene seg i det svevende drømmepop-landskapet.
Det grenser til ensformighet, men Truls' englesang holder seg like fengslende.
John Dee svelges av de svale og intrikate melodiene.
Han kunne like så godt ha sunget på gresk - teksten blir sekundær.
Men både «Princess» og «Out Of Yourself» beviser at Truls kan komponere låter like godt som stemning.
På fredagens siste konsert på John Dee var ikke ikke folk så fulle som Truls hadde forventet, for innerst inne hadde vel alle en følelse av at dette skulle bli en konsert verdt å huske.
Og det var den.
| 1
|
102492
|
Konsertanmeldelse:Når Jazz blir farlig
Nå får det faen meg være rock.
KONSERT:
Shining Sted: Rockefeller, Bylarm Publikum: ca. 1000
Å fundere rundt hvilken sjanger Shining opererer i kan gi selv de mentalt stødigste blant oss tung migrene.
Bandet var på puppestadiet et vitenskapelig fundert jazzorkester, men har gått gjennom en høyst åpenlys metamorfose, der de for tre år siden kom ut av skapet som bekmørkt, aggressivt metallband, riktignok i sin helt egen underkategori.
Ikke ulikt Kubrickfilmen de deler navn med.
På Bylarm spiller den Statoilprisnominerte kvintetten hele sitt kommende aprilalbum «One One One», noe som vokalist/gitarist/saksofonist Jørgen Munkeby, for anledningen på engelsk, annonserte som «skummelt, siden ingen har hørt låtene før».
Akkurat som brorparten av bylarmbandene, altså.
Shinings sjuende virker å ha enklere tilgjengelighet, låtene er kjappere å dekode, mens helheten er et tungt, hartarbeidende altoppslukende metalluhyre.
Munkeby, visuelt en ukjent tvillingbror av Lars Ulrich, er en nær-screamo opplevelse på vokal.
Saksofonen støtter han seg bare til sporadisk, selv om den i introen på «How The Story Ends» får sin fortjente prominente rolle.
Det lille som kan høres av tekst framstår mer som markører og retningsvisere for stemmen som instrument, der telling er et gjennomgående konsept.
(Kanskje ikke så rart med tanke på albumtittelen).
De postindustrielle hurtigdronende (puh) riffene setter seg på steder i magen man ikke har kjent til tidligere - selv om ingen riff eller grep er originale i sin opprinnelige forstand.
Men innlevelse, intensitet og ikke minst gjennomføringsevnen gjør dette mer troverdig enn det hadde vært med andre musikere.
I den, tross alt, originale settingen fungerer dette ukritisk, strålende og dundrende.
Også når tidligere storheter som «Blackjazz» og «The Madness And The Damage Done» avslutter showet.
Så kan man selvsagt neserynke litt:
Har Shining blitt en fordummende utgave av det de var?
Har de blitt mer metallkitch enn metall?
Vanskelig å si.
Men et tidlig Shining-album heter «In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster».
Nå har de blitt monsteret selv.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102493
|
Konsertanmeldelse Razika:Razende fint
Razika lager gode plater, men live tar de det opp et hakk.
KONSERT:
Razika STED:
Wimp-teltet, by:
Larm PUBLIKUM: ca. 700 AKTUELT ALBUM:
«På vei hjem»
De fire bergensjentene i Razika har kanskje yppet seg overfor hovedstaden med sin siste slager, «Oslo», men det er likevel her de velger å urfremføre materialet fra sin andre og ofte briljante plate.
Ikke uventet gjør de det med klasse, sjarm og punch.
I perler som «Gang på gang» og «På tide» mikser de sårhet med humor og spiller sin allerede patenterte skapop med imponerende fingerspissfølelse.
Marie Amdam har en stillestående og like fullt prangende tilstedeværelse, og flankeres utmerket av den krumrygget konsentrerte Maria Råkil.
De to har en vokalharmonisk kommunikasjon og gitardialog som gjør dem til et frontradarpar av klassisk merke.
Og med tanke på Marie Moes stillferdige stødighet og Embla Karidotters bastante banking, er det kanskje urettferdig hvor mye talent som er samlet på ett brett her - du vet at et band er bra når selv trommeslageren synger et låthøydepunkt hun selv har skrevet.
Razikas sanger når alltid et fornøyelig crescendo, enten det er det skjønne midtpartiet i «Vondt i hjertet» eller erklæringen «Eg vil ligge her med deg, for du e' så jæla deilig».
To karer på blås bidrar ytterligere til en halvtimes fest fri for nedturer.
| 1
|
102494
|
Konsertanmeldelse Billie Van:Billie moro
Merete «Billie Van»
Pascual (29) er så langt mest kjent for å hjelpe andre.
Dét varer neppe lenge.
KONSERT:
Billie Van STED:
Sentrum Scene, by:
Larm PUBLIKUM: ca. 600 AKTUELL SINGEL:
«On My Knees»
Hun er kjæreste med Jonas Alaska, god venn med Mikhael Paskalev og tungt tilstedeværende korist for dem begge - enn så lenge.
Musikalsk er hun mer amerikansk, mer countryorientert enn de to nevnte.
Billie Van har i tillegg noen riktig frekke cowgirl-moves, og synger sterkt og inderlig.
Hun gjør nydelig seigtflytende amerikanaballader, og det oppleves som rettferdig at hun får utsøkt korbehandling av guttene i bandet (Paskalev blant dem) når hun selv går i frontlinjen.
Både i strippede komp-og-piano-låter og utagerende rockspor som singelen «On My Knees» låter det tøft, i tillegg behersker hun det teatralske med autoritet.
Billie Van har ingenting i skyggen av andre å gjøre.
| 1
|
102496
|
Plateanmeldelse:Young Dreams - «Between Places»
Drømmende, briljante ambisjoner.
ALBUM:
INDIEPOP Young Dreams «Between Places» (K. Dahls Eftf./Warner)
Årets så langt mest dyktige og intelligente popalbum åpner med arpeggiator (google det), blir så til noe Brian Wilson kunne hatt både fingre og psyskoser i, før vi er over i en symfonisk blanding av Laurie Andersons «O Superman» og gitarer som spiller afrikansk highlife.
Da har det gått kun halvannet minutt av platens 53, og like fullt er dette essensen av det fire år gamle musikk-kollektivets vyer og visjoner.
Fremelsket av det musikalsk omnipotente barnegeniet Matias Tellez - by:Larm-aktuell for n'te gang - gjennomført som en åpen husholdning, der selve grunnflaten er fem-seks personer, mens utsikten er hele Bergensdalen.
Dette kontrollerte kaoset både skjuler og fronter varmestrålende, jubelgledelige låter av noe så ikke-bergensk som evig solskinn.
Vokalharmoniene lever seg bort i Beach Boys' versjon av California, selv om frontvokalen roter seg ned i et slags lyst svevestøv.
Og så var det denne klangen.
Hjelp fra miksmasteren bak indiekorguttene Grizzly Bears «Veckatimest» har gitt sekstetten en mer korrekt og internasjonal lyd, men effekten høres ut som en science fiction-speidertur oppover de bergenske fjellsidene, der samholdet gleder, optimismen stiger og ekkoet gjaller.
Mye svev og noen ganger litt lite landing.
Men bevares, selv om det er greit å stå støtt på bakken, er de beste drømmene de hvor alt virkelig tar av.
BESTE LÅT:
«The Girl That Taught Me To Drink And Fight»
* Slippes fredag 22. februar
| 1
|
102497
|
Plateanmeldelse:Iceage - «You're Nothing»
Den danske punkkvartetten Iceage er ferdig med puberteten, men de er fortsatt like sinte.
Under fjorårets by:
Larm ble Jacobkirken i Oslo omformet til en fest av forakt og tenåringsaggresjon uten målskive.
Avsenderne var denne gjengen.
Grunnløst hat er fortsatt det som gjelder for privatskoleguttete Elias Rønnenfelt og hans brorskap av postpubertale punkdansker - men på sin nye plate bygger Iceage bedre låter med de samme brikkene.
De klasket musikkverdenen i trynet med «New Brigade» i 2011.
Samlingen av hakkete gitarer og kortfattet frustrasjonspunk fra en gjeng skoledrenger ble hyllet av musikkpresse, punkhistorikere og hipstere - og ga kvartetten en buzz som ville fått hvilke som helst andre tenåringer til å bukke under i oppfølgingen.
«Pressure, oh God no» roper Rønnenfelt i den ferskeste singelen, «Ecstacy» - en elskbar postpunkperle med en bittersøt popmelodi under grøten av stillhetsslakt.
Litt Joy Division-misantropi, Sex
Pistols-nihilisme og, på den mer amerikanske siden, glimt av Hüsker Düs melodiøse støy.
«Wounded Hearts» er en rølpete allsanghymne med et røskende skjevt popriff som gnistrer nok til å strekke bredere ut enn Iceages typiske malstrøm av knuste strenger.
Både «In Haze» og «Morals» bærer, i pur punknatur, et driv av mer klassisk og fengende Stooges-tyngde.
For dem som har lagt tenårene et tiår eller to bak seg er Iceage, gjennom sterkere låtskriving, noe enklere å relatere seg til på «You're Nothing».
Men man blir ikke mer klok av den grunn.
Om det er det grå været som gjør dem sinte, er ikke godt å si.
Aller mest hater de vel stillhet.
Platens høydepunkt kommer i form av paranoide «Everything Drifts», en basstung og potent kamp for ... fordervede roser(?).
Men det er det samme hva som får dem til å koke, når det resulterer i så tøff lyd, sprengte hodetelefoner og praktfull frustrasjonsterapi.
BESTE LÅT:
«Everything Drifts»
| 1
|
102499
|
Plateanmeldelse:Tegan And Sara - «Heartthrob»
Mer eller mindre perfekt.
Av ulike grunner har disse kanadiske tvillingene hatt en indieheftelse ved seg siden starten.
Det har medført at 32-åringene har vært omstridt blant indiehoder, og aldri blitt helt omfavnet av andre hoder.
Deres sjuende rister derimot bort alle tendenser til rufs.
På utsiden: konvensjonell, topp hjerte/knerte/smerte-pop, som perfeksjonert av alt fra The Go-Gos til Roxette.
På innsiden: mye bedre refrenger enn førstnevnte, og smartere, spissere tekster for å balansere PH-verdien på de mest søtladne melodiene.
Strålende på alle måter - men innta i små mengder.
Her er det nesten for mye i godteposen.
BESTE LÅT:
«I Was a Fool»
| 1
|
102500
|
Konsertanmeldelse:Samme gamle Paska-pakke
Den halvt-bulgarske trubaduren fra Ålesund lager folkesoul som stråler sterkere live enn på plate - men selv om opptredenen er innbydende, skriker den etter nye triks for å holde seg interessant.
KONSERT:
Mikhael Paskalev STED: Cross Road Club, by:
Larm PUBLIKUM: ca 120.
AKTUELT ALBUM:
«What's Life Without Losers»
I fjor var han en av by:Larms største retrospektive snakkiser.
Ikke rart, med tanke på hvordan han målbandt hele John Dee med sin intime folkesoul og sjarmerende debutanthunger.
Hove-konserten noen få måneder senere var dempet og ikke i nærheten så fengslende.
På Cross Road Club i går var i det minste intimiteten tilbake.
Bandet, bestående av blant andre by:Larm-debutant Billie Van, resonerte pent og pyntelig i veggene.
Spesielt koringene i «Dust» lå i høydene.
Mikhael selv besitter en lekende, på grensen til useriøst søt stemme, og viser seg som en rakker på strenger, trompet (i «Jailhouse Talk») og munnspill (du vet hvilken).
Men opptredenene har begynt å bære preg av rigid rutine, blottet for improvisasjon.
Han var en svær spilledåse med bart.
Selv de små beskrivelsene mellom låtene har endt opp med å virke formelære.
Framfor å gi et hint om hva Paskalev vil bidra med i år, føltes årets by:
Larm-konsert mer som en bleknet reprise av 2012.
Men sikkert en koselig affære for førstegangspublikummet.
| 0
|
102501
|
Konsertanmeldelse:Nyoppusset retrogjerde
Endelig et band som ikke gjør som alle de andre nå, men i stedet som alle andre for femti år siden.
KONSERT:
Hvitmalt Gjerde STED: Wimp Annex, Bylarm PUBLIKUM: ca. 600
Alle bergensere spiller åpenbart i band, men virkelige kjuaguttter spiller surfrock.
Helt siden Bergen Beat på 60-tallet, anført av blant annet Rune Larsen, har det vært noe eget med vestlandets hovedstad og slik solskinnende gitarrytmikk.
Hvitmalt Gjerde har derimot skjønt det som Rune Larsen aldri helt forsto.
Det er bedre å synge på norsk, unnskyld, bergensk.
Eller hva det nå er; forholdet mellom tekst og musikk er så tilgjort at man selv med lang fartstid mellom vestlandsfjell noen ganger sliter med å snappe opp ordene.
Det som ikke høres har en tendens til å være «woohoo» og «wow, wow».
Det gjør ingenting.
De som høres er såpass strålende nytenkende at det ikke gjør noe at litt for mange av låtene nesten beveger seg i skamløs avskrift av forbildene.
For selv om det er fullstendig uoriginalt rent musikkhistorisk, skiller dette seg så radikalt ut fra alt annet på bylarm og andre konsertscener, at de framstår som nydusjet forfriskende og direkte oppkvikkende.
Men så sjarmende keitete og retroaktivt spillende må deres største framtidige problem være at alderen på groupiesene kan risikere å bli skyhøy.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102502
|
Konsertanmeldelse:«Vi er på Bylarm - hva skjer»?
Sjarmerende, dyktige, sjelelige og kjedelige.
KONSERT:
Lucky Lips STED:
Wimp Annex, Bylarm PUBLIKUM: ca. 150
Om man skal måle på publikum i det håpløst lange teltet på Youngstorget har Lucky Lips fått en betraktelig oppsving etter MGP.
Ved konsertstart er lokalet over halvfullt, noe som får en sjokkert vokalist Malin Pettersen til å utbryte «Vi er på Bylarm, hva skjer?
Og så så mye folk!».
Det skal ikke bestrides at Lucky Lips er et fordømt kompetent, dyktig og ikke minst sjangerslavisk band (noe usikker på om bluegrasspolitiet godkjenner Pettersens tyggegummirosa hår, men pytt).
Problemet er at det er lite nyskaping bak denne kompetansefasaden.
Nyansene er ikke-eksisterende.
Låtene er vanskelige å virkelig skille fra hverandre.
(Det er vel delvis et sjangertrekk, men like fullt).
Det er faktisk mellom låtene det virkelig blomstrer.
Pettersen har en perfekt P4-twang over skravlet som er umulig å mislike.
Om Lucky Lips skulle kollapse, har den tidligere Idol og MGP-vokalisten alle muligheter til å bli en perfekt radiostemme.
Det er ment som et kompliment, ikke en fonærmelse.
Men tilbake til publikum.
De var mange.
De ble få.
Hvorfor?
Fordi Lucky Lips på femte banjostreng egentlig er mer eller mindre varierende ensformig kopimaskinbluegrass.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102503
|
Konsertanmeldelse:Kjærlighet i Dybdahls tid
Dybdahl-konserter er mye mer effektive enn nettdating.
KONSERT:
Thomas Dybdahl STED:
Sentrum Scene, Bylarm PUBLIKUM: ca. 1000
Det følgende er helt sant:
Allerede før konsertstart, står et par og kliner inne i på Spektrum scene.
Det kan ha noe med at vi var på avrundingen av Valentines å gjøre.
Jeg kommer tilbake til det.
Det er uansett så lenge siden vi virkelieg har hørt fra Thomas Dybdahl (Lydverkets avslutningskonsert teller ikke), at man kan begynne å fundere på hva han holder på med.
Det er 33-åringen selv tydeligvis enig i, for åpningshilsenen er hverken «hei» eller «god kveld» men den nesten unnskyldende «det var lenge siden».
Så pakker han opp en kjappere og betraktelig mer utadvendt «The World Is My Oyster» før til det obligatoriske publikumsfrieriet i «Cecilia».
Som takk åpner han for spørsmål:
(Hvor er Silje Salomonsen?
Hun spiller film.
Husker du Lisa i København?
Det hørtes veldig dodgy ut¿
Når kommer den nye plata?
På sensommeren), spiller nye låter (én grei og én nesten strålende) og er generelt oppstemt og sprudlende underholdende.
Fremdeles skjuler han svake låter bak nærperfekt håndverk, og han har en enda større henfallenhet til Chris Isaak-aktig souljazz.
Dessuten krever rogalendingens langspillerformat rom, og visningstidene til Bylarm er alt for korte.
Derfor spiller han også mye lenger enn en halvtime, faktisk nærmere en hel time.
I løpet av den timen blir par forelsket rett foran meg.
Jeg kan sverge på at minst fire par ikke kom samtidig, men forlot lokalet sammen.
Så det virkelig interessante med Thomas Dybdahls konserter er hans nesten magiske egenskaper som musikalsk afrodisiakum.
Eller var det bare Valentines?
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102505
|
Film:Roadmovie med ære i bagasjen
En ung gutt pakkes inn i cellofan, og føres ned i en bekmørk oljetank på en trailer til lydene av dommedagstrommer.
Åpningen i norske Hisham Zamans andre spillefilm er fengslende dyster og full av ambivalens:
Er han et offer?
Snart får vi vite at unge Siyar er i ferd med å forflytte seg ulovlig over grensen fra den kurdiske delen av Irak til Istanbul i Tyrkia.
Målet hans:
Å finne, og ta livet av søsteren som befinner seg der.
Hun har kastet vanære på familien ved å forelske seg i en annen mann enn det mennene i landsbyen mener hun skal gifte seg med.
Siyars desperat ferd for å gjenopprette æren fører ham til slutt til Norge, via Hellas og Tyskland.
Etter farens død er den spede gutten familiens patriark, en ganske patetisk sådan.
Æresdrap og arrangerte ekteskap, «Før snøen faller» behandler flere brennhete temaer, men føles aldri slagord-politisk.
Her er nemlig en god del poesi i bildene.
I Istanbul blir Siyar ranet av en gjeng gatebarn, men utvikler etter hvert et nært vennskap med en av dem:
Evin, ei jente som utgir seg for å være gutt.
På vei nordover kommer Siyar selv til å bryte æreskodeksen blant de ulovlige flyktningene - for å hjelpe sin nye venn.
Skildringen av vennskapet de to i mellom er det som fungerer best i filmen.
Det forandrer Siyar, men jeg er fristet til å si:
Ikke nok.
Han forblir en altfor utydelig karakter, som det i bunn og grunn er vrient å utvikle særlig medfølelse for.
Historien får heller ikke særlig drahjelp av skuespillerne.
Taher Abdullah Taher i hovedrollen klarer seg greit, når flere enn to har scener sammen lugger det verre.
Vi blir veldig bevisst på at vi ser skuespillere som står rett og avleverer replikker til hverandre.
ØYSTEIN DAVID JOHAN
| 0
|
102507
|
Film:Dårlig dag for «Die Hard»
Den femte filmen om John McClane lever ikke opp til legenden selv.
Å, som jeg skulle ønske at «A Good Day to Die Hard» var en eneste lang finger til folk som er skeptiske til oppfølgerfilmer i n-te.
Dessverre fungerer den femte filmen mer som en tommel opp for argumentene mot overmelking av konsepter.
Da «Die Hard» ble gjenopplivet i Len Wisemans regi for fem år siden, var det med en viss eleganse og en god dose humor.
I denne fortellingen om John McClane er alt bokstavelig talt litt gråere.
Ikke bare bildene fra Jonathan Sela («Law Abiding Citizen», «Mac Payne», «The Omen»), men også historien selv.
Denne gangen har politimannen fra New York rotet seg til Moskva for å finne sønnen Jack, som ser ut til å ha havnet i russisk fengsel.
Angivelig for drap utført på oppdrag fra en politisk fange.
Sånn ser det i hvert fall ut, fram til ting begynner å eksplodere.
Og selvfølgelig tar det ikke lang tid før John står midt skuddlinjen, samme hvor mange ganger han understreker at «Jeg er på ferie!».
Actionen funker for det meste, til tross for en drøss innklipte nærbilder av pedaler og girskifter under biljakt som tilfører lite sitring i girkassa.
Men så mye annet svikter.
Riktignok er usannsynlige tilfeldigheter en del av konseptet «Die Hard», men det er en fordel at vi forstår hvorfor rollefigurene gjør det de gjør.
Manuset til Skip Woods («Swordfish», «Wolverine», «The A-Team») har flere gapende hull.
Resultatet er den klart svakeste filmen så langt.
Ikke minst er skurkene svake.
Både de tidligere «Die hard»- og 007-filmene har vist oss hvor viktig skikkelige «bad guys» er.
Her har vi Yuliya Snigir som lettkledd-alibi og Radivoje Buvic som en steppende skurk.
Ingen av dem får nok å gå på til å skape figurer vi i det hele tatt gidder å mislike.
Regissør John Moore («Behind Enemy Lines», «The Omen», «Max Payne») strekker seg heller ikke forbi middelmådighet med sitt bidrag i den seiglivede filmserien.
Willis i seg selv er kul nok.
Men replikkene hans når ikke den McClane vi kjenner til leggen.
Jai Courtney som sønnen er action-kompetent, og noe mer får han heller ikke vist innen manusets rammer.
Deres far-sønn forhold kommer seg aldri forbi kleint.
Selvfølgelig er det actionscenene som skal være fokuset i en «Die Hard» film, og det er også de som redder filmen fra lavere terningkast, men vi er jo vant med så mye mer:
Hjerte i smerten, MacGyver-aktige finurligheter, og masse av McClanes syrlige ironi.
I «A Good Day to Die Hard» smøres det rett og slett litt for tynt på.
Lite nytt tilføres, mens det kjente vannes ut.
Litt som å servere lettmelk til fløtefans.
P.S.
Du får høre McClane si «Yippee ki-yay» igjen.
Det er nesten verdt billetten.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102509
|
Konsertanmeldelse:Godzilla-grooven
Jazzrockdinsoaur observert på Youngstorget.
Elephant9 with Reine Fiske Wimp-teltet, Youngstorget, by:
Larm Publikum:
Ca. 1000 Aktuelt album:
«Atlantis»
Elephant9 må være det mest brutalt funky jazzrockbandet på denne siden av besetningen Miles Davis hadde med seg under innspillingen av «A Tribute To Jack Johnson» (1970).
En koloss på dansende leirføtter.
Rytmeseksjonen
- Nikolai Eilertsen på bass og Torstein Lofthus på slagverk - hadde i grunnen vært noe å høre ganske alene.
Sistnevnte er plassert midt på scenen, helt foran.
Et sjeldent, høyst velfortjent tilfelle av trommeslageren som visuelt midtpunkt.
De to bobler som en geysir.
Ståle Storløkken spiller orgel.
Når han gir klarsignal for et stemningsskifte i musikken - det skjer ikke så hyppig - føles kastet overmåte dramatisk.
Jorden under oss skifter i et nanosekund, før en ny monstergroove etableres og Storløkken spiller solo over den.
Med seg har de, som på sin plate av fjoråret (fabelaktige «Atlantis»), Reine Fiske på gitar.
Fiske er den beste type svenske.
Nemlig en progsvenske.
Med fartstid fra en nyere versjon av den svenske freakmusikkens (kursiv) non plus ultra (kursiv slutt)-orkester: Träd, Gräs Och Stenar.
Han var lavt mikset innledningsvis i går, men spilte seg varm og fant en plass i lydbildet til effektboksene sine under låt nummer to, en magmaseig «Psychedelic Backfire».
De avsluttet med den frenetiske shuffelen «John Tinnick».
Spor av Deep Purples «Lazy», bare mer virtuost spilt.
Det føltes absurd at det måtte ta slutt etter bare tre låter og en halv time.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102510
|
Konsertanmeldelse:Trynet i manesjen
Småtrist musikalsk loppesirkus.
Sirkus Eliassen Wimp-teltet, Youngstorget, by:
Larm Publikum:
Ca. 500 Aktuell låt:
«I Love You Te Quiero»
Sirkus Eliassen kom ikke til sine egne. by:Larm er fremdeles primært et arrangement der «bransjeveteraner» møtes for å snakke om alvorlige ting som formatdød, eksportmuligheter og hvor mye bedre alt er i Sverige.
Samt eventuelt oppdage en Norsk Musikks Fremtid eller tre, dersom tiden tillater det.
Disse menneskene stilte ikke opp for å høre Bodøs beste brødre i går.
Sirkuset fra Nord måtte ta til takke med de yngste og fulleste.
Ikke var det særlig mange av dem heller.
De kom i sin fineste skrud - de der motorsykkeldressene, du vet - og hadde med seg to trommeslagere (fullstendig overflødig), en gitarist og en mann i kaninkostyme bak DJ-bordet.
De spilte slagerne sine:
«Hjem til dæ», «Før du går», «Fullstendig feilfri», «Opp ned bak frem» og MPG-låten «I Love You Te Quiero».
Magnus Eliassens mikrofon hadde det med å slutte å virke under de innledende linjene i sangene, men det sto ikke på innsatsen ellers:
Denne anmelder har sjelden sett artister som er dyktigere til å hoppe opp og ned.
Sirkus Eliassen har en viss sjarm.
De er Erik og Kriss-alternativet det er blitt OK å akseptere, om ikke annet så fordi de i det minste ikke er fra Bærum.
«Æ vil bare dans» er sågar en brukbar novelty-hit.
Men det var en smule vondt å være på en fest der bare et fåtall hadde det gøy, trass i vertenes mest fjeskende bestrebelser (konfettikanoner!).
Hold ut.
Det er bare et par-tre små måneder til neste russefeiring, gutter.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102512
|
Konsertanmeldelse:God Kendrick, s.Y.Y.k fest
VGs amelder lot seg imponere av Kendrick Lamars konsert på Sentrum Scene tirsdag kveld.
KONSERT:
Kendrick Lamar STED:
Sentrum Scene, Oslo PUBLIKUM: ca 1800 (utsolgt) AKTUELL PLATE: «good kid, m.A.A.d city»
Hva synes du om konserten?
Si din mening nederst i anmeldelsen!
«Jeg elsker små konserter som dette.
Jeg kan føle at vi kobler», sier verdens nye rapyndling til de nesten to tusen hodene som fyller salen.
Kendrick Lamar underdriver lokalets størrelse noe, men fyren har helt rett - for i går føltes store Sentrum Scene som en intim og herlig hjemmefest.
Med «good kid, m.A.A.d city», fjorårets mest kritikerroste rapalbum, ble hypen til den 25-årige rapperen omformet til bred suksess.
Det åpenbarte seg i at gårsdagens oppmøte ikke var like homogent som rapkonserter i hovedstaden pleier.
Stive krager, pelskåper og overdimensjonerte skjerf blant alle hettegenserne.
Don Martin fra Gatas Parlament på en side.
Erik fra Sirkus Eliassen på den andre.
Til introen i «The Art of Peer Pressure» kommer Comptons utsending inn på scenen til vill jubel.
Oppsettet er på sitt mest usminkede.
Ingen band, ingen komplekse lysrigg.
Bare hvitt lys over en DJ som trykker play i blant.
Den eneste hjelpen Kendrick trenger for å få publikum til å bruse over.
Fra de første ordene i «Westside, Right On Time» absorberer han publikum i sin hule hånd.
Fengende rimoppsett, teknisk eleganse og hinsides flyt over dundrende beats.
Stemmen er nesten klarere enn på plate og bassen får lommene til å sjonglere mynter.
Lyden på Sentrum Scene lever opp til sitt rykte.
«Dette er ikke en konsert.
Det er en fest», hevder Lamar.
Og alle deltar.
Man skulle tro at Lamar har gitt Oslo hjemmelekser på måten det lurer seg inn allsang i godt over halvparten av låtene.
Selv de mest komplekse partiene i «Backseat Freestyle», «Bitch, Don't Kill My Vibe» og «Swimming Pools» rettferdiggjøres av tusen stemmer som skriker ut tekstene - til et punkt hvor Kendricks munndiaré blir forstoppet.
Han klarer etter hvert å ytre at «dere er et helt annet f-ord i natt.
Ikke fans, men familie».
Oslo-publikummet representerer.
Så til de grader.
Men selv med en nærmest feilfri opptreden føltes det noe kort å avbryte den kokende stemningens moment etter kun en time.
Joda.
De viktigste låtene overgikk plateversjonene, men det var fortsatt både nok tid og hunger for «Rigamortus», «The Spiteful Chant» og resten av «The Art of Peer Pressure».
All-sangen kunne dessuten ha nådd et enda klimaks gjennom litt publikumsfrieri i «No Make Up».
Kendrick Lamar gjorde uansett en rapkonsert av de sjeldne - men det var Oslo-publikummet som leverte frysningene.
| 1
|
102513
|
Hyperaktiv Anne-Kat.
Standupstjernen prøver litt for hardt å være den slemmeste jenta i klassen når hun debuterer som talkshowvertinne
TV-premiere:
Anne-Kat.
TV Norge, tirsdager 21. 30
Anne Kat Hærland smeller av gårde i et vanvittig tempo fra start når TV-publikummet for n'te gang får et talkshow å forholde seg til.
Settingen hun er gitt er den klassiske:
Bak pulten, med husband, gjester og publikum i salen.
Nå må noen klekke ut noe nytt snart!
Den innledende monologen er levert så frenetisk og oppjaget at poengene flyr forbi uten at man klarer å ta i mot.
Man rekker i hvert fall ikke å le.
Det lille som nådde frem falt ganske plumpt til jorden.
Det er tydelig at Anne Kat. ønsker å sjokkere brutalt.
Jeg tror likevel det norske publikummet er for godt oppdratt i politisk satire til at det å rope ut «rompis» på skjermen skaper sofa-fryd.
Den anmassende monologen blir heldigvis avbrutt av kveldens første skikkelige latterbrøl når Anne Kats første «sidekick» Yousef bringer helt nye perspektiver på skjeggete islamister med Per Asplins klassiske skjeggelåt.
Festlig, og det skaper en velfungerende kontrast til den aggressive åpningen.
Hennes andre medhjelper, rutinerte Espen Beranek Holm er jeg mer usikker på rollen til.
I første episode fremstår han kun som en rekvisitt for Anne Kats egne vitser.
Klassekampen-journalist Mimir Kristjansson tar kroppslig humor til et nytt nivå med sin «guide til feministisk date».
Ganske poengtert crazyhumor som merkelig nok ble bedre etter hvert som det ble galere.
Etter pausen dukker en helt annen Anne Kat opp.
Stemmeleie og tempo skrus ned mange hakk, programlederen slapper mer av og inkluderer både publikum og gjester i langt større grad.
TV
Norge skal ha kred for å satse friskt på dagsaktuell satire, men åpningskvelden bærer litt preg av premierenerver, både foran og bak kameraet.
Klarer manusforfatterne å finpusse poengene og Anne Kat levere dem uten mitraljøsetempo kan dette bli habil tirsdagsunderholdning.
Og jeg tror heller ikke hun taper på å gi medhjelperne større spillerom.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102514
|
Plateanmeldelse:Ron Sexsmith - «Forever Endeavour»
Hans beste album.
Ja, nok en gang.
Enerverende nok har aldri Ron Sexsmiths blanding av smidig vokal og barbent popfolk fått de fortjente mengdene oppmerksomhet.
Det vil ikke 49-åringen få nå heller, til det er han fremdeles for lite radioklok.
Kanadierens fantastisk titulerte trettende er uansett sterkt påvirket av en kreftdiagnose (huff) med påfølgende friskmelding (puh).
Men den er sedvanlig humrende underfundig i tekst og vennlig pastoralsk i arrangementene, selv om et tidvis tyngende strykerpålegg prøver å gjøre den søndagsmarinert og voksen.
Når Sexsmith blir gammel blir han indiefolkets Rod Stewart.
Husk hvor du leste det først.
BESTE LÅT:
«Deepens With Time»
| 1
|
102515
|
Plateanmeldelse:Jim James - «Regions Of Light And Sound Of God»
Drømmende kursendring fra rootsrocker.
ALBUM:
INDIEPOP Jim James «Regions Of Light And Sound Of God» (V2/Universal)
Til vanlig synger James for My Morning Jacket, men nå er 34-åringen for første gang virkelig på egenhånd (han gjør alt selv), og milevis fra røttene.
Arven fra godsoulsoftiser som Withers og Valli bærer, sammen med knirkende rhodes og dyp saksofon, låter som fortjent tar seg tid til å gjøre seg forstått.
Kentucky-karens enorme, barneklare stemme er like deler kosmisk og komisk undrende i et lydbilde vel så svevende som albumtittelen.
En balansegang som kunne gått virkelig ille; soloalbum fra bandvokalister blir ofte en dårligere versjon av sin moderenhet.
Her er sannelig det motsatte tilfelle.
BESTE LÅT:
«A New Life»
| 1
|
102516
|
Plateanmeldelse:Wayne Shorter Quartet - «Without A Net»
Lekende legende.
ALBUM:
JAZZ Wayne Shorter Quartet «Without A Net» (Blue Note/EMI)
Shorter har som saksofonist og komponist satt sitt preg på jazzen i 50 år.
Og han hviler sannelig ikke på laurbærene.
Her i liveopptak fra en Europa-turné i 2011.
Kvartetten med trommeslager Brian Blade, pianist Danilo Perez og bassist John Patitucci har et organisk, intuitivt samspill få band kan vise til.
Foruten en herlig versjon av filmklassikeren «Flying Down To Rio» er alle komposisjonene signert Shorter, som den lystig latinske «SS Golden Mean».
Materialet er både utfordrende og inviterende.
23 minutter lange «Pegasus», med en blåserkvartett, er albumets største utfordring.
Det tar tid før dette tonediktet griper, men så er vi igjen sugd inn i et høyenergisk kraftfelt.
Snart 80 år gammel har Shorter et uttrykk mer lekent og kraftfullt enn noensinne.
BESTE LÅT:
«SS Golden Mean»
| 1
|
102517
|
Plateanmeldelse:Imagine Dragons - «Night Visions»
Takk, det var så rent for meget.
Man tager refrengene, synthesizerne og postnummeret (Las Vegas, Nevada) til The Killers.
Tilsetter autotunet juksebarnekor og plystring, som i en ond parodi på speider-indierocken The Arcade Fire sikkert angrer på at de skapte.
Sper på med Chris Martin (Coldplay)-klang i stemmen og stringente Larry Mullen (U2)-rytmer.
Man skriver populistiske tekster om «vanlige folks» problemer.
Man danderer med et «megetsigende» omslag (liten gutt i et mystisk månelandskap) og lar seg avfotografere vindblåste og sjelfulle på en grønn ås oppunder Guds blå himmel.
Man har skjegg.
Bland alt i røra.
Kok (for lenge).
Ut kommer 2010-tallets svar på The Hooters.
BESTE LÅT:
«It's Time»
| 0
|
102518
|
Plateanmeldelse:Unknown Mortal Orchestra - «II»
Psykedeliske enkeltmannsforetak er den nye vinen.
Om man ikke tar hintet fra wiccaheksen på omslaget:
Ja, dette er nok en poppsykedelisk, mildt insisterende, Jimmy Page-bluesriffende utgivelse.
Og nok et band der én manns visjon regjerer.
Som på debuten deres er vyene fra John Lennons mer outrerte periode hjertelig tilstede, men bandeier Ruban Nielsons melodiske hjerne skinner også som en naturhedonistisk Prince-kopi, der falsett og tilsotet bass er like naturlige som retromaniske gitarer.
Den virkelige trolldommen:
At låtene konstrueres fra vage, intetsigende antydninger og ikke ender i kaotisk lydsmog, men nøye planlagte, formtoppende lag som tar tid å forstå, men gir uante mengder tilbake.
BESTE LÅT:
«Swim And Sleep»
| 1
|
102519
|
Bokanmeldelse:Mark Owen med Kevin Maurer:
«En tøff dag.
En innsideberetning fra Navy Seal-operasjonen som drepte Osama bin Laden»
Det er et enormt driv over denne innside-fremstillingen av livet, kameratene, øvelsene, testene og slitet bak operasjonen som drepte bin Laden.
Sakprosa Oversatt av Rune Moen 286 sider 349 kr. Gyldendal
Historien er skrevet av Mark Owen, et pseudonym for en som i mange år var med i Seal Team Six, eliten av eliten i United States Naval Special Warfare Development Group.
Forfatteren av denne beretningen om operasjonen som fant og drepte Osama bin Laden er outed for lengst.
Debatten går i USA om han har avslørt detaljer og strategier fra planlegging og militære operasjoner som kan være skadelige for USA, og det pågår debatt om hvordan USA fant fram til Osama bin Laden i Abbottabad i Pakistan.
Men Mark Owen selv er blottet for slik analyse og kritikk - han elsker Naval Seal og gir en innside-fremstilling av livet, kameratene, øvelsene og testene og slitet med stor entusiasme og begeistring.
Første halvdel av boken er en fortelling om Owens vei mot topplaget av Navy Seals, blodslitet for å nå Green Team, og han gir detaljer fra operasjoner i Afghanistan og Irak sett med den profesjonelle krigerens øyne: om nattlige landinger og angrep på hustak, om endringer i operasjonene med landinger utenfor byene og hvordan lagene tar seg til fots inn til fienden.
Om den profesjonelle soldatens frustrasjon over sommelet i Washington, D.C. - altså beslutningsvegring ved angrep.
Menneskene som drepes er EKIA
- Enemy killed in action.
Disse sidene ved boken vil provosere kritikerne av krigen.
Owen er en deltager, og hans bok fremstår som mentalitetshistorie og militærkulturell historie: han presenterer Navy Seals tanker og holdninger.
De er våpenglade utstyrsfreaker - de kan peke på det de vil, og de får de våpen og det utstyr de vil ha.
Owen skildrer seg selv før raidet mot bin Laden: sin Crye Precision Desert Digital combat uniform med ti lommer fylt av utstyr, og nattbrillene med fire okularer til en verdi av 65 000 dollar.
Så følger natten da helikopteret hans, Chalk One, fløy inn over boligkomplekset og styrtet, og hvordan laget på få minutter sprengte seg inn i byggene og drepte for fote.
Her er atskillige detaljer og scener som provoserer, men vil man vite hvordan en Navy Seal opererer og tenker, er dette en fascinerende, nesten krimaktig fremstilling.
| 1
|
102520
|
Plateanmeldelse:Elg - «Lucky One»
Hjertelig, men hjelpeløst.
Vi husker Dance With A Stranger som pastellgrelle eksponenter for jappetid og skulderputer.
Bandets «utagerende» stemme, Øyvind «Elg» Elgenes, er imidlertid hippie så god som noen.
Ofte høres det ut som om det femte soloalbumet hans er innspilt under påvirkning av mer enn bare musikkens kraft.
Synthblåsere tuter.
En uskjønn gitarsolo ramler inn fra høyre (produsent Ronni Le Tekrö, hvordan kunne du?).
Elg baler desperat med den varme poteten i halsen - på norsk kalt «soul».
Noen av låtene stopper brått, som om de kjørte inn i en fjellvegg.
Elgenes er tydeligvis en fin, varm fyr.
Det er bra.
Ujålete også.
Dette er et fascinerende skjødesløst album.
BESTE LÅT:
«Remi And Marie»
| 0
|
102521
|
Plateanmeldelse:Mikhael Paskalev - «What's Life Without Losers»
Stort talent.
Middels plate.
ALBUM:
INDIEPOP Mikhael Paskalev «What's Life Without Losers» (Pretty Boy Floyd/Universal)
Bulgarsk-sunnmørske Paskalev opererer innenfor en snever akse av norsk rock, som strekker seg fra P3s Urørt-konkurranse til by:Larm.
Kort fortalt:
I fjor vant han Urørt, og nå lanserer han debutplate noen skarve dager før by:Larm.
«Indie ghetto», som Elvis sang.
Også musikalsk er 25-åringen som skreddersydd for Youngstorget: singer/songwriter med nesegrus kjærlighet til Paul Simon, dog uten forbildets trang til å putte litt Afrika i musikken.
I tillegg har han bra bart og en skakk tilnærming til vokalkunsten.
Debutalbumet hans er en overraskelse sett i lys av singlene han har sluppet, den anmasende ompalåten «I Spy» og den langt mer fantastiske «Jive Babe».
Disse føyer seg inn i trenden med krakilsk gospel-på-steroider-indie som herjer norsk undergrunn for tiden.
Platen forøvrig er preget av dempet tempo og strippede arrangementer.
Den grove, rustikke lyden gir Paskalev god hjelp og tyngde på kutt som «I Remember You», «Come On» og «Jailhouse Talk», som alle brenner sakte men sikkert.
På en sang som «Susie» låter han imidlertid irriterende karikert, som en ung Dylan på Red Bull i stedet for amfetamin.
Redigeringen har gått over styr:
De 13 sporene og 49 minuttene føles ekstra lange når ting går så sakte for seg som her.
En debut skal helst være en liten actionpakke, ikke minst i denne sjangeren.
Paskalev er en begavelse, og kan fort bli en slags ny Sondre Lerche.
Den betagende «Hey Joseph» er solid bevis på dét.
Men dette albumet kunne og burde vært bedre.
BESTE LÅT:
«Jive Babe»
| 0
|
102523
|
Bokanmeldelse:Jens Lapidus:
«Mamma forsøkte»
Jens Lapidus er mannen som på egenhånd oppfant begrepet Stockholm Noir, gjennom sine kriminalromaner fra byens underverden.
Fortellinger 216 sider 349 kr. Cappelen Damm
Det er det samme miljøet og det samme typegalleriet han utforsker i denne samlingen med korte fortellinger.
Vi kommer svært tett på et galleri av skjebner på begge sider av loven.
Vi møter gjengmedlemmer av ulikt format og viktighet, advokater som strever med sin egen samvittighet og den sedvanlige flokken av diverse yrkeskriminelle vi kjenner fra Lapidus' forfatterskap.
Det korte formatet setter krav til at intensiteten er på topp, og det lykkes Jens Lapidus med så godt som hele veien.
Kjernetemaene er velkjente for Lapidus' lesere:
Stolthet og fornedrelse, hevn og bedrag, ære og svik.
Og bøtter med løgn, både overfor andre og seg selv.
Samt en gjennomgående følelse hos skikkelsene av at alt som skjer av negative ting bør og skal oppfattes som en personlig fornærmelse.
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
| 1
|
102524
|
Bokanmeldelse:Tor Åge Bringsværd:
«Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang»
Et snilt eventyr for voksne med en litt vel åpenbar moral.
Uansett hvor sympatisk man måtte mene forfatterens prosjekt er.
Roman 338 sider 359 kr. Cappelen Damm
I havnebyen Ogro sprer fiendskapet mellom mennesker og oliner seg etter som pesten eskalerer.
Oliner er kattedyr som står nærmere menneskene enn dyrene i utvikling og er fascinerende skapninger.
Handlingen er satt til en slags middelaldersk tid der man ikke har så avanserte hjelpemidler, byttehandel er utbredt og krig er en konstant trussel.
Snart skal undergrunnsnettverket Grønn velte statsstyret, og menneskene må unngjelde for diskrimineringen av oliner som har pågått i mange år.
Selv om romanen handler om svik, hevn, bestillingsmord og opprør, blir den aldri riktig mørk.
Det er faktisk et savn.
Det finnes en lys åre i boka som består av økologisk tankegods og troen på tillit, vennskap og kjærlighet på tvers av raser.
At det gode seirer over det onde, er ikke uvanlig i fantasysjangeren.
Men når ikke vekslingen mellom det lyse og det mørke oppleves som reell, forsvinner spenningselementet.
Bringsværd skriver fram et fabelunivers som minner om verden vi kjenner, men som likevel er vanskelig å forstå fullt ut.
Dette gjelder særlig andre del som handler om hvordan Aila, moren til alt levende, ankom universet og begynte å kontrollere det.
Språkleken, som går ut på å kalle kjente ting for nyskapte ord, får mye plass.
Gater heter for eksempel «gatter», bjørn heter «birn».
Forvirringen tvinger leseren til å tenke i nye baner, men gjør det også vanskelig å la seg oppsluke av fortellingen.
Forfatteren skriver så annerledes alle andre og vil alltid være skattet, men årets roman for voksne er ikke en medrivende leseropplevelse.
| 0
|
102526
|
Bokanmeldelse:Ian McEwan:
«Serena»
Spennende og smart skrevet bok om litteraturens makt og avmakt i møte med politikk og erotikk.
Roman Oversatt av Halvor Kristiansen 363 sider Kr. 379,- Gyldendal
Det er helt i begynnelsen av 1970-tallet, og den unge studenten Serena har havnet på matematikkstudiet, selv om hun aller helst ville ha brukt all sin tid på bøker og lesing.
Møtet med en langt eldre, interessant og interessert mann trekker henne inn i en helt ny verden av kultur og politikk.
Han rekrutterer henne til sikkerhetstjenesten MI5, og snart finner hun seg selv nederst i det store hierarkiet som utgjør britenes mest hemmelige tjeneste.
Etter hvert får den vakre Serena i oppdrag å være en slags «føringsoffiser» for den unge og lovende forfatteren Tom Haley.
Via et hastig kamuflert fond vil myndighetene kanalisere støtte til litterære størrelser som kan virke som en motvekt mot den generelle venstredreiningen i samfunnet.
Ikke overraskende fører kontakten med Tom til så vel erotiske som faglige komplikasjoner for Serena.
For når kan hun fortelle ham sannheten om oppdraget sitt?
Og hvilke konsekvenser vil dette få for dem begge?
Det er et England som bare så vidt har forlatt etterkrigstiden vi møter i denne velskrevne romanen.
Det er oljekrise, kullstreik, IRA-angrep og generell politisk uro som dominerer.
Den store «idékrigen» mellom øst og vest ligger under og styrer det meste av den politiske tenkningen.
Men først og fremst er «Serena» kanskje en roman om litteratur og lesing, om bedrag og selvbedrag.
Det hele ender med et brev fra den ene hovedpersonen til den andre.
Litt gammelmodig, men overbevisende nok.
Akkurat som romanen selv.
| 1
|
102528
|
Bokanmeldelse:Stefan Tegenfalk:
«Vredens tid»
Ujevn debut med drapsmenn utenom det vanlige.
Krim 427 sider.
349 kr. Bazar forlag
I Stockholm tar en dommer livet av en taxisjåfør, uten at hverken han eller noen andre skjønner hvorfor.
Det eneste som synes klart, er at han har hatt et voldsomt raseriutbrudd.
Like etter dreper en mor sin tenåringsdatter, etter en forferdelig krangel om en bagatell.
Og når det tredje like uforklarlige mordet skjer, begynner politietterforskerne Walter Gröhn og Jonna de Brugge å lete etter felles trekk og sammenhenger.
Og finner dem ganske kjapt.
Alle gjerningspersonene er på en eller annen måte knyttet til rettsapparatet.
Alle er helt vanlige personer, uten noen form for kriminell fortid.
Så blir de, tilsynelatende helt plutselig omdannet til syke drapsmaskiner.
Nokså snart viser det seg at det handler om et helt nytt stoff som en eller annen - kanskje til og med en fremmed makt - har satt i omløp.
Og samtidig får denne romanen en slagside.
Det er greit at forfatteren velger å skildre et politikorps som stort sett består av idioter.
Men at ingen kommer på tanken å starte etterforskningen i de miljøene der det forskes på ny kjemi, er vel muligens å dra det litt vel langt.
Isteden får vi et politisk korrekt blindspor.
Som også overspilles totalt i det en av politiets etterforskere dreper en uskyldig islamist med en overdose sannhetsserum.
Min største innvending mot boken blir imidlertid at gjerningsmannen og hans motiver etter hvert drukner i strømmen av intriger og motsetninger i og rundt etterforskningsgruppen.
Lange partier blir gørr kjedelige.
Så virker det som om forfatteren igjen får lyst til å skrive spenningsroman, og tråkker klampen i bånn.
«Vredens tid» er Stefan Tegenfalks debutroman.
Det er ikke vanskelig å se at han har et talent for å skrive spennende bøker.
Hans første er imidlertid en ujevn affære, som burde ha møtt større motstand på forlaget.
| 0
|
102529
|
Test av Toyota Auris:En klassereise!
Den nye generasjonen Toyota Auris har gjort et stort sprang når det gjelder opplevd kvalitet og kjøreopplevelse.
Men, i kompaktklassen - der det selges flest biler i året, er fortsatt Volkswagen Golf sjefen.
Aurisen - i bedre form enn noen gang - når fortsatt ikke opp til klasselederen, men har kommet seg betydelig lenger opp i «Golfstrømmen».
Den er imildertid definitivt en meget god nummer to (sammen med Ford Focus).
Hvem skulle tenke seg et skinntrukket dashbord på Toyota Auris, i et interiør der man tidligere stadig slo neglen i hardplast.
Skinnet er standard på det høyeste av utstyrsnivåer, til 279.900 kroner.
Omtrent 70 prosent av det anslåtte salgsmålet på 4700 biler i året vil være hybrid, tror Toyota.
Med manuelt gir starter prisen på 208.000 kroner.
Forrige Auris hybrid kom i 2010.
Gudskjelov er en del av løsningene fra den modellen skrotet.
** Senterkonsollen er tilbake til normalen.
Borte er den hardplastpakkede og svært upraktiske buen.
** Det er normal plassering av koppholdere, og ikke utbrett-holderne under luftdysene ytterst på hver side av dashbordet.
** Det er normal plassering av håndbrekk.
Det gamle brekket sto opp av senterkonsollen, en løsning vi forhåpentligvis aldri får se igjen.
Ut fra det vi kan se av tallene fra Opplysningsrådet for Veitrafikken er Auris Hybrid prisgunstig mot konkurrentene (se tabell).
Hemmeligheten ligger i et svært lavt fabrikkoppgitt CO2-utslipp,og dermed godt over 20.000 kroner lavere avgift enn for eksempel VW Golf.
Ifølge leasingselskapet Autolease vil Auris 1,33 (Active 225.900 kr.) og hybrid stå seg best i bruktmarkedet.
For Hybrid anbefales Executive (279.900 kr.).
Metallic (4100 kr.).
Årlige driftskostnader i treårsperioden er på rundt 4300 kroner, noe over snittet.
Til sommeren kommer stasjonsvogn, som forventes å holde seg 2 prosent bedre i verdi enn femdørs.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Gode seter.
Fin sikt frem og til siden, noe dårlig bakover pga liten bakrute.
Lav støy.
Kjøregenskaper:
Lettkjørt.
Fin styring, passe stiv avfjæring.
Markant bedre enn før.
Motor trekker bra.
Noe høyt turtall.
Tilhenger ikke mulig.
Plass:
Bra foran, og greit i bagasjerommet.
Litt trang mellom for og baksete, avhengig av setestilling foran.
Noe lav takhøyde.
Miljø:
På papiret forbruk på 0,38 l/mil.
Våre målinger viser snitt på 0,5 l/mil blandet kjøring på vinterføre.
Vanskelig å kjøre kun elektrisk.
Sikkerhet:
Ny modell ikke kjørt i EuroNCAP, derfor ikke poeng.
Få assistansesystemer for sikkerhet.
Å eie:
Autolease:
Verditap som snitt.
Markedsverdi e/3 år/45.000 km på 62 prosent av prisen (hybrid, med riktig utstyr).
Nr 4 av 23 i NAFs eiertilfredshetsundersøkelse.
Pris:
Bra pris ift flere.
Fabrikkoppgitt CO2-utslipp gir avgiftsgevinst.
Design:
Skarpere og penere i linjene og spiselig for de aller fleste innvendig.
| 1
|
102530
|
Låtanmeldelse:Truls - «Out Of Yourself»
Ut av seg sjæl, ja visst.
Truls Heggeros klassereise fra indiepop til R&B vil for de fleste være et umerkelig hamskifte.
Ikke fordi det ikke er spektakulært, men tross Lukestars Spellemannpris i 2008 - de var ikke akkurat allemannseie.
Sånn sett er «Out Of Yourself» både en ny start for Truls og et første møte med en gryende hype for de fleste.
Tonen, melankolien og fallskjermsvevet i 31-åringens falsett er fremdeles tindrende drømmende pop.
Denne gangen flyttet fra stillestående mørk rockelokale-nikking til blinkende klubbgulvristing.
Refrenget holder ikke helt det verset legger opp til, og Mats Lie Skåres synkoperte produksjon gjør sammenfatningen noe i overkant manisk glatt og mekanisk, men bevares:
Du har aldri hørt lignende.
Holder dette på et helt album har falsetten fra Kjelsås en jublende fremtid, også etter at hypetåken har lagt seg.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102531
|
Plateanmeldelse:Nick Cave & The Bad Seeds «Push The Sky Away»
Nick Caves femtende er full av lys og faretruende tungsinn.
ALBUM: ROCK Nick Cave & The Bad Seeds «Push The Sky Away» (Mute/Playground)
Nick Cave har åpenbart rast fra seg med sideprosjektet Grinderman.
Borte er sinnamannen og de brutale monstergitarene, tilbake er en opprivende samling skumle vuggesanger, fylt med dybde og hviskende melankoli.
Siden sist har trommis Thomas Wydler rykket opp til å bli den australieren har samarbeidet lengst med, ettersom gitarist Mick Harvey sa takk for seg i 2009, mens bassist Barry Adamson, som ikke har spilt med bandet siden 1986, er tilbake (bare live - ikke på denne platen).
Ifølge 55-åringen selv er hans femtende album med Bad Seeds primært en samling av pussigheter fra Wikipedia, Google og internett generelt, en utforskning av det vi tar for gitt og opphausingen av meningsløse detaljer.
Muligens.
Ifølge undertegnede er den - i motsetning til sin tunge, garasjerockbråkende forgjenger - myk, nesten søndagshvit i klangen.
I Cave-katalogen kan den plasseres mellom det nedtonede hulkende samlivsbruddet fra «The Boatman's Call» (1997) (åpningen «We No Who U R» kunne umerkelig glidd inn mellom «Lime Tree Arbour» og «People Ain't No Good») og den vel så grutriste, men mer håpefulle «No More Shall We Part» (2001).
Det medfører noen av Caves roligste og vakreste øyeblikkk, men også noen av hans mer nyanserte tekstgrep.
Blant annet i form av intertekstuell metabruk i «Finishing Jubilee Street» ( hvor det virker som om Cave synger om prosessen bak låten «Jubilee Street»).
Og ikke minst «Higgs Boson Blues», et nær åtte minutters lavmælt magnum opus og fysikkmodernistisk motstykke til Grindermans «No Pussy Blues», hvor Cave ramler på stemningsfylla sammen med djevelen og Hannah Montana på de afrikanske savannenene.
Best summerer han alt opp selv, på den avsluttende tittellåten:
«And some people Say it's just rock'n roll Oh, but it gets you Right down to your soul»
BESTE LÅT:
«Higgs Boson Blues»
* Du kan lytte til albumet her.
| 1
|
102534
|
Film:Snikende kriger
«Black site - Undisclosed location» står det på plakater som forklarer hvor vi befinner oss, som dukker opp flere ganger i løpet av denne gjennomdiskuterte filmen om kampen mot terror og jakten på Osama bin Laden.
Det forteller oss at her har vi å gjøre med CIA-informasjon filmskaperne kjenner til, som ikke avsløres for oss i salen.
Greit å ha i bakhodet det egentlig, «Zero Dark Thirty» har utvilsomt et godkjent-stempel fra CIA.
Men det er lov å tenke selv også, og vi er i de beste hender i så måte med Kathryn Bigelow bak roret.
Hun forteller så nøkternt hun kan, uten svulstig patriotisme.
For hva vet vi egentlig om hva som har skjedd siden flyene styrtet inn i WTC og Pentagon?
Filmen er basert på førstehånds kunnskap om operasjonene, og i et uendelig hav av involverte har Bigelow valgt å følge én fra terrorangrepet og til Bin Laden ble drept:
Den fiktive CIA-agenten Maya.
Vi ser henne aldri utenfor jobben i løpet av de nesten tre timene filmen varer, en ganske uvanlig amerikansk filmkarakter.
Det er nesten så hun er umenneskelig, og garantert en stor utfordring for Jessica Chastain å spille.
Hendelser jeg ikke skal røpe forandrer henne gradvis, og Chastain tegner sakte men sikkert et portrett av en kvinne totalt oppslukt av jobben, på grensen til det maniske.
Sterkt!
De store diskusjonene rundt filmen har dreid som om bruken av tortur - som om vi ikke visste at dét foregikk.
Filmen legger det nøkternt frem, og utfordrer spesielt de liberalt anlagte:
Tortur bidro høyst sannsynlig til at Bin Laden ble tatt - på en eller annen måte.
Og hva gjør vi med det?
Man jubler uansett ikke på vei ut kinosalen.
Filmen legger svært detaljert frem veien til Abbottabad - og penser innom alle store al qaida-relaterte terroraksjoner.
Svært detaljert.
Lengden tærte litt på denne anmelders tålmodighet, filmen kunne fint vært delt opp til en miniserie, kapitlene er allerede markert.
Men «belønningen» kommer i filmens siste 30-40 minutter.
De mest uhyggelig intense minuttene du får se i en kinosal på en god stund.
Og det ufattelige er at den opplevelsen kommer på tross at vi vet hvordan det går til slutt - og på tross av at det meste skjer i stummende mørke med nattkamera.
Det må sies å være en gedigen prestasjon uansett hvordan man tolker det politiske innholdet i filmen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102535
|
Albumanmeldelse:Ingen møteplikt
Hver gang vi møtes - i midtempo.
ALBUM:
VISEPOP
Diverse artister «Hver gang vi møtes - sesong 2» (EMI)
Det er prisverdig at artistene i/produsentene av «Hver gang vi møtes» ønsker å gjøre noe annet enn å simpelthen planke originalversjonene av sangene som skal fremføres.
Men det hjelper ikke stort, all den tid seks av ti av de nye arrangementene lander mykt i et uoppfinnsomt country/folkrock-landskap der det meste blir «nedpå» og småpent, og tre av ti blir til svulstig sakrale ballader.
De siste ti prosentene heter Morten Abel.
Han har vært eksentrisk så lenge at han ikke kan unngå å ta med seg gjøglertendensene sine inn i andres materiale.
Andre inntrykk fra en ikke-seer:
Ole Paus kan gjøre denne rustne inderlighetsgreia i søvne.
Jeg sier ikke at det er verdiløst, det han gjør her.
Jeg bare nevner det.
Hvorfor artikulerer Magnus Grønneberg som om han er fra Oslo vest, når han er fra Fredrikstad?
Hvor lang tid tar det før Marion Ravn inntar musikalscenen?
Hvordan kan det ha seg at artisten man skulle tro var best egnet til dette, den allerede karaokevante Kurt Nilsen, gjør så lite utover å synge fint?
(En Ulf Lundell-aktig
«Nå kommer jeg og tar deg» skiller seg riktignok ut.)
Takk til Anita Skorgan for softpopperlen «Friendly».
Den eneste artisten som i en viss grad «gjenfødes» her, er Lene Marlin.
Mest fordi hun hadde forsvunnet, men også fordi stemmen hennes er så trist at hun kler countrytendensene.
Dessuten:
Bandet spiller kompetent og kjedelig.
CD-omslaget er så slapt at det i seg selv er et argument for å laste ned eventuelle favoritter fra iTunes.
BESTE LÅT:
«Rise To The Occasion» (Lene Marlin)
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102537
|
Plateanmeldelse:The Good The Bad And The Zugly - «Anti World Music»
Hadelandkvintett revitaliserer egenhendig Oslo - anno 1995.
ALBUM:
PUNKROCK The Good The Bad And The Zugly «Anti World Music» (Fysisk Format/Musikkoperatørene)
I 2013 kan Oslo, dersom den vil, skryte av «barcode»-høyhus i Bjørvika, gentrifisert østkant og rosende omtale i The New York Times' helgemagasin.
Det kan være lett å glemme at det for ikke så lenge siden fantes en annen, mer monokrom hovedstad.
Rockklubbene var ugjestmilde.
Det hendte at folk sloss der inne.
Bandene spilte hard, tilsynelatende illsint musikk.
Alle røyket - innendørs!
Det handler her om den andre norske punkbølgen, den som preget første halvdel av nittitallet.
Med Planet Rockall og Last Train som arnesteder, Turbonegers Thomas Seltzer som ideolog, og Anal Babes og Gluecifer som husband.
I denne byen bor The Good The Bad And The Zugly ennå.
Fem Hadeland-karer med broket musikkbakgrunn, ledet an av bassisten Lars-Kristian «Zugly» Gulbrandsen, som alle fikk livet snudd på hodet av kjapp, skitten og rått humoristisk Oslo-punk.
«Anti World Music» er så godt som en hyllestplate til årene 1993-1996.
12 sanger, 26 minutter.
Ingen av bandets fire singler er inkludert.
Språket er engelsk, selv om det i «Nowhere To Go» (som på debuten «Sitter fast i hælvete») kores Raga Rockers-aktig:
«Opp og ned den samme gata/Eksistensiell hakk i plata».
Humoren er, som seg hør og bør, ironisk-infantil, kostelig dumsmart («smoke 'em if you got 'em, if you ain't got 'em-get 'em!»).
Lyden er fet, refrengene allsangvennlige, låtene tvers gjennom råfengede.
Lars Dehli, til daglig psykolog, synger villere og atskillig renere enn Hans-Erik Dyvik Husby, Turbo-vokalisten som synes å være gjenstand for et par nid-«viser» her.
Bandet øser tett og fett, i tradisjonen etter hardcore-tjukkasene Poison Idea.
Om man på død og liv skal innvende noe, er det at når denne historien gjentar seg, er det i et formildende skjær.
Oslo-punkrockerne anno 1995 fremsto som en truende gjeng.
Hos Zugly har den grove humoren, det galopperende tempoet og de svimeslående riffene unektelig en «betryggende» nostalgisk kvalitet.
Men dette kan være det beste norske punkalbumet siden Turbonegers «Ass Cobra» (1996), definitivt siden Kvelertak-debuten fra 2010.
Hvilket igjen gjør det til et av de beste noen gang.
BESTE LÅT:
«Nowhere To Go»
| 1
|
102540
|
Bokanmeldelse:Christoffer Carlsson:
«Tilfellet Vincent Franke»
Christoffer Carlsson graver dypt ned i Stockholms underverden i sin debutroman og enda dypere i rusmisbrukerens oppsplittede, selvforaktende sinn.
Thriller 245 s. Oversatt av Inge U. Gundersen Pris:
Kr. 199,- Bazar
Hovedpersonen Vincent befinner seg på bunnen, han er misbruker og langer, fysisk utarmet, psykisk et kaostilfelle.
Kundene mistror og frykter ham, bakmennene utnytter og forakter ham.
Men ikke mer enn han forakter seg selv.
For Vincent er seg smertelig bevisst sin elendighet der han beveger seg som en søvngjenger i runddansen mellom dem som supplerer ham med stoff, og vrakene han selger til.
Et skifte inntreffer i Vincents liv da en mektig bakmann dumper en forkommen jente hjemme hos ham med beskjed om å «passe på» henne.
Både Vincent og leseren aner fort at Maria er offer for menneskehandel i et brutalt, internasjonalt nettverk.
Men Marias hjelpeløshet, samt hennes attraktive vesen, vekker noe i Vincent, og da hun blir hentet for å ekspederes videre på sexmarkedet, våkner en slumrende moral i ham og han bestemmer seg for å «redde» henne.
Noe som selvfølgelig må gå galt.
Forfatteren er bare 26 år, men virker fullbefaren når det gjelder underverdenens justis, geografi og generelle miljø.
Han mestrer også sjangerens fortellerteknikk; boken er tidvis meget spennende.
Fortellingen er nattsvart, men uten spekulative overdrivelser og uttværing av grusomheter som skjemmer lignende historier.
Det som gjør sterkest inntrykk, er Vincents selvinnsikt.
Det går bratt utfor med personene i denne romanen.
Men Carlssons start på forfatterkarrieren peker stikk motsatt vei.
Dette er et imponerende debutarbeid!
| 1
|
102541
|
Bokanmeldelse:Aleksander Bergan:
«Fantombildet»
Morsomt og tankevekkende, men noe springende og langdrygt, om den anonyme mannen som lyver på seg en interessant kunstnerpersonlighet og lurer hele Medie-Norge.
Roman 300 s. Kr. 349,- Aschehoug
Debutanten Aleksander Bergan satser friskt og uredd med en stjålet identitetshistorie som sparker hardt og tidvis godt mot kulturelt jåleri, postmoderne livslede og lengselen etter «synliggjøring».
Og det meste utspiller seg selvfølgelig på ute- og innesteder mellom Frogner og Grünerløkka.
Casper Isaksen, 27, mister jobben etter en uheldig «involvering» med forlagssjefen Oda.
På vei hjem fra en fuktig fest blir han avbildet og feilaktig omtalt i media.
Via google ser han at han tilsynelatende har en amerikansk navnebror og look-alike: som omgås internasjonale kjendiser!
Casper stjeler hans identitet og iscenesetter sin nye personlighet gjennom flere spektakulære stunts.
Bergan skriver godt.
Tematikken er viktig.
Men personene står ikke helt til troende, og historien flater ut i repetisjoner og forutsigbarhet.
Mye av troverdigheten forsvinner.
Dosen kvasifilosofi innvevd i populærkulturelle referanser blir også vel drøy.
Like fullt er dette en debutant å merke seg.
Han kan noe med språket.
Han har en agenda.
Han er tydelig.
Og han tør å underholde!
VISSTE DU AT:
Forfatteren er journalist og bor i Oslo.
Hovedpersonens alder (27) er ikke tilfeldig valgt, siden mange av referansene hans er knyttet til kunstnere som døde ved samme alder: Cobain, Parsons osv.
| 0
|
102543
|
Bokanmeldelse:Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad:
«Triumf og tragedie»
Gulbrand Lunde ble rangert som nummer to i Nasjonal Samling etter Vidkun Quisling, og han var kulturminister i NS-regjeringen.
I 1942 døde han i det som ble beskrevet som en drukningsulykke, men i denne boken konkluderes det med at tyskerne sto bak.
Sakprosa 296 s. 349,- Commentum forlag
Jan Magne Arntsen argumenterer langs to akser.
På den ene siden får vi høre hvordan Lunde ofte skal ha vært til bry for okkupasjonsmakten, fordi han ble regnet som mer orientert mot det norrøne og nasjonale enn det germanske.
Han ble også oppfattet som litt for ettergivende overfor jødene.
På den andre siden går Arntsen igjennom forløpet rundt den angivelige drukningsulykken, for å sannsynliggjøre at det var litt for mange tilfeldigheter i spill.
Det er liten tvil om at forfatteren har en interessant sak mellom hendene, og det kan godt hende at hypotesen er korrekt.
Men i denne fremstillingen virker det som om konklusjonen er gitt på forhånd, noe som blant annet gjenspeiles i en dramatisert og tidvis ukritisk omgang med «fakta».
Andre deler av boken er mer interessante.
De innledende kapitlene om Lundes vekst og fall, inkludert hans politiske karriere i den sterke NS-byen Stavanger, kalt «Norges München», er vel verdt å lese.
Selv om de riktignok preges av så mange gjentakelser at man må spørre seg om noen har lest igjennom manus før trykking.
Medforfatter Thor Geir Harestad har skrevet bokens siste del, en lærerik introduksjon til NS-politikkens ideologi og retorikk.
Johan Lunde, sønnesønn av Gulbrand Lunde, har supplert med et fint etterord.
Visste du at:
Gulbrand Lunde tok doktorgrad i kjemi i Tyskland som 25-åring og ble direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger.
Her bygde han sin politiske karriere, og i 1935 bodde hver tiende norske NS-velger i byen.
| 0
|
102544
|
Bokanmeldelse:Jeffrey Archer:
«Fanget av fortiden»
Jeffrey Archers berg- og dalbaneliv er perfekt bakgrunn for røverromanene hans.
Han har bokstavelig talt spist kirsebær med de store og fengselsgrøt med medfanger.
Spenningsroman Oversatt av Einar Blomgren 616 s. Kr. 389,- Vigmostad Bjørke
Hevntanker gror godt på slike steder.
«Fanget av fortiden» er en nyversjon av Dumas' «Greven av Monte Cristo», en mal som krever mye av nåtidsromanens virkelighetsforankring.
Resultatet er blitt en fantastisk sidevenderhistorie.
Store deler av handlingen foregår i rettssalen og i fengsel, og Archer skriver tett, stemningsfullt og troverdig utfra egne erfaringer med klassejustis og fengsler.
Det er når hovedpersonen løslates og må skaffe penger til hevnen på overklassebermen som sendte ham i fengsel at forfatteren må kutte virkelighetshjørner.
Nødutveiene heter for mange tilfeldigheter, for engleaktige advokater, skjulte identiteter og en klønete mordbeskrivelse.
Dannys eiegode fengselsvenn Nick drepes i fengslet mens han dusjer.
Morderen danderer det som selvmord og henger opp den døde i hans eget badehåndkle.
Kan man lage renneløkke av et håndkle?
Danny Cartwright anklages for å ha drept sin beste venn i en slåsskamp.
Vitnet er en fremgangsrik advokat.
Danny dømmes til 22 års fengsel for mord, selv om forloveden hans Beth bedyrer hans uskyld.
Han havner i Belmarsh, rikets tøffeste anstalt og kommer tilfeldigvis på celle med en skotsk herremann, Nick, som blir sjelevenn og mentor.
Danny starter utdanningen sin og lærer å lese og skrive.
Etter Nicks død rømmer Danny fra Belmarsh, noe ingen har klart før.
De fire overklasseklysene som har løyet Danny inn i fengsel, har undervurdert ham grovt.
Han vier friheten sin til å ta igjen og marinerer dem i kreativ jævelskap.
Beth har jobbet for Danny hele tiden og har ventet på ham, i likhet med Solveig i Peer Gynt og Penelope i Odysseen.
Boken fyller vårt behov for rettferdighet og dydens belønning i en verden full av klasseskiller, urettferdighet, løgn og korrupsjon.
Hevntanker er en våt drøm for mange.
Visste du at ...
The Right Honourable The Lord Archer of Weston-super-Mare (72) er adlet for livstid og har sittet i Overhuset i 14 år.
Dessuten har han 5 år i Underhuset for de konservative samt to år i fengsel for mened på samvittigheten.
| 1
|
102545
|
Anmeldelse:Storm i et vannglass
Den siste ukens seerstorm mot lyden i TV-serien «Halvbroren», var kanskje bare en svak bris, men setter fingeren på et problem NRK ennå ikke har løst.
Av Lasse Svendsen, sjefredaktør i magasinet Lyd & Bilde
TV er et sterkt medium, men uten tydelig lyd ødelegges opplevelsen og formidlingen av replikker og musikk forringes.
Paradoksalt nok har det gått nedover med tv-lyden siden flatskjermene toget inn i de tusen hjem.
Bildekvaliteten har blitt mye bedre, men lyden mye dårligere.
Den tiden hvor Herbjørn Sørebøs skarrende stemme eller klangen fra Arnt Haugens orkester, duret seg gjennom finerkassen i Tandberg tv-en er definitivt forbi.
I dag har alle husstander flatskjermer, om vi skal tro statistikken fra bransjeforbundet Elektronikkbransjen.
Og flat skjerm betyr flat lyd.
Den store trekassen finnes ikke lengre, den som ga lyden den fine varmen og klangbunnen.
Nå er den erstattet av bittesmå høyttalere i en fem centimeter tykk flatskjerm, som heller ikke er i stand til å omgå fysikkens lover.
Resultatet er at mange flatskjermer har lyd som en skurrende reiseradio.
En såkalt lydplanke, separate høyttalere, eller et hjemmekinoanlegg, hjelper veldig på lydkvaliteten, men krever ofte at man har satt opp anlegget riktig.
For NRK bør ikke problemstillingen være ukjent.
Å mikse lyd for en mottaker med notorisk svak lydkvalitet, kan ikke være lett, og siste ukes såkalte seerstorm mot lyden i tv-serien «Halvbroren», er et ferskt eksempel på hvordan mange seere oppfatter tv-lyden fra NRK.
Regissør Per Olav Sørensen har innrømmet overfor VG at lyden i serien ikke er optimal, og prosjektsjef Tone Rønning i NRK, har lovet at lyden skal remikses slik at dialogene skal bli tydeligere.
I kveldens episode - den sjette i rekken, ble da også dialoger tydeligere, og absolutt til det bedre.
Men selv må jeg innrømme at jeg ikke ble like opprørt som de 1300 av over millionen av seere, som etter sigende slaktet lyden på «Halvbroren».
Kanskje skyldes det at jeg har over snittet bedre lydanlegg i stuen.
Eller er det fordi jeg ikke er bortskjemt med god lyd på NRK-sendinger, at jeg heller ikke forventer bedre?
Selv med mine håndsmidde sveitsiske høyttalere, som i likhet med andre produkter derfra kan kalles presisjonsinstrumenter, sliter jeg også tidvis med å høre NRK-lyden bra nok.
Og det er ikke bare dialoger på TV-serier hvor teaterdiksjon er underordnet en mer virkelighetsnær språkføring, men også på sendinger med musikk.
Det være seg nyttårskonserten, Melodi Grand Prix eller Beat for Beat; lyden er ofte dårlig.
Og dynamikken som er så viktig i musikk, flat og avstumpet.
Man tenker sitt når man ser en gitarsolo, men ikke hører gitarlyden.
NRK bør kanskje ta innover seg at det er lenge siden Fjernsynsteatret og Herbjørns Sørebøs tid, og at realiteten er at norske husstander i dag har skarpere tv-bilde, men grumsete lyd.
Kanskje er kritikken mot lyden i tv-serien «Halvbroren» storm i et vannglass, men den belyser etter min erfaring et problem som ikke er uvanlig for lyden i NRK-sendinger.
| 1
|
102548
|
Test av Honda CR-V:Bra på det meste
Honda CR-V er det nærmeste en personbil du kommer i denne samlingen.
Det både lider den under og tjener på.
Den tradisjonelle 2,2 liters dieselmotoren leverer jevnt bra og gjerrig over hele registeret.
I den svært utfordrende testløypa var den dårligst, men bare at den greide å gjennomføre hele runden imponerte.
Uten noen former for muligheten for elektronisk nedoverbakkekontroll eller sperring av firehjulstrekket kom den seg stort sett frem, og trengte bare tauehjelp en gang.
Samtidig er Honda CR-V en god bil å kjøre langturer med.
Hele fire nye større SUV-er har de siste månedene kommet på det norske markedet.
VG og NAF har tatt de med på skogtur.
Selv om Hyundai Santa
Fe og den nærmest teknisk identiske Kia Sorento strengt tatt tilhører de litt større typer SUV-er enn de to andre, nye Honda CR-V og nye Mitsubishi Outlander, er de faktisk ganske så like plassmessig inni.
SE VIDEO FRA TERRENGLØYPA HER!
I tillegg til den vanlige kjøringen tok vi også med oss bilene til NAF Trafikksenter på Våler i Hedmark.
Der ble de testet i en terrengløype under meget krevende forhold.
Førersetene er ikke helt optimale, med sine korte sitteputer.
Sikten fra førerplassen er grei fremover og til siden, men bakover og til siden er det bare Hyundai Santa
Fe som er dårligere.
Heldigvis er parkeringssensorer foran og bak standard på den rimeligste utstyrsvarianten.
Med nærmere 600 liter bagasjeplass, hvorav mye er i høyden, slår den omtrent det som er av vanlige stasjonsvogner på markedet.
Den rimeligste Hondaen med trekk på alle fire og diesel koster like over 400.000 kroner.
Det er omtrent den samme prisen som den rimeligste Outlanderen koster.
Samtidig får du langt mer utstyr med om du velger Mitsubishi enn den spartansk utrustede innstegsmodellen til Honda.
Mindre trekkkraft med automat
Ifølge det DNB eide leasingselselskapet Autolease bør du minimum kjøper Lifestyle utstyrspakke for minst mulig verdifall.
De anbefaler også automatgir.
Husk da at tillatt tilhengervekt blir lavere enn med manuelt gir (2000 kilo med manuelt mot 1500 kilo med automat.)
HER ER VG OG NAFS VURDERINGER:
Førermiljø
Mindre god sikt bakover, korte sitteputer, dårlig korsryggstøtte, kunne hatt mer oppbevaringsrom i førermiljøet, lite støy
Å kjøre Komfortabel avfjæring.
Det nyutviklede firehjulsystemet kobles inn ved behov og fungerer greit men ikke mer, god motor, lettkjørt.
Plass Stor bagasjeplass, bra plass i baksete.
Miljø Bra men ikke best i dette selskapet
Sikkerhet
Får ikke delterning da den ennå ikke er krasjtestet av Euroncap.
Å eie Autolease anslår årlige vedlikeholdskostnader til 6900 kroner de tre første årene.
Det er over snittet i klassen.
Pris Dyrere enn Mitsubishi med automat, også noe dyrere utstyr enn hovedkonkurrenten.
Ifølge NAFs Autoindex er Hondaeiere litt under gjennomsnittlig fornøyd med bilen sin (10. plass.)
Design Helt greit eksteriør, bra på innsiden også.
| 1
|
102550
|
Test av Mitsubishi Outlander:Denne SUV-en er best i test
Den forrige generasjonen Mitsubishi Outlander var en av Norges aller mest solgte større SUV-er.
Den nye er billigere og bedre.
For like under 400.000 kroner kan du få en 2,2 liters diesel motor med 150 hestekrefter og det mellomste utstyrsnivået til Mitsubishi.
Legger du på 60.000 får du toppmodellen med automatgir og syv seter.
Outlander kan nemlig, i likhet med de to koreanske bilene, settes opp som syvseter.
Plassen bak den siste seteraden er riktignok marginal, men det duger for en handletur.
Hele fire nye større SUV-er har de siste månedene kommet på det norske markedet.
VG og NAF har tatt de med på skogtur.
Selv om Hyundai Santa
Fe og den nærmest teknisk identiske Kia Sorento strengt tatt tilhører de litt større typer SUV-er enn de to andre, nye Honda CRV og nye Mitsubishi Outlander, er de faktisk ganske så like plassmessig inni.
I tillegg til den vanlige kjøringen tok vi også med oss bilene til NAF Trafikksenter på Våler i Hedmark.
Der ble de testet i en terrengløype under meget krevende forhold.
På veien er Outlander en bil som er litt stivere satt opp enn konkurrentene.
Styringen er rimelig direkte og fra førerplass har du faktisk bra sikt rundt hele bilen.
God på dårlig føre
I «hytteveiløypa» greide Outlander seg bedre enn Honda CRV.
Den har blant annet mulighet for å låse midtdifferensialen.
I tillegg har den et førstegir som trekker så lenge at det nærmest fungerer som et lavgir.
Bakkeklaringen er også to centimeter bedre.
Langt og smalere bagasjerom
Bagasjerommet er formet på en helt annen måte enn i Hondaen.
Det er ikke fullt så dypt og bredt, men mye lengre.
Den store fordelen her er at baksetet kan skyves hele 25 centimeter frem og bakover.
Det er også et rom under gulvet som skal gi bilen den samme tilgjengelige bagasjeromsplassen som både Hondaen og Hyundaien.
I et verdifallsperspektiv er det ifølge Autolease det samme om du velger automatgir eller manuelt.
Også de to utstyrspakkene du må velge mellom for å få diesel og firehjulstrekk vurderes likt.
Velger du den dyreste pakken InStyle + anbefaler de at du også går for syvseter.
HER ER VG OG NAFS VURDERINGER:
Førermiljø
God sikt alle veier, ryddig og oversiktlig interiør, Noe mer støyfull enn konkurrentene
Å kjøre Kjennes stram og god ut på veien.
Fin motor, presis giroverføring.
Plass Skyvbart baksete, stor bagasjeplass.
Miljø Best i test, men miljøvennlig blir det aldri å kjøre en relativt stor SUV.
Sikkerhet Full score i EuroNCAP krasjtest.
Å eie Autolease anslår årlige vedlikeholdskostnader til 4900 kroner de tre første årene.
Det er noe over snittet i klassen.
Pris
Det klart mest økonomisk smarte valget ifølge Autolease.
Outlander holder seg bedre enn gjennomsnittet i klassen med 67 prosent markedsverdi etter tre års bruk.
Mitsubishi har under gjennomsnittelig fornøyde eiere ifølge NAFs Autoindex.
(12. plass)
Design Litt spartansk, men funksjonell på innsiden.
Utvendig litt pregløs og kanskje litt kjedelig.
| 1
|
102551
|
Konsertanmeldelse:Kongene på Haugen
ÅL (VG)
Brødrene Haugen rammet inn vinterens turnéstart med minnet av sin avdøde bror på hjemmebane i går kveld.
Turnéstart:
Hellbillies Sted:
Ål kulturhus Aktuell plate:
Tretten
Den dynamiske duoen i Hellbillies, Lars Håvard og Aslag Haugen, gjorde ikke noe stort nummer av det, men symbolikken var klokkeklar.
Storebror Arne Sigurd - som døde i en bilulykke for halvannet år siden - var den røde tråden gjennom hele konserten.
Den muntersåre «Reise i lag med deg» var første låt ut, skrevet til minne om storebror.
«Røta» var siste låt ut, skrevet av storebror.
Samtidig har Hellbillies aldri vært mer rocka enn nå.
Storebror må få skylden for det også - det var han som kom hjem fra college i USA med en bunke amerikanske plater under armen til Lars Håvard og Aslag.
Røttene - røta - lå sterkt i underteksten i Ål kulturhus i går kveld.
Aslag og Lars Håvard traff toppen av den eksplosive rootsbølgen med Hellbillies på nittitallet, men tok bølgen videre på norsk der Austin, Texas-inspirasjonene sang seg inn i glemselen på engelsk.
Men musikalske talenter hos Haugen's til side - ingen vet om Hellbillies hadde hatt samme suksess i 2013 uten Arne Moslåttens originale og spisse tekster.
I går tok sambygdingene ganske reservert mot sine egne i starten, men det var kanskje bare fordi det ble spøkt med Aslags nåværende residens på Oslos vestkant?
Noe av årsaken finner vi nok også hos lydfolkene som hadde tatt med seg voluminnstillingene fra tyveårsjubileumskonserten i Oslo Spektrum i november i fjor til det atskillig mindre kulturhuset på Ål.
Kanskje er det heller ikke så mange av Hellbillies' egne som har fått med seg at bandet låter stadig tyngre og røffere jo eldre denne gjengen blir?
Spesielt gitarfantom Lars Håvard Haugen har nå fått et så fritt spillerom at det nesten bør begrenses.
Han er en fantastisk gitarist på detaljnivå, men er ikke like interessant når han leker unødvendig gitarhelt.
Og det gjør han snart litt for ofte.
Heldigvis har Hellbillies så mange perler at vi fort faller tilbake i nytelsen når Lars Håvard er ferdig.
Akkurat når han avslutter sin Hendrix-kopiering, tar for eksempel Hellbillies tonen helt ned og gir oss «Det finast eg veit» som iallfall er noe av det fineste jeg vet med Hellbillies - med unntak av «Som eit løv i eit vindkast», men den kom dessverre aldri.
Denne vekselgangen mellom slike ballader, klassiske låter som «Ei krasafaren steinbu» og tunge blinkskudd som «Mørkemann» har blitt - og er fremdeles - synonymt for rockbandet Hellbillies.
Et rockband som pr. i dag fortjener å fylle Oslo Spektrum også når de feirer sitt 30-årsjubileum.
Noen eksterne linker
| 1
|
102552
|
Film:Rar og kjedelig
David Cronenberg er tilbake i det rare hjørnet etter fjorårets overraskende streite «A Dangerous Method».
«Cosmopolis», basert på Don DeLillos roman, er en prøvelse å komme seg igjennom.
Vi følger den iskalde finansakrobaten Eric (en stiv Robert Pattinson) i en limousin rundt i New Yorks gater, på vei til frisøren (!).
Alt mens verden ser ut til å gå av hektene rundt ham; anarkister som protesterer og vifter med rotter(!) mot rikingene.
Det høres kanskje actionfylt ut?
Niks.
Vi er nemlig innelåst i denne limousinen store deler av filmen.
Folk kommer og går og leverer fra seg liksomdyp filosofering om verden rundt seg.
Alt dreier rundt dialogen i denne filmen, helt til Paul Giamattio dukker opp og redder stumpene i en intens «showdown» det siste kvarteret.
For lite, for sent - kjedsomheten har satt inn lenge før mens man tok seg i å etterlyse filmskaperen Cronenberg..
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102553
|
Film:Rystende god
Gripende og nærgående drama om et betent tema; en mann som mistenkes for overgrep mot barn.
Thomas Vinterberg har med «Jakten» laget sin beste film siden den sensasjonelle «Festen» fra 1998.
Som i den, viser han også her sin klo og klokskap i skildringene av hva som skjer når idyllen i vennskap og familiære forhold smuldres og ender med aggressiv mistenksomhet og heksejakt.
Mads Mikkelsen som den jagede befester stillingen som en av Europas ledende skuespillere med sitt brede register av følsomhet og intens tilstedeværelse.
Som en psykologisk thriller ruller regissøren gradvis fram en historie som både ryster og uroer.
En gjeng trivelige jakt- og drikkeglade dansker har et hyggelig liv sammen.
Lukas (Mikkelsen) er leken, grei og pålitelig barnehage-onkel, selv om privatlivet sladder.
Bestevennens datter er i barnehagen.
Hun er glad i Lukas, nesten litt småforelsket.
Dette håndterer Lukas på en mild og bestemt måte.
Jentungen ser avvisningen, og med såret opptreden nevner hun tilfeldigvis for barnehagens sjef at Lukas har så stor tiss; totalt uvitende om hvordan hennes bemerkning tolkes.
Det åpnes for et skred av mistanker, fordommer, angst, fortvilelse og ikke minst sinne.
Hvem skal man stole på - en god mann og nabo, eller en liten jentunge?
Og hva skjer når de voksne starter sine private forespørsler blant de andre ungene?
Når inntreffer massesuggesjonen, hvordan ter mobben seg i samlet flokk?
Dette er elementer filmen belyser med dramatiske nerve, pågående ærlighet og delvis rystende vonde scener.
Særdeles sterkt er det å se hvordan Mikkelsen som Lukas tviholder på sitt menneskeverd under et butikkbesøk der hevntanker og lynsjestemning gjør presumtive humanister til menneskelige monstre.
Annika Wedderkopp som jentungen formidler nydelig og stillferdig undring over hva som er igangsatt av hennes bemerkninger.
Filmen styrer nennsomt vekk fra å gi henne skyld, eller å gjøre henne til offer.
Dermed blir dette en almengyldig fortelling om en moderne hekseprosess om hva som skjer når flokken bestemmer seg for at byttet skal tas.
I denne sterke filmen finnes enkelte logiske brister, ikke minst når det gjelder det rettslige.
Men det forringer ikke filmens kvalitet som en almengyldig fortelling om en moderne hekseprosess om flokkens jakt på byttet; men der en flik av rettferdighet også har livets rett.
Det hele avsluttes i den psykologiske thrillerens finurlige ånd.
| 1
|
102554
|
Film:Potent politikerprat
«Lincoln» klarer å engasjere med dialog.
Og en ladning kruttsterke skuespillerprestasjoner.
Spielbergs portrett av den amerikanske presidenten starter med så mye sødmefylt patos at man frykter at filmen sklir rett i klisjéklisteret.
Lincoln troner som en halvgud på en dunkel platting mens sorte som hvite soldater klare for slagmarken siterer hans Gettysburg-tale om frihet og likhet, før de kalles til avmarsj og John Williams pianotoner pirrer tårekanalene.
Heldigvis er det en mer sober Spielberg vi følger videre.
Filmen starter fire år inn i den amerikanske borgerkrigen, men viser oss lite av blodige slagmarker.
Filmens fokus er Lincolns private og politiske kvaler i gjennomføringen av det trettende grunnlovstillegget, som forbyr slaveri.
Daniel Day-Lewis som presidenten selv er som støpt inn i en historisk form, men en form han likevel makter å bryte sprekker i.
Han nærmest snubler rundt i presidentboligen i en kropp som virker for tung å bære, mens han balanserer humor og retorisk genialitet mot bunnløs sorg og maktesløshet.
Manuset av Tony Kushner, delvis basert på Doris Kearns bok «Team of Rivals: The Political Genius of Abraham Lincoln», gir oss en ikonisk president med feil, både profesjonelt og på hjemmebane, i en historie som nærmest fremstår som en politisk thriller - med ventiler av komikk.
De komiske avbrekkene kommer foruten fra Lincoln selv, som gjerne bruker lange anekdoter midt i opphetede politiske diskusjoner, fra Tommy Lee Jones som den radikale trykkokeren Thaddeus Stevens og James Spader som W.N. Bilbo, en av «fikserne», datidens lobbyister, som blir hentet inn for å skaffe nok stemmer.
Alle tre roller besatt av skuespillere som fremstår som født til rollen.
Det gjør også Sally Fields i birollen som Lincolns plagede kone Mary Todd Lincoln, hvor hun makter å demonstrere fullt spekter fra hysteri til kontrollert manipulasjon i det spillerommet hun er gitt.
Selv omringet av skuespill som gnistrer, er det Day-Lewis som, bokstavelig talt i Janusz Kaminskis foto, stjeler rampelyset.
Han får fram det skrøpelige mennesket i legenden, og hvordan Lincoln dras mellom ønsket om å få slutt på krigen snarest mulig og ønsket om å få avskaffet slaveriet.
Får han fred først, er det bare å glemme det siste.
Og presidenten kjent som «Ærlige-Abe» holder seg ikke for god til å ta i bruk skitne triks for å vinne det politiske spillet.
Den største bragden i «Lincoln» ligger i å få en film hvis handling i stor grad drives av langdryg, politisk innviklet og gammelmodig dialog, fylt av juridiske detaljer, til å bli spennende.
Og det klarer Speilberg og stjernelaget hans.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102555
|
Film:Sutrende skilsmisse
Denne nederlandske barnefilmen tar opp skilsmisse fra et barns perspektiv.
Likevel er den sjelden dyster, men heller småtrist mellom de komiske partiene.
Vi følger gutten Tony i året før han blir 10 år.
Det starter med at kranførerpappaen og mammaen (som jobber i servise-butikk og baker kaker) er lykkelige sammen.
Men så blir faren transportminister, spesialplukket av dronningen, og moren klager over at faren alltid kommer sent hjem.
Når hun kaster ham ut starter en lang rekke forviklinger som inkluderer en slem sekretær, en rekke kran-kjøretøyer og et ball på slottet.
Mens det eventyrlige aspektet i «Tony 10» fungerer greit, komplett med at dronningen blir Tonys venn og medsammensvorne, er det den realistiske biten som er vanskeligst å tro på.
Moren reduseres til en sutredame som forteller Tony at faren har blitt «helt gal» og forelsket i en finere dame, mens faren fortsatt er en helt:
En kjempeflink minister som bare har forelsket seg i den sexy sekretæren.
«Tony 10» er blitt en lettbeint fortelling om et tungt tema.
Det er befriende at slutten ikke følger stereotyp oppskrift, men underveis går filmen i litt for mange klisjéfeller.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102556
|
Film:Fantasiløst eventyr
«Hansel & Gretel» trollbinder ikke.
Tommy Wirkolas siste eventyr er nettopp det:
Grimm-brødrenes fortelling om Hans og Grete har fått en omskriving som gjør de bortkomne barna til blodtørstige heksejegere i voksen versjon.
Når en landsby opplever at stadig flere barn blir røvet av hekser, tilkaller borgermesteren Hansel og Gretel for å rydde opp.
Gemma Arterton og Jeremy Renner strutter inn i byen i trange lærklær og spente haner akkurat i det sheriffen, grundig overspilt av Peter Stormare, skal til å brenne en kvinne anklaget for hekseri.
Søsknene frigjør jenta, men sporer raskt opp reelle fiender, i Famke Janssens storheks-skikkelse.
Så må de løse mysteriet «Hva skal heksene med alle barna?», samtidig som de snubler over troll, den slitsomme sheriffen og stadig flere spor fra sin egen fortid.
Det hjelper ikke Wirkola at å gjenfortelle eventyr med ny vri er blitt en velbrukt oppskrift etter filmer som blant annet «Rødhette og varulven», «Snow White and the Huntsman» og TV-serier som «Once Upon a Time» og «Grimm».
«Hansel & Gretel» tilfører lite nytt, annet enn mangel på spenning.
For et norsk publikum gir det en ekstra bonus å gjenkjenne de norske skuespillerne i små biroller.
De største av dem spilles av Bjørn Sundquist og Ingrid Bolsø Berdal, men ingen av dem får plass til å vise sine styrker.
Berdal sees i ubarmhjertige nærbilder som får sminken til å fremstå som noe fra dagen-derpå spillnatt med gothgjengen.
Spesialsminken generelt er lite imponerende.
Enkelte av vesenene gir assosiasjoner til villvettene i 80-tallets «Ronja Røverdatter», mens storheksa Famke selv ser ut som hun har dyppet ansiktet i en bøtte gips.
Det må være skumlere å overvære en Comic Con-konferanse.
«Hansel & Gretel» føyer seg dessverre inn i rekken av filmer hvor 3D-effekten virker forstyrrende.
Joda, det funker at det kommer piler og kosteskaft flygende mot deg, men det er en fordel om du kan se en enkel panorering uten at bildet flimrer.
I action-scenene, som burde være filmens styrke, gjør 3D-teknikken det virkelig vanskelig å få med seg spenningen.
Wirkola viderefører sansen for splatter og platte replikker, og det er blant elementene som gir mest tilfredsstillelse.
Men Renner og Arterton virker ikke komfortable med materialet og gjør det vanskelig å tro på at det er ment å være morsomt.
Det virker som om noe er «lost in translation» på veien fra Alta til Hollywood.
«Hansel & Gretel» står igjen som et eventyr uten magi og overbevisning.
| 0
|
102557
|
Film:Halvferdig arbeid
Bredt anlagt norsk storbyhyllest til kjærligheten som snubler i sine egne manustråder.
Det er mye positivt å si om regidebuten til Eirik Svensson.
Filmen er nydelig fotografert og lyssatt; den europeiske storby-feelingen sitter som et skudd, ja selv i Oslo!
Faktisk får man tro på kjærligheten og den store forelskelsen også - slik den isolert fremstår i filmen.
Godt hjulpet av lavmælte, skjøre opptredener fra Espen Klouman Høiner og finske Pamela Toula.
Tre unge, kjekke norske menn på guttetur i Istanbul havner i leilighet ved siden av tre søte finske jenter.
Kaisa og Jacob faller fort for hverandre - men da Kaisa begynner å grave i fortiden hans trekker Jacob seg unna.
De forlater hverandre uten å utveksle telefonnummer.
Via tilfeldigheter havner Kaisa i Oslo på et jobboppdrag - og er det ikke sommerførten Jacob som står der i grønnsaksdisken?
Nei, bare en som ligner veldig - Andreas heter han, og Kaisa finner ham interessant nok (og lik nok Jacob?) til å forelske seg på ny.
Man forstår ikke helt hvorfor, og det er på manussiden «En som deg» lugger.
Muligens er det frykten for å være overtydelig som har slått til, karakterene blir nesten ikke presentert, og vi blir sittende igjen med vage hint i stedet for klare bilder.
Enten mangler det i manus i utangspunktet, eller så har essensielle scener blitt liggende igjen på klippegulvet.
Man tar også noen merkelige snarveier, slike som garantert kunne vært luket bort med en ekstra manus-workshop.
Noe skurrer for eksempel veldig rundt det første møtet mellom Kaisa og Jacob.
Kaisa forlater venninene sine sent på natt i Istanbul for å gå i butikken, og kommer ikke tilbake.
Vil det ikke være naturlig for jentene å bli litt bekymret?
Nei, de legger seg for å sove, med Kaisa vandrende gatelangs i den tyrkiske storbyen.
En stor avsløring som dukker opp omtrent midtveis kommer også svært bardust på - og blir hengende i luften som et kjempespørsmålstegn.
«En som deg» avslører mye talent både foran og bak kameraet, men viser også med tydelighet at den pågående debatten om kvaliteten på norske filmmanus bare kan fortsette.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102558
|
Albumanmeldelse:Justin Bieber - «Believe Acoustic»
En plate hvor Justin Bieber blir kledd naken.
Om ikke akkurat slik fansen hadde foretrukket det.
Popmusikken skal helst være så skamløs som mulig.
Den skal ikke bry seg om kjedelige ting som autentisitet.
«Idol» og lignende konsepter har like fullt forledet vår tids unge poppublikum - og artister - til å tro at en låt blir bedre, en artist mer troverdig, om en fremføring foregår med kun en stemme og en akustisk gitar, eventuelt et piano.
Ideen om at en virkelig bra sang tåler hva som helst av arrangement og produksjon er selvfølgelig bare tull.
I tilfellet Justin Bieber er det ofte de tekniske detaljene som gjør jobben musikalsk, mer enn selve melodien.
Men nå er han her med en plate som skal fortelle verden at han kan være seriøs artist, han også.
At låtene hans er så sterke at de tåler å frarøves sine påkostede studiokostymer.
Det tåler de ikke særlig godt.
«Believe Acoustic» er Justin Bieber minus moroa.
«Boyfriend» reduseres fra frekk danselåt til døll barkrakk-pludring.
«As Long As You Love Me» er en slitesterk poplåt, men mister mesteparten av potensen uten gnissende elektronisk lyd rundt seg.
Albumet viser for så vidt at Bieber er en habil vokalist, men det visste vi fra før.
I typisk «unplugged»-stil fyller han på med masse åååhååå og mmmhmmm, som for å understreke hvor alvorlig og følsomt dette er.
Ingen av de åtte låtene fra «Believe» tjener noe som helst på denne presentasjonen - samtlige spor kommer til kort målt mot sine respektive originalversjoner.
Bieber og selskapet hans sørger likevel for at fansen får noe nytt å bite i, i form av tre nye låter.
«Yellow Raincoat» holder seg til utgivelsens akustiske konsept, og låter like kjedelig som resten.
«I Would» er «vanlig» Bieber, med beats og slikt; en søt liten bagatell.
Avsluttende «Nothing Like Us» er en pianoballade av typen man må ha Bieber-sengetøy for å få noe ut av.
Bieber er en popentertainer av rang.
Men en «singer/songwriter» er han ikke.
«Believe Acoustic» er beviset, for den som måtte ha behov for dét.
BESTE LÅT:
«I Would»
* Albumet slippes for salg i morgen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.