id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
102560
|
Bokanmeldelse:Etgar Keret:
«Så banker det plutselig på»
Hva ville du gjort hvis du fant en hemmelig glidelås godt gjemt i munnen til din kjære?
Fortellinger Kr.
298,- 285 s. Cappelen Damm
Etgar Keret er Israels mest populære yngre forfatter og jobber også med film.
Jeg er glad Kerets redaktører ikke har oppfordret ham til å skrive romaner.
Den korte fortellingen, «flash fiction», kler alvoret og galskapen han forener.
Keret bygger ikke fortellinger med klassisk plot.
Han bygger med en logikk som ligner tankeeksperiments, underbevissthetens og fantasiens.
En leiemorder som reinkarneres som Ole Brumm.
En snakkende gullfisk.
En forfatter som trues på livet til å fortelle historier.
En som gjennom et lite hull i bakken finner ut at alle løgnene og oppdiktningene han har funnet på i tidens løp, lever virkelige liv.
En kvinne finner en glidelås i sin elskedes munn mens han sover.
Hun åpner den, og han forvandles til en udelikat og lite flatterende tysker ved navn Jürgen - et godt eksempel på Kerets fantastisk radikale fysiske transformasjoner som et bilde på de psykiske.
Samlingen har 38 fortellinger.
Faren ved å samle så mange i en bok, er at flere fremstår som halvferdige tankeeksperimenter.
Samlingen er også svært lik de to foregående utgivelsene fra forfatteren, i både form og innhold.
Men det er nettopp tanken og dens vilkår som undersøkes, og som er Kerets sterkeste kort.
Keret skriver i et land med stor politisk uro, men dette gis sjelden eksplisitt plass i teksten.
Unntaket er den komiske sammenligningen mellom konflikthåndteringen i Sverige og Israel i bokens åpningsnovelle.
Jeg tenker både på Kafka og Beckett under lesningen; en humor som ikke kan eksistere uten et alvor ved siden av.
Visste du at:
Etgar Keret er oppvokst i Tel Aviv, hos foreldre som overlevde holocaust?
Søsteren hans er ortodoks jøde og broren formann for en forening som vil legalisere marihuana i Israel...
| 1
|
102561
|
Bokanmeldelse:Ferdinand von Schirach:
«Collini-saken»
På et luksushotell i Berlin blir en tysk industrileder regelrett henrettet på rommet sitt.
Gjerningsmannen setter seg rolig ned i hotellets resepsjon og venter på politiet.
Roman Oversatt av Sverre Dahl Gyldendal 349 kr. 139 s.
Slik åpner Ferdinand von Schirachs første roman i norsk språkdrakt, etter to nesten rystende gode novellesamlinger.
Og selv om romanen har en annen ramme enn novellen, har Schirach beholdt den knappe, kresne stilen som er hans varemerke.
Også temamessig opererer han i det samme landskapet som tidligere.
Som i novellene handler det også her om skyld og uskyld, forbrytelse og straff.
Og om menneskets verdighet i en uforutsigbar verden.
Gjerningsmannen er altså kjent i denne beretningen om en forbrytelse:
En italiensk fremmedarbeider som i 34 år har arbeidet som verktøymaker hos Mercedes-Benz, uten å ha fått så mye som en eneste liten flekk på rullebladet.
Den unge advokaten Caspar Leinen blir utpekt som forsvarer og går øyeblikkelig på en mur i det gjerningsmannen ikke er villig til å røpe motivet for drapet.
Og verre skal det bli når Leinen får vite at offeret er en person som har spilt en stor og viktig rolle i hans egen oppvekst.
Kan han forsvare sin venns morder?
Er det riktig?
Hele saken er i utgangspunktet helt håpløs, all den tid italieneren ikke ønsker noe forsvar.
Men etter hvert finner Leinen et mulig spor, som senere skal vise seg å få betydning for mye mer enn denne straffesaken.
Ja, som faktisk leder både Leinen og leseren inn i selve reisverket i tysk strafferett.
Elegant tenkt og skrevet.
Sjokkerende nytt for alle oss som ikke ante noe om dette.
I et tre linjers etterord kommer forfatteren med opplysninger som faktisk kan tyde på at det av og til har en hensikt å skrive romaner.
«Collini-saken» er uansett en bok å bli klokere av.
Visste du at:
Ferdinand von Schirach er født i München i 1964.
Er, ved siden av å være forfatter, en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater.
Har tidligere gitt ut de to novellesamlingene «Forbrytelser» og «Skyld».
| 1
|
102564
|
Bokanmeldelse:Fay Weldon:
«Huset Dilberne»
I beste fall er dette en bevisst parodi over såpeserier og «kioskromaner», i verste fall har Weldon mistet mye av sitt skjønnlitterære grep.
Roman Oversatt av Hilde Sophie Plau 332 sider Kr. 349,- Juritzen
Forfatteren som i sin tid skapte TV-serien «Herskap og tjenere», synes nå å ha skrapt sammen biter som falt ned fra skrivebordet den gangen.
Boken markedsføres da også aktivt mot publikum som liker TV-dramaet «Downton Abbey».
Personene er både spektakulære og blodløse, fra den bitre jøden via den kåte grevesønnen til den fete rike kjøtthandlerfruen.
Hovedhistorien handler om at adelsfamilien på godset Dilberne er i ferd med å gå konkurs, og snobbene må innse at eneste redning er om sønnen gifter seg med en styrtrik og tilsmusset ung amerikanerinne.
Sidefortellingene synes å ha blitt til på rene innfall.
Weldon hopper uten mål og mening inn og ut av alles hoder, og refererer usammenhengende hva de tenker og føler.
Intriger skapes, men det meste renner ut i sanden.
Historiene er fulle av løse tråder, og menneskenes utvikling har svak indre logikk.
Språket er enkelt og med liten variasjon, men den småplaprende tonen kler faktisk prosjektet.
Boken byr heldigvis også på glimt av velkjent «Fayenivoldsk» humor og ironiske betraktninger, særlig i skildringene av politiske og kunstneriske profiler fra århundreskiftet 1800/1900.
I rekken av tablåer finnes også noen riktig underholdende og snertne enkeltscener, der tidens fordommer og hykleri skildres gjennom møter mellom mennesker som knapt er fra samme planet.
Er man klar for en overdose nobel sjelekval under lysekroner og generelt melodrama, er det bare å løpe til bokhandelen.
Der burde boken stå i samme hylle som norske historiske underholdningsserier, selv om disse ofte er av høyere litterær kvalitet.
VISSTE DU AT ...
Fay Weldon er født i 1931 i Storbritannia.
Hun har gitt ut over 30 romaner, men skriver også for film, radio, TV og opera.
I 2001 ble hun hedret med Commander of the Most Excellent Order of the British Empire for sitt forfatterskap
| 0
|
102565
|
Bokanmeldelse:Kim Leine:
«Profetene i Evighetsfjorden»
Kjemperoman om kolonimakten Danmarks behandling av Grønland på slutten av 1700-tallet, om kåte misjonærprester og lokale spirituelle vekkelser, og om en fascinerende tvisynt hovedperson fanget mellom teologiens forjettelser og rasjonalismens klarhet.
Roman 560 s. Kr. 389,- Cappelen Damm
Norskfødte Kim Leine har full styring både på overordnet perspektiv og individuelt nivå i dette festfyrverkeriet av en fortelling om forhold som først og fremst er oppdiktet, men som åpner for betimelige spørsmål.
Hvordan var kremmernasjonen Danmark som kolonimakt?
Hva skjedde i etterkant av Hans Egedes mislykkede forsøk på å etablere en kristen tro på denne gedigne øya som er et kontinent i seg selv?
Morten Pedersen Falck reiser fra Lier til København for å studere.
Som misjonsprest ved Sukkertoppen på vestkysten av Grønland står han med ett bein i teologien og ett i rasjonalismen.
Men han er også kunstner, tegner nakne kvinnekropper og lokale objekter og tar seg en grønlandsk brud, med uante følger.
Leine er like hjemme i 1790-tallets hvalfangst eller københavnske bybrann som i tidsskildringer fra Grønland.
Eller Norge, når hovedpersonen vandrer alene over fjellene fra Bergen til Vinje senhøsten 1793!
Glad i historiske romaner?
Da er Kim Leine din mann!
VISSTE DU AT:
Forfatteren er født i Norge i 1971, men flyttet til Danmark som 17-åring.
Han er utdannet sykepleier og har jobbet 15 år på Grønland.
Denne romanen er solgt til bl.a. Danmark, Sverige, Storbritannia, USA, Tyskland, Spania, Italia og Nederland.
| 1
|
102566
|
TV-premiere:Kjedelige magaplask
TV2s nye søndagsunderholdning er som et to timer langt utdrikningslag hvor du ikke inviteres med på moroa.
TV-premiere:
«Skal vi stupe».
TV2 søndager klokken 20.
Programldere:
Sarah Natascha Melbye og Freddy dos Santos.
Seks søndager på rad skal seks kjendisduoer stupe etter poeng som lag, og overbevise et ekspertpanel som gir poeng fra 0 til 10.
Det hele sekundert av programlederparet Sarah Natascha Melbye og Freddy Dos Santos.
De slet hver med sitt i debutepisoden: dos Santos sjarmerende og blid, men ganske keitete og åpenbart uvant i rollen.
Melbye er den drevne av de to, men hun makter ikke å utstråle genuin varme fra bassengkanten.
Begges insistering på at «nå har vi det moro dere» nådde dessuten ikke helt fram til sofakroken.
Men det er altså stuping det dreier seg om, og kjendisene (et stort overtall av dem TV2s egne) plasker i vannet alene og synkront med partneren sin.
Der kjendisene hadde noe å strekke seg etter med en proff partner i «Skal vi danse», står de her altså alene - og programmet blir mye mer av en «amatørenes aften».
Det ser ikke ut til at noen av deltakerne tar det hele så veldig seriøst heller.
Det kunne blitt humoraften, men «Skal vi stupe» når ikke helt dit heller.
Et par bløte vitser fra Mini Jakobsen hjelper ikke til, for å si det sånn.
Deltakerne presterer som du og jeg ville gjort etter litt opplæring, uten at hverken ekspertkommentatoren eller fagdommerne bidrar til særlig opplæring.
«Alt er bra», synes gjennomgangstonen å være.
Stupe-miljøet lar en gyllen mulighet til å pirre interessen gå fra seg!
Et stup varer dertil ikke veldig lenge, noe som betyr en overdose «hva føler du nå»-pjatt rundt hvert stup.
Det er stor grunn til å frykte at publikum vil føle det svært repeterende etter hvert:
Konseptet åpner ikke for mye variasjon, stup etter stup med halvgode amatører ble kjedelig allerede etter første episode.
Og siden programmene sendes i opptak begrenses publikums deltakelse til en oppfordring om å twitre.
Ta heller turen til nærmeste svømmehall og prøv selv!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102567
|
Film:Morbid monstermoro
Tim Burton skuffer ikke når han syr sammen nye ideer og gamle klassikere.
«Frankenweenie», som han først skapte som en live-action kortfilm i 1984, blir her gjenopplivet som en sort-hvit stop-motion-animasjonsfilm - i 3D.
Og eksperimentet er i stor grad vellykket.
Stop-motion-teknikken skaper nydelige bilder av Burtons skranglete skrekk-verden.
Unge Victor Frankenstein har bare én venn, nemlig hunden Sparky, så når en ulykke inntreffer, er å bringe kjæledyret tilbake fra de døde det eneste Victor vil.
Da kommer den eksentriske naturfagslærerens undervisning godt med.
Men Victors hemmelige prosjekt kompliseres av at klassekameratene kniver om å vinne skolens vitenskapskonkurranse, og at han er konkurrenten de følger med på.
«Frankenweenie» settes kun opp i tekstet originalutgave, og retter seg naturlig nok mot eldre barn og voksne Burton-etusiaster.
Filmen er proppfull av referanser til klassiske og nyere skrekk-verk, og det er underholdning i seg selv å forsøke å få med seg alle.
Den største sjarmøren er Sparky selv - død eller levende.
3D-teknikken tilfører dybde i dukkelandskapet, uten at du merker deg nevneverdig ved det - noe som er en god ting.
Og komponist Danny Elfman klarer igjen å balansere uhygge og underholdning og kompletterer Burtons varme blikk på kald skrekk.
Mens filmen ikke er regissørens mest originale, viser den ham tilbake i «Corpse Bride»-form, etter fjorårets «Dark Shadows»-nedtur.
At «Frankenweenie» fremstår som lappet sammen av litt løse og velbrukte historiedeler, er jo også passende teamet tatt i betraktning.
De yngste bør definitivt holdes hjemme når Burton vekker sine morbide monstre til live - selv om det gjøres med hjerte.
For resten er filmen en gotisk godteskuff.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102568
|
Film:Klam sexterapi
Du vet det er Oscar-sesong når anerkjente skuespillere uten lyter pryder kinoplakaten med et fysisk eller psykisk handicap.
John Hawkes ligger strak på en båre gjennom «The Sessions», multihandikappet, med taleproblemer og behov for pustehjelp.
Legg til et tabubelagt og «vanskelig» tema - sex og handicap - og du er garantert å bli nevnt.
Høres jeg kynisk ut?
Tja, muligens, men mye av skylden for dét må filmskaperne ta selv.
«The Sessions», basert på en sann historie må vite, er basert på journalisten og poeten Mark O'Briens selvbiografiske (selvutleverende) tekster om sin seksuelle debut i en alder av 38.
Vi befinner oss rundt frimodige Berkeley på 70-tallet, husk at det var heromkring man praktiserte fri sex noen år tidligere..
Definitivt «ei anna tid», og innimellom her klarte jeg ikke la være å sende tankene til Harald Eias ekstremt frigjorte karakter som viser skrukken fordi det er alt er så naturlig.
Vel.
Samtidig med Marks utforskning av egen seksualitet gjennom sexterapeuten Cheryl (Kliss naken Helen Hunt - insisterer på at hun IKKE er prostituert) har han jevnlige skriftestunder hos presten - disse møtene er det som fungerer best i filmen, naturlige samtaler om livet her og nå.
Det er Marks samkvem med damene i filmen jeg simpelthen ikke kjøper så lett.
Vi lærer at Mark er morsom, intelligent og sensitiv, men det fortelles på en måte som føles klam etter en stund- med god drahjelp fra det munter-melankolske lydsporet, og en ganske selvmedlidende voice-over.
Og selv om tematikken altså er langt fra daglig kost og «The Sessions» er laget utenfor de store studioene følger utviklingen i forholdet mellom Mark og Cheryl ganske vante rammer.
«Snakk om det» er sjeldent noe dårlig tips.
I «The Sessions» snakkes det så mye om DET at man blir mett.
For ikke nok med Marks analysetimer hos presten.
Mark og Cheryl snakker og snakker om sex gjennom seks terapitimer slik at det blir utmattende.
Filmskaperne lar oss i tillegg få ta del i Cheryls betrakninger rundt Mark som hun leser inn i en lydopptaker.
Puh!
Flotte mennesker, fint portrettert av gode skuespillere i Helen Hunt, John Hawkes og William H.Macy, men jeg er ikke sikker på om du er nødt til å være flue på veggen sammen med dem.
Ps:
Hawkes ble forbigått i Oscar-nominasjonene.
Helen Hunt derimot er nominert som beste kvinnelige skuespiller..
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102570
|
Konsertanmeldelse:Kaizerlig!
Ingen skal beskylde Kaizers Orchestra for å være beskjedne på sin avskjedsturné, heller.
TURNÉSTART:
Kaizers Orchestra med KORK STED:
Den Norske Opera, Oslo PUBLIKUM:
Ca 1500
DETTE SPILTE
DE:
Aldri vodka, Violeta Svarte katter & flosshatter Drøm videre, Violeta
Det polaroide liv Siste dans Tvilling Tusen dråper regn Markedet bestemmer Hjerteknuser
I ett med verden Sju bøtter tårer er nok, Beatrice Satan i halsen Perfekt i en drøm Forloveren Begravelsespolka Sekskløver
I går kveld startet de turnéen som kan bli deres endelige svanesang.
De har klart kunststykket å selge ut seks show i Operaen og gir publikum full valuta for pengene i front av Kringkastingsorkesteret (KORK) og Oslo filharmoniske kor.
Og hvorfor spare på applausen når kaizerne selv ikke nekter seg noe fra scenen?
Modige er de også.
Låtene er kompromissløst hentet kun fra «Violeta Violeta»-trilogien, blant annet treeren i sin helhet, spredd utover i showet.
Kaizers Orchestra har vært nådeløs mot resten av sine katalogperler - her er det «Violeta Violeta» som står i fokus og bare den.
Det betyr; en konsert som forventet er den diametrale motsetningen til «less is more»-prinsippet.
Det er til tider sjukt pompøst og sanseoverveldende.
Og deilig.
Det er knapt til å fatte at dette er samme band som jeg så hamre i stykker oljefat på klubben Blå i Oslo for ti år siden.
En sigøynermusikal, kaller de det.
Det understrekes av at både kor og KORK er sminket og kledd i sigøynergevanter.
Gutta selv har tatt findressen på ...
Dessverre drukner KORK såpass mye bak Kaizers Orchestra den første timen at det av og til virker nesten forstyrrende at de sitter der.
For Kaizers-lyden er skrudd så høyt at den sprenger noen kretser ett eller annet sted mellom miksebord og scene under «Forloveren», som strategisk uheldig er siste låt før ekstranumrene.
Men Kaizers er proffe nok til å fullføre låten, selv om det eneste som høres i salen er Rune Solheims trommer.
Gutta er nok også litt anspente, verken Geir Zahl eller Terje Vinterstø Røthing byr på mye mimikk bak gitarene - kanskje er de preget av at de ikke kan gjemme seg bak vante oljefat - og sirkusdirektør Janove Ottesen blir ofte hektisk, han også.
Derimot er han uforlignelig som frontfigur når sjarmen skrus på og publikumstekket sitter maksimalt.
Tangentmann Helge Risa er derimot den samme gravalvorlige begravelsesagenten som alltid.
«Violeta Violeta»-trilogien inneholder mange sanger som spiller på det teatralske som Kaizers helt åpenbart har vært inspirert av fra sin mentor Tom Waits' senere arbeid for scene.
Når de teatralske passasjene kommer, er det godt å ha KORK i ryggen, for en konsert utelukkende med materiale fra trilogien kunne nok ikke Kaizers Orchestra gjennomført alene.
På en annen side er det enkelte sanger som får en vanvittig kraft når de to orkestrene slår seg sammen.
«Svarte katter & flosshatter» er det wagner'ske dimensjoner over, og «Begravelsespolka» - kveldens høydepunkt - er så voldsom at det høres ut som en kosakkhær i berserkergang i et omreisende sirkus.
Samtidig er det mer anonyme albumlåter som får nytt liv med kor og strykere.
Det beste eksemplet er «Perfekt i en drøm», der Janove synger seg hes i intensitet, og «Tvilling» som heves av en yndig ballettdanser i hvitt som tripper inn på scenen og gestalter Violeta.
Forestillingen har blitt en fryd for øret og en verdig oppsummering av ti år med et band med åtte plater bak seg - hver og én av dem har toppet VG-lista.
Det er rock og sirkusmusikk, klezmer og sigøynertakter, valser og polka, vodka og Violeta, overmot og ambisjoner, selvtillit og tro på egne mål.
Kaizers i et nøtteskall.
Og nå bør Spellemann-komitéen innkalle til hastemøte for å avgjøre hvem som skal få det gjeveste troféet i mars ...
| 1
|
102572
|
TV-anmeldelse:Kleint og aktuelt
«Girls» tar tempen på en generasjon.
I endetarmen.
«GIRLS», Sesong 1 Amerikansk komi-/dramaserie i 10 episoder NRK3, tirsdager kl 22.25
Det fremstår nemlig relativt rått og ufiltrert, det Lena Dunham og Judd Apatow serverer oss fra livet til fire 20-et-eller-annet-årige kvinner i New York.
Hannah (Dunham) får beskjed om at foreldrene ikke lenger kommer til å finansiere livet hennes i storbyen der hun etter eget utsagn er «opptatt med å prøve å bli den jeg er».
Når hun også mister sin ubetalte praksisjobb for en forlegger, må hun finne ut av hvordan hun skal klare seg selv.
Som mer eller mindre udugelige guider har hun venninnene Marnie (Allison Williams), Shoshanna (Zosia Mamet) og Jessa (Jemima Kirke), som alle befinner seg i forskjellige stadier av selvransakelse og selvrealisering.
Underveis sveiper de over temaer som kjærester, kjønnssykdommer, abort og meningen med livet.
Og selv om rollefigurene i «Girls» bruker sminke, fremstilles livene deres usminket.
Det er like mange überkleine, ubekvemme scener som scener du smiler gjenkjennende av.
Av og til i kombinasjon.
Og når du trodde du ikke kunne bli mer flau av en episode, blir du det likevel.
Serien makter å overraske i et veldig velkjent farvann.
Parallellene til «Sex og singelliv» takles direkte.
Mens Shoshanna kategoriserer folk etter Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte-karakterene, har Jessa aldri sett serien.
Og «Girls» er både en arvtager og motsats til 90-tallsuksessen.
Den fremstår mer realistisk i det at den beskriver avstanden mellom drømmelivene i «Sex og singelliv» og realiteten for unge voksne i New York i dag.
Men settingen i storbyen betyr ikke at «Girls» ikke treffer godt for hjemlige forhold også.
Den kobler seg rett på diskusjonen etter «Trygdesnylter»-kronikken til Vegard Skjervheim i fjor, hvor han beskrev en «alvorlig motivasjonsbrist» etter å ha opplevd gapet mellom høye ambisjoner og hard realitet.
Hannah har også en alvorlig motivasjonsbrist, men i stedet for NAV har hun hatt foreldrene å lene seg på.
Hun har studert litteratur og vil bli forfatter - sin generasjons stemme, faktisk, men i virkeligheten får hun knapt jobb som servitør, noe hun mener er uverdig for henne uansett.
Med knapt halvtime-lange episoder, holder Dunham (som er seriens skaper, manusforfatter og regissør) interessen din lett fanget med skiftene mellom de fire jentenes opplevelser.
Dunhams Hannah tar innimellom irriterende stor plass, og både hennes og de andres «Hva vil jeg med livet mitt?»-gnåling kan virke avtennende.
Men det er også noe av poenget med serien - at den demonstrerer hvor irriterende evig selvbeskuelse er.
P.S.
Uten at serien belastes for det, må det sies at NRK er vel sent ute med å hive seg på «Girls»-vogna.
Sesong 2 sendes for tiden på C More og er tilgjengelig på HBO Nordic.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102573
|
Bokanmeldelse:Richard Ford:
«Canada»
Kan et skjønnlitterært verk kokes sammen slik at resultatet er både kjølig disseksjon og brennende fiksjon?
Roman Oversatt av Christian Rugstad 404 sider Kr. 399,- Oktober
Ford serverer en slik fortelling, der personlige tragedier og biter av amerikansk/kanadisk moderne historie smelter sammen.
Fortelleren Dell, en eldre engelsklærer, har opplevd mye vold og tap.
Foreldrene hans begikk et bankran, og han ble tvunget på flukt fra barnevernet.
Men han takler savnet og forvirringen ved å fortsette livet som observatør, vitne og tilskuer - også til mord.
Målet er å forstå og akseptere det meste i livet, han dveler stadig ved hva som må komme først.
Med en følelsesmessig nøysomhet som grenser mot sultedøden pirker Dell i seg de smuler han kan få av både tilhørighet, drømmer og velvilje.
I den første delen minnes han barndommens rike, hvordan foreldrene i en fiendtlig liten møkkaby ble så desperate at de ranet en bank.
Her finnes også en intrikat vev av sted/tidsskildringer, der både populærkultur og den kalde krigens mentalitet får farge og smak.
I andre del skildres guttens nye liv når han gjemmes for barnevernet hos en skremmende hotell-eier i Canada.
Til sist samles trådene, i en vemodig og vakker finale der Dell møter tvillingsøsteren igjen og endelig kan hvile i den vissheten han alltid trodde på:
Man kan være fornøyd med livet, bare man vet at man virkelig har prøvd å leve det så godt man kan.
Om andre kan man ikke vite så mye, Dell hviler i at han aldri kan forstå eller leve seg inn i hva foreldrene tenkte natten før de satte hele familien på spill og tapte.
«For en slik natt finnes det ingen lest.»
Etter å ha lest deler av den originale teksten ser man at oversetteren fortjener ros for å ha fullført en nesten umulig jobb:
Ford skriver nyansert og poetisk, hviskende nært og distansert vakkert, som en stjernehimmel.
På norsk synes ofte balansegangen mot klisjégrøfta mye vanskeligere.
VISSTE DU AT...
Ford ble født i Jackson, Mississippi i USA i 1944.
Han bor nå i Maine og arbeider som professor ved Columbia University School of the Arts.
Han har mottatt mange priser, blant annet en Pulitzer for skjønnlitteratur.
Tross mild dysleksi romandebuterte han i 1976 og har skrevet flere bøker, noveller og andre verk.
| 1
|
102574
|
Bokanmeldelse:Åsa Larsson:
«Et offer til Molok»
Åsa Larsson spikrer deg raskt og effektivt til lesestolen.
Kriminalroman Oversatt av Kari Bolstad 404 s. Kr. 379,- Gyldendal
Først serverer hun en gammeltestamentlig historie som utlover Guds vrede over den som gir barn til Molok, guden for rikdom og krigslykke.
Så skildrer hun en bjørnejakt så uhyggelig nærgående at bjørnestanken river i nesa.
I bjørnemagen finner de bær, rester av en hund og et menneske.
Forfatterens gjennomgangsfigur, aktor Rebecka Martinsson, kommer fra Norrbotten.
Traktene rundt Kiruna var arnestedet for gruvedrift, arbeiderbevegelsens vekst og for læstadianerbevegelsen.
Boken veksler uanstrengt mellom nåtiden og Klondykeperioden i Kiruna på begynnelsen av 1900-tallet, der gruvedisponent Hjalmar Lundbohm og den vakre unge lærerinnen Elina har et hemmelig kjærlighetsforhold som ender uhyggelig tragisk.
Mannen som ble bjørnemat, er i slekt med kvinnen som myrdes kort etterpå.
Morderen har prøvd å skjule mordet ved å brenne ned huset.
Kvinnen bodde alene med sitt syvårige barnebarn som klarte å rømme og gjemme seg i en lekestue.
Rebecka blir tidlig bortmanøvrert, men unngår ikke å bli innblandet i saken, fordi den blir personlig, den er selvfølgelig mye større enn antatt, alt på sjangerriktig vis.
Larsson er en mester på uhygge, karaktertegning, lokalkunnskap og troverdig miljøskildring.
Hvorfor det ikke blir perfekt innertier er fordi miljøet er for lite til å bære alle drap, påkjørsler, høygaffelmord, skuddrama, selvmord og brann.
Det blir som å se en muskeldopet Arnold Schwarzenegger i en bitte liten robåt i en Terminator-film.
Men en absolutt sidevender får du.
Visste du at ...
Åsa Larsson vokste opp i Kiruna, der de fleste av bøkene hennes foregår.
Hun har jobbet som skattejurist.
Debutboken hennes, «Solstorm», er filmet med Isabella Scorupco i hovedrollen.
| 1
|
102575
|
Bokanmeldelse:Thomas Enger:
«Blodtåke»
Thomas Enger er en grei krimsnekker.
Men han arbeider for lite med detaljene, noe som gir byggverket et sjablongmessig helhetsinntrykk.
Krim 384 sider Kr. 379,- Gyldendal
Tredje bok i rekken om journalisten Henning Juul tar utgangspunkt i det bestialske drapet på demente Erna Pedersen.
Drapet er utført i hennes eget værelse på sykehjemmet, og Juul blir satt på saken.
Parallelt følger vi historien om hans søster, justisminister Trine Juul-Osmundsen, som våkner opp til en helt usannsynlig spekulativ drittpakke i mediene, med herværende avis i front.
Hun skal ha utøvd seksuell trakassering mot en yngre mannlig partikollega, og nå står hennes karriere på spill.
Ingen blir sjokkert hvis jeg nå forteller at morderen og politikeren til syvende og sist blir ført sammen, vel å merke etter at enda et par lik har meldt sin ankomst.
Morderens motiv viser seg å være svært privat og hevnbasert.
Det er like lite overraskende som at justisministeren er et offer for ambisiøse intriger av verste sort.
Likevel skal det sies at selve etterforskningen fungerer greit som spenningshistorie, med godt driv i mange partier.
Men «Blodtåke» er også skjemt av flere svakheter:
Selv om han er tidligere journalist, viser Enger påfallende liten innsikt i pressens arbeidsmetoder og henfaller til den rene karikatur i fremstillingen av journalistisk kildekritikk.
De mange bipersonene fremstår som uoriginale skisser, og de stemningsskapende effektene i historien begrenser seg stort sett til skildringer av vær og skyer og en stadig strøm av gateløp og elver.
Samtidig blir trådene tilbake til historien om Henning Juuls egen personlige tragedie for frynsete og tynne.
Mer tåke enn godt er, altså.
Visste du at ...
«Blodtåke» er den tredje boken om Henning Juul.
Til sammen er det planlagt seks bøker i denne serien.
Thomas Engers krimbøker er solgt til 22 land og har nådd et samlet opplag på over 250.000 eksemplarer.
| 0
|
102576
|
Bokanmeldelse:Mikael Niemi:
«Fallvann»
Tsunamien rammer Luleå i Mikael Niemis siste roman.
Resultatet blir en katastrofeskildring med stor intensitet og humor langt over grensen til det groteske.
Oversatt av Erik Krogstad Roman 278 sider Kr. 379,- Oktober
Døden er en brun mur av vann.
Etter en lang høst med konstant regnvær inntreffer katastrofen i Norrbotten.
Vannkraftverkets demninger brister, og nedover dalen styrter de enorme vannmassene med ødeleggende villskap.
Elven er blitt til et levende og truende vesen som feier med seg mennesker og bygninger, liv og eiendeler, kjærlighet og ondskap.
Folk kjører, løper, svømmer - ja flyr - for harde livet.
Men noen blir igjen, og noen snur ikke bare én, men flere ganger underveis.
Mikael Niemi har skrevet en apokalyptisk skildring av hva som skjer når desperasjonen vinner over sivilisasjonen, og når mennesker må velge mellom å redde sitt eget liv, eller sette det samme på spill for andre.
Det er de beste og verste egenskapene hos oss som kommer frem i en slik situasjon, de høyeste og de laveste kvalitetene i folks sinnelag.
Forfatteren slipper aldri helt taket i sin særegne og underspilte sarkasme, men først og fremst er «Fallvann» en heidundrende spennende roman.
Leseren blir billedlig talt revet med i fortellingen, som veksler mellom flere personers opplevelser denne katastrofale høstdagen i Nord-Sverige.
Langt fra alle delhistoriene ender lykkelig, noen av dem overskrider grensen til det surrealistiske, men alle har det til felles at de engasjerer.
Intensiteten er høy hele veien, som for eksempel i skildringen av evakueringen av tettstedene.
Der bilkøene bygger seg opp, og panikken sprer seg blant de innestengte trafikantene.
«Fallvann» er en hektisk roman, på nippet til det hysteriske.
Og som den stilbevisste forfatteren Niemi er, sørger han for å legge inn noen infernalske dreininger helt mot slutten.
Anbefales alle litterære spenningssøkere, med eller uten vannskrekk.
Visste du at ...
Mikael Niemi (54) er oppvokst og bosatt i Nord-Sverige.
Han debuterte med en diktsamling i 1988, og har skrevet en rekke bøker for både voksne og ungdom.
Forfatterens store gjennombrudd kom med «Populærmusikk fra Vittula» i 2000.
| 1
|
102578
|
Bokanmeldelse:Austin Wright:
«Tony & Susan»
Thrillerdelen leverer både spenning og tankestoff, men romanen har flere mangler.
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Kriminalroman 399 sider Kr. 349,- Schibsted forlag
Susan får tilsendt et romanmanus fra sin første ektemann som hun ikke har hørt fra på 20 år.
Det viser seg å være en psykologisk thriller som både Susan og leseren av «Tony & Susan» blir oppslukt av.
Problemet er at rammefortellingen med Susans hverdagslige husmorsysler og tanker om ekteskap får altfor mye plass.
Manuset skal gjøre henne mer positiv til eksmannen på bekostning av ektemannen og er slik en strålende hevn fra den forsmådde.
Men denne prosessen blir aldri riktig interessant.
Matematikkprofessor Tony, hovedpersonen i manuset, møter på større eksistensialistiske og moralske utfordringer.
En natt familien er på vei til sommerhuset i bil blir de overfalt av tre menn.
De splittes, og dagen etter blir kona og datteren funnet voldtatt og drept.
Tony sliter med skyld- og skamfølelse:
I møte med barbarer er hans siviliserte vesen og akademiske status ingenting verdt.
Selv om overfallsmennene aldri truet med våpen, fulgte han ordrene deres.
Gjennom sorg og avmakt står middelklasseverdiene for fall.
Ønsket om rå hevn vokser frem.
Spenningen stiger ettersom offeret nærmer seg overgriperen og rollene skifter om.
Siste del er ikke like stringent og troverdig som de to foregående, og gjør at også thrillerdelen av romanen har sine svakheter.
Boken kom ut første gang i 1993.
Litt underlig at Schibsted nå gir ut en amerikansk roman på norsk som hverken er en klassiker eller en samtidsroman.
Visste du at ...
Austin Wright (1922-2003) var en amerikansk professor og forfatter.
Han ga ut i alt syv romaner, og «Tony & Susan» er den mest kjente.
| 0
|
102580
|
Vidar Busk - «Paid My Way» (Låtskrivere: Timothy Scott McConnell/Vidar Busk)
Tar meg stadig i å stusse over hvorfor det alltid skal være swing og rockabilly fra steinalderen med i Grand Prix, men det var jo den Bobbysocks-låten da.
Busk er langt mindre pastisjpreget, selvsagt, han har denne musikken i blodet og låter tent og stilsikker.
Låten føles likevel som en bagatell.
| 0
|
102581
|
Carina Dahl - «Sleepwalking» (Låtskrivere:Carina Dahl/Ben Adams/Søren Pagh)
Ah, ingenting er som et gjenhør med en artist det har vært stille rundt siden Grand Prix 2011!
Men:
Hun har vært med i realityserien «Tigerstaden».
Og fått «hjelp» av A1s Danse-Ben Adams til å lage denne begredelige elektropopballaden.
Hun får ha masse lykke til i 2015 også.
| 0
|
102582
|
Tom Hugo - «Det er du» (Låtskriver:Tom Hugo)
Kristiansanderen Hugo har mye P1-spilling å vise til, og lanseres utenlands (i, Romania) i disse dager.
Han er kveldens visesangalibi, med en plystrete og akustisk liten trall som er helt grei, men Hugo fremstår også slik man forestiller seg at Knut Arild Hareide ville høres ut som artist.
| 0
|
102583
|
Gromth/Emil Solli-Tangen - «Alone» ( Låtskrivere:Sven Atle Kopperud (Silenoz)/Emil Solli-Tangen/Gromth)
Metalband fra lavere divisjoner.
Lillebroren til han som kom på 20. plass i Eurovision Song Contest året etter «Fairytale».
Uttalte ambisjoner om å lage et black metal-svar på «Nocturne», med «musikkens mysterier som utgangspunkt for samarbeidet».
Herre, gi meg styrke.
| 0
|
102584
|
Julie Bergan - «Give A Little Something Back» ( Låtskrivere:Ben Adams/Julie Bergan/Sara Skjoldnes)
Skienjenta Bergan er 18 år gammel, og kan som sådan unnskyldes for å ville lage en midtempo kjærlighetssang i Katy Perry-gaten.
Danse-Ben er med her også - skal han ikke hjem snart? - og resultatet er midt-på-treet, midt-i-gaten-pop, som løftes av en likandes vokalinnsats.
| 0
|
102585
|
Mimi Blix - «Catch Me» (Låtskrivere: B. C. Oggioni/L.Monticelli/M.
Cottini)
Grand Prix har startet sin egen lille retrobølge - der regnes 2011 som et historisk år, får man anta, siden enda en deltager fra dengang dukker opp i årets første delfinale.
Igjen høres Mimi Blix ut som en modell som liker å synge litt ved siden av og foretrekker Rihanna på vorspiel.
Stikkord:
«fattigmanns».
| 0
|
102588
|
Teateranmeldelse:Trassig og sterk
Ibsens Nora slamret med døra og gikk.
Ungjenta Nora i «Søstra mi» ligger med alle, blir tråkka på og trasser seg videre.
RIKSTEATRET «Søstra mi», et stykke av Hannah Helseth Regi:
Kjersti Horn Med:
Gitte Witt, Hina Zaidi, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen, Zarfasht Rad
Med en pulserende energisk Gitte Witt i rollen som ungjenta Nora, poengterer forestillingen tydelig og klart hvordan deler av den feministiske stoda er i Norge anno 2013 - 100 år etter at kvinne fikk lov til å stemme.
For Nora i dukkehjemmet dreide det seg om retten til å være menneske på lik linje med sin mann.
Den seksuelt frigjorte unge Nora i «Søstra mi», søker også aksept, men er det antall nedlagte menn som skal definere hennes status som menneske?
Hennes prosess er å frigjøre seg fra et mannesyn på kvinnekroppen som ikke ble fjernet med et pennestrøk for 100 år siden.
Hannah Helseths tekst er kort og tilhugget.
Den har noe uforløst ved seg, og hun er innom klisjégropen, men det forhindrer ikke at forestillingen har en sterk dynamikk, preget av røff humor og sårt alvor som berører.
Regissør Kjersti Horn har et stort talent for å gi oppsetninger liv, nerve og aktualitet.
Det gjør hun også her, med glødende engasjement.
Det handler i korthet om en ungjente som har flust av one night stands, hennes innadvendte bror, en naiv og virkelighetsblind mor, samt et søskenpar av pakistansk opprinnelse.
De to jentene har uredde og åpne samtaler om hvordan deres kulturelle bakgrunn preger deres hverdag.
De menneskelige kontraster underbygger aspektet på kvinnesynet, men også på mannens rolle i dette bilde som alle er mer eller mindre ufrivillige brikker i.
Ensemblet er samspilt og godt, små detaljer berører og underholder.
Men Gitte Witts nakne utleverende og totalt ujålete spill går rett i ryggmargen på deg.
Det er en urkraft kombinert med sårbarhet og en røff attitude i hennes energi på scenen.
Hun er en Nora som til syvende og sist ikke vil la seg knekke, og som reiser seg for å kunne reise dit hun vil.
Får vi tro - og håpe.
| 1
|
102594
|
Film:Beintøff kjærlighet
Det er mye knokler, bein og harde slag i denne robuste og rufsete kjærlighetshistorien som berører med inderlighet og sterkt spill.
Marion Cotillard evner å gå inn i sine roller med en nerve og tilstedeværelse som har gjort henne berømt langt utenfor Frankrikes grenser.
Hun viste det i filmen om Edith Piaf, og nå som en utagerende kvinne som livnærer seg som trener for spekkhuggere.
I det øyeblikket begge beina hennes (fra knærne og ned) forsvinner i gapet på det svære dyret, går hun inn i en nattsvart depresjon som vibrerer i hver fiber i Cotillards uttrykk.
I møtet med en mann med mange arr på sjelen, men med fysisk styrke gjenvinner hun ikke bare selvtilliten, men får også et modnere livsmot.
Som for menn flest, tar det lengre tid før kompisen når samme modenhet.
Forholdet dem imellom er en gripende miks av usentimental sex, vennskap og psykisk tilhørighet; det er hardt og mykt, ømt og barskt.
| 1
|
102596
|
Film:Infantilisert kriminalitet
Hva skal dette være?
En gangsterfilm for barn, komplett med brutale voldsepisoder?
En parodi, en pastisj, en slags komedie?
«The Untouchables» (1987) for dummies?
Uansett hva ambisjonen måtte være:
«Gangster Squad» mislykkes i alle henseender.
«Basert på en sann historie»:
Etterkrigstidens art deco-Los Angeles.
Den jødiske gangsterbossen Mickey Cohen (Penn) herjer.
Byen renner over av knark.
Kvinner blir voldtatt i sekundet de setter hælen på perrongen på Union Station.
Politiet, kjøpt og betalt, vil ingenting gjøre.
Så den brumlende politisjefen Chief Parker (Nick Nolte) må sette sammen en spesialgruppe som skal ta hånd om Cohen på annet vis, utenfor lovens rammer, ledet av den minst like brumlende John O'Mara (Brolin).
Oppdrag:
«Ikke arrester ham.
Ikke drep ham.
Ødelegg ham».
Manuset virker å være sydd sammen av en fyr som begynte å se på gangsterfilmer i forrige uke, og som nå har satt seg fore å fordumme alt han så.
Brolins fortellerstemme spyr vamle klisjeer om ære og integritet.
Den liksom «sexy» dialogen mellom Ryan Gosling og Emma Stone ville fått Humphrey Bogart til å gi begge en oppdragende ørefik, akkompagnert av applaus fra Lauren Bacall.
Menneskene i filmen er skrevet som tegneseriefigurer, og oppfører seg følgelig deretter.
Sean Penn - som sjelden lar en sjanse til å overspille gå fra seg - gjør sin verste prestasjon i en latterlig maniert, muligens ufrivillig komisk innsats som skurken over alle skurker.
Men han er ikke den eneste som later til å tro at han er med i «Who Framed Roger Rabitt» (1988).
Regissør Fleischer («Zombieland», «30 Minutes Or Less») har laget middelmådig film i noe tid nå.
Han kommer neppe til å få lov til å gjøre det igjen, i alle fall ikke med et budsjett og skuespillerresurser som dette.
At «Gangster Squad» pumpes ut i januar, måneden da amerikanske filmkalkuner tradisjonelt sendes ut for å bli slaktet, er neppe tilfeldig.
At den gis ut av Warner Bros. - den klassiske gangsterfilmens hjem fremfor noe - er nesten til å gråte av.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102597
|
Bokanmeldelse:Anders Ravik Jupskås:
«Ekstreme Europa»
Grundig introduksjon til de politiske miljøene på ytre høyrefløy i Europa.
Sakprosa 254 s. 299,- Cappelen Damm
Det er ikke alltid lett å holde tungen rett i munnen når man skal diskutere politisk ekstremisme.
Såkalt fremmedfiendtlige partier har fått betydelig oppslutning i flere land, men i hvilken grad kan de egentlig sammenlignes med det norske Fremskrittspartiet?
Og fins det egentlig en forbindelse mellom voldelige snauskaller og veldresserte parlamentarikere?
Anders Ravik Jupskås, som er doktorgradsstipendiat ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, vil gjerne rydde opp i begrepsbruken.
I sin nye bok om det ytre høyre i Europa skiller han klart mellom tre miljøer; de høyreekstreme, de høyreradikale og høyrepopulistene.
Frp hører med blant de siste.
Jupskås finner at det eneste som forener disse tre gruppene er innvandrerkritikk, mens populistene skiller seg tydelig ut ved å være demokratisk innstilt.
Han presenterer blant annet nyere forskning om årsakene til at slike miljøer og partier får oppslutning.
Boken er tettpakket med informasjon, men fremstillingen flyter fint.
Jupskås inntar også flere posisjoner som gjør boken til et godt utgangspunkt for videre debatt.
Dette er forskningsformidling på sitt beste.
| 1
|
102598
|
Bokanmeldelse:Ryan David Jahn:
«Gode naboer»
Sterke skjebner og fatale handlinger knyttes sammen gjennom en lang og voldsom natt i 1960-årenes USA.
Oversatt av Kurt Hanssen Thriller 240 sider Kr.
349,- Schibsted
På vei hjem fra jobben blir Katrina Marino brutalt overfalt, voldtatt og langvarig mishandlet rett utenfor hjemmet sitt i New York.
Flere av naboene hører skrikene og observerer henne utenfor blokken, men ingen griper inn før det er for sent.
Hvorfor oppfører naboene seg slik de gjør, og hva er det egentlig som foregår bak veggene i de andre leilighetene denne natten?
Rolig og sikkert ruller Ryan David Jahn opp historiene om Katrina og naboene hennes.
Det skal snart vise seg at de alle har mer enn nok med sine egne skjebner.
Jahn risser opp et panorama av faenskap og feighet, men også med lysglimt av menneskelig integritet og mot.
Ikke overraskende føyes det hele sammen mot slutten, historiene vikler seg inn i hverandre og belyser fra hver sin kant det som kan sies å være bokens grunnmotiv:
Nemlig den store amerikanske ensomheten.
På ingen måte fritt for patos, men først og fremst en hardkokt spenningshistorie med fine menneskelige portretter.
Presist og ledig oversatt av Kurt Hanssen.
Visste du at ...
Ryan David Jahn er vokst opp i Arizona, Texas og California.
Han bor nå i Los Angeles, og har tidligere arbeidet med film og tv.
Siden debuten med «Gode naboer» i 2009 har han skrevet ytterligere fire romaner.
| 1
|
102600
|
Bokanmeldelse:Patrick Rothfuss:
«Vindens navn»
«Vindens navn» er historiefortelling av beste merke - velskrevet, spennende og stemningsfullt.
Oversatt av Morten Hansen Fantasyroman 878 sider Kr. 399,- Bazar
Det er lett å forstå hvorfor Patrick Rothfuss regnes som den mest vellykkede nykommeren innen fantasylitteraturen de siste årene.
«Vindens navn» har mange av de kjennetegnene som preger de største klassikerne innen sjangeren: et interessant persongalleri, skjebnetunge historier og velkjente urmotiver.
Det er fortellingen om Kvothe vi blir introdusert for.
En mann på flukt fra sin egen historie og sin egen legende.
I det litt ubestemmelige, middelalderinspirerte samfunnet handlingen er lagt til, forsøker han å leve et anonymt liv som vertshuseier.
Men det finnes farer og truende krefter der ute, og det er ikke bare enkelt for mannen som nå kaller seg Kote å fortsette å skjule sin egentlige identitet for omverdenen.
Men møtet med den omreisende Kronikøren gjør at Kvothe velger å fortelle om sitt liv.
Det er historien om en liten gutt som vokser opp i en omreisende artisttropp, der han lærer seg både tryllerier og mer vitenskapelig kunnskap.
En lykkelig oppvekst som får sin tragiske avslutning da han opplever at foreldrene blir drept i et bakhold.
Siden må han i mange år klare seg selv så godt han kan - inntil han som tenåring en dag får slippe til på selve universitetet, stedet der all verdens jordiske viten er samlet, men også mer overnaturlige og magiske ting kan læres.
Og der mektige fiender truer ...
«Vindens navn» er fortellingen om en ung mann som tilegner seg kunnskap takket være gode hjelpere, og som gjennom prøvelser, utfordringer og skjebnenes lune blir kjent med de klassiske dyder.
Slik utvikler han seg også til en av sin tids største helteskikkelser.
Men først og fremst er dette historien om ordenes kraft og magi, om indre styrke og om kunnskapens og den mentale viljens overskridende kraft.
Anbefales for både nybegynnere og veteraner blant fantasy-leserne.
Visste du at ...
Patrick Rothfuss (40) ble født i Madison, Wisconsin i USA.
Han arbeidet tidligere som førsteamanuensis i engelsk språk og litteratur, men er nå forfatter på heltid.
Han har blant annet mottatt Quill Award for beste fantasyroman.
«Vindens navn» er første bok i en trilogi.
Nr. 2 kommer på norsk til høsten.
| 1
|
102602
|
Bokanmeldelse:Jens Petter Nielsen:
«Døden løser alt - nye perspektiver på Stalins terror»
Grundig gjennomgang av nyere forskning på Stalins skrekkregime.
De siste tiårene er det blitt stadig vanligere å hevde at kommunisme og nazisme er totalitære ideologier som har mer til felles enn det som skiller dem ad.
En av hovedårsakene til at dette er blitt akseptert av mange forskere, er de grufulle overgrepene sovjetiske borgere opplevde under Josef Stalin på 1930-tallet.
Først kom en hungersnød, kalt Holodomor, som i vesentlig grad ble skapt av politiske vedtak.
Dernest fulgte de politiske utrenskningene, med Moskvaprosessene som de mest profilerte.
Samlet måtte mellom åtte og ti millioner mennesker bøte med livet, anslår historieprofessor Jens Petter Nielsen i denne boken, som er basert på nyere forskning om Stalins terrorvelde.
Det er omtrent halvparten av tidligere anslag.
Like fullt snakker vi om tapstall som overgår alt annet som er skjedd i fredstid i moderne historie.
I tillegg til en solid gjennomgang av sultkatastrofen og drapene på såkalte fiender av kommunismen, drøftes «Stalin-faktoren».
Ville regimet i Moskva opptrådt like hensynsløst uansett leder, eller var det topplederen personlig som sørget for at overgrepene ble så omfattende?
Forfatteren nærmer seg problemstillingene fra flere perspektiver og fremstår godt balansert i sine vurderinger.
Boken er dessuten så velskrevet at den vil appellere langt utenfor akademia.
Mot slutten skriver Nielsen om hvordan ettertiden, og nåtidens Russland, betrakter Stalin-epoken.
Slik får utgivelsen også et preg av aktualitet.
Visste du at:
Sultkatastrofen Holodomor (som betyr «sveltedauen») rammet Ukraina og flere andre sovjetrepublikker på 1930-tallet.
Selv om millioner av mennesker døde, fortsatte kommunistregimet i Moskva å eksportere korn til utlandet.
| 1
|
102606
|
TV-anmeldelse av «Tone»:Intet dypdykk
«Nå skal dere få se hvordan livet mitt virkelig er», sier Tone Damli Aaberge i starten av dokuserien «Tone».
Det får vi ikke.
«TONE»
Norsk dokuserie i 6 deler TV 2, lørdager kl 22.50
«Vi får følge Tone både profesjonelt og privat», står det i programinformasjonen fra TV 2.
Det er ca 50 prosent sant.
For Tone er profesjonell til fingerspissene i hvert minutt av serien.
Det vi får følge henne på er på fotoshoot for dameblad, promotur til kjøpesenter, på konsert, på fotoshoot for klær hun reklamerer for, og på innspilling av musikkvideo.
La det være sagt:
Tone fremstår som smart som samarbeider på denne serien.
Hun gir akkurat det hun vil gi - og ikke én millimeter mer.
«Mange jeg jobber med behandler meg som et produkt,» sier artisten i serien.
Det er kanskje prisen når de to første episodene er som 23 minutter lange reklamesegmenter for varen Tone Damli.
Men som doku-/realityserie mangler «Tone» et par ingredienser.
I forgjengere som «Keeping Up With the Kardashians», «The Hills» og «The Osbournes», eller i «Tone»-regissør Vegard B. Normanns tidligere serier som «Linni», «Petter elsker Mari» og «Tigerstaden», er det alltid drama eller konflikter som driver episodene (konstruerte eller ei).
Og en får se sider en vanligvis ikke ville fått sett.
Det uteblir her.
I første episode får Tone riktignok gåsehud i et basseng med kaldt vann når kameraet svikter under fotoopptak.
Og når det endelig dukker opp en utfordring i andre episode, i form av en regnskur på Ibiza når de skulle hatt sol under videoinnspilling, brukes nær halvparten på å repetere hvordan de «settes på prøve» av været.
Det mest uventede jeg fikk vite om Tone i de to første episodene, er at hun bruker vaselin på brystvortene for å få den ønskede effekten i musikkvideoen med Eric Saade.
Ellers regner jeg ikke korte glimt av en Louis Vuitton-bag med initialene hennes på, en hund som muligens er hennes, eller et kyss med forloveden Aksel Hennie, på jobb, som innblikk i Tones private side.
Når det er sagt:
Serien viser nok av Tone til at fansen, som nødvendigvis er en stor bit av målgruppen, vil føle seg godt på vei tilfredsstilt.
På samme måte som om de hadde fått en «behind the scenes»-DVD fra en av hennes konserter, med artisten selv på kommentarspor.
Samtidig sendes serien i en flate hvor 84 prosent av TV 2s seere er over 30 år - de fleste i 40- og 60-årene.
En kan ikke kritisere
Tone for å være er en dyktig forretningskvinne, som benytter muligheten til å forsterke inntrykket en hadde fra før:
At hun er ei positiv, handlekraftig dame med glimt i øyet.
En kan derimot kritisere dokuserien for å ikke innfri det den lover og kun vise fram varen Tone.
Men den er fin den, altså.
INGVILL DYBFEST DAHL
Anmeldelsen er basert på de to første episodene
| 0
|
102608
|
TV-anmeldelse:Platt og pinlig billig-TV
Hjelp og trøste - det er lenge siden jeg har følt meg så hensatt til en annen TV-tid, enn si en annen TV-verden, som da jeg ga meg i kast med «Min mann kan».
Platt, pinlig, irriterende dumt.
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
Her har man samlet det meste av elementer som er gått ut på dato i et TV-program.
Glatt og pregløst
Jo da, jeg kan kjøpe den at tanketomt-TV kan være helt greit noen ganger.
Men her blir alt så glatt og pregløst.
Selv med hjemlige kjendiser, programledelse på eget morsmål, blir dette likevel så unorsk og uinteressant som et gameshow uten mål og mening kan være.
Hekter opp flest mulig BH-er
Hør bare - og se gjerne selv i kveld hvis du fortsatt er nysgjerrig:
Hvor mange BH-er kan din mann klare å hekte opp med en hånd på 90 sekunder, eller hvor mange chili kan han utfordres til å få i seg på like lang tid.
Frysninger på ryggen
Eller hvor mange av kvinnene på scenen kan han gjette riktig vekt på.
Den eneste oppgaven jeg klarte å finne et minimum av identifikasjon ved var utfordringen ved å flytte en rekke eksotiske dyr, deriblant flere slanger.
Da kjente jeg at det kom en og annen kuldegysning nedover ryggen.
Synes synd på deltakerne
Men i det store og det hele blir det ikke morsomt, jeg ender bare opp med å synes synd på deltagerne.
Ikke slik å forstå at de akkurat dummer seg ut, så høytidelig er det slett ikke nødvendig å ta seg selv.
Billig-TV så det holder
Men dette er et beste-sendetids program, som varer i nesten en time.
Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne at dette er billig TV så det holder.
Det blir jo ikke bedre av at den store fantastiske reisen som vinner-paret i hvert program får, presenteres av kommunikasjonssjefen i et av landets reisebyråer på slutten av programmet.
Ikke bare B- og C-kjendiser
Det som imponerer meg mest, er oversikten over hvilke kjendispar som er med.
Fire par i hvert av de åtte programmene.
Det blir en anselig forsamling det.
Det er slett ikke bare B- og C-kjendiser heller.
| 0
|
102609
|
Singleanmeldelse:- Klassisk David Bowie
I ti år har spekulasjonene gått om David Bowie i det hele tatt ville komme med ny musikk igjen.
I dag, på hans 66-årsdag, kommer singlen «Where Are We Now?», der jubilanten selv dukker opp i norsk t-skjorte i videoen!
LÅT: POP David Bowie «Where Are We Now?»
(Sony Music)
Noen minutter ut i Tony Ourslers video dukker nemlig David Bowie opp i blå t-skjorte med påskriften «m/s Song Of Norway» som er et cruiseskip bygd i 1970 av norskamerikanske Royal Caribbean Cruise Line som eide skipet frem til 1997.
Men det er selvfølgelig den nye låten det handler om, og her kan alle fans av David Bowie fra hans Berlinperiode de siste årene av 1970-tallet glede seg, for «Where Are We Now?» kunne glidd rett inn i hans klassiske Berlintrilogi «Low», «Heroes» eller «Lodger».
Og det er helt bevisst fra Bowies side, som selvfølgelig har fått med seg sin produsent fra denne tiden, Tony Visconti.
Tonen i låten er lavmælt og suggererende, dypt melankolsk og nesten sår.
I teksten navnedropper han flere steder i Berlin som åpenbart har spilt en stor rolle i Bowies karriere og liv.
Også videoen kretser rundt bybilder fra Berlin i denne perioden.
I sannhet en liten godbit for alle - og det er mange - som har lurt på om vi faktisk hadde hørt det aller siste fra David Bowie.
Det hadde vi heldigvis ikke - og i mars kommer resten av platen «The Next Day»!
| 1
|
102611
|
Plateanmeldelse:Kos med Kurt
Det blir Kurt Nilsen i alle kanaler de nærmeste ukene.
På tv har han allerede startet på topp - det gjør han på plate også.
ALBUM:
POP Kurt Nilsen «Inni en god periode» (Sony Music)
Det kan fort bli kos-overdose med Kurt Nilsen utover ettervinteren.
Hans første plate på over fire år - og hans aller første på norsk - forlenger nemlig feelgood-følelsen fra første episode av «Hver gang vi møtes».
Kanskje blir også Kurt Nilsen den snille, godmodige og koselige dommeren i kommende «Idol» også?
Med tanke på hans hyperaktivitet på tv-skjermen de neste ukene er det ikke rart at platen kommer akkurat nå.
På en annen side er det kanskje litt illevarslende at de to singlene fra denne platen i fjor fikk sin premiere nettopp i tv-programmer - henholdsvis «Lindmo» og «Spellemannprisen» - uten at det skapte annet enn forsiktige krusninger på overflaten et stykke unna hitlistene.
Men Kurt Nilsen er åpenbart inne i en god periode - som platen vel egentlig burde ha hett.
Melodiene dyrker et utmerket vekselbruk mellom det melankolske og det lette og oppløftende.
Produsent Espen Lind har gitt stort rom bak stemmen Kurt, og når låtskriveren Kurt også treffer, da treffer han særdeles godt.
Og han gjør det helst på klassiske ballader hvor stemmen hans kommer maksimalt til sin rett.
Spesielt den nakne leirbålsåpningen «Vinden» er nydelig, det samme gjelder hyllesten til sin kjære, «Den gamle dansen», som nesten har noe eviggyldig Åge Aleksandersen'sk over seg.
«I kveld» er egentlig en feiende flott country-ballade med litt feil arrangement, mens tittellåten tenderer Hellbillies på sitt mest oppstemte.
Og det er flere forbilder blant norske storheter å spore hos Kurt Nilsen.
Forsøket på å gjøre en løssluppen Bjørn Eidsvåg i «Tro» er imidlertid en smule masete, og helt gæernt i kvikkheter går det på «Finnes ingen tvil», der Espen Lind nok en gang har funnet frem ukulelen, men ødelegger moroa med en plagsom Bjelleklang-basstemme i bakgrunnen.
Men dette er unntakene.
«Inni en god periode» viser omrisset av en helstøpt norsk artist med en av landets beste stemmer som har funnet ut av hvilken vei han bør gå.
Den veien har norske skilter.
Kurts norske tekster er flere divisjoner over hans engelske i både nærhet og naturlighet.
Egentlig er det rart at det måtte fire album og en halv juleplate til før han selv oppdaget det.
For å bruke «Hver gang vi møtes»-terminologien; Kurt Nilsen fortjener å bli dette årets Vinni.
BESTE LÅT:
«Den gamle dansen»
| 1
|
102613
|
Bokanmeldelse:Kjell E. Midthun:
«Nisser»
Utsøkt nissebok med noen gode tekster og et overdådig utvalg tegninger signert nissekunstneren fremfor noen, Kjell E. Midthun.
Kommer du ikke i julestemning av denne boken, ja, da har du et problem - selv om julen nå er over!
Her er formsikre og nostalgisk-humoristiske fargetegninger av nisser i fri utfoldelse på gårdstun og bygdeveier, i storbyen og på sjøen.
De kravler og kryr, rir på bjørneryggen, kjører sparkstøtting, tryner i hoppbakken.
Midthuns tegninger har det magiske ved seg at de vekker til live kicket du fikk som barn, da det endelig dukket opp et ekte nissekort blant kjedelige julenek og dompaper.
I denne utgivelsen får han godt følge av forfatterne Holger Koefoed, Gro Dahle, Jørgen Norheim og Odd Børretzen.
Koefod gir oss en grundig og god gjennomgang av julenissens historie og den norske nissens liv, i folkeminnet og hos sentrale kunstnere som Werenskiold, Kittelsen og Egner.
Mens Børretzens uforlignelige novelle «Tror du på julenissen?» utgjør bokens desiderte høydepunkt rent skjønnlitterært.
Den viser til fulle hvilken fin og formfullendt forfatter Børretzen var: lett og utvungen stil, masse undertekst, en helt særegen miks av humor og visdom, og selvfølgelige overganger mellom det realistiske og det fantastiske.
Vi savner ham allerede.
| 1
|
102614
|
Bokanmeldelse:Odd Børretzen og Bjørn L.G. Braathen:
«En nordmann i London»
Røff og dynamisk kjærlighetserklæring til den store byen ved Themsen, signert en eminent forfatter og en like eminent fotograf.
Odd Børretzens tekst og Bjørn L.G. Braathens fotos samarbeider svært godt i dette blinkskuddet av en reise- og opplevelsesbok.
Børretzen og Braathen nærmer seg fenomenet London gjennom vidt forskjellige strategier, og dette er nok hovedgrunnen til at boken oppleves som kraftfull og frisk, at den tenner reiselysten og pirrer nysgjerrigheten.
Børretzen knytter an til personlige opplevelser, først av en trett og krigsherjet by i 1946, siden fra en reise gjort i 2001.
Han loser oss også gjennom byens historikk, fra etableringen som romersk provinsby via vikingtid og middelalder, bybranner og herjinger, Purcells og Shakespeares London, frem til våre dagers City, alltid med sitt karakteriske skjeve sideblikk og sine treffende underdrivelser.
Han er den overordnede fortelleren, mens Braathen er den som fanger øyeblikket og tar bylivet på pulsen.
Han går nært på, bildene kan være lett uklare, grovkornede, motiver og komposisjon har en skjødesløs eleganse og treffsikkerhet.
To fine kunstnere har spilt hverandre enda bedre!
| 1
|
102615
|
TV-anmeldelse:Helstøpt om halvbrødre
Illusjonen i «Halvbroren» er så god at du tilgir små hull i slektssagaen spekket med svik, halvsannheter og løgn.
Norsk dramaserie i 8 deler Produsert av Monster Film Sendes søndager, NRK1 kl. 20.55
«Halvbroren» starter på Røst i 1988, der Barnum Nilsen (Nicolai Cleve Broch) skriver seg gjennom slektens mysterier.
Og det er ikke få mysterier i familien Jebsen/Nilsen - forgrenet som den er med prøvede mødre, forsvunne fedre og mulig morderiske halvbrødre.
Barnum setter tonen med å sitere sirkuseieren og jukseeksperten han selv er oppkalt etter, P.T. Barnum, på at verden vil bedras:
«Det er ikke det du ser som er viktig, men hva du tror du ser».
Og med Barnum som forteller hopper vi tilbake til 1945, der hans mor Vera (Mariann Hole) på selve frigjøringsdagen blir voldtatt på tørkeloftet og blir gravid med Fred (Frank Kjosås).
Serien fortsetter å veksle mellom flere tiår, med størstedelen av handlingen lagt til 60- og 80-tallet.
På 60-tallet følger vi halvbrødrene under oppveksten på Fagerborg i Oslo, med Arnold Nilsen (Jon Øigarden) som far og stefar.
Og på 80-tallet følger vi Barnums liv med barndomskjæresten Vivian (Agnes Kittelsen) mens han forsøker å oppklare Freds forsvinning fra 1966 og skrive filmmanus, og hun stort sett maser om å få barn.
Sentralt står også de tre manneløse matriarkene, Den Gamle (Ghita Nørby), hennes datter Boletta (Marianne Nielsen) og datterdatteren Vera.
Krim i bakgrunnen
Gåten «Hvem er Freds far?» det innledningsvis ser ut til at vi skal følge, forblir ikke i fokus.
Den blir værende som en kilde til konflikt og en del av de gjennomgående temaene identitet, opprinnelse og slektsbånd.
Men dramaet i serien ligger mer i spenningspunktene mellom menneskene enn i detektivhistoriene.
Det er mye drama i de lavmælte scenene:
I nærbildene av Veras ansikt mens hun blir voldtatt, av Boletta når sjefen gjør seksuelle tilnærmelser, og i spenningen rundt middagsbordet rett før en tror Arnold vil eksplodere.
«Halvbroren» er likevel ingen lavmælt serie.
Det er en fantasispekket, storslagen saga, selvfølgelig mye takket være Lars Saabye Christensens episke roman som grunnlag, uten at den blir svulstig.
Slinger i valsen
Manusforfatter Mette M. Bølstad og regissør Per-Olav Sørensen har måttet ta mange vanskelige valg i prosessen med å gjøre et 650 siders bokverk om til egen visjon.
Og de har i stor grad lykkes.
Enkelte elementer er lite lettsvelgelige, som at Barnum skal være så veldig liten.
At platåskoene hans vises i flere klipp og at Cleve Broch er kledd i en gedigen skinnjakke, dekker ikke over at han aldri virker spesielt lav.
Andre elementer er såpass komprimerte at en mister litt forståelse, som Vivians bakgrunnshistorie.
Og selve rammehistorien med Barnum skrivemaskinhamrende på Røst tilfører lite.
Til gjengjeld er skuespillet jevnt over j*** godt.
Frank Kjosås spesielt fremstår som en kameleon av et menneske, som kan veksle uttrykk fra uskyld til truende mørke på sekundet, og også slipper unna med å spille alt fra tenåring til 40-åring uten at du stusser.
Han har en ubestemmelig og uutgrunnelig kvalitet han utnytter til det fulle.
Mariann Hole takler alderssprik fra 19 til over 60, hjulpet av god sminke.
Hun uttrykker mye med lite og viser troverdig spekter fra skjør til handlekraftig.
Øigarden som Arnold fanger vekselstrømmen i mannen, og gir deg støt av empati og antipati for rollefiguren.
Unge Barnum tolkes fint av Oskar Sandven Lundevold som en gutt med overskudd av ønske om å bli likt av alle, mens Cleve Broch tar ham erfarent videre som voksen med mangel på ryggrad.
Det hele formidles gjennom fotografene John Christian Rosenlund og Lars Vestergaards bilder, som ofte er visuelle godbiter, og løftes av Kristian Eidnes Andersens musikk tilpasset tidsepokene, som vet når den skal rope og når den skal holde seg i bakgrunnen.
Illusjonens kunst
Vi vet, i likhet med flere av rollefigurene, aldri helt hva som er sant i fortellingen.
Det regissør Sørensen og hans Barnum leverer er en forestilling, komplett med illusjoner, halvsannheter og løgn.
Underveis serveres velspilt spenning, smerte, svik og seire.
Dermed er «Halvbroren» blitt en illusjon det er verdt å la seg lure av.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102617
|
Film:Toms egotripp
Tom Cruise er Jack Reacher.
Men han vil veldig gjerne være James Bond, Jason Bourne og John McClane også.
Pluss en dæsj John Rambo, alt på en gang!
Ingen spiller karakterer med nær overjordiske egenskaper - hode, muskler, smartness, sjarme - alt - like overbevisende intenst som Cruise.
Likevel blir det Tom-overdose denne gang, etter fjorårets glitrende «Mission Impossible», hvor «gadgets» og spektakulære spesialeffekter temmet noe av egotrippen.
«Jack Reacher» har langt fra samme budsjett å boltre seg med, men gaper i alle tilfeller over altfor mye.
Ikke for dét, floken Jack/Tom er satt til å løse er spennende nok:
Fem tilsynelatende tilfeldige personer plaffes ned av en snikskytter i Pittsburgh.
Åpningsscenen er glitrende regissert, fra snikskytterens synspunkt forteller bildene og lydsporet historien alene, fri for forklarende dialog.
Tøft!
En våpengal einstøing med krigsbagasje arresteres for udåden, og havner i koma etter at lynsjemobben har gjort sitt, før han får forklart seg.
Det eneste han klarer å få uttrykt - skriftlig er:
Finn Jack Reacher!
Reacher er også krigsveteran og selvfølgelig en briljant etterforsker.
Vi vet at riktig mann ikke er tatt, men den eneste på lerretet som aner ugler i mosen - etter alene å ha hamlet opp med fem staute karer i et barslagsmål - det er Jack.
Det er han mot verden, og for å få fram hvor fantastisk Jack er til alt har man kreert noen skurker så onde, dumme og karikerte at den ufrivillige latteren sitter løst.
En for anledningen enøyd (!) Werner Herzog tar kaka med sin karakteristiske monotone München-aksent:
Han er så rå og gæærn at han har spist flere av sine egne fingre!
Slike karer kunne sikkert vært enda morsommere i en annen film, en James Bond-film fra 60-tallet for eksempel.
Problemet med «Jack Reacher» er at den ikke går langt nok over toppen, og kunne tjent mye på å ta seg selv enda mindre høytidelig.
Dertil pøser man på med actionfilmklisjeer som fort blir mettende etter den lovende thriller-åpningen.
«Ja-mennene» har vært for mange rundt Cruise - også utøvende produsent her - som har fått lov til å skape sin egen «superhelt» av denne karakteren ukritisk.
| 0
|
102619
|
Film:Katastrofefilm fra virkeligheten
Tsunamien i romjulen 2004 tok livet av hundretusener, og fikk konsekvenser for millioner verden over.
Nå kommer den første dramatiseringen av hendelsene, en katastrofefilm fra virkeligheten som gjør fysisk vondt å se.
«The Impossible» er så ekstremt vellaget at man spør seg hvordan i huleste man har fått det til.
Sikkert er det at filmen fremkaller høy puls, vondt i magen og en kinoopplevelse helt ytterst på setekanten - selv om vi er smertelig klar over hva som kommer til å skje.
Hyperrealistisk, jeg kan ikke huske å ha sett brutale naturkrefter blitt skildret så realistisk og fryktinngytende noen gang.
I åpningsbildet understrekes det at dette er Den Sanne Historien.
Det er godt mulig at man har skrudd til dramatikken noen hakk, «The Impossible» oppleves likevel ikke følelsesmessig manipulerende.
Historien er egentlig en spansk middelklassefamilie, bosatt i Japan, på drømmejuleferie i nydelige Khao Lak i Thailand.
De er gjort britiske her, med hjerteskjærende gode rolleprestasjoner fra McGregor og Watts.
Familieidyllen er skildret naturlig, gjenkjennelig, antakelig slik den fortonte seg før helvete kom.
Familier ble, som vi nå vet, skilt fra hverandre.
Så også i dette tilfellet.
Filmen, etter den grufullt gode skildringen av tsunamien drar oss inn i desperasjonen, panikken og kampen for overlevelse med voldsom kraft.
«The Impossible» er en sterk åpning på kinoåret.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102620
|
Bokanmeldelse:Gaute Bie:
«Verden ifølge kartet»
Ifølge omslagsteksten tar Gaute Bies tredje utgivelse «Verden ifølge kartet» mål av seg å fortelle «den hele og fulle sannheten om årene 1995 til 2000».
Roman 304 s. Pris 329,- Cappelen Damm
I dette sjanger- og språkforvirrede kaoset av en roman kan man, i hvert fall om man ser godt etter, skimte omrisset av en oppvekstfortelling hvor skolekameratene Mikael, Greg, Rufus og Tim er hovedpersoner, omgitt av en selsom gruppe familiemedlemmer, kjærester, byoriginaler og annet påheng.
De - fremdeles ifølge omslagsteksten - «fortapte, hjelpeløse, sinte og fortvilte» guttene sliter med å komme gjennom skolen, dukke unna en foreldregenerasjon parodiert inntil det absurde, sjekke opp, eventuelt bryte med, utvalgte damer, bli rusa nok lørdagskvelden og generelt ikke gå fra forstanden i den halvstore byen på Sørlandskysten jeg antar må være Arendal.
Ikke noe galt med dette, det kunne til og med blitt riktig underholdende, om ikke forfatteren hadde anstrengt seg så hardt for å være «grensesprengende» og «uredd», så utspekulert respektløs overfor alt og alle, og særlig overfor temaene og poengene i sin egen fortelling.
Eller anti-fortelling, som Bie sikkert selv ville ha foretrukket å kalle det, for han saboterer konsekvent alle tilløp til dramatisk nerve som oppstår underveis.
For det finnes tilløp her:
Greg blir lokket og truet ut på familieparty i den rike kjærestens luksusbåt på selve syttende mai, men må drikke seg til mot sammen med gutta, og tar dem likegodt med på festen.
Men episoden ender før den får begynt.
Rufus blir dimittert fra Marinen fordi han er for god til å skyte;
«Vi er ikke noen jævla militærmakt - ditt sinnssvake skytefantom!» skriker sersjanten.
Men det blir med en one-liner.
«Lørdagen var kald som en fersk baguette på Shell» lyder en besk beskrivelse.
Men så setter forfatteren anførselstegn rundt «fersk», og det hele blir overtydelig og tungt.
Og så videre.
Anslag etter anslag blir gruset i flåseri, umorsomheter og rølp.
Eller enda verre, pretensiøs «livsfilosofi» ad hoc.
Det er som om forfatteren har berøringsangst overfor potensialet i sitt eget stoff.
Vokabular har han, og masse trøkk, men her låter det meste som et vorspiel før den store russefesten.
Visste du at ...
Gaute Bie (f. 1979) debuterte i 2003 med romanen «Pure Popmusicbaby!»
| 0
|
102621
|
Bokanmeldelse:Rachel Joyce:
«Harold Frys utrolige pilegrimsferd»
Håp, tro og menneskets iboende kraft:
Hva mer kan en god bok handle om?
Roman Oversatt av Bente Rannveig Hansen 292 sider 299 kroner Aschehoug
Rachel Joyce har skrevet en vidunderlig liten bok om Harold Fry.
En ganske så forsiktig kar, gift med Maureen.
De to lever et stille liv som pensjonister, livet går i rutiner, og det ties om så mangt.
Brått snur tilværelsen, først for Harold, så for Maureen.
Et brev lander i postkassen til Harold, fra en tidligere arbeidskollega, Queenie, som forteller at hun har kreft.
Harold går for å poste et lite svarbrev, men ender med å gå til Queenie selv, helt nord i England.
Harold går, i seilersko, skjorte og slips, for å nå fram før Queenie dør.
Han sender postkort til Queenie og ber henne vente.
I denne praktfulle ferden gjennom England passerer Harold, Maureen og deres sønns liv revy - Harold går gjennom sitt liv, og Maureen som får regelmessige telefoner fra Harold, tar et oppgjør med sitt liv.
Et herlig galleri av møter underveis og følgesvenner dukker opp på veien mot Queenie, for mediene snapper selvsagt opp saken.
En praktfull ferd inn i menneskenes hverdag og strabaser, skrevet med varme, humor og alvor.
Visste du at ...
Rachel Joyce, tidligere skuespiller, har skrevet mange hørespill for BBC og har mottatt The Tinniswood Award for beste hørespill.
«Harold Frys utrolige pilegrimsferd» (2012) er solgt til 30 land.
| 1
|
102622
|
Bokanmeldelse:Markus Zusak:
«Jokeren»
Når man først sitter fast i dårlige kår og en traurig virkelighet, er det mulig å røske hue ut av ræva?
Omtrent slik ville hovedpersonen
Ed kanskje summert temaet for denne morsomme og røffe ungdomsromanen.
Ungdomsroman Oversatt av Elin Brodin 444 sider.
Kr. 299,- Cappelen Damm
Den 19 år gamle drosjesjåføren har ikke høye tanker om seg selv.
Faren døde ensom og alkoholisert, og mor er en nådeløs kjeftesmelle.
Ed henger sammen med et par andre utskudd og er hjelpeløst forelsket i en prostituert, men føler seg bare elsket av den stinkende bikkja si.
Historien starter med en hysterisk bankran-hendelse, og så begynner universets hjul å spinne:
Som i en «Sofies verden» dukker underlige beskjeder opp, tegnet på spillkort.
Dermed møter
Ed en rekke mennesker og situasjoner, mens mysteriet om hvem som står bak alt, vokser.
Språket er som hovedpersonen, en blanding av rabagast og filosof.
Den ungdommelige tonen er ekte og frisk.
Korthuggede, kjappe enkeltsetninger fyrer opp under dramaet.
Teksten sprudler av entusiasme og glød, mer enn den skinner av litterære ambisjoner.
Likevel rommer boken også reflekterte og mer poetiske avsnitt.
Slutten vil kanskje irritere en erfaren leser, men da har man uansett kost seg med en magisk og svært spesiell klassereise.
VISSTE DU AT ...
* Markus Zusak er født i 1975, i Australia.
* Etter flere ungdomsbøker fikk han sitt gjennombrudd i 2007 med romanen «Boktyven», som nå blir filmatisert.
| 1
|
102623
|
Bokanmeldelse:Eivind Buene:
«Allsang»
Eivind Buenes nye roman oser av kjærlighet, musikalitet og dramatikk, fint modulert mellom heftig crescendo og dvelende decrescendo.
Roman 256 s. Kr. 349.
- Cappelen Damm
Ivan og Marie går på Operahøgskolen i Oslo.
Sammen med vennen Jonas diskuterer de musikksmak og klassiske verker, komponister og sangteknikk, i kantina, på byens utesteder eller på fester i fasjonable Frogner-villaer, og de drømmer om en lysende framtid.
Marie gjør sensasjon som Maria Magdalena i en ukjent Händel-opera, karriéren skyter fart, forholdet løser seg opp og hun flytter utenlands.
Tilbake står Ivan med en ikke fullt så glamorøs ansettelse i koret på den nystartede operaen i Bjørvika.
Romanens kontrapunkt er Ivans novelle om operaen «Maria Magdalena»s tilblivelse slik Händel kunne ha opplevd den i London på midten av 1700-tallet.
Sceniske dialoger bryter også inn og skaper dynamikk i teksten.
Buene er drivende god på språk og komposisjon, psykologi og situasjonsbeskrivelser, og han har et særlig blikk for det tragikomiske.
Romanen kunne lett ha blitt en forutsigbar og patetisk fortelling om kunstens tornefulle vei og kjærlighetens tragedier, men setningene er ladet med intensitet, personene er levende skildret, og de malende beskrivelsene av operaens dramaturgi, persongalleri og handlinger blir liggende som virkningsfulle overtoner i fortellingen.
Det er som om musikken har hovedrollen, og enkeltmenneskene bare er medaktører, i virkelighetens store operaoppsetting, med sine helter og tapere.
VISSTE DU AT:
Eivind Buene er samtidskomponist og debuterte i 2011 med romanen «Enmannsorkester», som fikk svært gode kritikker.
Forfatteren er bosatt i Oslo og har lagt inn flere fine, lyriske Oslo-stemninger i årets roman.
| 1
|
102624
|
Bokanmeldelse:Josefine Klougart:
«En av oss sover»
Årets roman er en bevissthetsstrøm fra Danmark!
Roman Oversatt av Trude Marstein Kr.
339,- 273 s. Heinesen Forlag
Klougart ble mens jeg leste denne romanen for annen gang nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Det gjorde hun også for sin debut «Stigninger og fald» i 2010, 24 år gammel.
Vi skal tilbake til personen fra debutromanen og blir med henne tilbake til landskapet på Mols, Danmark.
Hovedpersonen reiser hjem etter et brudd med mannen hun har elsket i åtte år.
Vi kan, veldig forenklet, si at boken handler om å bli forlatt når man trodde kjærligheten var kommet for å vare evig, som i et dødsfall.
Derfor betegnes også mannen som «min avdøde mann» gjennom romanen.
Fortelleren reiser hjem til familie og kjent landskap.
Men hva skjer når dette likevel ikke oppleves som hjem?
«Det landskapet man gjør til hjemmet sitt i barndommen, det bærer man med seg i ansiktet.
Resten av veien.
Og den forferdelsen som venter: hjemkomstens forferdelige.»
Romanen er en språklig og poetisk tilnærming til tid, hjemløshet, tap og sorg.
Men dette er ikke trist lesning.
Klougart skriver om sorg med et stort usentimentalt alvor som hyller språket og mulighetene i det.
Det er en enorm en poetisk bevissthet med avanserte kjeder av bilder:
«Det er noen bilder man bærer med seg hele livet.
Et epletre som bærer lysende frukt gjennom hele vinteren.
En bøtte som triller under en bøk.
Et baderom sett fra gulvet, da man lå der og vred seg.
Et vindu i et drivhus.
Og det er så langt forsøk på å vende tilbake, finne et hjem et sted».
Bildene er konkrete, fremkalles over hverandre, skaper åpninger og friksjoner i lesningen.
Karakteristisk er hvordan fortelleren lar bilder avledes av andre og bety noe.
Man kan enkelte steder tenke at de stadig gjentar seg, men de oppleves gjennom hele lesningen som viktige.
Klougarts fortellinger er forsøk på å overskride en helt fundamental ensomhet.
Hun viser en stor kjærlighet til språket, kombinert med en enorm tro på mulighetene som ligger i det.
Jeg tenker at dette er en bok man leser flere ganger.
Ofte, frem og tilbake.
Bruker.
Skandinavia har fått sin egen Virginia Woolf, og Klougart bør få mange lesere på norsk, takket være Marsteins fine oversettelse.
Visste du at ...
Tomas Espedal sier om «Stigninger og fald»:
«Det var en bok som nesten reddet livet mitt på et tidspunkt.
(¿) Hvis litteraturen kan være på denne måten, så betyr det noe.
Hvis min litteratur noen ganger kan være sånn, så har jeg oppnådd noe.»
| 1
|
102626
|
Bokanmeldelse:Tove Alsterdal:
«En stille grav»
Tove Alsterdals nye spenningsroman utspiller seg i Torndalen, helt nord i Sverige, nær grensen til Finland og Russland.
Krim Oversatt av Bodil Engen 418 s. 349 kr. Kagge Forlag
I Sør-Sverige begynner våren å komme, men oppe i Norrbotten er det fremdeles høy snø og dirrende kaldt.
På gården Rauhala slås Lars-Erkki Svanberg i hjel med sin egen øks.
Svanberg, som har en fortid som Sveriges raskeste skiløper, har for lengst gått inn i rollen som eneboer når døden kommer og henter ham.
Det sies at han har hatt penger på kistebunn, men stemmer det?
Det er så mye sladder gårdimellom.
Samtidig i Stockholm:
En svensk journalist vender tilbake fra London for å se etter sin mor, som har havnet på sykehjem.
I den tomme leiligheten etter moren finner hun korrespondanse som tyder på at moren har blitt tilbudt en formue for ei rønne av et barndomshjem - i Torndalen.
Slik sender Alsterdal sin nysgjerrige hovedperson inn i intrigen.
Som stort sett utspiller seg i et univers så kaldt at iallfall jeg uvilkårlig ser meg om etter en ekstra genser under lesingen.
Og da er det godt skrevet.
Autentisk for alle oss nordboere som vet hva kulde er, og dessuten med personer og karakterer som virker troverdige hele veien.
Dette er i det hele tatt en ordentlig kriminalroman, helt uten alt det tullet som preger alt for mye av de bøkene som seiler under samme flagg.
Forfatteren fører oss inn i et rom som er lite kjent for de fleste av oss:
Historien om de nordmenn, svensker og finner som frivillig dro over grensen og bygget Sovjetunionen under Stalin.
Det stivnede svensk-finske landskapet, med de tilknappede bøndene, står seg godt mot dette bakteppet.
Det er ikke noen pageturner Alsterdal har levert.
Det ville da også ha passet svært dårlig til den melankolske tonen som hele veien hviler mellom linjene.
En helstøpt krim på alle måter.
Visste du at ...
Tove Alsterdal er forfatter og journalist.
Har skrevet dramatikk for scene, film, radio og TV.
Dette er hennes andre kriminalroman.
«Kvinnene på stranden» kom ut på norsk i fjor.
| 1
|
102627
|
Plateanmeldelse:Odd Børretzen/Lars Martin Myhre
Blues for Børretzen.
ALBUM:
VISER Odd Børretzen/ Lars Martin Myhre «Noen ganger er det over» (Sony Music/Bigbox) Odd Børretzen skulle ha feiret 86-årsdagen den 21. november i år med denne utgivelsen, men rakk det aldri.
Galgenhumoristen, satirikeren og ikke minst mennesket Odd Børretzen sovnet inn tre uker før fødselsdagen.
Men visene hans kommer til å leve lenge, det fortjener de.
I dette opptaket fra den aller siste av en rekke avskjedskonserter gjennom årene - fra Sentrum Scene i Oslo den 12. desember i 2008 - får vi et flott tverrsnitt over Børretzens tekster, fulle av vidd og varme, av svir og satire, av levd liv og lengsel.
Men vi skal heller ikke glemme tonefølget til disse tekstene.
Lars Martin Myhre kjente sin makker ut og inn, og er en mester i å skape det rommet rundt Børretzens ord som de trenger, samtidig som hans organiske blues- og jazzbaserte akkompagnement utstråler vel så mye varme som Odd Børretzens tekster kan.
Denne Børretzen/Myhre-utgivelsen er - som alle duoens prosjekter - musikk du blir tvunget til å lytte konsentrert til.
Det nytter ikke å multitaske når Odd Børretzen åpner munnen!
Dessuten får du valuta for pengene her.
Ved siden av liveopptaket får du også en cd med diverse andre, mer ukjente låter fra duoens karriere, samt en DVD-dokumentar fra innspillingen av deres aller siste plate, «Syv sørgelige sanger og tre triste».
Sees vi igjen?
Dette er for øvrig platen med «Paradise Bay», låten som bruker verdens første solo-jordomseiler, Joshua Slocum - mannen som i 1909 seilte til havs uten noen gang å dukke opp igjen - som metafor for Børretzens egen ferd mot karrierens og kanskje livets ende, og som runder av hele platen med ordene «Sees vi igjen?», slik de også gjør her.
Kanskje gjør vi ikke det, Odd.
Men vi høres definitivt!
BESTE LÅT:
«Blues til min bestefar (på farsiden)»
| 1
|
102631
|
Bokanmeldelse:Morten Langeland:
«Æ Æ Å»
Spektakulær og utfordrende diktdebutant revitaliserer den poetiske marinzoologien og slår et slag for makrellen som lyrisk talerør.
Dikt 67 sider 229 kroner Kolon
Morten Langeland har nok lest sin Rimbereid, men står like fullt støtt på egne ben i denne originale debutsamlingen.
En enkelt litterær stimfisk kalt makrellen er overdratt både livsperspektiv og språklighet, men forfatteren bruker dette ikke helt uvanlige grepet på en intelligent og mangetydig måte.
Åpningsdiktet assosierer til Johannesevangeliet, men logoslyset er erstattet med høyere vannstand og vannskapninger med snakkebobler, og gudeskikkelsen Uhuru figurerer som en mer uforutsigbar utgave av Vårherre.
Vi står overfor en filosofisk makrell som tematiserer både språket og stimen, reflekterer rundt en eksistens «i breddeløst tilværelsesosean» og anroper en fraværende konkyliesang, alt på uforfalsket sørlandsdialekt.
Det meste skjer under havets overflate, på et sunket språks premisser, i denne samlingen, noe som også gjenspeiler seg i oppsett og ortografi.
Begrepet «tekstnett» får her ny aktualitet.
En så språkbegavet poesidebutant er sjelden vare her til lands, og prosjektet oppleves ganske så unikt.
Det betyr sannsynligvis at Langeland må finne på noe helt nytt neste gang.
Uansett skal det bli spennende å følge ham videre.
VISSTE DU AT ...
Forfatteren kommer fra Kristiansand og er født i 1986.
Han bor i Oslo.
| 1
|
102632
|
Bokanmeldelse:Cathrine Merridale:
«Ivans krig»
Enestående portrett av sovjetiske soldaters liv under annen verdenskrig.
Oversatt av Roger Ødegaard Dokumentar 541 sider 369 kr. Vega forlag
Snart 70 år etter annen verdenskrig er det fortsatt mange som ikke har fått med seg at det i hovedsak var Sovjetunionen, ikke de allierte, som knuste Nazi-Tyskland.
Underkjennelsen av denne innsatsen er gjenspeilet i det mangelfulle utvalget av litteratur om Stalins gigantiske hær.
Mange har skrevet om generalenes strategiske blemmer eller voldsomme tapstall, men selve soldatlivet har knapt noen brydd seg med å se nærmere på.
Den britiske historikeren Catherine Merridale har brukt flere år av livet sitt på å fylle dette tomrommet.
I tillegg til dypdykk i arkiver over hele det tidligere Sovjetunionen, er det kanskje mest imponerende at hun har intervjuet hele 200 veteraner og krigsvitner.
Med tanke på at den siste generasjonen som opplevde krigen snart er gått bort, utgjør den samlede dokumentasjonen et unikt materiale.
Merridales prosjekt er ikke å underbygge en bestemt teori eller en nytolkning av de dramatiske årene.
Hun fremstår som drevet av nysgjerrighet, på alt fra soldatenes bakgrunn og syn på krigen til deres konkrete erfaringer i felten.
At hun ikke er opptatt av å gjøre «soldat Ivan» til en ny helteskikkelse, understrekes gjennom den utilslørte skildringen av deres råskap.
Men enda mer plass er viet deres ufattelige lidelser.
Den grundige drøftingen av hva som motiverte soldatene, og i hvilken grad de identifiserte seg med den røde hær, er kanskje bokens viktigste bidrag til krigslitteraturen.
Merridale får klart frem hvor ulike soldatene var, og hun nyanserer den utbredte oppfatningen av at dette var en ideologisk krig.
Boken er dessuten både velskrevet og engasjerende, - kort og godt et «must» for alle med interesse for disse dramatiske skjebneårene.
VISSTE DU AT ...
Omtrent 27 millioner sovjetborgere, inkludert åtte millioner soldater, ble drept under annen verdenskrig.
25 millioner ble hjemløse, og mange måtte bo i jordhytter.
I 1946 anslo myndighetene at de hadde 2,75 millioner krigsinvalide.
| 1
|
102633
|
Film:Hudløs ømhet
Amour: kjærlighet på det ømmeste, vakreste og vanskeligste - det er grunntonen i dette intense, nedstrippede kammerspill.
Årets Gullpalmevinner fra Michael Haneke vokser mens du ser den, og lenge etter.
Den østeriske regissøren fikk også Gullpalmen for «Det hvite båndet» i 2009.
Det er ingen tilfeldighet at han treffer et filmsultent publikum.
Haneke har en egen evne til å forene sterke historier med presisjon og poesi i en tett og neddempet setting.
I «Amour» åpner han med ørsmå detaljer i blikk, replikker, og billedføring opp for et menneskelig drama i siste akt.
Et gammelt ektepar, fremragende spilt av Trintignant og Riva, har åpenbart hatt et godt samliv: to engasjerte og velutrustede mennesker med musikk som lidenskap.
Som et musikkverk i flere satser bretter Haneke ut deres vei mot finalen.
O g den veien er både vond og vakker, slik avslutninger ofte er.
Hun får slag og blir pleiepasient.
Han steller og pusler rundt henne.
I takt med hennes forverring, øker hans ønske om å beskytte henne.
De har en pakt sammen - hun skal ikke på sykehus.
Langsomt, presist og med hudløs ærlighet kommer vi tett inn på detaljene i livets endring; vi ser både den fysiske smerten, og smerten man kjenner når selvrespekten smuldrer opp.
Vi ser ektemannens håp, stryke, uro og urokkelige kjærlighet.
Små glimt av humor og varme understreker parets rike samliv og forklarer tilhørigheten som gjør båndene så sterke at selv døden ikke kan skille dem ad.
| 1
|
102635
|
Film:Sommerlett danske
Bier takker for Oscaren for briljante «Hævnen» med en florlett romantisk sommerkomedie, ganske så Hollywood-tilpasset.
Fremragende danske kvinner i hovedrollene løfter filmen fra middelmådighetene amerikanerne har servert oss i genren de siste par årene.
En bryllupsfest i Sør-Italia er rammen når Pierce Brosnan gjør sin entre i dansk film.
Han er brudgommens far, en vandrende klisjé av en «kynisk, følelseskald» forretningsmann.
Vi som har sett slike filmer før vet han vil tine opp i løpet av filmen.
Dessverre er han ikke den eneste voldsomt karikerte filmfiguren her.
Kim Bodnias noldus av en notorisk utro ektemann og hans bimbo av en sekretær står heller ikke til troende.
Godt man har fortryllende Paprika Steen - og Trine Dyrholm som alene skaper en annerledes «romkom»-figur det er en fryd å dra på tur med.
«Sommerbryllup i Italia» er en film du kan se hvordan ender etter et kvarter spilletid, omtrent da brudgommens far og brudens mor - bedratte og kreftsyke Ida - krasjer med hverandre i et parkeringshus.
Når det er sagt; her er det skandinavisk intrigemoro på veien.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102636
|
Film:Finstemt
Til å være en så forsiktig, finstemt liten historie, har Philippe Falardeaus Oscar-nominerte (for «beste utenlandske film») mange og dype ting på hjertet.
Fremfor alt er det en fabel om berøringsangst:
Uviljen til å ta tak i det vonde, uviljen til å ta tak i hverandre (også fysisk), måten vi setter til side både kjærlighet og sorg i vår iver etter å komme oss videre.
Asylsøkeren Bachir, som har sin egen tragiske historie i bagasjen han har båret med seg fra Algerie til Montréal, hjelper en barneskoleklasse å komme over klasseforstanderens selvmord.
Det som på overflaten kan virke som nok en «sorgmunter» oppfordring til å være snille med hverandre, får dybde i det som ikke sies og de løse trådene.
«Den gode læreren» både fordrer og belønner publikums vilje til å tenke videre på egenhånd, etter at filmen er over.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102637
|
Film:Whiskey-kupp med kilt
Godt inne i sitt 76.
år er det ingenting som tyder på at Ken Loach har tenkt til å kaste engasjementet for de der nederst på rangstigen i samfunnet:
Folk du kunne truffet på utenfor Oslo S.
Og heldgivis velger den britiske regissøren ut skuespillere som ser slik ut også.
Folk du antakelig ikke ville tatt kontakt med uoppfordret, men Loach gjør jobben for oss, og gir dem en sjanse på skjermen.
Det er sjelden uinteressante og flate portretter.
Heller ikke i «The Angels' Share», en snurrig kombinasjon av folkelig komedie og kuppfilm, malt på et velkjent britisk sosialrealistisk lerret.
Fire småkriminelle i Glasgow belønnes med en tur til et Whiskey-destilleri etter å ha gjennomført samfunnstjeneste knirkefritt.
Det blir starten på en «helmaks» plan, anført av den vordende faren Robbie, en lett antennelig fyr med en svært godt utviklet nese for kvalitets-whiskey.
God på bunnen er han, uten at historien gjør noe for å skjule hans mørke sider.
Et toneskifte i filmen inntreffer omtrent midtveis da gjengen setter nordover.
Kilten kommer på, Proclaimers gauler «500 miles» på lydsporet, og det hele blir nesten litt for koselig.
Men farse-elementene blir ikke dominerende, Loach doserer dem rutinert, og lar oss aldri miste alvoret bak av syne.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102639
|
Film:Hav og hoi!
Den snart ti år gamle fantasiseilasen av en film holder koken.
Utstyrt med tredimensjonalt spekter sendes filmen ut på markedet igjen, til glede for alle som vil dypdykke i havets fargesprakende univers der gleder og livsfare stadig er på kollisjonskurs.
3D-effekten er med på å visualisere hele fargeskalaen av livet under vann; det være seg småfiskenes lek, småkrangling, anemoner og maneters bevegelser - og storfiskenes iltre aggressivitet.
Det siste har en effekt som gjør at aldersgrensen er satt til 7 år.
Filmeffektene har nådd nye høyder siden Nemo ble skapt, men selve fortellingen fascinerer fremdeles.
Klovnefisken Marlins jakt etter sønnen Nemo som blir fanget av en dykker, er av den tidløse universelle sorten; et tappert barn som kjemper for frihet og foreldre som går gjennom ild og vann, haier og maneter for å finne igjen ungen sin.
Slikt smelter barnehjerter i alle aldre.
| 1
|
102641
|
Film:Musikalsk detektime
«Searching For Sugar Man» er for snodig til å være sann før du har sett den, og knapt til å tro da:
Meksikanskamerikansk sanger gir ut to album på begynnelsen av 1970-tallet.
De synker uten spor.
Artisten forsvinner tilbake til det samme arbeiderstrøket i Detroit han kom fra.
30 år senere opptrer han for 25 000 ekstatiske publikummere i Sør-Afrika.
I deres øyne og ører er artisten, Rodriguez, et frigjøringsikon - en motkultur-helt i kampen mot apartheid.
Tilhengerne trodde han var død, at han hadde «skutt seg selv på scenen».
Men nå står han her.
«Større enn Elvis», uten at han noen gang hadde ant det.
Det er en utrolig Fugl Føniks-fortelling, dette, hjertevarmende og til tider absurd.
«Han gikk fra å være et utskudd, til å være den han egentlig er», sier datteren hans etter å ha blitt kjørt i en hvit limousin inn til Cape Town, en by som kan skilte med sin egen, livs levende Rodriguez-imitator.
Svenske Bendjellou har naturlig nok falt for fristelsen til å fortelle den som en musikalsk detektivhistorie.
Om jakten på en ydmyk, pur kunstnertype; ignorert i samtiden, antatt død, funnet levende, rehabilitert av historien og Internett.
Det er nok til å få mytomane Mojo-abonnenter til å gråte i utbrettomslaget.
Bendjellou tar et par snarveier.
Han unngår å nevne Rodriguez' suksess i Australia (hvor han turnerte i 1979 og 1981).
Mange spørsmål om de «tapte årene» forblir ubesvarte, sannsynligvis for å gjøre Lazarus-øyeblikket i Cape Town i 1998 enda mer emosjonelt knusende.
Musikkfans elsker sine tragiske «genier» (et geni var Rodriguez - en urban, småpsykedelisk «ny Dylan» - for øvrig neppe), og regissøren snakker oss en smule etter munnen i så måte.
Rodriguez selv - han dukker ikke opp før 50 minutter ut i filmen - forblir en skyggefull, lite verbal, savant-aktig fyr.
Men ingen skal si at Bendjellou ikke har gjort ære på det fantastiske råmaterialet.
Regissøren utviser dessuten en beundringsverdig evne til å snu pengemangel til filmatisk poetiske løsninger.
Akkurat som en god konsert gir «Searching For Sugar Man» deg lyst til å kjøre nevene i været i pur triumf.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102642
|
Film:Fargerikt eventyr
Det mangler ikke på farger og oppfinnsomhet i denne vesle fortellingen om en kreativ jente (av hunderasen) og hennes jakt etter noen mystiske månesteiner.
Historien dreier seg rundt Lotte, datter av en oppfinner.
En dag dukker det opp to små typer som åpenbart jakter på en hemmelighet som ved et tilfelle har havnet i Lottes del av verden.
Etter hvert er det flere som involveres i et mysterium som handler om månesteiner og besøk fra verdensrommet.
Det er flust av små oppfinnsomme poenger og detaljer i denne litt omstendelige beretningen.
Men de noe haltende bruddstykkene gjør historien sprikende.
Likevel har filmen kreative kvaliteter som byr på pussige overraskelser.
Filmens fargepalett i seg selv er et frodig syn.
| 0
|
102643
|
Anmeldelse:Swedish House Mafia - arktisk på arenaen
Vi kom, vi frøs, vi kom oss ikke hjem igjen.
Swedish House Mafia Telenor Arena Publikum:
Ca. 20 000 Aktuell CD: «Until Now»
Forbausende mange er kommet til Fornebu uten å ha tatt med seg jakker eller annet varmt vintertøy.
Telenor Arena har mangelfull garderobeservice, og kidsa har planer om å danse seg varme.
Dette skal de komme til å angre, både under og spesielt etter konserten.
Swedish House Mafia - elsket av feststemte 17-åringer og partysvensker, ansett som tre Stureplan-slimåler i en bøtte snørr av housemusikkpurister og andre «undergrunns»-angstbitere - begynner med «We Came, We Raved, We Loved» like før klokken 22.00.
Undertegnede står i frakk og pelslue, skjerf og votter i den såkalte «VIP 18»-delen helt bakerst i arenaen.
Jeg fryser likevel.
Det skal bedre seg da de store utgangsdørene lukkes etter hvert.
For så å bli helt krise igjen da dørene åpnes og publikum så smått begynner å forlate åstedet, tre kvarter før konsertslutt.
Lyden er dårlig definert, ganske lav.
Bassen slår ikke, den bare rumler.
VAR DU PÅ KONSERTEN?
Del dine erfaringer i kommentarfeltet nederst i artikkelen.
Produksjonen er imponerende nok, dog.
Sebastian Ingrosso, Steve Angello og Axwell står ved en opphøyd DJ-konsoll i et byggverk som viser video og spruter røyk; bygd opp i etasjer.
Scenerigget ser ut som det tykke låret til Michelin-mannen.
De tre svenskene er alle kledd i sort.
Onde tunger - deriblant megarave-konkurrenten Deadmau5' - skal ha det til at de knapt skrur på en knapp der oppe.
At showet i lange strekk er en ferdigprodusert miks spilt rett fra computeren, fullstendig umanipulert her og nå.
Det kan godt være.
Sikkert er det at showet er neandertalsk usubtilt, og at man etter kort tid begynner å bli godt kjent med de nokså simple triksene deres.
Mafiaen har lite variasjon i arsenalet, for å si det mildt.
Oppbygging, eksplosjon, oppbygging, eksplosjon; «cheesy» synthriff, store gester, oppfordringer om å «get fucked up!» på dårlig engelsk.
Swedish House Mafia forholder seg nesten utelukkende til sjangerklisjeer; bombastiske «readymades».
Men.
Det fungerer til sitt bruk.
Og stort sett fungerer det bedre jo voldsommere og mer autoritært det er.
Da monotonien for alvor begynner å sette inn etter halvannen time, er det tid for det mest ublu publikumsfrieriet.
Norske flagg på scenen under remiksen av Coldplays «Every Teardrop Is A Waterfall».
«Don't Worry Child» får kveldens største applaus, og publikum blir oppfordret til å sette seg ned på huk, for så å kollektivt hoppe i været når klimakset slår inn.
Det spruter konfetti fra kanoner midt i salen.
«Miami 2 Ibiza» minner oss på at vi er i Norge i desember, og på hvor kaldt det er blitt her inne igjen.
Etter at de hvite ballongene er sluppet løs, under «Save The World», bærer det ut, hvor det selvsagt er enda kaldere.
Minus seks.
Og der, utenfor arenaen, skal vi bli stående, flere tusen av oss, i timer.
Tilførselen av drosjer stopper på et tidspunkt simpelthen opp.
Folk sniker i køen uansett, uten at vaktene griper inn.
Busskøen er enorm, uoverstigelig.
Tynnkledde ungdommer stabber rundt på høye hæler på isen.
Publikummere kan fortelle at de har stått i kø i kulden i to timer, trass i at de forlot arenaen før konsertslutt.
Hotellene i området åpner lobbyene sine for blåfrosne ungdommer (og sure anmeldere).
Undertegnede nådde Oslo sentrum først i 03.00-tiden, tre timer etter at konserten var over.
Da hadde jeg vært vitne til en OK fest med et fint lysshow, og en infrastrukturkatastrofe.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102645
|
Bokanmeldelse:Kami Garcia & Margaret Stohl:
«Vakre skapninger»
Romanen mangler to essensielle fantasybyggesteiner: spenningskurve og romantikk.
Oversatt av Gry Wastvedt Ungdomsbok 515 sider Kr. 349,- Cappelen Damm
I den søvnige, lille sørstatsbyen Gatlin holder 16-årige Ethan på å forgå av kjedsomhet.
Helt til en ny elev begynner på skolen, den mystiske og annerledes Lena.
Snart er de et forelsket par, og småbylivet ikke så forutsigbart lenger.
Dette er første bind i en fantasykvartett som ikke overraskende er filmatisert.
Boken er stappfull av dialoger, scener og locations.
Nyttig når man skal lage film, irriterende overfladisk når man leser roman.
Det er vanskelig å ta bekymringene, gledene og forelskelsene til personene på alvor når leseren ikke får vite så mye om hva som rører seg i dem.
Lena er ikke vampyr, men noe lignende: en maner.
Når hun fyller 16, blir det bestemt om hun er ond eller god.
Dette er høydepunktet som hele handlingen bygger opp mot, men boken er lang, og jammen blir ikke leseren snytt for en skikkelig avslutning også.
Man skal være umåtelig glad i amerikanske high school-beretninger og udødelige med magiske krefter for å kaste seg over neste bind.
VISSTE DU AT ...
Kami Garcia er lærer og jobber med ungdom og lesing, mens Margaret Stohl har studert engelsk og kreativ skriving.
«Vakre skapninger» er debutromanen deres.
| 0
|
102646
|
Bokanmeldelse:Bergsveinn Birgisson:
«Svar på brev frå Helga»
Umiddelbar roman full av følelser og tanker om menneskelivet, som kan bli folkelesning om bare leserne overvinner språket.
Oversatt av Johannes Gjerdåker Roman 110 sider Kr.
298,- Pelikanen forlag
En eldre mann skriver brev til Helga, som han bedro kona si med og fikk et barn med.
Det er svar på brevet han fikk fra henne for lenge siden der Helga åpenbarte sin kjærlighet til ham.
Hvorfor har Bjarne Gislason brukt så lang tid på å svare når det er tydelig at han gjengjelder denne kjærligheten?
Romanen er brevet til Bjarne, og det er bevegende lesning.
Ikke bare er det ektefølt romantisk, dryppende av lengtende kjærlighet og skjult anger, men også en smule ambivalent.
Brevskriveren vil nemlig ikke helt ta ansvaret for valgene han har tatt, selv om tiden er kommet for det.
I fremstillingen hans er det bygdesladderen som trigger sidesprangene, Helga som tar initiativet, kona som er mannevond og utilnærmelig.
Hovedpersonen oppleves som upålitelig, kompleks og fullblods menneskelig, og løfter boken flere hakk.
En annen viktig konflikt er by versus land.
Sauebonden Bjarne er stolt av gården sin, bygdesamholdet og måten de lever på.
Når han er borte, har han etterlatt seg noe konkret, og mange vil savne ham.
Denne delen er et vemodig og nostalgisk tilbakeblikk på en tradisjonell bondekultur som også norske lesere kjenner til.
Måten han er i naturen på kan minne om flere av personene til Jon Fosse og har en glans av romantikk.
Den nynorske oversettelsen legger seg tett opp til det islandske språket og gjør den vanskeligere å lese enn originalen er for islandske lesere.
Dette tydeliggjør kulturfellesskapet med Island og gjør kanskje teksten mer autentisk gammelmodig, men det er synd når språket kan oppleves som en hindring.
VISSTE DU AT ...
Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er en islandsk forfatter bosatt i Bergen.
Har så langt utgitt tre romaner og tre diktsamlinger.
«Svar på brev frå Helga» vant den islandske bokhandlerprisen i 2010 og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i år.
| 1
|
102647
|
Bokanmeldelse:Michael Ondaatje:
«Kattens bord»
Michael Ondaatjes nyeste roman på norsk er beretningen om en sjøreise som gir etterklang i flere av passasjerenes senere liv.
Oversatt av Ingrid Haug Roman 255 sider Kr. 379,- Aschehoug
Særlig gjelder dette en gruppe som blir plassert ved «kattens bord», på sjømannsslang det minst attraktive bordet i spisesalen, lengst vekk fra det glamorøse «Captain's table».
Det er en eksentrisk gjeng som blir smidd sammen i et bekjentskap, om ikke et skjebnefellesskap, på den lange reisen fra Sri Lanka til England.
I første del av romanen er fokuset på elleveåringen Mike og hans to kamerater Cassius og Ramadhin, som farer omkring, finner på streker og stadig oppdager nye ting på det svære skipet, både over og under dekk, ikke minst om de voksne passasjerenes skjulte liv.
Og her er det folk som har ting å skjule; falske identiteter, dulgte motiver, profesjoner på kanten av det lovlige, her er livskunstnere, svindlere, forførersker og lykkejegere, til og med en straffange som er ansett så farlig at han bare kan luftes på dekk om natten.
Historien blir fortalt i retrospekt, av den voksne Mike som lever et liv ikke så ulikt forfatterens.
Her blir vi kjent med hans senere kontakt, gjennom rykter, nyhetsinnslag, men også vennskapsforbindelser, med enkelte av passasjerene fra den eksotiske båtferden.
Det er i denne delen av romanen forfatterens format som forteller og fortolker av menneskers tilværelse virkelig kommer til sin rett.
Med Ondaatjes umiskjennelige begavelse for å knytte sammen tråder i ulike skjebner over lange tidsspenn, blir denne romanen som helhet en finurlig og mesterlig komponert vev av menneskers kamp for tilværelsen, en fargerik, humoristisk, spennende og tidvis gripende fortelling om hvordan naturlige anlegg, dyp drift og rene tilfeldigheter leker med våre liv.
Visste du at ...
Michael Ondaatje ble født i 1943 på Sri Lanka (den gang Ceylon), men har bodd i Canada siden 1962.
Han har skrevet en rekke prisbelønte diktsamlinger og romaner, men er best kjent for «Den engelske pasienten», som han fikk Bookerprisen for, og som den Oscar-vinnende filmen av samme navn, med stjerner som Juliet Binoche og Kirsten Scott-Thomas på rollelisten, er basert på.
| 1
|
102648
|
Bokanmeldelse:Thomas Marco Blatt:
«1920 Sørumsand»
Thomas Marco Blatt setter Sørumsand ettertrykkelig på poesikartet med sin tredje diktsamling.
Dikt 76 sider Kr 249,- Kolon
Blatt, som også tidligere har tematisert relasjoner mellom mennesker og bosteder, mellom topografi og biografi, spinner her fram et knippe sanger knyttet til et hjemvendt dikterjeg.
Flyttingen tilbake til barndommens og ungdommens Sørumsand og boligområdet på Olerud åpner for en rekke assosiative spor: de gamle kameratene de første kjærestene, det lange tungekysset, falmede reklameskilt, Glomma og de gamle fløtelensene osv. osv.
Sangene brytes opp av andre typer tekster; en reklamesnutt for Mix Grill, en kommunal reguleringsplan, dialekttekst om Fokus Butikksenter, historiske tekster og dikt med rettstilt høyremarg der andre diktstemmer også kommer til uttrykk: en tømmerfløter, en jentevenn fra barneskolen, en sliten butikkdame osv.
Ikke alle enkeltdiktene er like interessante, men helheten imponerer.
Blatt skriver fram en jordnær, flerstemmig heimstaddiktning, i tråd med samlingens sentrale sitat:
«ethvert sted har en kropp som lever/og en sjel som brenner».
Til og med Sørumsand!
ARNE HUGO STØLAN
Visste du at ...
Forfatteren debuterte i 2006 med «Slik vil jeg måle opp verden», som ga ham Tarjei Vesaas' debutantpris, og fulgte opp i 2008 med «Overalt bor det folk».
Han spiller også fast på det norske forfatterlandslaget i fotball.
| 1
|
102649
|
Bokanmeldelse:Mario Vargas Llosa:
«Det grønne huset»
Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosas klassiker «Det grønne huset» fra 1966 gnistrer mellom fingrene.
Oversatt av Kari og Kjell Risvik Roman 436 sider Kr 399,- Gyldendal
Når jeg blar meg igjennom peruanske Mario Vargas Llosas «Det grønne huset», er det nesten som om jeg skjelver.
Hver side er fylt med prosaisk skjønnhet.
En strøm av fantastiske setninger.
Den fryktløse fortellerkunsten får lesningen til å fremstå som elektrisk.
«Det grønne huset» er endelig på norsk.
Det er bemerkelsesverdig at Vargas Llosa kun var 30 år da han skrev dette ordrike og kompliserte mesterverket helt i starten av sin forfatterkarriere.
Mystiske Don Anselmo kommer til ørkenbyen Piura for å bygge bordellet «Det grønne huset», som blir både elsket og hatet av innbyggerne.
Bordellet er hjertet av dette flettverket av en roman - alle historiene og de utallige hovedpersonene kan på en eller annen måte knyttes til «Det grønne huset», for eksempel indianerjenta Bonifacia, som har vokst opp hos nonnene, men som likevel ender opp som prostituert.
Nobelprisvinneren i litteratur fra 2010 hopper i denne romanen uten forvarsel frem og tilbake i tid, forteller gjerne to historier samtidig, forvirrer enda mer med lange dialoger og gir enkelte karakterer flere navn.
Detaljert, med en til tider intens, messende stemme, kan det virke som om Vargas Llosa forsøker å riste av seg så mange lesere som mulig, mens han selv har full kontroll.
For leseren er derfor «Det grønne huset» en 436 siders kamp: ønsket om å få med seg forfatterens krumspring, evnen til å forstå helheten.
Det krever at man også kan slå seg til ro med at man ikke får med seg absolutt alt.
Uansett hvordan man vrir og vender på det:
«Det grønne huset» er en magisk leseropplevelse.
Visste du at ...
Mario Vargas Llosas roman «Samtaler i katedralen» fra 1969 er også under oversettelse til norsk.
| 1
|
102650
|
Bokanmeldelse:Britt Karin Larsen:
«Før snøen kommer»
Som en mild kjærlig gudsmoder iscenesetter Britt Karin Larsen sine finnskoginger i «Før snøen kommer».
Roman 461 sider Kr 329,- Cappelen Damm
Fugleperspektivet gir plass til et mylder av karakterer og gir rom til filosoferinger, spørsmål og betraktninger.
I fjerde bok i Britt Karin Larsens romanserie om livet på Finnskogen er det nye tider.
Kapitalkreftene omformer og henter ut mennesker fra landsbygda til byene og Amerika som lokker med arbeid, penger og nye muligheter.
Det ufattelige slitet er ikke lenger eneste alternativ.
Tømmerbaronene strekker sine grådige fingre inn til Finnskogen og lokker undertrykte bygdefolk til å selge skogen til latterlig lave priser ved hjelp av brennevin og uforståelige kontrakter.
Finnskogens storbønder merker at de ikke lenger kan betale arbeid med naturalia.
Vi gjenser de ufattelige overlevelseskunstnerne Lina og bjørnejegeren Taneli i deres livs høst.
To av barna har flyttet ut av skogen til Christiania og Amerika.
Forandringene kommer etter bokens høydepunkt, bryllupet i Mostamägg, som lukter sanseløs hamsunsk folkelivsskildring med dans og fri flyt av sprit og kroppsvæsker.
Finnskogens dødsdans?
En etter en dør de gamle sliterne og profesjonene med dem.
En tømmerfløter blir drept av ni tømmervase, Taneli dør etter sin siste bjørnejakt og en gammel kone får treet hun sager over seg.
Det gamle finske språket dør ut og norsk og svensk tar over.
Men en musiker med finnskogblod ser til å samle folkemusikken derfra.
Alt skildret i et nydelig språk med sprelsk levende karakterer og flotte naturskildringer.
Forfatteren imponerer med sine kunnskaper om samspillet mellom planter, folk og dyr.
Historiske romanserier blir ikke stort bedre enn denne.
BERIT KOBRO
Visste du at ...
De tre første bøkene i romanserien er «Det vokser et tre i Mostamägg» (2009), «Himmelbjørnens skog» (2010) og «Som steinen skinner» (2011).
Forfatteren debuterte i 1978 og er ettertrykkelig prisbelønnet.
Larsen har også skrevet en flott trilogi om norske tatere.
| 1
|
102651
|
Sisi:«Last Time» (låt)
(Knirckefritt/EMI)
«Southern fried soul» - fra Oslo.
Norge og soulmusikk har sjelden lekt godt sammen.
Ting - tre singler så langt, denne inkludert - tyder på at Suzanne Sumbundu er kvinnen som kan gjøre noe med dét.
«Last Time» bryter med de lettbente, oppjagede Amy Winehouse/sekstitalls-taktene fra de foregående, «Stay» og «You Say».
Nå er det tid for den store, såre balladen.
Med Rhodes-piano, svulmende gospelkor og klagende elektrisk gitar.
Årgangssoul av sørstatstypen, med et ørlite drypp country - ikke ulikt «soundet»
Millie Jackson fanget på klassiske «Caught Up» (1974).
En mindre erfaren vokalist hadde sikkert falt for fristelsen til å synge livskiten ut av sangen.
Sumbundu simpelthen pryder den, som et smykke på hud.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102652
|
Green Day:«¡TRE!»
Green Day:
«¡TRE!» (Reprise/Warner)
På det tredje... skal det heller ikke skje.
Stakkars aldrende californiapunkere.
Trioen mestrer virkelig ikke trippelformatet.
Avslutningen på deres ambisiøse tretrinnsrakett er det mest stabile, uten vinglete sjangereksperimentering og tilnærmet fri for påtvungne pubertale sprell.
Like fullt preget av fuseltunge rester som burde vært destillert på ny, selv om hjerte og sjel er mer i punkrockvater enn på de to foregående prosjektbrødrene.
Et prosjekt som dessverre oser av «Sandinista!!»-hybris, der det mest interessante ikke er om det finnes én god albumstøpning blant de totalt 37 låtene, men om tredje plate ut kan sies å være oppkalt etter trommis Tré Cool.
BESTE LÅT:
«99 Revolutions»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102654
|
Låtanmeldelse:Tone Damli - «Smash»
Som kjendis er Tone Damli et elsk/hat-objekt.
Som artist er hun stadig et sted midt i mellom.
Raseriet den sympatiske sogndalsjenta greier å vekke i store deler av befolkningen er fascinerende.
HØR LÅTEN
I BUNNEN AV ANMELDELSEN
Om man bare kunne sagt det samme om musikken hennes.
Den er som regel bittelitt bra eller bittelitt dårlig.
Eller noe i mellom disse to «ytterpunktene».
«Smash» er nok en ufarlig, mildt fengende poplåt som er litt dansbar, litt gitardrevet, litt bitter, litt søt.
Den minner også litt om Katy Perry, litt om Taylor Swift, litt om Kelly Clarkson.
Alt ved den er «litt».
Tone Damli har stemme og artistevner nok til å målbære bra låtmateriale.
Men «Smash», skrevet og produsert av teamet bak hennes nye venn, den svenske Grand Prix-noksagten Eric Saade, er ikke særlig bra låtmateriale.
Den gjør det altfor lett å forholde seg til Damlis musikk slik ingen forholder seg til henne som person: likegyldig.
| 0
|
102655
|
Nobelkonserten:- Tom prakt
Nobelkonsertens faktiske kvaliteter overskygget heller ikke i år innholdets irrelevans.
Konsert:
Nobelkonserten 2012 Sted:
Oslo Spektrum Publikum: 6000 Med blant andre Jennifer Hudson, Seal, Kylie Minogue, Ne-Yo, Karpe Diem og Susanne Sundfør
For showet er prikkfritt gjennomført, med påkostet dekor og lysdesign.
Publikum strikoser seg og gir varm tilbakemelding.
Artistene gjør det de har kommet for - noen mer, andre mindre - og gjennomføringen har kanskje aldri vært strammere med tanke på de utallige videoinnslagene som red showet som en mare for bare noen år siden.
Musikken står faktisk sterkere i fokus enn noen gang før.
Men årets artist-lineup er ingenting å gå i krigen med når ambisjonene er å selge dette til TV-stasjoner som «kan nå potensielt titalls millioner» over hele verden.
Tross i utdelingen av Nobels fredspris og søkelys på Norge i disse desemberdagene, er konserten fremdeles en provinsiell affære.
Jeg bare nevner et konkurrerende event som skjer i Madison Square Garden i kveld, onsdag 12.12.12 - nemlig innsamlingskonserten for ofrene fra orkanen «Sandy» som herjet New York og New Jersey spesielt.
På plakaten står navn som Rolling Stones, Bruce Springsteen, Paul McCartney og Eric Clapton.
I konkurranse med en fjernsynskonsert der Seal, Kylie Minogue, Jennifer Hudson og Susanne Sudfør opptrer - hvilken ville du ha kjøpt?
I Spektrum i går innfridde dessuten ingen av toppnavnene.
Kylie husker vi i dag kun for kjolen, Ne-Yo gjorde en grei figur, men Jennifer Hudson nådde ikke til ankelen på forbilder som Patti LaBelle og Donna Summer (R.I.P.) som avslutningsfyrverkeri under tidligere Nobelkonserter.
Dessuten er de hverken spesielt hete eller aktuelle.
Selv om de har et navn, forstår vi likevel ikke helt hva de gjør på Nobelscenen i desember 2012.
Som tidligere år, er navnene til nobelvertene atskillig mer attraktive enn artistene.
Sarah Jessica Parker og Gerard Butler - med frekk, skotsk skjelmskhet i smil og replikker - var et utmerket par som ikke brukte unødvendig tid.
Men Seal - burde han stått der og prekt fred i det hele tatt?
Det er ikke mer enn et drøyt år siden han tok klekkelig betalt for å synge i bursdagen til Tsjetsjenias leder Ramzan Kadyrov, en mann hvis forhold til menneskerettigheter er mildt sagt frynsete.
Seals tilstedeværelse i går er kanskje verre enn den kontroversielle bookingen av Toby Keith i 2009.
Derimot har det blitt nesten tradisjon at de beste innslagene kommer fra ikke-engelskspråklige land, inkludert Norge.
Der er Nobelkonserten dyktige - de henter alltid inn årets mest aktuelle navn.
I Norge, altså.
Karpe Diem, forsterket med Maria Mena, berørte for eksempel sterkt med «Påfugl», og svenske Laleh skapte kveldens eneste gåsehud på de første tonene av «Some Die Young».
Da kom relevansen tilbake, og ironisk nok er det kun Karpe Diem av gårsdagens navn som alene er i stand til å fylle et Oslo Spektrum for tiden, hvilket de da også gjør i mars.
Men Karpe Diem er nok ikke tilstrekkelig som salgsvare på TV-skjermen i utlandet ennå.
Det er fristende å nevne at i den norske overtroen var gårsdagen Fandens bursdag - dette var nemlig fra gammelt av siste frist for betaling av gjeld og avdrag.
Noe å tenke på for den økonomisk kriserammede fredsprisvinneren EU.
Og kanskje hadde
Fanden en klo med i spillet i planleggingen av årets Nobelkonsert også.
| 0
|
102658
|
Bokanmeldelse:Tomas Bannerhed:
«Ravnene»
En oppvekstskildring fra et småbruk i Småland på 1970-tallet høres kanskje traust og kjedelig ut.
Tro om igjen!
Roman 402 sider 379 kr. Gyldendal
På gården Undantaget har man i generasjoner måttet kjempe for å overleve.
Klas er tolv år, en skoleflink gutt, interessert i bøker, naturvitenskap og ikke minst fugler.
Det er også til fuglene han flykter for å finne forløsning når faren blir stadig sykere til sinns, og tilværelsen rakner.
Naturen blir et tilfluktssted fra den knugende tilværelsen der forventninger om en gang å ta over gårdsdriften kveler den unge guttens gryende drømmer om et annet liv.
Sentralt står barnets blikk på en fars seige undergang og en mors omsorgsfulle forsøk på å bevare en viss normalitet for de to sønnene.
Fortærende angst og et stadig mer desperat tungsinn hos familiens patriark er hjerteskjærende lesning med nær bibelske undertoner og klaustrofobisk nerve.
Når ambulansen kommer for å hente faren etter et sammenbrudd, er Klas' største frykt at den skal kjøre inn på tunet med blålysene på.
Det er lett å bli utstøtt i et lite samfunn der skravla går og psykisk sykdom blir sett på som et svakhetstegn.
Hvis du synes du har hørt lignende historier før, så kan det sikkert stemme.
Bannerhed skriver seg bevisst inn i en lang rekke med farsoppgjør i litteraturen, der frykt og beundring stilles opp mot hverandre.
Av og til kjennes det en smule forutsigbart, men forfatterens sansemettede naturskildringer og kunnskap om dyre- og planteliv imponerer.
Opptattheten av å benevne alt ved sitt rette navn blir en måte å fastholde en slags orden på i en verden som trues av både ytre og indre demoner.
Boken er stødig oversatt av Geir Pollen, som må ha hatt en stor jobb med å finne de riktige fuglenavnene på norsk.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
Visste du at ...
Tomas Bannerhed (f. 1966) vant den prestisjefylte Augustprisen i 2011 for debutromanen «Ravnene», etter å ha skrevet på den i ti år.
Han er bosatt i Stockholm, der han har arbeidet som universitetslærer, redaktør og forsker.
| 1
|
102659
|
Bokanmeldelse:Hilary Mantel:
«Falkejakt»
Inntrengende drama om det lille menneskets skjebne i klem mellom rojale, politiske og seksuelle maktspill.
Oversatt av Hege Mehren Roman 435 sider 389 kr. Press
Året er 1535, Thomas More er nettopp henrettet, dronning Katarina ligger for døden, Anne Boleyn er i ferd med å falle i unåde, mens Jane Seymour er på vei opp i kong Henrik 8.s ekteseng.
Midt i dette dramaet befinner kongens sekretær og rikets mektigste mann, Thomas Cromwell, seg.
Han er selv i høyeste grad en aktør i det kompliserte maktspillet som utspiller seg.
Men han er også et enkeltmenneske, fullstendig avhengig av seg selv, sine egne talenter og sin egen kløktighet for å kunne manøvrere uten å sette egen posisjon og sikkerhet i fare.
Kongens viktigste rådgiver har selv ingen å spørre til råds.
Aller minst de adelsmennene, geistlige eller diplomatene som omgir ham på alle kanter.
Med hver sine agendaer.
Hilary Mantel velger Cromwells blikk som sitt eget i denne romanen, det gir en egen kunstnerisk frihet å være fullstendig subjektiv i en slik fremstilling av et historisk materiale.
Det gjør historien impresjonistisk og stemningsskapende.
Selv om mye av romanen er dialogbasert, tar vi også del i Thomas Cromwells drømmer, hans assosiasjoner og indre samtaler med seg selv.
Konflikten han står i, er like velkjent som den er uløselig:
Som kongens tjener er det Cromwells oppgave å ikle prosessen mot Anne Boleyn et «rasjonelt», juridisk språk, mens det i virkeligheten er den uforutsigbare kongens nykker og mentale svingninger som styrer det hele.
Og som gjør at utfallet av prosessen er gitt allerede lenge før dommen - og øksen - faller over den forsmåddes nakke.
Den dempede, men intense, fremstillingen av henrettelsen av Anne Boleyn er mesterlig utført.
Det er selvsagt imponerende at forfatteren kan gi en så velkjent historie litterært liv på ny.
«Falkejakt» er like deler skyggeteater, historisk drama og skjebnespill.
Fremragende oversatt av Hege Mehren.
Visste du at ...
Hilary Mantel (60) vant tidligere i år britenes mest høythengende litterære utmerkelse, Bookerprisen, for «Falkejakt».
Hun vant den samme prisen for romanen «Ulvetid» som kom på norsk i 2010.
«Falkejakt» er hennes tolvte bok.
| 1
|
102661
|
Bokanmeldelse:Yngve Nedrebø og Paul Sedal (red):
«Bombemål S/N 102 Bergen»
Solid oppklaring av spekulasjonene rundt de alliertes bombing av Laksevåg.
Sakprosa 423 sider 449 kr. Spartacus
Tyskernes store ubåtanlegg i Laksevåg var et ettertraktet mål for de allierte, men forsøkene på å ødelegge det rammet i første rekke folk flest.
Flyangrepet 4. oktober 1944 fremstår som den største sivile lidelsen i Norge under annen verdenskrig.
193 sivile ble drept, og mange ble hardt skadet for livet.
De siste årene har traumet kommet til overflaten på ny, blant annet gjennom Vibeke Løkkebergs roman «Allierte» fra 2007.
Hun påsto at motstandsfolk i Milorg visste at det ville komme et flyangrep, men kun evakuerte sine egne barn.
Dette er blant de mange mytene som tilbakevises eller usannsynliggjøres i dette solide dokumentarverket, som bygger på nye kilder og et omfattende samarbeid mellom flere historikere.
Men boken handler om mye mer enn myter.
Statsarkivar Yngve Nedrebø og hans medforfattere skriver om alt fra Laksevågs historie til stormaktenes militærstrategi og ubåtenes tekniske utvikling.
Den langvarige kampen for erstatninger og krigspensjoner etter bombingen, som har pågått helt til i dag, er også fyldig behandlet.
Selv om flere kapitler til en viss grad overlapper hverandre, er stoffet i hovedsak godt tematisk organisert.
Noen av drøftingene er kanskje for detaljerte eller tekniske til å fenge den jevne leser, men i det store og hele er kompleksiteten i fremstillingen en styrke.
Ikke minst med tanke på at den kontroversielle bombingen av Laksevåg ble avspist med noen få linjer i åttebindsverket «Norge i krig», er dette blitt en historisk viktig utgivelse.
VISSTE DU AT ...
De alliertes flyangrep mot Laksevåg 4. oktober 1944 førte til enorme materielle skader utenfor det tyske ubåtanlegget.
Over 60 hus ble totalskadet etter bombetreff og branner, mens cirka 160 hus fikk større eller mindre skader.
| 1
|
102663
|
Dobbeltliv - og død
Gode og troverdige skuespillere gjør mye ut av en fortelling som både fascinerer og spriker.
Den lefler med et velkjent tema; hva om du kunne gå tilbake i tid for å endre en situasjon som ble tragisk skjebnesvanger.
Slikt fascinerer, særlig med en aktør av Mads Mikkelsens kaliber i hovedrollen.
Han har fysikk, blikk, følsomhet og intensitet til å gjøre karakteren nyansert og interessant.
Han opplever selve marerittet, at datteren dør i en ulykke fordi han ikke har passet på.
At han samtidig knullet nabokona, gjør ikke samvittigheten lettere.
Fem år senere er alt svart, kona har gått fram ham og helst vil han dø.
Helt til en spesiell dør åpner for mye muligheter; han kommer tilbake til selve ulykkestidspunkt og har muligheten til å endre det som skjedde.
Men for å gjenopprette lykken må det utføres handlinger han ikke var forberedt på.
Filmen beveger seg mellom etiske dilemma, dragninger mot Sci-fi, og er hjemmehørende i thrillersjangeren.
Den er delvis suggererende, men nettopp ved å skulle tilfredsstille de nevnte egenskaper, så spriker den i for mange retninger.
De store etiske spørsmål om hvor langt man er villig til å tøye sine moralske verdier ligger som en bunn.
Men det sterke fokuset på symboltunge handlinger gjør at selve spenningen forkludres og virker nokså søkt i perioder.
Filmen faller litt mellom flere stoler, selv om duoen i hovedrollene løfter historien.
| 0
|
102664
|
Baseball-banaliteter
Svulmende sentimentalitet.
Clint Eastwood, sist sett i «samtale» med en tom stol, tilbake i gretten gammel gubbe-modus:
Bukselinningen trukket opp under armhulene.
Svarer stort sett «grrr» når noen spør ham om noe.
Snubler på vei til kjøkkenet, der han spiser Jaka Bov rett fra boksen.
Noen ganger blir det øl og ansjospizza til frokost i stedet.
Han er talentspeider i baseballbransjen, men synet har begynt å svikte.
Han har en intelligent, snill og smellvakker datter (Adams), som er i ferd med å bli partner i et advokatfirma.
Hun deler til alt hell den livslange lidenskapen hans også.
Hun går ut med en kollega av typen slimål, som synes de to «passer veldig godt sammen, på papiret».
Eastwood - eller Gus, som han heter her - får en siste sjanse til å reise så vel private som profesjonelle kjerringer.
Han sendes ut på veien for å sjekke ut en utålelig «hotshot»-pitcher på gymnasnivå i North Carolina.
Datteren, vel vitende om farens sviktende syn, følger etter for å hjelpe ham.
Kommer far og datter til å komme nærmere hverandre?
Kommer datteren, Mickey, til å treffe en fyr som er mye kjekkere og mer «ekte» enn den kjipe advokatstreitingen?
Kommer Gus til å gi det fæle baseballtalentet kontrakt?
Kommer han til å få beholde jobben sin?
«Tilbake i spill» føles like gammeldags, like «Gud, Amerika og eplepai», som et Norman Rockwell-maleri fra mellomkrigstiden.
Karakterene er klisjeer, historien er lagt etter puslespillprinsippet, musikken er svulmende og sentimentaliteten tykk nok til å kunne skjæres i med kniv.
Slutten er så over toppen eventyraktig at den ville ha føltes for drøy i en «hestefilm» for unge jenter fra Disney.
Ingen «Moneyball» (2011) altså, ei heller en utfordrer til Eastwoods egen beslektede «Gran Torino» (2008).
Men så vidt verdt det for Eastwoods karisma, en serie severdige karakterskuespillere, John Goodman og Amy Adams' nydelige oppstoppernese.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102665
|
Hemmeligheter og løgner
Familieverdier er viktige i Hollywood, men hvordan står det til blant de mest liberalt anlagte rock'n'roll-sjelene i hippielandsbyen Laurel Canyon i Los Angeles?
Hit returnerer motvillig den sleske selgeren Sam for å gjøre opp boet etter sin musikkprodusent-far.
Sam- svært glad i penger og med kjempegjeld - arver fars vinyl-samling, mens 150.000 dollars går til en ukjent gutt ved navn «Josh».
Sam må selv overlevere pengeposen, men vil noen finne det ut om han ikke utfører oppdraget?
Du vet nok svaret, for sikkert er det at Sam skal ut på en «reise» for å anerkjenne de viktige verdiene i livet, og sikkert er det at han ikke er enebarn likevel lenger.
Her starter komplikasjonene, og uten å røpe altfor mye:
«People like us» er en sånn film hvor du får lyst til å intervenere på lerretet, og rope ut:
«Jamen så si det da!»
Familiehemmelighetene skal liksom ikke avsløres umiddelbart her, og selv om man kan anerkjenne at nettopp dét er poenget går det an å mene at vi holdes lenger på pinebenken enn hva godt er.
Da er det enda godt at det føles ok å henge rundt med de to i hovedrollene her, som begge leverer den «streetsmarte» dialogen med troverdighet.
Chris Pine bærer dette dramaet overraskende bra, og får god drahjelp av alltid suverene Elizabeth Banks, sikker som alenemor, bartender - og AA-alkoholiker.
Om du er klar for å bli lekset opp for om viktigheten av Den Gode Familie, finnes det verre steder å starte enn «People Like Us».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102666
|
Hjerteskjærende god
Årets viktigste film!
Ungdomsskolelærere, hør her:
Sett av tid før jul «Bully» bør bli pensum i norske skoler sporenstreks!
Det er en aldeles hjerteskjærende dokumentarfilm om mobbing og konsekvenser av mobbing i amerikansk (offentlig) skole.
Den sitter i mellomgulvet lenge.
Filmen gir noen lavmælte, nydelige portretter av utstøtte barn, for eksempel veltalende, godmodige Alex på 12 som plages konstant på bussen, i kantinen, overalt.
Selv unnskylder han sine egne plageånder, «de bare tuller med meg», men med skjulte kamera-opptak får vi alle et innblikk i hva for en hverdag han går igjennom.
Unike opptak, og dessverre sannhet for millioner.
Regissør Hirsch er også med når foreldrene forsøker å konfrontere skoleledelsen med problemene og blir møtt med noe i nærheten av skuldertrekk.
Særs opprørende - og det sniker seg på vemmelig følelse av at inndelingen i «vinnere og tapere» gjør seg gjeldende, også blant staben.
Filmen vier også tid til foreldrepar som har merket mobbingen på kroppen via sine barn, barn som til slutt fikk nok og tok sine liv.
Alt er - heldigvis - ikke like mørkt.
Foreldre gjør ord til handling.
Hirsch - selv et tidligere mobbeoffer - legger ikke skjul på at han driver med aktivisme.
Enkelte vil kanskje etterlyse mobbernes perspektiv - og ønske mer problematisering rundt grunnene til mobbing.
Dette er ikke den filmen.
Valgene Hirsch tar gir oss et resultat som makter å røre - og opprøre på en slik måte er det lett tilgitt.
Dette er humanistisk filmskaping på sitt aller beste.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102667
|
Bokanmeldelse:Sverre Mørkhagen:
«Drømmen om Amerika, bind II»
I første bind om den norske utvandringen til Amerika, «Farvel Norge» (2009), var det først og fremst årsakene til folkeforflyttingen som ble tematisert.
I andre bind, som nå foreligger, følger vi skjebnen til de første bølgene av migranter etter at de ankom det forjettede land.
Sakprosa 606 s. 449,- Gyldendal
Forfatter Sverre Mørkhagen har som sist nedlagt et stort arbeid i å klarlegge fakta og tallmateriale.
Men det er de levende skildringene av utvandrernes møte med den amerikanske virkeligheten som gjør sterkest inntrykk.
Mange kom uten penger og bosatte seg på steder med så dårlig jord at de hadde mer enn nok med å overleve.
Sykdom og alkoholmisbruk var utbredt.
Mørkhagen sammenligner nordmennene med andre grupper som var bedre organisert og flinkere til å hjelpe hverandre.
Enkelte av de norske bosettingene ble beskrevet i ordelag som vi i dag kjenner fra debatten om romfolk.
På sikt skulle det imidlertid gå bedre.
Det ble opprettet både menigheter, skoler, aviser og organisasjoner.
Mange nordmenn fikk tak i god jord lenger vest, og noen ble svært velstående.
Det kanskje mest oppsiktsvekkende som kommer frem, er beskrivelsene av hvordan nordmennene var blant de første til å ta i bruk landområdene indianerne ble drevet bort fra.
Boken dokumenterer således vår fremskutte rolle i overgrepet mot den amerikanske urbefolkningen.
Noen ganger går Mørkhagen vel detaljert til verks i sitt nitide etterforskningsarbeid rundt skjebnen til forskjellige nordmenn.
Mer materiale kunne med fordel vært flyttet ned i fotnotene.
Men utvalget av portretter er godt balansert i forhold til hovedtrekkene ved utviklingen av det amerikanske samfunnet, politisk så vel som økonomisk.
Visste du at ...
Den norske innvandringen til USA toppet seg mellom 1880 og 1890, da 186.688 nyankomne nordmenn ble registrert.
Minnesota var det mest populære målet.
I 1900 ble det beregnet at over 100.000 av delstatens innbyggere kom fra Norge.
| 1
|
102668
|
Bokanmeldelse:Jørgen Gunnerud:
«Mistanken»
Jørgen Gunnerud har en helt spesiell evne til å skildre personer og stemninger ved hjelp av knappe, presise formuleringer.
Roman 317 s. Kr. 349,- Kolon
Så også i «Mistanken», hans tiende kriminalroman, og den tredje med lensmannen Magnus Akselsen i hovedrollen.
Handlingen er som tidligere lagt til Finnmark, og denne gangen er det den tragiske døden til lensmannens egen søster som setter handlingen i gang.
Bygda Korsfjord er ikke bare plaget av tragiske dødsfall, også brannstiftelser og konflikter om naturressurser og lokalpolitikk setter sitt preg på stemningen.
De fleste er i slekt, men det hindrer ikke at de lusker rundt og vokter på sine egne hemmeligheter og hverandres synder.
Og under det hele lurer den århundregamle rasismen og motviljen mot samene.
I dette tilfellet representert ved Akselsen selv.
Det skal vise seg at ansvaret for ondskapen er kollektivt, og sjelden har jeg vel lest en mer overbevisende skildring av menneskets litenhet under de sterke krefters spill.
Engasjerende og velskrevet om krimlitteraturens urmotiver.
Visste du at ...
Jørgen Gunnerud (64) er cand.philol. fra Universitetet i Oslo.
Hans spesialitet er norsk sjøfartshistorie.
De siste årene før han ble aktiv forfatter jobbet han som lærer i ungdomspsykiatrien og som lektor i voksenpsykiatrien.
| 1
|
102669
|
Bokanmeldelse:Bjørn Sortland:
«Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar»
En leservennlig roman full av gode intensjoner og skråblikk på det selvforsynte og overmette samtidsmennesket.
Roman 205 s.
Kr 249,- Piggsvin forlag
Bjørn Sortland skriver ungdomsbøker med stort eksistensielt alvor og voksenbøker som er lette som flor.
Tittelen setter leseren på sporet av både humoren i romanen og tema: damer.
Dagdrømmeren Ivar er 40 år, jomfru og har gitt ut et par diktsamlinger på eget forlag.
I et samfunn der alle fråtser i livets goder, er det vanskelig å finne likesinnede og enda vanskeligere å finne forståelse for sin kristne livsførsel.
Alt endrer seg da han får i oppgave å ha skrivekurs for tre kvinnelige eksprostituerte og narkomane på avvenning.
Det er noe Ragnar Hovlandsk over den skakke humoren og tankerekkene til hovedpersonen om damer og verden rundt ham.
Boken inneholder skisseaktige tegninger av Øyvind Torseter som er med på å forsterke det naive uttrykket.
Dette gir en letthet til alt som skjer, selv om det innebærer en flukt fra brutale narkogjeldinnkrevere til Solkysten.
Den plutselige avreisen til Spania og telefonsamtalene til venn og prest Karsten kommer når boken trenger et vendepunkt.
Handlingen er ikke genial, men likevel spennende å følge.
Ivar spanderer og spanderer, og det er tydelig at de utlevde kvinnene utnytter den elskovshungrige og keitete.
Som han selv formulerer det:
Man må være Paulus for å fikse å være single.
Men så er det altså Ivar som sitter igjen med det lengste strået til slutt.
Boken er påkostet med fint papir, helhetlig design og en innbydende pin-up-illustrasjon fra 40-tallet på omslaget.
En opplagt julegavekandidat.
Visste du at ... Bjørn Sortland (f.
1968 i Bergen) feirer i år 20 år som forfatter.
Han ble tildelt Aschehougprisen i fjor for sitt samlede forfatterskap.
Han har gitt ut bøker i alle sjangre for voksne og unge, og står bl.a. bak den populære serien for barn om Kunstdetektivene.
| 1
|
102671
|
Bokanmeldelse:Tore Skeie:
«Jomfruen fra Norge»
Suveren fremstilling av det svikefulle storpolitiske spillet mellom nordiske konger og adelsmenn i middelalderen.
Dokumentar 312 s
Kr 369,- Spartacus
Tore Skeie populariserer og anskueliggjør så lesningen blir en fryd og interessen for historiske prosesser og personligheter fornyes.
«Jomfruen fra Norge», Ingeborg Håkonsdatter, datteren til kong Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, er bare en liten brikke som settes tidlig i spill når hun allerede som spedbarn loves bort som hustru til den svenske hertugen Erik Magnusson på slutten av 1200-tallet.
Barnevernet hadde nok lite å si på denne tiden, som domineres av konger og kongsemner fanget i en altoppslukende og hensynsløst jakt etter landområder og borger, verdifulle gods, strategisk riktige ekteskap og rett til trone og land.
Kriger og feider kommer og går, maktallianser forsegles etter møter ved Götaelven bare for å brytes ved neste korsvei.
Hovedaksen i fortellingen er forholdet mellom Erik og Håkon.
Den ene en sjarmerende spradebasse med uovertrufne talegaver, en karismatisk personlighet og et militærtaktisk geni med en til da ukjent skruppelløshet som sitt viktigste våpen.
Den andre den siste av «de gamle» norske kongene og den ettertrykkelige taperen i dette råtne gamet, som til slutt har bare en datter å tilby sin overmann.
Skeie forteller og fortolker med stor troverdighet.
Og det slår en under lesningen:
Hvorfor i all verden er det ikke laget film av disse historiene?
For Skeie viser at nordisk middelalder har alt som kreves av gode fortellinger:
Maktvilje, svik og kjærlighet.
Visste du at ...
Tore Skeie debuterte med en bok om adelsmannen Alv Erlingson, også den fra tiden omkring år 1300, et prosjekt han vant Spartacus' historiekonkurranse med.
Boken fikk svært gode anmeldelser.
Forfatteren er middelalderhistoriker, født i 1977.
Dag Solstad har vært språkkonsulent for denne utgivelsen.
| 1
|
102672
|
Anmeldelse:Resirkulert Ricky
Ricky Gervais (51) hviler på gamle vitser.
Hvor lenge kan han fortsette med det?
RICKY GERVAIS:
Oslo Spektrum Publikum:
Ca. 7000 (fullt)
HVA SYNES DU OM AT HAN BRUKER DET SAMME SHOWET SOM
I VÅR?
DISKUTER UNDER!
Steve Martin skriver i selvbiografien sin om hvordan han var en av de første som tok stand up-komikken ut av klubbene og over i arenaene - og hvordan det til slutt fikk ham til å miste interessen for selve håndverket.
Folk kom jo bare for å høre de gamle «greatest hits»-vitsene likevel.
Ricky Gervais begynner på sin side å få det travelt med å skrive nye.
Gårsdagens forestilling i Oslo Spektrum var hans fjerde i Oslo på et lite år.
Den var en tro kopi av de foregående, som igjen baserer seg på materiale som i hovedsak snart er 10 år gammelt.
Det var én ting å se dette bli fremført i lille Folketeateret i april .
Klart mindre festlig var det å se det bli resirkulert atter en gang i den grå betongbunkeren Oslo Spektrum.
Ærlig talt:
Hvorfor i all verden skal det koste 630-835 kroner å overvære dette?
Gervais reiser rundt med verdens billigste «show».
Han benytter seg av en pekestokk og noen informasjonsbrosjyrer, trenger en lyd- og lysmann og en boks Foster's øl - det er i grunnen det.
Når det gjelder de to videoskjermene på hver sin side av scenen, bare bidro de til følelsen av en billig opplevelse.
Det var vanskelig å ikke bli sittende og glo på dem, snarere enn den lille tjukkasen i spotlyset.
Som å se på TV hjemme, i en mer ubehagelig stol.
Når et show er så ribbet som Rickys, krever det en personlighet av gigantiske dimensjoner for å likevel lykkes i å formidle det til 7000 ukomfortable mennesker.
Gervais har dessverre begrenset sjarm.
Han er ikke, som Steve Martin var, en artist.
Han har sin himmelfalne fistellatter, men det er så som så med improvisasjonsevnen - eller viljen.
Den i utgangspunktet meget velskrevne «Noah's ark»-sekvensen ble daff og uttværet, og han gadd ikke å ta seg bryet med å luke ut kulturelt betingende poenger («Humpty Dumpty», «Lille Trille» på norsk, er og blir en større greie i Storbritannia enn her).
Å se Ricky Gervais fremføre gamle vitser i Folketeateret i april, var ikke skjellsettende.
Men det var gøy, og en fin anledning til å gi en viktig komedieinnovatør en fortjent applaus på kloss hold .
Å se de samme snaue 70 minuttene - 12 kroner i minuttet for de dyreste billettene - i går, var mer som å se en mann ta pengene og løpe så fort de stutte beina hans kunne bære.
MORTEN STÅLE NILSEN
Noen eksterne linker
| 0
|
102673
|
NRKs nye julekalender:Fenger fra første stund
NRKs splitter nye julekalender er rett og slett knallbra!
TV-première:
«Julekongen» Manus:
Lars Gudmestad og Harald Rosenløw Eeg Regissør:
Thale Persen Egenprodusert ny julekalender i 24 episoder NRK Super kl. 18.00 1.-24. desember
Etter utallige år med blånisser og rødnisser, kommer NRK endelig med noe nytt.
«Julekongen» er en spenstig nysatsning og en historie om vennskap, riddere og magi.
VG har sett de første to episodene og er allerede hekta.
Dette skal ikke barna få lov til å ha for seg selv!
Det er noe litt «Harry Potter»-, «Narnia»- og «Mio min Mio»-aktig over «Julekongen».
Proffene Lars Gudmestad og Harald Rosenløw Eeg har skrevet manus - og det synes!
Serien kommer til å fenge barna med sitt enkle budskap og lekne elementer, og den kommer til å fenge de voksne med humor og den ekstreme karikeringen av et forstadsmiljø der alle mennene måker snø på likt.
Og NRK gjør som store internasjonale serier og setter standarden allerede fra introlåten som både er kul og passe storslagen.
Dette lover virkelig bra.
Etter de to første episodene aner vi bare omrisset av en stor historie.
Men vi rekker fint å bli kjent med den smarte niåringen Kevin og hans fantastiske rekkehusfamilie - der den huslige pappaen spilles av Bjarte Tjøstheim (han gøyale rare fra «Radioresepsjonen») og Tone Mostraum er mammaen (en overivrig politibetjent).
Vi tror på begge - og ler veldig av begge.
Vi tror også på barneskuespillerne som virkelig gjør en god jobb.
Og selvsagt er det en liten Draco Malfang her:
Rikmannsgutten Peder Krohn, Kevins onde fiende på skolen som har bestemt seg for at hans julekalender dette året skal være å gjøre livet mest mulig kjipt for Kevin hver dag frem til jul.
Hemmelig hule i skogen
Det ser mørkt ut for Kevin når familien får tilbud om å feire jul hjemme hos Peder siden deres eget hus viser seg å være fullt av sopp (som selvsagt ser ut som fluesopp - humor!)
Men Kevin har en hemmelig hule i skogen der han slipper unna Peder og slitsomme familiemedlemmer.
En dag oppdager han en tunnel i hula - og på den andre siden kommer han inn i en grønn skog som oser magi.
Han treffer blant annet på to dumme riddere som ransaker ham og finner noe de tror er et farlig våpen - en rød tusj.
Kevin er tydelig kommet inn i en helt annen verden og tidsepoke.
Både barn og voksne kommer til å le høyt når ridderne prøver å si «tusj».
Kevin rømmer fra ridderne og tilbake gjennom hula til vinteren på hjemstedet Sølvskogen.
Men hva skjer neste gang han går inn i den grønne verdenen som heter Ridderdalen?
Det vet ikke vi, men vi er supernysgjerrige og gleder oss stort til fortsettelsen.
Anmeldt på bakgrunn av de første to episodene.
| 1
|
102674
|
Film:Gløgg for gluggene
Når DreamWorks forteller eventyr med skrekkmester Guillermo del Toro som produsent blir resultatet både dystert og sukkersøtt.
All verdens barns vakre drømmer står i fare for å bli erstattet med mørke mareritt, og et umake superlag av mytiske figurer må samle kreftene for å bevare barnas tro på det gode - og legendene selv.
Julenissen, Påskeharen, Tannfeen og Jon Blund er allerede barnas voktere når mannen i månen velger ut en ny - Jack Frost, en slags ung utgave av Kong Vinter, til å hjelpe dem å bekjempe Busemannen.
Einstøingen Jack sliter med at ingen barn tror på ham, og vet slett ikke om han vil være med på denne noe spesielle superheltmønstringen.
Men Jack har alltid lett etter svar på hvorfor han er blitt som han er blitt, og når Busemannen stjeler barnas gode minner, går Frost motvillig med på samarbeid når Tannfeen lokker med at han kan få sine egne minner tilbake.
«De fem legendene» er langt fra første gang nissehistorien er skrevet om på film, men denne remiksen av kjente eventyr og myter klarer like fullt å fremstå som frisk og fengende.
Du får yetier som gjør nissenes jobb, en julenisse som svinger sverd og prater som en italiensk mafiaboss, og en påskehare på to meter med muskelmasse som Wolverine.
Humoren har ikke like mange lag som filmer som «Shrek» og «Stor ståhai» har gitt oss før, men filmen er fornøyelig også for de større barna i familien.
Det nusselige og nydelige balanseres med store doser action og til en viss grad skrekk.
Kalddusjer med prustende, galopperende mareritt redder deg fra karies av de søte sekvensene.
Det kan være lurt å holde de minste hjemme.
Dommedagstrussel i 3D kan bli drøyt.
Og for én gangs skyld komplementerer 3D-teknikken filmen, og bidrar til å øke den visuelle nytelsen ytterligere.
For her er det flust av animerte lekkerbiter som smører synsnerven som perfekt krydret gløgg for gluggene.
Tempoet er høyt og det leveres flere svingende jaktsekvenser mellom pusterommene.
Den raske fremdriften går litt på bekostning av mer flesk på rollefigurene, og ikke alle elementene i maskineriet føyer seg sømløst sammen.
Hvorfor beholder for eksempel Jack Frost sine superkrefter mens ingen tror på ham, mens de andre sagnheltene svekkes så snart barna slutter å tro?
Det hele er en søtladen suppe om tro, håp og kjærlighet - samt å finne seg selv.
«De fem legendene» leverer klisjéladet, dysterdeilig julekos.
Og når det kommer til stykket handler vel julen om å få i seg all den gode, gammeldagse undringen... du klarer å kjøpe.
Anmeldelsen er basert på originalversjonen.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102675
|
Film: Ærlig og slem
Kompromissløse Todd Solondz har gjort seg en karriere på mislykkede øvre middelklassetyper med jødisk bakgrunn bosatt i eller rundt New York.
En slags «Woody Allen på vranga» kan man kanskje si.
Han får oss til å le, men på den slemme måten - vi ler av og ikke med karakterene i en Solondz-film.
Så også med kjempebabyen Abe: overvektig, venneløs og mistilpass - og ansatt i sin fars eiendomsfirma.
Han bor forresten fortsatt hjemme hos foreldrene, noen-og-tredveåringen.
Han treffer vakre - men akk så deprimerte og uinteresserte - Miranda i et bryllup.
Abe setter likevel alle kluter til -og frir på første «date».
Har du sett en Solondz-film før vet du at de to definitivt ikke seiler inn i solnedgangen trillende på en barnevogn.
Man kan godt kalle det «ærlig» det vi ser, og dét kan jo være befriende «uamerikansk» i en amerikansk film.
Forrykende godt skuespill er det også, og dialogen er full av doble betydninger til å hikste av.
Lydsporet kommenterer titt og ofte ståa i Abes liv, gjennomført ironisk.
I lengden blir det dog hakket for depressivt og «livsbeneiende» - man spør seg hvorfor vi skal bruke tid på dette her.
«Vi er alle forferdelige mennesker - og alle bryr seg kun om seg selv», sier Abe i et av mange nedstemte øyeblikk.
Joda, men trenger vi å bli minnet på det på kino?
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102676
|
Film:Snut på tur
Kompis-film, fra innsiden av en politibil i røffe South Central, Los Angeles.
Vi kastes inn i den daglige dont med noe som later til å være «private» opptak tilsynelatende gjort av politimennene selv.
Vi forledes til å tro at dét skal brukes til noe intelligent fortellermessig utover, men nei.
Grepet glemmes fort, og kombineres med konvensjonell stil - og utover i filmen blir en sittende å lure på hvem det er som skulle ha filmet «dokumentar»-sekvensene som dukker opp i utide.
Røvere fakkes, folk plaffes ned for fote, uten at det ser ut til å ha særlig konsekvens.
Det brygger opp til krig mellom South Centrals svarte og latinamerikanere, sistnevnte utrolig karikerte.
Det smeller høyt og ofte, og noen av biljaktene ser heftige ut fra vår posisjon bak rattet.
«End of Watch» forholder seg imidlertid ikke spesielt trofast til noen historie og føles ikke sjelden som en flere episoder «Cops» satt sammen:
Regissør Ayer kan for eksempel godt finne på å bruke ti minutter inne i en leilighet hvor en av gutta «setter seg i respekt» overfor en gangster ved hjelp av knyttnevene.
Det har lite med hovedhistorien å gjøre.
Godt er det ihvertfall at samspillet mellom Peña og Gyllenhaal svinger.
Vi aner at de har kost seg med improvisert dialog, og sekvensene hvor det fleipes med etnisk bakgrunn er humreverdige.
Macho-praten - dette ER guttas kveld - tværes imidlertid ut før filmen formelig eksploderer i vold mot slutten.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102679
|
Bokanmeldelse:Roslund & Hellström:
«To soldater»
Brutal fortelling fra ekstremt voldelig miljø.
Krim 669 s. Kr. 369,- Cappelen Damm
I et av Sveriges høysikkerhetsfengsler soner Leon en lang dom for vold og narkotikakriminalitet.
Han er atten år gammel, men allerede en garvet kriminell.
I det gjengmiljøet han er en del av hjemme i drabantbyen Råby utenfor Stockholm, begynner reisen mot undergangen tidlig.
De som er over soningsdyktig alder, utnytter ni-tiåringers behov for tilhørighet, ved å la ungene selge dopet og skjule tyvegods og våpen.
Slik har Leon selv startet sammen med bestevennen Gabriel.
Nå er de helt øverst i pyramiden.
Leon bak murene.
Gabriel utenfor.
Men det skal bli en forandring.
Snart.
Det planlegges en spektakulær flukt.
Men mens Leon har sittet inne, har Gabriel knyttet seg til Wanda.
I utgangspunktet er hun en nødvendig brikke for gjengmedlemmene.
Det er hun som smugler dopet inn til de av dem som sitter.
Den følelsesskadde Gabriel har ikke tiltenkt henne en annen rolle enn den.
Men så skjer det noe likevel.
Og en dag er Wanda gravid.
Hva da?
«To soldater» er en brutal fortelling om et miljø så voldelig og fylt av hat at det er vanskelig å forholde seg til det.
Og selv om forfatterne i et etterord medgir at de har strukket strikken vel langt, er de også påpasselige med å understreke at situasjonen i enkelte svenske forsteder er i ferd med å komme ut av kontroll.
Det står fast at 5000 unge gutter under 21 er i ferd med å knytte seg til kriminelle gjengmiljøer à la det de skildrer i denne boken.
Å rygge ut av disse miljøene er nesten umulig.
Det blir korte liv, fylte av hat og vold.
Og en total og livsfarlig forakt for hver eneste enkeltperson og gruppe som kommer i deres vei.
Fra politi og sosialvesen, til de lokale brannmennene som rykker ut for å slukke deres påsatte branner.
Hver eneste dag.
Politimennene Jose Pireira og Ewert Grens settes under et umenneskelig press, og til slutt brister demningen på flere steder samtidig.
Roslund & Hellström når denne gangen ikke helt opp til det nivået de maktet å holde i sin forrige bok «Tre sekunder».
Det er ikke å vente.
En slik innertier kan man ikke få til hver gang.
Når jeg likevel anser «To soldater» for å være høyt hevet over det meste av hva som blir skrevet i nordisk krim for tiden, er det samtidig nødvendig å gjøre oppmerksom på at dette er deprimerende lesning.
Så langt fra det innesnødde godset som det er mulig å tenke seg.
Og et godt stykke til.
Visste du at ...
Anders Roslund har bakgrunn som reporter i Sveriges Televisjon.
Børge Hellström er en sentral aktør i debatten om kriminalomsorg.
Dette er deres sjette kriminalroman.
Bøkene er utgitt i 17 land.
| 1
|
102680
|
Bokanmeldelse:Gerd-Liv Valla:
«Gi meg de brennende hjerter»
Hvis det fortsatt fins noen i Norge som ikke skjønner hvorfor tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla ble en så kontroversiell person, er hennes memoarer et godt sted å begynne.
Memoarer 472 s. 399,- Cappelen Damm
Etter en relativt kort innledning om oppveksten, hvor hun presenterer seg selv om et gudsord fra landet, handler nesten hele boken om politisk kamp.
Den eneste andre dimensjonen som er flettet inn i fortellingen, er vennskap versus fiendskap.
Om Valla noen gang har fundert over livet som sådan, eller gjort seg betraktninger rundt samfunnsutviklingen som ikke ble forstått som en rivalisering mellom høyrekrefter og venstrekrefter, forteller hun i hvert fall ikke om det.
Memoarene er sterkt preget av et ønske om å sikre sitt ettermæle.
Dette lykkes hun bare delvis med.
Når hun skriver om sitt spesielle engasjement for kvinner i arbeidslivet, er det troverdig.
Her er det virkelig grunn til å tro at hun utgjorde en forskjell som LO-leder, hvor mannsdominansen har vært sterk.
Mer problematisk blir det når Valla nok en gang insisterer på at hun måtte fratre toppjobben utelukkende fordi hun ble en for mektig utfordrer for Stoltenberg.
Her bringes ikke mye nytt i tillegg til boken hun allerede har skrevet om temaet.
Valla er fortsatt så enøyd og selvrettferdig i sin skildring av dette konfliktstoffet at en kritisk leser vil føle seg snytt.
Visste du at ...
Gerd-Liv Valla ble født i 1948 i Korgen i Nordland.
Hun ble medlem av Arbeiderpartiet i 1988 og har vært både statssekretær for Gro Harlem Brundtland og justisminister under Thorbjørn Jagland.
Mellom 2001 og 2007 var hun leder for LO.
| 0
|
102682
|
Bokanmeldelse:Kate O'Hearn:
«Pegasus og flammen»
Omstendelige dialoger tar brodden av spennende mytologisk stoff.
Oversatt av Øystein Rosse Barnebok 316 sider Kroner 299,- Mangschou
En uværsnatt på Manhattan lander den bevingede hingsten Pegasus på taket til skyskraperen der 13-årige Emily bor og forandrer livet hennes for alltid.
Pegasus er skadet, og snart dreier alt seg om hans helbredelse og tilbakevending til Olympos.
Vår unge heltinne går så opp i oppgaven med å redde hingsten og dermed hele verden at hun mister all troverdighet.
Hverken hun eller de andre personene synes å være av kjøtt og blod, men kanskje er også dette en eventyrfortelling der handlingen og moralen skal stå i sentrum.
Et skikkelig action-Hollywood-eventyr utvikler boken seg også til å bli, med ville, firearmede nirader som dukker opp fra kloakken og dreper og ødelegger i jakten på Pegasus.
De gode hjelperne blir fanget av det hemmelige politiet, som bruker torturmetoder for å få tak i informasjon.
Her finnes mange ytre farer, men selv med nirader og onde agenter i hælene, tar personene seg tid til lange, utførlige dialoger.
Dette punkterer spenningen, og da hjelper det lite at det skjer mye.
VISSTE DU AT ...
«Pegasus og flammen» er første bok i en ny engelsk fantasyserie for aldersgruppen 10-12 år.
Kate O'Hearn er amerikansk forfatter bosatt i England og har så langt skrevet tre bøker i Pegasus-serien.
| 0
|
102683
|
Bokanmeldelse:Mark Haddon:
«Det røde huset»
Det er i familien det skjer.
De to voksne søsknene Angela og Richard har aldri hatt noe særlig kontakt.
Likevel forsøker de etter morens død å tilbringe en ferieuke sammen, med hver sin familie på slep.
Oversatt av Johanne Fronth- Nygren Roman 325 sider Kroner 349,- Gyldendal
En slik sammenkomst er som kjent noe av det dristigste man kan foreta seg, og resultatet blir da også en serie av små og store dramaer.
Mark Haddon har en helt særegen evne til å skrive stemningsmettet, gjerne ved hjelp av en nærmest impresjonistisk strøm av atmosfæreskapende detaljer.
Samtidig som han smeller til med plutselige lynglimt av allmenngyldige iakttagelser, så vel som ubarmhjertig presise observasjoner av menneskelig opptreden.
Resultatet er en engasjerende og sylskarpt fortalt historie om hvordan små og store hemmeligheter, løgn og lyst kommer til overflaten i den kunstige virkeligheten som et feriested kan tilby.
Det ukelange oppholdet på landet utvikler seg til en form for demonutdrivelse, og ingen vender umerket tilbake til hverdagen igjen.
Heller ikke leseren.
VISSTE DU AT ...
Mark Haddon (50) slo igjennom som forfatter med romanen «Den merkelige hendelsen med hunden den natten», som kom på norsk i 2003.
I 2007 kom romanen «Noe til besvær».
Han skriver også barnebøker.
Mark Haddon er bosatt i Oxford.
| 1
|
102686
|
Spillanmeldelse:«Catherine»
(VG Nett)
Kone og barn, eller frihet til å gjøre det du vil, hele tiden?
Det er utfordringen i spillet «Catherine».
Soppspisende rørleggere.
Muskelberg med maskingevær.
Boyband-lookalikes med enorme sverd.
Duvende bryster.
Spillmediet byr på mye rart, men sjelden noe det er lett å identifisere seg med.
Derfor er det en glede å introdusere Vincent.
Vincent er 32 år gammel.
Han har kontorjobb, han liker å henge på bar med kompisene sine, han drømmer om romfart og de siste fem årene har han vært i et ukomplisert forhold med Katherine.
Et bekymringsløst liv, inntil Katherine presser ham til å ta stilling til ekteskap og barn.
Og det blir ikke akkurat mindre komplisert når den yppige, frilynte Catherine smyger seg inn i Vincents liv.
Og seng.
Allerede her er vi forfriskende langt unna normen i spillmediet.
Men vi skal lengre.
Dagene i spillet blir brukt til samtaler, tekstmeldinger, mat og drikke, men når Vincent sovner kastes han inn i en marerittverden.
Her finner du fortvilte menn som ser ut som sauer.
De må løse stadig mer komplekse klatre-puzzles for å ikke dø.
Du skyver på bokser for å klatre høyere og høyere mens boksene under deg smuldrer opp og horrible monstere jakter på deg.
Dør du her, dør du i spillets virkelighet.
Subteksten er ikke akkurat subtil, men det ER i det minste en subtekst her.
Eller i det minste en tematikk med en velkommen dybde.
Det handler om det å bli såkalt voksen, om å stifte familie (eller ikke).
Og under der igjen: hva er lykke, og hvordan blir man lykkelig?
Dine valg styrer til en viss grad handlingen, og «Catherine» forsøker heller ikke å levere noen fasit.
Spillet har hele ni forskjellige slutter, basert på valgene du har tatt under veis.
Og dette er valg jeg har tatt i mitt eget liv.
Jeg valgte min Katherine (som heter Catherine, faktisk!).
Jeg fikk nettopp mitt første barn.
«Catherine» treffer meg rett i mellomgulvet.
Det er et sært spill.
Men det ligger nærmere livet enn det meste i spillmediet.
Livet mitt og livet til andre menn i etableringsfasen, i det minste.
Kvinnene i «Catherine» er nemlig enten verpesyke eller ludderaktige, de er statister i guttas søken etter meningen med livet.
Men det får bli en annen diskusjon.
Her og nå vil jeg bare slå fast at «Catherine» er et engasjerende, givende, modent, ofte skummelt og alltid interessant spill.
Det er dessuten herlig å få oppleve et spill hvor skaperne er så tydelige.
Teamet bak, som for øvrig også står bak den anerkjente «Persona»-serien, ønsker helt opplagt å formidle noe som er viktig for dem personlig.
Mer av dette, takk!
PS:
I salg fra 10. februar.
CATHERINE Plattform:
PS3 og 360 Genre:
Puzzle/adventure/skrekk Alder: 18 Utvikler:
Atlus Persona Team Utgiver:
Deep Silver Mer info
| 1
|
102687
|
Spillanmeldelse:«NeverDead»
(VG Nett)
I «NeverDead» forsøker man å blande amerikansk action med japansk fantasi.
Det ender opp som et sammensurium av slitne klisjeer.
Helten i «NeverDead» er Bryce Boltzmann, en mann som blomstrer med like mye sjarme som en overkjørt padde.
Bryce ble nemlig forbannet med evig liv da han sloss og tapte mot en demon for 500 år siden.
Dette har gjort ham til en bitter, alkoholisert mannsjåvinist.
Nå er tiden kommet for at Bryce nok en gang må ta et oppgjør med demonen og alle dens lakeier.
Som udødelig kan Bryce brennes, skytes og påføres elektroniske støt uten å ta skade.
I stedet mister han kroppsdeler helt til han kun har hodet igjen.
Avkappede armer kan fortsatt avfyre skudd eller sprenges som granater.
Dette virker i utgangspunktet som en morsom greie, men det skal ikke mange timene til før moroa surner der man bruker størsteparten av tiden i kampsekvensene til å kave rundt på letning etter armer og bein.
Når Bryce i tillegg «dør» hvis hodet hans blir spist av en demon, fremstår det hele som mer provoserende enn originalt.
Bryce kan bytte mellom skytevåpen og sverd, et godt konsept som her dessverre har blitt miserabelt gjennomført.
Det tar en halv evighet å bytte våpen og all kampdynamikk forsvinner når våpnene i tillegg har presisjon som en dartspiller med tung promille.
Fiendene i spillet ser litt ut som de kommer fra avslagsbunken til «Final Fantasy», noe som faktisk gjør dem til noe av det bedre i spillet.
Visuelt er det egentlig ikke så alt for mye i veien med opplevelsen.
Det som derimot er i veien med «NeverDead» er at det er de samme fiendene som kommer stort sett hver eneste gang og at alle kampene føles helt like.
Det er armer og bein over alt, mens kameraet leker tivoli.
Man skal også holde styr på partneren Arcadia, en ung kvinne som etter standarden har blitt utstyrt med mer i puppen enn i pappen.
Mister hun livet er det game over også for Bryce.
Heldigvis skjer dette nesten aldri.
Arcadia er ikke til særlig stor hjelp når det komme til å nedkjempe fiendene.
Hun er i det hele tatt en jevnt over menigsløs følgesvenn som fungerer til lite annet enn mottager av de platte kommentarene til Bryce.
For «morsomhetene» til Bryce er det aller, aller verste med dette spillet.
Når han ruller på hodet sitt og sier «I hope this doesn't mess up my hair» for nihundredeogåttifemte gang har man mest lyst til å skru av lyden.
Det hjelper heller ikke på at all dialog er levert med en innlevelse som vanligvis er forbeholdt pornoindustrien.
«NeverDead» var kanskje en god idé tidlig i prosessen, men resultatet har blitt klønete og platt.
At spillets beste opplevelse er den ufattelig naturtro teksturen på sengepleddet til Arcadia burde vel si sitt.
NEVERDEAD Plattform:
PS3 og 360 Genre: Action Alder: 18 Utvikler:
Rebellion Developments Utgiver:
Konami Mer info
| 0
|
102692
|
Låt:Sammen Artist:
Yaseen og Julie Maria Komponist:
Sigve Bull og El Axel Tekstforfatter:
Sigve Bull og El Axel
Et bra show til den avsluttende gospelstemningen kan føre dem langt frem.
| 0
|
102693
|
Låt: The Greatest Day Artist:Håvard Lothe Band Komponist:
Håvard Lothe Tekstforfatter:
Håvard Lothe
Godlynt poplåt med utmerket radiotekke og klingende ekko fra det beste av britisk pop.
Litt for anonym.
| 0
|
102695
|
Låt:Seemed like a good ida Artist: The Canones Komponist:
Arne Hovda, Erik Norvald Røe, Christopher Barron Gross og Hans Petter Aaserud Tekstforfatter:
Arne Hovda, Erik Norvald Røe, Christopher Barron Gross og Hans Petter Aaserud
Sidrumpa countryballade om alkoholens mørke baksider fra såkalt supergruppe.
Dørgende kjedelig.
| 0
|
102696
|
Sandélig lekkert
Hun er ferdig med å skrive for Susan Boyle og Leona Lewis.
Nå blåser Emeli Sandé støvet av nittitallsklisjéene.
Emeli Sandé - «Our Version of Events» (Virgin/EMI)
Adele Emeli Sandé fikk æren og byrden av å bli kåret til årets kritikerfavoritt under BRIT Awards, slik hennes mer berømte navnesøster gjorde fire år tidligere.
Listen ble ikke lagt lavere da Simon Cowell betegnet Sandé som sin favorittlåtsrkiver.
Den skotske sangeren har jobbbet bak kulissene for artister som Susan Boyle, Leona Lewis og Cheryl Cole.
Ikke nødvendigvis noe kvalitetsstempel, men nå griper hun muligheten til å puste ut sine egne ord med dedikert nostalgi og ekteføltheten låtene fortjener.
Her hjemme ble den storslagne førstesingelen «Heaven» farlig forbisett.
Et pompøst og strykerbefengt breakbeat-kutt som lengter til lyden av Massive Attacks «Unfinished Sympathy» og '96-versjonen av The Source og Candi Statons episke «You Got The Love».
Tro til nittitallets estetikk drives låten av trommebrekket fra «Funky Drummer».
Klisjeen er så gjennomført at det gjør vondt - på den gode måten.
Og det skjærer i hjertet når Sandé synger «Oh heaven, I wake with good intension/But the day it always lasts too long».
Bristol-inspirert breakbeat preger de mest cinematiske sporene, men Sandé og produsent Shahid «Naughty Boy» Khan klarer å strippe låtene ned til Evas drakt når det trengs.
Nyansene i den silkehese stemmen og Sandés beinharde kontroll kommer særskilt godt frem i «Clown» og den fantastiske «River».
Samarbeidet deres treffer aller best på det obligatoriske «jeg ville reist til jordens ende for deg, baby»- sporet «Mountains», et lavmælt, men intest stykke dramaturgi som når klimaks i det trommene kicker inn i tredje akt.
Strykerne er en snarvei for å få følelser i sving.
Men åh, så vidunderlige de er.
Platen ville hatt godt av en liten omskjæring og blant annet kuttet vekk den overflødige «Suitcase», og til nøds «Hope».
Tredjesingelen og platens kanskje eneste gladspor, «Next To Me», svømmer i samme vann som «Rolling In The Deep», men viser at Emeli uttrykker sorg bedre enn glede.
Godt at resten av albumet sitter godt plantet i tristessen.
BESTE LÅT:
«Mountains»
Albumet slippes fredag 10. februar.
| 1
|
102697
|
Spillanmeldelse:«Resident Evil: Revelations»
(VG Nett)
«Resident Evil»-serien kikker bakover i «Revelations» - et håndholdt spill av toppklasse.
«Resident Evil» begynte som klaustrofobisk zombie-skrekk, men for noen år siden tok serien et langt skritt i retning actionsjangeren.
I «Revelations» har imidlertid Capcom tatt ett lite steg tilbake igjen, og resultatet er en herlig håndholdt spillopplevelse som er både litt skummel og litt hektisk.
Det hele tar form av en moderne TV-serie.
Vi spiller oss gjennom episoder på rundt 40 minutter, før vi blir servert en spennende «cliffhanger».
Og i typisk TV-format begynner hver nye episode med en oppsummering av de viktigste hendelsene så langt.
Dette er både effektivt og drivende, og holder historien fersk hele veien.
Vi har sett denne strukturen i spill før, men aldri så vellykket som i «Revelations».
Historien utspiller seg i all hovedsak på et forlatt cruiseskip.
Terrorister truer med å infisere havet med et hissig virus som muterer sine verter til¿
vel, hissige mutanter.
Nokså hjernedøde, vaggende og brune kjøttberg med lange, skarpe tenner.
Styr unna.
«Resident Evil: Revelations» selges med en sort plastdings som gir deg en ekstra analog stikke.
Den gjør 3DSen stor og stygg, men betraktelig bedre å holde i.
Og ikke minst bidrar den til å gjøre kontrollen i «Revelations» helt upåklagelig.
«Revelations» er det beste tilskuddet i serien siden den kritikerroste fireren.
Det er trangt, ammunisjon er mangelvare og kontrollen er akkurat seig nok til å gi deg tendenser til panikk.
Toppen av kransekaka er cruiseskipet, som utgjør er en perfekt kulisse for god actiondrevet skrekk.
Det blir en klar anbefaling til litt eldre 3DS-eiere.
RESIDENT EVIL: REVELATIONS
Plattform:
Nintendo 3DS Genre: Action/skrekk Alder: 16 Utvikler:
Capcom Utgiver:
Capcom Mer info
| 1
|
102698
|
Vidar Vang - «Sidewalk Silhouettes»
En plutselig frigjørende plate.
Artisten som kan være Norges mest undervurderte «singer/songwriter» tar en fruktbar venstresving.
«Sidewalk Silhouettes» har sine røtter helt tilbake til «Rodeo» fra 2002, men ble aldri realisert den gang da.
Nå er den blitt Vangs fineste utgivelse siden nettopp det albumet.
En samling vignetter som går opp i en høyere, skjør helhet, fremført på akustisk gitar og gamle synthesizere.
Intim der hans forrige, «Sleepless Songs», var knugende klaustrofobisk.
Sangene har noe av den samme lengselsfulle varmen som preger de hjemmelagde innspillingene til Bruce Springsteen.
Eller Talk Talk.
Sjangerløst og skjønt.
BESTE LÅT:
«Rock'n'roll Song»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102699
|
Mark Lanegan Band - «Blues Funeral»
Hallo mørke, min gamle venn.
Åtte år siden forrige soloalbum.
I mellomtiden har det festet seg et inntrykk av at Mark Langean er «lite» annet enn nikotinrøstet barytonsamarbeidspartner for andre artister (Queens Of The Stone Age, Isobel Campbell) eller en Nick Cave med større bluestroverdighet.
«Funeral Blues» vil gjøre det atskillig vanskeligere å skue denne skabbete hunden på hårene.
Om lag halve platen ligger i leiet Depeche Mode befant seg i da den deppete synthpopen deres krysset klinge med rock et sted mellom «Personal Jesus» (1990) og «I Feel You» (1993).
Ikke «industrielt» så mye som mørkt overveldende.
Hva mer oppsiktsvekkende er:
Goldfrapp ville ha betalt gode penger for «Ode To Sad Disco» og «Harborview Hospital».
Lanegan er en bluesmann.
Tekstene er så stinne av metaforer for ulykke og død at de kunne vært forfattet av mannen med ljåen.
Stemmen væsker gjørme og tjære.
Lanegan har en skrekkelig tilstedeværelse, det er som å bli hvisket i øret av en zombie.
«Blues Funeral»s kunststykke er at den forener dette «svarte» med former vi tenker på som det hviteste av det hvite:
Europeisk folkemusikk og kunstpop.
«Leviathan», for eksempel, med sitt komplekse korarrangement, og «Deep Black Vanishing Train».
Sistnevnte er halvt Midgard og halvt Mississippi, og helt trolsk.
Lanegan er, i enhver forstand, denne vinterens store «dark horse».
BESTE LÅT:
«The Gravedigger's Song»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102702
|
Sharon Van Etten - «Tramp»
Løs fugl i indieland.
Brooklynbaserte Van Etten har halvannet album bak seg, men det er først nå hun fullfører den sjangerbaserte klassereisen fra folk til indierock.
Med hjelp fra elite som The NAtionals Aaron Dessner, Beiruts' Zach Condon og Juliana Barwick gjennomgås gitarmetamorfosen fra tidlig Cat Power til mild PJ Harvey, om enn noe utydelig i overgangene.
Fremdeles i overkant svalt og selvbiografisk, men balansen mellom avkledd og grandiost, uten å bli pompøs, gjør det allmenngyldig og unikt.
I utvitringen av sjangergrensene redefinerer hun seg selv og skaper noe som kun er hennes eget.
BESTE LÅT:
«I'm Wrong»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102704
|
Lindstrøm - «Six Cups of Rebel»
Tilbake fra verdensrommet.
Da Röyksopp på sitt andre album la til egen vokal vakte det, om ikke oppstyr, så i alle fall kvessede trommehinner.
Det er ikke så mange slike når Hans-Petter Lindstrøm også tar mikrofonen.
ikke så rart.
Stemmen er lakkert og fullintegrert i funkdiskoen som et snurrig, fleksibelt instrument.
Når han slik utvider egne intimgrenser, plasserer siddisen samtidig seg selv i enda tettere slektslinje fra Parliament via technoens barnehage til Miles Davis.
Ja, det er et billig referansepoeng - men at 38-åringen makter å overraske og våger å feile så langt ute i karrieren, vitner om en selvsikkerhet som kun er de største forunt.
BESTE LÅT:
«De Java»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102707
|
Film:Kald ondskap
«Michael» er et stykke fascinerende ondskap, djevelsk godt laget!
Det handler om en noksagt av en pedofil, som har fanget en 10 år gammel gutt.
Gutten bor stort sett i en lite «gutterom» i kjelleren, avbrutt av korte, kontrollerte turer ut i den øvrige verden.
Gutten er mannens eneste livsinnhold.
Og sexobjekt.
Hadde man ikke hørt om en del slike historier, ville man ikke trodd det var mulig.
Men det er det.
Og denne filmen belyser fenomenet uhysterisk, klinisk renslig og «normalt».
Det gjør filmen maksimalt foruroligende og nesten ubegripelig tragisk.
Temaet er så betent og vanskelig, at filmen kunne havnet i alle mulige grøfter.
Men den balanserer utrolig bra, selv om den aldri, tilsynelatende, teknisk sett, tar et standpunkt.
Det er ingen grafiske bilder.
Den viser ikke engang mye følelser.
Så er det da også faktisk overgriperen, ikke offeret, som er filmens hovedfokus.
Til tross for den uhyrlighet han er i stand til, tvinges man til - om ikke å sympatisere, så i alle fall følge ham med interesse.
Også dét er et ledd i den voldsomme virkningen filmen til syvende og sist får.
Denne sitter i - lenge!
| 1
|
102709
|
Film:Sløv jernkvinne
Meryl Streeps ekstremtalent gjør «Jernkvinnen» verd å se.
Men selve filmen er en forvirrende røre.
Skaperne av «Jernkvinnen» kan prise seg lykkelige for å ha fått Meryl Streep i hovedrollen som Storbritannias mest markante kvinneskikkelse i moderne tid.
For Streep er dessverre det eneste severdige i denne filmen.
Hun er til gjengjeld helt ekstremt god.
Thatcher, derimot, er redusert til en dement, hallusinerende gammel dame som vi opplever i det som fremstår som helt tilfeldige tilbakeblikk.
Med montasjer av nyhetsopptak klippet med fiksjonen, får vi små innblikk i Thatchers private og politiske liv.
Utgangspunktet av sårbarhet og alderdom gir en fin kontrast og setter en empatisk ramme til jernkvinnens stormende besluttsomhet.
Men blir raskt så altoverskyggende at filmskaperne reduserer Thatcher til en gammel skrulle det er traumatisk å være innesperret med i kinosalen.
I stedet for å få vite hvordan kjøpmannsdatteren Margaret ble det ekstraordinære mennesket hun beviselig er, får vi en bombe her, en krig der, IRA- som nevnes i bakgrunnen, et par-tre demonstrasjoner og Margaret som i farten ned en trapp bestemmer at det er uaktuelt å innføre Euroen.
Kvinnen vi ser uttale at det viktige er hva du utretter, ikke hva du føler, blir gående rundt og føle hele filmen.
Når ikke hun vrir seg i mareritt om Falklandskrigen og hotellbomber.
Å få en film om en så betydningsfull kvinne til å mene så lite, er en bragd i seg selv.
Uansett hva man måtte mene om Thatcher, ønsker man henne en ryddigere og fyldigere fremstilling en det Phyllida Lloyd tilbyr her.
Meryl Streep tilfører liv og overbevisning, men selv ikke en rolletolkning så til fingerspissene finurlig som det hun leverer, klarer å redde helheten.
Hun er som en stoisk dronning i et korthus i fritt fall.
Tidvis er det driv i fremstillingene av den oppadstormende, ambisiøse Margaret, men de blir også ofte overtydelige karikatur-glimt.
Portrettet av en av historiens mest betydningsfulle kvinner er blitt like flakkende som den demente Margaret Tatchers våkne drømmer.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102711
|
Spillanmeldelse:«Soul Calibur» (iOS)
(VG Nett)
I anledning lanseringen av «Soul Calibur V» til Xbox 360 og Playstation 3, har det originale «Soul Calibur»-arkadespillet blitt lansert til iPhone og iPad.
Dermed kan nye og gamle fans av serien besøke en gammel klassiker fra arkadehallene.
Og «Soul Calibur» fikk umiddelbart legendestatus da det ble lansert på slutten av 90-tallet.
Både arkadeversjonen og Sega Dreamcast-utgivelsen blir omtalt som noen av de beste spillene i historien, med toppkarakterer og utmerkelser fra alle spillmedier.
Men det åpenbare problemet med denne nyutgivelsen gjør seg gjeldende allerede fra første slag.
Det er jo ingen knapper her?
I stedet for ordentlige, fysiske knapper man kan trykke på, må vi nå trykke på skjermen.
Og det er verken særlig responsivt, presist eller tilfredsstillende når man spiller et spill som dette.
Aller helst vil jeg ha en joystick med seks knapper, men i det minste en håndkontroll.
Hvis du ikke har noen av delene til din iPad eller iPhone, kan du trygt hoppe over denne fighting-klassikeren.
Hvis man virkelig legger godvilja til, så får man det til på et vis.
Sittende i sofaen, med bena opp, og med tommelgrepet med venstre hånd, og et slags pianogrep med høyre, så får man spilt.
Det er klønete og lite ergonomisk - ja - men jeg får spilt.
Men i beste fall blir det bare et vagt inntrykk av hvordan «Soul Calibur» var på slutten av 90-tallet.
For det er ingen tvil om at spillet i seg selv er knallbra.
Det er balansert og dypt, og spektakulært å spille.
Det er bare mer eller mindre uspillbart uten knapper.
SOUL CALIBUR Plattform: iOS Genre:
Fighting Alder: 9+ Anb. pris: 84,- Utvikler:
Project Soul Utgiver:
Namco Bandai
Mer info
| 0
|
102713
|
Showpremiere:Fire fyrer uten fres
Show: Komikameratene.
Med:
Rune Andersen, Sturla Berg-Johansen, Tommy Steine, Jonas Kinge Bergland.
Sted:
Latter, Oslo.
- Vi har jobbet mye og kranglet litt, sier Sturla Berg-Johansen når han presenterer publikum for Komikameratene, firerbanden vi har blitt eksponert for som dokusåpe på TV 2, og som nå er klare med «det ferdige produktet» - et helaftens show.
De kunne med fordel ha jobbet en god del mer - her er skuffende lite som utstråler overskudd og sjansetaking fra det som skal være fire av våre morsomste menn.
Konstruert etter malen til «Gitarkameratene» kombinerer showet fellesseanser og soloshow fra de fire - og som TV-serien allerede har hintet kraftig om:
Ingen av dem er spesielt glade i å dele oppmerksomheten med andre - den påtatte jovialiteten dem imellom er lett å gjennomskue.
HVER FOR SEG svinger det fra det direkte flaue til det lett humreverdige - uten noen rød tråd å følge.
For å ta det verste først:
Tommy Steine - komikernes egen Plumbo-mann - lirer av seg pinligheter fra «oss gutta» blottet for takt, tone og hjertelag, som en annen pubgjest rallende i en krok.
Det funket sikkert på kroa på Løten i 1991, men det skal ikke være lov å ta betalt penger for slikt i 2012!
OG TOMMY, poengene dine oppfattes ikke som selvironiske når du med store fakter må minne publikum at de er det - og venter på applausen.
Bedre blir det med Rune Andersen.
Han kjører trygt med sine etter hvert velkjente parodier.
Tvisten av året med å se inn i krystallkulen og la Bjørn Eidsvåg og andre covre Lady Gaga, Beyoncé og Bjørn Hellfuck, funker fint.
Og når du klarer å fremkalle gåsehud med en Povl Dissing-parodi har du vel gjort en del solid grunnarbeid på veien.
STURLA BERG-JOHANSEN utleverer seg selv på autopilot, fra hetero til homo, fra narkoman til treningsnarkoman.
Det er kjapt og poengtert - dog uten at de vel trygge rammene utfordres særlig.
Jeg skulle likt å se en enda mer sulten Sturla - grepet han har om publikum selv på en grå dag er nemlig uovertruffent.
APROPS SULTEN.
Kveldens eneste positive overraskelse kommer fra den tilsynelatende mest sultne og spillekåte av de fire; ganske ubeskrevne Jonas Kinge Bergland.
Han angriper stoffet med naiv sjarm og genuin selvironi - og har en sprelsk mimikk som for noen øyeblikk lar oss glemme mistanken at Komikameratene er et krampaktig sammenrasket konsept.
For når «vert» og initiativtager Tommy Steine for ørtende gang brøler «har vi det bra dere??», er det fristende å svare:
- Hatt det bedre..
Anmeldelsen er basert på generalprøven.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102715
|
Laleh - «Sjung»
Fjern og folkelig.
Svenskiranske Laleh Pourkarim besitter en vakker stemme og fenger med smarte melodier.
Men nok en gang står hun selv for produksjonen og følger tradisjonen av gjennomsnittlighet med sin fjerde skive.
Hun har det som trengs.
Stemmen veksler mellom nærhet og mystikk, og hun skriver fjerne men fengende tekster.
Det låter fint.
Men det kunne ha vært så mye bedre.
Hennes eventyrlige stemmeklang og grep om magnetisk pop burde åpne for større risiko i soundet.
Når Laleh tar produksjonen i egne hender oser det av generisk og trygg voksenpop.
Uinspirert lyd.
Synd, med tanke på at hun ellers er verdt en karakter i toppsjiktet.
BESTE LÅT:
«Elephant» SANDEEP SINGH
| 0
|
102716
|
The 2 Bears - «Be Strong»
For foreldre som selger noen hekto.
Seniorpopsynthist Joe Goddard (Hot Chip) og altmuligmann Raf Rundell har laget retroplate uten å si det høyt.
En blanding av skarpt referansesinn, kyndige fingre og politisk tidsånd som med finurlig humor tar for seg sparsommelige beats, pianostikk og 25 år gamle linjer (no problem, if you just move your body).
Første halvdel har flest nygamle rytmer, mens overlappingen mot varmere Hot Chip-harmonier, ditto strukturer og avsporende tulleslidegitar midtveis gjør det til mer enn kreativ 1988-elektronika.
Hvilket for øvrig, for å sette litt av hvert i perspektiv, er året Skrillex ble født.
BESTE LÅT:
«Take A Look Around»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.