id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
102717
|
Gotye - «Making Mirrors»
Det egentlige åttitallet gjenoppstår.
Omsider ser det ut til at man har krystet åttitallet tørt for inspirasjon hentet fra de halvt hemmelige og helt kredible kildene.
Hva gjør man så?
Jo, da er det bare å gyve løs på den i sin tid svindyrt produserte blockbusterpopen laget av folk som Peter Gabriel, Sting og George Michael - slikt man med letthet lager gratis på gutterommet nå om dagen.
Australske Wally
De Backer gjør dette med bravur på sitt andre album under aliaset Gotye.
Selv når han gjør sekstitallssoul på «I Feel Better» er det et snev av Phil Collins over resultatet.
Mer enn noe greier han å fange det lumre alvoret som lå i den tilsynelatende overfladiske hitmusikken fra nevnte tiår, også fra ganske glemte navn som Icehouse, China Crisis og Thomas Dolby.
Retroarbeid av høy klasse, dette.
BESTE LÅT:
«Somebody That I Used To Know» THOMAS TALSETH
| 1
|
102718
|
El Caco - «Hatred, Love & Diagrams»
Fremdeles formidable.
Nøyaktig to år etter mesterverket «Heat» virker det som om Lillestrøm-trioen i El Caco går enda et særs interessant år i møte - de er jo også nominert til det store Statoilstipendet som snart deles ut.
For en bedre miks av melodisk stoner-rock og tjukke metalriff får du knapt her hjemme i dag.
«Heat» inneholdt nok sterkere enkeltlåter.
Oppfølgeren tar et skritt vekk fra det Tool-progressive og bruker de mer atmosfæriske partiene til å dyrke selve melodien («She Said»), der også de inntil bristepunktet mørke tekstene kommer bedre frem enn før.
Samtidig er den blytunge grooven, Øyvind Osas desperate stemme og de breiale riffene intakte.
Mesterklasse - igjen!
BESTE LÅT:
«Skeleton» STEIN ØSTBØ
| 1
|
102719
|
Ringo Starr - «Ringo 2012»
Hett navn for 2012:
Ringo!
Årets minst viktige utgivelse er om ikke annet ganske trivelig.
Ni godslig giktiske poplåter, unnagjort på 28 minutter.
At Starr har vært involvert i å komponere samtlige, bortsett fra de to gammelrock-tolkningene, og sågar har skrevet én av dem helt på egenhånd, vitner om en viss anstrengelse.
Og, ja - det er Ringo selv som spiller trommer.
Starr sang godlynt gubbeaktig allerede i sin ungdom.
Han høres således ikke merkbart svekket ut i 2012.
En rekke ringrever stikker innom for å hjelpe sin venn.
Men Dave Stewart, Don Was og Joe Walsh er liksom ikke helt det samme som John Lennon, Harry Nilsson og George Harrison.
BESTE LÅT:
«In Liverpool»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102720
|
Andrè Holstad - «Counting Backwards»
Merk deg navnet med en gang.
Savner du Ricochets, Madrugada og spesielt My Midnight Creeps?
Synes du ikke Kitchie Kitchie Ki Me O fikk det helt til i fjor?
Da kan du iallfall stole på debutanten Andrè Holstad som har fått de to sistnevnte bands Anders Møller som produsent - derav det klare musikalske slektskapet.
Helt siden Andrè Holstad ga ut første smakebit fra sin debut, den overlegent myndige «Corporation», har vi ventet i spenning på resten.
Og han innfrir til fulle.
Holstad synger like intenst og dystert medrivende som essensen er i låtene han skriver.
Anders Møller har gitt han et upolert og aggressivt, nesten genialt klaustrofobisk lydbilde der gitarist Trond Mjøen briljerer med flammende og flerrende spill ved Holstads side.
Det virker som om absolutt alt her menes med hele hjertet og mer til.
Åpningslåten, «Pleasure», kunne vært direkte hentet fra ett av My Midnight Creeps' album - en hjerteskjærende og mørk rocker med klart stemningsmessig slektskap også til Nick Cave på sitt dystreste.
Vel så hjerteskjærende og innstendig er Andrè Holstad når han roer ned på låter som «Alone» - en orgeldrevet sak der Holstads stemme stikker kniver inn i hjertet på lytteren, og ikke minst gospelflørten «Stay» som bygger seg gradvis opp til en voldsom avslutning.
Herligere og mer uforfalsket rock'n roll fra en debutant er usedvanlig sjelden vare.
Andrè Holstad kan fort bli vinneren under kommende by:Larm, om han overbeviser like mye live.
BESTE LÅT:
«Pleasure».
STEIN ØSTBØ
| 1
|
102721
|
TV-anmeldelse, «The Voice»:Bunnsolid sangspenning
Av og til ser du et program som får deg til å sitte med hendene foran munnen hele programmet fordi du er så spent på hva som vil skje.
«The Voice» er en av disse.
«The Voice»:
Talentkonkurranse i 18 deler, TV 2, fredager kl. 20.00
Helt ærlig, vi er vel flere som lurer på om ikke talentkonkurranse-markedet begynner å bli mette i ørene.
For hvor spennende kan det bli, med nok et TV-program stappet med sitrende og skjærende sangtalent?
Tydeligvis veldig.
Når du under «The Voice» har hendene oppe i ansiktet store deler av programmet, er det ikke for å holde en pute foran øynene.
Det er ikke noe å være flau over her.
Derimot bygger det opp mot spenning, sangnerve og sarkasmekrig mentorene imellom.
For konseptet går ut på at de fire mentorene, Hanne Sørvaag, Sondre Lerche, Yosef Wolde-Mariam og Magne Furuholmen, sitter med ryggen til og hører deltagerne opptre.
Vil de ha dem på laget sitt, må de trykke på knappen som snur stolen.
Er det flere som snur seg mot deltageren, må mentorene selv selge seg inn for å få den håpefulle med på nettopp sitt lag.
Og som vanlig i slike programmer, har vi en nøytral trøstepart, her Øyvind Mund, som heier på deltagerne og får dem til å dele av sine respektive rørende drømmer.
Det sitter ikke med én gang.
Innledningsvis må man jo forklare konsept og regler, samt introdusere alle mentorene, og det tar litt tid.
Men så kommer flyten.
Klippingen mellom deltagerne, de nølende mentorene i stolene og heiagjengen på bakrommet gjør det hele neglebitende pirrende.
Og når mentorene begynner å selge seg inn og jekke seg opp og andre ned, da blir det faktisk morsomt også.
Det skal sies at akkurat når du sitter og lurer på hvor deltagerne som skikkelig suger er, får du vite at de som er på blindtesten vi ser allerede er plukket ut av seende talentspeidere.
Det gjør at du føler deg litt snytt i noen sekunder, men samtidig kjenner man det mer i magen når noen som synger helt fint ikke kommer videre, enn når de opplagt talentløse - ofte sett på «Idol»-auditions - ryker ut.
Drømmesekvensene med deltagerne fungerer fint, de trigger happy talentlytterne i stolene får opp adrenalinet, og å se Sondre Lerche lullende i sin egen verden under låtene er rett og slett LOL (google det om du er over 35).
Å se to meter mann i stedet for en type som Solveig Kloppen dele ut bamseklemmer, er jo også ... annerledes.
Det minst givende er de overivrige Twitter-meldingene som kommer på skjermen etter hver utvelgelse.
Men det demonstrerer i hvert fall at Twitter på TV fungerer best på «Tweet4tweet».
Når programmet er over, har vi sett tårer, klining og klemming.
Og fått gåsehud og støle smilebånd.
Gjør deg selv en tjeneste: gi din fjernsynskontroll-stemme til «The Voice».
| 1
|
102722
|
Lana Del Rey:- Overklassepop
(Polydor / Universal)
Det er mulig at Lana Del Rey er en bløff.
Men den bløffen låter fantastisk.
Elizabeth Grant aka.
Lana Del Rey har blitt et nesten ubegripelig stort fenomen, tatt i betraktning at hun var heidundrende ukjent for noen skarve måneder siden.
Hun har laget godt, gammeldags oppstuss.
«Kontroversene» går i hvorvidt hun har skapt seg en falsk fortid som «struggling artist», hvorvidt hun er et produkt av eget talent eller bare en nikkedukke, hvorvidt hun skapte sin egen hype eller egentlig er et smart, hemmelig langtidsprosjekt fra det store plateselskapet som påstår at de ikke ga henne kontrakt før i september 2011.
Og så skal hun visstnok ha sprøytet noe inn i det som for tiden er verdens mest ettertraktede trutmunn.
Alt ståket er popkultur 2012 på sitt beste og verste.
Men hva med musikken?
Åh.
Den er nydelig.
Gåsehuden er et faktum allerede når hun ruller ut åpningslinjen «Feet don't fail me now / Take me to the finish line», i en valiumsløvet, dekadent mumlende røst det er lett å forbinde med en livstrett 25 år gammel rikmannsdatter (som hun angivelig er, på ordentlig).
Hun har sett og hørt det meste, lar seg ikke imponere av noe, men hun kan alltids gidde å lire av seg noen halvsjokkerende tekster til noe heftig orkestrert popmusikk, gitt at den både er og høres kostbar ut.
Den har referanser som spenner fra sekstitalls femme fatale-pop á la Nico til nyere tids hip hop-derivert listestoff.
Romantisk både i lyd og lyrikk, men det er en trøblete og mørk verden vi møter her, med kvasse røde negler, kokainbankende hjerter og kort vei til dyre, destruktive drikkevaner.
«Lying to herself / 'Cause her liquor's top shelf», som hun synger med den dype, distanserte stemmen sin.
I tilfellet Lana Del Rey er jeg også villig til å akseptere «Twin Peaks»-referansene som er klistret til henne.
Endelig føles ikke dét som et lettvint artistisk valg, antagelig hjulpet av at avsender var tre år gammel da David Lynch var på sitt heteste.
«Born To Die» er albumet man ser for seg at Audrey Horne ville laget om hun var bosatt i LA i stedet for det lille, skumle skogholtet ved grensen til Canada.
BESTE LÅT:
«Video Games»
| 1
|
102723
|
Slipp «Winter» fri!
Basert på en historie fra virkeligheten kommer denne barn-redder-søte-dyr-fortellingen med så mange skreddersydde ingredienser for Hollywoods «familieunderholdere» at det nesten er for godt til å være sant:
Barnehelter, krigshelter (!), legehelter, og protesemaker-helter som trår til når den søte delfinen Winter får halen ødelagt!
Winter hang seg opp i en krabbeteine i Florida, men fikk «behandling» på et slags maritimt sykehus.
Vi får servert opp- og nedturer melodramatisk tonsatt, med scener åpenbart designet for å presse på tårekanalene.
Men slikt vet du nok på forhånd at du får!
Filmen har nok av genuint fine øyeblikk også, og noen lekser om vennskap, og det å leve med et handicap som jeg tror vil gå hjem hos de aller minste.
De klager nok heller ikke på at filmen er dubbet til norsk - den krøkkete, kunstige dialogen får du som forelder bale med alene.
Se den i vanlig 2D hvis du kan, man går glipp av fint lite uten brillene på.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102725
|
Ubehagelig mesterverk
En definitiv «må-se» på kino, som allerede har produsert metervis med debatt på kultursidene i svenske aviser.
«Play» er så lumskt utfordrende, at den bør ses sammen med noen.
Gjerne flere ganger.
I løpet av en lang, hustrig novemberdag i Göteborg raner fem fargede ungdommer tre middelklassegutter for dyre mobiltelefoner og merkeklær.
De gjør det på uhyggelig utspekulert vis - uten vold, men gjennom manipulasjon, skuespill og spill på fordommer.
Vi i salen får observere via det hele fra en viss avstand - gjennom et vindu på cafeen, fra et sete i bussen.
Svært kjente settinger, og det er som om du selv sitter der, uten å kunne gripe inn.
Men hadde du gjort noe om du var der?
Det spørsmålet plager meg fortsatt, over en uke etter jeg så filmen.
Regissør Østlund er en sylskarp observatør av mellommenneskelig handling, og angriper publikum med ubehagelige spørsmål - spørsmål om makt, klasse, etnisitet - og foreldreansvar.
Det mesterlige består i måten han engasjerer på - med begrensede kameravinkler som ikke tar stilling, og med fraværet av bakgrunnsinfo om karakterene som kunne manipulert følelsesregisteret.
Østlund iakttar og beskriver, og analyserer ikke.
Han har fått kritikk for å ikke ta stilling overhodet.
Jeg er ikke enig; grepet er uhyre effektivt.
Det eneste du får vite er det du ser - og det er så realistisk spilt av de unge amatørene, at jeg flere ganger måtte minne meg selv på at dette ikke var en dokumentarfilm.
Det gjorde vondt også, og jeg innrømmer det med en gang:
«Play» utfordret både multikulturalist SV-eren og hverdagsrasisten som ulmer i meg så heftig at jeg til sluttscenen ikke maktet annet enn å reagere med hysterisk, forvirret latter.
Se «Play», et ubehagelig mesterverk!
Ungdomsskolelærere:
Bestill billetter til hele klassen - med påfølgende debatt!
For «Play» er et ubehagelig mesterverk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102726
|
Høythengende action!
Det er gått 15 år siden starten.
Tom Cruise er blitt 49 år.
Like forbannet er «Mission:
Impossible»-konseptet blir mer ladet, mer elegant og enda mer svimlende gjennomført som rendyrket action i sitt fjerde forsøk.
Dette er, med andre ord, rett og slett imponerende!
Høydepunktet, bokstavlig talt, kommer faktisk ikke til slutt.
Det ligger midt i:
Tom Cruise må klatre utenpå Burj Khalifa-bygningen i Dubai, verdens høyeste sådan, for å nå et kontrollrom I 127. etasje.
For en filmanmelder som blir svimmel av å stå på en kjøkkenkrakk, gjør sånt inntrykk!
Handlingen denne gang er at vår helt Ethan Hunt får hjelp til å rømme fra et fengsel i Moskva.
Så å si i samme slengen blir store deler av Kreml blåst til himmels.
Russerne blir sure av slikt.
Men enda viktigere:
En superskurk (i vår svenske venn Michael Nyqvists iskalde skikkelse) er i ferd med å få kontroll på det russiske arsenal av atomvåpen som et ledd i en forrykt plan om verdensherredømme.
Eller der omkring.
Kaoset blir totalt¸ «ghost protocol» blir innført.
Det vil si at Ethan og hans team må fungere totalt på egenhånd for å redde verden.
Aldeles uten ressurser er de så visst ikke.
Det hører definitivt med til denne leken:
Taps- og skademeldinger skrives bare i begrenset grad.
Viktigere er det at alt som finnes - og noe sikkert ennå ikke helt utprøvd, for å si det forsiktig - blir tatt i bruk.
Teknikken får en middels James Bond til å fremstå som en Husfliden-konsulent.
Men jøss, det er moro!
Og all teknikk er underlagt den elegant heseblesende håndterte actionen, likevel fornuftig utporsjonerte.
Det finnes helt nødvendige hvileskjær.
Og den manisk intensive Tom Cruise får helt nødvendig dramatisk avlasting, først og fremst av det velplasserte sidekick, engelske Simon Pegg, som passe feig og hypereffektiv datageni.
Den nødvendige humor er oftest knyttet til ham.
Skjønne Paula Patton som grassat handlekraftig og løsningsorientert spesialagent er også knallgod.
Så kan man innvende småting.
Som at alt som kan gå galt, selvfølgelig gjør det - i spenningens nervepirrende sekund.
Og at noen av scenene nok kunne vært stablet mer musikalsk.
Men filmen sier det selv:
Alt er klart for enda et verdensomspennende eventyr.
Det gjør ingen ting!
| 1
|
102727
|
Liten storfilm
«The Descendants» (Etterkommerne) er egentlig en ganske «liten» film, men med store spørsmål inne i seg.
Det handler om en travel advokat på Hawaii, som plutselig får livet snudd på hodet, når hans initiativrike hustru blir hardt skadet i en ulykke.
Først må han ta vare på sine to døtre - noe han aldri har gjort før.
Så må han ta tak i sin egen storfamilies hovedutfordring:
Som etterkommere av en polynesisk prinsesse, eier de et stort stykke land - verd ufattelige mye penger dersom det selges til utbygging.
Det store med denne filmen, er at den tar utfordringen med skikkelig behandling av noe så vanskelig som mellommenneskelige forhold.
Etter filmer som «Sideways» og «About Schmidt» må vel regissør Alexander Payne sies å være en slags ekspert på dette.
Kjenner vi egentlig våre nærmeste?
Prioriterer vi riktig i hverdagen?
Hvordan forvalter vi vårt ansvar, som enkeltindivider og samfunnsborgere?
George Clooney er mannen som bærer det hele på sine ikke alt for brede skuldre.
Og han gjør det enormt godt.
Uten store geberder gjennomlever han en livsomveltende krise.
Man opplever en intelligent skuespiller flink nok til å holde igjen - dog alltid tydelig nok i alt han foretar seg.
Her er han, på mest mulig overbevisende måte, en helt «vanlig mann».
Ikke glamorøs, nokså tydelig litt aldrende, helt tydelig meget sårbar.
Interessant er også beskrivelsen av Hawaii, ofte nok beskrevet som en «paradis».
Denne gangen mye mer trivielt eksponert - dog med sine helt særegne skikker og tradisjoner og historie.
Så på flere plan makter denne filmen ikke bare å underholde og vise følelser - men også gi interessant ny kunnskap.
Det er godt gjort!
| 1
|
102729
|
Lene Alexandra:«Try To Catch Me»
- Helt uten mål og mening
(Sony) Ikke kalkun.
Men hjelpes, så unødvendig.
Hva er en «artist»?
Ett er sikkert:
Er du artist, bruker du ikke de tre påfølgende årene etter at du fikk platekontrakt på å «finne mitt musikalske uttrykk».
Og når Lene Alexandra omsider er klar med en fattigslig femspors utgivelse, er det fordi hun har enda et TV-show å promotere.
Spesielt kjedelig at slikt skjer i en tid hvor flere synes villige til å friskmelde (og endog sympatisere med) platebransjen.
Ikke at Lene Alexandra gjør de verste versjonene av «My Funny Valentine», «All That Jazz», «Diamonds Are A Girl's Best Friend» og «Summertime» jeg noensinne har hørt.
Problemet er at hun gjør dem i det hele tatt - uten å tilføre annet enn en stemme som er helt grei, men som også mangler teknikken, virtuositeten og originaliteten som må til for å forsvare en ny runde med disse for lengst ferdigtolkede sangene.
«My Boobs Are OK» var i hvert fall morsom og - selv om den handlet om noe falskt - på sitt eget vis, ekte.
Dette er helt uten mål og mening, og knapt av interesse for andre enn familie og venner av avsender.
BESTE LÅT:
«Try To Catch Me»
| 0
|
102730
|
Leonard Cohen «Old Ideas»
Eldre - 77 år - og visere.
Men dét, vet Leonard Cohen, betyr ingenting.
Når Leonard Cohen gir ut plate, er det fristende å bare sitere noen av de mest penetrerende strofene hans.
Det er lenge siden poeten sluttet å skrive poesi.
Nå om dagen befatter han seg med kupletter som er nesten tabloide i formen.
Vi må unne oss «punchlinen» i et par av dem:
«Crazy has places to hide in/That are deeper than any goodbye» fra «Crazy To Love You», som i sin nakne drakt kunne gått rett inn på debutalbumet hans, fra 1968.
«I thought the past would last me/But the darkness got that too» («Darkness»).
Og når han blir moralistisk, i påvente av at «angerens lover» skal gjeninnføres:
«Tell me again when the filth of the butcher is washed in the blood of the lamb/Tell me again when the rest of the culture has passed through the eyes of the cam», fra begravelsesmarsjen «Amen», Cohens hardeste siden «The Future» (1992).
Den er ikke helt utypisk for et album der Cohen sjeldnere enn vanlig tyr til sort humor, og med stort alvor - og null selvmedlidenhet - holder vareopptelling over livsgjerningen sin.
Det blir få klapp til egne skuldre, og han venter ingen påskjønnelser fra Gud.
Annet enn å kunne ta av seg kostymet og legge arbeidet med «bruksanvisningen for å leve med tap» til side.
«Old Ideas» er mindre melodisk enn «Ten New Songs» (2001), men atskillig mer kjøttfullt enn skissepregede «Dear Heather» (2004).
«Come Healing» og «Show Me The Place» higer etter det hymneaktige.
Men stort sett er dette sløy, sofistikert, ytterst gjenkjennelig cabaretblues for rødvin og ettertenksomhet - minst tre større tilskudd til katalogen hans inkludert.
BESTE SANG:
«Going Home»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102733
|
TV-anmeldelse «Berserk»:Hvor ble det av verdigheten?
(VG Nett)
Den beste grunnen til å se «Berserk mot Sydpolen» var i utgangspunktet at det handlet nettopp om «Berserk».
Men etter å ha sett de to første episodene, er det blitt den beste grunnen til å la være.
«Berserk mot Sydpolen»
Norsk dokumentarserie i ni deler fra 2011.
Premiere på TVNorge
i kveld kl. 20.30.
Det er ikke mulig å slippe tanken på hva som skjedde med de tre besetningsmedlemmene på båten i februar i fjor.
Det er ikke mulig å la være å tenke på de pårørende og det de har gått igjennom det siste året.
Mot dette bakteppet er det heller ikke mulig å la seg underholde av det bajaseriet som i hvert fall preger de to første episodene.
Det er ikke mulig å la seg underholde av kjekkaser som står der med håndholdte videokameraer mens de forteller om sine opplevelser.
Det er ikke mulig å la seg underholde av besetningsmedlemmer som blir skamslått i russiske fylleslagsmål.
Ei heller at man bruker nesten en hel episode på forslåtte nærbilder og ørkesløse vandringer i mørke sykehuskorridorer.
Det blir en reise man rett og slett ikke får lyst til å være med på.
Jeg kan forstå at det ikke er mulig å fylle ni episoder med sjøsprøyt og isflak, at det er nødvendig med en ytre handling.
Det er jo det som gjør det til det man kaller «godt TV».
Men du verden så dårlig skjønn man utviser ved å utbrodere bajaseriet.
Det er mulig at det under andre, helt andre, omstendigheter kunne vært morsomt å være med på fyllekulene til «Kongen av Røa» og «Super'n».
Men historien om «Berserk»s lange ferd til Sydpolen er ingen vanlig «Gutta på tur» historie.
Derfor bør man velge handling og ikke minst hva man vektlegger med større omhu.
Den muligheten ligger jo der.
Det er tross alt ingen direktesending vi snakker om her.
Har man ikke nok av den handlingen som harmonerer med slutten, burde man i det minste kuttet ned på historien.
Kuttet ned på antall episoder.
Da hadde man kanskje sittet igjen med litt mindre dårlig smak i munnen etter de første episodene.
For det er utvilsomt i starten man setter tonen, og den er så utrolig viktig i en serie som dette.
Kanskje har man forsøkt å videreføre tonen fra tidligere serier om «Berserk» på tur, som både har vært respektløs og uhøytidelig.
Men utfallet og diskusjonen hvorvidt serien i det hele tatt bør sendes, burde handlingen vært annerledes allerede fra første scene av.
Det er mulig at tonen blir annerledes fra tredje episode og utover.
Den niende og viktige siste episoden, hvor vi tar farvel med de tre besetningsmedlemmene som aldri kom tilbake, har en helt annen verdighet over seg.
Jeg vet likevel ikke om det er riktig av TVNorge å sende denne episoden.
Lett kan det i hvert fall ikke være for de pårørende å høre de omkomne diskutere hvordan «det blir å komme hjem».
Vel vitende om at de aldri kom hjem.
JØRN PETTERSEN
| 0
|
102736
|
Bergens-bruduljer
Den virkelige skurken i denne ellevte tapningen av Varg Veums krimeventyr, er Bergen.
Bergen med sine buekorps, sitt losjevesen, sitt regnvær og sitt alltid fraværende gatepoliti - når man trenger det.
Bare Brann mangler.
Historien ellers er sterk nok:
Trafficking, eksotiske småpiker til etter kaffe og sigar for grånende bergenske borgere.
Men:
Det har gått for raskt med denne filmen.
Dialogen er stivbeint, følelsene påklistret, actionen pasifistisk.
Jørgen Langhelles øyne er stort sett det eneste med liv i.
Denne filmen er rett og slett underlig ubehjelpelig, etter den utmerkede forrige, «I mørket er alle ulver grå».
| 0
|
102738
|
Anmeldelse av Plumbos MGP-låt:- For enkelt!
Møkkamann, mokkamann og nå altså, Ola Nordmann.
Artist: Plumbo Låt:
«Ola Nordmann»
Komponist:
Lars Erik Blokkhus
Tekstforfatter:
Glenn Hauger
Samme hvor god et bands foregående hit var - og «Møkkamann» vant tross alt Spellemann for Årets
Hit - vitner det alltid om kreativ stillstand når den påfølgende låt føles som en blekere, men nesten identisk kopi av førstnevnte.
Det er akkurat det som dessverre er tilfellet med Plumbos Melodi Grand Prix-bidrag.
Det blir rett og slett skrikende uoriginalt.
«Ola Nordmann» åpner med fløytetema og marsjerende trommer for å gi et kjærkomment irsk anstrøk.
Deretter setter rai rai-gitarene inn, og sannelig har de ikke rappet boogie-faktene til D.D.E. her også!
Selv om takten er langt seigere her enn på «Møkkamann», ender låten i hoiende allsang som høyst trolig treffer folkedypet like sterkt som «Møkkamann» gjorde.
Se derfor opp for Plumbo i finalen, for det er nemlig folkedypet som bestemmer om de skal dit.
STEIN ØSTBØ
| 0
|
102739
|
Spillanmeldelse:«Star Wars: The Old Republic»
(VG Nett)
«Star Wars: The Old Republic» gjør ikke mye nytt, men er kanskje tidenes mest solide onlinespill.
«The Old Republic» tar sted i en galakse langt, langt borte, 3500 år før handlingen i «Star Wars»-filmene (og rundt 300 år etter begivenhetene i «Star Wars: Knights of the Old Republic»).
I det som ryktes å være det mest påkostede dataspillet noensinne får vi ta del i en storslagen konflikt, hvor du kan velge om du vil være jedi eller sith, smugler eller hemmelig agent.
Uansett hva du velger blir du kastet inn i en dramatisk historie spekket med action, intriger og politikk.
Rent mekanisk er spillet blottet for nyvinninger - både kampsystemet og karakterutviklingen har vi sett utallige ganger tidligere.
Men selv om spillbarheten følger en gammel mal er den uansett godt gjennomført.
Den gode flyten som er essensiell i onlinespill er ivaretatt, og spektakulære angrep krydrer spillopplevelsen.
Omfanget til «The Old Republic» er uten sidestykke i genren.
Spillet bobler over av innhold, og på toppen av det hele er samtlige figurer stemmelagte.
Med så mye stemmeskuespill er det ikke alt som holder skyhøy standard, men det meste er mer enn godkjent.
Storsatsingen på historien du følger er et særdeles friskt pust.
Man får gradvis flere kompanjonger etter hvert som historien utfolder seg, og hvert eneste oppdrag du kommer over prøver å fortelle en egen historie.
Drøssevis av oppdrag kan også løses på en snill eller slem måte, basert på dine egne valg.
Det skal sies at dette ligner veldig på det Bioware har gjort i enspiller-spillene sine, og er sånn sett ikke nevneverdig nyskapende.
Men det at det tidvis reises filosofiske spørsmål er mer enn man kan si om de fleste onlinespill der ute.
Bioware har dessverre ikke fått has på repetisjonen som preger genren, men måten de har integrert dette enspiller-elementet inn i onlinegenren på fungerer rett og slett strålende og bidrar til velkommen variasjon.
Visuelt er dette et svært pent spill.
Grafikken er nydelig, og varierer avhengig av hvilken planet du befinner deg på.
Teknisk er den kanskje ikke veldig imponerende, men designerne har virkelig utnyttet spillmotoren på en god måte.
Man får oppleve både endeløse sandørkener, snødekte fjell og urbane storbyer, for å nevne noe.
VGD-bruker Wizzard:
Spillet er genialt, det beste som finnes.
Har aldri hatt det så moro på mmorpg spill som dette:) Diskuter The Old Republic her!
Det er vanskelig å si om «The Old Republic» vil klare å ta tronen «World of Warcraft» har tviholdt på så lenge.
Akkurat nå er spillet plaget av en del tekniske småfeil, og det er noe skuffende at utviklerne ikke har gjort mer nytt med tanke på det massive budsjettet de har hatt.
Men tross alt er dette en bauta av dimensjoner.
«Star Wars:
The Old Republic» kommer utvilsomt til å prege onlinegenren i årene som kommer.
PS:
Anmeldelsen er basert på opplevelsen frem til level 29 og rundt 60 timers spilletid.
Jeg spilte som en «Jedi Consular».
STAR WARS:
THE OLD REPUBLIC Plattform:
PC Genre:
Online rollespill Alder: 16 Utvikler:
Bioware Utgiver:
Electronic Arts/Lucasarts
Mer info
| 1
|
102740
|
The Big Pink:«Future This»
(4AD / Playground)
Alle gode låter har en kjip kompis.
Sist ble de samplet av Nicki Minaj.
Denne gangen har de selv lånt fra Laurie Anderson.
På sitt beste parafraserer de MGMTs tolkning av Duran Duran mot et lappeteppe av The Jesus & Mary Chain og The Cure.
Men selv med hatt og hode i alle båser; londonduoens andre sliter med likevekten.
For hver strålende og høytsvevende «Stay Gold» er det en traurig og seig «Jump Music».
Det store trekkes ned av påholdne og motvillige middelmådigheter og blir tilgjort.
Friluftselektroen deres fremstår som designet for lytting i paraglider.
Høyt oppe i skyene, før en forventet, statisk og tom nedtur.
BESTE LÅT:
«Stay Gold»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102741
|
St Morritz:«Norske kompani»
(Columbia / Sony)
Best på medaljens bakside.
I avdelingen for «americana med norske tekster, mye spilt på P1» er det trangt om plassen, for å si det pent.
Album nummer to fra denne kvartetten vil neppe sparke dem opp i de øvre divisjoner.
Sant å si ser det ut som om de ga opp før de satte seg ned rundt burgerbordet og tok det hjelpeløse omslagsbildet.
Med et såpass lite originalt uttrykk blir det helt opp til enkeltlåtene å få dette til å lykkes, og mannen bak alle sangene, Trygve Skaug, har en treffprosent på ca. 50.
Lyrisk går det fra det rørende («Månen») til det pinlig banale («Min kjære»), gitararbeidet er ofte utsøkt, men det hadde vært fint om bandet utforsket sin mørke side nærmere.
På tittelsporet viser St Morritz et potensial de bare unntaksvis forløser.
BESTE LÅT:
«Norske kompani»
| 0
|
102743
|
Sorg og skam
«Shame» er en ekstremt utleverende, eksplisitt og gledesløs film.
Den er også genialt god.
Det handler om en noen-og-tretti-årig new yorker, Brandon, i vellykket jobb, i pen leilighet og med alle forutsetninger for vellykkethet.
Men han er alt annet enn dét:
Han er nemlig avhengig av sex - eller snarere: orgasmer.
Hele livet dreier seg om de små øyeblikkene av utløsning.
Og bare dem.
Det er blitt en besettelse.
Og som med så mange typer avhengighet:
Den mekaniske og grenseløse konsumpsjonen gir ingen glede, nærhet eller berikelse.
Verken for ham eller andre.
Avhengighet er et ordinært filmtema.
At det drikkes tett eller snortes metervis med kokain, er så vanlig, at man knapt gidder å reagere.
Sexavhengighet, derimot, er en annen sak.
For det første fordi det ennå som begrep ligger litt i nærheten av hva en pokkers til mann bør være.
For det andre fordi det er så vanskelig å fremstille i en bransje og en samtid som tross alt fortsatt har sine tabuer.
Men regissør McQueen (som overhode ikke må forveksles med sin mer berømte skuespillernavnebror) og Michael Fassbender klarer det, djevelsk klart og tydelig.
Og til omkostninger man bare kan ane omrisset av.
Så kan man jo undres over hva som er vitsen med en film som denne.
Vel;
Det er en nådeløs beskrivelse av en moderne mann som har alt.
Men det er også alt han har.
Når alt av forpliktelse og ansvar kan pulveriseres, når hele livet egentlig består i å tilfredsstille seg selv, når den velfødde og rike egoismen får råde grunnen alene, blir Brandons liv ikke bare mulig, men faktisk logisk og sannsynlig.
Så vi snakker om et uhørt ærlig og nådeløst konsekvent portrett av en moderne mann.
Og kanskje et moderne samfunn.
Ekstremt, ja vel.
Men meget godt mulig.
Og derfor uhyre relevant.
| 1
|
102744
|
FILM:Fremdeles magisk
Den episke historien om løveprinsen Simba som blir offer for sin onde onkel Scars planer om å kuppe kongedømmet, ble tidenes mest profitable tegnefilmsuksess da den kom i 1994.
Den unge løven blir lurt av onkelen til å tro han er skyld i løvekongen Mufasas død, og flykter fra alt.
Etter å ha fått to heller uventede venner og fått et nytt syn på livet - og ikke minst lært mottoet «hakuna matata» - blir Simba innhentet av fortiden og tvunget til å ta et oppgjør med seg selv og Scar.
Det var ikke uten grunn «Løvenes konge» røsket i seernes hjerterøtter.
De rike fargene, den rørende fortellingen, den fengende musikken (av Hans Zimmer, Elton John og Tim Rice) og de komiske elementene blander seg til en perfekt polert filmperle.
Men nå har altså Disney pusset litt mer på den.
Og 3D-effekten understreker riktignok dybden i de storslåtte landskapsscenene og kler musikalsekvensene med geometriske mønstre.
I nærbilder, derimot, gir den løver som vortesvin et noe klumpete utseende.
Dusingen av konturene gir også en opplevelse av blassere farger.
Dette er ikke 3D slik vi ser det når filmer spilles inn i formatet, men minner om 3D-bildene du lagde i formingstimen, med trekkspillkanter og dybde ved hjelp av lag.
Ikke sånn å forstå at det ikke ser proft ut, men det er nødvendigvis tilpasset 2D-originalens begrensninger.
Motivet er garantert klinkende mynt i kassa, men når resultatet er at en ny generasjon kan oppleve filmen på kino, er det lett å la seg smelte.
«Løvenes konge» hadde klart seg strålende uten oppussingen, men samtidig har filmen så mye magi at det må en nedriving til for å ødelegge effekten den har på det store lerretet.
Se og brøl!
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102745
|
Spillanmeldelse:«Grand Theft Auto III»
(VG Nett)
«Grand Theft Auto III» er spillenes «Gudfaren», et ikonisk mesterverk alle spillinteresserte burde ha fått med seg.
Det har gått ti år siden hele spillverden jublet over «Grand Theft Auto III».
Og det er ti år siden Laila Dåvøy og Valgerd Svarstad Haugland snakket om å politianmelde og forby spillet i Norge.
Men først og fremst er det ti år siden et av spillhistoriens viktigste spill ble lansert.
I anledning jubileet er «GTA 3» relansert til en rekke av de nyeste mobilene og nettbrettene.
Og jeg har tilbrakt hele romjulen i Liberty City, hørt gamle slagere på Flashback 95.6, og glist fra øre til øre.
For dette er fortsatt et fabelaktig spill.
Jeg har spilt hele eposet fra start til slutt på iPad, og det fungerer helt knirkefritt.
Etter over 15 timers spilletid, kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger jeg savnet en ordentlig håndkontroll.
På en mobilskjerm er det imidlertid litt mer klønete.
Knappene er for små, eller så er fingrene for store.
Jeg vet ikke.
Det er definitivt spillbart, men ikke like knirkefritt som på et nettbrett.
Men spillet er uansett det samme.
Det samme lekne, velskrevne og modne spillet det alltid har vært.
Å spille «GTA 3» nå, så mange år senere, setter det hele i perspektiv.
Det bare understreker hvor innflytelsesrikt det har vært for populærkulturen generelt, og spillindustrien spesielt.
Har du mulighet til å spille på iPad, så gjør det.
For selv om «Grand Theft Auto III» nå har fylt ti år, er det fortsatt mye potens i denne klassikeren.
PS:
«GTA 3» fungerer kun på nyere mobiler og nettbrett, så kontroller at din dings håndterer det før du handler.
GRAND THEFT AUTO III Plattform: iPhone, iPad, Android Genre: Action Alder: 18 Anb. pris: 35,- Utvikler:
Rockstar Games Utgiver:
Rockstar Games
Mer info
| 1
|
102747
|
«Once Upon A Time»:Eksentrisk eventyrblanding
Det var en gang en helskrudd historie du kjøpte likevel.
«ONCE UPON A TIME», sesong 1 TVNorge kl. 19.30 1. nyttårsdag Am. fantasy/dramaserie i 22 episoder
Handlingen i serien som har samlet over ti millioner seere per episode i USA, er vanskelig å forklare uten at den høres helt ko-ko ut.
Men vi gjør et forsøk:
Tenk deg at alle eventyrfigurer du kjenner er samlet i en liten by i virkeligheten.
En forbannelse igangsatt av den onde stemoren til Snøhvit har fraktet dem fra eventyruniverset og til den søvnige småbyen Storybrooke, hvor tiden har stått stille siden og ingen husker hvem de egentlig er.
Det vil si, alle utenom 10-åringen Henry, som oppsøker Emma Swan på 28-årsdagen hennes i Boston og hevder at han er hennes bortadopterte sønn - og barnebarn av Snøhvit og prinsen.
Ifølge Henry unnslapp den nyfødte Emma forbannelsen gjennom magi, og det finnes en spådom om at hun skal returnere etter 28 år og redde dem alle.
Swan tar det hele med en bøsse salt, men hun følger likevel med Henry til Storybrooke, for å gi ham tilbake til adoptivmoren.
Uheldigvis viser moren seg å være den onde dronningen, i hvert fall sånn Henry ser det.
Emma er mer enn litt skeptisk til Henrys historier, men hun er også skeptisk til hans adoptivmor, og bestemmer seg for å bli en stund og holde dem under oppsikt.
Da begynner selvfølgelig mystiske ting å skje.
Serien hopper mellom handlingen i Storybrooke og tilbakeblikk til eventyrland som utbroderer hva som egentlig skjedde mellom Snøhvit og prinsen, Pinnochio og Geppetto, og Timmy Gresshoppe og Rumleskaft.
Og mens vi kjenner igjen figurene, setter «Once Upon A Time» nye premisser for mange av de kjente historiene, tar sine egne vrier, og tvinner ikke minst alle trådene sammen.
Det er denne trådtvinneprosessen som er spennende å følge.
For hvordan henger det egentlig sammen?
Spesialeffektene leverer under hva en kan forvente av en fantasy-TV-serie i dag, men det er heller ikke det som er det avgjørende i denne eventyrblandingen, som hovedsakelig er en godtepose av personportretter, intriger og drama.
For skuespillerne serverer over forventning.
Emma spilles av Jennifer Morrison, kjent fra «House», og Ginnifer Goodwin, kjent fra filmer som «Walk the Line» og «Han er faktisk ikke interessert», er Snøhvit.
Lana Parrilla spiller den akkurat passe slemme dronningen.
Og det hele er drysset med akkurat nok alvestøv til å få deg til å stirre videre.
INGVILL DYBFEST DAHL
Anmeldelsen er basert på de syv første episodene
Noen eksterne linker
| 1
|
102754
|
Film:Action på autopilot
Den siste filmen om mesterdetektiven Sherlock Holmes makter ikke å løse mysteriet «Hvordan lage en oppfølger».
Mens Ritches første versjon av Sherlock Holmes var et friskt actionpust i en sedat krimlitteraturhelt, er oppfølgeren ren autopilot.
Jo da, det er fremdeles småmorsom verbal sparring mellom Holmes (Robert Downey Jr.) og Watson (Jude Law), og de får fremdeles vist homoerotisk selvironi i bryte- og dansescener dem imellom.
Men Ritchie satser ellers alle pengene på sitt sikreste og mest gjenkjennelige kort: akrobatiske nærkampscener i sakte film.
Denne gangen møter mesterdetektiven en verdig motstander.
Anarkister tar ansvar for bombeattentater flere steder i Europa.
Og mens situasjonen spisser seg mot krig, mistenker Sherlock professor Moriarty (Jared Harris) for å være hjernen bak jævelskapen.
I jakten på å avsløre ham, snubler Holmes over sigøynerkvinnen Madame Simza, spilt av Noomi Rapace, og får hjelp av sin bror Mycroft, spilt av Stephen Fry.
Rapace får ikke sjansen til å vise stort mer enn at hun løper fort, og Fry er tilsynelatende plassert i filmen kun for å vise en sketsj med hans nakne kropp, og for å kalle Holmes «Sherley».
Jaktstarten sammenfaller selvfølgelig med Watsons bryllup, slik at forholdet Holmes/Watson anstrenges ytterligere.
Det hjelper heller ikke at Moriarty har mektige venner og dessuten like stor evne som Holmes til å resonnere seg til motstanderens neste trekk.
Men det som kunne ligget an til en verdig intellektuell kamp, blir platt og likegyldig på lerretet.
Trikset med at Holmes først visualiserer hva som kommer til å skje i sakte film, før det så skjer, føles oppbrukt etter andre déjà vu.
Noen av actionscenene fungerer like fullt, og lander filmen på en svak treer.
Men kvikkheten forsvinner i kruttrøyken.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102755
|
Tramp på et ekorn
«Alvin og gjengen 3» («Alvin And The Chipmunks: Chipwrecked»)
De syngende, dansende, kvalmende søte små gnagerne er tilbake, i et tredje møte med «gjengen» som får Snipp og Snapp til å fremstå som pensjonister med akutt utmattelsessyndrom, og Smurfene til å høres ut som malmfulle bassbarytoner.
Mer dans og fæl sang (Lady Gagas «Bad Romance» og «Born This Way», Destiny's Childs «Survivor» med heliumsprengte fler) altså, samt mye kokosnøtt-i-hodet slaptstick og sentimentalt «helten i ditt indre»-babbel.
Settingen er innledningsvis et cruiseskip i Karibia, etterfulgt av et ufrivillig opphold på en ubebodd øy.
Skjønt ubebodd¿?
Det er duket for «popkulturell» vitsing om TV-serien «Lost» og andre «ting i tiden» (Twitter, Justin Bieber), og et plott som ikke lar en eneste «øde øy»-klisjé forbli uutnyttet.
Skumle dyr?
Ja.
Skjult skatt?
Selvsagt.
Lianer i lange baner?
Hva tror du?
Karakterene fremstår - trass i at de er ekorn - som en serie fornærmende, snusfornuftige (snutefornuftige?) arketyper, ubehagelig stivnet i tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Gnagernes store, runde øyne og overdrevne ansiktsuttrykk vil gi voksne et akutt sukkersjokk, og den i og for seg sympatiske (og allsidige) Jason Lee - popstjerneekornenes «far» - er knapt å se utover filmens første og siste femten minutter.
Én ting skal filmen ha:
Den er ikke i 3D.
Hodepinen du får skyldes med andre ord utelukkende den heseblesende fistelsangen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102756
|
Anmeldelse:Millennium på amerikansk
(VG Nett)
Den første av de tre Millennium-filmene på amerikansk er faktisk meget gode greier.
«The Girl With The Dragon Tattoo»
USA.
15 år.
Regi:
David Fincher.
Med: Rooney Mara, Daniel Craig, Stellan Skarsgård, Christopher Plummer, Robin Wright, Embeth Davidtz.
Det er ikke engang tre år siden det svenske forelegget, «Menn som hater kvinner», hadde premiere.
Dette er en såkalt remake, en amerikansk nyversjon.
Remakes har sin sørgelige historie.
Denne gang går det imidlertid ikke «galt».
Som krimthriller er den nemlig vel så effektiv og drivende som Niels Arden Oplevs original.
Resten blir ren synsing, ikke minst fordi originalen brakte Noomi Rapace til stjernestatus, og denne filmen kommer med det relativt nye navn Rooney Mara som den skakkjørte, utnyttede, men likevel grassat effektive Lisbeth Salander.
Personlig fortrekker jeg Rapace, hun er mørkere, mer sexy og har mer kjerne.
Men Rooney Mara mer sannsynlig som det offeret hun i utgangspunktet er.
Michael Nyqvists journalisthelt Mikael Blomkvist er mer sosialdemokratisk svensk enn Daniel Craigs noe skarpere versjon.
Men begge fungerer utmerket.
Slik kunne man fortsatt:
Sammenlignet bilde for bilde, tendens for tendens, steg for steg.
Men det gir begrenset mening; første film er allerede anmeldt.
At denne filmen fungerer helt glimrende, uansett, er bevist ved at selv om man kjenner figurene, selv om plottet er kjent, selv om intrigene er løst tidligere, blir man likevel revet med.
Og dét i enn sånn grad at man etter kort tid glemmer å sammenligne.
Selve kjernen i historien, den uunngåelige whodunnit, er jo til overmål ikke verdens største mysterium.
Da gjenstår hvordan historien er fortalt, hvor fortettet miljøskildringen er, hvordan den brutale volden - ikke minst den seksualiserte volden - fungerer i det store og hele.
Og da blir hovedsaken:
«The Girl With The Dragon Tattoo» er smart, kjapp, meget veltilpasset og energisk thriller med alle detaljer på plass og et meget presist driv.
Meget godt gjort!
Norsk premiere er onsdag.
JON SELÅS
| 1
|
102759
|
ISAK (16) « Dirty Diana»
Forferdelig dårlig gjort av publikum å velge Michael Jackson til Isak, for dette mestret han ikke i det hele tatt.
Isak er kanskje allsidig, men Dirty Diana er nesten "umulig" å få suksess med i Idol...
| 0
|
102760
|
VEGARD (19) « Öppna din dörr»
Vegard med danseband?
Tja, ikke min kopp te akkurat, men igjen viser Vegard at han har stemmen som skal til, om kanskje ikke helheten som kreves av en Idol-vinner.
En outsider til finalen.
| 0
|
102761
|
JENNY (18) « Nothing Compares 2 U»
Absolutt fantastisk og nok en imponerende sangprestasjon av Jenny.
Jeg har ikke en hatt, men det er mulig jeg må kjøpe meg en for å spise, dersom ikke Jenny vinner hele greia.
En Idol-klassiker!
Tror det til slutt ble Michael Jackson som felte Isak.
Men allikevel imponerende av unggutten å bli nummer tre i Idol 2011.
Vi har neppe hørt det siste av ham.
Og det blir en heidundrende finale mellom min favoritt, Jenny og han jeg tidlig tippet som finalemotstander, Vegard.
| 1
|
102763
|
The Last Hurrah!!:«The Great Gig In Disguise»
(Rune Grammofon)
Undring, lengsel og eventyr.
Ikke før har The Last Hurrah!! - anført av Bergens markante musikalske mangtsysler Hans Petter «HP» Gundersen - stukket av med førsteplassen på VGs liste over årets beste norske album (for fabelaktige «Spiritual Non-Believers»), før de er her igjen.
Med en EP med «kun» fire sanger.
Men for noen sanger.
Superfine.
Tittelen henspiller på tolkningen av Pink Floyds «The Great Gig In The Sky» (den med de orgasmiske angstskrikene, du vet).
Hurrah!!s utgave er dusere, men ikke mindre intens.
Tilsynelatende sval og taffelaktig med sitt vindsvøpte strykerarrangement; som lydsporet til en psykedelisk animasjonsfilm for barn fra syttitallet.
Men med en mørk sentrifugalkraft i sin midte.
Den andre tolkningen, Sandy Dennys «Who Knows Where The Time Goes», er på sin side ganske tro mot originalen.
Ikke dumt, da dette er en av de skjønneste sangene som er skrevet.
Countryaktige «Sleepin' Without You» er ømt melodisk 1960-tallsinfluert kokettpop.
«Chromatic Hysteria» starter som en Bo Diddley-beat badet i arabiske klangfarger, og ender opp i et inferno av jazzinfluert gitaronani hvis magnifikke like ikke er blitt hørt på denne siden av Jerry Garcia i 1973.
Nok en gang:
Takk for en henførende reise.
BESTE LÅT:
«Chromatic Hysteria»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102764
|
Korn:«The Path Of Totality»
(Roadrunner / Warner)
Dubstep-metal, hæ?
Mange vondord har vært kastet mot Jonathan Davis og Korn for årets omfavnelse av dupstep-helter som Skrillex, en av flere dubstep'ere som er bidragsytere her.
Sannheten er at deres mørke, tunge og kliniske elektronika bare forsterker den samme knugende følelsen som Korn har vært eksponenter for innen metal i alle år.
Korn har dessuten utprøvd «i tiden»-produsenter før, The Matrix i 2005.
Problemet ligger ikke der, men at Korn ikke lager gode nok låter denne gangen, at Davis har fjernet sin angstbiterske snert i stemmen og at uttrykket ikke bare forblir bekmørkt, men også lite interessevekkende i sin fremtidshigen.
Og ikke minst smått forvirrende, da forrige album var en reise helt tilbake til Korn-starten.
BESTE LÅT:
«Narcissistic Cannibal»
| 0
|
102766
|
Vidar Busk & His Bubble Of Trouble:«Troublecaster»
(Blue Mood / Grappa)
Velkjent og veltrimmet Busk.
Ikke altfor mye har skjedd uttrykksmessig med den norske bluesens gitarnestor siden «Jookbox Charade» i 2007, der han hyllet alle sine gamle forbilder.
Denne gangen hyller han stilmessige forbilder - fra rockabilly via surf og tilbake til rock'n roll.
Det brenner heftig i Busks gitarfingre ennå - soliene er gnistrende - men det føles ikke nytt lenger, med hederlig unntak av sitarbruken på tittellåten.
Det er ti år siden Vidar Busk startet en sjelfull neoblues-trilogi som han dessverre hoppet vekk fra altfor tidlig.
Nå er han tilbake der han startet, der alle kjenner ham - som bluesens store showmann.
Det tar seg nok bedre ut fra scenen.
BESTE LÅT:
«Train Kept A-Rollin'»
| 0
|
102767
|
Jacaszek:«Glimmer»
(Miasmah)
Rolighet som glimrer.
Eksperimentell polsk elektronika vil aldri bli en sjanger for massene, men Michal Jacaszek fortjener oppmerksomhet.
38-åringen tilnærmer seg kunsten som sjangerfar Brian Eno og norske Biosphere, der stillestående datagenererte pastoraler får motvekt i melodi og akustiske strenger.
Spesielt kombinasjonen gitar og spinett mot tåkeelektronisk bunn er pussig lyrisk og oppslukende vinterdunkel.
Den forhenværende forfatteren debuterte med noe som minnet om Tom Waits-instrumentaler, men har etter det dempet seg betraktelig.
I så måte er det treffende at han gis ut av et Berlin-basert norsk enmannsplateselskap.
BESTE LÅT:
«Only Not Within Seeing of the Sun»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102768
|
Jan Eggum:«Kjærlighet & Ærlighet 3»
(Grappa)
Gratulerer med 60-årsdagen i går!
Dermed er trilogien med 60 sanger også ved veis ende.
Den avslutter som den begynte, med tyve sanger som viser tverrsnittet av Jan Eggums rike karriere.
Selvironi, humor, ømhet, moralisme og kjærlighet.
Og svært selvutleverende i den bekymrede alderdomslåten, «Åh alder».
Men fremdeles brunstig også.
To av låtene inneholder drømmerimet kåt / våt, men der avslører Eggum svakheten ved dette ambisiøse prosjektet - det er altfor mye fyllstoff her, for mange sanger som aldri ville ha kommet med på en av hans ordinære plater, ikke minst gjelder dette det melodiske.
Repeatknappen føles påtrengende etter tre doble plater med samme problem.
En «Best Of» av disse tre platene, derimot ...
BESTE LÅT:
«Agnes»
| 0
|
102771
|
FILM:Småmunter klisjé
Det måtte komme; forsøket på å skape den ultimate nyttårsfilm i nåtidig urban innpakning.
Rom-kom-veteran Garry Marshall har kapret seg et stjernespekket i lag i alle aldre og sjangre.
Men det hjelper ikke helt.
Selve grunntonen og de dusinvise sidesprangene filmen tar, har klisjéstempelet i pannen.
En film som «Love Actually» smøg seg inn som en «må ha»-film i førjulstiden, gjennom humor, varme, sårbare og enkelte skarpe kanter.
Marshalls forsøk på å kapre nyttårsaften er ikke av samme kaliber.
Han bruker delvis samme oppskrift som i sin siste film, «Valentine's Day» - følger en rekke personer gjennom en hel dag, hvorav enkelte krysser hverandres spor.
Det er godt og effektivt turnert, og iblant fanger Marshall, ved hjelp av sitt stjernegalleri inn alt hva New York begjærer av sex og singelliv, ensomhet, savn og drømmer angår.
Enslige mødre og frihetssøkende tenåringer er det også plass til i Marshals univers.
Iblant treffer han godt med gjenkjennbare situasjoner og sin evne til å observere et bredt spekter av menneskelige egenskaper.
Skuespillere som Hilary Swank, De Niro, Pfeiffer og Halle Berry bidrar til å gi filmen en tøtsj av ømhet.
Men filmen som sådan surfer mest på overflaten.
Og Marshall levner ingen tvil om hva filmens hovedbudskap er; bruk nyttårsaften til å tilgi, til å være raus mot din neste - og se fremover mot bedre løsninger.
Halleluja og amen.
| 0
|
102773
|
Film:Pillråttent drømmehus
Den tilsynelatende vellykkede forlagsredaktøren flytter ut av storbyen til sin vakre kone og to skjønne døtre:
De har funnet drømmehuset, som skal pusses opp og bli den perfekte ramme rundt den perfekte lykke.
Men det er noe galt med huset.
Og med mannen.
Og med døtrene.
Og naboen.
Og litt etter litt blir det klar:
Et sted mellom sinnssykdom og spøkelser og en virkelig kriminalgåte skal vi fine en slags løsning på en tilsynelatende uløselig gåte.
OK:
Filmen har en helt uventet tvist.
Den er befolket av glitrende skuespillere og er gjennomført nydelige og effektivt fotografert.
Problemet er bare at filmen går seg en smule fast i sine mange fortellerplan, den henfaller til klisjeer mot slutten - før selv klisjeene drukner i sentimentalitet.
| 0
|
102774
|
Spillanmeldelse:«Minecraft»
(VG Nett)
Det er ikke mulig å forstå «Minecraft» før man har spilt «Minecraft».
På samme tid er spillet både utrolig enkelt og vanvittig enormt.
Uavhengige spillutviklere med salgstall i millionklassen er ikke hverdagskost, iallefall ikke uten drahjelp fra utgivere eller pengesterke investorer.
Utviklingen av «Minecraft» startet som et énmannsprosjekt, men etterhvert har teamet blitt utvidet og spillutvikler «Mojang» blitt dannet.
At en slik suksesshistorie kan stamme fra et spill som rent grafisk ville sett foreldet ut allerede for femten år siden, og som verken har historie, mål eller mening, kan nok få enkelte til å klø seg i hodet.
Men det skyldes i så fall bare at hodekløerne ikke har spilt «Minecraft».
Første gang man genererer en ny verden og begir seg inn i den, blir man totalt forvirret.
«Minecraft» har ingen form for innføringsdel eller hjelpefunksjon, ikke er det særlig intuitivt hva man skal gjøre heller.
For å strø salt i såret har man heller ikke mer enn rundt ti minutter på seg, før det blir natt og blodtørstige monstre dukker opp.
Da er det egentlig bare å fyre opp nettleseren sin og finne tekstguider på sider som MinecraftWiki eller videoguider på YouTube.
«Minecraft» kan i teorien spilles uten slike hjelpemidler, men da risikerer man å gå glipp av mange funksjoner fordi man rett og slett ikke oppdager at de finnes.
VGD-bruker Norlænningen:
Har lagd en syk borg på Internet med noen venner.
Er et sykt episk spill.
Diskuter Minecraft her!
Skal man være litt kategorisk kan man si at «Minecraft» består av to godt integrerte hovedbiter, bygging og ressursinnhenting.
For å være godt rustet til den første natten, bør man for eksempel skynde seg å «hugge» trær.
Hvert tre består av minst fem «stammeblokker» som sankes ved å klikke på dem.
Ved et tastetrykk kan man så få opp en meny hvor innsamlede ressurser kan manipuleres og settes sammen.
Hver stammeblokk blir til fire plankeblokker som kan legges ut og stables omtrent som legoklosser, og før man vet ordet av det har man sitt første lille hus.
Faktisk er det enda enklere enn Lego, ettersom blokkene ikke bryr seg nevneverdig om tyngekraften.
Om man fortsatt har litt tid igjen før solnedgang, kan man ved hjelp av plankeblokkene også bygge en «konstruksjonsblokk».
Denne lar en kombinere opptil ni ressurser i et rutenett, slik at man kan konstruere mer avanserte objekter.
Et av disse er en tredør som kan komme godt med i det nybygde huset.
Høyt oppe på agendaen står også anskaffelse av ulike verktøy.
En øks øker tempoet på tresankingen, spaden lar deg grave kjappere og gruvehakken er uunnværlig når du etterhvert begir deg nedover i dype gruveganger.
Kvaliteten og effektiviteten avhenger av materialet, verktøy i jern og særlig diamant er å foretrekke.
Hva man velger å gjøre videre, er egentlig helt opp til en selv.
Jeg brukte et anselig antall timer på å bygge meg et slott, med en stor hovedbygning på fire etasjer koblet til en rekke mindre tårn med gangbroer og tunneler.
Like ved et av tårnene markerte to steinpillarer med fakler starten på jernbanen jeg hadde bygget ned til gruvene.
Sistnevnte gikk dypt inn i fjellet og var nok min stolteste konstruksjon.
Ikke bare var det gått med store mengder jern på å lage skinnene, men hver skinnemeter var møysommelig lagt opp slik at vognen utnyttet helningen i bakken for å få fart.
Der det ikke lot seg gjøre, ble vognen drevet bortover eller oppover av strømførende skinner.
Sistnevnte forsøkte jeg å være sparsommelig med, ettersom de koster store mengder gull.
«Minecraft» har enkelte tradisjonelle spillelementer, som andre dimensjoner man kan krysse over til, samt et system for oppgradering av rustning og våpen.
Allikevel er det den vanvittige friheten som ligger i spillets kjerne som er og blir det viktigste.
Men sammen med en nærmest ubegrenset frihet, overlates også motivasjonen til spilleren.
Man kan bygge et massivt fort, med vollgraver og forsvarsverk, men det har ikke noen funksjon i spillet.
Det kommer aldri noen invasjonshær som man må beskytte seg mot, og en middels stor steinboks holder i massevis mot de monstrene som faktisk kommer.
Mer tålmodige sjeler enn meg har bygget store oljeplattformer, pyramider og hele byer, enkelte har utnyttet det såkalte «redstone»-systemet til å lage fungerende datamaskiner inne i spillet, basert på «virkelig» dataarkitektur.
Resultatet er et avsindig antall YouTube-videoer.
Selv om de færreste kommer helt opp på et slikt nivå, er det noe helt eget å spasere rundt i noe man har bygget selv, og det er da også den følelsen som har gjort «Minecraft» til det kultikonet det har blitt.
«Minecraft» er et viktig spill, både som idékilde for etablerte spillutviklere, og som inspirasjon for andre uavhengige utviklere.
Det er ikke dermed sagt at det er et perfekt spill, at alle vil like det eller at det ikke har sine svakheter.
Men at det kan være pokkers så avhengighetsskapende, det er det ingen tvil om.
MINECRAFT Plattform:
PC Genre:
Sandkasse Alder: 3+ Utvikler:
Mojang Utgiver:
Mojang Mer info
| 1
|
102775
|
Spillanmeldelse:«Mario Kart 7»
(VG Nett)
«Mario Kart 7» er en særdeles vellykket miks av gamle og nye elementer.
Resultatet er et spill som passer for store og små Mario-fans.
«Mario Kart 7» har tatt et skritt over til 3D-formatet, og jeg må innrømme at jeg var spent på om dette bare var en enkel oppussing, eller et helt nytt konsept.
Heldigvis er det en god blanding.
Kjøreopplevelsen i «Mario Kart» har alltid vært smidig, og nå har den har blitt enda bedre.
Det flyter fantastisk av gårde, samtidig som du må være skjerpet for å holde posisjonen eller komme forbi de andre bilene.
Som vanlig går det litt på flaks og skitne triks også.
Rett før målstreken kan du risikere å få en blekkpatron i fleisen av Luigi, eller et lyn i hodet signert Bowser, og dermed innta en sur andreplass.
Det er nettopp denne faktoren som er med på å gjøre spillet så personlig, sjarmerende, herlig og irriterende.
Det morsomste er selvsagt å ødelegge for andre, ved å slippe fra deg et bananskall i svingen, eller knocke dem ut med et skilpaddeskall rett før målgang.
Denne gangen kan du også fly og kjøre under vann.
Når du kommer opp i luften, gjerne via en rampe, kommer automatisk hangglideren opp, og det gjelder å lande smidig og riktig.
Under vann gjør du ikke stort annet enn å styre unna krabber og annet som vil rydde deg av veien.
Du kan velge mellom tre vanskelighetsgrader, og slik sett egner det seg for barn i flere aldersgrupper.
Og jeg?
Jeg har ikke blitt noe mindre Mario-frelst etter dette.
«Mario Kart 7» anbefales varmt til store og små.
MARIO KART 7 Plattform:
Nintendo 3DS Genre:
Racing Alder: 3+ Utvikler:
Nintendo Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
102776
|
Spillanmeldelse:«Super Mario 3D Land»
(VG Nett)
Mario er i toppform i «Super Mario 3D Land», og leverer det beste bærbare Mario-spillet noensinne!
«Super Mario 3D Land» er en hyllest til mannen som har vært spillhistoriens midtpunkt i over 25 år; en tykkfallen rørlegger med italiensk aksent.
Oppskriften er som vanlig; Bowser stikker av med prinsessen, og Mario må hoppe seg gjennom åtte verdener for å få henne tilbake.
Og dette blomstrer over av fantasi og lekenhet.
Det utfordrer deg med nye kameravinkler, og utnytter 3D-effekten for å skape snedige synsbedrag.
De yngste barna vil sannsynligvis få problemer med Mario på de senere nivåene, for det blir nokså utfordrende etter hvert.
Men med litt hjelp fra fingernemme foreldre, bør dette gå greit - hvis avkommet i det hele tatt får tilbake 3DSen med det første.
Dette er nemlig en nydelig blanding av det populære «New Super Mario Bros.», og det mange vil kalle seriens absolutte høydepunkt; «Super Mario Bros.
3» fra 1988.
Og alle som spilte det, vil få roser i kinna av å endelig se Mario med stripete hale igjen.
VGD-bruker SpillRune:
Utvilsomt det beste bærbare Mario-spillet hittil, men litt for tettpakket og "miniatyr"-preget til å nå opp til Galaxy-standard.
Diskuter Super Mario 3D Land her!
«Super Mario 3D Land» appellerer minst like mye til voksne, som til dagens unge.
Og det er umulig å ikke trekke på smilebåndet når han flykter fra spøkelser, balanserer på line, og hopper mot toppen av flaggstanga som venter i slutten av hvert brett.
Har du gått til innkjøp av en Nintendo 3DS, er dette et åpenbart kjøp.
Har du ikke Nintendos nye håndholdte, så er «Super Mario 3D Land» en god grunn til å sette den opp på ønskelista - og sørge for å være veldig, veldig snill nå denne siste måneden.
SUPER MARIO 3D LAND Plattform:
Nintendo 3DS Genre:
Plattform Alder: 3+ Utvikler:
Nintendo Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
102780
|
Bugge Wesseltoft, «Songs»
Holder Bugge-standard.
AV:
Carl Petter Opsahl
Wesseltoft er en sjelden innovatør i norsk musikkliv, ikke en man forbinder med jazzens standardlåter.
Når han nå gir seg i kast med et knippe melodier fra jazzens kjernerepetoar er det med en sterk søken etter å finne skjulte hemmeligheter i kjent stoff.
Tilnærmingen er puritansk og impresjonistisk.
Noen ganger er det bare gjenskinnet av den originale melodien vi hører.
Et eksempel er John Coltranes «Giant Steps», et svennestykke for saksofonister, som har fått en provoserende ro.
Wesseltoft er ikke ute etter å vise teknikk.
I all nøkternheten er det likevel en varme her, som gir platen en meditativ glød.
BESTE LÅT:
«Lament»
| 1
|
102781
|
Taio Cruz, «TY.O»
Dølt britisk partysvenskeri.
For noen er dette en grøssende blanding av pompøse partysvenske-akkorder og overprodusert polering av dubstep.
For andre er det en komprimert utgave av avgangskullets siste helg på Tryvann.
Produksjonen er skamløs poparkitektur som, med Cruz' cheesy vokaler og lavpannede refrengmelodier, gir uungåelige bilder av fistpumpende russ, skumparty og, på sitt verste, fottøyklassikeren Buffalo.
Når han ikke er helt døll, evner Cruz å levere guilty pleasures som «Tattoo», «Shotcaller» og «Little Bad Girl», sistnevnte med enorm hjelp fra Ludacris og David Guetta.
Produsentene Dr. Luke & Cirkut og Swedish House Mafia får hodet til å riste, og løfter den ellers kjedelige briten akkurat opp til middels.
BESTE LÅT:
«Tattoo»
| 0
|
102782
|
Nightwish, «Imaginaerum»
Finnenes fineste hittil.
I utgangspunktet skyr jeg dette teatralsk, overdramatisk, bombastisk, selvhøytidelig og tidvis operatisk metal med ambisjonsnivå på nivå med stormannsgalskap.
Alt er her.
Men jeg liker denne plata veldig godt.
Paletten er ekstremt utvidet, melodiene forsterket og helheten klokkeklar.
Nightwish føyer både sin egen og keltisk folkemusikk sømløst inn med sine kraftfulle metalriff og rister både en Twin Peaks-blues («Slow, Love, Slow») og noe som kunne ha vært et fabelaktig Eurovision-bidrag («I Want My Tears Back») ut av ermet.
Dette konseptalbumet skriker rett og slett etter en teateroppsetning.
Jeg er positivt sjokkert.
BESTE LÅT:
«Ghost River»
| 1
|
102783
|
Magnet, «Ferrofluid»
Fremdeles tiltrekkende.
AV:
Tor Martin Bøe (Warner)
Nesten fem år siden sist har studioeremitten Even «Magnet» Johansen fått med seg de overmusikalske sidissjonglørene Cloroform.
De gjør på mange måter ikke mye ut av seg, men er hovedgrunnen til at 41-åringen anno 2012 er mer furet, rufsete og uforutsigbart energisk.
Hvilket innebærer flere reggaetakter, mer tempo og mindre overinderlighet.
Perfekt er det ikke; Shakespears Sisters' «Stay» er første gang askøyværingen virkelig bommer på en coverlåt.
Og skal man være kjip, er avslutningen en halebitedub av førstelåten.
Men det er flyten som definerer det magiske og unike.
Ikke rart at albumet er oppkalt etter magnetisk væske.
BESTE LÅT:
«Fireflies»
| 1
|
102784
|
- Deilig er nissejulen
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
Sjeldent har ordtaket føltes mer riktig.
Og takk gud for det.
La oss være ærlige.
Fallhøyden når man skal følge opp norgeshistoriens mest kultomspunne julekalender «Nissene på låven» er stor.
Selv for selvpinende komigeni og «nisse-mastermind» Espen Eckbo.
I flere år nektet han og makker Kristian Ødegård å lage en oppfølger, av ren frykt og avmakt for de mange fallgruvene.
Og mens vi ventet, vokste TV-kalenderen seg gigantisk.
Nå er kvelden nær og det er bare å gjøre seg klar for et helteepos av en reality-konkurranse.
«Nissene på låven» var en ganske ond parodi på reality-TV og Big Brother.
I «Nissene over skog og hei» har Eckbo & co. løftet blikket og tatt med seg det beste fra 2001.
Norges tøffeste nisse skal kåres ved at 24 deltakere (delt opp i gråskjeggnissene og hvitskjeggnissene) må reise som julenisser gjennom landet med en sekk julepresanger som skal leveres på et herberge på julaften.
Rent teknisk er produksjonskvaliteten mye høyere i år enn sist.
I kjernen er likevel de omstendige karakterene - en konfekteske av karikaturer:
12 av årets deltakere er nye og 12 av dem er nisser vi kjenner fra før.
Deriblant herlig irriterende Bent Leikvoll (som vant konkurransen i 2001) spilt av Atle Antonsen, Henrik Elvestads Timothy Dahle og Eckbos hissige publikumsfavoritt Rhino Thue (lol).
Han er med «for å rette opp det feilaktige inntrykket TV-seerne fikk for 10 år siden».
Den svenske komikerstjernen Björn Gustafsson er et nydelig høydepunkt i rollen som servitøren Håkan Holmgren.
For et naturtalent.
Hele Norge er tjent med at du melder flytting til Oslo, Gustafsson!
Se også opp for en relativt ny Eckbo-karakter: den kyniske tannlegen Andreas Brochner.
(Eckbo spiller totalt fire forskjellige karakterer i serien, men Brochner er en morsom luring.)
Seriens største styrke er likevel hvordan Eckbo & co. har flettet de gamle karakterenes forhistorie og forventninger inn i årets konkurranse.
Deres særegenheter i samspill med de nye deltakerne og et bredere format, åpner for mye frisk moro, spesielt for oss som har et forhold til TV-kalenderen fra 2001.
Kristian Ødegård har forresten aldri vært mer alvorlig og ovebevisende som konkurransens programleder Olav Johnsen.
Jeg ser ikke hvordan «Nissene over skog og hei» skulle kunne blitt noe bedre, så for si det på julevis:
En ny TV-klassiker er oss født i dag.
TVNorge fra 1. desember kl. 20.00 Anmeldelsen er basert på TV-kalenderens fem første episoder.
Den første desember starter julekalender-serien «Nissene over skog og hei» på TVNorge.
Serien er en oppfølger til suksessen «Nissene på låven», og her får du en eksklusiv smakebit fra årets julekalender.
| 1
|
102786
|
Nøtteknekker-maraton i Operaen
Årets maraton med Nøtteknekkerforestillinger har startet i Bjørvika.
20 stykker skal avdanses før juleribben kan inntas.
Den Norske Opera & Ballett Nasjonalballetten Koreografi:
Dinna Bjørn Musikk:
Peter Tsjajkovskij Scenografi & kostymer:
Nadine Baylis Lysdesign:
John B. Read
Seks forskjellige besetninger er satt opp for å gjennomføre dette racet.
Det skaper muligheter for mange unge dansere som ellers ikke er like synlige i scenebildet, til å få vist seg frem.
Ballett
Juleselskapet hos familien Stahlbaum blir lett og friskt avviklet takket være et fint driv i orkesteret under ledelse av Ingar Bergby.
Her er alle barna akkurat så flinke som de skal være, og det skinner av juleselskapet.
Lille Clara, nydelig danset av lille Hilde, er sammen med de andre barna selskapets viktigste gjester.
Kanskje den merkelige, Drosselmeyer, er viktigere, her utmerket spilt av Ole Willy Falkhaugen.
Det er han som driver handlingen fremover.
Sjelden har alle de små historiene i første akt blitt klarere fremført.
Barn fra ballettskolen strømmer på som mus og soldater.
De utkjemper de store slagene med god hjelp av Nøtteknekkerprinsen.
Sammen med store Clara drar han ut på en lang reise.
Kaloyan Boyadjiev danser prinsen fjellstøtt.
Han har snart gledet det norske publikum med sin dans i ti år, men sjelden har han danset så lekende lett.
Natasha Jones er søt som store Clara, og også hun har en lett dansestil.
Den som virkelig får det til å skinne er Leyna Magbutay som Snedronningen.
Det gjør hun med sine lette sprang og sikre piruetter.
Selv de mest frosne hjerter må smelte av synet av de minste snøballene som kommer trippende inn.
Nasjonalballetten har nok ikke tenkt å pensjonere denne versjonen av «Nøtteknekkeren» på en god stund.
Til årets oppsetning er det laget enkelte nye kostymer og et nytt bakteppe.
Det har resultert i at forestillingen er mer fargerik enn før.
Boyadjiev får Sukkerfeen, Chihoro Nomura til å skinne gjennom hans eksellente partnerarbeid, og danserne som kommer fra alle verdenshjørner er akkurat så spreke som de bør være.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.
Noen eksterne linker
| 1
|
102789
|
Chris Medina, «What Are Words»
Chris Medina, «What Are Words»
(Eccentric / Sony)
Norgesvenn bommer på startstreken - med norsk hjelp.
Man må ha et hjerte av lær for ikke å bli rørt av Chris Medinas historie.
Eller mer spesifikt:
Hans forlovede Juliana Ramos' historie.
Hun er hjerneskadet etter en bilulykke for to år siden.
Chicagogutten har, ikke uten drahjelp av kjærestens skjebne, fått et helt spesielt fotfeste i Norge.
Vel ble han kjent via «American Idol», men «What Are Words»-singelen parkerte på 83. plass i USA - det er hovedsakelig i Norge og Sverige den har vært en stor hit.
Og Medina har gjengjeldt sitt nordiske publikums raushet overfor ham.
Han sang endog «What Are Words» i begravelsen til et av Utøya-ofrene.
Bra mann.
Et slikt bakteppe gjør det vanskelig å kritisere musikken hans uten å føle seg som et monster på stylter.
Men det er dessverre ingen vei forbi.
For det er en usedvanlig daff plate, dette.
Åpningslinjen «In a world so cold / Not a hand to hold» setter standarden; her er ingen floskel for platt, ingen klisjé for oppbrukt.
Medinas lyriske omgang med kjærligheten er så generelt formulert og uoriginalt tenkt at det aldri føles som annet enn oppramsing av punkter.
Medskyldige i verket er den norske produsentveteranen David Eriksen og den britiske kulissetraveren Simon Climie, som draperer Medina i et tannløst, semirockende P4-lydbilde med blikket stivt festet på juletreet.
I hovedsak er det musikk for folk som ikke er opptatt av musikk.
Medina synger bra, men burde stilt høyere krav til forvaltning av talentet sitt.
«What Are Words» høres ut som en debutplate som aldri vil få en oppfølger.
BESTE LÅT:
«Dream Tonight»
THOMAS TALSETH
| 0
|
102791
|
Over The Rhine, «The Long Surrender»
Over The Rhine, «The Long Surrender»
(Speckled Dog / Lo-Fi Music) Intim og elegant.
Tyve år har gått siden Ohio-ekteparet Karin Bergquist og Linford Detweiler debuterte på klassiske IRS, og sannelig blir de ikke bare bedre og bedre.
Fremdeles er det noe tomwait'sk over parets intime loungelåter som drypper av både jazz og kabaret, og Bergquists røykfylte, slørete stemme er et kapittel for seg selv - forførende er bare fornavnet.
Og ikke ulikt Lucinda Williams' sensuelle brodd som så naturlig mikser sødme og skarphet - hun dukker faktisk opp til duett på «Undamned».
I disse tider er det for øvrig naturlig å minne om parets flotte julealbum fra 2007, «Snow Angels».
Det er i det hele tatt en rekke grunner til å oppdage Ohios fineste.
BESTE LÅT:
«Oh Yeah By The Way» STEIN ØSTBØ
| 1
|
102792
|
Susan Boyle, «Someone To Watch Over Me»
Susan Boyle, «Someone To Watch Over Me»
(Sony Music)
Stadig søvndyssende.
Susan Boyle har en fabelaktig stemmekraft, men har på sine siste to plater med få unntak unnlatt å avsløre nettopp denne gullstrupen.
I stedet har hun dyrket det stille og pietetsfulle i en slik grad at hun har stått i fare for å bli anonym.
Også denne gangen sliter hun med å gi personlighet til låter fra blant andre Joni Mitchell og Depeche Mode - låter som hun i innleggsheftet hevder har betydd mye for henne i ulike perioder av livet, et liv som ikke alltid har vært like lett.
Det er synd, fordi følelsen av at Boyle ikke får hverken låter eller mulighet til å boltre seg slik vi vet hun kan, ligger bakom hver eneste tone her.
Hun mangler rett og slett en kunstnerisk forløsning.
BESTE LÅT:
«Return» STEIN ØSTBØ
| 0
|
102793
|
Il Divo, «Wicked Game»
Il Divo, «Wicked Game»
(Syco / Sony)
Mer sviskekompott.
Akkurat i tide til jul.
Så du trodde «Idol»-skaperen Simon Cowells vokalgruppe Il Divo skulle bryte dramatisk med sin egen oppskrift på sitt sjette album?
Næh.
Kvartetten dreier seg fortsatt om massivt oppsviskede popsanger, av «Don't Cry For Me, Argentina» og «Time To Say Goodbye»s operatiske, utspilte kaliber.
Hver og en knas, via virvlende strykerarrangementer, til romantiske crescendoer.
Egnet til å gi bestemor i huset en varmt vag julestemning, subsidiært «hunke» opp gallaforestillinger på TV.
Du har ikke lollet før du har hørt den bevrende versjonen deres av Chris Isaaks tittelkutt.
BESTE LÅT:
«Dov'é L'Amore» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102794
|
Mary J. Blige, «My Life ... The Journey Continues (Act 1)»
Mary J. Blige, «My Life ... The Journey Continues (Act 1)»
(Geffen / Universal)
Overlesset diva.
De siste Blige-albumene har vært fine overraskelser à la Aretha Franklin-platene fra første halvdel av syttitallet:
Mindre ildfulle enn de fra den virkelige gullalderen, men sterke og fabelaktig (virkelig fabelaktig) godt sunget okkesom.
Her søler hun det delvis til, på et album like kronglete som tittelen (får ikke du også kjipe Oprah-vibber når amerikanere snakker om livene sine som «en reise»?).
Gjesteopptredene er tallrike, og ofte i veien.
Mellompartiet druknes i seige ballader.
Å late som at dette er en «oppfølger» til smertefulle «My Life» fra 1994 er i beste fall villedende markedsføring.
BESTE LÅT:
«25 / 8» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102795
|
FILM:Fylla har skylda
Johnny Depp har åpenbart forelsket seg i den beryktede og av og til glimrende journalisten, forfatteren og kultfiguren Hunter S. Thompson.
Han portretterer ham i «Frykt og avsky i Las Vegas» (1998).
Og gjør det på sett og vis igjen i «The Rum Diary».
Paul Kemp er en ung journalist med forfatterambisjoner, som en gang på 60-tallet drar til «paradiset» Puerto Rico i Karibia for å jobbe i en tvilsom avis.
Ettersom Hunter S. gjorde det samme, kan vi vel trygt gå ut fra at dette er velprøvd forfatteroppskrift:
Å egentlig skrive om seg selv.
Kemp (Thompson/Depp) har en svakhet for rus, mildt sagt.
Han er dog ennå ikke et vrak - i motsetning til en del av hans kolleger.
Han er en liberaler og idealist et sted inne i seg.
Men svakhet for rus og en kvinne, får ham til å bli en idiot.
Sånn sett.
Så når alvoret slår inn over idyllen, når de knallharde kapitalister står på spranget til å erobre det meste for sin egen vinnings skyld, er han egentlig sjanseløs.
«The Rum Diary» har materiale i seg til å bli en spennende fortellingsmiks med elementer av litt thriller, litt samfunnsrefsing, sensualitet og svett voodoo.
I stede blir det en slags juniorutgave av «Frykt og avsky i Puerto Rico», der den sanseløse fylla dreper det meste av interesse, virkelige konflikter, interessante karakter og sann eksentrisitet.
Johnny Depp er alltid verd å oppleve - skjønt han er på den lavere skalaen av seg selv her.
Omgivelsene er eksotiske nok.
Men et karikert fyllesvin som det den svenske (!) krim- og religionsreporteren (!!) Giovanni Ribisi fremstiller her, er helt bortkastet og utenkelig.
Det blir for lite av et drama, for snaut til røff komedie, for sparsomt til å skremme.
Kort sagt:
Fylla har skylda for at dette er blitt en bare middels interessant film.
| 0
|
102796
|
FILM:Skraphaug
Det som kunne vært en all right boksefilm for Transformers-generasjonen, går seg vill i egne klisjeer og et par ytterst tvilsomme scener.
«Real Steel» er lagt inn I en ikke-alt-for-fjern fremtid.
Vanlig boksing er helt ute, ringen er i stede overtatt av kraftfulle roboter, som denger løs på hverandre ved hjelp av avanserte fjernkontroller.
Med andre ord: dette er TV-spillene tatt ut i en større virkelighet.
Og som sådan en god filmidé.
Hugh Jackman er en slags «journeyman» i dette sirkuset:
Med robotene sine på trailertilhengeren drar han fra arena til arena, stort sett for å laste skrapmetall inn igjen etter kampslutt.
Men en sønn dukker opp i livet til sin omreisende far.
Og da¿!
«Real Steel» er en god ide.
Den har dessuten er utrolig god robotanimasjon!
Men filmen er sørgelig uoriginal og forutsigelig, med kopiert oppskrift fra «Rocky»-filmene og sentimentalitet fra «The Champ» (om noen husker).
Volden er svært tydelig, men rimeligvis ufarlig så lenge det dreier seg om robotenes fantasiverden.
En ekkel scene med oppbanking av mennesker, gjør ikke samme skille.
Dessverre.
Transformers'ene blir nok nokså alene om denne.
| 0
|
102797
|
FILM:Rystende og god
Igjen en perle fra filmverdenens utkant:
Rumenske «Katalin Varga» er en historie om vold og overgrep og livsvarige konsekvenser i et samfunn og i et miljø der religion, skyld og skam og blodhevn stadig lever som sentrale begreper.
Det er en enkel historie med få impliserte.
Men med sterke symboler, sterk innlevelse og glassklart utleverende.
Den går tett på mennesker og samfunn med en fantastisk innsikt og en borende oppriktighet, uten verken å dramatisere eller skjønnmale.
I noen retninger.
Ingen tvil:
Som filmopplevelse betraktet, er «Katalin Varga» denne premiereukens høyedepunkt.
| 1
|
102798
|
Gresk tragedie
Regissør Tarsem Singh har brukt 400 millioner kroner på blodsprutende voldsestetikk i 3D.
Og kanskje en femmer på et manus like hult som en tom trojansk hest.
Mickey Rourke spiller den hensynsløse kong Hyperion som herjer Hellas.
Henry Cavill landsbygutten Thesevs som tar opp kampen mot overmakten.
Ellers: et sammensurium av greske guder og jomfruorakler i noe som er meget løselig bygget på gresk mytologi.
De stillestående partiene fremstår selvhøytidelige på grensen til det parodiske, mens kampscenene slår om seg med overlesset brutalitet.
I lengden blir det litt som å drikke for mange shots.
Kvalmen setter inn i det antall avkappede hoder blir vanskelig å holde styr på, selv i sakte kino.
| 0
|
102799
|
Coldplay i Oslo:Intimt - og avkledd
Det luktet storkarer.
Men vi så egentlig ingen.
Coldplay Sentrum Scene Publikum:
Ca. 1800 (fullt) Aktuell CD: «Mylo Xyloto»
Tørrisrøyken sved i nesen, den graffititilgrisede scenedesignen var badet i smått kvalmende rosa lys, Coldplay spilte «Hurts Like Heaven» og det føltes litt rart.
Det britiske megabandet hadde «intimkonsert» for nærmere 2000 av sine nærmeste norske venner i Oslo i går.
Begivenheten ble behørig filmet (noe vi som publikummere ble prisverdig lite plaget av), og resultatet skal vises som en «Senkveld»-spesial på TV2 rundt juletider.
Spørsmålet er om dét er tidsnok til å reversere auraen av underveldethet som omgir bandets ferske og femte album, «Mylo Xyloto ».
Det er kutyme å sammenligne Coldplays plater med storebrødrene U2s.
«Mylo Xyloto» er i så fall deres «Pop» (1997):
Ingen katastrofe akkurat, men et søkende, uferdig album som leter etter nye veier, uten å finne dem.
Kanskje vet Coldplay dette selv.
Den drøyt timelange konserten var under alle omstendigheter topptung på eldre, velprøvd materiale à la «Yellow» (hvori scenelyset skiftet til - ah, gjett tre ganger), «In My Place» og «The Scientist».
Det er sanger designet for de store arenaene som Coldplay siktet seg inn på fra første stund.
Å se og høre dem bli spilt under relativt små forhold føles på dette tidspunktet i karrieren deres nesten unaturlig.
Allsangen og havet av hevede mobiltelefoner, subsidiært lightere, er blitt en viktig del av dem for lengst.
De føles nakne, litt hule uten.
Det hjelper ikke at Coldplay - på ett unntak nær, vokalisten Chris Martin - er et enormt ansiktsløst band.
Vet du hva gitaristen deres heter (for ordens skyld:
Jonny Buckland)?
Eller bassisten Guy Berryman (som for øvrig så ut til å kjede seg noe innmari)?
Selv Martins sjarmerende keitete scenefremtoning ble vingeklippet av de små forholdene.
Han hadde ikke ordentlig plass til å falle sånn bakover med overkroppen som han er så god til.
Ei heller å danse like kavete og klønete som han pleier.
Den innstendige inderligheten ble avkledd, og en sang som «Fix You», for eksempel, fremsto som det den er:
En flottenfeiersk arrangert stadionbroiler med den artistiske dybden til et «bli frisk snart»-kort innkjøpt på Libris.
Følelsen av å være i et lite rom sammen med store stjerner var i det hele tatt påtagelig fraværende.
Coldplay avsluttet - optimistisk - med den nye «Every Teardrop Is A Waterfall».
Men som «begivenhet» betraktet ble denne intime ettermiddagen med et av verdens største popband merkelig lite magisk.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102802
|
Michael Jacksons «Immortal»:- Meningsløs megamiks
Tredje albumutgivelse etter Michael Jacksons død ligner på et uforsettlig musikalsk drapsforsøk.
Riktignok er produksjonen åpenbart basert på kunnskap og kjærlighet.
Dessuten krydres det med geek-finter som en «I Just Can't Stop Loving You» som flyter fra engelsk til spansk og tilbake til engelsk igjen, en alternativ «ABC» og avsløringen av et hittil ukjent korparti på «They Don't Care About Us».
Det var, sånn omtrent, det viktigste.
Kevin Antunes, tidligere keyboardist i New Kids On The Block - men også «musical director» for Justin Timberlakes 2007-turné - har klippet og limt seg gjennom Jacksons musikalske liv.
Albumet er en del av lydsporet til akrobatsirkuset Cirque de Soleils nye show.
Det er godt mulig at det fungerer i all sin prakt i Las Vegas.
Men det er uinteressant.
Musikalsk er «Immortal» en platt megamikssuppe som prøver å koke i hop historien fra Jackson Five til og med «Invincible» på nytt.
Hvilket i hovedsak innebærer hippere trommemaskiner, sitater tatt ut av sin sammenheng, radio som finstilles bak i tid (tenk introen på «Breaking News», men der alle kanalene spiller Michael Jackson) «artige» medleyer og - uhm - nye gitarsoli.
På ingen måte like bunnlinjekynisk som fjorårets «Michael», og åpenbart mer nyskapende enn «Best Of»-tøyset på «This Is It», men det tilfører ikke Jackson-kanonen noe spennende eller viktig.
Dessuten er det interessant at utgivelsen kommer parallelt med at Dr. Conrad Murray er kjent skyldig i å, uten å mene det, ha påført Jacko en altfor tidlig død.
Å si at «Immortal» gjør det samme med musikken vil være å gi albumet ufortjent mye relevans.
BESTE LÅT:
«They Don't Care About Us»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102803
|
Seal:«Soul 2»
(Reprise / Warner Music)
Jeg nekter å kalle dette soul.
Når du plukker låter fra soulhistoriens aller mest gylne øyeblikk av soveromssoul
- Marvin Gaye, Bill Withers, Teddy Pendergrass, Rose Royce - er det lov å forvente noe annet enn lyden av et glattpolert salongbord i glass.
Faktisk er det godt gjort hvordan superprodusentene Trevor Horn og David Foster makter å av-soulifisere en plate på samme måte som her.
Selv Seal mangler sex-sting.
I det rette leiet er stemmen hans både behagelig og særpreget, men den er langt fra funky.
Og det er synd at den ligger i dette ene leiet absolutt hele tiden, da blir det slitsomt.
«Soul 2» er et sjeldent markedsorientert produkt mot masser så brede som mulig, men platen har fint lite med soul å gjøre.
BESTE LÅT:
«Oh Girl»
| 0
|
102804
|
Drake:«Take Care»
(Cash Money / Universal)
Dyster mykrap.
Ved å sveve mellom breial R&B og emo-rap har Drake omdefinert maskulinitet i hip hop.
Mykingen med bransjens barskeste øyenbryn har sluppet oppfølgeren til fjorårets debut, «Thank Me Later».
Den kanadiske fløtepusen ordlegger egoet sitt smartere og sitter på årets stødigste samling av beats.
Bløte synther, aggressiv trommeprogrammering og en glimrende dyster sci-fi-atmosfære dominerer de 18 sporene.
Avdøde Gil Scott-Heron blir skandaløst nok byttet ut med Rihanna i det Jamie xx-produserte tittelsporet, men låten sitter ypperlig som skilleark mellom platens to beste spor, «Crew Love» og «Marvins Room».
Kunne ha vært kortere, men Drake gir oss årets mest vellydende rapskive.
På tide å takke ham.
BESTE LÅT:
«Crew Love»
| 1
|
102805
|
Magnus Eliassen:«Virkelighetsflyktning, første del:
Maskinisten»
(Beyond Records)
Snurrig, egenrådig og veldig vakkert.
De to siste singlene fra Magnus Eliassen (også en halvpart av Sirkus Eliassen) har vært to oppsiktsvekkende fine elektronikapoplåter.
Men de finnes ikke her, uten at det gjør så mye.Kjærlighetssorg drev ham bokstavelig talt til skogs med et telt, en gitar, en mikrofon og en lydopptager for å finne seg selv.
Her er resultatet - en perlerad av nedstrippede og vakre låter, intenst personlige og drevet frem med oppriktig desperasjon i stemmen.
Tekstene rommer både søkende alvor og glimtvis en naiv humor med perfekt stoppeffekt.
Hadde ikke Magnus Eliassen sunget på kav bodøværing, kunne vi bannet på at dette var en gjenoppstått Damien Rice.
BESTE LÅT:
«Lær mæ å lev»
| 1
|
102806
|
Live / Lien:«Låvesalg»
(Jazzland / Universal)
Gnistrende samspill.
To erfarne jazzmusikere, sangeren Live Roggen og pianisten Helge Lien, har satt sammen et svært tiltalende og variert program og tilbyr «Låvesalg».
På repertoaret er spenstige og dyptloddende tolkninger av DumDum Boys' «Splitter Pine» og Jan Eggums «Nøkken ta meg» iblandet originale komposisjoner og tekster.
Roggens vokale uttrykk er nyanserikt og levende, og hun skriver tekster med brodd og glimt.
Lien har signert flere sterke melodier og bruker hele flygelet med sikker sans for klang og groove.
Det er et lekent, gnistrende samspill på en innspilling det er umulig ikke å bli begeistret av.
BESTE LÅT:
«Ordet du aldri sang»
| 1
|
102808
|
Cir.Cuz:
«Alt i sin tid»
(Cosmos)
Karpe og Kriss på lavkarbo.
Mats Melbye (22) og Thomas Pedersen (19) har hatt litt av et år.
Stor hit og opptreden på VG-listeshowet med den snertne singelen «Radio».
Gedigent Twitter-tramp i klaveret 22. juli og en skrekkelig oppfølgersingel med «Diva».
Debutalbumet plasserer seg således et sted midt imellom de nevnte ytterpunktene.
En del Karpe Diem ultralight, noe Erik og Kriss på diett, partysvenske klubbrytmer, hip hop på sitt kritthviteste - samt ett og annet sjarmerende, gitardrevet popøyeblikk.
Det er hits for kids, dette, og bare unntaksvis noe å hisse seg opp over.
Nevnte «Radio» og «Interessert» hinter om at Cir.
Cuz kan bli et slags hip hop'ens postgirobygg i skyggen av de åpenbare forbildene.
Hvilket vil si:
Vel så populære, men mindre relevante.
BESTE LÅT:
«Interessert»
| 0
|
102811
|
Spillanmeldelse:«The Legend of Zelda:
Skyward Sword»
«The Legend of Zelda:
Skyward Sword» klarer mesterstykket å virke nyskapende, nesten uten å endre på noe annet enn kontrollmåten.
Resultatet er et av tidenes beste Zelda-spill.
Som ikon i spillhistorien, er det kanskje bare Mario som overgår Link.
«Skyward Sword» er den åttende konsolltittelen i Zelda-serien.
Tar man også med hans håndholdte eventyr, blir dette den grønnkledte heltens sekstende spillhovedrolle siden debutten for 25 år siden.
Og for de som måtte lure, «Skyward Sword» er et Zelda-spill til fingerspissene.
Riktignok spiller historien en større rolle enn før, og utvalget av hjelpemidler har både vokst og endret seg, men den underfundige, herlige Zelda-verdenen er seg selv lik.
Selv om den annonserte koblingen mot «Ocarina of Time» først blir synlig sent i spillet.
For «Skyward Sword» begynner i skyene, nærmere bestemt i byen Skyloft.
Skyloft er så fargesprakende og koselig at man nesten glemmer at det hele kjøres på Nintendo Wii, iallefall hvis man ikke sitter så altfor nærme TV'en.
For «Skyward Sword» er ikke bare et vakkert spill, men et kjempeeksempel på at kunstnerisk kreativitet alltid vil trumfe kraftige grafikkprosessorer.
Gjennom spillet er det kun Skyloft og noen spredte småøyer som fungerer som pusterom mellom eventyrene.
Mesteparten av gåtene og slemmingene befinner seg under skyene, nede på overflaten.
Her nede er det klassiske skillet mellom templer og verdenen rundt delvis uthvisket.
For det er aldri særlig langt mellom gåtene, og man må regne med å sette de små grå i sving opptil flere ganger før man kommer så langt som inngangspartiet til neste tempel.
Den litt naive, fargesprakende og koselige atmosfæren til tross, «Skyward Sword» er ikke noe enkelt spill.
Følelsene har en tendens til å gå i berg-og-dalbane mellom sydende frustrasjon når man kjører seg fast, og ren lykke når man endeling finner løsningen.
Tidlig i spillet står man for eksempel foran et stort metalløye og en dør med gitter.
Det var tydelig at man måtte gjøre noe med øye for å få fjernet gitteret, men jeg slet lenge med hva det kunne være.
Øyet stirret dumt på spissen av sverdet mitt, og hvis jeg brukte andre hjelpemidler, lukket det seg.
Samtidig var øyet utenfor rekkevidden til sverdet.
Løsningen slo meg først når jeg forlot sakkosekken for å ta meg et glass vann.
Og uten å avsløre hva du må gjøre, så er dette bare ett eksempel på hvordan «Skyward Sword» tvinger deg til å tenke utenfor boksen.
Blir du stående helt fast, byr spillet på et par hjelpende hender.
Man kan spørre «Fi», en hjelpende ånd som bor i sverdet ditt, men hun er atskillig bedre til å drive plottet videre i filmsekvenser enn å hjelpe til med vanskelige gåter underveis.
Da er det mer hjelp i en snakkende stein som bor i Skyloft.
Steinen kan vise korte filmsnutter av hvordan man løser visse gåter.
Dog mister man litt av gleden over å finne løsningen selv, det føles litt som å måtte ty til YouTube for hjelp.
«Skyward Sword» er som sagt tradisjonelt bygget opp, men kontrollene er til gjengjeld alt annet enn tradisjonelle.
Her ligger spillets største nyskapning, og Nintendo har virkelig latt «Motion Plus»-teknologien få utfolde seg fritt.
Om det er rolig, taktfull veiving for å spille harpe, noe kraftigere veiving for å få fuglen man sitter på til å flakse, eller vill fekting i intense kamper mot sjefsmonstere, er ikke dette et spill du spiller mens du døser på sofaen.
Den kanskje mest vellykkede nyskapningen er den fjernstyrte, mekaniske flyvebillen.
Ikke bare kan den kutte tråder og utforske områder du ikke kan nå selv, med en liten oppgraderinger og en tilgjengelig bombeblomst fungerer den som et fjernstyrt bombefly.
Til tross for at hver millimeter av «Skyward Sword» oser kvalitet, finnes det noe småtteri å pirke på.
Jeg savner å ri på Epona over noe som minner om sletten i «Ocarina of Time» og synes godt det kunne vært litt flere småspill å bryne seg på.
Dessuten må man gjennom unødvendig mange lastetider for hver gang man vil en kjapp tur oppom Skyloft.
At ingen spillfigurer er stemmelagt og at Link fortsatt er stum som en østers, synes jeg derimot er helt greit.
«Skyward Sword» er jo som sagt et Zelda-spill til fingerspissene, samtidig som det nærmest perfeksjonerer kunsten å integrere bevegelsessensorer i spillopplevelsen.
Med «Skyward Sword» viser Link at han takler overgangen til bevegelsesstyring like elegant som han taklet hoppet til den tredje dimensjon i «Ocarina of Time».
Tjuefem år er en evighet i spillhistorien, men Zelda-serien viser få aldringstegn.
Snarere tvert imot, serien har aldri vært bedre enn den er akkurat nå.
THE LEGEND OF ZELDA: SKYWARD SWORD Plattform:
Nintendo Wii Genre: Action/eventyr Alder: 12+ Utvikler:
Nintendo Utgiver:
Nintendo
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102812
|
FILM:Spill om sex og makt
«Apejentene» har blitt sammenlignet med Lucas Moodysons «Fucking Åmål».
Todd Solondz' «Welcome to the Dollhouse» er en annen referanse.
Selv beskriver den svenske debutregissøren Lisa Aschan det tabloid og treffende som «en moderne western om sex, makt og dyr».
Det handler om unge jenter, gryende seksualitet, maktspill og sårbarhet.
I fokus er forholdet mellom tenåringene Emma og Cassandra.
Emma er nykommer på laget i voltige - akrobatikk på hesteryggen.
Cassandra tar henne under sine vinger og det oppstår raskt en pikant stillingskrig mellom dem.
De utfordrer hverandre og tøyer grenser.
I bunnen ligger en ulmende forelskelse, mer farlig enn søt.
Parallelt med dette får vi et innblikk i den følelsesmessige og seksuelle oppvåkningen Emmas lillesøster opplever.
Filmen entrer et tabubelagt minefelt når det blir klart hvem objektet for seksåringens lyster er.
Musikk og lydlegging skaper en nerve som understreker følelsen av å balansere på stram line.
«Apejentene» er tidvis ubehagelig og forstyrrende.
Men også forlokkende, fascinerende og befriende uforutsigbar.
| 1
|
102813
|
FILM:Blodfattig vuggevise
Til å være en film som har både blod, sex og død på oppskriften, har det siste «Twilight»-verket fått skuffende lite ut av de saftige ingrediensene.
«Twilight:
Breaking Dawn - Part 1» har det takknemlige utgangspunktet at den dekker en del pikante hendelser.
For alle som har sett traileren, eller lest bøkene, vet at Bella nå skal gifte seg med Edward, konsumere ekteskapet og bli gravid med et vesen ingen vet hva er.
Da blir det selvsagt bråk.
Når regissør Bill Condon (ja, med navn til forveksling likt «True Blood»-vampyren Bill Compton) da klarer å fortelle historien med traurige dødpunkter, er det nesten en bragd.
Condon, med filmer som «Gods and Monsters» og «Dreamgirls» på samvittigheten, må sammen med klipper Virginia Katz, som han jobbet med på de samme filmene, ha følt han var kommet til en godtebutikk av fantasy-elementer.
Og så gått amok.
Foruten CGI-effektene på varulver og vampyrer, som funker helt fint, er filmen spekket med plutselige tilbakeblikk, drømmer og visjoner.
Disse minner tidvis mer om «best of»-kavalkader enn byggstoff som beriker historien.
Fotograf Guillermo Navarro («Pans labyrint», «Jackie Brown», «From Dusk Till Dawn») sørger i det minste for at bildene er dysterdelikate.
Det mest påtakelige er kanskje likevel at et par av skuespillerne har koblet inn autopiloten.
Kristen Stewart ser ut til å ha gått lei av Bella.
Hun veksler på å svelge bekymret, se litt ned og smile skjelmsk.
Og det er i grunnen hele registeret.
Når hun finner ut at hun er gravid, er det øyeblikk med tilløp til grøssende «Rosemary's Baby»-angst, mens det andre stunder er mer spennende å se en episode av «Unge mødre».
Et av høydepunktene i filmen er scenen med bryllupstalene.
Der truer Bellas far med pistolbruk, skolevenninnen er bittersjalu og Bellas mor synger vuggesang.
Det er pinlig med overlegg, og funker fint.
Blant bunnpunktene har vi en mental «samtale» mellom varulvene som høres like metallisk ut som et rådslagningsmøte for autobotsene i «Transformers».
I tre filmer har vi sett Bella tigge etter å få gjøre noe mer enn bare kysse Edward.
Når vi nå ENDELIG har kommet fram til et lovlig ligg, er det svært antiklimaktisk å kun få se et par kjærtegn, og deretter hoppe til et rasert soverom dagen etter.
Jada, vi har lest at sex-scenen måtte kuttes for å få lav nok aldersgrense på filmen, men hallo:
NRK-programmet «Trekant» er mer erotisk.
«Breaking Dawn - del 1» er hakket spenstigere enn andrefilmen «New Moon», som hovedsakelig viste Bella som gikk rundt og lengtet.
Men den har fått mindre ut av potensialet sitt enn tredjefilmen «Eclipse».
Filmen som helhet etterlater deg like skuffet som Bella etter bryllupsnatten.
Du får en anelse av hvor bra det kan bli, men så er det full stopp.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102814
|
TV-anmeldelse:Glimt av storhet
Første episode av «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» er som en velkomponert godtepose av drama, foto, skuespill og soundtrack.
Norge.
Regi:
Geir Henning Hopland MED:
Pål Sverre Valheim Hagen, Bjarne Henriksen, Rikke Lylloff, Helle Fagralid, Chad Coleman, Gerald Pettersen.
Dessverre går serien tom for noen av de beste bitene videre utover i de fire timelange episodene.
La det være sagt:
Pål Sverre Valheim Hagen gjør en stor rolle som Mattias, gutten som alltid har vært fascinert av Buzz Aldrin, mannen som ble nummer to på månen samme dag Mattias ble født.
Mattias selv liker å unngå oppmerksomhet, å forsvinne, og å fortrenge alt han kan bli nummer én i.
Når vi først ser ham er det liggende alene på en øde veistrekning.
Så avdekkes det gjennom tilbakeblikk til vekselvis nær og fjern fortid hvordan han endte der.
«Der» viser seg å være på Færøyene, hvor Mattias, etter å ha blitt dumpet av kjæresten og mistet jobben, har blitt med noen kamerater som spiller i band på turné.
Her havner han i stedet i et bofellesskap for tidligere psykiatriske pasienter, og blir tvunget til å se nærmere på seg selv.
Fortellingen på Færøyene byr på både noen av de mest vellykkede og de mest mislykkede historietrådene.
«Galehus»-aspektet oppleves tidvis noe tvunget.
Og selv om partiene med ordløs kommunikasjon og spenning uten aksjon er blant seriens styrker, blir den noe stillestående og gjentakende i midtpartiet.
«The Wire» og «Forbrytelsen»
Mens Bjarne Henriksen, kjent for norske seere som Theis i «Forbrytelsen», som psykiateren Havstein er akkurat passe skrudd, sterk og bløt, er andre rolletolkninger nærmest som tatt ut av tidlig Fjernsynsteater.
Rikke Lylloffs
Ennen skal bety mye for de andre, men som seer er det vanskelig å bli engasjert i henne.
Rollefiguren Carl blir nærmest overflødig, sånn foruten grunn til å caste Chad Coleman fra TV-serien «The Wire» og filmen «The Green Hornet» i den, og å være nok et speil for Matias.
Bildene til Jakob Ingimundarson er deilig dystre og komponert som små estetiske oppdagelser.
Fotografen på kortfilmen «Sniffer», som vant gullpalmen i Cannes i 2006, og filmer som «United» (2003) og «Jernanger» (2009), gjenspeiler den indre dramatikken i Færøyenes dramatiske landskap.
Regissør Geir Henning Hopland har jobbet med Ingimundarson også på den kommende TV-serien «Lilyhammer».
Han har også regissert flere kortfilmer, musikkvideoer, og en episode i dokumentarserien «Alt for Norge».
Han har også skrevet manuset, basert på romanen av Johan Harstad.
Med «Buzz Aldrin» viser han stilsikker fortellerevne.
Små stilistiske grep bidrar til seriens surrealistiske dimensjon.
Flere av skuespillerne i birollene gir fine nyanser til serien.
Thorbjørn Eriksen som kameraten Jørn skulle en tro rollen var skrevet etter.
Gerald Pettersen som Matias' far får fram det klønete far-sønn-forholdet, men også alt det usagte dem imellom.
Men mest av alt er dette Valheim Hagens show, hvor vi i hvert blikk aner avgrunnen i Mattias.
Og hvor hvert subtile smil hinter til demningen av fortvilelse som er nær ved å briste.
NRK-serien settes opp på kino i Oslo mellom 17. og 28. november.
TV-premieren er 28. november.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102816
|
Test av Nissan Leaf:El-egant!
Nissan Leaf har allerede mottatt en rekke priser verden rundt.
Det er lett å forstå satt opp mot rimelige el-biler på det norske markedet i dag.
Her har du en bil som i stor grad likner på en vanlig meget godt utrustet bil i Golf-klassen.
Du sitter godt i førersetet.
Bilen har to forskjellige kjøremodus, det ene hjelper deg til å bruke minst mulig batteri.
Setter du den lille joystickliknende «girspaken» i D leverer derimot Leaf tilsvarende 140 hestekrefter.
Det er langt mer enn hva de to andre bilene i testen byr på.
Øko-innstillingen er smart - du bil til enhver tid gjort oppmerksom på om du har 170 kilometer eller 50 kilometer igjen på batteriet før bilen stopper.
Det gjør batteribruken nærmest til en besettelse.
Hjelpen gir en langt mer avslappende kjøreopplevelse, selv om du føler at du kjører med håndbrekket på.
Du har plass til tre i baksetet og bagasjerommet er 100 liter større enn i konkurrentene.
Den er ikke like snerten og parkere eller å manøvrere i byen.
Men som nummer en bil, er Leaf det klart beste valget.
Som ren bybil, som ikke skal kjøres ofte på motorveien eller på langturer (i den grad 12-15 mil er langtur,) er kanskje konkurrenten et like greit valg.
VG kjørte de to bilene på samme ruter med lik utendørs temperaturer, brukte radio og klimaanlegg stilt inn midt på treet (Leaf har automatisk klimaanlegg.)
Vår erfaring var at Leaf leverer en mil eller to mer på rekkevidden.
Den har oppgitt lengre teoretisk kjørerekkevidde; 175 kilometer mot 150 kilometer på trillingene.
Vår erfaring med bilene i vanlig høstvær ved vanlig kjøring tilsier en kjørelengde på 100-120 kilometer.
Nissan anbefaler alle Leafkjøpere å kjøpe med seg en egen hjemmelader.
Den koster 16.500 kroner.
Nissan forklarer dette med at de er usikre på hvor bra el-anlegg folk har hjemme og om den medfølgende ladekabelen kan gi varmegang.
Ladetiden er 12 timer ved normal temperatur eller opp til 15 timer når det er kaldt.
Det er langt lengre enn løsningen trillingene bruker.
Hjemmeladeenheten reduserer ladetiden til 8 timer.
Førermiljø:
Høyt standard utstyrsnivå, gode seter, noe dårlig sikt ut spesielt på sidene bakover.
Kjøreegenskaper:
Langt sprekere og mer bunndrag enn de to andre i testen.
Familiemiljø:
Nesten like stor bak som en Golf.
Laangt bedre enn el- konkurrentene.
Miljø:
Null utslipp når strømmen kommer fra de riktige stedene.
Sikkerhet:
Toppscore i EuronNCAP.
Å eie:
Fullt batteri koster deg 15-20 kroner.
I tillegg til alle elbilfordelene.
Minusen er at det er mye penger å investere i en bil med usikkert verdifall ved videresalg om noen år.
Å kjøpe:
Regn med et påslag på 16.500 kroner for hjemmelader.
Prisen er langt høyere enn konkurrenten men du får mye mer bil for pengene.
Design:
Ingen vakker bil utvendig.
Innvendig er det helt greit.
Gjennomsnittlig poengscore: 4,88
| 1
|
102817
|
Test av Citroën C-Zero:Litt simpel
Kjøreegenskapene er ikke spesielt gode, forsetene minner mer om kirkebenker, men hva gjør vel det når du suser inn til jobb i kollektivfeltet?
VG og NAF har kjørt alle de tre trillingene Mitsubishi i-Miev, Citroën C-Zero og Peugeot i-On.
Den japanskutviklede bilen er så godt som akkurat lik de to andre.
Det eneste skillet er logo, noen designforskjeller innvendig og to ekstra kjøreprogram (for nedoverbakkekjøring og bykjøring) i i-Miev.
Den firesetede relativt høyreiste bilen på 3,45 meter er en drøm å kjøre rundt i bybildet og å sette fra seg på selv den trangeste elbil parkering.
På dårlig veiunderlag blir det lett litt hompetitten.
På motorveien eller landeveien er det greit nok.
Det relativt høye tyngdepunktet i den 64 hestekrefters sterke bilen gjør imidlertid at den krenger fælt hvis du forsøker å forsere svingene i litt fart.
Innvendig er Citroën C-Zero (og de to andre) langt mer enkel og spartansk innredet enn Nissan Leaf.
Det er ikke integrert navigasjonssystem som forteller deg hvor nærmeste ladestasjon er eller hvor langt (på kartet) du kan nå med ditt nåværende kjøremønster og gjenværende batterikapasitet.
Skrur du klimaanlegget på litt for mye varme raser også denne rekkevidden nedover.
Som i Leaf har du selvsagt en måler for hvor mye strøm det er igjen på batteriet.
Det følger også med en liten navigasjonsskjerm som er plassert oppe ved vinduet, men den er av enkleste format, som resten av bilen.
Baksetet er for to og duger til småkjøring med to små bak.
Den store fordelen er at de tre er minst 30.000 kroner billigere (selges til rundt 240.000 kroner) enn en Nissan Leaf som med anbefalt ekstrautstyr fort overstiger 270.000 kroner.
Akkurat nå er forskjellen enda større.
Et begrenset antall Mitsubishi i-Miev selges nå for 219.900 kroner fram til jul.
*De samme vurderingene gjelder også for de like bilene Peugeot iOn og Mitsubishi i-Miev.
Merkene tilbyr også noe forskjellige batterigarantier:
Peugeot iOn har 5 år/120.000 km, Mitsubishi har 5 år/100.000 kilometer og Citroën har i skrivende stund 5 år/50.000 kilometer.
Alt i alt mener VG Mitsubishi i-Miev akkurat nå er det beste kjøpet blant trillingene.
Førermiljø:
Spartansk men funksjonell.
Bra sikt rundt bilen.
Kjøreegenskaper:
Betraktelig mye dårligere enn i Leaf men lettere å manøvrere i trange omgivelser.
Familiemiljø:
Bilen er en fireseter med liten bagasjeplass.
Dårlig komfort
Miljø:
Helt ren dersom kilden til strømmen du bruker er det.
Sikkerhet:
Bare fire av fem stjerner i Euroncap.
Å eie:
Lades raskere opp enn Leaf med medfølgende ladekabel.
Svært usikkert verdifall ifølge Autolease.
Kongen i kollektivfeltet, gratis parkering og andre goder er foreløpig store plusser med elbil.
Å kjøpe:
Koster det samme som en VW Golf men er ikke like mye bil.
Mitsubishis nåværende kampanjepris (ut året på et begrenset antall biler) på 220000 kroner er en mye mer reell pris enn veiledende pris på rundt 240000 kroner.
Legg på 3000-5000 kroner for å få et påkrevd 16 ampers utestikk installert.
Design:
Helt greit tatt bilens størrelse i betraktning.
Trist innvendig
Gjennomsnittlig poengscore: 3,38
| 0
|
102818
|
Spillanmeldelse:«Assassin's Creed: Revelations»
Hvert kapittel av «Assassin's Creed»-serien har bydd på solide forbedringer.
«Revelations» er intet unntak.
«Assassin's Creed: Revelations» er det tredje og avsluttende kapittelet i historien om Ezio Auditore.
Denne gangen følger vi den aldrende florentineren på jakt for å avdekke snikmorderordenens gamle hemmeligheter i Masyaf, og skjebnen til spillseriens første helt, Altaïr.
«Revelations» er satt til Konstantinopel (Istanbul), der det Ottomanske riket blomstrer på høyden av sin storhetstid.
Tempelridderne er som alltid til stede for å korrumpere makten og motarbeide snikmorderne, og Ezio må finne svarene han søker med sultanfamilien både som fiender og allierte.
Ezio har nå passert de femti, men er like sterk og akrobatisk som han alltid har vært.
Denne gangen er han i tillegg utstyrt med en «hookblade» som gjør det lettere og raskere å klatre på bygninger, og gjør det mulig å bruke jernvaiere i bylandskapet som transportmiddel.
Nytt er det også at Ezio kan benytte seg av bomber.
Disse settes sammen av ingredienser man finner i kister eller på falne fiender.
Bombene kan være dødelige eller avledende og gir en fin mulighet til å være kreativ i sine snikdrap.
Det er derfor litt trist at bombene føles litt overflødige.
Fiendene kan fortsatt bekjempes med de gode gamle metodene fra tidligere i serien og dette nye elementet blir derfor mer en kuriosa enn en nødvendighet.
Med alderen følger det også ansvar.
Ezio er mentor for Konstantinopels snikmordere og som i «Brotherhood» kan man både rekruttere og delegere sine undersåtter.
Dette virker både dypere og mer gjennomarbeidet enn i forgjengeren og man blir også introdusert for et god gammel «tower defence», der Ezio styrer troppene for å forsvare snikmordernes tilholdssteder.
Som alltid utgjør seriens tredje protagonist, Miles Desmond, rammen for historien.
Siden Miles har glidd inn i koma og slik blitt fanget i Animus-maskinen som styrer minnesekvensene, er han ikke like sentral som i tidligere spill.
Riktignok kan man samle inn små datafragmenter som åpner opp for minnesekvenser med Miles i hovedrollen, men disse sekvensene føles heller knotete og gir nok kun utbytte for de som er oppriktig interessert i å gå dypere inn i Miles sin historie.
Utvikler Ubisoft tangerer seg selv i uovertruffen skildring av rennesansen.
Som Roma var det i forgjengeren, er Konstantinopel en fargerik og detaljmettet metropol, med Bosporosstredet som en glitrende åre i midten av det hele.
Når man klatrer opp på toppen av Hagia Sofia og kikker ut over byen skal man være bra kaldhjertet for å ikke føle en liten klump i halsen.
Den eneste lille svakheten i miljøskildringene er dialogen og stemmeskuespillet.
Ofte faller replikkene naturlig, men noen ganger stikker det til med gloser og aksenter som ville føltes mer naturlig å få servert under en smårasistisk bygderevy enn i femtenhundretallets Tyrkia.
«Revelations» er det fjerde spillet i serien på like mange år og hver utgivelse har budt på forbedringer.
Dette er intet unntak.
Historieprogresjonen, byen og sideoppdragene sitter strammere enn noensinne.
Man får også pumpet opp pulsen betraktelig i mer rendyrkede og svært vellykkede actionsekvenser.
Ankepunktet er likevel at man sjelden møter på utfordringer.
Har man spilt gjennom de tidligere spillene, går det meste på rutine.
Når hele «Revelations» er bygd for å appellere til kjennere av serien er det merkelig at utviklerne ikke har lagt større energi i å stikke kjepper i hjulene for erfarne spillere.
«Assassin's Creed: Revelations» er et vakkert, intelligent og engasjerende spill som setter prikken under utropstegnet for det som har vært en fantastisk trilogi om Ezio Auditore.
Det er kun mangelen på de virkelig gode utfordringene som hinder «Revelations» i å få aller høyeste karakter.
SILJE MIDTHAUG
ASSASSIN'S CREED: REVELATIONS Plattform:
Xbox 360, Playstation 3, PC Genre:
Action Alder: 18+ Utvikler:
Ubisoft Utgiver:
Ubisoft
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102819
|
Rihannas nye plate:Søt, forførende og sexy
Rihannas plate nummer seks strutter av nettopp det - sex.
Farlig nær sekseren er den også.
Romantisk og kjærlighetssulten.
«A hopeless romantic, I can't help falling in love», synger hun på Stargates finfine «Drunk On Love».
Slikt gir overskudd.
Akkurat dét har definitivt «Talk That Talk», hennes klart jevneste - og kanskje beste - plate til nå.
Tidvis damper det mildt sagt heftig av språkbruken til Rihanna, som fullt ut forfølger den flørtende og forføreriske vampelinjen hun for lengst har staket ut.
Men i rettferdighetens navn; «Loud» for nøyaktig ett år siden manglet heller ikke språklige antydninger mot underlivet!
Selv Jay-Z tillater seg litt griseri i den herlig funkymørke tittellåten (Stargate).
Mor selv følger på, ikke minst i «Watch'n Learn» og «Cockiness (Love It)» med den tvetydig repeterende Rihanna-bønnen:
«I love it when you eat it».
Samtidig er sistnevnte en fiffig, minimalistisk dub bygd opp med call&response mot et jentekor som viser at Rihanna-kretsen denne gangen har jobbet mer helhetlig med de forskjellige musikalske ideene enn tilfellet var på «Loud».
Det på alle måter kjærlighetssultne overskuddet avsløres allerede i åpningslåten, den oppløftende og reggaeinfiserte «You Da One».
På pumpende «Where Have You Been» (Dr.Luke/Ester Dean - mest involvert her ved siden av Stargates tre bidrag) er hun tilbake på det europeiske dansegulvet for å lete etter han som kan «elske henne natten lang».
Men det er på de snillere låtene at Rihanna virkelig viser sine kvaliteter som sanger.
Spesielt Stargate utfordrer henne stemmemessig på nevnte «Drunk On Love» og «Roc Me Out».
Her, samt på den mer streite poplåta «We All Want Love» og spesielt avslutningen (som selvsagt heter «Farewell» ...), går hun faktisk Beyoncè i næringen i kontrollert stemmeprakt.
Og det sier litt.
«Talk That Talk» inneholder kanskje ingen direkte klassikere, men samtidig knapt et dødpunkt.
Albumet viser en artist - en superstjerne - med full kontroll på seg selv, sitt materiale og sin stemme.
Imponerende, rett og slett.
PS!
De luxe-utgaven av platen inneholder for øvrig låten «Red Lipstick» som sampler Metallicas «Wherever I May Roam»!
BESTE LÅT:
«Drunk On Love»
| 1
|
102822
|
Test av Ford Focus:Familiens førstevalg
Ford Focus er faktisk enda bedre som stasjonsvogn enn som vanlig kombi.
Selv plassen bak er langt bedre enn de oppgitte tallene kan tyde på.
Det store spørsmålet testteamet stilte seg når vi fikk utlevert den nye Ford Focus stasjonsvogn, var nettopp bagasjeromskapasiteten.
Denne blir ekstra viktig når en større og dyrere stasjonsvogn er alternativet.
Det standardiserte bagasjeromsmålet er på 476 liter.
Det virker lite mot for eksempel 550 liter i VW Golf stasjonsvogn, men det skiller ikke så mye når vi måler bagasjerommene.
Mye av forskjellen skyldes nok at Volkswagen sannsynligvis har tatt med plassen under bagasjeromslokket.
Over lokket skiller det ikke så mye.
Både rent kjøremessig og kvalitetsmessig fremstår stasjonsvognvarianten også som hakket hvassere enn konkurrentene.
Focus leveres også med et vell av ekstrautstyr som tidligere var forbeholdt langt dyrere bilmodeller.
Rattet trekker deg forsiktig tilbake i riktig felt om du skulle rote deg over i feil kjørebane.
Skiltgjenkjenningssystemer leser fartsgrensene og automatisk bremsing i lav hastighet når bilen oppfatter en hindring foran deg som du ikke rekker å reagere på, er blant mulighetene du har her.
Disse systemene er heller ikke veldig dyre å krysse av på ekstrautstyrslisten.
Førermiljø:
Moderne med bra sittekomfort og sikt rundt bilen
Kjøreegenskaper:
En ener både i høye og lave hastigheter
Familiemiljø:
Litt mindre bakseteplass men ellers helt på høyden.
Miljø:
Blant de beste med 0,42 l/mil
Sikkerhet:
Toppscore i EuroNCAP.
Fått priser for sine mange sikkerhetssystemer
Å eie:
Autolease anslår verdifallet som større enn Golf men bedre enn Peugeot.
Velger du 115 hk diesel anslår de samme verdifall som på VW Golf.
Større motor har ikke den samme betydningen for de andre modellene.
Fordeiere er blant de minst fornøyde bileierne i Norge ifølge NAFs AutoIndex.
Å kjøpe:
Et enda bedre kjøp enn kombivarianten.
Rimelig ekstrautstyr.
Design:
Sprekt design utvendig.
Høy kvalitetsfølelse innvendig.
Gjennomsnittlig poengscore: 5,63.
| 1
|
102823
|
Test av Volkswagen Golf:Det trygge valget
Det er ikke uten grunn at VW Golf er Norges mest solgte bil.
Det merkes også i stasjonsvognvarianten selv om den ikke lenger er like suveren.
På veien leverer den en svært salgbar blanding av sportslighet og komfort.
Komforten i kupeen og oversikten er på sedvanlig VW-vis meget ryddig og bra.
Plassen i baksetene står heller ikke noe tilbake for den nye Forden.
Sikten rundt bilen, både forover og bakover er faktisk litt bedre enn hos hovedkonkurrenten.
Det er på tilgjengelig sikkerhetsutstyr og et litt kjedelig preg både utvendig og innvendig Golfen kommer til kort.
Samtidig er det lite som skiller på de tekniske dataene.
Som stasjonsvogn er som VW Golf noe større i bagasjerommet enn hovedkonkurrenten men ikke så mye skiller som tallene kan tyde på.
Prisen på den billigste utstyrsvarianten er også omtrent akkurat den samme på de to konkurrentene.
Sammenlignet med storebror, VW Passat er Golfen drøye 40 liter mindre i bagasjerommet og mer enn 60000 kroner billigere.
Da får du en 105 hestekrefters dieselvariant på Passat stasjonsvogn mot 90 hestekrefter i Golfen.
Samtidig er også Passat drøyt 200 kilo tyngre.
Det kan derfor meget vel være et bra alternativ for mange å gå for denne litt mindre stasjonsvognvarianten.
Førermiljø:
Ryddig og bra men noe gammelmodig.
Kjøreegenskaper:
Bra men ikke best.
Familiemiljø:
God plass og stor bak
Miljø:
Bruker noe mer enn de beste konkurrentene med 0,45 l/mil.
Sikkerhet:
Toppscore i EuroNCAP.
Å eie:
VW har de mest fornøyde bileierne i denne testen, men samtidig er de rett under gjennomsnittet fornøyde.
Holder seg best i pris av de testede bilene
Å kjøpe:
Står ikke tilbake for noen konkurrenter med sammenlignbart utstyrsnivå
Design:
Helt ok men begynner å bli gammelt.
Spesielt inni begynner den å trekke på årene
Gjennomsnittlig poengscore: 5,25.
| 1
|
102824
|
Test av Opel Astra:Opels bestemann
Går du for en Opel Astra stasjonsvogn får du en meget kjøreglad tysker med interiørkvalitet helt i toppsjiktet for klassen.
Det er ikke noe stor overraskelse at Opel kjører meget godt.
Det gjør nemlig også storebroren Insignia.
Det som gjør Astra som stasjonsvognvariant til en av klassens kanskje aller beste kjøp for øyeblikket, er at det oppleves som en fullendt bil.
I kombivarianten av Astra er det sikten, spesielt bakover og til siden, som gjorde at en ellers meget bra bil, faller noe igjennom.
For Insignia som stasjonsvogn var det plassen i bagasjerommet som gjorde at den ble forbikjørt av mange av konkurrentene.
Med Astra stasjonsvogn sitter vi igjen med veldig få minuser.
Den opplevde interiørkvaliteten er faktisk i våre øyne bedre enn hos alle konkurrentene.
Sittekomforten er også meget god.
Plassen i baksete og bagasje er også absolutt på høyde med de beste.
Motoren VG prøvekjørte, en 1,3 liters diesel med 95 hestekrefter, er god men noe slappere enn både Golf-varianten og Focus-utgaven.
Førermiljø:
Best på kvalitet i førermiljøet, litt dårligere standardseter.
Kjøreegenskaper:
Helt i toppklassen.
1,3 literen er litt slappere enn de beste.
Familiemiljø:
Absolutt godkjent
Miljø:
Har lavest oppgitt forbruk blant de testede bilene.
Sikkerhet:
Toppscore i EuroNCAP.
Å eie:
Opel har under gjennomsnittet fornøyde eiere ifølge NAFs AutoIndex.
Anslått verdifall etter tre år på denne varianten er litt dårligere enn Golfen, men bedre enn Peugeot 308.
Å kjøpe:
Står ikke tilbake for noen konkurrenter med sammenlignbart utstyrsnivå.
Design:
Pen utvendig og pen inni.
Gjennomsnittlig poengscore: 5,38
| 1
|
102825
|
Secret Garden:«Winter Poem»
(Mercury / Universal)
Vissent og glissent i hagen nå.
Som nevnt ovenfor er Radka Toneff-albumet «Fairytales» fra 1982 nå kåret til tidenes beste norske album.
Det finnes et senere Secret Garden-album ved samme navn.
Enda en Toneff-plate er med på Morgenbladets Topp 100-liste.
Det kom i 1977 og het «Winter Poem».
Akkurat som denne nye Secret Garden-platen.
Dette tittelsammensuriet handler antagelig mest om tilfeldigheter.
Men det forteller oss også at oppfinnsomhet ikke er Secret Gardens sterke side.
Noe som understrekes når man hører på deres første album på fire år.
For dette er pisslunkne greier.
Det er som en hel elgflokk tuslende ned i solnedgangen.
Rolf Løvland legger røde plysjtepper med sine tangenter, orkestrene maler pseudoklassiske temaer, Fionnuala Sherry gnikker vage folkemusikalske toner over dem.
Det oser av duftlys, krystaller og flagrende gevanter.
Jeg skal ikke påberope meg å være en som lytter mye til new age.
Likevel låter alt på «Winter Poem» forutsigbart og overfamiliært.
Da må det være noe som ikke stemmer.
Instrumentalene er så stillestående at de burde få parkeringsbøter.
Det er mer tegn til liv i de tre låtene med vokal, selv om «Powered By Nature» aldri blir mer enn et fattigmannsforsøk på å lage en ny «You Raise Me Up».
Moya Brennan fra Secret Gardens forbilder, irske Clannad, er med på å gjøre «The Dream» til et levelig øyeblikk.
Men denne duoen trenger nye impulser.
Spørsmålet er om ikke formelen fungerer for godt kommersielt til at de gidder å gjøre noe med det.
BESTE LÅT:
«The Dream»
| 0
|
102829
|
Snow Patrol:«Fallen Empires»
(Fiction / Universal)
Musikalsk trøstespising.
Å gå i strupen på irske Snow Patrol er ikke veldig sexy.
Er blitt gjort før, for å si det sånn.
Kan de ikke skjerpe seg snart, eller i det minste levere én og annen arenavennlig gullklump à la åndsfrendene Coldplay?
Nei.
De kan visst ikke det.
Selv sangtitlene deres er fornærmende føleriske (verst:
«Broken Bottles Form A Star (Prelude)»).
Og trass i et modernisert lydbilde (mer elektronikk, kvinnelig kor), domineres også «Fallen Empires» av siklende «powerballader» (verst: «This Isn't Everything You Are»).
Man føler seg ikke «trøstet» av Snow Patrols arenarockende liksom-empati.
Man føler seg lurt, manipulert.
BESTE LÅT:
«I'll Never Let You Go»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102830
|
The Miserable Rich:«Miss You In The Days»
(Humble Soul)
Åndenes kammerpop.
Utgangspunktet for brightonkvintettens tredje er en sesong paranormalt overtrofjernsyn verdig.
Albumet er innspilt i visstnok hjemsøkte bygninger og basert på gjendiktede spøkelseshistorier.
Nå innebærer dette hverken kreativ lommelyktføring eller kontaktsøkende klarsynte.
Derimot klagende fiolindominert kammerpop av det stilltiende, men intense slaget.
Som helhet mystisk sterkere enn enkeltleddene, selv om låter og arrangementer etter hvert åpenbarer seg som sigøynermelankolske miniatyrer.
Uavhengig av at bandnavnet kan assosiere til et utopisk mareritt om at spøkelset aller helst tar turen gjennom Europa.
BESTE LÅT:
«On A Certain Night»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102831
|
Atlas Sound:«Parallax»
(4AD / Playground)
Deerhunter-front får det endelig til alene.
Ikke videre sjokkerende at Bradford Cox' soloprosjekt fremdeles er et ferdigbygget indierockeverksted.
Men 29-åringens tredje på egen hånd henger seg på snøvleskodda til alternative genier som Kurt Vile og The War On Drugs.
Og plutselig blir alt mye bedre.
Gjennom det obligatoriske kaoset av idéfragmenter og ekkoloops som soveromsutgivelser av en eller annen grunn alltid skal beleires av, trer overraskende effektive popperler med overskudd og vett i pannen fram.
Hverken komplisert, ensporet eller lettvint, bare nydelig og kontrollert skranglete - om det er lov å bruke så enkle ord om slikt.
BESTE LÅT:
«My Angel is Broken»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102833
|
Spillanmeldelse:«The Elder Scrolls V: Skyrim»
Å få en åpen rollespillverden til å føles både enorm og levende er ingen liten oppgave.
Få klarer den like bra som «The Elder Scrolls V: Skyrim».
«The Elder Scrolls»-serien er kjent og kjær for de fleste som er glad i rollespill.
Men mens det tredje kapittelet i serien, «Morrowind», er regnet som en av de største i sjangeren, var det mer delte meninger om «Oblivion».
For ikke alle var like fornøyde med designvalg som at fiendene ble sterkere hver gang spilleren nådde et nytt nivå.
I «Skyrim» er gleden ved å gå opp i nivå tilbake i full vigør.
Spillet er ikke bare blitt atskillig mer diskré i sin balansering av vanskelighetsgraden, det belønner også spilleren med talentpoeng som kan byttes i en mengde betydningsfulle bonuser og spesialegenskaper.
Kontinentet Skyrim er dessuten ikke bare større enn både Morrowind og Cyrodiil, det er også mer detaljert.
Høydemeterne brukes aktivt, fjellveier slynger seg oppover mot munkeklostre og i bunnen av dype daler finner man små landsbyer.
Landskapet er så vakkert at man nesten kvier seg for å bruke den hendige «auto travel»-funksjonen.
Plottet i «Skyrim» er passende storslått og historien foregår på flere plan.
Om utviklerne har hentet inspirasjon fra bokserien «A Song of Ice and Fire» vites ikke, men det er i alle fall flere fellesnevnere å spore.
Skyrim er Tamriels nordligste provins og hjemsted for menneskerasen «Nords».
Keiseren i Imperial City har overherredømme over Skyrim, men når handlingen trås i gang, er det borgerkrig i provinsen.
Flere jarler ønsker nemlig at Skyrim skal bli selvstendig.
Men borgerkrigen er bare begynnelsen på Skyrims problemer, for det blir raskt klart at mystiske bakmenn ikke ønsker fred, men at krigen skal svekke kontinentet og bane veien for en invasjonshær.
Som om ikke det er nok, vekker Alduin, en dommedagsgud i drageform, døde drager til live.
Den eneste som kan stoppe ham er, kanskje ikke så overraskende, spilleren selv.
Man er nemlig noe så sjeldent som en «Dragonborn» og har evnen til å felle eller svekke fiender bare ved å rope.
Rop som kan læres og styrkes ved å stjele sjelene til beseirede drager.
Den storslagne historien og en og annen dragesløying til tross, mesteparten av det man gjør i Skyrim er på mer lokale plan.
Men det blir ikke mindre spennende av den grunn - plottvister og «wow»-øyeblikk er ikke forbeholdt hovedhistorien.
I tillegg lever mange av de helt unike sidene ved «Elder Scrolls» videre i beste velgående.
Én av disse opplevde jeg ved soloppgang noen dager etter at jeg hadde reddet en landsby fra blodtørstige vampyrer.
Jeg fikk beskjed om at sollyset svekket meg, og at jeg hadde fått noen nye, litt skumle evner.
Først tenkte jeg ikke så mye på det, men et drøyt døgn senere var det ikke lenger mulig å ignorere.
Min figur, en rase med tobeinte og intelligente katter, hadde fått både rød øyefarge og påfallende lange hjørnetenner.
Jeg fant aldri noen måte å bli kurert, ei heller om det i det hele tatt var mulig, men etter hvert oppdaget jeg hvordan man kunne holde «sykdommen» skjult.
Resten av spillet snek jeg meg et par ganger i uken inn til sovende landsbyboere og drakk blodet deres.
Følelsen av å snuble over «spill i spillet» er en gjenganger i «Skyrim».
Gjennom det skyggefulle tyverilauget endte vampyrkatten min opp i et intrikat og politisk spill som i andre spill kunne ha fungert som hovedhistorie.
Og det var disse som bød på noen av de beste opplevelsene jeg hadde i «Skyrim».
«Skyrim» er ikke feilfritt.
Ved et par anledninger måtte jeg laste opp igjen et gammelt lagringspunkt fordi noe ikke fungerte som det skulle.
Særlig gjelder dette oppdrag hvor du skal eskortere andre.
Minikartet kunne med hell vært synlig uten å måtte pause spillet og navigere en meny, og i konsollversjonen burde det vært mulig å «låse» kameraet mot enkeltfiender.
Men den friheten man har i «Skyrim», den gode følelsen av at man aldri vil kunne oppleve alt Skyrim har å by på, at hvert dalsøkk skjuler nye eventyr, den kan ingen måle seg med.
Spillutvikler «Bethesda Softworks» har ikke tatt noen snareveier, men har bygget opp en gigant av et åpent rollespill som overgår «Oblivion» på alle områder og vil være sjangerledende i lang tid fremover.
Om «Oblivion» var spillet som splittet «Elder Scrolls»-fansen, så er «Skyrim» spillet som bringer dem sammen igjen.
PS:
Spillet er testet til Xbox 360.
THE ELDER SCROLLS V: SKYRIM Plattform:
Xbox 360, Playstation 3, PC Genre:
Rollespill Alder: 18+ Utvikler:
Bethesda Game Studios
Utgiver:
Bethesda Softworks
Mer info (på Wikipeida)
| 1
|
102835
|
Forutsigbar romantikk
Regissør Lone Scherfig har en frisk fortellerformel fra Dave Nicholls bestselgende bok, hvor vi følger skjebnene til to mennesker over to tiår på den 15. juli.
Men det eneste som overrasker i den ellers svært forutsigbare formelromansen at den innimellom har en morsom dialog.
Scherfig viste med filmer som «Italiensk for begynnere» og «An Education» at hun er god på karaktertegninger.
Det gjelder også i «One Day».
Emma (Anne Hathaway) og Dexter (Jim Sturgess) blir først kjent på eksamensfesten på tampen av en treårig utdanning.
Etter å ha tilbragt natten til 15. juli 1988 sammen, uten at noe skjer, følger vi deres liv, sammen og hver for seg, på den datoen.
Overgangene flyter, manuset, skrevet av Nicholls selv, har en del humor og varme og kjemien mellom Hathaway og Sturgess funker fint.
Hver for seg, derimot, blir de raskt platte karikaturer.
De irriterer mer enn de skaper engasjement.
Men selv deres små gnister av underholdende samspill i av og til absurd komiske omgivelser, veier ikke opp for at «blir de/blir de ikke sammen»-dilemmaet aldri blir spennende.
Det du sitter igjen med er opplevelsen av déjà vu hundreogørten.
| 0
|
102836
|
Genuin galgenhumor
Når 27-årige Adam (Gordon-Levitt) får vite at han har kreft og at det er 50 prosents sjanse for at han overlever, endrer livet seg.
Kameraten Kyle (Rogen) trøster ham med at «Om du var et kasinospill, hadde du hatt de beste oddsene», kjæresten Rachel (Dallas Howard) lover å ta vare på ham og terapeuten Katherine (Kendrick) får ham som forskningsprosjekt.
Gordon-Levitt er bunnsolid og nyansert i sin formidling av en ung mann som prøver å innse at han kan dø, og Anjelica Huston i birollen som hans mor skinner uten å stjele oppmerksomhet.
Samspillet mellom Adam og Kyle er passe komisk klønete.
Rogens brautende jentefutfigur har vi sett før, men det fungerer fint i kontrast til den lavmælte Adam.
Kendrick glimter til som fornuftens stemme som likevel unngår å bli belærende.
«50/50» nærmer seg et vanskelig tema på en lettbeint måte, men uten å være lettvint.
Den er varm uten å bli sentimental og morsom uten å bli flåsete.
Filmen makter å være både le-høyt-komisk og genuint rørende.
Det er gode odds for at du vil like «50/50».
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102837
|
Praktfulle perversjoner
Almodóvar på sitt mørkeste, mest tvilsomme, mest estetiske og utkrøpne.
Og mest fascinerende.
På den annen side bør det være sagt:
Almodóvar anno 2011 balanserer hårfint mot det mulige.
Han behersker sitt filmmesterskap til fingerspissene.
Men historien denne gangen er så utpenslet, kynisk og detaljert, at kvalmen ligger snublende nær.
For den eventuelt uforberedte publikummer vil jeg derfor gi følgende råd:
Tenk på alt annet enn lettbent rett-fram-underholdning eller sentimentalt fådimensjonert moderne drama.
Tenk de gamle malerkunststorheter, tenk Brueghel, Rembrandt; disse store mesterne, som med ville, nøyaktige og fargesterke strøk laget fremstillinger av alle livets sider, der verken himmel eller helvete - og alt annet i mellom - var umulige temaer.
I dette universet boltrer Almodóvar seg; skamløs, uhemmet!
Det handler om en ensomtboende, genial kirurg og medisinsk forsker.
Hjemme på slottet holder han en vakker, ung kvinne fanget.
Mens all hans tid går med til forskning på hud, ny menneskehus, «superhud».
Sånn sett beveger filmens seg unektelig i klassisk horrorlandskap; Frankenstein-myten er denne filmens forfar.
Samtidig er formen så utpenslet at det likner dokumentarisme, pasjonene så voldsomme at mykpornoelementene ikke er til å unngå, sorgen så tung og direkte bearbeidet at det alltid gjenkjennelige melodrama ikke er til å unngå.
«Under huden» er et utpreget voksent stykke underholdning.
Den vil provosere mange, gjøre noen kvalme, få noen rasende.
Men i en tid da relativt mange filmhistorier har dette litt for veltilpassede, forventede og glatte over seg, leverer Pedro Almodóvar enda en gang noe nytt, noe fullstendig politisk ukorrekt, noe herlig mondént perverst.
Hvor klokt og/eller innsiktsfullt det er, er høyst diskutabelt.
Men «Under huden» henger garantert fast i sanser og sinn i lang, lang tid etterpå.
Bare dét er utvilsomt verd et kanskje noe skamfullt og nølende, likevel rungende «Olé»!
| 1
|
102838
|
Svimmel svindel
I en svær, Trump-liknende New York-skyskraper sitter milliardæren Arthur Sway og styrer sine penger - og mange andres, i - viser det seg - en gigantisk svindeloperasjon.
Hvori medgått alle hans trofaste ansattes pensjonspenger.
Husbestyreren John Kovacs beslutter seg til det eneste rette:
Å rane raneren.
I hans egen penhouseleilighet.
Det blir selvfølgelig ikke lett.
Og «gjengen» er selvfølgelig helt håpløs.
Manuset er for lite oppfinnsomt, lureriene ikke lure nok, usannsynlighetene litt for åpenbare.
Som:
Hvordan «lure» en klassisk Ferrari fra 54. etasje?
En utfordring for høydeforskrekkede, i det minste.
Så det er lang, langt unna åpenbare sjangerforbilder som «The Sting», «Oscean`s Eleven» og mange andre.
På den annen side går det liksom ikke helt galt, heller.
Vi snakker gode skuespillere med et halvgodt manus.
Og derfor tullete og bagatellmessig underholdning.
Om det skulle være behov for dét en mørk høstkveld.
| 0
|
102839
|
Syltynn Stang-biografi uten nyheter
Den ferskeste boken om Fabian Stang er en særdeles tynn biografisuppe, kokt på banaliteter og trivialiteter.
Oslos ordfører Fabian Stang har etablert seg som hovedstadens suverent mest populære politiker.
For det meste på grunn av sitt vennlige vesen, selv om han også viste seg som en samlende leder for byens befolkning etter terrorangrepet 22. juli.
Kanskje overskygger hans menneskelige kvaliteter det politiske.
Jeg skriver kanskje, for jeg er akkurat like klok på politikeren Fabian Stang etter å ha lest denne biografien som før.
Boken er nemlig ren panegyrikk, spredt over 160 luftige sider, og med en meget sjenerøs skriftstørrelse.
Noen egentlige nyheter er det vanskelig å få øye på.
I stedet får vi om igjen den velkjente fortellingen om Fabians sosialt privilegerte oppvekst som sønn av Wenche Foss og hennes 20 år eldre ektemann Thomas Stang.
En periode hadde foreldrene økonomiske problemer, og de flyttet fra en gedigen enebolig på Skøyen til leilighet i Drammensveien.
For virkelig å understreke de enkle kårene Fabian opplevde, gjør forfatteren et stort nummer av at han måtte ta trikken når han skulle på ski i marka, i stedet for å bli kjørt av sin far.
Stakkars gutt.
Heidi Pettersen gir overhodet ikke sitt biografiobjekt noen motstand, og glatter villig over det som åpenbart måtte ha vært av personlige utfordringer for en gutt som i lange perioder ikke så mye til foreldrene sine.
I stedet sprer hun rundt seg med varm luft og velvillige sitater:
«Seiling og båtliv har alltid vært en stor glede for Fabian(...)Fabian er ikke en type som liker å sitte i ro.
Om det er jakt, idrett, oppussing eller hagearbeid - han må gjøre noe».
Så vet vi det, men jeg trodde faktisk at det viktigste han gjør er å forvalte en av landets mest prestisjefulle politiske posisjoner.
Det blir han overhodet ikke utfordret på.
For øvrig sitter man igjen med det klare inntrykk at Fabian Stangs politiske tanker ikke er dypere enn at man kan spasere gjennom dem uten å bli våt på beina.
| 0
|
102842
|
Spillanmeldelse:«GoldenEye 007: Reloaded»
Et av spillhistoriens høydepunkt er nytolket i «GoldenEye 007: Reloaded».
Resultatet er et utdatert skuldertrekk
«GoldenEye» til Nintendo 64 definerte skytespill til konsoll.
I 1997 var det en actionopplevelse uten sidestykke, med en atmosfære VGs anmelder kalte «hyperrealistisk».
Hvor realistisk det faktisk var kan vi jo diskutere nå i ettertid, men helt sikkert er det i alle fall at «GoldenEye» fortsatt står som en bauta i spillhistorien.
«GoldenEye 007: Reloaded» er en nytolkning av denne klassikeren.
Her blir vi servert nye baner, nye figurer, en justert historie og Daniel Craig i Bonds smoking.
Men på tross av alt det nye, kjenner jeg meg igjen i miljøene og atmosfæren fra 1997.
I alle fall de første minuttene.
Og det er omtrent like «hyperrealistisk» som for 14 år siden.
I dag føles det imidlertid stivbeint og utdatert.
Alt fra fiendenes oppførsel, til hvordan våpnene er balansert føles som gufs fra forrige konsollgenerasjon.
Så hva sitter vi igjen med da?
Et teknisk utdatert skytespill hvor de som spilte originalen kanskje vil kjenne seg igjen et par ganger.
Å spille fire stykker mot hverandre på delt skjerm, minner om gamle dager.
Men det har skjedd altfor mye siden 1997 til at dette klarer å holde på oppmerksomheten særlig lenge.
Er du av den nostalgiske typen, er det åpenbart ting her som vil appellere.
Hele spilldesignet henter inspirasjon fra sjangerens spede begynnelse, og det er gjort et helhjertet forsøk på å hedre den gamle klassikeren.
Og hvis det høres fristende ut, er dette en innertier.
Personlig spiller jeg heller «Battlefield 3», «Moderen Warfare 3» eller «Crysis 2», og leier «GoldenEye» på video.
PS:
«GoldenEye 007: Reloaded» kan spilles med bevegelseskontrollen til Wii og Playstation 3.
Vi fikk tilsendt Xbox 360-versjonen, som kun støtter vanlig håndkontroll.
GOLDENEYE 007: RELOADED Plattform:
Xbox 360, Playstation 3, Nintendo Wii Genre:
Action Alder: 16+ Utvikler:
Eurocom Entertainment Utgiver:
Activision Mer info (på Wikipedia)
| 0
|
102843
|
Spillanmeldelse:«Kirby: Mass Attack»
«Kirby: Mass Attack» er et herlig angrep på fritiden.
Det har en lekenhet og en suggererende effekt som gjør det vanskelig å legge fra seg.
Jeg elsker Kirby-spillene, de pleier å ha en overraskende vri hver gang.
Og i «Kirby: Mass Attack» skal du kontrollere flere Kirbyer på en gang, ikke bare more deg med en.
Spillet starter med at en ond figur bruker tryllestaven sin til å dele opp Kirby i ti små biter.
Deretter sendes Kirby av gårde på plattformeventyr, der han må finne igjen bitene av seg selv og komme tilbake til sin opprinnelige form.
Du slåss og grubler deg gjennom fargerike, lekne og utfordrende brett, der hovedmålet er å finne og kontrollere så mange Kirbyer du kan.
Dette gjør du hovedsakelig ved å spise frukt; jo mer frukt du spiser, desto flere Kirbyer får du kontroll over og jo lettere blir det å løse oppgavene.
Du må altså samarbeide med de andre Kirbyene - eller, med deg selv - for å få has på fiender og løse puslespill.
Dette er overraskende morsomt og utfordrende.
Det er noen spill som ikke helt kan forklares, det er bare fengende på en absurd måte.
Jeg ble i alle fall sittende å spille i time etter time uten å bli lei.
For øvrig ser jeg at spillet har nøyaktig samme effekt på ungene mine, tre gutter under seks år.
De legger glatt bort bilspill og annet snadder for å gå inn i Kirbys verden.
Anbefales!
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
KIRBY:
MASS ATTACK Plattform:
Nintendo DS Genre:
Plattform Alder: 3+ Utvikler:
Hal Labs Utgiver:
Nintendo
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102844
|
Laura Veirs:«Tumble Bee»
Hits for indiekids.
(Universal)
Også indiefolkere blir jordnære når de formerer seg.
Laura Veirs' karriere har vaket over undergrunnen lenge nok til at det ikke er kleint med en barneplate til hennes halvannetårige sønn.
Pedagogisk riktige deler tradisjonell folk og babymusikk som omformes delikat, respektfullt og forfrisket.
For eksempel legger 37-åringen «The Fox» mye nærmere Wes Andersons vintage-«Mikkel Rev» enn Lillebjørn Nilsens «Reven på Hønsejakt».
At Colin Meloy fra The Decemberists og Jim James fra My Morning Jacket er med i stedet for en atonal barnehage understreker at dette er et musikalsk svar på Pixar:
Et produkt for de minste, med betraktelig merverdi for oss andre.
BESTE LÅT:
«All The Pretty Little Horses»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102847
|
Nathalie Nordnes:«NN»
Litt for talende tittel, dessverre.
(Oliver / Musikkoperatørene)
Nathalie Nordnes har hatt en forunderlig karriere.
Fra å være yndig pianopop-prinsesse med brakdebut som attenåring i 2003, har hun gradvis forsvunnet fra rampelyset på samme måte som hun også gradvis har forsvunnet vekk fra debututtrykket.
Og seg selv, dessverre.
Tydeligere enn tidligere skjuler hun her sin egen særegenhet bak lav, hviskende vokal og nær antikommersielle melodilinjer hjemmehørende i kunstpopen, gjerne med vals- og kabaretinnflytelse.
Lett, lyst og betagende mange steder - spesielt der hun er alene med pianoet - men altfor ofte flyter komposisjonene rett inn i anonymiteten i mangel av en rød tråd i låtene.
BESTE LÅT:
«My Lover Will Go»
| 0
|
102848
|
Anita Hegerland:«Starfish»
Kitsch.
I ordets fundamentale forstand.
(Starfish / Bare Bra Musikk)
Omslaget svir i øynene.
Hegerlands sci-fi / new age-essay i utbretten sprer urovekkende Gry Jannicke Jarlum-vibrasjoner.
Åpningslåten er en stabel pinlige klisjeer på håpløs engelsk.
Duften av kalkun svir i nesen.
Fra låt nummer to stabiliserer «Starfish» seg på et så vidt akseptabelt nivå.
Pompøs sytti- og åttitallspop, tidvis ikke så langt unna det Hegerlands eksmann, Mike Oldfield, pleide å holde på med.
Produsent Ronni Le Tekrø besørger at det musikalske holder en viss standard.
Hegerland synger utvilsomt fra hjertet.
La oss kalle tekstene «private» snarere enn semre, og albumet «aparte» snarere enn en katastrofe.
BESTE LÅT:
«Closer»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102849
|
Justin Bieber:«Under The Mistletoe»
Julenisse uten skjeggvekst
.
(Island / Universal)
Kinofilmen og / eller julealbumet markerer ofte begynnelsen på slutten for fenomener av typen Justin Bieber.
Filmen om verdens mest berømte lugg kom tidligere i år.
Her er kalkunen.
Man undres:
Kommer Biebermaniaen til å overleve 2012?
I første rekke:
Kommer den til å overleve julen?
Tja.
Bieber lever ikke av platene sine.
(Han har strengt tatt til gode å gi ut et konvensjonelt album).
Bieber dreier seg om snutter på YouTube og henførte sukk på Twitter.
Musikken er det minst interessante ved ham.
Justin i julemodus låter eksakt like leviterende lettvektig som ellers om året.
«R&B»-pop'en hans er florlett blodfattig.
(Den er også, til alle foreldres lettelse, ribbet for seksualitet).
Å høre ham er som å prøve å fange et snøfnugg med hånden.
Opplevelsen er så flyktig at den nesten ikke har funnet sted.
Han skal imidlertid ha for å ikke utelukkende lene seg på rekonstruerte gamle slagere.
Hovedvekten av materialet her er nyskrevet.
Godt er det, for Justin har ingenting å tilføre svisker som «The Christmas Song» og «Silent Night».
(Hvem har?).
Da går det bedre sammen med Tante Mariah (Carey) i spretne «All I Want For Christmas Is You», eller onklene Boyz II Men.
Duetten med Busta Rhymes, en «nytolkning» av «Little Drummer Boy», låter dog som et overgrep.
BESTE LÅT:
«Only Thing
I Ever Get For Christmas» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102851
|
120 Days:«120 Days II»
Artig at den i sin tid genierklærte kristiansundskvartetten kommer med sitt andrealbum samtidig med at The Stone Roses erklærer seg gjenforente.
(VOW / VME)
120 Days' paralleller til de britiske gigantene er nemlig flere:
De oppnådde høy kunstnerisk status og bra platesalg av en selvtitulert debutplate som snakket høyt og euforisk til både rock- og klubbfolket.
Samtidig greide de ikke å spinne videre på sitt opprinnelige momentum.
Og når de omsider kommer med en oppfølger fem år senere, har folk for lengst sluttet å vente.
Et annet viktig poeng er imidlertid at The Stone Roses' «Second Coming» (1994) var riktig bra; problemet var at den aldri kunne leve opp til forventningene debuten skapte.
Det er ikke utenkelig at den mer edruelig titulerte «120 Days II» vil lide en lignende skjebne og bli bedømt etter hva den ikke er, snarere enn hva den er.
Tittelen leder oss uansett til punktet der de to bandene skiller lag.
For der The Stone Roses gjenoppsto som et brautende rockmonster på «Second Coming», gjør 120 Days det som står på merkelappen og lager en nesten sømløs fortsettelse av forgjengeren.
Ikke at «120 Days II» mangler utvikling:
Klubbpreget er klart sterkere enn tidligere.
Vekten legges på lange, hypnotiserende spor, dyp disco designet for spilling i private hjem fra kl. 05 om morgenen og utover.
Mindre dunkende krautrock, mer boblende Moroder-synth.
Ådne Meisfjord synger mindre denne gangen, for alt jeg vet et resultat av at flere britiske anmeldere i 2006 utpekte hans vokal og ord til svakeste ledd i et ellers bra band.
Uansett fungerer det instrumentale 120 Days utmerket - og det gjør de også når Meisfjord åpner kjeften.
I fotsporene etter Primal Scream og Spiritualized vet bandet hvordan narkotåkete Velvet Underground-rock kjørt gjennom nittitallskverna skal låte.
Hovedsakelig er dette klubbmusikk av typen man gjerne går videre til etter å ha gjort unna rockeleksene; melodisk og ofte nærmest riffbasert.
Om dette har noe i 2011 å gjøre?
Ikke umulig.
Der 120 Days i 2006 fremstod tidstypiske er det nå noe mer tidløst over det de lager.
Debutant-medvind kan man uansett bare ha én gang, og nå virker det som om bandet ikke tenker på noe som helst annet enn å lage det de liker.
En holdning som skinner gjennom i resultatet.
BESTE LÅT:
«Lucid Dreams - Part III» THOMAS TALSETH
| 1
|
102852
|
Filmanmeldelse:Grovt tidstyveri
SCI-FI / THRILLER «IN TIME» USA.
11 år.
Regi:
Andrew Niccol MED:
Justin Timberlake, Amanda Seyfried, Olivia Wilde Cillian Murphy, Vincent Kartheiser
Det er lett å mistenke at «In Time» er laget bare for å kunne skrive alle tid-relaterte ordtak om til billige ordspill i manuset.
I «In Time» er tid bokstavelig talt penger.
Når du fyller 25, begynner klokken din å tikke.
Hvert menneske har en lysende digitalklokke på armen, som fylles på når du jobber, låner eller stjeler fra andre.
Husleie, mat og bussbillett betales i timer og dager.
Tid er valutaen alt omsettes i.
Uttrykk som «Har du et minutt?», «ikke kast bort tiden min» og «tiden er ute» blir selvfølgelig flittig brukt.
«Minuttmenn» er ute etter å stjele tid fra andre og den verdenens politi, tidsvokterne, «holder øye med tiden».
I ghettoen lever man fra dag til dag, mens de rike i andre tidssoner kan ha hundreår å ta av.
Ingen ser eldre ut enn 25, men har du tid nok, kan du leve evig.
Justin Timberlake er Will Salas, en hardtarbeidende sliter med moralsk integritet.
Når han sier han ikke har tid til kjæreste, er det fordi han faktisk ville dødd om han prioriterte det framfor å jobbe så mange skift som mulig.
Men etter å ha reddet en villfaren riking fra minuttmennene, får han hundre års levetid i gave.
Og blir dermed fritt vilt.
En klassereise gjennom tidssoner fører Will til arvingen Sylvia Weiss (Amanda Seyfried), som har så mye tid at hun holder på å kjede seg til døde.
Når han så blir beskyldt for tidstyveri, tar han Sylvia som gissel og begir seg ut for å utjevne befolkningens levetid.
Regissør og manusforfatter Andrew Niccol har tidligere levert både interessante fortellinger og regigrep med skremmende samfunnsvisjoner.
Han skrev «Gattaca» og «The Truman Show», og regisserte den førstnevnte.
«In Time» blir derimot stående som en uforløst god idé.
Det som er et friskt konsept trekkes ned av en dialog som bugner med banaliteter, som «sinnet kan være utslitt selv om kroppen ikke er det», og «for at noen få skal være udødelige, må mange dø».
I denne verdenen kan folk løpe i timesvis uten å produsere en eneste svettedråpe, om man svømmer ut i et hav med store bølger, blir det til småkrusninger i tide til romantikk, og Seyfried kan kunsten å sprinte på både tak og asfalt i tolv centimenter høye hæler.
Jada, det er sci-fi, men uten forsøk på forklaring blir det distraherende inkonsekvent.
Ansikter vi er vant til å se på TV-skjermen, som Johnny Galescki fra «Big Bang Theory», viser nye sider, mens Vincent Kartheiser omtrent gjentar sin rikmannsarrogante rolle fra «Mad Men».
Timberland leverer lavmælt filmen gjennom, mens Seyfrieds rolleprestasjon blir en pappfigur av «stakkars lille rike pike».
Cillian Murphy lykkes nok en gang i å formidle en ufordragelig type, men også hans rollefigur blir stående som en halvkvedet vise.
Det er tidvis flott å se på, men i sum blir «In Time» bortkastet tid.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102853
|
Filmanmeldelse:Småmunter
ANIMASJON «OLA FROSKESNAPPER» Danmark.
For alle.
Regi:
Peter Dodd, Gert Fredholm
Med:
Norske stemmer Spøkefulle unger og en bøllete gutt er hovedpersonene i denne delvis underholdende, men noe ensformige animasjonsfilmen.
Basert på en av de mange fortellingene til den danske barnebokforfatter Ole Lund Kirkegaard, berører filmen alvorsfylte temaer med et glimt i øyet.
Som for eksempel det at slemme, store gutters misgjerninger kanskje kan skyldes både ensomhet og behov for selvhevdelse.
3D-effekten og fargerike omgivelser gir en schwung på det hele, men forhindrer ikke at fortellingen har et noe monotont preg.
| 0
|
102855
|
Filmanmeldelse:Overambisiøs drapsodyssé
ACTION / THRILLER «KILLER ELITE» USA / Australia.
15 år.
Regi:
Gary McKendry MED:
Jason Statham, Clive Owen, Robert
De Niro, Dominic Purcell
«Killer Elite» er historien om den profesjonelle leiemorderen Danny (Jason Statham) som forsøker å komme seg ut av bransjen, men som blir trukket inn igjen når hans venn og tidligere kollega Hunter (De Niro) blir tatt som gissel av en styrtrik sjeik i Oman.
Da få vi servert dialog som «Jeg er ferdig med dreping.»
«Ja, men kanskje drepingen ikke er ferdig med deg.»
Sjeiken krever de ansvarlige for drapene på hans tre sønner drept, og jobben leder Danny verden over og inn til de britiske spesialstyrkene.
Der møter han på deres uoffisielle vaktbikkje, Spike (Clive Owen) og en bråte andre utfordringer som utløser blodsprut, skuddvekslinger og akrobatiske fluktmetoder.
I noen deilige slosscener mellom Statham og Owen fungerer «Killer Elite» veldig bra.
Owen bringer i det hele tatt mye nerve til filmen med en intens prestasjon.
Statham er spretten og maskulint lunefull, men tøyer aldri strikken mot noe mer enn hva vi har sett ham gjøre mange ganger før.
Dominic Purcell leverer en herlig «sleazy» rolletolkning, og kniver med Owen om filmens sleskeste bart.
Kjærlighetshistorien med Yvonne Strahovski (kjent fra TV-serien «Chuck) blir så marginal at den ikke gir oss nok som beveggrunn, og selv om det er deilig å se Robert
De Niro gjøre noe annet enn å spille gretten svigerfar, ser vi for lite av ham.
Langfilmdebutanten Gary McKendy på regi viser at han har noe i formatet å gjøre, mens Matt Sherring på manus (basert på en angivelig sann historie om de britiske spesialstyrkene av Ranulph Fiennes) kunne samlet trådene mer elegant.
Filmen sliter med for mange jern i ilden og hadde hatt godt av et sterkere fokus på det den gjør best: oppfinnsomme drap og hardtreffende nevekamper.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
102856
|
Varg ut i verden
Varg Veum drar ut i den store verden.
Det er det blitt den hittil beste Veum-filmen av.
«I mørket er alle ulver grå» er den tiende filmen i en serie på 12.
Og det er første gang den drar utenlands.
Det handler om internasjonal våpenhandel denne gangen.
I utkanten av Bergen går en våpenfabrikk i lufta.
Mange blir drept, blant andre, vargs gamle venn, Afghanistand-veterane, som har sin helt spesielle bakgrunnshistorie.
I sjokkbølgene etter eksplosjonen sprer dramatikken seg, og Varg og hans gravide kjæreste, Karin, blir rammet direkte.
Så det er en svært personlig engasjert Varg som drar til Ungarn og Budapest, med langt mer enn rettferdighetssans i bagasjen; han er på hevntokt!
La gå:
Dette kunne bli riktig ute av proposjoner.
Men blir det ikke.
Det blir en drivende spennende, nokså innfløkt, men hele tiden holdbar historie, proppfull av dramatisk action, som ikke går utenfor grensene til det godtakbare i en sjangerfilm som dette.
Det finnes mye god filmhåndverk i Ungarn.
Det er utnyttet med overbevisning.
Det blir ingen falsk og påklistret utlendighet, dette.
Men en historie der mål, mening og midler er freskt og proft sydd sammen.
Skuespillerne leverer godt.
Trond Espen Seim er blitt helproff på dette, og unngår denne gang den smule tretthet over serierollen sin, som vi vel har sett enkelte ganger.
Mot ham leverer Jon Øigarden strålende.
Og Bjørn Floberg hever øyelokkene noe mer som politimannen Hamre.
Jonathan Espolin Johnsen er dertil en effektiv jævel!
Lene Nystrøm og Ane Dahl Torp har adskillig mindre å spille på.
Men særlig Dahl Torp er tvilsom nok!
Det største problemet er replikkene i kortere sekvenser; de avleveres som barske postulater mer enn som dynamisk dialog.
Likevel er det intet som står i veien for å konstatere at dette er strålende krim-underholdning.
Veum drar utenlands; det bør overveies med denne filmen, også - ikke minst i blodsporene til «Hodejegerne», som i sommer presterte å havne på kinotoppen i et land som Danmark.
Her gjelder det å smi mens likene er varme!
| 1
|
102857
|
Islandsk spøk
Familien driver et spøkelsesmuseum.
Mor er synsk og har et gjenferd som venninne.
I hagen står en stein der det bor alver.
Det er, med andre ord, ikke påtrengende mye realisme i denne gomodige, saktegående og lett surrealistiske islandske komedien.
Som, eter sigende, skal inneholde snev av før-krakkkrise-kritikk av sagaøya.
Vel:
Så mye alvor finner man ikke.
Og, ærlig talt:
Nokså mye bagatellmessig, for øvrig.
| 0
|
102860
|
Spillanmeldelse:«Uncharted 3: Drake's Deception»
«Uncharted 3:
Drake's Deception» leverer akkurat det vi har ventet på:
Høstens største blockbuster i spillformat.
«Uncharted»-serien er som spillverdenens «Pirates of the Caribbean».
Det er gigantproduksjoner som minner om Hollywoods blockbustere, der alt skjer i siste sekund, og actionscenene bare blir mer og mer spektakulære.
Og det fungerer som bare rakkeren.
For de uinnvidde; hovedpersonen Nathan Drake er den moderne Indiana Jones.
Han reiser verden rundt på jakt etter tapte sivilisasjoner og eldgamle skatter - og har et unikt talent for å havne i trøbbel.
Det gjør han selvsagt denne gangen også, når han leter etter «Sandens Atlantis», en hemmelig by som skal romme uendelig rikdom.
Mange spillskapere ville imidlertid stoppet historieutviklingen der, men Naughty Dog har tatt seg bryet med å lage en historie med dybde, drevet av troverdige figurer man bryr seg om.
Utviklerteamet fant suksessoppskriften i «Uncharted 2», og holder seg mer eller mindre til nøyaktig samme formel denne gang.
Vi får med andre ord en nøye regissert spillopplevelse som beveger seg nærmere filmmediet enn de fleste andre spill.
Ikke bare når det gjelder tempo og billedspråk, men også med tanke på manus og stemmeskuespill.
Her er «Uncharted 3» i en klasse for seg selv.
Baksiden av medaljen er at man av og til får følelsen av å bare trykke på knapper for at «filmen» skal rulle videre.
I de mest regisserte øyeblikkene blir vi bare fortalt historien, i stedet for å oppleve den selv.
Dette, og et midtparti som plutselig mister helt fokus, og ødelegger for drivet i historien, holder meg fra å rulle sekseren.
Men det er ikke nok til å rokke ved det faktum at «Uncharted 3» er en eksepsjonelt god actionopplevelse som er lett å anbefale.
PS:
Anmeldelsen er basert på enspillerdelen av «Uncharted 3».
UNCHARTED 3: DRAKE'S DECEPTION Plattform:
Playstation 3 Genre: Action Alder: 16+ Utvikler:
Naughty Dog Utgiver:
Sony Computer Entertainment Europe Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102862
|
Finnes det overhodet ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi....?
I Brussel mottar en kvinnelig norsk byråkrat en underlig telefon og avtaler et møte med oppringeren.
Som kort tid etter blir funnet død.
Allerede samme natt setter noen fyr på leiligheten hennes.
I Norge tilstår en elitesoldat med krigserfaring fra Afghanistan et drap på en ung kvinne.
Etterforskerne Volden og Edvardsen går noe nølende inn i saken, siden det ennå ikke er funnet noe lik.
Dette er opptakten i Stein Morten Liers thriller av året, og i begynnelsen ser dette helt greit ut.
Men når forfatteren tar oss med til Rauøy utenfor Fredrikstad, går det aldeles galt.
Jeg må spørre:
Finnes det overhodet ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på utgi, bare etiketten «krim og spenning» kan hentes frem?
På Rauøy hersker nemlig den sinnssyke dr.
Herman Høyer.
Her driver han en slags hemmelig konsentrasjonsleir, der han sysler med medisinske eksperimenter på førti psykotiske Afghanistan-veteraner.
Som han allerede har klart å omdanne til maskinmennesker.
Jeg stopper her.
Jeg kan ikke bevege meg videre inn i dette vrøvlet.
Jeg er en voksen mann, og jeg skriver i Norges største avis.
I følgebrevet fra forlaget står å lese:
«Nervepirrende om den ukjente baksiden av krigføringen i Afghanistan».
Herman Høyer har visst vært innom Aschehoug en tur også.
Visste du at... Stein Morten Lier (før oppholdet i konsentrasjonsleiren) har skrevet seks spenningsromaner, samt en bok om sin far, privatetterforsker og tidligere politiinspektør Leif A. Lier.
| 0
|
102863
|
«Svanesjøen»:Hvit eleganse
Fullt hus, bare ti planlagte forestillinger og ikke en billett å oppdrive til noen av dem, jo «Svanesjøen» er tilbake på Den Norske Opera & Ballett.
BALLETT:
Anna-Marie Holmes/Petipa Den Norske Opera & Ballett Odette/Odile:
Maiko Nishino Prins Siegrfried:
Philip Currell Rothbart:
Richard Suttie Dirigent:
Tobias Ringborg
Det er 14 år siden denne versjonen til Anna-Marie Holmes ble danset første gang på Youngstorget, men populariteten ser ikke ut til å være dalende, så hvorfor så få forestillinger?
Applausen ville ingen ende ta i går kveld.
Den tilfalt hele kompaniet som gjør en kjempeinnsats, men hyllesten ble særlig hovedrolleinnehaverne til del.
Maiko Nishino gjør dobbeltrollen Odette/Odile, den hvite og svarte svanen.
Hun er i total kontroll, og dominerer scenen fra det aller første øyeblikk hun trer inn i spotlighten.
Hennes linjer har blitt lengre og renere det siste året.
Hun har utviklet en balanse på tåspissene som oppleves aldri behøver å ta slutt.
Hadde det ikke vært for at hun må rekke musikken, for hun er musikalsk langt ut og forbi fingerspissene, kunne hun ha stått der ennå.
Bare så synd at dirigenten, Tobias Ringborg, overkjørte henne i tredje aktens fouettér, uten at det så ut til å affisere henne det minste.
Gjennom resten av forestillingen gjorde Ringborg en god jobb, og fikk Tsjajkovskijs musikk til å lyde praktfull.
Philip Currell danser Prins Siegfried.
Han startet aldeles utmerket i første akt med glimt i øyet, og han fulgte fint opp i andre akt.
Dessverre hadde han ikke en like god dag på jobben i tredje, men tok seg inn igjen i fjerde akten.
Richard Suttie som trollmannen Rothbart, fremstod som ondheten i egen person, allikevel skulle en gjerne ha sett mer til ham.
Foruten de to hvite aktene er dette en meget fargeglad produksjon med flotte kostymer signert Paul Andrews, og den inneholder mye fengende dans.
Synd bare at prologen hvor kvinnen blir forvandlet til svane er løst så dårlig.
| 1
|
102864
|
«The Walking Dead»:Dødelig drama
Dette er en serie som klorer deg i ryggmargen.
TV-PREMIERE «THE WALKING DEAD» TVNorge, søndager kl 22.30 Thriller/drama/horrorserie i 6 deler
I tide for Halloween, slipper TVNorge første sesong av «The Walking Dead» løs på skjermen.
TV-serien er basert på tegneserien ved samme navn, skapt av Robert Kirkman og Tony Moore i 2003.
«The Walking Dead» følger politimannen Rick Grimes (Andrew Lincoln), som våkner opp fra koma i en forlatt sykehusbygning, strødd med lemlestede kadavre og tildekkede lik.
Etter å ha funnet sitt eget hjem tomt og fått et hardt møte med to overlevende, forstår Grimes at store deler av befolkningen er forvandlet til zombier.
Han legger ut mot Atlanta, hvor han har hørt det er et senter for overlevende, for å lete etter kona og sønnen.
En av seriens største styrker er at den tar seg selv på alvor.
De billige zombiespøkene må vike for nærmest poetisk portrettering av de stabbende kjøttmonstrene.
Det gjør at «The Walking Dead» rommer både ekte drama og ekte horror.
Den neddempede fargeskalaen får fram de levendes skrøpelighet og de dødes heslighet.
Serieuvikler Frank Darabont er ingen nykommer når det gjelder uhyggelige og dramatiske filmfortellinger.
Han hadde regi og manus på «Frihetens regn» (1994) og «Den grønne mil» (1999).
«The Walking Dead» leverer både utblåst hjernemasse, snikende skrekk og troverdige menneskelig relasjoner.
En skrekkens Kinder-egg.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102865
|
«Downton Abbey»:Praktfullt fullkomment
Alt stemmer når både herskap og tjenere er tilbake med nye agendaer, skandaler og hemmeligheter i andre sesong av periodedramaet «Downton Abbey».
TV-PREMERE «DOWNTON ABBEY», sesong 2 NRK1 søndager kl 21.25 Dramaserie i 6 deler
Vi har rykket frem til 1916, og Downton-arvingen Matthew Crawley (Dan Stevens) befinner seg lagt fra herskapsluksus der han vasser gjennom skyttergravene i slaget ved Somme mens kuler, blod og gjørme regner over ham.
Tilbake i England mener Lord Grantham (Hugh Bonneville) at det beste de kan gjøre for å vise tyskerne at de ikke vil gi seg, er «keeping up appearances».
Det blir stadig vanskeligere når behovet for tjenestedyktige menn ved fronten også fører innkallingene til Downton Abbey.
Granthams mor, enkegrevinnen (Maggie Smith), fører fortsatt sin egen krig mot Matthews mor Isobel, og den trappes opp når det lokale militærsykehuset ønsker mer plass og Downton Abbey blir foreslått.
Mens Mary tidligere har vært den mest rebelske av døtrene, bryter nå både Edith og Sybil ut fra den forventede normen.
Tjeneren Thomas som ble avskjediget i unåde, dukker opp på uventet sted, og stuepiken Anna og kammertjeneren Bates møter på flere utfordringer for sin kjærlighet.
Mary må takle nyheten om at Matthew har forlovet seg.
Vi får også møte flere nye rollefigurer:
Tjenestepiken Ethel (Amy Nuttall) møter fort motstand for sine store drømmer, og lakeien Lang (Cal Macaninch) bringer krigen nærmere husholdningen.
Som i første sesong, byr manusforfatter Julian Fellowes' verden på en fyldig blanding av humor, renkespill, og spenning, og er spekket med varierte og rikholdige rollefigurer.
Krigen tilfører en ekstra dimensjon av tragedie og sårhet, og vekslingen mellom de blodige skyttergravene og den rike prakten og strenge korrektheten i hallene på Downton blir en talende kontrast.
Den interne knivingen i alle samfunnslag fortsetter å krydre handlingen til stadig uventede vendinger.
Tempoet og klippingen mellom de forskjellige historiene klarer å samtidig gi inntrykk av ro samtidig som fortellingen har en underliggende nerve som innimellom får spenningsutbrudd av varierende kraft.
Seriens største styrke er de sterke og engasjerende karakterportrettene.
Rollefigurene gir deg mye å bite i, og skuespillerne presterer jevnt over i eliteserien.
«Downton Abbey»s andre sesong er et sjeldent tilfelle av en serie som leverer i både pose og sekk: strålende innhold og perfekt overflate.
Anmeldelsen er baser på de tre første episodene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102867
|
Herborg Kråkevik, «Alltid i mitt sinn»
(Universal Music Norway)
Blandet kvalitet.
«Alltid i mitt sinn» er en tvetydig utgivelse som både viser stemmesterke Kråkevik på sitt beste, men som også roter seg bort i effektmakeri.
I den nydelige tittelmelodien, en sterk poetisk versjon av klassikeren «Always on my mind».
Tekstlig og sanglig styrke viser hun også på «Jaktar høgt og lågt», en vàr tangoversjon av ahas «Hunting High And Low», og produsent Kjetil Bjerkestrand gir et deilig «jazz på svenska»-komp til «Millom bakkar og berg».
Mer problematisk er låter som «Til fjellet må eg flytta» og «Gamlekjærastens lokk», overarrangerte og med sampling og elektroniske effekter som ikke virker organisk integrert i Kråkeviks uttrykk.
BESTE LÅT:
«Alltid i mitt sinn»
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
102868
|
Florence + The Machine, «Ceremonials»
(Universal)
Det kan være litt vanskelig å få grep på hva Florence + The Machine egentlig er.
Skapes musikken ut fra sinnet til førstedame Florence Welch, eller er det resultatet av nitid arbeid fra et band?
Uansett hva svaret er, så har det rikelig med romklang.
I motsetning til klangtørre «Lungs», nesten parodiske mengder.
Det eteriske som slikt gjerne gir, kan være besnærende, spesielt siden 25-åringen skriver operapop med imponerende krav til patos og kubikkmeter.
Slik musikk som kan plasseres i solsiden mellom Kate Bush sine bortblåste høyder og Elton John på sitt mest henrivende syttitall.
Og som en surrealistisk aperitif, førstesingelen «What The Water Gave Me», en hyllest til meksikanske Frida Kahlos maleri med samme navn.
At dette strekkes over et vanvittig spekter av hester, harper, djevelbesettelse og kjærlighet for kjærlighetens skyld, gir håp om et overflødighetshorn av glitrende britisk eksentrisme og lidenskap.
Men mytebasert filosofering og monumentalt føleri krever gode og tydelige konklusjoner.
Det klarer hverken Florence eller maskinen.
Låtene er på langt nær like interessante som konstruksjonen skulle tilsi.
Oppbygningen er massiv, solid og mektig, men albumet vaier fra enorme høyder til dype daler.
Som et helt album føles det mest som en berikende tur til toppen av et fjell, for så å oppdage at tåka ligger tjukt når man når toppen og skal ta til seg utsikten.
Da er det ikke så viktig om det er Florence alene eller hele gjengen som står bak.
Men de skyldige kan gjerne begynne med å skru av klangboksen.
BESTE LÅT:
«Breaking Down» TOR MARTIN BØE
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.