id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
102871
|
Toby Keith, «Clancy's Tavern»
(Show Dog / Universal)
Tørst, men tiltagende veloppdragen.
Jo mer han toner ned Ted Nugent-retorikken, jo mer spiselig blir Toby.
Til og med det sleske gliset hans er til å holde ut.
Perioden da Keith ønsket å være et énmanns-Lynyrd Skynyrd later til å være over, erstattet av et inderlig ønske om å bli den nye Waylon Jennings (med svakere stemme).
Man stusser når Keith blander inn «atmosfærisk The Edge-gitar» eller krampejovial allsang («Red Solo Cup») i «roadhouse»-miksen sin.
Og ja, det høres ut som om han kjeder seg i balladene.
Men har noe Keith-album hatt flere låter om drekking?
Tror ikke det.
Mange vil ta dét som en anbefaling i seg selv.
BESTE LÅT:
«Beers Ago» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102872
|
Anna Ternheim, «The Night Visitor»
(Universal)
Den fantastiske oktoberklangen.
Om det er omgivelsene eller folkene som gjør det er litt uvisst.
Men flyttingen til New York begynner virkelig å gi resultater for svenske Anna Ternheim.
Der hun til nå har vært omfavnet av et nydelig, men litt ujevnt mørke med varierende tempo og svengelsk aksent, beveger hennes fjerde album seg opp i den rolige divisjonen der Will Oldham korer og nasjonaliteten er uinteressant.
Mykt, vart og intenst, med en stemme som fremdeles smått klinger Ane Brunsk.
32-åringen tråkker ikke opp nymark, men melodier og tekster er så solide at andre melankolikere reduseres til skjeggete antipatiske sutrere.
Uansett kjønn.
BESTE LÅT:
«Bow Your Head» TOR MARTIN BØE
| 1
|
102873
|
Real Estate, «Days»
(Domino / Playground)
Finskåret gitaridyll
For dem som felte tårer i en eller annen form da R.E.M. endelig innså at deres omløpstid for lengst var over, bør denne New Jersey-kvartetten mer enn fylle tomrommet.
Deres andre album er lysere, lystigere og tilnærmer seg refrenger ikke ulikt slik Michael Stipe frontet dem for tjue år siden.
Dessuten er referansene til så vel Teenage Fanclub og deres foregangsmenn i Big Star vel så inderlig til stede.
Enkelt og uoriginalt, ja visst, men enkelt og uoriginalt betyr ikke simpelt.
Subtile, melankolske mekanismer gjør dette til jovial og harmonisk gitarpop for optimister.
Og slikt har ikke hatt så optimale vekstvilkår på lenge.
BESTE LÅT:
«It's Real»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102874
|
Good Time Charlie, «Garage-A-Go-Go!»
(Grappa)
Patentert varemerke.
Skarp, organisk lyd.
Egenskrevne låter.
Overlegen og leken musisering.
Ingen kan skue femti år tilbake i tida og virke like oppdatert friske som Good Time Charlie.
Garasjerock, tidlig rock 'n' roll og rhythm'n blues - tråden fra tre år gamle «Mojo Energy» videreføres mesterlig under Yngve Sætres kyndige produsenthender, Arle Hjelmelands munnspill hyler viltert og ikke minst Steinar Karlsens sylskarpe gitarlyd er både ekstremt rytmisk og gnistrende på soloene.
Faktisk kunne Good Time Charlie driste seg å ta et skritt enda nærmere moderne, bluesbasert rock à la Amund Maarud slik de gjør på platens ypperste spor, «High-Jiver».
Men bevares - imponerende nok en gang!
BESTE LÅT:
«High-Jiver» STEIN ØSTBØ
| 1
|
102875
|
Bokanmeldelse:Tor Bomann-Larsen - «Æresordet»
Det politiske rykker helt i forgrunnen i dette femte bindet av historien om Haakon og Maud.
«Æresordet» Biografi, 624 sider Cappelen Damm
Det starter med en forlovelse og ender med en fordrivelse.
I tidsrommet fra 1928 til 1940 skulle kong Haakon 7. oppleve noen av sine beste og verste stunder.
Som i de tidligere bindene av dette kjempeverket om det selvstendige Norges første konge og dronning, veksler Tor Bomann-Larsen også i «Æresordet» fint mellom det nært familiære og det mer ytre politiske.
Men i motsetning til de fire foregående bindene, er resten av Europas kongelige langt mindre synlige i denne boken.
Den internasjonale dynastiske dimensjonen er sterkt redusert, noe som bokstavelig talt har en historisk forklaring.
Etter første verdenskrig var jo en rekke av de eldste kongehusene ganske enkelt borte, og flere av de andre hadde fått sin rojale selvstendighet sterkt beskåret.
Nå var det de velorganiserte massebevegelsene som på en helt annen måte definerte det politiske klimaet.
I Norge og i resten av verden.
1930-tallet var mer enn noe ideologienes tiår.
Derfor var det en krevende oppgave Haakon hadde gitt seg selv når han mer eller mindre på egen hånd skulle finne sin egen rolle som en moderne, demokratisk men også opphøyd monark.
Det er en balansegang ikke mange hadde maktet like overbevisende som den danskfødte kongen av Norge.
I den ulykkelige Grønlandsaken, der norske krefter gjennomførte det som nærmest må kalles en privatdrevet anneksjon, stilte Haakon seg ikke bare lojalt på regjeringens side.
Han var en aktiv pådriver for Norges interesser, og tok det imperiale nederlaget like tungt som politikerne.
Brev til fetteren
Men kongen var senere også utad lojal mot Arbeiderpartiregjeringen til Johan Nygaardsvold, selv om dennes langt fremskredne nøytralitetsholdning i utenrikspolitikken ga ham enormt med hodebry.
Det er i det hele tatt de hjemlige aktørene vi leser mest om i dette bindet: statsministerne Johan Ludvig Mowinckel og Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og ikke minst stortingspresident Carl Joachim Hambro.
Sistnevnte er nok den av politikerne som slipper best fra Bomann-Larsens vurdering.
Men den viktigste aktøren i denne boken er ved siden av Haakon selv hans sønn og tronarving kronprins Olav.
Den unge prinsen er nå blitt en voksen mann, som i løpet av boken blir gift og stifter familie med sin svenske kusine Märtha.
Når dronning Maud dør i 1938 er det Olav som blir sin fars aller nærmeste.
Det er svært interessant å følge Olavs egne politiske tanker.
Allerede i 1935 tok han i et brev til sin britiske fetter, prinsen av Wales, til orde for et forpliktende politisk forbund mellom England og det nazistiske Tyskland, først og fremst til vern mot det kommunistiske Sovjetunionen.
Og så sent som i 1939 trodde Olav det skulle være mulig å få til en fredsavtale med Hitlers Tyskland.
De beste motiver
Vi som i dag sitter med den historiske fasiten gjør klokt i å huske at kronprinsen på ingen måte var alene om å gjøre seg slike tanker.
Olav handlet ut fra det han oppriktig mente var de beste motiver, til beste for Norge.
Det samme bør man ha i mente når Tor Bomann-Larsen forteller hvor åpen kronprinsen tilsynelatende var for forslaget om at han skulle bli igjen i Norge etter okkupasjonen i 1940.
Også i denne saken bøyde han seg til syvende og siste for regjeringens - og sin fars - ønsker.
Slik er det dynastiske skjebnefellesskapet mellom far og sønn blitt enda tydeligere i det de to sammen entrer H.M.S. Devonshire med kurs for England 7. juni 1940.
Med det ender også denne boken, og la det være sagt:
Igjen har Tor Bomann-Larsen levert et imponerende stykke skrivekunst.
Veldokumentert og velskrevet, han plukker tilsynelatende uanstrengt retoriske og politiske poeng i en fin blanding.
Men selv stilisten Bomann-Larsen har sine svakheter, og han bør huske at det er viktigere å være eksakt enn ekvilibristisk.
Selv når man skriver om kongehuset.
| 1
|
102876
|
FILM:Bygdesprett
Gøy på landet med hopp og sprett, men «Footloose» anno 2011 har ikke samme effekt som originalen fra 1984.
At ungdom ikke får møtes for å danse, virker mer kuriøst enn troverdig.
Originalen red på en bølge av dansefilmer med energiske ungdommer i sentrum.
Ut fra det kriteriet blir årets «Footloose» mer dusinvare enn originalitet.
Men dansegleden er det lite å si på.
Mye energi og ladet sensualisme er det også i møtet mellom rebellen fra storbyen (Wormald) og den frustrerte bygdejenta (Hough), selv om deres kroppslige uttrykk, blant annet gjennom dansen, er bedre enn de verbale utbrudd.
| 0
|
102878
|
FILM:En sjelden perle
Ettersom en nesten to og en halv times koreansk drama med en presenil kvinne i hovedrollen, vil skremme bort det overveldende publikumsflertallet, bør det være sagt:
Man går da glipp av en av årets rikeste, sanneste, mest observante, kulturkritiske, vakreste, grusomste og dypt, dypt menneskelig filmer.
En sjelden perle.
Så ikke gjør det.
| 1
|
102881
|
Lars Vaular:«Du betyr meg»
(NMG / G / Cosmos)
Smart, skarpt og skummelt.
Der forgjengeren og spellemannvinneren «Helt om natten, helt om dagen» var en knallsterk samling stilmessig varierte enkeltlåter - kåret til fjorårets beste norske album av VG - er Vaulars fjerde langspiller hans mest gjennomtenkte og artistisk klarsynte til nå.
«Du betyr meg» er også bergensrapperens mørkeste.
Det lyriske nivået ligger lysår foran konkurrentene.
Gammeldags selvskryt har han liten tid til, han bruker mer krefter på imponerende karakteristiske og tørrvittige skråblikk på egen tilværelse, skjør mellommenneskelighet og urban paranoia, levert med den avmålte, uanstrengte rapstilen som gjør ham til landets beste i faget.
Vaular og hans makkere strutter av musikalsk selvtillit.
Få av produksjonene er ortodoks hip hop, men attityden er sjangertro hele veien.
Derfor blir den smekre Prince-synthpop'en i «Supernaiv» hip hop, den futuristiske «Billie Jean»-funken i «Hundre sanger» likeså.
De kullsvarte, nærmest gotiske «Ninja», «I disse dager» og «Tåken» låter på sin side som spor fra Tricky og Massive Attack rundt midten av nittitallet - sistnevnte fremstår som et eksempel på hvordan uhyrlighetene den 22. juli kan inspirere til stor, viktig kunst.
De to crew-kuttene må også nevnes som spesielt vellykkede:
«I min leilighet» låner fra A Tribe Called Quest anno «The Low End Theory» og kvitterer med vannpipe, og personlig er jeg ekstatisk over at den spretne elektrogodbiten «Når eg kommer hem» gjør grundig stas på mitt favorittord i år:
«tjommi».
«Du betyr meg» mangler kanskje den tidsånddefinerende hitsingelen.
Men albumet er antagelig det djerveste og svarteste noensinne fra en etablert norsk rapper, og gir følelsen av at Vaular opererer i en egen liga nå.
BESTE LÅT:
«Tåken»
Halve albumet er nå tilgjengelig for streaming på Wimp, hvor det slippes én ny låt fra platen hver dag frem til full utgivelse 31. oktober.
| 1
|
102882
|
Konsertanmeldelse:- Sorte engel
Imperiet ble slått tilbake i går kveld.
Av en vever, svartkledd kvinne på 42 - PJ Harvey.
Klamrende til autoharpa som om den var hennes eneste vern mot bekymringen for sitt elskede England startet hun sterkt med tittellåten fra sitt ferskeste album, «Let England Shake», og satte tonen for den nærmeste halvannen timen med ordene «let's head out to the fountain of death and splash about».
Denne hat- og kjærlighetshilsenen fra PJ Harvey om sin nasjons tilstand i moderne tid er noe av det ypperste hun noensinne har gjort.
Dirrende sint og bekymret - nærmest desperat i sine høye toneleie - likevel lavmælt og insisterende intens.
Akkurat som den første av to utsolgte oslokonserter ble.
Backet av en formidabel trio som dannet dronene sugevirvler av vellyd lot Harvey sangene tale for seg og sa ikke et ord før ekstranumrene.
Det var heller ikke nødvendig.
Hovedfokus var selvfølgelig sentrert rundt «Let England Shake» - med absolutte høydepunkter i nevnte tittellåt, «The Words That Maketh Murder» og fanfare-uroende «The Glorious Land», men heldigvis lot Vår Kvinne gullkorn fra tidligere i karrieren også drysse over et stappfullt Sentrum Scene, ikke minst var «Down By The Water» og påfølgende «C'mon Billy» en ren og skjær nytelse.
Og helt til slutt, som ekstranumre:
«The Piano», vanedannende «Angeline» og «Silence».
Hvilket er det siste denne damen trenger akkurat nå, stillhet.
Konsert:
PJ Harvey Sted:
Sentrum Scene, Oslo Publikum:
Ca. 1700 (utsolgt) Aktuell:
Ny utsolgt konsert samme sted i kveld
| 1
|
102884
|
Anmeldelse:Stivbeint skrekk
«The Thing» biter best fra seg når den ikke viser tenner.
Sci-fi/skrekk «THE THING»
USA.
15 år.
Regi:
Matthijs van Heijningen Jr. Med:
Mary Elizabeth Winstead, Joel Edgerton, Ulrich Thomsen, Eric Christian Olsen, Trond Espen Seim, Stig Henrik Hoff, Jørgen Langhelle, Kristofer Hivju, Jan Gunnar Røise
Jada, «The Thing» har oddsen mot seg når den skal hoppe etter kultklassikeren fra 1982 av skrekkspesialist John Carpenter.
Det er garantert en av grunnene til at spillefilmdebutant Matthijs van Heijningen Jr. bestemte seg for å lage en forløper fremfor en ren nyinnspilling.
Nordmenn på tur
I denne «forhistorien» følger vi en gjeng nordmenn på en forskningsstasjon i Antarktis, som oppdager et gigantisk romskip og det som tilsynelatende er et nedfrosset romvesen som har ligget i isen i 100000 år.
Amerikansk ekspertise i form av paleontologen Kate Lloyd (Mary Elizabeth Winstead) flys inn på hemmelig oppdrag fra Dr. Sander Halvorson (Ulrich Thomsen), og skrekken sprer seg når vesenet viser seg å være i live og stikker av.
Det er nemlig ikke bare i live.
Det er sultent.
Og når det viser seg at vesenet kan kopiere ofrenes celler og dermed være hvem som helst av dem, øker uhyggen flere hakk.
I første del kommer spenningen som små drypp som forsterker seg i takt med at først isen rundt romvesenet smelter, og deretter tilliten dem imellom.
Filmen har flere vellykkede scener med klaustrofobisk stemning og en desperat «hvem av oss er det?»-nerve.
Mary Elizabeth Winstead, sett i «Scott Pilgrim vs. the World» og i siste «Die Hard»-installasjon, leverer sånn passe.
Med et vidøyet, engstelig-bestemt ansiktsuttrykk som forandrer seg lite filmen gjennom, tar hun en tydelig Ripley-rip-off som den handlekraftige kvinnen.
Kate er tidvis matchet både mot Stig Henrik Hoffs temperamentsfulle nordlending og australske Joel Edgertons pragmatiske kjekkas, og blir raskt en motvekt til Thomsens uhyggelige Dr. Halvorson, som vil prioritere vitenskap over sikkerhet.
Vi tror på at den løsningsorienterte Kate kan ta i et tak blant mannfolkene som starter med å rette pekefingrene mot hverandre.
Jørgen Langhelles Lars er en figur du husker og Seims Edvard er nesten like uhyggelig ubestemmelig som Halvorson.
Men de fleste av rollefigurene har såpass lite tid på lerretet at det hverken er rom eller behov for de dype karakterdykkene.
Stereotypien av nordmenn er tatt helt ut.
De er brautende, skjeggete, kledd i jordfargede strikkegensere og synger gjerne «Sámiid Ædnan» for å holde moralen oppe.
Det er ikke til å unngå at filmen har en merverdi for norske publikummere.
Når gjengen synger «Jeg gikk en tur på stien» mens skrekken kommer smygende, blir det kultkomisk.
Nordmenn kan også få med seg at norske professor Halvorson faktisk snakker dansk.
Filmens styrke er at den tar sjangerens klisjeer på alvor.
Den står på egne bein, men blir i partier for stivbeint låst til forgjengerens (teknisk sett etterfølgerens) oppskrift.
For mye effekter
Dessverre sklir og snubler «The Thing» i blod og monstergørr i siste del.
Spesialeffektene er naturlig nok bedre enn dem vi så i 1982, men det er også overflødig mye av dem.
Filmens mest spennende øyeblikk er når vi ikke ser de halvfortærte ofrene forvridd i slyngende tentakler og klikkende kjever.
Det er likevel mye som funker i det siste tilskuddet på de flergreinede «The Thing»-familietreet.
Men de spinkleste kvistene svikter helheten.
| 0
|
102885
|
Spillanmeldelse:«Batman:
Arkham City»
Gothams kappekledde superdetektiv er tilbake i et spill som balanserer perfekt mellom action og utforskning.
For to år siden ryddet Batman opp på mentalinstitusjonen Arkham Asylum.
Fantastisk snikeaction og et stemmeskuespill i verdensklasse var hovedingrediensene i det som sannsynligvis var det beste superheltspillet noen gang laget.
Endelig kommer det mer.
Ett skarve fengsel er blitt for smått til å tøyle Gothams mange kjeltringer, så det opprettes en egen bydel hvor de får leve i totalt anarki.
Kjente superskurker som Jokeren, Pingvinen, Mr.
Freeze og Two Face leder ulike gjenger, men alle har ett felles mål: å ta knekken på Batman.
«Arkham City» briljerer med dynamikken.
I den ene øyeblikket gransker jeg et åsted for spor.
I det neste er jeg i vill nevekamp mot ti aggressive gjengmedlemer.
Like etter lister jeg meg så stille jeg kan over isen, så ikke den gigantiske haien under meg skal fatte interesse.
Det er nettopp denne dynamikken som gjør «Batman:
Arkham City» til et av årets høydepunkt.
Hvordan jeg hele tiden må tilpasse meg, fra å være en eksplosiv kampspesialist, til å være en skygge ingen legger merke til.
Og det er enormt.
Selve bydelen er ikke så stor, men det er uendelig med ting å gjøre.
Hovedhistorien utgjør knapt halvparten av det «Arkham City» har å by på.
Her er det sideoppdrag, gåter og utfordringer for flere titalls timer iført den sorte trikoten.
Det eneste jeg aldri får helt til, er kontrollen.
Selv etter tolv-femten timers spilling, er jeg fortsatt usikker på nøyaktig hva de ulike knappene gjør; akkurat hvilken kombinasjon som avvæpner en fiende, eller hvordan jeg kontrer en motstander med machete.
Jeg må ofte ty til knappemosing.
Ellers har jeg lite å utsette på Batman.
Gameplayet er nokså likt som sist, men følelsen av å være en ekte superhelt er bedre enn noensinne.
Så vi kan trygt si at «Arkham City» lever opp til forgjengeren.
Dette er det klart beste superheltspillet jeg har spilt.
PS:
Spillet er testet til Xbox 360.
BATMAN:
ARKHAM CITY Plattform:
Xbox 360, PS3, PC Genre:
Action Alder: 16+ Utvikler:
Rocksteady Studios Utgiver:
Warner Bros Interactive
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102886
|
Lou Reed & Metallica:«Lulu»
(Universal)
Det har gått sport i å gjøre narr av dette samarbeidet.
Ikke uten grunn.
«Lulu» oser av supergruppesyndromet - gamle dinosaurer møtes i nesegrus beundring for seg selv og hverandre, med det formål å «gjøre noe sammen», uten en klar og god idé om hva.
Ti låter fordelt på 90 minutter bærer også vitnesbyrd om manglende evne til selvredigering.
Mye av albumet lider under Metallicas forsøk på å låte henslengt og improviserende; det er jo blodproff struktur som til vanlig er deres styrke.
Reed er på sin side provoserende usympatisk, ofte nær parodien i sine gammelmannsforsøk på å lage relevant, skittenrealistisk poesi.
James Hetfield som «annenstemme» er regelrett komisk.
Det samme er Reeds førstestemme når Metallica ved et par tilfeller låter som seg selv.
Likevel er det ikke helt uten frukter, dette.
På «Brandenburg Gate» og «Iced Honey» inntar Metallica rollen som et tett, ortodokst rockende garasjeband, noe som får frem det gode i den gamle grinebiteren.
Og den 19 minutter lange «Junior Dad» er en strykermarinert perle i det sørgmodige leiet Reed er god på når han ikke er så fordømt sur.
Men sur er han.
BESTE LÅT:
«Junior Dad»
| 0
|
102887
|
Finn Coren:«Mitt hjerte - dikt av Jens Bjørneboe»
(Bard / Musikkoperatørene)
Skjønnheten og gruen.
Coren - norsk musikks beste hemmelighet - har laget musikk av både William Blake og William Butler Yeats.
I 2008 tonesatte han den norske lyrikeren Olav H. Hauge på det spektakulære dobbeltalbumet «I draumar fær du».
Nå tar han for seg angstens, men også håpets, dikter, Jens Bjørneboe.
Resultatet er igjen like unikt som usedvanlig godt.
Og - for de som måtte engste seg:
Aldeles ikke vrient å lytte til.
Coren er en vidunderlig melodiker.
Visene og folkrocken går de utenlandske kollegene hans i den såkalte «freak folk»-scenen en høy gang, og progtendensene er av den skjønne Talk Talk-skolen.
Han kan også skrive et stakkato, grimete Robert Fripp-riff når behovet melder seg, samt gynge dovent som Neil Young på elgitar-oddysé.
Stemmen hans krever kan hende en smule tilvenning.
Den er hviskende fortrolig, dirrende av nerver á la den svenske kulttrubaduren John Holm.
Men Coren synger denne poesien som om den ble skrevet eksplisitt for å bli sunget.
Og om Bjørneboes romaner har tålt tidens tann dårlig, er lyrikken hans fremdeles kraftfull - og ikke minst lett forståelig.
Platen ebber ut i André Bjerkes minnedikt om Bjørneboe (en perfekt avstemt beslutning).
Da har du vært gjennom en komplett kunstopplevelse av et musikkalbum.
BESTE LÅT:
«Vinter»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102888
|
Peter Jöback:«Livet, Kärleken och Döden - La Vie, L´Amour, La Mort»
(Sony Music)
Mer utmattende enn innsmigrende.
Peter Jöback har utvilsomt en stor stemme, men det er ikke dermed sagt at den er skapt for alt.
Svenskifiserte franske «chansons» i de svære fotsporene til Aznavour, Brel og flere er nok en bedre idè på papiret enn på plate.
Jöbacks voldsomme og energifylte vokalinnsats kolliderer altfor ofte med like storslåtte strykearrangementer og gjør at resultatet pussig nok blir mer støyende enn dynamisk.
Sett bort fra en særs crescendo-kåt versjon av «My Way» (opprinnelig «Comme d'habitude» av Claude François and Jacques Revaux), er Peter Jöbacks klart sterkest på de rolige partiene der han klarer å tøyle kraften i stemmen og skape intimitet, slik denne genren krever.
BESTE LÅT:
«Vad gör en man till en man».
| 0
|
102889
|
Diverse artister:«The Bridge School Concerts - 25th Anniversary Edition»
(Reprise / Warner)
Hvem skal tjene penger på diverse artister-samlinger som denne (til inntekt for Neil Youngs favorittveldedighet), nå som de fysiske formatene angivelig er avgåtte ved døden?
Eller er det kanskje slik at buffet-aspektet egner seg spesielt godt il «pick'n'mix» i iTunes-butikken?
Mest strålende:
Tony Bennett.
Mest overflødig:
Paul McCartney.
Mest improviserende:
Willie Nelson.
Mest «fedre- og sønner»-aktige: Crosby, Stills, Nash & Young og Fleet Foxes.
Mest dustete: Metallica.
Alltid med på alt som er moro: Sheryl Crow.
Best:
R.E.M.s «Country Feedback».
Det er lov å savne dem nå.
BESTE LÅT:
«Country Feedback»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102893
|
Justice: «Audio, Video, Disco»
(Ed Banger / Warner)
Melodisk og knallhard rettferdighet.
Man kan selvsagt beskylde denne franske duoen for skamløs etteraping av deres landsmenn i Daft Punk.
Ikke bare lagde Justice en debut like klinisk og brutal som «Homework» ti år etter; nå følger de opp med en mer trallvennlig, soft- og heavyrockflørtende annenplate, ti år etter «Discovery».
Men Daft Punk synes jo for tiden å være lite interesserte i å lage annet enn spektakulære lysshow, science fiction-konsepter og obskur filmmusikk.
Derfor trenger vi Justice.
Disse smittende melodiene og smarte riffene, denne porøse franske klubblyden og dette hemningsløse øset er simpelthen noe vi trenger i livene våre.
Det er dessuten bare konseptet Justice stjeler; låtene ordner de selv.
Og de sparker ræv.
BESTE LÅT:
«New Lands»
| 1
|
102894
|
Brett Anderson:«Black Rainbows»
(Cosmos)
Ikke beksvart, men få regnbuer å se.
Med en meny av hovedsaklig traurige balladesupper kan Suede-vokalisten mistenkes for å ha tilegnet solokarrieren folk med kroniske søvnproblemer.
På fjerde forsøk har han i så tilfelle forkastet denne humanismen og blitt støyende og sjarmerende igjen.
Vent med å juble.
Albumet er verken spesielt glødende eller varig interessant - til det er låtene for ansiktsløse og unyanserte.
De balanserer dessuten på repetetiv sosialpoesi om papirklipp og askebegerøyne.
Men det henger sammen som popmusikk.
Sånn sett er det et paradoks at idet 44-åringen endelig tilbereder noe spiselig solo, har han samtidig gjenforent gamlebandet.
BESTE LÅT:
«Brittle Heart»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
102896
|
FILM:Skrekk på tomgang
Stillheten er ofte den beste skrekkeffekt; du vet at den blir brutt av en iørefallende lydkulisse eller et brått visuelt grep.
Styrken til «Paranormal Activity»-filmene, inkludert denne, er skiftningene mellom den tette, tause kameraføringen og de skarpe grøsserbruddene.
I iver etter å følge opp suksessen, har man lagt handlingen til 80-tallet, for å «forklare» spøkeriene i de to foregående filmene.
Effektivt en god stund, før avslutningen preges av total mangel på kreative ideer.
| 0
|
102897
|
FILM:Lett Pave-satire
Nanni Moretti er en filmskaper som lager samtidssatire for et folk som virkelig fortjener det, og ære være ham for dét.
Sist gang var det Berlusconi («Il Caimano»), denne gangen er det selveste Paven i Rom som havner under italienerens lupe.
Morettis blikk blir imidlertid hakket for ærbødig - og de billige lattertiksene litt for mange til at «Vi har en pave» blir satire som virkelig sparker.
Utgangspunktet er spennende nok:
I dét han skal motta verdens hyllest som nyutnevnt overhode for den katolske kirken på Petersplassen bryter Paven sammen.
Stappfull av frykt og paranoia for å ikke være stor nok mann for oppgaven stikker han av, etter først å ha søkt råd hos en psykolog.
Humoren består i de mange dekkoperasjonene Pavens rådgivere må gi seg i kast med for å pynte på sannheten.
Noe er morsomt, for mye er for godslig og plumpt til å påkalle de store latterkulene, selv om jeg vil tro utbyttet er større dersom du både er katolikk og italiener.
Det Moretti ønsket å si om den gamle mannen og tvilen drukner dessverre i lett komedie.
Paven blir vasende rundt i Romas gater på egenhånd i det som er den egentlig interessante delen av historien her.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102898
|
FILM:Eksplosiv eleganse
Å se «Drive» er noe så underlig som en meditativ reise i krypende angst og plutselig vold.
En biltur du bør bli med på.
Sugende sveip over glorete opplyste bylandskap, en lakonisk einstøing, sitrende biljakt, pulserende elektronisk musikk og rosa 80-tallsvignetter.
Fra første anslag viser Nicolas Winding Refn publikum at vi får se en film som skamløst tar opp arven fra 70- og 80-tallets B-filmer med biljakter, kupp med komplikasjoner, og en dash film noir.
Ryan Gosling er den ordknappe og stoiske bilføren som jobber som stuntmann om dagen og fluktbilsjåfør om natten.
Livet hans slynger seg smidig gjennom gatene i Los Angeles, helt til han møter på nabojenta Irene i sin anonyme boligblokk.
Da sporer han av.
Og å avvike fra sine faste rutiner, og å engasjere seg i hva som er rett og galt, fører ham naturligvis til knes i trøbbel.
Sjåføren kan minne om både Clint Eastwoods Dirty Harry og Steve McQueens Bullitt, eller Kurosawas samuraier, for den saks skyld.
Hans moralske kompass opererer ikke etter vedtatte lover, men det er en overdøvende drivkraft.
Gosling spiller den navnløse føreren med asfaltfast trygghet.
Det meste kommuniseres med ansiktet, og de få gangene roen hans sprekker, blir du virkelig skremt.
Carey Mulligang som Irene byr på genuin «girl next door»-søthet og vi tror på kjemien dem imellom.
Det er vakre og varme, nærmest meditative partier mellom utbruddene av ekstrem vold i filmen.
Noe som gjensidig forsterker «Drive»'s vidt forskjellige gir.
For det er ikke bare biljaktene som er spennende i «Drive».
De er sømløst stilige å se på og gir hjertepumpa rene intervalltreningen.
Men sjelden har det vært like nervepirrende å se en person sitte helt stille inne i en bil.
Skjønt, nervepirrende er ikke riktig ord.
Nerveflerrende er mer dekkende.
Winding Refn er ingen Tarantino.
Men han er stilsikker i egen rett, og i motsetning til vikingeposet «Valhalla», hvor innholdet til tider druknet i den selvbevisste estetikken, balanserer «Drive» elegant form og innhold.
Filmen er ikke original, og vi får ikke mange lagene å dykke i i hverken rollefigurer eller handling, men rytmen Winding Refn bygger opp historien med får uvilkårlig opp turtallet på publikums puls.
«Drive» er en film du både føler på kroppen og slikker opp med øynene.
Det holder langt.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
102900
|
FILM:Tarvelig om «tidsklemma»
Haha.
Snakk om katastrofal «timing».
Oktober 2011 er trolig det verste tidspunktet å lansere denne filmen på siden depresjonen på 1930-tallet.
For hør her:
«Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» ber deg om å føle medynk og sympati for «tidsklemma» til en hovedperson som er vakker og på alle måter vellykket, har god økonomi og en god jobb, er gift med en snill, moderne mann, har to velskapte barn og en flott leilighet i et rikmannsstrøk i Boston.
Ja, den ber oss om å ha medynk og sympati med en - hoho! - finansanalytiker.
Hun har akkurat fått sitt livs store karrieremulighet.
Den involverer «dessverre» et par måneders intens jobbing, noen turer til glamorøse New York og at hun må arbeide sammen med den superkjekke Jack (Brosnan, som hun - tidsklemme eller ikke - rekker å bli litt forelsket i).
Alle andre ville selvsagt ha vært dypt og inderlig henrykte.
Men finanskvinnen har dårlig samvittighet for at det var barnevakten (jepp, de har en dyktig barnepasser i hjemmet dagen lang) som tok med minstemann til frisøren for å klippe ham, og ikke hun selv.
Kom igjen.
Gråt for denne kvinnen og de mange prøvelsene hennes, så mye verre enn våre.
Denne filmens mangel på takt og tone i forhold til vanlige menneskers virkelighet er knapt til å tro.
Men aller mest er «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» et feilplassert slag i ansiktet på Mannen.
Filmen vil gjerne at du skal tro at menn aldri føler stress eller utilstrekkelighet, og at det eneste de gjør i arbeidssammenheng er å dolke kvinner i ryggen og stikke av med æren som rettmessig skulle ha vært deres.
(Jo, og så holde skoene blankpussede og ta med forretningsforbindelser på strippeklubb).
Kvinnen er på sin side et oppofrende offer, uten negative egenskaper, en sjonglør og organisasjonskunstner med luen i hånden, hvis eneste «karakterbrist» er at hun i verste fall er litt sjarmerende klønete.
Filmen har flere severdige skuespillere.
Og det hagler selvsagt med modernitetsmarkører:
Smarttelefoner, pilates, dietter, sosiale nettverk, yoga, dyre barnebursdager, fortellerstemmesekvenser á la «Sex And The City».
Filmens egentlige ærend er imidlertid stokk konservativt.
«Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» sier på den ene siden at kvinnen fortjener, og bør gå for, det hele i arbeidslivet.
Men den ønsker også å insistere på at den eneste veien til sann lykke går via å føde barn.
Menn er muligens fra Mars.
Kvinner kan hende fra Venus.
Ett er sikkert:
Denne filmen fornærmer begge.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102902
|
Spillanmeldelse:«Might & Magic Heroes VI»
Få spillserier har gjort turbasert strategi mer tilgjengelig, uten å ofre dybde.
Etter et par omdiskuterte utgivelser, gjør det sjette kapittelet i «Heroes»-serien det meste riktig.
Å velge sitt favorittspill gjennom tidene er ingen enkel sak, for nostalgi og ferske spillminner trekker i hver sin retning.
Blir jeg dog stilt til veggs og avkrevd et svar, må svaret mitt bli «Heroes of Might & Magic III».
Ikke bare bød det på intense, taktiske kamper i store, fargerike verdener proppfulle av skatter, mystiske skapninger og magiske byggverk, det handlet like mye om bybygging, ressurshåndtering og strategiske valg.
For de av oss som er glad i både rollespill og strategispill, er det få spill som så til de grader har klart å levere ren kvalitet på begge fronter.
De to neste spillene i serien var slettes ikke dårlige, men med forventningene skrudd himmelhøyt kunne de ikke unngå å også være litt skuffende.
Det var derfor med en blanding av sprudlende håp og sunn skepsis jeg begav meg inn i Ashan og «Might & Magic Heroes VI».
Om du er ny til «Heroes»-universet, så handler det i første rekke om helter, hærer og byer.
Heltene har en begrenset avstand de kan bevege seg hver dag, og i byene kan man i all hovedsak bygge én ny bygning i samme tidsrom.
Kartet heltene beveger seg på, er det alt fra steingruver og tømmerhytter, til gravplasser og gladiator-arenaer.
Noen av disse gir helten permanente eller midlertidige kampbonuser, andre øker inntekter av gull og ressurser til imperiet ditt.
Problemet er at de fleste av disse er beskyttet av monstre som må beseires.
Og for å kunne gjøre dette, må du først trene en solid hær i byen din.
En hær som etterhvert også må bryne seg på andre spilleres helter og byer.
Grunnmekanismen er solid, men det er alt krydderet som gjør «Heroes»-serien så bra.
Heltene er for eksempel rollefigurer helt på høyde med vanlige rollespill, med nivåhevninger, ferdigheter og et vell av utstyr, våpen og rustninger.
«Heroes VI» er intet unntak.
Ferdighetssystemet er fullstendig overhalt i forhold til tidligere og fokuserer nå mer på «Might & Magic»-biten av spilltittelen.
Man har et tre-sifret antall ferdigheter å velge mellom, fordelt i hovedkategoriene «Might» og «Magic».
At hver eneste magiske formel nå må «kjøpes» enkeltvis med ferdighetspoeng, var noe som først slo meg som en særdeles dårlig idé.
Tidligere har man nemlig blitt servert en hel haug slike bare ved å bygge en spesiell bygning i byen sin.
Men skepsisen min bleknet etterhvert.
Man kan velge seg et arsenal av ulike formler hvis man vil, men man kan også gjøre heltene mer spesialiserte og skreddersy dem til sin egen spillestil.
At det tidligere varierte utvalget av ressurser nå kokes ned til gull, stein, tre og krystall, vil nok også mottas med begrenset begeistring av «Heroes»-seriens tilhengere.
Men i praksis er det faktisk ikke noe man tenker så veldig mye på når man spiller.
Andre nyvinninger er nok ikke like kontroversielle.
Slik som et rykte-system som belønner både nådesløse helter som forfølger flyktende fiender, og de som velger å respektere det hvite flagget.
Eller at erobrede byer nå kan bygges om til din egen fraksjon, mot en pengesum som avhenger av byens styrke og størrelse.
Selve kampanjen er delt opp i to innledende kart, samt unike underkampanjer for hver av de fem forskjellige fraksjonene.
Disse byr på noen skikkelige utfordringer, om du ikke setter ned vanskelighetsgraden, og er heller ikke noe du kommer deg igjennom på en helg eller to.
Plottet i kampanjene er slettes ikke dårlig, men historiefortellingen kunne nok ha vært bedre og ikke alle kartene er like godt lagt opp.
Noen stabilitetsproblemer, særlig når man kontrollerer mange byer, burde vært fikset før spillet ble sluppet, men er ikke verre enn at man kan leve med dem.
Iallefall når selve spillopplevelsen er såpass bra som den er i «Heroes VI».
For selv om jeg nok ikke kommer til å endre favorittspill, så vil jeg påstå at «Heroes VI» er det beste kapittelet i «Heroes»-sagaen siden «Heroes III».
MIGHT & MAGIC HEROES VI Plattform:
PC Genre:
Strategispill Alder: 12+ Utvikler:
Black Hole Entertainment
Utgiver:
Ubisoft
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102903
|
Spillanmeldelse:«Football Manager 2012»
I snart 20 år har «Football Manager»-serien holdt et skyhøyt nivå.
I år er ikke nyhetene og forbedringene store, men de som serveres tilfører serien akkurat det som har manglet de siste årene.
Lite har forandret seg i selve spillmekanismen siden i fjor høst.
3D-simuleringen har fått en liten overhaling.
Selve brukergrensesnittet har også blitt oppjustert, og det er mye enklere å finne frem til informasjonen man trenger.
I tillegg får vi en mer omfattende speiderrapport av motstanderne.
Hvor man før bare fikk en overfladisk gjennomgang av motstanderens mest brukte formasjoner og spillestil får man nå servert en rykende fersk speiderrapport fra støtteapparatet før hver kamp.
Her kan man for eksempel se hvilke formasjoner motstanderen har sluppet inn flest mål mot, hvilke typer mål de scorer og hvor på banen målgivende pasninger gis fra.
Sports Interactive fortsetter frieriet til nye spillere, og i år er det mulig å gjennomføre en liten kursdel som viser deg spillets funksjoner steg for steg.
Denne muligheten gjør dermed «Football Manager 12» til det mest tilgjengelige spillet i serien.
Det eneste problemet jeg hadde med fjorårsutgaven var det noe begrensede utvalget av «teamtalks».
Jeg fikk aldri følelsen av å være særlig inspirerende eller at spillerne tok meg alvorlig.
Dette har Sports Interactive løst ved at man nå kan bestemme hvilket tonefall man bruke i den inspirerende talen, i tillegg er det nå flere valg for hva man vil si.
Rosinen i pølsa i «Football Manager 2012» er imidlertid muligheten for å legge til ligaer og land etter at man har startet et spill.
Jeg elsker å spille lange lagringer som ofte varer til langt over år 2020, og da er det utrolig godt og ikke bli begrenset til de valgene jeg tok ved spillstart.
Man kan enkelt legge til ligaer og land når man måtte ønske det, og disse vil da være spillbare ved neste sesongstart.
De nye ligaene vil da ha utviklet seg akkurat som de andre du har aktivert, og spillerne her vil utvikle seg likt alle andre.
Man slipper dermed å møte et Barcelona som består av dagens startellever i år 2023.
Alt i alt har jeg alt jeg kan ønske meg i en manager-simulator.
Større fotballglede foran dataskjermen skal du lete lenge etter.
PS:
«Football Manager 2012» lanseres 21. oktober.
FOOTBALL MANAGER 2012 Plattform: PC, Mac Genre:
Sport Alder: 3+ Utvikler:
Sports Interactive
Utgiver:
Sega
| 1
|
102904
|
Tom Waits «Bad As Me»
Tom Waits «Bad As Me»
Så bra som bare Waits kan være.
Halvveis ut i Tom Waits' første plate med ny musikk på syv år ber han om å bli plassert tilbake i mengden.
Det skal godt gjøres.
Ikke fordi «Bad As Me» er så umåtelig sært, skjevt og skranglete.
Men se på sjangerbetegnelsen øverst i anmeldelsen.
Den er ikke nødvendigvis misvisende, men egentlig går det ikke an å sjangerføre californierens musikalske og litterære mesterlighet.
Like fullt er dette hans mest - om kan bruke definisjonen i denne sammenhengen - ordinære album noensinne.
Det krever mindre arbeid å komme bakenfor skrammelet, det er kompakt, spisset og dynket i referanser til ham selv.
«Everybody's Talking» er en raskere versjon av «Sins of My Father» fra forrige album.
«Same Kind of Bad As Me» kunne vært tatt ut fra «Bone Machine» (1992) og «Pay Me» ville ikke vært feil i hans tidlige pianomannkarriere.
Det er selvsagt mye mer.
Mer av Waits.
Og mer av andre.
Spesielt Keith Richards, som bidrar med gitar og synger sammen med Waits, i albumets mest dødsrallende øyeblikk, at de er det det siste løvet på treet.
Dessuten skjenker Waits oss en ny høytidssang i sin dekonstruksjon av «Auld Lang Syne» på «New Year's Eve».
Mange kunne laget enkelte av låtene på albumet, men få kunne laget mer enn én.
Og bare én mann kunne sunget dem.
Autotune ville fått et kronisk nervøst sammenbrudd om programmet hadde blitt utsatt for Waits.
Det er virkelig fint å tenke på.
BESTE LÅT:
«Last Leaf».
TOR MARTIN BØE
* Albumet er i salg fredag 21. oktober.
| 1
|
102905
|
CHRISTOPHER
En utrolig balansert og selvsikker fremføring av en låt som ikke krever all verden, og en imponerende stemmeprakt med en kledelig rustenhet, gjør nok Christopher til en outsider i finaleheatet.
Men konkurransen er uhyre sterk, og her må formen holde helt til slutt.
Han bør klare Topp 5, men usikker på «medalje».
| 1
|
102906
|
HENRIK
I motsetning til publikum og dommere, ble jeg ikke imponert over Henriks innsats i semifinalen.
For all del, han synger fint, kanskje småpent er riktigere, men jeg savner en skikkelig innlevelse og litt mer trøkk.
Det ville overraske meg mye om Henrik er med hele veien.
| 0
|
102907
|
MARLEN
Marlen har en flott stemme og utstråler entusiasme og ekte glede, men allikevel mangler hun litt av den sjarmen jeg gjerne skulle ønske å se i en IDOL-vinner.
Stemmen går liksom på tomgang, om enn på et forholdsvis høyt nivå.
En plass i Topp 5 vil være en overraskelse.
| 0
|
102908
|
VEGARD
En klar forhåndsfavoritt som er nødt til å forbedre seg flere hakk dersom han skal vinne hele greia.
Han oser av selvtillit og har fått så mye skryt at det ikke er så rart.
Men prestasjonene må stå i stil med oppmerksomheten...
DA blir det bra!
Vegard havner i Topp 3.
Men han vinner neppe.
| 1
|
102909
|
MARIA
Maria var i min Topp 10 etter auditionrundene, men jeg synes ikke utviklingen har gått særlig fremover.
Snarere er hennes særegne måte å fremføre kjente slagere i ny drakt, litt FOR sær og det vil forundre meg om hun klarer å målbinde nok seere til å dominere finalerunden.
Men hun er en outsider.
| 0
|
102910
|
FREDRIK
Fredrik er en ekte "dark horse" i denne finalen, som stort sett presenterer pen og pyntelig popmusikk.
Han skal bli svært spennende å følge i finalen, og jeg krysser fingrene for at han når langt.
Samtidig er også fallhøyden stor for hans veldig personlige og uforsonlige stil.
Tenk om han vant.
Det hadde vært innmari kult!
| 1
|
102914
|
JENNY
Det er alltid vanskelig å spå en vinner, men Jenny er det nærmeste jeg kommer i årets utgave av IDOL.
Hun har en fabelaktig stemme, besitter en sjarmerende sjenerthet og virker å vite nøyaktig hva hun vil med hver låt hun har fremført hittil i konkurransen.
Måtte det nå helt til topps!
Jenny er min favoritt til å bli årets superstjerne.
| 1
|
102915
|
Jane's Addiction, «The Great Escape Artist»
Jane's Addiction, «The Great Escape Artist»
(Capitol / EMI)
Ingenting sjokkerende.
Nei, det er ikke en reissue, selv om tittel, cover og miks er helt 1992.
Og tross signaturene hylefalsett mot dundrende gitarer vedvarer ikke tidsforvirringen.
Utover konseptuell likhet er alt som minner om California-kvartettens størrelse borte, ikke minst deres eksplosive innfall og kreative grep.
Muligens på grunn av at Eric Avery nok en gang har nektet å spille bass, men mest fordi dette er lyden av gamle menn som prøver å huske hvor artig det var å sitte bakerst i klasserommet, men har glemt nyansene i det å bråke.
Ideen om Jane's Addiction har de klart å fange.
Perspektivet slapp dessverre unna.
BESTE LÅT:
«Splash a Little Water» TOR MARTIN BØE
| 0
|
102916
|
Noel Gallagher's High Flying Birds
«Noel Gallagher's High Flying Birds»
(Sour Mash / Universal)
Flyr høyt.
Og lavt.
Oasis uten Noel Gallagher ble, som Beady Eye-albumet beviste tidligere i år, en stilmessig sprikende affære med akutt mangel på en dugandes låtskriver.
Men Noel står like utstøtt på egne ben.
Hans ortodokse låtskriving har alltid nytt godt av Liams ubehøvlede rock'n'roll-vokal.
Men der Liam gneldrer i widescreen, synger Noel selv i mono.
Uten lillebroren til å piske opp energi og dekke over svakheter blir det ofte pinlig tydelig hvor dølle sanger han kan lage.
Noels første soloplate starter med tre låters ørkenvandring, og det er i tillegg plassert et par tørre kneippbrødskiver mot slutten av albumet.
Man tar seg i å tenke «Oasis-B-sider», helt til man kommer på at Oasis tidvis lagde veldig gode B-sider.
Midtveis våkner imidlertid fuglene til liv.
«The Death Of You And Me» og «Soldier Boys And Jesus Freaks» er passable, molefonkne Kinks-pastisjer.
«AKA ... What A Life» er en pianodrevet godbit i fotsporene av hans idol Paul Wellers solokarriere.
Ved to tilfeller greier han også å, mer enn noe annet, låte som seg selv - det vil si, som Oasis, slik de hørtes ut med hodet på skakke.
Både «Record Machine» og «Stop The Clocks» har det episke sveipet og den melodiske sentrifugalkraften man forbinder med gammelt gull som «Champagne Supernova» og senere høydepunkter som «Guess God Thinks I'm Abel».
Likevel understreker albumet først og fremst at et Oasis fordelt på Beady Eye og Noel solo har blitt en tap / tap-situasjon for band så vel som fans.
BESTE LÅT:
«Record Machine» THOMAS TALSETH
| 0
|
102917
|
Kuedo, «Severant»
Kuedo, «Severant»
(Planet Mu)
Økologisk elektronikk.
Jamie Teasdale, briten bak dette konseptet, har vaket i dubstep-undergrunnen det siste decenniet.
Selv om det er noe Burial-kjølig over hans første soloalbum, låter det mer ruralt fremtidsoptimistisk enn dystopisk.
«Severant» er miljøbevisst futurisme, kraftfôret med historiske faksimiler.
Teasdale stjeler for eksempel åpenlyst fra scifidystopien «Blade Runner», men nærmer seg også Aphex Twins nybrottsarbeid.
Gjennomgående melodisk elektronika på lavkarbodiett, som tar litt tid å virkelig bli fascinert av, men som etter hvert åpner seg som noe av det mer behagende siden Boards Of Canada.
Massiv kuedos (sic) for det.
BESTE LÅT:
«Whisper Fate» TOR MARTIN BØE
| 1
|
102918
|
Casiokids, «Aabenbaringen over aaskammen»
Casiokids, «Aabenbaringen over aaskammen»
(Nightliner / Universal)
Jeg hadde sant å si ikke sett for meg å skulle bruke særlig mer tid og krefter på Casiokids.
Bergenskvartetten har til nå fremstått som et sjarmerende men like fullt forglemmelig lite foretak, med internasjonal oppmerksomhet av typen som svinner like fort som den kommer når bloggerne mister interessen.
Musikalsk har de ikke føltes så viktige:
Debuten «Fück Midi» (2006) var en famlende uvesentlighet.
Fjorårets singelsamling
«Topp stemning på lokal bar» hadde på sin side flere fine øyeblikk, men selv en radioperle som «Finn bikkjen» hadde såpass til noveltypreg ved seg at bandet føltes som en søt, forgjengelig bagatell.
«Aabenbaringen over aaskammen» er en tittel som gjør det klart at Casiokids ikke har kvittet seg med sine humoristiske sider, men innholdet er såpass mye av et musikalsk fremskritt at «åpenbaring» er en adekvat beskrivelse.
Lydmessig har de blitt enda mer organiske; vel er det elektronika, men med så mye varm, analog vellyd at albumet - uten å være på helt samme nivå - tåler å nevnes i samme åndedrag som tidligere minimalistiske synthdrevne storverk fra Bergen som Bjørn Torskes «Trøbbel» og Erlend Øyes «Unrest».
Bandet boltrer seg i nydelige nydiscogrooves med den sødmefylte tristessen som preger for eksempel Hot Chip og LCD Soundsystem på sitt beste.
Biter fra seg gjør de også, ikke minst når de lar et barberblad av et gitarriff gjøre «Dresinen» til albumets første virkelig store opplevelse.
Men det er mange av dem, og den sorgmuntre gjennomgangstonen reflekteres i titler som «Elefantenes hemmelige gravplass», «Aldri ska me ha det gøy» og «Selskapets triste avslutning».
At vokalist Ketil Kinden Endresen for anledningen fremstår som en Lars Lillo-Stenberg i pocketutgave demper heller ikke inntrykket av progresjon.
BESTE LÅT:
«Golden Years» THOMAS TALSETH
| 1
|
102925
|
FILM:Vondt og vakkert
Grenseløst engasjerende, usedvanlig gripende - og med «Tore på Sporet»-problematikk!
Denne tysk-argentinske lille filmskatten handler om den vanskelige sannheten og stiller store spørsmål:
Hvem er jeg egentlig?
Kun tåper sitter uberørt tilbake.
Den 30-årige tyske konkurransesvømmeren Maria kan ikke ett ord spansk, men får en uforklarlig sterk reaksjon da hun kjenner igjen vuggesangen en argentinsk mor trøster barnet sitt med på flyplassen i Buenos Aires.
Da hun mister passet, og blir landfast i den argentinske hovedstaden dukker faren opp uanmeldt - og Maria aner at det er andre grunner enn bekymringer for sikkerheten som gjør at han har reist så langt.
Stillferdig og usentimentalt graves familiehemmelighetene frem.
Her er overforklarende dialog skrelt bort, regissøren makter å formidle det dramatiske oppbruddet med bilder og musikk - uten å rop og store fakter.
På sett og vis spiller Buenos Aires hovedrollen i filmen, flyktige møter i den fremmede byen viser oss Marias ambivalens og uro - samtidig som de sårt kaster lys over en tid som for alltid er tapt.
«Sangen i mitt hjerte» er en knallsterk film om identitet, sannhet og svik.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102926
|
FILM:Sjarmløse sprett
De tre musketerer har gjenoppstått i 3-dimensjonal action med satiriske glimt, luftskip og sakteflygende kampsport.
Men menneskelig sjarm er mangelvare.
«Resident Evil»-regissør Paul Anderson har løftet den franske ridderlige fortellingen til Alexandre Dumas til nåtidens actionverden.
Riktignok lar han både d'Artagnan, de tre musketerene og de handlekraftige damene svinge seg høyt og lavt i lekre tidsriktige kostymer (Ludvig 13. tid på 1600-tallet), men filmen for øvrig har lånt effekter fra x antall actionfilmer, alt fra Bond-filmer til Østens dvelende fektekamper i luften, samt en Jovovich i Lara Croft utgaven av den intrigante Milady.
Det er ingen tvil om regissørens sans for effektiv utagerende visuell lekenhet.
Den menneskelige siden av det hele, er det verre med.
Musketer-trioen MacFadyen, Evans og Stevenson står frem som kule kiser med ironisk snert i replikkene.
Men de fortoner seg likevel mer som karikaturer enn sjarmerende karakterer.
Unge Logan Lerman som D'Artagnan fekter godt fra seg, men i likhet med sine kårdesvingende kompiser, overbeviser han ikke som modig sjarmør i kongens tjeneste.
Til det er han for anonym.
Med jevne mellomrom lages det filmer og TV-serier om bravadene til musketerene.
Dumas fortellinger fra 1600-tallet er skrevet i 1840-årene.
At historiene formidles med den til enhver tid tidsriktige uttrykk er naturlig.
Fortellingens grunnleggende intriger, spenning, begjær og eventyrlige fantasi innbyr til det.
At man nå bruker det tredimensjonale og ymse actioneffekter for alt det er verdt, er på sin plass.
Men mengden av påfunn vitner om en noe tøvete tilnærming til riddereventyret.
| 0
|
102927
|
FILM:Ytterliggående umorsom
Mye talent både bak og foran kameraet her.
Jesse «Mark Zuckerberg» Eisenberg spiller «ung, jødisk nerd»-kortet såpass vel at det bare er et tidsspørsmål før han dukker opp i «Woody Allen-rollen» i en Woody Allen-film.
Danny «Eastbound & Down» McBride kan strengt tatt bare spille én karakter, han også - et oppblåst kjøtthue - men gjør det til gjengjeld som regel til perfeksjon.
Regissør Fleischer hadde ansvaret for den overvurderte, men brukbare «Zombieland» i 2009.
Her går det riktig ille med alle involverte, med mulig unntak av den alltid severdige Fred Ward i rollen som beinhard major.
Det er sistnevnte som skal tas av dage, av sin egen ubrukelige sønn (McBride) - via en leiemorder.
Men sønnen trenger penger til «leien», hvilket ad dumme avveier får ham til å kidnappe pizzabudet Nick (Eisenberg) og ikle ham en tikkende bombevest.
Oppdrag:
Ran banken for 100 000 dollar.
Jeg talte én småmorsom setning i løpet av den drøye timen som fulgte («I nailed her, intercourse-style», for den som måtte være interessert).
Videre talte jeg minst to hundre og femti anvendelsespunkter for ordet «pussy» (som regel i betydningen «feig»).
Manusforfatterne bak denne filmen er hellig overbeviste om at det er nok å bare si det ordet, og alle hjerter vil more seg.
Utover denne feilaktige overbevisningen, klarer de ikke en gang å kryste en vits ut av å spille Glenn Freys «The Heat Is On» under en biljaktsekvens.
De kunne skrevet og sagt «pussy» så mye de ville for meg, bare så det er nevnt.
Jeg har ikke noe problem med det.
Det jeg har et problem med, er den karslige, hverdagslige misogynien filmen er marinert i.
Mest av alt har jeg et problem med at den er komplett viddløs, og totalt, fullstendig hjerteløs og umorsom.
Om du av en eller annen grunn skulle ønske å se en skrekkvisjon om et fremtidig USA bestående utelukkende av umodne, usympatiske mannlige drittsekker på vei mot de 40, kan «30 Minutes
Or Less» klart gjøre nytten.
For alle andre er dette bare et dårlig manus, elendig utført.
Ikke er det en komedie.
Ikke en romanse.
Ikke en actionfilm.
«30 Minutes
Or Less» vil være alle tre, men er for tjukk i hodet til å lykkes med noen av delene.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102929
|
Test av BMW 520d Touring:Sportslig kjøreglede
Hvis Audi er det beste valget for familien er BMW 520d bilen som virkelig setter føreren i sentrum.
Maken til kjøreglede finner du ikke hos noen av konkurrentene.
Den direkte styringen, den litt lave sitteposisjonen og fart og akselerasjonsdata som også slår Audis splitter nye modell, imponerer.
0-100 km/t på 8,9 sekunder med den manuelle girkassevarianten er faktisk et halvt sekund raskere enn A6 stasjonsvogn med nøyaktig like mange hestekrefter.
Tittelen som Norges mest sportslige stasjonsvogn beholder den også etter dette møtet med Audi A6.
For dem som ikke spretter ut og inn av en så vidt lav bil, scorer BMW litt lavere.
Audi A6 er en bil som det er enklere å komme seg inn og ut av.
Vel inne i kupeen er også sikten rundt bilen noe dårligere i BMW-en.
Bilen føles også noe mindre letthåndterlig, spesielt i lave hastigheter, sammenlignet med den nye A6en.
Plassen i baksetet er noe dårligere enn i Audien.
En stor mellomakselstunnel stjeler også en del gulvplass for de bak.
Bagasjeplassen er også marginalt dårligere i 520en.
Støy ved kjøring er, som i konkurrenten, ikke noe stort spørsmål på denne klasse biler.
Her er stort sett alt av sikkerhetsutstyr, underholdningssystemer og annen teknologi tilgjengelig.
VGs gjennomgang av BMWs liste viser at de generelt sett hverken skiller seg ut i positiv eller negativ forstand, sammenlignet med prisene BMW krever.
Men Audien har en ørlite bedre standardutrustning med sin Drive Select løsning og sitt fargedisplay.
Den bakhjulsdrevne BMW-en blir derimot levert standard med luftfjæringer på bakakselen, så her er det mer smaken for forskjellig type ekstrautstyr som skiller.
For å få åttetrinns automatkasse øker inngangsprisene på bilen fra 508.300 kroner til 528.500 kroner.
Vil du ha kombinasjonen diesel, automat og trekk på alle fire er den rimeligste varianten 525d XDrive.
Den har en to liters diesel med 211 hestekrefter og koster fra 701.600 kroner.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Svært høyt kvalitetsnivå, noe dårligere sikt rundt bilen, mer kronglete å komme seg ut og inn av.
Bare en grunn koppholder foran ved manuelt gir.
Kjøreegenskaper:
I litt fart er BMW-en i en klasse for seg i dette prissegmentet.
Ikke fullt så lettkjørt som Audi i lavere hastigheter.
Familiemiljø:
Mindre i baksetet, lavere sittehøyde, ikke fullt så bra som konkurrenten på dette punktet.
Miljø:
Tatt i betraktning en motor på 163 hestekrefter er et forbruk på 0,49 l / mil meget bra.
Sikkerhet:
Toppscore for sedan i EuroNCAP.
Alt mulig sikkerhetsutstyr tilgjengelig.
Å eie:
Norges mest fornøyde bileiere kjører BMW ifølge NAFs eiertilfredshetsundersøkelse, AutoIndex.
Det borger for en attraktiv og lettsolgt bil i bruktmarkedet.
Å kjøpe:
Dyrt ekstrautstyr i denne klassen, men bilen kommer med god standardutrustning.
Design:
Stilfull og konservativ hele veien, men den nye modellen som kom i fjor gjør at BMW skiller seg mindre fra Audis dempede ytre nå enn for noen år siden.
| 1
|
102930
|
Test av Audi A6 Avant:Lettkjørt komfortcruiser
Selv om Audi A6 utvendig ikke ser så forskjellig ut fra den utgående modellen har det innvendig og under panseret skjedd en liten revolusjon.
De utvendige målene er til forveksling svært like den utgående modellen.
Med sine 4,92 centimeter er den et par centimeter lengre enn både BMW 5-serie og den andre erkekonkurrenten, Mercedes E-klasse.
Til tross for dette er ikke bagasjerommet blitt noe større.
Med sine 565 liter er det marginalt større enn de 560 literne BMW 5 serie stasjonsvogn kan by på (men klart mindre enn bagasjerommet på Mercedesen.)
Plassen inni kupeen er blitt bedre.
Akselavstanden er økt med syv centimeter og både de foran og de bak kan nyte godt av bedre plass å boltre seg på.
VGs bil var utstyrt med standardseter foran.
De er meget gode.
Du kan velge sports- eller komfortseter som ekstrautstyr (koster fra 4240 kroner og oppover.)
Denne bilen er ikke like sportslig satt opp som BMW-en.
Du setter deg ikke like mye ned i bilen som i konkurrenten.
Det er en klar fordel når du skal komme deg inn og ut, både foran og bak, men gir ikke den samme sportslige sittestillingen.
Selv om bilen er stor fremstår den som mer lettkjørt og smidigere å håndtere enn BMW 520d.
Rent prestasjonsmessig er den ørlite tregere på sprinten, har like godt bunndrag og er nesten like underholdende å kjøre i høyere hastigheter som hovedkonkurrenten.
Audi har inkludert drive select program i standardutrustningen.
Det gir deg mulighet til å velge kjørestil; sportslig, gjerrig eller komfortabelt.
Innstillingen påvirker i sin tur både servoen, gassen og girskift (ved automatgir.)
En sentralt plassert 6,5 tommers fargeskjerm med noe dårlig oppløsning er sammen med 17 tommers aluminiumsfelger en del av standardutstyrspakken.
Ekstrautstyrslisten er som hos BMW både lang, svært innholdsrik og kostbar.
Den trinnløse multitronic girkassen gjør at den rimeligste dieselvarianten av A6 stasjonsvogn øker fra 509.900 kroner til 533.900 kroner.
Billigste variant av stasjonsvognen med Quattro er en 3-liters 204 hestekrefters dieselvariant.
Den koster fra 704.900 kroner med automatgir.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Enda mer moderne og forseggjort enn hos konkurrenten.
Bedre sikt rundt bilen fra en litt høyere sittestilling.
Noe bedre med oppbevaringsrom.
Kjøreegenskaper:
Kjører ikke like bra som BMW i høy fart, men skillet er marginalt.
Er bedre og mer lettkjørt ved småkjøring selv om lite skiller.
Mangler ørlite på BMWs fjæringskomfort.
Familiemiljø:
Stor og god plass inni kupeen, bedre utsyn for de små bak, større bagasjerom.
Miljø:
Her er det nærmest dødt løp mellom de to kjempene.
Meget bra forbrukstall også for Audi.
Sikkerhet:
Toppscore for sedan i EuroNCAP.
Alt mulig sikkerhetsutstyr tilgjengelig.
Å eie:
Norges nest mest fornøyde bileiere kjører Audi ifølge NAFs eiertilfredshetsundersøkelse, AutoIndex.
Det borger for en attraktiv og lettsolgt bil i bruktmarkedet, tross høy inngangspris.
Å kjøpe:
Dyrt ekstrautstyr i denne klassen, men bilen kommer med god standardutrustning.
Design:
Den lille langsgående knekken på karosseriet samt en litt annerledes grill er ikke veldig spennende til en ny bil å være.
Får en ekstra prikk på terningen for et mer helhetlig, nytt og stilfullt interiør.
Gjennomsnittlig poengscore: 5,63
| 1
|
102932
|
FILM:Tre skritt for langt
Pål Sletaune treffer ikke planken med «Babycall».
Han drar det for langt, han gir for lite pusterom og avslutningen blir nesten banal.
Men la det også være sagt:
Dette er heller ingen katastrofe av en film!
Det er meget gode skuespillerprestasjoner.
Noomi Rapace leverer fryktinngytende, Kristoffer Joner - denne gang med mislykket småkruspermanent - gir også denne gangen en bombesikker versjon av «Kristoffer Joner».
Bilder og lyd og scenografi er proft gjort.
Simpelthen.
Men aner vi allerede, i begavede Pål Sletaunes fjerde film, et litt ugunstig mønster?
Han frembrakte glimrende skittenpoesi i «Budbringeren» (1996); i «Amatørene» (2001) ikke så mye mer en skittenpoetisk flekkvask.
I skrekkmesterskapet «Naboer» (2006) bedrev han nervetynende overraskelsesgru & -action; i dagens «Babycall» er overraskelsene borte og selve nervetrådene mer patologi enn drama.
Det handler om en ung mor på flukt med sitt barn fra en megavoldelig ektemann, barnevernsanbrakt i et høyblokkhelvete i Oslo, der selv en elektronisk barnevakt - en babycall - oppfatter alt for mye.
Det er trangt og klaustrofobisk og - unnskyld fransken: jævlig.
På alle vis.
Faktisk for jævlig.
Selv om tone og tema kaller på alt annet enn latter og fnis, blir det monotont prøvsomt etter hvert.
Én time går med til stemningsoppbyggingen, i samme dur, stort sett uten pustehull og uten distraksjoner.
Jeg sier ikke det blir kjedelig.
Men jeg sier at forventningen om en mer og mer grandios dramatisk eksplosjon bygger seg opp.
Det skjer ikke - i alle fall ikke godt nok.
Sletaune er en regissør som gjør «alt» selv, i alle fall manus og regi. Ære være ham for det.
Men det betyr uvegerlig at han bruker lang tid på å lage film.
Denne gang virker det som den lange tiden har gitt en smule tunnelsyn:
Jeg ser at filmen ser god ut som manus.
Jeg ser at Noomi Rapace i hovedrollen ser ut som det rene gull.
Men noe har sviktet fra skrivebordet - og teorien - til filmsettet og klippebordet.
Filmen er blitt for ensporet, for lite leken i sin dysterhet og, faktisk, for lite overraskende i sin klisjeschizofreni.
Dermed skaper skyhøye forventninger ditto skuffelser og muligvis skarpere kritikk enn egentlig fortjent.
| 0
|
102933
|
FILM:En skrekkelig miks
Taylor Lautner vant seg et navn som tenåringsidol med muskuløs overkropp via «Twilight»-filmene.
Nå skal han forsøkes på egne ben og skulende blikk.
Det er blitt et naivt, sentimentalt romantisk ungdomsdrama innpodet mye brutalitet og ikke så få lik;
En paranoid barne-«Bourne» om mannen uten identitet, som sloss for for å finne seg selv.
Mens svenske Michael Nyqvist forsøker å drepe ham.
Vi får håpe «Milennium»-Mikke i det minste har fått rikelig betalt.
Med 15-årsgrense er dette en film uten mål og mening og publikum.
| 0
|
102936
|
Spillanmeldelse:«Dark Souls»
Forgjengeren ble beskrevet som sadistisk vanskelig.
Action-rollespillet «Dark Souls» er enda verre.
Jeg døde nesten tusen ganger for å kunne gi deg denne anmeldelsen.
Da jeg anmeldte «Demon's Souls» i fjor, var den heftige vanskelighetsgraden et av hovedpoengene mine.
I frykt for å virke uoriginal, må det nesten bli temaet i år også.
For «Dark Souls» er ikke bare usedvanlig vanskelig, hele spillet er bygget rundt det.
Man kan ikke velge vanskelighetsgrad, fordi det ville ødelagt det spillutvikler «From Software» forsøker, nemlig å gjøre vanskelighetsgraden til noe som kan formidle historien like bra som enhver tekstboble eller kuttscene.
Ja, nærmest til en kunstform.
«Dark Souls» foregår i det skyggefulle grenselandet mellom nådesløst og umulig, og det er ikke noe trivelig sted.
Du er en av de levende døde, men har fortsatt en flik av menneskelighet igjen i sjelen din.
Mister du den, blir du en «hollow», en skjebne som - hold deg fast - er verre enn døden.
Det er ti ulike klasser å velge mellom, men disse gir bare et utgangspunkt og kan formes forholdsvis fritt utover i spillet.
Gir du for eksempel krigeren din nok ferdighetspoeng i intelligens og tro, vil han bli nøyaktig like god i magi som hvis han hadde startet som prest eller magiker.
For å skaffe disse ferdighetspoengene må man stige i nivå, og for å stige i nivå trenger man sjeler.
Sjeler fungerer som universalvaluta i «Dark Souls» og kan brukes for å kjøpe og oppgradere utstyr, våpen og magiske gjenstander.
Dør du - og la meg være klinkende klar, det gjør du ofte - så forblir alle sjelene igjen der du falt.
Om du så dør igjen på vei tilbake for å plukke opp det du mistet, er sjelene tapt for alltid.
Nå høres kanskje «Dark Souls» så vanskelig ut at det ikke er gøy, og det er uten at jeg har nevnt ting som at det ikke finnes noe oversiktskart og at man ikke på noe tidspunkt får lov til å pause spillet.
Dessuten blir alt lagret automatisk og fortløpende, slik at man aldri har mulighet til å angre.
Men «Dark Souls» er et utrolig velgjort spill.
Vanskelighetsgraden grenser mot det umulige, men tipper aldri over.
På et sjefsmonster døde jeg konsekvent i løpet av de første fem sekundene.
Uansett hvor mye jeg blokkerte med skjoldet eller rullet sidelengs, klarte jeg aldri å komme ordentlig i gang før jeg fikk et hundre kilos sverd i hodet.
Men rundt forsøk syv-åtte, forstod jeg at om jeg sprintet på en spesiell måte, kom meg opp en trapp, og ut på en liten kant, kunne jeg trygt ta ut medhjelperne til sjefsmonsteret.
Herfra lærte jeg meg gradvis angrepene hans, og etter et par-og-tjue forsøk var seieren min.
Det er også etter slike kamper man begynner å skjønne at alle de hundrevis, og etterhvert tusenvis av gangene man dør, ikke egentlig er bortkastet.
Kanskje taper man alle sjelene sine, kanskje ligger spillfiguren dårligere an på papiret enn når man startet tre timer tidligere, men man har høstet livsviktige erfaringer.
Man dør gjerne tre-fire ganger for hver gang man lærer seg å unngå et av angrepene til et nytt sjefsmonster, men det er helt avgjørende kunnskap for å tilslutt kunne beseire styggedommen.
«Dark Souls» er et av de beste spillene jeg har spilt, som jeg ikke vil anbefale uten betydelige forbehold.
Om du er tålmodig, erfaren med action-rollespill og liker utfordringer, er dette et spill du vil elske.
Hvis ikke, bør du tenke deg godt om før du prøver deg på det kanskje vanskeligste spillet utgitt etter årtusenskiftet.
PS:
«Dark Souls» er testet til Playstation 3, og lanseres 7. oktober.
DARK SOULS Plattform: PS3, Xbox 360 Genre:
Rollespill Alder: 16+ Utvikler:
From Software Utgiver:
Namco Bandai
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102938
|
Bokanmeldelse:Lola og hans kvinner
De var tilsynelatende prektige og tekkelige, men bak fasaden førte de medborgere inn i døden: de var Rinnans kvinner.
Sakprosa 384 sider Kr. 349,- Samlaget
Det er mye godt håndverk i den velskrevne boken til Idar Lind, «Kvinnene i Rinnanbanden».
I Trondheim og Trøndelag har kvinnene i Rinnanbanden en fryktinngytende plass i okkupasjonshistorien.
Og det er en særegen fortelling Lind nøster opp, han bruker en rekke kildeserier og forholder seg aktivt og kritisk til tidligere litteratur og drøfter på interessant måte saksopplysninger som kom fram under rettsoppgjøret etterpå.
Henry Oliver Rinnan fra Levanger, 25 år i 1940, etterretningsagent, angiver og torturist.
Gjennom ulik infiltrasjon maktet banden å torturere, drepe, sende i konsentrasjonsleir, svekke Englandsfart og å rulle opp omfattende motstandsarbeid.
Rinnans dekknavn var Lola, og han fanget en rekke kvinner inn i sitt garn og forbryterske virke.
Han var ifølge Lind seksuelt umettelig og hadde forhold til flere av dem han rekrutterte.
Mange er velkjente:
Kitty Grande, Inga Lerfald, Gunlaug Dundas m.fl.
Men den første var sydamen Ragnhild Strøm, og Lind utvikler fint veksten til Rinnans organisasjon og kvinnenes omfattende virke.
Rinnan lokket med skyhøy lønn til de agentene han rekrutterte, og han drev dem brutalt når han først hadde dem i sitt garn.
Kvinnene var ikke bare lokkeduer som det har blitt gjentatt gjennom årene, de arbeidet som agent, kurer, angiver, infiltratør og spion.
Idar Lind drøfter i den løpende teksten ulike opplysninger og myter gjennom årene, og forteller myndig hva han selv mener.
Disse refleksjonene bidrar til at boken blir et vektig tilskudd til den omfattende Rinnan-litteraturen.
Boken har gode oversikter bak.
| 1
|
102940
|
Navigators:«She's Gone Away»
(Sony)
Godt - og kjedelig - håndverk.
Linjen mellom stilfull retro og døll konservatisme kan være syltynn i rocksammenheng, og som så mange andre post-Madrugada-band har Trond Andreassens Navigators en tendens til å havne på feil side av streken.
De har garasjeholdningen, soulrockvokalen og Brian Jones-referansene i orden, men både ordene og lyden på «She's Gone Away» gir følelsen av at dette er mye gjengivelse og lite formidling.
| 0
|
102941
|
Lou Reed og Metallica:«The View»
(Mercury / Universal)
Reed - som har vært på jordet i 22 år, møter Metallica, som har vært der i «kun» 20. Ho-hum!
Det Lou gjør, er å omskrive sin egen uhyggelig effektive «The Blue Mask» til tung metallava.
Lars Ulrichs dorske basstrommelyd må være tidenes mest tørt pappkasseaktige, og Reed er på jakt etter sin egen fordums, hvitmalte (i trynet) amfetaminkynisme:
«I wanna see your suicide! Give it up!
Pain and evil have their place!».
Meh.
Og:
Burde ikke du heller hatt et barnebarn på bæssfarfanget nå da, Lou?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102942
|
Florence + The Machine:«Shake It Up»
(Universal)
Klare Vangelis-takter over denne formsterke saken fra Florence Welch og maskinen hennes, som tar opp tråden fra hennes utrolige opptreden på Nobelkonserten i fjor.
Drønnende pompøst og jublende inspirert, omtrent slik Kate Bush var på singler som «Hounds Of Love» og «The Big Sky».
Welch er ikke redd for å la hjertet svulme, og skal du sette pris på «Shake It Up» må du ha den samme egenskapen.
| 1
|
102944
|
Machine Head:«Unto The Locust»
(Roadrunner / Warner)
Fem av syv innertiere, ikke dårlig.
Dette er California-gjengens syvende plate og helt oppe blant de ypperste.
Dessverre mangler de to siste thrash-stampende kuttene mye av den fandenivoldske dynamikken på de fem første.
Men der er da også Machine Head i halsbrekkende form, ledet av en ilterintens og hissig Robb Flynn som bruker alle valører av stemmen, fra pusekatt til sulten løve.
Her briljerer gutta med monumentale thrash-riff, atmosfæriske overganger og gnistrende gitarsoli i låter som spretter hastig av gårde i alle retninger, men som alltid finner tilbake til utgangspunktet.
Det finnes ikke ett eneste dødpunkt på de fem første låtene her.
BESTE LÅT:
«Darkness Within»
| 1
|
102946
|
Sinikka Langeland:«The Land That Is Not»
(ECM / Grappa)
Vakkert fra Finnskogen.
Langeland har lenge vært en viktig formidler av Finnskogens rike musikktradisjoner.
Uttrykket på hennes andre ECM-utgivelse er likevel hennes eget, originalt, vakkert og høyst nærværende i samtiden.
Til dikt av Olav H. Hauge og finlandssvenske Edith Södergran har hun skrevet noen utrolig flotte melodier.
Langelands sang og sanselig tilstedeværende kantelespill berører dypt, og medmusikere som Arve Henriksen og Trygve Seim byr på sitt aller beste, luftige, spørrende og fremfor alt nydelige linjer i trompet og saksofon.
Samspillet er variert, fra gyngende «What Is Tomorrow» til inderlige, nakne «The Rose».
Dette er sjeldent vakker musikk av internasjonalt format.
BESTE LÅT:
«The Rose»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102947
|
Feist:«Metals»
(Interscope / Universal)
Feist er en omvendt påfugl.
I dokumentaren «Look What The Light Did Now» som følger innspillingen av millionselgeren «The Reminder» sammenligner kanadiske Leslie Feist seg med en påfugl.
Ikke fordi hun er en kvinnelig spradebasse, men fordi påfuglen er en skjør liten fugl med en vifte av skjønnhet rundt seg.
Det er den samme kontrasten som bærer hennes fjerde album, men kjernen er på ingen måte skjør.
Snarere motsatt.
Som helhet er det en videreutvikling av folktrad.-tolkningen «Sealion» på «The Reminder», der det vakre og vennlige gjennom produksjonen omdannes til noe som best kan defineres som powerfolk.
Altså et overraskende hardt og høylytt inngrep i en setting der man forventer kaffebarmeditativer - men får noe mye mer opprivende enn en ordinær avec.
Mest tydelig på det mannskorbrølende «A Commotion»-refrenget på låten ved samme navn, men gjennomgående er «Metals» mer kvast og kantete enn Feist har vært før.
Ikke minst fordi det mangler en åpenbar monsterhit av samme kvalitet som «1234» - for øvrig den biten hun var minst fornøyd med på 2007-albumet.
Nå er det heller ikke enkeltbitene som er «Metals»' styrke, men de myke overgangene og usynlige stemningsskiftene som omdanner albumet til noe større og mer helhetlig enn det 35-åringen har beveget seg inn på tidligere.
Aller best er hun når hun gjør seg mykhard à la PJ Harvey og våger å la stemmen briste, mens arrangementene holdes nedstrippede, rå og plutselige.
Da forenes det skjøre og det skjønne uten at det virker påtrengende, konstruert eller prangende.
I motsetning til en påfugls manglende evne og vilje til å begrense seg selv, er det denne tilsmussingen som gjør at Feist fremdeles skiller seg ut.
BESTE LÅT:
«Comfort Me»
Hør også på:
James Blake selvtitulerte debut.
Hans versjon av Feists «Limit To Your Love» er det mest organiske en nesten hundre prosent digital innspilling har vært noensinne.
Visste du at:
Feists gjennombrudd ble forutsett av norske Kings Of Convenience da de fikk henne til å bidra på deres andre album, «Riot On An Empty Street» (2004).
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102948
|
Zola Jesus:«Conatus»
(Souterrain Transmissions / Tuba)
Gotisk godis.
Hver gang jeg hører Siouxsie And The Banshees slår det meg hvor synd det er at «goth» ble et så belastet begrep, invadert og tatt som gissel av de som dyrket stilartens mer dustete, kvasiskumle sider.
Goth på sitt beste er jo optimalt pirrende.
Som her.
Zola Jesus er aliaset for 22 år gamle Nika Rosa Danilova fra Wisconsin, som har blikket stivt festet på crossoversuksess på sitt tredje album.
Hun fremstår som en ny Siouxsie - uten Banshees, men med et fiffig og tøft programmert analogelektronisk lydbilde rundt seg.
Danilova leflet med opera i et tidligere liv og synger som et uvær.
En tykk, sterk, sexy stemme som pisker opp fortreffelig dramatikk i et knippe låter som klatrer mot fjelltoppen i dødsforakt.
BESTE LÅT:
«In Your Nature»
| 1
|
102949
|
Bonnie «Prince» Billy:«Wolfroy Goes To Town»
(Domino / Playground)
Fungerer best hjemme.
Platesamlere har en Will Oldham-utfordring.
I sitt attende artistår har 40-åringen bikket tjue album under forskjellige navn og sjangre, i tillegg til et utall andre utgivelser.
Årets pussig titulerte album er like delikat som fjorårets, men mer kryptisk i sin ekstreme stillhet.
Sammen med obligatoriske snålkontroversielle linjer som «As boys, we fucked each other», utfordrer Oldhams nær-hviskende vokal og gitarplukking i ulike taktskifter musikkens bærbare muligheter.
Ikke engang det mest intense er hørbart langs en minimalt trafikkert bygate.
Med andre ord:
En vinylskatt for dem som liker seg best hjemme.
BESTE LÅT:
«Cows»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102951
|
FILM:Agent null
Lav humor på middels nivå:
Rowan Atkinson er tilbake som agent Johnny English.
Drøye åtte år etter forrige film («Johnny English» fra 2003), og idiotagenten English kommer tilbake fra et lengre opphold i Østen for å finne et forandret «MI7».
For det første er denne grenen av den britiske etteretningstjenesten (den finnes ikke i virkeligheten) nå en del av det japanske Toshiba-konglomeratet.
For det andre har de en kvinnelig sjef, som går rundt og sier Gahr Støre-aktige ting som at «vårt fremste våpen er dialog».
Den slags skurrer i ørene til English, som i sitt eget selvbilde er en agent av den gamle skolen:
En handlingens mann, kvinnenedlegger av rang, med plikt til å uskadeliggjøre.
Hvorfor har English vært borte?
Han maktet ikke å avverge et komplott mot den påtroppende statsministeren i Mosambik noen år tidligere, og ble avskjediget (en erkebritisk tabloidoverskrift oppsummerer fadesen som «D'ohzambique!»).
Nå er han tilbake, noe rusten, fordi selveste Kina insisterer på tilgang til den unike spisskompetansen hans.
Det dreier seg om en konspirasjon med forgreininger inn i både det tidligere KGB, CIA og MI7 selv, og English' oppgave er å forhindre et attentat mot det kinesiske statsoverhodet.
Halvparten av «moroa» besørges av dumme spionduppeditter og fremkomstmidler, den andre halvparten av Atkinsons artikulasjon og mimikk.
Han er velsignet med et ansikt som i seg selv er komisk, uten at han trenger å fortrekke en mine.
Ja, denne filmen er faktisk på sitt festligste når han holder kjeft, og bare er der for kameraet.
Atskillig mer «Mr. Bean»-slapstick enn «Blackadder»-vidd, med andre ord.
Hvilket noen vil ta som en anbefaling, og noen - undertegnede dessverre inkludert - en advarsel.
Et par hakk mer vellykket enn den siste «nye» Pink Panther-filmen.
Omtrent på høyde med en gjennomsnittlig Leslie Nielsen-«klassiker» fra det tidlige 1990-tallet.
Mer godlynt enn de like infantile Austin Powers-filmene.
Barn vil sikkert le.
Voksne vil glede seg over at barna ler.
Det er nok det beste vi kan si.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102952
|
FILM:Lite crazy
- Alt som lages av film må kunne ses av 13-åringer uttalte actionregissøren Jon Favreau sommer, i et hjertesukk over tingenes tilstand for kinofilmer i Hollywood.
Frykten for å tape penger fører til minimal sjansetaking.
«Crazy Stupid Love» er dessverre en del av problemet - ikke løsningen - og fremstår kroneksempel på bortskusling av bra ressurser.
En romantisk komedie med ønske om å appellere til flere generasjoner billettkjøpere - med en «best of» rolleliste satt sammen med favoritter for hele familien .
Samlivstrøbbel i de amerikanske middelklasseforstedene er tematikk som har fascinert meg på film lenge.
«Crazy Stupid Love» er fryktelig utvannet og oppspjåket variasjon av temaer langt bedre behandlet i «American Beauty».
Steve Carrell er den ufikse forsikringssjefen (gjør det gjenkjennelig: karakteren er nært beslektet med den Carrell gjorde i «40 year old virgin».) som dumpes av kona - og havner på "bli ny"-uke hos playboyen Gosling.
Samtidig ulmer det hormonelt i hjemmet han forlot..
Den første timen byr enkelte på vittige og velskrevne utvekslinger mellom den dølle og den kjekke - dog uten at man noen gang tar de to for å være noe annet enn figurer i et filmmanus.
Det flyter fint, like lite høytidelig som i en Apatow-komedie.
Resten av familiens kjærlighetstrøbbel utforskes langt fra like lekent - og et par av karakterene og handlingstrådene er overflødige.
Retningen filmen tar etter den lovende «bromance»-åpningen er like skuffende som den er forventet - etter å ha sett den romantiske komedien i fritt fall de siste ti årene:
Via oppjaget farse og rakt inn i guffen sentimentalitet.
Så langt fra crazy det er mulig å komme.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102953
|
Spillanmeldelse «FIFA 12»
«FIFA 12» byr på mange gode nyheter som fører serien videre, men den store revolusjonen lar vente på seg.
Allerede når man starter spillet blir man møtt av et nytt og friskere «FIFA».
De trege og uoversiktlige menyene har fått seg en sårt trengt overhaling.
Nå både ser de lekre ut, og er enkle å navigere i.
Og heldigvis slutter ikke nyvinningene der.
I tillegg til noen ekstra funksjoner i karrieremodusen har EA Canada tilført tre store nyheter som gir banespillet flere dimensjoner enn tidligere.
Presisjonsdribling er ditt nye våpen til å plukke i stykker motstanderne dine, og er en raffinering av fintesystemet serien har brukt de siste årene.
Dette gir angrepsspillerne mye bedre kontroll over lærkula på små flater, noe som igjen gjør det enklere å skjerme ballen med kroppen fra forsvarspillerne.
Det er nå mulig å holde ballen i mer sentrale områder på banen, og man blir ikke lenger tvunget ut på kanten for å produsere sjanser.
En veldig bra videreføring av det vi har blitt servert tidligere.
Minirevolusjonen kommer imidlertid når man begynner å forsvare seg.
Taktisk forsvar er en helt ny måte å organisere sin bakre rekke på, og det er slutt på spillere som ruser rett inn i motspillerne bare ved at man trykker inn en knapp.
Denne forsvarsmåten er utvilsomt noe av det beste som har skjedd med serien de seneste årene.
Det kreves nå en større forståelse for kunsten å forsvare, og ikke minst en god dose med timing.
Den siste store nyheten er en flunkende ny fysikkmotor som fremstiller alt i sanntid.
Borte er alle ferdiganimerte hendelser, som i praksis betyr at når man takler, går i dueller eller finter ut en motspiller er ikke disse låst fast i en animasjon som må fullføres.
Hvis en spiller blir taklet er det hans fart og masse som bestemmer hvilken retning han vil falle, eller om han i det hele tatt vil gå i bakken.
Flott når det fungerer, ikke så imponerende når flere fysiske lover brytes.
Foruten banespillet har det skjedd lite som kan minne om en revolusjon, bortsett fra noen nyheter i karrieredelen.
Nå kan man for eksempel snakke med pressen og spillerne sine før kamp.
Fine ting som er med å gi litt mer dybde og variasjon i karrieren, men det beste tilskuddet til årets karriere er muligheten til å speide etter unge talenter og å rekruttere disse til sitt eget ungdomsakademi.
Dette åpner igjen for muligheten til å finne uslepne diamanter for så å gjøre de til verdensklassespillere.
For meg øker dette levetiden til en slik modus betraktelig.
Når de tre store nyvinningene legges sammen blir resultatet utrolig bra, og «FIFA 12» er et veldig underholdene fotballspill.
Det eneste problemet jeg har med årets utgave er fysikkmotoren som innimellom feilkalkulerer og serverer noen komiske øyeblikk, men til tross for dette er «FIFA 12» et mye bedre fotballspill enn de vi ble servert i fjor.
PS:
Spillet lanseres 29. september.
Onlinedelen er ikke testet.
FIFA 12 Plattform: PS3, Xbox 360, PC, Wii Genre:
Sport Alder:
3 Utvikler:
EA Canada Utgiver:
EA Sports
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102956
|
Mastodon: «The Hunter»
(Roadrunner / Warner)
Mesterlig igjen.
Det skulle knapt være mulig å overgå foregående «Crack The Skye» - den var jo en instant klassiker - men allerede singlen «Curl Of The Burl» avslørte et Mastodon i toppform.
Og resten av «The Hunter» tangerer faktisk forgjengeren i monstrøs kvalitet.
Den bør være Mastodons endelige steg opp på de samme storarenaene som ett av deres åpenbare forbilder, Metallica.
Der «Crack The Skye» var en hyllest til trommis Brann Dailors døde lillesøster, har også «The Hunter» et tragisk bakteppe.
Jegeren i platetittelen henspiller på Brent Hinds' bror som døde av hjertesvikt under en jakttur idet Mastodon var i studio for å spille inn platen.
Og selve tittelkuttet er da også denne platen i sin reneste essens - brennende desperat, mørk, episk og hjerteskjærende på samme tid.
Ellers er prog-elementene definitivt til stede også denne gangen, men de er strammet betraktelig inn for å gi rom for bandets patenterte aggro-riff.
Samtidig varter Mastodon opp med enkelte triumferende, knyttneven i været-refrenger - gjerne i strak overgang fra rasende partier på grensen til pønk («Blasteroid»).
Og sjelden har vel en metalplate blitt avsluttet med et mer majestetisk droneriff enn det som blir liggende i evige sirkler i bakhodet på «The Sparrow».
Det er bare å la seg imponere på ny - spill høyt!
BESTE LÅT:
«The Hunter» STEIN ØSTBØ
| 1
|
102957
|
Nils Petter Molvær:«Baboon Moon»
(Sula / Sony Music)
Endrer mannskap og fornyer seg selv.
Det er en mørkere og tyngre Nils Petter Molvær som møter oss på «Baboon Moon».
Trompetspillet er for så vidt umiskjennelig molværsk - syngende, hviskende, med utprøvende, men høyst tilstedeværende statements.
Rammen rundt er merkbart forandret.
Dette skyldes ikke minst en betydelig mannskapsendring.
Bandet er strippet ned til trioformat, med gitaristen Stian Westerhus, en av Europas mest kreative impromusikere, og Madrugadas Erland Dahlen tungt og tydelig bak trommene.
Trioen låter svært som bare det, med et kollektivt, tidvis massivt uttrykk.
Komposisjonene virker kollektivt improviserte, med få gjenkjennelige låtstrukturer.
Det er også mindre av de danseappellerende groovene.
Snarere former trioen lydlandskaper, der kontraster, rike klangvariasjoner, melodiske og rytmiske fragmenter samt veksling mellom ulike lydrom utgjør de kompositoriske byggesteinene.
På sitt tyngste låter trioen i «Recoil», en drivende rockelåt der Molvær henter frem sittt mest desperate uttrykk.
I den helt andre enden av skalaen er en kjølig, langstrakt «Prince of Calm», mens «Blue Fandango» har et ettertenksomt preg, forsterket av en sårt syngende sag.
Om «Baboon Moon» ikke virker like radikalt nyskapende som «Khmer», har Molvær også denne gangen klart å fornye seg med et uttrykk som vil gi ringvirkninger.
BESTE LÅT:
«Recoil» CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
102958
|
Dum Dum Girls:«Only In Dreams»
Dummere, deiligere
Anført av Kirstin «Dee Dee» Gundred gjorde Dum Dum Girls seg berettiget bemerket med debutplaten «I Will Be» i fjor vinter.
Inntrykket bleknet imidlertid kort tid etterpå fordi Best Coast gjorde formelen - sursøt sekstitallsjentepop med lurvete lyd og larmende gitarer - enda bedre.
Trivelig da, at «Only In Dreams» svarer med heving av eget nivå.
Låtene virker mer gjennomtenkte, lyden mer gjennomarbeidet.
Farlig nært pastisjen innimellom, men Gundred synes å ha fått injisert noen dråper Chrissie Hynde-blod i årene, og de smarteste artistene runder selvfølgelig av platen sin med de diggeste sangene.
Den aller beste stjeler endog introen fra Cheap Tricks «Surrender».
Og da må man jo gi seg over.
BESTE LÅT:
«Teardrops
On My Pillow»
| 1
|
102959
|
Jim Stärk:«Rainy Love Sounds»
(Sweet / Universal)
Inn i varmen igjen.
Denne oslobanden hadde et gedigent momentum i 2004 og 2005, fulgt av en plate som må være en av norgeshistoriens største flopper.
Fem års taushet har imidlertid gjort dem godt - fantastisk godt.
Man mistenker det allerede på det sakrale åpningssporet, og inntrykket styrkes når noe som låter som en glemt Elton John-ballade fra øverste hylle dukker opp to kutt senere.
En Steely Dan-aktig perle ved halvgått løp fjerner all tvil.
Som før er det rustikk, varm håndverkpop Jim Stärk bedriver, men tiden de har brukt til å samle opp sterkt materiale - samt ypperlig gitarinnsats fra Trond Mjøen og smakfullt episk produksjon fra Martin Horntveth - bidrar til at «Rainy Love Sounds» er deres beste siden debutalbumet.
BESTE LÅT:
«I Know»
| 1
|
102964
|
«Helt perfekt»:Grunn til begeistring
Thomas Giertsen har noe innebygd klumsete og ubehjelpelig over seg.
Det kommer til sin rett i «Helt perfekt».
TV-anmeldelse:
«Helt perfekt».
TV Norge.
Onsdager kl 2130.
Thomas Giertsen spiller seg selv.
Vennene hans i serien er vennene hans privat.
Dette er likevel langt fra dokumentarisk, snarere et pinlighetsdrama i samme sporet som danske «Klovn», Larry Davids «Curb your enthusiasm» og Linn Skåbers «Hjerte til hjerte».
Særlig de to førstnevnte virker det som Giertsen har latt seg inspirere av.
I første episode oppstår det en misforståelse når Giertsen prøver å forklare hushjelpen at hun må støvsuge mer for å få ekstra betalt.
Men «suck up dust» blir tolket som «suck on toes» i det en barføtt Giertsen holder på å klipper tåneglene.
Det ender med at hushjelpen kaster inn støvkluten.
Komikeren må krype til korset for å få henne tilbake.
I et møte med en organisasjon som jobber mot prostitusjon kommer Giertsen i skade for å si at han vil fronte kampanjen deres, noe han absolutt ikke har planer om å gjøre.
TVNorges programdirektør Eivind Landsverk tar han med på thaimassasje for å glemme fadesene.
Forviklingene utartet.
Det avgjørende for at denne humoren skal fungere, er at intrigen har tilstrekkelig mange pinlige sammentreff uten å virke for oppkonstruert.
At publikum skjønner hva som kommer til å skje i forkant er ingen svakhet - det bare bygger opp under forventningene til at hovedpersonen skal drite seg ut.
«Helt perfekt» er ikke helt perfekt.
Men Giertsen kler rollen og flere av scenene vekker skadefro humring.
Forhåpentligvis havner han på enda dypere vann neste gang.
| 1
|
102965
|
Film:Mellom barken og veden
Knerten i knipe» er basert på Anne-Cath.
Vestlys bok «Knerten og forundringspakken».
Her er det to drama som utvikler seg parallelt; Knerten forsvinner like etter at han har blitt far.
I jakten på pinnekompisen finner Lillebror en forlatt baby.
Hvor er Knerten?
Og hvor er barnets opphav?
Som i de to første Knerten-filmene er tidskoloritten (1969) ivaretatt.
Dette gir et nostalgisk eller eksotisk preg - alt ettersom hvilken generasjon man tilhører.
Thomas Dybdahls musikk treffer stemningsleiet perfekt, lett, lys og undrende, men også med actiondriv der det trengs.
Problemet med «Knerten i knipe» er at den aldri kommer skikkelig under overflaten.
De skumle guttene er ikke truende nok, den bevisst karikerte politikonstabelen er overspilt i forhold til det mer nøkterne nivået de andre skuespillerne ligger på.
Det gryende vennskapet mellom Lillebror og den andre enstøingen i gata er blant filmens sterkeste kort.
Også dette blir uforløst, men på en fin måte.
Totalt sett er filmen varmere enn forgjengeren, uten å engasjere i samme grad som eneren.
| 0
|
102969
|
DVD:Fenomenal Ferrell
Ferrell går rett i videohyllen når han leverer sin minst elleville rolletolkning siden 2006.
Han er aldeles fenomenal som 45-åringen som mister jobben, kona og det meste av verdigheten og må samle seg i løpet av fem dager med alle eiendelene kastet på gressplenen foran huset.
En finstemt og melankolsk liten filmmeditasjon over brustne drømmer, livet som gir og tar.
Høres pretensiøst ut?
Det er det langt der i fra.
En scene mellom en Ferrell og en tidligere gymnasforelskelse (Laura Dern) er noe av det såreste og vakre jeg har sett på film til nå i år.
«Neighbor for sale», med original tittel«Everything must go» er basert på en Raymond Carver-novelle, og har på film blitt en forstadsfortelling som oser innsiktsfull varme.
Og Farrell får vist enda mer av hva vi ikke trodde han kunne.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102970
|
Spillanmeldelse:«Madden 12»
Tiden har ikke vært skånsom med «Madden»-serien de siste årene, og det merkes at flere av problemene som har plaget serien ikke er reparert.
Det første som møter deg - og «Madden 12» sitt absolutt største problem - er presentasjonen.
En sitter aldri og tror man ser en virkelig kamp på TV.
Ser man bort fra et oversiktsbilde og en kjedelig introanimasjon av lagene før hver kamp, er forsøket på å skape en atmosfære helt fraværende.
Det er heller ingen betydelig forskjell på en vanlig kamp midt i sesongen og «Super Bowl».
Kommentatorene holder i tillegg et nivå som er langt under det som bør forventes av en sportstittel av denne størrelsen.
De ligger hele tiden noen steg bak det som skjer på gressmatten, og sier ofte ting som ikke henger sammen med det som faktisk skjer på banen.
Når man i tillegg hører hvor lydsporet er klippet og limt sammen, gir det ingen følelse av kvalitet.
«Madden 12» byr på en litt forbedret fysikkmotor sammenlignet med tidligere årganger.
Dette merkes spesielt i taklingene.
De siste årene har spillet slitt med at utøverne ble sugd inn i hverandre før det oppstod kontakt.
Dette har jeg ikke opplevd i årets utgave, og det føles virkelig som om man har kontroll nok til å bite seg fast for å få en ekstra yard eller to.
Dette gjeldet dog bare når spillere med ball blir taklet, for noen ganger sklir blokkene dine forbi forsvareren sin og lar de få fri tilgang til quarterbacken din.
Årets utgave byr som tidligere på to store enspillermoduser, «Franchise Mode» og «Superstar».
«Franchise Mode» gir deg kontrollen over et lag igjennom flere sesonger, både på og utenfor banen.
Nytt i år er at spillerne på laget blir tildelt ulike roller ut fra deres spillestil og prestasjoner på banen.
Disse rollene kan for eksempel være at en spiller er en playmaker, mens en annen kan være utsatt for å miste ballen.
Et friskt pust som er med å gi litt mer variasjon, men som tidligere er denne modusen meget dyp og byr på mange timer underholdning.
«Superstar» er derimot ment å la deg føle hvordan det er å være en overbetalt superstjerne i verdens største fotballiga.
Her klarer ikke «Madden 12» å levere i det hele tatt.
Etter å ha laget sin egen spiller og blitt valgt av et lag, går man rett inn i startrekka.
Ingen kamp for å komme inn på laget der altså.
Modusen er helt blottet for mål og belønninger, så den eneste motivasjonen man har til å fortsette er for å øke ferdighetspoengene til spilleren din.
Utviklerne har også videreført fjorårets «Game Flow».
Dette var en funksjon som skulle gjøre det enklere og raskere å gjennomføre kamper.
Funksjonen gjør det beste taktiske valget ut fra spillsituasjonen på banen.
Innimellom gjør computeren noen veldig snodige valg, og for min del kunne utviklerne spart seg tiden de har brukt på dette.
Hva meningen med en slik funksjon er når man har muligheten til å spørre taktikkguruen John Earl Madden er for meg helt hinsides.
Selv om «Madden 12» har mange feil er det ikke et dårlig spill.
Problemet ligger i at de feilene som har plaget spillet i mange år ikke har blitt fikset, og de grepene som er gjort i år er heller ikke nok til å gjøre opp for disse manglene.
Spillteknisk er «Madden 12» et morsomt og underholdene spill, som absolutt har gjenspillingsverdi.
Men dersom man eier fjorårets utgave, ikke spiller online eller har en under middels interesse for amerikansk fotball er dette en utgivelse man enkelt kan takke nei til.
MADDEN 12 Plattform:
PS3, Wii, Xbox 360 Genre:
Sport Alder:
3 Utvikler:
EA Tiburon Utgiver:
EA Sports
Mer info (på Wikipedia)
| 0
|
102971
|
Spillanmeldelse:«Gears of War 3»
«Gears of War 3» fyrer på alle kanoner idet trilogien om det beinharde Delta-laget avsluttes.
Et av høstens mest etterlengtede actionspill settes ut i norske spillbutikker i morgen.
Det er et spill alle actionglade Xbox 360-eiere bør få med seg.
For «Gears of War 3» byr på ekstremt velspilt action som gjør mye rett - men lite nytt.
Dette er en voldsom berg-og-dalbane, akkurat som før.
Et spill som baserer seg på et patentert dekningssystem og en buldrende motorsag, som hviner av glede hver gang en Locust nærmer seg.
I treeren er alt større, mer bråkete, ofte selvlysende, og har fått tentakler.
Ikke helt min kopp te, men det leverer underholdende action.
Og det - det drikker jeg gjerne en kopp av.
Men la oss være dønn ærlige.
Historie har aldri vært denne seriens sterkeste kort, og heller ikke denne gang er det noe som egner seg mellom stive permer.
Det sentrale temaet er forholdet mellom Marcus Fenix og hans far, samtidig som menneskehetens kjemper sin desperate kamp mot både Locust rasen, og de muterte Lambent-styrkene.
Historien fungerer best som en birolle for å la seriens virkelige hovedperson skinne i all sin prakt: de intense kampene.
Og enda mer intenst blir det hvis du tar med deg tre venner på leken.
For første gang i denne serien kan man nemlig spille hele historiedelen fire stykker samtidig.
Dessuten er det nesten utallige muligheter til å more seg i spillets flerspillermodus, som byr på en salig blanding av gamle travere og nye høydepunkt.
Horde-modusen, der man skal overleve bølger av stadig sintere fiender, har fått en ny vri.
Nå tikker pengene inn hver gang vi overvinner en fiende, og denne kapitalen kan brukes til å kjøpe seg fordeler i spillet, som lasergjerder og geværstillinger.
VG Nett Debatt:
CurtisMann:
Likte GOW2 bedre.....den ga meg mange "wow" opplevelser.....det har ikke denne gjort.
Diskuter «Gears of War 3» her!
En rask favoritt ble imidlertid Beast-modusen der man snur om på rollene, og skal spille som Locust-rasen på jakt etter menneskene.
Her kjemper man like mye mot klokka, og må vurdere når det er mest effektivt å spille som en eksplosiv liten Ticker, eller dra frem de store kanonene som Boomer.
Kreativt og underholdende!
Det første «Gears of War»-spillet tok deg i ballene og dro deg gjennom et rått actionspill.
Det andre stakk to fingre opp i nesebordene dine og slepte deg rundt på en heseblesende spillfest.
Mens her tar Epic oss i lanken og leier oss gjennom et nokså forutsigbart actionspill.
Jo da, det bråker mer enn noen gang, og fiendene er større og sintere, men selve actionopplevelsen er ikke like intens.
Sannsynligvis fordi vi har gjort det meste før.
Så hadde dette vært en vurdering av historiemodusen, ville jeg gitt terningkast fire.
Den er bunnsolid, men veldig lik de forrige spillene.
Men «Gears of War 3» er en actionpakke få kan matche i spillhylla denne høsten.
Med alle sine online-moduser, er dette et spill kan overleve lenge i min Xbox.
GEARS OF WAR 3 Plattform:
Xbox 360 Genre:
Action Alder: 18+ Utvikler:
Epic Games Utgiver:
Microsoft
Mer info (på Wikipedia)
| 1
|
102972
|
TV-anmeldelse:«Schmokk» (NRK)
- Sukk og singelliv
Sex og singelliv i storbyen.
Nå igjen?
«Schmokk» er en romantisk komedie i seks deler - veldig likt mye man har sett før, bare bedre utført.
Akkurat da du ikke trodde det fantes flere manus om urbane mennesker i slutten av 20-åra som «ikke vet hva de vil» dukker Janne og Pontus opp.
«Schmokk» sier det da de treffer hverandre på nyttårsfest.
Fire år senere står forholdet på stedet hvil, Janne bryter ut etter å ha spurt seg selv:
Er dette alt?
Det kickstarter en desperat jakt på lykken, eller det perfekte ligg om du vil.
Unaturlig dialog
Hun er et hyggelig bekjentskap, men kan lite gjøre med den unaturlige dialogen hun har fått utlevert - og en slitsomt tilstedeværende voiceover som høres ut som utdrag fra en banal ungpikedagbok:
«Jeg vet kjærligheten finnes der ute, men nå er jeg singel og det er helt ok».
Det rimer ikke med slik Janne ellers fremstår.
Irriterer gjør også de to venninnene hennes, én hysterisk-romantisk (latterlig overspilt av Christine Hope), og én hysterisk-snerpete (Janne Hjeltnes) man ikke tror på som venninne i det hele tatt.
Pontus' patetiske flukt inn i et håpløst rockeband og ned i trusene på damer i 40-åra vies ikke like stor plass.
Crazykomedie
Etter å ha sett fire episoder ble savnet etter noen manus-krumspring som kunne utfordret «Sex og singelliv»-klisjeene fra tidlig 2000-tall påtrengende.
Noen handlingstråder som overrasker litt mer enn hva man har sett i utallige amerikanske «romkoms» rett på DVD kunne gjort seg.
Formen skinner mer enn innholdet i «Schmokk», fortellerteknisk er serien nemlig riktig så frisk:
Absurd festlige drømmesekvenser med menn i rustning og animerte småfugler som flyr inn vinduet og synger «nypultsangen».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
102973
|
Kasabian, «Velociraptor»
Kasabian, «Velociraptor»
(Sony) Fremdeles mest for ravende briter.
Det er tilnærmet umulig å mene noe om denne Leicesterkvartetten uten å gulpe referanser.
La oss prøve.
Deres fjerde er erkebritisk musikalsk desorientering - slikt som gjør det interessant å høre etter, men ikke å lytte.
Den nihilistiske komboen big beat, electroclash (spør mor), nyrock og melodinerve fra popens barndom vekker de riktige sansene, men forklarer også hvorfor albumet deler navn med en liten rovjeger fra kritt-tiden.
Sann historie:
På første gjennomlytting trodde jeg noe kattevræling utenfor huset var en del av innspillingen.
Jeg er usikker på hvem som bør bli mest fornærmet av dette.
BESTE LÅT:
«La Fee Verte» TOR MARTIN BØE
| 0
|
102974
|
Opeth, «Heritage»
Opeth, «Heritage»
(Roadrunner / Warner) Temperaturløs gammel-prog.
Sveriges største metalhelter går stadig nye veier, og denne gangen må coveret dobbeltsjekkes allerede etter første låt - en vakker, liten Jan Johansson'sk jazzpiano-intro.
Er dette virkelig Opeth?
Å jada.
Snart slår prog'en inn på en plate som for en gangs skyld kun inneholder ren vokal, men også et mer tilbakeskuende (denne platen kunne vært lagd i 1972) og friløp-basert (der var jazzen igjen...) lydbilde som dessverre blir klinisk og stampende der melodilinjene forsvinner.
Og det gjør de for ofte denne gangen.
Progrock er best når temperaturen i taktskiftene holdes høyt.
Men hos Opeth har høsten åpenbart kommet tidlig.
BESTE LÅT:
«Folklore» STEIN ØSTBØ
| 0
|
102975
|
Tôg, «Drøm»
Tôg, «Drøm»
(Brilliance)
En god gimmick kan fort bli banesåret for et ferskt band.
For dette syvmannsensemblet fra Stavanger gikk det i grunn veldig fort unna:
Trikset var irriterende men effektivt på førstesingelen «Sansen», fungerte på alle plan i oppfølgeren «Reint mel (i påsen din)» - og føltes slitent allerede på tredjerunden «Pusten fra».
Debutalbumet holder det gående i noenlunde samme spor.
Miksen av Madchester-beats, skimrende og tidvis slidende gitar, plastikksynth og naiv lyrikk spinkelt sunget er simpelthen ikke morsom nok i det lange løp.
Tekstlinjer som «Eg vil heller reise til Afri-kaaa, enn å treffe deg igjen» kan de dessuten dra lenger ut på folkehøyskolen med.
Tôg har god melodisk teft, men de har også for få ideer.
Det blir for kristent, for nynorsk og for noveltypreget, dette her.
BESTE LÅT:
«Reint mel (i påsen din)» THOMAS TALSETH
| 0
|
102977
|
Laura Marling, «A CreatureI Don´t Know»
Laura Marling, «A Creature
I Don´t Know»
(V2 / Universal)
Begge sider nå.
Den fremdeles purunge Hampshire-jenta (hun fylte nettopp 21) hadde lovet dette albumet i fjor, men kom etterhvert fram til at 18 måneder mellom utgivelsene gir bedre resultater.
Oppfølgeren til fjorårets litt trygge andrealbum er både mørkere i sin dybde, og rikere i sin kontrastfylde.
Men ikke minst er det et mye mer sobert arrangert verk, der monstre og andre skapninger refereres til før de senere dukker opp i en egen sang.
Vokalt ligner hun nå enda mer på Joni Mitchell, og tekstlig mer på Cohen, uten at det står i veien for et sofistikert skyggelagt album som i sin tidløshet vil vare lenge, fra en artist som bare blir bedre og bedre.
BESTE LÅT:
«The Beast» TOR MARTIN BØE
| 1
|
102978
|
Jace Everett, «Mr. Good Times»
Jace Everett, «Mr. Good Times»
(Humphead / Cosmos) Schizofrent i sumpene.
Forrige gang var Jace «Bad Things»
Everett en røffere, kåtere og mer sørstatete Chris Isaak.
Nå er det litt vanskeligere å vite hva han vil.
Bortsett fra å få en ny hit, selvsagt, med eller uten «True Blood»-hjelp.
Han er villig til å prøve nye ting for å få en.
Everetts allerede varierte betasuppe av country, blues, rockabilly og Tony Joe White-inspirert sumprock spes på «Mr. Good Times» ut med Beatles-klingende psykedelia (jo, jo) og «skimrende» U2sk bombastrock (nei, nei!).
Han har talent i alle disse disiplinene.
Men han risikerer å gjøre seg selv noe uhåndgripelig.
Så skjer her.
BESTE LÅT:
«The Drugs Aren't Getting It Done» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102979
|
Sivert Høyem:«Long Slow Distance»
(Hektor/EMI)
Den vordende far Sivert Høyem er kanskje en lykkelig mann utad, men hans kunstneriske univers styres av indre demoner.
Uro, dødsangst og generell utilpassethet i tekstene understrekes av ditto murrende og skurrende lydbilder med industrielt tilsnitt.
«Long Slow Distance» - en tittel som antyder hvor langt unna normaliteten han føler seg - er det mørkeste Sivert Høyem har gjort som soloartist, faktisk må vi tilbake til Madrugadas dystre, men suggererende «Grit» (2002) for å finne ham like kompromissløs.
Det åpner autoritært med den sugende «Under Administration», men allerede i den påfølgende tittellåta slår angsten inn for fullt.
Siverts svære stemme skyggebokser hissig mot hans faste instrumentalister Cato Salsa og Børge Fjordheim, men mye takket være Stemmen forsvinner aldri melodilinjene i tettpakket dysterhet.
Det samme gjelder «Trouble» og «Red On Maroon» (som strengt tatt er en oppdatering av Madrugadas «Norwegian Hammerworks Corp.»), og hele tiden balanseres det mørke med lyse pusterom («Warm Inside», «Blown Away»).
«Give It A Whirl» på sin side, er - tross det klare slektskapet med et annet mørkt mesterverk, nemlig Midnight Choirs «Snow In Berlin» - den perfekte syntesen av denne platens følelsesskala.
Etter en fantastisk solokarriere salgsmessig står det respekt av Sivert Høyems beslutning om fullstendig å ignorere muligheten til å lage en ny og sikker kommersiell suksess.
For «Long Slow Distance» er i utgangspunktet ikke skreddersydd for akkurat det.
Slik er han tro mot også moderbandets fandenivoldske innstilling og kompromissløshet.
Og der ligger Sivert Høyems storhet.
BESTE LÅT:
«Give It A Whirl»
| 1
|
102981
|
FILM:Dyrisk dill
Det handler om en usedvanlig formlete dyrepasser i en dyrehave, som sliter bestialsk med kjærlighetslivet.
Hvem kan gi råd?
Jo, dyrene!
Javel:
Ikke så få barn vil fryde seg over snakkende dyr, slapstick-scener og teknisk godt gjenomførte tricks; det ser virkelig ut som dyrene er så menneskelige som de fremstilles.
Så kan man alltids spørre seg:
Er dette dyremishandling?
Antakelig ikke.
Men for meg blir det pinlig smakløst; Hollywoods evige evne til å tilpasse enhver skapning sitt eget, «muntre» behov.
På den annen side:
Filmen er godmodig.
Hovedpersonene er snill, men irriterende.
Hva som skal skje, forstår man fem minutter inn i filmen, hovedpersonen kun fem minutter før slutt.
Så alt i alt tror jeg adskillig barn også vil reagere som meg:
Dette er nokså dustete, dyrisk dill.
| 0
|
102982
|
FILM:Kruttsterkt fra Cuba
Unik rapport fra innsiden av USAs svært kontroversielle post -11/9-fangeleir på Cuba:
Videoopptakene fra fire dager med avhør av en en vettskremt canadisk guttunge på 16 år, tiltalt for å ha tatt livet av en amerikansk soldat i en Taliban-leir hvor han ble hensatt av sin far.Intelligent klippet sammen, og med en så balansert tilnærming det går an å ha til temaet:
Intervjuer med ministre, advokater, medfanger, journalister, og menneskerettighetsforkjempere.
Det som gjør mest inntrykk - i tillegg til de grufulle avhørene hvor 16-åringen knekker sammen overfor iskalde etteretningsoffiserer fra sitt hjemland - er intervjuet med fangevokteren Damien Corsetti.
Tidligere kjent som «Kongen av tortur» fra de beryktede fengslene Bagram og Abu Ghraib, er han enda et skremmende sannhetsvitne for at noe er alvorlig galt med hvordan amerikanske myndigheter behandler mistenkte terrorister.
Sterkt medrivende dokumentar, glitrende avslørende journalistikk!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102983
|
FILM:Godhjerta slubbert
Den finske raringen Aki Kaurismäki insisterer på at han har laget den samme filmen i 30 år.
Han må gjerne fortsette ufortrødent i 30 år til hvis han fortsetter å komme opp med underfundige, varme filmer som «Le Havre».
Universet er lett å kjenne igjen, drapert i 50-talls retro-stil.
Barene er kopier av den Kaurismäki selv driver i Helsinki, og frekventeres av gamle rockabillygubber med Elvis-sveis, Johnny Thunders-kopier dypt nede i femte øl, gangstere og kriminaletterforskere i hatt og frakk.
Godhjerta slubberter, alle som én.
I sentrum for det hele en forsoffen tidligere forfatter, nå skopusser i de mer uglamorøse områdene av den franske havnebyen.
Han får sin sløye tilværelse snudd opp ned da unggutten Idrissa, illegal innvandrer fra Gabon dukker opp i havnebassenget.
Kaurismäki kaster betente dagsaktuelle politiske temaer og noe som ligner thrillerelementer inn i sitt stiliserte og ganske urealistiske univers - og lykkes storligen.
Med skakk humor, sikre pek til filmhistorien og en genuin varme for alle filmfigurene han gir oss.
Bra folk, veldig bra film!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
102984
|
Tenkeren Næss
Biografi.
391 s. 399 kr. Cappelen Damm.
Solid, klok og lærerik biografi om Norges mest kjente filosof.
Hva er det med Norge som gjør at en filosof må bli dement for å bli riktig populær?
Spørsmålet stilles noe humoristisk av biograf Truls Gjefsen, som også bruker karakteristikken «medieklovn» om Arne Næss' siste år i offentligheten.
I denne boken kommer det ettertrykkelig frem at filosofen først og fremst var filosof.
Riktignok er det plass til fortellinger om hans ambisiøse fjellturer, ustoppelige ablegøyer og særegne privatliv, men mesteparten av biografien handler faktisk om fagfilosofen Arne Næss.
Gjefsen er rett mann for denne jobben.
Med solid faglig innsikt og imponerende formidlingsevne guider han leseren gjennom de ulike fasene av Næss' filosofiske løpebane.
I tillegg får vi en grundig gjennomgang av Næss' betydning innen norsk filosofi og akademia, hvor det naturlig nok er viet mest plass til examen philosophicum og positivismestriden.
Biografien er godt støpt, i den forstand at personlig egenart og utvikling ses i sammenheng med faglig posisjonering - uten at det blir påtrengende psykologiserende.
Dette gjelder fremfor alt hans unge år, hvor både einstøingen og naturelskeren tok form.
Gjefsen har i det hele tatt mye interessant å by på for lesere som ikke ble kjent med Næss før på 1970- eller 1980-tallet.
Som motstandsmann under krigen og skarp kritiker av krigsoppgjøret, tok han tidlig uventede og vanskelige posisjoner i tråd med sin forsoningsfilosofi.
Boken er skrevet med sympati og innlevelse, uten å bli idoliserende.
Gjefsen trekker frem en rekke eksempler på at Arne Næss hadde svakheter både faglig og personlig.
Men forfatteren er fremfor alt vennlig stemt overfor alt det ukonvensjonelle i hans fremferd.
Helhetsbildet som tegnes er paradoksalt i den forstand at Næss fremstår som en distansert, men samtidig sjeldent engasjert, karakter.
Det er ingen liten bragd av Gjefsen å vise frem de mange motstridende fasettene uten at portrettet blir slørete.
Slik hjelpes leseren til å forstå hvorfor Arne Næss var både elsket og mislikt, og kanskje også motsetningene i hans filosofiske prosjekt.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
102985
|
Spillanmeldelse:«Dead Island»
Zombiespillet «Dead Island» hadde fortjent å bli bra, men fremstår som et sjeldent uferdig og lite balansert spill.
Traileren til «Dead Island» er en av de aller beste spilltrailerne jeg har sett, noensinne.
En god historie, fantastisk regi og mye følelser.
Jeg skulle ønske spillet var like bra.
Se traileren på Youtube.
OBS:
Dette spillet har 18-års grense, og traileren er nokså voldsom.
For allerede etter et par minutter sitter jeg å lurer på hvorfor i alle dager dette spillet dreier seg om å stjele dollars fra andre folks kofferter.
Innen ti minutter har jeg vært gjennom femti kofferter.
Minst.
Og det bare fortsetter.
Jeg hater de første tre-fire timene av «Dead Island».
Det føles uferdig, usammenhengende og klønete på alle måter.
Men jo mer jeg spiller det, desto mer får jeg sansen for det.
Jeg klarer å se forbi alle de tekniske bristene, og bærer over med de enorme narrative snarveiene.
Og etterhvert blir det helt åpenbart at dette er et spill det går an å elske.
For dette tropiske paradiset er så fordømt innbydende.
Det er spennende og livsfarlig å utforske de ulike delene av øya, og det er artig å leke seg med hjemmesnekrede våpen og massevis av sideoppdrag.
Men problemene blir for mange og for tydelige til at idyllen kan vare.
Et konkret eksempel:
Det eneste som skjer når man dør i dette spillet, er at du mister noen kroner.
Etter fem sekunder er du tilbake der du ble zombiemat.
Frisk som en fisk.
Og alle zombiene du rakk å nedkjempe før du ble frikassé, er fortsatt slagne.
Og det gjør hele denne opplevelsen mye mindre interessant.
For det har ingen betydning om jeg blir hovedretten i en løpende buffet 100 ganger, eller om jeg klarer å snike meg gjennom en hel bydel uten å miste livet.
VG Nett Debatt LiquidDarkness:
Sandbox-game med zombier - jeg vet ikke hva mer man kan be om.
Diskuter «Dead Island» her!
Dette er bare ett av mange problemer i «Dead Island».
Kampsystemet er platt, og klamrer seg fast i et halvveis fungerende våpensystem.
Bilkjøringen - som det blir en del av - føles som å kjøre buss, og grafikken går fra å være superlekker til helt fraværende, når teksturer og objekter plutselig forsvinner.
Nei, «Dead Island» hadde fortjent å bli bedre.
For mellom sprekkene er det lett å skimte et fantastisk spill.
Og det spillet - langt der inne - har jeg så lyst til å spille at jeg tar til takke med dagens versjon av «Dead Island», og drømmer om hva dette kunne blitt.
PS:
Spillet er testet til Playstation 3.
DEAD ISLAND Plattform: PC, PS3, Xbox 360 Genre:
Action Alder: 18+ Utvikler:
Techland Utgiver:
Deep Silver Mer info (på Wikipedia)
| 0
|
102988
|
Tilbake i toppform
Forfatteren Ari Behn er tilbake - og det i toppform!
Fortellinger 96 sider Kr.
299,- Kolon forlag Etter suksessen med debutboken «Trist som faen» i 1999 har Behn famlet etter sitt litterære uttrykk, sin stil, sin stemme.
I denne nye samlingen med korte prosatekster har han funnet tilbake til alt sammen.
Intensitet, nerve og sårbarhet preger hver av de 20 små fortellingene.
Boken er på 96 sider - i realiteten bare 35 sider med tekst.
Men for noen tekster!
Suggererende skisser.
Korthugde noveller.
Brokker av virkelighet.
Korte, stramme riss.
Fragmenter av skjebner.
Hastige gløtt inn i lommer av tid.
Hver eneste historie rommer noe ufortalt.
Noe som har skjedd, noe som kan komme til å skje.
In medias res er et litterært grep som betyr å gå rett på sak, rett inn i handlingen.
Behns tekster er av den ekstreme varianten.
Som om hver lille fortelling er hentet ut fra - eller et konsentrat av - noe mye større.
Noe vi bare kan ane.
Det usagte vibrerer i hvert eneste tekststykke.
Ordløsheten.
Den tause sårbarheten.
Slike skisser kan lett bli til litterære etyder: tekstlige eksperimenter og språklige øvingsstykker.
Behn skriver seg elegant rundt sjangerens fallgruver.
Med stilsikker penn og nakent språk maner han frem en flik av virkeligheten.
Den brutale virkeligheten.
Den skjøre, vare virkeligheten.
Geografisk spenner fortellingene fra Tanger og Timbuktu til Tennevoll i Troms.
Behn har en dragning mot ørkenen - både i bokstavelig og overført forstand - mot karrighetens ødslige uendelighet.
Både i Sahara og i sinnet.
Fortellingen «Punktum» er på 89 ord.
Ni linjer.
Den lengste novellen - «Torden Snø» - er på litt over fire sider.
De fleste tekstene er på en side eller to.
I seg har de en kraft som gjør lengden uinteressant.
Temaene er gjenkjennelige fra Behns litterære univers.
Samliv og fremmedgjorthet.
Seksualitet og utroskap.
Barns forhold til foreldrene - og vice versa.
Overmot og undergang.
Fortvilelse og håp.
Sorg og sinne.
Det å stå utenfor.
Det å dø.
Ja, det å være menneske.
Store temaer - i det lille format.
Fremragende!
TOM EGELAND
| 1
|
102989
|
Winta:«My Life»
(DaWorks / Musikkoperatørene)
For variert for sitt eget beste.
I likhet med soulsøstrene Samsaya og Noora Noor har ikke den smellvakre Oslo-sangerinnen Winta klart å omsette medievelvilje i salg.
I Wintas tilfelle kan det ha noe med å gjøre at det er syv år siden hun ga ut et album («First», 2004).
I mellomtiden har hun tatt en master i London og jobbet for FN.
Og comebacket åpner lovende.
Beyoncé-aktige «Nails On A Chalkboard», «Heart On Fire» og «Just For Tonight» er fin dansepop.
Etter hvert som rock, ballader, streit funk og en akustisk versjon av The Goo Goo Dolls' utspilte «Iris» dukker opp, blir det dessverre vanskeligere å holde på interessen.
BESTE LÅT:
«Nails On A Chalkboard»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
102993
|
Nick Lowe:«The Old Magic»
(Proper / Cosmos)
Uovertruffen stil, på stedet hvil.
OK.
«The Old Magic» - Nick Lowes femte strake triumf i den modne «Thamesside-soul» perioden hans - inneholder et par semiklassikere færre enn, la oss si, «The Convincer» (2001).
Omslaget er dessuten ikke så veldig fint.
Men.
Vittigere og mer fornemt bittersøt musikk for voksne enn dette lages ikke i 2011.
Han blir stadig en bedre sanger også.
Den gamle kynikerens piper er nå fulle av noe som bare kan kalles «soul».
«The Old Magic» lener seg så sterkt på forgjengerne at den i og for seg kunne ha vært byttet ut med hvilken som helst av dem.
Det er overhodet ingen utvikling å spore.
Men søren heller.
BESTE LÅT:
«I Read A Lot»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
102997
|
Big Deal:«Lights Out»
(Mute)
Nedtonet psykogodteri.
Nok et band der gutt møter jente og de sammen drar ut for å kjempe med halvakustiske fuzzgitarer.
Men denne duoen har låter som umiddelbart høres ut som forlagt klassisk undergrunnspop vridd mot skurrete lavmælt og akkurat passe mengde gloss.
Fullstendig fritt for trommer og bass, og nedstrippet som bare støyrock kan være burde opplevelsen etterhvert blitt monoton og kjedelig.
Tvert imot lukeparkerer britene midt mellom Beach House sin larm og Moldy Peaches sine forunderligheter.
I all sin skjønne forenkling er det slike små, men effektive grep som frisker opp sjangerens forlengst utgåtte holdbarhetsdato.
BESTE LÅT:
«With The World At My Feet»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
102998
|
Ane Brun:«It All Starts With One»
(DetErMine / Universal)
Sterkt vAnedannende.
Det skal noe til å overgå «Changing Of The Seasons» (2008), men jammen makter Ane Brun mesterstykket.
Utviklingen er faktisk voldsom, men følger en naturlig retning fra forgjengeren.
Den klassiske singer / songwriteren bak gitaren er nå nærmest borte, byttet ut med et dempet, stemningsmettet uttrykk der perkusjon og Martin Hederos' piano inntar de mest sentrale rollene, og med en blå romklang som bringer tankene over mot Susanne Sundfør.
Dessuten tror jeg Brun, ubevisst eller ikke, må ha blitt inspirert av å turnere sammen med Peter Gabriel.
Atmosfærisk er de to nå helt klart beslektet.
I det nye lydbildet får også Ane Bruns elastiske stemme større spillerom og tidvis et dirrende nærvær som gjør de beste låtene her svimlende vakre - som «Worship», «Lifeline» og selve juvelen, det melankolske mesterverket «The Light From One».
Her snakker vi gåsehud som spretter frem lik ribbesvoren under grillelementet!
Men «It All Starts With One» er en uhyre jevn plate, med gjennomtenkt kvalitet i alle ledd.
To og et halvt år siden forrige plate var så definitivt verdt ventetiden.
BESTE LÅT:
«The Light From One».
| 1
|
103002
|
«COLOMBIANA»:Lånemorder
Historien om leiemorder Cataleya (Zoe Saldana) virker som et tynt oppkok av Luc Bessons «Leon» og «Nikita».
Veteranen Besson har da også skrevet manus, oppskriftsmessig og temmelig blottet for originalitet.
Åpningsscenen er medrivende.
Den ti år gamle jenta Cataleya blir vitne til at foreldrene drepes, og må selv flykte fra colombianske skurker.
Når hun 15 år senere har vokst opp til en hevnmaskin ute etter å utslette mafiagjengen som myrdet foreldrene, begynner det å skurre.
Onkelen har lært henne opp i leiemorderyrket.
På fritiden anvender hun sine kunster til kreative hevnmord - iført lite annet enn tettsittende trikoter og store våpen.
That's it.
En spinkel kjærlighetshistorie forsøker å støtte opp reisverket til en film som tar seg selv for høytidelig, uten å ha noe alvorlig å fortelle.
Actionsekvensene sitter sånn noenlunde.
Men vi kommer aldri innpå verken Cataleya eller de hun dreper.
Med unntak av det første kvarteret, der Amandla Stenberg briljerer som unge Cataleya, ender filmen opp som en merkelig distansert affære.
| 0
|
103004
|
«COWBOYS & ALIENS»:Bra start - skuffer til slutt
Har så mange rådyre kreative krefter noen gang kommet opp med noe så middelmådig?
«Cowboys and Aliens» er befolket av talent foran og bak kameraet som på papiret lyser «gung ho»-moro hele veien til banken:
Regissør Favreau som underholdte vettet av oss med sine to «Iron Man»-filmer, et helt fotballag av erfarne manusforfattere, James Bond OG Indiana Jones i samme film.
Og jammen er ikke selveste Spielberg oppført som produsent også!
Jeg hadde virkelig ikke forestilt meg at denne kompetente gjengen sammen skulle påkalle gjesp i kinosalen.
Det hele begynner imidlertid lovende:
Et goldt prærie-landskap hvor en forvirret og skadet Craig våkner.
Ikke vet han hvem han er, eller hvor han er, og ikke vet han hva det overdimensjonerte metallrukkelet han har rundt armen er for noe.
Han er en en klassisk western-einstøing a la Eastwood, som gruser et par dusørjegere på akrobatisk vis før han tar seg til nærmeste by og oppnår respekt med samme midler.
Tøff, småironisk og humreverdig post-western med kompetente neve- og revolverdueller, noen riktig så gode mellom steinansiktene Craig og Ford.
Det varer en god halvtime.
Men så var det de utenomjordiske da¿
Med «aliens» som likeverdige partnere på plakaten var det grunn til å håpe på sprelsk lek med genre og konvensjoner.
Det får du ikke, snarere tvert i mot:
Det hele fisler ut i seig, humørløs høyst konvensjonell monsterjakt du har sett ørten ganger før.
Og man gir seg altså ikke før det blir kjedelig.
Det føles som om romvesenene er kastet inn i filmen uten noen idé om hva de har der å gjøre.
De er generisk designet, og forklaringene på deres tilstedeværelse i den ville vesten må være sammenrasket på et idémøte tett opptil opptaksstart.
Det som skuffer mest er imidlertid den dønn seriøse tilnærmingen man har til stoffet etter filmens overgang fra western til sci-fi.
Det skulle ikke vært lov å ta seg selv så høytidelig, det er som om man helt glemmer B-film konnotasjonene man lokker seerne med ved å titulere filmen «Cowboys & Aliens».
En vaklende genrehybrid, med kun en halvtime real westernmoro.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
103005
|
DEN KJEMPESTORE BJØRNEN»:Helt mislykket
« Ytters sjelden, heldigvis, opplever man totalt feilslåtte barnefilmer.
Denne er det.
«Den kjempestore bjørnen» er en dyster, negativ, voldelig, skremmende og absolutt sjarmløs historie om to barn som roter seg ut i en stor, forbudt skog.
Der treffer de en enorm bjørn og en sadistisk jeger, hvis eneste mål i livet er å plaffe løs på bjørnen.
«Unnskyldningen» er visst en slags økologisk advarsel.
Resultatet er bare negativt.
| 0
|
103006
|
Spillanmeldelse:«Xenoblade Chronicles»
(VG Nett)
I «Xenoblade Chronicles» løper du til verdens ende og tilbake igjen - og det er ikke kjedelig i ett sekund.
For tusenvis av år siden kjempet to guder mot hverandre i en heftig kamp.
Med hvert sitt samtidige dødelige angrep på motstanderen stivnet de til statuer.
Etter lang tid utviklet det seg like greit mennesker på den ene guden og maskiner på den andre.
I nåtiden er det full krig mellom mann og maskin på de gigantiske gudekroppene.
Mens maskinene anser menneskene som fine forretter, har menneskene kun ett våpen som kan gjøre skade på motstanderen.
Våpenet det er snakk om er sverdet Monado.
Det er noen mystiske krefter som bor i sverdet, og som gutten Shulk får du spille med disse kreftene.
I kampens hete styrer du deg selv og sverdets magi, men i tillegg får du - gjennom noen lure interaktive løsninger - styre lagkameratene dine på en ukomplisert måte.
Det hele koker ned til et spennende system som gjør at man oppsøker kampene.
Det er mange små detaljer som gjør spilleopplevelsen i «Xenoblade Chronicles» minneverdig.
Et enkelt - men ikke fordummende - hjelpesystem kommer godt med, en mengde sideoppdrag gir god avveksling fra hovedhistorien, og muligheten til å styre om det er natt eller dag (og følgende, at mennesker og fiender bare kan møtes i visse deler av døgnet) skaper et omfattende spillunivers.
Og universet er stort.
Og vakkert.
Pluss på herlig musikk, og bildet er nesten komplett.
Det eneste som legger en demper på dette drømmebildet er noen påfallende klisjéer i dialogene, og like påfallende klisjéer i handlingen.
Likevel, det er noe med «Xenoblade Chronicles» som bare må oppleves.
Det er en liten perle av et spill.
PS: Ragnhild Solberg (21) er fersk anmelder i VG.
Hun bor i Trondheim og studerer ved NTNU.
Hennes første spillminne er «Blues Brothers» i pixlete 2D, og hennes favorittspill er «Final Fantasy VII», «Final Fantasy IX», «Starcraft» og «Suikoden II».
XENOBLADE CHRONICLES Plattform:
Wii Genre:
Rollespill/Eventyr Alder: 12 Utvikler:
Monolith Soft Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
103007
|
Spillanmeldelse:«Driver:
San Francisco»
(VG Nett)
Premisset grenser mot det absurde, men sjeldent har jeg kost meg mer bak rattet enn jeg gjør på den amerikanske vestkysten i bilspillet «Driver: San Francisco».
Historien i «Driver: San Francisco» fortsetter der forgjengeren slapp.
Mafiabossen Jericho sitter i fengsel og politibetjent Tanner hylles som den ukjente politimannen som fikk has på ham.
Men da Jericho skal kjøres over hele byen for å delta på sin egen fengslingshøring, går ting skeis.
En sexy øst-europeisk femme fatale dukker opp med helikopter og rakettkaster og Jericho klarer å flykte.
Tanner tar opp jakten, men blir skadet og havner i koma.
Herifra og ut foregår resten av spillet inne i Tanners hode, nærmest som i en alternativ virkelighet.
I denne alternative virkeligheter er ikke bare Tanner uskadet, han har også evnen til å «shifte».
«Shiftingen» er selve hjertet av «Driver: San Francisco».
Den gjør deg i stand til å når som helst forlate Tanner og bilen du sitter i, for å ta over en annen fritt valgt bil på veien.
Det er vanskelig å forklare uten at det virker som en dårlig idé, og det er det virkelig ikke.
Ikke bare gir det en «GTA»-aktig frihet i å kunne ta over fristende sportsbiler som freser forbi, shiftingen gir også en helt ny taktisk dimensjon til både billøp og biljakter.
Hvis du midt i et løp innser at det blir for langt frem til en konkurrent, kan du for eksempel shifte over i en tankbil som kjører motsatt vei.
Deretter er det bare å vrenge rattet til siden og dundre front-mot-front inn i motstanderen.
Selve løpene og oppdragene er varierte og velgjennomtenkte.
Ved å shifte kan du hoppe inn i ulike situasjoner som utspiller seg i San Francisco, og gi en hjelpende hånd til alt fra ferske politibetjenter til biologer som har blitt stukket av giftige edderkopper og må til sykehus.
Noen av disse byoppdragene danner også løpende sideplott.
Blant annet de to japanske ungdommene som har satset alt de eier og har på et gatebilløp, selv om de knapt har passert fartsgrensen før.
Dersom de taper må de ta strake veien tilbake til Japan og inn i den ikke helt lovlydige familiebedriften.
Første gang du hjelper dem å vinne er planen å bruke pengene til utdanning, men etter å ha knust motstanderne i to løp på rad, har de blitt stinne av selvtillit og vil heller drive et gateracing-team.
Shiftingen kan etterhvert gjøres på flere nivåer, ikke bare på bakkeplan.
Samtidig låses større og større deler av San Francisco opp, med medfølgende utfordringer og stunt.
Disse gjøres i all hovedsak med dine «egne» biler, altså biler du har kjøpt i garasjen din.
Det er 140 biler fra en rekke ulike merker å velge mellom.
Utvalget er slettes ikke verst, selv om amerikanske biler er tungt overrepresentert og merker som BMW, Mercedes og Porsche er fraværende.
Man har dog ingen mulighet til å endre på bilene, ikke engang kosmetiske ting som fargen.
Selve kjøringen er ikke så rent lite viktig i et bilspill, og i «Driver: San Francisco» er den solid, om ikke særlig realistisk.
Bilene skrenser litt vel kjapt ved lave hastigheter, sitter hakket for godt på veien i høye hastigheter og brekksladden er betydelig mer effektiv her enn i det virkelige liv.
Når du shifter ut av bilen din i et løp for å stikke kjepper i motstanderens dekk, er ikke den kunstige intelligensen som «passer på» bilen din særlig mye å skrive hjem om.
Den kjører sakte, utaktisk og med retningssans som en beruset gullfisk.
Dessuten kunne minikartet ha vært bedre plassert, større og mer informativt.
Særlig i starten hvor man ikke kan shifte langt nok ut til å få fullt overblikk.
I begynnelsen var jeg litt skeptisk til «Driver: San Francisco», men etter å ha tilbrakt et solid antall timer bak rattet på den amerikanske vestkysten, kan jeg ikke annet enn å applaudere.
Det er kanskje ikke perfekt, men det er lenge siden jeg har kost meg mer med et bilspill.
PS:
Ute på PC, Mac, PS3, Wii og 360.
Det er 360-versjonen som er anmeldt.
DRIVER:
SAN FRANCISCO Plattform: 360 Genre:
Bilspill Alder: 12 Utvikler:
Ubisoft Reflections
Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 1
|
103008
|
Smelter lesehjertet
Roman.
214 sider.
Kr. 329.
Tiden.
Selv om diagnosen Aspergers bare er nevnt i forbifarten, kan denne boken leses som et viktig og varmt innblikk i en familie med mange slike trekk.
Pappa er besatt av å jakte nye rekorder i å tåle ekstrem fysisk kulde, mens barnet propper seg med leksikal kunnskap for å mette mangelen på faderlig varme.
Det er en ganske enkel fortelling, lagt i munnen på en 12 år gammel gutt.
Han strever for å ta kontroll i en verden der både mor og far er ganske så hjelpeløse.
Det lyder kjent, men denne romanen merker seg ut.
Det finnes ingen helter eller skurker i guttens liv.
Han er en lynskarp observatør og assosiasjonskunstner, som selv sliter med relasjoner og å forstå andre mennesker.
Et eksempel er bokens kanskje sterkeste scene, der faren ser gutten miste lunsjen sin i vannet, men ler og spiser videre uten å by ham av sin egen mat.
Det sultne barnet reagerer ikke med annet enn undring.
Det kommer ikke noe opprør, sønnen fokuserer på sitt ansvar i det praktiske, også overfor den svake og kreftsyke moren.
Språket er ledig og effektivt, i denne tredje bokutgivelsen har Bortne findyrket sin evne til å snike teksten rett inn i hode og hjerte på leseren.
Særlig dyktig er han på å integrere dialoger med de mer reflekterende skildringene, så sømløst at det nesten ikke finnes noen naturlige pauser der man kan legge teksten fra seg.
Boken presenteres som en voksenroman, men vil uten tvil være interessant også for unge som selv føler at de (eller noen i familien) kommer fra en litt annerledes planet.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
103010
|
Tankevekkende og komisk
Dikt74 s., kr. 299,- Aschehoug
Bergen og den bergenske identitetsforståelsen får kjørt seg kraftig i Erlend O. Nødtvedts nye diktsamling.
Dette vil med stor sannsynlighet være en av poesihøstens mest potente og originale utgivelser.
Boken kan leses som en postmodernistisk parafrase over 1500-tallsforfatteren Absalon Pedersøn Beyers «Norgis beskrivelse» og dagbøker.
En forfatter som vandrer rundt i Vestlandets stolte hovedstad og beretter, tilfeldig, usammenhengende, personlig, om hva han ser, opplever og tenker.
Nødtvedt nekter seg ingenting.
Språket er en særegen og tidvis hylende morsom miks av bergensk, nynorsk, 1500-tallsnorsk à la Beyer, nyord og bevisste trykkfeil.
Kapitteltitlene og flere enkeltlinjer er satt opp med gotiske bokstaver.
I sentrum står en forteller som sliter.
Han har et anstrengt forhold til byen og det bergenske, slynger ut eder og forbannelser over «bedrøvelige Striiler» og «motbydelige contorister», spytter i fortauet og føler seg tidvis på en forunderlig reise à la Holbergs Niels Klim.
Virkningen er tankevekkende og komisk.
Byidentiteten og forestillingen om forfatteren som vandrende flanør går under, for å gjenoppstå som språklig kontinent.
Nødtvedts gjenreisning av bypatriotismen i siste kapittel er nok bare et ironisk grep, en illusorisk sukring av den bitre pillen.
Til glede for de mest dedikerte bergens-fetisjistene.
Til stor underholdning for alle oss andre.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
103011
|
Poesi og sorgarbeid
Dikt72 s., kr. 249,- Gyldendal
Trine Ness sin andre diktsamling er ikke akkurat bekjennelseslitteratur i tradisjonell forstand.
Men man trenger ikke lese mye mellom linjene for å finne den dramatiske underteksten.
Det starter med forventningene rundt en kommende familieforøkelse.
Neste bolk gjør et sprang i tid, og vi forstår at noe har gått veldig galt.
Et barne- / ungdomsrom står forlatt, med avtrykket etter en kropp i den uoppredde sengen.
En sorgkrise har rammet mannen og kvinnen i familien.
Utad forsøker de å leve som før ved å klamre seg fast til hverdagens handlelister og praktiske gjøremål.
Han går i en pårørendegruppe.
Hun sykmelder seg; friskmelder seg, merker seg hvordan folk reagerer ulikt på det hun har vært igjennom.
Ness veksler mellom nære billedrike dikt og mer fortellende prosadikt, og hun veksler mellom «jeg» og «hun» når hun formidler hovedpersonens utviklingsforløp.
All melodramatikk er skrelt vekk.
Dette er ikke først og fremst dikt som «handler om sterke ting».
Det er dikt som overbeviser i kraft av poetisk kompetanse.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
103012
|
En ond jævel
Roman, 350 siderKr.
379,- Aschehoug
Jeg-personen er opptatt av japanske teseremonier, klassisk musikk, små barn - balsamerte og levende - og mord.
Mord han selv begår.
Jonas
Aa bor i et velholdt gammelt trehus i Gamle Stavanger, har sluttpakke fra Statoil og et agg i siden til oljenæringen som kapret så mange unge mennesker han vokste opp med og har ødelagt vakre naturområder og gjort et vakkert land til «et gjerrig, arrogant, utenforstående rike som var for godt for resten av Europa».
Ikke tilfeldig da, at flere Statoil-ansatte begår selvmord fra å hoppe fra det vakre utfartsstedet Prekestolen.
Eller var det selvmord?
Jonas Aa er, for å si det rett ut, spik spinna gæren.
Diagnosen kommer i mange varianter under Rune Salvensens trygge grep.
Aa er forstyrret, dyssosial, paranoid, psykotisk, bestemoren var schizofren m.v.
Men bestemoren var hans eneste holdepunkt i oppveksten, faren fantes ikke og moren fungerte ikke.
Så her er fosterhjemsoppvekst og en traumatisk hendelse i barndommen, da en brite doper ned Jonas og kameratene Geir og Morten.
Etter det unevnelige som skjer da går det ikke bra med noen av de tre.
En frittstående gruppe med politietterforsker Audun Vang og psykolog Jan Walter leter etter seriemordere og har plukket ut Aa.
De har mange indisier på mord, men få beviser, selv om det renner mord mellom fingrene på Jonas Aa.
Her er et bredt persongalleri, også mange fantasiskikkelser i Aas hode, fra den japanske tehandleren Koji til Adolf Hitler.
Rune Salvesens skrivekunst imponerer, med sin korthugde, nesten suggererende stil, med godt grep om Stavanger og Sicilia.
Romanen ligger på smertegrensen i enkelte passasjer.
Den virker sterk, rett etter udådene 22. juli.
| 1
|
103013
|
Hyllest til Agatha Christie
Krim.
317 sider.
Kr. 379,-.
Cappelen Damm.
«Satellittmenneskene» er bok nummer to om det mildt sagt spesielle etterforskerparet Kolbjørn Kristiansen og Patricia Louise I. E. Borchmann.
Han førstebetjent ved politiet i Oslo, hun 18 år og utrustet med en hjerne som stort sett bare forekommer i en viss type kriminalromaner.
Boken begynner med at mangemillionæren og motstandsmannen Magdalon Schjelderup tar kontakt med Kristiansen, og ber om et møte.
Schjelderup er overbevist om at en av hans nærmeste planlegger å myrde ham.
Men før møtet finner sted, faller han død om under en familiemiddag.
Der alle de mistenkte er på plass rundt bordet.
Og før leseren vet ordet av det, begynner døden å frikjenne den ene etter den andre av dem.
Lukter det Agatha Christie av dette, synes du?
Det er ikke tilfeldig.
I forfatterens etterord skriver Lahlum at boken er en hyllest til nettopp Christie.
Og for å si det rett ut:
Dette en hyllest gamle tante Agatha bør si seg svært fornøyd med.
Lahlums kjærlighet til den gammeldagse kriminalromanen, er full av finurlige detaljer og handlingsmessige krumspring.
Stilen er tørr og refererende, men altså:
Her er stil.
Lahlum setter sitt eget fingeravtrykk på dette verket, slik han også gjorde på det forrige.
Vi snakker lahlumsk her.
Ingen ligner.
Det er så befriende å ha med en særegen penn å gjøre.
Og med et gåtefullt plot, omhyggelig konstruert, og velsignet fritt for unødige voldsdetaljer.
I Lahlums bøker dreper man hverandre på en hyggelig måte, og etterpå legger etterforskerne puslespill sammen med leseren.
Morsomt er det også underveis, som når Kristiansen forelsker seg i en av de mistenkte, og nesten går over streken i en dristig dans på jenterommet.
Men altså bare nesten.
Det blir best slik.
| 1
|
103014
|
Mesteren er tilbake
Dette er en glimrende bok av en glimrende forfatter.
Hovedpersonen, den 71 år gamle forfatteren Nathan Zuckerman, vender hjem til New York etter elleve år i frivillig eksil i New England.
Inkontinent og impotent etter prostatakreft vil han forsøke en ny kur som kan gjøre plagene hans litt mindre.
Under oppholdet i New York gjør han et halvhjertet forsøk på å «koble seg på» igjen - både politisk og erotisk.
Da han oppdager en annonse fra et ungt par som ønsker å bytte leiligheten sin på Manhattan med en eiendom som hans, slår han til.
Møtet med det unge paret Billy og Jamie bringer ham også i kontakt med den unge litteraturviteren Richard Kilman som er i ferd med å skrive en biografi om Nathans ungdomsidol, forfatteren E. I. Lonoff.
Kilman mener å ha funnet en hemmelighet i Lonoffs biografi:
En incestuøs affære han hadde i ungdommen med sin halvsøster.
Avsmaken mot at dette skal «avsløres» gjør Nathans motvilje mot biografiprosjektet enda sterkere.
Men mot hans vilje gjør dette også at han treffer igjen Amy Bellette, den mye yngre kvinnen som var Lonoffs livsledsager de siste årene av hans liv.
Nå er hun selv en dødssyk gammel dame.
Bellette har for øvrig en spesiell historie:
Født i Oslo av jødiske foreldre fra Øst-Europa, flyktet under krigen til Sverige, men mistet foreldre og eldste bror i Holocaust.
Senere har hun levd som oversetter til / fra svensk og norsk.
En periode levde hun dessuten sammen med Lonoff i Oslo.
Dette er en bok om litteratur, om lesing og skriving, og om nødvendigheten av å leve gjennom litteraturen.
Det er en bok om grunnleggende usikkerhet, ukontrollerbare trusler og overilte handlinger.
Philip Roth skriver presist og vedkommende, leseren føler selv Nathans ubehag og smerte forbundet med prostataproblemene.
«Exit Gjenferd» er en bok der leseren må ta stilling til mye underveis.
Enten det er fravalg eller tilvalg.
Det er mesterlig gjort.
| 1
|
103015
|
Diskotek «She Doesn't Even Look At The Dance Floor»
(Universal Music)
Identitetsløst - med perfekte referanser.
Diskotekgründer Jan Thomas Moen må ha vært hodestups forelsket i den britiske synthpop-scenen på nittitallet.
Musikalsk kunne han - om mulig - vært sønnen til Neil Tennant.
Eller Bernard Sumner fra New Order.
Med en hjemlengsel til vårt eget a-ha.
Alt høres hos Diskotek, men selve Diskotek hører vi ikke så mye av, dessverre.
Ved å legge seg på en nesten kopistisk linje, mister gutta sin egen personlighet, tross catchy hooks og melodier.
Diskotek er gode på å rendyrke gamle idoler, men meisler aldri ut sin egen fremtid på den litt for temperaturløse debuten.
BESTE LÅT:
«Heartbeat» STEIN ØSTBØ
| 0
|
103016
|
The Jayhawks «Mockingbird Time»
(Rounder / Universal)
Et comeback i vår tid kommer som regel i form av band som var musikalsk innflytelsesrike og kommersielt marginale i en periode på sent åtti- eller tidlig nittitall; gjenforent nå for å høste fruktene de aldri ble tilgodesett med i sin tid.
Disse bandene - My Bloody Valentine og Pavement de mest vellykkede eksemplene fra senere år - kommer imidlertid sjelden sammen igjen for å lage ny musikk, og slik kan man si at de skjønner hvorfor konserthonorarene deres er mangedoblet i forhold til da de opprinnelig var aktive.
Med The Jayhawks stiller det seg annerledes.
De har aldri vært oppløst, men de tre (til dels glimrende) albumene de har gitt ut siden 1995 har manglet Mark Olson, ett av Minneapolis-kvintettens to kjernemedlemmer.
Bandets konsert på Øya nylig var et bevis på at det kan bli noe litt kjedelig forutsigbart over «trips down memory lane»:
Vel var det trivelig å høre materialet fra klassikerne «Hollywood Town Hall» (1992) og «Tomorrow The Green Grass» (1995), men den musikalske temperaturen ble merkbart høyere da de spilte (kun tre) låter fra dette ferske albumet.
Hvilket forteller oss at dette er en gjenforening drevet av gleden over å skape noe - selv om det ikke er «nyskapende» musikk The Jayhawks driver med.
«Mockingbird Time» er enda tydeligere i sine referanser enn bandet pleide å være:
Neil Youngs varmeste syttitallsinnspillinger og The Byrds' sene sekstitallsflukt fra psykedelia til countryrock.
Hovedpoenget er likevel det gilde vokale samspillet mellom Olson og Gary Louris, en kombinasjon som knuser hjertet like effektivt som Gram Parsons / Emmylou Harris hvilken dag som helst.
Det er en lettelse å høre at de nå gir alt de har på låtskriversiden; da de to ga ut duoplaten «Ready For The Flood» i 2008 var det tydelig at begge sparte sine beste sanger til respektive soloprosjekter.
De øvrige medlemmenes innsats skal ikke underkjennes:
Ti sekunder ut i åpningssporet kjenner man at kjemien er til stede i alle ledd - og i Jayhawks-sammenheng har den aldri vært mer høyspent enn i toppnoteringen «High Water Blues».
På overflaten er dette rock på sitt mest duvende lune og trygge, men striden mellom Olsons akustiske folkpreferanser og Louris' elektriske tilbøyeligheter er nå som før en kamp som kjempes internt i gruppen, og resulterer konsekvent i potent musikk.
Bittersøt, tidløs musikk.
BESTE LÅT:
«High Water Blues» THOMAS TALSETH
| 1
|
103018
|
Lil Wayne «Tha Carter IV»
(Cash Money / Universal)
Sliter med å følge opp.
I 2008 var Lil Wayne kongen av rap med suksessen «Tha Carter III» og låten «Lollipop» som lå på hitlistene verden over.
I mellomtiden har han gitt ut et par «pauseplater» og tilbrakt det meste av fjoråret bak murene.
«Tha Carter IV» gir et svært blandet inntrykk.
Musikken er gjennomgående mørk og synthbasert, uten umiddelbare ørefangere.
Det tekstlige universet er ikke imponerende stort, og kretser mye rundt damer.
Som rapper har Wayne likevel en del å gi i originale rim og imponerende flyt.
Særlig på «Intro», «Interlude» og «Outro».
Fine gjesteopptredener også av Jadakiss, Busta Rhymes, Drake og Johnny Legend.
I lengden blir det likevel for stillestående.
BESTE LÅT:
«Outro» CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
103020
|
The Drums, «Portamento»
(Moshi Moshi) Plutselig mye bedre.
Det er så vidt et år siden disse brooklynerne debuterte med sin befriende - om enn noe tenåringskeitete - forening av The Cure, Joy Division og Beach Boys.
Siden da har trioen hørt mye på Peter Hooks bass-soloriff og antibransjete nok spilt inn nytt materiale på vokalistens kjøkken.
Det var ikke så dumt.
Låtene er gjennomgående mye mer kontrollerte og vedvarende, likheten med inspirasjonskildene er vagere og lyden underlig bedre og mindre ustadig.
Mot slutten tenderer de skjøre arrangementene til å gå tom for kalsium og nødvendige vitaminer, men gjennomgående er det overraskende mye helse i lystkonseptuell britisk dansepop fra Amerika.
BESTE LÅT:
«Money» TOR MARTIN BØE
| 1
|
103022
|
«Medianeras - Storbyhjerter»:Ensomt nettverk
Argentinsk - og universell - tidsskildring av hvor trøblete kommunikasjon mellom mennesker kan være i en verden der kommunikasjon er enklere enn noensinne.
En film full med poetiske og søte betraktninger, som surfer litt langsomt på overflaten.
Vi snakker om en mann og en kvinne med avsluttede forhold bak seg.
Begge har sine fobier, begge er såret.
Martin lever sitt liv med en PC, Mariana kler på utstillingsdukker.
De er nærmest naboer, men aner ikke om hverandre.
Ved å speile deres liv gjennom et år fanger filmen inn urban fremmedgjøring.
Det skjer helt fra starten av ved å vise den sprikende arkitektur som omgir Buenos Aires, byggverk som kan assosieres med rastløse sjelers frustrerende liv i en tid da du kun er et tastetrykk unna å kommunisere med en venn, en kjæreste eller en blind date.
Uten at man nødvendigvis blir mer sosialt tilpasset av den grunn.
Filmens hint til Woody Allens «Manhattan» blir etter hvert synlig på en søt og sjarmfull måte i noe som hadde egnet seg bedre som novellefilm.
| 0
|
103023
|
Spillanmeldelse:«Deus Ex:
Human Revolution»
(VG Nett)
Endelig har «Deus Ex», et av tidenes beste og mest interessante spill, fått den oppfølgeren det fortjener.
Hvilke moralske, etiske og samfunnsmessige utfordringer vil menneskeheten stå ovenfor når vi kan forbedre våre fysiske og mentale ferdigheter ved hjelp av teknologi?
Dette spørsmålet løper som en dirrende, rød tråd gjennom «Deus Ex:
Human Revolution».
Og mens mange spill bruker såkalte seriøse temaer som vagt bakteppe, har Eidos Montreal gitt den bakenforliggende tematikken hovedrollen.
Du styrer Adam Jensen, sikkerhetssjef i bioteknologiselskapet Sarif Industries, mens han graver seg stadig dypere ned i en hengemyr av konspirasjoner, terrorisme, en gryende revolusjon og kommersielle interesser i en fremadstormende milliardindustri.
Jensen overlever et angrep på Sarif Industries ved hjelp av bioteknologi, og din første - og stadig tilbakevendende - utfordring er å velge retningen for hans videre utvikling.
Skal du skaffe deg nye egenskaper som gjør det lettere å overtale diskusjonspartnere, eller skal du bli mer treffsikker med skytevåpen?
Skal du gjøre det mer vanskelig å oppdage deg når du er ute på oppdrag, eller skal du gjøre det lettere å hamle opp med flere fiender på én gang?
Skal du drepe fiender, eller ikke?
Og ikke minst:
Skal du bruke pengene du opparbeider deg på å hjelpe andre, aller skal du bruke hver eneste credit på nye oppgraderinger?
De interaktive samtalene med de sentrale rollene i spillet krever dessuten at du må følge godt med, analysere ståstedet til den du snakker med og bruke hodet når du velger hvilke spørsmål du skal stille og hvilke replikker du skal komme med.
Sakte, men veldig sikkert, er du i et minefelt av gråsoner.
På utrolig elegant vis trekker Eidos Montreal deg gradvis ut av det svart-hvite.
Innen spillet er over (og for en fantastisk avslutning spillet har!) blir du tvunget til å sette deg såpass grundig inn i tematikken at du kan ta dine egne, veloverveide valg.
Hovedgrunnen til at alt dette gjør såpass sterkt inntrykk, er at problemstillingene som reises føles reelle og behandles på en seriøs, skikkelig måte.
I løpet av min levetid vil vi se samfunnsdebatter som ligner de du finner i «Deus Ex:
Human Revolution».
Den utviklingen er uunngåelig, den har allerede startet.
Jeg opplever det som om utviklerne av «Deus Ex:
Human Revolution» har noe de brenner for å formidle.
Et budskap, om du vil, eller i det minste et uhyre interessant og velformulert innspill i en debatt menneskeheten må ta før eller senere.
Blant spillets mange gode sider, er nok dette den jeg setter størst pris på.
Ikke bare fordi jeg får et innblikk i og en oversikt over et interessant tema, men også fordi navigasjonen gjennom spillets problemstillinger er basert på MINE subjektive valg.
Spillerens subjektive valg er i tillegg helt sentralt når det gjelder hva slags spillopplevelse det faktisk er snakk om, selv om Eidos Montreal muligens har gått for en noe strammere og mer lineær historie enn det mange har håpet på.
VGD-bruker Per_Rong:
Personlig bryr jeg meg ikke så mye om selve historien (for gode historier leser jeg bøker), men er mer opptatt av at selve gameplayet ikke er for lineært.
Diskutér Deus Ex her!
Du kan selv velge å spille «Deus Ex:
Human Revolution» som et taktisk skytespill, i gate med «Rainbow Six»-serien for eksempel, eller du kan spille det som et rent snikespill, med «Splinter Cell» og «Metal Gear Solid» som naturlige referansepunkt.
Og bare så det er sagt: snikespillet er klart bedre enn skytespillet.
Det eksemplifiseres blant annet av bosskampene, som for meg ble en aldri så liten akilleshæl i den samlede opplevelsen.
Håndkontrolleren holdt på å ryke i veggen, for å si det sånn.
Det ble derimot fort glemt når bossen var nedkjempet og jeg kunne fortsette den ulidelig spennende snikingen.
Vi snakker dessuten om et av de mest omfattende, troverdige og stemningsfulle sci-fi-miljøene spillverdenen har sett til nå.
Detaljnivået i spillet er bortimot absurd, og graden av innlevelse økes deretter.
Jeg elsker også den alltid tilstedeværende jakten på skjulte områder, hackingen av datamaskiner og elektroniske låser og den rollespillinspirerte fiklingen med inventar og oppgraderingsmenyer.
Nå skal det godt gjøres å nå helt opp til følelsen man satt igjen med etter det første «Deus Ex»-spillet helt tilbake i år 2000.
Det var noe bortimot en revolusjon, og det kan man ikke si «Human Revolution» er.
Men det er uansett vanvittig godt håndverk.
Det er en deilig og givende spillopplevelse.
Og det er en ekstremt vellaget teknothriller.
Det er mer enn nok for meg!
PS:
Handlingen i «Deus Ex:
Human Revolution» foregår i tiden før begivenhetene i det første «Deus Ex»-spillet.
Det er ikke nødvendig å ha spilt noen av de forrige spillene i serien, men det er fare for gåsehud ved en anledning eller to dersom du har et nært forhold til originalen.
Prikk, prikk, prikk.
PPS:
Når jeg har skrevet ferdig denne setningen, går jeg ut i foreldrepermisjon.
Vi sees i desember!
DEUS EX:
HUMAN REVOLUTION Plattform:
PC, PS3 og 360 Genre: Action/eventyr/rollespill Alder: 18 Utvikler:
Eidos Montreal Utgiver:
Square Enix
Mer info
| 1
|
103024
|
Smurfene 3D»:Smurfer for de små
«
Ikke spør meg hvorfor, men smurfene har fascinert meg siden jeg var en neve stor og strigråt for å ha gått glipp av Geir Børresens sceneshow med de små blå på en utescene i Moss en gang tidlig på 80-tallet.
En likedan tiltrekning har jeg hatt mot filmer som kombinerer animerte vesener med ekte mennesker.
Alt burde dermed ligge til rette for en knallkveld på kino, men dessverre innfrir ikke Smurfene anno 2011 mange forventninger.
Historien er håpløst uorginal, mer eller mindre nøyaktig det samme ble fortalt oss ved påsketider i årets verste film, «Hopp».
Fullt så ille er ikke «Smurfene 3D» - filmen har begrenset festlige musikalinnslag til et minimum og har en farge- og fantasirik intro hvor 3D-effekten kommer til sin rett.
Da smurfene jages ut av sin egen verden og havner hos en selvrettferdig markedsansvarlig (!) i et kosmetikkfirma i New York, skrur manusforfatterne på autopilot:
Slapstick-innslagene vil underholde kun de aller minste kinogjengerne, som også får seg noen reale berg-og-dalbane turer i mange heftige forfølgelsesscener - som ikke tilfører historien noe som helst.
De små vil sannsynligvis også vil bære over med de utallige variantene av ordet smurf (hva smurfer du med? smurf en blåsmie etc etc).
Denne litt eldre anmelder tok seg i å måpe over et kvinnesyn tilhørende et annet tiår, Hank Azaria (den onde trollmannen) i en overspilt ripoff av en av Peter Sellers mindre morsomme forkledninger , og av tvers igjennom skamløs produktplassering.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
103025
|
The Tree of Life»:Fader vår
Noen ganske får ganger opplever man at en film både prøver på - og lykkes å være - noe så vanskelig som kunst.
«The Tree of Life» er en sånn film.
«
Det handler altså om en film som i form, innhold og virkemidler søker langt utover den rettlinjede historiefortelling, med ambisjoner om å belyse noen av tilværelsens mest grunnleggende temaer.
Øyeblikkelig merker man at dette verket vil bli stående i svært mange år, selvstendig og tidsuavhengig.
Og alt dette turnert med en tøylet dristighet visuelt, temamessig, i dialog og lyd som bare en utpreget visjonær og håndverksmessig dyktig regissør kan få til.
Høres dette voldsomt ut?
Det er voldsomt!
Utgangspunktet er en ung gutts oppvekst i et uvanlig middelklassehjem på 50-tallet.
Autoritær far, kjærlig mor og to yngre brødre.
Hele tiden veksler tidsperspektivet.
Gleder og sorger rammer familien.
I nåtiden møter vi en preget, voksen mann - unggutten 40 år etter.
Spørsmålet er:
Hva formet oss, hva gjorde at vi ble som vi ble, hva er arv og hva er miljø?
Hva vil det si å være mennske?
Mallick går særdeles grundig til verks:
Han starter like godt med skapelsen, fortsetter med universet og går innom atomenes myriader.
De bibelske referansene er tallrike.
Sentralt står
Det gamle testamentets historie om Job, mannen som elsket Gud mer enn noen, men som blir fratatt alt, fordi Gud havner i et temmelig smålig og brutalt veddemål med Satan:
Vil Job elske Gud like mye, dersom han blir fratatt alt?
Historien om Job er en av menneskelighetens og religionenes grunnmyter.
Et annet grunnproblem i samme gate er dannelsen og tolkningen av den menneskelige og religiøse autoritet, i kristendommen klares og renest formulert i begrepet (og bønnen) Vår Far.
Malick griper dypt og han griper bredt.
Visuelle fabuleringer videretolker den realistiske fortellingen, fødselsøyeblikket danner det stadige utgangspunktet for menneskets potensiale både til god og ondt - ledsaget av mektig klassisk musikk; Smetana, Brahms, Bach, for eksempel.
Dette er fjetrende.
Og krevende.
Og ikke aldeles feilfritt:
Patosen koker over her og der.
Men stor filmkunst?
Utvilsomt!
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.