id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
103026
|
Intens intimitet
Korttekster.
108 sider.
Modernista.
Linda Boström Knausgård skriver tekster som sitrer av liv, intensitet og intimitet.
Hun står mer enn solid nok på egne ben som forfatter, kona til Karl Ove Knausgård.
Les egen sak om Linda Boström Knausgård i dagens papirutgave av VG.
Helt i sin egen rett skaper hun et litterært rom som ingen kan passere uberørt gjennom.
Og for å svare på 1000-kronersspørsmålet med en gang:
Nei, korttekstene i «Grand Mal» minner ved første øyekast ikke umiddelbart om mastodonten «Min kamp».
Men likevel er likhetene mellom forfatterektefellene der:
I viljen til å bruke sin egen person, sitt eget liv og sin egen intimsfære i diktningen.
I motet til å vise sårbarheten i de nære relasjonene, skyldfølelsen og usikkerheten som alltid følger hakk i hæl med forpliktelsen.
Denne samlingen av i alt 20 korttekster innledes og avsluttes med henholdsvis et ønske om beskyttelse og en forsikring om det samme.
Begge ganger er det en mor som ytrer seg, og begge ganger er det i form av en nesten fortvilet mobilisering av indre styrke.
Et forsvarsverk mot den store, truende frykten som ikke lar seg personifisere.
Men som likevel er til stede som en opplevd intensitet.
Det gjelder ikke bare i disse to tekstene, gjennom hele samlingen er det en underliggende frykt, en følelse av at man hvilket øyeblikk som helst står i fare for å tråkke feil på den smale stien mellom idyll og sammenbrudd.
Den sterke lengselen etter å gi seg hen, kontra den ødeleggende redselen for å miste.
Umuligheten av å komme ut av et ekte kjærlighetsforhold uten at noe - eller noen - må dø.
Om det er barn, unge eller voksne kvinner som bærer fortellerstemmen, så er det uansett historier uten filter, uten forstillelse.
Samlingen bærer preg av at Boström Knausgård har bakgrunn som lyriker, og mange lesere vil sikkert ønske seg mer kjøtt på beina i de ofte ganske tablåaktige historiene vi blir fortalt.
Men så er man herved advart:
Dette er ikke litteratur for amatører.
| 1
|
103027
|
Dette er bedre, TV3
TV3 har to tøffe sesonger bak seg med dalende seertall.
Det har fått kanalledelsen til å gå i tenkeboksen og tenke nytt.
«Det blir bedre» Tirsdager kl. 21.00 på TV3
Et resultat av nytenkningen er en programserie med den optimistiske tittelen «Det blir bedre» - og det gjør det..
For «Det blir bedre» er faktisk mye bedre enn det vi har sett fra TV3 på lenge.
Ikke bare det, dette er en programserie man ikke trodde en kanal som har brakt det norske folk programmer som «Paradise hotel», noen gang ville sende.
La det være sagt med en gang:
«Det blir bedre» er godt TV.
Svært godt TV.
Dette er en serie som like gjerne kunne gått på NRK1.
Den henvender seg til et mer voksent publikum enn mye annet man forbinder TV3 med - og programleder Anbjørg Sætre Håtun, gjør det på en ordentlig måte.
Det handler om mennesker.
I utgangspunktet kjente mennesker som deler sin personlige historie om hvordan de har taklet motgang og vanskelige livssituasjoner.
Budskapet er enkelt og greit: ikke gi opp - det blir bedre.
Men samtidig tar Sætre Håtun historien videre.
Ikke bare trekker hun inn vanlige mennesker som har opplevd tilsvarende problemer, samtidig som de også får møte andre mennesker og der av sine erfaringer ansikt til ansikt.
Anbjørg Sætre Håtun er ikke bare programleder.
Hun fremstår også som samtalepartner og trøstende venn.
En vanskelig balansegang, men hun behersker den.
Når hun i det første programmet med tidligere Turboneger-vokalist, artist og skuespiller Hans-Erik Dyvik Husby, legger en trøstende hånd på armen hans mens han kjemper med tårene når han forteller om moren han mistet da han var seks år gammel, så virker det bare naturlig.
Det ville jo de fleste av oss ha gjort.
| 1
|
103028
|
- Tidenes verste dokusåpe
«Frogner» er ikke tidenes verste norske dokusåpe.
Den er verre.
«Frogner er like mye en holdning som et sted.
Det er her de vakre leker, de kreative skaper.
På Frogner har du lov til å tenke stort, drikke champagne på en tirsdag.»
Slik åpner TV3s nye satsning om livet i den fasjonable Oslo-vest-bydelen, hvor kameraer følger venninnene Cecilie (34), Linn Frederikke (31) og Silje (26).
TV3 legger ikke skjul på at det vi får se til en viss grad er iscenesatt, basert på jentenes egne opplevelser.
Stivheten i scenene og menneskene, samt de mutte klisjéfulle dialogene gjør at det virker på meg som om ALT er iscenesatt.
Uten at det egentlig spiller noen rolle.
Serien oser elendig kvalitet.
Dårlig skuespill eller ei.
Premieren utspiller seg nærmest som en annenrangs rosablogg på TV.
- Alle vil bli rik, tror jeg, sier klesfirmaeier Cecilie før vi får følge henne på en blind date.
Introduksjonen av flyvertinnen Linn Frederikke starter med at hun våkner ved siden av en mann etter en one night-stand.
Han bønnfaller henne om å bli til frokost eller en kaffe på morgenkvisten, men hun er så opptatt som flyvertinne at hun «har ikke tid».
- Bare fordi jeg våkner opp med han betyr det ikke at vi skal gifte oss, flytte på landet og bygge rød hytte med en gang.
(...) Jeg trives egentlig best her på Frogner, sier hun.
Silje er den obligatoriske designerspiren som drar med venninnen på Moods of Norway-fest.
«Det er ikke stivt, det er laidback.
(...) Det er viktig å være på sånne fester», belærer Cecilie seeren om Moods-eventene etter å ha hilst på partyfikser Ronnie Ottem.
Markedsmessig blir serien hypet av TV3 som en norsk adapsjon av «Sex og singelliv».
Frogner-staffasjen kveles imidlertid ettersom det ikke finnes noe reelt glamorøst over de tre jentenes livsstil, hjem og garderobe.
Innimellom de manierte scenene ute i felten, sitter jentene foran digitale bilder av Frogner og snakker til kamera, akkurat som deltagerne i «Paradise hotell».
Produksjonsmessig ser det så billig ut at jeg nesten får lyst til å overføre litt penger til produksjonen - i ren medlidenhet.
Ikke at penger kunne reddet dette programmet.
| 0
|
103029
|
War On Drugs:«Slave Ambient»
(Secretely Canadian / Tuba)
Nytolkende musikkhistorie.
På overflaten er det ikke de store ulikhetene mellom denne kvartetten og Kurt Vile.
Selvsagt ingen overraskelse, siden mannen med røykringer i glorien er et tidligere medlem.
Philadelphianerne har tilsvarende henfallenheter til Dylan, Springsteen og Petty, men prøver ikke å være like mumlemystiske.
Deres andre album er betagende dust og lakonisk snøvlete, både i ord, toner og omslag.
Legg til en Kevin Shieldsk fascinasjon for romklangbokser og snirklete gitarsoli, og vi har en original - men samtidig familiær og fremoverlent - historieleksjon i foreningen av elektronikk og gitar.
BESTE LÅT:
«Your Love is Calling My Name»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103030
|
Bare Egil Band:«Norge på kryss og tvers vol.
1: Lokal vinkling»
(Duplex / Grappa)
Bare Egils beste.
«Konseptuell orientering» bringer som regel ut det beste i vår ypperste musikalske absurdist.
Og det blir ikke mer konseptuelt enn dette:
Første utgivelse i en plateserie med sanger om norske byer, fylker og steder, komponert i forbindelse med at Egil (Hegerberg) holdt konsert der.
Det er lett å glemme hvor ekstremt musikalsk han er.
Men man må til Zappa for å finne et lignende sjangerspenn.
Leirbålscountry og et mesterlig stykke progmetal er ytterpunktene nå.
Også bonus-CD-en, et liveopptak med Bare Egil Coverband (El Cuero), er gild moro.
Ler du ikke av dette, kan du og jeg aldri bli venner.
BESTE LÅT:
«Hvalfangstmuseet»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103031
|
Bjørn Berge:«Blackwood»
(Grappa / Musikkoperatørene)
Villmannen roer seg.
Misforstå ikke, gitarhals-virtuosoen er her ennå, men Berge har også fått noe mykere og mer alvorspreget over spillet sitt, noe mer genuint blått som gjør at helheten her er atskillig mer dempet enn før.
Avslutningen «Darkness» er rett frem depressiv.
Så er da også albumet dedisert minnet om Berges bror, Tor Egil.
Likevel savner jeg bittet.
Berges stemme står ikke så godt til de rolige partiene, selv om han her spiller hårreisende vakkert på strengene.
Det er i de buldrende, dynamiske og beinstampende fyrverkerilåtene at Bjørn Berge er i sitt ess.
Her er han altfor sjelden i nærheten av dette som også er hans varemerke.
«Blackwood» har det vakre, men mangler det ville.
BESTE LÅT:
«Once Again»
| 0
|
103033
|
Rita Engedalen:«Chapels And Bars»
(Bluestown / Bare Bra Musikk)
Moder blues, avdeling Norge.
Tradisjon og modernitet står i høysetet når vår kvinnelige bluesmester gir ut sin hittil klart beste plate.
Hun åpner overlegent, country blues style, i sin egen tittellåt, med en stemme råere enn noensinne, og hopper elegant over til «Lord I Feel Better» der Tuva Livsdatter Syvertsen (Valkyrien Allstars) gir tradbluesen et nasjonalt touch via hardingfela.
Men bredden er stor, ikke minst er Engedalen svak for sin genres gospelrøtter.
Variasjonen skyldes nok også kunnskap - musikkhistorisk kunnskap som Engedalen har misjonært for i årevis sammen med kollega Margit Bakken (også sterkt med her) under navnet «Damer i blues».
Den anbefales varmt - denne platen også!
BESTE LÅT:
«Chapels And Bars»
| 1
|
103034
|
Glen Campbell:«Ghost On The Canvas»
(Surfdog / Playground)
Den «urbane cowboyen» Glen Campbell (75) byr oss et befriende lite morbid farvel.
Mange vil huske Glen Campbell som den fløyelsrøstede husmorfavoritten - han med den mandige kjeven, kløften i haken og de storsnippede, blomstrete skjortene under den beige dressen - fra det sene sekstitallet og tidlige syttitallet.
Det er rimelig, all den tid epoken avstedkom sofistikerte, mystiske radioslagere av typen «By The Time I Get To Phoenix», «Wichita Lineman» og «Galveston».
Enda flere vil smile når Campbell tar sats for det triumferende refrenget i «Rhinestone Cowboy», giganthiten fra 1975 som ble signaturmelodien hans.
Dette refrenget har han nå problemer med å huske teksten til.
«Like a star-spangled radio!», synger Campbell til journalisten i et ferskt intervju i Rolling Stone.
Det skal være «rodeo».
Artisten har Alzheimers sykdom, og «Ghost On The Canvas» er avskjedsalbumet.
Som sådan er det befriende lite morbid.
Campbell har ikke falt for fristelsen å lage Rick Rubinsk dødspornografi à la Johnny Cash' utallige «American»-album.
Platen er snarere et musikalsk kompendium over en karriere som har vært mer mangefasettert enn mange er klar over:
Gitarspillende sidemann på en drøss femti- og sekstitallsklassikere.
Turnémusiker for Beach Boys.
Samt altså den «urbane cowboyen».
Campbells mest fornemme samarbeidspartner, komponisten Jimmy Webb, bidrar ikke.
Men The Replacements' Paul Westerberg har begått to glitrende imitasjoner av den pregnante, banjokneppende og strykerinnsvøpte balladestilen hans på tittelkuttet og «Any Trouble» - komplett med telegraflyder i arrangementene og ørkentopografisk landskapsfølelse.
Campbells egne «Thousand Lifetimes» og «There's No Me» lykkes, de også.
Vignettene som binder platen sammen, og den lytefrie produksjonen, bidrar til et sømløst voksenpopalbum.
Dersom det fremdeles hadde eksistert en velfungerende platebransje, ville det solgt i bøtter og spann.
BESTE LÅT:
«Ghost On The Canvas»
Visste du at:
Glen Campbell spilte «Matt Damon-rollen» i den originale «True Grit» («Jente med mannsmot», 1969), som ble nyinnspilt av regissørbrødrene Joel og Ethan Coen i fjor?
«Jeg var så amatør at jeg presset John Wayne til å være så profesjonell at han vant Oscar», har sangeren uttalt.
Hør også på:
Litt for sent for ham, akkurat i tide for oss:
Gode venner hjalp Roy Orbison (1936-1988) å rekonstruere følelsen fra glansdagene på albumet «Mystery Girl» (1989).
Sangeren døde bare måneder før det ble utgitt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103035
|
Torch:«Pt. IV: A New Beginning»
(MBN)
Brutalt bra comeback.
Hele fem år har gått siden det kritikerroste debutalbumet.
I «comebacket» viser Torch med en gang at de behersker metalcore-sjangeren til fingerspissene.
Der befinner de seg nå, litt i samme gate som Killswitch Engage og All That Remains.
Gitarist og låtskriver Jørgen Sporsheim
Berg besitter et tilsynelatende utømmelig arsenal av riff, fordelt utover 11 hardtsparkende låter, der kjennetegnet er refreng som setter seg i hjernebarken.
Fakkelbærer og vokalist Marius Forbord er på sitt beste når han er på det sinteste.
Miksing og mastring har amerikanerne Steve Evetts og Alan Douches stått for.
Gutta har blant annet lagt sine lydhøre hender på plater fra band som Every Time I Die og Mastodon.
Ikke rart det låter proft.
BESTE LÅT:
«Creamed Cheese & Ritalins»
| 1
|
103038
|
David Guetta:«Nothing But The Beat»
(EMI)
Tar livsløgnen fra en gjennomsnittsbeat.
Uavhengig av hva man måtte mene om David Guetta:
Han har et udiskutabelt nettverks- og hittalent som har dyttet ham framover til han med Black Eyed Peas satte verdensrekord i digitalsalg.
Flere kunne lært noe av det.
I albumformat høres han derimot ut som en uinspirert innspilt time fra radiostasjonen NRJ.
Både fordi hver eneste låt har ny gjestevokal (alt fra Snoop via will.i.am til Jennifer Hudson.
Og selvsagt gjestevokalabonnent Akon), men også fordi Guettas klubbsjangerbein er så fastlimt at han ikke tør bevege seg en nanometer utenfor det bekvemmelige.
Selv om han prøver.
På andre del av dobbeltalbumet dropper 43-åringen innleid vokal og prøver å tilnærme seg elektrohousen til sine landsmenn i Daft Punk.
Det er, om ikke nyskapende, så i alle fall et interessant tilfelle av hybris.
For lager han identiskklingende ibizahouse for å finansiere drømmekarrieren som en under middelmådig blanding av Daft Punk og Chemical Brothers, eller er han egentlig et misforstått geni?
Svaret ferierer i nærheten av det will.i.am synger halveis ut i albumet:
«In a club - nothing really matters».
Beste låt:
«Night of Your Life»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
103039
|
Test av Alfa Romeo Giulietta:Sosial italiener
Alfa Romeo er kanskje verdens mest sosiale bilmerke.
I likhet med motorsyklister og bussjåfører hilser «Alfisti» på hverandre.
«Alfisti» er det Alfa-elskerne kaller seg.
Hadde Volkswagen-sjåfører vært like sosiale seg imellom hadde de konsekvent hatt kun en hånd på rattet.
Det er solgt 12.665 VW i Norge så langt i år, i samme periode er det solgt 359 Alfaer.
Alfa er med andre ord til Volkswagen det pasjonsfruktsorbet er til sjokoladefondant, det litt utradisjonelle valget.
Skal man ha seg en ny bil i Golf-klassen, er det enkelt å la valget falle på bilen som gir den navnet.
Og det er ikke et dårlig valg.
Tyskerne lager gode biler, men etter noen dager i en Giulietta kommer du til å skjønne at det gjør italienerne også.
Sprinten til hundre tar 9,4 sekunder, og du må jobbe med turtallet for å utnytte de 120 hestene i den 1,4 liters motoren.
Dreiemomentet er 206 newtonmeter ved 1750 newtonmeter, og du bør ikke dukke så langt under dette om du vil hente det beste ut av motoren.
Dessuten finnes det andre motoralternativer dersom pengene sitter litt løsere.
Blant annet får man den med 170 bensin- eller dieselhester.
På toppen finnes det en 235 hesters variant for spesielt interesserte med tykk lommebok.
Andre som har prøvd Giulietta har argumentert med at den virker litt nervøs, men det er en vanesak.
Den er riktignok litt mer livlig enn for eksempel en Golf, men i svingene henger den som en klegg.
Stoler man på at den sitter er det en morsom kjøreopplevelse.
Ved bykjøring og på dårlig underlag er sportsunderstellet testbilen var utstyrt med i overkant stivt.
Man kan velge mellom tre forskjellige kjøremoduser med en hendel ved girspaken.
«D» står for dynamic og er den mest sportslige settingen, da skjerpes gassresponsen, styringen blir tyngre, og elektronikken mer avslappet.
I «N» som står for normal oppfører den seg svært så sivilisert og er tilpasset normale forhold.
«A» står for All weather, og er en funksjon for glatt føre som kan være nyttig på vinterstid og ved bykjøring.
Giulietta er kanskje en morsom bil, men den er ikke en perfekt bil.
Der tyskerne gjerne setter funksjon foran form tenker italienerne motsatt.
Giulietta er for eksempel ikke den mest romslige bilen på markedet.
Bagasjerommet rommer 350 liter som i en Golf, men med nedfelte bakseter har Golfen 1350 liter med boltreplass mens Giulietta eieren må klare seg med 1045.
I kupeen er det plass til fire voksne og en halvvoksen.
Det er ikke mengder med benplass til de bak, men nok til at man kan sitte der selv om man måler over 180 på strømpelesten.
At Giulietta har utseendet med seg råder det ingen som helst tvil om.
Det er ikke ofte man opplever å få tommelen opp fra fotgjengere når man venter på grønt lys, men det skjer gjerne litt oftere når man kjører italiensk.
Bak rattet har man det ellers aldeles utmerket.
Foruten komfortable seter med god støtte er det oversiktlig instrumentering og ellers ganske ryddig og fint.
Røde sømmer og sportspedaler er ekstrautstyr som anbefales, det bidrar til totalinntrykket.
Problemet til Giulietta heter Golf.
For rundt samme pris får du en sprekere Golf som tross alt er en god bil.
Likevel, er du i markedet for en nye bil i denne klassen fortjener Giulietta en sjanse.
Så ta deg en prøvetur før du bestemmer deg.
Alfa Romeo Giulietta 1,4 TBI 120HK Sport
FØRERMILJØ:
Gode seter, ryddig og pent førermiljø.
KJØREEGENSKAPER
De 120 hestekreftene er ivrige, men den kunne med fordel hatt noen flere.
Sitter godt på veien.
FAMILIEMILJØ Plass til fire og en halv, ikke den mest romslige bilen.
MILJØ CO-2 utslipp på 149 gram er litt i høyeste laget.
SIKKERHET Fem stjerner hos EuroNCAP.
Den nest høyeste totalscoren noensinne.
PRIS Bra bil til en bra pris.
Mye moro for pengene.
Å EIE
Den kommer nok til å holde seg noenlunde godt i pris.
Det er ikke for mange av dem på markedet.
DESIGN
Det er vanskelig å la være å smile, dette er en flott bil.
GJENNOMSNITTLIG POENGSCORE: 5
| 1
|
103041
|
Pushwagner»:Pusher grenser
Levende og til dels grensesprengende portrett av en av vår tids særeste og mest særpregede kunstnere.
«
Vi kjenner ham som en tannløs, radmager medieklovn med stor ståltrådbriller, raske piruetter og stundesvis sanseløst ubegripelige utsagn.
Men også som en kunstner med økende oppmerksomhet omkring lett gjenkjennelige bilder:
I tidligere år beske, minutiøst detaljerte samtidskommentarer om samfunnets gjennomsnittmennesker i deres uhyggelig gjennomsnittlige samlebåndstilværelse.
I de senere årene synes bildene å ha blitt enklere og vakrere - på Pushwagners spesielle måte.
Mannens bakgrunn er, mildt sagt, fargerik, ikke minst etter mange år som tung rusmisbruker og uteligger.
Pushwagner og Terje Brofos bor i samme 71 år gamle kropp.
Skillet går mellom kunsteren og mannen som av og til må på do og drite, i følge Push/Bro selv.
Et opplagt filmportrettmateriale?
Ja.
Og nei.
Ja, fordi det er en fantastisk og rikholdig og til dels overraskende ny historie å fortelle.
Nei, fordi fyren er kontrollfrik på impulsivt og totalt uforutsigelig vis.
Regissørene har åpenbart ikke hatt det lett gjennom de tre årene det har tatt å lage filmen.
Pushwagner er uberegnelig, humørsjuk, sur, morsom, forfengelig og totalt åpenhjertig.
Til gjengjeld smelter han nesten sammen med kameraet, tar kontrollspakene selv - og nøler ikke med å rappe til linsene, når det «kreves».
Av et kaotisk materiale har Benestad/Hanssen laget et omsorgsfullt og kjærlig portrett, der de ikke bare har fått Pushwagner til å snakke forståelig (ethvert tilsynelatende ubegripelig utsagn blir helt logisk bare mannen får snakke to-tre setninger til!), men også maktet å se en kreativ og menneskelig sammenheng i hans livsprosjekt.
Filmen utforsker definitivt også grensene for hva en dokumentarfilm kan være:
Vi snakker ikke om et tradisjonelt registrerende kamera, snarere manipulerte bilder, digitale fiksfakserier, regissert dramatikk, med til dels surrealistisk fiksjon som resultat.
Så dette er selvfølgelig ikke sannheten om Pushwagner; filmen etterlater haugevis av spørsmål.
Så:
I høyden bare en slags «sannhet».
Men, rimeligvis:
En godt laget sannhet, god som noen.
Filmen ble vist på Den norske filmfestivalen i Haugesund 22. august. ordinær kinopremiere blir 2. september.
| 1
|
103042
|
Poppers pingviner»:Nebbete tullball
Helt OK og glatt sjarmerende barnefilm, om eiendomshai som arver seks pingviner.
Og reder et hjem for dem i sin penthouseleilighet.
« Mr. Popper er skilt, far til to barn og lever et behagelig liv som New Yorks mest effektive oppkjøper av eiendommer.
Men mr. Popper har definitivt en fortid:
Hans far var oppdagelsesreisende, en mann som på sine mange og lange turer holdt kontakt med sønnen via radio.
Og følgelig skapte oseaner av drømmer og lengsler i den unge gutten.
Når faren dør, arver sønnen «souvenirer»; seks levende pingviner!
Som man vil vite:
Pingviner bor best i Antarktis.
En moderne jappeleilighet i New York byr på helt annerledes utfordringer, særlig når det viser seg at pingvinene - selvsagt, etter beste amerikanske modell - er svært så menneskelige i sitt handlingsmønster.
Jim Carrey har hatt omfattende omgang med dyr før; tidlig i karrieren var han jo selveste «Dyredetektiven».
Og selvfølgelig får vi den helt forventede dosen fysisk slapstick; her dettes, drites, sklis, flys og løpes i rikelige doser.
Det er ingen grunn til å tvile på at mange unger vil hyle av fryd over mye av dette.
Og det er mye av meningen med hele filmen.
Så får heller de voksne holde ut med litt for lamme vitser, litt for opplagt sentimentalitet og temmelig tvilsom «moral»:
Den hollywoodske, som kan tvinge ethvert fjærkre inn i «underholdende» roller, med sin blanding av virkelige pingviner og avansert dataanimasjon.
(Det er for øvrig riktig imponerende teknisk utført.)
| 0
|
103044
|
Red Hot Chili Peppers:«I'm With You»
(Warner)
Mer fokuserte.
Men ikke mer interessante.
Det er en del riktig ved LA-kvartettens tiende album.
For eksempel begrenser det seg til halvparten så mange låter som dobbeltplanetariske «Stadium Arcadium».
Og selv tyve år etter karrierehøydepunktet «Blood Sugar Sex Magik», høres vokalist Anthony Kiedis fremdeles ut som han akkurat rundet videregående.
For andre gang har derimot gitarunikum John Frusciante sagt takk for seg.
Men i motsetning til da gruppa nesten ble slukt av Dave Navarros modalpsykedelia på midten av nittitallet, har de gjenskapt Frusciante som ung og nykter - i form av hans protesje og tidligere Warpaint-medlem John Klinghoffer.
Dessverre har ikke dette medført noe særlig mer enn glatte og måtelig interessante hvitfunkpoplåter, selv om disse på sitt beste glimter til med subtile nyanser til fordel for umiddelbart stadionfrieri - og på sitt verste lar «funky» rime på «junkie».
Det Damien Hirst-designede coverets antidopbudskap summerer uansett opp helheten best, der skinnet av noe forlokkende og fargerikt egentlig bare er potensielt illeluktende og garantert destruktivt.
BESTE LÅT:
«Brendan's Death Song»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
103045
|
Til siste hinder»:Et hestehode bak
« Anders Øvergaards kinodebut er på flere måter en vellykket sjangerøvelse.
Den har med jenter og hester, flere hindre som må forseres, og det hele utspiller seg mot et bakteppe av vakker natur.
Men det er rusk i maskineriet.
Når vi møter hovedrollefiguren Ida, spilt av Julie Nordhuus, er hun ei ufyselig byjente som nettopp har flyttet til en liten bygd i Nord-Norge.
Hun blir introdusert mens hun sminker seg, hører på musikk og tygger tyggis, selvfølgelig høyt og smattende.
Når moren tvinger henne til å møte jentene på den lokale rideskolen, forteller hun at hun er opptatt av sminke, blogging og «fashion», og ting skjærer seg raskt mellom Ida og «de innfødte» som hun mener er både møkkete og tilbakestående.
Men så skjer det noe.
Dette noe er naturlig nok en hest.
Han er høy og mørk og litt mystisk, og står i fare for å slaktes.
Og motvillig knytter Ida nye bånd.
Både til hesten Kehilan og til ridejentene.
«Til siste hinder» er en søt og uskyldig fortelling nesten blottet for dramatikk.
Ida kommer raskt fram til at «Livet er mer enn drikking, klær og gutter».
Noe mer moralsk oppbyggelig skal du lete lenge etter i disse Pikk-Alma-dager.
Filmens ekstremt tydelige klisjeer fungerer i sin sjangerform, men dialog og samspill hadde vært tjent med også å spille på subtilitet.
I hvert fall innimellom.
Det blir fort monotont og tamt.
Dessverre er det en del irriterende elementer som trekker filmopplevelsen ned.
Flyten skjemmes tidvis av kontinuitetsslurv.
Ida får rennende mascara samme sekund hun snubler baklengs i bekken, og varierende mengder vått hår i de påfølgende klippene.
Enkelte partier er også lite troverdige.
Når ridestevnet er i gang, står plutselig alle langs løypa med fulle Maarud potetgullposer, de fleste med tydelig Elias-reklame, og åpner dem simultant.
Dialogen er innimellom vanskelig å tyde.
Og uten å røpe for mye av handlingen, kan det sies at det mest dramatisk som skjer hovedsakelig blir dramatisk på grunn av brå kameraføring.
Det slutter også med flere løse tråder hengende i luften - muligens for å tas tak i i oppfølgerfilmen?
Summen er en velmenende film som har kommet langt innen sine lavbudsjettsrammer, men som i helhet ligger et godt stykke bak de siste årenes norske familiefilmer.
Som tidligere Pennyklubb-medlem, må undertegnede konkludere med at «Til siste hinder» garantert vil finne sitt publikum, og at den har ingredienser som også kan fenge dem.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
103047
|
Pikk, punk og kjærlighet
Å gjøre opprør med punk er vondt når faren din blir med i bandet.
Men filmen om det er god.
Hva gjør du når du som tenåring blir servert bananer til julemiddag, inviteres av pappa til å se på «et herlig knull» og fortelles at Coca-Cola er «kapitalismens svarte blod»?
Å rebellere mot en far som lekser opp for rektor at «en ølflaske i hodet er en jæ... liten pris å betale for den sunne, opprørske holdningen til disse ungene», er ikke så greit.
Det viser Jens Liens visualisering av Nikolaj Frobenius' manus, basert på sistnevntes «løgnaktige» selvbiografiske roman, «Teori og praksis».
Filmen handler om Nikolajs oppvekst med liberale foreldre i drabantbyen Rykkinn på slutten av 70-tallet, og hvordan tilværelsen endrer seg etter en tragisk ulykke.
Det er en historie om å flykte fra foreldregenerasjonens forestillinger og finne punken.
Men mest av alt er det en fortelling om et far og sønn-forhold på bristepunktet.
Først og fremst dras du inn via Åsmund Høegs tilstedeværelse.
Hans rolletolkning av Nikolaj er av det subtile, men helt klare slaget.
Ansiktet er som en plastelinaform av følelser hvor han formidler endringer med ørsmå forflytninger.
'
Høeg er voksen i rollen uten at Nikolaj blir ufyselig veslevoksen.
Derimot er han redd, sårbar og sterk på samme tid.
Nordin på sin side leverer en nyansert balansekunst det lukter Amanda-nominasjon av.
Som Nikolajs forvirrede far Magnus får han vist et register utenom det vanlige.
Han er hjertelig til stede som idealistisk hippiearkitekt og nærmest euforisk naturist.
Og hjerteskjærende fraværende som sønderknust far.
Var og rå fortelling
Scenografien tegner både hippier, punkere, og alle som sitter på gjerdet i stedet for å stå på barrikadene, i en troverdig tidskoloritt.
Med små, tekniske grep understreker Lien vår iakttagerrolle uten at det blir insisterende.
Kameraet tar et skritt tilbake og observerer med ironisk distanse, eller rykker ubekvemt ærlig tett på i noen surrealistiske sekvenser.
Tiden skrus tilbake, og kan fryses.
Klipp og musikk, som drønner durende taktfast over drabantbybilder, tilfører driv og dybde.
Det er enkelte uutviklede tråder i filmen, som Nikolajs halvbror som vi kun rekker å undre oss over hvorfor er med.
Og sluttscenen blir stående noe uforløst.
Samtidig handler filmen om å ikke ha alle svarene, men å lete etter dem.
«Sønner av Norge» er en drabantbysaga som behandler alvorlig tematikk med humor - uten at det blir flåsete.
Filmen er poetisk uten å være pompøs og symbolsk uten å bli for selvbevisst.
En var og rå fortelling om styrken i skjøre bånd.
INGVILL DYBFEST DAHL
«SØNNER AV NORGE»
Norge.
11 år.
Regi:
Jens Lien
Sven Nordin, Åsmund Høeg, Trond Nilssen, Sonja Richter.
| 1
|
103050
|
TV-anmeldelse av «Gøy på landet»:Finfint fesjå
TV
Norge hiver seg på bonderomantikk-bølgen og serverer godhjertet familieunderholdning med samfunnsgeografisk snert i «Gøy på landet».
«Gøy på landet».
TV Norge Mandag til torsdag kl. 19.30
Fraflytting fra bygdene står nemlig på agendaen når kanalen har samlet 25 byjenter i en buss for en reise Norge rundt med elleve stopp i løpet av høsten.
I hver bygd de besøker står tre av bygdas ungkarer klare til å varte dem opp.
Klarer karene å sjarmere de urbane jentene såpass at noen av dem blir igjen?
Selve sjekkedelen av programmet kjennes i begynnelsen noe påklistret, men heldigvis begrenser ikke «Gøy på landet» seg til famlende flørt på låven.
Programlederne Fridtjof Nilsen og Alexander Nyhagen har satt seg fore å vise fram hele bygdesamfunnet.
De to festlige sprettballene henger på nærbutikken, de feirer 17. mai, og møter stort og smått med humor og respekt uten «morn du»-kjekkaseriet man kanskje kunne frykte med to av de kuleste gutta i klassen.
At de når fram og lykkes er lett å lese i ansiktene på folk i sørlandsidyllen Audnedal - som er stoppestedet første uken.
Etter hvert blir vi bedre kjent med bygdas tre utvalgte - «sindige sørlendinger som først er spontane når de får tenkt seg om» som bonden Tor Erik selv selvironisk beskriver dem - og reality-delen av programmet fungerer bedre.
Damene på bussen ser ut til å ha meldt seg på fordi de har et brennende ønske om å bo på bygda eller lære mer, ikke utelukkende fordi de vil bli TV-kjendiser.
Vi i sofaen slipper dermed krampaktigheten som ofte preger slike settinger.
By og land, hand i hand - denne Norgesturneen er verdt å følge!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
103053
|
Maria Mena:«Homeless» (låt)
Det er beklagelig at Mena så til de grader går inn i rollen som landets halvoffisielle gråtekone.
Ja, hun har stemmen og patosen som kan passe til triste anledninger, men vi snakker om bortkastet poptalent når alt hun synes å ville lage er døll, forutsigbar midtempo voksenpop som denne nye singelen.
Hun satser tungt på intimitet både i tekst og tone; ingenting å si på innsatsen der, men hvor ble det av det sprudlende sjarmtrollet fra «Blame It On Me» og «You're The Only One»?
Den menaen er dypt savnet.
| 0
|
103054
|
Lenny Kravitz:«Black And White America»
(Roadrunner / Warner)
Han har tatt seg litt sammen i det siste, Lenny Kravitz.
Litt.
Her er han i småtrivelig Curtis Mayfield- og Prince soullune.
Problemet er at han i likhet med sistnevnte har mistet evnen til å skrive melodier.
16 låter, og ikke én minneverdig «hook» å spore.
Sangen som skiller seg ut, og den eneste som bærer noe preg av å være laget etter 1976, «Sunflower», skiller seg ut av en grunn:
Den er så vidt mulig å mulig å huske etter at albumet er over.
Tekstene er flaue.
Generisk kåtskap og glede, programmessig tilsatt sliten brorskapsforkynnelse.
Kravitz er dyktig til å konstruere musikk.
Men er ellers blitt komplett uvesentlig.
BESTE LÅT:
«Sunflower»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103055
|
Anita Skorgan:«På gyllen grunn»
(Kirkelig Kulturverksted / Musikkoperatørene)
«Prektig» er liksom bare fornavnet.
Ti norske folketoner, gitt tekster av Erik Hillestad; inspirert av Emanuel «lillebror av Gustav» Vigelands freske «Vita» og innspilt i mausoleet hans på Slemdal i Oslo.
«[Vi] har bøyd hode for hans aske», som det på uforlignelig høytidelig vis heter i presseskrivet.
Resultatet er uhyre velmusisert new age-folkemusikk om de store greiene («skapelse, elskov, fødsel, død»), gitt luftig, eterisk liv i den staselige mausoleumsakustikken.
Det er musikk som krever enten alt eller nesten ingenting av oppmerksomheten din.
Noen vil «bøye hodet» i beundring.
Andre vil knele av kjedsomhet.
BESTE LÅT:
«Av kjærlighet»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103056
|
Stephen Malkmus And The Jicks: «Mirror Traffic»
(Matador/Playground)
Stephen Malkmus introduserte Pavement på fjorårets gjenforeningskonserter med «we're from the nineties».
På hans femte soloalbum er det en enda større sannhet.
Ikke minst fordi produsentburet er overtatt av Beck Hansen, som akkurat revitaliserte Thurston Moore, en annen nittitallsmann.
Men også fordi dette er Malkmus på sitt mest modne pavementske, om kvintetten hadde gjenoppstått med Lou Reed anno Velvet Underground.
Tilgjengeligheten til tross:
45-åringen unngår fremdeles radiovennlighet via historier om senatorers og visstnok alles orale gleder, Birkenstocksandaler og de obligatoriske teite rimordene på «pie».
BESTE LÅT:
«Long Hard Book»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103059
|
Borti noe vesentlig
Temmelig vinglete, lenge uklar, men definitivt sjarmerende historie omkring unge Almas eksistensielle berøringspunkt:
Der Arthur var borti henne med pikken.
Det er altså etter måten utemmet jentekåtskap som innleder den norske filmhøsten, i form av filmversjonen av Olaug Nilsens roman med samme navn.
Romanen er frodig og sjangerfrihetslig.
Filmen må nødvendigvis konkretisere og velge bort elementer.
Tittelen til romanen og filmen er klar nok i boka; der er dagdrømmen om oppdukkende TV-opptredener på Vestlandsrevyen i NRK som illustrerer behovet for å bli sett.
Det er ikke så lett direkte fattbart i filmen.
Likevel:
Alma er 15 og kåt.
Hun er selvfølgelig opptatt av mye annet også.
Men så overveldende kåt i perioder, at hun tror hun er syk.
Kåtskapens interessante problem i ethvert samfunn, er hvordan den gir seg utslag.
Ved nærmere ettertanke er det en smule underlig:
Det store flertallet av oss er jo kåte, i perioder fryktelig kåte.
Men seksualitet skal - i følge samfunnets normer - temmes.
I alle fall gis godtakbare former.
Det «godtakbare» er ikke nødvendigvis vidt definert i en vestlandsbygd kalt Skoddeheimen.
Alma trår over de fleste grenser med sin kåtskap.
Og blir utstøtt.
Hun blir Pikk-Alma.
Det er sårt og vanskelig og lattervekkende og tragisk og livsbejaende i en eneste stor smørje.
Denne viktige «smørja» berører filmen så avgjort!
Men det er et vanskelig terreng, dette, mellom uskyld og viten.
Hva er vel livet - og særlig noen sprengte pubertetsår - annet enn forsøk på å finne fram, være på leting, søke å beherske og å finne mening?
Fordi temaene er så svevende og ubestemmelig, hadde en film som dette tjent grovt på en stram regi, klare replikker, synlig vilje.
Det har den ikke, alt for lenge.
For mye flyter, for mange detaljer er uklare, de ulike elementene ulne.
Det går ut over amatørskuespillerne, som burde fått mye mer hjelp.
De er forresten er mer enn sympatiske nok; Helene Bergsholm i hovedrollen, minner på sitt mest uttrykksfulle om unge Ane Dahl Torp.
Forresten:
Slutten av filmen er det aller beste; man går i alle fall oppløftet ut av kinosalen!
JON SELÅS
| 0
|
103060
|
Rutinert romantikk
Det er faktisk blitt temmelig uvanlig med to svære Hollywood-stjerner i noe så uambisiøst som en romantisk komedie.
Å se Tom Hanks og Julia Roberts sammen, her, vekker derfor gode og varme og nostalgiske følelser.
Her er det altså skuespillerrutine, rollesikkerhet og skjønne smil i en hyggelig, hyggelig historie.
Enda et pluss:
Både Hanks og Roberts får lov til å se ut som akkurat så gamle som de er: 55 og 43.
Sympatisk!
Det handler om en supermarked-ansatt som får sparken, og som må bygge livet helt opp igjen.
Han starter på et universitetskurs i taleflinkhet, der Roberts er lærer.
Og dessuten akkurat trøtt nok, småalkoholisert nok og frustrert nok til også å starte på nytt.
Bare hun blir klar over det selv.
Og gjett hvordan det går?
Kort sagt:
Dette er forutsigelig, konfliktfritt, snilt og rent og pent; en trøstefilm for amerikansk middelklasse på vei mot et materielt fattigere liv i skyggen av finanskrisen.
Joda, det kan finnes masse rikdom og mening i et enklere liv.
Men det er vel egentlig bare én som kan finne Julia Roberts underveis?
| 0
|
103062
|
Alfahannen
«Jeg trenger mjød!!» brummer vår helt bærende med én arm på en toppløs skjønnhet i tidlig i filmen.
Det er en inneforstått harry scene til å humre av - og slike kunne vi gjerne fått flere av når tidenes mest primitive superhelt returnerer.
Men dersom du liker å bli bombardert med utallige blodsprutende neve-og sverdkamper er godteriet lekkert dandert og servert.
Filmen er en slags nyinnspilling av Arnold Schwarzeneggers gjennombruddsfilm fra 1982.
Seks år har det tatt å få stablet filmen på beina, seks år som defintivt ikke har vært brukt på manusskriving.
Dette er superenkel historiefortelling med hevn som (nesten) eneste ingrediens, en historie omtrent like lett å følge som den i 300, men i Conan sloss man med ekte, ikke dataanimerte muskler!
(Jason Momoa transformasjon fra strandkjekkas til buldrebass ER imponerende).
Conan er en fryktløs kriger fra Cimmeria på tokt for å hevne faren og nedslaktingen av hans egen landsby - og den eneste mannen som kan redde verden fra onde Khalar Zym.
Conan oppsummerer det egentlig best selv:
«Jeg lever.
Jeg elsker.
Jeg slår i hjel.
Jeg er fornøyd».
For oss i kinosetet betyr det:
Slossing på fjelltopper, på båtdekk og på torg.
- samt litt pre-feministisk mykporno-rulling i høyet med mannen på topp.
Nevekampene tar seg best ut på lerretet mann mot mann - i slagscenene med mange involverte er det ikke sjelden vanskelig å få øye på hva som foregår - kameraet veiver for mye, og 3D-brillene på nesen gjør det heller ikke lettere (3D-bruken i filmen kommer strengt tatt til sin rett kun i en dataanimert åpningssekvens).
Staffasjen som rammer inn kampene er det ingenting å si på:
Pels- og lærkostymene kler de forskjellige verdenene i fantasy-universet, vi befinner oss i et slags estetisk grenseland mellom TV-serien «Rome» og «Veiviseren».
Scenografien er dyster og autentisk, en gigantisk replika av en romersk landsby er bygget opp i et studio utenfor Sofia, og filmskaperne får maks ut av det ville fjell-landskapet i Bulgaria.
Primitiv fyr, overdådig innpakket.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
103063
|
Rihanna i Bergen:Rihannadonna
Farvel Madonna.
Rihanna er vårt største kvinnelige popikon.
For bare en liten uke siden var Bergenspublikummet vitne til det gigantomane showet til Kanye West - og hørte Rihanna synge innspilt på «All Of The Lights».
Når 23-åringen selv dukker opp på samme scene er effektene mer nedtonede, selv om hun divask ankommer i en rødlysende kube til Stargateproduserte «Only Girl In The World».
For der Kanye West var et voldsomt og sinnssykt samtidsverk av en konsert, inviterer den rødhårede fra Barbados til en veritabel nattklubb - der hun både er det begjærene objektet og sjefen på scenen.
Noe som understrekes av tiggende toppløse muskelmenn i dongerivest som hele tiden prøver å fange hennes oppmerksomhet, men som girlpowersk ignoreres til fordel for publikum og musikken.
Balansen mellom det vulgære og det familievennlige er mindre hårfin enn man skulle forvente - til og med den rimelig eksplisitte teksten på «S&M» blir hverken overtydelig eller unødvendig understreket.
Dessuten kommer hun seg gjennom hele de to drøye timene uten ett eneste klesskift.
Hun trenger ikke provosere for å få oppmerksomhet lenger, og hun vet det.
Den nest største helten er Nuno Bettencourt.
Som tidligere Extremegitarist løfter han naturlig grandiost de knallharde diskolåtene - og gjør balladene stadionske med utilslørt svulstige powerballadsoloer.
Legg til glitrende innfall som en dansende kollisjonstestdukke under «Shut Up and Drive», en rosa kanon med påfølgende marsjering på «Hard» og at hun frir til de populærmusikalske nerdene blant oss ved å gjenskape Sheila E's «Breaking Dishes» komplett med egen utført trommesolo.
(Dessverre hadde hun droppet coveret av Prince sin «Darling Nikki», som har vært en del av turneen fram til nå)
Noen litt tomme pauser, der blant annet «Pon De Replay» blir spilt av som en slags musikkvideo uten Rihanna, roter med rytmen i showet.
Det er egentlig glemt når vi mot slutten får et rørende øyeblikk av virkelighet.
Barn med roser kommer opp på scenen mens Rihanna tilegner Bob Marleys «Redemption Song» til Norge og navnene på terrorofrene fra Utøya ruller over skjermene.
Kombinasjonen av alt dette, toppet av hennes perfekte attityde gjør at Rihanna nå fremstår mer og mer som ikke bare nok en popartist.
Hun er uten tvil, og på alle måter, vår tids Madonna.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103064
|
Amund Maarud:«Electric»
(Snaxville / Musikkoperatørene)
Maarud-karas groove-armada.
Etter noen år som skittenrock-beist i The Grand har Amund Maarud (selvfølgelig fremdeles med broder Henrik bak batteriet) plantet høyrefoten tilbake i bluesen, og hva er bedre enn det beste fra to verdener?
Buddy Guys støysøkende 2000-periode som startet med «Sweet Tea» i 2001 er en åpenbar inspirasjon.
Ikke bare skaper Maarud-kara skurrende, hypnotiske grooves der Amunds eminente gitarspill får boltre seg hemningsløst, men han kopierer også flere ganger Guys vokalteknikk, heldigvis uten at det noen gang blir påfallende pinlig.
Dette er både blues eller rock, det er egenkomponert med høy standard og utført med kjærlighet.
Og ikke minst - ei knallskive!
BESTE LÅT:
«Your Love»
| 1
|
103065
|
Beirut:«The Rip Tide»
(Pompeii)
Porøst nesten-mesterverk.
På overflaten skiller ikke Beirut-sjef Zach Gordons tredje album seg fra det godtriste balkan-latinske pastisjuniverset septetten tidligere har forsynt seg av.
Men lytter man dypere, åpenbarer låter og arrangementer seg som noe mye mektigere enn melankolske østeuropeiske kopier.
Denne knappe halvtimen, uhyggelig oppkalt etter fenomenet som forårsaker flest drukningsulykker, flyter uvørent i en lavmælt verden der analoge synther, horn og korpstrommer er like naturlige, som nødvendige.
Beirut har skapt sin egen saktmodige klang - noe de, sett i retrospektiv, alltid har hatt.
Den har bare ikke blomstret så vent og vakkert før.
BESTE LÅT:
«The Peacock»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103066
|
Fleet Foxes på Øya:Pastoraleharmonien
Fleet Foxes lettskjeggete rufseframtoning er muligens Øyafestivalens kjernepublikum oppsummert.
KONSERT:
Fleet Foxes STED:
Øyafestivalen, Oslo AKTUELT ALBUM:
«Helplessness Blues» PUBLIKUM:
Ca. 6.000
At de også musikalsk er uavhengige av tid og trender gjør ikke inntrykket som det ultimate Middelalderpark-bandet mindre.
Vokalharmonistene kunne uansett ikke forskjønnet et mer sakralt og landlig område enn Enga i solnedgang.
Live fremstår de tyngre og gledelig intense, spesielt fordi man nesten glemmer at trommis Josh Tillman eksisterer på albumene.
Til og med de skjøreste bitene blir helt naturlig stadionske.
At en flokk fugler trekker sørover over scenen mot slutten, understreker dessuten at selv hvor solfylte seattlesekstetten er, omfavner de like mye høsten.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103067
|
Janelle Monáe på Øya:Money!
Man bruker gjerne R&B som bås for Kansas-jenta Monáe, men dét er nesten skummelt misvisende.
KONSERT:
Janelle Monáe STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 5.000 AKTUELT ALBUM:
«The ArchAndroid»
I enda større grad enn på plate er hun live hærfører for et militant funky soulstorband, som trass i referanser til syttitallet både låter og føles kontemporært - ingen pastisjer à la Winehouse her.
Kanonkuler som «Cold War» og «Tightrope er de reneste groovemonstre fra scenen, og det skal noe til å covre «I Want You Back» i såpass kildetro versjon og komme unna med det.
Apropos The Jacksons fremstår Monáe som en Janet for vår tid, men der Lille-Jacko hadde verdens største trommemaskin og et dusin dansere, har Monáe et sjukt tett, sprell levende band som sparker både henne og publikum rett til himmels.
| 1
|
103068
|
Kaizers Orchestra på Øya:Nervøse keisere
Urfremføring av en plate som kommer først i november, var det lurt, Kaizers Orchestra?
Konsert:
Kaizers Orchestra Sted:
Enga, Øya Publikum:
Ca 8.000
Jeg vil si nei.
Aldri har jeg sett jærbuene så nervøse og knytte, noe som dessverre også smittet over på andre halvdel av konserten der publikum iallfall kjente igjen låtene.
Overmotet ble åpenbart for stort da Kaizers-leiren takket ja til Øyas utfordring om en helt spesiell konsert.
Å fremføre et kommende album, det andre i «Violeta»-trilogien, i sin helhet.
Modig var det, men det er som sagt forskjell på mot og overmot.
Nervøsiteten og nyhetens interesse, eventuelt mangel på kunnskap om stoffet - gjorde sitt til at låtene ikke fikk en sammenheng - de ble spilt kjapt gjennom slik de tydeligvis har blitt gjort i øvingsstudio, uten maestro Janoves sedvanlige publikumsfrieri.
Janove var i går svært stille i motsetning til tidligere, ikke minst parademarsjen på Roskilde tidligere i sommer.
Det betyr ikke at den nye platen ikke har innertiere - vi skimtet iallfall noen få innimellom all riffingen på nervestrengene.
«Violeta Violeta Vol.
II» skal være rockplaten i trilogien, og slik starter det også.
«I ett med verden» er strait rock 'n' roll, men biter godt fra seg, det samme gjør den påfølgende hybriden av Stones og Robert Palmer, «Støv og sand».
Klokt nok kommer den vi alle kjenner, singlen «Tusen dråper regn» - forsterket med seks skarptrommiser fra Bergen Buekorps -som lim i tredjelåt.
Deretter blir det totalt uinteressant - iallfall live - til tredje siste låt, «Silver», som burde fungere som Kaizers mest pop'ete single noensinne.
Men skulle ikke dette være en rockplate?
Jo da, Geir Zahls andre nye nummer, nest siste «Domino», overmanner oss med blytunge riff - og Janove på oljefat.
Men hverken blåsere eller strykere - som skal være sterkt til stede på plate - kom til sin rett i går.
Det gjorde dessverre ikke gutta selv, heller.
| 0
|
103074
|
James Blake på Øya:Bass og balsam
Gutteromselektronika på stor utendørsscene er en krevende øvelse - som James Blake behersker til fulle.
KONSERT:
James Blake STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 5.000
Denne unge, bleke briten er ikke bare en av årets mest oppsiktsvekkende crossoversuksesser - hans selvtitulerte debutalbum må da være noe av det minst tilgjengelige som noen gang har gått til Topp 5 på VG-lista.
Blakes elektroniske visesang er ofte så lydmessig nedstrippet at det føles som å lytte til melankolsk oksygen.
Men live løfter han konseptet sitt mange hakk, ikke minst fordi elementer som på plate blir godt gjemt krydder, kommer til sin fulle, høylytte rett via et monstrøst PA-anlegg.
Det fungerer overrumplende godt under åpen, lys himmel.
Hans sakrale, Antony-deriverte falsett akkompagneres utmerket av en gitarist og en perkusjonist, samt hans egen synth og samplinger, hvorfra han skrur vidunderlig frenetiske rytmer og seriøst mellomgulvutfordrende bass.
Han gjør like gjerne duett med sitt elektroniske «jeg»; i sannhet et minneverdig skue.
Den originale musikkens dype drønn og sitrende tristesse løftes perfekt ut fra scenekanten og setter flott nedslag langt bak.
Det er sjelden at noe så skjørt som dette fungerer i en utendørssetting, men Blake får endog et snirklete nummer som «I Never Learnt To Share» til å føles som en hit.
At ikke alle som sto der greide å holde kjeft, slik de burde, betydde heller ingenting.
| 1
|
103075
|
Kanye West i Bergen:Kanyefest!
De som har billett til kveldens Øya, kommer ikke til å skjønne hva som traff dem.
KONSERT:
Kanye West STED:
Koengen, Bergen PUBLIKUM: ca. 14.000 AKTUELT ALBUM: My Beautiful Dark Twisted Fantasy
Merk dere dette:
De underlige verbale sleivsparkene og uttalelsene under helgens «Big Chill» i England var åpenbart et sidespor rappens største ego ikke vil tilbake på.
Merk dere også at «ego» brukes i sin mest positive forstand i denne sammenhengen.
Kanye West live er en genialt pompøs og svulstig skrudd hybrid av kunstmuseum, gresk drama og ballett.
Det er uten sidestykke det mest enorme undertegnede har sett på en utescene i Bergen.
Eller Norge for den saks skyld.
Konserten - la oss kalle showet det for enkelhets skyld - åpner med å annonsere «Act 1» over hele bakteppet, mens rundt 20 dansere i kroppsfargede drakter fremfører noe som like gjerne kunne vært en enkeltstående moderne ballet til en nedmikset «H.A.M.»-intro.
Dette går rett over i «Dark Fantasy» fra fjorårets fantastiske «My Beautiful Dark Twisted Fantasy», der West, for å overtydelig understreke sitt åpenbart ekstreme høye tanker om seg selv, ikke entrer scenen - men stiger opp midt i publikum i en lift, til loopen «Can We Get Much Higher».
Ja, det kan vi.
Danserne fungerer som et delvis umælende gresk kor, som usynlig dirigeres av West.
De dukker opp på scenen, for så å forsvinne.
Hele tiden så velregissert at det ikke virker tomt når West er alene med bandet som egentlig bare er tre hvitkledde synthoperatører.
Så ekstremt pompøst.
Så uhyre elegant.
Åpenbart har rapkongen en seriøs og fokusert dag på jobben, ettersom konserten, selv etter at 2. akt er annonsert - og danserne har vært innom og forsvunnet igjen - er forbausende fri for dødpunkter.
Derimot plukker han de absolutt beste bitene fra hele sin karriere.
Før han etter «All Falls Down» beklager seg over det bergenske regnskyllet - «I used to move around more, but it's slippery as hell on the stage.
I wanna do as good as possible, you know».
Så la oss glemme at kordamene var på tape.
At brassene på «All Of The Lights» var på den samme tapen.
La oss glede oss over at det er mulig å late som ens eget liv er et gresk melodrama, der et ravende galt ego av en rapper (fremdeles ment som en kompliment) klarer å realisere sine egne vanvittige og fantastiske visjoner på et så fantastisk nivå.
Og til og med komme unna med å spille «Chariots on Fire».
Anmeldelsen er basert på konsertens første 75 minutter.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103077
|
Spillanmeldelse:«Insanely Twisted Shadow Planet»
(VG Nett)
«Pixeljunk Shooter» møter «Metroid» i det herlige Xbox Live Arcade-spillet «Insanely Twisted Shadow Planet».
«Summer of Arcade»-kampanjen på Xbox Live Arcade har nå etablert seg som en årlig godtepose for alle som er glad i kvalitetsspill fra eksperimentelle indie-utviklere.
I 2008 fikk du «Braid» og «Castle Crashers», året etter kom «Trials HD» og «Shadow Complex» og i fjor stjal «Limbo» mange spillhjerter.
For å nevne noen av høydepunktene.
Årets lineup har allerede imponert med «Bastion» og «From Dust».
Nå toppes det med det fantastiske «Insanely Twisted Shadow Planet».
Her får du et 2D-skytespill hvor du styrer et lite romskip gjennom ufattelig lekre sci-fi-miljøer.
Fiender skal skytes, miljøbaserte puzzles skal løses (ved hjelp av en herlig bunke med kreative redskaper) og hver eneste krik og krok skal utforskes.
Du får stadig tilgang til nye gjenstander, våpen og oppgraderinger, og bruker disse til å vende tilbake til områder som tidligere ikke var tilgjengelige.
Her er likhetene med «Metroid»-serien åpenbar.
Like opplagt er fellestrekkene med PS3-favoritten «Pixeljunk Shooter» - utviklerne har til og med på utrolig sjarmerende vis utformet en av plantene i spillet etter de vinkende gruvearbeiderne.
Men utviklerne har allikevel på mesterlig vis snekret sammen en opplevelse som føles frisk og unik.
Engasjerende oppgaver, kreative utfordringer, et herlig lydbilde (med musikk av Dimmu Borgir!) og en nydelig visuell stil gjør «Insanely Twisted Shadow Planet» til en glimrende spillopplevelse.
PS: Kun tilgjengelig for nedlasting på Xbox Live Arcade.
INSANELY TWISTED SHADOW PLANET Plattform:
Xbox 360 Genre:
Action Alder:
7 Utvikler:
Shadow Planet Productions Utgiver:
Microsoft
Mer info
| 1
|
103079
|
Alexis Jordan:«Alexis Jordan»
(Columbia / Sony)
Tre flotte singler.
Og åtte singel-B-sider.
Hun er, i likhet med alle TV-talentkonkurransedeltakere, «så takknemlig for å ha fått sjansen».
Hun blir foredlet av Jay-Z, og produsert av norske Stargate.
Hun blir markedsført som en ung og uskyldig Rihanna, den gang Rihanna minnet oss om en ung og uskyldig Beyoncé, og høres ut som en mindre «oversoulende» Christina Aguilera.
Alexis Jordan kan minne litt om «alle».
Men best er hun når hun låter «britisk», som i de Sugababes-aktige singlene «Happiness», «Hush Hush» og «Good Girl».
De er selvsagt høydepunktene her.
19-åringen har uskyldig sjarm og utmerkede «piper» (som det heter).
Men mer personlighet og flere enn tre sanger neste gang, takk.
BESTE LÅT:
«Happiness»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103081
|
«Hodejegerne»:Frenetisk forundringspakke
«Hodejegerne» åpner latterdøren, presser deg neglebitende lengst ut på kinosetet - og tvinger deg nesten til å grave frem lommetørklet.
Pengegriske menn i grill- og skreddersydd dress, kamp om livet badende i bæsj.
Og følelser - voldsomme følelser!
Tidenes aller første Jo Nesbø-filmatisering er veldig mye på én gang, men oppleves likevel som en stramt fortalt helhet.
Hollywood-klare Morten Tyldum manøvrerer stødig mellom absurd komikk i Tarantino-land, forfølgelsesthriller à la Jason Bourne, blodsprutende action og kjærlighetsdrama.
Han finner tonen ganske kjapt og løser Nesbøs heseblesende vrier med kløkt, og befriende lite selvhøytidelighet.
«Hodejegerne» er Nesbøs korteste, men kanskje mest handlingstette roman - som skapt for film egentlig.
I sentrum står Roger Brown: vellykket, rappkjeftet - og i egne øyne underbetalt hodejeger - med en usannsynlig vakker kjæreste på 1,85 og med en 40-millioners villa han finansierer via råfrekke kunsttyverier på si'.
Innerst inne er Brown, (han rager 168 centimeter over bakken) personifiseringen av mannlige mindreverdighetsfølelser, han tror han må fortsette kjøpefesten for å bevare kjærligheten.
Intrigene starter når danske Clas Greve entrer scenen; en toppkvalifisert kjekkas - helt perfekt for Browns siste rekrutteringsjobb - og som også besitter en uvurderlig kunstskatt Brown gjerne vil ha kloa i.
Aksel Hennie lignet kanskje ikke mye på den virkelige Max Manus.
Roger Brown er en høyst fiktiv karakter, men det er faktisk ikke mulig å tenke seg andre enn Hennie i rollen.
Han frekker og kjekker seg som bare en gammel østkantramp kan, han leverer monolog som til tider høres skrevet og kunstig ut med en selvtillit som får deg til å sluke det rått likevel, før han i neste scene går ned på kne med tårer i øynene.
Hennie gir denne drittsekken dybde, og er like mye helt som anti-helt.
Godt jobba!
Hans motspiller, debutant Macody Lund får ikke like mye å spille på.
Rollen hennes kommer seg ikke helt ut av prydblomst-startgropa, noe hun ikke kan lastes for.
En stor utfordring får hun likevel helt mot slutten, den løser hun overbevisende.
Det varierte lydsporet er høyst tilstedeværende, det tar plass uten å være insisterende og supplerer heller det vi ser.
Sminkeavdelingen holder imponerende godt styr på uendelige mengder av møkk og blod uten at illusjonen brister.
Produsentene har i det hele tatt fått mye ut av pengene med «Hodejegerne», og kun i en bilkrasjscene blir det avslørt at det er norsk film vi ser på, og ikke studioprodusert amerikansk storfilm.
Nesbø-fansen kan puste lettet ut, «Hodejegerne» på film er en frenetisk underholdning fra start til mål, med en hel drøss snurrige forundringspakker attåt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
103082
|
Feig superhelt
På filmlerretet fremstår Green Lantern som overraskende endimensjonal, selv om superhelten kommer mot oss i 3D.
Etter en visuelt overlesset intro, blir vi kjent med jagerflypiloten Hal Jordan (Ryan Reynolds).
En barnslig, ansvarsløs, men godhjertet type som etter et romskipcrash på jorden utpekes til den første Green Lantern blant menneskene.
En intergalaktisk vokter som skal bekjempe ondskap med viljestyrke.
Problemet er bare at Hal ikke har troen på seg selv og sitt eget mot.
Den oppskriftsmessige kjærlighetshistorien tilfører en ørliten dash romantikk, mens superskurken Hector (Peter Sarsgaard) er en mislykket nerdetype ute etter å hevne seg på livets urettferdighet.
Han er verken ondskapsfull nok eller særlig smart.
Spesialeffektene hadde gjort større inntrykk hvis vi brydde oss om hvordan det gikk med den grønnkledde, eller for den saks skyld noen av de andre.
Filmen kunne funket med et komisk, dystert eller ironisk tilsnitt.
Men «Green Lantern» er temmelig feig under den tynne trikoten.
| 0
|
103084
|
Tourettes på tur
Vincent (Fitz) har Tourettes syndrom, og blir institusjonalisert etter at moren hans dør av skrumplever («din skyld», sier faren, «da ses vi til jul»).
Han har morens aske i en pastilleske, og en kveld stikker han av i bilen til terapeuten sin, sammen med anorektikeren Marie (Herfurth) og nevrotikeren Alexander (Allmayer, manisk og motvillig, men ramm bak rattet).
Målet er å komme seg over grensen til Italia, der restene etter moren skal spres i havet.
«Vincent vil ha(v)» støter på problemer idet Vincents far og institusjonsterapeuten legger etter dem i en annen bil, og filmen introduserer buskiselementer i det som allerede er en litt emmen cocktail bestående av like deler romantisk komedie og smertefullt drama; en type «Gjøkeredet» (1975) møter «Rain Man» (1988) i de tyrolske alper.
Bruken av amerikanskklingende såpeoperarock forkludrer også det som er en varm, søt film.
Ikke strålende.
Det sier sitt om en ellers begredelig kinosommer at den likevel nesten kan anbefales.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103085
|
Gripende guttunge
Røde løpere, fulle premieskap og ære og berømmelse til tross:
De belgiske Dardenne-brødrene har på ingen måte blitt dekadente med årene og fortsetter ufortrødent å gi stemme til dagliglivets slitere i det nye Europa.
Også denne gang treffer de planken med et helt ubeskrevet blad i hovedrollen.
Aggresjon, frustrasjon, sorg og desperat lengsel, i 13-årige Thomas Dorets ansikt kan du lese alt.
Han spiller snart 12-årige Cyril som har ett eneste mål for øyet:
Å finne igjen faren som midlertidig har plassert ham på barnehjem.
Filmen er handlingstett, svært mye skjer egentlig i løpet av drøye 80 minutter, men det er sømløst satt sammen.
Måteholdent, helt uten overflødige scener - og billige effekter.
Brødrene bruker musikk for første gang , kun i korte sekvenser, som vignetter.
Skillingsvisen lurer alltid i bakgrunnen i en Dardenne-film, men brødrene trenger ikke hengi seg til det svulstige.
Det har de ingen grunn til når karakterene de skaper, alle som én, er hel ved og historiene griper en fra første bilde.
Europeisk filmkunst på høyt nivå!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
103088
|
Spillanmeldelse:«From Dust»
«From Dust» lar deg leke Gud i et herlig uforutsigbart strategispill der naturen selv er hovedperson.
I «From Dust» styrer du den guddommelige kraften som avgjør liv eller død for en urbefolkning på søken etter en trygg tilværelse beskyttet fra voldsomme naturkrefter.
Din jobb er å flytte rundt på jord, vann og lava slik at folket ditt kan finne sitt livsgrunnlag og samtidig være forberedt på tsunamier, vulkanutbrudd og storflommer.
Dette er ikke noe lett ansvar.
Enhver handling vil få konsekvenser, både på godt og vondt.
Man kan i beste hensikt skjerme sin lille landsby fra tsunamien ved å bygge en beskyttende mur av sand og størknet lava rundt - bare for å ende opp med å drukne alle når regnværet kommer.
Gjennom de forskjellige nivåene blir dilemmaene og utfordringene stadig vanskeligere og det krever kløkt og innsats for å balansere naturen.
Og muligheten til å bruke naturen som sin egen sandkasse appellerer nesten like mye til barnsligheten som den gjør til intellektet.
Mest imponerende er det hvordan det hele tiden skjer gradvise forandringer i landskapet.
Sanden du demmet opp mot vannet vil sakte synke sammen og plutselig flommer vannet inn.
Lavaen du dirigerte ned fjellet i trygg avstand fra folk graver seg møysommelig nye veier og i et ufokusert øyeblikk har en av landsbyene dine blitt til et brennende inferno.
Her er det ikke nødvendigvis bare én strategi som er den korrekte, og du må ofte gjøre hektiske og intuitive valg.
Spillet er utfordrende og mange ganger er det de problemene du har stelt i stand for deg selv som er de vanskeligste å komme seg unna.
«From Dust» er strategi med puls og sjarm og bør være en god trøst på regntunge sommerdager.
SILJE MIDTHAUG
PS:
Spillet kan lastes ned via Xbox Live Arcade, og koster 800 MS-poeng
FROM DUST Plattform:
Xbox 360 Genre:
Strategi Alder: 12+ Utvikler:
Ubisoft Montpellier Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 1
|
103089
|
Spillanmeldelse:«Call of Juarez: The Cartel»
«Call of Juarez» har gått bort fra det ville vesten, og inntatt den minst like ville narkokrigen i Mexico i «The Cartel».
Gull er byttet ut med narkotika og hestene er byttet ut med store SUVer.
Men blyet, blodet og grådigheten er den samme som for 150 år siden i vesten.
Her blir vi kastet inn i en spesialgruppe sammensatt av FBI, narkotikadivisjonen og Los Angeles-politiet.
Tre etater som ikke tåler hverandre, men som tvinges til å jobbe sammen for å knekke det hensynsløse Mendoza-kartellet.
Det er tydelig at «The Cartel» har bevart noen av sine western-røtter.
Dette er nådeløs revolveraction akkompagnert av steelgitarer og ørkenlandskap.
Og det funker delvis bra.
Men samtidig som «Call of Juarez» har tatt en tidsreise på 150 år, har det blitt mer likt andre spill i actionsjangeren.
Her går vi fra dekning til dekning, skyter skurker, og kjører litt bil innimellom.
Og det føles veldig raskt som noe vi har spilt utallige ganger før.
VG Nett Debatt:
ErikJm:
Alltid kjøpt Call of Juarez siden det var noe ikke alle andre spill var; western, atmosfære og deilig skyting.
Nå blir det bare nok et FPS som jeg ikke kommer til å kjøpe.
Diskuter «Call of Juarez: The Cartel» her!
Det som redder «The Cartel» er at du kan ta med deg to kompiser og spille gjennom hele eventyret over nettet.
Dessuten kan du spille som alle de tre karakterene, og oppleve historien fra tre litt forskjellige sider.
Men det endrer ikke det faktum at dette er i overkant generisk.
Det er rett frem bang-bang-action, som oppleves som en kvalitetsmessig berg-og-dalbane.
Tidvis riktig bra, men i neste øyeblikk holder det på å rakne i de tekniske sømmene.
Resultatet er et nokså middelmådig spill.
CARL THOMAS AARUM
PS:
Spillet er lansert til Xbox 360 og Playstation 3, og kommer til PC i september.
Det er testet til Xbox 360.
CALL OF JUAREZ:
THE CARTEL Plattform:
Playstation 3, Xbox 360, PC Genre:
Action Alder: 18+ Anb. pris: 599,- Utvikler:
Techland Utgiver:
Ubisoft
Mer info
| 0
|
103090
|
Spillanmeldelse:«Fallout New Vegas:
Old World Blues»
(VG Nett)
Humor står sentralt i «Old World Blues», den tredje nedlastbare utvidelsen til rollespillet «Fallout New Vegas».
Den manglende selvhøytideligheten kom godt med, for dette ble faktisk bra.
«Old World Blues» følger etter «Dead Money» og «Honest Hearts» som den tredje nedlastbare utvidelsen til «Fallout:
New Vegas».
Denne gangen foregår handlingen i et avsondert krater kalt «Big Mountain».
Big Mountain er fylt til randen med laboratorier, forskningssentere og byggninger bygget for å utføre eksperimenter.
Før atomkrigen var dette et slags «Silicon Valley», men krigen satte sine spor og forskningen ble stadig mer militant og mindre etisk.
Iallefall helt til en atombombe tok knekken på alle forskerne.
Eller, altså, alle de menneskelige forskerne.
Når man våkner opp i Big Mountain og dets mest imponerende bygg, «The Dome», blir man nemlig møtt av en gjeng snodige forsker-roboter med foruroligende nyheter.
De har fjernet hjernen, hjertet og ryggraden din.
Heldigvis er disse erstattet med en slags trådløs hjernebølge-overfører, en mekanisk pumpe og en flunkende ny metall-ryggrad.
Disse gir deg dessuten tre nye «perks».
Humor er et nøkkelord i «Old World Blues», noe som gjenspeiler seg både i dialogen, oppdragene og utstyret man finner.
Her har utviklerne åpenbart hentet mye inspirasjon fra «Portal 2», mye av vitsene går på forholdet mellom deg og en kunstig intelligens som ikke helt klarer å forholde seg til menneskelig intelligens.
Dialogen er nok ikke fullt like genial som i «Portal 2», men «Old World Blues» byr likefullt på et vell av humorperler.
Som når den «slemme» roboten spammer innboksen til de «snille» robotene med ymse trusler og videoer av ondskapsfull kakling.
Et maskingevær drevet av en hundehjerne, en snakkende snike-drakt og en parabolantenne brukt som slagvåpen er heller ikke blant de mest seriøse våpnene i rollespillenes historie.
Utenfor de forholdsvis korte hovedoppdragene, har også Big Mountain mye ødemark å utforske og mange hemmeligheter å avsløre.
Om «Fallout New Vegas» falt i smak, er det ingen grunn til å holde seg unna.
«Old World Blues» er den beste nedlastbare utvidelsen til nå.
FALLOUT NEW VEGAS:
OLD WORLD BLUES Plattform:
PC, PS3 og 360 Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler:
Obsidian Entertainment Utgiver:
Namco Bandai Games
Mer info
| 1
|
103091
|
Spillanmeldelse:«Bastion»
(VG Nett)
Den filosofiske, ettertenksomme atmosfæren i «Bastion» er ulik de fleste andre action-rollespill, men spillmekanikken er solid og resultatet blir skikkelig bra.
At historien og universet den utspiller seg i blir til mens du spiller er ikke noe nytt og revolusjonerende innen action-rollespillsjangeren.
Det som derimot er både nytt og kanskje også revolusjonerende er at «Bastion» tar dette til et helt nytt og svært bokstavelig nivå.
For etter den vagt definerte «calamity» eller «katastrofen», er spillverdenen i «Bastion» forduftet.
Den dukker først opp igjen når du nærmer deg det tilsynelatende svarte intet noen få meter foran rollefiguren din.
Bakken, bakgrunnen og landskapet skapes rett og slett mens man løper bortover.
Historien blir heller ikke lest opp fra noe manuskript, men påvirkes og endres dynamisk etter hva man som spiller tar seg til.
Fortellerpersonen kan nesten kalles en kommentator, med rusten stemme snakker han som om det hele gjenfortelles fra en gammel bok.
Sentralt i «Bastion» står den trygge hjemmebasen som deler navn med spillet.
Her returnerer du etter hvert oppdrag, bygger og oppgraderer ulike hjelpsomme byggninger og snakker med de få overlevende etter katastrofen.
I våpenlageret kan du skifte mellom ulike våpen.
Du kan til enhver tid ha to slike, samt ett spesialangrep aktivt, og det er mange å velge mellom.
Krigsmachete, hammer, doble revolvere, muskedunder, blåsebelg og automat-armbrøst er bare noen av alternativene.
Hver av disse kan også utstyres med opptil fem oppgraderingen hos smeden.
Oppgraderinger som enten kjøpes i hittegods-bygningen, plukkes opp på de vanlige brettene eller vinnes på de ulike utfordringsbrettene.
I tempelet kan man be til ulike guder, men isteden for at du selv får bonuser, er det fiendene som blir sterkere.
Dette kan høres lettere absurd ut, men til gjengjeld får man både mer penger og erfaringspoeng fra falne fiender når gudene er aktive.
Selve spillmekanikken er, rent bortsett fra at bakken som nevnt dukker opp foran føttene dine, ikke ulik andre action-rollespill.
Her gjelder det å være strategisk i bruk av skjold, unnamanøvre, våpenvalg og timing på spesialangrep.
Det fargerike og to-dimensjonale utseende på spillet er pent å se på, men kan være ganske uoversiktelig til tider.
Ikke så rent sjelden vandret jeg utenfor kanten eller ned i et hull, fordi disse var skjult av ymse krimskrams.
Dessuten hadde jeg problemer med at spillet ikke alltid lagrer etter at du har fullført et brett, og man ikke har muligheten til å lagre på egenhånd.
Det er derfor ikke gitt at du får starte der du slapp neste gang.
Slike problemer til tross, «Bastion» er et solid action-rollespill.
Atmosfæren kan minne om «Braid» og de filosofiske spørsmålene spillet stiller, er ikke alltid like enkle å svare på.
Liker du action-rollespill og ikke er avvisende til en litt annerledes historieformidling, finnes det altså verre ting enn «Bastion» å bruke 1200 Microsoft-poeng på.
PS:
Spillet er ute nå på Xbox Live Arcade, og kommer også på PC senere i år.
BASTION Plattform:
Xbox 360 Genre:
Rollespill Alder: 12 Utvikler:
Supergiant Games Utgiver:
Warner Bros.
Interactive Entertainment
Mer info
| 1
|
103092
|
Ironi og sødme
Hormoner og intellekt utfordrer hverandre konstant hos unge Oliver Tate (Craig Roberts) i denne skakke tenåringskomedien; en velkrydret miks av bråmodne betraktninger og mørk humor.
DRAME / KOMEDIE «SUBMARINE» Eng.
7 år.
Regi: Richard Ayoade Med: Craig Roberts, Yasmin Page, Noah Taylor, Paddy Considine, Sally Hawkins.
Mange filmer er laget rundt følgende temaer:
Ung gutt sliter med å få den jenta han vil, skolen er et egnet sted for ekkel mobbing, og foreldre er til for å skape følelsemessig trøbbel - for seg selv og sine avkom.
«Submarine» har noe av den drømmeaktige fortellersekvens som gjorde den norske «Keeper'n til Liverpool» så sjarmerende.
Men her befinner vi oss noen alderstrinn høyere opp, stilen er noen hakk skapere og skrudd, ironien er synligere.
Duoen Roberts og Page skaper særdeles gode og troverdige portretter av to ungdommer som befinner seg i et grenseland der kåthet og nerdaktig utforskertrang forsøksvis kombineres med god gammeldags familietilhørighet.
Regissør Ayoade (med norsk-nigeriansk bakgrunn) evner på en underfundig og innsiktsfull måte å fremheve det tragikomiske i pubertetens turbulente og ofte bedragerske tilstand.
| 1
|
103094
|
Hjelp, vi er skuffet
Gå gjerne og se denne på papiret «friske» norske filmen.
Men juster ned forventningene.
Alle ønsker «Hjelp, vi er i filmbransjen» vel.
Nasjonen er sultefôret på nye filmstjerner og en ny komikergenerasjon, og filmer som lages utenfor det tradisjonelle finansieringssystemet er per definisjon en fin ting, i alle fall i teorien.
Norsk kinofilm er dessuten overmoden for en helaftens som «bare» er morsom og/eller romantisk, eller i det minste litt koselig.
«Hjelp, vi er i filmbransjen» kommer imidlertid til kort både som komedie og romanse.
Hovedårsaken er et uutviklet manus.
Filmen vil følge sjangerreglene snarere enn bryte dem.
Det er helt OK.
Problemet er at filmskaperne får så lite ut av menneskene og scenariene.
Direkte overraskende er det at den får enda mindre ut av de mange nerdete filmreferansene.
Filmen blir aldri artigere eller skarpere enn i den innledende scenen i videobutikken der Glenn (Thodesen) og Philip (Williamson) kaster bort dagene mens de venter på at livet skal begynne.
Flere av karakterene har hver for seg potensial:
Thodesen har hundeøyne, halv Justin Bieber-sveis og allround filmstjerneutseende.
Jenny Skavlan er alltid kul på film, uten å anstrenge seg det minste (når skal noen skrive en ordentlig rolle til henne?).
Christian Rubcek bidrar med en god, vestkantklysete Kåre Conradi-aktig filmførsteelsker.
Williamson gir på sin side filmen en dose av det den sårt mangler:
Energi, og en uforutsigbar aura.
Men vi tror ikke på noe av det som skjer når disse typene agerer sammen.
Historien - fire kamerater har «audition» for kvinnelige skuespillere for å skaffe Glenn en ny kjæreste, Glenn gir i forelskelsesbeflippelse den søte Linda (Christensen) den ikke-eksisterende rollen, «gutta» ender opp med å måtte lage filmen uten både penger og talent - er i utgangspunktet ganske sliten.
Derfra går det fort og utroverdig frem, inntil en sedvanlig koko Peter Stormare (som er med på absolutt alt) står på filmsettet i Oslo og det hele munner ut i en usedvanlig lite hjertestrengsnappende «romkom»-finale.
Filmen får mindre ut av bokollektivlivet enn for eksempel «Buddy» (2003).
Noen festscener med drikking og klining er liksom alt.
Målgruppen synes uklar:
Filmen er trolig for intern for «fjortisene», og for barnslig for alle andre.
Skavlan, i rollen som permanent dritings «blogger», får ingenting å spille på.
Kontinuitet og flyt er av harelabbkaliber.
Aldeles merkelig blir det når filmens hovedpersoner blir servert en haug Rohypnol-tabletter av sine dopglade naboer (som dukker opp fra ingensteds) mot filmens slutt, á la «The Hangover» (2009), for at det så skal skje:
Absolutt ingenting.
Størst inntrykk, ved siden av Williamson, er det Hege Schøyen, i rollen som Lindas rike mor, som gjør.
Det er et pardoks i en film som jo skal feire en «ny generasjon»:
Kanskje det ikke er så dumt med lang og bred erfaring likevel.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103096
|
Spillanmeldelse:«Solatorobo: Red the Hunter»
Hund og katt på samme plass er som kjent en oppskrift på trøbbel, og «Solatorobo: Red the Hunter» er intet unntak.
Den hundelignende eventyreren Red Savarin jobber som dusørjeger godt hjulpet av søsteren Chocolat og robotmaskinen Dahak.
På et oppdrag finner Red en mystisk medaljong og en like mystisk kattejente, og vikles dermed inn i en kamp for å forhindre at verden går under ved den onde Lares' makt.
Et høyst fargerikt og detaljert univers er Solatorobos store trekkplaster.
De forskjellige stedene Red reiser til er vakre å se på, og de to DS-skjermene utnyttes virkelig i filmsekvensene.
I løpet av spillet har man frihet til å utforske byene og å gjøre sideoppdrag.
Denne friheten blir forholdsvis begrenset, da spillet gang på gang krever at jeg har x antall poeng for å gå videre - poeng som kun kan samles ved å gjøre disse «valgfrie» sideoppdragene.
Noen av oppdragene viser litt kreativitet, men det blir repetativt når jeg for syttende gangen må flytte noen kasser for han eller fjerne noen insekter for henne.
Noe av det jeg virkelig savner i spillet er utfordringer, for Solatorobo er overdrevent snilt med spilleren.
Etter fire gjentakelser i uthevet skrift, med alskens franske pipelyder på toppen, forstår jeg at jeg muligens burde trykke på den store røde knappen som fyller opp halve rommet for å åpne den låste døra rett foran meg.
Det er noe herlig absurd med Solatorobo.
Fransktalende hunder og katter som bor i skyene med robotene sine er ikke hverdagskost.
Tegningene og animasjonene er sjarmerende japansk kunst.
Dessverre opprettholdes ikke kvaliteten og fantasien når spilleren tar over styringa, og på grunn av vanskelighetsgraden kan det nok være mer å hente her for et yngre publikum enn for de litt eldre.
RAGNHILD SOLBERG
SOLATOROBO:
RED THE HUNTER Plattform:
Nintendo DS Genre:
Rollespill Alder: 7+ Utvikler:
CyberConnect2 Utgiver:
Nintendo
| 0
|
103097
|
Spillanmeldelse:«Harry Potter and the Deathly Hallows:
Part 2»
Harry Potter-sagaen avsluttes på det hvite lerretet verden over i disse dager, og samtidig settes det punktum på spillfronten også.
Vi begynner der forrige spill slutta.
Harry, Ron og Hermine er på jakt etter Horcruxene som inneholder deler av Voldemorts sjel, for å overvinne den onde trollmannen en gang for alle.
Men spillversjonen er altfor avhengig av filmen for å fungere.
Dette går bare hit og dit, og gir virkelig ingen mening for deg som ikke har fulgt serien nøye.
Her får du en tirade av scener og situasjoner fra filmen, hvor du skal svinge tryllestaven for å komme videre til neste scene - uten noen sammenheng imellom.
Verre er det at det eneste tryllestaven brukes til, er å skyte.
Harry Potter kunne like gjerne løpt gjennom hele dette spillet med et maskingevær, og det ville vært omtrent like magisk.
Og det er skuffende, for dette er virkelig et spennende og atmosfærisk univers.
Likevel er det dummet ned til et dårlig skytespill hvor du skal løpe fra dekning til dekning og skyte hjernedøde trollmenn.
For deg som vil ha en forlengelse av kinofilmen, er dette kanskje grei underholdning.
Men det er liten tvil om at det er uinspirert hastverksarbeid for å tjene noen raske penger på en av verdens mest innbringende lisenser.
Men vær obs på at det hele er over på rundt tre timer.
Og selv om det i kombinasjon med filmen ikke er et helt håpløst spill, så er det altfor simpelt, kort og urettferdig mot kildematerialet til at det er verdt mer enn to øyne på terningen.
CARL THOMAS AARUM
PS:
Spillet er testet til Playstation 3.
HARRY POTTER AND THE DEATHLY HOLLOWS:
PART 2 Plattform:
Playstation 3, Xbox 360, PC, Nintendo DS, Nintendo Wii Genre:
Action Alder: 12+ Utvikler:
Electronic Arts Utgiver:
Electronic Arts
| 0
|
103099
|
Contrazt:«Har det på G»
(Mariann / Warner)
Hedmark:
Contraztenes fylke.
Når man først skal spille opp til dans, er det en fordel å faktisk like å spille.
Det virker det som om Hedmark-bandet Contrazt gjør, selv på sitt syvende album (skjønt det er jo ingenting i dansebandsammenheng, egentlig).
At de komponerer selv - eller at gitarist Leif Dybendal gjør - er også et fortrinn.
At melodiene er av minste felles multiplum-typen, og at tekstene er på en særegen underholdningsmusikknorsk som har fint lite med normal tale eller normalt skriftspråk å gjøre, hører nesten med (tittelen er et svensk lånebegrep; vi er jo i grensetraktene, må vite).
Koseligst er de uansett når de synger på dialekt.
BESTE LÅT:
«Vi må ta den tid vi trenger»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103100
|
Doctor Midnight & The Mercury Cult på Slottsfjellfestivalen:Hverken himmel eller Helvete
Hank von Helvetes «metalsupergruppe» befinner seg eksakt midt på treet.
Med fare for å falle ned.
Bare et par hundre mennesker står foran scenen for å begå litt halvhjertet «headbanging».
Resten av det forfriskende lite homogene publikumet på Slottsfjellfestivalen ligger lett henslengt på området og nyter det milde norske sommerværet.
Når Doctor Midnight & The Mercy Cult (DM&TMC) går på scenen, føles det derfor litt som om noen aldrende svartkledde skumlinger er kommet for å lage kvalm på familiepikniken.
Og DM&TMC er meget svartkledde.
Bare den blonde, kunstneriske sveisen til den svenske bassisten Tim Skold forhindrer at det visuelle er, for å si det med Spinal Tap, «none more black».
Røslige Hans Erik «Hank von Helvete» Dyvik Husby har likevel en barnetimeonkelaktig godmodig utstråling.
Når han tar av seg myggsolbrillene, er han liksom blitt Cornelis Vreeswijk.
Han snakker til oss som om vi var barn også, i de lange, kvasifilosofiske introene til sanger som «The Whore Of The West» (om «en ond hore med bæsj i hjertet som ødelegger alt her i verden») og «I Declare: Treason» (om hvem denne, øh, «Doctor Midnight» er.
Visstnok ikke Hans Erik selv, for han er fortsatt «Hank).
Det er ingen tvil om at DM&TMC er personlige, viktige greier for ham - klarest uttrykt i albumets mest følelsesladde øyeblikk, «OK (We're Just About To Die)».
Men nittitallsriffene er slitne og lyden grøtete.
Og allsangrefrenger fungerer ikke så bra når ingen synger med.
Bandet oppleves som mindre forurettede på scenen enn de gjør på plate.
Når noen etterlyser en rakett av den typen som Hank pleide å ha du-vet-hvor, spiller han uforstående på utpreget godlynt vis.
Det skal en sadist til for ikke å unne Dyvik Husby helsen - og muligheten til en andre akt i musikerkarrieren.
Men sannheten er at bandet hans i øyeblikket er en meget presis definisjon av ordet «middelmådig».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103101
|
Potent Potter-punktum
Den åttende og siste filmen om Harry Potter holder hva den lover:
Et sterkt og verdig punktum for en unik filmserie
.
Filmen fyller altså sin egentlige oppgave med bravur:
Når det er slutt, så er det i grunnen helt OK.
Det er ingen løse tråder, det er intet uavklart mysterium, voldsomhetene som har tiltatt i styrke og intensitet og seriøsitet i løpet av ti år, får sin velfortjente og forsvarlige avslutning.
Selvfølgelig blir det mye følelser.
Og filmen rekker også å avdekke et par forbindelseslinjer vi ikke har tenkt på før.
Det opptrer både noe helter og noen tidligere figurer som slettes ikke var selvsagt skulle blomstre opp igjen.
Det er godt gjort:
Alle venter vi jo på det endelige oppgjøret som helt åpenbart skulle skje på Galtvort.
Og hele filmen kunne lett bli en eneste lang eksplosjon.
Det ville ødelagt mye.
Men eksplosjonen kommer, naturligvis.
Til fulle, for så vidt.
Men i denne forventningen ligger nok også denne siste filmens egentlig helt umulige oppgave:
Å overgå alt som tidligere har vært laget i sjangeren.
Det gjør den nemlig ikke.
Til dét er det faktisk for mange spor, for mange forventninger.
Ikke alt er like vesentlig.
Men det må liksom med.
Eksempelvis:
Dødstalismanene; hva er de egentlig - bortsett fra nokså likegyldige rekvisitter?
(Hitchcock kalte dem «MacGuffins».)
(NB: Spoileralarm:)
For en gammel sentimentalist blir det endelige kjærestevalget ubegripelig kjipt; helt og fullstendig meningsløst kjipt!
Harry Potter-filmene handler i bunn og grunn og alle myters og alle religioners grunnkonflikt:
Kampen mellom det onde og det gode.
«Dødstalismanene 2» understreker dette, klarere enn noen gang.
For å understreke dette universelle poenget, griper filmen dypt ned i kristen symbolisme og i enorme massescener.
Symbolismen blir både forståelig og effektiv.
Massescenene stiller jeg meg noe mer tvilende til:
Lord Voldmorts styrke ligger ikke i legionene, men i de virkemidlene han har i egne hender.
At titusenvis av fotfolk skal være med på stormingen av Galtvort, virker dermed mer eller mindre som en avsporing.
Han - eventuelt sammen med noen få andre - kunne lettere skapt et fattbart ragnarok på egen hånd.
Kanskje det er et forsøk på å stille «Ringenes Herre - Atter en konge» i skyggen?
Det er sannelig ikke godt å si.
Og muligvis kommer disse innvendingene litt av det som egentlig er hovedsaken:
«Dødstalismanene - del 2» metter selv den mest skrubbsultne Harry Potter-konsument til bristepunktet:
Vi er ved veis ende, punktum er satt, menneskeligheten har seiret, nye generasjoner kommer til, sorgen blir gjennomlevet, Galtvort gjenoppbygd, magien lever.
Takk for en utrolig reise.
Og:
Det er nok nå!
| 1
|
103102
|
«HARRY POTTER OG DE VISES STEN » (2001) Leseranmeldelse på VG Nett: 5,16.
Filmeventyret som har nesten alt!
Noe nær den perfekte filmopplevelse for barn, foreldre og besteforeldre - gjerne sammen.
Det er en oppfinnsom, billedsterk, scenografisk genial, morsom og muntert skremmende historie om en høyst normal magikergutt; en av årets definitive filmopplevelser.
Dog:
Mer teknisk flink enn egentlig rik på følelser.
| 1
|
103103
|
«HARRY POTTER OG FANGEN FRA AZKABAN» (2004) Leserne: 5,37.Den - til da - klart beste av de tre Harry Potter-filmene.
Utviklingen av det mørkere, skumlere og mer faretruende fortsetter.
Men Alfonso Cuarón, som overtar etter Chris Columbus, har en suveren dynamisk regi, inkludert en korthugget, kjapp og meget kontant humor.
Potterfilmene er blitt den store lekegrinden for elitedivisjonen av fremragende engelske skuespillere, dog uten at de tre unge i historiens sentrum raderes bort.
| 1
|
103105
|
«HARRY POTTER OG FØNIKSORDENEN» (2007) Leserne: 4,97.
Tilbakevending til utgangspunktet, heldigvis:
Mer magi og mer menneskelighet, blant annet seriens første, og meget omtalte, kyss.
Den menneskelige utvikling rommer dog mye mørke fra sinnets avkroker, i takt med at Harry Potter selv får økt innsikt i sin egen betydning - som menneske og som trollmann.
| 1
|
103108
|
Sterk Potter-avslutning
Jada, den siste Harry Potter-filmen holder hva den lover:
En skikkelig avslutning av den ti år lange og åtte filmer sterke filmhistorien om den vesle bebrillede magikeren.
Det er en drabelig historie, full av velkjente - og noen få nye - Harry Potter-elementer.
Til slutt er det i grunnen ikke så mye mer å spørre om eller spørre etter.
dette er filmen store styrke - og den svakhet.
For en Harry Potter-film uten mysterier - bare magi - bli noe annet enn det vi har vært vant til.
Derfor inntrer det også en slags metthet til slutt:
Tusen takk for en langvarig og spennende film-reise.
Men det holder nå!
Du kan lese hele anmeldelsen her på VG Nett ett minutt etter midnatt - eller i VG i morgen.
| 1
|
103109
|
Spillanmeldelse:«Resident Evil: The Mercenaries 3D»
«Resident Evil»-serien har gått fra bitende zombieskrekk til hjernedød løpeaction i «The Mercenaries 3D».
Hva skjer når vi fjerner alt som har gjort «Resident Evil» til en av de største franchisene i spillverden?
Vi får 3DS-spillet «The Mercenaries 3D».
For dette er ikke skrekkserien slik vi kjenner den.
Her får vi den såkalte «Mercenaries»-modusen fra fireren og femmeren, hvor vi ganske enkelt skal springe rundt og skyte ned så mange fiender som mulig før tiden renner ut.
Dermed tar dette form av et arkadespill, hvor du kjemper mot klokken, og egne topplasseringer på de nærmere 30 banene.
Det er ingen historie.
Ingen rollefigurer å bli kjent med.
Ikke noe plott.
Her er det faktisk ikke stort annet å gjøre enn å løpe.
Og skyte.
Og det er jo ikke særlig gøy.
Det er i alle fall aldri dét som har tiltrukket seg millioner av fans verden over.
Det merker man ekstra godt når man tester den medfølgende sniktitten på det kommende 3DS-spillet «Resident Evil: Revelations».
Det ser ut til å bli et fullverdig kapittel, og denne tre minutter lange smakebiten har mer intensitet og nerve enn hele «The Mercenaries 3D» til sammen.
VG Nett Debatt:
Smatti:
Jeg savner å bli overveldet av 3D-effekten, noe jeg ikke har blitt til tross for justering, justering og justering.
Diskuter Nintendo 3DS her!
Men det er ingen tvil om at dette burde ha sitt publikum.
Er du en innbitt «Resident Evil»-fan med et snev av samlemani, kan man fint bli sittende og kjempe de samme banene igjen og igjen - bare for å oppnå toppkarakteren og nye kostymer til de ulike figurene.
Og da går jo tiden - men særlig morsomt, det er det ikke.
«The Mercenaries 3D» er en skuffelse.
Det burde vært et minispill som fulgte med et ordentlig kapittel.
I stedet får du lite for pengene - og det du får servert er ikke særlig underholdende i lengden.
CARL THOMAS AARUM
RESIDENT EVIL:
THE MERCENARIES 3D Plattform:
Nintendo 3DS Genre:
Action Alder: 18+ Utvikler:
Capcom Utgiver:
Capcom Mer info
| 0
|
103110
|
Spillanmeldelse:«Puzzle Agent 2»
FBIs gåteekspert Nelson Tethers får nye nøtter å knekke i «Puzzle Agent 2».
Den lille landsbyen Scoggins i Minnesota ble rammet av en grusom katastrofe i «Puzzle Agent», da formannen på den lokale viskelærfabrikken plutselig forsvant.
FBI-agent Tethers kom på sporet av noe stort, men byrået tok over etterforskningen, og la saken død.
Men Agent Tethers aner ugler i mosen, og tilbringer hele sin ferie på å løse gåter i den mystiske byen.
Resultatet er en solid oppfølger.
«Puzzle Agent» henter inspirasjon både fra «Twin Peaks» og gåteheftet du har med deg på hytta.
Her må du løse en rekke visuelle, matematiske og logiske gåter, samtidig som mysteriet i Scoggins utspiller seg i kulissene.
Det er lett å kritisere denne oppfølgeren for å bringe for lite nytt til torgs.
Her besøker vi flere av de samme stedene som i eneren, og vi møter mange av de samme karakterene.
VG Nett Debatt:
wwebigshow:
Hvilke Iphone/Ipod/Ipad-spill er best?
Diskuter spill her!
Men dette handler ikke om rammehistorien - «Puzzle Agent» dreier om puslespillene.
Og de byr på en passe god utfordring, der du blir sittende å telle på fingrene, finne veien ut av labyrinter, og klø deg i hodet med jevne mellomrom.
Perfekt sommerlig underholdning.
«Puzzle Agent 2» er en trygg oppfølger.
Det gjør ikke mye nytt, men utvikleren sitter allerede på en vinneroppskrift som bare trenger nytt innhold fra tid til annen.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
CARL THOMAS AARUM
PS:
Spillet kan kjøpes fra utviklerens nettsider og App Store.
Det koster ca. 55,- for PC og Mac-versjonen, 39,- til iPad, og 29,- til iPhone.
Anmeldelsen er basert på iPad-versjonen.
PUZZLE AGENT 2 Plattform:
PC, Mac, iPhone, iPad Genre:
Puzzle Alder: 12+ Utvikler:
Telltale Games Utgiver:
Telltale Games
| 1
|
103111
|
Trøsterikt vennskap
Roman Oversatt av Ragnhild Eikli Juritzen forlag 466 s., kr. 299,-
Nydelig om vennskap mellom gammel og ung, men romanen er tidvis nedlesset i overfladisk dramatikk.
Før visste alle hva en bokklubbok var, nå har «bokhandelboken» tatt over.
Den er gjerne anbefalt av kvinnelige bokhandlere på omslag og i butikk, og handler om familiehemmeligheter, vennskap og kjærlighet.
«Reisen hjem» er en slik bok.
Addy er 70 år og får brått ansvaret for 5-årige Sharla.
Vennskapet som utvikler seg mellom disse to føles ekte, og Addy er ei dame med hjertevarme og en brutal livshistorie.
Sympatien til fortelleren ligger helt tydelig hos fattige, men respektable Addy, og det gjør snart leserens også.
Hun er ikke som de andre, de onde kvinnene som er dårlige på mat- og husstell, uflidde og uvitne.
Gjennom stadige tilbakeblikk får leserne innsyn i livet hennes, men all dramatikken går på troverdigheten løs.
Voldtekt, tenåringsgraviditet, forvisning fra familien og dødsfall på dødsfall.
Klart det var tøft å være svart i USA på begynnelsen av 1900-tallet, men dette blir for mye av det vonde.
Forfatteren ramser opp hendelser, men Addys reaksjoner på dem eller følelser generelt er ofte grunt beskrevet.
Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun innledet et forhold til ynkelige Riley eller giftet seg med rundbrenneren Mose.
Det er mer spennende å lese om problemene og de enkle hverdagsgledene til Addy og Sharla.
Addy vet at hun snart skal dø og må finne en forsørger til jentungen.
Avslutningen er elegant, passe patosfylt og gir honnør til tittelen.
Kristine Isaksen (f. 1977 i Haugesund) er master i litteraturvitenskap og prosjektleder i Foreningen!
Lori Lansens flyttet fra Canada til USA for kort tid siden.
Der bor hun, mannen og deres to barn i Los Angeles.
Lori er vokst opp i Ontario.
Hun har også skrevet «Aldri alene» som kjapt solgte i 300 000 eksemplarer bare i Storbritannia.
| 0
|
103113
|
Erkebritisk humor
RomanPressOversatt av Nina Aspen378 s., kr. 349,-
I likhet med fjorårets bok av Nicholls på norsk, «En dag», tar også «Første spørsmål» utgangspunkt i 1980-tallet.
18 år gamle Brian Jackson har vokst opp alene med moren sin etter at faren døde i ung alder.
Nå skal han flytte hjemmefra og begynne på universitetet i en annen by.
Det innebærer en sentimental avskjed med bestevennene, og en rekke overspente og urealistiske forventninger til livet som ung og uavhengig mann.
Brian legger i vei med den nye tilværelsen sin, utstyrt med krum hals og katastrofalt pågangsmot.
Hovedmotivet er selvsagt å få ligge med så mange damer så raskt som mulig.
Det skal vise seg lettere sagt enn gjort for den fremfuse men hjelpeløst klønete Brian.
For aldri oppleves vel det motsatte kjønn mer svikefullt og uoppnåelig enn nettopp i denne alderen.
Som alle unge menn har Brian Jackson et sterkt behov for å definere seg selv.
Nicholls har et sylskarpt blikk for poseringen, dagdrømmingen og den uendelige usikkerheten en 18-åring bærer med seg i livet.
Brian får manøvrert seg med på laget til Universitetsspørrelekene, en konkurranse som kan bane vei til TV-opptreden og medfølgende kjendisstatus.
Men typisk nok skal det vise seg at Brians iver etter å prestere spiller ham et stygt puss, medfølgende sosial katastrofe.
Så å si en for tidlig avgang.
Det hele er underholdende og lett lattervekkende fremstilt, både typene og tiden - Thatchers 1980-tall - er presist tatt på kornet.
Tilforlatelig, troverdig og gjenkjennbart.
«Første spørsmål» er filmatisert under tittelen «Starter for ten».
Også Nicholls forrige bok «En dag» er blitt til film, og har premiere i Norge i november.
David Nicholls er en av manusforfatterne bak suksesserien «Cold feet».
| 1
|
103114
|
Enkel og langdryg
Krim Oversatt av Per Kristian Gudmundsen Press forlag 390 s., kr. 199,-
Banks gamle nabo Juliet Doyle, finner en pistol på sin datters rom, og skynder seg til den lokale politistasjonen for å få hjelp til å håndtere den ubehagelige situasjonen.
Men Banks er på ferie, og når våpenet skal avhendes går alt fryktelig galt.
Samtidig roter Banks datter Tracy seg inn i et forhold til sin venninnes kjæreste.
En feilvurdering som skal vise seg å resultere i en livsfarlig gisselsituasjon.
Når Banks kommer tilbake fra sin hardt tiltrengte ferie, er det disse to handlingstrådene han må begynne å nøste av, både som etterforsker og far.
Det går selvfølgelig riktig bra til slutt - men før håndjernene legges på, har leseren fått seg en reise gjennom Robinsons univers som denne gangen blir temmelig langdryg.
Jeg hadde gleden av å anmelde «En bit av mitt hjerte» av samme forfatter for et par år siden, og er nesten sjokkert over kvalitetsforskjellen.
Plottet i «Dødelig sjarm» er rett og slett syltynt, og det samme gjelder for flere av personskildringene.
Når en såpass enkel og liketil krimfortelling skal dras ut over nesten fire hundre sider, må man i det minste ha andre kvaliteter å by leseren.
Det har dessverre ikke Peter Robinson denne gangen.
| 0
|
103116
|
Grevlingen som poet
(Cappelen Damm 49 s. kr. 249)
Vi har en grevling i taket, sang Knudsen og Ludviksen.
Vi har en grevling i familien, sier poeten Håkon Øvreås.
Dikterjeget i Øvreås`andre samling identifiser seg ikke så rent lite med denne lett unnselige skapningen som tusler rundt alene i nattemørket, men gjør lite av seg i dagslys.
Dessuten hører han til en familie som «har grevlingblod i årene».
Lett surrealistisk skildres en far som forsøker å jage en grevling vekk fra bolighuset og garasjen, bare for å bli stående igjen på trappen «med grevlinger i blikket».
Historien dukker til stadighet opp i andre dikt, den blir noe av en hovedreferanse, et tilbakevendende, skjebnebestemmende tema.
Hva er det med grevlingen?
Hvordan er det «grevlingnaturen» har farget jegets selvopplevelse?
Det vi jager vekk kan være det som kommer tilbake til oss, som noe uavklart, uavsluttet, nølende, utydelig.
Men kanskje vokser vi det av oss.
«Du er grevlingen nå/vet å blande natt og dag.
/At rette ord høres range.
/Nå er det din tur til å plage dine barn//» sier forfatteren i et av de siste diktene.
Øvreås er ikke redd for å skrive enkelt.
Ofte greier han å formidle en klar idé eller tanke gjennom enkle, virkningsfulle bilder.
Men noen ganger blir han litt for konvensjonell.
Andre ganger oppleves originaliteten som noe tvungen.
Det finnes diktlinjer her som minner om ting man har lest andre steder.
Selvsagte og lettvinte formuleringer finnes også.
Man får følelsen at forfatteren ikke helt har tatt ut den eksistensielle eller psykologiske dybden i sitt prosjekt, flere fine enkeltdikt og treffende formuleringer til tross.
ARNE HUGO STØLAN
Håkon Øverås debuterte med diktsamlingen «Avstanden mellom hus» i 2008.
Der handlet det mye om bakverk, poteter, raggsokker og stekepanner.
| 0
|
103117
|
Bokanmeldelse:En reflektert Rose
«Vi vil derfor gjerne invitere deg til å tegne Muhammed slik du ser ham», skrev kulturredaktør Flemming Rose til danske avistegnere i september 2005.
Deretter eksploderte verden.
Fakta / sakprosa Oversatt av Poul Henrik Poulsson Cappelen Damm 501 s., kr. 399,- .
Det er med blandede følelser man åpner «Taushetens tyranni», fint oversatt til norsk av Poul Henrik Poulsson.
I bakhodet sitter bildene fra voldelige demonstrasjoner, gateopprør og brenning av danske f lagg.
Og det tar kort tid før Flemming Roses gode penn og kloke hode trekker leseren rolig med i sin kunnskapsjakt og analyse og i sine mange personlige erfaringer og refleksjoner.
Tolv tegnere svarte på invitasjonen, og oppslaget sto på trykk fredag 30. september, og Roses tekst bar tittelen «Muhammeds ansigt».
Som vi vet var en av dem Kurt Westergaards tegning av profeten med en bombe i turbanen.
Ut fra dette skaper Flemming Rose en stor sakprosabok.
Han vedstår seg at han kunne altfor lite om islam, muslimer og den religiøse og politisk kulturhistorien da tegningene sto på trykk.
Men den mangeårige utenrikskorrespondenten bygget opp et omfattende arkiv med kommentarer og reaksjoner på Muhammed-tegningene og gir leseren en fascinerende redegjørelse og spennende perspektiver.
Han bruker en rekke sjangre, intervju, essay, personlig livshistorie / selvbiografi, historisk fremstilling, noe polemikk.
Rose portretterer blant andre en spansk kvinne som mistet sin mann i terrorangrepet i Madrid i 2004.
Han samtaler med Kurt Westergaard om hans skjebnesvangre liv og virke og med tunisieren Karim Sørensen, mistenkt for å ha planlagt å drepe Westergaard.
Rose går inngående inn i Muhammed-krisen, og den tidligere Moskva-korrespondenten, med russisk hustru, forteller fra dissidentenes historie i Sovjetunionen og hvordan samværet med dissidentene har påvirket Rose.
Vi får bevegende innsikt i Roses lengsel etter sin far og senere forsoning.
Rose skiller mellom ytringen, tegningen og handlingen, bruken av vold:
Det hjelper ikke med noe slags forbud mot ytringer - men det går grense ved ytringer som ber om vold.
Deler av boken kan provosere noen, men dette er først og fremst en solid, interessant og lærerik bok.
VISSTE DU AT ...
Da Cappelen Damm lanserte «Taushetens tyranni» i norsk utgave, ble hele området rundt forlaget i Akersgata i Oslo beleiret av pansrede politibiler og forlagets ansatte ble sendt hjem.
Det dukket kun opp 20 demonstranter - det var knapt en demonstrasjon.
| 1
|
103120
|
Brian Eno, «Drums Between the Bells»
(Warp) Ufokusert tidsmaskin.
Brian Enos andre Warpalbum på skremmende kort tid er et samarbeid med en Rick Holland - såkalt multimedia artist / poet, med samme fokus som ambientbestefaren på å senke tempoet i høyhastighetssamfunnet.
Åpenbart har begge to senket egen puls så radikalt at de nå eksisterer i et parallelt nittitallsunivers, der det å være motkulturelt verbal til trommemaskiner og hvalsynther ikke er punktert av Radiohead og Bono.
I dét universet er albumet fantastisk.
Her, i den virkelige verden, hadde duoen vært tjent med lengre og mer dyptgående spor i stedet for å fremstå som dårlige kopier av både andre - og ikke minst seg selv.
BESTE LÅT:
«A title» TOR MARTIN BØE
| 0
|
103121
|
Sierra Hull:«Daybreak»
Sierra Hull:
«Daybreak»
(Rounder / Universal)
Ungdommen nå til dags!
Tennessee-jenta Sierra Hull ga ut plate som tiåring, fikk Alison Krauss (selv en barnestjerne i sin tid) som mentor som elleveåring, signerte med mektige Rounder Records som trettenåring og er nå - i den uhyrlige alder av nitten - klar med sin andre plate med feiende tradisjonsmusikk.
Ikke bare har Hull en stemme som drypper av søt honning og vakre magnoliablomster, men hun er også en formidabel og allerede utviklet låtskriver med et bluegrassuttrykk som spenner fra western swing til nydelige popperler som i tittelsporet.
Samtidig plukker hun raskere og stødigere på mandolinstrengene enn de fleste.
Hør bare instrumentalen «Bombshell» for å bli overbevist!
Deretter - hør resten og bli like overbevist!
BESTE LÅT:
«All Because
Of You» STEIN ØSTBØ
| 1
|
103125
|
Spillanmeldelse:«Wii Play: Motion»
(VG Nett)
«Wii Play: Motion» er bare middels morsomt, altfor likt sine forgjengere til at du trenger det i samlingen.
Wii-en gir uante muligheter for morsomme spill og spillemåter, og jeg har hatt høye forventninger til hvert spill som har kommet.
Jeg elsket Wii Play og Wii Sports, og håpet kvaliteten på spillene bare ville fortsette å stige.
Og så ser det dessverre ut til å gå motsatt vei.
Spillet ser ikke så verst ut på pakken, selv om jeg allerede her begynte å lukte gammelt nytt.
Det følger med en rød Wii-kontroller (med Motion Plus) som du skal bruke på ulike måter i de forskjellige minispillene.
Du kan for eksempel bruke den som en hammer for å slå små skadedyr i hodet, som en paraply for å seile med vinden, som et redskap for å få opp skatter fra havbunnen, som spøkelsesfanger og til å balansere iskremkuler med.
Det er selvsagt lagt opp til at man skal samarbeide (det er gørrkjedelig å spille alene) - opp til fire spillere kan spille samtidig.
Det høres kanskje morsomt ut?
Spillene er ikke direkte kjedelige, og heller ikke dårlige.
Alt er «som det pleier å være» - og det er hele problemet.
Dette har vi gjort mange ganger før!
Det begynner å gå på repetisjon, konseptet er utvannet og føles samtidig litt utdatert.
Det har kommet nye bevegelseskonsoller på markedet siden de første Wii-spillene, som er mer enn fullverdige konkurrenter.
Spillet føles også kort.
Det er tolv minispill totalt, og fordi ingen av dem fenger interessen min spesielt, går jeg raskt videre.
Og runder av hele spillet.
Det mest originale minispillet er «Spooky Search».
Det går ut på at du skal fange spøkelser som har kommet inn i rommet gjennom tv-skjermen.
Som en ekte «ghostbuster» må du fange dem og dra dem tilbake til tv-skjermen.
Når de hadde en slik ide for hånden - kunne de ikke ha rendyrket den og laget et spøkelsesspill, i stedet for denne «tilleggspakken»?
PS:
Minispillene er utviklet av en rekke selskaper med et forhold til Nintendo: ARZEST, Chunsoft, Good-Feel, Mitchell Corporation, Nd Cube, Prope, Skip Ltd. og Vanpool.
Wii PLAY:
MOTION Plattform:
Wii Genre:
Partyspill Alder: 7 Utvikler:
Diverse Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 0
|
103127
|
Test av BMW 116d:Sportslig tysker
Selv med en 115 hestekrefters «økodieselmotor» greier BMW 116d å lokke frem masse kjøreglede.
BMWs kombiutgave av 1-serien skiller seg fra konkurrenten Lexus CT200h på mange måter.
Der du setter deg mer rett inn i japaneren setter du deg ned i en BMW.
Den lave sittestillingen, de svakt bøtteformede forsetene, en presis og meget god manuell seks trinns girkasse gir sammen med den to liter store dieselmotoren en meget underholdende kjøreopplevelse.
Prestasjonsmessig er ikke forskjellen mellom de to bilene nevnbar.
Det er den litt gokartaktige følelsen av å kjøre en morsom bil som er forskjellen foruten det mer praktiske.
Styrefølelsen er mer presis, den bakhjulsdrevne bilen oppviser rett og slett fantastiske veiegenskaper.
Den 115 hestekrefter sterke motoren trekker jevnt og bra over hele registeret.
Spesielt kjørt mot Lexus-hybriden fremstår den tyske gjerrigknarken nærmest som i en annen liga hva kjøreegenskaper angår.
Det er i praktisk bruk og på miljø BMW 116d taper.
Plassen i baksetene er bedre i japaneren.
Det er også en øvelse å komme seg inn og ut av baksetet i BMW.
Du sitter også høyere og har bedre utsyn rundt bilen hvis du går for Lexusen.
Hybridteknologien i CT200h gjør også at om du vil, kan du kjøre denne langt billigere enn BMW.
Oppgitt forbruk ved blandet kjøring er 0,38 l / mil mot BMWs 0,44 liter per mil.
Selv om BMW 116d på papiret med inngangspris på i underkant av 250 000 kroner ser mye rimeligere ut enn de 290 000 du må ut med for den rimeligste Lexus-varianten, er de to bilene svært forskjellig utrustet.
På det rimeligste utstyrsnivået til Lexus, Eco, får du blant annet med aluminiumsfelger, to-sone klimaanlegg, og integrert mobiltelefon (med streaming via Bluetooth.)
Dette må du betale ekstra for på BMWs innstegsmodell.
Det kommer en ny BMW 1-serie i september.
FØRERMILJØ:
Gode seter, ryddig førermiljø, litt støy fra motor, kronglete inn og utstigning
KJØREEGENSKAPER Stor morsommere med 115 hestekrefter får du det ikke.
FAMILIEMILJØ Større bagasjerom, trangere baksete, mindre familievennlig å komme seg ut og inn av.
MILJØ Lavt CO- utslipp, men på langt nær like lav ved miljøkjøring som konkurrenten.
SIKKERHET Ble testet i 2004 med fem stjerner som resultat.
Har ikke så bra beskyttelse for fotgjengere og for baksetepassasjerer som Lexus.
PRIS
En bra pris på en bra bil.
Relativt kostbart ekstrautstyr.
Å EIE Holder seg godt som bruktbil.
En liten usikkerhet knyttet til prisen da det kommer en ny modell av 1-serien i løpet av høsten.
DESIGN
Helt greit design på utsiden uten å imponere så altfor mye.
Forbilledlig på innsiden.
| 1
|
103128
|
Arrogant apekatt
ROSKILDE (VG)
Noen burde fike til Alex Turner.
Konsert:
Arctic Monkeys Sted:
Orange Scene, Roskilde Publikum:
Ca 45 000
Ikke på grunn av de høyenergiske pop-perlene han skriver, men på grunn av hvordan han oppfører seg fra scenen.
Høflig takkende, ja vel, men tenk hvilket show han kunne skape ved i det hele tatt å prøve og oppildne publikummet sitt.
Keiseren fra samme scene tidligere på kvelden, Janove Ottesen, har definitivt noe å lære bort der.
Men OK - that's the british way.
Turner har vært slik før, men jo bedre platene til Arctic Monkeys blir, desto mer skulle vi ønske at Sheffield-gjengen tok et skritt videre også live.
Det beste eksemplet på arrogansen kommer avslutningsvis på «When The Sun Goes Down», hvor Alex Turner drar introen, stopper og snur seg for å ta av jakka, og fortsetter der han slapp et lite minutt senere.
Bevares, låta er blant høydepunktene, sammen med åpningen «Library Pictures» og de avsluttende to, «Fluorescent Adolescent» og «505».
Problemet er at de er like giddalaust som perfekt presentert.
| 0
|
103129
|
Montée på Hove:Formidabelt festivalfunkeri
HOVE (VG Nett)
Montée er svært funky på plate.
På scenen låter de som en discodampveivals.
Montée Hove festivalen, Tromøya Publikum:
Ca.: 1200 Aktuell CD: «Rendition Of You»
Det skal mye til at man ikke bare blir stående og måpe av Maya Vik, Norges - hmm - «best kledde» bassist (vel, hun er jo det også - fredag kveld i en hvit prinsessekjole i kreppaktig stoff.
Dette utelukkende som en faktaopplysning, selvsagt.
Nok en slik:
Hun spiller mye på en Moog-synthesizer også).
Men faktum er at resten av Montée er så gilde instrumentalister at så faktisk ikke skjer.
Trommeslager Marius Simonsens suverene synkopespill er en fryd å både se og høre (han har også en omgang med de små tomtomene som vil få Jeff Porcaro til å smile i sin himmel).
Anders Tjores vokal er langt sterkere nå enn i bandets tidlige dager (han har dessuten perfeksjonert en kraftfull falsett).
Haakon-Marius Pettersens keyboardspill gir soundet en elegant, diamanthard overflate.
Og Erlend Mokkelbosts rene, afrikansklydende Stratocaster får musikken til å pulsere nesten smertefullt dansbart.
Svært ofte snakker vi om det som i moderne festivalterminologi kalles «rene Robyn-tilstander».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103131
|
Iron Maiden på Roskilde:En trygg jomfru
Iron Maiden - selveste jernjomfrua - utfordrer ikke akkurat kjernefansen på andre del av sin «The Final Frontier Tour».
Sted:
Orange Scene, Roskilde Publikum:
Ca 40 000 Aktuell:
Spiller på Telenor
Arena onsdag førstkommende
Og hvorfor skulle de?
Her har fansen i årevis etterlyst en «Best Of»-turné og får det til gagns, med en låtliste som kun er minimalt forandret siden britene gjestet Koengen og Bergen for snart ett år siden.
Likevel er det noen av oss som kunne ønske oss de nye klassikerne, like episke som Maiden-perlene fra forrige århundre.
Og da tenker jeg ikke på fjorårets plate som står bak denne turnéens navn, men fem år gamle «A Matter Of Life And Death», hvis låter nå dessverre er utradert fra settet.
Kanskje ble gutta leie av å spille gjennom denne skiva fra a til å under den påfølgende turnéen?
Men alle kan jo ikke få alt.
Og når nettopp denne «Best Of»-rekka ruller utover en halvvåt og mørk Roskildeslette - med fantastiske høydepunkter i «The Talisman», «Coming Home» og «The Trooper» , der Bruce Dickinson igjen heiser Union Jack - er det umulig å være sur.
Det skal du heller ikke være når de dukker opp i en Fornebu-arena nær deg førstkommende onsdag.
Dickinson i vokal toppform foran tre eminente gitarister ble for øvrig tatt på senga i går da en engere krets av fansen foran scenen fyrte opp stjerneskudd under åpningen av «Fear Of The Dark».
Rett etterpå dukket endelig også Eddie opp, dog i noe beskjeden utgave.
Likevel var det nok en av disse smådetaljene som gjorde dette til enda et stort Roskilde-øyeblikk på sen kveldstid fra hovedscenen.
Og kanskje det eneste, med tanke på resten av programmet utover helgen.
| 1
|
103133
|
Queensryche: «Dedicated To Chaos»
(Warner Music)
Slitne kaospiloter.
Det er uvisst om tittelen her henspiller på den alvorlige incidenten i november i fjor da Queensryche havnet midt i et bombeangrep under et besøk i en amerikansk militærforlegning i Irak, men sannheten er at kaoset faktisk er litt fraværende tretti år inn i bandets suksessrike historie.
Som vanlig serverer Geoff Tate og hans kolleger et konseptalbum, denne gangen løselig knyttet til vår hektiske, digitale livsstil og hverdag.
De progressive elementene som alltid har vært det interessante ved Queensryche er tonet en del ned.
Tilbake står et helt streit rock-band uten låter som skiller seg nødvendig fra hverandre i all vellyden.
Og synger virkelig Tate opp mot sitt beste her?
Svaret er dessverre nei.
BESTE LÅT:
«Get Started»
| 0
|
103134
|
Biosphere:«N-Plants»
(Touch / Musikkoperatørene)
Geir Jensens fascinasjon for Japan er det ikke noe underlig ved.
Heller ikke at låtene deler navn med landets kjernekraftverk, og at albumkonseptet er disses sårbarhet for naturkatastrofer.
Skummelt blir det fordi innspillingen var ferdig før jordskjelvet i mars.
Noe som plasserer utgivelsen i samme hylle som romanen om forliset på usynkbare «Titan», som ble publisert 14 år før «Titanic».
Selv uten dette ugne sammenfallet av tilfeldigheter er ambientveteranens åttende hans mest inspirerte øyeblikk siden Substrata (1997).
Med tsunamibølgen som bakteppe blir den derimot enda mer lidende henrivende og ettertenksomt melankolsk.
BESTE LÅT:
«Genkai-1».
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103137
|
Robyn på Hove:Regndansen
Robyn er fortsatt den både musikalsk og visuelt mest fargesprakende artisten en festival kan ha på programmet.
Robyn: Hovefestivalen, Tromøya Publikum:
Ca. 15 000 Aktuell CD: «Body Talk»
Det er mulig å kritisere svenske Robyn for at hun har reist verden rundt med grovt sett det eksakt samme showet i over et år nå (noen sanger fra «Body Talk Pt. 3» er selvsagt kommet til siden i fjor sommer).
Det er mulig å kritisere Robyn for at hun fortsatt sier «2010» i konsertintroen.
Det er mulig å kritisere Robyn for at hun fremdeles tar seg en banan 1/3 ut i konserten (i «Dance To The Beat», hvori en vilt dansende guttunge stormer scenen), og fremdeles illuderer «samleie» med instrumentene (bandet består fortsatt av to trommiser og to synthnisser i laboratoriefrakker).
Det er mulig å kritisere Robyn for at det er gått «inflasjon» i Robyn-konserter på norsk jord de siste 12 månedene.
Alt dette er det mulig å kritisere Robyn for.
Men jeg kommer ikke til å gjøre det.
Det eneste jeg eventuelt ville «kritisere» Robyn for, er de sangene - av det dusinet moderne popklassikere hun begikk i fjor - vi ikke fikk høre.
Og at 75 minutters ekstatisk popmusikk føles som en halv time for lite, skybrudd eller ikke.
For Robyn er rent generelt en idiotsikker festivalsuksess.
En artist som skapt for å ha 15 000 + klissbløte ungdommer dansende for seg.
Og som hun danser for dem!
Robyn beveger seg helt fantastisk.
Sexy og feminin, ja visst, men med den brutale energien til en profesjonell pugilist.
At hun evner dette på et par platåsko med 10 centimeter høye såler, svekker ikke akkurat bedriften.
Alle, bortsett fra innskrenkede mennesker, koser seg på Robyn-konsert.
Og for de store gjengene av unge jenter som kom løpende fra teltene sine (som må ha begynt å svømme rundt på campingplassen mange timer tidligere) rett før konserttid, er hun det på alle måter best tenkelige forbildet.
Robyn burde vært påbudt på alle festivaler.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103138
|
Bob Dylan i Bergen:Stoppet regnet
For de som er opptatt av Bob Dylans antatte guddommelighet:
Han har fått en ny overjordisk egenskap og kan nå styre vær og vind.
KONSERT:
Bob Dylan STED:
Koengen, Bergen PUBLIKUM: ca. 14 000
Det er en forunderlig oppstemt Bob Dylan som returnerer til Bergen nesten på dagen ti år etter at han var her første gang.
Passende nok åpner han med samme låt som han avsluttet med sist, «Rainy Day Women no. 12 og 35».
Og enda mer passende sluttet det å regne i samme sekund.
Trivelig i en by som har fått skjenket over 120 mm mer nedbør enn normalt den siste måneden.
Allerede her var det ting som tydet på at dette kunne bli en av 70-åringens større kvelder.
Og flere skulle det bli.
Riktignok startet han sceneperiodisk riktig med å støtte seg mot rullatorkeyboardet sitt, men i låt nummer to, «It's all over now, Baby Blue» tar han livlige kroksteg fram til mikrofonen.
Om han smiler, er umulig å si - sceneshowet er selvsagt fritt for moderne fiksfakserier som storskjermer og publikumskontakt (utover å presentere bandet).
Ikke at det er forventet, og ikke at det gjør noe.
Kledd i den flate hatten og gullkantete uniformen sin, fortsetter han med en låvedansete «Things have Changed» og tryller fram gitaren på «Beyond Here Lies Nothing», før han sammen med fembandsbandet går over i en litt sur, men etter hvert virkelig nydelig «Simple Twist of Fate».
Selvsagt uten å gå opp på slutten av versene.
Rockeksellensens improvisatoriske forhold til setlister og ikke minst hvordan han radbrekker både klassikere og nytt materiell, har vært diskutert langt forbi det kjedsommelige.
Men en Dylan-konsert er fremdeles det totalt motsatte av en strømlinjedesignet konsertopplevelse.
Nå er det derimot betraktelig lettere å dekode låtene - som selvsagt aksentuerer seg rundt midten av sekstitallet med drypp fra hans nåværende periode, der han gjenoppdager sin musikalske arv, slik bare en mann med hans populærmusikalske pondus kan gjøre.
Som når han først pløyer fram en intens «Highway 61 Revisited» - der han nesten viser tendenser til å svette - før han roer ned med «Forgetful Heart».
Oppvarmer Suzanne Vega spilte en låt om Pablo Picasso, men det er Bob Dylan som er den egentlige Picasso.
En Picasso som maler om igjen alle bildene sine for hele tiden å gjøre dem bedre - selv med et åpenbart publikumsfrieri av en ekstranummerrekke, som både består av «Like a Rolling Stone», «All Along the Watchtower» og «Blowin' in the Wind».
Men da titter til og med sola fram.
Det skulle vel egentlig bare mangle.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103139
|
The Strokes strøk på Hove
Begynte bra.
Ble fort ganske dørgende.
The Strokes:
Hovefestivalen, Tromøya Publikum:
Ca. 5000 Aktuell CD: «Angles»
Sikkert snobbete å si det, men The Strokes var aldri så «coole» som da de spilte på Quart-festivalen Kristiansand for ganske nøyaktig 10 år siden.
De hadde bare to singler under beltet, og ikke veldig mange hadde funnet frem til Idrettsplassen.
Men likevel.
Den gangen var de, om enn for bare en stakket stund, fremtiden.
I går handlet alt så til de grader om fortiden.
Det så for så vidt ut som tiden var stått stille.
Bandet var - med unntak av den nå kortklipte, V-genserkledde «preppy» Albert Hammond Jr. - nesten identiske med sine 10 år yngre jeg.
I vokalisten Julian Casablancas tilfelle, er det ikke sikkert at det er en så veldig god ting.
Han pleide å spille at han kjedet seg, nå tyder alt på at han kjeder seg på ordentlig.
Den nonchalante Lower East Side-drittungeposeringen hans var «interessant» da han var 22.
Men skillet mellom «cool» og «kjip» er i hans tilfelle hårfin, og gikk ved rundt de 30.
Når han i dag, før «Taken For A Fool», sier «Yeah!
Whooo!», føles det lett hånlig overfor de ikke spesielt mange som er kommet for å se ham.
De brant av alt for mye av det eldste og beste materialet - det vil si det fra de to første albumene, spesielt det første - alt for tidlig.
«Is This It», «Hard To Explain» - endog den gode selvparodien fra det siste albumet deres, «Under Cover Of Darkness».
Når sangene holder, er det fortsatt en glede å høre dem.
Rytmeseksjonen fikser fremdeles den minimalistiske metronom-beat'en, gitaristene Hammond og Nick Valensis tettvevde gitarfigurer kan få det til å ile nedover ryggen på alle som noen gang har elsket skinnjakkerock á la New York City.
Så gikk alt kjapt nedover.
Dette smerter meg å konstatere, da The Strokes er et band jeg har likt - og i nyere tid har forsøkt å forsette å like.
Bunnmålet var muligens den masete «You're So Right» fra albumet av året, der Casablancas satt en slags personlig rekord i stygt giddalaus sang.
«New York City Cops», fra den elskede debuten, var også fælt uinspirert fra hans side.
Det tetnet seg en smule til foran scenen under «Last Night» helt mot slutten.
Etter den, sprang folk i hopetall bort fra åstedet igjen.
Det skal godt gjøres å finne en bedre illustrasjon på The Strokes' store, store problemer:
De har bare gitt ut fire album, men er allerede en «oldies act» - fullstendig avhengige av «greatest hit»'ene fra sitt første.
De avsluttet med én slik til, «Take It Or Leave It».
Da hadde fryktelig mange «left it».
Trolig for siste gang.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103140
|
Småsøtt
Ingrediensene er det ingenting i veien med:
Sjenerte og søte mennesker møtes på en sjokoladefabrikk.
Sammen vil de, selvfølgelig, utgjøre rene konfekten av go'følelse.
Om de bare kunne overvinne sin bastante sjenerthet, da!
Og selvfølgelig blir det både hyggelig og romantisk og sentimentalt og nydelig.
Ingenting å si på dét!
Problemet er bare at akkurat disse to hverdagsmenneskene blir så ubotelig, bastant livsudugelige på grunn av sine besvimelsesanfall, svettetokter, rødming og stamming, at man til slutt blir en smule distraherende irritert på dem.
Ikke et ondt ord om sjenerte mennesker!
Men disse to - i denne filmen - stotrer i overkant.
| 0
|
103143
|
Razika på Hove:Sjarmbombe
Allerede på festivalens første dag:
Noe som føles som et lite gjennombrudd.
Razika:
Hovefestivalen, Tromøya Publikum:
Ca. 800 Aktuell CD: «Program 91»
Noe i vannet i Bergen for tiden, ingen tvil om saken.
Nærmere sagt noe som har ligget der siden begynnelsen på 1980-tallet, da The Aller Verste! gjorde norsk postpunk med islett av Karibien til en egen greie.
Det unge «jentebandet» Razika har fått i seg noen solide slurker, og er faktisk et par hakk tettere og tyngre på scenen enn på plate.
De to-, tre- og firestemte korharmoniene sitter upåklagelig, og spesielt gitaristen Maria Råkil har allerede utviklet en distinkt stil i Telecaster-fingrene
Hun spiller hele veien egne, «twangy» «motmelodier» med et visst Detektime/Elvis Costello-preg, som kontrasterer finfint med trommeslager Embla Karidotter Dahleng stakkato ska-groove.
Når de, tekkelige i sine indiekjoler, smiler himmelfallent av glede seg imellom når de viser seg at publikum spiser det opp, skal du være bra kjip for å ikke smile.
Det hele var over på under 40 minutter.
Perfekt festivalkos.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103144
|
30 Seconds To Mars på Hove:Absurd emo-o-rama
Kan det være...?
Nei, det kan det ikke være!
Jo, jo - det er!
30 Seconds To Mars:
Hovefestivalen, Tromøy Publikum:
Ca. 8000 Aktuell CD: «This Is War» Brødrene Jared og Shannon Letos band går så visst på scenen til Carl Orffs «Carmina Burana» (1937)!
En klisjé så hinsides enhver klisjé at det er fristende å se på det som en slags meta-klisjé.
(Men det er det ikke).
Hjerteknuseren selv, Jared, har på seg en svart sarongaktig serk, har en svart gitar han spiller fint lite på, hiver bananer og frukt på publikum, er helt uvanlig opptatt av at folk skal hoppe opp og ned.
Av og til skriker han ut sin helt sikkert kjempedype eksistensielle smerte, akkompagnert av en tsunami av tomme musikalske kalorier.
Rent bortsett fra at det jo er mange mennesker her, føles alt sammen som en gigantisk, privat (rock-)operafantometfantasi.
Men Leto kjenner sitt publikum.
Tar et bilde som han «skal legge ut på Twitter», kaster bort 10 minutter av konserttiden på å invitere enkelte av dem opp på scenen.
30 Seconds To Mars er noe av det mest absurde jeg har sett.
Men moro for unga.
Det er ment som en kompliment.
Det er også den eneste sådanne det er mulig å gi dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103147
|
Spillanmeldelse:«Red Faction: Armageddon»
(VG Nett)
«Red Faction»-spillene har alltid handlet om ødeleggbare omgivelser, men i «Armageddon» er det moroa som holder på å falle fra hverandre.
Det som begynte som et arbeideropprør i gruvene på Mars i 2001, har utviklet seg til å bli en idealistisk kamp for tilværelsen på den røde naboplaneten.
Og på veien har det blitt større og mer avansert - og mer intetsigende.
For «Armagedoon» er generisk.
Det byr på milevis av tunneler under overflaten på Mars, og helt identitetsløse fiender som byr på de samme kampene igjen og igjen.
Det som redder en grei spillopplevelse er superkreftene til hovedpersonen, og et glimtvis morsomt arsenal.
Som da jeg kobla en selvlysende fiende til en eksplosiv tønne med et magnetgevær.
Eller da jeg fikk børsa som skyter små sorte hull som trekker til seg alle løse gjenstander, før det eksploderer og det faktisk regner kjøttboller.
Men uten disse små høydepunktene hadde dette vært et svært upersonlig spill.
Jeg er fortsatt usikker på hvem av alle de skallede muskelbergene i denne militærtroppen som egentlig er hovedperson, for alle ser helt like ut.
Oppdragene blir også smått forutsigbare etter hvert, når jeg for n'te gang må fikse generatorene som får heisen til å virke, eller ødelegge generatorene som gir strøm til energiskjoldet.
Men på en eller annen måte klarer «Red Faction: Armageddon» å levere en delvis underholdende actionopplevelse likevel.
Kampene fungerer selv om de aldri blir særlig farlige eller smarte, og det er greit å henge med på historien selv om den er forsvinnende lite interessant.
Og med sine våpen og superkrefter, er dette faktisk for en sterk treer å regne.
PS:
Spillet et testet til Playstation 3.
RED FACTION:
ARMAGEDDON Plattform: PC, Xbox 360, PS3 Genre:
Action Alder: 18 Utvikler: Volition, Inc.
Utgiver:
THQ
Mer info
| 0
|
103148
|
Tar en Kitschy kurs
«True Blood», sesong 4 Verdenspremiere på HBO i USA søndag kveld
OBS!
Denne anmeldelsen er basert på en den åtte minutter lange sniktitten som ligger på HBOs hjemmesider og er ikke en fullstendig anmeldelse av sesong 4.
Når den bloddryppende sagaen om vampyrer, varulver og alver tar en ny retning, er det med et kraftig preg av kitsch.
Etter opptil flere drap, tidvis på allerede døde personer, i finaleepisoden av «True Blood» sesong 3, starter sesong 4 et tilsynelatende mer lykkelig sted.
Sookie er dratt med inn i alvenes univers, hvor alt er overflateflott og lysende vakkert.
Men Sookie Stackhouse hadde ikke vært den hun var om hun ikke ante ugler i mosen.
Også kalt troll i forkledning.
Det går ikke mange minuttene før den telepatiske jenta med alveblod i årene både finner bestefaren sin og skraper hull i feenes fasade.
Da står hun overfor nok et valg på liv og død.
Og jo da, det er godt å se Sookie igjen.
Er man først fast seer av «True Blood» vil heller ikke de magiske elementene være noe problem.
Men måten de presenteres på er flere hakk under hva serieskaper Alan Ball vanligvis leverer.
Mens vi er vant til dype, delikate bilder i kalde kontraster, ser inngangen til sesong 4 ut som en episode fra «Charmed» fra 90-tallet.
Skuespillet i akkurat denne karikerte scenen oppleves også mer som en lokal teateroppsetning enn hva vi venter fra en storskala HBO-produksjon.
Det er bare å håpe at Sookie og serien snart finner tilbake til sin vante, pulserende form.
Kitsch kan helt klart være kult.
Men det er det dessverre ikke her.
Du kan også få en kortere sniktitt på VGTV her.
| 0
|
103153
|
LMFAO:«Sorry For Party Rocking»
(Interscope / Universal)
Russefesten fortsetter.
Undres hva Motown-grunnlegger og soullegende Berry Gordy sier til det hans yngste sønn og barnebarn bedriver i LMFAO (Laughing My Fucking Ass Off).
Langt unna opphavet er det definitivt.
Stefan og Skyler Gordy fikk årets russehit med «Party Rock Anthem», hvilket ikke er uventet.
Her synges og rappes det (ikke særlig dyktig utført, forresten) om fest, drikking, moro og damer til forutsigbare europoprytmer, forsøksvis med noe humor.
Og det funker i cirka to låter der danselysten virkelig får ellevilt utløp, men når platen klokker inn på en hel time er det bare hodeverk og kjedsomhet igjen.
Men det er lov å tjene penger i den internasjonale platebransjen, det geniale er å gjøre det ved å gi ut rævva musikk.
I så henseende har LMFAO forstått det.
| 0
|
103154
|
Gatas Parlament:«Dette forandrer alt»
(EMI)
Det er blitt lettere å føle en viss varme overfor Gatas Parlament.
I 2011 er gruppen, trass i broder Aslaks avskjed (han sykler vemodig inn i solnedgangen på det flotte omslaget), en institusjon: Agitatorisk, lettere utmattende hiphop siden 1993.
Som med utopister flest er det fristende å ta av seg hatten for dem.
Det er et sedvanlig fortvilt ujevnt album, men ikke uten høydepunkter.
Det tekstlige er en blanding av sommerkåt erotikk og godmodig politikksnakk.
Man får en følelse av at det ikke går mange ideer i søppelkassen i Gatas-verdenen.
Det meste blir brukt, uavhengig av hvor godt det er.
Men jeg kjenner at jeg er litt glad i dem likevel.
BESTE LÅT:
«Naboklager 2.0» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103155
|
Gillian Wlech:«The Harrow & The Harvest»
(Warner Bros.)
Sanger for den nye depresjonen.
Borte er trommene og det suggererende skjødesløse «soundet» fra forgjengeren «Soul Journey».
Tilbake står de rene, skarpe akustiske gitarene (partneren David Rawlings er en sublim gitarist), Gillians krumnakket resignerte stemme og de arkaiske ordene («that's the way the cornbread crumbles», «dark turn of mind»).
Sangene høres ut som om de er 100 år gamle, unnfanget i støvet fra den pre-industrielle verden.
Det er selvsagt hele poenget.
Noen mener at å holde på som Welch i vår tid, blir en akademisk øvelse.
Så lenge håndverket holder dette nivået, makter jeg ikke å la meg plage.
BESTE LÅT:
«Dark Turn Of Mind» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103156
|
Destroyer: «Kaputt»
(Merge / Tuba)
Dan Bejars niende er ikke som de andres.
Visst bedriver veteranen fremdeles en selvreferende popquiz, der man må lytte i flere tidssoner for virkelig å oppfatte finessene.
Den vindskeive indien er derimot helt borte.
I stedet fornyer kanadieren seg med noe som til forveksling kan høres ut som The Pains of Being Pure at Heart forsøke seg på Steely Dans «Aja» - med vellykket resultat.
Mykt, forsiktig og New Romantic-flinkt på en slik måte at det føles helt riktig at den norske utgivelsen først kommer nå i juni.
Softrock redefinert etter Ariel Pinks hjerne, men mindre innfallsmetodisk og i bredere tilgjengelig form tror jeg vi sier.
BESTE LÅT:
«Savage Night at The Opera» TOR MARTIN BØE
| 1
|
103157
|
In the Country:«Sounds and Sights»
(Rune Grammofon / Musikkoperatørene) Sommerens vakreste eventyr.
In the Country, med Morten Quenild ved tangentene, spiller melodisk musikk det nærmest er umulig å plassere i noen bås, samtidig som det er haugevis av referanser i alle mulige retninger.
Jazzfeelingen er der, og i «Whiteout» låter det som om Modern Jazz Quartet kommer på besøk.
Men det er like sterke spor av annen melodisk samtidsmusikk à la Portishead, Spiritualized og Messiaen.
Her byr kvartetten på live opptak med den fineste, detaljrike lyden du kan tenke deg.
DVD-en «Sights» utfyller den vakre In the Country-opplevelsen ytterligere med nøktern, assosiativt billedspråk.
Samlet byr utgivelsen på noen meditative skjønnhetsopplevelser av de sjeldne.
BESTE LÅT:
«Whiteout» CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103158
|
Selena Gomez & The Scene:«When The Sun Goes Down»
(Hollywood / Universal) Kun 18, men likevel tenåringsverdenens «Mrs. Robinson».
Gomez er nemlig Disney-skuespillerinnen og sangeren som kan ha sett Justin Bieber (17) naken.
Du kan jo bare tenke deg hvor intenst hun blir hatet.
Ingen grunn til å hate musikken hennes, som er riktig sjarmerende - og godt, usjenert sunget.
Dette, hennes tredje langspiller, inneholder som ethvert moderne popalbum sin andel uinspirerende, knappetrykkende venstrehåndsarbeid.
Men ikke bare.
Hun opplevde ikke engang 1980-tallet, men henter noe av den blindt optimistiske tenårings-«stå på-viljen» sin derfra.
Bieber kunne ha havnet i langt dårligere selskap.
BESTE LÅT:
«We Own The Night» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103159
|
Spillanmeldelse:«Kaptein Sabeltann og Ildprøvene»
(VG Nett)
«Kaptein Sabeltann og Ildprøvene» er et fengende, logisk og smidig barnespill.
Nå er Sabeltann og gjengen hans kommet i DS-versjon - sikkert til glede for mange barn, og foreldre, for han er ikke den dummeste å ha med seg i ferien.
I spillet drømmer Pinky om å få seile med selveste Kaptein Sabeltann.
Men for å få lov til det, må han gjennom en rekke ildprøver.
Han må gjøre alt fra å overvinne spøkelser til å holde måker unna dekk til å dukke etter gullmynter til å lete etter skatter.
Kaptein Sabeltann har mye temperament og er ikke enkel å imponere.
Duger ikke Pinky, er det ingen bønn:
Han må gå planken.
Dette er fengende fra første stund, også for voksne (les: Meg).
For det første er det enkelt og oversiktlig.
Miljøet er stort og rikt, og det er lett å gå seg bort.
Men det løses enkelt ved at det er lagt ut små prikkestier der man skal gå.
Pinky er utstyrt med sverd, så han kan ta rotta på små fiender og andre hindringer på veien.
Innimellom er det småskumle overraskelser, som mørke hus med spøkelser som ikke tåler lyset fra Pinkys lommelykt.
Og overalt er det små puzzles som utfordrer utforskertrangen og hjernecellene.
Humor er det også, som seg hør og bør i Sabeltann-universet.
Her er det ingen søte, små kaniner som sier «Prøv igjen» hver gang du ikke klarer det.
Snarere får du høre at du er en brødskalle - og selvsagt med glimt i øyet.
Dette spillet har 7 års aldersgrense, men er i mine øyne verken skummelt eller skadelig for de minste.
Det lille sverdet synes knapt på skjermen, og vold og blod er helt fraværende.
Jeg hadde ingen problemer med å la min treåring spille dette, og han hadde det svært så moro.
Det er like uskyldig som å fekte med plastikkgafler i barnehagen.
Kaptein Sabeltann og Ildprøvene Plattform:
DS Genre: Action/Puzzle Alder: 7 Utvikler:
Ravn Studio Utgiver:
Pan Vision
| 1
|
103160
|
Læreren fra helvete
Umorsomme komedier kan fra tid til annen høres morsomme ut, ut fra beskrivelse.
Vi får likevel ta sjansen:
Cameron Diaz er lærerinnen fra helvete, som bryr seg nada om elevene, enda mindre om kollegene; røyker pot, banner friskt, knuller rundt og drikker seg full mens hun venter på nye pupper og en rik nok ektemann.
Fælt kan være morsomt.
Denne filmen er det ikke, fordi hovedpersonen verken har stil eller hjerte eller sjarm eller vidd.
Hun er bare en irriterende drittsekk, som forsømmer alle.
En av filmens store, store brister, er den mangel på i det minste ørlite logikk.
Hvordan en lærer som Diaz i det hele tatt blir godtatt som lærer gjennom ikke bare ett - men hele to år, hører med til dette.
Ok:
Det er en film og derfor løgn og forbannet dikt.
Et visst monn av sannsynlighet ville likevel ikke skadet.
Og en systematisk barnemishandler hører ikke hjemme noe steds.
Et par av birollene trekker likevel opp:
Lucy Punch, for eksempel, som er selveste djevelen i prektighetsforkledning; godt!
En scene er dog verd å få med seg:
Diaz med heftig tørrsex med gamlekjæresten Justin Timberlake!
Timberlake har dog ikke noen fremskutt plass, her.
Han er sørgelig misbrukt som idealistisk dydsmønter, dog en potensielt søkkrik arving, og derfor interessant som ektemakeemne for Diaz
| 0
|
103161
|
Max macho
«Blitz» er en røff politi/skurk-historie, som havner mellom to stoler:
På den ene siden en ganske stram og voldelig sjangerøvelse, på den andre en nesten parodisk testosteronsprengt typebeskrivelse.
Så om ikke annet:
Antakelig sommerens guttefilm.
Det handler om en steintøff London-purk med steinharde metoder i en steinhard virkelighet:
Flere av hans kolleger blir skutt.
Tidlig får vi vite hvem morderen er.
Så dette er mer et forsøk på karakterdrama med vold og moraldilemma enn en klassisik whodunnit.
OK, det funker delvis.
Men macho-dyrkingen blir så overveldende og usannsynlighetene strukket så langt, at parodien blir litt for synlig alt for ofte.
| 0
|
103162
|
Mørkt og mesterlig
Enda en Jane Eyre-filmatisering?
Ja, takk!
Charlotte Bröntes klassiker slutter aldri å fascinere.
Årets utgave av det som regnes som Englands mest leste bok er den femte filmadapsjonen - den siste kom så sent som i 1996 - og boken har også vært grunnlag for TV-drama en rekke ganger.
Det siste skuddet på stammen bryter ikke mange konvensjoner, men er en mørk og alvorlig oppdatering av klassikeren, mer opptatt av store følelser enn overdådige kostymer.
Regissør Fukunaga foregriper begivenhetenes gang fra romanen - og slår an tonen allerede i åpningsscenen:
En gråtende Jane (den «grå mus»-utseende, men desto mer kraftfulle Mia Wasikowska) kjempende gjennom regnet på flukt fra mannen hun egentlig elsker: Edward Rochester.
I tilbakeblikk fortelles den unge kvinnens lidelseshistorie:
Oppveksten hos den fæle tanten og på en grusomt undertrykkende kostskole.
Huff tenker du kanskje, dette hørtes da nitrist, voldsomt og overlesset ut!
Slett ikke, nesten hver eneste scene i «Jane Eyre» gir følelsesmessig resonans uten å ty til sentimentalitet.
Fargepaletten er dunkel på grensen til det arthouse-uutholdelige, men det rimer med valgene filmskaperne ellers har gjort:
En nedtoning av unødig staffasje som ofte kan avlede for mye av oppmerksomheten i periodedramaer som dette.
Vi belønnes i stedet med en skarp og intelligent studie av konvensjon og moral versus kjærligheten med stor K. Regissøren tør å la den usannsynlige tiltrekningen mellom Edward og Jane utvikle seg langsomt og er ganske knapp med hva det er han forteller oss.
Den neddempede tonen gir mer rom for de sterke følelsene som ligger under - og med svakere skuespillere kunne det hele blitt for tvetydig.
20-årige Wasikowska bærer filmen med behersket lidenskap, men
Fassbender stjeler så mye av showet her at selv klasseskuespillere som Judi Dench havner litt i skyggen.
Han veksler så sømløst mellom desillusjonert machomann og desperat stormforelsket at han nærmest suger deg til kinolerretet.
Ikke uten grunn er han et av de heteste navnene i Hollywood for tiden.
Fryktinngytende bra - som denne filmen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
103163
|
Beyoncé: «4»
(Columbia / Sony Music)
Alt Beyoncé tar i er likevel ikke gull.
Gudskjelov at Beyoncé Knowles synger så engasjert som hun gjør på sin fjerde soloplate, for selve låtgrunnlaget vekker altfor sjelden interesse.
Ikke engang Beyoncés til tider påtrengende og ekstatiske stemmebruk (i «Love On Top» blir det nesten komisk) kan vekke store deler av dette materialet til live, dessverre.
Verdens heteste kvinnelige popstjerne er vant til medgang, fortjent sådan.
Men etter det profesjonelle bruddet med sin managerfar i fjor, har hun slitt.
Førstesinglen fra «4» - «Run The World (Girls)» - stoppet på Billboards 29. plass, hennes laveste plassering hittil i karrieren.
Oppfølgeren, «Best Thing I Never Had» - den med Marc Cohn-pianotrillene - ligger helt nede på 75. plass.
Det slo heller ikke positivt ut at Wikileaks-dokumenter i februar avslørte at Beyoncé var en av flere artister som hadde mottatt millionlønn for å spille for diktator Muammar Gaddafis familie.
Mest oppsiktsvekkende på «4» er hvor tam og spenstløs det tidligere r&b-råskinnet er på uptempo-numrene.
Samtidig fremstår hun mer og mer som en artist med foreløpig overambisiøse divadrømmer i balladene.
Vellykket blir det kun i «Start Over», og spesielt i Diane Warrens «I Was Here», som har en dypere og mørkere tone (også tekstlig, der hun nærmest annonserer et farvel til artistlivet) enn de øvrige, mer svulstig kunstige balladene.
Apropos r&b - den Beyoncé vi først møtte i Destiny's Child er kraftig slipt vekk, soulen likeså.
«4» er en ren popplate som tar enkelte merkelige tidssprang tilbake til sen syttitalls pop-funk, ikke minst i instrumentbruk.
Vi mistenker henne for å ha hørt mye på blant andre Chaka Khan i arbeidet med denne platen.
Tekstmessig gikk Beyoncé kraftig i girl power-retning på førstesinglen, men resten av platen dreier seg utelukkende om kjærlighet.
Hun har det tydeligvis godt med kjæresten Jay-Z, iallfall.
For det er ikke akkurat stor lyrikk som serveres, hvilket starter allerede i den gospelinspirerte åpningslåten «1+1»:
«when the world's at war, let our love heal us all» kan muligens passere blant resten av platens teksthulhet, men når nevnte sitat følges opp av «I don't know much about guns, but I've been shot by you» må vi bare lukke øynene ...
Karrieren er imidlertid ikke over ved fylte tretti, Beyoncé.
Heller ikke læretiden for å bli en fullblods diva.
BESTE LÅT:
«I Was Here»
| 0
|
103164
|
Spillanmeldelse:«The Legend of Zelda:
Ocarina of Time 3D»
(VG Nett)
«The Legend of Zelda:
Ocarina of Time» kalles ofte tidenes beste spill.
Nå gjenoppstår klassikeren på 3DS.
Nintendo er ikke akkurat fremmed for å tjene penger på spillene sine flere ganger.
Alle nye konsoller de gir ut henter gamle klassikere frem i lyset igjen - til full pris.
Og det er mulig å småbrumme litt i skjegget for dette.
Men når man har med 3DS-versjonen av Nintendo 64-klassikeren «The Legend of Zelda:
Ocarina of Time» å gjøre, er det grenser for hvor sur det er mulig å være.
Dette er riktignok fjerde gang Nintendo gir ut dette spillet, men i motsetning til versjonene som kom til Gamecube og Virtual Console på Wii, har de denne gangen totalrenovert spillet med mer levende grafikk, 3D-bilder og skreddersydd 3DS-spillbarhet.
Alt dette kommer som et friskt, lekkert dryss over en spillgrunnmur svært mange mener er tidenes beste.
For den gledelige nyheten er at de rosenrøde minnene våre fra den udiskutable 1998-klassikeren ikke overdriver.
3DS-versjonen av «Ocarina of Time» er fantastisk, til tross for at originalen er 13 år gammel.
VGD-bruker Venny 139:
Ocarina Of Time er et helt fantastisk spill , men det alene er ikke nok til å få meg til å kjøpe en 3DS enda.
Får vente på flere store utgivelser.
Diskuter Ocarina of Time 3D her!
Man dykker ned i et deilig eventyr som - i kjent Zelda-tradisjon - starter i det små, og så vokser og vokser i takt med at man får den ene nye, herlige egenskapen etter den andre.
Puzzles, action, skattejakt, bosskamper, givende sideoppdrag, spenning og utforsking av blendende vakre miljøer i skjønn forening.
En uhyre vellaget og svært givende spillopplevelse.
Jeg var rett og slett ikke helt forberedt på hvor dypt inn i hjerterota «Ocarina of Time» ville treffe i 2011.
Etter bare noen minutter i selskap med spillet var jeg nyforelsket, en følelse som ikke bare vedvarte - men som også økte i styrke jo lenger inn i spillet jeg kom.
Og det er man jo villig til å betale for.
Opptil flere ganger.
PS:
Spillet fungerer stort sett strålende i 3D, men jeg tok meg selv i å skru 3D-effektene av og på med jevne mellomrom, for lange økter med 3D blir for slitsomt for øynene.
Jeg bare nevner det!
The Legend of Zelda:
Ocarina of Time 3D Plattform:
3DS Genre:
Action/eventyr Alder: 12 Utvikler:
Nintendo/Grezzo
Utgiver:
Nintendo
Mer info
| 1
|
103165
|
Bad Meets Evil, «Hell: The Sequel»
adass-møte langs Detroits 8 Mile Road mellom barndomshomies'ene Eminem, den onde - og Royce Da 5'9", den slemme.
(Shady Records / Universal)
B
Det er alltid litt funny når amerikanere kaller sine tre kvarter lange plater for en EP, slik tilfellet er her.
Helst vil de fylle alle de 74 minuttene som er tilgjengelig på en CDplate, eventuelt slenge på en disc nummer to.
For de fleste av oss andre er 45 minutter akkurat passe, slik tilfellet også er her.
De to har møtt hverandre før.
Duoprosjektet henter navnet sitt fra et låtsamarbeid på Eminems «The Slim Shady LP»-debut i 1999.
Kort tid etter oppsto en kraftig beef mellom Royce
Da 5'9" og guttas felles omgangsvenner i D12 og all kontakt ble brutt.
Den ble ikke gjenopptatt før etter at D12-medlemmet Proof ble brutalt skutt ned og drept i 2006.
Denne hendelsen er den direkte foranledningen til dette nye Bad Meets Evil-samarbeidet.
Her snakker vi om låter som har oppstått i ulike tidsperioder uten tanke på at de nødvendigvis skulle dukke opp på samme album.
Derfor har ikke platen noen underliggende rød tråd, men du verden hvor flott det tidvis låter!
Ikke minst fordi de to med overoppsynet for platen (eller var det EP-en?), Eminem selv og Mr. Porter (også kjent som Kon Artis fra D12), har sydd sammen enkeltlåtene til en lekkert innpakket helhet med mørke, gyngende beats, gjestevokalister og drøssevis av spooky synthdetaljer over duoens til tider utrolige raptempo.
Bruno Mars-samarbeidet «Lighters» skiller seg riktignok markant ut mot den kommersielle sfæren, men ellers har Eminem denne gangen begge beina plantet tilbake på gaten, uten kalkulerte frierier til massene.
Det virker nesten som om Royce
Da 5'9" er nøkkelveien tilbake til de svarte bakgatene i Detroit der han én gang kjempet seg frem som hvithudet battler.
Denne gangen er det Royce
Da 5'9" som går god for Eminem.
Den gangen på slutten av nittitallet var det Proof.
Ringen er sluttet.
BESTE LÅT:
«Fastlane» STEIN ØSTBØ
| 1
|
103166
|
In Flames, «Sounds Of A Playground Fading»
(Century Media / Indie)
Muskuløse svensker.
Det er fint lite death metal igjen hos In Flames på deres tiende plate, men det betyr ikke at de har mistet hverken snert eller kraft.
«Sounds Of A Playground Fading» er deres mest melodiøse noensinne, avslutningssporet «Liberation» toucher sågar den utskjelte åttitallsheavyen i både struktur og uttrykk.
Kanskje har det noe å gjøre med at originalmedlemmet Jesper Strömblad hoppet av flammene i forkant av denne skiva, men de gjenværende kollegene sørger likevel for at In Flames har tilstrekkelig tyngde ved siden av oppsiktsvekkende gode melodier.
Samtidig er lydbildet svært og luftig, noe som har kjennetegnet svenskene gjennom hele karrieren.
Dette er rett og slett metal for massene - stadig større masser etter denne platen, tenker jeg.
BESTE LÅT:
«Fear Is The Weakness» STEIN ØSTBØ
| 1
|
103167
|
Junior Boys, «It's All True»
(Domino / Playground)
Hvilepuls for viderekomne.
Gutta har vært litt vel preget av lavt kreativt stoffskifte i det siste.
Nå har de fått fart på oksygenopptaket og balanserer følelsen av alkoholbaserte løsninger med sjelelig gymnastikkrytmikk.
De første albumene hadde kanskje estetisk vakrere sanger, mens dette er et perfeksjonert minimalistisk dypdykk i tom, svak tilbakelenthet, om ikke like uuttalt som James'ene Blake og Woon.
For pussig nok samsvarer resultatet ganske godt med at lettfryst humørfri elektronika er noe av det mest riktige man kan gjøre i 2011.
Selv om ontarioduen egentlig gjør akkurat det samme de har gjort de siste ti årene, bare bedre.
BESTE LÅT:
Banana Ripple TOR MARTIN BØE
| 1
|
103168
|
Wu Lyf, «Go Tell Fire to the Mountain»
(Lyf / VME)
Brenner på en helt egen måte.
Å lage musikk ut fra det barnelogiske prinsippet om at gode ting blir bedre sammen, er kanskje langt forbi vågalt når man liker Explosions in the Sky, The Smiths og Tom Waits.
Det er like fullt den mest nærliggende måten å forklare denne Øyaklare britiske kvartetten.
Store dramatiske gitardrevne baktepper mot en vokal av like deler halssår Waits og bjeffende Gomez er en syk kontrastidé som egentlig burde falt for sin egen manglende bakkekontakt.
I stedet er det blitt intenst, påtagelig angstvondt og eksistensielt på den måten som får man til å føle at man ikke står stille, selv om begge bein er på bakken.
BESTE LÅT:
«Cave Song» TOR MARTIN BØE
| 1
|
103172
|
Christer Sjögren, «Kramgoa låtar 2011»
Nei, det dreier seg ikke om «Kramgoa låtar volum 2011».
Fullt så mange plater har ikke den tidligere Vikingarna-vokalisten Christer Sjögren vært involvert i.
Det bare virker slik.
Sjögrens mahognibaryton har en absolutt ro ved seg som - i de dempede sangene, og ikke minst i Roy Orbison-tolkningen «Blue Bayou» - unektelig er behagelig.
Som hadde han arvet de varme tøflene til Jim Reeves.
Eller Bjøro Håland.
Men han evner ikke å gi så mye liv til de mer «saxparty»-aktige, synthmarinerte opptemposangene.
Og huff for en feilslått versjon av Bowies «Life On Mars».
Snakker om vokalist helt ute av kontakt med teksten han synger.
BESTE LÅT:
«A Violin That Never Has Been Played» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103173
|
Lasse Stefanz, «Cuba Libre»
(Warner Music) «Hålligång» på 44. året.
Tittelen og Havana-miljøet på omslaget bør ikke tolkes dit hen at Sveriges største danseband har tatt en venstresving til Cuba på sitt 617. album.
Tittelen henspiller snarere på å bøtte ned mengder av drinken ved samme navn (hvit rom, cola, en skvett lime for den vågale) under «heta partajnätter» på campingplassen.
Lasse og hans Stefanz er blant de mest countryglade dansebandene, men kan også spille «gammelrock» og «tryckare».
Katastrofe blir det først i nest siste kutt, den grufulle grisefest-«rap»'en «Rap Das Arma - Parapapa».
De låter mindre boksete enn mange av konkurrentene.
Og Olle Jönsson synger ganske bra engelsk til en «Gösta» å være.
BESTE LÅT:
«Brev till en vän» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103177
|
Romantisk tragedie
Hva skjer når brudens bestevenninne kommer til å ligge med brudgommen - ettersom brudgom og forlover egentlig var forelsket for seks år siden, og aldri har sluttet med det?
Ja, hva da?
Jo da:
En slitsom såkalt romantisk komedie om ikke-lengre-helt-unge, rike og ellers ganske vellykkede new yorkere, som gjerne vil si noe om menneskelivets krokveier osv.
Men ender opp i et irriterende svingdørskaos man virkelig ikke aner hvorfor man skal plages med.
JON SELÅS
| 0
|
103178
|
Hatets anatomi
I 1999, bare uker før NATOs flyangrep, intervjuet regissøren en gruppe serbere og albanere om deres syn på konflikten i Kosovo.
Ti år senere samler ham dem igjen - på den andre siden av krigen.
Denne filmen er en besettende studie i viktige sider av hatets anatomi.
Det vil si:
I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis hat.
Bare «ære», historie, politikk, ledelse, følelse av urett, undertrykkelse, vold; alt dette som ligger under i den fortsatt meget betente og sammensatte konflikten på Balkan.
Men fordi konflikten eskalerte til krig og etnisk rensing, ble selv moderate krefter, selv personlig anstendighet, selv den prinsipielle humanisme, ofret for krigens uhyggelige sort / hvitt-krav:
For eller mot.
Drepe eller bli drept.
Filmen snakker med anstendige mennesker.
Men selv de har store, store vanskeligheter med å skille mellom hva livet burde være, og hva den faktisk ble.
For begge parter.
Dette er en gullgruve av en film for mennesker med interesse for politikk og konflikter og Europas historie.
Formmessig er den dog egentlig mye mer en TV-film enn en kinofilm.
JON SELÅS
| 1
|
103181
|
Romantisk tragedie
Hva skjer når burdens bestevenninne kommer til å ligge med brudgommen - ettersom brudgom og forlover egentlig var forelsket for seks år siden, og aldri har sluttet med det?
Ja, hva da?
Joda:
En slitsom såkalt romantisk komedie om ikke-lengre-helt-unge, rike og ellers ganske vellykkede new yorkere, som gjerne vil si noe om menneskelivets krokveier osv.
Men ender opp i et irriterende svingdørskaos man virkelig ikke aner hvorfor man skal plages med.
| 0
|
103182
|
Hatets anatomi
I 1999, bare uker før NATOs flyangrep, intervjuet regissøren en gruppe serbere og albanere om deres syn på konflikten i Kosovo.
Ti år senere samler ham dem igjen - på den andre siden av krigen.
Denne filmen er en besettende studie i viktige sider av hatets anatomi.
Det vil si:
I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis hat.
Bare «ære», historie, politikk, ledelse, følelse av urett, undertrykkelse, vold; alt dette som ligger under i den fortsatt meget betente og sammensatte konflikten på Balkan.
Men fordi konflikten eskalerte til krig og etnisk rensing, ble selv moderate krefter, selv personlig anstendighet, selv den prinsipielle humanisme, ofret for krigens uhyggelige sort/hvitt-krav:
For eller mot.
Drepe eller bli drept.
Filmen snakker med anstendige mennesker.
Men selv de har store, store vanskeligheter med å skille mellom hva livet burde være, og hva den faktisk ble.
For begge parter.
Dette er en gullgruve av en film for mennesker med interesse for politikk og konflikter og Europas historie.
Formmessig er den dog egentlig mye mer en TV-film enn en kinofilm.
| 1
|
103183
|
Konsertanmeldelse:Bon Jovial!
Dæven.
Skal si Bon Jovi fikser det der med stadionkonserter.
Bon Jovi slo gjennom omtrent samtidig med at stadionkonserten ble rockens foretrukne massemønstringsrituale på 1980-tallet.
De lærte seg håndverket.
Ikke mange kan det.
U2, Brooce, AC / DC, en håndfull til.
Dette er overhodet ikke noe å kimse av.
De går på med «Raise Your Hands», og anskueliggjør umiddelbart at dette er et rock'n'roll-sirkus hvori sort lær og pilotbriller aldri er gått av moten.
62.000 armer er umiddelbart i været.
Allsangen er et massivt faktum i sang nummer to, «You Give Love A Bad Name».
Regnet kommer under «In These Arms».
Den nylig avrusede gitaristen Richie Sambora tar på seg en hatt.
Men bandet står ute i skyllet sammen med oss «vanlige folk», uten tak over sine berømte hoder.
Det skal de ha.
Og de gliser.
De vet nemlig at de har en over middels fortreffelig jobb, og at det kunne ha blitt margarinfabrikken i New Jersey.
Fint at Jon Bon Jovis hår ikke er like høyt som på 1980-tallet.
Da ville aftenen muligens blitt mer muggen.
Bandet sprer det nyere materialet over alle de 160 minuttene.
Klokt.
Bon Jovis sanger fra 2000-tallet er på de fleste måter til forveksling like årgangsmaterialet deres, med én viktig forskjell:
De tar seg selv for høytidelig.
Jon har (i likhet med New Jerseys andre store sønn, Bruce Springsteen) en «Amerikas røst»-ambisjon i magen.
I det siste har han altfor ofte glemt at blåsnippmenn- og kvinnene han henvender seg til, ikke aller helst vil høre om hvor vanskelige livene deres er når de går ut en onsdag.
De vil feste.
Feste får vi nå.
«It's My Life», «Blaze Of Glory», «Damned», «Bad Medicine» som inkorporerer «Hot Legs» og «Oh! Pretty Woman».
Popbasillen «Captain Crash And The Beauty From Mars».
Jakkeskift og akustisk gitar ytterst på den runde scenetungen som går ut i publikumshavet i «What Do You Got» og «I'll Be There For You».
«Someday I'll Be Saturday Night».
«Keep The Faith».
«Wanted Dead Or Alive».
På sitt ypperste er Bon Jovi verdens største trønderrockband.
Helt sist (de innbiller seg jo ingenting, heller), klokken 23:06:
«Livin' On A Prayer».
Lutter ekstase.
Har aldri sett noe lignende, selv ikke på U2 eller Bruce-konsert.
Dersom poenget med tilstelninger som dette er å mette massene og få dem til å smile - og det er det - er det ingenting å utsette.
«A for innsats», som de sier «over der».
Harryunderholdning på sitt mest «smakløst amerikanske», ja.
Bigtime.
Topp, det.
Bon Jovi Ullevaal stadion, Oslo Publikum:
Ca. 31.000 (fullt) Aktuell CD: «The Circle»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.