id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
103186
|
Spillanmeldelse:«Duke Nukem Forever»
(VG Nett)
«Duke Nukem Forever» har vært under utvikling i 14 år, men det ser ut som det har tatt 14 dager.
Det hele er jo så ironisk at man kan begynne å grine.
Evighetsprosjektet «Duke Nukem Forever» har tatt så lang tid fordi det skulle være best.
Og når det omsider kommer, er det årets verste spill.
Med god margin.
For dette er et spill med gamle ideer og utdaterte tekniske løsninger.
Men lange lastetider og dårlig grafikk kan jeg leve med.
Mer sjokkerende er det at spillet mangler noen forståelig sammenheng.
Vi blir kastet inn i en rekke merkelige situasjoner hele tiden, hvor stikkordene er blowjobs, krympestråler, vibratorer og timevis av uinspirert ørkenkjøring med en monstertruck som byr på en like god kjøreopplevelse som en gressklipper.
Problemet er at det ikke gir den fjerneste mening.
Etter fjorten år er det ingen som har innsett det.
Dette spillet gir ingen mening.
Det er bare en lang tirade av meningsløse scener som lappes sammen av noen vage replikker om en romveseninvasjon og kidnappede damer.
Man skulle jo tro at Duke ville dra med seg noen enkle humorpoeng, men det lykkes ikke der heller.
Med mindre du mores av å plukke opp en bæsj, eller klaske på «mystiske, silikonbaserte livsformer» med brystvorter som vokser ut av veggen.
VGD-bruker Smatti:
Vi er alle klar over at dette ikke er noe teknologisk mesterverk, men av en eller annen grunn skriver ekstremt få anmeldere noe om underholdningsverdien.
Diskuter Duke Nukem Forever her!
Men rett skal være rett.
Det er deler av dette spillet som helt klart fortjener mer enn teningkast én.
Det er til og med partier her som er ganske OK.
Men summen av denne spillopplevelsen - totalinntrykket - er helt miserabelt.
Summen er verdt mindre enn sine bestanddeler.
To pluss to blir én for Duke Nukem.
Det blir aldri ferdig heller.
Det er langt som et vondt år.
Og de første par timene venter du bare på at det skal bli gøy.
De siste ti timene venter du bare på at det skal bli ferdig.
Duke Nukem har ingenting å stille opp med i dagens spillhylle.
Når du kan velge for eksempel «Crysis 2», henger «Duke Nukem Forever» så latterlig langt etter at det nesten er uforståelig.
Det er ikke bra.
Det er ikke morsom.
Det er bare et spill som er utdatert, frustrerende, og veldig, veldig trist.
PS:
Spillet et testet til Xbox 360.
DUKE NUKEM FOREVER Plattform: PC, Xbox 360, PS3 Genre:
Action Alder: 18 Utvikler:
Gearbox/3D Realms Utgiver: 2K Games
Mer info
| 0
|
103187
|
Konsertanmeldelse:For en hevn
Mastodon skulle ha vært på Norwegian Wood i fjor, men ble i stedet årets beste booking i badet.
Synd at ikke flere hadde oppdaget det.
Kanskje hadde metalfansen glemt at det fantes en ungdomsdag blant alle seksti og sytti år gamle fordums stjerner under årets Norwegian Wood.
Kanskje glemte de det fordi Mastodon har vært jevnlig i Norge de siste årene, både i egen kraft og som oppvarmere for Metallica.
Men da glemte de samtidig at Mastodon - og deres fans - de facto er fremtiden.
Og et perfekt festivalband.
Fjorårets opptreden ble avlyst på grunn av gitarist Bill Kellihers plutselige bukspyttkjertelbetennelse.
Men for en hevn Atlanta-bandet tok i går kveld.
Allerede en slamrende «Iron Tusk» innledningsvis avslørte et band som konsekvent fornekter å bli satt i metalbås, men som er et helt fantastisk lag av individualister som spiller for hverandre - litt annerledes enn kvelden i forveien, da Ringo Starr og hans All Star Band bega seg ut på sine helt egne, nostalgiske egotripper i gjørmebadet.
Vel, det finnes én eksepsjonelt briljant musiker i Mastodon også.
Han spiller trommer og heter Brann Dailor.
Han kan best beskrives som en Duracell-kanin med stoisk ro, hvilket jo er en selvmotsigelse av dimensjoner.
Men Dailor er hjernen bak de hyppige brekkene mellom metalcore og emosjonell progressivitet som har gitt Mastodon posisjonen som kanskje det mest spennende metalbandet av i dag, og er selve dynamoen bak bandets suksess - også live, viste det seg i Frognerbadet i går.
Dailor er også store deler av den tunge, mørke bakgrunnen til Mastodon-universet, ikke bare på grunn av sin dopfortid, men ikke minst fordi han som femtenåring mistet sin ett år yngre søster Skye i pilleoverdose - en hendelse som er bakgrunnen til ett av Mastodons mesterverk, «Crack The Skye».
Norwegian Wood hadde stengt av store deler av Frognerbadet i går for å spare gressplenen - nå gjørmeamfiet - til kveldens avslutning med de aldrende herrer i The Eagles.
Likevel viser det seg at det villeste, det yngste og det mest skitne fort kan være det beste.
(Anmeldelsen er basert på konsertens første sytti minutter).
Konsert:
Mastodon Sted: Norwegian Wood, Frognerbadet i Oslo Publikum:
Ca. 2500
| 1
|
103189
|
Romantikk, dramatikk, mystikk!.
Oversatt av Kristina Solum.
566 sider, kr. 369,-.
Cappelen Damm
Et festfyrverkeri av en roman - en herlig cocktail av romantikk, dramatikk og mystikk.
Hver sommer bruker jeg god tid på å velge ut bøkene som skal holde meg i ånde gjennom late feriedager.
«Tidskartet» av den spanske forfatteren Félix J. Palma er en slik roman.
En spennende, underholdende sommerbok!
Boken boltrer seg i ulike litterære sjangere.
Litt gotisk, litt 1800-talls science fiction, litt krim, en del romantikk.
Men først og fremst er den en usedvanlig velskrevet underholdningsroman - i ordets aller beste mening.
Feinschmeckerne vil finne et vell av litterære referanser og hentydninger.
Men det gjør ingenting om du går glipp av dem.
Å reise i tid
Historien, som finner sted i London på slutten av 1800-tallet, åpner med det mislykkede selvmordet til en rik ung mann.
Andrew Harrington kommer ikke over tapet av sin prostituerte kjæreste, som ble myrdet av Jack the Ripper.
Lar det seg gjøre å reise tilbake i tid for å forhindre drapet?
Sinnrikt knyttes Andrew Harringtons skjebne opp til historiene til et knippe andre hovedpersoner:
Claire Haggerty, en ung kvinne som ikke finner seg til rette i viktoriatiden, Gilliam Murray, som arrangerer tidsreiser til år 2000 (og krigen mellom menneskene og automatene), sjarlatanen og skjørtejegeren Tom Blunt og kriminalbetjent Colin Garrett.
Frekt, men respektfullt vever Palma virkelige personer inn i fiksjonen:
Blant andre møter vi forfatteren H.G. Wells («Tidsmaskinen», «Klodenes kamp»), seriemorderen Jack the Ripper og den vanskapte Elefantmannen, John Merrick.
Forfatteren drøfter - seriøst og reflektert - om det er mulig å reise i tid.
Svaret?
Ja da.
Nei da.
Jo da.
Kanskje?
Hvem vet...
Jeg skal ikke røpe bokens konklusjon, men kan love deg tallrike overraskelser.
For ingenting er slik du tror.
Romanens snirklete og elegante språk er mesterlig ivaretatt av den stilsikre oversetteren Kristina Solum.
Presist og fantasifullt evner hun ikke bare å oversette, men gjendikte forfatterens snurrige, viktorianske og selvironiske toneleie.
«Tidskartet» er en bok for deg som elsker det lekne, fargerike eventyret.
| 1
|
103191
|
Sorry, Ringo
Ringo Starr (70) sørget i sannhet for de eldre rockherrers store kveld i Frognerbadet pinseaften.
Konsert:
Ringo Starr & His All-Star Band Sted: Norwegian Wood, Frognerbadet Publikum:
Ca 5000
I svart dressjakke og mørke briller spretter Starr inn på scenen og minner oss på at «It Don't Come Easy», denne presist førti år gamle låten som ble hans første og største hit etter bruddet med de andre i The Beatles.
Suksess kommer ikke lett, men i Ringos tilfelle var den uansett sikret etter årene med de andre Liverpool-gutta.
Han er en jovial og morsom fyr.
«Norwegian Wood» er de første ordene han roper og siterer deretter åpningslinjene på Beatleslåten som har gitt festivalen i Frognerbadet sitt navn.
Deretter danser han keitete gjennom Carl Perkins' «Honey Don't» og synger med en stemme som aldri ville ha kommet gjennom audition på «Britain's Got Talent».
Først i tredjelåten setter han seg bak trommesettet, til vill jubel.
Hits fra tre tiår
Carl Perkins-låten er fra femtitallet og i løpet av halvannen time kjører Ringo Starr og hans stjernevenner gjennom hits fra ytterligere tre tiår, men det stopper brutalt på nittitallet.
Og det lider konserten av, tross sjarmerende versjoner av Beatles' «I Wanna Be Your Man», «Yellow Submarine», «Boys» og helt til slutt «With A Little Help From My Friends» (med Little Steven på kor!) som går over i noen strofer av John Lennons «Give Peace A Chance».
Men det er hans sologlade åttitallsgjester som stjeler for mye av showet.
Både den albinobleke multiinstrumentalisten Edgar Winter og Gary Wright er i overkant glad i både soli og håndspilte Rolandsynther med stropp over skulderen.
En meningsløs gitarsolo bidrar også Rick Derringer dessverre med.
På åttitallet ligger også hovedvekten av repertoaret, nettopp på grunn av gjestene.
Wright serverer selvfølgelig sin nydelige «Dreamweaver», mens Wally Palmar gir oss Romantics-hiten «Talking In Your Sleep» og fra Mr. Misters Richard Page kommer like selvfølgelig «Kyrie» og «Broken Wings».
Morsomst er sirkusdirektøren selv når han kommer frem for å introdusere nok en sang fra et band han pleide å spille i, som han selv sier.
Og det er klart det er moro å se Beatleslegenden i levende live.
Men det blir ikke nødvendigvis knallkonserter av det.
Vi må nok tørre å innrømme at Ringo Starr alene og uten sin fortid neppe hadde klart å fylle noen større konsertsal.
| 0
|
103192
|
ANMELDELSE:Sjaman i badet
Det er en ære å se Patti Smith (64) få umiddelbar kontakt med den store rock'n'roll-musen på scenen.
Patti Smith Norwegian Wood, Frognerbadet Publikum:
Ca. 5000 Aktuell CD: «Twelve» Terningkast: 6
Mot slutten av konserten på Norwegian Wood i går, holdt Patti Smith opp en Stratocaster og skrek:
«Dette er min generasjons våpen!».
Ingen sier slike ting lenger, og hadde de gjort det ville de blitt ledd ut av byen.
Unntaket fra regelen er Patti.
For vi ser og hører og føler at hun mener det på det aller inderligste.
Hun har alltid vært verdens største rock'n'roll-romantiker.
For Smith er Arthur Rimbaud og Rolling Stones to sider av samme sak.
Der hun i sin ungdom ble hysterisk i sin jakt etter den store ekstasen, har hun i en alder av 64 en mer majestetisk aura ved seg.
Ikke slik å forstå at vi er hennes undersåtter.
Tvert imot.
Smith møter oss som én av oss, og når hun vinker og veiver med armene - og Patti vinker og veiver mye - føles det ett hundre prosent genuint.
Mangelen på kynisme i gårsdagens konsert føltes som en visitt tilbake i en tid da musikken betydde alt.
Hun beveget seg som en sjaman.
Engasjerte den herlige gitaristen Lenny Kaye i parringsdans når han spilte solo (han fikk synge én låt, han også - The Seeds' garasjerockklassiker «Pushin' Too Hard), lukket øynene og manet frem forløsningen.
Den kom allerede i en episk «Free Money», og vedvarte hele veien.
Bandet var eksellent og dynamisk, med akkurat passe store doser god, gammeldags New York-støy i bagasjen.
Det var dessuten bemerkelsesverdig hvor godt det nyere, mindre kjente materialet hennes - for eksempel «My Blakean Year» - sto seg i selskap med årgangsstoff som «Pissing In A River», «Gloria» og «Rock'n'roll Nigger».
Patti Smith tar fremdeles rock'n'toll på det rammeste alvor.
Vakkert.
| 1
|
103193
|
«Gud» lever!
Har Eric Clapton (66) noen gang vært bedre?
Kanskje.
Har han noen gang spilt bedre gitar enn nå?
Nei.
Eric Clapton Norwegian Wood, Frognerbadet Publikum:
Ca. 8000 Aktuell CD: «Clapton»
Eric Clapton må være i godt lune, for han klimprer på den lyseblå Gibson Stratocasteren allerede idet han rusler ut på scenen.
Han har endelig lært seg kunsten å gjøre en nonchalant, elegant entre.
Sist jeg så ham var det som å bevitne en herre som høyst motvillig sto opp fra TV-stolen for å gå på toalettet.
Den første låten, «Keys To The Highway», bekrefter mistanken:
Han har lyst til å være her.
Bra.
Seilersko og jeans
Han har lektorbriller, blå jeans, blå jeansskjorte og brune seilersko.
To Mardi Gras-perlekjeder over skjorten, et tykt sølvkjede mot kroppen under, sølvringer, tredagers salt- og pepperskjegg.
Han ser fantastisk ut for å være 66, og spiller enda bedre.
Han lirer av seg tre lynende sololøp med én gang, avlastet av pianisten Chris Stainton (som burde hatt et ordentlig flygel snarere enn et elpiano).
Clapton er den eneste gitaristen på scenen, og tar fullt ansvar.
Det er ingen grunn til å kalle ham «Slowhand» lenger, for han spiller mye, fingernemt og raskt.
Jeg har, om sant skal sies, aldri har hørt ham bedre - inkludert gullalderen da de troende kalte ham «Gud».
Han legger seg i selen vokalt også, selv om instrumentet hans har sine klare begrensninger.
«Old Love» får et reggaeaktig mellomspill med en lang syntehsizersolo av Tim Carmon, før den vender tilbake til utgangspunktet og oppløses i maskingeværsalver fra Strat'en.
Den ilende melankolske dansen over strengene tidligere var noe å høre, de også.
Rytmeseksjonen, med Willie Weeks på bass og Steve Gadd på trommer, er vuggende habil, men det er solistene - og virtuosen helt foran - som gjør konserten.
Spesielt Gadd er ikke den teknikeren han en gang var, han ser grå ut og peser bak trommene.
Ribbet for begjær
Det akustiske settet begynner godt med «Driftin'».
Tidvis høres det ut som om Eric spiller «bottleneck» med bare fingrene, og han legger inn regelrett flamencohete infleksjoner.
Temperaturen senkes i J.J. Cales Oklahoma-shuffle «Same Old Blues», og jeg har aldri skjønt hva poenget er med den der «akustiske» kaffebarutgaven av «Layla», ribbet for begjær og brann som den er.
New Orleans-«rag»'en «When Somebody Thinks You're Wonderful» er koselig, dog.
Skyene åpner seg under en ellers mektig «Badge».
Det er tid for «norsk festivalvær» - en egen sjanger innen dårlig vær.
(Dette til tross for at han hverken spilte «The Sky Is Crying» eller «Let It Rain»).
Publikum blir stående, og Clapton spiller like blendende.
Clapton er en reservert, sky brite, og bluesen hans er mer luksuriøs, mindre sexy og mer satt enn den hans egne helter spilte.
Det betyr ikke nødvendigvis at den er noe mindre blødende av den grunn.
MORTEN STÅLE NILSEN
Noen eksterne linker
| 1
|
103194
|
Neil Young International Harvesters, «A Treasure»
(Reprise / Warner)
Låvedans med Neil.
Neil Young har med jevne mellomrom returnert til countrymusikken.
Men da han gjorde det med «Old Ways» i 1985, gjorde han det skikkelig.
Dette var ikke vestkyst-countryrock som «Harvest» (1972) eller «countrypolitan» à la «Comes A Time» (1978).
«Old Ways» var konservativ countrymusikk med islett av hard honkytonk, og Young «truet» med at det var dette han kom til å spille heretter.
Han løy, selvsagt.
Men da han holdt denne konserten i 1985, mente han det.
Bandet hans, International Harvesters, var glitrende, løftet av Rufus Thibodeaux' formidable felespill.
Platen byr på seks tidligere uutgitte originaler og et par dramatisk omarrangerte nytolkninger av kjent materiale.
«Southern Pacific», for eksempel, reddes fra «Re-ac-tor» (1981), og høres her ganske riktig ut som et tog som tøffer nedover skinnene gjennom et nattlig prærielandskap.
Av de seks «nye», er «Amber Jean» og «Let Your Fingers Do The Talking» kostelig, koselig Nashville-«cheese», og «Nothing Is Perfect» og «Grey Riders» aldeles gigantiske.
Sistnevnte er en «Like A Hurricane» for låvedansen - suggererende, spøkelsesaktig honkytonkhardrock.
Det herligste, mest unike av Youngs konsertopptak fra arkivet så lang, dette.
Når skal han «get back to the country» igjen?
BESTE LÅT:
«Grey Riders» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103195
|
Bon Iver, «Bon Iver, Bon Iver»
(4AD / Playground)
Når man har etablert seg som han som lager låter på en hytte i Wisconsin og dedisert dette til eksdama, sier det seg selv at oppfølgeren må dediseres det eneste som er mer uforståelig enn kjærligheten:
Den emosjonelle isolasjonen.
«Bon Iver» spiller på den franske høflighetsfrasen «bon hiver», eller «god vinter» på norsk.
I Justin Vernons tilfelle betyr det en legering av Thoreaus liv i skogene og Fosses «aleine i kvarandre».
Vinterlig har annetalbumet i alle fall blitt.
Kjøligere, trangere, mer syntetisk produsert og nesten fremmedgjørende iskald.
Selv om 30-åringen har fått med seg betraktelig flere musikere enn de svale hornpåleggene på «For Emma, Forever Ago» er lyden klaustrofobisk og ensom på samme tid.
Låtene er små reiser, ikke av den åpenbare grunnen at titlene nesten konsekvent er stedsnavn - men fordi de sjangermessig er vel så fluktige, men langt fra like eksperimenterende, som Sufjan Stevens.
Unntaket heter «Beth / Rest», som, selv om den avslutter albumet, ikke er en ny «Re: Stacks» - men derimot det nærmeste man kommer Phil Collins sitt Rhodespiano på denne siden av ironifri.
Det er en underlig og litt utilfredsstillende avslutning på en sangsamling som aldri gjør seg like dvelende vakker som debutens høyder, men som føles vel så oppildnende og sjelfylt.
Det vil si, hvis man kommer over Vernons forkjærlighet for instrumenter som ikke engang prøver å høres naturlige ut.
Å bruke åttitallets virkemidler for å tilføre sin egne, nesten introverte sanger noe unikt og, til dels, forkleinet smertefullt ekte, setter de fleste ut i kulden.
I en virkelig fimbulvinter.
BESTE LÅT:
«Towers» TOR MARTIN BØE
| 1
|
103196
|
Timbuktu, «Sagolandet»
(EMI)
På vei tilbake til himmelen
Essensen til Jason Michael Bosak Diakité skjuler seg et sted mellom hverdagslig samfunnsbevissthet og fridagslig dansbarhet.
Når denne er i balanse er han gøyal, viktig og unik.
Når det blir for mye av det ene ender han som på nedturen i 2008.
Tre år senere er skåningen i god likevekt, mye festligere og mer interessant.
På ingen måte grensesprengende eller original, utover det anarkistiske forholdet til sjangergrenser.
Men innenfor kvalitativt uregelmessig rytmikk er 36-åringens rappesnakkesynging den beste katalysatoren for at man selv husker å være reflektert forbannet og bevisst på ekser, rasister og egne flauser.
BESTE LÅT:
Resten av ditt liv TOR MARTIN BØE
| 1
|
103197
|
Trang Fødsel, «Ryktet»
(Sony Music)
Noe trivielt til sommeren?
Forrige gang gikk det åtte år før en ny Trang Fødsel-plate, nå er det bare fire år siden sist.
Hans Petter Aaserud er alene igjen, men visst låter det velkjent, sommerlett og flyktig.
Mye på hjertet har Aaserud imidlertid ikke.
Tekstmessig trenger det ikke være noe galt med naiv og optimistisk hverdagspoesi, men de stikker aldri spesielt dypt - duetten med Spin Doctors' Chris Barron er direkte rødmefremkallende.
Faktisk er de så overflatiske at jeg mistenker Aaserud for å ha minimalt å si til sitt publikum, om de nå engang er der fremdeles.
Vi liker alle sol, sommer og slaraffenliv.
I passe doser.
Det er kanskje tid for å tenke nytt og modig snart.
BESTE LÅT:
«Sånn vil jeg ha det» STEIN ØSTBØ
| 0
|
103201
|
Mathias Stubø, «1979»
(BBE / VME)
Mer dyktig enn interessant.
Det kan være litt vanskelig å holde oversikten over den nesten irriterende flinkisproduktive Mathias Stubø.
Bandprosjektet til 18-åringen, Proviant Audio, kom nettopp med et strålende album.
Til høsten kommer minst to andre.
Denne ukas debut under eget navn er nattlig chilldubdisko som er akkurat passe tilbakelent uten å bli umerkelig og usynlig.
På ingen måte spesielt originalt eller nyskapende, og for det meste relativt anonymt latte-forglemmelig.
Like fullt et flinkt og fryktelig dyktig svennestykke for bakgrunnsfestligheter.
Neste gang klarer tønsbergenseren noe vi aldri har hørt lignende før.
BESTE LÅT:
«Every Now and Then» TOR MARTIN BØE
| 0
|
103202
|
Infinity Blade Format: iPhone/iPad Pris: 17,-
«Infinity Blade» er på ingen måte noe nytt spill i App Store, men det har fått en rekke oppdateringer siden det ble lansert.
Nye områder, nytt utstyr og ikke minst en flerspillerdel gjør at det holder seg interessant selv et halvt år etter lanseringen.
Har du ikke vært borti dette før, så dreier det seg altså om tunge sverdkamper mot enda tyngre fiender.
Ved å sveipe over skjermen med fingertuppen svinger du klinga, parerer og blokkerer, og går til motangrep.
Intuitivt og lettspilt - og nå kan du utfordre vennene dine over nettet også.
| 1
|
103203
|
L eague of Evil Format: iPhone Pris: 17,-
«League of Evil» er mitt nye favorittspill til iPhone.
Det ser ut som et gammeldags plattformspill, men byr på kjempekorte baner som er eksepsjonelt vanskelige.
Det betyr at du må spille helt perfekt i omtrent 30 sekunder av gangen, og at du må spille hvert nivå 20 ganger før du klarer det.
Minst.
Og det er avhengighetsskapende og moro.
Man skal kanskje ha et visst masokistisk gen, for etter hvert blir dette på kanten til umulig.
Men for de av oss som liker en real utfordring av typen «N+» og «Super Meat Boy», er dette definitivt verdt en titt.
| 1
|
103204
|
H ector:Badge of Carnage Format: iPhone/iPad Pris: 21,-/39,-
Har du sansen for pek-og-klikk-spill av den gamle typen, er «Hector» et godt alternativ.
Det byr på et morsomt manus, kreative gåter som er akkurat passe vanskelige, og et persongalleri du ikke får ut av hodet med det aller første.
Et par-tre timer med peking og klikking er det du får ut av «Hector», men flere episoder er på vei.
Og det lover ikke bare godt for spilltilbudet i App Store, men også for fremtiden for denne sjangeren som hadde sin storhetstid for bortimot to tiår siden.
Den funker ennå.
| 1
|
103205
|
T iny Wings Format: iPhone Pris: 6,-
«Angry Birds» er de mest solgte fuglene i App Store, men ikke dermed sagt de beste.
«Tiny Wings» byr nemlig også på fjærkledd underholdning, som er komplett umulig å legge fra seg.
Her skal vi jage de store poengsummene ved å flakse så langt som mulig før sola går ned.
Nøkkelen ligger i å stupe mot bakken og utnytte berg-og-dal-terrenget til å skyte fart opp og frem.
Hele spillet drives fremover av en rekke utfordringer som må løses for å oppnå de riktig høye summene, og gjør et utrolig enkelt spillkonsept til en av de beste tidstyvene i App Store.
| 1
|
103206
|
K aroshi Format: iPhone/iPad/Android Pris: 6,-
Ordet «karoshi» betyr å dø fordi man jobber for hardt.
Det er naturligvis et japansk ord.
Og som ordet tilsier: her handler det ikke om å overleve, men om å dø.
Hvert brett inneholder forskjellige typer feller, fra sylskarpe påler til strømførende underlag og flammer.
Målet er å føre hovedpersonen inn i disse dødsfellene, og for å få til det må du løse puzzles av type «flytte på bokser» og «trykke på knapper».
Et relativt enkelt konsept ledsaget av givende oppgaveløsing og herlig humor.
| 1
|
103207
|
K ami Retro Format: iPhone Pris: 6,-
Jeg har en forkjærlighet for 2D plattform- og puzzlespill på mobilen.
Og når det er så bra som dette, smelter hjertet mitt fullstendig.
Her skal du føre en fyr fra inngangsdøren til utgangsdøren på hvert brett.
Du flytter på blant annet hoppeplattformer og vindmaskiner før han vandrer avgårde, og målet er å forsere avgrunner og andre dødelige feller.
Noe som er temmelig utfordrende, særlig ettersom det kommer tre fyrer til med jevne mellomrom som skal gjennom samme løype.
Du må med andre ord først tenke grundig gjennom løypen, så må du reagere lynkjapt for å få alle fire i trygghet.
En herlig visuell stil er kronen på dette avhengighetsskapende mobilspillverket.
PS: Kami Retro HD til iPad koster 17,-.
Kommer også på Android.
| 1
|
103208
|
M os Speedrun Format: iPhone/iPad Pris: 11,-
Som navnet tilsier, nytter det ikke å sitte og småsmatte på hvordan man skal komme seg gjennom feller og denslags her.
Her er farten din i sentrum.
Hvert brett har en maks-tid du skal slå, og veien fra start til mål er pepret med zombier, lava, kjøttetende fisk og annet rask.
Det er med andre ord ikke bare-bare å slå denne tiden.
Hver gang du starter på nytt, får du dessuten følge av en skygge-kopi av alle andre forsøk du har gjort.
Det hjelper ikke akkurat på stressnivået.
Vi snakker om kul tidrøyte som kan vare i noen minutter eller strekke seg ut i svært lange perioder.
Selve kjennetegnet på et godt mobilspill, altså.
| 1
|
103209
|
S uper Stickman Golf Format: iPhone/iPad Pris:Gratis
Det blir litt misvisende å kalle dette et golfspill.
Kall det heller et puzzle-spill med golfregler, så begynner du å nærme deg.
Du må planlegge slag for slag også her, og hvert hull har et par du helst skal komme under.
Men du har mer enn noen usle trær og noen sporadiske vannpytter å bekymre deg over for å si det sånn.
Banene ligger i steden nærmere labyrinter av varierende kompleksitet.
Du kan velge å bruke power-ups på slagene dine, og du kan ta intrikate omveier for å forsøke å treffe kuler som gir deg opptil flere minusslag.
Spillet er ekstremt givende på egen hånd, og inneholder nå også en flerspillerdel som potensielt hever underholdningsverdien ytterligere.
PS:
I skrivende stund er spillet gratis, men det er en tidsbegrenset kampanje.
| 1
|
103211
|
Bråkeprest
Prester som ultravoldelige actionhelter?
Jepp, og utdannet av kirken til og med!
De har ligget i krig med vampyrer i årtier i denne postapokalyptiske blodsprutende CGI-kåte nywestern i 3D, basert på en koreansk tegneserie.
Gammelt hat vekkes til live når noen av huggtennene (forvent ingen sexy «True Blood»-vampyrer, disse ligner krysninger av Marilyn Manson og monstrene i «Aliens») kidnapper vår prests niese.
Den første halvtimen med noe som ligner en oppbygning er en rekke vignetter, med små dramaturgiske topper, uten at vi får noe særlig tak på karakterene.
Jeg kan ikke huske sist jeg så en mindre karismatisk actionhelt enn Paul Bettany.
Han går i ett med den grimme, dystre scenografien - i likhet med resten av de dønn seriøse pappfigurene filmen er befolket med.
Etter den famlende åpningen klarer ikke regissør Stewart lenger å skjule at det er effektmaker han egentlig kom til Hollywood som.
Den ene kjøtt- og blodsprutende sekvensen avløser den andre.
Stilig og velgjort, slik at vi utfordres visuelt en liten stund, men med fint lite annet å bite i.
Og det er vel grenser for hvor mange ganger du kan stoppe en slåsscene og kjøre den i slow motion før det blir trettende.
Bråkete, blodig og intetsigende for alle andre enn deg som løser billett utelukkende for spesialeffektene.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
103213
|
Anmeldelse:«The Sims 3: Generasjoner»
(VG Nett)
Ikke før har jeg frydet meg over det nyskapende og underholdende «The Sims: Medieval», før «The Sims 3: Generasjoner» kommer og ødelegger alt sammen.
I «The Sims 3: Generasjoner» skal du følge simmene dine fra vugge til grav, bokstavelig talt.
Du får altså muligheten til å bli kjent med dem gjennom et helt liv, og være med dem i gylne øyeblikk, gjennom oppturer og nedturer, og se dem utvikle seg.
Som barn kan du for eksempel leke med de andre barna i gata og ha lekehytte i hagen, der du har ditt eget hemmelige liv.
Som tenåring får du mulighet til å være opprørsk og ufyselig.
Dette er den morsomste fasen, synes jeg.
Her kan du gjøre rampestreker; lage stinkbomber, sette opp feller for folk og ha ville hjemme alene-fester.
Var du en altfor grei tenåring, får du virkelig muligheten til å leve ut rebellen i deg her!
Oppførselen kan selvsagt få konsekvenser.
Blir du oppdaget, kan du få husarrest eller mister goder.
Så det må du forsøke å smiske deg unna.
Du kan også ta sjansen på å stikke av under husarresten, noe som selvsagt kan resultere i enda strengere straff.
Spiller du tenåring kan du også oppleve å våkne opp sur - et resultat av de berømte humørsvingningene.
Så er du over i etableringsfasen.
Her kan du være bridezilla, eller engstelig ektemann, være med på hvetebrødsdagene - og den travle hverdagen etterpå, med familieetablering.
Og selvsagt kommer midtlivskrisen.
Du kan fysisk se at du mister interessen for partneren, på barometeret, og kjenner trangen til å farge håret, pumpe muskler og kjøpe sportsbil.
Rett i klisjeen, med andre ord.
Det er også enkelte nye gags, for eksempel at man kan lage hjemmevideoer og se dem etterpå.
Det høres kanskje morsomt ut?
Det føles egentlig bare som en forlengelse av de foregående spillene.
Denne utvidelsespakken er heller ikke den beste i rekken, synes jeg, til det er den for lite nyskapende.
Det er morsomt her og der, men det føles rett og slett overflødig.
THE SIMS 3: GENERASJONER Plattform:
PC Genre:
Simulasjon Alder: 12 Utvikler:
The Sims Studio Utgiver:
Electronic Arts Mer info
| 0
|
103214
|
Spillanmeldelse:«The Witcher 2»
(VG Nett)
«The Witcher 2: Assassins of Kings» er vakkert og røft rollespill som byr på en av genrens beste historier.
Da kan man kanskje tilgi at ikke alt er like polert.
Det er fire år siden den guløyde slosskjempen Gerald of Rivia gjorde sin entré som en av rollespillgenrens tøffeste helter.
«The Witcher» var både nyskapende, dristig og oste av kvalitet, slett ikke verst for en debut-tittel fra en nyoppstartet polsk spillutvikler.
Mye av æren måtte nok gå til bokserien med samme navn, og «The Witcher» ble et prakteksempel på at spillhistorier basert på romaner kan bli noen av de beste og mest engasjerende, dersom det gjøres riktig.
Historien i «The Witcher 2» starter der forgjengeren sluttet, og er minst like mørk og voksen som sist.
Gerald forsøker stadig å få igjen hukommelsen sin, noe han da også gradvis gjør denne gangen, og ramler ufrivillig inn i sentrum for et skjebnesvangert politisk spill.
Her er svik, lumske plott og hemmelige allianser en del av hverdagen, og man vet sjelden hvem man egentlig kan stole på.
Noe av det som gjorde forgjengeren så unik var at valg man gjorde på et punkt i spillet, kunne få helt uforutsette konsekvenser mange timer senere.
I «The Witcher 2» er dette tatt til et helt nytt nivå, muligens helt til grensen for hva som er praktisk forsvarlig i et rollespill.
På et tidspunkt, ikke mer enn tre-fire timer inn i spillet, får du nøyaktig fem sekunder på å ta et valg som endrer både hele andre akt av historien og smalner inn mulige måter spillet kan slutte på.
Det er ikke det at man ikke er forberedt på valget, for det bygges opp til at man må velge mellom to sider i en konflikt, men man venter seg ikke at det skal skje så brått og på det tidspunktet det skjer.
VGD-bruker magnifier:
Ferdig med Witcher 2 nå, for et fantastisk spill!
Det er uten tvil det beste jeg har spilt i år.
Faktisk det beste RPGet jeg har spilt på mange år!
Diskuter The Witcher 2 her!
Valgene man tar i «The Witcher 2» er sjelden klare, og imotsettning til mange andre rollespill med liknende valgmuligheter, er det ikke alltid gitt at det «moralske» eller «snille» valget viser seg å være særlig moralskt eller snilt.
For eksempel når en gjeng lokale soldater omringer en fattig alv og sier de skal lynsje henne fordi hun førte to av kameratene deres i bakhold.
Dette skjer i en by hvor alvene sees på som underlegne og utsettes for rasisme, og man føler umiddelbart for å redde henne.
Også når man har undersøkt nærmere, og det ser ut som hun faktisk er skyldig, kan man lyve og redde livet hennes.
I andre rollespill ville nok dette vært lurt, da ville du fått både belønning og «snillhetspoeng» eller noe i den dur.
Slik er det ikke nødvendigvis i «The Witcher 2».
Hun spiller sårbar, svak og takknemlig, men istedetfor belønning, forsøker hun å lede deg i et bakhold.
Alven vil ikke ha rettsikkerhet eller likestilling, hun er blindet av hat og vil drepe alle mennesker.
Selv om historien er sterk og engasjerende, så blir den ikke fortalt like godt som i for eksempel «Dragon Age II».
Stemmeskuespillet er ikke helt på samme nivå og pausene mellom replikkene er ofte unaturlig lange, dessuten er det litt irriterende at den fryktelig spennende slutten viser seg å være en «cliff-hanger».
Selve spillmekanikken er da heller ikke fri for feil.
Et ellers utmerket alkemi-system med flere smarte løsninger, blir sabotert av at ulike styrkedrikker kun kan drikkes utenfor kamp.
Det er heller ikke snakk om å trykke på en knapp eller to, å få ned en styrkedrikk er så kronglete at det er absurd.
Man må først trykke på «ctrl», velge meditasjonsmodus og se på meditasjonsanimasjonen.
Deretter velge «drikk styrkedrikk» for å få opp en liste over tilgjengelige styrkedrikker, så trekke styrkedrikken fra listen over i sirkler på andre siden av skjermen, bekrefte, se på en unødvendig lang drikkeanimasjon, deretter gå ut av meditasjonsmodus igjen.
Slike irritasjonsmomenter er det flere av, for eksempel tvinges man stadig vekk til lange, lite givende transportetapper og selve vanskelighetsgraden er i praksis snudd på hodet.
Spillet blir rett og slett lettere etterhvert.
Hadde spillet ikke vært så forbannet god på områder det er god på, ville dette ha skadet spillopplevelsen alvorlig.
Journalsystemet bør trekkes frem, ettersom det er så genialt at det fortjener applaus.
Det høres kanskje sært ut, men alt du gjør, måten du gjør det på og valgene du tar, skrives fortløpende inn i romanform.
Ikke bare som et referat, men med forfatterens egne tolkninger om hvorfor du handlet som du gjorde og hva du tenkte.
«The Witcher 2» er en rollespillopplevelse av de sjeldne, valgfriheten er så stor at det nesten er skremmende.
Man stoler ikke, som med andre rollespill, på at historien nødvendigvis vil bli sluset tilbake på rett spor før eller senere, man føler virkelig at man er ansvarlig for sin egen skjebne.
Spillet har sine mangler, kantene er ikke riktig så høypolerte som man kanskje skulle ønsket.
Men når det kommer til stykket, så er en uslepen diamant likefullt en diamant.
Og ja, «The Witcher 2» er en rollespilldiamant.
THE WITCHER 2: ASSASSINS OF KINGS Plattform:
PC Genre:
Rollespill Alder: 18 Utvikler:
CD Projekt RED Utgiver:
Namco Bandai
Mer info
| 1
|
103218
|
Perle om å fange fluer
Oversatt av Erik Ringen 182 sider Kr.
299,- Spartacus
Hvem hadde trodd at en av årets beste bøker skulle handle om å samle på blomsterfluer?
Den svenske forfatteren og blomsterfluesamleren Fredrik Sjöberg forlot som ung mann jobben som rekvisitør på Dramaten og bosatte seg på øya Runmarö i Stockholms skjærgård.
I tillegg til å arbeide som oversetter og kritiker begynte han å samle på blomsterfluer.
Bare i Sverige finnes det minst 4424 registrerte fluearter, av disse er 368 blomsterfluer.
Arten kjennetegnes ved at de ofte etterligner utseendet til veps og bier.
Sjöberg har ved hjelp av håv og en Malaise-felle på syv år klart å fange 202 arter, alle på den vesle øya i skjærgården.
Nettopp Malaise-fellen danner en sentral bihistorie i denne selvbiografiske teksten.
René Malaise var en legendarisk svensk eventyrer og insektforsker som var svært berømt på 1930-tallet etter sine ekspedisjoner til Det fjerne østen.
I dag er navnet hans først og fremst knyttet til fellen han oppfant og som er sentral i alle entomologer og fluesamleres liv.
Det som løfter denne boken til noe mer enn en tørr innføring i fluefangst, er Sjöbergs glitrende penn, hans evne til å se det store i det lille, fremført som en lidenskapelig hyllest til det å samle på noe.
Litterært er dette på høyde med de beste romanforfattere, med gode språklige bilder og fine naturobservasjoner.
Forfatteren skriver med humor og klokhet om livsvalg, egenrådige mennesker og om å elske øyer.
Slutten på boken er spennende som en thriller, idet forfatteren blir dratt inn i Malaises siste store lidenskap som kunstsamler.
En perfekt bok i å lese i sommer, enten du ligger i en eng med fluer eller ikke.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
103219
|
Banker Hislop, Samartin og gjengen
Oversatt av Elisabet W. Middelthon 624 sider.
Kr. 399,- Schibsted
Mer elegant håndverk.
Jevnere tempo.
Finere avstemming i personportrettene.
Friskere metaforer.
Mindre forutsigelige skjebner.
Mer finvevde historiske baktepper:
Ingen tvil om at Kate Morton har overgått både egne og andres suksesser med sin tredje roman.
Godt gjort, for Morton bruker samme oppskrift som Samartin og Hislop:
En ny-single kvinne med dårlig familietilhørighet oppdager via dagbøker / brev en familiehemmelighet som også kan påvirke hennes egen fremtid.
Men her dukker ingen romantisk helt opp på side 82.
Vår heltinne Edie må bruke av sin egen rike kunnskap og kjærlighet til litteratur og mennesker når hun nærmer seg sitt benpipehviskende, storslagne, romantiske gotisk-barokke eventyr.
Tre gamle døtre av dikteren Blythe lever i sitt forfalne slott, der århundrene snakker fra steinvegger og hemmelige arkiver.
Folk drukner i mudder, omfavnes av dødelige storbranner eller faller fra høye tårn - med tordenvær, spindelvev, sønderrevne ballkjoler og lyrisk galskap som kulisser.
Det svært visuelle språket, med sitt svungne filigransarbeid, kler en historisk grøsser.
Det gammelmodige preget understrekes også av en allvitende «Dickensk» fortellerstemme, som gjerne henvender seg direkte til leseren når hovedpersonen Edie legger sin penn bort.
Et hovedtema i romanen er den voksne kvinnens lengsel etter forsoning med sin mor og anerkjennelsen fra far.
Morton viser at hun mestrer en balansegang mot det banale, og greier også å skape scener og mellommenneskelige relasjoner det er lett å tro på.
Det er vanskelig å kritisere en roman i denne sjangeren for adjektivsyke, melodrama og klisjépregede bipersoner.
Morton behersker den edle kunst det er å berøre og forføre leseren med klassisk dramaturgi.
Først mot slutten, etter 600 sider, virker det som om handlingen dras litt for hardt sammen, og scenene stokkes mer skjødesløst.
Særlig mer er det ikke å utsette på en bok som er både solid og lettlest underholdning.
Kanskje kan den bli sommerens frelse for alle som ellers foretrekker ferdigtyggede historier - på film.
| 1
|
103220
|
Reeve Carney feat.Bono and The Edge:
«Rise Above» (låt)
(Universal Music)
Broadway-premieren på «Spider-Man», med musikk av Bono og The Edge, er bare halvannen uke unna.
Da får vi håpe at teatermanuset biter bedre fra seg enn denne høystemte og monotont søvndyssende popballaden som neppe hadde kommet med på et ordinært U2-album.
Alex
Da Kid har produsert og gjort en slett jobb - makan til dvaskt komp har undertegnede aldri hørt bak Bonos stemme.
Unggutten Reeve Carney er heller ikke mannen for å løfte dette vekk fra middelmådigheten.
| 0
|
103221
|
Colbie Caillat:«Brighter Than The Sound» (låt)
Colbie Caillat:
«Brighter Than The Sound» (låt) (Universal)
I letteste laget.
Colbie Caillat kan aldri gi ut plate på vinteren, til det har hennes fnugglette og gladtrippende popmusikk altfor mye sommervind i håret.
Du hører liksom at hun er født i California også på «Brighter Than The Sound» som både er lyttervennlig, oppstemt og tilforlatelig, men som fort forblir det myke vindpustet du kjente mot kinnet kun et flyktig øyeblikk.
Noen ting er bare behagelige uten å sette spor.
Som Colbie Caillat.
| 0
|
103222
|
A-Lee:«Hear The Crowd» (låt)
(EE Records)
Hør alle kids - her er sommerhiten!
En så catchy floorfiller som Oslo-rapperen A-Lee her kommer med er sjelden vare i hiphop-Norge.
Snart er det forresten ikke hiphop igjen i A-lee, heller.
«Hear The Crowd» nærmer seg refrengmessig den rene popmusikken, mens innpakningen låner tungt fra både house- og den elektroniske scenen.
Resultatet er en liten energibombe som skapt til å synge etter, danse til eller bare vaie med hendene til i pur soltung sommerlykke.
| 1
|
103223
|
Kitchie Kitchie Ki Me O: «Kitchie Kitchie Ki Me O»
(EMI, i salg 10. juni)
Med medlemmer fra Madrugada og My Midnight Creeps er det illusorisk å håpe på solskinnsmusikk.
Til det slekter Kitchie Kitchie Ki Me O (KKKMO) for mye på moderbandene.
Likevel makter KKKMO å holde opprinnelsen på en armlengdes avstand og skape sin egen identitet i den dystreste og mest klaustrofobiske delen av rocken.
Kall det gjerne skrekkfilmrock, for det er slike bilder lytteren uvilkårlig vil koble til KKKMOs musikk.
Isolert sett var ikke singlen «Next» oppsiktsvekkende, men som førstelåt på albumet åpner den for en hissig frådende atmosfære med blytunge riff, ditto groove og repeterende rytme- og perkusjonsmønstre som påkaller trancen i all sin voldsomhet.
Enkelte låter, spesielt midtveis, føles som et sammenhengende sug mot en malstrøm som kommer nærmere og nærmere.
Rock-psykedelia blir ikke vakrere enn dette.
Over den massive lydveggen hvisker og hveser Alex Kloster-Jensen frem ordene som en kåt sjaman, ypperlig kontrastert av jentekoristenes utemmede jungelhyl, mens Dag Stibergs saksofon lykkeligvis får større boltreplass enn i My Midnight Creeps.
Men tro nå ikke at KKKMOs debutalbum er blottet for lettere stoff.
Tross den gjennomgående primitiviteten i lydbildet, er avslutningen «One Day» direkte oppløftende, og platens mest kommersielle spor, «Afterparty Killer», er den perfekte hybriden mellom Madrugada og Bruce Springsteen, ikke minst hører vi klare ekko fra Clarence Clemons hos Dag Stiberg på dette radiovennlige kuttet.
Faktisk er det en liten genistrek av gutta å legge inn disse lettere partiene.
Hadde ikke de vært der, ville følelsen av å bli totalt overkjørt vært påtrengende.
KKKMO har brukt i overkant lang tid på å drive frem debuten sin, uten å være spesielt høyrøstet i media - kun fra scenen.
Tiden har de tydeligvis brukt godt, for det er slett ikke sikkert du får et bedre og mer særpreget norsk rockalbum i 2011.
BESTE LÅT:
«Everything Burns».
- VISSTE DU AT...
Kitchie Kitchie Ki Me O er oppkalt etter en låt fra My Midnight Creeps-platen «Histamin» (2007).
Anbefales sterkt, den også!
- HØR OGSÅ:
Nick Cave er heller ikke ukjent for det primale i rocken.
Hans «Grinderman»-prosjekt er beslektet med Kitchie Kitchie Ki Me O. STEIN ØSTBØ
| 1
|
103224
|
Hilde Louise Asbjørnsen:«Divin' at the Oceansound»
(Sweet Morning Records / Grappa Musikkforlag)
Funklende jazzdiva.
Det har vært en travel vår for Hilde Louise Asbjørnsen, som gikk til topps i NRKs dirigentkonkurranse «Maestro» og har en av hovedrollene i musikalsuksessen «The Producers» på Oslo Nye Teater.
Så har hun altså rukket å lage en perle av en plate, den femte i rekken.
Låtene er hennes egne, plukket fra tidligere utgivelser.
Rammen er intim, innspilt live med nakne og effektive arrangementer.
Asbjørnsen fremstår som en sann jazzdiva, med en funklende kombinasjon av musikalitet og treffsikker skuespillerkunst.
Pianist Anders Aarum, gitarist Svein Erik Martinsen og bassist Jens Fossum gjør sitt til at musikken skinner, med jordnær, funky jazz.
BESTE LÅT:
«Goodbye Lonesome»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103226
|
The Middle East:«I Want That You Are Always Happy»
(Pias / VME)
Nærmest fullkommen innestemme.
I motsetning til den fine og umiddelbart lyse EP-en fra i fjor, har Australias eneste virkelige indiekollektiv krøpet milevis inn i tussmørket.
Som band er de fremdeles inderlige og kontrollert dempet, men denne gangen mer sansbart smertelige.
Riktignok fråtses det i sjangerens forutsigbarheter - spesielt hviskende intim ettertanke.
Men kombinasjonen av ambient sus og pianoklanger fra Grieg fusjoneres i selvbevisst episk storhet, og sammen med transportetapper fra støyende Ladybug Transistor-land blir dette noe rundt stillestående perfekt.
Det tar tid, men det er det absolutt verdt.
BESTE SANG:
«Deep Water»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
103228
|
Arctic Monkeys:«Suck It And See»
(Domino / Playground)
Holder nivået imponerende høyt.
Fem år har gått siden de arktiske apekattene fra Sheffield sjokkerte med tidenes raskest selgende debutalbum i hjemland.
Fortjent var det også, og forbløffende nok er kvaliteten fremdeles like solid.
Fandenivoldskheten er der ennå, men samtidig har det sneket seg inn en enda mer leken og elegant stemning over de kraftfulle låtene som mer og mer minner meg om Paul Weller på sitt beste.
Med andre ord - erketypisk brit-rock av ypperste merke, stinn av selvtillit og uvøren verdighet.
I likhet med Weller har også Arctic Monkeys en kledelig og umiddelbar gjenkjennelseseffekt gjennom Alex Turners stemme, han synger bare bedre og bedre og står nå frem som en av de mest sentrale frontfigurene England har fostret på 2000-tallet.
BESTE LÅT:
«The Hellcat Spangled Shalala».
| 1
|
103230
|
Doctor Midnight & The Mercy Cult:«I Declare: Treason»
(Seasons Of Mist / Indie)
Langt fra ille.
Når Turboneger innledet albumene sine med pretensiøse «overturer» à la «You Are God - Intro», var det humoristisk ment.
Så ikke her, på Hank von Helvetes (han har beholdt Turbo-navnet) nye «supergruppes» debut.
Både de allsangvennlige refrengene og enkelte av sangtitlene er overraskende Turbo'ete.
Men DM&TMC har i tillegg et lettere «industrielt» preg, iblandet drypp av goth-estetikk.
Man savner Knut Schreiners gitarglam.
Og ja - man savner ironien.
Langt fra ille, som nevnt.
Men disse låtene vil trenge alt de kan få av Helevetes scenekarisma når de skal slynges ut over nasjonens festivalområder i sommer.
BESTE LÅT:
«Bleed Idiot Bleed»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103232
|
Latterlig nok!
Å lage sommershow av stand up, er som å lage gourmetmiddag med kanapeer.
Det går forunderlig bra på Latter denne forsommeren.
Show: Sommerlatter.
Utescenen, Latter, Aker Brygge, Oslo.
Av og med:
Tommy Steine, Sturla Berg-Johansen, Jonas Kinge Bergland, Cecilie Steinmann Neess.
OK:
De to gorillaene Tommy Steine og Sturla Berg-Johansen kan aldri bli noen overraskelse.
Men de kan være godt forberedt og på hugget.
Uten å gå over stag.
Da er de gode, begge to.
Men til et helt show trenger de makkere.
Og de to relative nykommerne, Jonas Kinge Bergland og Cecilie Steinmann Neess, gjør at dette blir et ensemble vel verd pengene.
De to gir bredde, variasjon og overraskelse.
Det åpner med et fellesnummer.
Så er hovedsaken videre enkeltakter, avløst av en smule nødvendig fellesdrag; en god sang mellom Jonas og Cecilie og en stunt up med Sturla og Tommy.
Før det hele avsluttes med en sommersommersommersang.
Stand up er i stor grad øyeblikkskunst.
Ulike forestillinger vil uvegerlig bli ulike.
Et premierestemt publikum legger ikke akkurat noen demper på stemningen.
På den annen side:
Yndige Cecilie med lavakjeften begår talentfull lytehumor som passerer glatt, fordi hun først dyrker egne lyter.
De er riktignok knapt synlige.
Men hennes kroppslige og stemmemessige ressurser er uomtvistelige.
Det er selvfølgelig langt, langt til Grethe Kausland.
Men man aner en retning.
Jonas er lege ved siden av komiker.
Passe arrogant, kontrollert selvhevdende og et begavet timingtalent.
Dessuten looper han akten sin perfekt; den slutter på starten!
Tekstene holder mål, dog uten å bli alt for brennaktuelt farlige.
De flaue punktene er knapt registrerbare.
Jo takk, dette holder!
| 1
|
103233
|
Fordomsfullt fjas
«Milo på Mars» har to hovedproblemer:
Å finne et publikum.
Og å formidle sitt hovedbudskap.
Det handler om guttungen Milo, en typisk grei og rotete og eiekjær gutt, som stadig blir mast på av mamma om å rydde opp etter seg og å bidra med noen huslige sysler.
Det Milo ikke vet, er at hans mammas spesielle egenskaper er sterkt etterspurt på Mars, der de ulykkelige, men svært tekniske avanserte marsboerne er underlagt et kjærlighetsløst styre av ei rynkete, ufruktbar og eldgammel sur dame, som har gjennomført sine kraftfeministiske ideer i den grad at alle mannfolk lever som søppelbikkjer på utsiden av samfunnet.
Denne sjarmløse og fordomsfulle skrekkhistorien - som enkelt kan omsettes i en slags advarsel om hvor galt det kan gå når sunne, amerikanske kjernefamilieverdier blir satt til side - er fortalt på en teknisk briljant, men temmelig skremmende og til dels angstskapende måte.
Jeg vil tro at barn og unge mellom åtte og tolv år vil kunne glede seg over animasjonen.
Men tematikken og «budskapet» er alt for voksent.
Hovedbudskapet handler nemlig om følelser, inderlige følelser, som kjærlighet i alminnelighet og morskjærlighet i særdeleshet.
Filmen er i 3D.
3D-formatet er i seg selv utmerket.
Men grunnen til at de ikke er mer utbredt enn det egentlig er, er at nettopp følelsesformidlingen er det normale 2D-formatet totalt underlegen.
(«Avatar» er et betydelig unntak!) «Milo på Mars» forteller påståelig om hva vi skal føle og oppleve.
Og lykkes knapt nok på et eneste punkt med dét.
JON SELÅS
| 0
|
103235
|
Spillanmeldelse:«Dirt 3»
(VG Nett)
Med uanstrengt autoritet, befester «Dirt 3» statusen som kongen av offroadspill.
Noen bilspill krever en betydelig innsats av deg før dets egentlige kvaliteter åpenbarer seg.
«Gran Turismo 5», for eksempel.
Andre bilspill tar i mot deg med et vennlig smil og senkede skuldre.
En stående invitasjon til umiddelbar kos.
«Dirt 3» er definitivt blant sistnevnte kategori.
For den relativt nykronede kongen av offroad-racing byr på pur glede fra første motorvræl.
Den store nyheten denne gangen er introduksjonen av gymkhana - triksbasert racing på spesiallagede arenaer.
Her handler det altså om ren bilkontroll i større grad enn fart.
Gøy!
I tillegg kan du nå laste opp korte filmsnutter fra kjøringen din til YouTube.
En herlig funksjon, om enn litt vel knotete gjennomført.
Flerspillerdelen har dessuten fått et knippe nyheter, inkludert et eget zombie-modus (ja, seriøst) og «capture the flag».
Utover dette møter du en bukett av «the usual suspects» innen offroad-racing.
Intens, actionpreget råkjøring på krevende veier og gjørmete baner i all slags vær og til alle døgnets tider.
Bil- og veifølelsen er helt fantastisk, lydbildet og grafikken likeså.
Blant de mange blendende vakre stedene du besøker finner du til og med deilige, norske vinterveier.
VGD-bruker winnerpool:
I lokal multiplayer falt jeg og en kompis helt for head2head modusen, den er genial.
Diskuter Dirt 3 her!
«Dirt 3» fortsetter på mange måter sin distansering fra det rene rallyfokuset i seriens opphav, «Colin McRae»-spillene.
Vi er et godt stykke fra WRC-sirkuset, for å si det sånn.
Men etter hvert låser du opp mer hardbarkede rallyevents enn de korte (men gode!) løpene du finner i enspillerdelens hovedkampanje.
Dessuten florerer det av glimrende rallyopplevelser i multiplayer over Internett.
Det ultimate offroad-spillet?
Det er slettes ikke umulig!
PS:
«Dirt 3» har en egen «hardcore»-modus, hvor alle hjelpemidler er slått av og synsvinkelen er tvunget til innsiden av bilen.
Jeg bare nevner det!
DIRT 3 Plattform: 360, PS3 og PC Genre:
Bilspill Alder: 12 Utvikler:
Codemasters Southam Utgiver:
Codemasters
Mer info
| 1
|
103236
|
Strykende svart
OSLO SPEKTRUM (VG Nett)
En åpenbaring bredte seg over Oslo Spektrum i går kveld.
Eller var det apokalypsen?
Konsert:
Dimmu Borgir med KORK og Schola Cantorum Choir Sted:
Oslo Spektrum Publikum:
Ca 8000
Det kunne iallfall ha blitt en åpenbar apokalypse da svartmetallerne i Dimmu Borgir inviterte sitt musikalske motstykke, Kringkastingsorkesteret (KORK), til storslått, symfonisk stevnemøte.
Dimmu Borgir har nemlig vært i klammeri med symfonikere før, i forkant av opptrednen med Trondheimsolistene under Spellemannshowet for tolv år siden, men denne gangen lot det til at samarbeidet fungerte knirkefritt.
Knirking er neppe det rette ordet, forresten.
Riktignok la Dimmu Borgir seg på en demonisk lav volumhøyde innledningsvis og holdt seg lavmælt - til et ekstremmetal-band å være - gjennom hele konserten.
Slik kunne både KORK og de munkekledte koristene komme til sin rett også lydmessig.
Sånn sett forble lydnivået lavt, men helt korrekt balansert mellom de musikalske ytterpunktene.
KORK og Dimmu Borgir innledet et fruktbart samarbeid på svartmetallernes siste opus og epos - "Abradahabra".
Åpningen på Spektrum-konserten i går var da også identisk - først «Xibir»-preludiet med KORK som symfoniske hærførere, inntil Silenoz' skeive gitarriff dundrer i gang "Born Treachoreus" foran fans fra Norge, Sverige, Finland, Danmark, Australia, Canada, USA, Chile, Tyskland og Polen.
Og flere til.
Det låt svært.
Og ekstremt pompøst.
Faktisk slik at vi tidvis følte oss hensatt til en kinosal hvor fire ulike stadier I filmmusikken til «Ringenes Herre» overmannet oss samtidig fra alle fire sider av salen.
(Saken fortsetter under bildet)
Og det fortsatte like angrepslystent med "Gateways", der eks-Animal Alpha-furie - nå i Djerv - Agnete Kjølsrud, gir hekseglefsende bistandsvokal ved siden av Shagraths strupevokal.
Enda mer formidabelt ble det i påfølgende nummer, en omstendig arrangert «Dimmu Borgir» som blir hengende igjen i Spektrums betongvegger som et evig repeterende mantra fra en forbløffende kveld.
For det ble akkurat dét.
Et bunnløst misantropisk band som startet i black metal, som mer enn noen andre har utvidet grensene for genren, og som er Norges mest fremgangsrike rock-band internasjonalt noensinne med 42.plass på Billboard i USA, fylte Norges storstue i går - hvem hadde trodd det for bare noen år siden?
Og med et symfoniorkester og kor?
Den halvgamle røveren «Progenies Of The Great Apocalypse» midtveis røper at Dimmu Borgir alltid har hatt talentet for symfonisk ekstrem-metal.
I Oslo Spektrum i går kveld tok de den helt ut ved å invitere symfonikerne til scenen også, under banneret «Forces Of The Northern Night».
Det ble en overveldende dommedag og en åpenbarende, musikalsk apokalypse.
For alle som tror på en slik.
Av STEIN ØSTBØ
| 1
|
103238
|
Pagan's Mind:«Heavenly Ecstasy»
(SPV / Playground)
Radiovennlig prog-metal.
Jo da, det går an.
«Live Your Life Like A Dream» er det beste eksemplet her på hvor kløktig dette Skiensbandet blander det mest melodiøse fra det heavy åttitallet (Boston, Journey) med pent doserte tilsig av progressive metal-brekk.
Resten av platen er overveiende hardere, men aldri lytterfiendtlig.
Frontfigurene har ekstreme ferdigheter i verdensklasse - vi hører at vokalist Nils Kvåle Rue også har stått på en operascene, og gitarist Jørn Viggo Lofstad briljerer både etter riffboka og matteboka.
Hemmeligheten ligger i å stagge seg - disse to trenger ikke å brife, de er trygge på kvalitetene sine og holder igjen der andre absolutt må vise hvor høyt, fort og raskt det kan gå.
Nær klassisk!
BESTE LÅT:
«Walk Away In Silence»
| 1
|
103239
|
Eddie Vedder:«Ukulele songs»
Eddie Vedder:
«Ukulele songs» (Universal)
Aloha fra Seattle.
Bare tanken på Pearl Jam-sjefen alene med ukulele vekker hoderystende latter.
Resultatet er heldigvis noen høydemeter over Espen Lind.
Kontrasten mellom Vedder og honolulugitar gir leirbålstemning som sjelden er direkte latterlig, men gjennomgående pussig.
Originalene og sjangerstandarden «Tonight You Belong To Me» er sjarmerende kuriosa, men jevnt over blir klimpringen enerverende statisk - og for veldig spesielt interesserte.
Dessuten er avsluttende «Dream A Little Dream» noe som uten de store modifikasjonene kunne vært klekket ut av The Lonely Island.
Men hjelpe meg, det kunne vært verre.
Han kunne valgt panfløyte.
BESTE LÅT:
«Longing to Belong»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
103240
|
Death Cab for Cutie:«Codes and Keys»
(Atlantic / Warner)
Prøver å huske sin egen kode.
Det er ikke tilfeldig at omslaget på Bellingham-melankolikernes sjuende er et twittersk trendtemasymbol.
Albumet slumrer, i motsetning til forrige gitarbaserte utgivelse, tungt i forlengelsen av tidligere storhet.
Dessuten oppstemmes den litterært av at vokalist Ben Gibbard har giftet seg med indieprinsesse Zooey Deschanel.
Pop-autistisk fravær av empati i klinsj med dyrking av brennende hjerter, er fremdeles kvartettens karakterstyrke.
Derimot er anti-intensiteten mer behagelig nummen enn granskende.
Både fordi man kjenner kombinasjonene, men mest fordi tungsinnet gjennomgående føles litt tilgjort.
BESTE LÅT:
«Doors Unlocked and Open»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
103242
|
Blind Boys of Alabama:«Take the High Road»
(ProperMusikklosen)
Himmelsk musikk.
Gospelgruppa Blind Boys of Alabama sparer ikke på kruttet på sitt nyeste album.
Med et knippe gjester som the Oak Ridge Boys, Willie Nelson og Hank Williams Jr. gir de alt til himmelske makter.
Resultatet er jordnær gospel på sitt beste.
Denne gangen går de tilbake til røttene og utforsker det nære historiske slektskapet mellom gospel og country.
Musikken er spilt inn i Nashville med byens fremste studiomusikere.
Gjestene gir gode bidrag, som Hank Williams
Jr i sin fars «I Saw The Light».
Aller best er likevel sporene der Blind Boys of Alabama er i fokus.
En superfunky «Jesus, Hold My Hand» burde få den mest stivbeinte grinebiter i bevegelse.
BESTE LÅT:
«Jesus, Hold My Hand»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103243
|
Sondre Lerche:«Sondre Lerche»
(Mona / Tellé)
Ti år inn i karrieren er Sondre Lerche (28) omsider ferdig med å være «lovende».
Det er som regel ett av to når artister med flere plater på CV-en bestemmer seg for å oppkalle sitt nye album etter seg selv.
Den manøveren er jo egentlig forbeholdt debutanter.
Så da betyr det gjerne at idétørken er komplett - eller at artisten føler at dette albumet virkelig er noe han står inne for, mer enn noe annet han har gitt ut før.
«Sondre Lerche» vitner om at sistnevnte scenario er tilfelle.
Det er en plate som lever opp til de store løftene «Faces Down» ga i 2001.
Omstendighetene rundt slippet gir også følelsen av at Lerche endelig er hjemme, eller i hvert fall der han hører hjemme.
Da han dukket opp var det i kjølvannet av den forrige bergensbølgen, men han gikk direkte til stort selskap, og ble som sådan ikke en av de epokedefinerende artistene i Mikal Telles hipsterimperium.
Denne platen gis imidlertid ut av Telle - antagelig ikke et dumt trekk, all den tid forgjengeren «Heartbeat Radio» måtte nøye seg med én uke på VG-lista, på en nitrist 31. plass.
«Sondre Lerche» fortjener en mye bedre skjebne.
Irritasjonsmomentene ved de foregående platene hans er som blåst bort; her er hverken vokaljazzpastisjer, oppkavet new wave eller pinlige forsøk på å refse moderne radio med prematur flinkispop.
Cluet er at Lerche har vokst inn i de store skoene han har prøvd å gå med så lenge.
Han har alltid hatt god smak, men der hans tidligere forsøk på å måle krefter med folk som Paul McCartney, Paddy McAloon og Elvis Costello ofte har ramlet ned i gapet mellom vilje og evne, har han nå laget en plate som syder av tenning, overskudd og et tydelig kreativt gjennombrudd.
Feinschmeckerpop som dette lar seg ikke gjennomføre om man må stå på tå når man lager den, og derfor er det godt å høre hvor naturlig og fritt denne platen flyter.
Lydbildet er både rikholdig og fullt av pusterom, ofte smaksatt med nostalgisk knirkende strykere, balansen mellom støy og eleganse er tilnærmet perfekt.
Lerche synger som alltid utmerket lyst og rundt, og håndterer heftige crescendoer like godt som små tristesser med store nervetråder.
Talentet har alltid vært der.
Nå er det realisert.
Takk for dét.
BESTE LÅT:
«Red Flags»
| 1
|
103244
|
Hanne Sørvaag:«Cover Me»
(daWorks)
Ikke større enn sangene sine.
Som låtskriver har Hanne Sørvaag - Paris, som hun en gang kalte seg - en imponerende rekke hits, blant annet en andreplass i USA, men hun sliter med å gi sine egne låter et nødvendig særpreg.
Her synger hun sine egne listetopper, inkludert en nedstrippet versjon av «My Heart Is Yours» som Didrik Solli Tangen gikk helt til topps i Melodi Grand Prix med.
Men resultatet forblir noe blodfattig.
Sørvaag har en helt grei stemme, men produksjonen er flat og så radioformatert og tilpasset eteren at spenningen glimrer totalt med sitt fravær.
Imidlertid er Sørvaag en liten jævel på klebrige, mollstemte refrenger.
En videre karriere som låtskriver burde derfor være sikret.
BESTE LÅT:
«Say Hello To Goodbye»
| 0
|
103246
|
El Cuero:«From Mountains To Sand»
(EMI)
All Men Brothers Band.
La oss bli ferdige med brødre-greia med en gang; i El Cuero spiller Brynjar og Håvard Takle Ohr.
Platen er produsert av Lars Håvard Haugen som spiller i hobbybandet Whipping Post med Hellbillies-bror Aslag - en bandtittel tatt etter en klassisk Allman Brothers Band-låt.
Alt kan høres på El Cueros tredje fulltreffer, hvor førstelåten heter «Fillmore» etter Allman-brødrenes yndlingsklubb i San Fransisco.
Haugen gir kristiansunderne nemlig en deilig, laidback impro-følelse av det legendariske sørstatsbandet.
Ikke nok med det - her florerer de gode låtene, varmt innpakket i organisk lyd, luftige harmonier og skarpe gitarsoli.
Neil Young-faktoren er nedtonet, og El Cuero står frem som et helstøpt rock-band.
Sommerens festivalfavoritt?
BESTE LÅT:
«I'm On My Way»
| 1
|
103249
|
Sisi feat.Nosizwe:
«Stay» (låt)
(People Love Music)
Går for sin tredje storslager i år.
Sisi Sumbundu er blant stemmene du har hørt mest i år, som vokal copilot på Stella Mwangis «Haba Haba» så vel som Admiral Ps «Snakke litt».
Her er hun selv i førersetet - med Tshawe Baqwas lillesøster på slep - og leverer en sjarmbombe med frisk, blåserkrydret ska i bunnen og frekk, hes soulsang på toppen.
En låt av typen man snur seg etter på gaten.
| 1
|
103251
|
Bakfull i Bangkok
«HANGOVER 2» Når 275 000 begeistringsberusede nordmenn så den første «Hangover-filmen» - og den internasjonale suksessen var tilsvarende stor - lar intet produksjonsselskap i verden sjansen går fra seg til enda en kraftig bakfyll.
Det går forferdelig galt i Bangkok denne gangen, der Stu skal gifte seg med sin skjønne venninne.
En enslig liten rundt-bålet-øl dagen-før-dagen for kameratgjengen, går selvfølgelig aldeles på trynet.
Og ikke en kjeft kan huske hva som egentlig har foregått etter en vill natt.
Selvfølgelig.
Filmen handler jo om jakten på akkurat dét.
Det er en rekke morsomme ideer, her.
Naturligvis.
Vi røper dog intet, av spoilerhensyn - og fordi det kan lokke noen til å tro at dette er virkelig morsomt.
Sånn sett er denne filmen noe hakk mattere enn forløperen:
Mye er nesten forunderlig flatt inne i mellom.
Temmelig ulogisk også, når sant skal sies.
På den annen side:
Renspikket tullball er jo aldeles ikke å forakte.
Og et par juicy detaljer trekker klart opp.
Men den virkelige stormlatteren kommer ikke fram før de siste fem minuttene av filmen.
Samt under rulletekstene til slutt.
| 0
|
103252
|
Von Triers åpenbaring
Dypt berørende, vanvittig foruroligende og uhyggelig vakkert filmverk, som bare kunne vært laget av én regissør i vår tid:
Lars von Trier.
Von Trier er ubestikkelig.
Han hegner om sitt og følger sine instinkter dit ingen andre engang kan tenkes å trø.
Denne gangen handler det om verdens ende.
Hvorfor han har havnet dit?
Ingen vet vel egentlig.
Men uansett går rimeligvis veien via hans enestående katastrofale «Antichrist», der han, etter min mening, gikk seg vill i psykiatrisk egenterapi.
Fortsatt befinner han seg i selvterapi.
Men han trekker linjer og historiske paralleller man ikke kan overse:
I billedskapningen går han tilbake til flamske renessansekunstnere som Hieronimus Bosh og Pieter Brueghel.
Vakkert og burlesk.
Men med et direkte, organisk forhold til lidelse og død; en nærværende død, en utslettelse som ikke bare er mulig - men sannsynlig.
Det er dette von Trier jakter:
Vår tid, med sin rikdom, sine ritualer, sin beskyttede luksus fungerer også som effektiv bedøvelse mot det faktum at vi alle skal dø, vår sivilisasjon skal gå under, vår jord skal ta slutt.
Og hva gjør vi da?!
Melancholia er navnet på planeten som truer jorden.
Melancholia er også betegnelse på patologisk svartsynt depresjon, regissørens egen sinnsdemon.
Det er det motsatte av tilfeldig.
Von Trier beveger seg alltid innenfor et kristent tankeunivers.
Det er imidlertid denne gang en religion uten gud, der selve universet slår tilbake, krever sin rett eller går sin gang.
Det er verken ond eller godt, moral eller etikk.
Det bare er.
Vi kan bli så kjepphøye og selvnytende og utnyttende og forfengelige vi bare vil:
Alt er likevel bare tomhet, som bibelens Forkynneren sier det.
Og som Jesu lignelse om den rike, unge mannen forteller.
Von Trier gir ingen vei ut, denne gang; intet håp.
Og man skal lete lenge etter mening med det hele.
(Bortsett fra, kanskje, et postulat om at den «syke» er den eneste friske.)
Hans måte å beskrive dette på, fungerer godt.
Men, strengt tatt, ikke gjennomført genialt; ikke alle virkemidler tjener sin forståelige hensikt.
Uansett:
«Melancholia» er en gigantisk film om et egentlig helt umulig emne; en apokalypse Lars von Trier verdig.
| 1
|
103255
|
Spillanmeldelse:«L.A. Noire»
(VG Nett)
Med ingredienser som action, spenning, kløktig detektivarbeid og revolusjonerende grafikk har forventningene til «L.A. Noire» vært skyhøye.
Det er derfor ekstra deilig at spillet innfrir.
Året er 1947 og vi får skildret et USA som forsøker å riste av seg traumene etter andre verdenskrig.
Vår mann Cole Phelps, portrettert av «Mad Men»-stjernen Aaron Staton, har vendt hjem fra krigen med heltestatus.
Vi følger ham mens han stiger i gradene som politietterforsker i Los Angeles.
Som tittelen tilsier, er «L.A. Noire» dypt inspirert av Film Noir-genren med sine regntunge gater, iskalde detektiver og brutale skjebner.
Det er en verden der menn er menn og kvinner helst er ofre.
Selv om «L.A. Noire» ikke er like bekmørk visuelt som klassikerne fra genren, er tematikken like blodig og dystopisk.
Vi møter voldelige ekteskap, korrupsjon, rusmisbruk, misbrukte mindreårige og brutale mordere i en verden der Hollywoods skimmer blir et bakteppe for den knuste amerikanske drømmen.
Har du spilt mye «Grand Theft Auto IV» vil kontrollene være velkjente, og kjøringen rundt i Los Angeles gater bærer umiskjennelig preg av å være produsert av Rockstar Games.
Mye av likheten med «GTA4» stopper imidlertid der.
Cole Phelps er en redelig mann som stopper for fotgjengere og helst bruker hjernen før han bruker nevene.
En sentral del av spillet er etterforskningsarbeidet.
Åsteder skal granskes, hjem skal ransakes og suspekte personer skal avhøres.
I intervjusitasjonene blir man nødt til å bruke magefølelsen og tolke kroppsspråk for å avgjøre om man blir fortalt sannheten eller servert en løgn.
Her har rollefigurene imponerende realistisk ansiktsmimikk, og de fremstår som usedvanlig levende.
Det er derimot ikke alltid like lett å avsløre en bløff eller å finne det kritiske bevismaterialet, og dette tar spillet hensyn til.
Ved mangelfulle resultater har man mulighet for å ta omveier og finne andre innfallsvinkler for å få løst sakene.
Man kan likevel ende opp med å gjøre slett etterforskningsarbeid, sitte igjen med en dårlig sak og motta en skyllebøtte fra sjefen.
«L.A. Noire» frister i den sammenheng veldig til nye gjennomspillinger slik at man kan oppdage sakens virkelige kjerne og få gjort en tilfredsstillende jobb.
Selv om Cole Phelps har logikken som sitt fremste våpen, kommer han ofte opp i håndgemeng, skuddvekslinger og biljakter.
Vil man ha mer av disse mer actionfylte elementene er det også en rekke små sideoppdrag man kan begi seg ut på i lovens navn.
Eventuelt kan man bare kjøre rundt og nyte 40-tallets Los Angeles i all sin prakt.
VGD-bruker banglak: men altså, hvis man var litt trøtt av Rockstar etter GTA og RDR, vil man da oppleve noe nytt i dette spillet bortsett fra tidskoloritt og miljø?
Diskuter L.A. Noire her!
«L.A. Noire» er et usedvanlig vakkert og gjennomført spill der ingenting virker overlatt til tilfeldighetene.
Om det er jazzklubber, nedlagte filmsett eller blodige åsteder med skamferte lik, er miljøskildringene så detaljrike og mangfoldige at det nesten er tilfredsstillende bare å se på spillet.
Det er lagt mye arbeid i å få 40-tallet til se autentisk ut og utviklerne har lyktes eksepsjonelt godt.
Manuset er en ekte kriminalthriller verdig.
Både de små detaljene og de store bildene er engasjerende fortalt.
Persongalleriet er stort og alle rollefigurene er skildret med troverdighet og egenart.
Stemmeskuespillet er noe av det beste som har blitt levert innen spillmediet.
Dialogen er tro mot sin tid og det florerer av rasisme, kynisme og sjåvinisme, spesielt blant kollegene.
Det betyr at man må ha ryggrad i sine valg for å skille rett fra galt.
«L.A. Noire» er dessuten pakket inn i et tidsriktig jazzlydspor, samt stemningsmusikk som virkelig får deg til å føle at du tar del i en klassisk spenningsfilm fra Hollywood.
Samlet sett er dette et spill uten mangler.
«L.A. Noire» er historieformidling på sitt ypperste, uansett medium.
Spillet hadde en lang vei frem til utgivelsen, men alle årene med ventetid har vært verdt det, for «L.A. Noire» er et mesterverk!
L.A. NOIRE Plattform:
PS3 og 360 Genre: Action/eventyr Alder: 18 Utvikler:
Team Bondi/Rockstar Games Utgiver:
Rockstar Games
Mer info
| 1
|
103256
|
Brad Paisley, «This Is Country Music»
Brad Paisley, «This Is Country Music»
(Arista / Sony)
Brad Paisley er en filur.
Har et sløyt, ironisk flir om kjeften, som om han nettopp har sett noe latterlig som bare han registrerte.
Det er ikke noe kaldt i dette gliset.
Det er ansiktsuttrykket til en årvåken observatør som finner noe komisk i nesten alle situasjoner.
Han har mer håndfaste grunner til å smile også.
Han har hatt 18 nummer 1-hits på den amerikanske countrylisten, og er verdens største mannlige artist i sin sjanger.
Han dukket opp som storhattet nytradisjonalist i 1999.
På annetalbumet «Part II» fra 2001 fant han formen.
I årene siden er Brad Paisley blitt Nashvilles fremste humorist og ekvilibrist.
Han gjør mildt narr av countryarketypene, samtidig som han helt åpenbart feirer dem.
De narrative tekstene går fra punkt A til punkt B, og er preget av et overskudd som sømmer seg den trolig eneste countrysangeren i verden som ofte deltar i magasinet The New Yorkers vitsetekstkonkurranser.
Han har uttalt at det å skrive er «som en sofistikert type Scrabble».
Han har noe av Shel Silverstein i seg.
Via Roger Miller har han også mange likhetstrekk med vår egen Øystein Sunde («Camouflage» minner om «Kjekt å ha»).
I likhet med Sunde er han også en fenomenal gitarist.
Telecaster-twangen er av mitraljøsetypen, demonstrert i instrumentalen «Eastwood» (introdusert og plystret av du-vet-hvem).
I motsetning til Sunde kan han også synge om alvoret.
To ganger er han innom noe så vondt som kreft (tittelkuttet - platens ene, i overkant selvtilfredse feilskjær - gjør et poeng av at han tør gjøre det, nettopp fordi han «er country»).
«Love Her Like She's Leaving», «One Of Those Lives», «New Favorite Memory» og «A Man Don't Have To Die» er populistisk steelgitar-schmaltz fra øverste hylle.
Man mistenker likevel at han føler seg aller mest hjemme i låtene der gliset kommer til sin rett.
«Working On A Tan», «Old Alabama», «Be The Lake» og «Don't Drink The Water» er alle strålende eksempler på de særegne evnene hans.
Disse evnene er Paisley på toppen av nå.
«This Is Country Music» er et nær perfekt moderne countryalbum.
BESTE LÅT:
«Old Alabama» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103258
|
Foster The People, «Torches»
Foster The People, «Torches»
(Columbia / Sony)
Fritt for brannfakler, fylt med dans.
Indiepopens danseklasse, der MGMT, Casiokids og Empire Of The Sun oppholder seg, har tatt opp et nytt medlem.
LA-trioens lille sommerhit fra i fjor står last og brast med fengende lettmarsjerende allsangpop; slikt som veksler mellom nikkende gledesutrop og den snikende bismaken av barne-TV.
Selv om avslutningen er svakere enn starten, er albumet på sitt beste mer tydelig og overbevisende enn Jonas Gahr Støre i delelinjeforhandlinger.
Om det er på grunn av bevisst repetisjonsbruk eller at de faller for åpenbare sjangersvakheter er uinteressant.
Dette er akkurat så dustete dansbart som indiedance skal og må være.
BESTE LÅT:
«Pumped Up Kicks» TOR MARTIN BØE
| 1
|
103261
|
EMA, «Past Life Martyred Saints»
EMA, «Past Life Martyred Saints»
(Southerrains Transmissions / Tuba)
Farlig jente med inspirert gitarføring.
Antallet debutanter som kommer durende i kjølvannet av forbilder som Patti Smith og PJ Harvey er avsindig høyt; de fleste av dem med såpass liten egenart at de glemmes fort.
Det er dog grunn til å tro at Erika M. Anderson (EMA) kan henge med en stund.
I hvert fall har hun et oppsiktsvekkende førstealbum å klaske i bordet.
Hennes artistiske estetikk lander et sted mellom Siouxsie Sioux, Liz Phair og Sonic Youth-bassist Kim Gordon, men albumets løse struktur og sangenes uforutsigbare vendinger føles som hennes egne oppfinnelser.
Tekstlinjer som «I wish that every time he touched me left a mark» er også tiltalende i sin brutale inderlighet.
Skarpe saker.
BESTE LÅT:
«California» THOMAS TALSETH
| 1
|
103262
|
Thurston Moore, «Demolished Thoughts»
Thurston Moore, «Demolished Thoughts»
(Matador / Playground)
Quiet is the new loud.
Kunstrockerne Sonic Youth har hatt et frenetisk utgivelsestempo, men siden 2009 har det vært uvanlig stille.
Denne stillheten har frontmann Thurston Moore tatt med seg til Beck Hansens studio, og sammen har de laget Moores, alt etter hvordan man teller, tredje soloalbum.
I Sonic Youth-kanonen mest sammenlignbart med ti år gamle «Murray St.», men like fullt noe helt, helt annet.
Det er fredelig nedpå - et slags stemningsekko av produsentens egen «Sea Change» (2002), men uten den bitre, trøstesløse og fortvilede desperasjonen over egen situasjon.
Intensiteten er i det usagte, både i egenskap av sitt fravær - men også i noen mer støyende akustiske overganger.
Selv om det å definere noe i denne sammenhengen som «støy» vil være det samme som å gjøre Kings Of Convenience til Satyricon.
I stedet inneholder albumet ni søkende og litt sjenerte låter fra en mann som er mykere enn man kanskje skulle tro.
53-åringen har aldri sunget så bra før, stemmen beveger seg mildt og vart mellom strykere, harper og selvsagt flere gitarpålegg.
Meditativt, ja visst - men kledelig sådan, og et album som pakker ut nye hemmeligheter etter hvert som man blir bedre kjent.
Fullt av små usynlige produsentgrep som løfter dette fra å være bare et soloalbum fra en fyr i et band, til å bli et vennlig og fantastisk soloartistisk «statement».
BESTE LÅT:
«Circulation» TOR MARTIN BØE
| 1
|
103263
|
Matthew Morrison, «Matthew Morrison»
Matthew Morrison, «Matthew Morrison»
(Mercury / Universal)
Ikke spesielt Glee-trende debut.
Matthew Morrison er skuespiller og mest kjent som lærer Will Shuester i den umåtelig populære «Glee»-serien, og som lærer satser han også på voksenpop når han solodebuterer, blant annet i duetter med en rusten Elton John og en imponerende stemmesterk Sting.
Sannelig har ikke også Espen Lind (og Amund Bjørklund) kopiert opp sitt velkjente ukuleleriff på førstesinglen «Summer Rain», uten at denne lette sommerlåten redder helheten på Morrisons debut.
Matthew Morrison synger bra, men stemmen mangler en markant personlighet.
Dét gjør dessverre også store deler av låtmaterialet her.
Hvilket gjør «Matthew Morrison» til et helt greit skuldertrekk.
BESTE LÅT:
«Let Your Soul Be Your Pilot» STEIN ØSTBØ
| 0
|
103266
|
Gibson-triumf!
En mann og en hånddukke.
Årets merkeligste film er herved servert.
Jeg trodde ærlig talt ikke at det som først skulle lokke fram «rusk i øyet» i 2011 var en film om forholdet mellom en godt voksen mann og en lodden tøydukke.
Så er likevel tilfelle med «The Beaver».
Mel Gibsons portrett av den fallerte forretningsmannen Walter Black er det suverent beste jeg har sett av en nervebunt på film siden Jack Nicholson i «Gjøkeredet».
Ut fra hver eneste bekymringsrynke på den skandaleombruste 55-åringen lyser det nemlig levd liv, indre demoner - og ett hundre prosent troverdighet.
Depresjonen karakteren hans går gjennom er forsøkt spilt ut som komedie - og regissør Foster er snublende nær sentimentalt familiekliss flere ganger.
Gibson alene klarer likevel på mesterlig vis å få latteren til å feste seg i halsen på publikum.
Walter Black er en suksessrik leketøysmogul som har havnet i en dyp depresjon og prøvd «alt» for å komme ut av den, inkludert piller, sprit og afrikansk trommekurs.
Akkurat i dét han er i ferd med å «ta repern» dukker den lodne beverhånddukken opp fra søppelen og snakker til ham på cockneyengelsk (Gibson høres ut som han er vokst opp i tykkeste Croydon og buktaler suverent filmen igjennom).
Livet leker igjen, Walter flytter hjem.
Familien - unntatt hans eldste sønn som avviser faren som sprøyte gal - tilgir og bærer over med det nye medlemmet han har med seg.
Kona godtar Walters forklaringer om at dukken er en del av en ny revolusjonerende terapimetode, «svært populær i Sverige».
Men hvor lenge vil - og kan de spille med?
Premissene i manus er - for å si det mildt - rimelig skrudde, og jeg vil tro en del vil avvise det hele som sprøyt ganske tidlig.
Foster klarer heller ikke å finne ut hva hun skal gjøre med bihistorien om sønnen Porter - som ved hjelp av postit-lapper forsøker å utradere likhetene med faren.
Svakhetene til tross, Mel Gibsons portrett av en mann i fritt fall er så god, på grensen til det selvutslettende ærlige, at jeg ganske tidlig kastet bort blokken med innvendinger og i stedet ble sittende og måpe i salen.
Så denne femmer'n er til deg, Mel Gibson!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
103267
|
Lady Gaga:«Born This Way»
(Interscope / Universal)
Morsmonsteret er over oss igjen, ifølge coveret som en mutert, flashy motorsykkel.
Hun er født slik, insisterer hun.
Egentlig er det langt morsommere å følge Lady Gagas spinnville mediestønts enn å lytte gjennom en hel plate med henne.
For der er ikke oppfinnsomheten like stor.
Gaga fikk gigasuksess med debuten «The Fame», platen som satte henne på dronningtronen etter sin egen kvinnelige mentor - og fremdeles hennes åpenbare inspirasjon, Madonna.
Likhetene er der ennå.
Begge har en unik evne til å iscenesette sitt eget univers, men ingen av dem har egentlig hverken gode stemmer eller skriver gode tekster.
Der debuten «The Fame» handlet om at hvem som helst kan bli verdensstjerne, oppfordrer «Born This Way» til å elske seg selv og alle andre gjennom å booste selvrespekten.
Debuten inneholdt flere momentane klubbklassikere, og nok en gang avslører Lady Gaga og hennes hovedmedhjelper, svenske RedOne, at de kan kunsten å olje et dansegulv for deretter å sette fyr på det.
Men hun vil også vise så uendelig mye mer.
I et ekstravagant, tett og massivt lydbilde får vi hele spekteret - MGP-vennlig eurotrash («Marry The Night»), kamuflert country som minner om noe låtens produsent Robert John «Mutt» Lange i sin tid skrev for ekskona Shania Twain («Yoü And I») og lettvektige Pink-feilskjær («Hair»).
På flamenco-infiserte «Americano» freser Lady Gaga på spansk, på «Scheiße» skifter hun til tysk.
«Government Hooker» gir nostalgiske «Funkytown»-vibber helt til den kontrasterende brumlestemmen dukker opp.
Er det Aqua, liksom?
Mot slutten tar Lady Gaga helt av, men så er hun da også et selverklært morsmonster.
Elgitarene på «Electric Chapel» er knapt passende i konteksten og har ingenting med rock å gjøre.
Det har derimot saksofonisten som dukker opp på «The Edge Of Glory», nemlig E Street Band-legenden Clarence Clemons, som faktisk gir låta et fint løft.
Likevel er det ingen tvil om at resirkuleringen av de gode klubbideene fra debuten, samt et overdrevet bredt og langt fra like godt sjangerspenn, betyr at Lady Gaga bør få et par bekymrede rynker i pannen for sin egen artistfremtid.
Men hun kan jo alltids leve videre som twitterdronning og sjefdesigner i sitt eget freak-univers.
BESTE LÅT:
«Born This Way»
PS!
Albumet er i salg mandag, men strømmes på Spotify nå.
| 0
|
103269
|
Action med kuer
Regi: Will Finn, John Sanford.
Am. animasjonsfilm.
Norske stemmer:
Ellen Horn, Mari Maurstad, Suzanne Paalgard, Paul Ottar Haga, m.fl.
For alle.
Disney-moro for de minste med en gjeng energiske kuer i litt for velkjent actionstil.
Tre handlekraftige, men nokså ulike kuer, tar kommandoen i dette animerte eventyret fra en fredelig gård i det ville Vesten.
Dette er «køntri» for barn, med action i bøtter og spann når skurkene skal fanges og gården skal reddes.
Med søte dyr i ledende roller er man sikret suksess.
Mari Maurstad og Ellen Horn låner stemmer til de to driftige og smått egenrådige sjefskuene, og treffer utmerket med det.
Men både tegninger, handling og ikke minst musikk ligger jevnt over et hakk under de siste års store animasjonsfilmer.
Jo da, dyrene er søte, nesten sukkersøte, en del replikker er riktig morsomme, men gjentagelsene blir for mange og selv de heseblesende action-scenene er ikke så veldig kreative.
Kuene ordner imidlertid biffen, hønene kan igjen slappe av og roen senker seg over prærien.
| 0
|
103270
|
Utslitt Spielberg-humor
Regi:
Steven Spielberg.
Med:
Tom Hanks, Catherine Zeta-Jones, Stanley Tucci.
Am. drama/komedie.
Tillatt for alle.
Den lanseres som «drama», men minner mistenkelig om en «komedie».
Ikke særlig god, riktignok.
Men langt fra det drama som nå bare meget fjernt kan skimtes.
I det hele tatt:
Steven Spielbergs film om en strandet østeuropeer, som på sitt livs New York-reise aldri kommer lenger enn til flyplassen, fremstår som en hybrid av hverken- eller.
Av en komedie som aldri blir morsom og et drama som aldri blir berørt.
En film som lister seg fnugglett forbi sitt eget tema, der det ligger som en svart og bunnløs avgrunn rett ved siden av.
Det perfekte grunnlag for en komedie av mest sviende, samfunnskritiske slag, hadde Spielberg bare tatt det korte skrittet ekstra og inkludert det i sin film.
Tom Hanks trives åpenbart, men blir ganske monoton i lengden som en uheldig reisende fra et land som uheldigvis rammes av et kupp akkurat idet han befinner seg i ankomsthallens ingenmannsland.
Dermed gjelder ikke lenger hans visum.
Ikke kan han få fortsette inn i USA, og ikke kan han sendes tilbake til et land som ikke finnes.
Altså må han bli.
Utstyrt med matbonger, gode råd og sitt eget, sterkt mangelfulle ordforråd lider han en ublid skjebne i flyplassens shoppingland.
Fri, men likevel fanget; lutfattig, omgitt av rikdom.
Men i flyplassens indre gemakker finnes et eget, lite samfunn av flyplassansatte.
En gjeng av livets litt uheldige, som den strandede blir et vitalt medlem av.
Alle fremstilt som sjablonger, intet engang forsøksvis troverdig.
I den gode komedies univers er dette selvsagt helt i orden.
I den intetsigende forsterker den det intetsigende.
Rett ved siden av ligger vår tids svære flyktningtragedie.
Av mennesker strandet nettopp slik, uten land, papirer, kontakter eller fremtid.
Spielbergs kamera sveiper dem fort og ukommentert forbi.
Som en flukt forbi noe som ble for stort, som en tanke avbrutt i emning.
Over Tom Hanks, flyplassen, dens skjebner og indre liv hviler i stedet en lunken liksomånd.
Uten poeng, uten relevans og en fort utslitt humor.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103272
|
Erik Røe:«Under The Same Sun»
(ps!rec / Musikkoperatørene)
Imponerende jevn solodebut fra den tidligere Baba Nation-vokalisten.
Mange sammenligninger har blitt trukket til Lenny Kravitz når Røe har presentert de nye sangene sine, hvilket er fullt forståelig på låter som «All The Same» og «Born Under The Same Sun».
Men selv om Røe har modnet betraktelig som låtskriver (i samarbeid med Arne Hovda fra Getaway People), står han her frem som en artist i større format enn det Kravitz byr på om dagen.
Erik Røe utnytter inderligheten i stemmen fullt ut og varierer uttrykket med hell gjennom både ballader («Oblivion», «End»), mer soulpregede numre og et par skjevt originale spor som «Keep It To Myself» og «Going Too Fast».
Jeg tror vi kaller dette et realt comeback, jeg!
| 1
|
103274
|
Gatas Parlament:«Fred, frihet & alt gratis»
(Tee Productions)
Overtydelig, massivt antikapitalistisk forsøk på hjernevask.
Snuten, kongehuset, USA og generell kapitalisme er - som alltid - trioens skyteskiver på «Fred, frihet & alt gratis».
Gateparlamentarikernes overfallsaktige slagord-ræpp blir dessverre ofte en snublefelle denne gangen.
Låtene er ikke bare låter, men mye mer endeløse strømmer av bastante revolusjonsparoler tilsatt musikk, uten at lytteren noen gang får muligheten til å fordøye budskapet.
De har tatt inn Tommy Tee på beats-siden.
Han forsterker inntrykket av at dette er et hardcore Gatas Parlament-manifest hvor ordene står i sentrum.
Og det er en ordflom som altså er like voldsom og trettende som den er imponerende denne gangen.
For å følge ånden til gutta:
Ikke kjøp denne plata.
Last heller ned låter som «Skandalemakere», «Futurama», «Kosmonaut» og «Kammerater» fra nettet - gratis.
| 0
|
103276
|
Gylder:«Gnist»
(Tylden)
Solodebut fra Oslo-mannen Åsmund Gylder, som har gitt ut to plater med bandet Soldogg.
Åsmund Gylder har skrevet tekst og musikk på sin solodebut, og produsert plata sammen med Eyvind Gulbrandsen.
«Gnist» er en litt uforløst plate, med flere gode tilløp som ikke alltid er like godt spunnet sammen til en sang.
Gylder beveger seg i poplandskapet, ofte litt melankolsk i sanger der mange handler om kjærlighetens mange fasetter i forholdet mellom mann og kvinne.
Blant de mest vellykkede sangene på denne solodebuten er «Kyss» og «Nede på kne.
| 0
|
103277
|
Gisli:«How About That?»
(Waterfall/Sonet)
Blåkopi av Beck.
Det er greit å stjele fra sine helter, og jeg skjønner godt at Gisli har Beck som sitt store forbilde, men dette blir rett og slett for mye av det gode.
For dette har vi da hørt før.
Etter all hypen rundt Gisli er det mulig at forventningene til debutplata er skrudd vel høyt, for min del blir dette uansett en nedtur.
Gisli skriver finurlige og naive slacker-tekster, og i låtene «I'm Trying» og «Worries» får han vist at han behersker singer/songwriter-sjangeren også (selv om sistnevnte minner mistenkelig om Evan Dandos «Outdoor Type»).
I «I Don't Fight» og «Can You Make Me Right» knabber Gisli rett og slett for mye av Beck.
Han putter jo hele «Odelay» inn i de to låtene, jo!
Gisli har absolutt potensial, foreløpig er han ikke noe annet enn en helt grei Beck-kopi.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103278
|
R.Kelly:
«Happy People/U Saved Me»
(Jive/BMG)
R.
Kelly - mannen med popmusikkens mest frynsete rykte etter kompisen Michael Jackson.
Men også artisten med popmusikkens mest gylne stemme.
Det er alltid vanskelig å skille selve personen vekk fra artisten, men i dette tilfellet er vi nødt.
Helt siden R. Kelly giftet seg med nå avdøde Aaliyah mens hun fremdeles var under den seksuelle lavalder, har R.
Kelly hatt en egen tendens til å havne i bråk på grunn av mindreårige partnere, helt inntil de ferske voldtektsanklagene og mistanke om besittelse av omfattende barnepornografisk materiale.
Samtidig er mannen et låtskriver-geni og velsignet med en fløyelsstemme som kan lindre visdomstannverk på et øyeblikk.
Men han har et klart behov for et bedre rykte.
På denne dobbelt-CD'en gjør han bot så det holder.
Den første CD'en, «Happy People», er laget som et feelgood-radioshow, hvor han helt har gått bort fra tidligere grove seksuelle referanser og i stedet appellerer til universell kjærlighet og positivisme.
Den andre, «U Saved Me», er et rent gospelalbum i budskapet.
Her ber han om - og får - tilgivelse på en måte som hittil er ukjent i populærmusikkens historie.
Denne dobbelt-CD'en er R.
Kellys høyst personlige renselsesprosess og søknad om å bli opptatt i det gode selskap igjen.
Om han klarer det?
Dersom musikken fremdeles spiller en rolle, ja.
Tonemessig er R.
Kelly godt forankret i et mykt syttitalls soul-lydbilde som knapt har et likegyldig øyeblikk gjennom hundre minutter.
Jo visst er R. Kelly et musikalsk geni.
Hadde han ikke vært det, ville denne overtydelige botsøvelsen blitt patetisk.
Det blir den imidlertid aldri, ikke når du glemmer bakgrunnen hans.
| 1
|
103279
|
Jeff Buckley: «Grace»
(Columbia/Sony)
1990-tallsklassiker i mammututgave.
Både fiender og fans, og Jeff Buckley har mange av begge, må være enige i følgende:
Sett fra 2004 er «Grace» (1994) 1990-tallets mest innflytelsesrike rockalbum, kun slått av Nirvanas «Nevermind» (1991).
Her hjemme er inspirasjonen fra den amerikanske sangerens eneste fullførte langspiller å høres i alle fra Thomas Dybdahl til ni av ti «bergensbølge»-artister.
Der ute gjorde den så altfor tidlig avdøde artisten (han druknet 29. mai 1997) et minst like stort inntrykk, spesielt i Storbritannia.
Utnyttelsen av dynamikk som kompositorisk grep på Radioheads klassiske «OK Computer» (1997) var pur Buckley, og hva gjelder Coldplay, Keane, Travis, Starsailor og alle de triste unge mennene med gitar - vel, de hadde ikke vært det de er om det ikke hadde vært for dette albumet.
Men der etteraperne sliter med en viss blekhet, var originalen fryktløst, nokså egosentrisk fargerik.
Han var sønn av den tilsvarende tragiske skjebnen Tim Buckley, og hadde arvet dennes spenstige evne til oktavoverskridende stemmeøvelser.
Musikken hørtes ut som Led Zeppelin møter Van Morrison; det operatiske dramaet virket affektert på enkelte og magisk på mange.
«Grace» er et album enhver rockinteressert må eie.
Andre vil i tillegg ønske seg denne praktutgaven, komplett med en bonus-CD med tolv stort sett interessante ekstraspor, samt en DVD med en 30 minutter lang dokumentar og fem musikkvideoer.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103280
|
Bertine Zetlitz:«Fake Your Beauty» (single)
(EMI)
(Radiopremière i morgen, resten av platen «Rollerskating» kommer 1. november)
Litt Lipps Inc., noe mer Madonna og aller mest Bertine selv.
I tospann med Fred Ball (Pleasure) tar Bertine Zetlitz sin kjølige eleganse enda et skritt videre på sin nye single.
«Fake Your Beauty» kan innledningsvis minne om Lipps Inc.s «Funkytown», men glir etter hvert over i Madonna-land når Bertine utfører sine vokalsprang simultant med Fred Balls funky og elektroniske rytmer.
På refrenget er derimot Bertine mer enn gjenkjennelig, et refreng som garantert vil få radiooppmerksomhet utover høsten.
Ytterst lovende!
| 1
|
103282
|
d'sound:«Smooth Escapes.
The Very Best Of d'sound»
(daWorks)
Solid samler fra stayer-band - med to nye låter.
Simone, Jonny Sjo og Kim Ofstad har vist imponerende overlevelsesevne siden de dukket opp for åtte år siden med sin velproduserte, sofistikerte og lett jazzinfiserte popmusikk à la Sade.
De har aldri fraveket dette konseptet, men forsiktig endret det i tråd med de musikalske trendene og på denne måten holdt på et trofast publikum.
«Smooth Escapes» gir et godt bilde av et band som har vist jevn styrke gjennom hele karrieren, der de to nye låtene - ekstremt radiovennlige «If You Get Scared» og Briskeby-pastisjen «My Greatest Flaw» - glir naturlig inn i helheten uten å overskygge historien.
Et must for d'sound-fans og en fin innføring for alle som ikke har noe forhold til trioen fra før.
| 1
|
103283
|
Knut Værnes med Vertavokvartetten:«A Night In Cassis»
Curling Legs
Smakfull musikalsk dessert.
Her er en plate med øregodt, mektig, sval og frisk som solbærsorbet.
I møtet mellom gitarist Knut Værnes og Vertavo strykekvartett skapes vakker og velklingende musikk som salver sinn og øreganger.
Værnes har valgt en håndfull låter fra sin allsidige produksjon, og med disse nye fortolkningene fremstår hans melodiske teft om mulig enda tydeligere enn før.
Akustisk gitar og strykekvartett er i utgangspunktet en tiltalende klangkombinasjon, som her får full uttelling med Vertavokvartettens lydhøre og kreative musikere.
Arrangørene Eivind Buene og Morten Halle har hentet frem nye sider i låtmaterialet.
Blant mine favoritter er dansende «Roneo» og elegiske «A New One».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103284
|
Ian Bostridge og Leif O Andsnes:Franz Schubert:
Winterreise
EMI
Leif Ove Andsnes og Ian Bostridge har gått til Franz Schuberts manuskripter og fremfører store deler av «Winterreise» i originalt tenorleie.
Deres versjon er forfriskende fri for det affektert høytidelige alvoret som ofte hefter ved dette ikonet.
Tekstens fortvilte herremann virker yngre, og det gjør at både hans kjærlighetskvaler og språkets forslitte bilder blir mer troverdige.
Bostridge har en klar, slank og varm stemme som kommer litt til kort i de dypeste partiene, men han tar det flerfoldig igjen.
Uttrykksregisteret han slipper løs spenner fra den ekspressive ironien man kan finne i engelske «mad songs» til en nesten Mozartsk letthet og eleganse.
Mellom poet Wilhelm Müllers frosne hjerter og posthorn får en svart humor komme til syne, og det er befriende.
Andsnes' spill er like klart, han balanserer fint mellom å slippe Bostridge til og å ta styringen når han spiller alene.
Når det gjøres på denne måten, er det et poeng å sende enda en versjon av «Winterreise» på gaten.
| 1
|
103286
|
Magnetisk!
Regi:
Erik Poppe.
Med:
Trond Espen Seim, Jan Gunnar Røise, Petronella Barker, Aksel Hennie, Stig Henrik Hoff, Silje Torp Færavaag m.fl. Norsk drama.
En taus, men aldri håpløs desperasjon, som preger døgnet, bygatene og filmens forskjellige, hardt prøvede mennesker.
Som alle - med langsomt stigende intensitet - sniker seg under huden på oss med sitt strev på et slags livets og følelsenes «grunnfjell».
Rører oss, angår oss og skaper et påtrengende behov for å se «hvordan nå dette skal gå».
Dristig våger Poppe seg ut i den mørkeste tragikomikk og aller dypeste alvor.
Men han går lenger.
Med stille selvfølge gir han rom også for de ikke håndgripelige dimensjoner.
Nennsomt, antydende og uhyre bevisst:
Noen tilfeldige, drivende fjær.
En replikk i forbifarten.
En plaget, men klippefast hjelper - nesten umerkelig stigende i sin betydning.
Aldri påtrengende.
Men i høyeste grad virksomt.
Som en mystikkens spøkefulle lek med ens sinn etter at bildene er tonet ut, teppet er gått ned og siste strofe har stilnet.
Vi følger et døgns drama i uspesifiserte bygater, gjenkjennelig fra Grünerløkka i Oslo.
En liten institusjon hyrer en hvileløs sjel, som svarer på all sin uro med desperate løpeturer i natten.
I et fengsel får en herdet fange permisjon.
I en bygård tar en enslig kvinne en overdose.
En ambulansesjåfør kommer til.
I hans bil er nettopp en liten gutt blitt født.
Foreldregleden er ubeskrivelig.
Men kortvarig.
I gatene driver to smågutter rundt.
De har nettopp mistet sin far.
Et ungt avisbud er overalt, oppmerksom og observant.
Deres veier tangeres og krysses.
En filmvev i finstemte, mørke nyanser, håndtert med nydelig flyt og sammenheng.
En «skuespillernes film» har Poppe kalt «Hawaii, Oslo».
Han har visst å velge de rette:
Petronella Barker, som med små, nøkterne midler gjør en svikefull mor betagende.
Aksel Hennie, uberegnelig fange på frifot.
En fascinerende Trond Espen Seim - plaget, men klippefast hjelper.
Stig Henrik Hoff og Silje Torp Færavaag, nyslåtte foreldre i hver sin hårfint utspilte fortvilelse.
Og en svært spennende nykommer:
Jan Gunnar Røise.
Som griper med særegen sjarm i sin voldsomme engstelse.
Filmfreaker kan glede seg over spor og inspirasjon fra flere samtidsikoner, inkludert Robert Altman og Tom Tykwer.
Alle kan glede seg over en besnærende mangetydig beretning, nydelig presentert.
En spydspiss i starten av en vibrerende, norsk filmhøst.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103287
|
Otars nydelige kvinner
Regi:
Julie Bertucelli.
Med:
Ester Gorintin, Nino Khomasouridze, Dinara Droukarova.
Fransk/belgisk.
Drama - tillatt for alle
Finstemt og inntagende om samlivet til tre kvinner i dagens Georgia - bestemor, datter og datterdatter - som også speiler et land og dets tilstand.
Otar har vært den samlende kraft for hans mor, hans søster og niese i Tbilisi, Georgia.
Nå har Otar søkt nytt liv i Paris.
Hjemme i Tbilisi er livet til hans mor, søster og niese likevel - på forskjellig vis - sentrert rundt Otar og hans fremtid.
Og især hans fravær.
Franske Julie Bertucelli har fått med seg franske og belgiske coprodusenter til en film fra eks-sovjetiske Georgia og gir et nøkternt og rørende portrett av de tre kvinnene, deres hverdagsstrev, fremtidssyn, forholdet dem imellom - og til den fraværende Otar.
Sett i et større perspektiv speiler de også tre generasjoners måte å forholde seg til de barske forhold i en nasjon som selv på sitt vis er «forlatt» av sin egen, samlende kraft:
Sovjet-makten.
En sjelden anledning til å se en europeisk samtidsfilm fra de ikke så oppgåtte stier.
I Cannes 2003 vant den Kritikerukens Grand Prix, på Tromsø-festivalen i vinter vant den publikumsprisen Aurora - som regissøren denne uken fikk seg overrakt på årets Haugesund-festival.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103288
|
Rørende
Regi:
Torun Lian.
Med:
Julia Krohn, Bernhard Naglestad, Kim Sørensen, Reidar Sørensen, Andrine Sæther, Ane Dahl Torp.
Når veslevoksne, glupe Selma står igjen følelsesmessig avkledd i «Ikke naken», så er det uendelig vakkert og rørende.
Torun Lian har en sjelden evne til å se hva som rører seg i hoder og kropper på barn og unge.
Hva som skjer når naturkatastrofen nærmer seg - i dette tilfellet forelskelsen.
I et sommerlig blidt naturlandskap kjemper Selma med nebb og klør mot sin gryende pubertet.
Hun vil ikke bli betatt av gutter, langt mindre at de skal se på henne som noe annet enn en intelligent, sylskarp, veslevoksen jente med nobelprisambisjoner.
For skarp og veslevoksen, det er hun.
Hun er tilgodesett med tanker og replikker som tydelig bærer preg av en voksen stemme.
Det er greit å akseptere hennes dype interesser for vitenskapen, men en del av replikkvekslingen er iblant mer litterært gode enn muntlig naturlige.
På den annen side er scenene mellom Selma og hennes etter hvert svært gode venn Andy fulle av sødme og varme.
Hun - en energisk kontrollfrik.
Han - en betatt og betagende kar med en engels tålmodighet i kampen for å vinne den unge damens hjerte.
Nydelig og nyansert spilt av Julia Krohn og Bernhard Naglestad.
Parallelt følger vi det turbulente kjærlighetslivet til Selmas onkel og tante (Kim Sørensen og Ane Dahl Torp).
Der er det hyl og skrik og stormfulle høyder; for Selma et klart eksempel på at kjærlighet og sånn er noe dritt.
Det er møtet med «den fremmede», en reflektert, stillferdig svenske (Gustaf Skarsgård) som åpner Selmas øyne.
«Ja visst gjør det ont, när knoppar brister," skriver Karin Boye i sitt dikt.
Og det gjør vondt for Selma når hun skjønner at hun har et vell av følelser hun ikke lenger kan kontrollere; det ulidelig spennende og urovekkende som kalles pubertet.
Det som skurrer, er at enkelte scener og samtaler bærer preg av å være konstruert, samtidig som Selmas stadige guttediskusjon med venninnene får et gjentagelsens preg.
Ikke desto mindre; «Ikke naken» beveger og varmer, med humor, romantikk og tårer.
| 1
|
103289
|
Bush-brenning
Regi, manus, produksjon: Michael Moore.
Amerikansk.
Dokumentar - 11 år, egnet ungdom/voksne
Rasende filmkommentar av vekslende kvalitet, likevel filmhistorisk brennhet.
Michael Moore går i denne allerede meget omtalte filmen løs på president George W. Bush.
Det vi si:
Ikke egentlig løs på mannen; han fremstår som en litt ynkelig og talentløs figur, som man synes litt synd på.
(Og dette er USAs president!)
Men det er «Systemet Bush», presidenten og alt hans vesen, filmskytset rettes mot:
Svakt - om ikke feilaktig - maktfundert, korrupt, nær fascistisk i sin klasseutnyttende struktur, grenseløst grådig, politisk opportunistisk, løgnaktig, svinsk.
Alt påpekt, antydet, bevist, sladret om, rundt det nasjonale traumet da World Trade Center ble torpedert av to passasjerfly 11. september 2001.
La det være klart:
«Fahrenheit 9/11» må ikke forveksles med en dokumentar.
Den er mye mer en kommentar, til tider propagandistisk.
Filmen er i perioder slumsete, omtrentlig, populistisk og utillatelig tolkende.
Når Moore går inn i hodet på George W. Bush og forsøker å finne ut hva han tenker de syv minuttene like etter at WTC var rammet, er og blir det spekulasjoner.
Som faktisk smaker ille.
Men Moore har altså likevel funnet en videosnutt av presidenten akkurat da:
Han var på besøk i en barneskole i Florida og leste eventyr med barn.
Og ble sittende med glatt ansikt også lange minutter etter han fikk hvisket i øret at USA var under angrep.
Uten å røre seg.
Det er sterkt!
En del av Moores feil og manipulasjoner er påvist.
Men mangt annet fremstår troverdig og dokumentert.
Som Bush og hans families kontakt med bin Laden-familien (26 av dem fikk forlate USA mens resten av landet var pålagt totalt flyforbud), om hans rådgivere, venner og rike krigsprofitører.
Etter World Trade Center kom Irak-krigen.
Som i Moores versjon er en «handlekraftig» presidents avledende manøver for i virkeligheten å skaffe seg og sine enda mer profitt.
Moore proklamerer sin solidaritet med fattig-USA, og utarbeider en politisk analyse:
Det er alltid de fattige i USA som stiller opp når landet kaller.
Mens det grådige næringslivsadelskap alltid og effektivt er villig til å utnytte dem.
Altså:
Dagens USA styres av en administrasjon som har gått til krig mot de fattige i eget land med ett mål: å utbytte dem enda mer.
Her og der mister filmen fokus og oppholder seg ved uvesentligheter.
Av og til skulle man ønske mer konkrete angrep på flere av mennene og metodene i det Moore påstår er verdens råeste narrespill.
Men man kan ikke få alt.
Og Michael Moore serverer mye denne gang.
Alle tenkende mennesker:
Løp og se!
| 1
|
103294
|
Jon Balke & Magnetic North Orchestra:«Diverted Travels»
ECM Records
Årets rikholdige ECM-høst starter sterkt og norsk.
På Jon Balkes fjerde skive med Magnetic North Orchestra møter vi et lekent, utforskende og perkussivt uttrykk som stimulerer fantasien og appellerer til det sanselige.
Musikken er umulig å genrebestemme, i sin avbalanserte mikstur av komposisjon, improvisasjon, struktur, stofflighet, fortid og nåtid.
De medvirkende musikeres individuelle stemmer utgjør til sammen en genre for seg.
Jon Balkes sprudlende, dialogiske pianospill og åpne komposisjoner virker som invitasjoner, utfordringer til musikalske samtaler.
Innvevd i Ingar Zachs og Helge Nordbakkens fremdrivende perkusjonsteppe gir tre strykere assosiasjoner til tidlig musikk eller nyere komponister som Arvo Pärt, med rytmiske, punktmessige utsagn.
Per Jørgensens trompetspill og sang og danske Fredrik Lundin på fløyte og saksofoner gir med varierte penselstrøk klangfarger og melodisk struktur.
«Diverted Travels» fremstår som et usedvanlig fokusert uttrykk og et høydepunkt i Balkes produksjon.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
103295
|
The Prodigy:«Always Outnumbered, Never Outgunned»
(XL Recordings)
Dødskrampen til nittitallets teknorock.
Syv år etter at «Fat Of The Land» fremdeles kunne bidra med en viss relevans, har Liam Howlett og hans Prodigy mistet det meste av dette.
Howletts bombastiske, sirenefylte arena-tekno ble aldri «den nye rocken» før årtusenskiftet, og nå er den enda lenger unna.
Dermed er det ikke sagt at den nye Prodigy-platen er dårlig, men mange av sangene virker utgått på dato.
Dette er en plate som vil få lyttere til både å rykke i dansefoten og trekke på skuldrene.
For nittitallsnostalgikere er det med andre ord mye å hente her, spesielt i åpningen «Spitfire» og den skittensexy «Hot Ride» - begge med vokalhjelp fra Juliette Lewis.
Her fungerer den gode, gamle brautende Prodigy-oppskriften, uten at Liam Howlett på noen måte er provoserende lenger - hverken tematisk eller rytmisk.
Men Liam Gallagher og The Prodigy er ingen god idé.
| 0
|
103296
|
Ugress:«Cinematronics»
(Port Azur/ Tuba)
Gjeesp ...
OK, debutplaten «Resound» fra 2002 hadde i alle fall et par soleklare singlekandidater med «Loungemeister» og «Spiderman Theme».
Det har ikke «Cinematronics».
Gisle Martens Meyer lager fremdeles samplebasert elektronika ispedd litt house og sløv easy listening.
Også denne gangen beveger han seg i filmens verden, «Cinematronics» skal faktisk være en hyllest til skrekkfilmer, B-filmer og Bollywood-filmer.
På tross av at albumet ellers ikke er lett å få tak på, er i hvert fall filmtemaet åpenbart.
For Ugress har samplet både musikk og dialog fra filmens verden.
Første single ut, «Manhattan Sapphire», er helt grei Bollywood-låt (men har Ugress samplet hun syngedama fra «Åpen post»-sketsjen?).
«Cowboy Desperado» er også passe tøff, mens vokalist Therese Vadem i «Nightingale» bare blir en svak kopi av Saint Etiennes Sarah Cracknell.
Ideen om filmtemaet er god nok, den.
Problemet med «Cinematronics» er bare at produksjonen er kald og kjedelig, at albumet er forutsigbart og fullstendig blottet for fengende melodier.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103298
|
O-Zone:«DiscO-Zone»
Eurotrash av verste sort
Åhhh, grusomt!
O-Zone er rett og slett forferdelig plagsomt å høre på.
Den rumenske guttegruppa serverer hjernedød og fæl dance, dette er en blanding av danskebåten, elendig sydendiskotek og Grand Prix-kvelden fra helvete.
«Dragostea Din Tei» har plaget mange i sommer, og at dette er den beste sangen på albumet, sier vel sitt.
Nå skal neste singel ut (som latterlig nok er helt lik den forrige), «Despre Tine», og plage enda flere.
O-Zone hører bare hjemme ett sted, og det er i søpla.
Styr unna!
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103299
|
Young Buck:«Straight Outta Cashville»
(G Unit/Interscope)
Sammen med 50 Cent og Lloyd Banks utgjør Nashville-gutten Young Buck rapkollektivet G Unit.
Det er mulig at disse tre burde konsentrere seg om å gi ut færre og bedre plater, i stedet for å være med på hverandres soloprosjekter hele tida.
Åpningslåta «I'm a Soldier», med kompis 50 Cent på vokal, kunne likså godt vært med på en G Unit-plate, og det er det som blir litt feil.
Young Buck stjeler sin mer berømte venn hele tiden, spesielt ved å kopiere 50s typiske «syngerefrenger».
Dessuten namedropper han G Unit til det kjedsommelige.
«Straight Outta Cashville» inneholder tam gangsta-rap der Young Bucks gnåler om damer, dop, penger og pistoler.
Den eneste kule låta på albumet er «Bang Bang», der Young Buck har samplet Sonny Bono/Nancy Sinatra-låta med samme tittel.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103300
|
Northern State:«All City»
(Columbia/Sony)
Northern State leverer varene igjen
Go'jentene fra Long Island, New York, er sterkt tilbake etter suksessen med «Dying In Stereo» fra 2002.
Denne gangen har Hesta Prynn, Sprout og Spero jobbet med produsenter som Pete Rock, Manifest og ?uestlove fra The Roots.
Singelen «Girl For All Seasons», produsert av DJ Muggs fra Cypress Hill, er en herlig låt som omhandler kroppsfiksering og samfunnets forventninger til kvinner:
«Are my hips too big, does my ass look fat?».
Northern State klarer virkelig å fremføre sine feministiske tekster med en artig ironisk vri.
De rapper om fester, cocktails, vennskap og forhold.
Og om New York, selvfølgelig.
Rolling Stone har helt rett når de beskriver gruppa som «hip-hop for the modern fabulous woman».
Høydepunktene på «All City» er superfengende låter som «Nice With It», «Think Twice» og «Don't Look Down» («I'll be a soccermom in a mini-van», he he).
Du kan ikke unngå å bli sjarmert.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 1
|
103301
|
The Lionheart Brothers:«Colour Contrast Context»
(Chewinpine'/VME)
Innadvendt og monotont fra lovende trøndere.
The Lionheart Brothers lager lydtablåer som skapt for musikknerder; lange, svevende og gjentagende dronetepper av toner som ikke nødvendigvis er forankret i klassisk låtskriverkunst, men som likevel bidrar med såpass mye atmosfære at lytteopplevelsen likevel ikke er helt bortkastet, som «I Burn Myself On You».
Påvirkningen fra de engelske shoegazerne på nittitallet er påfallende, mens bandet på sitt mest åpne og kommersielle, «Blue Clouds, Red Sky», kan minne om et instrumentalt U2 på sitt mest dvelende.
The Lionheart Brothers er et modig band med utforskertrang, men på dette minialbumet gjentar de seg selv nesten i hver låt, dessverre.
| 0
|
103302
|
J.T. Lauritsen:«Perfect Moves»
(Bluestown/Bare Bra Musikk)
Blues-Norges best bevarte hemmelighet.
Humor, spenst og spilleglede har alltid vært Jan Tore Lauritsens fremste våpen gjennom en lang karriere i norsk blues - ved siden av trekkspillet, selvfølgelig.
På «Perfect Moves» - en hørbar hyllest til Earl King - har han satt bæljen litt i bakgrunnen, men de andre ingrediensene er her i fullt monn.
Spesielt imponerer Lauritsen og hans sylskarpe gitarist, Arnfinn Tørrisen, med et uhyre jevnt og variert knippe egenkomponerte låter, der balladene faktisk skinner aller sterkest denne gangen, ikke minst «Junkie For Your Love».
Herr Lauritsen fortjener et enda bredere publikum etter denne platen, og det er ikke bare fordi han - etter coveret å dømme - liker Maker's Mark...
| 1
|
103305
|
Gråtass er sjefen
«Gråtass
- Hemmeligheten på gården».
Regi:
Trond Jacobsen.
Med:
Traktoren Gråtass, Ole-Kristian Lima, Tor-Geir Sundal, Dagrun Anholt.
Norsk barnefilm.
For alle.
Dyr eller biler som snakker slår alltid an hos barn.
Derfor vil ganske sikkert filmversjonen av Gråtass nå sitt publikum.
Men spillefilmformatet blir for stort for dette populære konseptet.
Alle som har fulgt den vesle traktoren og hans eiere, vet at absolutt alt er overdrevet og karikert.
Så også i filmen.
Goggen & Co. er godhjertede folk med lun humor.
Skurkene er enten kjempeduster eller hardkokte dresskledde slemminger.
Endimensjonalt så det holder, og uten den vesle geskjeftige gråtassen hadde det vært i drøyeste laget.
Gråtass er den smarteste og mest normale i selskapet - og derfor egnet til å være en «ting» man blir glad i.
Historien som manusforfatter Morten Myklebust og regissør Trond Jacobsen forteller, er tynn, omstendelig og litt langdryg.
Med noe spenning attåt.
Den snerten og oppfinnsomheten vi så i filmen om en annen firehjuling, Pelle Politibil, mangler.
For de aller yngste vil både Gråtass og de hyggelige bøndene rundt ham i det milde Vestfold-landskapet gi en trygghetsfølelse.
Det unner jeg dem.
Og selv om filmen som sådan er helt på det jevne, har den en god stemning av vennlighet.
| 0
|
103306
|
Dyktig debut
Regi:
Aksel Hennie.
Med:
Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Floberg, Liv Osa, Amed Zeyam, Espen Juul Kristiansen.
Norsk drama.
Aldersgrense:
Ikke satt (premiere 10. september).
Aksel Hennies «Uno» er et drivende godt stykke debutantarbeid på film.
Det er energi, engasjement og heftig bankende puls i dette personlige drama - om en ung manns kamp og frigjøring fra krefter og miljø som bryter ham ned.
Mer overraskende:
En skarp og effektfull veksling mellom voldsom kraft og stor stillhet som går gjennom filmen som en vibrerende, rød tråd - gjennomført i alt fra klipp til kontrastfylt kombinasjon av bilder og musikk, hendelser og omgivelser.
Det er nok i høy grad med på å gi «Uno» dens nesten ekstremt autentiske tone, i alt fra indre stillhet til utadvendt sinne, fra hjemlig sorg og omsorg til fortauenes blodige oppgjør i et miljø blottet for nåde.
For det nærmest spruter liv og ekthet ut av scener og beretning:
Tøffingen David (Hennie), en av gutta i et treningsstudio der han ikke bare bygger kropp, men også jobber.
Virkelig i den indre kjerne og helt på høyden, ofte i tospann med kompisen Morten (Cleve Broch).
Begge stilltiende vitne til andres lumre handeler med byens livsfarlige stoffmafia.
Begge passivt medskyldig, involvert på hver sitt vis.
Kontrasten til hjemmelivet er påfallende.
Der tar han seg av en mongoloid lillebror, en døende far og en stø, men enslig mor.
En razzia forandrer alt.
Begge havner i varetekt, samtidig som Davids far er i ferd med å dø.
Et par «ekstraomganger» mot slutten er unødige og repeterende.
Før det tetner seg til i en tett, intens slutt.
Det svære, skjellsettende samvittighetsdrama er «Uno» ikke - til dét er historien for enkel og flertydigheten for fraværende.
Den er hva den er: en ganske enkel historie, drivende dyktig fortalt.
En «Buddy»-tung og ganske mørk om vennskap og svik, og en ung manns grep om ansvar.
Av det slaget som frigjør og gir karakter, modner og gir ny retning.
Gyldig for enhver.
Svært nok.
| 1
|
103307
|
Såpeboblespill
«Sudeki» kunne blitt så mye bedre, men kommer bare halvveis og ender opp med å være et pent skall uten særlig innhold.
Det fargesprakende eventyrspillet «Sudeki» har lenge vært et av de spillene jeg har gledet meg mest til.
Det lovte et fantasifullt univers, spennende figurer og en episk spillhistorie hvor mørket var i bitter konflikt med lyset.
Men utviklerne bommer på blinken, og treffer et godt stykke ute i pereferien.
Du begynner som sverdfanatikeren Tal, og etter hvert rotter du deg sammen med tre andre figurer:
En trollkvinne, en rifleskytter, og en søt jente som har talent for å klatre opp vertikale flater.
Poenget er å kombinere forskjellige figurtyper for å gjøre spillopplevelsen litt variert.
Det fungerer også.
De kjemper på ulike måter med forskjellige taktikker og slagkombinasjoner, noe som gir «Sudeki» et sårt trengt høydepunkt.
Kampsystemet er solid, med både action- og strategielementer.
Det hele finner sted i en svært fantastisk verden hvor monstre og mennesker er like vanlige som snakkende ender og små-sinte guder.
Spillet ser vanligvis nydelig ut, og det inviterer til utforskning.
Utseendemessig scorer «Sudeki» nesten full pott.
Alt virker brillefint, men så svikter «Sudeki» på det viktigste.
Figurene er pinlig klisjébefengte, og historiene deres hører hjemme blant forkastede «Glamour»-manuskripter.
Det hele er så erketypisk, stakkars bønder som blir overrumplet av slemme monstre for eksempel, at «Sudeki» ikke greier å vekke interesse.
Det hele er også preget av mye gjentakelser.
Du løper mellom punkter og dreper det du ser, mens du blir servert den syltynne historien på en lite engasjerende måte.
Forbered deg også på talentløse skuespillere som tidvis grenser til det kriminelt irriterende.
De skriker, hyler og står ikke i stil med figurene de representerer.
Når begynte egentlig småjenter å høres ut som brautne menn som aldri kom helt over stemmeskiftet?
Kombiner den påfølgende elendigheten med utvannede rollespillelementer som aldri kommer godt frem i spillet, og du har et spill på rask vei nedover.
Det hele bunner ut i at «Sudeki» er et begrenset og gjennomsnittlig eventyrspill, som tilfeldigvis stiller med flott grafikk og et underholdende kampsystem.
Det blir litt som såpebobler - pene å se på, men fulle av ingenting.
| 0
|
103308
|
Råtassen Riddick
Man blir ikke stort mer «badass» enn Riddick.
Dermed er det duket for en sensasjonelt bra spillopplevelse for voksne.
Annet enn Vin Diesel da.
Og for en perfekt mann til rollen som furien Riddick.
Vin Diesel ER Riddick, en av de tøffeste actionheltene noen sinne.
Han er så tøff at han spiser binders og driter kjetting mens han snerrer one-liners som «I play the cards I'm dealt... then I cheat» med herlig arrogant innlevelse.
I spillet blir han altså plassert i fengselet Butcher Bay, og oppgaven din er å få ham ut derfra.
Hele spillet foregår inne i dette fengselet, men Riddick havner i til sammen tre forskjellige avdelinger - den ene mer sikker enn den andre.
Underveis kan du snakke med andre fanger og løse diverse oppgaver for dem, de fleste av dem valgfrie.
Det blir endel skyting og heftig action, men store deler av spillbarheten er basert på å snike seg rundt i skyggene.
Spesielt morsomt blir dette når Riddick etter hvert får sin «eye shine» - evnen til å se i mørket.
Tempo- og sceneskiftene i spillet svært gode og velregisserte - fra den flotte introen til den hektiske siste flukten fra den tredje og mest sikre avdelingen i Butcher Bay, via måten du introduseres for de to andre fengselsfløyene Riddick må flykte fra på.
Det eneste jeg egentlig savner er et noe mer avansert bevegelsesregister hos Riddick.
Spillbarheten er noe begrenset i forhold til egenskapene han egentlig har.
På den annen side er dette helt sikkert et bevisst valg hos Starbreeze.
For å få til en mer avansert spillbarhet måtte nok synsvinkelen vært tredjeperson i steden for førsteperson, og det ville automatisk ha gått på bekostning av innlevelsen - følelsen av å være i Butcher Bay.
Jeg synes Starbreeze har valgt riktig, for kombinasjonen av adventure-lignende oppgaveløsing, intens sniking, brutal slåssing med bare nevene og heftig action fungerer uansett utrolig bra.
Det samme gjelder skuespillerne, som gjør en fabelaktig jobb alle som én.
Kvaliteten på dialogen, ekstremt bra grafikk, detaljerte miljøer og en fantastisk visuell stil gjør «The Chronicles of Riddick» til en særdeles engasjerende spillopplevelse.
De svenske utviklerne, som tidligere har vist potensiale med «Enclave» og «Knights of the Temple», har åpenbart bestemt seg for å smelle til med et spill som står fjellstøtt på egne ben - uavhengig av filmene om Riddick.
Det lykkes de med til de grader.
Faktisk snakker vi om et av de aller beste spillene på Xbox til nå.
| 1
|
103309
|
Fra jungel til jungel
Regi:
Lindsay Lohan, Tina Fey, Lizzy Caplan, Rachel McAdams, Lacey Chabert.
Ameikansk.
Komedie - 7 år, egnet ungdom.
Søt pike strever en del med overangen fra Afrikas jungel til amerikansk high-school-jungel.
Lindsay Lohan (18) er virkelig blitt et hett amerikansk filmnavn, blant annet etter «Freaky Friday», der hun bytter kropp med «mamma» Jamie Lee Curtis.
Denne gangen er hun zoolog-datteren, som etter et avgrenset liv med sin forldre i Afrika, plutslig må forholde seg til den sosiale jungel og det konformitets-helvete som er berkrevet i nær sagt tusen amerikanske ungdomsfilmer.
Lohan selv er en vesentlig årsak til at filmen ikke går totalt på trynet.
Hun fører an i en tidvis rapp, frisk og meget godt timet tone, når hun beveger seg fra å være den totalt «ute» nerden, til high-school-dronning.
Men likevel blir det forutsigelig, litt uttværet og uungåelig sentimentalt etterhvert.
| 0
|
103310
|
Platt komedie
Regi:
Peter Howitt.
Med:
Pierce Brosnan, Julianne Moore, Parker Posey, Michael Sheen.
Am. komedie.
For alle.
Romantisk komedie der skuespillerne definitivt ser ut til å mistrives i rollene.
Julianne Moore er en av de siste årenes mest briljante skuepsillere.
Men hva hun gjør i denne filmen er meg en gåte.
Forsøket på å gjøre dette til en lett og muntert flytende fortelling om to særdeles oppegående advokater, strander på plattheter og anstrengt spill.
Svært lite av dette virker troverdig.
Man har unektelig en følelse av at hverken Brosnan eller Moore er spesielt fortrolige med den kunstig konstruerte historien.
Skilsmisseadvokater i New York er god mat for filmindustrien.
I «Laws of Attraction» er det duket for pene mennesker, kvikke replikker og oppfinnsomme hendelser.
Skulle man tro.
Men motsetningene - og etterhvert tiltrekningen - mellom de to konkurrentene er stort skildret med overdreven klisje'bruk.
Og deres felles raid til Irland for å ordne opp for to klienter, er bokstavelig talt helt på jordet.
Det begynner slett ikke verst; med en del muntre og skarpe observasjoner.
Men etterhvert smuldres humoren opp i syltynne biter av platt humor.
| 0
|
103312
|
Roy Lønhøiden:«Det ensomme landet»
(NorskAmerikaner / Bare Bra Musikk)
Det finnes ensomme ulver også på to bein på Finnskogen.
Roy Lønhøidens «Det ensomme landet» er en av de varmeste, flotteste og blåeste norske country-utgivelsene jeg kan huske å ha hørt på mange år.
Med helakustisk basis tråkker Kongsvinger-mannen i fotsporene til både Hank Williams og skillingsvisene fra hjemtraktene (selskapet heter tross alt NorskAmerikaner...), der han skildrer hverdagslige situasjoner med enkle folk som livet kanskje ikke har fart like godt med hele veien.
Både i ord, toner og produksjon (Bjørn Kulseth) spares det på kraftige virkemidler, hvilket gjør autentisiteten helt unik.
Norsk country har kanskje aldri tidligere vært mer ektefølt og troverdig enn det Roy Lønhøiden presenterer her.
| 1
|
103314
|
Soundtrack «Alt for Egil»
(Kong Tiki Records/Playground)
Tamt soundtrack.
Musikken til filmen «Alt for Egil» står ikke særlig godt på egne ben.
For låtmessig er det nemlig ikke mye å skryte av her.
Unntaket er Lars Horntvedts stemningsfulle komposisjoner.
For selv om det bare er små snutter, ender disse opp med å bli albumets høydepunkter.
Jazzinspirerte «Lovetheme 3» og stemningsfulle «Nærmere» og «Nærmest» med Hanne Hukkelberg på vokal, er jo riktig så hyggelige.
Greit, Kristoffer
Joner får vist at han kan synge på «24 timer i døgnet» og September When-demoen «Wish For Warm July» fra 1988 er jo OK, men ellers må soundtracket sies å være tamme greier.
Men det kan jo være at musikken blir mer spennende hvis filmen viser seg å være bra?
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103315
|
Crosby/Nash:«Crosby/Nash»
(Sanctuary Records)
Rock'n roll Hall of Fame-legender - og amerikanske presidentkandidater!
Ingen bestrider den musikkhistoriske statusen til David Crosby (63) og Graham Nash (62), men da de tidligere i sommer proklamerte sitt felles presidentkandidatur, ble det heldigvis gjort med et smil om munnen, selv om forholdene i USA også berøres på en alvorlig måte her («They Want It All», «Don't Dig Here» og ikke minst «Live On (The Wall)» - like praktfull som den er tankevekkende).
På sin nye duoplate - altså uten både Stephen Stills og Neil Young - viser de tendenser til en storhet som disse gutta bare glimtvis har røpet de siste årene.
Flere låter her er så vakre, så innbydende og så fulle av harmonier at platen burde avlive sommerens agurkdebatt om softrock og «ekte» vestkyst-musikk en gang for alle; her er nemlig den ekte varen!
To gylne stemmer - alene og sammen - uimotståelige melodilinjer og silkemyk lyd gjennom et helt dobbeltalbum er sjelden vare.
En deilig - og viktig - plate som skapt for en «indian summer»!
| 1
|
103316
|
Beenie Man:«Back To Basics»
(EMI/Virgin)
Gørr kjedelig dancehall.
Beenie Mans nye album «Back to Basics» skal være resultatet av en turbulent periode i Jamaica-artistens liv.
I januar brakk nemlig Beenie Man ribben og nese, og punkterte den ene lungen i en bilulykke hjemme i Kingston.
Og ikke nok med det, seks uker senere ble vennen Paul Tyrell myrdet utenfor plateselskapet hans.
På oppfølgeren til 2002-albumet «Tropical Storm» går Beenie Man tilbake til dancehall-røttene sine.
Resultatet er ikke bra.
Det er rett og slett gørr kjedelig.
Den første singlen «Dude» (med Ms. Thing) er jo passe fengende, den, men ellers er «Back To Basics» tamme greier.
På «If A Neva God» prøver Beenie Man seg med litt gospel, noe han i hvert fall ikke lykkes med.
Og den noe homofobe artisten blir vel selvopptatt når han drar i gang låten «King Of Dancehall».
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103317
|
Elvis Costello & The Attractions:«Almost Blue»
(Demon/Bonnier)
Tidenes viktigste engelske countryalbum.
I sin tid et hvilesteg etter fire års frenetisk låtskriveraktivitet - «Almost Blue» gjorde det lovlig for en hel generasjon rockfans å elske countrymusikk.
Vanskelig å forestille seg i disse mer opplyste tider hvor farlig det var for Elvis å utsette karrieren sin for dette i 1981, men faktum er at «Almost Blue» kom komplett med en advarselsklistrelapp på omslaget («Warning!
This album contains country & western music & may produce radical reaction in narrow minded people»).
Allerede B-siden på debutsinglen hans, «Radio Sweetheart», var de facto en countrysang.
Og denne nyutgivelsen gir ytterligere bevis på at dette med country ikke var noen uforpliktende flørt for vår mann fra Liverpool.
En samling tolkninger av klassisk materiale av blant andre Charlie Rich, Merle Haggard og produsent Billy Sherrill; Costellos litt umodne, valpefettykke stemme forhindrer disse tolv låtene i å være definitive versjoner (med mulig unntak av en nydelig omarrangert versjon av Gram Parsons «How Much I Lied» og en råttrockende, brutal boogiewoogie-versjon av Hank Williams' «Why Don't You Love Me Like You Used To Do»).
Helhetlig sett er det likevel en utmerket samling.
The Attractions utviser en uventet følsomhet for sangene, og den proppfulle bonusdiscen er stort sett veldig fin.
Riktignok synger både George Jones og Johnny Cash ham av banen i henholdsvis «Stranger In the House» og «We Oughta Be Ashamed», men på egen hånd holder Costello fint fortet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103318
|
The Libertines:«The Libertines»
(Rough Trade / Tuba)
Garasjerock på kraftig retur tilbake til garasjen.
Både The Strokes og The Hives har det siste året hatt problemer med å leve opp til den hypen de ble tilgodesett med i britiske og amerikanske medier for et par år siden.
Det samme vil garantert gjelde engelske The Libertines, som dukket opp i samme åndedrag som The Strokes, bare med et enda mer uvørent lydbilde og en vokalist som snøvlet mer enn han sang.
Mer artikulert er det ikke på andreplaten fra The Libertines, heller ikke sangene er bedre eller mer sammenhengende, selv om de på låter som «Can't Stand Me Now», «The Ha Ha Wall» og «What Katie Did» avslører større trang til å gå pop.
Men interessant blir det aldri.
| 0
|
103320
|
The National Bank:«The National Bank»
(Universal)
Med brødrene Horntveth i bankdireksjonen innføres en ny popstandard her til lands i høst.
The National Bank gjennomsyres av den lekelystne eksperimenteringstrangen til Lars og Martin Horntveth fra Jaga Jazzist.
Bli derfor ikke skremt om arrangementene avviker fra det du vanligvis oppfatter som popmusikk!
Under strykerne og de teknologiske rytmene åpenbarer det seg praktfulle melodilinjer som langt overgår det meste innen norsk popmusikk i dag.
Det gjelder ikke minst singlen «Tolerate», men også «Hello, My Name Is Fred», «Blue As We Like It» og åpningen «I Hear The Sparrow Sing» har dette suget som overskygger ethvert komplekst sprang som låtene ofte tar i sine svært så luftige arrangementer.
Mye av æren for å holde dette nede på landjorden må tilskrives Thomas Dybdahls stemme, som gir den nødvendige varmen og personligheten til sangene.
Av den grunn blir også en låt som «A Recorder In Red Plastic» den beste Air-sangen på mange år, mens tittellåten faktisk er en moderne kortstudie av hvordan en prog-poplåt (!) skal skrives.
«The National Bank» er noe så sjeldent som en popplate som krever noe av lytteren.
Mer av det!
NB!
Spiller på Øyafestivalen i kveld.
| 1
|
103321
|
Deilig mareritt
Vi trenger bare være redd for frykten i seg selv, mente Roosevelt.
Det er en fattig trøst når man spiller «Doom 3».
For det er nemlig det som står på planen fra det første skrittet du tar i spillet «Doom 3»: Klam, intens, klaustrofobisk frykt.
Vi snakker om det mest etterlengtede PC-spillet på lenge.
Forventningene har vært bortimot ekstatiske siden spillet ble vist frem for første gang under spillmessen
E3 for drøye to år siden.
Slik de alltid er når id Software kommer med et nytt spill.
Selskapet har, med überprogrammerer John Carmack i spissen, laget de mest avanserte spillene rent teknisk helt siden de selv skapte skytespillgenren med «Wolfenstein 3D» i 1992.
Manna fra oven
Året etter ga de ut det som går for å være den kanskje største revolusjonen for PC-spill noen sinne:
«Doom».
Ikke så rart, derfor, at «Doom 3» lyder som manna fra oven for alle som har fulgt PC-spill over litt tid.
Og selv om vi ikke snakker om noen revolusjon denne gang, eller evolusjon for den saks skyld, overbeviser id Software nok en gang med et teknologisk imponerende, særdeles stemningsfullt og utrolig spennende spill.
Året er 2145, og forskere på en base på Mars gjør noen merkelige funn langt under jorden.
Du ikler deg rollen som en marinesoldat, som ankommer Mars for å starte sin første arbeidsdag.
Kort tid etter bryter helvete løs.
Og da mener jeg ikke at aircondition-anlegget fusker eller at kaffemaskinen er tom.
Nei, jeg mener det bokstavelig.
Som i Helvete med stor H.
Demoner av stadig verre sort labber inn i korridorene på basen og gjør kort prosess på det de kommer over.
Andre ansatte på basen blir forvandlet til blodtørstige zombier.
Og der er du da, en stakkars soldat med hjertet i halsen og ymse våpen som holdes med skjelvende hender.
Jeg kan ikke få understreket det nok:
«Doom 3» er absolutt ikke noe for barn eller personer med dårlig hjerte.
For hvis man først klarer å leve seg inn i det som skjer på PC-skjermen, er «Doom 3» en 20-30 timer lang studie i hvor mye redsel man er villig til å påføre seg selv.
Den grensesprengende realistiske og rikt detaljerte grafikken, det sensasjonelle lydbildet og den generelle mørke stemningen, hvor snerrende monstere potensielt ligger på lur i hver eneste skygge (og de er det mange av, for å si det sånn), sørger for en grad av troverdighet og innlevelse ingen andre spill av denne typen har oppnådd til nå.
For min egen del, har jeg faktisk ikke vært så redd siden jeg stod 30 meter over parkeringsplassen utenfor Mosseporten Senter med en strikk festet til bena.
«Doom 3» er som å stå på den vesle plattformen og grue seg til å hoppe i 30 timer.
Ja, det er utmattende å tvinge seg selv til å spille gjennom et spill hvor man er redd stort sett hele tiden.
Av og til fikk jeg så angst at jeg måtte avslutte spillet og ta meg en hvilepause, og jeg måtte ofte psyke meg kraftig opp før jeg gikk inn i et nytt rom.
Skvetten, skjønner du.
Men Gud bedre så tilfredsstillende det er.
Og jeg skal fortelle deg hvorfor:
Opplevelsen av å overvinne frykt er ekstraordinært vidunderlig.
Ikke mine ord, de tilhører den britiske psykologen Bertrand Arthur William Russell.
Jeg er hjertens enig, og mener sitatet langt på vei beskriver hvorfor vi mennesker liker filmer som «Ring» og «Motorsagmassakren», bøker fra forfattere som Stephen King og Clive Barker og spill som «Silent Hill» og «Doom 3».
Det er også derfor enkelte hopper ut av fly eller klatrer opp fjell uten sikring.
Jeg føler det som om jeg har oppnådd noe etter å ha spilt gjennom «Doom 3».
Det er en personlig seier for meg.
Samtidig er evnen til innlevelse essensiell for å få maksimal glede ut av dette spillet.
Det er nemlig fint lite som har skjedd siden originalen fra 1993 rent innholdsmessig:
Du skal skyte på alt som rører seg helt til det ikke rører på seg lenger, du skal finne forskjellige koder og sikkerhetsoppgraderinger som åpner diverse dører og du leter etter helse og ammunisjon her og der.
That's it, egentlig, bare avbrutt av noen få mini-puzzles og en håndfull bosser.
Dersom man ikke lar seg lure av illusjonen av å «være» på Mars i 2145, dersom monstrene du møter bare er grafikk på en dataskjerm, kan dermed «Doom 3» bli en smule kjedelig i lengden.
«Doom 3» er bundet av formelen som ble skapt i 1993, til tross for at inspirasjonen fra nyere, mer langsomme spill som «Silent Hill» og «Resident Evil» er åpenbar.
Det låner også friskt fra 1998-klassikeren «Half-Life», noe som enkelte nok kan oppfatte som ufint tyveri.
Jeg opplevde faktisk et snev av misnøye selv underveis.
Mellom de glimrende første timene og de siste fantastiske timene, vanket det en god stund med litt småkjedelig trasking nedover identiske ganger mens jeg skjøt de samme monstrene som i forrige rom.
Ikke ille nok til å trekke ned helhetsinntrykket i særlig grad, men det var i alle fall der sekseren røk.
Et spill må ikke nødvendigvis være superinnovativt for å få toppscore.
Men bruker man begrepet «originalt» i steden, er det massevis av rom til kreativitet selv innenfor en såpass sliten genre som førsteperson skytespill.
Og særlig originalt kan man ikke si «Doom 3» er.
Blant årets beste
Kanskje litt strengt av meg, for jeg står bombefast på at stemningen som skapes, miljøene man ferdes i, frykten som fremprovoseres og den uovertrufne teknologiske innpakningen gjør «Doom 3» til et av de beste skytespillene siden «Half-Life» når vi snakker om enspillerdelen.
«Doom 3» er et av årets beste spill så langt, og det burde si sitt.
Ja, selv bakgrunnshistorien i spillet, som i stor grad blir presentert via logger og e-post på PDAer du finner rundt omkring på basen (ikke ulikt «System Shock 2» for eksempel), synes jeg fungerer ganske bra.
Flerspillerdelen, som er så tradisjonell pang-pang som det kan få blitt, er til og med kostelig.
I likhet med «Unreal Tournament 2004», sørger «Doom 3» for å fylle et tomrom skapt av havet av realistiske skytespill som dominerer for tiden.
I tillegg har spillmiljøet fått en ekstremt bra spillmotor å kaste seg over, jeg forventer meg en hel masse gratismodifikasjoner som vil forlenge levetiden til «Doom 3» betraktelig.
I det hele tatt har id Software servert akkurat det jeg har forventet meg siden første gang jeg fikk spillet presentert under spillmessen
E3 for over to år siden.
Jeg har lagt bak meg en svært skummel og engasjerende spillopplevelse, en opplevelse jeg kommer til å huske lenge.
Det har vært deilig å fråtse i den ekstreme grafikken, og id har som vanlig, laget en fantastisk spillmotor som er tvers igjennom bunnsolid.
Nyvinning er ikke avgjørende for en strålende spillopplevelse.
Av og til kommer et spill mer enn langt nok med å være eksepsjonelt vellaget.
PS!
Spillet er testet med både 512 og 1024 MB RAM og med både Geforce 4 Ti4600 og Geforce 6800 GT skjermkort, begge deler med en Pentium 4 2,53 GHz prosessor.
Med det minst kraftige oppsettet fløt spillet som en drøm på medium grafikkinstillinger og 800 oppløsning.
Med det kraftigste oppsettet var alt helt nydelig på «high» grafikkinnstilling og 1024 oppløsning - helt stabilt på 60 FPS.
Jeg har ingen problemer med å se at «Doom 3» vil fungere tilfredsstillende på de anbefalte minimumskravene - se nederst på denne siden.
Men jeg vil også legge til at den virkelige nytelsen først kommer med en skikkelig kraftig maskin.
«Doom 3» kommer også på Xbox senere i høst.
| 1
|
103322
|
Fordunkles av formen
Regi:
David Twohy.
Med:
Vin Diesel, Dame Judy Dench, Thandie Newton, Karl Urban, Nick Chinlund, Keith David.
Am. action/eventyr/sci-fi.
15 år.
Mørk science fiction der «budskapet» fordunkles av formen.
Formen er alt i «Riddicks krøniker» - en mørk, korthuggen «tegneserie»-stil som i og for seg kan fascinere.
Men som her hugger innholdet opp i sekvenser så bastante, så dunkle og så nærsynt at så vel publikum som filmskapere taper hensikt og handling av syne.
Universet er ferd med å gå under, blir vi fortalt meget tidlig i filmen.
Hva universets fåtallige krigere derfor driver og slår hverandre i hjel for, forblir denne krønikes store gåte.
Bortsett fra at det trolig indikerer enda en oppfølger i en serie som begynte med «Pitch Black» (2000), og nå tar opp tråden fem filmår senere - da de uhyggelige Necromonger jager alt liv på universets kloder for å undertvinge dem sitt imperium.
Filmens ekstreme helt er fortsatt Riddick, spilt av en aldeles uttrykksløs Vin Diesel.
En steinblokk av en mann, hvis øyne kun kan se i mørket.
Det er muligens grunnen til at «Riddicks krøniker» stort sett foregår i mørke sjakter og huler, eller på små kloders mørke bakside.
Den aller minste av dem heter Crematoria, og har soloppgang hvert 15. minutt - hvorpå temperaturen umiddelbart stiger til 700 grader.
Her bor den ensomme Riddick i et rimelig håp om å lates i fred.
Men nei.
Crematoria blir brått et folksomt sted - hvorpå Riddick begir seg opp loddrette fjellvegger midt i soloppgangen.
Hvor det pussig nok er levelig i skyggen av selv de smaleste revner.
Mens Riddick-fansen nå hygger seg med at denne anmelder ikke har skjønt noen ting, skjønte anmelderen i stedet noe annet:
Det 700 graders klare faktum at dette er en film for helt spesielt interesserte.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103323
|
Maria Haukaas Storeng:«2 Good 4 U»
(Oslo Recordings)
At Maria Haukaas Storeng er idolet med den beste stemmen, hersker det vel lite tvil om.
Og Maria har fremdeles stemmen i behold, hun, det er ikke det det skorter på her.
Det er låten, som folk fra plateselskapet har skrevet til henne, som ikke er bra nok.
«2 Good 4 U» bærer for mye preg av hastverksarbeid.
Men det er vel viktig for plateselskapet å melke Idol-Maria før hun går i glemmeboken...
Refrenget klarer ikke å feste seg, slik et typisk listepop-refreng burde.
Sangen mangler rett og slett det lille ekstra.
Maria skal ha skrevet halvparten av sangene på den kommende plata selv, og det er godt mulig at det vil lønne seg for henne.
Den kraftfulle stemmen og utstrålingen har hun allerede, nå gjelder det bare å presentere et mer interessant låtmateriale på albumet.
Men Maria blir nok en storselger uansett, hun.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103325
|
Trine Rein:«The Very Best Of Trine Rein»
(Capitol/EMI)
Norges Jessica Simpson.
Trine Rein var i norsk målestokk en smule forut for sin tid.
Et mer eller mindre helstøpt popprodukt - med vekt på produkt - et par år før platebransjen i sin alminnelighet egentlig begynte å tenke i slike baner her hjemme.
I dag er det ingen skam for en artist å komme komplett med egen stylist - Lise Karlsnes blir jo til stadighet applaudert for nettopp det - men for ti år siden var det ufint å beskylde sine medartister for å være «late og sjuskete».
Spesielt når man var såpass harry selv.
Det kan trygt sies at Trine Rein banet veien for øh ..., Mette Hartmann, i hvert fall.
I 2004 er det fremdeles forsvinnende lite egenart å finne i musikken hennes.
Verden har aldri lidd av noen mangel på divaer in spe, og Reins eneste virkelige våpen i denne kattekampen er to sanger - «Just Missed The Train» og «Torn» - som begge er blitt gjort bedre og friskere av andre syngejenter.
To litt mindre hits også - «Stay With Me Baby» og «Do You Really Wanna Leave Me This Way».
Alle de fire låtene du husker, ligger helt foran på albumet.
Deretter bærer det nokså krapt nedover.
Rein har ikke den atletiske beherskelsen av melisma som de ivrigste konkurrentene hennes i liksom-soulbransjen kan skilte med, låtmaterialet er grått, og produksjonene bærer jevnt over tungt preg av at dette er rundt ti år gammel musikk.
Så hvorfor skal man velge Trine Rein fremfor andre sangere ute i samme ærend?
Ingen grunn, dessverre.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103326
|
Red Hot Chili Peppers:Live in Hyde Park
(Warner)
Tam Chili.
Fullstendig uinteressant utgivelse fra et band som taper seg mer og mer ettersom årene går.
Et dobbeltalbum med opptak fra tre konserter i Hyde Park blir rett og slett for mye.
Bandet kunne med fordel begrenset seg til én CD. Ok, vi får høre litt festivalsus og applaus fra konserten, men det er også alt.
Lyden er ikke spesielt bra, og det hele blir bare dørgende kjedelig.
At resultatet er såpass mislykket, har selvfølgelig mye med valget av låter å gjøre.
Red Hot Chili Peppers hadde tjent på å ta med noen låter fra tidligere i karrieren, da det i hvert fall var litt futt igjen i dem.
Faktisk er siste låten, «Give It Away», det eneste høydepunktet på denne langdryge affæren.
En flau versjon av Donna Summers «I Feel Love» og et par nye låter («Rolling Sly Stone» og «Leverage of Space») trekker heller ikke opp inntrykket.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103328
|
Niko Valkeapää:«Sierra»
Duippidit/Musikkoperatørene
Reise i Valkeapää-land
Etter fjorårets Spellemannpris møtes Niko Valkeapääs annet album med forventninger.
Og de innfris.
Valkeapääs musikk er nær, fascinerende og innbydende, sterkt engasjerende.
Ofte med et litt drømmeaktig eller filmatisk preg.
Georg Buljo har skrevet det meste av musikken og bidrar med ulike instrumenter.
Her er et musikalsk språk med øre for balanse, klanglig økonomi og gjennomtenkte tidsforløp.
Valkeapää synger på et språk jeg ikke forstår, den utslitte båsen «verdensmusikk» ligger snublende nær, men er også helt malplassert.
Dette er rytmisk samtidsmusikk med mange ulike impulser, elektronika, kontemporær sørstatsmusikk, for så vidt også afrikansk musikk i vid forstand.
Det aner meg at Nikos tekster har noe å si, det er uforståelig at ikke platen er utstyrt med engelske oversettelser.
Men musikken og sangen har mye å gi uansett semantisk betydning.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
103329
|
Emme:«Perspectives»
(Down Beach music)
Bergensjenta Mette Hopsdal debuterer med «Perspectives», dagbokstanker som det er satt melodi til.
Emme som Mette Hopsdal kaller seg som artist, gjør et tappert forsøk på å få oppmerksomhet rundt sin melodiøse jazzpop med albumet «Perspectives».
Det låter pent, pyntelig og flinkt, men mangler dessverre det lille ekstra som gjør at hun klarer å bli spennende og tiltrekkende ut over det ordinære.
Hun åpner bra med «Your heart is free», men klarer ikke helt å følge opp.
«Why» og «Alive» er småkoselige sanger med tekster som bringer tankene til Emmes dagboknotater.
| 0
|
103333
|
Savoy: «Whalebone», radiosingle
(Eleventeen/Universal)
Innsmigrende smakebit fra Savoy-album.
«Whalebone» er klassisk Paal Waaktaar-Savoy.
En varm, døsig og vakker popsang som skapt for late sommerkvelder.
Vi snakker ganske enkelt om en innsmigrende sang med et lekkert arrangement, flotte harmonier og et luftig lydbilde.
En duvende låt som langsomt sniker seg under huden.
Nok en gang demonstrerer Waaktaar-Savoy hvilken eminent låtskriver han er.
Vokaljobben deler han med kona Lauren Savoy.
Produsent er Frode Jacobsen, bassisten i Madrugada, som også er med i Savoy.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103334
|
Ikke helt perrrrrfekt
Selv ikke Halle Berry i trang, avslørende latex klarer å redde spillet «Catwoman».
Skuespiller Halle Berry er utvilsomt noe av det vakreste på denne kloden.
Og Halle Berry i trang, avslørende latex og med grasiøse, atletiske katte-bevegelser?
For å si det sånn:
Harald Eias «kattekvinne» blir en smule blass i forhold.
Men er det nok til å gi et helt spill - eller en hel film for den saks skyld - meningsfylt innhold?
Nei, selvsagt er det ikke det.
Her har Electronic Arts i hui og hast smelt sammen et spill basert på den aktuelle kinofilmen, hvor den grå og usikre Patience Phillips dør idet hun avdekker et ondt komplott på kosmetikkfabrikken hun jobber på.
En mystisk, egyptisk katt gjenoppliver henne som «Catwoman» - selvsikker, sexy, slagkraftig og med alle egenskapene til en katt.
Scenene hvor hun hoster opp hårballer er heldigvis klippet bort.
Spillet er en blanding av plattformgenren, action og utforsking.
Ved hjelp av Catwomans katte-egenskaper, svinger, hopper og klatrer du deg gjennom hindere, samtidig som du ved hjelp av pisk og velplasserte spark hamler opp med slemminger.
På hver bane er det også gjemt unna verdifulle gjenstander du kan bruke til å kjøpe nye egenskaper.
Essensielt for å klare å vri glede ut av dette spillet.
Med tanke på egenskapene til Catwoman, hadde jeg på forhånd sett for meg en slags blanding mellom «Prince of Persia» og «Spider-Man 2» med tanke på navigering i landskapet.
Spill jeg mener burde være i tråd med det man forlanger av «Catwoman».
Det du i steden får, er et usedvanlig klønete kontrollsystem det tar alt for lang tid å mestre.
Jeg innrømmer gjerne at jeg begynte å kose meg da jeg endelig fikk flyt i kontrollen.
Hvis du virkelig skjønner greia, blir det ganske så spektakulært.
Men bare kort tid etter var spillet over.
Og det fristet heller lite å starte på nytt, til det er banedesignet og opplevelsene du får hakket for forglemmelige.
Slåssingen er noe bedre, muligheten til å få ekstrapoeng for å «leke» med skurkene er for eksempel en hyggelig vri.
Stort sett ligger actionelementene derimot trygt plassert på «helt greit»-hyllen.
I sum har du et spill som ikke er helt ille, men som bare unntaksvis klarer å engasjere.
Jeg har også litt problemer med å svelge filmen og spillets «harmdirrende» knyttneve mot kosmetikkindustriens jerngrep på kvinner.
For de tre generasjonene med naturlige skjønnheter i «Catwoman» - 20-årenes Kim Smith, 30-årenes Halle Berry og 40-årenes Sharon Stone - må da være uoppnåelige idealer for de fleste de også, uansett hvor naturlige de er.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.