id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
103336
|
Stjernekvalitet
Regi:
Alex Proyas.
Med:
Will Smith, Bridget Moynahan, Bruce Greenwood.
Am. action/sci-fi.
11 år.
Frarådes barn under 11 år.
- En dag vil roboter få hemmeligheter.
En dag vil de ha drømmer, advarer Dr. Alfred Lanning i U.S. Robotics.
Underforstått:
En dag vil de ta over.
Nå kan dagen være kommet.
Året er 2035.
Dr. Lanning er myrdet.
Will Smith tar saken.
«I, Robot» er filmen - rålekkert designet og fotografert, strømlinjet regissert av Alex Proyas («Dark City»), basert på en fremtidsnovelle av den legendariske sci-fi-forfatter Isaac Asimov.
Filmselskapet Fox lanserer den dels som «action», dels som «high-tech-thriller».
Neppe tilfeldig.
For i den tradisjonsrike genre science-fiction er «I, Robot» ytre lekker, innholdsmessig unektelig grunn.
Men som action er den drivende velskapt: medrivende og handlingsmettet, spennende og påkostet i en slående visuell, nærmest sømløs fremtidssetting - et fascinerende, lyst og velfungerende Chicago 2035.
I det hele tatt: ypperlig underholdning.
Velspilt er den også.
Av de få levende og de uhyggelig mange roboter - sølvglinsende og kraftfulle, utstyrt med isblått blikk og vepsetaljer - som med ett synes å få liv og sjel.
Manifestert i et fryktet, voldsomt opprør mot den rollen de er skapt for: utelukkende å tjene mennesket.
Muligheten benektes på det sterkeste av det mektige robotkonsern U.S. Robotics, som akkurat nå skal lansere sin nye robotmodell.
Og derfor vil se mordet på Lanning dysset godt og grundig ned.
Frykt for produktet er det siste de trenger.
Dessuten:
Roboter er skapt av mennesker, og kan ikke romme mer enn hva mennesket selv har programmert inn i dem.
Blant robotveldets sterkeste skeptikere er Will Smith - politimann med integritet av det slag en hel filmgenre er bygd opp rundt.
Jakten på mysteriet forgår i U.S. Robotics' fantastiske skyskraper og i et Chicago av luftputebiler, autotunneler og et parkeringssystem en dagpendler vil gråte sine lengselstårer over.
Will Smith er filmens stjerne, så å si den eneste.
Og gjør ikke skam på sin status som superstjerne i særstilling.
For Will er langt mer enn bare enda et vakkert ansikt over en utilslørt perfekt kropp.
Han er en god skuespiller, samt innehaver av det udefinerbare begrep «stjernekvalitet».
Som sjelden konkret kan dechiffreres.
Men som umiddelbart oppfattes av kamera.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103337
|
Klassisk humor
(Monty Python's Life of Brian) Regi: Terry Jones.
Med Terry Jones, Graham Chapman, John Cleese, Eric Idle, Terry Gilliam, Michael Palin, Sue Jones-Davies, Kenneth Colley, Gwen Taylor.
Britisk.
Komedie - 11 år.
Egnet ungdom/voksne.
Det er minst to årsaker til at Monty Pythons klassiker nå er ute på markedet igjen.
Offisielt er grunnen at det er 25 år siden den ble laget.
Uoffisielt - men sikkert minst like viktig - er det nok at «noen» føler at Mel Gibsons grusomt voldelige «The Passion of the Christ» har beredt grunnen.
Begge årsakene er like dårlige.
Eller gode.
Uansett er det alltid gode grunner til å se igjen filmen som mange vil hevde er filmhistoriens morsomste.
Og/eller mest blasfemiske.
Det handler om Brian.
Født i år 0.
I en stall like ved siden av en mer berømt stall.
Nesten Jesus, med andre ord.
Og slikt vakte alvorlig oppsikt da filmen kom.
For ingen trodde vel at dette ikke handlet om Jesus.
Men om vrien er liten, er den i alle fall avgjørende:
Dette er en slags Jesus.
Men totalt uten guddommelig aura og hensikt.
Sånn sett var det en barnestrek av dimensjoner fra en av verdens mest berømte humorgrupper:
I absolutt alle år var bekjempelsen og latterliggjøring av all verdens autoriteter en hovedmålsetting.
Så hvorfor ikke gå direkte til kildene?
Å se filmen i dag, 25 år etter, er en sann svir.
Riktignok kan det godt merkes at den ble laget som en samtidskommentar, som det meste av det denne hovedsakelig TV-baserte gruppen laget.
Publikummere med 25 års hukommelse vil utvilsomt ha aller best utbytte av løyene.
På den annen side er den så burlesk, så gjennomført, så minutiøst nøyaktig og inspirert ravgalt laget, at man bare gir seg over.
Det er simpelthen vanvittig morsomt!
Det er kanskje lettere i dag enn for 25 år siden å se at er det noe filmen ikke er, så er det blasfemisk.
Snarere tvert om:
Den stiller seg bare blant dem i bakerste rekke som hører Bergprekenen, der det er litt vanskelig å høre...
Og dermed må budskapet tolkes.
Hvilket gir mennesker av all verdens avskygninger grunn til å tolke budskapet og anvende det til eget bruk.
Det er her Python-analysen berører det geniale:
Menneskenaturen i all sin forferdelige prakt - maktlysten, forfengelig, selvrettferdig, latterlig, småskåren og ubetalelig selvrettferdig.
Det blir en fantastisk oppvisning i religionens mulighet som opium for folket, hemningsløst toppet av den muntert syngende og plystrende korsfestede hop:
«Always Look on the Bright Side of Life!»
Makan!
«Life of Brian» anbefales sterkt som denne sommerens store oppbyggelse.
| 1
|
103338
|
Mesterlig gjensyn
Regi:
Federico Fellini.
Med:
Marcello Mastroianni, Claudia Cardinale, Anouk Aimée, Sandra Milo. Italiensk drama.
15 år.
Federico Fellinis mesterlige «metafilm» om filmskaper som strever med sin film - og sin egen, monumentale tvil.
«Dristig og mesterlig» var VG-anmelderens tittel 2. juledag premièreåret 1963 - og intet er mer unødvendig enn å forandre en prikk i den.
Har den forandret seg?
Ikke på annet vis enn at den nå sendes ut i teknisk restaurert tilstand - klar for å gi nye kinoopplevelser.
Har vi forandret vår opplevelse av den?
Utvilsomt.
En opplevelse påvirket av den mesterverkstatus, de mange gangers møter, de utallige studier, omtaler, tolkninger og analyser som den i mellomtiden har vært gjenstand for.
Og det er nettopp hva som kjennetegner et mesterverk:
Det holder, det treffer, det avslører og det rører ved hvert nytt møte - uavhengig av enhver tid, trend og tilfeldig rådende «retning».
Tross alle idealistiske, entusiastiske, oppfinnsomme og nyskapende filmskapere som er kommet til i årene siden:
Fortsatt er Fellinis «8 1/2» unik i sin billedrikdom, sin evne til å formidle en visuell fortelling og sitt eget univers av drøm og virkelighet, nåtid og fortid, skam og begjær, komikk og tragedie, tvil og tro.
Den er en «metafilm» - det vil si en film om en film, fortsatt den i genren som rager i særklasse over de fleste etterfølgere.
Den handler om en filmregissør i skaperkrise, trukket i alle retninger av indre tvil og ytre press.
Samtidig som den handler om film-filmens regissør Guido, er det en film om Fellini, som på samme tid selv var rammet av krise - eksistensielt og profesjonelt.
Det nesten ufattelige er hvordan han - i hele sin voldsomme flyt av bilder og elementer - har greid å gi det hele en form og en ramme som på samme tid formidler en ubegrenset opplevelse - og en tydelig historie.
Enkelt og altomfattende.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103339
|
Plastikk-helter
Regi:
Jonathan Frakes.
Med:
Bill Paxton, Ben Kingsley, Brady Corbet.
Am. barnefilm.
7 år (uegnet underårige).
James Bond-eventyrlig for barn - med påkostet effektmakeri og overdådige farkoster befolket av plastmennesker vi aldri bryr oss om.
En praktastronaut og hans fem praktsønner bor på en øde øy hvorfra de med jevne mellomrom redder verden med sine fantastiske romskip.
Bare yngstemann må være igjen hjemme - inntil han en dag får sin store heltesjanse.
Det er eventyr og fantasi og barns ultimate drømmeverden om et liv som redningsmenn.
Og som sådan naturligvis midt i blinken, hadde filmen greid å gi liv til sine fantastiske ønskedrøm-mennesker.
Omhyggelig omtanke og ressurser er lagt i de visuelle effekter og scenografi.
Men skuespillerne synes valgt ut fra modellkatalogen, hvoretter de får seile sin egen sjø - møysommelig striglet.
Det blir som «bibel-pop» krysset med «syngende deodoranter» overført til filmens verden: usedvanlig lite medrivende.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103340
|
Filmklisjé
Regi:
Kevin Smith.
Med:
Ben Affleck, Liv Tyler, Jennifer Lopez, Will Smith.
Am. komedie.
7 år.
Oppsiktsvekkende kjedelig om «alenepappa som må stelle hjemme».
Den vil oss så voldsomt «vel».
Det blir så forferdelig galt.
Litt kjærlighet, litt død.
Litt veldig sjarmerende barn og veldig, veldig enslig pappa.
Og etter syv ensomme år:
Litt ny, tøff dame som han kanskje kommer til å få.
Ikke et øyeblikk trenger vi streifes av tvil om hvor det hele vil bære.
Veien frem til den veldig lykkelige slutt blir veldig, veldig lang og rett.
Og
helt, aldeles tom.
Den tidvis spennende regissør (og skuespiller) Kevin Smith kan man velge å la tvilen komme til gode - og anse hans leveranse som et uheldig hvileskjær.
Men egentlig er det en prestasjon:
Å samle en så stor rad klisjéer, fremført på helt flatt batteri.
Over det bakstreverske tema «mannen som måtte stelle hjemme» (jo da!) - komplett med kløning, motvilje og store bleieskift-problemer.
Lite nytt er å avsløre om Ben Affleck som skuespiller.
Her kan det synes som om gamle venner har villet ile ham til kollektiv unnsetning (Matt Damon, Liv Tyler, Will Smith).
En slags uoffisiell «Aksjon Støtt Ben» av store navn i mindre roller.
Men mot dumheten strir også stjernene forgjeves.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103342
|
Mener alvor
(Beggars Banquet/Playground)
Mark Lanegan er prototypen på en antistjerne; en dyster, mager og alvorlig figur med en stemme som mener alvor og tekster som lodder uhyggelig dypt.
Jeg hadde aldri trodd det skulle skje, men mye tyder på at Mark Lanegan (39) har kommet opp med album som kan havne på hitlistene, også i Norge, hvor det finnes et stort publikum for mannlige sangere som har sett sannheten og speilbildet av seg selv i bunnen av et whiskyglass.
Lanegan, som frontet bandet The Screaming Trees under grungens storhetstid i Seattle, er uansett en av de fineste sangerne som dukket opp på 90-tallet.
Dessuten er Lanegan en meget bra låtskriver, som på albumet «Bubblegum» (ikke la deg forvirre av den misvisende tittelen) stiller sjelen på utstilling.
Lanegan er ikke redd for å slippe sine demoner ut av skapet.
Mange av sangene er som åpne sår, og iblant tar grimheten nesten overhånd, men albumet byr på et følelsesmessig spenn som får de fleste andre artister til å fremstå som overflatiske lettvektere.
Når det er sagt, må det presiseres at albumet inneholder flere duvende og melodiøse sanger som er en ren nytelse å høre på:
For eksempel dragende og triste «Wedding Dress», usedvanlig vakre «Bombed» og nakne «Come To Me», som for øvrig er en duett mellom Lanegan og PJ Harvey.
Men Lanegan serverer også voldsomme, harde og støyende låter som «Methamphetamine Blues», «Can't Come Down» og «Hit The City», hvor Josh Homme fra Queens Of The Stone Age er blant gjestene.
Mark Lanegan er en klassisk americana-artist i sinn og skinn, renessansesanger og «survivor», en enslig ulv som finner styrke og inspirasjon i sine egne nederlag og svakheter.
Sjekk ham ut - nå!
ESPEN A. HANSEN
Likte du denne, prøv også:
Mark Eitzel - «60 Watt Silver Lining», Joe Henry - «Scar» og Jim White - «Wrong Eyed Jesus».
| 1
|
103343
|
Nordic Baroque Quartet:«Northern Delights»
(SIMAX)
Bløt, skjør og spenstig barokkmusikk fra hjemlige trakter.
Morten Ræhs, Johan Agrell og Francesco Ruffo har mildt sagt gått inn i historien i skyggen av navn som Johann Sebastian Bach og Antonio Vivaldi.
Men de store barokkomponistene hadde selvsagt mindre kjente kolleger på 1700-tallet, og noen av dem levde og ble spilt i så usentrale strøk som Danmark-Norge og Sverige.
Nordic Baroque Quartet har spilt inn en smakfull samling smakebiter av nordisk barokkmusikk for fløyte, viola da gamba, cembalo og lutt/teorbe/barokkgitar.
Svenske Johan H. Romans sonater står svært støtt sammen med Agrell og Ruffo, satsen med det underlige navnet «Murky» er frisk og folkelig, og dansken Ræhs' variasjonsstykke er habil underholdning etter tidens skikk.
Hans Olav Gorset og de andre i kvartetten har også satt sammen en suite av satser fra anonyme komponister, samlet av en dansk rikmannskvinne som endte opp som prestefrue i Hardanger.
Som resten av musikken på platen klinger den kyndig og lekkert formet av Nordic Baroque Quartet - og ikke dårligere av den ukjente, nordiske historien som klinger med.
| 1
|
103344
|
The Roots «The Tipping Point»
(Geffen/Universal)
The Roots leverer varene
Hiphop-kollektivet The Roots åpner med låta «Star», som er en ren hyllest til Sly & The Family Stone.
Rapperne Black Thought, ?uestlove & co fortsetter med minst like fengende «I Don't Care» og «Don't Say Nuthin'».
Selv om ikke «The Tipping Point» inneholder noe lignende superhiten vi fikk med Cody Chesnutt-låta «The Seed 2.0» i 2002, er dette et mye mer helstøpt album.
Der «Phrenology» sprikte i litt for mange retninger, greier «The Tipping Point» å samle trådene.
«The Tipping Point» inneholder flere groovy og funky sanger, og min absolutte favoritt er den reggaeinspirerte sommerlåta «Guns Are Drawn».
MARIT AABY VEBENSTAD
| 1
|
103348
|
Affinis ensemble:«Anatomic Notebook»
(Aurora)
Samtidsmusikk med smak av de siste tiårenes popsound.
«Affinis» betyr noe slikt som «på grensen».
Det kler bandet, som etter ti års samarbeid gir ut sin første plate, «Anatomic Notebook».
Ikke bare serveres musikk mange vil mene er på grensen av det spille- og spiselige, med uforskammet musikantisk overskudd.
Platen flørter med sjangergrenser, først og fremst mot funk-preget pop.
Det er ikke mer en sound'en av en el-gitar og en Fender Rhodes som skal til, før en typisk pling-plongkomponist som Rune Rebne på underfundig vis avslører sine referanser ut over den «klassiske samtidsmusikken».
Mark Adderley gjør det mer diskret i sin livlig myldrende, utvidede obosonate, «Salient Point», mens Kaare Dyvik Husby spiller ut nokså heavy kontraster i den befriende tydelige «Möbius' band».
Eivind Buene summerer på sett og vis opp en hel del i den anatomiske notatboken som har gitt platen navn; de korte satsene er sjarmerende stilforvirrede, og likevel temmelig konsise.
| 1
|
103350
|
Emma «Free Me»
(19 Records/ Universal)
Mislykket flørt med 60-talls-pop.
På albumet «Free Me» flørter eks-Spice Girl Emma Bunton med 60-tallet, både utseendemessig og musikalsk.
Emma har gått fra å være den barnslige spice-jenta med museflettene til å bli en voksen dame ikledd twiggy-kjole, hotpants og platåsko.
Hun er faktisk ugjenkjennelig på bildene i coveret.
Men musikalsk er ikke flørten med 60-tallet særlig vellykket.
«Free Me» er og blir en platt plate, med gjennomgående dårlige sanger.
Den eneste låta som faktisk er noe, er den bossanovainspirerte singlen «Maybe».
Og denne kan nok i seg selv vinne Emma noen fans på dansegulvene i sommer.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103352
|
30 Odd Foot Of Grunts «Other Ways Of Speaking»
(Artemis Records/ Rykodisc)
Russell Crowe burde muligens holde seg til det han kan best, nemlig å være skuespiller.
Historien har vist at resultatet ikke alltid er like vellykket når skuespillere blir musikere.
Og Russell Crowe er intet unntak.
For selv om han har holdt det gående som rockemusiker siden åttitallet, er det som Hollywood-skuespiller han har gjort det skarpest.
Men nå er han altså her igjen med bandet sitt, 30 Odd Foot of Grunts, og deres tredje album, «Other Ways Of Speaking».
30 Odd Foot Of Grunts bedriver sidrumpa countryrock som man ikke orker å høre lenge på.
Dessuten er ikke Russell bare kjedelig, han er frekk og.
I låta «Mission Beat» har han jo knabbet hooklinen til Becks «Loser»!
Men et ellers dørgende kjedelig album løftes litt av låta «Never Be Alone Again», hvor Russell Crowe og Pretenders-vokalist Chrissie Hynde synger duett.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103354
|
Middelmådig terrorist-jakt
Grått, kjedelig og frustrerende.
Men helt håpløst er «Syphon Filter: The Omega Strain» heldigvis ikke.
«Syphon Filter: The Omega Strain» er det fjerde spillet i en franchise som startet på den første PlayStation-maskinen.
Seriens hovedperson, Gabe Logan, er denne gangen gjort til skrivebordsrotte i anti-terrorist-gruppen «Agency», og dermed er det åpent for nye actionrekrutter.
Det er her du kommer inn.
Det begynner med at du skaper din egen agent.
Det er vanskelig å se poenget i det, men du kan i hvert fall velge alt fra navn til hårfarge, og ansiktstrekk til øyefarge.
Deretter blir du kastet inn i begivenhetene som inkluderer terrorister og et skummelt virus - alt i ekte «24»-stil.
Gjennom en serie på sytten oppdrag skal du bekjempe slemmingene.
Oppdragene er bundet sammen av mellomsekvenser som faktisk er godt utførte teknisk sett, selv om fortellingen er usammenhengende og lite oversiktlig.
Det «Syphon Filter» gjør aller best er å gi spilleren en følelse av utvikling.
Ettersom hvor godt du utfører oppdragene, blir du belønnet med nye våpen, medaljer og høyere grader innenfor organisasjonen.
«Syphon Filter» gjør også en god jobb med å bygge opp en troverdig bakgrunnshistorie.
Mellom oppdragene kan du lese gjennom dokumenter, nyheter og korrupsjonsrykter i spilluniverset.
Dette er en detaljgrad de fleste spill ikke har, men du skal være glad i å lese for å dra nytte av det.
Skuffelsene hagler inn når du kommer til det som faktisk betyr noe - oppdragene.
Først og fremst er kontrollene sjokkerende lite brukervennlige, noe som er med på å redusere spillopplevelsen betraktelig.
3D-kartet er et eneste stort rot som mange ikke engang vil forstå, og miljøene er ofte lite oversiktlige, noe som ofte fører til frustrasjon.
Selve innholdet er ikke særlig spennende.
Du løper rundt og dreper motstandere, av og til må du snike rundt i mørket med lommelykt, mens du andre ganger må du samle inn gjenstander.
Helt bak mål er det ikke - tidvis er det faktisk ganske morsomt - men «Syphon Filter» trår i et særdeles gammelt og velbrukt spor.
«Syphon Filter» er overhodet ikke et pent spill.
Grafikken fungerer godt nok, men den er rimelig blass, grå og kjedelig.
Det er ingen tvil om at PlayStation 2-konsollen kan gjøre mye bedre enn dette.
Lydbildet er helt gjennomsnittlig, men mellomsekvensene lider av det typiske "musikken overdøver stemmene"-syndromet, noe som er spesielt irriterende når det ikke eksisterer undertekst.
Har du bredbåndsadapter kan du ta «Syphon Filter» ut på nett.
Flere av oppdragene kan du spille sammen med andre på, hvor dere samarbeider om å utføre de forskjellige målene.
En helt kurant flerspillerfunksjon, men det blir tvilsomt noen stor slager.
Ikke helt katastrofalt, men det finnes spill som fortjener pengene dine mer enn dette.
| 0
|
103355
|
Steindødt i Stepford
Regi:
Frank Oz.
Med:
Nicole Kidman, Bette Midler, Matthew Broderick, Glenn Close, Christopher Walken m.fl. Amerikansk komedie.
11 år.
Blytung satire over steindødt tema, som selv ikke en rad glitrende skuespillere kan redde.
«Stepford Wives» har en rolleliste som glitrer og lyser og kan sende ens forventninger til de høyere sfærer.
Men der stopper luftferden.
Det er som blytunge lodd har lagt seg over film, skuespillere, stemning og omgivelser - i det som åpenbart er ment som elegant satire i fnugglett driv.
Men ikke så mye som et vingeslag er å oppdage, ikke en millimeter letter den feministiske samtidssatire fra Connecticuts knallgrønne forstadsplener, der komedien finner sted.
I 1975 kom samme historie på kino i Bryan Forbes' regi, da som thriller.
Nå åpenbart tenkt med den velspilte humor som skyts, der filmen gjør narr av ektemenns våte drøm om den perfekte husmor i heimen: den bollebakende, alltid smilende sex-bombe i minimale blonder i rosa, som gjør hans dager og netter så behagelige.
Men det er rart med det - ett og annet er faktisk skjedd siden 1975.
Forsiktigvis også det at bunnen er falt ut av domenet for husmoridyll.
Så det blir hverken fugl eller fisk.
Bare plump, konstruert komikk, i en setting som blekt - meget blekt - kan minne om den vidunderlig elegante 50-tallssatiren «Far From Heaven» fra et par år tilbake.
Enten har regissør Frank
Oz tatt hele sin farse for alvorlig.
Eller han har - underveis - oppdaget at det er en film uten bunn og hensikt.
En voldsom veiving med våpen mot fiender som ikke finnes.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103356
|
Studentvisjon
Regi: César Ducasse.
Med:
Daniel Karlsson, Ida Marie Bakkerud, Jan Haarstad, Ole Jørgen Nielsen m.fl. Norsk/fransk novellefilm/sci-fi.
15 år.
Fremtidsvisjon som vil provosere, og kjører seg selv av sporet.
Effektivt greier denne timelange, norsk-franske digitalproduksjonen å bygge seg en mørk, ubestemmelig undergangsstemning og fremtidsvisjon.
Like effektivt har den revet den ned.
Det er gjort på et par-tre øyeblikk.
Et par-tre liksom-provokative scener av blodig «splatter» og eksplisitt sex - og poff! - fortryllelsen er brutt.
Undergangsvisjonen blir dusinvare - bare én av mange billigproduksjoner som på særlig billig vis skriker etter oppmerksomhet.
Digitalproduksjoner blåst opp til kinoformat kan fungere svært så som så.
Men her passer «billigpreg» og digitaleffektene innledningsvis som hånd i hanske til tema og stemning.
Den franske regissør César Ducasse har knyttet til seg norske skuespillere og studenter, som fint bidrar til filmens mørke tone.
Inntil filmen kjører seg selv av sporet.
PS!
Filmen har ikke vanlig norsk distribusjon, og vises foreløpig kun i Oslo.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103357
|
Frk. godhjerta
(Raising Helen) Garry Marshall.
Med Kate Hudson, John Corbett, Joan Cusack, Helen Mirren.
Amerikansk.
Kate Hudson fremstår definitivt som en likandes, snill og godhjerta jente.
Drama/komedie - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Og det er i grunnen det som berger denne filmen.
Som ellers har et tema mange filmer har hatt før:
Ungt par dør.
Hvem skal ta seg av barna?
Tilsynelatende opplagt løsning er at den husmoderlige, effektive og 100 prosent husmoraktige søsteren stepper inn.
Men nei:
En foreliggende viljeserklæring fra de avdøde overlater ansvaret til den smarte, karrierebevisste og lettlivede modellbyråsøsteren.
Og gjett:
Det blir vanskelig.
Men går bra.
| 0
|
103358
|
Kjartan Salvesen «Kjartan Salvesen»
(BMG)
Idolvinner Kjartan Salvesen mener at albumet hans er en personlig utgivelse.
Godt mulig, det.
I mine ører er det nettopp personlighet og særpreg debuten til 27-åringen fra Sandnes mangler.
«Kjartan Salvesen» er nemlig i realiteten et album signert låtskriverne og produsentene Espen Lind og Amund Bjørklund, som har hatt mer eller mindre full kontroll over 10 av de 13 sangene.
Selv er Salvesen kreditert som bidragsyter på tre av sporene:
«This Is What I Am», «Too Close To The Sun» og «One Day At A Time».
Salvesen har i sannhetens navn ingen stor stemme, til tross for at hele 59 prosent av stemmene under Idol-finalen tilfalt ham.
Mannen synger greit, men han er en sanger det går tretten av på dusinet og har ikke all verdens trøkk og register å by på.
Lind og Bjørklund har pakket Salvesen inn i et streit lydbilde og plasserer ham med andre midt i gata.
Det låter deretter:
Trygt og nokså kjedelig.
Albumet mangler guts, sprut og lekenhet.
Alt er imidlertid ikke bare sorgen.
Singlen «Standing Tall» fungerer fortsatt OK.
Det samme kan sies om spretne «Once In A Lifetime» som er skrevet og produsert av Idol-dommer Douglas Carr, men det beste sporet på albumet er utvilsomt snappy og fengende «Life's A Bitch», hvor Stargate-trioen har bidratt i tillegg til Lind og Bjørklund.
«Blessed» og «Trust Fate» er også fine sanger som Espen Lind kunne gjort underverker med, om han ikke hadde pensjonert seg som sanger og artist.
Det kan selvfølgelig hende at Kjartan Salvesen har mer inne som sanger og låtskriver - i så fall er Sandnes-artisten kraftig overkjørt på debutalbumet, det som skulle bevise at han er en verdig Idol-vinner, tross alt.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103359
|
Luksusnostalgi
Simon & Garfunkels andre gjenforeningsturné siden de ble oppløst i 1970, låner navn fra låten «Old Friends».
De kunne like gjerne ha valgt «Keep The Customer Satisfied».
Det løsnet etter at de uforskammet godt bevarte The Everly Brothers kom på scenen.
Det er en fin gest å ha dem med på denne turen, og Simon var ærligåpen om i hvilken grad brødreduoen, som har kranglet minst like heftig som Simon & Garfunkel, la grunnlaget for Paul og Arts suksess.
Ikke at opptredenen deres var all verden - de låt bra hver for seg, men harmoniene har mistet merverdien - men de fungerte utvilsomt som en slags katalysator for at det tødde opp mellom hovedpersonene etterpå.
Pianojazztendensene i mellomspillet på «Homeward Bound» var smått ufikse, den baktungt omarrangerte «The Sound Of Silence» stotret en smule, «AmericanTune» ble i Arts versjon en litt småsekunda «Bridge Over Troubled Water», og både Paul & Art gjorde seg skyldige i nokså pretensiøse sangprestasjoner i nettopp det sistnevnte paradenummeret.
Best til sist
Den siste timen i går var likevel unektelig hyggelige greier.
Simon er en undervurdert kassegitarist, «The Only Living Boy In New York» er og blir en nydelig sang, og thereminsoloen(!) i «The Boxer» var om ikke annet uventet.
Rent generelt låter Simon & Garfunkel livligere på denne turneen enn de gjorde under gjenforeningen tidlig på 1980-tallet.
Om du kan leve med at en gang potent og vesentlig musikk nå utelukkende er nostalgi, om enn suveren nostalgi, samt at den uhyre flinke sangsmeden Simon har latt seg redusere til å opptre som en underholdningsartist - vel, så var gårsdagens konsert relativt uangripelig.
Ikke rockens fremtid akkurat, men en fin, fin fortid.
| 1
|
103360
|
«Bookends»
(1968)
Simon tar kontroll over både studioet og sitt eget talent, og den kreative produsenten Roy Halee hjelper ham å sette planene ut i livet.
Dette er platen der unge Simon slutter å skrive om kunstnere hele tiden, og i stedet blir en kunster selv:
«Bookends» er både deres mest ambisiøse og mest forløste album.
«America» er kanskje deres aller mest forgylte øyeblikk, en «finne Amerika»-sang som er fortettet som en liten novelle.
«Bookends» kan høres som en konseptplate om aldring og kommunikasjonsvansker i de forskjellige stadiene i livet, og er egentlig ganske grim.
Men den har en dybde som innebærer at den oppleves moderne på en måte som de tre første albumene absolutt ikke gjør.
Og den har «A Hazy Shade Of Winter».
| 1
|
103362
|
«Sounds Of Silence»
(1966)
Produsent Tom Wilson la elektrisk komp på «The Sounds Of Silence» fra førstealbumet, uten Simons vitende og vilje, og sikret med det duoen deres første hit.
Simon var heldigvis såpass ludderaktig at han fulgte opp denne gode ideen på album nummer to.
«Folkrocken» var midlertidig populær i kjølvannet av The Byrds udødelige elektrifisering av Dylans «Mr. Tambourine Man», og dette er starten på det Simon & Garfunkel alle kjenner.
Hverken harmoniene eller Simons sangskriverevner er ferdigutviklede, og linjer som «the words of the prophets are written on the subway walls» er ikke egentlig poetiske, de bare høres sånn ut.
Men denne har både «A Most Peculiar Man» og «I Am A Rock», og det er tilstrekkelig.
| 0
|
103363
|
«Wednesday Morning, 3 AM»
(1964)
Paul og Art vokste opp i Queens, så det sier seg selv at Manhattans Greenwich Village fremsto som det forjettede land for dem.
Spesielt i første halvdel av 1960-tallet, da «folk»-musikken gjorde stort comeback blant unge amerikanske studentradikalere.
Simon & Garfunkels helakustiske debutalbum er et eneste langt kjærlighetsbrev til dette puristiske miljøet og denne strikse subkulturen, sett gjennom rosenrødt romantiske brilleglass.
Simon er ingen Dylan ennå, for å si det mildt, og store deler av «Wednesday Morning, 3 AM» er uutholdelig «hjertet-på-jakkeslaget»-oppriktig og uartistisk rettroende.
| 0
|
103365
|
«The Concert In Central Park»
(1982)
Gjenforenings-konserten i Manhattans Central Park 19. september 1981 på plate (også tilgjengelig på DVD).
Denne burde ha vært mindre kjedelig, ikke minst med tanke på at den inneholder mange av Simons gjennomgående mer modne og moderne soloslagere.
Det høflige flinkisbandet og Simon & Garfunkels underlig livløse sang sørger imidlertid for at dette blir en slags hotellbarutgave av dette klassiske materialet.
Dårlig kan det ikke bli med låter som dette i bagasjen, men følelsen av mett, selvtilfreds nostalgi er like ødeleggende som den er mildt, ufarlig søvndyssende.
| 0
|
103366
|
«Bridge Over Troubled Water»
(1970)
Art får luftet sølvguttrøsten på tittelkuttet, men både Elvis og Aretha Franklin har gjort «Bridge Over Troubled Water» med mer patos - hvilket er det denne snørr-og-tårerbombastiske, men uomtvistelig nydelige, sangen innbyr til.
Albumet for øvrig har ikke «Bookends»' helhetlighet, og føles mer som en serie stort sett utmerkede enkeltsanger.
I etterpåklokskapens lys er det fristende å tolke versjonen av The Everly Brothers «Bye Bye Love» som et «ringen sluttet, takk for oss»-øyeblikk, men egentlig oppleves «Bridge Over Troubled Water» såpass vital at det er vanskelig å forestille seg at det var arbeidet med denne musikken som rev duoen i filler.
| 1
|
103367
|
«The Graduate»
(1968)
I motsetning til hva mange tror, skrev Simon & Garfunkel bare én ny sang til Mike Nichols berømte film «Manndomsprøven».
Den er til gjengjeld en av deres beste - nemlig «Mrs. Robinson».
Den med «de de de de de de / de de de de de de de», du vet, en popsang så uimotståelig at selv The Lemonheads ikke kunne unngå å få en hit med den (i 1992).
Resten er kutt hentet fra deres tre første album, samt Dave Grusins meget tidstypiske, Henry Mancini-aktige salongjazz.
Sistnevnte beholdning føles like utgått på dato som selve filmen, der en tretti år gammel Dustin Hoffman spiller en ti år yngre mann på jakt etter seg selv, i et amerikansk sekstitall som allerede var på vei inn i historien i det politisk og kulturelt stormfulle året 1967.
| 0
|
103368
|
Hardbarket rally-simulasjon
Richard Burns er midlertidig ute av rally-sirkuset.
På spillfronten er han derimot fremdeles en ener.
OK, glem terningkastet i denne anmeldelsen.
Jeg har tidligere snakket varmt om «Rallisport Challenge 2», «WRC 3» og «Colin McRae Rally 04», og når jeg nå snart gjør det samme om «Richard Burns Rally» kan det være naturlig å tenke det er direkte sammenlignbart.
Rally er rally liksom, tenker du.
Nei, det er ikke det.
Alle rallyspill av nyere dato har dreid seg om arkadeorientert bånn gass-racing.
Selv «Colin McRae Rally 04», som har vært det mest realistiske rallyspillet av de nyeste titlene på markedet, er forholdsvis enkelt å lære seg.
Det kan man på ingen måte si om «Richard Burns Rally».
Etter timesvis med kjøring i dette ferske rallyspillet hadde jeg ennå til gode å holde bilen på veien gjennom et helt løp.
Eller å få en god tid, for den saks skyld.
Vi snakker om et hyperrealistisk bilspill hvor simulasjon av virkelighetens rallybiler er det eneste som betyr noe.
Du kommer ingen vei med bånn gass-mentalitet, og må i tillegg forholde deg til alle de etablerte rallyteknikkene.
Fra «scandinavian flick» til under- og overstyring.
I tillegg må du ta hensyn til at de forskjellige delene i bilen er sårbare, uvettig kjøring kan føre til at alt fra manglende turbotilførsel til punkteringer, ødelagt gir og motorstans.
For å nevne noe av det du kommer til å rive deg i håret over.
Det er såpass fintfølende på kjøreteknikk at du neppe kommer noen vei uten et skikkelig ratt og tilhørende pedaler.
Fortrinnsvis Logitechs glimrende ratt, som også skal være på vei til Xbox.
Er du skikkelig seriøs, bør du også vurdere en racingstol.
De er laget for spill som dette.
Bilene føles riktignok litt for lette på veien, baneutvalget er litt labert (36 baner fordelt på seks land), lastetidene er fryktelig lange og grafikken er litt «grumsete», noe som innimellom gjør det vanskelig å få et klart overblikk over diverse ujevnheter i veibanen.
Men ingen av delene kommer i veien for det utviklerne forsøker å oppnå:
Det mest realistiske rallyspillet på markedet.
I sum betyr det at jeg står ovenfor et lite dilemma.
Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at spill først og fremst prøver å være morsomme å spille.
Jeg elsker fartsfølelsen, veiunderlaget og banedesignet i de andre spillene i genren.
Det er bare drevne rallysjåfører som kan overføre kunnskap til «Richard Burns Rally», de færreste av oss har rast rundt i skogen med en 300 hestekrefters rallybil.
Pendling til jobben er ikke det samme, og derfor snakker vi om mangfoldige timers hard jobbing før ting begynner å sitte.
Jeg er fortsatt utrolig dårlig i dette spillet, og har nok mange timer igjen før jeg begynner å skjønne greia for alvor.
Den medfølgende rallyskolen forklarer alle prinsippene, uten at det hjelper umiddelbart.
Når - eller hvis - jeg blir ganske flink, mistenker jeg derimot at det blir nesten like morsomt som et tre full av aper på lystgass.
Simulasjonen fungerer nemlig så det griner, følelsen av å gradvis få kontroll over bilene i «Richard Burns Rally» kan bare beskrives som berusende.
Inntil videre er jeg altså litt usikker på hva jeg foretrekker.
Den useriøse og morsomme villmannskjøringen i «WRC 3» og «Rallisport Challenge 2» eller den nådeløse simulasjonen i «Richard Burns Rally».
Men uansett hva man foretrekker er det umulig å ikke respektere det bortimot maniske håndverket som ligger bak dette beistet av et spill.
En helt spesiell opplevelse for de spesielt interesserte.
PS!
Spillet er også ute på Xbox, mens Gamecube-versjonen er kansellert.
PC-versjon kommer til høsten.
| 1
|
103369
|
Glimrende krigsspill
Den amerikanske hæren bruker det som treningsverktøy, og jommen er det godt nok for oss også.
Selv er du bare en tilskuer som gir dem ordre, og de må selv utføre disse ved å drepe fiender over en lav sko, samt redde sårede kolleger.
Dette er taktikk på høyt plan - «Full Spectrum Warrior» ligner et turbasert krigsspill, hvor planlegging går fremfor rå muskelkraft.
Noe slik som i «Commandos»-spillene.
Og det fungerer egentlig ubegripelig godt.
I realistiske og naturtro bymiljøer skrider du frem med forsiktighet, mens du navigerer etter kart og holder løpende kontakt med basen.
Gjem soldatene dine bak ødelagte biler, badekar og søppelkasser.
Løs vanskelige situasjoner med smidighet og list, i det du benytter deg av virkelighetsnære kampstrategier.
«Full Spectrum Warrior» ser godt ut, lyder fantastisk og kommer med en troverdig historie.
Den er ikke all verdens, men til gjengjeld presenteres den på en spennende og filmatisk måte hele veien gjennom.
I tillegg tar «Full Spectrum Warrior» vare på soldatenes personligheter, hvilke byr på drama og humor både i spillet og i mellomsekvensene.
Utviklerne har her kombinert action med taktikk og strategi, og serverer det med en flott fortellerteknikk.
Dette er slettes ikke typisk i spill av denne sorten.
Gjennom Xbox Live kan du også benytte flerspiller, men det er her «Full Spectrum Warrior» viser svakhetstegn.
Det byr kun på et samarbeidsmodus, noe som sikkert faller i dårlig jord hos mange.
Litt lite variasjon blant taktiske muligheter kan også nevnes, og tidvis føles det som en trår i det samme sporet gjentatte ganger.
Men pytt - det er fortsatt et fremragende spill.
Mon tro om de amerikanske soldatene greier å rive seg vekk fra TV-skjermen?
PS!
Spillet kommer også på PC til høsten.
| 1
|
103370
|
«Barbershop 2»
Regi:
Kevin Rodney Sullivan.
Med Ice Cube, Cedric the Entertainer, Sean Patrick Thomas, Eve, Queen Latifah.
Amerikansk.
Komedie/drama - år.
Byen er Chicago, bydelen er South Side - en sosial smeltedigel av dimensjoner, men den tidligere fattige bydelen er i ferd med å bli hipp.
Det vil si at pengesterke investorer er underveis og truer tidligere tiders liv og kultur.
I Calvins (Ice Cube) barbersalong går livet sin vante og kranglete gang - som den gjorde i den første filmen med samme tema og samme skuespillere, som kom for ett år siden.
Men en damefrisør, styrt av myndige Gina (Queen Latifah), er kommet vegg-i-vegg.
Filmen vrimler av frekke, freske og morsomme hentydninger til dagens USA, sett fra barberstolene.
Noe er bare underholdende, noe er til en viss ettertanke, noe er såre oppgjør med svart storbyvirkelighet anno samtidens USA.
Men noe virkelig politisk oppgjør blir det aldri.
Og de aller mest kontroversielle emnene forblir urørt.
Hvilket er en klar svakhet, særlig fordi filmen etter hvert blir nokså begrunnet ut fra 60-tallets beskt segregerte og voldelige USA.
Likevel:
Underholdning med mening i sommerkinoene!
| 0
|
103371
|
«Hold kjeft!»(Tais-toi!)
Regi:
Francis Veber.
Med Gérard Depardieu, Jean Reno, Jean-Pierre Malo, Richard Berry, Leonor Varela.
Fransk.
Komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
To av Frankrikes mest ruvende skuespillere i godmodig dilldall.
Depardieu er den stutdumme småkjeltringen, som ikke kan holde kjeft.
Jean Reno en smart storkjeltring.
På underlig vis føres de to sammen, ettersom Depardieu bestemmer seg for at Reno er den første virkelige vennen i livet hans.
Det blir kjapt, passe frekt og til dels morsomt underveis.
Flukt fra politiet, flukt fra andre skurker, med 20 millioner nedgravde euro som premie.
Men filmen er og blir helt bagatellmessig.
Og taper seg ytterligere i mangel av et skikkelig sluttpoeng.
| 0
|
103372
|
«Misa mi - ulvejenta»
Regi:
Linus Torell.
Med:
Kim Jansson, Lena Granhagen, Magnus Krepper, Per Nilja, Sverre Porsanger.
Svensk barnefilm.
7 år.
Sympatisk og stillferdig, men litt for blekt og tafatt om byjente på ferie i Norrland, der hun må redde ulvevalper på flukt fra snikskyttere.
Hovedtema er som hentet fra norske «Ulvesommer», hensatt i en noe annen ramme.
Men for øvrig er svenske «Misa mi - Ulvejenta» som en sympatisk, men langt blekere og mer diffus kopi av den norske barnefilmsuksessen.
«Ulvesommers» vitalitet og humør har denne svensk-norske barnefilmen ikke - heller ikke dens kvaliteter som spenningsfylt «action».
Det synes heller ikke å ha vært dens ambisjoner.
En annen og stillferdig tone preger denne svensk-norske versjonen, som gjennom tilfeldighetens luner ble «funnet på» og produsert i ånden omtrent samtidig med sin norske søster.
10-åringen Misa er ikke kommet over tapet av sin mor og føler seg veldig alene i sorgen.
Hun reiser på ferie til mormor i fjellskogene i Norrland.
Der møter Misa en norsk samegutt, og med ham samekulturen.
Dernest ulvekonflikten.
Og så ulven.
En ulvemor, som vil henne noe.
En dag fører den henne til hiet.
Når ulvemor til slutt blir skutt av reindrifternes snikskyttere, er valpene Misas ansvar.
Akkurat som Kim i «Ulvesommer» tar Misa ulveungene med på flukt - her til samenes hellige fjellvann, der de døde bor, også mødrene til både ulvevalpene og Misa.
«Misa mi» forsøker å ta alle sine tema på stort alvor:
Barns sorg, ulvekonflikt, reindriftsliv, samenes nåtid og tradisjon.
Det er mer enn filmen håndterer.
Fragmenter av tunge elementer blir hengende i løse luften - århundrelang, samisk tro får ufrivillig preg av «new age».
Ganske blek og tafatt, litt nølende og løs blir filmen - der en meget ung pike skal bære litt for mye av en litt for taus beretning på sine litt for spinkle skuldrer.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103374
|
Faces «Five Guys Walk Into A Bar»
Rhino/Warner
Da Rod rocket.
Det er vanskelig å forestille seg i dag, men det var en tid da Ronnie Wood (i dag i Rolling Stones) var en kreativ gitarist og Rod Stewart (i dag en vits) hadde sjel.
Faces, som oppstod i ruinene av sekstitallets «mod»-helter The Small Faces, var sin tids Oasis, dog atskillige hakk mer sympatiske:
Et populistisk «folkets band» som sparket fotball og drakk Blue Nun på scenen, akkompagnert av tidvis ulovlig sleivete boogierock.
Men alltid med et formildende glis om kjeften og et ikke ubetydelig ess i ermet, nemlig bassist Ronnie Lane, en av Englands ømmeste og mest undervurderte låtskrivere.
De fire studioalbumene de etterlot seg, utgitt i perioden 1970-1973, er alle forferdelig ujevne, svekket av at frontmann Stewart sparte mange av sine beste sanger til soloplatene sine.
At feinschmecker-selskapet Rhino Records nå har klart å tyne en svært underholdende 4CD-boks ut av etterlatenskapene deres, er med andre ord noe av en overraskelse.
Men «Five Guys Walk Into A Bar» er blitt til den beste type flottenfeierutgivelse - en slik samling som får bandet den feirer til å fremstå som bedre enn det sannsynligvis egentlig var.
De 31 tidligere uutgitte kuttene, mange av dem konsertinnspillinger gjort for BBC, er av gledelig høy kvalitet, og innpakningen i DVD-format er uhyre attraktiv.
Til sammen 67 sanger - halvt rockere for lørdag kveld, halvt ballader for søndag morgen.
| 1
|
103375
|
The Hives «Tyrannosaurus Hives»
Polydor/Universal
The Hives stjeler som ravner, men de gjør det med stil og selvtillit, selv om jeg tviler sterkt på at albumet «Tyrannosaurus Hives» vil overleve høsten.
The Hives kommer fra industribyen Fargersta og mikser garasjerock, punk og klassisk gitarpop, men de forandrer ingen ting - og alt du hører på albumet deres, er i all sannhet blitt gjort bedre før.
Det går fort unna når sangeren Howlin' Pelle Almqvist og de fire andre gutta i The Hives stabler seg inn i studio.
De plager heller ikke lytteren med endeløse sanger og komplekse arrangementer.
Tolv låter.
Det er alt du får på «Tyrannosaurus Hives», men det er samtidig mer enn nok.
The Hives kjenner sine egne begrensninger.
Dessuten bør du vite at låtmaterialet heller ikke er all verden, men det åpner sterkt, friskt og fengende med idiot-enkle låter som «Two-Timing Touch and Broken Bones», «Walk Idiot Walk» og «No Pun Intended».
«Diabolic Scheme» er også en killer, men for øvrig er det ganske tynt og særlig slitesterke kan sangene knapt sies å være.
Image-bevisste The Hives har uansett brakt garasjerocken ut til massene og det er selvfølgelig alltids noe, men om jeg må velge et svensk band innen denne genren, foretrekker jeg The Nomads når som helst.
| 0
|
103377
|
Paddy Casey <>
Den irske artisten glimter til på sitt andre, noe ujevne album.
Paddy Casey:
«Living»
(Sony Music)
Paddy Casey er et ubeskrevet blad for de fleste nordmenn.
«Living» er hans andre album, og han presenterer seg her som en typisk singer/songwriter i skjæringspunktet mellom pop og country og en liten dæsj rock.
«Living» er et ujevnt album, der han ikke klarer helt å engasjere lytteren gjennom et helt album.
Han viser sin styrke som låtskriver og utøvende musiker på sanger som «Saints & Sinners», «Promised Land» og «Miracle».
Det er platens tre høydepunkt, mens hans rockeflørt «Wan't it can't have it» blir for halvhjertet og lite spennende.
Anmeldt av KURT BAKKEMOEN
| 0
|
103378
|
Fra technojazz til bygderap
Det var en jevnt stigende stemningsbølge på Romsdalsmuseet i går.
Fra Magnets noe melankolske pop via Nils Petter Molværs kompromissløse technojazz til Sidebroks hemningsløse festfyrverkeri.
Det er lett å skjønne at Magnet har høstet gode kritikker og gjeve priser.
Gode låter, en særpreget sangstemme og et tett, godt samspilt band.
Særlig trommeslager Tarjei Strøms og Magnets egne instrumentale bidrag ga låtene et eget uttrykk.
Men det melankolskmelodiøse poputtrykket var kanskje litt på siden av hva folk var kommet for, og Magnet maktet ikke helt å fyre opp publikum.
Da var det atskillig mer trøkk i Nils Petter Molværs band, som siden forrige utgivelse har fått annen besetning.
Morten Quenild bak tangentene og lydbehandler Jan Bang er nå med på laget, uten at det medfører noen drastisk forandring i uttrykket.
Bandet åpnet i kjent stil med et langt svevende parti, før groovene tok over.
Kanskje låter de enda litt råere, enda litt mer strippa for melodiske elementer enn før.
Men mot slutten antes en litt mer jazzete og funky tone.
Det låt tøft i går, og det blir spennende å se hvor Nils Petter Molvær går med denne besetningen.
Men, det var Sidebrok folk var kommet for å høre.
Først når de kom på ble det en viss trengsel ved scenekanten og temperatur ute blant publikum.
De holdt et forrykende sceneshow, med pyrotekniske hjelpemidler og herlig selvironi.
Stormannsgale Torstein
Hyl føyk rundt på scenen, Skatebård aka Sirkel Sag ikledd grillbunad brølte rått i mikken, mens Tunk, Tukle og Odd-G la et tungt og stødig komp.
Bandet stilte dessuten med kompetent blåserrekke, ledet an av Den Kvite Neger.
Dette ble så absolutt en festavslutning som satte fyr på publikum.
Av CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103379
|
Solveigs velsignelse
Aldri har vel anmelderklisjeen magisk vært mer treffende enn under konserten med Solveig Slettahjell og hennes lydhøre medmusikere i Slow Motion Orchestra i går.
Fra første til siste tone var publikums ører på stilk, trollbundet av stillheten, skjønnheten og inderligheten i musikken som ble fremført.
Med en liketil, nærmest keitete scenefremtoning ga Slettahjell alt gjennom det musikalske.
Selv om sangeren er et naturlig midtpunkt, er Slow Motion Orchestra en totalopplevelse der pianist Morten Quenilds minimalistiske arrangementer, Sjur Miljeteigs sobre trompetspill, Mats Eilertsen sikre bassfølge og Per Oddvar Johansens overraskende, spenningsskapende trommespill skaper en overbevisende helhet.
Uttrykket var gjennomgående lavmælt, nærmest som en slags hvisken.
Musikken balanserte mot stillheten, likevel intenst til stede i rommet.
Selv om mange gjør fine ting med standardlåter, opplever jeg at disse musikerne i større grad enn andre fortolker sitt materiale, henter frem et emosjonelt aspekt som ligger gjemt bak de kjente melodiene.
De fremførte også noen særs sterke originalkomposisjoner, som Slettahjells komposisjon til dikt av Dorothy Parker.
Under ekstranummeret ble hele salen engasjert i allsang på «Moon River».
Jeg følte det som om Slettahjell og hennes band ga oss en musikalsk velsignelse.
Stående trampeklapp tyder på at resten av salen følte det samme.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103380
|
Samurai-kos
(VG Nett)
Forrykende action, utsøkte miljøer og deilig utforsking.
Dette tredje «Onimusha»-eventyret er det klart beste i serien.
I «Onimusha 3: Demon Siege» åpner den onde Nobunaga en portal til dagens Paris, og det er opp til spilleren å redde verden fra monsterinvasjonen.
Dels ved å styre samuraien Samanosuke i Paris, og dels ved å styre den franske politimannen Jaques (spilt av Jean Reno), som får seg en ufrivillig «ferie» i Japan for 500 år siden.
Den mildt sagt fantastiske introfilmen, som er noe av det desidert kuleste jeg har sett noen gang innen dataanimasjon, setter stemingen for et overdådig, engasjerende, spennende og deilig pompøst samurai-eventyr.
Når det gjelder innpakningen, fraviker ikke Capcom nevneverdig fra formelen fra forgjengerne - minus det dustete byttesystemet fra spill nummer to.
Det handler om å slakte monstere, suge til seg sjelene deres for å oppgradere de usannsynlig fete våpnene, løse små gåter for å komme deg videre og lete etter diverse gjenstander.
Med andre ord:
Slåssing fra øverste hylle iblandet timer med deilig utforsking i nydelige miljøer.
Den kanskje viktigste endringen er kamerasystemet, som har fått en betydelig overhaling.
Samtidig er kampsystemet finjustert og oppgradert.
Både våpnene og mulighetene du har til å svinge dem bør fremkalle lykkelige gisp hos de fleste.
Historien er dessverre hemmet av en rekke pinlige og liksom rørende scener, hvor gremmelsen forsterkes av dårlige skuespillere.
Med tanke på målgruppen, som jeg vil anta er hakket mer japanofile enn resten av verden, er det nesten uforståelig at det ikke eksisterer noen mulighet for å velge japansk tale med engelsk tekst.
Den vesle alve-lignende Ako gir på sin side litt Jar-Jar Binks-følelse, hun er for søt og morsom for den ellers rocka stemningen.
Men i motsetning til den klønete «Star Wars»-klovnen, har hun i alle fall en integrert og vellykket nyttefunksjon.
Pirk til tross: den bortimot perfekte blandingen av action, utforsking, gåteløsing og rollespillelementer sørger uansett for en feiende flott spillopplevelse.
Kos, kos, kos!
| 1
|
103382
|
«Vinn en date med Tad Hamilton»
Regi:
Robert Luketic.
Med:
Kate Bosworth, Josh Duhamel, Nathan Lane m.fl. Am. romantisk komedie.
Ulidelig og intetsigende om småbyskjønnhet som vinner drømmedag med drømmeprins fra drømmenes by - Hollywood.
Ikke bare går det seigt som sirup.
Det fører heller intet sted hen.
I alle fall intet annet sted enn man forstår etter nøyaktig første scene, da småbypiken og kassadamen Rosalee vinner sin drømmedag med en drømmeprins fra Hollywood.
Muligens er den ment som en spøk - en vennligsinnet lek med Hollywoods ufattelig seiglivede klisjeer.
I så fall blir den selv en spøkens første offer.
Søte Kate Bosworth i hovedrollen kan lite gjøre, annet enn å flashe sitt kritthvite smil mot oss og drømmeprinsen.
Et par sympatiske bipersoner gir hva de har som henholdsvis bekymret kjæreste og tiljublende bestevenninne - uten at det er i stand til å redde et innhold som ikke finnes.
Den aller letteste jobben må ha tilhørt verkets manusforfatter (Victor Levin).
Det er så man ser ham for seg, der han bøyer seg møysommelig mot gulvet og plukker manuset opp av bøtta for de refuserte ukebladnoveller.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103384
|
«1 ubesvart anrop»
(Chakushin ari).
Regi: Takashi Miike.
Med:
Kou Shibasaki, Shinichi Tsutsumi, Kazue Fukiishi m.fl. Japansk grøsser.
15 år.
Ufokusert grøsserlapskaus av mobilterror, hevntokt, onde ånder, djevelutdrivelser og surklende lik.
Ideen er god.
På intet vis original, men god:
Telefonen ringer.
Det er melding til deg fra deg selv.
Sendetidspunkt:
Tre dager senere.
Den dagen du skal dø.
Telefonvarsel om din snarlige død er et svært, svært velkjent tema i filmgrøssernes lange historie.
Japaneren Takashi Miike har oppdatert den til en ungdomsversjon av i dag, med mobiltelefonen som terrorens drivkraft.
Mobiltelefonen følger deg overalt.
Meldingene kommer, om du aldri så mye skrur den av.
Filmens grunntema er egentlig solid, dets mørke univers likeså:
Om overgrep som avler overgrep.
Om de fortrengte ulykkers ulykksalige evne til å dukke frem igjen - omskapt til ondskap.
Men Miike greier ikke holde hverken retning eller fokus.
Han vil ha med absolutt alt.
«1 ubesvart anrop» blir en overfylt blanding av digitale ånder, overnaturlige mord, djevelutdrivelse og gamle lik.
Nitid studert.
Så overmettet at den stygt nærmer seg sin egen parodi - knapt egnet til å skremme en sjel.
Ikke et eneste, lite gys var denne anmelder i stand til å mobilisere gjennom nesten to timer i Miikes mørke univers.
Og det er meget, meget godt gjort.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103387
|
Christina Milian «It's About Time»
(Island Def Jam)
Såpeglatt og hjernedød r'n'b.
Allerede før hun platedebuterte som 18-åring, hadde kubansk-amerikanske Christina Milian markert seg som Jennifer Lopez' kordame.
Nå er hun tilbake med oppfølgeren «It's About Time», et album som preges av glatt r'n'b-pop, smakløse beats, trøtt rapping, platt produksjon (det hjelper ikke at Christina har stått for denne selv, heller).
Faktisk er singlen «Dip It Low» det eneste som ligner på noe som helst av dansbar popmusikk på denne skiva.
Dessuten virker det som om Christina prøver å kompensere for det uinteressante låtutvalget ved å ta i bruk enda mindre klær.
Usjarmerende, synes nå jeg.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103388
|
Paul Simon «The Studio Recordings»
(Warner)
Der går samtlige Simon studioalbum, minus tjuvstarten fra 1965, samlet i en stygg pappboks.
Opprensket lyd og lett oppussede omslag, samt 30 tidligere uutgitte kutt; i overveiende grad demoversjoner av allerede kjente sanger.
Noe som bekrefter inntrykket av at Simon er en sånn fyr som har tålmodighet og disiplin nok til å ferdigutvikle enhver idé som måtte dukke opp i låtskriverhodet hans.
I hvert fall fire små klassikere blant disse ni:
Den melodiøse hyllesten til New York City, debutalbumet «Paul Simon» (1972).
Varme «There Goes Rhymin Simon» (1973) - hans mest sjelfulle plate, hjem til de guddommelige «Take Me To The Mardi Gras» og «Something So Right».
Den skandaløst oversette «Hearts And Bones» (1983), som har den underskjønne, mystiske «Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War» og den elegiske «The Late Great Johnny Ace», og som ellers er en nesten fullendt plate om nevrotisk mannlig middelalder.
Samt «Graceland» (1986), det jublende vellykkede bryllupet mellom Simons Manhattan-kunstnertemperament og livsbejaende afrikansk musikk.
Vær klar over at disse nye utgavene kommer i salg enkeltvis om ikke lenge.
Du er med andre ord ikke nødt til å blø lommeboken for den fulle og hele stasen.
Én ting er ødeleggende, og det er at man har glemt/utelatt originalversjonen av «Slip Slidin Away», i sin tid først å få på samlealbumet «Greatest Hits, Etc.» og en stor hit i 1977.
Det er en av hans beste sanger, så den savnes sårt - i likhet med et essayhefte og generelt lekrere design.
Men ikke et dårlig album her, knapt en dårlig sang.
Hatten av for en av rockens aller flinkeste flinkiser.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103389
|
Janove Ottesen «Go Tell Her»
(EMI)
Kjedelig debut fra Janove
Nå er ikke jeg særlig begeistret for Kaizers Orchestra heller, men dette var jammen en intetsigende solodebut fra vokalist Janove Ottesen.
Han får vist at han har flere strenger å spille på, genremessig, men dette holder allikevel ikke.
Singelen «Go Tell Her» er jo en ren rip off av Oasis' «Wonderwall»!
Så man har hørt det før, for å si det sånn.
Janove presenterer her rolig rock av det melankolske slaget, men den gode melodien er dessverre fraværende.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
103390
|
The Corrs «Borrowed Heaven»
Atlantic
Irsk kvartett med sitt første album på nesten fire år.
The Corrs er bedre enn på lenge, og på «Borrowed Heaven» låter de friskere og mer popete enn de har gjort.
Åpningsmelodien «Summer Sunshine» er en frisk sommerslager.
Men de har langt fra glemt sine irske aner.
Lytt bare til «Humdrum» og «Silver Strand» og irske bilder dukker opp på netthinnen.
The Corrs er kjent for sine tette og gode vokalharmonier.
Det gjennomfører det også på dette solide albumet som vil glede The Corrs mange norske venner.
På «Borrowed Heaven» vises, kontrastene, den vakre balladen «Time Enough for Tears» og den mer rytmiske, men ikke rockete «Humdrum», de kvalitetene den irske kvartetten besitter.
«Borrowed Heaven» henvender seg først og fremst til et voksent publikum som setter pris på gode melodier.
Av KURT BAKKEMOEN
| 1
|
103391
|
Verdens beste Sabeltann
Årets Sabeltann-forestilling - den 15. i rekken - er morsommere, mer effektfull og litt skumlere og mer danseglad enn noen gang.
Skuespillerne ellers er rett og slett gode, med unge Sunniva og Pinky som særlig imponerende.
Og Siw Anita Andersen er Tanta Bassa.
Utvilsomt.
Det som er minst interessant i en forestilling som denne, er faktisk innholdet.
Det er litt nytt, det er en god del velkjent - og mye «stjålet» fra fjorårets tegnefilm (kanskje det eneste hovedelement i Sabeltann-eventyret som ikke helt er innfridd).
Men, interessant nok, det er først etter årets Sabeltann-forestilling i Kjuttaviga at også tegnefilmhistorien må regnes som «ekte Sabeltann».
Det mest interessante med årets jubileumsforestilling er og blir om de små nye stegene, de mange nye tekniske hjelpemidlene i en slik sett avansert forestilling, fungerer som en ny runde og en ny utvidelse av Sabeltann-universet - eller -mytologien, om man vil.
Svaret er et ubetinget «ja!».
Imponerende, er ordet.
PS!
Til årets 25 forestillinger er det solgt 25 x 2300 billetter - altså, 57500 billetter; totalt utsolgt.
Men det kan forekomme avbestillinger, ifølge dyreparkdirektør Reidar Fuglestad.
Så det kan være et forsøk verdt å ringe Dyreparken en dag eller to på forhånd.
| 1
|
103394
|
«Confessions of a teenage drama queen»
Regi:
Sara Sugarman.
Med Lindsay Lohan, Adam Garcia, Glenne Headly, Alison Pill, Carol Kane.
Amerikansk.
Ungdomskomedie - tillatt for alle.
Bunnfalsk, moralsk forkastelig, klisjéstappet og usigelig kjedelig ungdomskomedie.
Det handler om den svært dramatisk anlagte 15-åringen Lola (som egentlig heter Mary), som må flytte fra levende New York til «langt på landet» i New Jersey, sammen med sin mor og to tvillingsøstre.
Slutten på livet?
Ja, nesten.
For her må den «talentfulle» Barbie-dukken ta i bruk løgn, svik, utnyttelse av venninner og svulstig dramatikk for å få den plassen i universet hun selv mener hun fortjener: i sentrum.
Det er «prektige» Walt Disney Pictures som serverer dette - selskapet som forsøkte å stoppe Michael Moores «Fahrenheit 9/11»; et samfunn der ingenting er farlig, der hverken sex eller rus når ungdommene, der enhver i bunn og grunn kan gjøre hva man vil - bare man når målet om egen lykke.
Dette er en pill råtten og lyserød løgn av en tvers gjennom kynisk spekulasjon av en film!
Huff!
| 0
|
103395
|
«Godsend»
Regi: Nick Ham.
Med Greg Kinnear, Rebecca Romijn-Stamos, Robert De Niro, Cameron Bright.
Amerikansk.
Thriller/horror - 15 år, egnet voksne.
Interessant drama forvandles til horror.
Dårlig horror.
Det interessante utgangspunktet er som følger:
Et ektepar mister sin eneste sønn i en ulykke.
Midt i svarte sorgen oppsøkes de av en briljant, men hemmelighetsfull genetiker.
Han tilbyr dem, på nærmere oppgitte og omfattende vilkår, en komplett kopi av den avdøde åtteåring.
Altså: en kloning.
Så langt, så bra.
Men etter et rekordkort svangerskap og en tosekunders barndom er deres nye sønn i ferd med å bli eldre enn sønn nr. én.
Og da - da!
- tar uhyggelighetene over.
Og all verdens usannsynlig tullball, særlig når det viser seg at det elskelige barnet viser freske tendenser i retning klonet drittsekk.
Og hvor kommer nå disse genene fra??
Det blir etter hvert en irriterende, usannsynlig, dårlig spilt og pinlig gjennomført bastard av en film.
| 0
|
103398
|
Sommerheit action
«Ground Control 2» er strategispillenes svar på «Battlefield 1942».
Fra våre svenske naboer kommer fortsettelsen på det kritikerroste spillet «Ground Control» fra tusenårsskiftet.
Og med «Ground Control 2» har Massive Entertainment har laget sanntidsstrategispillenes svar på det populære skytespillet «Battlefield 1942»:
Man sloss om og holde på nøkkelpunkter, og får tildelt poeng man kan bruke til å tilkalle forsterkninger hvis man lykkes.
Til forskjell fra mange andre strategispill så bygger du ingen styrker, men tilkaller dem gjennom et kjempedigert flygende landgangsfartøy.
Har du mange tropper i spill får du tildelt færre poeng.
Dette gjør at du må bruke styrkene taktisk og holde de i live hvis du vil lykkes.
«Ground Control 2» utspiller seg i en fjern fremtid.
Gjennom 24 oppdrag får du action og spenning samt en spennende historie.
Du kan spille to av tre stridene parter - de mystiske «Virons», NSA og tropper fra romkoloniene ytterst ute i verdensrommet.
De store skurkene i spillet, terranerne, får du skuffende nok ikke spille.
Med mindre det kommer en tilleggspakke.
Spillet er så vakkert så vakkert, landskapene er rikt detaljert og ikke langt fra standarden i et vanlig førstepersons actionspill.
Du kan velge å kommandere styrkene dine fra et fugleperspektiv eller å posisjonere kameraet ned slik at du kan titte over skuldrene på de kjempende soldatene dine.
Kartene har fullt av forskjellige ting du kan unytte strategisk, for eksempel kan soldater ta dekning i bygninger eller i skog.
Soldater kan bemanne kanoner eller radarstasjoner for å nevne noe.
I tillegg har værforhold sitt å si på sikten.
Dette er noen av de mange små detaljer som er med på å gjøre dette spillet til fest for strategifrelste.
Når du har kjempet deg gjennom alle oppdragene kan du spille mot dine venner og uvenner i nettverk og på Internett.
På grunn av at man ikke produserer men tilkaller styrker, kan man bli med i et pågående spill på internett.
En annen flott mulighet er at man kan samarbeide med en venn i om å løse alle 24 oppdragene man vanligvis bare spiller alene.
Den kunstige intelligensen kunne kanskje vært litt smartere og jeg skulle gjerne ha hatt mulighet til å styre terranere.
Men «Ground Control 2» er helt klart et av de bedre strategispillene i år, og et spill som setter standarden for hva vi bør forvente av genren fremover.
Ikke helt en sekser.
Men nesten.
| 1
|
103399
|
Rett i grøfta
Et gigantisk markedsføringsapparat trygler deg om å kjøpe «Driv3r».
En 600 kroner dyr betaversjon.
Ville du ha akseptert at lyden i «Ringenes Herre»-filmene falt ut av og til?
Ville det vært greit å gå på konsert hvis mikrofonen til sangeren ikke fungerte?
Eller at det manglet 50 sider i en bok du var dypt begravet i?
Eller hva om det manglet knapper i den nye olabuksa di?
Nei?
I så fall bør du ligge langt unna «Driv3r».
Jeg vet, jeg vet - det kan være vanskelig.
Vi snakker tross alt om et av årets mest hypede og etterlengtede spill, et spill som for tiden markedsføres tungt overalt.
Dessuten har spillet Michael Madsen, Ving Rhames, Michelle Rodriguez, Mickey Rourke og Iggy Pop i hovedrollene og en råtøff produksjon i beste Hollywood-stil.
Og ikke minst snakker vi om oppfølgeren til det grensesprengende «Driver» og det populære «Driver 2» - millionselgere begge to.
Fanskaren er allerede på plass, altså.
Senere har «Grand Theft Auto III» og dens oppfølger «Vice City» gjort spillere tørste på mer bilkjøring i store byer.
Og med sitt forgylte, polerte ytre fremstår «Driv3r» som et spill man bare må kjøpe.
Vær så snill, la være.
For å si det så kort og brutalt som mulig:
«Driv3r» er det mest uferdige spillet jeg har spilt noen sinne.
Det kryr av «bugs» og spillelementer som ser ut til å ha måneder med utvikling igjen før de kan sies å være OK.
Spesielt i oppdragene hvor du er til fots.
Historien er intetsigende, og flyten i spillet blir oppstykket av utallige omstarter, ofte på grunn av dårlig spilldesign mer enn manglende ferdigheter.
Selv det å kjøre fritt rundt i de tre gigantiske byene, Miami, Nice og Istanbul, fremstår fort som en heller meningsløs aktivitet.
Alt fra uferdige elementer til finpuss og justeringer, ting som sørger for å knytte de forskjellige elementene sammen til en fungerende helhet, mangler.
Og da hjelper det ikke stort at selve bilkontrollen er bra og at du kan havne i noen ganske spektakulære situasjoner.
Vil du ha et bra bilspill, er det veldig mange bedre alternativer der ute.
Med «Driv3r» demonstrerer Atari en bunnløs mangel på respekt for spillere.
Når man bruker 600 kroner på et spill, bør man forvente at det i alle fall er nesten ferdig.
At det ikke har for mange feil og mangler.
De viser også en kynisk respektløshet for Reflections, utviklerne av spillet, som jeg ser for meg tilbringe sommeren i gruppeterapi.
De kan bedre enn dette, mye bedre.
Det er som om Munch måtte gi fra seg «Skrik» før han fikk malt den tyngende himmelen.
Noen vil nok synes terningkast én er for strengt, og det kan jeg til en viss grad forstå.
Legger man godviljen til og tilgir de verste manglene og feilene, kan man fort ende opp med å småkose seg.
Og det finnes mange spill på markedet som i sum er dårligere, hvis jeg skal prøve å være så objektiv som mulig.
Men det at Atari velger å presse denne betaversjonen av «Driv3r» ut på markedet er, for meg, utrolig provoserende.
Så provoserende at jeg aldri klarte å kose meg med noe som helst i spillet.
Det verste av alt er at det utvilsomt ligger et glimrende spill på lur her.
Dette kunne ha vært en fantastisk spillopplevelse i ferdig tilstand, og så får vi i steden denne flaue opplevelsen.
Atari er naturligvis klar over at spillet ikke er ferdig.
Men så har markedsføringsapparatet allerede startet, budsjetter skal nås, det blir for dyrt å utsette spillet noen måneder til - hva vet jeg.
De lukker uansett øynene og satser på at vi spillere ikke vet bedre, at vi synes det er OK å kjøpe et spill som så opplagt ikke er ferdig.
Jeg aksepterer det bare ikke.
Og det bør ikke du heller.
| 0
|
103400
|
Håpløst
Regi:
Jeff Schaffer.
Med:
Scott Mechlowicz, Jacob Pitts, Jessica Boehrs, Travis Wester, Michelle Trachtenberg.
Am. komedie.
11 år.
En gjennomført håpløs og masete fortelling om amerikansk ungdom på Europa-tur.
Av alle filmkomedier om amerikanere som «oppdager» Europa, er dette den som tryner mest.
Regissør Jeff Schaffer forsøker seg på en kitchy crazy-humoristisk tone.
Problemet er bare at det humoristiske i vesentlig grad er mangelvare.
En gjeng ungdommer velter seg rundt om i Europa, den ene på jakt etter drømmepiken som bor i Berlin, de andre ivrer etter den ville europeiske sexen.
I uryddig og hektisk tempo havner de i situasjoner som riktignok grenser til det absurde - men ethvert tilløp til humor kveles av hysterisk fjolleri.
Alt - absolutt alt - er kraftig karikert.
Ikke minst eks-Wimbledon-spiller Vinnie Jones, som av alle ting dukker opp som sjef for Manchester Uniteds fanklubb på en hemmelig pub i London.
Han banner og knuser ølflasker i hue' på folk.
Ellers byr filmen på løpende, nakne menn, sex i skriftestolen, absinthallusinasjoner i Brattislava, en tysk guttepjokk med Hitler-ambisjoner - og Matt Damon som heavy-rocker.
Som sagt - mange absurde og kitchy greier.
Men servert i en eneste lang og skrekkelig masete smørje.
| 0
|
103401
|
Slapp humor
REGI:
Daniel Kind-Lagerlöf.
SKUESPILLERE: Jonas Karlsson og Livia Milthagen.
Svensk kjærlighetskomedie.
11 år.
En kjærlighetskomedie som langsomt tappes for humor, er en trist affære.
Og når historien allerede fra første kjærlighetsmøte peker rett mot en lykkelig slutt, tross uoverstigelige sosiale snublesteiner, ja, da glir vi raskt over fra kjærlighetskomedie til romantisk søtsuppe.
«Miffo», som betyr tosk, idiot, handler om den nybakte presten Tobias som vil forandre verden.
Denne pene, besteborgerlige gutten møter livlige Carola, som ikke bare sitter i rullestol, men også er sosialklient og lever i en kultur hvor knull, drikk og dårlige vitser gir livet innhold.
De sosiale kontrastene gir overtydelige konflikter, filmen beveger seg fra det bittersøte til det banale og munner ut i en lykkelig slutt som i beste fall kan betegnes som ubehagelig søtladen.
I tillegg er fotografen plagsomt forelsket i fugle- og froskeperspektiv.
Artig brukt med fornuft, men her etter hvert plagsomt maniert.
Visst har filmen enkelte skarpt morsomme situasjoner, spesielt i starten og henimot fullgått løp, hvor sosialt snobberi lyssettes.
Men siden historien mangler fremdrift, det ironiserende grepet er slapt og vassent, og persongalleriet mangler troverdighet - tross godt spill - fungerer «Miffo» dårlig, både som humørpille og sosial kritikk.
Den er rett og slett for slapp.
| 0
|
103402
|
Eventyr uten glans
Regi:
Tommy O'Haver.
Med:
Anne Hathaway, Hugh Dancy, Minnie Driver.
Am. eventyr/komedie.
For alle.
Pastellfarget eventyr der selve det eventyrlige drukner i overdådige overdrivelser.
Selv om «Ringenes herre» og «Harry Potter» er de siste års store filmeventyr, så betyr ikke det at alle filmer med middelalderatmosfære nødvendigvis er vellykkede.
Gail Carson Levine skrev sin suksessroman «Ella Enchanted» - et eventyr om en jente som får en spesiell gave av en litt rampete fe; lydighetsgaven.
Det vil si at hun gjør nøyaktig det folk ber henne om.
Nå er dette blitt en film der fargerike alver, sjarmerende kjemper og barske, men reale orger er underlagt en tyrannisk statsleder.
Det er opp til Ella og tyrannens nevø, en sympatisk prins, å gjøre noe med tingenes tilstand.
Historien er snekret sammen som et sammensurium av ymse eventyrfilmer, alt fra de to tidligere nevnte suksessfilmer, via en dose Shakespeare, litt «Askepott» og frem til «A Knight's Tale».
I tillegg skal man hele tiden vise at dette er nåtid ved å synge seg gjennom et nyere rock- og poprepertoar.
Det henger ikke særlig godt sammen og har heller ikke mye eventyrglans over seg.
Men hovedpersonene, Anne Hathaway og Hugh Dancy, er pene mennesker, akkurat slik en prins og hans tilkommende burde være - i eventyrets verden.
| 0
|
103403
|
Herlig eventyr i nettet
Regi:
Sam Raimi.
Med:
Tobey Maguire, Kirsten Dunst, Alfred Molina, James Franco.
Am action/eventyr.
11 år.
Med sterk moral og hjertevarm kjærlighet blir den litt puslete Peter Parker vår mann; vår helt - idet han nok en gang forsvarer livets positive krefter som Spider-Man.
At «Spider-Man 2» - som hadde førpremière i Oslo i går - er en sikker økonomisk vinner med sin handlingsmettede og visuelt frapperende nettspinning, er ikke overraskende.
Gledelig er det derfor at selve historien - eventyrlig usannsynlig som den er - er gjennomført med høy troverdighet, full av sårbarhet, ømhet og humor.
Legg til et bekjentskap med et actionmonster på høygir, moralsk oppbyggelig heltestatus, sterke følelser, John Dykstras visuelle effekter, og du er servert sommerens filmhit.
Innvendingen må være at filmen er litt i lengste laget.
Noe av nettspinningen og monster-buldringen har litt preg av repetisjon.
Det gjør imidlertid ikke så mye, så lenge den hjerteknusende duoen Tobey Maguire og Kirsten Dunst formidler en kjærlighetshistorie som nesten er like rørende som hos Romeo og Julie.
I først Spider-Man-film ofrer som kjent vår mann kjærligheten til M.J. (Dunst) til fordel for et liv i nettmaskene rundt New Yorks skyskrapere.
Hans lodd i livet er å stanse forbrytere og forbrytelser, og da er det liten plass til damer.
I «Spider-Man 2» kastes unge Parker, alias Spider-Man, ut i et eksistensielt dilemma.
Ligger hjertet hans hos jenta han elsker så høyt - eller banker det mest for hele menneskeheten.
Enda mer trøblete blir det da jenta har funnet seg en annen mann som også flyr, en astronaut som attpåtil har vært på månen.
Så ille er det at Spider-Mans superevner blir dårligere.
I et grenseland mellom voluminøs sentimentalitet og mer alminnelige, varme følelser følger filmen duoen gjennom dramatiske hendelser.
Og ingen må være i tvil om at Spider-Man gjør det som er rett.
Med professor Octavius vandrende rundt som et flerarmet monster kan halve New York blåses bort dersom ikke en ekte og eiegod helt tar kontroll.
Alfred Molina er for øvrig nyansert og god som professoren som er fanget i sin egen livstruende oppfinnelse.
Men først og sist er dette en historie om heltemot - sett med tegneseriens raske skisser, kvikk humor, og en hyllest til både hverdagshelter og netthelter fra et velsmurt og effektivt Hollywood-maskineri.
| 1
|
103404
|
Faces:«Five Guys Walk Into A Bar×»
(Rhino/Warner)
Da Rod rocket.
Det er vanskelig å forestille seg i dag, men det var en tid da Ronnie Wood (i dag i Rolling Stones) var en kreativ gitarist og Rod Stewart (i dag en vits) hadde sjel.
Faces, som oppsto i ruinene av sekstitallets «mod»-helter The Small Faces, var sin tids Oasis, dog atskillige hakk mer sympatiske:
Et populistisk «folkets band» som sparket fotball og drakk Blue Nun på scenen, akkompagnert av tidvis ulovlig sleivete boogierock.
Men alltid med et formildende glis om kjeften og et ikke ubetydelig ess i ermet, nemlig bassist Ronnie Lane, en av Englands ømmeste og mest undervurderte låtskrivere.
De fire studioalbumene de etterlot seg, utgitt i perioden 1970-1973, er alle forferdelig ujevne, svekket av at frontmann Stewart sparte mange av sine beste sanger til soloplatene sine.
At feinschmecker-selskapet Rhino Records nå har klart å tyne en svært underholdende 4CD-boks ut av etterlatenskapene deres, er med andre ord noe av en overraskelse.
Men «Five Guys Walk Into A Bar×» er blitt til den beste type flottenfeierutgivelse - en slik samling som får bandet den feirer, til å fremstå som bedre enn det sannsynligvis egentlig var.
De 31 tidligere uutgitte kuttene, mange av dem konsertinnspillinger gjort for BBC, er av gledelig høy kvalitet, og innpakningen i DVD-format er uhyre attraktiv.
Til sammen 67 sanger - halvt rockere for lørdag kveld, halvt ballader for søndag morgen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103406
|
Borknagar:«Epic»
(Century Media/Tuba)
Norske black metal-helter hyller diversiteten mer enn noen gang.
Jeg blir ikke helt klok på «Epic», som på flere av låtene skifter stemninger litt for brått fra rabiat svartmetall-buldring (da er Borknagar ennå best), til rolige, nesten akustiske pustehull som bringer tilbake stygge minner om fordums progrock («Future Reminiscence», «Circled»).
Problemet er at disse låtene sjelden gis tid til å puste - dynamikken rekker ikke å inntreffe.
Resultatet blir altfor ujevnt - også når vokalist Vintersorg ikke er mikset langt nok frem i lydbildet til å dominere Borknagars bastante lydvegger.
Det finnes elementer i låter som den rasende «Resonance», «Relate» og ikke minst «Origin», som tenderer noe av det beste bandet har laget før, men det er «Epic»s helhet, inkludert tilløpene til avantgarde-metal, som det skorter på denne gangen.
| 0
|
103407
|
The Bees:«Free The Bees»
(EMI/Virgin)
Umulig å avvise denne britiske sjarmoffensiven - kommer til Øyafestivalen i august.
Tåler vi mer nostalgi nå?
Tåler vi et engelsk band med et så tilbakeskuende element av tidlig Beatles at hele platen starter med riffet fra «Day Tripper»?
Intet problem, selv om «Free The Bees» til overmål er spilt inn i Abbey Road Studios.
Så lenge det er gjort så lekent som her, forsvinner innvendingene som dugg for solen.
The Bees handler om enkel, hyperfengende popmusikk med nonsens-tekster og til dels sterke psykedeliske innslag.
«Horsemen» er bedre enn Small Faces noen gang var (nesten) og «Wash In The Rain» enda gladere.
På «I Love You» har gutta fra Isle Of Wight til og med flettet inn et nydelig stykke amerikansk soul.
En godteboks av en plate som The Jessica Fletchers her hjemme burde sjekke ut...
| 1
|
103414
|
Middelalder-magi
Redd våte feriedager med «Fire Emblem» - et mesterlig strategispill i lommeformat.
Alt i alt er det et meget vellaget spill, som skiller seg ut på brukervennlighet.
Et godt strategispill skal være enkelt å lære og vanskelig å mestre, og det er «Fire Emblem» et godt eksempel på.
Du kan også spille dette spillet mot en venn dersom dere har kabel for å koble dere sammen.
Da er sommeren reddet, nå kan det gjerne pøsregne i hele juli for min del.
Et av årets beste spill.
Anbefales, punktum.
PS!
Spillet er i salg fra 16. juli.
| 1
|
103419
|
Kristoffer Joner:«24 timer i døgnet» (single)
(Kong Tiki/Playground)
«24 timer i døgnet» er en frisk og glad outsider til årets sommerhit, med et mildt sagt uimotståelig hektende refreng og beatlesk mellomparti, ikke ulikt en annen tidvis genial sørvestlending, Morten Abel.
Joner har nok mer særpreg på lerretet enn han har i stemmen, men han gir låten akkurat den ekstra, lille energien som en klassisk poplåt skal ha.
Mest av alt bygger nok «24 timer i døgnet» likevel mest oppunder forventningene til Janove Ottesens egen solodebut senere i høst.
Han har nemlig umiskjennelig god teft også for klassisk popmusikk, ikke bare ompa-weltschmerz.
| 1
|
103420
|
Sommerens skrekk!
Regi: Zack Snyder.
Med Sarah Polley, Ving Rhames, Jake Weber, Mekhi Phifer, Ty Burrell, Michael Kelly.
Amerikansk.
Skrekk - 18 år, absolutt grense.
Sub-kultur går mainstream; en av de absolutt verste filmene jeg har hatt gleden av å se!
Ja da:
Dette er en re-make av skrekk-klassikeren med samme navn fra 1979.
Som igjen var en oppfølger til stadig legendariske «Night of the Living Dead» - begge signert skrekkmesteren George A.
Romero.
Skrekk-purister vil selvfølgelig hevde at å ta virkelig gode skuespillere, moderne filmteknikk og nye tiders krav til kommersiell underholdning vil være et grovt forfall av en genre som skal være upolert og søplete.
Ikke tro dem!
For selv grove skrekkfilmer kan åpenbart ha nytte av skikkelig håndverk.
«Dawn of the Dead» er sylskarp, ubønnhørlig, pulserende, rå, splatterfylt, morbid morsom og grassat godt laget.
Det er riktignok vanskelig å trekke noen slags moraltyngde ut av den - som ofte skrekkantikviteter får (i økende grad) ettersom årene går.
Men har man den edle kinohensikt bare å bli skremt vannet av, kan det knapt gjøres bedre enn dette.
Plottet er:
Et livsfarlig, galopperende virus får alle som er smittet, til å bli ravende gale zombier; levende døde.
Noen få forblir usmittet.
De forskanser seg i et kjøpesenter og forsøker etter fattig evne å overleve - og å slippe ut.
Nok sagt.
Men tro endelig ikke at du etterlates i noe slags håpefull stemning!
Anbefales voksne - på det skrekkeligste!
| 1
|
103421
|
Wilson Phillips:«California»
(Columbia/Sony)
Pastellpostkort fra solskinnsland.
Ja vel, så har Carny og Wendy Wilson (døtre av Beach Boys-sjef Brian) og Chynna Phillips (datter av The Mamas And The Papas Michelle og John) for så vidt mer «rett» enn de fleste til å gjøre det de her gjør:
Å gi ut et «comeback»-album bestående av nye versjoner av elleve sanger forbundet med den titulære solskinnsstaten på USAs vestkyst.
Og i små drypp - en powerpopete utgave av Jackson Brownes «Doctor My Eyes» og en grei versjon av The Byrds «Turn!
Turn!
Turn!
(To Everything There Is A Season)» -fungerer denne forgylte samlingen karaokestandarder ganske fint.
Men katastrofene (en dustete arrangert «You're No Good», en «Go Your Own Way» strippet for Lindsey Buckinghams medrivende raseri) er vel så tallrike som ikke-katastrofene, og bare folk som av en eller annen merkelig grunn aldri har hørt disse sangene før, vil kunne foretrekke én eneste av disse stivt smektende tolkningene fremfor originaltapningene.
Absolutt ufarlig, definitivt nokså meningsløst.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103422
|
Venke Knutson:«Scared»
(Universal)
Venke Knutsons «Scared» er sett frem til med forventning, forventninger som ikke helt blir innfridd.
Den ferske singlen «Kiss» har fulgt opp foregående fortjent suksess med singlen «Panic», men der er også det beste på debutplaten oppsummert i to enkeltlåter.
Resten utgjør et sympatisk inntrykk, men blir aldri oppsiktsvekkende.
Ankepunktene kan også oppsummeres i to enkelte ting; Venkes stemme og produksjonen.
Det er mye luft i stemmen til Venke, noe som ofte gjør intonasjonen unødig barnlig og hesblesende.
Det gir særpreg på singlene, men gjennom en hel plate avsløres mangelen på variasjon.
Produsent Jørn Dahl (sammen med John Kreutzer) har helt tydelig hatt Lene Marlin i bakhodet da han produserte Venke, som på mange måter - låtmessig og stemmemessig - har sterke likhetstrekk med Marlin.
Derfor har han lasset på med masse gitarer, uten å ha en sjanse til å fjerne formelpop-stemplet på «Scared».
Det blir ikke rock selv om gitarene slipes skarpere enn på vanlige poputgivelser.
Dessuten har Dahl fremdeles denne hangen til å duplisere vokalistens stemme på en måte jeg trodde vi var ferdige med etter den første suksessen til Alanis Morissette.
Venke selv skriver helt greie skrivebordsskuff-tekster om de nære ting - kjærlighet, falskhet og følelsen av å være utenfor.
På «Love Explains It All» - en hyllest til mannen - tangerer hun en melankolsk dybde, der jeg mistenker at hun har enda mer inne, men som ikke er godt nok forløst i «Scared»s lydbilde.
Men bevares
- Venke er ennå kun en debutant.
| 0
|
103424
|
Dirty Oppland:«Greatest Hits Demo»
(Dirty Management/Tuba)
Lillehammer-mafiaen sender ut fortroppene.
Senere i høst debuterer OnklP og Jaa9 med resten av Dirty Oppland-kollektivet på Christer Falcks C+C Records.
I mellomtiden kan fansen trøste seg med denne rabatterte demo-samlingen av bondegangsta-shit, som høres ut akkurat som det den er - en samling uhøytidelige demoer.
Låtene er til dels svært skisseaktige, og kollektivet har ikke det store budskapet her utenom å braute med hvem de er, hvor tøffe de er og gjerne hvor stor kuken deres er - en helt vanlig hiphop-utgivelse, med andre ord.
Derimot er flowen blant ræpperne i Dirty Oppland til tider frapperende (sjekk «Hvasaruman»), noe som ikke gjør forventningene til det ordentlige albumet mindre enn de allerede er.
| 0
|
103429
|
David Bowie:«Diamond Dogs»
(EMI)
Undervurdert plate fyller 30.
Bowie ville egentlig lage musikal av George Orwells «1984», men måtte til slutt nøye seg med dette - et album som er kommet ufortjent i skyggen av jevnt over svakere «Ziggy Stardust» (1972).
Rockfuturistens mest, eh, futuristiske plate:
«Diamond Dogs» (1974) er øyeblikket da Bowie tok full kontroll over sin virksomhet i studioet.
Han både produserte og spilte alle gitarer selv, sistnevnte med frapperende effektive resultater.
Det han manglet av Mick Ronsonsk finesse, tok han i sannhet igjen i form av pur, rå riff-forståelse.
Keith Richards kunne, og burde, ha solgt femstrengs-Telecaster'en sin for de klassiske rocktemaene i tittelkuttet og «Rebel Rebel».
Albumet byr i tillegg på et par helt sublime ballader - bortgjemte, men vidunderlige «Rock 'n' Roll With Me» og «Sweet Thing», der Bowies effektbehandlede stemme påkaller de helt store isingsfornemmelsene langs ryggraden.
Ekstradisken på denne «30th Anniversary»-utgaven er ganske skuffende, dessverre - til tross for én fantastisk tidligere tilgjengelig «outtake», den staselige, effektivt kalde «Candidate», men innpakningen for øvrig er denne klassikeren verdig.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103432
|
Kjeeeeedelig!
Den tradisjonsrike spillgenren «adventure» ligger for døden.
Etter gjespet «Syberia II» er det kanskje like greit.
Problemet med å tilby såpass sterke historie som dette, er å klare å lage en gripende fortsettelse.
Det er umulig å overgå Neos ferd fra en tilværelse som anonym hacker til å bli «The One».
Det er like vanskelig å overgå Kates berusende farvel til sitt gamle, kjedelige liv.
Å lete etter mammuter og det mystiske Syberia sammen med gamlingen Hans Voralberg er rett og slett ikke like spennende.
Nei, det hjelper ikke å se på de to spillene som en sammenhengende historie.
Eller at innpakningen er like nydelig som sist, med vakker grafikk, flotte miljøer og stemningsfull musikk.
Det blir som om Gandalf, Frodo, Aragorn og resten av gjengen hadde fortsatt begivenhetene i «Ringens brorskap» med to timer og 54 minutter sjakk rundt bålet.
To tårn osv.
Jeg overdriver naturligvis, men dramatikken og spenningen fra «Syberia» er i store trekk borte.
Selv Oscar, stakkars, har gått fra å være sjarmerende og vittig til å bli lett irriterende.
Og da kommer adventuregenrens største iboende svakhet tydelig frem:
Uten en engasjerende historie, et bra rollegalleri og en glimrende dialog, blir det veldig fort kjedelig å klikke på det ene og det andre og å sette sammen ditt og datt for å komme deg videre.
Du må føle du har en grunn til å gjøre disse oppgavene utover utfordringen i å løse dem.
Hvis du ikke er spesielt interessert i å vite hva som skjer videre, kan all pekingen og klikkingen ofte oppleves som meningsløs.
Jeg utelukker ikke at «Syberia II» kan falle i smak hos andre fans av forgjengeren.
Men for min del ble «Syberia II» for det meste en relativt kjedelig opplevelse.
Og det trengs krafigere ammunisjon enn det for å redde genren.
OK, OK, OK, å si at genren går mot en smertefull død er muligens å ta litt vel hardt i.
Det er fullt mulig å lage pek-og-klikk-spill jeg vil være ekstatisk over å få spille.
«Grim Fandango 2», for eksempel, selv om akkurat det er omtrent like sannsynlig som at apekatter plutselig begynner å komme ut av rompa mi.
Kjedelige spill som «Syberia II» gir derimot ild på bålet til alle som mener adventure-genren har sett bedre dager.
Mye bedre dager.
PS!
Spillet er også ute på PS2 og Xbox.
Disse versjonene er ikke testet.
| 0
|
103436
|
Søtt og lett
Regi:
Billy Woodruff.
Med:
Jessica Alba, Mekhi Phifer, Lil'Romeo, Missy Elliot.
Am. drama.
7 år.
Klisjeene står i kø i denne noe søtladne, men likevel småsjarmerende og velment idealistiske filmen fra hip-hop-miljø i New Yorks bakgater.
Jessica Alba er søt og energisk som Honey, en særdeles talentfull danser som forsøker å klatre til toppen.
Hennes hjerte er hos unge fattigfolk i nabolaget, hennes ambisjoner ligger som koreograf i musikkvideobransjen.
Det handler om godjenta som lokkes av penger og suksess, men som til syvende og sist ikke vil selge sjelen sin.
Historien er laget i utallige versjoner.
I dette tilfellet er resultatet varmhjertet, men temmelig overflatisk.
Med fnugglett regihånd toucher man innom et bakgatemiljø der ungdommen fristes mer av gangsterlivet enn hyggelig samvær i et gammelt dansestudio.
Men Honey har bein i nesa og ordner opp, og det meste får et honningsøtt, idyllisk preg.
Likevel; godhjertet feelgood-stemning veier opp for en del av klisjeene.
| 0
|
103437
|
Gyllene Tider:«Finn 5 fel!»
(Elevator / EMI)
En oppvisning i klassiske pop-triks.
Per Gessle og Gyllene Tider er nok en gang i ferd med å sette grannelandet på hodet, og vi forstår hvorfor.
«Finn 5 fel!» (det skal for øvrig godt gjøres) er en forfriskende bunke sommerslagere, som kombinerer Gessles geniale pop-teft med Gyllene Tiders patenterte power-pop, iltre farfisa-orgel og shalala-/oohooh-/heyhey-refrenger.
Her er håndklapp og mandoliner, tamburiner og skarpe gitarer og ikke minst glade, sommerlette tekstlinjer.
Til og med en Ramones-hyllest, «Ande i en flaska», er det blitt plass til.
Det er en avslappet lekenhet og melodifølelse over denne platen, som tvinger oss til å ta hatten av for Per Gessles pop-teft - nok en gang.
| 1
|
103438
|
Wilco:«A Ghost Is Born»
(Nonesuch/Warner) (I salg fredag 18. juni)
Et forvirrende dokument fra en forvirret sjel.
Jeff Tweedy har karakterisert musikken på denne platen som et forsøk på å være «så menneskelig som mulig i en kunstig verden».
Velvel.
Tweedys «menneskelighet» er ikke alle forunt å være en del av (smak bare på det elektroniske marerittet på over ti minutter i «Less Than You Think»).
Denne «menneskeligheten» handler også om fragmentarisk, oppkuttet og mørk poesi med sammenheng kun i enkelte tilfelle (åpningen «At Least That's What You Said», platens beste) og den handler også om et høyst ujevnt tonefølge, fra det hviskende, minimalistiske til det Neil Young-skurrende og den velkjente melodifølelsen som vi kjenner fra tidligere plater med Wilco - «I'm A Wheel» er i så måte en rufsete perle, tross sin nonsens-tekst.
Likevel er «A Ghost Is Born» på langt nær en plate som overgår tidligere Wilco-verk, eller som inneholder de såre, fantastiske melodilinjene som Tweedy har hatt inne før.
Spiller på Norwegian Wood i Oslo førstkommende søndag.
| 0
|
103439
|
Beastie Boys:«To The 5 Boroughs»
(Capitol/EMI)
En rytmisk hyllest til slitesterke New York.
Med albumet «To The 5 Boroughs» hyller Beastie Boys innbyggerne i New York som etter angrepet på World Trade Center reiste seg fra ruinene og insisterte på at livet måtte gå videre.
Utallige album opp gjennom årene har handlet om denne smeltedigelen av en millionby, men «To The 5 Boroughs» er rett og slett den beste tematiske New York-utgivelsen på mange år.
Selv omslaget med den detaljerte håndtegningen av øya Manhattan i hele sin lengde avslører at de tre nasale skrålhalsene i Beastie Boys har noe uvanlig på gang.
Og trioen skuffer ikke med et hip hop-album hvor all unødvendig staffasje er skrellet bort.
Beastie Boys handler om rytmer, feite beats og finurlig sampling (de låner friskt fra Dead Boys, Kool & The Gang, Nas, RZA, Sugar Hill Gang osv.), men herrene Adam «MCA» Yauch, Michael «Mike D» Diamond og Adam «King Ad-Rock» Horowitz har også en del på hjertet som er verdt å få med seg.
På «An Open Letter To NYC» beskriver Beastie Boys mulighetene som ligger i hjembyens slitesterke miks av etnisiteter («Two towers down, but you're still in the game»), mens amerikansk våpenkultur får sitt på «Right Right Now Now» («Columbine bowling, childhood stolen, we need more gun controlling»).
Beastie Boys har jobbet i seks år med «To The 5 Boroughs», men det kan jeg leve med såfremt trioen fortsetter å levere låter som «The Hard Way», «It Takes Time To Build», «Triple Trouble» og «Crawlspace», som dessuten viser at det er mulig å modnes med verdighet selv innen hop hop.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103440
|
Nytt forsøk fra Nokia
Den første N-Gage spilltelefonen var en tragedie.
Nå prøver Nokia seg igjen med N-Gage QD, og dommen er denne gangen todelt.
Personlig mener jeg de burde ha hatt med alle funksjonene fra forgjengeren og gitt N-Gage-eiere mulighet til å bytte, gjerne mot et mellomlegg.
Det ville vært en real unnskyldning til alle som føler de kastet bort pengene sine.
En noe kortere funksjonsliste til tross:
Helhetsinntrykket av N-Gage QD er ganske positivt.
Den er fin å holde i, behagelig å spille på og har et bra spillutvalg (selv om mange av spillene finnes i mer eller mindre like versjoner til andre mobiltelefoner også).
Er du på jakt etter en mobiltelefon som er god å spille på, er N-Gage QD et veldig bra valg.
Det er mange telefoner som nå er kraftige nok til å kjøre avanserte javaspill, men N-Gage QD er langt mer behagelig å spille på enn mobilkonkurrentene.
Er du derimot på jakt etter den beste håndholdte spillmaskinen på markedet, er den milevis unna Game Boy Advance SP - til tross for at den er teknisk overlegen.
Det er nemlig spillopplevelsene i seg selv som betyr noe, uansett om man sitter i sofaen og spiller eller om man ligger på en strand i Thailand.
N-Gage QD har multiplayer via Bluetooth og GPRS-oppkobling til spillsenteret N-Gage Arena å slå i bordet med, flotte utvidelser av håndholdt spillmoro begge deler.
Men den har ikke en «Wario Ware Inc.», «Pokemon», «Metroid» eller «Mario» - spilltungvektere som får Game Boy Advance SP til å selge seg selv.
Og som om ikke det var nok:
Om rundt ti måneder kommer Nintendo DS og Sony Playstation Portable, håndholdte spillmaskiner som vil parkere N-Gage QD med strålende grafikk, trådløs multiplayer og eksklusive spilltitler Nokia foreløpig bare kan drømme om.
«Så, hva mener du, bør jeg kjøpe N-Gage QD?» spør du kanskje.
Er du på jakt etter en ny, kraftig mobiltelefon med bra spillstøtte og smartphone-funksjoner, er svaret mitt ja.
Hvis du synes utseendet på telefonen er kult, vel og merke.
Men er du på jakt etter det ypperste innen håndholdt spillmoro, er svaret fremdeles et rungende nei.
Jeg har hatt alt for mange fantastiske spillopplevelser på Game Boy Advance SP til å svare noe annet.
Og om ti måneder vil jeg bare le hånlig av deg hvis du spør på nytt.
| 0
|
103441
|
Maria Arredondo:«Mad Summer», single
(Universal)
Sommerlett party-låt.
Maria Arredondo har med hjelp av blant andre Espen Lind på låtskriversiden levert «Mad Summer» som fort kan bli en gedigen sommerhit, selv om den neppe har potensiale til å bli en låt du vil huske i årevis.
«Mad Summer» er en nesten irriterende enkel og allsangvennlig sak av det lett pumpende og monotone slaget.
En låt du uten problemer kan danse til, men som likevel ikke er så påtrengende at du skrur av radioen eller ønsker den dit pepper'n gror.
Espen Lind og hans makker, Amund Bjørklund, vet utvilsomt hva de driver med, selv om de strengt tatt ikke har signert 3,07 minutter med pur pop-magi.
Lett forglemmelig, men helt OK mens det står på, med andre ord.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103442
|
Bistand med bismak
Regi:
Martin Campbell.
Med:
Angelina Jolie, Clive Owen, Noah Emmerich.
Am. drama.
15 år.
Et dypt og inderlig ønske om å hedre verdens bistandsarbeidere ligger til grunn for «Beyond Borders».
Resultatet er en velmenende klisjé med mer bismak enn bistand.
Rett skal være rett; Clive Owen gjør sitt beste for å skape en energisk, rått ærlig og upolert utgave av en idealistisk lege.
Det er denne energien som røsker velstandsfruen fra London (Angelina Jolie) ut av dvalen og inn i bistandsarbeidet.
Poenget er å vise den brutale virkelighet - først i sultområde i Afrika anno 1984, dernest Røde Khmers terror i Kambodsja i 1989 - og til sist Tsjetsjenia, 1994.
Til dels røffe scener, en historie med thriller-preg og den fascinerende legen, gjør unektelig inntrykk.
Men det skurrer kraftig.
Er det en melodramatisk historie om to lidenskapelig forelskede mennesker vi ser, er det en krigsfilm - eller er det en dokumentar om bistandsarbeiderens beintøffe og ofte livsfarlige vilkår?
Man mistenker filmens opphavsmenn for å ryste sammen solide doser tragedie, vold og het kjærlighet for å «selge» at dette er en hyllest til bistandsarbeidet verden rundt.
Det som gjenstår er en hybrid av en film, men en særdeles velmenende hybrid.
| 0
|
103443
|
Arve Henriksen:«Chiaroscuro»
Rune Grammofon
En drømmereise
Så vakker musikk har jeg ikke hørt på lenge.
Arve Henriksens syngende, hudløse trompet som berører lik florlette kjærtegn.
Så en lys stemme som kaller fra underbevisstheten eller et eller annet sted der ute i verden.
Og pusten, dypt, langt fremme eller gjemt i lydbildet, men alltid tilstedeværende.
Jan Bangs samplinger og Audun Kleives perkusjon bygger opp og smelter sammen.
Et helstøpt, organisk, fokusert uttrykk fra begynnelse til slutt, uten løse tråder.
Kim Hjorthøys fargesterke, naivistiske omslag insisterer på å være med på reisen og smyger seg inn i musikken.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103444
|
Washington:«Maker Of Time EP»
(Bauta/Tuba)
Washington gjorde en flott figur under årets by:
Larm og sender her ut en liten EP-smakebit før hele albumet kommer senere i sommer.
Uttrykket er lavmælt og følsomt, selv om låtene godt kan slipes litt i kantene for ytterligere å få frem spenningen i dem.
Men så lenge de har Rune Simonsen på vokal, gjør det nesten ingenting.
Hans intense, nesten klagende stemme påkaller minnene om Jeff Buckley (spesielt på de to hovedlåtene, «Maker Of Time» og «Velvet Room»), og gjør at Washington plasserer seg musikalsk i et veldig hyggelig triangel, der Jim Stärk og Minor Majority allerede fyller ut de to andre kantene.
| 1
|
103445
|
Samsaya:«Shedding Skin»
(Port Azur/Tuba)
Indiskfødte Samsaya (24) fra Ellingsrudåsen i Oslo unnskylder seg ikke for at hun er til, men smeller til med feit hip hop og groovy rock på et urbant album som, symptomatisk nok, heter «Shedding Skin».
Samsaya «Shedding Skin» (Port Azur/Tuba) Selv beskriver Sampa Sharma, som er Samsaya's rette navn, seg som en «hip hop flava hippie» med tekster som flagger kvinnelig integritet og ikke minst uavhengighet.
Misforstå ikke, Samsaya sutrer slett ikke, hun forlanger bare å få være seg selv, som på funky og rullende «Why why why?» («Why won't you let me be me,» synger hun inntrengende).
Vi snakker selvfølgelig om et album som kiler seg inn i avgrunnen av kulturforskjeller som Samsaya har vært nødt til å håndtere i Norge, men mest av alt handler det om feit musikk, stort sett.
Samsaya fremstår som en krysning av Erykah Badu og Missy Elliot, om det er mulig å forestille seg noe slikt.
Samsaya er ikke bare en kurant rapper; hun synger også med guts, trøkk, innlevelse og en engelsk uttale som mange kan misunne henne.
«Shedding Skin» er ikke plettfritt, men albumet innledes med den sterkeste uavbrutte låtrekken jeg har hørt på lenge.
Her finnes blant andre «Pure To Me», «Ever Been Had?» og «Fast Food», som rett og slett er uimotståelige - intet mindre.
Gjør deg selv en tjeneste og sjekk Samsaya.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103447
|
Faithless:«No Roots»
(Cheeky/BMG)
Takk for følget - det har vært ti hyggelige år.
Rollo, Maxi Jazz og Sister Bliss har gode minner fra Norge, og vise versa, men nå ser det ut til at britene har strevd forgjeves i forsøket på å redefinere seg selv som relevante, slik de faktisk var på nittitallet.
«No Roots» er hverken funky eller leken, slik vi kjenner Faithless.
I stedet er den mørk, svært mørk - nesten svartere enn Massive Attack på sitt dystreste.
Platen er denne gang bygd mer opp rundt løsrevne stemninger enn låter, noe ikke engang Rollos søster, Dido, kan redde i tittellåten med sin englestemme.
Dunkelheten i uttrykket til tross - dette er en svanesang.
| 0
|
103449
|
Heidi Hauge:«Country Jewels»
Showtime Records)
Grenlands køntri-dronning hviler aldri.
Det burde hun vurdere.
Det har kun gått et drøyt halvår siden den siste plata med Hauge - hun har nå gitt ut syv plater og en juleplate på fire år!
Og dette minner sannelig om hastverksarbeid, uten en snev av tradisjonell A&R-virksomhet, som kan bistå henne med riktig valg av låter og utvikling av Heidi som artist.
Med et hederlig lite unntak i «Akkurat nå», er det her tilsynelatende snakk om å raske med seg noen tilfeldige låter inn i studio, og planke dem ferdig før studioleien blir for dyr.
Det er en hån mot alle som tar studioarbeid seriøst, og denne platen lider da også kraftig under et flatt, sterilt og lidenskapsløst uttrykk.
Faktisk har denne platen en temperatur på linje med en død manns hånd.
Heidi Hauge bør ta seg bedre tid neste gang, dersom hun drømmer om en gang å bli tatt alvorlig.
| 0
|
103450
|
Stage Dolls:«Get A Life»
(Musicbusiness)
Gjenhøret er mer sympatisk enn spennende.
Nittitallets grønsjband knuste hele den melodiøse mykrock-genren som Stage Dolls representerte i de glade åttiårene, og det finnes strengt tatt rock-avarter også i dag hvor det skjer flere spennende ting enn det Stage Dolls representerer.
Heldigvis har Stage Dolls sin klare signatur gjennom Torstein Flaknes vokal og gitarlyd - godt symbolisert på denne platens to klart beste kutt, «Naked In The Rain» og «Everybody Wanna R&R» - selv om Flakne på det mest rolige er mer lik Bryan Adams enn noensinne.
Stage Dolls har med skam å melde ikke utviklet seg mange centimeterne de siste tyve årene.
For fansen er det sikkert helt greit!
| 0
|
103452
|
!!!:«Louden Up Now»
(Warp/VME)
Dancepønkens svar på The Clash.
Aktuell på Quart.
Det amerikanske syvmannskollektivet !!! (uttales visstnok «chk chk chk»), er en underlig, men besnærende gjeng.
De lager kantete, elektronisk basert rock som egner seg best på et klubbgulv, ikke så fjernt fra Happy Mondays, men definitivt med større doser av «coolness».
De blander gjerne tradisjonelle, endeløse funk-rytmer og skarpe instrumentalpartier med et tungt groovy resultat, iallfall der det ikke nærmer seg kunstmusikken altfor sterkt.
Samtidig høres vokalist Nic Offer ofte ut som om han er i familie med Joe Strummer (hør bare «Hello?
Is This Thing On?»), noe som gir en velkommen new wave-attityde til lydflater som ofte kan oppfattes monotone med det samme.
Et uhyre fascinerende og mørkt brygg er det likevel.
Det kan bli varmt i Caledonien Hall under Quarten...
| 1
|
103453
|
Full pott, Harry!
Regi:
Alfonso Cuaron.
Manus:
Steven Kloves etter J.K. Rowlings roman.
Med Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Robbie Coltrane, Gary Oldman, Michael Gambon, Alan Rickman, Maggie Smith, David Thewlis, Emma Thompson, Julie Walters.
USA.
Eventyr - 11 år, egnet ungdom/voksne.
«Harry Potter og fangen fra Azkaban» er den klart beste av de tre Harry Potter-filmene.
Den er mørkere, skumlere og mer faretruende, også.
Men fremfor alt vidunderlig godt og dynamisk regissert, inkludert en korthugget, kjapp og meget kontant humor.
Ulempen med det hele er at «Harry Potter» ikke lenger kan kalles barnefilm.
Det er kanskje synd.
Men til gjengjeld ikke ulogisk:
Harry, Hermine og Ronny blir eldre; år for år legger de enda to semestre ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom bak seg.
De er blitt ungdommer.
Med større ansvar, bredere horisont og seksualitet som et voksende element.
Harry ser tvers gjennom de voksne, Hermine er mer feminint handlekraftig enn noen gang og Ronny banner så det lyser - når han trenger det.
Filmen starter enda en gang «hjemme» hos Harry, hos stefamilien Dumlingene.
De behandler ham stadig som dritt.
Men denne gang tar Harry igjen - så det monner, i en av filmens genuint morsomste scener.
Han har ikke lov til å trylle utenfor skolen.
Men blir tilgitt av Ministeren for trolldom.
For viktigere ting venter:
Den tidligere professor Sirius Svaart ved Galtvort har rømt fra trollmannsfengselet på Azkaban.
Og ettersom Svaart var dømt for drapet på Harrys foreldre, er det nå antatt at han vil vende tilbake for å fullføre utryddelsen av den siste gjenlevende fra den magiske familie.
Altså: Harry Potter er i livsfare.
Og hele kampen mellom det onde og det gode fokuseres på ham.
Det skjer med stadig stigende intensitet og mer og mer imponerende bruk av filmteknikk.
Dog aldri så mye at den egentlige historien om den vesle trollmannen og hans venner forsvinner eller avsvekkes.
Harry Potter-filmene er etter hvert blitt et eldorado for dyktige engelske skuespillere.
Michael Gambon har overtatt som rektor Humlesnurr etter avdøde Richard Harris.
Gambon er underfundig, men jeg likte autoriteten Harris mye bedre.
David Thewlis er glitrende i sin dobbeltrolle - en av dem som Professor Lupus.
Mens Emma Thompson er helt uventet og storartet som professor Rakel Rummelfiold, spesialist i profeti og grassat nærsynt.
«Harry Potter og fangen fra Azkaban» når faktisk sitt eneste, mulige og vanskelig mål:
Å bli et stykke filmmagi!
| 1
|
103454
|
Dyr kjøreskole
Det å klage på dyre kjøretimer er noe alle med førerkort har vært gjennom.
Nå flyttes fenomenet til spillverdenen med «Gran Turismo 4: Prologue».
Den 300 kroner dyre «demoen» tilbyr nemlig opplæring i alle faser av det å kjøre godt og fort, fra riktig svinging til korrekt bremsing og aksellerering.
«Gran Turismo 4: Prologue» har 46 kjøreskoletimer, 64 forskjellige biler (hvorav 54 av dem må låses opp) og fem forskjellige baner.
For hver time du står på, vinner du en ny bil du kan bruke i arkade-moduset, hvor du får lov til å kose deg på egen hånd i konkurranse mot datastyrte førere.
Og la det være sagt med en gang:
Fysikken, grafikken og kjørefølelsen er upåklagelig.
Som en forsmak til høstens «Gran Turismo 4», er denne prologen mer enn nok til å for alvor gi vann i munnen.
Dessuten er opplæringen du får svært god, har du problemer med realistiske bilspill vil du skjønne betydelig mer etter å ha pløyd deg gjennom dette spillet.
Samtidig får du bare en brøkdel av hva fullversjonen vil legge på bordet.
Det er en omfattende demo, javisst, men også en dyr demo som for de aller fleste vil sørge for at du til sammen må punge ut med rundt 900 kroner for «Gran Turismo 4»-opplevelsene i år.
Eller for å si det på en annen måte:
Denne opplæringen kunne du like så godt ha fått i fullversjonen.
«GT4:
Prologue» er først og fremst for de som ikke klarer å vente noen måneder til.
For min egen del klarer jeg fint å legge fra meg denne demoen nå som kjøreskolen er fullført.
«Gran Turismo»-serien er noe man skal kose seg med i månedsvis, det går i å gradvis bygge opp en respektabel garasje og bankkonto.
Kjøre runde etter runde på lange, vellagede baner mens man sakte men sikkert lærer seg hvordan man skal kjæle med bilen for å få den til å gjøre det best mulig.
«Gran Turismo 4: Prologue» er en sommerflørt.
En ganske hyggelig sommerflørt, det er jo et flott bilspill vi ser konturene av her.
Men den ekte, varige kjærligheten kommer først til høsten.
| 0
|
103455
|
Skummelt, morsomt og originalt
«Beyond Divinity» blander rollespill med action, og griper tak i spilleren med en original, velskrevet historie.
I 2002 ga Larian Studios ut det kritikerroste «Divine Divinity».
Nå er oppfølgeren «Beyond Divinity» her og byr på en herlig blanding av tradisjonelle rollespill og action, til glede for både veteraner og nybegynnere i genren.
Historien i «Beyond Divinity» tar tak i deg og klistrer deg til skjermen.
Den er faktisk skrevet av Rhianna Pratchett, datteren til den kjente forfatter Terry Pratchett («Discworld»), og pappa Terry har virkelig grunn til å være stolt.
Historien og dialogen i spillet er rett og slett knallbra, fremført av meget gode skuespillere.
Du spiller en disippel i kamp mot det onde, men under en kamp blir du fanget av en demon som lenker sjelen din fast med en «skrekkridder».
Dermed starter eventyret og jakten på å bryte lenken.
Du styrer altså to personer, skrekkridderen og din egen rolleperson, som du selv lager.
Noe av det fantastiske med «Beyond Divinity» er det sinnerike ferdighetsystemet, du kan velge mellom 290 forskjellige ferdigheter, noe som gjør deg i stand til å lage rollepersoner selv utvikleren aldri hadde tenkt på.
De ufrivillige kompanjongene blir satt på krevende prøver og havner stadig i morsomme situasjoner.
Spillet har også en stemningsfull musikk som kan få hårene til å reise seg.
I det hele tatt har «Beyond Divinity» en rekke forbedringer og nyheter som skiller spillet fra sin forgjenger.
Men alt er ikke like bra:
Konseptet «Battlefields», som lar deg ta en pause fra hovedhistorien for å forbedre spillpersonen din, virker hastet og er ikke så bra som det kunne ha vært.
Grafikkmessig er spillet vakkert, men allikevel et stykke unna toppskiktet.
Men det gjør ikke så mye.
La deg trollbinde av den fantastiske historien og den vellykkede spillbarheten.
La deg lenke fast.
| 1
|
103456
|
Moderne antikvitet
(Il buono, il brutto, il cattivo) Regi: Sergio Leone.
Med Clint Eastwood, Lee Van Cleef, Eli Wallach.
Italiensk nyutsendelse, fra 1966.
Spaghetti-western - 15 år, egnet voksne.
Morsomt og velkomment gjensyn med markant genre-klassiker.
Det blir en underlig delt opplevelse å møte igjen Sergio Leones spaghetti-klassiker fra 1966.
På den ene siden er det film med mange og store opplagte kvaliteter:
Bildene er storslagne; samspillet mellom Leones billedverden og Ennio Morricones fantastiske musikk er alene verd billettpengene; det er meget interessant å møte filmens gjennomført amoralske univers, som foregriper filmhistorien med et par tiår, minst.
Filmen ble totalforbudt i Norge i 1966.
Det er enkelt å se hvorfor:
Norge har en moralistisk sensurtradisjon.
Noe av det man tradisjonelt slo hardt ned på, var den umotiverte vold - «underholdningsvolden».
Og «Den gode, den onde og den grusomme» er «underholdningsvold».
Det vil si, og det gjør filmen enda mer «problematisk», men interessant:
Ingen av personene er utelukkende onde eller gode.
Men de dreper og mishandler, tilsynelatende ureflektert.
Og av og til kan visse æresbegreper eller en viss godhet skimtes.
Det var denne filmen, sammen med de to foregående i Leones berømte «spaghettig-trilogi»:
«For en neve dollars» og «For en neve dollars mer» som dannet grunnlaget for Clint Eastwoods karriere.
Men faktum er at han her klart overskygges av Lee Van Cleef.
De tre hovedpersonene er bare løselig knyttet sammen - innledningsvis.
Men båndene styrkes etter hvert:
De jakter på samme skatt.
De blir delvis avhengig av hverandre, delvis vil de drepe hverandre.
Også tiden de lever i, er totalt amoralsk:
Det er under den amerikanske borgerkrigen.
Og den unge statens unge menn slaktes ned.
Slik sett reflekterer filmens univers en epoke på en tilforlatelig måte.
Man skal likevel være varsom med å trekke linjene for langt - selv om mange har forsøkt.
Filmen er først og fremst stort og bredt anlagt kommersiell underholdning, som likevel har dannet skole helt frem til vår tid.
Filmens åpenbare svakhet som kommersiell underholdning i våre dager, er at den ikke sjelden virker treg og unødvendig utpenslet.
De naive og billige spenningsgrep finnes det mange av!
Mange vil se på klokken underveis!
Likevel:
«Den gode, den onde og den grusomme» er et fortsatt meget sebart epokegjørende filmverk som alle med en smule filminteresse bør få med seg.
| 1
|
103457
|
To trøtte typer
Regi: Juan Martinez Moreno.
Med Antonio Resines, Elena Anaya, Maria Rosa Sarda, Jordi Vilches.
Spansk.
Krimkomedie - 15 år.
Brutal og innimellom småmorsom spansk krimkomedie, som aldri tar av.
Husker du Pål Sletaunes «Amatørene» fra 2001, der lurvete og ubrukelige skurker begår en fatal kidnapping?
«To tøffe typer» handler om eksakt det samme.
Men med mer blod, mishandling og groteskerier.
Problemet er bare at skuespillerne synes å sove seg gjennom det forsøksvis oppfinnsomme plottet.
Det blir temmelig oppstyltet og konstruert, og langt fra morsomt nok.
| 0
|
103459
|
Svikefull logikk
Regi:
Matthew Kassovitz.
Med:
Halle Berry, Penélope Cruz, Robert Downey Jr.
Am. grøsser/thriller.
15 år.
Matthew Kassovitz satser, tøyer - og lander i småskogen med en spøkelseshistorie full av hull.
Med seg tar han Halle Berry, Penélope Cruz og Robert Downey jr.
En kvinnelig psykiater møter et spøkelse, besettes av hennes ild, mister bevisstheten - og våkner som fange blant egne pasienter i kvinnefengselet der hun jobber.
I mellomtiden har hun myrdet og partert sin mann.
Allerede der går det skeis.
For når man ikke tror på selve basen - plattformen hvorfra all skrekk og alle gåter skal utgå - er resten ganske ille ute.
Litt raus kan man være rundt fakta når det likevel handler om spøkelser.
Men at den framifrå psykiater sperres inne i eget fengsel, blant sine egne pasienter og behandles av egne kolleger - hvorav flere potensielle «mistenkte» i samme drapssak - blir noe i meste laget.
For sikkerhets skyld en drapssak som etterforskes av offerets nærmeste venn.
Halle Berry gjør så godt hun kan.
Men mot en historie mer full av hull enn en tesil, må selv en Oscar-vinner ty til noen knep.
Berry tyr til sine vakre, mørke øyne - som hun stort sett hensetter i et kulerundt, vettskremt blikk.
Men det skal den som vanlig ganske dristige regissør Kassovitz ha:
Han forsøker.
Et eller annet nytt, i et eller annet grenseland mellom thrilleren, grøsseren og de flammende, ikke så hellige ånder.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103460
|
Matt Bianco:«Matts Mood»
(Universal)
Jazztrioen klarer ikke å følge opp sin 20 år gamle suksess «Get out of your lazy bed».
Matt Bianco prøver på et comeback med «Matts Mood».
Jeg tviler på om de lykkes.
Dette er en helt OK jazz light-plate, litt salongjazz for late sommerdager.
Trioen prøver å skape sin egen stil med litt bossanova, litt samba og mykjazz.
Denne musikken kan kanskje passe bra som musikalsk bakgrunn, men et helt album blir for lite spennende, selv om sangerne Basia og Mark gjør en helt OK jobb.
I tillegg til den avsluttende instrumentalen «Matts Mood III» er det «Ordinary Day» som er amerikanernes beste bidrag på denne platen, der Danny White, Mark Reilly og Basia Trzetrzelewska har laget all musikk, har produsert og fremfører plata.
| 0
|
103462
|
Heart:«Jupiters Darling»
(Eagle records)
18 melodier til tross, dette albumet klarer ikke å fenge meg.
Søstrene Ann & Nancy Wilson er frontpersonene i Heart, som i 1987 hadde slager med «Alone» og tre år senere med «All I wanna do is make love to you».
Det hjelper lite.
På deres første plate på over ti år klarer de ikke følge opp dette.
«Jupiters Darling» er en blanding med pop og rockelåter der gjestemusikerne Jerry Cantrell fra Alice in Chaina og Pearl Jams Mike McCready er sentrale.
Det er en slags opprørsstemning rundt rockelåta «Oldest Story In The World», uten at dette hjelper noe særlig.
Heart kommer bedre fra det med poplåter som «Things» og «Make me», selv om de ikke er mye å skryte av.
Er du ikke svoren, trofast Heart-fan siden slutten på 1980-tallet, er dette et album du godt kan glemme.
| 0
|
103463
|
Safariari:«Goa Way»
(Trust Me Records)
Et overflødighetshorn av lekne innfall.
Safariaris «Goa Way» er nesten en oppfølger av Fred Balls flotte Pleasure-prosjekt i fjor høst - variasjonen, lekenheten og pop-teften er nemlig identisk.
Jon Kristian Furuheim viste gode tendenser allerede med debuten «Zebra Knights» for to år siden, men her - denne gangen i enda nærmere samarbeid med Magnus Abelsen fra Remington Super 60 - får han fullklaff.
Det åpner forsiktig med indie-basert synth-pop på «Glitter Out», men senere bretter Furuheim ut flotte pop-melodier både i metal, new wave og retrorock-drakt.
På «Satanizer» og «Love No Other» høres Safariari ut som Primal Screams snille lillebror!
Og så serverer de oss en flunkende ny sommerlåt:
«Need Your Love» bør plukkes av norsk radio momentant!
| 1
|
103465
|
PJ Harvey:«Uh Huh Her»
(Island/Universal)
Polly Jean Harvey (34) har på «Uh Huh Her» skrevet en samling sanger om kjærlighet - om ikke akkurat av den lykkeligste sorten.
Resultatet er et sylskarpt, stygt og nakent album som vil skremme vannet av dine venner når du inviterer til sommerfest.
PJ Harvey er den britiske landsbyjenta som ble den tøffeste og mest kompromissløse dama i rocken siden Patti Smith.
I virkeligheten er Harvey blant de vesentligste artistene og aller mest interessante låtskriverne som stakk frem hodet tidlig på 1990-tallet.
«Uh Huh Her», hennes 7. album, plasserer seg midt på treet hva tilgjengelighet angår, men artister av Harveys kaliber skriver sanger som har en tendens til å vokse seg sterke over tid.
Lett anorektiske Harvey kjører uansett sitt eget løp.
Som låtskriver følger hun sine egne instinkter og innfall.
Denne gangen virker hun skjør, bitter og ganske infam.
Låtene er nærgående, dystre og uhyre personlige, men Polly Jean er i det minste ærlig.
Et par-tre av låtene virker uferdige, men det er sannsynligvis meningen.
Harvey har nemlig gjort det aller meste selv, produsentjobben inkludert.
Lydbildet er alt annet enn behagelig.
Harvey virker vaksinert mot å legge seg midt i gata bare for å tjene kommersielle hensyn.
Angstrytteren Harvey hører stort sett bare på seg selv.
Åndsfrendene hennes er folk som Joshua Homme, Nick Cave, Thom Yorke, Tricky eller Mark Lanegan, og hun har selvfølgelig samarbeidet med dem alle.
De beste låtene på dette albumet er de mest rocka.
De som virkelig sparker unna; harde, aggressive, slamrende og primitive spor som «Who The Fuck?», «The Letter» og «The Life and Death of Mr.
Badmouth», hvor Harveys hybrid av møkkete sumpblues og grisete garasjerock tangerer hennes største øyeblikk, selv om det helhetlig sett er et stykke igjen til de klassiske albumene «Dry» og «Bring You My Love».
På «Uh Huh Her» møter du en Harvey, som i sine mest labile øyeblikk, er noe av det mest nevrotiske og sårbare du kan oppdrive på et album.
Artister som PJ Harvey vil alltid finnes i rockens mer perifere utkantstrøk.
Det handler mest om at vi skal være glad for at det i 2004 fortsatt finnes plateselskap som utgir slik musikk.
PJ Harvey har aldri utgitt et dårlig album.
Dette er intet unntak.
Du får lite gratis, men er samtidig garantert et stykke spennende og varig rockmusikk.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103466
|
Slipknot:«Vol. 3: (The Subliminal Verses)»
(Roadrunner)
Variert, modent og modig fra monsterband.
Slipknot fra Iowa er en underlig organisme i den ekstreme metal-leiren.
På sitt nye album utviser horror-bandet tegn på intelligent liv med et uhyre ambisiøst, modent, variert og modig album som fansen enten kommer til å elske eller hate.
Jeg tilhører den første kategorien.
Slipknot viser
med «Vol. 3: (The Subliminal Verses)» at det er mulig å utvikle seg uten å miste identiteten og det flerrende og møkkete trøkket som fikk folk til å elske metal-monsteret med ni hoder.
Det finnes faktisk noe annet å synge om enn blod, dritt og gørr.
Det er mulig å være skumle og truende selv om du serverer et knippe låter som appellerer til en lytter på flere plan enn bare å bli overkjørt av grim støy.
På sitt tredje album sysler Slipknot med noe som muligens kan betegnes som avant-metal.
I hvert fall har bandet utløst et potensial som jeg ikke visste eksisterte.
Misforstå ikke, Slipknot er fortsatt blytunge og knugende, men de serverer melodier og har rensket opp i kaoset - noe som nok kan tillegges klarsynet til produsent Rick Rubin.
Her finnes ballader og melankolske, tilbakelente låter hvor det pøses på med strykere, flerstemt sang og uhyggelig feite stemninger.
Dessuten synger Corey Taylor som en gud.
Og skulle du fortsatt ha behov for å bli moset i senk, kan du alltids starte med killere som «The Blister Exists», «Pulse of The Maggots» og «The Nameless».
Slipknot har rett og slett levert et av årets aller beste rockalbum så langt.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103468
|
Selina Toyomasu:«Soul Fire»
(VIA Music/Musikkoperatørene)
Lekkert anrettet, men pregløs etno-elektronika.
«Soul Fire» med norsk-indiske Selina Toyomasu er et lekkert anrettet og ambisiøst album, men sangene er pregløse og rent sagt kjedelige.
Selina Toyomasu-albumet kan betegnes som en krysning av etno-pop og elektronika, uten at resultatet kan sies å være særlig vellykket.
Selina har en grei stemme, men hun utmerker seg ikke på noe som helst vis.
Det samme kan sies om de nokså avanserte, men uforløste og uinteressante låtene, som ikke inneholder noen av de kvalitetene som må til for å holde lytteren engasjert.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103469
|
Mario Winans:«Hurt No More»
(Bad Boy Records/Universal)
Føleri-preget soveroms-soul.
Dette er kun den andre platen fra Mario Winans, som kommer fra en av de mest kjente gospel-familiene i USA (som sådan utgjør Foxy Browns sedvanlig rå gjesteopptreden på «Pretty Girl Bullshit» et hårreisende brudd på denne platen!).
Mario er bedre kjent som gospel-produsent enn som solo-artist, men viser godt håndlag med den mer intime delen av soul og r&b, selv om «Hurt No More» aldri blir hverken oppsiktsvekkende eller original.
Winans synger hviskende og noen ganger vel tamt, men det tilgis så lenge han bretter ut fløyelstepper av vellyd, som på «I Don't Wanna Know» og «Should've Known».
Det skulle bare ha skjedd litt oftere.
| 0
|
103471
|
Karaoke i stua
Nå går det mot karaoke-fest i det ganske land.
Det sørger Playstation 2-spillet «Singstar» for.
Nå er forsåvidt «Singstar» et stykke unna å være det ultimate karaoke-spillet.
Låtutvalget blir litt kjedelig og begrenset ganske raskt, og enspillermoduset føles som bortkastet tid.
Men det er forhåpentligvis flere «Singstar»-utvidelser på vei, fortrinnvis fokusert mot spesifike musikkgenre.
For eksempel jobbes det med en «Singstar»-pakke med norske hits, en sikker vinner hvis den blir noe av og dukker opp til høsten.
Dessuten er underholdningsverdien allerede mer enn høy nok til et dusin vorspiel og nachspiel.
Minst.
| 1
|
103472
|
Pokemon pensjonerer seg aldri
Med Gamecube-spillet «Pokemon Colosseum», invaderer små, rare Pokemon-figurer hjemmene våre nok en gang.
For de som ikke har vært tilstede på denne planeten de siste åtte årene, så er Pokemon et japansk fenomen.
Pokemon betyr lomme monster på japansk, og det finnes hundrevis forskjellig Pokemoner.
De har vært uhyre populære blant barn verden rundt og det finnes alt fra leker til blader, tegnefilmer og klær med og av Pokemon.
Nintendo har kjøpt rettigheten til å lage Pokemon-spill og «Pokemon Colosseum» er det siste skuddet på stammen.
Spillet er en en slags videreutvikling og sammenslåing av Nintendo 64-spillet «Pokemon Stadium» og Game Boy Advance-spillene «Pokemon Ruby & Saphire».
Meget kort fortalt går spillet ut på at du skal samle på Pokemon, disse må du fange og trene.
Treningen skjer når de nedkjemper andre Pokemon, og etter hvert vokser de og lærer seg nye knep.
Det er to måter å spille «Pokemon Colosseum» på.
Spiller du alene kan du spille det som et eventyrspill slik som «Pokemon Ruby & Saphire».
Det er dessverre ikke like langt og like bra, men allikevel brukbart.
Velger man å spille mot noen, kan man laste inn de Pokemonene man har brukt uker og måneder på å trene opp i «Pokemon Ruby & Saphire».
Det ligger mye heder og ære i å nedkjempe en kompis med noen tøffe Pokemon du har hardtrent.
«Pokemon Colosseum» er på en måte 3D-versjonen av Ruby & Saphire, her blir Pokemonene mer levende.
Grafikken er god, men jeg savner mer animasjon av Pokemonene sine angrep, det blir til tider litt for stivpyntet.
Men for all del - det er mye å gjøre i dette spillet og enormt mange Pokemoner å fange.
Barn vil trykke dette til hjertet sammen med Beyblade, Tamagochi, og Furby.
Men for de eldste tror jeg det blir litt uforståelig.
| 0
|
103474
|
Zucchero: «Zu & Co»
(Universal)
Italienske Zucchero har invitert en lang rekke gjester til å synge duett med seg på sin nye plate.
Zucchero har et stjernelag med seg på sitt nye album der han synger duetter sammen med blant andre Macy Gray, Tom Jones, Ronan Keating, Sting, Luciano Pavarotti, Andrea Bocelli og Eric Clapton.
De fleste av de 18 sangene er nysinnspillinger, men duetten «Dune Mosse» med salig Miles Davis på trompet er fra 1988.
Zucchero er en av Italias største popstjerner med sin litt pompøse, svulstige popmusikk.
Han synger bra, men selv om variasjonen i valg av duettpartnere er stor, blir det litt for likt fra sang til sang, og 18 låter blir i meste laget...
Best er han i duettene «Mama get Real» med Mousse T, «Pippo- Nasty girl» med Tom Jones og «Diavolo in Me- A devil in me» med Solomon Burke.
| 0
|
103475
|
Marit Bergman:«Baby Dry Your Eye»
(BMG)
Kritikerfavoritt i Sverige, pussig nok.
Marit Bergman tok svenske kritikere med storm da hun utga debutalbumet «3.00 A.M. Serenades» på egenhånd.
På oppfølgeren «Baby Dry Your Eye» har hun fått et skikkelig budsjett som desverre har resultert i et ganske pompøst album.
Rett skal være rett;
Det finnes OK låter på «Baby Dry Your Eye», men jeg synes det låter ganske tamt og ullent.
Marit Bergman har en grei stemme.
Låtene er enkle, melodiøse og det svinger i blant brukbart, men jeg synes det som finnes av spennende tilløp og gode anslag drepes av en uhyre kjedelig produksjon og ditto arrangementer.
Powerpopen og de rufsete elementene som gjorde Marit Bergman kjent på debuten er det ikke mye igjen av på «Baby Dry Your Eye».
Best spor er melankolske
«I Miss You», mørke «Come Back and Haunt Me» og den lettbente «Shame On Me».
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103477
|
Ash: «Meltdown»
(Warner)
Hardtslående nord-irer med fengende album.
Nord-irske Ash har eksistert i 10 år uten at verden er gått av hengslene av den grunn.
Det er muligens for sent å mase om megasuksess nå, men likevel er det grunn til å minne om at Ash rocker rassen av de fleste med albumet «Meltdown».
Tim Wheeler, bandets gitarist og sanger, har også en tendens til å skrive nesten uimotståelige sanger hvor øset sukres med flotte harmonier og refrenger som limer seg fast i bevisstheten.
Med tekstlinjen «Revolution, we're the solution» innleder Wheeler og Ash albumet med den kontante tittellåten, som umiddelbart avløses av supersoniske og velsmurte «Orpheus».
Ash er senete, tette og stålharde, men uansett hvor hardt bandet kliner til, sniker det seg nesten alltid frem en fin melodi.
Låter som «Out Of The Blue», «Renegade Cavalcade» og «Detonator» er ypperlige eksempler på bandets fengende miks av klassisk pop og hard rock.
Alle som venter på det neste Foo Fighters-albumet kan trygt skaffe seg «Meltdown».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103479
|
The Magnetic Fields:«I»
(Nonesuch/Warner)
Romantisk, trist og originalt.
The Magnetic Fields fra Boston har eksistert som et pussig band i populærmusikkens randsone siden 1990, da eksentriske Stephin Merritt endelig fikk somlet seg til å spille inn og utgi sine originale sanger.
«I» er den første utgivelsen til The Magnetic Fields siden 1999 da Stephin Merritt insisterte på å spille inn et trippel-album med 69 sanger som i all enkelhet fikk tittelen «69 Love Songs».
Denne gang har Merritt begrenset seg til å utgi 14 sanger, men alle begynner med samme bokstav.
For eksempel vakre, dragende og mollstemte sanger som «I Die», «I Was Born», «Irma», «Is This What They Used To Call Love?» og «Infinitely Late at Night».
Stephin Merritt skriver låter som er de reneste parademarsjer innen romantiske tristesser.
På mange måter fremstår mannen som en østkyst-utgave av Brian Wilson.
Om noen lurer på hvordan det låter, kan det vel være greit å omtale de lavmælte, melankolske og lyriske sangene som akustisk kammerpop - nesten som Smog, Yo La Tengo, Scott Walker, Will Oldham og Lambchop, med andre ord.
Trist.
Og nesten uvirkelig vakkert.
Sann mine ord.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103480
|
Swan Lee:«Swan Lee»
Swan Lee:
«Swan Lee»
Trenger vi et fattigmanns-Cardigans når The Cardigans selv viser sviktende form?
Denne trioens suksess i hjemlandet Danmark er mer enn mystisk.
Swan Lee er en klassisk pop-trio med kvinnelig vokalist.
Hun heter Pernille Rosendahl og har en søt stemme som aldri fanger annet enn kjølig oppmerksomhet - hun har ikke rekkevidde til mer.
Sammen med gitarist Jonas Struck lager hun pene og pyntelige pop-melodier, som i sin tur er kjørt gjennom en friksjonsløs produksjonsprosess uten særpreg.
Vi gir nok heller våre svenske venner en sjanse til før vi satser pengene på Swan Lee.
| 0
|
103482
|
Lenny Kravitz:«Baptism»
(Virgin / EMI)
Med "Baptism" døper ikke Lenny Kravitz flere til menigheten sin enn de som allerede er døpt der.
Du skal aldri stole på en mann som åpner en plate med ordene "I'm the minister of rock'n roll!", men selvsikre Lenny Kravitz har etter hvert utviklet en signatur som er mulig å like, men vanskelig å elske.
"Baptism" møtes derfor mer med en "å, er det deg igjen"-følelse enn genuin interesse.
For her gjør han sin gitarbaserte hippie-rock med obligatoriske klineballade-innslag, slik han alltid har gjort.
Singlen "Where Are We Runnin'?" varslet om friskere takter enn på lenge, med en nesten innbitt Strokes-holdning som gjorde Kravitz godt, men han har med skam ikke så mye mer å komme med på resten av platen, hvor han selvfølgelig har gjort absolutt alt selv.
Et par reale feilsteg utfører han også, langt unna sin vanlige signatur-stil.
Vestkyst-rock, for eksempel - det ligger definitivt ikke for Kravitz.
Medvirkningen til Jay-Z på "Storm" blir denne platens største beholdning utenom singlen.
Lenny Kravitz er ikke lenger opptatt av annet enn å redde sin egen verden, men det gjør han tross alt best selv fremdeles.
| 0
|
103483
|
Full pupp-rally
«Rallisport Challenge 2» leverer en rallyopplevelse under konseptet «full pupp».
Resultatet er hektisk, fartsfylt og svært morsomt.
«Rallisport Challenge», blant de første spillene som kom til Xbox, er først og fremst kjent for å være bilspillenes «party-alternativ».
Den tronen overleveres nå til oppfølgeren.
Grunnen til party-statusen er enkel:
Det er ikke bare ett modus her, i steden får du hele spekteret av racing på ujevnt underlag.
Fra WRC-lignende konkurranse på tid, til bakkeklatring, isracing, rallycross og et crossover-modus hvor to førere duellerer mot hverandre på baner som ligner WRC-sirkusets «super special stages».
Fem totalt forskjellige bilspillopplevelser i samme pakke, altså, som krever hver sine teknikker og som hver og én fungerer mer enn bra nok i seg selv.
Særlig isracing, rallycross og crossover bør falle i smak som flerspilleropplevelser.
Kjøringen foregår på over 90 baner, fra Sverige, Canada, Australia, Storbritannia, Argentina, Monte Carlo og USA.
Dessuten får du kjøre over 40 rallybiler, som alle tar kraftig skade ved uvettig kjøring - støtfangere flagrer og frontruter smadres.
Det som virkelig gjør dette til en underholdende opplevelse i multiplayer, er at du hele tiden blir fristet til å ta sjanser.
Det går nemlig styggfort, samtidig som det ikke er spesielt mange funksjoner på bilen du trenger å ta hensyn til.
Resultatet er at man gjerne pøser på med gassen i bånn og håper på det beste.
Og ettersom bånn-gass-vennlige strekninger ofte blir fulgt av et hasardiøst hopp eller en krapp sving, er det lett å skjene ut av banen eller å hoppe og lande på taket.
Stort mer useriøs og engasjerende multiplayer-moro skal man lete lenge etter.
Bilene sitter, uten unntak, deilig tungt på veien.
Der forgjengeren kunne bli litt vel slingrete, føler jeg at jeg har bedre kontroll i «Rallisport Challenge 2».
Vi snakker fortsatt om en utpreget arkade-opplevelse, men kontakten med veibanen virker mye mer solid og troverdig denne gangen.
Dessuten har et av de peneste spillene på Xbox blitt enda penere.
Miljøene man raser gjennom er uten unntak ufattelig sexy - det er så jeg får lyst til å smyge meg bort til TVen, glise og forsøke meg på en «how YOU doin'?».
Fra gjørme til grus, via asfalt og is - ingen bilspill jeg har vært borti til nå kan skilte med noe såpass nydelig og variert som dette.
Sist, men definitivt ikke minst, er det verdt å trekke frem den altomfattende Xbox Live-støtten.
Det vil bli mulig å sette opp dine egne ligaer på XSN Sports, som du og vennene dine kan konkurrere i.
Jeg tipper Live-spillingen vil kunne ta skikkelig av her, sannsynligvis i større grad enn i «Project Gotham Racing 2».
Hvis du lener mot mer simulasjonsorienterte bilspill vil muligens dette spillet ikke være noe for deg.
Du har riktignok noen muligheter til å finjustere dekk, støtdempere, bremsbalanse, styring og gear-ratio, men selve kjøreopplevelsen er og blir basert på det temmelig halsbrekkende konseptet «full pupp».
Og selv om jeg fremdeles setter ørlite grann mer pris på bilfysikken og veifølelsen i «Colin McRae Rally 04» og «WRC 3», er det ingen tvil om at den strålende grafikken, de fantastiske veiunderlagene og den deilige fartsfølelsen plasserer «Rallisport Challenge 2» helt i tetskiktet for moderne bilspill.
Joda, jeg legger mer enn gjerne en «Rallisport»-brystvorte i munnviken og suger ivei.
Nam nam.
| 1
|
103484
|
Morrissey:«You Are The Quarry»
Sanctuary/VME
The Return of the King.
Etter syv års stillhet er låtskrivernes elegantier par excellence tilbake med det som må være en av årets pallplasseringer på forventningsskalaen.
Og gudskjelov, det er fremdeles saft igjen i en av de siste internasjonale playboyene.
Fra første strofe viser den aldrende mesteren at han fremdeles er uslåelig når det kommer til pop i bredformat - melodiøs, overdådig og praktfull.
Med sine (nesten) alltid foruroligende velskrevne og bittersøte tekster, jevnt over gode og forbausende fengende melodier, er dette en langt mer sprudlende av overskudd og inviterende Morrissey enn den vi har lært oss å kjenne gjennom de - for å si det mildt - kvalitativt vekslende soloalbumene.
Ingen kan som Morrissey formidle, eller skal vi si, sette ord på følelser, og i sine beste øyeblikk er han nærmest uslåelig.
Forkledd som den reneste crooner fremstår Morrisseys vokal autoritær, men også mer leken og ikke fullt så angstbitersk som før.
Høydepunktene er mange, men låter som «Irish Blood, English Heart», «I'm Not Sorry», «First of The Gang to Die» og «I Like You» er intet mindre enn suverene.
Comeback eller ei, det var utrolig godt å høre at alt er såre vel.
| 1
|
103488
|
Audun Kleive & Generator X:«Uhmagoddable»
Jazzland Recordings
Se opp for X-generatoren
Tittelen «Uhmagoddabl» reflekterer visstnok en typisk lytterreaksjon i møte med dette stoffet, «Oh My God!»
Kanskje er det genrebeskrivelse så god som noen på Audun Kleives nye prosjekt med Generator X, som også teller Jan Bang, Christian Wallumrød, Ståle Storløkken og Arve Henriksen.
En samtale mellom trommesett og elektronikk der groove og klanglige strukturer står sentralt.
Melodiske elementer avdekkes i den lydlige materien, står for et øyeblikk frem for så å smyge seg inn i stoffet igjen.
Her er lange strekk som gir tid til oppbygning og organiske skift.
Jeg opplever at Generator X står i en fruktbar dialog med ulike tradisjoner, også jazz i videste forstand, men at dette like gjerne er utforskning i indre rom og nærmest taktile klangopplevelser som genreblandinger.
Kort og godt «Ohmygoddable» musikk.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103489
|
Richard and Linda Thompson:«I Want To See The Bright (...)»
(Island/Universal)
Sanger fra en trist og vakker verden.
Vi koser oss godt med melankolien vår her i landet, og antallet kritikerroste artister med sorgtunge «bekjennende» (les: selvmedlidende) tekster i bagasjen er stadig økende.
Om du skulle gå lei og i stedet ønske deg noe mindre lettkjøpt og navlebeskuende, er dette platen.
Richard og Linda Thompsons «I Want To See The Bright Lights Tonight» (1974) er nemlig overhodet ikke melankolsk, men bunnløst, uutgrunnelig trist.
Ti sanger om ørkesløst slit i både kjærlighet og arbeid - dette er noe så sjeldent som en plate om dødslengsel som ikke et sekund oppleves som barnslig sutrete eller «plaget» romantisk.
Den britiske folkrockens mest emosjonelt knusende album (det daværende ekteparets «skilsmisseplate» «Shoot Out The Lights» fra 1982 lander på en sterk annenplass); denne musikken besitter skillingsvisetradisjonens eksklusive kvalitet: aksepten - ja, endog omfavnelsen - av dødelighet og tilværelsens grunnleggende meningsløshet.
Nydelig gitt uttrykk i Lindas flatt bevegende stemme og Richards gnistrende gitarspill, i sanger som føles like tidløse som folkemusikken den henter inspirasjon fra.
Også tilgjengelige i oppgraderte versjoner med gode konsertbonuskutt:
Den nesten like sterke «Pour Down Like Silver» og den lysere, lettere «Hokey Pokey» (begge 1975).
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103490
|
Scorpions: «Unbreakable»
(BMG)
Man vet iallfall hva man får med Scorpions.
Tyskerne viser antydninger til bitt innledningsvis på låter som «New Generation» og «Blood To Hot», hvor de har rappet et urgammelt boogie-riff fra AC/DC, men altfor fort faller intensiteten, og Scorpions er tilbake der de alltid har vært - i åttitallet.
Dette tiåret er ikke lenger like spennende med mindre du kan tilføre det enten humor eller ny friskhet.
Det makter ikke Scorpions i sin velbrukte sangkvern av hylende stadionriff og smektende ballader (ingen plystring, heldigvis!).
Et reaksjonært lavmål nås på avsluttende «Remember The Good Times», der min tidligere Hooters-helt Eric Bazilian har bidratt på låtskriversiden.
Fy skam...
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.