id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
103492
|
Loretta Lynn:«Van Lear Rose»
(Universal)
Country-dronningen Loretta Lynn (69) har funnet en tvillingssjel i Jack White (28) fra ultrahippe White Stripes.
Møtet har resultatet i et album, «Van Lear Rose», som aspirerer til å bli årets comeback for en kvinnelig sanger som er et levende amerikansk ikon.
Loretta Lynn er datter av en kullgruve-arbeider og vokste opp under lutfattige kår, satte fire barn til verden før hun debuterte som sanger og til slutt ble en av countrymusikkens mest populære sangere.
Lynn er også låtskriveren som skapte oppstandelse i det konservative country-miljøet med feministiske sanger som «The Pill» og «Rated X».
I 2004 vil hun neppe sjokkere mange, men Jack White har produsert og iscenesatt et album som aldri kunne vært utgitt av mafiaen i Nashville.
Dette er ikke et White-prosjekt, men mannen skal ha kreditt for å underbygge og fremheve de tidvis mørke og til dels grimme sangene med et gnissende, nakent, luftig og organisk lydbilde.
«Van Lear Rose» er Lynns tredje studioalbum på 15 år, og faktisk det første hvor hun har skrevet alle sangene selv.
Og Loretta Lynn mener alvor, enten hun synger om gudstro, tap, mishandling eller andre former for skakkjørte menneskelige relasjoner, med overbevisende emosjonell tyngde.
Niks, det er ikke country i sin reneste form, men Jack White har en instinktiv forståelse for genrens sjel og uttrykk.
I mine ører opphever «Van Lear Rose» båser på rufsete og tidløse sanger som «Mrs. Leroy Brown», «Woman's Prison» og «Family Tree».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103493
|
Nådeløs ninja
Du skal lete lenge for å finne et like nådeløst spill som «Ninja Gaiden».
Det er også spillets største styrke.
Med hånlig arroganse tvinger Tecmos Team Ninja deg til å lære tastekombinasjoner og riktige bevegelser fra første skritt.
Du får så og si ingen opplæring og det eksisterer ikke noen lett vanskelighetsgrad.
Jeg sleit voldsomt på normal vanskelighetsgrad, og jeg får alle migreners mor av å tenke på hvor nådeløse de to vanskelighetgradene over kan være.
Kort fortalt:
Er du en spiller som pleier å komme deg gjennom spill med vill og planløs tastetrykking, er «Ninja Gaiden» ingenting for deg.
Det er i så fall synd, for belønningen for å brette opp ermene og ta tak i det som er det desidert kuleste ninja-spillet noen sinne, er enorm.
Ryu Hayabusa, kjent fra «Ninja Gaiden»-spillene fra 80- og 90-tallet samt fra «Dead or Alive»-serien, er en fryd å styre når du først begynner å få dreisen på saker og ting.
Et ufattelig stilig arsenal av våpen, tøffe spesialangrep, glimrende miljøer og grafikk og en generelt kul stemning sørger for en kanonbra spillopplevelse for de som kommer over den tøffe kneika.
Jeg mener, det er en ninja-simulator dette, ikke bare et actionspill som tilfeldigvis har en ninja i hovedrollen.
Og det kan jo bare ikke være dårlig.
Jeg savner en bedre opplæringsdel, selv om jeg innerst inne har dyp respekt for at Team Ninja i steden har valgt å skru vanskelighetsgraden i taket fra begynnelsen av - det gir en følelse av tilfredsstillelse å mestre Ryus ninjakunster på egen hånd.
Dessuten kan kameravinklene gjøre ting unødvendig vanskelige av og til, spesielt i trange ganger og små rom.
Men er du «hardcore» nok, snakker vi om et av de aller beste spillene på Xbox.
I tillegg får du alle de tre første «Ninja Gaiden»-spillene som bonus, og for de med baller av stål og nerver av is, er det også mulig å delta i «Master Ninja Tournament» - en internasjonal Xbox Live-turnering med finale til høsten.
PS!
Spillet er i salg fra 14. mai.
| 1
|
103495
|
Fortryllende action-rollespill
«Sacred» er et knallsterkt actionrollespill det bokstavelig talt står blodsprut av.
Ascaron er ikke av en av de mest kjente spillutviklerne.
Titler som «Patrician», «Port Royale» og «Tortuga:
Pirates of the new world» står på deres merittliste.
Kanskje ikke blant de største bestselgerne.
Allikevel leverer de nå det fortryllende actionrollespillet «Sacred».
«Sacred» er et actionrollespill som går ut på å nedkjempe flest mulig monstre for å få erfaringspoeng.
Ved å få erfaringspoeng utvikler spillpersonen din seg og får nye, råtøffe ferdigheter.
Dette fører igjen til at du kan nedkjempe tøffere monstre og igjen øke ferdighetene.
Det er et spennende persongalleri du kan velge av.
Seks helt forskjellige personer, gladiator, skogs alv, natt alv, strids trollmann og to spesielle personer:
Seraphim og Vampyr.
Alle de forskjellige personene har unike ferdigheter for monsternedkjemping, og noen er det rett og slett deilig å bruke.
For «Sacred» er så utrolig vakkert å se på, det er hele tiden små detaljer som trekker opp spillopplevelsen.
Fra fuktig tåkedis, til hundrevis av forskjellige rustninger eller små blodflekker på klærne etter en tøff kamp, listen er lang.
Spillet blir heller aldri langdrygt.
Det er en enorm verden å utforske, og dersom man vil vandre på egenhånd, er størsteparten av spillet tilgjenglig fra starten.
Husk å sette av et par timer for dette.
Ascaron leverer ikke noe revolusjonerende nytt spillkonsept innenfor actionrollespill-genren, men finpusser på det som allerede fungerer godt i spill som for eksempel «Diablo 2».
Til forskjell er ikke «Sacred» like intuitivt, men det har større dybde og et større fokus på rollespillelementer.
Det riktignok trist at dette spillet har noen små «bugs» på enspillerdelen og et par til på flerspillersiden.
Et godt tips er å laste ned den siste oppdateringen slik at det ikke setter en demper på spillgleden.
Men alt i alt befinner «Sacred» seg klart i det øverste skiktet i genren.
| 1
|
103496
|
Thriller med traumer
Regi:
Eric Bress, J. Macye Gruber.
Med:
Ashton Kutcher, Amy Smart, Elden Henson, William Lee Scott.
Am. thriller.
15 år.
Fascinerende thriller-idé som sauses inn i makabre traumer og spekulativ vold.
Fascinerende thriller-idé som sauses inn i makabre traumer og spekulativ vold.
Ashton Kutcher har hovedrollen og er selv utøvende produsent for filmen, der han åpenbart forsøker å markere seg som karakterskuespiller.
Uten å lykkes med det.
Utgangspunktet er den såkalte sommerfugleffekten, som går ut på at et lite vingeslag fra en sommerfugl på den ene siden av kloden kan skape orkan på den andre siden.
I dette tilfellet dreier det seg om muligheten til å memorere seg tilbake til egen fortid for å manipulere barndommens hendelser i en annen retning.
Kutcher spiller Evan, en ung student som gjennom hele barndommen hadde store blackouter grunnet fæle og voldelige opplevelser med sine venner.
Ved å lese dagbøkene fra barndommen, evner han å gå inn i de høyst traumatiske og grufulle opplevelsene både han og vennene har hatt, for så å endre dem.
Filmer med ett ben i den psykologiske thriller og ett i en science-fiction-preget tilværelse er besnærende.
Også i denne film skjer stadig nye vendinger og endringer som skaper uhygge.
Men historien skulle vært strammet mye tettere til og ikke viklet seg inn i et overdrevent og pretensiøst spor.
Og en rollefigur som bokstavelig talt endrer karakter så mange ganger, krever en skuespiller av høyere troverdighetsklasse enn Kutcher.
| 0
|
103497
|
Reflektert om krig
Regi:
Errol Norris.
Dokumentarfilm om Robert McNamara.
For alle.
Den aldrende, intelligente og skarpe Robert McNamara (87) serverer i «The Fog of War» en refleksjon rundt temaet krig som man bør få med seg.
Ikke fordi det kommer fram så veldig mye nytt om amerikanernes i perioder svært så krigshissende politikk, men fordi filmens elleve «leksjoner» samlet gir et innsiktsfullt bilde av tankegang og beslutningsprosesser når det gjelder krig.
McNamara var toppdirektør for bilgiganten Ford da han ble hentet av president John F. Kennedy som forsvarsminister i 1960.
Den nye forsvarsministeren hadde krigserfaring som oberstløytnant i forsvaret i tiden 1944-46 og var medansvarlig for bombingen av flere japanske byer.
Som forsvarsminister var han i perioden 1960 til 1968 høyst delaktig i Cuba-krisen og det økende amerikanske engasjement i Vietnam.
Dette snakker McNamara om med usentimental innlevelse og klar vurderingsevne foran kameraet til regissør Errol Morris.
Han svarer fremdeles ikke på alt hva angår følsomme tema, men gir svært mye av seg selv.
Sammen med gammelt filmmateriale, TV-sendinger og ikke minst lydbåndopptak kartlegges det dramatiske og turbulente politiske bilde som utgjorde 60-årene.
Men han unnskylder seg ikke - tar sin del av støyten for at amerikanske Vietnam-motstandere så på ham som en krigsbølle av dimensjoner.
Filmen er delt inn i leksjoner McNamara har erfart gjennom sitt aktive liv, leksjoner der han reflekterer rundt teser som «å ha empati med fienden», «fornuften vil ikke redde oss», «å være forberedt på å forandre din tankegang» og «for å gjøre noe godt, må du kanskje gjøre noe ondt».
Disse filosofiske/psykologiske aspektene setter ikke minst dagens amerikanske krigspolitikk i et grelt perspektiv.
| 1
|
103500
|
Ambisiøs nett-simulasjon
«.hack Infection» er en god start på en lang rollespillsaga.
«.hack» er ingen skrivefeil, det uttales «Dott Hækk» og er den første delen i en kommende spillserie på fire.
Et ambisiøst prosjekt som strekker seg lengre enn det vanlige rollespill gjør.
Du får til og med en egen anime-DVD med på kjøpet, som gir deg små hint om hvordan du kan løste ting i spillet.
Et virkelig flott tilleggsprodukt!
«.hack» utspiller seg i en tenkt fremtid, og handler om det store flerspillerspillet «The World».
I denne fremtidsvisjonen spiller nesten alle ungdommer «The World», men det viser seg at ikke alt er fryd og gammen med dette spillet.
Flere av spillerne av «The World» ender på sykehus, og hva som er årsaken, må du selv finne ut.
I det hele tatt har «.hack Infection» en meget god og spennende historie, som virkelig suger tak i deg.
Grafikken er ikke helt på høyde med spill som «Final Fantasy X», men det fungerer allikevel.
Lyden og stemmebruken er meget bra, du kan til og med velge om du vil ha engelske stemmer eller japanske stemmer med engelske undertekster.
Dette gir i hvert fall meg en ekstra god stemning når jeg spiller.
«.hack» overbeviser og er virkelig et positivt tilskudd på stammen av japanske rollespill.
Et kvalitetsspill jeg anbefaler på det varmeste, og en glimrende innføring i massivt nettbasert flerspillerspill - uten man må være på nett.
Det neste kapitlet i sagaen, «.hack Mutation», kommer i midten av juni.
Ta vare på lagringsfilen, den kan du fortsette på i neste episode.
| 1
|
103501
|
Høy puls
Regi:
D.J. Caruso.
Med:
Angelina Jolie, Ethan Hawke, Olivier Martinez, Gena Rowlands, Kiefer Sutherland.
Am thriller.
15 år.
Den underliggende uroen og intenst spill av Angelina Jolie og Ethan Hawke gir «Taking Lives» preg at fortettet drama.
Kameravinklinger, mørke toner - både i musikk og farger - leverer akkurat den snikende følelse av uhygge en god thriller behøver.
Vær forberedt på overraskelser som gir solide grøss.
Politiet står overfor en seriemorder som ikler seg ofrenes identitet.
For å nærme seg mannen innhentes en FBI-ekspert, en sensuell einstøing i Angelina Jolies skikkelse.
Politiets eneste vitne er en kunstner (Ethan Hawke) som hevder han så morderen i ferd med å drepe et offer.
Det blir en katt og mus lek, der seriemorderen hele tiden er det lille hakket foran.
Problemet er at historien vikler seg inn i situasjoner man egentlig ikke tror på.
Det gjelder ikke minst en del av politiarbeidet som plutselig virker banalt slepphendt.
Og forsøket på å lage en forrykende slutt ender som en - i mine øyne - krampaktig og platt finale.
| 0
|
103502
|
Drepende helvete
Regi:
Hector Babenco.
Med:
Milton Gonchalves, Luis Carlos Vasconcelos m.fl. Brasiliansk drama/dokumentar.
15 år.
T3
I minnets konsentrerte form står Hector Babencos fengselsdrama fra São Paulo seg atskillig sterkere enn den gjør mens man ser den.
Det skyldes trolig minnets naturlige seleksjon - som barmhjertig tar seg av den redigering Babenco har spart seg selv for.
Muligens har den berømte brasilianer latt seg overvelde av de mange, sterke fangeskjebner i dette redslenes hus - det overfylte Carandiru-fengselet i São Paulo, der 7500 fanger var stuet sammen under elendige forhold.
I alle fall har han begitt seg ut på litt for mange, litt for omstendelige sidespor før han når det opprørende crescendo som hans beretning leder frem til: et fangeopprør like foran presidentvalget i 1992 som endte i en åpenbart politisk motivert massakre av 111 innsatte.
Oppsikten det vakte skulle ti år senere føre til at hele elendigheten ble revet og jevnet med jorden.
Men i 1992 levde ennå 7500 fanger i trengsel i det klaustrofobiske kjellermørke.
Ut av dette makter Babenco mirakuløst - men drepende omstendelig - å få frem farger, nyanser og overlevelsesevne.
Som gjennomgangsfigur: en fengselslege som senere skrev beretningen Babenco nå har filmatisert.
I filmen blir han en underlig og lite troverdig figur, en permanent betrakter med et like permanent smil mot all elendighet.
Babenco har gjenfortalt beretningen med stor harme.
Det er høyst prisverdig.
Men det hjelper ikke filmen som film.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103503
|
Kongelig kalkun
Regi:
Martha Coolidge.
Med:
Julia Stiles, Luke Mably, James Fox, Miranda Richardson.
Am. komedie.
For alle.
Dette er så dumt at det er morsomt; en real kongelig kalkun.
Bare hør:
Hovedpersonen er den danske turbokronprinsen Edvard (Eddie blant venner).
Hans far er kong Harald av Danmark, lillesøsteren heter Arabella, kalt Ari (!), og Eddie selv får stadig kjeft av mor, dronning Rosalind, som misliker sønnens raske omgang med biler og damer.
Og hva gjør kronprinsen?
Jo, han blir fornærmet på mor og drar med tjeneren Søren til Wisconsin i USA - for der viser damene frem puppene sine.
Det har nemlig Eddie sett på TV.
Og der borte i USA møter denne bortskjemte prinsegutten den jordnære jenta Paige, som representere alt han ikke har; ansvarsbevissthet, sosialt engasjement og sunn fornuft.
Søt musikk oppstår, prinsen blir grei og opptrer etter hvert med rojalistisk verdighet.
Ikke bare det - han løfter etter hvert sitt kongelige ansvar til et nivå langt høyere enn Himmelbjerget.
Eddie ordner opp med politikere og fagforeninger og har alvorlige diskusjoner om fiskeripolitikken med sin far - og kongen av Norge (han får vi dessverre ikke navnet på).
I dette sammensurium av en historie er det ikke skuespillerne det står på.
De er mer enn habile, med en sympatisk Julia Stiles i spissen som den amerikanske prinsevennen.
Dette er muligens lett å svelge for romantisk anlagte amerikanske jenter som gjerne vil møte drømmeprinsen.
Hadde handlingen vært lagt til et oppdiktet obskurt lilleputtland, så hadde dette sikkert vært fordøyelig for norske jenter også.
Men at alt dette skal foregå i vårt naboland Danmark - det blir for drøyt!
| 0
|
103504
|
Griper og provoserer
Regi: Siddiq Barmak.
Med:
Marina Golbahari, Arif Herati, Zubaida Sahar.
Afghansk drama.
11 år (egnet ungdom/voksne).
«Osama» har vakt oppsikt ikke bare som fenomen - det vil si som den første, afghanske film innspilt av en afghaner i et «fritt» Afghanistan.
Men fordi den hugger seg inn til ditt sinne og din forsmedelse, der den gjør deg til medopplever av menneskers maktesløshet under det totalitære regime - her formidlet gjennom skjebnen til en livredd, liten 12 år gammel pike i Taliban-regimets Kabul.
Der især kvinnene er utsatt under et terrorstyre «skapt av Gud» - som ikke desto mindre gir påfallende, personlig gevinst for terrormaktens utøvere av en sjokkerende tilfeldig justis.
Tittelen «Osama» er først og fremst knyttet til filmens lille hovedperson:
12-åringen som av sin bestemor forkles som gutt i et desperat håp om at hun kan få arbeid og skaffe familien mat.
Men det er ingen heltemodig filmfigur vi her får møte.
12-åringen er en skremt, liten representant for maktovergrepets virkninger.
En redsel vi uten videre tar inn over oss, der vi med henne utsettes for en konstant overvåking, under en like konstant trussel om de frykteligste represalier.
En meget kyndig filmskaper står bak denne filmen, der bevisste virkemidler umerkelig glir inn i en helhet av det enkle - akkurat som fortellingens «små» skjebner formidler maktmisbrukets universelle og kjempesvære tragedie.
For riktignok er handlingen i «Osama» lagt til en nå forhenværende tid.
Men også dette ligger implisitt i «Osama»:
Hverken Taliban, totalitære regimer eller overgrep i ymse guders navn vil være tilbakelagt med det aller første.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103505
|
Patti Smith:«Trampin'»
(Columbia/Sony)
Går heldigvis fremdeles sine helt egne veier.
Patti Smith (57) er det nærmeste du kommer Moder Rock, og det er en sann svir å oppleve poeten og rockeren på sitt skarpeste også i 2004.
Egentlig ligger hele hemmeligheten i «Radio Baghdad», sikkert ment som en slags oppfølger til 27 år gamle «Radio Ethiopia».
Dette tolv minutter lange eposet starter rolig og messende som en spoken word-opptreden, men utvikler seg til et rasende forsvarsskrift for det irakiske folk, hvor Smith med bibelsk vrede forklarer hvor sivilisasjonens vugge (og kunnskapens tre) opprinnelig sto.
Kontrasten er stor og effektfull til den avsluttende tittellåta - en varm og intens gospelhymne hvor hun forklarer at hun bare prøver å finne veien til himmelen, som den gode amerikaner hun tross alt er.
Musikalsk er hun tilbake i New York-rocken der vi alltid har vært mest komfortabel med henne, blant annet er ekkoet fra Television hørbart i låter som «Cartwheels» og «Peaceable Kingdom» (hun var jo tross alt Tom Verlaines elskerinne en stund).
Dette er Patti Smiths klart beste album, etter at hun bestemte seg for på nytt å spille inn plater etter flere dødsfall i nærmeste familie og vennekrets midt på nittitallet.
Velkommen til Norge senere i år!
| 1
|
103506
|
Matthias Goerne og Alfred Brendel
(Decca)
Inderlig formidlig av mørk og kald kjærlighetssorg.
Franz Schuberts «Vinterreisen» er bokstavelig talt dødstrist.
Den beskriver en blek ung mann og hans ikke gjengjeldte lidenskap som bare tidlig tysk romantikk kunne det.
Det griper stadig.
I alle fall røres vi når Matthias Goerne og Alfred Brendel puster liv i den rimfrosne poesien.
Den tyske barytonen makter på befriende lite teatralt vis å kombinere en behagelig stemme med intens formidling av desperasjon, og i pianist Brendel har han en erfaren Schubert-makker.
Han setter sin signatur på stoffet med balansert spill, nokså nøkternt, men dønn til stede.
Sammen kommer de to langt under overflaten på musikken til Wilhelm Müllers tekster, og platen går rett inn i toppsjiktet av innspillinger av den populære syklusen.
Det eneste som egentlig trekker noe ned, er lydkvaliteten.
Live-lyden har sin atmosfære, men burde vært skjerpet.
| 1
|
103515
|
Snow Patrol:«Final Straw»
(Polydor/Universal)
Denne ukens britiske pop-håp.
Snow Patrol er nok et indie-band som har tatt steget opp fra en tradisjonell start som studentband i Skottland til å flørte med den etablerte delen av internasjonal platebransje.
Coldplay med skarpere gitarer, anyone?
Radiohead slik de en gang var, bare med en dårligere vokalist og veggtilvegg-lydbilde?
Dessverre har jeg et stort problem med Gary Lightbodys ensidige og flate vokal.
Halve platen er over før han tar den ordentlig i bruk, og han makter kun i «Chocolate» og «Grazed Knees» å gripe sterkt nok tak i lytteren.
«Spitting Games» heter den mest likandes låten her, ellers vil jeg anbefale Franz Ferdinand i langt sterkere grad enn Snow Patrol.
Booket til sommerens Hultsfred-festival.
| 0
|
103516
|
Kevin Lyttle:«Kevin Lyttle»
(Atlantic/Warner)
Søtladent karibisk dansebrygg.
Kevin Lyttle fra St. Vincent fikk i vinter en kjempehit med «Turn Me On», en tre år gammel låt som opprinnelig ble skrevet i forbindelse med hans hjemøys karneval.
Lyttle opererer i en genre som heter soca (en sammentrekning av soul og calypso) - en slags karibisk r&b-variant med klart slektskap til dancehall.
Kevin Lyttle har finpolert lydbildet, slik at det til tider låter mer som Craig David enn råutgaven fra St. Vincent.
Bare unntaksvis får han frem den samme rytmiske råskapen som i «Turn Me On», og med Lyttles fløtemyke halvfalsett hvinende mot trommehinnene i samfulle femti minutter blir totalresultatet mer søtladent enn godt er.
| 0
|
103517
|
Diverse artister «Idol 2004:De elleve artistene»
(BMG)
På samlealbumet «Idol 2004:
De elleve artistene» avslører de fleste deltagerne fra finalerundene at de trolig ikke er modne for et studio.
Resultatet er en samling med sanger som aldri burde vært utgitt.
Men det er ikke nødvendigvis sangernes feil.
Det lukter hastverk og lavbudsjett lang vei av et album som bare kan ha én misjon, nemlig å cashe inn på den kolossale interessen og engasjementet rundt «Idol».
Slik sett har TV-programmet faktisk skapt en slags musikalsk unntakstilstand hvor vanlige kvalitetskrav skyves kynisk til side.
Produksjonen kan i beste fall karakteriseres som fjærlett.
Det de ulike «Idol»-deltagerne måtte besitte av invidualitet og særpreg, blir effektivt kvalt og druknet i en uinteressant, syltynn og smakløs suppe av platt, flat og kjønnsløs lyd.
Utstemte Maria Haukaas Storeng kommer brukbart fra det.
Hennes bidrag, «Don't Give A Damn», som fremføres med guts, trøkk og suveren timing, får resten av deltagerne til å fremstå som de amatørene de i virkeligheten er.
Den eneste - av de gjenværende deltagerne foran gårsdagens avstemning - som kommer noenlunde brukbart fra det, er Sandra Lyng Haugen og hennes tolkning av balladen «You And Me Together».
De resterende ni - Margaret Berger, Kjartan Salvesen, Håkon Njøten, Maren Flotve Birkeland, Øystein Grønnevik, Susanne Nordbøe, Trung Toan Tung, Anh Vu og Roald Harr - har muligens mer inne, men de hadde tjent mer på å la være.
Det kan flikkes mye med dagens studioteknikk, men albumet avslører nådeløst mangler som dårlig engelsk uttale, manglende volum og kontroll.
Det beste jeg kan si om utgivelsen er at den har en slags suvenir-verdi for deltagerne, deres familie og alle andre som har fulgt «Idol» slavisk på TV2.
Om det finnes noen der ute som fortsatt lurer på hva alt oppstyret skyldes, er det bare en ting å si:
Glem det!
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103522
|
Grey De Lisle:«The Graceful Ghost»
Sugarhill/Playground
Bittersøtt og forførende
Innenfor det som i dag noe forfinet kalles americana - men som ofte kan kalles country på godt norsk - så er det dessverre blitt lenger og lenger mellom godbitene.
Men 30 år gamle Grey De Lisle er en riktig bra overraskelse:
Med den korrekte og søvnig-sexy slepenheten over stemmen tar hun opp arven etter legender som The Carter Family og Loretta Lynn - totalt analogt og akustisk og med en rekke feiende flotte og åå- såå-triste melodier på løpende bånd.
Med andre ord:
Akkurat så sentimentalt som go'country skal være.
Aller vakrest og sørgmodig er «Tell Me True» - komplett med opplesning av et kjærlighetsbrev fra borgerkrigen innspilt på en opptaker fra 1949.
Grey De Lisle er antitesen til Britney Spears - og la oss håpe at hun får oppleve i det minste en brøkdel av suksessen hennes.
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
103523
|
Tungtvann:«III:
Folket bak nordavind»
(C+C Records/Sonet)
Tungtvann har holdt formen ved like før utgivelsen av sitt tredje album, «III:
Folket bak nordavind», hvor rapperen Jørgen «Jørg-1» Nordeng og produsenten Lars Audun «Poppa Lars»
Sandness leverer vital norsk hip hop av det allsidige slaget.
Breiale, grovkornede og autoritære Jørg-1 er en av Musikk-Norges mest distinkte stemmer.
I mine ører er denne storkjeftede figuren landets beste vokalist akkurat nå.
Det handler selvfølgelig om identitet - kanskje den faktoren som er mest undervurdert i den norske musikkbransjen.
Albumet til Tungtvann er ikke perfekt, men det er umulig ikke å gjenkjenne duoen når låter som «Kjeppa og batonga» og «Plan B» dunker ut i stua.
At Jørg-1 fremfører budskapet flytende og rytmisk på et språk alle kan forholde seg til, uten å være spesialister i svart gateslang og urbane koder fra amerikanske ghettoer, gjør ikke appellen mindre.
Tungtvann, som har tonet ned rølp-faktoren en smule, sysler også med reggae på «Vampyra», men duoen er fortsatt best på ortodokse hip hop-spor som slepne «Slæpp dæ laus», funky «Hip hop (Don't Stop)» og kontante «Du får det du sår» med friske Jaa9 og Onkl P fra Dirty Oppland som gjesterappere.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103524
|
Diverse artister:«Lullabies From The Axis Of Evil»
(Kirkelig Kulturverksted)
Stille og sterkt antikrigsdokument.
George Bush lanserte begrepet «the axis of evil» - ondskapens akse - i en tale i januar for to år siden.
Innen denne aksen - Iran, Irak, Nord-Korea og deres allierte - plasserte Bush sitt fiendebilde vis-à-vis USA og den frie, demokratiske verden.
Som en motvekt til denne aksen, har Erik Hillestad tatt for seg selve antitesen til krigens gru - vuggesanger - for å gi oss et annet og mer helhetlig bilde av nasjonene innenfor denne aksen.
Med sikker arrangementshjelp fra Knut Reiersrud binder Hillestad sammen vestlige stemmer, kvinner selvfølgelig, ut fra platens myke grunntanke, med stemmer fra de omtalte landene.
Resultatet er tankevekkende, til tider praktfullt og så lavmælt at det nettopp av den grunn får sprengkraft.
Vi får dessuten hyggelig gjenhør med «glemte» pop-heltinner som Nina Hagen og Eddie Reader, men det er kvinnene fra «akse-landene» som bærer på de sterkeste følelsene, som palestinske Rim Banna, Iraks Halla Bassam og Usbekistans Sevara Nazarkhan.
Og «Angel» med Viva Killisly Chachati fra Syria og Katia Cardenal fra Nicaragua burde jo nesten bli en radio-hit!
| 1
|
103526
|
Odd Nordstoga:«Luring»
(Universal)
Personlig og befriende original «luring».
Odd Nordstoga er ingen A4-popskribent.
Hans bakgrunnen fra folkemusikken gir popmelodiene hans en helt egen tvist som gjør dem både unike og originale.
Samtidig har han en lyrisk åre, som dessverre er sjelden i norsk popmusikk.
Nordstoga har humor og underfundighet, men alvor og spissfindighet i tillegg - også der han beskriver helt trivielle og dagligdagse episoder («Fuglen»).
Han kan trygt gi sine USA-orienterte roots-kolleger et aldri så lite boots-spark i siden med integriteten i behold, selv om Nordstoga selv tuskhandler i amerikanske stilarter.
Forskjellen er bare at i Nordstogas tilfelle kommer det ut som et personlig uttrykk, noe som ikke minst avsløres i «Under ein cowboyhatt», hvor han lekent blander country-honkytonk med sin egen folkemusikk som om det var verdens mest naturlige ting.
«Luring» er en variert godbit med masse godt humør - bare åpningen «Kveldssong for deg og meg» vil få deg til å smile langt inn i sommeren!
| 1
|
103527
|
New Jordal Swingers:«45 Beste!
(30 år med rock'n'roll)»
(Tylden)
Rock-band vokste ikke på trær i 1970-tallets Norge, men New Jordal Swingers var i en lang periode såpass svære at de hadde egen fanklubb og greier.
Røttene deres var halvt i den amerikanske femtitallsrocken og halvt i «Shadows-musikken», og bandet ble opprinnelig satt sammen for å fungere som konsertband for Per «Elvis» Granberg.
Gruppens hang til streit «gammelrock» og novelty-hits preget mesteparten av 70-tallsproduksjonen deres, noe det ble en lang rekke Norsktopp-slagere av, men som i dag får musikken til å høres som utdatert dansebandsaktig.
Og det er sårt, for det føles som om NJS-sjef Eigil Berg hele tiden har sittet med noe mer inne, liksom - best gitt uttrykk i den livsbejaende springsteenske «Før lyset brenner ned» (1985), en altfor lite påaktet norsk rock-klassiker.
Man etterlates med en litt snurt følelse av at publikumskravene på «lokkalet» i Distrikts-Norge i for stor grad har fått legge bånd på ambisjonene og den gode viljen hans.
Bergs egne kommentarer til disse 45 låtene gir merverdi til denne dobbelt-CD'en, mens Bård Oses introduksjon henviser til den tragiske rasulykken som tok livet av to av medlemmene i 1982, uten å klargjøre at det dreide seg om Håkon Vellesvik og Finn John Andresen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103528
|
Dilated Peoples:«Neighborhood Watch»
(EMI)
LA-hip hop med mening og trøkk.
Dilated Peoples fra Los Angeles sysler med hip hop av det klassiske slaget; skarpe, kontante og funky beats og et par rappere som har vett og innsikt nok til å bidra med noe annet enn latterlig selvskryt.
«Neighborhood Watch» er det tredje albumet til DJ Babu og rapperne Evidence og Rakaa Iriscience, som tilhører hjembyens hip hop-undergrunnsmiljø.
Niks, Dilated Peoples plukker ikke opp arven etter gangster-rappere som Easy-E, Ice Cube, Ice-T og Snoop.
Isteden serverer trioen hip hop av samme tapning som Run DMC, Eric B & Rakim og Gang Starr.
«One nation under many gods and justice for all who feels miserable» rapper Evidence på supre «Big Business» hvor han ønsker å fremstå som en slags hip hop-utgave av Michael Moore.
Direkte smittefarlige er The Alchemist-produserte «Marathon», «Coffein», «Who's Who», «This Way» hvor ultrahippe Kanye West leverer varene, sprø «Closed Session» og «DJ Babu In Deep Concentration».
Digger du navn som Jurassic 5 og Blackaliscious, kan du trygt forsøke Dilated Peoples.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103531
|
Black Debbath:«Den femte statsmakt»
(Duplex/Tuba)
Ubegavet tull fra begavede tullinger.
Med Thulsa Doom har Egil Hegerberg og Ole Petter Andreassen skapt et formidabelt monster av et hardrock-band, men i ironi-bandet Black Debbath har de nå bare blitt slitsomme og meningsløse ordgytere av nonsens bak de tunge klisjériffene som Thulsa Doom gudskjelov har forkastet.
Riktignok skal bullshit-faktoren være sentral her, men det som var et friskt pust med «Tung tung politisk rock» i 1999, har likevel blitt til dårlig ånde fem år senere.
«Ingen sak er liten nok,» synger Black Debbath i tittelsporet.
Det er vel nettopp derfor de får lov til å gi ut denne platen i det hele tatt.
| 0
|
103533
|
Agnetha Fältskog «My colouring book»
(Warner)
I stedet for å satse på å presentere ny musikk har hun valgt å gi ut 13 sanger som var hennes favoritter da hun var tenåring.
Albumet er mer et mimrealbum enn nyskapende.
Agnetha har en god stemme, men hun tilfører ikke disse gamle sangene noe nytt.
Dette er rett og slett ganske kjedelig og uinteressant for andre enn dem som var og er svorne tilhengere av ABBA og Agnetha i særdeleshet.
| 0
|
103534
|
Perfekt!
Manus og regi: Quentin Tarantino.
Med Uma Thurman, David Carradine, Chia Hui Liu, Sonny Chiba, Vivica A. Fox, Daryl Hannah, Michael Madsen, Chaki Kuriyama, Samuel L. Jackson.
Amerikansk.
Stildrama - 15 år, egnet voksne.
I «Kill Bill 2» - som man kunne ønske/frykte ville bli en forlengelse av voldsballetten - går han bare videre.
Ikke i egentlig action-forstand.
Men på noen andre av de såkalte b-filmenes (og hva er nå det?) hovedfelter:
Sentimentalitet, smart dialog, nedrig og svart humor, klisjédyrking, format-forvaltning.
For å nevne noe.
Man vet jo fra «Kill Bill 1» at ikke hele historien var fortalt.
Ikke alle av drapskvinnens tidligere bøddelkolleger var drept.
Og selveste Bill - ondskapens sorte hull - var også uberørt.
Det måtte det gjøres noe med.
Og det blir det!
Mye av drapskvinnens bakgrunn blir også fortalt.
Blant annet hennes fortelling fra «bryllupet» der alle ble drept - bortsett fra henne selv, da.
Som gikk inn i fireårig koma.
Hennes «kung fu»-oppdragelse blir også beskrevet.
Og hennes følelsesliv; ikke minst!
Filmen er fæl!
Selvfølgelig.
Hva er det da som gjør det mulig å legge bort sitt «moralske» jeg, og faktisk nyte Tarantinos stilistiske mesterskap?
Det henger selvfølgelig nøye sammen med nettopp stilen.
Dette er ingen realistisk film.
Den leker med genrer på en fenomenal måte: tegneserier, klassiske westerns, Østens kung fu-tradisjoner, amerikanernes egne pulp («kiosklitteratur») innen film.
Han plukker opp, betrakter, bearbeider - og serverer en grassat videreutviklet «pakke».
Helt på grensen, i enhver forstand.
Men nettopp derfor enestående.
Dertil er filmen er hel serie av strålende skuespillerprestasjoner.
Uma Thurman, først og fremst - filmen er skrevet og laget for henne.
Og hun fyller hver millimeter med samuraisverd-skarpt mesterskap.
Men også David Carradine, Michael Madsen, Daryl Hannah - og ikke minst Hong Kong-veteranen Chia Hui Lu er simpelthen strålende.
Filmen er ikke for sarte sjeler!
Spesielt må mennesker med klaustrofobi advares - sterkt!
Og dette er ingenting for barn.
Noe som helst slags livsrelevant alvor er simpelthen fraværende.
Men voksne med sans for ekstrem filmutfordring av sine dårligste og beklageligste sider, bør ikke la sjansen gå fra seg!
| 1
|
103535
|
Samus skuffer aldri
Hodejegeren Samus Aran er tilbake i et ferskt, håndholdt eventyr.
Forbered deg på såre tomler.
I det hele tatt er opplevelser som dette ganske rørende.
Praktisk talt hvert eneste rom og område er skreddersydd for en herlig spillopplevelse, og du skjønner raskt at miljøene på ingen måte er tilfeldig rasket sammen.
«Metroid: Zero Mission» fremstår som utviklernes hjertebarn, og resultatet er en deilig symbiose mellom utviklernes ønske om perfeksjon og spillerens beruselse over en nydelig spilopplevelse.
Jeg ser for meg en slags åndelig «high five» mellom spilleren og utvikleren hver gang noen runder spillet, men så er jeg kanskje litt rar også da.
Boss-kampene er muligens litt vel enkle, og noen vil kanskje synes spillet er litt i korteste laget.
Men dette er et spill som skal rundes flere ganger (blant annet må du stå på skikkelig for å få den beste slutten: 100% gjennomført på under to timer på høyeste vanskelighetsgrad... lykke til!), og du får også tilgang til en høyere vanskelighetsgrad etter å ha rundet det på normal.
Jeg vil også understreke at den overraskende og fantastiske slutten på spillet er med på å heve helhetsopplevelsen betraktelig.
(Mer om slutten finner du nederst på siden, for de som ikke får spasmer av spoilere.)
Dessuten er timene du bruker ved første gjennomspilling så engasjerende, så kreativt laget og så ekstremt underholdende at det føles feil å kritisere noe som helst.
| 1
|
103536
|
Kung fu my ass
Etter en serie film-nedturer, forsøker nå Jet Li seg som spill-helt.
Med blandet resultat.
Du bruker høyrespaken på kontrolleren til å styre Lis slag og spark, hvilket betyr at du kan angripe fiender fra alle kanter.
Dessuten kan du bruke stoler, stokker, kjøttstykker og andre ting du plukker opp som slagvåpen, kombinert med strategisk dukking, blokkering og parering.
Det mest vellykkede av alt er når Jet Li slåss i tandem med den kvinnelige hovedrollen Michelle (ikke så langt unna det han gjorde med Aaliyah i «Romeo Must Die»).
Og det hender også andre steder i spillet at kung fu-en du tryller frem får deg til å glise rått.
Kreativ bruk av håndkontrolleren, javisst, men problemet er bare at den ikke er laget for å frenetisk dytte høyre stikke i alle himmelretninger.
Tommelen sklir av, rett og slett, og dessuten blir den alt for fort sliten og stiv.
Jeg er også overrasket over at Sony ikke har gjort mer ut av dette rent historie- og miljømessig.
Nå er ikke Hong Kong-filmer akkurat kjent for å pløye i dybden, men «Rise to Honour» er så klisjétungt at det blir latterlig.
Til slutt vil jeg nevne at den beste taktikken for å ta en av bossene er å kaste pinner på ham, og en annen, skytende boss tok jeg da han plutselig bare frøs fast og sluttet å skyte.
Kung fu my ass.
Jet Li pleide å være verdens tøffeste actionhelt.
Jeg håper han finner tilbake dit etter hvert.
| 0
|
103538
|
Diana Krall «The Girl In The Other Room»
(Verve/Universal)
Jazzens diva blir kanadiske Diana Krall ofte kalt, og med rette.
På sitt nye album «The Girl In The Other Room» debuterer hun i platesammenheng også som låtskriver.
Hun har skrevet halvparten av sangene sammen med ektemannen Elvis Costello.
På «The Girl In The Other Room» tolker hun også låter signert Tom Waits, Joni Mitchell, Mose Allison og Elvis Costello.
Dette er en lekker, leken plate der Diana Krall bekrefter sin klasse som pianist og sanger.
Hun holder seg trygt innenfor jazzgenren, og flørter ikke med andre musikkgenrer.
Med sitt sofistikerte spill og smittende nærvær bør hun appellere til mange også utenfor den tradisjonelle jazzmenigheten.
Lytt til vakre tolkninger av Tom Waits' «Temptation», «Love Me Like A Man» av Chris Smither og «Almost Blue» av Elvis Costello og la deg bli overbevist om Diana Kralls kvaliteter.
| 1
|
103540
|
Erlend Øye «DJ-Kicks»
(!K7/tuba)
DJ Kicks-serien fortsetter med den bebrillede halvdelen av Kings of Convenience som har forlatt lavmælt kassegitar til fordel for klubbmiks, og resultatet av Øyes røvertokt byr på ganske smakfulle løsninger.
Øye har fått boltre seg fritt blant sine favorittskiver og i all beskjedenhet mikset inn sin egen vokal, med mer eller mindre vellykket resultat.
Her er smakebiter fra div. klubbveteraner (som Jürgen Pappe, Alan Braxe og Fred Falke) og nye dansevennlige versjoner av for eksempel Phoenix, The Rapture og Röyksopp.
Man skal være uhyre forsiktig med å lefle med tekstene til Smiths og Elvis, men Øye utviser gudskjelov stor respekt i sine beskjedne versjoner.
Nå er ikke Øye noen stor vokalist (ei heller spesielt stiv i engelsk uttale), men den nøkterne stilen hans står utvilsomt godt til låtene.
Mer behagelig enn interessant, men like fullt gode bidrag for aspirerende booty-shakere.
| 0
|
103542
|
Gyllene Tider «Samtliga Hits!»
(Parlophone/EMI)
I og med at samlingen «Halmstads pärlor - samtliga hits 1979-95» (1995) av nødvendighet er nesten lik, gir denne en lei følelse av å være overflødig allerede før den går i spilleren.
Bortsett fra at dette coveret er atskillige reiser mer grøssende stygt, da.
Selve innholdet er blitt nokså hardt angrepet av tidens tann, all lettvektig popmusikks argeste fiende.
Det låter av sin tid i såpass grad at bare de som faktisk var der da det skjedde, er troende til å få så fælt mye ut av det:
Den tynne, brekkelige lyden, de røde skinnslipsene og det pipende orgelet tilhører så til de grader tiårsskiftet mellom 1970- og 1980-tallet at genuin nostalgi er det eneste som kan rettferdiggjøre innkjøp.
Tekstene er dessuten verre enn jeg husket:
«Flickorna på TV2/Åh-hå-hå/Det är ni som for jorden att gå runt».
Det er jo bare tøv, mener jeg.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103544
|
Waylon Jennings «Ultimate Waylon Jennings»
(RCA/BMG)
Bare tre alvorlige feil med denne.
Den minst graverende er at «Ladies Love Outlaws» ikke er med.
Dernest at det klassiske albumet «Honky Tonk Heroes» (1973) totalt er ignorert.
Men at det ikke er blitt plass til «Lonesome, On'ry And Mean» - en av de første store seirene i Waylon Jennings lange kamp for å få lov til å være seg selv - er litt krise, altså.
Synd, for ellers lever «Ultimate Waylon Jennings» så nært opp til tittelen som det er mulig for en enkel-CD å gjøre.
Om noensinne en mann sang country fordi han rett og slett ikke kunne gjøre noe annet, var det Jennings (1937-2002).
Willie Nelson kunne sikkert vært like lykkelig som jazzsanger, Johnny Cash kunne sikkert skrevet bøker og George Jones har vel aldri helt fortstått hvorfor han er genrens beste vokalist - Waylon, derimot, var country til beinet og ett hundre prosent bevisst på det.
Bare Merle Haggard kan sies å være like vidunderlig enveiskjørt.
Betydelig pluss:
Uvanlig godt omslagsessay av Patti Smiths gitarist, Lenny Kaye.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103546
|
Eric Clapton «Me And Mr. Johnson»
(Reprise/Warner)
Mr.
Johnson i tittelen henviser selvfølgelig til Robert Johnson, blueshistoriens mest mytiske person og inspirator.
De rundt tretti sangene Johnson rakk å spille inn før han ble drept med gift av en sjalu ektemann i 1938, har påvirket Clapton som musiker mer enn noe annet.
Dessverre makter ikke Clapton å gi noe liv til Johnsons sanger.
Selv om han er omgitt av et stjernelag som knapt kan forventes å gjøre noe galt i studio, er det fremdeles originalen som har den nødvendige nerven og mystikken som gjorde disse sangene udødelige i utgangspunktet.
Skal du likevel utforske Eric Claptons basale blueshjerte, vil du få mye mer ut av ti år gamle «From The Cradle» - den er ypperlig, den!
| 0
|
103547
|
Chris de Burgh «The Road To Freedom»
(Ferryman records/Edel)
Det har vært stille rundt irske Chris de Burgh noen år.
De siste platene viser at han ikke klarer ikke å følge opp suksessen han tidligere har oppnådd.
Så heller ikke denne gangen.
Chris de Burgh prøver med elleve sanger som både har irsk, spansk og amerikansk musikalsk inspirasjon, men det tar aldri skikkelig av.
Det er helt OK og nokså ordinært.
Åpningen er svak, med den pompøse instrumentalen «When Winter Comes».
Det blir bedre.
Hans latino-inspirerte «What You Mean To Me» og hyllesten til Eva Cassidy i «Songbird» holder god kvalitet.
Best er Chris de Burgh i den vakre balladen «Five Past Dreams» der han synger om hva som kan ha skjedd med nettopp «The Lady In Red».
«The Road To Freedom» kommer først og fremst til å appellere til godt voksne som allerede har et forhold til den middelaldrende mannen.
Noen nye, unge fans får han neppe denne gangen, heller.
| 0
|
103548
|
Jamie Cullum «Twentysomething»
«Universal»
Jamie Cullum er med sin lettvekterjazz Englands nye crooner-favoritt, og utropt til det mannlige motstykket til størrelser som Norah Jones og Joss Stone.
Men der disse to til en viss grad byr på mørk mystikk, er Cullum like pen og pyntelig som dagen er lang.
«Twentysomething» byr på egenskrevet materiale side om side med låter som eviggrønne «Singin' In The Rain» og «I Get A Kick Out Of You», noe som i seg selv vitner om en viss respektløshet.
Og Jamie kan sin falsett, frasering og timing, ingen tvil om det.
Man kan vel til og med si at han gjør forsøk på å gjøre låtene til sine egne, men med svært vekslende resultat.
Og som hos den jevne «Idol»-deltager er det noe ekstremt veloppdratt musikalaktig over Jamie.
Dette er et album fritt for overraskelser, og vil garantert appellere til «Beat for beat»-tilhengere.
Men som, tross sin åpenbare flinkhet og tidvise gode øyeblikk, beklageligvis lider av generell pregløshet og mangel på oppfinnsomhet.
| 0
|
103549
|
Intens nett-sniking
«Splinter Cell: Pandora Tomorrow» sniker ut av skyggen og leverer det mest spennende multiplayer-konseptet på lenge.
Den snikende superagenten Sam Fisher er tilbake.
Han lusker fra skygge til skygge med sitt arsenal av høyteknologiske våpen og gadgets, og slår til når de slemme terroristene minst aner det.
Skjønt, så uventet er det ikke.
Ubisoft sier selv «Pandora Tomorrow» må sees på som en slags versjon 1,5, og det er lett å skjønne hvorfor.
Med unntak av noen nye «moves» og våpen, en litt tweaket intelligens hos fiendene og en ny historie, føles ofte «Pandora Tomorrow» som en gjentakelse, ikke en helt ny opplevelse.
Etter å ha spilt gjennom originalen tre ganger på forskjellige plattformer, opplevde jeg faktisk at jeg kjedet meg litt innimellom.
Personlig synes jeg det har gått for kort tid mellom de to spillene, forgjengeren sitter liksom veldig friskt i minnet.
Men la gå at enspillerdelen i denne oppfølgeren til det grensesprengende «Splinter Cell» ikke byr på så mye nytt.
Den nye multiplayerdelen er nemlig en helt annen historie.
Med sine sitrende to-mot-to-kamper, hvor to spiller superagenter à la Sam Fisher og to spiller skurker - hvert lag med sine unike egenskaper, får du en onlineopplevelse ulikt alt annet.
Her har Ubisoft virkelig klart å overføre den flotte stemningen fra enspillerdelen, med kule våpen og gadgets, herlig bevegelsesregister og en fantastisk intensitet.
Nytes best med tre venner, men funker tålelig bra i selskap med ukjente også.
| 1
|
103550
|
Middelmådig racing
Bilspillet «R: Racing» er middelmådighet satt i system.
Noen spill klarer å gi noen minneverdige opplevelser innimellom et berg av dusteri.
Andre spill får en ellers glimrende opplevelse ødelagt av noen forferdelige enkeltbrett.
«R: Racing» har ingen av delene.
Her har du nemlig bilspillenes versjon av det å sitte og glo på TV-programmer om støvsugerens historie eller trekkfuglenes ferd tilbake til Norge.
Helt grei tidrøyte, men neppe noe du setter av tid til å få med deg.
Det er i det hele tatt nesten umulig å fatte at dette spillet kommer fra teamet bak den til tider svært morsomme «Ridge Racer»-serien.
I steden for å videreføre arkade-opplevelsen, har de satset på å tilby et buffét av bilspillopplevelser som er gjort veldig mye bedre andre steder:
Du får blant annet en middelmådig rallydel, helt OK gateracing og en grei dragracing-del.
Alle deler gjort utrolig mye bedre i spill som «WRC 3», «Gran Turismo 3» og «Need For Speed: Underground» samt et lass av andre spill.
Ikke direkte dårlige saker.
Men jeg har sjelden vært borti et spill som er så gjennomsnittlig som det «R: Racing» er.
| 0
|
103551
|
Kalkulert sjarm
Regi:
Peter Segal.
Med:
Adam Sandler, Drew Barrymore, Rob Schneider.
Am., romantisk komedie.
7 år.
Til overmål kalkulert sjarm i romantisk komedie om rundbrenner som møter pike med hukommelsesbesvær.
Den har sin sjarm.
En svært kalkulert sjarm som påpasselig pådyttes oss pr. teskje - som til en gjeng litt tungnemme barn.
Og derved tar drepen på selv den ømmeste filmkjærlighet.
| 0
|
103552
|
Minimalt
Regi:
Fernando Pérez.
Cubansk/spansk
Dokumentar - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Alle mennesker har et liv og en drøm.
Her er livet og drømmen til ti cubanere.
Ingen hverken bredt anlagt eller spesielt hendelsesrik film, med andre ord.
For dette er hverdagsmennesker, stort sett i fattigdom og nedslitt nabolag.
Men en viss skjønnhet finnes.
Og en smått fascinerende minimalisme.
Som dog krever i overkant av tålmodighet.
| 0
|
103553
|
Ulidelig tema - ulidelig film
Regi:
Samra Makhmalbaf.
Med Agheleh Rezaie, Abdolgani Yosefrazi, Razi Mohebi, Marzieh Amiri.
Iran/Frankrike.
Drama.
Det er nesten så man skjemmes litt over ikke å like denne filmen.
Emnet er nemlig tragisk og aktuelt nok:
Kvinners kår etter at det monstrøst fundamentalistiske Taliban i noen år forsøkte å lage ikke-kår av enhver afghansk kvinnes liv.
Dette skal være den første spillefilmen laget i Afghanistan etter Talibans fall.
Nåvel; temaet er godt egnet for alle engasjerte.
Samt antropologer, religionshistorikere og -kritikere.
Men som kinofilm?
Nokså ulidelig, dessverre.
| 0
|
103555
|
Katt på avveie
Regi:
Bo Welch.
Med:
Mike Myers, Alec Baldwin, Kelly Preston.
Norske stemmer:
Anders Bye, Lars Berteig Andersen, Ida Maria Dahr Nygaard m.fl. Am. barnefilm.
Tillatt for alle.
Ulidelig lurveleven om to uskyldige barn som får besøk av Mike Myers i katteskinn.
Det beste man kan si om dette leven av en amerikanske «familiekomedie», er at den heldigvis ikke inkluderer noen katt.
Verre med Mike Myers.
Det beste man kan si om ham - denne gang - er at han heldigvis ikke synes - innsydd som han er fra topp til tå i katteskinn med flosshatt.
Uvesenet dukker opp som «katteklovn» med magiske evner hos et par barn et pastellprektig sted der det er strengt forbudt ikke å være pen og pyntelig.
Der har Myers - naturligvis - atskillig å lære bort.
Det gjør han så øredøvende, så strevsomt og så umorsomt at man raskt rammes av akutt tanke på flukt.
Unntaket er filmens to barn, som utviser beundringsverdig talent og tålmodighet i det komplette kaos.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103558
|
Kamelthriller
Regi:
Byambasuren Davaa, Luigi Falorni.
Mongolsk dokumentarfilm.
For alle.
Fascinerende film fra Gobiørkenen som etterlater oss et varmt, bankende hjerte for kameler.
De to kamelene Ingeen Temee og hennes vesle hvite føll, Botok, tar fullstendig nakkegrep på deg med sine lyder og ulyder og dramatiske historie.
Enhver med snev av morsfølelse får åndenød av å se lille Botoks energiske og triste kamp for å få mors støtte.
Botok er nemlig en hvit kamel, altså svært annerledes.
Om dette er grunnen til at mor støter vekk barnet, vites ikke, men hjertesjærende er det okkesom.
Men denne nøkterne og renskårne filmen forteller om noe langt mer.
I et rolig tempo får vi innblikk i en nomadefamilies liv på steppene i Mongolia; vi følger deres hverdag som pulserer i en slow motion-takt som vi i den moderne tidsklemma bare kan drømme om.
| 1
|
103559
|
Stilfull vold
Regi:
Takeshi Kitano.
Med Takeshi Kitano, Tadanobu Asano, Michiyo Ogusu, Gadarukanaru Taka, Yuko Daike, Daigoro Tachibana.
Japansk.
Japansk og meget stilfull folklore-vold.
Legenden om Zatoichi, den blinde, omvandrende massør - som egentlig er en mester med sitt barberskarpe sverd skjult i vandrestaven, er meget velkjent i Japan.
Det skal være laget dusinvis av filmer om ham.
Så han er på kjent grunn, den ellers uutgrunnelige Takeshi Kitano, en av filmverdenens mer odde helter.
Opprinnelig en standup-komiker, som til nå har beveget seg aldeles ubesværet mellom den groveste vold og de mildeste barnefilmer.
I denne filmen blir han fattigfolks lave beskytter.
Med stor sans for også å ordne opp i livets mer trivielle forhold.
Og han gjør det med en blanding av skarpskåren vold og energisk komedie - på en så avvæpnende og underholdende måte at man faktisk ikke kan gjøre mye annet enn å gi seg over.
Hodeløst, selvfølgelig.
| 1
|
103560
|
Uendelig varsomt
Regi:
Ferzan Ozpetek.
Med:
Giovanna Mezzogiorno, Massimo Girotti, Raoul Bova.
Italiensk/tyrkisk drama.
11 år.
Vakkert og stilfullt om å velge sin livsvei med hjertet.
Den er vakker, den er stilfull og uendelig varsom i sin langsomme beretning om et ungt par i dagens Roma, som tar vare på en underlig fortapt eldre herre de en dag kommer over på gaten.
I retur får de avgjørende visdom og gjør viktige oppdagelser om seg selv.
Fint knytter filmen sammen den italienske samtid og krigstidens generasjon, der den rammes inn av beretningen om en ung, homoseksuell romer og hans hemmelige kjærlighetsforhold, som var truet fra flere hold i den grumme Gestapo-tid i samme by i 1943.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103564
|
Alex Rosén «Prewave»
(Hemsedal records)
Alex Rosén klarer ikke å bestemme seg:
Vil han lage pop eller rockemusikk?
Eller kanskje begge deler?
På hans nye plate dominerer heldigvis popsangene.
Det er de klart beste.
Hans forsøk på å være rockesanger faller helt igjennom både når det gjelder låter og utførelse.
Alex har skrevet all tekst og musikk på sitt nye album, som er produsert av Locomotives Hans Jørgen Støp og spilt inn i Hemsedal.
Hans poplåter, som «Miles Out», «The Foetus Made» og «All hell go down the road», er sjarmerende poplåter med glimt i øyet.
Her gjør Alex en hederlig innsats som utøver.
Men det er langt igjen til å kalle Alex Rosén popstjerne, selv om han nok gjerne vil...
| 0
|
103565
|
Janet Jackson «Damita Jo»
(Virgin/EMI)
En, for å si det forsiktig, annerledes oppvekst ser ut til å ha innhentet nok et medlem av Jackson-familien.
Der Janet en gang fremsto som den mer åndsfriske i søskenflokken, er det som fantes av krutt, opprør og brodd blitt slipt ned til en ganske intetsigende røre i skjæringspunktet mellom voksenpop, r&b og dance.
Utrolig nok inneholder den 22-spor lange platen svært få faktiske låter.
Her har den gode melodien stort sett måttet vike plass for ufarlig forsøksvis stemningsskapende muzak.
Som tilfellet dessverre er hos mange i denne genren, hviskes, peses og okkes det til det kjedsommelige - noe et uomtvistelig vokaltalent som Jackson burde se seg for god til.
Alt er riktignok ikke bare elendighet, her er enkelte spor som vil kunne få danselystne opp av skaisetene («Sexhibition» og «R&B Junkie»), samt fine, mer rendyrkede popballader («I Want You», «Island Life» og «Spending Time With You»).
Men at «Damita Jo» kommer fra samme penn som en gang ga oss «Nasty» og opphavet til Eddie Murphys fantastiske harselas («I Want Half!»), er et mysterium.
Før hun ender opp som den ultimate oppvisningen i å eldes komplett uten verdighet, må Janet ta kontroll igjen litt faderlig fort.
Vi vet jo at du har det i deg.
| 0
|
103568
|
Euroboys «One Way Street» (single)
(Virgin)
En kredibel utfordrer til årets sommer-hit.
Knut Schreiners gitar-intro til «One Way Street» bringer tankene over til tidlig Steely Dan og solrik, sommerlett vestkyst-pop fra syttitallets første år og enda litt lenger tilbake, til Buffalo Springfield og Richie Furays avlegger, Poco.
Sangen er full av varme harmonier og ditto produksjonsdetaljer, og er dessuten noe av det mest radiovennlige vi har hørt på en stund.
En smakebit som varsler om en hyggelig sommer for Euroboys!
| 1
|
103569
|
Nas «10 Years Anniversary Illmatic Platinium Series»
(Sony/Columbia)
Kjærligheten, døden og bakgatene
Veteranen Nas feirer tiårsjubileum med en utvidet versjon av 90-tallets østkystorienterte hip hop-klassiker.
Hva gatesmarthet, lyrikk og flyt angår, har svært få kunnet måle muskler med den talentfulle Nasir Jones, og albumet har på ingen måte mistet relevans eller lyttevennlighet siden forrige gang.
Resultatet av Nas' utilslørte flørt med jazz som bakteppe for sin nær sagt feilfrie fremførelse er både forførende, kreativ og interessant.
Her er blåsere, piano, xylofon og seig bass i skjønn forening, og Nas utviser forbilledlig rytmeforståelse og originalitet.
Det går noen tid mellom hver gang det slippes hip hop-fullengdere som innbyr til gjennomlytting, men «10 Years...» mestrer faktisk å holde interessen oppe til siste strofe.
De nye remixene fungerer som helt greie supplementer, uten å stjele showet fra originalene.
Uutgitte «On The Real» og «Star Wars» føyer seg pent inn i rekken av suggererende bakholdsangrep i samme gate som resten av albumet.
I sterk kontrast til en del av dagens revy-gangstas, rapper Nas med autoritet og troverdighet om ting som faktisk betyr noe.
CATHRINE NYSÆTHER
| 1
|
103570
|
Prince «Musicology» (single)
(NPG/Sony)
Geniet fra Minneapolis har ikke mistet magien.
Prince revolusjonerer ikke popmusikken, men han gjør et comeback med en snappy og funky låt som viser at geniet fra Minneapolis ikke har mistet gløden og evnen til å snekre en lettbent smyger av en single.
«Musicology», som for øvrig også er tittelen på det nye albumet til Prince, er en groovy og rullende hyllest til låtsnekring av den gamle skolen.
Låten er bygd rundt et enkelt, lett monotont og funky melodiøst tema som skapt for svette dansegulv og tilbakelente dager på stranden.
Prince virker velopplagt, oppegående og han synger med guts og umiskjennelig snert, mens det elegante bandet han alltid omgir seg med, snor seg organisk og sugende rundt omkring i lydbildet.
«Musicology» er 4,24 minutter med pur godlyd.
Bli ikke overrasket om denne Prince-låten kommer til å snurre hyppig på alt som finnes av radiostasjoner utover våren.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103571
|
Aerosmith «Honkin' On Bobo»
(Columbia/Sony)
Aerosmith hyller sine blues-røtter.
So what?
Det er mange gamle storheter som går tilbake til røttene når de først er blitt rike og etablerte - en bluesplate å starte karrieren med, derimot, er det jo lite å tjene på...
Aerosmith viser grei respekt overfor de gamle bluesmestere og trøkker til med rufsete versjoner av blant andre Mississippi Fred McDowell, Willie Dixon og Sonny Boy Williamson, men den som dessverre ikke får frem noen blå nyanser, er vokalist Steven Tyler.
Han makter aldri å utvide følelsesregisteret i sitt karakteristiske rock-vræl på en måte som matcher sangene eller bandkollegene her, dessverre.
Og uten Tyler er ikke Aerosmith mye å satse på, iallfall ikke som bluesband.
STEIN ØSTBØ
| 0
|
103573
|
Pretensiøst
Regi:
Medhi Norowzian.
Med:
Joseph Fiennes, Elisabeth Shue, Sam Shepard, Dennis Hopper.
Am. drama.
15 år.
Gode skuespillere i symboltungt og pretensiøst litterært filmdrama.
Tonen og stemningen er fortettet i dette drama der lidenskapen ulmer i bånn.
Du fanges inn i en urovekkende verden som fascinerer, men som iblant forkludres av renspikket svada og jåleri.
En mann, som nå kaller seg Steven, løslates fra fengsel etter å ha sonet en dom for mord.
Han må jobbe på et serveringssted befolket med robuste, tyranniserende mannfolk og en kuet kvinne.
Parallelt følger vi en historie fra mange år tilbake om en kvinne som tar ut all sin aggresjon og selvforakt på sin lille sønn Leo.
Han fødes den dagen faren og søsteren blir drept i en bilulykke, og mor tynges av dårlig samvittighet fordi hun har hatt lidenskapelig sex med en håndverker.
Først og fremst handler det om en manns søken etter egen identitet; en identitet han gradvis forsones med gjennom litteratur og det å skrive selv.
Samtidig handler det om skyld og soning; om mor som pisker sin dårlige samvittighet ved å behandle sønnen som et uønsket individ - og om sønnens soning for å finne egen sjelefred.
I denne klamme og urovekkende situasjonen er Joseph Fiennes stillferdig sterk som Steven, mannen som vi skjønner er Leo.
Elisabeth Shue gjør en troverdig karakter av en desillusjonert mor på vei mot fallitten.
Både Sam Shepard og Dennis Hopper er markante i mindre, men vesentlige roller.
Men det er så pretensiøst!
Enkelte ganger er dialog og bilder like symboltunge som den lumre sørstatsheten filmen utspilles i.
Det er synd, fordi «Leo» har stoff og nerve i seg til å si vesentlige ting om søken etter identitet.
| 0
|
103574
|
Sterkt innblikk
Regi:
Michael Winterbottom.
Med:
Jamal Udin Torabi, Enayatullah.
Britisk-regissert dokumentar.
11 år.
Sterkt innblikk i livet som «økonomisk flyktning».
Vi har dem rundt oss og blant oss.
Vi ser dem, leser om dem og får oss av og til fortalt ett og annet bruddstykke fra deres liv.
Men få av oss har noen forutsetning for å fatte hva millioner av medmennesker utsetter seg for når de prisgir seg profesjonelle menneskesmuglere og risikerer liv og helse på en illegal reise mot det de håper er et bedre livsgrunnlag i Vesten.
Britiske Michael Winterbottom gir oss et levende og sterkt innblikk i denne anselige del av verdens virkelighet.
Filmen «In This World» er en slags «jukse-dokumentar».
En regissert film med to unge afghanere i rollene som flyktninger, som legger ut på reisen fra en flyktningleir i Pakistan til London.
Vissheten om at de hele tiden er prisgitt mennesker som vil utnytte dem, er bare en ekstra byrde til strabasene, der reisen fører oss gjennom Pakistan, Iran, Tyrkia, Italia og Frankrike.
I buss, til fots, på lasteplan, under appelsinkasser, i en container og i et hjuloppheng under en trailer.
Gjennom Winterbottoms håndholdte digitalkamera blir vi guttenes tause medreisende og ser sider av samfunn vi så menn aldri møter som turist.
Som film er den unik.
Den har også sine svakheter.
Først og fremst den usikkerhet om ektheten som den halvdokumentariske formen skaper.
Dernest at Winterbottom aldri gjør oss så kjent med håpløsheten i leiren at vi fatter det livsnødvendige i et oppbrudd.
Og dermed hele reisens grunnlag.
Men velger man å akseptere dette, er «In this World» en film med høyeste grad av mening - svært nær sitt mål om å formidle kunnskap, nærhet og forståelse.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103575
|
Hektisk mas med Scooby Doo
Regi: Raja Gosnell.
Med:
Freddie Prinze Jr., Sarah Michelle Gellar, Linda Cardellini, Matthew Lillard, Seth Green, Alicia Silverstone.
Am. barnefilm.
7 år.
Nye hektiske eventyr med den klønete og heltemodige bikkja og hans geskjeftige venner.
Film nummer to om Scooby Doo har ikke fullt så heseblesende tempo som den første.
Men alt er fremdeles innpakket i glansaktig 70-talls kitsch og ekstrem karikaturtegning.
Tett opp til den originale tegneserien om den vimsete detektivhunden og de handlekraftige ungdommene i Mystery Inc.
Denne gang hanskes de med utallige krigerske spøkelser.
Alle klisjeer er trukket ut i det ekstreme når det gjelder fenomener som klønete gutt, skarp jente, pen jente og kjekk gutt.
I animert filmstrek fungerer det bra, med «levende» skuespillere blir det fort krampaktig, særlig med norske heseblesende stemmer i tillegg.
Scooby Doo egner seg definitivt best i mindre doser.
Filmens bonus; to herlige iltre skjeletter.
| 0
|
103576
|
Bikkje fra UFO
Regi: John Hoffman.
Med Liam Aiken, Molly Shannon, Kevin Nealon.
En mulig forklaring på hvorfor amerikanere av og til synes mer opptatt av dyrevern enn menneskerett:
Illusjonen er at dyr egentlig er mer menneskelige enn menneskene selv!
Owen (12) ønsker seg hund.
Han får atskillig:
En strihåret sjarmør i UFO fra selve «hundeplaneten»!
Jo da:
Dressuren er imponerende.
Snuteanimasjonen til gøyal språksynkronisering, likeså.
Men å bruke dyr på denne måten er og blir øko-porno.
Og filmen blir akkurat så naivt sentimental man kan frykte.
| 0
|
103577
|
Glitrende fra Sverige
Om jag vänder mig om).
Regi: Björn Runge.
Med:
Pernilla August, Jakob Eklund, Marie Richardson, Leif Andrée, Peter Andersson, Ann Petrén, Ingvar Hirdwall m.fl. Svensk drama.
15 år.
Mørke avgrunner og nisvart humor i glitrende svensk samtidsdrama - vinner av Sølvbjørn i Berlin og årets store «Guldbagge»-vinner i Sverige.
Tid og rom opphører, intet annet er relevant enn det mangfoldige drama som utspiller seg for dine øyne.
Fra første bilde hugger Björn Runges «Om jeg snur meg» tak i deg, suger deg opp i seg - og slipper ikke taket før den siste av dens plagede hovedpersoner kan møte en ny morgen med hver sin voldsomme byrde løftet av sine medfarne skuldrer.
«Daybreak» heter filmen på engelsk - den trolig beste av alle tittelforsøk på dette hjerteskjærende og samtidig - glimtvis - så urkomiske drama om fire små familier, på hvert sitt vis knuget til jorden av hvert sitt uoppgjorte traume.
I mellomtiden har hver av dem - og vi alle - gjennom én og samme, lange natt gjennomgått sin «katarsis» - sin renselse.
Befrielsen består i et oppgjør.
Et utløp så forsinket, så overmodent og derfor så flomstort at det står om liv og død.
De er du og jeg - et knippe helt alminnelige mennesker i fire små familier som delvis angår hverandre:
Familiene rundt en lege, en murer, et fraskilt par og et aldrende ektepar som i et absurd og siste stunt vil be verden ryke og reise.
Alle står de på randen av en avgrunn, alle har de låst seg fast.
I en løgn, en bitterhet eller en sorg.
Handlingen har relevans på minst to plan - konkret og eviggyldig; formen bedriver sin egen balansegang - hårfint mellom det absurde og dødsens realisme.
Det er glitrende, det er opprørende og ganske nervepirrende.
Velskapt og uhyre velspilt av et ensemble som bedriver sin egen linedans - og da også fikk en kollektiv Sølvbjørn for sin innsats.
At filmen også er tydelig Roy Andersson-inspirert, er både løfterikt og høyst forklarlig:
Det er hos denne originale svenske at filmens unge regissør har trådt sitt filmlivs barnesko.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103578
|
Soulfly:«Prophecy»
(Roadrunner Records)
Illsint nyskapende brasiliansk world metal.
Ingen skal ta fra Max Cavalera hans sosiale og politiske engasjement.
På «Prophecy» gir det oss blant annet rasende sanger som «Moses» og «Born Again Anarchist», sistnevnte en sang som er skapt til å lokke taktfaste knyttnever i været på store stadioner senere i sommer.
Men også musikalsk har Cavalera, åtte år etter bruddet med Sepultura, utvidet horisonten ytterligere, og ikke minst - han har fjernet numetal-flørten.
Hvem andre kan skape en karibisk metal-hybrid som nevnte «Moses», eller blande trash-metal med spansk gitar og reggae (!) som Cavalera gjør på «Mars»?
Det er ikke mange som når opp mot Max Cavalera i metal-genren når det gjelder å skyve på eksisterende grenser, avslutningsvis gjør han faktisk soul med «Wings», en låt som ender i en marsj...!
«Prophecy» er det klart beste Soulfly-albumet så langt i historien.
Anbefalt radiospor:
«In The Meantime» med årets beste Audioslave-riff - hittil!
| 1
|
103579
|
N.E.R.D.:«Fly Or Die»
(Virgin/EMI)
Surrete og kreativt.
Som The Neptunes er de verdens heteste produsenter.
Med N.E.R.D. låter de mer som et kjellerband med eksplosiv kreativitet.
Chad Hugo og Pharrell Williams gjør et bevisst forsøk på å styre unna Neptunes' oppdaterte produksjonsvaremerke på «Fly Or Die».
Sammen med Shae - som N.E.R.D. - lar de i stedet lydbildet ramle fremover som et middels rock-band på sin første øvelse etter fire ukers ferie.
Dermed oppnår en spontanitet som er unik i eliteklassen som disse gutta opererer i, og gode låter kan som kjent aldri gjemmes.
N.E.R.D. skal roses for å lage musikk så langt som overhodet mulig unna det de vanligvis jobber med.
De tre nerdene har høyst trolig hatt det fryktelig morsomt når de gikk gjennom platesamlingene sine for å lage «Fly Or Die».
Platen er full av innfall, humoristisk og sterkt preget av guttas soul-, funk og hiphop-interesser, men klarer likevel aldri å skjule at dette i bunn og grunn er en rock-plate.
Variasjonen mellom høydepunktene på denne platen sier sitt om hvor løs i snippen «Fly Or Die er - den mørkt sugende singlen «She Wants To Move», Burt Bacharach-flørten «Wonderful Place» og hiphop-anthemet «Thrasher».
Mye moro som skapt for sommerens Roskilde- og Quart-konserter, med andre ord, men du sitter aldri igjen med følelsen av at «Fly Or Die» er en livsnødvendig plate.
| 1
|
103580
|
Chris Rea:«The Blue Jukebox»
(Edel)
Britiske Chris Rea fortsetter å dyrke bluesen sammen med sine franske musikere.
Chris Rea fortsetter blues-stilen som han vendte tilbake til på sin forrige plate «Stoney Road».
Den nye platen, med 13 låter signert Rea, appellerer mer til blues- enn til popfansen.
Hans hese, litt såre stemme kler bluesen, men denne platen kommer neppe til å bli blant hans største kommersielle suksesser.
Det er en nokså ordinær og jordnær plate, der den gode åpningen «The Beat Goes on» ikke blir fulgt opp gjennom resten av produksjonen.
Best er han i «Baby don't cry» og «Somebody Say Amen».
Disse tre er platens beste sanger.
| 0
|
103581
|
Cypress Hill:«Till Death Do Us Apart»
Sony
Lite nytt fra hiphop-veteraner
Når Cypress'ene er tilbake med situasjonsrapport fra feil side av byen, skjer det uten de helt store overraskelsene.
Fra første magadrag lar det seg forstå at herrene bak de klassiske verselinjene «I Wanna Get High» ikke har mistet smaken for hverken latinobeats, trommer/bass, røyking eller tyngre nytelsesmidler, men med sin syvende langspiller fremstår Cypress Hill som langt mer polerte og dansbare enn ved forrige korsvei.
Her er utilslørte uptempo dansegulvinvitasjoner kombinert med låter som utvilsomt vil stå godt til læksing på gutterom over det ganske land.
Muggerud forsyner seg fremdeles ubeskjedent fra de fleste genrer, men tempoet er, med hell, skrudd noe opp siden de seigeste, mest vindskeive øyeblikkene som ble trioens varemerke.
Faren er stor for at det totalt sett blir i overkant mye hummer/kanari når målet er å lage et såpass variert album.
På sitt beste er «Till Death...» et kreativt tilskudd i den stadig voksende og varierte hiphop-leiren, på sitt dårligste høyst retningsløs og trettende nasal.
| 0
|
103582
|
Jim Reeves:«His Personal Best: The Greatest Hits»
(BMG)
Husmorvennlig «hestejazz»
Jim Reeves' ry som husmorfavoritt har medført at han stadig er undervurdert blant innbilt «seriøse» musikkinteresserte.
Dumt av dem.
Flykrasjet som tok livet hans i 1964, kort tid etter et norgesbesøk som ble tatt opp av NRK TV, er et eksempel på at det å dø kan være et godt karrieretrekk.
I årene etter var Jim Reeves overalt, ikke minst i Norge.
Etterkrigsgenerasjonens hjemmeværende mødre kunne ikke få nok av hans sofistikerte, urbaniserte underholdningsmusikk-country.
Og hvem kan bebreide dem?
Å angripe Reeves for ikke å være «autentisk», er å nekte seg selv gleden av noen aldeles nydelige sanger («He'll Have To Go»!!), fremført av en stemme som var en helt ideell blanding av hickory og fløyel.
En smørsanger, ja visst, men bare unntaksvis en corny sådan.
Kort sagt:
Klasse.
Denne samlingen, tretti sanger lang og den beste enkelt-CD'en med ham som tenkes kan, gjør heder på talentet hans, og kan trygt handles inn til både bestemor, mamma og deg selv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103584
|
Fleetwood Mac:«Tusk»
(Rhino/Warner)
Voksenpop går avantgarde!
Forlengst rehabilitert som et vidtfavnende mesterverk i rocksnobbkretser; «Tusk» (1979) var i sin tid en kommersiell nedtur for det som da var Amerikas største popband.
Delvis fordi det var et dobbelalbum, utgitt midt under platebransjens verste post-discodepresjon, men trolig mest fordi det er en av de underligste platene som noensinne er gitt ut av et band i Fleetwood Macs popularitetsmessige gigaklasse.
Årene siden har vært oppsiktsvekkende snille med dette ekspansive eksperimentet - en plate der tre distinkte låtskriveres (Lindsey Buckingham, Stevie Nicks og Christine McVie) kreative evner toppet seg, samtidig med at det personlige samholdet i gruppen var i ferd med å rakne fullstendig.
Det kunne ha blitt tre soloplater i én, et sprikende kompromiss, men føles mer som en mosaikk der alle bitene er viktige deler av en usedvanlig idérik helhet.
McVies bidrag er solide som alltid, men det er i spenningen mellom Nicks eteriske ballader og Buckinghams stressede nevrotikerpop at albumets virkelige storhet ligger.
«Tusk» er nå utvidet med en hel CD med alternative versjoner, med god margin mer interessante enn slike frimerkesamlerbonuser pleier å være.
Platen nyutgis samtidig med denne besetningens to andre klassikere, «Fleetwood Mac» (1975) og «Rumours» (1977) - også de sterkt utvidede og anbefalte.
Sjelden har «middle of the road»-pop blitt servert med så mye attåt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103585
|
Anne Hvidsten:«Need to know»
(Capitol/EMI)
En solid og sterk debut fra en artist som har fremtiden foran seg.
Unge Anne Hvidsten (22) har laget et debutalbum det står respekt av.
Hun har selv ansvaret for all tekst og musikk, og de elleve sangene på platen viser med all tydelighet at Anne Hvidsten er en god låtskriver, en artist som både lager gode, iørefallende melodier og skriver tekster der hun har historier å fortelle.
Hun lager gode, varierte popmelodier, melodier som vokser hver gang du hører dem.
Hun beviser også at suksessen hun har hatt med singlen «Need to know» ikke er noe blaff.
På debutalbumet har hun et sterkt knippe låter, der de vakre balladene «Stay with me» og «Falling» sammen med åpningslåta «Disconnection» viser hennes styrke som låtskriver og artist.
Anne Hvidsten fortjener all den oppmerksomhet hun kan få.
Norge trenger sårt nye, unge låtskrivere og artister som Anne Hvidsten.
| 1
|
103587
|
Da far skulle stelle hjemme
Regi:
Shawn Levy.
Med Steve Martin, Bonnie Hunt, Hilary Duff, Tom Welling, Piper Perabo, Ashton Kutcher.
Amerikansk.
Komedie - tillatt for alle.
Han er fotballtrener.
Hun forfatter.
Sammen har de 12 barn og en bikkje.
Sjokkerende?
Uvanlig, i alle fall.
Og selvfølgelig mer enn nok til å lage en film om et kjærlig kaos, som trues innenfra når foreldrene forsøker på en smule selvrealisering.
Særlig ille blir det når mamma drar på 14 dagers PR-turné for sin bestselgerbok, og far må stelle hjemme.
Mens han trener et fotballag.
For så vidt:
Intet vondt ord om filmen.
Den er lys og lett og velspilt og hyggelig og sentimental.
Men ikke det spor mer spennende eller innholdsrik enn en daglig dose familiesitcom på ettermiddags-TV.
| 0
|
103588
|
Trøblete tidsreise
Regi: Richard Donner.
Med Paul Walker, Frances O'Connor, Gerard Butler, Billy Connolly, David Thewlis.
Amerikansk.
Drama/sci-fi - 15 år, egnet voksne.
Arkeologer flyttes 400 år tilbake i tid i meget genreforvirret film.
Det er den evige fascinasjon for en «tidsmaskin» dette handler om.
Og hva kan vel være bedre for arkeologer enn selv å bli fraktet bakover - denne gang fra USA til et middelalderlandskap i Frankrike?
Atskillig, viser det seg.
For i fortiden er det kamp og strid og myrderier; simpelthen livsfare.
Og det blir ganske alvorlig livsfare, faktisk.
Egnet for voksne.
Mens røverhistorien i bunnen utvilsomt mest egner seg for barn.
Dermed havner filmen mellom de fleste stoler, uten å være hverken særlig sebar eller anbefalelsesverdig for noen.
| 0
|
103589
|
Denzel i fella
Regi:
Carl Franklin.
Med:
Denzel Washington, Eva Mendes, Sanaa Lathan, Dean Cain, John Billingsley.
Am. thriller.
15 år.
Effektiv thriller med pikant vri som skjemmes av litt for mange logiske brister.
Denzel Washington går i fella så det holder.
Lurt opp i stry av vakker dame.
Som en noe laidback politisjef i en søvnig liten by i Florida lar han seg forføre av en vakker kvinne og hennes tilsynelatende triste historie.
Han «låner» til og med av politiets pengeskap for å hjelpe damen.
Så går alt galt.
Uten å røpe plottet kan det nevnes av vår venn Denzel skjønner at han raskt kan mistenkes for mordbrann.
I tillegg må han samarbeide med sin fraseparerte kone, en vakker Eva Mendes som sjefetterforsker.
Resultatet er at han hele tiden må ligge ett skritt foran i etterforskningen han selv er en del av.
Denne biten er fiks med underholdende spenning.
Tonen er sensuell og lett munter.
Men historien har en del logiske brister som blir påfallende dumme og trekker ned en ellers effektiv thriller.
| 0
|
103592
|
Scissor Sisters:«Scissor Sisters»
(Polydor/Universal)
Gay disco revival!
Babydaddy, Paddy Boom, Jake Shears, Ana Matronic og Del Marquis kaller denne New York-kvartetten seg.
De har allerede gjort seg bemerket med en forferdelig, men likefullt fascinerende versjon av Pink Floyds «Comfortably Numb» med Giorgio Moroder-produksjon og Bee Gees-falsett (et par strofer av «Stayin' Alive» kan til og med høres midtveis).
Men det er mer soft og dekadent moro på dette imponerende gjennomførte albumet.
Helt fra pianotema-tyveriet fra Dolly Partons «9 To 5» i åpningen «Laura», leker Scissor Sister (slang for å være lesbisk) seg humørfylt gjennom ytterligere åttitalls-referanser i fleng - Elton John, Pet Shop Boys, Frankie Goes To Hollywood, B-52's samt flere til.
Selv om den aller beste låten er en ballade, «Mary», skaper Scissor Sister her dette årets store danse-album slik Junior Seniors «D-D-Don't Don't Stop The Beat» var det i fjor.
Dette er retro-dancens svar på The Darkness - med enda bedre melodier i bånn!
| 1
|
103593
|
Geoff Muldaur's Futuristic Ensemble:Private Astronomy
Deutsche Grammophon/Universal
Blodfattig hyllest til Bix Beiderbecke
Kornettisten og komponisten Bix Beiderbecke var en av jazzens tidlige modernister, med forkjærlighet for heltoneskalaer og fransk impresjonisme.
Geoff Muldaur har forsøkt å gjenskape musikken til Bix.
Sentralt er de impresjonistiske stykkene som «In A Mist» og «Candlelights» ispedd jazzlåter med kjente Bix-soli.
Ensembleklangen er lekker, og det er flere gode solistinnslag, men helhetsinntrykket er blekt og stivbent og ikke noe godt Bix-minne.
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
103596
|
Lionel Richie:«Just For You»
(Island/Universal)
54-åringen har tjent sine millioner.
Ferdig med dét.
Etter å ha tjenestegjort i The Commodores, ble Lionel Richie en av åttitallets aller største stjerner.
Hit-frekvensen har falt dramatisk de siste to tiårene, uten at Richie av den grunn lager uvesentlig musikk.
Den er bare ikke like interessant lenger.
«Just For You» er en glattpolert pop-plate uten altfor mange mothaker.
Utover den behagelige «The World Is A Party» og den friske rockeren «Outrageous» synger Richie selv heller ikke lenger innsmigrende nok til å heve et generelt labert låtutvalg.
| 0
|
103597
|
Rachel Stevens:«Funky Dory»
(19/Universal)
Erke-britisk kommers-pop anno 2004
Rachel Stevens klarer ikke helt å løsrive seg fra sin bakgrunn i S Club 7 på sin solodebut.
Med profesjonell produksjon fra deler av det svenske Murlyn-teamet (deriblant den norske eks-Murlyn-mannen David Eriksen) og alt dette betyr av gromlyd og diverse vokalpålegg, makter ikke Stevens helt å frigjøre seg fra jentegrupper som Atomic Kitten og Sugababes i uttrykket.
Synd, fordi i spor som «Heaven Has To Wait» viser Rachel Stevens hvor god stemmen hennes egentlig er, men altfor ofte forsvinner denne i produksjonen.
Gledelig nok er den norskproduserte tittellåten blant de aller beste her, der David Eriksen har stjålet taktfullt fra David Bowies «Andy Warhol» og skapt en leken låt med kontant groove.
Men denne - og hiten «Sweet Dreams My LA Ex» - redder dessverre ikke dagen for Rachel Stevens.
| 0
|
103599
|
George Michael:«Patience»
(Sony Music)
George Michael klarer ikke å innfri forventningene på sitt nye album «Patience».
Det har gått hele seks år siden han ga ut «Faith», hans siste album med egne sanger, og fire år siden han laget egne versjoner av andres slagere på «Songs from the last century».
I forventning og med tålmodighet har vi ventet.
Ventet på hva?
Neppe dette.
«Patience» er et album som bare innfrir i korte perioder, et album som i store deler skuffer.
«Patience» gir oss en blanding av ballader og funky låter.
De funky bidragene løfter til en viss grad plata, men balladene er mange og kjedelige.
George Michael har tidligere vist han kunne skrive gode ballader.
Det virker som han ikke makter det lenger.
Blant de rolige låtene inneholder «Patience» «John and Elvis are dead», den beste av de nye, rolige sangene.
George Michael har også tørktet støvet av «Freek» som han ga ut i 2002, nå i ny 2004-versjon.
Sammen med «Flawless (City to City)» og «Shoot the dog» er dette platens beste spor, sanger som minner litt om den gamle, gode George Michael.
«Patience» er et album som aldri løfter og tar helt av.
| 0
|
103600
|
Guns N'Roses:«Greatest Hits»
(Geffen/BMG)
Band over bord!
En Guns N'Roses-«best of» kan virke som noe å ha.
Inntil man setter platen i spilleren og minnes hvorfor det hele gikk så fryktelig galt så fryktelig fort.
«Appetite For Destruction» brakte et uimotståelig element av drama til en dorsk pre-grunge rockverden i 1987.
De fire første sangene på «Greatest Hits» viser da også med brukbar tydelighet hvorfor det var akkurat Guns N'Roses - og ikke hvem som helst av deres utallige samtidige i Los Angeles' rystende tåpelige hardrockmiljø - som tok verden med storm i en stakket stund, inntil Nirvanas «Nevermind» (1991) satte en ettertrykkelig stopper for dumhetene noen år senere.
Men ærlig talt.
De resterende ti kuttene her, hovedsaklig hentet fra de to sykt gigantomane «Use Your Illusion»-albumene (1991), er stortsett helt forferdelige.
For hvordan går det når forvirrede «white trash»-unger får full «kunstnerisk» handlefrihet og ubegrenset tilgang på Californias beste kokain?
Jo:
Ut kommer «episke» pianoballader med englekor og annen kitsch-stæsj, samt tallrike kreative fallitterklæringer i form av oppblåste, dumme coverversjoner av noen av rockhistoriens mest utbrukte klassikere.
Hva brast så høyt?
Bortsett fra Axl Roses reddsomme sirenestemme, mener jeg?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103601
|
Sivert Høyem:«Ladies and Gentlemen of The Opposition»
(EMI)
Madrugada-fansen kan slappe av når bandets vokalist, Sivert Høyem, solo-debuterer med albumet «Ladies and Gentlemen of The Opposition».
Sivert beviser at han er en låtskriver av betydelig kaliber.
Men Sivert Høyem har ikke ristet tolv fnugglette sanger ut av jakkeermet, om noen trodde det.
Faktum er at albumet, som det har tatt tre år å fullføre, krever en smule fordypelse og litt tid før materialet åpner seg i sin mollstemte og melankolske skjønnhet.
Og er du - som jeg - svak for navn som Leonard Cohen, Nick Cave, Johnny Cash og John Martyn, løper du ingen stor risiko med «Ladies and Gentlemen of The Opposition».
Produksjonen virker umiddelbart klaustrofobisk og nokså grim, men det knugende lydbildet kler de mørke, dystre og bittersøte sangene godt.
Sivert Høyem er ingen lystig figur.
Til gjengjeld er han en fabelaktig sanger, som formidler tristessen med innlevelse og troverdighet på sterke sanger som «Northwind», «Far From Here» og ikke minst «Woman».
Eneste problem er vel strengt tatt tidspunktet for utgivelsen.
Vet ikke plateselskapet at våren er på gang?
Men det er aldri for sent eller upassende å oppsøke tungsinnet i vårt lille annerledesland.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103605
|
«Tradra- I går ble jeg tater»
Regi:
Karoline Frogner.
Om og med Bjørn Granum, Elias Akselsen, Karl Sundby, Lasse Johansen, Åge Aleksandersen, Laila Yrvum, Linda Aleksandersen.
Norsk.
Dokumentar - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Karoline Frogner har laget en vakker og meget sterk ny sjanger med denne filmen: doku-musikalen!
Dette er filmen om en «nyfunnet» tater:
Bjørn Granum ble stjålet fra sin mor timer etter fødselen.
Deretter ble han adoptert bort.
Og han visst ingenting om sin egen bakgrunn, før han som godt voksen mann, hjemme hos sin fostermor, en lørdag ble oppsøkt av et helt taterfølge:
De hadde funnet ham!
«I går ble jeg tater» er en slags åndelig og bokstavlig «road-movie»:
Bjørn Granum forstår straks at han må lete i sin egen bakgrunn, han må gjøre seg kjent med sitt eget folk, sin egen familie og sin egen kultur.
En fim om taternes historie i Norge er brutal.
Den norske politikken, den norske psykiatrien og øvrig medisin er innrettet mot sitt mørkeste kapittel: rasehygiene på norsk.
Overgrepene var massive, brutale, av og til dødelige og i alle fall rasistiske.
Alt gjort i medisinens, politikkens og Guds navn.
Det er tvers igjennom rystende!
Men Karoline Frogner har forstått at hun må gripe lenger og dypere enn dette.
For uansett hva Staten, Kirken og medisinerne måtte finne på å si nå i ettertid av unnskyldninger og beklagelser (det har, for øvrig, vært nokså kleine greier - i alle fall i praksis), så er det bare én ting som kan redde restene for taterne selv:
At de får muligheten til å gjenreise selvrespekten, og at de får muligheter til å gjenfinne - og dyrke videre - sin egen kultur.
Derfor blir aldri, heldigvis, «I går ble jeg tater» noen entydig klagesang og svart tragedie.
Snarere er det fortellingen om livsbejaende folk, mennesker med stolthet, glede og - faktisk - takknemlighet.
Alt er rammet inn av sterk, vedvarende og virkningsfull sang.
Filmen er viktig, den er vakker og den er virkningsfull.
| 1
|
103606
|
Agnetha Fältskog «If I thought you'd ever change your mind»
(Warner) (single)
Den tidligere ABBA-vokalisten Agnetha Fältskog er ute med sin første plate siden «I stand alone» i 1988.
Singlen som nå kan høres på radio, er en forsmak på albumet «My colouring book», som etter planen skal være på markedet 19. april.
Agnetha har denne gangen ikke benyttet seg av sjansen å få spesialskrevet musikk til seg, men har valgt 13 melodier som hun likte da hun var tenåring, og spilt dem inn på nytt i sine tolkninger.
Cilla Black hadde i 1969 en slager med denne sangen som Agnetha nå vil gjøre til sin comeback-melodi.
Melodien ble i sin tid komponert av John Cameron.
Nå er singlen produsert av Agnetha sammen med Anders Neglin og Dan Strömkvist.
«If I thought » er en ganske kjedelig liten ballade.
Agnetha synger den helt greit, men om jeg ikke hadde visst at det var den tidligere ABBA-vokalisten som sang denne sangen, ville denne balladen gått rett i glemmeboken.
Singlene som kommer i forkant av et album, skal være en appetittvekker til albumet og noe av det beste som finnes på det.
Nå frykter jeg albumet.
Agnetha klarer ikke noe internasjoalt comeback om ikke albumet er atskillig bedre.
| 0
|
103607
|
Gneldrebikkje
Regi: John Hoffman.
Med Liam Aiken, Molly Shannon, Kevin Nealon.
Stemmer:
Matthew Broderic, Cheeh arin, Vanessa Redgrave, Brittany Murphy.
Kanskje forklarer denne filmen hvorfor amerikanere stundesvis virker mer opptatt av dyrevern enn av menneskerettigheter:
Illusjonen er at dyr egentlig er mer menneskelige enn menneskene selv!
Det handler om Owen, 12, som ønsker seg hund.
Han får mer enn han kan ønske; en strihåret sjarmør i UFO gjennom Universet fra selve «hundeplaneten», som skal snuse opp om jordens artsfrender har hengitt seg til bikkjelivet eller bevart sin stolte integritet som jordens ypperste skapninger.
Joda:
Dressuren er imponerende.
Snuteanimasjonen til gøyal amerikansk språksynkronisering, likeså.
Men å bruke dyr på denne måten er øko-porno.
Og handlingen blir akkurat så naivt sentimental man kan frykte.
| 0
|
103608
|
Action med brist
Regi:
Kjell Sundvall.
Med:
Shanti Roney, Maria Bonnevie, Stefan Sauk m.fl. Svensk action/drama - 15 år, egnet voksne.
Vital, svensk action fra jagerflybase i nord, med litt for mange logiske brister.
«Trusselen» er en kjempesatsning av en svensk actionfilm, bygget opp rundt en NATO-flybase i Nord-Sverige, internasjonal forsvarspolitikk og Sverige som nytt terror- og spionmål.
En riktig gutteleketøysfilm, som lenge fungerer finfint, der snø og skyer skvetter i et kombinert kidnappingsdrama (rundt basens mykere dataekspert) og spionjakt med jagerfly, helikoptre og snøscootere.
Riktig velfungerende, riktig «internasjonalt» og samtidig «svensk», der det hele finner sted i et vinterlig nordsvensk landskap.
Hvor en eks-jugoslavisk spiongruppe ankommer like før Gripen-jagerflyets fortreffelighet skal demonstreres for en prominent samling ministre fra opptil flere stormakter.
Finfint.
Inntil en rad små inkonsekvenser og logiske brist samler seg til én stor irritasjon - med dødelig følge for enhver troverdig spenning.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103609
|
Mangler magi
Regi:
Tim Burton.
Med:
Ewan McGregor, Albert Finney, Jessica Lange, Billy Crudrup, Alison Lohman, Danny DeVito, Marion Cotillard.
Am. drama/komedie.
11 år.
Tim Burtons «magisk-realistiske» storfilm om en eventyrlig far og en sønn som vil lære ham å kjenne.
Slik er filmens underlige verden:
En film kan ha «alt»:
De beste stjerner, god regissør, eventyrlige locations - og et tresifret milliontall kroner i ryggen.
Og så likevel mangle det viktigste.
En slik film er «Big Fish».
For dette er Tim Burtons «magisk-realistiske» praktverk som har alt - unntatt magi.
En eventyrfilm om en eventyrlig fantast av en far - en slags blanding av Ibsens «Peer Gynt» og «Halvbroren»s Barney - til absolutt beundring.
Han spilles som ung av Ewan McGregor, som gammel av Albert Finney.
En riktig sjarmerende fyr som stjal alt lys og oppmerksomhet når han var hjemom, men for det meste var han over alle hauger.
Der også alle de fantastiske historier fant sted, som han senere plaget sin sønn med, og som vi nå sammen får gjenoppleve.
Et forsoningens far-og-sønn-drama burde greid å berøre, i likhet med farens mange opplevelser i eventyrets grenseland.
Men i mangel på det bittersøte, det belgmørke eller bare en farlig kontrast, ender «Big Fish» i stedet som en bedagelig og faktisk småkjedelig reise gjennom drøye to kinotimer.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103610
|
Rikt om hus
Regi:
Vadim Perelman.
Med:
Jennifer Connelly, Ben Kingsley, Shohreh Aghdashloo.
Am. drama.
15 år.
Rikholdig og skjebnetungt om dyrekjøpt kamp for et svært beskjedent hus.
Et hus er et dårlig egnet pant.
Et hus kan være alt.
Knytte et liv til en fortid, bære kontakt med ens opphav.
Knytte et liv til en fremtid, innebære et håp.
Fundament, tak og dør mot verden.
Kampen om et lite hus på en høyde ved havet i «House of Sand and Fog» handler ikke om et hus.
Men om hva det representerer.
En ung og sårbar kvinne mister sitt arvede hus på en tvangsauksjon.
En immigrert iransk offiser kjøper det til spottpris.
Men for alt han eier.
Hans fundamentale investering for resten av hans liv.
Langsomt og økende rikholdig ruller dette tre ganger Oscar-nominerte (Kingsley, Aghdashloo, filmmusikk) drama frem.
Inntil form og innhold i finalens siste runde inngår samlet overvekt og vipper over i det akkurat for svulstige.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103612
|
Blåtur m/Jan Eggum «Alle gjør det»
(Kirkelig Kulturverksted)
Hvorfor gi ut plate uten å ha noe på hjertet?
Forunderlig nok skulle det bli Jan Eggum som ga det utskjelte begrepet «tvangsrim» en fornyet mening.
For hadde det ikke vært for Eggums stilsikre melodisans og vokalgruppa Blåturs forsiktige, men ytterst behagelige harmonier, ville denne platen vært en poetisk unødvendighet.
Eggum har kanskje aldri tidligere skrevet lettere og mer trivielt - til og med hans såkalte politiske tekster har tannbitt som et gebiss.
Dette er platen for deg som har sans for Eggum uansett, kombinert med yndig, kvinnedominert barbershop.
Med andre ord en musikalsk bagatell av det ufarlige slaget.
| 0
|
103615
|
Filmmusikk «Min bror bjørnen»
(Walt Disney Records)
Sangene på plata er typisk Phil Collins-pop.
Phil Collins har hovedansvaret for filmmusikken til den nye Disney-filmen.
Det hjelper litt, men ikke så mye.
Platen fungerer heller dårlig for en som ikke har sett filmen, men vil kanskje funke som en «husker du»-plate.
Platen inneholder en blanding av Phil Collins' originale musikk og norske oversettelser, som blant annet blir fremført av Christian Ingebrigtsen og Jorun Erdal.
Sangene er langt fra av tradisjonell, godt Phil-Collins merke.
Sangene på platen er typisk Phil Collins-pop, som fungerer best med den gamle Genesis-trommeslageren, og ikke like godt i ny, norsk språkdrakt.
«Welcome» og «No way out» med Collins er best, mens balladen «Vis veien ut» er den sangen med Christian Ingebrigtsen som fungerer best.
KURT BAKKEMOEN
| 0
|
103616
|
Erlend og Steinjo:«Greatest Hits of Slå På Ring»
(Platinum)
Humorduoen viser en utrolig musikalitet, men som album mangler de alt som heter helhet.
DVD er nok et bedre kjøp enn CD når det gjelder «Slå på ring»-gutta Erlend og Steinjo, ettersom det til tider hysteriske videofølget til disse låtene er et klart savn.
Men ikke for det:
Duoen viser en utrolig fingerspissfølelse for velprodusert popmusikk fra boyband til Michael Jackson via Bjørn Eidsvåg, fra Britney til svensk hip hop via italiensk smørsang.
Men det blir for mye av det gode når gutta skal gå gjennom tyve (eller noe sånt) ulike genre og artister på 42 minutter.
Enkeltvis fungerer det flere ganger - helhetlig blir det en enerverende plate.
Men jeg skulle gjerne hørt hvordan en «seriøs» popplate hadde blitt med Erlend og Steinjo - talent har de iallfall flust av, og vi ser gjerne eurodiscoen i «Goldenboy» som single!
| 0
|
103617
|
Dadafon:«Dadafon»
(Universal)
Et strålende popband med en av landets sterkeste signaturstemmer.
Kristin Asbjørnsens elastiske spenn mellom det hest vulkanske og den kattemyke flørteren er i briljant sentrum gjennom Dadafons første plate på et større selskap.
Skiftet av selskap har også ført til at de fleste av Dadafons etniske krumspring er slipt vekk til fordel for et renere poputtrykk enn tidligere, men ikke mer enn at gruppen beholder sin særpregede og melodiøse form for akustisk pop.
Den svært så viktige grooven er fremdeles sterkt til stede gjennom hele platen, selv om innslagene av både afrikansk og folk i bunnen av Dadafons sanger ikke høres like godt lenger.
Men hva gjør det når Dadafon-kollektivet kan komme opp med sanger som «Insufficiency», «Raining» og «Hunted».
En flott plate fra et flott band - nok en gang!
| 1
|
103618
|
Orango:«Villa Exile»
(Big Dipper Records)
Skarpskodd rock med lett americana-drag.
Orango leverer med «Villa Exile» et stilsikkert og rocka debutalbum som nesten uten unntak er spekket med energiske, kontante og melodiøse låter.
Helge Bredeli Kanck (gitar, sang), Karl Joakim Wisløff (bass) og Trond Slåke (trommer) er en trio med base i Oslo som kliner til med vibrerende og steintøff rock med lett americana-drag.
Orango skriver rett og slett gode melodier med flotte harmonier, men innpakningen er av stål der gutta banker ut panserharde og sugende sanger som «Sweet Morning Ride», «Rid of You» og «Hey Lady», før det hele avrundes med helakustiske «Villa Exile» som balsam for slitne trommehinner.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103619
|
Hilde Louise:«Eleven Nights and Two Early Mornings»
Bonnier Amigo)
Kvinnelige jazzvokalister - Norges nye vekstnæring!
Hilde Louise Asbjørnsen kommer fra Sykkylven og synger standardjazz med svake islett av både kabaret og karibisk, og hun gjør det med en selvsikkerhet som nesten er skremmende.
Ikke bare det - hun skriver sangene selv også.
Med en cool, men samtidig frekk - sensuell, men samtidig med sting - holdning til sitt eget stoff, synger hun silkemykt til luftig akkompagnement fra trommer, bass, piano samt en og annen blåser.
Med munnen lukket nærmer skjelven i stemmen seg den karakteristiske snerten hos klassiske Billie Holiday - en klang hun mer enn gjerne kan utforske enda mer.
Hør spor som «Tell Me Tomorrow», «In Your Wildest Dreams» og ikke minst «You've Got Me» og bli bergtatt!
| 1
|
103620
|
Hanne Hukkelberg:«Little Things»
(Propeller Recordings)
Særegent fra kvinnelig norsk debutant.
Hanne Hukkelberg har stoff i seg til å bli en viktig og annerledes stemme i norsk musikkliv.
Med «Little Things» debuterer hun med et rustikt, knirkete og organisk album som unndrar seg alle lettbente forsøk på kategorisering.
Jeg gjør likevel et forsøk, og anbefaler «Little Things» til alle der ute som elsker svenske Stina Nordenstam eller amerikanske Gillian Welch.
Skjønner du fortsatt ingenting, er det bare å fastslå at Hanne Hukkelberg med den lavmælte og skjøre stemmen sysler med folkpop og jazzpregede viser som iblant er så intime og vakre at det nesten er til å grine av.
Hypp på flere argumenter?
I så fall er det bare å legge veien om nærmeste platebutikk hvor du selv kan sjekke låter som «True Love», «Displaced» og ikke minst «Do Not As I Do», som er overjordisk flott.
| 1
|
103621
|
Jacob Young:«Evening Falls»
ECM
Melodiøs ECM-debut med bred appell.
Fem samstemte musikere, en håndfull sterke låter og et uimotståelig, varmt klangunivers er hovedingrediensene i gitaristen Jacob Youngs ECM-debut.
Uttrykket er ikke kjølig-nordisk, snarere går tanken til sørligere strøk og ECM-kolleger som Enrico Rava og Dino Saluzzi.
Eller til New York
- Jim Hall smiler i bakgrunnen.
Instrument- og musikerkombinasjonen er et blinkskudd.
Young spinner gylne tråder sammen med Vidar Johansen og Mathias Eick på bassklarinett og trompet.
Bassist Mads Eilertsen og trommeslager Jon Christensen danser av gårde med fjærlette syvmilssteg.
Tidløst, grenseløst, sanselig og fullstendig til stede i hver minste luftsvingning er dette musikk med klassikerstempel.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103622
|
Anne Sofie von Otter:«Watercolours»
(Deutsche Grammophon)
Svensk sangkunst i et vell av sjatteringer.
Får stemmen en spesiell glød når sangere får bruke morsmålet sitt?
Kanskje er det bare innbilning, men man kan fornemme noe slikt når man lytter til Anne Sofie von Otters «Watercolours», med bare svenske sanger.
Den ellers svært språkmektige og verdenskjente mezzosopranen synger i alle fall et knippe av sitt hjemlands 1900-tallssanger nokså rett inn i tårekanalene til undertegnede.
Hennes - og pianist Bengt Forsbergs - musiseringskunst og innelevelse får platens lyriske lykketreff mellom komponister og poeter til å lyse.
Gunnar de Frumerie og Pär Lagerkvist «Hjärtats sånger» og Bo Lindes avsluttende, nesten bluesaktige toner til Harriet Löwenhjelms dikt om døden, er bare noen av eksemplene på det.
| 1
|
103623
|
LeAnn Rimes: The Best Of LeAnn Rimes
(Curb/Warner)
Samlebåndspop?
Varehusmuzak?
Denne veien.
Hun ble lansert som en Mini-Patsy Cline for countrypop-publikumet, men det tok ikke lang tid før «folkene» hennes skjønte at det var enda mer penger i det rene popmarkedet.
Ergo er amerikanske LeAnn Rimes per i dag nok et bortimot ansiktsløst nummer i den til enhver tid lange rekken med «jenter som er flinke til å synge».
Hverken mer eller mindre.
Og som så mange jenter som har vært flinke til å synge før henne, står selvfølgelighetene i kø i karriereutvikingen hennes:
Sentimentale balladeduetter med gårsdagens popstjerner (Elton John; «Written In The Stars») sentimentale balladeduetter med dagens popstjerner (Ronan Keating; «Last Thing On My Mind») og en og annen fengende, men dypt uinspirerende megaslager signert «hits-mens-De-venter»-leverandøren Diane Warren («Can't Fight The Moonlight», «How Do I Live»).
Tenk!
Bare 21 år - og allerede så nedslående voksenpop-kjedelig.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103626
|
Auf Der Maur:«Auf Der Maur»
(Capitol)
Melissa, eller Auf Der Maur, som hun velger å kalle seg, vet utvilsomt hva hun driver med.
Dette er nemlig modne saker fra en kvinnelig artist som sannsynligvis var overmoden for et solofremstøt.
Om noen lurer på hvordan det låter, er det vel bare å fastslå at Auf Der Maur sysler med amerikansk rock av det lett gotiske, skarpskodde og kyniske slaget, som alle fans av Soundgarden, Smashing Pumpkins og Queens Of The Stone Age vil elske.
Auf Der Maur er ingen dårlig vokalist.
Hun synger som et klassisk utyske med vibrerende og autoritær stemme.
Vi snakker rett og slett om et rockalbum av det harde slaget med en sjelden feminin snert, hvor du dessuten finner tungvektere blant bidragsyterne som Josh Homme, James Iha, Twiggy Ramirez, Mark Lanegan, Chris Goss, Brandt Bjork og John Stanier.
Er du fortsatt i tvil, hør på «Lightning Is My Girl», «Followed The Waves» og «I Need I Want I Will» og bli overbevist.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103627
|
Wholy Martin:«Vampire Songs»
(Nervous Wrecords / Tuba)
Rock noir som skriker etter forløsning.
Etter tre godt mottatte EP'er har Wholy Martin endelig gjort ferdig sin første full-lengder.
Kort fortalt må vi dessverre slå fast at den knugende og mørke tonen fra EP'ene blir i drøyeste laget gjennom en hel CD. Helge Martin Framnes har en stemme som er som skapt til det dramatiske og atmosfæriske landskapet hvor Nick Cave er konge og Tom Waits sjefarkitekt, men til tross for oppfinnsom instrumentering makter ikke de gode låtene å trenge igjennom monotonien i Framnes' stemme eller i de dystre lydbildene.
Det glitrer enkeltvis, spesielt i «Eleanor Rigby»-tangoen «This Night», men foreløpig glitrer det altså kun i en EPs varighet ...
| 0
|
103628
|
Yes:«Tormato»
(Rhino/Warner)
Dinosaurenes siste dager.
Det minst fryktinngytende albumet i troikaen som avslutter Rhino/Warners serie med Yes-nyutgivelser.
De andre er det kompromitterte «Yes-møter-The-Buggles»-sidespranget «Drama» (1980), samt «90125» -comebacket fra 1983 som resulterte i hit'en «Owner Of A Lonely Heart», dog fint lite annet.Innspilt av en slitasjepreget «klassisk» besetning - det er noe desperat optimistisk ved «Tormato» (1978), en følelse av at bandet mest av alt prøver å overbevise seg selv, og i andre rekke lytteren, om sin fortsatte eksistensberettigelse.
Rick Wakemans keyboard-graut føles så absurd at man skulle tro den var et uttrykk for hans erkebritisk tørre humor, og vokalist Jon Andersons tekster overgår seg selv, og med det absolutt alle andre, på visvas-skalaen:
«Each vision transported in multitudes inventing light», «seven solemn flying silvered regal horses rode by», etcetera.
Jajjamenn.
«Litt mindre LSD på deg,» som Kristopher Schau sa til nordlendingen.
Chris Squires bass låter fortsatt unikt, der den kjemper om oppmerksomhet i dette seige sen-progrock sammensuriet.
Hele ni bonuskutt føles som en streng straff for soving i klassen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103629
|
Emmylou Harris:«Pieces Of The Sky»
(Rhino/Warner)
Den kanskje aller beste av fem fryktelig gode.
Countrydronningens fem første soloalbum («tjuvstarten» «Gliding Bird», utgitt så langt tilbake som i 1968, teller ikke) foreligger nå i oppgraderte utgaver, med forbedret lyd og finere omslag, komplett med omsorgsfulle coverkommentarer og to bonuskutt per plate.
Emmylou Harris gir ikke ut dårlig musikk, men denne innledende kvintetten av album er likevel det beste stedet å begynne for den nysgjerrige.
De to første, «Pieces Of The Sky» (1975) og «Elite Hotel» (1975), er uttrykk for Harris' ønske om å holde sin avdøde mentor Gram Parsons «cosmic american music»-visjon i live - fantastiske plater, begge to, unnfanget i en kreativ spagat mellom tradisjonell country og rock, helt fantastisk purt sunget.
«Luxury Liner» (1976) og «Quarter Moon In A Ten Cent Town» (1978) lente seg noe tyngre mot datidens «vestkystrock»-sound, noe den mer hardbarket «autentiske» - og marginalt mindre vellykkede - «Blue Kentucky Girl» (1979) muligens var en reaksjon på.
Låtutvalget bærer preg av en smak så god at det nesten er litt mistenkelig, og musikerne hun hadde i ryggen - med rette kalt The Hot Band - er selve definisjonen av elegant.
Så vel Heidi Hauge som Emmylou Harris kan få voksne menn til å gråte, men av diametralt forskjellige årsaker.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103630
|
Bronco Busters:«Pulse Racing»
(Big Dipper)
Sans for søte melodier, men savner sting.
Jentetrioen i Bronco Busters har teften for søte melodier blandet med rufsete gitarattakk, men låter likevel forbausende flatt på «Pulse Racing».
Garasjeholdningen til Bronco Busters skulle tilsi et uttrykk à la The Donnas, men ender dessverre nærmere Tuesday Girls.
Til tross for fint utmeislede vokalharmonier og enkelte pågående poppønk-gitarer, låter «Pulse Racing» som en plate fullstendig uten overskudd og energi, hvilket er himmelropende ironisk når trioen opererer i en pr. definisjon energisk genre.
Dette er sjarmerende kun i to minutter og tjueto sekunder - «Gotta Go»!
| 0
|
103631
|
Oslo Gospel Choir:«Joy»
«Joy»
Et par tøffe arrangementer, men låtene til Tore Aas er og blir for glatte og klisjéfylte.
Oslo Gospel Choir er ute med nok en gledesfylt, gospelaktig og glatt lovsangsplate.
«Joy», med ti nye låter av dirigent Tore Aas, er raus med refrenger man kan synge med på omtrent før man har hørt dem, og med det man kanskje kan kalle sentralevangeliske tekster.
Fengende på sitt vis, altså, men det er lite stoff på platen som tar lytteren med videre i noen retning (om nå det er meningen?), bortsett fra noe popprogrammering og et par litt originale arrangementer.
Innslaget av rap på «Precious To Me» og det tøffe, nakne synthtrommekompet på «On the Cross...» får dem til å skille seg litt ut i mengden.
Ellers er «Joy» gospelkoret slik vi forventer, med solister som fungerer godt innen sin genre, men som ikke akkurat er til å bli nyfrelst av.
| 0
|
103633
|
Thom Hell:«The While You're Waiting EP»
(Chewin Pine)
Typisk norsk å være melankolsk - og god!
Du skal ikke se bort fra at Thom Hell (Thomas Helland) var på Damien Rice-konsert i Oslo i går, for der har sørlendingen en klar sjelefrende - slik han også har det i en annen Thomas, med Dybdahl til etternavn.
Thom Hell lager blå, blå musikk som er sparsomt akkompagnert og tidvis så skjør at du som lytter nesten holder pusten i frykt for å ødelegge det du hører (jfr.
«Mary's Away» og den såre duetten med Marte Wullf, «Don't You Worry»).
Foreløpig låter det vel mye «kjeller» av Thom Hells produksjon, men hva gjør det når skjønnheten i sangene står så nakent frem som her?
Thom Hell vil du garantert høre mer om i året som kommer!
| 1
|
103634
|
Peter LeMarc:«Det som håller oss vid liv»
(Columbia/Sony)
Velkommen tilbake!
Ikke engang den norske psykologkjendisen Willi Railo kunne hjelpe da Peter LeMarc (46) fikk den store sceneskjelven etter sitt forrige album helt tilbake i 1997.
Nå er han heldigvis tilbake etter mange år i taushet - bedre enn noensinne.
LeMarc bringer heder og verdighet tilbake til det noe utskjelte begrepet voksen-pop gjennom en liten perlerekke av lavmælte, nydelige og ikke minst relevante låter - nærmere Bruce Springsteen enn Sting, for å si det sånn.
Det er med varme, melodiøsitet og klokskap Peter LeMarc skal vinne tilbake sine fans, og det greier han.
Absolutt høydepunkt:
«Skönt att finnas til» - en obligatorisk radiolåt.
På åtte minutter..!
| 1
|
103635
|
Maria Mena:«Mellow»
(Sony Music
PS:
Platen er i salg fra mandag 1. mars.
Overbevisende fra lovende artist.
Maria Mena har utviklet seg både som låtskriver og artist på sin nye plate, «Mellow».
Tenåringen, som fikk et solid gjennombrudd og solgte over 40000 av debutalbumet «Another Phase», har med sitt nye album laget en variert og meget god popplate.
Maria Mena har skrevet alle unntatt én melodi sammen med Arvid Solvang, og alle tekstene til de samme melodiene.
Den siste av de tolv sangene på platen «So Sweet» er skrevet av Thomas Dybdahl, og her synger de to denne vakre duetten.
Årets album viser Maria Mena fra en lysere side, der mye av musikken er gitarbasert, gode og varierte låter i et fengende, melodisk poplandskap.
Hun viser også sin styrke i balladen «Shadow» i tillegg til gode raske sanger som «You're The Only One«, «Just A Little Bit» og «Sorry».
Mena har fått et mer modent uttrykk i tekstene, som er hennes historier, fantasier, betroelser og følelser.
Hun holder en slags sorgmunter tone, og er ikke så melankolsk og mørk som «Another phase» var.
«Mellow» er en plate som overbeviser og viser Menas styrke som artist og formidler.
«Mellow» befester Maria Menas stilling som en av våre unge, dyktige låtskrivere.
Arvid Solvang har produsert «Mellow».
| 1
|
103636
|
Støyende jungelaction
Regi:
Peter Berg.
Med:
The Rock, Seann William Scott, Rosario Dawson, Christopher Walken.
Am. action.
15 år.
Mye action, lite humor og en dårlig fortalt historie med kjempen The Rock i Brasils jungel.
Filmens beste lille kutt er dette:
Kjempen The Rock møter giganten Arnold Schwarzenegger i døra.
Sistnevnte sier «Have a good time».
Og nå som Arnold skal styre politikken, ligger alt til rette for at The Rock (som egentlig heter Dwayne Douglas Johnson) skal overta rollen som testosteronkjempe nummer én i Hollywood.
Mannen, kjent som Scorpion King, har det meste som skal til - veltrente muskler, barskhet og veldreid maskulinitet.
Men gi nå denne mannen en bedre historie!
Ikke send ham ut i jungelen med en anmassende Seann William Scott, en sutrende Christopher Walken og en dønn alvorlig Rosario Dawson som idealistisk frigjøringshelt.
Og om man gjør det, så bruk i det minste humor som attåtvåpen til et ruvende arsenal av maskingeværer, kniver og knyttneveslag som utgjør rundt 90 prosent av dette støyet.
Men The Rock har definitivt potensial!
| 0
|
103638
|
Mestermonster
Regi:
Patty Jenkins.
Med:
Charlize Theron, Christina Ricci, Bruce Dern, Lee Tergesen.
Amerikansk drama.
15 år (frarådes ungdom under 15).
Charlize Theron er et mirakel.
Filmgudens gave til publikum.
Muligens ikke i enhver sammenheng.
Men uten tvil i Patty Jenkins regi og i filmen «Monster» - i en rolle allerede hyllet herfra til filmhistorien hjemme i USA.
Heldigvis også nominert til en Oscar.
Får hun ikke den nå på søndag (natt til mandag), må det alvorlig ha klikket for Oscarakademiet.
Da må de ha sovet, gått seg bort, vært i koma, spist noe med kugalskap.
Jeg ville ha forsverget at det var tenkelig å gripes av innlevelse og sympati med kvinnen Theron her fremstiller: den grove, sjuskete og råkjefta highway-horen Aileen Carol Wuornos - som med kaldt blod skjøt ned og tok livet av syv av sine kunder.
Plaff, poff, over i det hinsidige med dem - mens Aileen stakk av med bilene og pengene.
Goodbye.
Inntil hun ble tatt, dømt og til slutt henrettet - den 9. oktober 2002 - etter 12 år på «death row».
Den virkelige Aileen kunne bare drømt om en film som dette.
Den virkelige Aileen drømte riktignok - visstnok - ufattelig lenge.
Lenge etter sin miserable barndom, lenge etter at hun tok i bruk sin eneste kapital langs Floridas highway'er allerede som 13-åring.
En lenge fornybar ressurs som hun stadig fortsatte å selge, riktignok til stadig lavere pris.
Aileen drømte fortsatt.
Men idet filmen (og mordene) tar til, har hun gitt opp.
Mye har vært skrevet om de mange ekstra kiloene, sminken og tennene som har omgjort den svale, blonde skjønnheten Theron til drapsmonsteret Wuornos.
Men det er ikke kilo, sminke og pålimte tenner som smyger seriemorderen Aileen inn under huden på deg.
Det skjer gjennom det komplette mennesket, servert i en helspent kropp, en overanstrengt stolthet, glimt av sårhet, øyeblikk av håp.
Christina Ricci har birollen som Aileens nyfunne venninne.
Også Ricci er glimrende.
En vag, unnfallende skikkelse - av den velkjente type som kombinerer «uskyld» med stigende kravstorhet.
Trioen Theron/Ricci/Jenkins gir oss Aileen og hennes tragedie uten snev av innynding eller sentimentalitet.
Bare slik kan den også gripe.
Aileens fornedrelse opphører ikke hver gang hun går fra enda en kunde.
Den forblir i henne og rundt henne, overalt og for alltid.
Theron gjør ikke bare fornedrelsen lett å fatte.
Hun gjør den umulig ikke å dele.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103641
|
Oslo Strykekvartett:«Svendsen:
Strykekvartett og -kvintett»
(cpo)
Med innspillingen av Johan Severin Svendsens strykekvartett og -kvintett fortsetter Oslo Strykekvartett å vise sitt håndlag også med norske nasjonalskatter.
Platen er mest av alt velspilt, solvarm og smilende vakker, men snakker også klokt med de mer melankolske lagene av sinnet.
| 1
|
103642
|
Amy Winehouse:«Frank»
(Island/Universal)
Kvinnelig souljazz med klør
Den britiske jazzsangerinnen Amy Winehouse er bare 20 år gammel, men har åpenbart benyttet sin korte tid på jorden til å skaffe seg mer livserfaring enn - tja, Avril Lavigne, for eksempel.
På overflaten er «Frank» nok et tilskudd i det kjapt voksende og tiltagende lukrative «unge mennesker som lager musikk for voksne mennesker»-segmentet (Norah Jones, Joss Stone).
Tekstene innehar imidlertid kvaliteter egnet til å plassere salaten i vrangstrupen på desperat liberale The Guardian-lesere:
Sjeldent usjenerte utleveringer av kvinnelig promiskuitet, samt - i singlen «Stronger Than Me» - et dypt politisk ukorrekt spørsmål, stilt til en kraftløs eks-kjæreste:
«Are you gay?
I feel like a lady, but you my ladyboy».
Musikken er melodisk kaffebarjazz godt over gjennomsnittet, og stemmen hennes låter som Erykah Badu møter Sarah Vaughan og sen Billie Holiday.
Men det er primært tekstene som gjør «Frank» til en på alle måter bemerkelsesverdig debutplate.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103643
|
John Frusciante:«Shadows Collide With People»
(Warner)
Fengslende fra Red Hot Chili Peppers-gitarist.
Red Hot Chili Peppers-gitaristen John Frusciante er en original musiker og låtskriver som har fått fritt spillerom på «Shadows Collide With People».
Det har resultert i et knippe fengslende låter fra en mann som har sett døden i hvitøyet.
John Frusciante var sterkt delaktig i Red Hot Chili Peppers-klassikeren «Blood Sugar Sex Magic» før han forsvant i 1992, bare 21 år gammel, men allerede en tung heroinist, som brukte de neste seks årene på å tegne og male seg ut av galskapen.
«Shadows Collide With People» er Frusciantes fjerde soloutgivelse, men denne gangen har han stort sett lagt sine sære og obskure tilbøyeligheter på hylla og kommet ut av studio med sanger av det melodiøse, lavmælte, litt skakke og bittersøte slaget.
Albumet virket først ujevnt, men det har vokst kolossalt.
John Frusciante har skrevet sangene med både hjerte og instinkt.
Noen av dem, som «Song To Sing When I'm Lonely», «Time Goes Back», «Water» og «In Relief», er så kanonbra at det bare er å bøye hodet i ren beundring.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.