id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
103644
|
Oslo Strykekvartett:«Voces Intimae»
(cpo)
Intimt, lyrisk og dyptpløyende fra kresen kvartett.
En liten besetning på fire strykeinstrumenter kan åpne opp svimlende perspektiver.
Oslo strykekvartetts «Voces intimae» gjør det.
På en måte som er blitt et varemerke for musikerne, folder de liksom ut hver flik av musikken.
Detaljene behandles med kirurgisk nennsomhet, og hvert fiber av strykeinstrumentenes anatomi utnyttes til å formidle stemninger signert Jean Sibelius, Hugo Wolf og Alban Berg.
Dermed blir førstnevntes «intime stemmer» usedvanlig sterke, og Wolfs «Italienske serenade» en svært sjarmant affære.
Aller dypest synes jeg likevel kvartetten pløyer i Alban Bergs «Lyrisk suite».
Komponistens lengsler får her form i en sydende blanding av intelligens og noe nær sykelig lidenskap.
På plate er det mer innbydende enn for eksempel Kronos-kvartettens ferske, mye mer polerte versjon av samme verk.
| 1
|
103645
|
Håkon Austbø:Claude Debussy:
Complete works for piano solo,
(SIMAX)
Freidig og rålekker Debussy fra norsk spesialist på fransk klavermusikk.
Klavermusikken til Claude Debussy er nesten som et prisme: impulser fra fjern og nær brytes mot blanke, gjennomskinnelige flater av kontinental eleganse.
Komponisten smeltet elementer av alt fra spansk habanera til russisk musikk og javanesisk gamelan inn i sin nyskapende, franske stil.
Pianoverkene glitrer, og særlig når sammensmeltingen gjentas under så høy temperatur og med så fintfølende håndlag som det Håkon Austbø besitter.
Hans første plate i serien som skal bli en komplett innspilling av Debussys klavermusikk, er en dypt frydfull opplevelse.
Den kombinerer dramatiske kontraster og klanglig finesse, magiske øyeblikk og engasjert fremdrift, så den billedrike musikken stråler med fornyet styrke, tvers gjennom det århundret som gått siden den var helt fersk.
| 1
|
103648
|
Sarah McLachlan:«Afterglow»
(BMG)
Lekkert og bunnsolid fra kanadisk storselger.
Kanadiske Sarah McLachlan har i løpet av sin 16 år lange karriere hatt en besynderlig utvikling:
Jo mer populær, jo bedre er albumene hennes blitt.
I dag er hun selve dronningen av melankolsk og atmosfærisk visepop.
Det er vel egentlig ikke så fryktelig mye å si om «Afterglow», rent bortsett fra at vi snakker om et forbasket lekkert, tiltalende og vakkert album.
Alt er velbalansert, lytefritt og usedvanlig melodiøst.
Sarah McLachlan synger innsmigrende og følsomt i tillegg til å være en dyktig låtskriver.
Problemet er at det hele blir alt for perfekt og litt for friksjonsfritt i det lange løp.
Samtidig er det vanskelig å ikke la seg imponere av denne dama, som klarer å selge millioner uten å selge sjela.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103649
|
Bobby Womack:«Anthology»
(Capitol/EMI)
Undervurdert soulgigant
I en tid da det er bortimot umulig for en gammel gigant ikke å få en «indian summer»-runde ekstra i solen, er det fremdeles underlig få som taler soulsangeren Bobby Womacks sak.
Sam Cooke-protesjeen som blomstret sent, men evnet å holde seg interessant tilsvarende lenge - Womacks syttitallsarbeider er overmodne for seriøs revurdering.
Denne doble, 44 sanger store samlingen ble først utgitt i 1993, med en annen tittel («Midnight Mover») og penere design, men er nå det ubestridelige høydepunktet i EMIs ferske «Anthology»-serie med soulsamleplater.
Womack er langt mer enn hiten «Lookin' For a Love» og «Across 110th Street» (inkludert på lydsporet til Quentin Tarantinos «Jackie Brown») - dette er urban syttitallssoul av flotteste merke fra første til siste låt.
Womack var en av få soulsangerne av den gamle skolen som ikke ble kreativt handlingslammet av discobølgen, og en sang som «Daylight» er en uoppdaget juvel i genren.
Rod Stewart rappet strykertemaet fra «If You Want My Love (Put Something Down On It)» med hud og hår, og fikk en massivt innbringende verdenshit med «Do Ya Think I'm Sexy» i 1978.
Symptomatisk dårlig flaks for en opphavsmann som lagde fantastiske plater så sent som i 1984 («The Poet II»), men aldri har fått lønn som fortjent.
Kjøp denne så å si perfekte platen, og yt en aldri så liten skjerv i kampen mot musikkverdenens grunnleggende urettferdighet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103652
|
Solveig Slettahjell & Slow Motion Orchestra:«Silver»
Curling Legs
Med «Silver» anslår Solveig Slettahjell og Slow Motion Orchestra en mørkere tone enn debuten fra 2001.
Fortsatt er hovedparten av repertoaret standardlåter, og uttrykket rotfestet i nord amerikansk jazztradisjon.
Men arrangementene er tette og konsentrerte, med sparsommelige rom for fri solistisk utfoldelse.
Tangentspiller Morten Quenild, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Per Oddvar Johansen holder tilbake, stanger i dypet eller slår kraftig til med kontrollert aggresjon.
Sjur Miljeteig fargelegger med sprekkeferdige, prøvende trompetlinjer.
Solveig Slettahjells elastiske og autoritative stemme tar disse låtene med til steder de aldri har vært før.
Dette bandet legger helt nye dimensjoner til et velbrukt materiale: en følelse av uro, av noe uforløst, av noe som ikke kommer til å skje, som i «What Is This Thing Called Love» og «Nobody's Fault But Mine».
Men det er også lyse og mer håpefulle toner, som i den lekne duetten med Mats Eilertsen på «Time After Time».
Carl Petter Opsahl
| 1
|
103653
|
Diverse artister: «:rarum IX-XX»
ECM
Ny serie med høydepunkter fra ECM
Det er mye godt å høre i ECMs annen runde med utgivelser der artistene selv velger stoff fra sin produksjon.
Pat Metheny viser seg fra sin beste side, blant annet i triosamarbeid med Jaco Pastorius fra «Bright Size Life» og med den skjellsettende kvartettutgivelsen «80/81» med Michael Brecker, Jack DeJohnette og Dave Holland.
Carla Bley har også funnet frem til spennende kapitler i sin produksjon, og har i kraft av å være komponist også tatt med låter hun selv ikke spiller på, som «Ictus» med klarinettisten Jimmy Giuffries trio.
Sterke norske utøvere
Også denne gang er det to sterke norske utøvere med, Arild Andersen og John Christensen.
Vi får gjenhør med noen av Andersens flotte kvartetter fra 70-tallet og en god del fra hans arbeid med folkemusikk.
Christensen er representert på over 50 ECM-utgivelser og har vært viktig i utformingen av den karakteristiske ECM-stilen.
Han har blant annet valgt tre kutt fra den klassiske Belonging-kvartetten.
Rarum-serien gir en god innfallsvinkel til noen av de mest spennende grensesprengende jazzutøvere på slutten av de forrige århundre.
Korte og informative essays bidrar til å sette de forskjellige musikerne i perspektiv.
Blant andre i denne serien er Jack deJohnette, Eberhard Weber, John Surman og Paul Motian.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103656
|
Sondre Lerche:«Two Way Monologue»
Ennå bare 21 år er Sondre Lerche en av svært få som kan bryte håndbak med tidløse popkomponister og komme helskinnet unna.
Ennå bare 21 år er Sondre Lerche en av svært få som kan bryte håndbak med tidløse popkomponister og komme helskinnet unna.
Nevn Brian Wilson og Burt Bacharach til Sondre, og han blir garantert blank i blikket.
Eller Paddy McAloon (Prefab Sprout).
Sondre har nemlig allerede mye av den tidløse estetikken til de to førstnevnte og elegansen til sistnevnte.
Spesielt innledningen «Love You» og «Track You Down», samt «Wet Ground» bærer sterke trekk av en bergensk beach boy, mens arrangementet til den ubegripelig vakre «Days That Are Over» er mer Bacharach enn Burt selv.
Samtidig er Sondre allerede blitt en referanse i seg selv, jamfør kompisen Julian Berntzen og Mathias Tellez.
«Two Way Monologue» gjennomsyres av den samme lekne originaliteten som gjorde debuten «Faces Down» så oppsiktsvekkende - låtene hopper fremdeles i uventede retninger, Sondres forkjærlighet for vokale tonesprang er de samme, og Hans Petter Gundersen / Jørgen Træens produksjon er fremdeles rik, men aldri i veien for hovedpersonen selv.
Under ligger altså Sondres helt spesielle følsomhet for å skape popmelodier som vil vare lenge.
På rett vei
Iallfall på platens første halvdel.
Den er nemlig fabelaktig.
Men på siste halvdel går noe av fokuset tapt, og som helhetsinntrykk er ikke låtene denne gangen jevnt over like sterke som på debuten.
Derimot er tekstene finslipte og svært gode.
«Two Way Monologue» er, som tittelen antyder, nærmest en temaplate over kommunikasjonssvikt på alle tenkelige menneskelige plan.
Tekstene kryr av folk som ødelegger forhold fordi de snakker forbi hverandre.
Og når det oppdages, er det allerede for sent.
Sånn sett er «Two Way Monologue» på alle måter en moden plate og et forsiktig, men riktig skritt fremover for en artist som fremdeles har mange mil å løpe.
| 1
|
103657
|
Klisjéfylt sci-fi-drama
Regi: John Woo.
Med:
Ben Affleck, Uma Thurman, Aaron Eckhart.
Am. sci-fi action, 15 år.
«Paycheck» starter som en helt OK sci-fi-thriller, glir over i ordinær action og ender i rungende klisjéfylt dunder og brak.
Ben Affleck har ikke hatt marginene på sin side i rollevalg i det siste.
Actionregissør John Woo («Mission Impossible») har heller ikke klart å gjøre så mye med Afflecks temmelig endimensjonale uttrykk.
Selv Uma Thurman virker noe malplassert som reddende engel i skurkenes verden.
Det startet greit:
En thriller der den jagede IT-eksperten (Affleck) alltid er hundredelene foran både farlige oppdragsgivere og FBI.
Høyteknologi, mulighet til å skanne vekk folks hukommelse og evne til å se inn i fremtiden er settingen.
Det kunne vært riktig så spennende, men presentert med minimum av humør, etter hvert nokså svulstig kvasifilosofisk dialog og tradisjonell biljakt, så ender dette opp i en cocktail med tam ettersmak.
| 0
|
103659
|
Da gutt ble bjørn
Regi:
Aaron Balise, Robert Walker.
Norske stemmer:
Nicolai Cleve Broch, Jon Schau, Sturla Berg-Johansen, Christian Skolmen, Duc Mai-The m.fl. Amerikansk animasjonsfilm.
7 år.
Norske stemmer: Nicolai Cleve Broch, Jon Schau, Sturla Berg-Johansen, Christian Skolmen, Duc Mai-The m.fl. Amerikansk animasjonsfilm.
7 år.
Actionfylt animasjonsfilm for barn om indianergutt som trosser åndenes vilje og blir forvandlet til en bjørn.
Disney-barnefilmen
«Min bror bjørnen» er en film som bønnfaller om å bli elsket.
Den er bare noen få, avgjørende streker - og ganske mye strevsomt bjørneprat - fra å klare det.
Det er ikke bjørnens skyld.
Men det er som om filmen er skapt av to vidt forskjellige team, med hver sin forståelse av historien:
Ett som står bak filmens vidunderlige bakgrunnsbilder.
Landskaper, lys og stemninger som formidler eventyr, mytologi og en naturmystikk som synes være tiltenkt en ganske annen beretning.
Og team nummer to - langt mer endimensjonalt i tankegangen - som har tegnet mennesker og dyr, skrevet dialog og effektivt rasert den poesi som faktisk finnes i filmens hovedfortelling.
For den er spennende nok, der den beretter om indianergutten Kenai, som levde i Amerikas nordligste strøk for lenge, lenge siden.
Og som trosser sin egen totem (åndenes ledetråd for hans liv) - og i stedet for kjærlighet søker hevn over bjørnen han tror forårsaket brorens død.
Kenai dreper bjørnen.
I samme stund blir han selv omskapt til en bjørn, som igjen jages av Kenais storebror, som tror bjørnen tok livet av Kenai.
Her ligger anslag til mye undring og lærdom - for Kenai og noen hver.
Men det overskygges av fjas, mas og strevsomt bjørnesnakk - i figurstreker uten sjarm.
Phil Collins filmmusikk er - bra musikk.
Men å gjøre en halvgod film bedre, kan den ikke.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103660
|
Uten livsgnist
Regi:
Isabel Coixet.
Med:
Sarah Polley, Mark Buffalo m.fl. Spansk/kanadisk drama.
Sensur:
Alle.
Spanske Isabel Coixets film «Mitt liv uten meg» føyer seg pent inn i rekken av filmer av typen «Love Story» og «Tid for ømhet».
Filmhistorien om ung kreftsyk mor og elsket hustru er farlig full av fallgruver, og Coixet unngår dem ikke.
Filmen dreier rundt Ann som langt fra lever på livets solside, men slitet oppveies av et grunnleggende godt forhold til mann og barn.
Når hun får vite at kreften gir henne toppen tre måneder å leve, holder hun det for seg selv og fyller dagene med uoppfylte ønsker - som å finne seg en elsker og å ta manikyre.
Coixet prøver ambisiøst å ta den tragiske historien på alvor og unngå sentimentalitet, men makter det ikke.
Hennes pretensiøse forsøk på seriøsitet havner i seigt fortellertempo, monotone
dialoger og et portrett av en kontrollfrik som tilrettelegger livet for sine nærmeste etter sin død.
| 0
|
103661
|
Melodrama på prærien
Regi:
Ron Howard.
Med:
Cate Blanchett, Tommy Lee Jones, Aaron Eckhart, Evan Rachel Wood, Jenna Boyd.
Am. drama.
15 år.
Regissør Ron Howard («A Beautiful Mind») skaper et bredt episk lerret fra den amerikanske prærien anno sent 1800-tall.
I barske omgivelser utspilles et drama med menneskehandel som tema.
Sterke karakterskuespillere som Cate Blanchett og Tommy Lee Jones kan ikke forhindre at dette blir såpeopera fra hesteryggen.
Samtidig handler det om gjenforeningen av en stolt og sta far og hans like egenrådige datter; alenemor til to unge døtre.
Deres samlede styrke viser seg å være formidabel i jakten på menneskeranerne, som har en av kvinnens barn som gissel.
Duoen Blanchett og Jones har integritet og ruvende
styrke i sine respektive roller.
De matcher hverandre utmerket.
Men historien som sådan bølger seg langsomt over prærien i stagnerende tempo, med natur og mystikk som dvelende aura i det golde landskap.
Blandingen av ren action, persondrama og mytiske overtoner gir handlingen et konstruert preg.
Mer enn å være et nervepirrende drama er det melodramaets overdrivelser som dominerer.
| 0
|
103666
|
Helldorado «Director's Cut»
(CCAP)
Sylskarp norsk americana fra Stavanger.
Det er noe med den vibrerende stemmen til Dag Vagle og den mørke undertonen i de sugende, nakne og desperate låtene til Helldorado som gjør «Director's Cut» til en svimlende opplevelse.
Alle som likte debuten «Lost Highway» kan bare pelle seg til nærmeste platebutikk.
Helldorado, som for øvrig kommer fra Stavanger, har med «Director's Cut» svidd av et kruttsterkt og kølsvart brygg som vil skille gutter fra menn.
Americana, ja, men glem alt som smaker av støvete nostalgi.
Helldorado er knusende rå, buldrende og uhyggelig relevante.
Et hardt rockband med rootsvri som får meg til å tenke på gamle helter som Violent Femmes, Gun Club, The Cramps, Blasters, The Birthday Party og alle andre fortapte drømmere som kjenner det styggvakres estetikk.
Helldorado kommer til å havne på lista over årets tøffeste norske band.
Garantert.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103667
|
Heidi Marie Vestrheim «Signs And Fiction»
(Bluebox/Tuba)
Sterk stemme, sterke låter, sterkt uttrykk.
Av en eller annen grunn tenker jeg på en dempet utgave av Alanis Morissette når jeg hører debuten til Heidi Marie Vestrheim, tidligere medlem av Atakama.
Primært skyldes dette tekstene, som virker svært personlige uten å være påtrengende.
Snarere fungerer de lik avanserte dagboknotater som portretterer forfatteren av dem på en veldig fin måte.
Samtidig har Heidi Marie Vestrheim en svært uttrykksfull stemme og en fabelaktig evne til å skrive luftige og akustiske, men intense melodier.
Både «Rings» og «Sirens» (med flotte harmonier fra Ephemeras Christine Sandtorv), samt «Favourite Song», «Desert Song» og «Time» beviser et helt spesielt låtskrivertalent.
Vakkert!
| 1
|
103668
|
Cajsalisa Ejemyr «Either Way»
(National)
Svensk kvinnelig artist som ikke klarer å vise sitt særpreg.
Det mest spennende med Cajsalisa Ejemyrs tredje album er at hun har sunget inn «Everybody's Alone», en hittil ikke utgitt Neil Young-låt.
Hun blir for anonym og mangler særpreg der hun presenterer seg og sin musikk i en singer-songwriter-tradisjon med popreferanser.
Sammen med Tintin Anderzon har Cajsalisa skrevet resten av materialet på platen.
Til tross for «Give Me Time» som platens beste spor, klarer ikke denne artisten å presentere noe som klarer å engasjere.
| 0
|
103669
|
Grant-Lee Phillips «Virginia Creeper»
(Cooking Vinyl)
Jøss, dette er jo nærmere klassisk Waterboys enn hva Mike Scott selv er for tiden!
Jeg har alltid vært svak for Grant-Lee Phillips, men på «Virigina Creeper» er det nærmest bare å gå i kne.
I et varmt organisk og folk-preget lydbilde - basert på kassegitar, steelgitar, fele og piano - forteller Phillips sine hittil sterkeste historier i perfekt samspill med de flotteste melodiene han har skrevet siden Grant Lee Buffalo-klassikeren «Fuzzy».
Phillips synger fremdeles med sjelden pasjon og intensitet, og låter som «Lily-A-Passion», «Dirty Secret» og «Wish I Knew» blir garantert gjengangere i lang tid fremover.
Og, ja - ekkoet av klassisk Waterboys er ingen ulempe!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
103670
|
Kim Larsen & Kjukken «7-9-13»
(Medley / EMI)
Om man ikke lenger blir beriket av Kim Larsen, blir man iallfall ikke i dårligere humør.
Larsen har for lengst oppgitt å fremstå som musikalsk interessant, selv om uttrykket er mer mangslungent og bedre produsert på denne platen enn på lenge.
Likevel er det noe erke-dansk over den bekymringsløse positiviteten som Kim Larsen fremdeles fører til torgs.
Dette er enkel og likefrem feelgood-pop for den middelaldrende bayer-generasjonen.
De trenger det, de også.
STEIN ØSTBØ
| 0
|
103672
|
David Bowie «Club Bowie»
(Virgin / EMI)
Se opp!
Gammel mann på klubb.
David Bowie har alltid vært merkbart plaget av autodidaktens iboende usikkerhet, og i tiden etter tiåret da han faktisk var først med det aller meste - 1970-tallet - har hans ekstreme behov for å liksom «følge med i tiden» gitt seg en god del fantastisk pinlige utslag.
Bare Madonna vet like godt hvordan det føles:
Å gå fra å være «kameleon» og trendsetter, til å bli en som blindt og uoverveid følger trender.
«Club Bowie» er ni stykk remikser av i utgangspunktet skjørt materiale fra artistens mucho problematiske 1980- og 90-tall, samt en «Heroes»- «tolkning» som totalt frarøver denne klassikernes klassiker samtlige av dens anselige kvaliteter.
Rett skal være rett:
Ikke alt er like håpløst som det ser ut på papiret, og sanger som «Loving The Alien» og «This Is Not America» fortjener så visst en ny sjanse.
Remiksmaestroene The Scumfrog (sjarmerende, ja), Solaris og David Guetta - med venner - evner imidlertid ikke å forhindre dette i å være en utgivelse for uhyre spesielt interesserte, og knapt nok dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103674
|
Ikke verst
(The Texas Chainsaw Massacre)
Regi: Marcus Nispel.
Med Jessica Biel, Eric Balfour, Andrew Bryniarski, R. Lee Ermey, Lauren German.
Amerikansk.
Skrekk - 18 år, absolutt grense.
Denne utgaven av «Motorsagmassakren» er ikke verst.
Orginialen fra 1974 er mye verre!
Og da er hele poenget med denne filmen borte.
| 0
|
103675
|
Mums for modne
(Something's Gotta Give).
Regi: Nancy Meyers.
Med:
Diane Keaton, Jack Nicholson, Keanu Reeves, Amanda Peet.
Amerikanske komedie.
7 år (egnet ungdom/voksne).
Romantisk komedie om nølende kjærlighet i kremhvitt - gjenblomstrende kvinne mellom to blomstrende menn.
Så, hvem skal en stakkars kvinne velge?
Jack Nicholson (67) eller Keanu Reeves (39)?
Brrrr - kinkig.
For den vakkert aldrende Diane Keaton (58) er det på sett og vis enkelt.
Hun tar begge.
I noenlunde tur og orden.
Denne ufarlige, men svært sympatiske komedien vil utvilsomt ha sin store appell i akkurat kjernemålgruppen - den engang frenetiske, nå merkbart modnende «make love»-generasjonen.
Som kan nyte filmens skilte, praktiske, profesjonelle og absolutt middelaldrende kvinnes gjenblomstring og fornyede kjærlighetsmot i samme skamløse grad som hennes «hevn», etter at også den nye vin ganske raskt har blomstret av.
Den hevn som består i - ganske enkelt - på ny å gjøre suksess.
I arbeid eller i kjærlighet.
Men aller helst begge deler.
Det gjør altså filmens Diane Keaton, her berømt manusforfatter, som en dag finner sin datters (Peet) aldrende beiler (Nicholson) avkledd i sin kjøleskapdør i sommerhuset i The Hamptons.
Han er en kvinnebedårer med umettelig appetitt på de yngste.
Et helt hjerteattakk må til før han setter spørsmåstegn ved denne vanen, som naturligvis viser seg ytterst vond å vende.
Verre er det å plutselig bli slått så å si på hjemmebane av sin egen og langt yngre lege (Reeves).
Det får holde.
For den tar seg noen vel omstendelige ekstrarunder, denne beregnende, men ikke uintelligente komedie, for å unngå forutsigbarhetens felle.
Velspilt er den.
Også av de to hovedrolleaktørene, som begge har lagt sine særegne fakter akkurat passelig under lokk.
Akkurat så passelig at de unngår enda en gang å gjenta seg selv.
Men samtidig er til å gjenkjenne.
Det er så å si hele vitsen.
Det er ikke et hvilket som helst kjærlighetspar det her skal handle om.
Men et kjærlighetspar spilt nettopp av Nicholson/Keaton.
For også det har nok Hollywood skjønt:
Ingen skal undervurdere nostalgiens lette tilgang til nettopp «make love»-generasjonen.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103677
|
Sissy Wish:«You May Breathe» (kommer 16/2)
(Bauta / Tuba)
Gjør klar for vinterens stjerneskudd - 22 år gamle Siri Wålberg, alias Sissy Wish!
Under fjorårets by:
Larm var Wålberg en spennende, men ennå uferdig artist.
Nøyaktig ett år senere viser hun altså likevel at hun - etter kun en EP tidligere - allerede har et sjeldent ferdig og utmeislet særpreg til platedebutant å være.
Stemmen må ta hovedæren - en betagende, lys og bevrende røst som biter Kate Bush-sensuelt («Let Us Meet The End») i det ene øyeblikket og er Debbie Harry-dovent i det neste («No Company»).
Men ungjenta er definitivt ingen A4-låtskriver heller.
I lett nostalgiske, men overveldende rock-arrangementer - hvor western-inspirasjonen er påtagelig - pensler hun ut svære lydbilder og storslåtte, dramatiske pop-melodier som blir sittende lenge.
Vinterens opptur så langt!
| 1
|
103678
|
Tom Waits & Crystal Gayle:«One From The Heart - Music...
(Columbia/Sony)
Varmt fra Waits.
Musikk fra filmen som la regissør Francis Ford Coppolas studio Zoetrope i økonomisk ruin - «One From The Heart» (1982), straks tilgjengelig på DVD, er selve definisjonen av en vakker fiasko.
Et visuelt dikt av en film, med et av de beste lydsporene i moderne tid.
Hipsterjazz og såre, sentimentalt orkestrerte ballader; disse fjorten sangene minner mer om Waits' tidlige album enn de som skulle komme etter den lille musikalske revolusjonen som het «Swordfishtrombones», i 1983.
«Take Me Home», «Broken Bicycles» og fragmentet «Once Upon A Town» er blant Waits aller nydeligste, og Crystal Gayles stålblå countryrøst passer dette materialet overraskende godt.
«One From The Heart» vant en Oscar-nominasjon, men ble liksom glemt, selv av Waits-fans, i kjølvannet av filmens kommersielle fallitt.
Nyutgivelsen av både albumet (med to bonusspor) og filmen er en fin anledning til å gjøre noe med det.
Varmt anbefalt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103679
|
Ronnie Jacobsen vs. Salvador:«Adjust Your Stereo»
(MTG)
Den som venter lenge ...
For tre og et halvt år siden dukket blues-gitaristen Ronnie Jacobsen fra Kristiansand opp under Notodden Blues Festival i tospann med ræpperen Salvador.
Med en nær utenkelig blanding av de to viktigste svarte musikkformene - blues og hiphop - skapte Jacobsen en hybrid som han har jobbet med å foredle på plate siden den gang.
Med «Adjust Your Stereo» (med årets mest delikate cover!) skaper han noe helt nytt i norsk sammenheng.
Vidar Busk er den man tenker umiddelbart på, ikke minst på latino-flørten «Told You So» er Ronnie Jacobsen nær.
Men Jacobsen dykker dypere ned i hiphopen enn noen annen bluesmann har gjort før, spesielt via Salvadors medvirkning, men også ved å bruke hiphop-komp på låter som pr. definisjon tilhører bluesen («East vs. West»), hvor han skaper oppsiktsvekkende, rytmiske allianser.
Er du glad i musikk generelt, bør du låne øre til Ronnie Jacobsen!
| 1
|
103680
|
Probot: «Probot»
(Southern Lord)
Dave Grohl med våtbrutale metal-drømmer ....
Først en advarsel til alle Grohl-fans:
Dette er ikke post-grønsj à la Nirvana, og det er ikke hardrock med pop-melodier à la Foo Fighters!
Dette er derimot beinhard metal fra noen av Grohls tidlige helter, som han nå har fått muligheten til å lage et hyllestalbum for og med.
Med en svakhet for den mer thrasha delen av metal, feier Grohl og hans venner gjennom elleve brutalt dynamiske metal-låter med både aggresjonen og melodiøsiteten i behold.
Høydepunkter:
«Red War» med Max Cavalera, «Shake Your Blood» med Lemmy og episke «Sweet Dreams» med King Diamond - bare tre eksempler på Dave Grohls bankende metal-hjerte!
| 1
|
103683
|
The Von Bondies:«Pawn Shoppe Heart»
(Sire/Warner)
Mer knalltøff og støyende rock fra Detroit.
Detroit er en hard, nedslitt og gammel industriby som fostrer røffe band.
The Von Bondies er intet unntak.
Med «Pawn Shoppe Heart» kliner kvartetten til med et nervøst og deilig høyspent rockalbum.
«You feel buried, you feel bored, no one takes you seriously when you're twentyfour», hveser sanger og gitarist Jason Stollsteimer innledningsvis på «No Regrets», som på mange måter oppsummerer hva The Von Bondies dreier seg om.
Sammen med gitaristen Marcie Bolan, bassisten Carrie Smith og trommeslageren Don Blum, serverer Stollsteimer ungdommelig og hektisk rock av klassisk kaliber.
The Von Bondies tar ingen omveier, men går rett på sak med skarpe, pågående og hardtslående sanger som, når sant skal sies, ikke er veldig nyskapende.
Men The Von Bondies kompenserer for manglende originalitet med trøkk, driv, nerve og killerlåter som tittelkuttet «Pawn Shoppe Heart», «Crawl Through The Darkness», «Been Swank», «Tell Me What You See» og suverene «C'Mon C'Mon» hvor Jason Stollsteimer rett og slett synger som en gud med sin styggvakre og vibrerende stemme.
Albumet til The Von Bondies er ikke fullkomment, men det tilfredsstiller mitt behov for slamrende og rastløs rock akkurat nå.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103684
|
Tung tango i Paris
Regi:
Bernardo Bertolucci.
Med:
Michael Pitt, Eva Green, Louis Garrel, Robin Renucci.
Britisk/fransk drama.
15 år.
Noen har kalt den Bertoluccis «Første tango i Paris», andre en «kunstnerisk gjenfødelse».
Men det går også fint an å se «The Dreamers» som et høyverdig, men symboltynget og jålete gjenblikk på en ekstrem og omveltende epoke.
Vi er i Paris våren 1968, studentopprørets gryende fase før det skyllet som en flodbølge gjennom de parisiske gater.
Og dernest fra by til by i Europa, som et ekko og en forsterker av en ny tids krigsprotest og universitetsoppstand på den andre siden av Atlanteren.
Det handler om ny søken i en gammel verden, symbolisert gjennom en amerikansk student som blir invitert inn i et dekadent, incestuøst forhold hos et parisisk søskenpar.
Felles har de tre et lidenskapelig forhold til film, som de sluker i store mengder i Paris' berømte cinematek, der også opprøret fikk sin spede kime.
Søskenparets foreldre reiser til det fordums ferieparadis i Normandie.
Men deres sannheter står for fall, og deres sjekker kan kun dekke ungdommenes materielle behov.
Her - bak trange korridorer i et klaustrofobisk, parisisk borgerhjem - prøver de tre ungdommene ut erotiske eksesser som fører mot kaos og undergang.
Det er umulig ikke å assosiere til Bertoluccis mesterverk fra 1972:
«Siste tango i Paris».
Men med «The Dreamers» enten vil han ikke - eller makter ikke - på samme måte å hugge tak, trekke oss med i galskapens besettende runddans.
Kan hende er det med omhu.
Kan hende ønsker Bertolucci nettopp å la tidens avstand speiles i hans film, nå 35 år etter den tid han vil dissekere.
Det har sin risiko:
At vi, smått om senn, gir en god dag.
At menneskene blir for lette, knuget av en symbolrikdom som blir for tung.
Noe nærmere tomhetens og opprørets årsak kan jeg heller ikke se at vi kommer - all iherdig erotikk til tross.
| 0
|
103685
|
Farlig varm
Regi: John Crowley.
Med:
Colin Farrell, Cillian Murphy, Kelly Macdonald, Colm Meaney, Shirley Henderson.
Irsk drama/komedie.
15 år.
Colin Farrell leder an, hjemom i Irland fra Hollywood, superirsk i målet og i livsfarlig rolle som raner.
Men han er langt fra alene.
For dette kan irene!
Å sette det muntre, men langt fra ufarlige blikk på hendelser og skjebner i en ytterst traurig hverdag, og med varme og innlevelse heve dem over tristessen.
«Intermission» er også skarpere, farligere og mer poengtert en sett i genren på lenge, elegant fortalt i et flettverk av historier om mennesker som alle er ute på kanten, og alle angår hverandre:
En livsfarlig politimann, en rasende ungdomskriminell, en hevnlysten beiler, en illusjonsløs ungpike, en impotent unggutt, en utro bankmann eller hans bare tilsynelatende tolerante ektefelle.
Manus og regi er ved to erfarne teatermenn som begge debuterer i film (Mark O'Rowe og John Crowley) - men har med seg en åpenbar sans for det tydelige, det likevel underliggende, det kontrastrike og det tilgjengelige.
Anbefales.
Også til dem som har en ellers helt forståelig terskel i forhold til irsk/britisk tristesse på film.
Men her med letthet kan overraskes.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103686
|
Lavmælt perle
Regi og manus: Sofia Coppola.
Med:
Bill Murray, Scarlet Johansson, Giovanni Ribisi, Akiko Takeshita, Kazuyoshi Minamimagoe.
Amerikansk.
Komedie/drama - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Murray og Johansson er to mennesker i eksistensiell drift på hotell i Tokyo.
Han, en fordums filmstjerne, tjener reklamepenger på whisky.
Hun er kona til en fraværende fotograf.
Ingen av dem får sove.
Begge stiller de helt grunnleggende spørsmål til seg selv - og, etter hvert - til hverandre.
Å drikke og å snakke med en fremmed kan åpenbart være lettere enn å rydde opp i nære og mer forpliktende forhold.
Ulempen er bare at slik stjålen nærhet uvegerlig vil føre til atskillelse.
Han er noen-og-femti.
Hun rundt 20.
De kunne hatt sex - og en viss sensuell spenning finnes.
Men de gjør det ikke; hastig avspenning er ikke denne filmens tema.
Jeg har aldri sett den rutinerte komikeren Bill Murray bedre!
Og den bare 18 år gamle Johansson, som har spilt film i mer enn halve livet (og senere i år kommer i storsatsingen omkring den gamle mestermaler Johannes Vermeer, «Piken med perleøredobben»), er et naturfenomen av instinktiv uttrykksfullhet.
Dette er en sjelden og modig film.
Som aldri blir komedie.
Eller tragedie.
Skjønt den er både morsom og tragisk.
Den er simpelthen en meget god film!
| 1
|
103688
|
Ujevnt om svensk samliv
Regi:
Kjell-Åke Andersson.
Med:
Torkel Petersson, Maria Bonnevie, Sven Nordin, Åsa Persson, Mona Malm, Ingvar Hirdwall.
Svensk drama/komedie.
7 år (egnet voksne).
Han ga oss «Juleoratoriet» og «Min store tykke far».
Fullt så godt lykkes ikke svenske Kjell-Åke Andersson med denne alvorlige samlivskomedie, som lenge lider av klisjéfylt «naturlighet» - og først mot slutten strammer seg til og får tro på seg selv.
Om gode samliv og kjølnet kjærlighet, brå oppbrudd og nye begynnelser og tilværelsens uutholdelige uforutsigbarhet handler «Mamma, pappa, barn», med en moderne småbarnsfamilie og et kriserammet par besteforeldre i sentrum.
I hovedrollen en vennlig småbarnsfar med pappapermisjon (Petersson) som en dag møter Maria Bonnevie på «småbarns-rytmikken».
Og blir brått og fatalt «kär».
Som hjelpende venn har han Sven Nordin, norsk veiarbeider og inkarnasjonen av en manusskapt «norrmann», slik broderfolket ynder å se oss: Sterk, snill, glad og absolutt enkel.
Hvor mye lidelse er en brå forelskelse verd?
Hvor mye møysommelig «trygghet» kan ofres i et tilfeldig møtes kjølvann?
Bonnevie bidrar med litt sterkt tiltrengt saft og styrke, midt i sin tvil og ubesluttsomhet.
Slik personifiserer hun også filmen:
Noe saft, noe styrke, mye tvilrådig famlen.
Ingen kommende klassiker, intet lys i et hittil ugjennomtrengelig mørke.
Men helt OK - for så vidt.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103689
|
The Beat Tornados:«Scandinavian Interlude»
(Flipside / Bonnier Amigo)
Surf- og shadows-toner for deg som aldri kom deg videre etter «Pulp Fiction».
The Beat Tornados har holdt på i nesten ti år og har alltid vært trofast mot sitt konsept; el-gitardrevet instrumentalmusikk med hjerte i surf, shadows og spaghetti-westerns.
Dette er en genre hvor originalitet gikk av moten for en del år siden, og låtene skriker etter levende bilder for fullbyrdelse.
Et stort pluss for originale låttitler dog; «Kreml De La Kreml» og «Theme From Pia Zawa»!
| 0
|
103693
|
Susanna and the Magical Orchestra:«List of lights and buoys
Rune Grammofon
Svevende og jordnært i magisk klangverden
Ensemblet med det mystiske navnet teller ikke flere enn tre, der sangeren Susanna Karolina Wallumrød flankeres av tangentspilleren Morten Quenild og vibrafonist/gitarist Andreas Mjøs, med Helge «Deathprod» Stens umiskjennelige medvirkning.
De har laget et forlokkende musikalsk univers, nedstrippet så langt det er mulig, likevel med sterk melodiøsitet som bærer spor av gospel, pop og andre melodiske tradisjoner.
Med en magisk kombinasjon av eterisk svev og jordnærhet holder den nærværende stemmen og melodiske elementer stand mot klangomgivelsenes trussel om å bryte sammen eller gå i oppløsning.
Her er sterke tolkninger av Leonard Bernsteins «Who am I» og Dolly Partons «Jolene».
Vel så sterke er originalkomposisjonene, som Wallumrøds sakrale flørt «Sweet Devil» og Quenilds tilbakeholdne, gospelmettede «Turn the pages».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103694
|
Ani DiFranco: «Educated Guess»
(Righteous Babe)
Skuffende album fra folk-punker.
Det er ikke vanskelig å beundre Ani DiFranco for hennes utrettelige turnering og endeløse rekke av selvfinansierte album, men «Educated Guess» vil langt fra bli husket som hennes beste utgivelse.
Den 33 år gamle, bifile feministen Ani DiFranco kommer fra Buffalo, New York, og er kjent for å skrive rasende sinte og flotte sanger om alt som opptar liberale og radikale unge kvinner.
På «Educated Guess» driver hun med noe som kan beskrives som pretensiøs folk-jazz med nokså poetiske tekster.
Ani DiFranco skal ha ros for å utvikle seg som låtskriver, men det finnes ikke mange sanger på dette albumet som overgår det hun har gjort tidligere på andre album.
Men liker du artister som Suzanne Vega, Michelle Shocked, Sleater Kinney og Joni Mitchell, kan det godt hende at du finner noe bra her likevel.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103696
|
Bonk:«Western Soul»
(Racing Junior)
Steinrøft fra hovedstadens rockundergrunn.
De fire medlemmene i Bonk kan neppe sies å være unge og lovende, men du vil garantert ikke høre mange norske album i år som er tøffere enn «Western Soul».
Tre av medlemmene har bakgrunn i Anal Babes og Kung Fu Girls, som herjet i undergrunnen uten å komme noen vei på første halvdel av 90-tallet.
«Western Soul» er grumsete og lurvete produsert, men det finnes en rå energi og et nakent driv her som gjør albumet totalt uimotståelig i små doser.
Bonk tryller nemlig frem fengende melodier og flotte harmonier bak den nokså kompakte veggen av skurrende gitarer, buldrende bass og slamrende trommer.
Aller best på det 28 minutter lange albumet er fuzzpop-mesterverket «Wasted Love», som simpelthen er magisk enkelt og effektivt.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103697
|
Einstürzende Neubauten:«Perpetuum Mobile»
(Mute Records/Playground)
Vakkert og dempet fra tyske originaler.
Oslo-aktuelle Einstürzende Neubauten dukket opp i Berlin på tampen av 1970-tallet.
Neste år kan bandet, som er blitt en europeisk institusjon, se tilbake på 25 år med høyst original musikk.
Tiden da Blixa Bargeld - som var fast medlem av Nick Caves The Bad Seeds - terroriserte sitt publikum med avsindig industriell støy er over.
Einstürzende Neubauten kan fortsatt lage mørke og truende lydbilder, men i dag er grunnstemningen i bandets postindustrielle skrapmetall-symfonier melankolsk, dragende, dempet og foruroligende vakker.
Uhyre fascinerende - rett og slett.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103698
|
Tuco's Lounge:«Mexican Standoff EP»
(Bad Day Records)
Glimrende rock noir!
Som en støvete bastard av Wall Of Voodoo og Madrugada galopperer det for meg helt ukjente bandet Tuco's Lounge inn fra ville vesten - nærmere bestemt Bergen - med sjelden overbevisning.
Tuco's Lounge spiller dirrende, atmosfærisk western-rock med en vokalist
- Bjørn Sturle Hillestad - som er det mandigste og mest særpregede i de dypere stemmeleier siden Sivert Høyem.
Sentral er også gitaristen Christoffer Pedersen med sin tørre, sylskarpe tone, slik denne Morricone-influerte genren krever.
To av de fire låtene her, «Solemn Shuffle» og «There Ain't No God In Tuco's Lounge», er intet mindre enn små mesterverk.
Kan vi få en hel plate, takk?
| 1
|
103701
|
Norah Jones:«Feels Like Home»
(Blue Note/EMI)
Hun har solgt et titall millioner plater på ett eneste forsøk, men Norah Jones (24) fremstår heldigvis fremdeles både ujålete og upretensiøs.
Akkurat som på debuten «Come Away With Me», jobber Jones også denne gangen med Arif Mardin, den 71 år gamle, tyrkiske Atlantic-legenden som har fått en ny vår i EMI-systemet.
Det betyr en plate som mange kanskje vil kalle en blåkopi av debuten, men som i kraft av gode, intime sanger og Norah Jones' røykfylte stemme står utmerket godt på egne bein.
Uttrykket er veldig «nedpå» - organisk og luftig.
Arrangementene dyrker less is more-prinsippet, noe som fremhever de enkle, men utsøkte melodiene som preger platen.
Som sist gang beveger Norah Jones seg lettbeint over diverse amerikanske rot-genrer - basisen ligger kanskje i jazzen, men vel så viktige er de forsiktige innsmettene av soul («What Am I To You?»), folk (Townes Vand Zandts «Be Here To Love Me») og country (Tom Waits' «The Long Way Home» og den flotte duetten med Dolly Parton, «Creepin' In»)
Norah Jones fortsetter med andre ord der hun slapp, nemlig ved å skape moderne pop-musikk ut av Amerikas stolte musikktradisjoner!
Likte du denne?
Prøv også Eva Cassidy - «Songbird», Rickie Lee Jones - «Naked Songs», Shelby Lynne - «Identity Crisis».
| 1
|
103702
|
Hjerteknusende godt
Regi: Roy Andersson.
Med:
Ann-Sofie Kylin, Rolf Sohlman.
Sv. drama.
For alle
Svenske Roy Anderssons regidebut fra 1970, «En kärlekshistoria», er restaurert og pusset opp av regissøren selv, og er nå klar for kinolerretet igjen.
Og der gjør den seg godt!
Filmens poetiske språk, kombinert med besk samfunnssatire og glimrende skildring av ung forelskelse er tidløst.
Prestasjonene til unge Ann-Sofie Kylin (Annika) og Rolf Sohlman (Pär) er hjerteknusende god.
Hun er snart 14, og han er 15 år.
Lange blikk fører til små møter og etter hvert heftig forelskelse.
Veien dit er kronglete, misforståelser oppstår raskt, og alle vet at en tenårings hverdag kan snus fra himmel til helvete på to sekunder.
Glimrende formidlet
Med innsikt, humor, ærlighet - og full av observante detaljer, beskriver regissør Andersson denne sødmefylte og sårbare tilstanden.
Særlig det udefinerbare, det usagte i den ungdommelige usikkerhet er glimrende formidlet.
Kontrasten mellom de unge og deres respektive familier er stor.
Andersson er besk i sin observasjon av det svenske folkhemmet anno 1970, der brustne drømmer og strebermentalitet regjerer side om side.
Filmen blir litt vel karikert i skildringen av de voksne, i alle fall sett fra vår tids synspunkt.
Men det essensielle - selve kjærlighetshistorien - kunne neppe vært fortalt med større innlevelse i dag.
For å sitere Sigrid Undset:
«Og ingenlunde forandrer menneskenes hjerter seg.»
| 1
|
103703
|
Når journalister ljuger
Regi:
Billy Ray.
Med Hayden Christensen, Chloë Sevigny, Peter Sarsgaard, Steve Zahn, Hank Azaria, Melanie Lynskey.
Amerikansk.
Drama - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Fremragende, underholdende og engasjerende samtidsdrama om en ytterst løgnaktig journalist.
Det er i USA.
Og forholdet er reelt nok:
Stephen Glass var en ung og fremadstormende journalist i New Republican mellom 1995 og 1998.
I denne tiden skrev han 41 featureartikler.
Den siste - om en meget ung hacker, som var så dyktig at selskapet han angrep betalte store summer for å få ham i egen stall - ble hans bane.
For en konkurrerende journalist fant merkelig få - om noen - faste holdepunkter i historien.
Og snart kom det for en dag:
Historien var god, underholdende og meget mulig.
Men den var løgn og forbannet dikt.
Fra ende til annen.
Senere viste det seg at 27 av Glass' artikler var sydd over samme ikke-eksisterende lest!
Alle fakta er kjent.
Filmen er bygd på en artikkel i Vanity Fair av Buzz Bissinger.
Det som likevel gjør filmen uhyre severdig, er at den likevel blir en spennende thriller og et uhyre interessant drama omkring journalistikk.
Amerikanske journalister har et noe annet grunnlag enn norske.
I USA er, generelt sett, injurieloven motsatt av vår:
En anklaget/omtalt person må, om utsagn skal angripes, bevise i retten at utsagnene er uriktige.
I Norge har journalisten bevisbyrden.
Dette betyr at amerikanske journalisters makt er stor.
Og stor makt medfører store fristelser, åpenbart, selv når internkontrollen synes optimal.
Filmen er helt perfekt rollebesatt.
Ikke minst gjør Hayden Christensen («Star Wars» II og III) en formidabel innsats som det unge, begavede, manipulerende og sutrende «geni».
(Som, i parentes bemerket, i virkelighetens verden kom med en roman om en ung, løgnaktig reporter i et velansett nyhetsmagasin, i mai 2003.
Bokutgivelsen havnet definitivt i skyggen av avsløringen av New York Times' stjernereporter, Jayson Blair, som bløffmaker...)
Det er blitt sagt av andre.
Men jeg må si meg enig:
«Shattered Glass» er nok den beste filmen om journalistikk siden «Alle presidentens menn».
| 1
|
103704
|
En jøde og hans by
Manus og regi:
Jon Haukeland, Tore Vollan.
Stemmer:
Torgeir Engen, Jørgen Langhelle.
Norsk.
Dokumentar - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Moritz Rabinowitz het han, en polsk jøde, som i 1911 slo seg ned i Haugesund.
De påfølgende 30 år utviklet han en betydelig konfeksjonsbutikk - faktisk en hel industri.
Både som forretningsmann og engasjert samfunnsborger hadde han usedvanlige kvaliteter.
Firmaet M. Rabinowitz vokste seg stort, blant annet fordi han tok i bruk helt nye teknikker, som samlebåndsproduksjon og postordresalg.
Samtidig var han en tenker omkring store politiske vyer; noen av dem først realisert i og med EU og EUs pengepolitiske samarbeid.
Jødenes situasjon var også noe som opptok ham sterkt - noe som førte til at han sto høyt på tyskernes liste over hvem som skulle arresteres da de okkuperte Norge.
Rabinowitz elsket Haugesund.
Men byens borgere hadde mer problemer med ham; han var og ble et fremmedelement, rimeligvis nokså misunt sin økonomiske suksess; en «jøde», rett og slett, med biklanger av ordet og begrepet vi ikke liker.
Filmen dveler ved mangt.
Alt er ikke vakkert og flatterende.
Fortellertonen er smålåten og til dels antydende, dog uten at de ærligste hensikter om en balansert beretning blir fraveket.
En hel rekke velredigerte intervjuer med eldre mennesker som kjente Rabinowitz, gjør et sterkt og engasjerende inntrykk.
Det er interessant, det er avdekkende, og til slutt meget, meget sårt:
Hele familien Rabinowitz, mor, far, en datter, svigersønn og et bare ett år gammelt barnebarn ble utslettet.
Også en ung kvinnelig slektning, som delvis vokste opp hos Rabinowitz, og hennes vesle familie ble faktisk tatt - uten at dette er med i filmen.
«Mannen som elsket Haugesund» er en meget god dokumentarfilm.
Den er i tillegg en uhyre viktig historisk leksjon, som angår oss alle.
| 1
|
103706
|
Grotesk gøy
Regi:
Sylvain Chomet.
Fransk/kanadisk.
Animasjon/komedie - 7 år, egnet ungdom/voksne.
Kunstferdig, ubestemmelig og meget morsom røverstrek av en tegnefilm.
Å beskrive verket er nokså umulig.
For vi blir ført inn i en usannsynlig - og, fremfor alt: ubeskrivelig - verden.
En bestemor i Frankrike bestemmer seg for at den unge mannen i hennes hus skal bli sykkelchampion.
Det blir han ikke.
Til gjengjeld blir han kidnappet.
Og bestemor og den stutdumme bikkja i huset forfølger kidnappernes Atlanterhavs-krysser - i sykkelbåt.
Før eventyret virkelig tar av i «Belleville».
Som er et slags New York.
I Belleville lever de fordums swing-sensasjonene Belleville-trillingene.
Som fisker frosk med tyske håndgranater.
Og ellers er nokså snille.
Hva får vi?
En usannsynlig blanding av innfall og utfall; referanser til 50 års kulturliv, sjofelt åndsliv og byliv; swingjazz; TV; Tour de France; kynisk gambling; krim.
For å nevne litt.
Alt skjer i sitt eget, uventede langsomme tempo, utsøkt billedlagt, ondskapsfullt beskrevet.
Den smått filmatisk viderekomne publikummer vil forlate kinoen med et salig smil om munnen.
Og lure på:
Hva i all verden var nå dette?!
| 1
|
103708
|
Blod, sjel og kjærlighet
Regi:
Kevin Costner.
Med:
Robert Duvall, Kevin Costner, Annette Bening, Abraham Benrubi, Rickael Gambon.
Am.
Western.
15 år.
De kler hverandre, de to hardbalne cowboyer Robert Duvall og Kevin Costner.
Fra sine møkkete boots og sigende buksebak til sin frihetstrang og respektfulle motsetninger.
For de er både åndsfrender og kontraster, en cowboyduo som har arbeidet og funnet tonen gjennom mange år - tæret av vær og vind og hver sin betydelige bør av erfaringer.
Nå arbeider Charley (Costner) for kveg- og hesteeier Boss (Duvall) med dyr på «fribeite» - et liv like fritt som det er beinhardt, prisgitt den fantastiske, åpne naturs luner og nykker.
Men da den store rancheier Michael Gambon - den lokale undertrykker og maktdemon - dreper deres venn, jager flokken og vil drive dem bort fra «hans» område, blir gamle Boss alvorlig tirret.
Noen «Gud» skal han ha seg frabedt.
Men frihet til å ferdes hvor han vil, er verd et oppgjør.
Blodig, dødelig og utslettende.
Eller blodig, rensende og ny begynnelse.
Åjo - «Open Range» er en «god, gammel western» med lett moderniserte verdier.
Derfor:
En film som bestemt vil behage de mange og inderlig ergre de få.
Især fordi den også, absolutt, vil inneholde «alt».
Inkludert den obligatoriske kjærlighetshistorie.
Som her blir både «sann» og litt for lett, både langsom og litt for rask.
Likevel:
Denne anmelder erkjenner seg denne gang enkelt blant «de mange», som lar dens moderniserte westernsjel få overskygge visse svakheter.
Som nyter Robert Duvalls finstemte, gamle hedersmann i fulle drag, Costner-rollens usentimentale selvinnsikt.
Og ikke minst deres respekt, deres søken og deres undersøkelse av egne motiver.
«Open Range» er velspilt, vakker og nydelig fotografert - skapt med en kjærlighet til mennesker, dyr og natur som umiskjennelig skinner igjennom.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103709
|
Stereolab:«Margerine Eclipse»
(Elektra/Warner)
Stereolab har dessverre hatt en dalende kurve helt siden «Emperor Tomato Ketchup» i 1996, og med «Margerine Eclipse» forsvinner kanskje siste rest av fans?
Platen er iallfall en endeløs lang flate av stillestående, kjølige og stiliserte lydbilder.
Bedre blir det ikke av at Laetitia Sadier ikke akkurat synger mindre flatt enn før.
I dette synth-pop-landskapet er man sterkt avhengig av gode låter for å fange interessen, men med unntak av «Margerine Rock» og «Margerine Melodie» finnes ikke de her.
| 0
|
103711
|
Strengesjefen
(Farmen/Sonet)
Blant annet har han vel ikke vært nærmere en radioballade (!) enn han er på nydelige «Minutes».
Det myke er nå engang ikke det vi umiddelbart forbinder med gitarfyrverkeriet fra Haugesund, men også på «Trains» har han kamuflert en reinspikka poplåt i energisk blues-driv.
Samtidig har Berge denne gangen truffet innertier med coverlåtene.
Endelig dukker Motörheads «Ace Of Spades» opp på plate, men enda råere låter det av Everlasts «Black Jesus» - platens høydepunkt - og Keb' Mos «Every Morning», hvor Berge beviser at han ikke bare takler fingersprint over gitarstrengene, men også er en mester på antydningens kunst når han vil.
Bjørn Berge er i ferd med å bli husholdsnavn nedover på Kontinentet, slik han har vært her hjemme etter sine to Spellemannpris-vinnende plater «Stringmachine» og «Illustrated Man».
Med «St. Slide» - hans aller beste til nå - fortjener han å nå enda flere.
| 1
|
103712
|
Barabass & The Happy Few:«Rali Rei»
(Happy Few Records / VME)
DJ Barabass har bakgrunn i nedlagte Atakama og styrer kollektivet sammen med Hans Rykkja.
Uttrykket er elektronisk basert, med sterke islett av den mer funky delen av jazzen.
Lydbildet er polert og luftig, men Barabass & The Happy Fews låter lider under manglende variasjon av meloditema - improviserte eller ikke - over de uendelig lange, repeterende komp-strekkene som danner basisen.
Og uten mer effektive rytmebrekk enn tilfellet er her, blir helheten fort søvndyssende, samme hvor delikat lyden er.
Et pluss i så måte er det melankolske chillout-nummeret «Mumbai» og påfølgende «Blues For Babylon», men de redder ikke dagen alene, dessverre.
| 0
|
103714
|
Oslo Fluid:«12 Fluid Ounces»
(City Connections/MTG)
Oslo Fluid har tidligere forent hip hop og jazz med tidvis strålende resultat, men det rytmesterke og funky kollektivet har ikke lyktes med å samle alle de løse trådene på albumet «12 Fluid Ounces».
Først og fremst handler det om mangel på virkelig gode låter.
Dernest handler det om en produksjon som er altfor rund og tam til å yte det ni mann sterke og fleksible bandet full rettferdighet.
Albumet er riktignok behagelig og tilbakelent, men innpakning er såpass glatt og vestkyst-aktig at dynamikken, trøkket og det klare organiske elementet i låtene til Oslo Fluid svekkes.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103716
|
En smal genistrek
Regi:
Shari Springer Berman og Robert Pulcini.
Med Paul Giamatti, Hope Davies, Harvey Pekar.
Amerikansk.Drama/komedie/dokumentar - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Dette er en film om Harvey Pekar, en mann som muligvis har en slags verdensrekord i eksistensielt svartsyn, negativt selvbilde og destruktiv livsanskuelse.
Dette skrev - og skriver - han tegneseriemanus om; «American Splendor».
I denne filmen møter vi mannen, fenomenet, hans gode «nerd-av-verdensklasse»-venn, hans lykketreff av en sofasovende hustru, hans dødskjedelige jobb som sykehusarkivar, hans tegnende kunstnerkolleger - som var i stand til å billedlegge den skriftlige elendigheten.
Noe blir - aldeles briljant - fremelsket av begavede skuespillere i en spillefilmdel.
Noe er simpelthen dokumentar.
Blant annet gjelder det en høyst autentisk pensjonsmarkering.
Samt noen minneverdige innslags i David Letterman-show på 80-tallet.
Filmen er rørende, menneskelig stor, intelligent intetsigende og steindødt livsbejaende.
En advarsel, dog:
Kinogjengere som søker tidtrøyte uten å tenke, vil hate dette.
Nokså mange andre vil finnet et mirakel på lerretet!
| 1
|
103717
|
Sondre Lerche:«Two Way Monologue»
(radiosingle - album med samme navn kommer 23.2.) EMI
Sondre Lerche demper ikke akkurat forventningene med denne smakebiten på sitt andre album.
«Two Way Monologue» (fin tittel!) er klassisk popmusikk av edleste valør og en typisk Sondre Lerche-komposisjon med toneganger som hele tiden tar uventede retninger på en måte som gjør at lytterørene skjerpes hele veien.
Sangen starter i nærmest haltende uptempo-rytme, men eksploderer mildt i et svært klebrig refreng, hvor produsentene Jørgen Træen og Hans Petter Gundersen gradvis fletter inn forsiktige, men velplasserte poptriks som blåser-groove med ska-fot, psykedelisk orgel og westcoast-kor.
Sondre synger dessuten sedvanlig avslappet og lekelystent, hvilket avspeiler hele hans holdning til popfaget.
En lett, glad og lystig låt å møte lysere tider med!
| 1
|
103718
|
Stefan Sundström:«Pappa kom hem - live»
(National/Bonnier Amigo)
Konsertopptak der den svenske sangeren blant annet har med strykekvartett.
Stefan Sundström presenterer på denne platen både eget materiale og velkjente Evert Taube og Allan Edwall-materiale.
Her er den sarte visen side om side med rockeren Sundström, som blant annet serverer en drivende versjon av «Vi betalar inte» og «Onda barn» i skarp kontrast til «Far» i a cappella-opptak.
Hans meget karakteristiske stemme kler nesten like godt viseklassikeren «Brevet från Lillan».
Platen blir litt for springende og klarer ikke helt å holde på lytterens konsentrasjon gjennom de tretten sangene.
| 0
|
103720
|
Liv Marit Wedvik:«Whatever You Say»
(Showtime records)
Liv Marit Wedvik selger i bøtter og spann av sin meget enkle countrymusikk.
Helt utrolig!
Tannlegeassistenten Liv Marit Wedvik fra Skien er ute med sin tredje plate på et år!
Kjenner hun ikke sin begrensning eller ordet overeksponering?
I velkjent stil serverer hun et dusin coverlåter i syltynn countrysuppe.
Hun tilfører absolutt ikke noe nytt til sangene hun har valgt til denne plata.
Hun gir seg blant annet i kast med Police-låten «Every Breath You Take» (på plata i duett med Leif Ottesen), Tracy Ullmanns «They don't know about us» og Rubetts «Sugar Baby Love».
Resultatet er ganske flatt og uspennende.
Hun synger uten innlevelse, og skal hun fortsatt holde på de platekjøperne hun har opparbeidet seg, burde hun søke råd og veiledning hos en profesjonell produsent som kan hjelpe henne videre med platekarrieren.
| 0
|
103721
|
The Who: «Tommy - Deluxe Edition»
(Polydor/Universal)
«Deluxeversjon» som er langt dårligere enn den konvensjonelle utgaven.
Bare for å ha sagt det med en gang:
Musikken fra The Whos «rockopera» «Tommy» står til en femmer og vel så det.
Toerkarakteren her skyldes uavkortet det uvanlig halvhjertede arbeidet som ligger til grunn for denne såkalte «deluxeutgaven».
For det første høres den nye miksen tam og for vokaltung ut på vanlig stereoutstyr (det er fullt mulig at «5.1 surround»-miksen er bedre, men det bør være et krav at også folk med normalt avspillingsutstyr skal kunne ha glede av å punge ut for dette her).
I tillegg er bonusmaterialet på CD2 skuffende tynt:
Uviktige alternative versjoner, to helt bortkastede «nye» oppdagelser (hvorav den ene, «I Was», ikke er en låt i det hele tatt, men sytten sekunder brøling), samt to sanger - «Young Man Blues» og «Dogs (Part 2)» - som ikke har noe med «Tommy»-prosjektet å gjøre i det hele tatt.
Hvorfor ikke flere av Pete Townshends fascinerende fullendte hjemmedemoer i stedet?
Verst er imidlertid innpakningen.
Det klassiske coveret er uskarpt som en tredjegenerasjons xerox-kopi (spesielt baksiden), og er ikke engang komplett gjengitt.
Essayet er elendig, og vi får ingen innspillingsopplysninger - aller minst om bonuskuttene.
Videre har man utrolig nok klart å unnlate å reprodusere den opprinnelige, fint illustrerte librettoen.
Skandale!
For som Keith Moon i sin tid uttrykte det:
«It's a bleedin' opera, innit?!».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103723
|
Trio Mediaeval:«Soir, dit-elle»
(ECM)
Fascinerende flettverk av tider, toner og tre velklingende kvinnestemmer.
Linn Andrea Fuglseth, Torunn Østrem Ossum og Anna Maria Friman har med Trio Mediaeval skapt et ensemble med så sterkt særpreg at det nærmest setter komponistene i skyggen.
Ikke sånn å forstå at de presenterer dårlig musikk på sin nye plate «Soir, dit-elle», men det er de tre stemmene, som gjennom årevis av arbeid er smidd sammen for å synge musikk fra middelalder og renessanse, som gir platen sin helt unike kvalitet.
En messe fra 1400-tallet, signert Leonel Power, ligger selvsagt godt til rette for trioen i all sin tekstnære inderlighet.
Innslagene av ny musikk - av Gavin Bryars, Oleh Harkavyy, Ivar Moody og Andrew Smith - er flott komponert ut fra og flettet inn i den gamle.
Om den likevel klinger litt mer utprøvende, skaper trioen en utsøkt helhet, i en spennende balansegang mellom sammensmelting og individualitet.
| 1
|
103724
|
William Hut:«Versus The End of Fashion Park»
(Banana/Tuba)
Aller best og mest original alene.
Poor Rich Ones var til tider et fabelaktig band, men fant kanskje aldri sin helt egen, originale stemme.
Det har vokalisten Willy Marhaug så avgjort maktet under navnet William Hut.
Dette er en plate som bør få en oppmerksomhet tilsvarende den sjelefrende og bysbarn Magnet opplevde i fjor med «On Your Side».
Hut er som bergensere flest: lavmælt insisterende og smått melankolsk.
Men det er et varmt regn som drypper ned fra Huts vakre melodier og hans til tider overjordiske stemme.
Der tekstene mangler helheten, utfyller de forsiktige arrangementene lydbildet perfekt - enten det er lengtende strykepartier eller skurrende elektronika som danner bakteppet.
Og årets duett så langt - med Sissy Wish - heter «Path».
William Hut har funnet sin stemme.
| 1
|
103725
|
Minor Majority:«Up For You & I»
(Big Dipper/Sonet)
Renskåret og vakker, mørk og insisterende.
Enkelte sanger på denne platen er så resignerte og mørke at de gjør deg nummen i kroppen.
Likevel må du være huleboer for ikke å oppdage skjønnheten i Pål Angelskårs nydelige melodier og hans inntrengende stemme, som på det dypest bevrende nærmer seg Tindersticks' Stuart Staples.
Samtidig serverer Andreas Berczelly en nær genial produksjon; ren og varm - enkel, men forsterkende, enten han har et helt band mellom fingrene eller bare Angelskårs stemme og akustiske gitar.
Karen Jo Fields og Stine Kobbeltvedts forsiktige korhjelp løfter helheten, det samme gjør Jon Arild Stiengs Mark Knopfler-flørtende elgitar.
«She Gave Me Away» og «(In That)
Premature Way» er helt klart blant vinterens vakreste eventyr hittil.
| 1
|
103726
|
Analogue Orchestra:«Back To Stereo»
(Universal)
Pussig spacepop fra debutduo.
Analogue Orchestra er duoen Paal Evjen og Jonny Kristiansen, som lager melodiøs pop med svulstige arrangementer i en pussig og utdatert syntetisk setting.
«Back To Stereo» er i all hovedsak skrudd sammen og produsert av duoen selv i eget hjemmestudio, men de har fått hjelp av veteranen Bjørn Nessjø.
Rent musikalsk kan Analogue Orchestra plasseres i den utskjelte 80-tallsbagen:
Melodiøs, melankolsk og syntetisk pop som du sannsynligvis vil elske eller hate.
Gutta elsker visstnok alt som har med romfart og verdensrommet å gjøre.
Slik låter også sangene som er pakket inn i et nokså speisa lydbilde.
Og jeg må ærlig innrømme at jeg har problemer med albumet.
Noen av sangene er melodiøse og riktig så vakre, eksempelvis «Dumb Angel» og «Blood in The Sky», men aller best er utvilsomt tittelsporet hvor det skjer mye rart, samt «The Ballad of Michael Caine», hvor Analogue Orchestra viser tilløp til storhet.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103727
|
Bjarne Brøndbo:«Purpur og gull»
(Norwave)
Bjarne Brøndbo tråkker i mentor Åge Aleksandersens fotspor - i nøyaktig like store sko.
Hyllestplater kan være så mangt.
Å legge seg så nær opp til originalen som her gir aldri det mest spennende resultatet.
Og med all respekt for mannen som blir hyllet, Åge Aleksandersen; han burde kanskje ha overlatt produsentrollen til noen andre?
Da Bjarne Brøndbo ga nytt liv til Åges «Va det du, Jesus» på den fremragende «Salmer på ville veier» for to år siden, viste han hvilken evne han faktisk besitter til å tolke andres sanger.
På «Purpur og gull», med opphavsmannen selv bak spakene, blir han bare en yngre utgave av Åge selv.
For stemmene deres er svært like, og versjonene av kjente og mer ukjente Åge-sanger avviker altfor lite fra originalene.
Derfor oppfattes denne platen fort både lite dristig og litt lettvint.
Samtidig skal jo sangene fungere på en teaterscene, der uttrykket skal tekkes mange.
Kanskje ligger styrken - og svakheten - her?
| 0
|
103729
|
Hilde Heltberg:«Don't Come Closer»
(Majorstudio)
Rehabilitering - nå!
I langt over 20 år har Hilde Heltbergs flotte stemme eksistert bakenfor den norske stjernestatusen, men med «Don't Come Closer» bør hun for alvor trekkes ut av skyggene!
For dette er rett og slett en nydelig plate, luftig produsert og med klisjéfri og ettertenksom poesihjelp fra tekstmakker Kari Iveland.
Heltberg har alltid laget fine melodier, og her har hun funnet den perfekte arrangementsbalansen mellom det tyngre («If», «White Walls») og det inderlige («Champagne With The Famous», tittellåten og spesielt «Falling In Love» med sitt modne islett av Emmylou Harris).
«Come To Me» - en duett med Paal Flaata - innehar også en sjeldent naken prakt.
Dette er en opptur, Hilde!
| 1
|
103730
|
Unit Five:«Langt til Hollywood med Hurtigruten»
(Hitsongs)
Etter nesten atten år er Unit Five tilbake med en ny plate.
De var bedre før.
Tiden har løpt fra Tore Hansen og Unit Five.
De hadde sin storhetstid på 1980-tallet, men har ikke helt klart å følge med tiden.
Det er ikke samme gløden og spruten over det som en gang var verdens nordligste popband.
Tore Hansen er fortsatt vokalist og frontperson.
Han har skrevet elleve av de tolv sangene på dette sjette Unit Five-albumet, den siste har Randi Hansen (hun med «Sola di») signert.
Unit Five serverer voksenpop, med flere melankolske tekster.
Fansen er nok blitt eldre med Unit Five, og de klarer neppe å få mange nye med denne platen, der «Lene», «På vei» og «George og Kjell Magne» er best.
| 0
|
103731
|
Glimrende om Bea
Regi:
Petter Næss.
Med:
Kaia Foss, Kamilla Grønli Hartvig, Ida Thurmann-Moe, Maria Gullaksen Brinch, Kim S. Falck-Jørgensen, Espen Klouman Høiner mfl.
Norsk ungdomskomedie.
15 år.
For «Bare Bea» er en lekende og spøkefull blanding «Hollywood-college» og «absolutt godt norsk» - nærmest overrumplende i sin lette, lekende og alvorlig humørfylte form.
I enkelte øyeblikk kostelig, og imponerende spilt av en rad 16-årige talenter - med Bea (Kaia Foss) og gjengleder Mia (Kamilla Grønli Hartvig) i front som markante venner og motpoler.
Det vil si:
Egentlig er det lumpent å trekke noen frem foran andre i denne «firerbande» av skolevenninner - samt Beas to menn - som hver mestrer sin rolle ypperlig, med hver sin markante karakter.
Men som har én ting veldig felles: en intensiv interesse for sex.
For hovedperson Bea handler det heldigvis også om mer: om fremtid, evner og planer.
Denne filmens Bea har både talenter og handlekraft.
Samt en sterk bevissthet om det.
Et tema manusforfatter Johan Bogaeus og regissør Næss nøye passer på å la ligge som en alltid nærværende streng - en avgjørende overbygning over alt Bea gjør.
Det gjør «Bare Bea» til en friskere, mer moderne variant av ungdomskomedie enn svært mye annet i genren.
Det dype alvor derimot, som Beas situasjon så absolutt innebærer, blir nesten usynlig i denne (tilsynelatende) så lettlekte filmform.
Ingen avgrunn åpner seg bak hennes valg, intet sluk truer.
Det er da også en helt annen type ungdomsfilm om sex, løsrivelse og gjengtilhørighet enn den fortsatt norgesaktuelle «Thirteen», som var både opprivende og skremmende.
I «Bare Bea» handler det om trendy og svært ressurssterk ungdom - frontfigurer i enhver skolegård, privilegert og fra de åpenbart helstøpte hjem.
Slik sett har Bea lite å kjempe med.
15-årsgrensen er høyst diskutabel.
Dette er ikke en film som griper om alvorsmuskler, trygler om samtaler og skriker etter voksenfølge.
Her er absolutt eksplisitt sex, utført med fomling, seier og skuffelse.
Og i en forfyllet «voksenscene», som Bea og vennen Anders ufrivillig bevitner: omgjort til satire, med en «urofaktor» omtrent som med Harald Eias skrukk, sett på TV en hel sesong.
Filmens rytme holder «Bare Bea» sammen gjennom alle skiftende stemninger, brå kast, kjappe kutt og vitale innspill.
Det samme gjør musikken (Surferosa) - som svinger fra heftig rock til myk poesi.
I full harmoni med sin Bea.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103732
|
Ulogisk og surrete
Regi: Boaz Yakin.
Med Brittany Murphy, Dakota Fanning, Marley Shelton, Heather Locklear, Donald Faison.
Amerikansk.
Drama/komedie - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne
Søkkrike New York-jenter har sine problemer!
Det vil si:
Molly (22) var søkkrik.
Men må - akk og ve! - ta seg en jobb når pengene etter hennes avdøde rockeforeldre blir svindlet bort.
Hun blir barnepike for en åtte år gammel jentunge.
Ungen er ytterst forsømt.
Og derfor ei utsøkt merr.
Så må de finne fram i livet, sammen, de to.
Og de jobber hardt:
Brittany Murphy som et klassisk, skjødesløst og småsexy rotehue - à la Goldie Hawn for 35 år siden.
Og purunge Dakota Fanning, like nifst presis som Jodie Foster var på hennes alder.
Men det hjelper fint lite når manus er et ulogisk, steindumt sammensurium av klisjeer og sentimentalitet.
Sammenhengende!
| 0
|
103733
|
Enda dårligere
Regi:
David Zucker.
Med Pamela Anderson, Charlie Sheen, Leslie Nielsen, Queen Latifah mfl.
Amerikansk.
Komedie - 11 år.
Det hjalp ikke med ny regissør, dessverre.
Og ikke med Charlie Sheen, Leslie Nielsen eller «Cabaret»-gullegullet Queen Latifah heller.
Ikke engang med Pamela Anderson!
Filmspøken som spøker på andre filmspøkers bekostning, er ikke morsom.
Det ser rett og slett ikke ut som noen implisert har forsøkt.
Muligens med unntak av Pamela.
Som bokstavelig talt fyller lerretet i nesten full bredde - kort men fyndig.
Det er lenge siden vi ga opp håpet om at «Scary»-filmene - som skulle parodiere parodiene, kjempesuksessene og de siste fjortisfilmene - hadde ambisjoner om snert, sting eller vidd.
«Scary»-filmene holder seg til promp- og lytegenren.
Som kan ha sine helsebringende sider (stille fnis, lav puls).
Men også de, særlig de - krever et visst nivå.
En rad parodierte filmer («8 Mile», «Matrix» etc.) kan gjenkjennes.
Det er det beste som kan sies om «Scary Movie 3».
Pluss Pamelas attraksjoner - sørgelig fort utbrukt.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103737
|
En liten juvel
Regi:
Tom McCarthy.
Med Peter Dinklage, Patricia Clarkson, Bobby Cannavale.
Amerikansk.
Drama - 7 år, egnet ungdom/voksne.
En sjelden filmopplevelse:
Vakker, sår, morsom, lavmælt.
Et must for filmelskere!
Det handler om Fin.
Som er kortvokst og dermed annerledes og for evig dømt til alle andre blikk.
Fins opplevelsesnisje i livet er tog.
Når hans gamle venn og kollega i storbyen dør, arver Fin hans eneste jordiske «gods»: en nedlagt jernbanestasjon langt ute på landet; Fin blir «stasjonsbetjent».
Der skjer det ingenting.
Eller nesten ingenting.
Men et par andre figurer lever også i et slags eksil:
En pratesjuk pølseselger og en sorgridd kunstner - først og fremst.
Alle har sitt, viser det seg.
Og langsomt og med stor møye nærmer disse tre seg hverandre.
Dette er en utpreget «annerledes» amerikansk film, utelukkende bygd opp om rollefigurene og deres indre liv.
De tre skuespillerne leverer alle formidable prestasjoner uti skuespilleriets kleinkunst.
Men fremst: den vakre, store, karaktersterke og kortvokste Peter Dinklage; vanvittig uttrykksfullt til stede i nesten hver eneste scene.
Storartet, rett og slett!
| 1
|
103738
|
Mislykket gjenfødsel
Regi:
Keith Gordon.
Med Robert Downey jr.
,Robin Wright Penn, Mel Gibson, Jeremy Northam, Katie Holmes.
Amerikansk.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Nokså mislykket film bygget på BBCs fantastiske TV-serie fra 1986.
Historien er komplisert:
En forfatter, fullstendig invalidisert av sin galopperende psoriasis, ligger i sin sykehusseng og fantaserer.
Eller ikke-fantaserer.
Han hjemsøkes i alle fall av sitt tidligere sex & crime-forfatterskap, sin ødelagte barndom og sin verkende og paranoide nåtid.
Hans navn er Dan Dark, hans liv er det totale «noir».
Det er mange år siden jeg så TV-serien.
Men i mitt minne står den som et lysende, groteskt morsomt eksempel på den ytterste galgenhumor, sømløst vevd sammen til en djevelsk velregissert musikal.
Forfatteren Dennis Potter, mannen bak denne vidløftige historien, levde et liv torturert av en ekstrem psoriasis.
Det gjorde ikke saken mindre interessant ...
En film må bli annerledes, om ikke annet enn fordi den er på to timer, mot TV-seriens åtte.
Det blir vanskelig, selvfølgelig.
Og filmen bommer på viktigste: å skape identifikasjon med dette væskende og rallende vesenet med alle hans tanke-utflukter.
Men på ett eller annet punkt finnes likevel en gnist.
Og det har med hovedrolleinnehaver Robert Downey jr.
å gjøre - ikke rollen hans.
For de pinsler vi ser, må da utvilsomt være en refleks av Holywoods mest omtalte tunge narkomani?
| 0
|
103741
|
St.Thomas:
«Let's Grow Together
- The Comeback of St.Thomas
(Racing Junior)
På tide at St. Thomas fornyer seg en smule.
Thomas Hansen, bedre kjent som St. Thomas, har drevet det overraskende langt som sanger, låtskriver og artist, men har du noen av de tidligere albumene hans i samlingen, trenger du strengt tatt ikke kjøpe «Let's Grow Together - The Comeback of St. Thomas».
Vinglete, lavmælt, lo-fi country-rock med rustikk leirbål-appell, slik den fremstår på albumene til St. Thomas, er utvilsomt sjarmerende, men nå er det på høy tid med en smule fornyelse.
Av albumets tretten låter er stort sett «Silence Break Your Heart», «The Red Book», «Waltzing Around Insane» og «An Artist With A Brilliant Disguise», verdt å trekke frem.
Sammenlignet med det øvrige låtmaterialet er dette de eneste sporene som virkelig utmerker seg.
Resten av St. Thomas-albumet kan neppe anbefales for andre enn harde fans.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103742
|
Tine:«Vil ha deg»
(Sony Music)
Vel tett i hælene på Dina-suksessen, men likevel med en viss egenverdi.
Da Dina i fjor gjorde en respektabel oppussing av en utskjelt genre - trance-pop - var det ti år siden Merete LaVerdi første gang sang på morsmålet i denne genren.
Utrolig nok plukket ingen opp ideen igjen før Dina i fjor gjorde furore på VGs single-liste med «Bli hos meg» og «For evig min», men nå håper Sony Music å følge opp Dina-suksessen med nykommeren Christine Hansen, eller Tine, som er artistnavnet.
Tine har en søt og helt grei stemme, uten at «Vil ha deg» kommer til å gå ned i historiebøkene som grensesprengende.
Men sangen har et sterkt refreng, noe denne genren er helt avhengig av, og som fort kan føre også Tine høyt opp på hitlistene.
| 0
|
103748
|
Gluecifer:«A Call From The Other Side», single
(Epic/Sony)
Turboneger har, som naturlig er, stukket av med mesteparten av oppmerksomheten, men det spørs om ikke Gluecifer er Norges beste rockband - i hvert fall slik de fremstår på denne singlen.
«A Call From The Other Side» er en velkrydret, sviende og saftig smakebit fra det kommende albumet «Automatic Thrill», hvor Gluecifer demonstrerer at det er mulig å lage melodiøs rock med snert, nerve og kontant trøkk.
Det handler om å trekke ut essensen av en rekke hardtslående retninger innen rocken.
Bare hør på den adrenalinfremmende «Speedfoot», som er hektisk, rå, naken, ruglete og direkte.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103751
|
Bergman Rock:«Bergman Rock»
(Silence/Tuba)
Svenskeheltene vasker vekk identiteten sin, dessverre.
Bergman Rock har i alle år vært Bob Hunds engelskspråklige alter ego, men når bikkjene fra Skåne først gir ut plate under Bergman Rock-navnet, forsvinner også det meste av hva som gjør Bob Hund så særpreget; den skånske dialekten og de underfundige tekstene.
Platen inneholder helt nytt stoff og låter umiskjennelig bobhund'sk, men det forsvinner altså noe viktig i overgangen til engelsk.
Og selv om du hører hvem som har laget dette, når ikke låtene til hælene på Bob Hunds egne klassikere, med hederlig unntak i «Help The Band», instrumentalen «Nordic Dep.» og den melankolsk-dramatiske «My Best Friend».
Mitt forslag blir likevel å gjøre som deres norske motstykke Kaizers Orchestra neste gang; erobre Kontinentet med sitt eget språk!
| 0
|
103754
|
Ragnhild Berstad:«Respiro»
(Aurora)
Oppdagelsesreise i klang, pust og bevegelse.
Ragnhild Berstad hører fortsatt til blant de relativt unge komponistene her i landet.
Hun nærmer seg femti, men begynte ikke å skrive for alvor før på 1990-tallet.
Likevel spilles hun mye både i Norge og utlandet, og portrettplaten «Respiro» bekrefter at vi har med en moden stemme å gjøre.
Det hviler en grunnleggende ro over Berstads musikk.
I verk for «alt» fra solo klarinett og elektronikk til orkester, kor og solist, gir hun sansene sjansen til å henge med i svingene.
Hun er på en stadig oppdagelsesreise i nye klanger, og gjerne i store lydrom.
Men ulikt en del beslektede komponister unngår hun kjedsomheten ved å kombinere de store flatene med små, gjerne raske strøk og en strøm av behagelig bevegelighet.
«Respiro» er rett og slett en samling særegen, vakker samtidsmusikk; den viser en komponist som forsker på nye, finstilte måter for hvert verk.
| 1
|
103755
|
Clausen + Wille:«Fri»
(Tylden)
Norskspråklig popplate fra to menn i førtiårtene som beskriver sine følelser og lengsler.
Duoen Giert Clausen og Ole Wille debuterer med «Fri», der de selv har hovedansvaret for tekst og musikk og synger nesten like mye hver.
Platen henvender seg til et voksent publikum, med popmusikk som ikke støter noen, men som spenner fra ballader via litt mer rockete til nærmest visepop.
Duoen synger om ting som opptar dem: kvinner, kjærlighet, barn eller meningen med livet.
Og de kommer nok til å få mye radiospilling utover vinteren.
| 0
|
103756
|
Folk & Røvere:«Sommer hele året 96-04»
(VME)
En sjeldent god samleplate fra Folk & Røvere.
Det er med en slik plate at vi virkelig blir klar over hvor mye god popmusikk Folk & Røvere-sjef Ulf Nygaard faktisk har laget de siste åtte årene - fra den høyst originale debuten «Vi som ikke har opplevd krigen», hvor sangmakker Beate Slettevoll Lech (senere Beady Belle) ble introdusert, og til fjorårets store ørekløe, «Utadæsjælåpplevelse» med Ravi (Ivar Chr. Johansen).
Selv er jeg nok en tilhenger av det eldre stoffet, der Beate Slettevoll Lechs nydelige stemme smyger seg drømmende ut av Nygaards lyse, finstemte melodier og Bristol-influerte rytmer.
Noen kalte det trip-pop - en flott pop-trip er det iallfall!
| 1
|
103757
|
Julegave til alle
Regi:
Charlie Chaplin.
Med:
Charlie Chaplin, Claire Bloom, Sydney Chaplin, Buster Keaton m.fl. Am.
Tillatt for alle.
Bare Oslo-publikum får denne nydelige «ekstrajulegave»:
Charlie Chaplins vidunderlige «Rampelys» fra 1952 i nyutsending på kino.
Den er så vidunderlig vis og vakker, Charlie Chaplins «Rampelys» fra 1952.
Like livskraftig og «ung» som klok og vemodig i innhold, like enkelt som poetisk fortalt.
Og med en filmmusikk han naturligvis selv komponerte, det betagende tema «Limelight» - som først 20 år senere skulle gi ham hans eneste (!) Oscar, når unntas æres-Oscar i 1974.
Genialt spenner «Rampelys» over et helt livsløp gjennom filmens møte mellom en ung og talentfull ballettdanserinne (den da 20 år gamle Claire Bloom) og en aldrende komiker, som opplever at hans tid er forbi.
Men hvis kjærlighet og visdom han generøst øser over danserinnen, der hun er nær ved å dø av frykt for sin fremtid.
Over 50 år er filmen, og ved et par anledninger er det merkbart.
To rommelige kabaretnumre ville knapt vært avsett samme rommelig plass pr. i dag - mens lydkvaliteten i musikken led alderdommens kvaler litt ut over det nostalgisk fremmende i visningen denne anmelder opplevde.
Chaplin var 62 år da han - ulykkelig over McCarthy-tidens USA - la denne filmens handling til sin ungdoms London 1914.
Dit la han også verdenspremièren, om han var underveis til da meldingen kom - midt i Atlanteren - om at hans visum var trukket tilbake.
Hans tid i USA var over.
I høst er Chaplins klassikere (inkludert «Rampelys») også utgitt i hyper-fresh tilstand på DVD med dokumentarinnslag og nyinnspilt musikk.
Det bør ikke hindre noen i å unne seg også denne filmhistoriske opplevelse - originalt og i kinoens mørke.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103758
|
Sterk og rørende
Regi:
Niki Caro.
Med:
Keisha Castle-Hughes, Rawiri Paratene, Vicky Haughton, Cliff Curtis. zbr>Newzealandsk drama.
11 år.
Med kraft og verdighet berører «Whale Rider» grunnleggende verdier i den menneskelige natur generelt - og i maorikulturen på New Zealand spesielt.
Uten å være banal eller sentimental rører denne filmen ved sterke følelser.
Ekte og troverdig gir den et innblikk i et lite folks intense ønske om å gjenvinne fordums stolthet.
Ifølge tradisjonen er det den førstefødte sønn til Whangara-folkets leder som skal lede sitt folk.
Tradisjonene blir brutt gjennom en dødfødt sønn og moren som dør i barsel.
Kun babyens tvillingsøster overlever.
Dette er ikke godt nok for bestefar Koro, som drives av strenge tradisjoner, tett knyttet til sagn og legender.
Men i vesle Paikea (oppkalt etter stammens forfar, hval-rytteren Paikea), finnes viljestyrke, intellekt og visdom som langt overgår tilsvarende evner hos hennes jevnaldrende guttevenner.
Hun besitter evner til å ta tak i sitt ganske skakkjørte og desillusjonerte folk - og lede dem tilbake i riktig retning.
«Whale Rider» beskriver den spennende, ofte grusomt sårende, dragkampen mellom bestefar og barnebarn.
Deres forhold er fylt av lykke, inntil bestefar ser veslejenta på tolv utfordre hans autoritet.
Hun på sin side kjenner kraften fra den gamle hval-legenden.
Unge Keisha Castle-Hughes er bemerkelsesverdig god i rollen, som krever så mye styrke og sårbarhet.
Hun har en verdig motstander i Rawiri Paratene som den steile, stolte besterfaren.
Med unntak av enkelte litt «riktige» pedagogiske løsninger, er filmen full av drama, barsk humor og sterke personligheter.
Kraften i legenden overføres vakkert og ydmykt til lerretet, intenst og rørende.
«Wahle Rider» er av de gode drama, med substans som vokser etter at du forlater kinosalen.
| 1
|
103759
|
Lett sett og lett glemt
Regi:
Mark Waters.
Med:
Jamie Lee Curtis, Lindsay Lohan, Chad Michael Murray.
Am. komedie.
Tillatt for alle.
Lettsett og velment om mor og tenåringsdatter som tvinges til å bytte roller for en dag - og oppdager hverandres bedre sider.
Men absolutt helhjertet velment.
Og det står ikke på Jamie Lee Curtis, som gjør et seriøst stykke komediearbeid i rollen som voksen mamma i sin opposisjonelle 15-årige datters kropp.
Best er likevel et friskt og fyndig rockeband i filmens ytterste birolle.
Denne nyinnspilling av en Disney-komedie fra 1976 (den gang med Jodie Foster i tenåringsrollen) er spritet opp i tid, men drasser på en litt alderdommelig og svært forutsigbar form.
Altså:
Mamma skal gifte seg, 15-åringen vil bli rockestjerne.
Begge anser den andre for å ha en ufortjent enkel hverdag som henholdsvis psykolog og skoleelev.
Inntil en kinesisk «lykkekake» bytter om på deres identitet, og de får en eneste fredag i hverandres sko (og kropp).
Det får, ikke uventet, konsekvenser.
Det er, ikke uventet, som ventet.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103764
|
Heidi Hauge, Jenny Jenssen & Liv Marit Wedvik:«Country Jul»
(Showtime Records)
Rent og pent, glatt og flatt - eflonbehandlet julenatt.
Ja visst er «Country Jul» kompetent lagd, slik det meste fra disse tre jentene er, men de makter aldri å bli gripende og dermed viktig.
Heidi Hauge er nærmest på «Jul uten deg» og Jenny Jenssen gjør en flott versjon av Trygve Hoffs «Et lys imot mørketiden».
Liv Marit Wedvik burde derimot straks vurdere norsk som sangspråk og Heidi Hauges ektemann, Bjørn Arvid, bidrar iallfall med litt vokal rustenhet på en plate som dessverre ender som en jevn strøm av uengasjerende julestemning.
| 0
|
103765
|
Uncle's Institution:«Everything a Man Can Dream of EP»
(IknowwhatyoudidlastRecords)
Finurlig hygge-pop i slow motion
Enmannsprosjektet til Egil Olsen fra Ørsta, Uncle's Institution, leverer nå sin første EP etter bruddet med Honeymilk Records i fjor.
Men noen store forandringer fra albumet «Brand New Fool» er det ikke lett å spore.
Onkelen spiller fortsatt slentrende og underfundig pop med fiffige detaljer og lett hviskende vokal.
Men med unntak av en av ep-ens seks låter, «Good God Damn», som har litt godt, gammelt «Mike & Ike»-tempo over seg, er det en svært saaaaaktmodig plate.
For så vidt fine og hyggelige låter, som åpningen «Birds in my Backyard» (som også var med på «Brand New Fool») og «2003 (So Far)», men som helhet blir dette altfor stillestående og uvariert - og rett og slett litt kjedelig.
Olsen kunne med fordel ha kuttet de to siste sporene.
| 0
|
103768
|
Fountains of Wayne:«Welcome Interstate Managers»
(Virgin)
Upretensiøs genialitet og intelligent tøys.
Det New York-baserte indiepop-bandet Fountains of Wayne er ute med sitt tredje album, og hvis man kan bruke ordet maktdemonstrasjon om noe så upretensiøst, så er det nettopp dét «Welcome Interstate Managers» er.
Adam Schlesinger og Chris Collingwood tryller frem de mest catchy melodiene med den største letthet - som om de gjør det bare for å gjøre narr av alle stakkarene som strever med å skrive enkle og gode powerpop-låter, men som aldri klarer det helt.
Det morsomste er likevel hvordan melodiene og arrangementene har en tendens til å krasje totalt med innholdet i tekstene.
Hverdagspoesien i «Halley's Waitress» er rammet inn i en svulstig Bee Gees-aktig ballade, og hjemmealenefesten i «Fire Island» er en nydelig «vuggesang».
Ellers er det ingen stille plate vi snakker om.
Dette er «american teenage»-rock for voksne, Oasis med humor eller Beatles på tull.
Litt sprikende, men stor underholdning uansett.
| 1
|
103770
|
Ingebrigt Håker Flaten:«Double Bass»
(Sofa)
Norske friimprovisasjonsmusikere har de siste årene lagt grunn for en eksklusiv, men voksende tradisjon for soloutgivelser, der Paal Nilssen-Love, Arve Henriksen og nå bassist Ingebrigt Håker Flaten er blant bidragsyterne.
Genren er krevende for så vel lytter som utøver.
Denne utgivelsen opplever jeg derimot som relativt lett tilgjengelig, med mye melodisk, meditativt spill, iblandet utforskende lydbilder i kontrabassens ytterregister.
Bassen synger, grubler, snakker, hviner og dirrer.
Flaten tilkjennegir en forbilledlig kombinasjon av tradisjonsforankring og eksperimenteringslyst, med sikker sans for linjer, tonekvalitet og form.
Lydtekniker Thomas Hukkelberg bidrar med en nær bassen-opplevelse.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103771
|
Eric Andersen:«Beat Avenue»
(Appelseed/Norwave)
Eric Andersen er ute med en meget bra dobbelt-CD som blant annet inneholder et musikalsk minne om 22. november 1963, dagen da USAs president John F. Kennedy ble skutt.
Amerikanske Eric Andersen, blant annet kjent for sitt musikalske samarbeid med Jonas Fjeld og Rick Danko, har med «Beat Avenue» laget et av sine beste album på langt tid.
Han er en amerikansk singer/songwriter av rang der han forteller gode historier, tekster du tror på, og kler dem i en musikalsk innpakning med stor spennvidde.
Andersen kler sangene sine i en blanding av folkrock, litt country, blues og en snev av jazz.
Det er variert og bra.
Datteren Sari er med pappa og synger duett på to sanger, mens Phoebe Snow er med på en tredje duett.
Den ene plata på denne dobbelt-CD'en inneholder tolv tradisjonelle, varierte sanger i amerikansk sangtradisjon, mens den andre har et 26 minutter lang gripende, nesten suggererende fortelling om den da 20 år gamle Eric Andersens opplevelse da daværende president John F. Kennedy ble skutt i Dallas, Texas.
Eric Andersens «Beat Avenue» bør få mange lyttere utover høsten.
| 1
|
103772
|
Black Diamond Brigade:«Black Diamond» (single)
(Universal)
Norsk «supergruppe» tolker Kiss.
Black Diamond Brigade er en usannsynlig norsk supergruppe som utelukkende er kommet sammen for å spille inn en coverversjon av Kiss-klassikeren «Black Diamond» fra 1974.
Bandet består av vokalist Torgny Amdam fra Amulet, som backes av gitaristene Knut Schreiner og Sigurd Wongraven fra henholdsvis Turboneger og Satyricon, trommeslager Tarjei Strøm fra Ralph Myerz & The Jack Herren Band og bassist Billy Gould fra amerikanske Faith No More.
Resultatet er en temposterk, sugende, skarp og stålhard låt som alle metal- og hardrockfans er nødt til å elske.
Låten vil også havne på et samlealbum etter nyttår med originalt materiale fra band som Black Sabbath, Judas Priest og Motorhead.
Etter noen runder med denne singlen på et volum tett opp under dødsfryktnivået ønsker jeg meg rett og slett mer fra denne pussige supergruppa.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103773
|
Johnny Cash:«Unearthed»
(Universal)
Det er fullt mulig å mobilisere en smule skepsis i forhold til de fire albumene Johnny Cash og hip hop/metal-produsenten Rick Rubin lagde sammen på1990-tallet.
Tidvis kunne det virke som om svengali Rubin la vel så mange føringer for prosjektene som far sjøl - litt av en bedrift, i så tilfelle, i møte med en personlighet så Mount Rushmore-monumental som Cash.
Mulig, altså, men ønskelig?
Nei.
Du skal være bra hardhjertet for ikke å la deg røre av de store menneskelige - og de mange mindre musikalske -triumfene som fulgte i kjølvannet av deres første møte i 1993.
I denne nydelige, sobert sorte (vel, selvfølgelig) boksen får vi fire CD'er med tidligere utilgjengelige opptak fra denne perioden, deriblant en avstemt CD med gospelhymner, samt en litt unødvendig «best of»-disc med stoff fra de fire utgitte platene.
Og det er faktisk ikke B-vare vi snakker om:
Sytti prosent av dette materialet er helt på høyde med det vi kjenner fra før.
«Unearthed» lykkes i å utdype linjene i både Cash/Rubin-samarbeidet og hele Cashs fantastiske livsverk.
Liv og død, synd og frelse, glede og sorg; alle de svære tingene.
Samt heldigvis litt upretensiøst tullball også - mange har lett for å glemme at Cash har brukt en stor del av den kreative energien sin på nokså novelty-pregede rock 'n' roll-sanger.
Et usedvanlig verdig punktum for et strålende, inspirerende, humanistisk levd liv, en stor kunstner og en stemme som simpelthen ikke kunne synge usant.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103776
|
Mons Leidvin Takle:«Julens melodier»
(Naxos)
Takle er en allsidig pianist og kreativ akkompagnatør.
Hans egne arrangementer av kjente julemelodier når likevel ikke ut over taffelmusikknivået.
Riktignok viser Takle at han har effekter fra mange stilarter, sjarmerende pianotriks og en hel del følsomhet på lur.
Men han kjeder oss, fordi han hverken er konsekvent eller dristig nok til å tilføre julesangene noe egentlig nytt.
På den annen side er det koselig med litt pianoklunking i de tusen hjem til jul, og «Julens melodier» kan sikkert sette stemningen.
Særlig for dem som måtte kjøpe notene og spille selv.
| 0
|
103778
|
Datarock:«Computer Camp Love EP»
(Ellet Records)
Hysterisk moro synth-pønk fra Bergen.
Fredrik Saroea, Ketil Mosnes og Tom Mæland er endelig i ferd med å finne et selvsikkert fokus i kompaniskap med produsent Jørgen Træen.
«Computer Camp Love» er et overskudd av naivistisk, humoristisk og høyenergisk pønk for synth og gitar bak Saroeas stemme, som agerer pønk-stjerne nesten bedre enn de fleste mer seriøse hardcore-vokalister i landet.
Og hva kjønnshårene til George Bush har med denne platen å gjøre, må du nesten sette på «Hair» for å finne ut av.
Og det bør du!
| 1
|
103780
|
John McLaughlin:«Thieves and Poets»
Universal Music
To av de mest markante gitarister i nyere jazzhistirie, begge nære samarbeidspartnere med Miles Davis, gir nå ut hvert sitt album med symfoniorkester.
Dessverre uten at det legger vesentlig nye dimensjoner til deres musikk.
McLaughlins «Thieves and Poets» byr på mye velklang og melodiøsitet i et romantisk tonespråk.
Solister på fiolin, cello, pauke og klarinett bidrar med delikat fargelegging til McLaughlins akustiske gitar.
Men den tredelte suiten, som skal illustrere McLaughlins musikalske reise, mangler narrativ styrke og bikker tidvis over i det pompøse.
Platens beste del er fire standardlåter, vakkert og nært spilt sammen med fem andre gitarister.
Komponisten Mark-Anthony Turnage har tatt utgangspunkt i et knippe Scofield-komposisjoner og orkestrert det for symfoniorkester, storband og en jazztrio med Peter Erskine, John Pattitucci og Scofield selv (derav tittelen SCORCHED).
Her er det samtidsmusikalske preget sterkere, med flere fine orkestrale partier.
Trioen gir også fine bidrag der de slipper til.
Men det blir sjelden den helt store integrasjonen mellom det symfoniske uttrykket og de forskjellige tradisjonene trioen representerer.
På sitt mest vellykkede er fusjonen i skumle «Deadzy» og avsluttende «Protocol», fremført med trøkk og humor.
| 0
|
103781
|
The North:«No Borders»
(West records)
Debutalbum med egen musikk fra fem musikere bosatt i Tromsø.
Låtskriver og vokalist Heidi Johansen er The Norths naturlige frontperson.
Hun har en særegen stemme, og sammen med bandet tar hun lytteren inn i musikk som det ene øyeblikk har irske toner, andre ganger låter franskinspirert og i andre melodier har russiske toneganger.
Det er sprikende, og bandet vil så gjerne vise at de vil sprenge grenser.
De lykkes ikke helt.
De gode melodiene som skal «dra» plata, finnes ikke, men sanger som «Alosja» og tittelmelodien har absolutt elementer å bygge videre på.
| 0
|
103785
|
Nyskapende om uforklarlig massakre
Regi: Gus van Sant.
Med:
Alex Frost, Eric Deulen, John Robinson, Elias Mcconnell.
Am. drama.
15 år.
Originalt og sterktvirkende besøk på en amerikansk high-school den dagen som skal bli elevenes og lærernes siste.
Skolen heter Murray Hill, ikke Columbine High.
Men det er liten tvil om at det er den ufattelige massakren på Columbine High School i USA i 1999 - der to elever en dag troppet opp med automatvåpen i stedet for skolebøker - som ligger bak Gus van Sants film.
I et ufattelig drapsraid massakrerte de to ungdommene sine medelever på skolen - deretter seg selv.
En handling mange har forsøkt å analysere, men knapt noen kan gi den endelige forklaring.
Det forsøker ikke engang Gus van Sant.
Kan hende nettopp derfor treffer «Elephant» - uventet og kraftig.
Kan hende er det derfor han faktisk kommer det uforklarlige så uventet nær.
I flere filmer har van Sant skildret ungdom litt på siden av det gjengse («My Own Private Idahoe», «To Die For», «Good Will Hunting»).
Igjen konsentrerer han seg om nettopp dette: det lite grann skjeve, det ørlite rare, det tilfeldige og litt «parallelle».
Han gir hendelsene på filmens skole en bare bitte liten forskyvning - som igjen forsterker følelsen av nettopp det tilfeldige, det ubegripelige og uforklarlige i det allerede uforklarlige.
Han tar oss rett og slett med til skolen akkurat denne dagen.
I timene frem mot tragedien møter vi en rekke av elevene, der de 1) er på vei til skolen, 2) kommer frem, 3) vandrer intetanende i korridorene til sine forskjellige gjøremål.
Lyden spiller med, skolelyd i alle fasetter.
Rett som det er, hopper han tilbake, filmer eleven i samme situasjon, men fra ny vinkel og med forskjøvet billedskarphet.
Resultatet er forbausende sterkt.
Vi vet at mange av disse ungdommene snart skal dø.
Det vet ikke de.
Selv de to massemordernes siste timer synes tilfeldige.
I alle fall ikke-forklart.
Nærmest nyskapende oppleves derfor denne film, bare gjennom - til ulike tider, i ulike vinkler - å vise.
Og å vise det nesten dagligdagse.
Usedvanlig godt gjort.
Og absolutt verdt årets gullpalme, som den til noe forfjamselse fikk i Cannes.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103786
|
OBS:Viktig advarsel
Regi:
Robert Guediguian.
Med:
Ariane Ascaride, Jean-Pierre Darroussin, Gérard Meylan.
Fransk drama, 15 år.
Sterkt samtidsdrama om tragedier og sammenbrudd i en storby dominert av arbeidsløshet.
Den tar sin tid - svært lange tid - og den mobiliserer sannelig vår motstand.
Men til slutt er den ingen vei utenom:
Langsomt må man kapitulere for denne filmens sobre form og store ekthet, og ta innover seg de tragedier den så rundelig formidler.
Noen lystseilas er «Byen er stille» såmenn ikke.
Men en ikke-kommenterende «tilstandsrapport» fra en fransk storby rammet av masse-arbeidsløshet.
Fra tiden som følger lenge etter den politiske og sosiale fallitt i kjølvannet av en industrinedleggelse som har revet bena vekk under tusenvis av mennesker samtidig.
Bare hat, apati, eskapisme, rasisme og meningsløsheten har gode vekstvilkår i en tilstand som dette.
Ikke tilfeldig er nettopp denne filmen fransk.
Frankrike - især de store verfts- og industridistrikter i Nord-Frankrike - har lenge kjent masse-arbeidsløshetens resultater.
Lenge har det vært tema i deres filmer.
Her følges tre-fire personer, hvis vanskjebner løselig er flettet sammen.
I fokus en mor - «den siste sliter» - til det endelige, grenseløse sammenbrudd.
Kun ørsmå streiff av håp er å skimte i denne flom av undergang.
De lyser desto sterkere.
Omtrent som skjønnheten i en løvetann i rennesteinen.
Hvorfor utsette seg selv for slik tristesse - sågar med betalt billett?
Kanhende fordi vi - forløpig - har det enorme privilegium å kunne se den som en advarsel.
Betimelig, livsviktig og i høyeste grad relevant.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103787
|
Whitney Houston:«The Holiday Album»
(Arista /BMG)
God stemme hjelper ikke, dette er ganske platt og uinteressant.
Denne juleplaten henvender seg først og fremst til Whitney Houstons fans som må ha alt med sin artist.
For det andre er platen ganske uinteressant og rett og slett kjedelig.
Whitney har en fantastisk stemme, men utnytter ikke denne på platen annet enn på avslutningen, «Joy To The World».
Her svinger det litt.
Resten er svært ordinært med en nokså uinspirert artist enten hun synger «Little Drummer Boy», «The First Noel» eller «I'll Be Home For Christmas».
Dette kunne Whitney ha gjort mye bedre.
| 0
|
103788
|
Disiplin:«Disiplin»
(Moonfog)
Frådende ekstrem-metal-debut fra Oslo-kvartett.
Det er ikke vanskelig å høre at Satyricon-sjef Satyr har tatt Disiplin under vingene;
Her har nemlig Satyricons teft for rasende, kontante riff med tilnærmede pop-refrenger fått en avlegger, noe de ikke minst viser i åpningslåten «Ultimatum».
Utover på platen varierer de black metal-riffene ytterligere, nesten i kommersiell retning mot Rammstein og Nine Inch Nails i låter som «Liberation» og ikke minst «Kniferegime».
Disiplin ble dannet for tre år siden av General K fra nedlagte Myrkskog, og med seg har han en klassisk black metal-vokalist i Ausslavia, som utover på platen forsvinner litt for langt bak i lydbildet.
Intensiteten er nærmest skremmende på kvartettens debut, selv om «A Lesson In Discipline» inneholder kjærkomne pustestrekk.
Som debut er dette likevel oppsiktsvekkende!
| 1
|
103789
|
Kelis:«Tasty»
(Arista/BMG)
Det tredje - og beste - albumet fra Harlem-fødte Kelis.
Det er fire år siden Kelis sprengte lydmuren med den pågående «Caught Out There».
Siden den gang har hun stadig intensivert samarbeidet med The Neptunes, noe denne platen nyter godt av.
Uttrykket er blitt rundere i all sin urbanitet - her smeltes r&b, jazz og hiphop naturlig sammen, produksjonen er renere i Neptunes' velkjente digitalfunk-lydbilde, og Kelis synger med en selvsikker dybde som er noe langt mer enn bare den frekke ungjenta hun var for fire år siden.
«Tasty» er et imponerende jevnt album, selv om den store hiten kanskje uteblir.
Nærmest er Andre 3000s (OutKast) Prince-aktige bidrag på «Millionaire» og Nas-duetten «In Public», men her er det mye snadder uansett!
| 1
|
103791
|
Neil Diamond:«Stages: Performances 1970-2002»
(Columbia/Sony)
Livealbum på steroider.
Som en venn nylig uttrykte:
«Det er et eller annet veldig rart ved å høre jøder synge julesanger».
Du har mulighet til å prøve ut følelsen her:
Denne oppblåste boksen inneholder nemlig én hel CD der Neil Diamond gir seg julenissen i vold, i form av forferdelige versjoner av «Rudolph The Red Nosed Reindeer» og desslike.
I tillegg:
Én DVD og fire CD'er med opptak fra 1970-2002, det vil si etter at den i og for seg en gang uhyre talentfulle låtskriverens beste dager var talte.
De eldste opptakene er de mest lytteverdige, Las Vegas-konserten som beslaglegger de to første CD'ene er grenseløst harry.
Snørr-og-tårer-dramatisk «easy listening» med påfallende stor grad av selvtilfredshet.
Diamond var i sin tid meget fornøyd med egen innsats på The Bands avskjedskonsert, kalt «The Last Waltz», i 1976.
Da han gikk av scenen, utfordret han sin etterfølger Bob Dylan til å toppe forestillingen.
Dylans reaksjon?
Et snøft og de avfeiende ord:
«What do I have to do?
Fall asleep?»
Som lytter er din utfordring å holde deg våken gjennom hele «Stages».
Det er ikke bare bare.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103792
|
Miles Davis «The Complete Jack Johnson Sessions»
(Columbia/Sony)
Geniet gjenfødes i progressiv fargeprakt.
Purister og tradisjonalister kom seg aldri igjen etter sjokket, men for oss andre var jazzens Picasso inne i en ekstremt interessant periode tidlig på syttitallet.
Han hadde hørt og blitt forelsket i den sorte psykedeliske rocken - Jimi Hendrix og Sly Stone med flere - og denne nydelige 5-CD-boksen dokumenterer den mest funky musikken han noensinne skulle lage, og de mest outrerte jakkeslagene han noensinne skulle bære.
Lettere tilgjengelig enn «Bitches Brew»-musikken fra året før, og en sann fryd for alle tilhengere av tiden da John McLaughlin fremdeles spilte elektrisk gitar.
Hovedtyngden av materialet ser dagens lys for første gang, selv om biter fra disse innspillingene, gjort i løpet av en seksten uker lang periode i 1970, tidligere har vært inkludert på album som «Live Evil», «Big Fun», «Get Up With It», samt selvfølgelig klassiske, men ofte undervurderte«A Tribute To Jack Johnson».
Presentert som her - uten produsent Teo Maceros klipping og liming - sier det seg selv at fem CD'er blir drøy kost.
Drøy kost ingen jazzrock-gourmet vil ønske å gå glipp av.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103796
|
Ryan Adams:«Love Is Hell Pt. 2»
(Lost Highway / Universal)
Den tredje platen fra Ryan Adams på en drøy måned - trenger vi det?
Svaret blir et kontant nei.
«Rock 'n' Roll» var et dels mislykket gitarrock-album, mens «Love Is Hell Pt. 1» var den vellykkede, gjennomført dempede og mørke Adams i toppform.
Del to av «Love Is Hell» er også dempet, men en musikalsk lettvekter, mens den tekstlig går direkte inn i en periode som preges av samlivsbrudd, muligens med Leona Næss.
Likevel blir Adams for personlig til å treffe noen nerver, med unntak av platens langt på vei eneste store høydepunkt, «Hotel Chelsea Nights», en storslått låt i «Purple Rain»-tonedrakt, som tenderer sjablong-myten om det berømte New York-hotellet, men som likevel er mektig nok til å fremstå som platens klare beholdning.
| 0
|
103798
|
Blodige bitt
Regi:
Len Wiseman.
Med:
Kate Beckinsale, Scott Speedman, Bill Nighy.
Am. action.
15 år.
Mørk og støyende krigføring mellom varulver og vampyrer.
I et dystert mørke utspilles den rundt 1000 år lange krigen mellom vampyrene og lycanene (varulver, blant venner).
Med bitende alvor og dyrisk raseri holder de det gående i det som etter hvert fortoner seg som en monoton løpetur i underjordiske ganger med mye romklang.
Regissør Len Wiseman leverer en film med gotisk preg, en del lekre sceniske effekter og stilfulle menn og kvinner i flotte kostymer.
Legg til klekkelige mengder av tungtveiende musikk, og du har en to timer lang mørk visuell opplevelse som unektelig vil fenge et publikum.
Men det hjelper ikke.
For bak fasaden er det lite som fascinerer.
Bleke, vakre Kate Beckinsale som vampyr og Scott Speedman som menneske (etter hvert varulv-hybrid) tiltrekkes hverandre og skaper store bølger i den pågående krigen.
Makt, sjalusi, begjær og hat driver lycaner og vampyrer fra skanse til skanse i dypet, uten at vi egentlig holder med noen av dem.
Figurene er statiske og særdeles pompøst klisjépregede, med Bill Nighy som eks-død sjefvampyr som underholdende unntak.
Alle de blodige bittene til tross, de risper vår interesse kun på overflaten.
| 0
|
103800
|
Nye spark fra Jackie
Regi: Gordon Chan.
Med:
Jackie Chan, Claire Forlani, Lee Evans, Julian Sands.
Am. komi-action.
11 år.
Evigunge Jackie Chan med nye spark og smittende humør i forutsigbar innpakning.
Intet er nytt med Jackie.
Alt han foretar seg på lerretet, er skåret over samme lest.
Det handler om høye spark, rask reaksjonsevne og kuler og krutt.
Og smilet er aldri langt unna.
Og nettopp denne humoren - riktignok ganske så tøvete - er det som tross alt har en viss sjarmverdi.
I «The Medallion» er han en Hongkong-basert politiinspektør som må jobbe med Interpol om en større sak.
Det handler om forbrytere i gigantformat og en liten gutt som besitter evnen til å formidle evig liv.
Ferden går til Irland, der også den iverstyrte inspektør Watson (energisk spilt av Lee Evans) involveres i skurkejakten.
Historien er forutsigbar så det holder, overraskelser er det få av.
Men smilet sitter løst, og Jackie Chan har noe herlig ujålete og upretensiøst i sin håndtering av action med komisk tilsnitt.
| 0
|
103801
|
Viltert med Snurre og Daffy
Regi: Joe Dante.
Med:
Brendan Fraser, Jenna Elfman, Snurre Sprett, Daffy Duck.
Norske stemmer.
Am. komedie.
7 år.
Daffy Duck og Snurre Sprett leder an i en vilter og masete ferd med actionhumor underveis.
Denne elleville affæren er en eneste lang henvisning til gamle og nyere tegnefilmhelter, animasjonsfigurer - og levende filmhelter.
Det har åpenbart vært viktigere å flette inn flest mulig effekter fra tidligere suksesser enn å lage en god historie.
Brendan Fraser (fra «Mumien»-filmene) og Jenna Elfman er i tillegg til filmens andre skapninger tillagt norske stemmer.
Det er innlysende i forhold til filmens unge publikum, men gjør de to «menneskelige» hovedpersonene enda mer stive og keitete enn de i utgangspunktet er.
Snurre og Daffy, med animasjonsvenner, har i det minste en formidabel aksjonsradius og en eventyrlig evne til å gjenoppstå etter å ha blitt overkjørt, beskutt, pepret ut i verdensrommet - eller utsatt for andre små uhell.
Frekke og nesevise er de fremdeles - og ganske underholdende, og samspillet med vanlige dødelige behersker de godt.
Steve Martin gjør en fornøyelig skurkerolle, og Timothy Dalton greier seg bra som spionhelt - også de med for mine ører uvante norske stemmer.
Dette er helt klart ellevill action med en del kvaliteter, men etter hvert maser den mer enn den morer.
| 0
|
103802
|
Sissel:«My Heart»
(Universal)
Sissel er på sporet, men hva vil hun egentlig si med denne søtsuppen?
Så er det kommet; Sissels hjerte i form av en plate.
Og «My Heart» bekrefter det vi vet:
Sissel har en sjelden lys, varm og inntagende stemme.
Dessuten har den modnet; klangen er rundere og teknikken bedre smurt enn før.
Sissel er i det hele tatt på sporet av noe hun passer til, i landskapet mellom pop og musikal, klassisk og folkemusikk.
Men hun forstrekker seg ved å prøve å gjøre alt på én gang.
Som sviskeparade er nok platen tilfredsstillende.
Sissel binder på sett og vis sammen ulike stiler ved bare å synge som hun gjør.
Popsangen «Wait A While» har en fin 80-talls musikalschwung, «The Sleeping Princess» sjarmerer, og nynningen i «Romance» er lekker til åpning.
Men Sissel strever for åpenbart med Bach, klinger ujevnt i Lloyd Webbers «Pie Jesu» og tilfører altfor lite kjøtt og blod til Saint-Saëns' arie «Mon Cæur...».
Arrangør Jorge Calandrelli legger til og trekker fra originalene og koker alle sangene - med folketonen «Jesus din søte forening å smake» som skrekkeksempel - inn i den samme orkestrale søtsuppen.
Den domineres av honning, sukker og fløte (les: harpe, strykere og obo), og er bare spritet opp med litt «stilriktige» elementer her og der; som cembalo i Bach og bandoneon i Piazolla.
Med denne miksen løfter han frem noe, men sauser til like mye av det Sissel faktisk måtte ha på hjertet.
| 0
|
103803
|
Fulltreffer!
Regi:
Catherine Hardwicke.
Med:
Evan Rachel Wood, Nikki Reed, Holly Hunter, Jeremy Sisto, Deobrah Unger.
Am. drama.
15 år.
En fulltreffer av en film om tenåringers livsfarlig korte vei fra rosa barnerom til sex, dop og rock 'n' roll.
Og den er veldig, veldig langt fra en lek.
Det er grassat synd at denne livsviktige og susende sterke filmen om tenåringer har fått 15-årsgrense.
For dette er en av de meget sjeldne perler som ville treffe 13-åringene, 17-åringene og deres foreldre med samme eksplosive kraft.
Samt enhver annen som noen gang har vært eller snart skal bli tenåring.
Jeg kan ikke huske å ha sett en film som i denne grad tar ungdom på alvor.
Eller gjør det så direkte og presist, i en film som samtidig er like vital og vakker som den er skremmende og opplysende.
Filmens voksenpersoner hjelper godt til ndash især Holly Hunter som en varm og småtøff alenemor.
Av det slag som følger godt med i sine barns liv.
Men som også har sine egne anliggende, og ikke forstår dybden i tenåringens forandring før det så å si er for sent.
De er nådeløse, de uskrevne regler blant dagens yngste tenåringer.
Ett sveipende blikk fra støvelspiss til hårsveis, og du er dømt over og ut - eller inn i den lokkende, usikre «varme» blant gjengens heteste.
Individualisten har harde kår, om hun ikke samtidig har den naturstridige trygghet som overgår gjengens, tidens, trendenes og de uklare lengslers samlede krysspress.
Rett på sak går «Thirteen».
13-årige Tracy vil inn i den indre krets rundt skolens hete Evie.
Inngangskoden blir et tyveri.
Men det blir flere tester.
Med raske, små skritt beveger Tracy seg stadig lenger inn i en verden av gutter, fjas, pynt og dop - vekselvis som dens berusende dronning eller dens håpløse lærling.
Innerst er hun i kaos.
Nydelig viser filmen ungjenters nære, nesten erotisk betonte vennskap, og deres irrasjonelle blanding av sårbarhet og hensynsløs atferd.
Men sterkest tilbake sitter dette:
Deres grenseløse behov for voksne, som faktisk kan VÆRE voksne.
Nær å ligne med den druknendes behov for en klippe på det bunnløse, opprørte hav.
De svært unge jentene i hovedrollene gjør en fantastisk jobb, fjasefritt og troverdig til siste dop-dykk.
En av dem - Nikki Reed (Evie) - har vært med på å skrive manus sammen med regissøren.
Denne hypermoderne og velskapte film er innspilt på 26 dager og med minimalt budsjett.
Her finnes kanskje også et clou:
Har du allerede for lite, har du ingenting å kaste bort.
Det har heller ikke publikum.
Nå er den her.
La ikke muligheten gli forbi.
Også til - kanskje - å kunne bli en klippe i havet.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103804
|
Filmhistoriens største drama
Regi:
Peter Jackson, etter J.R.R. Tolkiens romaner.
Med:
Elijah Wood, Viggo Mortensen, Billy Boyd, Dominic Monaghan, Sean Astin, Ian McKellen, Ian Holm, Orlando Bloom, Liv Tyler, Cate Blanchett, John Rhys-Davies.
Helt utmattet etter den tredje og siste «Ringenes herre»-filmen er det bare å medgi:
En filmhistorisk begivenhet er nådd; filmhistoriens største drama er gjennomført.
Det er over.
Og man er tilfredsstilt.
Fullt ut!
Det blir nesten noe uhyggelig ved det.
For forventningene er så skyhøye, ambisjonene så grenseløse, at marginene for en film som dette blir små; det kan faktisk gå galt.
Når det likevel ikke gjør det, er det fordi «Atter en konge» definitivt blir en annen film enn de to foregående.
Mens den første, «Ringens brorskap», mesterlig trakk opp både de største og minste perspektivene i J.R.R. Tolkiens univers, utviklet nr. to, «To tårn», hele prosjektets magiske og dynamiske gigantomani til perfeksjon.
«Atter en konge» kombinerer de to første filmenes kvaliteter.
Men den får også sitt umiskjennelige særpreg: først og fremst å ta vare på den fantastiske historiens fremdrift, å understreke at alt som skjer, har en vei fremover og - faktisk - et endepunkt.
Altså: trilogiens episke - fortellende - høydepunkt.
Det er godt gjort; det er fantastisk godt gjort.
Fortellingen denne gang følger to hovedspor:
Frodo, som bærer på den skjebnebærende Ringen, hans venn Sam og den troløse Gollum er på vei mot Dommedagsberget for å ødelegge Ringen - og dermed bryte Saurons onde makt.
Det står om hele Midgards fremtid.
Mens Aragorn og Gandalv, midt i de utrolige slagscenenes strid, må holde fiendens myriader i sjakk og Saurons oppmerksomhet borte fra Frodo og Sam.
Vi vet jo hvordan det skal gå.
De litterære tolkienister vet det i detalj.
Likevel bærer denne filmen, som de to foregående, nok uventede og spenningsskapende elementer i seg til at ingenting blir egentlig helt som forventet.
Og de små, små, men velplasserte humorinnspillene finnes også.
Og dypt inn i kampens hete er det heller intet som er riktig svart/hvitt.
Det er feilbarlige helter.
Og ondskap i alvorlig tvil.
I det hele tatt blir man hele tiden slått av, og fascinert av, hvordan filmen gang på gang vender tilbake til de klassiske konfliktene i menneskesinnet som grunnlag for den dramatiske utvikling.
Men aldri med vikende fokus på selve grunnlaget: kampen mellom det onde og det gode i tilværelsen.
Tolkiens verden - og filmenes - er mytologi.
Mytologien har en del fellesnevnere.
Tett på hverandre, mot slutten av filmen, er en eldgammel og en moderne myteskapende hendelse berørt:
Når Frodo endelig kan ødelegge ringen over Dommedagsbergets glødende magma, ligger det tett, tett opp til en mulig tolkning av en kjent historie fra Bibelen, da Jesus blir fristet av Satan på berget.
Og når Saurons tårn styrter i grus, gir det uvegerlig assosiasjoner i retning av World Trade Center.
Men ingen av scenene gir spekulative antydninger ut over filmens øvrige rammer.
Er det så ingenting å sette fingeren på?
Vel, den totalt nøyeregnende vil finne en norsk oversettelse som i ørsmå øyeblikk henfaller til et for hverdagslig språk.
Og enkelte scener underveis går kanskje diskutabelt raskt fremover; 3 timer og 20 minutter er selvfølgelig i snaueste laget...
Men det er og blir helt uvesentlig småpirk.
Det egentlig eneste viktige er at «Ringenes herre»-trilogien er i mål.
Helt og fullt og totalt tilfredsstillende i mål.
| 1
|
103805
|
Rebecca: «What A girl Wants»
(Down Beach Music)
Åtte melodier og bare vel 30 min. spilletid på Rebeccas debut-CD.
Trønderjenta klarte en fjerdeplass i årets «Idol»-konkurranse.
Dessverre klarer hun ikke å forsvare den plasseringen med dette albumet.
Med åtte sanger på debutplaten og en middelmådig produksjon hjelper det ikke så mye.
Jeg tror Rebecca ikke klarer å nå så mange utenom sine trofaste «Idol»-fans.
Det blir for tynt, låtmaterialet og Rebeccas sanginnsats klarer ikke å heve albumet.
Rebecca har ikke den nødvendige sjelen som skal til for å gi denne soulpop-produksjonen et løft.
Duetten «Feel the rhythm» med Alexander Denstad og «I Believe in Love» er de to sangene Rebecca Ludvigsen kan være mest fornøyd med.
| 0
|
103806
|
Mark Owen:«In Your Own Time»
(Universal)
Det tidligere Take That-medlemmet Mark Owen må gi tapt i kampen mot Robbie Williams.
Mark Owen har selv vært med og laget alle sangene på sitt nye soloalbum «In Your Own Time».
Han har langt fra samme suksess som eks-kollega Williams, og Owens beste sanger er balladene «Baby, I'm No Good» og «Pieces Of Heaven».
Han har fått norsk hjelp fra Stargate-produsentene og låtskriverne Espen Lind/Amund Bjørklund med sangen i den vakre balladen «Baby, I'm No Good».
Owen konsentrer seg om gitarbasert pop, ispedd rockeriff eller klassiske poptoneganger.
«In Your Own Time» er for anonym til å klare å hevde seg i dagens harde konkurranse om platekjøpernes oppmerksomhet.
| 0
|
103808
|
Korn:«Take A Look In The Mirror»
(Epic/Sony)
Til tider drivende, men ikke så veldig interessante lenger.
«I fucking hate you», repeterer Jonathan Davis til det kjedsommelige allerede i første låt, «Right Now».
Jada, jada.
Ti år etter at Korn ble grunnlagt, bærer ikke disse ordene like sterk tyngde lenger.
Davis har en markant stemme, fra mørke death metal-brøl til lyse sang-partier, men har ikke låtmaterialet denne gangen til å matche tidligere bravader (sjekk heller den ni år gamle debuten, «Korn»!).
Spennet er riktignok stort - midtveis tangerer Korn faktisk både Marilyn Manson og Rammstein i gotisk aggressivitet - men som det ofte er med Korn og deres kolleger, energien i metal'en forblir bare ren energi, istedenfor å få utløsning gjennom dynamikken mellom gode og varierte album-låter.
| 0
|
103809
|
Ulf Lundell:Ulf Lundell «En eld i kväll»
EMI
Wow - endelig en bra plate fra folkhemmets Uffe!
Mens han har påført lytterne både migrenetokter og det som verre er på sine siste plater, så er det en glede å meddele at 54-årige Ulf Lundell endelig har kommet opp med en ordentlig, gjennomført plate.
Bare få sekunder inn i det smygende åpningssporet «Kom in, kom in» skjønner man at den hyperaktive mannen er på rett spor.
Det er den lavmælte, akustiske Lundell vi møter her, ikke ulikt den snart ti år gamle «Xavante» - den siste ordentlig gode platen hans.
Sentralt står selvfølgelig den evinnelige selvmedlidenheten - som alltid i Uffes verker - men de neddempede og gode melodiene gjør at det denne gang hverken blir masete eller gnålete.
Det ligger en lun urban, melankolsk høst/førjulsstemning over hele platen, og noen bør snart fortelle Lundell at det er rockeartist han er, og ikke lyriker, billedkunstner, mannsdebattant etc.
Men uansett:
Svært hyggelig, dette!
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.