id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
103812
|
Ashanti:«Christmas»
(The Inc Rec.)
Ashanti Douglas har laget sin juleplate sammen med sin faste produsent Ivy Gotti.
Ashanti har selv skrevet fire av melodiene på sin første juleplate.
R&b-artisten leverer en jevnt bra plate, nedstrippet og enkel i produksjonen, der hun til fulle får vist sin gode stemme.
Her er lite tunge r&b-rytmer, mer lekent, lett komp til kjente og ukjente julesanger.
Hun gjør blant annet lekre versjoner av «Silent Night» og «Joy To The World», som i tillegg til Ashantis egne melodier til den litt selvbiografiske «Christmastime Again» og «Time of Year» er platens bests spor.
«Christmas» er et julealbum som neppe får de store salgstallene, og som ikke må være i enhver platesamling.
| 0
|
103816
|
Korpus & Sing Song Singers:«Jul med Korpus og Sing Song Sin
Utgitt av Korpus og Sing Song Singers
Varmhjertet musikalsk glede med god julestemning fra to kor og Ove Røsbak.
Julestemingen er god, men den dypfølte jule-gleden er enda større når de to Opplands-baserte sangkorene fremfører sine sanger om jul, nisser, stjerner og høytid.
Kjetil Kjelle er initiativtager til prosjektet med de psykisk utviklingshemmede kormedlemmene.
Han har laget flere lett fengende melodier, som fremføres med alvor, glede og troverdighet.
Ove Røsbak har fine, poetiske innledninger som veksler mellom det lune muntre og det stille ettertenksomme.
Alt høres ikke akkurat supert ut, men her finner du noe som selv de mest profesjonelle sjelden greier å formidle: en genuin, ektefølt barnlig forventning til julen.
| 1
|
103819
|
Elias Akselsen:«Her kommer dine arme små»
Via Music
Julesanger som trollbinder
Det er vanskelig å sette ord på hva det er som trollbinder ved Elias Akselsens sang.
Det er noe med kraften, blåheten i stemmen, de virkningsfulle forsiringene og den saliggjørende blandingen av sorgtunghet og sprudlende livsglede.
Få kan synge julesanger med større troverdighet enn Akselsen, som i barndommen opplevde flere juler på flukt fra hjertekalde og forsteinede øvrighetspersoner.
Men han formidler smertelige livserfaringer uten bitterhet, og julebudskapet skinner i all sin styrke gjennom Akselsens julesang.
Kjente sanger som «Glade jul», «Deilig er jorden» og «Det lyser i stille grender» fremstår som nye og kraftfulle, og vi blir kjent med viser som «Juledrømmen» og den drivende «Lov og pris og ære skje».
Med blant andre Stian Carstensen på mandolin og Dag Wolf på pedal steel gitar får flere av melodiene et kledelig, dansbart countrypreg.
Få favner julemysteriet i sin musikk som Elias Akselsen.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103820
|
Oslo Domkor:«Det kimer nå til julefest»
Kirkelig Kulturverksted
Varm og tradisjonell juleplate fra domkor i god form.
For dem som vil nynne julen inn med de kjæreste julesalmene og et godt kor, er Oslo Domkors plate et sikkert valg.
Den åpner med «Jeg er så glad hver julekveld» med lett og ren klang og fin flyt, og avslutter i samme stil, med dirigent Terje Kvams populære sats i «Deilig er jorden».
Mellom disse får vi mange vakre og varsomt varierte juleklassikere, flere i lekre satser signert Trond Kverno.
Som avveksling til koret og Kåre Nordstogas fine orgelspill, bidrar harpist Willy Postma med fine intermezzi og akkompagnement til sopransolist Marianne Hirsti.
Hun har en lys, tiltalende stemme, som dessverre virker litt anstrengt i noen vendinger.
Mens guttesopran Joachim Sebastian Kjesbu er et heltopp innslag på en god og julevarm plate.
| 1
|
103821
|
SKRUK & Rim Banna:«Krybberom»
(Kirkelig Kulturverksted)
Årets sterkeste juleplate?
Midtøsten i år 0 og nå.
Om det er i ferd med å bli en egen genre aldri så mye: SKRUK og Erik Hillestads crossover-prosjekt «Krybberom» klinger friskt, sterkt og spennende.
Om enn minst på grunn av det forutsigbart solide koret og tekstforfatteren, og mest på grunn av den gjestende sangeren, palestinske Rim Banna, og arrangør og pianist Tord Gustavsen.
Bannas arabiske sang har en rå og kontrollert nerve.
Aller mest gripende klinger hun i sangene fra sin egen tradisjon, men også de tradisjonelle vestlige og norske julesangene får spennende nytt preg av å legeres med språket og stilen hennes.
Tekstene om aktuelle hendelser i Midtøsten står selvsagt sterkt i denne sammenhengen, og Tord Gustavsen samler de musikalske elementene på noe nær mystisk vis.
Han og bandet tilfører jazz- og gospelelementer til det etniske og klassiske med fintfølende håndlag og lavmælt intensitet.
Hadde det ikke vært for at platen liksom bøyer av og blir litt tam både tonalt og tekstlig i de to-tre siste sangene, hadde jeg trillet terningen helt til topps for «Krybberom».
| 1
|
103823
|
Alicia Keys:«The Diary Of Alicia Keys»
(J Records/BMG)
En honningkrukke av godsaker fra en overmåte talentfull 22-åring.
Alicia Keys legger flere alen til sin integritet med oppfølgeren til den sterke debuten, «Songs In A Minor».
«The Diary Of...» er et innsmigrende heksebrygg av moderne soul med allehånde innsmett av hovedsaklig svart bakgrunn i retrospektiv tapning; r&b, jazz, hiphop, funk - men også med enkelte klassiske elementer.
Der hennes åndelige brødre og søstre har en tendens til å lage både for lange og for sprikende plater, makter Keys å gjennomføre en tydelig rød tråd av smektende sensualitet, som understrekes av en sjeldent varm og god stemme.
Der debuten hadde enkeltlåter som glatt ble verdens-hits, er det helheten på «The Diary Of...» som danner platens styrke.
Flere av låtene har glidende og naturlige overganger til hverandre, bundet sammen av en atmosfære som mest av alt utstråler trygghet og avslappethet.
En deilig plate!
| 1
|
103824
|
Forenklet ondskap
Regi:
Michael Håfström.
Med:
Andreas Wilson, Gustav Skarsgård, Linda Zilliacus, Jesper Salén.
Svensk drama.
15 år.
Filmen over Jan Guillous til dels selvbiografiske roman «Ondskapen» er både sterk, visuelt lekker og ytterst forseggjort.
Men den har gjort seg selv en gedigen bjørnetjeneste:
Den ondskap som her utspilles - nærmest til pauker og basuner - er så enkel, så massiv, så ensidig og gjennomført sort-hvitt at det blir umulig å ta den helt på alvor.
Handlingen utspiller seg i 1950-årene, hoveddelen på en «finere» kostskole for gutter på realskole- og gymnasnivå, slik videregående skoletrinn den gang var inndelt.
Det er også et viktig poeng:
Klassedelingen la grunnlaget for de eldstes terrorisering av de yngste i et etablert maktsystem som stilltiende ble akseptert - også av en lærerstab som lukket øynene for de uhyrligheter som foregikk elevene imellom.
Terror og mobbing
Internatet som system har alltid gitt grobunn for terror og mobbing av de svake.
Et internat som dessuten speilet et sterkt klassedelt samfunn, ga ytterligere spillerom for maktovergrep - ettersom de altfor unge innehavere av altfor mye makt ikke bare utøvde sin egen, men også sin sosiale klasses «overlegenhet» overfor outsideren.
Et yndet tema i for eksempel britisk film, som også har tradisjon for å takle det langt mer sofistikert enn svenskene denne gang greier.
Historien er sterk nok:
Alt blir galt for unggutten Erik, som hundses og mishandles av en sadistisk stefar.
Han sendes fra asken til ilden når han får plass på en kostskole for «de fine», der han blir prisgitt et innarbeidet og ondskapsfullt system med avgangselever som premissgivere for «lov», «rettergang» og «straff».
De fleste medelever frykter sitt eget skinn, og er medløpere eller tause tilskuere.
Hans eneste venn er en smart, men myk romkamerat, som også snart blir systemets offer.
Naturligvis er de egentlig ansvarlige skolens lederskap.
Først idet han er i ferd med å miste alt, forstår Erik dette - og greier å slå tilbake gjennom et maktmiddel han også i samme øyeblikk oppdager: nemlig jusens, pressens og det virkelige lovverks makt.
De unge skuespillerne i hovedrollene gjør en hederlig innsats, også Erik (Wilson) - hvis voksende hat har stille grobunn bak et sammenbitt ytre - mens tidskoloritten er gjennomført ivaretatt av den kjente Bergman (og Ullmann)-scenograf Anna Asp.
Men nyansene mangler.
Så totalt uinteressert er filmskaperne i enhver variasjon, motforestilling eller spørsmålsstilling at tilskueren lett kan sette opp sitt skjold og holde en behagelig avstand.
Eller verre:
Spørre seg hva dette 50 år gamle kostskoledramaet egentlig skal være godt for.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103825
|
DVD'enes Herre
Special Extended DVD Edition Regi:
Peter Jackson.
Når en film i utgangspunktet er på tre stive timer, er det ikke nødvendigvis en forbedring at den utvides med nye tre kvarter.
Innvendingen mot kinoversjonen av «To tårn» var da nettopp også dette; at tre timer med sverdkamp i regnvær og orkeblod som sprutet over hele lerretet, ble i meste laget.
Men paradoksalt nok virker filmen lettere i sin utvidede utgave.
De nye og forlengede scenene inneholder mer av det kinoversjonen hadde litt for lite av:
Humor, varme og ren filmpoesi.
Vi får en utdyping av forholdet mellom Frodo og Sam, mer om opplevelsene til Pippin og Merry, mer om de levende trærne «entene» og flere morsomme scener med Gimli.
Og, ikke minst, det er litt mer om Tolkiens mest tragiske og interessante figur, Gollum.
Enhver som har lest trilogien eller forløperen «Hobbiten», fester seg først og fremst ved dette ynkelige, men fascinerende vesenet, selve legemliggjøringen av Ringens korrumperende kraft.
Dokumentaren om Gollum, «The taming of Smeagol», er da også den mest fascinerende bonusen blant ekstramaterialet.
For selvfølgelig er det tonnevis med bonus, featuretter, kart, spesialeffekter og kommentarspor fordelt på de fire diskene.
Dessuten er lyden upåklagelig og bildene gnistrende.
Det er slike utgivelser det moderne hjemmekinoanlegget ble laget for - eller omvendt.
| 1
|
103827
|
Tett på Fidel Castro
Regi og manus:
Oliver Stone.
Med:
Fidel Castro, Oliver Stone m.fl. Amerikansk/spansk dokumentarfilm.
Manipulativ, nær og svært underholdende dokumentarfilm tett på Cubas legendariske leder Fidel Castro, skapt av hans beundrer Oliver Stone.
Tillatt for alle - egnet ungdom/voksne.
Oliver Stone er ikke alene i sin fascinasjon for Cubas revolusjonshelt og vedvarende statsleder Fidel Castro (76).
Hans filmmanipulative evner burde også være vel kjent fra filmer som «JFK», «Nixon», «Natural Born Killers» og nylig TV-gjenviste «U-turn».
Begge deler bør man ha friskt i minne i møtet med denne medrivende, intense og uhyre severdige - men på vesentlige punkter mangelfulle - dokumentar om Cubas revolusjonshelt og leder.
Alt i alt gir filmen et besnærende bilde av den realisme, intelligens, overbevisning og vilje som ligger bak Castros nærmest mirakuløse overlevelse gjennom 44 år i sitt brennbare og strategisk utsatte rike fra han ledet revolusjonen som besørget Batistas fall i 1959 frem til dags dato.
«Pisker» Castro
Stone har ikke kastet bort tiden.
Tre fortettede dager varte hans unike audiens hos Fidel Castro i Havana i februar 2002.
Resultat:
30 timer film, kuttet ned til halvannen times filmportrett, da de to er innom et imponerende spekter av begivenheter, epoker, kriser og statsledere.
Men også den personlige Castro, hans bakgrunn, filosofier, preferanser, familie, kvinner, kultur - og film.
Stones sans for talende detaljer gir stor gevinst:
Når han «pisker» Castro til å demonstrere sin daglige trimrute rundt skrivebordet.
Dertil:
En fornøyelig sekvens om foretrukne filmstjerner, der Castro med stor sjarm holder seg på omhyggelig «Hollywood-nøytral» grunn i en innrømmet fascinasjon for Brigitte Bardot (samt Sophia Loren, Charlie Chaplin og Gérard Dépardieu).
Alt mot et bakteppe av frenetisk skiftende bilder fra dramatiske hendelser i internasjonal politikk.
Datoer, årstall og historisk kronologi er ikke Stones anliggende.
Det er ingen skolebok som her er laget.
Til stor gunst for filmen, som skyr enhver opplevelse av pliktløp.
Stone skyr ikke «farlige» spørsmål, som faller tett som hagl.
Men mens han henger på som en klegg i spørsmål om kvinner, film, Che Guevara og Eva Peron, er han påfallende og irriterende rask til å slippe taket i åpenbare halvsannheter og generaliseringer i tema som narkotika, homoseksualitet og tortur.
Ikke desto mindre:
Man er kommet et drøyt skritt nærmere Fidel Castro, hans lære og ekstreme liv etter å ha tatt del i Stones nære møte i Havana.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103828
|
Mektig seilas
Regi:
Peter Weir.
Med:
Russell Crowe, Paul Bettany, James D'Arcy, Edward Woodall, Chris Larkin med flere.
Overveldende mektig duver fregatten HMS Surprise over lerretet.
Det er bare å hive seg på seilasen og la den briljante strateg, kaptein Jack Aubrey, lose deg gjennom kanonader av sjøsprøyt, kuler og krutt.
Dette er film for alle som elsker eventyr av godt, gammelt merke.
Vi snakker om drama med spenning, intense situasjoner og en batalje av nærmest olympiske dimensjoner mellom to stolte skuter.
Med andre ord: skikkelig «sjømat» for oss i en gammel sjøfartsnasjon som Norge!
At regissøren Peter Weir er overlatt ansvaret for å gyve løs på mennene i forfatter Patrick O'Brians helteverden, er klokt.
Fordi Weir, med bakgrunn i solide filmer fra «Gallipoli», via «Dead Poets Society» til «The Truman Show», nettopp behersker å beskrive snarrådig handlekraft med intelligens og ettertenksomhet.
Tiden er 1805, England kriger mot Frankrike.
Napoleon skal beseires på alle fronter.
Ikke minst til sjøs.
Heltene etter Lord Nelson skal utvise britisk mot, ære og sjømannskap av ypperste klasse.
For Weir er det maktpåliggende å hylle disse idealer med ydmykhet uten å drukne i sentimentale klisjeer.
Rik på detaljer
I denne machotilværelsen er altså Jack Aubrey kaptein.
Russell Crowe er ikledd rollen med pondus, handlekraft, innsikt og utstråling - en «master and commander» i likhet med romanfigur Aubrey.
Samspillet mellom ham og kameraten, den mer ettertenksomme og søkende lege og naturforsker Stephen Maturin (Paul Bettany), er dyptloddende og interessant.
Deres samtaler berører menneskets behov for å dominere kontra den intellektuelle trang til å utforske.
Noen ganger kan disse verdier smelte sammen, ofte ikke.
Det at nesten hele historien beskrives fra skipet, gir filmen et noe ensidig preg.
Men bare sjelden merkes det, fordi fortellingen drives fram med frodige detaljer, delvis av røff karakter, men også av gode karakterskildringer av skutas persongalleri; gamle sjøulker, forfriskende matroser, redde unggutter og heltemodige ungdommer.
Sett sjøbein og bli med på kaptein Lucky Jacks risikofylte krigsseilas rundt Kapp Horn.
| 1
|
103829
|
Vidar Busk:«Love Buzz»
(Warner)
Hvis noen var i tvil; Vidar Busk er en av landets mest spennende og originale artister om dagen.
Her tar han opp tråden fra sin to år gamle sløye groove-fest, «Venus, Texas», og serverer lydbilder duftende av både sump og urbanitet.
Som sist ligger Busk i bakgrunnen og skyver lydbildet fremover med sparsomme virkemidler - sangen er slepen og avslappet, gitartonen langt fra dominerende, men det er likevel aldri tvil om hvem som har styringen på dette delikate albumet.
Utgangspunkt denne gangen er smeltedigelen New Orleans, selve arnestedet for all afroamerikansk populærmusikk.
Og Busk har - fra et Blenda-hvitt ståsted - nok en gang klart å forene svarte musikktradisjoner fra primitive voodoo-beats til moderne hip hop på en imponerende måte.
Høydepunktene slåss om oppmerksomheten på «Love Buzz».
Den fornøyelige soulifiseringen av Blueboys' dancehit «Remember Me» er ett av dem, den voodoodampende JJ Cale-kloningen «Wanna Celebrate» et annet.
Innimellom gir han ærbødige nikk til sin gospel-innflytelse i «Bang The Drum» og til Dr. John i «Come On Down».
Det sterkere urbane tilsnittet gjør seg først gjeldende i den uhyre sterke tittellåten, som flørter med oppdaterte r&b-rytmer, mens Vidar Busk tar skrittet fullt ut på «Things Change», og lager hip hop ved hjelp av de svenske ræpperne Eye-n-I og Profilen.
Det finnes et kulinarisk ord i New Orleans for smaksblandingen som Vidar Busk holder på med for tiden, gumbo.
Svært velsmakende er den også!
| 1
|
103831
|
Vokal Nord og Karmelittnonnene:«Advenio»
(Euridice)
Fint sammensatt adventsplate forener eldgammel tradisjon med nyskrevne toner.
Den vakre gregorianske sangen til Karmelittsøstrene fra Tromsø binder sammen musikk av så ulike komponister som Henning Sommerro, Trond Kverno og Franz Gruber på «Advenio».
Vokal Nord tar seg av de originalskrevne nye korverkene og spennende arrangementer av gamle salmer.
Koret klinger jevnt over svært overbevisende under dirigent Ragnar Rasmussens ledelse.
Hele platen bæres av forventningen som går gjennom adventstiden, og hyller spesielt hun som bar frem Jesusbarnet, Maria.
Høystemt latin, folkelige salmer og nokså dristige dissonanser står forunderlig selvfølgelig side om side.
Og om enkelte arrangementer truer med å synke litt sammen under tyngden av ideer og utfordringer, er vandringen vel verdt å følge - fra Trygve Hoffs nordnorske julesalme via utallige slags «Ave...» til Bjørn Andor Drages helt utsøkte versjon av «Stille natt».
| 1
|
103832
|
Sigurd Slåttebrekk:«Robert Schumann:
Carnaval m.m.»
(SIMAX)
Svært sterk og spennende Schumann fra Slåttebrekk.
Robert Schumanns musikk ligger liksom alltid og vipper mellom de mest solfylte forelskelsene og de dypeste skyggene i sinnet.
Verkene hans er ofte rene konsentrater av stemninger.
De kan søtes og tilsløres eller avkles og spisses til.
Pianist Sigurd Slåttebrekk gjør det siste.
Miniatyr for miniatyr åpenbarer han alle valørene i Schumanns «Carnaval» (op. 9).
Intensiteten er klartenkt og kontrastene sterke og velplasserte.
Den populære «Arabesk» (op. 18) spilles også ut som en særegen blanding av smidig og myndig, mens lidenskapen i «Kreisleriana» (op. 16) er både sterk og fintfølende.
At deler av sistnevnte likevel kan virke litt blekere enn resten, sier muligens mest om Schumanns problem med denne større formen.
I Slåttebrekk har vi uansett fått tilbake en pianist med en usedvanlig sterk fortellerstemme.
| 1
|
103833
|
U2:«U2 Go Home
- Live From Slane Castle, Ireland»
(Island/Universal)
- DVD
Tiltalende liketil, smårøft intim dokumentasjon av U2s «hjemkomstkonsert» på Slane Castle i Irland, 1. september 2001.
De har et av sine fineste album,«All That You Can't Leave Behind» (2000) i bagasjen, og det er sjelden vare å se et såpass tilårskomment megaband være i stand til i så stor grad å konstruere en konsert rundt stort sett ferskt materiale.
I tillegg til, for eksempel, sangen som var den aller første verden hørte fra den kanten:
«Out Of Control» fra EP'en «U2 Three» fra 1979.
Bono, som jo alltid er troende til å legge et følerisk egg eller to, skyr stort sett unna symbolsk sentimentalitet, og konsentrerer seg i stedet om å utstråle en glede som føles veldig ekte og, tja, helt på sin plass, egentlig.
Bonus:
En knapt tretti minutter lang dokumentar om da bandet i sin tidlige, flaggveivende inkarnasjon spilte inn deler av «The Unforgettable Fire» på samme sted i 1984.
Det virker i sannhet som en hel liten evighet siden.
The Edge har hår og greier.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103836
|
Pet Shop Boys:«PopArt - The Hits»
(Parlophone/EMI)
Wow.
Snart tyve år siden musikkjournalist Neil Tennant og arkitektstudent Chris Lowe dannet denne postmoderne dansepopduoen, gitt.
De færreste ble tilfredsstilt av de siste to albumene deres, men ingen kan ta fra dem at Pet Shop Boys beholdt fingrene sine på diskotekpulsen overraskende lenge.
Kanskje er grunnen at de har hatt en forunderlig evne til å formidle en dyp melankoli i musikken sin - trass i at de ikke på ett eneste tidspunkt har vært i nærheten av å riste av seg sin erkebritiske «stiff upper lip» og klinisk intellektuelle innstilling til håndverket sitt.
Du hører denne tristessen på kutt nummer én på denne doble samlingen, versjonen av Village Peoples «Go West» fra 1993, og du hører den på versjonen av Sondheim og Bernsteins «Somewhere», som avslutter den.
Du hører den ikke minst i de store karrierehøydepunktene deres, deriblant fantastiske «Being Boring», «Domino Dancing», «Rent» og «What Have I Done To Deserve This».
Totalt 35 bevis på at det å danse på ingen måte trenger å være synonymt med å oppgi kontakten med hverken hjerte eller hjerne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103838
|
Nelly Furtado:«Folklore»
(Dreamworks/ Universal)
Nelly skuffer.
Begrepet «one hit wonder» var det siste jeg tenkte da friskusen Nelly Furtado dukket opp i 2000.
Nå er jeg mer i tvil.
«Whoa Nelly!» var en åpenbaring i leken, energifylt og refrengvillig pop-musikk gjennom de to hitsinglene «I'm Like A Bird» og «Turn Off The Light».
Siden den gang har den kanadiske jenta (med foreldre fra den portugisiske øygruppen Azorene) blitt mor, fylt 24 år og solgt over to millioner plater.
Alt dette har fått henne til å gjøre en mer seriøs plate nesten i singer/songwriter-tradisjonen, selv om hennes naturlige lek med etniske rytmer glimtvis kan skimtes også på «Folklore», men langt fra så sterkt som albumtittelen kan tyde på.
Det er da også de mer spretne, rytmiske låtene som funker best på denne platen, som blir hakket for seriøs for seg selv.
Uhøytidelige «Fresh Off The Boat» er denne platens versjon av «Turn Off The Light» og fungerer like bra på dansegulvet som hjemme i stua, hvilket tildels også banjoinfiserte «Forca» med sitt fotballrefreng gjør.
Den atmosfæriske «Island Of Wonder» har en skjønnhet som denne platen mangler ellers, all den tid det skal være en mer dempet og ettertenksom plate enn debuten.
Utover disse blir Nelly Furtados vel spisse og barnlige stemme oftere enerverende enn gripende på «Folklore».
Og en ny knallhit finnes som sagt ikke her, hvilket gjør platens fremtid og levetid høyst usikker.
| 0
|
103840
|
G-Unit:«Beg For Mercy»
(Interscope/Universal)
En blekere kopi av 50 Cents «Get Rich Or Die Tryin{lsquo}».
50 Cent og hans håndlangere i G-Unit som ennå er på frifot, har hatt et travelt år.
Kanskje for travelt, for «Beg For Mercy» er blitt et album som ikke akkurat overstrømmes av originale ideer.
Utover 50 Cent snakker vi her heller ikke om rappere (Lloyd Banks og Young Buck) med ekstraordinære ferdigheter.
Tilsett et altfor stort knippe låter skodd over samme lest, og du har et album som til tider faktisk er ganske kjedelig og tomt for gode ideer.
Best er G-Unit når de baserer låtene på kjente soul-samples fra blant andre Marvin Gaye, Syreeta og Martha Bass.
Utover dette har G-Unit foreløpig begrenset interesse, selv om de på «Beg For Mercy» i kjent tough guy-stil profilerer seg som hip hop'ens største gangstere ever, komplett med 50 Cent som selve gudfaren.
Hør «Eye For Eye» og dere forstår hva jeg mener...
| 0
|
103841
|
Enrique Iglesias:«Seven»
(Interscope/Universal)
Kort sagt:
Denne plata mangler den STORE slageren!
Men det betyr ikke at Enrique Iglesias har laget noen katastrofal dårlig plate.
Det har han nemlig ikke.
Han har selv vært med og skrevet alle sangene på «Seven», mens tekstene hovedsakelig er ført i pennen av duoen Paul Barry og Mar Taylor, som Enrique har jobbet mer før.
«Seven» har mindre latinopop, og mer amerikansk-inspirert pop enn han har hatt på sine tidligere plater.
Han klarer ikke helt å overbevise på plata, selv om «You rock me», den tøffe «Free» og poplåta «California Callin'» viser noe av hva Enrique Iglesias er god for.
| 0
|
103843
|
Et julemareritt
Regi: Jimmy T. Murakami.
Norske stemmer:
Nils Ole Oftebro, Andrea Bræin Hovig, Jan Grønli, Berit Bomann, Finn Schau m.fl. Britisk.
Animasjon - 7 år, egnet familier.
Dyster, sjarmløs og dårlig animert versjon av Charles Dickens' berømmelige historie.
Skjønt berømmelig?
Mer i andre land enn vårt!
Men det handler altså om lånehaien Scrooge, som har fornektet alt godt i livet og driver hjerteløst alt som kommer i hans vei i gjeldsfengsel.
Før han i noen åpenbaringer får sett sitt livs misgjerninger i perspektiv og blir så snill, så snill igjen.
Nei, denne filmen er hverken til å bli særlig beriket eller særlig følelsesstemt av.
Så jeg anbefaler heller litt juleallsang i familien.
| 0
|
103845
|
Varmt om valg
Regi:
Chen Kaige.
Med:
Tang Yun, Lui Peiqi, Chen Hong, Wang Zhiwen.
Kinesisk drama.
Tillatt for alle.
Varmt og severdig fra Kina - om en 13 år gammel fiolinvirtuos som følger sitt hjerte og tvinges til et tidlig og vanskelig livsvalg.
En gang vant han Gullpalmen for det fantastiske kinesiske filmepos «Adjø, min konkubine» - 50 års, kinesisk samtidshistorie rullet frem gjennom en fortelling om tre venner.
Men som sin kollega Zhang Yimou har den berømte kinesiske regissør Chen Kaige gått veien fra de storslåtte til de enklere formater.
Som ikke desto mindre i klar, konsentrert form rommer atskillig om «the human condition» - de dype og evige dilemmaer.
I «Sammen med deg» har den musikkelskende Kaige puttet historien om svære og evig gyldige verdivalg inn i den enkle beretning om en 13-årig kinesisk gutt.
Et fiolintalent av helt usedvanlig kaliber, som hans fattige og svært enkle far både oppfatter og vil hjelpe frem - koste hva det koste vil.
Ganske snart får gutten sin store sjanse - en strømlinjet vei mot en gyllen fremtid.
Men også et par gode, ikke fullt så karrieregunstige venner.
Samt en dramatisk og opprivende nyhet.
Etter en lang og rotete opptakt finner historien sin linje.
Regissørens kjærlighet har sprunget frem gjennom kaos, og vi er snart på parti med filmens opptil flere tvilsomme karakterer.
Alle - sett en smule på avstand - også arketyper, som representerer langt mer enn seg selv.
Kaiges beste er den ikke.
Men midt i sin vaklende balanse mellom kaos og klarhet, nøkternhet og melodrama er den absolutt blant hans varmeste, viktigste og gjennomført gyldige.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103846
|
Thriller med raseri
Regi:
Stephen Frears.
Med Chiwetel Ejiofor, Audrey Tautou, Sergi Lopez, Benedict Wong.
Storbritannia.
Drama - 15 år, egnet voksne.
En tett og intens thriller, som fungerer like godt som rasende sosialt drama.
Så heter da også regissøren Stephen Frears, en brite som gang på gang har vist både pågående samfunnsengasjement og utpreget evne til å identifisere seg med sine rollefigurer («High Fidelity», «The Snapper», «The Van»).
Vi befinner oss i Londons sosiale bunnsjikt: innvandrere, legale og illegale, som forsøker å opprettholde livet på en eller annen måte.
I sentrum står den nigerianske legen Okwe.
Som jobber som nattportier og taxisjåfør.
En natt renner et toalett over; et helt friskt menneskehjerte blokkerer utløpet...
Dette fører inn både i thrilleren og det sosiale drama.
For i samfunnets ytterkant blir menneskene eksperter på å «fikse» saker & ting.
Både skitne og vakre.
Alle er ofre, men mange blir også villige utsugere og bødler.
Skillet går mellom dem som - tross alt - er anstendige mennesker og dem uten verdighet.
Det blir ikke pent, rundt legen, hans nydelige og naive tyrkiske vertinne (Audrey Taotou, «Den fabelaktige Amelie»), den russiske dørvakten, den britiske horen, kineseren på likhuset.
Men en sterk historie får vi - på de fleste plan!
JON SELÅS
| 1
|
103847
|
Talking Heads:«Once In A Lifetime»
(EMI)
Med New York-kunstrockerne til Afrika - og tilbake.
Strengt upraktisk, men feiende flott trippel-CD (og DVD)-boks som dokumenterer det sene syttitallets/tidlige åttitallets kanskje beste, og ganske sikkert mest eksperimentlystne, amerikanske rockband.
Fra den tidlige, naivt nevrotiske perioden da de fremdeles ble sett på som et punkband (CD1), til de siste tre albumenes «americana» og «worldbeat»-øvelser (CD3).
Formtoppen nås midtveis, der bandet i samarbeid med produsenten Brian Eno, alle ambisiøse rockeres høye beskytter, oppdaget afrikansk musikk, og med frapperende resultater paret denne med en nervøs, rastløst kreativ sensibilitet som er like New York som Woody Allen.
Musikkvideopionèrer var de også, noe de forbausende lite daterte klippene på den medfølgende DVD'en, en oppdatert versjon av den gamle VHS-godbiten «Storytelling Giant», gir 13 stort sett meget overbevisende bevis på.
«Once In A Lifetime» inneholder relativt lite tidligere utilgjengelig stoff, og den formidable dobbeltsamlingen «Popular Favorites 1976-1992:
Sand In The Vaseline» forblir den beste inngangsbilletten for nysgjerrige.
Men som luksusobjekt for sertifiserte fans er «Once In A Lifetime», det kronglete fysiske formatet til tross, unektelig gromme greier.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103851
|
Diverse art.m. Kringkastingsork.:
Sanger av Alf Prøysen
(NRK/daWorks)
En av svært få grunner til å kjøpe denne platen, må være at deler av inntektene går til Prøysenhuset i Ringsaker.
Kringkastingsorkestret dominerer denne platen på godt og vondt.
Mest vondt gjør det når arrangør Jens Wendelboe får utløp for sine våteste, mest bombastiske og mest swingende storband-drømmer (rockabilly av «Julepresangen»???).
Sindre Hotvedt og Stein Berge Svendsen er noe heldigere med sine arrangementer, men i samspill med et artistlag hvor hovedvekten er skuespillere (på godt og vondt, det også), er det kun tre bidrag som ivaretar Prøysens personlighet og samtidig tilfører noe eget utover denne platens stryker-fantasier; d'sounds «Romjulsdrøm», Lisa Stokkes «Lomnæsvisa» og Marian Aas Hansens «Tango for to».
At Winta r&b-fraserer frem «Julekveldsvisa» gjør hverken Winta eller Prøysens klassiker godt, og at Tommy Steine får boltre seg i syv minutter med «Musevisa» er så hinsides at vi lurer på om det er ironisk ment.
Heia Prøysen - originalen.
| 0
|
103852
|
gnom: «mys»
(Kaizerecords/Sonet)
Slik låt Kaizers Orchestra før Kaizers!
gnom (med liten forbokstav) var hobby-prosjektet til Geir Zahl og Janove Ottesen, som i studio i 1998 - da denne platen opprinnelig ble spilt inn - fikk besøk av gode venner som vi et par år senere ble kjent med som Kaizers Orchestra.
gnom var på ingen måte oppsiktsvekkende der de forsøkte å skape litt mer dybde til den utskjelte DH-rocken på slutten av nittitallet.
Et par av balladene her - «Trøst» og «Bestevenn» - drypper av melankoli og står utmerket på egen hånd, men har ingenting å gjøre med det som ble til Kaizers-uttrykket.
Det har imidlertid de mer perkusjonstunge «Hemmelig beskjed», «Sjakk» og «Bastard» (som flere av de senere Kaizers-sangene er bygd på), uten at disse har den samme melodifølelsen, galskapen og personligheten som gjorde at Norge ble omgjort til ompa-land rett etter årtusenskiftet.
Dermed blir «mys» mer behagelig kuriosa enn interessant.
| 0
|
103853
|
El Corazon:«El Corazon»
(Tuba)
Halden-rockere langt unna tradisjonell Halden-rock.
Dette syvmannsbandet, med blant andre eks-Cornflakes-gitarist Freddy Holm i rekkene, gjorde en svært sympatisk konsert under sist vinters by:
Larm og viser på debuten at opptredenen ikke var et blaff.
El Corazon føyer seg pent inn i den melodiøse, americana-inspirerte nyrocken som Jim Stärk, Minor Majority, Sergeant Petter og flere til har gjort til allemannseie, men i El Corazons tilfelle har det også sneket seg inn mer intrikate jazz- og kammer-arrangementer i det varme og luftige lydbildet.
«The Beggar And The Driver» bærer ekko av John Lennon, mens «Mr. Shallow» er Halden-versjonen av Steve Harleys «Mr. Soft».
En drivende god debut!
| 1
|
103855
|
Sergeant Petter:«Let's Go Wrestling EP»
(New Records)
Det rocker igjen fra bergensprærien.
Sergeant Petter, aka Petter Folkedal, fra ville, ville vestlandet fikk mye velfortjent skryt da han debuterte med albumet «It's A Record» tidligere i år.
På EP'en «Let's Go Wrestling» tar han altcountry-begrepet et par cowboystøvleskritt videre og leker seg gjennom fire præriepoplåter av ypperste klasse:
Spagetti-rockeren «Spooky Spook», den 60-talls-harmoniske «Up For A Jive», den mer «klassiske» rock 'n' rolleren «Mr. Smiley» og den saloon-jazza «Dabble Do Wop» - med H.P. Gundersens steel-gitar som en slags rød ståltråd gjennom hele platen.
Dette er et riktig muntert innslag i høstmørket og en lovende forsmak på det kommende andrealbumet.
| 1
|
103856
|
Al Green:«I Can't Stop»
(Blue Note/EMI)
En av de aller, aller største soul-stemmene med en helt grei plate.
Ikke alle gamle guder holder mål, ikke minst gjelder det Blue Note som plateselskap.
Tidligere i høst ga de ut en medioker Van Morrison-skive og nå makter de heller ikke å blåse tilstrekkelig vitalitet inn i møtet mellom to gamle mestere - Al Green og hans «lydarkitekt» innen Memphis-soulen, Willie Mitchell.
«I Can't Stop» er klassisk Memphis-soul fra duoens dynamiske storhetsperiode på begynnelsen av syttitallet:
Lett funky klasse-soul med masse blåsere og spor av både gospel og blues.
Green høres heldigvis ikke sliten ut (han er blitt 57 år etter hvert), men makter likevel ikke å skape gull av et noe sedat og utdatert låt-utvalg, dessverre.
| 0
|
103857
|
Jay-Z: «The Black Album»
(Universal)
Sterk avskjed fra superstjernen Jay-Z.
Shawn Carter, bedre kjent som rapperen Jay-Z, er bare 32 år gammel, mett og tilfreds, men oppsatt på å trekke seg tilbake med æren intakt mens han er på topp med «The Black Album».
Som rapper stiller Jay-Z i en klasse for seg selv, med en stemme, flyt, presisjon og selvtillit som muligens bare Nas kan matche i sine aller mest inspirerte øyeblikk.
«The Black Album» inneholder en imponerende samling låter hvor Jay-Z fortsatt virker velopplagt og sulten, den massive suksessen til tross.
«The Black Album» er Brooklyn-rapperens niende studioalbum siden 1996 og den klassiske debuten «Reasonable Doubt», som etablerte Jay-Z som en gatesmart rapper av sjeldent kaliber med tekster langt over gjennomsnittet.
«The Black Album» er ikke et perfekt, men det er jaggu ikke langt om å gjøre.
Albumet er variert, og med unntak av The Neptunes, som har bidratt på to låter, hvorav den geniale og ultrafengende «Change Clothes», er hvert eneste spor skrudd sammen av ulike produsenter.
Timbaland har ansvaret for hektiske og hypnotisk enkle «Dirt Off Your Shirt», som nok er albumets beste låt sammen med Rick Rubins (Beastie Boys, Red Hot Chili Peppers og Johnny Cash) bombastisk rocka «99 Problems».
På «Moment Of Clarity» har Jay-Z fått hjelp av Eminem som har lånt bort sitt patenterte sound og beats, mens elegante «Threat» er signert nykommeren 9th Wonder fra Virginia-bandet Little Wonder.
Alle disse låtene kommer faktisk som perler på en snor og utgjør en av de sterkeste sekvensene jeg har hørt på et album, uansett genre, på lang, lang tid.
På «December 4th» (mannens fødselsdag) drar Jay-Z en ordrik og imponerende verbal-rytmisk krønike om sin oppvekst i beryktede Marcy Projects:
«I pray I'm forgiven, for every bad decision I've made, every sister I've played, cos I'm still paranoid to this day, and it's nobody's fault,» rapper Jay-Z med uvanlig selvinnsikt - på et avskjedsalbum du ikke bør overse.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103858
|
Randi Stene og Rolf Lislevand m/Norsk Barokkork.:Lachrimae
(Linn Records)
Kjærlighetssorg på såre strenger.
Dronningen av sommerens klassiske musikkfestivaler, Randi Stene, har etterlatt seg et vakkert visittkort til høstens mer melankolske stunder.
På platen «Lachrimae» gir hun seg 1500-tallets engelske konge av kjærlighetssorg, John Dowland, i vold, med en stemme som smelter sammen sårbarhet og fylde på en uttrykksfull måte.
De triste tekstene kommer til sin rett også takket være det spinkle, lekre akkompagnementet på lutt.
Klimpringen er signert Rolf Lislevand, som også leder Norsk Barokkorkester gjennom fine instrumentale for- og mellomspill.
Her sukkes og sørges det etter alle kunstens regler, og resultatet er like hjertevarmende som hjerteskjærende.
| 1
|
103861
|
Christine Guldbrandsen:«Surfing In The Air»
(Sony Music)
Christine Guldbrandsen (18) fra Bergen omtales som «den nye Sissel».
Og lever opp til det på både godt og vondt.
18 år og fager stiger hun alveaktig frem fra det nordiske isødet med en røst så klokkeklar og lys at den kan trollbinde og trøste enhver hvileløs vandrer i vinternatten.
Se, der er den nye gullstrupen fra Bergen, Sony Musics nye stjerneskudd, en slags kloning av urnorske Sissel Kyrkjebø og mystiskatmosfæriske Enya, halvt naturbarn, halvt engel - joda, karakteristikkene har vært mange og på grensen til svulstige, selv lenge før 18-åringen har hatt dette albumet å vise til.
Og med «Surfing In The Air» leverer bergensjenten absolutt et produkt som kan karakteriseres som både vakkert og stemningsfullt.
«Ren, naturlig og nordisk,» sier Guldbrandsen selv om musikken sin.
«Keltisk» er vel en mer passende beskrivelse - keltisk med en stor dose julestemning: fioliner, etniske fløyter og englesang.
Det er ikke meningen å virke harselerende, for det fungerer til tider veldig bra, som i den rørende «Fly Away» og den beroligende «Dreams», sanger der Guldbrandsens fabelaktige stemme virkelig får komme til sin rett, fordi instrumenteringen har fått plass et stykke bak i lydbildet.
Men ofte strekker arrangementene seg over grensen til patos-land, og man får litt sånn «OL på Lillehammer»-følelse, dvs. en fornemmelse av en konstruert og ofte dikterende vinterstemning der oppdiktet nordisk mystikk og kommers går hånd i hånd mens de synger variasjoner over Sissel-hymnen «Se ilden lyse».
| 0
|
103863
|
AC / DC:«Live At Donington»
(Epic / Sony)
- DVD
For those about to rock - vær hilset!
Australiernes klassiske Donington-konsert i 1991 ble gitt ut på video året etter opptaket, men først med DVD-formatet får vi virkelig valuta for pengene.
AC/DCs riff-energi kommer frem på en utmerket måte under denne to timer lange konserten, som er en eneste lang «Greatest Hits»-parade gjennom bandets første femten år.
Opptaket stammer fra «Razors Edge»-turneen i 1991, da AC/DC var på sitt aller største og gjorde 130 konserter i USA og Europa, inkludert Oslo Spektrum den 24. mars samme år.
Ikke bare er alle låt-godbitene her - gutta kjører selvsagt fullt sceneshow inkludert Angus Youngs stripping i en uhorvelig lang versjon av «Jailbreak», den velkjente Hells Bell dukker opp - det samme gjør den enorme, oppblåsbare Rosie og de avsluttende kanonene i «For Those About To Rock (We Salute You)».
Riktignok er trommis Phil Rudd borte fra bandet her, men Chris Slade (fra så forskjellig bakgrunn som Manfred Manns Earth Band og Asia) gjør en ypperlig jobb.
Anbefales varmt til alle rock-hjerter generelt og AC/DC-fansen spesielt!
| 1
|
103864
|
Bruce Springsteen& The E Street Band:«Live In Barcelona»
(Columbia / Sony Music) - DVD
Konsertopptak som er en levende legende verdig.
2002 ble Bruce Springsteens år.
Ikke fordi han og E Street Band i velkjent stil gjorde unna 120 konserter i 82 byer over hele verden, men fordi Springsteen mer enn noen andre sto frem som symbolet på Amerikas samvittighet etter 11. september-tragedien året før, gjennom «The Rising» og den påfølgende turneen.
For alle som så Springsteen i fjor og i år, for eksempel på Valle Hovin i sommer, er «Live In Barcelona» en glimrende souvenir.
Hardcore-fansen vil selvfølgelig hevde at set-listen - altså låt-utvalget - ikke er optimalt, men det er mer enn bra nok.
Blant annet får vi en praktversjon av «Incident On 57th Street» med Springsteen alene bak pianoet, der han også viser sin sedvanlige menneskelighet når han glemmer teksten (og spiller feil!) på «Spirit In The Night».
Palau Sant Jordi i Barcelona er en helt spesiell arena - det var også der Bruce Springsteen & The E Street Band åpnet comeback-turneen 9. april 1999 - og det spanske publikummet er fantastisk nærværende gjennom hele konsertopptaket, hvilket gjør dynamikken mellom sal og scene unik.
Men det er selvfølgelig Bruce selv og bandet som gjør store deler av denne DVD'en til en formidabel fest - på deres beste finnes ingen over, ingen ved siden!
Som bonus på denne DVD'en får vi også en liten og mindre interessant dokumentar, «Drop The Needle And Pray: The Rising On Tour», men la DVD'en gå også etter rulleteksten, så får du en tilleggsbonus i form av et ganske hysterisk versjon av Bo Diddleys «Diddy Wah Diddy».
| 1
|
103865
|
John Lennon:«Lennon Legend - The Very Best Of John Lennon»
(EMI) - DVD
Streit promo-videosamling.
De fleste snuttene er posthumt sammensatt collager med bilder hentet fra John og Yokos hjemmevideoer, diverse TV-opptak og arkivbilder fra nyhetsbyråer.
Bare hardbarkede fans vil ønske å se disse så veldig ofte, selv om de gnistrende promoene til henholdsvis «Stand By Me» og «Instant Karma!»
(i sistnevnte blir Lennon «assistert» av en Ono som hekler med bind for øynene - aah, «performance-kunst»!) for så vidt er verdt prisen alene.
Ekstramaterialet er faktisk det mest interessante:
Kortdokumentaren «Working Class Hero»(hvor Lennon, igjen via arkivopptak, forteller sin livshistorie), en liten håndfull animasjonsfilmer basert på Johns naivistiske tegninger, samt ikke minst et BBC-opptak av hans frenetisk rockende versjon av Little Richards «Slippin & Slidin », filmet i studio i 1975.
Greit å ha, alt sammen, med mest for fans.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103867
|
Kylie Minogue:«Body Language»
(Parlophone/EMI)
Denne gangen er 35-åringen stylet som Brigitte Bardot, men platen er en ytterligere videreføring av den skamløse flørten med elektronika som ordnet Madonnas solide comeback gjennom William Orbit-samarbeidet på «Ray Of Light».
Men der slutter enhver sammenligning med Kylies store forbilde.
Madonna hadde tross alt låter å bygge sitt comeback på.
Kylies «Body Language» ligner derimot mer på et artistisk harakiri fra jenta som har vist forbausende overlevelsesevner tidligere.
Kylie er enda nærmere klubbenes dansegulv enn tidligere på «Body Language», og hun gjør det i starten med et så sterkt nikk til åttitallets synthpop (Yello, Gary Numan) at vi må kikke på kalenderen for å sjekke årstallet.
Singlen «Slow» er akseptabel, påfølgende «Still Standing» bortimot en katastrofe, mens «Secret (Take You Home)» tross alt er lekende i all sin elektroclash-prakt.
Deretter går det bene veien nedover når Kylie helt plutselig og forvirrende nok fjerner seg fra åttitallet.
Hennes forsøk på å lage klubbvennlig r&b, «Red Blooded Woman», ender som en dårlig kopi av Destiny's Childs «Survivor» og Dead Or Alives «You Spin Me Round».
Produksjonen er overlesset og gjennomgående kjølig, og Kylies hviskende sensualitet reduseres til kontinuerlig effektmakeri over de labre låtene.
Som artisttype har jeg alltid foretrukket Kylie fremfor en annen stjerne som i høst også spiller sterkt på sine kvinnelige sider, Britney Spears.
Nå ble jeg brått i tvil.
| 0
|
103871
|
For mye av mangt
Regi:
James Ivory.
Med Kate Hudson, Naomi Watts, Leslie Caron, Romain Duris, Stephen Fry, Stockard Channing, Thierry Lhermitte, Glenn Close, Matthew Modine, Jean-Marc Barr.
USA.
Komedie/romantikk - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Massevis av stjerner i overlesset historie omkring klassisk kulturkollisjon.
Kollisjonen er mellom fransk og amerikansk kultur, mentalitet, tilbøyeligheter og språk.
Produsenten er Ivory/Merchant, et selskap med en lang og gloriøs fortid som periodefilm-mestere («Et rom med utsikt», «Howards End», «Resten av dagen»).
Denne gang handler det om samtid, for så vidt.
Men medklassiske ingredienser: kjærlighet, sex, utroskap, forfengelighet, kunst, selvmord, sjalusi - alt sett med amerikanske og franske øyne.
Som altså skal være totalt ulike.
Og derfor skape filmens dynamikk.
Men dynamikken inntrer aldri.
Det skjer for mye, det rotes betraktelig med genrene og munterhetene inntrer bare i kortere sekvenser.
Man blir aldri kjent med menneskene.
Følelsen av overfladiskhet blir uunngåelig.
| 0
|
103872
|
Eagles:«The Complete Greatest Hits»
(Warner)
Selv tvilere - og det kan til tider være lett å sympatisere en smule med nettopp dem - har bare godt av å ha litt Eagles i livet.
Og etter denne doble samleplaten, uten tvil den fornuftigste i sitt slag til nå, blir valget:
Klarer du deg med «Hotel California», bandets konseptuelle mesterverk om solskinnsstatens mørkesider fra 1976, eller trenger du høydepunkter fra hele denne veloljede countrypop/poprock-institusjonens karriere?
Begge deler, kanskje, og i så fall har «The Complete Greatest Hits» absolutt alt du trenger (fra «Desperado» og «Take It Easy» til «Love Will Keep Us Alive» fra comebacket i 1994) - med mulig unntak av Gram Parsons-hyllesten «My Man» - og en hel del sanger ingen egentlig trenger i det hele tatt (pinlighetene «Doolin-Dalton» og «James Dean», de kokaindekadente rigor mortis-ryknigene fra det steindøde sistealbumet «The Long Run» fra 1979).
Det er for øvrig trist å måtte meddele at den ene nye låten her, «Hole In The World», muligens første smakebit fra et lenge utlovet fullt comebackalbum, dessverre tilhører sistnevnte kategori:
En melodifattig, satt sang som ikke engang besitter det Eagles selv på sitt minst essensielle nesten alltid har evnet å bidra med: inntrengende, altovervinnende radiotrallvennlighet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103874
|
Ja Rule:«Blood In My Eye»
(Murder Inc./Universal)
Tannløst forsøk på å vinne tilbake troverdigheten.
Ja Rule har ikke hatt det lett etter at 50 Cent dukket opp på banen.
Ingen tvil om at halvdollaren vant den verbale feiden mellom dem tidligere i år, og her kommer Ja Rules svar; et tilnærmet hardcore-gangstarap-album fri for den kommersielle flørten som 50 Cent baserer mye av sin Ja Rule-diss på.
Et par låter holder imidlertid god standard med Ja Rules grynte-stemme i front, spesielt «Clap Back».
| 0
|
103876
|
Christina Bjordal Band:«Where Dreams Begin»
(Universal)
Smakfull vokaldebut.
En styrke ved Christina Bjordal Band er at de nettopp fremstår som et band og ikke sanger pluss komp.
Sjelden høres så kollektivt og samspilt musikk som her.
Låtene er tett arrangert og fokuserte, hver melodi har sitt eget univers, sitt eget nøye avstemte uttrykk.
Ikke en tone er til overs.
Det gjør at platen aldri blir kjedelig, men makter å holde interessen oppe tvers igjennom.
En stor del av æren for dette tilhører nok pianist Svein Olav Herstad, som også har signert de fleste låtene.
Bare Ray Charles' «Light Out Of Darkness» og «Small Day Tomorrow» signert Bob Dorough og Fran Landesman er lånt materiale.
Christina Bjordal synger presist og lekent med en tiltalende stemme.
Kvartetten er forøket med en liten strykerseksjon, som bidrar med en god porsjon vellyd og eleganse.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103877
|
Anders Clemens Øien:«Romanza»
(FiK)
Grieg for gitar?
Tja, hvorfor ikke?
Turnéaktuelle Anders Clemens Øiens debutplate heter typisk nok «Romanza».
Den inneholder mest spansk musikk - smektende stykker og folketonearrangementer av Miguel Llobet og preludier av Fransisco Tárrega.
I tillegg spiller den unge gitaristen arrangementer av fire lyriske stykker av Edvard Grieg, pluss et utdrag av g-mollballaden og «Åses død».
Øien overbeviser veldig i det spanske kjernerepertoaret, som han kjenner ut og inn.
Gjennom instrumentet og spillemåten får også Grieg en kledelig spansk aksent, og en slags felles «folketonefølelse» gjør sammenstillingen bryet verdt.
Bortsett fra i balladen og «Åses død», som i motsetning til resten av platen nok får frem gitarens begrensninger like godt som alle dens velklingende muligheter.
| 1
|
103878
|
Backyard Babies:«Stockholm Syndrome»
(BMG)
Dette er rock'n'roll på alvor!
Backyard Babies, Sveriges svar på Gluecifer, har med «Stockholm Syndrome» levert den type udødelig rock'n'roll som kanskje bare gamle Kiss-hoder kan velte ut av seg.
For dette er skapt ut av pur kjærlighet til eksplosiv og hardnakket ROCK.
Det var en overdrivelse, men hører man låter som «Everybody Ready?!» og «Minus Celcius», så er det sånn det virker.
Hele platen er en stilsikker, selvsikker og breial maktdemonstrasjon av skittent åttitall - fremført med lidenskap og spilleglede fremfor ønsket om å følge en cool linje.
| 1
|
103880
|
Bruce Springsteen:«The Essential Bruce Springsteen»
(Columbia/Sony)
Tiden da Bruce Springsteen med bortimot hysterisk integritet var ultrakresen med å sette navnet sitt på samleplater, diverse artister-utgivelser, arkivopptaksamlinger, liveplater og -DVDer, er for lengst over.
Med 1990-tallets inngang - og hans egen en gang så brennende kreativitets gradvise svinn - åpnet slusene seg, og nå har han jammen takket ja til å bli innlemmet i Sonys stort sett meget vellykkede «The Essential»-serie.
For en artist med Springsteens romantiske forhold til albumet som en kunstnerisk ukrenkelig enhet, føles det litt trist prosaisk.
Men OK - vi er ikke her for å gråte over tapte artistiske idealer.
Vi er her for å konstatere at musikken for det meste, og spesielt den på CD1, er blant den mest jublende perfekte som noensinne er laget.
På sitt ypperste - «The Promised Land», «Born To Run», «Thunder Road», «Darkness On The Edge Of Town» - snakker vi om intet mindre enn ekstatiske fullbyrdelser av selve rockens grunnmateriale: paringen av den rurale, anglosaksiske musikktradisjonen og den afrikanske tilsvarende.
I en periode på syttitallet var Bruce Springsteen simpelthen den mest komplette rockartisten som noensinne har eksistert.
Slitasjen setter inn etter spor 20, og når et bunnpunkt i Huey Lewis & The News- pastisjen «Mary's Place» fra «The Rising» (2002).
Bruces gode vilje kan ikke trekkes i tvil, men som kreativ kraft virker han pr. i dag på det meste tømt.
Intet varer evig.
Slik er det bare.
PS!
Førsteopplaget av denne samlingen inneholder en bonus-CD med sjeldenheter og en liten håndfull tidligere uutgitte innspillinger.
Men igjen snyter han oss for en originalversjon av hans kanskje mest gripende sang overhodet, «The Promise», skrevet i 1976.
Like underlig som beklagelig.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103883
|
Ronald Isley:«Isley meets Bacharach»
(Dreamworks)
Den ene av de legendariske Isley Brothers med 13 sanger komponert av en annen legende:
Burt Bacharach.
Det hjelper ikke at komponisten Burt Bacharach selv sitter ved flygelet og tenoren Ronald Isley tolker hans sanger.
Dette er ganske kjedelig greier.
Bacharach har skrevet mye bra musikk, som mange artister har gjort sine glimrende tolkninger av, men i denne innspillingen er det blitt glatt, amerikansk voksenpop tilsatt en dæsj salong-jazz.
En låt eller to ad gangen, er en god dose, et album altfor mye.
«This Guy's In Love With You» og «Close To You» gir deg stemningen på produksjonen.
| 0
|
103884
|
The High Llamas:«Beat, Maize & Corn»
(Duophonic/New Records)
Symfonisk pop av den avanserte sorten.
På deres syvende album fortsetter The High Llamas med Sean O'Hagan i spissen å foredle den sommerlyse sekstitallspopen som Beach Boys introduserte dem for.
Men denne gangen er likevel referansene til Brian Wilson & Co ikke så tydelige.
Mer fremtredende er påvirkningen fra eldre popskapere som Gershwin og Cole Porter.
Borte er de elektriske gitarene og synthesizerne fra tidligere plater - til fordel for et akustisk lydbilde der distinkte strykere står i høysetet og skaper et symfonisk og ofte cinematisk uttrykk.
Bergensvennen O'Hagan har laget strykerarrangementer for både Sondre Lerche og Magnet, men musikalsk sett står High Llamas, i hvert fall denne gangen, nærmere en annen bergensartist - nemlig nykomlingen Julian Berntzen.
«Beat, Maize & Corn» er et behagelig og melodiøst, men avansert album som har nye og spennende finesser å by på for hver gjennomlytting.
| 1
|
103885
|
P.O.D.:«Payable on Death»
(Atlantic/Warner)
Kristenrockerne glir inn i nu-metal-massen.
Hvem skulle vel ha trodd at P.O.D.-grunnlegger og -gitarist, Marcos, ville velge å forlate bandet etter suksessen med det forrige albumet «Satellite», som huset hits som «Alive» og «Youth of the Nation»?
Men det gjorde han altså, og tok dessverre med seg mye av det sjelfulle soundet som gjorde at P.O.D. ble lagt merke til.
Nå skal det være sagt at San Diego-bandet likevel ikke er helt som sine genrekamerater i nu-metal-klassen, i og med at deres kristne overbevisning frembringer forholdsvis atypiske temaer å synge om.
Men med den nye gitaristen Truby låter P.O.D. mer «metalliske» enn tidligere, selv om det fortsatt er spor av reg
gae og latino i musikken.
Om det er det, eller om det rett og slett er mangelen på sterke låter som gjør denne platen middels, er muligens to sider av samme sak, for dette skiller seg ikke nevneverdig ut i jungelen av annen velprodusert amerikansk nu-metal.
| 0
|
103892
|
Blue:«Guilty»
(Virgin)
Den britiske kvartetten Blue overbeviser med sitt tredje album.
Blue har med «Guilty» laget sitt hittil beste album.
Gjennom de 15 sangene på platen oser det sangglede, stor musikalitet og overskudd.
Blue-gutta har meget gode stemmer og hører med blant de fremste i boy-band-ligaen.
Blue rendyrker r&b og soulstilen på sitt nye album, en plate der Stargate-gjengen i Trondheim har skrevet og produsert «When Summer's Gone».
Stevie Wonder og Angie Stone er med på en nyinnspilling av Wonders klassiske «Signed, Sealed Delivered, I'm Yours», en skikkelig killer av en låt.
«Guilty» har en rekke flotte og lekre melodier, i en blanding av ballader og kjappe låter, i en moderne r&b-produksjon som fremhever Blues stemmemateriale.
Blant et solid låtmateriale hever «Bubblin'», «Backit Up» og «No Goodbyes» seg et hakk høyere enn de andre.
Blue fortjener mange flere norske fans med dette albumet.
| 1
|
103896
|
Dina:«Dina»
(Tribe/ Universal)
Dina, Norges eneste kvinnelige tranceartist, er ute med sitt debutalbum, der hun selv har skrevet flere av tekstene.
Dina prøver å følge opp singlesuksessene med «Bli hos meg» og «For evig min» med en hel CD.
Det er disse to sangene som er best og bærer platen, spesielt de to nye miksene er bra.
Dina synger bra og musikalsk hører hun hjemme i dance/techno-stilen.
Det blir noe ensformig både i stil og produksjon, og låtene ligner litt for mye på hverandre til at Dinas debutalbum blir den helt store musikalske opplevelsen.
Sangene har lett for å gli sammen, det blir for monotont og som lytter får du ikke den lille overraskelsen som gjør at du stopper opp og spiller låten om igjen.
| 0
|
103897
|
Wyclef Jean:«The Preacher's Son»
(BMG)
Nok et lekent og praktfullt album fra en kulturell og musikalsk smeltedigel.
Den allsidige pastorsønnen Wyclef Jean har jobbet med de fleste og omgås vidt forskjellige folk som Dalai Lama, Donald Trump og norske Siri Stranger.
Denne allsidigheten gjenspeiles også i 31-åringens fjerde album «The Preacher's Son».
Selv om låtene i hovedsak kan puttes i hip hop-kategorien, sveiper han med overbevisning og eleganse innom alt fra reggae og dancehall til soul, latino og arabiskinspirerte toner - som i den overlegne «Party To Damascus» med Missy Elliott, en låt som bør spilles med høy rotasjon på alle klubber fremover!
Ellers finner vi en rekke vellykkede resultater av samarbeid med artister som Patti LaBelle, Carlos Santana, Wayne Wonder, Buju Banton, Monica og Redman.
Altså et svært lekent og variert, og samtidig merkelig gjennomført album som viser en musikalsk tryllekunstner tilbake i storform.
| 1
|
103898
|
Fremmed Rase:«Pisspreik»
(Norwave)
Elegant pisspreik fra trønderrappere.
Rap på trøndersk har, hvis vi ser bort ifra «legendariske» Ståle Stil og «P-p-p-pizzafyll!», vært en sjeldenhet.
Men for noen år siden skiftet Alien Breed både navn og tungemål, og med låten «Fem flate øre» fra i fjor ble Fremmed Rases trønderrap tatt inn i den norske hip hop-varmen.
«Pisspreik» lever kanskje opp til tittelen sin på mange måter, men samtidig er rimene så bra og underholdende at hvert eneste spor er mer enn verdt å høre - hvis man tåler litt trøndersk griseprat, som i den ytterst ordelegante «Råne».
Den lokale kulturarven bæres også videre ved å sample trønderhelter som Hans Rotmo og trønderbattaljonen fra TV2-serien «Lyckliga gatan».
Kapabel, Ordføreren og MC Apekatt har levert et tvers igjennom ironisk og særegent album som er nesten-genialt i sin intetsigendehet.
| 1
|
103899
|
3-11 Porter:«Nurse Me»
(Nordic Records)
Drømmende, mystisk fra norsk trio som plutselig liksom har dukket opp fra intet.
3-11 Porter har lenge levd et «hemmelig» kjendisliv som et av Europas hyppigst nedlastede band på mp3, og med «Nurse Me» står trioen bak en av de mest spennende norske debutplatene så langt i år.
Det er noe befriende unorsk over 3-11 Porters lekre blanding av jazz, chill out og pop.
Så er da også deres kvinnelige vokalist Tracee Meyn «importert» fra USA.
Per Arne Bertheussen har en stemme som minner om Leonard Cohens, mørk, mystisk og ytterst behagelig.
Mens Svein Hansens elegante instrumentering kompletterer de lettere melankolske stemningene som er gjennomgående for platen.
Dette er et drømmende lite mesterverk som både varmer og gir frysninger på én gang.
| 1
|
103900
|
Simon & Garfunkel:«The Essential Simon & Garfunkel»
(Legacy/Sony)
40 biter årgangspopgull
Å oppdrive en kjapp og konsis, énpakkeløsnings Simon & Garfunkel-CD har til nå faktisk ikke vært så lett:
Dette er løsningen for dem som synes at en enkel-CD blir i snåleste laget (og det blir det) og at de to tilgjengelige multi-CD boksene blir for store og uhåndterlige (og det er de).
De gjenforenes i disse dager - utvilsomt et resultat av den kommersielt sett begrensede suksessen som er blitt låtskriver Paul Simons to siste soloalbum til del, og det kan sikkert bli riktig pinlig.
Men ingen kan ta fra Simon hans fantastiske melodiøre og evne til å skrive tekster skyhøyt over det gjennomsnittlige, både da og nå.
Irriterende pseudopoetiske kunne de være, ingen tvil om det, og Art Garfunkels sølvguttrøst ble smått komisk allerede idet hårfestet hans begynte å tape kampen rundt 1968 en gang.
Dette er uansett musikk som har overlevd nærmest urørt av tidens tann, i kraft av pur, ubesudlet melodiøsitet.
Duoens beste album, «Bookends» (1968), er heldigvis rikt representert, og den eneste litt underlige utelatelsen er «April, Come She Will».
Vi overlever det.
Alle som liker musikk, trenger å eie sanger som «I Am A Rock» og «America».
Kjøp dem her.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103901
|
Bon Jovi:«This Left Feels Right»
(Island/Universal)
Gamle hits i ny, ukledelig drakt.
At unge popjyplinger tar grovt for seg av fortidens musikalske skatter og vanskjøtter dem, er ille.
Men at gamle helter ompusser sine egne minneverdigheter til det ugjenkjennelige - og til det verre, er direkte trist.
Mulig Bon Jovi har ment det humoristisk når de nesten konsekvent har forandret de kraftfulle rockelåtene til grelle ballader (ja, det gjelder altså både «Livin' On A Prayer», «It's My Life», «Keep The Faith» og «Bad Medicine»), men morsomt er det ikke.
Bluesversjonen av «You Give Love A Bad Name» kommer heldigvis som et lyspunkt midt i denne tragedien av en plate som heller ikke holdes oppe av en ganske fin versjon av «Born To Be My Baby».
Dette er en helt unødvendig plate som bare kommer til å trampe i hjel gamle, gode minner.
| 0
|
103902
|
Sophie Ellis-Bextor:«Shoot From The Hip»
(Polydor/Universal)
«Murder On The Dancefloor»-dronningen kopierer seg selv og beviser at kopier aldri er bedre enn originalen.
Disco-begrepet skal ha vært bannlyst da denne platen ble innspilt.
Likevel er det nettopp oppdatert disco dette er, påvirket av en rekke sterkere navn som de siste ti åra har blandet tradisjonell disco med impulsene fra house- og klubb-scenen (hør bare Stardust-innflytelsen på «I Won't Change You»).
Men så lenge Sophie Ellis-Bextor - som for øvrig synger overraskende slapt - ikke har en ny «Murder....» på gang, faller interessen fort i den velproduserte strømmen av elektroniske rytmer og retro-knep på «Shoot From The Hip», hvor suksessrike, men stadig mindre spennende samarbeidspartnere som Gregg Alexander og Matt Rowe har vært hyret inn for å gi populærmusikalsk spisskompetanse på låtskriversiden.
Det er bare én ting å si om det; det har ikke hjulpet.
Hvorfor skal vi som bor i et land som huser Bertine Zetlitz høre på dette?
«I'm Not Good At Not Getting What I Want» heter det på platens beste, roligste og dermed mest atypiske spor.
Det kaller jeg å avlyse sin egen fremtid.
| 0
|
103903
|
Ryan Adams:«Rock N Roll»
(Lost Highway/Universal)
Mer Bryan Adams enn Ryan Adams.
Det ligger et skjær av datert åttitallsrock over «Rock N Roll» - ikke så rent lite John Mellencamp og John Cafferty, men også Bryan Adams og soloskivene til Nils Lofgren (som Adams for øvrig har en viss stemmelikhet med her).
Her er Ryan Adams tilbake ved utgangspunktet - trommer, bass og masse gitar.
Det starter bra i «Shallow» og den hissige «1974», men fra U2-pastisjen «So Alive» blir sjablongene påtrengende og klisjeene mange.
«Rock N Roll» kan vanskelig kalles dybtloddende, med et hederlig unntak i nydelige «Anybody Wanna Take Me Home», og - nok en gang, dessverre - blir femten låter minst fem for mange i Ryan Adams-sammenheng.
En halvt bakstreversk skuffelse, dette.
| 0
|
103904
|
Ryan Adams:«Love Is Hell, Pt.1»
(Lost Highway / Universal)
Mørkt og intenst fra en av Amerikas fineste låtskrivere - når han er på sitt beste.
Vil du ha lettfattelige gitarutblåsninger fra Ryan Adams i høst, kan du kjøpe «Rock 'n' Roll»-albumet, som kommer samtidig, men vil du ha den klassiske låtskriveren med følesesladede sanger om oppbrudd og håpløs kjærlighet, er dette platen.
Åpningen «Political Scientist» har en atmosfære av Jeff Buckley, med en melankoli som Adams tar over i neste spor, Grant Lee Phillips-aktige «Afraid Not Scared».
Tittellåten er fengende heartland-rock, mens Oasis' «Wonderwall» glir helt naturlig inn i Ryan Adams' repertoar.
Et av (over)produktive Adams' største problemer har alltid vært å begrense seg, men med denne platen - som i utgangspunktet er en EP - har han skåret alt overflødig vekk og lagd sitt kanskje beste album hittil.
| 1
|
103905
|
Storslagent
Manus og regi:
Dagur Kári, Tómas Lemarquis, Thröstur Leo Gunnarsson, Elin Hansdóttir, Gerard Lemarquis.
Islandsk.
Drama/svart komedie - 7 år, egnet voksne.
Så mye tomhet, så mye snø, så mye makeløs tafatthet!
Vi snakker ikke kommersiell film her.
Snarere tvert om!
Det er islandsk, det er nitrist, det er fælt.
Men også morsomt, underfundig og alvorlig:
«Nói Albinói» er en film langt unna allfarvei.
Det handler om en ung islandsk gutt, Nói.
Han gjør absolutt ingenting!
Men så er han da også uønsket fra starten, mistilpasset og absolutt uten fremtidsutsikter.
Han er «albinói», hvilket er et ordspill på navnet hans.
Men også en beskrivelse, kanskje i retning av «Nói Kvite».
Man skulle tro en film som dette var håpløs.
Men det er den ikke; den eier en nesten pervers skjønnhet og har en hovedperson som av ubegripelige grunner tar tak - og holder - oppmerksomheten.
Blant annet fordi man mer enn aner at han er atskillig mer begavet enn han har fått lov til å vise.
Det er et liv (nesten) uten hensikt i et samfunn (nesten) uten hensikt.
Omgitt av og prisgitt en natur der alt og alle eksisterer som små lus under evighetens elefantføtter.
«Nói Albinói» er Islands Oscar-kandidat.
For tre uker siden gjorde den bortimot rent bord under de islandske Edda-utdelingene (Amanda på sagaøya).
Du tror det ikke før du får se det.
Men da!
| 1
|
103906
|
Krig og samvittighet
Regi:
Antoine Fuqua.
Med Bruce Willis, Monica Bellucci, Malick Bowens, Nick Chinlund, Fionnula Flanagan, Cole Hauser.
Amerikansk.Krigsdrama/action - 15 år, frarådes under 15.
Egnet voksne.
Bruce Willis som samvittighetsnaget commandosoldat i dagens Afrika?
Det går ikke så verst.
Willis leder en gruppe SEAL-commandos, sendt inn i Borgerkrigs-Afrika for å redde ut en amerikansk lege.
Det blir masse trøbbel.
Selvfølgelig.
Men filmen er opptatt av menneskeverdet, ikke bare amerikanernes verdi.
Og spesielt en scene inneholder materiale man skulle ønske var fra virkeligheten:
I møte med «etnisk rensing» av grusomste sort, tar topptrente amerikanske commandos affære.
Historiens kjerne er når den ytterst profesjonelle soldat lar samvittigheten gå foran en ordre.
I Willis munn:
«Jeg sluttet å gi faen.»
Willis er god, temaet dramatisk aktuelt, Bellucci intet sexobjekt, krigen et reelt helvete.
Det som går galt, er at i stedet for å fullføre intensjonene om et sosialt bevisst krigsdrama, ender alt opp med en uhyre konvensjonell krigs-shoot-out.
Der og da blir filmen sprengt i filler.
| 0
|
103907
|
Pompøs
Regi:
Joel Schumacher.
Med:
Cate Blanchett, Gerard McSorley, Ciaran Hinds, Brenda Fricker.
Am. drama.
15 år.
Sterk og dramatisk historie om drapet på en irsk journalist, Veronica Guerin.
Pompøse overtoner skjemmer filmen, som også etterlater seg en del spørsmål.
Cate Blanchett er meget god i rollen som den pågående og intense journalisten Veronica Guerin.
Fryktløs og naiv boret hun seg på 90-tallet inn i Dublins underverden av narko-baroner.
Det endte med at hun ble skutt.
Sannsynligvis var hendelsen en medvirkende årsak til fortgangen i politiets og myndigheters opprydningsaksjon i narkomiljøet.
Men hvem var hun?
Hvorfor stupte hun inn i det kriminelle ormebolet som ga henne opptil flere fysiske advarsler og som endte med drap?
Filmen gir vage svar, men antyder en blanding av idealisme og journalistens egotrip for å gjøre det store scoopet.
Den amerikanske filmduoen Joel Scumacher (regi) og Jerry Bruckheimer (produsent) er svært velmenende i sine beskrivelser av Guerin og hennes omgivelser.
Men når dramaet setter inn for alvor, pøser de på med sakral musikk og dvelende bilder som setter den skremmende historien i et pompøst perspektiv.
Gode karakterskildringer og en energisk Cate Blanchett gjør filmen interessant - men aldri så medrivende som den burde vært.
| 0
|
103908
|
Lisa Ekdahl:«En samling sånger»
(RCA/BMG)
På midten av nittitallet var det i en flyktig periode mulig å bli forledet til å tro at Lisa Ekdahls talent innebar et substansielt bidrag til den svenske visetradisjonen.
«En samling sånger» bekrefter dessverre at så ikke er tilfelle, og at Ekdahls omgang med denne tradisjonen - som i større grad enn sin norske ekvivalent mer enn gjerne nærmer seg det sensuelle, i Ekdahls tilfelle på ødeleggende kokett vis - brått opphørte å sjarmere etter debutalbumet fra 1994.
Den florlette kaffebarmusikken fra platen hun lagde med mannen Salvador Poe i 2001, er heldigvis ikke representert her, ei heller hennes lite overbevisende omgang med jazzklassikere på de engelskspråklige albumene «Back To Earth» og «When Did You Leave Heaven».
I så måte blir vi på «En samling sånger» spart for Lisa Ekdahls mest avslørende artistiske svakheter.
Men også visene hennes har sine begrensninger:
De veslevoksent «livsvise» tekstene, med sine trillende «r» er; musikkens sedate mangel på temperatur.
Den fargerike fandenivoldskheten til forbildene hennes er aldri å høre; Lisa Ekdahl synes fanget i et vakuum av nostalgisk ungpikesvermeri.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103909
|
Luciano Pavarotti:«Ti adoro»
(Decca)
Kunsten å koke suppemusikk på en gammel tenor.
Luciano Pavarotti (og plateselskapet hans) lever stadig videre på etterdønningene av en stor stemme og en fantastisk operakarriere.
Nå har de lagt et knippe popsanger i et noenlunde avspent leie og kokt dem inn i en søt og glorete symfonisk suppe.
En del effekter med en viss underholdningsverdi er brukt som pynt på Pavarottis operatiske pompøsitet; som et damekor, en tøtsj fransk trekkspill, et latino-drag over noen gitarstrenger og en kvitrende operasopran som innleder en enerverende munter godmorgen-vals.
Pluss et realt drag av dansebandswing i tittelkuttet, «Ti adoro».
Alt er glatt overprodusert, hver sang er minst et refreng for lang.
| 0
|
103910
|
Anne-Sophie Mutter og André Previn:«A. Previn: fiolinkons.»
Deutsche Grammophone
Amerikansk og frodig for fiolin og orkester.
To fiolinkonserter av populære amerikanske komponister, den ene skrevet på bryllupsreise og den andre til komponistens kone, måtte det bli en romantisk plate av.
En storslått utgivelse er det også blitt, ikke uventet, ettersom solisten er Anne-Sophie Mutter og komponistene henholdsvis Leonard Bernstein og André Previn, som også dirigerer.
Særlig fiolinspillet stråler.
Previns konsert fra 2002 er aller mest omskiftelig og idérik, tidvis over grensen til det utflytende.
«West Side Story»-Bernsteins nesten 50 år eldre «Serenade» klinger egentlig både friskere og mer helstøpt.
Men i Mutter, Previn og London Symphony Orchestras versjoner er begge blitt frodige fornøyelser.
| 1
|
103913
|
Kenneth:«Svart & hvitt EP»
(www.kennethsrike.no)
Norges nordligste ræpper viser fine takter.
En ræpper fra Alta er såpass sjeldent at han fortjener omtale.
For Kenneth, med sin mørke Petter-aktige vokal, har i høyeste grad noe på hjertet - når han vil.
Tittellåten er en intens låt om lei kjærlighet foran et jazza, dramatisk lydbilde - en velprodusert godbit!
Dessverre blir Kenneth altfor stereotyp (sprit, damer og selvskryt) på resten av EP-en, selv om «Velkommen til...» funker bra som samarbeid mellom Jaa9 fra Dirty Oppland-kollektivet, Elling fra Gatas Parlament og Petter Smart fra Evig Poesi.
Kenneth trenger mer tid til å finne sin egen stemme, men «Svart & hvitt EP» beviser at han fortjener å få utviklet den, med eller uten hjelp fra mer etablerte krefter.
| 0
|
103914
|
Evil Tordivel:«A Fine Young Man»
(Ellet/Tuba)
Bergens-eksentriker med så mange innfall at han står i veien for seg selv.
Evil Tordivel (Petter Alexander Olsen) er en mann med umiskjennelig popteft.
Hadde han strukturert innfallene sine og laget en samlende, rød tråd på «A Fine Young Man», kunne han til og med fått et bredt publikum, men flere gode enkeltspor kan ikke hindre at dette blir mer tilgjort enn hva godt er.
Men høydramatiske «I'm In Love», samt støy-pop'ende «You're In Love» og «Kamelia» fortjener et like langt liv som Evil Tordivels talent utvilsomt kan få.
Kanskje neste gang?
| 0
|
103915
|
Barbra Streisand:«The Movie Album»
(Sony/Columbia)
Et dusin filmmelodier tolket så intenst og vakkert som bare Barbra Streisand kan.
Barbra Streisands nye album «The Movie» er en ren nytelse.
Her tolker den eminente amerikanske artisten tolv mer eller mindre kjente filmmelodier med elegant innlevelse og entusiasme.
Akkompagnert av et orkester på hele 75 personer gir Streisand sine tolkninger av klassiske filmmelodier som «Smile», «I'm in the mood for love» og «Moon River» til de mer ukjente «How do you keep the music playing» og «Emily».
Alt med en kjærlighet og nærhet til sangene som tyder på at disse betyr noe spesielt for henne.
Mange av filmmelodiene er velkjent i mange tolkninger, men Barbra Streisands tolkninger gir sangene et nytt liv og en nærhet som imponerer.
«The Movie» vil glede Barbra Streisands mange trofaste norske fans.
| 1
|
103916
|
Mohr: «Mohr»
(Tylden & Co.)
Du verden så godt å høre solskinn i disse melankolske høst-tider!
For det er solskinn i både Emil Mohrs stemme spesielt, og hans og broren Bernhards uttrykk generelt.
Mohr-brødrene har holdt det gående gjennom to jevne album og nærmer seg full klaff på det tredje.
Utgangspunktet er lettbeint og forfriskende, organisk og varm popmusikk med klart visepreg.
Gutta lager enkle, men innsmigrende (akkurat slik produksjonen er) melodier med lettfattelige norske tekster om lengsel og kjærlighet.
Mohrs voksne uttrykk burde være skreddersydd for både P1 og P4, og selv om låter som «Eva», «På moten» og «25» er blant det beste i norsk voksen-pop i år, mangler Mohr kun en kjempe-radiohit for å bli et husholdningsnavn i norske CD-hyller.
| 1
|
103917
|
«The Allman Brothers Band At Fillmore East» (Deluxe Edition)
(Mercury/Universal)
«Live At The Atlanta International Pop Festival July 3 & 5 1970» (Epic/Sony)
En uvanlig god uke for enhver «sørstatsrock»-connaisseur
«The Allman Brothers Band At Fillmore East» (1971) har alltid vært en av den improviserte gitarrockens totemer, og denne nye doble «deluxe»-utgaven byr på to nye kutt i forhold til den forrige utvidede CD-versjonen, «The Fillmore Concerts» fra 1992; riktignok innspilt tre måneder etter de to konsertene som utgjør hovedtyngden av materialet.
Platens klassikerstatus rokkes selvfølgelig ikke en eneste millimeter av den grunn:
Den så altfor tidlig avdøde Duane Allman og Richard «Dickie» Betts nesten overnaturlige gitarsamspill på disse innspillingene er fremdeles blant det mest oppsiktsvekkende som er begått med tolv strenger.
Høydepunktet nås i «In Memory Of Elizabeth Reed», tretten minutter som er det nærmeste bluesbasert rockmusikk er kommet John Coltrane.
Klassikeren har imidlertid nå fått uventet konkurranse om tittelen «Allman Brothers beste liveplate» i form av «Live At The Atlanta International Pop Festival July 3 & 5 1970», et dobbelalbum som presenterer mye av det samme materialet i både litt råere og enda litt friere utgaver.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103919
|
Heidi Hauge:«Country Perler»
(Showtime Records)
Heidi Hauge utelukkende på norsk?
Heller det enn på engelsk.
Erketradisjonell country - hårfint balanserende på kanten mot dansebandmusikken - er ingen stor genre i Norge, og uten konkurrenter har Heidi Hauge naturlig nok fylt et hull hos det samme publikummet som trykket Lillian Askeland til sitt bryst for en kvinnealder siden.
«Country Perler» er en blanding av nye og gamle sanger, samt noen nyinnspillinger av tidligere låter.
Selv om Hauge synger tekster som aldri trenger plagsomt dypt, gjør hun det med klar og distinkt stemme.
Og det skjer endelig helt og holdent på norsk, noe som burde knytte henne enda nærmere til sitt publikum.
Dessuten er lydbildet friskere enn tidligere, mye takket være tangentmann Thor Einar Ribe og steelgitarist Dag Wolf.
Et helt greit stykke brukskunst.
| 0
|
103921
|
Come Shine med Kringkastingsorkestret:«In Concert»
(Curling Legs)
Come Shine i strålende storformat.
Rapportene fra årets Kongsbergfestival var overstrømmende, og mange har sett frem til at konsertopptaket med Come Shine og Kringkastingsorkestret kommer i plateform.
Uten tvil er dette en av årets fremste jazzplater.
Låtmaterialet er kjent og kjært, med perler fra standardrepertoaret som «Over the Rainbow», «Memories of You» og «My Funny Valentine», alle kjent fra bandets tidligere innspillinger.
Men her er altså Kringkastingsorkestret med, fantasifullt og mesterlig arrangert av Erlend Skomsvold.
Han har jazzhistoriens store produksjoner under huden og skaper nåtidige orkesterbilder med fiffige referanser til Mingus så vel som Messiaen.
I tillegg er han altså en gudbenådet pianist.
Live Maria Roggen viser seg som en av Europas fremste jazzdivaer, med et nært og levende uttrykk og suveren lekenhet.
Kringkastingsorkestret swinger som en kule under Christian Eggens ledelse, Sondre Meisfjord og Håkon Mjåset Johansen driver det hele med strøken eleganse.
Gå ut og erobre verden!
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
103922
|
Frode Fivel:«Patience Will Win»
(Honeymilk)
Veldig fint, Fivel!
Frode Fivel har på denne solodebuten beveget seg et realt stykke fra uttrykket til artrock-bandet Hello Goodbye, hvor han er låtskriver, gitarist og vokalist til vanlig.
På «Patience Will Win» viser fredrikstadgutten at han også klarer å stikke seg frem i det etter hvert så «overbefolkede» singer/songwriter-landskapet.
Først og fremst skyldes dette evnen til å lage enkle og innbydende, men samtidig helt friske melodier, og pakke dem inn i arrangementer som er stilfulle og akkurat passe skranglete på en gang.
Og det beste er at det gjelder nesten samtlige av platens tolv spor.
Tidvis kan Fivel minne litt om nylig avdøde Elliot Smith, f.eks. åpningen «Behind Clouds», andre ganger får man assosiasjoner til en oppstemt Ryan Adams («Sweeping the Dusty Corners»).
Likevel er det de roligste låtene, f.eks. tittelsangen og den pianodrevne «Mountaineer», som virkelig hever dette albumet, og som burde gjøre Frode Fivel til et navn for fremtiden.
| 1
|
103924
|
Shelby Lynne:«Identity Crisis»
(Capitol/EMI)
Nok et elegant album fra kvinnenes svar på Beck.
Amerikanske Shelby Lynne (35) fortsetter ufortrødent å mikse avarter av sitt hjemlands musikkrøtter på en imponerende måte.
Lynne skriver sterke låter, har en innsmigrende stemme og hopper elegant og lekent fra honky tonk-inspirerte numre via bluesen og over til country og western-swing i sine låter, som likevel kommer ut med en ubestemmelig og allmenngyldig popfølelse.
Sist hadde hun med seg Glen Ballard (Alanis Morissette) på produsentsiden - nå har hun gjort det selv, hvilket betyr et mer strippet, organisk og ikke minst varmt album, der balladene «If I Were Smart», «I Don't Think So» og «I Will Stay» er noe av det vakreste du kan putte i CD-spilleren i høst.
| 1
|
103926
|
Rod Stewart:«As Time Goes By»
(J-records/BMG)
Album nr. to med standardsanger i utdrag fra «The American Songbook».
Det hjelper ikke at Rod Stewart synger duett med Cher, Lisa Ekdahl og Queen Latifah og får produsenthjelp av størrelser som Phil Ramone, Clive Davis og Richard Perry:
Hans nye utdrag med amerikanske standardlåter er en svak plate.
Den er glatt og upersonlig, og den gamle rockeren klarer ikke å tilføre sanger som «I'm In The Mood For Love», «Time After Time», «I Only Have Eyes For You» eller «As Time Goes By» noe nytt.
Rod Stewart prøver seg på samme marked som kollegene Robbie Williams, Bryan Ferry og George Michael med å gi gamle sanger nytt liv.
Her taper Rod.
Dette er ballroom-musikk uten egen identitet.
Hold deg til rocken, Rod.
Det kan du best!
| 0
|
103928
|
R.E.M.:«In Time:
The Best Of R.E.M. 1988-2003»
(i salg mandag) (Warner Music)
«Document»-tittelen er allerede opptatt i R.E.M.-katalogen, men det er nettopp det denne platen er - et dokument over R.E.M. i moderne tid.
De 18 låtene er hentet fra tiden på Warner Music og omfatter derfor ikke guttas fem første plater.
Selvsagt er det fristende å kaste terningsekseren når et av de siste to tiårenes viktigste band ruller ut klassikere på denne måten, men skal man se på R.E.M.-historien i sin helhet, er denne samlingen hverken bedre eller viktigere enn «Eponymous», samleplaten som tar for seg pre-Warner-tiden på I.R.S. (mellom 1982 og 1987).
Dette er tiden da Michael Stipe, Mike Mills, Peter Buck og Bill Berry redefinerte og vitaliserte alternativ amerikansk rock, og dette er tiden da R.E.M. la grunnlaget og brøytet vei for en hel rekke indie-baserte band fra generasjonen under.
Og selv om jeg gjerne skulle ha sett min store R.E.M.-favoritt gjennom tidene her (alle har sin!), «Country Feedback», er denne samlingen sprekkeferdig av godbiter.
Vel er det foruroligende at platens to nye låter, lettbeinte «Bad Day» og «Animal» - hvor åpningen flørter fælt med Beatles' «Tomorrow Never Knows» - på ingen måte har R.E.M.s patenterte klassikerslør over seg, men absolutt alle de mest kjente og forventede perlene er her.
Et stort pluss er for øvrig Peter Bucks utfyllende og selvironiske kommentarer til hver låt på innercoveret.
«In Time:
The Best Of...» er et bunnsolid, om enn noe forutsigbart dokument over R.E.M. de siste femten årene.
Men for alle oss som er mer opptatt av å skue inn i fremtiden istedenfor å prise fortiden, er jeg faktisk mer spent på neste års nye studioalbum med R.E.M.
| 1
|
103929
|
Suede:«Singles»
(Sony Music)
«Singles» er som forventet blitt et flott dokument over historien til britpopens første, fineste og lengstlevende band.
21 år og 21 låter.
20 singler (samt nye «Love The Way You Love») som nesten utelukkende står fjellstøtt hver for seg.
Det eneste vi savner ved Suedes «Singles»-utgivelse, er en bredere historikk over bandet spesielt og singlene spesielt når Suedes karriere oppsummeres på denne måten.
Dessverre er dette helt fraværende.
Men musikken taler for seg selv.
Som andre klassiske britiske artister før dem har Suede også alltid vært et band som har satset hardt på singler, ut fra filosofien om at hver single skal inneholde interessante B-sider og tilleggsstoff for fansen.
Allerede for seks år siden samlet de disse B-sidene på dobbelt-CD'en «Sci-Fi Lullabies» - en svært sterk samling til å være nummer to-låter.
Suede ble - uten egentlig å ville det selv - sett på som selve forløperen til britpopen.
De var outsiderne som spritet opp britisk musikk med litt dekadent selvbevissthet igjen og beholdt outsiderstempelet også da Blur og Oasis overtok medieinteressen rundt begrepet britpop.
I dag ligger både Blur og Oasis på kreativ sotteseng, mens outsiderne Suede i fjor viste ny styrke på «A New Morning».
Et av de mer underlige trekkene ved Suede var da gitarist, låtskriver og kreativt midtpunkt sammen med Brett Anderson, Bernard Butler, forsvant fra gruppen etter annenplaten «Dog Man Star».
De fleste trodde da at Suede gikk mot slutten, men i stedet opplevde de ny suksess.
En suksess som har vart til i dag, og som nok vil sørge for at Oslo-konserten i november vil bli utsolgt.
(P.S.
Visste du forresten at Suede, som var store fans av The Smiths, tok navnet sitt etter Morrisseys første solosingle, «Suedehead»?)
| 1
|
103930
|
Stor film om å dø
(Les invasiones barbares) Manus og regi:
Denys Arcand.
Med Rémy Girard, Stephane Rousseau, Marie-José Croze, Marina Hands, Dorothée Berryman, Johanne Marie Tremblay.
Kanadisk/fransk.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Et ukonvensjonelt, dypt provoserende og intellektuelt drama hever seg opp til film-kunst.
«Barbarenes invasjon» er signert kanadieren Denys Arcand, mannen bak «Jesus fra Montreal».
Utopier er altså ikke fremmed for ham - skjønt atskillig mindre himmelvendte denne gang:
En radikal professor, skjørtejeger og levemann får det eneste budet vi alle vet vi en gang skal få:
Du skal dø.
Alvorlig syk skal han altså forsøke å samle de vilt sprikende trådene i livet sitt.
Da nytter ikke ungdommens politiske utopier.
Da nytter ikke livsnytingens utopier.
Det er sorg, redsel og utilfredsstillelse som preger ham.
Høres det dystert ut?
Det er det faktisk ikke.
Det er snarere en slags komedie, det hele.
Eller komisk melodrama.
For den jappesønnen faren aldri har vært nær, kommer hjem.
Og skaper farens siste utopi:
Det, tross alt, optimale dødsleie:
Venner og elskerinner rundt sengen (og de er venner!), fortsatt dype samtaler, stadig ellevill og ramsalt humor, herlig og skånselsløs nostalgi.
Og når smertene setter inn: den maksimale lindring.
Så dette er og blir en fabel.
En fabel for voksne mennesker om livets uavvendelige slutt.
Noen av temaene er særdeles problematiske.
Enkelte av «løsningene» meget umoralske.
Men det er en underlig poesi her, en avvæpnende og ærlig vilje til å nærme seg et menneske i livets aller mest sårbare fase.
«Barbarenes invasjon» blir til syvende og sist en dypt rørende og sterkt berørende film.
JON SELÅS
| 1
|
103931
|
Bøddelens barn
(Io no ho paura) Regi:
Gabriele Salvatore.
Med:
Aitana Sanchez Gijon, Dino Abbrescia, Giorgio Carrecia, Giuseppe Cristiano.
Italiensk/spansk/britisk.
Drama - 11 år, frarådes under 11.
Norsk barnevirkelighet kan være ille.
Ikke så langt unna kan det være mye verre.
«Jeg er ikke redd» er en ytterst urovekkende film med problemstillinger man nesten ønsker usett.
Filmen har fått 11-årsgrense.
Men jeg antar selv 14-15-åringer vil ha godt av både støtte og samtale etter å ha sett filmen.
Dramaet utspiller seg i et utfattig og solsvidd område sør i Italia.
En ti år gammel gutt finner en dag en jevnaldrende gutt, fanget i en jordhule, behandlet som et dyr.
Hvem er han; hva er han?
Langsomt avdekkes sammenhengen gjennom observasjoner 10-åringen gjør.
Og han utsettes for forferdelige valg, der kun hans egen moral - altfor tidlig i livet - må bli bestemmende.
For alt og alle svikter rundt ham, og det på en måte som virker både tilforlatelig og nifst logisk.
For man vet at ekstrem virkelighet, som beskrevet i denne filmen, angår barn over hele kloden - og mye nærmere oss enn vi nok bryr oss om å vite.
JON SELÅS
| 1
|
103932
|
Glattpolert komedie
Regi:
Joel Coen.
Med:
Catherine Zeta-Jones, George Clooney, Billy Bob Thornton.
Am. kom.
11 år.
Catherine Zeta-Jones og George Clooney vet hvordan forføre publikum via kamera.
I Joel Coens (broder Ethan er selvfølgelig manusforfatter og produsent) «Intolerable Cruelty» forfører de også hverandre.
I tillegg leker de katt og mus om hvem som er smartest til å lure den andre.
Zeta-Jones og Clooney er jevnbyrdige hva angår å ta seg godt ut, og å fremføre replikker med snert og vidd med romantisk aura i tillegg.
Skilsmisse er temaet, å få mest mulig i utbytte av den er målet.
Filmen fungerer som grei underholdning, men mangler den bisarre, overraskende humor Coen-brødrene ellers er kjent for.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
103933
|
Eagle-Eye Cherry: «Subrosa»
(RCA/BMG)
Den sympatiske svensken har dessverre mistet noe av meloditeften sin.
Eagle-Eye kom ut fra det store intet for noen år siden med den særs lyttevennlige «Save Tonight» og en genial video til låten.
Siden den gang har han strevd med å få det samme fotfestet over hele verden, og «Subrosa» - som knapt inneholder en single-aktuell låt - vil neppe hjelpe på populariteten.
Lyden er stor og detaljrik, men det hjelper ingenting når Eagle-Eyes låter ikke holder mål.
«Subrosa» er et variert, men tamt poprock-album som kun inneholder et par låter som hever seg over det jevne, «Feels So Right», «Crashing Down» og muligens «The Food Song», samme hvor banal den er.
| 0
|
103934
|
Diverse artister:«Ekte country»
(Columbia/Sony)
Ekte TV-annonserbar underholdningsmusikk med countryislett.
Man trenger ikke være surpomp-purist for å mene at tittelen på denne 40 sanger store dobbelt-CD'en er mer enn en smule misvisende:
«Ekte TV-annonserbar underholdningsmusikk med countryislett» hadde vært nærmere sannheten.
Vel kan ingen krangle om Johnny Cashs, Kris Kristoffersons, Lefty Frizzells, Willie Nelsons, Loretta Lynns og George Jones' «ekthet», men selv de mest hardbarkede kuguttene og -jentene er her representert med sine smuleste, mest radiolekre sanger.
Begrepet «ekte» er aldri å se i samme selskap som Kenny Rogers' riktignok fengende «The Gambler», og det tetteste Olivia Newton-John kommer en nær-countryopplevelse er at ordet opptrer i tittelen på versjonen hennes av John Denvers «Take Me Home Country Roads».
Trass i mye unektelig fin musikk (Charlie Richs «The Most Beautiful Girl» er neppe country, men selvfølgelig vidunderlig likevel, Merle Haggards «Okie From Muskogee» er) blir effekten at en hel genre reduseres til et lydspor for en lang, klisjémettet reklamefilm - en slik litt dum en for Camel-boots med en eller annen Marlboro Man i hovedrollen, du vet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
103935
|
John Mayer:«Heavier Things»
(Aware/Sony)
Pent og humørløst fra amerikansk gitarrocker.
Amerikanske John Mayer, som vakte overraskende stor oppsikt med sitt forrige album «Room For Squares», fortsetter i samme normalrock-spor på sin nye plate.
Mens åttitallet for lengst har fått sin renessanse innen popen og nypunken, er John Mayer et bevis på at det selvsamme tiår også lever videre innen tradisjonell, gitarbasert og småsofistikert voksenrock.
Her er en rekke midtempo Sting-aktige hyggespor og noen ballader som dirrer av Phil Collins.
Det låter proft og fint, og at 26-åringen ikke bare er en dønn seriøs musiker, skjønner man ut fra det ganske underholdende coverheftet.
Men det er likevel noe humørløst, eller kanskje heller nerveløst, over denne platen.
Den klarer ikke å engasjere, den er hverken lettbent eller spesielt krevende.
Men ønsker man bakgrunnsmusikk med litt tyngde, kan «Heavier Things» være tingen!
| 0
|
103936
|
Van Morrison:«What's Wrong With This Picture?»
(Blue Note/EMI)
Van Morrison har definitivt sin storhetstid bak seg.
Det er ikke lenger en begivenhet når Van Morrison gir ut plate.
Denne gangen går han igjen tilbake til sine røtter i bluesen på et elegant, men oppsiktsvekkende baktungt album på ærverdige Blue Note.
Morrisons største problem er at han ikke lenger synger med overbevisning.
Dermed mister også låtene den gylne glansen og gløden som Morrison en gang var en mester i gi stoffet sitt, og da hjelper det ikke engang med stjernemusikere ved sin side.
Morrison har også et par klamme og banale observasjoner rundt sin stjernestatus i «Goldfish Bowl» og «Fame», men den eneste gangen det slår gnister her, er på den tradisjonelle «Saint James Infirmary».
Sorry, Van!
| 0
|
103941
|
Basement Jaxx: «Kish Kash»
(Playground)
Elektronika-guder med overflødighetshorn.
Elektronika-trollmennene Simon Ratcliffe og Felix Burton i Basement Jaxx feiler heller ikke på sitt nye album, «Kish Kash», som er nok et musikalsk overflødighetshorn.
Albumet mangler kanskje en monsterhit av samme klasse som «Where's Your Head At», men «Kish Kash» er noe av det frodigste og saftigste du kan putte i CD-spilleren akkurat nå.
Frenetiske «Lucky Star» med den hyperaktive og hippe garage-rapperen Dizzee Rascal, elegante «Good Luck», rullende «Right Here's The Spot» med kule Meshell Ndegoshello som gjestevokalist og ikke minst bombastiske «Supersonic», viser at Basement Jaxx slett ikke har mistet grepet - og på «Cish Cash» dukker til og med punk-dronningen Siouxie Sioux opp med sin kjølige stemmeprakt.
«Kish Kash» byr i sannhetens navn på et par låter som ikke fortjener å bli omtalt som mesterverk, uten at det betyr all verden fra eller til på et album hvor du får house, disco, garage, funk og eksotiske stemninger og rytmer i en saliggjørende miks.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103942
|
Ludacris:«Chicken-N-Beer»
(Def Jam South/Universal)
Mer breial ræpp fra sørstatenes mest selvsikre.
Ludacris åpner «Chicken-N-Beer» - med et av ræpp-høstens mest harry covre - forrykende sterkt i «Southern Fried Intro», der han arrogant (og helt korrekt) tar æren for verdensdominansen til dirty south-stilen.
Men hverken beats, flow eller humor holder hele veien til mål her.
I det hele tatt er «Chicken-N-Beer» oppsiktsvekkende lite oppfinnsom i produksjonen med tanke på hva to andre sørstats-helter nylig kom med, nemlig Outkast.
Et par kutt hvor snippen henger lovlig løst, «Screwed Up» og «Hoes In My Room», redder dagen og minner oss om at man ikke alltid skal ta hip hop gravalvorlig.
| 0
|
103943
|
Cecilia Bartoli:«The Salieri Album»
(Decca)
Sprut levende Salieri fra energibunten Bartoli.
Cecilie Bartoli er en kruttønne av en sanger og en energisk forkjemper for å få glemt vokalmusikk inn i varmen igjen.
Etter Vivaldi og Gluck har hun gått løs på Antonio Salieri, komponisten som levde samtidig med Mozart, havnet helt i skyggen av ham og er blitt værende der siden, også etter å ha blitt tildelt en sentral rolle i filmen «Amadeus».
Bartolis plate tegner et bilde av en fargesprakende operakomponist som ikke skyr teatrale effekter.
Fordi hun ikke skyr dem heller, blir det tidvis litt for mye av det gode, så noen arier tipper over i det affekterte.
Men kjedelig blir platen ikke, all den tid Bartoli behersker instrumentet sitt som vi vet hun gjør, musiserer som hun kan på sitt ypperste, og følges opp i både sprut og duse detaljer av et opplagt Orchestra of the Age of Enlightenment.
| 1
|
103945
|
Willie Nelson:«Willie Nelson's Greatest Hits (& Some That W
(Columbia/Sony)
Oppgradert samleklassiker
Denne kommer samtidig med lekre nyutgivelser av avgjort ujevne album som «Always On My Mind» (1982),
«Tougher Than Leather» (1983) og duoplaten med Merle Haggard, «Pancho & Lefty» (1982).
De tre er for viderekomne; denne er essensiell for alle med den minste interesse.
Willie Nelsons karriere har sine stadier og faser, og «Willie Nelson's Greatest Hits» summerte i sin tid opp en av hans absolutt rikeste: tiåret da så vel den kommersielle suksessen som den anselige kreativiteten hans nådde sitt toppunkt - så å si samtidig.
Alltid en mann med mange og ofte svært forskjellige plater å lage; Nelsons diskografi er notorisk lett å gå seg vill i, og en karriere så lang som hans vil alltid trenge mer enn én CD til å oppsummeres på optimalt vis.
Dette er likevel samlingen med sangene et stort publikum vil ønske å eie for alltid:
«Blue Eyes Crying In The Rain», «Mamas Don't Let Your Babies Grow Up To Be Cowboys», «Angel Flying Too Close To The Ground», «My Heroes Have Always Been Cowboys», «On The Road Again», «Till I Gain Control Again».
Uslåelig individuell musikk som bruker countrygenren som utgangspunkt, og via Nelsons jazzaktig fabulerende fraseringer blir til en slags definitiv amerikansk musikk.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
103946
|
Chip Taylor & Carrie Rodriguez:«The Trouble With Humans»
(Train Wreck/Playgrounnd)
Bakgårdsversjonen av George Jones & Tammy Wynette
Som artist har Chip Taylor aldri vært på skuddhold av det store publikumet, men er mannen bak The Troggs' kanonhit «Wild Thing» og atskillig andre slagere.
Mindre kjent er det at han faktisk er lillebroren til skuespilleren Jon Voight, og at 63-åringen de siste årene har gitt ut en rekke meget hørbare plater.
Dette er plate nr. 2 sammen med unge Carrie Rodriguez - og er en samling passe rufsete og usedvanlig hyggelige bakgårdscountry-låter som rett og slett gjør høstmørket litt bedre å komme gjennom!
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
103947
|
Blodig bra Bill
Regi:
Quentin Tarantino.
Med:
Uma Thurman, David Carradine, Daryl Hannah, Michael Madsen, Vivice A. Fox, Lucy Liu, Sonny Chiba.
Amerikansk action/drama.
18 år.
Det er en sterkt moderert sannhet.
«Kill Bill» er mesterlig stil og leken eleganse - Uma Thurman i et hevntokt skapt i kjærlighetsrus til og overlegen beherskelse av actionfilmens gamle og nye uttrykksformer.
Er den noe mer, vil den si noe om hevnens, voldens og den dødelige lojalitetens tragedie eller mekanisme?
Neppe.
I så fall på uhyre skjulte dyp.
Det ville naturligvis vært strålende, hevet «Kill Bill» opp til klassikernivå som en stilfull, voldens studie.
Tarantino har nøyet seg med en studie i stil.
Skulle den gi en millibrøks dytt til vår gebrekkelige sivilisasjon, er det actionstilen selv den bringer fremover.
Men som medrivende, manipulativ, kraftfull og ren, skjær underholdning mangler den lite.
Tarantino slukte sin ungdoms filmføde i svære svelger kung fu- og samuraifilmer, nådeløs kampsport og italiensk spaghettiwesterns.
Det synes.
En rad referansescener gir hans smaksfeller ekstra godis.
Enkelte også for den bredere masse.
Som i den endelige, dødelige fektekamp mellom Thurman og Lucy Liu, lettversjon fra «Snikende tiger ...» i slående vakker ramme av snødekket, japansk hage.
Selvironi og humor, visuell skjønnhet og lekre skift i filmteknikker mildner følgene av Umas ekstreme blodsferd for selv de sarteste øyne.
I likhet med en mykt appellerende filmmusikk og fin driv i et jevnt, uhysterisk tempo.
Uma, Lucy Liu, Vivica A. Fox og Daryl Hannah er leiemordere med dødsforakt i dødsskvadronen Deadly Viper Assassination Squad, ledet av den blodige Bill.
Når filmen åpner, har Uma havnet i unåde og er forsøkt drept av sine egne i sitt eget bryllup, sammen med ni av sine bryllupsgjester.
Alle omkommer.
Også Umas ufødte barn.
Men ikke Uma.
Etter fire år i koma våkner hun opp og søker sin hevn.
Hos en etter en.
Jo såmenn - blodet fosser.
Men det er langt til dødsalvoret i Tarantinos «Reservoir Dogs» eller kioskbrutale «Pulp Ficton».
«Kill Bill» er en lek.
En «live-tegneserie» med en frenetisk dyktig Uma i fullstendig enhet med sitt medium.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103948
|
Ikke fullt så komfortabel
Regi:
Gunnar Hall Jensen.
Med:
Gunnar Hall Jensen og hans venner, kjærester, leger, guider og familie.
Norsk dokumentar.
Tillatt for alle, anb. voksne.
«Gunnar Goes Comfortable» er en ærlig dokumentar om, av og med en ung, fucked-up mann og hans desperate leting etter seg selv.
Gunnar, hans venner samt unge, fucked-up voksne - især menn - vil den angå.
For andre blir det en drøy halvannen time.
At filmens reklamesnutt lyver, bør ikke overraske.
Filmen kunne trengt reklamesnuttens disiplin og sans for knapphet - og i særlig grad dens humor.
Det er knapt humoristisk å være på randen av selvmord, svært syk, uten kontakt med seg selv, sin smerte eller kjærlighet.
Å plukke lag etter lag av sin Peer Gynt'ske løk, uten å finne kjernen.
Unntatt-- i flyktige øyeblikk - på randen av døden.
Men «Gunnar Goes Comfortable» er ikke fiksjon, som i den kyndige formidlers hender treffer oss som konsentrert allmenngyldighet.
Heller ikke er det et opprørende, oppklarende, opplysende dokument over en person vi lett bryr oss om.
Det er en vidåpen dagbok fra en lang, personlig reise - med den sterkt følte, men udisiplinerte dagboks mange omveier, gjentagelser og avsporinger.
Innstikk av ettertids ettertanke og kommentarer, gjerne i reklamesnuttens lette form, kunne gjort underverker.
Det samme kunne sterk redigering.
En ærlig mann - nå i slutten av 30-årene - har lagt sitt liv vidåpent til skue.
Det er ekstremt modig.
For noen vil den være relevant.
For andre ulidelig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
103950
|
Eksotisk, men svulmende
Regi: Rick Elgood & Don Letts.
Med:
Ky-Mani Marley, Cherine Anderson, Idris Elba.
Jam.
Eng.
No film.
11 år.
Reggae og gospel er det musikalske bakteppet for denne historien om en ung vakker gospelsangerinne og en sjarmerende rasta- og reggaemusiker.
Søt musikk oppstår mellom de to, til tross for sterkt ulike religiøse syn.
Kjernen i historien er deres forbudte kjærlighet, som vokser seg sterk gjennom felles musikalsk ytring.
Understøttet av eksotiske bilder fra det fascinerende Jamaica, er dette til en viss grad en riktig forførende kjærlighetshistorie for et ungt kinopublikum.
Men handlingen utvikler seg gradvis i en noe anstrengt retning, der behovet for å finne en moralsk korrekt løsning blir påtrengende banalt, ja, nærmest nokså lettvint.
Filmen er et samarbeidsprosjekt der Norge også er involvert.
På lerretet synes én nordmann, en (for en gangs skyld) replikkløs Alex Rosén som iherdig plateprodusent.
«One Love» byr på fengende rytmer og duvende drømmer, men mangler en historie du faktisk kan tro på helt til mål.
| 0
|
103952
|
Fantasifullt for de aller minste
Regi:
Mariko Härkönen, Ismo Virtanen.
Finsk.
Barnefilm - tillatt for alle.
Fantasifull og flott barnefilm med to flinke insekter i hovedrollene.
Store-Bill er matmons og litt enkel i tankegangen.
Lille-Bill er smart oppfinner og temmelig hissig.
Men begge to er klar over alt som skal til for å gjøre livet koselig.
Ingen kan bli provosert av dette; det er hyggelig og moralsk og skikkelig hele veien.
Og bare ørlite skummelt.
Voksne vil bli underholdt og mange barn fjetret.
Bra!
| 1
|
103956
|
UNKLE:«Never Never Land»
(MoWax/Universal)
Mektig og vakkert album fra James Lavelle.
Det lille, men innovative plateselskapet MoWax er lagt på is, mens grunnleggeren James Lavelle utforsker musikalske grenseland med UNKLE, et prosjekt hvor han også denne gangen har invitert en rekke interessante musikere med ulikt ståsted.
Josh Homme fra Queen of The Stone Age, Robert del Naja fra Massive Attack, Jarvis Cocker fra Pulp, Ian Brown fra Stone Roses, Graham Gouldman fra 10cc og Brian Eno har i utgangspunktet ikke noe særlig til felles, men de bidrar på hvert sitt vis til å gjøre «Never Never Land» til et mektig og rikt album som er svært vanskelig å båssette.
Mens det forrige UNKLE-albumet «Psyence Fiction» fra 1998, hvor Thom Yorke fra Radiohead sang på den nydelige «Rabbit In Your Headlight», sprikte i alle retninger, virker «Never Never Land» helhetlig, stemningsfullt, frodig, vakkert og nesten filmatisk.
I sannhet en mektig opplevelse.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
103957
|
Tim Christensen:«Honeyburst»
(Medley/Capitol)
Dansk singer/songwriter-yndling frir til Norge.
Tim Christensen har lenge vært en elsket og avholdt artist i hjemlandet Danmark, men etter at låten hans «Right Next To The Right One» ble kjenningsmelodien til den uhyre populære TV-serien «Nikolaj & Julie», har han mildt sagt vært allemannseie.
Det er vel mye av grunnen til at hans andre soloalbum, «Honeyburst», som selvfølgelig inneholder «Right Next ...», også nå lanseres i Norge.
Heldigvis viser det seg at skrytet er vel fortjent.
«Honeyburst» er en bunnsolid samling gitarbaserte rocklåter av tidløst merke.
Her veklses mellom hardtslående rock 'n' roll-låter («Jump the Gun») og sjelfulle ballader («Lay Down Your Arms»).
Med seg på trommer har han Olaf Olsen fra Big Bang.
Og selv om Christensen kan ha visse likhetstrekk med våre egne rockyndlinger i nevnte band, så er det mer melankoli og beatlesk melodiøsitet over danskens uttrykk.
Den 11. desember spiller han på John Dee.
| 1
|
103958
|
VåtSopp:«Kompakt tilrettelagt»
(MTG)
Kristen-rap fra Oslo som ikke fungerer.
VåtSopp er, så vidt jeg vet, Norges første kristne hip hop-gruppe.
Et meget interessant utgangspunkt, hadde det ikke vært for at debutalbumet «Kompakt tilrettelagt» ikke holder mål.
Livssynet til Kristian «Tigergutt» Skjeggedal, Even «Peve» Brændeland og Espen «Sneipen» Skarpsno har nemlig ingenting med saken å gjøre; Å tro på Gud er nemlig ikke diskvalifiserende, selv innen rap og hip hop, om noen trodde det.
VåtSopp, som kommer fra Oslo, har mye på hjertet, og budskapet fremføres på morsmålet.
Gutta skriver greie rim, men det er verre med flyten, særpreget og trøkket.
Produksjonen er tam, og beatene er dvaske.
Hip hop på sitt beste handler om gode ideer og originalitet.
Sammenlignet med for eksempel Equicez fremstår ikke trioen som plagsomt kreative og oppfinnsomme.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
103959
|
Gaute:«New Kid In Town»
(RCA/BMG)
Uklanderlig pophåndverk, men i likhet med Kurt sliter også Gaute med å gi sin debutplate sterk nok personlighet.
Stemmemessig var Gaute undertegnedes klare favoritt i de siste «Idol»-rundene.
Derfor er det en ørliten skuffelse å fastslå at denne stemmen ikke står tilstrekkelig nok i fokus i den glatte strømmen av vellyd på «New Kid In Town».
Mye er blitt sagt - fortjent nok - om likheten mellom Ronan Keatings «Life Is A Rollercoaster» og Gautes single, «Chasing Rainbows».
Faktisk er det ikke lett å skille platens tre første sanger fra hverandre; tittellåten «New Kid In Town», «Looking Through The Eyes Of A Child» (en låt jeg faktisk har på en kassett fra åttitallet med Eddie Money, noen som husker ham?) og nevnte «Chasing Rainbows».
Disse tre tråkker i de samme gitarbaserte glad-pop-sporene, inn det ene øret og ut det andre.
Deretter kommer platens virkelige godbit, «Let It Go» - en glimrende, hektende ballade penneført av blant andre Christian Ingebrigtsen.
Deretter går det strake veien nedover, inkludert påfølgende «Miss You When You're Gone», der låtskriverne Jørn Dahl (Lene Marlin, Venke Knutson) og eks-Tuesday Girl Laila Samuels har lånt vel mye i verselinjen fra Cat Stevens' «Father And Son».
Gaute Ormåsen retter seg mot et mer voksent poppublikum enn sine to «Idol»-kolleger.
Av den grunn fungerer naturlig nok balladene best.
Der kommer Gautes flotte stemme også best til sin rett.
Jeg kalte ham Norges Justin Timberlake etter bidraget på «Idol»s samleplate, men i og med at han endte med et mer voksent uttrykk, må jeg endre dette til Norges James Taylor.
Det er også noe å bygge videre på.
| 0
|
103963
|
Silje Nergaard:«Nightwatch»
(Universal)
Silje Nergaard videreutvikler og rendyrker jazzstilen sin mer enn noen gang tidligere på sitt nye album «Nightwatch».
På sitt åttende soloalbum har hun skrevet ti av de elleve sangene sammen med tekstforfatteren Mike McGurk.
Eneste coverlåt er Siljes stillferdige versjon av David Bowie og Pat Methenys «This is Not America».
«Nightwatch» er en verdig og vakker oppfølger til «At First Light».
Nå er hun mer jazzsanger enn tidligere.
Her føler Silje Nergaard seg tydeligvis hjemme og hennes elegante sang og vakre musikalske stemninger får lekkert, lekende tonefølge av hennes faste trio - pianisten Tord Gustavsen, bassisten Harald Johnsen og trommeslageren Jarle Vespestad.
Spesielt Gustavsen briljerer med noen lekre soli og klaverpassasjer.
De er hele tiden svært til stede og nærværende, samtidig som Siljes stemme er i forgrunnen.
«Nightwatch» er i lydbildet en stillferdig produksjon signert Silje og Georg Wadenius.
Den er elegant og tidløs i formen, og burde ha alle kvaliteter for å kunne befeste Silje internasjonalt.
Jeg synes Silje synger bedre, mer nærværende og innsmigrende enn noen gang før, enten det er «You Send Me Flowers», som er en liten solstråle av sang, «In a Sentence», en vakker, litt mer tradisjonell jazzballade, eller den stemningsfulle «I Don't Want to See You Cry» med Bendik Hofseths spenstige saksofonspill.
«Nightwatch» bekrefter Silje Nergaards kvaliteter som en av Norges fremste låtskrivere og artister.
| 1
|
103964
|
Kurt Nilsen:«I» (i salg mandag)
(BMG)
Håpet var at «Idol»-vinner Kurt Nilsen kunne by på flere sider av seg selv på sin solo-debut.
Det gjør han dessverre ikke.
Dermed blir ikke «I» mer enn en forlengelse av underholdningskonseptet «Idol» - uten dybde og personlighet.
Mer enn tidligere fremstår Kurt som et redskap for markedssiden av den store «Idol»-familien, sterkt representert ved tre fjerdedeler av «Idol»s dommerpanel; Ole Evenrud som produsent, Lena Midtveit som utgiver og Jan Fredrik Karlsen som manager.
Holder ikke mål
Mistanken ble for så vidt vakt allerede for et par uker siden, da den andre radiosinglen fra dette albumet ble sluppet.
«All You Have To Offer» avvek minimalt fra formelen til rekordsinglen «She's So High».
Dermed ble en velkjent markedsstrategi avslørt når alle involverte er klar over at resten av albumet ikke holder mål; etabler Kurts uttrykk ved to likelydende singler, så vil resten av platen selge seg selv.
Det vil den sikkert (forhåndssalget er eventyrlige 63000), like sikkert som det stemmer at resten av platen ikke holder samme standard som de to forannevnte sangene.
Ole Evenrud har gitt platen et stenk av nittitall, nær identisk med det gitarbaserte lydbildet han brukte for Tuesday Girls i sin tid.
Det er friskt og fengende, men trenger aldri særlig dypt.
Ukomplisert, kommersiell pop-musikk er nå engang Evenruds spesialitet.
Til og med Kurt selv sliter med å overbevise gjennom sitt fremste verktøy, stemmen.
Den har fremdeles en helt særegen klang som får en streng til å vibrere i de fleste av oss, men gjennom et helt album blir den faktisk stereotyp, ikke minst fordi han utnytter denne spesielle stemmeknekken opp mot falsetten mer enn godt er.
Kurt har klangen, men mangler ennå den emosjonelle dybden i stemmen.
Kun i den atypiske og - faktisk! - gripende tittellåten tangerer Kurt dette.
Han er selv delaktig i ni av platens tolv låter.
Foruten Tal Bachman, gjør han coverversjoner av Duran Duran og Andreas Johnson.
Sistnevnte er helt klart et forbilde for «I» - også låter som «Breathe You In» og «Here She Comes» kunne vært hentet fra svenskens katalog.
Kanskje er det for mye forlangt å kreve et mesterverk fra en vinner av en konkurranse som «Idol», men en større utfordring til lytterne og platekjøperne var forventet.
For «I» er ikke nødvendigvis en dårlig plate.
Den berører bare ikke.
Og likegyldighet er en dårlig venn på veien til en lang karriere.
| 0
|
103965
|
Westlife:«Hey Whatever»
(Single)
Irske Westlife skal ha store problemer å toppe de britiske hitlistene med sin nye single «Hey Whatever».
Mens kvintetten har hatt klippekort på førsteplassen med sine singler på britiske hitlister, har «Hey whatever» ikke samme umiddelbare hitpotensial som mange av bandets andre sanger.
«Hey whatever» er en nokså ordinær poplåt med et brukbart refreng, men et godt refreng gjør ingen slager alene.
Westlife må slite og vise seg fram fra en sterkere side om de skal klare å forsvare sin posisjon som et av verdens fremste boyband.
PS!
Singlen er i salg fra 29. september.
Nytt album 24. november 2003.
| 0
|
103966
|
Hiv o'hoi
Regi: Gore Verbinski.
Med:
Johnny Depp, Keira Knightley, Orlando Bloom, Geoffrey Rush, Jonathan Pryce.
Am. komedie.
11 år.
Johnny Depp (40) har gjort et kolossalt comeback med «Pirates of the Caribbean».
Med billettrekorder i fleng i USA.
Og i dag, altså, sekser i VG.
Ai ai, kæpt'n - ta deg en hiv og en hoi og en kasse med rom!
For det holder, dette her - som det grommeste tøv og tull, til sjørøverøya og tilbake.
Så hal seil, kast anker og ta heller bena fatt til en kino som kan by på sjørøversjarmør Johnny Depp og humørskatten hans:
Den forrykende «live»-versjon av et eventyrtema fra Disneyland:
«The Pirates of the Carribean».
Det har vært sommerens publikumsfilm i USA, og det er ikke så rart.
For maken til sjørøver har knapt vært å se som Depps havseilende Jack Sparrow.
Kaptein Jack Sparrow om han må be - eksentriker, posør og sjarlatan - og aldri har selv Johnny Depp vært vakrere.
Omforlatelse:
Bedre.
Fra hattebrem til ytterste støvelspiss, fra ganglag til makeløst sjørøverblikk.
Riktignok inntreffer de frodigste, mest håpløse hendelser av tant og fjas på løpende bånd gjennom filmens to timer og tjuetre minutter.
Absolutt i aller, aller meste laget.
Men det er Depp - egentlig i en birolle - som gjør all hurlumheien verd, og med grandeur og den dristigste selvfølge løfter oss til humorens høyere sfærer.
Hvor vi jo gjerne kan tilbringe noen filmminutter for mange, så lenge vi kan gjøre det med denne sjeldne skuespiller.
Nå - han er altså slett ikke alene.
Så langt derifra.
«Pirates of the Carribean» er stuvende full av folk og røvere, storm og seilaser, kanonader og sjøslag, gjenferd og jakten på en sjørøverskatt.
Og - naturligvis - en romanse.
Den skjønne heltinne og guvernørdatter Elizabeth Swann er en tøffing med både guts og fartstid - lett og fyndig spilt av Keira Kneightly, med Orlando Bloom som akkurat passe fattig, ung og vakker som smeden vi håper må få henne.
De klassiske skuespillere Jonathan Pryce og Geoffrey Rush parodierer med fryd henholdsvis feig guvernørposør og - uhæ - den grummeste av sjørøvere, kaptein Barbossa.
Omhu og mye godt håndverk er lagt ned i ramsalt action, undervannsscener, kostymer og effekter - lettvint er denne fandenivoldske lek på intet vis blitt til.
For det er «Pirates of the Carribean», naturligvis: lek og parodi fra ende til annen, med alle genrens klisjeer stuvet sammen til den «ultimate» sjørøverfilm.
For små, snille barn er den egentlig ikke, robust som den er i action og humor.
Som underholdning er den - underholdende.
Men sekseren går til Johnny Depp.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
103967
|
Lara redder verden
(The Cradle of Life)
Regi:
Jan de Bont Med:
Angelina Jolie, Noah Taylor, Gerard Butler, Ciaran Hinds, Christopher Barrie, Djimon Hounsou, Tilman Schweiger.
Amerikansk action.
15 år.
Dataspillenes dronning Lara Croft er tilbake på filmlerretet i et nytt actionfylt eventyr.
I en råere utgave og blodigere historie enn i den første «Tomb Raider»-filmen.
Et jordskjelv i Egeerhavet åpner veien inn til et gammelt tempel på havbunnen.
Der finner Lara en underlig stein som setter henne og andre gravrøvere på sporet av Pandoras eske.
Den rommer ifølge gresk mytologi alle verdens sykdommer og lidelser.
Kampen for å finne esken og hindre at onde krefter får tak i den, blir tøff og bringer Lara ut på en farlig jakt til mange land.
Det beste ved filmen er spektakulære actionscener under og over vann, i luften, i grotter, på smale fjellveier og på skyhøye bygninger.
Godt utført og flott filmet i vakre omgivelser enten det er i Hellas, Kina eller Afrika handlingen utpensles.
Men action er ikke nok.
For Laras rolle er ikke mye å glede seg over.
Borte er den smule sjarm hun hadde i den første filmen.
Nå fremstilles hun så arrogant og selvsikker at rollefiguren blir kjedelig.
Stort sett går hun rundt med et stivt ansiktsuttrykk - akkurat slik man kjenner det fra dataspillene.
| 0
|
103968
|
Carola:«Guld, platina och passion
- Det bästa med Carola»
(Universal)
Carolas 20-årige karriere komprimert ned til et dobbeltalbum.
Og det holder egentlig i lange baner.
For etter at «Främling», «Mickey», «Tommy tycker om mig» og «Tokyo» er sunget, så er det ikke mye morsomt og - for den saks skyld - interessant igjen.
Det er ikke helt enkelt å forstå hvordan Carola ut ifra det låtmaterialet som presenteres, har klart å opprettholde sin status som plateselgende artist de siste ti-femten årene.
GP-slagerne «Mitt i ett äventyr» og «Fångad av en stormvind» har jo sin sjarm, men gjenhørsgleden er ikke like stor når man hører låter som «Sound of Music» og «The Light», sanger som enkeltvis kan være fine, men som samlet utgjør et slitsomt sprik mellom tung gospel, musikalsvisker, svenske viser og gla'pop.
Riktignok er Carola det største populærmusikalske fenomenet i vårt naboland, men bortsett fra at det er noen få nostalgiske høydepunkter, er ikke dette noe du må ha i CD-hyllen.
KIKKA KROG
| 0
|
103969
|
Kurt Nilsen:«She's So High»
(BMG)
Jeg hater å herme etter plateselskapers pompøse PR-plakater, men jo - her er sommerens store hit, er jeg redd.
Enhver som fremdeles måtte mene at Kurt Nilsen er talentløs, burde finne nærmeste strand og stikke hodet i sanden - og bli der i hele sommer.
For «Idol»-vinnerens stemme kler denne uforskammet glade låten perfekt - falsetten nærmer seg Morten Harket, og den særegne gromklangen i Kurts nedre stemmeleie får «She's So High» til å gjenskape gylne og oppstemte minner fra det tidlige nittitallets radiovennlige gitarrock fra USA
- Matthew Sweet, Todd Snider og ikke minst tvillingene i Nelson (gi Kurt «(You Got Me) All Shook Up» til resten av plata!).
Og det er jo nettopp glade minner og en smule nostalgi en sommerhit skal handle om.
Mannen som har skrevet låten, Tal Bachman, tilhører også tradisjonen til de forannevnte artistene, og selvfølgelig kunne vi ha kritisert produsent Ole Evenrud for dovenskap, ettersom Kurts versjon avviker minimalt fra originalen.
Men hvorfor skulle den egentlig det, når utgangspunktet er så bra?
| 1
|
104297
|
Teateranmeldelse:«Dekameronen»
Trenger du erotiske fantasier i vinter, kan du ta turen innom Nationaltheatret.
Og bare så det er sagt; her er ingen nakne skuespillere.
Ikke den minste lille pupp er å se.
Men hverken pupp eller penis er langt unna i de frodige fantasiene som utspilles med leken kåtskap i denne høyst potente oppsetningen.
De fantasifulle og frodige fortellingene i «Dekameronen», skrevet av italieneren Giovanni Boccaccio i 1353, regnes blant mesterstykkene i litteraturhistorien.
Det er fortellinger om menneskelig dårskap, fråtsing, bunnløs tragisk kjærlighet, og spenstig erotikk.
Historiene fortelles av mennesker som har unnsluppet pestens grusomheter.
Og i tider da det tilværelsen preges av dyster uro, vil det alltid være behov for en god, og gjerne munter fortelling.
Slik var det på 1300-tallet, og slik er det nå.
For som det sies i den aller første fortellingen om den løgnaktige fæle Ciapepelletto, det dreier seg om «alternative fakta».
Det tok med andre ord ikke mange døgn før det Trump-skapte begrep havnet på en norsk teaterscene.
Syv fortellinger fremføres av et ensemble som spiller de rollene de tillegges, samtidig som de beholder selve fortellergrepet, slik at hver historie også oppleves som en kommentar.
I gråkledde kostymer skaper skuespillerne et fargerikt og spenstig persongalleri som med fysisk og verbal kraft loser oss gjennom en fantasieggende fortelling.
Den danske regissøren Elisa Kragerup har lagt mye vekt på det fysiske.
Hun har fått skuespillerne med på en lek der det erotiske og sensuelle markeres uten klein krafsing.
Thorbjørn Harr og Jonas Strand Gravli er praktfullt virile som to vrinskende hester som slåss om hoppa – i dette tilfellet en ellevill kåt Kjersti Tveterås.
Den samme lekende kåthet finnes i fortellingen om den ekteskapelig trekant og i historiene om nonnene og deres sanselige gleder med den sjarmerende landarbeideren Masetto.
Små detaljer, muntre påfunn og verbales utbrudd gjøres med smittsom munterhet.
Samtidig er det rom for historier med stor sorg og smerte; fortellinger som gir forestillingen noen vakre poetiske pusterom.
Som en rød tråd i alle fortellingene, er det følelser og sanselighet som er drivkraften.
Det nåtidige fortellergrepet er en forfriskende kontrast, selv om lydnivået iblant er i overkant.
Gaute Tønders musikk er et velfungerende akkompagnement til denne sanselig leken med en gjeng gråkledde fargeklatter.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.