id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
104309
|
Teateranmeldelse «Kollaps i kulissene»:Komisk teaterkaos
Den klassiske teaterfarsen har fått en sårt tiltrengt fornyelse.
Det blir høy energi og tett timing når Riksteatret nå legger ut på vårturné med «Kollaps i kulissene».
«Kollaps i kulissene»
Manus: Henry Lewis, Henry Shields og Jonathan Sayer.
Oversatt av Knut Nærum
Regi:
Kim Haugen
Med: Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Bartek Kaminski, Jan Martin Johnsen, Camilla Frey, Espen Sandvik, Daniel Karlsson og Jan Huse.
På turné med Riksteatret våren 2017.
Spilles på Chat Noir til høsten.
Stykket har allerede etablert seg som en publikumsfavoritt på tredje året i London, og er i ferd med å bli en verdenssuksess.
Det er ingen grunn til å tro at mottakelsen vil bli særlig dårligere her til lands.
Vi befinner oss i England på 1920-tallet, og amatørteatertroppen Skorpen Dramatiske Selskap skal sette opp stykket «Mord på Haversham herregård».
Det ender med full kollaps, ikke bare i kulissene men vel så påtakelig også på scenen.
Det komiske potensialet i en mislykket teateroppsetning er åpenbart.
Absolutt alt går så galt som det kan, skuespillerne er hjelpeløse kløner, scenografien er katastrofal og replikkene kastes rundt i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge.
Det er med andre ord duket for slapstick, forviklinger og grunnleggende kaos.
Han har oversatt dette stykket:
«Nytt på nytt»-seerne sørger over Knut Nærum
Det er krevende å spille dårlige skuespillere, men ensemblet som Riksteatret har mobilisert må sies å beherske kunsten på beste vis.
Det er fristende å fremheve spesielt Daniel Karlsson i rollen som den hjelpeløst glemske og mimikkfattige butleren Perkins.
Men også Bartek Kaminski briljerer i rollen som inspektør Carter, og Hege Schøyen er rimelig suveren som den geskjeftige overscenemesteren.
Ingar Helge Gimle har rollen som Thomas Callymore, men jeg synes han markerer denne karakteren mer enn han egentlig spiller den.
Her skulle jeg gjerne sett mer entusiastisk tilstedeværelse.
Det krever timing, konsentrasjon og ikke minst høyt energinivå å spille i en så hektisk komedie som dette.
Det går i det store og hele bra, selv om sjangeren jo har sine begrensninger.
Manuset er forutsigbart, og scorer lavt på originalitet.
Men til gjengjeld høyt på skalaen for umiddelbar humor.
Knut Nærum som har oversatt den britiske originalen til norsk, treffer godt med sin litt affektert gammelmodige språkdrakt.
De aller fleste vil derfor la seg more grundig av å følge det stakkars Skorpen Dramatiske Selskaps vei mot sammenbrudd og totalhavari.
Det er uskyldig moro, men tro om det ikke er akkurat det vi kan trenge i tiden som kommer.
| 1
|
104316
|
Teateranmeldelse«Kan nokon gripe inn:
Rått og sårt med Bjella-musikk
Røft og rufsete musikkteater med såre stenk av vemod, og en en dæsj humor.
Stein Torleif Bjellas musikalske og tekstlige univers har funnet veien til scenen.
Overgangen mangler i blant noe på intimiteten Bjella selv er en stor formidler av.
Men som en historie om de brokete - og ofte litt stusselige - skjebnene Bjella skriver om, er dette en vital forestilling som samlet sett utgjør en enhetlig fortelling med nerve, både tekstlig og musikalsk.
DET NORSKE TEATRET
Typene som er karakterlagt er puslingen, hevneren, Sorgfrid, den gravide, kunstneren og optimisten; en saftig blanding av folk som har fått seg en på trynet i blant.
Løgn og bedrag, kjærester som kommer og går fortelles med vakker poesi - eller med upolert korthugd ironi.
Bjellas beskrivelser er frodige, vemodige, men også fandenivoldske, en aldri så liten tøtsj av Jacob Sande.
Det handler om drømmer om det store - og det små, om å dra ut i verden, om å komme hjem.
Allmene drømmer, enten du kommer fra Ål eller Oslo.
Dette formidles fra scenen med høylydt rocka uttrykk eller nedstrippet sang.
I blant mer upolert høylydt enn direkte vakkert, men det funker stort sett.
Bakgrunnsscenen er en togstasjon - et ventested der forventninger ofte starter, og der håp smadres.
Det er minimalt med tekst mellom låtene, alt hviler på skuespillernes formidling av sangene.
I stor grad gjør de sine sanger til små historier.
Fra en litt fomlende start veves deres fortellinger inn i hverandre.
Skuespillerne og bandet fremstår etterhvert som en dynamisk enhet med rufsete og robust klang.
Den rufsete sårbare tonen regissør Lasse Kolsrud legger for dagen, har han tidligere vist blant annet i «Bikubesong» og «Sånne som oss» (John Olav Nilssens musikk).
Kolsrud har øre og øye for å skildre odde karakterer gjennom musikk.
Her er det blant annet synlig i Hans Rønningens «Pusling», som Rønningen formidler med en varsom, urolig lunhet som minner mest av alt om Ludvig i «Flåklypa».
Hildegun Riises sanger om sorg er hjerteskjærende, mens Pål Christian Eggens «Optimist» med karriere som første-elsker er som en schlager i ren Alf Prøysen-kategori.
Og som en mild røst over det hele høres Bjellas stemme som stasjonsmester; en kar med lune poetiske innfall hver gang toget er forsinket.
Forestillingen skal i høst på turne med Riksteatret.
Noe av den intimiteten jeg savnet i starten av forestillingen på Det Norske Teatrets hovedscene vil godt mulig oppleves bedre på mindre scener.
Men uansett så er dette en varmhjertet formidling av tekster og musikk til en betydelig rimsmed og musikant!
| 1
|
104349
|
Bokanmeldelse:Lars Joachim Grimstad:
«Statsminister Fahr & sønn.
Egoland»
En barnebok med smart og underholdende politisk satire for nordmenn i alle aldre.
Nå er den tredje boken om statsminister Fahr & sønn her, og den er et herlig harselas med norsk selvgodhet og norsk politikk.
Teddy Fahr kjørte taxi før han dannet Merpartiet og ble valgt til statsminister.
Hans filosofi er at nordmenn fortjener å kose seg og at penger er til for å brukes.
Han innfører Teddy-timen – en time ekstra i senga til alle, bygger vannsklie på operabygget og omgjør Bislett stadion til en virtuell vikingpark.
Hans higen etter popularitet gjør ham latterlig, men også dypt menneskelig.
Den virkelige helten er sønnen hans, Finn.
Finn er følsom, intelligent, snill, beskjeden og pinglete – egentlig en klassisk barnehelt.
Som i mange barnebøker, er det en detektivgjeng med barn som skjønner mer enn de voksne og ordner opp.
De to andre er hissigproppen Synniva og androiden Kimmelim.
Sistnevnte blir man mer glad i enn man skulle trodd.
Aller best liker jeg Finn når han oppfører seg som «seg selv», og ikke som en James Bond-figur, som er tilfellet i den svært dramatiske sluttscenen.
Mysteriet som barna må løse er temmelig innfløkt, og involverer dramatiske hendelser og kjente personer.
Detektivgjengen må lete i historiske fakta, og snakke med blant andre Kongen, Einar Gerhardsen og Jon Fosse for å løse gåten.
Her er det mange gjentakelser av detaljer, kanskje fordi forfatteren tenker at dette er en høytlesningsbok og kapitlene ikke blir lest etter hverandre.
Min innvending er likevel at fortellingen burde vært strammet opp og barna hatt en litt enklere floke å løse.
Men: for fansen er mer tekst uansett bra.
Og det er lett å bli sjarmert av
OM FORFATTEREN
persongalleriet og humoren i Statsminister Fahr og sønn-serien.
Her det mange morsomme bilder, og en lett tone sniker seg inn overalt.
Teddy er korpulent, har hentesveis og minner litt om George Constanza i TV-serien «Seinfeld».
Med munnen full av kjøttkaker roper han ut i frustrasjon hvorfor det alltid er kø i butikken, det klør på ryggen og hvorfor buksene bare blir mindre og mindre.
Einar Gerhardsen går på et datakurs som heter «Nye dingser for gamle blingser», og Kongen er glad i lese Donald-blader og se på dårlige actionfilmer.
Det er mye tulling med øvrighetspersoner, og jeg merker at jeg liker det.
Grimstad har laget et univers som er passe frekt og passe koselig, toppet med en god porsjon humor og sjarm.
Bravo!
KRISTINE ISAKSEN
| 1
|
104350
|
Bokanmeldelse:Ida Hegazi Høyer:
«Historier om trøst»
Ida Hegazi Høyer skriver rått, ømt og drivende godt om ensomhet og intimitet.
«Historier om trøst» er rett og slett noe av det tøffeste jeg har lest på lang tid.
Hun ligger ikke på latsiden, Ida Hegazi Høyer, som med fem bøker på like mange år har blitt et viktig navn blant yngre norske forfattere.
Produktiviteten ser imidlertid ikke ut til å ha gått ut over kvaliteten.
Fjorårets roman
«Fortellingen om øde» var en original og unorsk bok inspirert av en sann historie fra Galapagos.
Årets bok består av tre fortellinger, men det er ikke en typisk novellesamling, snarere tre variasjoner over det samme grunntemaet.
I hver av historiene befinner en ung nordisk kvinne seg i en europeisk storby, Lisboa, Berlin og Brüssel, der hun av litt uklare årsaker oppholder seg for en kortere periode.
Kvinnen treffer et annet menneske og innleder et forhold.
I to av historiene er det menn, i den midterste en kvinne.
Det kan høres ut som ferieflørting, men så enkelt er det nok ikke.
Det dreier seg heller om lengselen etter den Andre, en lengsel som i stor grad også handler om å stille sin egen sult:
«Hver gang jeg ser på deg, leter jeg etter meg selv».
Høyer har et fininnstilt blikk for situasjonene hun beskriver.
Boken er en borende undersøkelse av maktforholdet mellom to mennesker som er i ferd med å bli kjent, der språklig likestilthet er underordnet, og veien inn til den andre i hovedsak ligger i de kroppslige erfaringene.
I hver av historiene knytter det seg dessuten betydelig spenning til hvem mennesket hun har møtt egentlig er.
I motsetning til Richard Linklaters filmserie der Ethan Hawke og Julie Delpy går pratende gjennom Wien og Paris' gater, er Høyers karakterer mindre bundet og forbundet gjennom språk og mer avhengige av det primære i sine behov.
Det er der de finner trøst, i nærheten og avstanden, smertefullt til stede, men ikke som noe varig.
OM FORFATTEREN
For det er ikke til å fornekte at dette er erotiske fortellinger der veien fra det første kysset til sengen, er kort.
I Storbritannia finnes det en pris for årets verste sexskildring i bøker, en pris jeg tror Høyer ikke kommer til å få.
Sjelden har jeg lest bedre, mer troverdige, ømme og rå beskrivelser av erotikk og sex.
Det er pirrende, pinlig og vakkert i omtrent like store doser.
«Historier om trøst» vil for meg bli stående som en av årets beste norske leseropplevelser, en bok som forener originalt språk, tematisk mot og observasjonsevne, med et sterkt ønske om å si noe eksistensielt sant om å være en kropp i verden.
Gabriel M.V.
Moro
| 1
|
104366
|
Anmeldelse ballett:«Nøtteknekkeren»
Den fjerde versjonen på litt over femti år av balletten «Nøtteknekkeren» så dagens lys på Den Norske Opera & Ballett denne uken.
NØTTEKNEKKEREN ( E. T. A. Hoffmann/Peter Tsjajkovskij)
Den Norske Opera & Ballett
Nasjonalballetten, Ballettskolen & Operaorkesteret
Koreografi:
Kaloyan Boyadjiev
Scenografi:
Jon Bausor
Dirigent:
Andrew Grams
Med bl.a: Ole Willy Falkhaugen som Drosselmeyer, Yoel Carreño som Nøtteknekkerprinsen og Yolanda Correa som Clara.
Den har vært imøtesett med store forventninger, og de ble definitivt innfridd.
Koreografen Kaloyan Boyadjiev har sine røtter i den russiske ballettradisjonen.
Her har han tatt i bruk hele repertoaret fra den klassiske balletten som han har med seg derfra.
Dermed er det heldigvis ikke de store overraskelsene koreografisk, men han har flere nydelige overraskelser på veien i den litt over to timer lange forestillingen.
I de store ensemblescenene, snøfnuggene og blomstervalsen bruker han mange intrikate mønstre som glir fint inn i hverandre.
Clara (Correa) og Nøtteknekkerprinsen (Carreño) har aldri før skint så sterkt som her.
Begge er teknisk fjellstø, og de danser med en letthet og sikkerhet som er en fryd.
Hun utstråler danseglede gjennom hele forestillingen.
I den store pas de deux-en i andre akt har Boyadjiev virkelig funnet frem mange av de mest kompliserte løftene, men de gjennomføres med bravur.
I den første akten, selskapet, kunne det gjerne ha vært litt flere barn tilstede.
Det ble et selskap på de voksnes premisser.
Det ble tatt til fulle igjen da godteriposen ble åpnet i eventyrland.
Enten de var vafler eller cupcakes, pepperkaker eller kjærlighet på pinne, publikum ble fullstendig sjarmert i senk av alle de dansende barna.
Musekongen har her blitt et beist av en rotte (Mark Wax), men barna lar ikke seg skremme så lett.
Enkelte scener var vel overarbeidet, det ble vanskelig å finne fokus, og de fremstod rotete.
Under festforestillingen for Clara og prinsen var scenen befolket kun av dem som danset.
Da fikk en mulighet til å konsentrere seg helt og holdent om dansen.
Hvilken figur Drosselmeyer egentlig er i denne versjonen er ikke helt enkelt å utlese: huleboer, enstøing?
Men han får eventyret til å rulle over scenen, og det er nyyyyydelig.
Alt ligger til rette for et langt liv for denne nye versjonen av «Nøtteknekkeren».
| 1
|
104382
|
Bokanmeldelse:Nina Lykke:
«Nei og atter nei»
Ja og atter ja!
Nina Lykkes roman
«Nei og atter nei» er en misantropisk roman med snert og vidd som tar tidsånden på kornet.
Jeg kan ikke dy meg:
Nina Lykke lykkes utrolig godt med sin nye bok om ulykkelige mennesker fra middelklassen.
Ingrid og Jan har alt: stabile jobber i stat og kommune, et hjem på beste Nordstrand i Oslo og to snart voksne sønner.
De har vært gift, godt gift, i et kvart århundre, men mister alt, i hvert fall hverandre.
Om forfatteren:
«Nei og atter nei» er et trekantdrama om den pertentlige, pliktoppfyllende lektoren Ingrid på femti, hennes antatt like pliktoppfyllende ektemann, avdelingsdirektøren og byråkraten Jan, og hans femten år yngre rådgiver og elskerinne, verpesyke Hanne.
Som i tv-serien «The Affair» fortelles historien om utroskapet og konsekvensene det får, fra de ulike aktørenes synsvinkler.
Romaner om middelaldrende menn som forlater sine jevnaldrende koner til fordel for yngre kvinner, er det skrevet mange av, men Lykke klarer å blåse nytt liv i klisjeen.
Hun har et særdeles skarpt blikk for Ingrid, Jan og Hannes ulike valg og motiver for å handle som de gjør.
Selv om plottet drives fremover av utroskapsmotivet, blir romanens grunntema formulert allerede i bokens første setning:
«–
Hva er vitsen med å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og et hus og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør.»
Etter bruddet med Jan, forsøker Ingrid å leve etter nettopp denne innsikten, opprinnelig formulert av hennes sønn.
Hun bryter med alt som forventes av henne og gir et opprørsk « nei og atter nei » til det småborgerlige A4-livet hun alltid har trodd på, men som nå har sviktet henne.
Lykke har i tidligere bøker vist at hun er en skarp samtidsobservatør, som skriver med ironisk snert, humor og en misantropisk grunnholdning til tilværelsen:
«Jeg liker ikke mennesker.
Det er det som er problemet, at jeg rett og slett ikke liker arten menneske.»
Også denne gang består Lykkes mesterskap i at hun evner å kombinere psykologisk troverdighet og språklig overskudd, med en rasende festlig analyse av middelklassens dekadente selvtilfredshet.
På umiskjennelig vis får Lykke karakterene sine til å si noe dypere om tendenser i samtiden, der selvrealisering og egen lykke ofte går på bekostning av andre, og personlig frihet har blitt viktigere enn livslange forpliktelser.
Eller som Jan uttrykker det i samtalen med den alt for dyre private psykologen han oppsøker i håp om få hjelp:
«Bøndene i gamle dager, de hadde ikke tid til alt dette våset.»
Resultatet er tragikomisk lesning av beste merke.
Romanens brå slutt kan tyde på at det kommer en oppfølger.
Jeg gleder meg allerede til mer ulykkelighet fra Lykke.
GABRIEL M.V. MORO
| 1
|
104383
|
Bokanmeldelse:Marie Aubert:
«Kan jeg bli med deg hjem»
Ikke la deg lure av det sarte, rosa omslaget på debutant Marie Auberts novellesamling - som er blitt en av høstens store boksnakkiser.
Aldri har en rosa bok gjort meg så forstemt.
Fellestemaet for de ni novellene er kjæresteforhold, men her er det lite søtladet romantikk.
Forelskelsene er kortvarige, og innebærer utroskap og samlivsbrudd.
Barna er det ingen som tenker på.
Debutant Marie Aubert har virkelig fått det til i flere av disse novellene.
Dialogene glir lett, personene kjennes ekte og historiene berører.
Hun skriver dessuten presist uten at det føles kompakt og ugjennomtrengelig.
Hvis jeg skal sette fingeren på noe, må det være dette at alle novellene er så unisont svartsynte.
Finnes ikke kjærlighet?
Novellen «Carla» er så god at jeg hadde kjøpt boka for den alene.
Et barnløst par drar til Sør-Amerika for å hente hjem en adoptivsønn.
På barnehjemmet er det en jente, Carla, som mannen kjenner seg igjen i, men som kjæresten ikke kan utstå.
Som i alle novellene snakkes det ikke mye om de store tingene i livet.
Når kvinnen spør om kjæresten har tenkt å gå fra henne, svarer han ikke.
Novellen er akkurat passe åpen og uforutsigbar, og har godt med luft for leseren å puste og tenke i.
Dette lette og luftige ved flere av novellene gjør at man får lyst til å lese dem flere ganger.
Om forfatteren:
Mange noveller har eksplisitte sexscener.
Akkurat som i Kjell Askildsens novellesamling, «Heretter følger jeg deg helt hjem», som jeg tror Aubert hinter til i tittelen sin.
Askildsens debut vakte harme da den kom i 1953, og boka ble stemplet som umoralsk.
Hos Aubert tar kvinnene seksuelt initiativ og kontroll, men jeg tror ingen i dag hever på øyebrynene av den grunn.
Det ligger kanskje noe debattpotensiale i at de frigjorte kvinnene er temmelig ensomme og selvkritiske.
Trass i god tid til karriere, trening og egenpleie, handler det i bunn og grunn om å ha kjæreste eller ikke ha kjæreste.
Å få barn eller ikke få barn.
De vågale, kroppskontaktsøkende kvinnene skaper forresten mange morsomme episoder.
En kvinne antaster den nye samboeren til bestevenninnen på den første bli-kjent-middagen.
En jeg-forteller holder en gutt fast utenfor baren Teddy`s og «klinte med ham til han ga opp og tok meg med hjem».
Blikket for situasjonskomikk og Bridget Jones-aktige personer gjør tristessen absolutt sjarmerende.
Det er sjeldent det går bra for Auberts hovedpersoner, og her finnes ingen oppskrifter på lykke.
Best å gå hjem for å passe på kjærligheten til samboeren.
Liker du dikt?
Hør VGs podcast om årets diktbøker - med blant andre Ruth Lillegraven:
Soundcloud:
Diktspesial
| 1
|
104387
|
Bokanmeldelse:Monica Isakstuen:
«Vær snill med dyrene»
Monica Isakstuen har skrevet en poetisk, energisk og svært vellykket skilsmisseroman der hun blant annet spør:
Hvordan kan man være en mor når barnet bor hos far?
Årets ferske Bragepris-vinner «Vær snill med dyrene» er en liten roman, hvis man tenker på formatet.
Korte, episodiske scener på knappe 200 sider.
Men selv om Monica Isakstuen har skrevet få ord, lever de lenge i leseren.
Den episodiske stilen, med bruddstykker av tekst, illustrerer også hvordan minnene våre er:
Fragmentert, ikke alltid i kronologisk rekkefølge.
Slik knipser Isakstuen leserne fra scene til scene i den dramatiske hendelsen det er å oppleve at en familie går i oppløsning.
En liten familie på tre.
Mor og far klarte det ikke.
Og nå må de dele den tre år gamle datteren mellom seg, en uke hos hver.
Hvordan skal dette gå?
For hva skjer når datteren er hos faren?
Slike tanker baler jeg-fortelleren Karen med.
Hun vil det aller beste for Anna.
Men hva er det beste?
Og hva skjer når hun ikke klarer det?
Hele tiden analyserer Karen alt hun selv gjør og Anna gjør.
«Annenhver uke holder jeg henne under konstant observasjon (...) har hun det bedre der, hos ham?»
Morsinstinktet vekker også konkurranseinstinktet:
«Dette er ingen konkurranse.
Men jeg vil vinne den», sier Karen flere ganger.
Om forfatteren:
For «Vær snill med dyrene» handler også om identitet.
Om å være mor:
«Hvordan skrur man av og hvordan skrur man på og hva gjør det med helheten?
Hvis man er mor i den ene uken, hva er man i den andre, og hvordan henter man seg inn igjen?» lurer Karen på.
Karen er også redd for hvordan skilsmissen vil prege forholdet mellom henne og datteren i voksen alder.
Når forfatteren trekker inn Karens anstrengte forhold til sin egen mor, forstår leseren hva Karen selv frykter.
Dette når et klimaks når Karen må feire jul alene sammen med sin mor, mens datteren feirer med faren.
Det Karen trenger er en som allerede har vært igjennom stormen og som kan stå og holde rundt henne og hviske at alt går bra til slutt.
Men hvem skal gjøre det?
Faren døde da hun var liten og søsteren har hun lite kontakt med.
Og moren har selv opplevd å bli forlatt og er fremdeles bitter.
Innimellom bryter Isakstuen opp fortellingen med små faktafortellinger om ulike dyrs mor-barn relasjon.
For eksempel hvor kort tid kattemoren egentlig føler morskjærlighet overfor barna sine.
Disse dyrehistorien bygger opp under Karens frykt for å ikke lykkes som mor.
For hvordan skal hun klare det, når hun aldri har fått til relasjonen til sine nærmeste?
Isakstuens roman er poetisk, energisk og svært vellykket.
Ren poesi til folket:
Hør VGs podcast om årets diktbøker - med blant annet Ruth Lillegraven og dama bak @renpoesi:
Soundcloud:
Diktspesial
| 1
|
104393
|
Bokanmeldelse:Adel Khan Farooq:
«Mine brødre»
Ungdomsroman som vil vel, men som oppleves som konstruert rundt religiøse problemstillinger.
Det er ingen tvil om hva debutant Adel Khan Farooq vil med denne ungdomsromanen.
Den er et forsøk på å forklare radikalisering av norsk ungdom, og den er et forsvar av Islam som en ikkevoldelig religion.
Temaene er brennaktuelle, og alle de religiøse og moralske diskusjonene er interessante nok.
Men de er ikke drivende godt romanstoff alene.
Her mangler en spennende handling og et troverdig persongalleri.
Og kanskje aller viktigst: romanen mangler en interessant hovedperson.
Hovedpersonen, en norsk-pakistansk gutt på 17 år, er ensom og i opprør.
Han finner trøst i bønn.
Når han møter den radikale Abdullah og får bli med i brorskapet hans, er det en slags forelskelse.
Snart endrer han mening om IS og Syria-farerne.
Fikk du med deg ungdomsboken til Sophie Elise?
«Forbilde»
Den første halvdelen av boken er den mest vellykkede.
Hans forelskelse i muslimen Faiza og hans religiøse oppvåkning sammen med henne er skildret med drypp av ektefølt varme.
Når Faiza må flytte til London, går det fort nedover med hovedpersonen.
Han faller i klørne på Abdullah og mister snart all evne til å dra resonnementer.
Hovedpersonen er et flokkdyr som aldri har fremstått som en spesielt smart fyr.
Men at han skal være så lett å omvende til en Syria-farer i andre halvdel av boken, er vanskelig å tro på.
Diskusjonene om den riktige versjonen av Islam og hva som kjennetegner en god muslim, bølger fram og tilbake.
Hovedpersonen står midt mellom lyset (Faiza) og mørket (Abdullah), og han har ikke så mange tanker eller refleksjoner utover dem han til enhver tid får servert.
Det slår meg at hovedpersonen i «Mine brødre» er en temmelig kjedelig type.
Leserne bør være interessert i Islam og religionsutøvelse ellers vil alle samtalene hovedpersonen har med Faiza og Abdullah være ulidelige.
For alle lesere byr boken på mye snakk og lite driv.
Det er synd at de to ytterpunktene aldri møtes.
Da kunne kanskje noe uforutsett skjedd.
Romanen ellers er full av forutsigbare frempek, og personer som fungerer som kulisser for de tre hovedpersonene.
For eksempel er den eneste rollen den yngre broren til hovedpersonen synes å ha, er å ligge i køyen under og snorke.
Det er en Oslo-roman dette her, dypt forankret i gatenavn og øst-vest-problematikk.
Forfatteren bruker slang og begreper som jeg ikke alltid forstår, men som er talende for hans ståsted i det norske samfunnet.
Det er morsomt at hvite nordmenn går for å være «poteter», og at norsk-pakistanske ungdommer på kanten av loven er mer redde for taxibiler (moralpolitiet) enn politibiler.
Det kan godt være at «Mine brødre» er en viktig roman for en generasjon som jeg ikke tilhører, men som roman er den bare halvgod.
| 0
|
104399
|
Bokanmeldelse:Edvard Hoem:
«Land ingen har sett»
Å lese tredje bok i Edvard Hoems storslåtte slektshistorie er som å hilse på gamle kjente og bli oppdatert på siste nytt.
Dessverre er «Land ingen har sett» bare på drøyt 400 sider.
Tusenvis har fulgt historien om Hoem-slekten fra den fantastiske «Slåttekar i himmelen» og den minst like sterke «Bror din på prærien».
Jeg ga begge bøkene terningkast fem, men i ettertid innser jeg at jeg kunne ha vært rausere.
Minnene om disse bøkene kverner fremdeles i meg, noe som bygget opp mine forventninger til «Land ingen har sett».
Først:
Du bør ha lest de to første bøkene før du starter på «Land ingen har sett».
Det vil gi deg en helt annen leseopplevelse.
I «Land ingen har sett» nærmer vi oss første verdenskrig og Edvard Hoem skriver videre på historien om Eilert som bygger seg opp som farmer i prærien i Canada.
Samtidig får vi vite mer om Anton Edvard, forfatterens farfar, som i den aller første boken, «Slåttekar i himmelen», blir brutalt gitt bort til sin barnløse onkel og tante.
Selv om Eilert og Anton Edvard har bodd fra hverandre under store deler av oppveksten og i voksen alder lever på hver sin kant av verden, er det kjærlighet mellom de to brødrene.
Gjennom brevskriving holder de hverandre oppdatert.
Det er også en slags vennskapelig konkurranse mellom dem i hvem som drifter gårdene best.
Her er anmeldelsen på Hoems forrige bok:
«Bror din på prærien»
Eilert er bare 40 år, men merker at det harde livet har tæret på kreftene hans.
Han har vært en pionær:
Han har reist, ryddet land og bygget opp en farm.
Dette gjør også noe med hans identitet:
Mens barna vokser seg større og starter på skole og får en større om gangskrets, innser Eilert at det norske i ham stadig mer forsvinner.
Men han vil alltid være i en mellomposisjon:
Han er pionæren som ryddet vei, slik at hans etterkommere skulle kunne bli fullt integrert i det nye hjemlandet.
Det er ikke rart at Eilert ofte tviler og tenker:
«Skal livet alltid vera like strevsamt?».
Eilert lengter etter å få besøke sin gamle mor igjen i Norge før hun dør.
Vil han klare det?
Når første verdenskrig bryter ut, må han sette reiseplanene på vent.
Krigen preger naturligvis deler av «Land ingen har sett» og Hoem-slekten får også sitt krigsoffer.
Personlig synes jeg at vi som lesere burde ha kommet tettere på krigen.
I tillegg står den rivende maskinelle utviklingen sentralt i romanen:
Farmerne får stadig bedre hjelpemidler til å drifte gårdene sine og det er eksotisk å lese om Eilerts første biltur.
Om forfatteren:
I nest siste avsnitt av Hoems forrige bok, «Bror din på prærien», gjør forfatteren et overraskende grep:
Han blir selv en del av fortellingen ved å bryte inn og kommentere metodikken.
Dette gjør han også av og til i «Land ingen har sett».
For leseren kan dette kanskje være underlig, eventuelt forstyrrende:
Hvorfor gjør Edvard Hoem dette?
Jeg tenker grunnen kan være at vi nå nærmer oss forfatterens egen tid.
For i 1917 blir Anton Edvard far til en gutt han kaller for Knut, oppkalt etter den smått legendariske slåttekaren Knut Nesje, hovedpersonen i bind én.
Og denne lille gutten er forfatterens far.
Vi må også underveis i lesningen, på grunn av tidens tann, ta farvel med flere markante og kjære karakterer.
Dette gir «Land ingen har sett» en liten utfordring:
Romanen må samle mange tråder.
Derfor er det periodevis noe hastig over fremdriften.
Hoem kunne gjerne gått enda dypere inn i enkelthendelser.
For det er en nytelse å lese Hoems sanselige og vare prosa.
«Land ingen har sett» er på over 400 solide sider, likevel er romanens største svakhet at den faktisk er for kort.
Dét sier noe om kvaliteten til en av våre absolutt beste forfattere.
| 1
|
104405
|
Teateranmeldelse:Orlando
Fortellingen om Orlando, først mann, så kvinne, er i teaterform blitt en fyrrig, satirisk og poetisk visuell opplevelse.
Det lidenskapelige og det skarpe går hånd i hånd i Virginia Woolfs roman om Orlando.
Her det det kuttet ned til en drøy to timer teaterlek som i vesentlig grad fascinerer de fleste sanser.
Den er sensuell, morsom, vakker poetisk og krydres med en scenografi, videodesign og musikk som gjør dette til en av høstens mest kreative opplevelser hva teaterfronten angår.
Rogaland teater - «Orlando»
Dette er Woolfs kanskje mest populære roman - i alle fall i den samtid den ble skrevet (1928).
Feministen Woolf sparer ikke på krutt og kraft når hun skriver om den unge poeten Orlandos møte med øvrighet, kjærlighet, brutte illusjoner; kort sagt selve livet.
Spørsmålet som hele tiden stilles er det essensielle «hva er meningen med livet».
Sett gjennom Orlando som i løpet av århundrene skifter kjønn, settes dette perspektiv gjennom en rekke episoder som i all sin underholdende effekt poengterer det tidløse.
For det er nettopp den lekende underholdende dynamikken i forestillingen som også trigger det som ulmer i bakhodet; hvor stor er forskjellen på menn og kvinner, hvordan kjennes det å gå fra «jeger» til å være «bytte».
Og hvordan definerer vi oss selv ut fra våre roller, hvor mye har de til stadig skiftende holdningene til kjønnsroller i samfunnet å si.
Dette er skrevet at en svært glup forfatter på 20-tallet, og tolket i 2016 på en måte som angår oss.
Woolf skrev dette mye av kjærlighet til sin mangeårige kjæreste, forfatter - og aristokrat - Vita Sackville-West.
Det harseleres med et britisk adelskap som stadig er på glattisen eller galeien.
Og de frodige spark til litteraturkritikk og litteratursyn er velplasserte verbale perler.
Også det servert med gjenkjennelighet og tidløs forgjengelighet.
Sentralt i det hele er Nina Ellen Ødegård som gjennom de ulike tidsaldre, kostymeskift og kjønnsskifter er strålende tilstede.
Sømløst glir hun over i Orlandos faser som veksler mellom følsom poesi, kjønnslige drifter og en desillusjonert trang til ensomhet - det vil si å å gå på party natten lang.
Rundt seg har hun et utmerket lagarbeid av skuespillere som like raskt skifter mellom å være konger, dronninger, matroser og rumenske beilere, inkludert to dansere som fyller ut ordene, effektiv bruk av video, musikk fra ulike århundre, og en DJ som er med på å mekke dette til en helhet - som til tross for litt springende adferd i blant - blir en smart og underholdende scenisk happening.
Hva får vi av svar?
Jo, i følge Orlando at kanskje at meningen med livet ligger i små daglige mirakler, med glimt av lys.
Orlando på Rogaland
Teater er i så fall et stort glimt av lys.
| 1
|
104422
|
Bokanmeldelse:Lars Kepler:
«Kaninjegeren»
Brutalt, blodig – og intenst spennende:
Lars Kepler skriver ikke krim for pyser.
«Kaninjegeren» er en forrykende thriller for hardbarkede lesere som tåler en støyt.
Ved å kombinere klassisk krim med thrillerens heseblesende intensitet, har Kepler skapt en suksessformel av internasjonalt kaliber.
En grusom hendelse for mange år siden utløser en serie brutale drap i vår egen tid.
Politietterforsker Joona Linna, som soner i Kumla fengsel etter en voldsepisode, hentes ut for å bistå sikkerhetspolitikvinnen Saga Bauer og hennes kolleger i å stanse seriemorderen.
En sentral litterær figur – og sannsynligvis morderens neste offer – er den alkoholiserte tv-kokken og rikskjendisen Rex Müller.
Lag for lag avdekker Joona og Saga mulige sammenhenger.
Men de kjemper ikke bare mot klokken og en ukjent gjerningsmann – de kjemper også mot sine egne sjefer i politiet.
Lars Keplers språk er nedtonet og presist.
Effektivt mer enn briljant.
Kepler har forelsket seg i noen ord og fraser – som «øyekroken», «panikk» og hvordan det «smiles» over lav sko.
Men dette er pirk som den jevne leser kan gi blaffen i.
Kepler er en mester i å la uhyggen smyge inn i det tilsynelatende ufarlige.
Her er mange fine, små hverdagsobservasjoner – som «klumpen av for mange ytterjakker på en og samme krok».
Ikke alt er like troverdig.
Sikkerhetspolitiets reaksjonsmønster står ikke helt til troende.
Én av sexscenene er så absurd at en skulle tro den var hentet ut av en frekk erotisk fantasi – selv om Kepler gjør sitt beste for å rasjonalisere den.
Flere av de dramatiske spenningsboblene – og de er spennende! – har fint lite med det bærende premisset å gjøre.
Likevel:
Kepler skriver med en stilsikker og sjangerbevisst eleganse og intensitet som imponerer.
Hvis du er glad i krim og spenning, er ikke dette en bok du lett legger fra deg.
OM FORFATTEREN
Kapitlene er korte, sceneskiftene effektive og de nervepirrende cliffhangerne hyppige.
Da er det lett å bære over med en og annen usannsynlighet – for ikke å snakke om enda en spik spenna gæern seriemorder.
Noe av det viktigste med en spenningsroman, er at den er spennende.
Og at vi tror på og bryr oss om personene som befolker boksidene.
«Kaninjegeren» oppfyller begge kravene.
Er du sart, følsom og lettskremt, er ikke dette noe for deg.
For oss viderekomne krimlesere, er Lars Kepler en fryd å lese.
| 1
|
104423
|
Teateranmeldelse:«En mann ved navn Ove»
Med varme grynt og treffsikre replikker er Ove mannen som skal varme oss i en ellers hustrig høst.
Ove er tilbake - denne gang på scenen.
Etter braksuksess i bokform, på film og som monolog på svensk teater, har den noe smågretne einstøingen funnet veien til en norsk scene.
Med Sven Nordin i førersetet har vår venn funnet en utmerket forsvarer.
Nordin spiller ut sine nyanser; er barsk og øm, forsiktig følsom og et rappkjefta petimeter.
Det er jevnlige doser med herlig humor og ironi, krydret med rørende observasjoner.
Det er «feelgood» i ordets beste forstand.
Nordin styrer stødig unna alt som kan virke klissete, og leverer en halvannen time lang forestilling som muntrer og berører.
Det som først og fremst treffer med fortellingen om Ove, er hvordan så mange aspekter ved et levd liv får plass.
Det gjelder både i forhold til personlige relasjoner, men også i forhold til samfunnet, til en arbeidsplass, og med innlagte spark til et byråkratiske helsevesen.
Mye av dette fremkaller humrende gjenkjennelse.
Ove er altså en godt voksen mann som ikke kommer over tapet av sin kone Sonja.
Som den sparsommelige og ryddige mann han er, forsøker han å finne måter å ta livet sitt på, som ikke medfører rot eller brydderi.
Alle hans selvmordsforsøk blir imidlertid avbrutt.
Noen - særlig i form av en iransk høygravid nyinnflyttet naborfrue - trenger gradvis inn i hans firkanta domene.
Oves isfront-tilværelse glir over i tøvær, for etterhvert å la solstrålene slippe inn i hans liv.
Et broket persongalleri , samt minnene om Sonja, åpner for at det faktisk kan være ganske okei å være litt grei mot andre også.
Forestillingen er et enmanns-show.
Dramatiseringen av teksten fungerer godt i scenisk format.
Nordin spiller Oves naboer - venner og uvenner - med raske skift, presise detaljer og en timing i blikk, stemme og bevegelser som bare de beste komediespillerne har.
Her snakker vi om en mann som mener at ordet langsint egentlig betyr å være prinsippfast, for så å omtale sin kone som «hun var alle mine farger»; en mann som mener at alle som kjører franske biler er gærne, og at kaffe skal være svart.
Basta!
Spranget mellom det rigide ytre og de såre tankene formidles med saftige replikker som rammer med skarp humoristisk snert og ørsmå uttrykk av undertrykt savn og lengsel.
Sånn sett har Nordins Ove gjort senhøsten varm igjen.
| 1
|
104425
|
Bokanmeldelse:Micahel Krohn og Svein Mostad:
«The Raga Saga»
Dette er ikke en bok.
Det er 20 presseskriv mellom to permer.
Om det er noe norsk band som har snudd suksess til fiasko og triumf til tom bankkonto, gang på gang på gang, er det Michael Krohns Raga Rockers.
I en bransje der status er en flytende størrelse, og gårsdagens helt er dagens dølling, for så å bli helt igjen i morgen, kan man stole på én ting:
Raga Rockers vil følge opp et strålende album med et likegyldig et.
De vil gjøre en dårlig opptreden på det som skulle vært kroningskonserten deres, og være fabelaktige på den ingen så.
Til og med når de - vel fortjent - skal hylles, går det i ball.
I fjor høst var bandet generelt og Krohn spesielt gjenstand for den mest overdrevne hyllesten i vestlig musikkhistorie:
«Sannhet på boks».
12 - tolv - CD-er/LP-er der 137 norske artister tolket like mange låter (hele Raga-katalogen), illustrert av 79 kunstnere og tegneserieskapere, med 67 essays av norske skribenter attpåtil.
Avsindig, men det ble i fall penger til den kronisk blakke Krohn av det.
Misson accomplished.
Nå som Raga-sagaen skal dokumenteres mellom to permer, er problemet det stikk motsatte:
Boken er syltynn, nesten innholdsløs.
Mostad har valgt den bedageligst tenkelige disponeringen av stoffet:
Plate-for-plate.
Med en sidelang intro som skal sette det aktuelle albumet inn en slags sammenheng, etterfulgt av en faktabolk.
Så kommer det en kort vurdering signert Mostad selv, før bandmedlemmene slipper til med kommentarer.
Disse sitatene er utstyrt med egne titler.
Avsnittet som heter «Innspilling i Sverige» handler om en plateinnspilling i Sverige.
«Nils Aune imponerer» handler om at Nils Aune imponerer.
Helt til sist kommenterer Krohn tre-fire av det aktuelle albumets komposisjoner (hvorfor ikke alle?).
Så er det på’n igjen.
Musikksosiologisk holder Mostad seg stort sett til å ramse opp Oslo-klubber som kommer og går, samt til å gjøre noen særs brede sveip over samtiden («høyrebølgen skyller inn over landet»).
Av og til noterer han hva de andre tre i «De fire store» i norsk rock holdt på med i det samme tidsrommet.
Ikke på noe tidspunkt får man et inntrykk av hvor denne musikken, og menneskene som lagde den, kom fra.
Enn si hvilken rolle den spilte - og for hvem.
At Michael Krohn var en vestkantgutt som vokste opp og ville bli bohem, leve utenfor «A4-samfunnet» og «ofre seg for scenen», og klarte det, vet absolutt alle.
Han sang det jo selv, på den første Raga Rockers-platen fra 1983, og har sunget om det gjentatte ganger siden.
«The Raga Saga» kan i beste fall leses som en illustrert diskografi, et teksttungt turnéprogram eller en uvanlig lang og ikke spesielt innsiktsfull featureartikkel.
Nesten ingen ikke-medlemmer blir intervjuet.
Ett unntak er bansjeveteranen Terje Engen, hvis anekdoter er blant bokens beste.
De er så godt som de eneste også.
«The Raga Saga» er en hvitvaskingsjobb som får bandet til å fremstå knusktørre, fullstendig ukontroversielle.
Dessuten:
Det er vanskelig å skrive om musikk uten å henfalle til klisjeer.
Men det får da være grenser.
Sjekk denne oppstablingen, fra de fem første små avsnittene på bokens to første sider:
Raga Rockers skal «i ilden» - «på hjemmebane».
De «vet hva som forventes av dem».
Salen er «fylt til randen» med «fans klare for fest».
Bandet går på «til øredøvende applaus».
Et robotreferat fra en fotballkamp?
Nei.
Det er en Raga Rockers-konsert vi leser om.
Videre.
Gitarist Eivind Staxrud «åpner ballet».
«Bassen pumper», «slagverket angripes».
Krohn er «ulastelig antrukket» og «rockebeistet er i gang».
«Gutta biter tennene sammen» og «formelig gnistrer».
Den ene låten «sitter i ryggmargen», mens en annen retter et «velrettet spark mot storpolitikken».
Michael viser «sceneautoritet som få», «temperaturen øker» og «entusiasmen smitter over».
Én sang «sitter som en kule»:
«Den blytunge rytmeseksjonen reiser en lydmur som får innvollene til å dirre og adrenalinet til å boble».
«Rocklyrikeren» Krohn er «treffsikker».
Et tak er «i ferd med å løfte seg».
Inspirert prosa er dette ikke.
Det er godt å ha fotografiene (boken er gjennomillustrert), trass i at de fleste trykkes uten informasjon om hvem, hvor og når.
Og rett skal være rett:
Boken tar seg opp i det siste (!) kapittelet, «Tilbakeblikk».
Først i løpet av disse elleve tekstsidene finner Mostad og Krohn det formålstjenlig å tegne opp et bakteppe til musikken vi har lest om på de foregående 250 sidene.
Først her får vi et aldri så lite innblikk i hvilket Norge Raga Rockers sprang ut av, og hvorfor det var så vidunderlig at de gjorde det.
Det er - for å si det mildt - for lite, for sent.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
104427
|
Bokanmeldelse:Fartein Horgar:
«Paradisets elendige»
«Paradisets elendige» er en klassisk fortelling om en ung mann på store eventyr og er en storsatsning fra forlaget.
Men forfatterens ønske om å fortelle på en gammelmodig og tidstypisk måte blir mest av alt omstendelig og sentimentalt.
Vi skal til 1600-tallets Norge.
Unge Johannis Larssøn Hauge fra det skrinne kystlandet utenfor Bergen gjør på resolutt vis slutt på sin voldelige far.
Så effektivt faktisk, at han må rømme og etterlate sin syklige mor og ei mager ku på småbruket der han har vokst opp i nød og sut.
Johannis flykter til Bergen, og den unge mannen får seg hyre på et skip.
Snart viser det seg at målet for skipet er den danske kolonien på Sankt Thomas i de Vest-Indiske øyer.
Her er det at mesteparten av bokens handling finner sted.
Johannes Hauge, som han nå kaller seg, er blant de få som over tid tåler både den lange overfarten og de skrinne livsvilkårene på øya.
Fikk du med deg denne?
Terningkast seks til Elena Ferrantes siste bok
Han får jobb som graver på den lokale kirkegården, men vel så viktig er vennskapet han etter hvert utvikler med den lokale guvernøren på stedet.
Han hjelper Johannes til å etablere seg som planter, altså nydyrker, og etter noen år kan den fremdeles unge mannen får oppfylt ønsket sitt om å starte sin egen sukkerplantasje.
Men det skal vise seg at påkjenningene og utfordringene på ingen måte er et overstått kapittel i Johannes’ liv.
Et underliggende tema i boken er slavehandelen som den danske kolonimakten var avhengig av.
Møtet med de svarte gjør inntrykk på Johannes, som har problemer med å godta at de ikke skal ha menneskeverd på linje med de hvite.
Men han har også seksuelle lengsler som ikke kjenner rasemessige begrensninger, og han føler snart avsky overfor den ekstremt voldelige behandlingen slavene utsettes for.
Om forfatteren:
Johannes’ tilnærming til de svarte er selvfølgelig sympatisk, men forfatteren klarer ikke å unngå at for eksempel skildringen av Johannes og slavekvinnen Magdalena får et nokså lummert preg.
Ny Harry Hole i mars:
Harry Hole må løse Tinder-drap
Bokens største problem er likevel at forfatterens ønske om å skrive gammelmodig og «datidig» gir den et omstendelig og tidvis oppramsende grep.
Det er mye som skal med både av ytre og indre dramatikk, det er mye styr men lite som egentlig festner seg hos leseren.
Når den litterære dynamikken ikke helt inntreffer, pøser forfatteren gjerne på med sentimentalitet og melodrama.
Resultatet blir en form for gammeldags, «romantisk» roman.
Det er altså ingen ting å utsette på tematikken i «Paradisets elendige», men måten den er skrevet på kan ikke sies å ha særlig mye med moderne romankunst å gjøre.
SINDRE HOVDENAKK
| 0
|
104428
|
Bokanmeldelse:John Hart:
«Syndenes forlatelse»
Intenst spennende, velskrevet og fylt med mennesker du bryr deg om.
Mesterfortelleren John Harts siste thriller har det meste – selv om slutten halter.
«Syndenes forlatelse» er både en kriminalroman («hvem er morderen?») og en thriller («kan en fryktelig forbrytelse avverges?»).
Det er spennende, det er oversiktlig, det er medrivende.
Boken består av en rekke parallellhistorier:
•
Hovedpersonen er den beintøffe politikvinnen Elizabeth, som etterforskes for dobbeltdrapet på to bestialske voldtektsmenn.
•
Samtidig slipper hennes ekskollega og venn, Adrian, ut av fengsel etter å ha sonet 13 år for drapet på sin kone.
Alle i politiet hater ham.
Men var han egentlig skyldig?
•
To tenåringer – voldtektsofferet Channing og sønnen til et drapsoffer, Gideon – har sentrale biroller i dramaet.
•
En fengselsdirektør – så grusom at det bikker over i parodien – svever som en blodtørstig hauk over det hele.
•
Og selvsagt:
I en serie med korte, kursiverte kapitler (jo, takk – en krimklisjé) møter vi en navnløs og hensynsløs kidnapper og seriemorder.
Selv om det høres ut som en opphopning av klisjeer, turnerer John Hart dette mylderet av litterære figurer og ulike handlingstråder med sedvanlig eleganse og autoritet.
Fremfor alt er det så godt skrevet at jeg, nølende, godtar svakhetene.
For svakheter har boken.
Mentalt forstyrrede seriemordere er ingen mangelvare i internasjonal krim.
Men da den mildt sagt forrykte drapsmannen bak denne romanens kursiverte kapitler endelig ble avslørt, syntes jeg at Hart tok den et hakk for langt.
Men fordi han er så teknisk briljant, klarer han (nesten) å manipulere meg til å godta premisset.
Handlingen finner sted i North Carolinas hete, og boken er fylt med referanser til den klassiske sørstatsromanen:
Familiebånd, historie, selvjustis, klasse- og raseskille, konservatisme og religiøsitet er viktige ingredienser.
Om forfatteren:
Hart har et språk som mange krimforfattere kan misunne ham.
Det veksler fra det effektive og drivende til det poetisk fintfølende.
Han skaper troverdige personer med hud og hår, marg og bein, mot og frykt, styrke og sårbarhet.
Harts sans for litterær timing – utporsjoneringen av ledetråder, poenger og cliffhangere – er uovertruffen.
Så selv om jeg ikke riktig likte slutten på denne boken, nøler jeg ikke med å anbefale den.
Liker du god krim, bærer du nok, som meg, over med svakhetene.
Det er bare å lene seg tilbake, lese – og la seg imponere.
TOM EGELAND
| 1
|
104431
|
Bokanmeldelse:Jorun Thørring:
«De dødes hus»
Allerede tittelen, «De dødes hus», signaliserer at dette ikke akkurat er en bok som oser av originalitet.
Og man får ganske riktig tidlig sine mistanker bekrefter.
Her er det giftmord, mystiske slott, hemmelige kjellerganger, gravkapeller og gamle familiehemmeligheter i metervis.
Uten at jeg med min beste vilje kan se at forfatteren tilfører disse utslitte ingrediensene noe som helst nytt.
Vil skal til Paris anno 2001.
Den norskfødte rettsmedisineren og spesialetterforskeren Orla
Os er tilknyttet hovedstadens politistyrke, og etterforsker et likfunn.
Alt tyder på at den døde, som har ligget i leiligheten sin i flere måneder, er den aldrende innehaveren av et kjent vinslott i Bordeaux.
Når det finnes spor av gift i liket, blir Orla
Os fast bestemt på å oppklare hva som har skjedd.
Dette sender henne til slottet i Bordeaux, der det venter Orla og kollegaen Nicolas Roland et helt menasjeri av tause, hemmelighetsfulle og til dels forvirrede mennesker.
Her skal det med andre ord avdekkes løgn, svik og bedrag gjennom flere generasjoner.
For å få historien til å henge sammen, er omtrent halvdelen av bokens handling lagt til andre verdenskrig, da motstandsfolk og jøder søkte tilflukt på slottet.
Med fatale konsekvenser for de fleste av dem, og ikke minst med konsekvenser for skjebnen til familien Dumont som eier slottet.
Det etableres et hevnmotiv som en vakker dag skal komme til å få sitt utløp.
Imponerende true crime om psykopatisk seriemorder:
«Djevelen i den hvite byen»
Om forfatteren:
Problemet er bare at leseren ganske snart skjønner hva som skal skje, og dét svært god tid i forveien.
Og når en intrige blir så forutsigbar, går det selvsagt på dramatisk vis utover intensiteten.
Det er lite ytre spenning for øvrig, og hovedpersonen Orla
Os kommer i hvert fall ikke jeg på noe tidspunkt skikkelig under huden på.
Dette er en krimbok der veldig mye forklares og fortelles ved hjelp av dialoger og replikkvekslinger, noe som gir den et ganske overforklarende preg.
Ny Harry Hole i mars:
Harry Hole må løse Tinder-drap
Det er som om boken gradvis mister tempo, og selv den potensielt dramatiske avslutningen blir mest av alt treg og repetitiv.
«De dødes hus» kan kanskje funke for den svært tradisjonsbundne krimleser.
De fleste andre vil nok finne den ganske utdatert.
For ikke å si gammeldags.
SINDRE HOVDENAKK
| 0
|
104437
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø
- «Kan Doktor Proktor redde jula?»
Noe er råttent i prompeland.
Jo Nesbø:
«Kan Doktor Proktor redde jula?»
Jo Nesbø vet hva han gjør, og gjør det godt, men noe skurrer i budskapet om enn mindre kommersiell jul.
Bøkene om Harry Hole har gjort Jo Nesbø til verdensstjerne.
Han er den desidert mest suksessfulle norske forfatter målt i inntekt, og en pengemaskin for forlaget Aschehoug.
Fra 2007 har han også skrevet barnebokserien om Doktor Proktor.
Bøkene har til dels fått svært gode kritikker, det har kommet film- og teaterversjoner, og én av bøkene har vunnet Kritikerprisen.
Salgstallene er selvfølgelig skyhøye, med med god grunn, for Nesbø er helproff og skriver som regel knakende god spenningslitteratur for barn.
Årets bok er lagt til julen.
Ikke noe galt med det, i og for seg.
Store forfattere har gjennom historien spekulert i julen, ta for eksempel årets nobelprisvinner i litteratur, Bob Dylan, som for noen år siden utga juleplate.
Nesbøs vri på juleplottet er som følger:
Den griske forretningsmannen Thrane har kjøpt rettighetene til julen fra selveste Kongen, og innfører like greit forbud mot å feire jul med mindre du har handlet for mer enn 10 000 kr. på et av hans egne varemagasin.
Men hva med alle som ikke har råd til det?
Hva med julens budskap om kjærlighet og samvær fritatt fra kommersielt fjas?
Doktor Proktor, Bulle og Lise ordner selvfølgelig opp.
Romanen blir raskt til en heidundrende berg- og dalbanetur i et Oslo som både ligner og ikke ligner byen fra virkeligheten:
Akershus festning er for anledningen utstyrt med raketter som aldri bommer på målet og Kongen er tillagt langt større makt enn vi er vant med.
Nesbø leker seg med blødmer, nyord og tradisjonen tro en saftig porsjon real promping.
Det er noe overskuddspreget over Nesbø som barnebokforfatter, som tydelig lar fantasien styre plottet.
Men det kan bli for mye av det gode, og det er bare så vidt han klarer å samle trådene på troverdig vis.
Et annet ankepunkt er at boken så tydelig er skrevet med hele verden som marked, men dessverre bommer på den norske julen (hvem får gaver av julenissen om morgenen på julaften?), og samtidig glemmer at julen i store deler av verden fremdeles er en kristen høytid.
Kristi fødsel er fraværende hos Nesbø, her er det en crazy versjon av en amerikansk Coca-Cola-Santa som gjelder.
Og så var det dette med budskapet i romanen:
Julen har blitt for kommersiell, julen handler om noe annet enn merkantile gleder og grådighet.
Vel og bra, og amen til det.
Likevel velger altså landets mest kommersielle forfatter å slippe sin nye bok, en julebok, akkurat idet Rema og Coop setter frem julegløggen og pepperkakene i hyllene, nesten på slaget to måneder før julaften.
Tilfeldig?
Neppe.
For Nesbø vil jo bare tjene litt penger på julen, slik forlaget vil det og bokens griske Thrane.
Det velvalgte lanseringstidspunktet og Per Dybvigs geniale illustrasjoner fortjener isolert sett terningkast seks.
God jul i oktober!
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 0
|
104447
|
Anmeldelse Trude Drevland:«Litt privat»
Hun påkaller Gud, forbanner pressen og forakter politiet.
Trude Drevland legger lite imellom i denne temperamentsfulle selvbiografien.
Trude Drevland:
«Litt privat»
Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men tidligere Bergensordfører Trude Drevland har fått smake grundig på hvor rettsløs man kan føle seg når man som en offentlig person får mistanker om korrupsjon rettet mot seg.
Det kostet henne ikke bare ordførerkjedet, men også det meste av livsgleden og store deler av selvfølelsen.
Drevlands gudmorsoppdrag for cruiseskipet Viking Star skulle vise seg å bli starten på et politisk havari av de helt sjeldne.
Trude Drevland starter denne historien med dens foreløpig dramatiske høydepunkt:
Da siktelsen om grov korrupsjon ble gjort kjent den 18. september i fjor.
Hun reagerer som så mange andre i samme situasjon:
Med sjokk, handlingslammelse, skyldfølelse og depresjon.
Men også med et brennende ønske om å reise seg igjen.
Store deler av boken handler naturlig nok om denne såkalte Drevlandsaken, som ennå ikke er avsluttet.
Men vi får også lese om resten av hennes liv.
Drevland skriver med varme oppveksten i etterkrigstidens Melbu, om utdannelsen til sykepleier og om et yrkesliv innenfor helsevesenet, før politikken fra 1990-tallet tar mer og mer av hennes tid.
Hun er flink til å fremheve andre, men er slett ikke fremmed for selvros.
Trude Drevland er i egne øyne både sterk og flink og tøff, og hun sørger for å nevne «min velsignede iboende humor.(…)min intense sosiale samvittighet, min sosiale evne og sterke rettferdighetssans».
Hun skriver med ekte entusiasme om Bergen og bergenserne, og blir fornærmet hvis noen finner på å kalle henne nordlending.
Hun er også befriende åpenhjertig i sin skildring av den første og «egentlige» Drevlandsaken, der advokatmannen hennes Odd nå soner for grovt økonomisk underslag, grovt bedrageri og dokumentforfalskning.
Bokens største svakhet er at den er rotete disponert, handlingen hopper umotivert frem og tilbake mellom den pågående saken og andre temaer.
Det er slurv med datoer, tidvis dårlig språk og svært mange gjentakelser.
En og samme episode, der en kvinne vil uttrykke sin støtte til henne, gjentas for eksempel to forskjellige steder i boken uten at det kan forklares med annet enn en meget slapp redigeringsjobb fra forlaget.
Slik kan man kanskje si at «Litt privat» minner om forfatteren selv:
Det er mye temperament, og det går til tider over stokk og stein.
Boken munner ut i nokså drøye konklusjoner.
På bakgrunn av sin egen sak mener Trude Drevland at tilliten til politiet er i fare, demokratiet er i ferd med å fallere og troen på en fri og uavhengig presse er i ferd med å gi tapt.
Mindre kan det kanskje ikke gjøres når den fornærmede part heter Trude Drevland.
SINDRE HOVDENAKK
| 0
|
104449
|
Bokanmeldelse:Tor Bomann-Larsen:
«Hjemlandet»
Som han kan skrive, Tor Bomann-Larsen.
I sitt syvende bind i storverket «Haakon & Maud» smeller han til igjen.
Med ros, ris, pisk og ironi – men fremfor alt med driv og engasjement og et brennende hjerte for å formidle sitt unike stoff.
Vi snakker om norgeshistoriens største biografiprosjekt, som startet ut med en plan for 20 år siden om to bind, og nå foreligger 7. bok.
Forfatteren, kunstneren og naturtalentet Tor Bomann-Larsen har blitt historiker og kildegraver så god som noen, men utfolder seg atskillige hakk mer løssluppent og lekent enn historikere flest.
Mens forrige bok dvelte om noen få måneder sommeren 1940, er det intet mindre enn hele andre verdenskrig, denne gang.
Det var trolig nødvendig for forfatteren med et taktskifte, å samle disse årene i én tekst for å ro det hele i land, ja nå «Hjemlandet».
Nok en elegant tittel i dette ambisiøse prosjektet, gjennomført av én tydelig fortellerstemme.
Fakta om «Hjemlandet»
At boken spenner over fem krigsår merkes da, Bomann-Larsen legger seg på et høyt nivå – det er politisk historie på topp nivå, og mye må utelates.
Men for et nivå!
Tor Bomann-Larsen har hatt adgang til kong Haakons dagbøker, hoffsjef Wedel Jarlsbergs dagbok, kongens adjutant Østgaards dagbok, hoffdame Ragni Østgaards brev til sin mann, finansråd Christan Mohrs dagbok, blant andre.
Dette gir et enestående intimt innsyn i livet og utfordringene for konge, kronprins og især kronprinsessen i eksil, i Storbritannia og i USA.
Samtidig har han atskillige nedslag i det nazi-okkuperte Norge, så scenene er mange, med hurtige vekslinger mellom kontinenter – og med et enormt personalgalleri, som han turnerer med begeistret språklig glede og frodige karakteristikker.
Bomann-Larsen er dyktig på analyser og metaforer og har nese for konstellasjoner.
Han lar et nytt par stige fram i denne fortellingen, kong Haakon og hans svigerdatter – tydelig markert på bokens omslag.
Og han roser kong Haakon for dynastisk fabelaktig arbeid ved å la kronprins Olav nå hjemlandet i mai 1945 alene til folkets jubel for kongefamilien.
Bomann-Larsen vet å formulere kong Haakon VIIs kongsgjerning.
Forrige bok kom i 2013:
Nazistene ville endre nasjonaldagen
Det er fortellingene fra livet i de rojale sirkler på utefronten som sitter best i boken, og som bringer mest nytt.
I London følges kong Haakon kloss på, han fremstilles som det sterke og klokeste leddet med politisk teft i en regjering som fra starten i eksil var herjet av oppløsning og indre strid – med nevekamp og dragkamp, avskjedsbrev, mistillit og et skjebnesvangert utfall for general Fleischer.
Mest fascinerende er dog fortellingen om kronprinsesse Märthas liv og virke i USA, og det gispende tette forholdet mellom president Roosevelt og henne.
I en scene sitter presidenten i badedrakt i Springwood og signerer et lass av papirer samtidig som han ga humoristiske bemerkninger til kronprinsessen.
Et papir gjaldt 10.000.000.000 USD til hæren!
I en annen scene i Det hvite hus er presidenten og hans nære medarbeider Harry Hopkins selskapssyke, og kronprinsessen og Ragni Østgaard ankom.
Kronprinsessen gikk «med presidenten til svømmebassenget» heter det uten videre kommentar, deretter spiste de fire kronprinsessens medbrakte kreps og dill «to aftner i trekk».
Her er nytt stoff om hvordan tyske kretser i USA forsøkte å lokke kronprinsessen tilbake til Norge, og forsøkte å legge initiativet på henne.
Bomann- Larsen tillegger kong Haakon æren for det han kaller «det tredje nei» - til en gryende hjemmefront, og et norsk politisk miljø han skildrer med ambivalens.
De mange fotografiene fra de kongelige album er gnistrende gode.
I partier er «Hjemlandet» med alle sine aktører og sprang mellom scener og miljøer krevende å henge med i.
Men det hele er velopplagt, prosaen pregnant og nesten majestetisk når Tor Bomann-Larsen er på tokt med kong Haakon.
| 1
|
104450
|
Teateranmeldelse:«Reisen til julestjernen»
Julestjernen har landet tidlig i år.
Den skinner med glød, spenst og spenning i hovedstadens høstmørke.
Seiglivet som få, er denne klassikeren fra 1924; selveste «Reisen til julestjernen».
En tekst om godhet som beseirer de vonde krefter, med Halvorsens smektende musikk som akkompagnement.
«Reisen til julestjernen»
Av Sverre Brandt
Musikk:
Johan Halvorsen
I Kjersti Horns regi, er det blitt en «julestjerne» med forfriskende kraft som utmerket forener tradisjon og nåtid.
Det er freskt, eventyrlig, iblant på grensene til å bli for utagerende skummelt, og iblant drukner teksten.
Men først og fremst er det en forestilling som byr på magisk kraft gjennom den fabelaktige scenografien, en godhjertet Sonja og et vell av små og store nisser, fugler og dansende julepresanger.
Her er intet spart på – det er storslått, sentimentalt, jordnært, og morsomt.
Den alltid stødige maestro Per Christian Revholt er leder for et orkester som bygger opp om forestillingens helhet, og som på tradisjonelt vis leder an i publikums allsang til velkjente lystige juleviser.
For generasjoner av nordmenn er det filmen som vises på julaften som er selve «Reisen til julestjernen».
Den er en omskriving av teaterstykket, men grunntonen er den samme; det bortkomne barnet Sonja som vil jakte på julestjernen for å glede den triste kongen som mange år tidligere mistet sin datter Gulltopp.
Sterk motstand får hun av den riktig onde greven (kongens bror) og en slem heksekjerring.
Det handler altså om grunnleggende verdier som troen på gode gjerninger; at man iblant må være en modig liten maur som opponerer når urettferdigheten er i ferd med å slå rot.
Selome Emnetu har en aura av trygghet, glede og jordnærhet som Sonja.
Som Askeladden i de norske folke-eventyr opplever hun at de hun er snille med på sin vei – og snill er hun med alle – også stiller opp for henne når den trøblete greven legger ut sine feller.
I duoen Emil Johnsen og Gisken Armand har man en fornøyelig karikert versjon av en greve med solbriller og gullklær og en bestemt og breial heks.
Særlig førstnevnte kan skremme de minste med sin voldsomhet, men fordi han gjør så mange fornøyelige teite ting, så ros skrekken i land.
I det eventyrlige scenerommet er det romslig med plass for velkoreografert dans og bevegelser blant de unge aktørene.
Det veksler mellom nydelige snøfnugg med tåspissdans, viltre smånisser med mere rockefot, og noen småfugler med joggebukser og store vinger.
Det er vakkert og det er rufsete, som et moderne eventyr bør være.
Det er ikke en julestjerne på Nationaltheatret, det er mange, mange små.
| 1
|
104459
|
Bokanmeldelse:Åsne Seierstad «To søstre»
Nok en gang har Åsne Seierstad levert en viktig bok som kommer til å engasjere svært mange lesere.
Det starter som en fortelling om to søstre fra Bærum som slutter seg til IS i Syria.
Men ganske snart utvikler «To søstre» seg til også å bli en historie om radikalisering av store grupper ungdommer, og ikke minst en lærerik fremstilling av hvordan krigen i Syria har artet seg de siste fem årene.
Til sammen gjør det «To søstre» til en av de aller viktigste norske sakprosabøkene på svært lenge.
Akkurat i disse dager, mens IS er i ferd med å gå på sitt største tap i slaget om Mosul, er det tre år siden to norsksomaliske søstre fra Kolsås i Bærum lurte alle og dro til Syria for å slutte seg til IS-styrkene.
Søstrene går i boken under psevdonymene Ayan og Leila.
Hovedtrekkene i boken er kjent fra tidligere, men Åsne Seierstad tilføyer detaljer og utdypende informasjon, takket være et rikt kildemateriale.
Både det som er stilt til disposisjon av søstrenes familie, og det hun har hentet fra egen research.
Spesielt inntrykk gjør det å lese de mange meldingene på Facebook og andre sosiale medier som gikk frem og tilbake mellom søstrene og familien her hjemme.
Som fremstilling av en radikaliseringsprosess er boken særlig verdifull, og organisasjonen Islam Net står tilbake med et tungt ansvar for å legge til rette for slik radikalisering blant unge nordmenn.
Men også private koranlærere, det lukkede somaliske miljøet og andre sosiale strukturer blant innvandrerne må ta sin del av ansvaret for denne prosessen.
En prosess som forandret to normalt livsglade ungjenter fra Bærum til IS-bruder i Syria.
I løpet av disse tre årene har de også begge blitt mødre.
For meg personlig er det ekstra spesielt å lese om to jenter med en så ekstrem skjebne som vokste opp bare en liten kilometer fra mitt eget barndomshjem, som gikk på de samme skolene som meg og som også vanket i Sandvika på fritiden.
Riktignok en generasjon senere, men nærheten gjør likevel inntrykk.
Åsne Seierstad skriver krystallklart, effektivt og stramt.
Handlingen er ofte bygget opp som scener, konkret og håndfast skildret.
Hun vet hvordan man skal disponere et såpass omfattende materiale, og legger inn dramaturgiske grep der det trengs.
I den delen av boken som handler om farens reiser til Tyrkia og Syria for å få jentene sine med seg hjem, går hun svært langt i å leve seg inn i farens tanker og opplevelser.
Det er til dels grusomme opplevelser han beskriver, flere ganger er han i livsfare og en periode sitter han i en dødscelle i Syria, mens medfangene hans en etter en blir ført ut og forsvinner.
Blant dem en han skildrer som nærmest et barn.
Seierstad har nokså åpenbart gjort en grundig vurdering av farens troverdighet som kilde.
Det kommer frem opplysninger i boken som ikke stiller ham i så godt lys.
De to søstrenes skjebne er fortsatt uavklart, men det er liten grunn til å tro at tilværelsen blir noe enklere etter hvert som IS drives på defensiven.
Fremdeles er det vanskelig å forstå valget de tok.
Men den som leser «To søstre» blir i det minste langt klokere når det gjelder hvordan det kunne skje.
| 1
|
104462
|
Bokanmeldelse:J.K. Rowling/John Tiffany/Jack Thorne:
«Harry Potter og barnets forbannelse»
Igjen har J.K.
Rowling tryllet frem en fascinerende og kompleks Harry Potter-story, ispedd passe doser humor, sterke følelser, dramatisk fremdrift og mørk ondskap – samt heldigvis en ny generasjon uredde antihelter med tryllestav.
Det startet i 1997, og nå er det nesten gått 10 år siden Harry Potter-eventyret tok slutt, med bok nr. 7, «Harry Potter og dødstalismanene».
Riktignok har J.K.
Rowling lagt ut en og annen info-konfekt om hvordan det har gått med Harry & Co. på sin nettside Pottermore.com, men noen ny Harry Potter-bok lå ikke på beddingen.
Ikke rart at blodfansen gikk nesten bananas av lykke da Rowling skrev grunnstoryen til et nytt kapittel i Potter-sagaen, «Harry Potter og barnets forbannelse».
Vi snakker riktignok om et skuespill, ingen roman, men vi er fullt og helt tilbake i det magiske og dypt originale Potter-universet.
Denne gangen følger vi Albus, Harry og Gullas sønn, og Scorpius, sønnen til Draco Malfang og avdøde Astoria, på dristige eventyr i trollmannsverdenen – eventyr som gjenoppvekker uhyggelige forhold i fortiden.
Stikkordet er selvsagt fyrst Voldemort, den personifiserte ondskapen, som Harry nedkjempet i den siste boken.
Som vanlig spiller Rowling på flere handlingsstrenger.
Vi skal ikke spolere moroa for nye lesere – hva «barnets forbannelse» består i, må leseren finne ut selv.
Men det vanskelige forholdet fedre og sønner imellom er et viktig omdreiningspunkt i «Harry Potter og barnets forbannelse».
Ikke bare får vi brettet ut det betente forholdet mellom Harry og yngstesønnen Albus, men også Draco Malfang sliter med far-sønn-forholdet til Scorpius.
Når så Scorpius og Albus blir bestevenner, blir mange tråder spunnet og viklet inn i hverandre, fra fortid til nåtid.
For det sønnene sliter med, er å leve i skyggen av berømte fedre eller mørke familiebånd – begge er upopulære på trollmannsskolen Galtvort, begge føler seg som tapere.
Og her er vi ved en av teaterstykkets store styrker:
Det kaster spennende nytt lys over hele Potter-universet.
For sønnene reiser tilbake til fortiden – for å rette opp det de mener er urett begått av forrige generasjon.
Dette er mulig grunnet en hittil ukjent tidsvender; den samme tidsmaskinen som vi først møtte i bok nr. 3, «Fangen fra Azkaban».
Da fikk Hermine Grang i all hemmelighet låne en tidsvender av professor McSnurp for å rekke alle timene sine.
Senere bruker Hermine, Harry og Ronny Wiltersen en tidsvender for å reise tilbake i tid og redde Gygrids hippogriff Bukknebb fra å bli henrettet.
Utvilsomt er bok nr. 8 om Harry Potter først og fremst en delikatesse for alle Potter-fans – dette er definitivt ikke boken å starte med om man vil tre inn i Potter-universet.
Her mangler jo dessuten den tette detaljveven fra romanene; bare dialogene og noen sparsomme sceneanvisninger står igjen.
Åpenbart spiller den visuelle gestaltningen på en scene en sentral rolle her.
Denne må altså leserne greie seg uten.
Stykket, som går i London, har for øvrig fått meget gode kritikker og godord for magisk scenografi.
Jack Thorne er mannen bak iscenesettelsen av Rowlings historie.
Men teaterstykkets tekst bærer alene, heldigvis.
For igjen har Rowling tryllet frem en fascinerende og kompleks story, ispedd passe doser humor, sterke følelser, dramatisk fremdrift og mørk ondskap, som igjen truer med å bryte ut over verden – der det heldigvis finnes en ny generasjon uredde, tryllestavsvingende antihelter.
La oss håpe at «Harry Potter og barnets forbannelse» ikke blir det siste eventyret Rowling spinner fra sin unike magiske verden.
| 1
|
104474
|
Bokanmeldelse:Pedro Carmona-Alvarez:
«Bergen Ungdomsteater»
Vakker oppfølger fra Pedro Carmona-Alvarez.
«Bergen Ungdomsteater» innfrir forventningene og gir leseren lyst på mer.
Talentfulle Pedro Carmona-Alvarez er både poet og musiker i tillegg til romanforfatter.
I 2012 fikk han sitt gjennombrudd også i sistnevnte sjanger med boken «Og været skiftet og det ble sommer og så videre».
Romanen vant P2-lytternes romanpris og har siden blitt oversatt til flere språk.
Årets bok er den varslede fortsettelsen av historien om Johnny fra New Jersey og norske Kari.
Men nå er det datteren Marita som står i sentrum.
Johnny har reist tilbake til USA og Kari flytter tidlig i boken med sin datter til Bergen der hun har fått seg ny kjæreste.
I tillegg til Marita følger romanen to unge gutter, Johannes og Andreas, som begge skal få stor betydning for ungdomsårene og hennes erfaringer i kjærlighet og vennskap.
Fikk du med deg denne?
Terningkast seks til Elena Ferrantes siste bok
Romanen er også et portrett av en bestemt tidsperiode – midten av 1980-tallet til begynnelsen av 90-tallet – med Bergen som universets midtpunkt, samt enkelte avstikkere til USA.
Som i den første boken om Johnny, Kari og Marita, har musikken en fremtredende plass, det lyttes og diskuteres, ikke bare om musikk, men politikk, kunst og teater.
Bergen Ungdomsteater er teateret skuespillerspiren Johannes er midtpunktet i, men tittelen på romanen kan også tolkes som en passende beskrivelse av ungdomsårenes ofte teatralske følelser, intense intriger og å lære å spille seg selv på verdens scene.
Om forfatteren:
Å skrive om oppvekst, skolegang, ungdomsår og tidlig voksenalder kan være risikabelt.
Hvordan gjøre dette på en ny måte som ikke likner utallige andre skildringer av unge menneskers første erfaringer med å bli seg selv?
Pedro Carmona-Alvarez kommer godt fra det i denne trekanthistorien, mye takket være hans suverene språk og fininnstilte blikk for detaljer og nydelige sceneskift.
At forfatteren er poet kommer tydelig frem, det gjør også musikeren, som vet å benytte seg av rytme og pauser og intense sololøp, alt etter som.
Selv om dette er en roman om og fra Bergen, er det når handlingen legges til USA, der både Marita og Andreas har familie, at noen av de mest minneverdige scenene oppstår.
Ved bokens avslutning har Rodney King nettopp blitt skambanket av politiet i Los Angeles og Marita befinner seg midt i opptøyene.
Bokens brå slutt tyder på at det kommer mer.
Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.
Gabriel Michael Vosgraff Moro
HØR:
Høstens sekserbøker og bøkene VG-anmelderne gleder seg til i høst:
Soundcloud:
Høstens beste bøker
| 1
|
104477
|
Showanmeldelse:«Vi elsker ABBA»
Høstens energibombe er avfyrt; et ABBA-show med spenst og sødme!
Om noen fremdeles skulle tvile på om ABBAs sangskatt tåler dagens lys, så er denne forestillingen et utmerket eksempel på at den svenske ikoniske gruppens tekster og musikk fortsatt har høy potens.
EDDERKOPPEN TEATER
«Vi elsker ABBA»
Heftig driv og høyt tempo kombineres med varme, sødme og lidenskap – det er rocka og det er nært.
Det hele fremført med musikalsk og tekstlig tyngde av glimrende artister og et band med trøkk.
I vesentlig grad swinger det så godt at ingen av oss har problemer med å slippe løs vår indre «Dancing Queen».
På sett og vis kan man tro at det er en enkel oppgave å snekre sammen et show med utgangspunkt i ABBAs låter.
Materialet er overveldende, her kan det plukkes fra øverste hylle.
Problemet er at man lett kan gå i fella å lage et slags lettflytende «best-of-show».
Den fella er i denne forestillingen behørig unngått.
Med små og iblant alvorstonte introduksjoner vokser tekstene i enkelte av låtene fram til å bli fortellinger som oppleves både mer seriøse og mer gripende enn det de fleste nok fikk med seg i den akutte ABBA-rusen på 70-tallet.
Sammensetningen av låtene er raffinert; en egen bolk med rocka låter (f.eks.
Voulez Vous, On and on and on) og en sensuelle nattklubbseanse med låter som Money money money, Gimme gimme gimme, Head over heels).
Og imellom – de mer neddempede sangfortellingene om jenter som er lengter, om det å ha en drøm, for ikke å snakke om den lidenskapelige, gjenkjennelige teksten til den ulykkelige dama som møter eksen; «The Winner takes it all» – gnistrende fremført av Jannike Kruse.
I «Pity the Child» fra musikalen Chess, er trøkket like sterkt – da med Grjotheim som utøver.
Veteranen Rypdal briljerer med en fornøyelig seanse om sitt møte med svensktoppen, hennes omgang med Agnetha Fältskog før ABBA så dagens lys.
Her raljeres det muntert med kommende ABBA-låter, der også vår hjemlige «Hompetitten» får plass.
Tommy Fredvang får spillerom i de rocka partiene, og Rita Eriksen legger vakre blåtoner inn i låter som Fernando og Chiquitita.
Litt mindre «har-dere-det-bra?»-prat kunne det vært i starten.
Men utover i showet ble det lille som ble sagt både et fint, munter og vemodig akkompagnement til sangene.
Ensemblet løfter tekst og musikk utover det rent popmusikalske, og bringer det over i musikalens inderlige verden.
Dette er garantert en høstlig vitamininnsprøyting som burde vært på blå resept!
| 1
|
104492
|
Bokanmeldelse:Ivo de Figueiredo:
«En fremmed ved mitt bord»
Interessant men litt ordrik historie om migrasjonens pris.
Ivo de Figueiredo:
«En fremmed ved mitt bord»
Den profilerte forfatteren Ivo de Figueiredo gir med denne boken sin egen kommentar til den brennaktuelle debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen, og bruken av levende modeller i skrivingen.
Riktignok insisterer forfatteren selv på at han skriver sakprosa, men også han må ty til både antakelser, gjetning og fortolkning når han her tar for seg sin fars historie.
Interessant nok oppfinner han likeså godt sin egen sjanger, og kaller boken en «familiefortelling».
Resultatet er blitt en engasjerende og svært velskrevet bok, selv om de Figueiredo til tider blir litt for glad i detaljer og sidespor.
Fikk du med deg denne?
Terningkast seks til Elena Ferrantes siste bok
Ivo, med mellomnavnet Bjarne, er gutten fra Langesund som var litt brunere i huden og som hadde litt mørkere krøller enn de andre guttene han vokste opp sammen med.
Forklaringen ligger i hans faderlige opphav, og det er først og fremst faren Xavier Hugos historie vi her blir introdusert for.
Selv om også moren Mari naturlig nok spiller en sentral rolle, er «En fremmed ved mitt bord» i første rekke fortellingen om et liv som bærer i seg flere kontinenter, skiftende identiteter og ulike klasser på en og samme tid.
Det er også en historie om hvordan Ivo som middelaldrende mann søker etter å forstå og forsones med en far som han i mange år har hatt et fjernt forhold til.
Et forhold mest preget av pinlighet og distanse.
Nå føler forfatteren imidlertid at det haster å finne ut av farens historie, og det er ikke småtterier han og leseren her må sortere ut.
De Figueiredo-familien kommer som navnet tilsier fra et opprinnelig portugisisk koloniområde, nærmere bestemt Goa ved Indias vestkyst.
Ivos oldefar forlot Goa for å søke en ny start for seg og sin familie i Zanzibar.
I dag ligger Zanzibar i Tanzania, men på oldeforeldrenes tid var det en del av det britiske imperiets besittelser på Afrikas østkyst.
Med sitt indiske utseende og portugisiske navn kunne de Figueiredo’ene her gjøre karriere som lojale byråkrater for britene.
«Butlerbyråkrater» kaller forfatteren dem, en form for statsløse, lojale tjenere for et imperium foran undergangen.
Hans farfar og farmor fortsetter denne rastløse ferden til først Dar-es-Salaam og senere til Nairobi i dagens Kenya.
Og det er denne rotløse bakgrunnen Xavier bærer med seg når han som student i 1960-tallets England treffer den frisinnede norske jenta fra Norge.
Slik har det seg at det etableres en såkalt multi-etnisk familie i Telemark.
Det går ikke uten videre så bra, og Ivo de Figueiredo er tøft åpenhjertig i sin skildring av farens nederlag i møtet med et moderne norsk 1970-tallsamfunn.
Bokens hovedkvalitet ligger likevel i skildringen av de Figueiredo-slektens skjebne, der familien ble det egentlige hjemlandet etter hvert som imperiene og samfunnssystemene de engang hadde tilhørt forsvant mellom fingrene på dem.
Slik lykkes forfatteren gjennom en manns skjebne å stille vesentlige spørsmål omkring identitet, herkomst og migrasjonens pris.
SINDRE HOVDENAKK
Om forfatteren:
Ivo de Figueiredo (50) slo igjennom som forfatter med biografien « Fri mann.
Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie» i 2002.
Senere har han blant annet skrevet bøker om Henrik Ibsen og Henrik Wergeland.
| 1
|
104495
|
Bokanmeldelse:Elena Ferrante:
«Historia om det tapte barnet»
Det er bare å sette fram godstolen, rydde tid og lese Ferrante!
Siste del i Napolikvartetten er besettende og dypt bevegende.
Historia om det tapte barnet
Oversetter Kristin Sørsdal
573 sider, 299 kroner
Verden har ventet på fjerde og siste bind av Napoli-kvartetten.
Det vil si her i Norge har vi ventet på Det norske Samlagets utgave, i Kristin Sørsdals vakre nynorske oversettelse fra italiensk.
«Historia om det tapte barnet» er da verdt ventetiden – den er en vakker, avklaret roman som følger Elena (Lenu) og hennes venninne Lila gjennom uvennskap, stormer, strid, intenst vennskap helt inn i alderdommen, så langt det er mulig da, å følge mystiske, uberegnelige og briljante Lila.
Fjerde bind har undertitlene «Moden alder» og «Alderdom».
Første del handler da om siste del av 1970-tallet og inn på 1980-tallet.
Siste del følger hovedpersonene og menneskene rundt dem fram til om lag 2010, inn i alderdommen.
«Historia om det tapte barnet» er helt enkelt en fantastisk avslutning i det store eposet om de sterke kvinnene, den suverene og skolerte Elena og den intense og uforutsigbare Lila.
De har forsøkt å komme seg vekk fra sin barndoms brutale bydel i Napoli, med camorra, vold og drap og kidnapping.
Men det er i Napoli de finner hverandre igjen.
Så forsvinner Lila, og Elena flytter igjen, leter, tenker, skriver og skriver.
Om dette spinner Ferrante sin suverene Napolikvartett, et unikt litterært prosjekt.
Romanen «Det tapte barnet» er lett å tre inn i og griper fatt i leseren med et nakketak.
Scener og situasjoner er tydelige, de er spisset og skjerpet – det bærer av sted gjennom tiårene som mot et klimaks.
Livene som utspiller seg er konfliktfulle og vanskelige – fortelleren Elena reiser hele tiden i jobboppdrag mellom en rekke byer som fetert og dyrket forfatter – mellom Firenze, Milano, Roma, Napoli og ut i verden, til Tyskland og USA.
Hun rives og slites med gleden over yrkessuksessen og kaoset rundt hvor de de to døtrene Dede og Elsa skal være mens hun reiser.
Hos den possessive og dominerende svigermoren i Firenze, eller hos Elenas mann som heller ikke har tid og som Elena forlater?
Ved siden av yrkeslivet styres Elena av det intense forholdet til Nino, en gjensidig besettelse.
Men han har kone og barn i Napoli, likevel flytter Elena til Napoli og frister sjansen med Nino.
Men også denne besettelsen ebber ut, Nino er en notorisk kvinnebedårer.
Sterke og talentfulle Lila vokser fram med ny kraft i denne romanen.
Hun har bygget seg opp som nyskapende bedriftleder av dataselskapet Basic Sight og har stor innflytelse over menneskene i sin gamle bydel.
Lila strekker ut en hånd til Elena i hennes kaos og dermed virvles deres liv, menn og barn tett sammen.
Ja, endog blir de to gravide samtidig, og føder hver sin datter.
Men døtrene får ulike skjebner.
Tittelen «Historia om det tapte barnet» viser til en dyp tragedie.
For ikke å røpe for mye - det er flere tapte barn i denne fortellingen.
Romanen er fjetrende og fascinerende bygget opp i et sterkt driv med intense dialoger, henslengte replikker, samtaler mellom barn, mellom voksne.
Kompliserte liv veves tettere sammen, eller familier splittes.
De nye generasjonene barn veves nennsomt inn.
Her er bramfrie samtaler om seksualitet, om nådeløse relasjoner mellom menn og kvinner, om verdien av å holde på ekteskapet, om den romslige aksepten av forhold på si’.
Elena opplever bølgedaler som forfatter og griper i en kaotisk stund til et gammelt manus, opplever suksess med å skrive om Napoli og livet der.
Hun skriver mer, ja, hun skriver på «denne historia som verka som den aldri skulle ta slutt.»
Dessverre er Napolikvartetten slutt.
Nyt den.
GURI HJELTNES
| 1
|
104510
|
Teateranmeldelse:«Heia Flåklypa!»
Typene er velkjente og godslige, men det er forbausende lite «tempo gigante» når Flåklypa-gjengen entrer scenegulvet.
Nå har de funnet veien til teatret; Solan, Ludvig og Reodor Felgen - samt noen andre lett gjenkjennelige figurer fra Kjell Aukrusts frodige univers.
Men å transformere sykkelreperatør Felgens kreative idéer til en teaterscene er ingen enkel oppgave.
«Heia Flåklypa!»
Scenerommet er riktignok fullt av artige detaljer en oppfinner av Felgens kaliber verdig.
Men det som i de to siste animasjonsfilmene fortoner seg som en fartsfylt heisatur med innlagte farer og humor i svingene, blir her nokså stillestående.
Det skjer igrunnen svært lite, bortsett fra litt små-trivelig prat mellom Flåklypas eiegode innbyggere og noen langt mer uredelige sjeler i hovedstaden.
De to siste animasjonsfilmene om Flåklypa har vist at denne fantasieggende urnorske bygdehistorie har et godt grep om det norske folk, også årevis etter Caprinos store film fra 70-tallet.
At «konseptet» melkes for alt det er verd er ikke merkelig.
Kombinasjonen av humor og replikker som vekselsvis fungerer for barn og for voksne har gjort Flåklypa til en sikker vinner.
Alle får i grunnen nokså mye å hygge seg med.
Det kan virke urettferdig å trekke inn disse filmene i en anmeldelse av teaterstykket.
Men filmene er en vesentlig grunn for at nye generasjoner barn har oppdaget den vesle bygda Flåklypa og stedets anderledes-typer, og det er i stor grad disse barna (og deres voksne følge) som er Riksteatrets potensielle besøkende.
Derfor oppleves denne teaterversjonen som om tempoet er skrudd ned noen hakk for lavt.
Ikke så mye spenning er det heller, før et godt stykke ut i annen akt.
Og musikken som akkompagnerer det hele er også av noe variert format, i blant på grensen til det rent pompøse.
Det dreier seg kort og godt om en melkespannkastekonkurranse, og om en fin frue i Oslo som vil gjøre hva som helst for å slå bygdefolket på deres egen hjemmebane.
Simom Andersen og Robert Skjerstad gjør noen fine parodier på enkefru Engelschøn-Glad og hennes sleske tjener Mysil Bergsprekken.
Våre venner i Flåklypa vagger og spretter rundt som likandes typer, uten at de helt mestrer å få den umiddelbare nærheten til hverken det helt unge - eller det litt eldre publikum.
Det mangler noe på flyten i selve historien.
Men - for ikke å høres alt for mye ut som en sur kjerring fra Oslo - så løsner det mot slutten av forestillingen.
Det blir mer fart og trøkk, og selve melkekasterkonkurransen er løst på en riktig artig måte.
Det trøkket skulle kommet tidligere.
| 0
|
104551
|
Teateranmeldelse:«Spellemann på taket»
Når teater er vitalt og livsbejaende er det artig.
Det er «spellemannen» i Bergen.
Den frodige musikalske fortellingen om den fattige melkemannen og jøden Tevye er i Hungnes' regi blitt et stykke morsomt, lekent, spenstig og først og fremst varmt teater.
Musikalen tas opp med jevne mellomrom, og fenger stadig.
Både gjennom sine frodige karakterer, den skarpe jødiske humor og fordi den så elegant fletter sammen kultur, religion og samfunnsendringer.
Dette er fortellingen om Tevye, hans kone Golde og deres døtre, hvorav noen gifteklare.
En handling lagt godt over 100 år tilbake i tid, med strenge jødiske tradisjoner som utgangspunkt, blir likevel ikke utdatert.
Fordi undertonen – mennesker i brytningstid, og uønsket oppbrudd – er lett gjenkjennelig.
All munterhet til tross, de tvinges til å dra fra sine hjem.
DEN NATIONALE SCENE
I det som oppleves som en intim atmosfære spilles det først og fremst på de menneskelige strenger.
Det gjelder ensemblet som helhet, skuespillere og musikere, og André Søfteland i rollen som Tevye i særdeleshet.
Han er som en vinner i manesjen allerede fra de første takter av signaturmelodien «Hvis jeg var en rik mann».
Søfteland har den musikalske kraft, og de skiftende uttrykk Tevye representerer.
Han er bærer av tradisjon, men i sin stadige dialog med Gud, evner han bedre enn mange å se at de fleste saker har mer enn en side, og at samfunnshjulet sakte, men sikkert drives fremover.
Søfteland balanserer denne mannens trass, stahet og raushet med en så mye overbevisende empati, at en skarve anmelder rett og slett blir glad.
Som en følger gjennom forestillingen beveger Rasmus Hella Mikkelsen seg rundt om på scenen, spillende på sin fiolin; et virkningsfullt akkompagnement som understreker både det sprelske livfulle og det dype vemod.
Det skal også sies at han har et utmerket korps av dyktige medmusikanter.
Musikken – levende fremført på scenen, er i høy grad med på å skape den vitale og intime stemningen som ligger som en spenstig tone over oppsetningen.
Forestillingen vektlegger også det karikaturmessige i enkelte av figurene, uten at det overdrives.
Enkelte opptrinn en rene shownumre, som en forrykende dans med flasker balansert på hatter under et bryllup.
Iblant blir tempoet litt unødig høylytt.
Men det er blitt en forestilling som formidler det livsbejaende med en smittende entusiasme.
Og som i siste scene har et glimt av hva som ventet jøder under et annet regime.
| 1
|
104584
|
Teateranmeldelse:Vildanden+En folkefiende
- Enemy of the Duck
Dette er Ibsen-show med burlesk humor, eggende fantasi og et sannhetsjag som svir.
En kan være fristet til å spørre «What the Duck is this??»
Farse?
Sprelsk show, en visuell happening?
Alvor som rammer midt i fleisen på en skarve tilskuer?
Vildanden+En Folkefiende
- Enemy of the Duck
Ja - en salig miks av dette, og noe til.
Forvent i alle fall ingen tradisjonell tilnærming til de to Ibsenstykkene som den islandske regissør Arnarsson har bearbeidet til ett.
For min del tenkte jeg dette fort kan bli en forestilling for å vise hvor mye man kan finne på med Ibsen, mest for å forsøke å finne opp kruttet på nytt.
Men det skjer ikke her, for når man løsner opp sitt indre Ibsen-filter, så åpner det seg en forestilling som er morsom, underholdende og som holder fanen høyt når de gjelder sannheten.
Og i fokuset på den ubehagelige sannheten trer Ibsens holdninger fra begge stykkene egentlig ganske klart fram.
Synligst blir det når Mads Ousdal i rollen som Gregers Werle (alias doktor Stockmann) tar ballegrep om publikum under en forrykende monolog.
Han starter med muntre minner som han selv - altså Mads - har opplevd helt fra han vandret i kulissene som guttunge med pappa.
Men det tar ikke lang tid før latteren sanser og ubehaget setter inn.
Med økende intensitet er det selve teateret som granskes, institusjonens forsøk på å formidle det de tror på, vise publikum sannheten - og alt det håpløse de har gjort - og vi har applaudert høflig underveis.
Dette skjer like etter at Eindride Eidsvold i rollen som hans bror, har forført oss - publikum - som overbevisende agitator for at det slett ikke er noe i veien med oljerørene, som hans bror hevder.
Hele forestillingen er meta-teater.
Skuespillerne kommenterer seg selv og hverandre, illusjonen brytes stadig vekk.
Hvor festlig det er, varierer, men det gir det hele et preg av å være en happening som tross en del ujevnheter fascinerer.
Familien Ekdal er sterkt karikert og blir et lett offer for sannhetsprofeten Gregers Werle (Ousdal) som skal gjøre samlivet for familien enklere ved å fortelle en sannhet som er direkte ødeleggende.
Nader Kademi er muntert vimsete, både som Ekdal og som seg selv.
Andrea Bræin Hovig er hans kone Gina, og spiller ut mange ulike kort, både som bitchy og omsorgsfull mor.
Kjersti Tveterås bedriver ren slapstick-komedie i rollen en sprelledukke av ungjenta Hedvig.
Og Kai Remlov er drag-queen av edelt merke som gamle Ekdal.
Om den tradisjonelle familien Ekdal delvis er filleristet i denne oppsetning, har de likevel relevans i forening med de sannhetssøkende idealer i «En folkefiende».
Kostymer, scenografi, hele settingen har noe drømmende over seg, som en del av den frodige fantasi til filmskaperen Baz Luhrman.
Tyngden i annen akt, med en slutt som griper er med på å gjøre dette til en av ikke altfor mange «eksperimentelle» Ibsen-oppsetninger som gir tilskueren en på tygga - og noe saftig å tygge på.
| 1
|
104585
|
Teateranmeldelse:«Landstrykere»
TROMSØ(VG)
Det blir mye liv og røre når den slagferdige Hamsunfiguren August fyrer fra hofta og smeller med kjeften.
Forestillingen tar utgangspunkt i Hamsuns fortelling om August; en frodig beskrivelse av et menneske med usedvanlig kreativ drivkraft, store drømmer, stor gjennomføringsevne - og en luring av rang.
En kombinasjon av Peer Gynt og ettertidens smarte gründere.
HÅLOGALAND TEATER
Fortellingen er knadd og bearbeidet av regissør Yngve Sundvor til en forestilling der humoren er drivkraften.
Samtidig synliggjøres de skarpe observasjoner over hvilke konsekvenser det får når fremskrittet havner i en høyst risikabel dans rundt pengegaloppen.
Litt rusk i maskineriet på generalprøven onsdag kveld, utbedres høyst sannsynlig etterhvert.
I sentrum for det hele er en fyrrig, spretten og forførende Eirik del Barco Soleglad.
Kroppsspråk, mimikk og de innsmigrende ord han serverer - enten det er spenstige fremtidsvyer eller dikt og forbannet løgn - er en fryd for øye og øre.
Som han selv sier i rollen som den uforbederlige optimist August:
Vi skal ha liv og røre, arbeid og fortjeneste!
Liv og røre blir det når en slik mann utfordrer et lite kystsamfunn
- Polden - til å kaste seg inn i den moderne tid mot slutten av 1800-tallet.
Han kom, så og vant - tilsynelatende.
Med smittende entusiasme får han folket med på at fisket og jordbruk er greit nok; men August vil ha bank, industri, post og penger.
At han er mer opptatt av selve spillet rundt sine ideer, enn at de faktisk skal lykkes, får store konsekvenser for de som logret rundt ham og fulgte hans råd.
Det hjelper dårlig med aksjer i banken, når silda uteblir.
Men folk liker å lokkes av overbevisende nyskapere.
I Polden blir de med på moroa, slik vi fortsatt gjør i dag.
Profittbegjæret er sterkt, og fallet når det rakner er stort.
Det vesle kyststedet til Hamsun blir i så måte et speilbilde av et samfunn ikke så rent ulikt de fleste steder i verden.
Aktualiteten er poengtert med kostymeskift som indikerer det tidløse i Augusts opportunistiske handlekraft.
Denne frodige og realistiske skildringene har også fine ymt om de urolige og rastløse stemningene mennesker i mellom.
Det er mennesker, kvinner og menn, som preges av årelange fortielser, lidenskap,plikt og drømmer.
Stamsø Munch har den sårbare rastløsheten som Augusts venn Edevart; en ensom cowboyskikkelse som lengter etter det han ikke kan oppnå.
Det enkle og fine scenebilde skapt av Arne Nøst og lysdesigner Richardsen bygger opp om de skiftende hamsunske stemninger, godt ispedd regissørens sans for å gi det hele et snev av en real amerikansk country ballade.
Ikke så rent lite publikumsfrieri, men det funker.
Anmeldelsen er skrevet etter generalprøven.
| 1
|
104605
|
Teateranmeldelse:Utmattende etterfest
Skal du bare på ett nachspiel i år, dra til Oslo Nye!
Premiere:
«Hvem er redd for Virginia Woolf?».
Oslo Nye Teater.
Regi: Kim Bjarke.
Med:
Linn Skåber, Sven Nordin, Ingvild Holthe Bygdenes, Eldar Skar.
Vi møter det middelaldrende ekteparet Martha (Linn Skåber) og George (Sven Nordin) på vei hjem fra fest, ironisk hakkende på hverandre.
Det skal bli verre, mye verre – og det starter i det Martha frekt annonserer at hun har bedt et yngre par på nachspiel.
De dras uforvarende inn i et destruktivt maktspill mellom de to eldre, et «kosehat» som setter de unge ut – samtidig som det avkler deres eget forhold.
14 år etter at stykket gikk sin seiersgang på Oslo
Nye er det klart for en ny runde med nachspielet fra helvete, første gang satt opp i 1962.
Det er absolutt ingen ting ved Kim Bjarkes oppsetning av klassikeren som lukter utdatert:
Dette er rystende, gnistrende teater som vil sitte i lenge på den som er så heldig å få tak i billett.
Jeg har prøvd, men jeg har ennå ikke klart å finne dødpunkter i løpet av de nesten tre timene stykket varer.
Vi befinner oss i et amerikansk universitetsmiljø på 60-tallet, men tidskoloritten er dempet.
Den enkle scenografien med en minimalistisk sofagruppe midt på scenen kunne godt ha vært fra et professorhjem på Nordberg i dag.
Teksten ligger veldig tett opp mot originalen, men slik føles det ikke.
Uten desperate forsøk på å freshe opp språket oppnår man en flyt som oppleves som «her og nå».
Utgangspunktet er 60-tallets øvre middelklasse, men tematikken er tidløs og griper en like sterkt i 2016:
Hvordan vi fremstiller oss selv for omverdenen, verdien vi hele tiden legger i hvem vi er og hva/hvem vi har.
Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdenes spiller det unge paret Nick og Honey.
I utgangspunktet «streitinger», men de to skaper svært komplekse karakterer vi følger intenst mot en mulig smell.
Nordins George er utilnærmelig, ubehøvlet og desillusjonert.
Skåbers Martha er infamt ertende, mens hun hele tiden forsøker å tøye strikken og teste ektemannens grenser.
Mye, det aller meste i denne oppsetningen, hviler på de fire skuespillerne.
Timingen dem imellom er forrykende, men det som fascinerer mest er måten de nyanserer og overrasker absolutt hele veien.
Det er intensivt, men aldri gnålete, emosjonelt, men aldri sentimentalt såpete.
Ondskapen mellom Martha og George er brutal – det gjør vondt å se på, men hadde det ikke vært for at det er snev av gjenkjennelighet i stoffet ville vi avvist det for lengst.
Og hadde vi ikke øynet håp, hadde det ikke vært liv:
I korte, korte glimt aner vi bitte små kimer av håp:
Som når George raser inn med gevær og later til å skyte ned hele nachspielet.
Martha vet akkurat hva han holder på med – hun kjenner ham – og i disse øyeblikkene maner Skåber og Nordin frem ren teatermagi på Oslo Nye.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
104616
|
Teateranmeldelse:«Etterlyst:
Jesus»
Man kan selvfølgelig spørre om Bjørn Eidsvåg tror på Jesus.
Mer vesentlig er dog spørsmålet om Jesus tror på Bjørn Eidsvåg.
Problemet religiøs «tro» er sammensatt.
I vitenskapelig forstand er «tro» ubeviselig.
Like fullt styrer det mange menneskers liv, fordi for troende mennesker er deres tro så sentral og så vesentlig, at man vil hevde man faktisk ikke har et valg.
ETTERSØKT:
JESUS
Derfor tror antagelig Jesus stadig på Bjørn Eidsvåg, selv om Eidsvåg tilsynelatende helhjertet forsøker å bli kvitt ham.
Jesus lar ikke Eidsvåg i fred – hvilket denne utfordrende, fine og morsomme forestillingen beviser.
Eidsvåg er en urokråke og et levende paradoks:
En prest rasjonelt kritisk til Bibelen og logisk avvisende til Kirkens bekjennelser; en livsnytende pietist; en velnært solidaritetserklærer overfor verdens sultne; en forkynner av kristeninspirert humanisme; en grunnleggende betviler av alt som ikke bygger opp om kjærlighet, håp og enkeltmenneskers hellighet.
Så dette handler faktisk ikke om tro/ikke-tro; det er en utfordring først og fremst til Eidsvågs kristne med-troende om hva man gjør med sin tro og hva slags konsekvens troen får i den verden vi lever i.
Han gjør små forsøk på også å forkynne til troende innenfor andre religioner – uten at akkurat det blir spesielt effektivt.
Denne forestillingen er helt usedvanlig levende:
Frisk komedie fra bedehusoppveksten i Sauda, via etiske og teologiske overveielser gjennom ungdoms- og voksenliv, utdannelse og erfaring.
Og slutter som eksempelsterk, men tilsynelatende nokså Gud-løs forkynnelse.
Alt krydret med meningsfull musikk; altså også en slags musikal.
Eidsvåg kan sin Bibel, han kjenner sin kirkehistorie – vakkert utfylt av en fleksibel Svein Tindberg, som glir sømløst fra vestlandsk svovelpredikant (kraftfullt, men praktfullt lite parodisk) til inderlig bibelformidler.
Et godt band akkompagnerer ytterst harmonisk.
Konservative, skrift- og bekjennelsestro kristne vil steile over skriftutvalg og eksempelsamlinger.
Og hevde at Eidsvåg hever seg himmelhøyt over sin autoritet.
Det gjør han faktisk ikke.
For det første fordi mange av hans synspunkter må kunne kalles sentralt evangeliske.
Og for det andre fordi argumentene og slutningene hans er hverken historisk eller teologisk spesielt originale.
Han er bare så ufattelig god til å gå inn i den samtiden som er hans!
Det Norske Teatret gjør igjen et gjennomført godt grep for å lage teater av spørsmål som angår og opptar svært mange menneske, selv i en gudløs, teknologisk og rasjonelt selvdefinerende tid.
Men Evangeliet etter Eidsvåg er grunnlagt i tro, troen på Jesus.
| 1
|
104697
|
Show-anmeldelse:Bjartes sommerfjær
GRIMSTAD (VG)
Bjarte Hjelmeland bruker sommeren på sommershow i Grimstad.
Proffere får du det ikke!
Hjelmeland er en skuespiller med formidabel spennvidde, bomsikker musikalitet, burlesk folkelighet og en usvikelig kommuniserende evne.
Han vet virkelig å spille på sitt publikum og han behersker hele registeret – fra de digreste gester til den minimale mimikk.
BJARTE HJELMELAND:
I LÅNTE FJÆR
Og så gjør han det akkurat så personlig, at han skaper illusjonen av at det er verdens beste «tjommi» som akkurat her og nå underholder sitt takknemlige publikum.
Apotekergaarden i Grimstad er ikke verdens enkleste plass å spille, særlig akustisk.
Og det går et nummer eller halvannet før lyden er klar nok.
På den annen side er det et intimt sted med plass til servering og sosialisering i lange baner; et utpreget sted der artsristen må skape intimitet og nærhet for å lykkes.
Og slikt er Hjelmeland en mester til.
Det er han og to musikere.
Det holder i massevis.
De vet hvor de skal, de vet hva de gjør, og de leverer nesten feilfritt.
Hjelmeland har en del kostymeskift som utvilsomt er krevende.
Men han makter det på de 30 sekundene Bjarte Aasmul leverer en nydelig gitarsolo.
Nå står det ikke til å nekte at rutinen i showet ikke er tilfeldig.
Deler av det har vært kjørt i Bergen tidligere; omplasseringen til Grimstad er derfor delvis «gammel moro».
Men det merker man ikke mye til – bortsett fra et eneste Bergens-innslag for mye, om byoriginalen Otto'en i den ellers utmerkede akten om stemmer fra Vestlandet.
Skal man være megastreng, mangler det av samme grunn et innslag til – sånn for lengdens skyld.
Men det er og blir bagatellmessig i forhold til et bunnsolid show av ytterst proft kaliber.
| 1
|
104701
|
NORD-IRLANDs SUPPORTERE
Sangen og dansen til supporterlåten «Will Grigg’s on fire», laget på melodien til 1990-tallsnynnehiten «Freed from desire», har tatt helt av.
Wigan-spilleren er trolig blant mesterskapets minst begavede, men er blitt symbolet EMs beste stemning – laget av Nord-Irlands supportere.
På tribunen kommer Nord-Irland til finalen, der de trolig ville møtt nabonasjonen de deler øya med – om det var supporterne som avgjorde.
| 1
|
104702
|
ISLAND
Andre lag hadde nok blitt skjelt ut for å vinne gruppen ved å ha nest lavest ballbesittelse av samtlige 24 lag (29 prosent per kamp), tredje færrest avslutninger og nest færrest vellykkede pasninger på siste tredjedel av banen.
Men mesterskapsdebutanten Island ved risiko-minimalist Lars Lagerbäck på trenerbenken er likevel EM sjarmører.
De møter til EM-eksamen mot England for å forsvare karakter seks.
| 1
|
104703
|
SHAQIRIS BRASSESPARK
Sveits er ute av EM etter straffetap mot Polen, men stjernen Xherdan Shaqiri laget samtidig et minne for historiebøkene.
Da den kortvokste kraftpluggen steg til værs og brassesparket inn utligningen – fra 16 meter og inn ved stolperoten – scoret han trolig EMs vakreste mål.
En scoring som fortjener å bli sett i reprise i timesvis.
| 1
|
104704
|
GIANLUIGI BUFFON
Kuleste fyr i pressesonen.
Holder seg meget godt både på og utenfor banen i sitt 39. år, og snakker og synger med EMs mørkeste røst slik at alle lytter.
Klemmer og koser alle han kjenner blant de italienske TV-journalistene.
Holder buret rent.
For Italias nær perfekte forsvar venter landets spanske EM-nemesis i 8-delsfinalen.
| 1
|
104743
|
Anmeldelse Festspillene i Bergen:«Hallo»
En sveitsisk gummimann med Buster Keaton-ansikt vikler seg rundt i kasser og kulisser på en staselig teaterscene.
Slikt blir det humor av - og slike ting får unger til å le så høylytt trillende at det blir en herlig integrert del av en timelang forestilling med mye slapstick og absurd komikk.
Martin Zimmermann heter dette fenomenet av en klovn/artist/koreograf/skuespiller som i 20 år har muntret hele halve verden med en egen sjanger som definitivt sprenger grenser.
Han bruker det fysiske uttrykk, lyder, og musikk sammen med kulisser som er i konstant endring og bevegelse.
Zimmermann er en gummimann-type med et uttrykk like dønn alvorlig som stumfilmstjernen Buster Keaton hadde.
At Zimmermann har lånt en del både av ham og Chaplin er åpenbart, men han bruker løsvegger, esker og mindre kulisser som «medspillere» i en setting som har et nåtidspreg.
Dette er slapstick-humor på høyt nivå.
Og han vet hvilke smarte triks han skal bruke for å få det yngste publikum til å hyle av latter.
Man får til og med et snev av absurd teater ala Beckett på kjøpet.
For i sin enmanns-forestilling (EN medhjelper skimtes så vidt i blant) kaver han rundt i et slags kaos på jakt etter seg selv.
Han er en noe ensom klovn i en stor manesje, og med klovnens mimikk og evne til å skape illusjoner treffer han ung og gammel.
Kulisser som langsomt faller og løfter seg igjen, og høyst varierte bevegelser med det som finnes på scenen, er nøye koreografert.
Zimmermann beveger seg med grasiøs letthet over, under og ved siden av det hele.
Teknisk sett er det imponerende fordi timingen - og samspillet - mellom mann og «ting», flyter så lett og elegant.
I blant er selve den sceniske bevegelsen mer fascinerende enn det komiske element.
Dette er første gang Zimmermann opptrer i Skandinavia.
Nice og New York er oftere besøkt av denne energiske kunstneren.
Å se ham på scenen gir et perspektiv på hva scenekunst også er; et sted for opplevelser og inntrykk der «kroppsspråk» er essensen.
Martin Zimmermanns «Hallo» har lag av spennvidde i seg; det tidløse spennet av klovnens triste og glade side som kommuniserer med et publikum uansett alder.
| 1
|
104750
|
Teateranmeldelse:«Direktøren for det hele»
BERGEN (VG)
Vi har alltid visst det; direktører og skuespillere har godt av satiriske spark!
I dette tilfellet dreier det seg om «Direktøren for det hele», et stykke basert på Lars von Triers filmkomedie fra 2006.
Som teater er det nesten bedre, i og med at den muntlige formen, de kjappe replikkene og det elleville i selve storyen kler å spilles «live» med tempo og timing.
Slik det nå spilles i Bergen.
DEN NATIONALE SCENE:
«Direktøren for det hele»
Forestillingen hadde nylig premiere, men er nå en del av festspillprogrammet.
Og godt plassert blant humorkvoten under årets festspill.
Det er blitt en forestilling som i Petter Næss' regi er leken og underholdende, og som med muntert vidd sier mye om roller som spilles, om ansvarsfraskrivelser og lureri.
Legg til et knippe tydelig karikerte personer, og du har et resultat der komikken skjærer gjennom det meste av tiden.
Historien er kort fortalt som følger:
En sjef for en større bedrift har tenkt å si opp samtlige ansatte og selge hele foretaket til en dansk direktør.
Men som den tilsynelatende godgutten han er, så har han ikke fortalt de ansatte at han er sjefen.
Han har oppdiktet en type som opererer fra USA.
Når salget skal gjennomføres må han få tak i en som kan spille direktøren for det hele.
Hva er da bedre enn en noe geskjeftig skuespiller som kunne trenge en god rolle.
Dette byr selsvsagt på misforståelser og forvirring som kjennetegner de gode komedier og farser.
Som en bonus har man i denne oppsetningen latt den danske direktør (som altså vil kjøpe opp firmaet) snakke et fornøyelig tulledansk.
Oversettelsen fra det danske til det norske, og omvendt, er gapskrattende komisk.
Hver gang Ane Skomsvoll er på scenen med sprudlende kvikkhet og et dønn seriøst blikk, blir rollen hennes som tolken et høydepunkt.
Samspillet mellom direktøren/skuespilleren Pål Rønning og den egentlige direktør, Tormod Løvold har også komediespillets solide timing.
Gjennom dem ser vi et lag-på-lag spill som handler om triksing og miksing med sannhet og løgner.
Dette er underholdning og moro, men selvsagt har en tekst med Lars von Triers signatur noe utover det.
Både i regi og i Knut Nærums fornøyelige oversettelse registrerer man det.
Men man har ikke falt for fristelesen å være overtydelig sarkastisk.
Det holder med en dæsj humor og en dose satire.
Vi skønner tegninga.
Og den er artig.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
104822
|
Ballettanmeldelse:Nasjonalballetten Ung
Det er sjelden kost at et nytt ballettkompani ser dagens lys.
Det skjedde lørdag kveld i Bjørvika, da Nasjonalballetten Ung presenterte seg med fire balletter.
Den Norske Opera & Ballett
Koreografer:
Garrett Smith, Hege Haagenrud, Kaloyan Boyadjiev og Jiri Kylián
Komponister: John Adams, Ryoji Ikeda & Zero Degrees, musikkcollage og Antonin Dvorák
Dansere:
Anette Antal, Alberto Ballester, Luca Curreli, Bart Engelen, Marin Motte, Ada Marthinsen, Klara Mårtensson, Sofia Skjønneberg, Embla Bergerud og Kenji Wilkie
Dette nye kompaniet består av ti dansere i alderen 17 til 23 år, og det er syv nasjonaliteter blant dem.
Det sier alt om hvordan dansen beveger seg over alle nasjonale grenser.
Meningen med kompaniet er at de unge skal få en lettere overgang fra utdannelse til et profesjonelt liv.
På programmet var det tre urpremierer, og den fjerde balletten var signert Nasjonalballettens mangeårige samarbeidspartner, Jiri Kylián.
Først ut var Garrett Smith med verket «Departures», danset i et meget høyt tempo hvor det ble tatt i bruk hele repertoaret fra korte soloer via større ensembledanser til duetter og trioer.
Alle er på vei til noe, men til hva vites ikke.
Smith har et tydelig språk, men bruker armene heller klisjéaktig.
I denne første bolken var også Hanne Haagenrud plassert med «We are special» bygget på en novelle av Marina Keegan.
Dansen, eller bevegelsene utført gjennom enkle isolasjonsteknikker, satte ikke de dype sporene etter seg, men danserne fylte verket med alt hva de hadde å gi.
I andre avdeling hadde kompaniets sjef Kaloyan Boyadjiev signert «Picture Perfect»: bilder som hadde en tendens til å slå sprekker og som ikke var perfekte i det hele tatt.
Han koreograferer i flytende bevegelser med harmoniske overganger.
Den ble fulgt opp av Kyliáns «Evening Songs» som tydelig viser hvorfor han er elsket.
Her hadde danserne den nødvendige indre roen som skal til for dette verket og som får scenerommet til å sitre.
De ti danserne er unge, ja, men langt fra noen nybegynnere.
Disse er langt kommet i sin kunstart, både teknisk og mentalt i forståelsen av det materialet de er blitt gitt til å fremføre.
De fremstår som en meget homogen gruppe, og de burde alle ha en strålende fremtid foran seg, enten det blir i Bjørvika eller i andre kompanier.
| 1
|
104847
|
Bokanmeldelse:Peter Buwalda:
«Bonita Avenue»
Porno, mord og matematikk er ingrediensene i denne debutromanen som er blitt en enorm suksess.
Først, en gåte:
Hva får du om du blander sex, vold og sport med episk realisme og en dysfunksjonell familie over et halvt tusen sider?
Svar:
En mannlig (hvit) forfatter.
Det er nok å nevne to navn:
Jonathan Franzen og John Irving.
De har på hvert sitt vis gjort sitt for sjangeren «Den store familieromanen».
Nå er det den nederlandske debutanten Peter Buwalda som slår på stortrommen.
Han er hyllet i hjemlandet, med over en kvart million solgte eksemplarer av «Bonita Avenue».
Om forfatteren:
Sammenligningen med Jonathan Franzen er ikke tilfeldig.
Begge skriver episke verk der familiekonflikter er ment å speile samtiden.
Eller for å si det mer flåsete:
Peter Buwalda er John Irving på speed.
«Bonita Avenue» kretser om en pater familias med nærmest utenomjordiske egenskaper og ambisjoner, ikke helt ulikt Jan Kjærstads Jonas Wergeland.
Siem Sigerius er både mattegeni og judomester, prisvinnende professor og mediekjendis med politiske ambisjoner.
En mann som på mange måter er «larger than life».
Rundt denne solen av glødende karisma og intelligens, kretser et par mindre, men like usympatiske satellitter.
Hans smellvakre stedatter Joni og hennes ekskjæreste, den psykotiske fotografen Aaron.
Handlingen, som hovedsakelig foregår like før og etter år 2000, kan svært kort oppsummeres slik:
Siem finner Joni på en pornonettside, familien går til helvete, Siem begår selvmord.
Legg så til et grotesk mord, en katastrofal fyrverkeriulykke basert på virkelige hendelser og fem hundre sider utfyllende detaljer, og du har «Bonita Avenue» i et nøtteskall.
Dette er en roman som vil være internasjonal, som i ett øyeblikk befinner seg i Enschede i Nederland, i det neste i Shanghai eller Los Angeles.
Sceneskiftene og fortellerperspektivene er brå, nåtid og fortid kan opptre i en og samme setning, med lange tilbakeblikk og digresjoner som kjennetegn, kombinert med utstuderte cliffhangere.
Til tross for thrillerelementer, svart humor og et pikant tema som internettporno, opplever jeg spenningen og lesingen som overraskende tung og tidkrevende.
Antagelig skyldes det de mange og lange sidesporene, pratsomheten, rett og slett dævkjøttet.
Buwalda vil mye med denne romanen, for mye, etter min smak.
Altfor ofte sitter jeg igjen med inntrykket av at han er forelsket i sitt eget språk, i sin trang etter å benevne alt ved sitt egentlige navn.
Det er en misforstått form for realisme når de talende detaljene slår hverandre i hjel.
For her bugner det med saftige språklige bilder og klisjeer.
Nå og da treffer han likevel blink, særlig i personkarakteristikkene eller i formuleringer av typen:
«chutneyer i alle barnebæsjens farger».
Den norske oversettelsen ved Hedda Vormeland virker dessuten overbevisende presis.
I mengden av gode TV-serier om skakkjørte, eksentriske familier, blir kravene til den store episke familieromanen satt på prøve.
Det er nesten synd å si det, men «Bonita Avenue» er en roman som hadde vært bedre på TV.
| 0
|
104852
|
Bokanmeldelse:Isabel Allende:
«Den japanske elskeren»
Ah!
Endelig en ny Allende til hennes trofaste publikum.
Her følger begjær og forbudt kjærlighet, virvlet inn i et århundre med krig og konflikter.
Det er bare to år siden Isabel Allende (73) utkom med bok på norsk – og den fikk kun en treer på terningen her i VG.
Nå er hun tilbake i godt slag.
Allende har gledet et norsk og internasjonalt publikum i flere tiår.
Så når Gyldendal nå sender en ny bok ut på markedet, legger forlaget triumferende inn et sitat av Barack Obama om Allende på bokens innside.
Men det er over 30 år siden det store internasjonale gjennombruddet, med «Åndenes hus» (1984 på norsk) eller med «Eva Luna» bare få år senere.
Disse store romanene, med sin magiske realisme og med en poetisk kraft sitter i leserne som har fulgt henne på 35 språk og som har kjøpt 65 millioner eksemplarer av bøkene hennes.
Denne nye boken, «Den japanske elskeren», er ingen tung roman og ikke helt av samme kaliber som de nevnte romanene.
Det tar også noe tid før leseren gripes, før den poetiske styrken utspiller seg.
I partier er vi nærmere feelgood-romanen, det alvorlige stoffet til tross.
Men bevares, «Den japanske elskeren» handler enkelt sagt om historie og romantikk, med kvaliteter som gjør at romanen sitter i en etter endt lesning.
Isabel Allende er i sitt 74. år og tematiserer nå alderdommen, både med en åpenbar innsikt og herlig humor fra det liberale, vestlige USA.
Vi er i California, ved San Francisco, i utkanten av Berkeley, på det spesielle aldershjemmet Lark House – eller lerkehuset.
Det serveres økologisk mat så ofte som mulig, det er et fritt liv og eksentriske og fikse ideer alle veier.
Ja, det er ånder i veggene også.
Dørene er åpne, og beboerne er plassert i ulike etasjer, alt etter hvor oppegående de er.
Mange flytter dit i 70-årsalderen, for å fortsette å leve et fritt liv, med coffee-to-go om formiddagen, restaurantbesøk, flørt og romanser og shopping og kurtise og alt et kalifornisk overflodsliv kan by på.
Om forfatteren:
Selv om slett ikke alle er velstående.
Men rik er hovedpersonen Alma Belasco, som flytter til Lark House etter å ha overlatt familiebedriften til ny generasjon.
Hennes liv er omspunnet av drama og taus historie, som langsomt fortelles ved hjelp av unge assistenten Irina Bazili fra Moldova, og ved hjelp av barnebarnet Seth som arbeider med en bok om familiehistorien – og om Alma.
Alma Mendel var bare en jentunge da hun i 1939 ble sendt av foreldrene fra Polen til den velhavende og varme advokatonkelen Isaac Belasco og hans hustru i San Francisco.
Alma lengtet hjem, men en dag i den store hagen møtte hun Ichimei, sønn av den japanske gartneren.
Resten av sitt liv ville Alma følge Ichimei, men det var en umulighet, sosialt, kulturelt, politisk.
Familiehistorien strekkes ut over et bredt lerret, i parallelle fortellinger, med sprang fram og tilbake i tid.
Det er her denne romanens styrke ligger, i de mange flotte historiske og kulturelle nedslagene, og i måten Allende vever menneskene i de ulike epokene – først og fremst Alma og hennes familie og hennes elskede, Ichimei, den beskjedne sønnen av en japansk gartner.
Veven omfatter jødisk historie i det gamle østlige Europa, tilintetgjøringen under 2. verdenskrig, den tradisjonsrike japanske bosettingen i California, som ødelegges etter Japans angrep på Pearl Harbor.
Japanerne ble sendt i leire i ørkenområder, livene deres falt i grus – og de fulgte gjenoppbyggingen etter verdenskrigen med traumer og hemmeligheter.
Familiemedlemmene og vennene i «Den japanske elskeren» er mange.
Isabel Allende løfter dem alle nennsomt ut og inn fra fortiden og inn i samtiden på Lark House.
Det er i lange strekk nydelig gjort, en god roman å lese, dette.
| 1
|
104855
|
Teateranmeldelse:«Kvitebjørn kong Valemon»
«Kvitebjørn kong Valemon» er stykket som har alt av teatermagi.
Og det er barneteater!
Man blir jo så fantastisk glad for at en norsk hovedscene satser så helhjertet på akkurat barneteater - slik at den samlede forestilling blir en utsøkt forestilling og noe av det mest sebare som overhode finnes på norske teaterscener akkurat nå - uansett sjanger.
KVITEBJØRN KONG VALEMON
Det er en eksepsjonell helhet over denne forestillingen:
Historien er tradisjonelt tuftet på folkeeventyr.
Men tilpasset nok til å bli velfungerende fantasy - uten å flørte med tidsånden alt for mye.
Lyd og sanger ikke bare akkopagnerer handlingen - det utvider den.
Scenografien er helt strålende.
Og de sceniske innslagene av magi underveis både lekne, meget tydelige og helt sømløst passet inn.
For ikke å snakke om den digre bjørnen:
Den ser ut som en 900 kilos uhyre.
Og er likevel helt utrolig med på spillet.
Virkelig imponerende!
Skuespillerne stortrives, med en uttrykksfull og nydelig Silje Lundblad som det naturlige midtpunkt.
Likevel er det skuespiller/musiker Hans Rønningen som har det virkelige paraderollen som selveste trollkjerringa:
Fæl og innful, men skikkelig morsom og musikalsk perfekt i veltilpassede versjoner av Jennifer Rush' «The Power of Love» og Eric Carmens «All By Myself».
Dermed også avslørt:
Selv om dette er en barneforestilling, som passer glitrende for fra fem år og oppover, får definitivt også voksne sine egne ting å la seg underholde av.
Det er faktisk bare å komme seg avgårde.
«Kvitebjørn kong Valemon» handler jo om den vakre prinsen som blir forhekset av denne fæle Trollkjerringa, som vil gifte seg med ham:
Vil han ikke - og det vil han jo ikke - blir han fordømt til et liv som en diger hvit bjørn om dagen.
Og er bare seg selv om natten - og selv da ikke mulig å se på, hvis ikke...!
Bare Jenta - med stor J - kan løse ham ut.
Med kjærlighet og harpeklang og sang.'
Vi vet jo så inderlig vel hvordan det går til slutt.
Men det er ikke viktig.
Det viktige er at hele veien frem får vi rett og slett se en eventyrlig morsomt og god forestilling!
| 1
|
104857
|
Bokanmeldelse:Henning Mankell:
«Svenske gummistøvler»
Henning Mankells siste roman er ikke bare en glimrende og engasjerende roman.
Den er også et flott farvel til et forfatterskap som har nådd usedvanlig mange lesere.
Det er vanskelig å ikke bli litt høytidsstemt og vemodig når man leser det som skulle bli Henning Mankells aller siste roman, ferdigstilt bare et halvt år før han døde av kreft i fjor høst.
At tematikken dreier seg mye om nettopp sykdom og død er derfor kanskje ikke overraskende.
Men heldigvis er «Svenske gummistøvler» ikke først og fremst en trist og nedstemt bok.
Den er både spennende, underholdende og svært velskrevet.
Vi møter igjen den pensjonerte legen Fredrik Welin, som også hadde hovedrollen i Mankells roman «Italienske sko» fra 2006.
Han har trukket seg tilbake til sin gamle familieeiendom i den svenske skjærgården, men en natt blir freden brutt da huset plutselig står i full fyr.
Welin overlever brannen, men absolutt alt 70-åringen eier og har er borte.
I en blanding av lammelse og handlekraft, dødsangst og raseri må han mobilisere nytt livsmot.
Brannen medfører ikke bare at han tar kontakt med sin voksne datter som han ellers har sett lite til, han kommer også i forbindelse med en ung kvinnelig journalist som vekker til live seksuelle lengsler i den gamle mannen.
På et annet nivå setter også brannen i gang en litt bygdekrim-aktig stemning i det høstlige og tynt befolkede kystsamfunnet.
Folk vokter på hverandre, og stemningen blir ikke akkurat bedre når det begynner å brenne også andre steder i bygda.
Og virkelig dystert blir det når folk begynner å dø…
Om forfatteren
Dermed klarer den drevne krimforfatteren Mankell å legge en tydelig thrillerramme for historien, slik at den engasjerer så vel på det ytre som på det indre plan.
Fredrik Welin må dessuten finne seg i å være mistenkt for selv å ha satt fyr på huset sitt, noe som ikke akkurat gjør hans melankolske humør mindre utpreget.
Om forfatteren:
Henning Mankell ble født i 1948, og døde i fjor 67 år gammel.
Svensken var mest kjent for sine bøker om førstekriminalbetjent Kurt Wallander - som utkommer i over 100 land.
Flere av disse bøkene ble filmet av både svensk og britisk TV.
Mankell arbeidet også som teaterregissør.
Henning Mankells skriver spenstig, levende og lett – utmerket oversatt til norsk av Kari Bolstad.
Selv om dette er en bok med en alvorlig grunntone, inneholder den også mange gullglimt av lakoniske betraktninger, bittersøt humor, fine naturskildringer og lett ondskapsfulle typetegninger.
For en nordisk leser vil det være mye gjenkjennbart i skildringene av arketypiske småbymiljøer og bygdeoriginaler.
Med tanke på forfatterens skjebne unngår det heller ikke å gjøre inntrykk når man leser vemodige betraktninger som dette:
«Døden må være frihet fra redsel.
Den ytterste friheten».
Og til sist summerer Mankell det hele opp på enkelt vis:
«Men mørket skremte meg ikke lenger».
Takk for fine ord, Henning Mankell.
| 1
|
104859
|
Teateranmeldelse:«Martyrer»
«Martyrer» burde vært et brennaktuelt stykke om religiøs fanatisme.
Den muligheten skusles bort.
Det handler om 13-årige Benedicte, som plutselig står frem som en religiøs fanatiker – i skolen, blant venner og hjemme.
Hun vil ikke ha svømming, for det er utekkelig.
Hun dømmer sin mor til helvete, fordi hun er skilt.
Hun kan ikke spise is med en kompis, for det er usedelig.
Presten og kirken lyses i bann.
Utviklingslæren er selvfølgelig ugudelig.
Og så videre.
Fra 13-åringens munn spruter det et utvalg kompromissløse Jesus-krav, ispedd noen gammeltestamentlige domsord, ørlite Paulus.
Alt forvirrer, selvfølgelig, den overfladiske mor, den gammelkonservative rektor, det forvirrede lesbiske lærerparet og den liberale presten.
Selvfølgelig gjør det det.
For Benedicte går fra å være domsprofet, til selv, i egne øyne, å bli en slags messias; hun taler egne ord med kaanans språk.
Det finnes diagnoser for sånt.
Eller man kan kort og godt kalle henne en helt jævlig manipulator.
Hun går i alle fall etter hvert over grensen fra å være interessant som type, til å bli et tarvelig og lett ubrukelig fenomen.
Hva kan det komme av?
Først og fremst finnes ingen forklaring på hva og hvem hun kommer fra.
Riktignok inneholder Bibelen tilstrekkelig med pur forferdelighet og anvendt grusomhet til at det kan drive den rette typen mennesker mot galskap.
Særlig for en type som Benedicte, som aldri har oppfattet ord som kjærlighet, nåde og tilgivelse.
«Størst av alt er kjærlighet?»
Ikke denne jenta, nei!
Symptomene som hun sprer som gift, er en samling forferdeligheter, avsporinger og djevelskap fra kirkehistorien og de enda mye eldre jødiske krøniker.
Seksualangst, kvinnefienlighet, homohets, den konsekvente og voldelige rettroenhet, antisemitissme, inkvisitorisk dødsdom.
Se, slikt har altså vokst frem i 13-åringens hode.
Det er, mildt sagt, ikke til å tro.
På den annen side:
Lena Kristin Ellingsen slåss som en løvinne for sin karakter.
Duettspillet med hennes feilbarlige disippel, «krøplingen» Lydia, i Kjersti Botn Sandals skikkelse, får tidvis frem finslepne detaljer og medrivende identifikasjon.
En del røff humor teller også på plussiden.
Men trådene blir for mange og for løse, virkemidlene til dels forvirrende (en badedrakt i svømmetimen er da tross alt mer tekkelig enn å kle seg fullstendig naken i klassen?), retningen på fortellingen blir mer og mer uklar, avslutningen virker direkte tilfeldig.
Det hadde vært uhyre spennende å se dersom en norsk teaterscene hadde maktet å nærme seg en anskueliggjøring av en troverdig norsk, kristelig fundamentalistisk ekstremisme.
Foreløpig må vi vente på noe slikt.
| 0
|
104863
|
Teateranmeldelse:«The Sound of Music»
KRISTIANSAND (VG) 33 aktører på scenen, fullt symfoniorkester i orkestergraven – og en barneflokk på syv stjeler showet!
Det er altså i Kilden teater- og konserthus i Kristiansand det samles raust med ressurser for enda et møte med Rogers & Hammersteins klassiker «The Sound of Music».
THE SOUND
OF MUSIC
La det være sagt:
Det er en storslagen oppsetting!
Oi oi oi!
– så stas det er med et helt symfoniorkester med på notene!
De ytterst profesjonelle frontfigurene er rutinerte folk som Eir Indrehaug som Maria og Øystein Wiik som kaptein Georg von Trapp.
Det må jo nesten bli bra, selv om Indrehaugs Maria har overlegent mest sangmateriale å bygge på.
Kapteinens viktigste sang er vemodig/vakre Edelweiss, som jo helst skal fremføres med neddempet desperasjon.
Slik er vanskelig å lage et glansnummer ut av.
«The Sound of Music» er ikke uten videre en enkel musikal.
Bakgrunnen – Østerrike like før og etter tyskernes annektering i 1938 – er dyster nok.
Men mye av dem som har overlevd i folks bevissthet – særlig etter filmklassikeren fra 1965 – er den muntre musikken, den livsbejaende novisen Marias vei bort fra klosteret, inn i den morløse barneflokken på syv – og til sist i et romantisk ekteskap med den lang eldre kapteinen.
En noe famlende forsøk på å aktualisere forestillingen inn i dagens dramatiske politiske og sosiale virkelighet, fører aldri helt frem.
Som i ikke så få musikaler, kan handlingen oppfattes skjematisk og til dels naiv.
Det helt avgjørende blir da hvilket levende sceneliv enkeltoppsettinger makter å tilføre – ut over den flinkhet og tekniske dyktighet som etter hvert er et kjennetegn for musikalene ved Agder Teater.
I Kristiansand akkurat nå er det den ufattelig dyktige ungeflokken som står for den viktigste magien – og da helst i samspill med Eir Indrehaug.
Nærvær, lekenhet, dyktighet og frapperende sikkerhet gjør at barna bibringer dette ekstra, lille som man alltid er på utkikk etter og alltid blir glad for å oppleve:
Karisma, følelser og deltagelse utenfor rammene av hva man forventer.
Det gir forestillingen sjel, varme og opplevelsesstyrke!
Bravo, bravo!
JON SELÅS
| 1
|
104864
|
Bokanmeldelse:Santa Montefiore:
«Villa Magdalena»
Det er mye som skurrer i bestselgeren Santa Montefiores nyeste underholdningsroman på norsk.
Ta en klype familiehemmeligheter, spe på med litt ulykkelig kjærlighet og krydre det hele med fantastiske hager og storslåtte omgivelser, og du har oppskriften som har gjort Santa Montefiore til et fast innslag på de norske bestselgerlistene.
Ikke mindre enn 75.000 bøker har hun solgt her til lands.
Denne nye boken, «Villa Magdalena», har også gått rett inn på bestselgerlisten, hvor Montefiore i skrivende stund har 3 utgivelser.
Hun holder seg godt til den faste oppskriften i den nye boken også, hvor hun tar leseren med på en reise tilbake til Toscana på 1970-tallet.
Vi blir kjent med Floriana, som lever sammen med sin alkoholiserte far, og fantaserer om en fremtid i herskapshuset La Magdalena.
Florianas drømmer tiltar i styrke når hun forelsker seg i sønnen i huset, Dante, og det etter en eventyrlig sommer kan synes som om han gjengjelder hennes følelser.
Videre beveger vi oss til England av i dag hvor vi blir kjent med 23 år gamle Clementine som ikke synes noe om at faren og stemoren Marina har forlatt London og bosatt seg i Devon hvor de driver hotell.
Hotellet er på konkursens rand, og i et forsøk på å redde det bestemmer Marina seg for å ansette en huskunstner for sommeren.
Valget faller på argentinske Rafa Santoro, og han skaper snart høye bølger i livet til flere av kvinnene i boken.
Montefiore stikker hånden godt ned i klisjékrukken når hun maler ut sin historie, og sparer ikke på noe.
De viktigste kvinnene i fortellingen beskrives som velformede og ofte vakre, engleaktige skapninger.
Mennene er svært tiltrekkende og kjekke.
Personene beveger seg i vakre omgivelser og konverserer hverandre med store og svulstige ord.
Det er stemningsfullt til tider, og det er mye fin livsvisdom i boken, men totalt sett er teksten altfor full av patos.
Fortellingen henger heller ikke sammen.
Floriana beskrives som en ti år gammel pike i 1973.
I 1971 har hun plutselig blitt 16 år.
Også alderen til flere av de andre karakterene i boken passer ikke sammen med tidslinjer og hendelser.
Rafa beskrives for eksempel som en mann i trettiårene, men er faktisk i førtiårene.
Da hjelper det lite at boken har driv og en overraskende slutt som er krydret med fine mengder humor.
Selv ikke en forførende fortelling og et til dels godt plott er nok til å redde denne boken som fremstår som overraskende lite gjennomarbeidet.
| 0
|
104865
|
Teateranmeldelse:«Mysterier»
Det er rå lidenskap når de Hamsunske krefter slippes løs i denne frodige og gripende versjonen av Mysterier.
Jan Gunnar Røise forsvarer sin rolle som den motstridende Nagel med utagerende kraft og sitrende nerve i en oppsetning som fanger inn den menneskelig uro.
Det er de utemmede krefter som gir feberhete kinn, heftige pasjoner, ømme tanker, fnysende forakt; følelser som balanser både over og under grensen til galskap, som velter ut her.
Dette er den kraft og lidenskap vi kjenner fra Hamsuns romaner som for eksempel «Sult», «Victoria», «Pan» – og Mysterier.
Sistnevnte er ingen enkel oppgave å ta til scenen.
Som tittelen indikerer hviler det et mystikkens skjær over handlingen, og mye foregår i hovedpersonens noe skrudde hode og tankeverden.
Men i den spanske Calixti Bieitos regi blir både tankeverden og virkelighet høyst livaktig gjennom fysisk styrke, et fascinerende scenebilde og utsøkt ensemblespill.
Skuespillernes plassering i små og større rom i den store konstruksjonen på scenen veksler mellom intime samtaler av sanselig karakter, brutale avsløringer og ellevill komikk.
Det sistnevnte forekommer under Nagels fylleorgie på hans hotellrom; det beste og morsomste koreograferte nachspiel jeg kan huske å ha sett på en scene.
«Mysterier» er en fortelling om en mann med svært omskiftelig sinn, han er lunefull, glad, ufin, frekk og dypt forelsket.
Uten forvarsel dukker han opp i en liten by, og med sin skiftende og pågående oppførsel røsker han opp i den småborgerlige dvale, og skaper forvirring.
Han vrenger sjelslivet og lokker fram skjulte løgner og underbevisste følelser hos de ham omgås.
Karakterene er tydelig skissert; Andrea Bræin Hovig trekkes mellom det sensuelt søkende og «hold deg unna»-blikket som Dagny, den forlovede kvinnen Nagel elsker, og som gjør han desperat.
Marian Saasted Ottesen er herlig karikert som stuepike med sans for flørt.
Mariann Hole er nøktern barsk som Kamma, kvinnen fra fortiden som avslører at denne Nagel har hatt et liv før han entrer den søvndyssende lille byen.
Heidi Goldmann har den modne kvinnens angst for Nagels energiske tilnærming.
Anne Krigsvoll er en forestilling for seg selv; hennes monolog over Nagels fiolinspill en sommeraften maner fram bilder, stemninger og følelser som gir gåsehud.
I møtet med fortellingens hakkekylling, Minutten, ligger også et mysterium.
Jan Sælid som Minutten er en god match mot Røises Nagel.
Det er ømhet og brutalitet i deres samspill, og jo dypere Nagel går inn i sine mørkeste irrganger, jo mer ser han av den humbug som regjerer også hos de tilsynelatende godhjertede.
«Mysterier» er blitt en forestilling som borer inn i sansene.
Den er også krevende i all sin pågåenhet, og kan iblant virke litt insisterende.
Men Jan Gunnar Røise står distansen ut med overbevisende energi.
For åtte år siden sa regissør Bieito i et intervju med undertegnede:
«Teater er lidenskap, det er følelser.
Jeg vil at det skal åpne ditt hjerte».
Med «Mysterier» treffer han oss i hjertet.
| 1
|
104866
|
Bokanmeldelse:Colm Tóibín:
«Marias testamente»
Den prisbelønte irske forfatteren Colm Tóibín gir i romanen «Marias testamente» sin tolkning av historiens mest berømte mor: Jomfru Maria.
Hun er en av kunsthistoriens hyppigst portretterte kvinner.
I deler av den kristne verden, men også innen islam, er hun historiens helligste kvinne.
Maria er jomfruen som fødte Guds sønn, og blir selv tillagt guddommelig kraft.
Til å ha en slik sentral posisjon, sier evangeliene overraskende lite om hvem hun var.
Spørsmålene er mange.
Ikke minst:
Hva skjedde med henne etter sønnens død på korset?
Hvor dro hun?
Hos Colm Tóibín har Maria etter korsfestelsen blitt ført til Efesos der hun holdes under oppsyn av to menn, antagelig to av Jesu disipler.
De er der for å beskytte henne, men også få skrevet hennes versjon av hendelsene.
De er på jakt etter sannheter som styrker saken deres, eller som Maria uttrykker det:
«tåpelige anekdoter og klare, enkle mønstre i historien om det som hendte oss».
Om forfatteren
Tóibín er ikke den første som har diktet om Maria eller skrevet romaner med utgangspunkt i evangeliene.
Mange vil sikkert huske Lars Petter Sveens bok, «Guds barn», som går i dialog med bibelens fortellinger, og flere eksempler finnes.
Colm Tóibín tilfører likevel et interessant perspektiv ved å la Maria selv føre ordet.
Og det er ingen mild Guds moder, ingen salig jomfru vi møter.
Romanens Maria er et menneske av kjøtt og blod, sint som en tragisk heltinne, fordi hun føler seg utnyttet og ikke klarte å redde sin sønn fra døden.
Marias opplevelse av det som skjedde med sønnen, er nemlig alt annet enn en enkel fortelling.
Jesus er ikke Guds sønn for Maria, men «min sønn».
Romanen skriver frem en jordisk, skeptisk, litt folkesky kvinne, en mor som har sett sin sønn bli forvandlet til noe fremmed.
Filmatiske sekvenser med kjente scener fra Bibelen tilfører nye, men også komiske perspektiver: vann blir til vin og Lasarus oppstår fra de døde lik en moderne zombie.
Maria trekker ingen klare konklusjoner av «miraklene», for på sett og vis er hun i periferien for sønnens gjerninger og ute av stand til å forstå ham.
Denne såre menneskeliggjøringen, er bokens store styrke.
Det er rett og slett svært gripende lesning som innbyr til egen undring over Bibelens ofte fragmentariske persontegninger.
Merete Alfsens oversettelse har en upåklagelig flyt som ikke gjør skam på Tóibíns originaltekst, selv om både forfatter og oversetter et par steder får meg til å undre:
Betalte man regninger på Jesu tid?
Forholdt folk seg til sekunder?
Dessuten klinger ordet «ufør»" en smule rart i mine ører.
Invalid eller krøpling, virker mer tidsriktig.
Bagateller kanskje, men disse små dryppene av nåtid minner oss på at også Tóibíns Maria bare er en av mange mulige utgaver av historiens mest berømte «jomfru».
| 1
|
104875
|
Bokanmeldelse:Svetlana Aleksijevitsj:
«De siste vitnene»
Fjorårets Nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj (67), har intervjuet 100 mennesker om hvordan de opplevde andre verdenskrig som barn.
«De siste vitnene» er en uendelig trist, men viktig bok.
Svetlana Aleksijevitsj ble kjent for et norsk publikum da Kagge forlag oversatte boken «Krigen har intet kvinnelig ansikt» i 2014.
Her fortalte sovjetiske kvinner om sine erfaringer fra andre verdenskrig, og ga et nytt perspektiv på den dramatiske epoken, ganske enkelt fordi den krigshistorien vi kjenner i all hovedsak er om og av menn.
Et liknende grep tas i denne boken, «De siste vitnene», hvor ett hundre mennesker som var barn under krigen henter minnene frem.
Noe av det de forteller vil være kjent for gamle mennesker over hele Europa.
De savnet pappa som var soldat, de måtte gjemme seg for bombefly, og det var tidvis dårlig med mat.
En kvinne forteller:
«Jeg begynte på skolen ...
Jeg rev av et stykke gammelt tapet fra veggen – det var skriveboken min.
Istedenfor viskelær en kork fra en flaske.
Da det om høsten vokste opp rød- beter, ble vi så glade for at vi nå kunne raspe rødbeter og få blekk.
Denne grøten sto i et par dager og ble svart.
Så hadde vi noe å skrive med.»
Men flertallet av historiene i denne boken vitner om enda verre opplevelser.
Mange ble foreldreløse, noen så mennesker bli torturert og drept, og flere kunne være døden nær av sult:
«Vi gikk omkring med kjempemager – jeg kunne for eksempel spise opp en hel bøtte med suppe, for i denne suppen var det ingenting.
Samme hvor mye de helte opp til meg, jeg bare spiste og spiste.
Det var naturen som reddet oss, vi var som drøvtyggende dyr.
Om våren var det i en omkrets på noen kilometer rundt barnehjemmet ikke et eneste tre som sprang ut ...
Vi hadde spist alle knoppene, hadde til og med skrellet av den unge barken.»
Leseren kunne fått bedre forklart at vi befinner oss i de vestlige delene av det tidligere Sovjetunionen, som ikke bare opplevde å bli hardt rammet av regulære hærstyrkers fremferd.
Her fantes mange partisangrupper, hvis motstandsaktiviteter medførte nådeløse hevnaksjoner mot sivile fra nazistene.
Her bodde også mange jøder, og påfallende mange av de Aleksijevitsj har intervjuet kommer fra partisan- eller jødiske familier.
Et forord som forklarte dette bakteppet, ville gitt flere holdepunkter for å forstå hvilket univers som skildres.
Når det er sagt, står historiene solid på egne ben.
Aleksijevitsj har sammenfattet erindringene på en mesterlig måte, trolig mer presist og gripende enn intervjuobjektene uttrykte seg da de møtte henne.
Både emosjonelle utbrudd og springende tankerekker er beholdt, hvilket bidrar til at fortellerstemmene får et distinkt, individuelt preg.
Flere av de intervjuede var i førskolealder under krigen, og man kan lure på hvor god hukommelsen deres egentlig var, 60-70 år senere under samtalen med forfatteren.
Men fortellingene virker som oftest for autentiske til at de kunne vært diktet opp.
Som denne stemmen fra barnehjemmet:
«Om nettene var det en hyling uten like.
Vi ropte på mamma og pappa.
Barnepleierskene og lærerne forsøkte å la være å si ordet «mamma» når vi var til stede.
De fortalte eventyr for oss og valgte ut bøker som ikke hadde dette ordet.
Hvis noen plutselig sa ordet «mamma», begynte hylingen øyeblikkelig.
En utrøstelig hyling.»
Det er ikke lett å lese denne boken uten å kjenne gråten i halsen.
Og besøket i så dypt tragisk univers gjør det særlig imponerende å tenke på hvor mye arbeid som ligger bak.
Alle timene med notatblokken i fanget, den møysommelige utkrystalliseringen av minner som ellers ville gått tapt.
Aleksijevitsj har levert et unikt og særdeles viktig bidrag til vår felles historiske arv.
| 1
|
104889
|
Bokanmeldelse:Deon Meyer:
«Cape town»
Thrillermesteren Deon Meyer er ikke helt den mesteren han pleier å være i denne romanen som har selveste Trond Espen Seim som cover-boy.
Det viser seg nemlig at norske Seim spiller hovedrollen i en tysk TV-miniserie som ble spilt inn i fjor, «Cape town», som er basert på denne boken.
Serien er foreløpig ikke vist noe sted, og det er uvisst om vi her hjemme får se serien på en norsk kanal.
Sørafrikanske Deon Meyer har vært min thrillerfavoritt de siste årene.
Jeg åpner hver nye Meyer-roman med spent forventning.
Denne gangen ble forventningen til skuffelse.
I hvert fall innledningsvis.
Beretningen starter med et dybdeportrett av hovedpersonen, etterforskeren Mat Joubert - som altså spilles av Trond Espen Seim i TV-serien.
Han er representant for en typisk – hvis ikke stereotyp – krimfigur: den ensomme, rufsete, men tidvis inspirerte politimannen med usunn livsstil og store problemer både med kvinner og sine overordnede.
Det vil si, Mat drar klisjeen enda et par skritt videre, han er en sørgende, grublende enkemann som selv flere år etter konas tragiske bortgang har vanskelig for å ta tak i tilværelsen og fri seg fra depresjoner og selvmordstanker.
Dette blir ikke til særlig hjelp når han får en serie kaldblodige drap i fanget, rene henrettelser med et gjenkjennelig modus operandi, men hvor det ikke finnes noen åpenbar forbindelse mellom ofrene.
Meyers tidligere plots har vært preget av stor geografisk bevegelighet, forrykende energi, en intrige som strammer snoren også rundt leserens hals, mens klokken tikker.
Med denne oppskriften, pluss en slående evne til å beskrive tidsånden i den multietniske smeltedigelen som utgjør det nye Sørafrikanske samfunnet, har gjort ham til cliffhangernes ubestridte mester for millioner av krimelskere.
Det finnes altså nok av Meyer-bøker man heller burde ha laget TV-serie av.
I Cape Town tråkker Mat Joubert og hans kolleger i velkjente krimspor der de jakter på nøkkelen til seriemorderens handlinger.
Et par «dampende hete sexscener» bringer ikke handlingen videre på annen måte enn at Jouberts selvforakt når nye dybder.
Den mest akutte dramatiske spenningen sentrerer seg lenge om hovedpersonens frykt for impotens, og leseren spør seg:
Hva har egentlig skjedd med dette forfatterskapet?
Svaret viste seg å være enkelt.
Romanen ble første gang utgitt for 20 år siden.
For å seile videre på Meyers suksess mens vi venter på ferskt materiale, og sikkert på grunn av denne tyske TV-serien, har forlaget grepet bakover i bunken og gitt oss en «trøstepremie», en bok som - for all del – fungerer greit nok som streit krim, men som helt mangler det forrykende (og her er det forslitte adjektivet full fortjent!) thrillergrepet som kjennetegner Meyers senere utgivelser.
La oss bare håpe vi snart får oppleve mer av det!
| 0
|
104895
|
Dessuten er den spennende, smart og spenstig skrevet!
Enda en imponerende bok fra Torkil Damhaug!
Forfatteren Torkil Damhaug har sansen for de store byggverk.
Så også med årets krim.
Handlingen strekker seg over 38 år, og den innehar et stort persongalleri med kryssende forbindelseslinjer og skjebner som vikler seg inn og ut av hverandre.
Det hele starter med en fatal ulykke under takpapproduksjonen på Hammerdal Bruk.
Uansvarligheten som førte til dødsulykken blir raskt dysset ned, men den skal vise seg å sette dype og onde spor i forholdet menneskene imellom.
| 1
|
104896
|
Tove Alsterdal:«Ingen vei tilbake»
Tove Alsterdals nyeste roman er en sikker påskekrimvinner som også vil interessere lesere utenfor sjangeren.
«Ingen vei tilbake» er en gnistrende god krimroman som kretser rundt dødsfallet til en ung, plaget kvinne, og en spennende politisk thriller om en kvinnes inntreden i motstandskampen etter militærkuppet i Argentina på 70-tallet.
Boken ble kåret til årets krim i Sverige i 2014, og det var fortjent.
«Ingen vei tilbake» er en av vårens beste krimromaner, og passer utmerket som tankevekkende og spennende tilbehør i påskesekken mellom Kvikklunsj og appelsiner.
| 1
|
104897
|
Robert Wilson:«Mennesketyvene»
Robert Wilson har en stor leserskare i Norge etter krimsuksessene «Et lite drap i Lisboa og «Den blinde mannen i Sevilla».
Hans nye krim er tett og spennende fortalt, og det virker skremmende realistisk det meste.
I denne tredje historien om kidnappingseksperten Charles Boxer får hovedpersonen virkelig kjørt seg.
Det samme kan man trygt si gjelder hans nærmeste, og vi kommer svært tett inn på følelseslivet til den enkelte.
Men forfatteren fortsetter nærmest ubarmhjertig videre, til et spennende sluttoppgjør i de marokkanske fjellene.
| 1
|
104898
|
Pierre Lemaitre:«Irène»
Til tross for en nærmest grotesk handling, er det en språklig nytelse å lese denne franske krimboken.
Det er duket for gjensyn med vår parisiske kjenning politioverbetjent Camille Verhoeven, hovedpersonen også i Lemaitres bok fra i fjor, «Alex».
Franskmannen kan virke noe affektert til å begynne med, men snart skjønner vi at sporene til en løsning ligger nettopp i å forstå og tolke menneskesinnet i all dets dybde.
Forfatteren skal ellers ha ros for en uvanlig frekk litterær dreining helt mot slutten.
| 1
|
104899
|
A.J. Kazinski:«Den gjenfødte morderen»
Det er de danske forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich som skjuler seg bak psevdonymet A.J Kazinski.
Denne nye thrilleren gjorde VGs anmelder deilig utslitt.
Fra første setning kastes vi rett inn i en heseblesende handling som beveger seg gjennom tid og rom, og dimensjoner.
På Sikringen psykiatriske anstalt befinner Danmarks aller farligste forbrytere seg, og det er derfor mange mistenkte da en av anstaltens psykiatere blir funnet drept.
Obduksjonen avdekker at mannen er blitt myrdet med skarntydesaft, den samme giften som tok livet av filosofen Sokrates.
| 1
|
104900
|
Carl-Johan Vallgren:«Svin»
Dette er absolutt en av krimvårens sterkeste utgivelser.
Språk og komposisjon hever denne krimromanen langt over det ordinære.
Til tross for at selve intrigen består av ganske velkjente ingredienser.
Det er duket for gjensyn med Danny Katz, dataeksperten med en tung narkofortid, som vi første gang møtte i fjorårets bok «Skyggegutten».
Og med småkriminelle Jorma Hedlund, som skal gjøre det han tror er karrierens siste, store ran.
Det går selvfølgelig fryktelig galt.
| 1
|
104902
|
Stefan Ahnhem «Den niende graven»
Som ren underholdning er svenske Stefan Ahnhems «Den niende graven» glimrende, men boken mangler dybde og en bærende hovedperson.
Når Sveriges justisminister forsvinner uten spor etter en debatt i Riksdagshuset får Fabian Risk beskjed om å etterforske saken.
Det skal snart vise seg at justisministeren ikke er den eneste som har forsvunnet.
Boken har noen riktig uhyggelige scener, og er på sitt beste en nifs thriller som går det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren.
Men spenningen går på bekostning av dybden.
Dette er fast-foodkrim som slukes rett ned, men som er langt unna et gourmetmåltid.
| 0
|
104903
|
Jørgen Brekke:«Paradisplaneten»
I Trondheim blir det funnet et avhugget menneskehode på toppen av Olav Tryggvason-statuen, og offeret er ikke det eneste som skal miste hodet i boken.
Jørgen Brekke skal ha ros for at han våger å tenke stort og ambisiøst, og med Odd Singsaker har han skapt en hovedperson som oppleves som jordnær og troverdig, men totalt sett blir det for mye eventyr og for lite realisme.
Boken er på sitt beste når forfatteren skriver i historisk setting, med kapitler som er en fornøyelse å lese.
Men her blir mye av handlingen rett og slett for utrolig og virkelighetsfjernt, slik at man faller av i handlingssvingene.
| 0
|
104904
|
Jussi Adler-Olsen:«Washingtondekretet»
Hemningsløst spekulativt av Jussi Adler-Olsen, mener VGs anmelder om denne krimboken som selger mest i Norge akkurat nå.
«Washingtondekretet», som første gang utkom på dansk i 2006, tilhører sjangeren «flyplass-thriller»; lang, utflytende og rotete.
Det kan neppe være litterær kvalitet som gjør at Aschehoug velger å oversette den nå.
Snarere et håp om lettjente penger og i påvente av en ny bok om Avdeling Q.
| 0
|
104905
|
Bokanmeldelse:Robert Wilson:
«Mennesketyvene»
Spennende og skremmende realistisk kidnappingsdrama fra krimkongen Robert Wilson.
Forfatteren Robert Wilson kan ikke akkurat beskyldes for å være snill med karakterene i bøkene sine.
I denne tredje historien om kidnappingseksperten Charles Boxer får hovedpersonen virkelig kjørt seg.
Det samme kan man trygt si gjelder hans nærmeste.
En av disse er Boxers ekskone Mercy, som er politikvinne og får i oppdrag å delta i etterforskningen av en nokså sensasjonell kidnappingshistorie.
I løpet av et drøyt døgn blir i alt seks barn av milliardærer bortført i London.
Man mistenker at aksjonen har både økonomiske og politiske motiver, og etterforskningen involverer så vel MI5, MI6 og CIA.
Samtidig må Mercy takle at hennes egen kjæreste også forsvinner.
Er det de samme kreftene som står bak?
Charles Boxer leter for sin del etter den mystiske Conrad Jensen, en mann med en historie som blant annet omfatter paramilitære oppdrag på vegne av vestlige myndigheter.
Nå er han sporløst borte, og en kvinne som påstår at hun er hans datter, gir Boxer i oppdrag å finne ham.
Jakten på Jensen setter også Charles’ og Mercys felles datter Amy i fare, og ikke helt overraskende viser det seg at forsvinningshistoriene de to etterforsker henger nøye sammen.
Slik nærmer de seg sakens kjerne fra hver sin kant.
Som så ofte hos Wilson skjer det forferdelige ting med menneskene også i denne boken, og vi kommer svært tett inn på følelseslivet til den enkelte.
Men forfatteren fortsetter nærmest ubarmhjertig videre, til et spennende sluttoppgjør i de marokkanske fjellene.
Der det dessuten viser seg at Conrad Jensen står Charles Boxer nærmere enn både han og leseren har hatt grunn til å mistenke.
Det er tett og spennende fortalt, og det virker skremmende realistisk det meste.
Dessverre er boken preget av en litt tung oversettelse, særlig gjelder det noen av replikkvekslingene som fremstår i stiveste laget.
Men verre er det at oversetteren Inge Ulrik Gundersen og forlaget har sluppet gjennom rene blemmer som «den amerikanske visestatsministeren».
Slurv gjør seg aldri bra på trykk.
| 1
|
104907
|
Bokanmeldelse:Pierre Lemaitre:
«Irène»
Til tross for en nærmest grotesk handling, er det en språklig nytelse å lese denne franske krimboken.
Det er duket for gjensyn med vår parisiske kjenning politioverbetjent Camille Verhoeven, hovedpersonen også i Lemaitres bok fra i fjor, «Alex».
Den ekstremt kortvokste Verhoeven (1,45 m.o.h) er som så ofte førstemann på åstedet når det skal oppklares drap i den franske hovedstaden.
Denne gang er det et ekstraordinært åsted han ankommer, der en gjerningsperson tilsynelatende har gått fullstendig amok med ulike parteringsverktøy.
Her er det helt åpenbart en «psycho» morder på ferde, noe som skal vise seg å stemme i mer enn én forstand.
Pierre Lemaitre bruker usedvanlig mye tid og oppmerksomhet på selve etterforskningsarbeidet, samtidig som det også blir god plass til miljøskildringer og personportretter.
Franskmannen kan virke noe affektert til å begynne med, men snart skjønner vi at sporene til en løsning ligger nettopp i å forstå og tolke menneskesinnet i all dets dybde.
Det dukker selvsagt opp flere drapssaker som virker relaterte til den første, men først da Verhoeven og hans menn finner en litterær nøkkel til å forstå disse drapene, ser etterforskningen ut til å lede et sted.
En etterforskning som ellers blir sterkt hemmet både av innpåslitne journalister, åpenbare lekkasjer og press fra en utålmodig påtalemyndighet.
I kontrast til påkjenningene på jobben, gleder Camille og hans venninne Irène seg til å bli foreldre til sitt første barn.
Først når det begynner å bli for sent, oppdager Camille at morderen truer mye nærmere enn han tror.
Forfatteren skal ellers ha ros for en uvanlig frekk litterær dreining helt mot slutten.
Mange lesere vil sikkert ha problemer med de til tider kvalmende voldssekvensene i denne boken.
Likevel er den faktisk en språklig nytelse å lese, og mye av æren for det tilfaller oversetter Christina Revold.
| 1
|
104908
|
Bokanmeldelse:Tove Alsterdal:
«Ingen vei tilbake»
Tove Alsterdals nyeste roman er en sikker påskekrimvinner som også vil interessere lesere utenfor sjangeren.
En mor forsvinner i Argentina.
Tilbake står to søstre, Charlie og Helene, som i ulik grad preges av forsvinningen.
Faren har rusproblemer, og de vokser opp i fosterhjem.
Da Charlie faller i døden fra sin leilighet i en forstad i Sverige, er politiet raske med å konkludere at hun begikk selvmord.
Helene klarer ikke å slå seg til ro med det, og begynner å nøste i søsterens død på egen hånd.
Hun finner ut at Charlie levde et hemmelig liv på internett, og sporene leder tilbake til fortiden, til den tiden da militærjuntaen holdt Argentina i sitt jerngrep.
Alsterdal har helt siden debutromanen tøyd grensene for krimsjangeren.
Bøkene hennes ligger i grensesjiktet mellom krim og vanlige romaner, og hun er tydelig inspirert av Kerstin Ekman.
«Ingen vei tilbake» er en gnistrende god krimroman som kretser rundt dødsfallet til en ung, plaget kvinne, og en spennende politisk thriller om en kvinnes inntreden i motstandskampen etter militærkuppet i Argentina på 70-tallet.
Om forfatteren:
På denne tiden ble tusenvis av mennesker bortført for så å forsvinne sporløst.
Mange av dem ble utsatt for tortur, og kampen for å straffe de ansvarlige har pågått inn i vår tid.
Vi får også lese om FARC- geriljaen i Colombia, som blant annet er kjent for å ha holdt Ingrid Betancourt som gissel i flere år.
I tillegg er boken en familieroman om brutte bånd, kjærlighet, lidenskap, skyld og forsoning, og i likhet med Alsterdals tidligere romaner ligger lengselen etter et annet liv og banker i karakterens hjerter.
Det er med andre ord en imponerende bred og sammensatt fortelling vi presenteres for, og Alsterdal skriver det hele i land med en sikker og litterært god penn.
Karakterene er spesielt vellykket og skaper blant annet en forståelse av folks motivasjoner i diktaturer og under opprør.
Hun veksler elegant mellom spenningstopper og mer dvelende kapitler, og konklusjonen på krimgåten inneholder en overraskende og gripende tvist som jeg ikke så komme.
Boken ble kåret til årets krim i Sverige i 2014, og det var fortjent.
«Ingen vei tilbake» er en av vårens beste krimromaner, og passer utmerket som tankevekkende og spennende tilbehør i påskesekken mellom kvikklunsj og appelsiner.
| 1
|
104909
|
Bokanmeldelse:Carl-Johan Vallgren:
«Svin»
Dette er absolutt en av krimvårens sterkeste utgivelser.
Språk og komposisjon hever denne krimromanen langt over det ordinære.
Til tross for at selve intrigen består av ganske velkjente ingredienser.
Det er duket for gjensyn med Danny Katz, dataeksperten med en tung narkofortid, som vi første gang møtte i fjorårets bok «Skyggegutten».
Og med småkriminelle Jorma Hedlund, som skal gjøre det han tror er karrierens siste, store ran.
Det går selvfølgelig fryktelig galt, og Jorma må bruke alle krefter på å finne ut hva som egentlig sviktet så fatalt, samtidig som han må passe sin egen rygg.
Det setter ham etter hvert på sporet av et trafficking-miljø og en underverden av sadisme og seksuelle overgrep.
Fra sin egen kant nærmer Danny Katz seg det samme miljøet, utløst av jakten på den mystiske og narkomane Jennifer alias Jenny, som forsvant og etterlot seg Dannys kamerat i en særdeles dårlig forfatning.
Danny Katz er en rettferdighetssøkende mann, og han er hard mot de harde.
Men aller hardest er han nok mot seg selv.
Og som om ikke det var nok, blir også en tredje gammel kjenning – juristen Eva Westin – involvert i det samme sakskomplekset.
En stund ser det faktisk ut som om hun selv skal havne som offer for perverse krefter.
Opprullingen av narko- og prostitusjonsmiljøet er både engasjerende og ganske realistisk skildret.
For å skape det nødvendige engasjementet hos leseren utstyrer dessuten Vallgren hovedpersonene med rimelig tung familiebagasje, der mye av forklaringen på handlingene deres skal finnes.
Særlig gjelder dette Danny Katz’ uavklarte forhold til sin jødiske bakgrunn.
Carl-Johan Vallgren har tatt veien fra tradisjonell skjønnlitteratur til krim, og det merkes godt.
Han behersker krimsjangerens krav til korthogde og temposterke setninger, samtidig som han har en egen levende og nærmest plastisk kvalitet i språket.
All ære til oversetter Bjørn Alex Herrman.
Komposisjonen sitter som den skal, og alle løse ender i intrigen blir pent knyttet sammen til slutt.
Absolutt en av krimvårens sterkeste utgivelser.
| 1
|
104910
|
Bokanmeldelse:Jussi Adler-Olsen:
«Washingtondekretet»
Hemningsløst spekulativt av Jussi Adler-Olsen, mener VGs anmelder om denne krimboken som selger mest i Norge akkurat nå.
«Washingtondekretet», som første gang utkom på dansk i 2006, tilhører sjangeren «flyplass-thriller»; lang, utflytende og rotete.
Det kan neppe være litterær kvalitet som gjør at Aschehoug velger å oversette den nå.
Snarere et håp om lettjente penger.
På selve valgdagen blir USAs nye president Bruce Jansen vitne til at hans gravide kone drepes, og et privat sammenbrudd utvikler seg til en politisk berserkergang så snart han har inntatt den ovale kontoret.
Under dekke av en gang for alle å ville slå tilbake mot kriminalitet og sikkerhetstrusler, setter Jansen i gang en rekke tiltak som truer demokratiet og ytringsfriheten, suspenderer lover og rettigheter og utløser en karusell av vold og mot-vold.
Det er duket for politisk unntakstilstand, terror og opptøyer, og USA beveger seg sakte men sikkert mot sammenbrudd og total katastrofe.
Presidentens unge pressetalsmann Wesley Barefoot må balansere mellom lojalitet til presidenten på den ene siden og sin oppriktige bekymring over de udemokratiske tiltakene på den andre.
En som har det enda verre er Doggie Rogers, en trofast tilhenger og medarbeider av presidenten, som opplever at hennes far står i fare for å bli henrettet for medvirkning til drapet på presidentens kone.
Ved hjelp av hemningsløs sentimentalitet og store doser vold klarer Jussi Adler-Olsen å strekke en ganske tøvete intrige ut over mer enn 600 sider.
Han har et slags politisk motiv, nemlig å gjøre oppmerksom på alle de unntakslovene og bestemmelsene som kom i kjølvannet av 11. september-terroren, og som nå truer det amerikanske demokratiet.
I disse Trump-tider kan det sikkert være all grunn til å bekymre seg for grenseløs populisme og politisk vanstyre.
Men store og pompøse ord om vanstyre og mangelfull politisk kontroll kan ikke redde denne ti år gamle kalkunen fra en langtrukken og smertefull død.
| 0
|
104911
|
Bokanmeldelse:A.J. Kazinski:
«Den gjenfødte morderen»
Dansk thriller som gjorde VGs anmelder deilig utslitt.
På Sikringen psykiatriske anstalt befinner Danmarks aller farligste forbrytere seg, og det er derfor mange mistenkte da en av anstaltens psykiatere blir funnet drept.
Obduksjonen avdekker at mannen er blitt myrdet med skarntydesaft, den samme giften som tok livet av filosofen Sokrates.
Politiet iverksetter Operasjon Hamlet:
Niels Bengtzon må utgi seg for å være pasient og legges inn på anstalten for å finne spor som kan oppklare drapet.
Trådene beveger seg tilbake til England, og en hendelse i 1939 hvor tre studenter slo i hjel en professor i jakten på et helt spesielt dokument.
Det må være deilig å være krimfantast i Danmark, for gjennom filmer, TV-serier og bøker viser danskene at de kan krim.
A.J. Kazinski, som er et pseudonym for Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, er blant de mer suksessrike - og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.
Fra første setning kastes vi rett inn i en heseblesende handling som beveger seg gjennom tid og rom, og dimensjoner.
Det er lenge siden sist jeg ble så deilig utslitt av en thriller.
Det metafysiske har stått i sentrum i alle Kazinskis romaner, og også i denne boken er det overnaturlige viet en del plass.
Er det mulig at et menneske kan bli født på ny og samtidig huske viktige detaljer fra et tidligere liv?
Det er opp til leserne å vurdere, for det eventyrlige temaet til tross, romanen blir aldri for fantastisk og kan tolkes i flere retninger.
«Den gjenfødte morderen» skiller seg fra mange andre adrenalinspekkede thrillere fordi den har dybde, både på karakternivå og når det kommer til selve handlingen.
A.J. Kazinski skriver godt og legger inn refleksjoner over livets store spørsmål uten at det går på bekostning av bokens spenning.
Plottet er også svært solid og rommer blant annet to kjærlighetshistorier som stiller spørsmålet om hvorvidt det er mulig å finne tilbake til den man elsker uavhengig av omstendighetene.
| 1
|
104912
|
Bokanmeldelse:Stefan Ahnhem «Den niende graven»
Som ren underholdning er Stefan Ahnhems «Den niende graven» glimrende, men boken mangler dybde og en bærende hovedperson.
Når Sveriges justisminister forsvinner uten spor etter en debatt i Riksdagshuset får Fabian Risk beskjed om å etterforske saken.
Det skal snart vise seg at justisministeren ikke er den eneste som har forsvunnet.
Risk må etter hvert samarbeide med den danske politikvinnen Dunja Hougaard, som etterforsker drapet på konen til en kjent tv-personlighet.
Gjennom boken skildres det et plot som blant annet rommer sadistiske voldtektsmenn og ulovlig handel med menneskeorganer, og en makaber Romeo og Julie-historie som skildrer hva kjærligheten kan få mennesk
Stefan Ahnhem har en fortid som manusforfatter for TV-serier som «Wallander,» og skrev også manuset til filmen basert på Karin Fossums roman «Den som frykter ulven».
Han kan spenning, og akkurat det er det overflod av i «Den niende graven».
Boken har noen riktig uhyggelige scener, og er på sitt beste en nifs thriller som går det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren.
Et effektivt språk kombinert med korte, handlingsspekkende kapitler gjør at boksidene farer av gårde, og tidvis føles det som om man befinner seg på verdens raskeste berg og dalbane.
Men spenningen går på bekostning av dybden.
Det blir ikke tid til mye refleksjon og dveling ved temaene som presenteres, og leseren må glemme det meste som heter realisme når plottet brettets ut.
Fabian Risk er en flat og uengasjerende hovedperson som forsvinner helt i bokens karaktergalleri.
Det er Dunja som har blitt utstyrt med handlekraft og som fører handlingen i boken fremover.
«Den niende graven» er fast-foodkrim som slukes rett ned med stor glede der og da, men som gir leseren en følelse av at man ønsker seg noe mer å tygge på.
| 0
|
104913
|
Bokanmeldelse:Jørgen Brekke:
«Paradisplaneten»
Etter å ha lest Jørgen Brekkes femte kriminalroman er det nærliggende å tenke at han burde vurdere å skrive rendyrket historisk krim.
I Trondheim blir det funnet et avhugget menneskehode på toppen av Olav Tryggvason-statuen, og offeret er ikke det eneste som skal miste hodet i boken.
Under etterforskningen reiser Odd Singsaker og Siri Holm til London, og det viser seg at Singsaker selv sitter med den største nøkkelen til å løse mysteriet.
«Paradisplaneten» følger samme oppskrift som Brekkes tidligere bøker.
Et drapsmysterium i nåtiden har forgreininger til hendelser langt tilbake i historien.
Boken flørter med ideen om at filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon arrangerte sin egen begravelse, og at han ledet et hemmelig brorskap som jaktet på evig liv.
Et brorskap som har virket helt frem til vår tid.
Gjennom å benytte seg av kjente hendelser i Bacons liv, blant annet hans idé om å fryse ned kjøtt, har Brekke spunnet en eventyrlig røverhistorie med handling blant annet fra den franske revolusjonen og det gamle Egypt.
Noe av suksessformelen med slike bøker er å skape de mest utrolige historier med premisser som leseren godtar.
Historier som kunne ha skjedd.
I denne boken blir det rett og slett for utrolig og virkelighetsfjernt for meg, og jeg falt av i flere av handlingssvingene.
Brekke har også flere merkelige metaforer som redaktøren ikke burde ha sluppet gjennom.
Selv om Brekke skal ha ros for å ha skapt en hovedperson i Odd Singsakers skikkelse som oppleves som jordnær og troverdig, satt jeg likevel og ønsket at hele boken var satt i en historisk setting.
Det er da «Paradisplaneten» er på sitt aller beste med kapitler som det var en ren fornøyelse å lese.
Brekke skal ha ros for at han våger å tenke stort og ambisiøst, men her blir det for mye eventyr og for lite realisme.
| 0
|
104914
|
Elena Ferrante:«Dei som flyktar og dei som blir»
Det samme skjer hver gang.
Man åpner den store tykke boken og blir besatt.
For tredje gang forsvinner leseren inn i det brede lerretet som slås opp av Elena Ferrante, som vi alle nå vet er et pseudonym.
Og som hele den bokglade verden spekulerer omkring.
Hvem er hun, eller er det en han?
Det spiller ikke så stor rolle, og mysteriet er på et vis med på å gjøre denne enestående Napoli-kvartetten fascinerende.
Her i Norge er bokverket om menneskene og mafiaen fra det fattige og nedslitte kvartalet i Napoli desto mer unikt, for vi leser Ferrante - som møter halleluja-omtale i verdenspressen - på et vakkert nynorsk.
Kristin Sørsdals fabelaktige oversettelse og språk gir en ekstra dimensjon ved Ferrante i Norge.
Den verden vi føres inn i er både stor og liten.
Det handler om de store og viktige tingene i livet, om vennskap mellom kvinner, forholdet mellom menn og kvinner, om krevende ekteskap, og denne gang om 1960- og 70-årens opprør, kvinnekamp og klassekamp.
Og den handler om de små ting, de små detaljer som rir en familie gjennom lang tid og ikke slipper taket i menneskene, om konflikter og følelser som endres.
Alt dette forteller Ferrante om med en voldsom styrke, med en temperatur i teksten og hos menneskene - en kraft som slår inn i leseren.
Det er en trivsel når man som leser går inn de mange små scenene, tablåene, og en nesten overveldende følelse når man ser hvor Ferrante fører oss denne gang.
Etter en start i 2005, går fortellingen denne gang tilbake til 1960-tallet og spinner rundt det store persongalleriet i en politisk skakende samtid, studentopprør og klassekonflikter i Italia.
Hovedpersonene er, enkelt sagt, de to kvinnene Elena Greco og Lila Cerullo.
Men det er Elena, akademikeren og forfatteren som forteller som aldrende kvinne.
For Lila er blitt borte, og Elena nøster opp fra livene deres og gir bokverket sitt intense innhold.
Denne leser er usikker hver gang en Ferrante-bok åpnes:
Er det mulig å hente inn igjen og holde styr på persongalleriet og alt som tidligere har skjedd?
Men det makter Ferrante, langsomt og myndig knyttes tidligere hendelser inn i begivenhetene i det nye tiåret.
Forfatteren trekker trådene nennsomt mellom familiene, eks-kjærester, deres ektefeller, venner, bekjente, fattigdom, overgrep på arbeidsplassen, nedlatende behandling av kvinner, mafiaen.
Elena har gitt ut sin første bok og opplever suksess og kritikk.
Hun, arbeiderjenta, gifter seg med akademikeren og flytter til Firenze med sin professormann og havner i universitetsopprøret.
Hun får barn, og familielivet blir slett ikke slik hun så for seg.
Lila – en fascinerende skikkelse – sjikaneres stadig seksuelt på den røffe arbeidsplassen, en kjøttfabrikk.
Også Lila sliter i sitt private liv.
Forholdet mellom de to, Elena og Lila – og mannen de felles begjærer – får nye dimensjoner.
Ferrante skaper scener som er uforglemmelige, som raseriet hos Elenas mor overfor Elenas valg av ektefelle, med morens angst og følelse av underlegenhet overfor det akademiske liv.
Eller Elenas reaksjon når søsteren velger sin ektefelle, fra en tvilsom familie.
Eller den særegne atmosfæren i de korte møtene mellom Elena og Lila.
Får vi neste gang «tak» på Lila?
For til høsten kommer fjerde og siste bind i Napolikvartetten.
Og etter det kommer Ferrantes tidligere bøker.
De er visstnok like gode, sier oversetteren Kristin Sørsdal.
Det er bare å glede seg.
| 1
|
104919
|
Bokanmeldelse:Sofi Oksanen:
«Norma»
Forventningene er høye når finsk-estiske Sofi Oksanen kommer ut med ny bok, men årets roman er en skuffelse.
I hver roman siden debuten har Oksanen vist fram kvinneliv og maktene som står over dem på en engasjerende måte i medrivende plot.
Men årets roman skuffer på flere hold:
Ikke er den spennende, ikke er den troverdig, og ikke er den særlig tankevekkende.
Surrogatturisme og skjønnhetsindustri er bokas tema.
En frisørsalong, eid av skurken Lambert og klanen hans, står i sentrum.
Når moren til hovedpersonen Norma uventet dør, arver Norma gjelden hennes.
Hun begynner å jobbe i salongen, og får snart ferten av businessen som foregår.
Finske damer betaler store summer for løshår av ekte menneskehår eller babyer solgt eller tatt fra fattige kvinner i andre land.
Det er menn som eier, menn som bestemmer, og menn som tjener gode penger.
Trass aktuelle tema er det vanskelig å engasjere seg i intrigene og samfunnskritikken fordi personene er klisjéfylte og overfladisk behandlet.
Verken the bad guys eller the good girls virker å være mennesker av kjøtt og blod.
I tillegg kommer et par overnaturlige aspekt som er vanskelige å svelge.
Normas hår vokser metervis hver dag.
Med det kan hun sanse hvordan andre har det og fremtiden deres.
Hun er ikke en heltinne som bruker denne kunnskapen til å hjelpe, men skjermer seg for informasjon ved å dope seg ned på tabletter og alkohol.
Oldemoren Eva, som også hadde levende hår, dukker opp her og der i handlingen.
Historien om urmoren Eva føles kvinnepolitisk påklistret.
Og jeg får meg bare ikke til å synes at familiens hår-gen er fascinerende.
Det magiske ødelegger dessuten for spenningskurven.
Når Norma bestemmer seg for å finne ut av Lamberts gjøren i jakten på sannheten om morens død, er det en smal sak for henne.
Oppnøstingen er ikke spennende å følge fordi hun så enkelt finner ut av alle sammenhenger og fakta på grunn av håret sitt.
En viktig lesemotor er å vite hva som skjer når skurkene oppdager Normas hår og gullgruven det innebærer, men også løsningen på denne intrigen oppleves som litterært lettvint.
Noe romanen får godt fram, er følelsen av forsvarsløshet som flere av kvinnene opplever.
På grunn av Normas særegenheter har både mor og datter isolert seg fra omverden og har ingen nettverk.
Selv om de er finner og bor i Helsinki, er de statsløse mot typer som Lambert.
Ingen vil savne Norma dersom hun blir drept.
Likevel føler jeg aldri et snev av sympati for henne gjennom romanen.
«Norma» er en uventet nedtur i et ellers interessant forfatterskap.
| 0
|
104921
|
Bokanmeldelse:Torkil Damhaug:
«En femte årstid»
Enda en imponerende bok fra Torkil Damhaug!
Forfatteren Torkil Damhaug har sansen for de store byggverk.
Så også med årets krim, «En femte årstid».
Handlingen strekker seg over 38 år, og den innehar et stort persongalleri med kryssende forbindelseslinjer og skjebner som vikler seg inn og ut av hverandre.
Dessuten er den spennende, smart og spenstig skrevet!
Det hele starter med en fatal ulykke under takpapproduksjonen på Hammerdal Bruk.
Det er sommeren 1978, finale i fotball-VM på TV og flere av de ansatte har tatt seg et ulovlig glass eller to.
Uansvarligheten som førte til dødsulykken blir raskt dysset ned, men den skal vise seg å sette dype og onde spor i forholdet menneskene imellom i dette lille lokalsamfunnet rett utenfor Oslo.
I vår tid er fabrikken nedlagt og står til forfall.
Fire ungdommer høye på dop og hverandre bestemmer seg for å stenge inne en klassekamerat som de mener plager og forfølger dem.
Handlingen på fabrikken skal utløse fatale konsekvenser for de fleste av dem, for guttens far er en tidligere dømt drapsmann – og ikke akkurat i perfekt psykisk balanse.
Om forfatteren:
Hevnen er kommet til Hammerdal, og det er tid for menneskejakt.
Opp fra denne grunnmuren bygger altså Damhaug en stor, innholdsrik og gjennomarbeidet fortelling, og det er som så ofte i hans bøker de personlige relasjonene som rommer svaret på det som skjer.
Fedrenes synder hjemsøker barna, hevnmotiv resirkuleres gjennom flere slektsledd og samvittigheten utfordres igjen og igjen.
Torkild Damhaug er en usedvanlig formsikker krimforfatter, og jeg kjenner vel ingen i hans laug som på samme måte kan mane fram hvordan desperasjonen kan ligge på lur rett under de mest hverdagslige scener.
På mange måter har Damhaugs bøker vel så mye til felles med tradisjonell, psykologisk romankunst som med mye av dagens intrigedrevne krimlitteratur.
Og det er ment som en kompliment!
| 1
|
104927
|
Teateranmeldelse:«Andre verdskrigen - Natt i verda»
Det norske teaterets forsøk på å dykke til bunns i krigens djevelske vesen, er dømt til å mislykkes.
Men en stor sorg over krigen og volden, er man tett på å gripe.
Og da er man faktisk så nær målet det er mulig å komme.
ANDRE VERDSKRIG - NATT I VERDA
«Andre verdenskrigen – natt i verden» er et vanvittig stykke totalteater.
Fire forfattere har levert tekster til en nær åtte timer lang forestilling, premieren var midnatt, natt til søndag.
Utgangspunktet er at ufattelig mange mennesker, verden over, fortsatt har sine egne historier om krigen – etter hvert nedarvet gjennom generasjoner.
Dette er historier som stadig fortelles, noen få bringes frem på scenen denne natten.
Det er ille nok, fortvilende, grusomt, når vi snakker om mengder av sorg og lidelse en hel verdenskrig kan frembringe.
Uten spor
Likevel:
Dette er faktisk historier.
Og de blir fortalt.
Det virkelig bunnløst og helt uutgrunnelig ubegripelige, er de millioner av mennesker som bare forsvant – helt uten engang å etterlate seg spor eller ord.
Omfanget av noe slikt er jo nettopp det som er helt umulig å forsøke seg på.
Det må bare bli riss, streif, påminnelser.
Og det skjer i en mosaikk av teater-virkemidler, ulike historier vevd inn i hverandre, noen figurer som går igjen i ulike roller og litt ulike sammenhenger.
Og helt åpenbart rett inn i en samtid der vold, krig og konfrontasjoner igjen blir mer og mer vanlig.
Debatt
Aktualitet blir ytterligere understreket av en debattsekvens midt i stykket med ulike aktører.
På premieren var det professor Tore Bjørgo og den unge ekstremisme-bekjemperen Faten Mahdi Al-Hussaini som snakket om den blinde radikalisering på ulike ytterkanter i samfunnet.
Det fungerte godt, men vil selvfølgelig bli helt annerledes med andre aktører.
Når «Natt i verden» er på sitt aller mest gripende, er det i noen dypt bevegende dramatiske eksplosjoner, som når Auschwitz-legen Josef Mengeles vitenskapelige ambisjoner dyrkes frem; når det spilles utdrag av Joseph Goebbels teaterstykke «Vandringsmannen» fra 1923/27; eller når Svein Tindberg gestalter det dyktige ovnsbyggeren.
Arrogant
Det er selvfølgelig meget arrogant av et teater å insistere på nattvisning av et slikt materiale.
Et normalt menneske blir mer ubeskyttet mot inntrykk i løpet av en slik spilletid; en effekt hvis berettigelse er mer enn diskutabel.
(Nattvisningene er for øvrig færre enn de planlagte på dagtid, mellom 14.00 og 22.00).
På den annen side er nattvisningen er åpenbar kvalitetserfaring i seg selv, en happening som bare forestillingen selv eventuelt kan forsvare.
Og det gjør den.
Selv om det nok også må anføres at det finnes tekstinnslag som ikke i tilstrekkelig grad samler stoffet, et par virkelige digresjoner når heller ikke frem.
Den enorme lengden på hele prosjektet viser en teatral påståelighet, som man virkelig kan tvile på – inntil en siste, utrolige lang og enormt repeterende sekvens faktisk illustrerer glassklart hva hele stykket faktisk går ut på.
Mat
Staben jobber imponerende intenst og konsentrert, både på scenen og i det omfattende tekniske apparatet – inkludert nødvendig forsyning av mat og drikke underveis.
Ser man strengt teaterformalt på det, er det ingen tvil om at «Natt i verden» under de aller fleste normale omstendigheter kunne hatt godt av en grundig manusvask, avkorting og konsentrasjon.
Men ingenting er egentlig normalt med stykket; det er en teaterbegivenhet i særklasse som man er meget, meget takknemlig for å ha opplevd.
Mot slutten ser ærlig talt publikumsplassene, med trøtte, sovende, halvvåkne og konsentrerte mennesker ut som et improvisert asylmottak.
Knapt nok hensiktsløst.
| 1
|
104946
|
Bokanmeldelse:Carsten Jensen:
«Den første sten»
En tragedie uten slutt, et bunnløst helvete og et inferno av vold.
Bildet av Afghanistan slik det stiger fram fra sidene av denne romanen er noe av det sterkeste jeg har lest på svært, svært lenge.
Forfatter Carsten Jensen har reist og tilbrakt mye tid i landet, og han har tidligere skrevet dokumentar og journalistikk derfra – blant annet i samarbeid med den norske journalisten Anders Sømme Hammer.
Men det er først når den drevne forfatteren velger romanformen, at alt stoffet og alle erfaringene hans fra dette martrete landet for alvor får den litterære gjennomslagskraften det fortjener.
Derfor er «Den første sten» også et lysende eksempel på hvordan skjønnlitteraturen på sitt beste har et virkningseffekt få om noen andre kunstuttrykk kan gjøre den etter.
«Den første sten» begynner som en ganske nøktern og rolig framstilling av livet til en gruppe danske soldater i Helmandprovinsen.
Med et effektivt og deskriptivt språk tegner Jensen bildet av forholdet soldatene imellom, og gradvis får han fram hvordan de nesten absurde kulturforskjellene mellom dansker og afghanere, det politiske skyggespillet og de uforutsigbare alliansene skaper en følelse av konstant utrygghet – der panikken lurer like under overflaten.
Men han viser også hvordan krigføringen i Afghanistan på mange måter minner om et avansert dataspill, der droner og satellittovervåking gjør det mulig å utkjempe en krig på betryggende lang avstand fra den egentlige slagmarken.
Men snart blir også våre danske allierte tvunget ut i den virkelige, skitne krigen.
En veipatruljering som går fryktelig galt, utløser en dominoeffekt av hevn, mothevn, mislykkede forsøk på mekling og endelig et forræderi av nærmest titaniske dimensjoner.
De danske soldatene må forlate den relativt trygge leiren sin, og møter en afghansk virkelighet der en lokalbefolkning gjennom århundrer har utholdt og overlevd utallige okkupasjoner, kriger, massakrer og overgrep.
Danskene blir gradvis redusert til brikker i et spill der neste trekk hele tiden synes uunngåelig – selv om det bringer dem stadig dypere ned i et menneskelig og moralsk mørke.
Middelalderen møter moderne spillteori – og middelalderen vinner til slutt.
Det er bokstavelig talt forferdelig spennende.
Midtveis i boken blir vi introdusert til en jeg-forteller.
Den danske etterretningsagenten Khaiber har afghanske røtter, og hans oppdrag er å hente hjem restene av den villfarne danske troppen.
Det er et vellykket litterært grep.
Både fordi det skaper umiddelbar identifikasjon hos leseren, og fordi det bidrar til å legge ytterligere dimensjoner til graden av svik og skyggespill som danskene utsettes for.
Boken ender på ingen måte godt.
Men den er en stor opplevelse, og nærmest en nødvendighet å lese – for den som våger nedstigningen til infernoet Afghanistan.
Så å si lytefritt oversatt av Håvard Syvertsen.
| 1
|
104962
|
Teateranmeldelse:«Richard III»
Maling, såpebobler, sterke emosjoner og rasende kongelig klientell skaper mye liv og høylytt røre i en forestilling med store sprik.
På sitt beste treffer den en nerve av hvordan den farlige kombinasjon av smiger, sluhet og ondskap fungerer.
På sitt verste er skuespillerne på et skrik-og-skrål nivå, og da kommer den innfløkte, men likevel groteske og blodige fortellingen i bakgrunnen.
Shakespeares drama om outsideren, den forsømte, sjalu og åleglatte drapsmann kong Richard III er hans blodigste.
Enhver som kan stå i veien for Richard blir myrdet.
I kjølvannet av det, bølger raseriet til de etterlatte fram.
Men utagerende sinne på en scene byr på problemer.
I det øyeblikk den intense fortvilelsen oppleves som skriking, så forsvinner effekten av medfølelse.
Spillet foregår på en massiv trapp som dekker hele scenerommet, og gjør det mindre.
Dermed smeller også lyden annerledes ut til publikum.
Så er det scener og situasjoner som fungerer alldeles utmerket.
Helt fra første ansats er det en dekadent og urolig tone som fascinerer.
Nils Bech har laget det meste av musikken, og synger låtene med en ro som gir en klar kontrast til handlingen.
Den samme ro og klarhet forvaltes med pondus av Erik Hijvu i hans roller.
Det å bruke barn i et par små, men sentrale roller, skaper en sårt tiltrengt hjertevarme og humoristisk og symbolsk kontrast.
Som i alle store drama der død og fordervelser herjer, er det renheten i det barnlige som gir en strime av fremtidshåp.
I dette sprikende bilde av mennesker som klatrer opp og ned trapper, er Kåre Conradi en Richard III som til en stor grad overbeviser som en mann med sjalusi, misunnelse og smiger som egenskaper.
Kombinasjonen av dette gjør at ondskapen får fritt spillerom.
I samspill med Emil Johnsen, som både Lady Anne og Lord Buckingham formidles verbale dueller som i blant svinger fra lavmælt intensitet til brølende hooligan-nivå.
I det store trappe-systemet klatres det, og malingen flyter fritt over skuespillerne.
Det er med på å understreke den svarte humoren i dette fysisk aktive scenebildet.
Såpeskummet på slutten er visuelt vakkert, selv om også det bikker mot teatrale effekter.
Referanser til vår tids ledelse og systemer er det vel nok å assosiere med, men selve historien trenger ikke godt nok gjennom.
Da blir et blodig drama mer teatralsk enn et drama som angår.
| 0
|
104971
|
Bokanmeldelse:Patti Smith:
«M Train»
Når Patti Smith (69) skriver om sitt liv, skriver hun om alt annet enn det å være punkdronning og rockeikon.
Det kan hun tillate seg, når hun skriver så bra som hun gjør.
Patti Smith har alltid gått sine egne veier.
Nå tar hun leseren med på disse veiene, men den som forventer pikante avsløringer om sex, drugs & rock`n roll vil kanskje bli skuffet over hennes nye memoarbok.
Her bedrives ingen dyneløfting i vanlig forstand.
Likevel sitter man igjen med følelsen av å ha lest en svært personlig bok.
Den gir oss et direkte innblikk i den Patti Smith som bare i begrenset grad kommer til uttrykk på scenen: livsviktige skjønnlitterære og kunstneriske interesser, verdsettingen av drømmenes betydning, troen på intuisjon, spontanitet og improvisasjon som vesentlige strategier for et meningsfylt liv, verdien av nære relasjoner.
I boken tegner Smith et bilde av seg selv som uredd, søkende og ydmyk.
En som drives av en altomfattende nysgjerrighet, som ikke er opptatt av stjernestatus og ikke ønsker å bli satt i bås.
«Det er ikke så lett å skrive om ingenting», skriver hun innledningsvis:
Det er nok skrivingen og språket mer enn tradisjonell selvbiografisk storytelling som opptar henne.
Like fullt deler hun historier og livserfaringer med oss, tydelig inspirert av forfattere som Jack Kerouac og W.G. Sebald.
Det kan være reiseopplevelser, assosiativ skriving over en kaffekopp på en lokal coffee-shop (Smith er pasjonert kaffedrikker), brokker av oppvekst- og familiehistorie med far og mor, kjæresten Fred og barna.
Ulike tekstlag griper inn i hverandre og skaper en fascinerende livsvev.
Et kapittel beskriver sorgreaksjoner etter kjærestens død, og brorens død bare måneder senere.
Det er hjerteskjærende nært og sårt.
«Vi driv på....med å pleie alle slags vanvittige håp.
For å vinne tilbake det tapte, ein liten flik av personleg openberring», skriver hun (i Brit Bildøens fine oversettelse).
Denne evige søken etter håp og mening gjenspeiles også i hennes kjærlighet til kunst og litteratur, forfattere, billedkunstnere.
Nerval, Goethe, Schiller, Ibsen, Dante, Murakami, Genet, Hesse, Frida Kalho.
Alle skildres de med elskerens intense nærvær, som viktige drivere for et meningsfullt liv.
Patricia Lee «Patti» Smith
Karakteristisk er den uforliknelige historien om en reise til Fransk Guyana og et nedlagt fengsel Genet i sin tid sonet ved.
Hun og kjæresten drar til dette gudsforlatte stedet for å plukke med seg noen småstein hun vil gi til Genet personlig.
Et vilt innfall?
Ikke for Smith.
Hun skildrer reisen og etterspillet som en dyd av nødvendighet.
Dette er nok en av de beste skildringene i hele boken.
Vennskapet til «beat-forfatteren»William S.
Burroughs beskrives med en særlig varme.
Slik Burroughs var opptatt av drømmer, og skrev en bok med personlig drømmemateriale, bruker også Smith drømmer til å utforske og kommentere dypere personlige livstemaer.
Egne fotos, tatt med et polaroidkamera fra 1960-tallet, inngår også ukommentert i teksten.
Det er som om de konkrete fotografiene, av Hesses skrivemaskin, Schillers bord, eller mer personlige objekter, er med og utvisker skillelinjene mellom virkelighet og drøm.
Noen steder føler man at teksten går litt i sirkler.
Heller ikke Patti Smith skriver like sprudlende absolutt hele tiden.
Andre steder kunne hun ha utviklet stoffet mer.
Et ubetalelig møte med den høyparanoide sjakklegenden Bobby Fischer i Reykjavik kunne blitt en hel fortelling.
Istedet avspises det med etpar-tre sider, på tampen av en annen historie.
Det minner oss om at Smith kanskje holder noe tilbake.
Hun har nok flere bøker på lager.
| 1
|
104972
|
Teateranmeldelse:«Samtale før døden»
BERGEN (VG)
Stykket om Adolf Eichmanns siste timer er et ubehagelig ekko til det som foregår rundt oss akkurat nå.
«Samtale før døden» er ikke en historisk korrekt gjengivelse av Adolf Eichmanns siste timer før henrettelsen i Israel i 1962.
Samtalen mellom Eichmann og hans dommer er fiktiv, hendelsene de snakker om er reelle.
Oppsetningen på DNS er tett på, intens og tydelig, men krevende.
DEN NATIONALE SCENE, BERGEN
I blant drukner ord i rask replikkføring, og inni mellom er det hele noe tungt massivt.
Men det forhindrer ikke at tekst og fremførelse poengterer enkelt-individets ansvar for å opponere mot forbryterske maktsystemer.
At den danske dramatiker, skribent, og «Munter mat»-programleder Adam Price har valgt Eichmann som utgangspunkt, gir også muligheten til å fokusere på det kanskje farligste og tristeste av alt; at svært mange «vanlige» folk er ofte redde, feige og tør ikke gjøre opprør.
Og det kan gjelde både bøddel og offer.
Og det kan definitivt gjelde i dag når håndteringen av den enorme flyktninge-krisen setter både myndigheter og «vanlige» folk på etiske prøver.
Eichmann var strategen bak logistikken rundt deporteringen av jødene til konsentrasjonsleirene.
Han var med der de sentrale beslutninger ble tatt, som i Wannsee i 1942, der «den endelige løsning» ble bestemt.
11 millioner europeiske jøde skulle utryddes.
Eicmann slapp unna etter krigen, men ble tatt til fange av israelerne i Argentina i 1960.Etter en dramatisk og TV-sendt rettsak i ble han dømt til døden.
Han bedyret hele tiden at han aldri hadde drept noen, at han var en embedsmann som kun utførte ordre.
Dermed er vi inne på hva plikt og angst kan få selv «vanlige» folk til å gjøre.
I en scene om Krystallnatten sies det av SS-offiser Heydrich at «mytifisering av vold er et våpen i seg selv».
Og i samtalene med sin dommer provoserer Eichmann med ondskapens vesen; hvilke ekstreme forhold som tilsier hvilken grad ondskapen har.
Øystein Røger som Eichmann gir tyngde og troverdighet til en mann som var god på logistikk, og som man visste ville følge det rådende system fullt ut.
Røger er dempet, men bevisst, dragningen mellom bevisst skyld eller rent pliktarbeid er åpenbar.
Røssummoen er god og sindig som dommeren som bevisst forsøker å lette sin egen skyldfølelse ved å dømme Eichmann til døden, ved å drive Eichmann til å innrømme sin skyld.
Essensen i stykket er klar.
Det handler om oss og om vi sier «hva skulle jeg sagt, hva skulle jeg ha gjort» når demokrati og menneskelig verdig blir angrepet.
| 1
|
105005
|
Bokanmeldelse:Marianne Storberg:
«Eplehagen»
Marianne Storberg gjør historien levende i en svært lærerik og underholdende dannelsesroman.
Det er ikke mer enn 202 år siden Norge fikk sin egen grunnlov.
1814 skulle bli et skjebneår for landet vårt.
Et mirakelår som bød på ny fremtidsoptimisme etter år med kriger og hungersnød.
Maren Wiese opplever alt sammen som en beruselse.
Hun er blitt 25 år og er et elsket enebarn.
Store deler av livet hennes dreier seg rundt farens apotek, hvor hun får opplæring i alt fra anatomi til hvordan man koker sammen ulike remedier.
1814 blir et stort vendepunkt også i Marens liv.
Snart står Maren foran Asker prestegård, hvor hun skal virke som guvernante for de tre barna til presten Johannes Høegh.
Presten er svært opptatt av landbruk og drømmer om å anlegge en av Norges største eplehager for å vinne gunsten til landets prins.
Ankomsten til prestegården blir ikke som forventet for Maren.
Prestebarna fremstår sjuskete, prestefruen er borte og vi aner at det skjuler seg flere hemmeligheter bak den rike fasaden.
Helt fra første side er det tydelig at vi har å gjøre med en forfatter som sitter på stor innsikt rundt perioden hun skildrer.
Bokens detaljrikdom er imponerende, ikke minst fordi teksten likevel aldri oppleves som overlesset og baktung.
Det er hele tiden et driv i fortellingen, og Storberg skriver med en varme for perioden og menneskene.
Det er underholdende og lærerikt.
Språket er også en av romanens store styrker.
I en sjanger hvor leserne ofte serveres klisjeer og språklige anakronismer, er det herlig å støte på en tekst som er så gjennomarbeidet, stemningsfull og spekket med tidstypisk koloritt.
De gode dialogene gir ikke bare fin informasjon om karakterenes egenskaper, men tilbyr også et levende innblikk i datidens sjargong.
Her er det flust av godsaker den historieinteresserte leser kan fortape seg i.
Maren er selve inkarnasjonen på den sterke kvinnen vi så ofte finner i slike romaner.
Hennes handlinger og utsagn står i sterk kontrast til datidens konvensjoner, og hun utfordrer periodens kvinneideal med å være uredd og tørre å stille ubehagelige spørsmål samt stå opp mot urettferdighet.
Gjennom romanen skildrer Storberg hennes oppvåkning og utvikling, både til å bli kvinne og til å forstå flere deler av verden rundt henne.
Her er romantikk, mystikk og drama i fullt monn.
Så la gå da at deler av handlingen er noe forutsigbar, det er likevel en spenning i historien som gjør boken vanskelig å legge fra seg og jeg slukte den med stor glede.
Det handler om svik og vennskap, prestisje, kjærlighet og sjalusi.
Naturen går som en rød tråd gjennom handlingen, og også den menneskelige natur står i fokus.
Storberg utforsker hva som ansporer mennesker til handling, og skildrer ønske om å vokse, om respekt og anerkjennelse.
Til syvende og sist dreier det seg om de grunnleggende, menneskelige følelsene.
«Eplehagen» er en god roman fra en forfatter du bør følge med på dersom du liker historiske romaner.
Det er utgivelser som dette som kan bidra til å øke respekten for en sjanger hvor kvaliteten til tider er ganske varierende.
| 1
|
105007
|
Teateranmeldelse:«Den glade enke»
En glad enke og en trassig greve finner hverandre til slutt i en høyst vital og underholdende forestilling.
Det alltid samstemte team Hungnes og Skovli Aamodt har tatt for seg den gode og gamle operetten «Den glade enke», en romantisk komedie med farse-preg og noen av musikkhistoriens desidert mest smektende melodier.
Frodig og fargerikt har de kastet inn passe doser med popmusikk fra de siste tiår.
De boltrer seg hemningsløst i ulike sjangre, lar ironi, karikering og vakker sødme veksle med å dominere det kreative scenebildet.
OSLO NYE
Det er sirkus, show og kabaret-stemning.
Tempoet er høyt, noen ganger kavete, men den lekne tilnærmingen til dette ellers noe gammelmodige stoffet, løfter forestillingen ut av både stiler og tider og gjør den til en skikkelig gledesspreder.
Kort fortalt handler det om den rike unge enken Hanna Glawari fra det oppdiktede landet Pontavia.
Hun ankommer Paris, formodentlig på jakt etter en ny ektemann.
Det vil helst hennes landsmenn – som også befinner seg i Paris – unngå.
De vil ha damen – og penga hennes – hos seg selv.
Grev Danilo blir satt til å ordne opp.
I tillegg til å være glad i kvinner er han særdeles laidback og er såret etter et tidligere forhold med Hanna.
Enten de danser, synger eller snakker så gjør Kråkevik og Hoff Mittet «krigen» mellom Hanna og Danilo til en fascinerende opplevelse; det er ømt, iltert og sensuelt.
Når Kråkevik synger «Vilja» med sin smygende sensualitet, kjenner du det rykker langt inn i tårekanalene.
Den samme sødmefylte streng gjelder i dansen med greven.
Ikke før sødmen har lagt seg er man tilbake i sirkusmanesjen der klovner i alle fasonger forsøker å holde en viss fasade, og lurer både seg selv og andre.
Anders Hatlos ballast som komiker i toppklassen gjør han til en fornøyelig narr av en diplomat.
Med et stort og svært velopplagt og musikalsk team på scenen poengteres både kjærlighetens karusellaktige tilværelse og forfengelighetens vesen.
Trenger du et tidsfordriv for å gi kompliserte tanker et hvilerom, så er en glad enke absolutt å anbefale.
| 1
|
105008
|
Showpremiere:Proft feilsteg
For pjuskete som musikal.
Langt fra morsomt nok som komedie.
«Märtha the Musical».
Latter, Oslo.
Produsent:
Elina Krantz.
Regi:
Vemund Vik.
Med:
Cecilie Steinmann Neess, Jakob Schøyen Andersen, Espen Beranek Holm m.fl.
Latter slår på den største tromma de har denne våren og presenterer intet mindre enn en nyskrevet musikal, komplett med fullt band, profesjonelle dansere og flere profilerte fjes på scenen.
Profesjonaliteten er det ingen ting å si på:
Her er produsert nynnbare, spenstige og svært varierte låter i og for seg.
Dessverre faller likevel «Märtha The Musical» mellom for mange stoler.
Den forholdsvis lille hovedscenen på Latter innbyr ikke til veldig mye ekstravaganse – scenografien blir litt stakkarslig for et stykke som roper på grell maksimalisme.
Det handler altså om prinsessen som kjemper for å vinne folket, og for å knuse fordommene og nettrollene som ikke tror henne når hun snakker med hesten sin.
Jakob Schøyen Andersen stjeler showet som den flamboyante, og etter hvert småsjalu firbente vennen.
Prinsessen sjøl, Cecilie Steinmann Neess er anmassende, altfor rosa Disney Channel-prinsesse i halvannen time.
Slitsomt – og ikke får hun lov til å være spesielt morsom heller, noen hun muligens egentlig er.
Prinsessen stikker til skogs og finner trøst hos en gjeng alternative; homeopater, vaksinemotstandere og konspirasjonsteoretikere.
Her følger Steinerskole- og chakra-vitser som virker ganske daterte i 2016 – i sangform.
Ingen god miks.
Hjemme på Slottet konspirerer professor Kevin etter at Kongen dør og den puslete prinsen ikke klarer å bestemme seg for noe som helst.
Og i skogen lurer også ridder Ari fra Moss.
Det finnes øyeblikk med humring:
Jakob Schøyen Andersens hest er nevnt, Olle Wermskog og Mathias Luppichini river ned Thomas og Harald fra talkshow-tronen med en treffende parodi – som hadde vært like morsom utenfor musical-formatet.
Hovedproblemet med «Märtha The Musical» er tematikken som føles uaktuell.
Engleskolen ble tømt for vitser allerede i 2007, og selv om vaksinedebatten er av nyere dato finner man ingen andre poenger eller innfallsvinkler enn akkurat de du tror skal komme.
Du regner med å le når du kjøper billett på Latter – det forekommer i for sjelden grad under «Märtha The Musical».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105019
|
Bokanmeldelse:Mikaela Bley - «Lycke»
Kjære krimelskere nordmenn, dere er nå advart:
Denne krimboken er så ordinær at dere vil glemme den straks siste side er lest.
Kjære krimelskere nordmenn, dere er nå advart:
Denne krimboken er så ordinær at dere vil glemme den straks siste side er lest.
Svenske Mikaela Bley markedsføres som ny svensk krimdronning etter at debutboken hennes, «Lycke», ble solgt til Tyskland for et hinsides forskudd på 100 000 euro, hvis vi skal tro publisherweekly.com.
Vel, det betyr at hennes utenlandsagenter nesten må ha overnaturlige overtalelsesevner, når de ikke engang har gode anmeldelser fra Sverige å vise til.
Det er ikke det at «Lycke» er direkte dårlig – men den er ikke spesielt bra.
Den er så ordinær at man ikke helt forstår hvorfor den er utgitt – og spesielt ikke oversatt til norsk.
Handlingen kan ramses opp slik:
Åtte år gamle Lycke forsvinner og TV-reporter Ellen Tamm blir følelsesmessig engasjert.
Lyckes skilte foreldre oppfører seg mistenksomt, det samme gjør hennes stemor.
Den eneste som ikke blir mistenkt, er også den som er morderen.
Det skjønner leseren litt for fort.
For Mikaela Bley har en voldsom trang til raskt å føre leseren i to bestemte og låste spor: enten handler det om pedofili eller så er det en konflikt mellom foreldrene som har utløst ugjerningen.
Men leserne skjønner jo at det ikke kan være så opplagt.
I tillegg dikter Bley opp en skandaløs og utroverdig pressekonferanse, der journalistene får stille de merkeligste og følelsesløse spørsmålene til Lyckes foreldre.
Det største problemet med Mikaela Bleys krimdebut er at motivet til gjerningspersonen ikke begrunnes godt nok.
Det skyldes at vi aldri blir kjent med Lycke.
Kun ett eneste tilbakeblikk får vi med den lille jenta.
Ellers fremstår hun som en biperson i historien om seg selv.
Rart, ettersom romanen er oppkalt etter henne.
Alle problemenes hennes ramses opp overfladisk.
Her burde Bley gitt oss flere episodiske tilbakeblikk fra jentas tilsynelatende vonde liv.
En kommende krimdronning bør helst tilføre sjangeren noe nytt og uventet.
Men Bley følger de fleste krimbøkers klisjéoppskrifter.
Språklig virker hun klar over sine egne begrensninger.
Språket er enkelt.
Setningene er korte, som «stemmen brast» og «hun sto som forsteinet».
Her finnes ingen formuleringer som tilfører verket litterær verdi.
Og hva med helten selv, Ellen Tamm?
Jo, hun er faktisk like tam som historien selv.
En TV-reporter som sliter med respekt hos eldre kolleger og som har traumer fra egen oppvekst å bale med.
Er det ingenting som er bra med «Lycke»?
Jo, Ellens spesielle kildepleie til politimannen Ove er av det artige slaget.
I tillegg er hennes sjef, Jimmy, en spennende karakter som kan utvikles.
Og Bley viser innimellom potensial til at hun i fremtiden kan skrive noe som er bra.
Men da må hun våge å ta litt mer sjanser.
BRYNJULF JUNG TJØNN
| 0
|
105020
|
Bokanmeldelse:Tommi Kinnunen:
«Der fire veier møtes»
Den tradisjonelle psykologisk-realistiske romanen har fortsatt livets rett.
Det viser «Der fire veier møtes», en bok som ikke kan unngå å gjøre inntrykk på leseren.
Inntrengende finsk slektsdrama
Den tradisjonelle psykologisk-realistiske romanen har fortsatt livets rett.
Det viser «Der fire veier møtes», en bok som ikke kan unngå å gjøre inntrykk på leseren.
Finske Tommi Kinnunen har hatt stor suksess i hjemlandet med denne historien om en familie gjennom tre generasjoner.
Tre slektsledd hvis skjebner er viklet inn i hverandre på en måte som på en og samme tid holder dem sammen og holder dem nede.
Nå kan det umiddelbart se ut som noe av en litterær klisjé å skulle skrive en beretning om «sterke kvinneskjebner i tre generasjoner».
Det er et grep vi kjenner litt for godt fra den mer melodramatiske delen av romankunsten.
Men Kinnunen har en egen intensitet i språket, en følsomhet i skildringene og en varhet i situasjonene som løfter denne boken langt ut av triviallitteraturens dyp.
Bokens litterære kvaliteter ser også ut til å være ivaretatt på aller beste vis av oversetteren Turid Farbregd.
«Der fire veier møtes»
Det starter på den lutfattige finske landsbygda i 1895, der den unge jordmoren Maria må slåss mot skepsis og direkte motstand for å kunne utøve yrket sitt.
Det er beske skildringer av uvitenhet og armod Kinnunen her legger for dagen.
Men gradvis kjemper den stolte Maria seg til en plass som selvstendig og yrkesaktiv kvinne.
Det finnes en holdning og energi hos den enslige moren Maria som hun vet å bringe videre til datteren sin Lahja.
Også hun blir enslig mor i ung alder, og dermed er det duket for et liv med tre generasjoner under samme tak – et levevis som skal vise seg å bli bestemmende for mange av de følelsene og spenningene som etter hvert utvikler seg mellom bokens karakterer.
Trinnvise tidsforskyvinger kobler sammen handlingen på sømløst vis.
Mens moren valgte jordmoryrket, utdanner Lahja seg i mellomkrigstiden til fotograf.
Også det et typisk moderne yrke, men det skal snart vise seg at all frihets- og selvstendighetslengselen som både mor og datter bærer på også har en annen side: innestengthet, desperasjon og etter hvert raseri mot skjebnen.
Stolte, lukkede og ulykkelige fortsetter de hver for seg sin kamp – alene under samme tak.
Det er mesterlig hvordan Kinnunen maner fram den ene ladede situasjonen etter den andre, i et hus der alle grunnleggende føler seg oversett og undervurdert av hverandre.
I tillegg til Lahjas barn, blant andre den blinde Helena, og svigerdatteren Kaarina – er hennes ektemann Onni en hovedfigur i boken.
Han er verdens kjærligste far, men han bærer på en stor hemmelighet som truer med å ødelegger ekteskapet og tilliten dem imellom.
Selv om historien hele veien balanserer på kanten av det sentimentale, er det likevel lenge siden jeg har lest en så presis skildring av ensomhet i familien.
Finsk fjernsynsteater i ny drakt, altså.
Det gjorde seg med et gjensyn.
| 1
|
105021
|
Bokanmeldelse:Jon Fosse:
«Poesiar.
Etter Henrik Wergeland»
Forfatter og Grotten-beboer Jon Fosse har latt seg inspirere av Henrik Wergelands livsverk.
Resultatet har blitt en sterk og lysende vakker diktsamling, full av kontemplativ kraft.
Fosse, som i høst endelig fikk Nordisk råds litteraturpris, begynte å lese Wergeland mer inngående da han flyttet inn i Grotten, Statens æresbolig for kunstnere.
Naturlig nok, siden Grotten jo også hadde vært Wergelands bolig.
Strøtanker og notater i margen ble etter hvert bearbeidet, og et nytt diktmanus så dagens lys.
Mangelen på konkrete Wergeland-referanser i samlingen, og Fosses forsikring om at «ikkje ein einaste engel, ikkje ei einaste stjerne, ikkje ei einaste tåre, er lagde til av meg», kan i første omgang gjøre leseren usikker: hva er Wergeland og hva er Fosse i denne utgivelsen?
Og har ikke Fosses dikteriske univers siden 1980-tallet vært preget av nettopp engler, tårer, hjerte, mørke og stjernehimmel?
«Poesiar.
Etter Henrik Wergeland»
Følelsen av uklarhet og skepsis smuldrer raskt.
Dette handler sikkert om en Wergeland-inspirasjon, men først og fremst handler det om Fosse.
Kanskje handler det også om noen av de beste diktene Fosse har skrevet.
Man gjenkjenner nok en Wergeland-snutt her og et «foranskutt lyn» der.
Men den mer avanserte poetiske krysspeilingen kan trygt overlates til ekspertene.
Den jevne poesileser kan uten problemer nyte diktene slik de står.
Og så kan det skje, at lesningen overrumples av en spontan takknemlighetsfølelse i møtet med en poesi som med stort alvor og forbausende letthet behandler livets mest sentrale problemer.
Fosse har alltid utforsket temaer omkring tvil og tro, timelighet og evighet, fremmedgjøring, meningsfylde og meningsløshet i sin poesi.
Så også her.
Men diktene i denne samlingen virker sterkere, klarere, mer allmenne og mer insisterende enn før.
Ofte kan man oppleve en sterk uro, en personlig sorg like under overflaten, men det er som om bildene løfter stoffet opp på et høyere, gjennomlevd eller "forklaret" plan.
Og englene skrives fram nesten i hvert eneste dikt!
«Det er Slæktskab mellom Sjelen og Stjernene», skrev Wergeland.
Det er dette slektskapet også Fosse undersøker.
Ikke på den unge Wergelands vis, med himmelropende, visjonære Stella-dikt, men med en eldre poets kontemplative resignasjon.
En visere skrift vendt mot et sjelelig landskap der nattemørket, englene, jorden og stjernehimmelen samvirker.
Fosses billedspråk er ikke spesielt originalt i utgangspunktet.
Snarere tvert imot.
«Å mi syngende sjel//være du vinden/som syng/min kjæres song/ ...» er linjer han kan starte et dikt med.
Mange strofer leker så til de grader med klisjeene at man tenker dette kan da umulig gå bra.
Men når diktet er lest, sitter man likevel ofte igjen med en følelse av undring.
Det er noe med Fosses måte å bruke rytme, klang, gjentagelser, pauser og forskyvninger på som er vanskelig å forklare.
Det virker nesten magisk.
Samlingen viser også Fosses suverene beherskelse av det nynorske språket.
Hvor rikt og vakkert det kan være, når det gjennomtrenges av en personlig, gjennomlevd poesi som åpner seg mot det allmenne uten å miste kraft eller autoritet.
Her er han nok enestående i samtidspoesien.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
105026
|
Teateranmeldelse:«Tenk om»
Tenk om; tenk om vi kunne styre skjebnen og ta enkelte valg om igjen.
Vel, uansett ville jeg valgt å se Heidi Gjermundsen Broch i en hovedrolle.
Musikaldronningen på Det Norske Teatret loser oss gjennom en fortelling om de filosofiske betraktninger rundt livets valg.
Det gjelder i særdeleshet de små øyeblikk der en tilfeldighet kan være avgjørende for hvilken retning livet tar.
DET NORSKE TEATRET
Musikalens røde tråd er en kvinnes alternative valg.
Gjermundsen Broch håndterer skjebnen til de to utgavene av Marianne - Mari og Anne - med variasjon, varme, intensitet og glød.
Med små nyanser gir hun de to kvinnene hver sin identitet, samtidig som begge besitter den grunnleggende vemodige og sårbare følelsene «hva har jeg gjort med livet mitt», som gjerne kommer krypende under huden når man nærmer seg de førti.
Handlingen i Yorkey og Kitts nye musikal er langt mindre konkret enn deres forrige suksess «Next to Normal».
Men det dreier seg fortsatt om samtiden; om moderne mennesker som er svært så opptatt av egen selvrealisering, og som ikke alltid vet hvordan det skal forenes med det ofte besværlige følelseslivet.
Klisjéene er i blant farlig nære, men humoren drar det hele i land.
Mari og Anne omgås folk av ulike karakterer, aktivister, homser, lesber, leger, byplanlegger og aktivister, et lite minisamfunn som fremstilles med glimt i øyet og et skjevt blikk i denne velspilte oppsetningen i Moum Aunes lekne regi.
I Erlend Loes oversettelse, godt støttet av dramaturg Ola Bø, er det også et stort hjerte for Oslo.
Det dreier seg for eksempel om snertne replikker om Fjordbyen, hotellplaner, Valkyrien stasjon, og en Erling Fossen-pris (urban Oslo-entusiast).
Et paradoks er det også at mens planleggerne Anne og Steinar (Kjosås) skaper den ene smarte løsning etter den andre for tigerstaden, så takler de dårlig å planere sine egne liv.
Annes alter ego, Mari, har derimot grepet sjansen med Johs fra Leger uten grenser, også det med uforutsette konsekvenser.
Melodien veksler mellom rene pop-ballader, via lavmælte viser, til blues-aktige riff.
Ypperlig formidlet av teatrets sterke stall av musikalske skuespillere og det ni-manns sterke orkesteret.
Rollene rundt Mari - Anne, har noe vekslende betydning.
Pål Christian Eggen er varm og nærværende som legen, og Jon Bleiklie Devik er energisk pådriver for humor og tempo i en oppsetning som i blant blir noe gjentagende i uttrykket.
Men som vinner med en sårbar og øm tone i bunn.
| 1
|
105027
|
Bokanmeldelse:Clare Mackintosh:
«Jeg lar deg gå»
Bildrapet på en femåring utløser en massiv politietterforskning og en desperat jakt på et nytt liv.
Denne velskrevne debutromanen byr på personlige tragedier, menneskelige dramaer – og et knyttneveslag av en overraskelse.
Bildrapet på en femåring utløser en massiv politietterforskning og en desperat jakt på et nytt liv.
Denne velskrevne debutromanen byr på personlige tragedier, menneskelige dramaer – og et knyttneveslag av en overraskelse.
Se det for deg:
Det er mørkt og kaldt.
Det regner.
Du har hentet femåringen din og er på vei hjem.
Dere leier.
Men idet dere skal krysse veien utenfor huset der dere bor, river han seg løs for å være førstemann hjem.
Så:
«Bilen kommer fra ingensteds.
[…] Den dumpe lyden av en fem år gammel gutt som treffer frontruten, snurrer rundt og lander hardt på asfalten.»
Gutten din er død.
Sjåføren som kjørte på ham, setter bilen i revers og stikker av.
Det finnes ingen trøst.
For Jenna Gray går livet i stykker.
Hun forlater alt.
Hjembyen.
Livet sitt.
I en avsides landsby i Wales forsøker hun å lappe sammen alt som er ødelagt.
Desperat forsøker hun å unnslippe sin smertefulle fortid.
Er det mulig å forlate et liv – for så å påbegynne et helt annet?
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Mens Jenna Gray forsøker å reparere livet sitt, er politiførstebetjent Ray Stevens og makkeren Kate i gang med den møysommelige etterforskningen.
Politiet står uten spor.
Men Ray og Kate deler en besettelse:
Å løse den tragiske saken.
De er to troverdige, sympatiske og hverdagsrealistiske politietterforskere.
I kapittel etter kapittel veksler fortellerperspektivet.
Og i likhet med den siste tids populære thrillere der du aldri kan være helt trygg på at det som blir sagt er sant, byr også denne romanen midtveis på en overraskelse som tar pusten fra deg.
I motsetning til andre romaner med vekslende fortellere, hersker ingen tvil om hvem som fører ordet til enhver tid:
Jennas partier er skrevet i en personlig, tydelig jeg-form, mens kapitlene om Ray og Kate er fortalt i 3. person.
Dermed unngår forfatteren at alle fortellerstemmene lyder like.
«Jeg lar deg gå» er ingen heseblesende thriller.
Tempoet er langsomt, språket nedtonet og godt ivaretatt av oversetter Ulrik Farestad.
Clare Mackintosh gir plass til refleksjoner og betraktninger.
Mot slutten tar dramatikken og tempoet seg opp, og boken ender i et heidundrende klimaks.
Forfatteren vet hva hun skriver om.
Ikke bare har hun tolv år i politiet bak seg – hun har selv mistet et barn.
Det merkes i språkets intensitet og i psykologiens blåsvarte tristesse.
Noe av det som gjør kriminallitteraturen til populær folkelesning, er at rettferdigheten nesten alltid skjer fyllest.
Denne romanen er inspirert av en virkelig hendelse, da en sjåfør kjørte ned og drepte en niåring i Oxford i 2000.
Den saken ble – i motsetning til denne fiksjonens tragedie – aldri løst.
| 1
|
105028
|
Bokanmeldelse:John Irving:
«Mysterieavenyen»
Skriving, søppel, sex og sirkus.
John Irving (73) er tilbake med fullpakket litterær bagasje.
Hvis det finnes noen som kan kalles en litterær Norgesvenn, så er det definitivt John Irving.
Han har hatt et stort og entusiastisk publikum blant norske boklesere siden gjennombruddet med «Garps bok» i 1979, og i de 37 årene som har gått er det utgitt ytterligere 13 Irving-bøker på norsk, medregnet «Mysterieavenyen».
Skal det spores en litterær endring gjennom alle disse årene og frem til årets bok, må det vel være at det melankolske har blitt enda mer fremtredende hos den etterhvert aldrende Irving.
Kanskje kan vi også spore en sterkere lakonisk undertone, og ikke minst er det interessant å se hvordan John Irving som så mange andre eldre kunstnere (for eksempel David Bowie, RIP) i større eller mindre grad kommenterer sine egne verk og sin egen historie i det nye de skaper.
Slik sett er det ingen overraskelse at hovedpersonen i «Mysterieavenyen», Juan Diego, er en aldrende og veletablert forfatter.
Etter påskyndelse fra venner og tidligere studenter han har undervist i skriving, legger han på en litt formålsløs reise i retning Manila, med innlagt stopp i Hong Kong.
Meksikansk-amerikanske
Diego skal vise seg å være en karakter som langt på vei lever i sin egen historie, og det i dobbel forstand.
Store deler av «Mysterieavenyen» består av tilbakeblikk på hans oppvekst i lutfattige kår i Mexico, samtidig som det raskt blir klart at verken Diego eller leseren helt klarer å skille mellom personene han møter og handlingen i hans egne bøker.
Irvings helt egen form for magisk realisme gir grunnlag for mange overraskende og burleske vendinger underveis, med andre ord en handling slik vi har lært å kjenne det hos denne forfatteren.
De mest solgte bøkene i 2015:
Sjekk lista her!
Det tar sin tid før retningen i boken blir klar for leseren, og som vanlig hos Irving skal vi gjennom både voldsomme hendelser, ulykker og dødsfall.
Ting fører til ting i ulogisk rekkefølge, men best kan kanskje boken kalles en utviklingshistorie – der det helt sentrale temaet er lesingen og skrivingens overskridende kraft.
Diego har bokstavelig talt vokst opp på en søppeldynge, sammen med sin søster Lupe.
Søsteren er utstyrt med evnen til å lese andres tanker, til gjengjeld er det bare Juan som er i stand til å forstå og viderebringe hva hun faktisk sier.
Deres mor er dobbeltarbeidende som vaskedame og prostituert, og dermed er vi introdusert for en hore og madonna-tematikk som blir utviklet hele boken gjennom.
Det vil vel ikke overraske mange hvis jeg avslører at både mor og datter møter en dramatisk skjebne.
I Lupes tilfelle blir søsknenes kortvarige opphold i en sirkustropp utslagsgivende.
Søsknene blir ellers forsøkt ivaretatt av katolske prester som driver veldedig arbeid i slummen, noe som innebærer at det også handler mye om tro og katolisisme denne gangen.
Og dermed selvfølgelig om et annet av Irvings absolutte favorittemaer, nemlig sex i ulike former.
Den aldrende Diego praktiserer for eksempel en interessant kombinasjon av Viagra og betablokkere, noe som gir utslag på uventet vis.
Blant annet i møte med en mor og hennes voksne datter, som begge viser seg å ha i overkant grundig kjennskap til Diegos forfatterskap.
Som i Irvings forrige roman på norsk, «I en og samme person» (2012), er transseksualitet og aids et viktig emne også i «Mysterieavenyen».
John Irving skriver både poetisk og politisk, og hvis jeg skal prøve å definere den overordnede tematikken i denne myldrende fortellingen må det bli den store lengselen etter forsoning med seg selv og andre på den ene siden – og en rasende motstand mot merkelapper og snevre kategoriseringer på den andre siden.
Men mer enn noe er «Mysterieavenyen» en engasjerende, underholdende og litt alvorlig hyllest til litteraturens fantastiske verden.
| 1
|
105029
|
Teateranmeldelse:«Stormen»
Det blir friske takter når Shakespeares fantasi møter klimanerder i «Stormen».
Den timelange forestillingen inneholder drømmende sekvenser, rufsete moro og en lett blanding av fakta og forelskelse.
Litt av alt, uten kanskje helt å rekke så langt ned i dybden.
Men miksen av det poetiske og jordnære er knadd sammen til noe som fascinerer, og som både vil underholde og kanskje utfordre det unge publikummet forestillingen er beregnet på.
For Torshovteatret har også denne gang klart å bevare det som har kjennetegnet den vesle scenen de siste årene; å være leken med sjangrene.
Gjennom Humor-lab og Musikk-lab ble det fokusert på at alvor og det uhøytidelig godt kan forenes.
Nå er det barn og ungdom som står på agendaen.
Freskt nok har man valgt Shakespeares fantasifulle stykke om hevngjerrighet, sterke familiebånd og tilgivelse.
Trollmannen Prospero og hans unge datter Miranda har strandet på en øde øy, etter at Prosperos bror overtok makten fra Prospero ved et statskupp en del år tidligere.
Nå forliser broren med familie ved Porsperos øy.
At forliset på øya lett kan kombineres med klodens klimatiske forlis er et grep som fungerer utmerket.
Menneskelig maktbegjær er satt opp mot de unge klimanerder som må redde verden.
Det er gjort med små doser poetisk vidd og tørrvittige nøkterne observasjoner.
Som en effektiv livbøye i det opprørte hav, er en lang rufsete vippehuske med et seil i den ene enden.
Under den ligger vrakrester, samt en innestengt slave neddynka i oljesøl.
Over vannet rusler luftånden Gabriel rundt i gult regntøy.
Begge godt ivaretatt av en Krigsvoll som enten raser eller sender muntre verbale stikkpiller.
Jan Sælid har pondus og troverdighet, enten han sprer sine tryllerier via det elektroniske instrumentet theremin, eller når han er nøktern observerende.
Botn Sandal og Arnø er representantene for fremtidshåpet, Miranda og Ferdinand.
Duoen er passe keitete, sjarmerende og bunnløst idealistiske, enten de snakker om jordas energibudsjett eller klining, og fremstår som to typer vi gjerne heier på.
Kombinasjonen Shakespeare og meteorologi skaper neppe jordskjelv på Richters skala, men ungdommelig friskt er det blitt.
| 1
|
105030
|
Bokanmeldelse:Jonas Hassen Khemiri:
«Alt jeg ikke husker»
Svenskene misunner oss kanskje Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby, men de har noe som er enda bedre:
Fantastiske Jonas Hassen Khemiri.
«Alt jeg ikke husker» er en sensasjonell god roman.
I 2003 skapte Jonas Hassen Khemiri furore i Sverige med debutromanen «Et øye rødt», som ble skrevet på mellomsvensk, en blanding av svensk og innvandrerslang.
Boken solgte over 100 000 eksemplarer og Hassen Khemiri fikk en solid posisjon i skandinavisk samtidslitteratur.
Med «Alt jeg ikke husker» har han plassert seg blant de aller beste.
Romanen ble i fjor tildelt Augustprisen, vårt nabolands svar på Brageprisen.
Neste skritt kan fort bli Nordisk Råds litteraturpris.
I «Alt jeg ikke husker» er hovedpersonen død.
Samuel, i starten av 20-årene, omkom i en bilulykke.
Eller, var det et selvmord?
En svensk-tunisisk forfatter (Hassen Khemiri selv?) forsøker å finne ut hva som skjedde ved å intervjue Samuels venner og familie.
Han samler sammen deres minner og skriver frem Samuels historie.
Der det oppstår hull, bruker forfatteren sine egne vonde erfaringer.
For han har selv mistet noen som stod ham nær.
Romanen krever en oppvakt leser.
Det er en fysisk fortelling, dette er ikke en bok du tar med deg på sydenferie.
Du må som leser hele tiden være på, fremoverlent.
Khemiri veksler mellom fortid og nåtid, mellom flere plan, mellom ulike fortellere i korte avsnitt.
Fortellerstilen er noe kompleks, men den er så konsekvent at man raskt venner seg til den.
Om forfatteren:
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Blant de ulike stemmene er det kameraten Vandad, venninnen Panteren og eks-kjæresten Laide som forteller mest.
Alle tre representerer ulike deler av Stockholms samfunnslag:
Den småkriminelle og storvokste Vandad, den kunstneriske Panteren og den politisk engasjerte Laide.
Ingen av dem blir kjent med hverandre, det eneste de har til felles er Samuel.
Og her kommer vi mer inn på hvem Samuel var.
For hvem var han egentlig?
Var han en person som hele tiden skiftet personlighet, avhengig av hvem han omgikk?
Det var viktig for Samuel å oppleve noe nytt, å legge dem til «Erfaringsbanken».
Han var en type som kunne spørre vilt fremmede om deres definisjon på hva kjærlighet er.
Og kjærlighet er et veldig sentralt tema her.
Det samme er økonomi og pengenes makt: hvem betaler for hva, hva gjør penger med hvordan man oppfører seg?
De mest solgte bøkene i 2015:
Sjekk lista her!
De ulike fortellerne har ulike versjoner om hva som har skjedd.
Mot slutten av boken skifter historien gir: avsnittene blir kortere og det kommer nye opplysninger som setter Samuels forhold til en av vennene i nytt lys.
Når siste setning er lest, sitter jeg igjen med gåsehud.
Stor litteratur har den evnen, å skape fysiske følelser hos leseren.
Jonas Hassen Khemiri er et fantastisk forfattertalent som bare må dyttes ut i resten av verden med all mulig kraft.
Og «Alt jeg ikke husker» er en sensasjonell god roman som du bare må lese.
Oversatt av Andreas Eilert Østby.
| 1
|
105046
|
Teateranmeldelse:«Fortrolige samtaler»
Det snakkes mye og levende om grunnleggende livsvilkår i «Fortrolige samtaler».
Etter hvert blir det også gedigent teater ut av det.
Materialet er såpass topptungt, at man kunne frykte det skal velte:
Ingmar Bergmans manuskript om sine foreldres vanskelige ekteskap, basert på morens dagboksnotater.
Og ytterligere fortettet av Bergmanns samlevende Liv Ullmann selv, på bakgrunn av Bergmans egne dagbøker.
FORTROLIGE SAMTALER
Hva har vi så?
Jo, en fortelling om utroskap og kjærlighetens betingelser i et borgerlig prestehjem på 1920-tallet i Sverige.
Prestefruen
Anna beskriver sitt mislykkede ekteskap med presten Henrik med djevelske presisjon:
«Det er smertefullt å finne sin ensomhet!»
Men kjærlighetshungeren stilles for stakkede stunder hos den mye yngre teologistudenten Tomas.
Han er og blir hennes livs kjærlighet.
Eller i alle fall:
Den kjærlighet drømmen kan veves av.
Kjærligheten er umulig.
Den støter mot alt:
Ektemannen, Kirken, Gud, moren, de sosiale konvensjoner.
Men aller mest forpliktelsen overfor de tre barna.
Alt dette skisseres med stø hånd i første akt.
Litt endimensjonalt, når sant skal sies; man sitter ørlite med følelsen av å befinne seg i en etter-ibsensk virkelighet:
Grunnleggende menneskelig drama.
Men ikke all verdens emosjonelt forpliktende.
Men i andre akt våkner stoffet til liv!
Første akts skisser blir til blodfylte erfaringer.
Marte Engebrigtsen, i den sentrale rollen som Anna, bærer klarsyntes styrke, håpets naivitet og en sensuell kjærlighetshunger som et indre lys.
Og ingen av rollene rundt henne får lov til å være flate symboler for noe som helst.
Mennene er riktignok de klart svakeste; de henfaller gjerne både til dogmatisme og nervøse sammenbrudd når de blir utfordret - og finner dermed alltid utveier.
Likevel:
Vi får aldri lov til å dømme den livsudyktige ektemannen.
Den eldre prestemannen og vennen, Jacob, er en avansert, ubevisst løgner med alle sine svar - før de til slutt i livet gir ham et illebefinnende.
Annas mor virker fordømmende.
Elskeren er feig.
Kun venninnen Märtha er en fullverdig støtte.
Men på den annen side:
Hver eneste rollefigur blir påvirket av Anna og hennes valg.
Tilsynelatende mye til fordømmelse.
Men minst like mye at hun og hennes valg blir gnisten for alles små drømmer om kanskje et bedre og rikere liv.
Ingen av dem vil egentlig Anna noe ondt.
Men i hennes lys, ser alle skyggene i seg selv.
«Fortrolige samtaler» gir selvfølgelig ingen svar på til syvende og sist ubesvarlige spørsmål.
Men med sin etter hvert sammensatte flertydelighet, ruller den opp og ut en gedigen teateropplevelse.
(Og da er en eventuell topptung Bergman/Ullmann-frykt for lengst forduftet.)
JON SELÅS
| 1
|
105053
|
Bokanmeldelse:Tor Even Svanes:
«Til Vestisen»
Denne nye norske romanen fortjener mange lesere.
Den unge inspektøren Mari mønstrer på fangstskuta M/S Kvalfjord i Tromsø, som skal avgårde til selfangst i Vestisen.
Det er duket for psykologisk drama på havet.
Tor Even Svanes har valgt en klassisk setting for denne fortettede fortellingen, med tydelige elementer fra thriller- og grøsserlitteraturen.
I et lite, lukket miljø der ingen kan slippe unna og der aggressiviteten og den tause motviljen fra mannskapet gjør Mari mer og mer utrygg, oppstår det raskt episoder og konflikter.
Hun ser ganske riktig på seg selv som en inntrenger i et fullstendig mannsdominert arbeidsmiljø, og bedre blir det ikke når all kommunikasjon med omverdenen må foregå via skipsradioen som kapteinen eneveldig hersker over.
Ved hjelp av et neddempet assosiasjonsrikt språk, og korte sceneaktige tilbakeblikk til hva som egentlig skjedde der ute i ishavet, bygger forfatteren med sikker hånd opp en spenningskurve.
Intensiteten og den språklige økonomiseringen er det som først og fremst gjør at denne fortellingen skiller seg ut.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Om forfatteren:
Den psykologiske spenningen bærer det aller meste av handlingen, og siden historien er fortalt ved hjelp av tilbakeblikk, kan også leseren selv gjøre seg opp en egen mening om hvor troverdig fortelleren Mari egentlig er.
For det er jo ikke gitt at hennes versjon av hendelsene er til å stole på.
Det er i tillegg åpenbart at hun sliter med ubearbeidede minner og skyldfølelse fra sin egen barndom.
Men «Til Vestisen» inneholder også noen ganske sterke skildringer av selve selfangsten, der skadeskyting, såkalt krøking av fremdeles levende selunger og annet dyreplageri florerer.
Det er ikke akkurat noe stolt og ærerikt bilde av den norske fangstkulturen vi her blir presentert for.
Snarere et inferno av flåing, blod og lidelse.
Boken har et etterspill i Nuuk på Grønland, der Mari for en kort stund søker å komme til hektene etter opplevelsene på M/S Kvalfjord.
Jeg er ikke helt overbevist av hvor vellykket dette er, siden det litterære taktskiftet går på bekostning av handlingens sterke intensitet forøvrig,
Men for all del:
Tor Even Svanes er en både stil- og formsikker forfatter, og «Til Vestisen» er en roman som fortjener mange lesere.
| 1
|
105058
|
Bokanmeldelse:Peter Swanson:
«De som fortjener det»
En utro kone.
En sjalu ektemann.
Et bestillingsdrap.
Jo da, du tror kanskje du har lest boken før - men nei:
I denne underholdende krimromanen står overraskelsene i kø.
Boken åpner som en hommage til Patricia Highsmiths debutroman «Strangers on a Train» («Farlig reisefølge», filmatisert av Alfred Hitchcock) om to menn som begge har bestemt seg for å drepe noen, og som bytter ofre for ikke selv å bli mistenkt.
Den styrtrike Boston-forretningsmannen Ted Severton møter arkivaren Lily Kintner på Heathrow.
På flyturen tilbake til USA lover Lily å drepe Teds kone, Miranda, som står i med byggelederen på palasset som paret er i ferd med å bygge.
De mest solgte bøkene i 2015:
Sjekk lista her!
Lily er – i likhet med flere andre i denne boken – en følelseskald (om enn sjarmerende) psykopat.
Som fjortenåring drepte hun sin seksuelle overgriper, og senere tok hun livet av kjæresten sin da hun oppdaget at han hadde en affære.
Stort bedre i hodet er ikke de andre hovedpersonene.
Men ved å la oss få ta del i hvordan de ble kyniske monstre, makter Swanson å vekke leserens nysgjerrighet og innimellom også litt sympati.
Romanen føyer seg inn i rekken av thrillere med en mer eller mindre upålitelig forteller.
Hvem kan man egentlig stole på?
Tematisk og stilistisk har boken klare fellestrekk med «Flink pike», «Piken på toget», «Sannheten og andre løgner» og «Elisabeth er borte».
Fire (veldig like) fortellerstemmer driver handlingen fremover: Lily (17 kapitler), Ted (8), Miranda (5) og politimannen Kimball (4) forteller alle den samme historien fra sine ulike synsvinkler.
Men ingenting i denne boken er riktig slik de fire fortellerne – eller vi lesere – tror.
OM forfatteren:
De plutselige og overraskende vendingene er romanens store styrke.
Ingen svakheter?
Vel, jo da.
Kvinnene i boken er litt for vakre, litt for velskapte.
Og ikke alt som skjer, er like troverdig.
Flere av fortellerne beskriver – i likhet med Moses – sin egen død.
Litt pussig.
Men ok, selv nobelprisvinneren Orhan Pamuk tillater seg å skildre fra de dødes perspektiv.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Men innvendingene er ikke så farlige – dette er pirk – så lenge du leser boken slik den er ment å leses:
«De som fortjener det» er ren og skjær underholdning – smart og godt fortalt – og ikke et mesterverk som skal avstedkomme enda en mastergrad i litteraturvitenskap.
Boken er full av sjarm og spenning.
At siste avsnitt rommer en overraskelse av Roald Dahl-kaliber, trekker heller ikke ned.
Som leser bærer jeg gladelig over med en og annen stilistisk og logisk svakhet så lenge jeg har det morsomt på ferden.
Og det hadde jeg.
| 1
|
105064
|
Filmanmeldelse:«Star Wars: The Force Awakens»
Jada, «Star Wars: The Force Awakens» innbyr til galaktisk moro!
«STAR WARS:
THE FORCE AWAKENS»
USA.
Regi:
J.J. Abrams.
12 år.
MED: Daisy Ridley, John Boyega, Mark Hamill, Carrie Fisher, Harrison Ford, Andy Serkis, Domhnall Gleeson, Adam Driver, Oscar Isaac, Max von Sydow.
Det er faktisk ganske så imponerende, ettersom en ny film i Star Wars-universet befinner seg i en meget utfordrende skvis:
Mellom snart 40 år gammel egenhistorie; den opprinnelig «Star Wars» kom i 1977.
Og på den annen side:
En ny tids voldsomme krav til avansert action, basert på den eksplosjon av muligheter som dataanimasjons-utviklingen har betydd.
De seks forutgående filmene har ikke alltid vært innbyrdes logiske, hverken i historiefortelling eller egen kronologi.
«The Force Awakens» er på sett og vis bygget på film nr. 3 (kronologisk regnet), «Jediridderen vender tilbake» (1983).
Vi er 30 år etter denne, og de gamle helter likeså.
Men nye er født.
Greia er at den siste jediridder, Luke Skywalker, har trukket seg langt, langt tilbake, til en avkrok av Universet.
Jediridderne er den fremste godhetens og rettferdighetens forvalter av den altoverskyggende Kraften, Star Wars-universets all-gud, så å si.
Men Kraften har også en mørk side, og ondskapens håndlangere er like opptatt av å finne Skywalker som godhetens forkjempere; det er den klassiske rivaliseringen mellom ondskapens og godhetens, mørkets og lysets krefter, som pågår, må vite.
Det finnes et kart til Skywalkers oppholdssted.
Det er jakten på dette kartet, som er plottet i «The Force Awakens».
Uten at vi skal røpe mye mer; spoiler-faren er overhengende!
Men, altså:
Gammel-universet er tatt vare på av nøkkelskuespillere som Harrison Ford, Carrie Fisher og Mark Hamill.
Den nye tid er først og fremst representert med engelske Daisy Ridley som nøkkelfiguren «Rey» og like engelske John Boyega, som soldaten Finn, deserterende Stormtrooper med samvittighetsnag.
Det er to glimrende figurer, som begge vokser inn i den større sammenheng og tilfører fornyelse.
Det er ikke vanskelig å spå om at særlig 23 år gamle Ridley etter dette er en nyfødt superstjerne på filmhimmelen.
Filmens action må sies å være helt, helt patent.
Ørlite monoton og kanskje litt for langtekkelig i små øyeblikk.
Men helt innenfor hva den skal være.
Superpiloten Poe (Oscar Isaac) blir såpass nøye portrettert, at man forstår tendensen i regissør J.J. Abrams intensjoner:
Å bringe menneskelighet inn i et ellers tungt maskert univers.
Masken tas også av «Kylo Ren» (den «nye» utgaven av superskurken Darth Vader) med godt resultat - for det samlede filminntrykk.
For øvrig er John Williams dundrende musikk stadig en like uløselig knyttet til denne filmen, som alle de tidligere.
Og utvalget av fantasifigurer i de mange og vidt spredte, utfyllende biroller er stadig imponerende fantasirike - om enn en smule mer i bakgrunnen i forhold til de rent menneskelig gestalter.
Star Wars-universet er filmskaperen George Lucas uforlignelige skaperverk og imperiebygger.
Disney har kjøpt ham opp for milliarder.
Hvilket for denne filmen må kalles en fordel:
Lucas hadde nemlig den svakhet at han stundevis kunne bli for humørløs og tung på labben.
J.J. Abrams makter det beundringsverdige å løse opp hele fortellingen:
Filmen er ofte lekende og nesten lett i fortellermåten, sentimentaliteten er tonet ned, kvinner får større plass.
Og:
Aner vi en ørliten ansats til en smule likekjønnet kjærlighet, i et hjørne?
Tiden vil vise, fortsettelse vil komme.
For, sannelig:
«Star Wars: The Force Awakens» er et romeventyr for vår tid.
Og det synes som Kraften vil følge eventyret fremover!
JON SELÅS
| 1
|
105067
|
Juleplateanmeldelse:Familien Akselsen:
«Velkommen hjem»
For en hundre prosent real samling julesanger.
ALBUM: POP/VISER Familien Akselsen «Velkommen hjem» (Grammofon/Musikkoperatørene)
Familien Akselsen - Veronica, Stig og Kristine, samt pater familias Elias - gjorde det i 2012, med «Blå juleglede».
De gjør det igjen her, med nok en uhyre tiltalende samling både kjente og mindre kjente juletraller.
«Velkommen hjem» er stinn av stemning, men kjemisk fri for den følelsen av affektert patos som så gjerne dominerer fremføringene når det skal krampe-jules.
Den beveger seg uanstrengt fra det komiske («Julekveld på Hawaii») til det inderlige, og trår ikke ett skritt feil i løpet av sine korte 37 minutter.
Musikken er upretensiøst lekker, med innslag av gnistrende gitarspill, og fremført med en umiskjennelig «livefølelse».
Trenger du bakgrunnsmusikk til gaveinnpakkingen?
Eller noen stille minutter med refleksjon?
«Velkommen hjem» egner seg like ypperlig til begge behov.
Vokalprestasjonene er uten unntak smellvakre, på en befriende liketil måte.
Sånn skal julen høres ut!
BESTE LÅT:
«Velkommen hjem»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105068
|
Juleplateanmeldelse:Kylie Minogue:
«Kylie Christmas»
Men Kylie da.
Dette er jo bare tøv.
ALBUM:
POP Kylie Minogue «Kylie Christmas» (Parlophone/Warner)
Kylie er blitt en institusjon, og institusjoner gir ut juleplater når den ordinære popkarrieren ikke lenger er det den en gang var.
Men hadde den trengt å være så teit?
De tre innledende sangene er av storbandslaget, en «duett» med Frank Sinatra inkludert, og avslører på brutalt vis hvor bitteliten stemmen hennes er, og hvor jålete diksjonen hennes blir når hun prøver å være elegant.
Iggy Pop har bokstavelig talt telefonert inn sitt bidrag til The Waitresses vidunderlige «Christmas Wrapping», som for øvrig ødelegges av teite cheerleader-rop.
Når ble Yazoos «Only You» en julelåt?
Og tror du at SexyKylie med pipestemmen er «nødt» til å gjøre sin versjon av den kokette «Santa Baby» eller?
Gjett tre ganger.
Én ganske brukbar ny «girlgroup»-sang:
«White December».
Bortsett fra den:
Bedervet medister fra ende til annen.
BESTE LÅT:
«White December»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105069
|
Konsertanmeldelse:Röyksopp
Förmtopp da Röyksopp kom til «storstua» for å feire seg selv.
Publikum: 8000 (fullt)
Aktuelt album:
«The Inevitable End»
Det er ikke «stekere» – som vårt broderfolk så briljant har døpt den mer bemidlede og harry delen av den elektroniske musikkens publikumsmasse – som kommer for å høre på Röyksopp.
Duoen har et lyttende, overveiende voksent publikum.
Det er lite fistpumping å se.
Relativt lite dansing også, faktisk.
Men det siste skyldes muligens at det er smekkfullt her.
Åpningen med «Skulls» bryter tvert med den humørfylte stemningen fra Todd Terjes oppvarmingssett.
En mørk, undergrunnsaktig låt – den lukter liksom brent.
En metalskalle headbanger på videoskjermen bak Svein Berge og Torbjørn Bruntland mens geometriske figurer farer forbi.
Scenen ser ut som et gammel Hawkwind-plateomslag.
Eller den siste halvtimen av «2001 – en romodyssé».
Jonna Lee synger «The Girl And The Robot», og bekrefter med det at Robyn ikke har tatt turen over fra Sverige i anledning feiringen.
Hun savnes, selvsagt – hun er tross alt Skandinavias mest vitale menneske.
Men Lee er ingen dårlig erstatning, og Berge har for alvor ristet seg løs fra maskinparken.
Han er blitt flink med publikum.
Det hjelper selvsagt at han har på seg en robotmaske.
I et sekund trodde jeg endog at det kom røyk ut av den.
Men fullt så kul var den ikke.
«Sayit» har knallhard Giorgio Moroder-puls, og det nye arrangementet av «What Else Is There?» får en lang, sorthvitt-psykedelisk intro.
Lee, som er god til å etterape særegenhetene til andre sangere uten at det blir for dumt, fikser fint Karin Dreijer Anderssons gebrokne, forkjølede engelsk.
Det de har gjort med den, føles radikalt.
Röyksopp gir ikke bare ved dørene.
Britiske Jamie McDermott har tatt med seg den tandre falsetten sin til «Something In My Heart», og gamle «Eple» har beholdt sin absurde, barnetimeaktige sjarm.
De spiller to nye kutt.
Først et stykke som Berge introduserer som et bestillingsverk i anledning den kommende «Star Wars»-filmen – inspirert av de tre første.
Mektige greier.
Sceneproduksjonen er utsøkt.
De spiller en ballade, en slags arktiskklingende salme.
Lee, i hvit kjole, leviterer over scenen.
Sylskarpe grønne laserer skjærer mørket i «Monument».
«Here She Comes Again» er en ubetydelighet på plate, men en betydelighet her i kveld.
«Only This Moment» er praktfull, og «One More Time» – en av Röyksopps mest «stekete» sanger – gjør det den skal.
«Poor Leno» var en gang i tiden en trivelig, litt anemisk trall.
Nå er den et svimeslående groovemonster som understreker at Röyksopp på alle vis er enda bedre i dag enn for 15 år siden.
Bassmodulasjonene i «I Had This Thing» – McDermott bak mikrofonen igjen – er rystende, forløsningen til sist blir varm og ekstatisk.
Susanne Sundfør dukker ikke opp for å synge «Running To The Sea».
Men på dette tidspunktet lar ingen seg plage av det.
Når historien om norsk elektronisk musikk skal skrives, kommer Röyksopp til å ruve.
Hyggelig, og så veldig vel fortjent, at de er i en posisjon der de kan invitere åtte tusen mennesker til fest, og bli takket for det tunge bidraget de har gitt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105070
|
Juleplateanmeldelse:Sharon Jones & The Dap-Kings:
«It's A Holiday Soul Party!»
Spretten jul.
Tar festen i julefest tilbake.
ALBUM: SOUL Sharon Jones & The Dap-Kings «It's A Holiday Soul Party!»
(Dapton/Border)
Spretne versjoner av julens lydspor kan lett gi skumle assosiasjoner til litt for mange av de halvgamle julefilmene på Netflix.
I denne faresonen beveger Sharon Jones sin tilnærming til julen seg hårfint.
På «White Christmas» faller hun til og med langt over grensen, selv om hennes snødekte jul høres mye artigere ut enn Crosby sin.
Det er til å leve med når denne knappe halvtimen med er akkurat slik en retrosoulformatert jul bør være.
Litt gøy, veldig dansbart og fullstendig respektløst.
«Just Another Christmas Song» parafraserer RUN-DMCs «Christmas in Hollis», mens «God Rest Ye Merry Gents» (ingen gentlemen her) lar blåserne møte Griegs dovregubbe.
Det er også muligens årets mest inkluderende juleplate, der det gjøres rom for Hanukkah i åpningssporet, den mer samfunnsrealistiske 2012-sjutommeren «Ain't No Chimenys In The Projects» og en salig blanding av gamle klassikere og egenskrevne låter.
Særlig sakral julestemning er det på ingen måte.
Det er det da nok av andre steder.
Dessuten klarer de å gjøre «Silent Night» til både en overraskelse og følsom opplevelse.
For hvorfor gå - når man heller kan danse rundt treet.
BESTE LÅT:
«Silver Bells»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105073
|
Plateanmeldelse:Bruce Springsteen - «The Ties That Bind: The River Collection»
Bruce Springsteen forbarmer tidenes elv:
«The River» (1980) er blitt enda dypere.
«The Ties That Bind: The River Collection»
«The River», utgitt i oktober 1980 og nå tilgjengelig i en utvidet boksutgave, er Bruce Springsteens mest splittede album.
Det er bygd opp på et fundament av seriøse, ganske seige sanger som med letthet kunne ha funnet sin plass på hans foregående plate, «Darkness On The Edge Of Town» (1978):
«Independence Day», «Stolen Car», «Drive All Night», «The Price You Pay», tittelkuttet.
(Flere av dem har da også sine røtter i tiden rundt dét knallharde albumet).
Men albumets størrelse – det var dobbelt – tillot en rekke lettere, mindre substansielle sanger også, av den typen Springsteen kunne riste fra seg med venstrehånden (han hadde en vidunderlig venstrehånd på denne tiden).
Hvorfor kom «Crush On You» og «You Can Look (But You Better Not Touch)» med på albumet, og ikke – tja, «Roulette» eller «I Wanna Be With You»?
Springsteen, som hadde et åttitalls sanger i bankboksen forut for innspillingen, vedgår selv at det endelige utvalget ble nokså vilkårlig.
Albumets følelse av å stå i spagaten mellom skjemt og alvor, guttekvelden og voksenlivet, forklarer han slik:
Han ville skrive om vanlige arbeidsfolks utfordringer.
Men han ville også lage slik musikk som disse arbeidsfolkene ønsket å høre når de skulle glemme sine bekymringer på en fredagskveld.
Creedence Clearwater Revival-trikset, altså.
«The Ties That Bind:
The River Collection» inneholder følgende:
En flott, innbundet fotobok av det slaget man blar igjennom et par-tre ganger i løpet av et liv, med over to hundre gode fotografier av den rundt 30 år gamle Springsteen og kinnskjegget hans.
I tillegg:
En replika av en av notatbøkene fra perioden, med tekstene til de «nye» låtene.
CD1 og 2 er det opprinnelige albumet, konservativt oppusset, lydmessig tro mot originalen.
Alle som ønsker å eie denne boksen, har det fra før.
Så den virkelige moroa begynner på den tredje disken.
Som er et enkeltalbum, som oftest kalt «The Ties That Bind», og den platen Bruce egentlig hadde tenkt å følge opp «Darkness» med i 1979.
Inntil han, som han så ofte gjorde på den tiden, fikk kalde føtter.
Var det nok?
Var det helhetlig?
Holdt det mål?
«Nei», konkluderte Springsteen, og forsvant inn i studioet igjen.
Hvor han ble i ytterligere ett år.
Nå kan vi konkludere, vi også.
Syv av de 10 sangene skulle dukke opp på den ferdige «The River», i de fleste tilfellene i nyinnspilte utgaver.
Om Springsteen hadde sluppet albumet sitt i 1979, ville platen blant annet hatt «Stolen Car» i et mer countrypreget arrangement, og «Hungry Heart» i en noe saktere versjon (før Steven Van Zandt satt opp farten på båndet for å gjøre den «mer pop»).
Den ville hatt «Cindy», et pussig møte mellom en mørk tekst og femtitallsflørtende musikk.
Den ville hatt den råfengende «Be True», et på alle måter åpenbart singelvalg.
Den ville også, helt til sist, hatt «Loose Ends», som stiller et spørsmål som var sentralt for ham i denne epoken:
«How can something so bad come from something that was so good?».
Springsteen hadde begynt å lage sanger, mange sanger, om forholdet mellom mann og kvinne.
Men han hadde fremdeles sin dype skepsis i behold.
Ville Bruce fremdeles ha blitt «Bruce» om det var dette albumet som ble utgitt, snarere enn det «The River» vi kjenner?
Ja, sikkert.
Bruce hadde en slik vanvittig oppdrift på det sene syttitallet og tidlige åttitallet at noe annet er utenkelig.
Den fjerde CDen gir oss ytterligere 22 kutt.
Halvparten av dem har sett dagens lys før, mange av dem på boksen med uutgitt stoff som kom i 1998:
«Tracks».
Den andre halvparten vil være ukjent for alle andre enn bootlegentusiaster, og er i en viss grad «fikset» på i ettertid, primært i form av nye vokalpålegg.
Det er fine låter (minst like fine som «I Wanna Marry You» og «I’m A Rocker»!), og det er en glede å kunne eie dem.
Men det er ikke slike sanger som ville ha forandret karrieren hans i den ene eller andre retning.
Den som kommer nærmest, er «Chain Lightning» – Costello-aktig new wave med Farfisa-orgel og detektimeatmosfære.
«Stray Bullet» skiller seg også ut (er de en klarinett vi hører?).
Dyster ballade som deler «noir»-stemning med det ferdige albumets «Point Blank».
Ellers er det fint å ha powerpopete, garasjerockende barbandlåter som «Take ’Em As They Come», «Where The Bands Are», «I Wanna Be With You» og «Held Up Without A Gun» samlet på ett sted, i en kronologisk korrekt sammenheng.
Den første DVDen er en ny, timelang dokumentar.
Den lider en smule under mangelen på årgangsopptak.
Vi ble jo så forferdelig bortskjemt forrige gang, med den på alle måter formidable «Darkness On The Edge Of Town»-boksen som kom i 2010.
Springsteen drar noen nye akustiske versjoner for å bøte på, og er som alltid god til å snakke om sitt eget arbeid.
Selv om man vel kan mistenke at han rasjonaliserer litt i etterpåklokskapens lys.
Den store beholdningen vil for mange være den andre DVDens konsertopptak (den har noe artig materiale fra en lydsjekk også); en profesjonell flerkameraproduksjon innspilt i Tempe, Arizona 5. november 1980.
Den er dessverre ikke komplett.
Men de eksisterende 150 minuttene er sannelig overveldende likevel.
Springsteens konserter i 1980 og 1981 var kan hende mindre konsentrere, og definitivt mindre angstbiterske, enn de han og The E Street Band slo folk i svime med i 1978.
Mer festpregede.
Men for en fest!
Inderligheten er enorm, energien helt hinsides, evnen til å piske publikum til ekstase – og ja: erkjennelse – er av James Brown-skolen.
Det er nesten uforståelig bra.
Aldri har vel en hvit mann hatt det mer gøy på en scene enn det Bruce Springsteen har her, på tampen av året da han omsider kunne sende «The River» ut på markedet og med den la grunnlaget for resten av sitt artistliv.
BESTE LÅT:
«Drive All Night»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105077
|
Bokanmeldelse:Frode Granhus:
«Kistemakeren»
Frode Granhus når stadig nye lesere med sin krimserie om lensmannen Rino Carlsen, men årets Brageprisnominerte bok er ikke hans beste.
Schibsted forlag (nå Vigmostad & Bjørke) har dyrket frem flere spennende og originale krimstemmer, og en av dem er Frode Granhus.
«Kistemakeren» er den fjerde boken i hans krimserie fra Lofoten.
En gutt finner et ødelagt videokamera i fjæra, og videokassetten som sitter i viser en ung pike innesperret i en kiste.
Det er ikke mer enn to år siden en pike på stedet hevdet at hun hadde blitt bortført og holdt fanget i nettopp en kiste, men få trodde på henne.
Rino, bestemmer seg for å ta tak i saken, og han oppdager at det kan være flere ofre.
På samme tid finner to fjellklatrere liket av en tysk lege frosset ned i blodstenkt is.
Vi forstår at de to sakene skal vise seg å ha mørke forbindelseslinjer, og til slutt blir det personlig for Rino.
Leseren serveres også en parallellhandling fra 1950- tallet, om hvordan tuberkulose kunne føre til frykt, misdannelser og sosial utfrysning.
Mørke hemmeligheter fra fortiden og skakk-kjørte sinn er en fellesnevner for bøkene til Granhus, og han er sterkt opptatt av temaer som barndom og oppvekstkår.
Det er til tider noe naturalistisk over fortellingene hans, hvor leserne stifter bekjentskap med karakterer som ofte har fått en tøff start i livet.
En interesse for kriminell psykologi og et ønske om å forstå galskap går igjen, og han er god til å skrive frem mangefasetterte og spennende plot.
Han presenterer ofte leserne for en løsning før han snur alt sammen overraskende på hodet, men denne gangen blir overraskelsen litt for overraskende.
Galskapens motivasjon blir ikke troverdig.
Rino strever også med å komme helt igjennom i boken, og han fremstår noe halvhjertet.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Men selv om plottet i denne boken ikke er Granhus’ beste, og troverdigheten av og til er fraværende, så er «Kistemakeren» like fullt en spennende og lesverdig bok.
Korte kapitler og et effektivt språk gjør at sidene vendes fort, og en særlig klaustrofobisk scene i en gruvegang bidrar til uhygge.
Lofoten er fortsatt et godt åsted for en krim, hvor naturkreftene også spiller en rolle i handlingen.
Det kan nesten virke som om Bragejuryen har gitt Granhus nominasjonen for hans forfatterskap, og ikke for denne boken.
For «Kistemakeren» er et skritt ned for en forfatter som kan så mye bedre.
| 0
|
105078
|
Plateanmeldelse:Bjølsen Valsemølle
- «Tider skal komme»
De siste punkerne.
«Tider skal komme»
Den gode, men tidvis noe pussig kildeorienterte (Knausgård?
Nesbø?), NRK-dokumentaren om norsk punk savner både direkte og indirekte nåtidens musikerengasjement.
For om popmusikken aldri har vært så bra som nå, står det dårligere til med samfunnsoppdraget.
(Tross eklektikere, for eksempel Æ og live-gærningene Honningbarna.)
En aldrende ungdomsskolelærer er den eneste som virkelig nekter å gi opp.
I 40 år, lenger enn undertegnede har eksistert, har Trond Ingebretsen drevet Bjølsen Valsemølle.
Han skaper på ingen måte de mest spennende arrangementene; produksjonen hadde knapt vært stilig på syttitallet.
Kombinasjonen av skånsom poprock og de gnistrende, tidvis illsinte tekstene er derimot fantastisk.
Selv om Ingebretsen er så mild i målet at man skulle trodd han var en jovial byhistoriker.
Mer subtilt enn Neil Youngs angrep på Monsano og Starbucks.
For noen kan det virke nesten noe sjarmerende gammelmodig når Mikael Wiehe hjelper til på «Israel, det räcker nu!».
Andre vil kanskje synes oden til Tjuvholmen ikke tar for seg hvor mye kjekkere det er med økonomer og supermat enn solidaritet.
«Ekte mannfolk skyter ikke ulv», med den umulige poptekstlinja «rovdyrpolitikken er feil», er det nærmeste en kommer musikalsk sinne.
Albumtittelen antyder juleplate.
Realiteten er at ingen synger punk som Bjølsen Valsemølle.
BESTE LÅT:
«En helt vanlig mann»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105080
|
Filmanmeldelse:«Etterskjelv»
Skitten-realistisk thriller som treffer deg som et lite jordskjelv.
«Etterskjelv» T: 5
Sverige.
12 år.
Regi: Magnus von Horn.
Med: Ulrik Munther, Mats Blomgren, Alexander Blomgren, Loa Ek.
Den svenske nykommer i regi-bransjen, Magnus von Horn, borer direkte, rått og kompromissløst inn i et betent og ubehagelig tema.
Uten filter skildrer han hvordan et lite samfunn reagerer på å få en drapsdømt person tilbake i sin midte.
Når aggresjon, angst og hevnlyst rammer kollektivt er ikke resultatet særlig pent.
I dette tilfellet dreier det seg om tenåringen John som er tilbake etter to års fengsel.
Hva hans forbrytelser består i kommer først fram et stykke ut i filmen, men det tar ikke lang tid før du skjønner at hans omgivelser, inkludert guttens fåmælte far og lillebror, langt fra har fordøyd det som skjedde.
John selv fremstår som en ganske vanlig fyr, urolig tilbakeholden, men sympatisk.
Det er kanskje derfor lokalmiljøets reaksjon preges av aggressiv angst; de klarer ikke å forstå hvordan John kunne begå et drap, og er dermed redde for at det samme kan skje en gang til.
Fullstendig uten bruk av spektakulær action, utvikles filmen til en thriller med nerve.
Den enkle og stilfulle tonen sitter i detaljene; i det kommunikasjonsløse og grå hjemmemiljøet, i ansiktene på medelevene, i stikkene mot John som gradvis eskalerer – og i Ulrik Munthers uttrykksfulle spill som den hjemsøkte gutten hvis eneste ønske er å gå videre i livet.
Hele basisen for historien er et miljø der fortielse råder; ikke bare den rent verbale, men også den emosjonelle.
Når trykket blir for stort, fosser det over.
Man kan godt hevde at en del av det som skjer er forutsigbart, men filmens ulike vendinger gjør ikke mindre vondt av den grunn.
En scene mellom den etter hvert hardt kjørte faren og hans yngste sønn som søker tilflukt hos storebrors fiender sier alt om hvor skakkjørt den vesle familien er.
Et glimt av ømhet finnes i det helsvarte, Johns vennskap med medeleven Malin.
Men også inn i det finner angsten veien.
Det er en mørk historie som fortelles, men den vokser under huden på deg med urovekkende styrke.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.