id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
105083
|
Låtanmeldelse:Matoma feat.
Astrid S: «Running Out»
Tom for inspirasjon.
LÅT: POP Matoma feat.
Astrid S «Running Out» (Warner)
Tom Stræte «Matoma» Lagergrens kreative topp så langt i karrieren kom for noen uker tilbake.
Da lanserte han sitt første «album».
Anførselstegnene markerer nyskapningen, det er ikke en tradisjonelt fysisk gjenstand, men en dynamisk sak.
En spilleliste som hele tiden kan ombygges og endres.
Altså en topp tilnærming til hvordan folk flest konsumerer musikk.
Her er første endring:
Et samarbeid med helgas P3 Gull-grossist Astrid S.
Teknisk sett har de samarbeidet tidligere - flere opplever at Flisakarens «2AM»-remiks er bedre enn originalen.
Dem om det.
Dette, lansert på første dag i julekalenderen, er langt fra like interessant.
Derimot leverer resultatet knallsterkt på den vanligste beskyldningen som blir kylt i Matomas retning:
Ekkoet av Kygo.
For så vidt egentlig, uten sammeligning for øvrig, like relevant som å beskylde AC/DC og Backstreet Girls for å ligne på hverandre; til sist er det låtene som er relevante.
Og denne låten er ærlig talt ikke noe særlig relevant.
Astrid synger bra.
Teksten, om et forhold som holder på å gå i grus, er søt.
Produksjonen er mykt forutsigbar og seigt, men vennlig uinteressant.
Den har til og med en av de tommeste synthpanfløytesoloene som denne utkanten av EDM-sjangeren har gitt oss.
(Godt gjort).
Koringen i avrundingen er derimot rommelig, fantastisk og gledelig.
Mer koring i elektronisk musikk, takk.
Jordan-bygda Flisa kan, utover Matoma, skilte med verdens største tannstikke.
«Running Out» uten Astrid S hadde vært som den irriterende greia i tennene man trenger en hel boks med tannstikker for å få has på.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105084
|
TV-anmeldelse:Spionen som elsket mamma
«Tyskland 83» gir deg familieforviklinger med thrillertrøkk det er verdt å la seg treffe av.
Tysk drama/thriller i 8 deler
NRK1 søndager kl. 21.35 (to episoder sendes på rad)
Spionthrillere er ikke mangelvare for tiden.
Foruten Bond-filmene som går sin gang, har vi TV-serier som «Homeland», «The Americans» og «Quantico».
Tyske «Tyskland 83» skiller seg ut ved at det ikke er noen ivrig superagent som står i sentrum.
24-årige Martin Rauch er en motvillig spion.
Som tittelen antyder, utspiller serien seg i, ja, du gjettet det, Tyskland i 1983.
Den kalde krigen er i ferd med å nå kokepunktet.
Reagan leverer talen der han omtaler Sovjetunionen som ondskapens imperium.
Stasi-overvåker Leonora Rauch mistenker at amerikanerne planlegger et atomangrep, og ser nevøen Martin som en god kandidat til rollen som «undercover»-adjutant for en vesttysk general i dialog med en amerikansk general i besittelse av strategiske planer.
Martin er grensevakt og beslaglegger pliktskyldig forbudte bøker og varer som forsøkes smuglet fra Vest- til Øst-Tyskland.
Men å bli hemmelig agent i vest er han mindre interessert i:
Han har både en kjæreste og en nyresyk mor å ivareta i øst.
Eneste dilemmaet er at Stasi ikke nøyer seg med å spørre, de doper ham like godt ned og frakter ham til Bonn.
Og når Martin våkner opp i vest og ønsker å stikke av, får han beskjed om at moren kun kan få en nyretransplantasjon om han gjennomfører oppdraget.
Dermed starter treningen.
Han må lære seg vesttyske uttrykk, McDonald’s-spising, dirking av låser og å operere mikrokameraer.
Det er likevel en noe klumsete agent som infiltrerer general Edels militærbase i Bonn noen uker senere.
Rauchs fomling skaper både ekstra spenning og tidvis komiske øyeblikk, noe som er betegnende for hele serien.
«Tyskland 83» er på sitt beste ekstremt spennende, og selv om hele verdensfreden står på spill balanserer manusforfatterne Anna og Jörg Winger nerven med lette pusterom.
Og parallelt med spiondramaet går hele veien det personlige dramaet blant menneskene rundt Rauch, fra den ikke like lengtende kjæresten i Øst-Tyskland til den mildt sagt fargerike familien Edel.
Jonas Nay gir oss en helstøpt nervøs agent som slites i flere retninger mens han oppdager Vestens fristelser og fallgruver, og Sylvester Groth er nifst god som Stasi-sjef med noe lurende under overflaten.
Også Maria Schrader som Martins tante Leonora gir en oppvisning i beregnende patriotisme.
Fortellingen ispes TV-bilder fra reelle sendinger fra den kalde krigen, som styrker opplevelsen av nerve og autentisitet.
I jakten på informasjon, snubler Martin seg frem i et minefelt av potensiell avsløring.
Da han under en grillfest hos general Edel holder på å røpe seg ved å nevne «en delegasjon fra Cuba» og deretter ror seg inn ved å si Cuba er en nattklubb i Berlin, sveiver kameraet rundt ham som for å understreke den svimlende limboen han befinner seg i.
Reinhold Heil, som også lagde musikken til «Løp, Lola, løp», «Coud Atlas» og TV-serien «Deadwood», spisser stemningen med truende elektrodrønnende undertoner også i tilsynelatende uskyldige situasjoner, og komplementerer seriens øvrige lydspor peppet med tyske og internasjonale hitlåter.
Liker du stålsolid skuespill, familiedrama og spionspenning i ett, er dette seriekinderegget for deg.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105085
|
Teateranmeldelse:Tryllefløyten
Operaens nye Tryllefløyte-forestilling har blitt en morsom og radikalt ny oppsetning der Atle Antonsen overbeviser både som skuespiller og sanger.
Det kunne gått begge veier.
Det er dristig å sette en komiker uten operabakgrunn inn i en sentral rolle i en av musikkhistoriens mest kjente operaer.
Og ikke nok med det:
Regissør Alexander Mørk-Eidem har bearbeidet Mozarts musikk i Tryllefløyten med elektronikk i utvalgte partier, laget en ny slutt der kjærligheten seirer og til og med vederstyggelige Monostratos får seg dame.
Han har plassert rollefigurene i en science-fiction-setting fra etterkrigstida, det er improvisert fram og lagt til tekst i et språk og en stil der bannskapen sitter atskillig løsere enn det vi er vant til å høre i Operaen, og der Papageno i Atle Antonsens skikkelse opererer på et metaplan der han kommenterer utviklingen i operaen direkte mot publikum.
Han roper på Mozart innimellom og.
Det kunne blitt en skikkelig pinlig sak, men det er en suksess.
Og Atle Antonsen overbeviser som sanger.
Man hører selvfølgelig at han ikke har dem samme skoleringen som de andre og langt ifra har den samme store klangen, og litt surt var det også i starten.
Likevel har han en god og fyldig stemme som bærer godt både når han synger solo og i duetter med både Mari Eriksmoen som Pamina og Silvia Moi som Papagena.
På premieren lørdag møtte vi dessuten et knallsterkt, helskandinavisk sangerlag nesten uten svake punkter.
Det virket som den teaterrelaterte regien preget stemmene til sangerne også:
Nattens dronning er ikke den hysteriske kjerringa hun ofte kan være, men en mye mildere og mer forsonlig karakter i Eir Inderhaugs varme stemme.
Eks-mannen hennes, Sarastro, blir sunget av svenske Henning von Schulman som er en praktfull og nyansert bass.
Marius Roth Christensen som prins Tamino er bra på plass med både stemme og framtoning.
Tre gutter sunget av tre jenter fra barnekoret og viste seg som noen merkelige romvesener.
Operaorkesteret under Thomas Søndergård spiller nydelig.
Av og til kan det kan bli litt vel mye prat og ord fra Antonsen, og noen steder kan man også merke karakteristiske spennet mellom wienerklassisisme kombinert med et scenebilde som tilhører en helt annen tid.
Men på grunn av de radikale grepene flyter kombinasjonen mye bedre enn i det aller meste jeg har sett.
Takk for en morsom og takevekkende kveld.
| 1
|
105086
|
Bokanmeldelse:Morten Strøksnes:
«Havboka»
Morten A. Strøksnes' «Havboka» er storfavoritt til å vinne Brageprisen om halvannen uke.
Dette er boken som ble solgt til seks land før utgivelse og ble en kjempesnakkis på høstens bokmesse i Frankfurt.
Den erfarne sakprosaforfatteren Morten A. Strøksnes har uten tvil funnet sitt perfekte emne med høstens Brageprisnominerte utgivelse «Havboka».
Boken har fått den selvforklarende undertittelen «Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» - vi skal med andre ord på fisketur.
Og hvilken fisketur!
Sammen med kompisen Hugo Aasjord, bildekunstner og gründer, vil Strøksnes få tak på et av havets virkelige beist: håkjerringen.
Håkjerringen kan bli syv meter lang og fort veie over et tonn, og den holder til i våre egne farvann – i dette tilfelle Lofoten.
Med utgangspunkt på Skrova, og gjennom et helt år, jakter de to kameratene på dette sjøuhyret.
Det er blitt en historie om talløse turer på havet, om planlegging og forberedelser og om fantastiske naturopplevelser.
Om forfatteren:
I seg selv er «fisketurene» spennende nok lesning, eller kanskje er det riktigst å kalle dette for jakthistorier.
Morten Strøksnes har et isklart og fullstendig ujålete språk, han skriver i konkrete hovedsetninger og med stor fortellerglede.
Nettopp fordi han økonomiserer slik med virkemidlene, evner han i enkelte partier også å svinge seg opp til nærmest poetiske språklige høyder.
Finnmarkingen Strøksnes, som tidligere har skrevet bøker fra blant annet Midtøsten og Sierra Madre, fra Kongo og Øst-Europa, er full av ærefrykt og respekt for norsk hav og natur.
Alle som har bare det aller minste forhold til Norges kyst- og distriktskultur, vil finne mye å gjenkjenne og glede seg over i denne boken.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Men det er selvsagt også andre dimensjoner som er med på å gjøre «Havboka» til en så flott leseropplevelse:
Strøksnes laster fortellingen sin til ripa med kunnskap og refleksjon.
Enten det gjelder havforskningens historie, evolusjonsteorier (!) eller myter og mytologi om havet, så er han på hjemmebane.
Han krydrer dessuten fortellingen sin med riktige doser litterære referanser.
Fra Arthur Rimbaud til Halldis Moren Vesaas, fra Herman Melville til Alexander Kielland.
Det hele sydd sammen på et vis som bare en fullbefaren forfatter kan klare.
I tillegg til alt dette er «Havboka» også et portrett av Nord-Norge per i dag, en landsdel befolket av eksentrikere og entusiaster, skrønemakere og skriftlærde.
Kanskje har mange av dem det til felles med fortelleren Morten A. Strøksnes at de jakter på noe uoppnåelig.
Og er lykkelig med det.
Om det ble håkjerring på kroken?
Svaret finner du på bokens aller siste side.
God lesning.
| 1
|
105088
|
Filmanmeldelse:«Bridge of Spies»
Tett, godt og velspilt drama fra den gang den kalde krigen var på frysepunktet.
Men gufset fra gamle dager er ikke langt unna.
Også i dag skytes fly ned som følge av høypolitisk spenning.
«Bridge of Spies»
I «Bridge of Spies» har noen av de beste menn i filmbransjen samlet sine muskler for å lage et sobert drama der det verbale psykologiske spillet er avgjørende for utfallet.
Brødrene Joel og Ethan Coen står bak manus, Spielberg har hendene på regien og Tom Hanks fremstår med pålitelig pondus som advokat med høy integritet og diplomatiske evner.
Det handler om da et amerikansk U2 fly på 60-tallet ble skutt ned over Sovjetunionen.
Piloten Francis Gary Powers overlever, blir tatt til fange og dømt til fengsel og forvaring.
I USA er Rudolf Abel arrestert som sovjetisk spion.
Han har unngått dødsdom takket være en advokat, Jim Donovan, som trosser den hatske opinion og forfekter Abels rett til fair behandling – og smartingen Donovan innser at Abel kan bli et trumfkort i en mulig utvekslingsavtale spioner imellom.
Mer enn å fokusere på ren action og helter kontra skurker, så handler dette om realpolitikk i en verden som var på bristepunktet.
Det var Vesten mot kommunismen, og ingen var helt sikre på om en total-ødeleggende atomkrig var rett rundt hjørnet.
Spionasje og kontraspionasje foregikk i alle leire, ofte med det splittede Berlin som arena.
Filmen er bygget opp som et tradisjonelt drama, der blikk, replikker, elegant fotografering og talende pauser vektlegges.
Tom Hanks bærer i seg troverdigheten og staheten til en advokat som hele tiden balanserer på den riktige linjen hva moral og rettferdighet angår.
Disse egenskaper blir trumfkortet til de amerikanske myndigheter som trenger en utenforstående forhandler i de diplomatiske gråsoner.
Samspillet mellom Hanks og Rylance som spionen Abel er preget av verdighet på en rak og ujålete måte.
Denne edruelige og tydelige filmen er også en besk parallell til høyst dagsaktuelle hendelser.
| 1
|
105089
|
Filmanmeldelse:Søvndyssende Jolie-Pitt
Pitt-Jolie sammen i film om et ektepar som sliter i ekteskapet?
Den tabloide interessen vekkes lenge før man går inn i kinosalen, det skal innrømmes.
Superparet «Brangelina» er sammen på film for første gang siden «MR & Mrs. Smith», filmen som sendte Brad ut av ekteskapet med Jennifer Aniston og rett i Angelinas favn.
Angelina er regissør og tar oss med til en middelhavsidyll i Sør-Frankrike.
Lekre tidsmarkører (sjekk sportsbilen Brad svinger rundt på i åpningsscenen, og hør Gainsbourg på lydsporet!) forteller oss at vi er på slutten av 60-tallet en gang.
Roland er en velkledd og forfyllet forfatter som sliter med å finne inspirasjon.
Som så mange andre velbemidlede øvre middelklassekunstnere på 60-tallet drar han til Frankrike.
Kona Vanessa er med, og det tar ikke lang tid før vi skjønner at dette er et ekteskap på randen.
Men hva er det med Vanessa?
En god stund er man nysgjerrig på Angelina Jolies karakter, men regissør-Angelina er svært tilbakeholden.
Det er sjelden feil å se på det ansiktet, men det er faktisk grenser for hvor lenge vi lar oss hypnotisere av en kjederøykende Angelina stirrende ut i Middelhavet med tårevåte øyne.
Inn i dramaet dras også det lekre unge paret som bor i rommet ved siden av – de blir nemlig iakttatt gjennom et kikkhull, først av Vanessa som siden får med seg husbonden.
Det burde jo ha borget for brennhete saker, men akk.
Disse feriedagene blir altfor døsige.
Det løfter seg riktignok helt mot slutten, men med for lite for sent:
Angelina Jolie drar «By The Sea» pretensiøst ut i det langtekkelige og selv den tabloide kikkeren i meg kjedet seg.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105090
|
TV-anmeldelse:Da punken kom til Norge – og nektet å dra
Akkurat idet du ikke orker flere mimrende punkere, kommer det en god TV-serie og hever blikkene våre.
Kinofilm (90 min.)/TV-serie (4 X 30 min.)
Fått nok av å høre om da Sex Pistols gjestet Oslo og Trondheim i juli 1977?
Lei av at de som var der (for ikke å snakke om de som ikke var der, men gjerne skulle ha vært det) pusser glorien og innprenter oss at punken – pønken, Påsan! – var det siste av betydning som skjedde i ungdomskulturen?
Jeg føler med deg.
Det er blitt rent for meget av det i det siste.
Punkerne, som hatet nostalgi og ville detronisere all musikk som hadde blitt skapt før 1977 (enda den rent objektivt sett ofte var bedre enn den de lagde selv), er blitt veldig sentimentale på gamle dager.
Sånn er det å bli eldre, selvsagt, og mene at ens egen ungdomstid var den feteste av dem alle.
Om noen år begynner bøkene, filmene og TV-seriene om 1990-tallets ravekultur å komme.
De vil hevde nøyaktig det samme.
Men stopp en hal før du resignerer!
Thomas Robsahm har nemlig laget en god TV-serie om punkfenomenet.
Den tar riktignok utgangspunkt i det punkgenerasjonen på latterlig vis liker å kalle «år null»: 1977.
Men den drar linjene videre, inn i noe mer interessant og varig, og makter faktisk å heve både sitt eget og vårt blikk.
Robsahms kjappe, konsise dokumentar baserer seg på interessante arkivklipp og like interessante «snakkende hoder».
Si hva du vil om musikken, men punken tiltrakk seg mange ressurssterke og kloke mennesker.
Mer interessant i dag enn selve platene, er forgreiningene inn i andre deler av det norske kulturlivet:
Journalistikken, TV-, forlags- og mediebransjene, kunstlivet med mer.
I så måte var «77erne» like driftige som sine forgjengere «68erne».
«Punx» påpeker korrekt nok at de beste platene som kom ut av den første punkbølgen – Kjøtts minialbum fra 1980, DePress’ «Block To Block» (1981) – knapt kan kalles punk i det hele tatt.
Men muligens «post-punk»:
Musikk skapt i kaoset etter det frigjørende smellet, da verden åpnet seg for undersjangere som goth, synthpop, «nyveiv» og gudvethva.
Allerede i andre episode er vi over på 1980-tallet, der det argumenteres overbevisende om punkens innflytelse på «De fire store» (deLillos, DumDum Boys, Jokke & Valentinerne, Raga Rockers).
Vi lærer om den første hardcorebølgen og «Blitzruta», gatekampene i Oslo på 1980-tallet og skateboardkidsa på 1990-tallet.
Dernest de skumle Oslo-nihilistene – Turboneger og Anal Babes.
Fjerde og siste halvtime handler i stor grad om estetikken, stilen og moten, og hvordan punken nokså raskt ble en trend, den også, med sitt eget politikorps for å holde orden in rekkene.
«Punx» postulerer en tese om at det moderne Norge var et direkte resultat av punkeksplosjonen.
Det er selvsagt en kraftig forenkling.
Men serien får det til å høres plausibelt ut.
Svenske SVT har i mange år vært beundringsverdig flinke til å lage dokumentarserier om nyere kulturhistorie, gjerne med forankring i musikkmiljøene.
NRK har aldri vært det.
Klapp på skulderen til Thomas Robsahm for at han omsider hjalp dem å få hull på byllen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105092
|
Bokanmeldelse:Linn Ullmann «De urolige»
Linn Ullmann skriver om faren Ingmar Bergmans dødsleie og om det voldsomme savnet etter moren Liv Ullmann i romanen «De urolige».
Det er sterk kost og samtidig helt briljant.
I et intervju med danske Politiken i 1999 avviser Linn Ullmann at debutboken «Før du sovner» har biografiske trekk og siteres på at hun «avskyr biografier og bøker om kjendiser».
Vel, 16 år senere er hun aktuell med romanen «De urolige», hvor hun skriver utleverende om sine foreldre, to av skandinavias største kjendiser, filmstjernen Liv Ullmann og den nå avdøde regissøren Ingmar Bergman.
Og resultatet er smått utrolig.
«De urolige» er i sjanger, format og innhold et uvanlig ambisiøst prosjekt, og takket være Ullmanns talent har hun evnen til å komponere og klippe det hele sammen.
Romanen er en blanding av en selvbiografisk oppvekstroman og en kunstnerroman, der Linn Ullmann har brukt lapper, brev, fotografier, egne minner og samtaleopptak av faren.
Hun skriver selv:
«Jeg ville se hva som skjedde hvis jeg lot oss vokse frem i en bok som om vi ikke hørte hjemme andre steder.
(...) jeg tror jeg husker det som skjedde, men noe har jeg sikkert funnet på.»
Svenske Ingmar Bergman er mesterregissøren som ville ha stålkontroll på teaterstykkene sine.
Han hatet at skuespillerne hans «öppna eget», det vil si improviserte, fordi han ikke ville overlate noe til tilfeldighetene.
Dette gjaldt også livet forøvrig.
Selv når Ingmar skjønner at livet går mot slutten, vil han ta regi.
Han velger seg ensomheten på eiendommen Hammars på øya Fårö.
Han bestiller gravkiste av en lokal snekker, er på befaring på kirkegården for å finne ut hvor det er best å ligge gravlagt og han gir presten manus til begravelsen.
Selve dødsleiet er også regissert:
Han har seks pleiere rundt seg og hver dag skal følge en bestemt rutine.
Far og datter hadde et felles prosjekt.
De skulle skrive en bok sammen, basert på samtaler mellom dem, som blir tatt opp på bånd.
Men etter den sjette samtalen er Bergman så dårlig av alderdom at prosjektet må avsluttes.
En stund etter Bergmans død, finner Linn Ullmann opptakene igjen, og gjør nettopp det faren ikke likte: hun må improvisere for å sluttføre prosjektet.
Og det ferdige resultatet er blitt til «De urolige» - far og datters bok.
Bergmans stemme er med gjennom samtalene med datteren og gir romanen en ekstra dimensjon.
Det er en uro i både Linn, Liv og Ingmar.
Det var aldri de tre sammen, samtidig.
Om forfatteren:
Linn er et barn som ikke forstår seg på andre barn.
Og uroen vokser når moren reiser bort for å jobbe:
«Jeg lengter fra det øyeblikket hun går ut døra til det øyeblikket hun kommer tilbake.
Jeg lengter så mye at jeg trenger en ekstra kropp: én kropp til meg, én kropp til all lengselen.»
Å være datter av en internasjonal filmstjerne og en mesterregissør som ikke lever sammen setter spor.
Ingmar Bergman hadde ni barn med seks ulike kvinner.
Linn besøker faren om somrene, men lengter etter moren.
Det kreves en gudbenådet talent for å lykkes med et prosjekt som dette.
Fordi sprengstoffet er voldsomt.
Blant annet omtaler Linn stadig morens frynsete nerver og hvordan hun selv hyler i flere timer og må roes ned med beroligende når moren ikke ringer til avtalt tid.
Det er sterk kost fra en person som har uttalt at hun «avskyr biografier og bøker om kjendiser.»
Men det er blitt en briljant roman.
Ullmanns språk, hennes evne til å få alt til å dirre, til å selv gjøre poesi ut av farens føtter under hans dødsleie, gjør at hun opererer på et helt annet nivå enn de aller fleste norske samtidsforfattere.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
| 1
|
105093
|
Teateranmeldelse:«The Lulu Show»
Hilde Louise Asbjørnsen danser rundt gullkalven og serverer finansrytmer med sensuell utstråling.
Minus er det nye pluss, er Asbjørnsen statement i den underholdende, lett burleske kabareten om et begrep som favner både nasjoner og enkeltmennesker; gjeld!
OSLO NYE, CENTRALTEATRET
At det er mulig å få noe sexy ut av en leksjon i økonomi, refinansiering, realøkonomi ville jeg forsverge.
Men Asbjørnsen i rollen som den forførende klubbvertinnen Lulu svinger pisken med lekenhet, skarp ironi, og satire.
Det musikalske akkompagnement står godt i stil til teksten og gjør at forestillingen blir som undertittelen sier «en dans på renter».
Og i dette tilfellet er det publikum som sitter igjen med gode renter.
Ved å vri på gamle revylåter, musikalmelodier og gjennom egne sanger fletter Asbjørnsen inn den evige dansen rundt Gullkalven; vårt ustoppelige behov for å skaffe oss ting som gjør at vi konstant ligger på minussiden i forhold til egen inntekt.
Som det sies - før hadde vi Gud, nå har vi banken.
Asbjørnsen plasserer fakta og fiksjon i en elegant miks, hun serverer svimlende tall fra verdensøkonomien og setter det inn i en musikalsk kontekst som understreker de komiske aspekter i den økonomiske runddans.
I nummeret «My heart belongs to daddy» smyger hun seg rundt som en lekker Marilyn Monroe-fremtoning mens hun med lidenskap forteller om sitt hete forhold til banken.
At musikalhiten «Big Spender» hører hjemme i et show med finansielle undertoner er opplagt.
Låta er grunnlaget for nummeret «Finansdans» der hun stripper den vestlige økonomi i takt med plaggene på kroppen.
Penga er vekk, en BH med terning-puppedusker og en hotpants med «Happy Birthday» på rompa, er det som gjenstår.
Det er smart, skarpt og det er komisk.
Asbjørnsen har støtte av tre musikere hun har jobbet mye sammen med.
Det merkes, her det et samkjørt team på scenen.
Kostymeskiftene spiller på det ekstravagante og understreker at skal det først gå i «dass» så skal det skje på første klasse, noe som understrekes med klasse i avslutningsnummeret «Jeg orker ikke det».
Alle numre holder ikke like høy karakter, noe grenser til det masete.
Men Asbjørnsen er en høyst begavet artist, like godt bevandret i det musikalske som det komiske - og med en evne til å forføre publikum.
Skal du først bruke de pengene du egentlig ikke har, så bruk dem gjerne på Lulu og hennes show!
| 1
|
105095
|
Filmanmeldelse:«The Hunger Games: Mockingjay Part 2»
Mørk og langtekkelig avslutning på en ellers interessant filmserie.
«THE HUNGER GAMES: MOCKINGJAY PART 2»
USA.
Regi:
Francis Lawrence.
12 år.
MED:
Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Elizabeth Banks, Julianne Moore, Philip Seymour Hoffman, Donald Sutherland.
Lønnsomhet er ikke alltid verdens beste grunn til å lage film.
Men den er kanskje den sikreste.
For de tre tidligere filmatiseringene av Suzanne Collins dystopiske boksuksess, «The Hunger Games», skal ha innbrakt noe sånt som 15 milliarder kroner.
Noen milliarder blir det nok også på denne fjerde filmen, som egentlig er en slags finale, del 2. («Twillight», «Harry Potter», for eksempel, har hatt akkurat samme problemer med å sette punktum – rimeligvis av samme grunn.)
La det være klart:
Filmen er definitivt et must for fansen og andre som har fulgt serien siden 2012.
Tråder samles, saker & ting faller på plass, kjærlighetsknuten mellom Katniss, Peeta og Gale skal løses, ondskapen skal få sitt, godheten få rom, sorgen skal ha sin plass.
Så filmens utfordring blir:
Hvordan skal alt dette ordnes opp i?
Utgangspunktet var, som følgere vil vite:
I et totalitært fremtidsland styres alt og alle av diktatoren i Capitol.
De omkringliggende Distrikter skal hvert år levere to ungdommer mellom 12 – 18 år til et makabert direktesendt realityshow, der de 24 deltagerne skal forsøke å drepe hverandre – inntil en overlevende seirer.
Gjennom filmene er et annet motiv blitt sterkere og sterkere:
Opprøret mot despoten i Capitol, for et friere og bedre samfunn.
Og dette er hva «Mockingjay 2» handler om:
Et mørkt, skittent, voldelig krigsspill rettet mot den kyniske President Snow og hans formidable og grusomme styrker.
Og samtidig:
Hvem kan man egentlig stole på?
Hvem er venn, hvem er fiende?
«Mockingjay 2» er grundig, mildt sagt.
Det dveles og utpensles og borres nær sagt på og rundt hvert eneste konfliktpunkt.
Alle skal ha sitt, og de fleste får det – til overmål.
Fire-fem ganger tror man filmen er over, før det er på'n igjen.
Med nye runder.
Og en dramatisk finale man har gjettet seg til om lag en time tidligere.
Før det hele slutter i den landlige enkelthet som Katniss, den store heltinne, egentlig kom fra.
Joda, «The Hunger Games»-filmene har brakt mye bra med seg.
Og den har gjort Jennifer Lawrence til en av Hollywoods aller største, nye unge stjerner.
Hun går videre.
Det gjør heldigvis ikke «Hunger Games»!
| 0
|
105096
|
Teateranmeldelse:«Kven er redd»
Når familiemiddagen utvikler seg til en hovedrett av verbale stikk, gis det rom for saftig underholdning.
Det skjer ganske ofte i Tillers drama «Kven er redd?».
Gjennom sitt forfatterskap har Tiller vist sin klo når det gjelder å beskrive hvordan de indre familiære relasjoner slites og rives i gjennom maktkamp, forventningspress, usikkerhet og vaklende selvbilder.
Har du hørt om Carl Frode Pastiller og Dagurk Solstad?
Se kunstverkene her!
DET NORSKE TEATRET
Det skjer ganske ofte i Tillers drama «Kven er redd?».
Gjennom sitt forfatterskap har Tiller vist sin klo når det gjelder å beskrive hvordan de indre familiære relasjoner slites og rives i gjennom maktkamp, forventningspress, usikkerhet og vaklende selvbilder.
I dette stykket kryster han sammen tilstander, situasjoner, og generasjoner som i blant kan oppfattes som vel klisjéfylt, men som gjennom de sceniske virkemidler og omdreiningene i replikkene snarere minner oss om at nettopp disse klisjéer til en viss grad utgjør selve livet, og dermed er akk så lett gjenkjennelige.
Det dreier seg om et ektepar med to tenåringsbarn, ektemannens buldrende, verbalt ufine far, og konas foreldre; han en vellykket forretningsmann, hun en noe frustrert ektefelle med skarpe replikker til husbonden, og ellers New Age bevegelsen som livbøye.
Gjennom dette persongalleri pløyer vi gjennom et stykke Norge i miniatyr; et vidt spekter av ulike grader av ungdomsopprør, klassemotsetninger, og de indre familiære gnisninger som særlig kommer til syne når man samles til middag.
Middagssamlingene gjøres til et vesentlig og godt poeng, gjennom velduftende lukter fra komfyren, og maten ser riktig fristende ut.
Men det er i en slik harmonisk setting, kontrastene i blant bobler opp til kokepunktet.
Hovedpersonen i dette samtidsdramaet med klare melodramatiske akkorder, er Bjørn - en (i følge seg selv) middelmådig skuespiller på et lite teater.
Han har fått hovedrollen som George i klassikeren «Hvem er redd for Virginia Woolf», og i prøveperioden strekker han grensene for å komme under huden på rollen.
Men hvor mye påvirkes Bjørn av rolleforberedelsen, hvor mye av hans trigging overfor familien er ekte, og vet han selv hvor grensene går?
Og hva med oss selv.
«Spiller» vi oss selv, eller spiller vi i blant den rollen andre forventer av oss?
Slike assosiasjoner blir liggende igjen som et skarpt stikk etter forestillingen, som heller ikke mangler saftig underholdning og spontan munterhet.
Det er godt ensemblespill i bunn; flust av herlige detaljer om folk som vokter hverandres minste replikk for selv å sette inn neste sjakktrekk.
Og stødig i sentrum er Frode Winther overbevisende målbærer for Bjørns spill og dobbeltspill.
| 1
|
105097
|
Plateanmeldelse:Justin Bieber – «Purpose»
Voksesmerter?
Floskelsmerter!
Justin Bieber gir oss pophistoriens lengste «unnskyld».
Beklagelsen klinger hult.
Ikke minst for oss nordmenn, som nettopp har erfart hva han ikke er laget av.
«My life is a movie», sutrer han i det andre sporet, og den første skikkelige sangen, her, «I’ll Show You».
Ja da, masa.
Vi vet, vi vet.
Bare konspirasjonsteoretikere og «PR-eksperter» kan få seg til å tro at Biebers marsjgang av scenen i Oslo for et par uker siden var en del av en genial, machiavellisk «strategi».
Det det var, var dette:
En drittlei drittunge som oppførte seg som en drittlei drittunge fordi verden tillater at han oppfører seg som en drittlei drittunge.
På den annen side.
Det er ingen tvil om at i våre dager er en popkarriere mer interessant som et – her ser jeg meg dessverre nødt til å benytte et moteord jeg i utgangspunktet får hetta av – «narrativ», enn som en – vel, popkarriere.
Med andre ord:
Historiene i mediene om popmusikanten og dennes liv, privat og offentlig, og ikke minst den påfølgende diskusjonen i sosiale medier, er ofte langt mer interessant enn selve popmusikken.
Dette gjelder så til de grader «tilfellet Justin Bieber», og dobbelt etter «Purpose».
Et album hvis fremste og nokså abstrakte kvalitet er at det nesten utelukkende dreier seg om å kommentere artistens eget «narrativ».
Rent musikalsk og pophistorisk er det tre klare forbilder for arbeidet Justin Bieber – 21 – forventes å skulle gjøre:
«Off The Wall» (Michael Jackson, 1979), «Faith» (George Michael, 1987) og «Justified» (Justin Timberlake, 2009).
Fellesnevner:
«Barne/boybandpopstjerne blir voksen».
Bieber, eller «folkene» bak ham, har imidlertid ikke fått med seg en av de andre fellesnevnerne de tre albumene i mellom.
Nemlig at de var sprutende selvsikre feiringer av å ha blitt tørr bak ørene.
«Her!», sa de tre platene, «Her er jeg.
Du våger ikke å ignorere meg».
Sjef i Justin Biebers plateselskap:
– Håper ingen tror en vannskvett var grunnen
Justin Bieber, «stakkar», uttrykker det stikk motsatte.
Han gneldrer, forurettet og klengende, om hvor krevende livet hans er blitt.
Kanskje ikke til å unngå:
Bieber er så visst inne i sin «Britney Spears barberer av seg håret»-fase.
Men det føles både feilslått og deprimerende forutsigbart:
Popmusikk kommenterer kommentariatet – og taper tvekampen.
De tre gode singlene som er kommet i forkant – «Where Are Ü Now», «What Do You Mean?» og «Sorry» – utgjør platens beholdning.
Spesielt førstnevnte peker i en retning Biebs med fordel kunne ha utforsket nærmere, i alle fall i øynene og ørene til voksne kritikere som har det med å måtte mene at en «vridning mot klubbmusikken» utgjør en kvalitet i seg selv.
(Tipper moren hans er av en annen oppfatning, og håper at avkommet holder seg lengst mulig unna klubbene).
Disse singlene var falske ledetråder frem mot det ferdige albumet.
Mest av alt er «Purpose» seig og smått gammelmodig ballade-R&B av gjennomsnittlig kvalitet.
Ideen er selvsagt å posisjonere Bieber som en sjelfull fyr og angrende synder, og den gjennomsyrer hele produktet, fra det pompøse omslaget og inn.
Men det er en unnfallende måte å angripe verden på, og et nokså håpløst prosjekt all den tid artisten fortsetter å oppføre seg som en drittlei drittunge.
Et par av disse R&B-balladene er isolert sett greie nok:
«No Sense», for eksempel, eller «The Feeling».
Et annet par er på sin side ikke greie:
«Life Is Worth Living» og tittelkuttet er kleint kvasireligiøse á la Jackson på sitt mest koko.
Bieber er en brukbart søt, om enn sleip balladesanger.
Men det blir for mye gnål om tilgivelse.
«Love Yourself», skrevet av Ed Sheeran, er platens mest utypiske innslag – en popvise med infam tekst som bryter med albumets selvpiskende «alvor».
«Children» er enerverende eurodisco, og en mulig singel nummer fire.
Hva gjelder «bonuskuttene» er «Been You» og «Get Used To It» smittende, pur pop albumet virkelig har godt av.
Duetten med Nas, «We Are», liver opp i balladeorgien.
For å oppsummere:
Du har allerede hørt det beste dette albumet har å by på.
Alt for ofte er «Purpose» det verste den kunne bli, nemlig kjedelig.
Følg Bieber i mediene, de sosiale og de tradisjonelle, i stedet.
Mye morsommere.
BESTE LÅT:
«Where Are Ü Now»
| 0
|
105098
|
Bokanmeldelse:Edvard Hoem «Bror din på prærien
Edvard Hoem klarer å gjøre et knøttlite hus på prærien til en viktig del av norsk utvandrerhistorie.
En av våre fineste forfattere, Edvard Hoem, utfordrer stadig seg selv.
Ambisjonsnivået er det ingenting å si på.
Hans to siste romaner, «Slåttekar i himmelen» og «Bror din på prærien», vil stå igjen som praktverk i norsk litteraturhistorie.
Gjennom grundig research har Hoem gravd frem fakta om sine forfedre som levde på slutten av 1800-tallet og starten på 1900-tallet.
Så har han brukt sine fremste arbeidsverktøy, språket og fantasien, til å dikte videre på en fascinerede, lærerik og engasjerende slektshistorie, som også er en historie om Norge som nasjon.
«Bror din på prærien» er en direkte oppfølger til Hoems fabelaktige «Slåttekar i himmelen», som utkom fjor, hvor forfatterens oldefar, slåttekaren Knut Nesje i Molde, var hovedkarakter.
I «Bror din på prærien» følger vi Knut Nesjes ene sønn, Eilert, og hans forsøk på å søke lykken i USA.
Eilert er en reflektert ung mann, men samtidig en rastløs sjel.
Han rager høyt over bakken og vekker oppmerksomhet hos jentene, men selv vil han ikke la seg binde i for ung alder: han vil nemlig se hva livet kan gi ham.
Til slutt blir han, som en del andre utvandrede nordmenn, fristet av lave tomtepriser i Canada.
Hjemme på gården i Molde går faren Knut og håper at sønnen skal vende tilbake.
I «Slåttekar i himmelen» får vi ta del i den sterke skjebnen Knut opplever: han får fire sønner, men mister dem alle på ulikt vis.
Dette preger ham resten av livet, og når kreftene begynner å ebbe ut, er ett av hans største ønske å se Eilert igjen.
Imens følger vi Eilerts harde kamp for å etablere seg som gårdbruker på prærien i Canada.
Å bygge opp alt fra grunnen av er et slit.
Eilert plages av tvilen: er dette virkelig det rette for ham?
Skulle jeg pirke på noe, kunne jeg tenkt meg å lese mer om 1905 og unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige.
Dette må ha hatt større innvirkning på folk enn det som kommer frem i denne romanen.
I tillegg kan Hoem strø rundt seg med litt for mange gjentakelser, spesielt om hvem som er hvem, selv om dette er en del av den malende, romslige fortellerstilen.
Men ingenting av dette klarer å gni bort følelsen man får under lesningen:
Denne stillfarne, poetiske fortellingen er kunst av høy kvalitet.
Hoems evne til å holde leserens oppmerksomhet i 480 sider er imponerende: jeg kjedet meg ikke én eneste gang.
Denne romanen er ikke bare et stykke norsk historie, men den er også dessverre svært så aktuell.
Mens vi følger Eilerts trygge båtferd fra Norge til USA, faller tankene fort på dagens båtflyktninger, litt over 100 år etterpå, flyktninger som reiser videre til Norge og andre europeiske land.
«Bror din på prærien» setter ting i perspektiv.
Vi har også vært et fattig land.
Et folk på flukt.
Et folk som har kjempet hardt for å overleve.
Og mange av oss måtte søke lykken et helt annet sted.
«Bror din på prærien» er nok en triumf i Edvard Hoems fantastiske forfatterskap.
| 1
|
105099
|
Plateanmeldelse:One Direction – «Made In The A.M.»
Retningsløst farvel.
«Made In The A.M.»
«All my favourite conversations.
Always made in the A.M», åpner Harry Styles «Made In The A.M.»’s siste bonusspor og tittellåt (hvorfor i alle direksjoners navn man holder på med bonusspor i streamingåret 2015 er et helt annet spørsmål).
Og så slenger han på et «yeah, yeah».
Med de to basisordene for popen har guttene (eller mennene – snittalder på 22), egentlig oppsummert hele 1Ds femte på like mange år.
Den er et jublende «Yeah!
Yeah!» fra den globale fanskaren.
Og et skuldertrekkende «yeah... yeah...» fra de utenfor.
De fem britiske X-Factorfinalistene har herostratisk nok blitt fire (skummelt framspådd av forrige albumtittel «Four»), og det virker som om de fire snart skal bli til null.
Selv kaller de det en pause.
Tjæh.
Boyband sine pauser har samme troverdigheten som pauser i forhold.
Den dårligste løsningen er alltid å fase ut – som den (i går) 70 år gamle Neil Young fremdeles postulerer.
Men jeg rabler.
Det gjør vitterlig 1D på sin femte også.
De snakker med engler, takker fansen og innrømmer at de ikke er perfekte.
Det vil si, om man ikke da vil ha en kar som liker de tingene man ikke burde gjøre, «if you like going places we can’t even pronounce».
Da snakker vi.
Senere:
Filosofisk eksistensialisme
(«How many nights do it take to count the stars?», Bon Jovi-pop som brekker over i å bli en ganske dårlig New Kids on The Block-låt (spør bestemor) og noe om å reise til jordens ende og kaste seg utover kanten, fordi vi trenger ikke hjertet vårt, du kan knuse det, knuse det, knuse det.
Og hva er dette «oh, baby let me love you goodbye»?
Der de beveger seg over i det mest eksplisitte de har gjort siden de mer vennlige Kiss-assosiasjonene i «No Control».
Helt klart en låt som ikke kan spilles før etter kjernefansen for lengst skulle ha lagt seg.
Men her er også den mer enn godkjente balladen «If I Could Fly», der Styles synger sterkt og troverdig.
Og der bridgen passer perfekt til å lage hjerte av hendene og løfte dem i været til (en gest passende nok første gang massekommunisert av Styles eks, Taylor Swift).
«Olivia» høres ut som Kinks (en gjenglemt C-side).
«I Want To Write You A Song» er en skatt av lettbent akustisk gitar.
Som tatt direkte fra verdens beste MGP jr.-finale.
Twee-søt, blid og mild og vanskelig å ikke like.
Louis Tomlinson har som vanlig vært involvert i skriveprosessen av flest låter, og kunne fint fått på plass flere.
For hovedproblemet er fremdeles for mange produsenter som roter og sparkler på helheten til at dette har varig interesse for andre enn de som allerede roper «Yeah!
Yeah!».
De skal heller få ha den gleden.
Til å være en åpenbar svanesang er dette altfor mange uinspirerte skuldertrekk til å tro at vi sitter med et sjette One Direction-album i november 2017.
BESTE LÅT:
«I Want To Write You A Song»
| 0
|
105101
|
Filmanmeldelse:«Julekongen - full rustning»
Nei, det går ikke aldeles glatt å overføre jule-TV-kalenderen «Julekongen» til kinofilm.
«JULEKONGEN – FULL RUSTNING»
Norge.
Regi:
Thale Persen.
6 år.
MED:
Stella Irene Stenman, Vetle Qvenild Werring, Emma Storvik, Bjarte Tjøstheim, Kyrre Hellum, Maria Brandshaug, Tone Mostraum, Nils Jørgen Kaalstad, Herborg Kråkevik.
Det var i 2012 TV-serien kom – til ovasjoner og meget god seertall.
Det handlet om søsknene Mira og Kevin som bor i en norsk forstad.
Det går mot en stusslig jul; familien bestående av en regnskapsfører-pappa og en politi-mamma, er tomme for penger.
Mira er besatt av drømmetydning, Kevin drømmer om prinsesse Eiril av Ridderdalen.
For tre år siden fant nemlig de to søsknene en hemmelig inngang til dette eventyrland – med all sin spenning og romantikk.
Et helt klassisk virkelighet/fantasiverden-tema, med andre ord, med en hemmelig inngang bare barna vet om – i utgangspunktet.
Det fungerte meget godt i TV-serien.
I en mye lengre spillefilm blir det verre:
Her går man ut og inn av de ulike verdenene i nokså rotete rekkefølge og av litt uklare grunner nå og da.
Plottene er litt for mange; særlig er det ingen åpenbare grunner til at ellers alltid stødige Bjarte Tjøstheim skal ha en dobbeltrolle som tørr og fomlete pappa og en macho-politimann, som mamma blir litt for begeistret for.
Noen ganske velplasserte verbal-gags til spesiell glede for de voksne, lyser opp.
Men de blir faktisk for få til virkelig å live opp.
Eventyrverdenen har et sikkert tilsiktet preg av tsjekkisk 60-talls-barne-tv.
Med slott og fangehull og gårdsplasser og en ubestemmelig sen middelalder.
Men det blir liksom ikke helt utnyttet.
I det hele tatt bærer filmen noe preg av litt for mange sidespor og litt for lite utnyttede hovedspor.
De unge skuespillerne er fine, de.
Og noen av de voksne balanserer fint, fremfor alt som Kyrre Hellum som den onde onkel Snerk, som kanskje ikke er så ond likevel.
Bevares:
Svært mange barn og familier vil ha en koselig førjulsstund med «Julekongen – full rustning»; spesielt de som ennå har levende minner om TV-serien.
Men nokså mange andre vil føle at dette er en førjulsgave som ikke riktig er god nok.
«Julekongen – full rustning» har kinopremiere fredag.
| 0
|
105102
|
Plateanmeldelse:Ellie Goulding – «Delirium»
Sikter mot popens eliteserie.
Havner under nedrykksstreken.
Elena Jane Goulding er hyperaktivt hardtarbeidende.
Hun har vært så til stede i musikkoffentligheten at det virker som feilinformasjon at forrige album «Halcyon» kom for hele tre år siden.
Siden da har hun kvittet seg med sin faste produsent og alt som kan minne om ballader (det nærmeste her er «Fifty Shades of Grey»-hiten «Love Me Like You Do»).
I stedet har hun forsynt seg for mange ganger i buffeen av samtidens største popprodusenter.
Det betyr alt fra Ryan Tedder (blant annet Beyoncés «Halo»), Greg Kurstin (blant annet Beyoncés «Standing On The Sun») til Max Martin (det meste, unntatt Beyoncé).
Og her banker utfordringene på.
Hver låt minner om noe bakmennene har vært innom tidligere.
Martin-produserte «Don’t Need Nobody» høres ut som Tekst-TV-versjonen av The Weeknds «Can’t Feel My Face».
«Don’t Panic» og «Something In The Way You Move» høres ut som Soundcloud-demoen til Kurstins Tegan & Sara-produksjon.
Sånn kan man fortsette, låt for låt.
Greit nok det, sterk innovasjon er ikke nødvendigvis popens misjon.
Men ingen låter her fremstår som fremskritt fra sine inspirasjonskilder.
Ønsket om å lage gode enkeltlåter skaper en anmassende og mislykket helhet.
Briten bruker den hese vibratoknekken mer kontrollert.
Og fremstår bitvis mer likandes.
Men det er åpenbart at hun kunne blitt mye bedre med flere samarbeid som det hun hadde med Major Lazer i sommer.
15 «bingers» er tross alt over det dobbelte av hva et ordinært menneskeøre kan bearbeide i løpet av en albumtime.
BESTE LÅT:
«Lost And Found»
| 0
|
105103
|
TV-anmeldelse:Uoriginalt om originaler
Thomas Seltzer tar skrittet fra NRK3 og «Trygdekontoret»s kontormørke, til jakt på norske originaler i fullt dagslys på NRK1.
Mørket kler ham bedre.
Norsk reportasjeserie i 6 deler
NRK1 mandager kl. 22.30
«Det er et slags «Norge Rundt», som kanskje prøver å gå litt mer i dybden», sa programleder Seltzer om «Natta Norge» på «P3Morgen» premieredagen.
I programmet har han og redaksjonen reist på kryss og tvers i landet for å finne mennesker, steder eller fenomener som har en historie å fortelle.
Strukturen skulle være enkel å følge selv for et overtrøtt A-menneske:
På 30 minutter serveres vi tre innslag.
Det lengste sendes først.
En dresskledd Thomas Seltzer introduserer reportasjene i lange talesekvenser foran en nattehimmelgrafikk, mens kameraet langsomt zoomer inn på programlederen.
Det umiddelbare høydepunktet er åpningsvignetten i Hellbillies-lyddrakt.
I første episode handler den lengste reportasjen om fenomenet ganding – og ganske mye om en fotballkamp i Finnmark i 1999.
Oppmann for det ene laget og dommer som angivelig gandet laget i etterkant, kaller hverandre hestkuk hyppig.
Seltzer får prøve de varme hendene til tidligere sosialsjef i Tana kommune og overværer ofring av fisk til lakseguden.
Og han snøfter hånlig av at nordlendinger kaller seg «Nordens latinos».
Deretter får vi møte Jarl Goli i sitt nye liv som livsstilscoach.
Seltzer følger Goli mens han holder foredrag i Fetsund for en håndfull mennesker, engasjerer ham til en økt på Marienlyst, og runder av med å få Goli til å si at han savner skuespiller-miljøet dypt, før de tar en selfie sammen og Goli spør om de ikke kan være Facebook-venner.
Siste, knapt to minutter lange innslag, handler om en uventet muskelbunt.
Mens Seltzer aldri er noe annet enn høflig i sin omgang med intervjuobjektene, eller i kommentarsporet på reportasjene, er tonen vanskelig å tolke.
Kanskje er Goli ufrivillig morsom, eller kanskje klippes det sårflaut med vilje – eller begge deler.
Og selv om bredden er brølende innlysende, er det vanskelig å se hvordan «Natta Norge» går i dybden.
Ved første møte fremstår det mer som et sveip over fordommer og lettvint lefling med livsstilscoach-klisjeer.
Seltzer sier ærlig nok at han ikke skjønner hva Jarl Goli driver med.
Som seer er det ikke helt enkelt å skjønne hva programlederen driver med heller – eller hva programmet er ment å være.
Skal vi humre litt før sengetid eller bli hypnotisert av Seltzers opplesning til suggererende zoom?
Det er interessant nok både å høre mer om ganding og å få et gjensyn med en tidligere Barne-TV-stjerne, men jakt på norske originaler og særegenheter er gjort i mange utgaver før, blant annet av Ylvis i «Norges Herligste» og nylig i VGTVs «Møy på landet».
Det betyr selvfølgelig ikke at seerne er mettet, men det skjerper forventningene.
Nettopp fordi Seltzer er så god og trygg i sitt «Trygdekontor»-element, er det fremmed å se ham som en slags absurditetens dirigent ute i norsk natur.
Kanskje trenger vi å venne oss til «Natta Norge».
Hvis ikke er det bare å ta kvelden.
Anmeldelsen er basert på første episode.
| 0
|
105106
|
Plateanmeldelse:Demi Lovato – «Confident»
Vokalonani for viderekomne.
Amerikanske Demi Lovato har de siste årene måttet betale en høy pris for å være i rampelyset.
Rusavhengighet, spiseforstyrrelser og utbrenthet – angivelig som resultat av kommentarfeltets irettesettende natur – har bydd på et par hemsko det skal godt gjøres å gå tørrskodd i.
Som kvinnelig popartist har hun for eksempel i fullt alvor måttet stå til rette i intervjuer for å ha gått opp i vekt.
Det absurde premisset for en slik utspørring er selvsagt ikke målbar, men for Lovato har de onde tungene i hvert fall gitt henne en gyllen anledning til å skrive et album avlet frem av berettiget opposisjon.
Fra første kutt (tittelsporet) gjør Lovato det klart:
Selvrealiseringen er nå orkestrert på hennes premisser.
Radiohiten «Cool For The Summer», med rette omtalt som en Katy Perry-ripoff, er et pop-anthem som uten tvil får rotasjon ut året.
Ikke overraskende er det popmusikkens frottør Max Martin som har produsert begge låtene.
Lovatos vokalprestasjoner imponerer.
Hun er privilegert med et stemmeregister som kan parkere de fleste, bare hør på «Stone Cold», selv om platen nok hadde hatt godt av færre moduleringer på én gang.
På «For You» tipper for eksempel de maksimalistiske refrengene, dandert i eurotrash-produksjon, over i parodisk inderlighet.
Har du fantasien inntakt, tenk Céline Dion med samtlige av morsomme effekter en produsent har tilgang på.
Noen av de mer lavmælte øyeblikkene på platen – som «Father», en slags emulering av Barbra Streisands fineste øyeblikk i «Yentl» – kunne med fordel vært sakset vekk.
Like fullt:
«Confident» er tidvis en tour de force i segmentet «stadionpop», som et slags lydspor skreddersydd til konfettikanoner som går av hvert eneste minutt.
På et helt album blir det innbitte overlevelsesinnstinktet noe påtrengende, takeoff-øyeblikkene for mange og EDM-tilsnittet i produksjonen for kalkulert.
Men at Lovato synger som en gud er det ingen tvil om.
BESTE LÅT:
«Confident»
| 0
|
105108
|
Låtanmeldelse:Aurora – «Half The World Away»
En julestjerne er født.
«Half The World Away»
Vi er så få i dette landet, at vi alle har en tendens til å føle begeistring når noen i utlandet ser én av oss.
Kanskje for begeistret.
I tilfellet Aurora er derimot det motsatte tilfellet.
At hun har blitt hanket inn til å lage musikk til en kjøpesenterkjedereklame i England kan i utgangspunktet virke som småtteri.
Men i Storbritannia er John Lewis sin julereklame selve starten på julefeiringen.
Reklamefilmene, som egentlig er for små kortfilmer å regne, har sin egen nedtelling før slipp.
(Den nye med Auroras sang kan bivånes her.)
Selv om noen fremdeles vil gå i graven på at det er tenningen av den norske julegranen i London som starter julen i den vestlige verden, er det altså et Disney-lignende øyeblikk mellom sporten og været som får fart i gavepakkingen hos britene.
Vi er ikke ferdige med nestenhyperbolen enda.
Oasis-låten som er valgt til årets film, er egentlig B-siden på ikke-på-album-julehiten «Whatever» fra 1994, og er like hjertebankende anerkjent blant BBC-tittere som introlåten på Manchester-komiserien «The Royle Family».
Relativt store ting, altså.
Hvordan takler så Aurora Aksnes fra Os denne jobben?
Så nær perfekt gåsehud som mulig, faktisk.
Live har hun lenge spilt «Walking On The Air», fra 1982-animasjonsfilmen «The Snowman», så fascinasjonen hennes over julens varhet er åpenbart en del av henne.
Noel Gallaghers låt stjeler uforskammet mye fra Burt Bacharachs «This Guy's In Love With You» – med unntak av trompeten.
19-åringen håndterer denne hybriden med like deler mild magi og dryss av stjernestøv.
I andre settinger ville den ha blitt opplevd som noe søtnippende.
Strykerne er tjukke, trommene er så snille og greie at dette kun er til å overleve i de åtte ukene mellom FN-dagen og 1. juledag.
Men Aurora framfører den så lyst, klart og vakkert at man nesten blir skuffet over at det ikke snør ute.
| 1
|
105109
|
Bokanmeldelse:Johan Harstad:
«Max, Mischa og Tetoffensiven»
Sperr opp øynene!
Her er en roman som satser stort og høyt og som strutter av fortellerglede, skarpe refleksjoner og dyp menneskekunnskap.
Johan Harstad
Johan Harstads nye bok er oppvekstroman, kunstnerroman, intelligent skrevet «underholdningsroman» og en roman om Vietnamkrigen!
Men den handler også om krigen vi alle kjemper for å gjøre livet utholdelig.
Hovedpersonen og jeg-fortelleren Max Hansen har kjørt seg fast.
Midtveis i 30-årene, men uten klare formeninger om veien videre, begynner den suksessrike dramatikeren og regissøren å skrive sin livshistorie.
Det starter med oppveksten utenfor Stavanger tidlig på 80-tallet.
Foreldre er tidligere ml-ere med avsluttet selvproletarisering:
Nå er faren flyver i SAS, moren driver garnforretning.
Max viser tidlig interesse for film.
Coppolas «Apokalypse nå» blir «mind-blowing» for unggutten, og Vietnamkrigen inspirasjonskilde for guttegjengens utagerende lek.
Om sommeren gjenskapes Tet-offensiven og keiserbyen Hues skjebne på et nedlagt fabrikkområde, med brannslukningsapparater og kattedritt-ballonger som våpen.
Så følger en smertefull flytteprosess med mor, far og søster til Long Island, New York.
Max lider taust og innbitt før han møter en intellektuelt likeverdig.
Jødiske Mordecai blir en livsvenn og ivrig medspiller i skolens teatergruppe.
Det hjelper også at han får kjæreste; syv år eldre Mischa, godt i gang med billedkunstner-karrieren.
Foreldrene skilles, og farens bror, Ove, nå Owen, blir en viktig person i boken.
Owen bidrar med egne jeg/han-erindringer som danner kontrapunkter til Max` livshistorie.
Max kommer inn på teaterskolen, og det unge paret flytter likegodt inn i Owens fasjonable Manhattan-leilighet.
Owens bakgrunn rulles opp, med formative år i l960-tallets Oslo, politiske diskusjoner på hybelen til diktskrivende Jan Erik og billedkunstneren Per.
Owen var også en kunstnersjel, dyrket jazz og spilte piano før han brøt opp, dro til USA og vervet seg til Vietnamkrigen.
Max kommer til å betrakte ham mer som en venn enn en onkel.
Hva er hans eget selvrealiseringsprosjekt og beskjeftigelsen med Vietnamkrigens myter verdt, i forhold til Owens krigserfaringer?
Max hopper av teaterskolen og gjør karriere som dramatiker og teatereregissør.
Mischa får inter- nasjonalt gjennombrudd med utstillinger over hele verden.
Langsomt slites forholdet i stykker.
Mordecai blir skuespiller med jojo-karriere.Og Owens Vietnam-innsats skal få skjebnesvangre konsekvenser.
«Historien pleide å bli skrevet av seierherrene, Max.
I ettertid.
Men nå skriver man den like godt på forhånd, fra seierherrenes perspektiv.
Som et treatment eller et filmmanus.
Uavhengig av hvordan det ender», sier Owen:
Vesten tok aldri innover seg at Vietnamkrigen var vietnamesernes krig.
Og romanen ruller videre, med orkanen Sandy (2012) som slutt-crescendo.
Få skriver bedre prosa enn Harstad, men med denne romanen overgår han nesten seg selv.
Prosadikt-lignende sekvenser og stream-of-consciousness-setninger over tre-fire sider skifter med alminnelig historiefortelling.
Kunsttekster fra utstillingskataloger, avisartikler, anekdotisk materiale og massiv informasjon fra blant annet teater, litteratur, film, billedkunst og musikk føyes sømløst inn i fortellingen.
Det er brutalt dyktig gjort.
Kanskje lider framdrift og persontegning stedvis under forfatterens kreative romslighet.
Kanskje kunne noen assosiative sidesprang vært sløyfet, eller skrevet mer ut.
Kanskje er romanen for lang.
Men hva skal vekk, når Harstad skriver så godt, så engasjert og innsiktsfullt at man gjerne lar seg forføre?
Og romanen holder stilen.
Helt til mål!
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
105112
|
Bokanmeldelse:Karl Ove Knausgård:
«Om vinteren»
Bok to i Karl Ove Knausgårds «årstidssyklus» er bedre enn den første.
Tekstene i «Om vinteren» gir inntrykk av å være lengre, roligere og mer utviklede enn i «Om høsten».
På sitt beste er de som små, fullendte noveller.
Det er mindre av det slitsomt insisterende, selv om han også i denne boken av og til nærmer seg det pompøse.
Det som begynte som «brev til en ufødt datter» i forrige bok, går i løpet av «Om vinteren» over til å bli «brev til en nyfødt datter».
Og i enda større grad enn sist, henvender Knausgård seg nå direkte til denne datteren.
Det er faktisk ganske gripende.
Han balanserer fint mellom gode ønsker og sterke bekymringer, og både den nyfødte og de eldre søsknene hennes har en viktig plass i boken.
Men selv om flere av tekstene handler om barn og familieliv, er det fremdeles slik at det er fenomenene – assosiasjonsrekkene som vekkes når han studerer ting og natur rundt seg – som får mest oppmerksomhet.
Det spenner fra vann til aper, fra gjester til kulde, fra stoler til julegaver, fra seksuelt begjær til q-tips, fra fisk til vinterlyder.
Han legger også inn ørsmå portretter av mennesker han kjenner, et av disse kalles bare J. men jeg har sterke mistanker om at det egentlig dreier seg om Jahn Teigen!
I denne boken viser forfatteren i tillegg at han mestrer humor.
Teksten om julenisser er i hvert fall noe av det vittigste jeg har lest av denne mannen.
Noen av tekstene har også temaene sine hentet fra et tidligere opphold på en øde øy, og slik får vi flere innfallsvinkler til ett og samme landskap.
Karl Ove Knausgård fremstår i det hele tatt som minst like fascinert av naturen som av kulturen.
På sitt beste skriver han fremragende naturlyriske skildringer av dyr, fugler og landskap.
Og i samsvar med bokens tittel finner vi gjenkjennelige og stemningsskapende tekster om vinter, snø og kulde.
I disse tekstene griper Knausgård tydelig tilbake til egne barndomsminner, og slik blir miljøet og menneskene fra "Min kamp"-serien igjen vekket til live.
Det gjelder ikke minst faren, som også nå skildres som en fjern, litt skremmende og mystisk karakter.
Karl Ove Knausgårds vinter strekker seg fra og med desember til og med februar.
Det er med andre ord duket for en tidlig vår.
Men den får vente til 2016.
| 1
|
105113
|
«Lett å være rebell i kjellerleiligheten din»
Angrep fra alle kanter.
Musikken er kald, vond og tilbakelent grusom.
Videoen et fantastisk stykke filmkunst av Kavar Singh (som også har laget videoene til Nico & Vinz).
Der alle har beksvarte, romvesenaktige øyne.
Lyset er neonblekt, falmende.
Kakerlakker, insekter og makk graver seg frem overalt.
Noen drar på epleslang.
En gutt spiller alene på tromme.
Det er smertelig mørkt, umulig ikke å la seg berøre av.
Teksten?
Den er litteratur.
Nesten utelukkende varianter av kommentarfeltoppkast:
«Er det dette skattepenga mine går til», «vi ække rassist, men skal lissom passet ditt bety no?», «du blir aldri skandinaver, naver, naver, naver, naver, naver».
Sterkest av dem alle:
«Jeg skiter i om du er Tshawe eller Vinz eller Nico – du er kanskje kul i dag, men hun gifter seg med Kygo».
Anders Anundsen får også unngjelde.
Og så det fantastiske refrenget:
«Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg, din feiging».
Så strålende satt sammen, så riktig gjort, så ekstremt på sin plass.
Om de bare får ett nettroll til å tenke seg om, har de vunnet.
| 1
|
105114
|
«Hvite menn som pusher 50»
Den sprenger muligens inn åpne dører i sin fremstilling av Oslo-vestlig dekadense.
Men låten som tydeligst referer «Heisann Montebello»-tittelen (referanse for de av oss som er så steingamle av vi husker Trond Kirkvaags «Jacob Winche-Lanche», men også kort unna der Chirag og Magdi vokste opp) åpner for et nytt, mer fokusert og betraktelig mer politisk Karpe Diem.
Poenget:
Verden styres av bleke karer, nesten 50 år gamle.
Ganske snart topper de det med et mer enn tydelig gjenbruk av Trang Fødsels «Kursiv».
Produksjonen til DJ Large (fra Mobbade Barn Med Automatvapen) er streng og klaustrofobisk minimal, nesten trap-aktig.
Det gjør at gullkorn som «Jeg er så hvit jeg kunne vært et frimerke på ski» og «putta penger i aksjer og pengene grodde som plaster» kommer enda bedre frem.
Videoen er en skummel orgiefryd med hageparty, solarierøyking, barnerøyking, oppkast og gruppespraytanning.
Eklest:
Magdi med blond hentehårparykk.
Hvit mann over 50 seiler opp som neste års mest populære halloweenantrekk.
| 1
|
105116
|
Filmanmeldelse:«Dheepan»
Årets Gullpalme-vinner fra Cannes er en utrolig oppvisning av hvilken styrke som kan bo i mennesker – på godt og vondt.
Frankrike.
Regi: Jacques Audiard.
15 år.
Med Antonythasan Jesuthasan, Kalieaswari Srinivasan, Claudine Vinasithamby, Vincent Rottiers, Marc Zinga.
Lenge er det et interessant drama om flyktninger – sett innenfra.
Dheepan er tamil-tiger på Sri Lanka, en geriljakriger på den ene siden av en av de blodigste, grusomste og mest langvarige borgerkriger i verden de siste tiårene.
På et tidspunkt har Dheepan mistet alt – sin familie, sine soldater, sine venner.
Han bestemmer seg for å flykte til Europa.
Men trenger en dekkhistorie.
En kvinne han knapt kjenner blir hans «kone», en «datter» finner de blant foreldreløse barn i en flyktningleir.
Endestasjonen i Europa blir et kommunalt blokk-kompleks i Paris, der Dheepan får jobb som vaktmester.
Det han ikke har regnet med, er at hans og hans lille «familie» rent faktisk har flyktet fra en krig – og havnet i en annen.
For i forstads-Paris råder lovløsheten, narkoomsettingen og gjengenes voldsregime.
Filmen fungerer på mange plan.
I det ørsmå:
Et intrikat spill om menneskelige relasjoner, kulturelt betingede reaksjoner og menneskelig behov innad i den lille «familien».
I det større:
Den vanskelige tilpasningen til en ukjent ny verden, der man skal finne sin plass i arbeidsliv, på skole og blant nye venner.
Men så finnes det også et makroformat:
Voldens og krigens nærvær, og hva den kan utløse av desperasjon og handling.
La oss bare si det slik:
«Tøffe» franske narkogangstere forstår ikke helt hva som kan skje når en erfaren geriljakriger blir deres motstander.
Autentisiteten er det lite å si på; hovedrolleinnehaver Antonythasan Jesuthasan i sin første filmrolle, var selv en tamilsk eks-soldat og flyktning fra krigens Sri Lanka på -80-tallet.
Og han er helt fenomenal!
«Dheepan» har iblant noen problemer med å sortere sin egen historie, særlig når den forflytter seg til Paris.
Man får ikke riktig klart nok vite hvem som tilhører hvilken gruppe og hvorfor noen – potensielt – er livsfarlige.
Filmens finale er derimot et funn:
En konklusjon så tilsynelatende malplassert, at den i realiteten blir helt, helt riktig.
«Dheepan» er en stor, stor opplevelse!
JON SELÅS
| 1
|
105117
|
Filmanmeldelse:Gjengjeldelse i stampe
«Hevn» sliter med å lette fra hoppkanten.
Turistmyndigheter på Vestlandet har mange grunner til å gni seg i hendene etter den norske filmhøsten.
«Bølgen» og «Villmark 2» har tatt pusten fra alle og enhver med lekre – og skremmende naturbilder fra vest.
Her kommer «Hevn», spilt inn i Fjærland i Sogn – og aldri har du sett bygda mer slående vakkert presentert.
Fjordporno kan vi kalle det, uten at jeg kan se at dette er det eneste stedet filmen kunne blitt spilt inn.
Journalisten Andrea ankommer et hotell i en ikke navngitt fjordbygd (her snakker selvsagt alle hver sin dialekt uten at det alltid blir forklart.
Det har vi dessverre blitt vant til i norsk film).
Hun har ingen avtale, men sier hun skal intervjue innehaverne, den populære ordførerkandidaten Morten og kjæresten Nina.
Vi aner kjapt at Andrea kanskje ikke snakker sant – og om vi ikke ante det selv får vi ganske høylytt hjelp fra et nærgående lydspor.
Selv om hun altså ikke spiller med åpne kort, er det likevel for mye som skurrer og irriterer i fortellingen:
Hun ankommer sent på kvelden ganske langt fra allfarvei og har ingen overnatting booket – ingen øyenbryn heves.
Hun blir boende og blir ganske kjapt en nær venn av paret, i hvert fall Nina.
Snodig på flere måter.
Og det er mer, uten at det skal «spoiles» her.
Man mister tiltro til universet med slikt.
Vonde hemmeligheter vaker under overflaten:
Vestlandsidyllen skjuler maktmisbruk, overgrep og fortielser.
Det er ikke vrient å se likheter med Øygard-saken i Vågå.
«Bygdedyret» som lurer i bakgrunnen.
Det blir nøkternt behandlet uten hang til store bokstaver.
Intelligent løst – publikum får lov til å tenke selv her.
Hovedproblemet med «Hevn» er at vi handlingsmessig ser hvor det bærer ganske tidlig, og det er kun Baasmo Christiansens bartender «Bimbo» som er interessant nok av bikarakterene til å dra oss ut fra hovedstien.
Det er grenser for hvor mange nærbilder vi trenger for å se for oss hva den (den ellers meget gode) Siren Jørgensen tenker på:
Det psykologiske spillet mister momentum og filmen står i stampe.
Da det tar av har vi nesten falt av lasset allerede.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105118
|
Bokanmeldelse:Kjell Askildsen «Vennskapets pris»
Det er 19 år siden Kjell Askildsen sist ga ut en bok med nyskrevne noveller.
Derfor er utgivelsen av «Vennskapets pris» ikke bare årets litterære comeback.
Det er et lite stykke norsk litteraturhistorie.
Kjell Askildsens stil og stemme er akkurat slik vi husker den fra tidligere bøker.
Det samme kan man si om den grunnleggende tematikken, som kanskje er enda tydeligere og mer utmeislet i denne samlingen med tekster skrevet i perioden 1998 til 2004.
Det handler som så mange ganger før i Askildsens arbeid om avstand og taushet, om det håpløse prosjektet det så ofte er å skulle oppnå virkelig kontakt og vennskap, om fortielse og klossethet og om menn som ikke kan kommunisere.
Det handler også om utroskap og begjær, om løgner og sjalusi.
Og små eksplosjoner av aggressivitet under en tilsynelatende rolig overflate.
Det hviler i det hele tatt en ubehagelig, latent stemning over mange av novellene.
Dessuten drikkes det påfallende mye i disse historiene.
Oftest pils, men også en del konjakk - og litt kaffe.
Men dette er selvfølgelig bare en overfladisk beskrivelse, for det som bærer Askildsens noveller er noe langt mer enn en gjenkjennelig tematikk.
Dette er diktning, ikke problemlitteratur.
Kjell Askildsen eier en helt egenartet evne til å skrive frem lavmælt spenning mennesker imellom, sylskarpt presise og ofte kammerspillaktige historier som treffer deg med ubarmhjertig sikkerhet.
Om forfatteren:
Enkelte av novellene er nesten bare skisseaktige fragmenter, de korteste er på kun to små sider.
Andre er mer utviklede historier, men ingen overskrider ti boksider.
Alt er ikke like bra, men det aller meste holder et kvalitativt nivå som er forfatteren verdig.
Og det sier en hel del.
Jeg oppfatter det som en mangel ved utgivelsen at forlaget ikke har tatt seg tid eller plass til å redegjøre for denne samlingens tilblivelse, og hvordan tekstene er blitt bearbeidet fra manusstadiet.
Kjell Askildsen nøyer seg selv med å takke Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen.
Jeg er helt sikker på at de begge kunne hatt en interessant historie å komme med om arbeidet med denne boken.
En ny bok av Kjell Askildsen er intet mindre enn en begivenhet.
Da hadde vi fint tålt å få vite mer om bakgrunnen for denne utgivelsen.
| 1
|
105119
|
Trine Rein:«Amazing Grace»
Trine fremførte nådebudskapet utmerket for tre uker siden.
Det er altså ikke akkurat et farlig valg å velge forsoningshymnen som «tidligere glansnummer».
Sakralt, sikkert og en blanding av salighet og tidlig julestemning.
Det løfter ikke taket helt, tross flere moduleringer enn en gjennomsnittlig Eurovision Song Contest-finale, men så veldig mye sannere og sterkere enn dette kan det vel egentlig ikke «I once was lost, but now am found» gjøres.
| 1
|
105120
|
Maria Haukas Mittet:«And I’m Telling You I’m Not Going»
Samme her:
Marias levering av «Dreamgirls»-vendepunktet med mannen Hans Marius Mittet som rekvisitt var et uforglemmelig øyeblikk.
Han er selvsagt med her også, og fremstår enda mer som han faktisk skal forlate kona.
Det blir ikke bedre enn første runde, men det er på alle måter like bra.
Og hun spiller på et mye bredere spekter enn finalekonkurrenten.
Ikke minst det siste, gråtkvalte «...love me» er smertelig bra og full av den patosen som slik musikalsoul skal ha.
| 1
|
105121
|
Trine Rein:«The Well»
Interessant at Rein velger en ny låt i stedet for et par åpenbare singelpåler fra starten av karrieren.
Denne, skrevet sammen med TNT-maskingeværet Ronni Le Tekrø og Tony Carey (keyboardist i mjukrockbandet Rainbow på syttitallet, de med Russ Ballard-coveren «Since You’ve Been Gone»).
Carey er til alt overmål med på scenen i det som mest av alt høres ut som en seig Foreigner-ballade fra tidlig på åttitallet.
Tonnevis av skinnsofabass og Toto-synth i verset.
Massevis av fantasiløs David Gilmour-gitarsoli i bakgrunnen.
Et slags forsøk på et knyttnevereisende refreng, som egentlig ikke går noe sted.
«How you gonna drink, when the well goes dry», synger hun.
Si det.
Dette var knusktørt.
| 0
|
105123
|
Trine Rein:«Firework»
Publikum har bestemt at Rein skal synge denne låten, og publikum bør skamme seg.
Katy Perrys selvmotiverings-anthem kunne sikkert ha fungert like godt for Maria.
Trine legger den Stargate-skrevne verdenshiten nærmere sin egen «Torn» i arrangement.
Rein er ikke i nærheten av å kommme opp på refrenget.
Ikke på «bridgen» en gang.
Det kollapser som en tragikomisk nyttårsfeiring der ingen har kjøpt raketter og stjerneskuddene er våte.
Det eneste fyrverkeriet her er dessverre pyrognistene på scenen.
| 0
|
105124
|
Maria Haukaas Mittet:«Halo»
Også denne låten har publikum valgt, men her har de gjort en mye bedre jobb (selv om det hadde vært interessant å høre Donna Summers «Last Dance» på en lørdagskveld i beste sendetid).
Den gullkledde Mittet treffer, etter litt nervøst rusk i starten, strålende i denne vilt vanskelige Beyoncé-låten.
Om Jay Z lukker øynene tar han nok fremdeles ikke med seg feil kone hjem, men det er tidvis nære på.
I fjor var det hun med gullkjole som ikke vant.
Innehaveren av årets gullkjole går nok derimot av med seieren for hele greia.
Gi damen en glorie.
| 1
|
105125
|
Plateanmeldelse:5 Seconds Of Summer – «Sounds Good Feels Good»
Ungpikefavorittene får fem sekunder til i rampelyset.
5 Seconds Of Summer
«Sounds Good Feels Good»
Svært mye av popmusikken som henvender seg til tenåringsjenter, er musikalsk sett tilbakeskuende.
Det er først nå som han skal appellere til unge voksne at Justin Bieber er blitt noe som kan kalles «moderne».
One Direction, som fremdeles henvender seg til «fjortiser», stapper på sin side musikken full av triks fra åttitallet.
I sin nye bok «The Song Machine:
Inside The Hit Factory» skriver John Seabrook om hvor mye den «nye» popen slekter på åttitallets «hårmetal» (mange av dem som lager nåtidens store pophits, ikke minst svenskene, har sin bakgrunn i den).
For australske 5 Seconds Of Summer («5 SOS»), som ble introdusert til massene via oppvarmingsjobber for nettopp One Direction, synes pophistorien å begynne med Green Days «Dookie» (1994) og slutte et sted rundt Avril Lavignes debutalbum «Let Go» (2002).
De spiller tyggegummipunk, ungdomsskolepoprock som har fått seg en runde i Disney-fabrikken.
De er ikke uten sin sjarm, og ganske forfriskende i små doser.
Full av en energi som bare kan kalle «ungdommelig», uredde for kleine, men effektive allsangrefrenger (det i «Fly Away» er spesielt enerverende) av «hørt det før, men kan godt høre det igjen»-typen.
Noen ganger ser de seg lenger tilbake enn Green Day også.
«Hey Everybody!» ligger så nært opptil Duran Durans «Hungry Like The Wolf» at de gamle duranene blir kreditert på komponistsiden.
Og balladene kommer fra malen U2 skapte i tiåret da fansens foreldre var unge:
Skimrende gitarplukking, veie-med-armene refrenger og intet-øye-tørt arrangementer.
14 sanger og 52 minutter spilletid er for mye.
Men «Sounds Good Feels Good» bør være god nok til å forsvare at de har flyttet fra Oslo Spektrum, der de spilte i mai i år, til Telenor Arena, der de skal spille i mai 2016.
Platen er nemlig et par hakk mer gjennomarbeidet enn debuten fra 2014.
BESTE LÅT:
«Money»
| 0
|
105127
|
Filmanmeldelse:«Sangen fra havet»
Helt fabelaktig, «gammeldags» tegnefilm graver dypt i keltiske mytetradisjon.
«SANGEN FRA HAVET»
Irland.
Regi:
Tomm Moore.
6 år.
Norske stemmer:
Ane Brun, Henrik Hellum, Anders Baasmo Christiansen, Trond-Viggo Torgersen, Johannes Joner, Christian Skolmen, Josefine L. Østegaard.
Man blir glad – faktisk: kjempeglad – over at noen i vår datafikserte verden faktisk holder liv i den gammeldagse tegnefilmformen.
Legendariske Studio Ghibli i Japan gjør det.
Og irske Tomm Moore gjør det – faktisk på et like fascinerende nivå.
«Sangen om havet» handler om noe så sørgelig som død og atskillelse.
Men også om håp og forklaring og fantastiske eventyr.
Gutten
Ben og hans far mister mor og ektefelle, når lillesøster Saoirse blir født på fyret de bor på.
Hvorfor forsvant mor?
Hvorfor er Saoirse «annerledes»?
Jo, det er det filmen handler om.
Fra sinne til glede, fra mørke til lys fremstilles en utrolig rikholdig myteverden, et makeløst rikt visuelt univers – støttet av sang, musikk og klanger som rett og slett er forførende.
Filmen er lang og såpass innfløkt at de aller minste nok vil kunne få noe konsentrasjonsvansker underveis.
Alle andre aldersgrupper vil kunne glede seg over en sjelden, rik og rørende filmperle!
| 1
|
105128
|
Filmanmeldelse:«Spectre»
Det er bare å stille seg i kø, folkens:
James Bond er her for å beseire oss!
USA/Storbritannia.
Regi:
Sam Mendes.
MED:
Daniel Craig, Ralph Fiennes, Monica Bellucci, Christoph Waltz, Léa Seydoux, Ben Whishaw, Naomie Harris, Dave Bautista, Rory Kinnear, Andrew Scott, Jesper Christensen.
«Spectre» heter årets installasjon, den 24. i Bonds etter hvert 53 år lange filmhistorie.
Og nettopp Bonds egen historie spiller en avgjørende rolle:
Filmen går tilbake til tider og begreper og personer fra den tidligste Bond-tiden.
Men innholdet er hypermoderne, og da særlig hovedplottet, som sirkler rundt overvåkningssamfunnets altomfattende trusler under datateknologiens grenseløse muligheter.
Dette er Bond på sitt kløktigste:
En actionhelt med verdens lengste (og mest lønnsomme) historie, som går rett inn i en ny tid.
Det er bare strålende!
«Spectre» er en nokså direkte oppfølger til tre år gamle «Skyfall» (uten at det er tvingende nødvendig å se den først).
Secret Service er sterkt truet av nye tider og nye politikere og nye måter å definere trusselbilder på.
«M» har definitivt sine kamper å kjempe.
Og i en stadig mer komplisert global virkelighet, blir det vanskeligere og vanskeligere å skille venn fra fiende.
Og de gode kreftene fra de onde.
Mens James Bond er ute i felten i Mexico City, tilsynelatende på egen hånd, for å bruke sin «license to kill» på en helt spesiell skurk.
Bonds besøk avføder et kvartal i ruiner og en del livsfarlige stunts, og ingen i London er glad for hans handlekraft.
Men det viser seg at mye er personlig for Bond denne gangen.
Og mellom gigantiske eksplosjoner, riktig avskyelig grusomhets-high-tec, rikelig med runder ammunisjon, flyging og bilkjøring i det helt oppfinnsomme hjørnet, et par runder i silkelaken, noen drinker for mye; jepp, den helt riktige 007-cocktailen er på plass, shaken, not stirred.
«Spectre» er ingen glattslikket Bond.
Vår helt svetter og lider og bekymrer seg og må langt tilbake i eget liv denne gangen; han er på en måte menneskelig nok.
Men ikke for menneskelig, selvfølgelig; da hadde han jo ikke vært vår mann.
Hvilket han definitivt er – Daniel Craig har for lengst funnet sin fysisk imponerende, men litt mutte vri på rollen – men samtidig timer han små humorperler helt glimrende.
Uten noen gang å overdrive, selvfølgelig!
Teknikken er glimrende, foto helt topp, miksen av vill handling og en smule mer lavmælt persondyrking, er helt patent.
Jo da, James Bond innfrir stort sett alt som kan forventes av ham i 2015.
| 1
|
105130
|
Bokanmeldelse:Bjørn Kjos:
«Høyt og lavt»
Bjørn Kjos og hans Norwegian-eventyr er uten tvil en god story.
Men da bør nok noen andre skrive den.
Dette er den klassiske David mot Goliat-historien.
Den lille utfordreren som tok kampen opp mot kjempen, og som i manges øyne endte som seierherren.
Bjørn Kjos:
«Høyt og lavt»
Bjørn Kjos og Norwegian har uten tvil forandret det norske flymarkedet, og etter hvert også det nordiske og europeiske, på en måte som det er lett for de reisende å applaudere.
Det handler selvsagt først og fremst om priskonkurranse, men det handler nok også for svært mange om gleden av å se en selvtilfreds monopolaktør som SAS bli tvunget til å gjøre kundevennlige markedstilpasninger.
Slikt skaper selvsagt folkelig popularitet, og Bjørn Kjos har kapitalisert både lenge og vel av rollen som utfordrer.
Selvbiografien hans gjør lite for å rokke ved dette bildet.
Jeg vet ikke hvor mange ganger han i boken omtaler SAS som et selskap med fri tilgang til tre lands statskasser, som «det statlige flyselskapet» og andre varianter over samme tema.
Og hele tiden er det SAS som prøver å skade eller ødelegge for Norwegian, mens Norwegian for sin del bare utøver sin rett til å konkurrere.
Slik fortsetter Kjos gjennom hele boken å sortere i to kategorier:
De gode og ærlige mot de dårlige og uærlige.
Det avspeiler seg også i en pussig navnepraksis.
Hedersmenn og kvinner omtales ved fullt navn, de middels dyktige og snille gjerne ved fornavn og de ordentlig slemme må finne seg i å bli redusert til et personlig pronomen.
På sitt beste er dette en ganske interessant fortelling, og vi får et godt inntrykk av hvordan flyveren og juristen Bjørn Kjos hele sitt liv har vært drevet av gleden ved fart, action og risiko.
Men ellers blir det for mange rekonstruerte dialoger fra styremøter, forutsigbare referater fra millionforhandlinger og langtekkelige strategiske overlegninger.
Sin mest usympatiske side viser Bjørn Kjos i omtalen av fagforeningene, som han ikke går av veien for å kalle både motstandere og fiender.
Til gjengjeld har han en vakker og trofast hustru og begavede barn, hvis noen skulle være i tvil.
I omtalen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, en tildeling som muligvis kostet ham en gigantavtale med kineserne, viser Kjos seg som direkte holdningsløs.
Og helt komisk blir det når han helt til slutt, etter noen ord om Norwegians innsats for UNICEF, avslutter med denne klisjebuketten:
«Det er viktig at folk får leve ut sine drømmer.
Vårt enkle bidrag til dette er flybilletter som alle har råd til å kjøpe».
Den tenker jeg satt, SAS!
| 0
|
105131
|
Bokanmeldelse:Lars Kepler:
«Playground»
Hva skjer med oss når vi dør?
Ifølge Lars Keplers siste roman havner vi i en kinesisk havneby, der vi gjerne kan ha sex når vi ikke kjemper mot gangstere for å beholde livet – eller, eh, døden.
Populære Lars Kepler har erobret verden med sine spennende thrillere.
Ved å forene klassiske krimmysterier og tilføre dem thrillerens heseblesende intensitet, har Kepler sikret seg en stor fanskare.
Jeg er én av dem.
Jeg er blodfan av Joona Linna og Keplers makeløse krimfiksjon.
I Playground får du noe helt annet.
Romanen er en blanding av krim og fantasy.
Ja, nesten en fabel.
Størstedelen av romanen finner sted – hold deg fast – i dødsriket.
Skjærsilden, eller purgatorium, er ifølge katolsk tradisjon et sted der de dødes sjeler renses etter jordelivet, men før de slipper videre inn i himmelen.
I Lars Keplers litterære univers er dette dødsriket en kinesisk havneby full av gangstere og korrupte byråkrater.
Det er for så vidt en spennende tanke.
Og Lars Kepler skal ha ros for å våge.
Men:
Der hvor Keplers svenske kollega John Ajvide Lindqvist mestrer kunsten å forføre leseren slik at det umulige blir mulig, sliter Lars Kepler med å gjøre fantasileken troverdig.
Ikke mindre enn fire ganger dør hovedpersonen, Jasmin Pascal-Anderson.
Én gang blir hun skutt, én gang omkommer hun i en bilulykke, og to ganger lar hun seg drepe for å kunne vende tilbake til dødsriket.
Der må hun redde sin sønn, samt sjarmere jeans og boxer av en kar som døde av overdose.
Boken begynner løfterikt – som en actionthriller.
Jasmin blir skutt og drept under et oppdrag i Kosovo.
I 40 sekunder står hjertet hennes stille.
Plutselig befinner hun seg i denne voldelige, korrupte havnebyen i Kina.
Så blir hun gjenopplivet.
Drømte hun?
Var den virkelighetsnære opplevelsen et resultat av en oksygenfattig hjernes aktivitet?
Eller var hun faktisk i dødsriket?
Et spennende utgangspunkt!
Men så raser det utfor.
Sammen med moren og sønnen blir Jasmin innblandet i en bilulykke hjemme i Sverige.
Moren og Jasmin omkommer.
Jasmin våkner i den kinesiske havnebyen, der livet (eller døden) fortsetter akkurat som før.
Igjen hentes hun tilbake til livet.
På sykehuset får hun beskjed om at sønnen må opereres, og at legene derfor må stanse hjertet hans.
For å gjøre en lang historie kort, får Jasmin hjelp til å dø to ganger til.
Dermed kan hun lose sin døde sønn trygt gjennom det voldelige dødsriket – og få seg et nyp med den kjekke (døde) junkien.
Bak pseudonymet Lars Kepler står det svenske ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril (f. 1966) og Alexander Ahndoril (f. 1967).
De var begge anerkjent som seriøse, skjønnlitterære forfattere før de meldte overgang til The Dark Side og ble til Lars Kepler.
De har solgt mer enn fem millioner krimbøker verden over.
Som Lars Kepler skriver ekteparet drivende godt.
Også i denne boken.
Isolert vurdert er både beretningen fra vår verden og historien fra dødsriket spennende og velskrevne.
Likevel evner de ikke å forføre meg.
Jeg lever meg ikke inn i historien.
Jeg tror ikke på den.
Denne romanen står og faller på at leseren aksepterer at hovedpersonen dør fire ganger – og at hun fyker frem og tilbake til et dødsrike som fremstår som Chicago i 1929 eller Shanghai i Triadenes vold.
Er du med på Keplers tankelek, er boken glimrende.
Men meg klarte de dessverre ikke å overbevise.
Jeg vil ha Joona Linna tilbake!
| 0
|
105134
|
Maria – «Only Girl (In the World)»
–
Og nå en Grammy-vinnende norskprodusert (Stargate) hit!
Maria er på ingen måte en norsk Rihanna, men så var det denne allsidigheten igjen da.
I gamle dager sa man jo at de beste sangerne kunne synge telefonkatalogen og få det til å låte som verdens dypeste tekst fordi sangeren tok all oppmerksomhet.
EDM-generasjonen vet neppe hva en telefonkatalog er engang, men det er litt sånn med Maria; hun kan gjøre hva som helst og få deg til å glemme omgivelsene.
Myndig, sensuell, sterk, ferm og kraftfull.
Og kveldens beste shownummer.
Punktum.
| 1
|
105137
|
Maria – «Å kunne æ skrive»
–
Her er det grusomt vanskelig for fagdommer Lars Bremnes å være uhildet – det er nemlig visa hans.
Maria har den mest anvendelige stemmen og det mest anvendelige repertoaret av de tre som er igjen, noe som gjør henne pr.nå til en liten favoritt.
Her utviser hun en stålkontroll på stemmen som ikke har sin make hittil i Stjernekamp-sesongen og som sangere over hele landet burde bruke som lærebok; snakk om å understreke visas vakre ord på en klokkeren, perfekt måte!
Maria har akkurat levert en klassiker som vil skape gåsehud på YouTube og NRK i lang tid fremover!
| 1
|
105138
|
Knut Erik – «Du skal få en dag i mårå»
–
Her er det iallfall ingen fremmed dialekt, og det er ingen bombe at Østgård velger seg Prøysen, men ville Prøysen ha valgt Østgård?
Ikke denne gangen, er jeg redd.
Førsteverset fremføres haltende og stykker opp den duse nattjazz-stemningen som låten har fått i arrangementet.
Refrenget er bedre, men jeg savner enda mer innlevelse i en sang som åpenbart har betydd så mye for Østgård.
Det er varmt og trygt, men jeg tar meg i å lengte etter femti år gamle svarthvitt-bilder av Prøysen sjøl på trappa i Ringsaker, istedenfor en pop-solist på stjernescene i en hangar på Fornebu.
| 0
|
105139
|
Trine – «Vi vandrar saman»
–
Ikke så mange vet at Lava-legenden Svein Dag Hauge skrev denne opprinnelig på engelsk, men takk og lov for at han fikk oversatt denne perlen til mjukt og vart nynorsk i 1981, slik at Olav Stedje fikk sitt store gjennombrudd.
Trine har briljert i kraftøvelsene tidligere i Stjernekamp – åpenbart i god form og med gode lunger for tiden – men her må hun vise seg fra sin mest nakne side.
Og hun holder prikkfritt tilbake, kikker varmt inn i kamera og laminerer lørdagskosen i de tusen hjem.
Låtens arrangement er noe traust, men her er det tross alt Trines innsats som skal vurderes.
Og den er så sterk at eg trur me vandrar saman til finalen også, Trine!
| 1
|
105141
|
Singelanmeldelse:Adele - «Hello»
Første smakebit fra Adeles tredje album tar absolutt ingen sjanser.
Sist vi hørte fra britiske Adele var i forbindelse med den forrige James Bond-filmen, «Skyfall» fra 2012, der hun sang tittellåten.
Neste uke har et nytt Bond-epos premiere:
«Spectre».
Så ja.
Det er gått en del tid.
At hun kommer tilbake med en tilbakeskuende gigantballade i «Someone Like You»- og «Set Fire To The Rain»-tradisjonen er like lite overraskende som det er mildt skuffende.
At hun synger livskiten ut av den, redder den så vidt.
For ærlig talt:
Melodien «Hello» er tynne greier; en powerballade av så klassisk støpning at hjertet synker en smule i møte med den velbrukte akkordprogresjonen, mens man tenker:
Dette kunne vært et Eurovision Song Contest-bidrag.
(Det hadde vunnet, for all del.
Men likevel).
Teksten er selvpiskende, full av selvbebreidelse over et forhold som for lengst er historie, men ikke slipper taket.
«It’s so typical of me to talk about myself, I’m sorry», synger Adele, og demonstrerer at hun fortsatt behersker kunsten det er å kunne synge liketil, hverdagslige ord i ballader som er bygget opp etter bløtkakeprinsippet.
La det være sagt at vokalinnsatsen hennes er forbilledlig:
Adele har «pipene» til en diva, men kraften tempereres av en sårbarhet som gjør «Hello» til noe annet og mer gripende enn bare en autoritær oppvisning.
Sangen kommer utvilsomt til å få kjørt seg både på radio og i endeløse tolkninger på talentkonkurranser på TV.
Den er med andre ord fryktelig trygg, et inntrykk som forsterkes av en video i sorthvitt der sangeren gråter på telefonen og synger i motvind i et skogholt.
Alle kan vel være enige om at det ikke er Adeles jobb å revolusjonere popmusikken.
«Hello» er ikke dårlig, bare mer oppskriftsmessig og mindre oppsiktsvekkende enn «Chasing Pavements» og «Rolling In The Deep».
Ja, mindre enn «Skyfall» også, faktisk.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105143
|
Låtanmeldelse:Astrid Smeplass – «Hyde»
Forsiktig og iskaldt.
Astrid Smeplass' fjorårssingel «2 AM» var fascinerende full av søvnmangel.
På en helt annen måte enn den aldrende søvnraveren «Insomnia» (1995), for øvrig en hit omtrent da Smeplass ble født.
(Føl deg gjerne steingammel omtrent her.)
«2 AM» hadde også et av de mer nytenkende arrangementene i norsk popmusikk på en stund – ikke minst fra en tidligere «Idol»-finalist.
Låt og vokalist fikk prege hverandre på mørkt og befriende mystisk fengende vis.
Et inntrykk den påfølgende remiks-EP-en slet med; de nye versjonene var ikke i nærheten av originalens nattlig forfriskende seigdans.
Spesielt ikke Matoma-remiksen.
Du trodde kanskje ikke at dette var mulig å ta enda lenger ned?
Hils på «Hyde».
Den får «2 AM» til å fremstå som en blid og munter Dr. Jekyll.
I oppbygning er den nærmere den dystre og høstkalde dubstepskyggen av britiske Burial.
Legger man dette sammen med den moderne hedonisten The Weeknds tilnærming til R & B, oppstår noe eget som har tatt bolig i Rennebu-jentas nyeste.
«Hyde» er ingen umiddelbart radiofriende pophit.
Arrangementet er derimot så lavmælt at det lar 18-åringen slippe til for fullt, nesten helt alene og ensom.
Refrenget er så forsiktig og iskaldt at man ikke merker at det setter seg før lenge etterpå.
Dette er noe helt annet enn man kanskje hadde forventet av Smeplass, men om noe noensinne skulle kle det uoversettelige uttrykket «sleeper hit», er det denne.
* «Hyde» slippes fredag; hør en liten smakebit her:
| 1
|
105145
|
Filmanmeldelse:Snurrig selvopptatt
Frådende, hysterisk-smart dialog, pinlige intime oppgjør midt i mengden.
Høylytt selvrealisering med et knippe latterlig selvopptatte unge og ikke-fullt-så-unge på vei inn i øvre middelklasse.
«Mistress America» er en herlig flørt med den gode gamle forviklingskomedien, men stjeler også elegant fra Woody Allens beste – ikke har jeg sett like mye morsom skravling i munnen på hverandre som siden hans «Bulllets over Broadway».
Tracy Fishco er ny på college.
Hun passer ikke inn noen steder, hun forelsker seg i typer som har kjæreste fra før og hun ikke en gang veid og funnet for lett for det litterære selskapet.
En litt sånn «stakkars meg»-jente a la slike vi har sett i TV-serier som «Girls», men Lola Kirke portretterer henne langt fra uspiselig.
Ganske uventet (hennes far skal gifte seg med Tracys mor) dukker hvirvelvinden Brooke (30) opp i livet hennes:
Ei ung «Tårnfrid» som tar for seg her i livet, og tilsynelatende får til alt; hun er spinningtrener, har en rik kjæreste, men kliner med hvem hun vil likevel – og nå vil hun åpne Brooklyns feteste restaurant.
Tracy er «solgt» og fascineres dypt.
Brookes ambisiøse restaurantdrøm fører de to, og et knippe andre festlige bikarakter til en luksusvilla i snobbebyen Greenwich, Connecticut.
I utgangspunktet på jakt etter nye investorer.
Vi får se på det..
Lite aner Brooke om at hennes yngre protegé «stjeler» historien hennes for å skrive novelle.
«Mistress America» er anmassende på den gode måten:
Plaprende navlebeskuing med akkurat nok selvironisk distanse.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105146
|
Teateranmeldelse:Selsomme småsjokk for martyrprinsen
BERGEN (VG)
Det er ikke lett å være publikum i møte med Ari Behns scenedebutstykke.
Men hvem har sagt at åndsliv er enkelt?
Av ikke helt åpenbare grunner er stykket kalt «Visjonæren/Martyrium 1:77».
Det er en moderne, surrealistisk variant over Ludvig Holbergs «Jeppe på Bjerget», drukkenbolten i baronen seng, du vet.
(En diger sakkosekk, her).
VISJONÆREN / MARTYRIUM 1:77
Ari Behn scenedebuterer som skuespiller - og er Jeppe.
Teksten har han delvis selv forfattet.
Men forestillingen ellers er utviklet i tjukt samarbeid med den ellers ytterst frie teatergruppen De Utvalgte fra Oslo.
Jeppe er stadig et fyllesvin som stadig blir gjennombanket av sin Nille.
Ellers drømmer han om å være urnorsk folkehelt og erobre verden.
Og proklamerer seg selv som «martyrprinsen».
Men er det noen som forstår ham?
Ikke på noe vis!
Dessuten svever vi (bokstavlig talt; De Utvalgte er ekstremt high tech; det er fascinerende rullende 3D-kulisser og filmer både bak på scenen og på selve scenegulvet) raskt inn over Afrika, det hardt prøvede menneskenes opphavs-kontinent, der folkemord & folklore ligger foruroligende nær.
Videre internasjonaliseres vi både til Midt-Østen og regnskogen, alt mens flaggermus og Dalai Lama og regn og snø og elver og vann strømmer mot oss i 3D.
Sannelig visuelt nok!
Lyd og musikk er forresten også helt utmerket.
Leste fra sin nye novellesamling:
Ari skriver nært om livet i London
Etter hvert blir det nok relativt klart at Jeppe på sett og vis representerer en slags vanartet variant av den moderne norsk folkesjel; nettroll; private voldskontratører med rikholdig våpenarsenal (blant annet riflen Anders Behring Breivik brukte på Utøya), ville utbrudd om statsministeren som en … (fyll inn: gangbart norsk ord for kvinnelig kjønnsorgan), samt en riktig fargerik eksplosjon, blåser Slottet i Oslo til himmels (småsjokkerende, som man forstår).
Å oppleve Ari Behn som Jeppe, synes å tråkke nær den offentlige figuren «Ari Behn».
For teksten tar i ikke liten grad utgangspunkt i den «Ari Behn» som folkemytologien har definert ham som, og som han selv leker med i sin egen offentlige iscenesettelse.
Problemet blir bare at i et teaterstykke som uten blygsel bruker bruddstykker av verdens verste elendighet som virkemiddel i forhold til et enkeltmenneskes voldsomme streben etter mening med sitt selvforskyldte møkkaliv, blir det faktisk rett og slett ubetydelig å spørre hvorfor Jeppe drikker og ikke blir forstått.
Selv når stykket her og der blir løssluppen komedie.
Ari Behn som skuespiller?
Vanskelig å si, faktisk, fordi akkurat denne rollen i perioder synes å ligge så nær «Ari Behn», at utsikten til eventuelle utviklingsmuligheter blokkeres nokså effektivt.
Men en kjapp parodi på Hadia Tajik (formodet statsminister i 2022), er slett ikke av veien.
Helt mot slutten tar stykket tak.
Da er Ari-Jeppe erstattet i baronens sakkosekk av en rumensk gatemusikkant-Jeppe; Cantaragiu Rasturnel.
Behn blir bare hans norske stemme.
Da blir for første gang i løpet av forestillingen både formatet og budskap håndgripelig og gripende.
Og simpelthen vakkert.
Premiere på «Visjonæren/Martyrium 1:77» var sent søndag kveld.
Den andre og foreløpig siste forestillingen er under Bergen Internasjonale Teaters (BIT) høstmønstring akkurat nå.
| 0
|
105147
|
Teaterpremiere:Dyrene i Hakkebakkeskogen
Landets hovedscene er virkelig på barnslig skautur i høst - i ordets positive forstand.
Premiere:
Dyrene i Hakkebakkeskogen
Med: Terje Strømdahl, Lasse Lindtner, Laila Goody, Kjersti Botn Sandal, Jan Gunnar Røise m.fl.
Regi:
Kim Haugen
Thorbjørn Egners klassiske «Dyrene i Hakkebakkeskogen» er ikke noe man tukler for mye med, til det kjenner de aller fleste generasjoner for godt til stykket fra barnsben av, inkludert dagens barnehagebarn.
Selv scenografien har ikke forandret seg mye siden sist, i 2008, skal vi tro tablåene som står utstilt i foajeen på Nationaltheatret (som for øvrig bugner av frukt og grønt i anledning premieren, også et hint til stykkets lett vegetariske tilsnitt).
Kim Haugen har valgt det trygge, men like fullt frydefulle når Morten Skogmus, Klatremus, Mikkel Rev og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen nok en gang blir hovedpersoner på en profesjonell teaterscene.
Faktisk er det slik at scenografien - og sangene - har vært den samme i alle de utallige oppsetningene av dette stykket, hvilket gjør at Kim Haugen er på trygg grunn i utgangspunktet.
At selve språket er tidvis for konservativt og lite oppdatert, får vi heller tåle.
De små grepene han faktisk gjør, går sannsynligvis over hodene på de aller minste.
Som elgen - skogens konge - med en diksjon og tonefall som minner vel mye også om menneskenes konge her i landet.
Eller under avstemningen når de nye vennelovene i skogen skal bankes gjennom.
Alle har sagt ja, men reven mangler.
Så; what does the fox say?
Men visst er det moro, og visst er det lett å la seg rive med.
Kanskje ikke så mye på grunn av stykkets noe gammelmodige og enkle venn- og respekt-moral, men på grunn av et ensemble som spretter ustanselig rundt og skaper nytt, friskt liv til over 60 år gamle figurer.
Kjersti Botn Sandal gjør Klatremus til en skøyer av perfekt støpning og bærer mye av forestillingen.
Hun er også en kløpper i publikumskontakt - en kontakt som rendyrkes med hell uten å bli overdrevet.
Dette er faktisk en forestilling der du av og til føler at du er midt inne i, ikke bare som tilskuer.
Det er ikke spesielt farlig å gå på Nationaltheatret i høst, men du kan risikere å ha det veldig hyggelig sammen med barna.
| 1
|
105149
|
Teateranmeldelse:«Solaris korrigert»
Det er umulig å forstå alt som skjer under «Solaris korrigert» på Det norske teatret.
Men man kan fornemme alt.
Det er et rått eksperiment som foregår:
En gigantisk performance, der absolutt hele den det tekniske apparatet er satt i sving, der scenografien er film, der bevegelsene er en pantomime mot en kunstig virkelighet, der musikken fyller hele teaterrommet som en totalkulisse.
Og så språket, da:
«Samnordsjøisk», en kaudervelsk blanding av stavangerdialekt, skotsk, engelsk, nederlandsk, dansk og gammelnorsk.
SOLARIS KORRIGERT
Hva er det som foregår?
Jo, dikteren Øyvind Rimbereids gigantisk fremtidsdikt fra 2004 er omarbeidet og 3D-transformert av ekteparet Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig og hele den tekniske staben av
Det norske teatret, blåst opp i enorme dimensjoner for å fortelle historien om «aig», en liten tekniker og et ensomt menneske i et slags sør-vest-Norge anno 2480.
Hun er en medspillende i et brikke i et samfunn og en tilværelse som er ødelagt.
Og krefter utenfor henne selv har bestemt at nå er tiden kommet for å flytte ned under havet, under jorden, i det påståtte utopia «Solaris», som skal være bygget i tomme oljebrønner i Nordsjøen.
Det er bare ett lite problem:
«aig» har fortsatt sine drømmer og sin redsel; hun er fortsatt et menneske.
Selv om hun stadig «love sine robots».
Visjonen er skremmende - og slett ikke uten relevans.
Fremfor alt er dette en omfattende advarsel om i hvilken retning den menneskeødelagte jorden kan bevege seg.
Språkbiten er vanskelig - i 10 minutter.
Så faller man inn i dets skrudde logikk.
Og fascineres deretter grenseløst av en Ane Dahl Torps evner til å formidle total-teater, midt oppi all sceneteknologien.
Sjur Miljeteig er selv bare en slags kulisse; datamusiker, trompetist, med-teknokrat.
Men han gir akkurat det lille touchet av spastisk menneskelighet, som Dahl Torp trenger for å frembringe humanitet.
Hele stykke er og blir et enormt, eksperimentelt krafttak, der man må advare mot å sitte på de fire første radene - om man ikke tåler teaterrøyk.
Og samtidig holde seg langt unna - helt generelt - om man skulle finne på å forlange logisk stringens, språklig renhet og udiskutable problemstillinger.
Stykket fremstår ørlite uttværet en kortere periode frem mot sin konklusjon.
Men ellers er det all mulig grunn til å la seg blende av «Solaris korrigert»!
| 1
|
105151
|
Bokanmeldelse:Kari F. Brænne
Kari F. Brænne har tatt mål av seg til å levere noe annet og mer enn enda en romantisert versjon av tsarfamiliens tragiske endelikt.
Problemet er at detaljrikdommen skygger for de historiske realiteter.
En julinatt i 1918 ble den siste russiske tsaren, hans kone, fire døtre og sønnen Aleksej, henrettet i en kjeller i byen Jekaterinburg av bolsjevikene.
Likene ble kjørt ut i skogen og dumpet.
Udåden ble holdt hemmelig, da de revolusjonære fryktet protester fra folket hvor store grupper så opp til tsaren som en hersker innsatt av Gud.
Hemmelighetskremmeriet gjorde at rykter fort spredte seg om at en eller flere av familiemedlemmene hadde unnsluppet myrderiet.
Særlig har spekulasjonene sirkulert omkring den yngste datteren, Anastasia.
I årene som fulgte har flere kvinner stått frem og påstått at de er storhertuginne Anastasia Romanova, uten at påstandene har blitt tilstrekkelig bevist.
For så vidt har Kari F. Brænne valgt et originalt utgangspunkt for sin versjon av Anastasia-myten.
Hun skifter fokuset til hennes eldre søster Maria og lar henne fortelle historien, ovenikjøpet til forfatteren selv, etter at de to har truffet hverandre tilfeldig i Barcelona.
Slik får vi en syv hundre siders beretning om Romanov-familiens tragiske skjebne fortalt i jeg-form av en kvinne på 113 (!) år.
Allerede her krever forfatteren temmelig mye av leserens velvillige meddiktning.
Fortellingen om tsar-familiens fall inneholder alle «dameromanens» ingredienser:
Fra en privilegert tilværelse i ufattelig luksus styrtes hovedpersonene ned i fangelivets fornedrelse.
Samfunnet omkring dem er i opprør.
Revolusjonens omveltninger gir sjokkbølger som føles i hele den siviliserte verden.
Den detroniserte tsaren, den syke tsarinaen og de forfinede døtrene blir holdt fanget i en kjeller, passet opp av grove proletære soldater.
Tiden for fullbyrdelsen av deres skjebne nærmer seg …
Og her tar folkefantasien over og forestiller seg én datters eventyrlige flukt til frihet i Vesten.
Kari F. Brænne har tatt mål av seg til å levere noe annet og mer enn enda en romantisert versjon av dette dramaet.
Hun må ha gått igjennom hundrevis av sider med historie og bakgrunnsstoff.
Problemet er at detaljrikdommen, de nærmest endeløse (og ofte repeterende) beskrivelsene av tsarfamiliens overdådige livsstil før katastrofen, kommer gjennomgående til å skygge for historiske realiteter som er de virkelige bærere av dramatikken.
Prakten forblir dekorasjon på overflaten.
Men ikke alltid.
Glimtvis kommer de større perspektivene til syne og personene blir noe mer enn eventyrfigurer.
Men altfor ofte – for eksempel i passasjene hvor romantikken blomstrer – faller dessverre teksten ned på kiosknivå, til tross for den imponerende mengden av dokumentariske detaljer, og det store arbeidet forfatteren har lagt ned i selve håndteringen av dette mektige stoffet.
| 0
|
105152
|
Plateanmeldelse:OnklP & De Fjerne Slektningene – «Slekta III»
Godbitter P-pille.
OnklP & De Fjerne Slektningene
Om OnklP & De Fjerne Slektningene ble tilnærmet allemannseie i fjor høst, gjør de sitt beste for at det ikke skal vedvare.
De som har observert «slekta» ved flyplasser i Norge før de skal på godt betalte eventjobber i finansbransjen, vet at gjengen både hater og elsker den folkelige posisjonen de har opparbeidet seg.
Signalisert ved at coveret bruker samme gullskrift som Odd Nordstogas nye album.
Denne dualiteten bærer også «Slekta III» preg av.
Den har ingen ny «Styggen på Ryggen».
Selv om Styggen behørig nevnes – og takkes – er det ingen «Dragen i magen», «Dilten på milten» eller «Makken i nakken» her.
Heldigvis.
OnklP åpner med egen livserfaring, historier han har fortalt før, men fremdeles uten formaninger:
«Sier ikke at du skal høre no' på meg», heter det ett sted.
«Kunne fortalt deg om ting jeg har gjort, men jeg tror ikke advokaten min vil digge det stort» et annet.
«Hver gang vi møtes»-deltakelsen berøres i bisetningen «hver gang vi onkles» på «Munner å mette».
En strålende, riffdreven smårånesak om, eh, omgang med publikum.
«Et kyss på kinnet og en selfie holder ikke dessverre, kjære».
Et tema som allerede har vært behandlet på «Ran».
Slektaklassisk i tyngden, og med mer publikumsdiss:
«Jeg ser deg uti der med moteriktige slektaklær».
«Narkour» har platens beste låttittel og mest åpenbare tema.
Den er på sett og vis dette albumets «Styggen», der den får «joggiser» til å rime på «mollyser».
Mest av alt er den «To fulle menn» eller «Gatelangs» for millennials.
Gatepoetisk, dopromantiserende perfeksjonisme, der det å snøre på noen jævla gode joggiser og fly gjennom lufta ikke har noe med å bevege seg mellom to punkter fortest mulig.
Desto mer med at OnklP er selvoppnevnt slektsmester i akrobatikkøvelsen han gir navn til her.
Han kunne også lansert seg som mester i å beskrive forholdsbrudd:
Såre «Berlin» valser om den uoppnåelige kosmopolittkvinnen som seiler gjennom livet på første rad, og først er interessert i låtens forteller når livet hennes går ad undas.
Men da kan det være det samme.
«Oslo chicks» er derimot en omvendt versjon av deLillos' «Jenter fra en liten plass» og presenterer helt andre stereotypier enn oslojenta Bigbang prøvde å ringe til.
«B-Film» er platas eneste virkelig svake øyeblikk.
Ska-låtens tema om livet som en dårlig film holder ikke like høy standard som resten, til tross for en av utgivelsens beste knusktørre linjer:
«Jeg ække gææren, jeg er Steven Seagal».
Albumfinalen «Ender bra» er mye bedre enn «Slekta II»-avslutteren «Et vakkert liv».
Frihetspowerpop der Jaa9 bidrar med bredkjeftet optimisme.
Så trivielt berusende at det er lov å juble, selv om man enser brodden i gleden.
For det er helt riktig det de tilstår i «Ran», at «dette er et ran.
Det er bare svindel».
Men folk vil fortsatt elske å bli svindlet av denne slekta.
BESTE LÅT:
«Narkour»
| 1
|
105153
|
Bokanmeldelse:Øystein Wiik:
«Rekviem»
Helt fra han slår an de første tonene i sitt femte krimopus holder forfatter og operasanger Øystein Wiik dirigentstaven og leseren i et sikkert grep.
Den tidligere operajournalisten Tom Hartmann har fått tilbud om jobb i e-tjenesten, men under opplæringen får han en urovekkende beskjed fra sin eks-kone Cathrine:
Datteren Cecilie er meldt savnet etter en konsert i Oslo.
Samtidig finner William Wotan Wagner, vokalisten i Norges største svartmetallband WWW, en ung jente død ved siden av seg i hotellsengen på The Thief.
Wagner aner ikke hvem jenta er og hva som har skjedd med henne, men frykt for konsekvensene gjør at han, sammen med sin manager, tar katastrofale valg.
Delvis inspirert av historien bak bandet Mayhem har Wiik komponert en fortelling som i starten veksler mellom fortid og nåtid.
Og i kulissene lurer en nemesis som nærmest setter Patrick Bateman i skyggen.
Øystein Wiik har i tidligere bøker vist at han behersker thrillerens stamtoner til fulle, og årets krimkomposisjon er intet unntak.
Wiik er dirigenten, og romansidene er scenen - hvor han nok en gang har arrangert og regissert et spektakulært drama.
Leseren får knapt tid til å trekke pusten mens Wiik setter i gang den ene tonen etter den andre.
Han benytter seg av raske sceneskift, et rytmisk og innholdsrikt språk preget av originale og morsomme metaforer, og bygger handlingen opp til et drønnende crescendo med en intens gisselaksjon i Røros kirke.
For Wiik nekter seg lite i sine bøker, og dette kommer spesielt til uttrykk i flere grafiske skildringer:
Selv den mest garvede krimleser blir satt på prøve av det som må være en av norsk krimhistories verste drapsscener.
For ikke å snakke om en scene på slutten av boken som involverer et par gnagere og et stakkars gissel.
Alt dette ville vært spekulativt om det ikke hadde en misjon.
God kunst kan utfordre leseren, og jeg opplever at Wiik ønsker at vi skal reflektere over det gode og det onde, øye for øye og tann for tann.
Men selv om Wiik tidvis har en hang til overdrivelse, makter han også å dra verket ned i rolige og vare partier.
Et humoristisk skråblikk på samfunn og mennesker preger også handlingen, ved siden av små nikk til andre krimforfattere og verker.
Det at Tom Hartmann av og til kan virke nesten overjordisk endrer ikke på det faktum at Wiik nok en gang har levert en godt arrangert og gjennomtenkt thriller.
«Rekviem» er et av krimårets høydepunkter, og befester Wiiks posisjon som en spenningsforfatter med internasjonal appell.
| 1
|
105154
|
Filmanmeldelse:«Legend»
Suppesøt sentimentalitet kler Londons underverden ganske så kleint.
USA.
Regi: Brian Helgeland.
15 år.
Med:
Tom Hardy, Emily Browning, Christopher Eccleston.
På 60-tallet var Londons underverden regjert av to etter hvert legendariske gangstere, tvillingene Ronald og Reginald Krey.
Dette er historien om deres «storhetstid» og fall.
En «sann» historie, altså, regissert av Oscar-vinner Brian Helgeland («L.A. Confidential», «Mystic River») og med Tom Hardy («Mad Max: Fury Road») i en dobbeltrolle.
Kan det gå galt?
Ja og nei.
Nei, fordi filmen er ytterst stilfull, tidsriktig og teknisk god.
Ja, fordi filmen aldri greier å trenge ned i hvem disse to «legendene» egentlig var.
En var steingal på sin ytterst ondartede måte.
Den andre mye mer av en sjarmør og taktiker.
Men ut over det er det et ytterst overfladisk portrett, der verken voldens anatomi eller den absolutte hensynsløshetens dypere vesen avdekkes.
I stede får vi en historie fortalt gjennom den ene brorens kone, som hele tiden beviser sin trippende naivitet og gjennomførte kunnskapsløshet.
Men hun spør hele tiden etter følelser - nokså fåfengt i samvær med to beryktede følelsesløse gangstere.
Så filmen blir deretter.
Folk med lang filmhukommelse vil huske glimrende «The Krays» fra 1990 med pop- og kunst-brødrene Martin og Gary Kemp i rollene.
Det var en god, ubønnhørlig og røff film.
«Legend» er så vidt middels.
JON SELÅS
| 0
|
105157
|
Bokanmeldelse:Gregory Davis Roberts:
«Fjellets skygge»
Gregory David Roberts gjorde verdenssuksess med «Shantaram».
Hans andre bok når den ikke til knærne.
Få personer har et mer spennende utgangspunkt for sitt forfatterskap enn Gregory David Robers.
En ex-heroinist som rømmer fra et australsk fengsel, og lever under jorden i Mumbai hvor han frekventerer et persongalleri av fargesprakende galskap.
Debutboken «Shantaram», som fremsto som en selvbiografi, solgte nærmere 4 millioner eksemplarer på verdensbasi - og 200.000 bare i Norge.
Om forfatteren:
Kritikerne var den gang villige til å se gjennom fingrene med mange av bokens svakheter, da de lot seg rive med av et originalt konsept med driv og nerve.
Den velvilligheten kan forfatteren se langt etter nå som oppfølgeren er klar.
Varsellampene blinker allerede når man ser smussomslaget, et sammensurium av symboler som signaliser en eller annen mystisk innsikt.
Bokens filosoferende åpningssekvens forsterker inntrykket av at Roberts ønsker å fremstå som en vismann.
Dette kan være årsaken til at selve fortellingen er blitt så svak, - i den grad det fins noen sammenhengende historie eller plot i dette villniset av banaliteter, krydret med eksotiske adjektiver.
Man kan sikkert forestille seg at noen av de mest hardbarkede fansene av Shantaram, kanskje under påvirkning av den hasjen Roberts stadig refererer til, vil klare å komme igjennom de 850 sidene.
Men selv de vil slite med å finne igjen noe av førstebokens autensitet.
Både presentasjonen av de sentrale karakterene og interaksjonen dem i mellom, har noe oppkonstruert ved seg.
Mange av dialogene kunne vært hentet fra norske filmmanus for noen tiår siden.
Oppsiktsvekkende få av de utallige «visdomsordene», som dukker opp på de mest malplasserte steder, gir resonans.
Ikke klinger de særlig godt heller, som når han skriver at «jeg har også funnet ut at gode minner aldri entrer kynismens dør».
Sagt på en annen måte:
Denne boken ville neppe vært å finne i en bokhandel nær deg, om det ikke var for at forlagsbransjen vil skvise mer penger ut av Shantaram-sukessen.
Oversatt av John Erik Frydenlund
| 0
|
105160
|
Konsertanmeldelse:Crosby, Stills & Nash
Tvers gjennom trivelig da hippiehærførerne inntok Oslo.
Crosby, Stills & Nash
Publikum:
Ca. 6500 (fullt)
Femtekolonnisten Neil Young er hjemme.
Han og David Crosby snakker ikke sammen etter at hvalrossen Croz fornærmet Neils nye kjæreste, Daryl Hannah.
Det er greit.
Young har en tendens til å ta all oppmerksomheten.
Det er OK at de tre andre får sitt.
Om vi skal være litt kritiske først:
Det som er blitt hjemme med Neil, er enhver form for uforutsigbarhet.
Young er jo alltid full av spillopper liksom, og det har sin egenverdi det, selv om det overveiende blir forferdelige plater av det om dagen.
Som trio er Crosby, Stills & Nash (CSN) veldig trygge.
De foredler et materiale som er mer eller mindre stivnet i aspik – den kreative æraen deres er for lengst over.
Forskjellen mellom dem og den andre «sekstitallsartisten» som gjestet Oslo nylig, Bob Dylan, kunne knapt vært større.
De begynner, noe rustne, med «Carry On».
Harmoniene – selve gullvevet i lyden deres – virker anstrengte.
Å si at de låter som i sin kjerubiske ungdom, ville være en løgn.
Det virker som om de kompenserer med kraft.
Ja, de synger hardt der de pleide å synge mykt.
Stephen Stills sliter med stemmen.
Det har vært spekulert i om han har hatt et slag, eller flere.
Sikkert er det at han mumler, sluker ordene.
Evnene hans som bluesy elgitarist er imidlertid både undervurderte og fremdeles til stede.
Soloene han spiller er langt fra perfekte.
Men de føles som de mest spontane, skapende øyeblikkene konserten har å by på, det elementet i den som lever mest i nuet.
Graham Nash er motivatoren.
Prototypen på syttitallets myke mann, hvis diplomatiske evner har holdt denne gjengen sammen.
Det kan sies at de kokett lettvektige, sub-Macca poplåtene hans blir vel sukkersøte (det kan i alle fall sies av meg, som mener det).
Men han er en god mann, tror jeg.
Crosby er i fin form – formidabelt fin med tanke på hvor langt nede han var for et par-tre tiår siden.
De beste låtene hans – «Guinnevere», «Déjà Vu» – har noe trolsk, spøkelsesaktig ved seg.
Det ligger i gitarstemmingene, med sin indiske klang, som har vært med ham siden tiden i The Byrds.
Det ligger aller mest i måten han arrangerer korharmonier på.
De føles som en ånd som siger gjennom rommet.
«Long Time Gone» er relativ sidrumpet softrock, et bevis på at kritikken som er blitt rettet mot dem – «sedate», «selvnytende» – har noe i seg.
Nash dedikerer «Military Madness» til sin «bokhandlervenn Ivar», og sikter trolig til Ivar Tronsmo.
Noe løsner i «Southern Cross».
Croz og Nash synger den dramatiske «Cathedral» på egenhånd.
Lyden er utmerket – man kan høre treet i trommestikkene når Russ Kunkel slår kantslag på skarptrommen.
Bandet er aldeles ypperlig:
Musikere så selvsikre og smakfulle at all oppmerksomhetssyke for lengst er kurert i dem.
Bassisten Kevin McCormick er ifølge Nash født og oppvokst i Oslo, og flørter ved å spille noen toner fra «I Dovregubbens hall» i oppvisningsnummeret «Déjà Vu», avlevert etter en stødig utgave av hippieidyllhymnen «Our House».
Det andre settet byr på ømme, forsiktige versjoner av «Helplessly Hoping» og «Teach Your Children».
Dessuten:
Tre ferske sanger, fremført i soloformat.
Ingen krise, selv om Stills er litt sånn «old man yells at cloud» i sin, «Virtual World».
Publikum – ’68ere og musikksnobber i 30- og 40-årene – er ekstremt lydhøre, uhyre respektfulle.
Nash’ «Chicago» er ganske «rock» til ham å være.
Crosby stjeler avdelingen i kraft av «Guinnevere» og (den Neil Young-aktige) «Almost Cut My Hair».
«Wooden Ships» gir oss en bittersøt flik av hippiedrømmen.
Aldri har vel en generasjon vært mer misunnelsesverdig unge – som i «håpefulle» – enn CSNs.
Noen ganger føles det som om vi som kom etter dem måtte betale prisen for det.
Stills virker en smule irritert i den første delen av den beste låten deres, hans egen «Suite: Judy Blue Eyes».
Noe galt med den akustiske gitaren?
Alt tar seg inn i den siste seksjonen.
Den illustrerer texaneren Stills’ store gave til rockmusikken:
Den latinamerikanske innflytelsen.
Smeltedigelelementet.
Fint å høre i disse Donald Trump-tider.
Terningkast fem er snilt.
Men det var en tvers gjennom trivelig konsert.
CSN – spesielt Graham Nash – vil dessuten at vi skal være snille med hverandre.
Og fred, kjærlighet og forståelse er ikke noe å le av.
| 1
|
105164
|
Knut Erik Østgård – «Burn»
– Skummelt, Knut Erik.
Dette er tittellåten fra mitt favorittalbum av det hardrock-bandet jeg oppdaget aller først, Deep Purple, tidlig på 1970-tallet (du kunne jo ha tatt «Mistreated»…).
Det første David Coverdale-albumet med gruppen, og han er du ikke i nærheten av (ikke Glenn Hughes, heller!), men du verden som du prøver.
Dette er tydeligvis en låt du kjenner godt.
Det har vært mange plankekjørere i Stjernekamp i kveld, og slike er som kjent på vei til saga for kutting.
Det skal imidlertid Knut Erik få slippe i kveld, han har jo iallfall god musikk-smak…
| 0
|
105165
|
Trine Rein – «Stargazer»
– Joda, Trine – Tony Carey spilte tangenter på “Rising”-plata fra 1976, men det er jo Ritchie Blackmore og Ronnie James Dios sang, da…
Og for en låt!
Godt over åtte minutter i utgangspunktet, her serverer Trine to av de beste minuttene derfra med en scenerutine som også matcher en feiende flott aggressivitet som vi har manglet hittil i kveld.
Maria tar deg stemmemessig, men du er enda røffere og naturlig på scenen i kveld!
Så får vi håpe at kveldens seere også har sans for metal og at de ikke er ute på konsert i kveld…
| 1
|
105166
|
Maria Haukaas Mittet – «Cochise»
– Ah, Maria – endelig en moderne hardrock-klassiker!
Riffet til Tom Morello (ex-Rage Against The Machine) er uslåelig, det samme er Chris Cornells (ex-Soundgarden) råhugne røst.
For første gang i kveld får jeg følelsen av at originalene også kan synges og fremføres like godt av kopister flere år etterpå (tretten år i dette tilfellet).
Ei lærkledd sexy rype med ditto stemme, hva mer trenger vi?
Vi trenger iallfall en aldersmessig oppdatering av Suzi Quattro, det fikset Maria!
| 1
|
105167
|
Heidi Gjermundsen Broch – «Run To The Hills»
– Nok en sirenestemme, denne gangen piloten og heavy metal-gudfar Bruce Dickinson i Iron Maiden.
Og ikke minst; nok en genre-klassiker.
Lykkeligvis ligger denne i et leie der Heidi trives – hvor det ikke er nødvendig med skjønnsang, men med gestalting.
Og skuespilleren Heidi svikter ikke.
Her er det henne som skygger over for sangerinnen Heidi.
Som engangs-oppvisning er det både moro og holdbart – ikke minst det avsluttende hylet i fullmånepositur – men jeg tviler på at iTunes går i kne av etterspørsel i løpet av helgen.
| 0
|
105168
|
Celine Helgemo – «Paranoid»
– Ganske typisk å bibringe seerne en metal-leksjon av de mer ekstreme, mens kveldens bidrag er av det snille slaget, til og med Black Sabbaths «Paranoid».
Metal ække så farlig som NRK vil ha det…
«Paranoid» er for alltid forbundet med Ozzy Osbournes sirenestemme og Tony Iommis blytunge riff, men Celine hopper inn i klassikeren med dødsforakt, krøllete overleppe og rødhåret i korrekt headbanger-vifte over mikken.
Mer tøft enn riktig – det må sies – men Celine forsøker iallfall å gå inn i metal’ens utleverende sceneshow.
Attitude er likevel ikke alt, ikke alltid.
| 0
|
105169
|
Knut Erik Østgård – «A Change Is Gonna Come»
– Etter å ha sett de siste ukene med Stjernekamp, slår det meg stadig oftere om ikke Knut Eriks stemme egentlig er aller best egnet til Return og bare det.
Fremførelsen hans har absolutt ingenting med gospel å gjøre – han gjør de samme scenetriksene som han alltid har gjort med Stanges store sønner, men dette er ikke en pop-/dansebandkonsert; gospel er en desperat bønn om å bli opptatt i det gode selskap hos Gud selv!
Innlevelse, kompis – det hadde du ikke her!
Du gjorde soul av en soul-klassiker, men førte den aldri videre inn i gospelen.
| 0
|
105170
|
Trine Rein – «Amazing Grace»
– Gospelens…
eh.. gospel; selve budskapet om nåden, gjengitt i milliarder av kirker de siste hundreårene.
Trine imponerte i opera sist uke og har tatt med seg den innledende roen i låten og ivaretar den voksende intensiteten med den samme, stødige tryggheten helt inntil den siste oktaven, uten å gå bananas når låten eksploderer.
Denne eier du, Trine.
Godt med litt amazing
Rein nå i høstmørket!
| 1
|
105172
|
Heidi Gjermundsen Broch – «I Believe»
– Heidi utnytter alt hun kan fra skuespillerfaget i denne inderlige trosbekjennelsen.
Men stemmen hennes mangler en ferm og atskillig sortere bakgrunn når ekstasen skal nås – klimakset i låten, altså.
Men Heidi viser nok en gang at hun er den som har innlevelsen til å sette seg inn i hvilken som helst rolle.
I en gospelsammenheng ble det dessverre for hvitt, for tynt.
| 0
|
105174
|
Plateanmeldelse:Selena Gomez – «Revival»
Selena Gomez inviterer til fullstendig apati på sitt andre soloalbum.
Selena Gomez er en av de tidligere Disney-barnestjernene som iherdig distanserer seg fra det barnslige imaget som musiker.
Det begynner å bli en forslitt øvelse.
Likevel synes det fortsatt at verden lar seg blende gang på gang når popmaskineriet stiller ut barnestjernenes kalkulerte metamorfose.
De en gang uskyldige barnestjernene spiller ikke lenger på slurva, men på sex.
«Hvor ble det av barnet?», jamrer overformynderiet, som glemmer både at folk eldes og at sex selger.
Men det verste er at artistene selv tror at deres overgangsrituale fra barn til babe tilfører musikken en ekstra dimensjon.
På «Revival» har Selena Gomez’ biologiske klokke blitt skrudd frem til «voksen for alderen».
For albumet, hvis låter i stor grad er co-skrevet av Gomez, høres ut som noe signert et levd liv – ikke en uerfaren 23-åring.
Bare det at hun føler at «revival» er passende begrepsbruk for hennes andre soloalbum sier sitt.
Du har hørt det før: en formularisk suppe av R&B, EDM og pop.
Variasjoner over konflikten «jeg er skikkelig lei av teite kjærester, ass.
Men kan jeg egentlig fungere uten dem?».
Dette er visstnok allmenngyldig, dessverre, og i så måte resonnerer vel låtene hos folk som forankrer sin identitet i å tilhøre noen.
Noe Gomez tilsynelatende er opptatt av.
På A$AP Rocky-samarbeidet «Good For You», synger hun «I just wanna look good for you, good for you, uh-huh/Let me show you how proud
I am to be yours».
Ingenting er mer usexy enn å gjøre seg selv til en servil gjenstand.
På den piano- og strykerbefengte balladen «Camouflage» rulles det opp hvordan Gomez tilsynelatende ikke kan leve uten kjæresten hun selv slo opp med.
Den Kygo-inspirerte «Survivors» er en ode til en kjæresten som lappet henne sammen.
Gjesp.
Bare «Me & My Girls» gjør et forsøk på å kanalisere selvstendighet.
Det finnes et bilde av Selena Gomez som triller på en stor søppelkasse, og over det har en artigper skrevet «Gomez går tur med musikken sin».
Slemt, ja.
Men presist.
BESTE LÅT:
«Me & My Girls»
| 0
|
105175
|
Teateranmeldelse:«En julefortelling»
BERGEN(VG)
Vestlandsbyen har hatt sine nedturer i år, men nå har Bergen fått en riktig flott julegave av sitt eget teater.
Charles Dickens klassiker «En julefortelling» er blitt en morsom, spennende og fargerik forestilling, med en Eirik del Barco Soleglad i toppslag som den gretne inntørka gnieren Scrooge.
DEN NATIONALE SCENE
Starten har riktignok noen trege hvileskjær, men fra det øyeblikk den første av tre ånder entrer scenen, er det som om åndenes makt sender stråler av god gammeldags teatermagi over publikum.
Vel er det i tidligste laget med julesanger på en gråværsdag tidlig i oktober.
Julen og dens budskap er selve årsaken til Scrooges voldsomme forandring.
Men budskapet om at vennlighet, omsorg og omtanke er bedre veivalg enn å gnikke og gnure på egen kapital kun for seg selv, er noe å tenke over uansett tid og sted.
Det kunstneriske teamet bak oppsetningen har skap et lekent, fargerikt og kreativt univers, med effektiv bruk av dukker og dukkespillere.
Dører og bord styres av aktørene, julepresanger blir levende, åndende likeså.
Den siste er svær og nifs, den mellomste en artig skrue, og den første fører Scrooge til en husketur i luften med en magisk ballong.
Fra første steg er Soleglad en gryntende fæl gubbe som gjennom vitalt kroppsspråk og verbale krumspring oser av forakt for enhver antydning til glede.
I sitt møte med fortiden ser han gradvis sin feiltrinn, men Soleglads Scrooge blir ikke bare en angrende synder, han blir en morsom, barnslig og ertende gammel synder.
Det er mye moro, noe skummelt, men også vakre og rørende episoder.
Den vesle syke sønnen til Scrooges kontorist, er en dukke som berører i hjerterota.
Musikken og musikerne er en vesentlig del av forestillingen.
Så selv om det er litt tidlig med «O jul med din glede», så klapper vi gjerne i hendene for det.
| 1
|
105176
|
Bokanmeldelse:Petter A. Stordalen:
«Jeg skal fortelle deg min hemmelighet»
Det er ikke helt åpenbart om Petter A. Stordalen har skrevet sine memoarer, eller levert et snedig markedsføringsstunt.
«Jeg kan ikke love deg suksess.
Men jeg kan love deg de nøklene som skal til for å få suksess.
Og jeg holder alltid min del av avtalen.»
Slik innleder Petter A. Stordalen denne utradisjonelle selvbiografien.
Flittige seminargjester vil kunne påpeke at han slår inn en del åpne dører:
Man må skape vinn-vinn-situasjoner, man må se fremover, og for all del ikke miste motet selv om man mislykkes.
Det blir også poengtert at det er viktig å ha gjennomføringskraft.
Men Stordalen har flere triks på lur, og han går så langt som å forsvare lovbrudd med å vise til at Ole Gunnar Solskjær en gang valgte rødt kort fremfor å gi bort et mål til motstanderen.
Mange av Stordalens viktigste million- og milliard-«dealer» er allerede kjent gjennom medieoppslag, men slik har de aldri tidligere blitt gjenfortalt.
Her er det hovedpersonen selv som har regien, og da kan ukonvensjonelle krumspring beskrives som turnøvelser på olympisk nivå.
Innimellom rådene og de dramatiske rapportene fra forretningslivet, byr Stordalen på en mer personlig side.
Et stadig tilbakevendende tema er konas helsesituasjon.
Som vel hele Norge har fått med seg, lider Gunhild Stordalen av en sjelden og potensielt dødeligsykdom.
Dette har naturligvis gått hardt innpå ektemannen, og han innrømmer at den nye livssituasjonen bidrar til å forklare hvorfor han har fått behov for å skrive bok.
Følgelig bys det på litt selvransakelse, inkludert funderinger over forholdet han hadde til sin avdøde far.
Boken er godt skrevet, med hjelp av den profesjonelle skribenten Jonas Forsang.
Men klippene mellom eplekjekt skryt og scener fra konas sykdomsforløp er nok i overkant raske for de flestes smak, og det er ikke alltid like lett å se sammenhengene mellom den filosofien Stordalen preker og det han forteller at han faktisk gjør.
Boken har i det hele tatt mye sprikende ved seg.
Er dette en selvbiografi, en selvhjelpsbok for gründere, eller et markedsføringsstunt?
Forvirringen næres av at Petter Stordalens offentlige fremtoning er blitt så nært knyttet til hans forretningsdrift, at han nesten er blitt en merkevare i seg selv.
Tygg litt på dette sitatet:
«Av og til må jeg faktisk gjøre ting som illustrerer hvor utilregnelig jeg er, bare for å opprettholde inntrykket.»
Stordalen avslutter boken med å be leserne sende forretningsideer på e-post, og lover å gå inn med den første millionen dersom han får tenning.
Det er i hvert fall en helt ærlig sak.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
105177
|
Teateranmeldelse:«Fulle folk»
Fylla er en farlig greie.
De vanlige skjerpede filtre lekker som en sil, og sannheten fosser fram som en flodbølge.
Dette er essensen i den robust realistiske, velregisserte og underholdende forestillingen «Fulle folk»; et stykke som raljerer med urban europeisk selvopptatt syting og som inneholder små poetiske perler.
DET NORSKE TEATRET
Den russiske dramatiker Vyrypajev har skrevet et stykke som utelukkende handler om folk som er dritings.
Vi presenteres for ulike settinger der et bredt spekter av samfunnet er representert.
De har sine koder for sine respektive klaner, men når beruselsen går over til det punkt der hjernen slutter å operere med fornuftens filter, så er de alle i samme bås.
De er seg selv, bare litt mer seg selv enn vanlig.
De - eller vi - slipper løs de tanker, idéer, aggresjoner, og sorger som man av ymse årsaker helst ikke lufter offentlig.
Og behovet for å si sannheten er en av de skumleste farene ved kraft-fylla.
Dette fremføres alldeles utmerket av ensemblet.
Å være full i noen timer er en ting, å spille full over lengre tid på en scene, er noe annet.
Faren for overdrivelse er skyhøy.
Her balanseres det, med noen unntak, nennsomt Den fysiske slapsticken er rene balletten og viser hvordan kroppskontrollen er på vaklende grunn.
I selve spillet styres det unna for mye av uforståelig snøvling; det er de pompøse, filosofiske og ganske så morsomme betraktninger som gjentas med en påståelighet du finner hos fulle folk og insisterende unger.
Replikker og tema tydeliggjøres og det lattervekkende kombineres med beskt alvor.
Samtalene som føres i de ulike settinger har noe til felles; det handler om Gud, kjærlighet, hvem vi er og hvordan vi forvalter det hele.
Er vi små nurk som liker å sause oss inn i all dritten rundt oss (her er en fornøyelig referanse til den danske filmskaper Lars von Trier), klarer vi ikke å mestre hverdagen uten noen små løgner, eller evner vi å se kjærligheten?
Store tema og sårbare mennesker - nokså gjenkjennbart det hele.
Regissøren har lagt vekt på godt ensemblespill.
Det er flust av fine detaljer, både hos de som er mest i fokus gjennom dialogene, men også hos de som kommer med herlige komikk fra sidelinja.
I siste del av forestillingen samles tråder, når persongallerier fra første akt møtes i andre settinger.
Da brukes fylle-metaforen som en effektiv bakgrunn for å speile en rastløs og kanskje ikke helt lykkelig samtid.
| 1
|
105178
|
Filmanmeldelse:«Transporter Refueled» – Energiløs eurotrash
For alle som trodde FHM-estetikken fra 1990- og 2000-tallet – «for menn som er barn» – måtte ha avgått ved døden:
Nei, dessverre.
Frankrike/Kina/Belgia.
15 år.
Regi:
Camille Delamarre.
Med:
Ed Skrein, Ray Stevenson, Loan Chabanol.
Ikke om Luc Besson, produsenten bak «Transporter»-serien, får ha et ord med i laget.
Nå er denne serien tilbake, tilbake, tilbake.
Riktignok med en trestokk i hovedrollen der Jason Statham pleide å være.
Men «universet» er i alle fall det samme:
Dette er en verden der menn er hardtslående helter og kvinner er luksusprostituerte.
Disse horene er handlekraftige, det skal sies, og de vil hevne seg, iført høye hæler, på den russiske halliken sin, som tok over hele prostitusjonsmarkedet i Sør-Frankrike fra vestafrikanerne på midten av nittitallet.
Alt de trenger er en god sjåfør:
Den vanvittig ukarismatiske Skrein.
På kjøpet får de faren hans også, en pensjonert agent som «opererer» skuddsåret til en av jentene med sukker og spindelvev (!), og ligger med henne bare minutter senere.
Filmen er, som de tre foregående, besatt av dingser og teknologiske duppeditter, «transportørens» Audi (beklager, har ingen Volkswagen-vitser på lager i øyeblikket), rikdom, luksus og sex av den typen det gjøres opp for (Besson er ingenting om ikke fransk).
Resultatet er absurd (digg de Alexandre Dumas-referansene!), viddløst, utdatert og akutt energiløst.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105179
|
Filmanmeldelse:«Sorte sjeler»
- Glimrende om mafia
Er det fortsatt mulig å lage virkelig god mafia-filmer?
Svaret er ja; svaret er «Sorte sjeler».
Italia.
Regi: Francesco Munzi.
15 år.
Med Marco Leonardi, Peppino Mazzotta, Fabrizio Ferracane, Barbora Bobulova, Anna Ferruzzo, Giuseppe Fumo.
Som amerikansk filmøvelse er mafiafilmene blitt ganske så glattpolerte voldsballetter.
Denne filmen går tilbake til utgangspunktet - og til våre dager:
Mafiaen - i dette tilfelle ndranghetaen fra Calabria helt sør på det italienske fastlandet - har sitt utspring i et feudal landbrukssamfunn.
Den veltilpassede, pengeinnbringende og forsøksvis renvaskede mafiavirksomheten har i stor grad flyttet nordover i Italia, godt integrert i det moderne Italias øvrig penge- og erhversliv.
Men fortsatt betyr gården hjemme, husdyrene, markene mye; eldstebror i familien er bonde.
Hans eldre brødre driver sin lønnsomme virksomhet nordpå.
Når eldstebrorens sønn begår en litt for stor tankeløshet i hjemtraktene, berører og utfordrer det områdets rådende makthierarki.
Og nøkternt, men med stor innlevelse beskrives en voldsspiral med omfattende og katastrofale konsekvenser, som mye mer handler om psykologi, instinkter og en viss syk logikk, enn egentlig action.
Det er faktisk ganske besettende, det hele.
Og man kan med all mulig rett snakke om en film som sterkt nærmer seg et klassisk gresk drama, både i tema og gjennomføring
For den kanskje litt spesielt interesserte vil «Sorte sjeler» fremstå som en av årets små, store filmperler!
JON SELÅS
| 1
|
105181
|
Filmanmeldelse:«The Walk» - Fabelaktige filmtriks
Philippe Petit går på line mellom de to World Trade Center-byggene igjen.
USA.
Tillatt for alle.
Regi:
Robert Zemeckis.
Med: Joseph Gordon-Levitt, Charlotte Le Bob, Ben Kingsley.
Er «The Walk» en stor film?
Nei.
Men i likhet med de to øvrige filmene som har gjort ærlige forsøk på å bruke 3D-teknologien til noe fornuftig, utmerkede «Gravity» (2013) og gørrkjedelige «Avatar» (2009), lykkes «The Walk» i å være en opplevelse.
Med egenverdi som det.
Mer i slekt med en tivoliattraksjon enn de skjønne kinokunster.
Men en opplevelse okke som.
Historien den baserer seg, tør være kjent nok.
Om Philippe Petit, franskmannen som i 1974 festet en vaier mellom de to World TradeCenter-byggene på Manhattan og med dødsforakt lunket over.
Han var gjenstand for en bejublet dokumentar i 2008:
«Man On Wire».
Her er han igjen, denne gang i fiksjonsutgave i Joseph Gordon-Levitts spedbygde skikkelse.
Zemeckis – i sine beste stunder Spielberg/Lucas-skolens mest fantasifulle protesjé – er fullt klar over at halvannen time av filmen hans utelukkende er et vorspiel til de siste 30 minuttene:
Selve linedansen.
Så han tar den ikke særlig alvorlig inntil da, men fyller opp tiden med å fortelle en bankranerbeslektet skrøne om hvordan Peteit og hans medsammensvorne fikk utstyret de trengte opp på takene.
Samt en rekke kokette «franske» klisjeer.
Disse føles innledningsvis ganske slitsomme:
Den skjønne unge piken som synger Leonard Cohen-sanger og spiller akustisk gitar i parken.
Dumme gatepolitimenn, som tatt rett ut av en Chaplin-kortfilm.
Scenene med tivolikunster og pantomime (er ikke Zemeckis klar over at folk flest hater pantomime?).
Fortellersekvensene der Gordon-Levitt står øverst i franskmennenes gave til New York, Frihetsgudinnen, og legger ut om planene sine på gebrokken Inspektør Clouseau-engelsk.
Jeg mener, det eneste som mangler for at parodien skal bli komplett, er at alle går rundt med en baguett under armen.
Dette tullballet er gjort med kjærlighet og glimt i øyet, dog – og setter to streker under følelsen av at «The Walk» bør nytes som en god, gammeldags søndagsmatiné.
Og når høydepunktet, bokstavelig talt, kommer, er det til fulle verdt ventetiden.
Alle vet hvordan Petits ferd over linen endte – den endte godt.
Men Zemeckis evner likevel å melke sekvensen for alt den er verdt, både visuelt og spenningsmessig.
Det er film i bravuraklassen.
«The Walk» fungerer som en elegi for de to tårnene også, selvsagt.
De er der ikke lenger.
Petits «stunt» derimot, står igjen i fantasien vår som et av de bedre i nyere (kunst-)historie.
Denne filmen kommer neppe til å bli husket like lenge.
Men i øyeblikket oppfattes den som akkurat «awesome» nok.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105182
|
Plateanmeldelse:Odd Nordstoga
- «Dette landet»
En pilegrim vender hjem.
Odd Nordstoga (42) synes vaksinert mot å gi ut dårlige plater - eller sanger.
Årets fremstøt er intet unntak; «Dette landet» bør bli en varmende venn inn i det kommende høstmørket.
Det er lett å trekke tråden tilbake til Nordstogas eget mesterverk fra 2008, «Pilegrim», men der utoverblikket fra den gangen var fremtredende, er det nærere omgivelser som behandles denne gangen.
Det handler om verdien av å være i bevegelse - der du er - når fremtiden venter på deg.
Det handler om å være seg selv nærmest, i sitt eget land, og kjenne tilhørighet til den konkrete jorda du står og går på.
Tittelkuttet kan i så fall konkurrere helt i tetsjiktet om å bli Norges moderne nasjonalsang.
Det handler også om kjærlighet.
Og ikke minst om savn.
Både Odd Nordstoga og Stein Versto skriver tekster som setter merker i sjelen - med enkle og effektive, oftest med naturmetaforer, bilder som både får tankene til å stoppe opp et lite sekund og munnviken til å trekke seg skjevt oppover.
«Song om fred» er for eksempel kanskje en pretensiøs tittel, men bakenfor skinner det nydelige ord skrevet i, av og om kjærlighet.
Også musikalsk viderefører Odd Nordstoga sin helt særegne visetradisjon; myk og melodisk mens den lune stemmen hans formelig svever over akkordene og de duse arrangementene til produsentbrødrene Ivar og David Vogt fra Real Ones.
Et par steder tangerer han også mannen han selv har uttalt er årsaken til at han ble artist og låtskriver, Bruce Springsteen, spesielt i oppbygningen av platens beste spor, «Aleine».
Og «Diesel og bensin» er rett og slett Odd Nordstogas versjon av «Devils & Dust».
Selv om Odd Nordstoga kanskje mer enn før forlater folkemusikktradisjonen han opprinnelig kommer fra, er den ikke helt glemt.
Avsluttende «Segla» er en flott videreføring av «Iddan Hermund» fra den fordums folkemusiker-supergruppen Slinkombas som hadde blant andre Hallvard T. Bjørgum, Kirsten Bråthen Berg og Tellef Kvifte som medlemmer.
Men først og fremst er dette visekunstneren Odd Nordstogas triumf.
«Dette landet» er nok en solid hjørnestein i en allerede imponerende katalog.
BESTE LÅT:
Aleine
| 1
|
105184
|
Filmanmeldelse:«Pan» - Overlesset, klassisk eventyrgutt
Klassiske eventyrfigurer i et ubestemmelig eventyr med altfor mye av alt.
USA.
Regi: Joe Wright.
9 år.
MED: Hugh Jackman, Rooney Mara, Amanda Seyfried, Garrett Hedlund, Nonso Anozie, Cara Delevingne, Paul Kaye, Levi Miller, Kathy Burke, Adeel Akhtar, Leni Zieglmeier, Julian Seager, Jimmy Vee
Peter Pan - gutten som kan fly, engang oppfunnet av barnebokforfatteren J.M.
Barrie - må være en av filmhistoriens mest benyttede skikkelser; denne gang i en slags oppspeedet barnehjemsutgave a la «Mad Max».
Eller der omkring.
Tiden er denne gang London under andre verdenskrigs verste bombing.
Peter er den oppfinnsomme guttungen, som blir kidnappet til en verden langt bortenfor vår egen, i et samspill mellom en særdeles ondsinnet nonne av en barnehjemsbestyrer - og en Kaptein Svartskjegg som uti verdensrommet et sted bedriver ondartet gruvevirksomhet og kjemper mot velmenende opprørere ute i jungelen.
Fantasifull.
Og så inni hampen dataanimert at det - bokstavelig talt - ikke finnes grenser.
Det blir en imponerende teknisk oppvisning.
Men stort sett uten sjarm og med virkemidler såpass grusomme, at det kan skremme nattevannet av langt eldre unger enn 9-åringer.
Unntaket er den meget unge hovedrolleinnehaveren, Levi Miller.
Han er faktisk enormt god, midt i et beite kjente skuespillere, som stort sett ikke gjør annet enn å ikle seg fantasirike klær og ditto sminke.
Og deretter brøler.
Høyt og avsindig.
Det er i det hele tatt vanskelig å se hvem filmen er laget for - bortsett fra muligens en generasjon spill-kidz med beklagelig kjennskap til alt for voldelige dataspill.
| 0
|
105185
|
Filmanmeldelse:«Villmark 2»
Har du blikk for skrekk, er det bare å gruglede seg:
«Villmark 2» er ille nok.
«VILLMARK 2» Norge.
Regi:
Pål Øie.
15 år.
MED:
Ellen Dorrit Petersen, Anders Baasmo Christiansen, Baard Owe, Mads Sjøgård Pettersen, Éva Magyar, Tomas Norström, Renate Reinsve, Emese Nyírö, Torstein Løning.
Det er faktisk hele tolv år siden kultforklarte «Villmark» kom fra fra Pål Øies syke sinn og sikre hånd.
Såvidt jeg husker (anmelderens forbehold) har denne filmen litt med forgjengeren å gjøre - men vi har flyttet oss ned fra fjellet, inn i et gigantisk, ødeliggende, totalforfallent hospital i fjellsiden (Luster sanatorium i virkeligheten).
Stedet skal rives, og et «klargjøringsteam» skal kartlegge giftstoffer, asbestansamlinger, sikre eventuelle skriftelige etterlatenskaper og slikt - før raseringen kan begynne.
Stedet burde vært tomt for folk.
Men det viser seg at det ikke er.
Og det er fremfor alt ikke tomt for historie, verken fra krigens dager, fra sanatoriumdagene eller fra senere års tid som åsted for unevnelige eksperimenter.
Jadda; selvfølgelig er historien søkt, naturligvis må man legge det meste av logisk tenkning til side, helt åpenbart blir enhver søkning etter dypere mening bortimot hensiktsløs.
Dette er nesten utelukkende en ren sjangerøvelse med trigging av skrekkutløsere.
Men Øie er slu nok til å vite at rendyrket stabling av effekter ofte ender i en humørløs suppe.
Så innimellom den veldrevne faenskap, finnes små glimt av humor, minimale ertekroker, bittesmå villedende gags.
Samt internhumor av type:
Regissør Øie bruker Ellen Dorrit Petersen fra «Blind» med referanse til den berømmelige øyescenen fra Luis Bunuels kortfilm «Den andalusiske hund» fra 1929.
Slikt noe.
Som bygger opp tanken om at dette faktisk er en ganske gjennomarbeidet kinostolsete-væter av en film.
Skuespillerne fungerer aldeles utmerket.
Særlig Dorrit Petersen viser seg å være handlekraftig nok, Baasmo Christiansen feig nok, til å lage nødvendig sosial dynamikk oppi det hele.
Tror du Øie denne gangen lar oss slippe med en håpefull slutt?
Den som overlever, får se!
JON SELÅS
Norsk kinopremiere blir førstkommende fredag, 9. oktober.
| 1
|
105188
|
Celine Helgemo- «When I'm Laid in Earth» fra «Dido and Aenas» (1688)
Skummel «Stjernekamp»-historikk her:
Sisi røyk rett ut med denne dødshilsenen fra den forsmådde Karthago-dronningen Dido.
Helgemo åpner liggende, seigt syngende fra dødsleiet.
Vanskelig å synge, og resultatet blir mer ulende enn hulkende, før hun reiser seg.
Det tar seg for så vidt opp derfra, spesielt kontakten med tjenestejentestatisten jobber mot det introverte i arien.
Men hun løfter det aldri til å føles som mer enn en litt sånn småkjip kjærlighetssorg som går over på onsdag - og ikke et fryktelig selvmord.
| 0
|
105189
|
Knut Erik Østgård - «Deh vieni alla finestra» fra Don Giovanni (1787)
– Serenader - nå fra Stange.
Levemannen Don Giovanni - eller Don Juan - spiller mandolin og kurtiserer fra gateplanet.
«Åh, kom til vinduet».
Ønsket effekt i teksten er sånn omtrent det samme som da Østgård inviterte til 50 Cents’ godtebutikk sist uke.
Østgård prøver alt han kan, og det er imponerende, utganspunktet tatt i betraktning.
Østgård framstår mer som en godlynt pizzeriagrossist med lange røtter på Hedmarken enn en verdensvant kvinnenedlegger i mørke bakgater på kontinentet.
Om noen som helst hadde kommet bort til vinduet for denne serenaden, måtte det være fordi de lurte på hvem det var som skrålte så fælt der nede på gata.
| 0
|
105190
|
Maria Haukaas Mittet - «Piangero la sorte mia» fra Giulio Cesare in Egitto (1724)
– «Julius Cæsar i Egypt» høres ut som en glemt Asterix-tegneserie, men er fremdeles en av de oftest framførte operaene fra barokken.
Haukass Mittet synger Kleopatra fra fengselsgulvet, der hun tror Cæsar er død.
Det gir lite rom for annet enn smerte og gullkantet sorgkjole som rekvisitter.
Haukaas Mittet klarer dette både troverdig og intenst innlevende, spesielt i det mer aktive mellompartiet tror man seriøst på at hun en gang var en ganske, eh, pyramidal størrelse og at det nå er lite igjen å stå opp om morgenen for.
For øvrig interessant at det er Händel, og ikke Mozart og Puccini er den eneste som er representert med to arier i høstens operakamp.
| 1
|
105191
|
Tommy Fredvang - «Una furtiva lagrima» fra L’elisir d’amore (1832)
– Populæropera og fyllerøl.
Alt fra Caruso og Pavarotti til Michael Bolton (ja han) har vært innom denne ganske så vanskelige klassikeren der sangeren drikker «kjærlighetseliksir» og tror han imponerer drømmedama.
«Eliksiren» er dog billig bordeaux lurt på ham av en kvakksalver.
Hans opplevelse av hennes økte interesse er bare overstadig promille.
Innovervendte ølbriller, om du vil.
Trivelige Tommy fra Stavanger høres mer ut som han prøver seg på musikal enn Opera.
De høye tonene vil ikke helt være med på reisen.
Resultatet er så halvskeivt og småsnøvlete at man i det minste tror han er bedugget.
Men det var muligens en ikke-intendert bonus.
| 0
|
105192
|
Heidi Gjermundsen Broch - «Habanera» fra Carmen (1875)
– Folkefrieri.
Alle kjenner noen som har hatt denne som ringelyd.
Men det funker jammen meg for det.
«Habanera» ble sist hørt i stjernekamp da Jenny Jennsen prøvde seg som Carmen i 2012 - og så vidt kom seg med videre.
I motsetning til Hallas treelskende arie, tar denne for seg kjærligheten som opprørsk fugl.
Broch er mer eller mindre på hjemmebane, siden opera handler like mye om skuespill, og det merkes.
Skuespillet er perfekt, fraseringen er nydelig, og sammen skaper de den nonchalante og selvstendige Carmen slik hun skal være.
Veldig bra!
| 1
|
105194
|
Bokanmeldelse:Jón Kalman Stefánsson:
«Fiskene har ingen føtter»
Islandske Jón Kalman Stefánsson er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne romanen.
Om han skulle vinne prisen senere denne måneden, ville det i så fall være fullt fortjent.
«Fiskene har ingen føtter» er nordisk romankunst på aller høyeste nivå.
Handlingen i denne boken er ikke blant de letteste å referere.
Den beveger seg over et stort tidsspenn, med et rikholdig persongalleri og med hyppige tidssprang i handlingen.
I nåtid er det bokens forteller og vennen hans Ari som er hovedpersonene.
De befinner seg begge i midten av livet da Ari vender tilbake til Island fordi hans far er blitt alvorlig syk.
Ari har etablert seg som forlegger i København, og gjør suksess med titler om hvordan mestre kjærlighetssorg og om meningen med livet.
Ikke overraskende har han selv en avbrutt forfatterkarriere bak seg, og ikke minst et havarert ekteskap og barn han har mistet kontakten med hjemme på Island.
Alt dette, samt oppveksten i Keflavik med den amerikanske militærbasen som dominerende innslag, blir han nå konfrontert med.
Stedet Keflavik blir på den måten også en slags hovedperson i boken.
Romanens to øvrige hovedpersoner er Aris besteforeldre Margrét og Oddur.
Deres liv var det klassisk islandske, der havet og naturen for øvrig spilte en styrende rolle i alles liv.
Historien om deres liv og ekteskap spinner seg inn i handlingen ellers, og viser hvordan generasjoner preger hverandre på en måte som ikke er til å unnslippe.
Relasjoner, skuffelser og selvoppholdelsesdrift gjennom flere slektsledd kan kanskje sies å være et hovedtema i denne boken.
«Fiskene har ingen føtter» er en svært rik bok, både språklig og tematisk.
I tillegg til å være en moderne samlivsroman, inneholder den også folkelivsskildringer av høy komisk verdi, eksistensielt psykologisk drama og presise politiske visitter til Islands etterkrigshistorie.
Det virker til tider som om Stefánsson skriver innenfor en egen islandsk utgave av den magiske realismen.
Han balanserer ofte mot det melodramatiske, men blir reddet av sin store språklige styrke, glimrende formidlet på norsk av oversetter Tone Myklebost.
At Island er en litterær stormakt vet vi allerede.
Med forfattere som Jón Kalman Stefánsson er det liten grunn til å frykte at denne posisjonen vil bli svekket med det første.
| 1
|
105195
|
Plateanmeldelse:Avicii – «Stories»
Har Avicii laget årets verste plate?
Tim «Avicii» Bergling har på kort tid blitt en av verdens største DJ’er og produsenter.
Og som den svenske musikkjournalisten Jan Gradvall skrev da Avicii slapp «True» (omtalt av Gradvall som «vår tids Thriller»):
Høsten 2013 markerer slutten for tiden hvor man kom unna med å stå med armene i kors og mumle at DJ'er «bare trykker på knapper».
Joda.
Dét skal Avicii ha.
Og det er neppe noen som bestrider det faktum at Avicii kan produsere musikk.
Ei heller at han har akkumulert så mye penger, både gjennom salg og en helt vill content marketing-strategi, at han kan alliere seg med omtrent hvem som helst i bransjen.
Benny Andersson, Nile Rodgers, Aloe Blacc og Chris Martin er bare noen av navnene som dukker opp i samme åndedrag som Avicii.
På «Stories», som han selv noe flosklete beskriver som «låt-orientert», gjør Avicii seg nok en gang avhengig av andres vokalbidrag.
Det er faktisk ganske fascinerende hvordan Avicii lar seg selv forbli i hovedrollen, når han etter alt å dømme egentlig bare tilrettelegger for at diverse artister, helt uavhengig av sjanger, kan få en upbeat produksjon med takeoff.
Ikke velger han vokalbidrag med omhu, heller.
Det er mulig jeg tar feil, men Gavin DeGraw kan umulig gre noen medhårs i 2015?
Noe annet som fascinerer ved Aviciis produksjoner er hans påtagelige dragning mot kitsch country fra midtvesten, à la republikanernes valgkampmusikk.
På «Broken Arows» har han fått vokalbidrag fra Zac Brown Band, et band som i fullt alvor spiller banjo, steel-gitar, ukulele og mandolin.
Om du lurer:
Låten fungerer ikke som et forsvar for at kombinasjonen «country og EDM» har livets rett.
De 14 sporene på «Stories» er en så imponerende oppvisning i uinspirert og generisk musikkproduksjon at det eneste jeg etterlates med er frustrasjonen over ikke å kunne fullstendig beskrive den enorme antipatien denne platen får meg til å føle.
Å høre på «Stories» er som å kikke i interiørmagasiner:
Det er veldig fine møbler, men hvert eneste rom er ribbet for mennesker.
BESTE LÅT:
«Talk To Myself»
| 0
|
105196
|
Plateanmeldelse:Janet Jackson – «Unbreakable»
Passé bra.
ALBUM:
R & B
På sitt 11. studioalbum, det første på syv år, er det ikke urimelig å håpe at Janet Jackson gjør fremstøt for å sementere sin rolle som en av R & B-ens viktigste aktører de siste 30 årene.
Skjønt det ikke alltid har stått til toppkarakter, har multitalentet Jackson ved flere anledninger beriket musikkhistorien med soniske nyvinninger og tematiske påhitt av typen «samfunnskritikk i industriell new jack swing-drakt».
Best eksemplifisert på de to milestolpene «Control» og «Rhythm Nation 1814», begge laget i samarbeid med den legendariske produsentduoen Jimmy Jam og Terry Lewis.
På «Unbreakable» har hun igjen plukket frem duoen som har gitt med sitt besyv.
Det vil si, de har forsøkt.
Det åpner med at Jackson hvisker «side one», for å informere om at de 18 (!) sporene er underordnet et slags konsept.
«Første siden» synes viet til moderne R & B, og er i korte trekk en tannløs emulering av det meste som allerede har utspilt sin rolle innenfor sjangeren.
«Burn It Up» med Missy Elliot, som gjør en iherdig parodi på Fatman Scoop, bygger på tropen «hei Mr. DJ, kan du spille en fet låt? (hint, det er den låten jeg synger på akkurat nå)».
«Damn You» har noen alrighte pek til Zapp & Roger-esque basslinjer, men drunker i en litt overambisiøs produksjon.
Den selvbiografiske «Shoulda Known Better» kan sikkert adopteres av inderlige «Idol»-deltagere med sans for konfetti-brekk.
«Night» er en fornøyelig nittitallshouse-pastisj, men preges av en ambivalens som får låten til å gravitere mot alt mulig rart.
Platen lider veldig av at trioen sliter med å rendyrke lydbildene, og dermed faller pladask mellom stolene de forsøker å sette seg på.
Den «andre siden» innledes med «Dream Maker Euphoria», som kort minner om Isley Brothers, før hun ramler tilbake i førstesidens «moderne» takter.
«Konseptalbum»-innsalget virker sågar som en bløff.
All den tid Janet Jackson er en dyktig musiker, er «Unbreakable» fanget i en transitthall mellom gamle bedrifter, forsøksvis modernisme og passé referanser.
BESTE LÅT:
«Night»
| 0
|
105198
|
Bokanmeldelse:Mari Jungstedt & Ruben Eliassen «En mørkere himmel»
Kjæresteparet Ruben Eliassen og Mari Jungstedt har skrevet en nesten komisk dårlig krimbok.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
«En mørkere himmel» har så mange svakheter.
391 sider med klisjéfylte setninger setter spor hos en leser.
La meg starte med forhistorien.
Mari Jungstedt og den norske fantasyforfatteren Ruben Eliassen møter hverandre og blir forelsket.
De flytter til Gran Canaria og bestemmer seg for å skrive en krimserie fra Syden.
I utgangspunktet for så vidt en god idé, som havarerer i hendene til forfatterparet.
Vi møter to helter.
Den svenske journalisten Sara Moberg, som er hardtarbeidende og uredd.
Den norske eks-politimannen Kristian Wede, som er både rufsete og rotete, men selvsagt sjarmerende.
To kvinner blir drept, der drapsscenene er arrangert etter kjente malerier.
Det lokale politiet famler i blinde.
Og det gjør våre helter lenge også.
Dessverre.
For «En mørkere himmel» er ubehjelpelig omstendelig.
Noen ganger er det som å lese et interiørblad.
Andre ganger en reisehåndbok.
Og noen ganger en såkalt dameroman.
Her har forfatterduoen satt på håndbrekket for å dvele mest mulig ved et helt greit plott.
La oss snakke om språket.
Det er, for å bruke et ord Jungstedt og Eliassen kunne ha brukt, bedrøvelig.
Språket er gammelmodig, med ordvalg som «dufter», «bedrøvelse» og «bemerkelsesverdig».
Og klinsjene blomstrer på rekke og rad.
En godbit som «Han hørte henne sukke.
Det kom fra et sted dypt inne, som om lettheten hennes var blitt en stor sorg» er ikke et feilskjær, men representativt for kjæresteparets språk.
De lesser også på med billige, dramatiske triks.
Det er mye som skjer «plutselig»:
«Plutselig kjente han hvor sliten han var», «hun ble grepet av en plutselig uro» og «plutselig ble han avbrutt av en lyd».
De ulike personene skimter også hele tiden en «bevegelse utenfor vinduet» eller «en skikkelse nede ved porten».
Og hjertet «hamrer» veldig mye i brystkassene til alle som er med.
Det er også flere logiske brister – som at det er vareopptelling i en gullsmedforretning i Oslo 17. mai og at Kristian lar Sara være en halvtime alene i livsfare i morderens hus.
Det hjelper heller ikke at vi enkelt skjønner hvem som er morderen etter litt over halvveis lesning.
«En mørkere himmel» er dessverre en unødvendig bokutgivelse.
| 0
|
105199
|
Konsertanmeldelse:Bob Dylan
Man hører sporadiske konsertopptak med Bob Dylan og tenker:
«Hvorfor synger han aldri sånn på de konsertene jeg er på?».
Torsdag kveld gjorde han det.
Bob Dylan Oslo Konserthus Publikum:
Ca. 1400 (fullt) Aktuelt album:
«Shadows In The Night»
Bob Dylan forandrer rommet når han trer inn i det.
Han gjør det på store arenaer.
Han gjør det i sannhet i en liten sal som Oslo Konserthus.
Det står et flygel til høyre – det er vel en «Baby Grand» – men han åpner stående foran mikrofonene (han har tre av dem) med «Things Have Changed».
Det låter ikke gærn’t, og fyren har som nevnt en viss karisma.
Men det er litt sånn som vi er vant til fra de store arenaene og de gjørmete festivalområdene.
Han vugger lett og setter venstrehånden i siden.
Vokalen er eksentrisk – hva trodde du?
– men umiskjennelig konsentrert.
Når han setter seg bak tangentene tenker man uvilkårlig:
«Går dette bra da?».
Det gjør det, bedre enn på svært lenge.
Men ingen tvil om saken.
Når han må gjøre to ting samtidig, lider vokalen.
Pianospillet hans er hardt og til stakkato urytmisk.
Verst går det ut over pludrete «Spirit On The Water» i sett to.
Med «The Night We Called It A Day» kommer magien.
Det er en betydelig type magi.
Dylan har sitt fineste album siden 2001 i ryggsekken, crooner- og standardsamlingen «Shadows In The Night», og det er fantastisk gledelig at han synger så mange sanger fra det.
Stående.
Borte fra flygelet.
Imponerte mer enn i 2014:
Les konsertanmeldelsen fra Stavernfestivalen her
For som han synger dem!
Han avdekker den store, store skjønnheten i disse veltolkede standardene, finner dypet i dem, gjør dem nye og samtidig «eldre».
Han kjæler med de flotte tekstene på en måte han langt fra alltid kjæler med sine egne (han liker andre folks sanger bedre, kanskje).
Mange av tekstlinjene- og fraseringene – «the sun didn’t rise with the dawn» – er til å grine av bevegende.
«Autumn Leaves», i det andre settet, dirrer av følelser.
«I’m A Fool To Love You» er ensomhet.
Han trår knapt feil, og er innstendig til stede i materialet.
Spiller til og med to som ikke kom med på albumet:
«Come Rain
Or Shine» og «All Or Nothing At All».
Sønderknusende vakkert er det.
Bob Dylan er en vidunderlig vokalist.
Også deler av det ordinære materialet er usedvanlig godt i kveld – «Pay In Blood», avsluttende «Love Sick».
Fokuset på nyere materiale er sterkt beundringsverdig.
Vi får bare tre gamle svisker av typen «hans egne».
Fine de, men han har spilt dem lenge, og vi har hørt dem mange ganger før.
For min del må han gjerne pensjonere alle de gamle klassikerne sine og croone seg inn i solnedgangen.
| 1
|
105201
|
Filmanmeldelse:«The Intern»
Klisjeene står i kø i denne «ungdom vs. pensjonist»-komedien som iblant glimter til.
USA.
For alle.
Regi:
Nancy Meyers
Med: Robert De Niro, Anne Hathaway, Rene Russo, Anders Holm, Adam de Vine.
Bonusen er at den unge energiske gründer Jules (Hathaway) ikke innleder et forhold til pensjonisten (de Niro) hun under tvil ansetter som seniorlærling i sitt nettfirma.
Da hadde klisjébegeret rent over.
Det er samspillet mellom de to, som gir filmen et løft hva munterhet og en tøtsj av følelser angår.
I tillegg er det øvrige persongalleri tillagt en del artigheter, men de rekker aldri helt å etablere sine karakterer før man forflyttes til neste forutsigbare scene.
Regissør Meyers har tidligere vist at hun i alle fall kommuniserer med publikum (ikke alltid med kritikerne) gjennom filmer som «The Holiday» og «Somethings Gotta Give».
Hun nøler ikke med å bruke godt voksne skuespillere fra eliteklassen.
Denne gang har hun fått med seg de Niro i rollen som enkemann og arbeidssøkende pensjonist.
Han får napp i et forholdsvis nystartet nettfirma med mote som spesialitet.
Sjefen, geskjeftig og troverdig spilt av Hathaway, er akkurat så bossy og sprek at hun matcher de fleste forestillinger man måtte ha om den typen hektiske karrierekvinner.
I tillegg lever hun et tidsriktig liv der hennes vel så smarte mann er hjemme og passer deres vesle datter.
Litt «Tårnfrid» for vår tid.
De ansatte er unge, kule og ser på den nyansatte pensjonisten som en etterlevning fra en annen galakse.
Men – de gamle er eldst, også her.
For selvfølgelig er det slik at selv digitale fortreffeligheter ikke alltid kan matche gode gammeldags livsvisdom og levd liv.
I enkelte sekvenser synliggjøres dette med snert og humor.
Møtet mellom pensjonist de Niro og bedriftens ikke helt unge fysioterapeut (en sensuell Rene Russo) har absolutt sjarmerende kvaliteter, men i likhet med mye i denne filmen blir det noe lettvint og overfladisk.
| 0
|
105202
|
Bokanmeldelse:Elena Ferrante:
«Historia om det nye namnet»
Å lese Elena Ferrantes andre bok i Napoli-kvartetten er som å oppleve en virvelvind: sidene flagrer avgårde.
Elena Ferrantes velskrevne roman «Historia om det nye namnet» tar til der den forrige romanen og bestselgeren «Mi briljante venninne» tok slutt.
Hele det konfliktfylte spennet i den første boken utfolder seg videre til nye høyder, konflikter, intriger, forelskelser, sjalusihandlinger, jævelskap, vold i ekteskapet, menns vold mot kvinner allment.
Og det handler selvsagt om kjærlighet, i ulike former – stjålen, falsk, ekte.
Det er i partier som å oppleve en virvelvind, å lese Elena Ferrantes Napoli-kvartett, sidene flagrer avgårde.
I andre passasjer snirkler det hele langsomt framover.
Enten så liker man disse bøkene, eller så faller man av i hovedpersonenes krappe svinger og forviklinger i det omfattende persongalleriet.
Det handler fortsatt om det tette båndet mellom ungjentene Lila og Elena, også kalt Lina og Lenú, to skoleflinke begavede jenter, med oppvekst i en fattig bydel i Napoli, der camorraen, mafiaen har makten.
Lila har falt ut av skolen, giftet seg 16 år gammel med en velstående kjøpmann, mens Elena går talentfull videre og blir student på universitetet i en annen by, Pisa.
Men før det reiser de en sommer til øya Ischia, Lila og mannen, et ektepar til og Elena og Lilys mor.
Kun i helgene er ektemennene på Ischia, så på ukedagene tester Lily og Elena ut nye relasjoner, med den høyreiste og mystiske Nino Sarratore, også skoleflink og universitetsmenneske og en kamerat.
Nino er sønn av Donato Sarratore, jernbanemann, poet og journalist med en interesse for kvinner som stråler ut fra ham.
Her skal det ikke røpes noe mer fra den skjellsettende sommeren på Ischia.
Men de to venninnenes ulike livsløp utvikler seg ytterligere, i vidt forskjellige retninger.
I en megetsigende scene treffer en barnevogntrillende Lila sin tidligere lærerinne Oliviero på gaten.
Oliviero, som opplevde skuffelsen over at Lila forlot skolen, ser ikke på barnet, men på boken Lila har med seg, det er «Ulysses».
Er den om Odysseen? spør lærerinnen.
Nei, den handler om hvor «prosaisk livet i dag er», svarer Lila.
Utviklingen i samtalen er et lite drama, en nøkkelscene.
Her er flere nøkkelscener.
Elena får Lilas skrivebøker og kaster dem i elven Arno.
Når Elena til sist blir romanforfatter går det opp for henne at hun er inspirert av en fortelling Lila skrev som barn og oppsøker Lila på en kjøttfabrikk for å fortelle om dette.
I Napoli-kvartetten er det nettopp den modne og aldrende fortelleren Elena som gir tilbakeblikket på barndom og ungdomstid inn i det voksne livet og morsrollen og machokulturen.
Det er noe sårt over den mystiske og ukjente Ferrantes nye roman, oversatt strålende til nynorsk av Kristin Sørsdal.
Vi vet hvor de to venninnene kommer fra, et liv med økonomiske kontraster og sterke sosiale forventninger, og vi lærer ikke minst hvor nådeløst et forhold mellom jenter kan utspille seg.
Hvor bærer leseren av sted neste gang?
| 1
|
105218
|
Bokanmeldelse:Trude Teige:
«Mormor danset i regnet»
Trude Teiges nye roman er overtydelig, sentimental og ganske banal.
Men den reddes likevel – i hvert fall til dels – av at forfatteren er en dyktig håndverker.
Bokens hovedperson heter Juni.
Hun stikker av fra en voldelig ektemann til øya der hennes besteforeldres hus ligger.
De er for lengst døde, og Junis mor fulgte etter for et års tid siden.
Nå skal det ryddes, både i minner og følelser.
Og mon tro om ikke det etterhvert dukker opp både brev, fotografier, minnebøker, medaljonger og lydkassetter, som til sammen forteller Juni historien om mormorens og morens skjebne.
Parallelt med dette følger vi en egen fortelling om nettopp mormoren, Tekla.
Hun som under krigen forelsket seg i tyskeren Otto – han som var så flink med hester.
Og som da freden brøt ut, fulgte ham tilbake til Tyskland – bare for å oppdage at drømmen om en lykkelig tilværelse der blir grundig knust av slemme russere.
Møtet med russerne skal også få andre, dramatiske konsekvenser for Tekla.
Og familiehemmeligheter, taushet og fortielse har fulgt Lisas familie siden.Det er her på sin plass å gjøre oppmerksom på at romanen baserer seg på en sann historie.
Trude Teige kan ikke akkurat anklages for å være en forstyrrende original forfatter.
Tvert imot skyr hun få av klisjeene og de enkleste virkemidlene i den litterære verkstøyskassa.
Som når det plutselig dukker opp en kjekk og mystisk mann på øya der Juni gjemmer seg, og det viser seg at han tilfeldigvis kjenner en historiker i Tyskland som kan hjelpe dem med å følge i mormorens fotspor.
Sammen med øyas eneste fastboende, den snille Alfred, jager Junis nye kavaler også den slemme mannen hennes på sjøen, når han en dag dukker opp for å true henne med seg hjem igjen.
Også videre, også videre.
Mange sentimentale banaliteter på en og samme gang, med andre ord.
Bokens karakterer formulerer seg av og til som leksikonartikler, eller kanskje snarere som aviskronikker om krigens redsler.
Likevel reddes «Mormor danset i regnet» fra det absolutte havari, mest på grunn av to ting:
Interessante handlingselementer fra et etterkrigs-Tyskland i ruiner, og det faktum at Teige er dreven nok til å legge inn tilstrekkelig med framdrift der det trengs.
Trude Teige kan tross alt skrive.
Men dikte?
Nei.
| 0
|
105219
|
Bokanmeldelse:Ida Hegazi Høyer:
«Fortellingen om øde»
Alt stemmer i Ida Hegazi Høyers nye roman - som bygger på det historiske mordmysteriet kjent som Galapagos-affæren.
Med fire romaner på like mange år har Ida Hegazi Høyer på kort tid etablert seg som en selvstendig stemme i den unge norske samtidslitteraturen.
Årets roman, med den merkelige tittelen «Fortellingen om øde», viser hvorfor.
Det begynner med dr.
Carlo Ritter, en tannlege fra Tyskland som i mellomkrigstiden forlater storbylivet i Europa for å leve i ensomhet på Galapagos.
Han vil bli naturist og vegetarianer, og er overbevist om at han kan bli 140 år.
Fordi han aldri mer skal spise kjøtt, trekker han ut alle tennene før avreise.
Ritter er en av disse ur-hippiene som det fantes mange av i første halvdel av det 20-århundre.
Fritenkere og anarkister som søkte seg til fjerntliggende øyer og innbilte paradis langt unna det moderne livets åk og mas.
Men det er ingen spøk å komme til en ensom øy, riktig nok med et yrende dyreliv, men karrig og vulkansk og prisgitt naturens lunefullhet.
Etter en trøblete start, begynner Ritter å skrive hjem til Europa.
Han blir kjendis, og snart kommer et ektepar til øya, som også vil søke lykken der.
Og med menneskene kommer problemene.
Ritter er ikke lenger alene.
Men verre skal det bli når en eksentrisk baronesse slår seg ned på stranden med sitt lille harem av elskere.
Djevelen har kommet til øya, slik oppfattes det i alle fall av dem som kom dit først.
Høyer skriver med en uvanlig autoritet i denne djerve og unorske fortellingen basert på virkelige hendelser, med et språklig driv og overskudd som er sjeldent.
Om forfatteren:
Historien er fantastisk i all sin absurditet.
Og den er sann!
Vel, i det store og det hele.
For det er klart at Høyer også har diktet videre på sitt forelegg og vridd på detaljene, men avvikene synes gjennomtenkte.
Skjønt, hvem vet hva som er sant og ikke i dette historiske mordmysteriet kjent som Galapagos-affæren.
Det forfatteren vil frem til er uansett en annen, større sannhet.
Om mennesker som søker ensomhet, om vanskelighetene ved å leve ut sin idealisme og naturens påvirkning på menneskesinnet.
For Galapagos blir selv en karakter i boken som med jevne mellomrom kommer til orde, og i likhet med et gresk kor dømmer og kommenterer sine merkelige innflyttere.
«Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman.
Historien, språket og menneskene som befolker den.
Alt stemmer.
| 1
|
105222
|
Teateranmeldelse:«Fravær»
Demens er et av livets store mysterier.
Teaterstykket «Fravær» gjør noe med det.
Når et menneske – som regel et eldre menneske – langsomt forsvinner fra sitt liv og sine omgivelser, kalles det gjerne en tragedie.
Og det er en tragedie.
Men det er et medisinsk uløst mysterium, det er helt uavvendelig og det rammer stadig fler – ettersom vi lever lenger.
Den amerikanske forfatteren Peter M. Floyd gjør en krevende øvelse – for øvrig for første gang på en europeisk scene:
Han solidariserer seg med den rammede kvinnen Helene.
Og det er et fjetrende stykke arbeid han har levert:
Eksperimentelt, utfordrende, med store, men beherskede sprang.
Spekteret av reaksjoner er der; fra fornektelse, til fortvilelse, til sinne, til resignasjon.
Og mens stykkets «normale» babler mer og mer – i Helenes ører - manøvrerer hun selv usikkert mot livets aften, hjulpet av den fullstendig usentimentale fantasifiguren Dr. Bright, som ubarmhjertig sier ting helt som det faktisk er – men likevel finner forsonende øyeblikk, ikke overfor sykdommen, men i respekt for at det er et full og helt levd iv som på denne måten svinner hen.
Det er sterkt!
Marit Østbye er på alle måter sentralfiguren, her, i denne pastell-neddempede kulissevirkelighet.
Innledningsvis kanskje ikke helt kraftig nok i forhold til den personen man aner Helen har vært.
Men med usvikelig sikkerhet og stor, stor innlevelse i det stadig mer omfattende fraværet i eget og hennes nærmestes liv.
Demens og alzheimers er en slags teatertrend i Oslo i høst.
På Det Norske Teatret går «Eg heiter Bente», som mangler litt av den helheten som «Fravær» får til.
Det vil først og fremst si at på Oslo
Nye trekker hele ensemblet helt i sammen retning, med et betydelig birollepluss til Johannes Joner som Dr. Bright.
Rettere:
«Dr. Bright».
Den norske teksten er kløktig oversatt av Cecilie Enersen.
Og vi har bare en, liten innvending:
Intimitet og solidaritet er stykkets kjerne.
Så det er aldeles unødvendig at ikke også rollene er norske og stedet Oslo.
Vi trenger ingen unødvendig avstand til dette stoffet.
| 1
|
105232
|
Bokanmeldelse:Antony Beevor:
«Ardennene 1944»
Mesterlig skildring av nazitysklands siste krampetrekning i Ardennene på tampen av andre verdenskrig.
Da året 1944 begynte å ebbe ut var spørsmålet når, og ikke om, nazityskland ville falle.
De allierte hadde gjort store fremrykk på sine fronter, mens den røde hær beveget seg vestover dag for dag.
Men i desember besluttet Hitler å gå på offensiven.
Helt konkret var planen å nå ut til Antwerpen, men det var den taktiske motivasjonen som veide tyngst.
Hitler var nemlig kjent med interne rivninger blant de allierte, og håpet at et slikt fremrykk kunne splitte nazitysklands fiender.
I ettertid vet vi at han ikke oppnådde annet enn å få titusener av flere soldater og mange sivile drept.
Dessuten krevde angrepet så store ressurser at det gikk på bekostning av forsvaret av østfronten.
Beevor konkluderer følgelig med at den eneste seierherren ble Stalin, som klarte å kapre store deler av Tyskland før punktum ble satt.
Militærhistorikeren bruker de hundre første sidene av boken til å skildre bakteppet for Ardenneroffensiven.
Dernest følger han begivenhetene fra dag til dag.
Perspektivet veksler fra soldatene i felten til offiserenes møter, både i de tyske, britiske og amerikanske styrkene.
Sivilbefolkningens redsler er flettet inn.
Vi får dessuten hilse på noen av de mest berømte deltagerne, forfatterne Ernest Hemingway, J.D. Salinger og Kurt Vonnegut.
Beevor har skaffet til veie et enormt kildetilfang, og kan rekonstruere enkelttrefninger ned til detaljer.
Om forfatteren
At Hitlers halmstrå ikke var grepet helt ut av løse luften, blir svært tydelig i denne fremstillingen.
Det gjelder ikke minst rivaliseringen mellom britiske og amerikanske offiserer, og Beevor får på mesterlig vis frem hvor avgjørende enkeltindividers personlighetstrekk kan være selv i et gigantisk militært maskineri.
Bokens fremste styrke er kombinasjonen av historisk etterrettelighet og et levendegjort materiale.
Krigens galskap trer frem i alle sjatteringer, fra tyske soldater som spiller storbandmusikk over høyttalere og lover amerikanerne pannekaker dersom de overgir seg, til grufulle nedslaktingsscener.
En av historiene handler om en alliert soldat som vil skyte en tysk fange fordi det så ut som om han «gliste».
En kompis grep løpet hans i siste liten, og forklarte at tyskeren mangler både lepper og øyenlokk, etter forfrysninger på østfronten.
Beevors nærhet til soldatenes verden gjør dette til en uromantisk og sannferdig krigshistorie, som lukter krutt, død og djevelskap.
Oversatt av Alexander Leborg
| 1
|
105250
|
Bokanmeldelse:Erlend Loe:
«Slutten på verden slik vi kjenner den»
Erlend Loe viser toppform i denne nye romanen om Doppler og hans trofaste følgesvenn, elgen Bongo.
Andreas Doppler vender tilbake fra skogen, bare for å møte nye ydmykelser.
Men hevnen er søt, og selvsagt finner vår mann sine helt egne måter å håndtere den nye tilværelsen på.
Den tørre og konsise humoren til Erlend Loe lever i beste velgående i denne nye romanen, og forfatteren holder bokstavelig talt ingenting tilbake.
Når Doppler etter noen år i skogen finner ut at det er på tide å vende hjem for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungene, får han seg en skikkelig overraskelse:
Ikke bare er huset hans malt høyreblått, det bor også en ny mann der!
Egil Hegel heter han, og er åpenbart irriterende vellykket.
Han tjener godt, han jogger og ikke minst har han overtatt Dopplers plass som mann og far.
Andreas Doppler installerer seg til å begynne med i et tre på nabotomten, og starter en systematisk kartlegging av familiens nye liv.
Etterhvert blir han svært nærgående, og finner håndfaste måter å markere revir på.
Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg vel si såpass som at denne revirmarkeringen henger intimt sammen med det faktum at Doppler er utstyrt med et over gjennomsnittet stort kjønnsorgan.
Hvorom alt er, han lykkes med å fordrive Egil Hegel, og flytter inn igjen hos familien sin.
Bare for å oppdage at han ikke fungerer særlig overbevisende verken som ektemann eller far lenger.
Arbeidslivet fikser han heller ikke, og Doppler faller inn i en sløv TV-tittende -tilværelse.
Om forfatteren
Et underliggende tema for Loe er åpenbart den angstskapende utilstrekkeligheten som så mange opplever i møtet med kravene om vellykket familieliv og karriere.
Først når Doppler forlater «familieidyllen», overlever en tøff tid på gaten, igjen finner tilbake til Bongo og de sammen flytter til København(!), blir det sving på sakene.
Doppler opplever suksess både som hip retrokokk og som skuespiller i filmer der det velvoksne kjønnsorganet hans har en sentral rolle.
Til slutt legger han likevel også dette livet bak seg, og vender tilbake til Oslo.
Romanens slutt er den rene «Markens Grøde»-pastisjen, men også dette fungerer i denne fortellingen som først og fremst blir båret opp av Erlend Loes absurde humor.
«Slutten på verden slik vi kjenner den» er dystopisk kulturkritikk med høy underholdningsverdi.
| 1
|
105251
|
Bokanmeldelse:Helga Flatland:
«Vingebelastning»
Helga Flatland viser med sin fjerde roman, «Vingebelastning», at hun er blant våre beste unge forfattere.
Du vokser opp i verdens rikeste land.
Krig er bare noe du har lest om i bøker, sett på tv, hørt om av dine besteforeldre.
Du trenger ikke å bygge opp noe fra grunnen av.
Alt er lagt til rette for at du skal klatre til topps i livet.
Slik har det vært for meg og andre i Helga Flatlands generasjon, den såkalte glasurgenerasjonen.
Men velferden vi opplever har også sine ulemper.
Unge mennesker som ikke helt finner sin plass, enten sosialt eller i arbeidslivet, leter etter andre svar.
Resultatet kan bli naving og overdiagnostisering.
Hovedpersonen i «Vingebelastning», Andreas, er en av disse.
Helt fra barndommen av har han følt seg annerledes.
Aller best trives han i eget selskap, hvor han kan fordype seg i ett bestemt tema, som å bygge flymodeller.
15 år gammel debuterer han seksuelt med en fire år eldre jente.
En ubalanse skapes i livet hans.
Han blir besatt av henne, men hun er uoppnåelig.
Når han noen år senere skal flytte til Oslo for å studere medievitenskap, finner han seg ikke til rette før han møter Hanna.
Andreas får etter hvert jobb som juniorkonsulent i et kommunikasjonsbyrå.
De planlegger en fremtid med barn, bil, leilighet og hytte.
Det er ingenting å bekymre seg for.
Det oljerike norske samfunnet har gitt dem alle muligheter.
Når Andreas er 30 år blir han utsatt for en ulykke.
I møte med helsevesenet blir det stilt spørsmål ved reaksjonsmønsteret hans.
Kan han være psykisk syk?
For Andreas er dette en mulighet til å slippe ut av det livet han lever.
Han fordyper seg i denne mulige sykdommen.
Psykologen blir hans Gud, og stiller blant annet spørsmål ved hans seksuelle debut:
Ble han egentlig utsatt for et overgrep?
Denne romanen er en historie om vår tid.
Flatland har et elegant og borrende språk, som uten fiksfakseri arbeider seg inn i kjernen.
Hun skriver frem en Andreas som er så intens, så realistisk, at leseren lever seg inn i fortvilelsen og desperasjonen etter å bli forstått.
Helga Flatland har stålkontroll på historien, og sender leseren frem og tilbake i tid, og gir oss en sterk leseropplevelse.
Når barna våre en gang i fremtiden spør om hvordan det var å være ung voksen i 2015, så vil «Vingebelastning» være en av bøkene vi ber dem om å lese.
| 1
|
105252
|
Bokanmeldelse:Vanessa Diffenbaugh:
«Vi ba aldri om vinger»
«100 000 solgt i Norge!»
Med denne setningen på bokcoveret skal forlaget selge Vanessa Diffenbaughs nye roman.
Sitatet ovenfor gjelder Vanessa Diffenbaughs debutroman «Blomstenes hemmelige språk» som kom på norsk i 2012.
Den slo ettertrykkelig an.
Med «Vi ba aldri om vinger» vil hun gjenta suksessen.
Formelen hun benytter er ikke vanskelig å få øye på.
Man tar en gjenkjennelig, følelsesladet hverdagskonflikt: en ung alenemor av meksikansk opprinnelse (Letty) kjemper for sin og barnas eksistens på samfunnets nest nederste trinn.
Når det virkelig butter imot, tyr hun til alkohol og tilfeldige menn, mens Mama tar seg av husstell og barnepass.
Krisen inntrer når de gamle foreldrene ikke orker livet i halvslummen lenger, drar tilbake til Mexico, og Letty blir konfrontert med sin gedigne kollaps som omsorgsperson.
Noen barnefar finnes ikke i nærheten, men vi aner at eldste sønn (Alex) er resultatet av en seriøs ungdomsromanse med en student som senere har gjort karriere.
Når alt ser som mest håpløst ut, dukker likevel gode hjelpere opp og avverger katastrofe, og man aner en begynnende romanse.
Men gjett hvem som plutselig dukker opp i den fasjonable enden av det slitne nabolaget?
Jo, det er Wes, barnefaren, rik, ugift og barnløs, som ikke aner at han har en sønn boende på den andre siden av motorveien.
Legg til at skoleflinke Alex blir forelsket i en lett handikappet skolevenninne, Yesenia, som er ulovlig innvandrer, og som er truet av immigrasjonsmyndighetene.
Men ta det med ro, det må jo gå bra til slutt, og alle møtes på julaften med en tåre i øyekroken.
Forfatteren berører vesentlige konflikter, og det er ingen ting å si på fortellermuskler og pageturnerdriv.
Men den overfladiske småpratende stilen og mangelen på troverdighet i alle relasjoner (hvordan skal leseren kunne tro på at en normalt utrustet ung kvinne i dagens USA ikke aner hvordan hun skal varme et ferdigmåltid i mikroovnen?), svikter alvoret i stoffet og torpederer interessen.
I hvert fall hos denne leseren.
| 0
|
105261
|
Teateranmeldelse:Rått og ømt med Cohen
Rett fra levra og rett fra sjela, god rockefot og herlig humor - velkommen til Leonard Cohens univers på Oslo Nye.
Det ligger en utmerket blanding av kjærlighet, respekt og levd liv i denne forestillingen som utelukkende består av Cohens tekster og melodier.
Utvalget er variert og belyser ømheten, råheten, sinnet og det vonde som til sammen presenterer den kanadiske poetens mangfoldige persongalleri.
Oslo Nye Teater
«Teaterkonsert med sanger av Leonard Cohen»
Sorg, savn og sex er de universelle temaene, som i Håvard Rems oversettelser klinger som gripende små noveller – slik de også gjør fra Cohens side.
Med et ensemble på seks skuespillere og fire musikere som fra første tone er samstemte, blir det en musikalsk og tekstlig reise som i all vesentlighet berører og betar.
Selv når de dystre livsperspektiver utbroderes, finnes det gløtt av humor som ensemblet utnytter med finesse.
Med nyanser og varierte overganger pustes det liv og sjel til et helt livsløp.
Og det gjøres med kontrastene som ligger i spennvidden mellom melankoli poesi og rå realisme.
Cohens repertoar gjennom flere tiår består av en uendelig rekke med vakre og såre historier.
De berører tragiske kjærlighetsliv, behovet for kjønnslig trøst, en kald drink, men de berører også religion og tro, ofte sett gjennom skarpe politiske observasjoner.
Som for eksempel i «Hymne»:
Å, krigene vil bli tapt igjen
Den hellige duen vil bli tatt igjen
Kjøpt og solgt og kjøpt igjen
Den får ingen frihet mer
Eller i den hjerteskjærende beskrivelsen fra en New York en natt i desember i «Den berømte blå frakken»:
Og Jane var her med en lokk av ditt hår
Hun sa hun fikk den den natten i vår
da du trodde du skulle gå fri
Gikk du noen gang fri?
Kontrasten ligger i de burleske fortellingen som «Gå ikke hjem med ståpikk» eller den bittersøte «Ta en vals» der «en vals, en vals, en vals, en vals, med en særegen dunst av brandy og brunst, sleper seg bort for å dø».
Mange fine låter er med, historier fortelles av de ulike aktører som ikler seg rollene tekstene dreier seg om.
En heftig utgave av «Jeg er din mann« (I'm Your man) og «Vente på miraklet» er rock med fullt trøkk, Marit A. Andreassen er grandios diva med «På gjensyn lille venn» (So Long, Marianne) og Espen Beranek Holm gjør en dypt rørende versjon av «Den berømte blå frakken».
En av de største hitlåtene, «Halleluja», er forestillingens mest stillferdige og vakre, helt hudløst – helt nedpå; en sensuell duett mellom Marian Aas Hansen og gitarist Geir Zahl.
Regissør og musikalsk leder har snekret sammen et konsept som ærer opphavsmannen selv, men som også lever sitt eget liv med egne tolkninger.
Man behøver ikke engang å være blod-fan av Cohen for å ha glede av denne oppsetningen.
Den lever godt med sine ømme og ramsalte historier om mer eller mindre skadeskutte sjeler med ugreit kjærlighetsliv.
Både til å le og grine av.
| 1
|
105286
|
Bokanmeldelse:Bobbie Peers:
«Luridiumstyven»
Historien om 12 år gamle William Wenton, verdens beste kodeknekker, kunne vært en fantastisk fortelling.
Men debutant Bobbie Peers skusler bort det store potensialet.
Norske forlag skal ha stått i kø for å sikre seg Bobbie Peers' «Luridiumstyven».
Filmregissør Peers skriver frem et univers som kunne egnet seg som en Hollywood-film, med heftige dataanimerte spesialeffekter.
Så synd at Peers ikke har det språklige talentet som kan leve opp til det magiske universet han dikter opp.
La oss begynne med historien:
12 år gamle William gjemmer seg i Norge sammen med foreldrene.
Han vet ikke helt hvorfor, men det har noe å gjøre med bestefaren som forsvant i London for åtte år siden.
Når William løser verdens vanskeligste kode, Umuligheten, avslører han seg for onde krefter.
Han blir reddet og fraktet til Instituttet for posthuman forskning i England.
På instituttet blir han også presentert for luridium, et intelligent metall, som kan tenke selv.
Dette metallet må ikke komme i feil hender
«Luridiumstyven» låner effektivt ideer fra andre spenningsbøker og -filmer for unge, som Harry Potter, Percy Jackson og X-Men.
Selv om historien er suverent godt tenkt, er det skuffende at språket til Peers er så slapt og dårlig.
Ta for eksempel bokens åpning:
Om forfatteren
«Det var midt i morgenrushet.
Travle mennesker i alle former og fasonger hastet frem og tilbake.»
Her er vi nesten på skolestilnivå.
I to setninger etter hverandre kan vi lese om «vinden som ulte utenfor» og «snøen som pisket mot det lille vinduet».
Beskrivelsen «stummende mørke» gjentas to ganger med få linjers mellomrom.
Og formuleringer som «en massiv dør som så ut som sånne dører man har i bomberom» eller «setene så mer ut som sånne som er i racerbiler» er lite elegante.
Eksemplene er flere og kunne ha fylt en hel bok.
Karakterskildringene er også på A4-nivået, og vi blir ikke spesielt godt kjent med noen av bokens personer.
Peers' styrke er at han er morsom.
Spesielt er de ulike robotene svært fornøyelige.
Men det er bekymringsverdig at det ikke finnes ett eneste originalt språklig bilde i løpet av de 238 sidene.
Unge lesere skal ha mer enn bare spenning.
De skal også ha et godt språk.
| 0
|
105287
|
Bokanmeldelse:Helle Stensbak:
«Monopol»
Svarte klær, svarte penger og svart samvittighet.
Forfriskende krimdebutant skriver fra et musikkmiljø der penger styrer det meste.
Den norske krimarenaen begynner å bli svært tett befolket.
Men ved å kombinere de to fagene hun kjenner best, musikk og økonomi, klarer Helle Stensbak fint å forsvare sin egen plass på denne arenaen.
Rockestjernen Sally Hov tas livet av på ganske grusomt vis en mørk novemberkveld ved Ola Narr i Oslo.
Etter litt om og men er det politiførstebetjent Rigmor Stark som settes på saken.
Etter hvert som hun begynner å nøste i saken kommer Stark tett på et miljø der lyssky økonomi er normalen, og der kartellvirksomhet og losjementalitet er like vanlig som rusmisbruk og tinnitus.
Om forfatteren
Og ganske snart går det opp for henne at en eneste mann kan være i stand til å styre pengestrømmen i bransjen akkurat dit han selv vil.
Kan det også gi ham et motiv for å ville kvitte seg med Sally Hov?
Parallelt med dette avdekkes det en klassisk spritsmuglerbande, med røtter i Øst-Europa, men også med påfallende sentralt plasserte norske medhjelpere.
Mon tro om ikke dette kan forklare at Rigmor Stark føler seg påfallende motarbeidet i etterforskningen, og det av sin egen høyeste ledelse.
Til slutt skjønner hun at noen er ute etter å kompromittere henne, og truslene kommer snart både henne selv og datteren Jenny svært tett på livet.
Vårt nye bekjentskap i politiverdenen får altså mer enn nok å forholde seg til, og må faktisk reise helt til Jemen for å få klarhet i sakene.
Men før det har leseren blitt grundig introdusert både for byens rockebuler, nattbleke bransjeaktører, sleipe pengefolk og andre «scary monsters and super creeps».
Helle Stensbak har også et klart feministisk prosjekt med denne boken, noe som fungerer helt utmerket.
Det samme kan sies om både språket og intrigebyggingen.
Det som trekker litt ned, er for stor avstand mellom spenningsskiftene her og der, og noen umotiverte bipersoner som aldri finner sin plass i den store sammenhengen.
La likevel ikke dette komme i veien for hovedkonklusjonen:
«Monopol» fremstår som en grundig gjennomarbeidet debutantbok, preget av overskudd og skriveglede.
Sort/hvitt-fotografiene til May-Irene Aasen gir en fin, stemningsskapende tilleggseffekt.
Fortsettelse er med dette bestilt.
| 1
|
105299
|
Verdens kuleste Kari
En overlegen oppvisning i publikumstekke
ALLE TIDERS - 50 ÅR MED BANJO, VISER OG TULLBALL
Kari Svendsen fyller 65 og feirer 50 år i bransjen og serverer publikum en suveren historietime med skillingsviser, banjodueller og «god gammaldags revvy».
«Jeg hakke skrivi en tekst i hele mitt liv» sier Kari i kjent selvironisk stil midt i showet – det gjør ingenting, i«Alle Tiders» får hun vist hvilken fantastisk tolker hun er av andres tekster – og spennet er ganske stort:
Fra Lalla Carlsen via Øystein Sunde til Cornelis Vreeswijk.
Det starter riktignok smått sidrumpa; «Musik skall byggas utav glädje» med en langt fra perfekt svensk-uttale fra dama fra Ila.
Men, straks låten er ferdig smeller det:
«Dere trudde det var Lill Lindfors som kom nå?».
Og derfra har Kari oss i sin hule hånd.
Det blir feil å si «full kontroll», hun surrer litt med rekkefølgen på låtene – og en intro kommer før den skal.
Men, det som ville avstedkommet pinlig stillhet fra salen for andre klarer Kari Svendsen å snu til en fordel, til store latterbrøl:
Hun fleiper det bort på måter langt morsommere enn de fleste standup-komikere får til.
Hun tar seg lett inn igjen også, og er en glitrende historieforteller med en troverdighet og et sus av gamle Oslo som kanskje er i ferd med å forsvinne.
Sensasjonelle avsløringer er det også plass til:
Med Lillebjørn Nilsen til stede i salen gir hun oss svaret på hvem tanta til Beate egentlig er – jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hørt den historien før!
Låten er så karakteristisk Lillebjørn at det antakelig er dumskap å forsøke å tolke den.
Kari Svendsen tør, fordi hun kjenner den og har levd den.
Det går knirkefritt.
Det høyst potente bandet, Per Husby, Kjetil Skaslien, Edvard Askeland og Hermund Nygård sitter på ingen måte og glor; Rause Kari drar de med og lar dem flette røverhistorier naturlig inn i showet.
Kari Svendsen er en komplett entertainer:
Hadde noen fortalt meg tidligere i dag at jeg skulle gaule med på «Pølsemaker pølsemaker» før kvelden var omme ville jeg fnyst.
Kari Svendsen får det til, og det eneste minuset med «Alle tiders» er at det er plass til altfor få i lille teaterkjeller’n.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105300
|
Teateranmeldelser:«Klassen vår»
Nationaltheatret forteller med «Klassen vår» en lang, utpenslet og pinefull historie om ondskap.
Det er en historie for vår tid.
Utgangspunktet er dokumenterte hendelser:
I den polske byen Jedwabne ble nesten hele den jødiske befolkningen drept i juli 1941:
De ble drevet inn i en låve som ble tent på - og de ble brent levende.
En periode hadde byen vært okkupert av Stalins sovjet-styrker.
Da massakren fant sted, hadde tyskerne rykket inn.
Men det var i all hovedsak polakker selv som stor for den vanvittige handlingen.
«Klassen vår» er fortellingen om en skoleklasse, fulgt fra 20-tallet.
Halvparten var jøder, halvparten var polakker.
De var naboer og klassekamerater som ble bødler og ofre.
Grusomhetene er utpenslet nok.
Men spørsmålet ikke egentlig:
Hvordan kunne det skje?
Det blir faktisk for banalt og for vanlig.
For selve blodrusen, voldshandlingene, grusomhetene er dessverre helt banale.
Vi vet at det har skjedd igjen og igjen.
Og vi vet det skjer i dag:
Såkalt helt vanlige mennesker er i stand til ufattelige onde gjerninger og til dels ubegrenset faenskap.
Som samfunn, som kultur, som mennesker er det likevel noen spor å følge i dette dystre bilde:
Man kan spørre seg om hvordan torturistene og bødlene kan leve videre med seg selv - og hvordan deres gjerninger kan avsløres.
Og man kan spørre seg om hvordan historien brukes, av ideologiene, av religionene, av seierherrene, av ofrene.
Det blir en hovedsak i «Klassen vår», som har en besettende jakt på en mest mulig avdekkende og innlevd sannhet som mål.
Og dermed blir et glødende forsvar for menneskeverd og humanitet.
Det er blitt en utmattende, mer enn tre timer lang forestilling.
Skuespillerne jobber beinhardt og overbevisende med et uhyggelig vanskelig stoff.
Alle forsøk på snarveier blir effektivt blir blokkert av til dels uhyre problematiske små utfordringer underveis.
Samtidig er det en så effektiv dramatisk dynamikk i hele stykket, at selv om det må kalles utmattende, er det først og fremst fjetrende og utfordrende, emosjonelt og intellektuelt.
For midt i det hele, akkurat nå, i fredelige Norge, er det titusenvis av mennesker på vei mot Europa og mot oss.
Noen av disse menneskenes erfaringer kan ligne på hendelser i «Klassen vår».
Så mens vi forbereder oss på å bevise vår substans som sivilisert samfunn, kan det være tilrådelig å gå på teater og lære noe.
| 1
|
105304
|
Teateranmeldelse:«Halve kongeriket»
Det norske teater setter nye standarder og høy- og lavmål med «Halve kongerike»; for et teatersirkus!
Det er så mye små finter, gale assosiasjoner, håpløse koplinger, elleville parodier - og ditto musikk - at man simpelthen bare må gi seg over!
HALVE KONGERIKET:
Norsk politikk - the musical
Utgangspunktet kan ikke være annet enn Are Kalvøs.
For hvem andre enn han kan uttenkte Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som kjærlighetens utøvende makt i kongeriket?
Eller Martin Kolberg som Supermann og magikeren med tryllestøv over livets lyseste sider?
Som man vil vite:
Når utgangspunktetet er som galest - osv…
Og akkurat denne historien om norsk politikk og norsk kjærlighetsforståelse utspiller seg stort sett før kronprinsparets bryllup 25. august 2001, med start omkring 1997, da kronprinsen studerte ved Berkeley.
Og tre medstudenter, en homofil gutt, ei riktig streetsmart storbyjente og et blond overklassefrø alle forelsket seg i ham.
De drar til Norge for å bli gift - og søker hjelp hos Stortinget Kontroll- og …. osv.
(Heretter SKKK; Kalvø mistenkes for å bruke akkurat denne komiteen for å gjøre det umulig for anmelderne.)
Alt dette mens SKKK lever sitt eget liv, særlig sett gjennom den ytterst idealistiske nyvalgte stortingsrepresentant Anna fra (Søre) Gløppen og hennes inngang i SKKK og samlivet med Super-Martin.
Miksen er steingal.
Var man sur, kunne man kalle det både ustrukturert og gjennomført fragmentarisk.
På den annen side er dette så inn i hampen innfallsrikt, fylt av overskudd og galt - at det blir helt rett.
Men det gjelder jaggu å følge med:
Referansene og detaljene kommer stenograf-tett, poengene vanvittig og tidvis helt usaklig detaljert, parodiene på til dels uventete måter.
Har man, for eksempel, sett makan til identifisering ut fra ulike personers ganglag?
Nei!
Verken hos kronprinsen, Kongen, Erna Solberg eller Siv Jensen.
Ikke engang Jonas Gahr Støres lett krummede knær er utelatt.
Eller biskop
Stålsett kappeskriding.
Eller preste/mullah-jenkaen, påpasselig synkron.
Dessuten - og ikke minst - er Ingrid Bjørnovs musikk helt gjennomført tilpasset det hele.
En nokså usannsynlig miks av opera, country, rock, gospel, rap, mettall, viser og latino smører det hele dyktig inn.
Dette er fortellende musikalsk ironi på et meget høyt nivå (om en slik sjanger finnes, da.)
Som antydet:
Dette er så dumt og plumt og usakelig - i de aller lengste baner - at det simpelthen er nødt til å bli høsten muntre teater-storselger i hovedstaden.
Virkelig moro!
JON SELÅS
| 1
|
105309
|
Bokanmeldelse:Roy Jacobsen:
«Hvitt hav»
Han er en kystfolkets mester, Roy Jacobsen, en virtuos poetisk skildrer av en kystkultur med fiske, båtmannskap og praktisk virke.
Det starter med en fjetrende skildring av flekking av torsk – med detaljer og driv, billedrikt og vakkert.
I et sug trekkes leseren med på ny, inn i øyriket på Helgelandskysten der ensomme sjeler kan gjemme seg på gamle tomter, der man kan overleve, om man bare vet å sette et garn og ta i et tak.
Mens forløperen «De usynlige» nesten var en tidløs skildring, selv om den utspant seg på tidlig 1900-tall, kommer samtiden langt sterkere inn her – scenene er satt på tampen av 2. verdenskrig, høsten 1944, vinteren og våren 1945.
Ingrid forlater brått det traurige bøkkerloftet på fiskebruket med ti-timers dager med fiskeflekking og tar seg tilbake til Barrøy, i håp om at slektninger snart vil komme, tanten Barbro, Suzanne, ja kan Lars komme?
Langsomt stiger landskapet av menneskene fra første bok fram for leseren, og ikke minst kystlandskapet i øyriket, navnene på de forfalne småbrukene.
Ingrid går fra rom til rom i det tomme huset og minnes og tviler om hun har gjort rett i å komme tilbake.
Langs sine vandringer øyner hun aggressiv fugl, det driver noe i sjøen.
Lik driver i land, men hun finner også en levende, forbrent mann.
Hvem er han?
Hva slags språk snakker ham?
Ingrid vet det ikke da, men fangeskipet «Rigel» ble senket i november 1944, og over 2000 mennesker omkom, tyske soldater, tyske desertører og russiske fanger og andre.
Ingrid blåser liv i russerfangen som hun finner i vannkanten, og de forelsker seg, men vet også at hun må sende ham vekk.
Landet er okkupert.
Det er et stort drama og et stort lerret som Roy Jacobsen mesterlig spenner opp.
Et stykke på vei faller stoffet i to deler – lenge domineres romanen av det tidløse, med de nitide skildringene av arbeidsoppgaver som Ingrid står for, og som etter hvert utføres når flere mennesker ankommer Barrøy, slekt og de evakuerte fra nordligste Norge, etter at okkupantene brant ned Finnmark og Nord-Troms.
Så stiger omverdenen inn, verdenskrigen med noen gode, men også de onde menneskene som jakter på fanger og som herjer brutalt med Ingrid.
Samtidig er krigsårene skildret med behørig distanse, og de to delene henger ikke helt sammen, fordi det hele er antydende.
Men romanen bæres trygt oppe av en romanforfatter som fører et vidunderlig vakkert språk og har en poetisk kraft.
Dialogene og de kraftfulle uttrykkene på lokal dialekt skaper autentisitet.
Kapitlene og scene etter scene rundes av med eleganse og finesse.
Roy Jacobsen behersker det korte formatet.
En fryd for sjel og hjerte.
| 1
|
105310
|
Bokanmeldelse:Anne Holt «Offline»
Terror, rasisme, 17. mai og en uløst forsvinningssak fra 1996:
Utfordringene står i kø når Hanne Wilhelmsen gjør comeback fra sitt selvpålagte eksil.
Hvem skulle tro at det gikk an å skrive en krim der hovedpersonen sitter i en rullestol og som attpåtil nekter å treffe andre mennesker?
Vel, proffe Anne Holt klarer det.
Åtte år etter forrige krim om Hanne Wilhelmsen, ruller Holt henne tilbake i manesjen i «Offline».
Noen få vindkast unna Wilhelmsens kostbare leilighet på Frogner i Oslo, eksploderer det 8. april 2014 en bombe i lokalene til Islamsk Samarbeidsråd i Norge.
Mistanken rettes straks mot radikaliserte muslimer.
Så er det også en ukjent organisasjon, Profetens Sanne Ummah, som tar på seg skylden.
Men finnes de egentlig?
Flere bomber og trusler kommer, og 17. mai kan være et mulig hovedmål.
Noen ord om bokens åpning:
En vakrere og mer elegant åpning på en krimroman er det lenge siden jeg har lest.
Å følge Offiseren, den erfarne brevduens ferd over Oslo, er nydelig beskrevet og et godt grep:
Fra duens perspektiv geleider Holt leseren innom ulike karakterer som senere viser seg å ha en viktig betydning for historien.
Lyst til å høre bok-snakk?
Hør VGs bok-podkast Pocket!
Om forfatteren
Hanne Wilhelmsen er en fascinerende karakter.
Hun har akkurat takket ja til å hjelpe politimester Silje Sørensen til å starte en cold case-duo sammen med den ferske politibetjenten Henrik Holme, en sosial klønete person, med et påfallende ytre.
Wilhelmsen er ikke så glad i mennesker, men Henriks blikk og metoder, minner henne om seg selv.
Sammen tar de tak i en uløst forsvinningssak fra 1996, som viser seg å ha større betydning enn de først tror.
Følelsen av utenforskap står sentralt i «Offline».
Dette gjelder både Hanne og Henrik og flere av de andre karakterene.
Men også tittelen, «Offline», peker mot det å være utenfor.
For hvordan skal man unngå PST, som benytter høyteknologisk datautstyr med avanserte algoritmer til å overvåke terrormistenkte?
Jo, man tar i bruk gammeldagse metoder for å kommunisere.
Holt skriver med overskudd om dagsaktuelle tema som terror og rasisme, og sparker Frp flere ganger på leggen.
Hun vier også plass til morsomheter, som når Wilhelmsen lukter på en dokumentmappe og Henrik tenker:
«Hun drev pinadø og snuste på en gammel sak».
Med «Offline» viser Holt frem krimkunst av høy kvalitet.
| 1
|
105323
|
Bokanmeldelse:Peter Høeg:
«Effekten av Susan»
Peter Høegs nye roman er en jamesbondsk jakt på samfunnsfiender i et virtuelt Danmark.
Den anerkjente fysikeren Susan Svendsen, hovedpersonen i Peter Høegs nye roman «Effekten av Susan», må ha «et visittkort på størrelse med et julekort» for å få plass til alle titler og utmerkelser.
Dessuten besitter hun den egenskapen at ethvert menneske hun treffer, må avsløre sine innerste tanker for henne.
Dette er Susan-effekten.
Sammen med ektemannen Laban og tvillingene Thit og Anders, alle like sprengbegavede på hvert sitt felt, blir hun hentet ut av indisk fengsel hvor en hard dom venter, av en høyt plassert dansk statsfunksjonær, og lovet fritt leide og frafall av tiltale dersom hun vil stille talentet sitt til rådighet i jakten på lederen av en hemmelig gruppe eksperter.
«Fremtidskommisjonen» er nedlagt, men dens undersøkelser har brakt opplysninger for dagen av største viktighet for hele den vestlige verden.
Opplysninger som mørke krefter vil hindre offentligheten å få del i.
Dermed ligger alt til rette for avsløringen av en typisk høegsk konspirasjon som involverer toppsjiktet i dansk vitenskap, politikk, forsvar og finans, med en operativ gren bestående av hardkokte kriminelle.
Men dette er ikke bare en snedig konstruert røverhistorie.
Ideen om at våre øverste ledere i lang tid har vært klar over konsekvensene av truende klimakatastrofer, overbefolkning, økologiske ødeleggelser, økonomiske kriser og voksende voldelig sosial uro, ligger som en klangbunn under Høegs undergangsfabel.
Dramatikken består i at ingen makthavere ønsker slik informasjon lekket ut til offentligheten.
Drivkraften til de mektigste er maktbegjær, jakten på økonomisk gevinst og personlig prestisje.
Familien Svendsen tar saken.
Susans hypnotiske evne til å lete frem sannheten blir en ledetråd inn i maktens sentrale kamre.
Det oppstår livstruende situasjoner i fleng, men familiens snarrådighet og samlede analytiske kapasitet styrer dem klar.
Selv fremstår Susan som noe av en Superwoman.
Forfatteren prøver å dempe inntrykket ved å innføre en familiekonflikt, uten at det blir helt overbevisende.
En kvinne som hevder at følelser i bunn og grunn bare er kjemiske reaksjoner på det mikrobiologiske plan, er vanskelig å plassere i en ladet erotisk situasjon.
Høeg makter alltid å fylle sine høyst originale sujetter med en egen fengslende atmosfære og en uimotsigelig litterær substans.
Dette er også i høy grad til stede i årets bok.
Hans litterære verktøy, vokabular, stilsans, dramatiske overblikk og kontroll over mengder av fakta, imponerer igjen og igjen.
Likevel blir historien om familien Svendsens ytre og indre liv blir aldri det skjebnedrama som det legges opp til.
Høegs elitisme, hans beundring for det unike, eksepsjonelle menneske, gjør, sammen med fascinasjonen for naturvitenskap, at aktørene hans her kommer til å ligne stiliserte brikker i et spill om fremtiden i en virtuell, jamesbondsk versjon av Danmark.
| 1
|
105326
|
Bokanmeldelse:Vetle Lid Larssen:
«Hvordan elske en far – og overleve»
Det er dristig å skrive bok om sin egen far.
Enda dristigere er det når boken samtidig er en historie om alzheimer, og dermed om sykdom og uavvendelig død.
Men Vetle Lid Larssen trosser alle vanskelige odds, og leverer en fortelling breddfull av skriveglede, lyst og overskudd.
Skuespilleren Lars Andreas Larssen ble folkekjær kjendis da han var i 50-årene.
Frem til da hadde han vært en middels vellykket skuespiller, og i sine unge år fredsaktivist sammen med Sonja Lid – Vetles mor og Lars Andreas’ første kone.
Den offentlige personen Lars Andreas Larssen var en nordnorsk urkraft; karismatisk, utadvendt og høyrøstet.
Han gjorde en gang for alle uttrykket «hestkuk» til allemannseie, og han kunne slippe unna med grovheter og absurde innfall i de mest usannsynlige settinger.
Det var denne mildest talt dominerende farsfiguren unge Vetle fant ut at han måtte frigjøre seg fra.
Og det så grundig at han gikk rett fra foreldrenes 70-tallsverden med frigjort livsstil og venstreradikale holdninger, over til det mest stivbent borgerlige miljøet han kunne finne:
Riksmålsforbundet og gamle Morgenbladet.
Han ble en periode til og med assistent til farens erkefiende fra Nationaltheatret, Toralv Maurstad.
Og han lykkes med sitt prosjekt:
For en stakket stund var flogvitet og skribenten Vetle Lid Larssen en større stjerne i norsk kulturliv enn faren.
Men det skulle selvsagt ikke vare.
En stor del av boken er altså en historie om fadermordet – i overført og litterær betydning.
Parallelt er det en historie om sykdom, om hvordan den voksne sønnen må innta rollen som den foresatte, om strevet med å forsone seg og om de samtalene som aldri ble noe av mellom far og sønn.
Dette virker kanskje mer dystert enn underholdende, men boken er faktisk en sann svir å lese.
Den er full av festlige historier, sylskarpe observasjoner og perfid presise portretter.
Vetle Lid Larssen skriver på sitt aller beste i denne boken, det gnistrer i formuleringer og lyser av fortellerglede.
Alle lesere vil nok ikke føle seg helt hjemme i det tidvis gammelmodige riksmålet han fører, og enkelte steder kommer han i skade for å gjenta seg selv.
Likevel våger jeg den påstand at «Hvordan elske en far – og overleve» representerer et foreløpig høydepunkt i forfatterskapet til Vetle Lid Larssen.
Hvorfor forlaget og forfatteren har valgt å kalle boken en roman er imidlertid ikke så lett å forstå.
For dette er vel ikke bare løgn og forbannet dikt?
| 1
|
105332
|
Bokanmeldelse:David Lagercrantz:
«Det som ikke dreper oss»
Boken inneholder en grei intrige og høyaktuell tematikk.
Likevel faller den igjennom sammenlignet med originalen(e).
David Lagercrantz har skrevet en helt ordinær thriller fra det velkjente Stig Larsson-universet.
Det er altså årets mest omtalte litterære comeback vi snakker om:
Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er tilbake, og mye er som før.
Men i Blomkvists tidsskrift Millennium er man for alvor i ferd med å merke konsekvensene av mediekrisen.
Annonsører og lesere forsvinner i høyt tempo, og inn fra siden kommer det slu norske medieselskapet Serner (en hybrid av Schibsted og Berner-gruppen?) som nye medeiere.
Millennium må tilpasse seg markedet, og den gamle journalistiske blodhunden Mikael Blomkvist sliter med formen.
Parallelt med dette er Lisbeth Salander i ferd med å lykkes med århundres største hackerangrep, samtidig som en svensk professor og ekspert på kunstig intelligens sitter med opplysninger som kan få globale ringvirkninger.
Naturligvis knyttes disse handlingstrådene sammen, og igjen er det det umake paret Salander og Blomkvist som angriper skurkene fra hver sin kant.
Lisbeth får sin hevn og Mikael får sin sak.
Lyst til å høre bok-snakk?
Last ned ny episode av VGs bokpodcast Pocket!
Det tar tid før handlingen kommer skikkelig i gang, og særlig trekkes tempoet ned av for mange umotiverte sidehistorier, flatt språk og lange dialoger.
Det hjelper heller ikke noe særlig at mye av handlingen dreier seg rundt nokså nerdete utlegninger om kvantedatamaskiner, kunstig intelligens og algoritmer.
Det politiske korrekte ivaretas i og for seg på uklanderlig svensk vis.
Her sitter amerikanske NSA og forbryterske kapitalkrefter i en og samme båt.
Hørt den før?
Hverken Lisbeth Salander eller Mikael Blomkvist kan sies å ha gjennomgått noe interessant utvikling siden sist.
De sliter begge med de samme spøkelsene fra fortiden, og opptrer akkurat slik vi forventer av dem.
Det jeg savner aller mest i denne oppfølgeren er de personlige, mellommenneskelige og emosjonelle avgrunnene som lå bak den ytre handlingen i Larssons tre bøker.
Lagercrantz blir for endimensjonal, og dermed fremstår også «Det som ikke dreper oss» som i overkant banal.
Boken skiller seg grunnleggende sett svært lite fra den ordinære internasjonale thrillerlitteraturen.
Dusinvare du får kjøpt på alle verdens flyplasser.
Og kanskje var det nettopp det som var planen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.