id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
105341
|
Bokanmeldelse:Lars Saabye Christensen:
«Magnet»
Så er den her, en stor ny roman av Lars Saabye Christensen.
Gjennomarbeidet, velkomponert, velskrevet, velopplagt.
Gled dere.
Lars Saabye Christensen har skrevet store epos før.
«Magnet» er på høyde med, og vel så det, «Beatles» og «Halvbroren».
«Magnet» har et episk svung som treffer den generasjon denne anmelder tilhører, med stor tyngde.
Trolig vil den fascinere også andre generasjoner.
Her er en roman som borrer inn i 1970-årenes studentliv på studentbyen og på Blindern med så levende skildringer at man lukter og fysisk kjenner det politiske presset og peset fra høylydte medstudenter:
«Hvilket 1. mai tog skal du gå i?!»
Og anklagene om borgerlige vaner:
«det finnes noe som er større enn eksamen».
Her er selvproletarisering, raljering, humor, alvor.
Her er en stor roman om kjærlighet, en roman med drøm og virkelighet – med surrealistiske og absurde passasjer, en magisk realisme.
Saabye Christensen gestalter et stort lerret med utgangspunkt i et lite fellesskap av medstudenter på Sogn studentby, der Jokum Jokumsen og Synne Sager, studenter i litteratur og kunsthistorie, et umake par, finner hverandre.
Jokums foreldre synes Synne er «snerten».
Leseren følger deres livsferd ut av Norge, først til København der hun får hovedfag i hollandsk stilleben, og han svennebrev i fotografi.
Det bærer til San Francisco, med yrkesmessig suksess og utfordringer for Jokum som fotograf, og Synne som ambisiøs mentor og kurator – og helsemessig håpløshet og skrantende foreldre der hjemme.
Lyst til å høre bok-snakk?
Last ned ny episode av VGs bokpodcast Pocket!
Sannelig er en forfatter med på ferden, som stikker hodet inn i og ut av historien, som finansiert av studielån skrev og skrev i studentbyen, først med manuell skrivemaskin, så elektrisk, og så på datamaskin.
Forfatteren får til sist ferdig en stor roman, men lanseres tragisk nok i det tvillingtårnene på Manhattan treffes av to fly.
Det er lite fristende å røpe for mye fra denne leseropplevelsen.
For Saabye Christensens leserskare er her et vell av kjente elementer, en fysisk skavank:
Jokum er så høy og mager at han en gang måtte løses ut av sin egen floke av bein og armer.
Her er en motorsykkel med sidevogn.
Her er små gjenstander med stor kraft:
Jokums magnet som følger med verden over.
Her er velkjente gater og et ryddig hjem på Skillebekk, to sett foreldre som tegnes med finesse, en oslokoloritt av sobert merke.
En gang i Kirkeveien, vis á vis Prestenes kirke, møter Jokum en liten gutt med krøllete hår som heter Barnum.
Damen i kiosken ser på de to og sier:
«Jeg tror nesten dere to kunne blitt bestevenner».
Velkommen til en roman med magnetisk snert.
| 1
|
105343
|
Bokanmeldelse:Mara Lee:
«Future perfect»
Mara Lee er et lite feiltrinn unna et mulig mesterverk.
Hils på Dora, Lex og Trip.
En absurd familie av skakke skikkelser.
Dora er den vakre syersken som lager klær for funksjonshemmede.
Hun har to sønner med to ulike fedre:
Lex, hvis far var invalid.
Trip, hvis far skal være en ukjent adelsmann fra Paris.
I den svenske bygda Kvitorp blir familien uglesett.
Ikke bare er Dora mystisk og vakker, men hun legger seg også «på rygg for hvem som helst».
Men det skal bli verre for denne merkelige familien.
Når alle tre blir forelsket i den vakre tenåringen Chandra, starter de store forviklingene.
Trip og Chandra finner hverandre gjennom gjensidig forelskelse og lek.
Dora dyrker henne.
Lex må derimot kue sine følelser og holde seg på avstand.
Så skjer det noe fatalt.
I en desperat handling klarer Lex å sende sin lillebror til Paris.
«Future Perfect» er en original, skitten og smertefull historie å lese, og er hakket mer ambisiøs enn Lees forrige roman, «Salome», som kom på norsk for tre år siden.
Jeg får assosiasjoner til filmen «Winter's Bone» fra 2010 med Jennifer Lawrence i hovedrollen under lesningen: en liten bygd fylt med kynisk sladder og rå kulde.
Mara Lee skriver glimrende.
Språket hennes sløver aldri; det er energisk og kraftfullt.
De språklige bildene sitter igjen hos leseren, for eksempel skildringen av oktoberkulden:
«En fredfull kulde, en slik man kan strekke ut hånden og ta på, skjære ut skulpturer av eller gjemme seg i».
Om forfatteren:
Selv om «Future Perfect» er en knallgod roman, så mener jeg at potensialet er enda større.
Lee kunne ha skapt et mulig mesterverk.
Dessverre gjør hun et lite feiltrinn.
Hun forlater Dora, Lex og klaustrofobiske Kvitorp og lar Trips utsvevende liv i Paris ta for mye plass.
I Paris forsøker Trip å døyve savnet etter Chandra ved å tilby sine tjenester til byens homofile.
Han blir som sin mor: lett på tråden.
I tillegg er han, uten å vite det, på sporet av sin far.
Underveis blir vi kjent med enda flere rare og skakke skikkelser, og da synker intensiteten.
Jeg vil heller lese enda mer om Lex, Dora og Trip.
Det er samspillet mellom disse tre som er sprengkraften i denne historien.
Oversatt av Pernille Rygg.
| 1
|
105350
|
Bokanmeldelse:Christer Mjåset:
«Det er du som er Bobby Fischer»
Christer Mjåset legger seg nært opp til krimsjangeren i denne velkomponerte «Lillehammer-romanen», der en godt voksen mann reiser tilbake til sin oppvekstby for å delta i en begravelse.
Motstrebende tvinges han til å konfrontere uavklarte hemmeligheter fra den skjebnesvangre sommeren da guttegjengen herjet, en nær venninne forsvant for godt og familien gikk i oppløsning.
Jeg-fortelleren Håkon er 40 pluss og enslig.
Han har ingen lyst til å delta i begravelsen til ungdomsvennen Kristoffer, som har omkommet i en bilulykke.
Allerede på vei nordover føler han seg uvel.
Framme på Lillehammer nærmest jages han av toget:
Har han ikke sett konduktøren før?
Under en spasertur treffer han gamlekompisen Per og blir med ham hjem.
Etter hvert samles Kristoffers venner i kirken, og begravelsen starter.
Rammefortellingen går over et døgn, fra Håkon ankommer og til han tar toget tilbake neste formiddag.
Men det er i malende tilbakeblikk fra en høydramatisk sommer på 1980-tallet at romanen får dybde og perspektiv.
Håkon var nemlig aktiv i en guttegjeng som stjal, oppbevarte og solgte gjenstander fra hus og leiligheter som gjerne sto tomme etter at eierne hadde blitt satt i fengsel for landssvik.
I seg selv en oppsiktsvekkende historie.
Men det handler like mye om Agnes, Håkons første store, ulykkelige kjærlighet, som andre i gjengen også hadde et godt øye til.
Håkon og Agnes var to alen av samme stykke: sårbare ungdommer som fant sammen i et dypt vennskap da hormonene herjet, innestengt raseri boblet og kjernefamiliene krakelerte.
Hennes forsvinning ble aldri oppklart.
Kristoffer og Håkon var sjakkompiser og medlemmer av samme klubb.
VM-matchen mellom Spasskij og Fischer ble gjerne tema da vennskapet fortsatte gjennom studietiden.
Sjakkvennskapet inneholder en skjebnetung dimensjon som først avsløres helt mot slutten av boken.
Mjåset skriver klart og enkelt, med en muntlighet som kler både hovedpersonen og historien.
Men det er ikke språket eller settingen som gjør romanen original.
Nattlige ekspedisjoner til skumle steder, plutselig sveipende billys og unggutter på vill flukt har vi lest om før.
Det originale ligger i måten Mjåset samler og driver fram en historie der ungdomsliv og voksenliv, grenseoverskridende atferd og problematisk privatliv speiler hverandre.
«Det livet man lever, velger man selv», tenker Håkon.
Boken belyser de dypere lag av sannhet i denne trivielle setningen.
Romanens første halvdel kan virke langsom og omstendelig, men det spisser seg til etter hvert.
Når gravølet fortsetter i mer uforutsigbare omgivelser, ser vi at de gamle opplevelsene har satt varige spor.
Uavklarte spenninger kommer til overflaten.
Hvem var egentlig Kristoffer, gruppens leder?
Tok han noen hemmeligheter med seg i døden?
Mjåset skriver detaljert om et miljø han kjenner:
Lillehammer i fortid og nåtid.
Borgerlig mentalitet og følelsen av innestengt småby skildres også med betydelig troverdighet.
Dette er en godt gjennomført roman som bør appellere både til unge og mer voksne lesere.
| 1
|
105351
|
Bokanmeldelse:Martin Pistorius:
«Da jeg var usynlig» («Ghost boy»)
Sterk selvbiografi om hvordan det er å være bevisst når alle tror du er hjernedød.
Sørafrikanske Martin Pistorius ble uforklarlig syk som tolvåring, og falt etter hvert inn i koma.
Fire år senere begynte bevisstheten å komme tilbake, men det var det ingen som merket, hverken på pleiehjemmet eller i familien.
Først da han var 25 år ble det oppdaget at han kunne reagere på stimuli, og en lang restitusjonsprosess kunne begynne.
Forskere ved Universitetet i Pretoria bisto i arbeidet, hvor Pistorius lærte å kommunisere via en datamaskin med spesiallaget programvare.
I dag er han sensasjonelt nok både i arbeid og lykkelig gift.
Pistorius har fått hjelp fra suksess-ghostwriteren Megan Lloyd Davies i arbeidet med sin selvbiografi, og har valgt en kronologisk form.
Historien begynner etter at bevisstheten er kommet tilbake, med en beskrivelse av all kjedsomhetens mor:
«Tiden er uendelig, og jeg har lært meg å miste meg selv helt i den.
Det kan gå dager, om ikke uker, da jeg skrur av alt og blir helt svart inni meg, gjør meg selv til et ingenting som blir vasket og matet og løftet fra rullestol til seng, eller lar meg oppsluke av små tegn på liv som jeg ser rundt meg.»
Til tross for sin himmelropende tristesse, er avsnittet representativt for den relativt jordnære, nøkterne fremstillingsformen som preger boken.
Pistorius skriver om hvor vondt han har i kroppen på grunn av de ubehagelige posisjonene han sitter eller sover i.
Han skildrer sin frykt for å være fanget i et isolerende skall resten av livet, og sin skuffelse over å ikke bli sett som den han er.
Leseren introduseres for familien og pleierne ved daghjemmet, samt de sterke følelsene han knytter til sosial omgang.
Gradvis oppstår en rystende forståelse av at det bare er et sjeldent syndrom som skiller ham fra vanlige mennesker.
Ved å holde fast på det hverdagslige universet, klarer Pistorius å bygge en bro til leseren.
I stedet for å pirres av fascinasjonen knyttet til et sjeldent syndrom, blir man oppmerksom på den enorme betydningen av alt vi tar for gitt.
Å kunne gi uttrykk for sine egne lyster, å være i stand til å klare seg selv, fremstår her i en heroisk dimensjon.
Noen ganger kan man lure på om fortellerstemmen kommer fra Pistorius selv, eller om han befinner seg et sted bak det relativt polerte ghostwriterspråket.
Men slike spekulasjoner næres kanskje mest av forundringen over at en mann som har vært språkløs, kan bli så imponerende uttrykksfull.
Oversatt av Solveig Moen Rusten.
| 1
|
105352
|
Erna Solberg (H)
Fremstår troverdig, er trygg i statsministerrollen.
God i oppgjøret om det grønne skiftet med MDGs Rasmus Hansson.
Solid i oljepolitikken, balansert, forvalter den fornuften hun og Jens Stoltenberg tidligere sto sammen om.
Klarte seg ikke like godt i skattedebatten, fremsto tidvis litt sur.
Suveren i debatten om kommunesammenslåinger, knuste Jonas Gahr Støre her.
| 1
|
105353
|
Jonas Gahr Støre (Ap)
Støre leder landets klart største parti, som dominerer på meningsmålingene.
Men foreløpig er han ikke i nærheten av å dominere disse debattene.
Sliter med formen, selv på denne kvelden hvor han skulle reise seg etter nederlaget for halvannen uke.
Klarer ikke å sette noe preg debatten om hva som skjer med Norge etter oljen.
Mens alle snakker om hva som bør gjøres i Norge, snakker Støre om å dra til Paris.
Men så:
Klar, tydelig og engasjert i sin kritikk av regjeringens skattekutt.
Fortellingen om skatteletter for rike versus velferd til mange er Aps beste kort og mangeårige paradenummer i slike debatter.
Duellen om kommunereform var ikke heldig for Ap-lederen, her var tåkefyrstetendensene fremtredende.
Det er fortsatt svært vanskelig å fatte hva Ap egentlig vil gjøre for å redusere antall kommuner.
| 0
|
105354
|
Siv Jensen (Frp)
Har finansministertyngde når hun snakker om arbeidsplasser og forsvaret for olje- og gassnæringen.
Her er hun på den ansvarlige Jens Stoltenberg-linjen, og har stor troverdighet.
Klarer ikke å sette fast Støre om Aps skatteøkninger, litt overraskende defensiv, og lar de rødgrønne vinne skattedebatten.
Heller ingen god duell om søndagsåpne butikker mot en offensiv Hareide, og klarer ikke engang å vinne innvandrings- og integreringsrunden som vanligvis er Frps beste sak.
| 0
|
105355
|
Knut Arild Hareide (KrF)
Debattens vinner.
På sitt aller beste i debatten om Syria og flyktningene.
En tordentale vi aldri før har hørt fra ham.
Oppriktig engasjert, oppriktig sint.
Litt fraværende i oljedebatten.
Tar i kjent stil til orde for samling i sentrum, om en skattereform som kan samle et bredt flertall.
Svært god i duellen med Siv Jensen om søndagsåpent.
Hareide er pragmatisk og prinsipiell på samme tid.
Her bygger KrF og Ap bro:
Vekk fra Høyre
| 1
|
105369
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Mere blod»
Melankolsk spenning.
Språklig overskudd og fortellerglede preger den andre boken i Jo Nesbøs kriminelle sjangerlek.
En mann som kaller seg Ulf er på rømmen.
Stedet er Finnmark, året er 1977 og Ulf har et stort problem.
Han forsøker å flykte fra en uoppgjort narkogjeld og en enorm sorg, men mest av alt flykter han fra seg selv.
I bagasjen har han en stor pengesum, og i hælene har han noen som er ute etter både penger og hevn.
Av alle steder havner Ulf i læstadianermiljøet i Finnmark, midt blant hemmelighetsfulle kvinner og underfundige samer.
Han søker tilflukt i en hytte, men selvsagt klarer han hverken å unnslippe forfølgerne eller lokalbefolkningens nysgjerrighet.
Det er duket for menneskejakt på vidda.
Miljøet er altså et annet enn i vårens Nesbøbok «Blod på snø», men tidskoloritten er den samme og flere av bakgrunnskarakterene kjenner vi også igjen.
Blant andre fiskehandleren som egentlig er en av Oslos store narkobaroner.
Jo Nesbø holder seg i utgangspunktet innenfor den tradisjonelle, hardkokte krimlitteraturens sjangerkrav.
Slik er det få, om noen, overraskende vendinger i selve den ytre handlingen.
Men det er Nesbøs språklige overskudd som virkelig løfter denne boken.
Både småmorsomme personskildringer, fine landskapsbilder og andre formuleringer tyder på at forfatteren har moret seg under skrivingen.
Et sted skriver han for eksempel om en person at han hadde «rulleblad som en østtysk dissenter».
Artig, og ikke minst tidstypisk formulert.
Men heller ikke i denne boken styrer Nesbø helt klar av i overkant mye sentimentalitet, særlig i skildringene av forholdet mellom menn og kvinner.
Og han kunne nok ha dempet de bibelske referansene noe, det blir vel mye synd og svik, fordervelse og tilgivelse, selv om vi befinner oss blant læstadianere.
Likevel: spenningen bygger seg opp på sikkert vis, og bokens avslutning gir bokstavelig talt håp om en fortsettelse.
Årets to «annerledes» bøker fra Jo Nesbø kan vise seg å være et positivt litterært sidesprang som vil gi ny energi og motivasjon til forfatterens mest forpliktende forhold.
Nemlig det til Harry Hole.
| 1
|
105378
|
Bokanmeldelse:Ketil Bjørnstad:
«Verden som var min.
Sekstitallet»
«Verden som var min» er en varm og velopplagt bok.
Ketil Bjørnstad har hevet seg ut i et ambisiøst prosjekt, å skrive sitt liv, tiår for tiår.
Det kan bli riktig bra, især om han i fortsettelsen strammer inn.
«Verden som var min» er en varm og velopplagt bok, og blir bedre for hvert år han skriver seg inn i barndommen, fra nyttårsaften 1959 til og med nyttårsaften 1969.
Man formelig ser Bjørnstad humre og trives ved tastene.
Her er humor, gode observasjoner, snertne situasjoner, men ikke bare idyll, livet er både spisst og krasst for en gutt som nok er litt einstøing, fet blir han også.
Her er ingen Knausgårds direkthet, Bjørnstad er langt mer indirekte i formen.
Det kler prosjektet, Bjørnstad makter å skrive ut fra barnets horisont og verden, ikke ut fra fasit:
Om barnet som ikke vet at han er eslet til å sitte ved tangentene.
Om barnet som ikke helt fatter fedmen som fester seg rundt livet.
Om en gutt som snubler inn i puberteten.
Det musikalske talentet er underkommunisert i begynnelsen.
Den første konserten omtales indirekte, etter den har funnet sted.
Men når han får Amalie Christie som spillelærer forløses han.
Hennes ektefelle Dan Lindholm på Steinerskolen ble også avgjørende.
Lindholm var som Knappestøperen hos Peer Gynt, skriver Bjørnstad, han forsøkte å ”støpe” elevene om, var en lærer som ”ville noe” med klassen.
I det hele er beskrivelsen av Steinerskolen noe av det mest fascinerende.
Og trolig henger det lindholmske menneskesyn ved Bjørnstad den dag i dag.
Gutten Ketil forstår ikke hvordan han skal klare seg etter Steinerskolen.
Det gjør han da heller ikke, han øver.
Ungdomsskole og gymnas droppes, korrespondansebrev ofres til fordel for dagslang øving og nye filmer på kino.
Etter hvert bæres flygeler båret opp knirkende trapper i familiens sjabre hus, og Bjørnstad går opp til andre eksamener, klaverkonkurranser og debut.
Dårlig råd i vest
Familien er mor, far, en storebror og Ketil som bor på Røa, Jar og på Frogner.
Beste vest, med dårlig råd.
De fire «lever i hver sin verden» og er samtidig «sinnsykt glad i hverandre».
Ingeniørfar og en mor som har flere jobber – sufflør på Operaen, i bokhandel og hos en fotograf – det blir spennvidde og spenning av slikt.
Lille Ketil er fylt av angst for foreldrene når de krangler, når de ikke sier noe, når den ene går ut – skiller de seg? skjer det noe med mor?
Familien er skildret med kjærlighet, og uroen gjenkjennelig.
Portrettet av moren er bevegende, faren blir nær gjennom sitt politiske engasjement på venstresiden som overføres til sønnen.
Far leser Dagbladet og Orientering og diskuterer politikk og Nei til atomvåpen, kveld etter kveld.
Faren trekker sønnene med på atommarsjen i 1961 og store politiske møter.
Den lille familien skildres i spennet til den store verden, gjennom en lang rekke dokumentariske riss av begivenheter som preger 1960-tallet: forfattere og filmskuespillere i ulykker, politikere i en rekke politiske kriser.
Mange av disse begivenhetene kan selv den veslevoksne gutten vanskelig huske eller ha opplevd, her har Bjørnstad lest seg opp og trekker avisene flittig inn.
Andre dokumentariske skildringer er opplagt selvopplevde, som romfart, sport og en del politikk.
Vi anmoder om begrensingens kunst i dokumentariske innslag og en allmenn innstramming når Bjørnstad kjører sin fars bil videre, inn i 1970-tallet.
Stramme inn 150-200 sider?
Lykke til.
| 1
|
105379
|
Bokanmeldelse:Betty Smith:
«Det vokser et tre i Brooklyn»
Et slør av sentimentalitet og nostalgi hviler over klassikeren «Det vokser et tre i Brooklyn».
En rørende bok full av fortvilelse og håp, romantikk og drømmer – og bøttevis med X-faktor.
Hva gjør en roman til en klassiker?
Ikke godt å si.
«Det vokser et tre i Brooklyn» har bergtatt millioner av lesere, men er ingen høylitterær bauta.
Romanen er – i ordets beste mening – en velskrevet underholdningsroman.
Boken, som utkom i USA i 1943, ble første gang utgitt på norsk i 1946.
Når Gyldendal nå gjenutgir romanen, er det i Vibeke Saugestads utmerkede oversettelse.
Hun har gitt romanen en moderne språkdrakt, samtidig som hun respekterer originaltekstens sjarmerende gammelmodighet.
I boken drikker man «sodavann» og ikke «brus».
Gjennom atten år – frem til 1918 – følger vi den fattige familien Nolan i Brooklyn, New York.
Hovedpersonen er den unge, standhaftige Frances.
Hun er omgitt av et menasjeri av dydige (samt et knippe frivole) kvinner og staute (og drikkfeldige) menn.
Trass i fattigdommen er de stolte mennesker som nekter å la seg undertrykke og som avviser alle almisser.
Med ukuelig pågangsmot kjemper Frances, broren Neely og moren Katie for å tjene nok penger til mat og husleie – samtidig som de vil noe mer enn å overleve.
De vil lykkes.
Slik eksemplifiserer de den amerikanske drømmen om at alle som bare vil – og vil nok – klarer å kjempe seg fri fra fattigdommens åk.
Boken kan leses som besk kritikk av det amerikanske samfunn og Brooklyns synlige og usynlige klasseskiller.
Samtidig tegner den et noe naivt glansbilde av alle de muligheter som venter dem som bare er smarte og flittige nok.
Betty Smiths fortelling er vanskelig å lese uten å bli sjarmert og grepet.
Hun skriver med varm innlevelse, skarpt blikk og ironisk humor.
Ikke overraskende er «Det vokser et tre i Brooklyn» basert på forfatterens egen oppvekst.
Som roman har den en innebygd dualitet som gjør den vanskelig å kategorisere.
Et litterært mesterverk?
Nei.
Gripende, rørende, fengslende?
Absolutt.
Boken balanserer hårfint på melodramaets knivsegg.
Men, det er greit.
Dette er en bok du hengir deg til.
Da bærer du lettere over med svakhetene.
Det er ikke uten grunn at lesere verden over elsker denne romanen.
Treet det henvises til i tittelen, er et såkalt Gudetre som lett slår rot og som trosser tørke, sol og ugjestmilde omgivelser for å vokse seg stort.
Betty Smith bruker treet som symbol på menneskets evne til å lykkes trass i motgang.
Slik symboliserer treet ikke bare bokens litterære figurer, men også dens grunntema: kampen for tilværelsen.
| 1
|
105386
|
Bokanmeldelse:Aune Sand:
«Jordbærmus»
Sprengkåt surr fra Sand.
Aune Sands litterære hyllest til kvinnekjønnet smaker akkurat så dårlig som smakebitene ga inntrykk av.
Når en kunstner som Aune Sand utgir en erotisk bok melder selvfølgelig spørsmålene seg med en gang:
Skal dette vurderes som kunst eller kitsch, som prosa eller porno?
Men etter hvert som man leser de 123 sidene med tekst – resten av de 264 sidene er poserende svart/hvitt-bilder – blir egentlig disse spørsmålene ganske så uinteressante.
«Jordbærmus» er et så håpløst stykke tekst at de fleste vanlige vurderingskriterier uansett kommer til kort.
Et forsøk på handlingsreferat:
Den navnløse, mannlige jeg-fortelleren er på reise i en arkaisk verden preget av (russisk) steppeland, kornåkrer, landsbyer og isolerte hytter.
Reisen foregår ofte til fots – han løper stort sett gjennom landskapene – noen ganger kjører han en gammel Citroen og enda oftere tar han toget.
En og annen rotur forekommer også.
Han spiser forbløffende ofte pannekaker, åpenbart en livrett, men også vafler, skinke og fisk.
Til dette drikker han nysilt melk og ferskbrygget øl.
I enkelte av de korte tekstene denne boken er satt sammen av, har hovedpersonen følge av en kvinne.
Ellers så møter han kvinnene på sin vei, for det er jo de som er selve målet for all denne fartingen.
Nærmere bestemt kvinnekjønnet, som må kunne sies å oppta hovedpersonen/forfatteren inntil det maniske.
Aldri har jeg i en og samme bok lest like mange synonymer for det kvinnelige kjønnsorgan.
Noen eksempler:
Myrlandskap, jordbærkammer, moder jord, bjerkeskog, bekk, edelsten, markblomst, solbær, rose, morellund og løvens gap.
Og dette er altså bare et utvalg.
For det mannlige kjønnsorgan kan vi blant annet finne følgende omskrivinger:
Solsikke, eplestav, sommerblomst, plommetre, bøffel, sabel og stålarm av jern.
Lyst til å høre bok-snakk?
Last ned VGs bokpodcast Pocket!
Litterært sett går det under sterk tvil kanskje an å hevde at Aune Sand med dette plasserer seg som en slags sen-symbolist, med innslag av panteistisk filosofi.
I hvert fall er det helt åpenbart at hovedpersonen bærer på et sterkt ønske om å bli ett med naturen.
Men enda sterkere, og helt overskyggende alt annet, bærer han på et gjennomtrengende ønske om å penetrere.
Ingenting å si på det i og for seg.
Men det eneste som stivner på leseren underveis i lesningen av utallige mann/kvinne-sammenføyninger, er dessverre smilet.
«Jordbærmus» er for dårlig til å være morsom.
Og da er nok alt håp ute.
| 0
|
105387
|
Bokanmeldelse:Michel Houellebecq:
«Underkastelse»
Historien bør være kjent for mange:
Samme uke som denne romanen ble lansert i forfatterens hjemland Frankrike, skjedde det fatale attentatet mot satireavisen Charlie Hebdo, der tolv mennesker ble drept.
Førstesiden av bladet denne januaruken var prydet av en karikatur av nettopp Michel Houellebecq.
Timingen kan vanskelig kalles annet enn morbid.
Houellebecqs roman «Underkastelse» handler nemlig om innføringen av islamsk styre i Frankrike, med tilhørende sharialovgivning.
Det skjer etter presidentvalget i 2022, der venstresiden og sentrumspartiene i et forsøk på å stoppe Nasjonal Fronts kandidat Marine Le Pen fra å vinne, støtter opp om den tilsynelatende moderate Mohammed Ben Abbes fra Muslimsk brorskap som ny president.
Romanens hovedperson er den middelaldrende universitetsansatte François, den «perfekte» desillusjonerte akademiker og kvinneforbruker, som passende nok er ekspert i dekadanse-dikteren Joris-Karl Huysmans.
Gjennom François’ distanserte og uengasjerte blikk får vi et ganske presist bilde av hvordan både universitetsmiljøet spesielt og Frankrike generelt åpenbart er ute av stand til å slå tilbake mot den fremvoksende alliansen av politiske opportunisme og religiøs dogmatisme som på kort tid fester sitt grep om det franske samfunnet.
Riktignok er det en kort tid tilløp til borgerkrigslignende tilstander mellom muslimene og det ekstreme høyre, men også denne motstanden blir raskt nøytralisert etter Abbes’ valgseier.
Det er for øvrig verdt å merke seg at Michel Houellebecq i sine skildringer av det politiske miljøet bruker en rekke virkelige personer.
Le Pen er allerede nevnt, men også dagens president François Hollande, statsminister Manuel Valls og andre levende politikere figurerer i fortellingen.
Parallelt med den politiske utviklingen, skildrer Houellebecq gjennom sine karakterer, og særlig François, en gjennomgripende og nesten lammende ensomhet.
Ofte døyver hovedpersonen dette ved hjelp av sex, gjerne kjøpt og betalt.
Hans nære relasjoner gjør han lite for å ta vare på, og det er symptomatisk at han resignert noterer sin jødiske kjærestes flukt til Israel som en nærmest naturlig avslutning på forholdet.
Lyst til å høre bok-snakk?
Last ned VGs bokpodcast Pocket!
Det politiske, religiøse og private løper til sist sammen i François’ uunngåelige akseptering av islams forføreriske underkastelse.
Penger, polygami og prestisje viser seg å være en uimotståelig kombinasjon.
En ny sjanse i et liv som har stoppet opp, og som bokens aller siste setning lyder:
«Jeg ville ikke få noe å angre på».
Om «Underkastelse» virkelig er en god analyse av den manglende sekulære motstandskraften i Frankrike, er vanskelig å svare på.
Det som er sikkert er at boken nødvendigvis vil bli lest i et ganske eget lys etter hendelsene 7. januar.
Blant annet derfor er dette en roman man bør få med seg.
| 1
|
105388
|
Bokanmeldelse:Maja Lunde:
«Bienes historie»
Maja Lunde skaper livshistorier som berører og engasjerer, samtidig som hun belyser en global katastrofe.
Biene spiller hovedrollen, men dette er også en roman om foreldre og barn, veivalg og livsskjebner og et «laug-slektskap» som overskrider tid og sted.
Første fortelling foregår i en landsby i Hertfordshire i England i 1850-årene.
William er syvbarnsfar og driver frøhandel.
En gang var han et naturvitenskapelig talent, nå sliter han med sykelig melankoli.
Den begavede datteren Charlotte går opp i rollen som pappas gode fe, mens sønnen Edmund ikke finner ut av livet, han heller.
En bok om bier og bikuber får William opp av sykesengen.
Den gamle forskeren i ham våkner; han vil erstatte de gamle halmkubene med mer moderne og effektive.
Men han er ikke alene.
Hvem kommer først til patentkontoret?
I andre fortelling er året 2007, scenen Autumn Hill i Ohio, USA, og en bifarm med lange slektstradisjoner.
Nå er det den handlingsorienterte og noe firkantige George som driver gården.
Han vil at sønnen Tom skal overta, men Tom er en følsom intellektuell som heller vil bli forfatter ...
Samtidig har bidøden blitt et kjempeproblem i mange stater:
CCD.
Colony Collapse Disorder.
Hva er det som skjer?
Og hvorfor?
Den tredje og viktigste fortellingen – som åpner og avslutter romanen – er lagt til Sichuan i Kina i 2098, femti år etter en global kollaps.
Pesticider, midd, ekstremvær og uvettige dyrkingsmåter tok knekken på biene og landbruket.
Europa og USA ligger nede med massedød, sult og fattigdom.
Kina har klart seg bedre, med diktatorisk sentralisering og utvelgelse av «bærekraftige» områder.
Tao arbeider med håndpollinering av trær.
På en landlig utflukt blir sønnen hennes alvorlig skadet under mystiske omstendigheter.
Det legges lokk på all informasjon.
Familien får ikke se den skadede eller kanskje døde sønnen, og moren foretar en kafkaaktig «dannelsesreise» til Beijing.
Taos historie samler romanen og gir den et virkningsfullt helhetsperspektiv.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser?
Sjekk her!
Lundes fortellerglede er slående.
Hun skriver lettfattelig, «filmatisk» og billedrikt, med stor detaljrikdom og en god porsjon kjærlighet til sine romanskikkelser.
«Bienes historie» kan virke som en i overkant ambisiøs tittel, men Lunde innfrir langt på vei.
En omfattende research flyter naturlig inn i fortellingene.
Og forfatteren går ikke av veien for å underholde!
Her er rikelig med situasjonskomikk, personlige katastrofer og kollektiv uhygge.
Kanskje ender litt for mange kapitler i betimelige spenningsavbrudd à la ukebladsføljetong, særlig i deler av Georges fortelling.
Men Maja Lunde har uansett skrevet en god og viktig roman som vil vekke både glede og bekymring hos leseren.
Kanskje mest det siste.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
105394
|
Showanmeldelse:Nostalgiske Blunck-skudd
TØNSBERG (VG)
Energien er potent når duoen Blunck & Sæther møtes i en musikalsk og verbal nostalgisk trip.
Litt rusk i maskineriet var det iblant under premieren på showet «Diva and the Beast».
Noe av small-talken om gjensindig beundringer av hverandre kunne med hell vært strammet inn.
KLUBBEN, TØNSBERG
«Diva and the Beast»
Vel - det var innvendingen.
Så er det bare å konstatere at veteranen Blunck fortsatt holder koken, og at Sæther-jenta holder solid musikalsk følge.
Etter drøye halvannen times gjensyn - og gjenhør med musikalske godbiter i ulike sjangre, godt ispedd verbale størrelser som Bluncks paradefigurer Reidar og Fridtjof, sitter man igjen med et nostalgisk smil.
Blunck nærmest overgår seg selv i sin omgang med den ustoppelige Fridtjof fra Enebakk.
Blødmer med fokus på kroppslig væske og alkoholisk fluidium eskalerer til det vanvittige.
Likevel er det en annen sketsj som virkelig viser Bluncks komiske talent.
Også den, «Fest i magan», har alkohol som en sentral ingrediens, men beskrivelsene av et fyllekalas i magen med herrer som Løiten, en gammel danske, Jack Daniels og hans andre brune venner er en ren fornøyelse.
Likevel er det musikken som danner forestillingens røde tråd.
Fjorårets 2.plass vinner i NRK konkurransen Stjernekamp, Reidun Sæther (jo da, det er hun som kollegaStein Østbø sa han skulle spise kjolen til, dersom hun ikke vant), får i dette showet fritt spillerom til å utfolde seg som nettopp det som kjennetegnet henne under konkurransen; en skikkelig musikalsk entertainer.
Hun bruker sitt sceniske talent fullt ut, og går med tyngde inn i noen av musikalsjangerens store låter.
Hun viser muskler med håndplukkede låter som virkelige store divaer som for eksempel Tina Turner og Whitney Huston har gjort før henne.
Og hun spiller på sin evne til å parodiere sangere som Barbra Streisand, Shirley Bassey, Edith Piaf, Carola og Sissel Kyrkjebø.
At Blunck har et vidt pg kreativt musikalsk register er ikke nytt, og her bruker han det med en generøs blanding av humor og følsom innelevelse.
At han endelig fikk synge Roy Orbison var på tide!
Blunck & Sæther har duetter sammen - av det muntre og det riktig overveldende slaget.
De har fremdeles en vei å gå før alt sitter.
Men de har funnet en tone som er med å skape et variert verbalt og musikalsk show av underholdende - og publikumsflørtende klasse.
| 1
|
105438
|
Kunstanmeldelse:Mestermøte
Hvorfor har ingen tenkt på det før?
Vincent van Gogh og Edvard Munch er blitt sammenlignet i mer enn hundre år, men utstillingen på Munchmuseet er første gang de settes sammen som et par.
Utstillingen er overmoden.
Endelig skjer det.
«Van Gogh+Munch»
Munchmuseet, Oslo, 9/5 – 6/9
Etter alt oppstyret rundt «Melgaard+Munch»-utstillingen er Munchmuseet tilbake på trygg grunn når de setter Edvard Munch (1863-1944) sammen med Vincent van Gogh (1853-1890).
De er to av de mest interessante kunstnerskjebnene i den moderne kunsthistorien, og de har skapt noen av verdens mest berømte bilder.
Og selv om de aldri møttes er det mange paralleller i de to kunstnernes historier.
Van Gogh var ti år eldre enn Munch, men begge startet sin kunstnerkarriere høsten 1880.
«Van Gogh+Munch» er en sann svir for enhver kunstelsker.
Her kan vi gå fra det ene høydepunktet til det andre, og selv om vi kan savne flere av Van Goghs hovedverk kompenseres det av flere ukjente godbiter av Munch, som har godt over halvparten av utstillingens drøyt hundre kunstverk.
I utstillingens første rom møter vi Van Goghs tidlige mesterverk, det dystre og realistiske «Potetspiserne» (1885), som fremstår både lysere og med langt flere nyanser enn vi er vant til å se i reproduksjoner.
Senere flyttet både han og Munch til Paris, der begge fikk et kunstnerisk løft.
Her prøvde de flere stilarter før de fant sitt eget uttrykk.
Van Goghs karakteristiske, korte og brede penselstrøkene møter vi først i «Såmannen» (1888).
Andre sentrale verk er «Det gule huset (Gaten)» (1888) med huset han bodde i i Arles, flere selvportrett og helt til slutt «Stjernenatt over Rhone» (1888) som er valgt som utstillingens signaturbilde.
Blant maleriene vi savner er «Soverom i Arles», som ville vært fantastisk å se sammen med Munchs sene selvportrett «Mellom klokken og sengen».
Men Van Gogh-museet må jo få ha noe frem til de får utstillingen til Amsterdam.
Utstillingen presenteres kronologisk, med interessante tilskudd av samtidige kunstnere som inspirerte de to.
For eksempel var begge innom pointillismen, der man former motivet med små prikker.
Van Gogh og Munchs eksempler henger sammen med et maleri av den mest kjente pointillisten, Georges Seurat, men spørsmålet er om de heller burde vært presentert sammen med Camille Pissarro, som begge to var mer opptatt av.
Pissarro er imidlertid gjengitt i katalogen, som viser mange av bildene som savnes i utstillingen.
Her kan museet presentere utstillingen i en bredere sammenheng, noe som er sårt tiltrengt gitt den overfladiske informasjonen publikum får i utstillingens veggtekster.
Tekstene inneholder flere banaliteter, og til tider undervurderer de publikum.
For eksempel blir Van Goghs tanke om «Dekorasjon» – «en serie uavhengige malerier som fikk økt betydning og mening gjennom måten de ble presentert på» (for å sitere utstillingsteksten) – gjort til et like viktig prosjekt som Munchs «Livsfrise».
I teksten avfeies Livsfrisen med at den «er bygget på den samme tanken».
Det er en oppsiktsvekkende nedvurdering av Munchs viktigste livsprosjekt.
Slike svakheter forsterkes av den tematiske oppbyggingen, som virker vel opplagt og ikke forteller noe nytt.
Alt dette gir grunn til å spørre om utstillingen holder den standard vi må kunne forvente av landets fremste forskningsinstitusjon på vår viktigste billedkunstner?
«Van Gogh+Munch» vil likevel tiltrekke seg verdens oppmerksomhet.
Utstillingen gir publikum en usedvanlig mulighet til å bli bedre kjent med en av verdens mest berømte kunstnere.
| 1
|
105439
|
Filmanmeldelse:«Citizenfour»
Besettende rapport om opphavet til en av historiens viktigste varsler-saker.
USA, Tyskland.
Regi:
Laura Poitras.MED: Edward Snowden, Glenn Greenwald, William Binney, Ewen Macaskill, Jacob Applebaum, Jeremy Scahill.
Det var i juni 2013 dokumentarfilmskaperen Laura Poitras endelig møtte den mystiske «Citizenfour», som et halvt år tidligere hadde kontaktet henne om at han satt på et meget omfattende og avgjørende bevismateriale for hvordan ulike amerikanske sikkerhetsinstanser - ofte i samarbeid med velvillige andre lands regjeringer - drev totalovervåkning av samtlige innbyggere i sine land.
«Kampen mot terror» var dermed blitt en grunnleggende demokratisk utfordring, ettersom individers rett til frihet var forvandlet til statlige myndigheters rett digital innsamling av altomfattende karakter - lagret for evigheten.Og utenfor demokratisk kontroll.
Det viste seg at varsleren var en 29-årig datanerd i et privat firma, direkte underlagt amerikanske antiterror-myndigheter i National Security Agency (NSA).
Edward Snowden var hans navn, på dette tidspunktet en helt ukjent fyr.
Men han hadde valgt sin filmskaper og han hadde valgt sine journalister - for øvrig fra engelske The Guardian og amerikanske WashingtonPost.
Filmskaperen var «innkalt» for å dokumentere selve lekkasjen ut til den store offentligheten via et par nøkkejournalister.
Denne filmen er altså dokumentasjonen av disse første og epokegjørende møtene; et historisk materiale av enorme dimensjoner!
Ved siden av å dokumentere hvordan og hva Snowden varslet verden om, er denne filmen også mye mer:
Etter hvert et portrett av en ung mann med en forpliktelse høyere enn taushetsplikten til USA; en journalistisk metoderapport i særklasse; et rasende protest mot terrorfryktens totalitære potensiale, et modig slag på kjeften til verdens mektigste maktapparat.
Den er spennende som en thriller og mer skremmende enn den mest dystopiske skrekkfilm.
Balansert og nøytralt?
Ikke et øyeblikk!
Men hvorfor i all verden skulle den være det?
Motkreftene, her, er så enorme, til dels tause og arrogante, at det er vanskelig for et tenkende menneske å innbille seg hvordan en provokasjon kan gjøres sterk nok.
Selvfølgelig er det galopperende paranoia underveis.
Men aldri har vi vel sett en bedre grunn for det.
Når verdens ledende supermakt kan finner det opportunt å avlytte selvvennligsinnede lands statslederes telefon, hvilken «ulykke» ville man da ikke være i stand til å arrangere for et lite hjul i avlyttingsmaskineriet, som har brutt sitt taushetsløfte?
(Derfor er filmen også en til dels lakonisk morsom beskrivelse av hvordan Snowdens lanseringsstrategi blir et slags selvforsvar for seg og sine aller nærmeste.)
Edward Snowden er forblitt en meget kontroversiell figur, i likhet med «wikileaks» frontmann, Julian Assange.
Snowden i politisk asyl i Russland (asylsøknaden til Norge ble bekvemt avslått av formelle grunner; han var ikke i Norge da han søkte.), Assange i Venezuelas ambassade i London.
I USA ville Snowden bli møtt med anklager om (høy)forræderi.
Hos mange andre, som blant andre Aftenpostens lederskribent, en verdig mottaker av Nobels fredspris.
Om enn ikke filmatisk fullkommen, er dokumenterer «Citizenfour» et kildemateriale av uvurderlig omfang og betydning.
JON SELÅS
Anmeldelsen ble skrevet i april, før VGTV kjøpte den amerikanske dokumentaren.
| 1
|
105440
|
TV-anmeldelse:Sex, drager og hoderulling
«Game of Thrones» tar et dypt pust mens vi venter på den avgjørende kongerike-kollisjonen.
Men selv med hvilepuls serverer serien nakne kropper, ildsprutende drager og avkuttede hoder på løpende bånd.
Sesongpremiere:
«Game of Thrones», sesong 5
Fantasyserie i 10 deler
Tilgjengelig natt til mandag 13. april kl. 03.00 på HBO Nordic, C More Series/HD og C More Play
Det er taktskifte når vi vender tilbake til TV-versjonen av George R.R. Martins intrikate univers.
Mens sesong fire startet med et brak av et bryllup og sluttet med det dramatiske angrepet på The Wall, lener sesong fem seg bedagelig tilbake og koster på seg både hvileskjær og tilbakeblikk.
Sesongen er basert på bok fire og fem i boksagaen «A Song of Ice and Fire»:
«A Feast for Crows» og «A Dance with Dragons» – de siste R.R.
Martin har fått ferdig så langt.
Forfatteren har selv sagt han planlegger syv bøker.
Serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss sa til VG i 2012 at de så for seg åtte sesonger.
Så langt er det gitt klarsignal til seks.
At TV-fortellingen nå er i ferd med å ta igjen bøkene, fører til at den tar seg større grad av friheter enn før, og det er flere sidehandlinger i sesong fem som ikke finnes i bøkene.
Serien har nødvendigvis hele veien gjort endringer for å kunne fortette de rike mursteinsfortellingene til fungerende sesonger på ti episoder, men i sesong fem trer forskjellene ekstra tydelig frem.
Benioff og Weiss har selv skrevet de første episodene i sesongen, som kler sine særegenheter.
Vi forstår mer av enkelte av de etablerte rollefigurenes bakgrunn, og aner at handlingstråd-krysninger vi har ventet på siden sesong én, er nært forestående.
Daenerys Targaryen har etter å ha frigjort slavene, slått seg ned i Meeren for å lære å regjere over både drager og mennesker.
Brienne og Podrick er fremdeles på jakt etter Sansa Stark etter det mislykkede møtet med Arya i forrige sesong, og Arya Stark selv har kommet seg over havet til Bravoos.
Jon Snow ser ut til å få en ny rolle blant svartkappene ved Castle Black, mens Lannister-familien fremstår sterkt svekket i King’s Landing etter tilbakeslagene i sesong fire.
Som vanlig er det Tyrion Lannister (Peter Dinklage), nå på flukt med Varys, som står for det smarteste munnhuggeriet.
Og som vanlig er det hans søster Cersei (Lena Heady) som er den mest hevnlystne og manipulerende.
Begge skuespillerne er en fryd å følge i rollefigurenes fortvilte stunder.
Denne gangen er det en religiøs bevegelse, ledet av High Sparrow (Jonathan Pryce) Cersei vender seg til for å spre maktnettverket sitt i nye retninger.
Av andre nye rollefigurer har vi Oberyn Martells krigerdøtre som hans elskerinne Ellaria prøver å egge til krigserklæring mot Lannister-klanen, og prinsen av Dorne og Oberyns storebror, Doran Martell (Alexander Siddig).
Og ja, den stadig voksende massen rollefigurer og de hyppige geografiske forflytningene er forvirrende, samtidig som seere som har fulgt med i flere sesonger begynner å kjenne hovedtrekkene.
Ti episoder føles likevel fattig når den kanskje rikeste flettverkshistorien på TV skal fortelles.
Sesongene hadde kledd mer lengde, for å unngå at fargelegging og dybde stadig kuttes på bekostning av effektiv fremdrift i fortellingen.
Til gjengjeld er serieskaperne eksperter på å fange inn seernes oppmerksomhet med nakne kropper, kryssende klinger eller sprutende blodbad når de begynner å miste tråden.
Men selv i sin nåværende form – hvor vi så vidt rekker å få en smak av favorittrollefigurene før vi haster videre til neste maktkamp – er «Game of Thrones» noe av det mest storslagne, velskrevne og velspilte du kan se på skjermen.
Og sesong fem byr på ekstra lange smakebiter:
Mer enn nok til å gi seerne blod på tann – og bite seg fast videre.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105442
|
Teateranmeldelse:Magisk opplevelse
Anne Marit Jacobsens formidling av Jon Fosses poetiske kraft har magiske krefter.
Nationaltheatret, Amfiscenen
Noen ganger skapes øyeblikk av stor kunst gjennom små virkemidler.
Som i denne nydelige, medrivende forestillingen om selve livet; om fødsel og død.
Virkemidlene er i dette tilfellet Jon Fosses undrende, vare og nakne tekst, samt Anne Marit Jacobsens levende, varme og nyanserike evne til å formidle teksten.
Så enkelt - så nært.
Med i denne helheten hører også komponist og musiker Benedicte Maurseth som vekselvis underbygger og skaper kontrast til teksten.
Det hele er styrt med stø regihånd av Hildegun Riise.
Kjærlighet til stoffet ligger i enhver detalj.
Forestillingen bygger på Fosses roman «Morgon og kveld» som kom i 2000.
Bearbeidelsen har Riise stått for.
Med nennsom hånd har hun bevart essensen, de ydmyke, rørende og poetiske refleksjoner som knyttes til menneskets stund på jorden.
Utgangspunktet er dagen da Johannes fødes, og dagen han dør.
De slående vakre tanker og praktiske beskrivelser rundt et fødselsøyeblikk er i seg selv en poetisk opplevelse.
Fortalt av en skuespiller av Jacobsens format treffer de deg midt i ryggmargen, for ikke å si navlestrengen.
Angst, undring, glede, svulmende stolthet er emosjoner hun viser med stadig skiftende nyanser.
Sømløst beveger hun og musiker Maurseth seg over til Johannes' siste dag i livet.
Da gis det rom for refleksjoner og tilbakeblikk, fortalt med ømhet og solide porsjoner humor.
Jacobsen veksler mellom å være fortellerstemme, og å gå inn i de enkelte karakterer.
Variasjonen er effektfull og sammen med musikken oppleves helheten som en stor fortelling du husker lenge.
I løpet av snaut halvannen time er det de store spørsmål i livet som berøres; tro og tvil, vennskap og kjærlighet.
Fosses tekst har undringens gave i seg, det er nesten noe lekent i samtalene mellom den døde Johannes og hans nærmeste - en fordomsfri, delvis munter refleksjon som også gir rom for det såre og sarte.
Derfor er det så gjenkjennbart.
Dette er en forestilling med en tekst og en formidling fra en formidabel skuespiller som henvender seg direkte til sansene.
Og de treffer - rett i hjertet.
| 1
|
105445
|
Bokanmeldelse:Politi-thriller
Dette er ikke Eirik Jensens forsvarstale, men et engasjert og svært velskrevet innlegg i samfunnsdebatten.
Eirik Jensen:
«På innsiden»
Uslepen politimann forteller historien om sitt yrkesliv.
Sakprosa 281 sider
399 kr. Kagge
Blant lovens håndhevere i dagens Norge, er det få som har opplevd så mye dramatikk som den korrupsjons- og narkotikasiktede polititoppen Eirik Jensen.
I denne boken, som han gjorde en avtale med Kagge forlag om å skrive før han ble siktet, forteller han åpent og utførlig om et etterforskningsliv helt utenom det vanlige.
Jensen har arbeidet i førstelinje i en rekke pionerprosjekter for å slå ned på gjengkriminalitet, og det virker som om han har et naturtalent for å gli inn i miljøene.
Spesielt den utstrakte bruken av informanter skal ha vært hans varemerke.
Ni tiendedeler av dette delvis selvbiografiske verket beveger seg rundt krysningspunktet mellom Jensen som person, og hans filosofi over hvordan godt politiarbeid bør utføres.
Han vil fremme det han kaller en «dialogmodell», hvor politiet i større grad må forlate skrivebordene og gå ut i gatene for å skjønne hva som foregår.
De må ha kontakt med og sette seg i respekt i miljøene, samt tenke kreativt og uortodokst på jakt etter de mest effektive løsningene.
Helst ønsker Jensen seg den gamle lensmannen tilbake, en autoritetsperson som har direkte kontakt med befolkningen i sitt nærmiljø, inkludert oversikt over de kriminelle elementene.
Kun i den siste tiendedelen av boken dveler Jensen ved siktelsen, som han både stiller seg uforstående til, og beskylder en tidligere informant for å ha orkestrert.
Lesere som har fulgt medias dekning av saken blir ikke særlig klokere av dette, men det er heller ikke så viktig.
For Jensen har levert varene – et kraftfullt og saklig oppgjør med byråkratiseringen av politiet, som mange hans kolleger nok vil nikke gjenkjennende til.
Boken er skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord, og det er fristende å gjette at æren for at dette verket er så velskrevet først og fremst går til ham.
Teksten har nerve og flyt allerede fra første side, med et korthugget og effektivt språk som står like godt til den røffe hovedpersonen som til det upolerte budskapet.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
105446
|
TV-anmeldelse «Frikjent»:Dvelende drapsgåte
En fullblods skuespillerstall hever «Frikjent» fra en pen flinkisøvelse til en smygende spenningsstudie.
Norsk dramaserie i 10 deler
TV 2 mandager kl. 21.45
Det er lett å forstå hvorfor «Frikjent» har pirret et internasjonalt marked.
Serien vet å spille på både nordisk noir- og eksistensialistisk drama-strengene.
Og den gjør det pakket inn i eksotiske panoramabilder av snirklete veier og monumental fjordutsikt – komplett med en suggererende Highasakite-tonelagt åpningsvignett.
Historien skapt av Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig er inspirert av Birgitte Tengs-saken, og handler om Aksel som vender tilbake til hjembygda etter 20 år som suksessrik forretningsmann i Malaysia.
I den fiktive Sogn og Fjordane-bygda Lifjord var han som tenåring mistenkt og dømt for drapet på ungdomskjæresten, før han ble frikjent i ankesaken og flyttet vekk.
Nå er det tilsynelatende forretninger som bringer ham tilbake, men det tar selvsagt ikke lang tid før gamle spøkelser truer med å omvelte Aksels liv på ny.
Det går ikke kjapt i de smale svingene når handlingen sviver i gang, men det er en underliggende nerve gjennom serien som dirrer akkurat nok til å holde deg interessert – godt hjulpet av et diskré pirrende lydspor.
Mye av den nedtonede spenningen i «Frikjent» ligger likevel i det uttalte, og det er mye trykkende stillhet i de 45 minutter lange episodene.
Kynisk sjarmerende
Nicolai Cleve Broch leverer en kynisk profesjonell, men sjarmerende Aksel med akkurat nok kulde i øynene og sprekker i fasaden til å holde oss stadig gjettende om han egentlig er skyldig.
Aksel vises konstant i dress, noe som tydeliggjør – tidvis overtydelig - hans fremmedfølelse i hjembygda.
Som når han går over vidda i «dansesko» eller troner foran en fjordutsikt i samtale på mobiltelefonen.
Anne Marit Jacobsen stjeler, med små endringer i blikk, fakter og stemmeleie, samtlige scener hun er med i som Aksels hardt prøvede og paranoide mor.
Scenen der de møtes for første gang på 20 år på bokstavelig talt gjengrodde stier, er blant seriens mest slående.
Det gjør heller ikke vondt å se Lena Endre eller Tobias Santelmann på skjermen som henholdsvis drapsofferets mor og Aksels bror.
Det vil si – de er så overbevisende i formidlingen av sine undertrykte demoner at det er nettopp sårt å se dem i aksjon.
Gaute Gunnaris bilder under Geir Henning Hoplands regi kombineres effektivt for å tegne kontrasten mellom skyskraperne i Kuala Lumpur og de himmelskrapende fjellene i Lifjord; mellom gammeldagse hotellrom og minimalistiske funkishjem.
Også kontorlokalene med mye glass og store vindusflater understreker paradokset at alt er så gjennomskinnelig og åpent, samtidig som alle går rundt og skjuler hemmeligheter.
Serien gjennom er det mange rollefigurer som observerer andre fra vinduene.
Som vi seere får de bare deler av totalbildet, og må selv gjøre sine tolkninger.
Det bidrar til opplevelsen av tvil og mysterium.
Deler av historien rundt Aksels kone og sønnens interesse for en av bygdas jenter virker en smule tvungen i miksen.
Men «Frikjent» er en serie som drar deg inn – i sitt eget langsomme tempo.
Det er likevel først og fremst skuespillet som gjør at denne serien tipper opp fra en vellaget firer til en «må følge med»-femmer.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105449
|
TV-anmeldelse «Kampen om tungtvannet»:Besettende krigshistorie
Noen historikere vil rase, andre berørte vil klage høylytt.
Men de fleste TV-tittere vil bli oppslukt.
«Kampen om tungtvannet» Norsk dramaserie i seks episoder
De to første episodene sendes sammenhengende på NRK1 søndag 4. januar kl. 20.55.
Og Norge står foran en ny oppvåkning omkring hva som virkelig skjedde under siste verdenskrig.
«Kampen om tungtvannet» er en besettende historie, en av andre verdenskrigs virkelige heltehistorier.
Per-Olav Sørensen og hanskjempestab både foran og bak kamera har gått drabelig til verks for å gjenopplive dramaet og å sette det inn i en historisk sammenheng.
Resultatet er blitt en TV-serie av internasjonalt format og med internasjonale visningsambisjoner.
Særlig «norsk og nedtoner», som vi tradisjonelt har fremstilt våre hjemlige helter, er det i alle fall ikke.
Musikkbildet er monumentalt, og fotograf John Christian Rosenlund får brukt hele sitt enorme register.
«Kampen om tungtvannet» er en «revisjonistisk» vridning av et tema som har vært filmet to ganger tidligere og skrevet om i utallige bøker.
Det vil si at heltehistorien forsøksvis fjernes fra det motsigelsesløse idol-galleri, og søker etter virkelige menneskelige følelser, virkelig smerte, død og lidelse i alle sin grimhet, de uskyldige ofres situasjon, aktørenes eventuelle moralske dilemmaer, heltenes eventuelle svakheter og brister.
Vi så litt av det i «Max Manus» i 2008, men enda tydeligere i danske «Flammen & Citronen» samme år.
For å få til dette, må man nødvendigvis dikte.
Om diktningen tar utilbørlige veier, vil alltid diskuteres i etterkant.
Denne serien går i alle fall fryktesløs i gang med sitt forsett, med start fra den tyske fysikeren Werner Heisenbergs Nobel-pris i fysikk i mellomkrigstiden.
Heisenberg var under krigen helt sentral i tyskernes forsøk på å lage en atombombe.
Til dette trengte han tungtvann; et biprodukt av amoniakkproduksjonen på Vemork ved Rjukan.
Det var derfor tungtvannet måtte stoppes; de alliertes egne vitenskapsmenn trengte et forsprang for å skape helvetesvåpenet, som etter Hiroshima forandret verden for alltid.
I serien ser vi spillet fra tyskernes side, fra alliert side i England - og fra de norske sabotørenes side.
En helt egen rolle spilte den norske industrigiganten Hydro.
Hydros krigshistorie har helt klart elementer som har vært forsøkt nedtonet i etterkrigstiden.
Man så tyskerne først og fremst som gode kunder i krigens innledende faser og visste ikke/lukket øynene for tungtvannets muligheter og betydning.
I et forsøk på å fremstille Hydros vaklende og tidvis tvilsomme holdning, har man skapt en fiktiv direktør «Bjørn Henriksen»
(Dennis Storhøi) med elementer fra ulike historiske personer.
Han blir seriens mest omdiskuterte.
Men jeg synes det fungerer tvilsomt godt.
Mellom skjelettet av historiske hendelser, dikter altså serien friskt om ensomhet, lengsler, små rivninger, latter og smil, tårer og forbannelse, konflikter og savn.
På tross av all verdens research kan selvfølgelig ikke alltid slikt belegges.
Men det er helt nødvendig å gjøre slike ting, når man har ambisjoner om å fortelle om mennesker, ikke dukker.
Vitenskapsmennenes moralske anfektelser vet vi var reelle nok, selv om de var systemenes trofaste tjenere.
Og heller ikke de kunne vel helt ut fatte faenskapen de var i ferd med å skape.
Alt i alt:
«Kampen om tungtvannet» er en storslagen og neglebitende engasjerende TV-serie, med nok sprengstoff i seg til enda en gang vekke nasjonen til krigsbevissthet og historieinteresse.
JON SELÅS
Anmeldelsen er skrevet etter påsyn av de fem første episodene.
| 1
|
105450
|
Usikkerhet
Det mangler ikke på krig, konflikt og kriser til å skape økonomisk og politisk usikkerhet i verden.
Russland kan bli ustabilt under en uberegnelig Putin, hva skjer når russere merker effektene av en fallende rubel, fallende økonomisk vekst og stigende renter? EU sitter fast i en økonomisk hengemyr, Hellas er i ferd med å rote det til igjen og nasjonalistiske krefter er på fremmarsj mange steder.
Kinesisk økonomi er på vikende front, kan kreditboblen sprekke i 2015?
Lyspunktet er USA som virker å være på vei opp.
Det er god trøst i at vi vi har en økonomisk sutteklut i form av fire-fem statsbudsjett i oljefondet, men den trøster ikke mer enn at det blir terning 2.
| 0
|
105452
|
Lønnsutvikling
Lavere vekst, svakere arbeidsmarked og store utfordringer i oljebransjen som har ledet an i den særnorske lønnsutviklingen de siste årene, betyr for alle praktiske formål at 2015 ikke blir året da lønningsposen din vokser kraftig.
Vi har også et ikke ubetydelig pensjonsproblem i mange sektorer som vil kreve avsetninger i fremtidige lønnsoppgjør.
SSB spår en liten reallønnsvekst, men ikke mer verdt enn terningkast 2.
| 0
|
105453
|
Lånerente
Lånerenten skal ned.
Norges Bank overrasket da styringsrenten ble satt ned på desembermøtet.
Flere kutt kan komme, og summen kan bli en styringsrente som er 0,75 prosentpoeng under nivået fra i år.
I og med at bankene er i ferd med å ferdigstille kapitaloppbyggingen, at det er fokus på konkurranse mellom bankene (Konkurransetilsynet kommer med en rapport), må vi anta eler forlange at rentenedgangen kommer til syne i lånevilkårene.
En god rente på boliglånet kan dermed krype ned på 2-tallet i løpet av 2015.
Morsommere blir det ikke å ha lån, terning 6.
| 1
|
105454
|
Sparepenger
Et rentefall gjør det, om mulig, enda mer utfordrende å få risikofri avkastning.
Renten på bankkontoen i 2015 blir like mager som salatbladene du må hive inn i januar for å få bukt med avleiret ribbefett.
Skal det bli avkastning, må du ta risiko.
Men selv med null-rente, enkelte steder må bankene betale for innskudd i sentralbanken, er veksten i verdensøkonomien svak.
Kanskje blir det et spill på hvilke land og bransjer som tjener på en lavere oljepris?
God avkastning på sparepengene i 2015 kan uansett bli vanskelig, terning 2.
| 0
|
105455
|
Boligpris
Spådommene varierer fra minus til pluss, men de fleste prognoser peker i positiv retning.
Ser man på gjennomsnittsprisen for alle boliger i Norge mot snittprisen det foregående året, kommer en ganske tydelig tendens til syne.
Fra å stige mellom 7 og 9 prosent i året, steg markedet «bare» 4 prosent i 2013 og noe rundt 2 prosent i år.
Prisveksten virker å roe seg, antagelig får vi et flatt marked.
Det er i så fall bra.
Noe vil gå bedre, og om noe skal gå dårligere er Stavanger-regionen en kandidat.
Boligen øker neppe din papirformue betraktelig i 2015, terning 3
(Men det blir kanskje lettere å være boligkjøper, terning 4)
| 0
|
105456
|
Forbruk og ferie
Kronen har stupt.
Euroen er 11 prosent dyrere nå enn det den har vært gjennom 2014, dollaren er blitt enda dyrere.
Utsikter til svakere vekst og flere rentekutt neste år peker i retning av en fortsatt svak krone.
Importvarer og utenlandsferie blir dyrere, og lite, om noe, blir billigere.
Selv om oljeprisen faller, kommer neppe drivstoffprisen til å redde deg.
Den er for en stor del sammensatt av avgifter og et høyt norsk kostnadsnivå, råoljeprisen betyr mindre.
Forbruksfesten er over og du må betale 1,2 milliarder kroner i plastposeavgift: terning 1
| 0
|
105457
|
Skatt og avgift
De fleste lønnstagere kan se frem til en liten skattelette neste år, de formuende kan se frem til en større.
Legger du til avgifter, skal du se at bidraget ditt til statskassen i 2015 ligner på årets bidrag, terning 3.
| 0
|
105458
|
Oppsummert
Totalt sett blir spådommen hverken spesielt bra eller spesielt dårlig, og følgelig totalterning 3.
Det blir nok jul neste år også.
Godt nytt år!
| 0
|
105459
|
Superduellen som kan avgjøre
BUDAPEST (VG)
De er den største stjernen på hvert sitt lag.
Men Nora Mørk har litt å bevise i kveld.
VG og Aftonbladet mener at Isabelle Gulldén har vært best i EM.
I samarbeid med Aftonbladets EM-reporter Johan Flinck har jeg bedømt Norges og Sveriges dominerende bakspillere foran semifinalen i Laszlo Papp Arena.
Høyrehendte Bella har utgangspunkt i midten og venstrehendte Nora på Norges høyreside.
Men det blir feil å begrense det til at Mørk er back og Gulldén er midtspiller.
Begge er både playmakere og skyttere.
Og i stand til å avgjøre kamper nesten på egen hånd.
Det gjorde Nora Mørk da Polen ble slått med hennes 11 mektige scoringer tirsdag.
Og det gjorde Isabelle Gulldén mot Frankrike.
Hun scoret ikke flere enn fire mål, men styrte opp Sveriges spill og var fantastisk i forsvar.
Men vi har valgt å se helt vekk fra forsvarsspillet i vår vurdering.
For der har Nora Mørk nesten ikke spilt.
Hun er Norges angrepsjoker.
Nå handler alt om å angripe Sverige.
Og Isabelle Gulldén.
Isabelle Gulldén:
Isabelle Gulldén:
Er svenskenes «lirare».
Har nesten telepatiske kontakt med Ågren på streken.
Er spesialist på å se en vei og spille den andre.
Skudd:
Terningkast 4
Har i utgangspunktet ikke det tyngste skuddet, men har satt inn 23 av 41 forsøk i spill.
Skyter ofte avstemte skudd fra gulvet med stuss.
Straffer:
Terningkast 6
Enormt sikker i EM.
Har klint 19 av 19 forsøk inn i buret.
Venter ut keeper og skyter alltid oppe til høyre eller nede til venstre.
Teknikk:
Terningkast 5
Veldig god ballfølelse og gjør veldig få feil etter å ha spilt hele 85 prosent av tiden for Sverige i EM til nå.
Vinnervilje:
Terningkast 5
Er en spillende type, men kan også krige på banen.
Likevel er andre svenske spillere kanskje enda mer aggressive enn Gulldén.
Mørk om Gulldén:
–
Hun er en allroundspiller som er god på veldig mye.
Spesielt bra på alltid få å ballen videre til neste spiller.
Skyter veldig gode straffer og har vært svært viktig for Sverige i EM.
Nora Mørk
Nora Mørk
Spilleforståelse:
Terningkast 5
Ser alltid mange løsninger og velger ofte riktig.
Kan bli litt ensporet i forhold til å søke Heidi Løke på strek.
27 assists på VGs EM-statistikk.
Skudd:
Terningkast 5
Har voldsomt underarmsskudd og bra avslutninger og skuddvarianter fra både kort og langt holdt.
22 mål på 42 forsøk i spill er bra.
Straffer:
Terningkast 5
Åpnet EM med en straffebom, men har siden satt seks strake.
Men Norge fordeler straffene på flere langt spillere enn Sverige.
Teknikk:
Terningkast 4
Glimrende grunnteknikk, men stresser av og til og blir da litt upresis.
17 tekniske feil hittil i EM er ikke fryktelig mye, men kan bli tryggere.
Vinnervilje:
Terningkast 6
Helt enorm vilje.
Ingen vil vinne kampene mer enn henne og det fører til at Nora Mørk ofte kommer med en helt spesiell kraft når det er viktig.
Gulldén om Mørk:
– Nora Mørk er liten, eksplosiv og veldig tøff.
Hun går rett på forsvaret hele tiden med høy intensitet og fart.
Har gode avslutninger - spesielt et helt fantastisk underarmsskudd.
| 1
|
105460
|
Konsertanmeldelse:Kygo
Kygos tropiske klubbtakter gikk til krig mot minusgradene.
KONSERT:
Kygo STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 7000.
Utsolgt
Snøen har lagt seg utenfor Spektrum, men på innsiden bygger det opp til tropefest.
På skjermene rundt den tomme miksepulten tikker klokken nedover.
Fem minutter igjen.
Palmer avbildes og primale trommer spilles over nedtellingen.
Fem sekunder igjen.
Hundrevis av mobilkameraer lyser mot scenen.
Og der står han, fyren som maks en håndfull av hodene i havet foran scenen hadde hørt om for ett år siden.
Det er ikke mange norske artister som klarer å selge ut Spektrum.
De som evner har oftest en del år, og i hvert fall en fullengder eller to, bak seg.
Nettopp derfor er kveldens begivenhet i Oslos storstue både en enorm bragd av den unge hovedrollen selv, men også en milepæl for norsk dansemusikk.
Kyrre Gørvell-Dahll har bare tre egne singler bak seg.
Men slagkraften ligger i remiksene hans som har nådd epidemiske nivåer på nettet det siste året.
Nesten hver låt har over et par millioner lytt på Soundcloud, versjonen hans av Seinabo Seys «Younger» slo rot på toppen av VG-listen i syv uker i sommer, og på visse internasjonale kanter har hype-maskineriet spådd ham til Aviciis tronearving.
Men det er en beskjeden fyr som ankommer scenen, i sitt nå tradisjonelt platte antrekk - en enkel t-skjorte, et headset rundt halsen og capsen bak-frem.
Han begynner rolig med sin remiks av Ed Sheerans «I See Fire».
Høyre pekefinger dirrer som den pleier, i takt med varemerket hans - jovialt modulert synth-marimba (eller fløyte) og knipsing.
Spaghettikonfetti eksploderer utover salen til det ene knipset med mest klang og svever ned.
Britiske Kyla La Grange hjelper til med minimal innsats på scenen under «Cut Your Teeth», mens Kygo ellers støtter seg på låter som publikum kjenner fra før: remikser av coverversjoner av Gnarls Barkleys «Crazy», Blackstreets «No Diggity», samt «Thrift Shop».
Akkurat passe mange «beats per minute»
Han holder seg stort sett innenfor sin egen sjanger, tropical house, noen ganger forkortet til trop house, og en sjelden gang kalt «trouse» av de med ekstremt dårlig tid.
Sommerlig og balearisk gyngemusikk med joviale melodilinjer, gjerne 20 slag tregere enn de siste årenes stekestandard på 128 BPM.
Og la meg bare understreke hvor hyggelig det er at Kygo tar ansvar for å dra ned tempoet på populær dansemusikk.
Verden er ikke klar for en ny happy hardcore-bølge.
Temporeduksjonen er spesielt hyggelig de gangene han ikke låter som lydsporet til en senkvelds mykporno fra nittitallet.
Både «Coming Over» (et nytt samarbeid med Dillon Francis og James Heresy) og den skuffende nysingelen «Firestone» beviser på at Kygo er en langt bedre på remikser enn originallåter, men Avicii må nok titte over skulderen sin hva angår DJ-ing.
Kygo spiller strålende de gangene han bruker headsettet til noe annet enn nakkepynt.
Han varierer tempoet mesterlig, fra sine egne, seigere låter fra under 90 BPM til praktfulle deep house-kutt opp til 130, med basslinjer som fyller hele kroppen.
Og lyden er upåklagelig.
Den artige ommøbleringen av «Sexual Healing, en av verdens mest sensuelle sanger, får den til å låte som åpningen til et barneprogram, mens The Weeknds «Often» dundrer enda mer sexy enn originalen.
Stemningen var ikke like magisk som kronprinsesse Mette Marit hevder på twitter, men Kygos sommerrytmer strålte nok til at snøen i Spektrums umiddelbare omkrets nesten hadde smeltet vekk.
| 0
|
105461
|
Første «Hobbiten»-reaksjon:En fin og verdig avslutning
VGs filmanmelder har akkurat sett «Hobbiten:
Femhærerslaget», og her er hennes første reaksjon.
10. desember er det klart for premiere på den store finalen i «Hobbiten».
Allerede dagen før har norske anmeldere fått se filmen, og her er dommen:
–
Dette var en fin og verdig avslutning på hele det universet som Peter Jackson har skapt med «Ringenes herre» og «Hobbiten», sier VGs filmanmelder Borghild Maaland Eberson.
– Filmen har noe i seg som kanskje er litt repeterende, og som man kjenner igjen fra de andre filmene, men den har så mye kjærlighet og følelser i seg.
Den er rørende og stemningsfull – så det er svært vemodig å ta farvel med dette universet.
Ifølge Eberson er det også flere små, saftige humorscener som fansen kan sette pris på.
–
I alt er dette en flott eventyrfilm, og den får terningkast 5 av meg.
Hele anmeldelsen av «Hobbiten:
Femhærerslaget» legges snart ut på VG.
Filmen har fått den norske tittelen «Hobbiten:
Femhærerslaget», og ifølge Filmweb.no er Norge blant de første landene i verden som viser den.
Ifølge nettstedet har tidligere utenlandske anmeldelser av filmen vært litt delt i synet på filmen.
Likevel er det det tekniske og visuelle nivået i «Hobbiten:
Femhærerslaget» som løftes frem, og flertallet av anmelderne mener at dette er den beste filmen i trilogien.
Lenge het filmen «Hobbiten:
Frem og tilbake igjen», men endret navn da regissør Peter Jackson mente at navnet ikke passet da filmen var ferdig redigert.
Mens «Hobbiten» er én bok, er filmatiseringen delt opp i tre deler – « Hobbiten:
En uventet reise» kom i 2012, « Hobbiten:
Smaugs ødemark», hadde premiere i 2013.
Husker du ikke helt hva som skjedde i de to tidligere filmene?
Ikke fortvil – her får du dem i en kortform!
| 1
|
105462
|
TV-anmeldelse «1864»:Pompøs klisjébombe
Det hjelper lite at «1864» er en tilsynelatende vakker serie, når overtydelig symbolikk og replikker bomber i hjel all hviskende følsomhet.
Dansk historisk drama i 8 deler
Regi:
Ole Bornedal
Med: Jakob Oftebro, Pilou Asbæk, Nicolas Bro og Jens Sætter-Lassen m.fl.
TV 2 kl. 21.40
Drøye 200 millioner kroner har det kostet danskene å levere det historiske dramaet om et av landets mørkeste kapitler:
Den andre slesvigske krig, der tusenvis av danske liv gikk tapt.
Ole Bornedal, regissøren bak «Nattevakten» (1994), «Jeg er Dina» (2002) og «Fri ossfra det onde» (2009), går uredd til verks med å fortelle sin visjon av historien.
Det er først og fremst et trekantdrama om brødrene Laust og Peter som begge får følelser for godsforvalterens datter Inge.
Parallelt får vi den politiske opptakten til krigen, og en nåtidshistorie om en rotløs jente som har mistet broren sin i Afghanistan-krigen.
Inge låner stemme til fortellingen.
Hun etablerer at dette er historien om tusenvis av dansker som ble ofre for «gale menneskers euforiske dårskap».
«Jeg er det siste levende vitnet.
Jeg er tiden som forsvant».
Det starter poetisk nok, men allerede i første møte med nåtiden begynner vi å snuble i klisjeer.
Claudia (Sarah-Sofie Boussnina) er markert som rotløs ungdom gjennom piercinger, palestinaskjerf og sliten øyensverte.
Og at hun røyker hasj, selvsagt.
Laust er den fysiske og freidige, mens Peter tegnes som den forsiktige og ettertenksomme, som ofte drømmer seg bort.
Laust får en kårde, mens Peter får et botanisk leksikon.
Når Peter ser en vakker pike plukke blomster, merker han seg selvsagt hvilke planter hun plukker, mens kameraten ser selve jenta.
At vi har klare karakterer er selvsagt å forvente, men Borndal maler dem så eksplisitt at det skriker i øyne og ører.
Baronens hjemvendte sønn Didrich, spilt av Pilou Asbæk, nøyer seg ikke med å vise oss med nyansert fysisk spill at han er ute av balanse etter krigen.
Han staver ut for oss at han ikke er frisk, før Inges fortellerstemme nok en gang understreker at Didrich har arr på sjelen.
I tilfelle du ikke fikk det med deg.
Den gjennomgående undervurderingen av seerne gjør serien irriterende overtydelig.
Biskop Monrad (Nicolas Bro), som regnes som den danske grunnlovens far og pådriver for den andre slesvigske krig, presenteres som relativt ruskende gal – stående på alle fire foran et kors med en naken bak i været, mens han mumler på nasjonalromantiske taler om danskene som guds utvalgte folk.
Flere nærmest parodiske scener der han oppsøker skuespiller Johanne Louise Heiberg, spilt av Sidse Babett Knudsen, for å få flammende lidenskap tilbake i formidlingen av sitt krigsoppildnende budskap i Riksdagen, hjelper ikke på inntrykket av for bred pensel.
Vakre øyeblikk
Men for all del, det er vare øyeblikk i «1864» også.
De næreste scenene kommer i samspillet mellom Inge, Laust og Peter, særlig i de eldre versjonene som spilles av Marie Tourell Søderberg, Jakob Oftebro og Jens Sætter-Lassen.
Der går Bornedal nærmest Terrence Malick, og knytter de tre til naturen gjennom dvelende landskapsbilder, nærbilder og et lydbilde av fuglekvitter og bølgeskvulp.
Det tipper tidvis over i susende siv i sakte film og raslende kornåkrer, men det etablerer effektivt en klar kontrast til uhyggen og kaoset som vil komme.
Jeg skulle ønske jeg kunne si mer om fotograf Dan Laustens bilder, men anmelderkopien var i såpass dårlig oppløsning at det var vanskelig å registrere mer enn komposisjon og fargetone.
Det så gjennomført vakkert ut.
Samtidig lurer det uhygge både i de lyse, men kalde tonene på landet og i de rike, mørke tonene i maktens kamre.
Klein nåtidshistorie
I Danmark har serien fått kritikk fra historikere for å vise et skjevt og tidvis ukorrekt bilde av historiske personer og hendelser, og støtte fra filmfolk for å velge én kunstnerisk retning ut fra et ofte motstridende historisk kart.
Denne anmeldelsen basert på de to første episodene, tar ikke stilling til hvorvidt fortellingen er historisk korrekt eller ei.
«1864» er til tider lyrisk, og fungerer der det ikke velter over i pompøst klisjébad.
Det er både mange og svært gode skuespillere med, men som ofte sliter med spillerommet i de karikerte rollefigurene.
Mest nerve ser vi i Lars Mikkelsen som den plagede far og soldat Thøger Jensen, Boussninas Claudia og Oftebros Laust.
Nåtidstråden blir så keitete at den fremstår som et påtatt grep for å treffe dagens skoleungdom, som en velment «Det er ikke tøft å være død»-kampanje.
Bornedal kunne med fordel stolt på dramaet i sin egen historiske fortelling – i en noe naknere versjon.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105463
|
Konsertanmeldelse:Bjørn Eidsvåg
Bjørn Eidsvåg er en mann for de store anledninger.
Dette var en slik.
KONSERT:
Bjørn Eidsvåg med KORK og venner STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: 7000 (fullt) AKTUELT ALBUM:
«Klassisk Bjørn Eidsvåg»
Bjørn Eidsvåg kommer ut med armene utstrakt, folder så hendene, bukker og begynner med den milde vuggingen og den bløte knipsingen han har for vane å drive med.
Han har i løpet av ti sekunder demonstrert hele sitt ytterst begrensede bevegelsesregister.
Har han en «stor» stemme?
Det kan man ikke si.
På den annen side besitter han formidlingsevnen som bare en lang karriere og hundrevis av konserter kan gi.
Fyren er tryggheten selv der opp, ingenlunde satt ut eller på annen måte overveldet at han har hele det store Kringkastingsorkesteret i ryggen.
Selvsikkerheten forplanter seg til praten mellom låtene.
Han tar seg god tid.
Og han er morsom.
Han har lært seg å le av sin egen forfengelighet, og er i det hele tatt lettere å svelge nå som han er en modig tviler snarere enn en dogmatisk troende.
Den innledende ouverturen var sikkert vond å ta for de som måtte mene at Eidsvåg er Norges Bono.
Men den første sangen, «Dag for dom», virker umiddelbart avvæpnende.
Selvironien i «Parkert» likeså.
Kveldens første tjommi, Lars Vaular, gjør et kort gjestevers i «Skyfri himmel».
Han er fort borte igjen, men har kledd seg for anledningen i en sylskarp dress.
Elvira Nikolaisen får mer spillerom for sin småhese sensualitet i «Floden».
En av de flotteste melodiene hans, i likhet med den som følger:
«Mysteriet deg», med Ingrid Olava i rollen som Lisa Nilsson.
Olava synger den på klingende østlandsk, og lite går tapt.
KORK får hvile, men Olava blir i «Kort visitt», en relativt utypisk sang som Eidsvåg forteller oss er inspirert av Hermann Hesses roman «Siddharta».
Gitaristen Kjetil Stensnes spiller atmosfærisk steelgitar.
Violet Road harmoniserer i «Ein fin liten blome» og «Eg vil ikkje dø».
Sistnevntes countryklingende allsangrefreng kunne med fordel ha blitt melket enda litt til.
Det samme gjelder det i «Gammal drøm».
Orkesterarrangementene understreker snarere enn dominerer sangene.
Gir dem patina, og krever ikke så mye egen oppmerksomhet.
Det er to unntak.
«Eg ser» kles opp i fløyte, cello og pizzicatospill på fiolinene.
«To små planeter» har fått et snodig arrangement som føles som om det er klippet ut av en spionfilm fra sekstitallet.
«Forbuden frukt» er en av sangene hans om å ikke gjøre noe som er dumt, men sikkert skikkelig deilig.
David Wallumrød gospler utmerket på tangentene, og minner oss på at Eidsvågs dyktige musikere kunne fått mer solistboltreplass.
Thomas Dybdahl drar en minimalistisk gitarsolo i «Jerusalem», og får umiddelbart «gitartryne».
Maria Mena synger lidenskapelig i den første av de to salmene, «Til alle tider».
Både den og «Kyrie» er meget pompøse.
Og pene.
En lystig Kurt Nilsen gjester «På rett kjøl».
Det er en slik type låt som får mange til å tenke at Bjørn Eidsvåg er en noe temperaturløs artist.
Det er ikke en vise, definitivt ikke «rock», men en slags underholdningsmusikk.
Avsluttende «Alt du vil ha», med alle mann på scenen, illustrerer imidlertid igjen verdien i arbeidet han gjør.
Det er sikkert ikke bare bare å være hele nasjonens visepopsjelesørger.
Eidsvåg tar oppgaven, og kler den bedre og bedre med årene.
| 1
|
105464
|
VGs spillerbørs:Slik spilte cupfinalelagene
ULLEVAAL (VG) (Molde - Odd 2-0) Fredrik Gulbrandsen (22) ble matchvinner i cupfinalen på Ullevaal, men var ikke banens beste.
10 siste cupvinnere
Den tidligere LSK-spilleren jobbet, løp, slet og fikk belønning da han sendte Molde i ledelsen etter 73 minutter.
Han kunne fått sitt andre gule kort få minutter senere og ble byttet ut.
I en tett og jevn finale var det de defensive spillerne som utmerket seg mest med Odds stopperuo i spissen.
Her er VGs vurderinger:
Ørjan Håskjold Nyland 5
Hadde full kontroll på det lille Odd skapte og trengte ikke gjøre én skikkelig redning i løpet av kampen.
Som vanlig meget god og trygg med begge ben.
Martin Linnes 4
Sander-gutten var sjeldent lite med offensivt.
Fikk kjørt seg noe før pause i duellen mot Shala, men hadde bedre kontroll de siste 45 minuttene.
Joona Toivio 6
Solid, men et lite hakk mindre sentral enn stoppermakker Forren.
Hadde som kollegaen bra kontroll på Frode Johnsen også i hodeduellene.
Vegard Forren 7 BB
Nær ledermålet på et knallhardt frispark før pause.
Tok for seg i luftrommet og matchet Frode Johnsen i duellene.
God i begge ender av banen.
Per Egil Flo 5
Gode cornere fra den tidligere Sogndal-spilleren.
Hadde få problemer med Bentley.
Kom mer med offensivt etter pause, men lite involvert i avgjørende faser.
Harmeet Singh 4
Oslo-gutten utmerket seg ikke på Ullevaal.
Var aggressiv og engasjert, men klarte ikke å prege kampen slik han til tider har gjort i Tippeligaen.
Etzaz Hussain 6
Unggutten var et lite hakk bedre enn kollega Singh.
God med ballen og fungerte som fordeleren på Moldes midtbane.
Mattias Moström 6
Den livligste av de offensive spillerne på Molde.
Slo et strålende innlegg til Gulbrandsen som burde scoret etter en times spill.
Mohamed Elyounoussi 5
Slet med å prege kampen og pådro seg et gult kort etter hvilen etter en klønete takling.
Kunne scoret etter 64 minutter da han skøt i nettveggen, men fikk æren av å punktere.
Daniel Chima Chukwu 4
Lite involvert foran mål, men viktig i det oppbyggende spillet.
Jobbet mye alene og «klikket» dårlig med spissmakker Gulbrandsen.
Fredrik Gulbrandsen 5
Burde scoret etter 62 minutter da han ble servert foran mål av Moström.
Løp mye, men fikk til lite.
Ingen stor kamp av spissen.
Odd:
André Hansen 4
Hadde ikke altfor mye å gjøre.
Gulbrandsens 1-0-mål kom i keeperhjørnet, men avslutningen var hard og fra kort hold.
Svak retur på kampens andre mål.
Jarkko Hurme 5
Solid match av finnen.
God defensivt og fine bidrag fremover i banen.
Kunne sørget for Odd-ledelse før pause med en kanon fra rundt 20 meter.
Lars-Kristian Eriksen 6
Meget solid kamp i midtforsvaret tross to baklengsmål.
God i duellspillet og hadde god kontroll på Gulbrandsen og Chukwu bortsett fra på 1-0-scoringen.
Steffen Hagen 6
God finale av landslagsspilleren.
Hadde i likhet med Eriksen bra tak på Moldes angripere.
Solid i duellspillet og god med ballen.
Solid.
Thomas Grøgaard 5
Best før hvilen da han var god på venstresiden sammen med Shala.
Ble mer borte etter hvilen og konsentrerte seg mest om det defensive.
Jone Samuelsen 5
Årets spiller på VG-børsen klarte aldri å dominere finalen.
Hevet seg utover.
Kunne scoret på en suser før pause, men Nyland slo avslutningen til corner.
Fredrik Oldrup Jensen 4
Som flere av medspillerne var den lovende midtbanespilleren best før pause.
Forsvant mer etter hvert og ble til slutt byttet ut til fordel for Gashi.
Fredrik Nordkvelle 5
Gjorde en ålreit jobb på midten.
Utmerket seg med en fin pasning til Samuelsen som var nær mål før pause da «alle» ventet et innlegg.
Herolind Shala 6
Best før pause.
Skapte mest farligheter av Odd-spillerne, men ble likvel byttet ut etter 65 minutter i det som trolig er hans siste kamp for Skiens-klubben.
Frode Johnsen 4
Odd kom til sjeldent få innlegg på Ullevaal.
Det passer naturligvis dårlig for Johnsen som aldri fikk vist frem luftstyrken.
Kom ikke til målsjanser.
Bentley 3
Lyktes med enkelte dribleserier og raid uten at det ble noe mer ut av det i form av målsjanser.
Hadde et godt tak på Moldes backfirer.
Mistet ballen før ledermålet.
Kampen:
Vurdert av Wegard Bakkehaug, Morten Stokstad og Bjørn Arne Johannessen
| 0
|
105465
|
Konsertanmeldelse:OnklP & De fjerne slektningene
Mens bladene bukker under til kulden i byen, blomstrer slektstreet for fullt på Rockefeller.
KONSERT:
OnklP & De fjerne slektningene
STED:
Rockefeller, Oslo
PUBLIKUM:
Utsolgt (cirka 1300)
AKTUELT ALBUM:
«Slekta II»
Komboen av rap og rock har sjelden lagt grunnlaget for band som noen egentlig trenger å huske.
Unntakene begrenser seg nesten til Rage Against The Machine, rock-flørtingen til Run DMC og et par genistreker fra The Roots.
Og selvfølgelig Beastie Boys.
Norges nye yndlinger, Onkl P og de fjerne slektningene, legger listen høyt når de entrer Rockefeller til lyden av «Sabotage».
Men det er ikke hvem somhelstsom danner fillefamilien.
Sentrale hoder fra Norges kanskje mest hardtarbeidende band, altså Åsmund Lande og Knut Oscar Nymo fra Oslo Ess, samt Johan Larsson, Simen Stensland og Turbo-trommis Tommy Akerholdt.
Dessuten er det ingen banebrytende opplysning at Pål «Onkl» Tøien er en av landets beste rappere.
Han var strengt tatt den første som beviste at rap på østlandsk kunne høres fett ut.
«Han flow’er som en amerikaner» pleide man å si, og er dessuten en av få rappere fra årtusenskiftet som fortsatt dropper gullvers, nesten gang på gang.
Men det kunne ha gått skeis for ham, som med mange andre talentfulle rappere, da han bestemte seg for å bli rockestjerne.
Hallo, Mos Def og Looptroop.
Og ja, kvaliteten på slektas låter har variert, men det låter allerede bedre på «Pust», deres første låt ut mot et fullpakket Rockefeller.
Basslinja er stram, og lyden omfavner den semisnøvlete flyten langt bredere enn man er vant til på plate.
Det blir mykere med ska-rocken i «Panderosa», tar seg opp med «Kjellern» og «6 om Morran», og Oslo holdes i et ballegrep under en imponerende godt gitarglasert versjon av klassikeren fra Onkls solodebut, «Noia», hvor Jaa9 også hjelper til.
Duoen glimrer også på de dundrende trommene på «Dem».
På «Tinghus», blir de akkompagnert av Oslo Ess’ egen Einar Stenseng og Stein Torleif Bjella – sistnevnte for anledningen kledd i Batman-logoen anno 1989.
Og her går slektstreffet ned til bondegården i en jovial låvefest hvor Jaa9 og Onkl burde egentlig ha funnet fram de gamle Felleskjøpet-dressene fra rapens kortlevde bonderomantikk.
Admiral P dukker selvsagt opp i familiemiddagen til «Se deg gå».
Den pulserende «Slektaskjorte» er en tøff kombinasjon av rap-machoisme og harde gitartepper, mens «Beita» har allsangkoringer på Kvelertak-nivå.
Kveldens to desidert feteste kutt, selv om den ormete synthen fra «En Til» også holder mål.
Etter «Vakkert Liv» trår gjengen av scenen, og kommer selvsagt tilbake til tidenes mest forutsigbare «encore».
De har ikke dratt selve låten enda.
Men først åpner de med «Gærn», hvor silhuetter av strippere smeller opp på bakteppet.
Om Slekta er keene på å få opp Outkast-diskusjonen igjen er uvisst, men dette publikummet bryr seg neppe om objektivisering.
Det bør dog sies at sex og slektstreff burde holde seg så atskilt som mulig.
Og jeg er kanskje ikke helt enig i omtalen av «Styggen på Ryggen» som åretsdesidert største låt, men den er såpass sterk at jeg holder kjeft og lytter hver bidige gang den spilles på radio.
Publikums måte å verdsette låten på er stikk motsatt – strupene deres «kommer ikke herfra i livet».
Versene droppes hjerteskjærende, men Onkl og slekta tror på en lykkelig slutt.
Til konfetti og enorme ballonger over «Medisinmannen».
En ekte berg-og-dalbane i beste rockestjernestil.
| 1
|
105466
|
Konsertanmeldelse:Nico & Vinz
Osloguttene Nicolai og Vincent er født til å stå på scenen.
KONSERT:
Nico & Vinz
STED:
Sentrum Scene, Oslo
PUBLIKUM:
Utsolgt (cirka 1800)
AKTUELT ALBUM:
«Black Star Elephant»
I lys av suksessen med «Am I Wrong» har responsen til osloguttenes internasjonale debutplate, «Black Star Elephant», vært lunken.
Den har akkurat ramlet 100 plasser på Billboard.
Et fall så hardt ville ha knust motivasjonen til hvem som helst, men konserten Nicolai Sereba og Vincent Dery holdt hjemme i Oslo denne lørdagskvelden konstaterte særskilt én ting: det er lite som kan drepe smilene deres.
Dette kommer dog ikke som noen overraskelse.
Nico og Vinz har gjort seg bemerket som forkjempere av bunnløs optimisme, noe som blir homogent på plate, men fungerer ypperlig i levende live.
Det beviste de med deres ydmyke avskjedskonsert på Parkteateret i april.
Guttene har ikke lært nye triks siden da, men festen er tre ganger så stor - og dessuten kjenner publikum alle låtene denne gangen.
Vi snakker ivrig world-pop-folkefest allerede fra andrelåten ut, den jomfruelig naive gledepillen «Last Time» .
Hender blir holdt, snaps blir sendt, og enda flere synger med når det følges opp med «In Your Arms», før Nico tar kveldens første prat med Sentrum Scene.
«For de av dere som ikke vet hvem vi er…»
Salen bryter ut i latter.
Lenge før han rekker å poengtere den planlagte pausen.
«Neida, vi trenger ikke å introdusere oss i Oslo».
De er hjemme nå.
Ikke bare i Oslo, men på scenen.
Og der står føttene deres står plantet, i hvert fall fram til de drar på med «Runnin’», kanskje platens beste låt.
Selv med tre av deres beste kort lagt på bordet innen det første kvarteret, rekker det aldri å bli kjedelig.
De holder leven med genuin varme, blodstødig scenekontroll og hinsides duo-dynamikk.
En berørt Vinz forklarer at det verken er astma, forkjølelse eller sår hals som gjør det vanskelig for ham å å snakke.
«Jeg er bare veldig følsom».
Han reflekterer også rundt hvorfor musikken deres er universell.
«Det er fordi vi vokste opp med folk fra hele verden rundt oss».
En velfortjent high five til multikulturen som Norges største hit på 30 år er resultatet av.
Deretter krangler guttene om hvem som er den beste danseren, noe som leder til en dance-off
- Vinz med sin tøysete gjøglerdans, og Nico med litt frekkere hoftebruk.
Men ikke nok med det - siden de er hjemme i Oslo, har de fått tre kompiser fra Eritrea, Burundi og Kenya (vel, egentlig Holmlia og Lambertseter) for hver deres solodans.
Det er sjarmerende som pokker, spesielt når Vinz får salen til å synge «this is mye home», Nico slår på stortromma (bokstavelig talt) og de andre guttene danser synkront fra side til side.
Det er umulig å ikke glise.
Det er jo tross alt ikke plass til sure ansikter i livene deres.
Og heller ikke en sur tone.
De synger klokkeklart hele timen gjennom, og Nico har fått dreisen på fraseringene og klarer å følge opp makkeren som alltid har vært den mer naturlige sangeren.
Det femhodede bandet låter knalltight, og blåser liv selv i de plattere låtene som «What I’m Not», samtidig som de beholder den støvete teksturen i «My Melody».
Ikke overraskende avsluttes settet med den bedårende «Even When The Day Comes» og - trommevirvel - «Am I Wrong».
Guttene trenger så vidt å røre mikrofonene.
Publikum stjeler ordene fra dem og gleden bobler over.
Og som et ekstra takk til alle som har fulgt dem fra starten kommer de tilbake for å ta «One Song» (og den litt underlige «Imagine»).
Flere hundre smil står igjen, og akkurat er de viktigere enn hundre Billboard-plasser.
SANDEEP SINGH
| 1
|
105467
|
TV-anmeldelse «Homeland» 4: Tilbake til thrillerrøttene
Vi får en mer naken spionthrillernerve når «Homeland» vender tilbake.
Denne gangen krever Carrie hele rampelyset.
Og kler det.
«HOMELAND», sesong 4
Amerikansk thrillerserie i 12 episoder
Norsk premiere på TV 2 Sumo mandag 6. oktober
Vises på TV 2 tirsdager kl. 22.40
La oss bare si med én gang:
Er du blant etternølerne som ikke har fått med deg de tre foregående sesongene:
Ikke les denne anmeldelsen.
Den vil røpe elementer som kan ødelegge seeropplevelsen.
Gjennom tre sesonger har «Homeland» begeistret, irritert og provosert seerne.
Fellesnevneren er at serien har skapt et voldsomt engasjement – om det enn er over Carries gråting, Danas tilpasningsproblemer eller hvor mange ganger Brody kan fordoble dobbelagentrollen.
Et brutalt punktum for sistnevnte ble satt i finalen på sesong tre, da Nicholas Brody ble offentlig henrettet i Iran, etter å ha lykkes med å drepe landets militære overhode og deretter bli sviktet av CIA.
Åpne spørsmål
Slutten etterlot også flere store spørsmål hengende i luften:
Hva vil skje med Carrie, og ikke minst hennes og Brodys barn?
Hva vil Saul gjøre etter CIA, og CIA etter Saul?
Og hvordan vil serien leve med Brodys død?
De to første episodene av sesong fire gir selvsagt ikke alle svarene, men vi får en pekepinn på hvilken retning «Homeland» går i.
Og etter de to siste sesongenes til tider paniske sirkling rundt Brodys ekstremeventyr, er det godt å se serien roe noe ned.
Det vil si:
Den roer ikke ned spenningen.
Men nerven er nedtonet og naken.
Foto, klipp og regi opprettholder den høye standarden vi forventer av en «Homeland»-sesong, og det er fremdeles rom for både effektive spenningsklipp og vakre, dvelende stemningsbilder.
Agent Carrie Mathison har tydeligvis ikke tatt stillingen som stasjonsleder i Istanbul hun ble lovet av den nye CIA-sjefen Lockhart, men befinner seg i stedet i Kabul når vi møter henne igjen.
Som sjef med tilnavnet «The Drone Queen» godkjenner hun et bombeangrep på grunnlag av informasjon fra stasjonssjefen i Islamabad, og ender midt i både en mediestorm og en intern syndebukk-jakt når det viser seg at bomben smadrer et helt bryllupsselskap.
Igjen er det Carrie som lukter ugler i mosen ingen andre har fått ferten av, og igjen må hun gå imot et enormt maktapparat for å komme til bunns i saken.
Dysfunksjonell kvinne
Nå har aldri enormt eksternt press vært Carries største problem.
Det er da hun ser ut til å gå i superkvinnemodus og snarrådig handler for å løse selv tilsynelatende uløselige floker.
Jo, hun sluker fremdeles sovetabletter med hvitvin og pakker seg inn i ørepropper, tannbeskytter og sovemaske for å få sove, men hun er en høyst funksjonell etterforsker.
Verre er det i scenene der hun omgås datteren Frannie, som søsteren, faren og en barnepike har det daglige ansvaret for.
Her kommer smerten og de motstridende følelsene frem, ganske rystende portrettert av Claire Danes på lag med regissør Keith Gordon.
Det er her vi igjen skimter sykdommen hun jobber så hardt for å holde under overflaten.
Carrie blomstrer i mørke, og som andre faglig dyktige kvinnelige hovedroller i spenningsserier, som Saga Norén i «Broen», Sarah Lind/Linden i «Forbrytelsen»/«The Killing», og til dels Stella Gibson i «The Fall», er å være dysfunksjonell i den tradisjonelle mors- eller kvinnerollen prisen hun må betale.
Peter Quinn (Rupert Friend) er stasjonert i Islamabad, og har sine egne demoner å stri med.
Vi får også gjensyn med Saul Berenson (Mandy Patinkin), hvis jobb i et privat sikkerhetsselskap i New York ikke ser ut til å ha vært den mirakelløsningen den skulle være for både ekteskap og karriere.
Av nye ansikter, ser Suraj Sharma som Aayan Ibrahim ut til å være det mest sentrale.
Han er en medisinstudent i Islamabad som mister store deler av familien sin i bryllups-bombingen, men likevel er motvillig til å involvere seg politisk.
Tilsynelatende.
Det eneste vi etter hvert kan være sikre på i «Homeland», er at det lurer flere sannheter under overflaten.
Og at vi vil bli overrasket og engasjert.
Igjen.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105468
|
TV-anmeldelse:«Sexy time» på slottet
Det bys selvsagt ikke på åpenlys sexprat når vi vender tilbake til Downton for femte gang, men aldri før har adel og tjenere snakket så mye om sex - mellom linjene.
«DOWNTON ABBEY»
Britisk dramaserie
NRK1 søndager, kl. 21.15
Året har blitt 1924 når vi vender tilbake til Julian Fellowes’ velkrydrede vri på «Herskap og tjenere».
Denne gangen er det ingen store skandaler eller lurende tragedier som sparker i gang den 66 minutter lange sesongpremieren, men røde tråder fra sesong fire og julespesialen plukkes opp og flettes videre.
En noe mykere Lady Mary prøver fortsatt å ta stilling til om hun skal la seg nedlegge av beileren Lord Gillingham.
Lærerinnen Miss Bunting dukker opp i stadig freidigere utgave, og Lady Edith sliter med å takle følelsene for sitt hemmelige barn.
Enkegrevinne
Violet Crawley er tilsynelatende blitt rene Kirsten Giftekniv når det kommer til Lord Mertons oppvartning av Isobel Crawley – i hvert fall helt til det påpekes hva et slikt giftemål ville betydd for Isobels status i sognet.
For det meste oppleves sesongstarten som en videreføring av det vi har sett og verdsatt før.
Fellowes har ferdigstilt sin oppskrift, og holder seg til den.
Noe truer fremdeles samfunnsordenen:
Storbritannia har fått en Labour-statsminister og konservative Carson er like skeptisk som Lord Grantham når han sier:
«Jeg frykter at grunnen under mine føtter rystes».
Første episode fremstår som et konsentrat av temaene som har fulgt serien så lang: klasseforskjeller, et samfunn og sosiale spilleregler i endring, og mellommenneskelige intriger.
For ikke å forglemme dialog dryppende av prektig innpakket snert.
Når sex blir et tema, er det også tildekket av tilsynelatende tekkelig tåkeprat.
Men vi får høre de to bestemødrene diskutere «hva menn egentlig vil», Lady Mary fyre av frekk jaktprat og ikke minst se en tjener betjene sengen til en adelsdame.
Temperaturen stiger på godset.
Og selv om noe av seriens sjarm er dens møysommelige portrettering av en tidsepoke fremfor pulsforhøyende action, er sesongåpningen pakket med handling:
Vi får vite Miss Baxters hemmelighet, vi får møte en ny rollefigur (Anna Chancellor som Lady Anstruther), og det hele rundes av med et livstruende drama.
Det er ikke nyskapende, men det er fryktelig vellaget.
Fortsatt.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105470
|
TV-anmeldelse:God, gammeldags gameshow-moro
Det formelig blinker glorete gameshow-glitter av «Jaget».
Og det er en god ting.
Spørrekonkurranse i 8 episoder
TV 2, søndager kl. 20.00
La det være sagt:
Det er vanskelig å være umiddelbart begeistret for en spørrekonkurranse som er så vanskelig å forklare at det ikke lar seg gjøre i en setning eller to.
Eller fire.
«Jaget» er nemlig en quiz-konkurranse der fire stykker først kniver individuelt for å skaffe mest mulig penger i finalepotten, som en spiller om som lag.
I flere runder konkurrerer deltakerne ikke bare mot seg selv og klokka, men også mot en quiz-ekspert, kalt «jeger».
Om jegeren tar deg igjen, mister du både pengene og din plass i spillet.
Heldigvis er konseptet enklere enn det høres ut:
Du skjønner det når du ser det.
Og når man har kommet over den første «hva er det egentlig som skjer?»-skepsisen, er «Jaget» sjarmerende engasjerende.
Jegerne blir presentert i innslag hvor en skulle tro de har fått regi av Rune Andersen.
De to quiz-mesterne Trine Aalborg og Jan Arild Breistein skuler så fryktinngytende mot oss mens kameraet svinger rundt dem at de ser ut som en parodi på ondskapen selv.
Det kunne for tippet over, men funker likevel.
I hvert fall balansert mot komikerne som deltar i premiereprogrammet, der Terje Sporsem, Lisa Tønne, Rein Alexander og Jan Åge Fjørtoft forsøker å vinne penger til veldedighet.
I senere episoder er det menigmann som deltar, og da spiller de om penger til egen lomme.
Programleder Sturla Berg-Johansen er trygg og stødig, og lykkes med å spille deltakerne og jegeren frem i hovedrollene - og mot hverandre.
90-talls nostalgi
Studio-dekoren spiller også en viktig rolle.
Den roper 90-tall mens knallfargene blinker så selv den mest hardføre epileptiker risikerer anfall.
Jegeren sitter som en opphøyet kaptein Kirk på broen i «Star Trek» og betrakter det hele mens han vurderer sitt neste trekk.
Programmet gir assosiasjoner til velprøvde spørreprogramsuksesser som «Jeopardy» og «Vil du bli millionær», samtidig som motstander-aspektet skaper et noe påtatt maktspill som likevel leverer.
Det er også gøy å se hvilke spørsmål som blir vanskelige for de ulike deltakerne.
Hvem ville trodd Jan Åge Fjørtoft skulle slite med navnet på en hvitløksbåt?
«Jaget» er old-school gameshow-moro i Internett-fart.
For det går fort.
Deltakernes iver og svettedråper nærmest renner gjennom TV-skjermen, og det ligger an til mye roping foran den.
Ikke minst vinner programmet på å tørre å være pompøst, og å omfavne den glorete gameshow-gleden.
INGVILL DYBFEST DAHL
Anmeldelsen er basert på første episode.
| 1
|
105471
|
TV-anmeldelse:Ikke så gøy som på landet
Første episode av «Bønder i by’n» planter lovende ideer, men blomstrer ikke til tross for iherdig gjødsling fra energiske bønder.
«BØNDER I BY’N»
TV 2, torsdager kl. 20.00
Det som taler sterkest for «Bønder i by’n» er seriens sjarmerende miks av flere ingredienser vi nordmenn holder kjære:
Nostalgi, bonderomantikk og drømmen om det urnorske.
I vignetten ser vi de tre bonde-mentorene:
Anders Østensen, Inga Berit Lein og Ingvald Erga kjøre rundt i traktor på Grünerløkka og spre farge i tilværelsen til stresset byfolk som jogger innendørs på treningssenter, spiser hurtigmat, eller drikker kaffe latte og snakker i mobilen med en baby over armen.
Det er en grunn til at vi elsker «Farmen», «Jakten på kjærligheten» og «Alt for Norge»:
De spiller på nasjonalromantikk og spennet mellom dagens tafatte byfolk og idealet om vårt kyndige opphav.
I historiens glans fremstår våre forfedre som en nasjon snarrådige MacGyver-bønder.
«Bønder i by’n» er i tillegg krysset med en annen sjanger synsnerven ofte sikler over:
«Proffer hjelper håpløse tilfeller» – som i «Luksusfellen», «Sinnasnekkeren» og «Hellstrøm rydder opp».
Sunt bondevett
Bonde, ordfører og programleder Østensen forteller selv i introen til «Bønder i by’n» at denne programserien handler om bønder som «sammen skal banke bondevettet inn i skallen på byfolkene».
Og hadde første episode bare innfridd den lovnaden, kunne dette blitt knall TV.
I stedet blir det helt passe folkeopplysning per skjerm.
Episodene er korte – rundt 20 minutter, og hele premiereepisoden er viet en familie på Ekeberg som sliter med matallergier, og hvor moren i huset gjerne vil ha «et mer personlig forhold til maten».
Dermed tar selvsagt Østensen dem med til en bondegård rett utenfor Oslo, hvor de får møte både levende og slaktede kyr.
Erga fikser grønnsakshage på balkongen og Lein lærer bort parterings- og fileteringskunster.
Bøndene er sympatiske og lærer oss garantert minst én ting urban-mannen (og kvinnen) i gaten ikke visste.
Variasjon uteblir
Men i introduksjonen til programmet blir vi lovet en stor variasjon av byfolk-blemmer:
Folk som ikke skjønner hvordan gresset skal klippes, trær kappes eller minidrivhuset driftes.
Vi lukter deilig tabbe-TV.
Dermed blir det noe skuffende når hele første episode handler om innkjøp av en kvart kalv og noen minutter med grønnsaksdyrking.
Vi vil jo helst lære av andres feil, og episoden kunne med fordel vist flere – selv om den er kort.
At familien underveis får en «ny glød» over matlagingen og kanskje skal slutte å spise det de ikke tåler til høsten, holder ikke for godkjent oppdrag i min bok.
Slik premiereepisoden fremstår, minner den mest om en episode av «Hellstrøm rydder opp hjemme» uten Hellstrøm.
Det er tydelig at «Bønder i by’n» ønsker å få en traurig byflora til å blomstre – og kanskje vil den det videre, men oppstarten lukter mer gjødsel enn roser.
Anmeldelsen er basert på første episode
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105472
|
Låtanmeldelse:Sandra Lyng – «Electric City»
Hun vil, hun vil, men får det ikke helt til.
Det har alltid hersket velvilje for å gjøre artist av Sandra, til tross for åpenbare artistiske begrensninger.
Ikke bare stemte TV-publikum henne frem til en fjerdeplass i «Idol» 2004.
Kort tid etter ble hun hyret av det den gang notorisk alternative hip hop-kollektivet Pass It for å synge på den semiklassiske «Sommerflørt»-singelen (som for øvrig kom i en ny versjon denne uken).
Debutalbumet hennes fra 2005 (som er kjemisk renset bort fra digitale tjenester) var dessuten noe av det siste Stargate lagde før de dro til USA og ble Rihannas mest betrodde produksjonsteam.
Men tenker man på Sandra som artist av den grunn?
Snarere er hun en kjendis som driver med musikk.
Og slik høres musikken hennes ut også – et substansløst lydspor til ankomst på rød løper, bakgrunnsstøy i en «God kveld Norge»-reportasje.
«Electric City» er hennes tredje singel på et knapt år.
I likhet med forgjengerne «PRTeY» og «Don't Care» (som aldri nådde VG-lista) er det som å høre essensen av relativt ny amerikansk radiopop for kids, type Katy Perry og Ke$ha – digital vellyd med visse sprakende synther og den obligatoriske akustiske gitaren, med en utstrakt dansefot til de som ønsker å riste løs.
Teksten handler om å feste i byer.
«Electric City» er ikke dårlig håndverk, produksjonen er forseggjort og jubelstemningen i refrenget står til troende.
Men låten gir ikke Sandra noen slags artistisk karakter.
Hun høres ut som en hvilken som helst greit-nok-syngende jente, hvilket for så vidt er et fremskritt fra hennes tidlige sangkarriére, da hun låt fryktelig spinkel.
Da sang hun imidlertid på norsk, noe hun burde vurdere å gjøre på ny.
Det er vanskelig å forestille seg at musikken hennes vil angå andre enn de som er interesserte i alt Kjendis-Sandra gjør, og de bor primært heromkring.
Slik det er nå lager hun pop som er nesten på høyde med det nest beste fra utlandet.
| 0
|
105473
|
Justin Bieber (74)
Tom Jones kan fortsatt synge.
Det er også alt.
Konsert:
Tom Jones
Sted: Koengen, Bergen i går
Publikum: ca. 3500
Jo da, det opprinnelige tenåringsikonet holder seg godt til å akkurat ha rundet 74.
Selv om motorikken ikke er den samme.
Ei heller utseendet; med det grå håret og den kritthvite smultringen ser waliseren mest ut som en elegant kveldsantrukket og skammelig brun aldrende gameshowprogramleder enn mannen som ga trange bukser et ansikt.
For å bruke et kraftuttrykk fra hans relativt jevnaldrende publikum:
Død og pine for en stemme.
Et voldsomt og høylytt torturvåpen om det brukes feil.
Et fantastisk gjennomsmellende magestøt på alle kjønn om det brukes riktig.
Og det gjør den.
Barytonen smeller gjennom alt, om det er gørr kjedelig bluesrock («Didn't it rain»), teit låvedans («Raise a Ruckus Tonight») eller en nestensmidig og seig loungeversjon av «Sex Bomb».
Og ikke minst på en ganske så ålreit «Burning Hell», og virkelig inspirert «Evil».
Opplegget rundt er forvirrende.
Tidvis bra.
For det meste ganske traust.
Bandet er flinkis-dyktige, og kan planke samtlige av standardene han tolker, men uten å virkelig tilføre noe annet enn litt trekkspill på «Green, Green Grass of Home» og litt mye trekkspill på «It's Not Unsual».
Bakgrunnsanimasjonene går fra å blinke «Tom Jones» uanstendig mange ganger (muligens for at folk ikke skal glemme hvor de er), til å være skjermsparervissvass med stjernetåker, flammer, astrallegemer og brennende stearinlys.
«Kiss» låner dansedameanimasjoner fra Outkast-konserten på Øyafestivalen.
74-åringen er hakket usikker på én ting.
«It's lovely to be here.
Bergen…?
Norway...?» og han har på ingen måte særlig mye å melde mellom låtene utover et stadig gjentagende «Oh yeah?
Oh yeah?
Oh yeah?
Right.», en ravende Vincent Price-latter og en historie om at det var ganske artig at han spilte inn «(It Looks Like) I'll Never Fall in Love Again» da han var 27, men at han ikke er 27 lenger.
Ha, ha.
At litt for mange av sangene blir redusert til en velprodusert og krystallklar haug av bluesrock blir slitsomt.
Verst er det at hovedpersonen selv, den åpenbart fullt kapable entertaineren Sir Thomas Jones Woodward ikke har noe særlig på en stor scene i 2014 å gjøre.
Prøv nærmeste pub neste gang.
| 0
|
105475
|
Låtanmeldelse:Sophie Elise - «Lionheart»
Brukbart til bloggpop å være.
19 år gamle - og mye omtalte - Sophie Elise Isachsen fra Harstad røper at det mange unge, populære bloggere egentlig vil, er å være popstjerner.
Og mens vi stadig venter på singel nummer to fra Voe, som debuterte for fire år siden, har vi alltids denne.
I skrivende stund har Sophie Elise allerede fått hundrevis av tilbakemeldinger på sin ferske førstesingel, av typen «Herreguuuud så sykt bra!!» - på bloggen hun driver med stor suksess.
(Symptomatisk nok må man scrolle forbi en eviglang shampo- og solkremtest før man når frem.)
Ingen skal hevde at Sophie Elise ikke er gjennomført; hun står fjellstøtt i trash-segmentet, «Lionheart» er endog laget i samarbeid med en tidligere «Paradise Hotel»-deltager.
Men låten er ikke ille.
Hun synger søtt og sympatisk, over en tidstypisk dansepoplåt med rockefres i lydbildet og et refreng som ville hevdet seg i ... tja, i alle fall i Grand Prix.
Den svulstige pianointroen og vind-i-håret-estetikken kunne tatt henne et godt stykke i den konkurransen.
Harryfaktoren er høy her.
Men den virker ærlig, og heller dét enn misforståtte forsøk på å være «classy».
Visst er det kleine øyeblikk i teksten.
Visst er «Lionheart» hylende uviktig.
Men den er ikke kalkunen man kunne mistenke den for å være.
| 0
|
105477
|
Festspillene i Bergen:Klokt fra Fosse
BERGEN(VG)
Jon Fosses selvvalgte sorti som dramatiker er en odyssé om kjærlighet og død, utført på havet.
Eller kanskje et annet sted.
Festspillene i Bergen «HAV» Av Jon Fosse Regi:
Kai Johnsen Scenografi:
Ingrid Tønder Med:
Øystein Røger, Kyrre Hellum, Birgitte Larsen, Morten Espeland, Hildegun Riise, Svein Tindberg
For i Fosses univers er ingenting helt slik det ser ut til, det uttalte og det usagte veves sammen.
Stillhet, pauser, lys og mørke gjenspeiler alle faser i et menneskeliv og et menneskets sinn.
Symbolet i dette tilfellet er havet - et sted, et noe, som bare er; rolig, vakkert, lykkelig, men også vrangt, vrient og illsint - akkurat som et menneske.
Stykket skal spilles i ungdomshus, og under festspillene er det ærverdige Ervingen som huser «Hav».
Publikum sitter i en sirkel rundt scenen, og blir en naturlig del av livet om bord i det fiktive skipet.
To store glassplater og forsiktige bruk av lys reflekterer skuespillerne slik at de blir speilbilder av seg selv, personer som ser sine liv i relieff.
Regissør Kai Johnsen har iscenesatt en rekke Fosse-stykker.
Han tør å utnytte pausene og gjentagelsene som gradvis glir inn en jevn rytme.
Mange har et muntert forhold til å sitere de korthugde Fosse-fraser om folk «som kjem» eller som «ikkje kjem».
Du finner de her også, de dagligdagse almengyldige observasjonene om alt det som sies eller gjentas av folk flest.
Men de små og lengre pausene gir deg som tilskuer rom for å tenke, lytte og assosiere.
For du kjenner det igjen, linjene i livet, ting du har fortrengt, ting du skulle gjort annerledes, noe du skulle lyttet til.
Med en skipsfører og en gitarspiller i førersetet krysses veiene til et eldre og et yngre par.
Noen av de møtes, noen tror de kanskje gjør det, om de kjenner hverandre eller ikke, er ikke godt å si.
Ikke er det så viktig heller.
Tanker og virkelighet flyter sammen.
Men den sterke følelsen av noe som har vært vondt, noe som har vært sårende, noe som fremkaller angst, og den store varme kjærligheten er nærværende.
Ensemblet er som et samstemt orkester som opererer i den samme langsomme rytmen.
I perioder er de omgitt av totalt mørke, med kun stemmene som instrument.
Det gir en årvåkenhet i forhold til mye av det sentrale i teksten - vi er på havet, og der er det ingenting.
En tilstand mellom liv og død - kanskje.
En tilstand av vemod, undring og klok innsikt.
Jeg har sett Fosse-oppsetninger som har gjort sterkere inntrykk, men «Hav» gir etterdønninger for en som vil reflektere, og se bakover i sitt eget liv.
| 1
|
105478
|
TV-anmeldelse:Bloddryppende dragedans
Den blodige slektskrøniken kverner videre i det farlige fantasy-universet.
Litt tammere, men akkurat like veldreid som før.
SESONGPREMIERE Fantasy/dramaserie i 10 deler Mandager, C More Series kl. 21.00 og på HBO Nordic
Sesong fire i serien basert på bokserien «A Song of Ice and Fire», starter med flammer.
Flammer av den langsomt glødende, sverdsmeltende sorten.
Og så fortsetter det i rolig tempo.
Vi trenger et pust i bakken etter innspurten på sesong tre , som voldtok seernes sensibilitet med brutal bryllupsdrapsorgie og peniskappende tortur.
Premiereepisoden «Two Swords» starter som et rolig innpust mens vi tar hilserunden blant rollefigurene som har blitt som gamle venner.
Etter drapet på Robb Stark, hans mor og gravide kone under «The red Wedding», er krigen tilsynelatende over.
Lannister-familien har fått Jamie tilbake, bare én sverdhånd og litt stolthet fattigere, og har sitt eget bryllup på trappene:
Mellom sadistiske kong Joffrey og listige Margaery Tyrell.
Det kan nesten virke som det råder fryd og gammen - hadde det ikke vært for at vi tross alt befinner oss i Westeros.
Vi vet intriger, drapstokt og hevnlyst bare venter på å velte frem i maktkampene over det intrikate riket.
I mellomtiden får vi nyte vakre kulisser i King's Landing, før Jon Snow på bedringens vei i brorskapet ved muren mot nord minner oss på noe av hva vi har å frykte:
Mance Ryders hær av ville folk er på vei nordfra.
Og det er i tillegg til de blodtørstige levende døde.
I sør vokser Daenerys' drager seg større og mer aggressive.
Og et sted midt imellom er unge Arya Stark fremdeles på flukt med «the Hound»
Sandor Clegane:
Vi vet det er et tidsspørsmål før den odde duoen stikker noen i hjel.
Like fullt er det humoren og vekselvarmen i «Game of Thrones» som gjør at den skiller seg ut fra liknende drama/eventyrserier.
Peter Dinklage gjør fremdeles en stor figur som kortvokste Tyrion Lannister, som står for seriens mest snertne replikker.
Men dialogen er jevnt over god og underholdende, og kommer til sin rett i mer handlingsfattige episoder.
At serien avviker noe fra George R. R. Martins handlingsspekkede mursteiner er både nødvendig og noe av det som gjør den spennende for seere som kjenner bøkene.
På tre sesonger har HBO komprimert inn omtrent to og en halv bok av de fem som er skrevet så langt (Martin håper å komme i mål på sju).
Blant nykommerne i det enorme persongalleriet, er prins Oberyn Martell (the Red Viper) fra Dorne, spilt passe farlig og seksuelt selvsikkert av Pedro Pascal, og hans elskerinne Ellaria Sand.
Prinsen er invitert som gjest i Joffreys bryllup, men hans hevnmotiver skaper betydelig bekymring.
Daario Naharis er også «ny»:
Michiel Huisman har tatt over rollen etter Ed Skrein, og med det gjort Danaerys' elleville kriger påfallende tam.
De to første episodene viser oss seriens takskifte og variasjon:
Du får både hvileskjær og oppdatering på hvor de viktigste rollefigurene står, og påminnelse om «Game of Thrones»' blodsprutende slagkraft når serien plutselig glefser til.
Vinteren er definitivt på vei.
Og vi heier hele veien til mål!
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105481
|
Plateanmeldelse:Pharrell - «G I R L»
Alle vil bli «den nye Michael Jackson».
Pharrell Williams (40) kommer nærmere enn de fleste.
ALBUM:
POP Pharrell «G I R L» (Columbia/Sony) Tidlig på 2000-tallet var Pharrell Williams den mest fotogene halvdelen av låtskriver- og produsent The Neptunes.
Nesten alt de tok i ble til gull.
Et sted mellom det andre albumet til bandprosjektet N.E.R.D. (skuffende «Fly Or Die», 2003) og solodebuten «In My Mind» (2007, også skuff), mistet han mye av glansen.
Men han er tilbake, baby.
I fjor var Pharrell gjesteartist på to gedigne slagere, henholdsvis Daft Punks fabelaktige «Get Lucky» og Robin Thickes forferdelige «douchebag»-nasjonalsang «Blurred Lines».
Han produserte deler av Miley Cyrus' «Bangerz», og sang duett med henne i et av platens beste kutt, «#getitright».
Han fikk dessuten en solohit med «Happy».
En latterlig lystig sang, inkludert her.
Alle låtene nøt godt av Pharrells nye «persona».
En slentrende, nonchalant Ratpack-popsoulstil med hatten på snei; fingerknipsende kokett.
Han posisjonerer seg som sin tids Sam Cooke, eller Smokey Robinson.
Eller Michael Jackson.
Nå har han laget et helt album etter denne vellykkede malen.
«G I R L» er programmert som et klassisk popalbum.
11 låter (én av dem «skjult»).
Ingen «skits», ingen «innfall».
Det synes klart at han, som så mange andre, gjerne vil «gjøre en «Thriller»».
Altså lage en popsamling som ingen vil kunne unngå, som fungerer like bra på en kaffebar som på klubb, og som vil få radioprogrammerere til å folde hendene i takknemlighet.
Første halvdel er prikkfri, ikke minst den svært «Off The Wall» (1979)-aktige falsettduetten med Justin Timberlake, «Brand New», og det solfylte samarbeidet med Cyrus, «Come Get It Bea».
«Hunter» er Blondie som produsert av Nile Rodgers, komplett med en praktfull basslinje.
Det er nesten utenkelig at de seks første låtene her ikke kommer til å dominere våren 2014.
Kvaliteten synker noe mot slutten, selv om duetten med Alicia Keys, den Jamaica-groovy «Know Who You Are», og avsluttende «It Girl» begge er fine låter.
Det eneste som vil trekke ned for enkelte, er at Pharrell virker som en så grunn fyr.
«G I R L» handler ikke om noe, bortsett fra at det å være lykkelig er helt topp, og klart å anbefale fremfor alternativet.
Og at jenter er kjempepene og myke og fine å ta på.
Han setter ikke phyr på intellektet.
Det må sies at falsetten hans er best i små porsjoner, og at innovatørdagene hans er talte.
Neptunes og N.E.R.D. var NYTT.
Dette er TRYGT.
Om du kan leve med det, er «G I R L» noe i nærheten av den ultimate popplaten, årgang 2014.
BESTE LÅT:
«Brand New»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105482
|
Plateanmeldelse:Drive-By Truckers - «English Oceans»
Deres beste siden sist de byttet ut bandmedlemmer.
ALBUM: COUNTRYROCK Drive-By Truckers «English Oceans» (ATO/Indie Distribution) Å formulere noe som helst om Drive-By Truckers tenderer til formelbasert referansegrøt.
Her er uansett noen stikkord:
Sørstatene, bourbon, ekte historier, Jason Isbell ute.
Ferdig med det.
Deres første med «bare» to låtskrivere åpner skuffende rockeslapt, noe som viser seg å være særdeles lite representativt.
Faktisk er låtrekkefølgen, fra sin rufsete start til sin myke avslutning særdeles lik, ja da, «A Blessing And A Curse» (2006).
Midt inni høres de nesten ut som Eels, og med unntak av trad-countryen i «Natural Light» er dette som en, tja, ny debut.
Ikke verst for et band som snart runder tjue.
BESTE LÅT:
«When Walter Went Crazy»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105483
|
Plateanmeldelse:Ingebjørg Bratland - «Berre meg»
Frøken Nordstoga?
ALBUM:
VISER Ingebjørg Bratland «Berre meg» (Universal Music) «Vi vil høre mer fra henne - nå!» var undertegnedes krav etter å ha hørt Ingebjørg Bratland hviske frem «Til ungdommen» under minnekonserten for 22. juli-tragedien på en besynderlig sterk måte.
Jeg ble bønnhørt, men har fremdeles inntrykk av at hun er i overkant influert av sin makker på Spellemann-vinnende «Heimafrå», Odd Nordstoga.
Ikke så rart, kanskje.
De har vokst opp sammen i Vinje (Odds mor er Ingebjørgs kvedar-læremester), spilte 150 konserter sammen i fjor og Odd er delaktig til den lette folkemusikk-basisen også her.
«Berre meg» er uangripelig vakker, men litt tam i uttrykket.
Bratland har en fortryllende stemme med kvedar-bakgrunnen intakt i fraseringen, men lydbildet er så pent og pyntelig at man raskt risikerer å miste interessen.
Ingebjørg Bratland har mer inne, og jeg er sikker på at det kommer etter hvert.
BESTE LÅT:
«Ingen som du»
| 0
|
105487
|
Plateanmeldelse:Jennie Abrahamson - «Gemini Gemini»
Synthpop med substans.
ALBUM: ELEKTRONIKA Jennie Abrahamson «Gemini Gemini» (How Sweet the Sound)
La oss adressere elefanten på albumet umiddelbart:
Jennie Abrahamson er allerede fire soloalbum ute i karrieren, og nå det nærmeste man kommer en mellomting av turnékompis Ane Brun (som for øvrig korer på en låt) og en viss kvinnelig britisk eksentriker.
Ikke like sofistikert, selvsagt.
Men minimalistisk produsert med akkurat passe bruk av tjukke synthbasser fra åttitallet og maskinelle afrikanske trommer.
Godt hjulpet av Johannes Berglund, som også har hatt fingrene sine på The Knife.
Vokalen hennes er glassklar.
Tekstene har et mer enn et snev av miljøengasjement og samfunnsbevissthet over seg.
Kjølig synthpop blir ikke mye varmere enn dette.
BESTE LÅT:
«Wolf»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105488
|
Denne låta er mest spilt på Spotify noensinne
«Wake me up» av den svenske DJ-en Tim «Avicii» Bergling er den mest spilte låta i Spotify noensinne.
Låten som ble lansert i fjor sommer er strømmet over 200 millioner ganger.
Det er første gang noen har nådd denne milepælen, skriver Time Magazine.
Den svenske housestjernen passerte nylig det amerikanske rockebandet Imagine Dragons, som med sin låt «Radioactive» hadde den forrige rekorden på 180 millioner avspillinger.
- Jeg er opprømt over å bli den første artisten til å nå 200 millioner avspillinger på Spotify.
Jeg har hatt et fantastisk år - tusen takk til alle mine fans, sier han i en pressemelding.
Låten spilles fortsatt 3,8 millioner ganger i uka.
- Det er fantastisk å se en svensk artist slå denne rekorden når vi nå har en stor global brukerbase, sier Spotifys pressesjef Sofie Grant til Aftonbladet.
VGs Thomas Talseth trillet femmeren for Avicii-albummet!
| 1
|
105493
|
TeateranmeldelseRiksteateret:
Friskt og folkelig
Lagarbeidet er godt, sprekt og folkelig når Riksteatret tar pulsen på det norske folk anno 2014.
Teamet bak oppsetningen har bedrevet intens virksomhet for å samle inn tanker, følelser, synspunkter og ikke minst irritasjoner hos folk fra hele landet.
De har intervjuet gamle, unge, kvinner og menn i alle fasonger og yrkesgrupper.
Spørsmålene er «store» - her dreier det seg om folkestyre, demokrati, stemmerett.
Svarene bærer preg av mangfoldet; livsvisdom, ettertanke, bitterhet - og ikke minst det store «tja» eller «er nå jeg viktig nok til å kunne svare på det, da».
Dette kunne ha endt i kurven for «interessant dokumentar-teater».
Men, nei da!
Den freske duoen bak forestillingen har med god hjelp av et energisk og velopplagt ensemble, skapt en lett og leken oppsetning der humoren sitter løst og der alvoret skaper skarpe nyanser uten å være tyngende.
Det er blitt en slags felles selvangivelse for nordmenn.
Teksten er skrevet av folket.
Tolkningen er folkelig og rommer mye humor og snerten ironi, samtidig som det utvises en varm ydmykhet overfor alle de som har stilt sine meninger og ytringer til disposisjon.
Det være seg en eks-alkoholiker og sjømann, fiskere i Lofoten, eldre damer fra Bergen, fnisete korpsjenter fra Stavanger, eller en asylsøker på vent i Arendal.
Dynamikk og tempo preger oppsetningen.
Teksten har fin flyt gjennom at skuespillerne raskt veksler i kjønn, alder og tilhørighet.
Musikk og koreograferte bevegelser poengterer og tilføyer teksten et humoristisk stikk.
Det at en ung skuespillerinne gir stemme til en eldre sjømann fra Oslo, eller at en eldre skuespiller gir stemme til en ung asylsøker gjør at nettopp stemmen deres høres.
Og der ligger kanskje selve grunntonen i dette spillet om hva folket - vi nordmenn - egentlig tenker om dette demokratiet vårt (hvis vi tenker så mye over det); ønsket om å bli hørt.
At øvrigheten, det være seg Storting, kommunestyre, en sjef, for ikke å snakke om NAV kunne lytte litt mer til hva alle de som bor i byer, på knauser og i kratt har på hjertet, selv om det ikke alltid er like stort og viktig.
Konsept, regi og koreografi er laget av tre unge kvinner.
De har begitt seg løs på et tema med entusiasme, vågemot og mye energi.
De har også helt åpenbart sansen for scenisk gode løsninger.
Ok, det er ikke Ibsen eller Shakespeare, men det kan være mye underfundig og moro med folket også.
Slik som i denne forestillingen.
| 1
|
105494
|
Teater:Konstitusjonell bagatell
Grunnlovsjubileet er ingen spøk.
Før nå.
«Nasjonen», servert av Akershus Teater 200 år etter 1814, er hva man i god gammel tradisjon kunne kalle en «komisk énakter» omkring en minimal statsdannelse, fem (var det fem?) innbygger og en nabolandsutenriksminister hvis aggresjon først og fremst er av seksuell art.
Det passer på alle måter bra at «Bare» Egil Hegerberg er forvirret forteller og konge i campingstol i dette stykket.
Det er to uker siden musikkvideoen til teaterstykket vakte furore, da direktøren for Grunnlovsmuseet på Eidsvoll ropte på sensur fordi Bare Egil Band hadde fått tilgang til selve grunnlovssalen - og filmet en scene som endte i vill slåsskamp.
Nåvel:
I går kveld var det teater.
Ikke fullt så mye slåssing.
Men absurde løyer omkring en gjeng stakkarslige vandrere, som for å slippe å vandre videre, oppretter sin egen mini-Nasjon, en etablering etter svært manglende evne.
Grunnloven, for eksempel, får én paragraf, inntil behovet for standrett overfor nevnte overkåte nabolandsutenriksminister gjør det nødvendig med to til.
For å avsi en dødsdom.
«Nasjonen» handler om nesten ingenting, den har ingen relevans i forhold til aktuelle politiske eller sosiale spørsmål, den var ikke overdrevent godt innstudert før premieren i går og flere av dens virkemidler og dramatiske grep virker tatt ut av luften.
Vi er tidlig i jubileumsåret.
Tanken har ikke slått meg før nå, men det kan vel kanskje komme til å bli noe pompøst etter hvert.
«Nasjonen» - om den i den hele tatt skal ha noen utvidet effekt utover de glade glis - kan antakelig brukes som antipompøsitetsmiddel.
Men da burde den vel stengt tatt kommet i november.
Dog:
Jeg lo.
Rett som det var.
Egil Hegerbergs enmannsband Bare Egil Band er tilbake med ny musikkvideo.
| 0
|
105498
|
Bokanmeldelse:Sigrun Slapgard:
«Englestien»
Ømme minner om søskenskap hjelper ikke grå romanmasse.
Roman 221 sider Kr 359,- Samlaget
I første bok om Julie Dalgård dro hun til Tyskland for å lage en dokumentarfilm om en munk og kom over ukjente historier fra krigens dager.
I denne frittstående oppfølgeren står også fortiden og skjebnevalg i sentrum.
Som i den første boken er det problematisk at spennende historier ikke blir spennende ført i Slapgards romanpenn og at leseren ikke kommer under huden på hovedpersonen.
Julie tar den alvorlig kreftsyke broren sin med til barndomstraktene for å gå en tur kalt Englestien.
Lillebroren har mange spørsmål, særlig vedrørende moren som døde tidlig av kreft.
Julie svarer som oftest inni seg og må være verdens mest irriterende turkamerat på livets siste reise.
Selv om mesteparten av handlingen foregår i hodet til Julie, er det vanskelig å forstå eller føle for henne.
Hun bærer på en kjærlighetssorg, og det kjennes som at alt hun tar i blir til stein.
Dialogene er hakkete og fulle av taushet.
Her finnes ikke driv.
Det hjelper ikke om forfatteren har ment at det skal være slik, dette er en traurig roman å lese.
| 0
|
105499
|
Bokanmeldelse:Linda Boström Knausgård:
«Helioskatastrofen»
Svenske Linda Boström Knausgård (ja da, gift med han du vet) debuterte som prosaforfatter på norsk i 2011 med novellesamlingen «Grand Mal».
Roman Direkte og utfordrende om psykisk sykdom.
127 sider Kr.
299 Oktober
Tittelen henspilte på «den store sykdommen»; depresjon og psykiske lidelser.
Årets roman utforsker temaet videre, i en form som tangerer sagnet.
«Helioskatastrofen» henspiller direkte på gresk mytologi, og den kvinnelige hovedpersonen selv er fremstilt som en Athene, sprunget ut av sin fars (Zevs') panne.
Men mens Athene var grekernes gudinne for både krig og visdom, er bokens hovedperson i virkeligheten en ganske alminnelig Anna, med en far som er plaget av store mentale problemer.
Hun blir plassert hos en fosterfamilie på den svenske landsbygda, men sliter med å tilpasse seg det såkalt normale livet.
De konkrete, naturnære skildringene av landskap og omgivelser i et vinterlig Sverige er for øvrig blant bokens aller sterkeste sider.
I romanens andre del endrer historien karakter til en mer realistisk og direkte skildring av et mentalt sammenbrudd, med tvangsinnleggelse, hallusinasjoner, selvskading og fremmedgjøring i forhold til sitt eget liv som bærende elementer.
Fremdeles med Anna som hovedperson.
Boström Knausgård makter å skape en språklig gjennomskinnelig og vakker fortelling av noe så forvirrende og kaotisk som psykisk sykdom.
Særlig minneverdig er beskrivelsen av hvordan andre mennesker kan ta opp bare så altfor mye plass i livet ditt.
Monica Aasprong har oversatt «Helioskatastrofen» med stort sett vellykket resultat.
Selv om omvendt ordstilling i mine øyne er en gammelmodig måte å skape poetisk effekt på.
| 1
|
105501
|
Bokanmeldelse:Mo Yan:
«Frosker»
Denne fengslende, groteske og velskrevne leirbålhistorien om den brutale ettbarnspolitikken er et lyskespark mot lederskapet.
Roman 469 sider Kr 379,- Gyldendal
Rått ærlig viser den fram latterlige paroler, hul propaganda og virkeligheten bak den.
Myndighetene går bokstavelig talt over lik for å lykkes.
Nåde de kvinnene som blir gravide uten lov.
Da presses de til seinabort, supplert med tvangssterilisering og obligatorisk prevensjon.
En propagandasmaksprøve:
«De som koser seg i senger, bør få snurpet sine strenger.
Slutt på snørte kvinneføtter, snør i stedet mannens nøtter.
Kun et bitte lite snitt i det maskuline skritt.
Alle menn blir hurtig bedre, men kan aldri mer bli fedre.
Sikker trebarnsgaranti får vi ved vasektomi.»
Fortellerstemmen Rappfot beretter om sin dyktige tante, landsbyens fantastiske jordmor som senere blir en fanatisk fødselslege som vil gjennomføre myndighetenes brutale politikk for enhver pris.
Rappfot er ikke harmdirrende indignert, han kommer med sine groteske detaljer sånn i forbifarten, om sultne barn som spiser kull, kvinnen som hopper i elva for å unnslippe abort og kvinner som dør av disse seine svangerskapsavbruddene.
Ut fra de beste hensikter blir tante en overgriper.
Via disse groteske hendelsene ser vi et av verdens mest brutale diktaturer som kan få bra, velmenende mennesker til å bli folkefiender.
Rappfots landsbymennesker er enkle og kjemper for anstendige liv.
De lever i et korrupt samfunn preget av konfusianisme, overtro og sosialistisk diktatur.
For samfunnstoppene er folk verktøy, ikke fullverdige mennesker.
De kan lure seg til flere barn sammen med andre- og tredjekoner.
Flott oversettelse av Brit Sæthre og Bend Bendixen.
| 1
|
105503
|
Bokanmeldelse:Robert Galbraith:
«Når gjøken galer»
Magien lever!
Når J.K. Rowling debuterer som krimforfatter - under pseudonymet Robert Galbraith - føles det som om Harry Potter og Sam Spade lurer et sted mellom linjene.
Krim 488 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Ikke misforstå:
Det finnes ikke et fnugg av Galtvort i Rowlings skittenrealistiske portrett av et dekadent London.
Her møter vi ingen malacruxer eller dødsetere, men derimot et menasjeri av supermodeller, kjendiser og milliardærer - samt samfunnets mest loslitte tapere.
Foran kameraene til glupske paparazzier hopper supermodellen Lula i døden fra sin luksusleilighet.
Eller - hoppet hun?
Kan noen ha kastet henne ut fra balkongen høyt der oppe i snødrevet?
Mysteriet etableres allerede på første side - og løper som en blodrød tråd gjennom de 488 sidene.
Så hva gjør denne boken - oversatt av Heidi Grinde - til en glimrende krimroman?
Først vil jeg trekke frem språket.
Rowling skriver med dickensk snert.
Treffsikre språkbilder avløser tørrvittige kommentarer.
Bokens barokke toneleie er tiltalende og sjarmerende.
Dernest vil jeg peke på forfatterens evne til å skape fargerike skikkelser.
Hovedpersonen Cormoran Strike - en mislykket og gjeldtynget privatdetektiv - er sønnen til en verdensberømt rockestjerne og en lettlivet groupie.
Strike er fandenivoldsk som Sam Spade og Phillip Marlowe.
Etter et bombeangrep i Afghanistan bruker han benprotese som plager ham uavlatelig.
Han har nettopp brutt med sin rike kjæreste og sover på en campingseng på kontoret.
Livet går i det hele tatt på tverke frem til den dagen Strike får besøk av en styrtrik klient som vil at han skal etterforske Lulas angivelige selvmord.
Som sidekick - sekretær, ja, men først og fremst talentfull assistent - får Strike hjelp av unge Robin.
Vikaren Robin viser seg å være litt av et funn - ikke bare for detektiven, men også for oss lesere.
Dette er en kriminalroman full av låste dører, overvåkningskameraer, alibier, løgner, halvsannheter og motiver.
Alle kan ha stått bak drapet - hvis hun nå ble drept, da - og den usedvanlig oppmerksomme leser vil nok klare å gjette seg til løsningen.
Men da må alle klokkeslett, låste dører, spor og villspor holdes styr på.
Dette er første roman i en serie.
Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren.
| 1
|
105505
|
Film:Brunstige spark
Rå, dramatisk og morsom film om hingster og hopper av firbent og tobent karakter.
Unn deg denne vesle perlen av en film; en potent fortelling fra Island der brunstige mennesker og dyr brisker seg i ødemarken.
I et vilt og vakkert storslagent landskap flettes livene til menneskene og deres hester tett sammen.
Natur- og frihetstrang råder.
Et gjerde kan fungere som frihetsberøvelse for en fyrrig hest, eller for et menneske som helst ser en vidde uten grenser.
For begge parter kan den sivile ulydighet mot disse stengsler føre til høyst uforutsigbare konsekvenser.
Tittelen kan godt utvides til også å gjelde kåte enker.
I dette tilfellet tre stykker som kretser rundt en kar med sans for vakre hopper.
Men da hans egen hoppe tas bakfra av en brunstig hingst, er eieren nådeløs - mot sin egen hoppe.
I det hele tatt byr filmen på en del brå, nådeløse øyeblikk.
Både hester og menn dør på ganske så makabert vis, uten at det på noen måte er spekulativt.
Fortellingen balanserer nydelig mellom mennesker, natur og gjensidig respekt dem imellom.
Fantastiske detaljer i bildene av hester og menn (og damer) poengterer dette med en miks av brå råhet og lun komikk, med brunsten som et underliggende motiv tvers igjennom.
Tragedie, komi-tragedie og ren komikk beveger seg med sømløs presisjon, der også musikken i stor grad poengterer persongalleriets tilstand.
Det er vakkert og vilt, med fyrrig og frydefull humor i bånn.
Men nok blodfylte scener til at rulleteksten kjapt forsikrer at ingen dyr ble skadet under innspillingen, og at alle impliserte er heste-elskere.
| 1
|
105506
|
Film:Hentesveisen svindel
«American Hustle» er en film om å overleve, for enhver pris, «the american way».
Det kan lett bli nokså komplisert.
Løselig basert på en «sann historie» (de fleste amerikanske filmer synes å være dét for tiden), skal vi inn i et småslitent 70-tallsmiljø med et par småsvindlere, som plutselig befinner seg midt i et alt for stort plott.
Det skal kreves noe nær genial middelmådighet å redde skinnet.
La det være sagt:
«American Hustle» kan være en smule vanskelig å følge.
Særlig den siste timen får så mange tvister og plott, at det stundevis føles som man sitter med en nevefull løse tråder.
På den annen side - og først og fremst - er filmen en herlig, løssluppen, uregjerlig bonanza av menneskelig dårskap, smartness, dumhet og innsikt.
Det blir surrealistisk og heidundranes underholdning ut av det, fremelsket av en stilsikker og lekende regissør i spissen for et koppel skuespillere, som må ha hatt blant sine gladeste dager på settet.
Christian Bale er det naturlige midtpunkt.
Fet og krumbøyd og med et utstudert kretsmesterskap i hentesveis, skal det mye til før man fatter noen interesse for ham.
Men det skjer, nesten mot formodning:
Christian Bale har aldri - forsiktig sagt - vært en skuespiller som sprer varme rundt seg.
Her har han våget å trå utenfor absolutt all forfengelighet, og beviser samtidig hva som bor i ham.
Det er mye!
Bradley Cooper er praktfull som den overivrige og livsudugelige FBI-agegnten; Amy Adams herlig presis og manipulerende som strevende eks-stripper med høyengelsk aksent og alias; Jennifer Lawrence ufattelig tarvelig og naiv som white-trash hjemmefrue.
Og alle forstår at Satan sjøl sitter ved bordet når Robert De Niro trør til.
10 Oscar-nominasjoner kan lett forsvares.
Og en innholdsrik kinokveld garanteres!
| 1
|
105507
|
Film:Usympatisk fyr - herlig film
To timer med en sutrete, kompromissløs besserwisser-hipster med gitar som får til svært lite her i livet - dét skal ikke kunne funke.
Men så er det engang Coen-brødrene som tar oss med på reisen, så gjør deg klar for en sprelsk og ukonvensjonell tur.
Jeg orker ikke tenke på hvor selvmedlidende en slik historie kunne blitt sett gjennom øynene på yngre, mindre begavede regissører.
Vi befinner oss i Greenwich Village tidlig på 60-tallet, folksangeren Llewyn Davis strever med å slå igjennom som soloartist etter at kompanjongen hans tok livet av seg ved å hoppe utfor George Washington-broen.
Han er kanskje et talent, men en «biperson i eget liv»:
Bransjefolk hører ikke alltid etter når han snakker, og hvis de gjør det oppfordrer de ham til å finne seg ei gruppe.
Uten fast bopel er han også, Llewyn hopper fra sofa til sofa, ikke alle er overbegeistret for å ha ham slengende.
Mye motgang altså, en god del er selvforskyldt, men også ispedd litt uflaks.
Og kanskje er han ikke så vanvittig usympatisk heller, han bare fremstår slik sammen med andre.
En filmfigur man ikke nødvendigvis tør å heie frem åpenlyst, men tenker du deg godt om og er litt ærlig med deg selv er det fare for at du kjenner igjen et karaktertrekk eller to..
Det er ingen spesielt handlingstett film, men det er fullstendig underlagt den helt særegne stemningen som skapes.
En scene typisk for filmen er når Davis besøker sin aldrende manager/platedirektør og sliter med å få ham til å se opp fra viktigere papirer.
På litt over ett minutt er vår manns utfordringer og filmens tema presentert på en absurd morsom måte, med en komisk timing og fingerspissfølelse som er helt eminent.
På samme tid er vi blitt kjent med to så festlige bifigurer jeg gjerne skulle sett en egen film om, platedirektøren og sekretæren som roper fra siderommet.
Jeg har sett scenen igjen på YouTube og ler fortsatt.
Slike scener, som svinger av i helt andre retninger enn man forventer seg, er det mange av.
Tidskoloritten er fullstendig overbevisende, gjort på en delikat måte.
Du blir sugd tilbake til tidlig 60-tall.
Uten påtrengende markører, men hør hvordan en vinudsvisker hørtes ut på en 1961-bil!
Sofistikert, aldri blærete.
Coen-filmene på 2000-tallet har noen ganger blitt overkant stiliserte øvelser.
Med «Inside Llewyn Davis» er de tilbake slik vi kjenner dem fra 90-tallet, ulikt og unikt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105508
|
by:Larm:OnklP blir personlig
Når rabagasten blir eldre, setter melankolien inn.
Det har OnklP visst lenge, i det minste siden klassikeren «Glir forbi» (2009).
OnklP & De Fjerne Slektningene Wimp-teltet, by:
Larm Publikum:
Ca. 1000 Aktuelt album:
Kommer i mai
Om rapperen anser OnklP & De Fjerne Slektningene som et «sideprosjekt» eller ikke, er ikke helt klart.
Det spørs vel i grunnen om bassist Knut Oscar Nymo og gitarist Åsmund Lande, begge fra Norges hardest turnerende band, Oslo Ess, har dager nok til å spille noe særlig mer enn de allerede gjør.
Men om hybriden punk og reggae noen gang skal folkelig i Norge, kan det godt være OnklP & De Fjerne Slektningene som tar den inn på «lokkalet».
Bandet slekter på vestkystpunkere á la Rancid, som igjen lånte det meste de hadde fra The Clash.
OnklP & De Fjerne Slektningene låter til tider mer som hardrock enn som punk.
Amalgamet hardrock/hiphop utallige fallgruver - vi har alle forsøkt å glemme «nu metal».
OnklP & De Fjerne Slektningene går ikke i noen av dem, ikke en gang når de kombinerer et AC/DC-aktig riff over blytunge reggaebeats i en sang som muligens heter «Smile».
Å smile er tilsynelatende noe bandet bare unntaksvis gjør.
OnklP & De Fjerne Slektningene er beinhard «Oslo noir».
Det var ikke all verdens lett å høre hva OnklP rappet i et fullt Wimp-telt på Youngstorget i går.
Litt leit, all den tid tekstene nok sikkert et halve poenget med bandet - kanskje mer.
Men man hørte i alle fall nok til at man skjønte hvor landet lå:
OnklP rappet om å få politiet på døren klokken 06.00 om morgenen.
Om å ha den fryktede «Tinghus Blues» (den gamle hiphop-kollegaen hans, Jaa9, bidro under denne).
Det synges om meget sene netter.
Piper og striper.
Det er sanger om sårbare menn som bedriver avansert selvskading.
Heldigvis litt humor også:
«Slekta-skjorta» er en hyllestsang til bandets egen merch.
Det tekstmessige slektskapet med Raga Rockers («Gæær'n») og - spesielt - Joachim Nielsen er alt annet enn fjernt.
Det er lite ved dette som er sunt, og mye som gir grunn til bekymring.
Men de føles i alle fall ikke som posører, og det låter fett.
Ekstra pluss for inspirert bruk av orgel, ved Simen Stensland.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105509
|
TV-anmeldelse:Fortjener beste sendetid - ikke beste sengetid
Seks mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser på jakt etter en kjæreste.
Det er kort fortalt «Kjærlighet uansett».
På mange måter bygger denne serien videre på den solide grunnmuren som «Ingen grenser» la i vår bevissthet.
Bare så synd at TV 2 ikke heiser flagget helt til topps og gir «Kjærlighet uansett» den plass den fortjener i sendeskjemaet.
Et skikkelig stykke arbeid
Og det er en plass i beste sendetid - og ikke beste «sengetid» som nå (klokken 22.40!).
Dette er et skikkelig stykke arbeid, som ikke på noen måte gjør programserien kjedelig eller uinteressant.
Tvert i mot.
Det jeg har sett så langt, bør absolutt tjene til et eksempel til etterfølgelse for denne typen realityserier.
Deltakerne blir tatt på alvor og får anledning til å vise sine sider på en skikkelig måte.
«Kjærligheten er sterkere enn forskjellene»
Som 28 år gamle Sebastian med glimt i øyet slår fast at «nå er han lei av at TV skal finne damer til bønda.
Nå er det vår tur».
Samtidig som han legger vekt på at han er med for å vise at «kjærligheten er sterkere enn forskjellene».
Sebastian som ble født uten armer og ben er en av de tre vi møter i den første episoden av «Kjærlighet uansett».
En annen er Eva (28) fra Oslo, som lever med utlagt tarm, det hun selv kaller en usynlig sykdom - mens kveldens tredjemann er Mats (23) fra Flå som sitter i rullestol på grunn av en muskelsykdom.
Vi blir kjent med ressurssterke kjærlighetsjegere som byr på seg selv, tør å snakke åpent og naturlig om sine funksjonshemninger - og samtidig viser at de både har humor og selvironi.
Og definitivt ikke vil la seg stoppe av sine fysiske begrensninger på dette viktige mentale planet.
Ingen nevnt.
Ingen glemt
«Kjærlighet uansett» er TV på en respektfull måte, men samtidig uten å miste «det» som gjør at dette blir spennende og engasjerende.
Kanskje noe å tenke på for de mange programskapere som gjør sitt ytterste for å havne på den andre siden av skalaen.
Ingen nevnt.
Ingen glemt.
| 1
|
105511
|
TV-anmeldelse:Lystig TV-lag med Nils og Ronny
Det er fargerikt.
Det er kunnskapsrikt.
Det er detaljrikt.
Det er underfundig.
Det er morsomt.
Det er igjen tid for «Walkabout» med radarparet Nils og Ronny.
Ut på tur, og man blir alt annet enn sur.
Iført hver sin «Nils og Ronny-mmmmdalsbunad» som de kaller det, kjørende i en 50 år gammel rosemalt Land Rover med en inkontinent geit som passasjer, legger de to ut på en rundtur i det ikke helt ufarlige Colombia.
Selvfølgelig setter de seg selv i fokus med hele sin fremtoning.
Men likevel blir det bare en døråpner med et stort og gledesfylt glimt i øyet.
De spiller aldri hovedrollen selv.
Det er noen år siden herrene Nils Wærstad og Ronny Kristoffersen gjorde «Walkabout».
Nå er de tilbake igjen.
Godt er det.
I ni programmer følger vi Nils og Ronny gjennom Colombia, Gaza, England og USAs Rust Belt på jakt etter det ukjente.
I Colombia møter de mennesker langt utenfor de offentlige kontorene.
Her er det ingen som har en annen agenda enn å være seg selv.
I all sin positive enkelhet.
Naturlig og informativ
Bare de færreste kan engelsk, men med en mikrofon og en høyttaler på taket, etterlyser Nils og Ronny de få engelskspråklige som de måtte finne på sin vei.
Fungerer ikke det, blir det både naturlig og informativt, når gutta møter sine intervjuobjekter med ferdigskrevne spørsmål på spansk og lar praten gå.
Det blir uformelt og som TV-seer blir jeg nesten som en passasjer i bilen.
Dog heldigvis ikke i baksetet hvor den inkontinente geita råder grunnen.
Verdens mest beryktede land
Colombia er et verdens mest beryktede land.
Det ligger under.
Men det er også et land fullt av ufortalte historier og fargerike karakterer - og det er det som synes og tar plass i dette programmet.
Med bunadene, bilen, geita og seg selv, får Nils og Ronny frem smil og glede, gode vibrasjoner som kommer ut gjennom TV-ruta.
Jeg er fristet til å si at det er egentlig bare å bøye seg i hatten.
I dette tilfellet bunadshatten.
| 1
|
105512
|
TV-anmeldelse:Syltynn kjendisreality i sydensol
Du trodde kanskje norsk TV var gått tom for konsepter der kjente mennesker konkurrerer på TV?
Nei da.
Hva:
«Det sterkeste kjønn»
Hvor: TV 2, onsdager kl. 20.00
I et hus på Gran Canaria skal en gjeng som stort sett er kjendiser som ikke er kjendiser, konkurrere mot hverandre for til slutt å ende opp med et vinnerlag; «Det sterkeste kjønn».
Og det jeg trodde var et program fylt av ironi og tøys rundt temaet, er egentlig alt annet enn det.
Her lover programmet at de tar «utgangspunkt i vitenskapelige metoder», og flere av deltagerne kommer med gravalvorlige uttalelser rundt sitt feministiske engasjement.
På den andre siden har vi uttalelser fra deltagere som mener «Menn er flinkere til kvinner enn det aller meste, kanskje utenom det her med følelser og sånn, da» og «Menn er menn.
Menn skal fortsatt være de som har den sterkeste posisjonen.
Det er viktig at menn har en mannlighet og kvinner har en kvinnelighet».
Det verker i kroppen å se på fordi det er så flaut.
Og det er ikke flaut på den gode måten, som det ofte blir hvis trash-TV er godt lagd.
Produksjonen er midt på treet; grafikken og klippingen er fin og bildene er på «Mesternes Mester»-nivå.
Det hjelper dessverre lite for helheten når konseptet er tynt som en utsultet catwalkmodell.
Og det med en kjendiscast som befinner seg langt nede på kjendisskalaen.
Det er forbausende at de ikke bruker tid på å introdusere deltagerne.
Programleder Freddy dos Santos er flink og sympatisk og «Hotel Cæsar»-skuespillerne Evy Kasseth Røsten og Anne Marie Ottersen kommer best ut av programmet.
Hvorfor Gunnar Greve er med i dette programmet skjønner jeg ikke; Kanskje «Idol»-dommeren snart begynner å bruke mer tid på kontoret og mindre på ubetydelige tidssluk som kjendisrealityer?
Og når du trodde alle klisjeene og pinlighetene var over, så bikker det helt over der borte i sydensolen:
Mens de kjønnskjempende kjendisene sitter rundt middagsbordet, fremfører Tor Endresen sangen han skrev i 34-års bryllupssang til sin kone.
Det samtidig som Linn Skåber-eks Ørnulf Høyer, politisk kommentator Martine Aurdal og modell Mimi Blix sitter tett sammen med blanke øyne og synger «la, la, la» i låtens mellomparti.
Det er som å se på en parodi, bare at det er på ekte.
Mot slutten av første program briljerer TV-kritiker og deltager Brita Møystad Engseth med hvor mye kunnskap hun har om reality-TV.
Hun forteller at noe av det som skjer i dette programmet aldri før har skjedd i norsk eller internasjonal reality.
For som hennes venninne Martine Aurdal litt stolt sier:
«Brita er jo eksperten».
Det er bare å gratulere eksperten med valg av egen deltagelse, og hun har helt rett i at «Det sterkeste kjønn» skaper historie:
Jeg tror nemlig dette er tidenes tynneste kjendisreality sendt på norsk TV.
| 0
|
105514
|
Bokanmeldelse:George Saunders:
«Tiende desember»
Å lese George Saunders er som å sitte i racerbil:
Her er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og la det stå til.
Amerikanske Saunders (f. 1958) sjonglerer virtuost med sjangre, synsvinkler og tematikk i disse sprudlende, intense novellene, og det beste av alt:
Han er både vittig - det er mye svart humor her - og tankevekkende.
For under den hissige skriften og de brå kastene ligger de store spørsmålene og lurer: menneskets frihet, kjærlighetens vilkår, livets grusomhet, skjebnens luner og menneskesinnets begrensninger.
Allerede i den første novellen setter han standarden.
Ubesværet hopper fortellingen mellom den 15-årige jentungen, overfallsmannen og den ulykksalige helten som kommer til å drepe ham i et nesten uforklarlig innfall av heltemot.
Vi ler og vi grøsser
«Flukten fra edderkopphodet» handler om en forsøksperson i et dehumaniserende vitenskapelig eksperiment som går på læring og avlæring av kjærlighetsevnen.
En middelklassekvinne skriver dagbok til fremtiden, men spørsmålet er hvem som gidder å lese hennes selvutleverende hverdagstrivialiteter.
Og i tittelnovellen er vi på en liten visitt i fantasy-land: gutten med «uheldig Prins Valiant-pannelugg» og de underjordiske Undikkene.
Vi ler, vi grøsser.
Vi blir ettertenksomme.
Saunders' språkmaskin er dødelig effektiv!
Oversatt av Preben Jordal.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
105515
|
Bokanmeldelse:Arne Halvorsen:
«Brasil - i sol og skygge»
Den nye stormakten Brasil er på alles lepper.
Men denne presentasjonen av landet er en parodi på lettvint journalistikk
Arne Halvorsen har korrespondert fra Brasil for en rekke norske medier, og i denne boken vil han tegne et portrett av landet i forkant av fotball-VM.
Både politikk, økonomi og kultur - ikke minst fotball - er fyldig behandlet.
Gjør alle feil en forfatter kan gjøre
Men Halvorsen gjør omtrent alle feil en forfatter kan gjøre.
Skriveprosessen må ha skjedd i et heseblesende tempo.
Han stiller uelegant sin egen person i veien for fortellingen, fører et usedvanlig klisjéfylt språk og roter mye med fakta.
Vi får eksempelvis vite at gjennomsnittsfamilien i Brasil tjener 295 real i måneden, mens sannheten er det mangedobbelte.
Kaffe dyrkes i opp mot 13.000 meters høyde, altså drøyt fire kilometer høyere enn Mount Everest.
Ikke helt stø i analysene
Noe kan selvfølgelig skyldes skrivefeil.
Men Halvorsen er heller ikke helt stø i analysene.
For eksempel presenteres det regjerende arbeiderpartiet som mer likt norske SV enn det norske Arbeiderpartiet.
Kilden til denne omstridte påstanden er pussig nok en norsk SV-er, tidligere partileder Berge Furre, en av mange norske brasilelskende kjendiser som Halvorsen har intervjuet.
En balansert fremstilling
Lyspunktet er at han forsøker å skape en balansert fremstilling, som når han presenterer den populære ekspresidenten Lula.
Men det hjelper ikke stort, når man tar alle bokens mangler i betraktning.
Strengt tatt er det Pax forlag som bør ta støyten, da det er vanskelig å forestille seg at en redaktør har lest igjennom dette manuset før det ble sendt til trykkeriet.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
105518
|
Bokanmeldelse:Jon Fosse:
«Kveldsvævd»
Soga starta for to korte bøker sidan, med spelemannen Asle og den unge og implosive fattigjenta Alida.
No utpenslar Fosse familielagnaden gjennom Alida si dotter Ales, og strekkjer blodsbandet tre generasjonar vidare, heilt fram til seg sjølv.
For bleieungen Sigvald vart halvbror til Ales, og Sigvald fekk ein lausunge som fekk ein son.
Ales veit at «...han heiter visst
Jon og skal vera spelemann han óg og så skal han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje...»
Denne lesaren kalla førsteboka «Andvake» for pragmatisk-poetisk vestlandsrealisme, tok fram finaste sida av terningen, og avslutta med ordbruken «Halleluja»!
Magien er framleis i teksten.
Men Fosse skriv meir rettlinja no og krev mindre mellom linjene.
Temperaturen aukar, personar og konflikter står i tydelegare relieff.
Utan at forteljinga blir sjølvforklårande, får vi vite at ungjenta Ales aldri kom heim til mor si Alida, det vart inga forsoning.
Men når Ales sjølv er gamal, leitar ho instinktivt langsmed dei stiane lesaren veit at mora fann.
Fosse skaper sirkelforteljingar kring dei fleste av sine hovudpersonar, både dramaturgisk og språkleg.
Repetisjonen som verkemiddel er jo skapt av ei sjeldant stø hand.
Som tidlegare kviler sjølve handlinga i ei tung og illevarslande atmosfære, medan menneska ofte ikkje finn noko sunn kvile.
Dei er svoltne, dei er heimlause, dei søv for mykje eller for lite.
Dei eig ofte ikkje makt og kurs i eigne liv.
Alle lengtar dei etter opptrakka veg, fyrlykt å segle mot, blodsband, røter, ein stad å høyre til og mest av alt den gode svevnen.
Det handlar som alltid hjå Fosse om kjærleiken.
Og havet.
Og om «kveldsvævda», eit ord fleire vestlandsdialekter brukar om blomar som faldar kronblada saman mot natta og kvile.
| 1
|
105519
|
Bokanmeldelse:Lucinda Riley:
«Midnattsrosen»
Lucinda Riley er på markedet igjen, med romanse, forviklinger og feelgood så det monner.
Få skriver underholdningsromaner som irske Lucinda Riley, med mektige panoramaer og store dramaer.
Grepet i den nye boken er, som i de tidligere bestselgerne, lange tidsspenn og geografiske skifter.
Drar veksler på historien
I denne nye historien drar Riley store veksler på historien om Storbritannia som kolonial stormakt, og med stor fortellerglede trekkes leseren fram og tilbake mellom til India og et britisk slott på landsbygda, til overklasselivet med herskap og tjenere i et klassedelt samfunn med rasefordommer.
Det starter effektivt, som alltid hos Riley, med en fengslende introduksjon.
Vi er i vakre Darjeeling i India, og den eldre kvinnen Anahita Chavan feirer sin hundreårsdag med barn, barnebarn og oldebarn.
Anahita velger seg ut ett av sine barnebarn, Ari, for å gi ham et manuskript om historien om hennes liv - med et klart oppdrag:
Finn min sønn, som alle sier døde som liten, han har levd opp.
Historien gir et eventyrlig innblikk i indisk riksmannsliv fra begynnelsen av 1900-tallet av, der Anahita inviteres inn av en prinsessevenninne og gis utdanning i India og i England.
Anahita har spesielle legende evner og blir sykepleierske under 1. verdenskrig og faller, selvsagt, for en rikmannssønn på et gods i Devon.
Parallelt virvles leseren inn i en filminnspilling på det selvsamme godset i Devon, Astbury Hall, der en amerikansk skuespiller, Rebecca, motvillig forlovet, blir installert for å slippe mediepresset rundt forlovelsen og innspillingen.
En enslig sjel
På godset er Lord Astbury en enslig sjel som voktes av en hauk av en husholderske.
Lorden lar filmteamet få adgang til kjolene fra hans formødre til bruk i epokefilmen, og Rebecca kommer på filminnspillingen prikk lik en kvinne på et maleri på godset.
Så dukker Ari opp i filmkaoset, for å oppfyllet ønsket fra Anahita - finne ut hva som skjedde en gang i fortiden, nettopp i England og på Astbury Hall.
Intrigetrådene hos Riley er mange, men hendelsene flyter lett, og kan hende passer brikkene i plottet sammen litt for tidlig.
Men som alltid er Lucinda Riley trivelig, ukomplisert og iblant fornøyelig lesning.
| 1
|
105520
|
Fyrstens gjenkomst
Grenseløs kynisme og nådeløs pragmatisme = helsikes god underholdning.
TV-premiere:
«House of Cards», sesong 2. 13 episoder.
Netflix.
Slippes fredag morgen klokken 09.01.
Det er stilig og kanskje ikke helt tilfeldig at strømmegiganten Netflix slipper den nye sesongen av flaggskipet «House of Cards» på «selveste» Valentinsdagen.
Så underlig det enn høres ut, så er denne salige cocktailen av storpolitikk, korrumpert makt og brutale konspirasjoner også en ganske kul kjærlighetsfortelling.
Alt som foregår på den lille skjermen handler om ekteparet Underwood, elegant og rytmisk spilt av Kevin Spacey og Robin Wright.
En forførende hyperrasjonalitet preger forholdet, småborgerlige «følelser» der så visst ikke øverst på Underwoodenes agenda.
De har seg på si og går ikke av veien for å konspirere mot hverandre.
Men det er love in the air i alle scener.
En iskald respekt som rett som det er glir over i varm affeksjon.
Sesong to starter da også med en suggererende scene der Frank og Claire Underwood er ute og jogger i et mørkt og duskete Washington.
Løpeturen avsluttes, paret stopper opp, det går et par sekunder, så nikker de raskt til hverandre.
Det er definitivt store ting på gang.
Litt senere dukker Franks lojale stabssjef Doug Stamper opp.
Dyster og mørkøyet som alltid, det er alltid et problemto take care of.
Frank, som snart blir utnevnt som USAs nye visepresident, hviske-brummer:
«I´ll handle Zoe.»
Sesong to starter med andre ord der sesong én slapp.
Det er nok lurt å lese seg litt opp på intrigene fra første runde før man gir seg i kast med de nye episodene.
Zoe Barnes, den superambisiøse og metodeoverskridende reporteren hos nyhetsbloggen Slugline, er fortsatt en hodepine for vår mann.
Det forretningsmessige forholdet deres er over, og Zoe er besatt av målet om å knytte Frank til kongressrepresentanten Peter Russos død.
Likevel anes en viss spenning i luften, det er som om Zoe fortsatt dras mot den eldre og mektige mannen.
Partneren Lucas klarer ikke å tilfredsstille Zoes ambisjoner, synes det som, hun vil ha mer.
Frank Underwood, på sin side, konspirerer videre på Capitol Hill, og peker seg ut en ny vakker kvinne som makker (eventuelt kombattant, man vet jo aldri hva slags spill han bedriver) i den videre politiske dansen.
Og så skjer det noe ytterst dramatisk.
Alt dette, mens Claire styrer sin egen stiftelse med om mulig enda hardere hånd.
Konflikten med Gillian Cole (ja, det er absolutt ikke dumt å oppdatere seg på sesong én) fortsetter med, for å si det forsiktig, uforminsket styrke.
Hjemme i det digre og tunge byhuset nekter hun Frank å nyte sine filtersigaretter i røykevinduet i annen etasje.
Heretter må han nøye seg med et glass vann og e-sigaretter.
Sannelig dukker det ikke opp et skikkelig spøkelse fra Claires fortid også.
Ny sesong krever nye konflikter.
Ja, da, «House of Cards» er et utmerket TV-drama, også i sesong to.
Wright og Spacey er aldeles fremragende.
De koser seg i rollene, leker med dem, tar dem aldri for seriøst.
«House of Cards» er mørkt og kynisk i ørtende potens, men har også et anstrøk av parodi over seg.
Den er ikke beksvart som Kelsey Grammers «Boss» eller idealistisk storslagen som «The West Wing» («Presidenten»), men langt mer slentrende og ikke like dyptloddende.
Sesong to er som sesong én noe ujevn, men reddes hele tiden av en ellevill Kevin Spacey som i denne serien har tatt TV-skuespilleri til et helt nytt nivå.
Replikkene er stilige, men sjelden virtuose, og fraværet av kvalifisert motstand til Underwoodenes durkdrevne renkespill er påfallende.
Men likevel må vi bare se mer - én episode til, og én til etter det!
For det er så helsikes underholdende.
Netflix slipper alle episodene fredag.
Vær forberedt på lange fjernsynsnetter.
HANS PETTER SJØLI
| 1
|
105523
|
Plateanmeldelse:Young Fathers - «Dead»
Hip hop slik vi ikke kjenner den.
Man kan selvsagt dra mange morsomheter på skotsk hip hops vegne - trass i dens underholdende særheter.
Men denne trioen, som gis ut i samarbeid med den alternative hip hop'ens kjerne, LA-selskapet Anticon, knuser alle fordommer.
Tilnærmingen, tross de sjøsyke sekkepipene i starten, er nittitallsk, type Bristol.
Men også mer tilgjengelig.
Dystre stemninger og pussige lyder avløses av høytsvevende, minnerike refrenger.
Muligens på grunn av deres samlede bakgrunn fra Nigeria, Liberia og Skottland.
Men mest av alt:
Den nydelige balansen mellom eksperimentering og dvelende popmelodier, der de synger vel så mye som de rapper.
Det gjør hele forskjellen.
BESTE LÅT:
«Low»
| 1
|
105526
|
Plateanmeldelse:Sunn O)))/Ulver - «Terrestrials»
En uventet nedtur.
ALBUM:
INDIEROCK Sunn O)))/Ulver «Terrestrials» (Southern Lord)
Flere mindre skuffelser å behandle her:
At Ulver ikke på noen måte er like sentrale som man skulle trodd fra albumkrediteringen, er en ting.
At låtene oppleves mer som instruert jamming er noe sjangeren deres til tider kan slite med.
Derimot er materialet flikket på og flikket med siden studioopptaket ble gjort for snart seks år siden.
Noe som åpenbart er altfor lenge.
Resultatet er noe av det mildeste og slappeste disse dronende kjempene har levert.
De tre låtene på til sammen 35 minutter bærer alle lovnader om å bygge seg opp til noe mye større enn det de kulminerer i.
At det aldri skjer er den store skuffelsen.
BESTE LÅT:
«Eternal Return»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105528
|
Plateanmeldelse:Sun Kil Moon - «Benji»
Dødelig nært virkeligheten.
ALBUM:
FOLKROCK Sun Kil Moon «Benji» (Caldo Verde)
Gjennom de drøye ti årene Sun Kil Moon har eksistert har Mark Kozelek tøyd skillet mellom det private og det personlige.
Ikke at han utleverer seg selv.
I stedet er han så privat at personreferansene er fullstendig ukjente.
47-åringens mesterlige evner som forfatter gjør dem nære.
Spesielt siden de fleste handler om dødsfall i egen omkrets.
Det er nærliggende å sammenligne med Bonnie «Prince» Billy.
Musikalsk kan viserocken hans også minne om Bonnie (som også bidrar på platen).
Melankolske «I Watched The Film The Song Remains The Same» har nesten den samme tankestrømmen som Bill Callahan, men er også den en sann historie.
Mer ekte kan det ikke gjøres.
BESTE LÅT:
«Micheline»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105529
|
Plateanmeldelse:Tinariwen - «Emmaar»
Eksil i ørkenen.
ALBUM: ROCK Tinariwen «Emmaar» (Wedge/Indie) Urolighetene hjemme betyr at Malis fremste bluesrockere var i utlendighet i anledning innspillingen av dette albumet.
Enda godt at Joshua Tree-ørkenen i California kan brukes til mer enn fotosesjoner med Anton Corbijn.
Oppbruddet har ikke medført noen revolusjon i soundet deres.
Vi må igjen ty til begreper som «slangeaktig buktende gitarmelodier», og adjektiver som «hypnotisk».
Viktigst av alt:
«sexy».
Skikkelig, skikkelig sexy.
Folk fra Chavez og Red Hot Chili Peppers - gitaristen Josh Klinghoffer, ingen av de andre klovnene - bidrar.
Genistreken er den subtile bruken av Jack White- og «norgesvenn» Fats Kaplin på fele (og steel?).
Ekstremt vellykket.
Og sa jeg sexy?
BESTE LÅT:
«Sendad Eghlalan»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105530
|
Plateanmeldelse:Tôg - «Feiring»
Lunken debut, god nummer to.
ALBUM:
POP Tôg «Feiring» (Brilliance) Dette stavangerensemblet fremstod som gårsdagens novelty da de ga ut albumet «Drøm» høsten 2011; som om de hadde sagt det de hadde å si med P3-hitene «Sansen» og «Reint mel (i påsen din)».
Oppfølgeren viser at Tôg har mye mer å by på.
Bandets uttalte skikkelighet til tross er dette et forbløffende vellykket dypdykk i mørk, hedonistisk anlagt disco, toppet med frontmann Lars Christian Olsens øre for popmelodi og gutteromsmelankoli.
Ådne Meisfjord (eks-120 Days) er med på produksjon og en kar med LCD Soundsystem-tilknytning har mikset - det høres, den åttitallsestetiske balansen av digital glasur og analog sjel er nydelig.
«Feiring» nikker også til nittitallets deep house med respekt.
Ofte låter
Tôg her som et norskspråklig Pet Shop Boys.
Det har ingen gjort før.
BESTE LÅT:
«5 år fra nå»
| 1
|
105531
|
Plateanmeldelse:Store P
- «Regnmannen»
Med «Regnmannen» viser Store P at han er en å regne med.
Det er ikke sjelden bergenseren Petter Skarre Sundby - Store P - nevnes i diskusjoner om hvem som er Norges beste rapper.
P har utvilsomt landets mest unike karakter, men det har alltid vært en fare for at hans skyhøye (nesten utenomjordiske) stil kan bli i overkant mye uten avbrekkene fra hans faste A-lagkamerater, Vågard og Girson.
Vel.
«Regnmannen» er en våt finger til alle som tvilte.
De som har fulgt A-Laget siden dets spede begynnelse, har bevitnet hvordan P har utviklet og perfeksjonert den sløve og opphissede stilen, hvor han nærmest synger rapvers.
En stil som i dag lånes av flere norske rappere, kanskje i størst grad av undergrunnsfenomenet Yoguttene.
Så når P ytrer
«Eg e den originale/Alle de andre følger bare etter», en linje som egentlig kunne ha vært sagt av en hvilken som helst rapper, kommer den fra et sted dypere enn kjeften hans.
Men P leder fortsatt med sin referanserikdom, flørting med R&B og en realistisk verden full av rus og kjærlighet, både ren og skitten.
Dundrende 808-bassmønstre har på en måte blitt hip hop'ens svar på fengende gitarriff.
Det er nesten likegyldig hva man legger over av vokal.
Men Store P har en unik teft for harmoni, og sammen med blant andre Tailors, Anand Chetty og Basekontoret, produserer han her en tispors sonisk bauta.
Popsensibiliteten understrekes av låter som «Ikkje bare meg» og «Vikkje være i din verden», sistnevnte ikke overraskende A-listet på P3.
Få ting er finere enn en tekstlig leken og vakker låt som bare bosetter seg i hjernen.
«Vil du være med hjem og rote/Rydder hvis jeg gidder/Vil ikke være med å leke/Jeg må spise middag».
Og det kan ikke sies ofte nok:
Hans kombinasjon av flyt, lyd og melodi er uovertruffen.
P-universet er tidvis så intimt at det blir klaustrofobisk, og det hender at man får følelsen av å bli sjekket opp av en narkoman.
Men den pene «God idé», gjestet av Lars Vaular, samt de episke og semislibrige avslutningsporene «Multiplayer» og «Regnmannen» åpner ventilen på en av de sterkeste norske rapplatene noensinne.
BESTE LÅT:
«Vikkje være i din verden»
| 1
|
105533
|
Bokanmeldelse:Jung Chang:
«Enkekeiserinnen»
Enkekeiserinne Cixi var en sentral kraft i moderniseringen av Kina, ifølge ny biografi som rehabiliterer hennes navn.
Den kinesiske forfatteren Jung Chang, kjent for sin nådeløse Mao-biografi og bestselgeren Ville svaner, har nå fordypet seg i enkekeiserinne Cixis liv og virke.
Den forhenværende konkubinen, som kom til makten fordi hun hadde født den avdøde keiseren en sønn, regjerte store deler av perioden mellom 1861 og 1908.
Helt frem til 1980-tallet var Cixis ettermæle preget av at hennes motstandere skrev historien.
I denne biografien søker Jung Chang å dokumentere at hun i virkeligheten var svært progressivt innstilt.
Cixi la til rette for økt utenrikshandel, bygde jernbane, satset på utdanning og kvinners rettigheter.
Omsnøring av føttene til jentebarn, var blant de gamle skikkene hun ville til livs.
Chang argumenterer overbevisende for sin sak, uten å skjønnmale.
Boken er et must for alle som ønsker å forstå mer av Kina, i den viktige brytningstiden før kommunistenes maktovertagelse.
Oversatt av Gunnar Nyquist.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
105535
|
Bokanmeldelse:Kristian S.
Hæggernes:
Urne
Renskårne, gjennomarbeidede dikt om livets ensomhet, slekters gang og årstidene på andre planeter.
Kristian S.
Hæggernes er en poet som tør å ta opp de store spørsmålene.
Med personlig alvor og stilistisk fingerspissfølelse leverer han kortfattede, originale meldinger fra et fremmedgjort dikterjeg som har gjennomskuet livets forgjengelighet.
Det søker etter en fast grunn, men vet at noe slikt ikke finnes, hverken på jorden eller andre steder.
«Stjernehimmelens bunnfall/drypper gjennom deg/og samles i kneskålen/hunden drikker høylytt fra», skriver han.
Temaer som aldri går av moten
Hæggernes kler poetisk velkjente temaer i originale og kirurgisk presise bilder; han beviser at dette er temaer som aldri går av moten.
Noen ganger støter man på enkeltlinjer som smaker en anelse av klisjé, og man tenker at nå havner diktet i grøfta.
Men det motsatte skjer; linjene hekter seg sammen på en merkelig måte som får det til å virke både enkelt, naturlig og dypt foruroligende på samme tid.
Mange glimrende enkeltdikt
Her er mange glimrende enkeltdikt, og de korte, konsise imponerer kanskje aller mest.
Dette er poesi som rommer både gravmørket og stjernemørket.
En naken, vakker og klartekstet poesi uten overflødig ord.
| 1
|
105537
|
Bokanmeldelse:Therese Alvik:
«Familien Steinfeld.
Da byen gråt»
Therese Alvik har tatt tak i et krevende bokprosjekt - samle sammen brokker og biter om en familie som ble tilintetgjort under 2. verdenskrig.
Alviks bestemor hadde på 1930-tallet huspost hos familien Steinfeld i Ålesund, hos Israel (f. 1896), Lea (f.
1896) og barna Reidun (f. 1922) og Morten (f. 1925).
Alle med dødsår 1943.
Engasjement og nitid kildearbeid
Alvik satte seg fore å skrive deres historie, og boken «Da byen gråt» er preget av et engasjement og et nitid kildearbeid.
Familien Steinfeld etablerte seg i Ålesund etter bybrannen i 1904, da det trengtes alskens varer.
Israel drev opp en velrenommert forretning i Kongens gate, og mange ålesundere har eiendeler som i sin tid ble handlet hos Steinfelds Magasin.
Fremstillingen av familiens slektninger i flere generasjonsledd og de mange forretningene i Trondheim, Ålesund, Bergen, Kristiania er fascinerende byhistorie og økonomisk historie.
Billedmaterialet er flott og forsterker bokens dokumentasjon av den aktive Ålesund-familien:
Israel var turner i unge år og sentral i turnforeningen i tiår, Lea var like aktiv i Sanitetsforeningen, barna Reidun og Morten allsidige - familien var del av byens sosiale liv.
Far Israel ble arrestert tidlig, første gang i mai 1942.
Gode venner forsøkte å beskytte sønnen Morten med sykehusinnleggelser høsten 1942.
Forgjeves.
Hva tenkte de to nordmennene som oppsøkte Lea og hennes to barn i hjemmet i Ålesund og kartla eiendelene like før de ble transportert bort?
Alt ble notert
Alt ble notert sirlig: lysestaker, laken, malerier, potter og panner.
Og denne:
«1 stk.
liten barneviolin ca. kr. 22.»
To musikalske barn hadde spilt på instrumentet, nå skjødesløst prissatt.
Kort tid etter var mor Lea, far Israel og de halvvoksne barna Reidun og Morten drept.
Boken reiser et minnesmerke over familien
Therese Alvik har reist et minnesmerke over familien Steinfeld i Ålesund, skrevet en familiekrønike over tre generasjoner - aktive samfunnsborgere, likeverdige, respekterte, integrerte i Norge.
Så ble de og andre jøder i landet med systematisk effektivitet skilt ut, brennmerket, registrert, transportert vekk og brutalt drept.
Takket være Alvik er deres liv og historie nå med oss videre.
| 1
|
105538
|
Bokanmeldelse:Otto Dov Kulka:
«Landskaper fra dødens metropol»
En historieprofessor nærmer seg sin grufulle barndom, motstrebende.
Det er blitt en sjeldent vakker erindringsbok.
Professor Otto Dov Kulka i Jerusalem har i en årrekke vært en historiefaglig autoritet på familieleiren i Auschwitz, med profesjonell analytisk distanse.
Samtidig har han båret på sin egen historie, nettopp i denne leiren, historien om faren, om moren som forlot ham i Auschwitz uten å snu seg og se tilbake - fordi hun åpenbart ikke ville skape noe oppstuss og rop og uro - som kunne ført til at guttungen Otto selv ville bli sendt av sted.
Deportert til den såkalte familieleiren
Kulka ble født i 1933 i Tsjekkoslovakia, og var bare 10 år da han og familien ble sendt til gettoen i Theresienstadt.
Så skjer det merkverdige - i september 1943 ble 5000 jøder fra Theresienstadt deportert til den såkalte familieleiren i Auschwitz.
De ble ikke, som andre, barbert, fratatt klær og all verdighet.
Gruppen fra Theresienstadt gikk ikke gjennom utvelgelsen, i denne leiren bodde menn, kvinner og barn i én og samme leir, hadde hår på hodet og vanlige klær.
Ja, barn ble unnfanget i denne leiren.
Otto Dov Kulkas mor var gravid da hun ble sendt videre, hun fødte et barn - som ble slått i hjel.
Dette hjerteskjærende funnet fant historikeren Kulka da han sammen med sin gamle far reiste til Danzig og Stutthof for å lete etter morens grav.
Kulkas vakre erindringsbok er poetisk skrevet, tekster varsomt flettet sammen, små skisser fra barndommens landskap slik han husker det, vevet inn med historikerens nennsomme refleksjon.
Han baserer seg på egne dagboksnotater, filmopptak han har spilt inn - der han selv forteller.
Lesernes dras inn i Kulkas nesten motvillige reise til sin fortid, en liten bok, en stor leseropplevelse.
| 1
|
105539
|
Bokanmeldelse:Hanne Kristin Rohde:«Mørke hjerter»
Enten du er en georgiansk tenåringsjente i klørne på menneskehandlere eller en norsk politikvinne i ledende stilling, gjelder samme lov:
Du må slåss, ellers blir du utnytta, tråkka på, lurt og brutt ned.
Slik kan denne boken oppsummeres, og her ligger både svakheten og styrken i fortellingen.
Forfatteren har stålkontroll på miljøet hun skriver om.
Effektivt formidler hun det komplekse bakteppet sjangeren politikrim spilles mot, og sjokkerer en leser med kjølige fakta fra norsk virkelighet.
Lite orginal intrige
Men selve intrigen er mildt sagt lite original, alt spinnes rundt at forsvarsløse kvinner blir voldtatt, utnyttet og endatil drept av menn de møter tilfeldig.
Så vokser tragedien når politisystemet ligger med brukket rygg på grunn av budsjettpress og elendig ledelse.
Handlingen er forutsigelig, personskildringene ganske blodløse og magre.
Det samme gjelder språket, også ordforrådet.
Når boken likevel er verdt lesetiden, handler det først og fremst om vår heltinne Wilmas interne kamp mot det enkelte kaller «glasstaket»:
Hun er blitt ny leder i Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, og hun liker hver og en av «gutta på jobben», men som gruppe blir de «ugjennomtrengelige».
Hennes sjef Tone, den karikerte visepolitimesteren, bedriver allerede i forlagets omtale av boken «steinalder-ledelse».
Superskurk-sjefen redder romanen
Superskurk-sjefen redder romanen, fordi hun skrives frem med glød og potens, til gjenkjennelse for alle som noen gang har vært mellomleder - eller ønsket å kvele en.
Men var det meningen å tegne hovedpersonen Wilma som et offeraktig, patetisk, uprofesjonelt, impulsstyrt og irrasjonelt surrehue?
Var det ingenting mer forlaget kunne gjort med alt fra dramaturgi til generell språkvask?
Hvis ikke, vil det være et litterært barmhjertighetsdrap å forlate Wilma der hun er på siste side.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
105540
|
Film:En moderne Dickens
Britisk litteratur helt fra Charles Dickens (1812 - 1870) og britisk film de seneste 60 år har en enormt sterk tradisjon på å skildre samfunnets elendigste.
Her er en ny, glimrende «film-Dickens»!
Det handler om to kompiser, Arbor og Swifty, som lever i en fattig, nedkjørt og normløst samfunn i England.
Arbor er åpenbart hyperaktiv, Swifty mer robust - om enn like sårbar.
De blir utvist fra skolen og lever et nokså smått liv med å samle og stjele metaller og selge til den lokale skraphandler.
Det er et røft miljø.
Men slett ikke uten gleder og samhold.
Mennene er nokså endimensjonalt opptatt av sitt strev, kvinnene og mødrene er de som representerer forsøkene på og drømmen om et bedre liv.
Miljøet er ikke bare røft, det er farlig, også.
Og en dag skjer det uavvendelige, med store konsekvenser for alle.
«En himmel av kobber» er løselig basert på Oscar Wildes novelle «Den selviske kjempen» - om en kjempe som etter syv år vender hjem og vil nekte barna å leke å sin rike hage.
Men han opplever godhet fra barna - med skjellsettende og tragisk utfall for alle.
Filmen kan ikke beskrives uten at den høres forferdelig dyster ut.
Det er å håpe at et kvalitetsbevisst kinopublikum kan se forbi en meningsløs etikett.
For dette er en liten juvel av en film - riktignok en litt møkket juvel.
Men den er full av liv, ufattelig presis, rik og medfølende med sine mennesker.
Når den kunne blitt sentimental, går den over til en korthugget og sterk stil, som aldri et øyeblikk mister fokus på hovedsaken.
Og aldri et øyeblikk tar verdigheten fra menneskene - selv i deres svarteste og svakeste øyeblikk.
En sterk og sjelden filmopplevelse, som henger velsignet lenge i sinnet!
| 1
|
105544
|
Stand-up:Tøff Bård Tufte Johansen i storform
Ja da, Bård Tufte Johansen (44) behersker stand-up-scenen.
Også.
Når alt kommer til alt er han faktisk ganske suveren; showet hans på Latter scene i Oslo, bare kalt «Mann (44)», er solid håndverk, akkurat nok utenfor stand-up-allfarveien og presist nok til en riktig underholdende stund.
Stand-up-formen er uhyggelig krevende: (stort sett) en mann og en mikrofon og lite annet.
Et feilplassert poeng, en vits uten vibber, en flauhet for mye; så er det gjort - man blir sittende med latteren i halsen og (i beste fall) synes synd på fyren.
Bård Tufte Johansen styrer klar av det aller meste.
Om det ikke er gapskratt hele veien, er det solid trivelig humring.
Og ikke så få befriende latterkuler.
At han er kjendis fra TV er ingen fordel.
Det styrker riktignok forhåndssalget av billetter.
Men forventningene blir større, fallhøyden tilsvarende.
Mange mener jo å «kjenne» ham.
Da skal man styre godt, når stand-up-formens vesen krever at man er personlig - uten å gå over en pinlighetsgrense.
Det skal rive litt, det skal koste litt.
For riktig forstått og riktig anvendt er det ikke komme forbi at jo mer privat man er, jo mer allment blir stoffet.
Det er ikke engang et paradoks.
Bård Tufte Johansen tar utgangspunkt i seg selv og snakker som til en kompisgjeng.
At han er 44, betyr ingen midtlivskrise.
Men det betyr annerledes perspektiver på livet:
Litt flere hverdager, litt færre illusjoner, noe større kunnskap, noe avdempet kåtskap, sørgelig innsikt i egne begrensinger.
Alt dette uten bitterhet.
Livet bare er blitt sånn.
Og fortsatt rikt!
Når Fotballfrue legger ut sitt radmagre bloggbilde i bikini fire dager etter fødselen, er det lysten på pinnekjøtt som først melder seg.
For kvinner er jo blant de evig ubegripelige ting i tilværelsen; at besøk på Plantasjen skal bli det sikreste forspillet til sex etter 16 års ekteskap, vil aldri en mann forstå.
Men sånn er det, altså.
Og man får ta det som byr seg.
Rent teknisk har Bård Tufte Johansen ikke all verden å spille på, hverken i bevegelser, mimikk eller stemme.
Men han har en utmerket timing og medrivende retoriske evner (av og til latterlig likt sin far, riksevangelisten Asbjørn J., tro meg!)
Og det er klart:
Er man oppvokst som en snill, kristen og helvetesfryktende gutt, som Bård, har det sine sider å i voksen alder bli fortalt av prester at det ikke finnes noe helvete.
Så hvorfor i helvete¿?
Nåvel:
Kunne man ønske seg noe annet, noe mer?
Kanskje en ekstra farlighet eller to.
Definisjonen av islamistisk ekstremisme utfra en sjuåring gutts verdensbilde, har en kime i seg.
Men ikke mer.
Likevel og alt i alt:
Et meget godt show!
| 1
|
105546
|
Film:Den gode propaganda
Hvordan skal vi bevare det beste ved det norske samfunnet - og hvordan ønsker vi det skal utvikle seg?
Det er de to vesentligste spørsmålene som stilles i en av dette årets viktigste norske filmer, en 12,5 minutter lang kortfilm produsert av Dinamo PR for Demokratisenteret på Eidsvoll.
Alle senterets besøkende barn og ungdommer vil bli utfordret av filmen i hele 2014.
Teknisk er filmen meget god, visningene er uhyre spennende lagt opp - særlig fordi man mer eller mindre sitter «inne» i hele opplevelsen, både vegger og gulv viser bilder - og en ekstra manipulativ effekt er det at en del av de grafiske virkemidlene bokstavelig talt daler ned i hodene på tilskuerne.
Man blir rett og slett selv en del av statistikken.
Filmen er først og fremst ment å utfordre, til debatt og ettertanke.
Dermed er man henvist til å lage en slags «propaganda» for de beste sidene ved Norge.
Kranglefanter kan sikkert finne ett og annet å henge seg opp i.
Men filmen understreker glimrende det historiske faktum at selve Grunnloven var et fast, definert og omforent felles standpunkt.
Skal man ta et standpunkt, må noen nyanser vike, noen forbehold jevnes ut, enkelte uenigheter avgjøres med et votum.
Vår medietid er proppfull av all verdens vinklinger og alternativer, det er moderne mennesker privilegium stort sett å kunne mene og hevde hva man vil.
I en slik situasjon er det lett å glemme at noen faste, grunnleggende og helt normgivende prinsipper må ligge til grunn; paragrafer er gjerder omkring det samfunnet ønsker å innhegne.
Vi trenger det!
Selve Grunnloven er til dels antikvarisk.
Grunnlovens ånd er det ikke.
Denne filmen utfordrer de unge nettopp til å forholde seg til Grunnlovens ånd, og forsøke å definere selv hva den betyr i en samtid og en norsk fremtid.
Man unngår - nær sagt selvfølgelig ikke en del retoriske grep.
Når «Ja vi elsker» klinger innledningsvis, er det fjellet, fjordene, de øde fjellhyllegårdene og båtene på havet som panoreres - enda folk flest, som man vet, lever i byene.
Det er en «Norge Rundt-estetikk» som åpenbart ikke er enkel å finne alternativer til.
Men når de unge «skuespillerne» dukker opp, er det heldigvis i sine egne miljøer, blant venner, i byene.
De snakker ledig og godt og inntrengende om hva de selv ønsker.
Og i noen virkningsfulle glimt får vi se hva som kan stå på spill; krig og ødeleggelse og umenneskelighet er rett utenfor dørene til andre unge mennesker, ikke nødvendigvis så ufattelig langt fra oss.
Dermed får man også et internasjonalt perspektiv, som er helt nødvendig i våre dager.
Norge er ingen isolert øy; mennesker fra andre kanter av verden har flyttet inn til oss, og Norge har sine representanter spredd over hele kloden.
Skulle man peke på en liten mangel, hadde det langt fra skadet med et noe mer omfattede fokus på miljøspørsmål.
Å leve i et kultivert og sivilisert samfunn vil si å bygge opp under en stadig pågående prosess, som utfordrer stadig nye generasjoner til bevisstgjøring og standpunkttaking omkring våre grunnleggende verdier som land og folk.
Da må man våge å ta de store ordene, de brede bildene og viktigste spørsmålene i bruk.
| 1
|
105547
|
Film:Plagsomt bra
Historisk drama som kjennes på kroppen.
Den mest opprivende filmfortellingen du har sett om amerikanernes mørkeste kapittel, måtte det briter til å lage - både foran og bak kameraet.
«12 Years A Slave» er basert på selvbiografien av Solomon Northup, en «fri mann» som ble kidnappet i staten New York, og solgt som slave i Louisiana i 1841.
Utrolig nok er den aldri vært filmatisert tidligere, enda godt det er McQueen («Shame», «Hunger») som får sjansen først.
Det er antakelig hans mest konvensjonelle film så langt i karrieren, likevel har McQueen klart å lage en så plagsomt konfronterende film om slaveriet man kanskje må komme utenfra for å klare.
For, la det være klart:
«12 Years a Slave» skildrer det levende helvete, og uten å henfalle til voldsporno viser McQueen oss «dagliglivet» i driv mellom forskjellige plantasjeeiere, ikke alle reinspikka sadister.
Ondskap var defintivt en essensiell bestanddel i hele slavesystemet, uten at nyansene forsvinner i «12 Years a Slave».
Benedict Cumberbatchs noenlunde oppegående plantasjeeier er ett eksempel.
Men her tilbys ingen heidundrende tegneseriehevn a la Tarantinos «Django Unchained» fra i fjor, dette er virkelighetens 1841.
Flere scener gjør vondt, spesielt én filmet i én lang tagning:
Plantasjeeieren Epp (Michael Fassbender, skremmende god) som straffer ungjenta Patsy med piskeslag
- McQueen tvinger oss til å se samtlige.
Han er en regissør som får, og lar, skuespillerne skinne.
Uten å presse det frem lar Chiwetel Ejiofor oss nærmest lese tankene til Solomon i et par lange nærbilder.
12 års lidelse og uopprettelig skade forteller han gjennom enkle virkemidler som kroppsholdning og blikk - han trenger egentlig ikke påsydd grått hår for å understreke det.
Effektivt og kraftfullt, som denne filmen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105548
|
Film:Påkostet kjedsomhet
Tre timer orgier kan være kjedelig.
Her er beviset!
Det handler om Jordan Belfort - basert på hans biografi, for øvrig.
Belfort var et krapyl blant de nedrigste i kapitalismens verste øyeblikk:
Slutten av -80-årene, den såkalte jappetiden.
Belfort lærte seg de skitneste meglertricks før Wall Street kollapset.
Og fant en utvei til å bli den ultimate kvise på samfunnets rumpe, da han fant ut at ved hjelp av smarte og uforståelige (for folk flest) aksjemanøvreringer kunne han ikke bare tjene trillioner av dollars på rikfolks formuer, han kunne leve minst like fett på såkalt vanlige menneskers - eller fattigfolks - miniformuer.
Det hele var kun et spørsmål om format.
Det ble et heidundrandes liv for Belfort & kompanjonger.
Kokain, fyll, crack, horer, milliardleiligheter, millionyachter.
Alt beskrevet, til minste detalj.
OK:
Nakne damer og hemningsløse herrer kan være all right filmstoff, det.
Haken er bare at i disse kopiøse mengdene blir det kjedelig, anmasende, irriterende og uengasjerende.
Dette er en svær film, det er et par skuespillerprestasjoner, som ikke lett glemmes.
DiCaprio er en storslagen drittsekk, Matthew McConaughey en mager djevel.
Men ingen av dem er til å føle noe for, ikke et fall i verden kan få deg til å synes synd på noe eller noen som helst.
Bevares:
Det er jo storslagent, påkostet og vellaget, det hele.
Men sett før, gjentatt i det uendelige, påstått herfra til helvete:
Kjedelig!
| 0
|
105551
|
Bokanmeldelse:«Prince - Shockadelica»
Geniet, eksentrikeren og drittsekken Prince - hyllet, analysert og uthengt.
Christer Falck og Petter Aagaard «Prince - Shockadelica» Biografi 472 sider Kr. 349,- Falck Forlag
Det er 23 år siden sist Prince ga ut et album med noenlunde allmenn aksept som klassikermateriale.
Sånn sett virker denne boken noe forsinket ved første øyekast.
Sannheten er imidlertid mer komplisert, og godt dokumentert her.
Så sent som i helgen var Prince en het potet i musikkpressen, på enda et av sine korstog mot egne fans - han saksøkte 22 webmastere som har lagt ut konsertopptak og videoer med ham, og krever en million dollar av hver.
I dag gjorde han noe han ofte gjør - helomvending.
Søksmålet er allerede historie.
Mannens intrikate forhold til internett, sine tilhengere, egne kontroverser, plateselselskaper, musikere, artistrivaler, familie og vakre, uforskammet unge kvinner belyses med kunnskapsrik fingerspissfølelse i «Shockadelica».
Forfatterne Christer Falck og Petter Aagaard er begge i eliteserien hva dyrking av «purpurdvergen» angår, og greier å kanalisere sin kunnskap inn i et verk som underholder fra mange innfallsvinkler - og som gir leseren så mye Prince-info at det vil ta et halvt liv å få nytte av alt; her er det ingen mangel på obskuriteter.
Samtidig er «Shockadelica» et bevis på at mange års platesamling og pilegrimsferder kan avstedkomme noe vettugt, for ikke å si verdifullt.
Behandlingen av perioden etter Prince' vedtatte storhetstid er bokens viktigste bedrift.
Innsikten i hvordan og hvorfor han har gått på trynet - og reist seg igjen, og falt igjen - er fabelaktig skildret.
Åttitallet hans er for lengst ferdig kanonisert; der er det ikke så mye nytt å si.
Men «Shockadelica» forsøker på det også, og lykkes ofte.
Spesielt i essaydelen av boken, der særlig Sindre Kartvedts skarpe analyse av stilikonet Prince og Jan Omdahls drøfting av forretningsmannen utmerker seg.
Bokens svakhet er første halvdel av biografibiten, tidvis amatørmessig skrevet med en blodfans storøyde myteformidling - veldig mye er «enormt», «gigantisk» og «digert», mens det tydeligvis ikke er ende på hvordan folk i prinsens sfære gråter, både over artistens briljans og den røffe behandlingen han gir dem.
Og mye vil ha mer:
Et eget essay om Prince som liveutøver hadde helt klart gjort seg.
Det kan også innvendes at plateanmeldelsene er i korteste laget.
Likevel er dette en fest for alle som ønsker å fordype seg i Prince, med norsk krydder.
Her er tung musikkteori side om side med lettbent quiz og kreative lister - alt fra berømtheters favorittlåter til forfatternes kåring av «topp 25 TV-opptredener».
For å understreke grundigheten:
Her er en oversikt over drøyt hundre plater med andre artister, hvor Prince har spilt en rolle.
Alle unntatt én er utstyrt med terningkastvurdering av hans bidrag.
At boken sidestiller forfatter Frode Grytten og den tidligere pornoskuespilleren Caroline Andersen som tekstanalytikere er dessuten en manøver i beste Prince-ånd.
| 1
|
105553
|
Bokanmeldelse:Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland:
«Det blir pinlig uansett»
Fiffig forlagsidé ødelegger for innlevelsen i denne ungdomsboken.
Ungdomsbok 111 sider Kr 249,- Aschehoug
Ifølge forlaget hadde forfatterne aldri møttes eller diskutert prosjektet før de begynte å skrive e-poster til hverandre som sekstenåringene Elias og Susanne.
13 dager senere er boken ferdig.
Opplegget preger resultatet i for høy grad, og det er vanskelig å ta storyen på alvor.
Elias har avstandsbeundret Susanne på bussen og tar endelig mot til seg og skriver til adressen han har sett på permen hennes.
Snart starter en e-postutveksling som er brutalt ærlig og som avslører bl.a. ensomhet og seksuelle erfaringer.
Særlig hva angår Elias, en umiskjennelig Bjørn Sortland-figur med svart selvironi, kunstinteresse og kristentro.
Det går på troverdigheten løs; jeg får meg ikke til å tro på sekstenåringer som blottstiller seg så fort.
E-postene til Elias, som gjerne er fyrt av bare minutter etter Susannes, er dessuten for smarte.
Disse er tidsangitt med «dagen etter» eller «5 minutter senere», og jeg ser for meg forfatterne i hver sin stue som morer seg over hvilken vending boken nå skal ta når det blinker ny e-post.
| 0
|
105554
|
Bokanmeldelse:Odd W. Surén:
«Den som skriver»
Surén har skrevet en kjempegod bok.
Hvis du savner det litteraturen gjorde med deg som barn, skal du lese denne boken.
Roman 240 sider Kr 349,- Aschehoug
Odd W. Surén er både forfatter og kritiker og ble i 2012 kåret til Årets kritiker av Norsk Kritikerlag.
«Den som skriver» er en roman som ikke ligner noe annet.
Dette er fabelprosa - for å låne et uttrykk fra Bringsværd - med svært mange innganger, skrevet i et språk som er så fint at du tenker at språk er en ny oppfinnelse.
Corr bor i Blokk, der Byggerne bor.
Han er den som skriver.
For alt som skjer må skrives ned i Bøkene i Blokk, og alt må være sant.
Uten skrift, ingen eksistens.
Den som skriver må ikke synes i teksten.
Men er det mulig, når Corr samtidig finner ut hvem han er ved å skrive?
Utenfor Blokk er Mørket, og når livet tar slutt, sendes man i Sjakten.
En dag kommer det en mann fra Mørket, han snakker med nye ord, og plutselig vil alle til noe som heter Ute.
Det er ikke mulig å gjengi denne bokens innhold i en kort anmeldelse, du kan si den handler om språk og identitet.
Men den handler også om makt og myter.
Her er det samfunnskritikk, kunstfilosofi, historieskriving og kanskje også tanker om truede minoriteter.
For å nevne noe.
Sammenlignet med annen fantasy og fabelprosa er Surén fattet og dempet i uttrykket, men svært gjennomført helt ned på setningsnivå.
Alt fra insekter og mat til sex og død får et annet og svært gjennomarbeidet språk som gjør leseropplevelsen til noe du kanskje husker fra du var mindre og leste bøker som fikk deg til å tenke helt nye tanker.
For det er akkurat det Surén gjør i denne romanen; bruker andre ord og betegnelser på det vi kjenner.
Når vi blir kjent med Blokks univers, ser vi vår egen verden litt på nytt.
Akkurat det tenker jeg den beste litteraturen gjør.
| 1
|
105555
|
Bokanmeldelse:Kjersti Annesdatter Skomsvold:
«Litt trist matematikk»
De som har lest prosaforfatteren Skomsvold, vil lett dra kjensel også på poeten.
Dikt 80 sider Kr 249,- Oktober
Det starter med et ubetalelig forsidebilde: mann og kvinne sittende på en lang flat stein, med føttene dinglende over avgrunnen.
Livets vektstang.
En trist og komisk matematikk.
Tunge bibelske aktører som Jesus, Gud, Lasarus osv.
drar hver sine jeg-monologer i denne diktsamlingen, men de fremstår mest av alt som hverdagsmennesker.
Hovedpersonen de alle forholder seg til, heter Lilith, Adams første kone, ifølge mytene.
Hun var laget av samme stoff som ham, men forlot ham fordi hun ikke ville underkaste seg.
Dermed er rammene satt for et originalt og tankevekkende diktprosjekt som utforsker de store eksistensielle temaer: sorg og avhengighet, kjærlighetens vilkår, sykdom og død, en dypere mening bak hverdagslivets banaliteter.
De som har lest prosaforfatteren Skomsvold, vil lett dra kjensel også på poeten.
Monologene er formet i en slags fortellende lyrisk prosa som veksler uanstrengt mellom det dypt alvorlige og hylende morsomme, mellom det høye og det lave.
«Det var så mørkt.
Noen ganger lurer jeg på om jeg gjorde en feil da jeg skapte jorda uten å se noe», sukker Gud.
Derimot oppleves det ikke som noen feil at Skumsvold denne gang velger poesien, etter to internasjonale romansuksesser.
Det virker tvert imot som et svært naturlig skritt i forfatterskapet.
Og det vitner om en forfatter som tør å gå sine egne veier.
| 1
|
105556
|
Bokanmeldelse:Jan Ove Ekeberg:
«Den barmhjertige terroristen»
Politisk thriller om fedrenes synder, storpolitikk og Afghanistan-konflikten.
Roman 375 sider Kr. 379,- Gyldendal
Kronglete historie, kul helt.
Det er trist at denne boken ikke er mer strukturert og sparsomt kokt sammen.
For her finnes anslag til spennende persontegninger, et lettlest og ujålete språk og en drøss kreative ideer - mange nok til flere bøker.
Krigshelten Asbjørn Krag er både oberst, rullestolbruker, kjøkkensjarmør, PST-ansatt - og synsk(!).
Hans eks-militære verden fylles av suspekte politikere, internasjonal terrorisme og en hemmelighetsfull gammel far som også har vært i Afghanistan.
Selvsagt dukker en mektig, sexy og passe forpint skjønnhet opp tidlig i romanen - og så dynges det på med alle kjente spenningseffekter og dramatiske elementer helt til fortellingen vakler som et overpyntet juletre.
Forfatteren legger først opp en nøktern, nærmest journalistisk refererende stil.
Leseren blir fôret med omstendelige fakta og detaljer fra maktens korridorer og samfunnets formelle styringsstrukturer, mens parallellhistorien skildrer en gruppe norske spesialsoldaters helvete i Afghanistan.
Så økes fargestyrke og tempo når vi kryper inn i hodene på både blivende selvmordsbombere og dumme norske politikere.
For mange logiske brudd, irrasjonelle valg og lettvinte tilfeldigheter irriterer denne leseren.
Noen av dialogene er ganske «B-filmatiske» og lite troverdige.
Men virkelig hoderystende ille blir det ikke før Ekeberg lar Kronprinsen flire og Kongen rakke ned på tidligere statsråder - i et statsråd der nyutnevnelser skjer etter drap.
| 0
|
105557
|
Bokanmeldelse:Ketil Bjørnstad:
«Ensomheten»
Bjørnstads menn er ofte i krise og søker til kunsten.
Ikke dumt, særlig ikke hvis det blir gode fortellinger av det.
Men Bjørnstad skriver litt for høystemt og kjedelig om utroskapens vesen.
Roman 288 sider Kr 349,- Aschehoug
Denne gangen møter vi både en mann og en kvinne på hver sin side av utroskapskrisen.
Oscar Enger er bassist i Oslo-filharmonien og har vært notorisk utro siden han giftet seg.
Ekteskapet røk da hans kone oppdaget et av forholdene hans.
Susanne Hvasser spiller fiolin i samme orkester.
Da hun møter samfunnsdebattant Holger, føler hun seg sett og elsket for første gang.
De innleder et forhold, men ikke uproblematisk:
Holger er gift og har to barn.
Dette er kjernefortellingen.
I tillegg har Oscars sønn Andreas problemer og rømmer hjemmefra.
Dette kommer ikke skikkelig i gang før langt ute i historien og blir stående litt påklistret.
Bjørnstad vil si noe om utroskapens onde vesen, dens mange løgner og omveier.
Mesteparten av romanen består av hovedpersonenes dveling og refleksjon omkring egne handlinger.
Implisitt stiller den også gode spørsmål som:
Kan man komme tilbake som et godt menneske etter å ha «opprettet en moralsk fristat» for seg selv?
Det gir den ikke noen svar på, selv om den litt åpenbare slutten kommer med antydninger om nye muligheter.
| 0
|
105558
|
Bokanmeldelse:Arild Stubhaug:
«Jacob Aall i sin tid»
Imponerende og inngående om jernverkseieren som støpte fundamentet for den unge nasjonen Norge i årene etter 1814.
Biografi 584 sider Kr.
499 Aschehoug
Jacob Aall gikk inn i rollen som nasjonal strateg da Norge plutselig befant seg i en tilstand av politisk frislipp etter 1814.
Det var lite som på forhånd hadde varslet om at den pertentlige og småvokste Jacob Aall skulle få en slik posisjon.
Med sin bakgrunn fra handelsborgerskapet i Porsgrunn hadde han i utgangspunktet valgt seg ut en trygg embetsmannskarriere, med en solid teologiutdannelse fra København i bagasjen.
Men da Jacob Aall forstod at han slett ikke var egnet til å stå på en prekestol, ble han i stedet - bare 26 år gammel - i 1799 eier av Nes Verk ved Tvedestrand.
Bergverksdrift ble en inngang til moderne vitenskap, til økonomisk liberalisme og til opplysningstidens tanker om politisk frihet.
Allerede under kornblokaden mot Norge fra 1807 markerte Aall seg som en uredd talsmann for Norges sak overfor de styrende i København.
Gradvis utviklet Jacob Aall seg til premissleverandør for en form for statsbærende liberalisme, der lovgivning og institusjonsutvikling var grunnleggende virkemidler i nasjonsbyggingen.
Både Universitetet i Oslo (Christiania) og Norges Bank ble til takket være aktiv innsats fra Jacob Aall.
Han hadde sin naturlige plass blant Eidsvollsmennene, men trivdes nok bedre som en modererende enn som en radikaliserende kraft i politikken.
Aall var en slags politisk balansekunstner, en skeptisk rasjonalist som heller søkte å tillempe prinsippene til virkeligheten enn omvendt.
Tidstypisk nok var han også en skjønnånd som både utga sitt eget kulturelle tidsskrift, skrev historieverk og oversatte blant annet Snorre.
Den erfarne biografen Arild Stubhaug har nok en gang lykkes med å blåse liv og engasjement inn i et stort kildemateriale.
Ved å gå tett inn på et enkeltindivid, klarer han samtidig å lage et bilde av en hel tidsepoke og en mentalitet som var med på å skape det frie Norge som skal feires hele 2014 til ende.
| 1
|
105561
|
Film:Anonym agent
Den «nye» Jack Ryan ligner litt på alle andre filmagenter.
Svært blåøyde, uhyre tykkleppede Chris Pine blir med denne filmen den fjerde skuespilleren som gestalter den nylig avdøde Tom Clancys romanhelt Jack Ryan på film (Alec Baldwin, Harrison Ford og Ben Affleck har vært der før ham).
«Jack Ryan:
Shadow Recruit» er mer en kald start enn en oppfølger, satt til vår egen tid og med en ny forhistorie for karakteren.
Ikke er den basert på en Clancy-roman heller.
Én ting har ikke forandret seg, heldigvis.
Fienden?
Det er «moder Russland» det.
«Jack Ryan:
Shadow Recruit» er gammelmodig glatt som en kald krig-thriller, og besatt av teknologi som en post-«Jason Bourne»-film.
Liker du å se på folk som ser på tall på data- og TV-skjermer når du ser film?
Du vil få mye å glede deg over her, selv om det skal sies at vi i det minste spares for splitscreen-effekter.
Det «nye» Moskva fremstilles glamorøst og konstant livsfarlig, som en eksotisk destinasjon i en James Bond-film.
Chris Pine løper rundt i skreddersydde dresser i «slim fit», og regissøren selv, Kenneth Branagh, får utløp for sine innerste Ernst Stavro Blofeld-fantasier i fremstillingen av skurken, Viktor Cherevin.
Planen?
Den er å styrte den amerikanske valutaen etter et terrorangrep.
Unge Pine har bare timer og minutter på seg for å forhindre det.
Ved en inkurie blir kjæresten hans - en foruroligende mager Kiera Knightley - involvert i agentaksjonen, som honningfelle.
Russerne er jo så gode til å plante dem.
Da kan de vel saktens falle i dem også?
Det blir bare sånn måtelig engasjerende, det hele.
Filmen er funksjonell - og fort glemt.
For humørløs til å konkurrere med Bond-serien, og for tradisjonell for Bourne-fans.
Pine har en del å gå på som actionhelt.
Det er faktisk gamle Kevin Costner som stjeler skuespillershowet, som den flegmatiske sjefen hans, Thomas Harper.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105562
|
Film:Leverer intet
Den voksne mannen som nekter å bli voksen har levd på lånt tid lenge, men nekter fortsatt å dø i Hollywood-komedien.
Vince Vaughn (snart 44!) er første slubbert ut i år i rollen som David Wozniak.
En mann som nesten ikke får til noen ting her i livet:
Han har bunnløs gjeld, han er i et forhold som skranter med en gravid kjæreste, og alt han tar i blir til dritt når han prøver å jobbe i familiens slaktebutikk.
Skuespilleren Vaughn er forøvrig ikke i nærheten av å oppnå kontakt fyren han forsøker å portrettere.
Han er omtrent der Bill Cosby kunne havnet dersom han hadde prøvd seg som «slacker».
Den store mannens keiting og kløning står simpelthen ikke til troende.
For 20 år siden var han sæd-donator (ja, det blir runkevitser!), og - hvor dumt det enn høres ut - nå kommer advokaten fra spermbanken og forteller at han er far til 533, hvorav 142 av dem krever å få vite hans identitet.
Det høres kanskje ut som premissene for en crazy-komedie, noe «Delivery man» er i liten grad.
I stedet får vi et ganske hjelpeløst forsøk på «feelgood» ispedd et par hysterisk upassende sentimentale avstikkere.
Underholdningen man sitter igjen med er å grunne over spørsmålet «Hva i huleste er det de har de tenkt?».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105563
|
Film:Ekte kjærlighet
Sterkt og vemodig med Persbrandt i sitt livs rolle
«Er vi fattige, pappa?» spør lille Lisa faren Hasse tidlig i «Meg eier ingen».
Han er i ferd med å bestille en øl til på sin faste brune stamrestaurant, og må droppe brus og pommes frites til datteren.
Sentimentalt og overtydelig vil noen sikkert hevde.
Men det er kanskje vrient å grave fram minnene om et Skandinavia før velstandseksplosjonen?
«Meg eier ingen» smører ikke tykkere på enn nødvendig.
Og, uten å bli altfor personlig - og helt uten sammenligning forøvrig: denne anmelder husker fremdeles at kjøttpålegg var noe man fikk kun i helgen.
Filmen er basert på Åsa Lindeborgs nydelige roman om sin egen oppvekst med en alkoholisert arbeiderklassefar.
Hun har reagert ved flere sider av filmen, men slik må det nødvendigvis bli når en svært personlig, tett roman skal destilleres ned til drøye halvannen times film:
Man er simpelthen nødt til å velge en grunnhistorie, et klart fokus.
Filmversjonen vektlegger forholdet mellom det lille barnet og den alkoholiserte faren, en gripende historie om lojalitet, svik og ekte kjærlighet.
Men vi får også en interessant skildring av et arbeiderklasseideal i en voldsom brytningstid:
Hasses beinharde 50-tallsfar fråder når sønnen viser tegn til svakhet, mens kona som har forlatt ham dyrker arbeideren - slik han fremstår i teorien i marxistiske studiesirkler.
Hasse sykler ved siden av 1. mai-toget..
Tidsmarkørene er få, og ikke så påtrengende slik de ofte er i denne typen filmer, men et gråbrunt filter gir 70-talls-følelsen slik du forventer den skal være.
Det understreker kanskje tristessen mer enn nødvendig.
For de som har lest boken vet at oppveksten slett ikke var noen evig jammerdal:
Hasse, Persbrandt i sitt livs rolle, er nemlig en storsjarmør, gjøgler og en fortreffelig skrønemaker.
Det er blant annet disse sekvensene som gjør at vi tror så sterkt på Lisas standhaftige lojalitet- det gjør veldig vondt når det for alvor går utfor med pappa Hasse.
Det er «Du och jag mot världen» og det er aldri vanskelig å la seg røre og engasjere - og le.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105565
|
Bokanmeldelse:Ottar Grepstad:
«Språksansen.
Kalender om all verdens språk»
Den ustoppelige språkentusiasten Ottar Grepstad nøyde seg ikke med å gi ut en monumental biografi over Ivar Aasen ifjor.
Han kom også med denne høyst anvendelige bruksboken om språkets mange sider.
Fra dag til dag, måned til måned, knytter Grepstad små historier og sitater til hver eneste dato året gjennom.
Viktig om politikk og språk
Det handler om begivenheter som på en eller annen måte kan knyttes til språk, språkutvikling og språkpolitikk.
Særlig interessant er det at forfatteren legger såpass stor vekt på å vise hvordan politiske beslutninger og lovgivning har vært helt avgjørende for dagens språksituasjon, både på nasjonalt og globalt plan.
Språkforståelse og kulturell forståelse
Det samme gjelder teknologiens betydning for språks utbredelse og utvikling.
Først og fremst viser «Språksansen» hvordan språkforståelse er selve grunnlaget for all annen kulturell forståelse.
Mye å hente for alle språkentusiaster som dette landet er så velsignet fullt av.
| 1
|
105566
|
Bokanmeldelse:Jamie Ford:
«Sanger til Willow Frost»
Dette er et godt gammeldags melodrama, en tåreperse av en bok, som attpåtil ender ganske Hollywood-happy.
Likevel klarer forfatteren å skape et skjelvende nærvær i teksten, språket finner en rytme som ligner hjerteslag.
Ja, metaforene her flørter friskt og besnærende med leseren, selv når de danser litt for intimt med klisjeer.
Denne sitrende lekenheten er nødvendig, når handlingen grenser mot parodi:
Sultne, skitne og nesten venneløse William bor på de strenge nonnenes barnehjem, men har aldri glemt sin vakre og snille mor.
Når han gjenkjenner den berømte nye asiatiske filmstjernen, kan ingenting hindre ham fra å oppsøke henne.
Men selvsagt finnes det farer, - i dobbelt betydning.
Det er først og fremst tidsbildet, miljøskildringene av Seattle på 20- og 30-tallet som sjarmerer denne leseren.
Trikketurene, luktene på markedet, musikken som siver ut fra hemmelige nattklubber er mesterlig formidlet.
Romanen er full av kuriosa og (pop) kulturell historie, kleskodeks, ulovlige boksekamper eller det gettolignende asiatiske samfunnet.
Fornemmer svart/hvitt-filmens æra
Særlig god er forfatteren på å skape situasjoner, slik at personenes egenskaper nyanseres uten for mye direkte fortelling.
Svart/hvitt-filmenes æra kan faktisk fornemmes i selve teksten, et grep som kler fortellingen godt, men som kanskje blir for lite subtilt for enkelte lesere.
Alt dramaet brettes ut med dypt alvor, men i et språk som både er lett og ganske nostalgisk dekorert.
Oversetter Monica Carlsen klarer ikke å forhindre at smaken av engelsk setter seg i munnen, men styrer stort sett unna lettvinte og ferdigtygde norske språkbilder.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
105567
|
Bokanmeldelse:Kaia, Bendik og Trond Brænne / Per Dybvik:
«Redd»
Trond Brænne gikk bort i mars i fjor og etterlot seg mange fine fortellinger for barn og unge.
Mange barn har allerede blitt godt kjent med fortellingene om dyra på gården som Brænne skrev med sine voksne barn, gjennom «Venner», «Uvenner», «Fremmed» og «Savnet».
Gode fortellinger som tematiserer ulike situasjoner og lett gjenkjennelige følelser for barna, med karakteristiske og bustete illustrasjoner av Dybvik.
Denne gangen er det redselen som utforskes.
Masse skumle lyder
Det blåser voldsomt, og med vinden kommer masse skumle lyder.
Kaninen syns ikke det hjelper med en gulrot, og går til hesten.
Hesten syns skyggene er uutholdelige, og går til høna.
Høna er like redd, og sammen går de til skjæra.
Han klarer ikke fly i vindværet, og hopper etter til sistemann, grisen.
Testet med stort hell
Men han skjønner ikke oppstyret, han vil jo bare sove?
Her er punktet som gjør boken god, et helt annet blikk på det alle var så redd for.
Går det an å være redd og uredd for det samme?
Illustrasjonene følger teksten forbilledlig godt, selv om tekststørrelsen kan være litt forvirrende.
Fortellingen er hos undertegnede testet på tre barn, med stort hell, nysgjerrighet og diskusjon.
MARI NYMOEN NILSEN
| 1
|
105568
|
Plateanmeldelse:Tone Damli - «Heartkill»
Tone Damli lever et liv som virker spennende.
Men det reflekteres ikke i musikken hennes.
Hva kan vi forvente at Tone Damli leverer musikalsk?
Kanskje ikke det helt store, men hun har tidvis laget pop passabel nok til at vi har latt henne holde på.
Likevel:
Nå har hun jobbet som artist i snart ti år.
Og det er ingen progresjon å spore.
Tvert imot - denne femspors EP'en viser bare at hun har stagnert.
Om hun er på vei et sted, er det ikke oppover.
Damlis vedvarende utenommusikalske berømmelse er ingen forklaring eller unnskyldning.
Kommersielt orienterte og presseforfulgte popartister gjør ofte storartede ting når det blåser som mest rundt dem.
Som Rihannas «Rude Boy».
Britney Spears' «Piece Of Me».
Madonnas «Papa Don't Preach».
Bare det siste året har Damli brutt med Aksel Hennie, fått seg ny kjæreste og blitt gravid.
Kan noe av dette spores i singlene hun har gitt ut, som er samlet i hop her?
Nei.
Det er ihjelprodusert, ansiktsløs pop som riktignok har tekster man kunne tolket i en eller annen retning.
Men det høres bare ut som ord å fylle den tomme luften med, ikke som noe noen ønsker å formidle.
Når hun følger opp Hennie-bruddet med en forsøksvis grandios, hjertesmertelig pianoballade ved navn «Winner Of A Losing Game», fremstår det bare som om hun lager et lydspor til filmen med hennes offentlige jeg i hovedrollen.
«You broke my heart in the end, but I-I-I won't let you smash it again!», jubler hun på «Smash», og viser at rosabloggpop muligens er en sjanger.
«Perfect World» er EP'ens høydepunkt, laget med betydelig bransjetyngde i ryggen, den plasserer seg et sted mellom Pink og Rihanna.
Det gir imidlertid ingen pluss i boken å lage mainstreampop som er bra til å være norsk.
Det ferske tittelsporet er så blass musikk at det er vanskelig å si noe om det.
Bla bla bla bla bla.
Nei, det går ikke.
Gitartrudelutten «Hello Goodbye», Melodifestival-duetten med en eller annen anonym svenske (en greie hun har), viser at Damli kan være med på hva som helst, og få det til å låte usubstansielt.
Denne anmeldelsen vil neppe frarøve Damli nattesøvnen.
Jeg har ingen forventning om at den tas til etterretning.
EP'en har imidlertid en bagasje som burde bekymre de involverte:
Ingen av disse singlene har vist seg på Topp 20.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.