id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
105569
|
Bokanmeldelse:Jared Diamond:
«Verden fram til i går»
Jared Diamond har funnet ut at vi har mye å lære av «primitive» mennesker.
Men det er bare så vidt visdommen ikke drukner helt i omstendelig ordgyteri.
Etter internasjonale suksesser som «Kollaps» og «Våpen, pest og stål», fortsetter den amerikanske geografen Jared Diamond sin jakt på lærdom fra fortiden.
Nå vender han seg til tradisjonelle samfunn som fortsatt eksisterer, i hovedsak urbefolkningsgrupper på Ny-Guinea, hvor han har gjort feltarbeid gjennom mange tiår.
Blant temaene som behandles er konflikthåndtering, ernæring, barneoppdragelse og eldreomsorg.
Uten romantisering skildrer han ulike praksiser på godt og vondt, før han destillerer ut noen eksempler til etterfølgelse.
Gaper over for mye
Det hele er svært lærerikt, og boken er interessant uavhengig det normative oppdraget.
Men han gaper nok over litt mer enn han har faglig dekning for, og fremstillingen er alt for omstendelig og tung.
En strammere, halvparten så lang bok, ville nok fått en langt bedre mottagelse.
Oversatt av Alexander Leborg.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
105572
|
Angelinas action
Hun fremstår som en sårbar superkvinne med Spidermans krefter.
Angelina Jolie er høstens actionhelt.
Amerikansk filmindustri har en solid tradisjon når det gjelder thrillere der CIA, Secret Service og presidenter er involvert.
Legg til en dose kald krig og Russland, og oppskriften er klar.
Ut fra disse kriteriene er det ikke oppsiktsvekkende nytt «Salt» har å by på.
Men filmen har Angelina Jolie, ikke som tegneserieheltinne eller sexsymbol, men som en hardtslående, skarp, smart agent med snev av følelser.
En kvinnelig krysning av Jason Bourne og Jack Bauer, og med en overbevisende troverdighet selv når hun dundrer seg gjennom et mektig oppbud av armerte politimenn.
Selv James Bond ville blitt parkert på sidelinjen av denne dama.
I tillegg har filmen konspirasjonsteorier av det overdådige slaget.
Det handler om en mulig atomkrig mellom USA og Russland, slik det ofte gjør når amerikanske film- eller TV-helter i actionsjangeren skal skapes.
Tilhører Evelyn Salt (Jolie) CIA, eller er hun en etterlevning av de beinharde russiske agenter med forankring i den kalde krigens dager?
Det er spørsmålet som driver filmen fra skanse til skanse i effektivt driv.
Phillip Noyce' pulserende regi har høyt tempo uten hvilepuls.
Selv de tradisjonelle forfølgelsesscenene med biler og trucks involvert går på høyoktan.
Dermed overser man med et skuldertrekk enkelte absurde usannsynligheter.
«Salt» er et handlingsmettet eventyr som til fulle viser Angelina Jolies evner som aktør i actionsjangeren - uten en eneste sexscene involvert.
| 1
|
105573
|
Kvalifisert katastrofe
Null kjøtt på dette beinet.
Å være dommer i «X
Factor» betyr ikke nødvendigvis at din egen popkarriere får et oppsving - bare spør Mira Craig eller Mariann Thomassen.
Marion Ravn debuterer i samme rolle i morgen kveld, og for at vi ikke skal være i tvil om hvorfor hun er med lanserte hun sin nye singel på P4 i går.
Den er en kvalifisert katastrofe.
Hun har ikke skygget unna kalkulerte bransjemanøvre før heller, men Ravn har - både i M2M, solo og sammen med Meat Loaf - alltid hatt en viss kvalitetskontroll.
Den er borte nå.
«Flesh And Bone» er flau, fantasiløs hollywoodjenterock av typen selv Miley Cyrus er i ferd med å vokse fra.
Og Cyrus kan tilgis for postpubertal sutrepop - hun er jo bare 17.
Marion Ravn er 26.
Det er deprimerende at hennes klare vokal- og artistkvaliteter skusles bort på denne dritten.
Produksjonen er feig og harry, låtoppbygningen så forutsigbar at du kan stille klokken etter den, teksten en stabel av utmagrede klisjeer.
Om ikke annet gir sangen høstens artistkonkurranse på TV2 en ekstra dimensjon.
De fleste deltagerne som ryker ut av "X
Factor" kan trøste seg med at de i det minste gjorde en bedre innsats enn hun som akkurat ga dem tommelen ned.
| 0
|
105574
|
Vaklende
Ambisiøs, men stilmessig vaklende «basert på virkelige hendelser»-fortelling om en tilknappet kinesisk danser hvis liv og karriere ble snudd på hodet da han blir valgt ut av kommunistregimet til å reise til USA.
Gode intensjoner om å si noe vesentlig om kunsten og kjærlighetens triumf over ideologiene drukner midtveis i en keitete turnert kjærlighetshistorie.
Vår helt Li etableres som en vaktsom og keitete nerd med kultursjokk, men nesten ut av det blå ser vi ham stupforelsket i en smellvakker blond kollega - som han snart flytter sammen med.
Forholdet er navet historien dreier rundt, men er altfor magert utbygd til å fremstå troverdig.
Klønete.
Ikke komplett uinspirerende hele veien, og ballettscenene er fine å se på, men Maos siste danser når aldri over den storslåtte listen den legger for seg selv.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105575
|
Middagsmøl
Går det an å mislykkes hvis du flankerer Steve Carell og Paul Rudd med et globalt superlag av komikere, kjent fra suksesser som «Little Britain», «Flight of the Conchords» og «The Hangover»?
Ja, så menn!
«Dinner for Schmucks» er ubehjelpelig umorsom, en lang uttværing av den dummeste vitsen man fortalte hverandre på nachspielet hvor man gned seg i hendene over å ha sikret seg disse navnene.
Carell stopper ut mus på fritiden og er den sosiale taperen vi liksom skal le av her.
Lykkelig uvitende blir han en del av streberen Tims (Rudd) plan om forfremmelse:
Sjefen hans arrangerer en månedlig middag hvor gjestene må ta med seg en «schmuck» til allmenn forlystelse.
Dumt ja, og ikke så rent lite foraktfullt heller.
Før middagen serveres i en krampaktig politisk ukorrekt finale har forretten satt seg fast i halsen:
Dustete avleggs slapstick og endeløse varianter av feile svar fra Carells plageånd.
Ett øye ekstra på terningen for noen fantastisk imponerende utstoppede mus, kreert av gjengen bak «Team America».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105576
|
Cotton Jones - «Tall Hours in the Glowstream»
(Suicide Squeeze / Tuba)
Lekker barokkpop.
Et sted mellom Roy Orbison, Phil Spector og en stillehavsstrand har denne Maryland-duoen skapt sitt eget femtitallsduvende lydunivers.
Fylt med mer romklang enn hele 1987 og en overbevisende tro på 6 / 8-takt som perfekt popmusikktempo, svever produksjonen på inderlig, kortfattet og instinktiv skjønnhet.
Ikke bare i den vemodige resonansen i Michael Nays vokal - men i de vare og nedstrippede detaljene som betoner melodiene; uavhengig av om det er ektefølt eller bare liksomdyster popmelankoli.
Tidvis på kanten til å bli ufrivillig parodisk sentimentalt, men det er også da det fungerer best.
Beste låt:
«Somehow To Keep It Going».
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105577
|
Madcon:«Freaky Like Me» (låt)
(Bonnier Amigo) Svenskene hadde Dr. Alban.
Vi har Madcon.
Madcons manager Peter Peters sa i sommer til nettstedet 730 at duoens kommende album blir pop, og at «Karpe Diem høres ut som Wu-Tang Clan i forhold».
Så langt holder utsagnet mål, «Glow» og denne oppfølgersingelen tatt i betraktning.
Madcon anno 2010 er ingen hip hop-gruppe.
Målt mot en kar som Lars Vaular låter de nå mer som Dr. Alban - og omgir seg med en tilsvarende aura:
Glade gutter med afrikanske røtter og skandinavisk adresse, som liker en fest og har teft for lettvektige slagere.
Med et ekko av hip hop, en blank eurodanceoverflate og en god porsjon dancehall-reggae av den ikke spesielt utfordrende sorten.
Timingen er ikke den verste:
Europas hotteste popstjerne akkurat nå, Robyn, har slått mangt et slag for nettopp Dr. Alban i det siste.
Ikke at Madcon lenger trenger - eller bryr seg om - den typen credsupport; nå er de så store og markedsorienterte at det eneste viktige er å lage nye monsterhits.
Og det har de fått dreisen på, kan det virke som.
«Freaky Like Me» er instant fengende, med melodilinjer og refreng som vil sende låten rett inn på spillelistene til radiostasjoner som vanligvis nekter å spille låter før de er etablerte slagere.
Dét er ikke nødvendigvis noe kvalitetstegn.
Låten har ikke den bittelille mørke undertonen som har gitt «Glow» et langt og lykkelig liv; «Freaky Like Me» vil bli et irritasjonsmoment fortere enn forgjengeren ble.
Den er lyden av den absolutte vilje til å selge ut.
| 0
|
105578
|
Robyn - «Body Talk Pt. 2»
Robyns store år kommer ikke til å ta slutt med «Body Talk Pt. 2».
Tvert imot.
La meg først rygge inn mot sakens kjerne her, og gi min tilslutning til hvordan svenske Robyn har valgt å gi ut musikken sin i år.
Tre «minialbum» («Pt.
1»:
8 sanger og 30 minutter, «Pt. 2»: ditto, 32 minutter).
For det første gir denne utgivelsespolitikken et sus av mer kreative dager, da pop var en ferskvare folk forlangte levert med større regelmessighet.
For det andre er åtte kutt og en halv time en ideell mengde musikk å forholde seg til på ett brett.
Du blir kjent med alle sangene i løpet av én avspilling.
Og du får lyst til å sette på alle åtte én gang til, umiddelbart.
Folk som bor i tettbygde strøk kan egentlig bare lære seg disse låtene å kjenne først som sist.
«Body Talk Pt. 2» - en mer ensrettet festvennlig plate enn den søkende, smått eksperimentelle «Pt.
1» - kommer stadig til å tyte ut av halvåpne vinduer i nabolaget ditt etter hvert som nettene blir lange i løpet av høsten 2010.
Primært, sikkert, fra jentedominerte vorspiel.
Men egentlig fra alle festene det er verdt å være på.
Forrige gang var Robyn på klubben alene, enten fordi hun var ensom («Dancing On My Own») eller simpelthen i en annen klasse enn de andre («None Of Dem»).
Nå er hun ute med jentene.
«In My Eyes», «Include Me Out», «Hang With Me», «Love Kills» og «Criminal Intent» er alle «stoopid» catchy, fettfrie dansepopproduksjoner for både dansegulv og radio.
Et par av dem med varme nostalgiske nikk til åttitallet.
Flere av dem med utpreget «jentesolidariske» tekster.
At disse ikke er så mye mer sofistikerte enn Madonnas «Express Yourself», gjør ikke så mye.
«Dance To The Beat» er mørk robottechno i dystopisk ærend.
Den byr også på idiosynkratiske ord à la «we dance to the beat of bad kissers clicking teeth».
Albumets mest overraskende innslag er pulserende «U Should Know Better», der Robyn mer enn holder tritt med Snoop Dogg hva gjelder både tempo og mengden selvskryt per beat.
Stor moro.
Ingen reggae / dancehall denne gang.
Ikke noe svensk folkemusikk heller.
Albumet avsluttes riktignok av en kammermusikkarrangert ballade, «Indestructible».
Men mest av alt er denne platen en fest.
Og som de beste festene, er den over før du rekker å gå lei av den.
Slippes mandag 6. september.
BESTE LÅT:
«Include Me Out»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105580
|
Antony And The Johnsons - «Thank You For Your Love»
(Secretly Canadian / Playground)
Ingen revolusjon.
Heldigvis.
Neste Antony-album kommer ikke til å medføre en musikalsk omveltning.
Men det Stax-klingende gospeltittelsporet på denne teaser-EP-en, komplett med ekstatisk decrescendo, peker mot retur til selvgeografiske «I Am A Bird Now», i motsetning til føleriet som tok overhånd på «The Crying Light».
Det øvrige er mer nedtonet; en samtidsstøyende «Imagine» føles litt fantasiløst, og er langt fra nerven som New Yorkeren tilførte «Knockin' On Heaven's Door» for noen år siden.
Men her er også en hyggelig Dylancover, og at varsomme «My Lord, My Love» ikke er albumklarert hever virkelig forventningene.
BESTE LÅT:
«Thank You For Your Love»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105583
|
Esperanza Spalding - «Chamber Music Society»
(Heads Up / Mudi)
Bassens førstedame.
Verdens mest kjente bassist akkurat nå må være Esperanza Spalding; hun er president Obamas førstebassist og har gjestet gullrekken av USAs mest populære talkshow.
«Chamber Music Society» bekrefter inntrykket av en sterk musikerstemme med mye på hjertet, med egenkomponert materiale i skjæringspunktet mellom jazz og klassisk kammermusikk.
Milton Nascimento og Gretchen Parlato synger på et par låter, men også vokal besørger Spalding selv med særpreget, ordløs sang.
Musikken trenger tid.
Det er lite av umiddelbare melodier, desto mer av søkende, utforskende klanger og linjeføringer.
En sterk utgivelse fra en av jazzens nye stjerner.
BESTE LÅT:
«Winter Sun»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105586
|
Spillanmeldelse:«Kane & Lynch 2: Dog Days»
Danske IO Interactive gjør akkurat de samme feilene som for tre år siden, i det brutale «Kane & Lynch 2: Dog Days».
Etter en halvtime med «Kane & Lynch 2» måtte jeg legge fra meg håndkontrollen, puste med magen og telle til ti.
Dekningssystemet funket ikke, motstanderne var altfor treffsikre og det håndholdte kameraet jobbet mot meg.
Jeg måtte gå en tur.
Få litt avstand.
Da jeg satt meg ned igjen noen timer senere, ble jeg sittende helt til rulleteksten.
For etter en start fra helvete, så tar det seg litt opp, og blir faktisk en spillbar affære.
Vi befinner oss i Shanghai, hvor det er raske penger å tjene på en smuglerjobb.
Komplikasjoner på «Pulp Fiction»-nivå tar oss imidlertid med på en helt annen - og svært brutal - ferd gjennom storbyens ugjestmilde gangstermiljø.
Og presentasjonen er det ingenting å si på.
Et grafisk filter gjør at dette ser ut som en hjemmelaget YouTube-film, med lav oppløsning, dårlig komprimering og håndholdt kamera.
Et vellykket grep som gir det en visuell karakter, og på en måte forsterker den skitne Tarantino-brutaliteten.
Det er spillbarheten som feller «Kane & Lynch».
Igjen.
For akkurat som sist, føles den tekniske utførelsen helt upolert og ubalansert.
Den kunstige intelligensen er svært svak, noe utviklerne forsøker å kompensere for ved å gjøre fiendene ekstremt treffsikre.
Så uansett om du ligger bak en betongvegg, treffer dem rett i den høye panna til Lynch.
Resultatet er at det føles urettferdig, og rett og slett ikke noe gøy.
Men den danske utvikleren skal også ha skryt for å våge å gjøre noe annerledes.
Moduser som «Fragile Alliance» og «Undercover Cop» forsøker å bringe noe nytt til et ellers ganske uniformt onlinelandskap.
Her skal man for eksempel rane en pengetransport sammen med en gjeng andre skurker - men ingen er til å stole på.
Så straks penga er stjålet er det i praksis alle mot alle, i kampen om å sikre seg fetest lommebok.
Det høres både smart og spennende ut, men ender mest frustrerende.
Risikoen for å bli haglet ned av sidemannen helt på måfå gir det en trykket stemning hvor du alltid må se deg over skulderen.
Her er det selvsagt meningen at man skal tenke litt strategisk.
Holde hverandre i live og kjempe mot politistyrken sammen så lenge man kan, for å ta innersvingen på de andre i døra på fluktbilen.
Det høres nesten litt sofistikert ut.
Men dette er dessverre bare en lovløs skyteorgie hvor ingen har noen andre planer enn å skyte så mange som mulig før man selv dør - og gjenta i det endeløse.
Veldig lite sofistikert, altså.
Det er ekstremt mye potensiale her, med en ok samarbeidsmodus både lokalt og over nettet, kreative flerspillermoduser og en vellykket guffen atmosfære.
Derfor er det et enormt antiklimaks at det bare så vidt er spillbart.
PS:
Spillet er testet til Playstation 3.
| 0
|
105590
|
Forhold i fare
Regissør Zbanic kan definitivt ikke beskyldes for å «ikke tørre å ta debatten», en påstand som ikke sjelden trekkes frem når islamsk fundamentalisme i Europa når offentligheten.
«På vei» utforsker temaet mest på individnivå.
Et uredd bidrag i en brennaktuell debatt og et medrivende samlivsdrama.
Historien fortelles gjennom øynene til Luna, en trendy og seksuell utagerende storbykvinne fra Sarajevo.
Hun lever i et forholdsvis bekymringsløst parforhold med den noe drikkfeldige Amar.
Men da han får sparken fra sin flyvelederstilling på grunn av fyll, og gjennom en venn fra militæret får tilbud om å jobbe som datalærer på en fundamentalistisk leir, starter problemene.
Den strenge livsførselen han lærer der gir Amar fred i sjelen, men er det forenelig med Lunas sekulære livsstil - og deres felles drøm å få barn?
Zbanic lar det aldri være tvil om hvor sympatien hennes ligger.
For selv om vi i drypp får noe av forklaringen for Amars helomvending, behandler hun ikke denne delen av historien like inngående som hun gjør med Lunas forsøk på å forstå.
Likevel unngår filmen fordømmende pekefingre, og dét kombinert med et befriende fravær av politisk korrekthet gjør «På vei» til en bemerkelsesverdig tankevekkende filmopplevelse.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105591
|
Haltende retroaction
Det var lov å håpe på mer.
Men hardtslående, altnedslaktende «The Expendables» blir en hit likevel.
Det har vært en kilde til munterhet at testosterontette «The Expendables» har gjort det bedre på kino «over der» enn østrogenopuset «Eat Pray Love» (som blir satt opp i Norge først 1. oktober, med den smått sekulariserte tittelen «Spis Elsk Lev»).
Sylvester Stallone vs. Julia Roberts = H.K.O. (hormonell knock-out).
Som i kjønnskamp generelt, kan det imidlertid virke som om vi her har med et klassisk tilfelle av å sette svake grupper opp mot hverandre å gjøre.
«The Expendables» er i alle fall ikke alt man kunne håpe på.
For det første mangler både Jean-Claude Van Damme og Steven Seagal for at «old school»-actiongildet skal være komplett.
Begge to er sikkert ett hundre prosent umulige å ha med å gjøre, så vi får tilgi Stallone det.
Mer problematisk er det at «Sly» igjen beviser, som i den undervurderte fjerdeinstallasjonen av «Rambo» (2008), at han kan regissere blodbad - men kommer til kortvoksthet (hihi) når det gjelder alt det andre.
Flere av skuespillerne sløses bort.
Vel er Arnold Schwarzeneggers «cameo» ikke ment som annet enn et bittelite gjestespill (av verdighetsrelaterte årsaker, får vi tro).
Men Stallone vet heller ikke hva han skal bruke Bruce Willis og en sedvanlig «sleazy» Mickey Rourke til.
Han glemmer dessuten å gi den nesten abnormt stivtspillende Dolph Lundgren sin naturlige plass i filmens klimaks.
Filmen utviser vilje til selvironi, endog selvparodi, men våger ikke å ta dette tilstrekkelig ut.
Historien - en gjeng aldrende leiesoldater knerter på en korrupt general og en tidligere C.I.A.-agent på ville veier i den vesle bananrepublikken Vilena - er til forveksling lik den i Sam Peckinpahs mesterverk «The Wild Bunch» (1969):
Ett siste oppdrag, og dét et «idealistisk» ett, for å menneskeliggjøre disse løvene i livets høst.
Men Stallone klarer ikke å gi fortellingen fremdrift mellom blodsutgytelsene.
Vi sitter igjen med actionsekvensene.
De er tallrike, og ikke uefne, om enn tidvis dunkelt lyssatte (den siste) og kaotisk klippede (eh, den siste, det også).
Innsigelser til tross:
En hit blir «The Expendables», også i Norge.
Og tro meg, det kommer en oppfølger.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105592
|
Lekende lettlikt
En heseblesende, absurd og lattervekkende actionsekvens suger oss rett inn i lekenes univers - elleve år etter forrige besøk.
Du er solgt ved første galopperende tøyhest.
Det er en hard jobb å følge etter kritiker- og kassasuksesser som «Toy Story» (1995) og «Toy Story 2» (1999).
Men «Toy Story 3» ikke bare leverer varene, den topper også trilogien.
I høstens hav av oppfølgerfilmer og 3D-filmer, er det deilig å se en som er begge deler og samtidig inspirert.
Andy har nå blitt 17 år og det er mange år siden Woody, Buzz og den resterende vennesamlingen som ikke er donert til garasjesalg er blitt lekt med.
Lekene er i ferd med å resignere, og drømmer om å havne i samlet tropp i trygghet på loftet.
Selvfølgelig går det ikke akkurat slik, og snart har forviklinger ført gruppen til en fengselslignende barnehageavdeling og intern splid.
Heldigvis har Woody flere planer enn Egon Olsen, og takler selv en Buzz Lightyear som blir restartet i spansk-modus.
Reggissør Unkrich, som var involvert i regi på forrige film og redigeringen av dem begge, gir oss en velbalansert blanding av det gode gamle og det spennende nye.
Filmen veksler også mellom det akutt latterfremkallende og pulsøkende spenning.
Det er et litt tregt parti en tredjedel inn i filmen hvor en undrer hvilken retning den egentlig vil ta, men så er det tettpakket action-komikk-kombo hele veien til mål.
Til tider er «Toy Story 3» ganske skummel, så de yngste og mest lettskremte bør bli hjemme eller ta med noen å holde i hånda.
Men den runder av med den lykkeligste lykkelige slutten noensinne.
Og heldigvis kommer flere klipp over rulletekstene - så du få tid til å tørke tårene.
(Denne anmeldelsen er basert på originalversjonen)
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105593
|
Feilslått fabel
Joda, regissøren av «Micmacs» er filmkunstneren som ga oss godbiter som «Amélie», «Delikatessen» og «En langvarig forlovelse».
Men denne gangen serverer Jeunet tom konfekt - visuelt kan du fråtse, men emosjonelt sitter du og sulter.
Bazil er guttungen som får soldatfaren sin drept av en mine.
30 år senere er han på jobb i en videosjappe når en skyteepisode på utsiden fører til at han får en kule i panna.
Legen slår mynt om de skal risikere operasjon eller ikke, og Bazil får kulen som følgesvenn - sammen med vissheten om at han kan dø når som helst.
Med sykehusoppholdet mister han både bolig og jobb, og ender opp hos en gjeng ekstremkarikerte figurer som bor i en hule på søppeldynga og reparerer duppeditter.
Dette sammenfaller med at Bazil, like tilfeldig som alt annet, finner ut hvilke våpenprodusenter som står bak både minen som drepte faren og kulen i hans egen panne.
Så starter planleggingen av «payback».
Problemet med denne intrikate historien, er at vi aldri får noe som helst engasjement for hovedpersonen.
Han er som en utrykksløs statue blant en gjeng med gummifjes.
Vi kommer aldri bak fasaden.
I «Micmacs» er regissørens finurlighet byttet ut med fiksfakseri, og de varme fargetonene i filmen smitter aldri over i historien.
Enkelte scener fungerer både fortellerteknisk og humoristisk, men det redder ikke helheten.
Dette er «Jeunet møter Selskapsreisen» - ingen god kombinasjon.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105597
|
Klaxons:«Surfing The Void»
(Polydor / Universal)
Det kjempevanskelige andrealbumet.
Hørt noe på «nu rave» i det siste?
Greit, billig poeng, men i ettertid er det påbudt å le av den mildt sagt konstruerte «bølgen» denne britiske kvartetten frontet i 2007.
Ikke minst fordi ideen deres, å mikse rock og klubbrytmer, var revolusjonerende for absolutt siste gang i 1995.
Nå er det nye tider, og Klaxons har innsett at veien videre må peke en annen retning.
Her gjenoppstår de som hardtrockende psykedelikere, uten særlig hell.
Allerede på spor to kollapser korthuset; det er ikke hver dag man hører en låt slepe seg så tungpustet over målstreken.
De treffer blink innimellom - groovet på «Flashover» barker tilfredsstillende - men hovedinntrykket er av usjarmerende, usexy skramling.
BESTE LÅT:
«Flashover»
| 0
|
105598
|
!!!:«Strange Weather, Isn't It»
(Warp / VME)
Like moro som å diskutere været.
Den postalveolære klikk-konsonantoktetten (spør fonetikeren din) går retro.
Deres fjerde album ligger nærmere 2004-gjennombruddet enn technofunk.
Det er de gode nyhetene.
Der andre discopunkere har oppdaget hvordan man blander like mengder humor, hipster og fjas, har kjøkkenmaskinen åpenbart sluttet å virke hos disse newyorkerne.
Albumet er et rytmemonument, der beaten utelukkende eksisterer for sin egen skyld.
Man kan hoppe inn hvor som helst og være ute av stand til å identifisere låten.
Geniale LCD
Soundsystem gir seg angivelig med årets album.
Mindre geniale !!! burde gjort det samme i 2004.
BESTE LÅT:
«The Most Certain Sure»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105601
|
Katy Perry:«Teenage Dream»
(Capitol / EMI)
Hvis du trenger argumenter mot å gi barnet ditt en streng, kristen oppvekst, trenger du ikke se lenger enn til den forhenværende gospelartisten Katy Perry.
I en alder av 25 løper hun rundt som en hormonforvirret fjortis og bombarderer omgivelsene med sin tilsynelatende nyoppdagede seksualitet.
Med god, dyr hjelp omsetter hun den til grenseløst kynisk popmusikk.
Det gir utslag som varierer fra det mildt irriterende («I Kissed A Girl») via det bunnløst elendige («Hot N' Cold») til det helt akseptable («California Gurls»).
På dette, hennes popalbum nummer to, er alle disse variantene representert.
La oss ta det verste først:
Hvis du synes «I Kissed A Girl» scoret ufortjent mye på et billig biseksuelt poeng, er det bare å stålsette deg for denne platens «Peacock».
«I wanna see your peacock-cock-cock, your peacock-cock», synger Perry over en lettvint «Hey Mickey»-pastisj, og en rent fonetisk oversettelse tilsier at det hun synger er «jeg vil se din pissekuk-kuk-kuk, din pissekuk-kuk».
Og ta det med ro:
Hun har for lengst slått fast at ja, det er det hun synger om.
Jeg er ikke storforlangende, men himmel og hav, hva skjedde med subtilitet i popmusikken?
«Peacock» er mye rart; sexy er det absolutt siste den er.
Den er også et klart nadir for våre landsmenn i Stargate, som har produsert den.
De har til gjengjeld besørget platens høydepunkt, dansegulvfylleren «Fireworks».
Perry er hundre prosent avhengig av at produsentene har en god dag på jobben.
Mest prominent til stede er svenske Max Martin, som ikke har lært seg mange nye triks siden glansdagene med Britney Spears - åttitallsbombastisk og lettvint stadionrockete skal det være.
Samtidig er det vanskelig å krangle med de sødmefylte melodiene i låter som tittelsporet og «The One That Got Away».
Når det roes ned blir det til gjengjeld altfor tydelig at avstanden til for eksempel Rihanna er helt enorm.
Perry bidrar med ingenting annet enn stemmen sin, og det er her man blir sittende og stusse, for hun er virkelig ikke god til å synge.
Spesialitetene hennes er skingrende, tynt og flatt.
Det er ikke et fnugg av personlighet i dette albumet, med mindre det å være sprengkåt regnes som et personlighetstrekk.
I en samtid full av smarte, karismatiske popråskinn som Lady Gaga, Robyn og La Roux fremstår Katy Perry som en anakronisme; et humoristisk oppdresset, pent stykke kjøtt villig til å gjøre som hun får beskjed om.
Ut av dette kommer flere glimt av passabelt radiofyllstoff - og en bunnløs tomhet etterpå.
BESTE LÅT:
«Fireworks»
| 0
|
105603
|
Sufjan Stevens:«All Delighted People»
(Asthmatic Kitty / Tuba)
Alle henrykte, rekk opp hånda.
Fem år etter «Illinois» dukker Detroits fineste helt uannonsert opp med en EP.
Bygget rundt to versjoner av tittellåten, 12 episke minutter som kobler Simon & Garfunkel med apokalyptiske myter, og avrundet med en 17 minutters hyllest til enslige mødre.
Mellom dette: nydelige, gullkantede sanger om engler, ugler og spøkelser.
Det høres som vanlig svulstigere og snålere ut enn det er.
EPen er en time (!) klassisk Sufjan, med noen liksomsnurrige elektroniske ekkotilløp.
Coveret, en tilklipt ansiktskollasj, hvori opptatt Leonardo DiCaprio og Emil Nikolaisen, er også verdt en studie.
Slikt kan egentlig ikke bli bedre.
BESTE LÅT:
«Heirloom»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105604
|
Supersilent: «10»
(Rune Grammofon / Musikkoperatørene)
Melodisk, lavmælt og supersterkt.
Selv om Supersilent alltid har hatt evnen til å overraske, låter «10» likevel kvalitativt nytt i deres produksjon.
For det første er musikken gjennomgående lavmælt, mer akustisk.
Ståle Storløkken dyrker impresjonistiske flygelfigurer, Arve Henriksen hvisker trompet som aldri før.
For det andre er det gitt plass til en rekke kortere låter, ideer presente res kort og pregnant, der lytteren gis desto større rom i etterklangen.
Det er noen riktig vakre klanglige og melodiske elementer her, samtidig er det nok kant og dissonans i uttrykket til å holde lytteren våken.
Elektroniske teksturer gir relieff til det akustiske, med viktige bidrag fra Helge Sten.
Med «10» viser Supersilent seg fra en ny, supersterk side.
BESTE LÅT:
«10.8»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105605
|
Spillanmeldelse:«Lara Croft and the Guardian of Light»
Lara Croft har hovedrollen i et av sommerens friskeste og mest engasjerende spill.
Lara Croft har blitt en av våre mest kjente og kjære spillfigurer gjennom sin deltakelse i «Tomb Raider»-serien.
Denne gangen deler hun rampelyset med maya-krigeren Totec i et action-eventyr som skiller seg klart ut fra opphavet.
«Lara Croft and the Guardian of Light» er nemlig et rent spinoff-spill, ikke et nytt spill i «Tomb Raider»-serien.
Spillet beholder fokuset på majestetisk arkitektur fra en eldgammel sivilisasjon, dødelige feller og intrikate puzzles - iblandet skyteaction.
Men med sitt isometriske 3D-perspektiv, horder av fiender, jakt på ferdighets-forbedrende gjenstander og utallige, valgfrie sideutfordringer, blir spillet en herlig blanding av «Tomb Raider» og «Diablo».
Ikke minst tilfører co-op-elementet mye glede.
I enspillerdelen kan du kun styre Lara, men velger du multiplayer kan du dele alt med en venn.
Mye er likt, men mye er også tilpasset om du spiller alene eller ikke.
Vi snakker om et fantastisk underholdende, herlig givende og svært engasjerende spill.
Til en hundrings!
PS:
Lanseres også på PC og PS3 (nedlastbart) i september.
Online co-op vil ikke være tilgjengelig før det.
| 1
|
105606
|
Rystende blinkskudd
Nærbildene av danske soldater i kamphandlinger i Afghanistan har lenge før den norske kinopremieren kommende fredag blitt en heftig omdiskutert film.
Med god grunn.
«Armadillo» minner på flere måter om en fiksjonsfilm.
Både oppbygning, komposisjon, klipping, lydlegging og bildekvalitet gir assosiasjoner til krigsfiksjon som «The Hurt Locker» og TV-serien «Generation Kill» - som jo bygger på virkelige hendelseer.
Det skremmende er at dette bildet er klippet sammen med biter fra virkeligheten.
Vi følger et knippe utvalgte soldater, fra familiemiddag med bekymrede foreldre før avreise, via vill avskjedsfest med stripper og hele veien til tilsynelatende likvidering av talibansoldater i en grøft i Afghanistan.
Hva regissør Janus Metz og filmfotograf Lars Skree har fått til er imponerende på veldig mange felt.
Ikke minst den visuelle helheten på det samlede materialet fra forskjellige formater.
Metz demonstrerer en klar visjon om hva han vil vise.
Filmfortellingen er til tider lyrisk, med nærbilder av solnedganger, månen og soldater vandrende i landskap tåkelagt av bombeskyer.
Den veksler mellom kulesusende action på patrulje og dødtid på posten hvor soldatene ser porno, pusser våpen og spiller videospill.
Våpenpussingen er akkompagnert av strykere, mens fest og dataspill har hardrock som lydspor.
Midt i spillet kuttes det også rett inn virkelige skuddvekslinger.
Den utflytende linjen mellom konstruert virkelighet, fiksjon og virkelighet speiler opplevelsen soldatene selv beskriver.
Klippene på patrulje for å pleie kontakt med lokalbefolkningen belyser også hvor vanskelig kommunikasjonen er, og ikke minst et av krigens betente utfordringer:
Noen havner alltid uforskyldt i midten.
Scenen der en av soldatene haler og drar i maltrakterte talibanerlik for å ransake dem for våpen, mens han nevner paralleller til slaktende dyr, er ekstremt sterk.
Samtidig kommer den såpass sent i filmens at publikum kan ane soldatens beveggrunn.
Det er som soldaten som brukte 6 timer på å plukke opp rester av en medsoldat etter en veibombeulykke sier:
Det er så meningsløst at du ikke fatter det.
Men denne filmen er et viktig forsøk på å forklare.
| 1
|
105607
|
En smygende eksplosjon
«Limbo» sniker seg under huden din og blir der.
Jointrøykende menn på en palmestrand er ikke hverdagskost i norsk film.
I hvert fall ikke den siste biten.
Men slik etablerer regissør og manusforfatter Maria Sødahl sitt tropiske filmunivers og signaliserer at vi har noe annerledes i vente.
Det dreier seg om Trinidad i 1973, der Jo (Henrik Rafaelsen), er utstasjonert oljeingeniør på treårskontrakt.
Kona Sonia (Line Verndal) kommer nå med barna fra Norge for å etablere et nytt hjem på øya.
Der møter hun det barnløse, noe eldre paret Charlotte (Lena Endre) og Daniel (Bryan Brown) som er i en lignende situasjon.
De to venneparene blir raskt hverandres speil, og liker ikke alt de får se.
Det eksotiske miljøet, den dempede 70-tallskoloritten og den bekymringsløse atmosfæren gjør det lett å bli umiddelbart forført av filmen.
Men akkurat som kinopublikummet, opplever Sonia en økende uro.
Spillefilmdebutant Sødahl lager film i trykkoker.
Familiehyggen er hele veien sløret av et sylskarpt lag thriller-stemning som tidvis bobler opp og slår sprekker.
Line Verndal gjør en imponerende jobb som festrøykeren Sonia som rekker å bli kjederøyker før hun oppdager at festen er slutt.
Timingen på vekslingen mellom lavmælte nyanser og illsinte kraftutbrudd gjør henne til en karakter vi tror på.
Mer enn ubalansert er Sonia i en tilstand hvor hun mister fotfestet og havner i - nettopp limbo.
Filmen har jevnt over et knallgodt cast.
Barna, spilt av Iben Luel Hersoug og Fredrik Frafjord er ikke engang uslepne diamanter.
Spesielt 10-åringe Hersoug fremstår ferdig slipt.
Johan Söderquists filmmusikk klarer kunsten å blande seg sømløst inn i fortellingen, samtidig som den tilføyer, fargelegger og kompletterer.
Sødahls film oppleves som en reise i stemninger og menneskeskjebner, men med en klar historie å fortelle.
Den er en visuell nytelse som kjennes på kroppen.
«Limbo» sniker seg under huden din, og blir der - sakte dirrende.
| 1
|
105608
|
a-ha-triumf på Ullevaal
Ingen skal beskylde a-ha for å stramme inn livreima på sin avskjedsturné.
Sted: Ullevaal stadion, Oslo
Publikum:
Ca. 27 000
De har delt ut fire stipendmillioner i sitt eget navn og reiser neste uke rundt med et sceneshow som mangler sidestykke i norsk sammenheng.
Gled dere til det!
Klokken 21,40 eksploderer den hjerteformede scenen i farger, bilder og «The Sun Always Shine On TV» som denne kvelden fungerer som en genial langpasning på selveste landslagsarenaen til a-has perlerekke av låter.
Og ironisk nok; a-ha live har aldri vært bedre på 2000-tallet enn på Ullevaal i går, og jeg har sett dem et tosifret ganger i denne perioden.
Spesielt er Morten Harket tilbake der vi vil ha han - inkluderende, aktiv og i stemmemessig toppform.
Harket gjør en aldeles kolossal «Stay On These Roads» i startfasen og ser seg egentlig aldri tilbake.
Det finnes definitivt kun én av hans vokale kaliber!
Et lite akustisk mellomspill tenner ikke akkurat publikum, selv om vemodet hagler over observante a-ha-fans under trioens aller siste single, «Butterfly Butterfly (The Last Hurrah)».
I den ferske, symboltunge videoen til denne låten biter nemlig a-ha seg i sin egen 25 år gamle hale, ettersom den er regissert av samme mann som sto bak den epokegjørende «Take On Me»-videoen, Steve Barron.
Den inneholder til overmål klipp fra denne videoen.
Her omfavner også Paul Waaktaar-Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen hverandre - det aller siste de gjør i en aha-video.
Med tanke på hvilken konfliktfabrikk a-ha har vært i over 25 år er det vel så rørende at de allerede i annenlåten i går, «Move To Memphis», poserer sammen med gitarer rundt skuldrene for fotografenes skyld.
Det var en ren maktdemonstrasjon a-ha serverte på et rekordstort Ullevaal i går, et endelig bevis på at andre norske band ikke når til anklene på a-ha i storhet, like mye som det var en endelig bekreftelse på hvor bra de egentlig alltid har vært.
Hvem andre klarer å skape et så sømløst show av popperler skapt i et tidsspenn på tre tiår?
I Norge - ingen.
På langt nær.
DETTE SPILTE DE
The Sun Always Shines
On TV Move To Memphis The Blood That Moves The Body Scoundrel Days Stay On These Roads Manhattan Skyline Hunting High And Low The Bandstand Looking For The Whales Butterfly Butterfly (The Last Hurrah) (Seemingly) Nonstop July Crying In The Rain Minor Earth Minor Sky Forever Not Yours Summer Moved On I've Been Losing You Foot Of The Mountain Cry Wolf Analogue The Living Daylights Take On Me
| 1
|
105609
|
Tungrodd begravelse
Tre år etter innspillingen er «Wide Blue Yonder» endelig sjøsatt.
Filmen holder seg flytende, men er rimelig tung i baugen.
KOMEDIE/DRAMA «WIDE BLUE YONDER» Storbritannia/Norge Fra 11 år Regi:
Robert Young Med: Brian Cox, Lauren Bacall, James Fox, Hege Schøyen, Ingrid Bolsø Berdal, Kåre Conradi, Sverre Anker Ousdal, Øyvind Blunck, Elsa Lystad, Helge Reiss
Filmveteranen Brian Cox («X-Men 2», «Gåten Jason Bourne») tar oss inn i historien med en innledende fortellerstemme fra den pensjonerte sjømannen Wally.
Hans nærmeste venn, kaptein Sørensen, er nettopp død, og Wally og omgangsvennene hedrer kapteinens minne ved å smugle sprit i Haugesund.
Sjømennene var romkamerater på et aldershjem i vestlandsbyen, og nå vil villstyringen Wally gjøre alt for å oppfylle Sørensens siste ønske:
Å bli gravsatt til sjøs.
Det krever både penger, mot og utmanøvrering av aldershjemsbestyreren frøken Reimark, spilt av Hege Schøyen.
Både Cox og Schøyen er lyspunkter i denne slapstickpregede komedien med et svært karikert persongalleri.
Vi tror på de ekstreme figurene deres, til tross for at frøken Reimark ikke er riktig ond nok til å komplettere karikaturen.
Den potensielle språkforvirringen løses ved at alle snakker engelsk - noe man raskt venner seg til.
Men andre rollefigurer, som Nina og Ben, spilt av Ingrid Bolsø Berdal og Kåre Conradi, skjemmes av for dårlig balanse mellom det melodramatiske og det komiske - en balansegang filmen selv tidvis sliter med.
At Bolsø Berdal og Conradi får vist fram talenter i både sang, akrobatikk, stepping og spilling på skje, tilfører ingen dybde til deres grunne spillerom.
Og i det tjuende klippet med dvelende blikk og stadig kortere munn-til-munn-avstand dem imellom, har vi skjønt poenget for atten klipp siden.
Hollywoodlegenden Lauren Bacall er fin å se på ene og alene i egenskap av at hun er den hun er.
Men heller ikke hennes May er en minneverdig karakter, selv om hun er nødvendig brennstoff for trekantdramaet med de to eldre herrene Wally og George (Cox og Fox).
Det er både fornøyelige, galgenhumoristiske og varme øyeblikk i «Wide Blue Yonder», og ikke minst viser den fram Bolsø Berdals sangtalent - også i avslutningslåten.
Klippingen, derimot, skurrer flere steder og musikken til Bill Connor slår til med crescendoer bare Bolsø Berdal går mot bilen i tights.
Det går ikke lang tid før filmen minner kraftig om en krysning mellom «Viva Villaveien!» og «Med hjartet på rette staden».
Dermed vil nok «Wide Blue Yonder» finne sitt publikum.
Både Villaveien og Aidensfield har jo vist seg å treffe bredt.
Så gjenstår det å se om også symbiosen er suksessfull.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105610
|
Kirsten Bråten Berg - «Songen»
(Heilo / Musikkoperatørene)
Levende sangskatt Kirsten Bråten Bergs stemme er blant de mest særpregede i norsk musikklandskap.
Enten hun synger Leonard Cohen, Erik Bye eller Setesdalstev gjør hun stoffet til sitt eget.
«Songen» er ikke noe unntak, der hun formidler tradisjonsrik norsk sangskatt med kunstnerisk kraft og smittende sangglede.
Stian Carstensen, Arild Andersen og Annbjørg Lien kler låtene med fargerike arrangementer, fra lyse «Vesle Kari vår» til mørkt drivende «Svarterabben».
Velkjente «Blåmann, Blåmann bukken min» får glimt i øyet og Hawaii-preg med Carstensens steelgitar, mens balladen «Bendik og Årolilja» gis et nøkternt alvorspreg, nakent akkompagnert av Bjørn Ole Rasch på trøorgel.
BESTE LÅT:
«Vesle Kari vår» CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105612
|
Ingeborg Selnes - «Heartcore»
(Nightliner / Universal)
Bare helt streit pop liksom.
Presseskrivet går langt i sine bestrebelser på å forklare hvor egenartet Selnes er («en ny norsk retning»!); sannheten er at bodøjentas album nummer to er forstemmende ordinært.
Det er noe av en bragd å lage så til de grader vanlig pop som dette.
De «elektroniske elementene» er det sedvanlig udefinerte krydderet som preger så å si enhver moderne popplate ellers basert på standard instrumentering.
Melodiene er helt greie, aldri fantastiske; du skjønner hele tiden hvor det bærer - og der ligger det gjerne et klamt enderim.
Med unntak av smått Bush-episke «Seven Weeks» virker det som om ambisjonen her var å lage et skikkelig terningkast 4-album.
Og det gikk nesten bra.
BESTE LÅT:
«Seven Weeks» THOMAS TALSETH
| 0
|
105613
|
Drivan - «Disko»
(Smalltown Supersound / VME)
Dette gjorde de på ferien sin.
Designeren og musikeren Kim Hiorthøy tar med seg den patenterte trøndernaivismen sin til en rødmalt «svensk stuga på landet».
Ut kommer patentert trøndernaivisme med svenske tekster, formidlet av tre kvinnelige vokalister (en av dem finsk).
Absolutt ingen «disko» å høre.
Snarere posisjonerer Drivan seg et sted mellom Young Marble Giants' barnlige følsomhet og Four Tets Macintosh-«folktronica».
Det er lekestuemusikk, og undertegnede sliter fælt med å finne innhold i den.
Det kan være min feil.
Men Drivan er sannsynligvis mest for supersarte indiegutter som blir helt mo i knærne av å høre kvinnelige vokalister synge på svensk.
BESTE LÅT:
«Låt det var» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105614
|
David Gray - «Foundling»
(Polydor / Universal)
Kjedelig inderlighet.
Knappe året etter traurige «Draw The Line» kommer Gray med et såkalt personlig album.
I britens tilfelle betyr det ensomme kveldssammenkomster inspirert av Damien Jurados mest stillestående øyeblikk og Peter Gabriels neddempede instrumentering.
Altså noe så tilbakelent og hypnotisk søvndyssende at en lurer på om man bare drømmer at man hører på.
Får man noen til å klype seg i armen, skal 42-åringen ha skulderklapp for å vise sitt mest inderlige og oppriktige siden millionselgeren «White Ladder».
At dette oppriktige er parodisk voksenpopete, fullt av harmonier og arrangementer som bare er langtekkelige og kjedelige er en helt annen sak.
BESTE LÅT:
«Gossamer Thread» TOR MARTIN BØE
| 0
|
105615
|
I Was A King - «Old Friends»
(Hype City / VME)
Uredigert indie.
I Was A Kings forrige var en underholdende katalog over Alle Ting Indie.
En samling koselige sanger som bar inspirasjonskildene sine på jakkeslaget, og gjorde det med en smittende, nesten leirbålsaktig entusiasme.
På «Old Friends» demonstrerer bandeier Frode Strømstad sin evne til å gå fra ett uttrykk til et annet i løpet av én og samme låt.
Favorittrikset er åpenbart å kombinere «Funhouse»-skronking med Teenage Fanclub-pastoralisme.
Inntrykket er langt mer kaotisk.
En småpsykedelisk indie-«supersession» som kunne hatt godt av en voksen i studio som kunne holdt de noe overivrige musikerne i kragen.
Og bedt Strømstad om å ta i litt når han synger.
BESTE LÅT:
«Here To Stay» MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105616
|
Isobel Campbell and Mark Lanegan - «Hawk»
(V2 / Tuba)
Usikkert hvem som er skjønnhet og udyr.
Egentlig er dette et omvendt Nancy&Lee-fellesskap; Campbell er initiativtager, låtskriver og diktatorisk produsent.
En ting er at det fra et feministisk ståsted er interessant at Lanegan blir brukt for brummingen sin, og den alene.
En annen er den åpenbare Tarantino-lydskyen som henger over prosjektet.
At de fremdeles opererer farlig nært plagiat av alt fra nevnte Hazelwood, James Brown og ikke minst Luna-baserte Dean and Britta, uten at det føles klamt, er uansett duoens store styrke.
Dette er tredje gang de slår seg sammen - og de må gjerne fortsette.
To Townes van Zandt-covere har det også blitt plass til.
Flott.
BESTE LÅT:
«Time Of The Season» TOR MARTIN BØE
| 1
|
105617
|
Ray LaMontagne And The Pariah Dogs - «God Willin' and The Creek Don't Rise»
Til gårds!
Ikke med nok med at han har både hatten og skjegget til Levon Helm.
På sitt fjerde album har LaMontagne begynt å lage plater som Helm også.
Hjemme i låven, uten tidligere produsentmakker Ethan Johns.
Det blir mer «rural» musikk av slikt, og mer «shit-kicking» tekster.
Dylan kunne ha saksøkt over akkordprogresjonen i «Old Before Your Time» (en halv «Chimes Of Freedom» der, gitt), og han kløner det noen ganger til for seg i metaforbruken («Like Rock & Roll And Radio»).
Likevel sementerer LaMontagne sitt ry som en av vår tids beste «singer / songwritere», den karakteristiske ruheten i stemmen smått temperert av landlig idyll.
BESTE LÅT:
«New York City's Killing Me» MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105620
|
Spillanmeldelse:«Toy Story 3»
Hvem hadde trodd at spillet basert på «Toy Story 3» skulle være så bra?
Det er utrolig moro når spillutviklere virkelig gjør seg flid med et såkalt filmspill, fremfor å lage et halvgodt spinoff-produkt.
I alle fall når vi er på tredje film i serien.
Du kan velge om du vil spille som Woody, Jessie eller Buzz, og når som helst kan du bytte mellom disse karakterene.
Woody er spesielt god på å kaste lasso, Buzz skyter med laser mens Jessie hopper og balanserer seg bort til de fleste steder.
Du kan også velge om du vil spille i historiemodus eller boltre deg i den såkalte «Toy Box»-en.
«Toy Box» er en diger ørken.
Men det er ingen øde, kjedelig ørken.
Det er en gedigen spillarena med småabsurde minispill av alle slag.
Spillene går ut på alt fra å sprenge ut ansikter av fjellet med dynamitt, ri heseblesende ritt med Bullseye og lande fallskjermjegere på spesielle mål på bakken.
Når du klarer minispillene får du mynter som du kan kjøpe nye leker for.
Det går også an å kjøpe bygninger som man kan forme som man vil, i ekte Sims-stil.
I historiemodus kan du velge steder fra filmen, for eksempel Andys Hus og Sunny Side.
Her får du spesielle oppdrag, og når du klarer dem får du åpnet opp nye brett.
Personlig syntes jeg det var mest morsomt i Toy Box-modus, der jeg bare kunne leke vilt i flere timer.
Det er et uendelig antall minispill, og de er like morsomme som de er varierte.
Spillbarheten er god, alt flyter som det skal, og universet er fargerikt og oversiktlig.
Du har også mulighet for å gå inn i et lite teater, der du kan kose deg med snutter fra filmen.
Pixar har en egen evne til å treffe både store og små med filmene sine.
Så også i spill, virker det som.
Det er lett å la seg sjarmere, når både humoren, musikken, grafikken og stemmene fra filmen er med.
Når spillet i tillegg har så mye moro å by på, kan vi ikke gjøre annet enn å gi det en anbefaling.
Dette spillet kan du med god samvittighet kjøpe til barna dine.
Eller til familien, så kan dere samarbeide om oppgavene.
PS:
Også ute på PS3, PC, Wii, PSP og DS.
Det er Xbox 360-versjonen som er testet.
Filmen har premiere i Norge 27. august.
| 1
|
105621
|
Konsertanmeldelse:Vestlandsfanden
Blodet deres er kanskje ikke helt renset lenger, men du verden for et live-band Purified In Blood er!
KONSERT:
Purified In Blood STED:
Sjøsiden, Øyafestivalen PUBLIKUM:
Ca. 2000
De tidligere straightedger'ne har gjort comeback i år, og befester dermed Rogalands hardcorehegemoni i nasjonen.
Det overtaket har de, sammen med Kvelertak, overtatt fra Oslos forrige generasjons stjerner i JR Ewing og Amulet, lagt til en metalkant og brakt sjangeren enda et skritt videre her hjemme.
Først og fremst er Purified In Blood et usedvanlig tettspillende live-band med svære doser selvtillit og attityde, anført av to vokalister som behersker screamo-teknikken like mye som tradisjonell heavy-vokal.
«Death Priest» - nummer to ut i går - kan stå som eksempel på hva bandet makter:
Den er nesten myk og melodiøs i kantene (i denne sammenhengen), men avsluttes ellevilt med doble basstrommer.
Mer moro kan man ikke ønske seg.
| 1
|
105622
|
Konsertanmeldelse:Markens grøde
Perfekt albumrock i svalt konsertformat.
KONSERT:
Field Music STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 3000 AKTUELL CD: «Field Music (Measure)»
I et hektisk festivalprogram er det digg med noen velsmurte pustepauser, og Field Music byr på nettopp det i en særdeles velkommen ettermiddagssol.
Kvartettens referansetunge syttitallsrock vugger, groover og harmoniserer på et vis Paul McCartney ville klappet med vingene for.
Ingen voldsom utstråling fra scenen, det skal sies, men med glitrende låtmateriale og virtuos fremføring kan du komme langt her i verden.
Som i disse skottenes tilfelle - til Norge for første gang.
| 1
|
105623
|
Konsertanmeldelse:Dunder-honning
Ukens «neste store»-merkelapp går til disse.
KONSERT:
Honningbarna STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 150
På Øyas minste scene står seks uforskammet unge sørlendinger og rocker livskiten av alle som har presset seg inn i teltet.
Med slektskap til mastodonter som Turboneger og nye helter som Kvelertak gjør Honningbarna det tydelig at de har tenkt å valse over norsk rock i årene som kommer.
Med en god dose hardcore i rock'n'roll-blodet sitt imponerer de med et arrogant øspøs preget av frisk arroganse og en sterk trang til å rive ting i stykker.
At (den bittelille!) vokalisten Edvard Valberg (17) stiller med V-genser, slips og cello tyder også på at de skjønner betydningen av image.
Ta vel imot.
| 1
|
105624
|
Konsertanmeldelse:Blekt rødt
Showet til elektropop-kometen La Roux er langt fra skuddsikkert ennå.
KONSERT:
La Roux STED:
Sjøsiden, Øyafestivalen PUBLIKUM:
4500
Nettopp «Bulletproof» som aller siste låt i går kveld var vel egentlig den eneste som holdt mål - gjennombruddsinglen som er umulig å mislike, og som amerikanerne nå også har omfavnet med bamseklem fra øst til vest.
Det gjør de neppe med La Roux sin versjon av Stones' «Under My Thumb».
Britiske Elly Jackson er heller ingen scenepersonlighet av rang, selv om hun i går kunne skylde på både stemmetrøbbel og tre uker siden siste konsert.
Egentlig er jeg usikker på hvilken kvalitet stemmen hennes har.
Uttrykket er definitivt inspirert av britenes gylne åttitall innen synthpop'en, og stemmemessig er Ellys tidvis ulende sirene en moderne, men ikke bra nok oppdatering av Erasures Andy Bell.
Hun har med andre ord litt å gå på, selv om hun allerede er i ferd med å gjøre noe som britene tradisjonelt har vært dårlige på - å ta USA.
| 0
|
105625
|
Konsertanmeldelse:En kvinnekvote for seg selv
KONSERT:
Robyn STED:
Øyafestivalen, Enga PUBLIKUM:
Ca. 9000 AKTUELL CD: «Body Talk Pt. 1»
Endelig kom det en skikkelig popstjerne til Øyafestivalen.
Scenearbeiderne til Robyn får mer og heftigere applaus enn de fleste andre artistene jeg har sett her nede.Det er omsider kommet en vaskeekte popstjerne til Øyafestivalen - M.I.A. på onsdag viste seg å være falsk alarm - og folk er klare for å ha det gøy.
Hun har med seg fire musikere.
To trommeslagere (god idé!) og to synthnisser i hvite laboratoriefrakker (simpelt, men evig effektivt).
Selv kommer Robin ut i purpurfargede sykkelbukser i nervøs fløyel, en enkel topp med blondedetaljer og hele fire belter (itteno' knussel).
Lyden er litt lav og dårlig definert både på musikken og vokalen på «Fembot», men det retter seg allerede i «Cry When You Get Older».
Låt fire, en fenomenalt tung versjon av «Dancing On My Own», er det svensken kaller en «rysare»:
Et magisk øyeblikk av pur poplykke på en festival som ellers i stor grad har vært så «indie» at det nok kan ha blitt i det mest introverte laget for mange av de mest typiske publikummerne her:
Jenter i 20-årene.
De, men også alle andre, får en fenomenal opplevelse.
«None Of Dem», «Be Mine!» og en fabelaktig «skuespilt» versjon av satiriske «Don't Fucking Tell Me What To Do» er bare tre av dem.
Under sistnevnte tar Robyn seg en banan (spiser den, ja), henger et håndkle rundt halsen og tøyer ut som en annen frustrert Hollywood-frue.
Hun spruter av selvsikkerhet, selvstendighet - kort sagt: den fullstendige frigjorthet.
Beveger seg og danser med en total mangel på sjenanse.
Det var en fryd å se.
Musikalsk leverer hun noe á la den optimale konserten i den notorisk vanskelige øvelsen «stadionelektronikapop».
Det var en fryd å høre.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105626
|
Konsertanmeldelse:Bamseklem
Gutterommet i konsertformat.
KONSERT:
Panda Bear STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 2000 AKTUELL CD: «Tomboy» kommer i september
Det skal egentlig være dørgende kjedelig å se på én fyr alene på en mørk scene, som knapt ser opp, men konsentrerer seg om gitaren sin - samt synthene, trommemaskinen og mikkmakket som sørger for musikken for øvrig, samt to videoskjermer.
Men Noah «Panda Bear»
Lennox er ingen vanlig kar; til vanlig er han en tredel av hyllede Animal Collective, og solo gjør han det tydelig at hans rolle i bandet nok utgjør mer enn 33,3 prosent.
Miksen av indiepop, smakfulle klubbrytmer og håndgripelig psykedelia utgjør en nydelig pakke, og Lennox er så tilstedeværende med sine (gode) forsøk på Beach Boysvokal at den drøye halvtimen hans fyker unna, med nytt materiale som lover det beste for hans nært forestående album.
| 1
|
105627
|
Konsertanmeldelse:Uhip hipster
James Murphy er førti og vil helst ikke være hip.
Musikken hans er det uansett.
KONSERT:
LCD Soundsystem STED:
Enga, Øyafestivalen PUBLIKUM:
5500
Hans LCD
Soundsystem må være det nærmeste man har kommet Øyafestivalens essens på lang tid - dette eklektiske klubbrock-prosjektet som på hele 00-tallet har vært elsket og omfavnet av blant annet indie-guruene i Pitchfork.
Som jo Øyafestivalen i sin tur elsker tilsvarende.
Murphy - som på langt nær kler seg spesielt trendy i løs svart bukse og hvit t-skjorte - og hans fabelaktige band (et øyeblikk trodde vi lillebroren til Nick Cave var på perkusjon også) er nemlig musikalske indie-anere i fri flukt mellom pønken og discoen, mellom klubben og rock-scenen.
Det er så ekstremt dansbart at det spørs om ikke LCD Soundsystem burde ha avsluttet på Øyas hovedscene i går istedenfor Pavement.
Den voldsomme spennvidden ble i går rammet inn av innledende «Us V Them» og avsluttende «Yeah» i en versjon faretruende nær Datarocks «Fa Fa Fa», og samtidig har Murphy & gjengen en mesterlig evne til sakte å skru låtene til i intensitet.
For å oppsummere LCD
Soundsystem er det nærliggende å sitere fra dem selv; «Daft Punk Is Playing At My House».
Sånn høres det også ut, og slik blir det moro av.
| 1
|
105628
|
Konsertanmeldelse:Koselig kaos
«Vi er Pavement fra nittitallet».
Hurra!
KONSERT:
Pavement STED:
Øyafestivalen, Enga PUBLIKUM:
Ca. 7000
Gitartrøbbel, en del sure anslag, ujevnt tempo og falleferdige låtstrukturer - det er slik det skal være på Pavement-konsert.
Bandet låter tyngre og hakket tregere i sessen i dag.
Årsaken er sannsynligvis at de, spesielt bassist Mark Ibold, er bedre musikere nå enn da.
Stephen Malkmus har fått gråstenk i håret, men ser fortsatt ut som om han akkurat har stått opp.
Scott Kannberg har utviklet en litt urovekkende likhet med Phil Collins.
Perkusjonist og allround-«cheerleader» Bob Nastanovich hopper ikke fullt så mye rundt som han en gang gjorde.
Man bliver eldre.
Pavement er dog fortsatt mestrene av det kontrollerte kaos, på sitt mest sjarmerende i øyeblikkene da de tilsynelatende er i ferd med å implodere.
Og for en rekke, øh, ikke-hits!
Melodier blir aldri gamle.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105630
|
Konsertanmeldelse:Pinglete
Takler scenen dårlig.
KONSERT:
Yeasayer STED:
Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 5000 AKTUELL CD: «Odd Blood»
Noen ganger er et spark bak alt som skal til.
Og når denne Brooklyn-gjengen blir utsatt for strømbrudd etter tre tamme låter, kommer de revitalisert tilbake etter fem minutter.
Men dessverre varer det ikke ut forestillingen.
Deres perkusjonstunge, østligklingende ny-new wave er en sjelden fugl.
Men det blir fort sutrete når fremføringen er så fislete, vokalen så veik.
De duggfriske poptaktene de viste på sitt album av året viser seg å være prangende studiokonstruksjoner de sliter med å gjenskape live, det gjelder også hitperlen «Ambling Alp».
Selv ikke når kveldssolen plutselig skinner på scenen under «Sunrise» greier de å løfte hodet skikkelig.
| 0
|
105631
|
Konsertanmeldelse:Mister moment
Et tjuetalls ungdommer fikk komme opp på scenen for å danse under «Teqkilla».
Det kom godt med, for som konsertartist trenger M.I.A. all den hjelp hun kan få.
Konsert:
M.I.A. Sted:
Enga, Øyafestivalen Publikum:
Ca. 7000 Aktuell CD: «Maya»
Dette er ikke de beste dagene for Mathangi «Maya» Arulpragasam:
M.I.A.
I mai ble hun regelrett karakterdrept i en profil i The New York Times Magazine.
Hva verre er:
Det tredje albumet hennes, «Maya», er hennes verste, og ligger denne uken på en svak 37. plass på VG-listen.
M.I.A.s karriere har mistet en smule moment.
På scenen mister M.I.A. moment hvert femte minutt.
Det er mulig hun går for en form for «nonchalant giddalaushet», men faktum er at en av verdens mest spennende personer på scenen fremstår som ukarismatisk.
En kløne i en glitrende tømmerhoggerskjorte.
Pausene er mange og lange, låtene tværes ut, bassen sluker til tiden store deler av musikken.
M.I.A. har en spinkel stemme, og er den dårligste danseren på scenen (den beste kaller hun bare «White Boy from Baltimore»).
Tre burkakledde kvinner står bak tre mikrofoner, men jeg tror ikke de synger.
Tidligere, mer sjarmerende materiale som «Bucky Done Gun» blir nesten borte i kaoset.
Da hun kom tilbake på scenen og gjorde «Bamboo Banga» og «Paper Planes», begge fra hennes beste album, «Kala» (2007), ble det med ett ganske hyggelig.
Men det var i seneste laget.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105632
|
Frydefull forfalskning
Nå som «Max Manus»-feberen har lagt seg er det kanskje på tide med en ny helt?
Her kommer han:
Arne Treholt, Ninjamester med overjordiske evner og AKP-ml-dialekt.
Da jeg hørte om prosjektet var det ikke fritt for at jeg klødde meg litt i hodet.
Skal man lage spillefilm av en militærhåndbok i usynlighetsteknikk, gitt ut på tull i 2004?
De små dryppene som har kommet om hva filmen handler om gjorde meg egentlig ikke særlig klokere.
Men du verden for en intelligent, sømløs og topp underholdende film det har blitt!
Vi er altså i 1984, vi er nær frysepunktet i forholdet øst-vest, og Arne Treholt blir arrestert og dømt for spionasje og landssvik.
Egentlig er han øverstkommanderende Ninjatroppen, en topptrent (men ikke så lite new age-inspirert) enhet, «opplyste i enhet med kosmos» og innsatt av kong Olav for å beskytte de norske livslovene:
Sjølråderett og sjølberging!
Enheten stikker mang en ninjastjerne i hjulene på en annen undergrunnshær:
CIA-støttede Stay Behind, ledet av Reagan-fanatiske Otto Meyer, som planlegger terror på norsk jord for så å gi skylden på fienden i øst.
For, som Treholt sier det med bredt Pål Steigan-mål:
«Ingen besetter oss, ikke russera, ikke amerikanera»!
Gjennom instruksjons- og overvåkningsvideoer, kløktig utvalgte nyhetsreportasjer, og spesialeffekter laget på 80-tallsmåten får vi den egentlige historien om hva som skjedde.
Som Tarantino i «Inglourious Basterds» bedriver man ellevill historieforfalskning, ekstremt dyktig utført - og til tider hysterisk morsomt.
Produksjonsverdien, hva man har fått ut av de drøyt 17 millioner statskronene, bør være et eksempel til etterfølgelse.
En norsk film med en like stor idé- og detaljrikdom har jeg ikke sett siden «Reprise».
Og når kjennskapen til de indre gemakker i forsvaret, (den noe mystiske manusforfatter Malling har sin bakgrunn derfra) og grepet om samtidshistorien brukes så overbevisende lekent blir dette nær perfekt norsk kinounderholdning.
Noen tempoproblemer, en ikke helt overbevisende samling av trådene mot slutten, og en viss irritasjon over kornete nattkamerasekvenser er smårusk som hindrer toppkarakter.
| 1
|
105633
|
Kvasihipster-tortur
Jeg hatet «kultfilmen» «Napoelon Dynamite» (2004) med en lidenskap jeg pleier å reservere for barnemishandlere.
«Nacho Libre» (2006) var en haug viddløst søppel, den også, men hakket mindre aktivt eksemsfremkallende.
Nå har Hess, trolig den minst talentfulle regissøren hvis filmer fremdeles distribueres verden over, gjort det igjen.
OK.
Plot:
Unge Benjamin (Angarano), en science fiction-forfatter in spe, drar på forfatterkurs.
Der får han et av manusene sine stjålet av den feterte, idiotiske Robin Chevalier (Clemet, fra artige «Flight Of The Conchords»).
Det er, i grove trekk, det.
Og jo, og så prøver noen «venner» av Benjamin å lage grusom lavbudsjettsfilm av manuset samtidig.
I den grad han gis klapp på skulderen av noen utover de mest innsnødde «indie»-nissene, pleier man å si at Hess har et «grep» om amerikanske småbyoriginaler.
I «Gentlemen Broncos» går de, som i «Napoleon Dynamite», kledd i 1970- og 80-tallsklær, og regissøren behandler dem som en eneste stor gjeng motbydelige «freaks».
Hess ler ikke med personene sine, han ler av dem - hånlig.
Den humoren som finnes her - det vil si, den som ikke tar utgangspunkt i avføring eller oppkast - er ond, kaldhjertet og stupid.
Hess har én egenskap, og det er å få karakterene i filmene sine til å se groteske ut.
Menneskene i filmene hans er alle vulgære, fysisk stygge karikaturer, med unntak av den litt «søte», «godhjertede» guttunge-«geek»'en i historiens sentrum (du kan jo gjette hvem Hess selv identifiserer seg med).
«Jeg er kul, alle dere andre er for dumme til å forstå meg», sier Hess, som til alt overmål er en voksen, gift tobarnsfar og mormoner (!).
Pluss på «ironisk» bruk av tungrockballader fra 1980-tallet (Cher, Scorpions), og du har den totale kvasihipstertortur.
Å være sperret inne i en kinosal med «Gentlemen Broncos» er som å bli klasket foraktfullt i ansiktet med en våt utgave av Dagbladet FREdag i 90 minutter.
Bare enda mindre meningsfullt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105634
|
Dødens dans
Den tredje av «Step Up»-filmene kommer i 3D, et smart triks å markedsføre med når man har gått fullstendig tom for ideer på innholdsplanet.
Her møter vi gatedanseren Luke, som kanskje ser ut som en glatt, personlighetsløs undertøysmodell, men hjertet hans er godt:
Fra en gammel lagerbygning tilbyr han husly og treningsrom for New Yorks fattige dansere.
Sammen utgjør dansecrewet «The Pirates» en familie, men nå må de vinne tidenes største dansekonkurranse for å tjene til husleia.
«Step Up 3D» er en dansefilm, og du bør forvente null til alle andre aspekter ved filmen.
Og dansescenene tenderer tidvis mot det imponerende.
Men det tar ikke lang tid før jeg slutter å bry meg om de mest spektakulære kroppsbevegelser.
Historien og utførelsen er hjelpesløs hinsides det parodiske.
Det handler om å «tro på seg selv», «følge drømmene sine», og at «dans kan forandre verden» - det er ikke å overdrive å anslå at 90 prosent av alle linjene i filmen består av denne typen klisjeer.
Et sterkt plot har aldri vært fokus i en dansefilm.
Men når hvert ord som uttales får en til å håpe på en fryktelig kneulykke i neste dansesekvens, da hadde det vært bedre om Step Up 3D holdt seg til formatet med imponerende dansefilmklipp på YouTube.
| 0
|
105636
|
Konsertanmeldelse:Ikke helt legendarisk
Kraften ble rå.
Konsert:
Iggy & The Stooges Sted:
Øyafestivalen, Oslo Publikum: ca. 7000 Aktuell CD: «Raw Power» (deluxe edition)
Den store begivenheten her er at besetningen fra The Stooges' aller mest skoledannende plate - «Raw Power» (1973), punkrockens vugge - er komplett, med James Williamson på gitar.
Som sådan går de rett på sak med tittelsporet, og følger opp med «Search And Destroy» og «Gimme Danger».
Men det er litt underveldende; det låter helt kult, men ikke legendarisk.
Først med et dusin fans på scenen under «Shake Appeal» tar det virkelig fyr, og fra og med «1970» låter det slik The Stooges skal - dunkelt og faretruende.
Slik fortsetter det heldigvis.
Iggy kjemper sin senete, toppløse kamp mot naturloven, og Williamsons slevjende gitar er heftigere enn det man tør å håpe på fra en kar som akkurat har lagt 30 års rock'n'rollpause bak seg.
Den varmeste kudosen går likevel til saksofonist Steve Mackay, som gir konserten det mørke elementet bandets legende er tuftet på.
«Fun House», «I've Got A Right» og «I Wanna Be Your Dog» kommer som perler på en piggtråd, og når Iggy henter frem rennesteinscrooneren i seg på «Open Up And Bleed» er det all grunn til å puste lettet ut:
Verdig legenderunde.
| 1
|
105639
|
Best Coast - «Crazy for you»
(Wichita / Tuba)
Enda bedre enn katten på coveret.
I den grad Phil Spector og jentegruppene hans manglet noe på sekstitallet, var det punkete fuzzgitarer og en noe mer avslappet holdning til perfeksjonisme i studio.
Men da hadde jo ikke innspillingene hans vært de samme, og da hadde vi heller ikke giddet å bli så entusiastiske over plater som denne i 2010.
Ikke at Bethany Cosentino og Bobb Bruno
- Best Coast - pløyer jomfruelig mark, de heller.
Men du verden som de behersker miksen av desperat forelsket jentepopsødme, viljesterk tromming og insisterende strengeharving.
Duoens California-røtter skinner solgult gjennom harmonier så vel som bandnavn; her er det sommerlig kokvarmt i hver eneste ekkoklingende tone.
BESTE LÅT:
«Each And Everyday»
| 1
|
105640
|
Here We Go Magic - «Pigeon»
(Secretly Canadian / Tuba)
Popsurrealisme møter Sufjan.
Folkartisten Luke Temples popsurrealisme er utvidet til full besetning.
Fremdeles med mye tivoli, tidvis i samme strøk som Ariel Pink, men med mer enn et dryss Flaming Lips og Sufjan Stevens.
Spesielt den framifrå søtskranglete «Bottom Feeder», som også fungerer som et, for albumet, atypisk mellomspill midtveis.
Helheten er umiddelbart forvirrende, men fremstår etter hvert mykt original og ambisiøs i samme strømning som Radiohead.
Noe som understrekes av at brooklynerne opptrer mistenkelig likt Thom Yorke på «F.F.A.P.»
Bandnavnet, en optimistisk taktopptelling, kan i fremtiden definitivt få påslengt et utropstegn.
BESTE LÅT:
«Bottom Feeder»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105641
|
Sheryl Crow - «100 Miles from Memphis»
(A&M / Universal)
Snarere ti tusen mil fra Memphis.
Utgangspunktet for 48-åringens syvende album er oppveksten 100 miles - metriske 16 mil - fra Memphis.
Overført til norsk geografi er relevansen den samme som om noen i Førde skulle knytte seg opp mot Bergensbølgen.
Det er nå så.
Den multiple grammyvinnerens hovedproblem er at forsøket på Memphis-soul er flinkt, trivelig og vennligsinnet gjennomført.
Så vennlig at det virker som om noen har glemt at det trengs vokal med - beklager plattheten - sjel for å kalle det soul.
Albumet er plaget med flate karaokecovere, toppet av en søndagsslapp «I Want You Back».
Man bør forvente bedre av en tidligere Michael Jackson-korist.
BESTE LÅT:
«Summer Day»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105642
|
Jan Toft - «Alle e aleina»
Toft på solotokt.
Med en av landets mest særpregede stemmer vil Jan Toft for alltid bli husket som Vamps første vokalist.
Heldigvis har han mer enn nok å fare med alene også.
For bak et passe gresselig klatte-cover åpenbarer det seg en aldri så liten sangskatt på «Alle e aleina» med Tofts nevnte signaturstemme i front - en herlig blanding av poetiske og humoristiske, lyse og mørke, låter i et imponerende, helhetlig spenn.
Og selvfølgelig på klingende dialekt, noe som gjør nærheten til tekstene unik.
Det er kanskje ikke mange som tenker på at Jan Toft i sin tid i Vamp var en like flittig melodileverandør som sin sjef, Øyvind Staveland.
«Alle e aleina» er påminnelsen på dette.
ANBEFALT KJØP:
«Undervurder»
| 1
|
105643
|
Contrazt - «Ser på verden»
Buggen er tilbake.
Nei da, vi snakker ikke om tyggisen Bugg - den kom tilbake allerede sist vinter - men om den svenske swingavarten som appellerer så sterkt til dansefoten hos stadig flere nordmenn også.
Contrazt - med base nær svenskegrensen i Solør - er faktisk Norges nest heteste band etter Hellbillies i sommer, hvilket ikke er helt overraskende.
Trass i at brorparten av låtene her strengt tatt er ulike varianter av nøyaktig samme tema, ispedd et par obligatoriske ballader - klarer Contrazt likevel å tilføre låtenes enkle utgangspunkt en boblende energi.
Og er det noe som betyr suksess i dansebandverden er det nettopp energi, positivitet og litt humor i uttrykket.
Akkurat der skårer iallfall Contrazt på alle punkter.
ANBEFALT KJØP:
«Charlie Rock»
| 0
|
105645
|
Motorpsycho - «Timothy's Monster»
Norsk musikk har - takk og lov - aldri vært den samme siden Motorpsycho ga ut dobbel-CD-en «Timothy's Monster».
Er «Timothy's Monster» fra 1994, nå tilgjengelig i en 4CD-luksusboks, Motorpsychos beste?
Nja.
«Trust Us» - bandets egen «Physical Graffiti» (Led Zeppelin, 1975) - er jevnere, og har like svimlende høydepunkter.
Årets eksepsjonelle «Heavy Metal Fruit» henger bedre sammen.
For eksempel.
Men én ting kan ingen ta fra «Timothy's».
Det er den viktigste platen Motorpsycho noen gang ga ut.
Ikke bare for dem selv.
Men for norsk musikk generelt.
Jeg drister påstanden:
Motorpsycho har hatt mer å si for norsk rock og tilliggende sjanger, enn «de fire store» fra 1980-tallet.
De grenseoverskridende trønderne er mer enn noen andre ansvarlige for å ha åpnet opp norsk populærmusikk.
Eksempel:
Ville den nye norske jazzen vært den samme uten Motorpsycho?
Neppe.
Nå kan du sjekke ut hvordan «Timothy's Monster» egentlig skulle høres ut, på den tredje CDen i denne flotte boksen (platen var opprinnelig ment å være enkel).
«The Wheel» er en av sangene som mangler, og tre tidligere ukjente låter er inne i varmen igjen (innspillingene for øvrig er de samme som på det utgitte albumet).
To av dem peker tilbake på «Feedtime»/«Mountain»-metal'en som preget den nesten like formidable forgjengeren «Demon Box» (1993).
Ville «Timothy's Monster» vært like innflytelsesrik som enkel-CD?
Kanskje.
Men det er ingen tvil om at størrelsen teller.
Det er noe med mengden musikk her som kommuniserer følgende visdom:
Gjør hva du vil.
La ingenting være uprøvd.
Gruppens mer «grunge»-, Sonic Youth- og Dinosaur Jr.-aktige øyeblikk høres ikke nødvendigvis fantastiske ut i dag.
Men kolossene - «Watersound», «The Golden Core» og «The Wheel» - to svimeslående skjønnheter og et riff så monstrøst at hele verden liksom kollapser inn i det - forblir monumentale.
CD4 består av 18 innspillinger fra samme tidsepoke.
Hummer, kanari, skitt, kanel - brorparten av materialet vil være kjent for langt fremskredne «psychonauts» (godbitalarm:
«Sinking»).
Lørdag spiller Motorpsycho «Timothy's Monster» i sin helhet på Øyafestivalen i Oslo.
Det er en velegnet anledning til å feire alt som er skjedd siden denne platen landet i oktober 1994 - og sprengte norsk musikk vid åpen.
BESTE LÅT:
«The Golden Core»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105646
|
Spionmas for de minste
I en hemmelig underverden kjemper snakkende hunder og katter med høyteknologisk spionutstyr.
«Som hund & katt:
Kittys hevn» følger opp «Som hund & katt» fra 2001, men denne gangen blir fiendene - kattene og hundene - nødt til å samarbeide.
Den onde pusen Kitty Galore vil nemlig ta over verden ved å ødelegge forholdet mellom mennesker og hunder.
Den tidligere politihunden Diggs må samarbeide med en katt og en ekstremt irriterende due som aldri slutter å bable.
«Gilmore Girls» har definitivt en kandidat til serien sin her.
Vi fyker gjennom et tilfeldig sammenrasket plott, en ustø ramme rundt flaue vitser, poter som slår av og på diverse elektronikk og referanser til for eksempel James Bond og Hannibal Lecter, som sikkert er ment å more foreldre.
Dyrefilmen har kommet en lang vei siden Lassie og Flipper var heltene.
Hadde «Slipp Willy fri» blitt laget nå, ville hvalen garantert hatt James Gandolfinis stemme, røkt sigar og spilt klaver.
For det holder ikke at dyr er dyr lenger, de må kjøre moped, ha briller og drømme om verdensdominans.
Greit nok, og kanskje moro for de aller minste.
Men mens CGI-effektene har blitt mer raffinerte, har historienes masefaktor bare økt, og de menneskeaktige dyrene har paradoksalt nok blitt stadig mer sjelløse.
| 0
|
105647
|
Humor bak jernteppet
Absurd komikk fra Romania bak jernteppet får vi servert i denne episodefilmen - signert blant andre Christian Mungiu.
Som i de to tidligere rumenske kinobekjentskapene «4 måneder, tre uker, to dager» og «Hvor var du egentlig», er det Nicolae Ceausescus skrekkregime som danner bakteppet for fem uavhengige novellefilmer.
De presenteres som «urban legends», vandrehistorier overlevert på folkemunne om hvordan folk fikset på fasaden for å holde løgnen om den perfekte kommuniststaten levende - og for å overleve i hverdagen
Diktatoren med de morbid ekstravagante vanene og tilnavnet «Kongen av kommunismen» ble kjeppjaget fra makten av sitt eget folk noen dramatiske desemberdager i 1989.
I den rumenske filmbearbeidelsen av de mørke årene nå, over 20 år etter, går det an å finne om ikke forsonende, så i hvert fall smått pussige nostalgiske trekk.
Det er altså på tide å le av de mange vanvittig kreative påfunn - og det gjør vi også i kinosalen.
Forfriskende, fargesterkt og underholdende.
Europeisk film på sitt beste - og et must å se for alle som vokste opp på 70- og 80-tallet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105649
|
Arcade Fire:«The Suburbs»
(Merge / Universal)
En indierockopera for alle slags forsteder.
Det er noe med Arcade Fire og reiser - både emosjonelle, konkrete og metafysiske.
Der det tidligere har blitt reist fra noe og noen, prøver de i «The Suburbs» å reise tilbake.
Oppbyggingen er som i en rockeopera.
Introsporets oppstemte Neil Young-country er ouvertyren til de påfølgende løst sammenhengende og selvrefererende låtene.
Den egentlige åpningen er det utilslørte bransjesparket i Dylan-pastisjen «Ready To Start»; «Businessmen, they drink my blood».
Deretter betoner kanadierne forstadsminner av typen «sommeren-jeg-brakk-armen-og-var-eneste-ungen-i-byen» mot eksistensielle demoner som død, tro og hårfrisyrer.
Over 16 låter reiser sjuerbanden storslagent og sjangerlekende via det beste fra åttitallsoppveksten, i form av kjørerock, New York-postpunk og, utrolig nok, Abba-synthpop.
Kammerrockete «Empty Rooms» og albumets musikalske høydepunkt «We Used To Wait» bruker riktignok de beste bitene av gamlemetoden - men besinner seg kontrollert og elegant på steder der vokalist Win Butler tidligere ville ha krevd agitert fotballsupporterkoring.
Konklusjonen - at vi alle lever i en form for forstad, men har håpet om å reise over fjellene - er så liksomtendensiøs og skjærsildsvevende at ikke engang Arcade Fire burde komme unna med den.
Men en opera skal jo være større enn seg selv, uansett sjanger.
BESTE LÅT:«We Used To Wait»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105650
|
Skremmende mikrokosmos
«Dogtooth» sniker seg inn netthinnen som et smygende knyttneveslag.
Etterpå sitter du småsvimmel og lurer på hva i alle dager som traff deg.
Allerede fra første scene røsker regissør Giorgos Lanthimos tak i dine forestillinger om verden.
På et bad hører to jenter og en gutt på et lydbånd med en språkleksjon.
Det forteller dem at havet er en lenestol og at en utflukt er et slitesterkt materiale.
Den yngste jenta vil at de skal konkurrere om å holde hendene under en rennende varmtvannskran lengst.
Lanthimos setter en lavmælt stemning av at vanvidd som minner om Michael Hanekes «Funny Games» - i møtet med en like absurd dysfunksjonell familie som i François Ozons «Sitcom».
Familien består av far, mor, to døtre og en sønn.
De blir aldri nevnt ved navn.
Faren er den eneste som forlater det inngjerdede hjemmet deres, via bil.
Barna er unge voksne og har vokst opp totalt isolert fra omverdenen.
Foreldrene lærer dem opp til å tro at det er menneskeetende katter på utsiden av gjerdet og at de først kan forlate hjemmet når en av hjørnetennene (dogtooth) faller ut.
Idealet er full lydighet og den som utfører sine oppgaver best, belønnes med klistremerker.
Søsknene er i konstant konkurranse.
Balansen forstyrres når Christina, en portvakt fra farens jobb, kommer inn i livene deres.
Hun føres til huset med bind for øyene for å tilfredsstille sønnens seksuelle behov.
Men ganske snart innfører hun begreper som byttehandel (et hårbånd mot oralsex) - og ikke minst «Rocky»-videoer til jentene.
Og familiens regulerte hverdag bryter sammen.
«Dogtooth» er full av kontraster.
Den stilrene fotograferingen mot kaoset som bobler under overflaten.
Det ufrivillig komiske mot det dypt tragiske.
Naiv idyll mot absurd psykologisk terror.
Innimellom hugger den til, som når sønnen for første gang ser en katt og angriper den med hagesaks.
Når incest mikses inn i blandingen er du så nummen at det glir inn i helheten.
Det absurde er blitt normalt.
Denne greske tragikomedien gnager på alle følsomheter du måtte ha og etterlater deg med flere spørsmål enn svar.
Men mest av alt etterlater «Dogtooth» deg med en følelse av å ha opplevd noe originalt.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105651
|
Spillanmeldelse:«Hydro Thunder Hurricane»
«Hydro Thunder Hurricane» går fort; fort å lære, fort å like, og fort å glemme.
«Summer of Arcade»-konseptet til Microsoft har nesten blitt er reell høytid for oss som er glade i spill.
Den lille interaktive festivalen har gitt oss titler som «Braid»,«Trials» og «Shadow Complex» tidligere, og årets begivenhet begynte med det fabelaktige «Limbo».
Andre spill ut heter «Hydro Thunder Hurricane», et elleve år gammelt arkadekonsept som nå gjenopplives i Xbox Live Arcade.
Det er snakk om overdrevet båtracing i F-Zero/Wipeout-stil, på fantasifulle baner fulle av snarveier og hemmeligheter.
Og arkadearven er vel bevart.
Fra spillet starter med et overenergisk «Hydrooo Thunderrr ... HHHHUUURRRICAAAAANEEE»-rop og cheesy musikk, til selve spillsystemet.
Kontrollen er enkel og fysikken er lett, og belønningene lar ikke vente på seg.
Banene er ikke særlig lekre rent designmessig, med generiske sjømonstre og dårlige teksturer.
Men de er morsomme å spille, og har faktisk en viss personlighet, alle sammen.
Fra breie elveleier med stupbratte fossefall, til smale kanaler i Seoul, til det bitre nordiske klimaet i Asgard.
Men hele opplevelsen er litt forglemmelig.
Det er underholdende nok, men jeg har litt på følelsen av at jeg kun sitter og spiller fordi noen tar tida på meg, og sammenligner med andre på vennelisten.
Online-modusen «Rubber Ducky» er imidlertid et lys av lykke i et ellers middelmådig racingspill.
Her skal to lag konkurrere om å få sin gummiand over målstreken først, og det er både intenst spennende og hysterisk morsomt.
Men «Summer of Arcade» er langt fra over, og med både «Castlevania» og «Lara Croft and the Guardian of Light» å se frem til, er det helt greit å hoppe over «Hydro Thunder Hurricane».
PS:
«Hydro Thunder Hurricane» kan kun lastes ned via Xbox Live Arcade, og koster 1200 Microsoft-poeng (rundt 100 kroner).
| 0
|
105652
|
Spillanmeldelse:«Need for Speed: World»
Gratisspillet «Need for Speed: World» er i realiteten hverken gratis eller spesielt morsomt.
Et gratis «Need for Speed»-spill?
24 timers online-racing i byene fra «Need for Speed: Most Wanted» og «Need for Speed: Carbon»?
Med et oppgraderingssystem som gir deg tilgang til stadig nye løp, biler og annet stæsj?
Joda, «Need for Speed: World» høres lekkert ut.
Men det er bare på papiret.
For å ta det viktigste først: gratisversjonen av dette spillet er i realiteten ikke mer enn en demo.
Når du kommer til nivå 10, slutter du å vinne penger, poeng, biler og tilgang til nye baner.
Veien frem til det punktet er til og med usigelig seig for ikke-betalende spillere.
Du kjemper mot spillere med betydelige fordeler.
Spillere som har betalt.
Ekte penger gir nemlig ekte fordeler - fra å kjøpe så mange «powerups» du gidder, til å få tilgang til bedre biler og flere oppgraderinger.
En startpakke koster deg 180 kroner.
Og når oppgraderingspoengene fra dette er brukt opp, kan du kjøpe flere poeng i pakker som starter på rundt 40 kroner.
Det kan fort bli dyrt, altså.
Dyrere enn å kjøpe et fullpris-spill i butikken, til og med.
Og det verste er at spillet ikke blir noe særlig mer morsomt etter at du har betalt.
«Need for Speed: World» har riktignok den samme godfølelsen i selve kjøreopplevelsen som serien er kjent for.
Av og til havner du i festlige løp med tett, balansert motstand, og du kan også lage din egen moro ved å starte private løp med venner.
Politijaktene du kan starte er også helt greie.
En stund.
For samlet sett er underholdningsverdien du finner i racingen og politijaktene et godt stykke unna nivået fra det beste denne serien har fostret i nyere tid.
Det føles rett og slett som et halvhjertet spill, noe ferdighetspoeng, oppgraderinger og sosiale funksjoner ikke helt klarer å gjøre noe med.
Den eneste måten å spille på er å gjenta de samme, få løpene om og om igjen til du går opp i nivå.
For å så gjenta prosessen.
Det blir kjedelig etter kort tid.
Og i steden for å bli gradvis mer og mer festlig etterhvert som du stiger i gradene, blir det utrolig nok mer og mer kjedelig i steden.
Det finnes kanskje ikke så mange MMO-bilspill der ute, og mangelen på konkurranse er forsåvidt noe som taler til spillets fordel.
Men til å være et MMO-spill, er de sosiale aspektene alt for stusselige.
Disse består i stor grad av å lage smultringer i mølje etter et løp mens man chatter om løst og fast.
Og sånn sett kan man si det finnes bedre bilspill med onlinemuligheter der ute.
Du vil få mye mer ut av «Blur» og «Split Second», for eksempel.
PS: Kan lastes ned på world.needforspeed.com.
| 0
|
105653
|
Episk ensformighet
Her er en oppgave:
Forsøk å telle antall avkuttede lemmer og struper i «Centurion».
De avkuttede lemmene er selvsagt en obligatorisk del av en film om romernes herjinger, men så mange som det er av dem her, er det ikke rart det knapt ble plass til noe annet.
I denne «forfølgelsesthrilleren» følger vi den sagnomsuste romerske niende legion.
I år 117 e.Kr. er deres oppgave å nedkjempe det piktiske folkeslaget i Skottland, men det går særdeles dårlig.
Kun et knippe menn overlever, og pikterne er etter dem, med en nådeløs ulvedame i spissen.
Hun kan lukte romerne på mils avstand!
Men heldigvis ikke når de gjemmer seg rett under gulvet hun står på.
Selvmotsigelser av denne typen er tilforlatelig drysset over filmen med skamløs likegyldighet.
Publikum vil uansett bare se blod, ikke sant?
Det blir i store trekk en god times løping i vått, grått, skotsk landskap, før en mann knekker beinet og det må løpes på en litt annen måte.
Løpingen er avbrutt av særs brutale, blodsprutende kampscener og menn som utbasunerer det ene mottoet etter det andre om ære og manndom.
«Centurion» er et verk som får folk til å tenke på filmer som «Gladiator» og «Braveheart», men den mangler disse filmenes storhet.
Rett nok er materialet episk, men mye krøkkete håndverk og et monotont manuskript kommer i veien for hele den underliggende historien.
| 0
|
105655
|
Episk ensformighet
ACTION «Centurion» Storbritannia.
15 år.
Regi:
Neil Marshall.
Med:
Michael Fassbender, Dominick West, Olga Kurylenko, Noel Clarke.
Her er en oppgave:
Forsøk å telle antall avkuttede lemmer og struper i «Centurion»!
Så mange som det er av dem, er det ikke rart det knapt ble plass til noe annet.
I denne «forfølgelsesthrilleren» følger vi den sagnomsuste romerske niende legion.
I år 117 e.Kr. er deres oppgave å nedkjempe det piktiske folkeslaget i Skottland, men det går særdeles dårlig.
Kun et knippe menn overlever, og pikterne er etter dem, med en nådeløs ulvedame i spissen.
Hun kan lukte romerne på mils avstand!
Men heldigvis ikke når de gjemmer seg rett under gulvet hun står på.
Selvmotsigelser av denne typen er tilforlatelig drysset over filmen med skamløs likegyldighet.
«Centurion» er et verk som får folk til å tenke på filmer som «Gladiator» og «Braveheart», men den mangler disse filmenes storhet.
SILJE BEKENG
| 0
|
105656
|
Ustøtt på labben
SCI-FI / SKREKKFILM «SPLICE» Canada.
15 år.
Regi:
Vincenzo Natali.
Med:
Sarah Polley, Adrien Brody, Delphine Chanéac, Abigail Chu, David Hewlett
Her kommer sommerens sprøeste sjangerhybrid - langt fra vellykket, men definitivt ikke noe du stiller deg likegyldig til.
Forskerparet Elsa og Clive bestemmer seg for å leke Gud.
For dem holder det ikke lenger å koke i hop hybriddyr på laben.
Nå vil de tilføre menneskelig DNA i miksen.
«Splice» påkaller både latter og kvalmefornemmelser - men er mest av alt ganske tåpelig.
Mest fordi regissør Natali insisterer på å prøve å si smarte ting - om etikk i genforskningen og om barnløse foreldre - når han heller burde konsentrere seg om å rendyrke horror- og monsterfilm- elementene han hiver i gryten.
Men da ville han neppe fått med seg tunge skuespillernavn som Brody og Polley.
Deres solide prestasjoner, og de skremmende troverdige skapningene dataanimasjonsavdelingen har tryllet fram, er det eneste av skikkelig kvalitet her.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105658
|
Spillanmeldelse:«Starcraft II: Wings of Liberty»
Om det noen gang var noe tvil om at strategispillet «Starcraft II» skulle treffe blink, så er den tvilen nå offisielt pulverisert og blåst vekk.
I 1998 lanserte Blizzard det som mange regner som det beste sanntids strategispillet noen sinne.
Fansen utvinner ressurser, produserer krigsenheter og knuser motstandere over Internett og lokalnettverk den dag i dag - hele tolv år senere.
Ikke så rart forventningene til «Starcraft II» er høye, med andre ord.
Og etter et betydelig antall timer med flerspillerdelen av «Starcraft II» under beta-testingen, var det først og fremst énspillerdelen og hovedkampanjen som stod som det største spørsmålstegnet da spillet ble lansert på tirsdag.
For selv om mange nok vil tilbringe timer, dager, uker, måneder og kanskje også år i beinhard kamp mot andre spillere over nettet, er mye av «Starcraft»-opplevelsen knyttet opp mot historien og hovedkampanjen.
Her overlates da heller ingenting til tilfeldighetene, hver minste lille detalj er velsmurt og gjennomtenkt i en grad som bare spill med syv års utviklingstid kan være.
Plottet trår i gang fire år etter «Starcraft:
Brood Wars».
I sentrum står den marginaliserte helten Jim Raynor og den nylig løslatte Tychus Findlay.
Sistnevnte var egentlig dømt til livsvarig fengsel og ble sluppet fri i en permanent beskyttelsesdrakt under mystiske omstendigheter.
Sammen med den idealistiske Matt Horner tar de opp kampen mot det undertrykkende regimet til Arcturus Mengsk.
En kamp som blir gjort betydelig mer komplisert av tilbakekomsten av de insektsliknende «Zerg»-styrkene, ledet av Raynors tidligere kollega Kerrigan.
Kerrigan ble forgiftet og korrumpert av en invaderende Zerg-hær som hun desperat forsøkte å kjempe mot.
Når Raynor både hadde vært forelsket i Kerrigan og føler seg ansvarlig for det som skjedde, kan slikt fort skape problemer.
GrinderX9:
Mine første tanker.
Old school, veldig!
På godt og vondt.
Mest godt :) Diskuter Starcraft II her!
Historien som folder seg ut gjennom de 25 oppdragene er av høy kvalitet.
Særlig Raynor og Tychus er herlige karakterer som føles ekte og tredimensjonale til tross for at de tilsynelatende er stereotyper på henholdvis «trynetøff-men-bunnsnill-med-mørk-forhistorie helt» og «sigar-i-kjeften-og-knatrende-maskingevær helt».
Mellom oppdragene returnerer man til romskipet til Raynor.
Her kan man prate med personer om bord, forske frem teknologi med opptjente teknologipoeng, kjøpe oppgraderinger til enhetene sine, hyre inn leiesoldater og en hel rekke andre ting.
Det kan minne litt om romskipet «Normandy» i «Mass Effect 2».
Hvilke oppdrag man ønsker å påta seg, og hvilken rekkefølge man velger å gjøre dem i, er til en viss grad opp til spilleren selv.
Noen oppdrag kan man hoppe over, men da går man glipp av penger og forskningspoeng.
Man blir også tidvis stilt ovenfor dilemmaer hvor man må velge hvilken part man ønsker å støtte i en konflikt, med tilhørende positive og negative konsekvenser.
Oppdragene er svært varierte, hvert eneste ett har sitt helt egne særpreg, ja nærmest sin egen personlighet.
På ett oppdrag måtte jeg plutselig ta hensyn til dag og natt.
Målet var å ødelegge en Zerg-infisert koloni på godt over hundre tentakeldekte bygninger.
På dagtid, som varte i fem minutter, var kolonien forlatt og nesten skremmende stille, om natten krøp tusener på tusener av infiserte zombier opp fra bakken og angrep.
Rakk jeg ikke å få hele hæren min inn i basen og forsvarsystemene i full sving før mørket falt på, ville basen min slite med å holde stand mot zombiebølgene.
På et annet oppdrag var jeg på en planet hvor lavaflommer skylte over alt av lavland med jevne mellomrom.
Fordi jeg måtte drive gruvevirksomhet på lavlandet, gjaldt det å evakuere maskineri og få bygninger opp i luften i tide.
Jeg kunne ha fortsatt slik i en evighet, oppdragene var så unike at jeg husker alle sammen.
Ikke bare det, jeg får samtidig lyst til å spille dem om igjen.
Antall enheter og bygninger i hovedkampanjen overgår de som er tilgjengelige i flerspillerdelen med god margin.
Det var faktisk nesten litt skuffende å gå tilbake til denne etter å ha vent meg til arsenalet i énspillerdelen.
Men det er etter alt å dømme balansehensyn som er årsaken til dette, og utvalget i flerspillerdelen er det da heller ingenting å si på.
Skal man først finne frem lupen og forsøke å finne feil, kan det jo nevnes at autonavigasjonen til enhetene dine tidvis velger uhensiktsmessige løsninger.
Hvis den planlagte veien er eller blir ufremkommelig, kan de velge lange og potensielt farlige omveier for å nå frem til målet.
Men det går lang tid mellom hver gang det skjer, og skyldes alltid at du har gitt en fryktelig dårlig ordre.
Få spill har hatt større forventninger å leve opp til enn «Starcraft II», enda færre har klart det like overbevisende.
Gode, gamle «Starcraft» kan pensjonere seg med verdighet, for sanntidsstrategi-genren har funnet seg en ny konge.
Lenge leve «Starcraft II»!
PS:
Utgivelsen av «Starcraft II» er delt opp i tre deler - én for hver av de tre rasene i spillet.
De to andre kapitlene, «Heart of the Swarm» og «Legacy of the Void», utgis senere.
| 1
|
105659
|
Mark Olson:«Many Colored Kite»
(Rykodisc / Warner) Jayhawks-helten blir bare bedre og bedre.
Olsons solokarriére blir et stadig sterkere argument for å slutte å lengte etter en fullblods gjenforening av nittitallets ypperste «americana»-band.
Legg til at albumet han lagde sammen med ekskollega Gary Louris i 2008 var lunkent, så er diskusjonen i grunn lagt død.
Hans forrige, ypperlige soloplate var preget av en fersk skilsmisse; nå stiller Olson lykkeligere, med norske Ingunn Ringvold både i hjertet sitt og som korist over hele platen.
Det er tidløs, oppløftende prærierock i rustikke, eventyrlystne arrangementer, og de beste låtene ville krevd prominente plasser i så vel Neil Youngs som Bob Dylans katalog.
Olson synger dessuten så fagert at det føles som om sjelen slår kollbøtte av lykke når man hører på ham.
BESTE LÅT:
«Your Life Beside Us»
| 1
|
105660
|
Spillanmeldelse:«Puzzle Agent»
«Puzzle Agent» blander «Twin Peaks» med «Fargo», skumle nisser, humor og finurlige puzzle-oppgaver.
Nelson Tethers styrer FBIs puzzle-avdeling.
Når viskelærfabrikken
Det hvite hus bruker stopper produksjonen, må Tethers for første gang begi seg ut på feltoppdrag.
Han ankommer byen Scoggins i Minnesota - en by preget av nordiske aner - og må umiddelbart begynne å løse puzzles for å nøste opp i mysteriet.
«Puzzle Agent» veksler med stort hell mellom adventure-lignende historiefortelling og en stabel puzzles av ymse art.
Fra rene puslespill til mer intrikate gåter.
Telltale Games, som virkelig har spesialisert seg på kort, episodebasert underholdning nå, har snekret sammen en historie preget av oppfinnsomhet og mye herlig humor.
Mye av dette treffer også oss nordmenn spesielt godt.
«Puzzle Agent» setter muligens ingen dype spor etter seg, men det er et særdeles fornøyelig og vellaget spill det er enkelt å anbefale - i alle fall til denne hyggelige prisen.
PS: PC-versjonen, som er testet, kan kjøpes på telltalegames.com eller steampowered.com (ca. 60,-).
Også tilgjengelig på iPhone og iPad.
| 1
|
105662
|
Til hundene
Snakkende, surfende og dansende hunder som ikke sjarmerer noen.
FAMILIEFILM «Marmaduke».
USA.
7 år.
Regi:
Mike Newell.
Norske stemmer:
Christoffer Staib, Håvard Bakke, Paul Ottar Haga, Lena Meieran.
Avistegneserien om den klumsete grand danoisen Marmaduke og hans menneskefamilie startet opp i 1954, og har visstnok gjestet 600 aviser i over 20 land.
Noe som ikke nødvendigvis betyr at den er hylende morsom.
Filmatiseringen, med virkelige mennesker og en miks av ekte og datagenererte dyr, har i alle fall blitt et platt produkt.
Her er snakkende, surfende, dansende hunder og hylende, fallende sjablonger av noen menneskekarakterer, både folk og fe imponerende blottet for sjarme.
Den norske dubbingen er nærmest ulidelig for folk over 7 år, men så er filmen også laget for de ganske unge.
At de muligens faller for alt pelskledd som rører seg over en stor skjerm, burde ikke holdt filmskaperne fra å gidde å blåse litt mer liv inn i denne skrinne formelen av kjæledyrrelaterte ordspill og naivistisk slapstick.
«Marmaduke» er ikke annet enn du til enhver tid vil finne om du zapper innom Disney Channel:
Søte dyr, farger, skrik og skrål med angivelig hypnotisk virkning på den yngre delen av den såkalte skjermgenerasjonen.
Når «enkelte dramatiske scener» har gitt filmen syvårsgrense i Norge, må målgruppen den er ment å treffe også bli ganske smal.
Og det er kanskje like greit.
SILJE BEKENG
| 0
|
105663
|
Til hundene
Avistegneserien om den klumsete grand danoisen Marmaduke og hans menneskefamilie startet opp i 1954, og har visstnok gjestet 600 aviser i over 20 land.
Noe som ikke nødvendigvis betyr at den er hylende morsom.
Filmatiseringen, med virkelige mennesker og en miks av ekte og datagenererte dyr, har i alle fall blitt et platt produkt.
Familien til Marmaduke flytter til California, hvor hver og en av dem (også hunden) må lære å være seg selv.
Bortsett fra mor, som ikke trenger gå gjennom noen forandring, for hun er jo mor, en fast størrelse.
Her er snakkende, surfende, dansende hunder og hylende, fallende sjablonger av noen menneskekarakterer, både folk og fe imponerende blottet for sjarme.
Den norske dubbingen er nærmest ulidelig for folk over 7 år, men så er filmen også laget for de ganske unge.
At de muligens faller for alt pelskledd som rører seg over en stor skjerm, er angivelig grunn nok til at filmskaperne ikke har giddet å blåse mer liv inn i denne skrinne formelen av kjæledyrrelaterte puns og naivistisk slapstick på adhd-gir.
«Marmaduke» er ikke annet enn du til enhver tid vil finne om du zapper innom Disney Channel:
Søte dyr, farger, skrik og skrål med angivelig hypnotisk virkning på den yngre delen av den såkalte skjermgenerasjonen.
De er vel forsåvidt i disse dager ute etter nye helter, nå som de må skjermes fra Miley Cyrus' plutselig korte skjørtekanter.
Kanskje en prompende hund er midt i blinken?
Det finnes en liten ironi i hvordan disse glossy familiefilmene som alltid handler om nødvendigheten av å være seg selv, bare blir mer og mer ensartede.
Når «enkelte dramatiske scener» (hull i bakken, mye vann) har gitt filmen syvårsgrense i Norge, må målgruppen den er ment å treffe bli ganske smal.
Kanskje like greit.
| 0
|
105664
|
Storslagent drømmeran
Det er mye effektmakeri i Christopher Nolans underbevissthet, men for noen effekter.
En idé er den mest motstandsdyktige parasitten, heter det i «Inception»:
Ideer kan endre alle regler.
I det ellers virkelighetstro universet filmen starter med, er sikring av menneskers tanker en gren av sikkerhetsindustrien.
På rømmen fra amerikanske myndigheter livnærer Dom Cobb seg som spesialist på å stjele informasjon fra folks hjerner ved å gå inn i drømmene deres.
Nå får han et vanskeligere oppdrag - å plante en idé i hodet til en forretningsmann.
For å gjøre det, må Cobb ned i mange og farlige nivåer av underbevissthet.
Alle kjente dimensjoner og naturlover oppheves og drøm blir raskt et actionpakket mareritt.
Samtidig konfronteres Cobb med minnet om sin døde kone (Her finner vi filmens obligatoriske, påklistrede kjærlighetsdrama).
«Inception» frir til en allmenn fascinasjon for og populærkulturell forståelse av underbevisstheten, med enkle midler:
Vi bruker bare en liten del av hjernen, tenk så spennende med alt som er under, sier filmen, i klartekst.
Nolan videreutvikler den dramatiske noirestetikken fra «Memento» og Batman-filmene, men drømmeverdenen hans er bygget på den mest elementære symbolikk.
Sjelens hemmeligheter skjules i safer og voktes av menn med våpen, sånn at det er enkelt å lage action av.
Assosiasjonene går til «The Matrix» og Charlie Kaufmans «Synecdoche, New York».
I sistnevnte mesterverk entrer Kaufman underbevissthetens dimensjonsbøyende mørke på betraktelig smartere og mer raffinert vis enn Nolan.
Innsiktene filmen forsøker å by på om psyken og kjærligheten er ikke så dype som det er forsøkt på.
Men det er ok.
«Inception» har nok å by på.
Dette skal være en sommerhit - 100 millioner dollar er brukt bare på markedsføringen.
«Inception» er en typisk kuppfilm i et utypisk terreng, og er det noe filmen ikke skuffer på, er det wow-faktor.
Filmen er en ubehagelig visuell nytelse - mange av scenene er fantastiske, hvordan de er laget er rent ut uforståelig.
Noen ganger er handlingen også uforståelig.
Den gjennomgående, suggererende filmmusikken må nevnes.
Den er verket til Hans Zimmer (han står bak musikken til over 100 filmer, fra «Thelma & Louise» til «The Dark Knight»), og jeg er overbevist om at den inneholder toner designet for å krype inn i ryggmargen, for så å hjemsøke deg i dagevis.
Noen vil mene «Inception» er pålesset.
Det er mye effektmakeri her, men effektmakeri av denne kvaliteten kan jeg lett like.
SILJE BEKENG
| 1
|
105665
|
Spillanmeldelse:«Limbo»
Når nettene er lyse, kan det kanskje passe med en dose kølsort spillkunst fra Danmark?
All farge er sugd ut av omgivelsene og erstattet med et tyngende mørke.
En gutt løper i silhuett over skjermen med et hvitt, flakkende blikk.
Han er tydelig engstelig.
Og det har han all grunn til å være.
Mørket skjuler utspekulerte feller og monstere fra hans verste mareritt.
Han må flytte på kasser, dra i spaker og løse miljø-puzzles for å komme seg videre.
Feiler han, blir han spiddet, kappet opp, knust eller revet i filler på usedvanlig brutalt vis.
Og du må prøve på nytt.
Denne magiske verdenen er det du møter i indie-spillet «Limbo».
Danskene i Playdead Studios har tatt den tradisjonelle 2D plattform- og puzzlegenren og omskapt den til et rundt fire timer langt seigt mareritt for voksne.
Hele spillet er i svømmende sort-hvitt og store deler av skjermen er svart.
Ut av mørket kommer hint av bygninger, antydninger til vegetasjon og hårete, ekle monsterben som er festet til gudene-vet-hva.
Det eneste du får av lydspor er fra omgivelsene og noen få, velplasserte øyeblikk med skjærende, lavmælt støy.
Rent audiovisuelt er «Limbo» et av tidenes ekleste - og vakreste - spill.
Det er så vanvittig deilig at jeg knapt tror det som fyller stuen min.
Mørket skjuler dessuten den ene kreativt utformede og særdeles givende oppgaven etter den andre.
Ja, «Limbo» er en unik og annerledes opplevelse, men det er også et utrolig bra spill å finne her.
Playdead Studios har simpelthen utført et stykke mørk spill-magi og skapt et av de beste spillene jeg har spilt noen gang.
O' lykke!
PS:
«Limbo» er kun tilgjengelig for kjøp og nedlasting over Xbox Live Arcade for 1200 Microsoft-poeng.
| 1
|
105666
|
Spillanmeldelse:«Josefine:
Jungelskatten»
I «Josefine:
Jungelskatten» inviterer den pedagogiske kaninen Josefine med seg barna på actionfylt plattformmoro.
Josefine-spillene er kjent for å være læringsspill av høy kvalitet.
Men dette spillet må ikke forstås som noe pedagogisk spill.
Det har ingen andre ambisjoner enn å underholde barna.
Josefines misjon er å finne en skjult skatt i jungelen og å overgi den til et museum.
For å gjøre dette må hun gå inn i fem ulike brettverdener, alt fra regnskog til ørken, og låse opp utallige skattekister.
Verdenene er i typisk plattformstil: man skal bekjempe fiender av ymse slag, samle mynter for å få flere liv og hoppe seg frem over stup og bevegelige plattformer.
Etter hvert som Josefine erobrer nye verdener kan hun gjøre seg om til ulike dyr som alle har spesielle egenskaper; firfislen kan krype inn i grotter, fuglen kan hoppe høyt og bjørnen kan knuse fiender.
Når som helst kan barna gjøre seg om til Josefine igjen.
Underveis i spillet finnes det lagringspunkter, slik at barna slipper å begynne helt på nytt hvis de feiler.
Josefine har den vanlige, barnevennlige tilnærmingen.
Spillet har norsk tale, det er en oppmuntrende tone og alt er godt forklart.
Det er lettspilt, slik at selv små barn kan klare det, samtidig som det er utfordrende for de litt større.
Et annet pluss er at man kan gå tilbake til tidligere brett for å finne skjulte skattekister.
Dermed varer spillet litt lenger enn man skulle tro.
Samtidig kunne det godt ha vært spritet opp med noen artige minispill.
Det er også litt for uoriginalt til å få toppkarakter.
Dette minner såpass mye om Mario Bros-universet at det er fristende å tenke at utviklerne har gjort det litt lettvint for seg selv.
Bygg heller fremtidige plattformspill på Josefineuniverset, det er sjarmerende nok i seg selv.
| 1
|
105667
|
Spillanmeldelse:«Giana Sisters»
«Giana Sisters» har potensial til å bli bra, men er skuffende sjarmløst og uoriginalt.
Jeg gledet meg til dette spillet, som har sin opprinnelse fra det spillglade 80-tall.
Jeg digger plattformspill, som tydeligvis ikke har gått ut på dato ennå.
Dessuten synes jeg vi trenger fargerike og morsomme girl power-spill, i vrimmelen av rosa prinsessevarianter.
Men å lage plattformspill må innebære mer enn bare å kopiere et av de beste - Mario Bros.
For det første er det alltid morsommere å spille noe originalt.
For det andre blir det neppe mer enn en blek kopi når man ypper seg mot Nintendo-maskoten.
Her blir resultatet et skuffende sjarmløst og platt spill.
Og det er synd, for det har potensialet til å bli mye mer.
Spillet er et erketypisk plattformspill:
Du skal bekjempe fiender, samle mynter for å få liv, ta deg frem over alle slags hindre.
Av og til får man en ildkule så man kan skyte fiendene i svime.
Etter hvert blir utfordringene større og spillet vanskeligere.
Likevel virker det så utrolig umotiverende.
Det er så man lurer på hva som er hensikten - selve drivet mangler.
Når man kommer til en borg og man endelig tror man skal bekjempe en boss, skal man bare hoppe litt rundt i borgen og så er det neste verden.
Jenta på skjermen turer av gårde, helt uten personlighet og originalitet.
Ingenting er med tale, verken norsk eller engelsk, alt som popper opp av og til er en forklarende, engelsk tekst.
Barna må altså kunne engelsk for å spille, selv om det meste går på intuisjon.
Spillet har god grafikk og bra spillbarhet.
Men det viktigste mangler nerve og sjarm, og det er langt viktigere enn innpakningen.
Utviklerne må bygge opp et Giana-univers som vi blir glade i.
Og de må legge inn flere spenningsmomenter, både gjennom lyd, tøffe bosser og stemningsskifter.
Først da blir spillet virkelig interessant.
| 0
|
105669
|
Spillanmeldelse:«Monkey Island 2 Special Edition»
Et av tidenes beste adventure-spill er pusset opp og nylansert.
Og for en nylansering det er!
- Det virker sinnssykt, men det kan faktisk funke! kvitrer Guybrush Threepwood i «Monkey Island 2».
Før han tar en hund ut av innerlommen og sender den inn i en stabel med papirark.
Sorry for spoileren, men utbruddet - og oppgaveløsingen - står som et treffende symbol for hele designfilosofien bak «Monkey Island»-serien.
Selve årsaken til at mange anser serien for å være det aller ypperste innen pek-og-klikk-genren.
Og da særlig de to første spillene i serien, spillene hvor Ron Gilbert (nå aktuell med «Deathspank») satt ved roret og fikk god støtte fra Tim Schafer («Grim Fandango») og Dave Grossman (involvert i den pågående Telltale Games-suksessen).
Sprudlende humor.
Unik oppfinnsomhet.
Ellevil lekenhet.
Og en enestående evne til å koke sammen puzzles og oppgaver som i utgangspunktet virker umulige, men som har sin egen helskrudde logikk.
Dette er denne trioens gave til spillenes verden, og alt dette når sin topp i «Monkey Island 2: LeChuck's Revenge» fra 1991.
Etter å ha pusset opp det første «Monkey Island»-spillet i fjor, er det derfor ikke spesielt rart at turen nå har kommet til oppfølgeren.
Og for en nylansering det har blitt!
Sveinboer:
Har testa det litt nå, og det var absolutt et gledelig gjensyn :) Diskuter Monkey Island 2 SE her!
Spillet følger originalen animasjon for animasjon, dialog for dialog og bilde for bilde.
Men den grafiske overhalingen, den moderniserte musikken, den nyinnspilte dialogen og det nye kontrollsystemet er fantastisk.
Mye bedre enn det tilfellet var med forgjengerens oppgradering, til og med.
Dessuten er redesignet av Guybrush langt mer treffende denne gangen, og for å gjøre en allerede essensiell nyutgivelse enda mer tiltalende, er spillet ledsaget av et herlig kommentarspor fra Gilbert, Schafer og Grossman.
«Monkey Island 2 Special Edition» er en nydelig gave til alle med et nostalgisk forhold til serien.
Det er en påminnelse om hvor morsomme, givende og vellagede spillene fra adventure-genrens gullalder egentlig var.
Og, ikke minst: det er et puzzle- og dialogdrevet spill jeg mener står som en påle den dag i dag - selv uten nostalgiens lyserøde skjær.
PS: PC-versjonen er testet.
Spillet er også ute på PS3, iPhone/iPod Touch, iPad og Xbox 360.
En Mac-versjon er under utvikling.
| 1
|
105670
|
Spillanmeldelse:«DeathSpank»
Det er ytterst sjelden at rollespill klarer å treffe så til de grader midt i blinken som det «DeathSpank» gjør.
Det humoristiske action-rollespillet «DeathSpank» byr på en forrykende opplevelse proppet med gullkorn.
Om ikke alle vitsene er av like høy kvalitet, så fyres de av i et så høyt tempo at du knapt rekker å registrere de dårlige før du begynner å le av den neste.
«DeathSpank» renner over av parodi, ironi, selvironi og parodi på selvironien.
Hele humorspekteret er dekket, selv om tyngden nok ligger på den litt barnsligere delen.
Når jeg spiller et nytt spill, hender det at jeg får et helt bestemt inntrykk av utviklergjengen som står bak.
I «Demon's Souls» så jeg for eksempel for meg et halvmørkt kontormiljø med mye svarte t-skjorter og seriøse ansikter.
«DeathSpank» derimot, skaper bilder av et fargesprakende sirkus med giraffer på trampoliner og glisende spillutviklere med klovneneser som ivrig knatrer løs på oransje leketastatur mens de står på hodet.
Det er med andre ord et comeback av dimensjoner for selveste Ron Gilbert, hovedarkitekten bak de to første «Monkey Island»-spillene fra begynnelsen av 1990-tallet.
Utseendemessig minner det ikke så rent like om «Castle Crashers», men humoren er skarpere og mer dialogbasert.
Rollespill-genren generelt og «Diablo»-klonene spesielt blir parodiert nådesløst.
Det er ikke bare snakk om billige poenger rundt velkjente klisjéer heller.
Selv når spillet parodierte pompøse våpennavn og ulogiske samleoppdrag, fikk jeg aldri følelsen av å ha hørt vitsene før.
En scene jeg lo spesielt godt av var når helten i «DeathSpank», Deathspank, fikk overlevert et legendarisk sverd.
Kuttscenen starter på klingen og følger sverdet oppover.
Bladet fortsetter utover i det uendelige og er dekket med roterende kniver, kjettinger, giftige slanger, sprøytespisser og andre usedvanlig upraktiske ting, snart dukker det også opp satteliter i bakgrunnen.
Når Deathspank så faktisk tar frem det meterlange sverdet etter at filmsnutten er ferdig, bemerker han lakonisk:
«hmm, det så større ut i kuttscenen».
Humor og fantasi er viktige ingredienser, men det blir ingen velsmakende suppe uten god spillmekanikk.
Og det er her «DeathSpank» virkelig imponerer, rett og slett fordi jeg ikke hadde ventet et slikt kvalitetsnivå på et nedlastbart humorspill.
Kampsystemet bør ha mesteparten av æren for dette.
Man kan til enhver tid bære fire forskjellige våpen, knyttet til hver sin knapp.
Sammensettingen er valgfri, men bør inneholde et armbrøst, en hammer og et sverd.
Armbrøstet er spillets eneste avstandsvåpen, hammeren kan sette fiendene midlertidig ute av spill og sverdet gjør mest skade.
Fjerdevåpenet avhenger av situasjonen, og kan for eksempel være et magisk ildvåpen til bruk mot fiender som er immune mot alt annet.
Med kald beregning og vekslende angrep kan man skape kombinasjonsrekker som gjør flere ganger mer skade enn normalt.
Hver gang du skader noen, fylles dessuten en rettferdighets-måler gradvis.
Når den er full, kan du enten slippe løs våpenspesifikke spesialangrep, eller de mektige superangrepene.
Disse må låses opp og krever helt bestemte kombinasjoner av våpen.
Tar man med muligheten til å blokkere angrep, et par dusin ulike magiske drikker og magiske runestener som kan påkalle både skjeletthærer og svarte hull, blir dette faktisk ganske dypt.
Veldig komplisert er det dog ikke, og det gjør ingenting om du ikke gidder å lære deg alle teknikkene.
«DeathSpank» kan spilles fra start til slutt uten verken kombinasjonsangrep, superangrep eller runestener.
Du vil høyst sannsynlig bruke mer tid, dø mer og stadig løpe i ring med rasende enhjørninger på slep mens du desperat trykker i deg helsebringende soft-is, men det er fullt mulig.
Et velfungerende transportsystem, et smart oppdragssystem hvor du kan betale for tips og hint med lykkekaker og et praktisk møllerhjul hvor gammelt eller dårlig utstyr kan gjøres om til penger, er bare noen av de andre styrkene til «DeathSpank».
Det eneste jeg egentlig kan kritisere er lengden.
Selv når man gjør alle sideoppdragene i spillet, er det hele over på drøyt ti timer.
I bunn og grunn ikke ille for et nedlastbart spill til redusert pris, men jeg koste meg så mye med «DeathSpank» at det føltes direkte kjipt at det hele var over så fort.
Om det ikke skulle være klinkende klart allerede, så anbefaler jeg «DeathSpank» på det absolutt varmeste.
Det er kanskje ikke det mest avanserte rollespillet på markedet, men jeg vil våge å påstå at «DeathSpank» er blant de aller, aller mest underholdende.
PS:
Tilgjengelig for kjøp og nedlasting på Playstation Network (PS3) og Live Arcade (Xbox 360).
| 1
|
105671
|
Celine - «Jentekveld»
Celine («med stum é - Celin»!) Helgemo vant Melodi Grand Prix Junior i 2007.
Nå er hun 14, men lager fortsatt musikk som nok mest er tiltenkt jenter som ennå ikke er nådd tenårene.
Musikken låner fra både samtidige og evigaktuelle poparketyper («Superstar» er pur 1980-tall).
Produsent Ronny Wikmark formidler låtene med en blanding av arrangementsmessig dyktighet og en type populisme som føles svært trøndersk (Stage Dolls og TNT er en like naturlig del av lydsporet til tittelkuttets «Jentekveld» som Miley og Pink).
Musikken føles på de fleste vis vel så moden som den vinneren av fjorårets, øh, «senior»-utgave av Eurovision Song Contest, Alexander Rybak, begunstiger oss med om dagen.
BESTE LÅT:
«Uimotståelig»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105672
|
M.I.A. - «Maya»
Uten tidligere pop-sensibilitet.
Britisk-tamilske M.I.A. er definitivt fremdeles en rytmisk og elektronisk eklektiker, men på hennes tredje plate er det forsvinnende få pop-hooks.
I stedet er hennes tidvis revolusjonære tekster nær drukningsdøden i monotont soniske produksjonstriks.
Subtil er hun knapt, men krigs- og terrorvisene «Born Free» (basert på Suicides «Ghost Rider») og «I Love A Lot» (eller synger hun «I Love Allah?) avslører både en brennende vilje til å være en sosial endringsfaktor og hvorfor hun fremdeles mottar drapstrusler fra ekstremister.
Det er den M.I.A. som falt opp i world music-gryta som barn som savnes denne gangen.
Kanskje kommer den fyrverkeri-utgaven til Øya i august?
BESTE LÅT:
«Born Free»
| 0
|
105673
|
Big Boi - «Sir Lucious Left Foot... The Son Of Chico Dusty»
Den ene halvdelen av OutKast er 35, hvilket i hip hop-år er synonymt med honnørrabatt på bussen.
Likevel går han nå hen og lager det som kan være årets mest innholdsrike og morsomme album i genren.
De mange gjesteopptredenene er upåklagelig inkorporerte.
Sexvitsene sitter, til en gift trebarnsfar og kenneleier (!) å være, løst.
Rimene er ilende originale, og følelsen av eksentrisk vitalitet er ved første ørekast nesten overveldende.
Det er ikke gitt at albumet vil servere hits til «kidsa».
Primært er dette en lise for lyttere som er gamle nok til å ha blitt en smule desillusjonert av hip hop.
Det svekker ikke inntrykket av en uvanlig oppfinnsom langspiller.
BESTE LÅT:
«Shutterbug»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105675
|
Spillanmeldelse:«All Points Bulletin»
Onlinespillet «All Points Bulletin» forsøker å følge tett i sporene til GTA-serien, men snubler et godt stykke før mål.
«All Points Bulletin» foregår i en by på randen av kollaps.
San Paro er ikke bare rammet av en voldsbølge, byen er rammet av en voldstsunami.
Døgnet rundt, uten opphold, høres knatringen fra tunge skuddvekslinger et eller annet sted i San Paro.
Politiet er maktesløse og ordføreren har gitt frie tøyler til opprettelse av et borgerpoliti.
Et slikt bakteppe, kombinert med rendyrket spiller-mot-spiller-kamp og GTA-inspirert bilkjøring og oppdragsløsning, burde ha lovet godt for et onlinespill.
Forventningene blir ikke lavere av at det er selveste David Jones som sitter i sjefsdesignstolen.
Ikke bare er han en av hovedarkitektene bak de to første GTA-spillene, han og resten av utviklergjengen i Realtime Worlds har allerede laget det kritikerroste «Crackdown».
På noen områder glimter da også «All Points Bulletin» til og imponerer stort.
Særlig gjelder dette den vanvittige friheten man har i klesdesign og bildesign.
Hundrevis av klesplagg og bilmodeller kan styles og fikses på til det ugjenkjennelige.
Men allerede fra start kan man ane konturene av ugler på den blodflekkede asfalten.
At det er mer enn ordensmakten som har sviktet i San Paro.
Innføringsoppdragene er for eksempel en ren og skjær katastrofe som kun reddes av at de er over på under timen.
Du lærer overhodet ingenting om «All Points Bulletin» og får ikke engang muligheten til å avfyre våpenet ditt.
Man kan selvfølgelig argumentere med at én time er ubetydelig i et onlinespill, men slurves det allerede her er det ofte et dårlig tegn.
Det hele er ekstra merkelig, ettersom spillet faktisk blir noe bedre når man først slippes løs i de to kampdistriktene i San Paro.
Både som borgerpoliti og som kriminell er målet å tjene penger og å oppnå berømmelse og respekt.
Respekt hos de ulike fraksjonene gir tilgang på bedre og dyrere våpen og utstyr, berømmelse er mer flytende og påvirker oppdragstype og belønning.
Oppdragene er forøvrig selve kjernen av «All Points Bulletin», og de løser man nesten uten unntak i grupper med andre spillere.
Det automatiske gruppesystemet gjør dette helt uproblematisk.
Ikke bare blir man plassert i en passende gruppe på 4-5 spillere, gruppen blir også satt opp mot en passende fiendegruppe.
Her kunne man ha sagt at spillet hadde truffet en innertier, hadde det ikke vært for én ting:
Balansen glimrer med sitt fravær.
Ferske rekrutter kan bli satt opp mot hardbarkede veteraner.
Dette er et ekstra stort problem fordi utstyr spiller en enorm rolle i «All Points Bulletin».
Nybegynner-våpnene er som erteskytere sammenliknet med de mer avanserte modellene.
Selv regner jeg meg for å være en ganske gjennomsnittlig spiller, som vanligvis dør like mange ganger som jeg dreper.
Men i «All Points Bulletin» døde jeg åtte-ni ganger før jeg klarte å ta knekken på noen.
Etter dette lå jeg lenge jevnt på fem dødsfall per fiende jeg drepte.
Det ender som en vond sirkel.
Man trenger bedre våpen for å drepe noen, men man må drepe for å få bedre våpen.
Både innføringsdel og balanse er ting som kan rettes opp, onlinespill er notorisk kjent for å slippes før alt er helt på stell og jeg tar forbehold om at utviklerne kan gjøre solide oppdateringer i tiden fremover.
Men et spill kan ikke anmeldes ut ifra hvordan det kanskje vil se ut i fremtiden, og enn så lenge er særlig balanseproblemene et stort skår i spillgleden.
Heldigvis rammes ikke alt av disse.
Bilkjøring fungerer atskillig bedre enn skuddvekslingene, og det var i bil jeg koste meg mest i San Paro.
Ikke på grunn av kjørefølelsen, for den er på samme labre nivå som for eksempel «GTA III», men fordi styrkeforholdene ikke gjorde fienden like overlegen.
På et tidspunkt kjørte jeg en lastebil i full fart bortover en motorveibro mot en forbryter.
Broen manglet sidegjerder, så skurken flyktet til fots ved å hoppe over på taket av en nærliggende bygning.
Jeg dro i håndbreket så dekkene hvinte, gav gass mot kanten og fløy sidelengs gjennom luften.
Frontgrillen traff slemmingen i bakhodet så han døde, før den fortsatte rotasjonen, klarerte bygningen og landet støtt på gaten under.
Slike øyeblikk, kombinert med et svært imponerende designsystem for biler og klær, klarer allikevel ikke å redde spillopplevelsen.
Med dyptpløyende programoppdateringer og hardt arbeid fra utviklerne i Realtime Worlds, har «All Points Bulletin» mye ubrukt potensiale.
Men enn så lenge overskygges dette av et spill som svikter akkurat der det gjelder som mest.
PS:
Etter at de 50 timene som følger med spillet er brukt opp, må du betale månedsabonnement eller for timene du spiller.
| 0
|
105677
|
Spak satire
Noe er uvanlig med den perfekte familien som har flyttet inn i nabolaget.
«Mor» (Moore) og «far» (Duchovny) har separate soverom.
Datter Jenn (Heard) forsøker sågar å ligge med far.
Uglene i mosen er disse:
«Familien» er ikke en familie i det hele tatt, men fire personer utplassert i miljøet som levende livsstilskampanjer.
Betalt ev en skummel kooperasjon med innovative ideer innen «viral markedsføring».
Hemmeligheten sprekker fort i denne «high concept»-filmen, basert på en brukbar og nedgangstidsvennlig idé.
Men når katta er ute av sekken, vet ikke regissør Borte hva han skal bruke filmen til.
Moore og Duchovny må forelske seg, selvsagt.
En tragedie eller to må inntreffe.
Amerikaneren kommer seg dessuten sjelden gjennom en hel film uten at sentimentale familiekjerneverdier prakkes på oss.
«Den perfekte familien» er for overtydelig og dum til å kunne kalles en satire, og det er for lite å le av til å kalle den en komedie (både Moore og Duchovny er pinnestive).
Tilbake står vi med en film som feiger ut med TV-melodramaets vendinger.
Og som har den minst overbevisende slutten av noen film jeg har sett i år.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105678
|
Spillanmeldelse:«Crackdown 2»
Tiden har åpenbart stått stille i Pacific City etter det glimrende «Crackdown» fra 2007.
«Crackdown» var fantastisk.
Et «Grand Theft Auto» med superkrefter - en actionlekegrind i ordets rette forstand.
Her handlet det om å eksperimentere og om kreativ utfoldelse i langt større grad enn å bli revet med av en stram, fengende historie.
Etter en haug med «Grand Theft Auto»-spill og en bråte kloner, føltes «Crackdown» som en befrielse.
Som å riste av seg tøylene og herje fritt.
Derfor må «Cracdown 2» sies å være ganske skuffende.
Ruffian Games har tatt imot stafettpinnen fra Realtime Worlds med slapp og uinspirert hånd, og mer eller mindre laget det samme spillet én gang til.
Etter at «Infamous» og «Prototype» hevet listen for bruk av superkrefter i åpne actionspill som dette, og etter de fantastiske, mer virkelighetsnære «Grand Theft Auto IV» og (ikke minst!) «Red Dead Redemption», opplever jeg «Crackdown 2» som et halvhjertet tilbakesteg.
Nå skal det sies at tilbakesteget ikke er så stort at det er umulig å finne glede i dette gjensynet med Pacific City.
Det å gradvis utvikle egenskaper og ferdigheter er fremdeles givende (Orbs!
Hundrevis av orbs!), og de elleville actionsekvensene evner fremdeles å underholde.
Muligheten til å spille gjennom hele spillet med tre venner er også helt herlig.
Kanskje er det også sånn spillet aller helst bør oppleves.
Alocc:
Gleder meg helt villt til dette spillet... har ventet helt siden jeg runda 1`ern..
.det er liksom en egen sjarm over spillet =) Diskuter Crackdown 2 her!
Men «Crackdown 2» tynges av å være alt for likt forgjengeren, og av en historie og et bakteppe som er 80 prosent fraværende og 20 prosent dustete.
Her har særlig «Infamous» vist hvilke muligheter som ligger i kombinasjonen stor frihet og stram historie, men «Prototype» er også et klart bedre spill.
«Crackdown 2» er simpelthen ikke særlig relevant i 2010.
Ruffian Games burde ha gjort langt mer med konseptet, jeg mener det ville vært fullt mulig å skape noe friskt og nytt med utgangspunkt i det solide fundamentet fra originalen.
Men når det er sagt: er du på jakt etter lettbent, tanketom og overdådig action du kan dele med vennene dine over Xbox Live, finnes det verre ting å velge enn «Crackdown 2».
PS:
Realtime Worlds har nå lansert sitt onlineactionspill «APB».
Anmeldelse kommer snart.
| 0
|
105679
|
Lady Antebellum:«Need You Now»
(Capitol / EMI)
Bandnavnet levner ingen tvil.
«Need You Now» er countrypop så godt som ribbet for - vel, country.
Honningglasert «middle of the road»-musikk for alle som liker å tenke på de amerikanske sørstatene som ett eneste stort, syrinduftende sett på innspillingen av «Tatt av vinden».
Dannet og kvasisofistikert, ikledd dyre designerklær og sirlig tredagersskjegg.
Trioens harmonier er upåklagelig airbrushede, og bandet har den ikke ubetydelige fordelen at de skriver selv.
Skamløse er de også:
«Stars Tonight» er partaj-jåkk'n'jåll av ublu harry slag.
Ikke noe galt i å være mer P4 enn «A Prairie Home Companion».
Men det finnes en drøss artister som gjør dette mye, mye bedre.
BESTE LÅT:
«American Honey»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105681
|
Ingvill Marit og Per Anders Buen Garnås:«Salme, segn & solbøn»
(Ta:lik / Musikkoperatørene)
Spirituals fra Telemark
Generasjoner av musikalsk praksis og åndelig brytning ligger lagret i søskenparet Ingvill og Per Anders Buen Garnås sine slåtter.
Gjennom tider med religiøse brytninger har kvedere og spelemenn måttet forvalte og tilpasse sin kunstneriske arv.
«Salme, segn & solbøn» gir gløtt inn i en spennende tradisjonshistorie og gjør inntrykk med sin enkle og dype formidling.
Her er ikke noe komp eller fiffige arrangementer, musikken frembæres av den krystallklare tilstedeværelsen i Ingvills kveding og Per Anders sitt felespill.
Tekstheftet er breddfullt av engasjerende slåttesagn og tradisjonshistorie.
BESTE LÅT:
«Domedagsslåtten»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105683
|
Trombone Shorty:«Backatown»
(Verve / Universal)
Ny funk fra New Orleans
Troy «Trombone Shorty» Andrews er et av de nye stjerneskuddene på New Orleans' musikalske himmel.
Den siste tiden har han jevnlig dukket opp på TV-skjermen i forbindelse med suksess-serien «Treme» som akkurat er avsluttet i USA, og «Backatown» har nå toppet Billboards jazzliste i 9 uker.
Den 24 år gamle trombonisten og sangeren har flere album bak seg, men dette er hans debut på et stort selskap.
Dette er musikk i beste New Orleans-tradisjon med nåtidig utforming og funk med et rocka uttrykk.
Bandet er tett og koker med et sjeldent trøkk.
Noen fine ballader er det også, som «Something Beautiful» med gjestende Lenny Kravitz på gitar.
BESTE LÅT:
«Hurricane Season».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105684
|
Kylie:«Aphrodite»
(Parlophone / EMI)
«Tilbake til røttene».
For langt tilbake.
Noe av det mest forbløffende med Kylie Minogues «comeback»-album, «X» fra 2007, var at det i så forsvinnende liten grad dro veksler på den australske sangerinnen / hotpantsmodellens status som homseikon og dansegulvdiva.
Feilen blir korrigert nå, på et balladeløst album med Madonna- og Scissor Sisters-produsenten Stuart Price i førersetet.
Et kalkulert forsøk på å montere et Kylie-album som «alle» vil ha.
Men i overkant regressivt, dessverre.
«Aphrodite» blir barnslig og pinlig rosa i forhold til den spartanske, sexy musikken på det beste albumet hennes, «Body Language» (2004).
Og sjelden har stemmen hennes vært spakere.
BESTE LÅT:
«All The Lovers»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105685
|
StMorritz:«Tusenvis av ting»
(Columbia / Sony Music)
Sympatisk, men anonymt.
StMorritz er prosjektet til vokalist og låtskriver Trygve Skaug fra Trøgstad og var opprinnelig engelskspråklig.
Skaug har definitivt tatt den riktige avgjørelsen ved å gå over til norske tekster.
«Tusenvis av ting» er vanskelig å angripe
- Skaug har en behagelig stemme, selv om han varierer den svært lite.
Lydbildet er organisk og varmt, men også her mangler det ofte et ekstragir som kunne ha utfordret ensformigheten (starten på «Fra dør til dør» er et eksempel til etterfølgelse i så måte).
Heller ikke tekstene er oppsiktsvekkende, men Skaug har en fin hverdagslig nerve som kan gjenfinnes både hos Henning Kvitnes og Narum som StMorritz også slekter på musikalsk.
Og det er godt utgangspunkt for en videre karriere.
BESTE LÅT:
«Tusenvis av ting».
| 0
|
105686
|
Madrugada:«Industrial Silence» (Deluxe Edition)
(Virgin / EMI)
En klassisk norsk rock-debut i ny-utgave.
«Mange - inkludert undertegnede - har med rette vært bekymret for fremtiden til den tradisjonelle rocken her hjemme.
Det kan vi slutte med», skrev jeg da denne platen kom for elleve år siden.
Siden vokste Madrugada som alle vet til å bli Norges kanskje aller største rock-band.
Denne nyutgivelsen er virkelig en gavepakke for Madrugada-fansen og et realt overflødighetshorn.
Hele atten ekstraspor avslører at gutta må ha hatt det vanskelig når låter skulle velges til debuten og platene etterpå.
Flere kutt, som intense «Sweet Simone», hadde fortjent større offentlig lys tidligere.
Nå har de endelig fått det.
Helt fortjent.
Og Madrugada-fansen har egentlig fått en helt ny plate til!
BESTE LÅT:
«Belladonna»
| 1
|
105688
|
Spillanmeldelse:«Singularity»
Å lansere et spill midt i sommerferien betyr ofte at det ikke kan konkurrere mot høstens stortitler.
«Singularity» er unntaket.
Under den kalde krigen oppdager Sovjet store mengder av det energirike grunnstoffet E99 på en øy et stykke nord for Japan.
I håp om at det kan gi dem et forsprang i våpenkappløpet, forsøker de å utvinne det ustabile og svært radioaktive mineralet.
For å gjøre en historie som spenner seg over et halvt århundre litt kort, kan vi ta resten i stikkordform:
Maktgal russisk general, radioaktivitet, tvilsomme eksperiment, mislykket, mutasjon.
Som en amerikansk spesialsoldat anno 2010 skal du på rekognoseringsoppdrag på den hemmelige øya som Kreml har forsøkt å fjerne fra verdenskartet.
Jada, settingen er veldig TV-spill-aktig, men den lager et flott rammeverk rundt et fantastisk actionspill.
Atmosfæren på denne ulykksalige øya er skikkelig intens.
Gamle lydopptak og notater som ligger rundt vitner om en tid med håp, da E99 skulle redde moderlandet fra trusselen i vest.
Men barnelikene som ligger under pultene i den forlatte skolen forteller en litt annen historie...
Alocc: har spilt Singularity noen timer nå, og må si meg svært fornøyd, fin atmosfære, lekker grafikk, og meget god våpenfeeling, spennende story Diskuter Singularity her!
Her skal vi reise i tid, teste ut eksperimentelle E99-våpen og -teknologier, og forsøke å rydde opp i fortiden for å redde verden som vi kjenner den.
Når mutanter kommer løpende mot deg, kan du fange dem i tiden så de beveger seg i sakte film.
Plukk opp en propantank med gravitasjonsevnene dine, og sleng den i det deformerte trynet som kommer sakte mot deg.
Eller frys dem i nitroglyserin og skyt dem til snøkrystaller.
Brutalt er det også, når du finner et supervåpen som lar deg styre kulene i sakte film mot mutantlemmer som mer enn gjerne propellerer av gårde i en kaskade av blod.
Men «Singularity» er så mye mer enn grafisk vold.
«Singularity» er en imponerende blanding av «Bioshock» og «Half-life 2».
Det er godt variert, og byr på både utforsking, gåteløsing, sniking, enkle rollespill-elementer, fysikkbasert moro og selvsagt tung, men leken action.
Resultatet er overbevisende bra, og absolutt et av årets store actionspill.
Det låner mange velkjente spillelementer, men byr på nok av egne ideer til at det føles friskt og nytt hele veien gjennom.
| 1
|
105690
|
Latinoperle
«Alamar» er en liten latinosjarmør av en film, nesten uutholdelig tiltrekkende for feriesultne norske kinogjengere - med et skremmende aktuelt apropos.
Vi får historien om den lille italiensk-meksikanske femåringen Natan og hans siste ferie hos faren Jorge.
De to er atskilt av Atlanterhavet, Natan bor i Roma hos sin mor, mens faren nyter dagene i en søvnig fiskerlandsby i Mexico-gulfen.
Alamar er nærmest blottet for drama og spenning - en «dokumentarfiksjon» hvor vi får døsige dager med fisking, småprat og lek med hva som finnes for hånden:
En langbeint hegre ved navn Blanquita.
Med enkel filmpoesi makter regissør Gonzales-Rubio å hensette seeren i drømmeaktig feriemodus - samtidig som han usentimentalt viser oss helt avgjørende dager i et far-sønn forhold.
Med fare for å bli satt i «englebås»:
Mennesker i mer perfekt harmoni med elementene har jeg ikke sett siden åpningsscenen i mesterverket «The Thin Red Line».
Filmen kan i tillegg få uønsket aktualitet dersom konsekvensene av BP-katastrofen brer ytterligere om seg:
Chinchorro-revet, hvor filmen er spilt inn, ligger i Mexico-gulfen, men på den siden som foreløpig ikke er rammet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105691
|
Slapt drapsraid
«Killers» dreper interessen din i løpet av få minutter.
Regissør Robert Luketic er mannen bak filmer som «Legally Blonde» og «The Ugly Truth», filmer som, i likhet med «Killers» lener seg tungt på et enkelt, effektivt konsept, og ellers er utført med lystig harelabb, i verdener hvor det meste er svart/hvitt.
I «Killers» møter vi først den søt-vimsete, ordensorienterte Jen (Heigl) idet hun treffer den glatte kjekkasen Spencer (Kutcher), hennes kommende ektemann, på ferie i Nice.
Tre år inn i ekteskapet lever de idyllisk i en rik forstad, til Spencers hemmelige fortid som leiemorder avsløres med et plutselig pang - etterfulgt av en mengde pang:
Noen er ute etter å drepe Spencer, og paret flykter avgårde, hu hei.
Forvent ok gjennomførte eksplosjoner, skuddvekslinger, biljakter over velstelte plener og bestialske måter å dø på.
Jen er et hvinende kvinnemenneske og Spencer en handlekraftig mann; i tillegg møter vi Jens alkoholiserte mor (alkoholismen hennes er bakgrunn for 20 % av vitsematerialet) og strenge, jaktglade far.
Rommet karakterene har for å utfolde seg er trangt som en høyhalset supertrøye på en varm sommerdag.
Den perfekte sommerfilmen kan være deilig enkel og dum, men den trenger sjarm og glød - og sett bort fra Heigls første ti minutter på skjermen, er denne filmen rimelig blottet for nettopp det.
Også vurdert innenfor sjangeren actionkomedie er «Killers» en spesielt formulaisk affære.
Kjemien mellom Heigl og Kutcher er som mellom Barbie og Ken.
Jeg kan se for meg idémyldringen rundt manusskrivingen av «Killers»:
På et tidspunkt MÅ noen ha sagt at dette henger jo ikke på greip!
Så må noen andre ha lent seg bedagelig bakover i skinnstolen sin og sagt:
«Pytt sann.
Det er sommer.
Folks hoder er overopphetede.
Ingen bryr seg uansett.»
Og så må de ha laget hele filmen med den innstillingen.
På sett og vis er det imponerende at de gadd, men dét er også det mest imponerende med produksjonen.
| 0
|
105692
|
Vampyroppvarming
FANTASY / THRILLER «THE TWILIGHT SAGA
- ECLIPSE» Regi:
David Slade, USA.
11 år.
Med:
Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner.
Tampen ulmer litt i tredje runde av «Twilight»-sagaen.
Men flammene er fremdeles fraværende.
Heldigvis viser «The Twilight Saga:
Eclipse» et temposkifte fra forgjengerfilmen «New Moon», som var et eneste blodfattig, langt gjesp.
Denne legger i stedet opp til gisp.
En rekke brutale drap i Seattle gjør at Cullen-klanen skjerper sansene.
Det er usikkert om det er de mektige Volturiene eller den hevngjerrige Victoria som står bak, men det er sikkert at det brygger til bråk.
Samtidig spisses trekantdramaet mellom Edward, Bella og Jacob - og dermed også konflikten mellom vampyrene og varulvene.
For fansen holder dette i massevis.
For kinogjengere blir det for svakt.
At Jacob, selv i en halvnaken kroppsbyggerutgave, skal utgjøre en reell trussel mot Edward - som Bella omtrent er klistret til filmen gjennom, blir aldri troverdig.
Men det gir oss for all del noe å se på.
Bella er den aggressive pådriveren i forholdet som gjerne vil ha Edward forbi «first base», mens han er den kyske gentlevampyren som vil være gift før han forfører.
Det er klar melding til alle tenåringer om at sex er dødelig - og kun bør skje i ekteskapet.
«Eclipse» byr på en fascinerende kombinasjon av nettopp det gammeldagse og det moderne, og en stund er det gøy å følge flørtingen.
Men i likhet med Bella, blir publikum sittende igjen med en følelse av å ikke helt være tilfredsstilt.
Regissør David Slade har erfaring med både vampyrer («30 Days of Night») og ungdommer med voksne problemer («Hard Candy»).
Men det virker ikke som han har tatt denne jobben helt på alvor.
I motsetning til andre seriekonsepter som «Harry Potter» og «Ringenes Herre», er helhetsinntrykket av «Twilight»-treeren at den ikke tilfører sagaen så mye annet enn å være en nødvendig transportetappe til film fire.
Uten gnist mellom Bella og Jacob blir «Eclipse» stående som et eksempel på at det finnes røyk uten ild.
Det er likevel nok til at vi gleder oss til mer.
Og da helst mer hete.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105693
|
Vampyroppvarming:«THE TWILIGHT SAGA
- ECLIPSE»
Tampen ulmer litt i tredje runde av «Twilight»-sagaen.
Men flammene er fremdeles fraværende.
Heldigvis viser «The Twilight Saga:
Eclipse» et temposkifte fra forgjengerfilmen «New Moon», som var et eneste blodfattig, langt gjesp.
Denne legger i stedet opp til gisp.
En rekke brutale drap i Seattle gjør at Cullen-klanen skjerper sansene.
Det er usikkert om det er de mektige Volturiene eller den hevngjerrige Victoria som står bak, men det er sikkert at det brygger til bråk.
Samtidig spisses trekantdramaet mellom Edward, Bella og Jacob - og dermed også konflikten mellom vampyrene og varulvene.
For fansen holder dette i massevis.
For kinogjengere som bare har et mildt snev av vampyrfascinasjon, blir det for svakt.
At Jacob, selv i en halvnaken kroppsbygger-utgave, skal utgjøre en reell trussel mot Edward - som Bella omtrent er klistret til filmen gjennom, blir aldri troverdig.
Men det gir oss for all del noe å se på.
Bella er den aggressive pådriveren i forholdet som gjerne vil ha Edward forbi «first base», mens han er den kyske gentlevampyren som vil være gift før han forfører.
Det er klar melding til alle tenåringer om at sex er dødelig - og kun bør skje i ekteskapet.
«Eclipse» byr på en fascinerende kombinasjon av nettopp det gammeldagse og det moderne, og en stund er det gøy å følge flørtingen.
Men i likhet med Bella, blir publikum sittende igjen med en følelse av å ikke helt være tilfredsstilt.
Regissør David Slade har erfaring med både vampyrer («30 Days of Night») og ungdommer med voksne problemer («Hard Candy»).
Men det virker ikke som han har tatt denne jobben helt på alvor.
I motsetning til andre seriekonsepter som «Harry Potter» og «Ringenes Herre», er helhetsinntrykket av «Twilight»-treeren at den ikke tilfører sagaen så mye annet enn å være en nødvendig transportetappe til film fire.
Filmen kunne med fordel vært strammet inn med en halvtime, slik at de partiene som fungerer i den, som oppbygningen til en kamp på liv og død og selve kampscenene, kom mer til sin rett.
Uten gnist mellom Bella og Jacob blir «Eclipse» stående som et eksempel på at det finnes røyk uten ild.
Det er likevel nok til at vi gleder oss til mer.
Og da helst mer hete.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105696
|
Erlend Ropstad:«Roy, It Ain't Over Yet»
(Rec90 / Musikkoperatørene)
For dem som synes at Thomas Dybdahl er blitt «litt vanskelig».
Ytterst sympatisk, om enn lettvektig, langspiller nummer to fra sørlending med 1970-tallet i både blodet og stemmen.
Den første singelsmakebiten heter endog «Roberta Flack».
«Allnighter» kan minne om sentimental Tom Waits med strykere anno 1976, tekstene låner fra den bekjennende «singer / songwriterens» penn:
«The past is closing in» (fin steelgitar på den), «I have been so many places», «I ain't getting wiser, just older».
En ung manns nattemusikk.
Tidvis litt beklemmende fortrolig.
De rullende, pianotemabaserte låtene er best.
Sangene bygd på akustisk gitar eller banjo, blir puslete.
BESTE LÅT:
«Mary's No Saint»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105700
|
The Morning Benders:«Big Echo»
(Rough Trade / Playground)
Beach Boys fra fremtiden.
Sol, sval fuzz og et retrospektivt svev tilbake til doowopen.
Produsert av Grizzly Bears' bassist som et fremtidsekko av Brian Wilson som kan få enhver til å lengte til bølgene.
I motsetning til blikkboksdebuten skaper San Fransisco-kvartetten lyden av widescreen-California, men med skiftende skydekke over blått hav så langt du ser.
Kombinasjonen svevende femtitallsharmonier og drømmemørklagte kanter gir uskyldskontraster som om de egentlig var en David Lynch-oppfinnelse - noe gjenlyden av Animal Collective er med å understreke.
Like fullt er dette over normalt stødig - uavhengig av hvor bakfulle bandet påstår de er.
Beste låt:
«Excuses»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105701
|
Jazz at Lincoln Center Orchestra and Wynton Marsalis «Vitoria Suite»
(2CD + dvd) (EmArcy / Universal)
Spansk blues
Trompetisten Wynton Marsalis er en ambisiøs musiker som gjerne skriver for store formater.
Som første jazzmusiker fikk han Pulitzerprisen for «Blood on the Fields» i 1997.
«Vitoria Suite» er et bestillingsverk i 12 deler for en spansk jazzfestival, inspirert av strukturen i en 12 takters blues.
Musikken er like inspirert av spanske tradisjoner, noe gjestende Paco De Lucia understreker.
Dette er Marsalis på sitt mest inspirerte, med sterke melodier, morsomme orkestreringer og et samspilt og lydhørt storband til sin disposisjon.
Det låter som en krysning av Duke Ellington og Miles Davis / Gil Evans' storbandprosjekter og byr på mange gode og overraskende musikkopplevelser.
BESTE LÅT:
«The Tree of Freedom»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105702
|
The Roots:«How I got over»
(Def Jam / Universal)
Hiphop for indiefolket.
To år etter at synthmørket senket seg på «Rising Down» holder Jimmy Fallons nye husband fast på dystopiene, men kler seg rytmisk mer behagelig og lettbent soulfunky.
Selvsagt like sosialpolitisk - men nå med tidenes indiecrossover av gjesteartister; Monsters of Folk synger, harpealven Joanna Newsom samples (originalen bare ventet på Questlove) og Dirty Projectors bidrar a cappella.
Som alle gode Roots-album, kommer tittelen fra faglitteraturen, og er ikke nødvendigvis brukt slik forfatteren tenkte.
Boken er en veileder til frelse.
Albumet mangler dessverre nok en gang noe som virkelig kan frelse flere enn de som liker tenkende hiphop.
Beste låt:
«Right on»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105704
|
Tragisk «komedie»
DVD:
«Komedie»
«Serious Moonlight».
USA.
Fra 11 år.
Regi:
Cheryl Hines.
Med:
Meg Ryan, Timothy Hutton.
Hines, som spiller den tålmodige konen til Larry David i «Curb Your Enthusiasm», regidebuterer med en merksnodighet basert på et etterlatt manus av Adrienne Shelley, som ble myrdet i 2006.
At filmen har et dramatisk vendepunkt som sender tankene i retning den grufulle skjebnen som ble manusforfatteren til del i det virkelige liv, er bare et av de bisarre aspektene ved denne filmen.
At filmen kalles en «komedie» er det mest bisarre av alt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105705
|
Dansefeber av tredje grad
At denne dansefilmen er i 3D er den eneste nye ingrediensen i «Streetdance 3D».
Heldigvis holder det ganske langt.
Én gruppe dansere liker streetdance.
En annen liker ballett.
Sammen må de lære å kombinere kreftene for å slå ut konkurrentene.
Høres det kjent ut?
Kanskje fordi du har sett det ørten ganger før.
Allerede i 1953 tilpasset Fred Astaire dansestilen til ballett i «The band Wagon».
På 80-tallet viste «Flashdance» oss at stilmiks var sexy.
I «Center Stage» (2000) måtte balletten jazzes opp for å bli en suksessformel.
Året etter viste «Save the Last Dance» det samme.
Og nylig lagde NRK en hel TV-serie, «AF1», over temaet.
Vi har skjønt det allerede:
Å mikse forskjellige dansestiler er bra.
Det er likevel gøy å se fusjonen ufolde seg foran deg.
Ikke minst er det gøy å se det i 3D - hvor dansernes piruetter nesten pirker deg på nesa.
Selve handlingen er svært banal og forutsigbar - og selvfølgelig bare et påskudd for å vise dans.
Dansen er det sus over, mens skuespillet heller mer til sug.
Det er likevel ikke det som trekker denne filmen ned, men de flaue transportetappene mellom dansenumrene.
Og i en slik sjangerfilm kunne det med fordel vært enda mer dans.
En sitter også igjen med følelsen av at 3D-teknikkens muligheter kunne vært utnyttet bedre i koreografien: gjerne enda flere føtter i fjeset!
I tillegg skjemmer dårlig oversettelse de norske tekstene.
Sjokoladen Kit Kat er blitt til kattemat.
Det å drille/øve lidenskapen ut av danserne har blitt å banke den ut av dem, og det å være «cheeky», altså frekk, har blitt til jålete.
Selv til å være en dansefilm er denne av den overtydelige sorten:
Igjen lærer man å være seg selv 110 prosent, og fjerde gangen det understrekes at dansegruppa er en familie, har du fått nok.
Det er lyspunkter i «Streetdance 3D».
Den er fylt av spenstige kropper, halsbrekkende hopp og både hjerte og smerte.
Om du kobler ut hjernen kan øynene bare boltre seg - i partier.
Men faktum forblir at selv om denne dansefilmen er i 3D, er den litt for... tja... flat.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105707
|
Hårreisende horribelt
Med denne tragedien av en familiefilm får Brendan Fraser vist at han fungerer enda dårligere som villmarkens sønn enn som jungelens konge.
Men han får brukt en del av de samme grimasene.
Å si at «Hårete hevn» er en film som kan være morsom for de minste, er nesten en fornærmelse mot 5-åringer.
For noe mer uintelligent enn denne filmen skal du lete lenge etter.
Dan Sanders (en ukledelig korpulent Fraser) har flyttet familien sin fra Chicago til Oregons skoger for å lede utbyggingen av et «grønt» boligfelt.
Men alt går galt når gnagerne rotter seg sammen for å stoppe ham og sjefen hans viser seg å være en gal profittjager.
«Hårete hevn» later som den handler om miljøvern, familieverdier og urban kapital mot rural sjarme.
Men filmen klarer den bragden å ikke være troverdig ett sekund, og fungerer i stedet som en unnskylding for å vise pratende dyr og toaletthumor.
Når ikke en gang dyrene er sjarmerende, men derimot framstår som slu og hevngjerrige, har man et problem.
Dyrene snakker både med stemmer og i snakkebobler som ser ut som de er laget av overivrige filmstudenter på begynnerstadiet.
Filmskaperne har ikke en gang giddet å ta kontinuiteten på alvor.
Brooke Shields' veske skifter posisjon seks ganger i løpet av én scene.
Filmen antar at dagens barn er dumme og dårlig vant.
Det er de ikke.
Alt i denne filmen har du sett før, bare med bedre skuespill, bedre manus og bedre effekter.
Kjøp heller en DVD med «Ut i naturen».
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105708
|
Macy Gray:«The Sellout»
(Concord / Universal)
Et album som taper seg ved gjentatte lyttinger.
«The Sellout» virker som noenlunde grei skuring ved første ørekast.
Så spiller du det et par ganger til, og oppdager hvor retningsløs og tøysete det egentlig er.
Nå, på sitt femte album, har Gray bestemt seg for å prøve litt av alt.
Deriblant dum glamboogie med Velvet Revolver, en duett med Bobby Brown og det som kan bli sommerens mest irriterende radioslager, «Beauty In The World».
Stemmen har hun, som en blanding av Billie Holiday og Betty Boop.
Men selv om sangene gjerne er signert opp til seks låtskrivere, virker det som om de har kastet opp hendene halvveis og spurt «Er dette godt nok?».
Svaret er nei.
BESTE LÅT:
«The Sellout»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105709
|
Eminem:«Recovery»
(Aftermath / Universal)
Verdens mest deprimerte rapper.
«Vitsene» og den triste kjendisdissingen høres ut som et symptom på Tourettes syndrom nå.
Eminem vet dette selv.
En låt som «Talkin' 2 Myself» er ingenting om ikke selvransakende, og diagnosen er hard.
Likevel klarer han ikke å slutte.
Bare stampe trassig på stedet hvil.
Rapperen lider helt åpenbart av en depresjon i den absolutte verdensklassen.
Men han evner ikke å gjøre denne bevegende eller en gang interessant for oss lyttere.
Han bare tretter oss ut.
Dr.
Dre er blitt avløst av yngre krefter, men det er talende at bare Rihanna-duetten føles som om den har noe på radio å gjøre.
Eminems fall må sies å være dramatisk.
Kanskje til og med tragisk.
BESTE LÅT:
«Love The Way You Lie»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105710
|
Jason Castro:«Jason Castro»
(Atlantic / Warner)
Hæ?
Enda en Hallelujah-cover?
23-åringen fra Texas innførte «Hallelujah» og dreads i American Idol, og selvsagt er begge deler med her.
Debuten er programmessig Disney-glatt, fullstappet med dydig holde-i-hånden-«rock», ørlite mer liksom-edgy enn man er vant til fra amerikanske idoler, og omtrent på samme trinn som de norske.
Perfekt for feelgoodserier på TV 2 og Adam Sandler-filmer.
Totalen er likevel så smågodtklissen at selv den skamløse note-for-note coveren av Israel Kamakawiwo'oles «Over The Rainbow»-ukulele virker forfriskende.
Sjarmøren satser på at både mor og datter skal like ham, og det gjør han jo rett i.
Men NÅ er det nok «Hallelujah».
BESTE LÅT:
«Let´s Just Fall In Love Again»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.