id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
105711
|
Herbie Hancock:«The Imagine Project»
(ECM / Musikkoperatørene)
Pregløs jazzpop
Det virker kanskje som et spennende prosjekt: jazz- og fusionlegenden Herbie Hancock sammen med internasjonale stjerner fra hele verden, fra Pink til The Chieftains.
Det låter heller ikke så ille, ganske fiffig til tider.
Men du verden så pregløst og kjedelig!
John Lennons «Imagine» er åpningskutt og har gitt navn til prosjektet.
Og kanskje er Indie.
Arie en bedre sanger en Lennon, men alle subtile nyanser forsvinner i denne overproduserte versjonen.
Peter Gabriels «Don't Give Up» og Dylans «The Times They Are a'Changin'» lider samme skjebne.
I samarbeid med maliske Tinariwen er Hancock på sporet av noe spennende, i en groovy nytolkning av Bob Marleys «Exodus».
BESTE LÅT:
«Tamatant Tilay / Exodus»
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
105712
|
SiN:«SiN»
(Eskimo Foe Records / Warner)
Death Cab for Elverum.
Bassistene i norske Jaqueline og britiske Wombats, begge opprinnelig fra Elverum, prøver seg som lavmælte lofi-elektronikere.
Hovedstimulansen kommer åpenbart fra Ben Gibbard-bandene Postal Service og Death Cab For Cutie - i alle fall legger duoen seg i samme myke emopopdyne, der stemning ofte skygger for melodi.
Ikke noe galt i det.
Men selv om både «Moaners» og «Hornparade» har fått riktig mengde solskinn, er det vanskelig å forholde seg til et helt album der produksjonen har flere variasjoner i instrumenter enn melodier.
Østerdølene har tendenser, men mangler noe og noen til å foredle disse til noe mindre monotont.
Sind.
BESTE LÅT:
«Moaners»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105713
|
Miley Cyrus:«Can't Be Tamed»
(Hollywood / Universal)
De vokser opp for fort nå om dagen, vet du.
Når Miley Cyrus nå skal «bli voksen», må det tydeligvis skje faderlig fort og via trykking på alle de mest tradisjonelle knappene.
Toppene er blitt kortere - det er en stund siden vi først hilste på Cyrus' «tredje øye», navlen.
De lange bena hennes er en naturlig ressurs som for lengst er blitt oppdaget og skjøvet frem i lyset.
På omslaget av dette, hennes første liksom «modne» plate, er hun kledd i svart lær, har matchende tånegler og stirrer trassig trutmunnet inn i kamera.
«Skandalene» har begynt å komme også.
Helt som bestilt.
Videoen til tittelkuttet herfra er blitt veid og funnet for sexy for en 17-åring fra Nashville, Tennessee.
Her om dagen illuderte hun et «jentekyss» under en opptreden på «Britain's Got Talent».
«The lady doth protest too much, methinks», som William Shakespeare muligens ville ha sagt dersom han jobbet i TZM.
Vi skal overlate moraliseringen til ungdomspsykologene, det amerikanske bibelbeltet og kommentariatet.
Vi nøyer oss med å fastslå at noe av det fine med Miley, både som Hannah Montana og seg selv, var at hun var så ille blid.
Og beklage det faktum at mye av denne sjarmen, dette genuint gode humøret, går tapt nå som hun er så oppsatt på å vise oss hvor voksen, sexy og liksom aggressivt uavhengig hun er.
De to mest eksplisitte «dette er mitt nye jeg»-sangene, «Liberty Walk» og «Robot», klinger begge hult.
Var det virkelig så fælt, så hemmende og begrensende, å være Disney-konsernets og hele verdens kjæledegge?
Det tror jeg simpelthen ikke noe på.
Autotune-overdosen «Permanent December» og det funksjonelle tittelkuttet er begge bedre dansepop, men mangler også de den smittende powerpopgleden fra de beste kuttene på «Breakout» (2008).
Det er i balladene Miley kommer mest til sin rett.
«Forgiveness And Love» demonstrerer at hun kan gjøre en karriere i moderne country dersom popverdensherredømme-forsøket skulle feile.
«My Heart Beats For Love» og «Two More Lonely People» understreker poenget.
«Ja visst gör det ondt när knoppar brister».
Det må vi respektere.
Men verden er allerede smekkfull av sexy og småsutrete syngedamer.
Mer moro neste gang, takk.
BESTE LÅT:
«Forgiveness And Love»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105716
|
Lissie:«Catching A Tiger»
(Columbia / Sony Music)
Røykfylt, intenst og svevende.
Av og til dukker det opp nye stemmer som utfører pophåndverket sitt så dyktig at de pa sser like godt inn hos de fleste radiokanaler som i stua hjemme hos de argeste kritikerne.
Illinois-jenta Lissie Maurus tilhører definitivt disse.
Med en sløy sleng av både Sheryl Crow og spesielt Stevie Nicks fra sine glansdager i stemmen leker Lissie seg gjennom et imponerende bredt utvalg av låter, fra intense ballader via rene retropop-perler til mer livsbejaende rockere med sol i hippiehåret.
Bill Reynolds (Band Of Horses) og Jaquire King (Kings Of Leon) har også bidratt til å gi Lissie den luften som låtene hennes trenger.
Ingen tvil om at Lissie er noen vi så absolutt vil se i Norge så fort som mulig!
BESTE LÅT:
«When I'm Alone»
| 1
|
105717
|
Alexander Rybak «No Boundaries»
Ingen vet hvor haren hopper.
Eller hvor Alexander Rybak stopper.
For «No Boundaries» holder hva den grenseløse tittelen lover, og vel så det.
Også debuten, «Fairytales», var uten grenser, men denne gangen virker det som om Rybak vil være sjangeroverskridende kun for effektens skyld, ikke for innholdets.
Noen burde altså sette en og annen grense også for Alexander Rybak.
Innledningsvis har han begge føttene i musikal-land, men samtidig i et terreng vi kjenner veldig godt igjen fra debuten.
Men nå blir låtene litt for ofte kopier av den foregående platens fulltreffere, ikke minst «Europe's Skies».
Deretter spretter Rybak videre og forsvinner i euro-disco (!) i «I'm In Love», før vi forvirret kikker oss rundt og oppdager snurten av mannen på full fart inn i ulike båser som gladlynt retro-pop, låvedans, opplesning av barnebrev (!), åttitalls-nostalgi, punk-pop (!!!) à la Blink 182 og østeuropeisk drama-pompøsitet.
Og helt avslutningsvis, etter at Alexander Rybaks prosaiske kjærlighetsfortellinger det siste året er gjennomgått, kommer en aldri så liten vals med Disney-strykere.
Det kanskje mest irriterende ved «No Boundaries» er nok at den består av framifrå enkeltelementer.
Likevel er det vanskelig å oppfatte hvilket publikum Rybak retter seg mot med en sjangermessig villskap som han utviser her.
Kall det gjerne selvsikkerhet, kall det like gjerne forvirring, men klart det er moro å vise frem solide egenskaper i så mange ulike sjangre.
Det er bare ikke alltid like moro å høre på.
BESTE LÅT:
«Why Not Me»
| 0
|
105718
|
Eksplosiv moro
Den er overdreven, latterlig, idiotisk - og kjempeunderholdende:
«The A-Team» er ren knyttnevekos.
Action/Eventyr «THE A-TEAM».
USA.
15 år.
Regi: Joe Carnahan.
Med:
Bradley Cooper, Jessica Biel, Liam Neeson, Sharlto Copley, Quinton «Rampage» Jackson.
I et intervju med filmbladet Empire sier regissør Joe Carnahan:
«Om du ikke liker tanken på en tanks som faller ned fra himmelen og skyter på fly, er ikke denne filmen for deg».
Det er ganske godt oppsummert.
Men hvis tank(s) en virker forlokkende, ville jeg løpt til kinosalen.
«The A-Team» starter bokstavelig talt med et knyttneveslag og kjører kjapt på med kuleregn og den sykeste helikopterjakten sett på lerretet.
Du får bare trukket pusten når du ler.
Heldigvis er det ganske ofte.
De fire militærrømlingene fra TV-serien på 80-tallet er tilbake i stort format - like karikerte og splitter pine gale som den gang.
Handlingen lar vi være å prøve å oppsummere - den har sine svakheter og er lite vesentlig for filmen.
Her er poenget å vise frem hva disse fire figurene kan gjøre sammen.
Og det er ikke lite.
Å se «The A-Team» er som å være på fylla med venner du ikke har sett på lenge:
Dere ler, havner i trøbbel og overser hverandres feil.
Og filmen setter virkelig premisset for fiksjonsfilm på prøve - «the suspension of disbelief» - at du undertrykker skepsisen og kjøper illusjonen pengemaskinen Hollywood prøver å selge deg.
Du må kjøpe «Schindlers liste»-legenden Liam Neeson som den sigarrøykende, tørrvittige laglederen oberst John «Hannibal» Smith - en Egon Olsen på steroider.
Du må også kjøpe den kritikerroste «District 9»-stjernen Sharlto Copley som Murdock - en spinnvill mentalpasient med et magisk pilottalent.
Og det er uten å nevne alle de andre umulige manøverne manuset tar.
Men hvis du lykkes, er belønningen stor.
Da venter to timer bekymringsløs moro.
Og da snakker vi moro som i Mac Gyver-gøy:
Massevis av finurlige, ugjennomførlige planer og ting som eksploderer.
«The A-Team» er en testosteronproppet, overdreven film blottet for logikk og finesse.
Men det hele serveres med akkurat stor nok dose selvironi til at vi tilgir tåpelige bikarakterer, kleine klisjeer og total mangel på dybde.
For, som Hannibal selv så treffende sier det:
«Overkill er undervurdert».
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105719
|
Stilren
DVD:
Drama
«Mad Men - sesong 3».
USA.
Fra 15 år.
Med:
John Hamm, Elisabeth Moss, January Jones.
Mer utviklede historier i denne tredje sesongen av den pornografisk stilrene amerikanske serien.
Don Drapers hemmelighet ligger og vaker i overflaten nå, og det føles generelt som om mer står på spill enn i den litt såpeaktige sesong to: Mannen, representert ved Draper, er gradvis i ferd med å miste sitt absolutte verdensherredømme.
Estetikere bør være obs på at den norske DVD-utgaven er bonusmaterialemessig mangelfull - og dårlig oversatt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105720
|
Mors italienske Elling
Det er en kjennsgjerning at italienske menn blir boende lenge hjemme hos mødrene sine.
Gianni (spilt av regissøren med samme fornavn) har imidlertid dratt strikken langt.
Moren er 93, Gianni nærmer seg de 60.
Han er arbeidsledig, pengelens og kjæresteløs, og tilbringer dagene med å lage mat, virrende rundt i en konstant hvitvinståke.
Gianni får ettergitt leiegjeld mot å ta vare på moren til huseieren i et par dager.
Også tanten hans kommer, etter hvert også moren til legen hans.
Snart har Gianni huset fullt av den type mennesker vi veldig sjelden ser på film:
Gamle damer.
Hva skulle Gianni gjort uten dem?
Han er ikke på vei noen sted, annet enn inn i alderdommen og ned til bunnen i den neste flasken chablis.
«Sommerlunsj i Roma» har, på godt og ondt, «Middelhavsfilmens» letthet.
Den er komfortabel, byr på lite drama og forteller oss at livet er levelig, tross alt, bare maten og vinen er god.
Noe for vinklubben, altså.
Men det er en bagatell av en film.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105721
|
Verdiløse menn
Hva får du om du tar alt det morsomme ut av en «hjertevarm» Judd Apatow-komedie?
Du får «She's Out Of My League», en film laget for å fylle middelmådige menn med falske forhåpninger om at også de kan kapre en «tier», helt uten å anstrenge seg.
En romantisk komedie på «guttas» premisser.
Molly (den konstant smilende Eve) er nemlig ikke bare i en annen liga enn Kirk (den i og for seg sjarmerende «goofy» Baruchel).
Hun er «way out of his league».
Han er en søt dust med fuglebryst og null fremtidsutsikter.
Hun er en lytefri blond åpenbaring med god jobb og personligheten til en engel.
Man tror like lite på dette kjærlighetsforholdet som den himmelfallent vantro Kirk gjør.
Og i likhet med i Apatow-filmene er ikke kvinnehovedrollen et menneske, men en konstruert drømmekvinne med utelukkende fantastiske egenskaper.
Litt som en «sitcom» på Viasat klokken 16.30, dette - med dialog som kunne vært skrevet av et minste felles moromultiplum-computerprogram.
Løgnaktig og teit.
Men ufarlig nok.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105724
|
a-ha - «Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)» (single)
Melankolsk farvel.
Ringen er sluttet når a-ha tar farvel etter 25 år i bransjen på samme måte som de entret den internasjonale poparenaen.
«Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah») har nemlig et klart slektskap til «Take On Me», selv om tempoet er dratt betraktelig ned.
Signaturen er imidlertid ikke til å ta feil av.
Åpningen er synthtung og svevende og er breddfull av klassisk aha-melankoli, mens bassen bærer låten frem med sløy disko-beat under Morten Harkets klokkeklare, lengselsfulle stemme.
Vemodet over den siste høsten i a-has historie forsterkes gjennom atmosfæren i deres aller siste nye låt.
Det virker bare rett og rimelig, og ikke minst verdig, at det er landets kanskje fineste popkomponist noensinne, Paul Waaktaar-Savoy, som har skrevet «Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)» - en svanesang som bare vokser og vokser ved flere gjennomlyttinger.
Singlen kommer i salg den 5. juli og inngår på samleplaten «25» som blir utgitt en gang i høst.
5. juli dukker det for øvrig også opp de luxe-utgaver av guttas to første album, «Hunting High And Low» og «Scoundrel Days».
Vi både gleder og gruer oss til det som ifølge a-ha selv blir trioens aller siste konserter noensinne, de utsolgte salene i Oslo Spektrum den 2., 3. og 4. desember.
| 1
|
105725
|
Liv Marit Wedvik - «Solid Ground»
Stadig bedre.
Men langt igjen.
Ingen skal komme og si at bensinstasjonenes Venus, über-MILF Liv Marit Wedvik, ikke blir bedre med årene.
Det sier ikke nødvendigvis all verden, med tanke på de reddsomme tidlige platene hennes.
Produsent Kyrre Fritzner hjelper til.
Men det må sies at Wedvik fremdeles høres stiv ut, og usikker i sin omgang med det engelske språket.
Når hun går løs på en gammel favoritt som Ian Hunters «All Of The Good Ones Are Taken», er det som å lytte til en livredd turist i en fremmed by.
Christian Ingebrigtsen duetterer i «Better Love Next Time».
Kanskje er det litt for lite country igjen i Liv Marit til at dette vil appellere til kjernemarkedet.
BESTE LÅT:
«Runaway»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105726
|
Tom Petty & The Heartbreakers - «Mojo»
Endeløs bluesjam.
I en periode var det umulig å gå på kino uten at Tom Petty dukket opp på lydsporet.
Ikke så rart; det beste fra feelgoodrockens bestefar er lyden av naivt, men realistisk håp.
Første album med band på åtte år er derimot lyden av naiv og jammende blues.
Klassiske fluktberetninger fra motorveien og lett gjennomskuelig legaliseringsreggae liver opp, men for det meste er albumet kokvasket Muddy Waters.
Innspillingen har muligens vært festlig, frisk og energisk - som lytteopplevelse virker det traust og ufarlig og rettet mot dem som ikke kjøper enkeltlåter, men som alltid har drømt om en seig time med verdens dyreste pubband.
BESTE LÅT:
«The Trip To Pirate's Cove».
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105727
|
Tre Små Kinesere- «Kjærlighet på tunga»
Den gule fare.
Bassisten Baard Slagsvold tok åpenbart med seg den siste skarpe kanten da han forlot Tre Små Kinesere i 2005 (han erstattes av Truls Waagø).
«Comebackalbumet» uten ham føles som en plate laget av barn, for voksne.
Spesielt første halvdel er en beinhard tørn for folk med et anstrengt forhold til kokett trøndernaivisme.
Korharmoniene og arrangementene er velgjorte, som alltid.
Men melodiene og ikke minst de rødmefremkallende sukkersøte tekstene, er sjokkerende barnslige.
Subsidiært prematurt alderdomssløvede.
Rockpile-lignende «Zeppelin og Amazon» og noen Redd Barna-aktige forsøk på «sosialt engasjerte» tekster i andre halvdel, hjelper litt.
Bitte litt.
BESTE LÅT:
«Gode daga»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105729
|
Kvelertak - «Kvelertak»
Kvelertak rocker så heftig at de tar pusten fra deg.
«Hype» er et skjellsord for mange.
Selv synes jeg det er få ting i livet som slår en god hype:
En kort, intens periode hvor alle krefter går ett bestemt bands vei og kulminerer i et massivt gjennombrudd, fulgt av noen uker og måneder hvor de synes uunngåelige og uovervinnelige.
Det er dette som skjer med stavangerbandet Kvelertak nå.
Og det er fett fordi det er fortjent.
De befatter seg med sjangre som ofte nøyer seg med å snakke til egen menighet.
Metal, punk, hardcore - strenge greier.
Men Kvelertak har, sitt mannevonde ytre til tross, en musikalsk estetikk full av ren, klassisk rock 'n' roll som favner like bredt som den sparker hardt og hyler høyt.
«Mjød» er den perfekte innfallsport i så måte, med pianokrydret øspøsintro, heftig riffdrevne vers og allsangvennlige refreng med hyllest til Odin og drikken han skjenket oss - et utmerket singelvalg.
Utrolig nok er det låter på denne debutplaten som rocker enda hardere.
Især «Fossegrim», hvis første minutt er så kompromissløst konfronterende, så infernalsk heftig og så elegant arrogant at man blir helt svimmel av å høre på.
Ingrediensene som går igjen på platen er bredbente punkriff i Stooges-gaten, virtuose heavygitarløp med nikk til Iron Maiden, galopperende metaltromming og heseblesende vokal.
Erlend Hjelviks norrøne besvergelser leveres med lokal dialekt og svart humor, underholdende og overbevisende.
«Kvelertak» vinner ikke bare på den tiltalende obsternasigheten som kjennetegner uredde debutanter; albumet fremstår også som et gjennomtenkt verk signert begavede profesjonelle.
En ting er det vakre omslaget, i kulthelten John Baizleys strek.
Enda viktigere - og avgjørende - er produksjonen, levert av Kurt Ballou, gitarist i det amerikanske punkmetalbandet Converge.
Han gir albumet en krisp og massiv lyd, og løfter det til et nivå som frir til et bredt publikum uten å hore seg til.
Eneste lille innvending mot platen er at det sniker seg inn en viss monotoni mot slutten av andre halvdel.
Avsluttende «Utrydd dei svake» (...«og legg dei i lake») sørger imidlertid for at vikingskipet går ned med flagget høyt hevet.
Tak skal du ha!
BESTE LÅT:
«Fossegrim»
Slippes mandag 21. juni
| 1
|
105730
|
Knausgård holder koken
Med femte bok av «Min kamp» tangerer Karl Ove Knausgård den store generasjonsromanen for dagens førtiåringer.
De som så vidt fikk med seg det svartkledde 1980-tallet.
Mest av alt handler det likevel fremdeles om forfatteren selv, og nesten like mye om vennene hans.
For ikke å nevne damene, da.
En passende tittel på denne anmeldelsen kunne vært «Den unge mannen og kavet».
For når handlingen tar til i 1988, møter vi den 19 år gamle Karl Ove Knausgård på full fart inn i en ny og krevende rolle.
Han er kommet inn på Skrivekunstakademiet i Bergen.
Her treffer han en uensartet flokk medstudenter, og ikke minst lærerne Jon Fosse og Ragnar Hovland.
I rollen som gjestelærer finner vi Øystein Lønn, og senere i boken drysser det med litterære navn fra Knausgårds egen generasjon: Espen Stueland, Tore Renberg, Bjarte Breiteig, Stig Sæterbakken og Geir Gulliksen for bare å nevne noen.
Det første oppholdet på det litterære parnass blir imidlertid vanskelig for Knausgård.
Han får laber respons på skriveforsøkene sine, og har selv store problemer med å forstå storheten i en typisk 1980-tallshelt som dikteren Tor Ulven.
Det som skulle være en åpning til en helt ny verden av litterære og intellektuelle impulser, blir i stedet en frustrerende erfaring.
Han er avgrunnsdypt usikker, og ekstremt inntrykksvâr.
Kort sagt en overspent ung mann full av rastløs energi.
I en tid og et miljø der alt er personlighetsdefinerende - musikksmak, klesdrakt, lesing - er det vanskelig å finne en trygg plattform.
Han henger seg på den eldre broren Yngve og hans miljø, men når brutter'n stikker av med drømmekvinnen Ingvild, sier det seg selv at ting blir kronglete.
Drikkingen tar overhånd, og bokens første del ender med et dramatisk angrep på broren.
I den andre delen møter vi Karl Ove igjen fem år senere.
Han er tilbake i Bergen for å være sivilarbeider i Studentradioen, og han har endelig funnet et miljø der han kommer til sin rett som journalist, som bokanmelder og til slutt som forfatter med debutromanen «Ute av verden».
Han har funnet en ny drømmekvinne i Gunvor, og reiser blant annet etter henne til Reykjavik.
Det ender med brudd, og så en ny forelskelse i Tonje.
De gifter seg, men Karl Ove er utro og ekteskapet lar seg ikke redde.
Igjen søker han tilflukt i det selvdestruktive, et mønster som er særdeles lett å kjenne igjen fra hans egen fars liv.
Kort sagt angst, ruelse og anger, fremstilt på en nærmest selvnytende måte.
Knausgård holder koken på imponerende vis i denne nest siste boken av «Min kamp».
De mange tematiske repetisjonene og de interne referansene kan virke overdrevne, men har en tydelig funksjon når det gjelder å binde handlingen sammen.
Man skal riktignok grave under mange lag av metaironi for å finne noe som minner om ekte humor og humør i denne boken.
Men Knausgård skriver med høy energi og stort engasjement, det er et voldsomt driv over handlingen.
Derfor tviler jeg meg fram til en femmer for femmer'n.
| 1
|
105731
|
Melankolsk farvel
(Warner Music)
Ringen er sluttet når a-ha tar farvel etter 25 år i bransjen på samme måte som de entret den internasjonale pop-arenaen.
"Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah") har nemlig et klart slektskap til "Take On Me", selv om tempoet er dratt betraktelig ned.
Signaturen er imidlertid ikke til å ta feil av.
Åpningen er synth-tung og svevende og er breddfull av klassisk aha-melankoli, mens bassen bærer låta frem med sløy disco-beat under Morten Harkets klokkeklare, lengselsfulle stemme.
Vemodet over den siste høsten i a-has historie forsterkes gjennom atmosfæren i deres aller siste nye låt.
Det virker bare rett og rimelig, og ikke minst verdig, at det er landets kanskje fineste pop-komponist noensinne, Paal Waaktaar-Savoy, som har skrevet "Butterfly, Butterfly" (The Last Hurrah") - en svanesang som bare vokser og vokser ved flere gjennomlyttinger.
Singlen kommer i salg den 5. juli og inngår på samleplaten "25" som blir utgitt en gang i høst.
5. juli dukker det for øvrig også opp deluxe-utgaver av guttas to første album, "Hunting High And Low" og "Scoundrel Days".
Vi både gleder og gruer oss til det som ifølge a-ha selv blir trioens aller siste konserter noensinne, de utsolgte salene i Oslo Spektrum den 2., 3. og 4. desember.
| 1
|
105732
|
Frisk gjenfortelling
Den nye «Karate Kid» lykkes fordi Harald Zwart leverer en frisk, smart og underholdende gjenfortelling av en kjent historie, uten drahjelp fra spesialeffekter.
- Jeg skjønner, du er liksom Yoda, og jeg er en Jediridder, sier unge, utålmodige Dre (Jaden Smith) til gamle, kloke Mr. Han (Jackie Chan) halvveis ute i filmen.
Det er vel det man kaller et metaøyeblikk, hvor Zwart lar personene kommentere sin egen sjanger, og vise hvilke utfordringer regissøren selv har stått overfor.
For dette er en fortelling vi har sett før, og ikke bare i de tre originale «Karate Kid»-filmene.
Det er historien om underdogen som må finne sin indre styrke og sin spesielle oppgave for å overvinne sin indre underlegenhetsfølelse og sine ytre fiender.
Formelen er enkel, men det er vanskelig å skulle fortelle den en gang til uten å henfalle til utslitte klisjeer.
Zwart lykkes fordi han i motsetning til i sine tidligere Hollywood-filmer, lar fortellingen og personene være viktigere enn de tekniske gimmickene og wow-effektene.
Historien om 12-åringen som må flytte med moren sin til Kina fordi bilprodusenten hun jobber for flagger ut, er i seg selv rørende.
Og Jaden Smith har mye av den samme sta sårbarheten som Ralph Macchio hadde i åttitallsfilmene, som gjør at du holder med ham fra første stund.
Omgivelsene i Beijing bidrar til å skape en realistisk ramme rundt eventyret.
Dette er ikke turistbrosjyre-Kina, men et autentisk, levende og sjarmerende gatebilde fra Beijing som gir historien en egen realisme.
Zwart tar seg god tid til å la fortellingen rulle frem.
Til tider er det nesten langsomt, men så blir det desto mer effektfullt de gangene han trykker på knappene og slipper løs de scenene vi har ventet på.
Det var full jubel på alle de rette stedene i kinosalen i New York hvor VG så filmen lørdag kveld.
Og «Karate Kid» er en sånn film hvor det betyr mer enn filmanmeldelsene.
Filmen har premiere på norsk kino 13. august.
| 1
|
105733
|
Dum Dum Boys på Norwegian Wood: EN VILL EN!
Verdens beste norske rockband er gudskjelov tilbake.
Og hyllet samtidig sitt nylig avdøde idol, Gustav Lorentzen i Knutsen & Ludvigsen.
I går var DumDum Boys nok en gang på åstedet for sin berømte comebackkonsert i 2003, den gang etter fem år i total taushet.
Det ble en ren nostalgiseanse hvor det musikalske kom i bakgrunnen for euforien over å se trønderne tilbake der de hører hjemme, på scenen.
Slik var det ikke i går.
Da var de tilbake på velsmurte skinner, på trommis Solas 47-årsdag.
Mellom 2003 og i dag har de dessuten to ferske plater og bestselgere med riff-monstre som mer enn kompletterer den allerede rikholdige DumDum-katalogen.
Rørende var det også at nest siste ekstranummer, før «Boom Boom», var Knutsen & Ludvigsens «Dum og deilig».
Hyllesten til den altfor tidlig døde Gustav Lorentzen virket definitivt ektefølt fra bandet som i sin tid faktisk fikk Lorentzen og makker Øystein Dolmen sammen igjen etter en mangeårig strid.
Men DumDum, ja.
En av de siste års riff-klassikere derfra, «Enhjørning», åpnet hele ballet i går, tett fulgt av «Mitt hjertes trell» og «Element».
En innbitt Prepple limte hånda fast i karsk-koppen, banket seg blå på eget bryst og tok kommando fra første strofe med en helt fantastisk lyd som ikke minst gjenga Kjartans gitardetaljer på en sjelden detaljert måte.
Og bak de to - den like alltid stødige rytmemaskinen Aslak Dørum og bursdagsbarnet Sola.
Publikum responderte ellevilt, og borte var både unotene og nervøsiteten fra starten av klubbturneen tidligere i vår.
Knallversjoner av «Metallic Hvit» og selvfølgelig «Splitter Pine» (verdens beste norske rock-låt, iallfall live...) avsluttet det ordinære settet, før en forholdsvis sjelden «Hei det er meg» fra «Totem» åpnet for ekstranumrene.
Da var publikum nærmest i knestående av ekstase, hvilket burde bety en sjeldent god sommerjobb på norske festivaler for DumDum Boys, dersom Prepple - og resten av gjengen - holder fokus de neste to månedene.
Er du i nærheten, bør du i alle fall ikke gå glipp av dem i den formen de er i nå!
| 1
|
105734
|
Dystopi på svensk
Året er 2023 og Europa er forent gjennom et enormt T-banesystem som tar deg fra Stockholm til Paris og tilbake igjen på null komma svisj.
Men «Metropia» er noe ganske annet enn Europabevegelsens drømmescenario.
Filmen er en urdyster fremtidsvisjon kledd i skittengrått, et «storebror ser deg»-univers befolket av utslitte mennesker i maskineriet.
Vår «helt», Roger, sliter både på jobb og i samlivet.
Han hører merkelige stemmer i hodet når han nærmer seg T-banen, og etter hvert går det opp for ham at han er utsatt for en kjempekonspirasjon: livet hans detaljstyres fra oven, nærmere bestemt av gigantselskapet Trexx.
Da han forfølger drømmedamen, den mystiske Nina han har sett i en sjamporeklame, kommer han på sporet av de skumle bakmennene.
Men kan han egentlig vite om ikke Nina selv er en del av sammensvergelsen?
Historien som fortelles i «Metropia» føles kjent, manuset utfyller ikke tidligere Orwell-inspirerte dystopier vi har sett på film.
Spenningsskruen er også for løst skrudd, litt for ofte vandrer vi på måfå rundt med hovedpersonene.
Det visuelle landskapet og figurene, skapt gjennom cut out teknikk som forener animasjon og foto, fascinerer i langt større grad.
Norske Isak Gjertsens (prisvinnende sjefsanimatør for filmen) storøyde figurer er så kløktig og detaljrikt animert at de føles skremmende ekte.
Form vinner over innhold altså, og hadde man brukt litt mer av de seks årene det tok å lage filmen på å utvikle en bedre historie kunne dette blitt riktig så interessant.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105735
|
Følsomhet og føleri
Et ungt forelsket par må bryne seg på krigførende oppdrag i Afghanistan, autisme og kreft.
Det er herved duket for sterkt føleri.
Den svenske regissøren Lasse Hallström er dreven i Hollywood-gamet og vet hvordan han skal håndtere historier med sterk følelsesmessig appell.
I så måte burde han være en god match for forfatter Nicholas Sparks, som med vibrerende tristesse titt og ofte skriver om heftig lidenskap og mennesker med problemer.
I likhet med andre Sparks-romaner som er filmatisert, bærer også denne historien preg av følelsesfloker.
Hallström er rå til å manipulere med intens bruk av musikk og effektfulle nærbilder.
Med den vakre Amanda Seyfried og hjerteknuser Channing Tatum som det unge, og etter hvert så hardt prøvede paret, treffer åpenbart filmen noen strenger hos publikum.
Seyfried og Tatum har naturlig sjarm, sterk tiltrekningskraft og godt kameratekke.
Det kommer godt med når handlingen bølger fremover i svulstige kast.
Filmen surfer innom elitesoldatens strabasiøse hverdag, en ungjentes svært så politisk korrekte ambisjoner, autisme hos liten og stor og en porsjon kreftsykdom på toppen.
Her skal tilværelsens trøbbel belyses, og det til gagns!
De søtladne klisjeer står nærmest i kø, og regissøren poengterer det jevnlig med et billed- og lydmessig uttrykk som minner om søtladne musikkvideoer.
Til tross for dette; det finnes en del sympatiske trekk ved historien.
Filmen tar unektelig fatt i en kjerne av kjærlighetens kompliserte vesen.
Lidenskap; den brusende forelskelse, dragkamp mellom plikt og følelser er fenomener som et stykke på vei behandles med varhet og innsikt.
Resultatet:
En salig miks av følelser og føleri.
| 0
|
105737
|
Purified In Blood - «Under Black Skies»
Blodig comeback.
Stavangerbandet er tilbake, fire år etter debutalbumet, tre år etter bruddet og to år etter gjenforeningen.
Renselsesprosessen har gjort bandet godt.
De er like sultne, sinte og brutale som sist.
Allerede i de første låtene viser PIB sitt tohodede metalmonster fra sin beste side - anført av vokalistene Hallgeir Skretting Enoksen og Glenn Cato Rasmussen.
Slik fortsetter det hele albumet til ende.
Orgelet på «Death Priest» og «Beneath The Pyre» gir heldigvis litt pusterom før vi igjen blir slitt i stykker av riffene og trampet i hjel av kompet.
Forhåpentlig er ikke verden like mørk og dyster som tekstene til PIB skulle tilsi.
I så fall er det ille ute med oss.
BESTE LÅT:
«Scavengers»
| 1
|
105738
|
Haust - «Powers Of Horror»
Angstskrikersk monotoni.
Store forventninger har blitt stilt til album nummer to fra Haust, som denne gangen drar inn både tekstlige og musikalske elementer fra svartmetallen, uten at det lykkes helt - med unntak av platens klart beste spor midtveis, «The Abyss», der Hausts manglende riffoppfinnsomhet endelig brekkes opp.
Egentlig står Haust denne gangen med det ene beinet midt i en klassisk hardcore-felle; det pøses hyperenergisk på med litt for mange likelydende riff uten pusterom mellom trommeslagene, slik at selve låtstrukturene forsvinner helt i opp-pønka hesebleshet.
Live, helst midt i en moshpit, vil dette fungere utmerket.
Iallfall bedre enn gjennom høyttalerne i stuen.
BESTE SPOR:
«The Abyss»
| 0
|
105739
|
Unni Wilhelmsen - «7»
Uhensiktsmessig innadvendt.
Det var mildt sagt delte meninger om artistens forrige, norskspråklige «Til meg».
Nå er Wilhelmsen tilbake i engelsk språkdrakt, og forbedringen er påtagelig.
Interessante tekster, godt sunget.
Denne gangen er det produksjonen som vil splitte.
Erik Honoré og Jan Bang har gitt platen et lydbilde som skal være «moderne», men som egentlig låter nittitall.
Personlig synes jeg den knitrete, fragmenterte innpakningen gir albumet et ufortjent preg av innadvendt demo.
Et inntrykk som styrkes da albumet avsluttes med en skisse av en sang på norsk og en tolkning av Joni Mitchells «Both Sides Now».
De åtte første låtene hadde fortjent noe varmere, friskere.
BESTE LÅT:
«Lucky»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105740
|
Marte Wulff - «Handler i selvforsvar»
«Går norsk» på album nummer tre.
Kristiansandsjenta Wulff måtte flytte til København for å begynne å skrive på norsk.
Resultatene virker både bokstavelige («Om uheldige omstendigheter») og antydende («Uvær»), og stort sett individuelle.
Wulffs stemme - tonen hennes kan ligne Elvira Nikolaisens - turnerer selv de minst sangbare linjene med eleganse.
Men det krever litt tilvenning, dette her.
Det er arrangementene som imponerer mest.
Wulff har et anselig talent for grasiøse slike.
Instrumentparken innbyr da også til eksperimentering:
Mellotron, strykere, blåsere, theremin (eller er det sag?), plastpiano og - haha - «keytar».
Trolig er det opp til NRK P1 å avgjøre albumets videre skjebne.
BESTE LÅT:
«Versus»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105743
|
Spillanmeldelse:«Super Mario Galaxy 2»
«Super Mario Galaxy 2» er en fantastisk forlengelse av den klassiker-stemplede 2007-forgjengeren.
Det er lett å se for seg en tungt pustende, krokrygget Mario med lua i hånden.
Han har deltatt i over 200 spill siden han debuterte i «Donkey Kong» i 1981.
Over 200!
Nesten syv spill i året i gjennomsnitt!
Ingen andre spillfigurer er i nærheten av samme frenetiske utgivelsesfrekvens.
Men utrolig nok er vi på ingen måte lei av Mario.
Og årsaken til den vedvarende populariteten er enkel:
Nintendo verner om sin ikoniske galleonsfigur ved å plassere ham i glimrende spill.
«Super Mario Galaxy 2», for eksempel.
For alle som fryktet en tynn, forglemmelig suppe kokt på forkastede rester fra det fantastiske «Super Mario Galaxy», kan ta det helt med ro.
«Super Mario Galaxy 2» er velduftende, kreativt utformet ferskvare komponert av kjærlige Nintendo-kokker.
Det er naturlig nok mye som ligner.
Det handler fremdeles om å navigere seg gjennom fantasirike verdener, om å overkomme finurlige feller og om å unnvike - og nedkjempe - hissige fiender.
Men Nintendo har en unik evne til å gå løs på nye «Super Mario»-spill som om det var det første.
Både ved å presentere nye, lekne, engasjerende og morsomme utfordringer for spillerne, og ved å introdusere presise blinkskudd av noen helt nye spillelementer.
Method_Man:
Dette spillet er jeg sikker på blir årets høydare for min del.
Diskuter Super Mario Galaxy 2 her!
Resultatet er at den puzzle- og plattformpregede jakten på de 120 gullstjernene bobler over av frisk skaperglede.
Og det tar ikke lang tid før det deilige suget etter å sanke «bare én stjerne til» kommer krypende.
Dermed etablerer «Super Mario Galaxy 2» seg som en mer enn verdig forlengelse av den fantastiske «Super Mario»-serien.
En hårsbredd fra sekseren.
PS:
I salg fra fredag 11. juni.
| 1
|
105745
|
Supre grønnsaker
Green Day virker mer hjemme på landslagsmatten enn Drillos menn.
De har vært i byen i flere dager allerede, og etter det VG kjenner til tok de smått tilårskomne stadionpunkerne i Green Day en dukkert i Oslofjorden i går.
De skarve 12 gradene i vannet hadde åpenbart forfriskende effekt; i hvert fall var det et topptent band som stilte på scenen.
Ikke kommer de skammelig forsinket, ikke kommer de iført svensk flagg; Green Day er utvilsomt det mest sympatiske stadionbandet som har besøkt landet denne uken.
Samtidig spiller de snutter av «Sweet Child O' Mine» så vel som «Highway To Hell» - muligens for å understreke hvilken liga de selv synes de tilhører nå.
Som sist de var her haler de hauger av fans opp på scenen for å synge med dem.
Planlagt og regissert, selvfølgelig, men uhyre effektivt.
Det er aldri noen tvil om at bandet elsker sine tilhengere, og gir dem valuta for pengene.
Det er en fryd å se artister som virkelig kan stadionjobbing, og Billie Joe Armstrong er en av verdens beste og mest sjarmerende i faget.
Det er jovialt og ufarlig, men det er også hjertevarmt og morsomt.
Og slett ikke uten punch.
Settet er stappet av megaøyeblikk som «Basket Case», «Holiday» og «21 Guns», mens mindre profilert materiale som «She», «Hitchin' A Ride» og «Welcome To Paradise» også rocker hardt, høyt og bredbent.
«Let's go fucking crazy!» sier Armstrong, igjen og igjen.
Og han får viljen sin.
KONSERT:
Green Day STED:
Ullevaal stadion, Oslo PUBLIKUM: ca. 20 000 AKTUELL CD: «21st Century Breakdown» THOMAS TALSETH
| 1
|
105748
|
Tynn
Manusforfatter og hovedrolleinnehaver Thompson er nok en gang tilbake som den ekkelt utseende, men drivende effektive «Nanny McPhee» - en slags Roald Dahlsk Mary Poppins.
Manuset er tynt, selv til barnefilm å være, og filmen føles på et vis bitte liten.
Men noen sjarmerende skuespiller møter vi, først og fremst Gyllenhaal og et par av barna.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105749
|
Seig
Colombiansk variant av «Faust»-pakten hvori en musiker lefler med djevelen i bytte mot fremragende talenter.
Fortalt som en «magisk-realistisk» utgave av «Easy Rider» (1969) til esel, en «road movie» der landskapet gjør en anselig skuespillerjobb.
Underveis møter vi trolldom, overtro og musikkens magi.
Men filmen er såpass seig at den i fremste rekke henvender seg til spesielt interesserte Sør-Amerika entusiaster.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105750
|
Slapstick fra '86
Savner du leggvarmerne dine?
Se hit!
Livene til de fire gutta som på 1980-tallet var håpefulle, gærne tenåringer, har blitt som en kommode:
Skuff på skuff.
Når de midtlivskriserammede, aldri ferdigvokste mennene møtes igjen, er det på grunn av det halvhjertede selvmordsforsøket til en av dem.
For å gi ham en opptur, reiser gjengen tilbake til ski- og partystedet hvor de hadde sine storhetsdager i 1986.
Med seg på lasset har de den enes unge, nerdete nevø, en helt feil representant for en ungdomsgenerasjon de ikke lenger tilhører.
Skistedet er dødt, men:
Det har et boblebasseng som transporterer dem alle tilbake til 1986!
Det er like selvbevisst fjollete som det høres ut.
Håret er voluminøst, leggvarmerne fargerike og det slutter aldri å være morsomt å slå vitser om at de verken hadde internett eller iPod for 24 år siden.
Her skal alle 80-tallets herligheter, helter og nederlag gjennomgås på nytt, og det med den avdanka 80-tallshelten John Cusack i hovedrollen.
John Cusack, som vi ellers som oftest ser i middelmådige romantiske komedier på en bitteliten tv-skjerm i et flysete, er det perfekte symbolet på fordums glansdager.
«Hot Tub Time Machine» blander helsprø toalett- og slapstick-komedier ala «Dum og dummere», med en touch mer raffinert, dialogsentrert mannesamholds-humor som fra Judd Apatow, og ender et ubestemmelig sted mellom.
Det er noe befriende over en film som prøver så lite utover å være grensesprengende goofy, og filmen, som byr på flere kjente komikere, har definitivt sine øyeblikk.
Innsatsen til Clark Duke som nerdenevøen er et høydepunkt.
Du skal imidlertid være temmelig innstilt på spyhumor for at denne filmen skal få deg til å kroke deg i latter i kinosetet, som vel strengt tatt er meningen.
| 0
|
105751
|
Lena:«My Cassette Player»
(Universal)
Vinnersangen.
Pluss tolv låter som ikke er vinnersanger.
Den østeuropeiske dominansen i Eurovision Song Contest det siste tiåret har medført at vi i den vestlige delen av Europa har hatt lett for å legge hele greia bak oss etter å ha lest avisene dagen etter finalen.
Men slik «Fairytale» gjorde det i fjor, vil nok Lena Meyer- Landruts spretne «Satellite» sørge for at sirkuset nå flytter inn på radio og hitlister, og holder seg der gjennom sommeren.
Ting kunne saktens vært verre.
Husk at annenplassen lørdag gikk til Tyrkias redselsfulle «rockelåt».
Men ting kunne saktens også vært bedre - på Lenas lille debutalbum.
Første illevarslende tegn er at låtskriverne (to) og produsentene (fire) som har signert «Satellite» ikke har noe som helst med resten av platen å gjøre.
Det er et dusin andre låter her.
Og de er dusinvare.
Lenas appell ligger i det faktum at hun er en sjarmerende utadvendt «girl next door».
Hun er ganske «vanlig».
Den slags har en tendens til å hjelpe i sangkonkurranser - og en tendens til ikke å hjelpe når et helt album skal lages.
Et av hennes idoler er den britiske «Amy Winehouse light»- sangerinnen Adele, og dermed faller det seg naturlig for Lena å gjøre en coverversjon av forbildets «My Same».
En skikkelig kneippbrødversjon - «kompetent», men samtidig grå og fantasiløs.
Akkurat slik Lena har sett coverlåter gjøres på «Idol» og lignende konsepter gjennom hele sin ungdomstid.
Kate Nash er et annet av Lenas forbilder, noe som gir utslag i en rekke knakende uinteressante puslepoplåter om små, «rare» ting, sunget på Lenas uforlignelige cockney-via-Hannover- aksent.
Men det er ikke bare sorgen:
«Not Following», hentet fra Ellie Gouldings resteskuff, er lett likandes skapop.
«I Like To Bang My Head» er sjarmerende tanketom discofunk, og florlett, søtladen jazzpianopop som «Caterpillar In The Rain» er det jo bare grinete å rakke ned på.
På en Lily Allen-inspirert sang som «I Just Want Your Kiss» blir det dog tydelig at det er stor forskjell på å være et forbilde for vanlige jenter, og å bare være en vanlig jente.
Platens forbrytelse er at den ikke har en eneste låt på nivå med sangen som sørger for at folk bruker pengene sine på den.
BESTE LÅT:
«Satellite»
| 0
|
105752
|
Klein kvinneklubb
Etter 12 år med skarpe replikker og smarte vrier, kulminerer fenomenet «Sex og singelliv» med en langdryg farse av en film.
At regissør Michael Patrick King har klart å putte så lite innhold i en film som varer i to og en halv time, er en bragd i seg selv.
Og la det være sagt:
Denne anmelderen har sansen for «Sex og singleliv», og så sjarmen i forrige film, hvor den evige Carrie-og-Mr.
Big-gåten endelig fikk en forløsning.
Men denne filmen er like svett som Samanthas overgangsalder.
To år er gått siden den første filmen.
Carrie er bekymret for at hun og Big er i ferd med å bli et kjedelig ektepar.
Miranda har problemer på jobb.
Samantha spiser 40 piller om dagen for å holde sexlysten oppe, og Charlotte sliter med å være den perfekte mor.
Farsen krydres med et homsebryllup, en marerittaktig opptreden av Liza Minnelli i tights og en luksusreise til Abu Dhabi.
Selvfølgelig er det litt gøy å se jentene igjen.
Faktisk starter filmen med en fornøyelig sekvens som viser hvordan firkløveret så ut da de først møttes på 80-tallet er komplett med kreppet hår og fomlete fakter.
Men så setter den utfor nedoverbakken.
«Sex and the City 2» vil ha både i pose og sex:
Den vil si noe om homofiles rett til å gifte seg, kvinneundertrykkelse, religion, ekteskapsproblemer, overgangsalderen, hvor hardt det er å være mor og hvor glamorøst og flott det er på venninnetur.
Det fungerer dårlig.
Når du gaper over en tilags hamburger, må det bli mye søl.
Vanligvis er det ikke noe som heter «for mye» når det kommer til «Sex og singleliv».
Og kjolene er lekre, luksusen er kul og noen av overdrivelsene er lattervekkende.
Men ved å parodiere rollefigurer som allerede er karikerte, reduserer filmen dem til flaue vitser - som Samantha til en sexsulten klovn.
Det er ingen god kombinasjon - spesielt ikke i De forente arabiske emirater.
Ironien er at serien, som på overflaten handlet om designersko og hvor man finner neste kjekkas, alltid hadde snert og livsvisdom i bunn.
Mens «Sex and the City 2», som gir seg ut for å ta opp seriøs ekteskaps- og tidsklemmeproblematikk, aldri blir noe annet enn et skinnende, innholdsløst skall.
Men for all del, det kan våre fint å se på det.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105755
|
Speeda svenske
«Cash» står sterkt og virkningsfullt fram som en helt usedvanlig ekte, nerveslitende moderne skandinavisk thriller!
Boken er basert på det svenske forfatterfenomenet Jens Lapidus gjennombruddskrim.
Lapidus har en grundig juridisk og samfunnsfaglig bakgrunn.
Det avspeiles i denne filmen, som han en gjennomført troverdighet i alt fra rollebesetning til spenningsoppbygging - og derfor gjør den meget sebar.
Det handler om «JW», flink og kjapp handelshøyskolestudent, med et par utpregede, kompleksdrevede svakheter:
Han kommer fra en ytterst beskjeden bakgrunn.
Og vil så gjerne, så gjerne leke med de rike og peneste unge menneskene i Stockholm.
Det er et strev!
Slik ramler han inn i storkriminalitet, ikke helt tilfeldig:
Hans helt naturlige grådighet fører ham via et Sverige på økonomisk nedtur inn i en grov kriminalitet, som han er alt for naiv til å beherske.
Det må gå galt...
Som man forstår:
Oppskriften er velkjent, «hardkokt».
Forbildene er lette å finne.
Men så er det dét med så klare sjangerfilmer, da, at hvordan de gjennomføres er ofte viktigere enn selve plottet.
Det er her «Cash» briljerer:
Fra typene i de forskjellige konkurrerende, utenlandske bandene; via beskrivelsen av et økonomisk skrantende Sverige; hvordan en sosial klatrer i en ubarmhjertig sossemiljø knekker kodene; til den menneskelige siden av saken selv for rått kriminelle:
Det sitter rett og slett som et skudd.
Her er ikke en enste superhelt.
Bare troverdige mennesker.
Det er godt gjort, det er krimkvalitet av fint merke!
| 1
|
105756
|
Spillanmeldelse:«Red Dead Redemption»
«Grand Theft Auto» har byttet ut biler med hester og reist 100 år tilbake i tid i westernspillet «Red Dead Redemption».
Jeg er fryktelig glad i western-genren.
Mytene fascinerer meg, de historiske faktaene interesserer meg og barnet i meg husker fremdeles utforskingstrangen denne tidsalderen vekte i meg.
Jeg har møtt enestående westernopplevelser i bøker, på film og på TV.
Men til nå har spillenes verden bare delvis lykkes i å gjenskape en æra som i utgangspunktet burde være et perfekt utgangspunkt for et spill.
Til gjengjeld er det slettes ingen enkel oppgave å treffe meg rett i mellomgulvet:
Det ultimate westernspillet må forholde seg til en nostalgisk erindring mange bærer med seg fra barndommens lek og dagdrømmer.
Det må balansere på en knivsegg mellom etablerte klisjéer og en autentisk skildring av råskapen og lovløsheten som preget den tiden.
Dessuten må det aller helst erkjenne at det var her USA ble født.
At det var her sivilisasjonen erstattet lovløsheten, og at sivilisasjonens blodige røtter kan anes den dag i dag.
For et historisk tilbakeblikk som dette kan si noe om nåtiden og være en kilde til økt innsikt.
Det var tross alt bare 100 år siden.
Som sagt: ingen enkel oppgave å tilfredsstille meg her.
Derfor fyller «Red Dead Redemption» meg med sann glede.
Det er så nære det ultimate westernspillet jeg har lov til å håpe på.
Eller for å si det på en annen måte: endelig har spillmediet fått sitt «Den gode, den onde og den grusomme» - en hjørnestensutgivelse for westerngenren med et overbevisende ekko fra både spaghettiwesterns, «Unforgiven», «Blood Meridian» og «Deadwood».
Jonasar: beste spillet jeg har prøvd, ALT Funker!
Diskuter Red Dead Redemption her!
Se også:
Egen spoiler-tråd for spillet
Du følger tøffingen John Marston i en enorm virtuell verden som byr på en buffet av kjente og kjære westernmiljøer.
Du rir fra kaktuskledd ørken til duvende gressletter, opp stupbratte fjell, gjennom rødlige fjellformasjoner og mellom snødekte furutrær.
En verden som blander alt fra Arizona til Colorado, via California, Texas og Mexico, altså.
Vill natur preger mesteparten av det sømløse arealet, men innimellom finner du små byer, gårder, militære fort, skjulesteder for lovløse gjenger, gruvedrift og overdådige palasser.
Alt er laget med en fantastisk sans for autentiske detaljer - fra den blendende vakre naturen til arkitektur, interiør og hvordan folk kler seg.
Det oser 1911 fra hver eneste pore i dette spillet, og sånn sett er «Red Dead Redemption» et aldri så lite teknisk og grafisk mirakel.
En virtuell verden jeg elsker å tilbringe tid i.
Marston blir presset av myndighetene til å fange eller drepe sine tidligere venner fra den lovløse gjengen han red med.
Du følger hans kamp for å vinne tilbake sin kone og sønn i en historiebasert oppdragsstruktur som er blåkopiert fra «Grand Theft Auto IV».
I det hele tatt er hele dette spillet ekstremt likt «Grand Theft Auto IV».
Så likt at det egentlig kunne ha hett «Grand Theft Auto 0» eller noe, minus «auto», naturligvis (selv om det er et par motoriserte kjøretøy her også).
Du får en voksen, hardkokt og engasjerende historie med et herlig rollegalleri, samtidig som du har mulighet til å gjøre hauger av valgfrie sideoppdrag.
Fra å jakte på ville dyr til å hjelpe fremmede, fange lovløse, rane banker, bryte håndbak, spille Texas Hold'em og Blackjack, ri kappløp, temme ville hester og så videre og så videre.
Mengden av greier du kan gjøre er nesten overveldende.
Og når alt dette valgfrie snadderet i tillegg er langt mer engasjerende enn det var i «Grand Theft Auto IV», er det åpenbart at vi snakker om et spill som befinner seg helt på toppen av denne «sandkasse-action»-genren.
Utrolig nok henger det hele på greip også.
OK, det er ikke «all killer, no filler» - noen av historieoppdragene er helt greie transportetapper (men avslutningen er fantastisk!), og noe av det valgfrie du kan gjøre er relativt kjedelig.
Men det er uunngåelig.
I denne genren er 90 prosent kanonbra langt, langt over snittet.
Det å pøse på med absolutt alt man kan finne av western-klisjéer og blande dette med både dagsaktuell samfunnskritikk, hint til historiske fakta og humor - og samtidig spre alt dette ut over en troverdig spillverden - er en gedigen prestasjon.
Rockstar-paraplyen viser nok en gang en enestående evne til å heve et spill fra det forutsigbare og generiske til å bli bortimot uunnværelig i popkulturell sammenheng.
Jeg tar av meg hatten, bukker og rir lykkelig inn i solnedgangen.
Lanseringstrailer for PS3- og 360-spillet Red Dead Redemption.
| 1
|
105757
|
PINLIG!
Det eneste litt originale med «Prince Of Persia» er at den ikke er i 3D.
Hadde produsent Jerry Bruckheimer hatt litt klasse, kunne dette ha blitt en dugandes søndagsmatinéefilm «for hele familien».
Men Bruckheimer har ikke det, og «Prince Of Persia» er ikke blitt noe slikt.
Nå var ikke grunnmaterialet det mest lovende.
Filmer basert på dataspill har det med å bli like skjematiske som spillene selv.
De to timene føles som lite annet enn et stadig jag etter å «komme videre» til neste «brett», hvor «nye farer og utfordringer» lurer bak hver krik og krok.
Nå må Dastan (den adopterte «prinsen», sjokkerende klønete spilt av en «bola» Jake Gyllenhaal) kjempe mot sverdmenn!
Magisk dolk
Så, kjapt, over til neste «nivå»:
Pass deg for de skumle slangene!
Se opp - ikke fall ned i den fellen i bakken!
Slik fortsetter det, i to stive, monotone timer.
Alt som foregår, foregår ut fra dataspillenes «logikk» og dramaturgi.
Kjernen i vrøvlet er en magisk dolk, fylt av noe sand som kan reversere tiden.
«Gudenes timeglass», visstnok.
Kulissene ser billige ut, og får perserriket til å se ut som en dårlig kopi av Donald Trumps Taj Mahal-kasinohotell i Atlantic City.
Skuespillerne snakker av en eller annen grunn med engelsk aksent.
Manuset er venstrehåndsarbeid fra ende til annen, ribbet for overskudd, inspirasjon, humor.
Gemma Arterton er ukarismatisk og veik, og Kingsley er sminket på en måte som får han til å se ut som den litt anonyme skallede bassisten i et annenrangs emometalband.
Selv målgruppen - 11-12 år gamle gutter - vil glemme denne sjarmfattige suppen så snart neste film i samme gate dukker opp (neste uke, selvsagt).
«Prince Of Persia» vil ikke bli noe varig barne- eller ungdomsminne for noen som helst.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105758
|
«Boys Outside»:(Double Six / Playground)
Trøblete skotte rehabilitert.
Den tidligere Beta Band-vokalisten har hatt noen tøffe år; de greide aldri å kapitalisere på sin massive hype på slutten av nittitallet, og i kjølvannet av det uunngåelige bruddet har Steve Mason slitt med en famlende karriere så vel som et alvorlig mentalt sammenbrudd.
Men «Boys Outside» er en kunstnerisk revansj.
Den sobre, tørre tristessen er intakt i nesten like stor grad som på det underkjente Beta-mesterverket «Hot Shots II» (2001).
Rytmer og lydbilde lefler så vidt med elektronikk, men det er gitarer og Masons hodet-på-skakke-stemme som bærer det hele, med skjøre historier om ting som går i stykker - det være seg parforhold eller psyke.
Modig maskulinitet i kontakt med sine feminine sider.
BESTE LÅT:
«The Letter»
THOMAS TALSETH
| 1
|
105759
|
Nas & Damian Jr. Gong Marley:«Distant Relatives»
Særdeles vellykket samarbeid.
Nas og Damian fikk denne ideen i 2008, og godt er det.
Resultatet er nemlig en fargerik og fengende miks av rap, reggae og afrikanske rytmer - som skapt for den kommende årstid.
Deres felles afrikanske arv og engasjement mot fattigdom er tema, og penger fra salget vil gå til bygging av skoler i Afrika.
Dette er dog ingen pinlig veldedighetsplate.
Et ønske om en bedre verden blir formidlet gjennom Nas' majestetiske flow og Damians upolerte, seige dubrock.
Førstesingel «As We Enter» er en rå låt som raskt konstaterer at de er et drømmelag.
Høytidelige «My Generation» - med det obligatoriske barnekoret - og alvorlige «In His Own Words» er to av mange høydepunkter.
Dette er vilt, vakkert og venstreradikalt.
BESTE LÅT:
«In His Own Words»
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
105762
|
Kelis:«Flesh Tone»
(Interscope / Universal)
Norgesaktuell og på vei ned.
Med uvurderlig Neptunes-støtte i ryggen var Kelis den kuleste R&B-outsideren rundt årtusenskiftet.
Med nervetråder inn i funky hip hop og fresende elektronikk var hun selveste isprinsessen, og alle hennes fire første album har mye distansert, sexy gull.
Siden sist (2006) har hun blitt nyskilt småbarnsmor, og virker nå tantete desperat i sine frierier til dansegulvet.
Borte er R&B, borte er hip hop - nå skal Kelis, som så altfor mange andre, på død og liv gå Lady Gaga og David Guetta i næringen.
Sistnevnte produserer høydepunktet på platen, som for det meste er en kjønns- og gledesløs affære.
Minus for vokalen også; Kelis sang aldri bra før heller, men tøft - nå låter hun fullstendig utslitt.
BESTE LÅT:
«Acapella»
THOMAS TALSETH
| 0
|
105767
|
Spillanmeldelse:«Monster Hunter Tri»
Tålmodighet kommer godt med i rollespillet «Monster Hunter Tri», her er det ikke alltid like klart hvem som er jeger og hvem som er bytte.
Stavefeil til tross, «Monster Hunter Tri» er det tredje nummererte spillet i serien med samme navn.
På vår side av kloden er det stort sett bare spesielt interesserte som har stiftet bekjentskap med serien tidligere, men i Japan er «Monster Hunter» nesten like populært som rå fisk.
Der har da også «Monster Hunter Tri» rukket å bli det mestselgende Wii-spillet som ikke er utviklet av Nintendo selv.
Nå står Europa og USA for tur, spørsmålet er bare om det erkejapanske rollespillet faller i smak også hos vestlige ganer.
Svaret må bli noe så utilfredsstillende som et rungende «jo, kanskje?».
For «Monster Hunter Tri» er et rollespill praktisk talt uten historie, uten mer enn en knøttliten by i énspillerdelen og uten nivåer eller utviklingstrær.
Fokuset rikker seg aldri en tomme fra det «Monster Hunter Tri» kan best, nemlig jakt og jaktutstyr.
Gringorilla:
Har spilt litt sammen med en kompis i dag, og kan fortelle at spillet er veldig bra.
Men det er merkverdig likt de to første spillene, i alle fall gameplay-messig.
Diskuter Monster Hunter Tri her!
Jakten foregår på et stigende antall arena-liknende områder som må lastes inn én etter én.
Det fungerer bedre enn man kunne ha fryktet, og lastetiden er ikke så ille at man ikke vender seg til den.
Tilvenning er forøvrig et stikkord i «Monster Hunter Tri».
Har man ikke spilt spill i serien tidligere, er det mye som både må læres og avlæres.
Å løpe rett bort til monsterne og begynner å dundre løs på en tilfeldig valgt angrepsknapp, er omtrent like lurt som å sprinte bort til en virkelig grizzly-bjørn og forsøke å bokse den i magen.
Her er det kald beregning, presis timing og taktiske evner som teller.
«Monster Hunter Tri» kan med rette beskrives som en taktisk kampsimulator.
De tøffere fiendene må observeres og studeres, kampene må planlegges utifra deres svakheter og dine egne styrker.
For eksempel kan man ikke låse seg til et bestemt mål.
Svinger man sverd, hammer, lanse eller fyrer løs med buepistolen, er det altså en fordel om noe stort og skummelt befinner seg innenfor rekkevidde.
Tilsvarende kan man unngå glefsende kjever med en unnamanøver i rett øyeblikk.
Med tanke på den stadig økende vanskelighetsgraden, kan det være godt å få litt hjelp.
I énspillerdelen kan man få støtte av en tidvis irriterende skapning kalt «Cha-cha», mens man i flerspillerdelen kan slå seg sammen med andre menneskelige jegere over nettet.
Akkurat dette må sies å være en av de virkelige styrkene til «Monster Hunter Tri», for det er ikke hver dag man ser en så solid online-del i et Wii-spill.
Her er det lagt ned mye arbeid, både i forhold til stabilitet og ekstrainnhold.
Får man nok «jaktpoeng» i flerspillerdelen, kan man prøve seg på monstre som er enda tøffere enn de tøffeste som finnes i énspillerdelen.
Dersom man i tillegg plugger inn et USB-tastatur, er det ikke mye som skiller «Monster Hunter Tri» fra et vaskekte MMO.
Onlinespill-følelsen slår også til for fullt i jakten på nytt og bedre utstyr.
Oppgradering, sammenslåing og modifisering av våpen og rustning er nemlig en sentral del av «Monster Hunter Tri».
Ressursene kommer fra felte beist, og de nødvendige kvanta øker eksponensielt utover i spillet.
Selv med muligheten til å skaffe en god porsjon råmateriale fra gården og fiskeriet i landsbyen, bør man ha en sunn dose tålmodighet for å virkelig kunne sette pris på oppgraderingssystemet.
Belønningen er heldigvis deretter, særlig fordi det ferdige utstyret faktisk ser ut som om det er laget av råmaterialet du har brukt.
Slikt er langt fra en selvfølgelighet i moderne rollespill og bidrar mye mer til innlevelsen enn man kanskje skulle ha trodd på forhånd.
For noen vil «Monster Hunter Tri» derfor være et nærmest perfekt rollespill.
De vil la seg fengsle av mengden med fantasifulle, velanimerte og intelligente monstre, pluss det komplekse utstyrssystemet og den knallsterke flerspillerdelen.
For andre blir det dog litt for smalt.
Mangelen på et plott som kan drive spilleren videre, de langdryge kampene og det etterhvert nådesløse vanskelighetsnivået, krever over middels tålmodighet og innsats.
Selv om ikke «Monster Hunter Tri» vil falle i smak hos alle, er det et solid spill og et av de beste rollespillene tilgjengelig på Nintendo Wii.
| 1
|
105768
|
Spillanmeldelse:«Bakugan:
Battle Trainer»
«Bakugan:
Battle Trainer» virker vanedannende, men blir kjedelig etter hvert.
Dette er nummer to i rekken av Bakugan-spill.
Både forgjengeren, Bakugan Battle Brawlers, og dette spillet er basert på en japansk animert tegneserie.
Serien omhandler livene til de såkalt Bakugaene og menneskene som trener dem.
Det finnes også strategispill med figurer og kort.
Veldig likt Pokemon, med andre ord.
Du starter spillet med en Bakugan.
Denne skal du bruke for å slåss mot en annen bakugan.
Hvis du klarer å vinne, får du en bakugan til.
Denne kan du ha med deg i neste kamp, og flere bakugans kan slåss mot hverandre samtidig.
Alt i alt kan du ha opptil tretti bakugans i stallen din.
Så er det bare å velge hvem du vil sende ut i ilden og når.
Selvfølgelig er det en masse trening mellom kampene, der du skal bygge opp ferdigheter.
Treningen foregår ved hjelp av minispill, for eksempel et tetrislignende spill og et der du skal styre en ball for å hente poeng.
Innimellom, når du vinner kamper mot andre bakugans, går du opp i ferdighetsnivå.
Jo høyere nivå du kommer til, jo vanskeligere blir minispillene.
Hele konseptet minner altså mye om Pokemon.
Jeg synes likevel Pokemon har noe mer sjarmerende og særpreget ved seg.
Dette blir litt kaldt, glatt og personlighetsløst.
Spillet virker vanedannende i begynnelsen.
Men når alt bare gjentar seg hele tiden og det ikke virker som om det er noe mål ved det hele, går man fort lei.
| 0
|
105770
|
Spillanmeldelse:«Skate 3»
EA holder seg til det sikre med «Skate 3».
De øker ikke forspranget til konkurrentene, men det er på ingen måte et steg i feil retning.
Siden «Tony Hawk:
Ride» ikke klarte å leve opp til forventningene, ble mye av presset på EA til å levere en kvalitetsoppfølger i «Skate»-serien borte.
EA Black Box har derimot ikke ligget på latsiden av den grunn.
Du har nå tatt brettet ditt og forlatt New San Vanelona til fordel for Port Carverton.
Mens New San Vanelona var preget av en anti-skate holdning, er Port Carverton det helt motsatte.
Her omfavnes skateboard av alle, til og med vaktene, og dette er med på å sette en mer avslappet og vennlig tone enn det vi fikk servert i «Skate 2».
Man blir når kjørt igjennom en mye mer grundig introduksjon til spillet enn tidligere.
Dette blir gjort i form av en skateskole drevet av Jason Lee sitt alter ego, Coach Frank.
Coach Frank vil gjennomgå alt fra grunnleggende til avanserte triks.
Det er veldig godt å få en så solid gjennomgang av teknikken, i motsetning til tidligere hvor du måtte finne ut av mye på egen hånd.
Nytt av året er muligheten til å velge vanskelighetsgrad.
Man kan velge mellom easy, normal, og hardcore.
Easy er ment som et springbrett for de som er helt ferske til serien, mens hardcore øker vanskelighetsgraden betraktelig.
Her vil du trenge flere fraspark for å nå toppfart, utføre triks i lavere høyde og grindene vil føles mindre magnetiske.
Man kan når som helst i spillet forandre mellom de tre vanskelighetsgradene.
Dexter_Morgan:
Må nok ærlig innrømme at grinden på slutten var bare flaks.
Kom litt feil ut på hoppet, men resultatet ble jo ikke så verst.
Diskuter Skate 3 her!
Historien i spillet drives fremover av at du har startet ditt eget brettselskap.
For å signere nye skatere til laget ditt og selge mest mulig brett, må du eksponeres.
Så hvor du før tjente penger og prestisje på å komme i blader og i filmer, selger du nå brett.
Jo fler brett du selger, jo flere utfordringer låses opp.
Selv om historien står meget sentralt i spillet mister det aldri friheten det tilbyr.
Port Carverton er en stor lekegrind hvor du kan skate rundt i flere timer og forsatt finne nye parker, basseng og spoter å skate.
Den beste nyheten «Skate 3» leverer er parkeditoren.
Du har nå muligheten til å designe din egen drømmepark.
Du starter med et tomt lagerbygg og fyller opp med hva du måtte ønske av dropins, rails og quarterpipes.
Utvalget er enormt.
Alle parker man lager kan enkelt deles over internett.
Dersom parken din blir lastet ned vil dette også påvirke salget av brett i historiemodusen.
«Skate 3» er et flott spill, som byr på små nyheter i forhold til forgjengeren.
Men til gjengjeld er de nyhetene som blir presentert veldig gode.
| 1
|
105772
|
Laura Bell Bundy:«Achin' And Shakin'»
(Mercury/Universal)
Kentucky møter Broadway.
Broadwaymusikal- og countrysangerinnen Laura Bell Bundys tredje er delt i to.
«Achin'» er ballade-, rødvin- og whiskydelen.
«Shakin'» er designet for honkytonk'en, Vodka og Red Bull.
Første halvdel er balladeri av den gamle skolen, vakkert dandert i tyll og taft.
Den mer tempopregede el to føles mer som skuespill:
Et ikke helt overbevisende forsøk på å gå Gretchen Wilsons «redneck»-festcountry i næringen.
Bundy har papirene i orden.
Hun kommer fra bourbonstaten Kentucky, og «Laura Bell» er noe à la et optimalt navn for en countryartist å ha.
Men det skorter litt på personlighet foreløpig.
BESTE LÅT:
«Curse The Bed»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105773
|
B.O.B: «The Adventures Of Bobby Ray»
(Atlantic/Warner)
Fortjener all blest han får.
Sent i 2008 ble multitalentet og Atlanta-ungfolen B.O.B trukket frem av musikkjournalister som en av de kommende store, i fjor spilte han på Quart-festivalen og i dag nynner vi på musikken hans.
R&B-sangen «Nothin' On You» og popraplåten «Airplanes» hører du for øyeblikket hyppig på radio.
Sistnevnte hvor rapperen har med seg Eminem og Hayley Williams, er et lite, herlig mesterverk i seg selv.
I skjæringspunktet mellom den såkalte ekte hip hop'en og rock, pop og R&B, via gode melodier og pompøse tekster, har hitmakeren nemlig knekt en kode.
Han lager fengende hip hop med en liflig kommersiell vri, uten å miste grepet om kvaliteten.
BESTE LÅT:
«The Kids»
| 1
|
105774
|
Green Day:«American Idiot: The Original Broadway Cast Recording»
(Reprise/Warner)
Og nå:
«punkmusikal».
De amerikanske stadionpunkerne maler for tiden med veldig bred pensel, så det virker ikke altfor corny at deres comebackalbum fra 2004 nå har blitt en Broadway-musikal, ispedd materiale fra fjorårets mindre populære «21st Century Breakdown».
Slikt må det selvfølgelig bli en slags plate av.
En veldig rar plate, der musikken minner mistenkelig om originalinnspillingene, og vokalen alternerer mellom Billie Joe Armstrongs gamle opptak og musikalensemblets nye tolkninger.
Ofte føles det som en vulgær fattigmannsutgave av kjent stoff; noe spesielt «Holiday» og «Know Your Enemy» får lide under.
Når damene tar mikrofonen får man i det minste en følelse av at det er noe poeng ved denne rimelig poengløse utgivelsen.
BESTE LÅT:
«Letterbomb»
| 0
|
105775
|
Big Ice:«Trunk Of Funk»
(Da Playboy Foundation/Big Ice Productions)
Kult bagasjerom.
Liker du gangstarap, har du sommerens soundtrack klart.
Det er klinkende klart at produsent Andreas Wille Paulsen alias Big Ice er ekspert på området, etter å ha produsert for rapperne på USAs vestkyst i over ti år.
Som på forgjengeren «Stackin Beats» har han med seg et stjernelag av rappere, men her er nordmenn bedre representert enn sist.
Blant andre
El Axel, Vågard, Mats Dawg og Son Of Light.
Dette verket er smidd over nøyaktig samme lest, men er enda mer relevant for norske ører.
«Okay» med Lars Vaular, Joddski & OnklP er et av høydepunktene, tett fulgt av DZ Dioniziz' «A Cold One».
For noen vil dette bli ensformig, for oss andre er det befriende å få smake konsentrat - i en tid hvor rap ofte er utvannet.
BESTE LÅT:
«Okay»
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
105777
|
Familjen: «Mänskligheten»
(Adrian/Tellé/VME)
Rått enmannsorkester.
Familjen - som slett ikke er noen familie, men en svensk mann ved navn Johan T. Karlsson - har flere hits bak seg, og står bak et karakteristisk lystig elektronisk sound.
Debuten «Det snurrer i min skalle» fra 2007 inneholdt hitsingelen ved samme navn, og annetalbumet inneholder de samme underfundige, naive tekstene.
Best svinger førstesingel «När planetärna stännat» og technosvisken «Vems lille hjärta flyger».
Karlsson løfter med dette sitt «one-man-show» til nye nivåer.
Den løsslupne klubbmusikken er som skapt for varme dansegulv og lyse netter.
Dansbar acid house, indiepop og elektronika vevet sammen, med et par melankolske røde tråder innimellom.
Resultatet er en fest.
BESTE LÅT:
«Vems lilla hjärta flyger»
| 1
|
105778
|
The National:«High Violet»
(4AD/Playground)
Emo for voksne.
Få kan vise til en like høy, stigende kvalitetskurve som disse Brooklyn-melankolikerne har hatt siden debuten.
Hver utgivelse er en ny topp, med «High Violet» så høyt oppe at en hærskare av voksen-emoer sporenstreks bør omfavne tristessene, og endelig gi bandet oppmerksomheten de fortjener.
Formelen er fortsatt Matt Berningers Curtis-dystre baryton mot lag på lag med mørke strenger og tangenter, militærstramme rytmer, sporadisk bassklarinett og sart cello.
Det geniale er den opplevd forutsigbare helheten, der hjernebunnklistrende strofer er perfeksjonert til å smyge seg så sakte inn at man ikke merker det før man er gledelig beruset og avhengig.
BESTE LÅT:
«Lemonworld»
| 1
|
105780
|
Band of Horses:«Infinite Arms»
(Columbia/Sony)
Skjeggisene Band Of Horses' sentimentalt storslagne debut «Everything All The Time» er fremdeles et av det forrige tiårets store musikalske øyeblikk.
At alle triksene ble resirkulert på neste album gjorde ingenting.
Fremdeles var Ben Bridwells romklingende og fuzzbadete tenor overbevisende indierock, om enn med sviktende moment.
I forkant av tredjealbumet har sørcarolinerne derfor stoppet i det velkjente veikrysset:
Være et semi-introvert liveband med lojal, men begrenset fanskare - eller styre mot midten av veien, der et større publikum og ikke minst enorme arenaer venter?
Selvsagt har de valgt det siste.
Vi snakker tross alt om et band med låter som er skapt for stadion og hovedscener.
Men avstanden er kort fra storslagen til pompøs.
Og enda kortere fra melankoli til sipping.
I 2010 havner hästpojkarna dessverre på feil side i begge tilfeller.
Fra den treige Coldplay-møter-Neil Young-åpningen, via forsøkene på å tolke My Morning Jacket i «Rock Band»-stil, før de lander som en lett rufsete utgave av Death Cab For Cutie, er dette en lunken og lite minneverdig affære.
Ståpels-øyeblikkene, som tidligere kunne unnskylde det meste, er slipt bort og pusset ned.
Fuzzmarinaden er tørket ut.
Til og med Bridwells himmelske vokal høres ut som om den er falt til jorden.
Resultatet er glissen, ikke-engasjerende countrysoftpop med tendenser til CSNY-harmonier, men fullstendig blottet for kontraster og kanter.
Riktignok er samtlige bandmedlemmer byttet ut nok en gang, men det er vanskelig å fatte at dette er de samme tømmerskjortene som har en av tidenes mest brukte soundtracklåter («Funeral») på CV-en.
Hingsten er byttet bort - tilbake har de fått et øk.
BESTE LÅT:
«Compliments»
TOR MARTIN BØE
Slippes 18. mai
| 0
|
105781
|
Spillanmeldelse:«Flåklypa Grand Prix»
Det er lett å bli skeptisk når selveste «Flåklypa Grand Prix»-universet skal pakkes inn i en liten DS-skjerm.
Det er det ingen grunn til.
«Flåklypa Grand Prix»-spillet for PC er visstnok tidenes mestselgende spill i Norge, med over 300.000 solgte eksemplarer.
De som har spilt PC-spillet, vil trolig kjenne igjen mye i DS-versjonen.
I hovedtrekk har spillmakerne tatt de beste minispillene fra PC-spillet og utviklet dem for DS-formatet.
Alt i alt har det blitt åtte småspill, over førti puslespill, en eventyrdel hvor man kan utforske Flåklypatoppen med Ludvig og Solan, og samle eller vinne bildeler for å bygge Il Tempo Gigante og kjøre det berømte billøpet.
Det er lett å bli skeptisk til det lille DS-formatet når det er Flåklypa-universet som skal vises frem.
Og selvsagt er det ikke mulig å få med de fantastiske detaljene like godt på DS som på film eller en stor PC-skjerm.
Men stemningen er definitivt der.
Figurenes originale stemmer er brukt så langt det lar seg gjøre, og spillet er tro mot Caprinos strek.
Eventyret er morsomt, og det samme er det berømte kappløpet.
Selv synes jeg det mest fengende er alle minispillene, enten det er Solan som skal fange epler eller Ludvig som skal pusle.
Spillet er kjønnsnøytralt, og egner seg trolig best for barn fra 4 år og oppover.
Og da er de voksne inkludert.
Det er nok flere enn undertegnede som setter pris på at Ludvig og Solan lever videre i nye formater.
Se flere anmeldelser av barnespill i dagens VG:
| 1
|
105782
|
Spillanmeldelse:«Modnation Racers»
«Mario Kart»-serien har dominert den mer uhøytidelige enden av bilspillskalaen i årevis.
Nå får endelig Nintendo skikkelig konkurranse.
Har du spilt «Mario Kart» (eller et av de andre mange kart-racingspillene, for den saks skyld), vet du umiddelbart hva som danner grunnstammen i PS3-spillet «Modnation Racers»:
Her handler det ikke om racinglinje, simulering av fysiske lover og denslags.
Det handler knapt om bilkjøring, for den saks skyld.
I steden får du baner pepret med snarveier, hopp, boost-felt, hindere i veibanen og utplassering av våpen du kan bruke mot de andre motstanderne.
Du kan kjøre så feilfritt og pent du bare vil, sannsynligheten for å bli truffet av et våpen like før målstreken er bestandig stor.
Og rent teknisk er det lite å utsette på denne grunnstammen, her kjører «Modnation Racers» side-om-side med de beste spillene i denne genren.
Den enkle, sladde-baserte kjøringen er dessuten tilført muligheten til å trikse i luften og til å presse motstandere ut av veien (i skikkelig «Burnout»-ånd), noe som gir spillet et visst særpreg også, rent spillteknisk.
FoxHimself:
Har spilt fullversjonen noen dager nå - og håper inderlig det er en patch på vei.
Diskuter Modnation Racers her!
Der «Modnation Racers» virkelig skiller seg ut, er derimot i muligheten til å skape sine egne baner, sjåfører og kjøretøy.
Det har blitt kart-racernes svar på «Little Big Planet», et skattekammer for hobbyutviklere det er svært lett å sette seg inn i, uten at det blir for snevert.
For å skape din egen bane, trenger du eksempelvis bare å kjøre rundt på ett av fire store områder.
Veien legges ut bak deg, og i etterkant kan du enten autofullføre banen eller gå inn i den minste detalj og flikke selv.
Det eneste jeg vil sette fingeren på er uhorvelig lange lastetider og et lobbyområde som irriterer mer enn det gleder.
Det er i tillegg vanskelig å si noe om onlinedelen, som er en svært essensiell og omfattende del av helhetsopplevelsen, før spillet er i salg.
Men som skaperverktøy er spillet simpelthen makeløst.
Og når det er et mer enn godkjent kart-racingspill i tillegg, sitter min anbefaling løst.
PS:
I salg fra 19. mai.
En egen versjon kommer også til PSP.
| 1
|
105783
|
Spillanmeldelse:«Lost Planet 2»
Actionspillet «Lost Planet 2» straffer deg der det gjør vondt og belønner deg når du ikke bryr deg.
Nivået på tredjepersons actionspill har de siste årene vært formidabelt.
Bare i fjor flyttet «Uncharted 2:
Among Thieves» og «Batman:
Arkham Asylum» grensene for hva vi kan forvente fra genren.
«Lost Planet 2» konkurrerer ikke direkte med noen av de nevnte titlene, men fokuserer heller på intens skyting og boss-kamper.
I så måte føles det som en interaktiv tidsmaskin tilbake til da supervanskelige japanske skytespill var en større del av spillverdenen.
Og det har også innvirkning på vanskelighetsgraden.
«Lost Planet 2» er nemlig langt ifra noe enkelt spill.
Nå er jeg riktignok en av dem som er kritisk til at spill blir enklere og enklere.
Hva er poenget om utfordringene og mestringsfølelsen uteblir fullstendig?
Men samtidig er mestringsfølelsen en av hjørnesteinene i en god spillopplevelse.
Det å levere utfordringer uten frustrasjon er en vital del av spilldesign, og er den ikke gjort riktig kan det gå virkelig så galt.
Her bommer «Lost Planet 2» på flere punkter, noe som gjør at tålmodigheten slår sprekker.
Ett av punktene der det svikter er et sjekkpunkt- og lagringssystem som er så lite medgjørlig at du sannsynligvis ender opp med å spille lange seksjoner om igjen og om igjen.
Spillet består av seks episoder hvor hver av dem består av flere kapitler.
Hvert kapittel består så igjen av flere oppdrag og i hvert oppdrag har du flere sjekkpunkter som du kan åpne selv.
Hvert oppdrag fungerer også som et slags sjekkpunkt.
Hver gang du dør vil du gjenopplives ved siste sjekkpunkt, men det rare er at det aldri lagres ved sjekkpunktet, så når du går tom for muligheter til å gjenopplives må du faktisk begynne fra starten av kapittelet, noe som kan være ganske langt tilbake.
Som jordbæret på toppen blir det som regel også vanskeligere på slutten av et kapittel, noe som gjør det ekstra festlig å måtte begynne helt fra starten av igjen.
Kombinerer du dét med at spillet kan være nådeløst utfordrende på normal vanskelighetsgrad, så har du en tikkende frustrasjonsbombe som venter på å eksplodere.
En annen grunn til at det er så vanskelig er at det ikke alltid er lett å forstå hva oppgaven du skal løse innebærer.
I kaoset av et overkomplisert og ulogisk kontrollsystem krysset med overveldende mengde informasjon er det lett å gå glipp av vesentlige detaljer om oppgaven.
At skulderknappene brukes til å snu figuren 90 grader og at du må holde start-knappen inne for å helbrede føles klossete.
Men alt er ikke håpløst - «Lost Planet 2» har en interessant mulighet for å samarbeide med tre andre spillere via nettet.
Du har også muligheten for å spille sammen med en kompis i stua di, men dessverre har utvikleren bare spandert på deg en fjerdedel av skjermen.
Resten av halvdelen din brukes til et kart du ikke kan skru av og dermed er skjermen så liten at det er nesten umulig å se fienden og det blir dermed en tilnærmet ubrukelig funksjon.
Et manglende dekningssystem er også med på å gjøre at spillet føles fire år for seint ute.
Kampsituasjonene er ganske intense og ofte tar jeg meg selv i å tenke instinktivt at jeg må søke dekning.
Styrken i spillet er de store boss-kampene, som noen ganger kan minne om de store kjempene i «Shadow of the Colossus».
Det må brukes spesielle teknikker eller skytes på spesifikke områder for å bekjempe dem og krever ofte litt prøving og feiling, noe spillet stort sett gir litt rom for.
Men dessverre er det for få av disse kjempene og for store deler av spillet består av å skyte ned horder med vanlige fiender i relativt små og uinteressante områder.
For et oppdrag kan foregå på et ganske kort og lite område før du er ferdig, noe som resulterer i mye venting på lasting av neste seksjon.
Samtidig snubler spillet gjennom en historie som det tar lang tid å forstå omfanget av og som mangler evne til å holde interessen pirret, og selv da er det nærmest bare en unnskylding for å ha et rammeverk til spillet.
I sentrum av historien er det en tydelig samfunnskommentar med miljøvern og kloning som sentrale elementer, men den klossete måten den fortelles på gjør det håpløst å bry seg.
Det er definitivt spor av et interessant univers i spillet, men mangelen på fortellerevne eller -vilje gjør at det blir som å spise flatbrød når magen knurrer som en ulv i brunst.
«Lost Planet 2» føles flere år for seint ute, og selv om spillet har en fin mulighet for å spille opp til fire spillere i samarbeid via nettet, så finnes det flere spill på markedet som er langt bedre.
Og selv om utvikleren hadde klart å lage et lagringssystem som kunne fungert i enighet med vanskelighetsgraden, så er det fremdeles bare et middelmådig spill i bunnen.
PS:
Spillet lanseres 11. mai på Playstation 3, PC og Xbox 360.
Det er PS3-versjonen som er testet.
| 0
|
105786
|
Hannah på stranda
Den som intet våger, intet vinner?
Næh, i Cyrus-familien er det andre regler som gjelder!
Miley Cyrus' spillefilmdebut utenfor «Hannah Montana»-universet, produsert av mamma Tish, er kjemisk renset for sjansetaking, men har selvsagt blitt en liten hit på kinoene i USA likevel.
Den kjernesunne 17-åringen introduseres riktignok med fett hår, svarte boots og furteleppe, men det skal ikke ta lang tid før filmen befinner seg på trygg grunn, tilpasset det som fortsatt er hennes primære målgruppe:
«Tweens»-jenter i alderen 9 til 14 år.
Ikke én gang i løpet av filmen klarer Miley å utvide registeret hun spiller på i «Hannah Montana».
Hun spiller det «opprørske» skilsmissebarnet Ronnie, som mot sin vilje må flytte fra New York til det idylliske strandparadiset Tybee Island for å gjenfinne tonen med sin far, og kanskje gjenoppdage pianotalentet hun forlot til fordel for rock'n'roll.
Og det skulle vel være mulig å finne drømmeprinsen blant alle de spradende strandvolley-kjekkasene på farens nye hjemsted?
Manusforfatter Nicholas Sparks («Netter i Rodanthe», «The Notebook») går sjelden av veien for å grave dypt ned i den sentimentale godteposen.
Klasseforskjeller, dødelig sykdom og babyskilpadder i fare for å bli spist av vaskebjørner; Alt sammen er bestanddeler i Sparks manipulative verktøykasse - og regissør Robinson gjør lite for å tone ting ned.
Har du sett noen andre Sparks-filmatiseringer vet du nøyaktig hva du får - og du vil antakelig ha det.
Andre uinvidde - som denne anmelder - vil vri seg i stolen etter hvert som klisjeene hopper ut av lerretet.
Sjelden ser man så mange generiske filmkarakterer samlet på et brett, og dessverre klarer ikke filmens unge blikkfang Cyrus og Hemsworth den umulige oppgaven det er å puste liv i sine.
Svulstig, utroverdig og ikke egnet til å inspirere til noe som helst.
Både havet, døden og kjærligheten hadde fortjent bedre.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105787
|
Sjarmløst «snut»-surr
Folk som måtte sveve i villfarelsen at 1980-tallet var filmens gullalder vil ha mye å hente i regissøren Kevin Smiths første rene ludderprodukt.
Smith har alltid vært frustrerende ujevn, men det er først nå han har latt seg redusere til leiesoldat.
Manuset i «Cop Out» er ikke hans eget.
Ikke er det bra heller.
«Cop Out» er ment som en hyllest til 1980-tallets «snut»/«buddy»-filmer - «48 timer» (1982), «Beverly Hills Cop»- og «Lethal Weapon»-serien med flere.
Den har et lydspor bestående av daterte Harold Faltermeyer-aktige synthlåter og «old school»-hiphopklassikere, og er ellers utstyrt med en haug incestuøse filmreferanser, en endeløs rekke vitser om den menneskelige avføringens mysterier og et par-tre uverdige kvinneroller.
Bruce Willis-karakteren er skilt.
Politimenn er alltid skilt i filmer som dette.
Willis har utstråling, men har klokelig valgt å ikke ta filmen alvorlig.
Tracy Morgan, derimot - morsom i TV-serien «30 Rock» - drar grimaser og oppfører seg som en klovn i et barneselskap.
Man får lyst til å fike til ham.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105790
|
Robyn:«Body Talk Pt. 1»
(Konichiwa/EMI)
Miriam Carlsson (29) har en bemerkelsesverdig karriere.
På samme måte som vår Marit Larsen fikk hun prøvd ut popstjernedrømmen i tenårene, og i voksen alder har hun tatt grep om egen skjebne, og gjør musikk kun på egne premisser - så får de som liker det hive seg på om de vil.
Og det vil de.
Gjenoppstandelsen med «Robyn»-albumet fra 2005 etablerte henne som et stilikon, både i look og musikk.
Supersingelen «With Every Heartbeat» (2007) og Röyksopp-samarbeidet av fjoråret har holdt navnet hennes varmt, og «bloggosfæren» har de siste månedene nærmest tatt fyr av forventninger til dette, hennes første album av tre bebudede i år - godt hjulpet av heftig lekkasjevirksomhet, også legal.
Platen har ingen problemer med å leve opp til forventningene.
Robyns miks av klassisk disco, tøff elektronika og pur pop er skarp og smart, proppet med varm humor og preget av et sødmefylt kjærlighetsforhold til den pulserende rytme så vel som til den smektende melodi.
Det åpner beskt og bitchy, før den sensasjonelle «Fembot» tar grep og leder vei inn i en paradetrio av gylden jentepop.
Så langt, så kjent og kjært - men midtveis er det dags for girskifte, og i tospann med M.I.A.-produsenten Diplo leverer Robyn strålende solskinnsreggae med «Dancehall Queen».
Hun stopper ikke der, dog.
Neste låt er selve høydepunktet:
«None Of Dem», produsert av Röyksopp, som tar reggaeflørten hennes inn i et bekmørkt dub-territorium.
Det er dypt og skummelt suggererende - helt fantastisk, rett og slett.
Avslutningen med den tandre strykerballaden «Hang With Me» og godnatt-stemningen i folkevisen « Jag vet en dejlig rosa» gir albumet imponerende spennvidde:
Mange opplevelser i løpet av kun åtte låter, fordelt på en halvtimes tid.
Det blir spennende å se hvordan Robyns tretrinnsrakett-taktikk vil fungere på de neste to platene.
«Body Talk Pt.
1» sørger i hvert fall for at damen er det heteste europeiske popnavnet i 2010 frem til det motsatte er bevist.
BESTE LÅT:
«None Of Dem»
| 1
|
105792
|
Lady Gaga:«The Remix»
(Interscope/Universal)
Mens vi venter på mer.
Her presenteres Gagas mest kjente låter i både en og flere oppdaterte versjoner, av mer eller mindre kjente produsenter og DJs.
Men en av vår tids store entertainere klarer seg minst like godt på egen hånd, da hennes materiale som oftest umiddelbart ter seg som hits.
Passion Pits teknoremiks av «Telephone», den rå, nedstrippede liveversjonen av «Pokerface», Grums intense danceversjon av «Bad Romance» og Stuart Price' pulserende «Paparazzi» er alle gode øyeblikk.
Et greit avbrekk i vente på nytt materiale, men Gagas låter er best i original tapning.
BESTE LÅT:
«Paparazzi (Stuart Price remix)»
| 0
|
105795
|
New Pornographers:«Together»
(Matador/Playground)
Fine biter, men feil helhet.
Det er flere fatale åpenbaringer ved femteutgivelsen til supergruppen fra Vancouver.
Det fremstår som om de har tatt til seg at «Challengers» var et feilskjær.
Samtidig virker det som om de likevel ikke vil helt tilbake til den opprinnelige og gledelige powerpop-formelen.
Dessuten er det mer enn noen gang tydelig at det de gjør best er å skrive fantastiske låter.
Kanadierne er en gave til listefetisjister - her er musikk for flere av hverdagslivets sjatteringer.
Men den største åpenbaringen er at albumet ikke fungerer som album.
Alle bitene er riktige, men helheten feil.
Og når vi tenker oss om - har det ikke egentlig alltid vært sånn med dem?
BESTE LÅT:
«Your Hands (Together)»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105796
|
The Hold Steady:«Heaven Is Whenever»
(Vagrant/Playground)
Stødig kurs, ja - midt i gaten.
Tangentmannen Franz Nicolay, som forlot Brooklyn-rocktradisjonalistene The Hold Steady før dette albumet, har allerede levert den mest presise anmeldelsen av det:
«De har sine ene store idé.
Å synge litterære tekster over svær arenarock, og vi kom så langt som vi kunne med de to forrige platene».
Nettopp.
Nicolays manglende tilstedeværelse har ribbet bandet for de Springsteen-aktige pianofigurene, men ellers er ståa seg lik i Hold Steady-land.
Replacements-rock og hjertet-på-jakkeslaget tekster.
Mye syttitall, noe åttitall, en tilsynelatende endeløs, lammende nostalgisk trettiårskrise.
Bandet er gode til å narre oss til å tro at de er bedre enn de egentlig er.
BESTE LÅT:
«A Slight Discomfort»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105799
|
Keep Of Kalessin:«Reptilian»
(Indie Recordings)
De som var redde for at Keep
Of Kalessin skulle bli mer hverdagslige etter MGP-deltagelsen trenger ikke å engste seg.
På sin femte skive er KOK nemlig minst like brutale som før.
Det tar bare et drøyt minutt før åpningslåten «Dragon Iconography» eksploderer i et inferno av aggressivitet.
Gitarist og låtskriver Arnt Grønbech fremstår som en tilsynelatende utømmelig riffmaskin.
Han formelig spyr dem ut, lik en oljebrønn på bunnen av Mexico-gulfen.
KOKs musikk beskrives gjerne som episk ekstremmetall, og «Reptilian» er et musikalsk landskap fylt av drager, ild og kamp på liv og død.
På «Leaving The Mortal Flesh» kan man sågar høre soldatenes sverdkamp på slagmarken.
Men selv om KOK har tatt vare på ingrediensene som har gjort dem til et av Norges mest respekterte metalband, er «Reptilian» også en veldig variert plate.
Allerede på andresporet «The Awakening» låter de til tider som The Animals' «House Of The Rising Sun».
Og det er kanskje ikke helt hva man forventer?
«The Dragontower» - som sikret bandet tredjeplassen i Melodi Grand Prix - er låten med bredest appell, men det er i det hele tatt flust av vakre gitarharmonier og nydelige akkordprogresjoner her.
Kanskje aller best eksemplifisert på «balladen» «Dark As A Moonless Night».
På den over 14 minutter lange avslutningslåten «Reptilian Majesty» leverer Grønbech en countryinspirert gitarsolo som Hellbillies ville vært stolte av.
«Reptilian» er et solid stykke håndverk.
Og majestetisk på mer enn én måte.
BESTE LÅT:
«The Awakening»
| 1
|
105801
|
Alexander Rybak (f. Opptur):«Fela igjen»
Sikkert artig for dem som var til stede.
Det er for så vidt bra at Rybak ikke er selvhøytidelig.
Men det er jo ikke nødvendig å fremstå som en gjøk av den grunn.
Her gjør han noe av det verste man kan påføre seg selv som artist:
Den «selvironiske raplåten» - med heftig fadderittan-felespill.
Med seg har Rybak noen gamle kompiser som rapper hvert sitt vers, og poenget er angivelig å ironisere over Grand Prix-heltens «problemer» med damer og penger.
Det er som å høre på en fremmed gjeng med dritings barndomsvenner som roper og skriker og holder på å le seg i hjel av sin egen fortreffelighet, uten at en god punchline noensinne dukker opp.
Rybak er til vanlig en veldig festlig fyr; hva skjedde?
Dette er ikke hans «ordentlige» nye singel; den heter «Oah» og slippes 12. mai.
Dersom målet var å senke forventningene, må «Fela igjen» sies å være vellykket.
Men «Oah» må nesten overgå «Fairytale» for å få oss til å glemme denne umorsomme morsomheten.
| 0
|
105802
|
Uutgrunnelig
Gjennom et hverdagsgrått filter fortelles historien om desillusjonerte Raquel, hushjelp hos en chilensk familie fra øvre middelklasse.
Etter år med slit innser de at hun trenger avlastning, men Raquel insisterer på det motsatte og motarbeider sine nye kollegaer så til de grader at de gir opp én etter én.
Portretter av «hverdagsmennesker» fra lavere sosiale sjikt resulterer ofte i velmente skillingsviser på film, men så er ikke tilfelle med «La Nana».
Filmen utfordrer med en hovedperson det til tider er umulig å fremkalle noen sympati for, og vi blir ikke direkte presentert for noen grunn til at hun har endt opp slik.
Tvert i mot, hun blir behandlet med respekt og som en del av familien.
Langsomt utvides bildet, men filmens fremste styrke er at den nekter å gi svar på alle gåtene.
En uutgrunnelig og original karakterstudie.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105805
|
Spøkelse og spenning
Seks korte historier om Laban, verdens snilleste spøkelse.
Basert på fortellingene til Inger og Lasse Sandberg, og under oppsyn av den legendariske svenske mesteren Per «Dunderklumpen» Åhlin - Hans «Hasse» Alfredson og Tage Danielssons foretrukne samarbeidspartner når det kom til animasjon.
«Laban»-filmene springer ut av en svensk tradisjon som rett nok er lettere pedagogisk, men mest av alt litt hippieaktig absurd og småanarkistisk.
Se dronningen bli så mett at hun må rape!
Hvorfor er det dumt å ha ketchup i deigen når man skal bake kake?
Visste du at spindelvevgrateng blir regnet som en delikatesse i visse miljøer?
Hva skjer når et spøkelse ikke klarer å skremme noen?
Den beste og skumleste historien er «Overnattingen».
Det hele er over på tre kvarter, og man kan kanskje spørre seg om hvorfor man bør ta med seg poden eller podinnen på kino for å se dette, fremfor å sette på en DVD eller Barne-TV på NRK.
For å gjøre avkommet kjent med kinosalens mørke magi, kanskje.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105806
|
Armert moro
Robert Downey Jr. åpnet opp superheltgenren med selvironi, arroganse og sleazy humor i «Iron Man».
Oppfølgeren leverer mer av alt, og overbeviser oss om at han er kommet for å bli.
«Iron Man» er blitt en superstjerne etter avsløringen av hans identitet i den første filmen - og hans selskap Stark Industries' ekspansjonslyst synes umettelig.
Målet hans - å privatisere verdensfreden - er kanskje en god idé i disse finanskrisetider, men det amerikanske forsvaret er av en annen oppfatning.
De prøver å tvinge ham til å overdra de militærindustrielle superhemmelighetene til dem, men Tony Stark frykter de vil havne i feil hender.
Et helt annet sted lurer skurken, den vodkagale russeren Ivan Vanko - mer enn klar for å hevne sin avdøde far - og avsløre Iron Mans svake sider.
Fiender på alle kanter altså, men «Iron Man» har også indre demoner å stri med, superheltens playboytilværelse har nemlig resultert i et solid alkoholproblem.
Den første filmens overraskende suksess har åpnet for større navn i birollene denne gang.
Men selv om Mickey Rourke fyller sin tatoverte superskurk med overbevisende galskap, og Scarlett Johansson gir filmen fine doser gåtefull sensualitet, er dette først og fremst Robert Downey Jrs film.
Mannen bak spakene, Jon Favreau, er en skuespiller-regissør snarere enn en som er forelsket i spesialeffekter og har gitt Downey enda større rom enn i den første til å forme sin Iron Man.
Og hvem er vel bedre skikket enn nettopp Downey Jr. til å spille arrogant og veltalen levemann tilsjasket av forfriskninger?
Det har resultert i en mer snakkesalig superheltfilm enn hva vi er blitt vant til - med mindre plass til endeløse shootouts og smell skreddersydd for gutterommene.
Altså, Iron Man 2 er på ingen måte noe kammerdrama - men selv når storbyer går i grus finner Favreau plass til så vel James Joyce som «Freak Brothers»-referanser.
Iron Man 2 har overhodet ingen sjelegranskende mål a la The Dark Knight - og styrer unna «Transformers'» høyteknologiske effektbombardement, men vinner i stedet på forfriskende komiske elementer, sårt tiltrengt i sjangeren.
En film som ikke utgir seg for å være noe annet enn den er:
Lattervekkende, armert popcornunderholdning!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105810
|
Willie Nelson:«Country Music»
(Rounder / Universal)
Dersom tittelen er uklar er det et bilde av en låve på omslaget.
Ingen skal beskylde Willie for å slakke ned på utgivelsestempoet.
Men det kan gå lang tid mellom de virkelige essensielle albumene hans.
Det forrige var magnifike «You Don't Know Me: The Songs Of Cindy Walker» fra 2006.
Nelson kan samarbeide med hvem som helst, når som helst.
Nå har T-Bone Burnett plassert ham i et akustisk tradcountrymiljø.
«Autentisk», for dem som måtte være opptatte av slikt.
Burnetts metoder tillater ikke dumheter eller dårlig smak.
Problemet er at de heller ikke tillater overraskelser eller kreative uhell.
«Country Music» er fin, og litt overflødig.
BESTE LÅT:
«Ocean Of Diamonds»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105811
|
Hole:«Nobody's Daughter»
(Mercury / Universal) Kiste.
Spiker.
Pang!
8. og 12. april 1994 vil stå igjen som de viktigste datoene i Courtney Loves liv.
Henholdsvis da Kurt Cobain ble funnet død og da bandet hennes ga ut grungepopklassikeren «Live Through This».
På den tredje platen hennes siden da fortsetter nedoverkurven for denne tragedien av en hollywoodfrue.
«Nobody's Daughter» har en rekke gode melodiske tilløp, men alt ødelegges av stilmiksen - et krasj mellom utdatert «riot grrrl»-posering og desperat radiotilpasset Pink-aktig ræl signert Linda Perry.
Ting tilspisser seg med Loves vokal, som er helt ute og kjøre; hun høres ut som en halvt ihjelknarket heks.
Trist fortid; håpløs fremtid.
BESTE LÅT:
«Pacific Coast Highway»
| 0
|
105812
|
Gogol Bordello:«Trans-Continental Hustle»
(American / Sony) Håpløs storselskapdebut.
Newyorkerne Gogol Bordello har vært en vanvittig, fantastisk utagerende fest å følge.
Misjonen; sigøynerpunk til Vesten, har etter fire album fått dem til å signere seg oppover i systemet.
Interessant nok på Rick Rubins label.
For ettersom skjeggefars produsentskills baserer seg på hysjing og rydding, er «Trans-Continental Hustle» dessverre tidvis like spenstig som navnebrødrene Gipsy Kings, andre ganger bare som en litt outrert versjon av Eurovision-finalen.
Uansett er alt det uforutsigbare og morsomme borte.
Rubin har hardluket og giftsprøytet og skapt BI-versjonen av stilen deres.
Se heller dokumentaren «Non Stop» en gang til.
BESTE LÅT:
«Immigraniada»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105813
|
Avi Buffalo: «Avi Buffalo»
(Sub Pop / Tuba)
Alle de riktige bitene fra Neil Young, Mercury Rev og Band Of Horses.
Skremmende dype refleksjoner fra ungdommer som må vise bevis for å kjøpe lettøl.
Denne Long Beach-baserte kompisgjengen, anført av låtskriver Avigdor Zahner-Isenberg, blander tenåringsangst og tillært voksenvidd til tidenes beste debutalbum for vindskeiv fasettvokal.
Lite nyskapende, ja visst, men med slike vare og glitrende låter skal man se godt gjennom fingrene.
Tenårene bobler noen ganger vel over i tekster og låttitler, men til og med den metaforisk finurlige «Summer Cum», fremstår som alt annet enn pubertal når den presenteres i en perfekt psykedelisk melodispiral.
BESTE LÅT:
«Remember Last Time»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105818
|
Spillanmeldelse:«2010 FIFA World Cup»
Start sommerens fotballfest på forhånd med «2010 FIFA World Cup South Africa».
«2010 FIFA World Cup» bygger på det bunnsolide fundamentet som «FIFA 10» la i fjor høst.
Spillet revolusjonerer kanskje ikke genren, men inneholder små forbedringer på nesten alle punkter.
Man har muligheten til å spille med alle 199 lagene som deltok i kvalifiseringen til sommerens fotball-VM.
Alle 10 stadioner som vil bli brukt under mesterskapet er gjenskapt i detalj, samt flere nasjonale arenaer som for eksempel Wembley.
«2010 FIFA World Cup» tilbyr de modusene man kan forvente seg av et slik spill.
Man kan hoppe rett inn i sluttspillet eller spille fra starten av kvalifiseringen med det laget man måtte ønske.
«Captain your country»-modusen, sist sett i «Euro 2008», gjør også et flott comback.
Her kan man sammen med tre kamerater eller alene lage sin egen spiller og spille seg opp fra B-landslaget til første-elleveren.
Muligheten til å importere sin «Be a pro»-figur fra «FIFA 10» er et stort pluss i margen, og jeg håper muligheten for offlineflerspiller blir videreført til «Be a pro» i «FIFA 11».
Man kan også spille forskjellige utfordringer i modusen «historien om kvalifiseringen».
Her er virkelige hendelser fra kvalifiseringen gjengitt, og man må oppnå forskjellige mål som blir belønnet med poeng til å låse opp nye utfordringer.
For eksempel kan man spille som Irland i kampen mot Frankrike i den siste kvalifiseringsrunden.
Man tar da over rett etter at Frankrike scoret det kontroversielle og meget omtalte målet som sendte dem til Sør-Afrika.
Oppgaven din blir å prøve å snu resultatet din vei.
Mange av disse utfordringene er vanskelige, og er fine å sette seg ned med når man trenger en avveksling fra vanlige kamper.
Under mesterskapet vil EA legge ut nye utfordringer fra kamper som har blitt spilt i gruppe- og sluttspillet i Sør-Afrika.
ProfetWenger:
Demoen var ekstremt bra, mye forbedringer, både på grafikk og alt.
Diskuter 2010 FIFA World Cup her!
På gressmatten flyter spillet bedre enn i «FIFA 10» - både når det gjelder ballfølelse og kroppsbeherskelse og når det gjelder den kunstige intelligensen til med- og motspillere.
Nivået på forsvaret og keeperne har dessuten fått et kraftig løft, og man er ikke lenger like sårbar for gjennombruddspasninger som tidligere.
Keeperne er nå mye mer oppmerksomme på hva som skjer lengre opp på banen, og det er ikke automatisk mål om man kommer igjennom alene med keeper.
Klassekeepere vil dra frem benparader og enhåndsredninger fra repertoaret når det trengs.
Hvor man i «FIFA 10» alltid kunne stole på å lobbe over en utrusende keeper, må man nå være mye mer konsentrert for å finte vekk sisteskansen her.
Dette merker man også når man kommer til det nye straffesparksystemet.
Etter at en keeper kaster seg til siden vil han justere armer og ben for å prøve å blokkere skudd som kommer mot ham.
Det nye straffesparksystemet gjør i det hele tatt mye med graden av tilfeldighet vi kjenner fra «FIFA 10», det er nå mange flere variabler man må fokusere på for å sette ballen i nettet.
Man har en fatningsmåler for spilleren som skal ta straffer.
Hvor nærme midten man treffer på denne måleren bestemmer hvor godt spilleren treffer ballen.
Jo bedre straffeegenskaper spilleren din har, jo bedre feilmargin har du.
Det nye straffesystemet er utrolig mye bedre enn det jeg har sett tidligere i fotballspill, og gir en økt vanskelighetsgrad og realisme i straffesparksituasjoner.
Ikke minst når kamper må avgjøres fra krittmerket.
Det er virkelig nervepirrende til tider.
Det tilbys en flott og omfattende opplæringsdel som forklarer alle aspektene med det nye straffesystemet.
Staffesparkmodusen er så underholdende at jeg ofte har valgt å gå rett til den når jeg spiller med venner.
EA har også klart å fange intensiteten og følelsene som omgir en turnering av denne størrelsen.
Før kampene vil nasjonalsangen til lagene bli spilt, mens under kampene vil man bli presentert med bilder av feirende eller nedslåtte fans som er iført klær og maling i nasjonens farger.
Mange av de største managerprofilene er også animert.
De deltar ikke veldig aktivt, men det er kult å se en litt for tjukk Maradona stå på sidelinjen og gruble.
Alle disse små tingene er med på å øke atmosfæren rundt kampene og selve turneringen.
Alt i alt er «2010 FIFA World Cup» et strålende fotballspill som byr på små forbedringer på nesten alle punkter i forhold til «FIFA 10», og de nye keeperanimasjonene og straffesparksystemet er fenomenale nyvinninger.
Når det i tillegg klarer å fange fotballfølelsen og atmosfæren rundt et så stort arrangement kan jeg ikke annet enn å gi full score.
PS:
Onlinedelen er ikke testet grunnet fravær av spillere online under testing.
Men det tilbys mange moduser som ser ut til å være veldig fyldige.
Spillet er i salg fra torsdag 29. april.
Testet på PS3 og Xbox 360, men kommer også i egne versjoner til Wii, PSP og iPhone.
| 1
|
105819
|
Mangefasettert
«Hvorfor må barn ha papirer for å få lov til å være med foreldrene sine», spør den lille flyktningjenta Azy i denne prisvinneren fra Østerrike.
Eksiliranske Riahi gir ingen svar, men leverer en human og mangefasettert filmfortelling om et knippe iranske flyktninger i transitt i Tyrkia og viser oss hvilket tilfeldig og brutalt spill jakten på lykke kan være.
Tematikken er nært knyttet til regissørens egen historie, men han styrer unna sentimentaliteten - og åpner i stedet alvoret opp med små lommer av humor.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105820
|
Kåt kalkun
Ironigenerasjonen har blitt voksen, Aune Sand har blitt en parodi på seg selv - og du har kanskje spilt i stykker VHS-kopien av «Dis» i lystig lag?
Fortvil ikke:
Denne uken serveres en ny, vaskeekte norsk filmkalkun med vorspielpotensial!
Etter flere år med rot og pengekrangel er filmen basert på Knut Møller Liens bok ved samme navn her.
Forfatteren selv har tatt regien.
En fullstendig ubehjelpelig fortelling om penge- og vanlig kåtskap fra Oslos mannlige eskorteunderverden (!).
Den er stappfull av sitatvennlig dialog levert av svensker som snakker «norsk», nordmenn som snakker «svensk», og en massivt tilstedeværende fortellerstemme:
«Han hadde nådd sitt mål, men han var ikke en lykkelig mann.
Etter beste evne holdt han masken og fortrengte lidelsene han hadde.»
Alt er ment i dypeste alvor.
Man bruker noen minutter i sofakroken på å prøve å orientere seg, men ganske snart kommer kalkuneimen sivende og komikvelden kan starte.
Definitivt severdig, om enn på et annet grunnlag enn hva filmskaperne hadde tenkt seg.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105821
|
Ekteskapsaction
Et ektepar med små barn, og tidsklemme som følgesvenn, får fart på samlivet gjennom en rekke heseblesende hendelser av lyssky karakter.
Ekteparet Foster (Fey og Carrel) haster seg gjennom livet, men gjør et iherdig forsøk på å bryte ut av det hverdagslige mønsteret.
Det fører til en halsbrekkende flukt fra skurker og korrupte politifolk.
Flukten går over alle støvleskaft.
Et forsonende trekk er enkelte herlige selvironiske betraktninger av godt humormerke.
| 0
|
105823
|
Kraftforkynnelse
Bare noen uker etter at «The Road» nådde norske kinoer er vi tilbake i et grått og øde «postapokalyptisk» landskap.
Det har vært en krig, eller en dommens dag, og en nå nesten Morgan Freemansk gråsprengt Denzel Washington er på vei vestover over det nordamerikanske kontinentet.
I hælene har han en sedvanlig slesk og psykopatisk Gary Oldman.
I ryggsekken har han en førstegenerasjons iPod og en ekstremt viktig bok.
«Min kamp 5» da, eller?
Nei, du.
En Bibel, selvsagt, i den innflytelsesrike Kong James-oversettelsen, den siste i sitt slag på jordens overflate.
Og, mener denne filmen, menneskehetens eneste håp.
Formmessig er «The Book Of Eli» en «gåtefull hevner»-western av «Shane» (1953) og Clint Eastwoods «The Man With No Name»-skolen.
Selv Oldmans skurk heter «Carnegie», trolig etter industrialisten og «robberbaronen» Andrew Carnegie.
Washington er «Jesus med machete», du vet - mannen som må ty til vold, masse vold, i det godes tjeneste.
Manuset her er ren propaganda for religiøsiteten som «siviliserende kraft», men regissørene og produsent Joel Silver vil ha i både pose og sekk.
«The Book Of Eli» prater moral («vi pleide å kaste bort ting menn dreper hverandre for nå»), samtidig som den gjerne vil vise oss hvordan det ser ut når en pil penetrerer skrittet til en slemming.
Den første timen fungerer riktig fint som hardhudet action.
Det er når korstoget begynner, og den komisk pompøse forkynnelsen for alvor setter inn, at filmen blir langdryg.
Den flinke komediennen Mila Kunis er feil for rollen sin, og den avsluttende «vrien» er like overflødig som den er tøysete.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105824
|
Kampen etter krigen
Tett portrett av en familie som får Afghanistan-krigen rett hjem til Michigan.
De to brødrene vokste opp med en streng militærfar, men valgte ulikt her i livet:
Mens Tommy nettopp har kommet ut av fengsel, er broren Sam på vei til Afghanistan.
Han etterlater seg kone og to små barn i den trygge forstaden i Michigan.
Jeg skal ikke avsløre for mange detaljer fra handlingen i «Brothers», men når tragedien inntreffer, får Tommy for første gang muligheten til å være tilstede for familien.
I «Brothers» kommer vi tett på historien om en familie som må kjempe sin helt egen, private krig.
Elementer av krigsfilm og familiedrama er fint kombinert, og filmen introduserer oss for et overbevisende rollegalleri.
Spesielt imponerer de to barneskuespillerne, som i rollene som Sams døtre må gå gjennom et bredt spekter av vonde følelser.
Det er sjelden vi ser barn gråte med slik overbevisning på film - det er i grunnen ganske vondt å se.
Det er ikke spart på verken brutaliteten eller følelsene i denne filmen, men det overdramatiseres ikke.
Det trenger ikke en såpass sterk historie.
| 1
|
105825
|
LCD Soundsystem:«This Is Happening»
(DFA/EMI)
Hederlig svanesang.
James Murphy har annonsert at denne tredje LCD-platen blir den siste.
Det tyder på at han skjønner at han nå har tatt ut potensialet i sitt «new wave via New York i ny tid»-konsept.
Den voksne musikknerden vet at hipstertoget han styrte på debutplaten (2005) har nådd sin endestasjon, og at skjønnheten på «Sound Of Silver» (2007) ikke kan overgås.
Men det er nydelige øyeblikk av skarpt skrevet og tøft produsert musikk her.
Pastisjen over Bowies «Heroes» («All I Want»), Joy Division-tunge «Somebody's Calling Me», Kraftwerk-lette «I Can Change», rølpete «Drunk Girls», dansegulvdreperne «Home» og «One Touch» - topp stoff.
På de øvrige låtene høres Murphy ganske sur ut, spesielt på «bransjen».
Men selv da er han morsom.
BESTE LÅT:
«Somebody's Calling Me»
| 1
|
105826
|
Anna Bergendahl:«Yours Sincerely»
(Lionheart/Universal)
Kommer til å bli glemt av hundretusener.
Svenske Bergendahl er om ikke annet nokså tidstypisk.
Først med i «Idol» (hun vant ikke, buuu!).
Så i «Melodifestivalen» (hun vant, hurra!).
Nå har hun gått og gjort det alle musikkonkurransevinnere gjør:
Laget et komplett pregløst album som kommer til å selge på nyhetens interesse i hjemlandet, og ellers bli glemt av alle som hører det.
Eurovisonbidraget, «This Is My Life», er tretten-på-dusinet balladeri.
«Beautiful» høres ut som en refusert temalåt fra en Disney-film.
«Rolling Dice» og «Got My Heart In Your Pocket» tar «Duffy-trikset» - et par år for sent.
OK, så er stemmen «guttural» til å tilhøre en 18 år gammel blondine.
Det er også alt.
BESTE LÅT:
«You Make Me Happy»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105827
|
Paul Weller:«Wake Up The Nation»
(Island/Universal)
Rockinteresserte av den gamle og halvgamle skolen kjenner Weller godt.
Han er den typen du føler et kompisforhold til gjennom utallige spaltemeter i britisk presse siden han slo gjennom som den beleste og velkledde fløyen av punk med The Jam i 1977.
Siden den gang har han vært gjennom et hav av artistiske opp- og nedturer, med The Style Council på åttitallet og som soloartist siden tidlig nittitall.
Og det er enda en fjær i Øyefestivalens bookinghatt at de har hyret inn Weller nå, når han tydelig er inne i en ny storhetstid - hans fjerde eller femte, alt etter hvordan du regner på det.
Forgjengeren «22 Dreams» var en nydelig tilbakekomst, men det er ikke umulig at dette, hans 11. soloalbum, med tiden vil vise seg å stå igjen som det beste.Selv for en mann som startet med punk og fortsatte med - blant annet - soul, jazzpop, folkrock, psykedelia og boogie, er «Wake Up The Nation» åndedrettsutfordrende eklektisk.
Men der han tidlig i solokarrieren lente seg tungt på sine gamle helters bragder, høres han nå mest ut som en stilretning i seg selv.
Han lager fortsatt platesamlerrock med tydelige nikk; det er for eksempel ikke vanskelig å høre The Beatles' «Ticket To Ride» i «Find The Torch, Burn The Plans», og riffingen i «Trees» er som ristet ut av Pete Townshends sveivende høyrehånd.
Men det febrile tempoet, det komprimerte lydbildet, tenningen i hans harde stemme og de vitale innspillene fra de mange medvirkende musikere danner en formidabelt frisk helhet som i sum ikke ligner på så mye annet, alle referansene til tross.
Selvfølgelig er tittelen klam, og med formaninger om at man må holde seg unna «the Facebook» er Weller farlig nær parodien på sint gammel mann som skal fortelle ungdommen nå til dags en sannhet eller to.
Men denne infernalske, kontemporære modrocken, redigert ned til 16 spor og 40 minutter, er så sprudlende vital at prisen for årets gæmlis kanskje kan deles ut allerede.
BESTE LÅT:
«Fast Car/Slow Traffic»
| 1
|
105831
|
Gotan Project:«Tango 3.0»
(Ya Basta!
VME)
Slapp tango.
Denne franske duoen la et nytt lydbilde til tangoen med sin utforskning av tradisjonselementer og elektronika på sin banebrytende debut «La Revancha del Tango».
De fortsetter med samme formel på sin tredje utgivelse, med bidrag fra blant andre Dr. John og fotballkommentatoren Victor Hugo Morales, i en miks av tango, dub og noe som kan minne om country.
Denne gangen innhentes Gotan Project av sine egne klisjeer, med overdreven dub-ekko og et gjennomgående klinisk uttrykk.
Det er som om tangokraften holdes i bur og ikke får slippe helt løs.
Men «Peligro» og fotballinspirerte «La Gloria» vil garantert skape liv på dansegulvet.
BESTE LÅT:
«Peligro»
| 0
|
105833
|
Trond Granlund:«Sanger jeg lærte av faren min»
(NorskAmerikaner/Universal)
Østkantens ridder.
Du skal lete lenge her i landet for å finne den samme artist-ektheten som Trond Granlund (60 til sommeren) innehar.
Her tar han lidenskapen for røtter - både menneskelige og musikalske - opp til et ukjent nivå med bidrag fra begge foreldrene og sønnen Tommy.
Spesielt far Rolf på 90 - blind og dement, men stadig like sangglad - er sentral på flere av låtene på denne platen som nettopp handler om sangene som Trond i barndomsårene hørte faren synge.
Her glir skillingsviser, revynumre og oder om Oslo østkant naturlig sammen i arrangementer trygt fundert i roots-begrepet som Granlund selv var sentral i å revitalisere først på nittitallet.
Nærhet og varme er som regel for floskler å regne - i Granlunds tilfelle er det hedersbegreper.
BESTE LÅT:
«Tigerstaden»
| 1
|
105834
|
Spillanmeldelse:«How to train your dragon»
«How to train your dragon» er et morsomt, stemningsfullt og utfordrende spill for barn i flere aldre og av begge kjønn.
Jeg gjentar til det kjedsommelige:
Jeg er skeptisk til spill som lages i kjølvannet av storfilmer.
Dette spillet er et samarbeid mellom Dreamworks og Activision i forbindelse med filmen «Dragetreneren».
Heldigvis trenger jeg ikke å gjenta meg til det kjedsommelige, om at spillet bare er en dårlig forlengelse av filmen.
Bevis:
Jeg har ikke sett filmen og storkoste meg med spillet.
Det står altså meget støtt på egne dragebein.
Spillet foregår på øya «Island of Berk», som hovedsakelig består av villmark, et treningsområde og en kamparena.
Du kan velge om du vil være vikingjenta Astrid eller vikinggutten Hiccup, som skal jobbe for å bli den ultimate dragetrener.
Du begynner med en drage, som du kan skape akkurat slik du vil, både når det gjelder utseende og personlighet.
Etter hvert som du trener dragen får den bedre fart, styrke og andre positive egenskaper.
Dette kommer godt med når den skal ut i kamp med andre drager.
Som i de fleste andre dyrepasser-spill må du også sørge for at dragens behov til enhver tid er dekket, for eksempel at den får nok søvn og pleie hvis den blir syk.
Etter hvert kan du også skaffe deg flere drager som du kan trene.
Men det er ikke bare trening og slåssing du skal fordrive tiden med.
Spillet er også lagt opp slik at der er utviklende for de små grå.
For å være med i turneringer må du oppsøke og snakke med mennesker i byen, som gir deg ulike oppgaver du skal løse.
Det er også fem ulike minispill du kan bryne deg på, som blant annet stimulerer hukommelsen og den logiske sansen.
Dragene dine kan også bli stjålet, og da må du jobbe for å få dem tilbake igjen.
Som du sikkert har skjønt, er spillet langt fra så søtt som andre dyrespill for barn.
I tillegg er spillbarheten enkel og god.
Det egner seg for barn i flere aldersgrupper og av begge kjønn.
Det store aberet er at verken tekst eller tale er på norsk.
Dermed blir det vanskelig for de minste.
Men det kan kanskje være en unnskyldning for å spille sammen med barna, for dette er garantert noe dere foreldre vil synes er morsomt også.
En annen morsom mulighet er at dere kan spille drageturneringer mot hverandre.
Ikke det dummeste man kan fordrive tiden med en lørdagskveld.
Slåsskampene er heller ikke blodige eller brutale på noen måte.
I det hele tatt mestrer spillet å være spennende og underholdende uten å være skummelt eller voldelig.
Er det dét man kaller det ideelle familiespill?
PS: PS3-versjonen er testet.
Spillet er også ute på Xbox 360 og Wii.
| 1
|
105838
|
Sjarmløst og tomt
Gjennom noen glorete «shootouts» møter vi Winx-jentene, kjent fra TV-serien med samme navn:
Et knippe oppspjåkete prinsesseemner og superhelter (?) ute for å lære å «stole på seg selv og den man elsker», men som er minst like opptatt av å se fine ut foran speilet og finne drømmeprinsen.
Svært tradisjonelle kjønnsroller innpodes for målgruppen seks til ni - skjønt mange av dem vil falle av lasset av en keitete og høyttravende norsk oversettelse.
En heseblesende filmopplevelse omtrent umulig å følge med på.
Like sjarmerende som å være stengt inne i et rosa hoppeslott - uten retrettmuligheter.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105839
|
Miserabel mammarolle
DVD-anmeldelse
Regi:
Katherine Dieckman.
Med:
Uma Thurman, Anthony Edwards, Minnie Driver.
«Skandalefilmen» som hadde ni besøkende under premierehelgen i England går klokelig rett på DVD i Norge.
Nå er det ikke en «skandale» å mislykkes i markedet.
Skandalen er snarere at den ble satt opp på kino i det hele tatt.
Verre filmer er blitt laget, men sjelden med stjerner som Thurman i hovedrollen.
Nå har Uma alltid vært en uhyre begrenset skuespiller, enn si komedienne.
Men hun får lite drahjelp av et manus som føles utrolig smålåtent.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105841
|
Spillanmeldelse:«Splinter Cell: Conviction»
Verdens tøffeste superagent vender tilbake i det mest actionpregede spillet i «Splinter Cell»-serien til nå.
Etter at den eneste datteren til Sam Fisher blir påkjørt og drept, er hans tid som superagent for Third Echelon over.
Sorg går derimot over til blindt raseri når han får vite at dødsfallet ikke var en ulykke.
Nå starter klappjakten på de som står bak - en klappjakt som både leder tilbake til Third Echelon, og som (naturligvis...) avdekker en konspirasjon om å ta livet av den amerikanske presidenten.
Det er med andre ord en Sam Fisher uten tøyler vi møter i «Tom Clancy's Splinter Cell: Conviction».
Den kalkulerende, iskalde agenten vi kjenner fra før er erstattet med en mer brutal og direkte actionhelt - tydelig inspirert av Matt Damons Jason Bourne.
Du skal riktignok fremdeles snike deg rundt i skygger og unngå å bli oppdaget av fiender, og du har fremdeles både lyddemper og diverse gadgets som gir deg taktiske alternativer for å komme deg videre.
Men taktikken din ender denne gangen som regel opp med lynkjappe likvideringer, «krav maga»-nærkamp og intense «shoot-outs» mens du hiver deg fra dekning til dekning.
Mindre zen, mer action, altså.
Og selv om jeg på langt nær er sikker på om denne utviklingen er den beste for serien, lærte jeg meg å like den nye Sam Fisher etter hvert.
Det har blitt et riktig så bra taktisk actionspill dette her, en intens opplevelse der hvert rom du kommer inn i må kartlegges og hvor du hele tiden må planlegge din rute forbi dødelige farer.
Ubisoft Montreal har dessuten introdusert flere nyvinninger for serien som støtter opp under en kjappere og mer actionpreget taktisk planlegging.
Og selv om det er fullt mulig å gå rett på her, er det bestandig en mer taktisk, mer stilig og mer «riktig» måte å gjøre ting på.
Hvilket gjør det givende med flere enn én gjennomspillinger.
M_Essien85:
All bevegelighetsfriheten fra de tidligere spillene er nesten helt borte.
Diskuter Splinter Cell: Conviction her!
Det må derimot sies at historien er noe forvirrende og lite engasjerende.
Det at deler av historien fortelles med tekst og bilder rett på miljøene du er i SER tøft ut, men har ikke noen særlig hensikt utover det.
I tillegg er det fint utviklerne forsøker å gjenoppfinne denne serien, men min personlige mening lener mot at jeg heller kunne tenke meg et enda mer avansert snikespill - et spill som handler mindre om å drepe og mer om å være verdens kuleste superagent.
Jeg mener det fortsatt er rom for videreutvikling her, selv om det har kommet fem spill i denne serien til nå.
Flerspillerdelen er det derimot ingenting som helst i veien med.
Her handler det utelukkende om co-op (lokalt eller over Internett), hvor man både får muligheten til å spille gjennom en lang og kul prequel til enspillerdelen og ta del i frittstående, oppdragsbaserte opplevelser.
Dette hever «Splinter Cell: Conviction» fra å være et bra actionspill til å være bortimot obligatorisk for tilhengere av taktisk agentmoro.
PS:
I salg fra fredag 16. april.
Spillet kommer også på PC.
Lanseringstrailer for Xbox 360-spillet Splinter Cell: Conviction.
| 1
|
105842
|
Selena Gomez & The Scene - «Kiss & Tell»
Sjarmerende jente - skuffende debut.
Det er enkelt å plassere folk i bås når de ikke skiller seg nevneverdig fra artister i samme segment.
17 år gamle Selena Gomez havner blant popkollegene Miley Cyrus, Ashley Tisdale og Demi Lovato, til tross for at Gomez har med seg et band (The Scene).
Dette er en debutplate fylt med barnevennlig Disney-pop, noe dance og rampete punk.
Det er søtt, pent, konstruert og lettbeint - men mangler særegenhet, og blir brått uinteressant.
Låter som «As A Blonde» og «I Don't Miss You At All» vil alltid ha sin funksjon på jentekvelder, men som artist har Gomez et stykke å gå.
Musikk om temaer tenåringshjerter banker for kan låte mye mer ekte enn dette.
BESTE LÅT:
«Crush»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
105844
|
Karpe Diem - «Aldri solgt en løgn»
(VG Nett)
De snilleste guttene i rapklassen er lei av å være skikkelige.
Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid har i løpet av et halvt tiår etablert seg som solide hitleverandører og et sikkert konsertstikk, alltid med et smil på lur.
På deres tredje album er det imidlertid tydelig at de er lei av det joviale stempelet, og de takler det aldeles suverent - med sin første helstøpte langspiller.
Frykt ei; de har ikke tatt den enkle veien og blitt påtatt aggressive, selv om de flørter med «raprock» på «Halla lille nykommer».
De velformulerte herrene har derimot blitt enda skarpere rimsmeder, og leverer syrlige vittigheter og ung livsvisdom over en lav sko, uten at de på noe tidspunkt glemmer å underholde.
«Snilling»-problemstillingen rydder de unna på drepende vis, på den hysterisk morsomme låten om gangstarapperen «Blood» og hans største fan.
På «Farlig» er beskjeden:
«Hvis du er farlig - gjør et ran, skyt en mann, et eller annet, come on, og slutt å rap broshan.»
De er ellers veldig opptatte av musikkbransjen, eller rettere sagt rapbransjen, men de snakker ikke bare til «hodene»; dette angår alle med humor.
Familie, kjærlighet, religion og Madcons suksess er øvrige temaer duoen behandler med genuint poetisk klo, ikke minst på Magdis såre muslimbekjennelse «Tusen tegninger».
«Aldri solgt en løgn» er også et musikalsk løft for Karpe.
Den svenske produsentduoen Astma & Rocwell, norske Nasty Kutt og Tommy Tee har gitt dem et større, mer åpent lydbilde som både sparker ræv og gir plass til intrikat krydder som heftige ska-gitarer og varme strykere, samt masse rom for rapperne å boltre seg i.
Dette er selve antitesen til den stappmette drittlyden som dominerer altfor mye amerikansk hip hop for tiden.
Albumet oser av overskudd og en berettiget selvsikkerhet, så inspirert at glimrende gjesteopptredener av folk som Tshawe, Samsaya og Promoe forblir det de skal være - parenteser.
De veslevoksne har blitt voksne, uten å bli gamle.
Det kler dem godt.
Og det er helt nydelig å høre på.
BESTE LÅT:
«Rimblokk»
| 1
|
105845
|
Roky Erickson with Okkervil River - «True Love Cast Out All Evil»
Årets mest rørende.
For et år for fortapte kulthelter (bortsett fra Alex Chilton da)!
Ikke før har Gil Scott-Heron tatt turen innom igjen, før texaner og psykedeliapioner Roky Erickson friskmelder seg med sitt første album siden 1995.
Ericksons livshistorie formelig skriker ut etter den fulle og hele Rick Rubin-mytologiseringsbehandlingen.
Evig ære til medtexanerne i indiebandet Okkervil River for å ha nektet å gjøre noe så billig ut av muligheten.
Det er i høyeste grad et selvbiografisk album, også med innspillinger Roky gjorde mens han var på mentalsykehus.
Men dette er ikke Roky i tvangstrøye.
Dette er sangeren, låtskriveren og mennesket.
Helt usedvanlig bevegende.
BESTE LÅT:
«Be And Bring Me Home»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105846
|
Jeff Beck - «Emotion & Commotion»
Temmet virtuos.
Her hadde jeg gått og gledet meg til å høre britiske Jeff Becks - trolig verdens mest nonchalant gudbenådede nålevende elektriske gitarspiller - gnistrende «stunt guitar» (sitat Frank Zappa) over en serie passe anonyme jazzfunkspor.
I stedet har han gått hen og laget en av de sporadiske «salgbare» platene sine.
Det betyr tolkninger av alt fra «Nessun Dorma» til «Over The Rainbow», samt gjestevokalister, Trevor Horn-produksjon og bakgrunnsmusikkatmosfære.
Beck er i det lyriske hjørnet, opptatt av å bende enkelttoner, og eksploderer bare unntaksvis i de ufattelige fyrverkeriraptusene sine.
Akkurat det gjør han dog kontinuerlig på den medfølgende konsert-DVD-en.
Ren virtuositetspornografi.
BESTE LÅT:
«Hammerhead»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105849
|
Petter - «En räddare i nöden»
Petter Askergren åpner hjertet sitt - og det er en fryd å høre på.
Sveriges største hip hop-artist viser nå muskler på alle måter, og benytter sitt syvende album til å dele tekster om det som har guidet ham i livet, og, selvsagt - det som har gjort vondt.
Et modent album, med færre biler, damer og uptempolåter, og med Petters følelser som tematikk.
I tillegg får vi mer variasjon i lydbildet - fra den funky «Älskar din stil» med Timbuktu, den nesten slitsomt nydelige balladen «Längesen» med Veronica Maggio, og den kameratslige hip hop-hyllesten til hans venn Dj Sleepy - «U & Me».
En gjennomarbeidet, variert og behagelig hip hop-plate, som beviser at det klisjéfylte jeg-har-blitt-voksen-albumet kan funke særdeles bra.
BESTE LÅT:
«U & Me»
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
105850
|
Jónsi - «Go»
Direkte lykkegalskap.
Etter bare få minutter med Sigur Rós-sjef Jónsi kan man risikere å føle seg lykkelig fanget i en varm tornado av farger og i alle fall fundere på hvor mange kulører islendingene har i fargeskalaen sin.
I motsetning til déjà vu-tåkeheimen som moderbandet har gått seg bort i, bobler «Go» over av sprudlende refrenger, intenst smilende feelgoodarrangementer, enorme mengder fløyter og flere trommer enn hele 17. mai til sammen.
Og kraftige, sprell levende farger.
De kontrollerte kakofonitriksene som Jónsi og arrangør Nico Muhly nesten overforbruker, føles som en helt ny måte å spre glede på - i lydens svar på Technicolor, widescreen, 3D og jeg vet ikke hva.
Et gledelig album.
BESTE LÅT:
«Go Do»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105852
|
Gitarkameratene:«Kanon!»
(Grappa)
Hvorfor i all verden skal jeg bruke energi på en tyve år gammel konsert med fire fyrer som fremdeles er i fortrinnsvis fin form?
Gitarkameratene Sunde, Sivertsen, Eggum og Nilsen (241 år) har selv lagt listen for sitt platecomeback høyt, gjennom rabiate utfall mot de mer moderne gitarkompisene Holm, Lind, Fuentes og Nilsen (120 år) og deres flerstemte coverversjoner.
Men her undergår altså Gitarkameratene sine kolleger ved å gi ut gamle coverversjoner.
Av seg selv.
«Gitarkameratenes aller beste» er denne platens undertittel.
De kunne ha lagt til «de eneste».
For egentlig er dette en live samleplate av kameratenes eneste plate med nyskrevne sanger, samt herrenes øvrige godbiter ellers.
Ikke at vi mangler samleplater fra dem enkeltvis, forresten.
Jan Eggum har for eksempel fire slike på markedet allerede.
Dette konsertopptaket fra Grieghallen i 1990 viser på alle måter at det ikke er gretne, halvgamle gubber fra tyve år tilbake vi møter.
På hver sin måte har alle en lun humor ved siden av sine sangskatter som går rett i folkesjela - det er ikke problemet med denne utgivelsen.
Problemet er hvor lettvint det virker å sende ut et gammelt opptak når gutta selv har startet en revitalisert norgesturné som fort kan bli årets konsertslager.
Hvorfor ikke vente til høsten og levere ferskvare, kanskje med nye sanger?
Noe sier meg at det uansett kommer, det også.
For en plateanmelder i 2010 blir det bortimot meningsløst å anmelde en tyve år gammel konsert av fire aldrende herrer som for lengst har friskmeldt seg selv og nyter fersk suksess.
Da reduseres denne utgivelsen til en historisk kuriositet.
Det triste er selvfølgelig at de selv ikke innser det.
Jeg tror neppe herrene selv ønsker å forbli historiske kuriositeter, men de må levere noe helt annet for at respekten skal opprettholdes fremover.
For dette produktet ser jeg ikke som annet enn en firstemt melkedans rundt en kalv med gullskjær.
| 0
|
105853
|
Usle eks-stjerner
Travolta gjør grimaser med hjelp av dataanimasjon! Williams «spraytanner» seg selv i bitte liten badebukse!
Listen legges utrolig lavt for «humor» i dette usle forsøket på familiekomedie, hvis eneste mål er å fylle kontoen til de to overmette og illusjonsløse eks-stjernene.
Fortsetter de to å takke ja til prosjekter så gjennomsyret av latskap glemmer vi snart at én av dem faktisk var morsom og at han andre faktisk var kul en gang for lenge, lenge siden.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105855
|
Klaustrofobisk krig
Juni 1982:
Israel angriper palestinske stillinger i Libanon fra luften.
I en klam stridsvogn får de fire unge soldatene Shmuel, Assi, Herzl og Yigal beskjeden:
«Rydd opp etter flyvåpenet som har hatt fest».
Oversatt betyr det:
Legg alt som kommer i deres vei øde.
Filmen er en svært personlig fortelling fra regissør Samuel Maoz, som selv ble sendt til Libanon som 20-åring i 1982.
I likhet med animasjonsfilmen Waltz med Bashir, kan «Libanon» leses som en bearbeidelse av traumene som ble påført de uerfarne «krigerne» som blir sendt ut for å sloss - og drepe.
Men Libanon balanserer stoffet langt bedre, og er ikke den forsvarstalen «Waltz med Bashir» endte opp som.
Ingenting blir fortalt om de unge guttenes bakgrunn, og utenomverdenen ser vi kun gjennom siktet i stridsvognen.
Den hyperrealistiske, intense tilstedeværelsen filmen maner fram gjør likevel at vi bryr oss om de fire.
Klamt, skremmende og klaustrofobisk, og så dyktig utført at målet om å skildre krig nøyaktig slik det må føles for den som er midt i det nås med glans.
Et overbevisende antikrigs-skrik av en film!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105856
|
Tipptopp tegneserietullball «Kick-Ass»
Akkurat idet du heller ville spise kryptonitt enn å gå å se en ny film basert på en tegneserie, kommer «Kick-Ass».
Et sprudlende opplagt, ultravoldelig og herlig uansvarlig svar på fjorårets gravalvorlige, pinlig bokstavtro meta-magnum opus «Watchmen».
En vanlig ungdomsskoledust drømmer om å bli superhelt.
Bestemmer seg for å sette drømmen ut i live.
Får juling, men blir etter hvert en slags lokal kjendis.
Et annet sted i New York har en tidligere politimann, hvis kone ble drept av en av byens narkotikabaroner, oppdratt sin purunge datter til å bli den reneste drapsmaskinen.
Hva skjer når disse tre krysser klinge?
Og slemmingens sønn utvikler superheltambisjoner, han også?
Dersom Judd Apatow hadde laget en superheltfilm, ville resultatet trolig blitt noe á la dette.
Neppe like veldreid, dog.
«Kick-Ass» har et øye for ungdommelig ubekvemhet (den anonyme «Kick-Ass» er selvsagt ulykkelig forelsket i skolens peneste), men er ellers ytterst politisk ukorrekt.
Fint.
Voksne, ansvarlige mennesker vil reagere med vantro på språket og voldsbruken til den elleve år gamle ødeleggelsesorkanen Mindy.
Alle andre vil fryde seg over den spinnville selvtekteren.
Det må være lov å minne om at dette bare er en film.
Hva mer er:
En film basert på en tegneseriebok.
Man kan ane en viss interesse for hvordan den unge generasjonen skaper sine kjendiser via de nye «sosiale nettmediene» et sted her inne.
Men mest av alt er «Kick-Ass» et stykke forrykende, fargesprakende popkunst helt uten formildende trekk.
Filmens popkulturelle snusfornuft virker mot den bare et par ganger.
Å legge et Ennio Morricone-lydspor under en voldsscene er gammelt, Tarantinosk nytt - alt for 1990-tallsk.
Til gjengjeld får vi like etter tidenes best tenkelige bruk av Elvis' «An American Trilogy».
I sum er «Kick-Ass» virtuos søppelfilm, som i likhet med kildematerialet aldri kvier seg for å bli tullete.
Selv ikke Nicolas Cages tilstedeværelse klarer å sette en stopper for moroa.
Årets festligste sommerfilm for ungdom i alle aldre kom tidlig i år.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105857
|
Pretensiøs
DVD-anmeldelse
Regi:
James McTeigue Med: Rain, Naomie Harris.
Vel, dette er mer vellaget enn Ninja-filmene på VHS vi måtte ta til takke med på 1980-tallet, gitt, Komplett med juksete post-«Kill Bill»-klipping.
Men den pretensiøse orientalismen er på de fleste vis den samme:
Er kampsportfilmer nødt til å være så pretensiøse som denne?
«Historien» er, som i ninjafilmer generelt, løvtynn.
Blodsutgytelsen i kampsekvensene desto tykkere.
Det er til å holde ut.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105858
|
Stilforvirret om homseliv
Amerikanerne har så langt kunnet spare seg for Jim Carreys nye.
Faktisk har ikke «I Love You Phillip Morris», basert på en historie fra virkeligheten, en gang blitt satt opp på kino der borte ennå.
Fordi handler om to homofile menn, komplett med et par «kontroversielle» klinescener?
Kanskje.
At det er en schizofren film, og en «komedie» som helt slutter å være morsom etter en halv time, kan også ha noe med saken å gjøre.
Steven Russell (Carrey) er en arketypisk amerikansk familiemann.
Nesten komisk streit, er han:
Ikke bare kristen, men politimann også.
Det eneste tegnet på at alt kanskje ikke er helt slik det «skal» være, er at han med litt for stor grad av entusiasme lytter til Wang Chungs «Dancehall Days» i bilen.
Så krasjer han, og bestemmer seg for å komme ut av skapet for godt.
Russell er, og har alltid vært, homofil.
I prosessen avslører han seg dessuten som en uforbederlig løgnhals.
En svindler som på sviktende grunnlag blir både advokat og økonomisjef i et stort firma.
Under ett av hans hyppige fengselsopphold treffer han tittelens Morris, en i dobbel forstand blek Ewan McGregor.
En blond, spak og blåøyd type som knekker sammen i gråt når han leser «visdomsordene» på noe sjokoladepapir.
Det er kjærlighet, men Russell klarer ikke å slutte med lurendreieriene sine.
Ikke minst fordi «det er så dyrt å være homo», Jan Thomas-style.
Etter 30 ganske morsomme minutter utvikler filmen seg først til en bløffmakeractionfilm á la Spielbergs morsomme «Catch Me If You Can» (2002).
Så blir den en tragedie, deretter et romantisk drama og til sist en slags (seksual-)politisk «protestfilm».
Stilforvirringen er total, og i en lang periode er filmen likevel lite annet enn en «slapstick»-kanossagang mellom ubekymret homoliv, fengsel og sykehus.
Det er som å se kål koke.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105859
|
Torun Eriksen:«Passage»
(Jazzland/Universal)
Deilig vårmusikk.
Det er et deilig tilbakelent uttrykk på Torun Eriksens tredje utgivelse.
Hennes stemme er god å lytte til.
Den er upretensiøs og liketil, men overbevisende og med mye å fortelle.
Bandet er velsmurt og arrangementene helstøpte, med akkurat passe variasjon.
Særlig er David Wallumrøds tangenter og Kjetil Dallands akustiske gitar viktige ingredienser.
Håkon Kornstad fyrer opp med sax på et par låter og gir kledelig temperatur.
Dessuten har hun med noen veldig fine låter denne gangen, fra den lett brasilianske tittelmelodien til den jazza balladen «Umbrella Song».
Et ypperlig soundtrack til våren.
BESTE LÅT:
«Passage from the past»
| 1
|
105860
|
The Heavy's:«Mega Metal Marathon:
Anniversary Edition»
(Ariola/Sony)
Toppunkt/bunnmål i rockvulgaritet.
Vårløsning i Norge.
Bilene skal ut av garasjene, vinduene skal rulles ned og dyre bilstereoanlegg skal testes ut på smertefullt volum.
Dette ærverdige rånerritualet vil i år kanskje bli akkompagnert av dette:
En surkålssurklende sentraleuropeisk «megamiks» av uklar opprinnelse (tyskere? sveitsere? spiller det noen rolle?).
Med alle de mest harry rockslagerne noensinne, «mikset» sammen i endeløse medleyer.
Nesten bare refrengene - yay!
Bon Jovi, Kiss, Europe, Guns 'N Roses, ZZ Top, Def Lep, Led Zep og bøttevis av Scorpions, selvsagt.
Samt, så sannelig, Jethro Tull og... Dion (?!).
Ikke originalversjonene.
Så mye dårlig vokal.
BESTE LÅT:
«Swatch Out Mix»
| 0
|
105861
|
Prins Thomas:«Prins Thomas»
(Full Pupp/VME)
DJ rocker det opp - og ned.
«Prins» Thomas Moen Hermansen har lang DJ-fartstid krydret med kudos, ikke minst for hans samarbeid med den stadig mer solokjørende Hans Peter Lindstrøm.
Nå er han klar med sitt første ordinære soloalbum - i dobbelt forstand.
Det har blitt en affære hvor diskjockeyen i stor grad lar dans være dans og ønsker å vise frem sine mer ortodokst musikalske sider.
Utbyttet er en bunke lite inspirerende instrumentaler, som slekter både på tysk kraut og enda mer utsvevende sider av syttitallsrocken.
Det groover ikke skikkelig før han midtveis tyr til sin patenterte romferdsdisko, og albumet lider under det faktum at det er laget av en dansegulventreprenør, ikke en låtskriver.
BESTE LÅT:
«Wendy Not Walter»
| 0
|
105862
|
David Byrne & Fatboy Slim:«Here Lies Love»
(NoneSuch/Warner)
Ensformig sofamusikal.
Imelda Marcos' unge år som musikal kunne vært en liflig South Park-episode.
Her er det Byrnes og Slims motiv for å leve ut en klubbmusikaldrøm.
At de har valgt skomakernes favoritt som konsept, er filosofisk fundert som dykk i innsiden til maktkåtinger - i en klubbsetting.
Fint det.
Dobbeltalbumets 22 spor om nevroser, begjær og ambisjoner fremføres av et glitrende knippe oppad- og nedadgående kvinnelige stjerner, og er tilsatt oppklippede latinorytmer i Slims daterte produksjon.
Morsom idé, men ingen Club Evita.
Derimot lærer man to ting:
Imelda Marcos er i live.
Fatboy Slims' karriere, derimot...
BESTE LÅT:
«You'll Be Taken Care Of»
| 0
|
105863
|
Melissa Auf der Maur:«Out Of Our Minds»
(Roadrunner/Warner)
Kanadisk bassist lager musikk for et publikum som drakk opp og gikk hjem for 10 år siden.
Hun ser slående ut, som en rødhåret Nemi, og var i korte perioder med i 1990-tallskorps som - arme kvinne!
- Hole og Smashing Pumpkins.
«Kjent» i kraft av sine dårlige venner, altså.
«Out Of Our Minds», soloplate nummer to, er, om ikke annet, lettere å forholde seg til enn noe Courtney Love og Billy Corgan har gjort i det siste.
Del av et multimedieprosjekt inspirert av vikinger (jepp!), sier 'em.
«Flummig» (fint svensk ord) alternagoth som lever i sin egen verden av svart og rød fløyel.
«Meet me on the dark side!», formaner hun.
Hmm - joda, men det er jo så mye bra på TV i kveld...?
BESTE LÅT:
«Lead Horse»
| 0
|
105864
|
MGMT:«Congratulations»
(Columbia/Sony Music)
Bursdag på syre.
Brooklynduoen lar suksess og psykedelia fortjent gå til egne hoder.
Annetalbumet finsikter pop-genialiteten som gjorde «Oracular Spectacular» spektakulær (sic) gjennom Syd Barrett'ske filtre.
Dessuten ivaretar de Bowie-dogmet om å hilse sine inspirasjonshelter med låter, her Brian Eno og Dan Treacy.
Albumnavnet er dog en big'em up fra hippiegutta til seg selv for at de har blitt ordentlige popstjerner.
Sant nok.
Bare ordentlige popstjerner ville fulgt opp debutens single-eksesser med noe helt annet.
«Congratulations» er et konseptalbum uten annet konsept enn å være et album som krever tid.
I Spotifys tidsalder er det en glede å oppleve.
BESTE LÅT:
«It's Working»
| 1
|
105866
|
She & Him:«Volume 2»
(Domino/Playground)
Naiv kosepop.
Filmstjerne og syngelåtskriver Zooey Deschanels samarbeid med M. Ward fortsetter som uskyldsren og dydig selvhjelpspop.
Deschanels stemme er søt og nett, men uten varme og innlevelse.
De naivt livsanskuende tekstene skaper sammen med melodiene noe som hos de fleste andre ville havnet i gryten for kunstige søtningsmidler tilsatt musikk.
Suppa reddes av at Ward har studioarmene fulle av superprodusenttriks, og putter inn svevende strykere og skjelvende gitarer på akkurat de riktige stedene.
Slik får California-duoen i utgangspunktet halvkokte sanger til å gnistre av sjarm og sommervarme.
Og bare tidvis la seg avsløre som et dårlig forkledd danseband.
BESTE LÅT:
«Brand New Shoes»
| 0
|
105868
|
Erykah Badu:«New Amerykah Part Two: Return Of The Ankh»
(Motown/Universal)
Tittelens «ankh», hankekorset, refererer til det egyptiske symbolet som figurerte så prominent rundt Erykah Badus hals i tiden rundt det storselgende debutalbumet «Baduizm» i 1997.
I denne sammenhengen er hankekorset noe mer enn bare «livets nøkkel».
Det er også en nøkkel til å forstå dette albumet:
Erykah Badus mest kommersielle album siden, nettopp, «Baduizm».
Dette er noe av en overraskelse, egentlig.
Artistens forrige album, to år gamle «New Amerykah Part One (4th World War)», var nemlig den ekstremt talentfulle, notorisk eksentriske Dallas-fødte sangerinnens minst salgbare langspiller noensinne.
Den var også, bare så det er sagt, et mesterverk.
En samling afrosentriske besvergelser, et heksebrygg og en hip hop-oppdatering av det tidlige syttitallets store politiske, psykedeliske funkopus.
Kort sagt en av 2000-tallets ganske få virkelig nyskapende plater.
Ikke sånn å forstå at Erykah har lagt særegenhetene sine helt på hyllen denne gangen.
Men det er en stund siden sist hun lagde en plate som kan fungere som bakgrunnsmusikk til en kjærestemiddag.
Erykahs indre Billie Holiday slipper til både én og to ganger (på åpningskuttet og introen til den siste sangen, for eksempel).
«Window Seat» er «neo-soul» som «bare» er smellvakker.
«Turn Me Away (Get Munny») er glitrende fengende funkpop, med Badu i karakter som en pengegrisk «airhead».
Luftige «Incense» farges av harpe og theremin.
«Love», kreditert avdøde J Dilla, er lite annet enn en - helt uimotståelig - «groove».
Om platen ikke sprenger grenser, så er den uhyre deilig - spesielt avspilt via høyttalere av en viss størrelse.
Det er overhodet ingen forbrytelse.
Albumet etterlater ingen tvil om at det er mer der Badus musikk kommer fra.
Både den som stryker deg medhårs og den som ikke gjør det.
Fortsatt hestehoder foran konkurransen, altså.
BESTE LÅT:
«Window Seat»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.