id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
105869
|
Usher:«Raymond v. Raymond»
(Jive Music/Sony Music)
Kjemper mot den yngre utgaven av seg selv.
Siden slutten av nittitallet har Usher hatt alt som skal til.
Bevegelsene, stemmen, karismaen og selvfølgelig - en rekke hits.
Han har unngått de store skandalene, verserer sjelden i tabloidene, og har hele veien holdt seg ved sin lest.
Som såpass suveren er det vanskelig å overgå seg selv, noe som i har blitt tilfellet her.
Vi møter en voksen, nyskilt og reflekterende Usher med overvekt av såre ballader, ispedd noen dansbare samarbeid.
Fra «Papers» om skilsmissepapirer, til det fengende T.
I-samarbeidet «Guilty» har han i hvert fall forsøkt å gjøre alle til lags.
Halve albumet er storveis, men resten skuffer - når man vet hva han er god for.
BESTE LÅT:
«Foolin' Around»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
105870
|
Hanne Boel:«I Think It´s Going To Rain»
(Grappa/Musikkoperatørene)
Boel på sitt beste.
Hanne Boel har vært med på mye i musikkens verden og har en musikalsk autoritet som skinner igjennom det hun er med på.
Nå har hun gått i Rainbow studio med den danske jazzpianisten Carsten Dahl og skapt musikk som skinner av overskudd og musiseringsglede.
Hudløst, varmt og helstøpt synger hun jazzlåter og perler signert Nick Cave, Rickie Lee Jones og Charlie Chaplin, samt sin egen «Last Goodbye».
Dahls akkompagnement er ujålete og rett på sak, gjerne med en original vri som henter frem nye nyanser i låtmaterialet.
Hans strykerarrangementer på et par av melodiene er sobre.
En utgivelse som har mye å by på for gamle og nye Boel-fans.
BESTE KJØP:
«Mad World»,
| 1
|
105873
|
Ace Of Base:«Platinum & Gold»
(Warner)
Bemerkelsesverdig hva som kan tilgis i etterpåklokskapens duse lys.
Ace Of Base var forhatte greier i første halvdel av nittitallet.
Selv i sitt hjemland.
De kom jo fra Göteborg, landets harry «second city».
Som sagt, forhatte av «alle».
Bortsett fra de, øh, 30 millionene som kjøpte albumene deres, selvsagt.
I dag er det noe smått tiltalende hjemmesnekret ved kvartettens naivistiske russebuss-europop.
Noe nesten anti-ABBAsk.
Der sistnevnte var supersofistikerte arrangementsmestere, var Ace Of Base glade amatører.
Der ABBA hadde to glitrende vokalister, hadde Ace Of Base eksakt ingen.
Ingen trenger disk nummer to her; 14 utslettfremkallende remikser.
Men husk!
«Life is demanding/Without understanding».
BESTE LÅT:
«The Sign»
| 0
|
105875
|
Slash:«Slash»
(Roadrunner/Warner)
Guns N'Roses-gitaristen prøver å etablere seg som soloartist.
Som på Quart i fjor smaker prosjektet av kokker og søl, altfor mye penger involvert og stor forvirring rundt hva man egentlig vil lage.
Slash har gode vokalistvenner, han, faktisk så mange at «Slash» aldri har noen sjanse til å bli et album som flyter eller henger i hop.
Det oser av «prosjekt» - hvilket betyr rikelig med gitarsoloer og få låter som lever opp til navnene som synger dem.
Ozzy, Iggy og Lemmy ser bra ut på en skryteliste, men forblir staffasje på en lite engasjerende plate.
Glimt av godhet forekommer ved hjelp av Avenged Sevenfold-vokalist M. Shadows og Adam Levine fra Maroon 5.
Men storheten uteblir.
BESTE LÅT:
«Nothing To Say»
| 0
|
105876
|
Jenny & Arne:«From Our Hearts»
(Slagerfabrikken)
Ikea-køntri for det brede lag.
Atter en gang er det gode tider for erkekonservativ country, type Nashville, i Norge.
Derfor har også det nye norske radarparet Jenny Jenssen og Arne Benoni de siste ukene opplevd en listesuksess de tidligere ikke har vært i nærheten av.
Som helt kurante tolkere av tolv såkalte klassiske countryduetter gjør paret ingen feil.
De har begge behagelige stemmer for genren, ikke minst Arne Benoni, men tross profesjonelle musikere fra Nashville hviler det noe anonymt og temperaturløst over resultatet.
Ingen sjanser tas, og alt virker i overkant kalkulert og gjennomarbeidet istedenfor dynamisk og spennende.
Omtrent slik all folkelig brukskunst fremstår.
BESTE LÅT:
«I Don't Care»
| 0
|
105878
|
Spillanmeldelse:«Prison Break:
The Conspiracy»
(VG Nett) TV-serien «Prison Break» har blitt spill.
Og det er noe vanskelig å begripe hvorfor.
Da TV-serien «Prison Break» hadde sin debut i 2005, satt vi fjetret til skjermen og fulgte en ulidelig spennende rømning fra fengselet serien foregikk i.
I de påfølgende tre sesongene ble den sitrende spenningen stadig mer utvannet.
Men grunnkonseptet - det å rømme fra Fox River ved hjelp av kløkt og oppfinnsomhet - holder fremdeles vann.
Derfor er ikke beslutningen om å lage spillet «Prison Break:
The Conspiracy» helt bak mål.
Her får du nemlig et gjensyn med den første sesongen av TV-serien, fra perspektivet til en agent for slemmingene i «The Company».
Historien løper med andre ord parallelt med historien fra TV-serien, og spillbarheten veksler mellom sniking, puzzles, slåssing og interaksjon med de øvrige fangene.
Så langt, så godt, som det heter, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.
Og stor mer enn gode intensjoner klarer jeg ikke å rose dette spillet for.
Rent produksjons- og kvalitetsmessig befinner vi oss omtrent så langt unna spill som «Batman: Arkham Asylum», «Splinter Cell: Double Agent» og «The Chronicles of Riddick:
Escape from Butcher Bay» det er mulig å komme.
Skuespillerne fra TV-serien klarer heller på ingen måte å heve helhetsinntrykket, de må i steden håndtere et manus som er så pinlig at det får meg til å rødme.
I tillegg er spillet krydret med fullstendig idiotiske sekvenser, som at hovedpersonen står og snakker om sine hemmelige planer i en diktafon ÉN METER fra vakter og andre fanger.
Amatørmessig, er vel ordet jeg leter etter her.
PS: PC-versjonen er testet.
| 0
|
105879
|
Spillanmeldelse:«Muscle March»
(VG Nett)
I «Muscle March» møtes overdimensjonerte, dansende kroppsbyggere og japansk gameshow-galskap.
Ufattelig morsomt - i fem minutter.
Ok, ok, ok - «Muscle March» er et komplett idiotisk spill, et ubetydelig parantes.
Her styrer du en dansende og halvnaken kroppsbygger mens han (eller hun) sprinter mot vegger.
Man må gjøre én av fire kroppsbygger-poseringer for å komme seg gjennom veggen, som i «Ylvis møter veggen», ledsaget av elleville omgivelser og erkejapansk gla'musikk.
Du står med andre ord med de to Wii-kontrollerne og poserer på stuegulvet i stadig raskere tempo.
Og det er igrunn hele spillet.
Men selv om dette er en spill-vits man definitivt går lei av etter svært kort tid, er det ingen tvil om at jeg lo.
Høyt og lenge.
Det er en vits jeg har lyst til å vise vennene mine når de er på besøk.
Og da blir spørsmålet:
Hvor mye er en god vits verdt?
Dersom du mener 500 Wii-poeng (ca.
40 kroner) er innenfor ditt vitsebudsjett og har sansen for japansk humor, er det bare å slå seg løs.
PS:
«Muscle March» er kun tilgjengelig for kjøp og nedlasting til Wii via onlinetjenesten WiiWare.
| 0
|
105881
|
Uromantisk brumlebass
En romantisk komedie, med én - 1 - vits som fungerer og romantikk like dampende het som et bad i Oslofjorden akkurat nå.
Det siste vil kanskje overraske noen, paret Butler/Aniston er et av de heiteste på ryktebørsen i Hollywood for tiden, og skal sågar ha funnet hverandre i forbindelse med denne filmen.
Det må ha vært på en svært våt premierefest tenker jeg - kjemien mellom de to er vrien å få øye på i filmen.
Butler spiller tittelrollen - en brautende mannssjåvinist av en dusørjeger som får jobben med å hanke inn sin ekskone, Nicole - gravejournalist i korte skjørt og høye hæler (Aniston).
Hvordan i huleste de to traff hverandre i utgangspunktet er et spørsmål som forblir ubesvart.
Nicole uteble fra rettsmøtet på grunn av langt viktigere oppdrag:
Et drapsmysterium hun har fått snusen i, som må løses.
Det er en av flere umotiverte sidehistorier som krysser veier med kjernespørsmålet:
Vil de to som hater hverandre så intenst når filmen begynner finne tilbake til hverandre?
Svar leveres ved hjelp av alle klisjeer som tenkes kan i en desperat streben etter å gi målgruppen (hvite par mellom 20 og 40) hva man tror de vil ha.
For å forsikre deg om at du ikke skal kjede deg blir du som på et tivoli akkompagnert av et enerverende lydspor med sjelløse "hits" dundrende ut av lerretet.
Jeg har aldri betvilt Anistons komitalent selv om det på film nesten uten unntak har resultert i variasjoner av karakteren Rachel fra Friends.
Dessverre får hun ikke særlig rom å spille på i The Bounty Hunter, replikkene hun har fått utlevert rødmer man, snarere enn å le av.
Kun én scene, hvor hun malerisk utbroderer hvor på kroppen hun vil ha tatovert en tiger, påkaller latteren.
Men hvorfor man i Hollywood insisterer på å plassere den selvnytende brumlebassen Butler som den man trakter etter i slike filmer er for meg helt ubegripelig.
Sjarmløs, ubehjelpelig, med en total mangel på utstråling.
Akkurat som denne filmen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105882
|
Ustøtt og gammeldags
«Oppfølgeren» til de to drøyt 20 år gamle «Kamilla og tyven»-filmene er blitt et gammelmodig historisk familiedrama.
«Yohan» begynner hjemme hos en TV-journalist i New York i 1986.
Grete Waitz har akkurat vunnet maratonen for n'te gang.
a-has «Take On Me» flimrer på TV.
Hele verden er visst kun opptatt av én ting:
Norge, Norge, Norge!
Journalisten drar på en seiersfest for å intervjue Waitz.
Der treffer hun først en 1980-tallsgrell Carola Häggkvist (hvorfor?), deretter en utvandret nordmann (Kris Kristofferson).
Sistnevnte begynner å fortelle sin livshistorie.
«Flashback» til Vest-Agder på slutten av 1800-tallet.
Kameraet sveiper over de sørlandske fjell, en gutt - Yohan, Kristofferson-karakterens unge jeg - sitter og spiller fløyte.
Nasjonalromantikk og naturpornografi ohoi.
Samt, dessverre, en svak eim av kalkun.
«Yohan» handler om sørlandsbarna som på denne tiden ble «solgt» hjemmefra for å jobbe hos rike gårdeiere.
Den har auraen til en «Norsk Film»-storsatsning fra midten av 1970-tallet - det eneste som mangler er et lydspor av Egil Monn-Iversen.
Bruken av en haug sørlandshalvkjendiser gir preg av lokal dugnad.
Bruken av en haug nasjonale pop- og mediekjendiser - Alexander Rybak, Aylar Lie, en sedvanlig «speisa» Morten Harket - gir den et preg av, hmm, noe litt billig?
De tre er med i et russisk sigøynerlag som gjøgler seg gjennom sørlandslandskapet.
De agerer litt à la tegneseriefigurer i en Disney-film fra 1940-tallet.
Filmen begynner ustøtt, men blir bedre.
Ungene er sjarmerende, spesielt Adam Eftevaag som Olai.
Det står verre til blant enkelte av de voksne, profesjonelle skuespillerne.
Naturen garanterer at filmen ikke er uten estetiske kvaliteter.
Filmens mest karismatiske skuespiller er en bjørnunge, og vi får også se storbjørn, gaupe og reveunger som koser med hverandre.
Filmen kan sikkert fungere fint for de helt minste (som imidlertid vil ha godt av å bli forklart litt om hva dette handler om på forhånd).
De litt eldre barna, overstimulerte på glitrende Pixar-animasjonsfilmer, vil kjede seg.
Bruken av middelmådig moderne popmusikk er et alvorlig feilskjær.
Og undertegnede hadde til tider vanskelig med å oppfatte hva som ble sagt.
Ingen katastrofe.
Men et godt stykke unna en triumf.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105883
|
Stilsikker Polanski
Polanski briljerer med stilsikker eleganse I denne veldreide thrilleren.
Atmosfæren er regnvåt kjølig i omgivelsene rundt en britisk eks-statsminister, her kalt Adam Lang, men ikke ulik Tony Blair.
Han befinner seg i eksil på den amerikanske østkyst, som følge av kontroversielle avgjørelser i forbindelse med Irak-krigen.
Og er det noe Polanski kan, så er det å skildre den klaustrofobiske følelsen av å være ufrivillig innestengt.
Her gjøres det med høyt adrenalin, assistert av leken humor.
Bakteppet er en skribent som skal være ghost-writer for Langs selvbiografi.
Ewan McGregor som skribenten og Pierce Brosnan som ministeren er som to instrumenter i utfordrende samspill.
Vi er vitne til en katt og mus lek av høy klasse.
Gradvis avdekkes et intrikant spill i kulissene; et spill der manipulerende krefter forsøker å skjule en hemmelig fortid.
I en periode går historien litt på tomgang.
Men dette er en Polanski som er tilbake i thriller-form av høy klasse; en kar med klassikere som «Rosemarys baby» og «Chinatown» på merittlisten.
| 1
|
105884
|
Ektefølt i terrorens kjølvann
Filmatisk sparsommelig, og med to skuespillerprestasjoner av verdensformat gjør «London River» til en av de mer usentimentale og interessante filmbidragene om terroren i det nye årtusenet.
London 7.juli 2005:
Marerittet blir virkelighet for britene, som daglig hadde levd med terrorfrykten lenge før noen snakket om Al Quaida.
Tre undergrunnslinjer og en buss i verdensmetropolen blir bombet i en koordinert terroraksjon.
52 mennesker dør og over 700 blir skadet.
Filmen løfter blikket vekk fra nyhetsoverskriftene.
De blodige hendelsene fungerer kun som bakteppe for to fortellinger om to foreldre på søken etter sine barn:
Hun en kristen middelklassekvinne som frykter datteren er at av ofrene i terroraksjonen.
Han, en muslimsk mann med afrikansk bakgrunn på jakt etter sønnen han forlot som seksåring for å søke arbeid i Paris.
To mennesker med så ulik bakgrunn at de ingenlunde ville truffet hverandre under andre omstendigheter.
Premisset har mange fallgruver og kunne fort blitt velmenende og politisk korrekt snillisme på film.
Regissør Rachid Boucharebs pensel maler da også bredt enkelte steder - de muslimske innvandrerne i London er muligens skildret i overkant smilende og hjelpsomme.
Men, og det er den aller viktigste grunnen til at denne filmatisk sparsommelige historien fungerer, er at vi tror ett hundre prosent på filmens to protagonister.
Brenda Blethyns tilknappede og sneversynte enkefrue og Sotiguyi Koyuatés enigmatiske skogvokter er briljante tolkninger i en ektefølt og human film om en verden inndelt i «oss og dem».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105885
|
Lidenskapelig Oscar-vinner
Årets Oscar-vinner blant fremmedspråklige filmer, er en besettende, velturnert thriller med lidenskap som drivkraft.
Etterforskeren Esposito ser tilbake på sitt yrkesaktive liv.
Det er en sak som har preget hans liv; en voldtekt med påfølgende drap av en ung kvinne.
Dette skjer samtidig med hans egen gryende forelskelse i sin nye overordnede, den vakre Elisabet.
Filmen veksler mellom tiden da drapet skjedde, 70-tallets politiske betente Argentina, og Espositos erindringer om saken rundt 25 år senere.
Med eleganse og innlevelse turnerer regissøren de dramatiske begivenheter.
Tilbakeblikk og nåtid flyter sammen i en fortelling med mange lag, der alt i bunn og grunn dreier seg om lidenskapens enorme styrke og vilje.
Klangbunnen er mørk, og kombinasjonen med en florlett humoristisk touch av kjappe replikker, pirrer nysgjerrigheten ettersom fortid og nåtid vokser sammen.
Spillet er tilsvarende fascinerende; Ricardo Darin og Soledad er en sensuell nytelse som Esposito og Elisabet, og Guillermo Francela
| 1
|
105886
|
Ikke konge
Sannsynligvis kunne pappeske-roboten AWESOM-O fra «South Park» kommet med en bedre filmidé enn det manusforfatter Luc Besson disker opp med i «From Paris With Love».
Du har sett dette før:
En forsiktig, men ambisiøs jeg-gjør-alt-etter-boka-agent får en partner som er brautende, selvsikker og løs på avtrekkeren.
Og for å hindre en forbrytelse som truer rikets sikkerhet må de lære seg å samarbeide.
Begge lærer litt av hverandre og ender som litt visere, voksnere individer.
Hadde filmen bare vært underholdende og spennende - eller én av delene, kunne den velkjente formelen fungert fint.
Men her kollapser morsomhetene raskere enn skurkene, og det eneste spenningsmomentet er akkurat hvor mange av dem Travoltas rollefigur Charlie Wax kommer til å drepe totalt.
Det er en stund siden John Travolta var kul med skytevåpen.
Faktisk må vi tilbake til «Pulp Fiction» i 1994 og «Face/Off» i 1997 for å finne sist jeg syntes han var slagkraftig fandenivoldsk.
Én humoristisk referanse til «Pulp Fiction» i form av Wax' forkjærlighet for cheeseburgeren «Royale with cheese», holder ikke for å sette samme standard.
Wax' fremmedfiendtlige replikker er uoriginale og matcher filmens inndeling av klart adskilte grupper med muslimske skurker, froskespisende franskmenn og amerikanske helter.
Rhys Meyers, kjent som maktsyk konge i «The Tudors», klarer ikke å være troverdig overrasket når filmen endelig gjør en liten vri.
Det gjør heller ikke publikum, som har sett tvisten komme i en time.
«From Paris With Love» er til tider en ironisk kommentar til sin egen sjanger - noe som drar inntrykket opp, men filmen tar seg selv akkurat litt for alvorlig til at man lar seg lokke med i leken.
| 0
|
105887
|
Tragikomisk kunst
Animasjonsfilmen «Mary og Max» klarer kunststykket å være både grotesk og søt på samme tid.
Den absurde handlingen baserer seg på en sann historie om to svært usannsynlige brevvenner.
Mary på 8 år bor i en forstad i Australia.
Hun er venneløs, blir mobbet på skolen og neglisjeres av sin alkoholiserte mor og veike far.
Nærmest tilfeldig finner hun adressen til Max i telefonkatalogen for New York, og bestemmer seg for å skrive.
Han viser seg å være en overvektig, tidligere psykiatrisk pasient i 40-årene som er stemplet som evneveik.
Selv i tung sherry-rus, innser Marys mor at Max er en uegnet venn for datteren, men hennes forsøk på å stoppe brevvekslingen mislykkes.
Over en periode på flere tiår følges derfor Mary og Max' historie.
Den fortelles i detaljrik stop-motion-teknikk hvor Marys sepia-fargede verden med ulykkelig kjærlighet, utstoppede fugler og foreldre som dør, både står i kontrast til og har paralleller til Max' film noir-Manhattan.
Max er venneløs, sliter med manglende sosiale antenner, døende gullfisker og stort sjokoladesug.
Brevene fra Mary gir ham innhold i livet, men opprører ham samtidig til randen av til nervøse sammenbrudd.
Brev for brev får vi dønn ærlige innblikk i deres sårbare, ensomme tilværelse.
Det er både morsomt og vemodig.
Innslag som avtygde ben, mishandlede katter og moste mimeartister fungerer som groteske gags, men bygger også opp under filmens tragikomiske tilsnitt.
«Mary og Max» krever en viss modenhet av sitt publikum, og egner seg neppe for den yngste gruppen den er tillatt for.
Men det er en snodig film som definitivt fortjener et publikum.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105888
|
Brutal drageballett
Det er en stund siden sist det var så moro med flyvende drager.
Ettersom 3D-animasjonen utvikler seg, formes filmenes historier i seg selv rundt teknologiens nye muligheter.
Lek med perspektiver og bevegelse har fått nytt spillerom, og det blir mer hopp, eksplosjoner, bratte skrenter og flyturer.
DreamWorks, som fra før har stått bak suksesser som «Shrek», «Madagaskar» og «Kung Fu Panda», har tatt stort utbytte av dette, og «Dragetreneren» tar det bokstavelig talt til nye høyder.
Her er vi med enorme drager som skyter opp i himmelen, stuper ned i havet, og slåss på akrobatisk vis i lufta med en imponerende troverdig blanding av drageeleganse og dinosaurtyngde.
Vi møter dem i krig med vikingsamfunnet på Borkøy.
Vikingene er uslepne, brutale kraftkarer (med gode hjerter) som ikke kjenner til andre strategier enn «kjør på».
Krigen mot de sauestjelende dragene fører til at samtlige av landsbyens hus må bygges opp på nytt og på nytt.
Men så blir den pinglete, sosialt utilpassede guttungen Hikken venner med dragen Tannlaus.
Sammen oppdager de slikt helter i barnevennlig animasjon har oppdaget siden tidenes morgen:
At samarbeid er fint og at det finnes godhet i de fleste.
«Dragetreneren» er et voldsomt, actionpakket eventyr hvor den ene eksplosjonen avløser den neste, det braker og smeller nærmest uavbrutt, til du sitter utmattet i stolen.
Historien om den rappkjefta Hikken (med Alexander Rybaks passende snusfornuftige tone til) som blir den store helten er det ingenting originalt ved, og filmen er ikke like morsom som de andre DreamWorks-produksjonene.
Men den sjarmerende dragen Tannlaus er flott bare å se på.
Filmen gir også en lett assosiasjon til 1984s fantasyklassiker «Den uendelige historien», hvor helten flyr på ryggen til den lodne, hundeaktige lykkedragen Falkor som i dag fortoner seg som elskverdig utdatert.
Kanskje er det fordi «Dragetreneren» minner om hvordan det føles for en unge å ville fly på ryggen av en drage.
Da har jo filmen lykkes i noe essensielt.
Anmeldelsen er skrevet etter visning av filmen med norske stemmer, i 3D.
| 1
|
105889
|
Hollow:«Dark Thoughts»
(Fairplay / Playground)
Den nye bølgen med gammel nybølge-metal.
Stanges Hollow, med tvillingene Magnus og Ove Mikkelsen Hoel i front, er så «old school» som det går an - flasket opp på klassisk hardrock av bestemoren (dersom den opplysningen får deg til å følge deg gammel, så er du nok det).
Trommene galopperer Iron Maidensk, gitarriffene er diabolsk Sabbathske.
Musikken brytes opp av mykere «lyriske» partier à la Metallica.
Avsluttende «Goodbye» er streit glamboogie.
Brødrenes helt uironiske lidenskap for sjangerens konvensjoner, spesielt de fra første halvdel av 1980-tallet, har allerede gjort dem til øyestener blant likesinnede.
Både engelsken og vokalen er til tider anstrengt.
Men den anakronistiske sjarmen redder dagen.
BESTE LÅT:
«Dark Thoughts»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105891
|
The Besnard Lakes: «...Are The Roaring Night
(Jagjaguwar / Tuba)
Tvekjønnet skjønnhet.
Vi vasser i klisjeer her:
Indierock.
Kanadisk «kollektiv».
Anført av et ektepar.
Mye hype på nettet.
Shoegazer-gitarer.
En parodi på sin samtid?
Det kunne det vært, men mer enn noe annet er The Besnard Lakes' tredje album en nydelig nostalgitripp.
Fra det seige Crazy Horse-groovet i det langstrakte åpningssporet går det rett til sakral hymnesang med fløyter, strykere og en eim av sekstitallspsykedelia, og albumet fortsetter sin reise gjennom platesamlerrocken med vidåpne øyne, bankende hjerte og en ekstra forkjærlighet for vakkert malende fuzzgitarer i widescreenformat.
En plate som får en til å tenke på at Band Of Horses bør ha utviklet seg en smule når de kommer med sin neste.
BESTE LÅT:
«Albatross»
| 1
|
105892
|
Johnny Hide:«An Honest Try»
(Certain Snært/Tuba)
»
Et ærlig og svært godt forsøk.
Skal vi dømme etter Johnny Hides andre soloplate, hadde han overhodet intet å gjøre i den norske Grand Prix-finalen.
Så er da også hans GP-bidrag, «Rewind Love», luket vekk her - gjennommarinert som den var av opphavsmannen, Julian Berntzen.
For dette er noe helt annet.
Hides stemme - med virkning som valium - troner forsiktig og flott over et knippe drømmende, melankolske og varme låter, ofte folkinspirerte, i spennet mellom Gram Parsons og Led Zeppelin (og kanskje nylig avdøde Alex Chilton - R.I.P.).
En cover av en mindre kjent Morrissey-låt avslutningsvis er som sådan bare den siste lille pynten på kaka!
BESTE LÅT:
«It Wasn't Me»
| 1
|
105894
|
Laura Marling:«I Speak Because I Can»
(Virgin/EMI)
Et enormt, ungt talent.
Britiske Laura Marling gjør det deprimerende å ha rundet 30.
Tyveåringen solodebuterte for tre (!) år siden, har spilt med indiehipsterne Noah And The Whale, og er altså ute med sitt andre album.
Posisjonert mellom angstfri Nick Drake og lykkelig PJ Harvey forteller Marling modent og selvsikkert som om hun var ung da respatex var moderne.
Døll voksenproduksjon gjør at albumet tidvis føles i overkant Tivoliradiotrygt, men som helhet er dette nær-Cohensk biatlon mellom gledeshopp og tårebekjemping, disponert over en låtrekke som få andre matcher - med unntak av henne selv; i september har talentet varslet nok et album.
BESTE LÅT:
«What She Wrote»
| 1
|
105898
|
Trøndermafiaens nye soldat
Hei, Harald Eia.
Her har du vaskeekte empirisk bevis på at miljø har sitt å si.
«Idol»- og «X
Factor» har vist seg ute av stand til å avle frem «kredible», «kule» popstjerner.
Hun som kom nærmest, Margaret Berger, vant ikke konkurransen, og virker nå å ha gitt opp hele greia.
Så like greit å overlate hele sulamitten til de såkalt «folkelige» artistene.
Som ikke er for jålete til å nærme seg dansebandkulturen og blåser en lang marsj i «lansering i utlandet».
I så måte er en vinner som spiller trønderrock en god ting på papiret.
Sjangeren er Norges svar på den amerikanske «heartland»-rocken.
I slik musikk dreier det seg ikke om å skrive «originale» popsanger.
Tvert imot.
Låtene skal virke kjente og kjære allerede ved første lytt.
Sangene skal gå omtrent akkurat dit du helst vil at de skal gå, forutsigbart behagelige som et par tøfler.
Chand Torsviks musikk er slik.
Mangler en slager
Men.
Det er veteranene Åge Aleksandersen og Terje Tysland som styrer denne skuta.
Chand mønstrer herved på, men er ennå ikke på nivå med disse.
Stemmen hans har ikke Åges kraft, ei heller Tyslands fandenivoldskhet og rustne inderlighet.
Når han for alvor trer inn på forbildenes enemerker, som i tittelkuttet (Åges «Norge, mitt Norge» om igjen) eller «Stolt som nå hana» (trøndercajun á la Tysland), er det vanskelig å ikke tenke at de gamle er eldst.
Tekstene er velmente- Chand har til og med Ap-«partiboka» i orden-men klønete.
Og platen mangler en klar slager.
Andre svakheter:
Omslaget er gyselig, som snytt ut av nesen på 1995.
Dernest:
Platen er innspilt i Oslo med Jørn Dahl i produsentstolen.
Den burde selvsagt vært spilt inn i Trondheim under Bjørn Nessjøs overoppsyn.
Dahl konstruerer et slags minste felles multiplum-raitantaitanmiljø rundt Chands melodier.
Det låter sjelløst, obligatorisk og selvfølgelig.
Foreløpig er Chand hovedsaklig «en god historie».
En indiskfødt mann som spiller trønderrock.
Et tankevekkende innlegg i den pågående «arv vs. miljø»-debatten på to lange, tynne bein.
BESTE LÅT:
«Stolt som nå hana»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105899
|
Spillanmeldelse:«Just Cause 2»
En tropisk øy venter deg i actionspillet «Just Cause 2», men hvor gøy er det egentlig å leke i sandkassa?
Det er så mange ting som taler for «Just Cause 2».
En gigantisk - og da mener jeg virkelig gigantisk - tropisk øy full av våpen, kjøretøy og bygninger du kan gjøre akkurat hva du vil med (les: sprenge i filler).
Legg til tidvis riktig lekker grafikk, massevis av oppdrag og timevis med underholdning.
Det kan jo bare ikke gå galt.
Eller?
Vår helt Rico Rodriguez drar til øya Panau i Sørøst-Asia hvor den sittende presidenten er blitt myrdet.
Panau spiller en viktig rolle for amerikanske interesser i området, så Rico sendes inn for å få kontroll over situasjonen.
Men det er ikke det «Just Cause 2» egentlig handler om.
For akkurat som i originalen er det ikke noe særlig fokus på historien her.
Det dreier seg bare om å ha en enorm sandkasse for dine føtter.
Gjør hva du vil.
Sleng deg i en bil og kjør over fjellene.
Kapre et helikopter i lufta og spreng et passasjerfly.
Kast deg ut i fallskjerm og land i en daycruiser.
Det er nesten bare fantasien som setter grensene i den enorme lekeplassen som heter Panau.
Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg koste meg i det jeg skulle sprenge tre satellitter klare for oppskytning på Panaus romsenter.
Da de tre gigantiske rakettene var eksplodert, fikk jeg hysteriske beskjeder om at en ukjent fjerde satellitt var klar til avgang.
Så hva gjør vi?
Stjeler et jagerfly og skyter ned den siste raketten i lufta, før vi kaster oss ut i fallskjerm, så klart.
tooommm:
Gleder meg stort til å gå bananas i dette spillet.
Ser bare så utrolig morsomt ut.
Diskuter Just Cause 2 her!
Men selv om det glimter til innimellom, er det svært mye å sette fingeren på her.
La oss bare se forbi overfladiske problemer som en svak kontroll og elendig stemmeskuespill, «Just Cause 2» har større utfordringer enn som så.
Dårlig historie, et todimensjonalt persongalleri, en statisk spillstruktur og forferdelig kunstig intelligens gjør at denne sandkassen raskt blir uinteressant.
Så totalt sett fremstår «Just Cause 2» som et svært umodent actionspill.
Et spill hvor dybde, engasjement og involvering er byttet ut mot et hjernedødt jag etter kaos-poeng for å åpne neste kapittel i historien.
«Just Cause 2» er spillet for deg som er mest interessert i å underholde deg selv.
Det er som å bli satt i en sandkasse med bøtte og spade, også får du lage din egen moro.
Og det er ærlig talt ikke så morsomt i lengden.
PS:
«Just Cause 2» er testet til Xbox 360.
Spillet lanseres 26. mars til PC, Playstation 3 og Xbox 360.
Følg VG Spill på Twitter
Bli tilhenger av VG Spill på Facebook
| 0
|
105900
|
Lettvint krangleflørt
Enkel forviklingskomedie om hvor rare irer er og hvor dumme urbane kvinner er.
Ifølge tradisjonen har kvinner lov til å fri til menn én gang hvert fjerde år - på skuddårsdagen.
Veldig romantisk, selv for en moderne yrkeskvinne som Anna.
I Boston er hun interiørkonsulent og en slik som følger med i tiden og forventer effektivitet.
Det får hun dessverre ikke fra kjæresten på frierifronten, så når han drar til Dublin rundt skuddårsdagen, følger hun resolutt etter for å fri.
Dårlig vær og dumme beslutninger gjør at hun ender opp i feil ende av landet, i en stereotypi av en irsk landsbygd hvor folk er snille, fulle og folkelige.
Her møter hun den nonchalante, uvennlige Declan (den eneste unge mannen i byen), og selv om de hater hverandre, hjelper han henne til Dublin.
De kjører en skranglete bil.
Møter kuer.
Anna har stillettsko og en dyr koffert.
Det regner.
Hagler.
Blåser.
Irske folk spiser rar mat og er kristne.
Dette er basis for det meste av humoren i filmen.
Det mangler ikke på humoristisk stigmatisering av både landsens irer og urbane kvinner her.
Filmen tar seg opp etterhvert som karakterene får bli mindre enn 100 prosent usympatiske.
Mot slutten blir det nesten trivelig å se dem i flørtekranglende samspill, selv om det tas vel mange lettvinte løsninger for å manøvrere dem fra start til slutt.
Forøvrig burde det legges ned forbud mot å bruke ordene «med forviklinger»i norsk oversettelse av filmtitler.
| 0
|
105901
|
Grandiost kaos
Et uoverskuelig surrealistisk kaosprosjekt, og en enormt ambisiøs og livsbejaende popmeditasjon over spørsmålet:
Hvilket liv har du egentlig levd?
Mr Nobody - om det siste dødelige mennesket på jord i år 2092 - er veldig mye på en gang, men aldri noe man stiller seg likegyldig til.
Ikke skal jeg påstå at jeg hang med på alle avstikkerne og plottvistene, men hvor ofte går man ut på gaten etter en kinovisning og ser verden med litt andre øyne?
Utfordrende, provoserende og grandiost - og varmt anbefalt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105902
|
Gold vikingvold
«Valhalla Rising» er et stykke dyktig utført håndverk.
Men det er også her problemet ligger.
Filmen er en overdreven maktdemonstrasjon fra regissør Nicholas Winding Refn og fungerer som en tvungen meditasjon over brutalitet og skjønnhet.
Mads Mikkelsen, som tidligere har samarbeidet med Refn i «Bleeder» og to «Pusher»-filmer, spiller den stumme vikingkrigeren «Enøye».
Han blir holdt som ensom gladiator hos en hedensk høvding, til han blir solgt og dreper seg fri.
Deretter havner han på reise med den eneste han ikke dreper - en ung gutt som har gitt ham mat, og en gjeng kristne vikinger på jakt etter Det hellige land.
Landskapet spiller en nesten like stor rolle som Mikkelsen i filmen, og spenner fra det golde skotske høyland til dødelig rolig sjø og deretter grønne, amerikanske skoger etter en aldri så liten feilnavigering.
I bilde etter bilde stirrer den enøyde krigeren ut i luften - med det tilsynelatende maltrakterte øyet.
Fargene er gjennomført nedtonede og dystre, i kontrast til hans blodrøde fremtidsvisjoner.
Og kontraster preger filmen:
Det er kristne mot hedninger, tåke mot klarsyn, tro mot handling og et drønnende elektronisk lydbilde mot dørgende stillhet, vindkast og hjertebank.
Norske Roy Jacobsen har skrevet manuset sammen med Refn, og sammen hyller de handlingen inn i et slør av mystikk - like ugjennomtrengelig som den truende tåken som stadig dukker opp på Enøyes ferd.
Motivasjonen hans er uklar, selv om høvdingen hevder «han er drevet av hat», og noen karakterutvikling er det heller ikke å spore.
Målet kan godt være å gjøre Enøye uhåndgripelig:
Han er alle helter og antihelter i én person.
Han kan være fra himmel eller helvete, reell eller mytisk.
Men det gjør det også vanskeligere å engasjere seg i ham.
Filmen er så tettpakket med symbolikk og allegorier at det til tider blir masete, til tross for de enkle linjene, lange klippene og rene landskapene.
«Valhalla Rising» blir nærmest pretensiøs i sin overflatiske enkelhet.
Den faller også mellom to kinostoler når det gjelder målgruppe.
Kunstfilm-entusiaster kan bli avskrekket av den brutale volden, og de som kommer for action vil bli skuffet over mangelen på nettopp det.
Uttrykket minner både om Tarkovsky og Terrence Malick, men virker mest av alt som en stiløvelse for stiløvelsens skyld.
Det er godt å se filmer som tør å lene seg på mediets rene kunstuttrykk.
Men at film også er kunst behøver ikke skvises inn hornhinnen med teskjeer for at publikum skal skjønne det.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105903
|
Jalla nedtur
Svensklibanesiske Fares' debutfilm Jalla Jalla slo ned som litt av en sjarmbombe da den kom i 2001, en ellevill lek med skandinaviske fordommer, kjønnsroller og innvandrerklisjeer.
Det føles ikke like forfriskende å få servert de samme vitsene nesten ti år etterpå.
Livet går sin sløye gang på verkstedet Jørgens Cykel, men de tre tilårskomne gubbene som jobber der har hvert sitt å stri med på hjemmebane:
Jørgen er livredd for å ikke fremstå macho nok overfor kona da en muskuløs MC-kar flytter inn ved siden av, Juan orker ikke tanken på å ta farvel med sin livsledsager, en høyt elsket labrador, mens enkemannen Aziz plutselig innser at verden ville smilt enda mer til ham hvis han fant seg en ny kjæreste.
Sistnevnte er fatter'n og filmens protagonist:
Han er en sjarmerende liten verdensmester med overdreven selvtillit og svar på det meste - men med et kvinnesyn som ble avlegs en gang på 70-tallet.
Så gammeldags skrudd sammen er fatter'n at sønnen må utstyre samboeren sin med pute på magen for å overbevise faren om at hun er gravid, han vil nemlig ikke tåle å høre at de planlegger å adoptere.
Det er umulig å ikke la seg sjarmere av fatter'n (filmfiguren), spilt av regissørens egen far, amatørskuespiller Jan Fares.
Godslig, dum og bedrevitende, en sann fryd å følge.
Det samme kan ikke sies om filmens andre karakterer, som enten er vandrende stereotyper (Jørgen i sykkelbutikken) eller gørrkjedelige glansbilder (Fatterns sønn).
Manuset - stappfullt av gags og krampaktige sprelske påfunn - er ganske uinspirerte saker rappet fra klippebordet til Jalla Jalla og Kopps.
Verre synes jeg det er at bestrebelsene for å lage feelgood hele veien føles kalkulerte, som om Fares prøver å mane fram en ungdommelig friskhet han kanskje har mistet.
At en utilslørt publikumsfrier som «Fattern» pøser på med søtladen sentimentalitet mot slutten kan ikke overraske noen - men skuldertrekket var nærmere enn både tårene og gapskratten i løpet av Fatterns halvannen time.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105906
|
Spillanmeldelse:«Anno 1404:
Venice»
Strategispillet «Anno 1404» seiler inn til en av 1400-tallets mektigste handelsbyer i utvidelsespakken «Venice», men alt går ikke knirkefritt under lossingen.
På 1400-tallet var de store, italienske handelsbyene på høyden av sin makt og få menn i Europa var mektigere enn selveste Dogen av Venezia.
Krig kostet penger, og var det noe handelsmennene i Venezia hadde, så var det nettopp penger.
Da verken konkurransetilsynet eller økokrim var funnet opp enda, gikk det ikke alltid helt redelig for seg.
Bestikkelser, sabotasje og lyssky komplott var en del av hverdagen.
Penger og makt var to sider av samme gullmynt.
Derfor spiller også hard valuta en betydelig rolle i «Anno 1404: Venice».
Tykkelsen på lommeboken din teller mer enn den gjorde i originalen.
Men det tar en stund før du oppdager det, ved første øyekast virker det ikke som om så mye er forandret.
Riktignok har man en grei bunke enkeltkart med tilhørende historie og spesifikke mål, men de føles ikke som mer enn litt eksotisk krydder i den samme, gamle suppen.
Nyvinninger som muligheten til å kjøpe bystyreseter hos andre spillere, og slik overta hele øya deres, virker mest som artige tillegg uten avgjørende betydning.
For det tar noen timer før man egentlig skjønner rekkevidden av de tilsynelatende små endringene.
Man kommer nemlig ikke særlig langt i «Venice» uten å bestikke, spionere og sabotere.
Og slikt koster penger, mye penger.
Mens man i originalen produserte mest til eget forbruk, står nå eksport og handel i høysetet.
Profittjakten er viktigere enn noen gang.
Allikevel kan man knapt kalle «Venice» for en omfattende utvidelse.
I tillegg til Dogen av Venezia som ny handelspartner byr utvidelsen på et knippe nye dekorative bygninger, ekstra småoppdrag og flere skatter.
To nye skip kan sjøsettes og vulkanske øyer kan bosettes.
Noen vil nok sette stor pris på at man med «Venice» kan spille mot venner via Internett, men «Anno 1404» er og blir et spill som funker best alene.
For meg handler det iallefall mer om å bygge byer som er stilige, fremfor mest mulig effektive.
Over nett blir «Anno 1404» litt som å konkurrere om å bygge tjue hus av legoklosser kjappest.
Det er ikke særlig gøy og resultatet blir definitivt ikke pent.
Aktiva:
Har ventet lenge på det nå...
Blir gøy med flerspiller.
Diskuter Anno 1404:
Venice her!
Alt i alt er «Anno 1404:
Venice» en helt grei utvidelsespakke til et utrolig fengslende strategispill.
Er du gått lei av originalen, byr den på en artig avveksling og et par ekstra funksjoner.
For de aller fleste er det derimot usikkert om «Venice» egentlig er verdt pengene.
Det blir rett og slett litt for tynt.
| 0
|
105907
|
Spillanmeldelse:«Anno 1404»
Komplekst, vakkert, komplekst, engasjerende og, nevnte jeg komplekst?
Strategispillet «Anno 1404» er ikke for pyser.
«Anno»-serien tilhører en subgenre blant strategispillene hvor økonomi, handel og infrastruktur er atskillig viktigere enn militær makt.
Riktignok er det både soldater og krigsskip i «Anno 1404», men disse er mer et nødvendig verktøy enn mål i seg selv.
For å si det på en annen måte, det er viktigere at du kan levere nybakt kneipbrød til innbyggerne dine enn at du kan raske sammen en gjeng barskinger med sverd.
Da disse barskingene også er skrekkelig glade i fersk kneip, sier det seg selv at det lønner seg å begrense antallet.
Spill i denne genren pleier å være temmelig omfattende, «Caesar»-serien og «Settlers»-spillene følger samme grunnoppbygging som «Anno 1404».
En liten koloni med arbeidere vokser og utvider seg gradvis, før den til slutt har blitt en pulserende storby.
Arbeidere betaler lite i skatt og bor i enkle trehus, men er stort sett fornøyd hvis de får mat på bordet og en kopp eplecider i ny og ne.
Høyere klasser krever stadig mer, men betaler deretter i skatt og gir deg tilgang på nye bygninger.
Øverst sitter de adlige.
Disse gidder ikke engang å vurdere byen din hvis ikke de får fisk, kjøtt, eksotiske krydder, hvetebakst, linklær, ullklær, lærjakker, silkeklær, lærbundne bøker, pelsverk, vakre glassvarer, øl, vin og en hel haug andre luksusvarer.
Det er kanskje mye å holde styr på, men det gjelder da også for eksempel «Caesar IV».
Det er først og fremst logistikk og handel som gjør «Anno 1404» til det mest komplekse i subgenren.
Facedancer:
Du er herved advart.
Dette spillet kommer til å stjele MYE tid fra deg.
Folk snakker om at "World of Warcraft" er så forferdelig avhengighetsskapende...
"Anno 1404" burde absolutt hatt en lignende advarsel på coveret.
Diskuter Anno 1404 her!
Selv de små verdenskartene er store, de største er intet mindre enn gigantiske.
Et titalls øyer i ulike fasonger og størrelser blir omringet av blått hav.
Hver øy er fruktbar for mellom to og fire ulike avlingstyper, litt avhengig av hvor langt nord øya ligger.
Noen har i tillegg forekomster av kull, granitt, jernmalm, kobbermalm, kvarts, marmor, gull og andre bergarter.
Man starter på den nordlige delen av kartet, og må utforske sørover for å finne «orienten».
Uten et godt samarbeid med sultanen kommer man ikke langt i «Anno 1404», ørkenkolonier er nødvendig for å sikre tilførsel av luksusvarer til de europeiske byene dine.
Med over seksti ulike handelsvarer totalt, kreves det mange handelsskip og faste transportruter for å holde hjulene i gang i imperiet.
I begynnelsen trodde jeg at jeg kunne styre de to-tre handelsskipene mine manuelt, men det måtte jeg gi opp allerede før jeg passerte tusen innbyggere.
Særlig krevende er transport av råmaterialer.
En omfattende metallindustri er plasskrevende og lite fleksibel, derfor er det ofte lurt å sentralisere den til en øy med få innbyggere.
Tømmerhogst er verken plasskrevende eller spesielt ufleksibel, men så var det dette med trær og storbyer.
Tar man en motorsag og begynner å felle trær i Frognerparken, blir man fort upopulær.
Likeså i «Anno 1404», hvor befolkninger gjerne ser at de få gjenværende trærne forblir gjenværende.
Men en metropolis bygges ikke på luft og kjærlighet alene, så en storstilt import av tømmer, granitt, stål og verktøy er tvingende nødvendig.
Heldigvis byr «Anno 1404» på et helt utmerket system for opprettelse av både interne transportruter og internasjonale handelsruter.
Før man vet ordet av det, har man et ti-talls handelsskip i faste ruter mellom koloniene.
Det er omtrent på dette punktet at «Anno 1404» virkelig begynner å imponere.
For da har byene vokst seg så store at de både ser og føles som skikkelige byer.
Før har jeg alltid følt meg litt som en amatør i denne typen spill, reklamebildene viser komplekse, pulserende metropoliser, mens den jeg lager ser ut som noe en femåring har bygget med legoklosser.
I «Anno 1404» kunne byene mine vært på baksiden av boksen.
Sammen med kirker og vertshus, danner markedsplassene travle sentra med tettbygde boligkvartaler rundt.
Havnen yrer med liv, bryggearbeidere og lossere strømmer til og fra, skip seiler inn og ut, heisekraner svinger frem og tilbake.
Det er lett å lage imponerende byer i «Anno 1404».
Alt er dog ikke perfekt.
Jeg skulle for eksempel gjerne hatt muligheten til å sette minstekvantum på de automatiske transportlinjene.
Er man litt for sen med å utvide produksjonen, risikerer man å bli hindret av at alt av bygningsmateriale blir eksportert vekk.
Det kan tidvis også være litt kronglete å lokalisere skipene sine på mini-kartet.
Slikt overskygges allikevel av alle styrkene til «Anno 1404».
Det er ikke et strategispill for nybegynnere, kompleksiteten kan være en utfordring også for veteraner.
Men da belønningen er en av de dypeste og mest tilfredsstillende strategiopplevelsene på markedet, er det kanskje verdt innsatsen.
PS:
Vi rakk aldri å anmelde «Anno 1404» da det kom ut i fjor, men valgte å anmelde spillet nå i forbindelse med utgivelsen av utvidelsespakken «Anno 1404: Venice».
Bedre sent enn aldri!
| 1
|
105909
|
Hyperventilerende
Blu-ray anmeldelese
Regi:
Robert Rodriguez MED:
Jon Cryer, William H. Macy Robert Rodriguez har så mange filmer han skal lage.
Billige filmer («El Mariachi», 1992) og dyre filmer («Sin City», 2005).
Voksenfilmer («Planet Terror», 2007) og barnefilmer.
I sistnevnte kategori har vi blant annet «Spy Kids» (2001) og denne:
En fiks og frenetisk episodisk sak som føles som en overlang, hyperventilerende episode av «Malcolm i midten», komplett med hopp i tid og et lass kjipt utseende dataanimasjon.
Joa, filmen har «tempo».
Det er noe av problemet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105911
|
Mutt Damon
Munnhellet «krigens første offer er sannheten» bør herved forandres til «krigens første offer er sannheten, bortsett fra i kriger der Matt Damon deltar».
Damons offiser Miller i «Green Zone» - skuespillerens nye film med «The Bourne Supremacy/Ultimatum»-regissøren Paul Greengrass - er nemlig et fyrtårn av integritet.
Den siste gode soldat, hvileløst på jakt etter en sannhet som ikke kommer til å behage ham.
Nemlig den om at ingen masseødeleggelsesvåpen var å finne i Irak etter Saddams fall i 2003.
Damon er tilbake i mutt, angstbitersk mundur her.
Og Greengrass' kameraer er i høyeste grad tilbake i håndholdt, «kinetisk» masemodus.
Det er lov å mene at dette er blitt noe av en klisjé i både krigs- og actionfilmen nå, og «Green Zone» hjelpes overhodet ikke av et forferdelig lydspor:
Lite annet enn en eneste lang buldrende trommesolo, stadig i fare for å trekke all oppmerksomhet bort fra bildene.
Historien er både innstilt på å gi deg alt inn med teskjeer - det faktum at George W. Bush-administrasjonen løy, og at krigen ble utkjempet på gale premisser - og kaotisk.
Den lange nattlige actionsekvensen mot slutten føles påklistret, som et klapp på skulderen for at du har orket å følge filmen i 90 minutter allerede.
Rekonstruksjonen av Baghdad, og amerikanernes «grønne sone» i Husseins gamle presidentpalass, er imponerende.
Men at Irak-krigen var/er et kaos av løgner, motstridende agendaer, «private interesser», krigsforbrytelser og journalister som ikke gjorde jobben sin, tør være et godt dokumentert faktum på dette tidspunktet.
«Green Zone» er for lite, for sent, og sliter dessverre tungt både som «politisk oppgjør» og actionfilm.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105912
|
Klissete klasseklatring
«The Blind Side» er basert på en dypt rørende historie fra virkeligheten.
Dessverre har Hollywood-behandlingen gjort den for bløt og for søt.
Effekten er til tider kvalmende.
Nok en gang har vi en hvit, kristen og selvfølgelig republikansk familie som hjelper en fattig, neglisjert sort karakter med å nå sitt fulle potensial.
Regissør og manusforfatter Hancock gjør et halvhjertet forsøk på å problematisere denne formelen.
Det refereres til «hvit skyldfølelse» i forbifarten og karakterene blir flyktig konfrontert med sine egne stereotypiske fordommer.
Men det hele går så sakte, og med store doser sukkerspinn mellom slagene.
I begynnelsen er det vanskelig å skjønne om dette skal være nok et amerikansk fotball-opus eller et tåredryppende familiedrama.
Så blir det begge deler.
Sandra Bullock er lyspunktet.
I sin Oscar-vinnende forestilling spiller hun den driftige tobarnmoren Leigh Anne Tuohy, som tar til seg Michael Oher etter å ha funnet ham ute i kulda i t-skjorte og shorts.
Det gjør Bullock uten å samtidig overdose på sentimentalitet.
Hun er elementet som balanserer filmen og stopper den fra å skli helt ut i blødmepølen.
Rollen minner faktisk om flere av Bullocks tidligere karaktererer, men denne gangen er hun tørrvittig, skarp og handlekraftig med et underliggende alvor.
Tuohys to barn forblir endimensjonalt velmenende filmen gjennom, til tross for at sønnen S.J, spilt av Jae Head, må være den mest irriterende veslevoksne, jeg-tror-jeg-er-kul-barnekarakteren i nyere tid.
Michael selv, spilt av ferskingen Quinton Aaron, sier mest uten ord.
Vi serveres bruddstykker av den begredelige bakgrunnen hans gjennom flashbacks, og ser utviklingen fram til et ettertraktet fotballtalent.
Da har filmen vart i nesten to timer, men likevel finner Hancock plass til nok et vendepunkt.
Vendepunkter er nemlig filmen spekket av.
Problemet er at den likevel har lite spenning.
Historien den er basert på skal ikke bagatelliseres fordi den er stereotyp, men selve filmen faller i så mange feller at det er vanskelig å la seg rive med på reisen.
«The Blind Side» byr på søte øyeblikk og stunder for ettertanke.
Men det er fort gjort å brekke seg underveis.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
105914
|
Gorillaz:«Plastic Beach»
(Parlophone/EMI)
Hatten av for Damon Albarn, igjen.
Blur-vokalisten er i særklasse den av «britpoperne» som har hatt mest å by på det siste tiåret, og hans tredje album med Gorillaz er egentlig mye bedre enn det har rett til å være - halvtøysete tegneserieband med vagt konsept og mange kokker skal normalt ikke fungere så lenge.
Men Albarns øre for det vemodig vakre og humoristisk erkebritiske skinner gjennom hele «Plastic Beach»; ekspansiv pop som omfavner hip hop og elektronika så vel som «verdensmusikk», som inviterer Lou Reed så vel som Snoop Dogg til å bidra.
Det låter stort, dyrt og relevant, og kommer ut av automaten som en sømløs helhet, lappeteppe-estetikken til tross.
BESTE LÅT:
«Empire Ants»
| 1
|
105915
|
Boyzone:«Brother»
(Universal)
De tekkelige gutta.
Stephen Gatelys bortgang i en alder av 33 år i fjor, har så visst ikke resultert i noen revolusjoner i irske Boyzones «uttrykk».
Og dette «uttrykket» er, i fall du har glemt det, litt grått tekkelig, daft som en Guinness som har stått åpen over natten.Gately er med på åpningskuttet og den første singelen herfra, håpløse «Giving It All Away».
Skrevet av Mika, og en for ham typisk sjangerforvirret saus.
«Love Is A Hurricane» er en parodisk typisk Gregg Alexander soulpopkonstruksjon, men likevel å foretrekke.
Samme med «Ruby», skrevet av Bucks Fizz-veteranen Andy Hill.
Deretter flater albumet ut i Boyzones «spesiale»:
Balladene som får vanlig sirup til å virke sprettent.
BESTE LÅT:
«Love Is Like A Hurricane».
| 0
|
105916
|
Burzum:«Belus»
(Byelobog/Tuba)
Elleve år etter forrige plate, og etter seksten år i fengsel for drap og kirkebranner, er Varg Vikernes tilbake på sitt opprinnelige åsted - i musikkstudio.
Det gjør han med en hyllest til Balder, også kalt den hvite gud, eller Belus som er ett av mange navn på Odins sønn.
Og det er nettopp odinismen og flørt med åsatroens mer negative sider som Vikernes - Burzum - fremdeles mistenkes å være i intellektuelt fengsel av.
Varg Vikernes er i dag en sivilisasjonssky mann med kun forakt til overs for sine gamle black metal-kolleger.
Han har selv sammenlignet dem med «stereotypiske negere og homoseksuelle» på grunn av kleskoden, og mener selv han har distansert seg fra svartmetallen.
Han om det.
En slik uttalelse er kanskje ikke uventet fra en mann som åpent forteller at hans tippoldemor bar Quisling som etternavn?
Norskspråklige «Belus», som vanlig innspilt i Grieghallen, bærer de fleste elementer fra klassisk black metal - og fra Burzum selv.
Tekstmessig er den kanskje nærmere vikingmetalen, men musikalsk låter «Belus» innledningsvis så primitiv og nærmest amatørmessig at sporene trolig har ligget i Vikernes' skuffer i mange, mange år.
Dernest kommer selve innholdet.
Burzum rendyrker en i dag sjelden ekstremitet i repetisjoner av egne rytmemønstre.
Så ekstrem er den at tvangstrøyen raskt knyttes igjen.
Gjentagelsene er så massivt gjennomført at dynamikken forsvinner.
Kun i «Kaimadalthas Nedstigning» makter han å formidle den grimt kalde atmosfæren som det klart ville ha vært mer av her med en bedre produksjonsjobb.
Privat har Varg Vikernes sonet sin straff og på den måten ferdig med fortiden.
Musikalsk er Burzum fremdeles en fange av den samme fortiden.
BESTE LÅT:
«Kaimadalthas nedstigning»
| 0
|
105918
|
Dee Dee Bridgewater:«Eleonora Fagan.
To Billie With Love»
(EmArcy/Universal Music)
Dee Dee synger Billie Holiday.
Etter sin musikalske reise til Mali på kritikersuksessen «Red Earth», vender Dee Dee Bridgewater tilbake til jazzen og et knippe av Billie Holidays mest kjente sanger.
For over 20 år siden tolket Dee Dee det samme repertoaret i musikalen «Lady Day», men måtte legge det vekk fordi Billie «tok over».
Ingen fare her.
«To Billie With Love» er hundre prosent Dee Dee Bridgewater i fyrverkeriform.
Hennes mangeårige pianist Edsel Gomez står for moderne arrangementer, parhestene Lewis Nash på trommer og Christian McBride på bass koker.
Treblåser James Carter er lydhør samtaleparter i lavmælte «Good Morning Heartache» og gnistrende «Fine And Mellow».
BESTE KJØP:
«Fine and Mellow»
| 1
|
105919
|
Howl:«Cold Water Music»
(EMI)
Ullent ul.
Det er med en viss skuffelse jeg registrerer at Howl er et stykke unna formstigning fra sin glimrende debut for tre år siden.
Mye av den uvørne friskheten og halvskitne lyden er her ennå, det samme er Simen Lunds utmerkede stemme.
Låtmessig har imidlertid Howl problemer; utgangen på opptil flere kutt her er tempokåte, kontante og rett på, men blir stående og stampe i samme sporet gang på gang - det skjer ikke tilstrekkelig i låtenes struktur, og uten utvikling, ingen forløsning.
Et debutalbum er gjerne kulminasjonen av flere års skrivearbeid fylt av energisk pågangsmot.
En oppfølger krever låter skrevet i en kortere og mer konsentrert tidsperiode og blir følgelig «den vanskelige annenplaten».
Nettopp.
BESTE LÅT:
«Misdemeanors»
| 0
|
105920
|
Jimi Hendrix:«Valleys Of Neptune»
(Sony)
Av tapene rockmusikken har lidd, spørs det om ikke Jimi Hendrix' død for 40 år siden var det som snøt oss for den beste musikken.
Spekulasjonene omkring hva han hadde gjort i dag er vriene å motstå.
På et eller annet tidspunkt hadde han trolig gitt seg jazzen i vold, og lagd et album eller flere med Miles Davis.
Ja.
Det er greit å gråte.
Hendrix' etterlatenskaper ble utsatt for massive overgrep på en serie frekke posthume utgivelser.
«Valleys Of Netptune» er familiens forsøk på å rydde opp i opptak fra 1969, noe av et tapt år i det korte livet hans.
Det er ingenlunde Jimis mest fokuserte musikk.
Og som helhet står dette tilbake for det uferdige fjerde albumet hans.
Vi sier pent takk likevel.
BESTE LÅT:
«Hear My Train A Comin'».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105922
|
Broken Bells:«Broken Bells»
(Columbia/Sony)
Bortimot meningsløst samarbeid.
Superprodusent og Gnarls Barkley-halvdel Danger Mouse fremstår mer og mer som en chef med kreativ meny, men med kokte poteter som eneste tilbehør.
Så langt har dog rettene smakt upåklagelig.
Herværende samarbeid med The Shins-sjef James Mercer funklet uhyre lovende på fjorårets Lynch-konsept «Dark Night Of The Soul».
Singelen «The High Road» åpenbarte seg før jul som den ultimate Shins-låten finspleiset med elektronisk trolldom og vidd.
Resten av «Broken Bells» er dessverre uhyre platt, repetativt og søvndyssende downtempofjas, rotet sammen med Shins-avkapp og presentert som tippekioskversjonen av Erlend Øyes «Unrest»-album.
Næh, disse gutta kan mye bedre.
BESTE LÅT:
«The High Road»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
105923
|
Spillanmeldelse:«God of War III»
Med «God of War III» når testosteron-nivået på Playstation 3 hittil uante høyder.
Etter å ha blitt krigsguden Ares' redskap på Jorden, fortaper spartaner-krigeren Kratos seg i en sprutende blodtåke.
En tåke han ikke våkner fra før han nærmest i blinde slakter sin egen familie.
Nå erstattes blodtåken av en altoppslukende hevntørst, og i «God of War» (PS2, 2005) lemlester Kratos seg gjennom gresk mytologi inntil han får sin hevn.
Krigsgudens trone er nå hans - uten at det gjør nevneverdig med humøret.
Kratos' boblende raseri og enorme krefter gjør sjefen sjøl, Zeus, engstelig.
Og i «God of War II» (PS2, 2007) fratas Kratos alle sine gudekrefter, og et nytt hevntokt - denne gang mot Zeus - starter.
I 2007 forlot vi en snerrende Kratos på vei opp Olympus-fjellet sammen med de enorme titan-kjempene.
Det er der «God of War III» starter.
Og jeg må først få sagt at jeg (nesten) synes synd på Sonys Santa Monica-studio.
Det å overgå de to fantastiske forgjengerne er ingen enkel oppgave, og det er liten tvil om at det er nettopp det som nå kreves av dem.
Fansen vil ha en eneste lang måpe- og hoie-fest, et brutalt og episk actioneventyr som overgår alt de har opplevd til nå.
Utviklerne gjør til og med vondt verre ved å si de vil lage et spill som definerer denne generasjonen spillkonsoller.
Bare for å fortelle hvor landet ligger, liksom.
Derfor er det nesten sensasjonelt det Santa Monica Studios har fått til her.
OK, de klarer ikke å overgå den berusende FØLELSEN som kom fra det å oppleve dette universet for første gang.
Eller for andre gang, for den saks skyld.
Innholdsmessig er det utvilsomt snakk om tre veldig like spill, hvilket er det eneste man har grunn til å trekke for.
Noen saftige overraskelser ville ikke vært å forakte, de to forgjengerne var så fantastisk gode at kvalitetene i «God of War III» blir noe dempet.
Men «God of War III» er allikevel, isolert sett, det beste spillet i serien.
Alt er større (du kjemper på - OG MOT - en 1000 meter høy titan, for svarte!), penere, råere og mer brutalt.
Fra å rive lemmene av mytiske skapninger til å pønske ut løsningen på finurlige puzzles, stanse opp og betrakte de episke vistaene eller sitte i åndeløs spenning mens historien utfolder seg:
«God of War III» er hysterisk underholdende og ekstremt givende fra start til slutt.
SimoneInzaghi:
Dette tror jeg er det råeste innen spillmediet noensinne.
Har gledet meg i snart tre år nå, og dersom det ikke ligger i postkassa på releasedagen, blir jeg rett og slett fly forbanna.
Diskuter God of War III her!
Santa Monica Studios har dessuten perfeksjonert kunsten å variere både tempo og hvor nært man kommer det blinde raseriet til Kratos.
Flere av bosskampene i spillet er eksempelvis så tette og ekstreme at man knapt tror sine egne øyne.
I tillegg får du en skikkelig tilfredsstillende konklusjon på historien.
Det er mulig (og sannsynlig, for å være ærlig) at vi får se mer av både «God of War» og Kratos etter hvert, men i så fall må det blanke ark til.
Så til tross for at det meste er gjenkjennelig fra de to forgjengerne, har faktisk Sony fått den fanebæreren for spillmediet anno 2010 de håpet på.
Og fansen?
De vil hoie.
De vil måpe.
PS:
I salg fra onsdag 17. mars.
Spillet kommer kun ut på PS3.
PPS:
De to første «God of War»-spillene er nå konvertert til Playstation 3 med høyere oppløsning, bedre framerate og trophy-støtte.
Spillene kan kjøpes separat i «God of War Collection» eller som en del av monsterpakken «Ultimate Trilogy Edition».
| 1
|
105925
|
Middelmådig kompromiss
Mel Gibson er tilbake i god form, men nyinnspillingen av en britisk TV-serie fra åttitallet fremstør som en klønete hybrid av en film.
Alenefaren og Boston-politimannen Tom Craven får sin voksne datter på besøk.
Hun er langt fra i toppform.
Da hun ukontrollert begynner å kaste opp, kaster de seg i klærne for å dra til sykehuset.
De kommer imidlertid ikke lenger enn til trappen foran sin egen dør hvor en mann roper "Craven!", og løser et skudd fra en pistol.
Tilbake står en enda ensommere alenefar, med én eneste oppgave igjen her i livet:
Finne ut hvem som drepte datteren.
På veien avsløres konspirasjoner på senator-nivå, «coverups» og livsfarlig miljøkriminalitet.
En snart helgrå, rynkete Mel Gibson fyller sin ensomme ulv av en politimann med solide doser paranoia - og litt omsorg.
Litt myk, mest hard, han er blitt god på det med årene, den gamle machohelten.
Men med selveste Mad Max Mel i sin første ordentlige actionrolle på mange år hadde man ventet litt mer, ja action.
En av de få gangene han får gå i nevekamp i løpet av filmen, setter han seg andpusten ned og ber om fem minutter!
De politiske implikasjonene i manus er dertil løst ganske klønete - et par av «the bad guys» er farlig nær tegneseriefigurer.
Verken smart eller dum nok - som om man aldri har blitt enig med seg selv om man vil lage «Ransom» eller «Michael Clayton».
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105927
|
Ujevn skovtur
En 82 minutters blåtur ut i skogen i Finnmark, krydret med bannskap, bæsj og trolldom.
Tommy Wirkola, landets minst selvhøytidelige regissør, er tilbake, knapt ett år etter han ga oss nazizombiene i «Død snø».
Denne gangen med en mockumentary - liksomdokumentar - en hyllest til lavbudsjettssensasjonen «Blair Witch Project» fra 1999.
Fiskeren Wagles sønn Tordenskjold - jobber som frisør i Oslo - har gått seg vill i skogen, og faren frykter han er tatt av den skumle fjordheksa.
Han samler et broket lag bestående av bygdas skyteglade lensmann, et kvinnelig medium, en skeptisk, småpedofil lærer og entertaineren Rock Fjellstad.
Det hele dokumenteres på film av kameramannen Pablo.
Han har referanseapparatet i orden, Wirkola, og rekker også å hedre bad Taste-kongen John Waters, mannen bak kultklassikeren Pink Flamingoes.
Den mest beryktede scene herfra - den hvor dragqueen Divine spiser ekte hundebæsj - får sin nordnorske vri her, forhåpentligvis er det smeltet sjokolade Kristoffer Joner får i seg.
Om det er Karl Ove Knausgårds kåte vikarlærer fra Min Kamp 4 eller Gymnaslærer Pedersen vi skal tenke på når Joner ber ungjentene i klasserommet sette seg på fanget, får være opp til hver enkelt å vurdere.
Dialogen er akkurat så ramsalt og morsomt skrevet som vi allerede vet disse gutta kan - og den leveres prikkfritt av Stig Frode Henriksen.
Problemet er bare at man trøtner litt etter hvert når filmen så til de grader hviler på dialog.
Det skjer rett og slett så lite at man etter hvert tar seg til å savne blodspruten fra forrige film.
Det blir 82 minutter med litt for mange dødpunkter, selv utstyrt med lukteark i kinosalen klarte jeg ikke å unngå å kjede meg litt.
Norsk film trenger definitivt Wirkola - som spyr ut filmer på siden av det norske filmsystemet - men «Kurt Josef Wagle - og legenden med Fjordheksa» må ses på som et lite hvileskjær mens vi venter på den annonserte Hollywood-debuten hans.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105928
|
Vampyr-opptur!
Synes du vampyrbølgen har blitt litt blodfattig og i det siste sier du?
Her kommer en livgivende blodoverføring fra Sør-Korea, fra mannen som forbløffet filmeliten med hevneposet «Old Boy» i Cannes i 2003.
Denne gangen er det skam og begjær det handler om:
Den katolske presten Sang-huyn gir sin kropp til et eksperiment med mål om å forebygge et dødelig virus.
Det går imidlertid veldig galt, den eiegode presten blir selv smittet av sykdommen og må ha blod fra en anonym giver.
Blod som utløser en voldsom blodtørst og et ustoppelig begjær hos presten - følelser som strider mot hele hans verdigrunnlag.
I konen til en barndomsvenn som han treffer på sykehuset finner han en søster i ånden.
Hun har «levd hele livet som familiens hund» og bobler over av innestengt lidenskap.
Det er lite annet som gleder meg mer enn å bli overmannet av gapskratt i kinosetet - når man minst venter det.
Og selv om det hviler et melankolsk skjær over filmen, er Thirst er full av skrudd humor.
En visuell lekkerbisken fra første til siste bilde, og et forfriskende annerledes bidrag til genren.
Mitt eneste ankepunkt er filmens lengde, etter noen overdådige første 90 minutter blir den siste halvtimen noe uttværende.
Likevel, når filmhistorikerne skal oppsummere vampyrbølgen som skylte over oss om noen år, bør denne nevnes i samme åndedrag som det svenske mesterverket «La den rette komme inn»
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105929
|
Magisk galskap
Det er ikke bare Pandora som er vakker i 3D.
Tim Burtons skrudde eventyrunivers glimter magisk av både skrekk og skjønnhet.
Alice har blitt 19 år.
Hun er fremdeles standhaftig og egenrådig, og når en anemisk aristokrat frir til henne, stikker hun av fra det hele - og nærmest stuper ned kaninhullet.
Ikke helt uventet snubler Alice over både en gal hattemaker, en usynlig katt og opptil flere dronninger når hun åpner døren til Eventyrland.
Selv husker hun ingenting fra sin første flygetur ned hullet, og sliter når klyping i armen ikke hjelper på de stadig større farene hun får i fleisen.
Australske Mia Wasikowska fyller rollen som blek brite.
Hun er overbevisende som skeptisk, men sta overklassepike som må balansere drømmer, visjoner og virkelighet.
Johnny Depp spiller nok en gang eksentrisk forstyrret, som en slags omsorgsfull krysning mellom piraten Jack og sjokoladeguruen Willy Wonka.
Hans skotske aksent kommer og går og en flau dansesekvens mot slutten burde vært slettet på klipperommet, men alt i alt er hattemakeren herlig helskrudd.
Helena Bonham Carter er skremmende troverdig som avskyelig og maktsyk dronning med hang til halshugging, mens Anne Hathaway ikke helt overbeviser som hennes eteriske motsetning.
Morsomhetene og monstrene står i kø om hverandre, men det kan se ut som om sammenstøtet mellom to så skrå sinn som Lewis Carroll og Tim Burton har skapt noe nesten for normalt når det kommer til historiefortelling.
Kanskje er det Disneys innflytelse, eller fra manusforfatter Linda Woolverton («Løvenes konge», «Skjønnheten og udyret»), men det hele glir litt for glatt gjennom alle absurditetene.
Det bygges opp til en feiende finale med scener som har mer spesialeffektbravur à la «Ringenes Herre», «Det gylne kompasset» og «Narnia» enn ekte Burton-brodd.
Moralen er kanskje etter hans smak (de beste folkene er alltid splitter pine gale), men den blir dyttet inn med teskje og en dose søtningsstoffer som virker fremmed i det ellers dysterdeilige landskapet.
Likevel: turen gjennom Eventyrland er en fryd å følge.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
105930
|
Sterk nedtur
En mann i 30-årene våkner opp i en dunkel belyst leilighet tilgriset av blod.
Noe alvorlig galt har hendt, men vi ser ham bare haste ut, på vei til jobb som kjørelærer.
Apen gir allerede fra første bilde seeren ugne fornemmelser, og en ubehagelig følelse av tilstedeværelse.
Selv om anslaget kan antyde en krimfortelling, er det noe helt annet regissør Fredrik Ganslandt tar oss med på.
Her får man ingen forklaringer, ingen årsakssammenhenger eller bakgrunnshistorie, men et rystende nærbilde av en mann i fullstendig oppløsning.
Man nærmest tvinges inn i hodet på et menneske man ellers bare leser om under overskrifter som «drapsmonster» eller «familietragedie».
Ikke siden knyttneven «Alene mot alt» (1998) har jeg sett det mer presist utført.
Ganslandt viste allerede med debuten Farvel Falkenberg at han er en av Skandinavias mest spennende regitalenter for tiden.
I Apen går han langt mer kompromissløst til verks og leverer en beksvart og desperat filmopplevelse som gjør fysisk vondt å se på.
En svært modig film, en opplevelse som sitter i en god stund etter man har forlatt salen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105931
|
The Pink Robots - «The Pink Robots»
Årets Urørt-flopp nummer to.
Det er ingen tvil om at P3s Urørt-konsept er et viktig springbrett for norske band.
Samtidig gjør de stadig skivebom når det gjelder å kåre «årets vinner» av konseptet.
I fjor presterte de å utpeke Pony The Pirate foran - himmel og hav - John Olav Nilsen og Gjengen.
I år har de funnet dette nokså pisslunkne indiebandet verdige som vinnere.
De har rikelig energi, som dessverre bare ender som staffasje rundt en kjerne av ingenting.
En miks av Surferosa (minus sjarm) og Datarock (minus referanser).
Den «tidsriktige» humoren i «Macintosh» er til å krympe seg av.
Pluss for elektroballaden «Line», men i likhet med Pony The Pirates syv uker gamle album lukter det billighylle av dette.
BESTE LÅT:
«Line»
| 0
|
105932
|
Two Door Cinema Club - «Tourist History»
De sammenlignes med både Bloc Party og Editors, men er bedre enn som så.
Åh, marginene er så små i indiesfærer - avstanden mellom det middelmådige og det briljante kan være vanskelig å skue, i hvert fall ved første ørekast.
Noen vil sikkert mene at disse irske debutantene låter ganske likt våre «egne» Pink Robots.
Men Two Door Cinema Club har viktige X-faktorer som sjarm, skjønn og personlighet.
De har dessuten noen fabelaktige, episke gitarlinjer de liker å slynge til himmels, en lyd som minner om de sørgelig glemte pre-Stone Roses-heltene The House Of Love.
Her er også en myk popsensibilitet bandet har adoptert fra sine franske venner i Phoenix.
Mye å elske, altså.
BESTE LÅT:
«This Is The Life»
| 1
|
105933
|
Field Music - «Field Music (Measure)»
Slik de gjorde det i gamle dager.
De britiske brødrene Brewis, som utgjør Field Music, byr her på en slags minnebok over albumformatet.
Musikken og lyden er som snytt ut av formatets storhetstid, syttitallet, med en klar «dobbeltalbum»-estetikk, hvor reisen er mye av målet.
Platen er stinn av musikkjournalistrock:
Hvis Paul McCartney hadde laget en vellykket, langstrakt progplate med Wings, kunne det blitt noe à la dette.
Rolige partier fra The Whos rockoperaperiode renner en også i hu.
Mens vokalen, spesielt på refrengplass, har masse Steely Dan i seg.
Det hadde heller ikke overrasket noen om Todd Rundgren sto oppført som produsent.
Det glir så fint av gårde, akkurat som de sier det på albumets beste låt.
BESTE LÅT:
«Effortlessly»
| 1
|
105934
|
Audrey Horne - «Audrey Horne»
Den internasjonale lyden av arena-hardrock.
Så lenge du kan appellere til fans av både Tool og Alice In Chains, er det ingen tvil om at Audrey Horne «risikerer» et massivt gjennombrudd med sitt nye, selvtitulerte album.
Helt fortjent, i så fall.
Det ligger en nesten ekstrem melodiøsitet bak de stadig mer massive og episke gitarveggene til bergenserne, og det er nettopp de iltre riff- og sologitarene til Ice Dale og Thomas Tofthagen som sørger for fremdriften når vokalist Toschie skyves litt i bakgrunnen.
Men det låter på alle måter svært i positiv forstand, forbilledlig understøttet av Joe Barresis arenarock-produksjon.
«Audrey Horne» kan vanskelig unnlates når årets norske rockskive kåres.
BESTE LÅT:
«Sail Away»
| 1
|
105935
|
Thom Hell - «All Good Things»
Sola skinner stadig på Thom Hell.
Ikke bare tekstmessig på det nye albumet, men i indreøret har vi ennå - i perfekt timing til denne utgivelsen - hans og Ingrid Olavas frapperende fremføring av Peter Gabriel/Kate Bush-duetten «Don't Give Up» fra Haiti-dugnaden.
Den er faktisk enda bedre enn Bertine Zetlitz' og Thomas Dybdahls versjon!
Akkurat som forgjengeren er «All Good Things» en lekelysten referanseflørt i store arrangementer som gjør Thom Hell (Thomas Helland) til en helt sjelden og helstøpt norsk pop-symfoniker i rett linje fra mannen som vel må være Hells personlige pop-gud - Brian Wilson.
Californialuften er enda sterkere denne gangen, samtidig som vestkyst-retroen mikses skamløst med diverse «guilty pleasures»-innflytelser fra gamle plater som Hell må mistenkes for å ha i samlingen, ikke minst har «Suddenly» lystige ekko av Supertramp.
Og har ikke «Once Upon A Time» delvis samme notehefte som «Bridge Over Troubled Water»?
Det spiller egentlig liten rolle.
Resultatet er like fullt uovertruffent vakkert og melankolsk, om enn ikke like preget av overraskelsesmomentet som sist.
Sammen med Audun Borrmann og Even Ormestad har Thom Hell funnet frem til et uttrykk som fremhever Hells egenart, noe hans egen falsett selvfølgelig forsterker.
Samtidig gjør de lydbildet hakket mer spennende ved å legge inn små klassiske bruddstykker som bare understreker tidløsheten i låtene.
Uten arrangementsdetaljene og bunnsolide låter kunne nemlig «All Good Things» havnet i et litt for likt spor.
Den fellen er Thom Hell imidlertid langt unna ennå!
BESTE LÅT:
«Love Is Easy»
| 1
|
105936
|
Joanna Newsom - «Have OneOn Me»
Harpepop for flere enn menigheten.
Newsoms sjangerfrie tilnærming til singer/songwriter-virket har gått fra skjør harpeindie via Van Dyke Parks-arrangerte epos.
Denne trippelutgivelsen høres ut som den er innspilt i et parallelt syttitallsunivers der Kate Bush er president, musikaler er utradert og harpe har gitarens posisjon.
De som synes geniale poplåter skal gi litt motstand og runde ni minutter har fått to fantastiske timer og en av årets beste plater.
Dere andre kan prøve treminutteren «´81»(der San Fransisco-jenta synger om sin egen unnfangelse), og høre at stemmen har blitt fyldigere, men fremdeles minner om et utenomjordisk barn.
Himmelsk bra, med andre ord.
BESTE LÅT:
«Have One
On Me»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
105937
|
Jason Derulo - «Derulo Jason»
Dessverre ikke den nye Chris Brown.
Derulos førstesingle, «Whatcha Say» med skamløs sampling av Imogen Heap, er definitivt en hit - og Derulo har et godt utgangspunkt.
Sangstemme, avtale på stort selskap og stilige musikkvideoer.
En slags arveprins med plettfritt rulleblad, som stiger frem for å ta Chris Browns plass?
Perfekt!
Men Derulo mangler dessverre en hel del for å komme i mål.
«Blind» er en vakker ballade, og «In My Head» vil nok få dansegulv i bevegelse.
Men såpass glatt R&B, med frimodig bruk av autotune, trenger personlighet for å flyte.
Å være så lik den man åpenbart er inspirert av - både hva musikk og image angår - kan straffe seg, uansett hvor mye som stemmer ellers.
BESTE LÅT:
«Whatcha Say»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
105939
|
Ellie Goulding- «Lights»
Elegant pop fra ungt stjerneskudd.
Den engelske singer/songwriteren Ellie Goulding (22) har en yndig sangstemme, og leverer på sitt debutalbum kvalitet fra første øyeblikk.
Førstesingelen «Under The Sheets» er bare en liten bit av hennes innholdsrike musikalske univers.
De sterke tekstene om lengsel og håp skriver hun selv, og de er like solide som melodiene.
Med visepop i et pulserende, friskt lydbilde ender det hele som en slags folktronika.
«The Writer» og «This Love (Will Be Your Downfall)» er to nydelige ballader, og «Starry Eyes» en uovertruffen popdrøm.
Til tross for ung alder leverer Ellie musikk som vokser for hver lytt.
Den er varm, drømmende - og noe av det beste 2010 har gitt oss så langt.
BESTE LÅT:
«The Writer»
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
105941
|
80-tallssjarmør
Skal du bare se én romantisk komedie i år kan du like gjerne se denne:
En søt, men aldri klissete liten sjarmør om sommeren man fylte 22, fra åttitallets Pittsburgh.
Kristen Stewart («Twilight») får endelig vise mer enn det mutte emo-ansiktet sitt og selv om historien om sen sexdebut innbyr til vulgære gags holder filmen seg innenfor hele veien.
Bonusmoro for de av dere som kranglet høylytt om Hüsker Dü eller Replacements var det beste bandet fra Minneapolis i 1987.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105945
|
Streit Lennon
Aldri før har man sett en kjekkere John Lennon på film.
Og aldri har man vel sett en mer yndig liten Paul McCartney.
Ingen av skuespillerne i denne pre-Beatles fortellingen er i imidlertid nærheten av å ligne musikklegendene, flere ganger måtte jeg minne meg selv på at jeg så en film om «The Fab Four», representert ved to av dem.
Dét, i tillegg til tabloidbomben om at regissør Taylor-Wood (43) venter barn med hovedrolleinnehaver Aaron Johnson (20), er det eneste virkelig oppsiktsvekkende ved Nowhere Boy.
Filmen følger unge John Lennon, som dras mellom sin frilynte mor Julia - hun fikk et ikke forklart sammenbrudd etter sønnens fødsel - og sin strenge, besteborgerlige tante Mimi, som han vokser opp hos.
Regidebutant Taylor-Wood har bakgrunn som videokunstner, men det finnes det få spor av her:
Nowhere boy byr på svært lite visuelt å bite, selv om femtitallets Liverpool ser flott ut.
Fortellermessig holder også filmen seg til helt til malen for denne typen «biopic», med jevnt fordelte krangler, opp- og nedturer, hvor regissørens litt for ærbødige respekt for legenden Lennon skinner igjennom.
Det som irriterer mest er imidlertid de mange gjentakelsene av eldgamle rockklisjeer om dynamikken mellom John og Paul, som denne: John :D'ya want a beer?
Paul:
I'd rather have a cup of tea!
I sum en lite utfordrende, streit musikkbiografi som tilfører lite nytt i fortellingen om verdens mest berømte band.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
105951
|
Tom McRae:«The Alphabet Of Hurricanes»
(Cooking Vinyl/Tuba)
Han «skriver sitt liv».
Men livet hans er kjedelig.
Britiske McRae er en av de «singer/songwriter»'ne man følger gjennom et par-tre album.
Pirrende debut.
Seriøst, følsomt ungt menneske!
Hysterisk premature sammenligninger med Nick Drake i musikkpressen!
Mildt sekunda, smått latterlig gravalvorlig andrealbum følger.
Så ett til, og ett til.
Inntil du til sist kvitter deg med hele katalogen.
Storbritannia fostret en hurv slike på 2000-tallet.
Ed Harcourt.
Damien Rice.
McRae er på sin femte nå, og er fortsatt «flink».
Men interessant?
Ikke.
McRae er vanlig, akkurat som deg og meg.
Vi vet begge at dét ikke er tilstrekkelig.
BESTE LÅT:
«Please»
| 0
|
105953
|
Ali Farka Touré og Toumani Diabaté:«Ali & Toumani»
(World Circuit/Playground)
Afrikansk mestermøte.
Her er et lavmælt møte mellom koramester Toumani Diabaté og gitarlegenden Ali Farka Tourè.
Begge søyler i afrikansk musikk; Touré, som gikk bort i 2006, samarbeidet med Ry Cooder på «Talking Timbuktu».
Med lette, gyngende grooves og en tilsynelatende telepatisk musikalsk dialog skaper de et musikalsk rom det er godt å være i.
På rundt halvparten av låtene medvirker cubanske Orlando «Cachaíto» Lopez på bass og Alis sønn Vieux på conga og sang.
Med dyp ørkenblues på «Samba Geladio», eggende «Sabu Yerkoy» og myk ettertenksomhet på «Be Mankan» er dette vakker musikk som gir hvile og kraft.
BESTE LÅT:
«Sabu Yerkoy»
| 1
|
105954
|
Navigators: «The Straight And Narrow»
(Columbia/Sony Music)
Sterk arbeidsseier.
Trond Andreassen og Navigators overgår aldri denne platens førstesingle, formidable «Wall Of Stone», men leverer likevel en svært helhetlig, bunn ærlig plate der klassisk østfold-americana kobles sømløst med britiske rock-tradisjoner fra sekstitallet.
Andreassen synger med naturlig og suveren autoritet og har åpnet sinnsstemningene betraktelig siden tiden som mørkemann i Ricochets.
Blant annet serverer han en nydelig countryballade i «Just Another Fool», og Jaques Brels kneipeklassiker «Amsterdam» er jo nesten som skapt for Trond Andreassens rå stemmeprakt.
Det er i sannhet godt å ha en av norsk rocks fremste stemmer tilbake når også låtene holder en slik standard som her.
BESTE LÅT:
«Wall Of Stone»
| 1
|
105955
|
Borknagar:«Universal»
(Indie Recordings)
Progressivt metal- attakk.
Det er fremdeles mye black metalbuldring igjen i Borknagars uttrykk, men bandets ideolog, Øystein G. Brun, har mer enn noensinne fjernet seg fra svartmetallens menneskehat til fordel for en naturreligiøs fascinasjon.
Med ekstremt musikalsk spenn trer det naturmytiske i tekstene også enda bedre frem.
For dette er en imponerende, vellykket plate - storslått og svulmende der lange, majestetiske prog-gitarpartier avløses av rasende dobbeltløp fra Borknagars nye, amerikanske trommis.
Også vokalist Vintersorg bruker stemmen for hva den er verdt, enten han er i growl-humør nederst i svartmetall-kjelleren eller som høystemt anfører av de lysere partiene.
«Universal» har det meste!
BESTE LÅT:
«Reason»
| 1
|
105956
|
Spillanmeldelse:«White Knight Chronicles»
«White Knight Chronicles» er bittelitt mer enn grei skuring, men Level 5 kan bedre.
Tittelen «White Knight Chronicles» gir håp om en ridder i blank rustning - et innovativt heltepuff i en genre hvor spill har en sterk tendens til å være veldig like hverandre.
Og eventyr blir det, men ellers er både spill og historie svært preget av klisjéer og klassiske rollespillelementer.
«White Knight Chronicles» beveger seg svært lite utenfor den ferdig opptråkkede stien.
Hovedpersonen Leonard skal egentlig bare bringe vin til slottet i anledning feiringen av prinsessens 18-årsdag, men ender opp med å ta på seg helterollen når selskapet blir angrepet av mystiske terrorister som tar knekken på kongen og setter fyr på palasset.
Som en real Askeladd redder Leonard prinsessen og tar med seg en mystisk hvit ridderrustning som de snubler over i flukten.
Denne hvite ridderustningen viser seg å ha magiske krefter som gjør den til et viktig våpen og et nøkkelelement i eventyret som ligger foran dem.
Deretter tilbringes tiden med monsterbekjemping på vei fra A til B, med et og annet bybesøk for å finne ut hvor veien og historien beveger seg videre.
FoxHimself:
Gleder meg som en tosk til dette.
Diskuter White Knight Chronicles her!
Enkelte av områdene er det svært vanskelig å få taket på, spesielt byene.
Et av de første stedene du besøker er Greede, en by med nydelig utsikt grunnlagt på ryggen til et kjempemonster.
Her skal det ikke mye til for å gå seg bort i gatene når vandrer hvileløst rundt i håp om at neste steg i eventyret skal åpenbare seg for deg.
Noen vil kanskje finne underholdningsverdi i å snakke med hver eneste innbygger i hver krik og krok av gigantiske labyrintaktige byer i håp om å snuble borti den ene nøkkelpersonen som bringer deg videre i historien, men jeg gikk rimelig fort lei av å lese de utallige standardreplikkene beboerne lirer av seg.
Et stort problem er at det flere ganger er svært vanskelig å finne ut hva spillet egentlig vil du skal gjøre og hvilke deloppgaver du må gjøre før du faktisk kan sette i gang med oppgaven.
Jeg brukte for eksempel timesvis (bokstavelig talt!) på å finne en gretten franskmann som kunne gi meg en klump med råttent kjøtt jeg trengte som åte for å fange en ilddrage.
Gitt valget ville jeg heller kjøpt en indrefilet til den forvokste firfislen enn å kaste bort livet mitt på å leke gjemsel med en gammel gubbe i en virtuell labyrintby.
Tynne unnskyldninger for typisk «ærend-gameplay» er det imidlertid ikke få av, uten at dette kan sies å være helt unikt for spill i denne genren.
«White Knight Chronicles» er ikke det eneste spillet som bruker slike løsninger, men når listen stadig heves og spillet blant annet har konkurranse fra andre store, etterlengtede rollespill som «Final Fantasy XIII» er det lov å forvente litt mer substans.
Nå har min tone så langt i denne anmeldelsen vært rimelig kjørlig så det kan kanskje virke som om det er vanskelig å se skogen for alt ugresset.
Heldigvis er det lyspunkter når man klarer å heve seg over irritasjonsmomentene.
Kampsystemet foregår i sanntid og åpner for skreddersøm og tilpasning av alt fra komboer og ferdighetsutvikling til tilpassing av hvilke angrepsmønster og trylleformularer du vil ha mest tilgjengelig når monstrene puster deg i nakken.
I tillegg til ferdighetsutviklingen, burde dessuten våpen- og figurtilpasningen ned på «The Sims»-nivå appellere til alle som har sansen for detaljstyring.
Kamper starter ved at du nærmer deg fiender og når de først har fått ferten av deg slipper du vanskelig unna.
Kampsystemet har i så måte mange fellestrekk med det elskede og forhatte kampsystemet i «Final Fantasy XII», dessverre med noe mindre detaljstyring av handlingsmønstrene til dine allierte.
Som om ikke det var nok har du i tillegg støtte i den tidligere nevnte hvite ridderrustningen som fungerer som en gigantisk fjernstyrt pokémon som spretter frem når du trenger den mest og gjør deg bedre rustet til å stå i mot de større fiendene du snubler over.
Kampsystemet har for øvrig også rusk.
Det føles blant annet veldig urettferdig å stadig bli stukket av bier som befinner seg tyve meter unna når man selv må stå på kloss hold for å utdele kjærlige strøk med kaldt metall.
For å lykkes i dette spillet trenger du ikke tenke på hvor du har dine venner, så lenge du har dine fiender på armlengdes avstand.
Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg ikke er helt fornøyd med det vi blir servert i «White Knight Chronicles».
Historien blir aldri gripende, og selv om kampsystemet bare blir bedre jo lenger man kommer er det ikke nok til å holde fullt og helt på interessen.
Level 5 kan kunsten med å lage gode spill både i og utenfor rollespillsjangeren, og har bevist det mangfoldige ganger med blant annet «Dark Chronicle», «Dragon Quest:
Journey of the Cursed King» og «Rogue Galaxy».
Denne gangen blir det dessverre ikke pallplassering.
PS:
I salg fra onsdag 24. februar.
Spillet har også en onlinedel hvor man kan gå på sideoppdrag med venner, denne er ikke testet.
| 0
|
105957
|
Spillanmeldelse:«Napoleon: Total War»
Napoleon med sin hær over alpene dro, men det gikk ikke så bra til slutt.
Det kan man endre på i strategispillet «Napoleon: Total War».
Det er ikke mer enn et knapt år siden «Empire: Total War» la strategiverdenen for sine føtter, fortsatt er det få spill i genren som har noe å stille opp mot det kanskje beste «Total War»-spillet gjennom tidene.
«Napoleon:
Total War» er rent teknisk utvidelsespakke nummer to, iallefall hvis man velger å være litt rundhåndet med begrepet.
For mens «The Warpath Campaign» var en mellomting av en utvidelse og en programoppdatering, befinner «Napoleon» seg et sted mellom en utvidelse og et flunkende nytt spill.
Som med de fleste «Total War»-utvidelser, er den tøylesløse storkampanjen byttet ut med en mer målrettet variant.
At det er erobringene til den kjente, franske keiseren som står i fokus i «Napoleon: Total War», burde ikke komme som noen stor overraskelse.
Kampanjen strekker seg over fire episoder som utspilles i henholdsvis mellom-Europa, nord-Afrika, stor-Europa og ved Waterloo.
De to første følger den klassiske formelen med redusert kartstørrelse, begrenset spilletid og historiske mål.
NufcRbk:
Får håpe at man gjør spillet helt ferdig før man slipper det denne gangen.
Diskuter Napoleon:
Total War her!
Den tredje og største episoden ligner derimot mer på storkampanjen i «Empire: Total War».
Tidsperspektivet er kortet ned og andre verdensdeler fjernet, men skal man forsøke å komme seg gjennom hele i ett strekk kreves en bråte ekstra feriedager og en kaffemaskin i industriklasse.
Kanskje enda verre er det å forsøke å slutte.
«Empire:
Total War» var allerede skremmende avhengighetsskapende, i «Napoleon» forsterkes effekten av en rekke mindre oppdrag.
De er ofte bare noen få runder unna og frister med solide belønninger.
Oppdragene er langt fra den eneste nyvinningen i «Napoleon», både av og på slagmarken har ting endret seg.
Nye generaler og admiraler kan nå velges fra en liste over mulige kandidater, de dyktigste er betraktelig dyrere enn de mer middelmådige.
Forsterkninger kan ikke lenger kjøpes direkte, men krever gode forsyningslinjer og tilgang på rekrutter.
Det tar dessuten mye lenger tid å gjenreise hæren sin enn det gjorde i «Empire: Total War», særlig hvis man befinner seg helt i ytterkanten av imperiet sitt.
På havet kan skip nødrepareres i strid og på slagmarken har generalene fått spesialferdigheter som kan tippe slaget i din favør.
Flerspillerdelen er kraftig utvidet, med mulighet til å spille hele kampanjer med eller mot en kompis.
Den kunstige intelligensen var et av de få svake kortene til «Empire: Total War», så det er litt skuffende at ikke «Napoleon» har gjort noe nevneverdig for å bedre på den.
At man kan velge å la en kompis styre motstanderhæren over nettet, blir en mager trøst for de fleste.
Rent bortsett fra det er «Napoleon:
Total War» en solid utvidelse.
Det er ikke snakk om noen revolusjon i forhold til originalen, men «Napoleon» har mye godt å by på til både veteraner og ferske rekrutter.
PS:
I salg fra fredag 26. februar.
| 1
|
105958
|
Gripende oppvekstskildring
Jeg har sett mange velmenende skandinaviske oppvekstskildringer de siste årene.
Få har imidlertid grepet meg på samme måte som denne, om en niårig jente som overlates til seg selv en sommer tidlig på 80-tallet, mens foreldrene drar til Afrika for å redde verden.
Debutantregissør Edfeldt viser en vár sensibilitet overfor unge mennesker jeg ikke har sett siden mesterverket «En kärlekshistoria» og lokker fram nedtonet spill av verdensklasse fra sine purunge skuespillere.
En vond, vakker og ujålete film om ensomhet, nesten uten lyter.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
105959
|
Fjetrende fattigdom
En helt usedvanlig kraftfull, forferdelig, avslørende og dypt menneskelig film om en 15-årig jente i dagens England.
Hun tilhører et samfunnslag og en (ikke-)kultur, nesten uten verdier.
Hun er utstøtt, voldelig, i skrikende opposisjon.
De drømmene hun måtte ha, skjuler hun trassig for alle aldre.
Det er forøvrig ikke vanskelig å forstå:
Hennes mor er hjemme det meste av tiden; kjederøykende og hele tiden på utkikk etter en ny fest og en ny kjæreste.
En dag dukker tilsynelatende morens drømmekjæreste opp.
Mia møter også ham med utskjelling.
Men hun liker ham, også.
Og han bringer tilsynelatende inn den type menneskelighet, som Mia kan trenge.
For et sted inne i seg kjemper Mia mot det destruktive rundt seg og i seg selv.
Men hun mangler ord og følelsesregister.
Og utgangen på det meste blir akkurat så trist som man kan forestille seg.
Katie Jarvis (18) i hovedrollen har selv en slik bakgrunn; hun ble bl.a. mor som 16-åring.
Det sies at Andrea Arnold «oppdaget» henne på en jernbanestasjon i London, der hun var i ferd med å gjennomføre en oppsiktsvekkende utskjelling av en daværende kjæreste...
Som skuespiller:
Et kjempetalent, i hendene på en begavet regissør og dyktige med-skuespillere.
Ut fra hva jeg har skrevet, skulle man kanskje tro «Fish Tank» er en deprimerende film.
Det er den faktisk ikke - fordi dramaet er så fantastisk innlevd og mangesidig fremstilt.
Det er uhyggelig kort vei både til små gleder og store tragedier.
Kort sagt:
Dette er samfunnsengasjert, meget god filmkunst.
Sjeldent sterkt.
Og sterkt anbefalt!
| 1
|
105960
|
Finske tristesser
Et finsk forsøk på å gjenopplive svingdørskomedien - dog i umiskjennelig finsk sorg/munter tangotakt.
Det er det mislykkede ekteparet, den overkåte kameraten (gynekolog!), den fordrukne «Absolutt fabelaktig»-kopien, den troskyldige hora, den uryddige halliken, mamma-monsteret.
Kort sagt:
Et frodig menneskegalleri.
Som dog verken leverer grotesk, smart eller vilt nok til mer enn noe middels underholdende.
Det krever inspirert galskap for å få en film som dette til å svinge.
Og det er det alt for lite av.
| 0
|
105962
|
Psyko-opera
Et drabelig, fargesterkt, vilt og uventet drama er dét Martin Scorsese har brygget i hop med «Shutter Island».
Det handler om US Marshal Teddy Daniels, som i 1954 drar til den mystiske fangeøya/mentalsykehuset Shutter Island, der en kvinnelig fange har forsvunnet.
Daniels har krigens traumer bak seg; blant annet var han med på å åpne konsentrasjonsleiren Dachau.
Han har også høyst personlige grunner til å ta akkurat dette oppdraget.
Omstendelig bygges dramaet opp.
Flere og flere elementer forteller agenten at Shutter Island er et livsfarlig sted, både for innsatte/pasienter og besøkende.
Mer skal ikke røpes.
Bortsett fra:
Intet er hva det utgir seg for å være på Shutter Island!
Martin Scorsese har vært en av de kraftigste røster i amerikansk film siden det definitive gjennombruddet med «Taxi Driver» i 1974.
Jeg har beundret mange av hans filmer.
Men ikke sjelden irritert meg over hans tidvise hang til voldsomme geberder og betydelige overdrivelser.
Innledningsvis kan det virke som han igjen går i samme fella.
Men det er bare inntil man innser at Scorsese denne gangen faktisk lager en omfattende operaforestilling, der «librettoen» inneholder saker som ravende galskap, utspekulert vold, fortærende kjærlighet, bunnløst hat, snikende paranoia, grusomme overgrep.
Helt klart bruker han elementer fra sine tidligere filmer, først og fremst «Cape Fear», selv med vesensforskjellig intensitet med to så vesensforskjellige skuespillere som Leonardo Di Caprio og Robert De Niro.
Men dette er Di Caprios film - ubetinget.
Legg så til en avslutning like flertydig som Milos Formans «Gjøkeredet».
Så er vi tett på det helt store.
| 1
|
105963
|
Retroprinsesse
Disney lar 3D være 3D og slår til med et klassisk, håndtegnet prinsesseeventyr.
De var en stund fullstendig dominerende:
Disneys klassiske helaftens tegnefilmer, med prinsessene i de ledende rollene.
Prinsessene
- Ariel, Snøhvit, Askepott, Tornerose, Belle, Jasmin (og senere Pocahontas og Mulan) - var usannsynlige skjønnheter av absurde fysiske dimensjoner (de smale midjene!), som drømte om et liv i evig Valentine-rus.
Samtidig var de frekke og selvstendige.
De forkynte for verdens barn det oppbyggelige, men kanskje vel optimistiske budskapet om at en får det en fortjener, og spesielt dersom en våger å drømme.
Gjennom 2000-tallet nøyde Disney seg med å resirkulere sine stadig mer slitne prinsesser, samtidig som andre aktører tok store jafser av barnemarkedet, og stadig nye dataeffekter fant veien til eventyrfilmene.
Med «Prinsessen og frosken»introduserer Disney en ny prinsesse:
Tiana blir Disneys første svarte prinsesse.
Handlingen er satt til New Orleans, hvor den fattige Tiana har arbeidet hardt hele livet for å fullføre farens drøm om å åpne en restaurant «hvor alle samfunnslag» kan møtes.
Alt endrer seg når hun møter en frosk - som egentlig er en prins.
For å gjøre prinsen menneskelig igjen, legger de ut på tur i Louisianas sumpområder, med jazzelskende krokodiller, skummel voodoo, samt en flue som er forelska i en stjerne.
«Prinsessen og frosken»s klassiske stil er nesten rørende å se igjen.
Her er det glitter og korsang, vennskapsbånd og rosaskimrende kjærlighet hele veien.
Disney vet hvilke knapper de skal trykke på, og har trykket på de samme knappene lenge.
Det er håpløst velpolert og glatt, selvsagt, men med sjarmerende bikarakterer og en virkelig trist og vakker begravelsesseremoni.
Det finnes jo en slags sjarme i det skamløse drømmeriet.
Barkede prinsessefans vil nok gape villig opp, og foreldre som er slitne av «Pocahontas II» på repeat kan glede seg over nytt påfyll.
| 0
|
105968
|
Cheryl Cole:«3 Words»
(Polydor/Universal)
Fotballfrue med markkryper.
Cole er frontfigur i Girls Aloud, som etter hvert overtok Sugababes' trone som jentegruppen det var greit å like.
Vel å merke i Storbritannia, hvor damen også er megakjendis som følge av ekteskapet med Ashley Cole og dets tilhørende skandaler.
Her til lands er hun så langt et blankt ark, noe den elegante singelen «Fight For This Love» ser ut til å kunne fikse på.
Utover den er det meste på «3 Words» flat og konservativ eurodance.
Den sterkt tilstedeværende Will.I.Am, som har suveren flyt med Black Eyed Peas for tiden, bidrar bare til å gjøre resultatet kjedeligere.
Skuffende sett i lys av Girls Alouds beste øyeblikk.
BESTE LÅT:
«Fight For This Love»
| 0
|
105969
|
Joddski:«Krig & Kjærlighet»
Gjennomført, morsomt og mørkt fra Bodø-helten.
«Korslaget»-Joddski er muligens snart voksen, men har beholdt barnet i seg nok til å balansere det smarte, humoristiske og drøye.
«Krig & Kjærlighet» er et variert album både hva tematikk og musikk angår.
Det beveger seg fra rap over knallharde beats til allsang og varme reggaerytmer, alt med nordnorsk sjel og Joddskis småfrekke, kreative bruk av vårt vokabular.
Med seg har han en rekke talentfulle gjester, deriblant RSP på «Skru det opp», John Olav Nilsen, Lars Vaular, Ida Maria og selveste Michael Krohn på tittelsporet.
En deilig rappkjeftet dose bygd og bannskap.
BESTE LÅT:
«Skru det opp»
| 1
|
105970
|
Bjørn Hellfuck:«Innforjævlig»
(Universal)
Ikke forjævlig nok.
Undertegnede vokste opp i en by der den avdøde svenske «raggar»-kronikøren Eddie Meduza nærmest var for en heimstaddikter å regne.
Så evnen til å hisse meg opp av Bergens Bjørn Hellfucks tull og ball, besitter jeg ikke.
Snarere er problemet at «Innforjævlig» ikke er tullete nok.
Analsex slutter å være oppsiktsvekkende etter å ha figurert i nesten alle de 16 sangene.
Tekstene er korte og lettvinte, fulle av gjentagelser og halvhjertede rim.
Hva verre er:
Hellfuck viser ingen tegn til å more seg, og har ikke noe talent for det absurde.
Vel bekomme, studenter.
Personlig søker jeg meg tilbake til Meduzas «episke», overskuddspregede «Den runkende spårvagnchauffören».
Alt var bedre før, hva?
BESTE LÅT:
«Eg knulte en»
| 0
|
105971
|
Elephant9:«Walk The Nile»
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)
Ekstatisk fra supergruppe med medlemmer fra BigBang, Shining og Supersilent.
Et kraftverk av et band.
Funky, rocka, energisk, fysisk og intellektuelt stimulerende musikk flommer ut av høyttalerne.
Deres andre utgivelse har et organisk, analogt lydbilde og en ekstatisk musisering som henter næring fra 60- og 70-tallets prog- og jazzrock.
Her er lange improvisatoriske strekk, likevel strukturert og groovedrevet så oppmerksomheten aldri glipper.
De tre drevne musikerne fremelsker det energiske og bygger sammen mot fortettede kraftpunkter.
Forløp med roligere puls gir kjærkommen kontrast og pusterom.
Det er bare å glede seg til konserter med dette gnistrende bandet.
BESTE KJØP:
«Habanera Rocket»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
105973
|
Muntert med mat og sex
Regi:
Hans Petter Moland Skuespillere:
Stellan Skarsgård, Jannike Kruse Jåtog, Bjørn Floberg, Jan Gunnar Røise, Jorunn Kjellsby, Gard Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie.
Hans Petter Molands nye film vil bli husket for noen av de morsomste sexscenene i norsk filmhistorie.
Men også for mye annet.
Med et stjernelag av skuespillere har regissøren snekret sammen en fornøyelig, bisarr komedie om en gjeng underdogs.
Mat og sex er dagligkost for denne gjengen.
«En ganske snill mann» er blitt ganske så morsom.
Gode karakterroller står i kø, og de er utført med hjertelig tilstedeværelse norske skuespillere i eliteserien, samt en innleid svenske i toppklasse, Stellan Skarsgård.
Dette er ensemblespill av utsøkt karakter.
Filmen handler om Ulrik (Skarsgård) som kommer ut av fengsel etter 12 år.
Han møter gamle kompiser, får seg en jobb og søker fomlende etter kontakt med sin voksne sønn.
Selvfølgelig innhentes han av fortiden, og underveis fristes han av kvinner som ikke tilhører de blonde og vellykkede her i livet.
Vi befinner oss i en grå hverdag sammen med dem som ikke lever på livets lyse side.
Humoren er direkte og rå, men også underfundig.
Historien er spekket med detaljer, både fysisk og verbalt; detaljer som skaper brudd og overraskende vendinger.
Samtidig ulmer det et vemodsfylt alvor som er med på å gi filmen en barsk ømhet.
Manusforfatter Kim Fupz Aakesson har gjort hele forarbeidet med sitt kreative manus.
Men Moland har foredlet varene gjennom et ensemble som legger sjel og hjerte i sine karakterer.
Skarsgård prater ikke så mye, men spiller ut et helt register av følelser gjennom små blikk, et smil, en rynke eller et urolig glimt.
Kjellsby ser ut som en husmor fra helvete og er praktfull som bisk, noe uflidd og handlekraftig husvert.
Sammen står de for noen sex- og matscener som er sjelden kost!
Dette er morsomt, sprøtt og underholdende, med en varm kjerne av dybde på kjøpet.
| 1
|
105974
|
Spillanmeldelse:«Heavy Rain»
«The Sims» møter «Seven» i PS3-spillet «Heavy Rain» - en hypnotisk spillopplevelse ulik alt annet du har sett til nå.
Jeg vil alltid huske følelsen jeg hadde da jeg snublet ut av kinosalen etter å ha sett «Seven».
Hvordan blodet bruste i ukesvis etter å ha hørt «Music for the Jilted Generation» for første gang.
Suget i magen etter «House of Leaves» og den kaklende latteren etter «Twin Peaks».
Av og til dukker det opp filmer, skiver, spill, TV-serier og bøker som roper med sin egen, unike stemme.
Som bryter med konvensjoner og ser på sitt medium med nye, friske og selvsikre øyne.
«Half-Life» gjorde det, «Portal» likeså.
Og selv om det vil være delte meninger om underholdningsverdien: du har aldri sett et spill som «Heavy Rain» heller.
Det nærmeste man kommer er Quantic Dreams forrige spill, «Fahrenheit», men det er ingen tvil om at de her pløyer ny, fruktbar mark.
Dette er settingen:
En seriemorder har i årevis bortført og drept unge gutter.
Nå er en ny gutt forsvunnet, og hver for seg forsøker en far, en privatdetektiv, en journalist og en FBI-agent å komme til bunns i mysteriet før det er for sent.
Du styrer selv alle de fire hovedrollene i dette regntunge, beksorte og dystre kappløpet mot klokken, og her finner du også kilden til spillets fjetrende genialitet:
Alle de fire rollefigurene, samt flere av birollene, kan dø hvis du gjør feil valg.
Hvis det skjer, skrives de ut av historien som nå utvikler seg i en ny retning.
I tillegg vil du åpne og lukke historieretninger basert på en rekke andre handlinger, noe som gjør «Heavy Rain» til en fullstendig interaktiv historie med mange forskjellige utfall.
Og det er i det hele tatt rollene og historien som står i fokus her.
«Heavy Rain» har ingen tradisjonelle puzzles - faktisk ingen tradisjonell spillbarhet som sådan.
oddsern:
Utifra demoen ville spillet fått en 4'er hos meg.
Diskuter Heavy Rain her!
I steden har Quantic Dream skapt det kanskje mest troverdige og interessante rollegalleriet i et spill noen sinne, og verdien man henter ut av spillet er direkte knyttet til hva disse rollene opplever.
Det ligger nærmere en interaktiv film enn et spill dette her, hvilket vil både fryde og forarge.
Du har ingen hoppe-, skyte- eller handlingsknapp.
Spillet handler ikke om å agere, men om å reagere.
Du trykker på knapper og skyver på spaker når du kommer i nærheten av noe som er interaktivt i spillet.
For interaktiviteten ligger ofte i tilsynelatende helt meningsløse gjøremål.
Du bruker håndkontrolleren på nye måter til å skifte bleie på en baby, legge på mascara, drikke kaffe, gå på do og en mengde andre handlinger som ligger trygt plantet i det dagligdagse.
Men så eksploderer spillet plutselig i vanvittig intense katt-og-mus-scenarier, hvor man må handle lynkjapt for å unngå å bli spiddet av en elektrisk sag.
For eksempel.
Kombinasjonen av det dagligdagse og det adrenalinpumpende er simpelthen magisk.
Man kommer svært tett på rollefigurene i det dagligdagse, og stirrer vantro på skjermen når de blør ihjel.
Det skjedde meg to ganger i første gjennomspilling.
Man vil med andre ord få enormt mye igjen for å spille gjennom flere ganger, enten fra start til slutt eller ved å velge et kapittel hvor du følte du tok et feil valg og forsøke nye varianter.
Etter å ha vendt tilbake til spillet en rekke ganger, kan jeg love at det ligger enorme mengder med nytt innhold og nye avsløringer og venter på deg etter første gjennomspilling.
Utrolig nok mister de franske utviklerne (selvfølgelig er de franske) aldri grepet.
Historien er stram og engasjerende hele veien gjennom, uansett hvilken retning den har tatt.
Behovet for å finne den forsvunne gutten er en nesten fysisk tilstedeværelse, og den gradvise avdukingen av hvem «The Origami Killer» egentlig er byr på klassisk «hvem-har-gjort-det»-krim.
Troverdige spillroller med et menneskelig følelsregister er ikke akkurat dusinvare i spillenes verden.
«Heavy Rain» er deilig fjernt fra pappfigurene vi er vant til, det representerer en dybde spillmediet i mine øyne trenger mye mer av.
Jeg må også få trekke frem den helt vanvittige grafikken, de utrolig troverdige og interessante miljøene og den særdeles effektive musikken (som helt opplagt er inspirert av «Seven»).
Håndverket er unektelig på svært høyt nivå, og i tillegg er presentasjonen helt makeløs.
I sum snakker vi altså om et høyst utradisjonelt spill.
Et nyskapende adventure-spill som det sannsynligvis vil være delte meninger om, men som er obligatorisk for alle som har et snev av interesse for nye, spennende retninger innen spillmediet.
Jeg vet ikke om «Heavy Rain» setter en ny standard for interaktivitet i spill.
Sannsynligvis gjør det ikke det.
Men det er uansett en hypnotisk og sinnssykt spennende opplevelse som er ulik alt annet jeg har spilt til nå.
Det utvider våre forventninger om av hva et spill kan og bør være.
Er det rart mitt hjerte smelter?
PS:
I salg fra onsdag 24. februar.
Spillet kommer kun ut på Playstation 3.
| 1
|
105977
|
Sukkerspinn!
Man tager et utvalg av Hollywoods mer forførende stjerner, draperer dem i filmatisk sukkerspinn omkring kjærlighetens lykke & ulykker på selve Valentinsdagen - og, vips:
Drømmeopplegget for det maksimalt romantiske?
Vel:
Ikke aldeles.
For visst har denne filmen sine gode stunder, sine romantiske øyeblikk og - faktisk!
- en liten overraskelse eller to.
For valentiner-elskende behøver dette slett ikke være helt galt.
Likevel, og bare en smule nøkternt sett, blir denne filmen en nokså sammenrasket unnskyldning for fremføring av kjente fjes og -kropper, som ikke behøver å anstrenge seg noe særlig for å levere de åpenbart forventede varene.
Det handler om noen par, mellom barneskole- og pensjonist-alder, som beveger seg skisseaktig gjennom den ekstremt rosa kjærlighetsdagen, 14. februar, med noen få felles berøringspunkter.
Men hele tiden i kaskader av blomster og sukkertøy og fargesterke kjærlighetskort og drømmer om evige lykke.
Alt blir slett ikke som man drømmer om - selv ikke i en film som denne - som, dypest sett bare egner seg på denne ene, muligvis magiske, dagen.
Sukkerspinn-bildet gjelder:
Oversøtt.
Og stort sett ingenting.
JON SELÅS
| 0
|
105978
|
Syltynt
Lettvint, hastverkspreget og lidenskapsløs filmadapsjon av Rick Riordans «Harry Potter»-hysterisurfende bok fra 2005.
Om tittelens Percy, som en noenlunde vakker dag oppdager at han er en halvgud:
Sønn av den hjemmeværende husfruen Sally (Catherine Keener) og - heisann! - selveste den greske guden Poseidon (Kevin McKidd).
Denne nyheten tar den godeste Percy usedvanlig pent.
Ja, han virker nesten totalt uberørt av det.
Dette er symptomatisk for en film som synes å akseptere både det ene og det andre uten å fortreke en mine.
Regissør Columbus tok seg som kjent av de to første Potter-filmatiseringene, og kan lire av seg heseblesende og sjarmløse CGI-eventyr i søvne.
Denne gangen har han gjort nettopp det.
«Percy Jackson & Lyntyven» er anmasende og allerede utdatert, stappet full av produktplassering (Apple bør kanskje tone ned iveren etter å ta over hele verden nå?) og umorsomme vitser (et par flyvende Converse-joggesko, sier du?
Ho ho!).
Jo, og én ganske morsom vits:
At filmens Hades, selve helvete - «en søpppelplass for menneskelige lidelser» - er plassert i Hollywood.
Her er det allerede i ferd med å gå troll i ord.
De voksne skuespillerne kommer spesielt dårlig ut av det.
Logan Lerman i tittelrollen er en brukbar ungpikehelt, men ingen Robert Pattinson akkurat.
Og i den grad «Percy Jackson & Lyntyven» kommer til å være noe som helst for noen, vil den være mer for 12 år gamle gutter enn 12 år gamle jenter.
Historien er ikke annet enn en serie udramatiske antiklimaks, og Columbus dølle håndtering av materialet drar filmen ned mot bunnen i «fantasy»-bøtta.
Kanskje er det omtrent her hungeren for denne type filmeventyr på kino stilles, og går over i en lei følelse av overmetthet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105979
|
Seig
DVD-anmeldelse
Horror
Norsk.
Regi:
Reinert Kiil.
Aldersgrense: 18 år.
Med:
Isabel Vibe, Kenneth Falkenberg, Eik Ommedal.
Et av de mange problemene med «exploitation»-filmer er at når de ikke er sadistiske, vel så er de sadistisk kjedelige.
Det gjelder også denne norske «voldtekt og hevn»-varianten, hvis første halvdel er nesten meditasjonsaktig begivenhetsløs, dominert av lange dialogløse longører, dump lyd og blasse farger.
At dette er genrekonvensjoner, og at de brukes bevist, gjør det ikke mindre kjedelig.
Etter halvgått løp slippes bygdepsykopatene løs, og blodbadet kan begynne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105982
|
Varulvvrøvl
Nyinnspillingen av horrorfilmen fra 1941 overbeviser ikke, enda så mange innvoller den byr på.
Det var en gang på den dystre engelske landsbygda ¿
En plaget ungkar vender tilbake til familiegodset etter brorens forsvinning.
Han møter sin uutgrunnelige far og brorens vakre kone, og vikles inn i et mareritt ettersom bygda invaderes av en blodtørstig varulv.
Hvem er varulven, og hvordan er det for mennesket som kjenner månens og villdyrets krefter rive i kroppen?
«The Wolfman» er en nyinnspilling av originalen fra 1941, som gjerne knyttes til en tradisjon av legendariske horrorfilmer fra 1930- og 1940-tallet.
Filmen har da også noe klassisk over seg, og det er her den, i begynnelsen, har en viss appell.
Varulvkostymet likner sterkt det Lon Chaney Jr. var ikledd i 1941, stilmessig gjøres det gjennomgående nikk til gammel horror.
Det er mørkt og skittent, overspilt og overdramatisk, angivelig med vilje.
Danny Elfmans karakteristiske musikk dundrer gjennom hele filmen, det er meningen at du skal hoppe i kinostolen hvert annet øyeblikk.
Men filmskaperne holder seg ikke for gode til å kjøre på for fullt med blod, gørr og innvoller.
Filmen framstår som noe sprikende - halvveis hyllest til gammel horror, halvveis kjedelig, uinspirert og imponerende lite skremmende splatterskrekk av den masseproduserte typen.
Dermed blir hyllesten mest for en klisjé å være, og det hele blir en heller unødvendig øvelse i fortvilet løping og roping i skogen.
Benicio Del Toro ble visstnok med fordi han er så glad i originalen.
Desto mer skeptisk burde han nok vært til denne ideen.
| 0
|
105983
|
Sterkt og direkte
Med enkel brutalitet viser «Velkommen» ekstremene og tragediene i en feilslått fransk immigrasjonspolitikk.
Tittelen på Philippe Liorets prisbelønte film, «Velkommen», er av det ironiske slaget.
Litt bakgrunnsinfo fra virkeligheten filmen er basert på først:
Fordi den franske byen Calais ligger ved kysten på det stedet hvor Den engelske kanal er på sitt smaleste, har den blitt invadert av illegale innvandrere fra land som Afghanistan og Irak, som etter en farefull ferd fra hjemlandet vil forsøke å krysse kanalen og nå Storbritannia.
Ofte skjuler de seg i lastebiler, noen forsøker å svømme over.
Strenge kontroller vanskeliggjør overfarten, og mange er strandet i Calais over lenger tid, uten fast bosted, mat eller penger.
I tillegg har Frankrike en lov som gjør det ulovlig for innbyggerne å på noen måte hjelpe de ulovlige innvandrerne - å gi dem mat eller husly kan medføre bot på rundt 240.000 kroner eller opp til fem års fengsel.
I Norge kan temaet sies å være aktualisert av Fremskrittspartiets utspill om at de ønsker å forby legehjelp til illegale innvandrere.
I «Velkommen» møter vi den 17 år gamle irakiske kurderen Bilal, som er fast bestemt på å svømme over kanalen for å gjenforenes med kjæresten sin.
Han må bare lære å svømme først.
Slik møter han svømmelæreren Simon, en noe tafatt mann som i utgangspunktet er brysk og avvisende.
Snart engasjerer han seg likevel i Bilals situasjon, i starten kanskje mest for å imponere den idealistiske Marion, som han akkurat har blitt skilt fra.
Regissøren har tidligere gått direkte ut og kritisert den overnevnte loven.
Han har sågar, til blant andre immigrasjonsministerens bestyrtelse, sammenliknet situasjonen med 1943 og europeere som huset jøder fra nazistene.
Om det er en lite gjennomtenkt sammenlikning, er det liten tvil om at livet til immigrantene i Calais er fryktelig hardt.
«Velkommen» tar et sterkt standpunkt og handler i høyeste grad om politikk og moral, men unngår å virke belærende.
Den tar utgangspunkt i individene, ser situasjonen deres i et system som er ute av kontroll, og uten menneskelighet.
Dessuten fokuseres det etterhvert mest på Simon og hans kvaler som «en helt vanlig», bedagelig anlagt mann som utsettes for større dilemmaer enn man kan forvente som mannlig, hvit europeer.
Filmdebutanten Firat Ayverdi overbeviser som den naive, bestemte 17-åringen, og spiller strålende mot Vincent Lindon.
Mye av tematikken er nedtyngende, men filmen har også en rekke finstemte øyeblikk av godhet og varme.
Den er enkelt utført, og Calais' triste havneestetikk brukes på elegant måte, den gråblå monotonien i køer av lastebiler og skip understreker kulden i det byråkratiske maskineriet immigrantene utsettes for.
I 2008 skal 4423 franskmenn ha blitt pågrepet av politiet på grunn av nevnte lov.
Immigrasjonsministeren fremholder at alle som har blitt straffet også har vært innblandet i menneskesmugling.
Men i «Velkommen»har politivold mot immigranter, overvåkning, pågripelser og avhør av lokalbefolkning ført til en paranoid stemning i Calais.
Det er kanskje verre enn fengselsstraffer -alle snur seg mot alle, og samfunnet brutaliseres.
Da blir personer som Bilal totalt retts- og verdiløse.
| 1
|
105984
|
Massive Attack - «Heligoland»
De satte en ny standard for klubbmusikk til hjemmebruk, med soul, rap og dub som bærende elementer.
Bandbesetningen var også egenartet - en kjerne på tre røykfylte hoder, samt en skokk superbe vokalister rennende inn og ut dørene.
Med «Mezzanine» (1998) bergtok de også det mer konservative rockpublikumet.
Men så var det slutt på den kollektive harmonien, og i tråd med den strenge nye tidsånden var det på mange måter passende at Massive Attack i 2003 kun besto av én mann og hans paranoide møkkaplate, «100th Window».
På «Heligoland» har Robert Del Naja i det minste fått Grant Marshall tilbake bak spakene.
Sistnevnte har hatt som mål å få «the black back» i Massive Attack.
Og ja, det er en reise tilbake til røttene, dette.
Cinematisk, mørkt, dvelende.
Like organisk som elektronisk.
Spørsmålet er om det er noe vits i denne utgivelsen.
«Heligoland» greier nemlig ikke annet enn å stå krumrygget i skyggen av bandets tidlige bragder.
Gjestelisten redder heller ikke dagen.
Damon Albarn, den råflinke Elbow-vokalisten Guy Garvey og Hope Sandoval drar selvfølgelig ikke kvaliteten ned, men sangene de bidrar på virker halvferdige og retningsløse.
Det fremstår i tillegg desperat nostalgisk å hente inn tidligere Massive-kompis Trickys gamle joker, Martina Topley-Bird, ikke minst fordi den sensuelle raspen i stemmen hennes er borte vekk.
«Heligoland» er den umiskjennelige lyden av Massive Attack.
Men med mulig unntak for det skyflende åpningssporet «Pray For Rain» er det ingen låter her som vil bli husket om et par måneder.
Og selv om vi minnes dem som et «albumband», er det ikke til å komme forbi at det var genuine hits som gjorde Massive Attack til et allment anliggende - tenk bare på «Unfinished Sympathy», «Protection» eller «Teardrop».
Eller bedre:
Hør på dem.
Og hopp bukk over denne.
BESTE LÅT:
«Pray For Rain»
| 0
|
105986
|
Diverse artister - «Melodi Grand Prix 2010»
Litt av hvert, pluss ymse - og mer til.
Man må være over alle støvleskaft GP-tilhenger for å elske alt på denne platen med samtlige 21 bidrag til årets konkurranse.
Her får du frisk pop, fæl pop, en flott vinnerballade, kjedelige taperballader, grei disco, grusom disco, traust radiorock, bra radiometal - og bare én sang som minner om «Fairytale», det nærmeste både konkurransen og platen kommer en overraskelse.
To låter som står til terningkast 5.
Seks låter til terning 4.
Åtte til terning 3.
Fem til terning 2.
Salgbarheten står til terning 6, omslaget til terning 1.
Musikalsk schizofren eller simpelthen altetende, sier du?
Da er det herved servert.
BESTE LÅT:
Bjørn Johan Muri - «Yes Man»
| 0
|
105988
|
Moddi - Floriography
Åpent og klaustrofobisk.
Moddi, egentlig Pål Knutsen (22), er fra Senja-traktene.
Men han høres ut som om han kommer Island.
Musikken higer etter de ekstatisk eteriske kvalitetene Sigur Rós har tatt patent på.
Den teatrale vokalen låner både valør og aksent fra Björk - den er av typen engelskmenn vil oppfatte som «søt», men som av hans landsmenn vil kunne oppleves som kokett.
«Floriography» er eksellent produsert, og åpner atmosfærisk og skjørt dramatisk.
Men albumet utvikler seg ikke, og resultatet er et paradoks:
De åpne landskapers klaustrofobiske musikk.
Det blir privat, nesten litt pinlig.
Modig fyr, Moddi.
Spiller trekkspill og greier.
Bevegende for noen, ugjennomtrengelig for meg.
BESTE LÅT:
«Rubbles»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
105989
|
Gil Scott-Heron - «I'm New Here»
Velkommen tilbake, fortapte bror.
Ironien i at jazzpoeten Gil Scott-Heron, som hadde skrevet så mye om misbrukets katastrofale følger for det svarte USA, selv skulle bli en del av problemet, var av det usle, fortærende slaget.
Når han nå er tilbake etter en 15 år lang «pause», på den britiske hipsteretiketten XL, er det tiårets første store musikkbegivenhet.
Barytonen hans er herjet, og musikken på dette selvbiografiske mesterverket er ny:
Urban elektronisk deltablues.
Svart-hvitt, med en understrøm av urolig, dunkel dubstep.
I spagaten mellom sør- og nordstatene - slik Scott-Herons bevissthet og mentalitet er det.
Platen er svært kortspilt.
Men likevel mer full av visdom enn noe annet du vil høre i år.
BESTE LÅT:
«Your Soul And Mine»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
105993
|
Spillanmeldelse:«Bioshock 2»
Det er duket for gjensyn med det undersjøiske dystopiet Rapture i «Bioshock 2».
Og for et gjensyn det har blitt!
Hva om verdens fremste forskere, kunstnere, tenkere, forretningsledere, ingeniører, sportsutøvere, oppfinnere og entrepenører sa farvel til verden og etablerte sitt eget, lukkede samfunn?
Et samfunn fritt fra omverdenens moral, lover og regler - et samfunn i utviklingens og individets navn, hvor målet var å eksperimentere seg frem til nye høyder for menneskeheten.
Det dannet utgangspunktet for «Bioshock» fra 2007 (terningkast seks her på VG Nett), et spill lagt til den undersjøiske verdenen Rapture ved overgangen til 1960-tallet.
Og spillet ga et utvetydig svar på spørsmålet:
Rapture utviklet seg raskt til å bli et marerittaktig dystopi - ikke den perfekte verdenen grunnleggerne så for seg.
Nå får vi et gjensyn med Rapture i «Bioshock 2».
Det har gått ti år siden sist, og denne gangen styrer du et eksemplar av hovedfienden fra forrige spill, en «Big Daddy».
En av de første, faktisk, med egen fri vilje og evnen til å få de samme overmenneskelige egenskapene som sørget for at Rapture løsnet i sømmene.
Det skal sies at det skal litt til for å nå samme nivå som den geniale forgjengeren.
Det første møtet med et av spillhistoriens mest interessante miljøer er naturligvis det sterkeste, og historien spillet fortalte står fremdeles i en klasse for seg selv.
Det skal heller ikke skyves under en stol at «Bioshock 2» har et ørlite preg av «been there, done that» - en ny historie og nye miljøer til tross.
DanganRunner:
Jeg like det første Bioshock, men klarer ikke helt å hype meg opp for nr. 2. Klarer ikke helt å sette fingeren på det.
Diskuter Bioshock 2 her!
Men - og det vil nok overraske mange - «Bioshock 2» står allikevel bunnsolid på egne ben.
Det å vandre rundt i Rapture er en fryd, du blir pepret med minneverdige scenarioer, miljøer og hendelser, og det blir raskt klart at det er flere sider av denne verdenen det definitivt er verdt å oppleve.
Den spennende og filosofitunge historien er dessuten engasjerende denne gangen også, og akkurat som i forgjengeren blir du rikelig belønnet for grundig utforsking.
På et viktig område er til og med «Bioshock 2» bedre enn forgjengeren: spillbarheten (særlig når du er i kamp) er merkbart forbedret, og det er både mer givende og mer intuitivt å blande de overmenneskelige egenskapene med mer tradisjonelle skytevåpen og kaste seg ut i kamp mot de groteske skapningene som nå regjerer i Rapture.
Jeg vil fremdeles rangere forgjengeren et hakk foran, men «Bioshock 2» er uansett et av de beste, vakreste, mest spennende og mest interessante skytespillene på markedet i dag.
PS:
I salg fra tirsdag 9. februar.
Xbox 360-versjonen er testet.
En egen multiplayerdel, utviklet av «Unreal Tournament»-veteranene Digital Extremes, er også inkludert.
Denne er ikke testet.
| 1
|
105994
|
Absolutt Grand Prix
Inge Solmo:
Absolutt Grand Prix (Kagge forlag, 144 sider)
Inge Solmo ble landskjent da han stilte i Kvitt eller dobbelt i 2008 med MGP som emne.
Nå har han skrevet bok der han deler sine (u)vesentlige kunnskaper.
Dette er fornøyelig lesning, skrevet med kjærlighet, entusiasme og heldigvis litt distanse til et stoff "alle" mener noe om.
Boken er ikke et oppslagsverk, men er en samling anekdoter og kuriøse fakta som stort sett trekker på smilebåndet.
Hvem ante vel at Anita Skorgan tilbrakte minuttene før Casanova-fremførelsen i 1977 frivillig innelåst på toalettet og at Silje Vige er livredd hester, men vær så god måtte ri i det såkalte postkortet i 1993?
For fakta-fantaster er det inngående dokumentasjon av stemmeavgivning mellom Hellas og Kypros, og det er rett ut rørende å lese om GP-historiens kvinnelige dirigenter.
Jeg er bare i stand til å finne tre faktafeil:
Anita Skorgan hadde komponert «For vår jord» (norsk vinner 1988), mens teksten var skrevet av Erik Hillestad.
Solmo glemmer belgiske Fud Leclerc når han kårer Elisabeth Andreassen og sveitsiske Peter, Sue & Marc til GP-historiens mest deltagende artister med fire europeiske finaler hver.
Dette gjør selvsagt ikke Bettans rekord mindre, og én finale til er hun Uovervinnelig!
I det evige spørsmål om hvor mange ganger Jahn Teigen har deltatt i norsk GP, havner Solmo på 16 - etter hvor mange sanger han har sunget i de 14 finalene han har deltatt.
Det korrekte må vel være 17 siden han sang Voodoo både med stort og lite orkester i 1976?
Dessverre har jeg ingen kunnskaper om hvilke artister som har vært gravide under en GP-finale, men Solmos tre kandidater virker troverdige!
Absolutt Grand Prix er fornøyelig lesning og Solmo makter å skrive underholdende og fengende om noe som faktisk er ganske artig.
Absloutt en må-ha-bok for alle GP-interesserte!
| 1
|
106000
|
Øyenslyst og mas
Det mest imponerende med «Nine» er rollelisten.
Dertil er den ganske sexy - i perioder.
Men:
Som en kommentar til Federico Fellinis «8 1/2» samt en senere, 80-talls Broadway-musikal fremstår filmen som gammeldags, masete, med en uinteressant og malplassert Daniel Day-Lewis i sentrum for en helt uforståelig feminin tilbedelse.
Jada, jada:
Det er jo litt av et syn når Penelope Cruz fremfører seg selv på mest forførende vis i korsett.
Det er jo litt av en nostalgitrip å se selveste Sophia Loren i aksjon igjen.
Kate Hudson, Nicole Kidman, Marion Cotillard.
Visst er det flott!
Problemet er at man virkelig ikke aner hvorfor filmen er laget.
Musikalsk er den ytterst flat.
Man kan knapt skille den ene sangen fra den andre; det aller meste lyder som musikals skulle lyde på Broadway for 25 år siden.
Kanskje er poenget å gjenskape de såkalte gylne 60-årene i italiensk film - med en særlig hyllest til Fellini?
Det blir skivebom.
For riktignok vant mesteren Oscar for sin - etter sigende sterkt selvbiografiske «8 1/2».
Men her er det ikke det som ligner levd liv, alt for mye sex, alt for mange interesser, sterke konflikter med en dominerende mamma og et katolsk skyldkompleks.
I stede får man bevist hvor svett en kjederøykende Daniel Day-Lewis kan bli.
Og fremdelse fremstå som Verdens Mest Attraktive Mann.
Huff & huff, dette er poengløst!
| 0
|
106001
|
Behersket mesterskap
Med behersket mesterskap forteller Clint Eastwood sterkt og innlevd om en spesiell hendelse med generelt budskap om Nelson Mandela og hans mirakuløse lederskap av Sør-Afrika fra en rasiststat til en «regnbue-nasjon».
Det er 1990-tallet i Sør-Afrika.
Nelson Mandela slipper ut etter 27 ørkesløse år i apartheidsregimens fengsler.
Han blir landets første svarte president.
Det Mandela maktet, fremstår stadig som noe av et sosialt og politisk under.
Sider ved hans politikk skal garantert under kritisk lys etter hvert.
Likevel:
Sør-Afrika etter apartheid kunne havnet i borgerkrig.
Mandela med sitt lederskap, sine lysende eksempler, sitt moralske mot, ikke bare avverget dette; han la også grunnlaget for nasjonal enhet, forsoning og anstendighet.
Mange amerikanske Mandela-filmer er planlagt.
Ingen er blitt virkelighet - før denne.
Antakelig har det vært for komplisert å fremstille en stadig levende statsmann, hvis ettermæle gir ham noe nær politisk helgen-status.
Eastwood makter likevel svært mye i «Invictus».
Rammehistorien er om Sør-Afrikas rugby-landslag, et totalt ydmyket landslag - attpåtil et hvitt landslag - som i Mandelas hjerne blir symbolet på hva som må overvinnes, oppnås, repareres.
Idealisme?
Politisk sluhet?
Hvem vet.
Men resultatet var unikt!
Det er en praktfull film, konsentrert og innholdsrikt fortalt.
Den når frem med sitt løfterike budskap, fordi Clint Eastwood og hans skuespillere lager en neddempet, fattet og kontrollert fortelling, som egentlig handler om håpets ekstase.
Morgan Freemans Mandela er en søyle av kraft, karisma og integritet - uten at en del av hans svakheter blir tiet om.
Matt Damon er like imponerende som rugbykapteinen; Damon har denne sjeldne evnen til å å gjøre akkurat det han skal - aldri for mye! - for at rollen skal fungere prikkfritt.
Dog uten å gi avkall på den styrken som også trengs.
Glimrende!
Noen få emne- og scene-valg er diskutable - som alltid hos Eastwood.
Man forstår hvor han vil og han har mot nok til å ta sjanser.
Men denne gangen slipper han frem ørlite for mye sentimentalitet her og der.
Likevel og alt i alt:
Enda er vanvittig god film fra den snart 80 år gamle regimesteren.
Utrolig!
| 1
|
106002
|
Mislykket
Grunn som et fuglebad.
Dette er alvorlig og velment fra den i sin tid Oscar-vinnende regissøren Tanovic, men like fullt mislykket.
Skuespillet er ustøtt, dialogen er vekselvis ukomfortabelt pretensiøs og psykologisk grunn.
Mange av scenene virker helt umotiverte, uten mål og mening.
Christopher Lee-karakteren føles kunstig, konstruert, utroverdig.
«Triage - lev eller dø» kunne ha blitt, og ønsker fælt å være, en viktig krigsfilm.
Men håndverket holder ikke mål.
Det er dessuten forbausende hvor kjapt man ser seg lei på Colin Farrell.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106003
|
Sade:«Soldier Of Love»
(Epic/Sony)
«At noen kan foretrekke å henge med Duran Duran i stedet for sine egne venner, er bare merkelig for meg.
Jeg har ikke engang møtt særlig mange popfolk», sa Sade til musikkavisen Melody Maker i hennes store gjennombruddsår, 1984.
Mye tyder på at hun ikke har møtt så mange «popfolk» siden den gang heller.
Den notorisk folkesky artisten er et bevis på at den beste måten man kan håndtere sin karriere på ikke bare er å unngå å gjøre som alle andre - men å unngå alle andre, punktum.
Så langt har det sikret henne et platesalg på 50 millioner.
Hun er slått til ridder og er britenes mest suksessrike kvinnelige soloartist gjennom alle tider.
Etter fire års pause gjorde hun sitt første «comeback» i 1992.
Manøveren ga tydeligvis mersmak, for deretter ventet hun åtte år med å gi ut smukke «Lovers Rock» - og ytterligere ti nå, frem til denne.
Man kan trygt si at Sade lever i - og etter - en annen tid.
Lang ventetid skaper vanligvis fallhøyde.
I Sades tilfelle fungerer det motsatt.
Hun lar fansen vente så lenge at de blir sjeleglade bare det kommer noe som helst.
Men noe som helst er ikke nødvendigvis hva som helst, selv om dette albumet skuffer på et punkt:
Den suggererende dramatikken på tittelsporet forblir et engangstilfelle.
Albumet for øvrig er like fullt uforlignelig.
På sine eldre dager er Sade i større grad en soulartist med reggae i ryggmargen, der hun tidlig i karrieren hadde mer jazz i blodet.
Men her er spennvidde så det holder: søt pop i «Babyfather», Bristol anno 1994 i «Bring Me Home», Stax-soul i - ja da - «In Another Time», skipbrudden singer/songwriter i «The Safest Place».
Det er en nattlig X-faktor her; alt føles formidlet som i et stille mørke.
Hjertet brister gang på gang gjennom platens ti spor (på klassiske 42 minutter), men igjen viser Sade at sorg kan kanaliseres like sensuelt som mer kjødelig orientert musikk.
Lyden er luksuriøs uten noen gang å bli overlesset; i Sades verden er mindre alltid mer.
Det er bare å glede seg til 2022.
BESTE LÅT:
«Soldier Of Love»
| 1
|
106005
|
Los Campesinos!: «Romance Is Boring»
(Bonnier)
Fra Pitchfork-lesernes kjærlighetsliv.
Kaotisk tredjealbum fra Wales-septett med sex på hjernen og «postrock»-instrumentering.
Musikken er like overlesset og frenetisk som låttitlene.
Der «postrocken» i gamle dager handlet om overlange, elegiske droner om kapitalismens iboende ondskap, dreier Los Campesinos! seg om selvopptatthet, sex og selvmord.
De møtte hverandre på universitetet, ja.
Overivrigheten er om sant skal sies mer interessant enn underholdende.
Det er «bloggrock», det her:
Uredigerte tankestrømmer, fulle av selvmotsigelser.
Forfriskende harde piskeslag mot egen rygg:
Bandet latterliggjør miljøet de selv tilhører.
Men du må være medlem av dette miljøet selv for å få være med.
BESTE LÅT:
«Straight In At 101»
| 0
|
106006
|
The Baseballs:«Strike»
(Warner)
Stang ut.
Finnes det noe mer deprimerende enn den «gøyale» coverversjonen av en kontemporær pophit?
Ja, nå gjør det det.
Nemlig den «gøyale» rockabilly/«gammelrock»-coverversjonen av 12 pophits; fremført av tre tyskere med Brylcreem-sleik og oppbrettede Levi's-bukser.
Det ligger en implisitt kritikk i det når «rockere» tolker pophits:
«Se hva vi har gjort med denne dumme popslageren.
Er ikke vi noen smartinger, hoho».
Men når hørte du sist en tysker være morsom?
Enn si spille overbevisende rockabilly?
«Strike» er kompetent utført, med unntak av hovedvokalistens umiskjennelige surkålaksent.
Problemet er at selve ideen er elendig.
Skammelig at disse la beslag på Skavlan sist fredag.
BESTE LÅT:
«Umbrella»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106007
|
Zuma:«Pearls»
(Grappa/Musikkoperatørene)
«Perler».
Men ikke av visdom.
Norges Pet Shop Boys og Erasure har ingenting av viddet til førstnevnte, men mye av den fargerike smakløsheten til sistnevnte.
Alexander Stenerud og Henrik Njaa var den klassiske synthduoen i hjemmesnekret utgave, og her er deres «best of».
Tekstene er absurde langt inn i Brett Anderson-land, enten det dreier seg om urban hedonisme («Joy In The City», kokainhyllest?) eller «arisk» romantikk («Norwegian Girl»).
Med en dæsj pur galskap attåt:
«Like a grape the love
we made/You can't put it in the cake».
Hva sa du at du sa, sa du?
En håndfull fengende refrenger, og Stenerud er den fødte Melodi Grand Prix-vokalist.
MGP-solonummeret hans, «Find My Girl», er med.
BESTE LÅT:
«Rainboy»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106008
|
Hot Chip:«One Life Stand»
(Parlophone/EMI)
Potensial realisert.
De har vist tendenser til storhet før, men på sitt fjerde album tar londonkvintetten Hot Chip steget opp til den britiske popmusikkens elitedivisjon.
Deres tidligere plater hadde for mye bloggete klubbmusikk; et sted på veien må bandet ha skjønt at vi ikke hadde elsket New Order så høyt om de bare lagde iskalde dansbarheter som «Blue Monday».
«One Life Stand» er et rikt orkestrert skattkammer med underskjønn pop - vakkert sunget, varmt formulert, produsert med en kontemporær fingerspissfølelse og grandios melodiføring som minner om Pet Shop Boys på høyden av sin karriére.
Men Hot Chip har ikke bare slukt leksikonet; de har begynt å skrive sitt eget.
BESTE LÅT:
«Take It In»
| 1
|
106009
|
Lil' Wayne:«Rebirth»
(Cash Money/Universal)
Prøver seg som Guitar Hero, men heltestatusen uteblir.
Det har lenge gått gjetord om villbassen Lil' Waynes rockedebut, og ti måneder etter planen er det altså ferdigstilt.
Her får vi den karakteristisk sløve, nærmest fryktinngytende stemmen, de obsternasige rimene - i tillegg til løssluppen bruk av autotune.
Men fengende, tunge beats er nå altså byttet ut med energiske gitarriff, ivrig kvinnekor, pompøse produksjoner, og en illsint, forelsket, grisesjalu og syngende Wayne.
«Tha Carter lll» fra 2008, var en suksess - og denne utgivelsen skyldes vel at Wayne nå kan gjøre akkurat som han vil.
Det er dog frustrerende å vite at han kan så uendelig mye bedre.
BESTE LÅT:
«Drop The World»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
106010
|
Dina Misund:«Listen»
(Dina Records/Musikkdistributørene)
Utvilsomt talentfull låtskriver.
21 år gamle Dina Misund vant X
Factors nettkonkurranse før jul og har siden vært spilt hyppig på P1.
Godt forståelig - stemmen er et fint destillat av Eva Cassidy, Lene Marlin og Taylor Swift, og låtene hennes er lettlikte, velskrevne og melankolsk behagelige.
Derimot savner jeg sterkt større dynamikk i uttrykket og en mer variert - pågående, kanskje - bruk av stemmen.
Dina røper for eksempel en herlig knekk i et par mer country-inspirerte låter.
Dette er en retning hun med hell kan utforske mer.
Foreløpig fremstår helheten noe forsiktig og tidvis endimensjonalt, men de gode anslagene er definitivt der.
BESTE LÅT:
«Let Me Down»
| 0
|
106012
|
Corinne Bailey-Rae:«The Sea»
(EMI)
Soul med dyp klangbunn.
2006-debuten gjorde Corinne Bailey Rae til millionselger og stjerne over natta både i England og USA, men i 2008 gikk hun i svart da musikerektemannen Jason Rae ble funnet død av en blanding av alkohol og metadon.
Flere av låtene her er skrevet før mannens død, men åpningen «Are You Here» ble til etter at det tyngste sorgarbeidet var over og får naturlig nok en ekstra sår klangbunn.
Likevel preges ikke dette prosjektet av håpløshet, snarere av en insisterende myk lengsel etter fast grunn under beina.
Bailey Rae er en utmerket låtskriver og har en tynn, melankolsk brodd i stemmen som kiler godfølelsen.
Sobert og vakkert.
BESTE LÅT:
«I'd Do It Again»
| 1
|
106014
|
Spillanmeldelse:«MAG»
Tanken er fantastisk, men i praksis er «MAG» en umulighet.
Inntil videre, i alle fall.
«World of Warcraft» og «Modern Warfare»-serien er noen av de mest økonomisk innbringende underholdningsproduktene i nyere tid.
Så det er jo egentlig ikke så rart at Sony prøver å lage en blanding av de to.
Okay, dette bringer «MAG» til torgs: 256 spillere møtes i enorme kamper online, og ved å bruke tradisjonell militær befalsorden, skal man kunne koordinere hele krigen.
Nøkkelordet er en jevn strøm av kommunikasjon.
Kompanilederen snakker med tropplederne, tropplederne snakker med laglederne, og laglederen snakker med deg - fotsoldaten på denne enorme slagmarken.
Eller, sånn burde det i alle fall vært.
For «MAG» avdekker primært én stor svakhet i Playstation 3 som en onlinespillmaskin.
Det følger ikke med noe headset når du kjøper konsollen (som det gjør til Xbox 360), så PS3-eiere flest har ikke mulighet til å prate sammen når de spiller.
Og dermed er det kanskje litt meningsløst å lage et spill hvor hovedingrediensen er samarbeid og kommunikasjon?
Men kommunikasjonsbrist til tross; «MAG» er en teknisk milepæl.
Det å spille 256 spillere online samtidig på et enormt kart burde ikke være mulig - i alle fall ikke med jevn bildeoppdatering og helt godkjent grafikk.
Det er noen bugs her og der, og et noe lavere tempo enn i for eksempel «Modern Warfare 2», men jevnt over er den tekniske utførelsen spillets sterkeste side.
Kontrollen er imidlertid ikke så god som den burde vært.
Vi har mer eller mindre kommet frem til en universell standard for hvordan styringen i slike spill burde være, og det er ikke noe poeng å flytte rundt på knappene bare for å gjøre det.
Det verste eksemplet er når du skal kaste granat.
Den er minst to knappetrykk og tre-fire sekunder unna.
Et annet problem er settingen.
Innledningsvis må du velge side i denne konflikten, «Skyggekrigen».
Valor er de erketypiske amerikanske soldatene, Raven er den teknisk overlegne europeiske fraksjonen, og S.V.E.R. er en blanding av østeuropeere, russere og kinesere som stereotypisk nok ser ut som terrorister hele gjengen.
Den siden du velger, skal du kjempe for resten av spillet.
Utvikleren prøver åpenbart å lage en tilhørighet, en lagfølelse - kanskje til og med en ansvarsfølelse ovenfor fraksjonen du velger, men det er rett og slett ikke godt nok.
Konflikten blir bare overfladisk oppsummert i noen minutter, og det er ikke gjort noen ting for at jeg skal føle noen spesiell tilhørighet overfor fraksjonen jeg velger.
Og denne mangelen på tilhørighet finner vi igjen på slagmarken.
Fordi folk ikke kommuniserer blir det ikke noe lagfølelse, og det igjen gjør det vanskelig å finne akkurat sin rolle på slagmarken ved siden av 255 andre.
Dine prestasjoner føles så små og meningsløse i det store bildet, og det gjør noe med motivasjonen.
antonsen_86:
Dette var traurige greier.
Alt virket så platt og stivt.
Må store forbedringer til for at jeg i det hele tatt skal vurdere dette.
Diskuter MAG her!
Et annet opplagt problem er selvsagt å skrape sammen nok spillere til de største kampene.
Tenk bare når du skal spille et hvilket som helst annet onlinespill.
Du sitter i lobbyen og venter på at begge lag skal fylles opp.
La oss si at det er 16 spillere totalt.
Du blir utålmodig når du har venta i to-tre minutter.
Se for deg at du skal vente på 255 andre spillere.
Da er det bare å smøre seg med tålmodighet...
Jeg er helt åpen for at «MAG» kan vippe opp ett og kanskje til og med to terningkast i fremtiden.
For det er et spill som må modnes.
Akkurat som med SOCOM-spillene, så tar det antagelig noen måneder før man sitter igjen med en hard kjerne som faktisk vil kommunisere og spille «MAG» slik det er ment å spilles.
Men basert på det vi har testet, føles foreløpig «Battlefield:
Bad Company 2» som et klart bedre spill om du vil ha et noe mer strategisk alternativ til «Modern Warfare 2».
PS:
«MAG» er kun tilgjengelig på Playstation 3, og kan kun spilles online.
| 0
|
106016
|
Spillanmeldelse:«Assassin's Creed II:
Battle of Forli»
«Assassin's Creed II»-utvidelsen «Battle of Forli» er for den mest ihuga fanskaren.
Og knapt nok det.
Jeg er forferdelig glad i «Assassin's Creed II», og jeg har gledet meg til utvidelsen «Battle of Forli» i ukesvis.
Det er snakk om en sekvens Ubisoft påstår de ikke fikk tid til å få med i butikkversjonen av spillet, en sekvens som tetter et hull mot slutten av spillet.
I så fall burde denne utvidelsen ha vært gratis, for i praksis fremstår den nå som et litt sleskt forsøk på å øke totalprisen på «Assassin's Creed II».
Med 30 kroner riktignok, men allikevel.
Det tok meg knappe 40 minutter å fullføre den actiontunge sekvensen, som ikke tilfører noe annet nytt enn noen hektiske kamper, et vagt bruddstykke av den omfattende historien spillet ellers leverer og muligheten til å leke deg med Leonardo Da Vincis flyvende maskin.
Rett skal være rett: den knappe timen spillet varer er relativt underholdende.
Men da sekvensen plutselig var over, satt jeg med en følelse av å ha blitt snytt.
Både fordi utvidelsen faktisk koster penger, og fordi innholdet i den er et forglemmelig parantes.
PS:
Både «Battle of Forli» og «Bonfire of the Vanities» (som kommer i slutten av februar) vil være inkludert når «Assassin's Creed II» kommer på PC i mars.
| 0
|
106017
|
Nedtur til barndommen
423 sider, 299.
- Oktober
I del tre av «Min kamp» tar Karl Ove Knausgård leseren med til hans barndom.
Dog ikke hele veien, for han er som oss andre her, og husker lite av hva som skjedde før han begynner på skolen.
Familien flytter til Tromøya og de og boken holder seg der til ungdomsskolen begynner for Karl Ove.
Der de to første bøkene føles ubehagelige, med en mørk skygge over sidene og en voldsom selvutlevering, er denne mer konvensjonell.
Riktignok brettes faren ut som noe i nærheten av en psykopat, men med bok én i tankene er dette gammelt nytt.
Dermed blir lesningen en nedtur.
De lange, detaljerte beskrivelsene fremstår ikke som litterære gullkorn, mer langdryge rekker av ord.
Innimellom kommer det fantastiske stemningsøyeblikk, men boken er ikke på det nivået prosjektet har hatt så langt.
Den fyller ut historien om Karl Ove, rent biografisk, men har ikke den nerven, den helt spesielle opplevelsen av å lese noe som er unikt som de to første var begavet med.
Bok nummer tre er forhåpentligvis mer som fyllstoff å betrakte, noe som måtte med, når hele denne doble trilogien oppsummeres.
MORTEN ABRAHAMSEN
| 0
|
106018
|
En plass for alt
435 sider og 563 sider 299,- per stykk Oktober
Karl Ove Knausgårds gigantprosjekt «Min kamp» har bare én fiende, seg selv.
Den drøyt førtiårige forfatteren har altså bestemt seg for å skrive ut sitt liv over seks bind, i noe som kommer til å bli rundt 3000 sider, ser det ut til, når siste bok er ute på vårparten 2011
Bind én har et langt og sterkt farsoppgjør, mens toeren sirkler rundt kjærligheten, det å bli foreldre og det å skrive.
Etter første bind tar man seg i å lure på hvordan han skal makte å fylle alle disse sidene, da livet hans allerede er ganske godt skissert opp.
Det blir en helt spesiell leseropplevelse, hvor Knausgård går på sitt liv med lupe.
Selv om det ofte føles altfor nært, er det passasjer som er helt ufattelig godt skrevet.
Dette kommer enda sterkere til syne i del to, der det svinger fra skriverier på nivå med Don DeLillo og Ian McEwan, til det ganske platte.
Han er i stand til å skrive helt fantastisk om det helt hverdagslige, for så litt senere ta turen ned i klisjékliss.
Uproblematisk er det jo heller ikke at man kommer så tett på mennesker.
Leseren får vite ytterst private ting, ikke minst om hans samboer, Linda, og deres tre barn.
Særlig med barna er dette vanskelig og sårt.
Det er helt klart legitimt å reise et par etiske spørsmål rundt fremstilling av både de nærmeste og alle de andre menneskene som er innom handlingen.
Det ligger stadig vekk et tungt ubehag, nærmest en frykt, mellom linjene, hvor forfatteren sliter med virkeligheten, med seg selv og Linda.
Bokens vandring mellom forskjellige tidsplan er suveren.
I begge bind flakses det mye fram og tilbake, med største og beste selvfølgelighet.
Vi har en forfatter som skriver på et nivå av internasjonal toppklasse, mens han utleverer de mest private og pinlige ting, noe som trolig skal vedvare i et par tusen sider til.
Særlig i bind to kommer det fram en litt ny side ved hans forfatterskap, han skriver morsomt.
Det er en rekke kostelige episoder, hvor et møte med dans og musikk for babyer er rent hysterisk.
Det er ikke til å komme fra at det underveis er strekk der det blir i overkant navlebeskuende og pludrete, men man må bare bøye seg i støvet, for det er litteratur som setter dype spor.
Hvordan det er mulig å dissekere seg selv på en slik måte, kan bare opphavsmannen svare på.
Uansett så er det ikke til å komme fra at «Min kamp» er stor litteratur.
Det eneste som kan senke hele greia, er dens egen tyngde.
Tåler vi og forfatteren fire bind til?
| 1
|
106019
|
PRIMA PAUS
Hvem andre enn Ole Paus kan skrive en slik veldedighetsang på stående fot uten å bli klam?
Norge har fått oppfølgeren til artistdugnadene «Sammen for livet» og «Venn» - denne gang til inntekt for jordskjelvofrene på Haiti - og egentlig burde Paus vært utpekt til veldedighets-Norges hoffpoet for lenge siden.
For Ole Paus er trolig det største medmennesket med det rauseste hjertet i hele artist-Norge.
«Alle vet hva som skjedde, men ingen vet hva som skjer» sang han med sprukken stemme under gallaen i Operaen sist helg.
På den studioinnspilte singlen synges ordene av Askil Holm, men uansett åpnes hjertet momentant i et klassisk Paus-refreng som lokker lytterne til å ta hverandre i armene og vugge inn i en samhørighet som forhåpentlig får folk til å åpne lommeboka.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
For det er nettopp godfølelsen av samhold som gjør denne sangen nær perfekt, ikke låtens øvrige kvaliteter.
Men valserefrenget gjør deg direkte glad, samtidig som du får denne rare følelsen av å stå sammen for noe viktig, slik de deltakende artistene her tydeligvis også har følt.
Der Jay-Z i samspill med Rihanna, Bono og The Edge fletter inn politisk kritikk i sin ferske veldedighets-sang, satser Ole Paus på empatien.
Og får det til.
Det enkle og direkte er ofte det beste, tross alt.
«Den stilleste timen» ble urfremført under «Dugnad for Haiti» i Operaen søndag kveld.
Se fra konserten og intervjuer.
| 1
|
106020
|
Tysk prateferie
Regi:
Maren Ade Med:
Birgit Minichmayr, Lars Eidinger, Hans-Jochen Wagner
Den skravlende klasse har det ikke greit!
Sølvbjørn-vinneren fra Berlin tar oss med inn på soverommet, opp i sengen og inn bak noen drøyt fordomsfulle fasader og avslører vel på sett og vis at "voksne mennesker" ikke finnes.
Et ungt tysk middelklassepar - han en misfornøyd og kultursnobbete arkitekt, hun en noe mer livsbejaende pr-agent - nyter noen sløve sommerferiedager på Sardinia, tilsynelatende nyforelsket.
Men sommersløvheten fører også med seg småkrangling og prøvelser som vokser seg store når et annet - på overflaten vellykket - par inviteres på vin og middag.
Typene er tegnet med innsikt og relevans - dette er folk som bare kan danse ironisk til Willie Nelson - som kan påkalle rødmen hos noen og enhver.
Noen scener - de klamme middagsseansene med det glatte arkitektparet - har ordentlig nerve.
Men for det meste oppleves Alle andre som pludrende privat, langdrygt filmet teater.
En introvert affære som vil glede få andre enn den urbane middelklassen i eh - «kreative yrker» filmen er med og om.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
106022
|
Sjelen er en ert
Vanvittig original og sær intellektuell lek omkring en voldsomt sjelegranskende og -lidende skuespiller ved navn Paul Giamatti - spilt av Paul Giamatti.
Giamatti går kunstnerisk og menneskelig på grunn under forberedelsen til en oppstetting av Tsjekhovs «Onkel Vanja».
Hans fortvilelse er grenseløs, han famler i villrede omkring både kunsten og livet.
Finnes det hjelp, finnes det trøst, finnes det et liv?
Dette er en vanvittig parodi på et «kunstnersinn».
Det geniale med denne filmen er at det handler om «Paul Giamatti», spilt av Paul Giamatti.
I 15 år har han spilt i mange, mange! filmer.
Først som en typisk karrakterskuespiller; han var utvilsomt disponert for det med sitt spesielle og ikke akkurat smellvakre utseende, sin lutende holdning til alt i tilværelsen, sine bedende øyne.
Med «American Splendor» ble han definitivt en kulfigur, med «Sideways» en mann som med sitt enorme talent beviste at han var i stand til alt.ø
Her demaskeres han totalt - sjelelig.
Dette er på sett og vis den sjelelige utgaven av demaskeringen av John Malkovich i kultklassikeren «Being John Malkovich».
Man kan med andre ord snakke om den totale og lattersprengende sjølironi fra en betydelig kunstners side.
For det som senere skjer i filmen, er intet mindre enn utrolig:
I New York kan man nemlig pr. denne filmen få gjort en «sjelelagring».
Det vil si:
Få tatt ut sjelen for å få litt sjelero.
Rett og slett.
Giamattis sjel ser ut som en mistrøstig liten ert...
Så blir sjelen lagt på kjølelager, slik at man kan få den igjen senere.
Eventuelt byttet ut - i kortere eller lengre tid - med en annens sjel.
Vi snakker, med andre ord, ikke om Faust-motivet om å selge sin sjel til Djevelen.
Snarere å pantsette den.
Problemene for vår helt oppstår når det viser seg at sjelelaging ikke bare pågår i New York, men også også er en svær ting i Russland.
Og når hans sarte kunstnersjel via usannsynlige krokveier havner i en russisk såpestjerne, oppstår kalamiteter uten ende...
Høres dette umulig ut?
Ja, det er umulig.
Men Giamatt spiller rollen helt ut og med verdens troskyldigste ansikt.
Dertil støttet av et utrolig fint knippe kolleger fotografert og lydlagt på nydeligste vis.
Dette er så lamgt unna lettbent, kommersiell underholdning som det vel er mulig å komme.
Men kommer man først inn i filmens besynderlige takt og tone og innhold, er det gull å hente.
Særlig om man er opptatt - og en smule opplyst som - emner som kunstnersinn, Paul Giamatti og Tsjekhov.
Da vil man finne en film med - unnskyld: sjel.
| 1
|
106023
|
Energisk søppel
DVD-anmeldelse
Regi:
Rick Jacobson Med:
Julia Voth, Erin Cummings, America Olivo Ikke lett å lage «kultfilm» og «ironisk B-film» på bestilling.
Selv ikke Tarantino klarer det.
Men denne hyllesten til/parodien på mykpornoregissøren Russ Meyer (1922-2004) generelt, og hans «mesterverk» «Faster, Pussycat!
Kill, Kill!» (1965) spesielt, er i alle fall energisk.
Stiletthælene borer i ørkensanden, blodet spruter og kameraet dras mot de tre heltinnenes brystpartier som var de magneter:
«Bitch Slap» vil få en eventyrlig «approval rating» blant FHM-lesere.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.