id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
106025
|
«Sex og småbyliv»
Det går overveldende som forventet når stilikonet Sarah Jessica Parker og den sjarmerende britiske fomleren Hugh Grant kolliderer i denne ellers velproduserte komedien.
De to er det separerte, hel-urbane New York-paret, som ser et mord.
Hun er en vellykket eindomsmekler, han er en kostbar advokat.
årsaken til deres ekteskapelige kriser, er at han har vært utro.
Han forsøker frenetisk å få sin ektefelle i tale.
Omsider får han til en hyggelig middag.
Og det er etter denne, de ser den grufulle handlingen - og blir tydelig gjenkjent av morderen.
Morderen er av det absolutt hensynsløse, profesjonelle slaget.
Derfor blir de to «beskyttede vitner» av FBI - og blir derfor - i påventa av at forbryteren skal arresteres - fraktet til - for dem - verdens utkant på det villeste, mest usiviliserte bondelandet i Wyoming.
Det blir ikke enkelt - for noen av dem.
Her blir det ku-raut, bjønne-brøl og jordnær fornuft.
Ingenting minner om livet i deres kjære hjemby, New York.
Som bent:
Det er selvfølgelig vellaget.
Og det aller beste er et et hipt, aktuelt og meget stilsikkert musikkspor.
Alt er imidlertid bygget opp omkring de to hovedpersonene - og bilde skapt av og om dem gjennom noen år nå.
Sarah Jessica Parker får ikke lov til å være noe annet enn hennes evige småklagende, smådrømmende, designerbevisste, barnelengtende og kjærlighetshungrende figur fra TV-serien «Sex og singleliv».
Og Hugh Grant er tilbake til selv ur-figuren som seg selv:
Sjarmerende, upålitelig, egentlig snill, men uhelbredelig fomlete rotekopp av en engelskmann.
Dog:
Egentlig og evig uimotståelig.
Grant har fått nesten alle de kjappe, velplasserte småreplikkene, som er denne filmens hovedinnhold.
Grant er en mester i tilbakelent timing.
Parker mestrer ikke kunsten tilsværende, og blir derfor en nokså irriterende figur nå og da.
Men alt ender - selvfølgelig - overstadig godt.
Noe annet ville, selvfølgelig, vært totalt utenkelig.
Dette er helt grei kveldshygge.
Men ingenting ekstra.
| 0
|
106026
|
Charlotte Gainsbourg:«IRM»
(Because/Warner)
Mektig og gåtefullt fra kontroversiell dame.
Mystiske Charlotte har opp gjennom årene gjort seg bemerket som både stilikon, sanger og skuespiller.
I en vannskiulykke i 2007 fikk hun en livstruende hjerneblødning, og «IRM» er den franske betegnelsen på MR-scanning.
Det pulserende tittelsporet inneholder også durelyden fra maskinen hun ble altfor godt kjent med.
Hennes melodramatiske og mørke elektro-folkpop er lavmælt, forunderlig og raffinert, og dette er hennes første utgivelse siden kritikerroste og Air-produserte «5:55».
«IRM» er produsert av Beck, som bidrar med vokal på høydepunktet «Heaven Can Wait».
En enerverende plate - i aller beste mening.
BESTE LÅT:
«Heaven Can Wait»
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
106027
|
Tindersticks: «Falling Down A Mountain»
(4AD/Playground)
Alt på plass.
Men noe mangler.
Mange som hørte Nottinghams Tindersticks på 1990-tallet startet band selv.
Ikke alle fikk med seg humoren og det seksuelle i sekstettens orkestrerte, velkledd kontinentale weltschmerz-kunstmusikk.
Men Tindersticks var noe mer søkende enn kun masochistisk romantisk rødvinsrock.
De ble et forsoffent soulband etter hvert, og gikk så i opplag.
Og ja, jeg savner fiolinisten Dickon Hinchclife på dette andre post-«comeback» albumet.
Jeg savner også den filmatiske, frekt selvsikre helheten fra de tre første albumene deres.
Alle ingrediensene er her, mariachitrompetene inkludert.
Men platen føles oppstykket.
Filmusikk med vokal, men uten film.
BESTE LÅT:
«Piano Music»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106029
|
Beach House:«Teen Dream»
(Bella Union/Tuba)
Tvekjønnet triumf.
Mmm, det er noe eget med sånne tilsynelatende uskyldsrene gutt/pike-duoer.
Særlig de som lager smektende, rentklingende pop, tilsynelatende bekymringsfri.
Beach House fra Baltimore gjør det, men som du skjønner ulmer det under overflaten her.
På ypperlig vis.
Se opp for billige David Lynch-referanser.
Det er både Nico-æra Velvet Underground og mørk Fleetwood Mac i musikken deres, ispedd androgyn alternativestetikk à la åttitallet.
Overflaten er blank, gitarene skimrende, sangene sakte og dype.
De strekker ut en hånd også:
«Norway» skrev de på toget fra Bergen til Oslo, og den beviser at duoens lynne er som skreddersydd for oss og denne, vår mørke tid.
BESTE LÅT:
«10 Mile Stereo»
| 1
|
106032
|
The Magnetic Fields:«Realism»
(Warner)
Florlett og forglemmelig.
Momentet fra «69 Love Songs» (1999) er for lengst skuslet bort.
Stephin Merritt følges nå bare av de trofaste og tålmodige.
«Realism» er en helt annen plate enn den fengende, fuzzmarinerte forgjengeren «Distortion» (2008).
Her i gården er ingenting så forventet som det «uventede».
Han kan fremdeles skrive en vittig tekst, og er en kløpper til å benytte seg av ord man ikke vanligvis hører i popsanger.
Men det er noe litt ubrukelig ved teselskap- og kabaret-folkpopsangene på «Realism».
For hva er det her som skal dra deg tilbake til platen etter at du har humret deg ferdig av tekstene?
BESTE LÅT:
«You Must Be Out Of Your Mind»
| 0
|
106034
|
Spillanmeldelse:«Mass Effect 2»
Å følge opp en av tidenes rollespill er ikke enkelt.
«Mass Effect 2» må hoppe etter Wirkola, men jommen blir det ikke tjue i stil og ny bakkerekord.
For drøyt to år siden satte «Mass Effect» en ny standard for historieformidling i rollespill.
Plottet var ikke bare kvalitetsmessig på høyde med gode filmer, men også bøyelig og formbart nok til at man som spiller følte seg ansvarlig og i førersetet.
Dessuten lå det et solid action-rollespill i bunn.
Etter å ha stoppet destruktive dommedagsmaskiner fra å utslette alt biologisk liv i universet, er kommandør Shepard tilbake på romskipet «Normandy».
Men det blir liten tid til å hvile på laurbær, et mystisk fartøy river Normandy i fillebiter og Shepard blir dødelig såret.
I siste liten blir han reddet av en organisasjon kalt Cerebrus.
De har et mildt sagt frynsete rykte, men Shepard er pent nødt til å samarbeide med dem om ikke menneskeheten skal gå under.
Det er nemlig store ting på gang, igjen trues universet av en mektig, ukjent fiende.
Plottet i «Mass Effect 2» er ikke det plukk mindre pompøst enn plottet i forgjengeren, men slik skal det da også være.
Det er absolutt en fordel å ha spilt originalen først, referansene er mange og spillet tar det nærmest for gitt at du kjenner til bakgrunnshistorien.
Dessuten kan «Mass Effect»-veteraner importere spillfiguren sin med all forhistorie inntakt.
atomic_ant: får utløp for min mørke side i slike spill.
Tok blant annet livet av han padda på stranda i eneren...
Diskuter Mass Effect 2 her!
Ved første øyekast ser det ikke ut som om utvikler Bioware har gjort så mye nytt, «Mass Effect 2» føles og ser ut som forgjengeren.
Iallefall helt til man tar en ny titt på originalen.
Nyvinningene er rett og slett så sømløst integrert at man glemmer at de ikke alltid har vært der.
Særlig gjelder dette kampsystemet.
Når kulene og laserstrålene begynner å fly gjennom luften, likner «Mass Effect 2» mer på skytespill som «Gears of War».
Dekning og taktisk fremrykking er stikkord, kampene er velbalanserte og utfordrene.
Også utenfor kamp er rollespillfølelsen tonet ned.
Ferdighetene man kan velge mellom er færre og våpenekspertise fjernet helt.
Hvor mye skade du gjør og hvor godt du treffer avhenger utelukkende av våpenet og din egen dyktighet.
Det kan umiddelbart høres ut som et steg tilbake, men det flunkende nye forskningssenteret på Normandy mer enn kompenserer.
Etter å ha rekruttert en halvsprø professor, kan man oppgradere alt fra våpen, romdrakter og implantater til hele skipsavdelinger og kanoner.
Slikt er naturligvis ikke gratis, men krever både grunnplaner og materialer.
Sistnevnte kommer i fire varianter og må hovedsakelig sankes fra ressursrike planeter.
Geologisk scanning og utplassering av sonder burde være dørgende kjedelig, men ender opp med å være farlig avhengighetsskapende.
Når radiobølgene på scanneren skyter i været og angir kjempeforekomster med sjeldne mineraler, føles det litt som å vinne på skrapelodd.
Ikke førstepremien selvfølgelig, men nok til at du kan kjøpe en ekstra Stratos.
Jeg koste meg så mye som intergalaktisk platina-sanker helt i begynnelsen av spillet, at de gigantiske lagrene mine ikke gikk tomme før jeg nærmet meg slutten.
På det tidspunktet hadde jeg helt glemt at forskning kostet ressurser og lurte veldig på hvorfor jeg ikke fikk startet flere prosjekter.
Hacking og virtuelle innbrudd er en del av hverdagen for intergalaktiske helter, i «Mass Effect 2» foregår dette i form av to minispill.
Begge er solide, morsomme og ikke minst nært knyttet til det de skal simulere.
Skyhøye forventninger til tross, «Mass Effect 2» skuffer ikke.
Historien er nok ikke fullt like fantastisk som i originalen, men på alle andre områder overgår den forgjengeren.
Er man fersk til spillserien, kan det være lurt å spille gjennom originalen først.
For alle andre er det ingen grunn til å nøle, «Mass Effect 2» kan anbefales på det aller varmeste.
PS:
I salg fra torsdag 28. januar.
| 1
|
106035
|
Spillanmeldelse:«Vancouver 2010»
Offisielle OL-spill har ikke tradisjon for å tilby de helt store spillopplevelsene.
Og «Vancouver 2010» klarer ikke å snu trenden.
Blant noen av øvelsene man kan delta i er bob, utfor, hurtigbaneløp og hopp.
Her virker det som om utviklerne Eurocom har valgt å satse på sikre øvelser som er fartsfylte og intense.
Dette gjør utvalget noe begrenset, og de fleste øvelsene er veldig like hverandre.
For eksempel er skicross og snowboardcross helt like om man ser bort fra at man har staver som man kan bruke i starten på skicross.
Det samme kan sies om aking, bob og skeleton.
Den eneste øvelsen som skiller seg fra de andre er hopp, som byr på det ene lille høydepunktet.
Dessverre er denne gleden over når man har fått timingen på plass og bunner bakken hver gang.
Savnet etter vinteridretter som ikke går ut på å kjøre raskest ned en fjellside er for min del ganske stort.
For eksempel er curling en idrett jeg er overbevist om at passer inn i minispillformen.
For ikke å snakke om isdans og kunstløp.
Det finnes tonnevis med minispill som går ut på å trykke knappekombinasjoner, og disse hadde vært et reelt alternativ til å veie opp for de adrenalinfylte fartsidrettene som tilbys.
Grafikken i «Vancouver 2010» er derimot meget bra, og spillet leverer en grei fartsfølelse i det man dundrer nedover bakkene.
Muligheten til å kjøre de fleste øvelsene i førsteperson bidrar også til å heve denne opplevelsen, selv om man aldri helt får noe sug i magen av den grunn.
Utviklerne prøver å gi litt mer dybde med å tilby en «Challenge Mode».
Her blir du gitt en utfordring innenfor en av grenene som du må klare for å låse opp nye utfordringer.
Disse utfordringene kan gå ut på å nå en viss hastighet i akebakken eller å komme innenfor en viss lengde i hoppbakken.
Dette er ikke spesielt underholdene, og den eneste grunnen til å ta utfordringene er muligheten til å få enkle «trophies» eller «achievements».
Skal man summere «Vancouver 2010» skuffer det på de fleste punkter.
Grafikkmotoren spillet kjører er bra nok, og muligheten for onlinerankinger er veldig fin.
Men når det eneste som tilbys er fartsdisipliner som er alt for like hverandre spiller det liten rolle.
Dybden og gjennspillbarheten er så og si fraværende.
Dette er et spill man blir lei av i løpet av en kveld, uansett hvor mange venner man har å spille med.
| 0
|
106037
|
Vill monsterpoesi
Den lever opp til hypen, men «Til Huttetuenes land»er mer for unge foreldre enn for ungene selv.
Ta Maurice Sendaks klassiske barnebok, elsket av millioner siden 1963, og begynn å tiske om en filmatisering med kultregissør Spike Jonze («Adaptation», «Being John Malcovich»), og med hipsterforfatter Dave Eggers på manus.
Vips, du har en snakkis lenge før du har en film.
«Til Huttetuenes land» innfrir utrolig nok til forventningene -samtidig som den tilfører den opprinnelig spinkle historien om rabagasten Max nye dimensjoner.
12 år gamle Max Records gjør forøvrig en strålende innsats i en krevende rolle.
Etter en krangel med sin enslige mor rømmer Max, og kommer til landet hvor de ville bor.
Her blir han konge, men får erfare at det ikke bare er enkelt - og at opinionen kan snu fortere enn du kan si «jeg skal spise deg opp».
Utførelsen er i seg selv spesiell, med en kombinasjon av skuespill, bruk av store dukker og CGI-effekter.
Resultatet er et særegent uttrykk og monstere som beveger seg med en samtidig eleganse og klumpete tyngde (de er forøvrig laget av menneskene bak Muppetene).
Legg til et soundtrack skreddersydd Converse-tråkkere og strø filmen med gyllent solskinn, og det er klargjort for en sjarm- og nostalgibombe av de sjeldne.
Sånt kan kjapt virke vel kalkulert, men «Til Huttetuenes land» er samtidig så ærlig, var og rent ut vakker at det er vanskelig å ikke kjenne det klype bittelitt i hjertet.
Jonze og Eggers' Huttetuer har kjærlighetssorg, er sjalu, rasende og eiesyke, samtidig som en paradoksalt menneskelig sårbarhet brenner i de uttrykksfulle øynene deres.
Du trenger ikke være oppvokst med boka for å få utbytte av dette - men du skal ikke være for liten heller.
Dette er ikke en barnefilm.
Den er skummel, vanskelig og voksen, poetisk.
Derimot har filmen den kvaliteten at den kan vekke barnlig frustrasjon, sorg og fantasi hos det voksne publikummet.
Og det er godt gjort.
Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av den originale versjonen.
Filmen vises i Norge i original og oversatt versjon.
| 1
|
106038
|
Haltende
En italiensk gangsterkrønike satt mot bakteppe av gustent 1970-tall, politisk uro og Den evige stad?
Er'ru gæær'n.
Ingen sier nei til en omgang kuler og katolikker.
Den hadde ikke trengt å være spesielt original en gang.
Og original er «Romazo Crminale» (2005), som den heter i hjemlandet, ikke.
Gjelden til spesielt «Gudfaren II» (1974) er enorm.
Problemet er snarere at den knapt er habil.
Manuset er ufokusert og håndverket haltende.
Et underveldende epos.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106039
|
Gutteromsdrøm
Etter en armada av flopper er det betimelig å spørre seg om «kidsa» virkelig trenger nok en filmatisering av et dataspill.
Tja, «Street fighter» er i hvert fall det nærmeste genren har kommet en destillert gutteromsdrøm, komplett med heite damer, heftig koreografert slossing og østlig «filosofi» servert på ramme alvor.
Noen historie er det fortsatt umulig å få øye på, men rent visuelt sett er dette kanskje den mest vellykkede spilladapsjonen til nå.
Det sier egentlig ikke så veldig mye.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
106040
|
Dyptpløyende spenning
28 dager etter ugjerningen er begått, gås enhver britisk drapsetterforskning etter i sømmene - med nye øyne.
Denne og fire andre dager er utgangspunktet for episodene i denne BBC/HBO-miniserien med ambisjoner langt utover å være en «hvem gjorde det»-thriller.
Serien sjonglerer fint perspektiver som har med pressedekning, pårørende og intrigene på politikammeret å gjøre, og det store rollegalleriet utforskes dyptgående nok til at spenningen opprettholdes gjennom 300 intense minutter.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
106041
|
Forutsigbar fransk
Velspilt ukebladsnovelle.
| 0
|
106042
|
Tore Johansen og Steve Swallow - «I.S.»
Melodisk trompetjazz
Trompetist Tore Johansen må ha hatt en drømmedag i studio.
Med Carla Bleys favorittbassist Steve Swallow, svenskene Lars Jansson på piano og Anders Kjellberg bak trommene, flyter musiseringen uanstrengt.
Låtmaterialet er helstøpt, med bidrag fra Swallow og Jansson i tillegg til noen fine låter av Johansen selv - som den nydelige, meditative «Loose Psalm».
Steve Swallows swingende «Item #8» er også blant høydepunktene.
Johansen har en velformet tone og en tiltalende, ujålete frasering.
Steve Swallow får rikelig rom, med tørr, sprø i elbassen og syngende soli.
Jansson er en fremragende melodiker i sine soli og lydhør i akkompagnementet.
Dette er en god dose vakker musikk å unne seg i vinter.
ANBEFALTE KJØP:
«I.S», «Item #8», «Loose Psalm», «New Room», «Item #7»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106043
|
Ihsahn - «After»
Vill og vakker.
I avslutningen av sin egen trilogi blir det nesten full klaff for Ihsahn (Vegard Tveitan), tidligere frontmann i black metal-legendene Emperor.
Kanskje skyldes det at Ihsahn denne gangen har rendyrket et samarbeid med sentrale folk rundt Opeth, for de stilrene prog-flatene står nå i perfekt kontrast til de aggressive partiene, også vokalen - akkurat som hos svenskene.
«After» er et komplekst album - mektig uten å bli anmassende og bredt appellerende uten noen gang å være et kommersielt frieri.
Alle sentrale metal-elementer samles i timinutters-avslutningen «On The Shores» som oppleves som en liten historietime i norsk episk metal.
Anbefales!
BESTE LÅT:
«Undercurrent»
| 1
|
106046
|
Snow Patrol - «Up To Now: The Best Of Snow Patrol»
For mye av det middelmådige.
Et samlealbum med Snow Patrol, sier De?
Tja - dersom De insisterer.
Men et dobbelt et, med tredve - 30! - sanger?
Nei, hør nå her, frøken.
Rett nok er irene brukbare leverandører av følerisk post-U2 stadiontullball.
Men selv mødrene deres vil være enige i at Snow Patrol er et av tidenes minst viktige orkestre.
Ja, mødrene deres foretrekker nok i sine hjerters hjerter Coldplay, Elbow og Keane de også, når alt kommer til alt.
Tidligere indiehorer av Skottland-skolen som solgte ut til den lighterveivende hop:
Snow Patrol har «utviklet» seg til grå, humørløs veldedighetskonsertrock, uberørt av personlighet.
eller to.
BESTE LÅT:
«Starfighter Pilot»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106047
|
Stefan Sundström- «Ingenting har hänt»
Stefan Sundström har for lengst skjønt at han forvalter en slags arv etter Vreeswijk og Taube, både når han tolker andre og når han lager egne verk.
Men 49-åringen har sjelden lykkes så godt som denne gangen.
Foranledningen for herligheten skal etter sigende være en sykkelulykke etter en fest hos artistkollega Miss Li.
Turen endte med 13 sting og hukommelsestap.
Hullet i hodet har åpenbart gjort både vondt og godt.
Platen består av 10 nydelige, for det meste nedstrippede låter, de fleste komponert av Sundström selv.
Et fabelaktig unntak:
Han har covret Trondheims stolte bysang «Nidelven» oppsiktsvekkende vakkert.
BESTE LÅT:
«Nidelven»
| 1
|
106051
|
Spillanmeldelse:«Dark Void»
Bermudatriangelet, flyvende action og onde aliens til tross - «Dark Void» er et eneste langt skuldertrekk.
Piloten Will kræsjlander i Bermudatriangelet og havner dermed i et parallelt univers hvor aliens med onde planer regjerer.
Instinktet i situasjoner som denne ber muligens oss om å gå i skjul.
Men det hadde det neppe blitt særlig til spill av - i steden går Will rett i front av kampen mot disse slemme skapningene.
«Dark Void» trår derimot ustøtt allerede fra første skritt med en svært laber historie.
Fortellerteknikken er tydelig inspirert av «Uncharted»-spillene (de bruker til og med samme skuespiller i hovedrollen), men det er intetsigende pjatt som dominerer.
Spillbarheten er ikke stort bedre.
Her blandes taktikkfokusert skyteaction til fots med kamper i luften, og selv om kombinasjonen er frisk og umiddelbart velkommen, synker spillet raskt ned i det forglemmelige.
Der forblir spillet nesten hele veien gjennom.
Uengasjerende action i anonyme miljøer.
Mot slutten stiger riktignok underholdningsverdien, men da er det liksom for sent.
Og lysten til å begynne på nytt er fraværende.
kimkong_8:
Er egentlig ikke noe stor fan av sånne type spill men dette ser utrolig kult ut!
Diskuter Dark Void her!
Airtight Games har opplagt forsøkt å tilby noe som skiller seg ut fra andre actionspill her, men nyvinningene føles ikke som et resultat av genuin inspirasjon og skaperglede.
De føles i steden mekanisk påklistret og er alt for spake til å klare å male over den uinspirerte og generiske grunnstammen.
«Dark Void» er kanskje ikke direkte dårlig.
Men satt opp mot for eksempel «Uncharted 2» er vi opplagt i en helt annen og mye lavere divisjon.
PS:
I salg fra fredag 22. januar.
| 0
|
106053
|
Halvveis
Debutantregissør Belber må sies å ha skutt gullfuglen når han får med seg dronningen av «romkom» i sin første langfilm.
Aniston gjør roller som denne - draktkledd handelsreisende med sosial samvittighet - i søvne.
I samspillet med Zahn (genrens første stalker!) utvikler det seg imidlertid en snurrig form for humor som vi ærlig talt ikke hadde ventet - Bra!
Beklagelig er det derfor å registrere at man velger å gå i samtlige klisjefeller den siste halvtimen - og et forfriskende førsteinntrykk forkludres.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
106055
|
Sentimental
DVD-anmeldelse
Regi:
Karey Kirkpatrick Med:
Eddie Murphy, Yara Shahidi, Thomas Haden Church «Han var ikke alltid slik», leser den ytterst bedårende jentungen Shahidi i begynnelsen av denne sentimentale familiefilmen.
«En gang i tiden var han en konge».
Hun snakker om Eddie Murphys rollefigur, en vellykket finansrådgiver og elendig fraskilt pappa, men kunne like godt ha snakket om Murphy selv.
Syv år gamle Shahihi (som også er svært kul på kommentarsporet) og gode birolleskuespillere redder denne filmen for den tidligere «kongen», som nå er redusert til å skjære grimaser.
Men heller dette enn de siste «komediene» hans.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106056
|
Forfengelig
Blu-ray anmeldelse
Regi:
Kevin Costner Med:
Kevin Costner, Mary McDonnell, Graham Greene 20 år etter er det lett å la seg irritere av det naive og dypt selvforelskede i denne Oscar-grossisten (1990).
For Costner, som er med i så godt som hvert eneste rute, var dette en film vel så mye om hans eget «sjelfulle» ansikt og dype menneskelighet, som et epos om Sioux-indianernes tragedie.
Denne forfengeligheten, iblandet heltens håravfall, skulle etter hvert ødelegge karrieren hans.
Filmen er pen å se på.
Landskapene i Sør-Dakota, komplett med det som må være siste rest av verdens bøffelbeholdning, tar seg godt ut på Blu-ray.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106057
|
Strålende 3D
Den fornøyelige 3D-filmen «Det regner kjøttboller» minner oss om hvorfor det er gøy å leke med maten -og hvorfor vi bør begrense leken.
HANDLER OM:
Den energiske Flint Lockwood har alltid vært en genial vitenskapsmann, og en stor nerd.
Ingen av delene er enkelt når man bor på en øy som befinner seg under A'en i Atlanteren (på kartet), hvor den eneste næringen -sardiner -går ad undas fordi resten av verden har innsett at sardiner smaker vondt.
Så finner Flint opp en maskin som får det til å regne mat.
Han blir en folkehelt, men idyllen varer ikke lenge.
Matoverfloden får fram det verste i folk.
DOM:
Dersom du synes tittelen er noe underlig, er det for lenge siden du var barn.
Alle barn vet at det å leke med maten er det beste som finnes, og i denne filmen er det alvorlig mye leking med mat.
Det er Sony Pictures Imageworks som serverer oss dette som må være sesongens store 3D-suksess hva familiefilm angår.
«Det regner kjøttboller» gnistrer og sprudler fra første øyeblikk, og holder høyt tempo og høy standard hele veien.
Animasjonen i seg selv er utsøkt, og filmskaperne tøyer mulighetene som finnes for å gi en film som gir inntrykk av at den er laget av et plastisk gummimateriale som strekker og bugner seg i alle retninger.
Fortellingen egner seg for 3D-krumspring.
I tillegg er vitsene faktisk morsomme, også for voksne, humoren er påfallende smart og snedig.
Historien henger på greip og byr på et vell av relasjoner og følelser, noen av dem ganske så komplekse.
Det er lite åpenbar moralisering i filmen, til det er hele affæren for elegant og artig.
Men moralen er likevel klar:
Overflod og overforbruk gjør ikke verken menneskene eller deres omgivelser noe godt.
Anmeldelsen er basert på en visning av den norske versjonen av filmen.
| 1
|
106060
|
Edelt destillat
Tyve år etter starten har Motorpsycho foredlet varen maksimalt.
Det er lov å elske kompromissløsheten til denne trønderske trioen som nå feirer tyve år uten engang å ha vært inne på tanken om å samle sine ypperste låter til en best of (må i så fall bli en kvadruppel-plate...).
I stedet avleverer de altså sin kanskje jevneste og beste plate i karrieren.
Motorpsycho er en helt egen tilstand - en helt egen genre - i norsk rock og har vært det tyve år.
«Heavy Metal Fruit» er selve destillatet av psychodeliaen gjennom disse to tiårene.
Ren og skjær pop-lykke går til sengs med glade vestkystharmonier og lange, hypnotiske prog-partier - slik skal det være og slik har det alltid vært.
Kanskje har det vært smart endelig å gå utenfor sin egen sfære i valg av produsent (Kåre Chr. Vestrheim), for Motorpsychos prog-tendenser er for en gangs skyld i perfekt balanse mellom det dynamiske og det kjedelige, mellom det hektende og det affekterte.
Innledende «Starhammer» er selve kroneksemplet, der trommis Kenneth Kapstad og bassist Bent Sæther mesterlig beholder den sugende grooven når uttrykket tas helt ned, mens Snah skaper snirklete psykedelia-mønstre med gitaren.
Det er en øvelse som med hell og storhet gjentas i den tyve minutter lange avslutningssuiten, King Crimson-style!
Livet ditt blir rikere med Motorpsycho, nok en gang.
BESTE LÅT:
«Gulliver's Travails, Pt. I-IV»
| 1
|
106061
|
Spillanmeldelse:«Army of Two: The 40th Day»
Samarbeid i TV-spill er noe av det beste vi vet.
Delt glede er dobbel glede, synes vi.
Men hva med delt likegyldighet, da?
Det blir i alle fall ikke noe gøy, det oppdaget jeg og min våpenkamerat da vi var ferdige med «Army of Two: The 40th Day».
Vi var likegyldige.
For de uinnvidde; «Army of Two»-spillene er laget som rene samarbeidsspill.
Alt i spillet er designet for at man skal være to stykker.
Man må være to for å åpne dører, to for å dytte unna biler, og selvfølgelig to for å jobbe som et lag på slagmarken.
Å spille alene blir som å sykle tandem alene.
Denne gangen har de to muskelbergene Rios og Salem dratt til Shaghai på et enkelt rutineoppdrag.
Fullt så enkelt blir det imidlertid ikke når hele byen blir angrepet av en annen militant gruppe.
Duoen har i utgangspunktet ikke noe med angrepet å gjøre, men må kjempe med bomber og granater for å komme seg helskinnet ut av ødeleggelsene.
Historien er ikke noe kjøpsargument, for å si det sånn.
Det er samarbeid som står i sentrum her.
Men der samarbeidet i for eksempel «Left 4 Dead»-spillene føles nødvendig og belønnende, føles det nesten påtvunget i «Army of Two».
At man må være to for å åpne en dør er ikke nok til at det kan kalles noe rendyrket samarbeidsspill.
Satt litt på spissen.
«Army of Two» er på sitt beste når man effektivt benytter seg av såkalt «aggro»; et system som forteller hvem av de to makkerne som har fiendens oppmerksomhet.
Springer du inn med tunge, bråkete våpen og spruter kuler i alle retninger, konsentrerer fienden seg kun om deg.
Det betyr at kompisen din kan stå i skjul med en snikskytterrifle og nøytralisere fiendene i ro og mak.
Og dette lar dere skape en viss dynamikk, som er spillets klart sterkeste kort.
Men det hjelper lite når den grunnleggende spillmekanikken haltende.
Dekningssystemet fungerer langt fra optimalt, og svak kunstig intelligens gjør at kampene mangler nerve.
De er bare lange, med lite variasjon og kjemisk renset for finesse.
Det er veldig fokus på våpen her.
Det er masse å velge mellom, og du kan bygge nærmest hva du måtte ønske deg.
Automathagle med sebrastriper, eller kanskje en gullbelagt M4?
Videre kan du kjøpe et vell av oppgraderinger: sikter, lyddempere, bajonetter, ekstra magasiner, ekstra håndtak, og så videre.
Men rent gameplaymessig er det snakk om marginale forskjeller.
Du kan helt fint spille deg gjennom historien uten å bytte våpen, og uten å kjøpe noe nytt.
Det er ingen incentiver til å faktisk benytte seg av hele våpenarsenalet, og lage ulike våpen for forskjellige situasjoner - og dermed blir det bare redusert til en gimmick.
I tillegg får vi utdelt poeng i et par ulike kategorier.
Moralitetspoengene tikker inn når du gjør gode moralske valg, og kameraderiet øker når Rios og Salem highfiver.
Men disse poengene brukes aldri til noe.
Det er ikke noe poeng å gjøre disse tingene og ta disse moralske valgene, for det har ingen verdi eller konsekvenser i spillets gang.
De bare er der.
Oppsummert handler «Army of Two: The 40th Day» om to muskelberg man ikke bryr seg om.
I en konflikt man ikke bryr seg om.
Full av fiender man ikke bryr seg om.
Men.
Spiller du det med noen du bryr deg om, så blir det litt underholdende likevel.
En svak treer blir det.
PS:
«Army of Two: The 40th Day» lanseres til Playstation 3 og Xbox 360 14. januar.
Spillet er testet til Xbox 360.
| 0
|
106062
|
Spillanmeldelse:«Machinarium»
De store spillutgiverne har ladet kanonene til 2010.
Men enorme utviklingsteam og astronomiske budsjett er ikke nødvendig for store spillopplevelser.
For selv de beste spilløyeblikkene kan komme i små pakker.
Som for eksempel når syv tsjekkiske spillutviklere bruker alle lommepengene sine på å realisere sine ideer og visjoner.
«Machinarium» er et typisk pek og klikk-spill.
I rollen som den lille roboten som har forvillet seg ut av byen, må du hjernetrimme deg gjennom en rekke utfordringer for å finne veien tilbake igjen - og rydde opp i mekaniske bøllestreker.
Og det er noen solide gåter som venter deg her.
Skulle det imidlertid bli for vanskelig, er hjelpen aldri langt unna, i et briljant hintsystem.
Visuelt er dette kanskje det aller lekreste jeg har sett.
Noensinne.
Ikke teknologisk.
Estetisk.
«Machinarium» er et steampunk-kunstverk.
Hver eneste scene er kjærlig håndtegnet, og er full av detaljer.
Det er en opplevelse bare det å gå på oppdagelsesferd i de ulike miljøene - akkompagnert av et lydspor i verdensklasse.
«Machinarium» er helt på høyde med det beste i pek og klikk-sjangeren, som «Grim Fandango» og «Monkey Island»-serien.
Det eneste som holder meg fra å rulle sekseren er at det hadde hatt godt av litt strammere regi i spillets hoveddel.
Her blir det en anelse uoversiktlig, uten at det klarer å ødelegge veldig for dette audiovisuelle mesterverket av et spill.
«Machinarium» er et kraftig vindpust på glørne av min spill-lidenskap, og det understreker at spillmediet er en kunstnerisk arena.
Det gjør meg lykkelig.
PS 1: Utvikleren bak «Machinarium» har også laget «Samorost» og «Samorost 2».
Det dreier seg om to småspill som du trykker deg gjennom i nettleseren, og til sammen burde det ikke ta deg mer enn en time å gjøre ferdig begge to.
Men det er to sjarmerende og absurde munnfuller, hvis «Machinarium» skulle gi mersmak.
PS 2:
Spillet er testet til Mac, og kan kjøpes på machinarium.net
| 1
|
106063
|
Unødvendig
Årsaken til at man velger å følge opp en ti år gammel, habil spøkelsesthriller når man ikke evner å bringe én eneste intelligent ny idé til torgs, er vanskelig å begripe.
Irak-tematikken føles klam og påklistret, og det skrikes altfor høyt, altfor ofte til at noen genuin filmuhygge rekker å spre seg.
Å gi oss Rob Lowe i bytte for Kevin Bacon holder definitivt ikke som påskudd, se heller ener'n fra 1999 som du får med på kjøpet med denne unødvendigheten.
Kort bakomfilm - om den første filmen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
106064
|
Spennende
Regissør Parker innrømmer kun å ha vært yngre, og står fortsatt hundre prosent for innholdet i «Midnight Express» i en av bakomfilmene på blu-ray-utgaven til av en av tidenes fengselsfilmsuksesser.
Rasismeanklagene som haglet da den kom (og fullstendig overrumplet både Parker og unge Oliver Stone som skrev manus!) kan lett forstås også over 30 år senere.
Klarer man å sette til side moralsk indignasjon (jeg måpte bare den første halvtimen) får man imidlertid en særs velspilt, uhyre spennende thriller som holder mål i massevis.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
106066
|
Olsenbanden på speed
Helhjertet men uforløst forsøk på å la alle hemninger fare i Oslos tafatte underverden.
«Tomme tønner» HANDLER OM:
Ali er ute av fengsel.
Ute venter hans tre ubrukelige gjengmedlemmer og hans illsint ex-kjæreste.
Alt ser elendig ut, inntil mulighetene til de virkelig store pengene dukker opp.
Da blir det mye, mye verre....
DOM:
Det åpner med et sitat fra «Mafiabrødre» og fortsetter med den klassiske Olsenbande-åpningen.
Ali-Egon har endog «en plan»!
Deretter går det slag i slag med sjangerreferanser, innveving av gangsterveldet fra «Kill Buljo»-universet, opphoping av temmelig godt uttenkte sideblikk til det meste som har vært sagt og gjort innenfor de mer skyggelagte sider av det flerkulturelle ungdoms-Oslo, narko-politikk, elendige biler, sexy damer og annet smågodt - i et av og til mildt sagt forvirrende plott.
Så det er i og for seg ikke ingrediensene det er noe galt med i «Tomme tønner»; det er helheten som svikter.
Filmen er ikke bastant nok i satsen, ikke grusom nok i gjennomføringen og slett ikke stødig nok i nedslaget.
Det burde ringe en kraftig bjelle for noen hver når akkurat denne filmen fikk 11 års aldersgrense.
Det blir for snilt - og for lange, tomme og litt kjedelige overgangsperioder.
Ikke for dét:
Inntjeningspotensialet for filmen ligger nok lavt i alderssegmentet.
Vi som er bare litt eldre får slett ikke nok for pengene.
Spillet er ujevnt, selv om en mann som Kristoffer Joner alltid leverer.
Jenny Skavlan hundre prosent trutmunnet.
Og Anders Danielsen Lie er minneverdig som ufattelig dum gjengmedlem - selv om legen Lie får sin kjapt tilmålte medisinske injoke.
Altaværingene Stig Frode Henriksen og Tommy Wirkola er dog høydepunktene her.
I det hele tatt finnes det adskillig innlagte gags og bilder - inkludert en parade av lettomsettelige kjendiser fra nåtid og fortid - som stort sett bærer mer preg av filmskaperns sans for gøy & moro enn vilje til å lage et sammenhengende og faktisk bitende stykke filmrølp.
Sorry, men jeg ser ikke engang kultpotensiale her.
JON SELÅS
| 0
|
106067
|
Bææh!
Mer kalkun enn geit, dessverre.
| 0
|
106068
|
Problematisk
DVD-anmeldelse
Regi:
Phil Claydon Med:
James Corden, Mathew Horne, MyAnna Buring Mennesket lever ikke av kvalitetsfilm alene.
Noen ganger må det lesbiske vampyrer til, og på dette feltet er det kun italienerne som har like lange og «stolte» tradisjoner som engelskmannen (for ja, han er en mann, selvsagt, og seksualiteten hans er, i sannhet, en mørk skog).
Denne «komedien», en slags «Shaun Of The Dead» (2004) for Zoo og Nuts-lesere, er dog mer «Carry On» enn Hammer Horror.
Hvilket er problematisk, da den overhodet ikke kan sies å være morsom.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106069
|
Hardtslående
DVD-anmeldelse
Regi:
Ben Ramsey Med:
Michael Jai White, Julian Sands, Eamonn Walker Uhyre uoriginal, men fartsfylt actionfilm, med den meget hardtslående, så vel som hardtsparkende, Jai White i hovedrollen som en gateslåsskjempe med et hjerte av gull.
Du har sett det før, for å si det mildt, men slåsscenene er såpass dynamiske at filmen overlever selv den utålelig elendige Julian Sands i en av de sentrale rollene.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106070
|
Glimrende Pelle!
Etter et langt liv i lovens tjeneste er omsider Pelle Politibil blitt «ordentlig» animasjonsfilm.
Det kler ham glimrende!
HANDLER OM:
Bodø venter på besøk av kronprinsessen.
Det betyr mer og bedre og mer effektivt utstyr enn en skarve gammel Folkevogn-boble!
Når Pelle Politibil dertil rett og slett får elektrosjokk, blir han tatt ut av tjeneste.
Og det enda han er på sporet etter skumle kapitalister, som vil stjele Bodøs drikkevann og tjene penger på det...
DOM:
Pelle Politibil ble uttenkt for rundt 20 år siden som et pedagogisk hjelpemiddel i lovens tjeneste.
Det er blitt bøker, TV-serie film og mye annet ut av historien om ham.
Men det er først nå, med denne animasjonsfilmen, at hans kapasitet kommer helt til sin rett!
Det er morsomt, det er meget godt og klart tegnet, det er vitalt og akkurat passe skummelt.
Barna vil fryde seg, de voksne sitte og humre med - og faktisk få sine helt egne latterkicks etter hvert.
«Pelle Politibil» er en barneanimasjon som tåler sammenligning med det meste.
Danske «Jungeldyret Hugo» ligger på sett og vis nærmest; jeg synes «Pelle» er en klar forbedring i forhold.
Selvfølgelig vil «Pelle» bli sammenliknet med amerikanske storfilmer.
Sånn sett er det, selvfølgelig, mindre av det meste å slå i bordet med her.
På den annen side:
«Pelle» er norsk, det er Norge og vårt land det handler om.
Det gir en identifikasjon som filmen også utnytter glimrende.
En meget oppløftende start på det nye norske filmåret!
| 1
|
106071
|
Frøya:«My American Dream»
(Mariann / Warner)
Velproduserte naiviteter.
Frøydis Skinnarland går inn på en oppsiktsvekkende andreplass på VG-lista i dag.
Det gjør hun med en svært formelbasert plate i grenselandet mellom honkytonk-country og danseband.
Produksjon og musisering er det ingenting å si på, faktisk er det en lettelse at også dette miljøet har forstått at dyktige musikere kan heve et produkt radikalt.
Dessverre hjelper ikke dette her.
Instrumenteringen blir kun et jevnt strømmende lydteppe bak Frøyas noe spisse og monotone stemme slik at låtene - spesielt uptempo-numrene - glir sammen i en grå masse som blir ytterligere enerverende av et trailerlass med tekstklisjèer, banale og lettfattelige selv for denne genren.
Frøyas lengsel etter amerikansk countrykultur er på langt nær troverdig, men hun har et såpass godt grep rundt ballader at det kan være fristende å foreslå et mer rendyrket voksenpop-album neste gang.
ANBEFALTE KJØP:
«Vil du vite» og «Finnes det en annen».
| 0
|
106074
|
Ke$ha:«Animal»
(Jive/Sony Music)
Skuffende fra tilsynelatende spennende rampejente.
Jeg lot meg fenge av den bråkjekke jentas førstesingel «Tik Tok».
Den er frekk, energisk og skamløs.
Dermed var forventningene tilstede for albumet, som ble påbegynt allerede i 2006.
Amerikanske Ke$ha har en lett gjenkjennelig stemme og en gi faen-attitude som er kjærkommen.
Men til tross for svenske superprodusent Max Martins hjelp har albumet blitt et masete sammensurium av sjarmløse låter.
«Your Love Is My Drug» minner om den glade førstesingelen, men ellers er det lite som fenger på samme måte.
«Party AtA Rich Dude's House» er det laveste punktet.
Hun beholder sitt gladjentestempel, men låtmaterialet ødelegger.
Der likesinnede som Lady Sovereign har en bra flow, Lady GaGa lager monsterhits på samlebånd og Uffie har bøtter av sjarm, surrer Ke$ha rundt og vet ikke helt hva hun skal satse på.
Dette er en blanding av dance, rap og pop - som ikke står sterkt nok i noen av båsene.
ANBEFALTE KJØP:
«Tik Tok», «Your Love Is My Drug»
| 0
|
106075
|
Lindstrøm & Christabelle:«Real Life Is No Cool»
(Feedelity/VME)
Tverr og tøff.
Tittelen spiller muligens på at Hans-Peter Lindstrøm ikke lever det «virkelige» livet, og det er i hvert fall ikke mye virkelighetsnært ved musikken som signeres av hovedstadens heteste platespinner og klubbmusikkprodusent.
Mest kjent for intergalaktiske houseproduksjoner, og sist hyllet for sin utrolige 42-minutters versjon av julesvisken «Little Drummer Boy».
I samarbeid med Christabelle Silje Isabelle Birgitta Sandoo - puh! - har han imidlertid kommet seg mer ned på jorden nå.
La deg imidlertid ikke forlede til å tro at det er noe ordinært ved «Real Life Is No Cool», utover det faktum at låtene klokker inn på under fem minutter i snitt.
For i denne mer tradisjonelle båsen sparker Lindstrøm fortsatt hardt i veggene.
Hans sans for hektende rytmemønstre, skakke synthlyder og provoserende detaljer resulterer i en slags motvillig popmusikk, en disko som bare tidvis vil danse.
I likhet med mye av de siste årenes klubbmusikk er gjelden til 30 år gamle ideer fra New York tydelig også her.
Men det handler mer om innfallsvinkler enn om rene tyverier.
Og det resulterer i rene søtsaker så vel som beske piller med sunn ettersmak.
ANBEFALTE KJØP:
«Lovesick», «Let It Happen», «Keep It Up», «Baby Can't Stop», «So Much Fun»
| 1
|
106076
|
Tung
DVD-anmeldelse
Regi:
Keoni Waxman Med:
Steven Seagal, Jessica Williams, Luce Rains Seagal blir først skutt av partneren i Los Angeles, og må så til Texas for å være livvakt for en bortskjemt drittunge av en partyjente.
Han vet trolig ikke hva han synes er verst.
Historien er som alltid en tynn unnskyldning for at Seagal skal få knekke armer og bein hvert femtende minutt, og klippingen i actionscenene er, som vanlig i løpet av «heltens» senere år, ment å dekke over hvor tung i sessen han er blitt.
Man blir ofte sittende og lure på om skuespillerne er fra en parallell virkelighet, der alle skuespillere er forferdelige.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106077
|
Kjip
DVD-anmeldelse
Regi:
Scott Mann Med:
Robert Carlyle, Kelly Hu, Ving Rhames Ultrakjip voldspornografi av den typen som får en til å føle seg skitten og fornedret lenge før etter endte 90 minutter.
«The Transporter» møter «Gamer», men med mindre penger og enda dårligere manus.
Volden er rå og ganske «realistisk», for de som måtte være opptatt av den slags.
De finnes jo.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106079
|
Bare rot med rotespill
Nok et spennende Wii-spill ender opp som en kortvarig gimmick.
«Eledees» handler om at elektrisitet egentlig består av mange små smurfelignende vesener, og under en forferdelig storm rømmer alle disse fra strømnettet.
Bevæpnet med en pistol, må du skyte og fange alle småtassene som har gjemt seg rundt omkring i byen.
Spillet er et slags førstepersonsskytespill, der man kan plukke opp og flytte på ting ved hjelp av bevegelseskontrolleren til Wii.
Og dette fungerer kjempebra.
Etterhvert blir strålen som manipulerer ting sterkere, og man kan løfte skap og senger, og kaste svære møbler veggimellom.
Det er faktisk ganske artig å gå amok i stua så sofaer og TV-apparat flyr veggimellom.
Men når man er ferdig å herje, går man fort lei.
Spillet går i hovedsak ut på å skyte hundrevis av småtasser som ligger gjemt inni, bak og under møbler og gjenstander.
Pek og klikk, rett og slett.
Dette blir etterhvert like spennende som å peke og klikke med en mus i Windows.
Men kanskje verst av alt: moroa man hadde med å knuse og kaste og rote til alt i starten blir man straffet for etterhvert, da spillet krever at du roter og bråker og knuser minst mulig.
Og da forsvinner også den lille moroa man kan ha med spillet.
«Eledees» kunne vært et artig spill om utviklerne hadde gjort det litt mer krevende for hjernen, men slik det er nå er det bare et kaotisk kappløp mot tiden der man skal peke og klikke i timesvis.
PS:
I salg fra fredag 4. mai.
| 0
|
106081
|
Dimmu Borgir:«In Sorte Diaboli»
(Nuclear Blast / Indie)
Mesterlig!
Overdådig svartmetall-opera og et mesterverk innen konseptuell satanisme.
Aldri tidligere har ambisjonsnivået vært høyere og mer gjennomført innen norsk black metal - eller i norsk musikk generelt - enn hos Dimmu Borgirs nye hat-epos, «In Sorte Diaboli».
Coverets artwork, basert på altertavler og verker av den flamske 1400-tallsmaleren Hans Memling, er første hint.
Tekstene er neste - de er nemlig trykt speilvendt og må leses via et medfølgende speil...
Dimmu-ideolog Silenoz er smart nok til å behandle tematikken på «In Sorte Diaboli» rent filosofisk.
Samtidig unngår han nåtidens sataniststempel ved å datere hendelsene og de store religiøse spørsmål i platens mørke, men fascinerende konsept (Guds tjener tviler på sin tro og tilnærmer seg i stedet Mørkets Fyrste) til middelalderen.
Musikalsk ligger ambisjonsnivået også ekstremt høyt, balanserende på grensen til det operatiske og bombastiske.
Platen starter cinematisk orkestrert som fra en dramatisk scene fra «Ringenes Herre», men etter førti sekunder sparker Hellhammer igang de doble basstrommene sine og viser det voldsomme spennet i dagens utgave av Dimmu Borgir - de voldsomme, tungt arrangerte orkester-elementene mot en gitartung ekstremmetal-variant som blir stadig mer melodiøs, tross sine hyppige taktskifter.
«The Sacrilegious Scorn» og det påfølgende dysterklassiske pustehullet, «The Fallen Arises» - selve omvendelsen og platens nøkkellåt - har alle disse elementene, samt gregoriansk kor og bassist I.C.S. Vortex på kontrasterende vokal mot Shagraths mørke og aggressive hat-stemme.
I «The Conspiracy Unfolds» og «The Invaluable Darkness» har Dimmu Borgir dessuten kommet opp med to headbanger-anthems som kommer til å sette fyr på europeisk og amerikansk metalpublikum i sommer.
Det skal i sannhet godt gjøres å komme opp med en norsk rock- eller metalutgivelse som slår denne i 2007.
ANBEFALT KJØP:
Alt - dette er tross alt et konseptalbum!
PS.
Albumet kommer i salg mandag
| 1
|
106083
|
Bob Dylan
Regi:
D.A. Pennebaker.
Med:
Bob Dylan, Joan Baez, Bob Neuwirth, Donovan (Columbia/SonyBMG)
D.A. Pennebakers rå film om Bob Dylans siste akustiske turné, i England i 1965, er den kanskje mest bemerkelsesverdige dokumentarfilmen som er blitt laget om en rockartist.
Skjønt «dokumentar»:
Dylan virker titt og ofte å spille, igangsatt av situasjonist og spøkefugl Bob Neuwirth, en «hanger-on» som i tospann med Pennebaker bidrar med det interessante kommentarsporet her.
Filmen legger ikke skjul på at Dylan, som så mange unge og usedvanlig talentfulle menn, hadde en relativt «slem» side, og en uovertruffen evne til å på umerkelig vis håne andre mennesker (hei til Donovan).
Scenene der han (og/eller manager Albert Grossmann) langer ut mot hotellpersonale, sine egne gjester og journalister, unge som gamle, er fascinerende ubehagelige.
Musikken han spiller, er av en type som simpelthen ingen hadde hørt maken til opp til da.
Mye av Dylans myte hviler på hans utilgjengelighet, og han skulle aldri i like stor grad omgi seg med en «entourage» igjen.
«Dont Look Back», først vist i 1967, gir oss noe som umiddelbart kan virke som den «virkelige» mannen, men det er vanskelig å vite.
Filmen, som nå gjør sin debut på region 2-DVD, er utvidet med én time ekstramateriale, og kommer pakket i en lekker boks i begrenset opplag, komplett med en nytrykking av boken med transkripsjoner fra 1968.
| 1
|
106084
|
The Royal Highness:«La Mancha»
(Toothfairy / Musikkoperatørene)
Ujevn dansk-norsk stoner-royaliteter.
I The Royal Highness finner du blant annet Fridtjov Nilsen fra salige Span på gitar, men du finner også en vokalist
- Dennis Kasten - med et litt for stort Chris Cornell-kompleks.
Skrikevokalen funker faktisk effektivt i platens første Soundgarden-kopierende halvdel, men når Royal Highness slår inn på den støvete stoner-highwayen midtveis mister energien paradoksalt nok fremdrift.
Årsaken er enkel; så lenge låtene ikke holder samme standard hele veien, klarer heller ikke lytterne å beholde fokus.
Om det for øvrig er norske Maria Mena som bidrar med vokal på platas traurigste spor, «What Will Show?», er det i så fall ikke godt å høre.
Likevel ligger det et tidvis trøkk i ryggen på dette bandet som tilsier at en live-opplevelse med The Royal Highness så absolutt kan være verdt å bruke en festkveld på.
ANBEFALTE KJØP:
«Call Me A Winner», «Just {lsquo}Oh'» og «Yours To Keep».
| 0
|
106085
|
Feist:«The Reminder»
(Polydor/Universal)
Kings Of Convenience-venninne stråler på egen hånd.
Kanadiske Leslie Feist befinner seg allerede i flerfoldige tusen norske hjem, gjestevokalist som hun var på det siste Kings Of Convenience-albumet.
Et godt eksempel på Erlend Øyes og Eirik Glambæk Bøes utsøkte smak og evne til å være tidlig ute, for damens tredje soloplate er ikke bare god, den lukter gjennombrudd også, à la det Cat Power fikk i fjor.
«The Reminder» er en dose tidvis skurrende og samtidig utsøkt vakker kunstpop med appell langt utenfor indiemenigheten Feist så langt har henvendt seg til.
Det er mye sekstitallssødme i rillene her, og sangene er så lett tilgjengelige at man fort kan se for seg damen som en Katie Melua for et parallelt univers.
ANBEFALTE KJØP:
«I Feel It All», «Past In Present», «Brandy Alexander».
| 1
|
106086
|
Arctic Monkeys:«Favourite Worst Nightmare»
(Domino/Playground)
Mørkere «monkey business».
Sheffield-kvartetten har fortsatt en snittalder på under 21, og her er de allerede i gang med runde to etter at de i fjor leverte tidenes raskest solgte britiske debutplate.
De burde strengt tatt gå på snørra, i det minste slik at alle vi som ikke hadde gjort noe av betydning i samme alder kunne følt oss litt bedre.
Men det gjør de ikke, selv om «Favourite Worst Nightmare» er litt vanskelig å få hull på, og ikke har noen ny «I Bet You Look Good On The Dancefloor» i ermet.
Et band som låter «umiskjennelig» på sitt andre album har selvsagt noe spesielt ved seg, og Arctic Monkeys' muskuløse attakk er allerede et solid varemerke, i likhet med Alex Turners ekkobelagte stemme og glimrende lyrikk - «like a search for murder clues in dead man's eyes».
Platen går hardt og kompromissløst ut, men mykner opp midtveis, og viser i sum et band som med ett låter like klokt erfarne som ungdommelig sultne.
ANBEFALTE KJØP:
«Do Me A Favour», «This House Is A Circus», «505», «Fluorescent Adolescent»
| 1
|
106087
|
Heroes & Zeros:«Strange Constellations»
(Nightliner / Universal)
Nærmere helter enn null, for å bruke bandnavnet.
Heroes & Zeros har overført den imponerende friskheten etter tålmodig turnering det siste året til plate.
Lillesandstrioen utfyller hverandre perfekt i det knappe trioformatet, men det er likevel hovedsakelig gitarlyden som driver uttrykket fremover og gir bandet klare ekko fra det mørke åttitallet.
Denne suggererende, kimende gitaren leder an like stolt og høyreist som hos tidlig U2 og Big Country, mens tilbøyelighetene til dunkel støy tilfører samtidig små doser av både The Cure og Jesus And Mary Chain.
Da havner Heroes & Zeros selvfølgelig midt i motebag'n med postpønk-klistremerke, men gutta har på overbevisende stil skapt sin egen signatur også her, for øvrig utmerket balansert ved det avsluttende pustehullet «Do This Right».
En flott debut!
ANBEFALTE KJØP:
«Into The Light», «A Strange Constellation», «Oslo Fadeout», «The Foolproof».
| 1
|
106088
|
Jonas Thomassen/JT Scam:«Bold Street»
(Scam Records)
Rock slik «Idol»-toeren ser det for seg.
Til alle som mener at det å vinne «Idol» og dermed få gi ut en strømlinjeformet plate er det verste som kan skje en ung artist:
Ta en titt og en lytt på alternativet.
Her er fjorårets sølvvinner Jonas Thomassen ute med sin solodebut, hvor han prøver å leve ut sin fantasi som kredibel indierocker, på en plate som låter like amatørmessig som innpakningen bærer bud om.
Det er ikke viljen det skorter på, men dette stive, affekterte forsøket på å høres ut som The Strokes er så evneveikt at det stadig påkaller den onde latteren.
Thomassen har fortsatt en tøff stemme, som gjør seg bra i det fine, akustiske sistesporet, men alt den ellers er omgitt av - låter, tekster, produksjon, spilling - er på et så hjelpeløst plan at man får lyst til å samle inn noen kroner til ham, slik at han kan lage noe ordentlig.
Undertegnede ga ham en toer for fremførelsen av Nine Inch Nails' «Hurt» i «Idol».
Den står jeg ved etter å ha hørt ham gjøre den på plate også.
ANBEFALT KJØP:
«Wild Country».
| 0
|
106090
|
Jonas Haltia, trompet og Inger-Lise Ulsrud, orgel:«Pebbles»
Musikk av Hovland, Albrectsberger, Vivani, Wallin og Christophersen.
(Simax)
En liten perle
På den nye platen «Pebbles» har trompetisten Jonas Haltia og organisten Inger-Lise Ulrud plukket ut en god blanding av gammelt og nytt.
Her er Egil Hovlands «Cantus X» med variasjoner over salmetonen «Med Jesus vil eg fara».
Rolf Wallins kjente «Elegi» fremføres med en intensitet man kan ta hatten av for, og Bjørn Morten Christophersens «Sentimental Pebbles» er et variert, tresatsig verk det er spennende å bli kjent med.
Videre er det et knippe svenske folketoner og noen eldre innslag av Albrectsberger og Vivani.
Musikken er i all hovedsak melodiøs og relativt lavmælt.
Dette er ikke arenaen for de store, utagerende faktene, men derimot for et utpreget følsomt og velformulert samspill mellom to dyktige musikere.
Haltia har en sjeldent myk og behagelig trompettone som kler denne musikken utmerket.
Ulsrud følger på beste vis, og begge krydrer med nærliggende improvisasjoner.
Samspillet sitter som fot i hose, og helhetsuttrykket blir dermed vakkert, velklingende og vellykket.
Bare hør.
| 1
|
106092
|
Potensielt drømmespill
«Wing Island» har alle ingrediensene til å bli et fantastisk spill.
Men feiler.
Mange har kjærlige minner til «Pilotwings» på Super Nintendo og Nintendo 64.
Herlige og avslappende spill der man skulle fly forskjellige farkoster gjennom ringer, og generelt bare få følelsen av å fly.
Uten å skyte med raketter og maskingevær.
Et slags «Flight Simulator» med tegneseriefigurer, nærmest.
Og «Wing Island» så lenge ut til å plukke opp tråden fra de flotte «Pilotwings»-spillene.
Premissene er enkle.
Du skal gjøre oppdrag ved å fly et fly.
Kontrollen er kjempefin, du styrer flyet ved hjelp av bevegelsessensoren i håndkontrolleren til Nintendo Wii.
Grafikken er bra og figurene er i typisk tegneserieaktig Nintendo-stil.
Men dette er langt fra like gøy som «Pilotwings».
For etter den første gleden med å styre flyet ved hjelp av Wiimoten roer seg, oppdager man et spill med ekstremt lite dybde.
Oppdragene man skal gjøre, som å slukke branner eller fange kuer, gjentar seg selv for fort.
Og landskapet på de tre øyene man får tilgang til er uten særpreg eller variasjon.
Kort sagt er dette et spill som har alle premisser for å bli et kjempekoselig og avslappende flyspill, men som ødelegger for seg selv med fantasiløse oppdrag og områder.
«Wing Island» byr på noen timer med moro, men er altfor kort til å forsvare full pris.
Hadde dette vært lansert som et billigspill, kunne det absolutt anbefales.
| 0
|
106093
|
Luftbåren lettvekter
«Attack on Pearl Harbor» forsøker å blande store luftslag med rendyrket arkade-action.
Dessverre blir det med forsøket.
«Attack on Pearl Harbor» er en skikkelig vårtittel.
Et spill som slippes sent på våren i håp om å unngå konkurranse fra vinterens stortitler og samtidig kapre interessen til de som foretrekker PCen fremfor vårsolen.
Altså spill som ofte kan risikere å bli forbigått i taushet.
Noen ganger med rette, andre ganger er det snakk om gjemte spilldiamanter.
«Attack on Pearl Harbor» derimot, er nok ingen oversett edelsten.
Det er derimot snakk om et helt kurant arkadespill som fort kan by på noen timers god underholdning, dersom regnet skulle hølje ned og gradestokken synke ned mot ensifret.
Vi er tilbake i andre verdenskrig, nærmere bestemt Stillehavet, hvor du påtar deg rollen som japansk eller amerikansk pilot.
Følger du en av de fire kampanjene, som alle forøvrig er unnagjort på et par timer, kan du gjenoppleve en rekke større og mindre historiske slag.
Kontrollene er strippet ned til det essensielle, du trenger strengt tatt bare musen, hele spillet styres nemlig med denne og dens to knapper.
Du kan også visstnok ta opp og ned landingshjulene, men dette har ikke har noen reel konsekvens siden du verken trenger å ta av eller lande.
Flyfysikken er heller ikke særlig imponerende.
Gjør du grove feil, som å forsøke å fly rett opp med et jagerfly, eller fly opp ned med et bombefly, sperrer enkelt og greit spillet deg.
De tidligere nevnte kampanjene forsøker seg på en slags historie.
Denne er noe av det tynneste jeg har sett i moderne tid, og «kjærlighetshistorien» i den amerikanske kampanjen er ikke engang verdig beskrivelsen «klisjéfylt».
At forfremmelsessystemet etterhvert gjør deg til historiens første flåteadmiral bak spakene på en torpedo-bomber, bidrar heller ikke nevneverdig til spillfølelsen.
Men nå er det engang den umiddelbare tilgjengeligheten og arkadefølelsen «Attack on Pearl Harbor» satser kortene sine på, og i så måte gjør spillet en rimelig god jobb.
Det er underholdene å skyte ned fly etter fly, senke slagskip, og bombe bakkestyrker.
Sistnevnte kunne nok allikevel med hell ha beveget litt på seg, de står helt stille.
Å fly i «Attack on Pearl Harbor» er faktisk ganske så avslappende, litt som å klemme på en stressball.
Det er utvilsomt rimelig repetivt å presse den myke, lille ballen sammen, igjen og igjen, men du klarer allikevel ikke å stoppe.
Akkurat slik føles «Attack on Pearl Harbor».
Når alt kommer til alt, så holder det allikevel ikke.
Det blir rett og slett litt for tynt til å kunne anbefales særlig varmt.
Men har du behov for litt tidtrøyte og arkadeflyging høres fristende ut, finnes det verre alternativer der ute.
| 0
|
106094
|
Porno om porno
Regi: John Sullivan.
Aldersgrense: 15 år, frarådes under 15.Genre: Dokumentar.
Norsk.
På sitt dårligste:
Ren kikking - altså en slags porno om porno.
MED: Thomas «Rocco» Hansen, «Vanessa», m.fl.
HANDLER OM:
Filmen følger den bergenske pornografen Thomas «Rocco» Hansen, i en periode sammen med eks-kjæresten og eks-pornoaktøren «Vanessa».
DOM:
Emnet, pornografi på norsk, er selvfølgelig pirrende og kommersielt.
Det handler dertil om «vellykket» (forholdsvis godtselgende) norsk porno:
«Rocco og russen» må kalles en god salgsidè, en målrettet pornograf som selv ikke er eldre enn at han på sett og vis kan identifiseres med sisteårs-elever ved videregående, og svinge seg i et miljø som i enkelte kretser gjennom årene er blitt kjent for vill festing, vilt alkoholinntak og vill sex.
Hva selv den ivrigste, tilfeldige russedeltaker måtte mene med noen måneders avstand til «moroa» og i klinkende edru tilstand, er en ganske annen sak.
Temmelig sikkert.
Man kan mene hva man vil om pornografi.
Og en figur som «Rocco».
Men det interessante i denne sammenheng, er hva filmen «Pornostjerne?» mener - eller hva den ønsker å formidle.
Det blir man aldri klok på!
I åpningssekvensen siteres det fra «Kjærlighetens høysang» i Bibelens 1. Korinterbrev.
Hvorfor?
For å peke ut det ekstremt tilskitnede kjærlighetsideal?
Eller er det en dyp ironi?
Jeg aner virkelig ikke.
Lenge er det forresten ikke «Rocco», men «Vanessa», som er hovedperson.
Ei sjølironisk og på mange måter reflektert jente; historiens i gode speil.
Vi aner vel at regissøren ønsker å ta et slags (moralsk) standpunkt for henne.
Men regissøren makter ikke å følge henne, det virker som hun blir for moralsk uhåndterlig, selv for ham.
Det er synd, for «Vanessa» er det faktisk liten grunn til å synes synd på.
Hun virker sterk - om enn noe tankeløs.
Så filmen havner ut i et ubestemmelig uføre.
Delvis følger man man pornografer og eksibisjonister og fulle russ med testosteron til oppunder ørene - med dundrende og til dels manipulerende musikk, underfundig klipping og håndholdt kamera-subjektivisme.
Delvis serveres vi pornografisk, glanset billed-collager.
Delvis dreier det seg om pornoindustriens traurige hverdag; svettende og enstonige pop-shots på vaselin-glansede kroppsdeler.
Delvis blir det sosialrealistiske reportasjer om mennesker i samfunnets verdiutkant.
Det finnes fine filmøyeblikk i «Pornostjerne?».
Noe velplassert humor, et par øyeblikk da det menneskelige alvor blir virkelig påtrengende.
Men alt i alt blir filmen en forvirrende og retningsløs rapport, som aldri makter å gjøre det kanskje i utgangspunktet pirrende univers virkelig interessant.
«Pornostjerne?» har kinopremiere om en uke, fredag 27. april.
Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av en ekstravisning fredag.
JON SELÅS
Fredag om en uke har John Sullivans kritiske Rocco-dokumentar «Pornostjerne?» premiere.
- Rocco synes jeg er for moralsk, sier filmreggisøren.
| 0
|
106095
|
En fargeløs hyllest
Regi:
Steven Soderbergh.
Genre:
Drama.
Amerikansk
STJERNER:
George Clooney, Cate Blanchett, Tobey Maguire, Beau Bridges, Tony Curran, Ravil Isyanov.
HANDLER OM:
Berlin, juli 1945.
Stalin, Truman og Churchill møtes i Potsdam for å dele etterkrigens Europa mellom seg.
På plass:
Krigskorrespondent Jake Geismer, erfaren pressemann.
Som ikke bare finner stormaktsforhandlinger.
Men også at hans sjåfør har et forhold til hans tidligere elskerinne/medarbeider; at alle har noe å sone og noe å tjene i Berlin denne sommeren; at bedrag skjuler bedrag; at all moral og all menneskelighet har forsvunnet; at ett mord knapt nok kan telle sammenlignet med utslettelsen av millioner.
Eller?
DOM:
Filmen er en på mange måter stort gjennomført hyllest til dramatiske, store Hollywood-produksjoner som de en gang var, i svart/hvitt, på -40-tallet.
(Les: «Casablanca», «Den tredje mann», «Notorious»).
For så vidt interessant nok.
Og filmen har utvilsomt sine betydelige stunder.
Men alt i alt blir det langt fra virksomt nok:
Dramaets innhold lever aldri opp til hva det lover i vaselinmyke motlysbilder av en litt for utstudert «uutgrunnelig» Cate Blanchett, en uniformskjekk Clooney vandrende i ruingatene, en altfor tidlig myrdet Tobey Maguire - filmens eneste virkelig interessante karakter.
Man kunne kanskje ventet at filmens tema og undertoner ville belyse aktuelle politiske og moralske problemstillinger, for eksempel med USA i krig i Irak akkurat nå.
Men:
Nei.
Det blir for fjernt, for uengasjerende og for påklistret til dét, også.
Dessverre.
| 0
|
106099
|
Brent Dennen:«So Much More»
(Dualtone / Musikk- operatørene)
Brent
Dennen opererer i en tett befolket genre: ung mann med kassegitar, spesiell stemme og røtter i folk, men med orkestrert popproduksjon.
Dennens fortrinn er en spinkel og svært feminin vokal med fraseringer hentet fra selveste Billie Holiday, men låtene mangler totalt sett spenningen som en polert produksjon ofte dekker over.
Uttrykket er lyst og lett, men det finnes nok bedre eksempler i denne genren for øyeblikket, ikke minst hos en kar som Jack Johnson.
Anbefalte kjøp:
«Because You Are A Woman», «She's Mine» og «I Asked When».
| 0
|
106101
|
Avril Lavigne:«The Best Damn Thing»
(RCA/Sony BMG)
Rart å tenke på at et eller annet sted i USA, på et dyrt kontor, har det sittet en høytstående plateselskapsperson og sagt:
«Ja, Avril, denne platen er bra.
Dette skal vi gi ut.»
Men sånn holder de på.
Med tanke på hennes enorme suksess tidligere, og i hvert fall ett genuint blinkskudd i «Sk8er Boi», ville det nå vært på sin plass om Lavigne tok steget fra furten tenåringspunkjente til semidiva med klasse.
Gudene skal vite at det finnes nok penger og talent til leie for å skape den slags ut av nærmest hvem som helst.
I stedet har Lavigne begått en gneldrete kvasipunkpopplate som er en slags dum, ond forlengelse av det band som L7 og Hole startet tidlig på nittitallet.
Låtene er overivrige og klossete, tekstene hinsides stupide, fulgt av et «hey-hey!»-mas som starter allerede på omslaget.
Lavigne, 22 år og nygift, retter seg nå mot et enda yngre publikum enn det hun traff som 17-åring.
Besynderlig og dumt.
ANBEFALT KJØP:
«Keep Holding On»
| 0
|
106102
|
Marillion:«Somewhere Else»
(Intact / MBO)
Marillion tilfreds- stiller nå sine trofaste fans så jevnlig at de allerede i innercoveret til denne CDen annonserer sin femtende plate våren 2008.
Da kan man fort mistenke at masseproduksjon er viktigere enn nyskapning og originalitet, og det er i sannhet lite nytt under solen på «Somewhere Else».
Marillion er muligens litt for opphengt i sine egne åttitallstradisjoner, men har sin klare styrke i en karakteristisk, drømmende melodiøsitet.
Ankepunktet denne gangen er rett og slett en blodfattig, dynamikkfri produksjon og en vokalinnsats fra Steve Hogarth som fremstår nesten veik i det storslåtte lydbildet Marillion fremdeles streber mot.
Mest for fansen, altså - igjen.
Anbefalte kutt:
«The Other Half», «No Such Thing» og «The Wound».
| 0
|
106103
|
Eldkvarn:«Svart blogg»
(Capitol / EMI)
Plura Jonssons episke fortellerstemme savner sidestykke i skandinavisk rock, og på «Svart blogg» er han mer utleverende og personlig enn noensinne, slik en blogg bør være.
Og den er svart, faktisk oppfattes tekstene her som en svimlende spiral av sortsinn med sterke selvbiografiske trekk og med tilstrekkelig små doser av humor til å balansere ordene fra undergangen.
Hele platens tone settes av coverbildet, hvor en liten gutt leker med en revolver, og preges på innsiden av at «døden og ensomheten har ringt inn sin bordbestilling», som det heter i «Fulla för kärlekens skull».
Musikalsk preges låtene av en instrumentering og orkestrering som minner om Bruce Springsteens «Born To Run», men Plura har like klare ekko av nittitallsutgaven av Bob Dylan - best avslørt på den fenomenale, åtte minutter lange «Blues för Bodil Malmsten», en svensk forfatter og tilsynelatende nær venninne av Plura i en varm fortid.
Tidligere i Eldkvarn-karrieren brant Plura Jonsson lyset i begge ender, nå bare brenner han.
Han gløder faktisk i sitt 56. år!
Anbefalte kjøp:
Spesielt tekstene gjør at denne må nytes i helhet!
| 1
|
106104
|
Nine Inch Nails:«Year Zero»
(Halo / Universal)
Et konseptalbum fra Trent Reznors hovedprosjekt Nine Inch Nails (NIN) er som kjent ikke ensbetydende med fremtidsvisjonen av en vakker verden hvor små barn leker bekymringsfritt i blomsterengen.
Tekstmessig har Reznor kanskje aldri vært mørkere i sine apokalyptiske spådommer om en ny verdensorden, i dette tilfellet trolig også en overgang fra en eksisterende verden som er ødelagt og knust av hans eget hjemland, USA (sjekk ut «Capital G»).
Musikalsk er «Year Zero» like deler sonisk mareritt og det mest suggererende som har kommet fra NIN.
På den ene siden låter de elektroniske beats'ene skarpere, styggere og slemmere enn noensinne, men samtidig er faktisk lydbildet åpnere, mindre klaustrofobisk og tidvis nesten luftig.
At Trent Reznor har en sjelden pop-sensibilitet - som både Marilyn Manson og Tool har sugd begjærlig fra - er også sjeldent tydelig, noe som gjør «Year Zero» til et vellykket og svært variert metal-prosjekt, tross de voldsomme ambisjonene.
Noe redigering kunne ha vært på sin plass, men dette er tross alt en konseptplate både i ord og toner, og når Reznor setter låtene sine i skrustikka og strammer til på tempoet, forstår du hvem som fremdeles er kongen av kjølig og mørk industriell metal.
Anbefalte kjøp:
«Survivalism», «The Good Soldier», «Capital G», «My Violent Heart» og «Meet The Master».
| 1
|
106105
|
Rockefest til 360
Nå får også Xbox 360-spillere ta del i den overkule rockefesten «Guitar Hero II».
Og det har blitt den beste versjonen av spillet til nå.
Ved hjelp av en plastgitar, et lass med klassiske rockelåter og høy partyfaktor har «Guitar Hero» og oppfølgeren tatt Norge med storm.
Og stormen ser på ingen måte ut til å dabbe av:
Et «Guitar Hero»-spill er på vei til Wii og DS i år, og til sommeren kommer «Guitar Hero II: 80s Edition» til PS2.
«Guitar Hero III» er ventet til flere plattformer mot slutten av året eller tidlig i 2008.
Harmonix har på sin side nylig offentliggjort et samarbeid med MTV og Electronic Arts, «Rock Band», hvor du kan lage ditt eget band med en leadgitar, en bassgitar, trommer og vokal.
Nå debuterer serien på Xbox 360, og selv om grunnstammen er bortimot identisk har denne versjonen nok nyheter til at vi snakker om den beste versjonen til nå:
* Det mest åpenbare:
Høyoppløselig grafikk og bredskjermformat passer konseptet svært godt.
* Den nye, hvite gitaren er veldig tøff.
* Poengsummen din kan lastes opp til rankinglister på Xbox Live.
* 50 kule «achievements» gjør progresjonen i enspillerdelen enda morsommere.
* 360-versjonen har et lite knippe eksklusive låter, inkludert «Life Wasted» (Pearl Jam), «Billion Dollar Babies» (Alice Cooper), «Dead!» (My Chemical Romance) og «The Trooper» (Iron Maiden).
* Det er mulig å kjøpe mange av låtene fra det originale «Guitar Hero» over Xbox Live Marketplace.
Tre slike pakker er lagt ut nå, og de koster 500 poeng hver.
Har du ikke vært borti denne serien før, er det bare å løpe til butikken med en gang - som underholdningskonsept blir det ikke stort mer morsomt enn dette.
Men det kunne ha vært enda bedre.
Det er spesielt merkelig at spillet ikke inkluderer online multiplayer over Xbox Live - noe RedOctane har sagt de vil forsøke å få til i en oppdatering ved en senere anledning.
Jeg kan dessuten ikke forstå hvorfor gitaren ikke er trådløs, noe som i utgangspunktet burde ha vært obligatorisk.
Det er også litt vanskelig å opparbeide det samme entusiasmenivået de to PS2-spillene skapte, nyhetens interesse er ikke like rødglødende.
Men det er farlig nære sekseren uansett.
Og det sier alt om hvor ufattelig engasjerende og underholdende «Guitar Hero II» er.
PS:
Se hele låtlisten til Guitar Hero II og les mer om Xbox 360-versjonen her (Wikipedia)
| 1
|
106106
|
Vanntett ubåtsimulasjon
Det siste tilskuddet til «Silent Hunter»-serien lurer under overflaten.
Klarer «Silent Hunter 4» å styre unna dypvannsbombene?
Det er noe forlokkende med ubåter, noe nesten litt mystisk.
De glir stille og usynlige gjennom vannet, før de hogger til, kjapt og effektivt, og blir borte igjen.
Som en puma, eller en ninja.
Bortsett fra at den er over 300 fot lang og består av et enormt antall tonn jern, da.
I «Silent Hunter 4» spiller du som en amerikansk ubåt-kaptein, hvis oppdrag først og fremst er å sende japanske skip ned dit solen aldri skinner.
Havdypet, altså.
Men er du på utkikk etter et arkadespill for å få blåst ut litt stress og mas, seiler du nok i feil farvann, dette er ikke spillet for utålmodige sjeler.
«Silent Hunter 4» er nemlig pinlig realistisk.
Uten å skryte på meg særlige kunnskaper om ubåter, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke ville blitt det minste overrasket dersom livet på en ubåt faktisk var slik.
Du må organisere alt fra mannskapenes soverutiner, til omfattende utregning av torpedokurs og nøye planlegging av angrep.
En god fluktplan er heller ikke dumt å ha i bakhånd, ettersom det kjapt kan bli hett rundt ørene idet den første torpedoen treffer målet sitt.
Heldigvis kan realismenivået settes ned, slik at vanlig dødlige også kan delta i undervannskrigen.
På laveste realismesetting, er det for eksempel kjempeenkelt å avfyre torpedoer.
Det holder å merke målet ditt og trykke på avfyringsknappen, så tar mannskapet seg av resten.
Det er mange, lange patruljeoppdrag i spillet, noe som fort kunne blitt en svært så langdryg affære.
Da er det praktisk å kunne skru opp hastigheten på spillet.
Ikke bare til det dobbelte, eller engang det firedobbelte, men helt opp til tusen ganger kjappere en virkeligheten.
Dersom det skjer noe som krever oppmerksomheten din, senkes hastigheten umiddelbart til vanlig nivå.
Lyd er svært viktig på en ubåt, i så måte skuffer ikke «Silent Hunter 4».
Alt fra illevarslende knakelyder i skroget på store dyp, til den minst like illevarslende lyden av sonar som slår mot båten din, bidrar til å løfte spillopplevelsen noen ekstra hakk.
«Silent Hunter 4» er ikke for alle, det kan til tider være frustrerende langdrygt og vanskelig.
Men frister tanken om kapteinslue på en amerikansk ubåt, kommer «Silent Hunter 4» neppe til å skuffe.
For det ER virkelig en deilig følelse når torpedoen treffer akkurat der den skal, og den japanske båten forsvinner fra havoverflaten i et inferno av flammer.
| 1
|
106108
|
En «sexy» thriller
Regi:
James Foley.
Genre:
Thriller.
Amerikansk
STJERNER:
Halle Berry, Bruce Willis, Giovanni Ribisi, Rob Alicea, Jared Burke, Gary Dourdan.
HANDLER OM:
Rowena (Halle Berry) er en ung, dyktig, gravende journalist i tospann med en begavet researcher (Ribisi).
Via kilder helt tilbake til Rowenas barndom, kommer de to på sporet av en søkkrik og suksessfull reklameguru (Willis), som sterkt kan mistenkes for å være en morder.
Men svært lite utvikler sge helt sannsynlig i denne historien; alle aktørene har sine skygger og sine personlige demoner å sloss med.
Så det blir adskillig skyggespill, ikke minst på internett, før avsløringen kommer.
DOM:
Stjernespekket og utvilsomt oppfinnsom, moderne thriller.
Med et par virkelige problemer underveis.
Det første og største er at thrilleren på død og liv skal være «sexy».
Det betyr dusjscener og smukk på- og av-kledning samt en smule elskov med skjønne frk.
Berry.
Det blir påklistret og beregnet og klart svekkende for en ellers talentfull skuepiller.
Andre problem er Bruce Willis, som gjør en rutinejobb på linje med den daglige tannpuss.
Tredje problem er et etterhvert noe ubestemmelig handlingskaos, når internetts fordekningsmuligheter virkelig tar av.
Den mest interessante figuren blir Giovanni Ribisi, som plaget researcher.
Og de tross alt betydelige tekniske ressursene som er satt inn.
De redder filmen som en slags påkostet tidtrøyte.
| 0
|
106109
|
Gale galter ruler
Regi:
Walt Becker.
Genre:
Komedie.
Amerikansk.
STJERNER:
Martin Lawrence, John Travolta, William H. Macy, Tim Allen, Ray Liotta, Marisa Tomei, Ray Liotta.
HANDLER OM:
Fire middelalderende menn i relativt bastante midtlivskriser, drar på motorsykkeltur - med mange tissepauser - for å gjenfinne moro og spenning i livet.
Klubbmerket på ryggen sier «Wild Hogs»; «Gale Galter», «Råe Råner», «Gamle Griser» - noe sånt.
DOM:
Absolutt fjørlett og totalt ubetydelig morofilm med godmodige og trivelige typer på fete motorsykler.
Et definitivt høydepunkt oppstår når Peter Fonda (Selveste Captain America fra ikonfilmen «Easy Rider» (1969)) dukker opp og løser en lei floke.
| 0
|
106110
|
BIG BANG!
Regi:
Danny Boyle.
Genre:
Science-Fiction.
Britisk.
STJERNER: Cillian Murphy, Michelle Yeoh, Chris Evans, Rose Byrne, Hiroyuki Sanada.
HANDLER OM:
I året 2057 er romskipet Ikaros II på vei mot solen.
Det er ikke global oppvarming som er klodens hovedproblem - snarere motsatt:
Solen er i ferd med å miste sin kraft.
Ikaros II bærer med en sprengladning «på størrelse med Manhattan» for om mulig å «tenne» solen igjen.
DOM:
Sitrende spennende, visuell storslagen og øredøvende lydlagt sci-fi-forsøk i det riktig gigantiske format.
Det er såpass vellykket, at man undres om prosjektet kan nå sitt voldsomme mål - solen - uten plett og lyte.
Det skjer dessverre ikke.
Men jøss! så mye bra det er underveis!
Regissør Danny Boyle har gjennom karrieren vist mye talent både for livets makabre sider (debuten Shallow Grave» (1994) og for så vidt «Trainspotting» (1996) - og «24 Days Later» og for så vidt «The Beach» (2000).
Han slår det sammen her.
Og frembringer dessuten sin aldri tilslørte hyllest til Ridley Scott og hans kultklassiker «Alien» (1979).
Beklager alle disse referansene.
Men det blir litt nødvendig når en så svær og spektakulær genre som endetids-science-fiction gjenopplives.
Så godt og så gjennomført.
Det som dessverre forstyrrer noe, er tendenser til overlessing.
Filmen er så spennende og gjennomført i sitt hovedtema, at ytterligere effekter ut over universets enorme rom, romskipets klaustrofobiske helvete og selvmordsoppdragets påvirkning på dets mannskap, er totalt unødvendig.
Men regissøren kan ikke holde seg.
Mot slutten blir «Alien»- referansen for tydelig.
Og litt dum.
Dessuten dras den uavvendelige slutten ut i retning parodi.
Men, likevel og svært langt på vei:
Stjernesmell!
| 1
|
106111
|
Erkebritisk erketull
Regi:
Edgar Wright.
Genre:
Komedie.
Britisk
MED: Simon Pegg, Nick Frost, Bill Bailey, Tim Barlow, Jim Broadbent, Steve Coogan, Timothy Dalton, Bill Nighy.
HANDLER OM:
Nicolas Angel er Londons beste politimann, med 400 prosent flere pågripelser enn den nest beste.
Han blir derfor «forvist» til en tilsynelatende idyllisk småby, der ingenting - absolutt ingenting - blir som før etter vår manns ankomst.
DOM: Britisk kultstoff, dette.
Med dyktige og velkjente skuespillere.
Grunnlagt i zombieparodien «Shaun of the Dead» (2004), som kom på video i Norge.
Det er så vilt, så dumt og så energisk og gjennomført steingalt, at ganske mange nok vil gi seg ende over.
Vi andre må nok konstatere at det går for lang tid før man forstår noe som helst, før småbyens virkelige helvete avslører seg og hele parodimaskineriet omkring filmer som «Die Hard»-serien slippes løs.
Her er utvilsomt potensial.
Men litt for skjult for meg.
| 0
|
106112
|
Tord Gustavsen:«Being There»
(ECM)
Ikke så umiddelbar som sist, men ikke mindre vakker.
Bare litt mer krevende.
Åpningslåten «At Home» er på mange måter svært representativ for årets utgave av Tord Gustavsen.
Her starter han i den klassiske musikken, men inviterer lytteren sømløst inn i jazzklangenes store, melodiøse rom senere i samme låt.
Det er dette spennet Gustavsen fikser så bra og så naturlig, samtidig som de kontemplative og minimalistiske lydflatene blir effektivt kontrastert når tempoet jages opp av bassist Harald Johnsen og trommis Jarle Vespestad bak Gustavsen selv.
Det er uendelig mye vakkert i Tord Gustavsens musikk, ikke minst også i luften mellom hans egne anslag på tangentene.
Det fordrer bare at du lytter godt nok til å oppdage denne skjønnheten.
ANBEFALTE KJØP:
«Where We Went», «At Home», «Blessed Feet», «Vesper» og «Wide Open».
STEIN ØSTBØ
| 1
|
106113
|
Rune Rudberg:«Rett fra sofaen»
(Tylden)
Denne plata er nærmest en samleplate med gamle, velkjente Rune Rudberg-slagere.
Den ene nye sangen som krever oppmerksomhet er «Nå har alle folk fått se'n» skrevet av Ole Ivars' faste låtskriver William Kristoffersen.
Den er ikke akkurat så mye å skryte av, litt navlebeskuende og kanskje selvironisk, men nok en typisk Rune Rudberg-sang.
Plata presenterer dansbare låter, der alle unntatt to er på norsk og greit fremført.
Den den beste sangen er en nyinnspilling av storslageren «Ut mot havet» som Rudberg har rocket opp sammen med Vestfold-bandet Plumbo.
Originalen er fortsatt et hakk bedre enn nyinnspillingen.
Dessuten gjør Rune Rudberg sine versjoner av tre gamle slagere fra Scandinavia, som han ikke har spilt inn før.
Rune Rudberg synger helt OK, og denne plata med seksten sanger vil nok glede mange av hans trofaste fans.
ANBEFALTE KJØP:
«De ord som mor mi sa» og «Ut mot havet 2007».
| 0
|
106114
|
Kings Of Leon:«Because Of The Times»
Kings Of Leon har dessverre beveget seg vekk fra den catchy adrenalinrocken som preget debutplaten deres for fire år siden.
Denne gangen har Tennessee-gjengen tatt til seg tidsriktige stemningsbilder fra både postpønken og progrock'en, noe som fører til at låtene mer fremstår som instrumentale øvelser bak Caleb Followills sprukne vokal enn som helhetlige komposisjoner.
Innfallsrikdommen er med andre ord stor, og Kings Of Leon skal ha ros for å gjøre et forsøk på å utvikle seg, men selvutvikling er som kjent ikke alltid vellykket.
ANBEFALTE KJØP:
«Black Thumbnail», «Ragoo» og «Arizona».
| 0
|
106116
|
Anjani:«Blue Alert»
(Sony BMG)
Dette albumet får oppmerksomhet hovedsakelig fordi Leonard Cohen er Anjanis kjæreste, har vært med og skrevet tekstene på plata, og selv spiller piano på «Blue Alert».
Musikalsk er dette en neddempet, jazzaktig plate med et snev av viser, en produksjon som kan minne litt om Norah Jones på en dårlig dag.
Anjani synger helt OK, men klarer ikke å engasjere med sin tolkning av disse ti sangene.
Det blir litt ensformig og rett og slett småkjedelig med «Blue Alert», selv om tittelmelodien og «Thanks for the dance» redder en del.
Platen appellerer kanskje mest til hardcore fans av Leonard Cohen som må ha alt han har vært med på.
ANBEFALTE KJØP:
«Thanks for the dance».
| 0
|
106117
|
Soulsavers:«It's Not How Far You Fall, It's The Way You Land»
(V2 / Bonnier Amigo)
Skremmer flere sjeler enn de redder.
Når du hyrer inn kjellerrøsten Mark Lanegan på vokal - slik den britiske duoen Soulsavers har gjort her - vet du at det kommer mørke og gjerne truende saker ut av høyttalerne.
Dysterheten understrekes i både platetittel og et Charles Bukowski-sitat på innercoveret, men dessverre klarer ikke Soulsavers ofte nok å skape andre stemninger enn stilisert nedstemthet, noe også Lanegans monotone stemme må sin del av skylden for.
Heller ikke coverversjoner av Rolling Stones og Josh Hadens nært beslektede Spain er vellykket, men Neil Youngs «Through My Sails» fremstår iallfall som noe annet og bedre enn resten av denne kjølige oppvisningen i rock noir.
ANBEFALTE KJØP:
«Revival», «Through My Sails» og «Kingdoms Of Rain».
| 0
|
106119
|
Espen Hana:«Eg reise aleina»
(West Audio)
11 år etter solodebuten «Tunge Kyss» kommer Espen Hana med oppfølgeren.
Siddisen har selv ansvaret for all tekst og musikk på platen og han synger på dialekt.
Her er popmusikk i forskjellige musikalske innpakninger fra den sarte «Piaf»i duett med Britt-Synnøve Johansen til den mer rockete «God idé Bernard» og den bluesaktige «Fin aargang».
Tekstmessig serverer Espen Hana betraktninger og observasjoner om mennesker og livet vårt; om å være deltidspappa, om søken etter kjærlighet og samlivsbrudd.
«Eg reise aleina» finner nok først og fremst sitt publikum i Rogaland og hos utflyttede siddiser.Espen Hana er variert og stort sett bra på dette albumet, men jeg savner den ene, store sangen som griper lytteren og kan inspirere til å høre platen gjentatte ganger.
ANBEFALTE KJØP:
«Piaf», «Natt på mørke fodballbane» og «God idé Bernard».
| 0
|
106120
|
CocoRosie:«The Adventures Of Ghosthorse & Stillborn»
(Touch And Go/VME)
Fullstendig Coco.
Det er en viss ettersmak av gjennombrudd ved den tredje platen fra søstrene Sierra og Bianca Casady, bedre «kjent» som CocoRosie.
Deres eiendommelige miks av folkrock og elektronika har kanskje ikke like stort nedslagsfelt som vennene deres - Antony And The Johnsons og Devendra Banhart blant dem - har, men dette er den typen egenrådig musikk man vinner hengivne fans med.
Duoen har et lekent og ofte barnlig feminint uttrykk; på en låt som «Japan» høres CocoRosie ut som en diabolsk og samtidig lattervekkende miks av Björk og Lily Allen.
Innimellom surrer albumet tilsynelatende formålsløst rundt i et minimalistisk spøkelseslandskap, men det er alltid en detalj, en melodi eller tekstlinje som biter seg fast.
CocoRosie er like søte som de er farlige.
En uimotståelig kombinasjon, på en plate som ikke bare er en eventyrfortelling - den er et eventyr i seg selv.
ANBEFALTE KJØP:
«Rainbowarriors», «Japan», «Werewolf», «Promise», «Animals»
THOMAS TALSETH
| 1
|
106121
|
Brutalt comeback
Kratos er tilbake, mer rasende og brutal enn noen sinne.
Med «God of War II» er et av tidenes heftigste actionspill et faktum.
Tenk om alle spill var som dette.
12-15 timer uten et eneste dødpunkt.
Ikke et eneste pregløst område, ikke en eneste intetsigende sekvens hvis eneste funksjon er uinspirert fyllmasse.
I «God of War II» skal du hamle opp med horder av fiender, nedkjempe en gigantisk statue som har blitt vekket til live, kose deg med to nakne fristerinner i et romersk bad og unnslippe Hades til tonene fra svulstig musikk og med et Roma i flammer som slående kulisser.
Alt dette i løpet av den FØRSTE TIMEN!
Seriøst, «God of War II» hånler av nærmest samtlige spill i denne genren.
Det leier deg ikke gjennom dritkjedelige innledningsbrett, men kaster deg rett ut i spektakulær action.
Og følger opp med time etter fandenivoldsk time i den abdiserte krigsgudens blodige sandaler.
Resten av spillet er ikke like heseblesende som innledningen, du får mange pusterom hvor utforsking, miljønavigering og oppgaveløsing erstatter den blodige slakten.
Men «God of War II» er ikke kjedelig et eneste sekund.
Det sørger givende slåssing, varierte miljøer, overdådige bosser og en herlig historie snytt ut av nesen til den greske mytologien for.
Spillet er riktignok ekstremt brutalt, ingenting å si på 18-årsgrensen.
Men i kontekst er ultravolden naturlig, gresk mytologi er liksom ikke for pusekatter i utgangspunktet.
Jeg blir i det hele tatt litt rørt.
Utviklerne følger opp et av de beste spillene på PS2 til nå med en studie i eksepsjonelt spillhåndtverk fra A til Å.
Alt er mulig i spillenes verden, noe Sony her demonstrerer uanstrengt.
Som virkelighetsflukt og interaktiv underholdning fungerer nemlig «God of War II» helt fantastisk.
Verdenen som bretter seg ut er preget av fantasirikdom og skaperglede, som igjen følges opp av udiskutable utviklerferdigheter i alle ledd.
Historien var derimot noen hakk mer interessant i forgjengeren, og en del spennende nyheter til tross (kamp i luften og mulighet til å stanse tiden blant annet), det er først og fremst mer av det samme du får her.
Jeg hadde absolutt ikke hatt noe imot å bli overrasket av uventede vendinger; det er litt tydeligere enn forrige gang at «God of War»-konseptet fungerer fordi det stjeles uhemmet fra andre spillkonsepter som fungerer.
Men det er et særdeles intelligent tyveri, og måten det hele er satt sammen på, er et problem for alle andre som forsøker seg i samme genre.
Det å skulle overgå «God of War II» er ingen enkel oppgave, for å si det sånn.
Vi går nå over til en ny generasjon spillkonsoller med supergrafikk, men det at årets tre klart beste spillopplevelser så langt kun er ute på den aldrende Playstation 2, gir en overbevisende konklusjon.
«Final Fantasy XII»,«Okami»og «God of War II», alle belønnet med terningkast 6 her på VG Nett, viser oss at suveren spillbarhet trumfer overlegen teknologi.
Det kan nesten virke som om det må slutte å komme spill til PS2 før innkjøp av ny konsoll kan anbefales uten forbehold.
Men når det er sagt:
God grafikk er et hyggelig bonus.
Og jeg gleder meg som en unge til «God of War 3» på Playstation 3.
PS:
Det er dessverre en stund til dette spillet er i salg, utgivelsesdatoen ble flyttet to ganger etter min veldig tidlige deadline.
«God of War II» er - såvidt jeg kan se - i salg fra onsdag 25. april.
Den brutale hissigproppen Kratos vender tilbake i PS2-spillet God of War II.
VG Netts spillanmelder er ekstatisk.
| 1
|
106122
|
Middelmådig pokémon-action
Det elskede og velmelkede pokémon-konseptet slår til med nok et spill.
Pokémon-serien har tradisjonelt vært preget av en inngrodd samlemani og har handlet mye om å fange mektige pokemon for å lykkes i Pokémon-ligaen, Champions League for pokémon-trenere.
Med «Pokémon Ranger» har fokuset skiftet: ditt store oppdrag som pokémon-ranger er å ta vare på pokémon i deres naturlige omgivelser, hjelpe mennesker og pokémon i nød og generelt være snill og grei i tråd med Kardemommeby-loven.
Dette er pokémon slik dyrebeskyttelsen ville likt det.
«Pokémon Ranger» er derfor muligens det mest humane pokémonspillet som har kommet ut.
Kampene mellom pokémon og deres herrer på stadion og komprimering av dusinvis med pokémon i knøttsmå pokeballer er ikke lenger å finne.
I steden handler det om å overbevise om dine «gode hensikter» ved å bruke stylus-pennen til å tegne et visst antall sirkler rundt din utvalgte pokémon.
Den overtalte pokémonen slutter seg deretter av fri vilje til ditt følge og tråkker deg i hælene lik en andunge som dilter etter andemor.
Det er likevel ikke så enkelt som det høres ut.
Jo sterkere pokémon du kommer over, jo flere sirkler må tegnes.
Pokémonene er dessuten ikke i utgangspunktet spesielt positivt innstilt til de lysende sirklene som tegnes rundt dem og gjør sitt beste for å legge kjepper i hjulene.
Når de små krabatene løper rundt på skjermen og bruker magiske elementkrefter for å bryte sirklene, blir oppgaven langt vanskeligere enn man først skulle tro.
Men en pokémon-ranger fanger selvfølgelig ikke pokémon for moro skyld.
Pokémonenes elementkrefter brukes til å løse oppgaver og hjelpe omverdenen.
Kommer du over et brennende tre kan du be en vannpokemon om assistanse for å slukke flammene, og trenger du å riste på søppelbøtter eller flytte trekasser er det kjekt å ha en muskuløs pokémon ved din side.
Det blir likevel fort langdrygt.
Historien er ikke av de mest spennende og det blir i lengden kjedelig å leke dyrepoliti.
«Pokémon Ranger» høres i utgangspunktet ut som en spennende arbeidstittel, men innebærer i virkeligheten lite annet enn vaktmesteroppgaver, pokémoninnsirkling og oppfølging av en treg historie.
Alt i alt er «Pokémon Ranger» er et helt ålreit spill, men det er begrenset hvor lenge det er gøy å tegne sirkler rundt pokémoner uansett hvor søte de måtte være.
PS:
Lanseres fredag 13. april.
| 0
|
106123
|
Din egen mesterliga
Bredden fra «FIFA 07» mangler, men EA Sports viser gode tendenser i «UEFA Champions League 2006/2007».
Det er godt å se at EA Sports fortsetter å levere fotballspill til PS2 som varmer, selv om denne versjonen kanskje eksluderer noen fordi den stort sett dreier seg om Champions League.
Det er nemlig UEFAs offisielle Champions League-spill som er i hyllene.
Forandringene er ikke så veldig store i forhold til «FIFA 07» som kom ut for et halvt år siden.
Men «FIFA 07» var en opptur fra den kanten sett med mine øyne, og i «UEFA Champions League 2006/2007» synes jeg faktisk ting har blitt enda bedre.
Det som skjer ute på banen er tydeligvis pusset og flikket litt på, og det første man legger merke til er at det utseendemessig er enda mer delikat enn tidligere.
Grafikkdetaljer som at du ser frostrøyken fra munnen på spillerne er bagateller, men det gjør virkelig noe med helheten.
Bevegelsesmessig føler jeg også at dette spillet er mer velsmurt enn sine forgjengere på PS2.
Når også det som skjer ute på banen er mindre forutsigbart enn før - noe som også gjaldt «FIFA 07» - så er det en fryd å bruke timer på virtuell fotball!
Og den følelsen har undertegnede ikke hatt for FIFA-serien på flere år.
En godt synlig forandring er for øvrig at man hurtigere kan sette i gang spillet ved dødballer.
Ingen stor greie, men likevel hjertelig velkomment.
Men til de som skulle være i tvil: det er fortsatt forbedringspotensial.
Kommentatorene er fortsatt helt på jordet i mange situasjoner - akkurat som i virkeligheten vil noen si...
Å sette ballen i mål for tomt mål fra én meter kan bli beskrevet som et fantastisk skudd, mens det kan være helt stille fra kommentatorboksen selv om keeperen skyter i en motspiller og ballen smeller i tverrliggeren.
Dessuten er den kunstige intelligensen til spillerne dårlig i enkelte situasjoner.
Som for eksempel ved at de datastyrte motspillerne ikke presser deg i situasjoner der det er helt opplagt at de burde det på grunn av tidspress og jakten på utligning.
En annen ting jeg har merket meg er at lange utspill fra keeper svært ofte fører til at spissene kommer alene igjennom.
For noen er det sikkert også negativt at alt i dette spillet dreier seg om Champions League.
Du kan glemme å styre landslag eller lag fra lavere divisjoner.
Der er bredden langt bedre i «FIFA 07».
Spillet er likevel spritet opp med blant «The Treble».
Der blir du geleidet gjennom en sesong der det skjer ting.
Jeg for min del synes det er litt håpløst når du bare får spille de ti siste minuttene av en kamp, men det er samtidig en fascinerende greie som er verdt å prøve ut hvis man spiller alene.
Xbox 360-versjonen av «FIFA 07» var slurvete, men hvis trenden EA Sports viser i «UEFA Champions League 2006/2007» overføres til PS3 og Xbox 360 kan det bli moro.
Uansett gleder jeg meg stort over «UEFA Champions League 2006/2007» og de fem øynene på terningen er etter min mening vel fortjent!
PS:
Spillet er testet på PS2.
Versjoner er også ute på PC, Xbox 360 og PSP.
| 1
|
106126
|
Timbaland «Shock Value»
(Blackground/Universal)
Lite sjokk, begrenset verdi.
Få, om noen, kan matche Tim «Timbaland» Mosleys innflytelse på hip hop-produksjon de siste ti årene.
Han tilhører dessuten den eksklusive klubben av nyskapere som har fått sine verker til toppen av listene.
Hans klubbvennlige lyd har også sørget for at mye av vår tids popmusikk enten er hip hop eller i det minste høres ut som hip hop.
Og med Justin Timberlake og Nelly Furtado på klientlisten kan det trygt argumenteres for at Timbaland nå først og fremst er en popprodusent.
Imidlertid utnytter han ikke sitt momentum her; «Shock Value» er bare enda en middelmådig, retningsløs plate av typen produsenter gjerne kommer opp med.
Det låter dyrt, gjestene er prominente og tallrike - og personligheten så å si fraværende.
Et par potensielle hits har selvfølgelig fått plass.
Dessverre fremstår de mest som unnskyldninger for å få solgt all den mediokre hip hop'en og R&B'en som utgjør mesteparten av platen.
ANBEFALTE KJØP:
«Give It To Me», «Scream»
| 0
|
106128
|
Röyksopp «Back To Mine»
(DMC/VME)
Vil du være med hjem og se på platesamlingen min?
Ovennevnte spørsmål er stikkord i denne miksplateserien, som er blitt britenes mest prestisjetunge sådanne - kredible undergrunnsnavn så vel som bona fide popstjerner av typen Pet Shop Boys og New Order har bidratt med sine mikser, hvor poenget er å vise frem inspirasjonskilder og hinte om hvordan et nachspiel hos vedkommende artist fortoner seg.
Det kommer ikke som noen overraskelse at våre egne, høyt elskede Torbjørn Brundtland og Svein Berge takler oppgaven med bravur.
De velter seg i undergrunnsdisco, science fiction-funk og pop fra ytterkanten, og ender opp med en miks som viser personlighet, dybde og, slik seg hør og bør for referanseryttere:
At de har kulere platesamling enn deg og meg.
I påvente av mer magi fra Röyksopp selv, er det massiv moro å få audiens til en röykfylt sopptur i skogområder vanligvis forbeholdt kjennere.
ANBEFALTE KJØP:
«Legs» (Art Of Noise), «Can't Be Serious» (Ginny), «I'm Never Gonna Tell It» (Funkadelic), «Sphinx» (Harry Thumann)
| 1
|
106131
|
McHitler
Et nytt «Medal of Honor»-spill er omtrent like spennende som en ny meny på McDonalds.
En McFarmer eller McInnvoller eller et eller annet.
Du ser TV-reklamen og plakatene, men du vet at den kommer til å ha den samme kjipe kunstige smaken som de andre burgerne på McDonalds.
Og slik er også «Medal of Honor: Vanguard».
For dette er rett og slett en tilleggspakke i en serie som ser ut til å vare evig og bestandig.
Mest av alt virker dette spillet som det er overlatt til arbeidsuke-elever hos Electronic Arts, for det er rett og slett glatt, generisk, kjedelig, og fullstendig uten egenart.
Selv om de fleste spillere allerede har vunnet andre verdenskrig et titallsganger, er krigen fortsatt ikke over.
I «Medal of Honor: Vanguard» spiller du nok en forglemmelig soldat som skal kjempe deg gjennom flere kjente situasjoner fra andre verdenskrig.
Og har du spilt noen spill fra andre verdenskrig før, er det absolutt ingenting å hente her.
Tyskerne er som vanlig stokk dumme, de står på en plass og stikker hodet sitt opp på samme sted hver gang, og venter på at du skal skyte de i skallen.
Medsoldatene dine trenger alle førerhund, for selv om de skyter konstant, treffer de ikke en dritt; 95% av fiendene blir drept av deg.
Man rykker fremover, skyter noen tyskere som roper «Schnell» og «Achtung», og slik fortsetter det i det uendelige.
«Medal of Honor: Vanguard» er faktisk akkurat som en ny meny på McDonalds.
Det ser ok ut på bildet, det smaker helt greit, men ender opp som vomfyll uten noen som helst kulinarisk nytelse.
PS:
Spillet er også ute på Wii.
| 0
|
106132
|
Bean-stuing for fansen
Regi:
Steven Bendelack Genre:
Komedie.
Amerikansk/Britisk
STJERNER: Rowan Atkinson, Max Baldry, Emma de Caunes, Willem Dafoe, Stephane Debac, Jean Rochefort.
HANDLER OM:
Mr. Bean har kjøpt lodd på den lokale kirkebasaren.
Og vinner hovedpremien:
En tur til Cannes og Middelhavet.
Han tar tog, opplever den sedvanlige (over-) dosen av Murphys lov:
Alt som kan gå galt, går galt, til galest mulig tidspunkt.
Men han treffer i alle fall noen mennesker:
En ung gutt, en helt usedvanlig selvnytende filmregissør og en meget søt fransk skuespillerinne.
DOM:
Lenge - for lenge - lurer man på om Mr. Bean i Rowan Atkinsons katastrofale skikkelse, etter hvert er blitt litt utdatert.
Det blir gag etter gag, sniffing, snorking, fomling og katastrofeetterlatenskaper i kjent og fysisk og gammeldags - og for lite variert - stil.
Men omtrent midtveis kommer redningen:
Den unge russiske gutten og den søte skuespillerinnen får fram en ny side av den grassate fomleren:
Litt menneskelighet, faktisk.
Sårt tiltrengt menneskelighet
| 0
|
106134
|
Frydefull!
Regi: Hayao Miyazaki.
Genre: Animasjon/Barnefilm.
Japansk.
NORSKE STEMMER:
Hanne Dancke, Reidun Berntsen, Agnes Fasting
HANDLER OM:
De to små jentene Satsuki og Mei som nettopp har flyttet til et hus på landet er på oppdagerferd i nytt miljø.
Spøker det i huset?
En dag når Mei leker, får hun øye på et spor som leder henne til Totoro, en stor, rund «ting» som er en slags supersøvning skogens vokter.
Når Mei har går seg vill på vei for å besøke moren, som ligger på sykehus, får storesøster Satsuki hjelp av Totoro til å finne lillesøsteren igjen.
DOM:
Superskjønn tegnefilm signert den japanske mesteren Miyazaki - laget i 1988, men ett hundre prosent tidløs.
Så deilig det er å se «ordentlig» tegnefilm igjen, og så deilig det er å se tegnede barn som oppfører seg som ordentlige barn - og bråker, ler og nyser.
«Min nabo Totoro» er en bedårende påminnelse om hvor virkelighetsfjerne Disney- og Pixar-animasjonsfilmene har en tendens til å bli, og spiller så til de grader på lag med barnas egen kapasitet for fantasi.
Til alt overmål makter filmen å nærme seg de virkelig grusomme tingene i livet - selv det skumleste av alt, døden - helt uten å bli sentimental, pedagogisk eller for skummel.
I det hele tatt ingen svakheter å spore her.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106136
|
Berørende om krig
Regi:
Ken Loach.
Genre:
Krigsdrama.
Britisk.
MED: Cillian Murphy, Padraic Delaney, Liam Cunningham, Orla Fitzgerald, Mary Riordan, Mary Murphy, Laurence Barry.
HANDLER OM:
Irland 1920.
Den brutale engelske okkupasjonsstyrken herjer.
Og provoserer to brødre til væpnet kamp sammen med deres venner.
Det vi ser, er fremveksten av IRA.
Etter en periode med harde krigshandlinger blir det forhandlet frem en fredstraktat med engelskmennene.
Traktaten splitter irene og de blir bitre og dødelige fiender i en forferdelig borgerkrig.
DOM:
En uhyre vellaget, brutal og - faktisk - vakker film om krig og vold.
Filmens genialt berørende sentraltema er beskrivelsen av voldens fremvekst.
Så lenge bestialske engelskmenn er fienden, er det «greit» (i filmatisk forstand).
Svært mye vanskeligere blir det når fienden ikke lenger kan demoniseres, når brødre og kamerater blir fiender.
Da er ingen helter, ingen fiender.
Bare trøstesløs inhumanitet, ikledd «politisk nødvendighet».
Det er gripende, hjerteskjærende og ytterst intelligent gjort.
| 1
|
106137
|
Bare skallet tilbake
Regi:
Kevin Munroe.
Genre:
Animert action.
Amerikansk
NORSKE STEMMER:
Christian Skolmen, Ove Christian Owe, Emilie Christensen, Lars Berteig Andersen, Benjamin Helstad, Erik Skøld, Christoffer Staib, Harald Mæle, Kristoffer Hoenvoll, Marian Aas Hansen.
HANDLER OM:
Det er en stund siden turtles'ne nedkjempet sin gamle erkefiende, Shredder.
De har glidd fra hverandre.
Eldstemann, Leonardo, er på en slags opplæring som menneskerettighetsaktivist i Latin-Amerika.
Hissige og egenrådige Raphael fungerer som en slags egenrådig enmanns-borgervern i New York.
Men så:
En djevelsk, 3000 år gammel plan settes ut i livet når en stenrik forretningsmann begynner å samle steinskulpturer...
DOM:
Filmen er mye å se på, laget i det aller nyeste og smarteste som finnes av dataanimasjon.
Men handlingen?!
Et grassat usannsynlig oppkok av uforståelige konspirasjoner og konstruerte påhitt for, om mulig, å nærme seg den moderne filmverdenens hang til å true med - minst!
- Dommedag.
Om det skal være noe.
Altfor lite sjarm, for lite varm pizza, for lite hygge, altfor lite barnefilm.
| 0
|
106138
|
«Spurvens» såre sang
Regi:
Olivier Dahan.
Genre:
Biografisk drama.
Fransk
STJERNER:
Marion Cotillard, Clotilde Courau, Jean-Paul Rouve, Sylvie Testud, Pascal Greggory, Emmanuelle Seigner, Gérard Depardieu.
HANDLER OM:
Livet til den franske sangeren og ikonet Edith Piaf (1915-1963).
Det startet så å si i rennesteinen i Paris, oppveksten tilbrakte hun delvis på bestemorens bordell i Normandie, delvis sammen med sin far, en fordrukken, omreisende akrobat.
Etter hvert ble hun en meget berømt person.
Men slet hele livet med traumer og tragedier og sorger og ødeleggende kjærlighetsforhold og altfor mye rus.
Hun døde som en totalt utslitt olding på 47.
DOM:
Betagende, berusende og rått engasjerende menneskelig drama!
Det er lagt mindre vekt på historiske milepæler, desto mer på erindringenes levende strømmer gjennom dette bittelille, fantastiske mennesket.
Marion Cotillard i hovedrollen er bare fantastisk.
Rett og slett.
Min smule anelse forteller meg at dette nok er en «kvinnefilm», først og fremst.
Og at de som allerede er kjent med Edith Piafs liv og virke utvilsomt vil ha aller best utbytte av kinokvelden.
Men her er uansett gull å finne.
For alle!
| 1
|
106139
|
Spillglede for smårollinger
PC-spillet «Henga & Bia» er enkel moro for de aller minste.
Midt inni skogen bor det to tullekopper, tusenbeinet Henga og fluen Bia.
Henga og Bia tuller og tøyser hele dagen, og vil gjerne ha med seg små barn på moroa.
«Henga & Bia» er myntet på de aller minste barna.
Litt av hensikten med spillet er å lære barna å bruke PC-en på en underholdende måte.
Gjennom ti små minispill får barna øve seg i å bruke både musa og tastaturet.
I et spill skal man for eksempel få Henga til å prompe ved å trykke med museknappen, slik at han flyr høyere og høyere.
I et annet skal man få et orkester til å spille ved å trykke på tangentene på tastaturet, mens i et tredje skal man fargelegge en tegning ved å skyte på figurer med en slags fargeleggingspistol.
Dette er altså verken komplisert eller utfordrende.
Det er så enkelt at det fort kunne blitt kjedelig - også for de minste.
Men det blir det absolutt ikke.
Alex Rosén får ta mye av æren for dette.
Han er rett og slett suveren som stemmen til Henga.
Han er akkurat passe sprø og sjarmerende, og virker ikke påtatt barnslig.
Gi ham rollen som stemmegiver i noen animasjonsfilmer fremover!
Den morsomme, fargerike grafikken, den koselige stemningen og den fengende musikken gjør også sitt til at spillet er sjarmerende og underholdende.
Spillutviklerne har tatt seg tid til å gjøre spillet estetisk og originalt selv om konseptet er enkelt.
Det skal de ha ros for.
«Henga & Bia» er et ideelt spill for deg som vil innføre poden i dataens verden på en trygg og uskyldig måte.
Det følger også en liten bok med spillet, med historier som du kan lese for barna dine på sengen:
«Henga og Bia - Musa som kunne trylle».
Dette viser en god holdning - det er viktig å ikke glemme bøkenes verden oppi all teknologien Bravo!
Norske Artplant har laget spill for de aller yngste.
Og da går det i promp.
Se intervju og video fra spillet!
| 1
|
106140
|
Koselig, men krevende
Det er så deilig å se norske kvalitetsspill midt oppi horden av oversatte, utenlandske spill.
«Elias - Operasjon Lunvik» er et glitrende eksempel på det.
Barna spiller Elias - en redningsbåt som har sitt «hjem» i den lille kystbyen Lunvik.
I løpet av spillet får Elias mange morsomme, men også tøffe, oppgaver.
Han må for eksempel taue hjem båter som har kjørt seg vill og lyse opp skjær midt på natten når fyrtårnet ikke virker som det skal.
Elias har kun en pil å navigere etter, og han må ta seg frem overalt på sjøen og i all slags vær.
På veien skal han samle røde livbøyer som flyter rundt i sjøen.
Barna får dermed trent opp evnen til både å navigere og observere.
Det mest utfordrende er likevel å taue båtene i land.
Det kan nemlig være svært trange sund enkelte steder, og det er ofte kronglete å navigere seg gjennom små skjær og gjenstander som flyter i sjøen.
Med andre ord:
Spillet stiller store krav til finkoordinasjonen.
Man må ofte prøve flere ganger før man får til enkelte av oppgavene.
Hvis man støter borti noe med sin egen båt eller båten man tauer, må man nemlig starte på nytt.
Men du gidder å prøve på nytt og på nytt, for selve spillopplevelsen er fantastisk.
Grafikken er detaljert og realistisk, og samtidig utrolig koselig og stemningsfull.
Man får virkelig en følelse av å være på sjøen, der man tøffer utover i sol og regn og solnedganger og storm.
De andre spillfigurene, for eksempel speedbåten Kruse og fiskebåten Tråle, er også med på å fargelegge spillet med særegne dialekter og personligheter man bare må humre av.
Minuset er altså at enkelte av oppgavene er i overkant krevende.
Barna skal virkelig ha god finmotorikk for ikke å feile igjen og igjen.
Her tror jeg mange av de minste kan falle av og gi opp.
Men jeg håper jeg tar feil, for det er virkelig et spill som barn i mange aldersgrupper kan ha stor glede av.
| 1
|
106141
|
Litt mangelfull postmann
PC-spillet «Postmann Pat» lener seg for mye på TV-konseptet.
Og hvor er stemmen til postmannen?
Jeg elsket Postmann Pat da jeg var liten, og ungene i dag er ikke noe særlig mindre glad i ham.
En av de tingene jeg husker best er den koselige stemmen hans - hvordan han snakket så godslig til katten sin Miss, og vennlig til alle han møtte på sin vei med postvesken sin.
Nettopp derfor er stemmen hans et stort savn i dette spillet.
Riktignok reklamerer spillet med norsk tale, men jeg hørte bare den velkjente Postmann Pat-musikken.
I stedet får man lange oppramsinger i tekstbokser som forteller barna hva de skal gjøre.
Ikke bare gjør det spillet mer dødt - det gjør også at barna er avhengig av å lese for å kunne spille det.
Det positive med oppgavene i spillet er at man kan velge mellom tre vanskelighetsgrader.
Dermed kan det spilles av barn i flere aldersgrupper - eller barna kan få mer å bryne seg på når de behersker de lette oppgavene.
Oppgavene går ut på alt fra å balansere pakker, pusle sammen bilder, sortere postpakker, bygge modelljernbane og hjelpe katten Miss med å finne veien hjem.
Oppgavene er utfordrende for hjernecellene og finkoordinasjonen.
Aberet er at flere av dem er litt «typiske» og uoriginale.
Det skal spillutviklerne passe seg for.
Da risikerer man at alle barnespill begynner å ligne hverandre.
Glide-puslespill og sorteringsspill begynner for eksempel å bli en gjenganger.
Spillet har koselig og stemningsfull grafikk, men dette får de gratis av TV-serien.
Det er uansett viktig å ikke lene seg for mye på TV-konseptet.
Spill bør stå stødig på egne bein også.
| 0
|
106143
|
Småkjedelig Bob
Barna kjenner Byggmester Bob godt fra før.
Dermed har spillutviklerne en enkel jobb.
Det er positivt at Bob og de andre figurene snakker norsk.
Det fornorsker spillet, bokstavelig talt, gjør det koseligere og forståelig for de minste.
Det er også positivt at de har laget forholdsvis originale og varierte oppgaver - ti stykker til sammen.
Oppgavene går ut på alt fra å spille minigolf med Bob, reparere skateboard-ramper, lage ekornsti og sette sammen dinosaurskjeletter.
Barna må også ta i bruk sin estetiske sans, gjennom å bygge parker som de blant annet skal dekorere med pene dammer og flotte paviljonger.
Cluet er altså at barna skal bygge og reparere i parken, samtidig som de har det morsomt.
Det er noe ved dette spillet, uten at jeg helt makter å sette fingeren på det, som gjør det litt uengasjerende.
Det er kanskje noe med den litt platte grafikken og oppgavene som er litt for enkle å løse, som trekker det ned.
Det å reparere konstruksjoner i parken burde for eksempel vært mer omfattende enn å trykke på en knapp, og parkene barna skal dekorere kunne vært mer detaljerte og estetiske.
Barna kommer sikkert til å like spillet uansett.
Hver gang du hører PC-en rope:
«Byggmester Bob, kan det fikses?», kommer du garantert til å høre barna rope rett etterpå:
«Klart det kan!».
Så spørs det hvor lenge de gidder å spille før de blir lei.
Personlig synes jeg faktisk det er morsommere å se byggesteren på TV.
| 0
|
106149
|
Macy Gray:«BIG»
(Geffen/Universal)
GENRE:
R&B
Særegen stemme har mistet tråden.
Macy Gray debuterte med albumet «On How Life Is» i 1999, men sangeren med den originale stemmen ble ikke lagt merke til av det store publikum før hun vant en Grammy-pris i 2000 med låten «I Try».
Sangeren fra Canton, Ohio, klarte ikke å holde på suksessen, alle særegenheter til tross:
Macy Gray er klassisk skolert pianist med et hjerte som banker sterkt for klassisk soul og folk som Stevie Wonder og Aretha Franklin.
Gray mistet tråden på albumene «The Id» (2001) og «The Trouble With Being Myself» (2003).
Hun har ikke funnet den igjen på «BIG», om noen måtte lure.
Det går fortsatt i neosoul og moderne R&B.
Gray synger like raspende og knirkende hest, men selv ikke produsenten will.i.am og artistkolleger som Fergie, Natalie Cole og Justin Timberlake, løfter temperaturen til dette lunkne brygget.
ANBEFALTE KJØP:
«Okay» og «Ghetto Love».
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
106152
|
Frost:«Love! Revolution!»
(Frostworld/VME)
GENRE: POP
Kjærlighet gjør blind; muligens skjer det noe med hørselen også.
Aggie «Frost» Peterson ble ofte nevnt i samme åndedrag som Bertine Zetlitz på slutten av nittitallet, men fikk på ingen måte en like suksessrik karriere.
Hennes andre album, «Melodica» (2002), var starten på Frost som et duoprosjekt med kjæresten, technoveteranen Per Martinsen.
Det var ikke vellykket, og det er det ikke denne gangen heller.
Det er noe smått sjarmerende nostalgisk over «Love! Revolution!», som et sterkt forsinket postkort sendt fra Ibiza rundt 1998.
Pop i housedrakt, lett til sinns og med glossy lyd.
Men det føles lite relevant, og griper sjelden tak.
De lettvektige tekstene hjelper ikke, ei heller Petersons substansløse sang.
Platens klare høydepunkt er symbolsk nok en coverlåt, OMDs «Messages», som er så fin at duoen bør vurdere å lage et helt album med sine versjoner av glemte åttitallsklassikere.
For øvrig er det litt pikant at det meste «Love!
Revolution!» forsøker på ble gjort mye bedre av Martinsens eks-kjæreste, Anneli Drecker, med Bel Canto for 15 år siden.
ANBEFALTE KJØP:
«Messages», «Moody»
| 0
|
106153
|
Brett Anderson:«Brett Anderson»
(V2/Bonnier Amigo)
GENRE: POP
Suede-vokalisten spiller ut sitt siste kort.
Stakkars Brett Anderson.
Det er ingen spøk å være snart 40 og tidligere britpopstjerne, spesielt ikke når bandet du en gang frontet hentet alt sitt glamorøse drivstoff fra ungdomskilden, og det er over ti år siden du ga ut en anstendig plate.
Og selv om noen synes det er stas at norske Fred Ball er Andersons låt- og lydmakker gjennom hele denne solodebuten, signaliserer det ikke akkurat at Anderson kan velge og vrake blant samarbeidsvillige stjerneprodusenter.
På en måte er dette hakket mer verdig enn de to siste Suede-platene var.
Mannen prøver i hvert fall ikke å late som om han er en viril, dopdrevet tyveåring lengre.
Problemet er at disse trege, gravalvorlige sangene, stinne av akustiske gitarer og strykere, viser at Anderson simpelthen ikke har noen verdi på sine eldre dager.
Uten poseringen er han lite annet enn en leverandør av grusomt dårlige tekster og musikk som greier å være anonym og pretensiøs samtidig.
ANBEFALT KJØP:
«One Lazy Morning»
| 0
|
106154
|
Draumir:«The Island»
(Mercury / Universal)
Stilisert melankoli av besnærende natur.
Draumir er ikke et band som alle andre, hvilket er ment som en kompliment.
I en bransje der særpreget utvannes stadig mer, snirkler Draumir seg opp en vindeltrapp til et rødvinsmarinert loft hvor storheter som Nick Cave og Leonard Cohen tidligere har residert i sine mørkeste stunder.
Rundt Jo Inge Frøytlogs låter har produsent Chris Eckman skapt en atmosfære av dirrende forventning og en nerve som han har lykkes så godt med før, både med Midnight Choir og sitt eget Walkabouts.
Sistnevnte sammenligning blir enda nærmere ettersom Draumir også baserer sitt uttrykk på Frøytlogs stemmekontraster mot Alexandra Bråtens sensuelle vokal.
Draumir lener seg sterkt mot mange musikalske tradisjoner - fra europeisk cabaret-tradisjon til kunstrock - men la deg ikke skremme av det.
Draumirs drømmepop har nemlig en umiddelbar kvalitet over seg som gjør dem til noe helt eget i norsk musikk.
(PS:
Takk også til innleide Mathias Eick for en vanvittig vakker trompetsolo på «Dead Porn Star»!) Anbefalte kjøp:
«On The Air», «The White Lady», «Dead Porn Star» og «Five To Six».
| 1
|
106155
|
Velkjent og vellykket
Etter en rekke avstikkere, returnerer «Command & Conquer» til røttene sine med «Command & Conquer 3: Tiberium Wars».
Og takk og lov for det.
«Command & Conquer» tilhører den sjeldne kategorien spillserier som aldri skuffer.
Den eksklusive topphyllen på spillhistoriens hovedbibliotek.
Ikke på grunn av originalitet, for all del.
«Command & Conquer» har blitt selve symbolet på tradisjonelle strategispill, serien fnyser av moderne vrier og såkalte «nyvinninger».
Nei, dette er strategi av den gamle skolen, slik våre forfedre spilte.
Det har gått over tolv år siden rebellen Kane for første gang tok til våpen for å nedkjempe GDI, eller FN som noen visstnok også kaller det.
Som vanlig har utvikleren valgt å bruke skuespillere i kuttscenene, og dem er det mange av.
Normalt ville jeg kanskje startet med å fortelle litt om spillbarheten, men jeg syns strengt tatt kuttscenene fortjener den æren, de er rett og slett såpass bra.
Riktignok kan det bli litt tullete og overdrevet til tider, men ikke nok til å hindre at man sitter og virkelig fryder seg.
Her er det utallige kunstige nyhetsinnslag, intriger på toppnivå, pressekonferanser og vågale feltreportasjer.
Kompetente skuespillere og et godt manus skader heller ikke.
Spillet har tre fraksjoner, alle med sine naturlige styrker og svakheter.
Med mindre du hopper rett ut i flerspillerdelen eller «Skirmish»-modusen, tar det en liten stund før du møter den siste fraksjonen.
I begynnelsen av kampanjen skal du lede enten Nod, rebellene, eller GDI - de forende nasjoner.
Her kjempes det over hele kloden om alt fra ressurser og masseødelegelsesvåpen, til symbolkonstruksjoner som templer og det hvite hus.
Klarer du å fullføre begge kampanjene, åpnes også en liten tilleggskampanje med Scrin, de lite trivelige romvesnene.
De har absolutt ikke kommet til jorden for å få nye venner, men du verden så morsomt det er å spille med dem.
Det er en hel rekke spennende enheter i spillet, også noen virkelig kraftige, men det er ikke snakk om superenheter slik vi for eksempel så i «Supreme Commander».
Det finnes gode måter å bekjempe samtlige på.
Til gjengjeld har hver fraksjon sitt eget supervåpen.
Greier de å peile inn dette på basen din, bør du ha en sabla god forsikring, for få byggverk tåler effektene av en ione-kanon eller et galaktisk tidsrift.
At spillet kjører utmerket selv på litt eldre maskiner er heller ikke dumt, men så er det heller ikke på grafikkfronten at «Tiberium Wars» satser hardest.
«Company of Heroes» og «Supreme Commander» har begge gjort sitt for å revolusjonere sanntidsstrategi-sjangeren.
C&C:
Tiberium Wars» nekter å rikke seg en centimeter i konkurrentenes retning.
Her er det perfeksjon av det gamle som står i fokus, og spillet gjør en kjempegod jobb i så måte.
Jeg har derfor ingen kvaler med å utrope «Tiberium Wars» til tidenes «Command & Conquer»-spill.
Selv om det er nærmest klinisk ren for nyskapninger.
PS:
Lanseres torsdag 29. mars.
Kommer også på Xbox 360 i mai.
| 1
|
106157
|
Vakker, men klam
Regi: John Curran.
Genre:
Drama.
Australsk.
STJERNER:
Naomi Watts, Edward Norton, Liev Schreiber
HANDLER OM:
Basert på W. Somerset Maughams roman fra 1925.
Kitty (Watts) gifter seg nærmest på trass med Walter (Norton), en lege hvis britiske overleppe er stiv som en kuling, og blir med ham til Kina.
Hun innleder straks et forhold til en annen mann, noe Walter oppdager og ydmyker henne for.
De reiser ut av Shanghai og til den kinesiske landsbygda, hvor de i tillegg til et havarert ekteskap, må kjempe mot koleraepidemi, gryende nasjonalistrevolusjon og overtro.
DOM:
Gammeldags drama hvis litterære røtter i kolonitidens Storbritannia i dag føles en smule klamme:
Troen på at kvinner kan «lære» å elske en mann de egentlig ikke elsker, bare de finner noe meningsfullt å bruke tiden sin til, at kvinners frie vilje kan temmes - føles selvsagt håpløst reaksjonær i 2007.
Walters «nobelhet» vinner Kitty over til slutt, godt hjulpet av riswhisky og 78-jazzplater importert fra hjemlandet, men Kitty må fortsatt svi for sitt moralske overtramp.
Rett skal være rett:
Det er en vakker film.
Velspilt er den også, spesielt av den stadig mer gudinnelignende Naomi Watts.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106158
|
Dilldall om tall
Regi:
Joel Schumacher .
Genre:
Thriller.
Amerikansk.
STJERNER:
Jim Carrey, Virginia Madsen, Danny Huston.
HANDLER OM:
Walter Sparrow (Carrey) blir overmannet av mørke krefter.
Det tilsynelatende uskyldige tallet «23» åpenbarer seg for ham som nøkkelen ikke bare til hans personlige historie, men til alle universets mysterier.
Eller noe sånt.
DOM:
Som Virginia Madsens rollefigur Agatha på et tidspunkt så presist fastslår:
«Nå tyner du det!».
Dette manuset skal liksom være en reise til paranoiaens svette hjerte.
Men Schumacher, ved siden av Ron Howard kanskje Hollywoods mest konsistent middelmådige regissør, får bare sjarmløst mas ut av dette hjernedøde oppkoket av konspirasjonsteorier, «psykologisk thriller» og generell «mumbo jumbo».
Målet har sikkert vært å «ta en David Fincher» («Fight Club», «Seven»), men Schumi er som vanlig en forferdelig klossmajor:
Den «noir»-inspirerte «filmen-i-filmen» fremstår som en sann døllings idé om «sex og død» («tøft, ikke sant, skikkelig «dark»!») og blir seende ut som en pretensiøs reklamefilm for mørk sjokolade.
En av nyere filmhistories mest langdryge oppklaringssekvenser setter tilskuerens siste rest av tålmodighet på prøve, inntil man, likt filmens Walter, simpelthen blir nødt til å utbryte:
«23!
Det helvetes tallet!».
| 0
|
106159
|
«Mekka sjæl»
Regi:
Tommy Wirkola.
Genre:
Komedie
STJERNER:
Stig Frode Henriksen, Tommy Wirkola, Linda Øverli Nilsen
HANDLER OM:
Jompa Tormann, som får sitt «forlovelseskaffe»-selskap ødelagt når alle gjestene blir nedslaktet av en røverbande.
Bare han selv overlever, og nå vil han selvsagt ha hevn.
DOM:
De fleste vil ha lest noe om denne «hypede» filmen fra en gjeng glade amatører i nord, innspilt for under millionen.
Spørsmålet nå er i så måte hvorvidt «Kill Buljo - The Movie» kan kalles en film, eller om vi snarere snakker om et halvtimelang utgave av hjemmevideo morsomhetene på youtube.com.
Den tekniske kvaliteten er overraskende høy, filmens beskjedne utgangspunkt tatt i betraktning, og jo da, jeg humret.
Det kompromissløse fokuset på bannskap, underliv og drekking er i seg selv såpass knallhardt at det påkaller en slags grim fascinasjon:
Dette er en film laget av mennesker med en nesten rørende tro på at urin er det pulserende livsblodet i all komikk.
Et par av de dummeste «ekle-for-enkelhetens-skyld»-scenene kunne med fordel ha blitt trimmet bort, likeså noen av de blauteste verbale «punchlinene».
Men på en litt egen terningskala, hvor privat initiativ i distrikts-Norge teller unormalt mye, drister vi oss likevel til å gi dette overskuddspregede prosjektet en treer.
«Kill Buljo» vil sannsynligvis gjøre best fra seg på DVD, som akkompagnement til vorspiel hos gutter som ikke er gamle nok til å drikke ennå.
Men også på kino har filmen duften av en kritikerslaktet publikumssuksess.
I tillegg til, som nevnt, urin.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106160
|
Tull som tryner
Regi:
Jason Friedberg og Aaron Seltzer.
Genre:
Komedie.
Amerikansk.
STJERNER:
Kal Penn, Adam Campbell, Jennifer Coolidge
HANDLER OM:
Noen liksom «foreldreløse» surrehoder forvirrer seg, via et garderobeskap i en sjokoladefabrikk, til landet Gnarnia.
Der fortsetter de å gjøre dumme ting.
DOM:
Man skal aldri gi opp håpet.
Undertegnede pleier å komme filmer som dette - nok en parodi signert folkene bak «Scary-» og «Date Movie»-«imperiet» - i møte med et spakt håp om å i alle fall få 60 sekunders konsentrert moro ut av dem.
Men det ville seg ikke slik denne gangen heller, idet herrene Friedberg og Seltzer gir seg de nye eventyrfilmene («Legenden om Narnia», «Pirates Of The Caribbean», «Charlie og sjokoladefabrikken», «Harry Potter») i vold.
At produsentene ikke vet forskjellen på «episk» og «eventyr», er én ting.
Verre er det selvsagt at de ikke klarer å kryste så mye som én magelatter fra popcornfilmenes mange instant-klisjeer.
| 0
|
106161
|
Sverd, sandaler og selvhøytidelighet
Regi: Zack Snyder.
Genre: Action.
Amerikansk.
STJERNER:
Gerard Butler, Lena Headey, Dominic West
HANDLER OM:
Spartanerne, som i år 480 før Kristus møter perserne i krig.
Perserne er sekssifrede i antallet.
Spartanerne teller 300.
DOM:
OK, så er det buldrende, altoppslukende, heroiske pølsevevet USAs store gave til verden.
Vi takker så mye for det.
Og OK, så er denne filmen gild å se på, med sin fargepalett i gull, brunt, blått, grått og blodrødt - akkurat som i Frank Millers tegneserie.
Men «300» er så ivrig etter å transcendere sine røtter i et medium - tegneserien - at den er blitt fryktelig selvhøytidelig på sin vei opp i verden.
I «300» er historiefortelleroverskuddet som blåst for vinden, og kreftene blir brukt på å tegne ekspresjonistisk homoerotiske bilder av muskler som spiller i smør og sol i stedet.
Deler av dialogen er lattervekkende elendig, og noen av scenene ødelegges av et lydspor med dårlig heavy metal.
Kampscenene er i og for seg imponerende, men filmen har lagt seg så tett opp til «Ringenes Herre»-trilogien og «Gladiator» at den er nødt til å lide i sammenligning.
«300» tar seg aldri bryet med å fortelle oss hvem spartanerne var, og fiendene deres, perserne, forblir enda større gåter.
Filmen ber oss om å heie på spartanerne, men gidder ikke forklare oss hvorfor vi bør gjøre det.
«300» har blitt det en film som «300» aldri må bli: Monoton.
Grunnleggende trøttsom.
| 0
|
106162
|
Venner etter livet
Regi:
Susannah Grant.
Genre:
Romantisk komedie.Amerikansk.
STJERNER:
Jennifer Garner, Timothy Olyphant, Juliette Lewis
HANDLER OM:
Grays (Garner) kjæreste dør rett før de skal gifte seg.
I ettertid blir hun boende i et kollektiv med et par av vennene hans, hvor også playboykompisen fra Los Angeles, Fritz (Olyphant), og den avdødes elskerinne (Lewis) og hennes sønn, slår seg ned.
DOM:
Jennifer Garner har store lepper.
Og de er til enhver tid nesten like fuktige som øynene hennes.
Hva gjelder skuespillerkarisma, er hun imidlertid fortsatt nærmere Jennifer Aniston enn hun er De Storleppedes Dronning Og Ubestridte Herskerinne, Angelina Jolie.
Slike ting er det man blir sittende og tenke på under «Catch And Release».
Olyphant-karakteren, som Garner nokså kvikt forelsker seg i, går rundt og ser ut som John «Cougar» Mellencamp og smiler og ser uutholdelig selvtilfreds ut.
Ingen av disse folkene har det som skal til for å bære en film, selv ikke en «romantisk komedie».
Og det er ingen, virkelig ingen, grunn til at filmer som dette skal vare i nesten to timer.
Noen av oss har liv, vet dere.
Ikke jeg, det er ikke det jeg påstår.
Men noen.
| 0
|
106164
|
BigBang:«Too Much Yang»
(Grand Sport / Warner)
Farlig nær fullendt plate.
Øystein Grenis unike sans for det myke og melodiøse på «Too Much Yang» er en naturlig forlengelse av foregående «Poetic Terrorism», hvor han heller ikke agerte den gitarhelten som han vet han er.
Som den gang står melodiene også her i fokus - lekne, lette og lyse melodier som oser av overskudd - men det betyr slett ikke Greni har glemt å spille gitar, han har bare lært seg å beherske sin egen teknikk til det enkle, raffinerte og effektive.
Det gir oss deilige høydepunkter som den Stones-slepne «I Don't Wanna», Curtis Mayfield-lekne «L.A. Song» og ikke minst tolvstrengersperlen «All The Time» med sin varme aura av sommer.
Blåserdrevne «We Belong Together» er for øvrig nesten en bedre King Midas-låt enn King Midas skriver selv...
Det er uansett lov å bli grådig imponert over den jevnheten som BigBang viser etter ti år i denne bransjen.
Anbefalte kjøp:
«Too Much Yang», «Early December», «All The Time», «I Don't Wanna» og «We Belong Together».
| 1
|
106165
|
Helstøpt action
Med «Resistance:
Fall of Man» har Playstation 3 fått sitt første flaggskip.
Ekkoet fra spill som «Medal of Honor», «Halo» og «Half-Life 2» er tydelige.
Det er muligens ikke den killer-titlen Sony hadde håpet på til lansering heller.
Men det er ingen grunn til å unnskylde noe som helst.
«Resistance:
Fall of Man» er et uhyre vellaget, spennende, engasjerende og kreativt spill, uansett hvilke innvendinger man måtte ha.
Her omskrives verdenshistorien rundt andre verdenskrig.
Menneskeheten blir på mystisk vis erobret av et fremmed virus og omskapt til ugjenkjennelige monstere.
Et siste, desperat motangrep blir stablet på bena i Storbritannia.
Og det er her du kommer inn i bildet, som den amerikanske soldaten Nathan Hale.
Hale er smittet av chimera-viruset han også, men er av en eller annen grunn motstandsdyktig (et moment jeg mener blir underspilt).
Dermed får menneskeheten et slagkraftig trumfkort.
Han plaffer ned monstere til fots, fra stridsvogner og fra utenomjordiske kampfarkoster - ofte med britiske soldater ved sin side.
Fra den noe forsiktige starten, utvikler spillet seg til å bli en høyst variert og stadig mer engasjerende actionopplevelse.
Særlig de siste timene av spillet står igjen som minneverdige og bombastiske utropstegn.
Historien er glimrende, skuespillet er troverdig og omgivelsene er herlig apokalyptiske anno 1950.
Dessuten viser Insomniac at våpenekspertisen de har bygget opp i «Ratchet & Clank»-serien fungerer i mer autentiske rammer også.
Spillet har i tillegg et eget co-op-modus, og onlinemulighetene er mildt sagt omfattende.
Du har til sammen 60 nivåer å klatre til på nett, noe som gjør det enklere å matche likeverdig motstand.
Det vil helt sikkert komme bedre spill enn dette på Playstation 3.
Men inntil videre har «Resistance:
Fall of Man» lagt listen.
Og den ligger høyere enn jeg hadde forventet på forhånd.
Flaggskipet til PS3, «Resistance: Fall of Man», settes under lupen.
Og kommer godt ut av det.
| 1
|
106166
|
Stormfull racing
Det gjelder å holde tungen rett i munnen i «Motorstorm».
Her går det nemlig unna!
I «Motorstorm» kappkjører skitne kjøretøy - fra motorsykler til lastebiler - i hektiske omgivelser.
En mengde alternative ruter, hver og én tilpasset de forskjellige kjøretøyene, spretter ut fra hovedløypa mens du febrilsk forsøker å unngå både steiner, motstandere og andre hindere.
Bommer du, og det vil du gjøre ofte, smadres kjøretøyet ditt på spektakulært vis.
Og der har du «Motorstorm» i et nøtteskall.
Utviklerne tar med seg all sin eksptertise fra den glimrende «WRC»-serien på PS2 og fyller PS3-lerretet med en virkelig troverdig og ufattelig nydelig 3D-verden.
Realismen er skjøvet ut døra, i steden får du bilspillenes svar på «SSX» - en overdreven og actionfokusert racingopplevelse som simpelthen fokuserer på det å ha det gøy.
Og gøy, det er det virkelig.
De forskjellige kjøretøyene oppfører seg glimrende, og banene er både kreative og utfordrende.
Det kan nok bli noe ensformig etter hvert, og savnet etter flerspillermuligheter offline er stort.
Men onlinespillingen er sannsynligvis dette spillets egentlige hjem, og det vil sikkert veie opp for manglene for mange.
Det heftige bilspillet «Motorstorm» er blant de beste lanseringsspillene til Playstation 3.
| 1
|
106170
|
Fylla har skylda
«Full Auto 2» er et forferdelig sammensurium av gode ideer.
Jeg vedder på at «Full Auto»-serien ble funnet opp på et eller annet nachspiel, der noen fra Pseudo Interactive fant ut at de skulle blande det beste fra masse forskjellige spill til et ultimat actionspill.
Som mange andre ideer som har oppstått i fylla, funker denne dårlig i edru tilstand.
I «Full Auto 2» styrer du en bil utstyrt med diverse våpen som skal kjøre om kapp med/krige mot en rekke andre biler.
Jeg sier kjøring i ordets løseste forstand.
Bilene flyr over asfalten som en lavtflyvende F-16.
Tenk deg hastigheten fra «Burnout»-spillene kombinert med en vektløs bil som flyr veggimellom ved den minste berøring av spaken, så har du «Full Auto 2».
Utviklerne har stjålet en funksjon fra «Prince of Persia»: spilleren kan spole tilbake tida når han kræsjer.
God idé, men om de hadde gitt meg kontroll over bilen i utgangspunktet hadde jeg antagelig sluppet å bruke denne funksjonen hele tiden.
I tillegg skal man helst skyte og pepre løs på alt mulig konstant.
Bilene tåler utrolig mye juling, og det å skyte blir snart like spennende som å holde inne gasspedalen.
Litt morsomt er det, når halve byen raser sammen i eksplosjoner fra raketter og maskingevær, men det er faktisk også alt.
«Full Auto 2» er en kaotisk mølje av racing og action som ender opp med å bli en nesten intetsigende spillopplevelse.
| 0
|
106171
|
Svak slekts-krønike
Regi: Håkan Bjerking.
Genre:
Drama.
Svensk.
STJERNER:
Per Graffman, Mikael Persbrandt, Alexandra Rapaport, Ane Dahl Torp
HANDLER OM:
Portrettfotografen Magnus (Graffman) er besatt av sin familiefortid, men så lite opptatt av nåtiden at han kjører fra sin egen datter på bensinstasjonen.
Til slutt blir det nok til at hans hustru (Ane Dahl Torp) pakker koffertene.
Magnus fortsetter ufortrødent granskingen i slektsrøttene, i håp om å få slått seg til ro med de vonde barndomsminnene.
DOM:
Håkan Bjerking har visstnok gjort sagnomsuste oppsettinger på den svenske scenedramatikkens høyborg, Dramaten i Stockholm.
Denne, hans filmdebut, skal delvis være basert på egne opplevelser fra oppveksten.
Man kvier seg for å kalle et menneskes livshistorie «banal», spesielt når den har vært så vond som «Inga tårar» tyder på.
Men banal, det er denne filmen.
En stor og sterk, slem og full far (Persbrandt, alltid med en viss karisma som «bad boy»), en mor frosset fast i livet, en bortadoptert søster, et uelsket barn {lcub}dash{rcub} jepp, dette er skillingsvise på film, men det gjør aldri vondt, slik den slags skal.
Mot slutten har all sympati for hovedpersonen snudd seg til det man i Sverige ville kalt en «sällsynt irritation».
Den britiske surpomppoeten Philip Larkins lille dikt begynte slik:
«They fuck you up, your mom and dad/They don't mean to, but they do/They fill you up with all their faults/and add some ekstra, just for you».
Sånn.
Nå trenger du ikke se denne svake slektskrøniken.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106172
|
Steinalder-komikk
Regi:
Pelle Seth.
Genre:
Komedie.
Svensk.
7 år
STJERNER:
Janne Carlsson, Eva Röse, Henrik Lundström
HANDLER OM:
Et båtrace med bare to deltagere, den helsvenske «familien Anderssons» og et par italienske pappagutter, langs Göta kanal fra Göteborg til Stockholm.
DOM:
Originalen, «Göta kanal - eller Vem dro ut proppen?» (1981), var en sånn «tidlig hjemmevideoklassiker» som forfulgte undertegnede gjennom deler av oppveksten, inntil jeg fant frem til genuint morsomme filmer à la «Deltagjengen».
Rekordartede 26 år etter, er dette gjensynet forutsigbart nok deprimerende greier.
Jeg hadde sett frem imot å se for eksempel Magnus Härenstam fra mine barndoms helter «Magnus och Brasse» igjen, men som skattefuten Peter i denne filmen ikke bare ser han ut som Carl Bildt, han oppfører seg som Carl Bildt også.
Vi snakker ekstrempopulistisk buskis der «de snille» drikker «stor stark» og lakrisshots, spiser plankestek og snuser, mens «de slemme» drikker hvitvin og spiser fisk.
En innertier for publikummere som synes at folk som ramler i vannet er toppen av moro.
For alle andre er dette 100 veldig lange minutter.
| 0
|
106173
|
Lite magi
Regi:
Kenneth Branagh.
Genre:
Operafilm.
Engelsk/Fransk
STJERNER:
Joseph Kaiser, Amy Carson, Rene' Pape, Lyubov Petrova, Silvia Moi.
HANDLING:
Mozarts lekende og flotte opera fra sent 1700-tall er i Branaghs filmatisering lagt til 1. verdenskrig.
Midt i krigens gru, ser den fortumlede soldaten Tamino bilde av den kvinnen han vil elske, den vakre Pamina.
Sammen med Papageno krysser han fiendens linjer for å redde den vakre kvinnen.
Samtidig sentreres handlingen rundt oppgjøret mellom Nattens dronning (Paminas mor) og Sarastre som holder Pamina fanget.
DOMMEN:
Kenneth Branagh gyver på med friskt mot og nøler ikke med å bre ut med svært fargerik pensel.
Digitale effekter kobles med svært aktive aktører som løper og flyr i alle retninger.
En del av det er rett så underholdende, men i lengden går det på bekostning av musikkopplevelsen.
Det eventyrlige og magiske i Mozarts tryllefløyte-fantasi blir tilført så mange innfall, at noe av magien drukner i påfunn.
Sangerne, vår egen Silvia Moi som Papagenos høyst elskede Papagena inkludert, gjør en iherdig innsats, både sanglig og som skuespillere.
Men filmlerretet klarer ikke å transformere den dynamikk og musikalske spennvidde som ligger i «live»-opptreden på en scene.
Selv ikke Branaghs visuelle påfunn kan skjule det.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.