id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
106174 | Pompøst
Regi:
Darren Aronofsky.
Genre: Sci-fi/Drama Amerikansk.
STJERNER:
Hugh Jackman, Rachel Weisz, Ellen Burstyn.
HANDLING:
En reise i tid og sted som bringer oss fra 1500-tallets Spania, via Mayakulturen, til en forsker i nåtid, og hans opphold i verdensrommet noen hundreår lenger frem i tiden.
Jakten på evig liv og en lidenskapelig kamp for kjærligheten binder de tre historiene sammen.
DOMMEN:
Aronofskys insisterende form fungerte som godt drama i hans film «Requiem for a Dream».
I «The Fountain» ebber det meste av kraft og dynamikk ut i en boble av kvasifilosofisk, pompøst bla-bla.
Det hele akkompagnert av skjebnetung musikk, samt en del visuelle effekter som tross alt er ganske besnærende.
De store, grunnleggende spørsmål om liv og død, oppstandelse og evig liv forsøkes levendegjort gjennom de to hovedpersonene.
Tommy (Jackman) er forsker og lege.
Hans besettende oppdrag er å finne det livgivende element som kan stanse kona Izzys (Weisz) svulst fra å utvikle seg.
I løpet av prosessen passeres fortid og fremtid.
En noe endimensjonal alvorstynget Jackman og tilsvarende enkel og engleaktig Weisz løfter heller ikke dramaet utover den navlebeskuende retningen.
| 0 |
106176 | Luksusdrap
Regi: Nick Cassavetes.
Genre:
Drama.
Amerikansk.
STJERNER:
Emile Hirsch, Justin Timberlake, Anton Yelchin, Shawn Hatosy, Sharon Stone, Dominique Swain, Lukas Haas, Bruce Willis, Heather Wahlquist, Harry Dean Stanton.
HANDLER OM:
Basert på en sann historie, som skjedde i 2000 og fikk sin endelige avslutning i 2005.
I Los Angeles' narkomiljø kommer den unge lokale «baronen» i konflikt med en av sine selgere.
For å få tilbake en gjeld på knappe 8000 kroner, blir selgerens lillebror nærmest tilfeldig kidnappet.
Det vil si:
Det er vel en slags kidnapping.
Men den unge gutten oppfatter det ikke selv slik; han er kompis med sine kidnappere, blir med på party, får både dop og avansert sex.
Men situasjonen kommer ut av kontroll.
Kidnapperne forstår etter hvert at de har gjort noe meget alvorlig.
Og en syk plan dukker opp:
Guttungen må drepes for å skjule alle spor.
DOM:
En i utgangspunktet råsterk historie tar altfor lang tid før den griper tak.
Lenge, lenge irriterer man seg bare over bortskjemte (men pene og avkledde!) drittunger, som handler utelukkende ut fra egen tilfredsstillelse.
Og ikke ser alvoret før de selv kan bli drept eller havne på livstidsdom i fengsel.
Det blir for overtydelig, litt for coolt, for overfladisk.
Og det sluttlige alvor kommer for sent.
| 0 |
106177 | Erik og Kriss:«Gull og grønne skoger»
(MTG)
GENRE:
HIPHOP
Minner ikke så rent lite om to klovner.
Da tenker vi selvfølgelig på oppløste Klovner i Kamp som tydeligvis er disse to feststemte Bærumsgutta store forbilder og som blir behørig takket i coveret.
Problemet er at Erik og Kriss høres ut som en norskspråklig hiphop-plate fra 2000, og da i en divisjon under nevnte Klovner.
De tar dessverre ikke genren en millimeter videre, hverken i beats eller blødmer.
For det kan være vanskelig selv for ironigenerasjonen å treffe blink - «Kvinne» er direkte pinlig - og med et ordgyteri som ødelegger det meste av flyten i ræppen, må vi si oss enig med Tor Milde som gjester på «Anmeldelsen» og ikke er synlig imponert over Erik og Kriss.
Den sangen er ved nærmere ettertanke slett ikke ironi.
Det er sannheten.
ANBEFALTE KJØP:
«Lille Norge», «Et nytt kapittel».
STEIN ØSTBØ
| 0 |
106179 | LCD Soundsystem «Sound Of Silver»
(DFA/EMI)
Kritikeryndling møter potensiell nedtur med rak rygg.
«There's nothing sadder than an ageing hipster», sa Dr. Evil i den første «Austin Powers»-filmen, og det virker som om James Murphy har tatt til seg utsagnet på sitt andre album under navnet LCD Soundsystem.
De siste fem årene har han selv vært gjennom hipster-sentrifugen, som spydspiss i den nå utdaterte «danserock»-bølgen han risikerer å bli spylt ut sammen med.
Murphy svarer med en plate så sterk at temaet han dveler ved - verdien av å være «hip» midtveis i 30-årene - nærmest blir irrelevant.
Men han gjør det med rørende innsikt og forbausende ydmykhet til hyllet mann fra New York å være.
Som sist er det forførerisk elektromarinert rock med popappell og avant garde-elementer han byr på.
Litt mindre klubbvennlig nå, men til gjengjeld langt mer emosjonell.
På «All My Friends» høres det ut som om New Order anno 1984 gjør en coverversjon av U2s «Bad», og en plate som kan skilte med den slags er det vanskelig å få anbefalt varmt nok.
ANBEFALTE KJØP:
«All My Friends», «Someone Great», «Us v. Them», «Sound Of Silver», «Time To Get Away»
THOMAS TALSETH
| 1 |
106180 | King Midas:«Sorry»
(Vertigo/Universal)
GENRE: POP Kjølig, laidback referansereise på grensen av det spiselige.
«Sorry» er så stappfull av referanser, så vel litterære som popkulturelle, at de i utgangspunktet truer med å kvele hele platen.
På ordsiden leker Ando Woltmann seg med parafraser fra Faulkner, Kipling, Shelley og Shakespeare, mens lydsiden kan gi inntrykk av at lytteren står i et trangt rom der ekkoene fra gamle helter gjaller tilbake fra alle kanter; a-ha, The Cure, Blondie, Pet Shop Boys og Human League (åpningen «As I Lay Dying» smaker veldig av «Don't You Want Me»!).
Samtidig har King Midas aldri skrevet bedre melodier enn her; lettfattelige, men hektende og nærmest barnlig energiske i sin umiddelbarhet når tempoet skrus opp.
Med et svært og spissfindig arrangert lydbilde som understreker den døsige, nesten livstrette kjøligheten som etter hvert har blitt King Midas' varemerke er det derfor ikke til å komme unna at Oslogutta har kommet opp med sin beste og jevneste plate til nå.
ANBEFALTE KJØP:
«97 Tears», «Honky Tonk Symphony», «West End Boys», «Walk Away Ringo» og «Saturday Night».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
106182 | HGH:«All The Men In Dresses»
(Norskamerikaner)
GENRE: FOLK-POP Solid håndverk, som vanlig.
Trofaste medlemmer av menigheten til Martin Hagfors og Home Groan vet hva de får også når han allierer seg med Håkon Gebhardt i HGH; folk- og country-inspirert musikk med sterk popstenk.
Låtene rusler av gårde i et trivelig, men ganske likelydende tempo bak Hagfors' noe spisse stemme.
Det er umulig å mislike det Martin Hagfors så trofast har bygd opp som en identitet de siste drøye ti årene, men samtidig blir det ofte noe temperaturløst over det.
Og det er alltid lov å håpe på at artister av Hagfors' kaliber en dag også våger å søke ut i nye musikalske territorier.
ANBEFALTE KJØP:
«Another Letter», «Driftage And Deviation» og «Father».
STEIN ØSTBØ
| 0 |
106183 | Breed:«Breed»
(Facefront / Indie)
Brutalt, hardt og melodiøst!
Den norske metalscenen fortsetter å blomstre i 2007.
Forrige uke kom El Cacos glimrende «From Dirt» og her har denne gruppas Anders Gjesti vært med å skape tjukk og dynamisk gromlyd for beslektede, men noe tyngre Breed.
Gitarist Kjell «Damage» Karlsen må finne seg i være bandets fokus - en mann som gjennom tenårene må ha hørt mye på Dimebag Darrell, Zakk Wylde og Tony Iommi (her finnes en flott cover av Black Sabbaths «Hole In The Sky»).
Karlsen er overalt i lydbildet med riff som både ruller og hugger, og overskygger nærmest Maurice Adams' genrekorrekte strupeslitende vokal.
Variasjonen er imponerende og Breed sneier like gjerne innom et seigt sørstatsgroove som tempo og aggressive taktskifter à la Pantera, men beholder hele tiden den melodiøse nerven i bunn.
Yeah!
ANBEFALTE KJØP:
«Bleed In Grey», «Can't Break Me», «Sweet Spot Of Misery» og «White Faced».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
106185 | Joss Stone:«Introducing ...»
(Virgin/EMI)
GENRE: SOUL/R&B
Introduserer seg selv som en hvem-som-helst.
«Introducing ...» er Joss Stones tredje album, men ifølge den britiske soulsangeren selv er det først nå hun har funnet frem til sitt virkelige musikalske jeg - derav den litt debutaktige tittelen, altså.
Men tro ikke av den grunn at platen representerer noe grunnleggende nytt i forhold til den 19 år gamle jentas tidligere bravader.
Det går fortsatt i funky retrosoul og -r&b med oppdaterte beats, og ungjenta fortsetter å imponere med sin modne «svarte» soulvokal.
Problemet her kan se ut til å være at Joss Stone i sin streben etter å finne sitt eget uttrykk i stedet har latt seg forvandle til en hvem-som-helst i det mangfoldige amerikanske pop/r&b-segmentet.
Produsent Raphael Saadiq har gjort en helt ok jobb, men makter egentlig ikke å gjøre det udiskutable soultalentet til så mye annet enn en Carey/Aguilera-kopi.
Synd, for vi trodde jo at Joss Stone hadde mer sjel enn som så.
ANBEFALTE KJØP:
«Girl They Won't Believe It», «Tell Me 'Bout It» og «Put Your Hands On Me»
KIKKA KROG
| 0 |
106186 | Flink bisk - dårlig Diddy
Gi oss hip hop-krigen tilbake.
Freden fungerer ikke.
KONSERT:
Snoop Dogg og P.Diddy STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 9000 (utsolgt) AKTUELLE CD-ER: hhv. «Tha Blue Carpet Treatment» og «Press Play»
For ti år siden ville denne turnékonstellasjonen vært utenkelig, den gang Snoop representerte vestkysten og Diddy østkysten i det som ble en både blodig og dødelig feide.
Og det er synd å si det, men musikalsk var det mer orden på ting i de tider.
Poenget med denne turneen staves selvsagt $-$-$.
Før noen av de tidligere rivalene entrer scenen, har reklamefilmen for Diddys parfyme rullet så mange ganger over storskjermene at publikum antagelig har et slags juridisk belegg for å kreve pengene tilbake.
Etter konserten er den følelsen fortsatt til stede.
Det verste først:
Diddys første sett alene.
Det er sjelden man ser et middels talent eksponere alle sine dårlige, bombastiske sider så til de grader.
I en kakofoni av elendig lyd stamper mogulen rundt i sitt eget ego, og leverer låter så intetsigende at man etter hvert lurer på om han fortsatt holder på med introen.
Atskillig bedre blir det når Snoop tar over, og demonstrerer forskjellen på forretningsteft og musikalsk talent.
Verden er et sløyere sted når Snoop regjerer den med sin patenterte gangstarap, som både er sjelfullt funky, humoristisk og truende, selv om akkurat trusselbildet har antatt en mer tegneserieaktig form med årene.
Hans hengslete, pysjkledde tilstedeværelse er et vaskeekte ikon verdig.
Så er det Diddys tur igjen, med et lite knippe låter fra hans siste album, og det låter forfriskende skjerpet - som om han har husket å ta medisinen sin backstage.
Deretter er det tid for begge på scenen samtidig, og her ramler konserten virkelig fra hverandre.
Med ett er det som å ha to dårlige standupkomikere på scenen, med litt hip hop som krydder, tilsatt tjukke lag med Las Vegas-gloss som bare ser tåpelig ut.
Etter hvert får Snoop fred igjen, men til tross for etterlengtede storslagere som «Gin & Juice» og «What's My Name» renner det hele ut i en grøt av dårlig planlagte show-ablegøyer, ispedd avspilling av en rekke utpreget «hvite» rockehits over anlegget.
U2?
Coldplay?
Joan Jett?
Her?
Det føles som en slags omvendt musikalsk rasisme, og er helt uforståelig, siden folket i salen tross alt har betalt for noe av den ypperste svarte musikken de siste par tiårene.
De får dét også.
Men med altfor mange dustete mellomspill i et elendig regissert show som hverken smaker fugl, fisk eller hund.
THOMAS TALSETH
| 0 |
106187 | Fremtidens supersoldater
I Xbox 360-spillet «Ghost Recon:
Advanced Warfighter 2» får vi styre fremtidens supersoldater.
Resultatet er slående.
Red Storm har vært smarte med sine to siste «Ghost Recon»-spill.
De har ikke falt for fristelsen å dytte amerikanske elitesoldater ut i forutsigbar kamp mot muslimske terrorister.
I steden fokuserer de på et fremtidsscenario hvor nasjonale opprør kan utvikle seg til å bli internasjonale konflikter.
De tar utgangspunkt i interne strid i dagens Mellom-Amerika, og eskalerer den til en voldsom krig.
Wikipedia:Zapatista/EZLN (Ejército Zapatista de Liberación Nacional)
Målet til opprørerene er å ta makten og å kaste USA ut av regionen.
I «Advanced Warfighter 2» foregår til og med deler av krigshandlingene på amerikansk jord.
Bortsett fra diverse machokommentarer fra hovedpersonene, soldatene i eliteenheten «Ghost Recon» (som offisielt ikke deltar i krigen, selvsagt), lener spillet klart tyngst mot det autentiske, ikke mot overdreven patriotisme.
Autentisk innenfor rimelighetens grenser, altså, det at fire mann skal stanse tusenvis av opprørere nærmest på egen hånd er muligens ikke spesielt realistisk - uansett hvor avanserte soldatene er.
Handlingen foregår i 2014, og dagens militære, høyteknologiske prototyper for soldater i krig har blitt virkelighet.
Dette er ikke science fiction eller høytsvevende fremtidsfabling, «Ghost Recon:
Advanced Warfighter 2» skildrer i aller høyeste grad fremtidens soldater.
Ja, særlig, sier du kanskje, men tro meg:
Det er i dag nedlagt et enormt arbeide i å gi soldater taktisk informasjon direkte på øyet under kamphandlinger.
Fiendenes posisjoner og taktisk fremgangsmåte, for eksempel.
Fremtidens kriger vil se ut som et dataspill for soldatene på bakken.
Både fascinerende og dypt ubehagelig på en og samme gang, dette her.
Forankringen i en ikke helt usannsynlig fremtid bidrar uansett, i kombinasjon med en slående detaljrik spillverden, til et svært troverdig preg på dette spillet.
Spillet er dessuten en direkte fortsettelse av fjorårets «Ghost Recon:
Advanced Warfighter», og handlingen foregår over 72 sammenhengende timer.
Det blir mer enn noe annet en spennende forelengelse, ikke en separat opplevelse.
Noe som funker utrolig bra.
Selve kamphandlingene er intense og taktiske.
Dette er ikke et pøs-på-actionspill, det er en seig, sitrende affære som i stor grad består av nøye planlegging.
Du har tre lagkamerater du kan gi enkle kommandoer (samlet eller hver for seg), og i tillegg kan du bruke en flyvende overvåkingsmaskin til å lete etter fiender.
Dessuten har du et fjernstyrt, pansret kjøretøy som både gir deg mulighet til å skaffe mer ammunisjon, og som gir deg fleksibel og mobil dekning på slagmarken.
Du kan også kalle inn støtte fra stridsvogner og kampfly.
Og alt dette gjøres med et svært enkelt kommandosystem.
Du kan enten peke et sted og gi en kjapp kommando, eller du kan gå inn på oversiktskartet og gjøre klart for mer detaljerte taktikker og kommandoer.
Dermed bestemmer du selv hvor involvert du vil være i kamphandlingene.
I praksis velger du om du skal støtte dine medsoldater, eller om de skal støtte deg mens du går foran med et treffsikkert og skyteglad eksempel.
Kudos i bøttevis for co-op-mulighetene også - her kan du spille gjennom en parallell historie i Panama med venner over Xbox Live.
Flerspillerstøtten og de øvrige co-op-mulighetene over nett er i det hele tatt ekstremt omfattende.
Jeg må innrømme at jeg ble tatt litt på sengen av «Ghost Recon:
Advanced Warfighter 2».
Jeg hadde ikke forventet en såpass engasjerende opplevelse etter tre glimrende (men ganske forskjellige, altså) Tom Clancy-spill på et år.
Men Red Storm har åpenbart gått løs på oppgaven med både entusiasme og denne genrens kanskje beste utviklerteam.
Det har blitt en bunnsolid spillopplevelse, både i seg selv og som en direkte forlengelse av fjorårets forgjenger.
«Ghost Recon:
Advanced Warfighter 2» flyter bedre og er alt-i-alt en mer helstøpt og engasjerende spillopplevelse enn forgjengeren.
Dette femte «Ghost Recon»-spillet er med andre ord en betydelig forbedring av konseptet, og seriens beste kapittel til nå.
PS:
Spillet kommer også til PS3 i slutten av juni, til PC 30. mars og i en egen versjon til PSP samme dato.
Xbox 360-spillet «Ghost Recon:
Advanced Warfighter 2» tar taktisk krigføring til nye høyder.
| 1 |
106188 | Simmene får årstider
«The Sims» har gitt oss evigvarende hverdag i spillformat.
Nå setter årstidene farge på tilværelsen.
De små menneskeaktige simmene i «The Sims 2» har hittil levd sine liv i en ubestemmelig, evigvarende årstid uten verken snø, solbrenthet eller tomatavlinger.
Det kan derfor nå virke som om gartnere og snø-entusiaster har fått komme til orde hos utviklerne i EA-selskapet The Sims Studio.
«The Sims 2: Årstider» nyanserer hverdagen med foranderlige årstider, utendørsaktiviteter og enda mer hagearbeid.
Jeg skal ikke nekte for at tilskuddet har en positiv effekt på spillopplevelsen.
Det føles straks mer meningsfullt å fyre opp i peisen når høstvinden uler utenfor, og snøballkrig er underholdende selv om det kun er mellom simmene på skjermen.
Når simmene løper til vinduet for å se verden bli hvit etter en lang rustfarget høst, husker man fort den barnlige gleden man selv hadde ved vinterens første snøfall.
Men det er allikevel verdt å merke seg at det er snakk om nokså små nyanser, nyanser som mister sin effekt etter noen omganger.
Gartneren får dessuten en mer sentral rolle enn før.
«Hageklubben», en slags kontrollinstans for simmenes hager, sender ut kontrollører for å inspisere medlemmenes hager og sørge for at de holder orden på floraen.
Medlemsskap forutsetter en velstelt, sunn hage så det gjelder å huske gjødsling og vanning av kjøkkenhage, frukttrær og planter.
Enkelte værknyttede fenomener er heldigvis utelatt: leire og søle som sniker seg inn yttergang og stue er ikke å finne.
Vinteren byr på herlig ren, offwhite klabbsnø, perfekt til snøballkrig og lek.
Sørpen og glattføret de fleste av oss i Norge har hatt mye erfaring med er derimot elegant utelatt.
Året får dermed en idyllisk, idealisert fremstilling og er fremfor alt en stemningsskaper som gir litt mer dybde og nyanse i de ellers så dagligdagse simme-livene.
Simmene lever fortsatt i en evig hverdag, men man får en bedre følelse av tiden som vandrer av gårde i takt med forandringene i naturen.
Det hadde muligens vært interessant å se hvordan simmene ville klart seg i noe mer ekstreme vær og vind-forhold - kanskje ikke helt på høyde med de masseødeleggende tornadoene og jordskjelvene vi kjenner fra «SimCity»-spillene - men noen reale orkaner og litt haglevær ville kanskje vært på sin plass.
Jeg hadde på forhånd håpet på noen komiske, virkelighetsbøyende værfenomener som flyvende simmer med paraplyer à la Mary Poppins eller en humoristisk fremstilling av gamle værguder, men utvidelsespakken har stort sett valgt å holde seg tett til virkeligheten.
Den morsomste nyvinningen er etter min mening nettopp den som lar simme-verdenen bryte med virkelighetens lover.
Det er noe ytterst vidunderlig over de hageelskende simmene som forvandles til grønne plante-simmer etter å ha tilbragt for mye tid i det grønne element.
De naive hybridene av plante og sim vandrer lykkelige omkring som før, uten andre behov enn vann, solskinn og kjærlighet.
Dessverre kollapser likevel «The Sims 2: Årstider» av sitt største problem: mangel på innhold.
Til tross for stemning, tomatplanter og snøvær sitter man igjen med inntrykket av at utvidelsespakken ikke er verdt prislappen.
| 0 |
106189 | Evig nedoverbakke for Sonic
Ny kontroller, samme spill.
Sonic Sliter med å fornye seg.
Stakkars Sonic.
Sega har virkelig latt den gamle Megadrive-favoritten få jobbe for føda, han er ute på hver eneste spillplattform som eksisterer (til og med på N-Gage), men spillene blir omtrent bare dårligere og dårligere.
«Sonic and the Secret Rings» som er spesialutviklet for Nintendo Wii, kunne vært unntaket.
Med bevegelseskontrollen til Wii, har Sega satset på å lage et lynraskt racingspill der Sonic spurter, hopper, og bekjemper fiender gjennom flere forskjellige brett.
Du holder Wii-kontrolleren som et sykkelstyre, og hopper ved å trykke på en knapp, angriper fiender ved å slå kontrolleren fremover, og svinger rattet for å styre Sonic.
Innlevelsen blir dermed større enn i andre Sonic-spill.
Men til tross for at Sonic får stadig nye krefter som gjør styringa mer og mer variert og presis, går det allikevel ofte litt for fort i svingene til at du som spiller rekker å reagere med Wii-kontrolleren.
Og da blir spillet mer frustrerende enn morsomt.
Historien er like uviktig som i alle Sonic-spill, nå er Sonic fanget i en bok om 1001-natt, og ørkentemaer og arabisk musikk preger dermed de første områdene.
Ellers er brett og nivåer og bosskamper bygd opp som i alle andre Sonic-spill, man løper i superfart fremover, hopper på fiender og mellom forskjellige plattformer.
«Sonic and the Secret Rings» er et ganske gjennomsnittlig masseprodusert spill fra Sega, men tilpasset Wii sin unike håndkontroller.
Tidvis morsomt og underholdende, men like ofte frustrerende og uinspirerende.
| 0 |
106190 | Heslig
Regi: Brian Robbins.
Genre:
Komedie.
Amerikansk.
STJERNER:
Eddie Murphy, Cuba Gooding Jr., Thandie Newton
HANDLER OM:
Foreldreløse Norbit (Murphy) blir atskilt fra sin «kjæreste» på barnehjemmet, bare for å i voksen alder gifte seg med en veldig tjukk dame (også Murphy).
En dag kommer hans første svermeri (Newton) tilbake til byen, dessverre arm i arm med Deion (Gooding Jr.).
DOM:
Denne «komedien», hvor Murphy har vært involvert på både manus- og produksjonssiden, begynner med at et spedbarn blir kastet ut av vinduet på en bil i fart.
Deretter blir barnet snust på og vurdert spist av ulver, for så å havne i armene på en barnehjemsinnehaver som knapt er i stand til å komme over hvor ufattelig stygg den nyfødte er.
Høres «freskt» ut, hva?
Tro meg, deretter går det bare nedover, inntil vi i løpet av de siste lidelsesfulle minuttene blir forsøkt underholdt av - å, hold på oss!
-en snakkende hund.
Eddie Murphy var i løpet av noen år på det tidlige 1980-tallet verdens morsomste mann; en komiker som hadde alt, unntatt et hjerte.
Nå har han ingenting, bortsett fra noe som slår en som et hat til, og en forakt for alle mennesker, seg selv i særdeleshet.
«Norbit» er omtrent like morsom som den mørkeste middelalderen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
106192 | «Rotta» tasser feil
Regi:
Vibeke Ringen.
Genre:
Familiefilm.
Norsk.
MED: Thomas Saraby Vatle, Celine Louise Dyran Smith, Luis Engebrigtsen Bye, Rut Tellefsen.
Gard B. Eidsvold, Liv B. Osa.
HANDLER OM:
Svein og vennene og rottene Halvorsen, James Bond og Pippi drar til Sveins bestemor denne gang.
Bestemor er nokså spesiell, mildt sagt.
Ikke bare meget interessert i UFOer.
Men også nokså syk.
Så det som skal bli en hyggelig sommerferie, blir i stedet en temmelig vanskelig tid, med dramatikk, spenning og sorg.
Men også varme og samhold og glede.
DOM:
En litt klossete film!
På den ene siden er det mye og godt skuespill.
Alle de tre ungene og deres fantastiske rotter gjør absolutt alt riktig:
Naturlig, utvunget, lekende, innlevd.
Virkelig bra!
Og Rut Tellefsen er strålende som lett eksentrisk bestemor, med etter hvert store hukommelsesproblemer.
Det er ingen tvil om at de mange, mange som hadde glede av den første filmen om «Svein og rotta», vil ha stor og gjenkjennelig glede også av denne.
Men et par virkelig umusikalske innslag ødelegger ikke så lite denne gang:
Når tre «gamlinger» dør samme natt på bestemors gamlehjem - for å øke spenningen i filmen, er det rett og slett makabert med litt uartig fortegn.
Og når den mystiske og slemme gamlehjemsbestyrerinnen enten er et ondt romvesen eller sterkt psoriasrammet innvandrerkvinne fra Ungarn, trekker det i samme retning:
Effektbruk med bismak.
| 0 |
106194 | Psykiatriens tragikomedie
Regi: Ryan Murphy.
Genre:
Drama/Komedie.
Amerikansk
STJERNER:
Annette Bening, Brian Cox, Joseph Fiennes, Evan Rachel Wood, Alec Baldwin, Joseph Cross, Jill Clayburgh, Gwyneth Paltrow.
HANDLER OM:
Skånselsløs bekjennelseslitteratur basert på forfatteren Augusten Burroughs selvbiografi.
Faren er et alkoholisert vrak, moren en stormannsgal forfatter med intense berømmelsesdrømmer.
Som knapt 15-åring blir Augusten «bortadoptert» til morens psykiaters familie, en mildt sagt eksentriske gjeng temmelig avvikende individer.
DOM:
Dette er utvilsomt kultstoff for utvalgte publikummere, med all sin - bokstavelig talt - sinnssyke, ekstreme sosiale horror.
Solide doser juridiske slagsmål har da også pågått - og pågår - i bokens og filmens kjølvann.
Det er fra tid til annen intelligent, høyttravende morsomt.
Enkelte scener skinner endog storslagent.
Det blir en del grøftekjøring, kollisjoner og regelrett sammenbrudd på psykiatriens merkeligste kjerreveier.
Filmens store problem er helheten:
Alle de kraftfullt tegnede figurene går fra scene til scene, fra tablå til tablå, uten å tegne noe fast mønster som kunne gjort «Scissors» til noe ganske annet en løselig sammenrasket samling casus-rapporter.
| 0 |
106197 | The Stooges:«The Weirdness»
(Virgin / EMI)
GENRE:
ROCK
Var nå dette egentlig en god idé?
Det var en åpenbaring å se den straks 60 år gamle Iggy Pop på Roskilde under Stooges-gjenforeningen for snart tre år siden, men det betyr dessverre ikke at Iggy og Asheton-brødrenes første plate siden 1973 er noe å kaste armene i været for.
I ånden er «The Weirdness» en helt naturlig forlengelse av den uvørne, rå støyeksplosjonen Stooges sto for tidlig på syttitallet.
Men ikke engang garasjepreg over produksjonen kan dekke over hvordan lyden - spesielt gitaren - er polert ned til et tamt og etter hvert pregløst uttrykk som dessverre ikke får hjelp av hverken gode og relevante låter (bestefar Pop briljerer med linjer à la «my idea of fun is killing everyone») eller en Iggy Pop som fremstår tilstrekkelig sulten og tent.
«The Weirdness» føles faktisk temmelig utgått på dato, og blir aldri noe mer enn et greit gjenhør med legender.
ANBEFALTE KJØP:
«You Can't Have Friends», «My Idea Of Fun»
| 0 |
106200 | Arcade Fire:«Neon Bible»
(Universal)
GENRE: ROCK David Bowies favorittband har blitt enda litt bedre.
Mens Norge som et av ytterst få land har gått fullstendig bananas over Bruce Springsteens folk-eskapader, er unge nordamerikanske band mer opptatt av å dyrke The Boss' virkelige storhetstid - perioden fra 1975 til 1987.
The Killers og The Hold Steady har gjort stor lykke med det allerede, og kanadiske Arcade Fire vil etter alt å dømme gjøre det vel så bra med sitt andre album.
«Neon Bible» følger opp den millionselgende debuten «Funeral» med en plate som tar Arcade Fire et forventet steg videre.
De høres ut som det de har blitt; et indieband med stort budsjett og større sans for helhet enn sist, uten at deres kvaliteter har gått tapt i prosessen.
Det er grandios rock som stiller spørsmål av typen:
Hva skjer etter døden?
Er USA bra for menneskeheten?
Men mest av alt:
Låter det hemningsløst vakkert nå?
Og svaret på det siste spørsmålet er «jepp».
Springsteen er ikke eneste referanse; her er det rikelig strykerdrevet dramatikk og hulkende sang av typen Echo & The Bunnymen drev med på «Ocean Rain» (1984), mens den kjønnsmessige vokalvekslingen hilser til Pixies.
Arcade Fire velter seg i svulmende sentimentalitet og mettede arrangementer, men de har substansen som skal til for å ri av stormen de selv pisker opp.
ANBEFALTE KJØP:
«Black Mirror», «Keep The Car Running», «No Cars Go», «Intervention», «The Well And The Lighthouse»
THOMAS TALSETH
| 1 |
106201 | Christian Wallumrød:«The Zoo Is Far»
ECM/Grappa musikkforlag
GENRE: Jazz/ samtidsmusikk Nytt mesterverk fra Wallumrød.
Ethvert forsøk på å sette musikken til Christian Wallumrød i en bås er dømt til å mislykkes.
Jazz, barokk, minimalisme, samtidsmusikk er ord som dekker kun et lite spekter av hans uendelig rike musikalske univers.
Først og fremst har han et genuint øre for klang og struktur, og nok en gang trollbindes vi av unike klangsammensmeltinger og velavstemte kontrasteringer.
Ensemblet er denne gang utvidet til en sekstett, likevel låter det som et eneste organisk legeme.
Fele, harpe cello, og trompet smelter sammen i vakre melodier, som i «Nash Lontano».
I «Arch Dance» brytes en seriell horisontal bevegelse i piano og klokkespill med nedadgående glissandi-linjer i trompet og cello.
Over all rikdom og mangfold hersker en dyp og inderlig ro.
Fragmenter av Henry Purcell og ulike variasjoner over «Psalm Kvæn» bidrar til en strukturert helhetsopplevelse.
| 1 |
106202 | El Caco:«From Dirt»
(Black Balloon / Tuba)
Genre:
Metal Endelig klare for å leke med de store.
Av og til kommer det faktisk godbiter fra Lillestrøm, og El Caco må sies å være den største i de senere årene.
Sakte, men sikkert har de bygd seg opp et solid rykte i grenselandet mellom metal og stoner-rock, og på «From Dirt» slår de til med en variasjon som de tidligere ikke har vært i nærheten av - «Solid Rest» er jo nærmest en radio-hit!
Samtidig har trioen beholdt det flytende og fyldige lydbildet og forsterket sine melodiøse kvaliteter, noe som gjør at jeg ser frem til å oppleve dynamikken i låtene fra «From Dirt» fremført fra festivalscenen senere i sommer.
Velkommen til toppdivisjonen, El Caco!
ANBEFALTE KJØP:
«The Ones Remaining», «Solid Rest», «Shadows Of Undone» og «Code Red».
| 1 |
106204 | Air:«Pocket Symphony»
(Virgin/EMI)
Luften har gått ut av dem.
Etter sedvanlige bransjeprinsipper skulle Air vært fjernet fra jordens overflate i kjølvannet av chillout-bølgen de var spydspisser for på slutten av nittitallet.
Men den franske duoen utfordret både seg selv og fansen med «10 000 Hz Legend» i 2001, og med «Talkie Walkie» samt sterk tilstedeværelse i Sofia Coppolas «Lost In Translation» i 2004 tok de form av å være en institusjon mer enn å være gårsdagens plat du jour.
Først nå har Air gått hen og blitt kjedelige.
Det underlige er at dette skjer bare et halvt år etter at de befestet sin posisjon med den musikalske styringen på Charlotte Gainsbourgs nydelige «5.55»-album.
Tittelen «Pocket Symphony» spiller på den typen mini-mesterverk Air har laget mange av, men her lever duoen ofte opp til karakteristikkene deres motstandere vanligvis belemrer dem med.
Platen føles steril, blank og hul.
De svevende synth-teppene veksler mellom det behagelige og det foruroligende, men forsøket på å skape kontraster ender med at duoen faller mellom stoler.
I tillegg er det store mangler på låtfronten; her er det ingenting som kan matche tidligere bragder som «Sexy Boy» og «Cherry Blossom Girl».
ANBEFALTE KJØP:
«Once Upon A Time», «Mer Du Japon».
THOMAS TALSETH
| 0 |
106205 | Årets norske rock-plate kom tidlig i år
Tilfeldighetene (?) vil ha det til at My Midnight Creeps gir ut «Histamin» i samme uke som The Stooges kommer med plate for første gang siden 1973.
GENRE: ROCK My Midnight Creeps:
«Histamin» (MMC / EMI)
Robert Burås har nemlig ett bein solid plantet i skittenrocken til Iggy & Co. fra denne tiden, men er i dag et syvmilssteg foran sine helter.
Det andre beinet til Burås står fjellstøtt i den britiske rock-tradisjonen mot slutten av sekstitallet, etter at Rolling Stones og Animals hadde oppdaget magien i den amerikanske bluesarven.
Disse innflytelsene er destillert ned til et blytungt og gitarkåt angrep på de skjøreste nervesansene, levert med kunnskap og kjærlighet til rockens styggvakre indre.
For å bruke en mer moderne sammenligning fremstår «Histamin» som en desperat og melodiøst foredlet videreføring av «Grit», det hittil mørkeste og mest voldsomme følelsesutbruddet til Burås' moderband, Madrugada.
Han har dessuten en mindre slepen stemme (tenk Eric Burdon i sine glansdager!) enn Sivert Høyem som står perfekt til det rullende og kantete, men likevel suggererende lydbildet på «Histamin».
Denne platen er en sjeldent vellykket heksegryte av nytt og gammelt.
Rock for viderekomne, rett og slett.
ANBEFALTE KJØP:
«Shot By The Blues», «Don't Let It Bring You Down», «Made Of Stone», «Kitchie Kitchie Ki Me O», «Love Is Gone».
| 1 |
106206 | Verdens heftigste bilspill
Ekstrem fart, ellevill akrobatikk og enestående nettspilling gjør «Trackmania»-serien til en fantastisk bilspillopplevelse.
Nå er alle tidligere konsepter fra serien samlet i spillet «Trackmania United», iblandet en rekke nyheter og en solid dæsj finpuss.
Du får altså alle racingtypene fra både «Trackmania» (2004), «Trackmania Sunrise» (2005), «Trackmania:
Sunrise eXtreme» (2006) og fjorårets gratisfavoritt «Trackmania Nations» samlet i én gledesbombe.
Et fornuftig valg av det franske spillselskapet Nadeo tror jeg, serien har av en eller annen grunn aldri kommet seg vekk fra sitt sære kultstempel.
Joda, konseptet er spesielt, men aldri i verden om det er sært.
Faktisk skal man lete lenge etter et mer inkluderende og tilgjengelig bilspill.
«Trackmania United» er gøy fra første sekund, og har en svært lang levetid dersom du først blir hektet.
I praksis foregår det slik:
Du velger en av syv forskjellige racingmåter (fra racerbiler til pickup-trucks), og starter på en av de mange banene i jakt på gullmedalje.
Du kan når som helst starte på nytt (fra start eller fra siste checkpoint) dersom du dummer deg ut, og i prosessen lærer du deg banen - sving for sving.
Dette konseptet danner også grunnstammen på nett.
Her har du gjerne fem-seks minutter på deg til å komme i mål, og kan starte på nytt så mange ganger du vil innen tidsfristen løper ut.
Banene er dessuten korte, i snitt ligger totaltiden på i underkant av et minutt.
Jaget etter å gradvis forbedre tiden din og å klatre på resultatlisten er nesten sykt vanedannende når du spiller mot andre.
Du kan på enkelt vis lage dine egne baner, noe som har ført til at spillerne selv har tatt fullstendig over på Internett.
Her er det spillernes kreasjoner det går i.
Hundrevis er laget allerede, og hauger av nye baner dukker opp hver eneste dag.
«Trackmania United» er en lekegrind, et rammeverk spillerne selv utnytter til å skape sin egen opplevelse.
Og det er virkelig leken som dominerer.
Du har nemlig veldig stor frihet under byggingen av baner.
Looper, enorme hopp, plutselige hårnåler, stolper midt i veien, superboost og en mengde andre byggeblokker som gjør kjøreopplevelsen til noe helt spesielt.
Samtidig oppfører bilene seg på en såpass forutsigbar måte at det er ferdighetene dine som står i fokus.
Optimal kjørelinje er påkrevd for å klatre på resultatlisten, det samme gjelder å treffe hopp riktig og å rett og slett ha guts nok til å peise på med gassen i bånn.
Den solide nettspillingen er støttet av et globalt og nasjonalt rankingsystem, du kan lage dine egne grupper hvor du konkurrerer med venner, du kan laste ned replays fra verdens beste «Trackmania»-spillere, du kan skaffe nye biler og mye, mye mer.
Du får derimot ikke så fryktelig mye nytt hvis du har spilt de tidligere spillene i serien.
Ikke minst kan det bli vanskelig å konvertere «Trackmania Nations»-spillerne - varianten du finner i «United» (Stadium) er ikke så fryktelig mye bedre.
Jeg kunne også ønske meg en noe bedre serverbrowser som filtrerte bort racingmodiene jeg ikke liker.
Men alt dette blir mest småpirking.
For «Trackmania United» er så bra, så velsmurt og så fantastisk morsomt at jeg glemmer de mange timene jeg har tilbrakt i denne seriens selskap før.
PS:
I salg fra fredag 9. mars.
Kan kjøpes på nett nå via den offisielle hjemmesiden, www.tm-united.com (49 dollar).
Alle konseptene fra Trackmania-serien er nå samlet i Trackmania United.
Verdens heftigste bilspill, mener VG Netts anmelder.
| 1 |
106208 | Lunken meksikansk mat
Danske kokker forsøker seg på meksikanske volds-delikatesser.
Igjen.
Mest sannsynlig gikk det deg hus forbi, et lite spill som het «Total Overdoze» for et par år siden.
«Chili Con Carnage» er en slags oppfølger, og nok en gang har det danske utviklerstudioet laget et voldsepos fra Mexico.
Tegneserie-Mexico, altså.
Dette er den type Mexico vi kjenner fra filmene El Mariachi og Desperado, voldsballett med spansk hip-hop på soundtracket, og masse sakte film.
Du styrer Ram, en ung mann som skal hevne faren som ble myrdet av en skurtresker (ikke spør), og må massakrere halve Mexico for å finne morderne.
Ram kan for det meste skyte, og ved hjelp av knappekombinasjoner kan han hoppe mens han skyter, kjøre bil mens han skyter og skyte eksplosive tønner i stedet for mennesker.
Og det er det han gjør i det meste av spillet.
Som et standard actioneventyr faller dette ganske så flatt, så her kommer greia som nesten redder spillet: ved å drepe fiender på spektakulære måter bygger man opp et kombo-meter.
Så lenge man fortsetter å drepe, vokser meteret.
Og poengsummen.
Dermed blir spillet en festlig massakre der man konstant kjemper mot tida for å holde komboen i live.
Man må rett og slett stresse fremover i rasende tempo for å holde liv i kombometeret, og dette gjør spillet frenetisk og moro på sitt beste.
Men problemet er at det kunne vært så mye mer underholdende, for styringen på PSP er altfor upresis.
Kontrollene er litt for avanserte for sitt eget beste, og dermed uteblir den spektakulære actionfesten fordi man ender opp med å kjempe like mye mot styresystemet som mot skyteglade gringos.
Men til tross for dette er spillet forfriskende useriøst og tidvis veldig underholdende.
Ikke mange spillutviklere våger å satse på crazy-humor for å fortelle en historie, og disse danskene gjør en god jobb både med den tullete historien og settingen til spillet.
Men man har bare hele tiden en gnagende følelse av at litt mer presis kontroll hadde gjort underverker for underholdningsverdien.
| 0 |
106209 | Råbra!
Regi: Marius Holst.
Genre:
Drama.
Norsk.
STJERNER:
Nazif Muarremi, Enrico Lo Verso, Glenn Andre Kaada, Anna Backe-Wiig, Ramadan Huseini
HANDLER OM:
15 år gamle Mirush stikker av fra moren i Kosovo, for å oppsøke faren som slo seg ned i Oslo mange år tidligere.
Han finner frem til restauranten faren driver, men kvier seg for å avsløre identiteten sin.
I mellomtiden går det opp for ham at faren er under press fra kosovoalbansk mafia.
DOM:
Lovordene har haglet over norsk film i en fire-fem år nå, men det er ikke til å komme fra at ganske mange av filmene har vært vel, la oss være diplomatiske og si lette.
Vi har likt dem fordi det ikke har gjort vondt å se dem slik det en gang så altfor ofte gjorde.
«Blodsbånd» er enda en i rekken av filmer som er helt fri for sykdommene vi en gang forbandt med «norsk film».
Men den er noe mye mer også.
Det snakkes lite norsk, og det er ikke så mange «etnisk norske» ansikter å se.
Det handler om oppbrudd og søken etter et sted å kalle «hjemme», men Holst styrer helt unna alt som smaker av politikk eller «innvandringsdebatt».
«Blodsbånd» er en film om savn etter tilhørighet men til kjøtt og blod snarere enn geografi.
Som sådan er filmen like universell som den er mirakuløst usentimental.
At den hovedsakelig utspiller seg i et blågrått monokromt fotografert Norge, betyr egentlig lite eller ingenting.
Ikke-skuespilleren Nazif Muarremi er et fantastisk funn i rollen som Mirush, som virker yngre enn sine år, men samtidig tung av erfaringer som ingen 15-åring burde ha i sekken.
Holsts kamera simpelthen elsker ansiktet hans.
Dette er en film uten svakheter i skuespilleriet, men Muarremi er mer enn bare god, han er umulig å glemme.
Om noe må anføres, er det at Holst virker å ha enda større kontroll på det «lille» dramaet i filmens første halvdel som i og for seg er mer enn stort nok, og som sikkert kunne ha drevet filmen i mål på egen hånd enn de voldsomme hendelsene som preger den andre.
At den alltid utmerkede Anna Bache-Wiigs rolle forblir så uutviklet, er litt synd.
Og kanskje, kanskje blir filmen litt i lengste laget.
Men det er ikke så ofte en går ut av kinosalen med klump i halsen, vel vitende om at man akkurat har sett en av de fineste filmene som er blitt laget i dette landet.
Med «norsktillegg» er «Blodsbrødre» en sekser på terningen.
Men faktum er at denne filmen er så god at å gi den «norsktillegg» ville være en fornærmelse.
La oss nøye oss med å konstatere at dette er Oscar-materiale.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1 |
106213 | The Fratellis:«Costello Music»
(Island/Universal)
Omtrent som Supergrass, minus «super».
Skotske The Fratellis var blant fjorårets mer uventede salgssuksesser i Storbritannia; forrige uke fikk de Brit Award for «breakthrough act», og denne debutplaten har solgt over en halv million der borte.
Ikke så rart, for så vidt, for trioens britpop-variant er som kneippbrød - ikke spesielt spennende, men solid og traust.
Og britene elsker musikalsk kneippbrød.
«Costello Music» har fint lite med Elvis Costello å gjøre.
Innholdet er glamrockkrydret, men føles likevel aldri glamorøst.
Det er flere greie melodier her, men bandet har så lite personlighet at det blir vanskelig å føle noe for dem.
Den høye hurrafaktoren blir dessuten fryktelig slitsom i lengden.
ANBEFALTE KJØP:
«Whistle For The Choir», «Baby Fratelli»
| 0 |
106216 | Deadends:«Deadends»
(Honeymilk Records / VME)
Enkelte ganger blir det for lett å ta bandnavnet bokstavelig ...
Melodiøs, men pønka hardcore er en ekstremt vanskelig øvelse så lenge Turboneger og Gluecifer satte standarden allerede sent på nittitallet og fremdeles troner suverent øverst på pallen.
Sånn sett er denne plata en tretti minutter lang anakronisme hvor trikset for å vekke interesse i bunn og grunn handler om å avsløre den riktige dosen med energi, legge til litt industriell støy og snerre som Hertugen eller Howlin' Pelle i The Hives og håpe at lytterne glemmer at god musikk alltid handler om gode låter.
Sorry.
Anbefalte kjøp:
«Deadend Street», «Anything».
| 0 |
106217 | The Moving Oos:«Peace & Love»
(Kong Tiki / Playground)
Hvorfor er trønderne bedre til å skue tilbake istedenfor fremover for tiden?
Per Borten bør kanskje svare på det, ettersom han er like sentral her som han er i åttitallspastisjen New Violators.
Med The Moving Oos går han enda ti år tilbake i tid (minst) og presenterer bredbeint, melodiøs hardrock som er inspirert like mye av Allman Brothers Band og spesielt etterfølgerne Black Crowes som den er av Ron Woods Faces og hans senere band The Rolling Stones.
Bandnavnet kan sågar mistenkes å være en videreutvikling av Faces-plata «Ooh La La» fra 73.
«Peace & Love» er gjennomført - nesten utspekulert trivelig - feelgood-hardrock med deilige harmonirefrenger, men den er komplett uoriginal.
Det finnes i tillegg en norsk plate i samme genre som ikke engang er året gammel, og som har den emosjonelle kanten i helheten som The Moving Oos mangler, nemlig Brut Boogaloos «When The Dog Takes Over» fra i fjor sommer.
Anbefalte kjøp:
«Turn Back Time», «Prisoner» og «Minister Of Love».
| 0 |
106219 | Lumsk:«Det Vilde Kor»
(Tabu / Tuba)
Overraskende, men ikke helt vellykket.
At Knut Hamsuns eneste diktsamling (fra 1904) er musikalsk poesi, skal vi være enig i, men Lumsk - som her viser seg fra en mindre metallisk side enn før - har ikke helt klart å forløse et slikt potensial.
Det er mye vakker vellyd i Lumsks progressive folkrock-univers, men stemningene blir i lengden litt for kliniske og likelydende istedenfor å vise Hamsuns markante følelsessprang, spesielt gjelder det Stine Marie Langstrands klare vokal.
Når vi snakker om et helhetlig konsept - nærmest en symfoni - som dette skal være, må de forskjellige bestanddelene skille seg mer fra hverandre enn de gjør her.
Anbefalte kjøp:
«Om hundrede aar er allting glemt», «Lad spille med vaar over jorden» og «Godnat herinde».
| 0 |
106220 | Mika:«Life In Cartoon Motion»
(Island/Universal)
Å høre på denne platen føles som å bli pisket med rosa fjær.
Homoerotikk har lenge vært en vital ingrediens i popmusikk; verden hadde vært et fattigere sted uten folk som Pet Shop Boys, George Michael, Queen og Scissor Sisters.
Et viktig fellestrekk for disse er imidlertid at seksuell legning sjelden har vært hovedpoenget i deres virke, snarere et tilleggselement brukt med kløkt og finesse.
Men det er også for lengst bevist at eksplisitt homofili kan omsettes i briljant pop; Frankie Goes To Hollywood gjorde det allerede i 1983.
Mika Penniman behersker ingen av delene.
Han er en 23 år gammel libaneser som ser fantastisk bra ut - og låter helt forferdelig.
«Life In Cartoon Motion» er en forutsigbar og like fullt beklagelig konsekvens av Scissor Sisters' suksess; her har noen sittet på møterommet og konkludert med at vi trenger mer av den slags.
Problemet er at Mika er blottet for talent, og mangler sine New York-kollegers slu intelligens, lyriske brodd og melodiske fingerspissfølelse.
I stedet pøser han på med tant, fjas og fjolleri i uutholdelige mengder.
Kaskader av falsett, barnekor, klisjétunge strykere og billige discobeats.
Klønete tekster som tror de er modige.
I korthet:
Bare vås.
Anbefalte kjøp: ingen
| 0 |
106221 | Europeisk maktkamp
Dersom Napoleon Bonaparte hadde satset på en karriere innen spilldesign, ville det nok blitt seende ut som «Europa Universalis 3».
Fra ditt første møte med øvingsoppdragene til du noen timer senere sitter oppslukt av krigen mot Brandenburg, finnes det ikke tvil.
«Europa Universalis 3» er Strategi med stor «S».
Tenk kartmodusen fra «Medieval:
Total War», tenk mye dypere og bedre detaljrikdom, glem alt om mikrotaktikk og slagmarker, så har du sannsynligvis et mentalt bilde av hva som venter deg.
«Europa Universalis 3» plasserer deg som en slags «gud» over en europeisk middelaldernasjon.
Din oppgave?
Vel, velg selv.
Her trenger du ikke spy ut hundretusener av topptrente riddere eller blodtørstige bueskyttere for så å innvadere nærmeste nabo.
Dette er ikke en krigssimulator slik som for eksempel «Medieval:
Total War».
Velger du allikevel å angripe alt som rører på seg, risikerer du sanksjoner og etterhvert også invasjoner fra de andre kongedømmene.
Du kan kanskje tåle det hvis du er England, men spiller du som Transilvania er dette noe som helst bør unngås.
Bedre er det kanskje å bygge opp en større styrke og via diplomati vente på den perfekte anledning, før du går til fullt angrep på den utvalgte.
Mantraet er ikke at du trenger en veldig god grunn for å utslette naboen, men du trenger i alle fall en eller annen unnskyldning.
Eller «Casus Belli», som vi verdensherskere kaller det.
Er du av den fredelige typen, er det heller ikke noe i veien for å satse på handel og kolonisering.
Hold deg utenfor meningsløse og ressurskrevende kriger, så kan du snart kontrollere verdenshandelen og håve inn penger.
Det er gode penger i fred.
Man kan skrive side opp og side ned om dypden i «Europa Universalis 3».
Du sitter med full detaljkontroll over styresett, religion, statsbudsjett, handelsnæring, infrastruktur, forskning, kongelige rådgivere og mye mer.
Diplomatiet er et intrikat spill i seg selv, med handelsavtaler, kongelige bryllup, forsvarsallianser, fornærmelser, territoriale forhandlinger, gaver og så videre.
Kort fortalt, «Europa Universalis 3» er dypt.
Hadde det vært særlig mye dypere, kunne vanntrykket fort ha knust spillopplevelsen, men heldigvis finner spillet den gode balansen.
Allikevel er det ikke til å komme utenom at ikke alle vil klappe i hendene av begeistring for «Europa Universalis 3».
Noen vil kanskje si at dypden og mikostyringen gjør det hele litt kjedelig og tunggrodd.
Andre igjen, vil kanskje si at spillet lider under detaljtrykket, små variasjoner i for eksempel styresett har sjeldent noe særlig å si når det kommer til stykket.
Men er du glad i skikkelig god, dyp strategi og tåler middelalderens brutale virkelighet, kan «Europa Universalis 3» absolutt anbefales.
Så sal hesten og be væpneren din hente brynjen, du vet aldri om Frankrike angriper på vei ned til spillbutikken!
| 1 |
106222 | Pen utenpå, gammel inni
Nintendo DS-spillet «Contact» gir et godt førsteinntrykk.
Men så daler spillopplevelsen.
Det finnes tre typer spill.
I den første kategorien finner vi spill som jevnt over holder seg like kjedelige eller morsomme fra begynnelse til slutt.
Den andre kategorien inneholder spill som begynner dårlig, men som karver seg opp til mer underholdende nivå etter hvert som varmen stiger i konsollen.
Den siste kategorien inneholder spill som etter å ha gitt et godt førsteinntrykk, ender opp med å skuffe stort.
Og det er her du finner DS-spillet «Contact».
Først er man nemlig sjarmert av det som lyser ut av de to skjermene på DS-en.
En merkelig, stump, Einstein-liknende professor med en liten hvit katt snakker ut til deg fra skjermen.
Stilmessig er spillet todelt.
Professorens verden fremstilles tegneserieaktig med sorte konturer og enkle farger, mens universet utenfor ser mer ut som et maleri med flyt, flow og myke overganger.
Professoren kommer med tørrvittige kommentarer og det ligger sjarm i de stemningsskapende detaljene, slik som katta som virrer vilkårlig rundt og murrer dersom du leder den til matskålen og småknurrer dersom du trykker på den.
Jeg er i grunn meget fornøyd med «Contact» helt til introduksjonen er over og jeg faktisk begynner å spille.
Det er selvfølgelig noe i det å holde på det gode gamle, ta vare på tradisjonene og det som har fungert tidligere.
Men det finnes grenser.
Under spillets appellerende ytre finner man en utdatert, tungtfungerende rollespill-mekanikk som ikke føles naturlig på DS.
I kampsituasjoner har man ytterst få muligheter til å påvirke utfallet.
De eneste måtene å slå fra seg er enten å plassere rollefiguren ved siden av en fiende, sette ham i kampmodus og se ham bokse løs på egen hånd eller å bruke spesialtriks, som til syvende og sist ikke fremstår som spesielt annerledes enn standard-dengingen.
Et annet plagsomt element med kampsystemet er at man har en tendens til å havne i kampsituasjon med alt som rører seg, det være grønne mark og små sauer eller landsbybeboere.
I et uskyldig rollespill som henvender seg til en bred aldersgruppe (et stykke ned i det nedre aldersspekteret) føles det unektelig en smule provoserende å ha blitt gitt muligheten til å slå løs på landsbybarn og figurer du nettopp har snakket med.
Enkelte av de menneskelige figurene er dessuten så aggressive at de selv går til angrep på deg og man står uten særlig annet valg enn å gi tilbake med samme mynt.
Men selv uten dette, er det nok å henge seg opp i.
Man vandrer omkring på kronglete stier og utforsker labyrint-liknende huler som virker konstruert uten annet formål enn å irritere.
Spillet byr dessuten på et tungvint matlagingssystem som lar deg lage mat dersom du har på deg kokkedrakt - alle vet jo at det er umulig å lage mat når du er på sultens rand dersom du ikke har kokkedrakt - og man sitter igjen med inntrykket av å ha spilt en lettere variant av «Lost in Blue».
Når professoren begynner å gjenta sine kommentarer for n-te gang og jeg har gått lei av å trave rundt i identiske huler på jakt etter nøkler og løsninger på meningsløse problemer, kan jeg ikke annet enn sørge over at spillet ikke var av type 1.
| 0 |
106223 | Astronomisk stjernekrig
«Supreme Commander» hvisker ut grensen mellom episke kampsimulatorer og tradisjonell sanntidsstrategi.
Men fungerer det i praksis?
Det er ikke særlig vanskelig å komme i gang med «Supreme Commander», har du spilt sanntidstrategi før, kjenner du igjen den gode, gamle formelen.
Her skal det bygges baseforsvar, ressurser skal innhentes, fabrikker bør kjapt spikres sammen og en hær må trenes.
Ikke fryktelig originalt på overflaten altså, men styrkene til «Supreme Commander» ligger både i størrelsen og detaljene.
Bygninger konstrueres av de allsidige ingeniørrobotene, men i motsetning til andre sanntidsstrategispill er ikke deres rolle utspilt når bygningen står ferdig.
Dersom du setter en eller flere ingeniører til å «støtte» fabrikkene dine, vil de nemlig produsere enheter mye kjappere.
På de største brettene, noe som forøvrig vil si de fleste, ender du alltid opp med minst et halvt dusin slike roboter per fabrikk.
Det er merkelig tilfredstillende å se laserstrålene fra ingeniørene dine skyte produksjonshastigheten til himmels.
Og produksjonshastigheten trengs virkelig.
Til tross for at du kontrollerer og trener enhetene inviduelt, trenger du mange for å utrette noe.
Her snakker man ikke grupper på ti og tyve enheter, men gjerne hundrevis.
Man trenger ikke å ha fantasi på Tolkien-nivå for å forestille seg hvordan det blir seende ut når to arméer braker sammen i et fyrverkeri av laserstråler, raketter og bomber.
Her snakker vi episk krigføring med full detaljstyring.
Det kan bli overveldene til tider, da er det bra at spillets zoom-funksjon er såpass fleksibel.
Ønsker du å være helt nede ved styrkene dine, er det ikke noe problem.
Dersom du derimot vil ha et fullstendig strategisk overblikk over slagmarken, er det bare å rulle litt på musehjulet, så byttes enhetene ut med små beskrivende flagg som gjør større troppemanøvre oversiktlig og enkelt.
Enhetene dine deles inn i tre våpengrener og tre nivåer.
I tillegg finnes det et «eksperimentelt» nivå, med noen virkelig avsindige konstruksjoner.
Her snakker vi om alt fra undervannshangarskip til gigantiske edderkopper.
Felles for dem alle er at de er svinedyre å bygge og gjør mer skade enn en gjennomsnittelig hydrogenbombe.
Alt er dog ikke bare fryd og gammen.
Den kunstige intelligensen til styrkene dine burde være særdeles velutviklet i et spill som «Supreme Commander».
På grunn av størrelsen på brettene og skalaen på kampene, klarer du rett og slett ikke å holde alle enhetene dine i hånden hele tiden.
Her kunne «Supreme Commander» gjort en atskillig bedre jobb.
Bakkestyrker setter seg ofte fast i terrenget, og tempoet i større fremrykkinger blir ofte hemmet av elendig samkjøring.
Det ser til tider mer ut som Sinsen-krysset i rush-tiden enn et velkoordinert angrep fra en futuristisk hær.
Systemkravene bør også nevnes.
De vakre animasjonene og det høye detaljnivået som gjør «Supreme Commander» til en sann fryd for øyet, sluker ubeskjedent mye prosessorkraft.
Med mindre du kan skilte med et skikkelig kraftsystem, vil de største sammenstøtene ofte få maskinen ned i knestående.
Men har du maskinvaren i orden, og kan leve med noen frustrerende småfeil, byr «Supreme Commander» på en virkelig herlig spillopplevelse.
Med noen gode oppdateringer kan det kjapt bli en gylden klassiker, akkurat nå er det «bare» et veldig godt spill.
PS:
Utviklerne av «Supreme Commander» har tidligere laget rollespillserien «Dungeon Siege».
Sjefsdesigneren Chris Taylor står også bak strategispillet «Total Annihilation», et spill som blir beskrevet som den spirituelle forløperen til «Supreme Commander».
| 1 |
106224 | Det stille helvete
Regi:
Robert De Niro.
Genre:
Drama.
Amerikansk.
STJERNER:
Matt Damon, Angelina Jolie, Alec Baldwin, Tammy Blanchard, Billy Crudup, Robert De Niro, Michael Gambon, William Hurt, John Turturro.
HANDLER OM:
Dette er historien om oppbyggingen av CIA, USAs hemmelige operasjoner i utlandet, gjennom en fiktiv toppbyråkrat.
Det fatale invasjonsforsøket i Grisebukta på Cuba danner en slags begynnelse og slutt.
Men ellers spenner det fra dannelse av en hemmelig amerikansk maktelite på Yale før annen verdenskrig og et stykke inn på 60-tallet.
DOM:
En spennende, nedtonet og sitrende film, i all hovedsak basert på alt annet enn direkte ytre dramatikk.
Matt Damon er en slags amerikansk «Smiley», John le Carré ansiktsløse kaldkrigskriger.
Damon er den poesielskende, personlighetsutviskede hjerne, som er villig til å gjøre alt for sitt fedreland.
Og tar konsekvensen av det, midt i selve øyet av spionkrigen.
Det vil si:
Han tror nok at alle personlige ofre han har gjort (på vegne av seg selv og de ytterst få, aller nærmeste) ikke vil ramme ham.
Men kan det lages filmer som dette uten personlige ofre?
Nei!
Som sagt:
Noen action er ikke dette.
Men storartet underholdning med all sin velspilte, indre spenning.
| 1 |
106226 | Kystens store helt
Regi:
Espen Fyksen og Lise I. Osvoll.
Genre: Animasjon/Barnefilm.
Norsk
NORSKE STEMMER:
Aleksander Emil Dyrberg Ek, Marit A. Andreassen, Per Christian Ellefsen, Nils Ole Oftebro, Svein Tindberg, Klara Døving, Ane Dahl Torp, Raske menn, m.fl.
HANDLING:
Den vesle redningsskøyta Elias havner i trøbbel, fordi han ikke danser etter kaksebåten Rocke-Gabrielsens pipe.
Elias utestenges av redningsselskapet, og havner etter hvert på en forrykende jakt etter både kongeskip og prinsessebåt.
I smult farvann og krass brottsjø venter overraskelser, farer, nye venner - og tre innpåslitne paparazzier.
DOMMEN:
Han er Kyst-Norges store helt; den modige, sjarmerende vesle Elias.
Nå tar han bykset fra det smulere TV-formatet til det store kinolerretet, og han gjør det med glans.
Teamet bak den populære TV-serien har skapt en spillefilm som både forener de velkjente karakterer og miljø, med et større og mer storslagent ytre.
Med det utvidede repetoir øker også spenning og driv.
3-d teknikken CGI fungerer utmerket; båter og kraner med sine menneskelige ansikt gjør dette til «levende» individer som man lett identifiserer seg med.
Med en velsmurt dose moral på kjøpet blir resultatet en god underholdningsfilm som ikke bare treffer de yngste, men som også frir oppover i årsklassene med et par innslag av humoristisk rappkjeftet.
Et hav av velopplagte skuespillerstemmer blåser friskt liv i seilasen.
Dyrberg
Ek fungerer fint som Elias, Ellefsen er en flott nerdebåt, Oftebro er passe ondsinnet båtkakse, og Bergens-gutta «Raske menn» er som skapt for paparazzi-rollene.
Kran-rappen med Alejandro Fuentes, Samsaya og Noora Noor er det bare å ta bølgen for.
Elias og venner er godt forankret i Kyst-Norge, men som film og story betraktet, tåler den godt en seilas ut til fremmede farvann.
| 1 |
106227 | Sobert og rasende
Regi:
Line Halvorsen.
Genre:
Dokumentar.
Norsk
MED: Sami Al-Arian, Nahla Al-Arian, Abdullah Al-Arian, Laila Al-Arian, Leena Al-Arian, Ali Al-Arian, Lama Al-Arian.
HANDLER OM:
Sami Al-Arian er palestiner og en varm forkjemper for sitt hjemlands sak i det landet der han hadde bodd i over 30 år, USA.
Der gjorde han en fin karriere, og endte opp som dataprofessor.
Men på grunn av sitt politiske engasjement havnet han i myndighetenes søkelys:
Var han egentlig en fordekt terrorist?
Anti-terrorlovene etter 11. september førte til at Sami ble arrestert og anklaget for blant annet organisert økonomisk støtte til terrorister.
Selv om han ble frikjent av en jury etter en langdryg rettssak, sto det i dommerens makt å se bort fra juryens kjennelse, og pakke Sami Al-Arian vekk i streng fengslig forvaring.
Der han for øvrig fortsatt er.
DOM:
Line Halvorsen fikk, som eneste medium, tilnærmet ubegrenset tilgang til Al-Arian-familien.
Gjennom en lang periode følger hun familien og familiens hovedperson med sitt særdeles deltagende kamera.
Det blir sterkt, menneskelig og overveldende!
Det blir dessuten et både sobert og renslig portrett av et amerikansk juridisk system, som i det minste fra Al-Arian-familien (og filmskaperens) subjektive synspunkt er direkte monstrøst.
Det er åpenbart at Halvorsen er rasende.
Men hun mister aldri fatningen.
Se denne!
| 1 |
106228 | Glitrende Clint
Regi:
Clint Eastwood.
Genre: Krigsdrama.
Amerikansk.
STJERNER:
Ken Watanabe, Kazunari Ninomiya, Tsuyoshi Ihara, Ryo Kase, Shidou Nakamura.
HANDLER OM:
I «Flags of Our Fathers» forteller Clint Eastwood fra amerikanernes synsvinkel om slaget om Iwo Jima, et av annen verdenskrigs blodigste slag.
«Brev fra Iwo Jima» er, bokstavelig talt, den andre halvdelen av historien:
Slaget sett fra japanernes side.
Til grunn for historien ligger tallrike brev, som delvis ble sendt hjem til Japan, delvis i ettertid gravd frem fra befestede huler.
Sentralt i fortellingen er den ivrigste brevskriveren av alle, kommanderende general Tadamichi Kuribayashi.
Som for øvrig hadde deler av sin militære utdannelse fra USA.
DOM:
En ytterst imponerende, klok og original krigsfilm!
Det mest imponerende er ikke at den nødvendigvis går utenom tradisjonelle krigsfilmers dramaturgi; det gjør den faktisk ikke.
Men innenfor de gitte rammene forteller den nå 76 år gamle Clint Eastwood nedtonet og inderlig innsiktsfullt om ulike menneskers skjebne, handlingsmønstre og følelser.
Dette er ingen historie om seire mot alle odds.
Vi møter nederlagets dødsdømte menn, ubønnhørlig og ufrakommelig.
Og dette er gjennomført på japansk, på bakgrunn av japanske tradisjoner og skuespillere - representanter for den kanskje mest forhatte, evige amerikanske fiende i de mer enn 65 år som er gått etter Pearl Harbor.
Det er så ramt realistisk, så medfølende, så glitrende beskrivende, så gjennomført humanistisk i sin grunntanke, at man enda en gang bare må bøye seg i støvet - svart, japansk lavasand denne gang - for den gigantiske filmregissøren Clint Eastwood.
| 1 |
106229 | Et satans kvinnfolk
Regi: Richard Eyre.
Genre:
Drama.
Britisk
STJERNER:
Judi Dench, Cate Blanchett, Bill Nighy, Andrew Simpson.
HANDLER OM:
Det er nytt skoleår i en britisk storbyskole.
Den aldrende historielæreren Barbara (Judi Dench) er en eksentrisk og fryktinngytende «gammel jomfru» med fotformsko, ufiks sveis og giftig tunge.
Når den unge kunstlæreren Sheba dukker opp, fanger hun alles interesse, både menn, kvinner og elever.
Sheba er frisk, sensuell og nervøs; et ikke helt lett hjemmeliv har skapt ekstra livsappetitt i henne.
Hun er dum, også; å innlede et forhold til en 15-årig skoleelev kan jo ikke kalles riktig klokt.
Men Barbara forstår sin unge kollega.
Og vil være venninne og fortrolig.
Etter hvert aner man mer:
Barbara har mye ulevd liv å forsøke å realisere.
Og hun har atskillig å spille på...
DOM:
En høyst tvilsom historie med råtten moral.
Som er aldeles gnistrende og ufattelig velspilt dyrket frem av to av verdens definitivt ledende filmskuespillere i dag.
Det er rett og slett en sann svir å se og oppleve damene Dench og Blanchett i et vilt og uoppdragent samspill i en hundre prosent politisk ukorrekt historie.
Ørsmå innvendinger kunne vi kommet med.
Som at Blanchett nok har måttet bekjempe atskillig selvsensur før hun beligger sin 15-årige elsker.
Og at et par følelsesmessig vulkanutbrudd som kommer noe abrupt på.
Men alt i alt:
Fenomenalt!
Og vel verd de to Oscar-nominasjonene til de to damene.
| 1 |
106231 | En umiddelbar klassiker
Ventetiden er endelig over.
Og «Final Fantasy XII» har ingen problemer med å møte forventningene som er bygd opp av dets forgjengere.
Enkelte spill er mer etterlengtede enn andre.
Jeg ville ikke blitt overrasket om tårer har blitt felt i anledning de mange «Final Fantasy XII»-utsettelsene.
Det tolvte spillet i rekken - dersom man ser bort fra avgreningene fra «Final Fantasy»-stammen - ankommer endelig en forventningsfull europeisk fanskare som har demonstrer stor tålmodighet.
Men ventetiden er raskt tilgitt når man trer inn i spillets nydelige verden av magi, ondskap, politikk, fantastiske skapninger, nydelige omgivelser og episke drama.
«Final Fantasy» er uten tvil et navn som skiller seg ut i rollespillvrimmelen.
Serien er som et perlekjede av gode spill hvor enkelte av perlene skinner sterkere enn alle de andre.
Jeg sikter spesielt til spill som nummer 7 og 10 i serien, som i dag står igjen som noen av de aller høyst elskede rollespillene noen sinne.
Tradisjonelt sett har serien for det meste holdt seg til turbasert kampsystem i god gammeldags rollespillstil.
På dette området velger 12-eren å gå nye veier med et «semi-turbasert» system à la «Star Wars:
Knights of the Old Republic» og «Baldur's Gate», en slags hybrid mellom turbasert strategi og sanntids-kjemping.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg i begynnelsen ikke hadde sansen for forandringene og det tok meg en stund å trampe meg ordentlig inn i systemet.
Jeg hadde lenge følelsen av å spille et tregt, lite responsivt actionspill.
Gang på gang sendte jeg min lille heltebataljon inn i litt for store horder med fiender hvor de så og si forsvarsløst blir slaktet ned på sekunder og sendt tilbake til siste lagringspunkt.
Men etter hvert som historien triller av gårde økte min forståelse for hvordan systemet henger sammen, et stadig sterkere lys gikk opp for meg og jeg begynte å ane hvilke finesser og muligheter for kontroll og finjustering som lå skjult.
Jo lengre du kommer, jo større styring får du over rollene.
Istedenfor å kommandere alle figurenes bevegelser på slagmarken, lar spillet deg forhåndsbestemme reaksjonsmønsteret og prioriteringene til hver enkelt person.
Du kan for eksempel programmere de til å kaste helbredende trylleformler til trengende kamrader eller til å fokusere på å denge løs på den svakeste fienden på slagmarken.
Deretter er det bare å lene seg tilbake og foreta de nødvendige justeringene som skulle behøves når kampens hete klatrer oppover på termostaten.
Erfaringspoengene brukes til å kjøpe nye ferdigheter, som åpner for bruken av nye magiske formler og bedre våpen.
Kampsystemet er et av kjerneelementene om ikke selve ryggraden i rollespill, men uten gode rammer og en solid historie på utsiden står man ikke igjen med annet enn en død og kjedelig knokkelhaug.
Konflikten i «Final Fantasy XII» kunne vært utgangspunktet for et strategispill.
Kongeriket Dalmasca har blitt underlagt et mektig keiserdømme og krefter med motstridende hensikter innenfor landets grenser fører til konflikt.
Innviklet politikk, skjulte agendaer, forkledde hensikter og en historie som utspiller seg på flere plan stiller krav til stor oppmerksomhet fra spilleren.
Det føles befriende med et spill som våger å utfordre intellektet og som velger ikke å undervurdere spilleren.
Jeg kan likevel ikke unngå å tro at det svulstige, poetiske og ornamenterte språket - en slags sær, gammelaktig engelsk av et noe tyngre kaliber enn det de fleste av oss er vant med - bidrar til å gjøre spillet litt mindre tilgjengelig.
Men dette er tross alt en liten pris å betale.
Språket og gode stemmeskuespillere bidrar nemlig også til å gi liv til komplekse personligheter og troverdighet til det fantastiske bymiljøet som kombinerer fordums, rustikk arktitektur med science fiction-teknologi og magi.
Verdenen er fargerik, gigantisk og meget innbydende for eventyrere og oppdagere som har sansen for å vandre rundt på oppdagelser i det uendelige.
Filmklippene som bærer fortellinga er dessuten av høy kvalitet og binder sømløst sammen spillpartiene på en naturlig og logisk måte.
Historien er etappevis relativt lineær, med små avbrekk som åpner for sideoppdrag og pust i bakken.
Mangelen på ytterligere frihet er på ingen måte savnet og valgene som blir tatt for deg er så fornuftige og logiske at man har følelsen av selv å ha vært delaktig i dem.
Square Enix har lykkes med å bringe arven fra «Final Fantasy»-serien videre uten å falle i fellen med å trampe i de samme gamle sporene til det punktet hvor stien er nedslitt.
Anbefales på det varmeste både til gamle og fremtidige fans.
PS:
Lanseres fredag 23. februar.
| 1 |
106232 | Storslagent rollebytte
«Crackdown» er på mange måter anti-tesen til «Grand Theft Auto»-spillene.
Og det er ikke bare fordi du nå spiller en politimann.
I 2001 endret Rockstar North spillverdenen for alltid med sitt «Grand Theft Auto III».
En gigantisk virtuell verden du kunne utforske fritt mens kuler og blod sprutet.
Mulighetene dette spillet ga oss var tilsynelatende uendelige, og jeg opplevde en frihetsfølelse ingen andre spill hadde gitt meg.
Men det er lenge siden 2001 nå.
En mengde «Grand Theft Auto»-spill har slipt ned frihetsfølelsen, og kravene til spillbarhet har vokst betraktelig.
Noe vellykkede kopier som «Saints Row» og «Scarface» har utnyttet til fulle.
Bilkjøring under par, knotete siktesystem, enkelte kjipe oppdrag og klønete kontroll har blitt gradvis mer synlig i «Grand Theft Auto»-spillene.
Det har blitt en serie på autopilot - masser av glimrende humor, gode roller og imponerende utforskningsmuligheter til tross.
Til høsten kommer «Grand Theft Auto IV», og Rockstar North får for første gang etter «Grand Theft Auto III» mulighet til å vise de kan fornye seg og videreutvikle konseptet de skapte i 2001.
Men det kan være for sent.
Xbox 360-spillet «Crackdown» forbedrer og forfiner nemlig «Grand Theft Auto»-spillene og rendyrker en spillopplevelse kjemisk renset for alt som er kjipt.
Og ironisk nok er spillet designet av Dave Jones, fyren som i sin tid skapte det originale «Grand Theft Auto»-konseptet.
Det er knapt noen historie å følge utover den enkle rammen (du er en politimann med superevner en gang i fremtiden, og skal renske byen for tre gjenger).
Det er svært få obligatoriske oppgaver du skal gjennomføre, og alt i spillet kan løses i den rekkefølgen du selv ønsker - uten tidspress.
I steden fokuserer «Crackdown» på å gjøre skytingen og navigeringen rundt i byen så underholdende og tilfredsstillende som mulig, og lykkes til de grader med det.
Du har en mengde våpen å kose deg med, og alle benytter seg av et siktesystem som gir svært få grå hår.
Bilkjøringen er dessuten nydelig, den klart beste i denne typen spill til nå og helt på par med gode bilspill som «Need For Speed Underground».
Og best av alt:
Du får erfaringspoeng for alt du gjør i spillet, fra skyting til hopping, løping, bilkjøring og løft av gjenstander.
Sakte men sikkert blir du mer treffsikker, du kan løpe raskere, hoppe høyere og løfte tyngre.
Til slutt hopper og spretter du rundt i byen som en superhelt uten skrupler - opp og over høye bygninger og fra tak til tak.
Byen åpnes opp og ligger for dine føtter, og den enorme frihetsfølelsen vekkes på ny.
Du skviser hver eneste gledesdråpe ut av denne frihetsfølelsen ved å jakte på gangstere, hemmeligheter og ferdighets-«boostere» som er plassert over hele byen.
Og for en by det er!
I steden for å tilnærme seg realisme, har Real Time Worlds valgt å legge seg på en tegnefilmaktig stil.
Dette er svært gjennomført, og kler spillet utrolig godt.
Byen og omgivelsene er blendende vakre, mye penere enn i alle andre spill av denne typen.
Jeg vil også trekke frem soundtracket til spillet - her er det ekstremt mye digg å høre på når du setter deg inn i en av spillets mange, superkule biler.
Valget mellom en god historie proppfull av spennende oppdrag og plettfri spillbarhet er muligens noe man kunne tenke seg å si «ja takk, begge deler» til.
Det kan bli litt «tomt» i «Crackdown», innholdet er ikke så dypt at det gjør noe.
Men selve spillbarheten er dyp som Marianegropen.
I en interaktiv underholdningsform og en genre som dette er det det viktigste.
«Crackdown» er simpelthen gøy, gøy, gøy.
Fra start til slutt.
PS:
Lanseres fredag 23. februar.
| 1 |
106233 | Festbrems-spill
Å ta frem «Fuzion Frenzy 2» på en fest er som å kjøpe alkoholfritt øl til et vorspiel.
Det funker ikke.
«Fuzion Frenzy 2» er nemlig et stinkende makkverk fra spillet starter til du slår det av i frustrasjon og legger det ut for salg på QXL.
Et tafatt forsøk fra Microsoft på å nå ut til folk flest, ved å surre sammen 40 mer eller mindre enkle minispill i et slags gameshow, som hele familien skal konkurrere i.
Det vil si, det spørs om familien bryr seg.
For en eller annen grafiker som antagelig aldri har tatt nesa ut av manga-tegneseriene sine har funnet ut at alle karakterene i spillet skal se ut som futuristiske moteslaver på ecstacy.
Figurene i spillet er så sjarmløse, generiske og wannabe-kule at man med vegring velger den minst motbydelige.
Når man først har valgt sin ekle representant i spillet, møter man verten for gameshowet, som ikke har mast og skravlet i mange sekunder før du får lyst til å hyle til ham og be han holde kjeft.
Det gjør han aldri.
Men du kan heldigvis hoppe over alle hans fantastisk unyttige monologer om bonuskort og øvelser og planeter man kan velge mellom ved å hamre løs på knappene.
Allerede her burde det ringe en bjelle hos utvikleren.
Planeter?
Poenget med et slikt festspill er å kaste spillerne inn i kamp mot hverandre i lettspilte og underholdende øvelser, ikke la en bavian i neonlysende dress stå og skravle til deg i flere minutter om planeter og øvelser og bonuskort, før du i det hele tatt får gjort en dritt i spillet.
Og det blir ikke bedre av at kjeften går om de samme bonuskortene og øvelsene mellom hver omgang minispill.
For minispillene er nemlig det eneste som kan redde spillet.
Men når majoriteten av disse har upresise og trege kontrollsystemer, uinspirerende gameplay og totalt usjarmerende sci-fi-inspirert grafikk, er det ikke mye igjen å berge her.
Som en prikk over i-en kan det jo nevnes at den prateglade gameshowverten kommenterer alle minispillene som en foss, dessverre ofte med to-tre fraser som blir gjentatt flere ganger mens man spiller, og når man i frustrasjon over et knøvlete kontrollsystem kaster kontrolleren i bakken etter nok et tap, er den nasale og slitsomme stemmen til drittsekken nok til å få deg til å seriøst vurdere å kaste hele Xbox 360-maskinen ut av vinduet.
Har man ikke venner å spille med, kan man også spille over nett.
Men om man ikke klarer å ha det gøy med vennene sine når man spiller, blir det ikke spesielt mye mer moro å spille mot «Lisa Simpson45» fra USA som kaller deg for homo hver gang du taper.
| 0 |
106236 | Sentimental søndagsmatiné
Regi:
Shawn Levy.
Genre:
Familiefilm.
Amerikansk
STJERNER:
Ben Stiller, Carla Gugino, Dick Van Dyke
HANDLER OM:
Larry (Stiller) trenger jobb.
Trenger å beholde leiligheten sin, slik at han slipper å flytte ut av Manhattan og til Queens.
Trenger å overbevise sønnen Nick om at han ikke er en total fiasko.
Han tar seg jobb som nattevakt på et naturhistorisk museum.
Hvilket jo sikkert kunne blitt både ensomt og kjedelig, om det ikke hadde vært for at alle utstillingsobjektene hver natt blir livs levende igjen, inkludert en dinosaur og tidligere president Theodore Roosevelt.
DOM:
Nokså gammeldags familiefilm av søndagsmatinétypen, med Stiller i sin etter hvert patenterte rolle som sympatisk hverdags-dustemikkel.
Filmen er, til amerikansk og barnevennlig å være, relativt pedagogisk - «hei, historie er kjempespennende altså, vi lover» - og som sådan selvsagt mest opptatt av amerikansk fortid.
Gamle «helter» som Dick Van Dyke og Mickey Rooney (ja da, han lever) gjør gjesteopptredener, likeså britiske Steve Coogan og Ricky Gervais.
Sistnevnte gir filmen et sårt etterlengtet snev av snodighet, men alt i alt har ikke «Natt på museet» overskudd nok til å overleve sin middelmådige sentimentalitet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
106237 | Smakløs lapskaus
Regi:
Luc Besson.
Genre:
Barnefilm.
Amerikansk
STJERNER:
Freddie Highmore, Mia Farrow, Penny Balfour
HANDLER OM:
Ti år gamle Arthur bor på bestemors gård.
Slemme pengefolk vil kaste dem ut, men Arthurs avdøde eventyrerbestefar har lagt igjen et spor som kan lede ham til en rubinskatt i bakhagen.
Sporet leder Arthur til minimoyenes land, hvor alt og alle er for små til å bli sett av det menneskelige øyet.
DOM:
Franske Besson, den surremikkelen, klarer som vanlig ikke å begrense seg.
Ikke nok med at «Arthur og minimoyene» er halvt animasjon og halvt «live action» - denne er en lapskaus på de fleste andre måter også.
Animasjonen er fargerik, men kald, filmen er pratete og krevende å følge med på og fremdriften knaker seriøst i sammenføyningene mellom de mange og for ensartede actionsekvensene.
Spillet - da tenker jeg primært på det av menneskene av kjøtt og blod - er voldsomt karikert, og de norske stemmene, med hederlig unntak av Pia Tjeltas «coole» prinsesse Selenia, virker overivrige.
Historien er en slags mellomting mellom «Lord of the Rings» og «Lara Croft» (komplett med en supersexy heltinne med bar mage og et heftig tegnet rumpeparti), men nesten helt ribbet for varme og sjarm.
Når den er ferdig, blir man sittende og lure på hva det var man nettopp så.
Men ikke på en god måte.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
106238 | Håpløs Hannibal
Regi:
Peter Webber.
Genre:
Skrekk/Thriller.
Amerikansk.
STJERNER:
Gaspard Ulliel, Gong Li, Rhys Ifans, Helena Lia Tachovska, Dominic West.
HANDLER OM:
Den femte filmen om Hannibal Lecter handler om hans bakgrunn:
Den unge adelsmannen i Litauen i 1944.
Hans familie blir knust mellom den tyske og russiske front, hvoretter han blir fanget i en hytte sammen med en gjeng skruppelløse fribyttere, hvis sult driver dem til å spise hans lillesøster.
Etter åtte grå og jævlige år på russisk barnehjem i hans eget familieslott, drar han til Frankrike, der han treffer sin vakre tante.
Der studerer han medisin og forbereder virket som skal gi ham rykte som filmverdenens mest fryktede, velutdannede, dannede, og feinschmeckende kannibal.
DOM:
Hele prosjektet er en ytterst dårlig idé!
Men det synes å ligge i tiden som en betent freudiansk tanke:
Filmikonene skal på død og liv forklares - som mennesker.
«Supermann», ja vel.
Men selveste Hannibal Lecter?
Ikke på vilkår!
For hva har skjedd med Den Onde, som Anthony Hopkins har fremspilt med så sofistikert, renskåret, intelligent Mozart-akkompagnert ondskap, særlig i «Nattsvermeren» (1991)?
Jo takk, en sjelløs og grusomt strevende yngling med haltende replikker og påklistret lidelse i en gjennomført og ekkelt sadistisk oppvisning i brukspretting.
Stilen er bort, humoren svidd vekk, mysteriet halshugget.
Og den ytre, ramlende klisjébruken aldeles overveldende dominerende.
Vi får faktisk ikke engang vite hvilken vin som går best til det utsøkte kinnstykket av en litauisk skurk.
Makan til forfall!
Er du enig med VGs anmelder?
Les mer om filmen og gi din egen anmeldelse her
| 0 |
106239 | My Midnight Creeps:«Don't Let'em Bring You Down» (single)
(MCM / EMI)
Hentet fra albumet «Histamin» (som kommer 5. mars)
Norges tøffeste rock-band akkurat nå.
«Don't Let'em Bring You Down» er så kald, dyster, tung og angstdirrende at gitaristenes opprinnelige band, Ricochets og Madrugada, fremstår som soltilbedere i sammenligning.
Og det er de jo som kjent langt ifra.
Albumversjonen av låten - nær dobbelt så lang som radiosinglen - starter som en gravferd med rekviemlignende orgeltoner og ender i en kakofoni av skrikende gitarvegger som kommer nærmere og nærmere lytteren til det meste av liv - og pust - er klemt og skremt ut.
Låtskriver
Robert Burås - som nå har gjort navnet sitt engelsk og kaller seg Bobby Cagehill (!) - får virkelig fullt utløp for sitt retrotro bluesrockbein her.
Blir du ikke depressiv av denne, er det uansett ikke håp.
Puh!
STEIN ØSTBØ
Noen eksterne linker
| 1 |
106241 | Magnar Birkeland:«Min elskede kom hjem i natt»
(West Audio Production)
Magnar Birkeland har laget musikken og spiller keyboard på denne platen.
Tekstene er signert Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Gunnar Roaldkvam, mens Jan Ingvar Toft (Vamps tidligere vokalist), Kristian Valen og Vigdis Eidsvåg synger.
Denne produksjonen med rogalendinger i de fleste rollene er stort sett en småtrivelig visepopplate der tekstene kommer i fokus og ikke drukner i musikken.
På «Min elskede kom hjem i natt» er kjærligheten i fokus blant tekstene, og det er blitt en småkoselig produksjon for dem som trives med viser på morsmålet, produsert av Gulleiv Wee.
Anbefalte kjøp:
«Øyeblikket» og «Et lite kyss».
| 0 |
106243 | Texum:«Different Strokes For Different Folks»
(Rootsy / Musikkoperatørene)
Oppdal er Norges Texas
I påvente av et nytt album med Bönkers serverer den americana-infiserte Oppdalsfamilien en liten perle av et hjertevarmt og fritenkende album med alternativ country-rock som salige Gram Parsons ville ha nikket godkjennende til.
Låtene holder imponerende jevn kvalitet og den rotnære produksjonen er spekket med lekre detaljer, fra gjestende Marthe Valles forsiktige harmonier på fire av låtene til Unni Norbecks groovende tangentarbeid, spesielt på «The Inspector».
Det er heller ingen ulempe at bandsjef Bård Sande har Ryan Adams-fraseringen inne, uten å bli en kopist.
Texum er rett og slett en av disse sjeldne overraskelsene som dukker opp på en anmelders pult innimellom!
ANBEFALT KJØP:
«The Last Farmer», «The Inspector», «Sunny Day» og «Music & Crowd».
| 1 |
106244 | Steffen Horn, klaver:«Konsert»
Musikk av Dusik, Grieg, Rachmaninov og Prokofiev (2L)
Innholdsrik piano-konsert
«Konsert» er det greie navnet på pianisten Steffen Horns siste cd. Folkemusikk-bruk i kunstmusikk er fellesnevneren her, og den eldste representerte komponisten er den wienerklassisk anlagte og slavisk-inspirerte tjekkeren Jan Ladislav Dusik.
Så kommer Grieg, Prokofiev og Rachmaninov.
Av sistnevnte får vi «Preludier» op.
23, Grieg presenteres med «Lyriske stykker» Op.
65, som avrundes med «Bryllupsdag på Troldhaugen», og Prokofievs Sonate no.
1 op. 1 representerer det større formatet.
Det er mye spennende musikk, og Horn viser seg som en veldig nennsom og innsiktsfull pianist.
Dusiks wienerklassisistiske løp er lette og flatterende, men det er først hos Rachmaninov at man kan merke det dypere uttrykket.
Horn får musikken til å virke nesten impresjonistisk i det lette, før han trår til med romantisk makt, som hos Prokofiev.
Hos Grieg er det nok av folkemusikalsk snert, før han gjør de svakere partiene nesten dvelende, duse og lekre å lytte til.
En innholdsrik plate fra en pianist det er spennende å følge med.
| 1 |
106245 | Lucinda Williams:«West»
(Universal)
Aah, du herlige bitterhet...
Før Lucinda Williams kreerer selve apokalypsen i låt nummer ti, «What If», har vår 54 år gamle heltinne fra Lake Charles allerede avslørt seg som skarpere, beskere, mørkere og bitrere på tekstsiden enn hun noen gang tidligere har vært, og det sier ikke så lite.
I coveret siterer Lucinda sin poet-far på hvilke sjelelige kriger som kan utspille seg i et menneske, og selv balanserer hun denne negativiteten perfekt mot en sødmefylt, sprukken stemmedybde og en gjennomgående roligere atmosfære enn tidligere.
Dette er ingen klassiker a la ni år gamle «Car Wheels On A Gravel Road», men den er likefullt et svært sterkt og modent tidsbilde fra en dame som har vært gjennom litt av hvert.
ANBEFALTE KJØP:
«What If», «Unsuffer Me», «Learning How To Live» og «Come On».
| 1 |
106246 | String Sisters:«Live»
(Heilo/Musikkoperatørene)
Felekraft fra strengesøstre i stjerneklassen
Noen av Nord-Europas beste felespillere skjuler seg bak navnet String Sisters, der norske Annbjørg Lien, svenske Emma Härdelin og Catriona Macdonald fra Shetland nok er de mest kjente i Norge.
Kompet er det heller ingen ting å utsette på, med blant andre gitaristen Tore Bruvoll.
Sammen representerer de forskjellige, men til en viss grad beslektede feletradisjoner.
Her er de fanget inn i et gnistrende konsertopptak i Drammen Teater etter en Norgesturné for et par år siden.
Det er mye trøkk i musikken og spennende låter, som Liz Carrolls voldsomme «Rumble Thy Bellyful» og den vakre shetlandske «Da Trowie Burn».
Det er mye trøkk, og de rolige partiene er sårt tiltrengte.
Et studioopptak hadde kanskje gitt mulighet for mer klanglig variasjon.
CARL PETTER OPSAHL
| 1 |
106248 | Uten profil
TRONDHEIM(VG)Geir Zahl har det meste som skal til for å bli en stor artist, men han mangler en ting.
Geir Zahl.
Hvem: Zahl Hvor:
VG-teltet
Når Kaizers-gitaristen går solo har han samlet kremen av sørvestlandske musikere på scenen.
Han har også skrevet et knippe fabelaktige americana-låter hvor Petty, Mellencamp, Springsteen, Adams og Young blir assimilert ned til ett samlet uttrykk - han er faktisk den reneste Arsene Lupin i musikalsk gentlemanstyveri.
Så mye at hans eget særpreg - hele personligheten - forsvinner i alle disse delikate tyveriene.
Og Geir Zahl får ingenting gratis for sin bakgrunn.
For det første bør Geir selv ha en gitar mellom hendene når kollegaen forsvinner inn i en Crazy Horse-solo av en annen verden, slik at han slipper å sjekke skopussen med tomlene i lommene for å vente på at det blir hans tur igjen.
For det andre bør han bruke stemmen som noe annet enn kun et skjørt og pent instrument.
Det er ikke fritt for at Zahls egne låter ironisk nok ville ha passet perfekt for en mann som i går kun spilte i bandet hans, nemlig grusvokalisten og countryrockeren Christer Knutsen.
Du verden for noen låter Geir Zahl kan skrive.
Og du verden, for en strekning han har å gå før han blir en profilert frontfigur i egen person.
Før han blir bare Geir Zahl.
STEIN ØSTBØ FOTO:
ØYVIND NORDAHL-NÆSS
| 0 |
106249 | Villmannen
TRONDHEIM(VG)Endelig en by:Larm-artist som vet hva det vil si å være artist!
Trodde vi.
Hvem:
Sondre Lerche Hvor:
VG-teltet
Den vimsete og gode Sondre bor for tiden i eksperimentelle New York, hvilket preger han på en måte som kan minne sterkt om Rufus Wainwrights siste opptreden på Quart i fjor sommer; en gudbenådet artist som skal vise altfor mye på en gang.
New York betyr en intellektuell og moderne tilnærming, men Sondre harver samtidig løs på gitaren med en såpass primitiv aggresjon at man kan mistenke han for å ha vanket langs The Bowery for å annamme pønkens fødsel, nesten før han var født.
Resultatet er forvirrende.
Sondre er utvilsomt en dreven live-artist, men gjør det vanskelig for seg selv ved å pendle fra helt likegyldige utblåsninger til å trollbinde med det han er best til - alene med kassegitaren.
Mannen elsker lykkeligvis scenen, men rent musikalsk må noen tegne et hvitt kryss på gulvet der oppe og vise ham fokus!
STEIN ØSTBØ FOTO:
ØYVIND NORDAHL-NÆSS
| 0 |
106250 | Snille Sissy
TRONDHEIM(VG)
Det handler om å bære eller briste i karrieren til Sissy Wish akkurat nå.
I går brast det mer enn det bar.
Hvem:
Sissy Wish Hvor:
VG-teltet
Det skyldtes egentlig ikke så mye Sissy Wish selv, men utfordringene hun fikk utlevert fra lydmennene sine.
Hun var sterk når akkompagnementet var redusert til piano, men samtidig forsvant hun fullstendig når resten av bandet øste ut riffene sine i plenum.
Da druknet vokalen og hennes trange, japansk-klingende vokal, og da forsvant også hennes store særpreg bak en altfor dominerende vegg av bass og trommer.
De nye låtene til Sissy Wish - Siri Wåhlberg - tyder på en dame som tenker stort og ambisiøst rundt begrepet pop-komposisjon.
Derfor er vi fremdeles spent på den nye platen som straks kommer, selv om den har byttet ut spaghetti-western med en nysgjerrig, nærmest progressiv tilnærming til pop-begrepet.
STEIN ØSTBØ FOTO:
ØYVIND NORDAHL-NÆSS
| 0 |
106251 | SVETT FATTIGDOM
Regi:
Gabriele Muccino.
Amerikansk.
Drama
STJERNER: Will Smith, Jaden Smith, Thandie Newton, Brian Howe.
HANDLER OM:
Chris Gardner (Will Smith) er en godhjertet, høflig, smart og likandes type, med null sans for økonomi.
Det vil si:
Det er ikke bare hans feil.
Men hans liv som mislykket salgsagent for et (nokså unyttig) medisinsk apparat i Ronald Reagans 80-talls-USA, fører ham inn i den ytterste fattigdom.
Alt mens hans femårige sønn (spilt av Smiths virkelige sønn) trenger omsorg og kjærlighet, og kona (Thandie Newton) forsøker alt hun kan for å overleve en strevsom hverdag.
Gardners siste håp er å bli ansatt som trainee i en meglerhus.
DOM:
«Basert på en sann historie», som det gjerne heter.
Og visst er det tragisk, visst er det mulig å føle med den stakkars mannen.
Som ikke bare er fattig.
Men også rammes av en lang rekke små og store tilbakeslag som systematisk robber ham for hans siste dollars.
Og dermed siste håp.
Will Smith er god.
Han er da ikke Oscar-nominert for ingenting for denne rollen!
Likevel blir det for mye av for lite.
Filmen er 1.50 lang.
De innledende 1.40 er konstant nedtur.
Arme Smith går på trynet.
Hele tiden.
Hvert minste håp slukner.
Og han løper og løper, mile etter mile, i håp om å kunne sikre seg enda en dollar for seg og sine.
Som oftest til nedslående resultat.
Fulgt av sentimental erkjennelse hånd i hånd med sønnen.
All denne svette fattigdommen når etter hvert parodisk omfang.
Særlig sett på bakgrunn av filmens reaksjonære «budskap»:
Det er nok synd på de fattige.
Men det er bare de selv som kan hale inn tilfredsstillende rikdom og suksess.
| 0 |
106253 | «SMOKIN' ACES»
Regi:
Joe Carnahan.
Actionkomedie.
Amerikansk.
STJERNER:
Andy Garcia, Ray Liotta, Ben Affleck, Alicia Keys, Jason Bateman, Jeremy Piven.
HANDLING:
Flere av toppagentene i FBI prøver desperat å forhindre at x antall leiemordere tar livet av kortkunstneren Buddy «Aces» Israel.
Det handler om mafia, politi, konspirasjoner og mengder av blod, avskårne kroppsdeler og de svære våpenmaskinene til «big mama» i denne anstrengende parodien.
DOMMEN:
Dette forsøket på å parodiere FBI-actionfilmer, Tarantinos intelligente voldslek-filmer og ellers alt som smaker av blodgørr på lerretet, er blitt en hybrid som mangler det vesentlige: skarp ironi og smart spill.
Rollelisten bugner av muskler og kjente navn, uten at historien får mer snert av den grunn.
De heftige overdrivelser funker innimellom, og glimtvis er det god action i Carnahans energiske forsøk.
Duoen Alicia Keys og Taraji Henson har i det minste en ironisk teft som hotte leiemordere.
Men ellers blir det meste et dessverre altfor tydelig mislykket forsøk på å parodiere en genre som innbyr til ironisering.
| 0 |
106254 | «DEN FRIE VILJE»
Regi:
Matthias Glasner.
Drama.
Tysk.
MED: Jürgen Vogel, Sabine Timoteo, Manfred Zapatka, André Hennicke, Judith Engel.
HANDLER OM:
Theo voldtar.
Brutalt, jævlig, ukontrollert, sykt.
Etter tre voldtekter blir han dømt til ni års fengsel.
Når han slipper ut, starter den egentlige historien som skal fortelles her:
Portrettet av et (tidligere?) monster.
På sin vei treffer han et utvalg outsidere, blant annet en skakkjørt ung kvinne.
De to tiltrekkes av hverandre på grunn av felles hat mot det motsatte kjønn (!).
DOM:
Knallhard og ytterst problematisk og problematiserende film om skadede mennesker - de to mest sentrale er nesten språkløse.
Det blir en tidvis fengslende reise inn i et forbudt og nesten ubeskrivelig menneskelig landskap.
Men nesten tre timer elendighet er hard kost.
Den siste timen er dertil nokså overflødig.
Så:
Et uhyre av en film om et uhyre - med menneskelige trekk.
Ærlig talt:
Jeg vet ikke helt hva det skal være godt for, heller.
Sølvbjørn i Berlin i fjor til tross.
| 0 |
106255 | Klaxons:«Myths Of The Near Future»
GENRE: ROCK
Arctic Monkeys med sirener, maskiner og mindre talent.
Her har vi et typisk britisk band som blir spådd en lysende fremtid, selv om absolutt alt tyder på at de kun har en brukbar nåtid.
Man skal være rimelig historieløs for å slå fast at en kombinasjon av indierock og dansbar klubbmusikk er noe nytt, og etter debutplaten deres å dømme vil ikke Klaxons bli noe nytt Happy Mondays eller Primal Scream - snarere et nytt Lo-Fidelity Allstars eller noe i den dur.
«Myths Of The Near Future» er imidlertid et salig lurveleven, såpass massivt i uttrykket at det faktisk føles som en liten revolusjon når låtmaterialet sitter.
De hektiske rytmene, de skurrende new wave-gitarene og den hysteriske lyse vokalen danner en uimotståelig lydvegg på platens høydepunkter.
Disse er imidlertid fort unnagjort, og du verden så slitsomt dette blir når formen overtar og innholdet glimrer med sitt fravær.
Et annet minus er at «Myths Of The Near Future» kommer til å låte utdatert lenge før sommeren er over.
ANBEFALTE KJØP:
«Two Receivers», «Atlantis To Interzone», «Golden Skans».
THOMAS TALSETH
| 0 |
106257 | Lady Sovereign:«Public Warning»
(Def Jam / Universal)
Genre:
Grime
UK Garage har tatt steget videre inn på den mer heftige grime-scenen, og der er Lady Sovereign en ukronet, røff og rimspyttende dronning.
På sin Def Jam-debut legger hun på mange måter føringer for at «Public Warning» også skal slå an i USA, men hun gjør det uten å fremstå som en sell-out.
Som representant for det grå og fattigslige Øst-London står hun trygt plantet med begge beina i sin egen musikalske og sosiale bakgrunn, der hun slenger ut foraktfulle meldinger til sine falske og glossy omgivelser.
Rytmebildet spenner fra tilbakeskuende elektroclash («Gatheration») til mer USA-inspirerte beats («Love Me
Or Hate Me» - som også er representert i remix-versjon med Lady Sov og Missy Elliott - «Those Were The Days»).
Rytmene er genreriktig frenetiske, det samme er damens ræpp-stil - et aggressivt fyrverkeri!
- men hun klarer faktisk å beholde en lekende og humørfylt allsangfaktor som kommer til å gjøre henne elsket over alt.
Anbefalte kjøp:
«Gatheration», «Those Were The Days», «My England», «Love Me Or Hate Me», «Blah Blah».
| 1 |
106259 | Art Garfunkel:«Some enchanted evening»
(Atco/ Warner music)
GENRE: VOKSENPOP
Art Garfunkel har ikke klart å oppnå særlig suksess som soloartist.
Bortsett fra «Bright eyes» har det vært få musikalske lyspunkt.
Han klarer det heller ikke på dette abummet.
«Some enchanted evening» inneholder tretten amerikanske standarder der Irving Berlin, Richard Rodgers og George Gershwin er blant komponistene.
Dette er sanger som også den gamle rockeren Rod Stewart har spilt inn, og hans tolkninger er hakket bedre.
Sangene er pakket inn i en søtladent, glatt produksjon med store porsjoner strykere.
Resultatet som Richard Perry har produsert er et album der det er minimal forskjell fra den ene sangen til den andre.
Art Garfunkels stemme holder fortsatt, men dette blir for kjedelig, nærmest søvndyssende.
ANBEFALT KJØP:«Let's fall in love».
| 0 |
106261 | Anat Fort:«A Long Story»
ECM/Grappa
GENRE:
JAZZ
Spennende israelsk pianist Fra Israel, nå bosatt i Brooklyn, Anat Fort er ECMs nye tilskudd i en allerede rikholdig pianostall.
Hun er klassisk utdannet og komponerer jevnlig større verk for symfoniorkestre.
Her fremstår hun i kvartettformat, med blant annet trommeslageren Paul Motian og den fargerike klarinettisten Perry Robinson.
Bill Evans og mentoren Paul Bley er tydelige referansepunkter, men samtidig med et typisk «ECM»-preg er musikken også forfriskende original.
Fort henter impulser fra rikholdige musikalske kilder i Midtøsten.
Israel-Palestinakonflikten gir hun sin musikalske fortolkning av i «As Two/Something 'Bout Camels»
Den meditative, folkemelodiske «Just Now», innspilt i tre variasjoner, gir nordiske assosiasjoner, mens det utprøvende eksperimentelle kommer til uttrykk blant annet i duett med Robinson på «Chapter Two.»
Det er nettopp klangrikdommen og uttrykksvariasjonen som gjør dette til spennende musikk utover det vakre og melodiøse, musikk som både gir og krever.
Og Perry Robinsons akkurat passe skeive klarinettspill setter ekstra spiss.
| 1 |
106262 | The Royalties:«The Royalties»
(Blister/Bonnier Amigo)
GENRE: POP Royal flush.
Ta det fra en som har bodd der:
Det er noe av et sjokk at man plutselig kan snakke om bra band fra Kristiansund i flertall.
Og da bør man vel også skynde seg å påpeke at The Royalties har null og niks til felles med 120 Days, annet enn opphavssted.
Samt at de er veldig bra.
«The Royalties» er som skreddersydd for alle som synes at popmusikken skal være varm, levende, «ekte».
Platen leverer på alle punkter, med referanser til sekstitallets psykedelia og syttitallets powerpop.
Det er et deilig, ullent nostalgisk slør over dette, og med HP Gundersen og Yngve Sætre bak spakene har debutantene også funnet folk som kan dette uttrykket til fingerspissene.
Analog suselyd inkludert.
Albumet er lekkert krydret med stryk, blås og balsamerende koringer, og det kunne kanskje vært en innvending at det hele blir veldig snilt og rundt i kantene - om det ikke hadde vært for at det er nettopp slik The Royalties skal låte.
ANBEFALTE KJØP:
«Shipwreck At Bay», «My House Is Not A Home», «Lose Your Mind», «Time Is A Stranger»
| 1 |
106263 | Christine:«Christine»
(MBN)
GENRE: POP
Ja, hun er fra Bergen, har englestemme og synger både på norsk og engelsk.
Nei, det er ikke Sissel.
Sammenligningen må Christine Guldbrandsen likevel tåle, ettersom stemmen hennes ligger veldig, veldig nær.
Åpningen «Dansekjolen» minner så sterkt om Sissel som backes opp av Vamp at en ekstratitt på coveret er nødvendig for å rette opp førsteinntrykket.
Også Christine er inspirert av folkemusikken, noe som i tillegg gjenspeiler seg gjennom drømmende naturtekster - i så måte er Grand Prix-vinneren «Alvedansen» representativ for resten av platen - men aller best er stemningene når arrangementene er skåret ned til beinet, som i den sakrale avslutningen «Dove».
Kontrastene blir imidlertid større enn de som finnes i Christines stemmeuttrykk, noe som, sammen med vekslingen mellom norsk og engelsk, gjør at helheten lider, selv om enkeltøyeblikkene holder.
ANBEFALT KJØP:
«Dove», «Alvedansen», «Den dag kjem aldri».
| 0 |
106264 | Karen Anne Buljo: «bifruvv»
Idut/Musikkoperatørene
Spenstig samisk barne- musikk for voksne GENRE: WORLD Karen Anne Buljo har tatt tak i sjø- samisk barnemusikk, viser og joiker av forskjellig slag, og skapt spenstig og fengende musikk.
Med på laget er erfarne improvisasjonsmusikere som trompetisten Per Willy Aaserud, gitaristen Georg Buljo og tangentspilleren Kristin Skaare.
Flere av melodiene fremfører hun på tradisjonelt vis alene.
Her er joiker om havfruer, sjøstjerner, ekorn og mektige vesener som Stallo.
De umiddelbare melodiene, den lett gyngende rytmikken og Karen Anne Buljos lekne stemme overskrider språkbarrierer.
Og dette er musikk så frisk, så smittende og engasjerende at også voksne må la seg rive med.
| 1 |
106265 | Vakkert miljøvern
En unik visuell stil og deilig spillbarhet gjør PS2-spillet «Okami» til en estetisk kulturbombe du aldri vil glemme.
Som en hvit ulveskikkelse med guddommelige krefter løper jeg omkring i en forurenset verden.
Ondskap har lagt seg som et teppe av mørk, rød tåke over landskapet og det er min oppgave å gjenopprette harmoni og liv.
Det høres i grunn ut som en hippie-ide, en slags kombinasjon av Greenpeace, panteisme og det min generasjon forestiller seg var slutten av 60-tallet.
«Okami» kunne kanskje også ha vært en klumsete blanding av alt dette, hadde det ikke vært for at hele dette fantastiske actioneventyret har en grunnmur av sjarm, grundig håndtverk, kunnskap og kreativitet.
Eventyret er gjennomsyret av japansk kultur og referanser til japanske legender.
Hovedpersonen selv, den hvite ulven Amaterasu, er en inkarnasjon av solgudinnen med samme navn, kjent for sin varme og kjærlighet for de som tilber henne.
Musikken, som er inspirert av klassisk japansk musikk, inngår som en naturlig del av omgivelsene og bidrar til å fange deg i stemningen til spillet.
Men «Okami» er først og fremst et spill øynene dine kommer til å forelske seg i.
Jeg tør gå så langt som å påstå at du aldri har sett et spill som «Okami».
Idet du trykker på startknappen forvandles TV-skjermen din til et levende papirark som fylles med bevegelige kunstverk og malerier sterkt inspirert av japansk vannmalingskunst.
Malekunsten er dessuten ikke bare et estetisk element.
Den er også integrert i kampsystemet: ved å male symboler og tegn behersker du magi og naturkrefter du ikke vil være foruten hverken i møtet med onde skapninger eller i ditt oppdrag for å gjenoppbygge liv og godhet.
Resultatet er et actioneventyr hvor utforsking, oppgaveløsning og mer tradisjonell slossing med iherdig trykking på de runde knappene sys sammen til en velsmurt og finpolert beretning om ulveguden som reddet verden.
Med en ulv i hovedrollen er det naturlig å dra parallellen til det kritikerroste spillet «The Legend of Zelda:
Twillight Princess».
Hvis du falt for «Zelda» er sjansene store for at «Okami» vil appellere til deg.
Man føler seg på en måte litt som en ulv som driver miljøvern.
Man har hele tiden en veldig konkret følelse av å reparere en verden som har gått i stykker og å rette opp feilene som har blitt gjort.
Hver gang du løper forbi et blomstrende tre som før sitt møte med deg ikke var annet enn en haug med sort, død kvist, blir du minnet på fremgangen i oppdraget ditt.
Forandringene i naturen rundt deg fungerer på denne måten som illustrasjoner av dine tidligere små seire, hvilket er både motiverende og ikke minst inspirerende.
Kreftene du innehar som ulvegud er i tillegg tydelig i de små detaljene:
Din kontakt med bakken under deg fører til små, lokale utbrudd av blomster og spiring, og noen strøk med malerkosten på rett tid og sted utløser eksplosjoner av blomster, frodighet og liv som sprer seg som ringer i vann eller ild i tørt gress utover landskapet.
De øvrige rollefigurene er også herlig utformet.
I enkelte spill kan det være vanskelig å skille personene fra hverandre, mangelen på særtrekk, identitet og personlighet gjør dem like anonyme som en mølje navnløse grå mus i Odda kommunehus.
I «Okami» føles rollefigurene derimot som nære bekjente, man lærer om deres fortid og særtrekk på en måte som spinner dem på naturlig vis inn i historien.
«Okami» er et spill jeg har gledet meg til lenge.
Den meget vellykkede kombinasjonen av et kreativt estetisk uttrykk og en annerledes men meget solid spillbarhet gjør «Okami» til et strålende spill som lever opp til de høye forventningene.
For meg er «Okami» - for å si det med en klissete klisjé - alt jeg ønsker meg i et spill, og litt til.
PS:
I salg fra fredag 9. februar.
| 1 |
106271 | Etter oppskriften
Regi: José Corbacho og Juan Cruz.
Dramakomedie.
Spansk
STJERNER:
Angel de Andrés Lopez, Maria Galiana, Elvira Minguez.
HANDLER OM:
Hverdagsliv i et sommerhett Barcelona.
Kjærlighetsproblemer og separasjon, en gammel kone som selger ecstasy, kjærlighet mellom ung gutt og eldre kvinne, problemer med VHS-spilleren, kjærlighet mellom gamle mennesker, vedlikehold av potteplanter, dødshjelp og «kjærlighet» per internettet.
DOMMEN:
Middelhavsfilmen om romantikk og mat er etter hvert blitt noe av en klassiker - eller, om vi skal tillate oss å være litt mugne - litt av en klisjé.
«Frodige» greier, du vet, med stort persongalleri bestående av fargerike eksentrikere og hjertelige hverdagsmennesker.
Og masse mat, da - den liksom «magiske» ingrediensen som binder hele sulamitten sammen.
Tittelen her - «Tapas» - lover det verste, men stort sett er dette en film til å leve med.
Historien om den kreftsyke mannen som vil dø når han selv vil, nærmer seg det gripende.
Men det må sies at denne «genren» begynner å bli ganske blaut nå.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
106272 | Velkjent oppskrift
Regi:
Arne Lindtner Næss.
Familiekomedie.
Norsk
STJERNER:
Ola Høgåsen Mæhlen, Ole Martin Wølner, Robert Opsahl, Anders Hatlo, Jan Grønli, Johannes Joner, Iren Reppen, Elisabeth Moberg.
HANDLER OM:
Egon, Benny og Kjell vikler seg denne gang inn i en jakt på kongelige regalier og juveler.
En snobbete vestkantskurk, herr Von Klem, har holdt skatten skjult siden krigen, men den oppegående Egon overhører en samtale som gir han et hint om hva det gjelder.
Fra et dekadent Oslo Vest går ferden til gruvene i Kongsberg.
Langt nede i det dype mørke blir det et jag om hvem som kommer først fram til skatten; vestkantsnobbene eller østkantens helter; Egon & Co. Den alltid skvaldrende politimann Hermansen og hans trofaste betjent henger med så godt de kan.
DOMMEN:
Med en dose oppfinnsomhet, parodiske klisjeer over Oslos beste vestkant og ellers alt som tilhører Olsenbanden-universet, er den fjerde filmen om Jr. banden klar for å treffe sin trofaste målgruppe.
Det er i kraft av en velkjent og velbrukt oppskrift denne typer filmer kan leve et langt liv.
Olsenbanden er folkekjære, først gjennom den opprinnelige voksen-bande, og dernest i kraft av de unge gutta som er nesten nøyaktige kopier av de voksne.
Men hvis man noen sekunder legger popularitetskonseptet til side, ser man også en story der platte replikker og overdrevne karikaturer er i overkant fjollete.
Jo da, det skal være latterliggjøring av visse voksentyper, men enkelte scener er så konstruerte at det blir mer dumt enn morsomt.
Heldigvis reddes både vi - og ikke minst filmen - av en særdeles kvikk Egon (smart spilt av Ola Høgåsen Mæhlen), og hans to kompiser Kjell (Robert Opsahl) og Benny (Ole Martin Wølner).
Når de slipper til med guttas kreative ideer, har filmen både sjarm og humør.
Inkludert litt spenning i gruvedypet.
Det er ikke helt nødvendig å være blod-fan av Olsenbanden for på trives med denne filmen, men det hjelper godt på.
| 0 |
106273 | Den enfoldige tyrannen
Regi:
Kevin Macdonald.
Drama.
Amerikansk
STJERNER:
Forest Whitaker, Jamers McAvoy, Kerry Washington.
HANDLER
OM:
En ung, dum skotsk doktor havner i Uganda akkurat idet Obote-regjeringen blir erstattet av «president- på-livstid» Idi Amin i 1971.
Via tilfeldigheter blir han diktatorens livlege og fortrolige.
Han lar seg rive med under regimets opptur.
Så begynner sannheten å komme for en dag.
DOMMEN:
Alle som er voksne nok til å huske ham, eller som har sett Barbet Schroeders merkelige «selvportrett», «General Idi Amin Dada» (1974), vil gjenkjenne det.
Det flakkende, forvirrede blikket; så hvitt av desperat rådvillhet at selv det myndige ansiktet og den store kroppen ikke kunne gjemme det naive barnet som bodde i mannen.
Forest Whitaker, som lenge har hatt en snodig sårbarhet bak øynene, er som født til å spille den patetiske tyrannen.
Når paranoiaen tar bolig i enfoldigheten, kan resultatet - dersom de historiske forutsetningene er uheldige nok - bli Idi Amin.
Dette var en diktator hvis fargerike «særegenheter» må sies å være særdeles filmvennlige:
Han likte å spille trekkspill.
Skottland-fetisjen hans fikk ham til å utrope seg til «The King Of Scotland».
Hans skrev brev til dronning Elizabeth for å tilby sine seksuelle tjenester.
Alle disse historiene er med her.
Pluss den om skjebnen som ble hans andre kone, Kay, til del.
Hun ble partert, hvorpå lemmene hennes ble sydd på igjen, på motsatt side av kroppen.
«The Last King Of Scotland» er en fiktiv bearbeiding av disse hendelsene, med flere, med den unge skotske legen plassert i begivenhetenes sentrum.
Bare oppspinn, alt det der med doktoren, men det gjør ikke noe.
Tidskoloritten er overbevisende, filmen føles aldri dum, og «The Last King of Scotland»s egentlige ærend er å sette lys på hvordan den vestlige verden har spilt politiske spill i Afrika.
En grusomhetens komedie, er det blitt.
Og Whitaker eksellerer med sine fuktige, livredde øynene.
Han får Oscar.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1 |
106274 | Lukas Kasha:«Animated People's Republic»
(Division Records)
GENRE: POP / ROCK
Dette er et band jeg gjerne vil se på mange festivalscener i sommer!
For hvorfor ikke et utmerket, nytt og friskt norsk band som spiller musikk i skjæringspunktet postpønk og pop vel så bra som nok et overhypet band fra Storbritannia?
Lukas Kashas debut er ganske voldsom i uttrykket; Simen Eriksruds produksjon er tett og massiv, men gir likevel plass til både pågående gitarer, rullende basslinjer og bakenforliggende synth-tepper.
Innflytelsen kommer både fra mer glamorøse tiår i amerikansk rock («Office Rock»), men aller mest fra britisk pop- og rock helt fra synth-rockens gylne glansdager.
Et par steder, «I Won't Lay Down» og «People Roam The Streets», høres Lukas Kasha nesten ut slik Brett Andersons Suede ville ha gjort dersom de var samtidige med Franz Ferdinand.
Så får vi heller tilgi at kompet til åpningen «Neon Meltdown» er rappet fra We's «Crawling Out Of The Wreckage»;
Dette er en ytterst lovende debut - med jevnt over svært gode låter - fra et band som helt riktig har modnet en stund allerede.
ANBEFALT KJØP:
«Love Abuse», «Highway Train», «Neon Meltdown» og «People Roam The Streets».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
106275 | G-Ha & Olanskii:«Sunkissed»
(Smalltown Supersound)
Et kyss der solen ikke skinner - på dansegulvet
Norsk house har ligget i kvalitetsmessig front siden midten av nittitallet.
Et faktum som ikke har avtatt nevneverdig i løpet av de siste fem-seks årene, hvor genren pent har funnet veien tilbake til undergrunnen.
Der nede skrangler den i vei på ypperlig vis, som på denne miksplaten rattet av Geir «G-Ha» Aspenes og Ola «Olanskii» Smith-Simonsen.
«Sunkissed» er et ypperlig dokument over den norske housens særegenheter.
De fleste bidragsyterne her velter seg i skitne analog-digitale lyder, og sporene fremstår ofte ganske så skakke og tøylesløse - men søte melodilinjer og uimotståelig dansbar funk ligger alltid i bunnen.
Her er ubeskrevne blad side om side med den nylig Spellemann-hedrede Lindstrøm og veteraner som Bjørn Torske, Per Martinsen og Rune Lindbæk.
Miksen er upåklagelig forseggjort, og omfavner også remikser av to av de heteste navnene i norsk rock - 120 Days og Serena Maneesh.
Kvalitetsklubbing fra A til Å, dette.
ANBEFALTE KJØP:
«54b» (Mudd), «God Kveld» (Bjørn Torske), «Cold Out» (DiscJokke), «A Blast Of Loser» (Lindstrøm)
| 1 |
106277 | Skambankt:«Eliksir»
(Dog Job/Tuba)
Det går minst 13 på dusinet av band i den bredbente glampunk-genren Turboneger er spydspiss for i norsk sammenheng.
Stilarten er relativt lett å ta fatt på, men krevende å mestre.
Kaizers-gitarist Terje Vinterstø og hans medsammensvorne i Skambankt har så avgjort et stykke igjen før de kan sies å beherske den.
Spille-egenskapene er det lite å si på, noe tittelsporet understreker med massiv tyngde og et pulserende driv som gjør platens øvrige låtmessige ørkenvandring til noe av en gåte.
Bandets originalitet er dessuten et tveegget sverd, for vokalistens brautende vestlandsbrøl må i beste fall sies å være en smakssak.
«Eliksir» høres ut som overivrig oppgulp fra et øvingslokale på folkehøyskolen, og sånt er det jo ikke vits i å kaste bort tid og penger på.
ANBEFALT KJØP:
«Min eliksir»
| 0 |
106278 | Filmmusikk:«Dreamgirls»
(Columbia / SonyBMG)
Alt tyder på at denne filmen må oppleves!
Det er nemlig lenge siden jeg kan huske å ha hørt et mer saftig og dansbart soundtrack enn det Beyonce', Jamie Foxx, Eddie Murphy, Jennifer Hudson og Anika Noni Rose serverer her.
«Dreamgirls» baserer seg løselig på historien om The Supremes (her heter de The Dreamettes) og Henry Krieger og Tom Eyen har virkelig lagt seg i selen for å lage sanger som viser frem det beste i klassisk Detroit-soul fra sent sekstitall.
Heldigvis har man ikke falt for fristelsen til å lage et Beyonce'-album, selv om hun har det største navnet.
Faktisk er det Jennifer Hudson som på alle måter skinner klarest av jentene.
Anbefales varmt til alle soul-elskere!
ANBEFALT KJØP:
«Steppin' To The Bad Side», «It's All Over», «I Am Changing», «Patience».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
106279 | Clap Your Hands Say Yeah:«Some Loud Thunder»
(Wichita / Bonnier)
Hypen er over...
For nøyaktig ett år siden var Clap Your Hands Say Yeah den største Internett-hypen verden hadde sett, uten at de klarte å følge det opp med en virkelig god plate.
Det klarer de ikke nå, heller.
De gjør det ikke lett for seg når de i åpningskuttet (tittellåten) dessuten har slengt ut en demo-lignende versjon med forvrengt vokal og generell grusom lyd.
Produksjonen faller heldigvis på plass etter hvert, men platen mangler både gode låter og en helhet som gjør den verdt å lytte til.
Det Clap... mangler på låtsiden, tar de imidlertid igjen med masse vindskjev sjarm som fungerer bra som ørekrydder en kort stund, men som neppe vil bringe bandet et eneste steg videre fra undergrunnen.
ANBEFALTE KJØP:
«Satan Said Dance», «Goodbye To Mother And The Cove», «Five Easy Pieces».
| 0 |
106280 | Ane Brun:«Live In Scandinavia»
(DetErMine Records / Bonnier)
Ane + strykere = sant!
Om det luktet suksess av det ferske samarbeidet mellom Vamp og Kringkastingsorkesteret, er ikke duften mindre påfallende når Ane Brun tar med seg The DMF String Quintet på turné.
Resultatet som nå foreligger på plate er svært vellykket, ettersom strykerne aldri blir påtrengende, men legger seg pent bak Bruns karakteristiske stemme og underbygger både nerven og melankolien i denne, samtidig som dramatikken i låtene spisses ytterligere til.
Platen inneholder en ny låt, samt den mildt sagt formidable coverversjonen av PJ Harveys «The Dancer», og setter forventningene høyt før Ane Bruns neste plate med originalstoff.
ANBEFALT KJØP:
«My Lover Will Go», «To Let Myself Go», «This Voice», «The Dancer».
STEIN ØSTBØ
| 1 |
106283 | Hypnotisk hjernetrim
Mange kjenner til puzzle-favoritten «Zuma» på PC og Xbox 360.
Her er Nintendo DS-versjonen - og vi snakker om en skikkelig godbit.
«Tetris» vil sannsynligvis for alltid beholde tronen som kongen av puzzle-spill - disse små, enkle og frenetiske spillene som handler om å kombinere form og farge for å komme videre.
Men det finnes mange gode alternativer.
PSP-spillene «Lumines» og «Mercury» samt DS-spillene «Meteos» og «Zoo Keeper» er alle perfekte følgesvenner på lange og korte turer, tiden får vinger og vips så er du fremme.
Og så har du PC- og Xbox 360-favoritten «Zuma», da.
Et spill som viser at denne typen spill kan ha en magnetisk tiltrekningskraft også når du sitter godt plantet i sofaen eller kontorstolen.
«Actionloop» (utgitt som «Magnetica» i USA) er i praksis «Zuma», et spill som igjen var basert på det snart ti år gamle «Puzz Loop».
Og både den trykkfølsomme DS-skjermen og det faktum at vi nå er over på en håndholdt spillmaskin bidrar til å skape en overlegen versjon.
I «Actionloop» kommer det baller i forskjellige farger ned en skinne som snirkler seg mot et hull på midten av skjermen.
Ved hjelp av stylusen, skal du dytte baller mot denne rekken og lage kombinasjoner på minimum tre baller med lik farge.
Klarer du dette, forsvinner ballene, og rekken trekker seg sammen og danner nye fargekombinasjoner.
Taktisk plassering gjør det mulig å lage lange rekker av baller som forsvinner, kombinasjoner som kan rense bortimot hele skjermen.
Et konsept som ikke er forferdelig lett å forstå med det første, selv om moduset «checkmate» illustrerer konseptet på en herlig effektiv måte.
Men spill som dette handler ikke først og fremst om bevisst forståelse.
Det handler om å synke ned i en tilstand hvor du etter hvert føler fargekombinasjonene mer enn å se dem, en instinktiv opplevelse som er så intens at den går forbi konsentrasjon og beveger seg mot hypnose.
Farlig vanedannende saker dette her, altså, noe som er det beste komplimentet der er mulig å gi denne typen spill.
Stort pluss i margen for flerspillerdelen også, hvor du ikke bare konkurrerer om å få bort baller fra brettet, men hvor du også får mulighet til å sabotere for motstanderen.
PS:
Det følger med en «rumble pack» til dette spillet, som får DS-maskinen til å vibrere når den plasseres i GBA-porten.
Det er en grunn til at den ikke er nevnt før i denne anmeldelsen - den er nemlig bortimot meningsløs.
| 1 |
106284 | Dvask rom-rev
Nintendo 64-spillet «Lylat Wars» er en kjær klassiker for mange.
Nintendo DS-varianten vil neppe få samme status.
«Lylat Wars» var et tidsriktig, friskt og delvis unikt spill da det kom ut i 1997.
«StarFox: Command» er på sin side en pregløs og stundvis kjedelig actionopplevelse ti år senere.
Akkurat som Gamecube-spillet «StarFox: Assault».
Skillelinjen mellom retro-kult og smått pinlig er hårfin når man skal plassere fordums helter i en moderne spillhverdag, det som fungerte for ti år siden fungerer ikke automatisk i dag.
Du styrer kampskipet til tøffingen Fox McCloud ved hjelp av stylusen på den nederste skjermen.
Bomber og avanserte manøvre i luften fremkalles ved hjelp av ikoner på kanten av skjermen.
Og flyvingen fungerer veldig bra.
Det er lett å sette seg inn i hvordan alt fungerer, samtidig som du har alle muligheter til å øve og bli god.
Før du kommer så langt, gjør du strategiske valg på et oversiktskart.
Fiender må tas i en bestemt rekkefølge, og dette taktiske elementet er definitivt med på å gi spillet en velkommen variasjon etter hvert som krigingen blir gradvis mer og mer kjedelig.
Hverken historien eller de velkjente rollefigurene vekker interesse eller engasjement.
Miljøene og det du skal gjøre i dem er i tillegg en studie i repetisjon.
Flerspillerdelen får leve som spillets kanskje største styrke - særlig hvis du har «StarFox»-interesserte venner.
Kontrollsystemet er såpass velfungerende at den gir et solid grunnlag for kamp mot andre.
Det er ingenting i «StarFox: Command» som er direkte dårlig.
Men det er heller ingenting som er mer enn godkjent.
Og da blir spillopplevelsen jevnt over forglemmelig.
| 0 |
106286 | Sutring og følelser
Regi:
Anthony Minghella.
Genre:
Drama.
Amerikansk
STJERNER:
Jude Law, Juliette Binoche, Robin Wright Penn, Martin Freeman.
HANDLING:
To dynamiske og fremadstormende London-arkitekter legger virksomheten sin til Kings Cross.
De blir raskt ofre for lokale skurker som grafser til seg det som er av nytt PC-materiale.
En ung gutt, hans bosniske mor, den ene arkitektens kjæreste, hennes hyperaktive datter, samt en hore krysser hverandres spor i denne filmen som handler om konkrete tyveri, og mennesker i livskrise.
DOMMEN:
Minghella (Den engelske pasienten, Cold Mountain) evner godt å ta menneskelige steminger på pulsen.
Her får han god hjelp av skuespillere som alle vet å spille på nyansene.
Innpakningen er delikat og lekker, men skjuler ikke den i overkant konstruerte intrigen som etterhvert utvikler seg i en søkt retning.
Der den geniale filmen «Babel» skapte en sterkt medrivende sammenflettet handling av de ulike sidespor, blir denne film en hybrid med sutring og følelser, dog akkompagnert av noen doser herlig humor.
Jude Law oser av frustrasjon og nyervervet innsikt i sitt anstrengte forhold til samboeren (Wright Penn).
I møte med den unge tyvens bosniske mor (Binoche) trekkes han mot følelser som lenge har vært skjult.
Minghella forsøker å skape et moderne samfunnsdrama, der flytninger og flyktige sjeler er temaet.
Men det er en historie med ytre vrier som ikke stikker særlig dypt.
| 0 |
106287 | Edelgris
Regi: Gary Winick.
Genre:
Barnefilm.
Amerikansk
NORSKE STEMMER:
Ludvig Olavson Omre, Unn Vibeke
Hol, Anders Baasmo
HANDLER OM:
Wilbur, den minste av de nyfødte grisungene, blir reddet fra slakt av Fern (Dakota Fanning).
De blir bestevenner.
Men for å overleve sin første julesesong, trenger han mer hjelp.
Den kommer fra uventet hold, nemlig to av gårdens mindre populære beboere - edderkoppen Charlotte og den egosentriske rotta Templeton.
DOM:
Den nesten uutholdelig bedårende Dakota Fanning må finne seg i bli stående i skyggen av de mange dyra i denne.
Filmatiseringen av en klassisk barnefortelling av E.B. White («Stuart Little») - «Charlottes tryllevev» minner med sine «ekte» snakkende dyr selvsagt en smule om «Heldiggrisen Babe» (1998).
Det skal du se at barna kommer til å blåse en lang marsj i.
Dette både morsomme og rørende eventyret om toleranse kan komme til å innebære et bratt stup i baconinntakskurven blant de aller minste.
En veldig amerikansk film er det.
Det er - hold deg fast!
- ment som et kompliment.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1 |
106289 | Søt, men klønete
Regi:
Dominic Savage.
Genre:
Drama.
Britisk
STJERNER:
Samina Awan, Tom Hudson, Wasim Zakir
HANDLER OM:
Oppdatert «Romeo og Julie»-historie om kjærlighetsforhold mellom pakistanske muslimer og hvite engelskmenn i et nitrist, hatefullt England.
DOMMEN:
Nordbritisk brunsteinsrealisme nå også i ungdomsfilmstapning.
Adam og vennegjengen hans er i ferd med å eksplodere av inngrodd, nedarvet hat.
Men den 17 år gamle muslimske jenta som akkurat har begynt i tapetbutikken, er fryktelig søt.
Broren hennes, Yousif, cruiser rundt i byen og leter etter oversminkede engelske jenter i miniskjørt.
«Love + Hate» er velment, men klønete.
Overbevisende når den tar for seg grobunnen for misnøye i arbeiderklasse-England, mindre så når den skal skissere opp veien opp og over de mellommenneskelige motsetningene.
Det var sikkert ikke meningen, men filmen ender liksom opp med å hevde at seksuell tiltrekning kan overvinne rasisme, dersom jentene er pene nok, og at alle som tør bryte opp og stikke av til en større og mer sofistikert by, har en sjanse.
Hvor håpefullt er det?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0 |
106290 | Vellykket korstog
Å forbedre verdensfenomenet «World of Warcraft» er mildt sagt ingen liten oppgave.
«The Burning Crusade» tar den på alvor.
Megasuksessen «World of Warcraft» trenger neppe noen videre introduksjon.
Spillet som kom ut for to år siden, har bokstavelig talt tatt verden med storm, om ikke orkan.
8 millioner spillere på verdensbasis sier sitt, dette er et spill som veldig mange har et veldig lidenskapelig forhold til.
Å lage en utvidelsespakke som lever opp til de astronomiske forventingene er nesten som å be Da Vinci male «noe nytt og spennende» på Mona Lisa.
Men nå har da heller Blizzard aldri vegret seg for å klinke til når det kreves.
Det synes.
Misforstå meg rett, utvidelsen er ingen revolusjon.
De sentrale spillmekanikkene har ikke blitt forandret i særlig grad, likte du ikke originalen, vil du ikke like «The Burning Crusade».
Likte du derimot originalen, finnes det absolutt ingen grunn til ikke å skaffe seg utvidelsen.
Man kan kanskje gå så langt som å si at du strengt tatt ikke kan spille «World of Warcraft» aktivt, uten å ha «The Burning Crusade» trygt plassert på harddisken din.
Et helt nytt kontinent, ni nye grotter, et nytt yrke, to nye raser, økning av nivågrensen fra 60 til 70, ny spiller-mot-spiller liga, hundrevis av nye oppdrag, flyvende ridedyr - listen fortsetter nærmest i det uendelige.
På tross av en rimelig stiv pris, får du svært mye for pengene.
Det er da heller ikke til å feie under en stol at Blizzard garantert kommer til legge til enda mer innhold i tiden fremover.
Områdene i Outland, det nye kontinentet som dukker opp med «The Burning Crusade», er varierte og stemningsfulle.
Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene - musikken, fargetonene, landskapene, oppdragene, menneskene, alt virker gjennomført og gjennomarbeidet.
Historien er dessuten god, særlig på mikronivå.
Grotter som «Caverns of Time» lar deg reise tilbake i tid til historiske begivenheter for å hindre at onde krefter endrer historiens gang.
Det er fortsatt for tidlig å stadfeste hvordan de fleste av grottene fungerer i praksis, men på papiret ser det i aller høyeste grad lovende ut.
Spillkonseptet fra «World of Warcraft» forblir det samme, men det gjør ingenting når vi snakker om en evolusjon som ville fått selv Darwin til å ta av seg hatten.
En ny klasse hadde vært velkommen, men man kan egentlig ikke klage på koffertmangel når man har fått både i pose og sekk.
«The Burning Crusade» sjarmerer neppe noen nye kundegrupper, men kommer nok til å gjennopplive millioner av spilleres forelskelse i spillet.
PS:
Du må være tilkoblet Internett, ha «World of Warcraft» installert og betale en månedsavgift på rundt 100 kroner for å spille «World of Warcraft: The Burning Crusade».
Natt til tirsdag ble spillet World of Warcraft: The Burning Crusade lansert.
37 nattåpne butikker, show på Karl Johans Gate og titusenvis av fans sørget for tidenes spill-lansering i Norge.
| 1 |
106292 | Resirkulert OL-spill
For et år siden serverte utviklerne 49games det offisielle spillet for vinter-OL i Torino.
Nå er de tilbake på oppdrag for RTL med «Winter Games 2007».
Det er naturlig nok veldig mye av det samme som går igjen i årets utgave, men dessverre er det ikke så veldig mye som er forbedret fra OL-utgaven.
Øvelsene langrenn og kombinert er kappet bort - uten at det er noe stort savn.
Nå kan man konkurrere i skiskyting, alpint (slalåm, storslalåm, super-G og utfor), hopp (liten og stor bakke), skøyter (500 og 1500 meter), bob, aking og curling.
Skiskytter-delen, som naturlig nok er ganske lik «RTL Biathlon 2007», er etter min mening den mest underholdene øvelsen.
Den fungerer faktisk bedre enn den nevnte spesialutgaven - rett og slett fordi skytedelen er mer realistisk.
Men det er viktig å være klar over at man går i den samme løypa hver eneste gang, så det blir fort litt ensformig.
Uansett fungerer det bra nok som en del av et vintersportspill.
Alpint-delen er grei nok, men jeg skulle ønske at det var større forskjell på for eksempel slalåm og storslalåm - det blir skremmende likt.
Hoppdelen av spillet er også helt grei.
Den er fortsatt lik «RTL Ski Jumping»-serien, men i likhet med skiskyting er den veldig strippet.
Når du skal konkurrere på skøyter, er det egentlig bare snakk om å holde rytmen med to knapper.
Det er rett og slett ikke nok til at jeg lar meg fenge - i alle fall ikke i konkurranse med maskinen.
Utrolig nok er fortsatt både bob og aking en del av spillet.
Jeg tror ikke jeg skal si annet enn at jeg synes de er gørr kjedelige.
Til slutt er det nyskapningen curling - en idrett som nærmest har fått kultstatus her til lands på grunn av Pål Trulsen og Dordi Nordbys innsatts i diverse mesterskap.
Det er løst på en helt OK måte, men det blir ganske simpelt når alt kommer til alt.
Dessuten er det snekret sammen et poengsystem som ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.
Det er om ikke annet viktigst å få steinene nærmest mulig sentrum av boet, og det har utviklerne fått med seg.
En ørliten forbedring i forhold til OL-utgaven finner du i flerspillerdelen.
Man kan konkurrere på splittet skjerm, og det fungerer.
Men det burde vært mulig med flere enn fire spillere og - ikke minst - onlinemuligheter.
Med noen små grep kunne dette vært et ganske bra spill.
Grafikken er akseptabel, og det er potensial i mange av øvelsene.
Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at dette er litt plankekjøring for å få ut et spill som har svært liten konkurranse.
Noe som egentlig er litt merkelig med tanke på at «Winter Games» til Commodore 64 og Amiga var en stor slager på 80-tallet.
Dette spillet oppnår garantert ikke samme status.
| 0 |
106293 | Like moro som på TV?
Skiskyting er favoritten til mange sportsinteresserte TV-tittere.
Spørsmålet er om «RTL Biathlon 2007» klarer å kopiere den egenskapen.
Svaret er nei.
Den største fordelen til «RTL Biathlon 2007» er vel egentlig at det ikke akkurat kryr av skiskytterspill, og ergo er ikke konkurransen all verden.
Det blir allikevel alt for tynt innholdsmessig til at jeg lar meg imponere.
Grunnprinsippet i spillet er greit å sette seg inn i, og man lærer raskt hvordan man styrer sin utøver gjennom løypa og til standplass for å prikke ned fem blinker.
Men bare så det er sagt: det er ikke så enkelt at det ikke er noen utfordring.
Man må disponere kreftene skikkelig, og da lønner det seg ikke å klinke til i den første motbakken.
Jeg synes det er på standplass spillet viser sin største svakhet.
For det første er siktet altfor vinglete, og det hjelper så vidt jeg kan skjønne ikke så veldig mye om utøveren har topp ferdigheter på skyting.
Skal man treffe blinkene er det så og si umulig å bruke mindre en de 15 straffesekundene man får for å bomme fem ganger.
Med andre ord lønner det seg å skyte fem kjappe bom og dure på videre i løypa.
Ved hjelp av R1-knappen kan man holde pusten, og da blir det noe lettere å sikte.
Men aberet med det er at det går utover kreftene man har bruk for i sporet.
Uansett burde straffen for bomskudd vært mye større.
Jeg synes de samme utviklerne har løst dette bedre i skiskytter-delen av «Winter Games 2007», men der mangler jo naturlig nok mye som er med i dette spillet.
Som nevnt synes jeg også at det blir for statisk i lengden.
Det er riktig nok ni forskjellige løyper (deriblant Holmenkollen), men de er omtrent like lange og alle rennene gjennomføres med to skytinger der alle løperne starter likt.
Problemet er at man ikke får noen som helst informasjon om hvor mange treff konkurrentene har.
Siden det ikke er strafferunder, men tilleggssekunder, så får det ganske store taktiske konsekvenser.
Konkurransene burde vært formet mer etter verdenscupen slik vi kjenner den.
Jeg hadde ønsket meg muligheten for at man først går et renn med tilleggssekunder for bomskudd og ender opp med en resultatliste som gir grunnlag for jaktstart i neste renn.
Nå blir det samme konkurransetype om og om igjen, og da hjelper det etter min mening lite at løypene er ganske forskjellige.
Flerspillerdelen er helt grei, og man kan være fire spillere der to kan gå sammen med delt skjerm.
Det fungerer ganske bra og får opp spenningsnivået mange hakk.
Men det er et problem at kartet over løypa blir borte når skjermen splittes mellom to spillere.
Når alt kommer til alt er det litt trist med et skiskytterspill der jeg ikke er fornøyd med skytedelen.
Da er det mildt sagt noe som mangler, men jeg synes likevel at spillet fortjener en treer på terningen - selv om den er syltynn.
Eller hårfint treff som kommentatorene ville sagt på NRK.
| 0 |
106296 | Stang ut
GENRE: KOMEDIE.
Regi:
Hilde Heier
STJERNER:
Bård Owe, Espen Reboli Bjerke, Johannes Joner, Hege Schøyen.
HANDLER OM:
En far (Owe) som har «mistet» sin kone til Alzheimer, hans to sønner og deres kvinner.
Sverre (Joner) og konen Helene (Schøyen) bøter på tomheten etter at sønnen har forlatt redet, og prøver både ominnredning og partnerbytte.
Erik (Reboli Bjerke) og Marianne (Iren Reppen) er i ferd med å gå fra hverandre.
Felles for alle mennene er et melankolsk lidenskapelig forhold til fotballklubben Skeid.
DOM:
Det er noe som ikke helt gir uttelling i Hilde Heiers tredje film, og deler av skylden er å finne i manuset signert danske Kim Fupz Aakesson.
Fotball som metafor for livets opp- og nedturer, forspilte og eventuelle nye sjanser, kan trygt sies å være uinspirerte greier - forholdet forblir dessuten merkelig uutforsket i løpet av de 90 minuttene.
Sluttscenen virker påklistret og smått uverdig den sorte humoristiske tonen som ellers preger fortellingen.
Samtidig føles det godt å se en ny norsk film som er helt fri for muskuløse helter, deilige ungjenter og eksotiske kriminelle:
«Andre omgang» er noe så kjærkomment som en historie fra det store, kjedelige Norge de fleste av oss lever i, komplett med småpinlige nestensexscener mellom godt voksne mennesker.
Lite å utsette på spillet også - Hege Schøyen, for eksempel, gir sin overnevrotiske hypokonder en varme som manuset ikke legger opp til, og fint å se så mange voksne ansikter på lerretet.
«Andre omgang» er ikke dårligere enn at det hadde vært bra om den kunne dra folk i målgruppen - la oss si 40+ - tilbake til kinoene.
En viss mangel på kraft bidrar likevel til en følelse av «stang ut».
| 0 |
106299 | High school klisjeer
GENRE: KOMEDIE.
Regi:
Betty Thomas.
For alle
STJERNER:
Jesse Metcalfe, Brittany Snow, Ashanti, Sophia Bush, Arielle Kebbel.
HANDLING:
Fire tenåringsjenter på High School søker den ultimate hevn over skolens kjekkeste, mest populære og beste basketballspiller - kvinnebedåreren John Tucker.
Tre av dem har vært brikker i hans flørtende spill, den fjerde skal utforen hevnen - knuse hans hjerte.
DOMMEN:
Overhodet ingenting er originalt i denne high school-komedien der klisjeene slåss om å få slippe til.
Jenter som blir bitchy, sportsgutter med oppblåst ego, cheerleader-virksomhet som inngang til popularitet, og den «grå» jenta som stæsjes opp til å bli hot.
Denne ur-amerikanske filmresepten fremføres i dette tilfellet med et jevnt sig av plattheter og fjolleri.
Men for all del - det er en del fjortishumor som godt kan egne seg til popcorn-knas; dog heller som DVD på jenterommet enn på kino.
Filmen flyter på at jentene er kjent fra både popmiljø (Ashanti) og diverse ungdomsserier på TV (Snow, Bush og Kebbel).
Skurken selv, den i egne øyne uimotståelige John Tucker, spilles av Jesse Metcalfe, gartner-yndlingen i «Frustrerte fruer».
Og er du fornøyd med å se ham i bar overkropp og rød tangatruse, så vel bekomme.
| 0 |
106300 | Laleh:«Prinsessor»
(Lost Army/Warner)
Talent som gjør det vanskelig for seg selv.
Svensk-iranske
Laleh har hatt eventyrlig suksess i nabolandet vårt, der den 24 år gamle jenta har solgt 90000 eksemplarer av sitt debutalbum.
Hun kan neppe regne med tilsvarende hengivenhet her på berget, og fortjener det ikke heller.
For selv om singelen «November» er et vidunderlig stykke tander pop, er hennes andre album en stilforvirret sak som til tider er en sann prøvelse.
Innadvendte viser dominerer, men Laleh kvier seg ikke for å dytte inn en reggaelåt her, et stykke klassisk der.
Det er den typisk trassige svenske indie-estetikken som er så populær i marginale norske kulturavisredaksjoner.
Laleh er utvilsomt ambisiøs, men på «Prinsessor» gaper hun virkelig altfor høyt i forhold til sitt talent.
Hun har mye å melde, men henfaller ofte til regelrett gnåling - som en pretensiøs Björk krysset med en humørløs Nina Persson.
«November» viser hva hun egentlig er god for; desto mer irriterende med en så ufullendt plate.
ANBEFALTE KJØP:
«November», «Call On Me».
THOMAS TALSETH
| 0 |
106302 | Christel Alsos:«Closing The Distance»
(Columbia / Sony)
Vi erklærer herved det norske popåret 2007 for ... uåpnet.
Christel Alsos er antagelig forberedt på å lese en del om Elvira Nikolaisen i anmeldelsene av debutplaten sin.
La oss derfor ile til og slå fast at Alsos ikke er noe replika av fjorårets store popkomet.
Likevel er det null tvil om at unge damer med piano og tungsinn har relativt kort vei til plateselskapenes forhandlingsbord for tiden.
Litt for kort vei, kanskje.
«Closing The Distance» er ikke noe direkte bomskudd, men heller ikke den fjellstø debuten artister er bortimot avhengige av for tiden, dersom de ikke skal havne kjapt i glemmeboken.
Alsos' overveiende akustiske, triste pop er en fryd når den treffer blink; på sitt beste lager hun soulkrydret jazzpop i krysningspunktet mellom Sade og Radka Toneff.
Men låtmessig treffer hun for sjelden.
Og en 35 minutter og ti sanger lang plate har ikke rom for mange feilskjær.
Jenta har en nydelig, nesten transparent stemme.
Men både bruken av den, og tekstene, har visse nybegynnerfeil.
Musikken sliter i den andre enden av skalaen - det blir ofte tungt, satt, gammelmodig.
Produsent Arvid Solvang satser mye på bruk av luft, og det er en risikosport.
Effekten av luft i musikk er jo relativt avhengig av hva som skjer før, etter, under og over den.
La det imidlertid være sagt:
Christel Alsos har garantert et bedre album i seg.
Talentet hennes er udiskutabelt.
Om hun bare kunne få lov til å være 22 på plate også.
Vi har nok unge, lovende jenter i Eidsvåg-segmentet nå.
ANBEFALTE SPOR:
«Closing The Distance», «Someplace To Go»
| 0 |
106304 | Slitsomt rollespilleventyr
«Children of Mana» ser bra ut på utsiden, men under overflaten lurer tungvinte løsninger og søvndyssende ensidighet.
Illusia utgjør et vakkert og klassisk åsted for et rollespill-eventyr.
Det ser omtrent ut sånn som bompibjørnenes verden ville vært dersom de hadde leid inn powerpuff-jentene som interiørarkitekter.
Masse pastell, veldig idyllisk og så søtt at du nesten kjenner øynene knipe seg sammen og munnen forme seg i et:
«ååh, dikkedikk...».
Musikken er heller ikke ille, og ved eventyrets vage start er jeg overbevist om at «Children of Mana«» vil by på et realt rollespilleventyr.
Historien er derimot av dårlig kaliber og entusiasmen jeg satt med i utgangspunktet får en kraftig knekk av det.
Jeg hadde egentlig ikke forventet en eksepsjonell og revolusjonerende historie, men en litt bedre og en smule mer kreativ innpakning av den gode gamle «oss gode mot de onde, la oss redde verden»-historien hadde vært på sin plass.
I «Children of Mana» tar ondskapen form av en slem, mørkkledd skikkelse som har bragt monstre inn i den ellers så fredelige verdenen og forpestet det hellige Mana-treet.
Du velger styrer et av Mana-barna og legger ut i verden for å bekjempe den mystiske ondskapen i håp om at det gode skal seire og alt det der.
Kampsystemet har en spesiel vri - det føles ofte som å spille biljard, med kuler som beveger seg uten mål og mening til alle kanter og med fiender i alle tenkelige pastellfarger.
Omgivelsene oppfører seg som om de var laget av gummi og fungerer som vertikale trampoliner for fiendene som du puffer rundt.
Et hardt angrep på en fiende fører nemlig til at du sender stakkaren baklengs gjennom lufta - omtrent som en cowboy som har vært for sen på avtrekkeren.
Dette snodige fenomenet, som strider mot alle fysiske lover vi kjenner fra den virkelige verden, er kilde til både fryd og frustrasjon.
Det er tilfredsstillende å se fiendene sprette og bumpe borti hverandre mens de påfører hverandre skade og sparer deg for noen trykk med a-knappen og unødvendig slitasje av tommelmusklene.
Utfallet av disse kjedereaksjonene er derimot uforutsigbart, og det å sikte med presisjon er tilnærmet umulig.
Så du ender fort opp med å selv bli puffet over ende.
Det er kanskje dette som kalles karma...?
Kampsystemet lar deg dessuten bruke magi, men det tar ikke lang tid å finne ut at brutal kraft og tradisjonelle våpen er langt mer effektive.
Det blir dessverre fort alt for mye av det samme også.
90 prosent av tiden tilbringes med å vandre rundt i grotte-områder, og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått nok.
Historien fenger ikke og du sitter igjen med lange, meningsløse labyrinter som skal renskes for monstre.
Det går såpass langt at du lurer på om du bekjemper ondskap eller om du har inntatt rollen som skadedyrbekjemper.
Når spillet dessuten nekter å la deg lagre din fremgang når du trenger det mest, er du dømt til å kjøre gjennom de samme områdene, lese de samme dialogene og utføre de samme oppgavene noen ganger for mye.
Takket være denne tungvintheten som overskygger spillets gode sider trakk min umiddelbare entusiasme seg stille tilbake og gjorde rom for en gretten anmelder som ikke kan annet enn å gi et middelmådig terningkast.
PS:
Spillet lar deg også samarbeide med opptil fire venner, men dette forutsetter at alle har hver sin versjon av spillet.
Rollespillet «Children of Mana» til Nintendo DS skuffer.
Her er video fra spillet.
| 0 |
106305 | FESTDYR
Regi:
Steve Oedekerk.
Animasjonsfilm.
NORSKE STEMMER:
Håvard Bakke, Kalle Øby, Henriette Steenstrup
HANDLER OM:
Otis, som må ta over ansvaret for sikkerheten på gården etter at faren hans, staute Ben, dør.
Ikke så lett, da Otis er en okse som «just wanna have fun».
Ute i skogen uler noen skumle ulver.
Klarer festløven å vokse opp og redde dagen?
DOM:
For det første:
Oksene i denne filmen har jur.
Store, sugekopplignende saker egent til å forvirre så vel voksne som barn; en biologisk kortslutning filmen ikke på noe tidspunkt gjør noe forsøk på å gjøre rede for.
Merkelig.
Dernest:
Vi er blitt bortskjemt med gode, smarte animasjonsfilmer de siste årene, og «Den ville låvefesten» holder ikke mål.
En helaftens versjon av en gammel Larson-vits («hva holder dyra på med når menneskene ikke ser dem?») - filmen våkner først til liv idet skurkene, de demonisk radmagre coyotene, kommer på banen.
Da blir den til gjengjeld såpass skremmende at det kanskje er i meste laget for de aller minste.
Ikke helt uten verdi, men like greit å vente på DVDen
Morten Ståle Nilsen
| 0 |
106306 | Omar Østli:«Ingens mann»
(Norskamerikaner/Genre: Roots, country)
Omar Østli har backet Henning Kvitnes og Onkel Tuka.
«Ingens mann» er haldenserens solodebut, men han bør holde på jobben som journalist en stund til.
Omar Østli skriver folkelige og melodiøse sanger.
Albumet åpner friskt med «City Central Pensjonat», men derfra er det et ujevnt ritt inn til mål.
De norske tekstene til Østli er ikke uventet melankolske i snittet der de kretser rundt temaer som rastløshet, smerte, lengsel, drikking og rusten kjærlighet.
Plateselskapet hevder det dreier seg om hverdagspoesi, men det er å tøye begrepet vel langt.
«Ingen mann» er tatt opp live i studio.
Slik låter det også.
Røft, rufsete og bunnsolid, men det skulle nesten bare mangle når vi vet at Omar Østli har rutinerte folk fra El Corazon, Camaros og CC Cowboys i ryggen.
ANBEFALTE KJØP:
«City Central Pensjonat», «Alt jeg vil ha» og «Gangster».
| 0 |
106308 | Karl Seglem «Urbs»
(NORCD/Musikkoperatørene/Genre:
Jazz/Verdensmusikk)
Karl Seglem er tydeligvis inne i en kreativ periode.
Tidligere i høst debuterte han som lyriker, og har allerede gitt ut en plate i samarbeid med Jon Fosse før «Urbs».
Og «Urbs» er i seg selv et resultat av gjennomgripende kreativ modning, der Seglem så å si gjenskaper og reformulerer sitt eget uttrykk.
Dette opplever jeg som en stor milestein i hans omfangsrike og kvalitetssterke produksjon, med et helstøpt lydlandskap som integrerer tradisjon og teknologi, folkemusikk og rocka ekspressivitet.
Også saksofontonen virker modnere, avrundet.
Det samme gjelder hardingfelespiller Håkon Høgemos bidrag.
Dette er forfriskende og nyklingende samtidsmusikk med århundregammel klangbunn.
| 1 |
106310 | Tungt
GENRE: THRILLER Regi:
Renny Harlin.
Amerikansk.
STJERNER:
Steven Strait, Sebastian Stan, Laura Ramsey, Taylor Kitsch, Toby Hemingway, Jessica Lucas.
HANDLING:
Fire privilegerte unge gutter av i dag, tilhørere de opprinnelige mektige familiene i Ipswich-kolonien fra 1600-tallets Massachusetts.
De besitter styrke og magiske krefter som kan gi grobunn for både gode og onde gjerninger.
Plutselig dukker en femte person opp, en som er hevngjerrig hva angår forfedrenes gjerninger.
Det blir en kamp på liv og død i det ærverdige kostskolemiljøet.
DOMMEN:
De endimensjonale alvorsfylte ansiktsuttrykk hviler tungt i denne ungdomsthrilleren.
Humør - og humor - er mangelvare.
Riktignok handler det om hekseri, magi og voldsomme utblåsninger, men noen flere oppkvikkende dråper ville gitt dette heksebrygget litt mer positiv energi.
| 0 |
106311 | Grusomhetens fabel
GENRE: DRAMA/ FANTASY (El laberinto del Fauno) Regi:
Guillermo del Toro.
15 års grense, frarådes under 15. Mexico, Spania, USA.
MED:
Ivana Baquero, Sergi Lopez, Maribel Verd, Alex Angulo, Doug Jones, Ariadne Gil.
HANDLER OM:
Spania 1944:
Den blodige borgerkrigen er over.
Men stadig pågår kamper i provinsen.
11-årige Ofelia er på vei ut i skogen med sin gravide mor.
Ofelias far er død, moren har giftet seg igjen med en, dannet, rå, hjerteløs kaptein i Francos hær, som forsøker å utrydde de siste partisanene i sitt distrikt.
Tilværelsen virker totalt håpløs for Ofelia.
Men så dukker det små feer opp, og viser vei til underverdenen:
Hun er egentlig en dronning!
DOM:
En helt usedvanlig rik, symbolmettet og virksom fabel som beveger seg i et dessverre alt for aktuelt område:
Hvor skal man rømme med sitt liv og sin bevissthet, når ikke lengre livet er til å holde ut?
Dette er ingen - jeg gjentar: ingen! - barnefilm.
Skjønt noe skjematisk og strengt tatt ikke helt realistisk i all sin realisme, er det likevel en film om grusomhet, barbari og despotisme - i kamp og kontrast med varme, fantasi, kjærlighet og vilje til overlevelse.
Derfor:
En sann opplevelse.
| 1 |
106312 | Veldreid action
Regi:
Tony Scott.
Am.
15 år.
STJERNER:
Denzel Washington, Paula Patton, Val Kilmer, Adam Goldberg, Bruce Greenwood, Jim Caviezel.
HANDLING:
En ferge med flere hundre mennesker om bord eksploderer som følge av en terrorhandling.
Agent Carlin (Denzel Washington) sendes til New Orleans' havneområde for å etterforske tragedien.
Liket av en ung kvinne setter ham på sporet av morderen, og gjennom et ekstremt avansert overvåkingssystem kan han gå fire døgn tilbake for å se hva som skjedde.
Det er med andre ord duket for en déjà vu-opplevelse.
Jakten kan starte, poenget er å få stanset drapet på kvinnen - og å forhindre bombemannen fra å sprenge fergen i lufta.
DOMMEN:
Regissør Scott og TV-produsent Jerry Bruckheimer er en erfaren duo hva angår krim, action og politihistorier, noe som klart preger denne veldreide filmen.
Dette er CSI med snev av sci-fi og en dose romantikk, effektivt fortalt - selv om historien vikler seg inn i litt mange obskure tråder etter hvert.
Evnen til å reise i tid, særlig ideen om å kunne endre fortiden, har alltid vært en skikkelig fantasi-trigger.
Med Denzel Washington som anfører er det lett å bli med på leken.
Hans autoritet som skuespiller hviler på hans skarpe blikk, gutteaktige smil og en evne til å være kattemyk herre med tigerklør.
«Deja Vu» står ikke distansen ut, fristelsen for å plusse på nye spor fører til avsporinger.
Men som spenningsunderholdning er det greit, og perspektivet på hvilke muligheter som ligger i overvåking, er verdt å ta med seg.
| 1 |
106314 | Mat og menneskelighet
Regi:
Michael Hofmann.
Tysk.
15 år, egnet voksne.
GENRE: DRAMAKOMEDIE MED:
Josef Ostendorf, Charlotte Roche, Devid Striesow, Leonie Stepp.
HANDLER OM:
En eksentrisk, tykk mesterkokk blir håpløst betatt og fascinert av en litt naiv servitrise.
Han gjør undere med maten, han gjør undere med henne og hennes lille datter med Downs syndrom.
Men undere har trange kår hos andre mennesker rundt de to.
DOM:
Utvilsomt en sjelden og «smal» film.
Men en virkelig lekkerbisken for filmgourmeter!
Her er det simpelthen bare å sitte ned og nyte - i fulle drag!
PS!
Filmen har première 2. juledag.
| 1 |
106315 | Diverse artister:«PROSJEKT 101»
(MEET Productions)
Svært fyldig og velredigert trippelplate.
Det er et lite kunststykke å finne en rød tråd gjennom 47 sanger, men ildsjelene bak Prosjekt 101 har i det store og hele klart å finne låter med storbytematikk som representerer akkurat det denne platen handler om, nemlig de underprivilegerte og utstøtte - de som feilaktig får skylden for at Oslo blir kalt tiggerstaden istedenfor Tigerstaden.
Samtidig er det ikke de etablerte artistene som Bjørn Eidsvåg, Ane Brun og Turboneger som stråler klarest her.
Derimot er talentene fra MySpace-generasjonen både mange og svært interessante - i særdeleshet Violent Whisper, sudokuprinsessen Hanne McBride, Simon Divine og Chris Lee.
Disse - og flere til - små aha-opplevelsene er med på å gjøre Prosjekt 101 til en av de nyttigste og beste samlerne som noen gang er gitt ut med et ideelt formål.
Anbefalte kjøp:
«Silent Tears» (Violent Whisper), «IOU» (Hanne McBride), «Exhausting» (Simon Divine) og «On Me» (Chris Lee).
| 1 |
106320 | Ringenes Herre 4?
Inspirert av «Ringenes Herre» får vi fantasy-eposet «Eragon».
Samme spill, bare mye kjedeligere.
«Eragon» er julens store fantasy-film, i kjølvannet av suksesser som «Ringenes Herre» og «Narnia».
Og samtidig med at filmen ruller over kinolerreter verden over, kan man leve seg inn i historien i spillform hjemme.
Skjønt det blir så som så med innlevelsen.
Du styrer unggutten Eragon, en usjarmerende 17-åring som skal slåss, slåss og atter slåss mot kongens onde armeer for å beskytte dragen din.
Og det blir mye slåssing.
Eragon og hans hjelpere kjemper seg frem fra brett til brett og massakrerer tusenvis av onde soldater underveis med hjelp av sverd, bue og magi.
Det å slåss er morsomt nok i spill, men i Eragon blir det hele så kjedelig at du får problemer med å holde deg våken underveis.
I de aller fleste kampene holder det nemlig å trykke febrilsk på de to slåsseknappene, og de hjernedøde fiendene som for det meste står og ser på deg, faller som fluer.
De pøser på i endeløse baner, og du trykker og trykker og trykker, mest sannsynlig mens du kveler en gjesp.
Når brettene i tillegg er låst til en fastlagt rute du må følge, og grafikken av og til forvirrer deg med hvor det er mulig å gå og ikke gå, blir man frustrert midt oppi det kjedelige.
Siden det handler om Eragon og dragen hans, får du selvsagt lov til å fly på denne innimellom, men dette er dessverre ikke noe morsommere enn de endeløse kampene.
Det hjelper heller ikke at historien er uengasjerende og fortalt via til dels uforståelige filmsekvenser mellom slagene.
Det er nok en stor fordel å ha lest boka eller sett filmen om du vil ha med deg grunnen til at du skal drepe og banke opp tusenvis av soldater.
Utviklerne av spillet lagde tidligere «Ringenes Herre:
To tårn», og det synes, for dette er egentlig det samme spillet i ny drakt.
Bare helt uten sjarm og stemning.
Tidtrøyte for Eragon-fansen, bortkastet for alle andre.
PS:
Også ute på PC, PS2, Xbox, DS og PSP.
Det er kun Xbox 360-versjonen som er testet.
| 0 |
106321 | Yoshi - en barnevenn
«Yoshi's Island DS» er et passer-for-alle-spill få vil bli skuffet over å finne under juletreet.
I alle Mario- og Yoshi-spillene jeg har vært borti, er det ett spørsmål som har kommet og gått i mitt sinn uten at jeg egentlig har klart å finne et tilfredsstillende svar:
Hvilket dyr er egentlig Yoshi?
Utgivelsen av «Yoshi's Island DS» gjør spørsmålet på nytt aktuelt, og for øyeblikket heller jeg sterkt mot «dinosaur med genetisk pigment-forstyrrelse».
Men til syvende og sist er dette fullstendig irrellevant.
Det som teller er at Yoshiene i «Yoshi's Island DS» skal redde alle verdens babyer som er kidnappet av onde krefter.
Okey.
For å utføre redningsbragden dette påtar de seg rollen som ponni og bærer rundt på de gjenværende smårollingene gjennom varierte plattformverdner av den gode gamle sorten.
Alt i alt er spillet bygd på samme lest som de klassiske Mario-plattformspillene.
Du kjenner igjen både omgivelsene og dine fiender fra tidligere spill.
Originaliteten ligger hovedsakelig i samarbeidet mellom de reddede babyene og yoshiene.
Du styrer til en hver tid en yoshi med en smårolling på ryggen, og hvilke egenskaper du har for å komme deg frem i landskapet henger sammen med hvilken av babyene som holder tøylene.
Baby Prinsesse Peachs paraply tillater deg for eksempel å sveve gjennom lufta på vinden, mens den robuste Donkey Kong-babyen lar deg knuse harde ting på ugga-bugga-vis.
I tillegg er dinosaureggene som dilter etter deg som andunger etter andemor, en ammunisjon som kommer meget godt med.
Som om ikke det var nok har yoshiene et spesielt fordøyelsessystem som tillater dem å spise fiender som deretter omgjøres til egg.
Eggene bruker du deretter som skyts i kampen mot det onde.
Resirkulering på høyt nivå med andre ord.
Jevnt over holder spillet en stabil og helt ålreit vanskelighetsgrad som burde være overkommelig for de fleste.
Man møter likevel på hindringene som byr på utfordringer så kronglete at irritasjonen vokser seg frem før man klarer å overvinne dem.
Men dette er intet stort kritikk.
Når man i helsefarlig forargelse og harme hopper i lavaen for n-te gang og likevel ikke gir opp håpet, tyder det på at spillet innehar kvaliteter som på lang vei gjør opp for ergrelsen.
For det er gøy å hoppe rundt med de små dinosaurene med ponni-komplekser.
De små minispillene man kommer over sørger for variasjon, selv om underholdningsskalaen på disse er nokså varierende.
Det er ingen tvil om at «Yoshi's Island DS» er et ypperlig plattformspill.
Det føyer seg til en stadig voksende liste av gode spill innenfor denne genren til den bærbare nintendo-konsollen.
Spillet er sterkt formelbundet, men innfører noen små, kreative vrier som gir spillet identitet og skiller det fra horden med tidligere Mario-plattformspill.
Og da har det ikke noe å si om Yoshi er dinosaur eller ponni.
| 1 |
106322 | Magisk nok!
(The Illusionist) Regi:
Neil Burger.
Drama - 11 år, anbefalt ungdom/voksne.
STJERNER:
Edward Norton, Jessica Biel, Paul Giamatti, Rufus Sewell.
HANDLER OM:
En fantastisk magiker setter Wien sånn ca. rundt forrige århundreskifte på ende:
Hvordan får han det til?
Hva driver ham?
Er det bare juks?
Har han overnaturlige evner?
Alt dette.
Og i tillegg:
Magikeren er egentlig en lokal snekkersønn.
Som ung gutt forelsket han seg i en ung pike av atskillig høyere byrd:
En erkehertuginne.
De to unge blir tvunget fra hverandres.
Men de møtes nå, 12 år etter - mens magikeren kjører sine forbløffende show.
Og kronprinsen, en hard og kynisk og maktglad mann, vil gifte seg med erkehertuginnen.
DOM:
En meget underholdende, malerisk og intelligent historie malt mot tilbørlig patinert, tidsriktig bakgrunn.
Magi og film er en vanskelig kombinasjon:
Begge deler er, som kjent, gjennomført juks.
Men denne gangen går det bra:
Magikeren «avsløres» ikke av filmmediet.
Tvert om:
Man forbløffes og vil bli forbløffet i en forbusende mangefasettert historie, med mange små intriger og oppvisninger underveis.
Aldeles utmerkede skuespillere over hele linjen.
Virkelig god underholdning!
| 1 |
106325 | King Midas:«West End Boys» (single)
(Universal Music)
Catchy greier med gromlyd fra Oslo-gutta.
Det må være lov å mistenke King Midas for å ha sett «American Gigolo» i pausene i studioet til produsent Tore Johansson (The Cardigans, Franz Ferdinand), for både åpningen, låtens tempo og ikke minst «hey hey»-utropet i refrenget er som snytt ut av nesa på denne filmens signatursang, Blondies «Call Me».
Men hva gjør det når helheten fremstår uimotståelig?
«West End Boys» starter med sjuke kirkeklokker i et halvdekadent, bredpenslet lydbilde som også har klare ekko av åttitallet.
Dersom resten av platen som kommer på nyåret viderefører tendensene fra denne singlen, er King Midas i ferd med å få en coolness over seg som kler dem riktig godt.
| 1 |
106326 | Moneybrother:«Pengabrorsan»
(Hacka/Bonnier Amigo)
Småmorsomt, men nokså uinteressant forsvensknings- prosjekt.
Moneybrother har nå blitt til «Pengabrorsan» og gir ut sitt første album på morsmålet.
Etter de geniale og ytterst personlige «Blood Panic» (2003) og «To Die Alone» (2005) er det rimelig skuffende at hans neste trekk «bare» er å gi ut en samling forsvenskede coverversjoner av sine favorittartister, blant andre Tom Waits, Donna Summer, My Morning Jacket, Kirsty MacColl og Ron Sexsmith.
Ikke for det, det låter fortsatt umiskjennelig «moneybrothersk» i stilen, og et par av tolkningene er ganske kule, som «Under bordet» (My Morning Jackets «Off the Record») og «Jag skriver inte på nåt» (Operation Ivys «Freeze Up»), en pønkduett med Howlin' Pelle fra The Hives.
Men stort sett virker det som om dette prosjektet har vært mer som et nødven- dig pusterom for ham selv, etter å ha vært ekstremt selvutleverende tidligere, enn det er nevneverdig interessant for oss lyttere.
Anbefalte kjøp:
«Under bordet», «Jag skriver inte på nåt» og «Downtown Train (Tåget som går in till stan)».
| 0 |
106329 | Majorstuen:«Juledrøm»
Majorstuen Fiddler Company/Musikkoperatørene
Jul med Majorstuen
Med en god blanding av sakral dybde og lystige julesprell vil nok Majorstuen kunne sørge for julestemning i de fleste hjem.
Gjennom flere utgivelser har de befestet sin posisjon som et annerledes og særdeles dyktig spelemannslag.
På «Juledrøm» har de alliert seg med kremen av yngre kvedere og fremfører nyskrevet materiale ledsaget av noen kjente og trygge julesalmer.
Helhetsinntrykket er varmt, friskt og originalt.
Gunnlaug Lien Myhrs «Nissesang» og bonussporet «Juleboogie» står i den lekne og lystige enden av spekteret, mens «Mitt hjerte alltid vanker» og «Det hev ei rose sprunge» med Jon Anders Halvorsen og Camilla Granli sørger for høytiden.
Platen dokumenterer en generasjon yngre, men allerede veletablerte folkemusikkutøvere med nyskapende respekt for tradisjonen.
| 1 |
106331 | Pavement:«Wowee Zowee!: Sordid Sentinels Edition»
(Domino/Playground)
- og Mott The Hoople & Ian Hunter:
«The Journey: A Retrospective
Of Mott The Hoople And Ian Hunter» (Columbia/SonyBMG)
Ingen mangel på Mott The Hoople og/eller Ian Hunter-samlinger i verden, og alle trenger noe med både Mott - det mest rock'n'roll-orienterte av det tidlige 1970-talets «glamrock»-band - og Hunter solo.
Den bebrillede krølltoppen, en slags britisk hybrid av Dylan og Springsteen, er fremdeles en undervurdert skikkelse.
Denne nye trippelvarianten har finfin innpakning, et detaljorientert omslagsessay og et kronologisk presentert låtutvalg som først utpå disk tre begynner å bli alvorlig diskutabelt (ingen «Just Another Night»?).
Uansett:
Masse, masse fin musikk her - og både «Angel Of Eight Avenue» og Waterlow» er med!
Hurra!
«Wowee Zowee!» var de amerikanske superslackerne Pavements tredje konvensjonelle album, og ble i 1995 kritisert for å være for utflytende.
Det var jo hele poenget med denne fornøyelig surrealistiske musikkmosaikken, liksom.
Nå er platen her i dobbeltversjon, komplett med en enorm mengde bonuskutt.
Og fremdeles med en av 1990-tallets peneste countryballader i hus, «Father To A Sister Of Thought».
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.