id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
106333
|
Jubel for Josefine
«Josefine på skoletur» lærer barna grunnleggende ting på en morsom måte.
Josefine fornekter seg ikke.
Det er like morsomt og koselig å spille den lille kaninen som alltid.
Denne gangen skal Josefine på oppdagelsesferd i skogen.
Her møter hun forskjellige figurer som trenger hjelp, for eksempel en ugle som vil ha gjenoppbygget trehytten sin og en bjørn som ønsker seg sopp på andre siden av et vann.
Innimellom får hun hjelp til oppgavene, for eksempel av frosken Fredrik som er byggmester.
Dermed er spillet interessant for gutter også, som kanskje synes det er flaut å spille den søte jentekaninen.
Oppgavene mestrer å være veldig lærerike og veldig morsomme på en gang.
Når Fredrik skal plukke sopp for eksempel, må han balansere på tømmerstokker over et vann.
Soppene han sanker veies automatisk.
Dersom de overstiger så og så mange kilo, vil tømmerstokken synke og han må begynne på nytt.
Man må dermed regne og bruke logisk sans - samtidig som man har det morsomt.
Når en oppgave er løst, får man en gjenstand - for eksempel en hammer som kan brukes for å løse neste oppgave.
Underveis samler Josefine diverse ting, for eksempel bær, som hun deler med sultne dyr hun støter på.
Dermed lærer man litt om å dele med andre også.
Når Josefine har løst alle oppgavene, er hun tilbake i skolegården der hun kan leke og kose seg.
Spillbarheten er svært god.
Det er enkelt å styre Josefine i alle retninger.
Grafikken er søt og enkel - den skaper en koselig stemning samtidig som den gjør det oversiktlig for de minste.
Og det er umulig å gå seg bort, for du har hele tiden en pil som viser deg riktig retning.
Josefine-spillene har alltid god kvalitet, og er noen av de beste spillene for barn på markedet.
Når barnet spiller dette spillet, kan du trygt la dem sitte foran PC-en uten å ha dårlig samvittighet,
| 1
|
106334
|
Underholdende og utfordrende
PC-spillet «H.
C. Andersens magiske eventyr» er eventyrlig morsomt, men vanskelig for de minste.
I «H.
C. Andersens magiske eventyr» møter du den berømte eventyrmakeren H.
C. Andersen, og scenen er satt til København på 1800-tallet.
Andersen, som er 14 år på denne tiden, strever hardt for å bli en anerkjent kunstner.
Samtidig får han et eventyrlig oppdrag:
Han må redde prinsessen som har blitt fanget av et slemt troll.
For å klare dette, må han bruke de små grå, sosiale antenner og mye tålmodighet.
En stor del av spillet går ut på å snakke med forskjellige mennesker rundt i byen.
De gir ham ulike oppdrag - alt fra å sjaue på kaia til å sy drakter til Kongen.
For hvert oppdrag han har fullført, får han et eller annet som bringer ham nærmere prinsessen.
Universet rundt Andersen er historisk og stemningsfullt.
Overalt møter han figurer fra eventyrene han senere skal lage, for eksempel piken med fyrstikkene og den lille havfruen.
Dermed lærer barnet historie og eventyrfakta underveis.
Spillet er også en utfordring for hjernecellene.
Oppdragene tar tid og krever en god del tankevirksomhet.
Problemet kan være at de blir for krevende.
Det er ofte vanskelig å vite hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det.
Dermed er det fort gjort at barnet gir opp.
Tålmodigheten blir neppe lengre av at det er vanskelig å manøvrere karakteren.
Spillet er også svært interaktivt - personene svarer ofte ulikt hver gang man snakker med dem.
Dette gjør spillet spennende og uforutsigbart, men kan skape forvirring blant de minste.
Spillet reklamerer med at det egner seg for barn fra 8 år.
Jeg tror 8-åringer kan synes dette blir i overkant krevende.
Jeg anbefaler at de har et par år til på baken.
Det kan imidlertid være en ide for foreldre og barn å spille sammen - det kan bli en spennende og morsom opplevelse for begge parter.
Historien fenger både store og små, og har et driv som gjør at man hele tiden vil fortsette å spille.
Spillutviklerne skal også ha skryt for den fargerike, detaljerte grafikken.
Det er en fryd å se at noen har gjort seg flid med et barnespill, både når det gjelder innholdet og det visuelle.
Neste gang kan det være en ide å lage det bittelitt enklere.
Man skal ikke undervurdere barna, men man skal ikke dra det for langt andre veien heller.
| 1
|
106336
|
Lite for de minste
Nå er det jul igjen - også på spillfronten.
Men «Jul i svingen» skuffer.
Det er alltid synd når norskproduserte spill skuffer.
Minimedia har tidligere laget «Ungene i gata», som var et underholdende og koselig barnespill med høy kvalitet.
Dette spillet er dessverre det motsatte.
Man kan unnskylde seg med at det er myntet på de aller minste.
Men små barn bør ikke bety små ambisjoner.
Kanskje er ikke barn så opptatt av avansert grafikk, men her er grafikken altfor platt og animasjonene likeså.
Uansett bør spillbarheten være på topp.
Og det er den ikke.
Spillet hakker innimellom på vesentlige steder, for eksempel i en akebakke der man skal hoppe over hindre - slik at man stadig raser i hindrene selv om man har trykket på hopp-knappen.
I en snøballkrig mot andre barn er det nær sagt umulig å vinne, dersom du ikke reagerer like raskt som tungen på en øgle.
Og i puslespillene er det rett og slett vanskelig å få brikkene til å skli på plass.
Ikke er spillet særlig julete heller, selv om det heter «Jul i svingen».
Barna synger en julesang i ny og ne og kan ta på seg en nissedrakt, men ellers er julestemningen fraværende.
Spillet er også svært kort.
Greit nok at det ikke trenger å være maratonlangt når det er laget for de minste barna, men morsomt må det være.
Jeg ser ikke for meg at barn synes det er gøy å ake ned en bakke som består av en skrå strek og ingenting annet, eller fargelegge figurer med enkle klikk som forsvinner så fort du trykker på noe annet.
Dessverre.
For spillet kunne blitt så bra.
Minimedia kan lage koselige og svært barnevennlige spill, det vet vi.
Men her virker det som om ting har gått litt for raskt i svingene.
| 0
|
106337
|
Kjedelig kylling
Et mer hjernedødt spill for barn enn «Chicken Little:
Ace in action» skal du lete lenge etter.
Det er grunn til å bli skeptisk når det reklameres med at et spill er basert på en storfilm med samme navn.
Det betyr ofte at spillet er helt likt filmen, og det er for så vidt greit nok, eller at spillutviklerne har kokt i hop et spill for å smi mens storfilmen er varm - noe som ofte er langt verre.
Sistnevnte er tilfellet her.
Jeg har ikke sett filmen, men jeg vil tro den går ut på annet enn at den lille kyllingen går rundt og skyter alt som rører seg.
Man styrer Ace, som er alter egoet til Chicken Little.
Sammen med vennene Runt, Abby og Fish-Out-of-Water skal han ta rotta på gale Foxy Loxy og onde Goosey Loosey, som forsøker å ta over verden.
Hele innledningen, og resten av spillet for øvrig, er på engelsk, slik at små barn ikke skjønner noen ting.
Ikke at de behøver å forstå så mye - handlingen går bare ut på å plaffe ned onde roboter.
Ace er fotsoldat, Runt skal få has på dem fra tanksen mens Abby skyter dem fra romskipet sitt.
Konseptet er altså følgende:
Skyte, skyte, skyte roboter - med alt fra granater til håndvåpen.
Spillet er ikke så blodig, så sånn sett er det nok ikke skadelig for barnesinnet.
Det er bare så utrolig kjedelig og hjernedødt å vandre rundt som en prikk på skjermen som skal skyte ned alt som rører seg.
Dersom du trodde dette var et uskyldig kyllingspill til barna - tro om igjen.
Gi dem heller et Nintendo-spill, med for eksempel Mario, Yoshi eller Princess Peach i hovedrollen.
De er søte, morsomme og litt utviklende.
| 0
|
106338
|
California-drømmer
Genre:
Tv-serier
Det er nesten utrolig å forstå når man ser igjen disse banale ungdoms- og tidlig voksen-såpene, men i de tidlige nittiårene var disse seriene blant de aller største TV-fenomenene i USA, med bra oppslutning i Norge også.
Rikmannsbarna i Beverly Hills (med postnummer 90210) og de unge kreative i gaten Melrose Place, begge Los Angeles California, hadde fanatiske tilhengerskarer.
Enkelte av skuespillerne, som 90210s Shannen Doherty, ble egne mediefenomen i seg selv, med massive skandaler i sitt kjølvann.
Begge seriene var laget av selskapet til «Dynasti»-skaperen Aaron Spelling og bygget på den samme superenkle fortellerteknikken, høyt konfliktnivå og California-pene mennesker.
Selv om begge seriene holdt det gående gjennom det meste av nittitallet, mistet de piffen etter de to-tre første sesongene, og ble for alvor utdatert da mer moderne, oppfinnsomme og kontroversielle serier som «Ally McBeal» overtok oppmerksomheten.
Ikke noe bonus.
Kun for nostalgikere.
Skuespilleren SYLVESTER STALLONE har donert noen av klærne og tingene han brukte i «Rocky»-filmene til Smithsonian's Museum of American History i New York.
Blant gjenstandene som er donert, er antrekket og bokseskoene han brukte i den første av «Rocky»-filmene.
«Rocky»-tingene skal stilles ut i avdelingen for amerikansk historie ved siden av blant annet en av Ray Charles' smokinger og kornetten til Louis Armstrong.
| 0
|
106340
|
Passe innskrenket
Regi:
Roger Kumble.
Komedie.
STJERNER: Ryan Reynolds, Amy Smart, Anna Faris HANDLING:
Lett forvirrende, men ikke helt verdiløs blanding av romantisk komedie og idiotkomedie - litt sånn «American Pie» for de noe eldre - livfullt spilt av stort sett sjarmerende skuespillere som vet å ikke ta seg selv for alvorlig.
Akkurat passe innskrenkede greier for en kveld da det eneste du klarer er noe hmm, ganske dårlig noe.
Ikke noe bonus.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106342
|
Småmuntert i dass
Regi:
David Bowers, Sam Fell.
Britisk/amerikansk animasjon - 7 år, egnet for familier.
ORIGINALSTEMMER:
Hugh Jackman, Kate Winslet, Jean Reno, Bill Nighy, Andy Serkis, Ian McKellen, David Suchet, Miriam Margolyes.
HANDLER OM:
Den snobbete husrotta fra et absolutt bedrestilt London-strøk blir skylt ned i kloakken.
Og finner til sin overraskelse et fullstendig «rotte-London» nede i verdensbyens rommelige avløp.
Det er en eventyrverden, med sterke innslag av musikal; særlig stedets ansamling av snegler har en tendens til avansert a capella-sang.
Men ellers er det tusenvis av rotter som lever et velordnet og frodig liv.
Og ganske særlig finnes der en snerten rottefrøken, med egen taubåt og meget tallrik og varmhjertet familie.
Men farer truer:
En fryktelig froske-gangster planlegger å utradere rottene og ta over hele underverdenen.
Da er det på tide for vår venn snobberotta å ikle seg James Bond-smokingen.
DOM:
Produsentene bak denne filmen er de sammen som lager velkjente «Wallace & Gromit».
Deres karakteristiske figurer kjennes lett igjen.
Problemet er bare at britene har forsøkt å lage en amerikansk, «kjapp» fortellertilnærming til historien.
Det blir en teknisk oppvisning.
Men innholdet og den vanligvis så treffende, lett tilbakelente britiske dialogen, forsvinner.
Resultatet blir en underholdende film.
Som dog på merkelig vis forblir nokså uengasjerende og daff og - faktisk - litt sjarmløs.
Anmeldelsen er gjort på bakgrunn av versjonen med originallyd og norske undertekster.
Den norskdubbede versjonen er ikke sett.
| 0
|
106343
|
Klin kokos kaniner
Plattformhelten Rayman blir fanget av rabiate kaniner.
Resultatet er en haug sinnsyke minispill.
Rayman er en plattformhelt litt i skyggen av størrelser som Mario og Sonic, men i sitt nye spill forlater han plattformspillene for å leke med den nyoppfunne Wii-kontrolleren.
I «Rayman Raving Rabbids» blir helten tatt til fange av gærne kaniner som vil ta over verden.
For å unnslippe må Rayman utføre en bråte minispill, som handler om alt fra å melke kuer til å lukke dører på utedo der kaniner sitter og bæsjer.
Men i motsetning til andre samlinger med enkle minispill, varierer spillene i Rayman fra utrolig gjennomførte spill som med litt mer innhold nesten kunne vært fullverdige spill i seg selv, til de helt banalt enkle.
Og når man kombinerer denne variasjonen med en absurd grafisk stil og bøttevis av bisarr humor, har man et spill som får deg til å le høyt idet du prøver å mestre de mange oppgavene det byr på.
Samtidig har spillet en humor som appellerer til både små og store.
Voksne kan humre godt av de utallige referansene til populærkultur og vanvittig humor, mens de minste vil elske å se de klønete kaninene som løper rundt mens de hyler, ramler og slår hverandre i hodet.
«Rayman Raving Rabbids» er resultatet av kreative spillutviklere som har fått et nytt leketøy i form av Wii-kontrollen, og fått lov til å gå amok.
Som lærespill til den nye kontrolleren fungerer det utmerket, og multiplayerdelen byr og på mye moro for alle involverte.
NB:
Ettersom Wii-versjonen er spesiallaget for håndkontrolleren, gjelder denne anmeldelsen ikke for PS2-versjonen.
| 1
|
106344
|
Sjarmerende apestreker
Det er nesten som om Wii er skapt for «Super Monkey Ball:
Banana Blitz».
Monkey Ball-spillene går ut på å trille en ball med en ape i mot et mål.
Spilleren styrer underlaget til ballen, ved å vippe dette i forskjellige retninger, sørger gravitasjonen for at ballen med apen triller.
Tidligere har dette vært gjort med en håndkontroller, men med den nye bevegelsessensoren til Wii, er det nesten som om Nintendo har spesialutviklet konsollen for Segas apespillserie.
Du styrer rett og slett ved å vippe kontrollen fremover og bakover, eller vri den mot høyre og venstre.
Spillet er en perfekt test på hvor presist du kan manøvrere med Wiimoten, og det fungerer overraskende bra.
Når utviklerne i tillegg har lagt til en hoppeknapp, slik at apene nå ikke bare triller men også kan manøvrere over hinder, legger dette en ny dimensjon til spillet som gjør at det føles veldig friskt sammenliknet med de mange oppfølgerne serien allerede har fått.
I tillegg til et hovedspill der du skal gjennom stadig vanskeligere brett og labyrinter, følger det med femti minispill av variabel kvalitet for flere spillere.
Ikke alle er like gøy, men innimellom er det noen som garantert kommer til å bli festslagere.
«Super Monkey Ball» var et av de beste spillene til Gamecube-lanseringen, så det er artig å se at Sega har klart å fornye serien og forsterke den til Nintendos nye konsoll.
Et hyggelig spill for store og små.
| 1
|
106345
|
Kjedelig lærespill
Det er en grunn til at «Wii Play» kommer i en pakke sammen med en ekstra Wiimote, for dette er simple saker.
Tanken bak «Wii Play» er å lære folk opp i å bruke den nye håndkontrolleren til Nintendo Wii.
Ved hjelp av ni forskjellige småspill får du lært deg de ulike funksjonalitetene til Wiimoten, idet du vrir og vender og vifter med den foran skjermen.
Problemet er bare at de fleste av disse ni spillene er ganske så grunne og kjedelige.
Å finne et ansikt i en folkemengde er ikke morsomt i lengden.
Heller ikke å vri og vende på en figur så den passer inn i en form.
Spillet er heller ikke lagt opp til at det belønner deg på noen som helst måte for innsatsen din, bortsett fra at du får en poengsum.
Dermed står vi igjen med et lek & lær-produkt, en introduksjon til håndkontrolleren, som egentlig burde fulgt med maskinen sammen med Wii Sports.
Et par av spillene er middels underholdende og verdt et gjenbesøk en sjelden gang.
Som opplæringsprodukt fungerer dette bra, og man blir godt kjent med hvordan håndkontrolleren virker.
Men til syvende og sist er dette mer en teknologidemo du gjør deg ferdig med på 30 minutter enn et ferdig spillprodukt.
| 0
|
106347
|
Miserabel opptur
Manus og regi:
Bård Breien Norsk helsvart komedie - 15 år, egnet voksne
STJERNER:
Kjersti Holmen, Fridtjov Såheim, Kirsti Eline Torhaug, Per Schaaning, Henrik Mestad, Kari Simonsen, Marian Saastad Ottesen.
HANDLER OM:
Kjersti Holmen spiller Tori, kommunalt ansatt terapeut for en gruppe alvorlig funksjonshemmede.
Tori vet alt, kan alt og har alle svar på det vesentlige: å få hennes gruppe til å tenke positivt.
Gruppen blir innkalt til husbesøk hos Geirr, som er lam, impotent og innehaver av et vulkansk svartsinn, for å se om gruppeterapi kan hjelpe den stakkars mannen?
DOM:
«Kunsten å tenke negativt» er for så vidt en både liten og lavt budsjettert film.
Men det er en gigantisk litenhet!
Et aldeles strålende ensemble av gode skuespillere (de fleste fra Nationaltheatret, faktisk) lager en krypende og utstudert psykologisk thriller av en sortsvart komedie!
Dette er psykiatriens «Jackass», herlig fordomsfritt, vanvittig utleverende, grusom selvplagende.
Hele ensemblet er strålende.
Kjersti Holmen et utstudert, renskurt helvete av en lykketerapeut, Fridtjov Såheim gustent destruktiv, Kirsti Eline Torhaug praktfullt pårørende-desperat, Per Schaaning slagferdig lammet, Henrik Mestad en presis drittsekk og jålebukk, Kari Simonsen modig og kompromissløst utleverende av kropp og sinn, Marian Saastad Ottesen sykt uttrykksfull fra halsen og opp.
Så det er en formidabel gruppe manus- og regitalentet Bård Breien har hatt til sin dundrende langfilmdebut.
Filmen vil definitivt skille publikum.
Noen vil hate den.
Men ganske mange vil har storslagen glede av - og mange timers påfølgende humring over - enda en norsk filmopptur.
Miserabel, denne gang.
| 1
|
106349
|
Il Divo:: Siempre»
(Syco / SonyBMG)
Genre:
Klassisk/pop
Potent og patosfylt.
Fire strøkne og sveisne herrer med voluminøse lunger som prøver å rive ned gjerdene mellom klassisk og pop-musikk kan fort bli en svulstig affære, men det finnes faktisk verre eksempler på arrangementsmessig overdådighet enn Il Divo.
Flere av låtene nyter godt av å ikle seg kun en spansk gitar og et dempet strykearrangement, men det finnes også eksempler på det motsatte, hvor patosen og inderligheten eksploderer i bombastiske lydbilder, spesielt i operapartiene.
En ektefølt versjon av Rolf Løvlands «You Raise Me Up» er også med på å heve nivået på en plate som definitivt kan klassifiseres som et trygt kjøp for alle som liker Il Divo fra før.
Anbefalte kjøp:
«Caruso», «La Vida Sin Amor» og «You Raise Me Up».
| 0
|
106352
|
Synnøve Aanensen:«Jul i en stall»
(Lynor)
GENRE:
JUL
Synnøve Aanensens femte album, «Jul i en stall», er en blanding av norske tradisjonelle julesanger og noen engelske pluss gospelsangen «Go tell it on the mountain», som neppe kan beskrives som julesang.
Aanensen og hennes produsenter Gulleiv Wee og Inge Engelsvold har laget en plate ganske nedstrippet, men med klare roots og country-preg på mange av sangene.
«Jul i en stall» er ujevn og klarer ikke å engasjere og gripe lytteren.
Synnøve Aanensens tolkninger av «Mitt hjerte alltid vanker» og duetten med Sondre Bratland i «Beautiful star of Betlehem» er platens beste.
Anbefalte kjøp:
«Beautiful star of Betlehem» og «Mitt hjerte alltid vanker».
| 0
|
106353
|
Anne Sofie von Otter, mezzosopran og Bengt Forsberg, piano:«No l»
Musikk av Nordquist, Grieg, Sibelius, Bach m. fl. Deutsche Grammophon
GENRE: KLASSISK
Velformet juleduo
Mezzosopranen Anne Sofie von Otters nye CD er en juleplate i det enkle formatet, i hvert fall hva besetning angår.
Hun har bare med seg den glimrende pianisten Bengt Forsberg, som også spiller solo.
Repertoaret svinger fra kjente julesang-stykker som Max Regers «Mariä Wiegenlied» til mer ukjent stoff.
Og innenfor denne rammen er det mye fint som blir trukket frem:
Hvorfor i all verden hører vi ikke Edvard Griegs «Julens vuggesang» oftere?
Også «Christbaum», «Die Hirten» og «Die Könige» av Peter Cornelius er spennende bekjentskaper, mange andre kunne også vært nevnt.
Innimellom får vi for eksempel Bachs velkjente «Jesu bleibet meine Freude» i fint piano-arrangement.
Anne Sofie von Otter synger med enkelhet, letthet og inderlighet, og blir hele tiden fulgt tett og dynamisk av Bengt Forsberg.
Sammen gjør de for eksempel «Mariä Wiegenlied» til en neddempet og vakker stemningsskisse - en ærlig voggesang fra mor til sønn.
Det gjør at dette blir en nyansert, variert og på alle måter velformet juleplate.
| 1
|
106356
|
Take That:«Beautiful World»
(Polydor/Universal)
GENRE: POP
Vakker verden, stygg plate.
En svensk anmelder omtalte en gang opplevelsen av en Ace Of Base-konsert «som å bli pisket med våt spaghetti».
Omtrent slik føles det å lytte til comebackplaten fra det største britiske boyband gjennom alle tider.
I storhetstiden i første halvdel av nittitallet liret de av seg en rekke passable popsingler, men nå høres de ut slik fryktelig mange boyband artister gjør når de skal være voksne og modne.
Dørgende kjedelige midtempolåter som druknes i en brottsjø av veike gitarer og overdrevent følsom vokal.
Det er mulig at midtlivskriser fører noe godt med seg, men de gjør seg dårlig på plate.
Det mest positive ved «Beautiful World» er at albumet setter Robbie Williams, det eneste Take That-medlemmet som ikke er gjenforent, i et positivt lys.
Og det trenger han jo for tiden.
ANBEFALT KJØP:
«Patience»
| 0
|
106358
|
Blomster-Finns drømmespill
Det er kaldt og vått og mørkt i Norge.
Men sola skinner alltid på min 360.
Det gikk en stund før Microsofts ekstremt kostbare oppkjøp av spillutviklerlegenden Rare skulle gi seg utslag i kvalitetsspill.
Men nå har engelskmennene endelig slått til med et spill som er like sjarmerende, spillbart og underholdende som de største suksessene de hadde på Nintendo 64.
I «Viva Piñata» får du prøve deg som gartner i en utrolig vakker verden.
Etter en runde med opprydning, begynner forskjellige dyr i Piñata-form å flytte inn i hagen din.
Hvis de liker seg der kan det hende de blir boende.
Og formerer seg.
Noe som skjer, barnevennlig nok, med en romantisk diskodans.
Det høres simpelt ut, men spillet gir deg hauger av muligheter til hvordan du vil utforme hagen din, og dermed hvordan den passer til de forskjellige dyreartene.
Dermed står man som spiller fritt til å lage sin egen spillopplevelse.
Vil du fokusere på en pen og attraktiv hage med variert dyreliv, kan du det.
Er du ute etter å lokke til deg de sjeldneste dyrene, så kan du prøve deg på det.
Det er med andre ord nok dybde i spillet til at både barn og godt voksne vil finne sine egne utfordringer å bryne seg på.
Og det er denne balansegangen som Rare har fått til så utrolig bra i spillet.
Jeg spiller spillet veldig forskjellig fra sønnen min, men vi har begge like mye moro med spillet, på hver vår måte.
Begrepet familiespill er svært vanskelig, mange barnespill blir fort kjedelige for voksne.
Men med «Viva Piñata» har Rare klart å lage et spill som byr på en veldig varm, koselig og underholdende spillopplevelse som får timene til å fly.
Så pass på mor dersom hun prøver spillet.
Det er ekstremt fort gjort å bli sittende til langt på natt bare for å høste noen flere epler, formere grevlingen sin og spare opp penger til noen nye bygninger.
Med «Viva Piñata» kan endelig Xbox 360 få sin etterlengtede barnehit.
Vi så på spillet og snakket med utviklerne i Botanisk Hage i Oslo.
| 1
|
106360
|
Enestående spill-magi
Avlys alle avtaler og gled deg til nok et magisk, enormt, fantastisk og oppslukende «Zelda»-eventyr.
Det finnes neppe noen mer elskede spillserier enn «Zelda».
Helt siden starten i 1986 har det ene «Zelda»-spillet etter det andre bergtatt eventyrlystne over hele verden.
Og det er med stor glede og et fårete glis om munnen jeg kan konstatere at «The Legend of Zelda:
Twilight Princess» ikke er noe unntak.
Det er i steden, i mine øyne, det kanskje beste spillet i serien til nå.
Et fantastisk og episk eventyr som sakte men sikkert vokser og vokser helt til hjertet mitt holder på å eksplodere av pur lykke.
Historien og oppbyggingen av spillet er velkjent.
Det starter særdeles rolig og avslappet i en søvnig og idyllisk liten landsby.
Men en ondskap er i ferd med å spre seg, og truer med å ta over fantasiverdenen spillet foregår i.
Dermed blir det opp til spilleren, som tar på seg rollen som den utvalgte frelseren Link, å redde både prinsesse Zelda, kongeriket Hyrule, vennene fra landsbyen og til syvende og sist hele verden.
Fra den spede starten legges den ene nye egenskapen og gjenstanden etter den andre til.
Stadig nye områder å utforske åpner seg opp.
Historien tar plutselige og dramatiske vendinger.
Og før du vet ordet av det, er du fullstendig oppslukt i det som skjer.
Et magisk eventyr på flerfoldige titalls timer ligger foran deg.
Det er bare å rydde plass i kalenderen med en gang - inntil «Twilight Princess» er fullført vil du neppe ha lyst til å gjøre noe annet.
Alt sitter som et skudd.
Fra den nydelige visuelle stilen til det herlige lydbildet, den nostalgiske musikken, slåssingen mot monstere, utforsking av grotter og andre områder og kreativ bruk av diverse hjelpemidler for å komme videre.
For å nevne noe.
Det er i det hele tatt ikke langt mellom gåsehudøyeblikkene i dette spillet.
Og det mener jeg bokstavelig.
«Twilight Princess» er så bra at jeg får gåsehud bare av å tenke på det - en svært sjelden begivenhet for en som spiller såpass mye som meg.
Wii-håndkontrolleren er dessuten utnyttet på en eksemplarisk måte.
Du bruker den til å sikte med pil og bue, til å svinge sverd, til å fiske og til mye annet.
Etter en tilvenningsperiode på rundt en halvtime, føles det både selvfølgelig og naturlig.
Nintendos nye spillkonsoll kunne i det hele tatt ikke ha bedt om noe bedre lanseringsspill, selv om Gamecube-eiere muligens ikke vil gå glipp av mye dersom de går for Gamecube-versjonen 15. desember.
For det er nok spillet i seg selv - og ikke Wii-håndkontrolleren - som gjør «The Legend of Zelda:
Twilight Princess» til et av tidenes beste konsollspill.
Den dypt elskede Zelda-serien får snart et nytt kapittel med Wii-spillet «The Legend of Zelda:
Twilight Princess».
Slik blir spillet.
| 1
|
106362
|
Paal Flaata:«Christmas Island»
(Grammofon/MBO)
Paal Flaata - tidligere Midnight Choir - har en av landets beste stemmer.
På denne juleplaten, som er like nær som den er ujålete, får denne stemmen leke seg i lekre og dempede, men likevel fargerike lydbilder som yter vokalen full rettferdighet.
Flaata loser oss gjennom hele følelsesregisteret fra lengsel til sårhet - spesielt på det fabelaktige tittelsporet - og synger med en beherskelse han har manglet de siste årene.
Strippede arrangementer og varm lyd gjør at dette er en juleplate som aldri blir påtrengende - bare vakker.
«Christmas Island» fremstår rett og slett som helt riktig i en juleplateflom der det er langt mellom de tvingende nødvendige gullkornene.
Anbefalte kjøp:
«Christmas Island», «There's A Light», «Annabelle» og «Long Way Around The Sea».
| 1
|
106364
|
Diverse artister:«Jul i svingen»
(NRK Aktivum/Universal)
Selveste Odd Nordstoga er hovedarkitekten bak musikken til årets julekalender på NRK.
Låtene er så enkle at de grenser til det banale, og vil dermed appellere godt til barna, selv om det burde være mulig å lage mer utfordrende musikk også til den minste aldersgruppen.
Ser vi bort fra de verste musikkverksted-tendensene, blandes det her - i beste Nordstoga-tradisjon - moderne poplinjer med tradisjonsmusikk, uten at han denne gangen kommer opp med sanger som vil bli sittende etter at julekalenderen forsvinner fra TV-skjermen.
Har Odd Nordstoga virkelig lagt sjelen sin i dette?
Jeg tviler.
Anbefalt kjøp:
«Jolevise», «Unnskyld Agnetha», «Svingensongen».
| 0
|
106366
|
Christian Ingebrigtsen:«Paint Christmas White - Frelsesarmeens juleplate»
(Big Box / MBO)
Christian Ingebrigtsen ikler seg rollen som etterkrigs-crooner i den amerikanske tradisjonen på «Paint Christmas White».
Han lykkes dessverre bare delvis, selv om det er vanskelig å peke konkret på hvorfor store deler av platen oppfattes som anonym.
For arrangementene og den varme, nære produksjonen unngår stort sett det pompøse aspektet, tross ivrig innsats fra de tsjekkiske nasjonalsymfonikerne, men Ingebrigtsen selv virker nærmest tilbakeholden i sin vokalbruk der låtkvalitetene virkelig kunne ha trengt ekstra tyngde.
Stort pluss skal han uansett ha for å våge å skrive nytt julerepertoar; tittellåten - en duett med Jill Johnson - er platens klart beste spor!
Anbefalt kjøp:
«Paint Christmas White», «Grown-Up Christmas List» og «Christmas Song».
| 0
|
106367
|
Sølvguttene:Musikk av Praetorius, Mørk Karlsen, Plagge, Grieg, Franck m. fl.
(2L)
Sølvguttenes nye juleplate «Julemesse - Missa in Nativitate Domini» er særegen i utformingen.
Gjennom platen synger koret seg gjennom samtlige ledd i en tradisjonell messe, med musikk av forskjellige komponister, og mellom leddene ligger mer kjent julerepertoar.
På denne måten trekker Sølvguttene og dirigent Fredrik Otterstad frem mye musikk som absolutt fortjener en plass i lyset, og her behersker de alt fra Palestrinas intrikate polyfoni til mer moderne klanguniverser med imponerende presisjon.
Dette gjør at platen framstår som en fin og sluttet helhet, samtidig som man selvsagt kan plukke ut «Glade jul», «Deilig er jorden» og «Det hev ei rose sprunge» og få maksimal uttelling:
Sølvguttene har sin egen, karakteristiske homogene klang som får disse sangene til å stråle av julestemning av det ikke altfor kommersielle slaget, noe harpisten Ellen Sejested Bødker og organisten Kåre Nordstoga også bidrar til.
På denne platen er det bare naturlig, genuint glitter.
| 1
|
106368
|
Billy Idol «Happy Holidays»
Bodog/Bonnier Amigo)
( Evergreens på billysalg
Det er en lang vei fra velprodusert plastpunk til tradisjonelle tolkninger av tradisjonelle juleviser, som er det Billy Idol driver med her.
Han tar for seg de aller mest velkjente klassikerne, som «Winter Wonderland» og «White Christmas», med snill femtitallsrock som bakteppe.
Fryktelig ille er det ikke, men ytterst unødvendig.
Idol tilfører intet nytt, og selv hans tidligere fandenivoldske, croonerinspirerte stemme har bleknet.
Synd, for den kunne gjort mye nytte her.
Du får faktisk vel så god julevaluta for pengene om du anskaffer en samleplate med mannen, for flere av hans åttitallsslagere har en tiltalende vinterlig stemning i seg - som «Eyes Without A Face», «White Wedding» og «Hot In The City».
Undervurderte er de også.
Anbefalt kjøp:
«Happy Holiday»
| 0
|
106369
|
Clancy-spillenes storebror
Antiterrorgruppen Rainbow Six har solide spilltradisjoner.
Nå inntar de Las Vegas i det flotteste spillet i serien til nå.
«Rainbow Six»-serien har vært den ultimate motgiften til skytespill hvor man skal løpe og hoppe rundt helt siden starten i 1998.
Det handler om nøye planlegging og om å sakte men sikkert eliminere motstand.
Det har vært såpass virkelighetsnært i forhold til bruk av taktikk at mange har brutt ut i gråt over vanskelighetsgraden.
Nå kan tårene tørkes bort.
Joda, «Rainbow Six: Vegas» er fremdeles vanskelig.
Stormer du rundt som en villmann vil du definitivt ikke komme langt, og selv når du kryper fra dekning til dekning og lener deg forsiktig ut for å skyte mens du kommanderer dine to lagkamerater, vil du måtte belage deg på endel prøving og feiling.
Men «Rainbow Six: Vegas» lykkes allikevel der det alt for rambofiserte «Rainbow Six: Locdown» feilet i 2005.
Det beholder graden av realisme og taktikk, samtidig som det nå er mer tilgjengelig.
Kommandoene du kan gi til dine to datastyrte lagkamerater er simplifiserte, du får et helt nytt - og ekstremt vellykket - system for å ta dekning og dukke ut for å fyre av noen velplasserte skudd og helsesystemet fungerer nå slik at du kan gå i dekning hvis du blir skadet og langsomt komme til hektene igjen.
Miljøene er også særdeles tiltalende denne gangen.
Las Vegas ligger i all sin prakt for dine føtter, og har en detaljgrad som øker innlevelsen betraktelig.
I motsetning til tidligere spill i serien, får du en sammenhengende «24»-lignende actionthriller denne gangen.
Du skal altså ikke reise over hele verden på adskilte oppdrag, og får i steden en mye sterkere tilknytning til både bakgrunnshistorien og miljøene spillet foregår i.
Det aller, aller beste med «Rainbow Six: Vegas» er derimot muligheten til å spille gjennom hele enspillerdelen sammen med tre venner over Xbox Live.
Det å diskutere taktikk og i fellesskap kjempe seg gjennom Vegas vil stå igjen som en av de beste spillopplevelsene i 2006.
Flerspillerdelen er i det hele tatt bunnsolid tvers igjennom, en god nok grunn i seg selv til å gå til anskaffelse av dette spillet.
Jeg savner fremdeles muligheten til å planlegge hvert brett på forhånd, slik man kunne tidlig i denne serien.
Det var rett og slett kos å finstudere brettene, finne svake punkt og bestemme seg for fremgangsmåte.
Men det blir en avveining - den detaljfikserte, nerdete taktikkopplevelsen kontra en mer actionpreget og heftig spillopplevelse.
Jeg mener «Rainbow Six: Vegas» finner frem til en veldig vellykket middelvei.
Sjokkerende nok strutter alle de tre Tom Clancy-seriene nå av macho selvtillit.
Og etter det flotte«Ghost Recon:
Advanced Warfighter»og det herlig intense«Splinter Cell: Double Agent»runder «Rainbow Six: Vegas» av året som Clancy-serienes storebror.
PS:
I salg fra 1. desember.
Versjoner til PC og PSP kommer før jul, mens en versjon til PS3 er ventet neste år.
«Rainbow Six: Vegas» er det mest tilgjengelige spillet i den tradisjonsrike «Rainbow Six»-serien til nå.
Men er det noe bra?
| 1
|
106370
|
Full fart mot grava
I sin storhetstid på Sega Megadrive var det blå pinnsvinet Sonic en reell utfordrer til Mario, som plattformspillenes konge.
Det Sonic alltid har handlet om, er fart.
Mye fart.
I «Sonic the Hedgehog» styrer du Sonic og vennene hans gjennom et stort eventyr der en prinsesse skal reddes fra den onde Dr. Eggman.
Spillet er en blanding av utforsking og eventyr, og fartsfylt action der Sonic skal løpe og bekjempe fiender for å komme stadig nærmere Dr. Eggman.
Med «Sonic the Hedgehog» erklærer Sega at serien har tatt steget til neste generasjon.
Det eneste problemet er at dette er omtrent det samme spillet som «Sonic Adventure» på Dreamcast, og alle andre Sonic spill siden den gang.
For det er ikke mye «neste generasjon» over «Sonic the Hedgehog».
Utforskingsdelen er kjedelig og dialogen er på engelsk (og er dermed uforståelig for barn).
Spillet har lastetider som hører hjemme på den gamle Playstation-maskinen.
Og de fartsfylte actiondelene, som tidvis er ganske underholdende å rase gjennom, bygger altfor mye på de tidligere spillene i serien, og virker dermed uinspirerte.
Jeg har rett og slett spilt dette spillet altfor mange ganger før.
Det er en slags spill-lov som tilsier at enhver ny konsoll ikke er døpt før den har fått et Sonic-spill.
Nå har 360 fått sitt, men det kunne konsollen kanskje heller vært foruten.
Kjære Sega, finn på noe nytt med det blå pinnsvinet, for slik tilstanden hans er i dag, er det like greit å pensjonere ham.
| 0
|
106371
|
Leken Abel
(Virgin / EMI)
Norsk pops svar på gentleman-tyven Arsene Lupin.
Som vanlig røver Morten Abel mer enn de fleste, men han gjør det med stil og eleganse.
Den til tider viltre referanse-leken gjør Abel herlig uforutsigbar og fører til at låtene tar overraskende vendinger hele tiden.
Det er en klar styrke for en artist så langt ut i karrieren; veteranen viser novisene vinterveien her.
«Some Of Us Will Make It» er tittelen - Morten Abel har for lengst klart det, og elsker å bevise det.
Kanskje er det derfor han er frekk nok til å referere til seg selv også.
Den flotte singlen «Big Brother» har nemlig klare ekko av «Hard To Stay Awake», men det blir tydeligere etter hvert.
For er det Kjartan Kristiansen som skjuler seg bak riffet til «River Phoenix»?
Spiller Pete Townshend (The Who) gitar på «Stars»?
Snurrig er bare fornavnet til påfølgende «Such A Pain».
Den starter som ren electro-pop, men fra mellomspillet og ut er det pur ABBA - med Roy Bittan på piano!
Denne løssluppenheten preger hele platen og tvinger deg til å høre den igjen og igjen for å oppdage nye elementer i Abel og Børge Fjordheims produksjon (Jørgen Træen på tre låter).
Og det finnes mer i godteposen; tittellåten er rett og slett Tom Petty som får Radiohead-vibber utover i låten, og «Down And Out» kunne Abel aldri ha skrevet uten å ha hørt på Cohen og Dylan (hallelujah, the times they are a-changing...).
Introen til avsluttende «Waiting At The Gate» er på sin side et så skamløst tyveri av Bruce Springsteens «My City Of Ruins» at Abel neppe vet det selv...
Likevel utgjør disse referansene kun elementer - ikke hele sanger, hvilket gjør at tyveriene hele tiden balanserer på den rette siden av originalitet og genialitet.
For sangene er pr. definisjon ikke hits, men likevel bunnsolide.
Det finnes knapt et dødpunkt på «Some Of Us Will Make It» - det mest helhetlige (men likevel vanvittig variert) albumet fra Morten Abels aldri hvilende fantasi-hode og hånd siden syv år gamle «Here We Go Then, You And I».
Anbefalte kjøp:
«Big Brother», «River Phoenix», «You Can Come», «Waiting At The Gate».
| 1
|
106372
|
Forførende macho-sjarmør
Regi:
Martin Campbell.
Amerikansk.
15 år.
James Bond er tilbake - farlig, flott, forførende og robust upolert i Daniel Craigs skikkelse.
STJERNER:
Daniel Craig, Eva Green, Mads Mikkelsen, Judy Dench.
HANDLING:
Vi er tilbake til det aller første møte med Bond, i Ian Flemings roman «Casino Royale», selve «fødselen» til det som skulle bli en av filmhistoriens største helter.
Smart og effektivt er handlingen lagt til nåtid.
Bond er ute på første seriøse oppdrag, men etter å ha bombardert en ambassade i Madagaskar må han stille skolerett for den myndige M.
Men etter et par smarte trekk blir han den viktigste brikken i spillet der det gjelder å overvinne gamblingekspert og terror-medhjelper Le Chiffre.
Det er klart for høyt spill og dobbeltspill; et spill om liv og død.
DOMMEN:
Til alle dere som har furtet over at Bond er blitt blond; stopp sutringen!
Daniel Craig erobrer den nye Bond-tronen med uvøren selvsikkerhet og intens tilstedeværelse.
Han er rufsete i kantene, men har glimt i øyet.
Han er sexy og sårbar; han kunne like gjerne vært skurk som helt.
Med andre ord en testosteronfylt sjarmør med slu presisjon.
At han som motstander har Mads Mikkelsen, gjør ikke settingen dårligere.
Den danske karakterskuespilleren er tilbakelent kyniker som oser av kulde uten å overspille et sekund.
Dynamikken dem imellom gjør dagens Bond-film til en moderne eventyraction.
Humoren sitter ikke like løst som i Roger Moores velmaktsdager som agent 007.
Til gjengjeld er blødme-andelen gått kraftig ned.
Dialogen mellom vår mann Craig og hans påtvungne medspiller Vesper (en kjølig vakker Eva Green) er en verbal krigføring i kjønnskamp på fornøyelig elevert nivå.
Action-scenene er dynamisk intense og mer realistiske enn på lenge.
Når Bond får seg en på trynet, så forsvinner ikke såret sekunder etter.
I tillegg serveres det en torturscene som garantert får de fleste til å ynke seg.
Den «gamle» James Bond begynte å få et smått antikvarisk preg.
Regissør Martin Campbell har tatt «nye» Bond over i en tidsalder der han definitivt hører hjemme.
Det er bare å se frem til neste runde!
| 1
|
106374
|
House of Hiss «Greatest Hiss»
(New Records)
Et alternativ for de med skrudd popsmak.
Alisdair Stirling, Hans Petter Gundersen, Jørgen Træen og Kato Ådland har visstnok brukt åtte år på å fullføre albumet «Greatest Hiss».
Under navnet House of Hiss har de snekret sammen 21 popsanger av det nokså underfundige, frodige og eksentriske slaget.
Et utall musikere fra Bergen, blant andre Ole Kruger, Leslie Ahern, Helen Eriksen, Kristian Stockhaus og Yngve L. Sætre, samt Sean O'Hagan fra High Lamas, har bidratt.
Resultatet er et album med popmusikk som ikke tilfredstiller noen formater.
Alt er ikke like interessant, men tilhengere av popmusikk utenfor allfarvei har fått et alternativ til alle de andre albumene som kommer til å havne under norske juletrær.
Anbefalte kjøp:
«Holland Park», «In The Rain» og «Dark Sierra».
| 1
|
106376
|
John Coltrane «Fearless Leader»
(6cd boks) Prestige Records/Universal
Tidlig Coltrane - en jazzmusiker i utvikling
I år ville saksofonlegenden John Coltrane ha fylt 80 år.
Alt materialet på «Fearless Leader» er kjent fra før, det er ingen alternative takes.
Derimot er det alle opptak Coltrane gjorde i sitt eget navn på plateselskapet Prestige, gjort i perioden mai 1957 til desember 1958.
Det er plater som «Lush Life», «Soultrane», «Bahia» og «The Believer», altså før Coltrane ble en av jazzens ledende profeter.
Vi får et solid inntrykk av en jazzmusiker i utvikling.
Her er mange fine versjoner av kjente standardlåter og mange av Coltranes tidlige komposisjoner.
Red Garland, Paul Chambers og Art Taylor er hyppige medspillere i kompet, mens Freddie Hubbard og Donald Byrd er blant dem som står i front.
Den fyldige CD-boken gir god innføring i de ulike opptakene, samtidig med at de originale albumtekstene er med.
Tidligere i år kom en boks med Coltranes samarbeid med Miles Davis, ytterligere to bokser der Coltrane er gjest med andre musikere er under utgivelse.
Man kan bare undres over hvor mye Coltrane rakk å gjøre for Prestige den korte perioden han var der.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106377
|
All Saints «Studio 1»
(Parlophone/EMI)
Hørverdig, men et strengt tatt nokså unødvendig comeback.
Fem år etter at All Saints erklærte seg oppløst - og etter noen fånyttes forsøk på å slå igjennom hver for seg - er de fire «helgenene» på pletten igjen med albumet «Studio 1».
Tittelen henspiller på den legendariske reggaelabelen Studio One, og reggae- og dancehall-inflytelsen er absolutt fremtredende på mange av sporene på platen.
Det er en stilvridning vi gjerne ønsker velkommen, bare synd for All Saints at det finnes artister som Lily Allen som gjør den greia med mye mer spenst og humør.
På den annen side har låter som «On and On» og «One Me and You» klare paralleller til jentegruppas glansdager på slutten av 90-tallet, men de klarer aldri å gjenskape den kjølige elegansen og meloditeften som preget popjuvelene «Never Ever» og «Pure Shores».
Jevnt over er dette for så vidt et hørverdig produkt, men det er også et comeback vi godt kunne klart oss helt fint foruten.
ANBEFALTE KJØP:
«Rock Steady», «Chick Fit» og «One Me and You»
| 0
|
106378
|
Groms Plass «Høvding kafé»
(Echofisk/ Musikkoperatørene)
Kvintetten Groms Plass fra Narvik platedebuterer med «Høvding kafé» produsert av Georg Buljo.
Bandet skildrer livet i og omkring Narvik med malmbåter, sure naboer, harryturer til Sverige og en hyllest til sin stamkafé.
Ofte har tekstene et humoristisk tilsnitt.
Dette er en ujevn plate.
Da har flere gode ideer og intensjoner, men Groms Plass klarer ikke helt å realisere alle ideene i de elleve sporene på platen.
Her er musikk som har islett både av blues, pop, viser og country.
Groms Plass er et fint lokalt initiativ, og burde også appellere til utflyttede narvikværinger.
ANBEFALTE KJØP:
«Vil ikke», «Plaster når æ blør» og «Sukkerveien».
| 0
|
106380
|
Snoop Dogg «Tha Blue Carpet Treatment»
(Geffen/Universal)
Imponerende album fra popkulturelt ikon.
Da 22 år gamle Calvin Broadus debuterte i 1993 som soloartist, regnet få med at rapperen fra Long Beach, California, skulle bli en global superstjerne.
Med albumet «Tha Blue Carpet Treatment» befester Snoop Dogg sin status som populærkulturelt ikon.
I løpet av 21 spor fordelt på nesten 80 minutter, sneier Snoop Dogg innom samtlige epoker innen svart populærmusikk siden 1960-tallet.
Grunnlaget er de grove, rullende, feite, funky og tilbakelente rytmene som har kjennetegnet hip hop fra California siden begynnelsen av 1990-årene, da Snoop Dogg dukket opp i kretsen rundt Dr.
Dre etter et opphold i fengsel.
«Tha Blue Carpet Treatment» er et bredt anlagt album som også byr på soul, R&B, funk og pop.
Det er nokså ambisiøst anlagt, med en imponerende gjesteliste som omfatter navn som George Clinton, B Real, E-40, MC Eight, R Kelly, D'Angelo, The Game, Ice Cube og ikke minst Stevie Wonder.
Blant utallige produsenter på albumet finnes stilskapere som nevnte Dr. Dre, The Neptunes og ikke minst Timbaland, som alle gir Snoop Dogg plass til å briljere med sin elegante, avslappede og lett nasale rapping.
Et tidvis meget imponerende album.
ANBEFALTE KJØP:
«Get A Light», «Conversations», «Imagine» og «Vato».
| 1
|
106382
|
Jay-Z «Kingdom Come»
(Roc-A-Fella/Universal)
Den pensjonerte kongen er tilbake.
Vi trodde vel aldri helt at Jay-Z mente alvor da han ville trekke seg etter «Black Album» for tre år siden, bare 32 år gammel, og han har da heller aldri forsvunnet helt fra mediebildet.
«Kingdom Come» er intet radikalt steg fremover, men strutter like fullt av kvalitet, enten vi snakker tekster, den utrolige flowen til Jay-Z eller velplukkede samples (som Rick James' «Super Freak» i tittelsporet).
Gjestene er også velvalgte, men ikke så mange at de overskygger kongen selv.
John Legend gjester på Kanye West-produserte «Do U Wanna Ride», mens Neptunes skaper bouncy dansegulvtilstander på «Anything».
Kanskje er det heller ikke tilfeldig at Jay-Z viser sine aller ypperste evner som ræpper i nettopp låten hvor kjæresten Beyoncé også synger, «Hollywood».
«Kingdom Come» fremstår rett og slett som en grusom maktdemonstrasjon fra hihop'ens flotteste!
ANBEFALTE KJØP:
«Kingdom Come», «Show Me What You Got», «Do U Wanna Ride» og «Trouble».
| 1
|
106385
|
Rocker spilljulen inn
«Guitar Hero II» er høyere, hardere og svettere.
Julen skal rockes inn i år.
Tidligere i år kom det fantastiske «Guitar Hero» der du ved hjelp av en plastgitar ble transformert til en rockestjerne i din egen stue.
Spillet har vært en salgs- og kritikersuksess, og perfekt medisin for alle med sure sangstemmer som har fått nok av «Singstar» på vorspiel.
Nå er oppfølgeren her, og jeg kan ikke annet enn å gi det to tomler i været.
Eller pekefingeren og lillefingeren, som vel blir mer riktig.
Det handler fortsatt om Rock'n Roll, om å lage musikk.
Du skal treffe notene som kommer mot deg på skjermen ved hjelp av en streng og fem greps-knapper på gitarhalsen.
Gjør det riktig og heftig gitarmusikk strømmer ut av høyttalerne.
Bommer du blir det støy, og publikum piper på deg.
Ja, på deg.
For det er du som er stjerna i «Guitar Hero 2», og det er derfor spillet er så fantastisk som det er.
Det er rett og slett umulig å ikke bevege seg i takt med musikken, nikke med hodet, skreve med beina, og når du når slutten på en perfekt solo og hever gitaren for å aktivere stjernekraften som fordobler poengene dine, da ER du faktisk Slash i Guns'n Roses i noen få sekunder.
Låtutvalget er en salig godtepose med noe for enhver smak.
Men felles for de aller fleste sangene er at de er svært tilfredsstillende å spille, og mye av gleden med det første «Guitar Hero», der du oppdaget og ble forelska i låter du aldri hadde hørt før, er til stede her.
«Guitar Hero 2» gjør rett og slett alt bedre enn forgjengeren, og utviklerne har hørt på tilbakemeldinger fra brukerne.
Man kan nå spille bass og gitar samtidig i flerspillermodusen.
Man kan øve på enkeltpartier i låtene, for å få den vanskelige soloen til å sitte ordentlig, og karrieremodusen er mer tilfredsstillende og spektakulær.
Med 60 forskjellige låter, er dette årets mest rocka julegave for store og små.
Har du et snev av sans for rockemusikk, bør du kjenne din besøkstid her.
«Guitar Hero 2» er en gedigen kjærlighetserklæring til rock'n roll i spillform.
PS:
Lanseres fredag 24. november.
En versjon til Xbox 360 kommer neste år.
Disse sangene får du spille i «Guitar Hero 2»:
«Shout at the Devil» - Mötley Crüe «Mother» - Danzig «Surrender» - Cheap Trick «Woman» - Wolfmother «Tonight I'm Gonna Rock You Tonight»
- Sp?nal Tap (Encore) «Strutter» - KISS «Heart-Shaped Box»
- Nirvana «Message in a Bottle» - The Police «You Really Got Me» - Van Halen «Carry On Wayward Son» - Kansas (Encore) «Monkey Wrench»
- Foo Fighters «Them Bones» - Alice in Chains «Search and Destroy» - Iggy Pop and The Stooges «Tattooed Love Boys»
- The Pretenders «War Pigs» - Black Sabbath (Encore) «Cherry Pie» - Warrant «Who Was in My Room Last Night?»
- Butthole Surfers «Girlfriend»
- Matthew Sweet «Can't You Hear Me Knocking» - The Rolling Stones «Sweet Child O' Mine» - Guns N' Roses (Encore) «Killing in the Name»
- Rage Against the Machine «John the Fisherman»
- Primus «Freya» - The Sword «Bad Reputation» - Thin Lizzy «Last Child» - Aerosmith (Encore) «Crazy on You» - Heart «Trippin' On a Hole in a Paper Heart» - Stone Temple Pilots «Rock This Town»
- Stray Cats «Jessica» - The Allman Brothers Band «Stop!»
- Jane's Addiction (Encore) «Madhouse» - Anthrax «Carry Me Home» - The Living End «Laid to Rest»
- Lamb of God «Psychobilly Freakout»
- The Reverend Horton Heat «YYZ» - Rush (Encore) «Beast and the Harlot» - Avenged Sevenfold «Institutionalized» - Suicidal Tendencies «Misirlou» - Dick Dale «Hangar 18»
- Megadeth «Free Bird» - Lynyrd Skynyrd (Encore) «Arterial Black» - Drist «Collide» - Anarchy Club «Elephant Bones» - That Handsome Devil «Fall of Pangea» - Valient Thorr «FTK» - Vagiant «Gemini» - Brian Kahanek «Jordan» - Buckethead «Laughtrack» - The Acro-brats «Less Talk More Rokk»
- Freezepop «The Light that Blinds» - Shadows Fall «Mr. Fix-it» - The Amazing Royal Crowns «The New Black» - Every Time
I Die «One for the Road»
- Breaking Wheel «Parasite» - The Neighborhoods «Push Push (Lady Lightning)» - Bang Camaro «Radium Eyes» - Count Zero «Raw Dog» - The Last Vegas (Winner of the «Be a Guitar Hero» Contest)
«Red Lottery» - Megasus «Six» - All That Remains «Soy Bomb»
- Honest Bob and the Factory-to-Dealer Incentives «Thunderhorse» - Dethklok «Trogdor» - Strong Bad «The X-Stream»
- Voivod «Yes We Can» - Made in Mexico
| 1
|
106386
|
Nok er nok
Det er grenser for hvor lenge intens og skitten krigføring i andre verdenskrig kan fenge.
Min grense er i alle fall nådd.
Nå er ikke «Call of Duty 3» direkte dårlig.
Det er snakk om en stabil og velfungerende krigsopplevelse med akkurat nok variasjon i oppdragene til at det ikke blir helt overflødig.
Vi følger amerikanske, britiske, kanadiske og polske tropper i ukene direkte etter D-Day.
«Call of Duty 3» forteller en tettere, mer sammenhengende historie enn vi er vant til fra andre spill av denne typen - i praksis handler det om slagene som åpnet for frigjøringen av Paris.
Du befinner deg stort sett til fots, men får nå og da prøve deg som sjåfør av stridsvogn og jeep'er.
Miljøene varierer fra store, hektiske og åpne slagmarker til tette bygater, via skoger og åskammer.
Det er i det hele tatt gjort en helt OK jobb for å skjule det faktum at bortimot ingen ting har endret seg siden «Medal of Honor:
Allied Assault» for alvor sparket igang denne skytespillgenren i 2002.
Men Treyarch lurer ikke meg.
Til å være et såpass intens og actionpreget krigsspill, er det nesten utrolig hvor mye jeg kjedet meg mens jeg spilte gjennom enspillerdelen.
Noen små nyheter her og der til tross:
«Call of Duty 3» er så trygt og velkjent som det kan få blitt.
Treyarch har ikke engang forsøkt å tilføre noe som helst nytt av betydning.
Med mindre du kaller det å padle over en elv for en nyhet av betydning, altså.
Og når såpass mange spill allerede har klart å levere autentiske og intense gjenfortellinger av andre verdenskrig allerede, er det ikke rart jeg føler jeg har spilt dette spillet før.
Jeg tror det er rom for en viss videreutvikling, særlig når man ser hva Epic Games har klart å gjøre med «skyt monstere»-genren i «Gears of War».
Mangelen på ambisjoner er skrikende åpenbar i «Call of Duty 3».
Ja, det å skyte nazister gir bestandig en viss tilfredsstillelse.
Men det holder nå.
Om jeg ikke ser en eneste «Medal of Honor»-kopi til så lenge jeg lever, vil jeg være mer enn fornøyd.
Noe av den samme «dette har jeg sett før»-følelsen hviler også over flerspillerdelen, men her er resultatet allikevel såpass friskt og vellaget at helhetsinntrykket av spillet trekkes noe opp.
«Call of Duty 3» har støtte for 24 spillere via Xbox Live, og du kan til og med kaste deg ut på nett sammen med tre kompiser i splitscreen.
Med flere kjøretøy du kan styre, syv forskjellige klasser å velge mellom og store, gode brett, makter flerspillerdelen å tilføre en sval, livgivende bris til et spill som ellers er temmelig livløst.
PS:
Spillet er testet på Xbox 360, og er også ute på PS2 og Xbox.
En versjon til Nintendo Wii kommer ved lansering 8. desember, mens «Call of Duty 3» også etter planen vil være et av lanseringsspillene til PS3 her i Europa neste år.
| 0
|
106387
|
Dårlig trimmet sportsquiz
Quiz-serien «Buzz» på PS2 har tatt Norge med storm.
Nå har også de sportsinteresserte fått sin egen versjon.
«Buzz: The Music Quiz» og «Buzz: The Big Quiz» har vekket quiz-tørsten hos norske PS2-eiere, med partyspillet «Buzz Junior: Jungle Party» som det ferskeste, morsomme avkommet.
I praksis går spillene ut på det samme:
Du skal bruke en spesiallaget «buzzer» med store, fargede knapper til å styre det som skjer i spillet.
I quiz-variantene, går det ut på å svare på forskjellige spørsmål på ulike måter.
Det er enkelt å sette seg inn i og fenger også personer som har minimal eller ingen spillerfaring.
Men skal man ha glede av sportsutgaven vil jeg anbefale de som aldri tar en titt i den rosa delen av VG om å finne på noe annet.
Jeg inviterte et par kompiser til den første testen av «Buzz! The Sports Quiz».
Ingen av oss hadde tatt en sniktitt på forhånd, og siden vi tidligere har hatt et par tøffe feider i både «Music Quiz» og «Big Quiz» var det knyttet en smule spenning opp mot konkurransen.
Vi valgte å kjøre en normal lengde på spillet og åpnet forsiktig med lett vanskelighetsgrad.
Det startet riktig fint.
Vi konkurrerte mot hverandre i kjente former som «poengbygging», «raskeste finger», «poengtyv» og «send bomben videre» i tillegg til et par helt greie nyheter spesielt utviklet for denne versjonen.
Delen der man får vite kategorien først og selv kan velge hvor mye man vil satse før spørsmålet kommer, falt spesielt i smak.
Nivået på spørsmålene var helt greie og brukbart varierte, til tross for at rugby og baseball ikke har den helt store tilhengerskaren her til lands.
Enkelte spørsmål var latterlig enkle, men det gjorde ikke så veldig mye så lenge man ofte konkurrerte på tid.
Dessuten hadde vi jo valgt lett kategori.
Den STORE skuffelsen kom ikke før vi dristet oss til en runde med såkalte vanskelige spørsmål.
Da ble det til tider komisk.
Spørsmålene var nemlig ikke vanskeligere - snarere tvert imot.
Vi opplevde også ved flere anledninger at spørsmål fra lett kategori også dukket opp i vanskelig.
Dessuten ble det mye oppgitt hoderysting da det ble spurt om hvilken nasjon en utøver representerer når det var et bilde av vedkommende der Italia sto skrevet med store bokstaver på jakken.
I tillegg dukket skuffende mange av de samme spørsmålene opp bare på noen få timers spilling.
Det kunne også med fordel blitt brukt en norsk oversetter med noe bedre kunnskap innen sport...:
«I hvilken idrett har Ole Gunnar Solskjær blitt europamester?»
Det «rette» svaret er fotball, men faktum er at Solskjær aldri har blitt europamester.
Han vant riktignok Champions League med Manchester United i 1999, men skal man krone seg med tittelen EM-mester må man vinne sluttspillet for landslag som arrangeres hvert fjerde år.
Der har ikke Norge og Solskjær tatt gull - foreløpig...
Til informasjon spilte ikke Uruguay i VM-finalen i fotball i 1986 heller, og dessuten er det mange upresise formuleringer i spørsmålene som fort kan føre til misforståelser.
Det er som vanlig naturlig å tenke at det har gått veldig fort i svingene for å få ut spillet til julehandelen.
Skal man først være negativ er det ikke vanskelig å finne mer rusk i «Buzz!
The sports Quiz».
Hvis man ikke har spilt ekstremt mye er det veldig vanskelig å holde oversikten over hvor mange øvelser det er igjen før spillet er ferdig.
Det har blant annet stor betydning for om man eventuelt skal gamble for å ta igjen lederen.
Greit nok med en «munnrapp» programleder, men det skjer svært ofte at kommentarene kommer til feil spiller.
Festlighetene er heller ikke av den slagkraftige sorten og blir ikke mindre platte den 43. gangen du hører dem.
Jeg savner muligheten til å gjøre hurtige valg for å hoppe over de svært langtekkelige programlederseansene som kommer i for- og etterkant av hver konkurranse.
Lagkonkurransedelen av spillet er for øvrig helt håpløs med mindre man er like mange på hvert lag.
Et pluss er at man kan være opp til åtte spillere, så hvis du har nok «buzzere» tilgjengelig kan det blir riktig folksomt foran TVen.
Jeg må få understreke at mye av spillfølelsen fra «Buzz: The Music Quiz» fremdeles er til stede, du blir tidvis hektet på «Sports Quiz» også.
Det grunnleggende «Buzz»-konseptet holder fremdeles mål.
Men skal jeg more meg med Buzz-spilling framover, så blir det ved å dra fram den gode gamle originalen.
Det er litt trist for en som er mest interessert i sport!
| 0
|
106388
|
Fortsatt fryktelig
Xbox 360-versjonen av PC-hiten «F.E.A.R.» leverer både skrekk og action i bøtter og spann.
Jeg skal ikke gå i det vide og det brede om innholdet i Xbox 360-versjonen av «F.E.A.R.» her.
Det er i praksis snakk om en særdeles trofast konvertering av PC-versjonen fra i fjor, et spill jeg anmeldte fyldig her.
En kort oppsummering:
Et hemmelig militært prosjekt med paranormale trekk har gått galt, og du tar på det rollen som han som skal ordne opp i sakene.
Hovedpersonen skjuler derimot også en hemmelighet - en hemmelighet han ikke er klar over selv.
Dermed blir spillet en oppnøsting av både hva militæret skjuler og hvem hovedpersonen egentlig er.
Du får ekstremt intense skytesekvenser, underbygget av den heftige slow motion-effekten du kan benytte deg av og fiender med over middels kunstig intelligens.
Og du får nakkehårstrittende skrekk, med spillhistoriens kanskje skumleste fiende, den vesle jenta Alma.
«F.E.A.R.» blander med andre ord japansk skrekk med «Matrix»-lignende action, en blandings det er bortimot umulig å mislike for actiontørste.
Det som er nytt i 360-versjonen, er et «instant action»-modus, som gir deg mulighet til å hoppe rett ut i skytefester på en rekke brett.
Her får du poeng basert på hvor bra du gjør det, og denne poengsummen kan legges inn på rankinglister via Xbox Live.
Du får i tillegg små bonusoppdrag som plusses på enspillerdelen.
Ikke spesielt mye å skrive hjem til mor om der, men et hyggelig pluss i margen uansett.
Når det gjelder flerspillerdelen, er det kun mulig å spille over Xbox Live, og «F.E.A.R.» gir deg heller ikke mulighet til å samarbeide med en kompis.
Det er til syvende og sist enspillerdelen som gjør det lett å anbefale «F.E.A.R.» til 360-spillere.
Grafisk har det muligens skjedd ting siden i fjor som gjør dette spillet en smule «utdatert» («Gears of War», «Ghost Recon:
Advanced Warfighter» og «Dead Rising» nikker bekreftende).
Men actionopplevelsene er såpass vellykkede og skrekken er såpass... vel, skrekkelig at «F.E.A.R.» definitivt tåler en runde til.
PS:
En irriterende ting ved 360-versjonen må jeg allikevel få nevne:
Hovedpersonen har ikke mulighet til å gå sakte, med mindre du klikker for å sikte.
I praksis betyr det at han står og spurter på stedet selv om du bare beveger stikken bitte-litt og går saaaakte fremover.
Det båre høres og ser utrolig teit ut.
| 1
|
106389
|
Alvorlig morsom film
(Borat: Cultural Learnings
Of America For Make Benefit Glorious Nation Of Kazakhstan).
Regi: Larry Charles.
Engelsk - 11 år, egnet voksne.
STJERNER: Sacha Baron Cohen, Jay Roach.
HANDLER OM:
Borat Sagdiyev, kasakhstansk TV-journalist, drar til USA for å øke den kulturelle forståelse.
Meningen er den beste.
Men kulturforskjellene astronomiske.
Når Borat i New York får se en episode av «Baywatch» på TV, forelsker han seg hodestups i Pamela Anderson.
Fra da av blir hans rikholdige journalistiske reise en roadmovie, med Los Angeles som driftenes mål.
DOM:
Hylende morsom, høyst diskutabel, konsekvent fordomsfull, etisk råtten og nokså alvorlig komedie.
Borat er en figur i den mangfoldige og åpenbart meget intelligente komikeren Sacha Baron Cohens typegalleri.
Borat ser (nesten) ut som et normalt menneske.
Men han er innehaver av alle de (dårlige) egenskapene en uopplyst, fordomsfull vestlig person kan ha om folk omtrent fra Kasakhstan.
Hvilket, selvfølgelig, er hele poenget.
Han er ikke sann.
Men han kan nesten være det.
De ulike stunts ligger i dette farvannet:
Den bramfrie presentasjonen av hans egen, utfattige landsby (som i virkeligheten er rumensk, og som nå har saksøkt Cohen) med hans prostituerte søster, voldtektsmann av en nabo, den grizzlysinte hustru, de fillete unger, det årlige «jødeløpet».
Og reaksjonen hos amerikanere som møter en mann som kysser dem som hilsen, som driter i buskene utenfor luksushotellet, som onanerer til undertøysutstillinger.
Slikt.
Man vet aldri helt om dette er «skjult kamera» eller innstudert.
Noe må være planlagt.
Annet, helt sikkert ikke.
Dette «annet» følger et mønster:
Etter å ha presentert seg, går selvsikre Borat til det verbale verket:
Hans første utsagn lyder som en alminnelig, reaksjonær amerikansk holdning.
Folk jubler og bifaller.
Gradvis blir det grovere og grovere.
Bifallet tynnere og tynnere.
For til slutt å vende seg mot ham som hat.
Voldsomt og buende.
Det som redder Borat - og filmen - er figurens ufattelige naivitet og «renhet».
Han gjør intet av ondskap, han er «bare» er produkt av oppvekst, miljø og kultur.
Samt et gigantisk selvbilde.
Filmen og dermed Sacha Baron Cohen utnytter mennesker.
Grovt.
Han jobber i et etisk grenseland, temmelig konsekvent på den gale siden både av hva man kan kalle akseptabelt og forsvarlig.
Av og til merker man også en smule «juks».
Han blir, for eksempel, dårligere i engelsk i løpet av filmen.
Bare for å holde effektene i live.
Likevel:
Uten å være en så konsekvent og anelsesløs idiot, hadde han heller ikke oppnådd hverken å avsløre seg selv, mennesker rundt seg, kulturforfallet eller galskapen.
Ikke latterkulene, heller.
Årets klareste kult-film!
| 1
|
106390
|
Mesterlig Babel
Regi:
Alejandro Gonzales Inarritus.
Am.
15 år.
STJERNER:
Brad Pitt, Cate Blanchett, Gael Garcia Bernal, Adriana Barraza, Rinko Kikuchi.
HANDLING:
Fire historier utspilles tre ulike steder i verden; de henger sammen, og en handling på ett sted får fatale konsekvenser på det neste - og det neste - stedet.
Et sørgende amerikansk ektepar i Marokko, deres barn og meksikanske barnepasser i California og Mexico, en fattig arabisk familie og en ulykkelig døvstum tenåringsjente i Japan er persongalleriet.
Den amerikanske kvinnen blir truffet av en geværkule; de tragiske ringvirkningene er et faktum.
DOMMEN:
Den meksikanske regissøren Inarritus, som traff blink med «21 grams», er en mester i å skape dypt fascinerende og innsiktsfulle dramaer.
Ut fra den bibelske fortelling om babelsk forvirring, selve utgangspunktet for menneskenes manglende evne til å kommunisere, tar han myten inn i nåtid.
Hissige myndigheter, redde foreldre, mennesker som har noe å skjule, firkantet lovverk - er ingredienser Inarritus ryster sammen i et elegant nettverk av hendelser som virkelig hugger tak.
Fremmedfrykt og storpolitikk er én ting, en annen er barnas sårbare rolle, i forhold til foreldre, men også som ofre for en posttraumatisk tilværelse etter årtusenskiftet.
Måten Inarritus fletter sammen historiene på, hans snedige små sprang i tid og sted, skaper til slutt en helhet som åpenbarer lag på lag av assosiasjoner for en tilskuer.
Som krydder bruker han frodige, saftige miljøbeskrivelser.
Detaljer i spill og enkeltscener er strålende over hele linja, det være seg fra de hjemsøkte amerikanerne på ferie (Oitt og Blanchett), deres barns etter hvert fatale tur til Mexico med barnepasseren, de hjerteskjærende scenene med guttungene i Marokko, og ikke minst Rinko Kikuchis fremragende spill som oversett, ulykkelig ungjente i Japan.
En stor film om manglende evne til kommunikasjon i et moderne globalt perspektiv.
| 1
|
106392
|
Blodig maktkamp
Trekk på deg brynjen, slip sverdet og sal hesten.
Middelalderen er tilbake - større og sterkere enn noensinne.
Den mørke middelalderen ligger som et tykt teppe over Europa.
Krig, heksebrenning og religiøs fanatisme er daglig kost.
Etter Romerrikets fall, har det slettes ikke vært noen orden på sakene.
Småkonger og adlige hogger hverandre ned for fote, de få større kongehusene dolker hverandre i ryggen og blir stadig utfordret av indre stridigheter og opprør.
Noen må få styr på sakene, ta kontrollen rett og slett.
Hvem er bedre til å rydde opp enn nettopp du?
«Medieval II:
Total War» handler, som forgjengeren, om å bygge opp en liten middelaldernasjon til å bli en verdensmakt.
Man kan jo bli forledet til å tro at dette kan gjennomføres med fredlige middler, forhandlinger, diplomati og slikt.
Men tro om igjen.
Dette er den mørke middelalder, hvor alt til slutt koker ned til hvem som kan stable den største gjengen metallkledde, blodtørstige mannfolk på bena.
De som har kjennskap til «Total War»-serien fra før, vil raskt gjenkjenne spillets to hovedmoduser.
Du har det turbaserte oversiktsbildet, hvor alle overordnede strategiske besluttninger blir tatt.
Her manøvrerer du tropper, skip og agenter, og du bygger opp byene dine.
Går du derimot i «kontakt», altså angriper eller blir angrepet, blir du kastet ut på slagmarken og alt foregår plutselig i sanntid.
Etter en mer eller mindre flammende tale fra generalen din, overtar du så kontrollen over troppene dine.
Taktisk list, god bruk av lende og tålmodighet er viktige faktorer for å sende fienden med halen mellom beina tilbake til Frankr.. ehm, hjemlandet sitt.
Denne modusdelingen er rett og slett genial, og selve nøkkelen til seriens suksess.
Både strategidelen og kampdelen kunne, med noen mindre modifikasjoner, fungert som gode spill på egenhånd.
Sammen blir de ikke bare dynamitt, men C4 plastiske eksplosiver.
Og det er kraftige saker.
Noen turbaserte spill har den ufeilbarlige bare-en-runde-til effekten.
Antall spill som kan konkurrere mot «Medieval II:
Total War» i så måte, kan jeg telle på en halv hånd.
Faktisk grenser det til å være irriterende.
Du er egentlig for sulten/trøtt/tissetreng til å fortsette, men spillet tar et godt tak rundt skuldrene dine og dytter deg ned i stolen igjen.
Når sant skal sies, er det hele allikevel ikke fryktelig originalt.
Strengt tatt minner det veldig om «Rome: Total War».
Men, som engelskmennene sier, dersom det ikke er ødelagt, hvorfor i all verden skal man reparere det?
Ikke vet jeg, men det jeg vet er at «Medieval II:
Total War» er et vakkert spill.
Atskillig vakrere enn forgjengeren.
Det krever riktignok endel hestekrefter fra maskinen din sin side, men har du oppsettet i orden, kan du se frem til episke kamper med tusenvis av soldater, hester og krigsmaskiner.
| 1
|
106393
|
Jarvis:«Jarvis»
(Rough Trade/VME) GENRE: POP Pulp-vokalisten returnerer, i monumental form.
Jarvis Cocker har lagt til side etternavnet sitt, men det er også det eneste essensielle ved ham som ikke er representert på dette, hans første soloplate.
Den er så knakende god at den trolig vil gi ham tilbake mye av statusen han fikk med Pulp på midten av nittitallet.
Musikalsk spiller han på et bredt register av urbritisk pop, fra glamrock og sekstitallspastisjer til grandiose pianoballader og pur indie, hele tiden med sin sterke signatur intakt.
Det er ikke ulikt gamlebandet hans; rørende, humoristisk og latterlig fengende.
Tidvis er han inne på crooner-territoriet hans gamle gitarist Richard Hawley (som bidrar på platen) bergtok Norge med i fjor, men Cocker er en mye bedre vokalist.
Dessuten er «Jarvis» en deilig påminnelse om at knivskarpe tekster fortsatt har en plass i popmusikk.
Cocker biter fra seg med drepende presise meldinger som verken sparer feige politikere eller overvektige, bøllete barn.
Han sparker imidlertid alltid riktig vei, og lar aldri satire komme i veien for intelligens og hjertevarme.
En sann poet, en stor popkunstner - det er fantastisk å ha ham tilbake.
ANBEFALTE KJØP:
«Fat Children», «Black Magic», «Baby's Coming Back To Me», «Quantum Report», «Running The World» (skjult bonusspor)
| 1
|
106394
|
The Game:«Doctor's Advocate»
(Geffen/Universal) GENRE:
HIP HOP
73 minutter med bitterhet.
The Game slo gjennom med et brak tidlig i fjor, og var noe såpass etterlengtet som et genuint friskt pust innen gangstarap.
Han var også protegé av 50 Cent og Dr. Dre.
Etter å ha blitt svært offentlig uvenn med førstnevnte, og ikke lenger på arbeidslisten til sistnevnte, er The Game nå blitt verdens mest humørløse rapartist.
Gratulerer!
Allerede i albumtittelen refererer han til denne fundamentalt uviktige feiden, og den dukker opp igjen jevnt og trutt på en plate som for øvrig handler mest om at The Game er en gangster.
Om det er en genre som krever selvironi, alternativt evnen til å karikere seg selv så grundig at det føles fiktivt, så er det gangstarap.
Her er det mest sukk og muthafuckin' stønn.
The Game er fortsatt en ganske tøff rapper, og det er tidvis tegn til liv musikalsk.
Men før du vet ordet av det, hamrer han inn genuint latterlige linjer som «I can't be fucked, like a lesbian», og man tar seg i å lure på om fyren vet hva en lesbisk i det hele tatt er for noe.
ANBEFALTE KJØP:
«Da Shit», «It's Okay», «Remedy»
| 0
|
106397
|
ABBA:«Arrival:
Deluxe Edition»
(Polar/Universal)
Genre:
Pop
ABBAs beste langspiller i «deluxeutgave», med seks ikke spesielt interessante bonuskutt samt en DVD spekket med årgangsmateriale (deriblant en timelang SVT-dokumentar, «ABBA-Dabba-Dooo!!») av høy kitschverdi.
«Arrival» (1976) har så vel euforisk pop (hundreprosenteren «Dancing Queen») som ballader preget av tiltagende modenhet (Agnethas paradenummer «My Love, My Life», «Knowing Me, Knowing You»).
| 1
|
106398
|
Ila Auto:«If You Keep Pickin', It Might Never Heal»
(Auto Records / Bare Bra Musikk)
Genre:
Country
Hæla når ikke helt taket, dessverre.
Oslo-baserte Ila Auto handler om ekte kjærlighet til den amerikanske bluegrass-tradisjonen, og debutplaten oser både av godt humør og løs jakke et sted mellom Onkel Tuka og Real Ones.
Når platen likevel faller litt sammen midtveis, skyldes det hovedsaklig at flertallet av låter - både stilistisk, instrumentalt og arrangementsmessig - skiller seg for lite fra hverandre.
Symptomatisk nok er platens to coverlåter de klart beste, men Matias Hilmar Iversen kan iallfall påberope seg å være en perfekt vokalist for genren, komplett med klassiske og effektfulle country-knekk i stemmen.
Ideelt sett burde dette ha vært en strålende debut-EP helt i starten av en karriere.
Anbefalte kjøp:
«Saro Jane», «Red Clay Halo» og «Fire It Up».
| 0
|
106402
|
Furia:«Piece Of Paradise»
(Labels/EMI) GENRE:
JENTEROCK
Men, det er jo ikke noe som heter «jenterock»!
Så sier mang en jente i rockband.
De tar feil.
Det finnes i høyeste grad en genre som fortjener begrepet «jenterock», og det er akkurat den bergensjentene Furia bedriver på sitt andre album.
Det var den rocken de holdt på med på debutalbumet fra 2003 også, og det var ganske sikkert den rocken de ble inspirert av da de startet opp på midten av nittitallet.
Det var nemlig da jenterocken ble til, med band som The Breeders og Belly i spissen: bittersøt, fuzzmarinert kraftpop med utpreget pikete vokal og et lydbilde i krysningspunktet mellom drøm og drønn.
Furia holder fortsatt på med jenterock, de, og det er grunn til å spørre om de overhodet følger med på noe som helst av ny musikk i 2006.
Det er ikke nødvendigvis en forutsetning for å lage noe bra, men i Furias tilfelle ville det kanskje hindret dem i å fremstå som en nittitallsanakronisme, som en uhellig miks av Avril Lavigne og Lilyjets.
ANBEFALT KJØP: tittelsporet
| 0
|
106403
|
...And You Will Know Us By The TrailOf Dead:
«So Divided»
(Interscope/Universal) Genre:
Progressiv rock
Sterk stilforvirring, med trykk på forvirring.
Texanerne i ...Trail Of Dead har aldri gjort det enkelt for seg selv.
På «So Divided» er de verste prog-tendensene borte, selv om lydbildet fremdeles er rikt og komplekst.
Men i stedet for å pakke inn sine mørke, ofte sutrete tekster - denne gangen er det ingen tekstmessig tvil om at intens turnévirksomhet har krevd sitt - i kompakt, aggressiv rock, er dette i toner en mye lysere og lettere plate som skuer tilbake til helter som Beatles, Beach Boys og Pink Floyd.
Problemet er at låtene gjør genremessige trampolinehopp som forvirrer lytteren.
For å få til en slik mangfoldighet, skal absolutt alt av låtmateriale være av ekstra sterk standard.
Det kan man ikke si i ...Trail Of Deads tilfelle denne gangen, dessverre.
Anbefalte kjøp:
«Naked Sun».
«Life» og «Witch's Web».
| 0
|
106404
|
Ole Ivars:«Ole Ivars så klart!»
(Tylden) GENRE:
Danseband
Danseband-konger tro mot publikumet
Ole Ivars har en solid stilling som landets fremste danseband.
På sitt nye album «Ole Ivars så klart!» har William Kristoffersen signert samtlige 15 sanger, inkludert to instrumentaler.
Tore Halvorsen og William Kristoffersen deler vokalistjobben mellom seg.
Dette er en ordinær god, dansebandplate som fansen sikkert vil trykke til sitt bryst.
Jeg synes likevel at sangene på denne platen er litt ujevne, og ikke gjennomgående like gode som det Ole Ivars har levert på sine siste plater.
Det er litt lenger mellom høydepunktene, og Ole Ivars innfrir ikke helt etter den glimrende innledningen «Verdens beste sjåfør», platens beste spor.
Sekstetten er tro mot språket og synger heldigvis på norsk i folkelig stil.
Anbefalte kjøp:
«Verdens bests sjåfør», «Unnskyld meg» og «Je lengte hematt».
| 0
|
106405
|
Sugababes:«Overloaded»
(Island/Universal) Genre:
Pop
De er aldri blitt et fenomen à la Spice Girls, og de får mindre tabloidoppmerksomhet i hjemlandet enn Girls Aloud.
Men britiske Sugababes er - hyppige medlemsutskiftninger til tross - de senere års mest tillitsverdige «jentegruppe».
Etter en suveren start - avantpopmesterverket «Freak Like Me», «Round Round», «Red Dress» (som selv Beyoncé må misunne dem) og «In The Middle» - dabber albumet bare bittelittegrann av sånn cirka midtveis.
Spansk gitar og Sting-balladen «Shape» lukter grisefest, men både «Ugly» og «Caught In A Moment» beviser at Sugababes ellers fint behersker det som er mange andre moderne popstjerners akilleshæl - balladen.
T.
Rex-elektroboogien «Good To Be Gone» og nye «Easy» - sythpopminimalisme møter popmaksimalisme - holder kvalitetsnivået oppe.
Om man absolutt må sammenligne Sugababes med en annen jentegruppe, må det bli like lettlikte og sårt savnede TLC.
Over halvparten av de 15 sangene på «Overloaded» må eies av alle som elsker popmusikk.
«Freak Like Me» og «Push The Button» bør høres av alle, uansett.
| 1
|
106406
|
Fin, gammel rollespill-årgang
«Neverwinter Nights 2» lover å stjele vekk mørke vinternetter og ersatte dem med glødende god historiefortelling og engasjerende spillbarhet.
Lykkes det?
For omtrent tredve år siden, dukket det opp et rollespill som drev tusenvis av nerder over hele verden under jorden og ned i mørke kjellere.
De dukket gjerne opp igjen utkledde som trollmenn, krigere, munker og slikt.
De kastet terninger, regnet på kalkulatorer, skrev ned på skjemaer og generelt storkoste seg.
Jeg tenker selvfølgelig på «Dungeons & Dragons».
Både reglene og settingen i «Neverwinter Nights 2» er basert på «Dungeons & Dragons», og det synes.
Her snakker vi tjuesidete terninger, prestisjeklasser, god/ond-akser og en myriade av ferdigheter, egenskaper og monstre.
Et skikkelig rollespill altså.
Av den gode, gamle sorten.
Heldigvis er det hele gjort rimelig tilgjengelig for oss vanlig dødelige også, med litt godvilje og innsats tar det ikke lang tid før du har god kontroll over hva som skjer og vet sånn noenlunde hvorfor.
Og bra er det, for ellers ville vi gått glipp av det som er en av tidenes kanskje mest engasjerende spillhistorier.
Historien i «Neverwinter Nights 2» oser nemlig av kvalitet helt ut til fingerspissene.
På tross av å være linjær som bare pokker.
Plottet i seg selv er forsåvidt ikke det mest originale, men utførselen gjør opp for det.
Mens mange spillutviklere i dag lager spillet de skriver historien, har utviklerne her latt historien «lage» spillet.
Iallefall føles det sånn.
At det hele varer i overkant av 50 timer, er heller ikke så rent lite imponerende.
Særlig dialogene er geniale, og det er ikke dumt, for det er generelt mye prating i «Neverwinter Nights 2».
Skal man gidde å sitte og følge med i timesvis, må både manus og stemmelegging være god.
Her er da også spillet i sitt ess.
Mye humor og drama, uten snev av platthet eller forutsigbarhet, riktignok med et par uhederlige unntak, gjør det hele til en svært god opplevelse.
Du kan til enhver tid ha med tre medhjelpere på eventyrene dine, og disse er med på å løfte spillet enda noen hakk.
Rent spillbarhetsmessig, gir de deg større ildkraft og større taktiske utfordringer.
Du kan enten sette automatiske regler for hvordan de skal oppføre seg, eller velge å kontrollere dem direkte.
Historiemessig har samtlige medhjelpere fascinerende personligheter og en rolleutvikling som ville fått den mest garvede norsklærer til å klappe i hendene.
Men før jeg ramler over av lovsang, må jeg en tur ned på jorden igjen.
For alt er ikke bare fryd og gammen.
Brukergrensesnittet er ikke særlig godt, ei heller kameravinklene.
Faktisk grenser brukergrensesnittet til det katastrofale.
Kronglete menyer, mangelfull informasjon og et nærmest brukerfientlig kampsystem er et vedvarende irritasjonsmoment et godt stykke inn i spillet.
Det ødelegger litt av førsteinntrykket, da det tar tid for historien å bygge seg skikkelig opp.
Normalt ville dette trukket spillet ned et par terningkast, men det har jeg rett og slett ikke samvittighet til.
Skuffelsen til druiden, irritasjonen til tyven og raseriet til bueskytteren blir for mye å bære.
Derfor blir det hele et aldri så lite kompromiss.
For «Neverwinter Nights 2» er en potensiell klassiker, som dessverre faller litt igjennom på finishen.
Men er du glad i rollespill og gode spillhistorier, er det ingenting som burde hindre deg i å ta turen til Neverwinter.
Gjerne om natten.
| 1
|
106409
|
Sex og spy med menn
Regi:
Györgi Palfi.
Ungarsk.
18 år.
GENRE:
SVART KOMEDIE
STJERNER:
Csaba Czene, Gergo Troscanyi, Marc Bishoff, Istvan Gyuricza.
HANDLING:
Menns behov for sex, mat, konkurranser og udødelighet belyses gjennom tre generasjoner menn i Ungarn.
En soldat er bare opptatt av sex og blir far til en gutt født med grisehale.
Han vokser seg stor og fet under kommunisttiden og tilhører landslaget i spising (eller forspisning).
Sønnen hans er svært annerledes og blir taxidermist - en som stopper ut dyr.
DOM:
Dette er absurd, fysisk komedie - Bunuel møter Monty Python.
Enkelte detaljer er sinnssyk komiske, mens andre er tilsvarende uspiselige.
Regissøren maler kjøttkverna jevnt og trutt for å dissekere et nitrist postkommunistisk samfunn.
Hans avsluttende scene er ganske enkelt lekkert grotesk.
Etter år med væskeflytende amerikanske komedier og grøssere med kroppsparteringer, så er det ikke sjokkerende nyheter ungareren serverer.
Men teknisk sett er det uhyre effektivt.
Han vil vi skal føle ubehaget, og det gjør vi.
Men behovet for å fokusere på det kroppslig sydende, dyrekadavre, eller et utstoppet foster gjør at man sitter igjen med følelsen av at regissørens egentlige behov er å teste sine egne og våre grenser.
Hans dissekering av samfunnet blir mer en oppvisning i ytterligheter enn skarp kritikk.
| 0
|
106411
|
Dronning Mirren
Regi:
Stephen Frears.
Britisk.
Tillat for alle, egnet ungdom/voksne.
STJERNER:
Helen Mirren, Michael Sheen, James Cromwell, Alex Jennings, Sylvia Sums.
HANDLING:
Prinsesse Dianas død satte det britiske monarkiet på prøve.
Innen kongehuset var Diana mildt sagt lite populær.
Da hun døde høsten 1997, valgte dronningen å se på dødsfallet som en privat sak.
Hun fortsatte ferien på Balmoral, ga ingen offentlig kommentar og lot ikke flagget heise på halv stang på Buckingham Castle.
Det britiske folk reagerte med vantro og harme og vendte seg mot monarken.
Heller ikke nyvalgte og reformglade Tony Blair var dronningens yndling, men det var han som manøvrerte henne til botsgang, offentlig sorg og folkets tilgivelse.
DOM:
Med stoisk ro og små, presise detaljer gir Helen Mirren et fascinerende bilde av dronning Elizabeth, verdens mektigste monark.
Nå opplever hun for første gang at folket vender seg mot henne.
At Mirren er maskert som en kloning av dronning Elizabeth, er selvsagt en støtte.
Men det er hennes spill, hennes mimikk, øyekast og kroppsspråk som gjør dette til skuespillerkunst av ypperste klasse - og Mirren til en opplagt Oscar-kandidat.
Det andre som imponerer, er den balanserte fremstillingen hvor spillescener og dokumentaropptak alternerer.
Manusforfatter Morgan og regissør Frears serverer ingen skurker og ingen helter.
De vektlegger forskyvningen i balansen mellom monarken og folket.
Dronning Elizabeth er ikke hjerteløs, men en kvinne oppdratt til å tro at hennes makt er gudegitt.
Diana skjønnmales ikke, og Tony Blair, som ikke har stor sympati med monarkiet, ser at alle har alt å vinne ved å redde det.
Usedvanlig godt spill og en balansert oppbygging gjør «The Queen» ikke bare til en spennende og underholdende film, men det gir den også preg av å være et viktig historisk dokument.
| 1
|
106412
|
Kynisk helvete
Regi:
Darren Lynn Bousman.
Amerikansk.
18 år.
STJERNER:
Tobin Bell, Shawnee Smith, Angus Macfayden, Bahar Soomekh, Dina Meyer.
HANDLING:
Det samme som de to foregående Saw-filmene:
Forskjellige tilsynelatende «uskyldige» mennesker havner i rene dødsfeller i en makaber labyrint, der bare tilsynelatende umulige valg av blodigste og voldeligste sort kan hjelpe dem til å berge livet.
Djevelskapen er mer oppfinnsom enn noen gang.
DOM:
Besøkstoppen på kino i USA til tross:
«Saw 3» trår over min tålegrense.
Faktisk.
Man ser mye og trekker på skuldrene av det meste.
Men i «Saw 3» går man mye nøyere inn på bakmannen og hans assistent.
Altså:
Grusomhetene skal «forklares».
Dermed havner filmen oppi en kynisk suppe av vulgær psykologisering og uhyggelig mangelfull «rettferdiggjøring».
Effekten blir makaber og sinnefremkallende:
Det endimensjonale og i utgangspunktet meningsløse «spillet» i de to første filmene gjorde at man kunne holde avstand; det var - en slags - underholdning.
Denne gang gjør bakhjernenes inntreden at man ikke bare ser de ikke særlig godt forklarte eller interessante mentale prosessene.
Man ser i tillegg hele filmseriens gjennomførte kynisme.
Og smittes av «virkelighetens» effekt:
Faenskap som dette finnes.
I virkeligheten.
Mange steder på jorden.
Nå.
Den tanken kom tidlig.
Og forlot meg aldri.
Kall meg gjerne soft.
Men dette ble simpelthen for mye.
| 0
|
106413
|
På veien i Irak
Regi:
Hiner Saleem.
Fransk drama.
15 år.
Minimalistisk roadmovie med kurdisk blikk på Irak.
STJERNER:
Nazmi Kirik, Eyam Ekrem, Belcim Belgin.
HANDLING:
Irak 1988; rett før Saddam Husseins massakre av kurderne i Halabja.
En kurder tvinges inn i den irakiske hær.
En av hans oppgaver er å frakte hjem liket av en irakisk soldat.
Reisen er lang, sjåføren er araber, og sterk tilhenger av Hussein.
Kurderen vil hjem for å bringe kone og barn i sikkerhet.
DOMMEN:
Den kurdiske regissør Saleem forteller sine historier med besk humor.
Det viste han i den absurde komedien «Vodka Lemon».
Hans stiliserte form; svært minimalistisk og med liten dialog, er krevende og distanserende.
Saleem bruker ikke det brutale uttrykk som middel.
Han dveler, og i denne filmen er det landskapet i det langstrakte Irak som er bakgrunn for kontrastene.
Tausheten og uroen mellom kurderen og araberen blir i denne minimalistiske settingen en langsom intellektuell observasjon, som aldri helt griper tak i deg.
Sett med ukens dødsdom over Saddam Hussein er filmen rykende aktuell, men mer som et politisk synspunkt enn som besnærende filmopplevelse.
| 0
|
106415
|
Macho-fest på Xbox 360
Med det testosteronsprutende «Gears of War», har spillkonsollen Xbox 360 endelig fått sitt definitive flaggskip.
I «Gears of War» tar du kontrollen over soldaten Marcus Fenix og leder ham i en desperat, siste kamp for å nedkjempe den tilsynelatende overlegne «Locust Horde».
Og det blir ikke stort mer macho enn dette.
Muskuløse, snerrende menn med dyp, raspende stemme, krigsherjede beskyttelsesdrakter, utallige arr og digre, skremmende våpen.
Fryktløse krigsveteraner i innbitt, intens kamp mot horder av monstere med et eneste mål for øye: å utslette menneskeheten, en gang for alle.
Epic har hentet inspirasjon fra seg selv («Unreal Tournament»), fra mer langsomme, taktiske skytespill («Freedom Fighters», for eksempel) og fra skrekkspill (av type «Resident Evil») og laget et spill jeg aldri har sett maken til.
Du finner raskt ut at det ikke nytter å spurte ut i kamp og skyte villt på alt som rører seg.
I steden må du bruke det du finner av dekning og bevege deg langsomt fremover mens du nedkjemper fiender, en etter en.
Spillet foregår i en usedvanlig troverdig og detaljrik sci-fi-verden, og både bakgrunnshistorien og rollene i spillet sørger for en grad av innlevelse svært få spill har oppnådd.
Det er i det hele tatt forbløffende at noe som er så lett å sette i en stereotypsik actionbås, viser seg å være såpass fordømt vellaget og gjennomført til minste detalj.
Man må nesten lage en helt ny bås for å få plass til dette struttende, selvsikre spillbeistet.
Alt fungerer nemlig så til de grader.
Det taktiske kampsystemet du må lære deg, sørger for å skape en intens, spennende atmosfære hele veien igjennom.
Skrekkelementene får deg til å bite negler.
Og man blir til og med i langt større grad enn i andre actionspill, kjent med - og glad i - rollene.
I tillegg kan du spille gjennom hele spillet, fra start til slutt, med en kompis - enten i sofaen eller via Xbox Live.
Dette fungerer knirkefritt, og er et lysende eksempel til etterfølgelse.
Til sammenligning blir muligens de øvrige flerspillermulighetene (lokalt eller over Xbox Live) ikke like imponerende, men også her vil jeg rangere «Gears of War» blant de beste actionspillene på konsollmarkedet per i dag.
Og på toppen av det hele er både musikk, lydeffekter, våpendesign, stemmeskuespillere, brettdesign, de bølgende temposkiftene og det visuelle av ypperste klasse.
Jeg har forsøkt å finne negative sider (utifra rammene «Gears of War» lever innenfor) ved dette spillet, uten hell.
For meg er dette det ultimate actionspillet anno høsten 2006.
Men du bør få med deg at vi ikke snakker om noe lett spill.
«Gears of War» har to vanskelighetsgrader, «casual» og «hardcore» («insane» kan låses opp for de ekstra hardbarkede), og selv på «casual» får du en betydelig utfordring.
Jeg vil også understreke at vi tross alt ikke snakker om noe enestående revolusjonerende her.
«Gears of War» er først og fremst «bare» eksepsjonelt godt spillhåndtverk - en ny, frisk og spennende rett basert på kjente ingredienser, satt sammen av mesterkokken Epic Games.
Derfor er også sekseren en selvfølge.
Det har kommet flere gode actionspill til Xbox 360 i konsollens første leveår.
«Dead Rising», «Ghost Recon:
Advanced Warfighter» og «Splinter Cell: Double Agent», for eksempel.
Med «Gears of War» har derimot 360 fått sitt første, udiskutable flaggskip.
Noen vil muligens holde en knapp på rollespillet«The Elder Scrolls IV: Oblivion», men selv mener jeg «Gears of War» er konsollens klart beste spill til nå.
PS:
I salg fra fredag 17. november.
| 1
|
106416
|
Kor 90 med solister:«The River»
(Master Music)
«The River» er en et nytt gospelverk av Martin Alfsen spesialskrevet for Kor 90 fra Vest-Oppland.
På albumet har koret med seg blant andre solistene Inger Lise Rypdal, Knut Anders Sørum og Ingund Nygård Ødegård.
Koret har gode stemmer og synger med mer innlevelse, trøkk og variasjon enn slik jeg har hørt dem før.
Musikalsk har «The River» klare soul, blues og gospel elementer.
De tolv sangene på albumet står godt på egne ben og kan spilles hver for seg.
Det er fornuftig av koret å invitere med seg gjestesolister.
De er med på å heve det musikalske på «The River».
Det gjelder spesielt Inger Lise Rypdal i «Living water» og Knut Anders Sørum i «Take me down».
ANBEFALTE KJØP:
«Take me down«, «Trouble ahead» og «Living water».
| 0
|
106418
|
J.J. Cale & Eric Clapton:«The Road To Escondido»
Reprise/Warner
Clapton i forening med gammel helt blir riktig trivelig.
En liten rockhistorisk begivenhet, dette:
36 år etter at Eric Clapton fikk en hit med J. J. Cales «After Midnight», gir de for første gang ut en plate sammen.
Og selv om Clapton er superstjernen av disse to, så er dette mer en J.J. Cale-plate enn noe annet:
Betryggende, fordi kvaliteten på Claptons plater har variert voldsomt mens mer anonyme Cale har vært mer god og stabil.
«Trivelig» er et stikkord - her går det jevnt og trutt med gode låter, (selvfølgelig) godt og distinkt gitarspill og fine harmonier.
Selv om det ikke er sanger som setter fyr på førjulspartyet, så er det tydelig at de har trivdes i hverandres selskap, og Clapton viser både storsinn og respekt ved å slippe partneren så mye til.
Til sammenligning er dette en mye bedre plate enn duettplaten til en annen J.J. Cale-elev, Mark Knopfler og Emmylou Harris' «All The Roadrunning», som ble sluppet tidligere i år.
ANBEFALTE KJØP:
«Who Am I Telling You», «Danger», «Three Little Girls»
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
106419
|
Weather Report:«Forecast:
Tomorrow»
(Columbia/Sony)
1970-tallets mest suksessrike fusionband var alltid på vei fra et sted til et annet, stadig med ny besetning - foruten gründerne Joe Zawinul og Wayne Shorter, som var med på hele den drøyt 15 år lange reisen.
Karrieren deres var med andre ord nettopp en slik som egner seg godt til en multi-CD-samling, så ganske merkelig, egentlig, at «Forecast: Tomorrow» ikke kom for mange år siden.
De vokste ut av Miles Davies' «In A Silent Way»-periode (Zawinul skrev tittelsporet, og en kortversjon er tatt med her) i overgangen mellom 1960- og 70-tallet, og gikk stadig i mer funky retning etter som slengbuksetiåret skred frem.
Konvensjonell visdom forteller at bandet mistet fremdriften etter at bassisten Jaco Pastorius tok hatten og Zawinul trakk dem stadig lenger mot «verdensmusikken», men denne boksen er så klokt satt sammen at du ikke merker det.
Tre CD'er som aldri står stille, samt en gulrot som gjør at også sertifiserte fans må gå til innkjøp:
En DVD med et to timer langt konsertopptak fra 1978, hvor du kan se Shorter plystre og Pastorius danse med instrumentet han fornyet.
Er det lov å be om en tilsvarende bauta over jazzrockens andre «supergruppe», The Mahavishnu Orchestra?
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106425
|
X.Lover: «Transatlantic»
(Honeymilk/VME)
Få tegn til forsoning hos denne eksen.
Dette oslobandet er etter sigende tuftet på restene av et parforhold som gikk skeis.
Dersom forholdet var like kaotisk og utilfredsstillende som denne debutplaten, er det for så vidt forståelig at det ble brudd.
For å holde oss til norske referansepunkter: X.Lovers tvekjønnede, fresende synthrock fremstår som en noe voldelig romanse mellom Surferosa og Datarock, men de mangler førstnevntes popteft og sistnevntes elegante humor.
Disse hullene fylles forsøksvis med enda mer hysterisk vokal og enda skarpere gitar enn hva de nevnte åndsfrendene byr på, men resultatet er dessverre ikke så heftig - mest av alt låter det kranglete.
Likevel er platens lyse øyeblikk såpass overbevisende at det er grunn til å håpe på fremtidig storhet fra X.Lover.
ANBEFALTE KJØP:
«Battle Royale», «Connection»
| 0
|
106426
|
Kunstig åndedrett
Det er vellaget og kult.
Men bilspillet «Need For Speed Carbon» raser ned alt for velkjente bygater.
Du finner neppe mer tradisjons- og suksessrike bilspillserier enn «Need For Speed».
Siden starten på serien i 1994, har det ene farsfylte «Need For Speed»-spillet etter det andre herjet på salgslister verden over.
I 2003 blåste gateracingspillet «Need For Speed Underground» nytt liv i serien, mens spillene «Need For Speed Underground 2» (2004) og «Need For Speed Most Wanted» (2005) sørget for å holde seriens nye retning i live.
Med «Need For Speed Carbon», har gjenopplivingen gått over til å bli kunstig åndedrett.
Jeg har spilt dette spillet tre ganger før med korte intervaller.
Og da hjelper det lite at spillet er minst like bra rent innholdsmessig, som forgjengerne.
«Need For Speed Carbon» starter der «Need For Speed Most Wanted» sluttet.
Det handler fremdeles om illegal gateracing og pynting på og oppgradering av bilen din.
Denne gang etter mørkets frembrudd, som i de to «Underground»-spillene.
Gjennom en serie gateløp av forskjellig art, skal du - som sjef for ditt eget crew - gradvis bli kongen av gateracing i byen spillet foregår i, bydel for bydel.
Politiet er, som i «Most Wanted», i aller høyeste grad til stede.
Etter hvert som du blir stadig mer ettersøkt og beryktet, vil de legge seg på hjul - gjerne midt i et løp.
Selve bilkjøringen ligger langt unna realistisk simulering.
Det er actionpreget gla'kjøring det går i, men bilene ligger tungt og godt på veien og bilfølelsen er, som vanlig, god.
Denne gangen får du crewmedlemmer som blant annet hjelper deg med å finne snarveier og blokkering av motstandere.
To nye racingmåter - halsbrekkende racing ned åssider og «drifting» på vanlige veier - er inkludert, du har nye muligheter til å forme drømmebilen din og du kan velge bil i tre klasser - «tuner», «american muscle» og «exotic».
Men i praksis oppleves «Need For Speed Carbon» som «Need For Speed Most Wanted» etter at solen har gått ned.
Jeg begynner å bli lei av konseptet, selv om innholdet i seg selv er bra.
Det vil si, det starter veldig bra, men blir ensformig og kjedelig fort.
Man kverner gjennom det ene like løpet etter det andre, og beveger seg stadig lenger unna nytelsen av å vinne stadige oppgraderinger som var så tilfredsstillende før.
De tre forgjengerne sitter konstant på skuldrene og demper kjøregleden.
Crewmedlemmene gjør også svært begrenset nytte for seg.
Det hjelper på innlevelsen å ha noen som stadig prater til deg og kommenterer kjøringen din, men dine medhjelpere har en stygg tendens til å bråbremse rett foran deg slik at du kræsjer og mister fart.
Ikke forferdelig nyttig, kan man si.
Jeg undrer meg også over både vanskelighetsgraden og lengden på spillet.
Er du over middels god i bilspill, er det fullt mulig å rase gjennom karrieredelen av «Need For Speed Carbon» på seks-syv timer uten nevneverdige utfordringer.
Og med mindre du har PC- eller Xbox 360-versjonen, kan du ikke trøste deg med at du bare kan fortsette på nett.
Det er nemlig bare 360- og PC-versjonen som har onlinespilling.
«Need For Speed Carbon» er i utgangspunktet et iherdig og kvalitetsbevisst forsøk på å gi spillere en morsom bilspillopplevelse, ingen av mine innvendinger signaliserer noen markant forverring av konseptet.
Men fire relativt like spill på tre år er simpelthen for mye.
Og du får ta det i betraktning når du ser hva min terning ender på.
PS:
Spillet er testet på PC, Xbox 360 og PS2.
Egne versjoner til PSP og DS er også ute, mens versjoner til Nintendo Wii og Playstation 3 kommer ved lansering henholdsvis 8. desember og mars 2007.
Illegal gateracing står nok en gang i fokus i «Need For Speed Carbon».
VG Netts anmelder begynner å bli litt smålei.
| 0
|
106427
|
Best i bokform
Krimdronningen Liza Marklund prøver seg her med en interaktiv drapsgåte.
Resultatet er ikke spesielt vellykket.
Historien i spillet «Dollar» kommer fra den kjente svenske forfatteren Liza Marklund (med hjelp fra dramatiker Tove Alsterdal).
Når det nå har kommet ut et spill med hennes navn i store, lysende bokstaver på coveret (faktisk større enn selve tittelen på spillet), kommer det derfor ikke som noen overraskelse når en blodig drapsgåte spretter opp på pc-skjermen.
En ung, vakker og styrtrik konsernleder har blitt brutalt myrdet på Grand Hotell og morderen er på frifot.
Heldigvis er du (med hjelp fra Annika Bengtzon) satt på saken.
Gjennom ransaking, bevissamling, forhør, relasjonsetablering mellom de involverte, telefonsamtaler og ikke minst i forhør, utvinner du bevismateriale og informasjon som drar historien fremover og som avdekker hendelsesforløpet på drapskvelden.
Dessverre utføres de aller fleste av disse oppgavene indirekte fra et grått kontorlandskap ved å stemple dokumenter, og du sitter igjen med rollen som kontorrotte.
Men for all del, det er vel sånn etterforskningsarbeid gjøres i virkeligheten også...?
Historien er i og for seg grei nok, som seg hør og bør når den kommer fra en etablert forfatter.
Morderens identitet er godt gjemt under et både innfløkt og krokete nett av vitnesutsagn, bevismateriale og løgner.
Men når sannheten plutselig kommer til overflaten sitter jeg skuffet igjen med følelsen av at oppbyggingen av innviklede relasjoner mellom de mistenkte burde munne ut i noe mer spektakulært og mindre banalt enn det som blir presentert.
Et annet problem er at rollene i spillet - spesielt de mistenkelige skikkelsene i offerets omgangskrets - er så grunne, ensidige, kjedelige, platte og stereotypede at de ville glidd ubemerket inn i en hvilken som helst episode av «Hotel Cæsar».
Fra begynnelse til slutt gjør «Dollar» et innbitt forsøk på å gi inntrykk av at du stadig har viktige valg å foreta, men utfallet av disse er omtrent det samme uansett hva du måtte finne på å velge.
Dette gjelder for eksempel i forhørene, hvor du må bestemme hvor hardt vitnene skal presses og hvilke bevis de skal konfronteres med, uten at de forskjellige mulighetene har annet resultat enn en lettere modifikasjon av samtalen.
Av denne grunn føles museklikkene på skjermen omtrent like viktige for hva som utspiller seg i på skjermen, som det vendingen av sider i en krimroman har å si for historien man leser.
Spillet spiller på en måte seg selv, og man føler seg mer som en passiv tilskuer enn rollen som aktiv etterforsker som spillet pålegger en.
Du tilbringer størsteparten av tida på å lytte til forhør mens du stirrer på to personer på skjermen som beveger på munnen på en slik måte at de ser ut som dukkene til en dårlig buktaler.
«Dollar» er mer en interaktiv bok enn et spill.
Når det hele akkompagneres av en samling bakgrunnsmusikk som blir irriterende allerede iløpet av den første halvtimen, kan man lure på om denne historien kanskje hadde gjort bedre nytte av seg i romanform.
PS: Mira Craig, Hege Tepstad, Håvard Bakke og Gerd Johansen ikler hovedrollene i spillet.
| 0
|
106428
|
Ny generasjon, gamle skavanker
Med kraften til Xbox 360 i ryggen forventet jeg mye av «FIFA 07».
Men et generasjonsskifte er tydeligvis ikke så enkelt.
For Electronic Arts har faktisk klart å levere et spill som etter min mening er betydelig dårligere enn den oppløftende versjonen som nylig kom ut til (blant annet) PS2.
Spesielt overrasket burde man kanskje ikke være - jeg visste på forhånd at spillet angivelig var bygget opp fra bunnen av og derfor ville være veldig annerledes enn navnebroren på andre konsoller.
Av erfaring vet jeg at «revolusjonerende nyskapninger» sjelden kommer uten barnesykdommer.
Det har heller ikke hjulpet at byggherrene tydeligvis har hatt hastverk med å rekke julehandelen.
For det er en strippet versjon du får hvis du investerer i «FIFA 07» til Xbox 360.
En av de store styrkene til spillserien har vært alle lisensene og muligheten til å spille med svært mange forskjellige klubber med riktige navn og detaljer.
På Xbox 360-utgaven må du nøye deg med bare seks ligaer.
Blant annet er den norske eliteserien fraværende.
Noe av årsaken til at bredden ikke er særlig imponerende er trolig at spillerprofilene inneholder mer informasjon og statistikk som også skal implementeres i kampene.
Det har tydeligvis blitt for tidkrevende.
For øvrig er det mye god statistikk å fordype seg i for den som er glad i den slags.
Uansett - det som skjer ute på banen er naturlig nok viktig i et fotballspill.
Rent visuelt er «FIFA 07» som vanlig bra, men grafikken har da heller ikke vært noe problem tidligere.
Dessuten hadde jeg faktisk forventet at det skulle være enda bedre å se på enn dette.
Hvor ballen spretter og hva som skjer foran målene er mindre forutsigbart enn noen gang, og det er jo naturlig nok positivt at man sjelden ser to like scoringer.
Sånn sett gir «FIFA 07» forhåpninger om at fremtidige utgaver blir langt bedre enn denne.
Da er kanskje også den kunstige intelligensen til med- og motspillere også forbedret.
Nå synes jeg bevegelser og samhandling ser litt for dumt ut ved flere anledninger.
En annen ting som er fraværende i forhold til PS2-utgaven er fintesystemet.
På Xbox 360 må man utrolig nok nøye seg med enkle vendinger og bråstopp for å finte ut motstanderen.
Kan være vel så effektiv, men når man har spilt en stund og leter etter nye utfordringer blir mangelen på ferdighetsutfoldelse prekær.
For all del
- «FIFA 07» er absolutt spillbart, men det blir stående i en ganske så grell kontrast til bedre alternativer.
Min konklusjon er at hvis du skal skaffe deg et «FIFA»-spill i høst og har både PS2 og Xbox 360, lar du den nye generasjonen hvile.
I alle fall fram til neste utgivelse.
| 0
|
106429
|
Solid - men lite nytt
«Pro Evolution Soccer 6» til Playstation 2 holder stilen til sine forfedre.
Iherdig innsats kan med andre ord gjøre deg fullstendig hektet.
Bare så det er sagt - jeg klarer ikke å se de helt store forandringene fra fjorårets versjon.
Sånn sett er det kanskje ikke verdt pengene å kjøpe årets utgave.
Én merkbar endring er at dommeren er mer rund i kantene nå.
I «Pro Evolution Soccer 5» pirket han på det aller meste, og det ble veldig mange avblåsninger.
For min del syntes jeg ikke det var spesielt negativt - det er tross alt en del dødballer i fotball på toppnivå.
Men mange har irritert seg over det fordi spillet har blitt veldig oppstykket.
I «Pro Evolution Soccer 6» er kanskje dommeren i overkant snill, men jeg ble uansett litt smårørt da jeg fikk fordel etter en stygg forseelse og dommeren ga gult kort til en motspiller etter at jeg hadde fått avsluttet angrepet.
Selve banespillet er fortsatt frydefullt og gir store muligheter for variasjon og utvikling av ferdigheter.
Jeg liker måten ballen beveger seg på i spillet og alt det uforutsette som kan skje inne i feltet.
Nå har også keeperen blitt litt mer virkelig - på godt og vondt.
Selv om det kan være utrolig irriterende med stygge keepertabber, er det i virkeligheten en del av «pakka».
Jeg har i løpet av testingen ikke opplevd tabber som har vært HELT på jordet.
Enkelte nye finter er lagt til, og mange av de store stjernene har lett gjenkjennelige egenskaper.
Men når det gjelder det siste er som kjent ikke «Pro Evolution Soccer»-serien på høyde med sin argeste konkurrent, «FIFA»-serien fra EA.
De ivrigste kan derimot bruke edit-funksjonen og gjøre om navnene på både klubber og spillere.
Masterleague er navnet på karrieremodusen som skal sikre deg underholdning over tid.
Jeg har egentlig aldri latt meg sjarmere fullstendig av denne delen av spillet.
Dessuten virker det ikke som om den blir utviklet noe særlig, og i lengden er den såpass enkel at det blir litt for urealistisk og kjedelig.
Konami holder nivået oppe på «Pro Evolution Soccer»-serien - rett og slett ved å ikke gjøre de helt store forandringene.
Men skal de opprettholde status som en slags «kjennerfavoritt», bør nok utviklerne hoste opp større forandringer til neste versjon.
Denne gangen er det etter min mening veldig likt mellom «Pro Evolution Soccer 6» og «FIFA 07».
Men det går faktisk an å ha det morsomt med begge spillene også, selv om de mest inngrodde fantastene på begge sider vil se på det som å heie på erkefienden.
Noen eksterne linker
| 1
|
106432
|
Kraftfull og praktfull
Regi:
Martin Scorsese.
Genre: Action/Drama.
Amerikansk.
15 år, frarådes under 15.
STJERNER:
Matt Damon, Leonardo DiCaprio, Jack Nicholson, Mark Wahlberg, Martin Sheen, Alec Baldwin, Ray Winstone.
HANDLER OM:
En purk blir skurk for å gå undercover hos Bostons råeste kriminelle.
En skurk blir purk for å beskytte virksomheten til samme mann.
De to kjenner ikke hverandres identitet.
Men langsomt, langsomt fører stadig blodigere hendelser dem sammen.
Og den enes overlevelse eller død blir avhengig av den andre.
Og omvendt.
DOM:
I to timer er dette en grandios oppvisning av en voldelig krimthriller, der særlig Jack Nicholson gjør en vanvittig oppvisning som «gudfar».
Man har jo unektelig sett denne eksepsjonelle skuespilleren i en del ville roller gjennom årene.
Dette er helt på linje med det aller beste han har gjort.
Men hverken Matt Damon eller Leonardo DiCaprio ligger langt etter.
En minneverdig trio!
Regilegenden Martin Scorsese er her tilbake til det han kan aller best (etter å ha forskrevet seg på «Gangs of New York»):
Mennesker utlevert til sine mest grunnleggende instinkter, hemningsløs presset av kriminalitet, vold og pliktfølelse i et klassisk amerikansk skjebnedramas enorme format.
I to timer er det simpelthen det perfekte voldsdrama!
Denne anmelderen synes nok at Scorseses voldsomme konklusjoner av historien etter hvert ligner på en «enkel vei ut» enn på virkelig smartness og intelligens - som filmen hadde kledd atskillig bedre.
Men uansett er Scorsese igjen svært nær det beste han har gjort i genren.
Og vi snakker altså om mannen som laget «Taxidriver» og «Mafiabrødre».
| 1
|
106433
|
Grand Theft Stompa
Om Quentin Tarantino hadde regissert en episode av Stompa, ville resultatet vært «Canis Canem Edit».
Bullworth er den verste kostskolen i USA, full av pøbler og verstinger, og her havner du, i rollen som den 15-år gamle Jimmy Hopkins.
Med hjelp av knyttnever og pøbelstreker må du kjempe om respekt blant dine medelever.
Dette er «Grand Theft Auto» satt til en kostskole.
Referansene til ungdomsskolelivet er mange, og det er også her mye av sjarmen i spillet kommer fra.
Ved å gå bort fra den tradisjonelle stjele-biler-og-skyte-folk-formelen som alle GTA-inspirerte spill bruker, blir dette en forfriskende ny opplevelse, med strammere rammebetingelser som gir spilleren nye muligheter til å leke seg.
AK-47 og granater er byttet ut med sprettert og stinkbomber, og de hardkokte gangstergjengene erstattes av «jocks», nerder, rånere og sosser.
Spillet er i tillegg fullt av underholdende minispill, som gir deg masse variasjon.
Den største svakheten er kanskje at mens spillet begynner som en forfriskende boltring i ungdomsskolemiljøet, får man etterhvert tilgang til hele byen rundt kostskolen.
Da blir det hele litt for likt pappa «Grand Theft Auto», og en del av sjarmen rundt skolemiljøet forsvinner.
Men til tross for dette er «Canis Canem Edit» en oppvisning fra Rockstar i hvordan man kan ta en etablert sjanger, og putte den inn i et nytt miljø.
De populærkulturelle referansene og den sarkastiske humoren fra GTA er i høyeste grad til stede.
La deg ikke skremme av den latinske tittelen, eller det kjedelige coveret, dette er et fabelaktig spill i en sjanger som Rockstar behersker til fingertuppene.
PS:
Spillet er omdøpt fra det tidligere navnet «Bully».
| 1
|
106435
|
Koop: «Koop Islands»
(Superstudio/Playground)
Ane Brun besøker prominent svensk plate.
Koop er Magnus Zingmark og Oscar Simonsson, som har spesialisert seg på en moderne variant av gammel, iørefallende exotica - jazz av typen «alle» liker; behagelig, melodiøs og swingin'.
Debuten deres fire år tilbake solgte 160000 internasjonalt, et svært solid tall for en slik utgivelse.
Denne oppfølgeren bør ikke gjøre det dårligere, og på kontoen for nasjonal stolthet er det bare å sette inn åpningssporet «Koop Island Blues», som roterer tungt på P1 for tiden.
En vidunderlig sval sang med Ane Brun foran mikrofonen.
Albumet som helhet er noen hakk lystigere i tonen, og er til tider helt henrivende i all sin uskyldighet.
Koop går ofte helt til mellomkrigstiden for inspirasjon, og finner akkurat det de trenger til å fylle en plate av typen som gjør ordet «heismusikk» til en hedersbetegnelse.
ANBEFALTE KJØP:
«Koop Island Blues», «Come To Me», «Forces ... Darling», «Let's Elope».
| 1
|
106437
|
Seven: «We Are Only Stars»
(MTG)
Seven er sikkert lei av å høre at de ligner på Briskeby.
Sant å si er det vel en og annen anmelder som begynner å bli lei av å skrive det også.
Men hva kan man gjøre?
Det er liksom ikke så mye mer å si om Seven.
Og siden Briskebys karriere i det store og hele er bygget på to Blondie-låter, blir det ikke spesielt heftig å lytte til en fattigmannsutgave av det igjen.
Coveret er det mest oppsiktsvekkende ved platen:
Et nærbilde av en brystvorte, og kanskje vil noen debattere hvorvidt det er vakkert eller usmakelig.
Innholdet er i hvert fall ikke noe å diskutere, det er en syltynn erstatningssuppe med dårlige tekster.
Michael Krohn gjester på et spor.
Gudene vet hvorfor, men det blir i hvert fall et slags høydepunkt av det.
ANBEFALT SPOR:
«Sometimes You Don't Stop»
| 0
|
106438
|
Willie Nelson:« Songbird»
Lost Highway/Universal
Gamle Willie møter unge Ryan og resultatet blir... kjedelig.
At ultraproduktive Willie Nelson blir backet opp og produsert av like ultraproduktive Ryan Adams ser jo på papiret ganske spennende ut.
De tar for seg klassikere signert blant andre Leonard Cohen («Hallelujah» - nok en gang), Gram Parsons og Fleetwood Mac (tittelkuttet), og det skulle jo egentlig borge for en ordentlig gromplate.
Trist da at sluttresultatet låter intetsigende og kjedelig - Nelson høres bare sånn passe interessert ut, og midt-tempoarrangementene på de mange velkjente låtene tilfører dem lite nytt.
Bruk heller pengene på Willies forrige «ordentlige» utgivelse «You Don't Know Me: The Songs of Cindy Walker» - hvor han er mye mer inspirert enn han er her.
KJØP DISSE: «$1000 Wedding», «Yours Love»
| 0
|
106439
|
Unni Wilhelmsen:«Til meg»
(St.
Cecilia Music)
Unni på dorsk norsk
Unni Wilhelmsen feirer sitt tiårsjubileum som artist med å gi ut sitt første norskspråklige album.
Men på «Til meg» er det dessverre ikke mye å klappe i hendene over.
Her kan det virke som om ønsket om å fornye seg heller har dratt artisten flere skritt tilbake.
Wilhelmsen, som tidligere har tryllet frem mang en glitrende visepopperle, serverer denne gang i hovedsak lange, flate og dovne melodier, som nærmest bedøves av samples og allskens programmering og effekteri.
Den lett naivistiske poppoesien, som er skrevet i samarbeid med samboer Terje Borg, glimter til innimellom, som i «Prinsessesangen», men oppleves stort sett som gnålete og påtatt.
Man får rett og slett en litt sånn «übercool Grünerløkka 1996»-følelse, og det var vel ikke det tiårsjubileet vi ønsket å feire nå.
ANBEFALT KJØP:
«Prinsessesangen».
| 0
|
106441
|
Stor moro for små barn
«Buzz» tar steget fra quiz til småbarnsaction, med stor suksess.
Konseptet med «Buzz» er så enkelt som det er genialt, gi fire spillere en håndkontroller med en stor blinkende knapp, og fire mindre knapper.
Enkelt å forstå og like enkelt å spille, og folk som aldri har spilt før forstår spillet på ti sekunder.
Men problemet har vært å engasjere barna, for det er ingen tvil om at håndkontrolleren med det blinkende røde lyset har vært fristende for mange barnehender.
Så i «Buzz Junior:
Jungle Party» er spørsmålene byttet ut med enkle actionspill som skal engasjere de minste.
Faktisk så enkle spill at jeg overlater ordet til sønnen min:
Thomas, 5 år:
«Buzz Junior: Jungle Party» er kjempegøy.
Det er veldig moro å se på apene, spesielt når de får en ambolt i hodet og blir flat som en pannekake.
Man kan spille fire stykker samtidig, og må prøve å bli best i 40 forskjellige spill.
Noen ganger skal man trykke på den store røde knappen fort, andre ganger må man trykke på riktig farge blant de andre knappene.
Det er litt vanskelig da, for jeg husker ikke hvor alle fargene er, så jeg må se på styringen før jeg trykker.
Så får vi poeng, og til slutt kommer den kuleste apen på toppen.
Det er ikke så gøy å spille alene, men kjempegøy når jeg har besøk.
| 1
|
106442
|
Lekker genreblanding
«Dark Messiah of Might & Magic» er den usannsynlige bastarden til «Half-Life 2», «Thief» og «Might & Magic»-universet.
Men avkommet er ikke av typen som får selv moren til å hyle og hulke.
Det er i steden en skjønn baby, en baby som får villt fremmede til å smile ukontrollert mens de med store, tindrende øyne gjør trutmunn og sier «plutte plutte dikke dikke».
Med andre ord: rollespill blander her gener med actiongenren.
Høstens nydeligste spillbaby, et heidundrende og episk fantasy-action-eventyr, er et faktum.
Det pleide ikke å være slik.
Før kunne rollespillere sitte i sine dunkle kjellere og finregne på statistikk og fordeling av ferdighetspoeng, mens actionspillere kunne fråtse i ukomplisert gla'vold.
To leire som begge så etter vidt forskjellige ting i spill.
Jeg er selv i den siste båsen.
Rollespill har aldri vært noe for meg, jeg er alt for utålmodig til å sitte og knote i evigheter med inventarmenyer og ferdighetstrær.
Og når jeg svinger et virtuelt sverd, vil jeg svinge sverdet - ikke be avanserte, prosentberegnende algoritmer gjøre det for meg.
Samtidig har rollespill et element jeg elsker: det å vinne ferdighetspoeng du kan bruke på oppgradering av egenskapene til rollefiguren din.
Ikke bare er det deilig å få stadige belønninger fra spillet, du investerer også i en rollefigur som utvikler seg etter dine egne preferanser.
Du finner både rollespillelementer i actionspill («Onimusha» og «Ratchet & Clank», for eksempel) og actionelementer i rollespill (som Arkanes forrige spill - «Arx Fatalis», «The Elder Scrolls IV: Oblivion» og «Vampire the Masquerade:
Bloodlines»).
Du har til og med spill jeg vil si ligger i mer eller mindre samme gate, «Deus Ex» for eksempel - selv om temaet her er sci-fi, ikke fantasy.
Men i all hovedsak er det allikevel to svært forskjellige genrer dette, med klare, ugjennomtrengelige skillelinjer.
«Dark Messiah of Might & Magic» lener helt opplagt mot action, men det går allikevel langt i å bryte ned disse skillelinjene.
Du kan velte deg i standard rollespillinnhold - fra den obligatoriske middelaldersettingen til trolldom, monstere, fagre møyer og knirkende mjødbuler.
Dette er rett og slett tradisjonell fantasy fra ende til annen.
Du får også stadige ferdighetspoeng du kan bruke på oppgraderinger.
Her velger du selv hvor du vil bruke poengene, utifra hvilken måte du vil spille på.
I hovedsak kan du velge mellom tre spillemåter - kriger, trollmann eller snikmorder - men du kan også bruke en kombinasjon av de tre.
Inventaret ditt er i tillegg hentet rett fra rollespill, med hauger av middelaldervåpen, magiske drikker og gjenstander som gjør enkelte våpen og gjenstander du bruker mer effektive.
Det er til og med prosentvise beregninger med i bildet.
Du vil til stadighet oppleve variasjoner i slåssingen, som tilsynelatende er helt tilfeldige, men som i virkeligheten er basert på at du har X prosent sjanse til å utføre handling Y.
Spillet kaster en virtuell terning for deg, med andre ord.
Men terningene er usynlige for deg som spiller, ferdighetstreet er både oversiktelig og overkommelig og du blir neppe forvirret av inventaret ditt heller.
For selve spillbarheten er myntet på actiontørste.
Du velger simpelthen et våpen, jogger bort til en fiende og hogger løs.
Eller bruker magi fra avstand, naturligvis.
Du ser også alt gjennom øynene til rollen du styrer, og du må ofte løse små og store miljøpuzzles for å komme deg videre.
Genreblandingen er såpass selvfølgelig gjennomført at jeg ikke helt kan forstå det ikke gjøres mer av dette.
Særdeles vellykket har det blitt, all honnør til franske Arkane Studios på dette området.
Og Arkane fortjener honnør på flere områder også.
For kampsystemet, for eksempel, som er blant det mest tilfredsstillende jeg har vært borti i et actionspill noen sinne.
Ikke bare er variasjonen i spillemåten (bruk av magi, stump vold eller sniktaktikk, altså) morsom, men miljøene du er i kan også utnyttes.
Du kan sparke fiender over stupkanter, i bål eller på spikermatter, du kan velte tunge lass over dem fra avstand og du kan kaste tønner og slikt på dem.
Dessuten må du blokkere angrep, noe som gjør all slåssingen til en mer taktisk affære enn i mange andre actionspill.
Selve innpakningen er også lekker.
Miljøene er nydelige, historien er spennende og musikken er herlig overdådig.
I tillegg får du en omfattende flerspillerdel, som bygger på de forskjellige spillemåtene du finner i enspillerdelen.
Blant annet kan du få ferdighetspoeng til umiddelbare oppgraderinger på slagmarken.
Spennende nok til at det skiller seg ut fra mengden av actionspill på nett, og lovende nok til at det kan holde deg engasjert i en god tid fremover.
Det starter riktignok litt traust og småkjedelig, de virkelig heftige oppgraderingene får du først et stykke ut i spillet.
Jeg synes også at det nå og da kan bli litt vel mye dødtid og småkjedelig, repetitiv fiendeslakt mellom høydepunktene.
Historien er dessuten ganske gjennomskuelig.
Jeg synes ikke det bikker over, men det balanserer helt på grensen til uhemmet klisjéonani.
Jeg har også en mistanke om at tilhengere av tradisjonelle actionspill vil like «Dark Messiah» bedre enn tilhengere av tradisjonelle rollespill.
For en rollespillfantast med trang for å dypdykke ned i fordeling av ferdighetspoeng og plundring med inventar, kan rollespillelementene i «Dark Messiah» muligens bli litt simpelt og utilfredsstillende.
Som helhetsopplevelse, er derimot «Dark Messiah» mer enn solid nok.
| 1
|
106443
|
Velkommen tilbake, Sam og Max!
Herlig, høylytt humor - henrivende, heseblesende historie med hardbarka helter for henholdsvis hjerte og hjerne.
Fansen måtte vente lenge på gjensynet med freelance politi-heltene Sam og Max - over ti år, faktisk.
Når de nå endelig dukker opp igjen, er heldigvis både galskapen og den herlige humoren fra originalen ivaretatt, hvilket burde gjøre den alt for lange ventetiden lett å tilgi.
Opprinnelig var «Sam & Max» en amerikansk, samfunnskritisk tegneserie fra 80-tallet, og dette gjenspeiles i den visuelle stilen til spillet.
Musikken underbygger stemningen og den fargerike, alternative fremstillingen av den mer klassiske detektiv-stilen.
Ved første øyekast ser faktisk kaninen Max og hunden Sam ut som om de er plukket rett ut fra barne-tv.
Når de åpner kjeften skjønner man likevel umiddelbart at disse karakterene neppe ville sluppet til i såpass tidlig sendetid.
Kontrasten mellom våre kjære helters søte, lodne ytre og deres skarpe, vittige personligheter, er et glimrende utgangspunkt for en festlig kriminalsak.
Selv «Mot i brøstet» ville vært morsomt med disse to i hovedrollene.
Sam er uten tvil den som holder duoens bein på jorda med en pompøs, logisk og herlig frodig ordbruk, mens den voldelige og småpsykotiske, hvite kaninen sørger for å krydre dialogene med ytterligere fortreffelig galskap og vanvidd.
Og det er nettopp i samtalene at spillet stråler.
Persongalleriet strekker seg fra hypnotiserte, avdankede 70-talls-barnestjerner på koffein- og sukker-rus, til en psykiater som - ironisk nok - sørger for å vekke all verdens fordommer mot psykiatrien til live.
Spillet er dessuten stappfullt av små, morsomme detaljer og vittige kommentarer.
Kontrollsystemet er av den gode gamle sorten med pek-og-klikk, så tilhengere av adventure-genren vil ikke føle seg forbigått.
Gjennom løsing av små oppgaver, avanserer du i historien og nærmer deg kjeltringen.
Problemene har logiske løsninger og vanskelighetsgraden er aldri hevet så høyt at man har følelsen av å stå fast.
«Sam & Max Episode 1: Culture Shock» er den første av seks episoder i sesong en, og både lengden på spillet, dets navn og dets pris gjenspeiler at det er snakk om et episodespill.
Det tar ikke mange timene å hamle opp med kjeltringen, og før du vet ordet av det har du kommet til mysteriets ende og rusker deg i håret fordi du må vente en hel måned på å få spille fortsettelsen av politiheltenes originale kamp mot kriminalitet.
Det slår meg som umulig ikke å fryde seg over den syke humoren, de gale vitsene og de geniale poengene med ironiske undertoner som gjennomsyrer spillet fra begynnelse til slutt.
Hvis dette spillet ikke får det til å rykke i magemusklene og smilebåndene, bør du vurdere å bruke ventetiden frem til episode to på et intensivt anti-surmulerkurs.
PS:
«Sam & Max Episode 1: Culture Shock» er i salg fra 1. november og koster 9 amerikanske dollar (ca. 60 kroner).
Spillet kan kun kjøpes fra www.telltalegames.com
| 1
|
106444
|
Pelsdotter på konsoll
For all del: pelsdotter på konsoll lukter ikke, men virkelige katter og hunder er likevel å foretrekke.
Takket være «The Sims 2», kan kjæledyr i diverse farger og fasonger denne høsten innta alle spill-plattformer som kan krype og gå.
På konsollversjonen «The Sims 2: Dyreliv» (som vi har testet på PS2) sørger hunder og katter for å grave hull i plenen og spre tissepytter på gulvteppene i dine forseggjorte simme-hjem.
Kjæledyrene kan bygges og fikses i detalj fra bunnen av, du kan velge å adoptere en hjemløs firbeint som har forvillet seg til din dør eller rett og slett starte katte- eller hundeoppdrett ved å oppfordre kjeledeggen til å bedrive sosiale aktiviter i dyrehuset med en artsfelle av motsatt kjønn.
Krabatene må passes godt på, mates, vaskes, dresseres og vies oppmerksomhet for at de skal være lykkelige i livet.
Vi har med andre ord altså en relativt korrekt gjengivelse av virkelighetens husdyrhold.
Ettersom dyrene i motsetning til de menneskelige simmene ikke kan styres direkte, betyr dette at simmene - og ikke minst du - får mer å gjøre.
I tillegg til å passe på bikkja eller katten hjemme kan du dra den med til Bytorget, som på de fleste tider av døgnet er overbefolket av både to- og firebeinte organismer.
På dette stedet finner du et stort utvalg butikker som leverer både leker, utstyr, klær og godsaker til kjæledyret.
Utvalget av dyremat og gourmet-snacks er så stort at man kan lure på om spillet er et hemmelig samarbeidsprosjekt mellom kokkenes landsforening og dyrebeskyttelsen, og jeg mener dessverre ikke dette på en positiv måte.
Det er rett og slett begrenset hvor mye underholdning det er å finne i detaljstyrt handling av dyrefôr og valg av hundegensere.
| 0
|
106445
|
Mesterlig managermoro!
Football Manager-serien ser endelig ut til å ha nådd opp på nivået gode, gamle «Championship Manager» var i sin storhetsperiode.
Om det er en god eller dårlig nyhet kan diskuteres...
Det betyr nemlig det vanlige problemet med at timene man i utgangspunktet skulle brukt på noe mer produktivt enn å spille data, raser unna i jakten på heder og ære som fotballmanager.
Nevnte Championship Manager hadde etter min mening sin storhetstid for 6-7 år siden, men så gikk det bratt nedover med serien som har hatt en enorm tilhengerskare og likevel solgt i bøtter og spann.
Til slutt ble teamet bak produktet ble splittet opp.
De som fortsatt har rettigheten til den originale koden lager altså nå Football Manager, mens Championship Manager er navnet på et spill som er laget «fra bunnen av» og ikke er i nærheten av samme nivå.
Men til tross for gammel suksess i ryggen har Football Manager hatt en litt trang fødsel.
De to tidligere utgivelsene har vært preget av fryktelig mange bugs og feil.
Denne gangen er det et lang mer ferdiglaget produkt i butikkhyllene.
Det varmer et hjerte som har vært forelsket i managerspill de siste 20 (!) årene.
Buglisten til FM2007 er ikke særlig lang.
Jeg har fram til nå bare vært borti noen svært få negative ting etter omfattende testing:
*
En sjelden gang spiller hjemmelaget med bortedrakter - det har etter hva jeg kan forstå bare kosmetisk betydning.
* Det er mer irriterende at jeg svært mange ganger har blitt tilbudt de samme spillerne.
Selv om man takker nei, så kommer det garantert en gjentagelse etter kort tid.
* Det er heller ikke bra at siste serierunde i engelsk Championship blir avviklet på forskjellige dager og klokkeslett.
For min del kan jeg jo legge skylden på det for at jeg ikke rykket direkte opp¿
* Verdien på enkelte spillere er kraftig overdrevet og endrer seg ikke i takt med prestasjonene.
Uansett ikke noe stort problem da det ikke er mulig å «cashe inn» - markedsprisen er tydeligvis ikke påvirket.
Jeg vil anta at det er mer rusk i maskineriet som jeg ikke har oppdaget, i tillegg til enkelte problemer i andre ligaer.
Men uansett er det langt, langt bedre enn fjorårets versjon som var håpløs å spille uten de såkalte patchene - offisielle oppdateringer som man kan laste gratis ned for å rydde opp i noe av kaoset.
Det vil garantert bli laget et par patcher til 07-versjonen også, og da blir dette spillet enda mer komplett.
Da får det stå til at jeg synes bruken av poengskalaen er svært dårlig også i denne utgaven av Football Manager.
Etter kampene kan spillerne i teorien få karakteren 1-10 som en pekepinn på hvordan de har spilt.
Men det er i praksis bare 6-10 som benyttes og jeg har opplevd flere ganger at alle spillerne mine har fått den samme karakteren, og dessuten er det altfor lett at spillere får 10'ern dersom de scorer et par mål.
Men det er en rekke nye elementer som gjør spillet til en mer helhetlig opplevelse enn sine forgjengere.
En artig greie er at når du starter et nytt spill må velge hvilken bakgrunn du har som aktiv spiller.
Her kan du velge alt fra at du ikke har spilt på høyt nivå til at du var en internasjonal stjerne i din aktive karriere.
Det har både fordeler og ulemper.
Er du kjent over hele verden etter en stor karriere vil klubbens spillere, supportere og styre ta deg imot med mer åpne armer.
Du får mer respekt og oppmerksomhet, men da kreves det også at du leverer varene...
Nå kan du også kommunisere mer med spillerne dine.
Du kan blant annet be dem om å komme med tips om spillere eller støtteapparat du kan prøve å hente til klubben.
Dersom du får til det kan det være med på å skape et bedre og mer sammensveiset miljø i klubben.
Det er naturlig nok også mulig å uttale seg om spillerne i pressen - enten du vil hedre de, eller dele ut et skikkelig spark bak for å få de til å ta seg sammen.
Det er ikke alltid det går etter planen for å si det sånn.
Spørsmål fra pressen får du også i forkant av hver eneste ligakamp (av en eller annen grunn er ikke cupen like interessant for journalistene).
En liten advarsel; jeg har en følelse av at det du svarer ofte får litt for store konsekvenser.
Mitt råd er rett og slett at du svarer på minst mulig så lenge tingene går ganske bra - da slipper du misfornøyde spillere og mye uro.
Dersom du svarer på mye fra media vil du også til stadighet bli bedt om å kommentere kontroversielle episoder som har oppstått i kampene.
Det kan igjen føre til bøter og tribuneplass hvis du kritiserer dommeren.
Før hver kamp har du muligheten til å gi spillerne beskjed om hva du forventer - både individuelt og som fellesmelding til hele laget.
Det samme kan du gjøre i pausen og etter kampene, og assistentmanageren gir deg informasjon om hvordan de forskjellige spillerne har reagert på dine utsagn.
I verste fall kan du få en litt ekkel oppvask i mediene.
Du kan også koble en juniorspiller i klubben sammen med en av de etablerte stjernene for å lære.
Begge parter vil gi deg tilbakemeldinger på hva de syntes om samarbeidet, og det kan være svært nyttig med tanke på å få en potensiell stjerne til å ta steget opp blant de store gutta.
Enten du er manager i en storklubb eller ikke, så kan du innlede samarbeid med andre klubber.
Det kan for eksempel være fruktbart for en litt mindre engelsk klubb å få til et samarbeid med en tysk storklubb for å få spillere på lån mot at de har førsteretten til å kjøpe spillere fra din klubb.
Du kan også jobbe aktivt for å få deg en såkalt farmerklubb i de lavere divisjoner.
Talentspeiderne er langt bedre enn tidligere.
Rapportene du får tilbake er svært informative dersom de har sett den aktuelle spilleren i flere kamper.
Har du gode speidere kan du spare store pengesummer på å følge advarslene du får i rapportene for å si det sånn.
Football Manager 2007 har også fått på seg litt sminke som gjør rammen rundt spillet mer innbydende.
Navigeringen er også litt annerledes, og forandringene er etter min mening både delikate og praktiske.
Jeg har rett og slett kost meg stort under testingen av spillet, og det er noen år siden sist.
Konklusjonen er uansett at Sports Interactive og Sega har gjort en solid jobb og fortjener ros!
PS:
Spillet kommer også på Xbox 360 og PSP.
Noen eksterne linker
| 1
|
106446
|
Likblek kopi
«Championship Manager 2007» er et dårlig forsøk på å konkurrere med «Football Manager 2007», men kan i beste fall beskrives som en dårlig kopi.
For selv om «CM 2007» har veldig mange av de samme elementene som årets utgave av «Football Manager», så blir det hele så stusselig at lysten til å spille videre rett og slett ikke er der.
Nå er det vel fortsatt slik at en del kjøper «Championship Manager» på grunn av navnet.
Men bare for å understreke det: dette er ikke den samme spillserien som tok en hel fotballverden med storm på begynnelsen av 90-tallet.
Det er bare navnet som er igjen - den «gamle» spillkoden tilhører «Football Manager».
«CM 2007» kunne kanskje vært et OK spill hvis det ikke hadde vært for den suverene konkurrenten.
Hadde spillet hatt sitt eget særpreg ville det også vært et godt argument for at man burde gi det en sjanse.
Men så lenge utviklerne prøver å kopiere «Football Manager», så blir det bare meningsløst.
Den største forskjellen mellom spillene kommer til syne når du skal spille kamper.
Den todimensjonale visningen av kampene er forferdelig å se på etter at man har testet ut den snertne FM-utgaven.
Dessuten får jeg ikke spesielt tillit til spillmotoren etter å ha fått et par brukbare resultater ved å spille en hel kamp med formasjonen 0-3-8...
Det er rett og slett ikke noe poeng å gå så veldig i dybden når man skal anmelde «CM 2007».
Konklusjonen er enkel og grei: spillet blir slått ned i støvlene av «Football Manager 2007».
| 0
|
106450
|
Husgjesten fra helvete
Regi:
Anthony Russo, Joe Russo.
Amerikansk - 11 år.
STJERNER:
Owen Wilson, Kate Hudson, Matt Dillon, Michael Douglas.
HANDLING:
Kate Hudson og Matt Dillon er det - å! - så romantiske og lykkelige, nygifte paret.
Dessverre:
Brudgommen har en bestevenn (Owen Wilson), som er den fødte snylter, lathans, øldrikker, onanist og naken-på-sofaen-sover.
Og han «må», dessverre, flytte inn hos de nygifte.
DOM:
Det må gå galt.
Og gjør det.
Til gangs.
Gjesten går fra å være irriterende til å bli plagsom til å sette fyr på huset.
Opplegget er velkjent:
«Gjesten-som-ikke-vil-gå» har vi sett før.
Og dette er ikke enormt originalt.
Men, tross alt, det er en viss sjarm over det hele.
Og Owen Wilson unngår faktisk å bli for irriterende - for publikum.
Så mye mer var det faktisk ikke å vente.
| 0
|
106451
|
Jovialt ensformig
Regi:
Jean-François Pouliots.
Kanadisk.
For alle.
GENRE: KOMEDIE STJERNER:
David Boutin, Raymond Bouchard, Guy-Daniel Tremblay.
HANDLING:
En fiskerlandsby utenfor allfarvei i det fransktalende Canada er på vei mot forfall.
Arbeidsløshet og laber stemning råder.
Muligheten for å få anlagt en fabrikk på stedet, er kun til stede hvis befolkningen kan lokke til seg en fastlege.
Oppfinnsomheten for å få ham til å bli, er stor.
DOM:
Lun humor og skakke bygdeoriginaler kiler smilemusklene våre ganske så godt innimellom.
Men det aller meste er dratt ut i karikaturens vesen; filmen stiller seg fullstendig på «the underdogs» parti, og bretter gladelig ut de muntre, banale påfunn med overtydelig eksponering.
Det er jovialt og søtt, men nokså ensformig i lengden.
| 0
|
106452
|
Konturene av en kalkun
Regi:
Alexander Eik.
Norsk komedie - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
STJERNER:
Lasse Valdal, Andreas Blix Henriksen, Sarah Elise Steensby, Hanna Kavli Lund, Benny Borg, Calle Hellevang-Larsen, Marit Adeleide Andreassen, Stein Grønli, Brit Elisabeth Haagensli, Svein Roger Karlsen, Gitte Jørgensen, Jeppe Laursen Beck.
HANDLING:
Kalle kommer hjem fra USA med cowboyhatt og penger i lomma.
Hjemme i byen/bygda treffer han Trine, som han vil kline med.
Men blonde Trine skal gifte seg med fomlingen Christer (som dessverre lider av fremskreden ejaculatio praecox og derfor kun er i stand til kortvarig glede.
Særlig for Trine.)
For å rydde konkurransen av veien, leier Kalle dovaskeren/den aspirerende skuespillerinne (og banksjefdatter!), Veronika, til å kline med Christer.
Rundt disse fire finnes et nokså - mildt sagt - sammensatt galleri av typer:
Den overkåte sogneprest med bibel og dildo i hånd, den speeda MBD-kameraten, fyllikvennen, de håpløse hippieforeldrene, den gråhårede bestemoren som hele tiden blir slått ned.
Slike.
DOM:
- Det er søren så vanskelig å være skuespiller i dette pottitlandet, sier utleie-Veronika et sted.
Vel, jeg er villig til å diskutere utsagnet.
Etter denne filmen.
Det er et slags forsøk på å lage «Rex Rudi goes film».
Eller norske bygderockere i «American Pie».
Noe sånt.
Og filmen har sine stunder, det skal sies; kort(ere) glimt av virkelig morskap og slemme stunt.
Men for det meste går det i flaue vitser, elendig dialog, usalige usannsynligheter og dårlig timet mas.
Dessverre.
Vi er inne i et godt norsk filmår.
Og feilslaget måtte komme.
Det man kunne ønske seg når endelig konturene av en kalkun ristet på fjærene, var kanskje noe som var så elendig, at det kunne blitt kultstoff.
«Kalde føtter» når dessverre heller ikke så lavt.
| 0
|
106453
|
John Mayer:«Continuum»
(Aware/Sony/BMG)
Vellykket lefling med blues.
Den amerikanske sangeren, låtskriveren og gitaristen John Mayer (29 år i går) har på sitt tredje studioalbum tatt et steg til siden for mainstream-rocken han tidligere har bedrevet, og i større grad latt blues- og soulinfluensene skinne gjennom.
Kanskje ikke noen overraskelse for dem som har fått med seg Mayers sideprosjekt, bluesbandet The John Mayer Trio, men like fullt er det en interessant og velkommen vending for Mayer som soloartist.
Foruten en cover av Jimi Hendrix-låten «Bold As Love» består «Continuum» av Mayers egne sanger, og 29-åringen fremstår mer moden og sofistikert i uttrykket enn noen gang.
Varme grooves, lekkert gitarspill og melodier som får ørene til å trives, er gjennomgående for platen.
Mayer er ingen Clapton ennå, men er absolutt på god vei.
ANBEFALTE KJØP:
«Waiting on the World to Change», «Belief» og «Stop This Train».
| 1
|
106454
|
Dhafer Youssef:«Divine shadows»
(Jazzland Records)
Tidløst og vakkert.
Den tunisiske sangeren og oud-spilleren Dhafer Youssef har en stemme om griper, som med sin elegiske fylde tar med lytteren inn i dypet av seg selv.
Han har tidligere samarbeidet med en rekke norske musikere, og har på denne platen et nærmest helnorsk lag.
Eivind Aarset, Audun Erlien og Arve Henriksen er noen av medspillerne, samt Marilyn Mazur.
Det er et elegant møte mellom akustiske og elektroniske musikkverdener.
Strykere, oud og perkusjon blandes sømløst med programmerte elementer.
Melodiene er langstrakte, men med stor variasjon.
Fra klagende «Cantus Lamentus» til den intense rockeren «Odd Poetry».
En liten perle er «Postludium» med Youssef på oud i duett med Arve Henriksen.
Spesielt vakker er også avsluttende «Un Soupir Eternell», i krysningspunktet mellom hymne og folketone, med Youssefs stemme i midtpunktet.
Det er musikalsk mystikk for vår tid.
| 1
|
106455
|
Paul Stanley:«Live To Win»
(New Door/Universal)
Voksenrock til ettertanke?
Fra denne karen?
Nei takk.
Den gamle Kiss-heltens andre soloplate - i den grad man ikke regner «Paul Stanley» fra 1978 som en Kiss-utgivelse - er et klassisk eksempel på hvor traurig det kan bli når tidligere moro-rockere begynner å ta livet seriøst.
Stanley trasker av gårde med traust riffing, hul lyd, kjedelige låter og noen aldeles forferdelige tekster:
«Live to win/Till you die/Till the light dies in your eyes», melder han på tittelkuttet, som for øvrig høres ut som det kunne akkompagnert en av Sylvester Stallones sporty åttitallsfilmer.
Låtene som minner om Kiss, minner ikke nok om Kiss.
Låtene som ikke gjør det, minner om en mann som ikke kjenner sin egen, klare begrensning.
ANBEFALT KJØP:
«Where Angels Dare»
| 0
|
106456
|
Rod Stewart:«Still The Same ... Great Rock Classics of Our Time»
(Sony BMG)
Rod Stewart presterer å radbrekke flere flotte låter på et album som bare kan bidra til å trekke mannens navn enda lenger ned i søla.
Det er lenge siden Rod Stewart hadde stemme og guts nok til å svi av et skikkelig album, men det spørs om ikke briten har nådd et foreløpig artistisk lavmål med «Still The Same ... Great Rock Classics of Our Time».
Stewart kan ikke eie skam i livet.
Han ødelegger låter av Chrissie Hynde, Elvin Bishop, John Fogerty, Bob Seger, Cat Stevens og Bob Dylan.
Men det verste med albumet er usedvanlig bleke og tafatte versjoner av «It's A Heartache» og «Love Hurts» som ikke engang middelmådigheter som Bonnie Tyler eller Nazareth ville vedkjent seg.
ANBEFALTE KJØP:
Glem det.
| 0
|
106457
|
Pernice Brothers:«Live A Little»
(Ashmont Records/Tuba)
Lekker pop for grå høstdager
Joe Pernice, som leder bandet Pernice Brothers, blir omtalt i samme åndedrag som Brian Wilson, Nick Drake og Scott Walker.
Han har et stykke igjen, selv om de nevnte storhetene duger som mulige referanser.
Jeg aner ikke mye om denne gjengen, bortsett fra at Joe Pernice ledet den alternative countrygruppa Scud Mountain Boys frem til 1997.
Nå dreier det seg imidlertid om melodiøs og klassisk pop som er lett sofistikert, melankolsk og bittersøt.
«Live A Little» er et album med 12 elegante og delikate låter som vokser seg sterke og frodige, så fremt du gir dem litt tid.
Vi snakker ikke om en fremtidig klassiker, men om et lekkert popalbum med vakre sanger som skapt for grå høstdager.
| 1
|
106460
|
My Chemical Romance:«The Black Parade»
(Reprise/Warner)
Hove og Quart har forhåpentlig lagt inn høye bud for lengst.
Denne New Jersey-kvintetten har lenge vært et hett navn i «emo»-kretser; punkens forlengede, melodiske og følelsesladede arm.
Deres fjerde album gjør det imidlertid klart at deres tid i undergrunnen er over.
Dette kan meget vel bli den storkjeftete, smått politiske rockplaten «alle» vil ha i år, slik tilfellet var med Green Days «American Idiot» i 2004.
My Chemical Romance har endog hyret inn samme produsent.
«The Black Parade» er da også en parademarsj av hypnotisk fengende melodier, massive gitarer og kompakte koringer.
Det er riktig så hysterisk til tider; bandet viser en velutviklet forståelse for hvordan man blander punk med pomp og prakt.
Queen er en viktig referanse, Cheap Trick og tidlig Smashing Pumpkins likeså.
Tøft som bare juling, men riktig så radiovennlig også, og anført av en kvass stemme som skjærer gjennom all motstand.
Med tittelsporet har de også hitlåten som vil bringe dem ut til et stort, fortjent publikum.
I 2007 bør My Chemical Romance stå på en norsk festivalscene.
I så fall sees vi foran den.
ANBEFALTE KJØP:
«Mama», «Disenchanted», «Dead!», «House Of Wolves», «This Is How I Disappear»
| 1
|
106462
|
John Legend:«Once Again»
(Columbia/Sony BMG)
Den trygge retrosoulens ypperste fanebærer.
Et par-tre ganger i tiåret finner det sted en liten soul-sensasjon i Norge.
Den siste var denne karens debutplate.
Oppfølgeren tar ikke noe syvmilssteg videre stilmessig, men Legend har begynt å rendyrke soul i større grad.
«Once Again» har mindre av crossover-følelsen som preget «Get Lifted», mindre Stevie Wonder-inspirasjon, ingen gjesterappere.
Kort sagt er det mindre av alt, men mer av hovedpersonen.
Et trekk som gir avkastning, for Legend har en så uttrykksfull stemme og sterk visjon at han står trygt på egne ben - riktignok støttet av ruvende produsenter som Kanye West, Raphael Saadiq og Will.I.Am.
Melodiføringen er høy, og Legend lager nok en gang soul av typen som føles rensende og spirituell, uten at han mister bakkekontakten.
Trygt og godt, organisk og forførende.
Dessuten er det herlig at det fortsatt lages plater med «sort» musikk uten et hav av ekstra-ditt og bonus-datt - og som gir seg på topp.
ANBEFALTE KJØP:
«Heaven», «Show Me», «Another Again», «Coming Home»
| 1
|
106463
|
Gnistrende superagent
Det slår gnister av superagent Sam Fishers fjerde spilleventyr.
Og denne gangen må du ta mange vanskelige valg.
Han er kanskje ikke HELT der oppe sammen med Mario, Lara og Master Chief, men superagent Sam Fisher har definitivt rukket å etablere seg som en av spillverdenens superstjerner.
Vi har sittet på huk med ham i skygger og observert ruten til patruljerende vakter.
Vi har dirket opp låser, funnet bortgjemte luftsjakter, navigert gjennom minefelt og tatt i bruk en stabel med høyteknologiske gadgets og våpen.
Og vi har reddet verden fra terrorister og annet avskum.
Slettes ikke ille.
Det er i hovedsak to elementer som gjør «Splinter Cell»-spillene til en nytelse:
Det ekstremt tilfredsstillende bevegelsesregisteret til Sam, den grasiøse og naturtro måten man navigerer gjennom brettene på.
Og det at man får høyere ranking og poengsum jo færre ganger man blir oppdaget og jo mindre man tyr til vold.
Begge deler underbygger den taktiske kjernen i serien.
Dette går ikke ut på å løpe rundt og skyte vilt, det handler i steden om planlegging, kløkt og tålmodighet.
Og når temaet og stemningen i spillene er som den er, blir det rett og slett ulidelig spennende.
Nå er det fjerde «Splinter Cell»-spillet her, og alle seriens varemerker er fremdeles til stede.
Dette ER ulidelig spennende, og det ER tvers igjennom ekstremt vellaget.
Fra de nydelige animasjonene til de vakre miljøene og den spennende historien.
Musikken og lydbildet fortjener dessuten ekstra honnør.
Begge deler har bestandig vært bra i denne serien, men denne gangen er det eksepsjonelt bra.
De suggerende rytmene er bestandig til stede, og intensiveres sømløst i spesielt intense situasjoner.
Herlig stemningsskapende, og veldig, veldig effektivt.
Men «Splinter Cell: Double Agent» går på ingen måte i trygge, forhåndsbestemte fotspor - selv om kjernen i spillopplevelsen er den samme.
Denne gangen jobber Sam «undercover» i terroristorganisasjonen JBA.
Han må hele tiden velge om han skal blidgjøre arbeidsgiveren NSA, eller om han skal sørge for å vinne JBAs tillit.
Du kan ikke gjøre begge deler hele tiden.
Noen ganger er det til og med enten eller - du må selv velge om du skal utføre en oppgave for å vinne NSAs tillit og miste tillit hos JBA, eller omvendt.
Et svært vellykket taktisk element har det blitt, et slags spill i spillet.
Noen ganger er til og med snakk om veldig ubehagelige valg, tunge moralske dilemmaer som ender opp med å prege den videre spillopplevelsen.
Det er dessuten utrolig deilig å få spille «Splinter Cell» på Xbox 360.
De tre forrige spillene var pene, bevares, men de detaljrike og troverdige omgivelsene er virkelig med på å heve opplevelsen.
Du får også en velfungerende multiplayerdel, med spioner i kamp mot leiesoldater.
Selv er jeg ikke så opptatt av dette, for meg holder det i massevis med en god enspillerdel.
Men det er uansett et hyggelig bonus, og et element som vil forlenge levetiden til spillet for mange.
Det menneskelige dramaet i den ellers gode historien er derimot nedprioritert.
Veldig synd, for det ligger et utappet potensiale i denne historien til å utvide følelseregisteret det spilles på betraktelig her.
Du skjønner hva jeg mener når du opplever det selv.
Ellers er «Splinter Cell: Double Agent» en god videreføring av snikeelementene som har gjort serien såpass populær.
Det handler fremdeles om å planlegge nøye, unngå å bli oppdaget, hacke PCer og slikt og utføre det ene nervepirrende agentoppdraget etter det andre.
Selve spillopplevelsen er spisset til en ulidende spennende affære.
Og da blir det vanskelig å klage.
PS:
Spillet kommer også på PC, PS2, Xbox og Gamecube fredag 27. oktober.
Egne versjoner til Wii og PS3 er dessuten ventet.
Det fjerde «Splinter Cell»-spillet slår gnister på Xbox 360.
Her er Runes videoanmeldelse.
| 1
|
106464
|
Krig på repetisjon
Andre verdenskrig har vært skueplass for et helt hav av spilltittler.
Det blir stadig vanskeligere å hevde seg, men «Company of Heroes» gjør et heltemodig forsøk.
Begynner vi kanskje å bli litt lei av å storme den samme gamle franske stranden på D-Dagen, om og om igjen i spill etter spill?
Kan «Company of Heroes» skape en aldri så liten tidevannsbølge, eller forsvinner den i dypet sammen med utallige sjangerbrødre?
Som den nyutnevnte og rimelig anonyme kapteinen til Able Company, skal du slag for slag kjempe deg innover det tyskokkuperte Frankrike og sende nazistene med halen mellom beina tilbake til faderlandet.
Du blir forsiktig geleidet inn i krigens gang med et par rimelig gode treningsoppdrag, før du plutselig befinner deg på Normadies kyst, med artilleribeskytning, knatrende tyske maskingevær, store tap og generell dårlig stemning.
Det kan være litt overveldende der og da, men etter kort tid navigerer du mennene dine fra dekning til dekning med den største selvfølgelighet.
Snart sprenger du din første bunker i luften og grafikkmotoren i «Company of Heroes» får vist seg fra sin beste side.
Store betongklumper farer gjennom luften, fientlige soldater forsvinner samme vei.
Tilbake står bare en rykende ruin og et enslig maskingevær.
Da skal du være rimelig hardbarket for ikke å glise fårete.
Den vakre grafikken er heldigvis ikke bare til pynt, hva du sprenger (og ikke minst, hva du ikke sprenger) får stor innvirkning på spillets gang.
Ruinene av et hus gir god dekning til for eksempel skarpskyttere, stridsvognvrak funker utmerket som dekke for infanteriet og artillerihull i bakken er som skapt for maskingeværstillinger.
Da burde vel alt være duket for bløtkake og toppkarakter?
Vel, det er dessverre ikke så enkelt.
På tross av at «Company of Heroes» lokker deg til seg med sitt vakre utseende og spennende personlighet, mangler det noe essensielt.
Nemlig en historie.
Det er slettes ikke nødvendig med en nobelpris i litteratur, eller å ansette Ibsen som manusforfatter.
Men på tross av gode kuttscener og god stemmelegging, lider spillet under mangelen på bestemte, navngitte personer.
Det hele blir litt upersonlig, soldatene dine blir mer kanonføde enn fallende våpenbrødre.
Men la nå ikke det hindre deg i å kjøpe «Company of Heroes».
Det er et godt stykke spillhåndtverk, som garantert vil stjele mange høstkvelder i det etterhvert så vintermørke landet vårt i de kommende uker.
| 1
|
106465
|
Robbie Williams:«Rudebox»
(EMI)
Hun er Madonna.
Det er ikke han.
«She's Madonna», synger Robbie i høydepunktet på sin nye plate, en låt som understreker hans beundring for popdronningen.
Han burde imidlertid tatt konsekvensen av idoliseringen et hakk lengre på dette albumet, som er Robbies utstrakte ben mot dansegulvet.
Styrken ved Madonnas «Confessions On A Dance Floor» var nemlig at hun lagde en helhetlig klubbpakke, med en klar rød tråd både låt- og lydmessig, samt én produsent til å holde det hele i tømmene.
Robbies «Rudebox» er til sammenligning retningsløs og forvirret, og han går i fellen mange store popartister gjør når de skal klubbe seg opp litt; det virker halvhjertet.
Virkelig stas kunne det blitt om han gjorde et helt album med Pet Shop Boys, som er så tungt involvert i «She's Madonna» at man nesten glemmer både mannen som synger og damen han synger om.
Uansett, en perfekt poplåt, like frekk som den er vakker.
Den viser at den aldrende popduoen er i forrykende form i år, og er det sikreste kortet «Rudebox» har å tilby den neste Robbie-samleplaten.
Sprøtt nok er det en Madonna-referanse også på platens nest beste låt:
«Summertime» er produsert av William Orbit, viktigste bakmann på «Ray Of Light» for åtte år siden.
Nydelig, sval sak.
Ellers går det fint for seg når Robbie henviser til åttitallet, både i form av «The 80's» og coverlåten av The Human Leagues «Louise».
For øvrig er det mange kjedelige spor på «Rudebox», hvor de elektroniske elementene ofte føles som staffasje for å dekke over veike låter.
Et annet problem er at superstjernen til stadighet prøver å vise hvor moro han synes dette er, og likevel låter uinspirert.
«Good Doctor» er det verste eksempelet, et katastrofalt forsøk på å lage The Streets-inspirert «chav-pop».
I tillegg er «Rudebox» altfor lang.
Platen promoteres i tospann med en mobiltelefon, og her har vi et skummelt varsko om fremtiden for albumet som format.
Det har vært mye snakk om at artister må fokusere mer på å lage gode enkeltlåter i den nye, nedlastningsdominerte hverdagen, men i dette tilfellet virker det som om ideen er å få ut flest mulig låter, og satse på at det er «noe for alle» der.
Men «Rudebox» ender dessverre bare opp med «noe for noen».
Albumet slippes mandag
ANBEFALTE KJØP:
«She's Madonna», «Summertime», «The 80's», «Louise»
| 0
|
106466
|
Helten vi trenger
Regi:
Andrew Davis.
Amerikansk actiondrama - 15 år, egnet voksne.
STJERNER:
Kevin Costner, Ashton Kutcher, Neal McDonough, Clancy Brown, Sela Ward.
HANDLER OM:
Kevin Costner er den steintøffe «svømmeren»:
Kystvaktens aller mest utsatte redningsmann, han som kaster seg ut i frådende havn og iskalde stormkast for å redde mennesker i havsnød.
Strengt tatt er Costner litt for gammel for gamet; sårene tallrike, arrene betydelige, ekteskapet skrantende.
Etter en særdeles - og fatal - redningsaksjon «går han på land».
Han blir lærer, for nye redningsrekrutter.
Der treffer han den unge, absolutt blærete, men spesielle Ashton Kutcher.
DOM:
Costners rolle er et fag han kan ut og inn: handlekraftig, erfaren, verdens dyktigste - og sårbar mann.
Kutchers unge «verdensmester» falle også naturlig.
Det er kompetent action og givende samspill mellom de to.
Men:
Alt får temmelig som forventet.
Sentimentaliteten er alltid nærværende.
Det har vært laget dusinvis av filmer som dette tidligere.
Og man bli aldri overrasket.
Sett i et litt større perspektiv, virker det som dette er mytologien om en type helter Amerika (OG KANSKJE VI) trenger - mer enn noen gang.
Derfor skal de dyrkes, i ord, bilder og toner.
Storslagent, alt sammen.
| 0
|
106469
|
Nesten ordentlig god
Regi:
Vardit Bilu, Vidu Bilu
STJERNER:
Neama Shandar, Smadar Sayar
HANDLER OM:
To kvinnelige israelske soldater, Mirit og Smadar, hvis jobb er å registrere arabere på vei inn og ut av de forskjellige bysonene i Jerusalem.
Mirit er pliktoppfyllende og forsiktig, Smadar en rebell og unnasluntrer.
En dag eksploderer en bombe, og filmen handler om Tuppen og Lillemor-forholdet deres i etterkant av dette.
DOM:
Et slett ikke unyansert (behandlingen av palestinere i Jerusalem fremstilles som pinlig for begge parter) snapshot fra alle konflikters mor, denne gang sett fra israelsk synspunkt.
Som kinoopplevelse er den ujevn (spesielt Mirits romantiske svermerier utgjør et aspekt som forkludrer mer enn det forklarer), men filmen har likevel noe fint poetisk ved seg, helt ned til siste sekvens.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106470
|
Høstens hardeste
Regi:
David Slade.
Amerikansk drama - 15 år, frarådes under 15.
STJERNER:
Patrick Wilson, Ellen Page, Sandra Oh, Jennifer Holmes.
HANDLER OM:
14-årig fremmelig jente treffer 32 år gammel fotograf på nettet.
Det blir kontakt, det blir flørting - og de treffes.
Treffet blir langvarig.
Hun er - som allerede nevnt - fremmelig.
Han er nok egentlig nokså lysten, en «gammel gris».
Men ingenting tar virkelig av før hun så gjerne, så gjerne vil bli tatt bilder av.
Og han er mer enn villig...
Derfra og inn blir det et sant, gallopperende uventet helvete - for ham.
Hun er riktignok søt og nydelig og kanskje 14 år.
Men hun er forberedet på alle mulig plan - for noe...
DOM:
Høstens hardeste film!
Også en av de mest utfordrende og problematiske.
Det handler om pedofili, en slags klinisk og speeda utgave av vår norske «Sønner».
Med stemningen fra Michael Hanekes famøse «Funny Games» (1997), hvis noen husker den.
De eksplisitte bilder finnes faktisk ikke.
Men temperaturen, dialogen og den rådende stemningen er et jevnt betent, sitrende mareritt.
Som moraldrama utfordrer «Hard Candy» hemningsløst, blant annet fordi man aldri kan plassere verken sin sympati eller sitt hat hos noen av de to.
Lettest, selvfølgelig, føler man for den unge piken.
Men for hvor lenge?
Mange vil bli kvalme, mange vil felle skiftende moralske dommer, mange vil fordømme og forbanne denne filmen.
Hvorfor?
Dét finner man ut av under visningen av en film, som med sitt manus, sin regi og sine skuespillerprestasjoner ligger meget høyt nivå.
Og merk deg navnet: 19 år gamle, canadiske Ellen Page.
En ny, internasjonale storstjerne!
| 1
|
106472
|
Voff, voff, mjaaau
Kjæledyr var vel omtrent det eneste som manglet i «The Sims 2»-serien.
«The Sims 2: Dyreliv», gjør noe med dette.
«The Sims 2» er spillet der husarbeid, dusjing, barneoppdragelse og søppeltømming har blitt gjort til underholdning.
Nå kan du legge hundelufting, dyremating, klapping, vasking og stelling til i lista.
Som før befinner en veldig stor andel av moroa i spillet, etter min mening, i selve utformingen av karakterene.
Mulighetene for fiksing på trynetrekk og pelsfryd hos din nye katt eller hund, er nærmest uendelige.
Du står så fritt til å forandre på bikkja eller kattas fysikk at det kommer til det punktet at du tar deg selv i å lure på om skapningen som står foran deg på skjermen faktisk er av arten du startet med i utgangspunktet.
Selv startet jeg med en elegant, hvit, sortflekket dalmatiner og stod etter noen kreative modifikasjoner igjen med en sort, rødøyet, hundeliknende skapning med gule prikker ved navn Pluto, som minnet mest om en krysning mellom en albino-kanin og King Kong.
Denne firbeinte vennen flyttet med sine menneskelige husherrer og en blå- og grønn-øyet perserkatt ved navn Sigurd, inn i et typisk forstadshjem i simmenes verden.
Og hva er så resultatet?
Etter en halvtime sitter jeg og river meg frustrert i håret mens jeg desperat forsøker å holde styr på intet mindre enn fem hyperaktive bikkjer, en skrikerunge som har gått løs på hundematen og en katt som nekter å gå på jobb fordi den kjeder seg.
Kjeledyrene i spillet kan ikke kontrolleres direkte, og trenger til stadighet vasking, mating, lufting, kos, lek, oppdragelse og annet sosialt samvær.
Det er med andre ord en fulltidsjobb å ta seg av kjæledeggene.
Heldigvis kan du få noen timer pause ved å sende dyrene ut i arbeidslivet som skadedyrbekjempere, underholdningsartister eller i kampen mot kriminalitet.
I min husholdning ble hunden Pluto raskt hovedforsørger, og dro på en dags arbeid hjem mer gryn enn de to menneskelige simmene til sammen.
Muligheten til å ha kjæledyr i simmefamiliene er uten tvil en berikelse til spillet.
Jeg skal til og med innrømme at dyrene faktisk har en viss søthet og sjarm over seg der de tasser rundt omkring på skjermen, tilsynelatende uten andre tanker i hodet enn «Hva er meningen med livet?» og «Skal jeg tisse på dette teppet eller det der borte?».
Forskjellen mellom kjæledyrene og små simmebarn er likevel i praksis så små at man må stille spørsmålet om denne utvidelsespakken er verdt prisen.
Dersom «The Sims 2 - Dyreliv» skal anbefales til noen, må det være til foreldre som ønsker å vise sine dyreelskende barn hvor mye arbeid det faktisk er å ha en firbeint venn eller 6 i huset.
PS:
«The Sims 2: Dyreliv» er en såkalt utvidelsespakke, du trenger derfor originalspillet «The Sims 2» for å spille det.
Egne versjoner til både PS2, Xbox, Gamecube, PSP og DS er også like rundt hjørnet.
| 0
|
106473
|
Vellykket gjenfødelse
Musikk av John Dowland Deutsche Grammophon
Når Sting synger sanger av renessansekomponisten John Dowland, må man legge fra seg de fleste opplevelser man har hatt med klassiske sangere.
Sting synger med sin uskolerte tenor, som det står i tekstheftet, men den er jo til gjengjeld ganske god.
Han tar seg selvfølgelig ganske store friheter i forhold til tempi og utforming av musikken helhetlig sett.
Edin Karamazov akkompagnerer på lutt, og Sting spiller selv på et par spor.
«The Lowest Trees Have Tops» og «Come, Heavy Sleep» er noe av det beste - her viser Sting en genuin nærhet til både tekst og musikk og legger dermed en ny glød over musikken som gjør at man hører den på nytt.
Men også «In Darkness Let Me Dwell» er flott.
Innimellom leser han fra noen brev fra John Dowland, og disse sekvensene blir illustrert med lydeffekter.
Det virker litt påklistret.
Luttklangen peker bakover i tiden, og dermed blir dette et vellykket møte der Sting på mange måter fremstår som en mye mer personlig formidler av denne musikken enn mange klassiske utøvere.
| 1
|
106475
|
Jonas Thomassen:«Starstruck Mind» (låt)
(Scam)
En sann Idol-toer.
Det er vel ikke helt fair å holde Idol-deltagernes Idol-deltagelse mot dem til evig tid.
Men denne sølvvinnerens overgang fra den glamorøse manesjen til dette forsøket på røff, postpunkinspirert rock føles uansett like smidig som et benbrudd i et grustak.
Gitarriffet er ikke helt på jordet, og Jonas' tørre stemme har absolutt noe for seg, men det er noe stivt, anstrengt og amatørmessig over denne låten, som knapt er noen låt i det hele tatt.
«Know your limitations», synger han.
Fyll inn vittighet selv.
| 0
|
106476
|
Badly Drawn Boy «Born In The UK»
(EMI)
Det er grenser for hvor lenge en artist kan tillate seg å være «lovende».
Damon Gough, alias Badly Drawn Boy, har nå føyd seg inn blant disse.
Etter en sjarmerende debut i 2000 var det ventet store ting av ham, og det var flere som så for seg at han kunne bli en slags undergrunnsvariant av Elton John.
På hans femte album blir det bare ytterligere slått fast at han ikke evner å lage låter som er sterke nok, og at det virker som om han står borti kroken og pusler i stedet for virkelig å trå til.
Han synger greit, det spilles pent og mykt, men heller ikke denne gang greier han å komme ut av indie-kokongen sin.
De får følge ham, de som gidder.
ANBEFALTE KJØP:
«The Long Way Round», «Promises»
| 0
|
106478
|
Diana Ross:«I love you»
(Angel/EMI)
Kjedelig og glatt.
Diana Ross har gitt ut denne platen for å minnes de magiske øyeblikkene, den lykkelige tiden og de gode smilene fra familien sin, som hun skriver på omslaget.
Det er mulig disse sangene og Diana Ross' tolkninger betyr mye mer for dem de berører enn oss andre.
Jeg synes dette er en kjedelig plate uten de gode, spennende tolkningene av mer eller mindre kjente sanger.
Diana Ross' stemme holder fortsatt, og hun har selv produsert plata.
Musikalsk er dette albumet i en genre som er vanskelig å sette i bås: litt storband, litt lett pop, glatt, uhyre glatt voksenpop.
Hun synger bl.a. sin versjon av Platters' «Only you» og Queens «Crazy little thing called love».
«I love you» er en plate som gir meg en god idé: å spille de gode, gamle platene som Diana Ross har laget og som fortsatt holder mål.
«I love you» er et album som ikke klarer å engasjere andre enn hennes mest trofaste fans.
Kjøp:
«I will».
| 0
|
106479
|
Rockettothesky «To Sing Your Apple Trees»
(Trust Me Records)
Sært og særs fengende.
Jenny Hval fra Tvedestrand med artistnavnet Rockettothesky er det man kan kalle en sjelden blomst i den norske popfloraen.
Med debutplaten «To Sing Your Apple Trees» har 26-åringen klart kunststykket å lage noe utenom det vanlige uten å la det gå på bekostning av poptilgjengeligheten.
Det låter annerledes og sært, men heldigvis uten at særheten virker pretensiøs eller påtatt.
Stemmen fungerer som hovedinstrument.
Den veksler elegant mellom engel og heks, og både tekstmessig og melodisk blander hun det stygge og det vakre og det provokativt kvalmende og det søte til en helhet som overrasker, vekker interesse og ikke minst fenger.
På «Barrie For Billy MacKenzie», en hyllest til den avdøde The Associates-frontfiguren og låten deres «Party Fears Two», fremstår Jenny som den gale søsteren til Marit Larsen.
Ellers er nok en sammenligning med Björk og Kate Bush mer nærliggende.
Storartet er det i hvert fall!
Anbefalte kjøp:
«Barrie For Billy MacKenzie», «Cigars» og «On Cherry Tree Song».
| 1
|
106481
|
Torry Engh's:«100 pst Torry Engh's»
(Totenschlager)
Minner for fansen
På «100 pst Torry Engh's» har bandet spilt inn nye versjoner av gamle slagere og «Ingen stopper oss nå» som den nyeste sangen (fra 2006).
Albumet vekker nok mange minner hos dem som har danset og lyttet til dansebandet i de over 35 årene Torry Engh's har eksistert.
Spillegleden er til stede i fullt monn, men Torry Engh's er ikke særlig forskjellig fra sang til sang.
Resultatet er en helt grei danseband-plate og midt i blinken for bandets mange fans.
Godt voksne fans som liker å ta seg en svingom kan danse og nynne til denne plata.
Gjenhørene med nyversjonene av «Hippi Hege», Cat Stevens-låta som på norsk har fått tittelen «Nå er det lørdag igjen» og «Aj,aj aj» er de sprekeste sangene på denne nokså ordinære dansebandproduksjonen.
Kjøp:
«Hippi Hege», «Aj, aj aj» og «Dra dit peper'n gror».
| 0
|
106482
|
Eldbjørg Raknes' Tingeling:«I Live suddenly»
My recordings/Musikklosen
Poetisk musikk
Eldbjørg Raknes har en kresen sans for lyrikk, som særpreger hele hennes produksjon, enten hun lager musikk for barn eller voksne.
Så også «I live suddenly», Tingelings tredje utgivelse.
Paul Celan, Frederico Garcia Lorca og Pablo Neruda er blant poetene hun har tonesatt denne gang.
Hun har også sansen for enkle, virkningsfulle melodilinjer som kommer særlig godt frem denne gangen.
Fra første til siste tone er musikken helstøpt, som om alle melodiene er skåret ut av samme rot.
Lydbildet er tilbakeholdent minimalistisk, litt mørkt, noe som kler Raknes' stemme godt.
Maria Kannegaards el-piano er som et bløtt teppe, med rene, myke linjer.
Nils Olav-Johansen gir nødvendig kontrast med skakke gitarklanger.
Nesten umerkelig, men effektivt til stede er Per Oddvar Johansens trommespill.
En vakker, noe nedstemt utgivelse med musikk som fenger.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
106484
|
Overflødig oppfølger
Bilspill-bautaen fra PSP-lanseringen vender tilbake i «Ridge Racer 2».
Men denne gangen nekter nakkehårene å stritte.
Det var fint lite å utsette på «Ridge Racer», som ble lansert sammen med Playstation Portable (PSP) i fjor høst.
Et glimrende bilspill på en glimrende håndholdt spillmaskin.
Noe av gleden lå simpelthen i den digre, vakre PSP-skjermen og den nydelige grafikken.
Aldri før hadde vi hatt et så pent bilspill i håndflaten.
«Ridge Racer» var dessuten bortimot det ultimate spillet i denne tradisjonsrike bilspillserien.
Det beste fra de foregående spillene ble blandet sammen til en engasjerende, underholdende og overbevisende miks.
Det samme kan man forsåvidt si om «Ridge Racer 2» også.
Det er nemlig snakk om en blåkopi.
Og jeg forventer meg mer av oppfølgere enn det.
Tre nye modus (arcade, duel og survival), et knippe nye baner fra tidligere «Ridge Racer»-spill og et nytt soundtrack til tross:
«Ridge Racer» og «Ridge Racer 2» er bortimot identiske som bilspillopplevelser.
Det kan være nok for noen.
Men jeg har spilt forgjengeren såpass mye at «Ridge Racer 2» blir fullstendig overflødig.
| 0
|
106486
|
Odd Nordstoga:«Heim te mor»
(Sonet/Universal)
Mor setter nok pris på musikken han har med seg også.
Med tittelsporet på denne platen slår Odd Nordstoga fast, dersom noen var i tvil, at han er en hitmaker av sjeldent kaliber.
Med albumet som helhet gjør han det også klart at «Luring» ikke var et blaff.
Nordstoga fremstår så rotnorsk at det er vanskelig å ikke tenke i svulmende nasjonalromantiske baner når man lytter til ham.
Han er den godslige skalden det er umulig å mislike, med en egenart og integritet som sørger for at han står like fjellstøtt som tradisjonene musikken hans bygger på.
På en låt som «Vandringsvise» høres han nesten ut som en genre i seg selv.
Det lukter sterkt av fest på lokalet hos «mor».
Spesielt er «Oppå himmelen» en sang det spruter glede av, den er også blant platens beste eksempler på tyngden i ensemblet Nordstoga har i ryggen.
Det er en herlig yr, smittende spilleglede over hele albumet, flott fanget opp av produsentgeniet Kåre Chr. Vestrheim.
Med denne platen og Marit Larsens solodebut i beltet, kan han trygt skryte på seg å være den norske folkrockens jordfar i 2006.
Variasjonen på «Heim te mor» er upåklagelig; spennvidden fra den jublende åpningen til den váre avslutningen er stor, og viser en artist med den typen kreativ selvtillit man får av fortjent suksess.
Den stopper neppe med dette.
ANBEFALTE KJØP:
«Heim te mor», «Oppå himmelen», «Vandringsvise», «Det som varer», «Voggesong».
| 1
|
106489
|
Ungdoms-bond
Regi:
Geoffrey Sax.
Am/eng.
11 år.
GENRE: ACTION
STJERNER:
Alex Pettyfer, Mickey Rourke, Ewan McGregor, Alicia Silverstone, Bill Nighy, Stephen Fry, Robbie Coltrane.
HANDLING:
Forfatter Anthony Horowitz har selv skrevet filmmanuset til «Stormbreaker», den første i ungdomsserien om unggutten og James Bond-kloningen Alex Rider.
I likhet med agent 007 må Alex redde verden fra undergang og superskurker.
I «Stormbreaker» dreier det seg om høyteknologi og PC-er, med et livstruende virus på kjøpet.
DOMMEN:
Unge Alex Pettyfer er en riktig handlekraftig barsking som Alex Rider, en britisk utgave av amerikanske Agent Cody Banks.
En rekke glimrende skuespillere gjør seg godt i biroller.
Men handling, actionscener og intriger er nærmest blåkopi av Bond-filmene.
Actionmessig sett er dette vellaget, men ganske så forutsigbart.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.