id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
106644
|
Håndholdt kunsteksperiment
Spill og musikk har vært blandet med stor suksess før, men noen ganger blir det for eksentrisk for sitt eget beste.
Forestill deg at en masse små plankton-liknende vesener bor i din DS.
I ti forskjellige rom kan du leke med dem, resultatet er lyd og melodier.
I beste fall fengende rytmer, men som regel tilfeldig samtidsmusikk.
Dette er kjernen i «Electroplankton», et spill laget av den japanske multimediakunstneren Toshio Iwai.
Jeg sier spill i ordets løseste forstand, for dette er et elektronisk leketøy uten annen mål og mening enn å leke med lyder og grafikk.
Ingen poeng, ingen nivåer, og ingen «game over».
Som et kunstnerisk eksperiment er dette en moderat suksess, men dessverre med for lite variasjon.
Allikevel så er det hele merkelig fasinerende.
I en liten stund.
| 0
|
106646
|
«STORM»
Regi:
Måns Mårlind, Bjørn Stein.
Svensk action/thriller/drama.
15 år.
STJERNER:
Eric Ericson, Ewa Röse, Jonas Karlsson.
HANDLING:
Donny D. er en smart, overfladisk og følelseskald reporter.
I løpet av en natt opplever han et skjebnefylt møte med sin fortid.
En dynamisk godhjertet prestinne-skikkelse og en ondsinnet djevelfremtoning kjemper om mannens sjel i en film som reflekterer action, tegneserier, dataspill og psykologisk drama.
DOMMEN:
Dette er en krysning av «Matrix» og Ingmar Bergman-psykologi; et energifylt møte mellom drøm og virkelighet, underliggende bevissthet og dyp fortrengning.
Regiduoen Mårlind og Stein kjører et løp som veksler mellom ulike genre, varierende tempo og billedlige effekter som er totalt uforutsigbare.
For å finne nøkkelen til hovedpersonens fortrengelser, bruker de et seriehefte fra flere år tilbake, omsetter det til nåtidig dataspill der figurene blir levende.
To krefter står mot hverandre, men i sentrum er mannen som tvinges tilbake til episoder fra sitt liv han har all grunn til å glemme.
Action-scenene har uro og symbolladede mørke toner.
Men det er i det grå landskapet fra barndommens småby filmen virkelig hugger tak.
Episodene fra Donnys barndom og ungdom er en nifs studie i iboende ondskap, som hentet ut av en Bergman-analyse eller en Hitchcock-film.
| 1
|
106647
|
Paperboys «Songs & Singles - So Far So Good»
(Bonnier Amigo)
Norges eneste virkelige hip hop-suksess viser hvorfor de kalles nettopp det.
Norsk hip hops gladgutter Vinni og Pope i Paperboys har bare tre album på merittlisten.
På fem år har de likevel klart å trylle frem så mye gull at en «best of»-plate - med 16 låter! - er helt på sin plass.
Den åpner med den humørfylte nye energiutblåsningen «Move On», sveiper innom eldre uimotståeligheter som «Wiggle It», «Ra-Ra», «Barcelona» og «What You Need», før det hele rundes av med det som var en av fjorårets friskeste norske singler, «Keep It Cool».
Paperboys har hele veien fremstått som avslappede og lekne, samtidig som de er til fingerspissene gjennomførte i alt de foretar seg.
(Noe de ni musikkvideoene på bonus-DVD-en også er klare bevis på.)
Så er det heller ingen andre norske hip hop-ere som kan måle seg med Paperboys' suksess hva salgstall angår.
Med denne hitsansamlingen er det egentlig lett å skjønne hvorfor.
| 1
|
106648
|
Trio Beyond «Saudades»
ECM/Grappa Musikkforlag
Trio i gamle fotspor
Repertoaret er dels originalskrevet, dels hentet fra Miles Davis og Lifetimes repertoar.
Musikken, et to-CD'ers liveopptak fra en konsert i november 2004, låter neppe like grensesprengende som Lifetime må ha gjort i sin tid.
Samtidig er det tre musikere som kommuniserer godt sammen og byr på ildsprakende livemusikk.
Her er rockere som «Emergency» og «Saudades», innadvendt meditasjon i «As One» og løst swingende jazzlåter som «Seven Steps To Heaven» og «Big Nick».
Trioen kommer til Molde Jazzfestival, og platen bærer bud om en stor liveopplevelse.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106650
|
TVOn The Radio:
«Return To Cookie Mountain»
(4AD/Playground)
I en årstid dominert av lettbent pop er det godt det dukker opp alternativer.
TV
On The Radio er et slikt, i ordets mest bokstavelige og musikalske forstand.
På sitt andre album har de greid å kontrollere idéflommen som var litt ute av kontroll på debuten.
Resultatet er et utfordrende - men ikke desto mindre fengende - stykke muskuløs artpop som både får det til å knake i hjernebarken og kile i magen.
Seigt, rytmetungt, elektronisk marinert, maksimalistisk og sprakende psykedelisk.
Og selv om bandet er fra New York, minner «Return To Cookie Mountain» om walisiske Super Furry Animals så vel som skotske Beta Band - grupper som utfordret den gjengse idé om hvordan musikk i mange plussgrader skal låte, uten å la trassigheten gå ut over tilgjengeligheten.
Du får neppe høre mye av denne platen hverken på radio eller TV, noe som i denne sammenheng er et kompliment til bandet.
ANBEFALTE KJØP:
«Province», «A Method», «I Was A Lover», «Wolf Like Me», «Wash The Day».
| 1
|
106652
|
The Players:«This Is For Real»
En boyband-parodi, sies det.
Men det er vanskelig å parodiere noe som er så inderlig karikert i utgangspunktet.
Og med Espen Eckbos glimrende boyband-harselas Boyzvoice friskt i minne høres dette simpelthen ut som en vanlig, seriøst ment boybandlåt.
Svulstig stadionpop med bløtkakeproduksjon og over-the-top-refreng.
The Players er egentlig ikke så ille å høre på, og her ligger noe av problemet:
Skal det være parodisk, må det være til å le av.
Ironien er selvsagt at når noen går hen og lager boybandmusikk på liksom, blir resultatet mer spiselig enn alt Westlife noensinne har kommet opp med.
Er dette altså myntet på boyband-fansen man indirekte gjør narr av?
Hvis ja, er det enda godt det er til inntekt for en god sak.
Og nå hadde det vært fint om noen kunne lage musikk på ordentlig.
| 0
|
106653
|
Hellbillies:«Røta - Hellbillies' beste»
(Wea/Warner)
Tidenes beste norske countryband har, etter ni album (to av dem konsertplater), så mye finfint på samvittigheten at «Røta - Hellbillies' beste» muligens kunne vært en dobbelt-CD, helt sikkert en halvannen en.
For hør bare:
«Drag», «Syver i Armod-Bråta», «Lakafant», «Mas», «Rakafisk», «Surr Surr» - dette er låter som er blitt veid og funnet for lette for dette albumet.
Det er også det eneste man kan utsette på denne eksellente, 18 sanger store samleplaten.
Hellbillies fra Ål i Hallingdal er Norges mest naturlige populister og norsk folkelighets elskelige ansikt, i perfekt balanse mellom countrygenrens to hovedingredienser: tårepersen, den hjerteknusende, og danselåten, den lunt glisende.
«Røta» vil bli stående som en klassisk norsk samleplate, og er for alle med den minste interesse.
MOTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106654
|
Ravi:«Kjøpr gitar»
(Mountain Music/Sony BMG)
Vege jirn en femr.
Denne uken slippes en greatest hits med Fatboy Slim, den britiske discjockeyen som ga klubbmusikken rockepunch og popappell på midten av nittitallet.
Samleplaten står godt ved siden av Ravis nye.
For i likhet med sin britiske kollega er Ravi en mester i å irritere purister og glede de slagersugne.
Han bruker vitale hip hop-elementer som grunnlag for en popmusikk det er verdt å hylle og lett å omfavne.
Han har funnet sin helt egen stemme, i dobbel forstand.
På «Kjøpr gitar» når Ravi et foreløpig karrierehøydepunkt.
Han fråtser i gode melodier og eksplosiv kreativitet, med poplåter som er lynende intelligente og nesten forstyrrende folkelige på en og samme tid.
«Kjøpr gitar» er lyden av en raring som hele tiden legger hodet på stabben, og når sant skal sies, er det fristende å heve øksen på grunn av den blaute «Ås to i Osjlo», men i kjølvannet av den kommer en perlerad av sanger som øser på med varm, østlig lyd og praktfulle gjestevokalister som sammen med Ravi slenger på et par mentale tordenbyger oppi all den tilforlatelige munterheten.
Det kunne virke som om Ravi hadde bestemt seg for å bli fullblods barnetimemusikant, men her viser han at han tar sin popkunst alvorlig.
Han har laget det Folk & Røvere, bandet han tok sats fra, alltid har prøvd på: en slags Grünerløkka-musikal, som i likhet med bydelen er uhipp og gjennomsyret av bohemsk kommersialisme, men som byr på så mye uimotståelig at å unngå det bare er å nekte seg selv livets goder.
ANBEFALTE KJØP:
«Bim bam bom», «Låvalåva», «Mon Ami», «Strip!», «Laik dæt».
THOMAS TALSETH
| 1
|
106655
|
Ronan Keating:«Bring You Home»
(Polydor/Universal)
I den tidligere Boyzone-vokalistens verden er alt vått, varsomt og tandert.
Du kan se det på coveret, der han sitter i en robåt til sjøs, iført fornuftig skjerf, mens han tenker på hva som gikk galt, hva han kunne gjort, hva som skal til for å fikse på forholdsproblemene som rir sangene hans som en sliten og skabbete gammel mare.
Det var ikke akkurat rå sex, det han drev med i sitt gamle boyband, men som soloartist er den irske familiefaren omtrent den rake motsetningen av Viagra.
Han fremstår som en sterilisert Bryan Adams, og «Bring You Home» er en plate full av erstatningspop hvor gørrkjedelige ballader avløses av enda gørrkjedeligere midtemposanger.
Produksjonen er så feig at lyden nærmest må lures ut av høyttalerne.
Og når man først har greid det, angrer man bittert.
ANBEFALT KJØP:
Ikke noe slikt her.
| 0
|
106657
|
Allison Moorer:«Getting Somewhere»
(Sugar Hill Records)
Selv ikke produsenthjelp fra Steve Earle redder Shelby Lynnes lillesøster denne gangen.
Allison Moorer har de siste årene nytt en viss fortjent suksess i USA i skyggen av storesøster, og med Steve Earle i produsentstolen har gitarene blitt skarpere og rock-foten tyngre enn country-beinet.
Det låter umiskjennelig Earle over hele lydbildet, uten at han klarer å bygge godt nok oppunder Moorers distinkte stemme og melodiøse sanger før halve platen har gått.
Og når vi snakker om en plate som klokker inn på noe knappe 31 minutter, blir Allison Moorer denne gangen en litt for lettfordøyelig fornøyelse.
ANBEFALT KJØP:
«Fairweather», «Take It So Hard» og «Getting Somewhere».
| 0
|
106658
|
Terje Nordgarden:«A Brighter Kind Of Blue»
(Blue Mood/Grappa)
Det nærmeste en ny, norsk singer/songwriter hittil har kommet Ryan Adams' tidløse kvaliteter.
Knapt Adams selv skriver - og synger - låter som avslutningen «Weeks At A Time» lenger, og det er heldigvis ikke et enkeltstående øyeblikk på denne plata.
Terje Nordgarden åpner forbløffende sterkt et sted mellom Grant Lee Phillips og Elliott Smith (som «The Gift Of Song» er tilegnet), og fortsetter dempet og svakt melankolsk, men likevel oppstemt - med velvalgt tonefølge av akustisk gitar, banjo, trompet og fiolin - på en måte som imponerer.
Ikke bare skriver Nordgarden bunnsolide låter, han har også en stemme med sjelden varm klang og en frasering som sender tankene til både jazz og blues på «Good Things Die» - Sondre Lerche, eat your heart out!
«A Brighter Kind Of Blue» er en gave til alle elskere av klassisk låtskriverkunst - sjekk den ut!
ANBEFALT KJØP:
«A Brighter Kind Of Blue», «The Gift Of Song», «Good Things Die», «What Would Ol' Bob Say?» og «Weeks At A Time».
| 1
|
106661
|
Supert, Mario!
Det oser 20 år gammel nostalgi av «New Super Mario Bros.» - men spillbarheten er like frisk den dag i dag.
Det burde egentlig ikke være mulig.
På åttitallet herjet rørleggeren Mario og broren hans i Nintendos «Mario Bros.»-serie.
Nå skriver vi 2006, og konseptet er like forfriskende morsomt fremdeles.
Det til tross for at vi i mellomtiden har fått Mario-spill i 3D og hauger av andre avarter.
Har du vært innom et «Super Mario Bros.»-spill fra før, vet du i det store og hele hva du kan forvente deg.
Den slemme Bowser har kidnappet prinsesse Peach, og det er opp til Mario og broren Luigi å redde henne tilbake.
På ferden dit, må du styre deg gjennom en rekke farefulle verdener, hvor feller og fiender venter deg over alt.
Du har i tillegg begrenset med tid på deg til å komme til veis ende, og til å samle sammen det som finnes av mynter og skjulte skatter.
Et velprøvd og velkjent konsept, altså.
Men måten hver enkelt verden er designet på, gjør underverker med det som kunne vært en kjedelig blåkopi av fordums storhet.
Du møter den ene unike, morsomme og spennende verdenen etter den andre, og utfordringen i det å komme deg helskinnet til andre enden er engasjerende nok i massevis til at man glemmer at det har gått 20 år siden sist.
Det blir ikke stort mer «old school» enn dette.
Og det blir ikke stort mer underholdende heller.
PS:
I salg fra fredag 30. juni.
VG
Nett tester de to hotteste sommerspillene til Nintendo DS og PSP, «New Super Mario Bros.» og «Loco Roco».
| 1
|
106662
|
Fargerik PSP-galskap
Nintendos superstjerne Mario får her konkurranse fra et av de morsomste plattformspillene noen sinne.
Sånn kan det gjøres!
Her vasser vi i det ene like spillet etter det andre, og en gryende følelse av at spillutviklere flest sliter med å fornye seg begynner å feste rot.
Så dukker spill som «Loco Roco» opp.
Ingen kan nemlig beskylde utviklerne av dette PSP-spillet for å gå i velkjente fotspor.
Med sin unike visuelle stil, sin lystige musikk og sin enkle - men dype - spillbarhet, makter «Loco Roco» å forene tre egenskaper spill flest ikke har samtidig:
Spillet er nemlig både nyskapende, underholdende og inkluderende - samtidig.
Det tar bare noen sekunder før du skjønner hvordan du skal bruke skulderknappene til å rulle og hoppe de vesle (men stadig voksende, man skal nemlig sette sammen små skapninger til én stor) Loco Rocoene gjennom brettene.
Og det tar bare noen minutter før du er fullstendig hektet.
Blant årets beste spill så langt.
VG
Nett tester de to hotteste sommerspillene til Nintendo DS og PSP, «New Super Mario Bros.» og «Loco Roco».
| 1
|
106664
|
Madonna:«I'm Going To Tell You A Secret» (CD + DVD)
(Warner)
Verden har ikke akkurat holdt pusten i påvente av et livealbum fra Madonna.
Det er ikke så nedsettende ment som det kan høres ut som - i disse ører er hun en briljant popsmed fremfor noe annet.
Men det vil alltid føles fattigslig å bare høre Madonna live, noe som er tilfelle på denne utgivelsen.
Gang på gang bryter publikum ut i ekstatiske brøl som åpenbart genereres av noe som foregår visuelt, og som lytter kan du jo bare sitte der og lure på hva du går glipp av.
Den over to timer lange, Jonas Åkerlund-regisserte DVD'en som følger med, hjelper lite; den fokuserer på det som foregikk mellom de virkelige slagene på Madonnas «Re-Invention Tour» i 2004.
For spesielt interesserte.
Musikalsk er dette imidlertid en liten oppreisning for Madonnas hardt prøvede «American Life»-materiale.
Flere av låtene fra hennes minst solgte plate løftes et par hakk i stadionformatet.
Ellers får fem av hennes gamle klassikere grei overhaling, John Lennons «Imagine» gjennomføres fint og forglemmelig, i tillegg har noen fått for seg at det er en god idé å ha med en demoversjon av «I Love New York» slengt på mot slutten.
Det er ikke dårlig underholdning, men det hele fremstår noe usaklig - litt som om Bob Dylan skulle gitt ut en konsert-DVD uten lyd.
LAST NED:
«Nobody Knows Me», «Hollywood», «Die Another Day»
| 0
|
106665
|
Marie Fredriksson:«Min bästa vän»
(EMI)
Marie Fredrikson minnes sin ungdomstid fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet med albumet «Min bästa vän».
Her har hun laget sine egne versjoner av sanger som er gjort kjent av artister som Hoola Bandoola Band, Carpenters, Pugh Rogefeldt og Tom Paxton.
Låtskrivere og sanger som har påvirket Marie Fredriksson.
Dette er plate som spriker.
Mange av sangene står sikkert Marie nær, men til tross for brukbare versjoner er mange av sangene ukjente for nordmenn flest.
Musikalsk presenterer Marie Fredrikson visepop ispedd litt blues.
«Min bästa vän» vil sikkert være et must for den mest trofaste Roxette-fansen som MÅ ha alt der Marie synger.
For de fleste andre er den lett å glemme...
Versjonen av «Ingen kommer undan politiken» er platens beste spor.
LAST NED:
«Om jag vore arbetslös» og «Ingen kommer undan politiken».
| 0
|
106666
|
Bjelleklang:«Sokker i sandaler»
(Big Box records)
Bjelleklang feirer 20 års jubileum med sitt niende album.
«Sokker i sandaler» er et meget bra album der «bjellene» demonstrer sin musikalitet og sper på med velkjente mengder humor.
Dette er rett og slett en plate å bli i godt humør av.
Kvintetten fra Romerike gjør et meget vellykket comeback med denne plata, og de fortsetter i velkjent og vellykket spor fra sist vi hørte fra dem.
På «Sokker i sandaler» har Bjelleklang besøk av hele Norges Nora Brockstedt.
Sammen fremfører de den klassiske Grand Prix-slageren «Voi voi».
Trond Granlund er gjest på «Fred i sjela», norsk versjon av Elvis-sangen «Peace in the valley».
Plata inneholder en blanding av egne sanger og deres à capella-versjoner av velkjente melodier.
Bjelleklang skuffer ikke sine mange fans med denne plata, som bør glede folk lenge etter at sommerens sandaler har gått i vinterhi.
LAST NED «Voi voi», «Henrik den 8.», «Slepp min kenguru ut, Knut», og gjerne flere ...
| 1
|
106667
|
Brut Boogaloo:«When The Dog Takes Over»
(Midnight Monkey / Tuba)
Klassisk, bredbeint rock med solskinn i håret.
Oslobaserte Brut Boogaloo kan fort vise seg å bli sommerens store overraskelse på festivalsiden (blant annet på Quarten) med sin svært fengende, pågående retro-rock av klassisk syttitallsvalør, enda mer stilren enn den et annet Oslo-band står for, nemlig Thulsa Doom.
Grunnen til sammenligningen er begge bands vokalist, Henning Solvang, som ikke bare er sentral i Brut Boogaloos sound, men som med dette bandet makter å oppnå en enda sterkere følelse av sen-hippie-rock 'n' roll med flagrende hår og slengbukser.
Frihetsrocken er tilbake - også i episk forstand gjennom platens psykedeliske høydepunkt, «Wasting My Time»!
LAST NED:
«Ladylip», «Carry Me Home», «Wasting My Time» og «Move To Slow».
| 1
|
106669
|
The Feeling:«Twelve Stops And Home»
(Island/Universal)
Føles fenomenal.
Her har vi en London-kvintett som frir så skamløst til folkets sug etter sommerpop at selv «Hallelujah Live» fremstår lite opportunistisk i forhold.
The Feeling velter seg i syttitalls softrock av den aller mest refrengsprengte sorten, og fremstår på mange måter som en poputgave av The Darkness.
Men det er en kjærlighetsaffære, dette.
Det er fint lite ironi her, bare hemningsløst melodiøs musisering, brusende koringer og et vell av detaljer som gir følelsen av å rote rundt i en bunnløs godtepose.
Norske Sølve Sundsbøs coverfoto understreker bandets retro-estetikk på utsøkt vis.
Navn som Supertramp, 10CC og ELO nevnes ofte i forbindelse med The Feeling; oversatt til nyere språkføring kan vi si at de har greid det franske Phoenix bare nesten fikk til på sin debutplate.
LAST NED:
«Same Old Stuff», «Fill My Little World», «Kettle's On», «Never Be Lonely», «Anyone».
| 1
|
106670
|
Joan As Police Woman:«Real Life»
(Echo/VME)
Kjempetalent trer ut av berømte venners skygge.
Joan «politidame» Wasser fra Brooklyn er fast turnémedlem i Antony & The Johnsons, og har i tillegg jobbet med Scissor Sisters, Lou Reed og Rufus Wainwright.
Bra CV, med andre ord, og etter denne debutplaten kan hun antagelig legge bort annenfiolinen.
Hovedsakelig akkompagnert av piano, bass og trommer, byr hun på sakral og kunstferdig pop som for eksempel Elvira Nikolaisen bør ta en lytt på for å finne ut hvor veien videre kan gå.
Tidvis låter hun som en sofistikert PJ Harvey, andre ganger som en kattemyk Carole King, og «Real Life» føles ofte som albumet Beth Orton aldri har greid å gjennomføre.
Her ligger følelsene tykt utenpå, og det merkelige artistnavnet kan greit forklares med at dette er like fengslende som det er fengende.
Dette kan meget vel bli en av årets jungeltelegraf-klassikere.
LAST NED:
«Flushed Chest», «Eternal Flame», «Feed The Light», «The Ride», «Real Life»
| 1
|
106671
|
Håndholdt spillvidunder
Med den redesignede DS Lite, har Nintendos håndholdte spillmaskin fått den siste egenskapen den manglet:
Den har blitt sexy.
Svale kurver erstatter stygge klumper.
Blanke og hvite eller svarte overflater erstatter kjedelig kommunegrått.
Den er mindre og lettere, overflødig vekt er slanket bort.
Og den beste nyheten av dem alle:
Skjermen er mye, mye bedre, og er nå tilfredsstillende i enhver situasjon.
Selv i skarp sol.
Joda, Nintendo DS Lite er unektelig en langt mer delikat affære enn sin forgjenger.
Inspirasjonen er iPod og annen forbrukerelektronikk som vekker begjær hos dingsomane.
Uten at den mister noe som helst av brukervennligheten.
For dette er en maskin det skal spilles på, og her er fremdeles Nintendo DS overlegen:
To skjermer - den nederste av den trykkfølsom, to dataprosessorer som leverer innhold til hver sin skjerm, mikrofon for talestyring og flerspillermuligheter i lokalnettverk eller over Internett.
Det har kommet hauger av fantastiske spill som utnytter Nintendos teknologi, og det er her du finner den største styrken til DS Lite også.
Et par svakheter finner man allikevel.
DS er klart best når spillene bruker todimensjonal grafikk - den er ikke kraftig nok til å kjøre tilfredsstillende 3D.
Her er konkurrenten PSP veldig mye bedre, selv om jeg mener de beste DS-spillene er bedre enn de beste PSP-spillene.
2D er uproblematisk når spillbarheten er glimrende, derfor faller 3D-spillene til DS litt gjennom.
Det er også et tankekors at det er Nintendo selv som lager det store flertallet av de gode spillene til DS.
Jeg skulle gjerne ha sett flere gode bidrag fra andre spillutviklere.
Og så må jeg få peke på Nintendos tradisjon med å selge den samme spillmaskinen i litt forbedret innpakning på nytt - gjerne og ofte til de som allerede eier en Nintendo DS.
Det er god økonomi i dette, så den siden av det forstår jeg.
Men som forbruker og spillinteressert, blir jeg litt småfurten av at Nintendo ikke gir ut en komplett maskin på første forsøk.
Playstation Portable har bedre grafikk og muligheter for video og musikk.
Men basert på det enestående spillbiblioteket, er Nintendo DS den beste håndholdte spillmaskinen på markedet.
Vi tester den håndholdte spillmaskinen Nintendo DS Lite
| 1
|
106672
|
Uferdig PSP-ordbok
Idéen bak PSP-ordboken «Talkman» er genial.
Men gjennomføringen er laber.
Det fungerer slik:
Du fester en mikrofon på toppen av PSP-maskinen, som du leser inn frasene du ønsker å oversette.
I den europeiske versjonen er engelsk, fransk, tysk, spansk, italiensk og japansk støttet.
Du velger så hvilket språk du vil bruke selv og hvilket språk du vil oversette til, deretter velger du mellom en rekke forskjellige scenarioer - fra restaurant til natteliv.
Så sier du frasen du ønsker å oversette inn i mikrofonen.
En blå fugl på skjermen oversetter for deg.
Genialt!
Så langt, i alle fall.
Det har sikkert med alt for stor avstand mellom konsept og teknologi å gjøre, i praksis er i alle fall den interaktive ordboken «Talkman» milevis fra det den forsøker å være.
Det tar alt for lang tid å komme til menyen du ønsker.
Hauger av fraser jeg i utgangspunktet ønsker å bruke, mangler.
Stemmegjenkjenningen er ikke alltid helt patent.
Og det er ikke alltid like enkelt å vite hvilket scenario frasen du ønsker å oversette, ligger under.
«Talkman» kan lære deg mange nyttige fraser dersom du øver på egen hånd.
Nytteverdien øker også dersom du lærer deg hvilke fraser ordboken faktisk har inne før du bruker den i feltet.
Men i det store og hele snakker vi ikke om noe annet enn en uferdig prototype på en spennende fremtidig versjon.
| 0
|
106674
|
«DON'T COME KNOCKING»
Am. drama.
Tillatt for alle (egnet ungdom/voksne).
Regi: Wim Wenders.
STJERNER:
Sam Shepard, Jessica Lange, Tim Roth, Eva Marie Saint, Sarah Polley, Gabriel Mann.
HANDLER OM:
En sliten westernstjerne (Shepard) møter veggen, og rir bort fra filminnspillingen i soloppgangen.
Han kvitter seg med hest, cowboyjakke og boots og oppsøker den gamle mor han ikke har sett på 30 år.
Av henne får han vite at han har en nå voksen sønn.
Mens eks-stjernen legger ut på leting i den slitne ørkenbyen der gutten en gang må ha blitt unnfanget, er samme sted en ung kvinne på leting etter sin mors hemmeligheter.
DOM:
Forventningen er skyhøy når Wim Wenders og Sam Shepard gjenforenes på lerretet etter lang tids forarbeid - 21 år etter «Paris, Texas».
Det må tydeligvis ha tynget.
«Don't Come Knocking» har åpenbare ambisjoner om å skape den tilsvarende stemning av ørken og liv lagt øde, brustne forbindelser og skjøre håp - som den ikke makter å kommunisere.
Resultatet er store pretensjoner og lite liv, vakkert foto og voldsom kjedsomhet.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
106677
|
«FAST AND FURIOUS- TOKYO DRIFT»
Regi:
Justin Lin.
Med Lucas Black, Bow Wow, Brian Tee, Sung Kang, Jason Tobin, Nathalie Kelly.
Sjanger: Action.
Fortsatt tilbørlig med motorvræl og tordenskyer av svidd gummi.
Men det blir for oppskriftsmessig.
HANDLING:
Ung, amerikansk gutt med streetcar-dilla må «rømme» til sin far i Tokyo for å slippe ungdomsfengsel.
Hva skal han nå der?
Jo da, drive med streetcars, finne kjærligheten - og vinne billøp.
«The Fast And The Furious» var for øvrig den glimrende sjangerfilmen fra 2001, som for alvor brakte Vin Diesel inn i rampelyset.
«Tokyo Drift» er nummer tre i serien, med Vin Diesel i en knøttliten cameo-rolle.
DOM:
Det er fortsatt temperatur og trøkk og imponerende kjøring, selv om Japans mangel på «racerbaner» fordrer særlige kunnskaper i sidelengs sladder, piruetter og bråbrems.
Det blir likevel litt for tydelig standardisert handling og utvikling.
Derfor ytterst få overraskelser.
| 0
|
106678
|
«THE SHAGGY DOG»
Regi: Brian Robbins.
Am. familiekomedie.
Komedie som med harelabb bjeffer og gauker seg gjennom en historie med genmanipulerte dyr og mennesker.
STJERNER:
Tim Allen, Robert Downey Jr., Kristin Davis.
HANDLING:
En stjerneadvokat skal forsvare et gigantfirma som bedriver dyreforsøk i medisinens tjeneste.
Ting går galt, og fri flyt av gener gjør at både slanger og menn får hundepels.
DOMMEN:
I bunn og grunn er dette en bunnmoralsk historie om en far som neglisjerer sin familie, noe han oppdager først etter å ha blitt omgjort til hund.
Men den hurramegrundt muntre behandlingen av temaet genmanipulering er til gjengjeld fullstendig blottet for pedagogisk korrekthet.
Tim Allen veksler stadig mellom å være hund og mann - og ja, det er faktisk ganske morsomt innimellom.
Full av banale replikker og gags er denne fortellingen, som er skrudd sammen slik at den definitivt treffer barna bedre enn deres foreldre.
| 0
|
106680
|
CC Cowboys «Kom igjen» (single)
EMI)
Hentet fra albumet «Evig liv» (28. august)
En usedvanlig delikat smakebit fra ringrever.
CC Cowboys nekter å gi seg, selv om det nå er ti år siden de lovte å forsvinne for godt.
Men Magnus Grønneberg og Agne Sæther, samt de to norske rock-nestorene Per Vestaby og Jørn Christensen, opplevde nesten mer suksess etter at de ga seg, slik at vi nå er i ferd med å tro dem når de kaller neste plate for «Evig liv».
Iallfall er det trygt å fastslå at «Kom igjen» lett kommer inn på Topp 5-listen til guttas beste sanger - en slepende groovy og drømmende låt som avslører at Magnus Grønneberg ikke har sluttet å høre på Thåström.
Stemningen i sangen - uten noen gang å bli en kopi! - er iallfall som tatt ut av svenskens fenomenale «Skebokvarnsv.
209» fra i fjor.
Lover godt, dette!
| 1
|
106683
|
Miki N'Doye «Tuki»
ECM/Grappa Musikkforlag
Kontemplativ perkusjonsmusikk
Perkusjonisten Miki N'Doye kom fra Gambia til Norge i 1976 og ble straks en sentral musiker i Club 7-miljøet med grupper som E'Olen og Tamma.
Han medvirker på en rekke plater, men «Tuki» er kun hans andre etter «Joko» fra 2002.
Med seg har han to gamle samarbeidspartnere, keyboardisten Jon Balke og trompetisten Per Jørgensen, samt perkusjonisten Helge Nordbakken og vokalistene Aulay Sosseh og Lie Jallow.
I samvirke mellom repetitive rytmemønstre, åpne linjeføringer og klanglige teksturer skapes en egenartet kontemplativ musikk, særdeles nøktern og virkningsfull.
På et plan er det fristende å sammenligne med Arvo Pärts meditative komposisjoner, forankret i afrikansk musikalitet.
Her er sterke melodiske anslag, som i «Rubato» og «Tuki», mens «Kalimba 6» er groove på sitt mest underfundige og smakfulle.
Utgivelsen passer fint inn i ECMs profil, samtidig som den tilfører helt nye dimensjoner.
| 1
|
106685
|
Wolfmother «Wolfmother»
(Modular/Universal)
Man kan selvsagt være vrang, og stille spørsmål ved hvorvidt vi trenger enda et tungt Led Zeppelin- og Black Sabbath-etterapende rockband.
Teoretisk er svaret et rungende nei.
Innvendingen fordufter imidlertid når australske Wolfmothers debutplate drønner ut av høyttalerne.
Den er en bortimot uangripelig øvelse i faget klassisk rock.
Bandet har den hårete gitarlyden, det mektige komp-drønnet og den forpinte vokalen som kreves for å tåle sammenligning med de ovennevnte referanser.
Strengt tatt burde det stått 1971, ikke 2006, på omslaget.
For dette er lyden av heavy metal slik den fremsto i sin barndom; en aggressiv videreføring av blues, blandet med de syndigste primale behov og forakt for blomstervennlig hippietankegang.
Sammenlignet med for eksempel Queens Of The Stone Age og The White Stripes, kan man kritisere trioen for å være såpass naglet fast til sine forbilder at de ender opp med å gi lite av seg selv.
Men igjen - dette er musikk så episk erigert at den ikke lar seg diskutere med.
LAST NED:
«White Unicorn», «Woman», «Joker & The Thief», «Witchcraft», «Dimension»
| 1
|
106686
|
Seigmen «Rockefeller»
(Sony BMG)
Et flott musikalsk testamente.
I rekken av gode norske live-plater det siste året er turen kommet til Seigmen - et av de aller mest sentrale og nyskapende norske rock-band på 1990-tallet med sitt tunge, dystre, monumentale og kompromissløse uttrykk.
Seigmen la ut på en bejublet gjenforeningsturné i fjor høst, og med denne platen og DVD'en lukkes et kapittel i norsk rock for godt, i alle fall om vi skal tro gutta selv.
Dette konsertopptaket fra Rockefeller er ikke lydmessig perfekt, men publikum er hjertevarmt til stede, og platen fremstår dessuten som den ultimate «best of Seigmen»-pakken - inkludert deLillos-coveren «Hjernen er alene».
«Rockefeller» er et storslått dokument og farvel, om enn vemodig.
LAST NED:
«Ohm», «Döderlein», «Metropolis», «Hjernen er alene», «Slaver av solen».
| 1
|
106687
|
The Zutons «Tired Of Hanging Around»
(Deltasonic)
Alltid no' godt fra Liverpool!
Det har kommet god og frodig musikk fra Merseyside siden Beatles' dager, og hvis du husker The Coral for et par år tilbake, er The Zutons på mange måter plassert.
I et friskt, detaljrikt og pågående lydbilde fra Stephen Street (The Smiths, Blur) svinser The Zutons seg ubesværet og melodiøst gjennom førti minutter eminent pop-håndverk, fra håndklapp-soul i «Valerie» til avansert garasjetrøkk i «Why Won't You Give Me Your Love?» i skjæringspunktet mellom Morphine og The Animals.
Retrospektiv rock'n roll skal låte slik i 2006!
LAST NED:
«Tired Of Hanging Around», «Valerie», «Why Won't You Give Me Your Love?» og «I Know I'll Never Leave».
| 1
|
106690
|
Kløne-Lara
PSP-versjonen av det glimrende «Tomb Raider:
Legend» er spillenes versjon av å dytte digre pølseben ned i alt for trange bukser.
Det må jo bare gå hardt ut over sømmer og knapper når flesket presser på.
Og akkurat dette er et problem jeg har hatt med Playstation Portable siden lanseringen.
Det er forskjell på hva man forventer av håndholdte og sofabaserte spillopplevelser - det nytter ikke å bare presse et konsollspill ned i miniformat.
Det du får her, er hele «Tomb Raider:
Legend» slik vi kjenner det fra versjonene til PC og TV-baserte konsoller, som kom tidligere i år (og som jeg belønnet med terningkast fem).
Hele det glimrende actioneventyret er inkludert, så dersom PSP er den eneste spillmaskinen du har, vil du nok kunne hente ganske mye glede ut av dette.
Tre nye flerspillermodi er også inkludert - kappløp gjennom hinderløype, skattejaktduell og muligheten til å gjemme hver sin skatt og konkurrere om å finne den andres skatt først.
Så langt er alt såre vel.
Men konverteringen til håndholdt format har gjort spillet stundvis nesten uspillbart.
Analogstikken du styrer Lara med, er overfølsom - noe som gjør det vanskelig å navigere i de forskjellige miljøene.
PSP har dessuten bare én analogstikke, noe som gjør det klønete å styre kameraet i forhold til versjonene til TV-konsoller.
Grafisk er det også så mye som skal vises frem, at det ofte hakker alt, alt for mye.
Og da kan spillet være så pent det bare vil, i et spill som går ut på lynkjappe reaksjoner både titt og ofte, må det flyte bedre enn dette.
«Tomb Raider:
Legend» er et spill jeg definitivt foretrekker å nyte på andre plattformer, jeg synes ikke det hører hjemme på PSP.
Noe som også er tilfelle med så alt for mange andre konverterte PSP-spill.
| 0
|
106691
|
«Mellom fiender»
(36 Quai des Orfèvres) Regi:
Olivier Marchal
STJERNER:
Daniel Auteuil, Gérard Depardieu
HANDLER OM:
To politimenn på hver sin avdeling, tidligere venner, gradvis bitrere fiender.
Én av dem snill og uheldig (Auteuil), én hans superskurkeaktige motsetning (Depardieu).
DOM:
Min sidemann under pressevisningen, den ekstremkyndige überkritiske Harald Kolstad, påpekte her en «homage» til Jean-Pierre Melville, og spesielt dennes «Le Doulos» (1962).
Jeg ser ingen grunn til å betvile ham.
For egen del må jeg tillegge:
Kanskje har Olivier Marchal sett Michael Manns mesterlige «Heat» (1995) også?
De lukkede «purkene» i sorte lærfrakker, det eterisk skjebnetunge lydsporet, pengetransportranet i begynnelsen og den kinetisk filmede «shootout»'en midtveis har de i alle fall felles.
Vellagede greier, men Marchals film blir en drøy halvtime for lang, og for glad i egne klisjeer, til at «Mellom fiender» kan anbefales sånn helt på det varmeste.
Verdt det for å sjekke ut Depardieus stadig mer fryktinngytende nesegrev, samt Auteuils - også han en snyteskaftets mann - avmålte lidelse.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106692
|
«Lassie»
Britisk familiefilm, 7 år.
Regi:
Charles Sturridge.
Stjerner:
Peter O'Toole, John Lynch, Samantha Morton, Jonathan Mason, Hester Odgers, Edward Fox, Kelly Macdonald, Lassie.
Handler om:
Lassie tilbake, og det for fullt!
63 år etter «Lassie Come Home», den første filmatisering av briten Eric Knights roman, er den vakre, skotske fårehunden vendt tilbake både til sitt hjemland England og til den opprinnelige historien fra Knights roman i en påkostet, britisk versjon.
Lassie er den høyt elskede hund til en fattig familie i en gruveby i Yorkshire.
Hver dag møter hun trofast familiens sønn Joe ved skoleporten, hver kveld sovner Joe med Lassie ved siden av seg.
Men når gruven legges ned, må foreldrene selge hunden til stedets hertug.
Gang på gang rømmer Lassie hjem til familien sin.
Til slutt tar hertugen henne med til et landsted lengst nord i Skottland, 80 mil borte.
Det blir en siste og farefull flukt for Lassie.
Dom:
Denne «gode, gammeldagse» historien trykker på gamle, velbrukte knapper som viser seg fullt i stand til fortsatt å vekke gode, gamle dyder i våre sinn.
Søtladent blir det nemlig ikke, der klisjeene balanserer hårfint på troverdighetens side - omhyggelig balansert mot et tøft, realistisk samfunn og en nyinnført, befriende humor.
Brutalt kan det gå for seg (derav 7-årsgrense), og sørgelig blir det iblant - som seg hør og bør.
En tydelig, sosial ramme forteller om dyster, sosial urettferdighet (en jaget rev hører til de hundsede og forfulgte, og blir da også reddet av Lassie), maktmisbruk og overgrep har gode kår i et England på krigsutbruddets rand (1938).
En aldrende Peter O'Toole som slagferdig hertug, en rørende, liten Joe (Jonathan Morton) og en rad kjendiser i bittesmå biroller (Edward Fox, Kelly Macdonald, Loch Ness-uhyret) krydrer ytterkanten av Lassies strabaser.
Men helten er og blir en aldeles overbevisende Lassie.
Stoltere, vakrere og taprere enn noen gang.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106693
|
«Take the lead»
Am. drama.
11 år (egnet ungdom/voksne) Regi: Liz Friedlander.
Stjerner: Antonio Banderas, Rob Brown, Alfre Woodard, Dante Basco.
Handler om:
Eks-proffdanser Antonio Banderas gjør galant entré på slumpreget skole i Bronx, N.Y., der han gir skoletrette og/eller småkriminelle ungdommer dansetimer - og samtidig troen på seg selv.
Basert på virkelig historie om den profesjonelle, franske danser og danselærer Pierre Dulani, som innførte klassisk dans på skoler i New York.
Dom:
En forrykende sjarmant danselærer Banderas gjør hva han kan - men kan ikke redde denne velmenende, «bli snill»-filmen fra det halvgodes mørke sump.
Litt lekker fusjon av rap, rock og klassisk er blant filmens lyspunkt, og enkelte evige sannheter kan noen hver ta med på veien.
Men dette går i glatteste laget for danselæreren, som stiller i slummen med dress og slips, vals og tango.
I denne tradisjon av dansefilmer er vi for lengst blitt godt forvent.
Og det er et ytterst tynt ferniss av «villdyr» over denne verstingklassen, som dermed blir temmelig vanskelig å tro på.
Til gjengjeld slipper vi å lure på hvordan det vil gå i den endelige, grande finale:
Den Store Dansekonkurransen.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
106694
|
«The squid and the whale»
Am. drama, 11 år (egnet ungdom/voksen) Regi:
Noah Baumbach
Stjerner:
Jeff Daniels, Laura Linney, Jesse Eisenberg, Owen Kline, William Baldwin, Anna Paquin.
Handler om:
Et forfatterpar (Jeff Daniels/Laura Linney) i Brooklyn splitter opp i en såkalt dannet, men alt annet enn barmhjertig skilsmisse.
Parets to tenåringssønner (Jesse Eisenberg/Owen Kline) kommer i skvis, især i en muligens foreldrevennlig «delt omsorg»-situasjon, som gir seg de underligste, pubertale utslag.
Dom:
Forstandig spill, fin musikkbruk og en tone som balanserer nydelig mellom sorg, forbitrelse og øm komikk gjør «The Squid and The Whale» til en «skilsmissefilm» å tro på - og i høyeste grad berøres av.
Her er ingen skurk og ingen helt(inne) - her er alle forsvart og alle uthengt - ømt utleverende.
Men ikke et øyeblikk hoverende.
Historien er skrevet av Noah Baumbach over sin egen opplevelse av foreldrenes skilsmisse da han selv var barn.
Han har selv ført den videre til film - med usedvanlig nærhet som resultat.
All den forfengelighet, sårede stolthet og hardnakkede motstand mot erkjennelse en dalende forfatter og nyskilt far kan ha, rommes i en glimrende og selvrettferdig, men aldri overdreven Jeff Daniels.
Men det er vinklingen mot parets to sønner - finfint spilt av Jesse Eisenberg og Owen Kline (ja da, Kevins nå 15 år gamle sønn) - som gir denne filmen klasse.
Ingen pekefinger behøves, når voksnes dårskap medoppleves gjennom disse to par øyne.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106695
|
«Heart Of Gold»
Regi:
Jonathan Demme
Vemodig, vital og vakker nostalgi.
STJERNER:
Neil Young og hans band, inkludert kona Pegi Young og Emmylou Harris.
HANDLING:
En ren konsertfilm og et tverrsnitt gjennom Neil Youngs karriere, tatt opp på The Ryman Auditorium i Nashville.
DOMMEN:
En svært varm, nær og intim konsertfilm, fabelaktig fanget opp i dyp respekt fra Jonathan Demme.
I kjølvannet av fjorårets svært personlige «Prairie Wind» - siste del i trilogien som startet med «Harvest» og fortsatte med «Harvest Moon» - fungerer denne filmen som Neil Youngs musikalske testament med klassiske «Old Man» som nøkkellåt.
Youngs egen «old man» - hans far - døde rett før denne konserten, og filmen er tilegnet ham.
Young griper sterkt når han forteller hvordan akkurat denne sangen ble til, og det er nettopp de enkle virkemidlene her som er sterkest, ved siden av selve musikken, selvfølgelig.
Blikkene som ekteparet
Young sender hverandre flere ganger i løpet av konserten, varer bare en brøkdel av sekund, men rommer like fullt et helt liv.
Kjærlig, er stikkordet for både personene, bildene og budskapet til denne konsertfilmen, som avsluttes brutalt vemodig med Neil Young alene i Rymans konsertsal, mens han spiller «The Old Laughing Lady».
Denne filmen anbefales alle musikkelskere som en endelig hilsen fra en mann med hjerte av gull.
| 1
|
106696
|
Jim Stärk «It's All Right», single
(
Sweet Recordings/Universal)
Årets sommerslager fra Jim Stärk?
Slett ikke utenkelig.
«It's All Right» med trioen Jim Stärk er en meget sterk kandidat til å bli årets store sommerslager.
2.58 minutter med sommerlig vemod i fengende melodiøs innpakning, er nemlig alt som skal til.
Jim Stärk, som denne gangen har vært i studio i Rio de Janeiro, er et stilsikkert band med et lett gjenkjennelig lydbilde og en bittersøt vokalist i Einar Stokke Fadnes.
Singlen «It's All Right» er lekker, uten å være glattslikket.
Sangen er et eksempel på at elegant visepop og hvit soul fungerer utmerket sammen.
| 1
|
106697
|
Zero7 «The Garden»
(Atlantic/Warner)
Årets soundtrack til hvitvin på verandaen.
Denne britiske duoen ble først kjent som et av de mer karaktersterke navnene i chillout-bølgen tidlig dette tiåret.
Deres kjærlighet til syttitallssoul ga dem en egenart alle «bølgeband» er avhengige av for å overleve, og på sitt tredje album fortsetter de å dyrke den til noe som nærmer seg perfeksjon.
Jazzinspirert sofafunk er det rikelig av på «The Garden», og stemningen platen formidler er en glovarm sommerdags skumringstimer.
Lyden er varm og organisk, også når elektronikken trer frem, og låtene formelig smelter inn i ryggmargen.
Zero7 er armert med to utmerkede vokalister, Sia Furler og José Gonzalez, og deres sjelfylte bidrag gjør albumet til den rake motsetning av det typisk ansiktsløse produsentforetagende.
LAST NED:
«The Pageant Of The Bizarre», «Today», «Futures», «Throw It All Away», «This Fine Social Scene».
| 1
|
106698
|
LeAnn Rimes «Whatever we wanted»
(Curb/Warner)
LeAnn Rimes har forlatt countrymusikken for godt på sin nyeste plate.
Nå er det popmusikken som gjelder.
Resultatet er ikke mer enn meget tradisjonell, på grensen til å være uspennende, dusinvare.
Én sang redder platen: duetten med eks-Westlife-medlemmet Brian McFadden.
«Everybody's Someone» er platens beste spor.
Resten kan du glemme ganske fort, om du ikke er svoren LeAnn Rimes-fan.
Hun glimter til i balladen «Strong».
Resten er ganske uspennede og unyanserte popsanger.
LeAnn har vært med og skrevet ti av de femten sangene på platen.
Kanskje mer hjelp fra utenforstående hadde hjulpet.
LAST NED:
«Everybody's Someone» og «Strong».
| 0
|
106699
|
Peeping Tom «Peeping Tom»
(Ipecac / Tuba)
Bunnsolid Mike Patton-verk i beste Zappa-ånd.
I serien «Mike Patton finner på nye musikkprosjekter» har turen kommet til Peeping Tom.
Og se om ikke dette langt på vei er det mest vellykkede - og mest tilgjengelige - han har gjort siden Faith No Mores storhetstid.
På mesterlig vis feier Patton over en rekke genrer som Peeping Tom - fra god, gammeldags hardrock til beinhard hiphop - og det er i denne eklektiske «ingen grenser»-filosofien at han tangerer ånden til salig Frank Zappa.
Besynderlig nok klarer Patton å signere hvert enkelt verk så sterkt at det faktisk er en rød tråd i det hele.
Legg til en aggressiv produksjon, et gjennomført pågående uttrykk og en plate som ikke slutter å overraske før etter gjentatte gjennomlyttinger, og du sitter igjen med et sjeldent vellykket utspill fra den svært produktive Mike Patton!
LAST NED:
«Getaway», «Kill The DJ», «How U Feelin'?» og «Five Seconds».
| 1
|
106701
|
The Whitest Boy Alive «Dreams»
(Smalltown Supersound/VME)
Erlend Øye er en nasjonalskatt.
Akustisk duomedlem, elektronisk soloartist, syngende DJ, legendarisk gjestevokalist og generelt underlig skrue - det eneste som kan overskygge Erlend Øyes begavelse er hans allsidighet, men de to elementene henger heldigvis tett sammen.
Hans nye krumspring er The Whitest Boy Alive, en trio bestående av ham selv og den tyske rytmeseksjonen Marcin Öz og Sebastian Maschat.
Et sideprosjekt som legger sin stolthet i å være nettopp det.
Innspillingsbudsjettet må ha ligget på rundt hundrelappen; det er vanskelig å gjøre musikk mer spartansk enn dette.
Trioen spiller en slags anemisk new wave-pop, og på typisk Øye-vis treffer de tidsånden like mye som de tar flere skritt til siden for den.
Øyes følsomme vokal er betagende som alltid, og han har en egen evne til å gjøre poesi ut av hverdagslig tristesse.
Gitaren er elektrisk, men totalt effektfri, og de primitive, ofte Sonic Youth-inspirerte anslagene han gjør på den, gir albumet en helt egen karakter.
Det strippende formatet gir låtene ingen steder å gjemme seg, og godt er det.
«Dreams» blir, i all sin beskjedne fremtoning, neppe Erlend Øyes mest solgte plate.
Men den har en uangripelig aura av integritet, en kvalitet som aldri går av moten.
LAST NED:
«Done With You», «Don't Give Up», «Figures», «Inflation», «Burning».
| 1
|
106703
|
Van Hunt «On The Jungle Floor»
(Capitol/EMI)
Schizofren soul-komet.
I forsøket på å få opp nok en soulstjerne i Norge etter suksessen med John Legend, satses det nå sterkt på Van Hunt, som er en stigende stjerne hjemme i USA.
Men sa jeg soul?
Van Hunt er en av disse som er velsignet med honningstemme, men han vet nok ikke helt hva han skal bruke den til ennå.
I sin iver etter å vise allsidighet vakler han her mellom et forsøk på å være en rocka Lenny Kravitz til en falsett-insisterende, mild utgave av Prince.
Resultatet blir hverken eller - spesielt forsøkene på å være rocka, faller gjennom.
Lenny Kravitz er fremdeles best på å være nettopp Lenny Kravitz, men hadde Van Hunt rendyrket det han fikser aller best, nemlig den sofistikerte soulen med sterke funky anslag - gjennom hele platen, kunne dette ha vært en veldig, veldig bra plate.
Men, som sagt, det er det ikke.
LAST NED:
«If I Take You Home», «Being A Girl» og «Suspicion».
STEIN ØSTBØ
| 0
|
106704
|
Heroes & Zeros «Circles»
(Sonet)
Heroes & Zeros «Circles»
Misvisende bandnavn; sannheten ligger et sted midt i mellom.
Denne Lillesand-trioen har fått bra med luft under vingene hypemessig.
Men det spørs om de ikke vil føye seg inn i den lange rekken av norske «konkurranseband» som møter velvilje overalt, bortsett fra over disk.
Foreløpig har de ikke låtene som skal til for å karre seg opp fra undergrunnen, og den postpunk-deriverte rocken deres virker mer inspirert av nye britiske band som Bloc Party og Hard-Fi enn av originalene fra tidlig åttitall.
Veldig mange høres ut som dette for tiden, og Heroes & Zeros har ingen egen identitet å slå i bordet med.
De spiller imidlertid upåklagelig friskt.
Hvis de klarer å matche den evnen med bedre materiale, kan det bli noe mer enn andredivisjon på dem.
LAST NED:
«Over The Moon»
| 0
|
106705
|
Sofistikert action
PC-spillet «Half-Life 2» sluttet høydramatisk.
Nå er fortsettelsen endelig her.
Spillselskapet
Valve gjør det ikke lett for konkurrentene.
I 1998 plasserte «Half-Life» alle andre actionspill til PC i skammekroken, og da oppfølgeren kom i 2004, var det bare et lite knippe spill som hadde kommet i nærheten.
Nå er«Half-Life 2»den nye malen.
Og halvannet år etter utgivelsen, er spillet fremdeles den ubestridte kongen på haugen.
Dermed er det opp til Valve selv å utvide nytelsen det geniale «Half-Life 2» leverte - i form av tre nye episoder i sagaen.
Den første av dem er her nå, den neste kommer før jul og den tredje og avsluttende episoden kommer til neste år.
Endelig får vi altså vite hva som skjedde etter den mildt sagt dramatiske slutten i «Half-Life 2», spillet fortsetter nøyaktig der rulleteksten kom opp i 2004.
Du styrer fremdeles Gordon Freeman, denne gang med hjelp fra Alyx gjennom alle de fem-seks timene det tar å fullføre spillet.
Det handler om å rømme ut av City 17 før en massiv eksplosjon utrydder hele byen.
Du må kjempe mot fiendtlige soldater, monstere og aliens, og du må med jevne mellomrom gruble deg frem til hvordan i all verden du kommer deg videre.
Våpenarsenalet er bortimot uendret, spillbarheten likeså.
Dette må sees som en direkte fortsettelse, ikke en oppfølger i tradisjonell forstand, og det er gode nyheter for alle oss som slukte i oss «Half-Life 2» med glupsk iver.
Valve beviser med «Episode One» at de har bedre grep om denne sjangeren enn noen andre.
Alle de forventede skytespill-elementene er med, men alt føles bare mer sofistikert og gjennomført enn hos konkurrentene.
Med «Half-Life 2» og «Episode One» har Valve klart å skape roller du både tror på og knytter nære bånd til, de har laget et sci-fi-univers du lever deg totalt inn i og de har med en bombastisk selvsikkerhet skrudd sammen en uovertruffen interaktiv underholdningsopplevelse.
«Half-Life 2: Episode One» er obligatorisk.
PS:
Jeg belønnet «Half-Life 2» med terningkast 6 høsten 2004.
Se videoanmeldelse av PC-spillet Half-Life 2: Episode One - det nye kapitlet til det prisbelønte spillet fra 2004.
Spillet får terningkast 5.
| 1
|
106707
|
Dyp ping-pong
At noe så simpelt kan være så dypt og engasjerende.
«Table Tennis» tar den lynkjappe bordtennis-sporten på kornet.
Bordtennis kan muligens virke som en simpel sport.
Hvor vanskelig kan det være å smelle en lett ball over et lavt nett på et lite bord?
Vel, ganske vanskelig, viser det seg.
I Xbox 360-spillet «Table Tennis» kan du gi ballen over- og underskru, du kan slå den med forehand eller backhand, du kan variere slagstyrken fra slappe lomper til susende smasher og du kan plassere ballen med milimeterpresisjon helt ute på kanten av bordet.
Alt dette føles bare helt riktig, som en slags miniversjon av det geniale «Virtua Tennis».
«Table Tennis» er et spill det er lett å sette seg inn i og nyte, men vanskelig å mestre.
Noe som gir spillet dybde og potensielt svært lang levetid - særlig hvis du spiller mot andre i din egen stue eller over Xbox Live.
Det som gjør bordtennis så innmari gøy, er at jo bedre du er og jo jevnere motstand du har, jo morsommere er det å spille.
Når ballen går frem og tilbake over nettet i et rasende tempo i en eviglang slagrekke, synker man ned i storøyd, transelignende tilstand hvor man slutter å tenke og refleksene tar fullstendig over.
Dette har Rockstar tatt på kornet, med subtile endringer i musikk, kamerafokus og bakgrunnsstøy.
Det er så elegant utført, så utrolig tilfredsstillende.
Og ekstremt vanedannende.
Se videoanmeldelse av Xbox 360-spillet Table Tennis - bordennis-moro fra spillselskapet Rockstar.
Rune mener spillet står til terningkast 5.
| 1
|
106709
|
Se, han lever
Med et pyrosmell sto han plutselig der igjen og hvinte "Welcome To The Jungle"; Rockens mest etterlyste person de siste årene, Axl Rose.
De maniske bevegelsene over scenen er de samme, men kanskje ikke like mange.
Visuelt er han på alle måter blitt mer voksen, der han dukker opp i solbriller og sitt farvede hår flettet og knyttet stramt i en hestehale.
Men luftvernsirenen av en stemme er definitivt den samme, selv om han ikke bruker den like ofte som før.
Det lovet så godt.
"Welcome To The Jungle" er en av scene-rockens klassiske åpningsnumre, og 70 000 tyskere - som tålmodig har ventet på den halvannen time forsinkete konserten - responderer med ellvill moshing og crowdsurfing.
Men så skjer det noe.
Allerede før ti minutter har gått, forstår vi at noe er galt med Axl og bandet hans, som også inneholder hans tidligere kollega Dizzy Reed på keyboard.
Først tror vi det er noe galt med lyden - gutta forsvinner bak på scenen, snakker med hverandre og virker som om de dekker over noe.
Men etter hvert som konserten skrider frem, avsløres schizofrenien i dagens sceneutgave av Guns N'Roses.
Halvparten av den to timer og tyve minutter lange konserten går bort i ulike endeløse solopartier, spesielt fra de to gitaristene.
Det er så man blir stående og rope stumt; "Slash, kom tilbake - vær så snill!" når gitaronanien tar seg til stadig større høyder og blir effektive show-stoppere i verdensklasse.
Vi rekker aldri å bestemme oss for om dette er en konsert eller en jam.
Bedre blir det ikke når Axl drar ut kompisen Sebastian Bach (Skid Row) på en skjærende falsk "My Michelle", mens Axl selv gjør sitt beste for å ødelegge Wings' "Live And Let Die", tvære ut Bob Dylans "Knockin' On Heaven's Door" til det kjedsommelige og dessuten virke direkte uinteressert i å legge kraft bak "Sweet Child Of Mine".
Da savner vi Slash, da!
Likevel finnes glimt av fordums storhet.
Axl gjør en nydelig "November Rain" ved pianoet, skaper arena-gåsehud på "Patience" og brakavslutter (04.00 om natten!) med "Paradise City" på en måte som ikke ligger tilbake for det originale Guns N'Roses.¶
Bare så synd at det ikke skjer oftere.
Axl Rose er definitivt i live, men særlig fokusert er verken han eller hans nye Guns i 2006.
| 0
|
106711
|
«SHE'S THE MAN»
Regi:
Andy Fickman.
Am. komedie
Amanda Bynes, Channing Tatum, Laura Ramsey, Robert Hoffman, James Kirk.
Amanda Bynes er akkurat så gutteaktig at hun kler rollen som gutt/jente i denne hektiske og ikke akkurat troverdige girlpower-komedien.
Hun er fresk og viser at hun har baller både med og uten ball.
Henspeilingen til Shakespeares stykker er der, men vidd og humor er overdådig amerikanisert.
Vinnie Jones kler rollen som streng fotballtrener i en jevnt underholdende tenåringskomedie.
| 0
|
106712
|
Mektig og magisk
Det kan umulig ha vært noen enkel oppgave å skulle videreføre en så tradisjonsrik spillserie som «Heroes of Might & Magic».
Men det har utviklerne klart - med glans!
Når det lages fem innslag i en spillserie, er det fordi folk kjøper dem.
Dette er også tilfellet med «Heroes of Might & Magic», hvor spillere vil strømme til butikkene i det som kan sammenlignes med tilstandene vi ser utenfor kinoene når en ny «Star Wars»-film kommer.
For selv om vi skulle gitt en éner eller en sekser på vår terning, vil «Heroes of Might & Magic V» - det femte spillet i serien - trolig selge ørten trilliarder kopier uansett.
Det er nemlig en særdeles tradisjonsrik og høyt elsket spillserie vi tar for oss her.
Det første spillet så dagens lys for drøyt 12 år siden, og i mellomtiden har vi fått se hele fem spill.
Kvaliteten har kanskje variert, men populariteten har vel aldri virkelig falt.
I «Heroes of Might & Magic» trer du inn i et fantasirike av typisk type - det vil si fullt av troll, alver og eviggrønne sletter befolket av ulike folkeraser.
Spillet har så en strategisk vinkel, hvor du skal lede ulike helter gjennom eventyr og episke erobringer.
Det er samme oppskrift i «Heroes of Might & Magic V».
Gjennom en historie fordelt på 30 ulike oppdrag, skal du gjennom alt som står på den meget velkjente fantasi-handlelisten.
Det ligger et slags slør av enkelhet over «Heroes of Might & Magic V».
I begynnelsen virker alt overraskende enkelt og lettfattelig, og læringskurven er minimal, men etter hvert åpner det seg en dybde som på mange måter kan sies å være spillverdenens svar på Marianegropen.
Det begynner forsiktig, der du overtar kontrollen over én enkelt helt som skal reise gjennom ulike landskap for å bygge opp en slags hær og samtidig samle inn gull, gjenstander og annet godteri.
Etter hvert kommer utfordringene veltende mot deg på alle kanter.
Helten styres nesten som i et slags strategispill som ses fra et isometrisk perspektiv, og kartene du beveger deg på er både store, fantasifulle og stappet av spennende gjenstander.
Akkurat som i de forrige spillene, vil du samle opp soldater på veien, samtidig som helten din vil lære seg nye trylleformler, nye egenskaper og så videre.
Du har også ressurser slik som tre, gull og stein.
Disse kan du sanke inn, og flittig bruke i byene du overtar.
Byer er adskilte fra selve kartet der du spiller, og disse bygger du på ved å beordre konstruksjoner av for eksempel hus, bondegårder og smier.
Disse kan, for eksempel, igjen rekruttere soldater og mytiske skapninger som skal kjempe for din sak ute i «felten».
Når helten din - med hele soldatfølget ditt på slep - støter på en fiende, vil det åpne seg en ny skjerm hvor hæren din representeres av ulike brikker som symboliserer de ulike soldatene og skapningene i hæren din.
Herfra beveger du dem etter tur mot fienden din.
Hver soldat eller skapning har bare så mange steg de kan bevege seg, og du må tenke taktisk der du flytter dem over et slags rutenett - igjen veldig likt sjakk.
Helten din kan på sin side stå på sidelinjen og kaste magiske formler ut på slagmarken, eller også delta selv.
Til slutt står en av dere igjen som vinnere - du eller fienden - og forhåpentligvis kan du fortsette utforskningen av kartet.
Det betyr mer gull, flere soldater og kanskje byer.
Med andre ord er «Heroes of Might & Magic V» et turbasert, strategisk tenkespill.
Det som er så forførende med «Heroes of Might & Magic V», er ikke bare hvor elegant alt henger sammen og utspiller seg (for det gjør det, dette føles virkelig gjennomarbeidet), men også det rene kvantumet av innhold og muligheter som åpner seg underveis i spillet.
Det er proppfullt med en mengde forskjellige miljøer - alt fra tørre ørkener til frodige skoger - og du vil hele tiden støte på nye fiender og allierte, slik som minotaurer, griffer og demoner.
Det er som å utforske en stor, fargerik og endesløs fantasibok.
Og når du endelig er ferdig med den lange og omfattende kampanjen, kan du slå deg løs i flerspiller eller legge ut på isolerte eventyr for deg selv utenfor kampanjemoduset.
Heldigvis kan «Heroes of Might & Magic V» sammenlignes mest med eneren, toeren og treeren i spillserien.
Utviklerne, som for øvrig står bak de flotte strategispillene «Etherlords» og «Etherlords 2», holder seg fullstendig tro til det som gjorde disse tre spillene så gode.
Foruten en noe sløv historie som ikke akkurat overrasker deg nevneverdig, og en kunstig intelligens som ikke alltid viser sine sterke sider (hvis den har det, da) - er «Heroes of Might & Magic V» en sann tributt til de foregående spillene.
Og det sier vel det meste.
For alle strategifrelste er dette gourmetføde for både sjel og hjerne.
Det er en fargefull opplevelse som kan skilte med en strategisk dybde som likevel er tilgjengelig for alle.
| 1
|
106716
|
Roy Lønhøiden:«Sanger fra skogen»
(Norskamerikaner / Bare Bra Musikk)
Henning Kvitnes' musikalske fetter fra Finnskogen.
Roy Lønhøiden fortsetter å imponere, to år etter flotte «Det ensomme landet».
På «Sanger fra skogen» tråkker Lønhøiden de samme skogsstiene som fra den gang.
jordnær, helakustisk og kvaeduftende finnskogcountry med svært gode og enkle tekster om de nære ting.
Familiebåndene er påtagelig denne gangen.
Platen er dedisert Lønhøidens far, som døde i fjor, og i «Jeg og Ronny» har han stjålet hele blodsbrortematikken fra Bruce Springsteens «Highway Patrolman».
Lønhøiden kunne brukt stemmevalørene mer variert her, men hva gjør egentlig det når han skriver så gode og tidløse låter som dette?
Liker du Henning Kvitnes, kan du simpelthen ikke tillate deg å ikke sjekke ut Roy Lønhøiden!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
106719
|
Carola:«Från nu till evighet»
(Sonet/ Universal)
Carolas nye svenskspråklige album er ikke helt svensk:
Det inneholder også den engelskspråklige versjonen av Grand Prix-sangen, «Invincible».
I tillegg til Thomas G:son, som har skrevet de de fleste av sangene, har Carola vært med og skrevet hele eller deler av enkelte sanger.
«Från nu till evighet» treffer Carolas trofaste fans, men hun får neppe noen nye.
Dette er en popplate med raske melodier og fullt øs der Carola går ut i hundre og deretter øker.
«Stanna eller gå» og balladen «Vem kan älska mig» er platens beste spor.
Carola utfordrer hverken seg selv eller lytteren med denne platen.
Den er A4, småkjedelig om du vil.
Carola har en god stemme, mange av sangene har gode refreng, men hun klarer ikke å heve seg over det jevne.
| 0
|
106720
|
Hurra Torpedo:«Kollossus Of Makedonia»
(Duplex/Tuba)
Tilbake til scenen, gutter!
Hvitevare-dengerne i Hurra Torpedo er et live-fenomen som så absolutt bør oppleves, men har begrenset levetid på en CD-plate, der du umiddelbart savner synet av joggedresskledde Farbror Blå Aslag og Farbror Blå Kristopher, samt gitarist Farbror Blå Egil, i sinnssyk (bokstavelig talt) omgang med gamle komfyrer og frysere.
Men kanskje en plate med kun covere kunne gjøre susen?
Her funker det iallfall klart best når blåfarbrødrene dæljer løs med versjoner av Britney Spears, t.A.T.u. og Bonnie Tyler med en ukontrollert villskap som hentet fra et uekte, tvangstrøyekledd bastardbarn av Tom Waits og Kaizers Orchestra.
LAST NED:
«Toxic», «All The Things (S)he Said», «Total Eclipse Of The Heart» og «Kald».
| 0
|
106722
|
Def Leppard
(Mercury/Universal)
Når gull blir gråstein.
Det er sjelden et godt tegn når gamle, avdankede rockere går til det skritt å lage et helt album med coverlåter.
Flere av tidenes aller semreste plater er basert på dette konseptet, som Duran Durans «Thank You» og Status Quos «Famous In The Last Century».
Og Def Leppard har ikke engang orket å gi platen en skikkelig tittel.
Ingen overraskelse, derfor, at «Yeah!» ikke låter som en hyllest til noe som helst, bare som noe å fullføre kontraktsforpliktelser med.
Reportoaret består hovedsakelig av syttitalls glamrock fra øverste hylle, og dét er ikke så unaturlig - den slags var utvilsomt viktig i utformingen av Sheffield-bandets stadionpop, som nådde spektakulære høyder med «Hysteria» i 1987.
Problemet er at dette høres ut som potenspilleknaskende eks-stjerner uten anelse om hvor mye skam de gjør på sine helter.
Men har du først hørt Def Leppard gjøre sine versjoner av Roxy Musics «Street Life», Blondies «Hanging On The Telephone» og The Kinks' «Waterloo Sunset», glemmer du det ikke.
Vonde minner er også minner.
LAST NED:
«10538 Overture»
| 0
|
106723
|
Phoenix::«It's Never Been Like That»
(Virgin/EMI)
Alltid merkelig når et fordums hipt europeisk band ender opp som «norgesvenner», men i franske Phoenix' tilfelle er det virkelig vi som har rett og de andre feil.
Bandets tredje plate kan meget vel være deres beste til nå - jevnere enn debuten «United», og et løft fra den noe overvurderte og overproduserte «Alphabetical».
Kvartetten er mer gitardrevet og melodisk utadvendt denne gangen.
Innspilt på kort tid til dem å være, og slik låter platen også - spontan, frisk, løs i snippen.
Thomas Mars er dessuten en sjarmerende vokalist, som bidrar til at Phoenix kun høres ut som seg selv.
De forsyner seg fortsatt raust av åttitalls FM-rock, noe som ikke lenger føles vågalt i 2006, men de behersker stilarten utmerket.
Phoenix rocker snilt, men de rocker godt.
LAST NED:
«Sometimes In The Fall», «Second To None», «Rally», «Napoleon Says», «Consolation Prizes», «Courtesy Laughs»
| 1
|
106724
|
Pet Shop Boys:«Fundamental»
(Parlophone/EMI)
Neil Tennant og Chris Lowes meritter i perioden 1985-1993 er et av pophistoriens mest rikholdige skattkamre.
Siden den gang har de havnet litt på sidelinjen, mest fordi de har slitt med å utvikle Pet-soundet.
Derfor er det en god idé å hente inn produsentgeniet Trevor Horn, som kan dette med skinnende blank, grandios studiolyd.
Med ham i ryggen virker duoen mer avslappet i forhold til det å simpelthen låte som seg selv.
I tillegg har de funnet tilbake til sin uslåelige lyriske miks av sørgmodighet, kjærlighet, politisk brodd, intellekt og humor - drapert i nydelige melodier og et karismatisk poputtrykk som ikke lar seg kopiere.
Tennants tilsynelatende uspektakulære stemme og Lowes magiske programmering er lett gjenkjennelig, dynamikken mellom det beskjedne og prangende likeså, og hva låtmateriale angår er det åpenbart ny tenning i leiren.
Et vellykket kreativt hevntokt.
| 1
|
106725
|
«Uro»
Manus: Harald Rosenløw Eeg, Stefan Faldbakken.Regi: Stefan Faldbakken.
Norsk.
Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp, Ahmed Zeyan, Bjørn Floberg, Ingar Helge Gimle, Eivind Sander, Kim Sørensen, Anne Krigsvoll, Thorstein Flinck.
HANDLER OM:
HP er en ung og nyutdannet politimann fra politihøyskolen i Bodø.
Hans oppvekstbakgrunn er Oslo-gatene.
Men fordi skolegangen har vært langt unna den nokså rufsete ungdomstiden, er han som skapt for politiets Uro-patrulje, den røffe gjengen som arbeider «undercover» i hovedstadens gater.
HP sliter med seg selv, en alkoholisert mor og et digert tomrom etter en fraværende far.
Hissig og oppfarende og selvhevdende går han langt over streken.
Ambisjonene er grenseløse.
Da han treffer barndomsvenninnen Mette og hun - uvitende om hans politiidentitet - kan åpne dører inn til de aller hardeste kriminelle kretser, griper han muligheten begjærlig.
Bare for å oppdage at han setter både seg selv og dem han bryr seg om i livsfarlig skvis med sitt dobbeltspill.
DOM:
«Uro» har en uforlignelig, rå nerve av ekte drama og troverdig autentisitet.
Men den har et hovedproblem av fortellerteknisk art:
HP beveger seg hele tiden i en gråsone, både privat og som politimann.
Han går inn og ut av miljøer, snart som sønn, snart som (en slags) kjæreste, snart som undercover-purk, snart som kollega.
Dessverre greier ikke filmen å «sortere» ham godt nok; man blir sittende og bruke meningsløs tankeenergi på å finne ut av hvor i historien han befinner seg.
I prinsippet kunne dette vært hensiktsmessig.
Men her virker det irriterende.
Periodevis er det også rett og slett for mye og for uforløst manus.
At både det private farsfraværet og den profesjonelle skurkejakten samles i samme dramatiske fokus, blir i litt patetisk overkant.
Politisjefens kompliserte forhold til og sterke tro på HP som uro-purk, blir heller aldri hverken forklart eller sannsynliggjort.
Og derfor en klisjé.
Det er synd.
Det er vanvittig synd.
For skuespillerne, med Nicolai Cleve Broch i spissen, jobber så svetten siler og blodet renner.
Virkelig bra!
Foto er ofte nært og håndholdt og gustent og godt.
Ram virkelighet!
Kanskje skal vi skylde på Cannes?
Selvfølgelig MÅ man dra hit når kallelsen kommer.
Men filmen virker rett og slett ikke ferdig som den nå ser ut.
Etter Cannes skal filmen pakkes ned, før den åpner Den norske filmfestivalen i Haugesund 19. august.
En sommer med klipping og mer overblikk kan forandre mye.
Til det radikalt bedre.
| 0
|
106726
|
Noe helt eget
Det er fristende å sammenligne onlinespillet «Guild Wars:
Factions» med lignende titler slik som «World of WarCraft», men det blir galt:
Dette er nemlig noe helt eget.
I fjor anmeldte vi onlinespillet «Guild Wars» med stor entusiasme, og delte ut en svært velfortjent femmer på terningen.
«Factions» er en slags tilleggspakke, men skiller seg ut ved det faktum at det også kan spilles ene og alene uten at du behøver originalspillet.
Kort fortalt var «Guild Wars» et rollespill du spilte via Internett, men hvor du kunne velge mellom å spille med virkelige personer eller lage en gruppe bygd opp av datastyrte figurer.
I motsetning til andre onlinespill, var det heller ingen abonnementsavgift.
«Guild Wars:
Factions» fungerer på samme måte.
Du må være koblet til Internett for å spille det, men du kan nyte det uten å så mye som å snakke med et annet menneske.
For de drøyt 50.000 «World of WarCraft»-spillerne i Norge, må dette høres sinnsvakt ut.
Poenget med «Guild Wars:
Factions» er at du rett og slett må tenke i andre baner, og godta et onlinespill der du faktisk har valgfriheter du ikke kjenner til i lignende spill.
Premissene er likevel de samme:
Du lager en fantasifigur, velger en klasse og hopper inn i en fantasiverden med troll, trollmenn og det skulle ikke forundre meg om du fant noen snakkende agurker også.
Du skal slåss, samle gjenstander og bli mektigere enn naboen.
Underveis skal du utforske en forholdsvis stor verden hvor datastyrte figurer nærmest kaster oppdrag etter deg, som bare skriker etter en helt med dumdristig mot å avse.
I «Guild Wars:
Factions» får du tilgang til et helt nytt kontinent kalt Cantha, et slags asiatisk-lignende fantasirike som helt klart drar inspirasjon fra Kina og Japan, både når det gjelder navn, kultur og arkitektur.
Resultatet er eksotisk og ikke minst vakkert.
Verdenen er stor og kan utforskes gradvis mens du gjør forskjellige oppdrag.
Her finner du for eksempel et helt hav som har «frosset fast» i tiden, noe som gjør du kan gå på bølgene og se fantastiske sjømonstre under føttene.
Fantasien gjennomsyrer alt i «Factions».
Her får du også to nye spillerklasse, snikmorderen og ritualisten.
Disse er egentlig ikke så veldig forskjellige fra dem i originalspillet, men de føles i hvert fall nye.
Det som er helt spesielt med «Guild Wars: Factions», er at det ikke bare er en ren tilleggspakke slik vi er vant til.
Du behøver ikke originalspillet:
«Factions» lar deg begynne på første hylle, og er i seg selv et fullverdig spill på absolutt alle måter.
Har du likevel begge spillene, vil du kunne nyte godt av å reise mellom de to landene og på mange måter fordoble innholdet både når det gjelder oppdrag og verdensareal.
Denne symbiosen mellom de to spillene er helt unik og gagner både nye og tidligere spillere.
Akkurat som før behøver du heller ikke betale en månedlig abonnementsavgift, slik som du vanligvis må gjøre i massive onlinespill slik som «World of WarCraft» eller «EverQuest».
Det er også her forskjellen er størst mellom «Guild Wars:
Factions» og andre spill av denne sjangeren.
Verdenen er delt opp i lommer og samlepunkter.
På samlepunktene, slik som byer, møter du andre spillere.
Disse kan du snakke med og slå deg sammen med i grupper.
I lommene er du likevel alene, bortsett fra de spillerne du er i gruppe i.
På den måten slipper du unna mange problemene du finner i befolkede onlinespill, samtidig som du også går glipp av den følelsen av å bebo et massivt spillunivers som føles ekte og sosialt.
På den måten er «Guild Wars: Factions» helt likt originalspillet, og godt er egentlig det.
Utviklerne har med «Guild Wars» og «Factions» skapt en helt egen type dataspill.
Foruten det nye kontinentet i spillet, er det som virkelig er helt nytt i «Factions», det nye allianse- og krigssystemet.
Guilds (klaner, om du vil) bestående av spillere slår seg sammen med hverandre og kan kjempe om områder i spillet, samt titler og rikdommer.
På mange måter er det her nøkkelen til «Guild Wars: Factions» ligger.
Det krever litt av deg som spiller - både sosiale kunnskaper og tidsinvestering - å bli med i en guild.
Er det enkelt for deg, vil «Guild Wars: Factions» være helt perfekt.
Andre faller utenfor.
For selv om «Guild Wars:
Factions» skiller seg mye fra andre onlinespill der ute, gjelder fremdeles samme krav til deg som spiller:
Du skal ha tålmodighet, tid og sosiale evner.
Har du det, er «Factions» garantert noe for deg.
| 1
|
106728
|
Laber Pokemon
Pokemon er populært fremdeles.
Men spillutviklerne må gjøre en bedre jobb enn dette for å holde på interessen.
Spill som «Pokemon Link» kan faktisk bidra til å redusere interessen hos barna.
For det er vel dem spillet er myntet på?
Og med det dukker den første innvendingen opp:
Hvorfor i all verden er spillet på engelsk?
Når målgruppen er barn burde første prioritet være å oversette spillet til norsk.
Men det er kanskje ikke så farlig, for spillet er så enkelt at man ikke trenger rare forklaringen.
Det går nemlig kun ut på en ting:
Å linke sammen fire like Pokemon-hoder på en rekke, enten vannrett eller loddrett, så rekken forsvinner.
Hodene kommer fallende ned fra toppen av skjermen, og det gjelder å kvitte seg med dem før de når taket - på ekte Tetris-vis.
Linkene lager du ved å dra hodene opp og ned eller fra side til side med plastpennen.
Når du klarer å lage en link får det en helt ulogisk domino-effekt; det følger gjerne med en masse andre brikker også.
Jo lenger dette varer - jo mer poeng får du.
Spillet har flere moduser.
Dessverre går alle ut på nøyaktig det samme:
Å lage de berømte linkene.
Spillutviklerne har forsøkt å lage en fiffig historie om at man er hemmelig agent som skal redde stjålne Pokemon-figurer, men i virkeligheten trykker du bare på ulike ikoner på skjermen, og gjør det samme om att og om att - lager linker.
I multiplayer-delen kan man enten spille mot eller med hverandre, og det er det.
Jeg har problemer med å forstå hva dette skal være.
Et Tetris for barn?
De kan jo faktisk spille Tetris, ettersom det både er lett og logisk.
Hvis dette skal fenge Pokemon-frelste barn, tror jeg de er langt mer kresne enn som så.
Kjøp heller noen nye kort til barna.
Det er langt rimeligere, og vil sikkert gjøre dem mye gladere.
| 0
|
106729
|
Alvorlig barnefabel
Med Joep Truijen, Neeltje de Vree, Loes Luca, Carice van Houten, Barry Atsma.
Nederlandsk.
Barnefilm - 7 år, frarådes under 7.
Ukonvensjonell, fantasifull, alvorlig og ikke helt vellykket for barn.
HANDLER OM: 9 år gamle Lepel er foreldreløs, bosatt hos en ond bestemor.
På supermarkedet finner han imidlertid en god venninne, og sammen går de to inn for å skaffe til veie kjærlige foreldre.
DOM:
Filmens fabelstil gjør realisme unødvendig og politisk korrekthet uønsket.
Men det tar for lang tid før historiens eget univers etableres; det blir litt for «rart».
Det gå bedre etter hvert.
Og slutten er full av følelser!
JON SELÅS
| 0
|
106730
|
Sensuelle Emmanuelle
Regi:
Michel Deville Fr. komedie.
11 år.
Anbf. ungdom / voksne
Fnugglett forviklingskomedie med parodiske hint.
STJERNER:
Emmanuelle Béart, Charles Berling, Sara Forestier, Julie Depardieu HANDLING:
En vakker og forførende primadonna er i sentrum for flere menns oppmerksomhet.
Det store problemet er hvordan hennes elsker skal få fortalt at de må gjøre det slutt.
Han skal nemlig gifte seg med en ung kvinne, hvis mor er rik og tilbyr god medgift - i tillegg til sine egne tjenester.
Filmen er basert på en komedie fra sent 1890-tall av franskmannen Georges Feydeau.
DOMMEN:
En svingdørskomedie full av forviklinger krever timing og presisjon, noe som sjelden overføres godt fra teater til film.
Helt vellykket er det ikke her heller, også de franske ordspill faller noe på stengrunn.
Men sensuelle Emmanuelle Béarts kokotte spill med menn, og filmens upretensiøse parodiske tone har en viss sjarm.
Lekne skuespillere og lekre kostymer gir et løft til denne forbipasserende, fnugglette bagatellen.
Borghild Maaland
| 0
|
106732
|
Jewel:«Goodbye Alice In Wonderland»
(Atlantic/Warner)
Det er drøyt ti år siden Jewel Kilcher imponerte stort med debuten «Pieces Of You».
Siden den gang har hun blitt en amerikansk storselger på godt og vondt.
Her er hun tilbake til sitt eget utgangspunkt - den folk-inspirerte låtskrivergenren - etter å ha flørtet med dance (!), men lydbildet bærer preg av å være i overkant slipt til for å tekkes bredest mulige publikumsmasser.
Det fører til at noe av Jewels særpreg forsvinner, blant annet bruker hun sin fabelaktige stemme altfor lite.
Selv kaller Jewel dette sin mest personlige plate så langt.
Synd det ikke virker sånn.
LAST NED:
«Satellite», «Only One Too» og «1000 Miles Away».
| 0
|
106734
|
Onkel Tuka:«Geriljagospel»
(Norskamerikaner)
Det er med et genuint ønske om å gå helt tilbake til de ekte, helakustiske gospelrøttene at Onkel Tuka presenterer «Geriljagospel», flere lysår unna den sukrede versjonen av den amerikanske tradisjonsmusikken som vi kjenner fra for eksempel Oslo Gospel Choir.
Det er i høyeste grad et hederlig forsøk, selv om jeg savner enda mer kraft både i tekst og lydbilde for å bli omvendt, for å si det sånn.
Det livsbejaende blir for statisk og låtene for like til å la seg ekstatisk rive med, og strengt tatt er dette mer en reinspikka country- og bluegrassplate.
Gospelen ligger i ordenes budskap, uten at jeg på noen måte blir like revet med som liner notes-forfatter Levi Henriksen.
Last ned:
«To hender», «På den andre siden av fjorden».
| 0
|
106737
|
The Raconteurs «Broken Boy Soldiers»
(XL/Playground)
I rockleksikonet står det skrevet mellom linjene at «supergrupper» ikke skal fungere.
The Raconteurs gir teorien et skudd for baugen med sin debut - men det skal bemerkes at bandet kun har én superstjerne.
I tillegg har de en halvkjent og to ukjente.
Men så lenge de to førstnevnte er henholdsvis Jack White og Brendan Benson, er det ikke noe problem å få en knallplate ut av det.
«Broken Boy Soldiers» er et forrykende oppgjør mellom de to låtskriverne, som også duellerer vokalt.
Musikalsk og lydmessig er platen naglet fast i siste halvdel av sekstitallet, spesielt orientert mot britenes krysning av pop, bluesrock og psyke-delia - autentisk ullen lyd inkludert.
Og som vanlig når Jack White er involvert, blir det ikke plankete oppgulp ut av det.
Dette er samtidsrelevant historietolkning.
For oss som ble skuffet av det siste White Stripes-albumet, er «Broken Boy Soldiers» en ekstra opptur.
Flerrende rock og smektende pop i skjønn forening, som på sitt beste bringer tankene til The Beatles anno «Revolver» og Led Zeppelins andrealbum.
Et sted mellom 1966 og 1969 ble vel også denne typen harmonisang unnfanget, og The Raconteurs gjør aldri skam på sine tilårskomne forbilder.
LAST NED:
«Broken Boy Soldier», «Hands», «Intimate Secretary», «Together», «Steady, As She Goes», «Call It A Day»
| 1
|
106739
|
Ehm, så hva er nytt?
(VG Nett)
«Black & White 2» var et kjempebyks i riktig retning fra forgjengeren, og vi ga det et terningkast fem.
Men tilleggspakken «Battle of the Gods» kunne de spart seg for.
Lionhead gjorde i fjor en glimrende jobb da de lanserte «Black & White 2», oppfølgeren til strategispillet som lagde ganske så store bølger i spilluniverset noen år tidligere.
Spillet lar deg i praksis innta rollen som en gud, hvis herredømme er et lite jordstykke befolket av digitale hottentotter uten særlig mål og mening i livet annet enn å dyrke jorden og gjøre deg fornøyd.
Og hvilken gamer kunne vel ønske seg mer enn det?
Joda, det er morsomt å kunne kaste trær over lange avstander, drepe folk ved å «miste» en tre tonn tung stein på hodet deres, eller utslette hele folkeslag fordi du har en dårlig dag.
Og «Black & White 2» ble på mange måter det spillet forgjengeren burde ha vært.
Foruten å være gud over din egen lille verden, fikk du også ditt eget kjæledyr som du skulle oppdra og oppfostre over lengre tid.
Dette var på mange måter «kjøttet» i spillet.
Kjæledyret ditt tok form som for eksempel en apekatt, en løve, en ulv eller for den saks skyld en ku.
Dets liv begynner i en størrelse knapt større enn folkene som befolker denne verdenen, mens det mot spillet tårner flere titalls meter over fjelltoppene.
Morsomt!
I den første tilleggspakken, «Battle of the Gods», går imidlertid alt galt.
Eller, det er faktisk ikke så mye som kan gå galt, og det er kanskje problemet.
For «Battle of the Gods» er en tilleggspakke tynnere enn Rizla-papir, og omtrent like spennende å fikle med også.
Hva som får Lionhed til å tro at de kan ta to hundre kroner for et par nye nivåer, et nytt kjæledyr, noen tafatte mirakler og to ubetydelige bygninger har jeg vanskelig for å forstå.
Det finnes spillprodusenter rundt om i verden som har tilbydd mer innhold som nedlastbare oppdateringer via Internett - gratis.
I «Battle of the Gods», som altså koster rundt 200 kroner i butikken, finner du nærmest ingenting nytt.
I hvert fall ikke noe verdt å nevne.
Hadde det ikke vært for det faktum at «Black & White 2» er et kjempegodt spill, og at det tross alt er positivt med mer av det samme gamle så lenge det samme gamle er såpass bra, ville «Battle of the Gods» fått et, og bare ett, ganske så blindt øye på vår VG-terning.
Av en eller annen grunn har utviklerne også bestemt seg for å overse mange av de klagene spillerne har bragt frem over «Black & White 2».
Foruten noen selvfølgelige fikserier.
Spillet hadde for eksempel ikke flerspiller, en mangel som gjorde seg smertelig åpenbar i originalspillet.
Med «Battle of the Gods» hadde Lionhead muligheten til å rette på det, og legge inn denne funksjonen.
Den muligheten har de ikke grepet, og savnet er desto større.
Det er vanskelig å fatte og begripe hvordan et strategispill av dette kaliberet kan unnlate å inkludere en flerspiller, men jeg aksepterte det i «Black & White 2».
Å ikke gripe denne gyldne sjansen, og legge det med i tilleggspakken, er derimot altfor vanskelig å tilgi.
Resultatet er en fullstendig utvannet tilleggspakke, hvis innhold på ingen måte greier å rettferdiggjøre en prislapp på 200 kroner med mindre du er ihuga tilhenger av spillet.
Bruk pengene på noe annet.
Tyggegummi, for eksempel.
| 0
|
106741
|
Fnugglett fortungvekter
Am. komedie.
Regi: Wayne Wang.
Stjerner: Queen Latifah, Gérard Depardieu, LL Cool J., Alicia Witt, Timothy Hutton.
Handler om:
Hiphopens eks-dronning Queen Latifah møter funkens konge LL Cool J i justert nyinnspilling over 1950-komedie - også med den elskelige stjernekokk Gérard Depardieu på menyen.
En matglad butikkansatt (Latifah) med lav lønn og store drømmer får sjokkmelding om at hun kun har tre uker å leve.
Hun valser opp med sjefen, sier opp jobben, selger arven - og reiser på drømmeferien til gourmethotell i Karlovy Vary (Tsjekkia).
Der tror alle hun er søkkrik og betydningsfull.
Og det er hun jo.
Dom:
Morsomt opplegg, lite futt.
Hverken hiphopmamma Queen Latifah, gourmetkokk Depardieu eller en kjærlighetslengtende LL Cool J kan avhjelpe en avgjørende mangel på driv i komedie som trenger mer enn en trippeldose sjarm.
Unntak:
Latifah på snøbrett!
Tilfeldig oppreist.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
106742
|
Effektiv vold
Regi:
Paul McGuigan Am. drama/thriller 15 år
STJERNER: Josh Hartnett, Bruce Willis, Lucy Liu, Morgan Freeman, Ben Kingsley.
HANDLING:
Her dreier det seg om falsk identitet og et vell av forbrytelser i kjølvannet av det.
Vi befinner oss i et hardkokt miljø på Manhattan, der hvem-lurer-hvem leken forgår med kløkt og oppfinnsomhet.
Gradvis avsløres en intrige med spor flere år tilbake.
DOMMEN:
Thrilleren bærer preg av smarte Hitchcock-vrier og kjapp vold à la Tarantino, men mangler den psykologiske spenning til den førstnevnte mester og energiutstrålingen til sistnevnte.
Freeman og Kingsley har den iskalde kynismen som skal til for å være Manhattans ledende gangsterkonger, og Willis kler som vanlig rollen som leiemorder.
Hartnett balanserer fint i rollen som den mystiske unge mannen med uklar identitet, og Lucy Liu sjarmerer som hjelpende venninne.
Filmens innskytelser, klipp og vendinger har en viss eleganse og pirrer nysgjerrigheten.
Men den pretenderer å være smartere enn den er.
Forklaringen på slutten er vel omstendelig og både spenning og overraskelsesmomenter blir i overkant blasse, den effektive volden til tross.
| 0
|
106743
|
Fotballdrømmer
Regi:
Olafur Johannesson Islandsk dokumentar.
For alle.
STJERNER: Zico, Paul Einar Zavier, Zlatko.
HANDLING:
Innvandrere, hovedsakelig fra Afrika, starter eget fotball-lag på Island.
Etter mange år når de målet; å få spille i 3. divisjon.
Dokumentaren følger laget fra forberedelsen og gjennom første sesong.
DOMMEN:
Det er litt «Heia Tufte» over lidenskapen og innsatsviljen til denne gjengen.
Forskjellen er likevel stor; geografiske ulikheter og personlige motsetninger får utslag i konstant æresskjelling på og utenfor banen.
Det åpenbare eksotiske element; et lag med menn fra sydlige breddegrader i islandsk snøføyk; er godt dokumentert.
Men regissør Johannessen fokuserer i lengste laget på gjentagne krangler og elendig skrudde frispark.
Ensformigheten og mangel på variasjon trekker ned i denne fotball-feelgood'en.
| 0
|
106744
|
Sjelden barnefilm
Finsk barne-/familiefilm.
Tillatt for alle.
Regi: Kaija Juurikkala.
Stjerner:
Vili Järvinen, Joni Kehusmaa, Sara-Maria Juntunen, Eveliina Uusitalo, Alina Sakko, Morten M. Faldaas.
Handler om:
Sterke opprørskrefter ulmet i Finland og Russland på tidlig 1900-tall, da Finland fortsatt var underlagt det mektige tsarveldet i øst.
I denne før-revolusjonens tid blir lille Valo og hans far deportert til en sterkt bevoktet landsby i Karelen.
Hvert minste tegn på «annerledeshet» blir slått til jorden, også byens skole.
Men disse barna har fått smaken på bøkenes verden, og tar alle knep i bruk for å overliste overmakten og skape sin egen, illegale skole.
I bakgrunnen spøker barnefengselet.
Havner man der, kommer man aldri tilbake.
Dom:
Spennende beretning og besnærende tilbakeblikk over en i store trekk sann historie fra en farlig tid, evig relevant.
Basert på de dagbøker den senere arkitekt, filosof og debattant Aleksanteri Ahola-Valo (1900-1997) skrev allerede fra han var barn.
Malt med bred pensel, sterke farger og et strøk av litt for gyllent eventyr - og som nettopp derfor kan treffe de små.
I en film for absolutt alle.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106745
|
«GRBAVICA»
Regi:
Jasmila Zbanic.
Samproduksjon Østerrike, Bosnia-Hercegovina, Tyskland.
Drama.
11 år (egnet voksen).
Årets gullbjørnvinner fra Berlin.
Sterkt og nærgående om de omfattende, personlige konsekvenser av voldtekt brukt som våpen under Balkan-krigen.
STJERNER:
Mirjana Karanovic, Luna Miljovic, Leon Lucev.
HANDLER
OM:
Den opprørende, organiserte bruk av voldtekt som våpen under Balkan-krigen får dyptgående, personlige konsekvenser på mange plan.
Svært mange av dem er integrert i denne nærgående beretningen om en mor og hennes tenåringsdatter, som en gang ble unnfanget i en fangeleir.
Moren har aldri greid å snakke om hva som hendte henne, heller ikke til datteren, som tror faren var en krigshelt.
Denne løgnen og fortielsen truer og forgifter dem begge, og også deres ellers nære forhold.
DOM: Mørk, men ikke dyster er denne beretningen, som går under huden på så vel mennesker som krigshistorie.
Det gjør filmen spesifikk, men samtidig allmenngyldig.
Moren (Karanovic) bærer filmen, supplert av en lysende, ung Luna Mijovic, som gir saft og liv til filmens opprørske tenåringsdatter.
| 1
|
106746
|
Rolf Erik Nystrøm:«Concepts of Sorrow and Danger»
Aurora/Grappa
Få kjenner sitt instrument bedre enn saxofonisten Rolf-Erik Nystrøm.
Med karakteristisk energi og målrettet dedikasjon avlurer han enhver musikalsk situasjon for klanglige hemmeligheter.
En markant skikkelse på dagens improscene og aktør på et 50-talls innspillinger er nå klar med sin første soloplate.
Det er blitt et samtidsmusikalsk uttrykk i videste og dypeste forstand, filtrert gjennom Nystrøms skikkelse.
Maja Ratkje, Rolf Erik Wallin, Lars Petter Hagen og Trond Reinholdsen står bak komposisjoner som favner alt fra melodiøs støy til motstandsfyllte melodier.
Elektroniske lydflater innveves verdensmusikalske impulser og dansemusikk, bundet sammen av Nystrøms egne solokomposisjoner.
Det høyst kontemporære uttrykket rommer mye saxofonhistorie med teknikker utviklet av 1920-tallets jazzpionerer såvel som mer samtidige utøvere.
En høyst original og rikholdig utgivelse.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106747
|
Björn Rosenström:«Syster Gunbritts hemlighet»
(Rosenström Musik)
Det er neppe tilfeldig at Björn Rosenström kommer med ny plate midt i russetida, ettersom det er den humoren - kjønnsorganer og fest - som har gjort svensken til noe av en kulthelt i Norge de siste årene, både blant russen og tidligere russ som strever med å bli eldre, men som fremdeles har penger nok til å skyve svensken inn på VG-lista.
Men det som en gang var et morsomt fenomen, er for alvor i ferd med å bli utvannet.
Både tekster og melodier er av det aller enkleste slaget og det er et konsept Rosenström har gjentatt til det kjedsommelige etter hvert.
Og gjentagelsens kunst har vel strengt tatt aldri vært en kunstart.
| 0
|
106748
|
Grandaddy:«Just Like The Fambly Cat»
(V2/Bonnier Amigo)
California-kvintetten Grandaddy var indiebandet som aldri helt fikk det til på slutten av nittitallet, da det tok av for deres åndsfrender i Mercury Rev og The Flaming Lips.
De hadde kritikerne og kredibiliteten på sin side, men det store salget uteble - og nylig bestemte de seg for å legge inn årene.
Dette er avskjedsplaten deres, og kanskje er det ønsket om en verdig sorti som har gjort «Just Like The Fambly Cat» til slik et sødmefylt, rørende farvel.
Nypsykedelia med popteften intakt, og en varm, sentimental sommerfølelse over det hele.
Jason Lytles forsiktige sangstil understreker det vakre vemodet som dominerer albumet.
Det gis ut tonnevis av helt greie plater i denne stilretningen, men Grandaddy har det lille ekstra i ryggen her.
Og plutselig virker det krystallklart at det som manglet på det siste Flaming Lips-albumet, var et skikkelig brudd i forkant.
| 1
|
106750
|
Enslaved:«Ruun»
(Tabu / Tuba)
Kroner en ekstraordinært sterk vår for norsk ekstrem-metal.
Med «Isa» fikk de bergenske brutalmetal'erne både Spellemann- og Alarmpris, men merk mine ord:
«Ruun» er faktisk en langt bedre og mer helhetlig plate.
Enslaved er blant norsk metalls virkelige veteraner, men har aldri hatt et bredere, åpnere og mer tilgjengelig uttrykk enn nå.
De flyr fremdeles direkte i strupen din på åpningen «Entroper», men allerede påfølgende «Path To Vanir» avslører det sakrale preget som alltid har vært en viktig bestanddel av Enslaved.
Fra og med tittellåten midtveis - kanskje Enslaved mektigste låt noensinne - meisler bandet ut denne storslåtte, atmosfæriske og ikke minst mørke følelsen av dunkle norske sommernetter i svart skog.
Denne dystre, nesten trolske norrønheten er godt ivaretatt (hør bare på knugende «Tides Of Chaos»), samtidig som det melodiøse aspektet heller aldri tidligere har vært like påfallende.
«Heir To The Cosmic Seed» er i så måte en perfekt, majestetisk avslutning på platen.
Det kan bli en fin festivalsommer for Enslaved!
| 1
|
106751
|
Scott Walker:«The Drift»
(4AD/Playground)
Han heter egentlig Engel til etternavn, men høres ikke ut som en lengre.
Amerikanske Scott Walker nøt stor og fortjent suksess som ambisiøs, crooner-inspirert popstjerne i England på sekstitallet.
I senere tid har han blitt en av musikkhistoriens mytisk tilbaketrukne, med en 11-års frekvens på slipp av plater som blir vanskeligere og vanskeligere.
Og denne oppfølgeren til den harde nøtten «Tilt» (1995) tar ham langt inn i parodien som avantgardeartist.
Hans mektige stemme er intakt, dessverre ledsages den av et opera-inspirert musikalsk skrekkabinett, der alle forsøk på å fremmedgjøre lytteren lykkes til fulle.
Fascinerende saker, på samme måte som snuff-filmer på Internett er det.
Det er lov å formidle sitt eget private helvete på plate.
Men så lenge det ikke berører publikum på andre måter enn å skremme vettet av dem, er det strengt tatt ikke noen vits i.
| 0
|
106752
|
Matisyahu:«Youth»
(Epic/SonyBMG)
Fenomenet er iallfall originalt.
En amerikanskfødt, ortodoks jøde som omfavner reggae og dancehall er ikke akkurat dagligdags kost, men det er nettopp det som utgjør Matisyahus univers.
Det er imidlertid lite musikalsk oppsiktsvekkende ved «Youth», som allerede i de to første numrene jumper noe anstrengt fra reggae til rock, uten at vi helt blir overbevist om at det er smart.
Litt må produsent Bill Laswell ta skylda for; han har skapt et lydbilde som bidro til å sende denne plata helt opp på fjerdeplass på amerikanske hitlister, men det er samtidig en avrundet, nesten polert lyd som ikke yter Matisyahus livfulle toasting full rettferdighet.
Derfor kunne det ha vært morsomt å se mannen live.
Muligheten er der på Garage i Oslo i morgen eller på Quarten i sommer.
| 0
|
106754
|
Solid VM-underholdning
Om noen få uker starter fotball-VM i Tyskland.
Tradisjon tro kommer
EA med det offisielle VM-spillet, og spør du meg er dette en god mulighet til å bruke ventetiden til å la seg underholde.
I «2006 FIFA World Cup» er det naturlig nok sommerens VM som gjelder.
Du kan gå rett på selve sluttspillet og styre hvilket som helst av de 32 kvalifiserte landene i sine respektive grupper.
Men du kan også styre for eksempel Norge i kvalifiseringen, og forhåpentligvis ta laget til VM-sluttspillet de aldri nådde i virkeligheten.
Det er med andre ord bare landslag i dette spillet, så hvis du er dønn avhengig av å spille med Vålerenga eller Liverpool, er ikke dette spillet for deg.
«2006 FIFA World Cup» står ikke for noen enorme forandringer i forhold til forgjengerne i samme serie.
Men jeg synes ikke det er fullt så statisk og gjentagende som de seneste versjonene.
Dessuten har jeg knapt vært borti bugs på denne utgaven - til tross for mange timer med spilling.
Det er sjelden kost - EA Sports har forhåpentligvis bestemt seg for å ta dette på alvor etter noen mildt sagt kaotiske utgaver.
Grafikken er som alltid upåklagelig.
Det er angivelig også laget identiske kopier av de 12 stadionanleggene som skal tas i bruk under mesterskapet, og så er det jo selvfølgelig svært mange kjente fjes.
Det er laget gode kopier av veldig mange av spillerne - både utseendemessig og ikke minst spillemessig.
Uten at det er spesielt avgjørende for min del.
Jeg er langt mer opptatt av det som skjer ute på banen, og jeg synes spillernes bevegelser er bedre animert enn noen gang.
Når spillerne i tillegg oppfører seg tilsynelatende virkelighetsnært, og det oppstår situasjoner man ikke har følelsen av å ha sett tusen ganger før, så tar jeg meg selv i å la meg underholde av FIFA.
Men det er fortsatt et godt stykke igjen til overraskelsesmomentene jeg liker så godt i «Pro Evolution Soccer»-serien, uten at jeg skal dra fram den sammenligningen i særlig stor grad denne gangen.
Dødballene er det fortsatt mye å gå på etter min mening.
Det blir altfor oppstilt og kjedelig på innkast, cornere og frispark.
Men om ikke annet så er det nå mulig å «chippe» straffespark.
Det ser unektelig ganske frekt ut når man lykkes med en stoppball i motsatt hjørne av det keeperen velger, uten at jeg hadde turt å prøve det i en avgjørende VM-finale.
Kommentatorene er også like intetsigende som før, men de har i alle fall begynt å informere om stillingen i andre kamper underveis.
Det er et artig og ikke minst nyttig element når man faktisk spiller en avgjørende gruppekamp.
Det jeg savner mer av i spillet er ting rundt som skaper mer VM-stemning.
Når man venter på å starte en kamp kommer det diverse faktaopplysninger om landet du styrer eller motstandernasjonen.
Men ærlig talt - i denne sammenhengen er det irrelevant at Italia visstnok skal være det landet i verden der det drikkes mest flaskevann.
Hva med litt skikkelig VM-historikk?
Profiler av gamle stjerner, storkamper, dramatiske hendelser - er det et fotballspill, så er det et fotballspill spør du meg.
Det bør være nok å ta av - bare et lite tips til folkene som skal lage «2010 FIFA World Cup».
EA har jo kjøpt rettighetene fram til 2014, så vi har helt sikkert mer i vente fra den kanten?
Totalt sett ble jeg positivt overrasket over «2006 FIFA World Cup».
Derfor tar jeg på meg spanderbuksene og lirer av meg en syltynn femmer.
Det er det faktisk en stund siden FIFA-serien har fått fra denne kanten.
Jeg håper inderlig at jeg ikke angrer om en måned...
PS: PS2-versjonen er testet.
Spillet er også ute på alle andre spillplattformer.
| 1
|
106757
|
Mørkt og godt
Kanadisk thriller, 15 år (egnet voksne).
Regi:
Atom Egoyen.
Stjerner:
Kevin Bacon, Colin Firth, Alison Lohman, Sonja Bennet.
Handler om:
New York 1957.
En kvinne finnes død i hotellsuiten til to ekstremt populære TV-underholdere og rundbrennere (Bacon, Firth), kjent for sin drevne stil og mørke humor.
Dødsfallet forblir et mysterium.
Men det betyr slutten på duoens TV-karriere.
New York 1972:
En ung, pen og viljesterk journalist vil skrive boken som kan oppklare mysteriet, om og med de to.
Dom:
Besnærende «film noir» med dragende mørke over personer og hendelser, fremstilt i finurlig «lag-på-lag» i tid og sted.
Likevel savnes det enda dypere mørke, den avgrunn det hele utspilles over - i det minste på kanten av.
Glimrende spill av de to TV-entertainere Bacon og Firth, som kanskje - kanskje ikke - har begått den uoppklarte ugjerning.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106759
|
Tungt melodrama
Regi:
Roberto Faenza Italiensk/fransk/britisk drama.
11 år
En noe tung og melodramatisk beretning om en fantastisk kvinne og forsker: Sabina Spielrein.
STJERNER:
Iain Glen, Emilia Fox, Jane Alexander, Caroline Ducey, Craig Ferguson.
HANDLING:
Fortelling om den lidenskapelige, vakre og intelligente russiske jøden Sabina Spielreins møte med sin store kjærlighet, psykoanalytikeren Jung, legen som kurerte henne.
Filmen veksler mellom nåtid og fortid; to forskere følger i Sabinas fotspor for å hedre hennes enorme innsats for barnehjemsbarn i Sovjet før annen verdenskrig.
DOMMEN:
Det klare fokus på lidenskapen mellom Sabina (Fox) og Jung (Glen) tværes ut.
Vi aner kvinnens skarpe hode, og ser hennes ytre og indre skjønnhet, men Emilia Fox makter ikke å trenge inn i denne bemerkelsesverdige kvinnens kraft og vilje.
| 0
|
106764
|
Helene Bøksle:«Elverhøy»
(Universal)
Kristiansand-jenta Helene Bøksle har laget en meget vakker debutplate.
Med sin klokkeklare stemme tolker hun folkemusikkinspirerte sanger med stor innlevelse og musikalitet.
Platen er flott og henvender seg i første rekke til et voksent publikum som setter pris på fremragende sang i grenselandet mellom pop og moderne folkemusikk til akkompagnement av blant annet strykere, trompet, harpe og trekkspill.
«Elverhøy» er et album der Helene Bøksle synger både på bokmål og nynorsk.
Hun har selv vært med og skrevet flere av sangene.
Tekst og melodi er dels hentet fra folkemusikktradisjonen, dels nyskrevet.
To av tekstene er hentet fra Arne Garborgs «Haugtussa».
Helene Bøksles stemme kan minne litt om Herborg Kråkeviks, og musikkstilen litt om «Gåte» på sitt minst rockete.
«Elverhøy» fortjener et bredt musikalsk publikum som liker musikk på morsmålet.
LAST NED:
«Natta vi har» og «Signe lita».
| 1
|
106767
|
Neil Young:«Living With War»
(Reprise/Warner)
Kanadierens ypperste støy på 15 år.
I kjølvannet av denne ubestridte heltens 60-årsdag og hjerneslag, har det bredt seg en mistanke om at hans dager som frihetssøkende urrocker var talte.
Understøttet av at hans kreative høydepunkter det siste tiåret har vært av den sedate, akustiske sorten.
Men - o' fryd - her er Neil Young tilbake i sitt fullkomne, lurvete ess.
Det er nesten ikke til å tro, men det var det heller ikke sist han låt slik, på «Freedom» (1989) og «Ragged Glory» (1990).
Rytmeseksjonen slamrer ufortrødent av gårde mens vår mann gjør de grep med gitaren han er så mutters alene om; det høres ut som om den er plugget rett inn i strømnettet.
Aller mest gledelig er hvordan Young greier å gjøre et politisk, lite subtilt protestalbum til et livsbejaende melodisk manifest.
Han trives best når alt rundt ham brenner, og «Living With War» er et sant inferno i flammer.
LAST NED:
«After The Garden», «Families», «Shock And Awe», «Flags Of Freedom», «Living With War».
| 1
|
106768
|
Silence The Foe:«Shaking Hallelujah»
(Playground)
Dersom The Hives hadde blitt pønkere og flytta til Trondheim...
Silence The
Foe er en gjeng hardtarbeidende hardcore-trøndere som har jobbet og slitt i undergrunnen i et par års tid - og der blir de nok en stund til.
Riktignok er lydbildet frisket opp med skarpe Hives-riff, men hverken dette eller guttas upåklagelige energi kan dekke over det faktum at de gode låtene - med noen få hederlige unntak - mangler.
Faktisk hadde jeg ønsket at Silence The Foe kunne brette ut lydbildet slik de gjør på «Perplexed In A Labyrinth, slik at disse 36 minuttene ikke fremsto som en eneste stor, knugende monoton enhet.
LAST NED:
«Perplexed In A Labyrinth» og «I Killed The Last Punk».
| 0
|
106769
|
Haugesund Pop-ensemble:«Skyld på meg!»
(Major studio)
Sekstetten fra Haugesund debuterer med en plate som er litt ujevn.
Den har flere gode melodier, som «Amalie», «Narkoman» og tittelmelodien, men de mangler litt på å klare å fylle en hel CD med gode, iørefallende sanger.
Enkelte ganger blir tekstene også småbanale, mens de andre ganger er naive og sjarmerende.
Haugesunds-artistene synger på dialekt, de har skrevet alt selv og spiller musikk i grenselandet mellom pop og rock.
Enkelte plasser er det også litt inspirasjon.
Bandet bruker også trompet i noen av sangene.
Det er det ikke mange norske band som har.
Vokalisten Odd Martin Skålnes har en kraftfull og særpreget stemme.
Av og til trår han til i falsett og lykkes stort sett.
Balladen «Parkeringsplass» og kjærlighetsangen om «Amalie» har gode sjanser til å bli radioslagere.
Haugesund Popensemble har kvaliteter å bygge videre på både som liveband og plateartister.
LAST NED:
«Skyld på meg!» og «Narkoman».
| 0
|
106770
|
Pearl Jam:«Pearl Jam»
(J/Sony BMG)
Jam-session for de innvidde.
Som regel er det et dårlig tegn når et band langt ut i karrieren kaller opp en plate etter bandets eget navn.
Den slags skal man forbeholde debuten, alt annet minner stygt om idétørke.
Og selv om det ikke er akutt kreativ krise i Pearl Jam-leiren om dagen, føles det heller ikke viktig å vie dem mye tid i 2006.
Siden gjennombruddet med klassiske «Ten» i 1991, har de vært på et evig korstog for å fjerne sitt navn fra grungeselskapet de aldri hørte hjemme i.
Dette har gitt dem en innbitt, trasig undertone som føles mer vrang enn tøff.
Og rockband som dette trenger sårt å være tøffe.
I sin tid var Pearl Jam både såre og tøffe, nå har de bare unntaksvis disse egenskapene.
De som elsker Eddie Vedders tykkfalne stemme får sitt, og bandet er mer utadvendt enn på lenge.
Men dette er først og fremst kompetent og rutinemessig rocking for menigheten.
LAST NED:
«Marker In The Sand», «Gone», «World Wide Suicide»
| 0
|
106771
|
Quiz-kaos for åtte
Oppfølgeren til kjempesuksessen «Buzz: The Music Quiz» dobler antall spillere.
Spillegleden forblir omtrent uendret.
Noen nye modus, inkludert den glimrende Hitman-runden hvor du eliminerer motstandere ved å «skyte dem», til tross - spillbarheten er helt lik.
Alle sitter fremdeles med hver sin buzzer-dings, og man får poeng ved å være raskest til å trykke på enten den store, røde knappen, eller ved å trykke på en av de fire fargede knappene under.
Men på to viktige punkter skiller «Buzz: The Big Quiz» seg klart fra sin forgjenger.
Og blir med det en såpass ny opplevelse at det er lett å anbefale et innkjøp.
Det ene punktet er en selvfølge:
Spørsmålene er nye, og dreier seg denne gang om spørsmål fra en mengde generelle temaer.
Spillet bruker også video og bilder til å illustrere spørsmål denne gangen, noe som stort sett fungerer veldig bra.
Den andre store nyheten er muligheten til å koble til et ekstra sett med fire buzzer-dingser, slik at inntil åtte quiz-sultne kan spille samtidig.
Det blir kanskje litt kaotisk med SÅ mange konkurrerende spillere i en stue samtidig, men det blir også særdeles morsomt.
Og i tillegg løser det nok logistikkproblemer for mange, jeg har i alle fall selv opplevd flere ganger at vi er fem-seks som vil spille «Buzz».
Fire buzzere er ikke nok da, liksom.
«Buzz: The Big Quiz» klarer, i likhet med for eksempel «Singstar», å folkeliggjøre spill.
Det er et konsept som alle umiddelbart vil forstå og føle seg komfortable med, og det samler familie og venner foran TV-skjermen i sosial og inkluderende lek.
Man skal være bra kynisk og sutrete for å ikke se det positive i det.
| 1
|
106772
|
Glimrende sjangerblanding
Endelig en skikkelig underdog av et spill, som med overraskende hell klarer å kombinere to helt ulike sjangre.
«SpellForce 2: Shadow Wars» lykkes nesten med alt.
Dessverre er det slik at «SpellForce 2: Shadow Wars» kommer til å bli oversett og glemt av så altfor mange spillere.
Det er for ukjent, virker for sært og ser litt utilnærmelig ut.
Og det er synd.
For «SpellForce 2» er et aldeles glimrende stykke dataspill, som trygt kan ta plass blant de store titlene innenfor sin sjanger, slik som «StarCraft», «Age of Empires», «Dungeon Siege» og «Baldur's Gate».
Vent nå litt, her er det vel et sjangerkrasj?
Ja, det er sjangerkrasj for alle pengene.
Og det er hele poenget med «SpellForce 2», et spill som kombinerer ekte strategi med desto ektere rollespill.
Og mens forgjengeren falt litt på baken når det forsøkte samme formel, klarer oppfølgeren å stå på beina.
Med glans.
Denne salige blandingen av strategi og rollespill klarer å kjempe mot alle odds, og det som kunne blitt en skikkelig grøt av et spill, blir heller en gourmet av det helt sjeldne.
«SpellForce 2» kan best beskrives som «Dungeon Siege» møter «Age of Empires».
Du har en helt og ofte flere medlemmer av en gruppe som skal kjempe seg gjennom enestående verdener i ekte fantasystil, samtidig som du skal bygge baser, rekruttere soldater og legge planer.
Spillet følger i første omgang en omfattende, langvarig og usedvanlig variert kampanje som til tross for en noe klisjéfylt og forutsigbar historie, alltid klarer å engasjere deg.
Du kan også delta i flerspiller, eller prøve deg i «Free Mode» hvor du kan gjøre hva du vil.
Flyten i spillet går i nokså tradisjonell takt og gange.
Du går fra kart til kart, men hvert kart kan ha flere ulike oppdrag å utføre.
Og du har nok av plass å boltre deg på.
Hvert kart begynner alltid med helten din - eller avataren din - og ofte et knippe medsammensvorende med ulike egenskaper.
Du leder dem gjennom terrenget i typisk stil mest kjent i rollespill, samtidig som du samler inn gjenstander og utvikler dem fortløpende.
Du møter andre figurer, har dialoger med disse, gjør oppdrag for dem og får forskjellige belønninger som følge av dette.
Så bygger det seg opp store konfrontasjoner, der du må bygge en base, hyre undersåtter og sette dem til å bygge hus, slott og verksteder.
Kameravinkelen er fullstendig fleksibel, og du kan velge å følge helten din bakfra for en ekte følelse av rollespill, eller strategi-isometrisk for oversikt over hele slagmarken.
Generelt sett er grensesnittet i «SpellForce 2» faktisk et av de beste jeg har sett.
Alt er uhyre enkelt å gjøre, alle de nødvendige knappene står til umiddelbar disposisjon, og alt fra å bevege seg rundt i verdenen til å bygge og ødelegge, er uhyre lett og intuitivt.
Her har faktisk gigantene innenfor strategisjangeren mye å lære.
Hadde alle spill vært så enkle å operere, så oversiktlig lagt opp og så brukervennlig i sin presentasjon, ville det ikke vært nødvendig med manualer eller å måtte irritere seg over unødvendige tastetrykk.
I det store og det hele er «SpellForce 2» uhyre velpolert rent spillteknisk.
Det begynner mykt og det er lett å lære seg, men omfanget og dybden vokser i tråd med spilletimene.
Det er også veldig overraskende at et underdogspill slik som «SpellForce 2» er såpass behagelig å se på.
Grafikken er fargesterk, kunstnerisk og uhyre stilfull.
Det er en slags forbedret versjon av «happy go lucky»-grafikken i «World of WarCraft».
Umulig å ikke like.
Samtidig greier grafikkmotoren å skildre noen fantastiske miljøer, både i størrelse og detalj.
Du vil kunne se ut i den vide horisonten, og naturen rundt deg bugner av liv.
Det er også den massive variasjonen og det store kvantumet innhold som tar pusten fra deg.
Så langt høres «SpellForce 2» ut som det perfekte spillet.
Likevel er det visse elementer som trekker ned helhetsbildet, og holder det fra å bli en feilfri, ubesudlet opplevelse.
Historien er, som tidligere nevnt, i overkant klisjébetont.
Dette er en så standard fantasyfodder som det kan bli, hvor den evige kampen mellom godt og ondt skildres på en måte du har sett pinlig mange ganger før.
Er det programmererne som skrev den, mon tro?
Noen vil nok også oppfatte «SpellForce 2» som veldig linært, en kvalitet som hadde ødelagt et vanlig rollespill, men som både kan forsvares og aksepteres i et spill som dette.
En betydelig omfattende flerspiller og en velutviklet «Free Mode», er med på reparere dette.
Og noen vil si det er uviktig, men det bør nevnes at stemmearbeidet i «SpellForce 2» er katastrofalt dårlig.
Til tider føles det nærmest som en voldtekt av trommehinnene.
Au!
Men der «SpellForce 2» ser ut til å miste grepet, tar det positivt igjen trefoldig.
For mens stemmearbeidet ville fått en døv person til å gråte, er lydeffektene ypperlige, og musikken av såpass atmosfæreskapende materiale at det kan frembringe gåsehud.
Uansett hvordan du vrir og vender på det, er «SpellForce 2» er fantastisk godt spill.
Jeg gikk inn i det med alle tenkelige fordommer, bare fordi det var fra en ukjent utvikler.
Vel, jeg burde skamme meg.
Jeg har aldri vært så glad for å ta så grundig feil.
Hurra!
Paradoksalt nok er «SpellForce 2» verken et av de beste strategispillene eller et av de beste rollespillene der ute.
Men som en kombinasjon av disse sjangerne er det ren poesi.
La oss bare for Guds skyld håpe dette blir en trilogi.
So, utviklers - get to work!
| 1
|
106773
|
Sidekick i sentrum
«Jak & Daxter»-serien har blitt et av flaggskipene til Playstation 2.
Her har sidekicken Daxter fått sitt eget spill.
Og for et spill det er!
Hva holdt egentlig Jaks trofaste følgesvenn Daxter på med i de to årene de var separert mellom «Jak and Daxter» og «Jak II»?
Det er det du får svaret på i PSP-spillet «Daxter».
Vi befinner oss i Haven City, hvor Daxter får seg jobb i det lite glamorøse selskapet Critter-Ridder Extermination Company.
Han skal utrydde skadedyr, altså.
En jobb som leder opp mot starten på «Jak II», hvor kjennere av serien vil huske at Jak blir reddet av Daxter.
Spillbarheten er svært lik den du finner i Jak-serien, men «Daxter» går tilbake til seriens røtter og leverer en koselig og underholdende spillopplevelse, uten de tildels krampeaktige «modne» elementene som preget «Jak II» og «Jak 3».
Store brett hvor du skal samle forskjellige ting og slåss mot krypdyr, altså, iblandet noen herlige minispill og en liten, men kul, multiplayerdel.
«Daxter» er dessuten et spill for deg som liker å utforske hver eneste krik og krok av virtuelle verdener på leting etter skjulte godsaker - du vil bli rikelig belønnet.
Både visuelt og innholdsmessig bygger det ut den populære serien på en naturlig og bombastisk selvsikker måte.
Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er blant det aller ypperste denne serien har prestert til nå - selv om det er laget for en håndholdt maskin.
For mange har bablet i vei om at PSP er en håndholdt PS2 når det gjelder grafikk og andre teknologiske muligheter.
Dette er egentlig første gang det har blitt bevist til fulle.
Ikke på grunn av grafikken og teknologien i seg selv.
Nei, grunnen er simpelthen at vi her har et spill som kunne ha kommet ut på PS2 eller en hvilken som helst annen spillplattform uten at noen ville ha stønnet og kalt det et håndholdt spill.
Samtidig som det i seg selv er en ypperlig håndholdt spillopplevelse.
«Daxter» er mitt favorittspill på PSP til nå.
En hårsbredd fra sekseren.
| 1
|
106774
|
Håndfast romantikk
(Tristan & Isolde) Regi: Kevin Reynolds.
Med James Franco, Sophia Myles, Rufus Sewell, David O'Hara.
Amerikansk.
Drama - 15 år.
Et forsøk på historisk dypdykk tilbake til et av verdenshistoriens mest tragiske og romantiske par.
Sagnet om Tristan og Isolde er eldgammelt, antagelig keltisk, kanskje fra det 6. eller 7. århundre.
Det har dannet mønster og inspirasjon for en hel verdenslitteratur.
Og denne filmen dukker bakover:
En engelsk adelsmann blir nær drept i et slag, men blir reddet av erkefienden, den irske kongens skjønne datter - uten å vite hvem hun er.
I en senere ridderturnering vinner han kongsdatteren for sin egen konge - og oppdager for sent hvem hun virkelig er; han har vunnet sitt livs kjærlighet til ekteskap for sin herre!
Kjærlighet, plikt, offer, lengsel, smerte, drøm; alt finnes her.
Filmen er helt OK.
Drabelig og voldsom og romantisk, for så vidt.
Og tidvis vakker.
Men merklig lite berørende; det blir mye mer middelalderhistorie enn levende mennesker.
| 0
|
106777
|
Stone-parodi
Regi:
Michael Caton-Jones.
Med:
Sharon Stone, David Morrissey, Charlotte Rampling, David Thewlis.
Am. thriller.
15 år.
Et temmelig patetisk forsøk på å gjenopplive den hete erotikken og kjønnsdriften fra «Basic Instinct».
Sharon Stone gjør det igjen; hun ikler seg rollen som den spenningsøkende, kåte krimforfatter Catherine Tramwell.
Borte er Michael Douglas som i 1992 tenkte med feil hode hver gang han møtte den forførende Stone.
Nå er det London-psykiater Glass som er byttet.
I David Morriseys figur er han så usexy og uspennende som det nesten er mulig å bli.
At den manneetende krimforfatteren har lyst til å sette tennene i ham, er ganske enkelt lite troverdig.
Han ser nervøs og forknytt ut fra første møte, ikke i nærheten av å være hennes likeverdig i det spillet om sex og død som følger filmen.
Filmen er en lek mellom katt og mus, der du aldri kan være helt sikker på hvem som egentlig er den slemmeste.
Den innfløkte intrigen pirrer nysgjerrigheten - i perioder.
Men regissør Michael Caton-Jones får aldri helt i gang tempo og driv over spenningen.
Han lener seg på Sharon Stone og håper at hennes sexy attitude selger filmen.
Det er ikke nok.
Stone er lekker å se på, hun kan feie en 20-årig kjønnsfelle av banen med kroppen sin.
Hun spiller gladelig på erotikk, dveler med blikk, kropp og stemme i et konstant forførelseskick.
Ensformig?
Absolutt!
Det er nesten som om hun blir en parodi på seg selv.
For dem av oss som kan litt om fotball, er det en smule fornøyelig å se hvordan hun moser Stan Collymore, den tidligere engelske fotballspilleren - også kjent som notorisk bråkmaker.
Det er hans våte finger, senere døde kropp, som fører Stone i armene på den tafatte psykiater.
Filmen lider mest av dårlig spill og mangel på driv, men slutten åpner for en tredje Basic Instinct.
Det er freskt om Sharon Stone hiver seg på den samme karusellen om ti-tolv år igjen.
| 0
|
106778
|
Svært sjarmtroll
Regi: John Whitesell.
Med:
Martin Lawrence, Nia Long, Emily Procter, Mark Moses.
Am.
Action/komedie.
11 år.
Big Momma er tilbake, svær, slagkraftig og stor i kjeften.
Med Martin Lawrence i rollen er resultatet grei og godmodig underholdning.
Morsomme menn som kler seg ut som store, bestemte damer fremkaller alltid latteren.
Komikeren Lawrence er intet unntak.
Som FBI-agent forkledd som omfangsrik bestemor hadde han en stor publikumssuksess med «Big Mommas House».
Oppfølgeren er skåret over samme lest, men er utrolig nok mindre masete.
Denne gang infiltrerer han en familie der far motvillig er involvert i lyssky virksomhet, mor jobber for mye, eldstedatteren trasser alt og alle, og den yngre datteren vil bare være en flink cheer-leader.
Morsomst er det med den vesle guttungen som ikke vil snakke, stuper ned mot gulvet fra de fleste høyder, og som heller spiser sand enn pizza.
Ut fra nesten ingenting skaper Lawrence en god del severdige øyeblikk, takket være timing, kvikke replikker og enkelte småfrekke detaljer.
Filmen flyter lett i en veldreid sit-com stil, uten at overraskelsene står i kø.
En grei komedie midt på treet.
| 0
|
106779
|
Herlig magisk
Man irriterer seg ofte over gjennomsiktige historier og sjelløse roller i spill.
Det gjelder ikke «Drømmefall:
Den lengste reisen».
Det var en gang for lenge, lenge siden - hele seks år faktisk.
En gjeng spillutviklere i Funcom i Oslo presenterte sitt spill «Den lengste reisen».
Det var snakk om et av de siste store spillene i en utrydningstruet «pek-og-klikk»-eventyrgenre, og Funcom endte opp med å høste gode kritikker både i Norge og i det store utland for spillets sterke historie, gode dialoger, magiske omgivelser og flotte personskildringer.
Siden den gang har tilhengere ventet i spenning på oppfølgeren.
Og ventetiden på «Drømmefall:
Den lengste reisen» har ikke vært forgjeves.
Historien begynner i Casablanca, og du inntar rollen som tyveårige Zoe, en jente som ikke helt vet hva hun vil med livet eller tilværelsen.
Når en rekke mystiske hendelser begynner å inntreffe og en nær venn forsvinner, påtar hun seg ansvaret med å finne ut hva det er som egentlig foregår.
Historien følges gjennom øynene til tre forskjellige personer.
Når deres veier krysses, tvinnes skjebnene sammen til det kronologiske hendingsforløpet som drar historien fremover på en fengslende måte.
Nå må det sies at «Drømmefall» er et spill som står helt og holdent på egne ben, men det etterlengtede gjensynet med kjente omgivelser og roller vil gjøre spillopplevelsen til noe ekstra spesielt for de som lot seg fascinere av forgjengeren.
Til tross for store forandringer i spillemåten, gjenfinner vi den samme følelsen over å oppdage en sammenhengende, gjennomtenkt og herlig magisk verden med en stemning som underbygges av musikkbildet og en bra casting av norske (og engelske, dersom du skulle foretrekke det) stemmer.
At verdenen nå er tredimensjonal er en drastisk forandring på både godt og vondt.
Det gjør følelsen av å faktisk være tilstede i eventyret langt sterkere enn i spillets forgjenger.
Dette selv om kontrollene og kameravinklene i enkelte situasjoner byr på litt mer problemer enn det som burde være nødvendig.
Og det er enkelte ting å sette fingeren på ellers i spillet også.
Spesielt det mislykkede forsøket på å innføre slossing i et spill hvor dette virker både unaturlig, overflødig og kunstig.
Resultatet er et halvhjertet og ekstremt lite funksjonelt kampsystem som aktiveres i tide og utide.
Dessuten har vanskelighetsgraden på mange av oppgavene du skal løse blitt mye lavere, hvilket jeg selv ser på som både positivt og negativt.
I «Den lengste reisen» møtte man noen reale nøtter som til tider virket å grense mot det umulige dersom man ikke hadde overnaturlige logiske og resonerende evner (for ikke å nevne tålmodighet).
Men man fikk også sjansen til å bryne seg litt.
«Drømmefall» har riktignok sine utfordringer det også, men skulle du stå veldig fast har løsningen noen ganger en tendens til å komme av seg selv litt for raskt - før du egentlig har rukket å begynne å lete etter den.
Slåssing, sniking og oppgaveløsning er derimot ikke det viktigste i «Drømmefall».
Det er historien, rollene og dialogen som utgjør selve kjernen i spillopplevelsen.
Der disse elementene står i grell kontrast til en ellers bra spillbarhet i mange andre spill, har Funcom nedlagt et betydelig arbeid i å fortelle en spennende historie og i å bygge opp troverdige roller med dybde og personlighet.
Norske Funcom beviser dermed hvilke muligheter spill har til å formidle en engasjerende historie.
Og det er slettes ikke verst.
| 1
|
106780
|
Rihanna:«A Girl Like Me»
(Def Jam/Universal)
Det er lov å bli en smule forvirret av Rihannas andre plate, som på mange måter er stebarnet av hennes debut med like doser glatt, amerikansk r og danseglad reggae og raggaeton.
Miksen ødelegger dessverre en helhet som heller ikke to mer enn hederlige bidrag fra norske Stargate kan redde.
Rihanna har en god stemme, ikke ulik Beyoncé (hør bare «Kiss Don't Lie» - platens beste spor), men den er i overkant spiss og med få variasjonsmuligheter gjennom 53 minutter.
Samtidig avslører de to bonussporene hvorfor «A Girl Like Me» faller gjennom i forhold til debuten; både «If It's Lovin' That You Want» og «Pon De Replay» (i nye mixer) er nettopp fra debuten og står ikke akkurat tilbake for noe på denne platen, for å si det sånn ...
| 0
|
106782
|
Mari Boine:«Idjagiedas - In The Hand Of The Night»
(Universal)
Har Mari Boine noensinne gitt ut et middelmådig album?
Hun har iallfall ikke tenkt å begynne nå.
«Idjagiedas» fortsetter der hun slapp med «Eight Seasons» for fire år siden.
Dette er en plate som med få unntak appellerer til spirituelle dyp og kontemplasjon gjennom monotont, repeterende lydbilder med sjelden suggererende kraft.
Denne kraften - en kraft som forsterkes gjennom hennes helt unike stemmebruk - beholder Boine samtidig som hun i enkelte tilfelle fremstår mer tilgjengelig, som i den flotte åpningen «Vuoi Vuio Mu», der intensiteten eskalerer på et nesten skremmende vis.
Den låten som aller mest billedliggjør Mari Boines fremragende evne til å være grensesprengende på vegne av verdens urfolk, er imidlertid «Davvi Bavttiin» - en saliggjørende låt der avslutningen fortoner seg som et eneste stort, universelt åndedrag bak Boines gjennomsiktige vokal.
Dette er world music i beste forstand.
Stort!
| 1
|
106784
|
Bonk:«Bonk Against Nothing»
Albumet «Western Soul» var en liten sensasjon da det ble utgitt i 2004.
Nå er Bonk fra Oslo tilbake med oppfølgeren som befester deres posisjon som et av Norges mest spennende band.
Sangerne og gitaristene Andreas Grøtterud fra Kung Fu Girls og Leif Friman Koren fra Anal Babes fikk det aldri til å klaffe på første halvdel av 1990-tallet.
Det kan de rette på med «Bonk Against Nothing» som er et forrykende album spekket med gode melodier i en stålhard innpakning.
Mest av alt minner de om en krysning av Soft Boys og Buzzcocks med amerikansk tyngde, fleksibilitet og kraft i bunnen.
Det er nesten forunderlig hvordan halvgamle undergrunnsveteraner kan låte så friskt og ungdommelig.
Gåsehuden strutter på spor som «The House», «Life Is Noise (Death Is Silence)», «Images» og «Demian», som alle sammen flommer over av overskudd, ideer og energi.
Gjør dere selv en tjeneste:
Sjekk ut Bonk.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
106786
|
Jamie Foxx:«Unpredictable»
(J/Universal)
Foxx har blitt en populær gjest på høyprofilerte hip hop-plater, og selv om gjestelistene han figurerer på ofte plukkes ut etter PR-hensyn, skal vi ikke ta fra «Ray»-skuespilleren at han synger bra.
Innsatsen hans på Kanye Wests «Gold Digger» er allerede musikkhistorisk.
Men på egen hånd går han fullstendig på trynet.
Hans forsøk på å «sette fyr på soverommet» resulterer snarere i et ønske om å sette fyr på platen, stinn som den er av stiv, klønete, egoseksuell R&B.
Gjestelisten er A-klasse:
Kanye West, Snoop Dogg, Mary J. Blige, Common, The Game - og den gjør intet annet enn å styrke inntrykket av et kjipt forretningsforetagende.
På avslutningslåten synger han til sin avdøde mor, og forteller at hun ville vært stolt av sin sønn.
Hun ville antagelig kvittert med noe slikt:
«Jamie, jeg har vært det lenge, men nå må du passe deg litt.»
| 0
|
106787
|
Gnarls Barkley:«St. Elsewhere»
(Warner)
Gnarls Barkley - en fiktiv figur bestående av produsenten Danger Mouse og Atlanta-soulmannen Cee-Lo - er allerede historiske, ikke bare for sin nå legendariske «Grey Album»-mash-up av Jay-Zs «Black Album» og Beatles' «White Album», men også fordi fabelaktige «Crazy» ble den første som toppet britiske singlelister utelukkende basert på nedlastingssalg.
Selve «St. Elsewhere» er i korte trekk en uhyre spennende hybrid - eller mash-up, om du vil - av klassisk soul og futuristiske beats, mellom inntrengende, myke melodilinjer og skarpe, styggvakre rytmer som tar hele spennet fra nittitallets dunkle, utskjelte triphop til mer lystig, oppdatert crunk, gjerne i svære, filmatiske arrangementer som gjør at du må høre gjentatte ganger på platen for å få med deg alle detaljene.
Dette er både soul for fremtiden og den beste soulplata hittil i årtusenet - et boblende oppkomme av musikalsk lekenhet, stemningsmettet og hektende.
Legg til en ekstremt danseglad oppdatering av Violent Femmes' «Gone Daddy Gone», så har iallfall jeg funnet soundtracket for sommeren 2006!
| 1
|
106792
|
Krig i lommeformat
En krigssimulator på en bærbar spillkonsoll høres kanskje kjelkete ut.
Men PlayStation
Portable er maskinen som klarer det, og det utnytter «SOCOM» med stil.
Det er slett ikke mye som skiller PSP-spillet «SOCOM: US Navy SEALs Fireteam Bravo» fra det samtidig lanserte PlayStation 2-spillet
For mens PlayStation 2-spillet riktig nok skiller med bedre grafikk (men som likevel bare er marginalt bedre) og naturlig nok har en del mer avanserte funksjoner, føles PSP-spillet som en svært god alternativ versjon av det populære krigsspillet på alle mulige måter.
Riktig nok er det visse ofringer som måtte til.
Du har ikke lenger en gruppe soldater å beordre rundt, men snarere en lagkamerat å holde styr på.
PSP-konsollen har ikke en analogstikke som PlayStation 2-kontrolleren, så bevegelsesfriheten blir noe begrenset.
Heldigvis har utviklerne gjort en fabelaktig jobb med å tolke kontrollene over til PSP-en.
«SOCOM» er et uhyre komplekst spill, som blir overraskende lett å spille - selv her.
Innholdsmessig er mye det samme.
Du er fremdeles en spesialsoldat som blir sendt på oppdrag verden rundt for å bekjempe terror og ordne opp i rot.
Du havner i oppdrag der du kun skal skyte deg til suksess, samt oppdrag hvor du skal infiltrere, snikmyrde og kidnappe.
På samme måte som i PlayStation 2-spillene, kan du også her beordre lagkameraten til å assistere deg på forskjellige måter.
Bryte opp dører, klarere rom med sjokkgranater og dekke deg i skuddvekslinger.
Spillet er på ingen måter fordummet fra PlayStation 2.
Overraskende nok er det også slik at «SOCOM» til PSP-maskinen gjør en bedre jobb å fortelle historien.
Den er enklere her, noe som også gjør den enklere å holde fatt i den over tid.
Har du «SOCOM 3» til PlayStation 2, kan du også koble PSP-spillet til dette ved hjelp av en USB-kabel.
På den måten kan du åpne opp innhold i begge spillene, en funksjon vi vanligvis er vant til fra Nintendo DS og GameCube-verdenen.
Stilig, for dem som er interesserte.
Det er også fullt mulig å spille «SOCOM» i flerspiller, både i Infrastructure-modus og Ad Hoc-modus.
Opp til seksten spillere kan spille sammen, noe som gjør PSP-«SOCOM» til en usedvanlig solid flerspillopplevelse, og blant de helt sjeldne i håndholdt-verdenen.
I det hele tatt er «SOCOM» et spill som kan overbevise alle som er skeptiske til krigsspill av denne typen til håndholdte konsoller.
Det føles nemlig ikke som et håndholdt-spill.
Å kunne tolke et såpass omfattende og komplekst krigsspill som «SOCOM» over til en slik maskin, uten å måtte ofre verken gameplay eller tekniske finurligheter, er en prestasjon utviklerne kan være stolte av.
Og så er det noe vi spillere kan være veldig glade for.
«SOCOM»-seriens signaturfunksjoner har alltid vært mye testosteron i form av eksplosjoner, heftige våpen og kolossale krigsmiljøer du må kjempe deg gjennom.
Alt dette finner du i PSP-spillet, og på mange måter fungerer det kanskje bedre i lommeformat enn du skulle tro.
Er du den lykkelige eier av en PSP-maskin, bør det ikke være noen tvil om du skal velge «SOCOM» eller ikke.
Et overraskende godt krigsspill på absolutt alle fronter.
| 1
|
106793
|
Villmarkens villmann
Regi:
Werner Herzog.
Med:
Timothy Treadwell.
Am. dokumentar.
Timothy Treadwell og hans venninne Annie Huguenard ble i oktober 2003 drept, og delvis spist opp, av en grizzlybjørn.
At Treadwell, grizzlyens varmhjertede, nesten maniske forsvarer gjennom en årrekke, endte sitt liv som bjørnemat, virker nesten like skjebnestyrt som et gresk drama.
Med desperat intensitet kjempet han for sine bjørnevenner i Katmai nasjonalpark i Alaska.
Naiv, henrykt, rasende og ømhjertet gjorde han de store bjørnene, samt noen mer ufarlige rever, til sitt eksistensgrunnlag.
Han filmet scener få har gjort før eller etter ham, fabelaktige situasjoner der han prater det svære brune dyret til rette, som en omsorgsfull, bestemt mor til sitt barn.
Om dyrene så på mannen som en pussig skrue, og derfor lot ham i fred (slik det antydes i filmen) - er en annen side av saken.
Werner Herzog bruker Treadwells egne fantastiske klipp sammen med intervjuer med folk som sto ham nær - samt hans kritikere.
Uten å legge moralske føringer, balanserer den tyske regissøren sobert i fortellingen om denne kontroversielle amerikaneren.
Resultatet er en film som med filosofiske undertoner og thrillerske elementer belyser det uutgrunnelige forholdet mellom menneske og villmark.
| 1
|
106795
|
Problem-porno
Regi: Tsai Ming-liang.
Med:
Lee Kang-sheng, Chen Shiang-chyi.
Taiwan/Frankrike/Hongkong.
Drama/komedie/musikal.
Aldersgrense: 18 år.
Taiwanske Tsai Ming-liang har skapt seg et stort navn på den internasjonale festivalscene gjennom en rad små kunstverk av noen filmer, hvorav sist sett i Norge var den underfundige perle «Hullet» (1999).
«Den lunefulle skyen» er møtt med langt større ambivalens.
Det gjelder også for denne anmelder.
For i sin originale genreblanding av mørk humor, frodige musikalinnslag, isolerte storbymennesker og underliggende, foruroligende tema, har Ming-liang denne gang lagt ut på et felttog (tror jeg) mot hardporno - med eksplisitte pornoscener som sitt høyst problematiske våpen.
Det funker, det «virker» - lenge - i dobbeltspillet mellom den mannlige pornostjernes mekaniske gjerning «på jobb» og hans vare tilbedelse av kvinnen i hans liv, som ikke må få vite hva han driver med vegg-i-vegg med hennes hjem.
I siste sekvens gir han oss en på tygga.
En ekstremt motbydelig scene, som i sannhet gir oss pornoens nedbrytende, forkrøplende vesen i én langvarig sveip.
Bare for så - i filmens siste øyeblikk - å vidåpne sitt sujett, kaste det for alle vinder, så tvil om ethvert mål og mening.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
106796
|
En ekte western
Regi: John Hillcoat.
Manus og musikk:
Nick Cave.
Med:
Guy Pearce, Ray Winstone, Danny Huston, John Hurt, Emily Watson.
Engelsk/australsk western.
15 år (frarådes ungdom under 15 år)
Fascinerende og ekstremt kraftfull western fra Australias villeste nybrottsland i 1880-årene, der golde menn søker rikdom, og rettferd er et fjernt fremmedord.
Men der også den barskeste skjønnhet råder og uanede tanker er å finne bak pannebrasken på den mest hinsidige voldsmann.
Nick Cave har skrevet det glimrende og ytterst stramme filmmanus, regissør Hillcoat har satt den ordknappe dialog i en ramme av en barsk, visuell virkelighet som - i likhet med Caves egen filmmusikk - fungerer dels i symbiose med, dels i malende kontrast til hendelsene som så ublu blir skildret.
I disse trakter har en idealist som stedets sheriff (Winstone) dårlige kår.
Også når han gir en fredsløs voldsmann (Pierce) et ultimatum:
Dersom han selv oppsporer og tar livet av sin eldre bror - den ondeste raner noen gang sett i traktene - vil sheriffen spare hans lillebror fra galgen.
Den fredløses moralske dilemma blir ett av filmens hovedspor - det andre følger sheriffens eget, klemt mellom egne (og sin sterke fru Wilsons) ambisjoner om å vise menneskelighet - og et samlet krav om blodig hevn.
Sømløst integrert er pionerens grunnleggende rasisme, uforstand og utbytting av landets aboriginer - samt uforløste spørsmål om hva «dannelse» og sivilisasjon egentlig må sies å innebære.
Glimrende spill gir troverdighetsgys over hele linjen, den blodige brutalitet likeså - uforfalsket og hensynsløst ærlig.
Foto viderefører all «indre» dualisme i karrige landskaper av voldsom skjønnhet.
Akkurat slik - satt på spissen - må menneskers pionerferd også ha fortonet seg på mang en utpost i verden.
Se den!
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106797
|
Skremmende dum!
Regi:
David Zucker.
Med Anna Faris, Regina Hall, Craig Bierko, Carmen Electra, Shaquille O'Neal, Charlie Sheen, Anthony Anderson, Dr. Phil, Chingy, Leslie Nielsen, Lil'John.
Am. komedie.
Oppskriften er den samme som før:
Man tager et knippe velkjente filmer, et knippe velkjente figurer, noen velkjente TV-opptredener.
Og smører det sammen til tullball i den totale overkant.
Noen vil finne dette overstadig morsomt.
Og det er på mange måter skikkelig gjort på sine egne premisser.
En norsk publikummer vil dog ha to handikap andsynes «åndsverket»:
Erigerte peniser, kroppsvæsker, griseprat og annet smågodt er nok mer «sjokkerende» i amerikansk medievirkelighet enn her.
Mens en del filmer, TV-opptredener og offentlige figurer er tydeligere for amerikanerne enn for oss.
Meg moret det måtelig.
| 0
|
106800
|
Et heidundrende folk-party!
Sjelden har en mindre planlagt innspillingsprosess gitt et så vellykket resultat.
Bruce Springsteen «We Shall Overcome: The Seeger Sessions» (I salg neste mandag) (Columbia / SonyBMG)
Bruce Springsteen samlet et titall musikere hjemme i lysthuset i Rumson, New Jersey, satte alkohol på bordet, justerte mikrofonene og trykket på record-knappen - uten å øve, uten å lage arrangementer på forhånd.
Dette har ført til at «We Shall Overcome: The Seeger Sessions» er blitt en til tider ellevill, løssluppen og svært spontan affære, der musikerne - fra tuba til banjo, fra vaskebrett til fele (mye fele!) - faller naturlig inn som om gjengen satt og jammet på et slitent roadhouse et sted i Louisiana.
Platen er et helorganisk, energifylt oppkomme av bluegrass, dixieland, tradisjonell folk med country-overtoner, cajun og ikke minst gospel.
På de fleste låtene går genrene sågar over i hverandre, etter hvert som instrumentene slår seg løs i soli.
Nerven ligger tykt utenpå opptakene, og Springsteen har gjort et mesterstykke i å forsterke kvaliteten i Pete Seegers sanger - bare noen dager før Seeger selv fyller 87 år.
Høydepunktene er mange; «John Henry» og «Jesse James» er blitt livskraftige bluegrass-numre med høy dansefaktor, «Oh Mary Don't You Weep» er et helt delta-dampende Mardi Gras alene, mens den irsk-tradisjonelle, meditative «Shenandoah» balanserer lydbildet.
Det gjør også platens to fremtredende ballader, krigsprotesten «Mrs. McGrath» og den intense gospelhymnen «Eyes On The Prize».
Fantastisk!
Aller sterkest er kanskje «Pay Me My Money Down», den eneste sangen hvor Bruce Springsteen bevisst nærmer seg den politiske (venstre)siden av Pete Seeger.
Låten inneholder faktisk et helt nyskrevet vers med klar hentydning til den pengesterke Bill Gates.
Platens to siste sanger trekker ned helhetsbildet noe, blant annet med en uvanlig blass versjon av selve tittellåten, men det forhindrer ikke følelsen av å ha vært med på en intim, livsglad og kraftfull fest av de sjeldne!
| 1
|
106801
|
Spank Rock «YoYoYoYoYo»
(Big Dada/VME)
Hip hop på bærtur, med god fangst.
Britiske rappere er ofte herlig kreative, uten å få det til helt kommersielt.
Amerikanske rappere får det ofte til kommersielt, uten å være herlig kreative.
Og slik sett passer det godt at den særdeles kreative amerikanske hiphop-duoen Spank Rock gir ut debutplaten sin på et britisk selskap, for de vil antagelig nyte mest suksess i Europa.
Spank Rock lager hip hop for klubbfolket og for dem som synes mainstream-rappen har blitt for kjedelig.
De kjører på med boom-bass, kubjeller, fresende synth og et generelt frodig lydbilde som ikke er ukjent for fans av M.I.A. og Basement Jaxx.
De sparer ikke på grisepratet heller, men det er mer humoristisk enn testosteron-brautende.
Rapper Naeem Juwan er dessuten like behagelig laidback som Q-Tip fra A Tribe Called Quest.
Det er et herlig kaos, dette.
Spank Rock er kanskje dømt til å forbli et undergrunnsfenomen, men de kan bli et stort sådan.
De er genuint melodiøse, genuint sexy, genuint morsomme - på kanten til det genuint genuine.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.