id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
106803
|
Matti Nykänen «Ehkä otin, ehkä en»
Vokalens svar på Eddie The Eagle.
Det har unektelig en viss underholdningsverdi når den en gang verdens beste skihopper - deretter verdens verste fyllefant og urokråke - bestemmer seg for å gi ut plate uten å ha en snev av sangstemme.
Matti har helt klart aldri hoppet så flatt som han her gjør stemmemessig!
Men det er neppe stemmen som skal selge denne platen, heller ikke den fabelaktig utdaterte åttitalls-heavyen - komplett med Melodi Grand Prix-oppbygging i låtene - som følger med ordutgytelsene.
Når Matti midtveis agerer nattklubb-crooner til diskotoner (!), velger jeg helt enkelt ikke å tro mine egne ører.
Fabelaktig hjelpeløst fra en mann som kanskje burde beskyttes mot seg selv etter hvert?
| 0
|
106804
|
Cassandra Wilson «Thunderbird»
(Blue Note / EMI)
Groovy, nakent og uhyre sensuelt.
Mange forbinder kanskje Cassandra Wilson med jazz, men hun har alltid vært en uredd dame på konstant søk i andre svarte genrer.
Det er hun definitivt på T-Bone Burnett-produserte «Thunderbird», hvor hun flørter både med deltabluesen fra sin egen hjemstat, Mississippi, og hiphopprogrammering.
Wilson har en utrolig tilpasningsdyktig stemme med en svært sensuell kant som kommer utmerket til sin rett i Burnetts åpne produksjon.
Ypperlige bidrag fra blant andre Keb' Mo', Jim Keltner og Marc Ribot hever platen ytterligere, der versjonen av Jakob Dylans (jepp, sønnen til Bob og sjef i The Wallflowers) «Closer To You» symboliserer den deilige og tilbakelente sørstatsatmosfæren som hviler over «Thunderbird».
Her mangler kun sirissene i lydbildet...
| 1
|
106807
|
Satyricon «Now, Diabolical»
Svart ideologi, svart metal.
Lysende plate.
Dette er black metal-essensen i sitt innerste uvesen:
Et illsint, krigserklærende epos fra fortroppene til Mørkets Herre i rasende, blytung tonebrynje fra basisbesetningen av trommer (en frenetisk arbeidende Frost har klassisk tørr lyd i trommene), bass og gitar - komplett med Satyrs frådende strupevokal.
Genistreken er likevel snikinnføringen av klassiske melodilinjer, samtidig som hvert riff og hvert taktslag fremdeles føles som en knyttneve av stål i hodet.
Dette er crossover-metal uten å vike fra utgangspunktet!
Kun på «Rite Of Our Cross» stanger dynamikken hodet litt formålsløst i veggen, men utover dette finnes det ikke dødpunkter på «Now, Diabolical».
Platen fremstår som et helstøpt, friskt og ikke minst totalt aggressivt metal-album, fullstendig egnet til å ta pusten fra lytterne.
Norsk black metal har aldri vært i nærheten av å favne bredere enn den har muligheten til gjennom den nye Satyricon-platen, både nasjonalt og internasjonalt.
En autoritær triumf!
| 1
|
106808
|
Retro: Mott The Hoople «Mott»
(Legacy/Sony BMG)
Ian Hunters Mott The Hoople holdt tradrockfanen hevet under noen kjønnsforvirrede år tidlig på 1970-tallet, og «Mott» (1973) var den fineste langspilleren deres.
Singleversjonen av «All The Way From Memphis» og det penere britiske omslaget savnes, men ellers er denne nye utgaven utstyrt med fire bonusspor og kraftig oppfetet lyd.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106809
|
The Vines:«Vision Valley»
(Capitol / EMI)
Bare mas gjenstår.
Det er tre år siden australske The Vines kom med det flotte debutalbumet «Highly Evolved», men etter diverse sykdom og utskiftninger i bandet er det ikke mye gull igjen.
Deres riffbaserte blanding av grønsj og garasje virker unektelig sørgelig akterutseilt all den tid låtene overhodet ikke skiller seg fra hverandre.
Riktignok dukker det opp et par ballader innimellom, men heller ikke disse holder høy nok kvalitet.
Craig Nicholls høres dessuten både sliten og matt ut i stemmen.
Exit The Vines, er jeg redd.
| 0
|
106810
|
Toots Thielemans «One More For The Road»
Verve/Universal
Dvask hotelljazz
Det er ingen tvil om at snart 85 år gamle Toots Thielemans er en legende som for lengst har skrevet seg in i jazz- og populærmusikkhistorien.
Hans karakteristiske harmonika har preget mange klassiske innspillinger og inspirert folk som Stevie Wonder.
Nå har han gått i studio med et knippe unge stjerner på popjazzhimmelen for å tolke musikk av Harold Arlen.
Her er mange kjente melodier, som «Over The Rainbow», «Come Rain or Come Shine» og «Stormy Weather».
Thielemans spiller fint og presist som aldri før, og det er for så vidt ingenting å si på prestasjonene til gjester som Lizz Wright, Jamie Cullum og Silje Nergaard heller.
Men det hele låter så kalkulert, kantløst og glattpolert at det sklir rett inn i veggen.
Dette er musikk for glemmebok og eksklusive hotellheiser.
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
106811
|
The Streets «The Hardest Way To Make An Easy Living»
(679/Warner)
Det britiske svaret på «The Eminem Show».
Enkelte har begynt å murre om at gatepoeten Mike Skinner er blitt for opptatt av sitt nye univers, der pils og dop med gutta er byttet ut med champagne og, vel, dop med andre berømte mennesker.
Kritikken faller på sin egen urimelighet foreløpig:
En mann som har bygd sin karriere på selvbiografiske sanger, er i sin fulle rett til også å dokumentere sin tilværelse som superstjerne - så lenge det fortsatt er gøy å høre på.
Og Skinner underholder storartet på sitt tredje album.
Han sitter kanskje på sin høye hest, men han ler godt av seg selv fra den posisjonen også.
Musikalsk er The Streets for lengst en genre i seg selv; låtene høres fortsatt ut som hjemmesnekrede hobbyproduksjoner, med trehjulssykkelversjonen av klubbrytmer, synthlyd fra loppemarkedet, en dose soul og klassisk britisk humorpop à la Ian Dury.
Med lyrisk klo intakt, manifestert i briljante linjer som «People who get hammered, don't get to nail».
Så får vi håpe han ikke følger i Eminems fotspor og mister gangsynet helt i neste runde.
| 1
|
106812
|
Morningwood «Morningwood»
(Capitol/EMI)
Øya-aktuelt møl.
Punkpop med furten jentevokal er en genre med stolte tradisjoner, fra Blondie på syttitallet via Hole på nittitallet til den nylig utgitte, glimrende debuten fra The Like.
Det er samtidig en genre overbefolket av ubetydeligheter, fordi den både er lett å lage og lett å lokke festivalarrangører på jakt etter ungdommelig alibi med.
Den kan dessuten lett finne veien til radiostasjoner som trenger noe friskt, litt «rocka», bare det ikke blir «for rocka», og akkurat der har denne New York-kvartetten greid seg fint med den tilforlatelige «Nth Degree».
Ellers er den nye platen deres en haug ihjelslitte klisjeer, akkurat så ektefølte som det latterlig stiliserte coveret bærer bud om.
Det er ikke vanskelig å høre at Gil Norton har styrt lyden her.
Ikke fordi han skrev seg inn i historien som Pixies-produsent, men fordi han skrev seg ut av den med Span.
| 0
|
106814
|
Live «Songs From Black Mountain»
(Epic/Sony BMG)
Pent og pyntelig.
Live er trofaste millionselgere på det amerikanske markedet og har med årene også fått en trofast tilhengerskare i Norge.
Det kan forstås, all den tid Ed Kowalczyk og hans venner serverer melodiøs og lettfattelig poprock som aldri har skremt noen.
I så måte har vi strengt tatt hørt denne platen før.
Alt er veldig pent og veldig pyntelig - aldri direkte dårlig, men sjelden spennende.
Kun på en låt som «Show» klarer Live å skape en ekstra nerve som gir denne platen en ekstra dimensjon.
Men det skjer - jeg hadde nær sagt som vanlig - altfor sjelden.
| 0
|
106817
|
Sahg «Sahg 1»
(Regain Records/Tuba)
2006 tegner å bli et eksepsjonelt godt norsk metal-år.
Sahg holdt en flott konsert på by:
Larm for et par måneder siden og følger nå opp med en vel så flott debutplate.
Her snakker vi seig stoner-metal hvor spesielt vokalist Olav Iversen nesten legger seg litt for nær gode, gamle Ozzy Osbourne i uttrykket.
Black Sabbath er helt klart Sahgs store forbilde, og de har beholdt den melodiøse nerven til originalgutta uten at riffveggene blir myke av den grunn, snarere tvert om.
Låter som «Repent», «Soul Exile» (for en basslinje!) og «Godless Faith» er noe av det skarpeste, tyngste og heftigste du får høre på metalfronten i år!
| 1
|
106818
|
Retro: Roy Orbison «The Essential Roy Orbison»
(Legacy/Sony BMG)
Roy Orbison (1936-1988) var den romantiske angstens forsanger, bedre jo mer operaaktige sønderknust han ble («It's Over», «Running Scared»).
«The Essential» bruker mye plass (en hel CD) på de sporadiske «comebackene» hans, løper ikke kronologisk og burde ha inneholdt originalversjonene av «In Dreams» og «Claudette».
Borsett fra det: deilig popdrama.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106819
|
Retro: Daft Punk «Musique Vol.I:1993-2005»
(Virgin/EMI)
De kommer neppe til å sette dype spor etter seg, men ganske mange har hatt mye moro med den franske duoen Daft Punk.
Vocodervokal og sprø, frynsete synthlyder var deres spesiale, tatt til sin ytterlighet på det 1970-talls «cheese»-popinspirerte «Discovery» (2001).
Denne samlingen inneholder alt du trenger fra dem, inkludert B-siden på «Da Funk», «Musique» samt tre remikser av andres materiale.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106820
|
Tonje Unstad «Sett»
(Kirkelig Kulturverksted)
Legger lista høyt, og river.
Evenes-jenta Tonje Unstad åpner sin debutplate med fanfare, i form av den blåserdrevne, soulinspirerte «Uoppnåelig».
En forseggjort sang som bærer bud om et stort talent og et friskt tilskudd til den kvinnelige, nordnorske visepopen.
Dessverre viser det seg at tittelen er profetisk.
For det er ingen andre låter av samme kaliber på «Sett».
Unstad tafler rundt med tekster som til tider er så jordnære at man får lyst til å ta i bruk et begrep som «hverdagstyranni», selv om hun også treffer godt innimellom.
De erfarne musikerne dytter inn alt fra reggae til bossanova, men det høres aldri ut som lek.
Det låter høflig, profesjonelt og kjedelig.
Da er det egentlig bedre å høre hovedpersonen kun akkompagnert av piano, gitar og trompet, som på «Søv du i natt».
Men har Unstad flere gullkorn av typen «Uoppnåelig» i ermet, kan fremtiden hennes se lys ut.
| 0
|
106822
|
Terningkast elleve!
Luftgitarhelter i det ganske land, foren eder!
Her er spillet som krever bred benføring, snerrende lepper og en forkjærlighet for hylende gitarer.
Sosiale aktivitetsspill som «Singstar», «Buzz» og «Donkey Konga» har tatt Norge med storm.
Lette å lære, tilgjengelige for de fleste og underholdende til tusen - selv for personer som vanligvis ikke spiller.
«Guitar Hero» får dem alle til å blekne*.
Med sin overkule gitarhåndkontroller og massive bunke med gitardrevne rockelåter, sørger det for å kile vårt indre villdyr til live fra første riff.
For hvem har vel ikke stått på fest og spilt luftgitar til den store gullmedalje?
Og seriøst, har du først spilt luftgitar en eneste gang i hele ditt liv, har du alt du trenger av kunnskap for å tukte dette spillet.
«Guitar Hero» tar med andre ord konseptet fra rytmespill som «Amplitude» og «Frequency» (begge fra samme utvikler som «Guitar Hero»), og pælmer den tradisjonelle PS2-håndkontrolleren til skogs.
I steden får du en plastgitar med fem knapper i forskjellige farger ytterst på halsen, en knapp som fungerer som streng og en spak som kan dra og vri på gitarhylene du tryller frem.
Hensikten er å treffe med både riktige farger og streng-knappen etter hvert som de dukker opp på skjermen.
Best av alt:
Muligheten til å spille med og mot en kompis med hver deres gitar.
Det tar av.
Jada, jada, jada - gitaren ser temmelig harry ut.
Men i det øyeblikket man legger reimen over skulderen og fyrer igang en låt, går det fra å være småpinlig til å bli ufattelig kult.
Man holder inn knapper i kombinasjoner som føles som gitargrep, strengknappen slutter å være en knapp og blir simpelthen en gitarstreng og whammyspaken er så tilfredsstillende å bruke at svikten i knærne kommer automatisk.
Og så er det i gang:
Man kan kjenne håret vokse på brystkassen.
Bena sklir fra hverandre, som om hver eneste tone trenger sats.
Hodet begynner å nikke i takt med musikken.
Og ballene vokser i takt med publikums fornøyde jubling.
Jeg har faktisk en følelse av at alt dette gjelder for begge kjønn, «feminint» er kanskje det siste ordet jeg ville valgt for å beskrive «Guitar Hero».
Rockeglade jenter er herved advart.
Spillet har i tillegg et element som mange andre sosiale spill mangler:
Det er veldig morsomt å spille det alene også.
For å øve på de høyeste vanskelighetsgradene, om ikke annet.
«Guitar Hero» er rett og slett feilfri gourmetføde for rockeguden i oss alle.
Terningen burde gå til elleve.
* Blekne LITT, i alle fall.
| 1
|
106823
|
Smeltende istid
Regi:
Carlos Saldanha.
Norske stemmer:
Dagfinn Lyngbø, Otto Jespersen, Sven Nordin, Linn Skåber, Jan Erik Larssen, Jan Gunnar Røise, Espen Sandvik.
Am. animasjonsfilm.
7 år.
Morsomme gags florerer - men bare en bedre historie ville holdt temperaturen oppe i denne smeltende istid.
De rare og fabelaktige skapninger fra animasjonseventyret «Istid» er tilbake - supplert av opptil flere nye - og i nypusset, forbedret teknikk.
Men denne oppfølger mangler likevel ener'ns mest fundamentale kvalitet:
Den rørende og meningsfulle historie som bandt all takknemlig situasjonskomikk sammen.
I ener'n var istiden underveis, i toer'n er den på vei over - noen hundretusener av år må formodes å befinne seg mellom disse.
Med største selvfølge leker våre gamle og fortsatt like rare venner seg hjertelig i istidens herligste «badeland», sklier, hopp, stup og bassenger skapt av naturen selv.
En mammutpike til ensomme Mannfred og to rampete pungrotter er nye av året.
Med er fortsatt den verdige sabeltanntiger Diego og det snakkesalige dovendyret Sid, naturlig nok dubbet på bergensk.
Han er da også ubetalelig i den mest inntagende og forfengelige symbiose med Dagfinn Lyngbøs stemme - dubbekunst i egen klasse.
Det tøyelige ekornet Scrat lever sitt eget liv som denne films morsomste - oppslukt av sin fortsatt uopphørlige jakt på en nøtt.
Verre er flommen av andre, mer og mindre vellykte gags, sketsjaktige innfall, lettvintheter og dårlige vitser, som lager omveier, forsinkelser og full stopp i en fortelling som aldri har fylde, og heller ikke får flyte.
Og som derfor, ganske fort, begynner å kjede.
Også denne gang finnes hendelser og skapninger egnet til å skremme de aller yngste (7-årsgrensen er på sin plass).
Men for det meste er «Istid 2» ren situasjonskomikk av ganske blandet kvalitet.
| 0
|
106824
|
Laras triumferende comeback
Lara Croft er en av spillverdenens største stjerner.
Etter årevis i grøfta, gjør hun nå et deilig og stilfullt comeback.
Hun har vært coverpike på motemagasiner.
Skapt to Hollywood-filmer med Angelina Jolie i hovedrollen.
Solgt 30 millioner spill fordelt over seks titler.
Sørget for rundt ti milliarder kroner i inntjening for Eidos.
Og, ikke minst, fanget hjertene til spillfantaster verden over.
Den handlekraftige eventyreren Lara Croft er en legende i spillverdenen.
Og med «Tomb Raider: Legend», det syvende spillet i serien, har legenden blitt sprell levende igjen.
Etter de to første «Tomb Raider»-spillene, udiskutable klassikere begge to, gikk utviklerne gradvis tomme for idéer.
Til slutt hadde det som ble kvernet ut, ikke stort flere funksjoner enn å vri penger ut av den trofaste fanskaren.
«Tomb Raider:
Legend» har fått en ny utvikler, og vender tilbake start.
Givende og halsbrekkende utforsking av eldgamle ruiner, konsentrert løsing av spennende oppgaver, en episk og engasjerende historie, glimrende skuespillere og heftig action.
Det er i det hele tatt så velprodusert dette, så feilfritt, at det nesten blir for mye av det gode.
Alt er så intuitivt, særlig for alle som har fulgt denne serien, at man sklir gjennom spillet som en kniv i varmt smør.
Etter bare ti timer var festen over.
Og en vag skuffelse klarte å slå rot.
Jeg er derimot overbevist om at det har med eliminering av prøving og feiling, som har preget denne serien hele tiden, å gjøre.
Det er mye lettere å holde Lara unna dødelige feller og dype avgrunner denne gangen, og følelsen av å konstant være i fare er ikke like sterk som før.
Og det som gjenstår da, er en Lara slik hun alltid har vært i hodene våre:
En smart, uredd, atletisk og tøff heltinne.
Kontrollen av henne er så feilfri at hennes navigering gjennom de slående miljøene og de forbausende nydelige actionsekvensene er mer spektakulær enn noen sinne.
Noe som igjen fyller spilleren med tilfredsstillende velbehag.
Se, så flink jeg er, liksom.
Dessuten er det en mengde hemmeligheter å finne - noen av dem er også svært godt gjemt, og jeg har en sterk mistanke om at en bevisst og målrettet jakt på disse vil heve spillopplevelsen for de fleste.
Etter å ha latt opplevelsen synke noen dager, var skuffelsen glemt.
Ja, spillet er kort, men det var snakk om ti VELDIG BRA timer (med unntak av et par teite motorsykkelsekvenser).
Og lysten til å begynne på nytt er absolutt stor.
«Tomb Raider:
Legend» slår en strek over de mer eller mindre mislykkede forløperne, og makter å modernisere og friske opp hele konseptet.
Samtidig som det beholder alle elementene som vi i utgangspunktet forelsket oss i.
Joda, Lara Croft er definitivt tilbake.
Dette lover svært godt for fortsettelsen.
| 1
|
106825
|
Idyllisk landsbyliv
«Animal Crossing:
Wild World» er et spill du umiddelbart føler deg velkommen i.
Eller, for å være mer presis, er det den lille idylliske landsbyen du flytter inn i som ønsker deg velkommen med utstrakte armer og hjertelig varme.
Se for deg en landsby befolket av forskjellige dyr og en mengde appelsintrær.
Etter at jeg har blitt installert i et, vel, la oss kalle det lite og intimt (om ikke lettere klaustrofobisk...), men likevel meget sjarmerende hus, begynner mitt andre liv i denne lille parallelle verdenen.
En verden man kan brette sammen og putte i lomma.
Straks jeg setter foten utenfor døren møter jeg landsbyens kolonialhandler, Tom Nook, som meddeler at det er han som uselvisk har satt i stand et hus til min ankomst.
Han forteller meg at jeg kan jobbe i butikken hans noen dager for å starte nedbetalingen av gjelda, pengelens og ute av stand til å betale for mitt nye hjem som jeg er.
Gjennom mine arbeidsoppgaver i butikken blir jeg kjent med de øvrige landsbyboerne og lærer hvordan hverdagen fungerer på dette avsidesliggende stedet.
Man finner ut hvordan man går frem for å lage egne klesdesign, sender brev og flaskepost og stifter bekjentskap med et mystisk «innredningspoliti» som holder deg i ørene for at du skal gi hjemmet ditt en viss stil.
Det tar ikke lang tid før jeg føler meg som en integrert del av det lille samfunnet.
Man starter i det små, men etter hvert som tiden går utvikler landsbyen seg gradvis og blomstrer opp i takt med appelsintrærne.
Man blir bedre kjent med dyrene og deres meget forskjellige personligheter gjennom morsomme og til tider herlig absurde samtaler, samtidig som nye dyr stadig kommer tilflyttende.
Muligheten til å åpne portene til landsbyen og slippe inn gjester utenfra eller selv bevege deg utenfor landsbyens murer for å besøke andres landsbyer og prate med landsbyens innehave, drar spillopplevelsen flere hakk opp.
Dette gjøres over Internett eller på lokalnettverk dersom du har venner med spillet.
Det er virkelig her vi finner den store forskjellen i spillet siden Gamecube-versjonen.
Det føles meningsfullt å plukke og plante appelsiner og se grønne spirer sprette opp av jorda og bli til nye appelsintrær noen dager etter.
Forleden dag hadde jeg besøk av en langveisfarende gjest som hadde tatt med seg et lite knippe kirsebær og epler da han kom på besøk over wi-fi til min lille appelsinby.
Disse ble umiddelbart plantet, og nå venter jeg i spenning på fruktinnhøsting om noen dager.
Det er ingen lineær historie å følge og svært få ting du på død og liv er nødt til å gjøre.
«Animal Crossing : Wild World» handler om de små tingene.
Det går ikke en dag uten fisking og skjellplukking på stranden, og skulle man finne på å besøke landsbyen etter solnedgang kan man se sine selvlagede, «tegn-en-strek-fra-prikk-til-prikk»-stjernetegn lyse ned fra den mørke nattehimmelen.
Når man stikker innom landsbymuseet for å uselvisk donere fossiler man har gravd opp fra jorda eller sommerfugler man varsomt har fanget etter å ha løpt som Rambo rundt på grønne enger med en sommerfuglhåv i hånden, står du ikke tilbake med penger i lomma, men med den gode følelsen av å ha gjort noe som er riktig.
Dette er harmoni og idyll i spillform.
| 1
|
106826
|
Gammeldags kvalitet!
Regi:
Spike Lee.
Med Clive Owen, Denzel Washington, Jodie Foster, Willem Dafoe, Christopher Plummer, Chiwetel Ejiofor.
USA.
Krim/spenning.
15 år.
God, gammeldags underholdningsspenning!
Etter en lang kinovinter med store (og tildels viktige) problemfilmer i og fra en vond og vanskelig verden, er det med utsøkt fornøyelse man med «Inside Man» kan sitte ned å la seg underholde av en velutstyrt, stjernebestrødd, kløktig og lite voldelige kommersiell bankran-historie.
Og dét, utrolig nok, regissert av den fordums politisk rasende Spike Lee.
Det er nesten ikke til å tro.
Men, altså, sant.
Cliwe Owen er bankraneren som går inn i den tradisjonsrike finansinstitusjonen, tar kundene som gisler.
Og låser døra bak seg.
Christopher Plummer er bankeieren, Denzel Washington er politi-forhandleren, Jodie Foster en beinhard politisk fikser, Willem Dafoe operativ uteleder.
Ingenting blir som man riktig venter.
Ingenting!
Her er ingen egentlig dypere mening, bare et par alvorlige toner i grunn.
Og først og fremst: storartet underholdning!
| 1
|
106827
|
Skamløst og uelegant kommers
Regi:
Alexandre Aja.
Med:
Aaron Stanford, Kathleen quinlan, Vinessa Shaw, Dan Byrd, Emilie de Ravin.
Amerikansk grøsser.
18 år.
Godt grøsseropplegg om havarerte turister i ørkenen går fløyten i ekstrem splatter og blodgriseri.
En campingfamilie på gjennomreise i New Mexicos endeløse ørken lures på villstrå til planlagt havari i ødemarken.
Der skal de ribbes og utslettes før alle spor slettes og banen er klar for nye ofre.
Bak bedrageriet står overlevende og etterkommere fra et nedlagt gruvesamfunn.
Stabeiser som nektet å la seg evakuere under amerikanernes prøvesprengninger i 1950- og 1960-årene - bestrålt og derfor omskapt til uhyrer.
Her er sugende sterke bilder fra restene av en «prøvelandsby» fra 50-årene, samt alle grøsserens nifse skremselseffekter.
En smart og effektiv gysare, var det ikke for to effektive bråstopp:
1)
Ikke ett eneste av de mange familiemedlemmene utstråler den minste, sympatiske gnist.
En gjeng klagete klagefanter, så hvorfor bry oss?
2)
Mutanter er blitt et gjenbrukt knep i grøssere - skremmende, primitive og ufyselige som de naturligvis må være.
Pr. grøsserdefinisjon onde, samt kannibaler.
Og ettersom de ikke lenger er menneskelige, finnes heller ikke lenger noen grense for deres kassainnbringende sadisme, enn si umåtelig spekulative appetitt.
Med andre ord:
Skamløst og uelegant kommers - og intet annet.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
106828
|
Sterk Oscar-vinner
Regi:
Gavin Hood.
Med:
Presley Chweneyagae, Mothusi Magano, Israel Makoe.
Skarpt og gripende fra den sørafrikanske ghetto, der et lite barn gjenoppvekker fortrengt sorg og utløser dyp krise i en forherdet, ung bandeleder.
Ut av Athol Fugards roman har Gavin Hood krystet et skarpt, mørkt og veldreid drama om en ung, kriminell sørafrikaners forandring etter et feilgrep.
At denne filmen gikk hjem hos Oscar-akademiet (vant årets «fremmedspråklige» Oscar) er lett å forstå, der det i et universelt og lett Hollywood-inspirert filmspråk forteller en enkel, men gripende historie fra Johannesburgs ghetto.
«Tsotsi» (oversatt: «skurk») er et menneskelig samvittighets- og erkjennelsesdrama, henlagt til Johannesburgs fattigste og rikeste bydeler - og især til de svimlende avgrunner som finnes mellom dem.
Den er glimrende spilt av sørafrikanske skuespillere, og har et eggende, afrikansk soundtrack, skjønnsomt og effektivt brukt.
Rasepolitikk synes ikke være «Tsotsi»s agenda, temaet er tvert imot dempet ned ved å gjøre filmens rike overklassefamilie farget - i likhet med de fleste politimenn.
Men politisk er den definitivt - usentimentalt og ikke-agiterende.
Unggutten Tsotsi leder en uensartet gjeng kriminelle, hvorav én følger ham som en hund, en annen mangler annet språk enn vold, en tredje har kunnskap og intellekt til stadig å stille krav til moralen i deres fremferd.
«Anstendighet» er dette gjengmedlems mantra, til Tsotsis stigende irritasjon.
Selv er han en taus og bitter kar, som tåler mye før han nådeløst sprekker.
Men vennens gjentatte mantra har sin ubevisste effekt, som skal utløses gjennom et feilgrep:
En natt raner Tsotsi en kvinne i de rikes nabolag, stikker av med hennes bil og oppdager at han også har stjålet kvinnens baby.
I ren ubesluttsomhet putter han barnet i en bærepose og tar ham med seg til bølgeblikkskuret som er hans hjem.
Her skyter den gryende krise og kommende erkjennelse fart, forsterket av fortrengte minner fra Tsotsis egne store tap og bitre barndom.
Skjønnsomt integreres Tsotsis smertelige minner med valg han tvinges til i dag; like skjønnsomt «forklares» hans skjebne uten å frata ham hans ansvar.
Tvert imot.
«Anstendigheten» får mange minneverdige ansikter i denne beretning.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106829
|
Sober og sterk
Regi: Juan Solanas.
Med Carole Bouquet, Aymar Rovera, Mercedes Sampietro, Ignacio Jiménez, Emilio Bardi.
Argentinsk.
Drama - 15 år.
Sobert og inntrengende om globalt problem belyst gjennom nære menneskeskjebner.
Den franske diva Carole Bouqet i en svært lite glamorøs rolle:
Hun spiller en barnløs og nokså alene fransk karrierekvinne.
For å fylle bedre et tomt liv, ønsker hun seg et barn.
Hun drar til Argentina, til det ødslige og lite kontrollerte nordøst-territoriet, der penger er inngangsbillett til alt - også et barn.
Hun vet hennes ærend er illegalt.
Men mener først og fremst godt:
Hun vil gi et barn uten odds i livet en fremtid og kjærlighet og omsorg.
Men er det så enkelt?
Vel:
Den franske kvinnen møter Juana, en lutfattig kvinne, og hennes sønn.
Juana har ingenting.
Men hun kjemper og slåss.
For å overleve og bevare sin verdighet.
De to kvinnene møtes.
Og langsomt, langsomt utvikles et slags vennskap og søsterskap.
Som gir innsikt og ansvar.
Og tross alt:
Håp for fremtiden.
En vesentlig film!
| 1
|
106830
|
Matti uten ski!
Regi:
Aleksi Mäkelä.
Med Jasper Pääkkönen.
Dokumentarisk drama.
11 år.
Kan du tenke deg en film om Matti Nykänen nesten uten hoppski på bena?
Ikke vi heller.
Finske Matti Nykänen er kanskje hopphistoriens beste utøver.
Med en drøss OL- og VM-medaljer og prestasjoner som overgår de fleste og det meste.
Men like god som han var i hoppbakken, like dårlig syntes han å være til å leve et noenlunde normalt liv.
Fyll, vold, spetakkel, skandaler - alt har fulgt den magiske finnen, som ble et ideal for en idrett.
Og et ikon i sitt hjemland.
Filmen «Matti» har omtrent ikke noe om hopperen Matti.
Desto mer er hans ellers skandaleombruste liv beskrevet.
I maleriske vandringer.
Man treffer en fjott av en fyr, lettledet som et lam, fylleskadet i tenårene, godtroende på grensen til det sykelige.
Han misbruker seg selv til vanvidd.
Men like mye misbrukes han av alle andre:
Av sine koner, sin hjemby, sine trenere, sitt skiforbund, og sitt hjemland.
Han var så god og så viktig for så manges selvhevdelsestrang at han i praksis kunne gjøre som han ville.
Også gå til helvete.
Og iblant - en sjelden gang - ser man disse glimtene av menneskelig drama, av den lille mannen klemt som en ussel lus mellom alle andres forventninger - og hans eget ørlille selvbilde bak fasaden av fryktelig sjenerthet.
Men aller mest er denne filmen en oppvisning i - faktisk - irriterende livsudugelighet.
Kanskje var det så ille som dette?
I tilfelle:
Et ytterst dårlig materiale for en film.
| 0
|
106831
|
Prince: «3121»
(Universal)
Verdens største lille mann tilhører nå en eksklusiv og problematisk artistklubb.
De fleste er enige om at hans storhetstid er over.
Den påfølgende nedturen er også et tilbakelagt stadium.
Med «Musicology» (2004) var han tilbake i varmen både hos publikum og kritikere.
Og det albumet var en typisk «beste siden»-utgivelse.
På samme måte som samtlige David Bowie-plater siden 1993 er blitt hyllet som hans beste siden «Scary Monsters» (1980), og likevel gått inn i glemmeboken ganske kjapt.
Rekk opp hånden, den som har spilt Bowies «Heathen»-album det siste halvåret.
Like fullt må vi forholde oss til det disse fordums helter byr på, og hvordan det låter her og nå.
Og denne nye Prince-platen låter ypperlig i disse ører.
Ikke minst er det gledelig at han har tonet ned jamsession-funken han har brukt så mye tid på de siste 15 årene.
I stedet får vi store doser av det han er best på: strippede, skjeve poplåter med søplete synthlyd og frekke gitarstikk.
Han låner mye fra sin egen katalog, først og fremst lydmessig.
Det er mange referanser til essensielle åttitallsplater som «Parade», «Dirty Mind», «1999» og «Sign O' The Times» her, uten at det føles som annet enn lovlig gjenbruk og oppdatering av gamle meritter.
«3121» er veldig låtfokusert, og en viktig årsak til mannens comeback er da også hans gjenopplivede evne til å redigere seg selv.
Tunge, psykedeliske funklåter som tittelsporet og «Black Sweat» fatter seg i korthet der de lett kunne blitt uttværede.
I stedet blir de Prince-pop av klassisk format.
Tekstmessig er det sex, musikk og religion - alt som før der i gården.
Prince har spilt og sunget det meste selv, men som i glansdagene har han en flink og vakker kvinne ved sin side:
T'amar heter hun, og gjør seg spesielt bemerket på «Beautiful, Loved And Blessed».
Så ja, det er vel den beste siden «Diamonds & Pearls» (1991) denne gang også.
Enn så lenge, i hvert fall.
| 1
|
106832
|
Skin:«Fake Chemical State»
(V2)
Fra det gripende til det ubegripelige.
Det er ikke helt lett å fatte hvor Skin vil med sin nye soloplate.
Hun starter fresende med klare ekko av det hun selv kalte «klitoris-rock» fra tiden med Skunk Anansie, men åpner straks langt mer mykere sider av seg selv midtveis.
Og det er først da hun griper, som i pop-følsomme «Just Let The Sun» og «Nothing But», der hun virkelig synger med innlevelse og troverdighet.
Store deler av platen fremstår imidlertid litt for pregløs - faktisk låter Skin som en lunken utgave av Chrissie Hynde, men uten de klørne hun en gang hadde som vokalist i Skunk Anansie.
| 0
|
106833
|
Mike Oldfield:«The Platinum Collection» (Virgin/EMI)
Mike Oldfield har vært gjenstand for et utall mislykkede samleplater.
Ikke rart, ettersom det mest holdbare materialet hans har vist seg å være det fra de tre første albumene (samt lydsporet til «The Killing Fields»); alle «progrock»-bautaer med kun én «låt» per side.
Denne prøver igjen, men blir {lcub}dash{rcub} med sine tre disker {lcub}dash{rcub} en drøy porsjon.
Ikke minst med tanke på at Oldfield blir forferdelig bløtkakete når han skal være «søt», og at 1980-tallsinnspillingene hans tar opp i seg alt som var vondt og vanskelig med det tiåret.
| 0
|
106835
|
Diverse artister:«Between A Smile And A Tear»
(Park Film/Bonnier) Amigo Lisa Nilsson hyller jazzklubb
Jazzklubb Montmartre i København var en legendarisk og viktig klubb, med en stjernespekket meny av amerikanske musikere på besøk eller bosatt i Europa.
Nå er det laget film om klubben, og filmmusikken fremføres av et stjernespekket lag av musikere nært knyttet til Montmartre, som Toots Thielemans, Johnny Griffin, Didier Lockwood og Albert «Tootie» Heath.
Og vel tilpass i rollen som jazzdiva er Lisa Nilsson.
Musikken er trygt plassert i jazzens mainstream, swingende og bluesy.
Nilssons syngestil røper en grundig respekt for jazzen, uten å skjule lang erfaring som popsanger.
Mange originalkomposisjoner, flere signert Nilsson og kapellmester Niels Lan Doky, øker spenningsnivået.
Og de gamle mestrene Thielemans og Griffin bidrar med varme og modenhet.
| 1
|
106836
|
Josh Rouse:«Subtitulo» (Nettwerk/Playground)
Sorgfri og sommerlig popkunst fra spanskekysten.
Den amerikanske singer/songwriteren Josh Rouse har meldt flytting til Spania og følger opp de glimrende utgivelsene «1972» og «Nashville» med det spanskklingende «Subtitulo».
Nei da, Rouse har ikke gått hen og gjort latino-lover av seg, men albumet er så sommerlett og sorgfritt at man nærmest kan kjenne siestasolen brenne i nakken når man lytter til det.
Mens en låt som «Jersey Clowns» viser at Rouse fortsatt har et grep om melankolien, indikerer låttitler som «Summertime» og «It Looks Like Love» at mannen i stadig større grad fremstår som gladversjonen av Ryan Adams.
I «Givin' It Up» serverer han sogar gladsoul som kunne vært klekket ut i Motown-korridorene en gang på tidlig søttitall, og i Paz Suay-duetten «The Man Who...» får man den godlynte Belle & Sebastian-feelingen.
Med andre ord: en perfekt popplate å gå våren i møte med.
| 1
|
106837
|
Theatre Of Tragedy:«Storm» (AFM / Tuba)
Goth nytt for sortkledde popmetal-freaks.
Etter år med trofasthet mot den lettere delen av storslåtte metal-arrangementer og dramatiske lydbilder, har norske Theatre Of Tragedy (ToT) blitt et stort navn ute i Europa, der markedet for Nightwish-klingende lett-metal med vakker kvinnevokal og enkelte industrielle elementer er atskillig større enn her hjemme.
ToTs originale vokalist, Liv Kristine, er byttet ut med Nell Sigland, uten at dette betyr noe for uttrykket, som denne gangen har fått litt for likelydende groove, spesielt gjennom første halvdel av platen.
Raymond Rohonyis vokal - som veksler med Nells - blir i tillegg affektert og lite variert til tider, selv om ToT med låter som «Storm» og «Fade» likevel beviser hvorfor de har et så godt grep om goth-massene.
| 0
|
106839
|
Home Groan:«Revolutionary Songbook» (Tuba)
Traust og trivelig.
Som låtskriver er Martin Hagfors hyperaktiv, hvilket også er hans lille problem.
På plate nummer ti (på like mange år) med Home Groan har Hagfors dyttet inn fjorten låter på tre kvarter, noe som dessverre avslører litt slitasje på låtkvaliteten.
Han synger med en svært behagelig stemme, og låtene blir aldri direkte dårlige, men uttrykksmessig har denne platen vært utgitt nærmere ni ganger før.
Det tapper Home Groan-konseptet for frisk energi, og jeg hadde ønsket at Hagfors etter hvert utfordret dette konseptet sterkere eller annerledes.
Den revolusjonære tittelen er - med et par unntak - heller ikke noen rød tråd her, men innimellom glimter det til, som i gladcountry-låta «Hog Hollow» og senhippie-ironiseringen «Hey Revolution Now!».
| 0
|
106840
|
Band of Horses:«Everything All The Time»
(Sub Pop/Tuba) Mens vi venter på den nye Flaming Lips-platen.
Mange prøver å gjøre som dette Seattle-bandet: å kombinere Neil Youngs hjertevarmende jordnærhet og The Flaming Lips' storøyde science fiction-rock.
Mange band greier det sånn noenlunde, men ytterst få makter å få den briljante teorien til å fungere i praksis.
My Morning Jacket er ett unntak, og nå må vi legge til Band Of Horses også.
Sangene på denne debuten er uimotståelig sentimentale, og i likhet med de ovennevnte inspirasjonskilder vet Band Of Horses å utnytte romklang optimalt:
Det er noe eget og rørende ved en vokalist som høres ut som han står og synger sin ensomhet opp mot nattehimmelen.
Trommene slamrer hardt og sløvt samtidig, slik Crazy Horse foretrekker det, og de fuzzmarinerte gitarene bare nekter å gi seg før jobben er gjort.
En americana-karamell, dette her.
| 1
|
106841
|
Karin Park:«Change Your Mind»
(Superworldrecords/MBN)
Park-vesenet skuffer litt i annen runde.
Svorske-Karin leverte en av tidenes flotteste og mest rørende norske popsingler med «Superworldunknown» for tre år siden.
En låt som musikalsk ligger så midt i gaten som det er mulig å få det, men som har så sterk melodi og tekst at det er umulig å stå imot.
På sitt andre album er Karin Park fortsatt i musikalsk allemannsland, men det er dessverre langt mellom de minneverdige øyeblikkene.
Singlen «Masterpiece» er grei nok, og på «To Those I Leave Behind» gjentar hun dødstematikken med brukbart hell.
Men det er altfor mye ordinær og halvinspirert pop på denne platen.
Uten killer-låter blir denne radiovennlige vellingen fryktelig baktung.
Karin lefler litt med Björk-snurrigheter innimellom, men spennende blir det aldri.
Hun er i stand til å levere mainstream-mesterstykker, og da godtar vi intet mindre enn som så.
| 0
|
106844
|
Candi Staton:«His Hands»
(Astralwerks/EMI)
Kanskje amerikansk souls best bevarte hemmelighet.
66 år gamle Candi Staton var svær stjerne i USA på syttitallet, før hun og mannen konsentrerte seg om hjemlandets store gospelmarked.
Nå er Staton (som spiller i Oslo torsdag) tilbake i sitt «southern soul»-utgangspunkt.
Stemmen hennes er like rå som den er intens og har knapt tapt seg med årene.
«His Hands» er breddfull av groove-glad og tilbakelent soul i klassisk tapning, fremført på en suveren og autoritær måte av Staton selv.
Spesielt tittellåten (av Will Oldham) er et gåsehudfremkallende bevis på hvor denne damen kommer fra - både geografisk, åndelig og stemmemessig.
| 1
|
106845
|
GOAAAAAAAL!
Manus: Pål Sparre Enger.
Produsent:
Harald Zwart.
Regi:
Bjørn Fast Nagell.
Med Jan Edgar Fjell, Anders Fjell, Petter Jørgensen, Eirik Tobiassen, Kai Helge Hansen, Mona Solhaug, Henrik Morken Nielsen, Frode Lie.
Og for så vidt også Ari Behn, Jose Murinho, Valgerd Svarstad Haugland, Åge Hareide, Åsne Seierstad, Wenche Myhre, Dorthe Skappel, Tufte-gjengen, m.fl.
Norsk fotballbuskis - 11 år.
Jeg går rett i offside:
Aldri har jeg gitt en film med så mange feil en hel femmer på terningen.
Men det er bare å medgi:
Jeg er beseiret av finter og skruballer og triksing og herlige one-touchs i en nokså dum norsk film om fotball og fans.
Svakheter hos laget og manglende løp i bakrommet skal overhodet ikke skygge for at også scoringene kommer tett og velplassert og til dels finurlig.
Dette blir besøksmessig i eliteserien.
Får vi bare anbefale en liten øl først?!
Det handler altså om en frodig gjeng fredrikstadske kællær på fotballtur til Tyskland.
De jobber på Edgars garasje
- Edgarasjen, selvfølgelig.
Manuset er lagt i en god «engelsk» tradisjon:
Ingen god komedie uten alvorlige undertoner.
Og de finnes her.
Edgar holder på å gå konkurs - og har dessuten en dyp hemmelighet.
Kai er litt for frihetselskende.
En er alkis, en er langtidssykemeldt.
Og Øyvind, stakkar, har et hespetre til mor, og har aldri pult.
Det hakker og går skjevt her og der.
Sammenhengen i det hele er ikke imponerende.
Noe av dialogen er utydelig.
Amatørskuespillerne er, vel: amatører.
Men likevel:
Som folkelig buskis går det rett hjem!
Øyeblikkskomikken sitter ofte som et skudd, folkeligheten er 100 prosent ekte og kolossalt avvæpnende.
Og nettopp denne skikkelige, folkelige nerven utløser øyeblikks magi, når filmens umåtelige mangel på magemål slår ut i full blomst mot slutten:
Det kommer en aldri så liten tåre (!) i øyekroken når det «årnær» seg for Øyvind.
Rett og slett rørende!
Kom dere på kamp, folkens!
Filmen åpnet Kosmorama filmfestival i Trondheim i går kveld, og har vanlig kinopremière 31. mars.
| 1
|
106849
|
Tidenes rollespill!
Hvis du bare fikk ta med deg ett spill til en øde øy, burde du valgt «The Elder Scrolls IV: Oblivion».
Faktisk kan du blåse i hele øya - du trenger bare «Oblivion»!
I 1994 leste jeg en anmeldelse av «The Elder Scrolls:
Arena» i spillmagasinet Databladet, hvor anmelderen skrev at spillet var så stort at du kunne flytte inn og bo der.
Nå, 12 år etter, bekrefter det fjerde innslaget i serien at dette fremdeles er tilfelle.
«The Elder Scrolls IV: Oblivion» er et spill du kan miste flere dager av livet ditt i.
Etter 30 timer spilling har jeg bare skrapt i overflaten av alt det har å by på.
Det er bare å gi seg fullstendig over.
Rollespillenes gral er endelig funnet.
Til tross for skyhøye forhåpninger intet menneskeskapt dataspill burde kunne leve opp til, har «The Elder Scrolls IV: Oblivion» brutt ned samtlige hos denne ydmyke spillanmelderen.
Dette er tidenes beste rollespill.
Det er ikke perfekt og det har sine småfeil, men «Oblivion» er uansett et glimrende stykke digital kunst.
Et kunstverk på lik linje med malerienes Mona Lisa, bøkenes Ringenes Herre, og musikkens uforglemmelige Thriller.
Ikke bare er det et rollespill med alle de riktige kvalitetene, og en spillbarhet som får deg til å smile bare du gjør noe så enkelt som å plukke en virtuell blomst.
Det er også den mest totale skildringen av en levende og pustende verden noen sinne.
Til og med grafisk.
I stedet for å si hva «Oblivion» klarer å replikere fra virkeligheten, bør en heller ta utgangspunkt i virkeligheten å trekke fra det «Oblivion» ikke har.
Så ekte er det.
I «Oblivion» får du innta rollen som stort sett hvilken som helst eventyrrase, ta på deg hvilken som helst rolle, og leve deg fullstendig inn i en verden av kolossale proporsjoner.
Størrelsesmessig er verdenen i «Oblivion» gigantisk, et rent turisteventyr i seg selv.
Verdenen strekker seg kilometervis i alle retninger, og takket være ny teknologi er det mulig å se fjell og daler i den fjerne horisonten.
Følelsen av størrelse er nesten nifs.
Rundt ett tusen digitale figurer lever i denne verdenen, og takket være en svært lovende kunstig intelligens, føles det som de faktisk har sine egne liv der de spaserer ned trange gater og vandrer gjennom skogsmiljøer så detaljerte at det nærmer seg fotorealisme.
Figurene som populerer fantasiriket Cyrodiil (som spillet finner sted i), har både hjem og jobb.
De vandrer mellom disse, stopper på tavernaen for å kjøpe mat, går på jakt ute i skogen og inngår til og med i samtaler med hverandre.
Det føles rett og slett levende.
«Oblivion» bruker en videreutviklet utgave av fysikkmotoren i «Half-Life 2».
Du kan kaste glass rundt i huset, skjeletter faller sammen på en naturlig måte når du kløyver dem med klubben, og døden kan inntreffe i form av en veltende stein som suser ned fjellsiden.
Men det er mer enn teknikk og fine bilder til «Oblivion».
Spillets hovedhistorie er fylt av tvister og finurligheter skildret på en filmatisk måte, men du kan også ta et dypdykk i et hundretalls småhistorier.
Og strøjobber vil gi deg penger til å kjøpe både hus og hest.
Stjerner slik som Patrick Stewart («Star Trek», «X-Men») og Sean Bean («Ringenes Herre», «Flightplan») trår til med stemmene sine for å berike disse historiene.
Til sammen er det 50 timer dialog i «Oblivion», noe som er med på å gi figurene videre liv.
Det som uansett skiller «Oblivion» fra røkla er friheten.
Dette er virkelig rollespillenes svar på «Grand Theft Auto».
Du kan gjøre hva du vil, gå hvor du vil og bare leve deg inn i en fantasiverden som virkelig føles levende rundt deg.
Bare fantasien din setter grenser.
Her kan du bli leiemorder i en hemmelig kult, kjempe for æren i en gladiatorarena, eller bryte deg inn i villaer om natten og loppe beboerne for verdisaker.
Er du en ensom vandrer, vil du kanskje bruke tiden på å jakte på hjort, eller plukke sopp som gror i skog og mark.
Til tider vil det kanskje føles overveldende, men i motsetning til tidligere spill i serien, klarer «Oblivion» å hele tiden lede deg i riktig retning.
Mot underholdningen.
I et spill av denne størrelsen er det en prestasjon i seg selv.
Kampene har blitt langt mer underholdende denne gangen.
Det føles som du slåss, der sverdet suser inn i fiendens skjold, og du blir kastet tilbake av sjokket.
Lekkert.
Det å unnvike en flammeball går ikke bare på statestikkene til figuren din:
Du må selv hoppe unna.
Det eneste virkelige problemet med «Oblivion» er de skyhøye systemkravene for PC-utgaven.
Dette spillet er ulikt alt annet du har sett før.
PC-en din kjører kanskje «Half-Life 2» på topp, men «Oblivion» kan få den til å knele.
Ta derfor en nøye titt på systemkravene.
Har du muligheten og er villig til å spille det på Xbox 360, er det utvilsomt det beste valget.
Her får du toppgrafikk med suveren ytelse, uten alle problemene PC-en medfører.
Konklusjon?
Det er ingen grunn til ikke å spille «Oblivion».
Dette er en religiøs opplevelse.
| 1
|
106850
|
V for vanskelig
Regi:
James McTeigue.
Med Natalie Portman, Hugo Weaving, Stephen Rea, Stephen Fry, John Hurt.
Britiske.
Sci/fi - 15 år, egnet ungdom/voksne.
Skremmende og ambisiøs fremtidsvisjon glipper fokus.
Det handler om fremtidens England.
En konservativ maktpolitiker har effektivt bygd opp så mye frykt og usikkerhet i samfunnet, at han i realiteten er blitt en fascistisk allhersker.
Men en underlig «superhelt», utkledd som legendariske Guy Fawkes (den legendariske terroristen fra «The Gunpowder Plot» som forsøkte å sprenge det britiske parlamentet i luften i 1605), blir en alvorlig trussel mot makthaverne.
Nokså tilfeldig blir en ung kvinne hans medhjelper - og publikums «øyne» inn i en komplisert verden med vanskelige valg, grusom vold, samt kompliserte etiske og politiske overveielser.
Det er altså «terroristene» som er helter her, i et drama produsert av «Matrix-bløderne» Andy og Larry Wachowski.
Stoffet er hentet fra Alan Moores tegneserie på 80-tallet, skapt som skarp anti-thatcherisme.Lenge holder filmen stålhardt på oppmerksomheten og alvoret i sin fremtidsvisjon.
Men, dessverre, etter hvert glipper taket; en sidehistorie om homoundertrykkelse blir avsporende.
Og den grassat alvorlige systemkritikken mot totalitære tendenser, finner aldri sin virksomme og trolige løsning.
Drønnende crescendoer til tross.
| 0
|
106852
|
Innfløkt thriller
Regi:
Marc Forster.
Med:
Ewan McGregor, Naomi Watts, Ryan Gosling, Bob Hoskins.
Am. thriller.
15 år.
Forvirrende og forførende fortelling, der frelse og nåde er sentrale begreper - tror jeg, da.
Ingenting er åpenbart og enkelt i suksessregissør Marc Forsters («Monsterball») psykologiske thriller.
Men ved å nøste opp den visuelle og innviklede veven av hendelser, dannes gradvis et mønster; en ung mann og hans mulige ugjerninger utvikles til et spill om forsoning og frelse.
Ewan McGregor spiller en psykiater som overtar en ung pasient (an Gosling) som har bestemt seg for å ta sitt eget liv.
Selv er psykiateren samboer med en ung kvinne (dyktig spilt av Naomi Watts) som tidligere har forsøkt å begå selvmord.
Virkelighet, drøm og underbevisste strømninger driver handlingen fremover med visuell kraft.
Det er både irriterende og fascinerende å ikke skjønne hvilken retning historien flyter.
Her må du akseptere denne følelsen av usikkerhet, hvis ikke kan du glemme hele filmen.
«Stay» fascinerer og den er sær.
Men til å være en film som baler med de store spørsmål, og om en ung manns evne til å frelse, så blir den mer et innfløkt eksperiment enn en innsiktsfull åpenbaring.
| 0
|
106855
|
Gangsterklisjé
Regi:
Jim Sheridan.
Med:
Curtis «50 cent» Jackson, Terrence Howard, Joy Bryant.
Am. drama.
15 år.
Curtis «50 cent»
Jackson er åpenbart en bedre rap-artist enn skuespiller.
Her er det mye action og gangsterdrama av klisjéaktig karakter.
«Get rich or Die Tryin'» - filmens tittel er identisk med 50 cents dundrende suksessalbum fra 2003.
Filmen bygger delvis på episoder fra rapperens dramatiske liv, som innebærer at mor blir drept, samt at han selv får ni kuler i kroppen.
Og det er gangsterdelen som står i fokus, den kreative gutsen og energien mannen har, kommer i bakgrunnen.
Han når ikke Eminems film «8 Mile» til knærne når det gjelder å formidle den artistiske puls, driv og rasende uro.
Som skuespiller er rapperen fra Queens nokså traust i sessen.
Gangsterdelen fungerer helt greit, men ikke mer enn det.
Narko-dealing, trist barndom, knallhard gate-justis og RESPECT MAN! er gjennomgående temaer som behandles nokså omstendelig av den irske veteranregissør Jim Sheridan.
Joy Bryant gjør en god innsats som kjæresten.
Men det er Terrence Howard som står for filmens energiske skuespillerprestasjon som smart og kvikk med-fange og senere manager.
Ikke noe stort filmatisk møte med 50 cent, men likevel en historie med interessante trekk.
| 0
|
106858
|
Josh Ritter:«The Animal Years»
(V2)
Melankolske og rustikke sanger.
Da Josh Ritter hørte Bob Dylan, Leonard Cohen og Gillian Welch valgte han bort en akademisk karriere til fordel for en usikker tilværelse som artist og låtskriver.
Hittil har det gått riktig bra selv om Josh Ritter fra småbyen Moscow i Idaho måtte helt til Irland for å finne et publikum som verdsetter hans melodiøse, melankolske og rustikke sanger.
Sangene til Josh Ritter er hyggelige, men ikke plagsomt originale, og det er vanskelig å finne gode argumenter for å bruke penger på «The Animal Years».
| 0
|
106860
|
The Cumshots: «Just Quit Trying»
(Big Dipper)
Dels selvforskyldt har The Cumshots' musikk kommet i skyggen av mer skandaliserende medieoppslag rundt bandet, men sannheten er at The Cumshots etter hvert har vokst seg frem til å bli blant våre fremste eksponenter av hard skittenrock.
Grumle-vokalen til Kristopher Schau er her det mest utpregede som står igjen fra bandets hardcore-bakgrunn, og er både brutal og variert på samme tid.
Utover den drar The Cumshots stadig større veksler på metal og seig stoner-rock, uten å miste den melodiske nerven av syne («Bitter Erection») et eneste øyeblikk.
Produksjonen er god og aggressiv, mens tekstene er selve beviset på guttas hatefulle kompromissløshet.
Det låter svært av «Just Quit Trying», som må sies å være det aller beste som har kommet fra The Cumshots til dags dato.
| 1
|
106861
|
Ben Harper:«Both Sides Of The Gun»
(Virgin/EMI)
At Ben Harper er et flerhodet musikalsk troll som det er umulig å båssette, er for lengst opplest og vedtatt, og på sitt syvende soloalbum demonstrerer virkelig den amerikanske gitaristen, låtskriveren og sangeren de mange sidene ved sitt geni.
«Both Sides Of The Gun» er for det første delt inn i to:
En rolig-plate, bestående av ni fabelaktige folk-ballader, og en mer livlig skive der sosiopolitisk og gnistrende funk, soul, gospel og rock'n'roll får råde.
Riktignok er den godeste Harper litt av en slu copycat - «Better Way» er et fordekt tyveri av Princes «7», tittellåten låner friskt fra Stevie Wonders «Living For The City» og «Engraved Invitation» høres ut som noe Mick Jagger kunne spyttet ut på slutten på sekstitallet - men han stjeler med så stor frimodighet at vi likevel ender opp med å tro fullt og helt på ham.
Genialt!
| 1
|
106862
|
The Like:«Are You Thinking What I'm Thinking?»
(Geffen/Universal)
Og de tre jentene i The Like, alle rundt 20 og døtre av hver sin platebransjepappa, debuterer med et album som setter det meste av vår tids «jenterock» solid i skyggen.
Stilmessig ligger de nær The Pretenders, The Bangles og The Go-Go's, band som kombinerte søte sekstitallsmelodier med et tøft feminint tilsnitt anno tidlig åttitall.
Albumet er produsert av tidligere Prince-gitarist Wendy Melvoin, med miksehjelp av geniale Alan Moulder, og de glaserer The Like med en fantastisk gitarlyd av den drømmende, drønnende typen som gjorde My Bloody Valentine legendariske.
I tillegg har de fanget opp vokalist Elizabeth Bergs kjølige, sensuelle stemme på en så intim måte at hele albumet føles som en personlig bekjennelse.
Trioen har funnet sin helt egen dynamikk, og låtmaterialet holder en forbløffende standard.
«Under The Paving Stones» er det beste eksempelet på hvordan de kombinerer tøff rock og hallusinerende pop, men konkurransen er hard på denne perlen av en plate.
| 1
|
106865
|
Laleh:«Laleh»
(Warner Music)
Laleh, født i Iran og syngende på tre språk, har vakt stor oppsikt i Sverige det siste året, med blant annet tre Grammis-priser.
De fortjener hun helt klart.
Ubesværet beveger Laleh seg i et mykt soul, r&b-landskap på engelsk («Live Tomorrow», «Salvation»), der hun fraserer ikke helt ulikt vår egen Mira Craig.
Men hun er enda mer markant når hun synger sine reflekterte tekster på svensk.
Da fremstår hun faktisk som en kvinnelig arvtaker til Cornelis Vreeswijk med sans for gode melodier og velfunderte tekster («Bostadsansökan», «Kom Tilda»).
Blandingen kan virke søkt i utgangspunktet, men Laleh binder det hele sammen på en naturlig måte og avslører et kjempetalent.
| 1
|
106866
|
Motorpsycho: «Black Hole/Blank Canvas»
(Columbia/Sony BMG)
Med Gebhardt ute av bandet har Bent og Snah tatt Motorpsycho tilbake til (den tidligere) trioens utgangspunkt - til det drøye og kompromissløse.
Intet annet norsk band kan med like stor overbevisning stemple navnet sitt under etiketten «eklektisk».
Karrieren inneholder metal like naturlig som pop, country like naturlig som ren støy.
På dette dobbeltalbumet får du alt, i det hele tatt er «Blank Hole/Blank Canvas» selve essensen av Motorpsycho, slik vi har lært å elske dem gjennom det siste drøye tiåret.
Ja visst er platen en del minutter for lang, men den er også en et eneste langt, dronende, popstøyende og fantastisk suggererende festskrift og hyllest til sin egen historie.
Hvilket dette bandet fortjener!
| 1
|
106867
|
Howie Beck:«Howie Beck»
(Ever/Playground)
Howie Beck er en ung følsom mann med kassegitar og et knippe sanger fulle av intime betroelser.
Han har levert et lavmælt og melankolsk album av det sobre og behagelige slaget.
Jeg vet ikke mye om Howie Beck, bortsett fra at han kommer fra Toronto, Canada, hvor det lenge har eksistert et vitalt og levende låtskriver-miljø.
Albumet «Howie Beck» er hans tredje utgivelse.
Det inneholder tretten nydelige og bittersøte sanger som langsomt smyger seg under huden.
Beck er ingen svartsynt og dyster låtskriver.
Det handler mer om livets mange tildragelser fremført av en sanger som evner å fremføre dem med troverdighet og innlevelse.
Howie Beck kan trygt puttes i visepop-bagen, men her finnes også countryrock, en dash bluegrass og enkelte kjappe støyende utblåsninger.
Mannen har forstått hva et bra arrangement kan gjøre med en sang.
Hør bare på lekre spor som «Floating», «Zombie Girl» og «How Do You Feel».
PS!
Howie Beck varmer opp for Josh Rouse i Bergen (5. mai) og Oslo (6. mai).
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
106868
|
Chicago: «XXX»
(Rhino/Warner)
Første studioalbum på ti år fra den amerikanske sekstetten.
Chicago-gjengen fortsetter med tre av den gamle gjengen, inkludert sangeren Robert Lamm.
Bandet er langt fra sine velmaktsdager, men de har beholdt sin klassiske sound og stil med sine velkjente blåsere og tette vokalharmonier.
Balladene er selvsagt på plass på albumet.
«Love will come back» med Rascal Flatts er den beste på dette «XXX».
På «Caroline» og «Lovin' Chains» er Chicago i nærheten av gammel storhet, uten å klare det helt.
«XXX» vil først og fremst glede de mest trofaste av fansen.
Noen nye får de neppe med denne platen.
| 0
|
106870
|
Strålende portrett
Regi:
Bennett Miller.
Med Philip Seymour Hoffman, Catherine Keener, Clifton Collins Jr., Mark Pellegrino, Bruce Greenwood, Chris Cooper.
Am. drama - 15 år.
Begavet, vanvittig sammensatt og meget rikt portrett av et amerikansk ikon.
Mannen var forfatteren Truman Capote (1924-1984), en mildt sagt kontroversiell og fargesterk forfatter og sosietetsløve i sin tid.
Et enormt minnesmerke satte han etter seg med en «dokumentarisk roman»:
«Med kaldt blod» (1966):
Høydepunktet i hans karriere, bokprosjektet som ødela ham totalt.
«Capote» er filmen om mannen og hans prosjekt.
På en ren innskytelse dro han til landsbygda i Kansas, der en rik farmerfamilie på fire var skutt i november 1959.
Capote ville lage journalistikk.
I stedet ble det en bok - som det tok ham seks år å bli ferdig med.
Dramaet Capote skriver om, er kraftig nok.
Men det er forfatteren som etter hvert blir det interessante.
Philip Seymour Hoffman er god, han er alltid god, kongen av biroller som han ofte er blitt kalt.
Denne gangen, i en desidert hovedrolle, nærmer han seg det geniale.
Simpelthen.
Hans Capote er en ytterst sammensatt figur:
En galopperende eksentrisk posør, meget intelligent, sær, medfølende, uhyggelig selvopptatt, drikkfeldig, sannhetssøkende, løgnhals, overmodig, overfeig - i en fjetrende, usalig blanding.
Seymour Hoffman får med seg hele karakterens utrolige spennvidde - ofte med uhyre små virkemidler - i et av de sterkeste filmportrettene jeg kan huske å ha sett.
Overhodet.
Legg så til et ensemblespill av sjeldne dimensjoner, der hver eneste birolle synes destillert ned til den rene perfeksjon.
Resultatet er en simpelthen helt strålende film, særlig for et litt voksent publikum.
| 1
|
106872
|
Mangler dybde
PSP-spillet «Key of Heaven» har potensiale.
Men det stanser med det.
Jeg setter stor pris på spillhelter som løper fort.
Det har ikke nødvendigvis noe med den «reelle» farten å gjøre, men heller følelsen av å bevege seg uhemmet gjennom et spillandskap som et utrettelig beist i menneskeform.
Shinbu, karakteren du styrer i «Key of Heaven», gir en mild versjon av denne følelsen, og derfor var førsteinntrykket av spillet positivt.
Historien finner sted i en stemningsfull, orientliknende verden der fem kampsport-klaner har levd i balanse med hverandre og styrt verden mellom seg i århundrer.
Problemene begynner når Kirin-klanen bestemmer seg for å stjele de hellige klansverdene og oppnå enevelde over verden.
Shinbu må, som et av de to siste gjenværende medlemmene av sin klan, redde verden fra maktsyke Kirins onde planer, gjenoppbygge sin egen klan, hjelpe og beskytte mennesker han møter og slakte så mange monster og fiender som over hode mulig underveis.
Ikke noe utenom det vanlige her, altså.
Hadde bare hovedpersonen hatt mer dybde, eller dialogene noe høyere kvalitet, ville det kanskje vært nok til å bære historien.
Dessverre er samtalene både fjollete og platte, og det langt mellom de gode vitsene.
Også de dårlige er heller lite frekvente, men disse til tider så dumme at de nesten blir litt morsomme av den grunn.
Det blir etter hvert så mye løping frem og tilbake i en verden som til tross for sin asiatiske skjønnhet blir alt for uoversiktlig, stor og ensidig, at man ender opp med å glemme hvorfor i all verden man løper rundt der i utgangspunktet.
Da hjelper det lite at karakteren har umenneskelig god kondis.
I møtet med onde medlemmer av fremmede klaner, er du rustet med magiske evner, «Chi-Arts», og selvfølgelig - som seg hør og bør i et rollespill med forankring i orienten - et sverd.
All ære til spill som tør å prøve annerledes løsninger, men akkurat her har dessverre de kreative utfoldelsene på kampsystemet gått ut over spillbarheten.
Ideen er i utgangspunktet spennende.
Istedenfor å samle stadig bedre våpen eller oppgradere de du starter med, vil du finne kamp-bevegelser, «Kenpu», som blir lagt igjen av fiendene du sender i bakken.
Disse små fragmentene setter du sammen som perler på en snor for å fylle «Bugei-ruller», enklere forklart er de som kjeder av lengre mer og mindre heftige komboer.
Ja, det virker litt komplisert i begynnelsen, men når man blir vant til systemet er det imponerende å se angrepssekvensene settes ut i live.
Noen av Bugeiene får Shinbu til å likne på en slags sverdbærende minitornado, og bidrar til at møtene med fienden blir er en fryd for øyet.
Men, og det er et stort men, problemene er såpass tallrike at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.
Det sies gjerne at angrep er den beste form for forsvar.
«Key of Heaven» er egentlig en god anledning til å teste denne påstanden.
Og jeg vil hevde, etter mye frustrasjon og smerte påført stakkar Shinbu, at dette ordtaket rett og slett er noe tull.
Når fiendene da i tillegg har en tendens til enten å være så passive at de ser ut som om de bare venter på at du skal kjærtegne dem med sverdet, eller så offensive at du kastes gjennom lufta og ned i bakken omtrent før du har rukket å reise deg fra forrige gang du spiste støv, tar det ikke langt tid å forstå at et effektivt forsvar aldri kan erstattes av imponerende offensiv sverdsvinging.
Vi sitter igjen med et spill som i utgangspunktet burde ha potensiale til å glitre, men som ender opp med å frustrere mer enn det engasjerer.
Til tider trengs det mer motivasjon for å sette seg ned med spillet enn for å legge det fra seg, og da sier det seg selv at terningkastet ikke kan bli strålende.
| 0
|
106873
|
Heftig konvertering
Fjorårets heftigste bilspill er nå ute på Xbox 360.
Og konverteringen er særdeles vellykket.
«Burnout»-serien har forlengst etablert seg på rock'n'roll-enden av bilspillskalaen.
Spektakulære og elleville kollisjoner, halsbrekkende fart og en fokus på skadefryd i kamp mot venner fremprovoserer brede glis hos mange.
Noe som definitivt var tilfellet med fjorårets PS2- og Xbox-hit «Burnout: Revenge» også.
Seriens mest varierte og avanserte baner til nå (blant annet med flere snarveier og kule hopp), en forbedret kræsjemodus og muligheten til å bruke medgående trafikk taktisk ved å kræsje inn i biler var nyheter nok til at jeg belønnet det med en femmer på terningen.
Etter et halvt år med grundig konvertering, er nå adrenalinfesten ute på Xbox 360.
Og selv om jeg personlig har spilt de andre versjonene såpass mye at jeg ikke er HELT i hundre, er det ingen tvil om at vi snakker om en klar forbedring.
Først og fremst visuelt, her har spillet fått en overhaling det er vanskelig ikke å bli imponert av.
Det ser rett og slett innmari lekkert ut, noe som øker underholdningsverdien i alle de heftige actionscenene som males utover skjermen.
Den andre store forbedringen går på Xbox Live og det nye moduset «Live Revenge».
Her lagres ditt forhold til dem du spiller mot over tid, slik at du hele tiden har oversikt over hvem som skylder juling og hvem som kan sitte og kose seg i herlig skadefryd.
Er du fan av actionpregede bilspill, er det her du bør begynne.
«Project Gotham Racing 3» er fortsatt det beste bilspillet på Xbox 360, totalt sett, men «Burnout:
Revenge» er det heftigste.
| 1
|
106874
|
Teit mammagutt
Regi:
Tom Dey.
Med:
Matthew McConaughey, Sarah Jessica Parker, Kathy Bates.
Am. romantisk komedie.
For alle.
Det er forunderlig å se hvor mange teite påfunn som er skrudd sammen i en film der voksne langt opp i 30-årene oppfører seg som pubertale high school-elever.
Matthew McConaughey er en atletisk smukkas, Sarah Jessica Parker er et sensuelt sjarmtroll.
Det betyr dessverre nokså lite når de tillegges atferd og replikker som tidvis oser av plattheter og usexy timing.
McConaughey fremstiller en 35-åring som fremdeles bor hjemme hos pappa og mamma (derav filmens besynderlige norske tittel «mambo»).
Der er han like rølpete som en yr tenåring.
Ikke rart at opphavet hyrer en vakker kvinne, hvis spesialitet består i å få slike karer til å flytte hjemmefra.
Siden dette er en romantisk komedie, oppstår det naturligvis «love» mellom de to.
En mengde komplikasjoner dukker opp underveis; ymse dyr og eksentriske venner er med på å gi filmen et noe uforståelig og anstrengt alibi.
Med litt godvilje innrømmer jeg filmen en viss sjarm, et par verbale scoringer er holdbare.
Men det meste er stang ut.
| 0
|
106875
|
Nydelig, Felicity
Regi: Duncan Tucker.
Med:
Felicity Huffman, Kevin Zegers, Fionnula Flanagan, Graham Greene.
Amerikansk.
Drama.
15 år.
Uforglemmelig portrett av sårbar, transseksuell kvinne og helstøpt menneske, som oppspores av sin ukjente sønn på det minst passende tidspunkt.
Sårbar, nesten gjennomsiktig i sin skjørhet er Felicity Huffmans Bree, en transseksuell kvinne på randen av å nå sitt mål.
På dette minst gunstige tidspunkt innhentes hun av frukter fra en for lengst fortrengt fortid som mann:
En hittil ukjent tenåringssønn - som Bree må ha besvangret en skolevenninne med den gang hun ennå het Stanley - dukker opp nærmest som troll av eske.
En gutt i åpenbart store problemer, nå foran løslatelse fra et ungdomsfengsel.
Det blir opptakten til en noe utradisjonell «roadmovie» - en reise med kraftig indre og ytre dynamikk, varsomt skildret - som de to gjør sammen i en lite pålitelig bruktbil tvers over USA.
Reise, hendelser og det unektelig komplekse forhold mellom to av samfunnets mindre begunstigede sjeler, er aldri forutsigelig - konstant under trussel fra uforutsette møter og tilfeldigheter.
Felicity Huffmans
Bree er intet mindre enn en prestasjon, skapt med klokskap og musikalitet.
Så å si umiddelbart etablerer hun vårt engasjement i denne utsatte person, som bak sitt tapre, skjøre ytre trer frem som et helstøpt menneske.
Ingen er mer omhyggelig kvinnelig enn denne kvinne i mannskropp, men Felicity holder henne mirakuløst på kanten av stupet mot den onde latters avgrunn.
Filmen har atskillig galgenhumor - men Bree er sårbar med uforglemmelig verdighet.
Sannelig en Oscar verdig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106877
|
Glitrer i forfall
Regi:
Laurence Dunmore.
Med:
Johnny Depp, John Malkovich, Samantha Morton, Tom Hollander.
Britisk drama.
15 år, egnet voksen.
Ikke et øyeblikk mister denne filmen troverdighet i sin nådeløse undergangsferd, der vi følger den kyniske refser, poet og hensynsløse levemann Lord Rochester gjennom de siste år i hans selvdestruktive, korte liv.
En fri og artistisk sjel i hastig fall mot en tidlig, men langt fra skjønn død - forkrøplet i sinn og skinn av smertefull syfilis.
Altså:
På intet vis en feststund for glamouren.
Men en absolutt høytidsstund om man søker en totalopplevelse av filmtone og harmonerende musikk, form og innhold i absolutt ikke-romantisert, troverdig og smertefull versjon.
Sånn er vel «The Libertine» det diametralt motsatte av vinterens romantiske filmblikk på «Casanova», en annen, legendarisk multibegavelse og kvinnebedårer.
Den opprinnelige betydning av ordet «libertiner» er «frigjort fange», den nyere er «levemann, vellysting, utsvevende person».
Denne frittlevende aristokrat - som spiddet sine omgivelser med ord like hensynsløst som han forbrukte kvinner, vin og venner - foraktet også alt falskneri, det være seg i ekteskapet, på teaterscenen eller i kongens hoff.
En mann som gjerne fornærmer landets konge, men som engasjerer seg helhjertet når han - fullstendig overrumplet - oppdager et ungt og uforfalsket teatertalent.
Derfor handler «The Libertine» atskillig om det motsatte av hva den ser ut til å skildre - som strimer av sannhet, ekthet og kjærlighet piplende frem gjennom forfallets og heslighetens mørke.
Man skal ikke fundere lenge for å se at relevant, det er det også.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106878
|
Placebo: «Meds»
(Virgin/EMI)
Quart-aktuell angst for fremmedgjorte tenåringer i alle aldrer.
De var et friskt alternativ da de ankom midt oppi britpop-bølgen for ti år siden, og Placebos melodiske, gotiske punkpop er av den sjelegranskende typen som alltid vinner en trofast tilhengerskare.
Ifølge Quartfestivalen er dette bandet det mest etterspurte de har booket i år.
Men det er lenge siden de begynte å gå i sirkel musikalsk, og dette femte albumet deres er skummelt likt sine forgjengere.
Det er ikke helt fritt for høydepunkter, for eksempel er «Infra-Red» en sårt emosjonell låt av typen som gjør det enkelt å forstå hvorfor Placebo trollbinder sitt unge, søkende publikum.
Imidlertid er det lett å si seg lei av Brian Molkos nasale, påtatte gnåling.
Tekstmessig høres han fortsatt ut som om han sitter på en kjip hybel i London og angrer på dopet han tok i går.
Og det må han få lov til, like mye som vi andre må få lov til å trekke på skuldrene og fortsette med livene våre.
| 0
|
106879
|
Ashlee Simpson:«I Am Me»
(Geffen/Universal)
TV-stjerner har en tendens til å tryne på plate.
Lillesøster Simpson gjorde det like fullt tålelig bra med debutalbumet «Autobiography».
Vanskelig å si om denne oppfølgeren vil gjøre det dårligere.
Den er i hvert fall dårlig.
Ashlee er ingen stor vokalist, og høres stort sett ut som en tristere utgave av Courtney Love.
Musikken er amerikansk PMS-pop av typen det går tyve av på dusinet, med syltynt låtmateriale og gitarlyden klinisk innstilt på «passe sint».
Det låter som Kelly Clarksons «Since U Been Gone», minus popkvalitetene.
Hun skal ha ros for «Say Goodbye», en flott åttitallsballade i samme gate som George Michaels «Father Figure» og Madonnas «Live To Tell».
Last ned den, og glem resten.
| 0
|
106880
|
Graham Coxon:«Love Travels At Illegal Speeds»
(Parlophone/EMI)
Gitaristen fra Blur bærer arven videre med rak rygg.
Coxon gjorde det klart hvor viktig han var for Blur med «Happiness In Magazines», hans første soloalbum utenfor gamlebandet.
Der greide han utrolig nok å låte enda mer erkebritisk enn Blur gjorde på nittitallet, noe han fortsetter med her.
Han har alltid vært elev av The Kinks og The Jam, men solo er Coxon i stadig større grad orientert mot melodisterk new wave-pop à la Buzzcocks og Magazine.
Det kler ham utmerket, ikke minst fordi det gir ham full frihet til å leve ut gitarhelten i seg.
Og det er en fryd å høre hans grovhendte omgang med øksa.
Åpningssporet «Standing On My Own Again» har et øs av en annen verden.
Albumet for øvrig balanserer flott mellom Ray Davies-inspirert tristesse og bredbente fuzz-øvelser.
Siden Damon Albarn ser ut til å bli gorilla på heltid, er dette en herlig håndsrekning til alle som synes «Parklife» er et av nittitallets ypperste album.
| 1
|
106881
|
Loose Fur:«Born Again In The USA»
(Drag City/VME)
Superlag uten tenning.
Dette er andre album fra Jeff Tweedy, Glenn Kotche (begge kjent fra Wilco) og Jim O'Rourke (Sonic Youth), og som sist gang snakker vi om et særs slentrende og uhøytidelig rockband som ligger atskillig nærmere Wilco enn Sonic Youth, for å si det sånn.
Det psykedeliske elementet preger platen, spesielt avslutningsvis (som i «Wreckroom»), men tross overraskende brudd i strukturer og innsmigrende, lange lydflater makter aldri låtmaterialet å overbevise oss om at Loose Fur blir en suksess.
Til det minner dette for mye om en egotripp fra tre musikere med andre og viktigere karrierer.
| 0
|
106884
|
Wig Wam:«Wig Wamania»
(Voices Of Wonder/VME)
De har fått mye ut av sin Grand Prix-seier, denne uhøytidelige kvartetten fra Halden.
Og her er de kjapt ute med ny plate, mens det fortsatt er ild i jernet.
Både hva image og musikk angår er de dypt plantet i den sminkede puddelrocken fra siste halvdel av åttitallet.
Wig Wam pøser på med falske strykere, hylende gitarer og hypermelodiøse allsangrefrenger med stjerner i øynene, og det føles omtrent som å få fem marsipankaker tvangsdyttet ned i magesekken.
Det bisarre er hvordan menn rundt de førti får seg til å fremføre dette.
Både musikken og ikke minst tekstene reflekterer en 12 år gammel pubertet-rammet gutts sjelsliv tilnærmet perfekt.
Sant, også den delen av befolkningen fortjener sine kulturelle ambassadører, men da er det atskillig bedre investering å anskaffe Bon Jovis «Slippery When Wet», Van Halens «1984» og Def Leppards «Hysteria», heavypop-originalene Wig Wam fortvilt og uten hell prøver å kopiere.
| 0
|
106885
|
Sparks:«Hello Young Lovers»
(Gut/Tuba)
Kulthelter gjør comeback som sparker.
De har vært avgjørende inspirasjonskilde for Queen, Pet Shop Boys og Scissor Sisters, for å nevne noen få, og så vel Morrissey som The Darkness er erklærte blodfans av brødrene Ron og Russell Mael fra Los Angeles, bedre kjent som Sparks.
Men at de nå, 35 år etter at de debuterte, skulle komme opp med en umiddelbar popklassiker, er like usannsynlig som det er et faktum.
Sparks har aldri vært redde for å blande opera, kabaret, glamrock og dansevennlig pop i samme gryte.
Det oppsiktsvekkende er at deres symfoniske stormannsgalskap kokes ned til pur pop som det er lett å absorbere.
Og det er vanskelig å bli mett på «Hello Young Lovers».
Den er så liflig musikalsk, med tekster så smarte at man rister av latter mens det knaker i hjernebarken.
Spesielt gøy når de tar for seg nettopp tekstskriving i «Metaphor» og 11. september-tematikk i «(Baby Baby) Can I Invade Your Country».
Alt dette mens de svømmer i briljante melodier og djerve arrangementer.
Elskelig.
| 1
|
106886
|
Petter:«P»
(Universal)
Kanskje det aller beste fra Petter hittil.
Dermed tar festen av med den erotiske duetten «Tete a tete» (med Neneh Cherry) og det uimotståelige electro-nummeret «Inte som dom säger» (med Kaah).
Petter har en ganske monoton rappstil, men denne gangen har han kompensert mer enn nok med flott produksjon og gode låter.
| 1
|
106888
|
The Colors Turned Red:«All The Way Up»
(CCAP)
Intelligent og tidløs pop-musikk.
Nitten år tok det før The Colors Turned Red fulgte opp sin debutplate - et album som fikk mange til å spå Haugesund-gruppa en lysende fremtid, bare for å bli oppløst året etter.
Man kan trygt si at de har brukt disse årene godt.
«All The Way Up» har blitt en flott plate med tidløs pop, der uhyre melodiske retrolinjer pakkes inn i flotte og brede arrangementer med en snev åttitall uten at det blir pålesset.
Låtene tar smarte vendinger hele veien og byr både på alvorlig kontemplasjon («Solid Goal») og happy, snappy refrenger («Birthday In Bed», tittellåten).
«All The Way Up» er et album det går an å høre på gang etter gang uten å gå lei!
| 1
|
106890
|
Avansert og nydelig
Hvor bra er Xbox 360-versjonen av «Ghost Recon:
Advanced Warfighter»?
Jo, jeg har faktisk et veldig bra eksempel på akkurat det.
Forrige helg hadde jeg en kompis på besøk.
Han trengte hjelp med «Ico», men det er en helt annen historie - en veldig pinlig en sådan, for ham altså («Hva?
Kan man svinge på kjettingen??»).
Det gikk ellers i «Ghost Recon:
Advanced Warfighter», det tredje spillet i en taktisk skytespillserie som med sin fokus på taktikk og strategi, har fått mange entusiastiske tilhengere.
Med mer maskinkraft å utnytte og den visuelle forbedringen på Xbox 360, har spillet fått en nesten hypnotisk tilstedeværelse.
Den økte graden av realisme, det at musikken er helt fraværende (selv om du kan velge å skru den på) og en særdeles troverdig Mexico City-ramme - alt i HDTV-kvalitet - gjør mye med innlevelsen i denne typen spill.
Noe som fikk Stefan, kompisen min, til å komme med det ene gledesgispet etter det andre mens han tilkalte forsterkninger fra Apache-helikoptere, skjøt fiender med snikskytterrifle, hang ut av sidedøren i et helikopter med mitraljøse og sprengte stridsvogner og bunkere.
Det ble ikke færre gledesutbrudd da han oppdaget de mange cooperative- og flerspillermulighetene i spillet, både i egen stue og over Xbox Live.
Men det var flere enn Stefan som satt med gåsehud, jeg hadde definitivt høy puls selv.
Til tross for at det finnes svært mange taktiske skytespill der ute, makter dette spillet å levere en fjellstø opplevelse som oppfattes som både frisk, ny og unik.
Mye av æren for dette må det glimrende kontrollsystemet og de mange taktiske mulighetene det gir, ta på seg.
Det å kommandere medsoldater, sende ut droner for å se etter fiender, tilkalle bistand fra kamphelikoptere og å i det hele tatt utnytte omgivelsene dine for å få et taktisk overtak, er noe «Ghost Recon:
Advanced Warfighter» gjør bedre enn de fleste.
Ikke fordi det er så inni granskauen avansert i seg selv, men fordi det er avansert UTEN å være uoverkommelig.
Resten av æren kan Xbox 360 gjerne få på sin kappe.
«Ghost Recon:
Advanced Warfighter» revolusjonerer nemlig ingenting, men det er så utrolig pent å se på og har så troverdige miljøer at det hever spillopplevelsen.
Hvor bra er egentlig «Ghost Recon:
Advanced Warfighter»?
Vel, dagen etter kjøpte Stefan Xbox 360 bare for å kunne spille det mer.
Og jeg skjønner veldig godt hvorfor.
SÅ bra er det.
PS!
Spillet kommer på Xbox og PS2 i løpet av mars og på PC nærmere sommeren.
Disse versjonene er ikke testet.
| 1
|
106891
|
Kom og kjøp!
Gledelig nyhet!
«The Sims 2: Forretningsliv» er velprodusert, morsomt og uhyre stiumlerende.
Ja, dette er trolig den beste tilleggspakken til «The Sims 2» hittil.
Faktisk er «The Sims 2: Forretningsliv» nesten et helt nytt spill i seg selv.
Dette er noe langt mer enn et par nye møbler og et nytt område for dine digitale Barbier å kose seg med.
Denne gangen har utviklerne lagt frem det som nærmest kan misforstås å være et helt nytt spill inne i spillet:
Et spill av strategi og økonomisk simulasjon.
Høres vanskelig ut, kanskje?
Det er vel ikke akkurat disse ordene du tenker på når du hører om «The Sims 2», spillet der du skal stifte familie, få barn og ikke minst gå på toalettet.
Spillserien «The Sims» har omtrent blitt like populært og lett gjenkjennelig som Coca Cola, iPod og eBay.
Millioner har kjøpt det, og mange anser det som å være brekkjernet som for alvor åpnet et hankjønnsdominert spillunivers for det litt mer spillskeptiske hunkjønnet.
Dette er den tredje tilleggspakken til
I «Forretningsliv» er det slutt på moroa.
Eller, kanskje moroa akkurat er i ferd med å begynne?
Her skal du i hvert fall ut i arbeidslivet, som gründer med gull i blikket.
Heldigvis er det ingen grunn til å se for deg en åtte timers arbeidsdag hvor du skal tømme septiktanker (ikke det at det er noe galt med dem som gjør det - tusen takk, forresten!).
Du begynner rett i lederstillingen, da du på egenhånd skal starte din helt egen forretning.
Oh, boy.
En egen forretning.
Det er slett ikke småtterier av utfordringer som melder seg, når du faller pladask ut i «Forretningsliv».
Her skal du forholde deg til egne ansatte, innkjøpspriser, kostnadskalkyler og grinete kunder som gjerne har putekrig mellom hyllene.
I «Forretningsliv» får du muligheten til å starte stort sett hvilken som helst type forretning.
Vil du åpne en butikk, kan du selge stort sett alt du finner i «The Sims 2».
Det betyr at du kan starte møbelbutikk, bilforhandler, leketøysimperium eller det neste Elkjøp hvor du selger duppeditter og dingser.
Alt som finnes i «The Sims 2», kan du selge.
Sett dem opp i hyller og pass på å ha et kasseapparat så du kan ta betalt for tingene.
I tillegg kan du starte en restaurant, hvor simmer vil enten renne ned dørene til ditt fristed for kulinarisk nytelse, eller gå til fysisk angrep på kokken i ren misnøye.
Du kan også starte skjønnhetssalong, der du selv kan velge frisyrer og sminke på dine «ofre».
Er du en av de mange som går rundt med en drøm om å starte egen nattklubb, er det fritt frem for det også.
Simmene betaler for hvor lenge de oppholder seg der, og det er opp til deg å holde dem lengst mulig (for eksempel ved å be bartenderne severe i undertøy).
Det er ingen tvil om at «Forretningsliv» nærmest er et spill i seg selv.
Tankene går til utallige entreprenørsimulatorer slik som «Pizza Tycoon» og ganske nylig «Tycoon City».
Her kan du kjøpe din egen tomt, og stort sett bygge hvilken som helst forretning du vil.
I begynnelsen vil du slite økonomisk.
Etter å ha kjøpt en tomt (du kan også drive butikk hjemmefra) og bygd din lille forretning, kommer du til å telle kronestykkene.
Heldigvis gir spillet deg oversiktlige og enkle statistikker, som er lettfattelig presentert.
Dette gjør at «Forretningsliv» ikke går altfor langt bort fra det «The Sims 2» egentlig er:
En dokkehus-simulator for dem som vil se de store linjene, ikke dypdykke i detaljer.
For selv om forretningssimulatoren kan være kompleks, er den akkurat passe utfordrende.
Det er heller ikke så rent ofte at et dataspill klarer å formidle konstruktive verdier til unge spillere.
Det klarer «Forretningsliv», som lærer oss alle en viktig leveregel:
Stå på, jobb hardt og du vil lykkes uansett hva du begir deg ut på.
| 1
|
106893
|
Oscar-belønt drama
Regi og manus: Stephen Gaghan.
Med:
George Clooney, Matt Damon, Amanda Peet, Christopher Plummer, Mazhar Munir.
Amerikansk drama.
15 år.
Intrikat og bedøvende innholdsrikt om amerikansk oljeselskaps råtne spill for å skaffe seg herredømme over naturgassressurser i Gulfen.
I form kan «Syriana» ligne de smarte, politiske dramaer amerikanerne er så gode på (den rettferdige «underdog» som med kløkt vinner over et kynisk establishment), ofte basert på en berømt thriller/bestselger.
Det er ikke «Syriana» (skrevet og regissert av «Traffic»-forfatter Stephen Gaghan).
Og det merkes.
I innhold er «Syriana» mer av alt:
Mer komplisert, mer uklar, mer hendelsesrik, mer uforferdet, mer brennbar, mer suggererende.
Og mer røveraktig.
Brennbart «Syriana» stuper inn i USAs mest brennbare tema av i dag - det ugjennomtrengelige samspill av business, korrupsjon, politikk og CIA-plott i kampen om verdens siste, store oljeressurser.
Og den utspiller seg «på stedet» i verdens mest brennbare urosenter - Midtøsten.
Til det store oljeselskap Connex' frustrasjon har et lite emirat solgt utvinningsretten av sine enorme naturgassreservoarer til kineserne.
Samtidig har det lille selskapet Killen kapret boreretten i Kasakhstan.
Connex' svelger Killen og setter USAs listigste advokater til å mykne justisdepartementet (det nye selskapet er i strid med konkurranseloven).
Kort etter blir CIA-agent George Clooney pålagt å ta livet av emirens eldste sønn, slik at hans USA-vennligere lillebror vil arve riket.
Inn fra venstre kommer oljeanalytiker Matt Damon, som knytter nære bånd til emiren.
Lokalt følger vi pakistanske arbeidere i emiratet, som mister alt når kineserne må ut - unntatt mottagelighet for ekstremisme.
Publikumsfrieri i form av forbausende lettvintheter er ikke unndratt, selv i en film som så iherdig er kjørt frem som «sann»:
Sjelden har selv amerikanske advokater fremstått mer åpenlyst skurkaktig, sjelden er en amerikaner (Clooney) så detaljert blitt torturert av en muslim.
En noe schizofren konklusjon blir noe i nærheten av dette:
Som sannheten under dekke av fiksjon er «Syriana» for røveraktig for sitt eget beste.
Som røverhistorie er den en opplevelse:
En hypnotiserende strøm av hendelser - besnærende i sin mulige sannhet - i et krevende, pulserende puslespill.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106896
|
Panter-prøvelse
(The Pink Panther) Regi:
Shawn Levy.
Med Steve Martin, Kevin Kline, Beyoncé Knowles, Jean Reno, Emily Mortimer.
USA.
Komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Denne anmeldelsen burde vært todelt:
Én for dem som husker de gamle «Pink Panther»-filmene med Peter Sellers.
Og én for dem som ikke gjør det.
Det blir likevel bare én; av en anmelder som husker så altfor godt.
Og derfor - antagelig - er for streng med Steve Martin i rollen som den franskeste og mest klossete av alle politiinspektører.
Kort sagt:
Inspektør Jacques Clouseau er en vandrende katastrofe av en politimann; mannen som i løpet av sekunder makter å omskape inntak av en enkel Vigra til å rive ned innmaten av et hotell.
Hans komplette og katastrofebefordrende udugelighet er selve poenget.
Selv om han alltid blir helten - til slutt.
Uforlignelige Peter Sellers laget sammen med regissøren Blake Edwards fire filmer i serien fra 1963 til 1978.
Sellers var genialt intuitiv og kompromissløs i sitt spill.
I denne nye filmen forsøker Steve Martin å imitere ham.
Det går dårlig; Martin er en flat, tillært og mekanisk kopi.
Kevin Kline er enda verre som sjefinspektør Dreyfuss - sammenlignet med den opprinnelige galskapens punchingball, Herbert Lom.
Vel:
De som ikke husker så langt som denne anmelder, kan få seg noen latterkuler av påkostet slap-sticks og moderate doser komihåndverk.
Men tro meg:
Det er og blir et sørgelig surrogat.
| 0
|
106897
|
The Little Willies:«The Little Willies»
(Milking Bull/EMI)
Norah Jones og venner i løssluppen «cosmic american music»-orgie.
På papiret virker det ikke som noen god idé å la uhøytidelige hobbyprosjekter munne ut i plateutgivelser.
Men påfallende ofte fungerer det, ikke minst innen country og beslektet amerikansk rotmusikk.
Selv her hjemme har vi et heidundrende godt eksempel på det, i form av The International Tussler Society.
Og det fungerer utmerket for Norah Jones og et knippe mindre kjente venner av henne.
Men mindre kjente betyr ikke mindre bra:
Medvokalist Richard Julian gjør en helt formidabel innsats her.
Musikalsk er dette en lun kjærlighetserklæring til legender som Johnny Cash, Townes van Zandt, Kris Kristofferson og Willie Nelson, både i form av coverlåter og originaler.
Bandet koser seg så mye at dette, et typisk «uviktig» album, blir ganske viktig likevel.
«The Little Willies» er en sjarmerende affære som scorer høyt på sin kombinasjon av nesegrus beundring og et totalt fravær av pretensjoner.
| 1
|
106898
|
Van Morrison:«Pay The Devil»
(Exile/Universal)
For spesielt interesserte.
Ettersom Van Morrison hverken er reinspikka bluessanger eller reinspikka countrysanger, er han absolutt best bare som Van Morrison.
Denne gangen har Van kastet seg i vold med tradisjonell country og honkytonk, men Morrison blir aldri - med fare for å bli skjelt ut - noen stor tolker av annet enn sitt eget stoff.
Først da kommer den unike sjelen frem i Vans stemme.
Her er kompet både troverdig, friskt og eviggyldig trofast mot countryens røtter, men når gullkorn fra countryhistorien kjøres gjennom Morrisons velbrukte kvern av fraseringsfasetter, blir utbyttet av coverlåtene begrenset og resultatet for lite variert.
Du skal enten være veldig glad i country eller veldig glad i Van Morrison - helst begge deler - for å få maksimalt utbytte av «Pay The Devil».
| 0
|
106899
|
Diverse artister:«Songs from the last century»
Guri Egge, sopran, Einar Henning Smebye, klaver m.fl.. Musikk av Wallin, Skouen, Mortensen, Hegdal, Sipusch og Thommessen.
Pro Musica
Klang-sang-kunst fra forrige århundre.
Sopranen Guri Egge er en ganske utrolig tolker av ny musikk.
Hun er der, hun, midt mellom tekst og musikk, og uttrykker seg dels gjennom ordene, dels tonene - men like mye gjennom klangen i stemmen og nyansespekteret i den.
På «Sanger fra forrige århundre» er det musikk av noen av vår tids viktigste norske komponister, med tekster av noen av våre fremste lyrikerne - assistert av Rainer Maria Rilke.
Synne Skouens «Rug», der et Obstfelder-dikt blir tekstlig og musikalsk besvart med et av Cecilie Løveid, er en liten perle.
I Finn Mortensens «Greners tyngde» er tre sanger bygget over samme dikt av Paal Brekke, og i «Air» kommer en Rolf Jacobsen-tekst fram i et hegdalsk tilfeldighetsspill.
Olav Anton Thommessens «Overtonen» er et vokaliseverk der Egges klangtolkerevne viser seg på sitt beste.
Strykere, klarinett og slagverk medvirker nå og da, men stort sett er det Egge og den eminente Einar Henning Smebye som drar dette lasset.
Et viktig stykke tekst- og musikkhistorie.
Men mest en uttrykksfull plate.
| 1
|
106900
|
The Carburetors:«Loud Enough To Raise The Dead»
(Facefront / Indie Distribusjon)
Fyller tomrommet etter Gluecifer kun i glimt.
Dersom rock'n'roll-abstinensen blir for lei etter at Gluecifer ga seg, kan The Carburetors fylle noe av savnet.
De har hørt tilsvarende doser tidlig AC/DC og Motörhead - medlemmene er svake for idiotiske aliaser og er hundre prosent tro mot sitt bredbente riff-fundament.
The Carburetors mangler imidlertid låtene som kan gjøre dette til noe mer enn en morsom og gjennomført rock'n'roll-pakke.
| 0
|
106903
|
Nightmares on Wax:«In A Space Outta Sound»
(Warp/VME)
Marerittet som en gang var en drøm.
George Evelyn var en viktig mann.
Med Nightmares on Wax-platene «Smoker's Delight» (1995) og «Carboot Soul» (1999) var han med på å bane vei for chillout-musikken som dominerte kafeer, klesbutikker og nachspiel rundt årtusenskiftet.
Med sine sakte, strippede låter skapte han et helt eget cinematisk og dønn nydelig lydunivers man kunne både forelske seg i og flykte til.
Han holder fortsatt på med det samme, i større grad enn på forrige plate, det mislykkede publikumsfrieriet «Mind Elevation».
Lyden er ullen, samplingene soulbaserte, vokalinnslagene sjelfulle.
Men det er ikke like staselig nå.
Mye fordi «Carboot Soul» er umulig å overgå, spesielt med forsøksvis samme ingredienser.
Syv år og et hav av bleke kopister taler heller ikke Nightmares on Wax' sak, hvor urettferdig det enn måtte være.
Mangel på momentum er gjerne dødsstøtet for klubbrelaterte plater.
Her er det dessverre et betydelig tidsåndenød.
| 0
|
106904
|
ZZ Top:«Tres Hombres»
(Warner)
John Lee Hokker møter Snurre Sprett.
Før skjeggene ble latterlig lange, før sequencere og synthesizere, ganske nøyaktig ti år før «Eliminator» (1983) ga dem en uventet kommersiell sensommer, kom Texas-trioen ZZ Tops beste album, «Tres Hombres» (1973).
Ti konsise, odde bluesrocklåter, to av dem («Waiting For The Bus» og «Jesus Left Chicago») for evig limt sammen grunnet et lykkelig uhell, nå i renset, skarp lyd og med bonuskonsertinnspillinger av den nevnte «medleyen» samt nesten-hit en «La Grange».
Slikt blir det kjapp, billig moro av.
ZZ Top er artigere enn ni av ti boogieband av én årsak: humor.
Noe lunt absurd kom inn i musikken deres på dette albumet, en vilje til å opptre som tegneseriefigurer som gjør dem mer elskelige enn ditt gjennomsnittlige «little ol' band from Texas».
Dette er et av tidenes mest effektive bilkjøringslydspor.
Ta det fra meg, som ikke har lappen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106905
|
Dænsebændet:«Den peneste på Dokka»
(Tylden)
Dette er album nr. 14 fra Dænsebændet.
Bandet som hovedsakelig kommer fra Snertingdal, spiller tradisjonell dansemusikk med en blanding av egne låter og versjoner av andre sanger.
Vokalisten Arnstein Tungvåg synger på Toten-dialekt.
På dette albumet gjør Dænsebændet også en instrumentalversjon av velkjente «Utsikt fra Fløien».
«Den peneste på Dokka» er et album som først og fremst bør glede alle danseglade.
Dænsebændet er gode musikere, og dette albumet viser bandets spilleglede.
Musikalsk blir dette litt for ensformig fra sang til sang når du skal sitte og høre gjennom hele CD'en.
Dænsebændets nye gitarist Jon Anders Narum og Kay Ronny Brobakken har produsert en plate der «Konge for en kvæld», «Tænkj på mitt hjerte» og «Je er på væg» er de sangene det svinger mest av på dette albumet.
| 0
|
106906
|
Mudhoney:«Under A Billion Suns»
(SubPop)
Grønsj-skranglefantene er seg selv lik.
Siden Mudhoney debuterte på SubPop i 1988 (jøss, er det blitt så lenge siden...?), har ufattelig mange band latt seg inspirere av den energiske, anti-produserte miksen av metal og hardcore.
Mudhoney var på en måte grønsj-bandet som alle trodde skulle få verdensherredømme, men som aldri fikk det.
Kanskje fordi resepten har vært ganske så lik i disse atten årene.
Fremdeles går det an å nikke beundrende til de seige Motorpsycho-riffene i en låt som «Where Is The Future?» og de like tunge Zeppelin-gangene i «Hard On For War», men de uvørne gitarløpene føles dessverre ikke like relevante lenger.
| 0
|
106908
|
Kris Kristofferson:«This Old Road»
(New West / Playground)
Knivskarpt fra far sjøl.
Rick Rubin sto for en ekstrem rehabilitering av Johnny Cash, og kanskje er Don Was i ferd med å gjøre noe av det samme for Kris Kristofferson.
Han skaper iallfall noe av det samme jordnære, organiske lydbildet som understreker den korrekte atmosfæren av Kris Kristofferson som en «elder statesman» i amerikansk folk (han blir sytti til sommeren).
Stort sett akkompagnerer Kristofferson seg selv på gitar her.
Noen skjønnsanger har han definitivt ikke blitt, men få kan likevel matche den dybden og personligheten som ligger i stemmen hans.
Dessuten er han fremdeles både relevant og knivskarp i sine sosialpolitiske observasjoner.
«Wild American» er blant annet en ren hyllest av betydningen til profilerte kolleger som John Trudell, Steve Earle, Willie Nelson og Merle Haggard.
Et bevis på at det enkleste ofte trenger dypest inn.
| 1
|
106909
|
David Gilmour:«On An Island»
(EMI)
Vakkert, voksent, vemodig.
Det er en i hovedsak svært dempet David Gilmour i sjelelig likevekt vi møter på «On An Island» - et album som utgjør en atmosfærisk helhet av det slaget som vi slett ikke er ukjent med fra Pink Floyd-tiden.
Parallellene til David Gilmours legendariske band er flere: den luftige og deilige produksjonen, de brede arrangementene og ikke minst Gilmours egen myke stemme og skarpe gitar.
«On An Island» er dessuten et svært variert og jevnt album, der til og med en blueslåt som «This Heaven» fremstår som et friskt alternativ til resten av de flytende lydflatene.
En svært delikat plate fra en voksen mann som vet hva han gjør!
| 1
|
106910
|
The Streets:«When You Wasn't Famous» (single)
(679/Warner)
Mike Skinner fortsetter sin suverene selvbiografiske popferd.
Forskjellen er at han nå er så rik og berømt at han må konsentrere seg om andre ting enn problemstillinger knyttet til britiske bakgater.
Her får vi blant annet høre hans frustrasjon over at han ikke får fred til å ta dop når hvem som helst kan avbilde ham med mobiltelefonen, og at det er lett å få damer når du er stjerne - med mindre du prøver å sjekke opp en berømt dame.
Det hele er hysterisk morsom, poetisk nåtidspop, tonsatt av stampende beats og skitten synthlyd slik bare Skinner kan det.
Ingen tåreperse à la «Dry Your Eyes», men en effektiv klubblåt som lukter kanonhit.
| 1
|
106913
|
Donald Trump-simulatoren
Ifølge mange, er New York verdens beste by.
Gjør deg klar til å lage en blåkopi i et av verdens mest gjennomsnittlige strategispill:
«Tycoon City: New York».
«I want to be a part of it.
New York, New York» synger Sinatra.
Dette er din mulighet til å «be a part of it».
Eller rettere sagt «make a part of it».
For her skal du innta rollen som eiendomsmagnat i en av verdens største byer, nemlig New York.
Du vil se «the greatest city on earth» vokse fra en spe barndom, til å bli en koloss av en metropolis.
Du vil se bedrifter etableres og falle, du skal knuse dine motstandere og kave deg til toppen av sosieteten.
Alt til lyden av klirrende penger i kassen, naturligvis.
For i «Tycoon City:
New York» overtar du en stilling rikingen Donald Trump er mest kjent for i virkeligheten.
Du trenger ikke sveisen, men det hjelper å ha forretningsteften hans.
Spillet er bygd opp i to deler du velger fritt mellom:
Enten sandkassemodus, eller en litt mer historiedreven kampanjemodus.
I sistnevnte begynner opplevelsen i Greenwich Village, en jordnær del av New York, hvor du skal legge grunnsteien for byen ved å bygge.
Bygge mye.
På den positive siden, gjør «Tycoon City: New York» en uhyre god jobb i å gi deg en livaktig simulasjon av storbyen.
Du kan bygge hundrevis av ulike bygninger, hvert gatehjørne oser av karakter og særegenhet, og tusenvis av mennesker labber gatelangs for å gi det hele liv.
Grafikken er overraskende god, og du vil i praksis kunne zoome fra fugleperspektiv til hundeperspektiv.
Det digitale New York har aldri vært mer overbevisende å se på.
Men som vi alle vet innen nå:
God grafikk gjør ikke et spill fornøyelig.
Og det er absolutt intet unntak for «Tycoon City: New York».
Det er på det viktigste at det svikter, selve opplevelsen rundt å skulle bygge.
Her er detaljnivået, paradoksalt nok, for dårlig.
I all hovedsak skal du bygge forretninger i form av bygninger.
Det kan være restauranter, leilighetskompleks, teatere, nettkaféer, skobutikker eller stort sett hva som helst annet.
Det finnes bokstavelig talt drøssevis av dem.
Dessverre er de alle, i praksis, helt like.
For selv om du skal plassere en restaurant her og en elektronikkbutikk der, har du stort sett ingen innflytelse på disse forretningene utover selve plasseringen på kartet.
Straks forretningen er plassert, kan du legge til noen skilt, et par bord og noen andre effekter som skal gjøre den unik.
Men dette føles syltynt, et langt steg fra den du for eksempel ville funnet i en restaurantsimulator, og blir en ren, uinspirerende rutine.
Selv om det koster penger å bygge forretninger, koster det poeng å oppgradere dem, poeng du får ved å bygge nye forretninger.
Dette er et fullstendig ubrukelig system som gir deg absolutt ingen relasjon mellom det å tjene penger, og det å kunne skape bedre forretninger.
Du får ingen forhold til forretningen.
Det tar noen få sekunder og fem museklikk å etablere den, og etter det går den straks i glemmeboken før du går videre til neste eiendom.
Du kan gjerne bygge 15 butikker på 10 minutter.
Du kan ikke navngi dem, gi dem et personlig preg, eller på noen måte legge ditt stempel på den.
Du ender opp med å eie gjerne hundrevis av skobutikker og restauranter, uten at det virkelig føles som du utretter noe.
Men pengene vil heldigvis strømme inn.
Etter hvert åpner nye deler av New York seg, og du må bygge stadig flere forretninger for å holde tritt med konkurrentene.
Spillet gir deg noen gode verktøy for å analysere markedet og se hva innbyggerne ønsker av nye fasiliteter.
«Tycoon City: New York» ender opp med å være spennende å se på, men ikke særlig spennende å spille.
Strateginivået er for tynt.
Beklagelig, da dette spillet er ment for strateger.
På en annen side er det nok et hav av ivrige «The Sims»-mennesker der ute, som faktisk kan finne et passende strategispill i «Tycoon City: New York».
Kan du se bort fra det faktum at det ikke strategisk dypt, er det fremdeles en interessant, dog enkel New York-simulator.
Tro bare ikke dette er en slags salig blanding av «Capitalism», «Sim City» og «Pizza Tycoon».
En slik mutasjon ville vært en beundringsverdig skapelse - hvis den fantes.
Ingen vits i å «start spreading the news», altså.
| 0
|
106914
|
Poker med potensial
Viljen er der, men evnen mangler når «World Series of Poker» har blitt spill.
Du har kanskje sett det på TV, eller kanskje du har drømt om å være der selv:
«World Series of Poker» i Las Vegas, med hauger av penger i potten, pokersuperkjendiser og nerver så det holder.
VM i poker, rett og slett.
Spillet basert på denne årlige begivenheten forsøker å kopiere nerven fra turneringen og utvider den rene kortspillingen med kommentarer fra deltakerne, samme type kameraregi og en ramme som går på det å være i Vegas og spille mot de store, fryktede pokerekspertene fra virkeligheten.
I spillets hoveddel lager du din egen spiller eller velger en av stjernene fra virkeligheten, og setter deg til bords med 10.000 dollar å spille for.
Når det er tomt er du ute, vinner du avanserer du i turneringen.
Og selve pokerspillingen fungerer ganske bra.
Du får realistisk og vrien motstand, og kommer bare langt dersom du vet hva du holder på med.
Her emuleres virkeligheten på en helt OK måte, og en mengde kule detaljer utvider i teorien innholdet.
Men det er i teorien.
I praksis er rammen rundt fryktelig dårlig, fra den elendige grafikken til den totalt fraværende stemningen du kjenner fra TV-overføringene.
Det er meningen at det skal være spennende, men det blir i steden drepende kjedelig.
Og da hjelper det fint lite at du for eksempel kan tolke oppførselen til motstanderne dine og få nyss om hva de sitter med på hånden, for eksempel.
Jeg skjønner derimot hvor utviklerne vil med dette spillet.
I andre, mer kapable hender kunne dette blitt glimrende - med nøyaktig samme oppbygging.
| 0
|
106917
|
Ute på dato
Chris Columbus.
Med:
Rosario Dawson, Taye Diggs, Adam Pascal, Wilson Jermaine Heredia.
Amerikansk musikal.
11 år (egnet ungdom/voksne).
Suksessrik Broadway-musikal ble ikke så strålende filmmusikal.
Konstruert og lett utdatert om bohemdrømmer i East Village i det fjerne 1989.
Broadway-musikalen «Rent» var en strålende suksess, basert på en Pultizerpris-vinnende rockeopera som igjen - svært løst - er basert på Puccini-operaen «La Boheme».
Men som film fungerer den dårlig.
Den har tydelig trøkk og en voldsom energi, men liten sprengkraft.
Den har trekk som kan minne om «Hair», andre som assosierer til «Fame».
Men den mangler deres sjarm og ekthet, og oppleves i stedet utdatert, overprodusert og sentimental.
For teater er ikke film, og teatrets yndede «klassebilder» i sang og dans - som filmen i litt stor grad har overført - gjør seg dårlig på filmlocation.
AIDS-epidemi, heroin og den allmenne kamp mot det etablerte er de frie ungdommenes drama i filmens New York, West Village, anno 1989.
Der den uensartede venneflokk strever med å finne retning på sine liv og levebrød av sin kunst, mens de drømmer om et liv som bohemer.
Mens «Hair» bak sin sjarm og turbulens var en sjelevrengende antikrigsfilm, gjelder frigjøringstoktet i «Rent» friheten fra «the rent».
Husleia.
Heller ikke gir det nevneverdig sus av friskhet at filmrollene frontes med aktører fra den åtte år eldre sceneversjonen.
Men det største problemet for «Rent» må være selve dens «tidsånd».
Da musikalen ble satt opp på Broadway i 1996, var 1989-90 fortsatt nær opptil en «samtid».
Enda nærmere var tusenårsskiftet, som filmens ungdommer er preget av.
For fjernt til å oppleves aktuelt, for nært for et tilbakeblikk.
Og altfor uinteressant til å kalle på en ellers parat nostalgi.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
106920
|
Jan Groth:«Bridges Or Walls» (EP)
(Lorang Productions / MUDI)
Ujevnt fra Aunt Mary-vokalisten - 60 år i forrige uke!
Låtene på Jan Groths nye soloalbum har blitt til i løpet av en periode på nesten tyve år, hvilket kan forklare den ujevne kvaliteten på materialet.
Groth åpner friskt med voksen poprock med americana-preg på «Keep Your Company» og tittellåten.
Utover platen åpner lydbildet seg, arrangementene blir mer detaljerte og platens gospelgrunntone trer tydeligere frem.
Ikke minst på tekstsiden blir Groth i overkant naiv og lettvint i sitt enkle håp om at jorden skal bli en mer rettferdig plass å leve.
Han har tydelig et ankerfeste der oppe i veien mot dette målet, men klarer å aldri å trenge dypt nok inn i materien når han skal konkretisere sitt ønske om fred gjennom tekstene.
Men stemme har Groth fremdeles - hør bare balladen «Easy To Say I Love You», som skinner klarest på en fin, men ikke betydelig plate.
| 0
|
106921
|
The Margarets:«Oh! Pretty Woman» (single)
(Breakwater / Musikkoperatørene)
Hvor er du, Roy?
«Oh, Pretty Woman» er en såpass innarbeidet og klassisk slager at det skal godt gjøres å bidra med noe bedre enn Roy Orbisons legendariske vibrato.
Det makter heller ikke The Margarets, som starter med å legge seg tett opp til originalen, men uten intensiteten og den sensuelle elegansen fra Orbisons versjon.
Mellomspillet fungerer dessverre også kun som en pit stop før gitarene stjeler fokus fra resten av sangen.
Den tar neppe oppmerksomheten vekk fra filmen den er hentet fra, heller - «Gymnaslærer Pedersen».
Hør heller bonussporet, «She Caught The Last Bus Home»!
| 0
|
106925
|
Beezewax:«Music To The Life Of The Late Olivia Mordecai»
(Division Records/Tuba)
Helstøpt og ambisiøst fra undervurdert band.
Beezewax, Norges kanskje mest undervurderte band, er tilbake i de uavhengiges rekker med et helstøpt og ambisiøst album etter et kort opphold i rekkene til Warner Music.
«Music To The Life Of The Late Olivia Mordecai» er visstnok en hyllest til alle som sysler med kunst for sin egen del.
I så fall har Kenneth Ishak, bandets sanger, gitarist og låtskriver, kommet opp med et tema som kler Beezewax godt.
Fansen vil gjenkjenne de melankolske, bittersøte og melodiøse elementene, men Beezewax er røffere, mørkere og mer rocka denne gangen, selv om det fortsatt også handler om lavmælt gitarpop med islett av så vel country som soul.
I Norge vil Beezewax aldri bli folkehelter, men bandet har en trofast og voksende tilhengerskare verden over som verdsetter et band som våger å stole på seg selv.
| 1
|
106927
|
Diaz: «Jessheimfanden»
(Nordic Records)
Slapp avskjed fra Jessheim-rapper
Diaz (29) feirer 10-årsjubileum og legger opp som rapper med albumet «Jessheimfanden».
Det er kanskje like greit.
Det er nemlig på tide at Diaz heiser buksene nå.
Hans avskjedsalbum er ikke mye å skrive hjem om, dessverre.
Diaz har hatt sine øyeblikk, men vi trengte ikke dette albumet.
Sann mine ord.
«Jessheimfanden» er ikke bare fattigmanns-hiphop preget av mangel på feite beats.
Det er et slapt album blottet for virkelig gode ideer.
Lyspunkter finnes, som i tilbakelente «Mitt stille vann» (Sofian dukker opp på bonusversjonen), «Jepp Mann» og «Guds plan», hvor Diaz viser selvinnsikt og erklærer at han ikke har mer å si.
I «Kred til middag», et angrep på verdiene i dagens hiphop, skravler Diaz om et miljø som har fjernet seg langt fra røttene.
Han har helt rett, uten at altfor mange vil bry seg.
Det beste med «Jessheimfanden» er møtet med en avslappet og ikke plagsomt selvopptatt Diaz, men han drar den bygdegreia vel langt.
Så innmari rural er ikke hverdagen fire mil fra Oslo.
| 0
|
106929
|
Darkthrone:«The Cult Is Alive» (EP)
(Peaceville/Tuba)
Grimheten lever videre - i mer menneskelige former!
Fenriz og Nocturno Culto i Darkthrone utgjør det mest mytiske og kanskje mest legendariske bandet i norsk black metal-historie (blant annet gjør de aldri konserter), men selv old school-fantaster kan ha evnen til å fornye og forandre seg.
Det universelle hatet og misantropien, samt en noe unyansert produksjon, har de beholdt fra klassisk black metal, men «The Cult Is Alive» tar nærmest radikale steg i retning tradisjonell, riffbasert rock 'n' roll fra trashens barndom.
Og de gjør det med hell.
Singlen (!) «Too Old Too Cold» fortjener radiospilling, «Atomic Coming» låter som Motörhead har gått seg vill i den norske tåkeheimen, og «De underjordiske» glir effektfullt over i et avsluttende Black Sabbath-riff.
Grimt, tungt og kvernende, men samtidig oppløftende tilgjengelig!
| 1
|
106930
|
Lisa Stokke:«A Piece of Lisa»
(EMI)
Lisa Stokke har spilt inn denne platen sammen med Kringkastingsorkesteret.
Jeg synes resultatet er tamt og lite spennende.
Lisas repertoarvalg med tolv relativt kjente musikalsanger burde gi henne store muligheter til spennende vokale og arrangementsmessige tolkninger av gode, iørefallende melodier.
Nå klarer dessverre ikke Lisa å tilføre disse sangene noe nytt.
Oftest er originalene best.
Lisa synger bra, men denne platen faller mellom flere stoler:
Hvem henvender hun seg til, et voksent musikalpublikum eller et publikum som liker pop?
Blant sangene som er med på platen, er «The Winner Tales It All» fra ABBA-musikalen «Mamma Mia», der Lisa selv var med i 1999.
Best tolker hun «Macavity» og «Cabaret».
| 0
|
106932
|
Elvira Nikolaisen:«Quiet Exit»
(Sony BMG)
Viraken rundt Elvira er ikke tilfeldig.
Den er fortjent.
Det ser like rart ut hver gang:
Et ukjent navn er plutselig på alles lepper, uten at så mange egentlig har hørt vedkommende.
Desto deiligere når denne ender opp med å levere varene.
Hvilket Elvira Nikolaisen gjør her.
«Quiet Exit» holder alle løfter singlen «Love I Can't Defend» gir:
Det er gjennomarbeidet pop for modne mennesker i alle aldre.
Produsent Knut Schreiner og de øvrige musikerne bygger en varm vestkystlyd rundt Elvira, der pianoet drar lasset og ingenting er digitalt.
Alt høres ut som om det er spilt inn etter midnatt, i stearinbelysning.
Den som søker organisk hygge til rødvinen, trenger ikke lete lenger.
Den forseggjorte staffasjen ville vært en hemsko for mang en artist, men Elviras egenskaper som låtskriver og vokalist rydder bort all tvil om hvem som sitter ved roret.
Stemmen hennes er makeløs; ru og rund samtidig, myndig, med en sår undertone som kler de følelsesladde tekstene utmerket.
Låtene er så nydelig spisset at man glemmer at man har med en debutant å gjøre.
«Quiet Exit» høres ikke ut som en debut, platen har ikke den rastløse energien mange artister vinner på i første runde.
Til gjengjeld merkes det at Elvira har musikken i blodet; hun har holdt på med dette i mange år, alt flyter fritt og naturlig.
«Quiet Exit» er en stille entré rent uttrykksmessig, men vær du trygg:
Den vil bli hørt, og det fortjener den.
Platen kommer ut 6. mars.
| 1
|
106933
|
Marit Larsen:«Under The Surface»
(EMI)
Hvilken søt, søt hevn dette er.
M2M nådde aldri en førsteplass på VG-lista, selv om «Don't Say You Love Me» var farlig nær.
Den låtens ektefødte etterfølger er imidlertid Norges mest populære låt akkurat nå, Marit Larsens solodebutsingle «Don't Save Me».
Og den følges opp med et album som spruter av overskudd.
Faktum er at det er Marit, ikke Marion Ravn, som viderefører det beste ved M2M.
«Under The Surface» er sprudlende pop med et uskyldsrent og naivt preg.
Marits resolutt «pikete» stemme bidrar også til inntrykket av at dette er lettvektig musikk.
Men det er på overflaten.
Man får pent gjøre som tittelen hinter om, og dykke litt dypere.
Der finner vi en artist som virker hemningsløst lykkelig over å lage musikk på egne premisser.
Marits store kommersielle appell er en naturlig konsekvens av hennes melodiske begavelse.
Musikken er like trillende og perlende som stemmen hennes, og når hun drar inn store doser folkrock i kraftpopen sin, er det som om vårsolen skinner litt sterkere der ute.
Særlig på «This Time Tomorrow» og «Only A Fool» er det en fantastisk skaperglede å spore.
Sistnevnte låt har både indie-estetikk og countrykomp, og akkurat i dét krysningspunktet finner vi essensen av Marit Larsen der hun er nå:
Et stort talent som mestrer det hun prøver på, og topper det hele med en sterk signatur.
Og selv om dette er en slags hevn for hun som ble dumpet av plateselskapet, er det først og fremst søtt.
Til å spise opp, altså.
Platen kommer ut 6. mars.
| 1
|
106934
|
Magisk i Midgard
Er du frelst?
Hvis ikke, blir du det med «Ringenes Herre:
Kampen om Midgard II».
Strategifrelst, altså.
«Hva tenker du Kong Theoden?
Du kan jo ikke sende hestene mot de orkene.
De har jo spyd!»
Er hjernen din vendt den veien at du faktisk tenker i disse baner når du ser eller leser deg mett på «Ringenes Herre»?
Det håper jeg ikke, men isåfall har du kommet til rett sted.
For «Ringenes Herre:
Kampen om Midgard II» er verktøyet som vil gi deg utløp for alle strategiske lyster du måtte ha i sammenheng med Tolkiens velkjente fantasiverden.
Synes du Sauron gjorde en slett jobb da han tapte mot en gjeng meterhøye hobbiter og blonde skogsboere?
Da kan du selv ordne opp her.
Sett utenfra, er «Kampen om Midgard II» et erketypisk strategispill.
Tenk «Age of Empires», «Empire Earth» og utallige andre av samme type.
Du bygger baser, trener opp soldater og sender alle ut i kamp.
På innsiden er det likevel vesentlige forskjeller, som gjør at det skiller seg positivt ut fra mengden.
Som i den to år gamle forgjengeren, skal du enten lede de onde maktene mot de gode, eller vice versa.
Uansett hva du velger, vil du oppleve en utfordring pepret med alskens «Ringenes Herre»-effekter.
I den store sammenhengen, er det ikke så mye som skiller «Kampen om Midgard II» fra forgjengeren.
Du presenteres med et kart over Midgard, og skal gjennom de to kampanjene underlegge deg stadig flere landområder mens du beveger deg faretruende mot fiendens hovedkvarter.
Veien dit er malt med blod.
I motsetning til mange andre spill i sjangeren, har «Kampen om Midgard II» en veldig sentral historie, og en fortellerteknikk som ofte minner mer om et eventyrspill enn et strategispill.
Du bygger og kriger, men helter slik som Arwen, Aragorn og Gandalf opptrer flittig som skuespillere på de mange slagmarkene.
Spillet begynner mykt, hvor du blir sendt inn i områder der du i ro og mak kan bygge baser og skape en hær for å ta rotta på målene dine.
Videre i spillet stiger kompleksiteten i takt med nytelsen.
Du skal gjennom stort sett hele Tolkiens rike.
Du vil oppdage Fangorn-skogen, markene i Rohan, askekledde fjell i Mordor, og kilende gress i Lothlorien.
Er du en av dem som ikke har noen anelse om hva alt dette er og betyr, kan du trøste deg med at du ikke behøver være «Ringenes Herre»-fanatiker for å få mye godt og nyttig ut av «Kampen om Midgard II».
Men det hjelper.
Det gjør det.
I motsetning til forgjengeren, kan du i «Kampen om Midgard II» bygge overalt på kartet du spiller på.
Dette gjør det riktig nok mer likt alle andre spill i sjangeren, men denne gangen vil du kunne bygge det som kan sammenlignes med byer.
Du kan også bygge store slott, i forsvarets edle navn.
«Kampen om Midgard II» har et grensesnitt helt utenom de vanlige.
Det ser uhyre lekkert ut, og er enda enklere å bruke.
Du kommer automatisk inn i spillet, og læringskurven er langt nede mot minusmerket.
En av spillets desidert tydeligste styrker, er muligheten til å gi fullstendig blaffen i kampanjene.
Ønsker du rett og slett å kjempe om makten i Midgard, uten å tenke på spillets historie, kan du ta del i et fullstendig og komplett strategispill som ligner svært mye på brettspillet «Risk».
Midgard blir delt opp i riker og områder, og du skal sende styrker mellom dem, bygge baser og utkjempe slagene i sanntid (hvis du vil, det kan også beregnes automatisk) når du møter på fienden.
Denne delen av spillet er sjakk opphøyd i annen, et tankekrevende spill som er gjennomsyret av taktikk og strategi.
I mangel på en bedre forklaring, er «Kampen om Midgard II» rett og slett episk i omfang.
Et massivt sett av innhold som bare lyser «Ringenes Herre» blir servert, og du får muligheten til å fikle med alt.
Da skader det heller ikke, at det hele både ser og høres vakkert ut.
«Kampen om Midgard II» ser uhyre pent ut, men det som kanskje er mest imponerende, er rett og slett variasjonen og mengden ting å se på.
Entene bykser ut av skogen, trollene slår på trommene sine og Minas Tirith skinner blendende i solen.
Utviklerne har også forsynt seg grådig av elementene i filmene, og både innholdet og lyden er en direkte gjenspeiling av dette.
Den mektige musikken er for eksempel hentet derfra, og skuespilleren Hugo Weaving (bedre kjent som Elrond - eller Agent Smith) bidrar med stemmebåndene sine.
Det er solid gjennomført.
«Kampen om Midgard II» er i det hele tatt så velsmurt, at du kan sitte på Nordpolen og spille det, men likevel kjenne lukten av smørefett hvis du står på Sydpolen og vender nesen nordover.
Et fabelaktig strategispill.
Et fabelaktig «Ringenes Herre»-produkt.
PS!
Spillet kommer også på Xbox 360 senere i år, sannsynligvis før sommeren.
| 1
|
106935
|
Kåthet og vrede
«Lula 3D» er et spill som forsøker å gjøre deg kåt og munter.
I virkeligheten gjør det deg sint og søvnig.
Sex er et tabutema i spill, selv om enkelte mer eller mindre vellykkede forsøk har blitt gjort.
I «Fahrenheit», for eksempel.
Ikke bare blir amerikanerne hysteriske av en eksponert pupp eller litt tørrjukking i en sofa (mens hjernemasse spredd utover en hvit vegg er helt OK), opphissende sex mellom digitale figurer er fryktelig vanskelig å få til.
Derfor ligger spillutviklerne unna «9 1/2 Weeks».
Og tilnærmer seg temaet på samme måte som «American Pie» og «Porky's».
For sex kan være humor.
Og «Lula 3D», hvor du skal hjelpe pornostjernen Lula med å finne hennes forsvunne medskuespillere (deilige trillinger, skal du vite), prøver for harde livet å få deg til å le.
VG TV:
Videoanmeldelse av Lula 3D
Her gjør spillet sitt første og største katastrofale mageplask.
Dette er bare morsomt dersom du ler så du griner av vitser uten poeng og hunder som rir på bena til voksne menn.
Det andre mageplasket kommer i det som faktisk er selve spillet - et pek-og-klikk adventurespill hvor du må snakke med folk, finne diverse ting og løse oppgaver basert på dette for å komme deg videre.
Og disse oppgavene er som regel uengasjerende og alltid teite.
Rett skal være rett, «Lula 3D» kan egentlig ikke sammenlignes med andre spill.
Det har en historie, et rollegalleri og en sex- og onanihyppighet som egentlig bare kan sammenlignes med pornofilmer.
Ja, etter det jeg har hørt, naturligvis.
Det er med andre ord et spill du skal bli kåt av.
Og her tryner «Lula 3D» totalt.
Seriøst, blir du kåt av disse takrasene av noen digitale figurer og bakteppet for all sexen de har - OG er over 18 år gammel, som er aldersgrensen på spillet - har du et langt, ensomt liv i vente.
Søk hjelp nå.
Ja, med mindre du tenner på smerte, altså.
Smerte leverer nemlig dette spillet i rikelige mengder.
I tillegg viser det seg at det coveret utbasunerer som spillets største styrke, «bouncing boob technology», er en blank løgn.
Det er omtrent like mye naturlig «bounce» i puppene til Lula som det er i et par gråsteiner.
«Lula 3D» er så crappy at det muligens får litt underholdningsverdi av å være totalt håpløst.
Men først og fremst er det bare fantasiløst, sjarmløst, umorsomt, drepende kjedelig, pinlig og trist.
Utrolig, utrolig dårlig, med andre ord.
RUNE FJELD OLSEN
| 0
|
106937
|
Lekker og lekent
Sondre Lerche:
«Duper Sessions» (EMI)
Sammen med bandet sitt, The Faces Down Quartet, har han laget en lekker, sjarmerende og leken popplate med klare referanser til jazzens standardlåter fra 1930- og 40-årene.
På «Duper Sessions» har Sondre og musikerne spilt inn en plate med enkelt komp, uten pålegg og musikalske fiksfakseier.
Sondre Lerche er også mye mer rett på i tekstene sine og har ikke så mange tekster med mulige dobbelttolkninger som han har hatt tidligere.
Det er først og fremst Erik Halvorsen på piano som får frem mange jazzelementer med sitt lekne spill.
I tillegg til Sondres egne jazzpopsanger inneholder denne platen også bergenserens versjon av Cole Porter-klassikeren «Night And Day», Gordon/Warrens ditto «The More I See You» og Prefab Sprouts «Nightingales».
Som et morsomt ekstraspor synger Sondre Lerche og bandgitaristen Kato Ådland den morsomme halvannet minutt lange norske «Lulu vise».
«Duper Sessions» er kanskje et musikalsk friminutt for Sondre Lerche, en plate der han leker med en musikkstil som har inspirert og påvirket ham.
Dette er og blir en meget bra og vakker plate som blir en gjenganger i min CD-spiller.
For dem som vil låne øre til hva «Duper Sessions» egentlig er:
Lytt til «The Curse Of Being In Love», «Once In A While», «Minor Detail» og «Everyone's Rooting Over You» og bli overbevist.
Dette svinger det av, Sondre!
PS:
Platen er i salg fra mandag.
| 1
|
106938
|
Malicks vidunderlige verden
Regi:
Terrence Malick.
Med:
Colin Farrell, Christian Bale, Q'Orianka Kilcher, Ben Chaplin.
Amerikansk drama.
11 år.
Legenden om indianerpiken Pocahontas skildret smertelig og inntagende i Terrence Malicks utrolige bilder.
Ingen kan som Terrence Malick fange naturens sjel og ubegripelige skjønnhet - eller så smertelig formidle kontrasten mellom skaperverkets storhet og menneskets sørgelige begrensninger.
Beretningen om den virkelige Pocahontas var da også «stoff legender lages av»:
Hun reddet en flokk nødlidne britiske nybyggere i Virginia fra sultedøden, ble utstøtt av sine egne, knust av sviket fra den britiske kaptein John Smith - og sendt som et klenodium til England på invitasjon fra det britiske kongepar.
Der døde hun (i 1917) og ble begravd, fortsatt pur ung (20-22 år), etter måneder eller år som ettertraktet gjest i finere sirkler og ekteskap med en britisk aristokrat.
En slik historie har naturligvis vært utsatt for atskillig melodramatisk mishandling gjennom tidene - den aller første film om Pocahontas var på én eneste rull og hadde première i USA i 1910.
Malick gir det unge kvinnen og hennes stamme av Powhatan-indianere sin verdighet tilbake, mens han i lyd og bilder og gjennom den unge kaptein Smiths øyne formidler landskapene de med besvær, men respektfullt levde i - og av.
Det pompøse ligger farlig nær når kraftig musikk brukes til overmål mot allerede kraftfulle bilder - og her og der brytes filmens puls og oppbygging av brå klipp, som om et fullendt verk i ettertid er kortet ned.
Det skjærer i øyne og øre, gjør enkelte vendinger uforståelige og en allerede underspillende Colin Firth mer mystisk enn godt er.
Den unge, halvt indianske Q'Orianka Kilcher er et funn i rollen som Pocahontas.
Naturlig og grasiøs som et siv, med eksepsjonell ynde og forståelse utvikler hun sin indianerpike gjennom sorgløshet, tilhørighet, kjærlighet, savn og fortvilelse til en kvinne som tar ansvar, men så åpenbart er rykket opp med roten fra den helhet hun hører til.
| 1
|
106940
|
Ved paradisets port
Regi:
Hany Abu-Assad.
Med Kais Nashef, Ali Suliman, Lubna Azabal, Amer Hlehel, Hiam Abbass.
Palestinsk/israelsk/nederlandsk.
Drama - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Djerv og skremmende film om moderne selvmordsbombere.
Det handler om to palestinske unge menn, som en dag får beskjed om at nå skal de snart hentes til paradiset av to engler:
De skal til Israel som selvmordsbombere.
Å lage film om noe så ufattelig, og likevel så aktuelt, kan rett ut sagt virke umulig.
Noen fullgode svar makter heller ikke denne filmen å gi; til det lodder den ikke riktig dypt nok.
Men djervt og innsiktsfullt avdekker den noen sider ved denne ekstreme voldsutøvelsen:
Det handler om desperate mennesker uten håp.
Det handler om årtiers undertrykking, om religionens direkte pådrift.
(Islam mest i denne filmen, men jødedom og kristendom slett ikke glemt.)
Den handler om fedres misgjerninger og heltedåder, om politisk idealisme og idealismens blodsugere.
Filmen utvikler seg ikke som forventet.
Et feilslått første «angrep» gir ungguttene tid til ettertanke - ikke minst fordi noen av livets gode sider vagt dukker opp som fjerne muligheter.
Men vi vet det fra de daglige nyhetssendinger:
Denne type voldsutøvelse skjer.
Denne type voldsutøvere finnes - mer enn rede til å gjøre et endelig offer.
Når filmen mot slutten lar den ene, og mest sympatiske, av de vordende terrorister gjøre sine egne, logiske slutninger, når filmen et mesterlig frysepunkt.
Som menneskelig dokument.
| 1
|
106941
|
Smågodt for de minste
Regi: Brian Pimental.
Norske stemmer:
Nils Ole Oftebro, Markus Stige, Helge Reiss, Unn Vibeke Hol, Jon Todal Sæbø.
Amerikansk.
Animasjonsfilm - tillatt for alle.
Helt OK oppskrifts-tegnefilm fra Disney - men lysår fra originalen.
«Bambi» fra 1942 er en fantastisk film; ifølge mange en av tegnefilmhistoriens fineste.
En moderne oppfølger blir derfor fra et filmhistorisk synspunkt nesten en slags blasfemi.
Eller en svært dårlig idé.
«Bambi 2» er da heller intet mesterverk.
Den følger den vesle morløse dådyrkalvens tidlige steg; politisk korrekt nok er det far selv som, etter et godt ugle-råd, tar seg av oppdragelsen.
Det blir helt greit, det blir lekent, det blir morsomt, det blir skummelt.
Mange små barn vil kunne glede seg stort.
Og grøsse litt iblant.
| 0
|
106942
|
Dessverre:Evig aktuelt
Regi:
Marc Rothemund.
Med Julia Jentsch, Fabian Hinrichs, Gerald Alexander Held, Johanna Gastdorf.
Tysk drama - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Uhyggelig, medrivende og dessverre hyperaktuelt drama fra annen verdenskrig.
Historien er velkjent nok, og den ble filmet i 1983.
Denne gang er imidlertid historien basert blant annet på de aktuelle avhørsprotokollene.
Og mener seg derfor å ligge enda nærmere den tragiske sannheten.
Sophie Scholl var bare 21, hennes bror Hans et par år eldre i 1943.
De var studenter i München og i sterk opposisjon til nazi-veldet og alt dets vesen.
De blir tatt.
Og dømt til en rask død.
Det tredje riket vaklet og tålte ingen motsigelser eller tvil.
Filmen er faktisk uhyre nedtonet.
Det er kanskje det som gjør den så rått sterk og virkningsfull:
Frie tanker, humanisme, ytringsfrihet, alminnelig anstendighet overkjøres nådeløst av et grått, plumpt og fanatisk juridisk byråkrati.
Bare i tideler av sekunder avslører systemforsvarerne mennskelighet i blikk og små handlinger - hvilket bare understreker isme-ideotien:
Én «sak» er alle andre overlegen.
Lyder det kjent?
Utvilsomt.
Så, dessverre, Sophie Scholls historie må gjentas og gjentas, for stadig nye generasjoner.
For den viser hva vi har å miste.
| 1
|
106943
|
Presse-perle
Regi:
George Clooney.
Med:
David Strathairn, George Clooney, Robert Downey Jr., Patricia Clarkson.
Am. drama.
Tillatt for alle (egnet ungdom/voksen).
Slagkraftig og underholdende om CBS-reporter på risikabelt felttog mot 1950-årenes Joseph McCarthy - en kraftig kommentar til et truet demokrati i dagens USA.
50-tallsånden er presis og i sort-hvitt, tempoet er høyt, spillet er farlig, jazzen deilig og temaet mer relevant enn herr Bush i sine dårligste stunder kunne snuble til å innrømme.
I det hele tatt:
George Clooneys «Good Night, and Good Luck» er en perle av en film.
Den er basert på en sann, sentral historie skåret ned til beinet - som et speil av det presise, tabloide TV-formatet amerikanerne var så gode på, allerede i fjernsynets barndom.
Det handler ikke om i dag.
Klokelig har Clooney valgt historie fra en tid da maktens overgrep mot ytringsfriheten var udiskutabel og i ettertid fordømt:
«Commie»-fryktens og den kalde krigs tid, da senator Joseph McCarthy drev sin heksejakt på kommunister i stigende forakt for rettssikkerhet.
Enhver risikerte McCarthys forhørsstol, mange var de som brått fant seg selv som «samfunnsfiende» eller verre: som angiver.
Frykten spredte seg som en gift.
Liv og eksistensgrunnlag sto på spill.
CBS-reporteren Edward R. Murrow (Strathairn) og produsent (Clooney) tar opp kampen.
Risikoen er åpenbar, trykket er svært, også fra CBS-ledelsen som mister støttespillere og annonsører.
Fremfor alt er dette George Clooneys film.
Han regisserer, spiller og har skrevet manus.
Clooney er mer enn bare enda et (usedvanlig) vakkert ansikt - en genreakrobat som svært bevisst bruker sin suksess som døråpner for en rad filmer med kraftig, politisk brodd.
«Good Night, and Good Luck» lukter svette, sigaretter, løse slips og illsint deadline.
Og kan med største letthet sees som et rødblinkende varseltegn - en fanfare til kamp mot et truet demokrati i dagens USA.
| 1
|
106945
|
Rusk:«Rusk II»
(Heilo/Grappa)
Folkmusikktrio som bringer frem tårer og kiler dansefoten.
Blant alle dagens folkemusikkgrupper som søker å forene tradisjon med nyskapning, skiller Rusk seg ut simpelthen i kraft av sin musikalitet og trygghet forankret i allsidig erfaring.
Unni Løvlid og Vegard Vårdal er nyanserike og overbevisende i sin fremføring, og Frode Haltli fargelegger med de finurligste akkorder uten at det virker overlesset.
At de fremfører Nine Inch Nail-låten «Hurt» i tradisjon etter Johnny Cash vitner om åpenhet, samtidig som det kan lokke nysgjerrige.
Men tradisjonsmaterialet er vel så appellerende.
De riv ruskende rytmende i polsdansende fra Solør, de fandenivoldske «I skjenkestova» og «Soldaten», sørgelige «Det var i min ungdom» og vakre «Gånglåt etter Lejsme-Per».
Et sterkt melodimateriale og tekster fylt til randen av lengsel og attrå, hvem kan ønske seg mer?
| 1
|
106946
|
Two Gallants:«What The Toll Tells»
(Saddle Creek/Tuba)
Et typisk post-White Stripes-band.
Denne San Francisco-duoen er hyret inn til årets Øyafestival, og kan beskues allerede kommende lørdag på Garage i Oslo.
Det kan meget vel bli gode opplevelser, men på plate låter de som et bra liveband som ennå ikke behersker kunsten å lage plater.
Two Gallants har en røff tilnærming til folkrock og en punkete holdning til country.
Men de skriver ikke de helt store låtene foreløpig, og da hjelper det så avgjort ikke å tvære dem ut i både åtte og ni minutter, mens vokalisten prøver å skape hysteriske «Hotel Yorba»-øyeblikk han aldri er i nærheten av.
Garantert gøy i 20 minutter på festival, trettende i en time i stuen.
| 0
|
106950
|
Corazon:«Dust To Shake»
(Frode Records/Tuba)
Hjertelig gjenhør med haldensrockere.
I 2003 debuterte østfoldbandet El Corazon med den fin-fine «El Corazon».
Nå har seksmannsorkesteret, med sangerne/låtskriverne Ronald Prang og Freddy Holm i spissen, kuttet ut «El»-en og føyd til nok en glimrende americana-perle på merittlisten.
«Dust To Shake» er nesten en rendyrking av amerikansk bluegrass- og folktradisjon, med utpreget bruk av banjo, fele og steelgitar.
Men haldenserne tillater seg like fullt å krydre med både cellotoner og tablatrommer der de syns det måtte passe.
Resultatet vitner om et høyst levende og lekende band - som heldigvis også klarer å kombinere spilleglede med sterke melodier.
Hør bare den kammermusikk-inspirerte «Whistlewind», den præriefriske «Shadow Blue» eller radiohit'en «By Your Side».
| 1
|
106951
|
Fairport Convention:«Many Ears To Please:
Live In Oslo 1975»
(Molldur)
«Folkrock»-kongress i Oslo for 31 år siden.
En genuin kuriositet, utgitt av og for viderekomne fans:
Opptak fra Fairport Conventions konsert i Chateau Neuf i Oslo 5. februar 1975, bortglemt i drøyt 15 år, nå utgitt på CD med de gjenlevende bandmedlemmenes velsignelse.
Noe av motivasjonen for å få dette ut synes å være at dette var en Fairport-besetning som ikke er dokumentert på CD fra før.
Dave Mattacks hadde forlatt bandet kort tid i forveien, og ble midlertidig erstattet av roadien Paul Warren, som gjør en finfin jobb i fotsporene til en av rockens mest idiosynkratiske trommeslagere.
Med «Many Ears To Please» blir et av de siste hullene i en ekstraordinært innviklet diskografi tettet.
Musikken som sådan?
Vel, lyden er ikke optimal - innspilt via to mikrofoner som hang over scenen denne vinternatten for ganske nøyaktig 31 år siden, og dump som en over middels god bootleg.
Konserten er solid, men neppe eksepsjonell - selv om Sandy Denny synger godt, og får anledning til å presentere et par sanger fra sine soloalbum.
Men altså:
Moro for spesielt interesserte, dette.
De kan bestille albumet fra nettstedet www.molldur.no.
| 0
|
106952
|
Cecilia:«The Healing Voice»
(MBO/BIEM)
Hold deg til pop, Cecilia!
På klassisk-cross-over-artisten Cecilias nye cd, «The Healing Voice», er det ganske riktig nettopp stemmen hennes som redder hele platen.
For øvrig fremstår mye av musikken som en salig blanding av intetsigende klangflater, pop, noe gospel og en klassisk idé - ofte med en bass som dundrer som en semitrailer gjennom klanglandskapet.
Den eneste kjente, klassiske melodien er den såkalte «Going Home» fra Dvoraks symfoni «Fra den nye verden».
Ellers er det mye latinske messetekster med ny musikk av Daniela Angermann og Michael Hoppé.
Her er det Cecilias stemme som trekker opp - hun synger høyt, rent, klart og vakkert.
Resten er en temmelig usmakelig blanding av klisjébefengte musikalske effekter som på det beste er kjedelig.
Da er «Soul of the World» og «The Magic»; greie, melodiøse poplåter, absolutt å foretrekke.
De ligger i et kledelig stemmeleie, klangbildet henger sammen, og Cecilia har en helt annen tilstedeværelse på engelsk enn på latin.
Hold deg til sånt hvis du ikke vil synge klassisk på bedre vis, Cecilia.
| 0
|
106953
|
Christer Sjögren:«King Creole»
(EMI)
Samling nr. to der den tidligere Vikingarna-vokalisten tolker sitt store idol Elvis Presley.
Ingen av Christer Sjögrens tolkninger er i nærheten av originalen.
Dette er en plate for spesielt interesserte, for dem som er mer opptatt av den tidligere vokalisten i Vikingarna enn av hans musikalske innsats.
Sjögren har stor suksess i moderlandet med sitt Elvis-show og gir kanskje ut denne plata utelukkende for å styrke bankkontiene.
Om du lurer på om «King Creole» er noe for deg, bør du lytte til hans tolkninger av «There Goes My Baby», «How Great Thou Art» og «Let It Be Me».
På disse sangene er han minst dårlig.
| 0
|
106954
|
Kobert:«Glowing»
(Norcd/Musikkoperatørene)
Stødig og lekende debut fra trøndertrio.
Ikke helt jazz, ikke helt pop - men trondheimsbandet Kobert kombinerer på usedvanlig elegant vis de to musikalske genrene og skaper et nytt og helt særegent uttrykk som både behager og leker med ørene dine.
Ingrid Lode har en stø og uanstrengt stemme, samtidig som hun stadig overrasker med vokale avstikkere, og sammen med tangentspiller Daniel Buner Formo og trommeslager Erik Mylander pensler hun ut luftige og stillfarne, men like fullt ytterst kraftfulle lydbilder.
På debutplaten «Glowing» har Kobert tonesatt dikt av den amerikanske 1800-tallspoeten Emily Dickinson, pluss at de har oversatt en sang av Mari Boine til engelsk.
Her er det altså mye fint å lytte til på flere plan.
En riktig spennende og appetittvekkende debut med andre ord.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.