id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
106955
|
Paul Motian Band:«Garden of Eden»
(ECM/Grappa)
Trommelegenden Paul Motian har i forkant av sin 70-årsdag alliert seg med et knippe unge musikere og igjen skapt lavmælt, men intenst vakker musikk.
Tre gitarister, deriblant danske Jacob Bro, setter et originalt preg på lydbildet.
Tony Malaby, som har samarbeidet mye med norske Eivind Opsvik, er blant de mer spennende saksofonistene i New York for tiden, og gir også her til kjenne en personlig forankret tradisjonsnærhet.
Halve platen består av Motians komposisjoner, den andre halvparten er gjenskapninger av standardlåter som Mingus' «Goodbye Pork Pie Hat» og Monks «Evidence».
I alt preges musikken av en balansert lydhørhet, fri fra klisjeer og testosteronoppvisninger.
Nok en gang har Motian levert et helstøpt album som engasjerer fra første til siste tone.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106957
|
The Knife:«Silent Shout»
(Rabid/Bonnier Amigo)
Knivskarpt elektronisk, svensk åttitalls-skumleri.
Dersom du synes Karin Dreijer er litt vel skummel som gjest på Röyksopps «What Else Is There», skal du være forsiktig med å nærme deg tredjealbumet fra duoen hun opererer i til daglig, The Knife.
For du verden, hvilken lyssky liten mutant av en plate.
«Silent Shout» kunne godt vært soundtracket til en mer science fiction-orientert utgave av «The Ring».
Forholdsvis lettfordøyelige sanger, men konsekvent drapert i mørk, mareritt-fremkallende technodrakt.
Sant å si er det en del fellestrekk mellom «Silent Shout» og det våre egne, kjære Bel Canto drev med på slutten av åttitallet, da Geir «Biosphere» Jenssen fortsatt var i bandet.
Selv om Anneli Drecker var lindrende der Dreijer er hjerteskjærende.
For virkelig å kunne verdsette livets lyse sider, bør man utsette seg for utfordringer som denne.
| 1
|
106961
|
En rollespillgave fra oven
I «Tales of Eternia» får du nok en gang muligheten til å redde verden.
Innbyggerne i Inferia risikerer nemlig å få himmelen i hodet.
Det er litt morsomt i grunn, hvordan man etter en lang og mer eller mindre slitsom dag i den virkelige verden, kan finne underholdning og avslapning i å redde en annen.
Utrolig mange spill, kanskje spesielt innen rollespill-sjangeren, handler jo om nettopp det, og «Tales of Eternia» er intet unntak.
Historien i «Tales of Eternia» begynner i det Reid og Farah, to barndomsvenner i en avstedsliggende landsby i Inferia, ser et merkelig objekt falle ned fra himmelen.
De oppsøker landingsstedet og finner en liten, lillahåret jente ved navn Meredy som snakker et språk ingen er i stand til å tyde.
De tre legger derfor ut på en reise for å finne en språkkyndig som kan oversette og hjelpe gjengen til å forstå hvorfor denne jenta har falt ned, bokstavelig talt, som regn fra skyfri himmel.
Det er kanskje ingen overraskelse at kommunikasjonsproblemene spillet åpner med, raskt blir erstattet av utfordringer av mer alvorlig karakter.
Det viser seg at Meredy kommer fra Celestia, Inferias motstykke på den andre siden av himmelen, der folk vandrer rundt opp-ned.
Sammen utgjør Inferia og Celestia en slags sandwich-verden, Eternia, der de to verdenene er brødskivene, og himmelen er salaten, skinken og osteskiven som skiller dem fra hverandre.
Problemet er at himmelen er i ferd med å kollapse (noen har spist opp pålegget!) og verdenen risikerer å falle sammen.
Hva er vel en sandwich uten pålegg?
Reisen i en naiv og fargeglad verden er en ren og skjær fornøyelse.
Når du slår opp leir for natten for at dine helter skal komme seg etter slagene, ser du fargene i omgivelsene forandre seg, og vinduer i nærliggende bebyggelser lyse opp for å kompensere for tapet av dagslys i de korte sekundene natten utgjør.
Underveis vil du finne mange små overraskelser i form av minispill og morsomme samtaler.
Selv satte jeg stor pris på samtalene med de hysteriske, overseriøse studentene i universitetsbyen Mintche.
Wonderchef fortjener også hederlig omtale.
Han er den mystiske kokken med en anelse superhelt-preg som gjemmer seg der du minst venter det og som lærer deg en oppskrift på en ny matrett dersom du klarer å finne ham.
Når det gjelder slåssingen, har du muligheten til å spille strategisk ved å forandre plasseringen av dine selvstendige allierte på slagmarken.
Dessuten kan du også instruere hver enkelt av disse til å handle mer eller mindre offensivt, eller å rette sine angrep mot visse typer fiender, for å nevne noe.
Men kampsystemet kan allikevel bli litt ensformig etter hvert.
Det er i de fleste tilfeller litt for enkelt å ty til knappemosing for angrepene til Reid, rollen du styrer direkte.
I bunn og grunn kommer du langt med evnen til å holde et øye med statusmålerne og fylle på med liv- og magi-miksturer når det trengs.
Som et av de første spillene i sin sjanger gitt ut til PSP, burde dette spillet kunne bidra til å gjøre spillmaskinen litt mer attraktiv for RPG-tilhengere som liker å redde verden på fritiden.
«Tales of Eternia» er riktignok både barnslig og sukkersøtt, men unngår å gå over den kritiske grensen der det søte blir kvalmt.
MAREN OMLI FLASNES
PS!
Dette spillet er det samme som ble sluppet til PlayStation i Japan i 2000.
Spillet ble utgitt i USA året etter som «Tales of Destiny II», men kom ikke ut i Europa.
| 1
|
106963
|
Jack Johnson and Friends:«Sing-A-Longs and Lullabies for th
(Brushfire Records)
Flere natta-stemninger enn allsang-følelse, dessverre.
Jack Johnson har lenge vært en av USAs fineste låtskrivere, noe han da også på alle måter beviser på denne platens to åpningsspor, «Upside Down» og «Broken».
Likevel bærer dette ganske fort preg av å være en plate rettet mot det aller yngste publikummet, slik som filmen sangene er skrevet til.
Isolert blir de i overkant pene og pyntelige med de helt korrekte bevissthetsskapende beskjedene overfor målgruppen.
Ikke noe galt i det, men selv foretrekker jeg en helt «vanlig» plate med Jack Johnson.
| 0
|
106964
|
Delaware «Lost In The Beauty Of Innocence»
(MTG)
På hakket til det overpretensiøse.
Delaware fra Drammen tegnet stor kontrakt med Sony Music i Tyskland for over tre år siden, uten at det skjedde annet enn at de fremdeles er et godt navn der nede.
Nå er de langt unna Sony, men svært nær det de alltid har holdt på med; Storslått, episk popmelankoli som nikker både til a-ha, Coldplay, Mew og Saybia.
Resultatet er i overkant gravalvorlig og ujevnt, dessuten forsvinner vokalist Richard Holmsen - kanskje bandets fremste fortrinn-- litt for langt bak gitarteppene på uptempo-numrene, selv om han heldigvis høres godt når uttrykket roes.
Men bevares, gode låter finnes her, som åpningen «The Fourteenth», vakre «You» og «Let Them Go», der New Order møter Seigmen i spenstig dynamikk.
Så har da også Seigmen-vokalist Alex Møklebust produsert platen, som dessverre aldri helt klarer å feste seg ordentlig.
| 0
|
106965
|
Benedicte Maurseth og Knut Hamre «Rosa i botnen»
Heilo/Grappa, CD + DVD
Gamle feler ned fra veggen.
Den eldste hardingfela vi kjenner til, den såkalte Jaastadfela datert 1651, henger på museum.
Det samme gjelder bevarte feler av de legendariske felemakerne Isak og Trond Botnen.
Benedicte Maurseth og Knut Hamre har tatt felene ned fra veggen og spilt inn en av tidenes vakreste og sterkeste hardingfeleplater.
Mystikk og meditasjon, presis dynamikk og melodi- og harmonifølelse av en annen verden preger musikken.
Nils Økland og Sigbjørn Apeland gir lydhørt akkompagnement, sistnevnte på et orgel fra begynnelsen av 1700-tallet.
Musikken er fri for musealt støv og akademiserende belæring, men dirrer av nåtid.
Her er sakral høytid og leken dansemoro i skjønn forening.
Den medfølgende DVD gir en god og lettfattelig innføring i de eldste hardingfelenes historie.
Aktørene virker noe kamerasjenerte, men det er mye kunnskap vi sitter igjen med etter den snaue halvtimes dokumentaren.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106966
|
We & Ralph Myerz & The Jack Herren Band «Sky Is The
(Nun/Tuba)
Himmelen er målet, men denne platen kommer aldri dit.
Det er vanskelig å se hvorfor disse skal jobbe sammen; Norges fremste stonerrockband og det ikke spesielt hardtrockende elektrommika-ensemblet Ralph Myerz & The Jack Herren Band.
Vi vet imidlertid at «Ralphene» liker Kiss, og tittelsporet på denne EP'en er da også sleazy glamrock à la Kiss, bare bedre spilt.
Uten at taket løfter seg.
Den mer klubborienterte, perkusjonsdrevne «Deepred» er samarbeid nummer to, og ganske anonym.
I tillegg kommer et greit chillout-spor fra det forrige og nå ganske gamle Ralph-albumet, samt en ny WE-låt:
«7 AM», en dronende psykedelisk sommersang med fin form og ikke så mye innhold.
Likevel er den høydepunktet på denne merkelig bastarden av en utgivelse.
| 0
|
106967
|
Solveig Kringelborn og Malcolm Martineau:«Erwartung»
NMA
Helstøpte lieder fra Kringlebotn, musikk av Schönberg, Strauss, Wagner, Wolf og Reger.
Solveig Kringlebotn (eller Kringelborn, som hun heter i utlandet) har i mange år konsertert
med tyske lieder, men først nå har hun og pianisten Malcolm Martineau latt det bli plate av det.
Her er det materiale fra flere av de sentrale, tyske komponistene - Wolf, Reger, Wagner og Strauss - de siste kjenner hun også godt fra operascenen.
I tillegg åpner platen med fire Schönberg-sanger som merkelig nok ikke er særlig kjent.
Men ellers har hun musikken godt under huden, og det kan man merke.
Man kan også merke at stemmen hennes behersker mange formater og fasetter.
Hun synger Regers velkjente «Mariä Wiegenlied» med yndig småpike-inderlighet, morsomme tonemalerier i «Mausefangen» og et massivt, dramatisk trøkk i Wolfs «Kennst du das Land?».
Schönberg-sangene blir formet med en fantastisk varme, og Wagners kjærlighetssanger er fulle av lidenskap og smerte - hele tiden i et eminent samspill med Martineau.
Kringlebotn forteller at hun har gått med ærefrykt til dette verket.
Men ingen fare.
Dette er en meget god plate.
TORI SKREDE
| 1
|
106968
|
Biosphere «Dropsonde»
(Beatservice/VME)
En sann norsk pionér viser seg fra sin beste side, igjen.
Geir Jenssen er kanskje lei av «arktisk»-stempelet han har hatt på seg i snart to tiår, men hans umiskjennelige lydbilde bringer fortsatt tankene til kalde, åpne, isfrosne landskap - betraktet av en godt påkledd observatør med unik evne til å omsette det han ser i tilgjengelig, givende musikk.
Det er en rak linje fra Brian Enos ambientplater fra sytti- og åttitallet til Biosphere anno 2006, og de har til felles den spesielle egenskapen det er å få elektronisk musikk med få og ofte stillestående elementer til å bli totalt bergtagende.
Og selv om det er mye skurrende lyd og skumle stemninger som griper tak og holder fast, er det mest av alt behagelig å høre på «Dropsonde».
Den er noe lettere å komme inn i enn Jenssens siste plater, ofte regelrett melodiøs, med hyppige besøk av nydelige, intense jazztrommer.
Og de som mener at dette er «samtidsmusikk» har helt rett:
Bare sjekk temperaturen ute i dag.
| 1
|
106969
|
Linda Ronstadt «The Best Of Linda Ronstadt:The Capitol Year
(Capitol/EMI)
«The Best Of» er en merkelig tittel på en dobbel-CD som i realiteten inneholder alt Linda Ronstadt ga ut under eget navn for Capitol i begynnelsen av solokarrieren.
Nærmere bestemt albumene «Hand Sown... Home Grown» (1969), «Silk Purse» (1970), «Linda Ronstadt» (1972) og «Heart Like A Wheel» (1974) - samt fem bonuskutt.
«Det finnes egentlig bare tre sangere i verden,» uttalte Dolly Parton en gang:
«Barbra Streisand, Connie Smith og Ronstadt.
Resten av oss bare later som.»
Store ord, men det kan ikke være tvil om at Linda Ronstadt er en helt ekstraordinær vokalist, med en evne til å temperere det pure, glassaktige med en ildersk kraftfullhet.
God smak har heller aldri vært noe problem - disse to CD'ene inneholder knapt en substandard sang.
«Heart Like A Wheel» er albumet som innledet hennes kommersielle glansperiode, mens «Linda Ronstadt» (hvor hun backes av The Eagles) vel er det mest solide.
De to første låter bedre enn noen gang i 2006; countryrockende saker som besitter en sjarmerende skjødesløshet som skulle forsvinne idet hun meldte overgang til Asylum og «vestkyststudiomafiaen».
Et av bonuskuttene er for øvrig helt nydelig:
«Long Long Time», «live» fra «singer/songwriter»-tempelet The Troubadour.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106970
|
Diverse artister:«Dubbel trubbel.
Text & musik Olle Ado
(EMI)
Flott hyllest til en av Sveriges største visekunstnere.
Det er ikke første gang EMI i Sverige gir ut hyllestplate til sine egne legendariske visekjemper.
Cornelis Vreeswijk-prosjektet
«Den flygande holländeren» anbefales fremdeles varmt, og denne Olle Adolphson-hyllesten burde også ha alle muligheter til å bli like folkekjær som hovedpersonen var helt til han døde for snart to år siden.
Hyllesten er svært respektfullt gjort og poesien som ligger i både tekster og melodier av Adolphson blir flott ivaretatt, spesielt fra folk som Peter LeMarc (Nu har jag fått den jag vill ha), Freddie Wadling (Trubbel) og Eldkvarn med Rebecka Törnqvist (Resan hem).
| 1
|
106974
|
Majestetisk spillopplevelse
Med det majestetiske «Shadow of the Colossus» er en ny klassiker født på PlayStation 2.
En av grunnene til at folk spiller, er følelsen av mestring.
Det å overvinne tilsynelatende umulige odds.
Vel, oddsene blir ikke mer tilsynelatende umulige enn i PS2-spillet «Shadow of the Colossus».
Når man står under en av spillet gigantiske skapninger, er det nesten så man kvier seg for å fortsette.
Hvordan i all verden skal lille deg få has på den enorme kolossen der?
Men man biter tennene sammen og kaster seg ut i det.
Man rir, klatrer, finner svake punkt å hogge sverdet i og holder fast i kolossens hårmanke for harde livet mens den gjør sitt beste for å slenge deg av.
Det er så storslagent, så avsindig engasjerende at man knapt tror det man opplever på skjermen.
Den nydelige visuelle stilen, den fantastiske musikken, den unike spillbarheten og en stemning som treffer dypt i sjelen, leverer en spillopplevelse jeg aldri har sett maken til.
Og til slutt får du det til.
Kolossen faller, den unge kvinnen du forsøker å redde er et skritt nærmere gjenopplivelse, og i en stakket stund føler du at du kan mestre hva som helst.
Vi snakker om virkelighetsflukt, om å leve seg inn i en fantasiverden.
Men hvem vet, kanskje du klarer å sette i gang med regningsbunken, å si opp jobben og begynne på utdannelsen du EGENTLIG brenner for eller endelig å snakke med henne eller ham du er hemmelig forelsket i også?
Inntrykkene man sitter igjen med etter «Shadow of the Colossus» er nemlig utrolig sterke.
Det du opplever og får til er inspirerende og absolutt ikke av den forglemmelige sorten.
Og da får det ikke hjelpe at vi ikke snakker om et teknisk perfekt spill - kameraføringen er innimellom frustrerende, og av og til stønner PS2-maskinen over alt utviklerne ber den om å levere av visuelle inntrykk.
Det å kritisere «Shadow of the Colossus» for at det ikke alltid er teknisk feilfritt, blir for meg like relevant som om jeg skulle avvise Angelina Jolie fordi hun har en litt rar tå.
Noen vil muligens mene at spill som dette blir for annerledes for folk flest.
Jeg mener derimot at det må snus på hodet:
Folk flest spiller ikke, i alle fall ikke jevnlig, selv om det blir stadig flere av oss.
Og jeg er overbevist om at mangelen på spillopplevelser som «Shadow of the Colossus» og utviklernes forrige mesterverk, «Ico» (som nå har blitt utgitt -
Det er nemlig her du finner innovasjonen, videreutviklingen av spill som håndtverk og kunstform.
Andre underholdningsmedier har flust av eksempler på filmer, bøker og album som går nye veier og vinner publikum nettopp på grunn av det.
Spillenes verden er derimot dominert av oppfølgere og lisensierte titler som gir publikum akkurat det de forventer å få.
Det er ikke noe galt i det, mange av disse spillene er både gode og engasjerende.
Men det er spill som «Ico» og «Shadow of the Colossus» som gir de egentlige indikasjonene på hva denne underholdningsindustrien kan få til.
Hvis den tør.
| 1
|
106975
|
Fremdeles magisk
I forbindelse med «Shadow of the Colossus», nyutgis nå det klassiske «Ico».
Og magien har på ingen måte gått tapt.
I 2002 var jeg ung og urutinert.
OK, kanskje ikke så veldig ung, men urutinert i alle fall.
Jeg anmeldte spill relativt sporadisk, og var ikke alltid like trygg på mine egne meninger.
Stort sett er jeg derimot fremdeles enig i meningene jeg hadde den gang.
Men så var det PS2-spillet «Ico», da.
Den unike visuelle stilen og den dempede, minimalistiske spillbarheten gjorde meg usikker på varigheten i spillopplevelsene.
Hva jeg ville mene om dette spillet om et år eller fire.
Så jeg endte opp med å gi spillet terningkast fem.
Og har angret siden.
Det gikk nemlig bare noen uker etter anmeldelsen før jeg tok frem «Ico» på ny og rundet det en gang til.
Følelsen det hadde gitt meg nektet å slippe taket.
Jeg har tatt det frem flere ganger etter dette også, og fire år senere er jeg fremdeles klokkeklar på at vi snakker om et av de aller beste spillene jeg har spilt noen sinne.
Det trollbinder meg den dag i dag.
Derfor vil jeg gjerne få takke Sony for at «Ico» nå er nyutgitt til en billig penge i forbindelse med «Shadow of the Colossus», det nye spillet til de samme utviklerne.
Det gir meg muligheten til å gi det det terningkastet det fortjener.
I «Ico» styrer du en gutt som har blitt ofret i et eldgammelt og forlatt slott fordi han er født med horn - en tradisjon som tilsynelatende har pågått i hundrevis av år i fantasiverdenen spillet foregår i.
Og når både den vakre visuelle stilen, den slående arkitekturen, den givende oppgaveløsingen og den nydelige musikken i tillegg skaper en utrolig deilig stemning, er det ikke rart jeg gremmes over at jeg «bare» ga det terningkast fem i 2002.
«Ico» er fremdeles et spill som ikke ligner noe annet i spillverdenen, med unntak av noen familielikheter med «Shadow of the Colossus».
Det er unikt, vakkert og ufattelig stemningsfullt.
| 1
|
106976
|
Hysterisk hjernetrim
Tim Schafer står bak noen av spillhistoriens mest hysteriske og unike spill.
Det gjelder i aller høyeste grad «Psychonauts» også.
Om man lister om Tim Schafers tidligere prestasjoner, er det nok mange som blir overveldet av nostalgi og tilbakevennende latterkick:
«The Secret of Monkey Island» (1990), «Monkey Island 2: LeChuck's Revenge» (1991), «Day of the Tentacle» (1993), «Full Throttle» (1995) og «Grim Fandango» (1998) regnes alle som ubestridte klassikere innen pek-og-klikk adventure-sjangeren.
Etter syv års fravær fra spillbransjen, vender nå endelig Schafer tilbake med plattformspillet «Psychonauts».
Sjangeren er ny, men den til tider hysterisk morsomme humoren - selve varemerket fra hans tidligere spill - tyter ut av både spilldesignet, rollene og dialogen.
Du møter den veslevoksne Raz, som er på en sommerleir for mentalt talentfulle.
Barn som kan få ting til å eksplodere, lese tanker, spå fremtiden og den typen ting, altså.
Raz har bare ett døgn på seg til å bli en vasekte Psychonaut, en hemmelig agent med hodet som våpen, før de kjipe foreldrene hans kommer for å hente ham.
En oppgave som brått blir mange hakk mer vanskelig når han finner ut at noen eller noe kidnapper barna i leiren og stjeler hjernene deres.
Leiren fungerer som en diger mellomstasjon mellom alle hovedbrettene.
Og hovedbrettene?
Jo, de befinner seg i hodet til andre.
Som plattformspill, sørger innsamling av en rekke forskjellige gjenstander, halsbrekkende akrobatikk og spennende miljøer for en sterkt vanedannende spillbarhet.
Når man i tillegg til stadighet ler høyt og hjertelig av den herlige humoren, godt hjulpet av fantastisk gode skuespiller-stemmer og knivskarpe dialoger, er det åpenbart at «Psychonauts» ikke er noe man bør gå glipp av.
Og det gjelder både fans av Tim Schafer, og fans av plattformspill av type «Ratchet & Clank» og «Jak and Daxter».
Nå skal det sies at «Psychonauts» ikke helt klarer å engasjere hele veien ut.
Plattformelementene har for eksempel en tendens til å bli hakket for frustrerende etter hvert, forbered deg på utallige forsøk på å komme deg fra A til B innimellom.
Men man sitter allikevel igjen med godfølelsen av å ha spilt et av spillhistoriens mest forfriskende unike spill.
Og da bør man gjerne ikke klage.
PS!
I salg fra fredag 14. oktober.
| 1
|
106977
|
Glimrende og gratis nettsport
Langrenn?
Skiskyting??
Velkommen til spillenes fantastiske verden, en verden hvor lekebiler og bilbaner er en sportsgren.
OK, lurer du på hva vi menn tenker på når vi ligger og ser på en naken kvinnekropp ved siden av oss?
Hva vi EGENTLIG tenker på?
Det vi tenker på, er at dette ville vært en genial bilbane.
Kurver og hopp i rikt monn.
Du skjønner, minnet av å ha en liten, tøff lekebil i hånda og kjøre den over stuebordet, sofaen, steiner i hagen og ut spektakulære hopp fra trappen forlater oss aldri.
Fantasien om å kjøre raske biler hvor vi vil er kanskje en del av hvem vi er, innerst inne.
Det forklarer endel, tenker jeg.
Det er dette som er utgangspunktet for «TrackMania Nations».
Spillet er basert på fjorårets glimrende «TrackMania Sunrise», men fullversjonen kan lastes ned fra spillets hjemmeside helt gratis (ja, seriøst).
Det gir deg både et elektronisk bilbanesett med uendelige muligheter, og det lar deg rase rundt på disse absurde banene til krampa tar deg.
Barnslig, sier du kanskje.
Etterfulgt av «voks opp» og oppgitt himling med øynene.
Pøh, sier jeg.
Og dobbelt-pøh nå som «TrackMania» har blitt en av grenene under det kommende Electronic Sports World Cup i Paris i juni.
En turnering med 400.000 dollar i total premiepott.
«TrackMania Nations» er bygget rundt det å kjøre mot andre på Internett.
Det er i den intense racingen du finner kjernen i spillet, selv om det også er mulig å øve på egen hånd, bygge egne baner og konkurrere mot andre lokalt.
Sjekk gjerne ut min videoanmeldelse av spillet, hvor du får se hva jeg snakker om med egne øyne.
Banene varierer i lengde fra rundt ti sekunder til rundt to minutter, og hvis du skulle havne utenfor veibanen eller synes du kjører for dårlig, kan du når som helst starte på nytt - helt til tidsfristen på banen går ut (de fleste serverne har lagt seg på mellom fem og syv minutter).
Jaget etter å forbedre tiden din og klatre på resultatlisten er simpelthen helt avsindig vanedannende, noe som forsterkes av at du også hele tiden kan følge med på hvordan du ligger an på den totale topplisten for Norge og resten av verden.
Selve racingen kan tilsynelatende virke litt bingo, men i realiteten er det snakk om et finslipt studie i kjøreferdigheter.
Optimal kjørelinje inn og ut av svinger og strategisk bruk av gass og brems er avgjørende for suksess.
Samtidig må du takle ekstreme hopp, stolper midt i veibanen, looper, korketrekkere og andre absurditeter mens du raser avgårde i hundrevis av kilometer i timen.
For en herlig galskap det er.
Og vi snakker om milimeterpresisjon her, forskjellen mellom pallen og en plass lenger ned på resultatlisten er ofte bare noen bittesmå hundredeler.
Derfor vinner stort sett de beste hver eneste gang.
Det handler om ferdigheter, ikke flaks, noe som gjør «TrackMania Nations» til en optimal elektronisk bilsport.
Jeg har begynt å glede meg til å følge med på verdensmesterskapet i juni allerede, det kommer til å bli helt villt.
Jeg vil derimot få understreke at man ikke trenger være dritgod for å nyte dette spillet.
Jeg har hatt det like gøy med «TrackMania Nations» hele veien, fra plasseringer rundt midt på treet til å snuse på pallen.
Det er dine personlige prestasjoner og forbedringen du opplever over tid som betyr noe, ikke nødvendigvis det å være best.
Skjønt, det å bli god i dette spillet har en nesten magisk tiltrekningskraft.
Her er elektronisk sport fantastisk inkluderende, det er ingenting i veien for at det er nettopp DU som representerer Norge i Paris i juni.
Alle stiller med samme utgangspunkt.
Som navnet tilsier, representerer du også i dag landet du kommer fra når du spiller på nett, og bidrar med det til å hjelpe landet ditt oppover på den globale rankinglisten..
Onlineracing med flagget på brystet, altså.
I like it.
I like it a lot.
Det å høre den syntetiske, norske nasjonalsangen når runden er over og se svensker, finner, dansker, tyskere, briter og så videre lenger ned på resultatlisten er bare festlig.
«TrackMania Nations» er ikke på langt nær like dypt og innholdsrikt som «TrackMania Sunrise», og underholdningsverdien kan være noe varierende fra bane til bane.
Men det er uansett noe av det mest vanedannende og morsomme jeg har vært borti når det gjelder nettspill.
Noen sinne.
Jeg er så hektet akkurat nå at jeg nesten har problemer med å konsentrere meg om noe annet.
Muligens skummelt hvis det fortsetter i månedsvis, men inntil videre pakker jeg meg inn i følelsen og nyter den.
Jeg klarer bare ikke å fatte at noe som er så sinnssykt fett som dette, kan være helt gratis.
Kan noen sjekke om helvete har fryst over?
PS!
Om dette spillet skulle falle i smak, kan «TrackMania Sunrise» anbefales på det aller varmeste.
| 1
|
106978
|
Spakt OL-spill
Kan det egentlig bli særlig morsomt å gå langrenn i spill?
I «Torino 2006» gjøres det i alle fall et forsøk.
Forsøket kunne vært langt bedre, men det er en litt utakknemlig jobb å skulle lage spillunderholdning av skøyter, bob, aking og langrenn.
Særlig når det bare er basert på selve action-biten og ikke på «pakka» rundt.
Alle utøverne har samme utgangspunkt, og det er bare den rent tekniske utførelsen som skal skille medaljevinnerne fra mengden.
I lengen må det jo bli kjedelig.
Og det blir det.
Spillet er altså basert på det nært forestående Torino-OL, og du kan konkurrere i åtte forskjellige grener: alpint (slalåm, storslalåm, super-G, utfor), hopp (stor og liten bakke), skøyter (500 meter, 1000 meter og 1500 meter), langrenn, skiskyting, bob (to og firerbob), aking og kombinert.
Opp til fire menneskestyrte spillere kan konkurrere i hver gren, og man kan konkurrere i alle øvelsene (15 totalt) for å finne en sammenlagtvinner.
Men innholdet i det offisielle OL-spillet er rett og slett tynn suppe.
Øvelsene er såpass enkle at selv de minst spillvante kan delta - noe som er en bra ting.
Men stemningen rundt spillet - lyden, atmosfæren og kommentatorene - er rett og slett stusselig.
Grafikken er helt OK, men ikke imponerende på noen som helst måte.
For det første hadde det vært glimrende med skikkelig opplegg for online-spilling.
Når ikke det er mulig, er det i alle fall for dårlig med maksimalt fire spillere.
Dessuten er det ikke mulig å spille samtidig i de øvelsene det ville vært naturlig å gjøre det.
Da tenker jeg for eksempel på langrennsdelen der det i det minste burde vært mulig å gå to og to.
Istedenfor går man i tre-fire minutter en og én.
«Ghost»-funksjonen (at man kan se skyggen av konkurrenten som allerede har fullført) hjelper noe, men det er langt fra godt nok.
Når flere av øvelsene stort sett er basert på å holde rytmen blir det veldig ensformig i lengden å skulle konkurrere én og én.
Dessuten blir resultatene presentert på en dårlig måte, og detaljer som at den som for eksempel leder slalåmrennet etter 1. omgang kjører sist av de beste i 2. omgang er utelatt.
Hoppingen er for øvrig en forenklet utgave av RTL Ski Jumping-spillene, noe som heller ikke er med på å løfte helhetsinntrykket.
Men det finnes noen lyspunkter også.
De alpine øvelsene og ikke minst skiskyting er morsomme en stund, mens jeg personlig synes bob og aking er så kjedelig at de knapt nok fortjener å nevnes.
De to øvelsene er for øvrig så å si helt like.
Langrennsdelen i spillet er løst på en grei måte.
Man må disponere kreftene fornuftig, og løypa er ikke lenger enn at det er overkommelig.
Langrennsdelen i spillet er samtidig veldig sentral fordi den også er en del av øvelsene skiskyting og kombinert.
Men etter noen få timer har du vært igjennom det som er verdt å få med seg, og det er strengt talt altfor lite.
Torino-OL vil ikke bli husket av særlig mange pga det offisielle spillet - det er i alle fall sikkert.
| 0
|
106981
|
Miles Davis:«The Cellar Door Sessions 1970»
(Columbia/Sony)
Toppmøte i Washington DC.
Antrekk:
Slengbukser og løs snipp.
Nok en skjønnhet av en CD-boks i Sonys framifrå serie med uredigerte kapitler fra Miles Davis' karriere.
Dette er bindeleddet mellom funkrock-ekskursene på det eksellente «A Tribute To Jack Johnson»-albumet fra 1970 og den enda mer rendyrkede funken på ofte misforståtte «On The Corner» (1972).
Bak seg har jazzens Picasso et av de simpelthen hotteste improvisasjonsbandene som noensinne tok til en klubbscene:
Perkusjonist Airto Moreira, keyboardist Keith Jarrett, saksofonist Gary Bartz, trommeslager Jack DeJohnette og bassist Michael Henderson.
Alle sammen gjør utrolige ting her, og Henderson - purunge 19 år og hentet rett fra Stevie Wonders band - er limet i mosaikken.
Den britiske gitaristen John McLaughlin stikker innom på de to siste konsertene/CD'ene (fliker av dette dukket opp på «Live-Evil», 1970) for å spisse aggressiviteten.
Puristene likte selvsagt ikke (nok en gang) «nye Miles», men dette er (nok en gang) musikk forut for sin tid.
Jimi Hendrix døde tre måneder før disse konsertene i desember 1970; du hører ånden hans leve videre i opptakene på disse seks CD'ene.
| 1
|
106982
|
Hugo Risan:«Finally»
(Piraya music)
Debuterer som soloartist etter å ha vært profesjonell musiker i over 20 år.
Sandefjordsmannen Hugo Risan synger tradisjonell country på sin debutplate.
Han har valgt å presentere tretten mer eller mindre kjente countrysanger i egen tolkning.
Risan har en god stemme, og hans album vil først og fremst gå hjem hos dem som liker countrymusikk uten store musikalske fiksfakserier eller utfordringer.
«Finally» er blitt en helt OK plateproduksjon, men mangler det lille som hever interessen og gjør at du gjerne hører den igjen og igjen.
Hugo Risans versjoner av «Pop a top», «Tips on my fingers» og «Just to see you smile» fungerer best.
| 0
|
106983
|
Johnny Cash:«At Folsom Prison/At San Quentin - The 2 Classic Prison Concerts»
Kjærlighetssagaen om Johnny og June Carter Cash («Walk The Line») er på vei til et kinolerret nær deg, og alle - til og med Oscar, hviskes det - vil være med på moroa.
«Duets» er en ny samling med - jeg tuller ikke! - duetter med de to, hentet fra diverse Cash-album, samt «Carryin On With Johnny Cash And June Carter» (1967) og den relativt harry titulerte «Johnny Cash And His Woman» (1973).
Fine «It Takes One To Know Me», tidligere kun å få på luksusboksen som kom i fjor høst, «The Legend», er også med.
Det faktum at Reese Witherspoon faktisk synger bedre enn June, medfører at dette aldri når George Jones- og Tammy Wynette-høyder (enn si George Jones og Melba Montgomery), men ålreit er det.
«At Folsom Prison» (1968) og «At San Quentin» (1969) - nå samlet, i sine oppussede og utvidede versjoner, i en enkel pappboks - er på sin side ikke bare ålreite, men de to definitive Cash-albumene.
Innspilt «live» og på innsiden - dette er pur cowboypønk; farlig og akutt levende på en måte som mangler sidestykke i platehistorien.
Å spille tittelkuttet på sistnevnte to ganger på rappen, slik Johnny gjorde, kunne lett blitt tolket som en invitasjon til vold.
I kraft av Cashs fingerspissfølelse og empati ble det dog en invitasjon til en slags renselse i stedet.
Rystende sterk lytting.
| 1
|
106985
|
Thom Hell:«Every Little Piece»
(Lost Boy/Sonet)
Gjør klar for enda en melankoliker som fortjener suksess.
Bare tre uker etter kjæresten Marte Wulffs debut, kommer sørlendingen Thom Hell med sin andre full-lengder.
«Every Little Piece» har blitt en beundringsverdig helstøpt skive fra en mann som lenge har dyrket den lysere delen av melankoliens mange avskygninger enn for eksempel plateaktuelle Minor Majority.
Hell har fått en melodisk pop-snert over sine nydelige, blå stemninger som - sammen med en frisk og variert produksjon - gjør disse sangene til eksponenter for en godlynt melankoli som er like utadvendt som den er inntrengende.
Og Thom Hell har vel aldri sunget bedre eller mer inderlig.
Fremdeles kan uttrykket minne om Thomas Dybdahl når Hell tar i bruk falsetten, men han er like fullt i ferd med å finne egenarten allerede ved sitt andre album.
Bra!
Anbefalte spor:
«Don't Pretend», «Get Me Home» og «Leave Behind».
| 1
|
106987
|
Coldcut:Sound Mirrors
(Ninja Tune/VME)
Gjør klubbmusikken ung og dum igjen.
Denne britiske duoens innflytelse på klubbmusikken er betydelig:
På slutten av åttitallet brakte de house til massene i form av digre hits med Yazz & The Plastic Populations «The Only Way Is Up» og Lisa Stansfields «People Hold On».
På nittitallet var de eiere av det toneangivende selskapet Ninja Tune, som gjorde underverker for den britiske breakbeat-scenen, og som i dag huser norske Jaga Jazzist.
Men musikalsk ble de stadig mer tøvete konseptuelle, og det er vel ikke så mange som har savnet Coldcut i de ni årene som har gått siden de sist ga ut plate.
Desto hyggeligere da at de byr på noe av en renessanse for en av nittitallets virkelige anakronismer:
Det eklektiske klubbalbumet.
«Sound Mirrors» byr på et deilig lappeteppe av varm dub, politisk korrekt hip hop, smakfulle breakbeats og, best av alt, bekmørke house-bannere av virkelig klassisk tapning.
Mange gjestevokalister, en haug stilarter og ingen påtagelig helhet er bare pluss i dette tilfellet.
Coldcut har sluttet å tenke så fordømt mye, og tillater seg å lage musikk for mellomgulvet i tillegg til hjernematen.
En herlig, kjærlig nostalgisk plate.
| 1
|
106990
|
The Vineyards:«Hoggin' All The Action»
(Rec 90/Universal)
Det dusinet, det dusinet - det går så fryktelig mye på det innimellom.
Oslorockerne The Vineyards har gjort seg bemerket i franske skate- og surfefilmer (står det her), og gjør kritikeren en finfin tjeneste ved å liste opp Kiss, The Hives og The Stooges i presseskrivet.
Ærlighet er vel og bra, men det hadde vært kjekt med litt egenart i tillegg.
Den slags er det lite av på denne debuten.
Det skal sies at kvartetten planker sine forbilder forbilledlig, særlig The Hives, og svensk skal det tydeligvis være:
Kalle Gustafsson fra The Soundtrack
Of Our Lives har gitt dem den riktige, diskant-dominerte lyden.
The Vineyards snubler borti sølv innimellom, særlig på høyreiste «The Others».
Men de har mye å hente på låtskriving, og kan trygt øve litt på å synge også.
Foreløpig høres de ut som en million andre band.
| 0
|
106992
|
Vakkert og vanskelig
Slåssespillet «Dead or Alive 4» er blendende vakkert.
Men spillegleden kveles av skyhøy vanskelighetsgrad.
På generelt grunnlag, kan man si mye pent om slåssespillet «Dead or Alive 4».
Det er stor variasjon på kampstilen til de forskjellige figurene du kan velge, slåssingen mot andre over Xbox Live er elegant løst, spillet er svært pent å se på og det har en dybde som belønner de ivrige og fingernemme.
Det har i tillegg noen overdådige filmsekvenser for hver enkelt figur, og «Halo»-fansen kan dessuten kose seg med en kvinnelig versjon av Master Chief på «Halo»-brettet Nassau Station.
På subjektivt grunnlag, kan man derimot si mye stygt om «Dead or Alive 4» også.
Jeg er absolutt ingen ekspert på slåssespill, bare så det er sagt.
Men i motsetning til andre serier i denne sjangeren, «Tekken» og «Soul Calibur» for eksempel, er det svært lite å hente for hobbyspilleren.
Vanskelighetsgraden er kriminelt høy - bare det å komme seg gjennom historiene til de forskjellige figurene er en frådende og frustrerende prøvelse i tålmodighet.
Og ikke nok med det:
Utviklerne har valgt å mobbe de som ikke er så flinke ved å ha egne medaljer for negative ferdigheter - fem strake tap på Xbox Live, for eksempel.
Pinlig.
Jeg har også ennå til gode å spille en Xbox Live-kamp uten at det hakker, noe som ofte gjør slåssingen til en serie tilfeldige stillbilder.
Dessuten finner jeg ingen favoritt-slåsser i spillet.
Det er ingen av figurene som tiltaler meg, hvilket er underlig med tanke på både hvor mange det er av dem og hvor varierte de er.
Her er konkurrentene mye, mye bedre.
Og for ikke å snakke om de spekulativt korte skjørtene og den stadige dvelingen på truser og vuggende bryster da.
Unødvendig.
Dybden i spillet, det at du kan øve deg god og til slutt mestre både tøffe kombinasjoner, blokkering og motangrep, vil helt sikkert motvirke all kritikk for mange.
Det er åpenbart at «Dead or Alive 4» først blir et bra spill når du er flink.
Selv har jeg foreløpig ikke funnet noe særlig med underholdning etter rundt 15 timers spilling.
Og da er ikke «Dead or Alive 4» noe for meg.
| 0
|
106993
|
Rullende gledesbombe
Morsom spillbarhet, fengende musikk og sprø, lystig humor - her er spillet som får vintermørket til å flykte.
I «We Love Katamari», styrer du prinsen av hele kosmos og hans fettere.
De bruker en slags ball som tiltrekker seg gradvis større ting, fra blomster til dyr, mennesker og hele bygninger.
Målet er å få denne ballen så stor som mulig, ved å taktisk finkjemme de forskjellige brettene for ting som kan rulles opp.
Det er en utstudert plan bak det tilsynelatende kaoset, noe som gjør «We Love Katamari» til et spill det er svært lett å bli hektet på.
«We Love Katamari» kan kanskje virke som et litt sært og ekskluderende spill.
Det har en utpreget japansk humor, og en spillbarhet som på papiret ikke umiddelbart fremstår som noe som passer for deg.
Og deg.
Og deg.
Men spillet overbeviser fra det øyeblikket det settes i PS2-maskinen.
Man smiler, ler og nynner til den fengende musikken mens man ruller av hjertens lyst.
«We Love Katamari» er et spill som spruter av spilleglede.
Man blir i godt humør av å spille det, og kan dele gleden med venner og familie ved å samarbeide eller å rulle mot hverandre.
Og er det noe som per definisjon er inkluderende og samlende, er det lykke.
| 1
|
106997
|
Moro med nedtur
Regi:
Dean Parisot.
Med Jim Carrey, Téa Leoni, Alec Baldwin.
Amerikansk.
Ganske alvorlig komedie, ganske masete gjort.
Dette er en «re-make»; originalen («Uten nåla i veggen») kom i 1977 med George Segal og Jane Fonda - han som romingeniør.
Denne gang er det Jim Carrey og Téa Leoni som blir rammet - han tidsriktig nok som hurtigforfremmet visedirektør i et farmasøytisk konsern.
Men så:
Stakkars mann, han er lurt, narret, rævkjørt.
Eieren stikker med alle verdier, alle andre mister alt.
Og filmen deretter handler om Jim Carrey som slap-sticker seg gjennom fornedrelser og fattigdom til desperasjon.
Før forbrytelser synes som eneste utvei.
Filmen har sine lyse øyeblikk.
Og sin avgjort relevante, mørke undertone.
Men for mye forsvinner i løse geberder, påfunn for påfunnenes skyld og velberegnet uflaks.
| 0
|
106998
|
Minor Majority:«Reasons To Hang Around»
(Big Dipper / Sonet)
Perfeksjonerer seg selv på sitt fjerde album.
Like sakte og lavmælt som sikkert og melankolsk har Pål Angelskår og hans Minor Majority kjempet seg helt til topps i nordmenns bevissthet med en insisterende tro på eget konsept og låter så solide at bandet aldri blir monotont.
«Reasons To Hang Around» - jevnere enn noen av de foregående platene og med samme geniale bruk av kontrasterende kvinnestemmer - er i så måte endepunktet på en snart syv år lang karriere som kvalitativt bare har pekt oppover.
Lydbildet denne gangen er forsiktig utvidet siden sist, men Angelskår synger med samme rause, rike James Taylor-røst og øser ut toner som er like såre som ordene.
Minor Majority er blitt en egen sinnsstemning i et moll-elskende land og bør bli - slik sjelefrendene i Jim Stärk ble i fjor - forvinterens store salgs-, kritiker-, og publikumssuksess.
Anbefalt spor:
«Supergirl».
| 1
|
106999
|
Clap Your Hands Say Yeah:«Clap Your Hands Say Yeah»
(Wichita/Bonnier)
Imponerende uoriginalt.
Clap Your Hands Say Yeah er allerede ekstremt hypet - også i Norge - via Internett før offisiell utgivelse her hjemme, men det sier nok vel så mye om iveren etter å være først med det nye enn det gjør med selve produktet.
En glitrende anmeldelse på det vel så hypede nettstedet Pitchfork skader heller ikke.
Låtmessig finnes ikke snev av originalitet her, og det blir ganske fort tydelig at Talking Heads er de store forbildene for Brooklyn-gjengen, noe som også gjenspeiles i vokalen til Alec Ounsworth.
Likevel er Ounsworths hang til å etterape David Byrne det som bærer platen, ikke minst fordi han har en diksjon som får Shane McGowan til å høres ut som en logoped.
Ounsworth drar i vokalene og snøvler frem surrealistiske tekster om revolusjon hos den amerikanske ungdomsgenerasjonen, og på en snodig måte får han det hele til å låte både oppløftende og livstrøtt.
Midtveis - på «Details Of The War», postrockeren «The Skin Of My Yellow Country Teeth» og «Heavy Metal» - løfter han dessuten Clap Your Hands Say Yeah et øyeblikk opp til noe mer enn at vi bare får lyst til å finne frem den ferskt remastrede Talking Heads-katalogen.
| 0
|
107001
|
Bygdabilly Band:«Bygdabilly Band»
(Warner Music)
50/50 Hellbillies og Odd Nordstoga.
Kan også kalles publikumsfrieri...
Dessverre er det et høyst ujevnt brygg som oppstår når Bygdabilly Band super av forbildenes suksessrike kalker.
Spesielt tonefølget (rockabilly, blues, country og alt som ellers kan plasseres i roots-bagen) fremstår for lite spenstig i den snille produksjonen.
Kontroversielle «Bø te Lonne» og «Lengtar heim te Evjo (og te deg)» er hederlige unntak her.
Tekstmessig har derimot Jon Solberg en historiemessig anti-urban klo som vi lett kjenner igjen hos både Odd Nordstoga og spesielt Hellbillies' Arne Moslåtten.
Når Solberg også får samme grep på alvoret som han så definitivt har på humoren («Pølsemeny», «Cowboystrekk»), vil nok blinkskuddene komme tettere enn på denne platen.
| 0
|
107002
|
Morgenfugl:«Morgenfugl»
(Cand.web/Mudi)
Sanger på nynorsk om tid og vann.
Dorthe Aske og Magne Velle utgjør Morgenfugl, en duo fra Naustdal i Sunnfjord.
Velle er låtskriveren og Aske vokalisten.
Duoen serverer et knippe sanger som har tid og vann som felles tema.
Det er sanger, rike på bilder og med musikk som holder seg i visepoplandskapet.
Dorthe Aske har en god stemme som kler Velles nedstrippede, melodiske melodier.
«Morgenfugl» er en litt ujevn produksjon, men med sanger som «Uovervinnelig», «Regn» og ikke minst «Morgenfugl» viser duoen seg fra sin beste side.
Disse tre nevnte sangene burde absolutt være midt i blinken for å få radiospilling.
| 0
|
107004
|
DumDum Boys:«Enhjørning» (single)
(Oh Yeah!
/ EMI)
Intet mindre enn klassisk DumDum.
«Enhjørning» er i overkant av hva man kunne forvente fra et band som har ligget mer eller mindre brakk de siste årene - selv om vi snakker om Norges fremste rock-band gjennom tidene.
Med sitt tunge, metalliske groove går «Enhjørning» inn i rett linje av legendariske, riffbaserte DumDum-farligheter som «En vill en», «Metallic hvit» og «Mitt hjertes trell».
Faktisk er dette DumDums beste låt siden sistnevnte sang fra «Ludium» i 1994!
Men endelig glefser Prepple slik han skal igjen - og endelig skriver Kjartan klassisk materiale igjen.
Ordleken er tilbake i teksten, og som vanlig kan Kjartan tolkes på iallfall to nivåer; i dette tilfellet er det ikke bare damer som kan være farlige å få i blodet...
Heldigvis har enhjørningen legende kraft fra mytologien - i så måte er det å håpe at DumDum Boys kan friskmeldes på alle områder når resten av platen dukker opp i mars.
«Hvor moro kan man egentlig ha det?» hyler Prepple midtveis.
Svaret er mye, veldig mye - om man spiller høyt!
| 1
|
107005
|
Alfie:«The Grey Between»
(Green Pole)
Reality-rock.
Liten kontakt med virkeligheten, dog.
I utgangspunktet skal man jo stille med et åpent sinn.
Så når Alfie, Voice TV-fjes og tidligere medlem av det lettbente og kortlivede koreografipopbandet Cape, kommer med en «ekte» rockplate, skal han selvsagt tas på alvor.
I hvert fall til man faktisk får hørt musikken.
Og da er det lov å melde pass.
Det er en slags ubehjelpelig sjarm over dette, som ved Idol-deltagere som gaper altfor høyt, men forsøker så godt de kan.
Sjarmen ligger i avstanden mellom vilje og evne.
Alfies idé om «rock» er tungt forankret i de slappe etterdønningene av Seattle-bølgen på midten av nittitallet.
Han liker nok både Pearl Jam og Soundgarden, men ender opp som en enda tristere variant av vår tids representanter for hverdagsgrunge, som Gavin DeGraw.
De proffe studiomusikerne som er med, gjør ikke saken bedre; særlig gitarist Jon Pettersen er en fryktelig ivrig mann.
Og Alfie synger med en komisk patos som gjør albumet underholdende, om ikke akkurat noe å bruke penger på.
| 0
|
107007
|
Tidstrøbbel for Mario og Luigi
«Mario & Luigi:
Partners in Time» byr på et rollespill-eventyr som ville gjort Asbjørnsen og Moe fra seg av begeistring.
Prinsesse Peach har en egen evne til å skaffe seg problemer.
Denne gangen har hun reist med tidsmaskin tilbake til sin egen barndom, og endt opp med å bli tatt til fange av onde, lilla alien-sopper som invaderte hennes rike i fortiden (man skulle tro at det måtte være mulig å huske en slik dramatisk hendelse i sitt eget lands historie, og at damen burde ha vett nok til å unngå å reise til akkurat denne åpenbart farlige epoken...).
Mario og Luigi kommer heldigvis til unnsetning, og tidsreiser etter sin prinsesse.
Der treffer de på seg selv som småbarn, og sammen må de samarbeide for å redde prinsessen og hele kongeriket, både i fortid og fremtid.
Du styrer altså Mario og Luigi, båds som barn og som voksne - samtidig.
Å ha kontrollen over fire personer - eller to, alt etter hvordan du ser på det - er faktisk ikke så vanskelig som man skulle tro.
De små kan bæres på skuldrene av de store, og kvartetten kan dele seg opp for å bevege seg og handle i duoer uavhengig av hverandre, noe som ofte er nødvendig for å løse oppgavene som åpner veien videre i spillet.
Kampsystemet utgjør en viktig del av spillet.
Det er lett å lære, men vanskelig å beherske.
De forskjellige motstanderne, som spenner fra hoppende klosser til usynlige kameleoner, har forskjellige angrep og svakheter som det gjelder å få oversikt over.
Perfekt timing er nøkkelen både til å unngå motstandernes angrep, men også for å få mest mulig effekt av sine egne offensive trekk.
Dette gjør kampene til intense episoder med fullstendig konsentrasjon, hvor det gjelder å holde tungen rett i munnen.
Er du derimot en av dem som ennå ikke har stiftet bekjentskap med Mario, Luigi, prinsesse Peach, Bowser og resten av gjengen, er dette en gylden anledning til å gjøre noe med det.
«Mario & Luigi:
Partners in Time» er et rollespill det rett og slett er vanskelig å legge fra seg, og som burde holde deg opptatt lenge og heftig nok til at du kanskje bør tenke på å kjøpe inn gnagsårplaster i tommelstørrelse.
| 1
|
107008
|
Vegas i lomma
I Nintendo DS-spillet «Sega Casino» får du borimot et komplett Las Vegas i lommeformat.
Skrekkblandet fryd blir en passende beskrivelse.
Med hovedvekt på skrekk og gru, dessverre.
Det å være på et kasino i Las Vegas er en uforglemmelig opplevelse.
Støynivået fra rad på rad med spilleautomater, middelmådige hobbyband og drømmer som knuses, kryper under huden.
Du kan omfavne alt dette, eller du kan miste forstanden.
Her finnes ingen middelvei.
Med ni forskjellige kasinospill (inkludert Blackjack, Texas Hold'em Poker, Videopoker og Roulette) og den alltid tilstedeværende og syntetiske lounge-musikken, forsøker «Sega Casino» å gi en liten smak av spillegalskapen som regjerer i Vegas.
Noe som burde være plankekjøring, men som makter å feile ganske miserabelt.
Den tematisk «riktige» musikken og de skjærende lydeffektene fra kort som deles ut og sånt, fikk meg til å gnisse tenner etter få minutter.
Seriøst, jeg holdt på å pælme hele maskinen i veggen.
Og nei, musikken kan ikke skrus av i menyen - det eneste valget du har er å spille helt uten lyd.
I tillegg er den kunstige intelligensen hos motstanderne udugelig.
De følger deg svært ofte «all in» i poker med par i syv, mens du sitter med hus.
For å ta et eksempel.
Jeg opplevde også flere ganger at jeg av en eller annen grunn ikke fikk velge et nytt kort i Blackjack, selv om jeg bare satt med 11 og 12.
Noe som ikke kan ha en annen forklaring enn at det er en bug.
Den eneste formildende omstendigheten er flerspillermulighetene over trådløst nettverk.
Og det er forsåvidt ingen liten formildende omstendighet, man kan for eksempel spille poker sammen selv om bare en har spillet.
Moro.
Men det er ikke mer enn det man bør forvente av denne typen spill.
Dermed blir selve presentasjonen av de forskjellige kasinospillene, elementer som musikk, lyd, kunstig intelligens og - ikke minst - stemning, helt avgjørende.
Og her er «Sega Casino» simpelthen ikke bra nok.
| 0
|
107009
|
Ensformig symbolikk
«GUDENES KAMP»
Regi:
Carlos Reygadas.
Med:
Marcos Hernández, Anapola Mushkadiz, Bertha Ruiz.
Meksikansk drama.
Det hjelper ikke å pøse på med sugende sex; en film suger ikke nødvendigvis tak i deg av den grunn.
Meksikanske «Gudenes kamp» åpner med en middelaldrende mann som blir sugd av en ung, vakker kvinne.
Senere har han sex med sin kone, som han har kidnappet et barn sammen med, før den unge kvinnen igjen venter med sex.
Alt fremført i nøktern, kjølig stil.
Filmskaperen Carlos Reygadas bruker eksplisitt sex som metafor når han presenterer en bitter og sliten side av livet i Mexico City.
Personene har endimensjonale uttrykk, de higer etter vennlighet.
De rives og drives av drifter, og straffes av Gud.
Kampen står mellom det kjødelige og det skitne jordiske liv på den ene siden, og det opphøyde guddommelige på den andre.
Jeg ser hensikten med denne symbolbruken, og forstår sammenhengen mellom den eksplisitte bruk av sex og det golde bildet av et fattigslig liv.
Uten at det i særlig grad påvirker sansene av den grunn.
Regissøren påkaller sjelden medfølelse, kun en bisarr følelse av å ha observert en absurd tilværelse, der uttrykket er dempet, ensformig og endimensjonalt.
| 0
|
107010
|
Bitchy bestemor
«RYKTET GÅR»
Regi:
Rob Reiner.
Med:
Jennifer Aniston, Kevin Costner, Shirley MacLaine, Mark Ruffalo.
Am. komedie.
11 år.
For øvrig er de humoristiske høydepunktene i den romantiske komedien «Ryktet går» nokså fraværende.
Regiveteran Rob Reiner tok over jobben i siste liten, og hele prosjektet bærer preg av mangel på entusiasme og energi.
Utgangspunktet er et rykte om hvem som egentlig var den famøse Mrs. Robinson i romanen/filmen «Manndomsprøven».
I denne filmen når ryktet en smånervøs og ekteskapsangstfylt Jennifer Aniston - som brått innser at denne femme fatale av en Mrs. Robinson faktisk er hennes egen bestemor.
Og hva verre er, den unge mannen som ble forført, kan også være hennes egen far.
Et slikt rykte kan være et muntert utgangspunkt for en komedie.
Men her blir en særdeles masete familie, såkalt alvorlige tanker rundt ekteskap, et påtatt konstruert møte mellom Anniston og den store forføreren, rystet sammen til en mengde scener og episoder som mangler sting og poengtert humor.
Anniston er grei nok, med sin evne til å være tørrvittig med bekymret mine, og Kevin Costner fungerer ok som sjarmerende og innsiktsfull forfører.
Men den eneste som er verd å huske, er Shirley MacLaine som freser ut sarkasmer mellom drinkene og sigarettene.
| 0
|
107011
|
Innsikt i macholivet
«JARHEAD»
Regi:
Sam Mendes.
Med:
Jake Gyllenhaal, Peter Sarsgaard, Jamie Foxx, Chris Cooper.
Am. drama.
15 år.
Etter to filmtimer med US Marines (The Jarheads), først på trening i hjemlandet, senere i ørkenen, aner man en Beckett-dimensjon.
En tilværelse der man venter på noe, noe som ingen riktig vet hva er.
Under denne ventingen oppstår desperasjon, gutteaktig testosteronkrangling, alko-bælming og et sårbart vennskap.
Noen ser tilværelsen i nytt lys, andre blir nesten skvær gærne.
Alle er merket.
Regissør Sam Mendes skildrer dette fra de meniges side, med sine personlige skarpheter innlagt i form av kameraføring, replikker og musikkvalg.
Filmen bygger på Anthony Swoffords bok «Jarhead» fra 2003.
Swofford var som 20-åring skarpskytter under den første Golfkrigen og stasjonert i ørkenen i flere måneder før den korte krigen i 1991.
I Jake Gyllenhaal har Swofford en intelligent og følsom forsvarer; en ung mann som ser det genuint maskuline konkurransepreg han er en del av, og som han både forsvarer og tar avstand fra.
Tett og intenst følger kameraet unge menn som i det ene øyeblikk er macho-rå, i det andre utrolig barnslige lekende guttunger, for så å være følsomme karer som drømmer om kjæreste eller kone.
Intet av dette er nytt i krigsfilmer, men Sam Mendes bruker tid på å fokusere nettopp på akkurat denne gruppen mennesker i en krigssituasjon.
I en scene viser han hvordan gutta nærmer seg seksuell ekstase når de ser «Apokalypse nå» (scenen der amerikanske helikoptre dundrer over Vietnam til Wagners pompøse musikk).
Det er en situasjon som effektivt beskriver militær massesuggesjon.
Samtidig handler det om menn som vil krige.
De er selv de udetonerte bombene, stadig mer frustrerte av ventingen som skaper kaos og usikkerhet i deres hoder.
Fordi Mendes tillater seg å bruke tid, blir «Jarhead» en innsiktsfull psykologisk betraktning.
| 1
|
107012
|
Voksen Cowboy-love
«BROKEBACK MOUNTAIN».
Regi: Ang Lee.
Med:
Heath Ledger, Jake Gyllenhaal, Michelle Williams, Anne Hathaway, Randy Quaid.
Am. drama.
11 år (egnet voksen)
Et overrumplende finstemt spill og samspill, en dyp og vedvarende ambivalens, storslått natur og en tragisk, aldri uttalt ensomhet preger handling og hovedpersoner i «Brokeback Mountain».
En film langt mer dyptgående og alvorlig enn kjappe forhåndsformuleringer har skapt inntrykk av, regissert av «Snikende tiger... »-regissør Ang Lee, basert på en novelle av den robuste forfatter Annie Proulx (bl.a. «Shipping News»).
For dette handler på intet vis om de mucho macho cowboys fra the good ol' pioneer days - i heftige ritt gjennom støvskyer med kvegflokken over prærien.
Det finnes ikke noe kjapt og lettvint - langt mindre sensasjonspreget - over det forhold som mer eller mindre tilfeldig oppstår en iskald uværsnatt i fjellene, men som skal komme til å vedvare resten av deres liv.
Denne høyst flerdimensjonale lovestory tar til i 1963, da ennå intet innbød til åpenhet om utradisjonell kjærlighet, især ikke på den amerikanske landsbygda.
Jake Gyllenhaal og Heath Ledger er de to nittenåringer som møtes ved en gudsforlatt utpost i Wyoming, der de begge søker sommerjobb hos en større rancheier.
De sendes som eneste gjetere for en saueflokk i de nærliggende, mektige fjell med hver sin spesifikke oppgave.
Bare til måltidene møtes de - avmålt og lett skeptisk til hverandre.
Intet peker mot erotisk dragning eller seksuelle geysirutslipp - før de en uværsnatt må dele telt og ullteppe og plutselig befinner seg i heftig sexkamp, nærmest som rammet av lynnedslag.
Oppbruddet neste morgen blir hastig, avskjeden kort:
- Jeg er ikke homo, sier Ennis (Ledger).
- Ikke jeg heller, svarer Jack (Gyllenhaal).
Ikke desto mindre:
Forholdet utvikler seg i takt med sommeren.
Så reiser de hver sin vei.
Begge gifter seg, får barn.
Fire år går.
Når de møtes igjen, overrumples de av samme heftighet.
Intet er over.
Smertelige dobbeltliv begynner.
Gyllenhaal og Ledger imponerer med sitt samspill og hver sine slett ikke enkle roller - Gyllenhaal med sin følsomhet, Ledger med et robust ytre som den stillfarne, innadvendte Ennis - en mann vi følger der han i stigende grad forbitres og sjelelig forkrøples av sitt dobbeltliv, sin hemmelighet og et liv han ikke kan leve til fulle.
Ellen Margrethe Sand
| 1
|
107015
|
«Stolthet og fordom»
Regi:
Joe Wright.
Med:
Keira Knightley, Matthew MacFadyen, Brenda Blethyn, Donald Sutherland, Tom Hollander, Rosamund Pike, Jena Malone.
Amerikansk.Periodedrama - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Janes Austen utbrukt?
Langt ifra - særlig ikke med to perfekte hovedroller!
De to heter Keira Knightley og Matthew MacFadyen.
Sammen lager de nydelig og dyptpløyende filmmoro.
Det er Austens «Pride and Prejudice» denne gang, publisert i 1813.
Tilsynelatende en slags komedie om lavadelsmannen med sin geskjeftige kone og fem ugifte døtre.
Som alle skal giftes.
Og helst giftes godt.
Det man ofte glemmer, er at historien forteller om et samfunn med innebygget sosial tragedie for kvinnene:
Uten ektemann, ingen penger.
Uten penger, armod.
«Stolthet og fordom» er selvfølgelig en gjennomført utstyrsfilm.
Men først og fremst en historie om to elskende som var ment for hverandre, men som får en lang, lang vei før de finner frem:
Keira Knightley er den handlekraftige, sta og selvstendige nest eldste datter.
Og Matthew MacFadyen er den grunnrike, ridderlige og monumentalt hemmede godseieren.
Måten de to kretser rundt hverandre, er en beskrivelse av forelskelse, håp, skuffelse, raseri, glede og nytt håp.
Det er frydefull dans uti alle det klassiske skuespilleriets små og store fasetter.
Dessuten avspeiles sterkt og inntrykksfylt det tidlige engelske 1800-tallssamfunnets sosiale konsekvenser.
Dette er stor og flott underholdning, intet mindre!
| 1
|
107016
|
100 pst. fascinerende
(La marche de l'empereur).
Regi: Luc Jacquet.
Dokumentar - 7 år, egnet for familier.
Strålende vakkert og dypt fascinerende om keiserpingvinenes vandringer i Antarktis.
Denne filmen har skapt internasjonal furore - med god grunn.
For det er en meget godt fortalt, meget «filmatisk» historie:
Relativt lite facts, ikke noe egentlig «budskap», bortsett altså fra dette grunnleggende å billeddokumentere de store og staselige fuglene, som lever nær Sydpolen - på den ekstreme ytterkant av hva levende vesener kan tåle.
Pingviner ser snåle og klossete og «menneskelige» ut på land.
Derfor er de enkle å identifisere seg med for oss mennesker - kinopublikum intet unntak!
Men derfor kan de også tolkes og tydes i alle retninger; jeg ser at kristenfundamentalister i USA priser deres trofasthet og «moralske» forbilde akkurat nå!
Slikt er utvilsomt dyremisbruk.
For pingvinenes ekstreme evner og ekstreme tilpasning og til dels mystiske livsløp er ikke annet enn et stort og vakkert bevis på livets ufattelige og rike mangfold.
«Pingvinenes marsj» er en film som glitrende og kompromissløst illustrerer akkurat det.
Jo takk, her er det bare vagge seg til kinoene - hele familien!
| 1
|
107017
|
100 pst. djevelskap
Regi:
Darren Lynn Bousman.
Med:
Tobin Bell, Donnie Wahlberg, Lyriq Bent, Tim Burd, John Fallon, Franky G, Erik Knudsen, Shawnee Smith.
Amerikansk.
Horror - 18 år, absolutt grense.
Utkrøpen, vellaget djevelskap.
Med stort problem:
Hvorfor i h... skal man utsette seg for dette?
Vi snakker om oppfølgeren til 2004s kanskje største internasjonale horror-hit.
På alle vis er «Saw 2» teknisk sett bedre enn «Saw».
Noen - tilsynelatende - tilfeldige personer er låst inne i et forfallent hus av en pervers «rettferdighetssøkende» hevner (med dødelig kreft).
Fra utsiden forsøker politiet å løse floken.
En av politifolkene har sin sønn inne i dødshuset.
Det er kaldt, kynisk, megavoldelig og utspekulert.
Til å spy av.
Og absolutt humørløst.
Men altså til dels hendig gjort, relativt velspilt og dynamisk.
Regissøren har musikkvideobakgrunn, og overlesser med kjappe flash-backs og overtydelighet.
Filmen bør absolutt advares mot.
Men genregrepet er uomtvistelig.
| 0
|
107018
|
Mira Craig:«Mira Mira»
(Homemade/Bonnier Amigo)
(I salg mandag)
Høyenergisk crunk-heksebrygg fra Norges mest originale debutant på en lang stund.
Det har gått gjetord om Mira Craigs platedebut en lang stund, helt uavhengig av hennes herostratisk berømte opptreden før Fugees-konserten som førte til knust kneskål før jul.
Mira holder hva hypen har lovet, iallfall på klubbsiden.
«Mira Mira» - med sjarmerende hjemmesnekret sound - har en første halvdel som syder av liv og ekstrem dansbarhet.
Her boltrer hun seg i rytmer fra de fleste verdensdeler, fra Afrika via Karibia, USA, Japan og Midtøsten, før hun vender helt tilbake til den norske folkemusikken på låter som «Trouble» og «Huldra».
Her har Mira allerede funnet sin helt spesielle og originale form - en eggende, småskummel og fantastisk funky miks av allehånde stilarter som sender tankene over både på arabisk magedans, karibisk voodoo, svett sørstats-crunk, norsk huldrelokk og indiske slangetemmere.
Dessuten har hun en rå og høyst selvbevisst kant i stemmen som kler uttrykket perfekt.
Men Mira er noe overivrig i å vise frem alt hun kan på en gang, ikke uvanlig for boblende kreative debutanter.
Blant annet holder ikke låtene samme mål mot slutten av platen, hvor helheten taper fokus samtidig som tempoet roes.
For det er som forførerisk klubbdronning Mira Craig fremstår på «Mira Mira», og som debutant regnet er hennes førsteplate til tider oppsiktsvekkende.
Kanskje ikke rart at platetittelen - oversatt fra spansk - også kan bety:
«Se her!
Se her!»...
| 1
|
107019
|
Sondre Lerche and the Faces Down Quartet:«Minor Details»
(Virgin/EMI)
23 år gamle Sondre Lerches musikalske utvikling begynner å bli smått alarmerende.
Ikke slik å forstå at det bokstavelig talt er ulende sirener på hans nye single.
Langt der ifra.
Og det er bekymringsfullt at et av våre største unge poptalenter har det så travelt med å bli en gammel mann.
Lerche har for så vidt lenge uttrykt begeistring for pop av den klassiske, myke og jazzinfluerte sorten, type Burt Bacharach og Cole Porter, og har ofte inkorporert dette i låtene sine med stort hell.
Men på «Minor Details» tar han Tin Pan Alley-inspirasjonen et godt stykke lenger, og resultatet er slapt, selvfornøyd og koketterende.
Kvartetten hans musiserer flott, og Sondre er en stor vokalbegavelse, men «Minor Details» låter prematur og bråmoden.
Man må spørre seg om dette er en fornuftig måte å forvalte Sondre Lerches talent på.
En lite lovende forsmak på albumet «Duper Sessions», som slippes 27. februar og sies å være i samme stil.
Det er antagelig mer grunn til å glede seg til høsten - da kommer han med noe som angivelig skal være en skarpskodd rockplate.
| 0
|
107023
|
Talking Heads:«Remain In Light»
(Rhino/Warner)
Fortid som fremdeles føles som nåtid.
Da musikk fra det tidlige 1980-tallet igjen var det hippeste i verden for et par år tilbake, var det ett band som bare i liten grad fikk være med på etterpåklokskapsmoroa.
Og det er en skam, for New Yorks Talking Heads var det beste og mest konsistent nyskapende bandet i verden i denne perioden.
Dette er mesterverket deres, en perfekt hybrid av afrikansk polyrytmikk og vestlig urbanparanoia:
Funk så kritthvit at den nesten blir gjennomsiktig, men funk okkesom.
«Remain In Light» (1980) er et album som ikke eldes - David Byrnes «Thomas Hylland Eriksen-etter-et-nervøst-sammenbrudd»-persona føles tvert imot prekært kontemporær, og historien om mannen som svarer på imperialisme med terrorisme i «Listening Wind» føles mer hjerteskjærende enn noensinne i 2006.
De elastiske rytmene bidrar med urolig varme, og ved et par anledninger presser en nevrotisk natursensualisme seg frem:
«The world moves on a woman's hips / the world moves and it swivels and bops».
Alle bandets album er nå på vei i doble versjoner med bonuskutt, samt videoer og 5.1 sourround-remikser på DVD'ene.
«Remain In Light» er, i kraft av sin ekstraordinært detaljrike produksjon, som skapt for sistnevnte format.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107024
|
Billie Holiday:«The Complete Verve Studio Master Takes»
(Verve/Universal)
(6 CD-boks)
Som en forsinket julegave kommer denne boksen med Billie Holidays studioinnspillinger for plateselskapet Verve.
Opptakene ble gjort mellom 1952 og 1959 og representerer hennes siste periode, med et gjennomgående neddempet og ettertenksomt uttrykk.
Akkompagnert av tidens fremste utøvere, som pianistene Oscar Peterson og Jimmy Rowles, saksofonistene Benny Carter og Benny Webster samt trompetistene Joe Newman og Harry «Sweets» Edison har musikken et ledig preg, med enkle arrangementsmessige detaljer og dialogisk rapport mellom sanger og instrumentalsolister.
Blant perlene er kuttene med Oscar Peterson fra begynnelsen av perioden, samt de senere opptakene med Ben Webster, «Sweets» Edison og Jimmy Rowles.
Holiday er her selve innbegrepet av «cool», tilbakelent og med all verdens tid former hun linjer og veier ord.
Innspillingene med klarinettisten Tony Scott er blant de minst overbevisende, mens den omdiskuterte sesjonen med strykere, hennes siste studioinnspilling, gjør sterkt inntrykk.
Selve boksen er upraktisk og minner om en boks flyplasskonfekt, mens Holiday-eksperten Robert O'Meally har forsynt den billedrike CD-boken med en sober tekst som fremhever kunstneren Billie Holiday fremfor myten.
Denne boksen, med sine mange sterke lytteropplevelser, gir rikelig anledning til nettopp det.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107025
|
Sturle Andersen:«Cafe Pasjon»
(Aroma musikk/MSO)
Album nr. tre fra bergenseren Sturle Andersen er et småkoselig album.
Han har selv signert de ti sangene på plata.
Svakheten med plata er at den mangler den helt store sangen, sangen som kan løfte albumet og gi det oppmerksomhet utenfor kretsen av de aller nærmeste.
Andersen beveger seg omkring i vise/pop/folkrock-landskapet, og hans småfilosofiske historier handler både om den magiske Louise, om møter mellom mennesker, dommedagsprofetier og om sveket kjærlighet.
«Cafe Pensjon» har bra anslag, der historien om «Louise» og tittelmelodien er de to sangene Sturle Andersen har lykkes best med.
| 0
|
107028
|
The White Birch:«Come Up For Air»
(Glitterhouse/Racing Junior)
Som tittelen sier det:
Luftig opptur.
Den er til tider trettende omfangsrik, mengden alvorlige norske menn med trang til å formidle sin tristesse til omverdenen via fonogrammer.
Så det er stas med et tilskudd som er nær ved å føles som en ren og skjær nødvendighet.
Skjønt, «tilskudd» - denne trioen har holdt på i ti år, og høres heller ikke ut til å ha det travelt på sitt tredje fulle album.
Dette er rock som nøkternt studerer livets ettertenkeligheter, mer enn å legge ansiktet i overdrevent bekymrede folder.
Lydbildet er mørkt og maskulint slik vi husker det fra de svarteste øyeblikkene på Motorpsychos «Timothy's Monster» (1994), og det er da også samme mann som har styrt spakene her - Helge Sten.
The White Birch når dessuten Motorpsycho godt og vel til ørene i øvelsen episk progrock, hør bare den repetetive kraften i den tungt strykerorkestrerte «Small Hours».
Og vokalist Ola Fløttum kan kunsten å låte guttaktig ensom.
I den kategorien befinner han seg et sted mellom Morten Harket og Erlend Øye, noe som er svært høyt på denne anmelders rangstige.
Tar vi med noen nikk til de britiske tristessemestrene Tindersticks, er det klart at «Come Up For Air» er en solid redningsplanke for alle som misliker at vi går lysere tider i møte.
| 1
|
107031
|
Velkrydret kebab
Regi:
Anno Saul.
Med:
Denis Moschitto, Nora Tschirner, Kida Ramadan.
Tysk komedie.
11 år.
Morsom, søt og actionpreget komedie om unge mennesker og kulturkrasj i «Jalla Jalla»-stil.
Dette er en Romeo og Julie-fortelling som ender godt.
To kulturer møtes, store problemer oppstår, fedre forbanner sine sønner, og en tyrkisk ung mann tvinges til å lære seg bleieskift på spedbarn - en tung oppgave for en kar som heller vil bli berømt for å lage den første Kung Fu-filmen i Tyskland.
Den drevne filmskaper Fatih Akin («Mot veggen») står bak manuset.
Det merkes i håndteringen av problemene til annen generasjons innvandrere.
Akin er selv av tyrkisk bakgrunn, og sammen med regissør Anno Saul vinkler han fortellingen med kjærlighet, humør og selvironi.
I tillegg lekes det friskt med actiongenren.
Denis Moschitto og Nora Tschirner er energiske, trassige, sårbare og morsomme som tyrkiske Ibo og tyske Titzi.
Dialogen flyter lett, de ulike aspekter ved parets vanskeligheter betones klart uten å moralisere.
Vel så mye som å være en film om ungdom med ulik bakgrunn, handler det om to forelskede mennesker med store drømmer.
Dette er skikkelig feelgood.
| 1
|
107035
|
Temmelig tynn søtsuppe
Regi:
Tassos Boulmetis.
Med:
Georges Corraface, Ieroklis Michaelidis, Renia Louizidou.
«Livet er en konfekteske», mente Forrest Gump.
«Livet trenger krydder!» sier denne.
Jo da.
Bittersøtt gresktyrkisk komediedrama av typen som gjerne blir beskrevet som «frodig» (en familie full av raringer og hjertegode særinger - ja, du vet).
Denne vil så vel, så vel, men ender opp med utelukkende å henvende seg til folk som omfavner den omseggripende tendensen til å se på mat og matlaging som en slags ny kunstretning.
Fanis greskortodokse familie blir deportert fra Konstantinopel i overgangen mellom 1950- og 60-tallet.
Den unge, følsomme må ta adjø med sin øyesten Saime og sin bestefar Vassilis.
Sistnevnte er en spiskammersfilosof som med patos har lært Fanis alt han kan om livet, kjærligheten og kjøkkenet, og disses påståtte sammenhenger.
Den unge gutten vokser opp til å bli en dyktig kokk og astrofysiker («gastronomi» + «astronomi», ikke sant?), og en håndfull tiår senere får han en sjanse til å oppsøke barndommens by, nå Istanbul, igjen.
«A Touch Of Spice» er delvis basert på regissør Boulmetis egen livshistorie, og er da også blitt en nokså privat film.
Forsøket på å si noe om å bli revet bort fra ens røtter, koker bort i en kål av utbrukte, uoriginale matmetaforer, som spesielt i den siste halvtimen når rent latterlige proporsjoner (porsjoner?).
Trass i at den er nydelig å se på, blir dette en underlig ukrydret, tynn søtsuppe.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107036
|
Krim-krams på glattisen
Regi:
Harald Ramis.
Med:
John Cusack, Billy Bob Thornton, Connie Nielsen, Oliver Platt, Randy Quaid.Amerikansk.
Krimkomedie - 15 år, egnet voksne.
Meget hardbarket krimkomedie bruker straffbart lang tid på å komme i gang.
Det er mye og godt folk i denne uskikkelige kriminalkomedien.
Og en komplisert historie, spunnet omkring en loslitt og skurkaktig advokat og hans kompanjong.
De gjennomfører et skikkelig kupp mot en mafia-boss, og planlegger å komme seg av gårde i god tid før de kan oppdages.
Hadde det bare ikke vært for et livsfarlig hålkeføre, en forelskelse, noen liter sprit, noen strippere, grov vold.
Og slikt.
Som opplevelse ligger filmen stille som et lik i over en time.
Først mot slutten tar den fart.
Altfor sent.
| 0
|
107037
|
«Lazarescus død»
Regi:
Cristi Puiu.
Med:
Ion Fiscuteanu, Doru Ana.
Rumensk drama.
Sosialrealistisk drama med krass rapport fra et helsevesen som virker faretruende kjent.
Filmen er rumensk, og den er lang.
Den er tett, nærgående, medfølende og avslørende.
Helsevesen, leger, ansvarsfraskrivelse og kynisme er fokuset i beretningen om den noe aldrende Lazarascus ferd fra det ene sykehus til det andre en lang natt i Bucuresti.
Med håndholdt kamera følger regissør Cristi Puiu begivenhetene slik at filmen får preg av å være en dokumentar.
Riktignok en dokumentar med knallgode skuespillere over hele linjen.
Ved å ta seg god tid, ile langsomt, bygger Puiu opp vår forståelse av hva som skjer - og fremfor alt det som ikke skjer.
Mangel på tid, mangel på respekt for en pasient fordi han dunster alkohol, arrogante holdninger leger og annet helsepersonell imellom - alt dette synliggjøres i et stramt redigert grep.
Ion Fiscuteanu er glimrende i rollen som den aldrende, ensomme mannen.
Han bor alene med sine katter, drikker hjemmebrent og har vondt i hodet og magen.
Ambulansen kommer, og ferden mot profesjonell doktorhjelp kan begynne.
Som en Florence Nightingale følger den godt voksne sykepleier ham gjennom natten, en av de få som viser ham verdighet.
En stor ulykke har skjedd samtidig, og opp mot det akutte betraktes Lasarescu som en plagsom bylt med alvorlig hjerneskade og skrumplever.
Uten humoristiske, skarpe fraspark hadde dette blitt i mørkeste laget.
«Lazarescus død» er tross sin lengde og dvelende fokus en sjelden klarsynt sosialrealistisk film.
| 1
|
107039
|
Ryan Adams: «29»
(Lost Highway/Universal)
Tre album på ett år kan nok bli i meste laget
...selv for et gudbenådet låtskrivertalent som Ryan Adams.
På «29» har denne countryrockens gullgutt plukket opp kassegitaren og gammelprodusenten Ethan Johns og lagt seg på en mer stillfaren og melankolsk linje enn på de to foregående - og meget vellykkede - platene «Cold Roses» og «Jacksonville City Nights».
I løpet av ni låter oppsummerer Adams (nå 31) tyveårene, som, skal vi tro ham selv, har vært alt annet enn morsomme.
Selvmedlidenhet har Adams/Johns taklet utmerket på tidligere plater, men her er de langt fra å gjenskape den hjerteskjærende magien fra klassikeren «Heartbreaker» (2000).
At Adams kan være en ekte dramaqueen, vet vi og liker vi jo, men når han lar stemmen drukne i et hav av klang i den ellers vakre pianoballaden «Night Birds» - eller når han i «The Sadness» prøver seg på en Ennio Morricone - blir det hele vel pompøst.
Men bevares - henrivende «Voices» og «Blue Sky Blues» beviser absolutt at plate nummer tre av året også har livets rett.
| 0
|
107042
|
Ashanti «Collectables By Ashanti»
(Murder Inc/Universal)
En billig julepresang fra «prinsessen av R&B og hip hop».
I rekken av lettvinte og unødvendige «oppsamlings»plater som alltid kommer ut rett før jul, står denne utgivelsen fra Ashanti farlig langt frem.
Den såkalte «prinsessen av R&B og hip hop» har her samlet noen tidligere uutgitte, rett så forglemmelige låter og en håndfull gamle hits, iført nye, men totalt uspennende remix-drakter.
Av de nye sangene kan nevnes «Still On It» (feat.
Paul Wall & Method Man) og «I Love You», som begge er så uinspirerte og så slapt produsert at de mistenkes for å være hentet opp igjen fra en PC-papirkurv der borte på Murder Inc. Gjesp!
Selv coveret ser billig ut.
| 0
|
107043
|
Bee Gees «Love Songs» 2
(Polydor/Universal)
Det faktum at Bee Gees-katalogen fremdeles bare er å få som dårlige førstegenerasjons-CD'er er - ved siden av at det samme utrolig nok gjelder The Beatles-albumene - en av den digitale alderens mer besynderlige og beklagelige faktum.
I stedet setter Polydor kreftene inn på å lage hjerteløse samlinger som dette - 18 sanger av «romantisk» støpning (er «Lonely Days» egentlig en «kjærlighetssang»?
Kanskje, men den føles ikke slik), plukket litt sånn herfra og derfra.
Inkludert et par egne versjoner av hits skrevet for andre, rettere sagt «Islands In The Stream» (Kenny Rogers og Dolly Parton) og «Heartbreaker» (Dionne Warwick).
Paradoksalt at en samling med «love songs» er så kjærlighetsløst satt sammen, stygt omslag og det hele.
Du finner alle de viktige sangene herfra på den doble «Their Greatest Hits: The Record» (2001).
Kjøp den og håp at plateselskapet tar seg sammen snart.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107044
|
Bigg Snoop Dogg «Presents Welcome To Tha Chuuch - Tha Album»
(Doggystyle/Universal)
«Dinner In Bed» heter Mira Craigs ene av to bidrag på denne Snoop-platen - en japanskinspirert søtsak som bare beviser at Craig blir en av neste års mest spennende og originale artister her hjemme.
Utover det har ikke Snoop altfor mye å by på - det er et gjennomgående dovent westcoast-beat gjennom platen som ingen av gjesteartistene klarer å skape noen vokal dynamikk mot.
En ubetydelig Snoop-plate dette, men med et godt norsk innslag!
| 0
|
107045
|
Madrugada «Live From Tralfamadore»
(EMI)
2005 har så definitivt vært Madrugadas år, kronet med en flott konsert i Oslo Spektrum for et par uker siden.
Store deler av denne live-platen er hentet herfra, samt en utrolig versjon av «Majesty» og en like smått fantastisk «Sail Awa» fra guttas allerede legendariske opptreden på sommerens Øyafestival, samt enkelte spor fra Bodø Spektrum.
Låtene er sydd sammen til en fin helhet, og rekkefølgen gir oss heldigvis inntrykket av å være på en enkelt Madrugada-konsert, inkludert ekstranumrene, hvor Norges desidert mest populære sang akkurat nå, Ane Brun-duetten «Lift Me», dukker opp i studioversjon.
Mye mer er det egentlig ikke å si, ettersom titusener av nordmenn allerede har sett Madrugada i år.
Har du lyst på et minne, så hvorfor ikke kjøpe denne live-platen oppkalt etter Kurt Vonnegut Jr.s fiktive planet?
| 1
|
107046
|
Grex Vocalis «Magnum mysterium»
(2L)
Grex Vocalis har i mange år vært i det norske kor-tetsjiktet.
Der manifesterer de seg ytterligere med «Magnum mysterium».
Platetittelen henspiller på ordene som innleder julenattsmessen.
Og her er det gjort et artig grep:
Denne teksten synges i fire forskjellige musikalske utgaver fordelt utover platen; fra renessansens polyfonimester Palestrina til den nålevende Morten Lauridsen.
I det hele tatt er dette en elegant syntese av gammelt og nytt.
«Det hev ei rose sprunge» synges i klassisk, homofon stil.
«I denne søte juletid» i den norske folketonevarianten arrangert av Trond Kverno bidrar med fart og liv.
Et par franske julesanger fra 1800-tallet formidler jubel over underet i krybben, og vi får en nydelig, lavmælt «In the Bleak Mid-Winter» med tenoren Magnus Stangeland og Terje Winge på orgel.
Noe av det beste er «Jeg synger julekvad» med første vers i den kjente Prætorius-satsen, de to neste versene i spennende arrangementer av Per Steenberg før man blir trukket inn i Fartein Valens fritonalitet i siste vers.
Dette er en vakker, varm og variert korjuleplate.
| 1
|
107049
|
Narnia uten magi
Spillversjonen av «Legenden om Narnia:
Løven, heksa og klesskapet» byr på grei underholdning i de få timene det varer.
har premiere i Norge 2. juledag, spillet er ute allerede nå.
Men de fleste kjenner allerede historien enten fra den første boken i Narnia-serien til C. S. Lewis, «Løven, Heksa og Klesskapet», eller fra TV-serien som i årevis har blitt sendt på NRK ved juletider.
Vi befinner oss midt i 2. verdenskrig, og de fire barna Peter, Susan, Edmund og Lucy blir sendt for å bo hos en gammel professor på landet for å unnslippe urolighetene i London.
I det gamle herskapshuset kommer de over et klesskap som viser seg å være portalen til det magiske landet Narnia.
Der hersker den onde Heksa Hvit med jernhånd, og riket er i en forferdelig tilstand av «evig vinter, men aldri jul».
Profetien sier at fire barn en dag skal komme for å befri landet og bringe den gode løven Aslan tilbake til makten.
Med en slik historie burde derfor alt ligge til rette for mange timer moro.
Det er derfor litt skuffende å se at magien drukner i de brutale kampene mot de onde kreftene.
Jeg kan ikke unngå å tenke at en verden som Narnia kunne ha vært bedre utnyttet og gitt rom for et spill med mer trolldom og eventyr-atmosfære enn det dette spillet leverer.
Rett skal allikevel være rett:
Det er faktisk overraskende fengende å løpe rundt med sverd og skjold for å hugge ned troll, varulver og minotaurer.
Barna har forskjellige egenskaper som må utnyttes for å komme seg fremover i historien.
Peter er med sitt sverd og skjold den beste krigeren, Susan er farlig med piler og snøballer, Lucy helbreder skader og Edmund er en svakere versjon av Peter som i tillegg er i stand til å klatre i trær og lyktestolper.
God gammeldags knappemosing er i de fleste tilfeller tilstrekkelig for å komme seg helskinnet gjennom møter med Heksa Hvits onde utsendinger, men du har også muligheten til å kjøpe mer avanserte angrep for sølvmyntene du plukker opp underveis.
En viktig, og absolutt kreativ, del av kamp-systemet er muligheten til å få barna til å samarbeide to og to.
Peter kan for eksempel bruke Edmund som slegge, og Susan kan kaste Lucy.
Det er kjekt å ha så mange forkjellige muligheter, men det føles utrolig rart å se stakkars lille Lucy bli slengt som en bowlingball av sine søsken for å knuse isblokker som blokkerer veien.
Det er også beklagelig at et spill basert på en familiefilm som retter seg mest mot de yngste, skal ha innhold som skyver aldersgrensen opp til 12 år.
MAREN OMLI FLASNES
PS!
Spillet er testet på PS2.
Egne versjoner er også ute til GBA og Nintendo DS.
| 0
|
107050
|
Ring-sjakk
«The Lord of the Rings: Tactics» faller mellom to stoler:
Det er for simpelt til å trollbinde strategene, og samtidig for tørt til å omvende de actionfrelste.
«The Lord of the Rings: Tactics» er et tveegget sverd.
Ja, litt som om det skulle være «The One Ring» itself.
I de gale hender vil det føre til frustrasjon og kjedsomhet, og bare de ganske få som ligger i den svært nøyaktige målgruppen spillet sikter mot, vil faktisk la seg underholde.
For «The Lord of the Rings: Tactics» er et gasellesprang fra de andre spillene som spinner seg rundt Peter Jacksons tredelte filmepos.
Her er det ingen action, ingen ville sverdkamper eller storslåtte konfrontasjer på vide slagmarker.
Dette er «Ringenes Herre» i en slags sjakkversjon.
Spillet hviler åpenbart sterkt på Jacksons filmatisering av Tolkien-bøkene.
Det tar for seg hendelsene i samtlige tre filmer, og låner en overflod av filmklipp og musikk fra dem også.
«The Lord of the Rings: Tactics» er et turbasert, taktisk strategispill hvor du flytter rundt typiske Tolkien-figurer på et oversiktlig, rutebasert kart.
Altså litt slik som sjakk.
Men i stedet for dronninger, konger og løpere - får du Gandalfer, Frodoer og en god dose lumske troll.
Det hele begynner ved at du enten velger å spille for det lykkelige Brorskap, eller - for de av dere som hoppet rett over søndagsskolen - den onde Saurons ustoppelige legioner.
Gjennom en serie miljøer hentet fra filmene, får du plassert ut dine kjære brikker, hvorpå du snarest må finne ut hvordan du skal flytte dem mest mulig effektivt slik at du kan utøve nok skade i stedet for å ta det selv.
Og her må du bruke den store greia som gror opp av nakken din:
Hodet.
Mellom oppdragene får du mulighet til å polere dine helter (eller anti-helter), ved å se dem stige i erfaringsnivå, samt kjøpe dem trylledrikker eller gi dem nye egenskaper å bruke i neste økt.
I det hele tatt er «The Lord of the Rings: Tactics» et velpolert produkt med sterke produksjonsverdier, og spillet er både stramt og profesjonellt utviklet.
Dessverre mangler det den dybden og mangfoldet du egentlig forventer å se i et spill av akkurat denne typen.
Utviklerne har bare skrapt i overflaten til det massive materialet som ligger til grunn for «Ringenes Herre».
Statistikker er abstrakte, figurene simple og alt er kanskje litt FOR oversiktlig.
Også miljøene er enkle, og åpner sjeldent for taktisk utnyttelse av landskapet, for eksempel.
Det er naturlig å trekke paralleller til Nintendo DS-spillet «Advance Wars», hvor du gjerne kan spille i 15 timer og likevel oppdage noe nytt i all dybden.
Slik er det ikke i «Tactics».
Spillet har også en tendens til å bli noe repeterende og faretruende forutsigbart.
Figurene har få ulike evner, miljøene kommer i svært begrenset antall, og de rent ulike kombinasjonene av strategier blir dessverre veldig raskt oppbrukt.
Det nytter ikke å se pent ut, når spillet i seg selv er tynt.
Det dette porsjonspakkede strategispillet derimot gjør med stor suksess, er flerspiller.
Her kommer «Tactics» virkelig til pers, og spillet stråler når du kan bryne deg mot et ekte menneske.
Her åpner mulighetene seg i spillet, og dybden måles da etter din motstanders evne.
Er du som meg, plassert sånn midt på treet når det gjelder dyptgående strategi og lettere action, ender faktisk «Tactics» opp med å være overraskende moro.
For noen av oss er det befriende enkelt ikke å måtte lese en 15 centimeter tykk regelbok for å klare første nivå i et spill som dette.
Men likevel må det sies.
Når det gjelder neste gang:
| 0
|
107051
|
Hopp i havet for et møkkaspill
Har du planer om å bruke penger på «RTL Ski Jumping 2006», har jeg ett godt råd til deg i disse førjulstider: gi pengene til en veldedig organisasjon og dra fram yatzy-blokka istedenfor.
Jeg stiftet bekjentskap med hoppspillet fra RTL for første gang i fjor, og ble ikke spesielt imponert.
Mulig det er noen flere bakker og litt annerledes grafikk, men det spiller egentlig ingen rolle; jeg synes hele greia stinker.
Først og fremst fordi poengberegningen i spillet er helt på trynet.
Det blir nemlig, i likhet med 2005-versjonen, ikke trukket poeng dersom du hopper veldig kort.
Det spiller med andre ord ingen rolle om du for eksempel hopper 40 meter og får tre ganger 16 i stil eller 65 meter og får tre ganger 16 i stil.
Hvis begge lengdene er under "poenggrensa", får du i det nevnte tilfellet 48 poeng uansett.
Det er så latterlig at jeg ikke ler, jeg GRINER.
Det blir som å spille fotball med croquet-regler eller noe i den duren.
Håpløst er det uansett.
Skulle du likevel være fristet til å skaffe deg spillet så bør du være forberedt på at kommentatorene prater bare fjås (du kan heldigvis skru av pjattet) og at det er mye venting på at spillet skal laste inn de forskjellige bakkene.
Dessuten synes jeg spillet blir veldig ensformig i lengden til tross for at det er over 40 forskjellige bakker å prøve seg i.
Jeg får liksom ikke følelsen av at bakkene er så forskjellige - først og fremst fordi det som regel blåser i alle mulige retninger.
Kort oppsummert - styr unna «RTL Ski Jumping 2006».
| 0
|
107053
|
Gullkort i lettvekter
Regi:
Mark Waters.
Med:
Reese Witherspoon, Mark Ruffalo.
Am. romantisk komedie.
For alle.
To av Hollywoods gullkort, Reese Witherspoon og Mark Ruffalo, sjarmerer seg gjennom en romantisk komedie i lettvekterklassen.
Vi har sett det bedre før, i filmer som «Heaven can wait» og «Ghost» - der det handler om døde mennesker som dukker opp som «spøkelser», fordi de har noe ugjort.
Skjønt
- Elizabeth (Witherspoon) er ikke helt død.
Hun ligger i koma ved sykehuset der hun er ansatt som hardtarbeidende og dyktig lege.
Familien leier ut leiligheten hennes, til livstrette, shabby - men smukke
- David (gromgutten Ruffalo).
Han har ikke kommet over at kona døde brått to år tidligere, og døyver sorgen med alkohol, snacks og dårlige filmer på TV.
I all denne elendighet viser Elizabeth seg, hun går gjennom vegger og bord - et spøkelse bare David kan se og høre.
Hva som så skjer, er temmelig forutsigbart.
Gjennom episoder og småprat finner de en felles tone, en mollstemt akkord som utvikles til dur.
Duoen Witherspoon og Ruffalo er severdige i seg selv, og behersker aldeles fortreffelig å få mye ut av en tynn historie.
Filmen er både glatt og enkel i forhold til temaet rundt «nær døden»-opplevelser eller spiritisme.
Som romantisk komedie er den også i det klisjéfylte hjørnet.
Men for en del er det mer enn nok å hygge seg med i lag med Ruffalo og Witherspoon.
| 0
|
107054
|
Eventyrlige Narnia
Regi:
Andrew Adamson.
Med:
Georgie Henley, Skandar Keynes, Anna Popplewell, William Moseley, Tilda Swinton, Liam Neeson.
Eng. eventyr.
11 år.
En eventyrlig fortelling om små mennesker, magi og mot.
2. juledag er det première på «Legenden om Narnia - Løven, heksa og klesskapet».
Svært mange har et sterkt forhold både til boken og til TV-serien.
Filmen ivaretar magiske øyeblikk, frodig fantasi og dramatikk på slagmarken.
I tillegg har filmen en hjerteknuser i Georgie Henley som lille Lucy.
Hun alene kan smelte vinterkalde hjerter i en film som dypest sett handler om mot og tapperhet.
Fortellingen om Narnia er på sett og vis «Ringenes herre» for barn, mest fordi barn har hovedrollene, men også fordi begge fortellinger er befolket med utallige underlige skapninger, troll og dyr.
Hos Tolkien er det voksenpersoner (hobittene er små, men ikke barn) som ordner opp.
I C.S. Lewis' magiske eventyrverden er barna ondskapens befriere.
God hjelp får de av den mektige løven Aslan - en Jesus-skikkelse som er villig til å bære menneskets synder.
Regissør Andrew Adamson (regissør for «Shrek»-filmene) dveler ikke tungt ved historiens religiøse aspekt.
Han holder fokuset på barna, deres usikkerhet, redsel, nysgjerrighet - og etter hvert mot og tapperhet.
Slagscener og krigskamper ligner på de tilsvarende i «Ringenes herre», men blir lettvektere i sammenligning.
Fire London-barn er sendt på landet under 2. verdenskrig.
I en aldrende professors store hus finner de åpningen til både fantasier og engstelser.
Langt inni et klesskap ligger landet Narnia, som ganske raskt krever barnas beste egenskaper i krigen mot det onde.
Det er også i selve eventyret filmens styrke ligger, det å formidle den spennende historien for et ungt publikum.
Med tyrannisk kjølighet dominerer Tilda Swinton filmlerretet når hun sveiper pisken eller svinger sverdet som den onde hvite heksa Jadis.
De digitale effekter er de siste årene utviklet slik at snakkende bevere, ulver, hester, fauner, kentaurer og andre skapninger virker egentlig ganske tilforlatelige.
Her er det flust av dem, de nifse, de ekle og de morsomme.
Liam Neesons beroligende stemme gir løven Aslan den auraen av energi og kraft som trengs for å feie ondskapen av banen.
Men selv Aslan hadde ikke klart jobben uten fire barns vågemot og tapperhet.
Georgie Henley som Lucy er en magisk godbit i seg selv, med sine store øyne og vidunderlige barnlige oppriktighet.
Mer ujevn er prestasjonen til de tre andre.
Men når det røyner på, berører de oss med barnets evne til å være modig selv når man er redd.
| 1
|
107055
|
Underfundig
Regi:
Fernando Eimbcke.
Med:
Enrique Arreola, Diego Catano, Daniel Miranda, Danny Perea.
Meksikansk drama/komedie.
7 år
Pizza, fotballspill og hasjbrownies skaper underfundig humor i en film som flyter ut i stillstand.
«Andejakt» er den norske tittelen på denne snodige meksikanske filmen.
Et maleri av en andejakt får stor betydning for et desillusjonert pizzabud, men utover det befinner vi oss utelukkende i en høyblokk med store strømproblemer.
Regissør Fernando Eimbcke er dvelende visuell i sin filmdebut i svart/hvitt.
I en grå forstadstilværelse sitter to fjortenårige kompiser med dataspill, cola og snacks - alene hjemme hele søndagen.
Deres monotone idyll brytes av nabojenta på 16 som vil låne komfyren og et voksent pizzabud med et traurig liv.
Lite skjer, men det som skjer, formidles med en treffsikker blanding av humor og innsikt.
Enkle bemerkninger, et lite ørekyss, en playstationkamp medfører store omveltninger - især når de krydres med hasjkaker.
Denne «en dag i et liv»-filmen byr på underfundige og smarte kast, men bruddstykkene er mer fengende enn helheten
| 0
|
107056
|
Kongelig!
Regi:
Peter Jackson.
Med:
Naomi Watts, Jack Black, Adrien Brody, Andy Serkis.
Am. eventyr/fantasi.
11 år (frarådes underårige - egnet ungdom/voksne).
Eventyrlig nyinnspilling av filmhistoriens første, legendariske actionfantasi - om en New York-blondine og en kjempeape - hjertelig signert effektenes herre og fantasienes konge Peter Jackson.
Man ser ikke Peter Jacksons «King Kong».
Man hypnotiseres av den.
Pepret gjennom tre timer og ti minutters lammende, filmatisk maskingeværild mot sansene - revet inn i fortellingen fra det første, vibrerende bilde.
Ut igjen slipper man ikke før etter kjempeapens sørgelige endelikt ved foten av The Empire State Building - 443 meter nedenfor tårnet der skjønnheten Naomi Watts nettopp har tatt sitt hjerteskjærende farvel med det elskelige uhyre.
Nei, det var ikke krigsflygerne i sine dobbeltdekkere som fikk has på ham til slutt.
«It was beauty who got the beast», for å sitere det berømte, 72 år gamle sluttsitat, nå ærbødig gjenbrukt av Jackson.
For her ligger fortsatt dramaets kjerne:
«Uhyrets» fall for skjønnhet, skjønnhetens ømhet for uhyret.
Hva har Peter Jackson gjort?
Han har klart både å gi et vått og kjempedigert smellkyss til 1933-versjonen - som i all sin karslige enkelhet fortsatt står som en påle i filmhistorien - og å fylle den vegg-til-vegg med nye dimensjoner.
Og er dermed kommet til å skape den ultimate eventyrfilm 2005:
Vittig og morsom.
Brutal og farlig.
Så poetisk og så sørgelig, så forferdende, hjerteskjærende fryktelig.
Kan man ønske mer?
Det er 1933-versjonens historie som fortelles.
Men den er sett med 2000-tallets øyne.
En effektiv åpningsscene setter tid og tone til depresjonstidens New York - hvorfra en fanatisk filmregissør (Black) seiler ut mot en uutforsket øy.
Der skal hans suksess sikres gjennom unike opptak av skapninger og landskap ingen før har sett.
Med seg har han lurt en ung og ambisiøs, men ennå uoppdaget skuespiller (Watts), en feiret manusforfatter (Brody), et uoppslitelig filmteam og et røft skipsmannskap.
Jackson tar noen avgjørende, tidsriktige grep:
1933-versjonens Fay Wray ble berømt for sine «King Kong»-skrik, 1976-versjonens enkle starlet er rollen som Jessica Lange fortsatt nekter å minnes.
Men denne films blondine er like seriøs som hun er inntagende, like ømskinnet som hun har guts.
Og bak en ureglementert tannstilling og nifst ytre på denne kjempegorilla syder et rikt, indre liv - sørgmodig og ensomt.
De innfødte på den mystiske øy er ikke lenger hottentotter.
De er et lite knippe overlevende i fryktens jungel, isolert og derfor degenerert, desperate av sult og forvillelse.
I denne øys jungel befinner seg nå en hel dyrehage av forhistoriske kjemperovdyr, som gjestene utsettes for gjennom samfulle halvannen times brutal action - filmens sentrale og voldsomme sekvens.
Peter Jacksons «King Kong» har scener som kan minne om «Titanic», andre om «Ringenes herre».
Men først og fremst er den sin egen:
Den ultimate, fantastiske underholdning.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107057
|
Tilbake til fremtiden
Tidsklemme, sier du?
Ikke denne karen!
«Prince of Persia:
The Two Thrones» setter et ekstremt verdig punktum for den eventyrlige spilltrilogien.
«Prince of Persia:
The Two Thrones» er bare LITE bra da lizzm!
Boing, boing, KANON!
Ehh... jeg tror jeg begynner på nytt:
«Prince of Persia:
The Two Thrones» er et utsøkt, selvreflekterende og innadvendt drama, som til syvende og sist demonstrerer at våre indre demoner byr på større utfordringer enn de ytre.
Aaaangst!
Spol tilbake!
Spol tilbake!
Hva med:
Det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal begynne en anmeldelse - særlig når man har mye på hjertet.
Denne anmeldelsen av «The Two Thrones» ligner for eksempel ikke på anmeldelsen som står på trykk i papiravisen i dag, i det hele tatt - konklusjonen og sånt er lik naturligvis, men innholdet er forskjellig.
Noen dagers tenketid har rett og slett gitt meg lysten til å begynne på nytt.
Mens jeg skriver denne anmeldelsen, vil jeg helt sikkert gå tilbake til tidligere avsnitt, redigere og finpusse dem til jeg er fornøyd.
En mulighet som hadde vært kjekk å ha også i det virkelige livet.
Og i de fleste spill, for den saks skyld.
Et feil knappetrykk eller litt sen reaksjon, og man må starte på nytt - ofte mange minutter fra der man hoppet ut i en avgrunn eller ble slukt av det slemme monsteret.
Men tid er et mye mer sentralt tema i det som nå har blitt «Prince of Persia»-trilogien, enn som så.
Helt siden tids-sanden ble sluppet løs i det første spillet i serien, har tidsaspektet - selve kronologien i fortellingen - vært en heller flytende affære.
«The Two Thrones» handler derfor i stor grad om å korrigere de uheldige valgene vår mann, den barske prinsen, gjorde i de to foregående eventyrene.
Og i overført, men ekstremt åpenbar, betydning:
Spillet handler om å korrigere feilene Ubisoft har gjort under utviklingen av denne serien.
Spillet var også «krydret» med skjærende goth-metal og spekulative nærbilder av kvinnelige kløfter.
Den magiske stemningen og den sympatiske helten fra «The Sands of Time» var borte.
I steden fikk vi et spill for folk som mente det første spillet i trilogien var fisefint og kjedelig.
Og nå som «Prince of Persia:
The Two Thrones» makter å kombinere alle de beste elementene fra de to foregående spillene, er det nesten så jeg mistenker at Ubisoft MED VITENDE OG VILJE ønsket at «Warrior Within» skulle være et spill det var vanskelig å like.
Dusten fra «Warrior Within» møter du i form av prinsens alter ego, «The Dark Prince».
En brutal, egoistisk og sarkastisk fyr som tar over kontrollen når omstendighetene krever det, og sørger for at du kommer videre der den egentlige prinsen ikke ville ha hatt en sjanse.
Forskjellen mellom prinsen i det første og det andre spillet har i det hele tatt dannet grunnlaget for hovedtemaet i «The Two Thrones».
Både «The Sands of Time» og «Warrior Within» er bakt sammen til en helhet, rent historiemessig, og det er nesten så jeg gremmes over å si det:
Det usympatiske «Warrior Within» er en viktig grunn til at «The Two Thrones» fungerer.
Det kan faktisk virke som om Ubisoft forsøker å fortelle oss noe hvis man trekker en parallell mellom det som skjer i «The Two Thrones» og måten de selv jobber på:
I «Warrior Within» møter du en egoistisk prins som går for kjappe løsninger på komplekse problemer, og et Ubisoft som kynisk går etter en sutrende målgruppe for å tjene mer penger.
I «The Two Thrones» følger de begge hjertet.
Noe må ofres for å komme i mål, og veien dit er ikke nødvendigvis bare koselig.
Men sluttresultatet blir bare så mye, mye bedre.
For uansett hva bakgrunnen er, har «The Two Thrones» blitt et fantastisk bra spill.
Et spill som får meg til å gispe av fryd og le av glede.
Et spill som rører ved så mange strenger på spilleren i meg at jeg blir helt matt.
Spesielt vellykket blant nyhetene, er det ferske «speedkill»-systemet - et system som gjør det mulig å ekspedere monstere med noen nøye tajmede knappetrykk når kniven til prinsen blinker.
Det kan for eksempel innledes med noe sånt som dette:
Hvorfor i all verden tilpasser ikke vanskelighetsgraden seg til spilleren i disse situasjonene?
Når man har vært på samme sted i EN TIME, burde ikke da noe gjøres fra selve spillets side?
Kanskje man burde få mulighet til å hoppe over hele greia og fortsette spillet etter 20 mislykkede forsøk.
Eller kanskje bossene burde bli gradvis enklere og enklere å ta - helt til man lykkes på egen hånd.
Som «God of War» gjorde for eksempel, med stort hell.
Du får faktisk en skikkelig avslutning på serien her, en slutt som setter et bastant punktum.
En veldig bra slutt, til og med, og det er trist hvis noen ikke får den med seg.
Eller kanskje jeg overdriver.
Kanskje de fleste gjør som meg - biter tennene sammen og banner og sverter seg opp tårnet av frustrasjon helt til man endelig lander på den andre siden.
For der venter nemlig ny glede.
Nye, spektakulære områder å komme seg gjennom.
Nye fiender å nedkjempe på grasiøst og strategisk vis.
Nye muligheter til å bruke de små grå.
Så mye glede at frustrasjonene nesten blir helt glemt.
Urk!
Vi spoler tilbake og prøver på nytt:
PS!
«Prince of Persia» så dagens lys for første gang i 1989, i et todimensjonalt plattform-eventyr.
Oppfølgeren kom i 1993, og i 1999 kom serien i 3D for første gang.
Uten hell.
Etter at Ubisoft tok over serien, har spillene «Prince of Persia: The Sands of Time» (2003), «Prince of Persia: Warrior Within» (2004) og «Prince of Persia: The Two Thrones» (2005) gjenoppfunnet spillbarheten så mange elsket i originalen.
| 1
|
107059
|
Ikke kjøp dette spillet
Å spille «50 Cent:
Bulletproof» kan sammenlignes med å stikke en kulepenn i øyet.
Det er noe du absolutt ikke burde gjøre.
Harde ord mot et hardt spill.
Spør hvem som helst på gaten hva de forbinder med rap, og de vil trolig si babes, gatekrig og skitten ordbruk.
TV-spillet «50 Cent:
Bulletproof» tar disse fordommene og utnytter dem til det absolutt fulle, uten ønske om å gi et mer nyansert bilde av denne populærkulturen.
Pleier mor og far å se stygt på plakatene av Tupac og Eminem, og kanskje mumle noe om hvordan ungdommen er nå til dags?
Da burde du holde «50 Cent:
Bulletproof» langt unna dem.
Spillet vil gi dem nok bensin til å holde et slikt bål gående i flere år fremover.
I dette spillet bygd rundt den amerikanske gangsterrapperen 50 Cent pøses det på for fullt med alle tenkelige klisjéer forbundet med musikken, livsstilen og menneskene involvert.
Det er litt vanskelig å se hva som er spillet her, men det innebærer i hvert fall at du som 50 Cent skal bruke uhyre mengder ammunisjon ved å skyte på folk som beveger seg.
Historien er nemlig tynnere enn et halvt flatbrød.
Det hjelper lite at manusforfatter Terence Winter, som blant annet har medvirket TV-serien The Sopranos, står bak.
Det er den vanlige sagaen om hevn, kantet med prostituerte damer og et mangfold av narkotikareferanser.
Ikke misforstå.
Jeg har alltid likt gangsterrapfilmer av typen «Boyz 'n the Hood» og «Gridlock'd», men denne historien er kjedelig og fordummende.
Den engasjerer aldri.
For det er egentlig alt du gjør i «50 Cent:
Bulletproof».
Det er en eneste stor «shoot 'em up» med rapperen i spissen, hvor du raver rundt i mørke og direkte stygge omgivelser sammen med resten av «crewet» (norsk: gjengen).
Det er ganske enkelt alt du gjør i hele spillet.
Hadde det ikke vært for de høye lydene fra pistolene og evige «motherfucker»-ropene, hadde jeg sovnet på flekken.
Eventuelt omkommet av kjedsomhet eller klisjéinfeksjon.
Men er det nødvendig?
Du skal være en rimelig innbitt 50 Cent-tilhenger, hvis du kjøper et TV-spill bare for å høre musikken hans eller se noen få musikkvideoer.
Og da er sjansene egentlig ganske store for at dette allerede finnes i CD-hyllen din og i DVD-skapet ditt.
Det er nærliggende å tro at «50 Cent:
Bulletproof» ganske enkelt er et kynisk frieri til unge tenåringer som er villige til å svelge et dårlig spill til fordel for dette innholdet.
Som spill er «50 Cent:
Bulletproof» ikke verdt DVD-platen det er trykt på.
Ikke engang skytingen - som er det eneste spillet egentlig gir deg - er gjort riktig.
Kontrollene er en katastrofe, omgivelsene frustrerende å navigere, og historien er bortenfor talentløs.
Årets beste juletips:
Ikke kjøp dette spillet.
| 0
|
107061
|
Eminem:«Curtain Call.
The Hits»
(Aftermath / Universal)
En samleplate er trolig det smarteste Eminem kan gjøre i 2005, ettersom karrieren har hatt en negativ kvalitetskurve de siste årene.
På mange måter er det likevel håp å spore på samlingens tre nye låter, hvorav to glir glatt inn i Eminems klassiske katalog.
Nettopp denne sangen kan bety slutten på urokråka Slim Shady, figuren som «fucks everything that walks», som det heter i «My Name Is», og som Eminem skapte tilbake i 1997.
På en måte er ringen sluttet historisk for Slim Shady med denne samleren.
Tradisjonen tro starter
Em sin hitsamling med en liten arrogant avskyresolusjon til sitt publikum, før den svakeste (men ikke dårlig!) av de nye låtene, «Fack», brettes ut.
Teksten her er såpass macho at det anbefales å konsentrere seg om det rytmiske, hvilket definitivt også er tilfellet med den tredje nye låten, «Shake That».
Her serverer
Em og mic-partner Nate Dogg mørk, pumpende party-funk som skriker etter dansegulvet!
«Curtain Call» er et høyst fascinerende og sterkt anbefalelsesverdig dokument over rappens største fenomen de siste årene, både kunstnerisk og kommersielt.
Eminem er en utrolig begavelse både som rimsmed og ræpper.
Hva fremtiden imidlertid bringer for han selv og hans alter ego Slim Shady, vet kanskje ikke Eminem selv engang.
(P.S.
Samleren inneholder også en bonus-CD kalt «Stan's Mixtape», med blant annet «Kill You» og «Renegade» med Jay-Z.)
| 1
|
107062
|
Verdens beste Tiger!
Det ville jo vært stusselig hvis verdens største golfstjerne hadde gitt navnet sitt til verdens dårligste golfspill.
Men det er altså ikke tilfellet.
I mange år har Tiger Woods-spillene vært ledende på golffronten.
Og den første versjonen på en nestegenerasjons spillkonsoll vil neppe få noen til å gå til kamp mot EA Sports.
Bare for å gjøre det klart, så er ikke undertegnede noen stor golfentusiast.
Ser du meg ute på en golfbane noen gang, er det antagelig fordi jeg har tapt et barnslig veddemål og må gjøre mitt fornødne i koppen på hull 18.
Men etter at jeg begynte å spille Tiger Woods på PlayStation for noen år siden, har jeg om ikke annet fått langt større aksept for golfsporten.
Mine trangsynte fordommer har med andre ord fått seg en velfortjent smell.
Jeg har sjelden vært borti spill der underholdningsverdien over tid har vært større - særlig i flerspillermodus.
Nå har ikke de årlige utgavene bydd på de helt store forandringene fra gang til gang, men isolert sett er «Tiger Woods PGA Tour 06» et veldig bra spill.
Et øyeblikks konsentrasjonssvikt er nok til å ødelegge en kanonrunde på det siste hullet.
Hvis ikke svingen sitter som den skal, er du plutselig i skogen.
Og da er løpet kjørt for eagle'en du trenger for å knuse kompisen eller gå til topps i turneringen.
Du kan velge å lage din egen golfer fra bunnen av, eller å bruke en av de velkjente proffene i spillet (Woods, John Daly etc.).
Uansett har spillerne sine individuelle ferdigheter, som også får følger for hvilken strategi du velger på hvert enkelt hull.
Skal du spille «safe» og satse på å ta hullet på par, eller sjanse litt og kanskje ha muligheten til en eagle?
Det mest negative med utgaven er at den er rimelig strippet.
Antall baner er kuttet kraftig ned i forhold til tidligere versjoner.
Nå er det bare seks baner, og det er noe som i lengden reduserer spillgleden betraktelig.
Til sammenligning er det over det dobbelte på 2006-utgaven til PS2, Xbox og GameCube.
Men Xbox 360-versjonen har naturlig nok langt bedre grafikk, i tillegg til at vanskelighetsgraden er noe høyere.
Dessuten er jo valget enkelt dersom du har skaffet deg en Xbox 360 og vil spille golf på den.
Det finnes jo ingen alternativer.
| 1
|
107064
|
Maren:«For A Moment»
(Lynor)
Maren Flotve Birkeland, den blide Britney-Jessica-Billie Piper-krysningen fra fjorårets «Idol»-runde, er nå klar med debutplaten.
Hun har fått god hjelp fra en rekke av landets fremste låtskrivere og produsenter, og «For A Moment» består følgelig av ti streite, velklingende poplåter.
Tittelsporet, som åpner albumet, og singlen «This Heart Is Broken» er det Dreampilots-gutta Wee/Engelsvold som står bak, og gjør at vi et øyeblikk tror vi har med en ny rock chic å gjøre.
Men den illusjonen slår raskt sprekker.
Platen er akkurat så glattpolert, sjelløs og popete som vi forventet at den ville være - og det er for så vidt greit nok.
Christian Ingebrigtsen har signert låten «Don't Cry» som nok kunne ha brakt Maren til topps i Melodi Grand Prix.
Balladene minner om balladene til jentene hun ligner på.
Klart de kler henne!
| 0
|
107066
|
Eros Ramazzotti:«Calma Apparente»
(SonyBMG)
Den nye platen til italienske Eros Ramazzotti har en stor svakhet:
Den mangler gode melodier, melodier som klarer å fange interessen og engasjere lytteren.
Det klarer dessverre ikke denne platen.
Det hjelper ikke stort at han synger duett med Anastacia på platens eneste spor som har litt engelsk tekst.
«I belong to you» er en OK ballade, men duetten er ganske middelmådig.
Den italienske artisten har vært med og skrevet nesten all tekst og musikk.
Det er en blanding av raske, litt svulstige poplåter og ballader.
Du må være ganske stor og trofast fan av Eros Ramazzotti for at denne platen skal bli blant dine favorittplater.
For meg er den rett og slett kjedelig.
| 0
|
107067
|
Cæcilie Norby:«Slow fruit»
(Copenhagen records)
Denne platen er den beste og mest varierte jeg har hørt fra Cæcilie Norby på lenge.
Denne gangen har hun skrevet de fleste sangene selv og fått hjelp av sin svenske mann Lars Danielsson på tre låter.
Norby som tidligere har vært trygt innenfor jazzrammene, tar denne gangen litt større sjanser og er mer enn en gang innom musikk med soul og r&b- elementer.
Samtidig er hun tett på jazzen i andre sang og briljerer både i vakre ballader og raske-låter med litt bossa-rytmer.
Cæcilie Norby har en tøff stemme som både kler de stemningsfulle balladene og de mer uptempo sangene.
Denne danske artisten fortjener å få en enda større menighet i Norge.
Lytt bare til sanger som «Poem and Prayer», «Raised on Blue Moods», «Circus circus» og tittellåten «Slow fruit».
| 1
|
107069
|
Joe Cocker:«Mad Dogs & Englishmen»
(A&M/Universal)
Ikke så mye en turné, som et slags anarkosyndikalistisk rock 'n' soul-eksperiment:
Joe Cockers (og Leon Russells) «Mad Dogs & Englishmen»-rundreise i USA i 1970 var «Woodstock-generasjonens» siste hurratur før resignasjon og «sterkere stoffer» overtok.
Filmen - nå nyutgitt på DVD - er en hjemmevideo fra det som bare må være den beste tiden i de medvirkendes liv.
Noenogførti mennesker, alle blant sin tids ypperste musikere og sangere, samt én hund.
Kun hovedpersonen, britiske Joe Cocker, synes til tider å føle seg som en fremmed i et fremmed land.
Det måtte ende med grin.
Leon Russell - pianist, gitarist og den soniske arkitekten bak det hele - ble, i noen korte år, det tidlige 1970-tallets store «dark horse» i amerikansk rock.
Cocker ble dypt alkoholisert og ga ikke ut en plate på fire år.
Men, som denne utvidede doble «de luxe edition»-utgaven av lydsporet bærer vitne om:
Lyden de lagde mens samholdet holdt, var vidunderlig.
Gospelfrenetisk soul, ekstatisk rock og, vel, «cosmic american music» - båret frem av Sheffields svar på Ray Charles.
Det er musikk som ikke kan lages lenger.
Men du kan høre den her.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107070
|
Petra Jean Phillipson:«Notes On:
Love»
(Grönland/EMI)
Åtte år har det tatt for den britiske sangeren og låtskriveren Petra Jean Phillipson å nedkomme med denne solodebuten, og «Notes On:
Love» er et sikkert bevis på at den som har ventet på noe godt, ikke har ventet forgjeves.
I likhet med en annen PJ (Harvey) har Phillipson en mørk, rå og bluesbelagt tilnærming til låtskriverfaget - en egenskap som også gjør henne i stand til å covre Nick Caves «Into My Arms» med anstendig selvfølgelighet.
Tekstene bærer preg av å være dypt personlige, til tider inderlig intime, mens ånden til Billie Holiday går igjen i vokalen.
Enten hun går stille, som i den vakre «On Me Jack», eller gjør et større nummer ut av seg, som i den deilige nesten-svulstige avslutningslåten «Cradle Of Your Smile», er det med en nerve og sårhet i fremføringen som både beveger og føles ekte.
| 1
|
107071
|
Bright Eyes:«Motion Sickness - Live Recordings»
(Saddle Creek/Tuba)
Folk-wonderboy Conor Oberst har turnert flittig det siste året, og på denne platen har han samlet et utvalg glimrende live-opptak fra Bright Eyes-prosjektets mange stoppesteder langs veien.
De fleste låtene er hentet fra sisteplaten «I'm Wide Awake, It's Morning», men han har også plukket opp Elliott Smiths «The Biggest Lie» og Feists «Mushaboom».
Med sin karakteristiske, bevrende stemme og fortreffelige formidlingsevne, akkompagnert av blant annet passe skjeve gitarer og trompet, gjør han denne live-platen til en aldri så liten lytterfest.
Det er nok også mye takket være upåklagelige lydopptak.
For selv om det skrangler, er skranglingen satt pent i system, og lyden glir «ryddig» inn i ørestien.
En styggvakker og, ja, «levende» live-opplevelse.
| 1
|
107073
|
Hollywood på hjemme-PCen
For et genialt konsept:
Med «The Movies» får du muligheten til å lage filmer slik du vil ha dem.
Hvor mange ganger har man ikke kommet lettere skuffet ut fra kinosalen med tusen ideer om hvordan filmen kunne vært bedre?
Med «The Movies» får du mulighet til å omgjøre teori til praksis.
Før jeg startet å spille hadde jeg vage forventninger om at resultatet av noen timer bak dataskjermen ville bli filmer av Amanda-kvalitet.
Dette har så langt ikke vært tilfelle, men spillet byr på nok moro til at det veies opp for dette.
Men det er ikke snakk om et rent filmlagings-spill.
Du styrer et filmstudio fra 1920, filmalderens spede begynnelse, og frem til vår egen tid.
En snodig gjeng radiopersonligheter lar deg føle stemningen i de forskjellige tiårene på kroppen mens tiden flyr av gårde.
Samtidig får du en gjennomgang av det siste århundrets viktigste historiske begivenheter gjennom jevnlige nyhetsoppdateringer, begivenheter som også har innvirkning på hvordan filmene dine blir mottatt når du lanserer dem.
Det gjelder å bygge det beste og mest attraktive filmstudioet for at filmene du lager skal kunne måle seg opp konkurransen fra de andre studioene ved de regelmessige prisutdelingene.
Utrolig mye spiller inn på kvaliteten på de ferdige resultatene, og det er ikke enkelt å lykkes i den tøffe filmbransjen.
Et godt manus er grunnlaget for en god film, etterfulgt av casting, filming, klipp- og etterarbeid.
Og etter hvert som årtusenskiftet nærmer seg, blir også PR og markedsføring et stadig viktigere kriterie for om filmene blir kassasuksesser eller ei.
Overskuddet investeres i nye filmsett og andre bygninger som åpner for stadig nye film-muligheter og øker studioets prestisje.
Det viktigste er likevel stjernene.
Selvfølgelig.
Deres nykker og lønnskrav øker med stjernestatusen, og du vil fort se at det å passe på en filmstjerne kreve like mye som å passe på enn en treåring med sukkersjokk.
Følger du ikke nøye med, vil du ende opp med alkoholiserte, utbrente stjerner som slår seg vrang på innspilling, hvilket igjen slår negativt ut for filmenes suksess.
De andre yrkesgruppene i filmstudioet ditt krever også oppsyn.
Selv bruker jeg mye tid på å våke over manusforfatterne, som har en sterk tendens til å løpe fra kontoret - i et tempo som ville gitt åtte blank på 60-metern - i det øyeblikket et manus er ferdig.
Den parodiske skildringen av Hollywood inneholder i tillegg både «rehab», plastisk kirurg og makeover-avdeling.
I «sandbox»-modusen har du derimot full frihet til å fokusere all din energi og kreativitet på filmskaping, uten å måtte sitte barnevakt for stjernene dine.
Du kan lage filmer i fire forskjellige sjangre: komedie, skrekk, romantikk og action.
Manus settes sammen av ferdiglagede handlingsklipp, som til slutt danner en mer eller mindre sammenhengende historie.
Vær, rekvisitter, bakgrunner, kostymer og hårfrisyrer kan forandres på i det uendelige, men jeg skulle gjerne hatt enda litt mer kontroll over innholdet i hvert enkelt klipp og det skuespillerne gjør.
Det er uten tvil på dette stadiet av spillet at filmene blir til på ordentlig.
Muligheten til å vise sine kreasjoner til hele verden ved å legge ut filmene på nettet, har allerede tatt av.
Har du tid til overs ligger det et enormt antall filmer ute på spillets hjemmeside.
Hollywood vil derimot neppe få problemer med nattesøvnen: filmene laget med «The Movies» utgjør nok ikke noen reell trussel riktig ennå.
| 1
|
107075
|
Flaggskip på skjær
«Perfect Dark Zero» er selve flaggskipet til Xbox 360.
Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor.
Nintendo 64-klassikeren «Perfect Dark» spikret spillutviklerne Rares posisjon som en av spillindustriens ledende kreative drivkrafter da det kom i år 2000.
En posisjon de jobbet seg frem til med spill som «GoldenEye 007», «Donkey Kong 64» og «Banjo Kazooie».
«Perfect Dark» var på mange måter TV-konsollenes motstykke til PC-giganten «Half-Life».
De etablerte seg begge som standarder for det ultimate skytespillet for hver sin målgruppe.
Nå skal arven videreføres på Xbox 360 med «Perfect Dark Zero», et spill som forteller forhistorien til «Perfect Dark» - en historie om hvordan Joanna Dark ble en fryktet og dødelig superagent.
Men arven har ikke blitt mer enn et vagt ekko, et ekko jeg mener bare de mest trofaste og innbitte tilhengerne av originalen bør ha lov til å juble over.
Nostalgi er en sterk drivkraft, og kan føre til at man glemmer fremskrittene som er gjort innen sjangeren førsteperson skytespill siden tusenårskiftet.
For å ta det positive først:
Noen av brettene i enspillerdelene er også ganske vellykkede.
Når det mektige arsenalet slippes løs i spektakulære omgivelser, glemmer man gjerne det foregående brettet og koser seg.
Enkelte brett har også den skarpe fokusen de trenger for å gi oss morsomme og spennende utfordringer.
En plan, om du vil, bak betydningen av å bruke strategi og å tenke litt før man stormer ivei med dødsforakt.
Disse elementene hever den totale spillopplevelsen til å bli... la oss kalle den «OK».
Men det er Gud bedre mye å sette min harmdirrende finger på også.
Mellom alle de gode brettene, finner du det ene kjipe brettet etter det andre.
Fra de håpløse første oppdragene til det katastrofale siste oppdraget, går Rare fra bunn til topp og tilbake igjen som en jo-jo.
Med noen gjennomsnittlige brett som fyllmasse.
For å illustrere hva jeg mener, har jeg laget denne grafen over hvordan min egen opplevelse var fra brett til brett:
Den eneste måten dette kan fungere på, er om motstanden i seg selv byr på uforutsigbare og skikkelige utfordringer.
Om «shootout»-sekvensene er så dramatiske at nakkehårene stritter.
Jeg tenker på «F.E.A.R.», for eksempel, som virkelig briljerte her.
Superagent-aspektet er også sørgelig nedprioritert.
Potensialet for utspekulert og råspennende bruk av høyteknologiske gadgets er enormt, og kunne ha gitt en variasjon i spillbarheten «Perfect Dark Zero» skriker etter.
En dæsj «Splinter Cell», for eksempel.
Historien og rollene, inkludert Joanna Dark, er i tillegg papirtynn staffasje.
Forsøkene Rare gjør på å sprøyte inn følelser for rollene og interesse for historien, deiser umiddelbart i bakken med et pinlig klask.
Konsekvensen er at jeg driter i hvorfor jeg skyter på folk, jeg aner ikke hvem Joanna Dark er og jeg bryr meg fint lite om hvordan det ender.
Det er mulig disse tingene ikke var nødvendige den gangen originalen så dagens lys, men de er pinadø nødvendige i 2005.
Særlig på en konsoll som Xbox 360, som lover så mye som den gjør.
Grafikken er også et kapittel for seg selv.
Mange av brettene er store, åpne og avanserte, rent teknisk, noe som forsåvidt lover godt for hva vi har i vente i kommende spill.
Men mange av de forskjellige overflatene i spillet har fått en utrolig ekkel, skinnende overflate, som om refleksjoner er det eneste Xbox 360 kan tilby av avansert grafikk.
Det er rett og slett ikke pent å se på, og vitner muligens om at utviklingen av «Perfect Dark Zero» startet mens Xbox ennå ikke var mer enn et glimt i Microsofts øyne.
Helt siden Rare ble kjøpt opp av Microsoft, har presset på dem til å levere like geniale spillopplevelser som de gjorde på Nintendo 64, vært enormt.
Jeg mistenker at alle feilskjærene i spillet kommer av dårlig selvtillit - en frykt for å mislykkes.
Mange store forfattere får skrivesperre, kanskje presset på Rare er så stort at de kneler under det.
Eventuelt har Rare mistet så mange av de flinkeste folkene at de ikke er i stand til å tenke de store tankene, til å innovere, overraske og på bastant vis sette sitt preg på spillindustrien.
Den lange utviklingstiden på spillet kan også ha noe med saken å gjøre.
«Perfect Dark Zero» skulle opprinnelig komme ut på Gamecube, så på Xbox før det ble flyttet til Xbox 360-lanseringen.
Har konverteringene tatt så mye tid og mentale ressurser at det har gått ut over selve innholdet i spillet?
Og krever ikke dagens spillere mer i dag enn vi gjorde rundt tusenårskiftet?
Sannsynligvis snakker vi om en kombinasjon av alle disse tingene.
Jeg registrerer at «Perfect Dark Zero» har fått gode anmeldelser andre steder.
Jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn at andre muligens vektlegger multiplayer-aspektet mye mer enn jeg gjør.
Alternativet er at det er snakk om sjokkerende lave forventninger til hva man vil oppleve på Xbox 360.
Hadde «Perfect Dark Zero» kommet ut i 2002, som opprinnelig var planen, ville det muligens hatt mer å fare med.
Spillenes verden så noe annerledes ut den gang.
Men jeg nekter å tro at «Perfect Dark Zero» er malen for det ultimate skytespillet på Xbox 360 anno 2005 og årene fremover.
| 0
|
107076
|
Bilporno
«Project Gotham Racing 3» er like fordømt vanedannende som sist.
Og på Xbox 360 er det i tillegg penere enn noen sinne.
Etter det relativt populære «Metropolis Street Racer» på Dreamcast og det noe sprikende «Project Gotham Racing» på Xbox, slo Bizarre Creations spikeren gjennom planken med «Project Gotham Racing 2» for to år siden.
Kombinasjonen av poenggivende actionkjøring, adrenalinpumpende først-over-målstreken-racing og tidenes beste onlineintegrering i et bilspill etablerte «Project Gotham Racing»-serien som et av de sterkeste kortene til Microsoft i deres kamp om konsollspillere.
Ikke så rart, derfor, at «Project Gotham Racing 3» følger Xbox 360 ut av startgropa.
Bil- og veifølelsen er det vanskelig å gjøre noe med.
Den satt allerede som ei kule i forgjengeren, og er minst like deilig her.
Bilene har en nydelig tyngde, og reagerer som de bør gjøre, på forskjellige utfordringer i veibanen.
Det samme gjelder onlinespillingen.
Her får du en like omfattende og rik opplevelse som sist - med umiddelbare oppkoblinger til aktive servere, mulighet til å laste ned replays fra verdens beste sjåfører og highscore-lister for hver eneste bane og hvert eneste modus.
Overgangen til en ny, mer kraftig konsoll har allikevel ganske mye for seg i et bilspill som med halvmanisk iver fråtser i glinsende karosserier på fete biler.
Uansett om du vandrer rundt i garasjene dine og kikker på dine innkjøpte doninger, om du freser avgårde i Shinjuku eller om du stopper spillet og går over i fotomodus - dette er bilporno av ypperste merke.
Du har aldri sett et så pent bilspill som dette.
Omgivelsene du raser gjennom har også fått et betydelig ansiktsløft.
Bygninger og sånt tåler riktignok ikke en nærmere, mer finstuderende inspeksjon - det blir litt klinisk.
Men når du kjører avgårde i 300 kilometer i timen, fremstår omgivelsene som et særdeles naturtro bakteppe.
Som igjen øker graden av innlevelse, det kanskje eneste området i bilspill det er mulig å gjøre mye med fremdeles.
Her vil jeg gjerne også fremheve den enestående synsvinkelen fra innsiden av bilen.
Du kan bruke både side- og bakspeil aktivt, og du kan se til sidene om du ønsker det.
Er det innlevelse du er ute etter, er det her du begynner - alt du møter får brått et mer realistisk preg.
Xbox Live-integreringen er også mer omfattende, noe først og fremst inkluderingen av Gotham TV bidrar til.
Her kan inntil 30.000 Xbox Live-brukere være tilskuere på samme match, og hver eneste en kan styre kameravinkler og slikt etter eget ønske.
Ikke fullt så gøy som jeg hadde håpet på foreløpig, men bare tenk når det blir arrangert forskjellige offisielle mesterskap.
Dette kan bli riktig så spennende.
Bilspillere med samlemani får også mer enn nok å sette tennene i.
For mange vil det gå sport i å kjøpe hver eneste bil og å med gnissende tenner begi seg ut på oppdraget å samle hver eneste ferdighetsmedalje i spillet.
Lykke til, det er veldig mange av dem.
I tillegg er alle de slappe startbilene fjernet, nå er det bare brølende fartsvidundere igjen.
Jeg synes det er deilig å bli kvitt daukjøttet, og at man kan begynne å samle på godsakene så og si umiddelbart.
I sum er kanskje ikke «Project Gotham Racing 3» et veldig stort skritt fremover for serien.
Men det er ikke så rart, forgjengeren var ekstremt god.
Og det er i alle fall ingen tvil om at vi fremdeles snakker om et sterkt vanedannende bilspill, med intens og engasjerende racing, nydelig villmannskjøring, hauger av kule biler og et helt fantastisk system for onlinespilling.
Mitt soleklare favorittspill på Xbox 360 så langt.
| 1
|
107080
|
Kontrovers i lommestørrelse
«Grand Theft Auto» er spillet som har forarget en hel generasjon foreldre, politikere og sikkert et par bestemødre også.
De får bare fortsette å rive seg i håret:
Her kommer lommeutgaven!
Å gå med en PlayStation Portable og «Grand Theft Auto: Liberty City Stories» i lomma, er som å ha en liten, levende verden full av mafiamedlemmer, skyteglade kriminelle og villige horer i buksa.
Vel, det er i hvert fall helt fantastisk å se hvordan utviklerne har presset et helt «Grand Theft Auto»-spill inn i en håndholdt spillemaskin.
Dette er første gangen jeg ser et spill som kunne vært et fullverdig PC-spill, bli overført med stor suksess til en maskin som passer ned i bukselomma.
For det er det «Liberty City Stories» er.
Det er et helt «Grand Theft Auto»-spill presset inn på PSP-maskinen.
Det betyr bildrap, banning, sex og dop - konsentrert kontrovers, om du vil.
Riktig nok er det et nytt spill - med ny historie og ny hovedperson - men det er likevel «Grand Theft Auto» med alt det positive og negative det innebærer.
Du får menge deg i en gigantisk by som puster og lever, med et ekte trafikkbilde, fotgjengere og kjeltringer som vil ta rotta på hverandre.
Mer eller mindre alt du kunne gjøre i «Grand Theft Auto 3» til PlayStation 2, PC eller Xbox - kan du gjøre i denne lommeutgaven av samme spillunivers.
Det er i seg selv en teknisk milepæl.
I kjent «Grand Theft Auto»-stil inntar du rollen som en «up and coming» forbryter, som skal stige i gradene innenfor en større organisasjon, ved å kave seg til toppen av næringskjeden.
Det innebærer i all enkelhet å ta for seg
De Norske Lover - og gjøre det stikk motsatte av det som står der.
Du får boltre deg i den gigantiske byen (sett i spillmessig perspektiv) Liberty City, som er en mer eller mindre tro gjengivelse av byen du gjorde utrygg i de tidligere «Grand Theft Auto»-spillene.
Spillet begynner svakt og fortellende, med at Tony Cipriani blir tatt inn i varmen igjen etter en lengre tid ekskludering fra det organiserte forbrytermiljøet.
Derfra får du delta i en rekke oppdrag og begivenheter som er tilpasset lommemaskinen, ved at de sjeldent varer mer enn 5-10 minutter.
Selv om «Liberty City Stories» er som en blåkopi av de tidligere «Grand Theft Auto»-spillene, er det et langt steg fra forrige spill i serien, «San Andreas».
Dette er et steg tilbake til rute én.
Det betyr at du ikke trenger å passe på om du spiser for mye eller om den skjorta du nettopp kjøpte passer til buksa som ligger hjemme.
Du kan bytte klær, ja, men bare på «uniform»-nivå.
Dette er langt mindre en virkelighetssimulator enn det «San Andreas» var.
Nytt av dato er inkluderingen av flerspiller-muligheter.
Ja, nå kan du og seks av dine heldige venner koble PSP-ene sammen og slå dere løs i Liberty City sammen om dere ønsker det.
Her kan dere prøve ut småspill slik som «Capture the Flag», men vil du spille hele den grunnleggende historien må du enten gjøre det alene eller kun med én annen venn.
Dette gjør nok flerspiller litt begrenset, og det hadde nok vært mer naturlig å ha med på PC- og konsoll-utgavene av spillet.
Kanskje mest imponerende ved «Liberty City Stories» er at spillet faktisk ser ut som «Grand Theft Auto 3» til PlayStation 2.
Grafikken er ingen revolusjon, men den leverer et par «oohs» og «aahs».
At PSP-en blir presset er det ingen tvil om, for det oppstår dessverre ytelsesproblemer underveis.
Men det hele bunner til syvende og sist ut i at dette - gosh, milde makrell - utrolig nok er «Grand Theft Auto» på en håndholdt maskin.
Det åpner det kontroversielle spilluniverset for et nytt marked.
| 1
|
107081
|
Ubesudlet spilleglede!
«Mario Kart DS» er skoleeksemplet på et fabelaktig videospill:
Det er uhyre enkelt å mestre, men ufattelig vanskelig å legge fra seg.
Det er ikke så ofte det blir sagt om videospill i dag, men «Mario Kart DS» er egentlig perfekt på alle mulige måter.
Du skal ha en ulovlig god grunn for å ikke kjøpe dette spillet.
I all enkelhet har Nintendo tatt innholdet fra flere av de fire tidligere «Mario Kart»-spillene, helt fra Super Nintendo-utgaven i 1992, og lagt det beste fra disse inn i denne håndholdte superutgaven til Nintendos bærbare DS-maskin.
Resultatet er upåklagelig i all sin prakt.
«Mario Kart DS» er et søtt, lettfattelig og unormalt avhengighetsdannende gokart-spill som kommer til å passe absolutt alt og alle - uansett om du er fem, femten eller femti år gammel.
Ved å velge en av de typiske Nintendo-figurene - om det så er Mario, Luigi eller Princess Peach - skal du delta i gokart-løp som strekker seg fra baner inne i en Pinball-maskin, til en solfylt ørken.
Her er alt fantasi, og løpene er nok langt mer interessante enn de ville vært i virkeligheten.
Du får velge forskjellige moduser - slik som en typisk «Grand Prix» eller «Time Trial» - og får først tilgang til bare et knippe baner.
Du må spille og vinne for å låse opp det meste av innholdet.
Kjeder enkeltspiller-delen deg, kan du alltid spille sammen med venner eller ukjente.
Opp til åtte andre kan delta med sine DS-maskiner, men det holder at bare én av dere har spillet.
Herlig!
«Mario Kart DS» lar deg også ta den noe skremmende veien ut på det vide Internett, ved å koble DS-maskinen opp til et trådløst nettverk.
Avhengig av hvor raskt du mestrer dette (teknologien er ikke akkurat plettfri), kan du ende opp med å kjøre gokart med en «Mario Kart»-elsker i India.
Dette fungerer forholdsvis bra, men vil neppe bli en umiddelbar slager blant de fleste.
Å spille med folk du ikke kan kommunisere direkte med, kan være både forvirrende og frustrerende.
Spillet tar også i bruk DS-maskinens andre skjerm.
Mens den øverste er reservert selve spillet, blir den nederste hjem til et oversiktskart som gjør det lett å legge strategier for neste sving.
Også mikrofonen får komme til pers, hvor du blant annet skal blåse ballonger ved å puste inn i den.
Ballongene hører med til den alltid så befriende «Battle»-modusen.
Her blir gokart-løpene gjort om til noe som nærmest kan forbindes med bumperbilene du finner på Tusenfryd, hvor det er om å gjøre å sprekke hverandres ballonger, samtidig som du skal beskytte dine egne.
Veteraner av «Mario Kart»-spillene forstår nok allerede at «Mario Kart DS» har alt.
Det er som en slags polert og ekstrem utgave av alle de forrige spillene kombinert.
Det er nesten skremmende.
Nintendo har holdt seg strengt til den rigide enkelheten «Mario Kart»-spillene er kjent for.
Her skifter du ikke dekk eller bestemmer innstillingene på støtdemperne.
Nei, «Mario Kart DS» er et spill for alle - og det eneste du trenger å velge er hvem du skal være og hvor du skal kjøre.
Sånn sett er det urørt, rent og uskyldig - et ubesudlet Nintendo-spill av gjeveste merke, et spill som får det til å huske hvorfor du i det hele tatt begynte med videospill.
Og den følelsen er helt unik.
| 1
|
107082
|
Fra dødsangst til vill herjing
Denne uken dundrer «King Kong» inn over Norge.
Samarbeidet mellom Peter Jackson og spillutviklerne har resultert i noe helt, helt spesielt.
Mange spill tynges ned av utviklernes intense motvilje (eller manglende evne) til å gjøre noe nytt og annerledes.
De mangler en klar visjon om hva spillerne skal oppleve, og lener seg i steden på formelbasert spillbarhet.
Det gjelder ikke minst spill basert på filmer, hvor du ofte føler utviklernes fraværende engasjement i hver eneste fingertupp på håndkontrolleren.
Så var det «King Kong» da, spillet basert på Peter Jacksons kommende storfilm.
Og her er det jaggu ikke manko på hverken vilje, evne, engasjement eller visjon.
Les også:
Intervju med utvikleren
Se også:
Video 1
Se også:
Video 2
Se også:
Video 3 (King Kong in action) Se også:
Skjermbilder
Viljen får du fra den åpenbare yrkesstoltheten, evnen er forlengst dokumentert i Michel Ancels tidligere spill («Rayman» og «Beyond Good & Evil»), teamet er så engasjerte at man praktisk talt kan se for seg fektende armer i opphetede diskusjoner og visjonen er krystallklar:
Det handler om innlevelse.
Om å virkelig føle på kroppen hvordan det er å bli jaktet på av en dinosaur.
Utvisking av grensen mellom spill og virkelighet, slik at du i en stakket stund opplever det som om du faktisk ER på Skull Island.
Ubisofts franske stjernedesigner Michel Ancel har i det hele tatt gått løs på spillmatiseringen av Peter Jacksons kommende storfilm med en frådende iver jeg knapt har sett maken til.
Han ville for pokker ikke lage et tradisjonelt spill basert på film.
Dagens mantra om så mye frihet i spill som mulig, har gått for døve ører.
- Liberté, schmiberté!
Mon dieu!
Jeg vil få spillerne til å FØLE noe, til å kjenne dødsangsten på kroppen!
Sut alors! sa han kanskje, hva vet jeg.
Fra den slående grafikken til det monumentale lydbildet.
Fra den naturtro oppførselen til monsterene til mangelen på sikte, helsepakker, kart og andre elementer man kjenner fra spill i førstepersons synsvinkel.
Innlevelse, innlevelse, innlevelse.
Den kompromissløse spillbarheten har riktignok sin pris.
Det er innimellom så lineært og trangt at det blir småkjedelig, og den høye vanskelighetsgraden er av og til veldig frustrerende.
Begge deler står derimot som vitner for det Ubisoft ønsker å oppnå med «King Kong»:
Større bevegelsesfrihet?
Færre muligheter til å leke med følelsesregisteret til spillerne.
Flere våpen, mer ammunisjon og et hendig sikte?
Mindre skumle monstere.
Dessuten får du innimellom muligheten til å styre King Kong himself.
Den periodevise beruselsen av å ikke behøve å være redd for noe som helst, hever virkelig spillopplevelsen.
Om jeg skal sette fingeren på noe, må det være at jeg ikke er spesielt stor fan av den oppstykkede brettinndelingen av spillet.
En stor, sømløs verden med umerkbare overganger fra brett til brett (hei på deg, «Half-Life 2») ville ha tjent Ubisofts visjon mye bedre.
Men det eneste STORE problemet jeg egentlig har med spillet «King Kong» er at det sannsynligvis har ødelagt for filmen «King Kong» - for meg personlig, mener jeg.
Ja, det er så bra.
PS!
I salg fra fredag.
Kommer også på Xbox 360 (2. desember), PSP og Nintendo DS (begge 9. desember).
Og et PS til!
Xbox 360-versjonen av spillet er nå testet.
Og det er i det store og hele det samme spillet, ingen grunn til noen ny anmeldelse, altså.
Men «King Kong» ser omtrent like bra ut som på PC (for et utrent øye i alle fall), og når man i tillegg har muligheten til å kline den grafikken utover en stor TV-skjerm, konkluderer jeg gjerne med at 360-versjonen er den beste.
Om du har mulighet til å velge, altså.
| 1
|
107083
|
Maria Arredondo
«Min jul» (Universal)
En i utgangspunktet utmerket idé forsvinner i lag på lag av søtladen marsipan.
Maria Arredondo synger så vakkert og klokkerent at tankene uunngåelig går tilbake til Norges mestselgende plate noensinne, «Sissels jul».
Maria er riktignok veldig notetro og tar aldri vokale omveier, men enkeltvis vil flere av sporene her trenge inn i hektiske adventssinn på samme måte som Sissels julesanger har gjort i snart tyve år.
Imidlertid tviler jeg på at platens helhet vil nå de store dybder i menneskesinnet.
For det første er utvalget julesanger langt fra dristig - de aller fleste har vi allerede et så sterkt forhold til at vi lukker ørene for nok en versjon dersom det ikke gjøres radikale, utfordrende grep.
Hvilket ikke skjer her.
«Min jul» er på alle måter en trygg plate med trygge valg.
Dermed er vi over på selve arrangementene, og det er her marsipankokkene setter inn - fra blant andre Eirik Berge og Ronny Wikmark via Tormod Tvete Vik og selveste Jon Lord, ex-Deep Purple-mannen som blant annet varter opp med noen barokke fanfare-brekk bak Marias stemme på sangene hvor hun synger aller best, «Deilig er jorden» og «Det kimer nå til julefest».
Hvis du kaster blikket utover snø på flatmark, får du en idé om hvor stort spennet i arrangementene er.
Selv ikke Maria Arredondos stemme kan hindre at juleklassikere i samme tempo glir over i hverandre i en likelydende og etter hvert monoton masse av klassiske arrangementer (konkretisert gjennom Trondheimsolistene) med ett eneste traust formål; å gi et skinn av varme, varhet og inderlighet.
Som plate når ikke dette skinnet lenger enn til overflaten, men enkeltvis serverer Maria Arredondo flere marsipankarameller som smelter på tungen.
Noen ganger blir vi imidlertid litt uvel av for mye marsipan.
| 0
|
107084
|
Komiker-onani
Regi: Paul Provenza.
Med Chris Rock, Gilbert Gottfried, Robin Williams, Jon Stewart, Dave Thomas, Trey Parker, Matt Stone, Bill Maher, Penn Jillette, Sarah Silverman, Smothers Brothers, Whoopi Goldberg, Carrie Fisher, Carrot Top, Eddie Izzard, Jason Alexander m.fl. Amerikansk.
Frarådes for barn under 15 år.
Egnet for voksne.
Dokumentar om «Verdens Verste Vits».
Med andre ord:
Den vitsen komikere forteller hverandre, vitsen med utallige tolkninger, en uendelighet av innholdsmuligheter, absolutt allverdens (kropps-)åpninger for personlige vrier; humor-onani for den mest eleverte inne-gruppa.
Men bare med én punch-line.
Stort sett.
Billedmessig er filmen totalt flat.
Og overnervøst klippet.
Innholdsmessig - det vil si: verbalt - er det den mest grisete, råtne, incestuøse, bannende, perverse og 100 prosent usmakelige flimen som noen gang er laget.
Det er et inspirert og til dels inspirerende stykke humormødding, som sterkt må frarådes enhver med en smule sømmelighet i behold.
Vi andre kan selvfølgelig le hodene av oss og innvollene ut nedentil.
Og studere komiker-legender, -teknikker og -timing på nært hold.
Men det er bare fordi vi er syke i sjelen.
Og gjerne vil være verdens hippeste mennesker.
Det er vår svakhet.
Denne filmens dødssynd er at den faktisk forsøker å fortelle Verdens Verste Vits.
Verdens Verste Vits skal aldri fortelles!!!
For hva har vi da å se fram til?
| 0
|
107086
|
På tomgang i fjellene
(An Unfinished Life) Regi:
Lasse Hallström.
Med Jennifer Lopez, Robert Redford, Morgan Freeman, Josh Lucas, Damian Lewis, Becca Gardner.
USA.
Drama - 10 år.
Pinlig forutsigelig følings-manipulator.
Det handler om den unge enken med sårbar datter som blir banket opp av sine kjærester før hun søker tilflukt hos sin ødelagte grinebitersvigerfar som aldri har kommet over sin døde sønn men som har en snill og fornuftig farget gårdsarbeider som nesten ble spist opp av en bjørn i fjor.
Man blir rørt, selvfølgelig, etter hvert som følelsesflokene knyttes opp.
Inntil man blir noe irritert over hele filmens beregnede form og innhold.
Redford er nær parodisk islandsk annengenerasjonsinnvandrer, Freeman en temmet martyr, Lopez steindødt malplassert.
Men bjørnen er slett ikke verst.
Dens flukt og visdom må røre alle.
| 0
|
107087
|
Møkk fra Mars
Regi:
Andrzej Bartkowiak.
Med Karl Urban, The Rock, Rosamund Pike, Deobia Oparei, Ben Daniels, Razaaq Adoti, Richard Brake.
Amerikansk/tsjekkisk.
Data/skrekk/sci-fi - 15 år, frarådes under 15.
Et av verdens mest banebrytende dataspill er blitt film.
Dessverre, dessverre.
Doom-fans vil studere filmen nøye.
Vi andre kan styre klar:
Den er nemlig noe av det verste, mest sadistiske, kyniske, svulmende kvasisentimentale og ekkelt voldelige jeg noen gang har sett på film.
Uten en strime av håp elle humor, lekkert forkledd i glimrende filmteknikk.
Virkelig ille!
JON SELÅS
| 0
|
107088
|
System Of A Down:«Hypnotize»
(American/Sony BMG)
Sanger Serj Tankian, gitarist Daron Malakian, bassist Shavo Odadjian og trommeslager John Dolmayan har i løpet av tre-fire år tatt System Of A Down helt opp i metal-eliten.
Kvartetten beviser at det faktisk er mulig å kombinere mørk, aggressiv og knallhard rock med et sosialt og politisk engasjement.
Det eneste som skiller nykommeren «Hypnotize» fra «Mesmerize» er et par låter som definitivt ikke ville fått plass på forgjengeren, men ellers er alt det andre intakt; trøkket, sylskarpheten, riffene og den melodiøse nerven som går som en rød tråd gjennom albumet fra begynnelse til slutt.
System Of A
Down misliker makthavere uansett hvilken forkledning de kommer i.
Endelig et viktig band med gjennomslagskraft nok til å påvirke folk.
Er du blant dem som gir blaffen i budskapet, kan du rett og slett la deg valse flat av låter som «Attack», «Stealing Society», «U-Fig» og «Holy Mountains».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107095
|
Oslo Gospel Choir:«Lys i mørket»
(Kirkelig Kulturverksted)
Ny, sikker juleplatesuksess fra et kor som høres ut til å like å synge julesanger.
Oslo Gospel Choir er nærmest fast leverandør av juleplater til det norske folk:
Årets plate er deres femte juleplate.
Flere av sangene har koret også sunget inn på plater før, men i andre arrangement og med andre solister.
Som vanlig har Norges fremste gospelkor knyttet nye, spennende solister til seg.
Denne gangen er det duoen Mia Gundersen og Bjarte Hjelmeland som er solister på de fleste av sangene.
Der kommer stort sett meget bra fra sine solistoppgaver, selv om de ikke har like stor suksess som korets egne solister.
Tittelmelodien på denne platen er signert korets dirigent Tore W. Aas.
Kanskje denne vakre sangen om noen år blir en like stor suksess som hans vakre julesang «En stjerne skinner i natt».
På dette albumet har koret i tillegg til tradisjonelle julesanger også med sin versjon av Jonas Fjelds «Engler i sneen», Kari Bremnes' oversettelse «I den kalde vinter» (opprinnelig en tradisjonell britisk julesang), Alf Prøysens klassiske «Romjulsdrøm» og Carolas «Himlen i min favn».
Det er stor spennvidde i repertoaret, og Oslo Gospel Choir synger med flott dynamikk, og dirigent Tore W. Aas klarer å få det lille ekstra ut av sangerne.
Du blir rett og slett i godt humør av å høre koret; «Lys i mørket» vil lyse opp i førjulstiden og glede mange.
KURT BAKKEMOEN
| 1
|
107096
|
Diana Krall:«Christmas Songs»
(Verve/Universal)
Diana Krall har med «Christmas Songs» levert det som sannsynligvis blir en av årets store julefavoritter.
Med lekre storbandarrangementer og kjære juleklassikere fra «The Great American Songbook» slår hun dørene opp til en elegant, påkostet og julepyntet ballsal.
«The Christmas Song», «Winter Wonderland» og «White Christmas» er blant konfekten som serveres.
Kralls stemme er mørk og fyldig, pianospillet litt kantete, men effektivt.
For det meste akkompagneres hun av kompetente Clayton/Hamilton Jazz Orchestra.
Stilmessig skal vi en 30-40 år tilbake i tid.
Count Basies storband fra 60-årene er en nærliggende assosiasjon, med presise og svært dynamiske blåserlinjer.
Når hun riktig skal kaste seg ut i det silkebløte assisteres hun av sordinerte strykere under Johnny Mandels erfarne ledelse.
Det er en påkostet produksjon, alt er finslipt og pusset til en gnistrende julestemning.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107099
|
Elvis Presley:«Christmas Wishes»
(RCA/SonyBMG)
Saksøk plateselskapet om du får denne til jul.
Elvis' juleinnspillinger har, som alt annet Hans Majestet foretok seg, blitt gitt ut på en haug forskjellige samleplater.
Dette er så vidt jeg kan skjønne en av de elendigste - og estetisk sett styggeste - til nå.
For det første består rundt halvparten ikke av julesanger i det hele tatt, men religiøse hymner.
For det andre er CD-en forbrytersk kortspilt - bare 36 minutter lang.
Og for det tredje:
Det definitive Elvis-julealbumet er for lengst utgitt.
Det heter «If Every Day Was Like Christmas» og kom i 1994.
En ordentlig julesangsamling, konsekvent i tematikken og med over én time musikk.
Om du vil feire jul med Kongen - og det vil du selvsagt, om ikke annet så på grunn av den rå julebluesen «Santa Claus Is Back In Town» og de absurde fraseringene i «White Christmas» - er det den du skal ha.
«Christmas Wishes» er en bedervet medisterpølse av en samling; en majestetsfornærmelse og et slag under Nissens beltested på én og samme tid.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107100
|
Jill Johnson:«The Christmas In You»
(Lionheart International)
Det blir ikke nødvendigvis jul selv om man synger om det.
Denne gavepakken fra «Sveriges Shania Twain», Jill Johnson, inneholder en blanding av nyskrevne «julelåter» og det Johnson i coveret omtaler som tradisjonelle favoritter.
Platen er spilt inn i Nashville med - skal vi tro presseskrivet - de fremste musikere som var å få tak i der.
Dette er helt streite countrypopinnspillinger, tidvis krydret med munnspill, steel-gitar og fløyte.
Det låter hverken jålete eller spesielt «julete», noe som i og for seg kan være greit.
Men når platen samtidig er nokså blottet for sjel og stemning, er det egentlig vanskelig å se noen mening med dette juleutspillet.
Her er det tolkningene av klassikere som «Christmas Song», «Oh Come All Ye Faithful» og «Down To The River To Pray» som trekker opp.
KIKKA KROG
| 0
|
107101
|
Mosaic:«Mitt hjerte alltid vanker»
(Master music)
Juleplate med flere engelskspråklige julesanger.
Gospelkoret Mosaic gir ut sin første juleplate i år:
I tillegg til selve sangene, et pre- og postludium, inneholder plata bibeltekster - inkludert juleevangeliet, lest av Svein Tindberg.
Jan Werner er også en av gjestene på albumet med sangen «Mary, Did You Know».
Juleplaten til Mosaic blir litt anonym, koret klarer ikke helt å skape sin egen stil som gjør at du fester deg ekstra ved sangene.
Blant sangene som koret lykkes mest med, er «Once Upon A Christmas» der Tove Heidi Ekse og Lennarth Gryting er solister og «Mitt hjerte alltid vanker».
KURT BAKKEMOEN
| 0
|
107102
|
Redder høstkosen
Mestertyven Sly og vennene hans vender tilbake til PS2 for å redde spillhøsten.
Gjensynet er både varmt og morsomt.
PS2-heltene Jak, Ratchet og Sly har de siste årene etablert seg som en uslåelig trio av spillnytelse.
Herlige kombinasjoner av plattformhopping, action og utforsking, spill som passer for alle.
I høst har derimot Jak gått over til racing mens Ratchet har fjernet følgesvennen Clank fra ryggen for å konsentrere seg om renspikket skyting og action.
Dermed blir det opp til Sly og vennene hans å redde kosen.
Og det er med lettelse og ikke så rent lite glede at jeg kan slå fast at «Sly 3: Honour Among Thieves» står fjellstøtt under det store presset.
For å få tilgang til familiens hemmelige skattekammer, må Sly og Bentley rekruttere et team av mestertyver med hver sin spesialkompetanse.
Det starter med Murray, som befinner seg på en sjelransakende vandring verden over, og fortsetter med både nye og kjente fjes.
Spillbarheten kjenner du godt fra fjorårets «Sly 2: Tyveribanden», med nok nyheter til at det allikevel føles friskt.
3D-grafikk ved hjelp av de medfølgende brillene og et morsomt politi og røver-konsept for bataljer mot en kompis, for eksempel.
«Sly 3» er pur spilleglede for både store og små - sistnevnte kan, som sist, til og med velge norsk tekst og tale.
Historien er kjempegod, spillbarheten er enda bedre og nytelsen sørger for å lyse opp mørke høstkvelder.
Tusen takk, Sucker Punch.
| 1
|
107105
|
Poker-skole
Poker-feberen herjer om dagen.
I PC-spillet «Expekt Poker Academy» kan du få opplæring.
Uhorvelig mange nordmenn spiller poker, både på nett og i private lag.
Er du nysgjerrig men usikker på om du får det til, kan PC-spillet «Poker Academy» være et sted å starte.
Du får bred innføring i dine statistiske muligheter for hver enkelt hånd, og tips om når du bør kaste deg.
Eller når du har gode nok kort til å satse.
Begge deler basert på statistisk analyse av hva motstanderne kan sitte med.
Det er Texas Hold'Em det går i, og poenget er visst at du etter hvert vil bli bedre til å bedømme hvor bra hånden din er.
Man lærer faktisk ganske mye også, jeg har for eksempel innsett at jeg aldri, aldri, ALDRI må spille poker på Internett.
De datastyrte motstanderne er i tillegg overraskende uforutsigbare og gode - de bløffer med ujevne mellomrom så kraftig at mødrene deres ville ha blitt flaue.
Men det å spille mot datamaskinen kan naturligvis ikke sammenlignes med pokerlag mot venner.
Og det burde være mulig å gjøre mer ut av poker som spillkonsept enn å nøye seg med å lage tidrøyte i gate med «Minesveiper».
| 0
|
107107
|
Løselig nywestern
Regi:
David Jacobson.
Med Edward Norton, Evan Rachel Wood, David Morse, Bruce Dern, Rory Culkin.
Amerikansk.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Ærgjerrig nywestern treffer aldri blink.
En ensom vandrer kommer til en kalifornisk dal.
Litt mystisk som han er, blir han «adoptert» og elsket av den unge, opprørske sheriffdatteren.
For hvordan kan hun vite at mannen er ravende gal?
I det hele tatt: et utvalgt knippe amerikanske myter i en relativt begrenset historie - om den ensomme mannen, om voldens potensial, fedrenes fravær, våpentilbedelse, samfunnet som slagmark, western som den ultimate amerikanske historie.
Mye?
Ja da.
Det blir altfor mye, selv på den alltid skikkelige og hardtarbeidende Edward Nortons meningstunge, smale skuldre.
| 0
|
107110
|
Maria Mena:«Apparenty Unaffected»
(Columbia / SonyBMG)
Et variert og meget bra tredjealbum fra Maria Mena.
Med «Apparently Unaffetced» har Maria Mena laget sin beste og mest personlige plate til nå.
Maria Mena har vokst som låtskriver.
Hun har selv ansvaret for alle tekstene og har også denne gangen skrevet sangene med produsenten Arvid Solvang.
Kjærlighet og tapt kjærlighet er tema i mange av sangene.
Musikken er ganske nedstrippet, balladene er i flertall og Maria Mena synger med en inderlighet jeg ikke kan huske fra hennes tidligere plater.
Det høres rett og slett sårt ut mer enn en gang.
Albumet varierer fra den popete «This bottle of wine», den morsomme «Boytoy baby» via den vakre, stemningsfulle balladen «Miss you love» til den inderlige duetten «He's hurting me» med Gunnhild Sundli fra Gåte.
Dette er et meget solid album, et album Maria Mena med rette kan være stolt av.
| 1
|
107111
|
Truls Mørk:«J.S. Bach: 6 suiter for cello solo»
(Virgin Classics)
Det står stor respekt av at Truls Mørk ikke har spilt inn Bachs samlede cellosuiter før nå.
Dette er noen av pålene i instrumentallitteraturen, noen av de verkene man absolutt ikke bør gi seg ut på før man er klar - fordi både musikken i seg selv og utallige innspillinger har lagt listen høyt.
Men man kan like godt først som sist ta hatten av for Mørk og platen hans.
Selvsagt er dette gnistrende godt teknisk sett.
Men den gjennomgripende musikalske nerven er mye mer essensiell.
Han snakker gjennom celloen sin.
Han har noe viktig å si.
Bretter seg ut i et vell av mørk klangfylde - en gjennomgangstone som er umiskjennelig, meditativ, vakker og varm.
Innholdsrik og med god bredde i de langsomme satsene, svingende og med ørsmå betoninger som virker som dansetrinn i de raske.
Nyansert og konsekvent hele veien.
Dette gjør hele platen til et eneste stort musikalsk høydepunkt.
Et sånt som nesten kan forandre noe i et menneske.
Knallbra musikk, rett og slett.
| 1
|
107114
|
Onkelfolke:«Kasta beinet»
(NORCD/Musikkoperatørene)
Den norske folkemusikkscenen har vært i en rivende utvikling de siste årene, med en strøm av nye utøvere som forener tradisjon med nyskapning.
Band som Flukt, Rusk og Geitungen gir gammelt slåttemateriale ny drakt inspirert av ulike former for samtidsmusikk.
Onkelfolke føyer seg inn i denne trenden, med en håndfull dyktige utøvere med sangeren Gro Kjelleberg Solli i front.
Slåttematerialet er fra musikernes hjemtrakter, Nordmøre, Vest-Agder og Rogaland.
Repertoaret er variert, med vare balladetoner og drivende hallinger.
Gruppa gir til kjenne en sikker stilfølelse og grundig musikalsk kompetanse.
Likevel blir totalinntrykket noe kjedsommelig.
Arrangementene er velklingende, men tilfører svært lite nytt med tanke på alt svenske folkemusikere har gjort tidligere.
Dessuten savnes distinkte musikerpersonligheter som makter å sette sitt særpreg på musikken.
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
107115
|
White Lord Jesus:«White Lord Jesus»
(KongTiki/Playground)
Norske gothsynth-pionerer oppstår fra de døde.
White Lord Jesus, bestående av filmregissør Thomas Robsahm på tangenter og musikkskribent Arvid Skancke-Knutsen på vokal, har ligget i dvale i 20 år.
Men nå gjenoppstår duoen med en restaurert nyutgivelse av undergrunnsklassikeren «Amen» fra 1984, samt en rekke remiksede og rekonstruerte låter fra tidligere uutgitte demoer.
For gamle fans må dette være en glimrende gavepakke, all den tid «Amen» bare har vært tilgjengelig på kassett frem til nå.
Og for oss som er for unge til å huske WLJ, er dette et ytterst interessant møte med den mørkere - og nokså morsomme - siden av norsk rock anno tidlig 80-tall.
Like fullt er det en god plate sett i nåtidens lys, med sterke låter, der dyster, angstvridd vokal og tunge rytmer kontrasteres med et snertent, symfonisk lydbilde.
| 1
|
107117
|
Babyshambles:«Down In Albion»
(Rough Trade/VME)
Pete Dohertys nye band er like forvirrende som det er sjarmerende.
Faktisk fremstår Babyshambles like eksentrisk som Dohertys opptreden under sommerens Øyafestival i Oslo (stripping i tollen, spying på scenen, vodkautdeling til publikum m.m.).
Med den eklektiske innstillingen til sine åndelige forfedre i The Clash (plata er produsert av Mick Jones) velter gutta seg i britisk retropop, reggae, ska og grønsj og skaper et til tider raffinert og uhyggelig vindskeivt sammensurium som hadde vært genialt om låtene var færre og sterkere og Dohertys stemme bedre.
Kate Moss korer på en låt og har trolig fått en annen låt oppkalt etter seg, «What Katy Did Next», hvor Doherty virkelig viser sine evner som tekstforfatter - ved å sitere Shakespeare...
Alt i alt er dessverre innfallene mer interessante enn innholdet her.
| 0
|
107119
|
OnklP:«Det kunne vært deg»
(Pass It)
Liten nedtur med onkel'n.
Det er sjelden noe godt tegn når beaten fenger mer enn selve låtene.
Her har Pass It-gjengen gjort en god jobb, men Pål «OnklP»
Tøien selv har hverken sterke nok låter, tekster eller refrenger til å overskygge sine samarbeidspartnere.
Tidvis virker han nesten sløv i skravlinga også, hvilket gjør «Det kunne vært deg» svært ujevn.
Symptomatisk akkurat på dette punktet er hvordan Cast kommer inn med aggressiv spytting på platens i særdeleshet beste spor, den galopperende gale «Alt vårt».
Timbuktu bidrar dessuten med hissig pumpende reggae-flyt på et annet høydepunkt, «Har det bra».
Ellers er tonen på «Det kunne vært deg» kvernende mørk og gjerne klaustrofobisk, mens innholdet er klassisk hiphop-tematikk uten at OnklP helt makter å trenge inn hos lytteren på sitt mest alvorlige.
Det er dessverre for få låter her som skiller seg ut og sitter fast etter noen runder i spilleren.
| 0
|
107120
|
Bruce Springsteen:«Born To Run»
(Columbia/Sony BMG)
30-årsjubileum for rockmusikkens vakreste dagdrøm
«Born To Run» (1975) er som en amerikansk filmmusikal:
En fantasi (om du er velvillig) eller en løgn (om du vil være vrang).
Det taler til Bruce Springsteens evige ære at han selv kom til erkjennelse av dette, og tre år senere lagde den mye sannere og enda bedre «Darkness On The Edge Of Town».
Men som en amerikansk filmmusikal av ypperste støpning, er det ingen tvil om at «Born To Run» er en forlokkende sak; en plate som beriker livet ditt, i alle fall i teorien, mens den står på.
Ikke til å kimse av.
«Born To Run» spiller som «West Side Story» produsert av Phil Spector, og kjernen i den unge Springsteens prosjekt - å finne en slags magi i det hverdagslige og det vanlige - føles barnlig, men har likevel stor verdi i seg.
«Born To Run» er et album for dagene da de fleste andre simpelthen ikke virker.
Dessuten - nå kan også vi for første gang se «rockens fortid»:
Nyutgivelsen kommer med to DVD'er: en to timer lang konsert fra London i 1975, samt en halvannen time lang dokumentar om albumets tilblivelse.
De forteller om en ung mann hvis ambisjon var så fokusert at selv de svake sangene hans virket sterke, og er begge utmerkede.
Du kan vel ikke unnvære denne boksen, egentlig.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107121
|
D'Sound:«My Today»
(Da Works)
For glatt og anonymt
D'Sound har funnet sin form og identitet.
Trioen Simone Larsen, Jonny Sjo og Kim Ofstad sysler - som forventet - med lettbent, elegant og småfunky pop.
D'Sound tar ingen radikale skritt i noen som helst retning med «My Today».
Det er greit nok, men flere av albumets 12 spor er akkurat så glatte og anonyme at interessen glipper underveis.
En smule mer spissfindighet og friksjoner hadde hevet albumet.
Vi snakker ikke potteplante-muzak, men noen ganger ligner det.
Dessverre.
Men så lenge D'Sound fortsetter å skrive flotte, melodiøse og stilsikre sanger som tittelkuttet «My Today, «Universally», «Murder Me» og «Rainy Days», er det tross alt håp.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.