id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
107122
|
Martha Wainwright:«Martha Wainwright»
(V2)
Modig ung dame med bein i nesa.
Med låtskriverforeldre som Kate McGarrigle og Loudon Wainwright III er det knapt mulig å bli mer arvelig belastet enn Martha Wainwright, som rett og slett debuterer med et bunnsolid album.
Hennes popularitet er sterkt økende i USA og Canada.
Det er ikke det minste merkelig.
Intimt og melodiøst
Martha Wainwright, som har skrevet nesten samtlige spor selv på sitt selvtitulerte debutalbum, er en slik artist som aldri ville sluppet til om økonomene og advokatene i musikkbransjen hadde fått bestemme.
Albumet hennes er intimt, melodiøst, frodig og rustikt.
Stemmen hennes er påtrengende, sterk og annerledes.
Hør bare på signaturlåten «Bloody Mother Fucking Asshole» som vibrerer av sinne, indignasjon og engasjement:
«Poetry has no place for a heart that's a whore, and I'm young and I'm strong, but
I feel old and tired, over fired», messer Wainwright med hes og vibrerende stemme.
Albumet åpner med «Far Away» som - sammen med «These Flowers» og «Don't Forget» - er blant de mest forheksende og bittersøte sangene jeg har hørt på lenge.
Det finnes plenty med referanser, men jeg tenker vi lar dem ligge.
Det eneste du trenger å vite, er at Wainwright er en modig og selvstendig ung dame med meningers mot og bein i nesa, som dessuten skriver bedre sanger enn de fleste.
Det er enkelt å plassere Wainwright i roots- og folk-bagen rent stilmessig.
La ikke det skremme dere fra å sjekke ut en ung artist som skriver nydelige sanger og tekster som sitrer av nerve og liv.
Martha Wainwright har utgitt et album å fordype seg i - et album å forelske seg i.
Nettopp slike forbilder er det unge kvinner trenger.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107124
|
Eminem:«When I'm Gone» (single)
(Universal)
Sterkt og selvutleverende.
«When I'm Gone» er en intens og personlig låt hvor Detroit-rapperen Eminem virkelig utleverer seg selv og sine demoner.
Singlen er hentet fra Eminens første samlealbum «Curtain Call - The Hits».
Rent musikalsk er ikke «When I'm Gone» spesielt oppsiktsvekkende med sine rullende og tilbakelente beats.
Det er teksten til en selvransakende Eminem som får deg til å stoppe opp.
Eminem har nemlig møtt seg selv i døra.
Plutselig har rapperen innsett konsekvensen av sine valg og handlinger når det gjelder forholdet til datteren Hailie, og hvorfor han blant annet må bruke medikamenter for å sove.
«What happens when karma turns right around and bites you, and everything you stand for turns on you, what happens when you become the main source of a pain?» rapper Eminem med desperasjon i røsten på en låt som vil rulle tungt på radio frem mot jul.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107126
|
Hot, hot Potter
Regi:
Mike Newell.
Med Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Shefali Chowdhury, Jarvis Cocker, Robbie Coltrane, Warwick Davis, Frances de la Tour, Ralph Fiennes, Michael Gambon, Brendan Gleeson, m.fl.
Am. eventyrfilm - 11 år, frarådes under 11.
Harry Potter er hottere enn noensinne.
Men effektklisjeene utgjør en fare.
Men bevares:
Hovedinntrykket av fjerde filmavsnitt om den ikke lenger så vesle, bebrillede og legendariske trollmannen på Galtvort og vennene hans, er en svært sebar og underholdende film.
Filmen er morsommere og skumlere enn noen av de tre foregående.
Og at både Harry og alle de andre blir eldre, er selvfølgelig ikke til å unngå.
Pubertet og gryende seksualitet er utnyttet til fulle, men først og fremst på humorsiden.
Det er fortryllelse og fortvilelse.
Men ingen sex ennå!
Et ekstra alvorselement må dertil regnes med:
Det dør mennesker denne gangen, også «gode» mennesker.
Det er lite å utsette på filmens 11-årsgrense.
Men litt umodne 11-åringer kan få problemer; på det skumleste under førpremièren i mektige Colosseum i Oslo i går, var det ikke til å unngå at de yngste begynte å prate beroligende til seg selv og andre for å makte de sterke inntrykkene, særlig mot slutten.
Alle filmene er forskjellige.
«Ildbegeret» er både dynamisk og storslått.
Dessuten moteriktig internasjonal.
Dens svakhet er at noen av persontegningene er svakere; det er litt mindre av menneskelig varme.
Og en del av effektene blir litt for klisjéaktige, særlig når skrekk skal beskrives.
Sentralt denne gang er den vidgjetne «tretrollmannsturneringen», der deltagerne egentlig må være 17 år.
Men på magisk vis spys også Harry Potters navn ut av ildbegeret - og han må være med.
Hva er bakgrunnen for dette?
Jo, selvfølgelig den alltid underliggende kampen mot det onde og den onde - fyrst Voldemort.
Harry føler seg hjelpeløs.
Men han er sterk og enestående.
Dertil er det det alltid gode venner og gode allierte å finne.
Når ikke ondskapen forkler seg, da.
Og det gjør den.
Skuespillerne er som vi er blitt vant til - bortsett fra Emma Watson som Hermine Grang; blant de unge er det henne som viser stor personlig utvikling i faget!
Og Ralph Fiennes er en virkelig overdådig skremmende Voldemort.
Norge er et av de ytterst få landene der den nasjonale litterære tilpasning i form av Torstein Bugge Høverstads fantastiske oversetting og navnsetting får lov til å brukes.
Bugge Høverstads arbeid er berikende kunst!
Og oversetter Harald Ohrvik er hans dyktige, forlengede filmarm.
«Harry Potter og Ildbegeret» har full publikumspremière førstkommende fredag på hele 109 kinoer.
Så han blir ikke lett å unngå, Harry Potter, i ukene som kommer.
Det er det da heller ingen grunn til.
| 1
|
107128
|
Kreativ hotell-ledelse
«The Sims 2» for Nintendo DS beveger seg langt utenfor den tradisjonelle Sims-oppskriften.
Og lykkes med det.
Du suser gjennom den fiendtlige ørkenen i din snertne, blå personbil og kjenner den varme luften presse rundt deg, da motoren plutselig bestemmer seg for å bryte sammen.
Heldigvis rekker du akkurat å komme deg til Strangetown, en liten og øde landsby midt ute i ingenmannsland.
En hyggelig lokal gubbe sender deg til byens hotell, hvor du får høre at hotellbestyreren nettopp har stukket av.
Det tar ikke lang tid å forstå at du er hans etterfølger.
Din oppgave blir å bygge opp byens turistnæring ved å forbedre hotellet og utføre oppdrag du får av gjestene som bor der.
Spillets persongalleri er rikt, og spenner over det meste fra mafiaboss og lokale skrullinger til en oppstått mumie og småkjeltringer.
Du må stadig være på vakt mot romvesener og skurker som dukker opp for å forstyrre byens ro og orden.
Men du er utstyrt med både vanngevær og muligheten til å forandre deg til ditt rottekledte alter ego, «The Ratticator», så du er rustet for det meste.
Ved å kjøpe byggetillatelser på rådhuset, utvides hotellet med blant annet gjesterom med jungeltema, jazz-klubb og treningsstudio, hvilket igjen øker grunnlaget for å tjene mer penger til ytterligere utvidelser.
I begynnelsen ligger det en utfordring i å tjene opp de nødvendige ressursene, men etter kort tid har du så mye grunker mellom hendene at det nesten er litt for lett å få hotellets rating opp til 100 prosent.
Det er forøvrig tydelig at det er nedlagt et betydelig arbeid i å tilpasse spillet til DS-konsollen.
Bruken av de to skjermene fungerer harmonisk, og trykk-skjermen kommer veldig til sin rett i de små minispillene som gradvis låses opp.
Malespillet som blir låst opp ved å bygge hotellets kunstgalleri, er et av disse.
Her har du omtrent like mange muligheter som i tegneprogrammet «Paint» for Windows, men man kan allikevel ikke unngå å bli revet med.
Det sørger en skokk hotellgjester for, som applauderer begeistret når du tryller frem dine mer eller mindre fantastiske kunstverk på de hvite lerretene.
Bildene kan du deretter selge til entusiastiske simmer, eller du kan henge dem på veggene i hotellet.
Selv har jeg aldri følt meg nærmere de store kunstmalernes rekker, enn i det øyeblikket da en fornøyd sim, etter å ha ervervet et av mine mer abstrakte verk, utbryter:
«You know that painting you did?
The one where you painted my NIGHTMARES!
HOLY SMOKE!
I just bought it and now I'm gonna burn it! WHOO!».
Hotellets høyttaleranlegg lar deg i tillegg spille av dine musikalske kreasjoner som kan komponeres i spillets musikkstudio, så du har god mulighet til å sette ditt personlige preg på stedets atmosfære.
Det eneste som faktisk likner på de øvrige utgavene av «The Sims» i Nintendo DS-versjonen, er menyen helt i begynnelsen av historien for valg av utseende på simmen du skal styre.
Deretter fortoner spillet seg mer som et eventyr-spill enn noe annet, og den karakteristiske humoren man kjenner fra tidligere varianter er blant de meget få aspektene som avslører at det dreier seg om et spill i den ærverdige Sims-familien.
Nintendo DS-versjonen av «The Sims 2» fjerner seg altså langt fra PC-versjonen.
Men ettersom underholdningsverdien er på høyde med opphavet, gjør vel egentlig ikke det noe.
| 1
|
107130
|
Dystert om djevler
Regi:
Scott Derrickson.
Med Laura Linney, Tom Wilkinson, Campbell Scott, Colm Feore, Jennifer Carpenter.
Amerikansk.
Drama/psykologisk thriller - 15 år.
Velspilt, men tungt og dystert drama om en rettssak der eksorsisme står sentralt.
Dette er ingen reinspikka djevelutdrivelse-grøsser.
Basert på en såkalt sann historie fra USA, handler det om tro; hadde unge Emily Rose epilepsi, eller var hun besatt av onde ånder?
Avgjørelsen skal tas i en rettssal, der en fredsommelig prest er anklaget for uaktsomt drap etter at Emily Rose døde etter prestens mislykkede forsøk på drive ut djevler av kroppen hennes.
Det fascinerende med filmen er at den makter å trenge inn i materien.
Samtalene mellom Laura Linney som advokat og Tom Wilkinson som prest, er balanserte, jordnære og oppriktig søkende.
Som tilskuer lokkes du med i det store, gåtefulle og skremmende spørsmålet om onde makters kraft.
Men fascinasjonen forkludres av lange, dvelende sekvenser fra jentas lidelser.
Det er ikke måte på hvordan hennes redsler og pinsler skal fremheves.
Kameraet fråtser i dysterheten, muligens for å vise at dette er action også, ikke bare et interessant rettsdrama.
Men i forsøket på å tilfredsstille både rettssalsentusiastene og eksorsistfansen, blir fokuset av tungt alvor påfallende ensporet.
| 0
|
107132
|
Kaotisk kamp
Regi: Tsui Hark.
Med Donnie Yen, Leon Lai, Charlie Young, Sun Honglei, Lu Yi.
Kina/Hongkong/Korea.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Drabelig og til dels slående vakker «kung fu-film» serverer for mye av det gode.
Regissør Tsui Hark er litt av en legende innenfor asiatisk kampfilm.
Denne gangen virker det som han vil samle absolutt alt han vet og kan om bransjen.
Det blir for mye.
Historien er lagt til et tidlig 1600-talls-Kina.
Et keiserlig edikt forbyr alt av kampsport; i realiteten en ordre om å utslette omtrent hele Nord-Kinas uregjerlige regioner.
En eneste landsby gjenstår.
Og brorskapet Syv sverd - med sine fantastiske og magiske syv sverd - går til aksjon.
Det blir voldsomt!
Hoder ruller, blodet flyter, skrikene gjaller, voldsballetten er nøyaktig og til dels imponerende koreografert.
Men man får, som arm tilskuer, problemer etter hvert.
Ikke bare med å følge handlingen - den er komplisert nok.
Men også de ufattelig overdrevne kostyme- og utstyrsscenene; de simpelthen tilslører historien som skal fortelles.
Enhver ny «avsløring» blir nesten uviktige sidespor i den vulkanske oppvisningsteknikken.
Det blir for mye av det «gode».
Altfor mye.
| 0
|
107133
|
Kynisk opprustning
Regi:
Andrew Niccol Med:
Nicolas Cage, Ethan Hawke, Jared Leto, Bridget Moynahan, Ian Holm, Sammi Rotibi.
Amerikansk.
Drama - 15 år, frarådes under 15
Underlig og virksom «komedie» om verdens mest kyniske virksomhet: våpenhandel.
Riktignok må ikke begrepet «komedie» tas altfor bokstavelig.
Filmens tema gir moralsk ikke-uttelling, galopperende grusomheter og mer enn tvilsomme fortellergrep - blant annet med sterke stereotypier om Afrika og afrikanere.
Likevel:
Det blir galt nok.
Både på tross av og på grunn av filmens «komiske» intelligens.
Nicolas Cage spiller den amerikanske immigrantsønnen, som vil bli noe i verden.
Og blir våpenhandler i en gyllen tidsepoke for bransjen: fra midten av 1980-tallet og frem til i dag.
Det finnes riktignok ett håndvåpen pr. hver 12. verdensborger på kloden.
Cages eneste utfordring er hvordan han skal «oppruste» de elleve uten skyttere.
Det er en forferdelig historie!
Og den er til dels lystig fortalt.
Heri ligger hemmeligheten:
Filmens gjennomførte kynisme beskriver særdeles intelligent bransjens stålharde ditto.
Ikke bare for de absolutt tilpasningsdyktige frilansere.
Men også på de virkelig store synderne:
De store, tunge våpensmiene i verden.
Som kontrolleres, stort sett, av de faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd...
Det blir en balanseakt av dimensjoner.
Hvilket betyr at noen vil hate filmen.
Selv synes jeg den er en stor opplevelse!
| 1
|
107135
|
Vienna Art Orchestra:«Swing & Affairs»
EmArcy/Universal Music
Storband låter sjelden så friskt og spennende som Vienna Art Orchestra.
Siden 1977 har orkesteret skapt ny musikk av perler fra jazz og annen musikkhistorie, sammen med originalkomposisjoner av orkesterleder Mathias Rüegg.
Dette er en slags «Best Of » plate, men med helt nye innspillinger og til dels nye arrangementer fra tidligere, spilt inn på to spor med en delikat live-følelse.
Franz Schubert, Erik Satie, Thelonious Monk, Charles Mingus og Johann Strauß er noen av komponistene som presenteres.
Musikken er arrangert og fremføres med kjærlighet, respekt og vel balansert humor.
Gamle og til dels veldig ofte spilte melodier klinger nytt og friskt.
Solistisk holder platen også et veldig høyt nivå med topp-utøvere fra åtte forskjellige land.
Saties «Gnossienne No 1», «Persischer Marsch» av Strauß og Rüeggs «Off Beat Berlin on the Beat»» er blant mange høydepunkter.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107136
|
Bobby Bare:«The Moon Was Blue»
Dualtone / Musikkoperatøren
En aldri så liten begivenhet, dette - den 70 år gamle countrylegenden Bobby Bare finner nye, unge hippe venner og gir ut nytt materiale for første gang på 22 år.
Denne gang er det folk fra den lavmælte indiegjengen Lambchop og hans egen rockesønn Bobby Bare jr. som har fått gammer'n ut av skapet.
Med andre ord:
Det er klare paralleller til «oppussingen» som Rick Rubin foretok på nå avdøde Johnny Cash for over 12 år siden.
Og i likhet med Cash-comebacket er dette særs vellykket:
Det er en stemningsfylt, umiddelbar råhet over produksjonen - en råhet som du trolig må være over 70 år for å formidle.
Og det til tross for at det serveres smørtoner som «Love Letters In the Sand» og travere som «Everybody's Talkin'».
Stemmen hans er ikke lenger så fløyelsmyk, men det ligger atskillig livsvisdom og -glede i det han på enkelt sett formidler.
Så selv om det knapt finnes den countryfestival i Norge hvor Bobby Bare ikke har fremført «500 miles» og «Detroit City», så er det nok en ganske annerledes - og bedre - Bobby Bare som entrer scenen under årets Bergenfest i april neste år.
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
107140
|
Texas:«Red Book»
(Mercury/Universal)
Hørte jeg ekko?
Det er greit nok å falle mellom to stoler så lenge man havner et sted, slik Texas har gjort tidligere ved å plassere seg et sted midt mellom kommersiell radiovennlighet og den såkalte «cred»-båsen.
Men når de på «Red Book», skottenes første album på tre år, lander i et totalt intetsigende tomrom, der det eneste man hører, er uklare ekko fra tidligere slagere, er det ikke greit lenger.
Da er det bare dørgende kjedelig.
Singlen «Getaway» er erketypisk og småfengende, uten at den føles spesielt «viktig» av den grunn.
På «Can't Resist» og «Get Down Tonight» nærmer de seg electropopen til Kylie, uten at de på noen måte har valgt å «etterape» hennes popteft i samme slengen.
«Sleep», som er en duett mellom Sharleen Spiteri og Paul Buchanan fra The Blue Nile, skiller seg ut som et høydepunkt, men kanskje mest fordi de andre låtene ikke var så vanskelige å toppe.
| 0
|
107144
|
Madonna «Confessions On A Dance Floor»
(Warner)
Ingen overraskende tilståelse, dette:
Madonna har klart det igjen.
Albumet slippes 14. november, men er allerede tilgjengelig på Internett.
Med føttene stødig plantet i sin egen musikalske fortid og med pannen - som alltid - freidig vendt mot fremtiden gjeninntar Madonna i disse dager verdens utallige dansegulv, med det som er 47-åringens tiende studioalbum.
Hennes fryktløse tendens til stadig å fornye seg - og skape blest rundt akkurat det - er ikke akkurat blitt svakere med årene, og de fleste med et fnugg av interesse for popikonet har sikkert fått med seg allerede at «Confessions On A Dance Floor» er en ren hyllest til dansegulvet.
Den ABBA-samplede diskoflørten «Hung Up», som åpner platen, setter standarden med sin «retrofuturistiske» og kompromissløse dans-eller-dø-holdning.
Deretter bærer det ut i sammenhengende dansefest der suggererende house og fengende disko smeltes sammen til det som rett og slett er glitrende popmusikk.
Et motargument kan være at det låter litt likt gjennom deler av platen, men som det konseptproduktet albumet i realiteten er, har det en så åpenbar kvalitetsmessig styrke og er så detaljrikt og sammensatt at den innvendingen fort blir glemt.
Albumet tar seg - om mulig - opp mot slutten, der hun i låter som «Isaac», «Push» og «Like It Or Not» slakker litt på house-trøya og lar referansene til sine fordums slagere skinne mer igjennom.
| 1
|
107145
|
a-ha: «Analogue»
Universal
Avslappet a-ha tilbake med variert album Kloke av skade er a-ha blitt et demokratisk band hvor alle medlemmene står fritt til å øve innflytelse og komme med egne bidrag.
Resultatet er et album hvor Paul Waaktaar-Savoy, som før skrev mesteparten av materialet til a-ha, kun er representert med fem låter, hvorav en er signert i fellesskap med Magne Furuholmen, som på sin side har levert fem egne sanger, mens Morten Harket er kreditert to låter.
Variert, men bra
«Analogue» kunne, i likhet med «Lifelines», fort blitt et lappeteppe av et album, men det har a-ha unngått ved å bruke samme produsent, Martin Terefe, på de 13 låtene, mens stjernemikseren Flood (U2, PJ Harvey, Depeche Mode) har gitt alt sammen en lekker og tiltalende finish.
«Analogue» illustrerer at Furuholmen, Harket og Waaktaar-Savoy er vidt forskjellige som låtskrivere når det gjelder uttrykk og ideer.
Jochen Schuster, artist- og repertoaransvarlig på Universal Music Germany, har aldri opplevd et band hvor medlemmene i så sterk grad befinner seg på hver sin kreative planet.
Men denne gangen gikk a-ha i studio samtidig.
Det må ha virket inspirerende.
«Analogue» er nemlig et album spekket med flotte låter som vokser seg sterke og tydelige.
Furuholmen åpner ballet med atmosfæriske og velsmurte «Celice» (opprinnelig en selvmordsballade som ble gitt nytt arrangement), rufsete «Don't Do Me Any Favours» og bittersøte «Cosy Prisons».
En knallsterk innledning, med tre ganske ulike sanger, hvor Harket imponerer som sanger.
Spennvidden i låtmaterialet, som fort kunne vært en svakhet, er isteden blitt gjort til albumets styrke og fortrinn.
a-ha fremstår i dag som et avslappet og voksent band som lager moden, melodiøs og melankolsk pop og rock, på egne premisser.
Ta Morten Harkets himmelsk vakre «Holy Ground» og «Make It Soon».
Paul Waaktaar-Savoys klassiske pop i «Keeper Of The Flame».
Samt Magne Furuholmens mørke og dempede ballader, «A Fine Blue Line» og «The Summers Of Our Youth», og du har et a-ha som igjen kan nå riktig langt.
| 1
|
107146
|
Langdryg romantikk
Regi:
Cameron Crowe.
Med:
Orlando Bloom, Kirsten Dunst, Susan Sarandon.
Am. komedie.
7 år.
Hjertevarm romantikk i en film som både er vimsete og for lang.
En lang natts mobilsamtale mellom Orlando Bloom og Kirsten Dunst er et høydepunkt i denne filmen; et nydelig eksempel på den sødmefylte småpraten mellom to mennesker som nettopp har begynt å få følelser for hverandre.
Men utover det virker smukkasen Bloom noe malplassert i et fargerikt og temmelig klisjéfylt Kentucky-miljø.
Der er han for å hente hjem faren som brått døde av hjerteinfarkt.
En rekke familiemedlemmer maser rundt med mat og preik - men viser seg å være velmenende mennesker.
Bloom selv spiller skodesigneren Drew - en kar som har gått på et total-havari rent jobbmessig.
Han møter en impulsiv, blid og litt hemmelighetsfull flyvertinne, sjarmerende spilt av Kirsten Dunst.
Bloom selv ser aldri ut til å finne seg til rette i rollen, og nøyer seg med å smile mye.
For enkelte Bloom-fans er det i og for seg mer enn nok.
Veien til lykke er lang for de to; en krampaktig bryllupsfeiring, kremasjons-besvær, minnefest, begravelse og til slutt en reise i det sørlige USA.
En del morsomheter, bisarre innfall, fengende årgangsmusikk og litt vemodsfylt tankegods er det plass til, men filmen mangler fokus på hva den egentlig vil.
Sidehistoriene tar opp tid, og gjør den to timer lange filmen unødig lang.
| 0
|
107147
|
Allahs glemte barn
Regi:
Gahman Ghobadi.
Med Avaz Latif, Soran Ebrahim, Saddam Hossein Faysal.
Irak/Iran.
Drama - 15 år.
Vi befinner oss i kurdiske områder nord i Irak kort tid før USA går til angrep på Irak.
I en flyktninglandsby vokser et helt spesielt samfunn opp:
Barn og gamle har overlevd på et vis - voksne mangler, stort sett.
Her, på eksistensminimum, skal de forsøk å overleve - i evig transitt.
Fire små mennesker står i sentrum:
En lokal, foretaksom Petter Smart, kalt Satellitt.
Og en bedrøvet ungjente, hennes armløse bror og en enda mindre, blind guttunge.
Hjerteskjærende?
Ja visst.
Helt forferdelig.
Men man fatter jo unektelig interesse for disse ungene, bokstavelig talt formet av krigen og minene.
Og det blir en livsbejaende historie om overlevelsesinstinkter og -evner.
Historien er nok realistisk.
Men den er mer enn det; realisme er aldri nok når det menneskelige helvetesmaskineriets ufattelige oppfinnsomhet skal fanges.
Så regissøren tar noen små «magiske» grep - og serverer tragedien uforfalsket:
Dette må være barna Allah glemte.
At Gud kommer stormende etter hvert, vet vi allerede hjelper svært lite.
«Skilpadder kan fly» er sterk inntil det utålelige.
Samtidig er den kanskje høstens mest anbefalelsesverdige film.
| 1
|
107148
|
Tragisk minimalisme
Regi:
Hisham Zaman.
Med Broa Rasol, Serdar Ahmad Saleh.
Norsk kortfilm.
Forfilmen til «Skilpadder kan fly» er en norsk kortfilm.
En mesterlig en.
Regissøren Hisham Zaman forteller den helt enkle, nesten ribbede historien om en far og en sønn, som flykter til Norge.
Nesten uten ord, nesten uten fakter, trekkes noen raske skisser om en far som drar til verdens ende med sitt barn for - tilsynelatende - å selv gjøre det ytterste offer en forelder kan gjøre.
Hvorfor gjør han dèt?
Det spørsmålet blir stående å dirre i et norsk sinn, lenge, lenge.
«Bawke» (kurdisk for «pappa») er rett og slett et 15 minutters mesterverk.
| 1
|
107149
|
Kaos i eventyrskogen
Regi:
Terry Gilliam.
Med:
Matt Damon, Heath Ledger, Jonathan Pryce, Lena Heady, Peter Stormare, Monica Belluci.
Britisk komedie.
11 år (egnet ungdom fra 13 år, frarådes barn under 11 år).
Det er lett å forstå Brødrene Grimms appell til en mann med så selvutløsende, kreativ sans for det burleske som Terry Gilliam - eks-Monty Python, stor tegnekunstner og filmmann («Fear and Loathing in Las Vegas»).
Nå har han tatt for seg med begge hender fra skattekisten etter Brødrene Grimm, øst opp, spedd på, krydret godt og rørt kraftig rundt - i en fantasiferd med de to brødrene selv i sentrum.
Ut kommer et heftig putrende brygg som blir mer enn en munnfull - utstyrtelig morsom i gags og sketsjaktige situasjoner, slitsomt og meningsløst som helhet.
Spor av «Askepott», «Hans og Grete» og «Rødhette og ulven» tyter frem rundt den høyst uautoriserte beretning om brødrene William og Jacob - den ene pragmatiker, den andre en fantast og kunstnersjel.
Her et par høyt utviklede sjarlataner, som reiser rundt i det franskokkuperte Syd-Tyskland på slutten av 1700-tallet og lever av å «utrydde» de troll, demoner, rovdyr, spøkelser og andre onde krefter som befolker deres egen eventyrsamling - samt landets skoger og landsbyer.
Den italienske torturekspert Peter Stormare gir dem svært tvilsomt selskap, den onde okkupasjonsgeneral Jonathan Pryce deporterer dem alle til den forheksede skogen der deres eventyrfigurer har inngått helt nye forbindelser.
Lite overgår eventyrgenren i stram fortellerform og ramme.
Gilliam river alle rammer, slipper eventyret fri - til en frihet han så ikke greier å tøyle.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107152
|
Fotballkort
Regi:
Danny Cannon.
Med Kuno Becker, Alessandro Nivola, Marcel Iures, Stephen Dillane, Anna Friel.
Og glimt av David Beckham, Zinedine Zidane, Alan Shearer, Patrick Kluivert, Raolo m.fl. Fotball/drama - tillatt for alle.
Sånn sett fungerer vel denne filmen som fotballkort: stas for dem som samler.
Helt uinteressant for oss andre.
Det handler om en ung, illegal innvandrer fra Mexico, som blir oppdaget som det formidable balltalentet han er - på løkka i Los Angeles.
Drømmen og tilfeldighetene fører ham til Newcastle i England.
At filmen ikke kan gis et resolutt rødt kort, skyldes en sympatisk og likendes Kuno Becker i hovedrollen.
Og litt sann fotballgalskap her og der.
Men det aller meste av «handling» og «drama» og «utvikling» og sentimentalitet kan forutses halvannet minutt inn i første omgang.
Gult kort får holde.
Et sikkert et.
| 0
|
107153
|
Matematikk og følelser
Regi: John Madden.
Med: Gwyneth Paltrow, Anthony Hopkins, Jake Gyllenhaal, Hope Davis.
Am. drama.
7 år.
David Auburns «Proof» fikk for noen år siden pris for beste nye amerikanske drama.
I en av flere oppsetninger hadde John Madden regien - med Gwyneth Paltrow i hovedrollen.
Nå har duoen tatt handlingen over til lerretet.
I enkelte scener er teaterpreget så sterkt at filmuttrykket blit flatt.
I andre scener blir dvelingen ved Gwyneth Paltrows bekymrede blikk mer uttrykk for sutring enn indre drama.
Filmen beveger seg fra det innsiktsfulle til det nærmest banale, og blir dermed ikke helstøpt.
Kort fortalt handler det om en kvinne i tyveårene som har ofret noen år av sitt liv for å pleie sin mentalt forstyrrede far (Anthony Hopkins).
Han var i sin ungdom et mattegeni, med en oppsiktsvekkende matematisk teori på samvittigheten.
I tiden før han dør, involverere han datteren i sitt matematiske arbeid.
Dypest sett handler dette om de følelsesmessige formler, familiære tilknytninger der ligningene ikke alltid går opp.
I enkelte øyeblikk faller brikkene på plass, som da far og datter møtes i en forsonende forståelse.
Da er både Paltrow og Hopkins på sitt beste, og dramaet berører.
BORGHILD MALAND
| 0
|
107154
|
Årets partyspill
Vi har vel alle sett på disse quizshowene på TV og tenkt «ååååh, det der ser sannelig morsomt ut!».
Det er utgangspunktet for PlayStation 2-spillet «Buzz».
«Buzz» er et spill som først og fremst briljerer med sin uimotståelige, umiddelbare appell:
Alt du trenger av forhåndskunnskap er et snev av musikkinteresse, samt evnen til å trykke på en diger rød knapp og fire litt mindre knapper i forskjellige farger.
Inntil fire spillere sitter med hver sin spesiallagede kontroller.
På skjermen kommer korte musikksnutter, etterfulgt av et spørsmål om hvem som har laget låten eller noe lignende - det er snakk om rundt 5.000 spørsmål, faktisk.
Så er det om å gjøre å trykke fortest og svare riktig.
I noen runder gir det poeng direkte, i andre runder kan du stjele poeng fra dem du spiller med.
Blant annet.
Tygg litt på dette, og prøv å si du ikke ser det for deg:
«Buzz» har potensial til å være actionversjonen av «Trivial Pursuit», et spill som tar sosial underholdning i stua til de samme høydene «Singstar» har klart å oppnå.
Uten at du behøver å avsløre din manglende evne til å holde en tone.
Helt feilfritt er det riktignok ikke.
Musikken er ikke original, du får i steden syntetiske keyboardtolkninger (tenk sliten hobbymusiker på et amerikansk motell, og du er i nærheten) som noen ganger treffer, og som andre ganger bommer miserabelt.
Det er også litt trist at det ikke er mulig å få minuspoeng - når man blir trukket poeng for feil svar og allerede er på null, svir det ikke like mye.
Tapere fortjener ingen nåde.
Men kjernen i «Buzz» er uansett laget av pur, lett tilgjengelig underholdning.
Og når man i tillegg vet at både sports- og filmversjoner av spillet er på vei, er det vanskelig å gjøre annet enn å klappe entusiastisk i hendene.
| 1
|
107155
|
John Coltrane:«One Down, One Up.
Live at The Half Note»
(Impulse/Universal) / (Blue Note/EMI)
Her liveopptak med to legendariske bandsammensetninger som kan måle seg med alt som er utgitt tidligere.
Tiden med Thelonious Monk var viktig for Coltrane, som her fikk avgjørende impulser.
For noen år siden kom liveopptak fra klubben Five Spot i 1957, i Carnegie Hall virker kvartetten noe mer innadvent og lyrisk.
Bortsett fra «Sweet and Lovely» er det bare Monk-komposisjoner som spilles, blant andre «Epistrophy», «Evidence» og den meditative «Monks Mood».
Åtte år senere spiller Coltranes egen kvartett på en liten klubbscene.
Det er rett før kvartetten oppløses, og samspillet mellom Coltrane, McCoy Tyner, Elvin Jones og Jimmy Garrison er hinsides enhver beskrivelse.
Disse opptakene har blitt legandariske og myteomspunnet, men har bare sirkulert som bootlegs blant en liten krets musikere.
På den nesten 30 minutter lange «One Down, One Up» når kvartetten en intensitet som løfter lytteren opp i de høyeste sfærer.
Dette er overskridende musikk på grensen til kosmiske vibrasjoner og viser Coltrane og den klassiske kvartetten på sitt aller beste.
| 1
|
107156
|
Claude Debussy:«Complete works for piano solo, vol.
II»
Håkon Austbø, klaver.
(Simax)
Håkon Austbøs første plate i serien med Debussys klavermusikk fikk strålende omtaler i fjor.
Nå er nummer to ute, med blant annet preludier og etyder, «Children's Corner» og stykker som «Den sunkne katedral».
Den er ikke dårligere.
Det virker som Austbø synes det er det enkleste i verden å spille Debussys pianomusikk.
Det er masser av klang i hver tone.
Han spiller lekent og lekkert, men det beste er at han igjen får frem et musikalsk uttrykk som er dypere - han har gravd seg så langt inn i Debussys klangunivers at han blir den bortimot perfekte mellommannen mellom komponisten, musikken og oss som lyttere.
Han får frem det som ligger under tonene han spiller - en essens av noe veldig mye større enn et notebilde og et piano.
Og det var jo dette Debussy ville:
At musikken gjennom hans tonale og melodiske strukturer skal uttrykke et inntrykk av noe annet, men ikke noe konkret i seg selv.
Og når Debussys intensjoner formidles gjennom et genuint, austbøsk tangentuttrykk, blir denne platen en nydelig opplevelse.
Dette er kunst.
| 1
|
107157
|
Konvertert actionfest
I «Resident Evil 4» får du mulighet til å subsidiere spanske bønder med solide doser bly.
En av årets heftigste spillopplevelser er et faktum.
Noen mener «Resident Evil 4», som kom ut på Gamecube i våres, er tidenes beste spill.
Andre trekker det frem som årets beste.
Selv nøyer jeg med å kalle det et av årets klart beste, et stempel jeg ikke ser noen som helst grunn til å fjerne nå som spillet også kommer på PlayStation 2.
Men nå var det ikke hverken filmer eller Gamecube-versjonen jeg skulle snakke om her.
Beklager digresjonen.
For nå som Leon Kennedy (som du også møtte i «Resident Evil 2») får muligheten til å redde verden og den amerikanske presidentens datter på ny - denne gang på PS2 - har Capcom på ingen måte spart på kruttet.
Og når resten av konverteringen i tillegg helt opplagt er gjort med omtanke og kjærlighet, snakker vi om et spill som oppfører seg som om det er født og oppvokst på PS2.
Litt bedre grafikk er det nok i Gamecube-versjonen, men personlig mener jeg det ikke har noe å si for den generelle spillopplevelsen.
Dermed er det duket for en heidundrende actionfest med gigantiske monstere, blodtørstige bondetamper og utforskingen og oppgaveløsingen man kjenner så godt fra denne serien fra før.
Men seriøst, jeg tror spillutviklere verden over vil bli nødt til å ta seg sammen ganske snart.
Jeg er overbevist om at historie, rollegalleri og dialog vil bli viktigere for oss spillere enn det er i dag.
Noen spill handler mer om innlevelse, og hinter frem en historie - gjerne en strålende historie til og med - i steden for å fortelle den rett ut.
«Half-Life 2», for eksempel.
Men dersom spillutviklerne først forsøker å mate spillere med en historie, bør den være god.
PS!
I salg fra torsdag 3. november.
| 1
|
107158
|
Ingen over, ingen ved siden
Fjorten år etter originalen kommer spillet som igjen bekrefter seriens monumentale status.
Ingenting tåler tidens tann bedre enn «Civilization».
Jeg gikk vel i tredje klasse første gang jeg ble introdusert til «Civilization».
Det nå fjorten år gamle spillet ble gitt til meg av en engelsklærer som på tro og ære hadde sverget å skaffe meg «Sim City» på bare fem disketter.
Til gjengjeld skulle jeg holde kjeft i timene.
Etter å ha kommet over den første skuffelsen (han hadde tross alt gitt meg feil spill), gikk det ikke lang tid før jorden, himmelen og stjernene kun eksisterte for dette ene spillet.
Timene fløy ut av vinduet, og for engelsklæreren min var det neppe et sjakktrekk i kampen om min oppmerksomhet.
Og slik er det enda.
«Civilization» stiller i en klasse for seg selv.
Derfor er det ingen ubetydelig glede å kunne si at det fjerde innslaget i dette gigantiske spilleposet, faktisk er enda bedre enn forgjengerne.
«Civilization 4» er en elegant modernisering av et bunnsolid spillkonsept, som med høyste respekt har gjort kun ytterst nødvendige endringer.
Oppskriften er den samme som alltid.
Det er tidens morgen, og som leder for en av verdens mange sivilisasjoner, må du dra opp rullegardinet og introdusere ditt folk til solen.
Du tar for eksempel Ghandis skikkelse som leder for det indiske folk, dog med noe utvidet levetid, der du skal lede folket fra flere tusen år før Kristus, til ganske nøyaktig år 2050.
Du må bygge byer, knytte diplomatiske bånd, knuse motstandere og kanskje vinne romkappløpet i samme slengen.
Uenig i Bush sin utenrikspolitikk?
Her får du bevise om du kan bedre.
Den største forskjellen ligger egentlig på overflaten, i stedet for under den.
I motsetning til seriens grafiske kjennemerke - et flatt og kjedelig «Risk»-aktig utseende - kommer «Civilization 4» med friske animasjoner, og mulighet til å zoome helt ut til globus-nivå.
Det ser mer innbydende ut, og du får egentlig en større følelse av patriotisme og kjærlighet for ditt eget land, der du i 3D-stil kan se over landskapet, hvor fjellene og skogen strekker seg ut i evigheten.
Men, dette er ikke «Half-Life 2»:
Grafikken er først og fremst informativ og nøktern.
I det store og det hele er «Civilization 4» mer en forbedring av de tidligere spillene.
Det som var irriterende før, er luket ut her.
Ting er fikset på, pusset på og gjort mer kommersielt.
Det er forresten en god ting.
Mindre frustrasjon, renere og mer engasjerende innhold.
Religion er derimot en av de større nye funksjonene som er på plass.
Denne gangen kan du sverge troskap til islam, kristendommen, buddismen eller hva du nå måtte ønske.
Religiøs innflytelse på motstanderne er viktig, og du kan vinne favør hvis misjonærene dine kan overbevise et annet folk.
Men nei, dette er ingen «Israel vs. Palestina»-simulator.
Det vil ikke oppstå væpnede konflikter basert på religiøse uoverenstemmelser, med mindre du rollespiller det i ditt eget hode.
Andre småtillegg - slik som muligheten til å stenge grenseoverganger, fostre opp store tenkere i byene (som kan bidra til kulturen din, for eksempel) og en betrakelig utvidet flerspiller - er overraskende nok med på å gjøre «Civilization 4» til seriens nye standard.
Det er bedre, større og ikke minst mye morsommere å spille.
«Civilization 4» er et eksemplarisk innslag i en av tidenes mest respekterte og mest innflytelsesrike serier.
Slik skal oppfølgere være!
Strategispill som dette gror definitivt ikke på trær.
En hårsbredd fra terningkast seks.
PS!
Lanseres fredag 4. november.
| 1
|
107159
|
Perle for små og store
Regi:
A. Jaworski, Z. Trafimoia, T. Sieger/A.
Schatz, L. Persson, C.
Schindler, K. Brozit.
Norske stemmer:
Johannes Joner, Pia Tjelta, Anya Rasmussen.
75 min. forestilling av korte animasjonsfilmer fra Sverige, Danmark, Frankrike og Tyskland.
Tillatt for alle.
Fem små animasjonsfilmer blir én filmperle for barn (og voksne!) i en 45 minutters, fint variert forestilling.
De fem små historiene varierer i stil, innhold og kvalitet.
Fra de enkleste streker i fortellingen om en liten gris som så gjerne vil fly («Den lille grisen flyr» sv./da.), via sorgmuntre «Den bittelille prinsen» (fransk) - til fantastiske «Huset ved verdens ende» (fransk).
Hver og en er de små filmene akkurat lange (korte!) nok til å holde også småtassers oppmerksomhet.
Konstantin Bronzits syv minutter lange «Huset ved verdens ende» (fr.) skiller seg likevel kraftig ut: et fullkomment, humørfylt lite kunstverk, verdt en kinotur i seg selv.
Så fullkommen er den at ingen tale trenges.
De øvrige er greit dubbet til norsk av kjente og kjære stemmer.
Send bare barna av sted.
Men unn deg selv å bli med!
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107160
|
Drabelig dansk dukkedrama
Regi:
Anders Rønnow-Klarlund.
Norske stemmer:
Nicolai Cleve Broch, Ines Prange, Espen Skjønberg, Nils Ole Oftebro, Aksel Hennie (også norsk stemmeregi).
Marionettfilm/drama - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Gigantisk dansk marionettfilm, med store øyeblikk.
Og ganske små svakheter.
Dette er filmet «dukketeater».
Av mest avanserte sort, en klassisk dramahistorie, som hentet fra en gresk tragedie, om død og svik og sex og kjærlighet.
Iblant nesten skremmende vakkert, flott medrivende og teknisk frapperende; både marionetteknikken og filmteknikken er glitrende!
Som man forstår:
«Strings» kan knapt nok kalles en kommersiell rulle.
Snarere en kunstfilm av betydelig format, som vil glede et forberedt, orientert og tålmodig publikum.
Skal man på død og liv være kritisk - og det skal man -, kan det innvendes at selve historien blir litt for komplisert, sett i lys av den meget kompliserte fortellerteknikken.
Samt at humoren mangler.
Men ellers:
En helt usedvanlig opplevelse!
| 1
|
107161
|
Urkraften Carmen
Regi:
Mark Dormond-May.
Med:
Pauline Malefane, Andries Mbali, Andiswa Kedama, Lungelwa Blou.
Sørafrikansk musikkdrama.
11 år.
Frodig og sensuell Carmen-versjon fra et «township» i Sør-Afrika.
Bizets forførende musikk møter afrikansk energi.
Carmen, skapt av forfatteren Prosper Merimeé, udødeliggjort i Bizets smektende opera, er en av kunstens farligste og deiligste kvinneskikkelser.
I Mark Dornford-Mays versjon er hun en rå urkraft, en ferm, kattemyk tiger med et temperament og en utstråling som feier all motstand av banen.
Glimrende spilt av Pauline Malefane.
Skuespillerne og sangerne er fra et relativt ungt og nytt kompani, Dimpho Di Kopane.
Rent musikalsk er de tro mot Bizets musikk, men teksten er på xohsa, språket som snakkes i townshipen.
Men den klassiske musikken utfylles også av den livsbejaende, eggende rytmen i sørafrikansk kultur.
I sterk kontrast til de ørekilende Bizet-låtene er filmen også et bilde på et samfunn der fattigfolk regjerer, og der kriminalitet er beste måte å overleve på.
Regissørens fokuserer på Carmens livsviktige frihetstrang.
Ingen i verden skal trosse henne.
Hun vil heller dø enn å være ufri.
Pauline Malefanes Carmen har urkraften fra et afrikansk folk i ryggmargen i sitt korstog mot ufrihet.
I tillegg er hun lekende sensuell - i likhet med koret av kvinner og menn rundt seg.
| 1
|
107163
|
Døds nydelig!
Regi:
Tim Burton og Mike Johnson.
Stemmer:
Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Emily Watson, Joanna Lumley, Tracey Ullman, Albert Finney, Christoper Lee.
USA.
Animasjon.
Absolutt herlig, nydelig grotesk, makabert morsomt og genialt lydlagt animasjons-skrekk.
Regissør Tim Burton er da også en mann som helt siden «Beetlejuice» (1988) har vært en slags yppersteprest i Kirken Av De Siste Dagers Groteskerier.
En stor filmpoet er han også, hvilket kan bivånes, for eksempel, i den stadig aktuelle «Charlie og sjokoladefabrikken».
«Corpse Bride» beveger seg mellom et dystert sen-viktoriansk klasse-England og et enda dystrere dødsrike.
Victor skal tvangsgiftes - men faller loddrett for sin nydelige brud.
Dessverre faller han også loddrett ned i Dødsriket, der en forsmådd og giftesyk «kadaver-brud» er mer enn villig til å oppfylle sin døds høyeste ønske.
Animasjonen er ellevill, et nokså gjenomført musikal-element er tatt ut i virkelig vakre og virkningsfulle sanger.
Og dialogen, da!
Noen av klodens skrapeste og beste skuespillere overbeviser totalt med sine bare stemmer!
Og, heldigvis:
Det er ingen norsk dubbing denne gang, bare undertekster.
Noe annet ville vært en dødssynd.
Anbefales, på det aller sterkeste, for alle med skjeletter i skapene.
| 1
|
107165
|
Søsterdrama som sprekker
Regi: Richard Hobert.
Med:
Lena Endre, Amanda Ooms, Jørgen Langhelle, Peter Gardiner, Iwar Wikander.
Svensk drama.
11 år (egnet voksen).
Lena Endre og Amanda Ooms i søsterdrama fylt til randen av sorg, sjalusi og frykt etter fødsler som slo feil - for den ene.
«Harrys døtre» er en film det trolig er like lett å hate som å hengi seg til, avhengig av hvor man velger å rette blikket.
Her er nemlig nok å ta av.
Mer enn nok.
Så til randen fullt av avgrunnsdyp og store følelser er dette søsterdrama at det er til søstrenes ektemenn vår sympati etter hvert tar veien - to oaser av fortvilet nøkternhet mellom de store spørsmåls sirener.
Glimrende spiller de alle fire og lenge fungerer «Harrys døtre» som råsterkt drama på grensen til nifseste psykothriller.
En sorg er på avveier, en glede blir «forbudt», etter at ene (Ooms) mister sitt barn, den andre (Endre) får en sunn, liten pjokk nøyaktig samme sted og samme natt.
De lever for nært, de omgås for tett - den enes sorg blir den annens skyld.
Sorg blir sjalusi, kan hende galskap - storesøsterens nifse anelser blir hvitøyet, regelrett frykt.
Lena Endre briljerer, Amanda Ooms vrir våre hjerter, Jørgen Langhelle er vår klippe.
Dette går dypt, dette gjør inntrykk, slikt kan skje.
Intet er som å miste sitt barn, eller å føle det truet.
Hadde bare filmen holdt seg til dette - renskåret, nifst og «sannferdig».
Hva gjør filmen så?
Den sper på.
Med fortid og fordums tragedie, morssavn og barndommens traume - en oppblåst ballong og påsydd argument for å skape sin egen slutt.
Et drama blåses opp - til det sprekker.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107167
|
Deep Purple:«Rapture Of The Deep»
(Edel)
Ikke mye igjen av gamle helter, er jeg redd.
Som plateartister har Deep Purple vel knapt gitt ut en strålende plate siden grovt underkjente «Burn» i 1974 (anbefales varmt!), men nå peker nåla faretruende nær lavmålet.
Ritchie Blackmore forsvant først (Steve Morse tok plassen hans), og siden sist er også Jon Lord borte (erstattet av Don Airey).
Deep Purple er med andre ord langt fra det låtskriverkollektivet det engang var, og bedre blir det ikke av at Ian Gilians stemme virker både matt og ikke altfor engasjert på en plate som mangler det meste av hva en god hardrock-plate skal ha, ikke minst gode låter.
| 0
|
107169
|
Siv Langøy:«Honninghånd»
(Hum Records)
Dramatisk på stavangersk.
Siv Langøy var en av drivkreftene bak singlen «Nå e' det tid», som en rekke Rogalands-artister spilte inn til inntekt for ofrene etter tsunamikatastrofen.
Hun har tidligere gitt ut en plate i Canada, men «Honninghånd» er hennes første norske albumutgivelse.
De fleste tekstene er skrevet av Stavanger-personligheten Svein Tang Wa - og de er fremført på en dertil rungende rogalandsdialekt.
Genremessig ligger dette i grenselandet mellom visepop og rock.
Og for dem som husker Anja Garbareks noe dramatiske norskspråkelige debutplate «Velkommen inn», kan den gi en pekepinn på Langøys musikalske uttrykk.
Men mens Garbareks 1992-utgivelse var ganske kul - i hvert fall den gangen - gir «Honninghånd» heller et litt slitsomt inntrykk av at Langøy er en lettere psykotisk dame med overdimensjonerte følelser.
Men for all del, låtene er både velspilt og velarrangert, så hvis man har sansen for litt utagerende siddisdialekt, er ikke dette noen direkte dum plate å ha i CD-hylla.
| 0
|
107170
|
Arve Tellefsen, Håvard Gimse,Trondheim Symfoniorkester
(Simax)
Tellefsen og Bull i skjønn forening
Når Ole Bulls musikk først spilles, er det sånn det bør være.
Arve Tellefsen har ofte markert seg som Ole Bull-ambassadør - nå også på CD med surround sound.
Her leverer Tellefsen, Håvard Gimse og Trondheim Symfoniorkester under Eivind Aadland staselige tolkninger av kjent, og litt mindre kjent, Bull-musikk.
Sviskene kommer i rekke og rad:
«Sæterjentens søndag», «I ensomme stunde» og «Et sæterbesøg».
Men mye annet er vel så interessant:
Sigrids sang fra «Fjeldstuen» er en liten perle, marsjen fra «Agiaco Cubano» og «Scotch Fantasy» viser Bulls fot i både europeisk og enda fjernere musikk-kultur.
Her har vi dessuten Håvard Gimse som glimrende akkompagnatør.
«Cantabile doloroso» er et dramatisk og vakkert stykke som spilles med inderlighet og eleganse og dugelig komp av Trondheim Symfoniorkester.
Og det er nettopp dette - at Tellefsen får melodiene til å synge seg frem med alt fra lange, lyriske linjer til råskap, snert og et nesten hørbart glimt i øyet - som gjør denne platen fin.
Man kan godt diskutere kvaliteten i Bulls musikk sammenlignet med mye annet fra samme epoke.
Men når stykkene først spilles, bør det gjøres sånn.
| 1
|
107173
|
My Morning Jacket: «Z»
(Sony BMG)
Originalt band - storslagent album
My Morning Jacket fra Louisville, Kentucky, er et høyst originalt band.
Deres fjerde album «Z» er en utgivelse som det umiddelbart ikke er så lett å bli klok på, men som vokser kolossalt om du gir det tid.
Anført av sangeren og låtskriveren Jim Jones sysler My Morning Jacket med drømmende prog-pop og rustikk rock som har tydelige røtter i folk, country og blues, uten at americana-preget blir for tydelig.
Men retrofaktoren til My Morning Jacket er ikke plagsomt påfallende.
Lydbildet er sant nok frodig og elektrisk, arrangementene er pussige og luftige, men det er først og fremst melodiene som bærer «Z».
Produsent John Leckie (som også har arbeidet med The Cut og De Press) har forstått hvor viktig det er å ivareta detaljene og harmoniene i låtene til My Morning Jacket.
Albumet er også uhyre variert.
Det viser spor som storslagne «Dondante» og «Lay Low» samt «It Beats 4 U» som både er vakker, intrikat og sugende, pluss «Knot Comes Loose», en bittersøt sak som Neil Young hadde drept for å kalle sin.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107174
|
Marthe Valle:«It's A Bag Of Candy»
(Grammar Records)
Smakfull «godtepose» fra lovende debutant.
Siden EP-debuten «Four Steps Closer» i vinter har den 22 år gamle Harstad-jenta Marthe Valle vært en «snakkis» i norske musikerkretser.
Med melodier i krysningspunktet pop-jazz-country og en stemme like lys og innbydende som den nordnorske sommernatten ble hun fort utropt til en slags norsk Norah Jones.
Den sammenligningen stemmer bare delvis fortsatt.
For på albumet «It's A Bag Of Candy» er det en litt mer rocka utgave vi møter.
Hun har sågar fått med seg hele Norges rockekonge Åge Aleksandersen som duettpartner på den vakre «Never Looking Back», der erketrønderen etter sigende synger på engelsk for første gang siden 1974.
Beezewax-vokalist Kenneth Ishak bidrar også som korgutt, blant annet på Carpenters-balladen «We've Only Just Begun», platens beste spor.
De øvrige låtene er alle skrevet av Valle selv, og vitner i stillferdighetens navn om en melodimaker av den sofistikerte klassen.
Sangene drives pent og smakfullt frem av forsiktige gitarer, piano og rhodes, og med Valles klare vokal på toppen har platen mildt sagt en behagende virkning - som, ja, en «bag of candy».
| 1
|
107175
|
Rebekka & The Mysterybox:«Good Or Goodbye»
(Kirkelig Kulturverksted)
Farvel til sær alvepønk, hei til god popmusikk!
Multitalentet Rebekka Karijord ble i 2003 nominert til Spellemannprisen i kategorien beste nykommer for debutalbumet «Neophyte», en plate så eksperimentell og sær i all sin elektrosymfoniske frihet at den ikke akkurat gikk rett hjem hos det norske folk.
Sjansen for at Rebekka med oppfølgeren «Good Or Goodbye» skal bli en ny Odd Nordstoga, er fortsatt minimal, heldigvis.
Men 29-åringen og musikermakker The Mysterybox, som egentlig heter Peder Kjellsby, har senket tilgjengelighetslista i det minste et par hakk og kommet opp med en mer rendyrket pop-plate.
Allison Goldfrapp kan virke som en sterk inspirasjonskilde, men i forhold til den britiske electroglam-dronningens siste album har «Good Or Goodbye» mye mer å fare med - ikke minst når det gjelder det musikalske bakteppet, der de mange detaljene utfyller hverandre nesten på magisk vis.
Det er tidvis på grensen til overambisiøst, men låter som «Chemistry» og «Gasoline», med sine hektende poprefreng, er med på å holde platen fast på et forholdsmessig folkelig nivå.
Og det er selvfølgelig positivt ment.
| 1
|
107176
|
Sigurd Køhn Quartet:«This Place»
(KR/Musikkoperatørene)
Da Sigurd Køhn og sønnen Simen forsvant i tsunamien i fjor, mistet Norge en av sine fremste instrumentalister.
Gjennom grupper som Real Thing og plater og turneer med alt fra Lava til a-ha, satte Sigurd Køhns umiskjennelige altsaksofon preg på det ypperste i norsk musikkliv.
Nå foreligger hans siste studioinnspilling, med vakker og stemningsfull musikk med repertoar hentet fra hva som kan kalles «the Norwegian Songbook.»
Her er Erik Byes «Hildringstimen», Edvard Griegs «Ved Rondane» og Egil Monn-Iversens «Ole Elveplassen» fra Bør Børson.
Dessuten Geir Tveitts «A Wooing», som har fått et særdeles funky uttrykk.
Køhns originale komposisjoner gjør også et sterkt inntrykk, ikke minst lengselsfulle «Loosing It».
Kvartetten, med pianisten Anders Aarum, bassisten Jens Fossum og Andreas Bye bak trommene spiller lydhørt og elegant på dette som blir en av årets sterkeste norske jazzplater.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107177
|
Ulf Lundell:«Lazarus»
(Rockhead/EMI)
Trenger vi et dobbeltalbum fra Uffe nå - hans tredje CD på ett år?
Tretti år etter debuten «Vargmåne» ferdigstiller Lundell nå sin trilogi som startet med «OK Baby OK» i fjor høst og fortsatte med «Högtryck» i mai.
«Lazarus» er en raus og ujevn dose klassisk lundellsk rock 'n' roll - kjærlighetssulten, ensomhetssøkende, frihetslengtende og med modne tilbakeblikk på et levd liv.
Det er dessverre langt mellom de helt magiske øyeblikkene, men i den monumentale, elleve minutter lange tittellåten kunne jeg nesten ha sverget på at det er Madrugadas Robert Burås som spiller gitar...
Annen del av denne platen viser Lundell fra sin mest adrenalin-sparkende side, også tekstlig.
Lundell-fans vil i det hele tatt neppe bli skuffet over «Lazarus», de fleste andre vil føle det siste året i Ulf Lundells karriere som en overdose.
| 0
|
107178
|
Sprikende rallyopplevelse
Det offisielle WRC-spillet gjør for første gang relativt drastiske endringer.
Men er endringene til det bedre?
Muligheten til å selv bestemme graden av realisme - fra å få masse hjelp til å bremse og svinge til noe som begynner å nærme seg simulasjon, hindere i veibanen (steinras og slikt), rallycross for flere biler på veien samtidig og konseptbiler.
Det er nyhetene du får i det femte offisielle WRC-spillet, «WRC Rally Evolved».
På letteste innstilling er spillet lettere enn noen gang, og på tøffeste innstilling nærmer spillet seg «Richard Burns Rally».
Begge ytterkantene ligger et godt stykke fra det man er vant til, og for min egen del synes jeg i alle fall den tøffe siden av vanskelighetsskalaen er velkommen.
Jeg liker å jobbe med terrenget, jeg setter pris på at bilen tar skikkelig skade ved uvettig kjøring (og da mener jeg skikkelig skade, noe du bare opplevde ytterst sjelden i de fire forgjengerne) og det er morsomt å bruke tid på å lære seg spillet på nytt.
Men jeg mener denne gradvise og valgfrie vanskelighetsinnstillingen er innført på helt feil måte.
Når man kan finjustere på tre forskjellige områder, blir det ikke lett å bli enige med kompiser om hva man skal kjøre på når man møtes til dyst (alle kan i teorien bruke hver sin innstilling, men hallo - alle må naturligvis kjøre under like forhold, ellers vil taperne alltid ha noe å skylde på).
Det ville for eksempel vært mye bedre å ha tre vanskelighetsgrader, hvor også realismegraden var forskjellig - og ikke bare tidene man kjører mot, slik situasjonen har vært i serien til nå.
I tillegg er jeg ikke HELT sikker på om jeg synes den vanskeligste innstillingen er mer morsom enn det man fant i for eksempel «WRC 4» (et spill jeg forøvrig spiller fremdeles).
Spillet har faktisk mistet litt av sitt adrenalinpumpende actionpreg.
Et preg som forsåvidt sniker seg gradvis tilbake etter hvert som man blir flinkere, men som aldri kom helt til gamle høyder for meg i alle fall.
Alle nyhetene betyr dessuten at utviklerne har vært nødt til å kutte ned på noe av det mest vesentlige av alt: antall baner.
Det er nå bare tre baner per land.
Alt, alt for lite, og det er særlig her du finner årsaken til det laveste terningkastet jeg har gitt noe spill i denne serien til nå.
Mye av grunnen til min irritasjon er at antall baner er ofret til fordel for blant annet rallycross, konseptbiler og litt bedre grafikk.
Grafikken er bare marginalt bedre, som jeg opplever den i alle fall.
Og rallycross og konseptbiler bryr meg midt i et visst sted.
Jeg liker WRC-spillene når de gir meg WRC-opplevelser.
Alt annet er ubetydelig.
| 0
|
107181
|
Vamp:«Siste stikk»
(Major)
Albumet åpner med «Denne uro», en stillferdig låt med piano og strykere som sannsynligvis er noe av det vakreste Vamp har spilt inn noensinne.
Vamp har levert et nokså variert album med tolv til dels sterke låter, som veksler fra lavmælt melankoli til frodig rock med sedvanlige drag av irsk og norsk folkemusikk.
Tekstene på «Siste stikk» er som vanlig bunnsolide og utpreget lyriske i snittet.
I Vidar Johnsen har Vamp dessuten en utmerket og sjeldent uttrykksfull sanger som har et stort register å spille på.
Få band har en så sterk identitet som Vamp.
Slett ikke rart at denne gjengen er blitt en institusjon i norsk populærmusikk.
Om du ennå ikke har innsett at Vamp er et betydelig norsk band, bør du gjøre deg selv tjenesten å sjekke ut låtene «Spor av glør» og «Eg ser deg overalt».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107182
|
Cronenbergs klo
Regi:
David Cronenberg.
Med:
Viggo Mortensen, Ed Harris, William Hurt, Maria Bello, Ashton Holmes.
Am. drama/thriller.
18 år.
David Cronenbergs klo risper opp i våre holdninger til vold i en tankevekkende filmthriller.
Den kontroversielle kanadiske filmskaperen er med denne filmen mer tradisjonell enn vanlig.
Han hverken ryster eller sjokkerer, men setter likevel sitt skarpt observerende bumerke på en historie som kretser rundt voldens ulike aspekter.
Cronenberg bruker kontraster for å poengtere sitt syn.
Viggo Mortensen spiller en tvers igjennom sympatisk kar med grei kone og kjekke unger.
Bildene er rolig, dvelende - også når volden oppsøker familien i form av storbyskurker og en uspiselig medelev av sønnen.
Det er mer hva du ikke ser, enn det som vises, som gir assosiasjoner til voldens vesen.
Filmens start, med sin snikende uhygge, er et klart eksempel på det.
Cronenberg avdekker gradvis en skjult fortid, et liv preget av vold og drap på et profesjonelt, kynisk plan.
Opp mot det setter regissøren den «daglige» volden - den som rører seg inne i hodene på det man kan kalle «folk flest».
Der sniker spørsmålene seg inn:
Hvor langt vil man gå for å forsvare sine egne?
Vil man akseptere at en tilsynelatende kjær og elsket far/ektemann viser seg å være en eks-drapsmaskin?
Og har man selv kanskje egentlig lyst å smadre trynet til en snørrhoven, hardtslående, oppblåst high school-elev med mobbing som fritidsbeskjeftigelse?
Med thrilleren som form lar Cronenberg disse dilemmaene veksle om å stå i fokus.
Det er elegant gjort med gode skuespillere som formidlere.
Samspillet mellom far og sønn (Mortensen og unge Ashton Holmes) er ladet, samspillet mellom Mortensen og de iskalde macho-gutta (Harris og Hurt) er av hardkokt Raymond Chandler-kaliber.
Helheten levner betente spørsmål om menneskets latente voldsegenskaper.
| 1
|
107183
|
Med lik i lasten
Regi:
Robert Schwentke.
Med:
Jodie Foster, Peter Sarsgaard, Sean Penn.
Am. action.
15 år.
Liten pike forsvinner, og mor går bananas på jumbojet over Atlanteren.
Akkurat som filmen.
Litt jålete åpner historien:
Med litt for raske, litt for kunstferdige klipp - et presset «mystery» rundt enslig kvinne i angstmodus.
Så samler filmen seg, dramaet kan begynne.
Kvinnens (Jodie Foster) mann har nylig omkommet.
Med hans kiste om bord og sin redde, lille datter i hånden skal hun fly fra Berlin til New York, der hennes mann skal begraves.
Mor og datter sovner.
Når Foster våkner, er piken borte.
Panikken tiltar.
Det gjør også de ubesvarte spørsmål.
Er piken kidnappet?
I så fall hvorfor?
Var piken virkelig med?
Eller ble også hun drept sammen med sin far - og kvinnen offer for sorg inntil galskap?
Uroen stiger.
Hos kapteinen, besetning, medpassasjerer - og oss.
Så røpes sammenhengen for oss som ser på (ikke for mamma Jodie), mens actionpreget topper seg.
Ingen god kombinasjon.
Især klisjeene stables i overflod, og selv Jodie er stereotyp.
Som publikum har vi tatt bakken, for lengst.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107184
|
Den komplette film
Regi:
Fernando Meirelles.
Med:
Ralph Fiennes, Rachel Weisz, Danny Huston, Daniele Harford, Bill Nighy, Hubert Koundé.
Am.
Aldersgrense:
11 år (frarådes barn under 11 år).
Ekstremt relevant og velskapt politisk thriller og kjærlighetsdrama sentrert rundt den farmasøytiske industris kyniske spill i Afrika, basert på roman av John le Carré.
En idealistisk kvinne (Weisz) forelsker seg i en fredlynt, britisk diplomatektemann (Fiennes) og reiser med ham til Kenya, hvor hun vil avsløre farmasiens kyniske spill med afrikanske liv.
Et stort medisinkonsern tester ut en ny vaksine mot den fryktede tuberkelbasillen.
Kenyas mest utsatte befolkning presses til å delta:
De få som aner fare og vegrer seg, nektes annen medisinsk behandling.
Vaksinen har bivirkninger som kan være fatale.
Men en forsinkelse vil medføre milliardtap.
Diplomatens farlige kone må derfor ryddes av veien, drapet kamufleres ved å sverte hennes motiver.
Alt svært vellykket.
Innledningsvis.
John le Carrés romaner er uvurderlige som basis for film - tydelige og samtidig forbilledlig komplekse.
Her bidrar filmhåndverk i manus og klipp nydelig i begge henseender:
Både kjærlighetsdrama og spillet bak kulissene fremstår klart mot et intakt, komplekst bakteppe.
Kapitalismens nakkegrep på den personlige og politiske vilje trer frem i hele sin grelle natur, det samme gjør spillets mange og ulike svik.
Ralph Fiennes har sjelden vært bedre enn som denne gjennomførte humanist, hvis fortvilelse og dype forandring skjer med små, virksomme midler - som forlengelser av hans natur.
Et gjennomsiktig, hvitt lys avromantiserer forsøksvis Kenyas slående skjønnhet.
Et par Afrika-klisjeer har likevel sluppet igjennom:
De uunngåelige flyfotograferte flamingoflokker, sterkt nødlidende sudanere i påfallende filmvennlig påkledning.
Ikke desto mindre:
Afrika spiller denne films hovedrolle med overbevisning.
Ille medfaren, men fortsatt stolt.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107185
|
Magi uten flukt
Regi: John Stephenson.
Med:
Kenneth Branagh, Zoe Wannamaker, Freddie Highmore, Jessica Claridge.
Norske stemmer:
Hallvard Lydvo, Per Skjølsvik.
Engelsk eventyrfilm.
7 år.
Småsøt, men noe tam og stiv fortelling om et sandtroll, hans magiske evner og barns sans for eventyr.
Det er bare å innrømme med en gang; etter Harry Potter-filmene, og Narnia-serien på TV (nå snart som film også), er kravene til magiske filmeventyr for barn blitt ganske høye.
I den sammenligning blir «Sandtrollet» en noe blek kopi.
Mest av alt fordi de fem barna og deres tilsynelatende slemme fetter, er vel litterære i replikkene.
Men også fordi filmen generelt har et stivt preg, uten altfor supre effekter å skryte av.
De norske stemmene fungerer greit nok, men heller ikke mer enn det.
Tiden er 1. verdenskrig i England.
Far skal i flyvåpenet, mor skal gjøre en innsats for konge og fedreland i London.
Parets fem barn sendes til en eksentrisk onkel (velspilt av Kenneth Branagh) i et svært slott på landet.
Ved sjøen bor et lite sandtroll med makt til å la ønsker gå i oppfyllelse.
Akkurat det medfører både gleder og besvær for barna.
Litt godmodig omtenksomhet, en dæsj rørende omsorg for far, noen dråper trolleri, er rystet sammen uten at magien løftes og tar flukt.
| 0
|
107187
|
Apoptygma Berzerk:«You And Me Against The World»
(GUN / SonyBMG)
Pop-elektronisk fulltreff fra Stephan Groths Apoptygma Berzerk!
I Norge har Apoptygma Berzerk aldri nådd de store masser, men internasjonalt er det ett av våre største navn, spesielt i Tyskland.
Det kan man for så vidt forstå, for den bredt utmeislede synth-rocken til Stephan Groth er som skapt for det tyske markedet.
På mange måter ligger Depeche Mode nær i sammenligning her, men Groth bruker både mer gitar og har en mer direkte pop-tilnærming til sangene sine, uten at det på noen måte går ut over energien og følelsesdybden i uttrykket.
En deilig plate for alle som liker tungt arrangert synthrock - gi låter som «In This Together», «Back On Track» og «Tuning In To The Frequency Of Your Soul» en sjanse!
| 1
|
107188
|
Filmmusikk:«Izzat»
(SonyBMG)
Et strålende tverrsnitt av det beste og mest basiske i norsk rock.
Ettersom det er gitarist i «no bullshit»-bandet Gluecifer, Captain Poon, som har satt sammen denne platen, legges ikke uventet fokus på rå, ærlig og entusiastisk rock 'n' roll uten sminke og ytre fiksfakserier.
Med engasjerte liner-notes loser Poon oss gjennom bakgrunn for utvalget, fra Kjøtt og Kung Fu Girls til Amulet og Brut Boogaloo.
Selvfølgelig finnes det også velvalgte låter fra mer kommersielle navn her, som Raga Rockers, We, DumDum Boys, Madrugada og Ricochets.
Et must for alle norsk rock-interesserte, eller som Captain Poon selv skriver om Backstreet Girls:
Meningsløs skive å ikke ha!
| 1
|
107192
|
Sanne Salomonsen:«The Album»
(Copenhagen records/Mbn)
Med «The Album» er dusinet fullt for Sanne Salomonsen.
Sanne Salomonsen hører til Danmarks trofaste slitere på markedet.
Men hun klarer dessverre ikke helt å få det store gjennombruddet her i landet.
Det klarer hun neppe med denne platen heller.
«The Album» er en samling med fjorten rockelåter, de fleste gitarbaserte, men også et par ballader.
Hun kan til tider minne litt både om Tina Turner og Anastacia.
Dessverre ikke med samme kvalitet som disse damene.
Til tross for at Sanne synger bra, holder ikke låtene samme gode kvalitet.
De er småkoselige, men hun klarer aldri helt å rive deg med.
«Higher Ground» og «You've Never Been Loved Before» er de to beste sangene på «The Album».
| 0
|
107194
|
The Cardigans:«Super Extra Gravity»
(Universal)
Det begynner å bli en del år siden The Cardigans klarte å levere fra seg oppsiktsvekkende gode album.
De skal selvfølgelig ha kreditt for å våge og leke seg med ulike musikalske uttrykk fra plate til plate, men i stedet for å hige etter et kulere sound, er de - etter undertegnedes mening - bare blitt kjedeligere og kjedeligere.
Singlen «I Need Some Fine Wine And You, You Need To Be Nicer» lovet godt for dette deres sjette albums vedkommende, men låten er ikke spesielt representativ, dessverre.
Svenskene har denne gangen lagt seg på en litt mørkere rocka linje enn tidligere, med et grovkornet og rått lydbilde.
Men selv om ideen kanskje er god, er den ikke særlig hjelpsom når brorparten av sporene lider under altfor dvaske og uengasjerende melodier.
| 0
|
107195
|
Depeche Mode:«Playing The Angel»
(Mute / EMI)
Mulig er det vokalist Dave Gahans nyvunne låtskriverpondus som har trigget Martin Gores konsentrasjon for å komme opp med nye, klassiske Depeche Mode-epos, men det er ikke viktig her, for «Playing The Angel» kommer til å bli stående som en av de aller ypperste platene dette bandet har gitt ut i løpet av sin 25 år lange karriere.
Ikke dårlig!
Som ventet er ikke dette noen lys plate; Gahan er en suggererende mester bak vellet av analoge synther, som hjernen bak Depeche Mode, Martin Gore, draperer rundt Gahans stemme i svære, deilige og dramatisk mørke lydbilder.
Som ingen andre makter Depeche Mode å skape stemninger som bare vokser og vokser, og du skal være ganske hard for ikke å la deg rive med når synthrockens storslåtte deppekonger gjenoppdager seg selv.
| 1
|
107196
|
Stevie Wonder:«A Time To Love»
(Motown/Universal)
Den godeste Stevie Wonder gjorde det nesten vanskelig for seg da han i løpet av noen produktive år på 70-tallet klarte å lire av seg det ypperste som noensinne er laget innen soulpopsegmentet.
De siste 25 årene har ingen - og i hvert fall ikke Stevie selv - vært i nærheten av å nå opp til den musikalske storheten som fyller album som «Talking Book», «Innervisions» og «Songs In The Key Of Life».
Derfor er det så utrolig hyggelig - på kanten til rørende - at Stevie Wonder på sitt første studioalbum på ti år nesten er tilbake på gamle høyder.
Vi fikk en god pekepinn tidligere i år med den ekstremt funky - og altfor underspilte - singlen «So What The Fuss».
Men «A Time To Love» har mange flere uimotståelige funkperler å by på.
I tillegg til en rekke sjelfulle ballader der melodilinjene tar noen helt eventyrlige vendinger.
Datteren Aisha Morris er duettpartner på et par låter, og på tittelsporet har han fått med seg Inidia.Arie.
Arrangementene er upåklagelige, produksjonen er utsøkt - på en plate som er helt fri for moderne r&b-spjåkeri.
Det er ingenting som er direkte overraskende her, men dette er Stevie Wonder slik vi ønsker å kjenne ham.
| 1
|
107197
|
Sykt skummelt
Frykt er en deilig ting.
I underholdningssammenheng, altså.
Det gjør «F.E.A.R.» til et spill man både elsker og hater.
Jeg har en innrømmelse å komme med.
Når det gjelder skumle filmer, er jeg en skikkelig pyse.
Det er ikke uvanlig å se meg fikle med mobilen eller se gjennom fingrene når jeg vet hun lille jenta med håret i ansiktet kommer krypende.
Men jeg liker å bli skremt.
Jeg elsker jeg å sitte oppe om nettene og se skrekkfilmer.
Alene.
Med lyset avslått.
Fordi jeg kan bruke fingrene som filter.
Så pokker ta disse skumle dataspillene.
Man har ikke noe annet valg enn å la de vidåpne øynene suge til seg alt av det som skjer på skjermen.
Ellers kommer man seg simpelthen ikke videre.
Derfor hater og elsker jeg «F.E.A.R.» omtrent i like doser.
Det er med andre ord et veldig, veldig bra skrekkspill.
Du ikler deg rollen som en elitesoldat med en viss ekspertise innen det paranormale.
Du får pang-pang-action, filmatiske «The Matrix»-effekter og en horrorstemning sterkt inspirert av japanske skrekkfilmer.
Vi snakker om en seig, guffen og intens actionopplevelse for voksne, et spill som kryper under huden ved hjelp av antydningenes makt i steden for BØ!-tilnærmingen du fant i «Doom 3».
Som førsteperson skytespill og actionspill, går egentlig ikke «F.E.A.R.» noen nye veier.
Her er for eksempel både «Half-Life 2» og «Max Payne» hakket bedre, selv om vi opplagt befinner oss veldig nære øverste hylle også her.
Dessuten fikk jeg innimellom følelsen av at inspirasjonskildene blir litt vel åpenbare.
Utgangspunktet her er utvilsomt et ønske om å blande «The Ring» (eller «Ringu», om du vil - den overlegne japanske originalen) med førsteperson skytespill, helt ned til historien (delvis) og det vesle, ekle jentespøkelset (det kunne vært samme person, mer eller mindre).
Men historien er allikevel bra, og den nøye kalkulerte, filmatiske stemningen hever spillopplevelsen.
Det er disse elementene som flytter hjertet i halsen, og måten det hele rulles ut på sørger for at du graves stadig dypere inn i den syke verdenen Monolith har skapt.
Når spillet i tillegg leverer fiender med troverdig og utfordrende oppførsel, oppgraderinger det er verdt å bruke litt tid på å finne, deilig grafikk og et enda bedre lydbilde, blir min anbefaling helhjertet.
Til og med for deg som liker actionspill over Internett.
For selv her byr Monolith på en sterkt vanedannende og underholdende affære, med gode våpen, vellykkede brett og glimrende spillbarhet.
Men først og fremst er altså «F.E.A.R.» dritskummelt.
Bare det holder i massevis.
OBS!
«F.E.A.R.» inneholder skrekk, blod og gørr.
Det har 18 års aldersgrense, og passer absolutt ikke for barn.
| 1
|
107198
|
Ekte fotball
Spillhøsten er for mange preget av den årlige duellen mellom «Pro Evolution Soccer»- og «FIFA»-seriene.
Er PES fortsatt best?
Spør du meg, er svaret det samme som det har vært de siste årene: et rungende JA!
For mens jeg ble sittende å henge meg opp i negative ting med «FIFA 06»,er det mye lettere å se de positive elementene i «Pro Evolution Soccer 5».
Og det er ikke nødvendigvis fordi resultatene går min vei.
Det er to minutter igjen av siste ekstraomgang, og Brasil har presset kraftig mot Frankrike.
Men stillingen er utrolig nok 0-0, og det lukter straffekonk - akkurat som i det legendariske Mexico-VM for over 19 år siden.
Så kommer Cafu fri på høyre og legger inn mot bakre stolpe.
Frankrikes keeper går ut for å plukke ned, men mister ballen og Ronaldo får pirket lærkula i mål fra skrå vinkel.
- Det er mål dere, det er MÅÅÅÅÅL - Ronaldo scorer!
Hvilken dramatikk!!!
Så morsomt for meg da, som er litt mer enn middels interessert i fotball.
Nå er jeg plutselig Arne Scheie, og jeg er kongen av «Pro Evolution Soccer 5».
Det varer i fem sekunder.
Helt til jubelen stilner på skjermen og jeg ser linjemannens flagg.
Det er visstnok offside.
Lykkerusen går over til fortvilelse, forbannelse og trusler om å aldri røre spillet igjen (en såkalt tom trussel).
Jeg klarer aldri å hente meg inn etter skuffelsen og taper straffesparkkonkurransen så det synger.
Det samme skjedde da Brasil til slutt tapte mot Frankrike i det nevnte VM-sluttspillet i 1986.
Blodig urettferdig skal du vite.
Som du sikkert har skjønt, så engasjeres en aldrende fotballfantast av «Pro Evolution Soccer 5».
Spillet har fortsatt sine svakheter og mangler, men for meg er ikke det nok til å ødelegge spillopplevelsen så lenge «overraskelses-faktoren» og spillbarheten er såpass bra.
Spillerne har et noe merkelig løpesett, og ser til tider ut som om de har i overkant mye bæsj i bleia.
Men spille fotball kan de - hvis du klarer å formidle dine geniale ideer via håndkontrollen og til TV-skjermen da.
Du har alle muligheter for å si det sånn, men det må trenes.
Treningsopplegget i PES5 er, som det har vært på de seneste versjonene, meget grundig.
Du får nøye forklart de fleste elementene ved spillet.
Hvordan du utfører finter, pasninger, skudd og innkast forklares med tekst og eksempler.
Til slutt får du teste selv.
Meget bra og nyttig, selv om det ikke er like lett å få til ting i kamp...
Dessuten er det et spill i seg selv å utføre for eksempel frispark i treningsmodusen.
Det blir stilt opp blinker i målet, og du skal treffe nærmest mulig og får poeng for det.
Det gjør det morsomt å trene, og er en glimrende måte å bli bedre på.
Av tidsmessige årsaker er jeg ingen hardcore PES-spiller, og jeg kan ikke se at spillet har gjennomgått de helt store forandringene fra fjorårets versjon.
Men jeg lar meg for eksempel imponere av hvordan keeperen fungerer - et element som ofte har vært svakheten til diverse fotballspill.
Sisteskansens bevegelser og handlingsmønster virker veldig realistisk.
En annen artig liten sak er at du kan styre én enkelt spiller gjennom en hel kamp.
Det betyr at du kan være Ronaldinho, mens resten av laget styres av maskinen eller andre du spiller sammen med.
Noe som kanskje er i overkant realistisk er at dommeren pirker og blåser for alt mulig.
Du kan faktisk risikere å få frispark imot deg uten at du trykker på en eneste knapp.
Ganske irriterende - ikke minst fordi det ikke opplyses om hvorfor det blir frispark.
Men det er ytterst sjelden at disse situasjonene fører til kort og straffespark, og det er mer realistisk at det er mange frispark enn at du spiller en helt kamp der det knapt er en avblåsning.
Du kan lage dine egne ligaer, cuper og turneringer - i tillegg til Master League der du er manager for et lag i et fiktivt ligasystem.
Skal jeg være ærlig blir jeg ikke skikkelig hektet på Master League, men det har absolutt sin underholdningsverdi når man ønsker å gå et skritt videre i spillet.
Er du særdeles opptatt av at spillere skal være identiske med virkelighetens helter, så er vel fortsatt ikke PES-serien noe for deg.
Men lag som for eksempel Arsenal, Chelsea og Brasil har korrekte navn og data på spillerne.
For meg holder dette i massevis, og jeg mener fortsatt at når alt kommer til alt er det det som skjer ute på banen som er viktigst.
«FIFA 06» har den offisielle lisensen, og er det mest velfriserte og nybegynnervennlige alternativet for fotballfans.
Men «Pro Evolution Soccer 5» gir de mest naturtro og realistiske fotballopplevelsene på sine virtuelle gressmatter.
Jeg foretrekker utvilsomt det siste.
PS!
Spillet kommer på PC 28. oktober, på PSP 18. november og på Xbox 360 etter lanseringen 2. desember.
| 1
|
107199
|
Avansert krigføring
Krig er helvete.
Så tørk det smilet av ansiktet ditt med en gang!
Men når det gjelder Nintendo DS-spillet «Advance Wars: Dual Strike», skal det vanskelig gjøres.
Se video fra spillet her!
Sjeldent dukker det opp mer skinnende diamanter enn «Advance Wars:
Dual Strike» til Nintendo DS.
Har du noen som helst erfaring med Nintendo-maskinene, vet du at «Advance Wars»-spillene er geniale.
Da er det bare å fortelle, med en gang, at «Advance Wars:
Dual Strike» er enda bedre enn før.
Bare muligheten til å bruke stylus-pennen, åpner for et nytt og mer interaktivt innhold.
Hurra!
I bunn og grunn er «Advance Wars:
Dual Strike» er en slags avansert utgave av «Battleship», hvor du etter tur skal bevege små militære enheter rundt på kartet.
Her skal du bekjempe motstanderen, ta over bygninger og fordele de tilgjengelige ressursene på best mulig måte.
Se på det som en avansert utgave av sjakk.
Eller «Battleship», for den saks skyld.
Nytt i Nintendo DS-spillet er, åpenbart, muligheten til å bruke stylus-pennen.
Dette gjør det ubeskrivelig mye mer tilnærmelig.
Du slipper knotete tastetrykk.
Du har makten i fingrene!
Styrken i «Advance Wars:
Dual Strike» ligger i at det fundamentalt er et enkelt og fordøyelig spill.
Du skal krige ved å flytte på enheter - stort mer avansert er det ikke.
Det er dybden som imponerer, bare antallet enheter og de strategiske mulighetene som er der (slik som å gjemme styrker i skogen).
Også Nintendo DS-maskinens to skjermer blir utnyttet til det ytterste.
Faktisk kan du spille to slag samtidig, og hva som skjer i det ene slaget har direkte innvirkning på det andre.
«Advance Wars:
Dual Strike» ser bedre ut enn forgjengerne, takket være det DS-en kan dra.
For første gang får vi noen pene 3D-bidrag, og væreffektene gir spillet det lille ekstra som skal til.
Jevnt over følger det en japansk anime-stil, som kanskje ikke forbindes med rå kriging, men det fungerer.
Det er et selvfølge at «Advance Wars:
Dual Strike» er et bunnsolid flerspiller-spill.
Med WiFi-støtte og mulighet til spille åtte mennesker på samme kopi av spillet, gjør det stor suksess.
I det hele tatt har «Advance Wars:
Dual Strike» den alltid så mystiske X-faktoren, som gjør det til en grundig godbit spillfantasi.
De korte, men alltid engasjerende kampene, gjør det mulig å nyte det i korte intervaller uten at du må avse for mye tid på å komme i gang.
Dette er Nintendo DS-maskinens svar på «Command & Conquer»-spillene.
Gå ikke glipp av det!
| 1
|
107200
|
Gud er ikke død
Fader vår, du som er i himmelen.
La ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme og gi oss nok ressurser til å kunne bygge en hær for å knuse fienden vår til små biter.
Det er sånn cirka hvordan en bønn vil høres ut, hvis landsbyboerne i «Black & White 2» kunne snakke.
Gudssimulatoren er tilbake i ny og forbedret form, denne gang med et 2-tall etter tittelen.
Foruten denne forskjellen, kan du vente deg bedre grafikk, mer innflytelse og et strategielement som i hvert fall prøver å rivalisere stor-tittelen «Rome: Total War».
For det er et nytt og annerledes «Black & White» vi møter, fire år etter at originalen kom på banen.
Før lansering ble 2001-spillet hyllet som Guds gave til dem som ønsket å være Gud - et superspill som skulle la deg herske over en verden og regjere den akkurat som du ville.
Vel, det var nå ikke akkurat det som ble levert.
Salgsmessig gjorde «Black & White» det godt.
Kvalitetsmessig var det en flopp som bare kunne sammenlignes Jahn Teigens Grand Prix-innsats.
Da er det godt å kunne si at «Black & White 2» virkelig har snudd skuta, og seilt i retning det lovende landet.
For denne gangen er det et langt mer velpolert spill vi får oppleve.
Der originalen føltes mer som en teknologidemo hvor utviklerne sa «se, dette kan vi greie å presse inn på PC-skjermen din», har «Black & White 2» faktisk greid å lage noe som føles som et spill.
Større fokus på krigføring og typiske strategielementer sørger for det.
For de uinnvidde, kan vi fortelle at du inntar rollen som Gud i «Black & White 2».
Du får et folk å råde over, og du skal lede disse til storhet ved å gjøre ting guder vanligvis gjør for sitt folk.
Om du ond eller god, er helt opp til deg og hvordan du løser dine hellige oppgaver.
Du representeres kun som en gudommelig hånd.
Med denne kan du suse over landskapet, dra opp trær, plukke opp steiner og forårsake tilstrekkelig ødeleggelse til å skremme de vantro på jorden.
I typisk strategistil må du samle sammen trær, steiner og andre ressurser slik som mat.
Du legger ned veier, bygger hus og passer på landsbybeboerne dine så godt du kan.
Eller du kan mishandle dem.
I motsetning til forrige spill, har du langt mer klarere mål du skal oppnå her.
For å komme videre til neste land, må du for eksempel bygge en stor by, bekjempe et rivaliserende folkeslag eller gjøre noe annet spillet vil du skal gjøre.
Du får hele tiden vite hva du skal gjøre.
Du slipper å lure.
Du kan selv velge om du skal oppnå suksess ved å knuse dine mostandere, eller om du skal bygge opp byen din til et såpass høyt nivå at nasjoner frivillig slutter seg til deg.
Dette er en nydelig valgfrihet, som gjør «Black & White 2» tilgjengelig for både hardkokte strateger og de litt mykere.
For å virkelig fri til de litt mykere spillerne, kan du også i «Black & White 2» engasjere ditt eget personlige kjæledyr til å kjempe for din sak.
Dette vokser seg fra miniputt til reneste Godzilla.
Du skal lede det rundt i verden, og lære det å hjelpe (eller ødelegge for) landsbybeboerne dine.
Det kan for eksempel samle trær for deg, gå til krig mot fienden eller hjelpe med å bygge byen.
I motsetning til forrige spill, er hele denne opplevelsen langt mer strømlinjeformet.
Når du skal lære kjempetigeren din (eller kjempeapen, for den saks skyld) hva som er rett og galt, trenger du bare fike til den eller kose med den.
Og spillet gir umiddelbart beskjed om hva den tenker og føler.
Den kunstige intelligensen hos dyret ditt, er kilde til både fascinasjon og en god latter.
Dyret vil for eksempel bæsje på bymuren din, og da må du straks frem med pekefingeren.
Men du kan også lære det til å bæsje på fiendens bymurer - en langt mer akseptert praksis blant de fleste.
Utseendemessig har spillet fått en velfortjent «face-lift».
Originalen var blendende pen da den kom, og det samme bør kunne sies om oppfølgeren.
Det krever hestekrefter, men Gud det ser pent ut.
Tro likevel ikke at «Black & White 2» er perfekt.
Spesielt er savnet etter flerspiller stort.
Hvorfor dette ikke er med, er et studie i ren undring.
Det hadde gitt spillet en ekstra kant.
Det er uansett hyggelig å kunne si at «Black & White 2» er en massiv forbedring fra forgjengeren, som var et såpass skuffende kapittel i spillhistorien.
«Black & White 2» føles som spillet originalen var ment å være.
Dette var det vi håpet på for fire år siden.
Nå er det her.
Bedre sent enn aldri!
PS!
I salg fra torsdag 13. oktober.
| 1
|
107202
|
Barsk tidsreise
Regi:
Carsten Myllerup.
Med Pernille Kaae Høier, Mikkel Konyher, Kjeld Nørgaard, Nikolaj Steen, Andrea Vagn Jensen.
Dansk eventyr - 7 år, frarådes under 7.
«Tilbake til fremtiden» møter «Pippi Langstrømpe» i en barsk, delvis vellykket dansk barnefilm.
Det handler om Oskar og Josefine, meget unge kjærester, som ad mystiske og fantastiske omveier møter Satan selv, på dansk kalt hr. Thorsen.
Det finnes, som man forstår, ingen fortellende grenser her.
Og for sikkerhets skyld:
Også Jesus dukker opp.
I en bitte liten birolle, riktignok.
Hr.
Thorsen utstyrer Josefine med et smykke, som han lokker med kan få henne til å reise i tiden.
Josefine - et menneske med svakheter som alle oss andre - sier «litt ja» til å motta smykket.
Og det blir en barsk reise tilbake til middelalderen.
Der er det heksebål og overtro og mye rart.
Men altså også Oskar og Josefine - litt til og fra, som kan redde liv, gjøre godt og endre de påfølgende slekters gang ved hjelp av hr. Thorsens smykke.
Det er avgjort fantasirikt, nokså spennende og av og til nesten til å tro på.
Men fortellingen er nesten forunderlig flatt og uengasjert fortalt - særlig gjennom de unge.
Og de ellers spennende religiøse elementene virker derfor bare påklistret.
| 0
|
107203
|
Harmløst hverdagshekseri
Regi:
Nora Ephron.
Med:
Nicole Kidman, Will Ferrell, Shirley MacLaine, Michael Caine.
Am. komedie.
Tillatt for alle.
Harmløst og bare småmorsomt om hverdagsheks som vil bli «straight» - men gjerne også stjerne i TV.
Det handler om TV-innspillinger og annet hekseri i en komedie som åpner godt og dernest roter det til.
Nicole Kidman, Michael Caine og Shirley MacLaine kan likevel - under tvil - «forsvare» et kinobesøk.
Her som tre mildt troverdige hekser/trollmenn, hvorav bare én (Kidman) har et ønske om å bli helt, aldeles normal.
Om ikke for annet, så for å kunne bli helt normalt forelsket.
Aldri mer fremtrylling av fordeler og livets goder.
Ikke lenger et motstandsløst liv der alt man trenger gjøre er å knipse, så oppfylles ens ønsker på flekken.
Det er denne vakre heksens gode forsett.
Men som vi alle vet:
Gode forsetter kan komme lett.
Verre er å følge dem opp.
Nora Ephron gjorde seg berømt med fnugglette underholdningsromaner om skilsmissestrev og den slags.
Ikke lenger særlig original vare.
Litt hekseri, derimot, er naturligvis mer etter tidens tone.
Men også det ville forutsatt litt godt, gammeldags manusarbeid, skulle det funket tålelig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107204
|
Rått og ærlig fra Gangster-Oslo
Regi:
Ulrik Imtiaz Rolfsen.
Manus:
Ulrik Imtiaz Rolfsen og Leon Bashir.
Med:
Emil Marwa, Khawar Gomi, Assad Siddique, Daud Mirza, Elyas Mohammed, Leon Bashir, Amir Malik, Jan Sælid.
Norsk action.
15 år.
Egnet voksne.
Dette har de greid!
«Izzat» er blitt et brutalt og usminket gangsterdrama fra Oslos underverden - action under høyt trykk og med skyhøy ekthetsfaktor.
Dette har de greid!
«Izzat» er blitt et brutalt og usminket gangsterdrama fra Oslos underverden - action under høyt trykk og med skyhøy ekthetsfaktor.
SE BILDER FRA FILMEN!
«Izzat» hverken romantiserer eller moraliserer.
Det er dens overraskelse og dens styrke.
Den lar hendelsene tale for seg, og vi kommer den imponerende «tett på».
«Izzat» gjør rett og slett kraftig inntrykk.
Den er kalt Norges første gangsterfilm, og bildet den gir, er ikke vakkert.
Hvor nær det er en virkelighet, vet bare de som ferdes i denne Oslos underverden av narkohandel, store penger, maktkamp og represalier.
Men som film oser den av autentisitet.
I sin usminkede brutalitet, i sin nøkternhet og som medrivende action - med undertoner.
Å la hovedpersonen - en ung norsk-pakistaner (Emil Marwa) - fortelle historien i tilbakeblikk er et klokt trekk.
Det sannsynliggjør filmens tone, og understreker gangstergenrens nesten symbiotiske nærhet til tragedien.
Wasim og hans kamerater er annengenerasjons pakistanske innvandrere.
Fint får vi illustrert det kulturelle hav som skiller dem fra deres foreldre.
De har det ikke vondt.
De bare vansmekter av kjedsomhet.
De skal aldri jobbe i Oslo Sporveier.
De skal ha «izzat».
Respekt.
Stoltheten er enorm når strøkets brutale gjengleder lar dem få hjelpe til i et brekk.
10 år senere er småbrekk blitt til storstilt narkohandel og kamp om dominans over et lukrativt og livsfarlig marked.
Volden er brutal, men nødvendig, og glanses ikke.
Akkurat som intet moraliserende «alibi» pådyttes i siste liten:
Disse gangstere lever under et press ingen kan misunne dem - et hovedtrekk i «Izzat» fra så å si A til Å.
Å referere til annen gangsterfilm er ikke naturlig - «Izzat» har sin særegne identitet i bortimot egen genre:
Skal vi si «Norsk gangster»?
Høstens norske filmjoker har gitt full pott.
Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen og hans team har gjort en jobb det står - nettopp - mektig respekt av.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107205
|
Mørkt trylleri
Regi: Hayao Miyazaki.
Norske stemmer:
Benedikte Kruse, Inger Teien, Håvard Bakke, Aksel Hennie, Bente Børsum, Ivar Nørve, Tor Milde m.fl. Japan/USA.
Animasjon/fantasi.
7 år.
Fantastisk billedrikdom i japansk/amerikansk animasjonsfilm.
SE BLDER FRA FILMEN
Dette er ikke sukkersmak for de aller minste, alle tryllerier til tross.
For det er en mørk og tidvis skremmende, magisk verden den hyllede, japanske animasjonsfilmkunstner Hayao Miyazaki trekker oss inn i med «Det levende slottet», som bygger på en ungdomsroman av britiske Diana Wynne-Jones.
En ung hattemaker møter en vakker helt, men forvandles i neste øyeblikk til en gammel kone av fortellingens onde trollkvinne.
Hun flykter fra sin bombede hjemby, og finner ly i et underlig, vandrende fantasislott.
Mens helten forsøker å bekjempe både den skremmende krigen og onde makter i ham selv, hjelper den omskapte hattepiken alle hans gode makter og hjelpere så godt hun kan.
Kan hende er det filmens to-kulturelle bakgrunn som gjør at historien har mangler både i klarhet og en dypere gjenklang.
Likevel lar vi oss nærmest hjelpeløst rive med av filmens flom av hendelser - og det rene, skjære sug fra Miyazakis fantastiske trolldomsverden.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107207
|
Big Star:«In Space»
(Rykodisc)
En ny plate med Big Star - hvem hadde trodd det?
Følelsen av at Alex Chilton har hatt lyst til å starte et litt gammelmodig rhythm 'n' blues-band, er imidlertid mer påtrengende enn at dette er en etterlengtet Big Star-plate - den første siden syttitallet.
Big Star var de største kultheltene i amerikansk powerpop i denne perioden og har i sterk grad senere påvirket storheter som R.E.M., Teenage Fanclub (i særdeleshet) og The Posies.
Nettopp sistnevnte bands Jon Auer og Ken Stringfellow fikk Big Star sammen igjen og har selv inntatt posisjonen som bandmedlemmer.
Platen starter med sedvanlig vakker popmusikk - melodiøst og harmonifylt, slik Big Star en gang skapte seg et navn - men med diskofunklåta «Love Revolution» endrer platen seg og blir altfor retningsløs og utflytende i konturene.
Men en EP med de fire første låtene her - det hadde vært noe, det!
| 0
|
107209
|
Richard Hawley:«Coles Corner»
(Mute / EMI)
Nick Lowe, Lee Hazlewood og Scott Walker i en og samme stemme - er det mulig?
Visst er det mulig, til og med for en mann i trettiårene.
Tar du med jevnaldrende referanser som Richard Ashcroft og Stuart Staples, bør hans mørke stemme være plassert i det riktige, romantiske rødvinshjørnet.
Richard Hawley er gitarist i Pulp, men har bedrevet crooning på fritiden gjennom flere album.
«Coles Corner» - oppkalt etter et sted i hjembyen Sheffield - er et overdådig produkt for alle som elsker tidløs romantikk og bittersøt melankoli i svære, åpne strykearrangementer.
Hawleys låter og uttrykk er intimt og varmt, sentimentalt uten å bli tåredryppende.
Faktisk har jeg ikke hørt hvit britisk soul mer klassisk siden Nick Lowes «The Convincer»-trilogi.
Nå kan høstmørket pinadø bare komme.
| 1
|
107213
|
Franz Ferdinand:«You Could Have It So Much Better»
(Domino Recording)
Høsten blir mye bedre med Franz Ferdinand.
Det var vanskelig å forestille seg at Franz Ferdinand, etter å ha stått bak et av fjorårets mest energiske og hit-spekkede debutalbum, kunne klare å overgå seg selv på oppfølgeren.
Men de fire postpønkglade kunststudentene fra Glasgow fornekter seg ikke.
På «You Could Have It So Much Better» har de ikke bare forbedret låtskriverferdighetene sine, men de har også et mye mer variert uttrykk enn tidligere.
Fortsatt er det de allsang- og dansedikterende låtbombene som råder, anført av den uimotståelige singlen «Do You Want To».
Men mens de tidligere først og fremst var ute etter å fenge, virker det som om Alex Kapranos & Co. denne gangen har lagt mer jobb i selve oppbyggingen av låtene, noe åpningen «The Fallen» og den mangedelte «I'm Your Villain» (med et nesten like hektende riff som «Take Me Out»-signaturen) er gode eksempler på.
Skottene har tydeligvis også tatt lærdom av oksen Ferdinand siden sist.
Den pianodrevne «Fade Together» er både «lugn och skön», og i den beatlesaktige balladen «Eleanor Put Your Boots On» forstår vi at også FF har en viss interesse for blomster og bier.
| 1
|
107215
|
Stereo MCs: «Paradise»
(Graffiti Recordings)
Bra popmusikk blir aldri utdatert.
Stereo MCs revolusjonerte hele den britiske hip hop-scenen da deres finurlige blanding av funk, soul og rap tok form som albumet - og singlen - «Connected» for 13 år siden.
Oppfølgeren som kom ni år etter, hadde det samme soundet, men ikke akkurat samme gjennomslagskraft.
Når det nå viser seg at Stereo MCs på sitt nye album har tviholdt på sine fordums suksessoppskrifter - og ikke vist et eneste tegn til fornyelse, er det snarere respektabelt og modig enn kritikkverdig.
I hvert fall når det lyder så bra som det gjør.
Tunge, uimotståelige beats, blandet med funky blåserseanser, sjelfulle koringer og en Rob Birch som etter 20 år i bransjen - og sikkert like lenge som dophue - låter oppløftende fresh.
Ingen grunn til å fikse på noe som ikke er ødelagt!
| 1
|
107216
|
Coheed and Cambria:«Good Apollo I'm Burning Star IV...»
(Sony BMG)
Coheed and Cambria spås å bli det nye neste store innen rocken.
La det skje!
Like ubeskjedent sammensatt som tittelen på dette deres tredje album, blander New York-bandet metal, emo- og progrock, punk og pop til et oppkok det skal bli vanskelig å finne sidestykke til i musikkhistorien.
Det nye System Of A Down, sier noen, andre roper på Mars Volta.
Frontfigur Claudio Sanchez har en djevelsk god vokal som strekker seg fra det frenetiske og nesten fresende i «Apollo I: The Writing Writer» til det innsmigrende ungguttaktige på «Wake Up».
Bandet har et tempo, en timing og en eksperimentell og fryktløs holdning til musikken som blåser en rett i bakken.
Like fullt er det mer melodiøst og tilgjengelig enn det er sært.
Tør ikke tenke på hvordan Coheed and Cambria høres live!
| 1
|
107217
|
Blackalicious: «The Craft»
(Epitaph/BonnierAm)
Rett og slett et utsøkt håndverk.
Blackalicious har det ikke bare i kjeften, men hip-hop-duoen er også, som tittelen på denne tredjeplaten indikerer, dyktige håndverkere.
De mikser moderne hip-hop med klassisk 70-talls funk og soul like knirkefritt og godt som vaniljesaus på sjokoladepudding.
På «Powers» tangerer de det hyperenergiske «feelgood»-nivået på Outkasts «Hey Ya», og «Side To Side» er med sitt enkle og effektive komp en av de mest hektende og smilfrembringende låter på denne siden av «Thomas Toget».
Deres sosiale og politiske engasjement kommer også til uttrykk, f.eks. i det cinematiske eposet «The Fall And Rise Of Elliot Brown».
I det hele tatt er «The Craft» i all sin skaperglede og detaljrikdom et av høstens mest oppløftende og underholdende hip-hop-album.
| 1
|
107218
|
Alejandro Fuentes:«Diamonds or Pearls»
(Sony BMG)
Pent på overflaten, men mangler «heart and soul».
Under «Idol» var det lett å forelske seg i stemmen til Alejandro «Ali» Fuentes.
Dens særegne silkemykhet fremsto alltid som et kjærkomment avbrekk til den ymse kvaliteten vi ellers var ørevitner til - og undertegnede, i likhet med mange andre, skulle nok ha ønsket seg Alejandro som årets «Idol»-vinner.
Så det var med en viss forventning vi så frem til sørlendingens albumdebut.
Og neida, «Diamonds or Pearls» er absolutt ikke noe å skamme seg over:
Ti helt fine låter i midtempo-popsegmentet der Alejandro fremstår som den sjarmerende og litt smårufsete fløtepusen han ser ut som.
Likevel må man som Ali-supporter bite litt i det sure eplet og erkjenne at stemmen hans gjennom en hel plate er noe begrenset.
Den er fin, men den er så «pen» at den nok ville ha vært tjent med både et mindre glatt lydbilde og større låtvariasjon hva tempo angår.
Det blir rett og slett noe sjelløst studioskapt og ensformig.
David Gray-låten «Sail Away», med Askil Holm, Espen Lind og Kurt Nilsen som korgutter, burde for eksempel ikke ha vært så pålesset.
Hvor ble det av lille Ali med kassegitaren?
Det var faktisk litt mer «heart and soul» å spore hos Ali på «Idol»-venteværelset.
| 0
|
107219
|
Verdens søteste spill
Har du lyst på en nydelig, liten hundevalp?
Nå kan du skaffe deg en uten å være bekymret for å ødelegge sofaen.
Øyeblikket kommer etter noen dagers testing.
Jeg løfter opp lokket på min Nintendo DS, skrur den på, starter «Nintendogs» og roper på min virtuelle hundevalp.
Valgjerd løper mot meg, logrer viltert med halen og bjeffer lystig - tydelig glad for å se meg.
Jeg tar Nintendo DS-pennen og bruker den nederste, trykkfølsomme skjermen til å klø henne bak øret.
Mens min lille simulerte hund legger hodet på skakke, snurper igjen munnen og myser på meg med smale, fornøyde øyne, slår det meg:
- Valgjerd?
- Voff voff!
- Knel!
Hun setter seg, og jeg gir henne en ny omgang med stolt klø-kos mens jeg sier «flink jente» med gla'stemmen min.
Tilfredsstillende på flere plan.
Nei, «Nintendogs» er neppe noe jeg kommer til å ta med meg overalt.
Jeg er nok et godt stykke utenfor målgruppen, og jeg utelukker heller ikke at spillet kan bli noe kjedelig for enkelte etter at den umiddelbare gleden har gitt seg.
Men øyeblikk som dette, er nok til å få meg til å forstå betydningen og effekten av dette spillet.
Skjønt «spill» blir ikke dekkende i det hele tatt.
Dette er et avansert «Tamagochi», en hundevalpsimulator hvor du skal lære opp den vesle krabaten til å gjøre forskjellige triks.
Du kan gå tur og leke med den, delta i forskjellige øvelser og konkurranser og simpelthen bare kose og stelle med den.
Du kan i tillegg ta med deg hunden din ut og la den leke med andre «Nintendogs»-hunder via trådløst nettverk.
Lærere i det ganske land:
Stålsett dere.
Du bruker kun den trykkfølsomme skjermen til Nintendo DS-maskinen samt den innebygde mikrofonen til å gi stemmekommandoer.
Den kunstige intelligensen sørger for at hundevalpen din oppfører seg så naturlig som mulig.
Dermed tror jeg vi kan snakke om en av høstens aller største spillslagere.
I USA og Japan har folk gått mann av huse for å skaffe seg «Nintendogs», og det ville overraske meg stort dersom det samme ikke skjer her i Norge.
OK, virtuelle hundevalper er ikke på langt nær like kos som den virkelige varen, det prøver jeg på ingen måte å påstå.
Men «Nintendogs» er så søtt og tiltalende at det burde komme med advarsler mot diabetikere.
Det viser også, i likhet med Sony-roboten Aibo, at det er mulig å knytte sterke bånd til virtuelle skapninger.
Og det er dette som hever spillet fra å være et supersøtt tidrøyte, til å bli en forbløffende milepæl i den teknologiske utviklingen.
Så får vi bare krysse fingrene og håpe at den teknologiske utviklingen ikke starter med «Nintendogs» og ender opp med «Terminator».
PS:
Spillet er i salg fra fredag.
Enhver likhet mellom navnet på hunden min og virkelige personer er naturligvis helt, helt tilfeldig...
| 1
|
107221
|
Mislykket «storby-western»
Regi: John Singleton.
Med André Benjamin, Garrett Hedlund, Sofia Vergara, Mark Wahlberg, Tyrese Gibson, Chiwetel Ejiofor, Fionnula Flanagan.
Amerikansk.
Action/drama - 15 år, frarådes under 15.
Pussig og nokså mislykket storby-«western».
Som dog har sine gnister.
Det er et samtidsdrama, likevel en «western» fordi den så klart bruker sjangerens mytologi og klisjéer.
Det handler om fire «brødre», to hvite og to fargede.
Blant Detroits mange adoptivbarn var disse de aller verste.
Så umulige faktisk, at bare den formidable sosialarbeideren (voksne Fionnula Flanegan) selv var i stand til å gi dem et hjem og en oppvekst, samhold og kjærlighet.
Når «mamma» blir drept som et tilsynelatende tilfeldig voldsoffer, samles brødrene for sorg - og hevn.
Et klassisk western-susjett.
Når det er sagt, skal man kanskje heller ikke spørre for mye etter logikk og sammenheng og heller forsøke å følge skjebnedramaet.
Det går ikke an her.
Overdrivelsene er for ville, for usammenhengende og altfor sentimentalt sydd sammen, til at man tror på noe som helst.
Sting av omsorg og ekte brorskap, samt noen doser ram og rammende macho-manerer, redder lite.
| 0
|
107223
|
Best som drøm
Regi:
Robert Rodriquez.
Med:
David Arquette, Cayden Boyd, Taylor Dooley, Kristin Davis.
Am. eventyr/action.
7 år.
For mye av alt i fantasi-actionfilm for barn, signert Robert Rodriguez og hans sønn (7).
Robert Rodriguez somler sjelden i modusen «på stedet hvil».
Tytende av skaperglede kaster han seg ut på stadig nye filmdyp i utforskning av nye genrer og former.
Det får bære eller briste.
Og det brister.
«Shark Boy og Lava Girl» er en barnefilm, ifølge ham selv et fantasiprodukt drømt frem av Rodriguez' egen, syvårige sønn.
«Skal det være så skal det være,» synes Rodriguez å tenke.
Lager man filmeventyr for barn skal de sannelig få maksimalt.
Det blir det et spinnvilt helteeventyr ut av.
Om tre små superhelter på fantasiferd til det ytre rom.
Der de sammen skal beseire den onde kraft som dreper små barns store drømmer.
Til overmål presentert i 3D-teknikk, altså tre dimensjoner, som frigjør romskip, meteoritter, landskaper og såpebobler fra lerretet og sper betraktelig på hendelsenes eventyrlige dimensjoner.
Men det har sin pris.
Å se film med briller av papp med strikk har aldri vært, og vil neppe bli, noen stor suksess i lengden.
Her er eventyret dessuten retningsløst, overlesset, ufokusert og dårlig spilt - og uten den tilknytning til de eldgamle myter og legender som ikke tilfeldig preger også vår tids beste eventyr for bok og lerret.
Riktignok bør ingen drepe små barns store drømmer.
Ikke for noen ting i verden.
Men det kan være smart å la en syvårings drøm modnes som drøm ennå en stakket stund, før den omsettes til millionprosjekt for resten av verden.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107226
|
Trio Mediæval «Stella Maris»
ECM/Grappa
På sin tredje utgivelse fremfører Trio Mediæval musikk i et tidsspenn på 800 år.
Tiden står likevel stille, enten det er 1200-tallets Perotin eller samtidens Sungji Hong som synges.
De tre kvinnene Linn Andrea Fuglseth, Anna Maria Friman og Torunn Østrem Ossum har skapt et klokkeklart uttrykk velegnet for gammel musikk, likevel såpass særpreget at samtidskomponister fristes til å skrive musikk for dem.
Hong, fortsatt i 30-årene, skrev «Missa Lumen de Lumine» til gruppen i 2002, som med klanglig dissonansutforskning og sterk dynamikk utgjør en fin kontrast til middelalderrepertoaret.
Det eldste stoffet er skrevet av franske og engelske, for det meste anonyme komponister, opprinnelig for herrestemmer.
Igjen er trioens melismer og forsiringer uhyre presise, som skåret i glass.
Ikke noe jåleri, men stilrent og liketil.
Det skulle ikke forundre meg om dette blir en av høstens klassiske bestselgere.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107227
|
Manu Katché «Neighbourhood»
ECM/Musikkoperatørene
En rekke innspillinger med Garbarek til tross, aldri har Manu Katché fått vist sitt særpreg som jazztrommeslager som her.
At han har dype røtter i rock og verdensmusikk med lang fartstid i Peter Gabriels band er fortsatt hørbart, i et rytmisk lekent, smakfullt og diskret trommespill.
Med seg har han trompetist Tomasz Stanko og to av musikerne fra hans kvartett, bassist Slawomir Kurkiewicz og pianist Marcin Wasilewski, som alle bidrar til det delikate uttrykket.
Katchés komposisjoner er ikke nødvendigvis så melodisk sterke, men gir retning og rom for ypperlige solistiske innslag.
Unntak er åpningen «November 99» og Miles Davis-hyllesten «Miles Away».
Garbarek medvirker på halvparten av låtene, og spiller på sitt vakreste i avsluttende «Rose», med karakteristisk vokal kvalitet.
En særpreget, lavmælt utgivelse som over tid funkler i stadig nye sjatteringer.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107228
|
Katie Melua «Piece By Piece»
(Bonnier Amigo)
Vakre Katie Meluas debut «Call Off The Search» gjorde henne til superstjerne over natten, også her i Norge.
Melua tar ingen sjanser på oppfølgeren, som er skåret over nøyaktig samme lest, bare med et hint mer Norah Jones i uttrykket.
Det smaker ekstrem markedstilpasning, og tross sin smygende, ofte forføreriske stil og tidløse Tin Pan Alley-komposisjoner, makter Katie Melua hverken å bergta eller bevege på samme måten som på gjennombruddslåten «The Closest Thing To Crazy».
Men bevares:
Trenger du bakgrunnsmusikk på en fancy kaffebar, er Katie Melua fremdeles midt i blinken.
| 0
|
107229
|
Fenrik Lane «Lane of Life»
(Fenrik Lane Records)
Debutplate fra Bergens-trioen der Kurt Nilsen en gang var med.
Debutplaten til Fenrik Lane er en helt OK plate med greie pop/rock-melodier.
Problemet til de tre er at sangene ikke har stor originalitet.
Du føler du har hørt mye av dette før hos andre band.
Knut Glenes gjør en helt grei jobb som bandets vokalist, selv om stemmen er langt unna Kurt Nilsens.
Bandet slår an tonen med «Mighty Void» der tette fine vokalharmonier viser hva guttene kan.
De er best i de mer popete sangene, som «Bitter», «The Moon Wears a Ring» og balladen «Easy».
Dette er en lovende debut med flere gode sanger, men Fenrik Lane må prøve å skape sin egen stil.
| 0
|
107231
|
Tor Endresen «Now and Forever»
(Scana)
Et dusin ballader spilt inn med Tallinn symfoniorkester.
Tor Endresen vil overraske ganske mange med dette albumet.
Han har spilt inn tolv ballader i engelsk språkdrakt som er noen av hans musikalske favoritter.
Tor Endresen har en god stemme som kler balladene, men et helt album med samme musikalske innpakning blir det i meste laget.
Sangene blir litt for like i det musikalske uttrykket.
På «Now and Forever» gjør Tor en norsk sang, en engelsk versjon av Jan Eggums «En natt forbi» som her heter «Alone Awake».
Blant de andre
Tor og symfonikerne tolker er Bee Gees-låta «How Deep is Your Love», Billy Joels «Just The Way You Are» og Queens «Who Wants To Live Forever».
«Now and Forever» prøver kanskje å nå et eldre publikum enn det Tor Endresen vanligvis gjør når han er ute og underholder.
La meg håpe han lykkes med det.
Best er Tor Endresen i tolkningen av «Broken Wings» og duetten «Whole New World» med Maarja.
| 0
|
107233
|
Nils Petter Molvær «ER»
(Universal)
Mørkt, mektig, rytmisk og djervt!
Trompetisten Nils Petter Molvær har med «ER» laget en monsterhybrid av et album, som tar lytteren med på en mørk, rytmisk og modig reise til et musikalsk grenseland hvor svært få våger å ferdes.
Selvfølgelig har Nils Petter Molvær lyttet mye til Miles Davis og Jon Hassell, som begge våget å utforske trompetens muligheter på uhørt vis.
I likhet med dem er Molvær også opptatt av klanger og stemninger når han brygger moderne improvisasjonsmusikk med elementer av jazz, rock, elektronika og funk.
Resultatet er urban verdensmusikk.
Det låter mektig, grovkornet, dunkelt og djervt.
I sentrum finner du alltid Molværs trompet.
Noen ganger i form av hissige blå nålestikk.
Andre ganger som et disig slør av vibrerende luft.
Iblant, som på dvelende «Softer», går det uhyre sakte.
Her er også sugende mørke og skurrende ballader som «Water» og «Only these things count», hvor Sidsel Endresen synger så gåsehuden prikker.
Men Molvær og det imponerende bandet kan også kline til med klaustrofobisk, støyende og møkkete dansemusikk som sparker i mellomgulvet.
Nils Petter Molvær sysler med populærmusikk for viderekomne, men det er aldri sært eller komplett ugjennomtrengelig, bare annerledes og opphissende.
Årets beste norske album?
Definitivt!
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107236
|
Neil Young «Prairie Wind»
(Reprise/Warner)
Gubben er tilbake i finfin form.
«Prairie Wind» skal løselig være siste del i trilogien som startet med «Harvest» og «Harvest Moon», og åpningssangen, «The Painter», kunne da også sklidd rett inn på begge disse platene.
Det er en svært tilbakeskuende Neil Young vi møter her.
Tekstene er til dels sterkt mytologiserende i all sin nostalgi, mens melodiene - og Youngs stemme, selvfølgelig - er en svir å bli kjent med.
Spesielt har «No Wonder» en episk aura av klassisk americana, «Far From Home» er en lys og spretten soul-sak, mens «This Old Guitar» - hvor Ben Keiths deilige pedal steel virkelig fargelegger på mesterlig måte - fremstår som en av de nydeligste melodiene Young noen gang har skrevet, og det sier ikke så lite.
Jo da, Neil Young er fremdeles en av de aller største.
| 1
|
107237
|
de Lillos «Suser avgårde»
(Sonet/Universal)
Vidunderlig dobbeldings!
Vanskelig i dag å forestille seg hvilken åpenbaring de Lillos var i 1986.
Men de gjenoppfant det norske popvokabularet og gjorde alle ting mulig.
Store ord, ja visst - men «Suser avgårde» var starten på noe større enn deLillos alene.
Å høre platen på nytt i 2005, er en massivt koselig opplevelse.
Så å si alle sangene er klassikere.
Uforholdsmessig mange av uttrykkene herfra har gått inn i den norske dagligtalen:
«Full, men pen», «lille Oslo er en egen planet», «suser avgårde, alle mann», «festen er ikke over - det er kake igjen», «nå er jeg redd for at høsten kan bli slem», «livet er en liten dings».
Og omslaget er tidenes beste, bare så det er sagt.
Denne nyutgaven har fått samme behandling som de internasjonale titlene i Universals fine «Deluxe Edition»-serie (også tilgjengelig: andrealbumet «Før var det morsomt med sne» fra 1987).
Bonusdisken består av den ene halvdelen av bandets forbløffende fullrealiserte «Kjerringvik-demoer», innspilt i 1985 og - inntil nå - det nærmeste norsk rock har kommet en hellig gral.
Lyden på originalalbumet er så kraftig forbedret at det nesten føles som å oppdage platen på nytt.
Det briljante dobbelalbumet «Hjernen er alene» (1989) er de Lillos' aller rikeste, men intet norsk hus kan kalles et hjem om det ikke eier dette aller første.
Helt topp.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107238
|
Anja Garbarek «Briefly Shaking»
(Virgin/EMI)
Mangfoldig, modig og eksentrisk pop
Anja Garbarek fikk Spellemannprisen i åpen klasse for det minimalistiske albumet «Smiling & Waving».
Fire år etter returnerer hun til mer konvensjonelle grep med «Briefly Shaking».
Anja Garbarek tenker i bilder.
Og alle bilder har en lyd.
Det er hennes offisielle motto.
Dermed er det duket for et modig album fra en artist som kategorisk nekter å innrette seg etter gjeldende moter og trender i musikkbransjen.
På «Briefly Shaking» har Garbarek alliert seg med Gisli, som bidrar med møkkete studioestetikk.
Sammen har de skapt et styggvakkert album, hvor de gjennomgående mørke og foruroligende tekstene utgjør en dramatisk kontrast til den organiske, rustikke og røffe musikken.
Stilmessig sikter Garbarek bredt.
Gode eksempler på spennvidden i låtmaterialet er den skurrende og kontante «Dizzy With Wonder», knitrende og bluesaktige «Sleep» og «My Fellow Riders» som byr på kammerpop fra roterommet, samt vakre og svevende «Word Is Out».
Best er den sørgmodige og mollstemte balladen «Can I Keep Him?».
Sangen handler om homofile Dennis Nilsen, som drepte unge menn og deretter beholdt likene fordi han ikke holdt ut å være så ensom.
Sære saker, sier du.
Slett ikke.
Anja Garbarek beviser at god popmusikk også kan være minst like mangfoldig og eksentrisk som menneskesinnet.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107239
|
Urokråka har blitt voksen
Med dette fjerde «Burnout»-spillet, har den en gang alternative bilspillserien blitt en av de store gutta.
De foregående «Burnout»-spillene har fått mye drahjelp av sin uregjerlige, barnslige og litt farlige sjarme.
Litt som han gutten på bakerste rad i klasserommet, som til stadighet avbryter læreren med en vittig kommentar - hverken læreren eller medelevene kan la være å flire.
Serien har hele tiden handlet om å kjøre styggfort i tungt trafikkerte gater og om spektakulære kollisjoner.
Den har levd i sin egen verden, av å tilby et gøybasert - av typen klampen i bånn - alternativ til andre, mer sobre bilspillserier.
Vi så tendensene allerede i fjor med «Burnout 3: Takedown», en tendens som er videreutviklet og polert til årets utgave:
«Burnout:
Revenge» har en tyngde og en autoritet som flytter serien fra bakerste rad i klasserommet til den populære gjengen lenger frem i klassen.
Men Criterion og EA har gjort dette, løftet serien altså, uten å gjøre noe med særpreget.
Det er fremdeles bare «Burnout: Revenge» som er «Burnout: Revenge», selv om kantene nå er slipt noe ned.
Vi snakker om et heftig og useriøst bilspill som simpelthen handler om å ha det gøy i trafikken.
Om å trampe gassen i bånn og la alle kluter stå til.
En av nyhetene denne gangen, er muligheten til å få taktiske fordeler av å deise inn i biler i medgående kjørefelt.
Enten for å øke din egen turboboost, eller for å sende dem inn i konkurrenter.
I et eget modus skal du også være innom så mange biler som mulig i løpet av en tidsbegrenset periode.
Den aller største nyheten er derimot utvidelsene av selve veibanen.
Nå kan du bruke masser av snarveier, alternative ruter og store hopp.
Det høres kanskje ikke så betydningsfullt ut, men det åpner opp hele kjøreopplevelsen og gir det mer taktisk dybde enn før.
Andre steder har Criterion finpusset både høyt og lavt, spesielt når det gjelder onlinekjøringen, crash-moduset (som er bedre enn noen gang i mine øyne) og selve racingstrukturen (elimineringsrundene er for eksempel nå tidsbegrenset i steden for rundebegrenset).
Jeg var i utgangspunktet skeptisk.
Ville Criterion og EA klare å utvide serien nok i «Burnout:
Revenge» - bare ett år etter «Burnout 3: Takedown»?
I all hovedsak er svaret ja.
Isolert sett er det liten tvil om at vi snakker om det beste spillet i serien til nå.
Og selv om grunnelementene er like, er nyhetene nok til å fremprovosere brede glis også denne gang.
«Burnout»-serien har derimot blitt voksen nå.
Det har blitt med i gjengen av store, kjente bilspillserier med mange trofaste fans.
Og da blir utfordringene for årene fremover ikke ubetydelige.
Klarer utviklerne å beholde den farlige, alternative sjarmen?
Eller beveger serien seg over i blautfisk-land, med minimale forbedringer fra spill til spill?
| 1
|
107241
|
Blodig paradis
(VG Nett)
Drepende vakkert, det er «Far Cry Instincts».
Det kommer på høyden av «LOST»-sirkuset.
Derfor passer det seg at «Far Cry Instincts» er som tatt ut av TV-serien, hvor du blir plassert på en vakker og vidunderlig øy langt ute i ingenmannsland, hvor «sære» ting skjer rundt deg.
Velkommen til Edens Hage.
I kjent bibelsk tradisjon er vakre og frodige steder ofte et perfekt skjulested for synd, umoral og andre fæligheter.
For det er det nok av i «Far Cry Instincts».
Den litt uvanlige settingen er nemlig en forkledning.
Det ser vakkert ut (og det er det), men her venter også skumle grotter fylt med død og fordervelse.
Med en liten «Miami Vice»-vri.
Mer eller mindre strandet langt ute på det blåe hav, tar du over rollen som Jack Carver.
Utstyrt med lite annet enn en hawaiiskjorte.
Det som følger etter er en orgie av blod, død og hvite palmestrender.
I en setting som minner mest om et ferieparadis, skal du skyte deg gjennom monstere og avdekke alvorlige planer.
«Far Cry Instincts» er Xbox-utgaven av 2004-spillet «Far Cry».
Heldigvis er det utvidet, med flere funksjoner og mer innhold.
Her kan du for eksempel lage dine egne kart - på Xbox!
For det er ikke bare ren resirkulering.
Tro til navnet «Instincts», har Carver denne gangen fått spesielle, dyriske krefter av forskjellig karakter.
Og så kan du legge ut feller - en ganske genial, ny greie som forsterker «alene i jungelen»-følelsen.
Takket være gigantiske landområder - vidstrakte og uten særlige grenser - får du muligheten til å tenke taktisk, angripe problemer på nye måter, snike deg om du vil, eller bare starte en skytefest.
Dette er nok spillets største kvalitet.
Følelsen av å ha et stort spillerom, hvor du kan løse problemene på din egen måte.
Kombiner dette med en respektabel fysikkmotor, og spillet blir noe langt mer enn å gå på skinner.
Hvorfor ikke dytte noen trestokker ned en bakke, mot en gjeng slemminger?
Fullt mulig.
Hangglidere, båter, terrengbiler - spillet har alt.
En fin blanding ulike kjøretøy - som føles ekte å styre - gir det en helt ny dimensjon.
Nesten litt som for «Halo»-spillene.
I det hele tatt er «Far Cry Instincts» vakkert, intenst og uhyre velprodusert.
Et kort skrik fra perfekt.
| 1
|
107243
|
Nådeløst
Regi:
Park Chan-wook.
Med:
Choi Min-sik, Yoo Ji-tae, Gang Hye-jung.
Sør-koreansk thriller/drama.
18 år.
Rått, rasende og briljant om naken hevntørst og sjelenød i navngjeten, sørkoreansk film med trekk av Kafka, «Kill Bill», mystikk og brutalitet.
En dag etterlates han i en kasse på et hustak.
Scenen der han kryper ut i frihet og møter en intetanende, fredsommelig mann og hans lille hund, er frigjørende.
Og grenseløst nifs.
Han må finne sin kones morder, han må finne sine fangevoktere, han må finne svar.
Jakten tar ingen hensyn, men stadig nye vendinger.
Intet er forutsigbart på denne brutale ferden.
Bare frastøtende, overraskende og fascinerende,
Siden lanseringen i Cannes 2004 er «Oldboy» ansett som en av flere spydspisser i Sør-Koreas hissig ekspanderende filmtilbud.
Å se den fordrer stamina.
Den er ekstrem, krevende og utmattende.
Men på et nakent vis troverdig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107244
|
Når livet rammer
Regi:
Petter Næss, etter Ingvar Ambjørnsens roman.
Med Per Christian Ellefsen, Sven Nordin, Pia Jacobsen, Marian Saastad Ottesen, Mari Sarnes, Kjersti Holmen, Per Christensen.
Norsk.
Drama - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Det blir en kjempemulighet, selvfølgelig.
Men også potensielt en bunnløs tragedie.
For Elling mestrer akkurat like lite og like mye som før.
Og jo mer han våger, jo større blir fallgruvene.
Det er virkningsfullt, det er sterkt!
Per Christian Ellefsen behersker sin Elling så til fingerspissene at han kan gå til karakterens ytterpunkter.
Det samme gjør Sven Nordin som Kjell Bjarne, om mulig med enda større virkning.
Det er faktisk Kjell Bjarne som blir filmens hovedperson: enkel i hodet, kjempe i kroppen.
Men med et bombesikkert instinkt for håndfast omsorg, medmenneskelighet og - faktisk - sann humanisme.
Det spørs nok om Sven Nordin noen gang har vært bedre!
«Elsk meg i morgen» er en nokså mørk film.
Det er riktignok mye humor, men helst tragisk farget.
Foto, lyd, lys og musikk spiller fjellstøtt med på laget.
I løpet av filmen ligger man avsporingen ved ett tilfelle nær.
Elling er en meget god filmfigur, fordi han i all sin hemmede og blomstrende særhet er et allment gjenkjennelig menneske.
I noen dramatiske scener, når bekjentskapet med hans nye forelskelse skal utvikles, er historien like ved å tippe over i teatralske geberder.
Vi «mister» ham - nesten.
Men hvem andre er der til å bære hele historien hjem igjen på sine sterke armer?
Jo da, Kjell Bjarne.
| 1
|
107245
|
Status Quo:«The Party Ain't Over Yet»
(Sanctuary)
Fire tiår og 33 album med den samme stampende, trauste boogierocken - man kan vel si at få band har levd opp til sitt eget navn i like stor grad som Status Quo.
Samtidig som «The Party Ain't Over Yet» bare er en evinnelig repetering av gammel suksessoppskrift tuftet på det samme forbanna gnåleriffet, kan man vel heller ikke kreve eller ønske at et så karakteristisk band som Quo skal gjøre noen drastiske fornyelser på sine gamle dager.
Og når det er sagt, kan man egentlig ikke unngå å føle en slags respekt eller sentimental tilknytning til et band som alltid bare har vært der.
Det er som en gammel nabo du stadig irriterer deg over, men som du likevel kommer til å savne litt når han dør.
Så av nostalgiske grunner kan man si at dette er et helt greit album: ingen milepæl i musikkhistorien, men en verdig markering av - om ikke avslutning på - en lang karriere.
| 0
|
107246
|
Ornand Altenburg:«Backseat Driver»
(UpNorth Discs)
Slik kan det gå med et altfor romantiserende forhold til tidlig Tom Waits.
Asbjørn Ribe heter denne mannen egentlig, og vi kjenner ham fra både Number Seven Deli og Jim Stärk.
Som Ornand Altenburg er han noe helt annet.
For å si det enkelt er han da Tom Waits i både stemme, intonasjon og i rekkene av pianoakkorder, som selvfølgelig også har raust med romklang.
Ribes problem er derimot at hans tilgjort slørete og langt fra distinkte vokalstil dekker for det han måtte ha å fortelle av historier.
Sånn sett har han ikke sterk nok personlighet i uttrykket ennå, og vi står tilbake med en helt grei, rufsete blues-infisert plate med jazzkneipe-romantiske overtoner.
| 0
|
107247
|
Raga Rockers «1983-2000: Ragas beste/Raga live fra Roskilde»
(Sonet)
Oslonattens mørke rock'n'roll-rytter Michael Krohn er for lengst kanonisert som en av norsk 1980-tallsrocks «fire store».
Ikke dårlig, får'n si, for Raga Rockers var og er selve definisjonen av et undergrunnsband.
Aldri folkelige som DumDum Boys og Jokke & Valentinerne, sjelden søtt sjarmerende som deLillos.
Raga Rockers tilhører på eksplisitt vis Oslo, og musikken og tekstene deres er de dunkle drifters rock'n'roll.
Om Lars Lillo-Stenberg var «vestkant» og Joachim Nielsen «østkant», var Michael Krohn sentrum:
Norsk rocks Lou Reed, kanskje, på jakt etter kjappe «kick» i det eneste som er tilnærmet storby i landet.
Krohns tekster har, på sitt sporadisk beste, klar egenverdi som stemningssnapshots av urban virkelighet, og enkelte av personportrettene hans - i særdeleshet den supereffektive «Hun er fri» - er simpelthen mesterlige.
Musikken er ofte bevisst uutviklet - hard rettfremrock som fungerer som enkle klipsrammer for ordene.
Denne 30 låter store samlingen, hvis førsteopplag kommer med en bonus-CD med potente opptak fra bandets konsert på Roskilde i 1999, hopper over et par av de mest talende personlige sangene hans, så som «Sangen om meg» og den sårt savnede «Ny dag».
I kraft av antallet låter kan man likevel si at «1983-2000: Ragas beste» erstatter den tidligere «The Beginning Of The Raga Rockers» (1992) som den beste inngangsbilletten for nykommere.
| 1
|
107249
|
Bon Jovi:«Have A Nice Day»
(Island/Universal)
Lett å like, lett å la seg irritere av.
Som mange andre rock-band med fartstid fra åttitallet, har også Bon Jovi snudd bunken og startet på nytt, stolt mest på seg selv og gjør nå ting slik de gjorde i starten.
Det vil si enkle, iørefallende kraft-rockere med et par obligatoriske innsmett av sviskepregede ballader og med nyvunnet tekstmodenhet.
Slikt kommer jo med alderen.
Og det skal innrømmes; tittellåten, «Who Says You Can't Go Home» og «Last Man Standing» er både friskere og mer likandes enn det meste som har kommet fra New Jersey-rockerne de siste årene.
Derimot blir låtresepten etter hvert kopiert litt for mange ganger, gitarveggene blir bare massive og Jon Bon Jovis vokalteknikk vel anmassende.
Men bevares, det er ennå liv i noenogførtiåringene...
| 0
|
107250
|
Haddy N'jie:«White Lies»
(Via Music)
Imponerende debut fra tøff dame.
Merk dere navnet Haddy N'jie med en gang!
Her er en kvinnelig debutant med et modig album og en røff og uttrykksfull stemme som utfordrer lytteren.
«White Lies» heter debuten til Haddy N'jie.
Det har åpenbare kvaliteter som burde appellere til din nysgjerrighet.
26-åringen fra Kolbotn synger med en hes, ru, vibrerende og tørr stemme som kler det åpne lydbildet, de nakne arrangementene og de dvelende sangene som er nokså tidløse i formen.
Haddy N'jie har også komponert sangene selv.
Det handler om en slags klangfyllt og dynamisk miks av viser og blues som er melankolsk, mørk og mollstemt.
En imponerende debut fra en artist som vi helt sikkert vil få høre mer av.
| 1
|
107251
|
Kåre Conradi:«God dag»
(Grappa)
Beklager, denne platen klarer ikke engasjere meg!
Det er mitt største ankepunkt til «God dag», der Conradi har laget en plate med 13 sanger og han selv har satt melodi til åtte av dem.
Hvem har Kåre Conradi egentlig laget den for?
Dessverre faller platen mellom flere stoler.
Den er en slags viseplate enkelte steder med litt jazzifisert komp med en blanding av bokmåls- og nynorsk-tekster.
Conradi har blant annet tonesatt fem vakre dikt av Halldis Moren Vesaas.
Disse er plassert side om side med Erik Byes store «Vårherres klinkekule», «Visa om Gjest Baardsen, «De nære ting» av Arne Paasche Aasen og den underlige historien av André Bjerke om «Robert den røde».
Han klarer ikke å tilføre de sangene vi kjenner fra før, noe nytt eller personlig.
Kåre Conradi synger helt greit, ikke noe mer, litt skuespiller-teatralsk, uten noe særpreg eller stort engasjement og innlevelse.
Dessverre sitter jeg igjen med at «God dag» ikke er en plate der sang, akkompagnement eller stemning oppfordrer eller oppmuntrer til å høre platen eller sangen en gang til:
Unntaket er «Andersen på hjørnet», en fin duett med Odd Børretzen.
| 0
|
107252
|
The Pussycat Dolls:«PCD»
(AM Records)
Noen ganger må man kalle en spade en spade og verdsette den for sin endimensjonale funksjon, og med den forrykende dansegulvplageren «Don't Cha» har jentegruppa The Pussycat Dolls bevist at utstudert og hul r&b funker aldeles ypperlig til sitt formål.
Flere steder på albumet «PCD» følger de også opp dette dansbarhetsformålet - med strikt, «metallisk» og nesten befriende upersonlig, rå dansegulvmat - som i den Timbaland-produserte «Wait A Minute», der Michael Jackson anno tidlig 90-tall godt kan være en referanse.
Hadde de bare holdt seg til dette.
For det er når dukkene i siste halvdel av platen begynner med dustete Broadway-etterligninger og coverversjoner av gamle croonerlåter, at illusjonen brister og formålsløsheten får et ansikt, eller snarere seks sminkede ansikter - som når som helst kan byttes ut med seks andre dukkefjes.
| 0
|
107253
|
Folk & Røvere:«Ting vi skal gjøre før vi dør»
(VME/VOW)
Folk & Røvere-kaptein Ulf Nygaard bragte Grünerløkka og cafékulturen ut til hele Norge med sommerhiten «Yess» i 1999.
Da var det sløy trip-hop på norsk som gjaldt.
I dag tar ikke Nygaard lenger tidsånden på kornet med albumet «Ting vi skal gjøre før vi dør».
I dag sysler Ulf Nygaard og Folk & Røvere med noe som muligens kan betegnes som elektronisk visepop.
Problemet er bare at Nygaard ikke er like skarp i kantene, både rytmisk og tekstmessig, som tidligere.
Også denne gangen har Folk & Røvere dratt inn en rekke ulike gjester.
Saint Thomas har skrevet tekst og melodien på «Diskotek» som han også fremfører.
Unni Wilhelmsen synger på «Sommer på Kuba» som hun også har skrevet melodien til.
NRK-kommentator Arne Scheie prater i vei med sitt sedvanlige monotone fotballprat på mini-hit'en «Supermann».
Helt til slutt har vi «Fru Johnsen» med Inger Lise Rypdal i en moderne elektronika-utgave.
Det fungerer bare sånn passelig.
Denne gangen er faktisk Folk & Røvere best de få gangene Nygaard synger selv.
Kanskje det hadde vært noe å tenke på neste gang, men da må Ulf Nygaard hvesse pennen og anrette låtene mer ambisiøst.
Dette er for slapt.
| 0
|
107254
|
Mew:«And the Glass Handed Kites»
(Sony BMG)
For to år siden ga danske Mew ut det umiddelbart storslagne og nærmest sjokkerende vakre albumet «Frengers».
Når de nå kommer med oppfølgeren, har de hevet ambisjonsnivået ytterligere; det kreves minst et tosifret antall gjennomlyttinger for å trenge gjennom den første «forvirrende» lydmuren, som i begynnelsen fremstår som et sammenhengende støybelte uten hits eller nynnbare melodier.
Men så begynner man å oppdage det - bandets genialitet avdekkes litt etter litt.
Melodiene krystalliserer seg og får delikate former.
Jonas Bjerres englevokal får mening.
Det som først opplevdes som en grums av gitarstøy, pianoklimpring og synthutskeielser, blir til en imponerende mosaikkdekorert katedral av vellyd.
Og det beste er følelsen av at nye åpenbaringer venter deg ved neste gjennomlytting.
Det er nesten betimelig å bli litt høystemt og oppsummere med den religiøse forhåpningen:
«Nå forstår jeg stykkevis.
Da skal jeg forstå full ut.»
| 1
|
107257
|
Rålekkert over Wallander
Regi:
Birger Larsen.
Med:
Rolf Lassgård, Marie Richardson, Peter Gantzler, Christer Fant, Kerstin Andersson.
Svensk thriller.
15 år.
Usedvanlig velskapt thriller over Henning Mankell-roman om makabre mord og hemmelig kjærlighet.
Det er en rålekker filmthriller danske Birger Larsen har regissert for svenskene over Henning Mankells «Ett skritt etter» - den syvende boken om Ystad-politimannen Kurt Wallander.
De ekstremt vitale foto og skift gir en tone av konstant, illevarslende spenning til det mangslungne mysteriet, som åpner med et makabert likfunn:
Tre oppgravde, halvråtne ungdommer rundt et bål i skogen.
Det er begynnelsen til en serie mord som skal vise seg ha nærgående, personlige forbindelser også til en forbløffet Kurt Wallander.
Dette er filmen som holder fast i Rolf Lassgård i Wallander-rollen - en rolle den velvoksne Lassgård spiller i stadig mer neddempet versjon.
For sjelden har vel den robuste politimann så mye å tenke på i den subtile kjærlighets uvante domene.
Men man skal heller ikke mista seg:
Når det kreves, våkner han også bråfort til liv og handling.
Mye av filmens styrke ligger i et tett og velspillende ensemble, især av Wallanders nærmeste medarbeidere Maja (Marie Richardson) og kollegaen han så feilaktig trodde han kjente - Kalle Svedberg (Christer Fant).
Med «Ett skritt etter» og dette innslag av «danskehjelp» har vår venn Wallander fått et fornyende og velfortjent filmatisk «løft».
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107258
|
Melodrama
Regi: Mick Davis.
Med:
Andy Garcia, Elsa Zylberstein, Omid Djalili, Udo Kier.
Amerikansk/europeisk co-produksjon.
11 år.
Anbefalt voksne.
Mye melodrama og klisjébruk i filmen om det turbulente og følelsesladede kunstnerliv i Paris rett etter første verdenskrig.
Det er Modigliani det handler om, den eksentriske kunstneren og idealisten som ikke tok fem øre for å hovere over Picasso, og som takket være sykdom, alkohol, narkotika og andre uhell døde ung.
Filmen forteller om ham, om kunstnerkretsen og om lidenskapen til hans elskede Jeanne.
Men fokuset mangler.
I et vell av vakre bilder, ekstravagante teatrale scener og smektende musikk surfer filmen på en romantiserende bølge.
Kunstnerkretsen besto av nyskapende energibunter, ganske sikkert grenseløst selvsentrerte, men i det minste særdeles kreative.
I «Modigliani» er denne banden av kunstnere over grensen karikert.
Godt unntak er Andy Garcia med sin forførende og freidige Modigliani.
Samtidig er dette en historie om desperat besettende kjærlighet.
Glimtvis aner du den dampende tiltrekningen mellom Andy Garcias Modigliani og Elsa Zylbersteins Jeanne.
Deres korte, intense samliv er en italiensk opera verdig, men i Mick Davis' noe rotete regi glir de dramatiske hendelser gradvis over i et melodrama som savner den rå dybden.
| 0
|
107259
|
Søtt og saftig sammensurium
Regi:
Tim Burton.
Med Freddie Highmore, Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Sandra Darnell, James Fox, Jordan Fry.
USA.
Eventyr - 7 år.
Det er ikke til å unngå:
Dette er filmen om Johnny Depp som Willy Wonka.
Og nesten bare det.
Selvfølgelig finnes det mye mer!
Det handler tross alt om en moderne litteraturklassiker signert Roald Dahl.
Om fattiggutten som får sitt livs sjanse, om nød som kan lindres, grenseløs fantasi og glødende groteskerier.
Men det handler mest om Wonka/Depp, likevel.
Fordi Willy Wonka er en totalt ubestemmelig figur.
Fjern og nær på samme tid.
Kanskje ond, kanskje god.
Eksentrisk og barnlig.
Håpløst selvopptatt og uendelig raus.
Man kan aldri være helt sikker på Willy Wonka!
Og man kan aldri være helt sikker på Johnny Depp.
Hans Wonka er selvfølgelig farget av regissør Tim Burtons fargerike fantasisurrealisme.
Likevel blir det en øyeblikkelig filmhistorisk diskusjonsfigur ut av det: dukkepen, aseksuell, tynnstemmet, naiv.
Men allvitende.
Og en rå kapitalist!
Man kan i det hele tatt fortsette og fortsette og fortsette.
Med all verdens tolkninger.
Det vesentlige her er at Johnny Depp, den for tiden mest spennende og uforutsigelige av alle såkalte filmstjerner, spiller en av de mest spennende og mest uforutsigelige litterære figurene fra Roald Dahls fantastisk rike univers.
Sånt blir det tankespinn av, i uker fremover, for dem som ser filmen.
Det kalles magi.
Resten av filmen er slett ikke verst heller.
Om enn, altså, en smule i skyggen av mesteren og hans mesterverk.
| 1
|
107260
|
Kirsti Carr:«Like a Tiger»
(Piraya Music)
Debutplate fra en artist som har fått stor oppmerksomhet rundt sin sykdom.
Kirsti Carr lykkes langt fra med sitt debutalbum.
Artisten fra Langesund har skrevet alle de ti sangene på platen og kledd dem i en countrypop-stil.
Hun klarer rett å slett ikke å engasjere, og sangene blir for upersonlige og lite spennende.
Kirsti Carr mestrer i perioder heller ikke de høye tonene på sangene, selv om det skinner igjennom at hun har en brukbar stemme.
«Like a Tiger» er et album som nok hadde trengt strengere kvalitetskontroll før den ble sluppet på markedet.
«Midnight Train» og tittelmelodien er de to sangene som viser Kirsti Carr fra sin beste side.
| 0
|
107261
|
Tracy Chapman:«Where You Live»
(Warner)
Tracy Chapmans beste album siden 1988.
En helt ny generasjon kvinner har oppdaget Tracy Chapman etter at hun ble stjerne i 1988 med hitlåten «Fast Car».
Her er «Where You Live» som er nok et elegant, lettbent og melankolsk album fra en artist som overlever alle trender.
Iblant holder det å skrive gode og tidløse sanger med en sterk melodiøs nerve.
Tracy Chapman er et levende eksempel på en låtskriver som kun lener seg på sin egen skaperkraft og formidlingsevne.
Chapman lar sangene gjøre jobben og hun klarer seg utmerket.
Jeg synes faktisk at Chapman er mer lavmælt og relevant enn noensinne på et bunnsolid album, hvor blant andre Flea (Red Hot Chili Peppers) og Mitchell Froom bidrar på vakre, luftige og distinkte spor som «Talk To You», «3000 Miles», «Going Back», «Don't Dwell», «Never Yours» og «Love's Proof».
«Where You Live» er Tracy Chapmans aller beste album så langt.
En hyggelig overraskelse.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107263
|
Warlocks: «The NeverEnding Story»
(C+C Records)
Veteran-rappere som våger å være voksne
Ti år og fire album er gått siden Warlocks dukket opp på den norske hip hop-scenen.
På albumet «The NeverEnding Story» reflekterer tre veteranrappere over livet og beviser at det er fullt mulig å modnes med verdighet.
Tvillingene Kevin (Tech-Rock) og André Eriksen (Karma), samt Håkon Lund (Hawk), har vokst av seg raseriet for lenge siden.
I dag fremstår Warlocks som voksne menn, uten at de mister et fnugg av troverdighet.
Warlocks er mykere i kantene og atskillig mer interessante musikalsk med nakne, tilbakelente, mørke og grovkornede beats.
Warlocks er også klokere, men rimene avleveres med tyngde, presisjon og snert.
Trioen kan fortsatt være herlig arrogante, som på røffe og funky «Who Why», men best er melodiøse, frodige og lett melankolske greier som «Days Will Go Away», «Stay Warm», «Nobody Knows» og «Cake», låter som fortjener et stort publikum.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107265
|
Paul McCartney:«Chaos and Creation in The Backyard»
(Parlaphone/EMI)
Soloplate nr. 20 fra sir Paul.
Sir Paul McCartneys nye plate er svært ordinær, og kommer langt ned på listen over album signert den gamle Beatle.
Det låter typisk McCartney fra første til siste spor, men platen har ikke sangen som fester seg og som du føler du må høre igjen og igjen.
«Chaos and Creation...» er en neddempet produksjon, inneholder jevnt gode popmelodier og godt håndverk gjennom alle tretten sangene, samt et «hemmelig» ekstraspor.
Sir Paul spiller selv de aller fleste instrumentene denne gangen.
«English Tea», balladen «Jenny Wren» og den Beatles-aktige «Promise To You Girl» er sanger der han er i nærheten av å vise hvilken glimrende låtskriver han egentlig er.
Sir Paul-fansen vil sikkert trykke denne til brystet, men neppe noen nye...
| 0
|
107266
|
Charlie Haden Liberation Music Orchestra:«Not In Our Name»
(Gitanes Jazz/Universal)
Patriotisk protestmusikk.
Første gang Charlie Haden samlet sitt Liberation Music Orchestra, var under Vietnamkrigen.
Siden har orkesteret kommet sammen hver gang den politiske verdenssituasjonen har tilsagt det.
«Not In Our Name» er en musikalsk protest mot Irak-invasjonen og bærer navn etter en bred folkelig motstandsbevegelse i USA.
Musikken er som vanlig arrangert av Carla Bley, som i tillegg spiller piano.
Det er en lavmælt og vakker protest, som om musikerne vil vise at det er andre, mer humane verdier det er viktig å verne om.
De påkaller seg også de første nybyggernes patriotisme og tro på et godt Amerika for alle, gjennom varme versjoner av «Amazing Grace» og «America The Beautiful».
Her er også en Gil Evans-inspirert versjon av largosatsen fra Dvôraks symfoni «Den nye verden» og en sofistikert reggaeutgave av Bowies «This Is Not America».
Varmt og nydelig er det, med fine soli av blant andre altsaksofonisten Miguel Zenon.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107267
|
Devendra Banhart:«Cripple Crow»
(Playground)
San Francisco-låtskriver utenfor allfarvei.
Devendra Banharts album «Cripple Crow» er verdt en sjekk om du synes alternativ-folk-hippie-psykedelia høres ut som en interessant greie å fordype seg i.
Muligheten er i alle fall stor for at du blir rikelig belønnet med en annerledes reise i et frodig musikalsk landskap.
Du skjønner at Devendra Banhart ikke er som alle andre artister når du ser samlingen av utfrika individer i «Sgt Pepper»-aktig setting på omslaget.
Noen har trukket frem salige Nick Drake som en mulig referanse.
Det er vel ikke så galt, bortsett fra at Banhart ikke er mørk og destruktiv, men det melankolske draget er definitivt til stede i de organiske og rustikke sangene.
Instrumenteringen er hovedsakelig akustisk og nokså sparsom.
Banhart er en eksentriker, men han skriver bittersøte, skeive og dvelende sanger som neppe er egnet til å skremme noen som helst der de ruller knirkende av sted i et døsig groove.
Devendra Banhart har en vibrerende stemme som passer perfekt til de skjøre komposisjonene.
Om han har en musikalsk sjelevenn, må det være Will Oldham, som også skriver sanger på siden av det meste.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107268
|
Klovner i kamp:«Ørnen tek ikkje unga»
(Tuba)
Tamt, ujevnt og skuffende.
Med Odd Nordstoga som gjestartist skapte Klovner i Kamp et øyeblikks hiphop-magi med singlen «Syng», men forventningene til albumet «Ørnen tek ikkje unga» blir ikke innfridd.
Kvartetten Aslak «Alis» Hartberg, Esben «Dansken» Selvig, Thomas «Fingern» Gullestad og Sveinung «Dr. S»
Eide svikter med andre ord når det gjelder.
Albumet «Ørnen tek ikkje unga» er rett og slett en skuffelse.
Gutta har det fortsatt i kjeften, men de har ikke så mye spennende å fortelle, liksom.
Låtmaterialet er ujevnt og lite spenstig.
I mine ører kan det virke som idétørken har rammet bandet med full tyngde.
Mulig at magre budsjetter er en forklaring på hvorfor det låter så tamt.
Det sytes og klages i alle fall så det holder på åpningssporet «Spenn», uten at albumet blir mer interessant av den grunn.
Ultrafengende «Synd» er nevnt.
Sammen med «Vekk meg» og «Elefanten» hever den albumet til noe som harde fans saktens kan sjekke ut, om ikke annet.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107269
|
Englefjes:«Blå»
(Norsk Rekord)
Debutalbum fra en norsk duo som kaller seg Englefjes.
Evald Fjærgård og Jørn W. Kolberg utgjør den norske duoen Englefjes.
Nå debuterer de med albumet «Blå», som er en småkoselig samling norskspråklige sanger i visepopdrakt.
Englefjes har gitt ut et album med litt melankolske sanger som enkelte ganger har gode ideer og anslag, men som ikke helt er blitt helt forløst i platestudio.
Englefjes-duoen synger mest om kjærlighetens mange fasetter, og debutplaten «Blå» viser at Englefjes absolutt har potensial.
Sanger som «Langt å gå» og «Avskjedssang» viser dette med all tydelighet.
| 0
|
107270
|
Sofian:«This Is Sofian»
(C+C Records)
En norsk Legend er født.
Norgesaktuelle John Legend gjorde det utrolige tidligere i år da han fikk nordmenn til å gå mann av huse for å kjøpe et moderne amerikansk soulprodukt av skyhøy kvalitet.
Her kommer hans bror i ånden, og han er fra Norge.
Møt Sofian Tett på nett tirsdag kl. 12!
I USA finnes det trolig hundre av Sofians kaliber innen nu-soul, men vi bor tross alt i Norge enn så lenge, og der er den samme kvaliteten foreløpig faderlig fattig.
Ikke bare skriver Sofian gode låter, han har en stemme så fløyelsmyk og smooth at ingen matcher ham i et land der den raspende rock-røsten står sterkere enn noensinne.
Mye av fortjenesten for å blottstille Sofians intense stemmemykhet må gå til den islandske produsenten Hitesh Ceon, som har sittet i David Eriksens Stereo-studioer på Grünerløkka og duplisert Sofians honningfylte stemme på et hittil ukjent vis, samtidig som han har lagt inn Sofian selv som andre og tredjestemme på en finurlig og heldig måte.
Det er et knep man ikke kan gjenskape live, men som ideelt sett - som på plate her - fungerer perfekt.
Dersom John Legend er faren, må Stevie Wonder være Sofians bestefar (hvilken slektsrekke, for øvrig!).
D'Sounds komp-duo, Jonny Sjo og Kim Ofstad, er som skapt for oppgaven, men det er Sofian selv som overbeviser mest, både som formidler og låtskriver.
Spesielt har han og Hitesh Ceon skapt noen uimotståelige club-bangers som kunne ha blitt enda mer groovy med en ytterligere skarpere produksjon:
«Stank», «Stress» og avsluttende «People Are People» er alle av det slaget som får danseblodet til å bruse fortere.
Men produksjonen er iallfall gjennomført, og med unntak av det vel naive tilbakeblikket i «Soulman», er «This Is Sofian» en oppsiktsvekkende moden debutplate - mer enn man kunne håpe på av noen nordmann.
Glad soul til folket!
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.