id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
107272
|
Interaktivt mordmysterie
Den interaktive filmen er død!
Lenge leve det filmatiske spillet!
New York City er under beleiring av snø og kulde.
Lucas Kane sitter på et restaurant-toalett og skjærer seg selv i armene med kniv.
Han er i en transelignende tilstand, og i korte glimt ser vi en kappekledt skikkelse - omgitt av stearinlys - som styrer bevegelsene hans.
Kort tid etter er han en morder.
Og det er da kontrollen gis til spilleren.
I klassisk eventyrånd må du sørge for å gjøre deg så presentabel som mulig før du forlater toalettet og restauranten.
Vaske bort blodet fra hendene, gjemme mordvåpenet, vaske gulvet - den typen ting.
Senere må du blant annet sørge for å betale regningen din før du forlater åstedet.
Hele prosessen kan løses på flere forskjellige måter.
Jo mer effektiv, grundig og omtenksom du er, jo mer vanskelig blir det for politiet å finne deg.
Det vil si - jo mer vanskelig blir det for DEG å finne deg.
I en herlig twist, får du nemlig i «Fahrenheit» styre både Lucas og de to etterforskerne Carla Valenti og Tyler Miles.
Bytte og jeger.
Valgene du tar og fremgangsmåten du velger har direkte påvirkning på både historien og hvilke muligheter du har når du bytter side.
Og vi snakker om REELL påvirkning her.
Hva du har valgt å si i samtaler med andre, rekkefølgen på oppgaver du har løst og måten du har gjennomført en sekvens på endrer spillets videre gang.
Effekten er at du virkelig føler du former din egen spillopplevelse, at du hele tiden må gruble over valgene du gjør.
Ofte med korte tidsfrister.
Det er her «Fahrenheit» virkelig strutter av skaperglede, oppfinnsomhet og pur spilleglede.
Det er dette - i kombinasjon med historien som fortelles - som gjør dette spillet til et av årets beste.
Spillet er bygd opp som en film - det vil si, som råmaterialet til en film.
Du sitter som en slags blanding av redigerer, regissør og skuespiller og syr sammen de forskjellige elementene til en helhet.
Din rolle er med andre ord en blanding av deltaker og tilskuer, en blanding man normalt sett skyr unna i spill hvor handling er viktig.
Det er deltakelsen som ofte hever spillopplevelsen eller sliper ned de skjærende kantene til en dårlig historie.
Men her er historien glimrende, skuespillerne og dialogene likeså.
Dermed blir kombinasjonen av å være både tilskuer og deltaker bortimot perfekt.
Hvilket man forøvrig ikke kan si om alt du møter i «Fahrenheit».
Det nyskapende kontrollsystemet, som sørger for en uhyre vellykket konsollifisering av den tradisjonelle pek-og-klikk adventuresjangeren, medfører for eksempel at man sliter med å få med seg actionsekvensene i spillet.
Jeg TROR disse er svært heftige å se på, men jeg var alt for opptatt med å se på instruksjonene nederst på skjermen om hva jeg måtte gjøre med håndkontrolleren for å komme gjennom actionsekvensen i live.
De filmatiske kameravinklene gjør det også av og til vanskelig å styre de forskjellige rollene, det hendte støtt og stadig at jeg endte opp med å gå i sirkel i noen sekunder når kameraet skiftet vinkel.
«Fahrenheit» skrangler rett og slett bittelitt i utføringen, selv om det aldri blir så irriterende at det påvirker den generelle spillopplevelsen i veldig stor grad.
Og spillet har uansett mer enn nok å rope hurra for.
Historien er deilig skummel, oppgavene som må løses er herlig forankret i logikk (endelig et spill hvor man kan - og bør - gå på do!), skuespillerne er glimrende og musikken da, den nydelige musikken - signert ingen ringere en Angelo Badalamenti («Twin Peaks») - er utrolig stemningsskapende.
Hollywood har all grunn til å være bekymret.
For med så gode filmatiske spill som dette, hvor du rives med og deltar i handlingen i steden for å være passiv, popcornetende tilskuer, er filmens fremtid under angrep.
| 1
|
107274
|
Små marginer, store krasj
Regi: Paul Haggis.
Med:
Sandra Bullock, Don Cheadle, Matt Dillon, Brendan Fraser, Thandie Newton, Ryan Phillippe.
Am. drama.
15 år.
Hva skjer når hardt pressede mennesker kolliderer med andre hardt pressede mennesker?
Da får man Los Angeles.
Fritt tolket etter «Crash».
I 2000 hoppet Paul Haggis av fra TV og gikk til filmen.
Først skrev han manus til det som skulle bli «Million Dollar Baby».
Året før den ble filmet med Clint Eastwood som regissør (2004), regisserte Haggis selv et annet av sine filmmanus: «Crash».
Han kunne kalt den svært mye annet, det burde han også ha gjort.
«Crash» er en mye brukt filmtittel, det kan bety nesten hva som helst.
Men David Cronenburgs film fra 1996 med samme tittel var en merkefilm og en brannfakkel.
Å tilsynelatende ignorere det, gjør et til overmål arrogant inntrykk.
Den nye «Crash» er et flettverk av en film - mange enkelthistorier som til sammen gir et mangslungent og mangetydig inntrykk.
Hver for seg er imidlertid historiene svært enkle - ikke så rent lite melodramatiske.
I bunnen for dem alle ligger storbylivet som et rotterace preget av sterkt press, stor frykt, fordommer, rasehat og mistenksomhet.
Der marginene er små og reaksjonene tilsvarende større.
Hvorvidt de gjenspeiler en virkelighet av i dag, er egentlig irrelevant.
Det enkle poeng synes bare være å vise hvordan hat avler hat, mistenksomhet mer mistenksomhet.
Inntil man befinner seg som rovdyr i en jungel som - uavvendelig - må oppstå i morgen.
Dersom ikke sirkelen brytes.
Behendig fører filmen sammen «høy» og «lav» i denne jungel - alle usedvanlig velspilt: en statsadvokat, en politileder, en kjent TV-regissør, en innvandrer, en låsesmed, et par ranere.
Alt er knirkefritt og lekkert komponert, som sirkel innenfor sirkel.
Det åpner med en liten bilbulk på en innfartsvei som også er åsted for et drap.
En av de bulkende er politimann Don Cheadle, som kommer med den første av flere, svært sitatvennlige replikker:
«Det er denne følelsen av berøring.
I enhver ordentlig by går man, ikke sant?
Du stryker borti noen, noen bumber inn i deg.
I LA er det ingen som rører deg.
Vi er alltid bak stål og glass.
Jeg tror vi savner den berøringen så mye at vi kolliderer med hverandre med vilje, bare så vi kan føle noe.»
Fremmedgjøring unektelig for viderekomne.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107276
|
Flydrama buklander
MED: Rachel McAdams og Cillian Murphy.
Am. drama-thriller.
15 år.
Det begynner så godt:
To flypassasjerer ved siden av hverandre i hyggelig samtale.
Så snur stemningen.
Han er terrorist.
Hun et utpekt offer fordi hun kan gi de nødvendige ordrene slik at hans organisasjon kan komme på skuddhold av en amerikansk politiker.
Godt og vel over halve filmen konsentrerer seg med økende klaustrofobisk spenning om de to i flysetene:
Han smilende brutal, hun kjemper livredd for å beholde fatningen.
Grøsser-regissøren Wes Craven strammer spenningsskruen i denne lille private sfæren hvor de to er omgitt av mennesker hun ikke når frem til med et rop om hjelp.
Så langt alt vel.
Da flyet lander og de beveger seg ut av denne tette spenningssfæren, detter filmen som en stein og blir totalt forutsigbar i sin bruk av klisjeer.
Nå rømmer hun for livet mens han, såret inntil det båretrengende, forfølger med rullende øyne og hevet kniv.
I det øyeblikket er det slutt på spenningen og filmen blir høyst ordinær.
| 0
|
107277
|
«No Direction Home:The Soundtrack - The Bootleg Series Vol.
7»
(Columbia/SonyBMG)
Gull for gravere
Aktiviteten og åpenheten i Bob Dylan-leiren er bemerkelsesverdig om dagen, og i september kommer «No Direction Home», en fire timer lang film om hans tidlige år (1961-1966), regissert av ingen ringere enn Martin Scorsese og laget i fullt samarbeid med den inntil nylig så lukkede artisten selv.
Allerede nå kan man korte ventetiden med denne dobbel-CD'en - den syvende i «The Bootleg Series».
Ikke et lydspor fra filmen som sådan, snarere en samling sanger som opptrer i den, i tidligere uutgitte utgaver (på tre kutt nær - coveret hevder to, men «I Was Young When I Left Home» var med på bonusdisken på førsteutgaven av «Love And Theft» (2001), må vite).
Dette var årene da Dylans kreativitet hadde noe nær mystisk ved seg, og den de facto starten på moderne rock 'n' roll.
Interessant langt utover den jevne «uutgitte kutt»-samlingen, med andre ord, levert i en lydkvalitet som vil få erfarne piratplatesamlere til å knele i takknemlighet.
Samtidig som de i lang tid fremover vil debattere spørsmål som dette:
Hvorfor har de inkludert åttende tagning av «Freeze Out»/«Visions Of Johanna» fra 30. november 1965 - og ikke den suverene versjonen fra 21. januar 1966?
Ikke alle musikkarrierer inspirerer til den slags intensfordypelse, men denne gjør.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107278
|
The Owens:«It Was Near I Died»
(Reel Noise Records)
Nok en spennende stemme basert i bergensområdet.
Ove Svendsen heter mannen bak prosjektet The Owens, og han har en vakker, lyst nasal stemme som du like gjerne kan bli kjent med umiddelbart.
På mange måter er han americana-utgaven av Magnet, eventuelt poputgaven av Ryan Adams.
Musikken - og tekstene - er av det såre og melankolske slaget, med pen lyd og myk produksjon som burde være skreddersydd for norske radioer i en tid da James Blunt er det store navnet.
Svendsen har også skrevet et par låter som kryper inn under huden og blir værende, ikke minst «Didn't Mean To Hurt You» og inntrengende «In My Pockets», som nesten er genial i sin enkelhet.
Låtkvaliteten blir mer triviell midtveis, men enkeltøyeblikkene i første halvdel - samt den flotte «The Ghost Of Christmas Future avslutningsvis» - er så sterke at jeg føler meg ganske trygg på å høre mer fra The Owens.
| 1
|
107279
|
Scum:«Gospel For The Sick»
(Dogjob/Tuba)
Supergruppe som fungerer i praksis
Supergrupper fungerer sjelden i praksis, men her er Scum med medlemmer fra band som Emperor, Turboneger, MindGrinder og amerikanske Amen, som mikser pønk og svartmetal.
Resultatet heter «Gospel For The Sick» og er et intenst, knallhardt og sylskarpt album.
Dette er definitivt ikke musikk for sarte ører.
Amen-sangeren Casey Chaos, gitaristene Samoth og Cosmocrator fra Zyklon (tidligere Emperor) og MindGrinder, bassist Happy Tom fra Turboneger og den gamle Emperor-trommeslageren Faust har svidd av 10 støyende, stygge og slemme låter, hvorav «Truth Won't Be Sold», «Hate The Sane» og tittelsporet virkelig skiller seg ut med et blodig driv, feite riff og et knusende trøkk.
Scum er tidvis veldig ekstreme.
Du må simpelthen elske å bli filleristet av brutal lyd for å holde ut lenge med «Gospel For The Sick» i CD-spilleren, men du verden hvor forfriskende det låter.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107280
|
Amerika:«The Good Luck»
(Columbia/Sony)
De hører på Phoenix på Vestlandet også.
Vi bestemte oss for å lage årets beste pop-plate, låter det friskt i presseskrivet til Bernt Thomas Bortne og Kristian Larsen (Ålesund/Bergen).
Det må i så fall bli i en annen sammenheng enn som Amerika.
I den innledende New Order-pastisjen «Same Fame Familiar» er de inne på noe, og den etterfølgende «Big City Boy» er faktisk en deilig, flott poplåt, men der stopper det.
Det svære, suggererende New Order-lydbildet må gi tapt for pop-perfeksjonismen til Phoenix, som helt tydelig har vært inspiratorene her.
Men akkurat som tilfellet er med franskmennene, blir smaken av syntetisk gutteromsperfeksjon for sterk når låtene avtar i interesse og vellyden forvandler seg til en repeterende, ensformig masse av synth-atmosfæriske lydtepper helt uten kanter.
Pent, pyntelig og mer enn nok i små doser.
| 0
|
107281
|
Sigur Rós:«Takk ...»
(EMI Records)
Sigur Rós har beseiret dysterheten og tomheten som preget 2002-albumet «( )».
Og den islandske kvartetten fremstår på den nye platen «Takk ...» som en mye lykkeligere gjeng.
Slik høres det i hvert fall.
For selv om de «hopelandiske» (et oppdiktet språk) tekstene fra forrige album etter sigende er erstattet med ordentlig islandsk, er det vel ikke mange av oss som klarer å få så mye ut av dem uansett.
Vi får nøye oss med det viktigste, og det er stemningene som Sigur Rós på uforklarlig vis frembringer gjennom sitt karakteristiske drømmende uttrykk.
Dette uttrykket er nå, som for så vidt før, bygd opp av «hvite» støymurer og luftig falsettvokal som snirkler seg inn øregangene som kjølig dis og skaper en meditativ atmosfære - som selv rockeklisjeen Tommy Lee erklærer seg som tilhenger av.
Når de denne gangen i tillegg har klart å få litt liv og lekenhet til å vokse opp av isødet, er saligheten deilig nær.
| 1
|
107282
|
Bang Gang:«Something Wrong»
(Rec 90/Universal)
Islandske Bang Gang er poputgaven av Sigur Rós.
Bardi Jóhannsson heter den islandske såkalte eksentrikeren og altmuligmannen som står bak navnet Bang Gang.
I likhet med sine landsmenn i Sigur Rós er det stemningsfulle og atmosfæriske låter som preger hans repertoar - men han har en mye mer populærmusikalsk tilnærming, får man kanskje si, der han veksler elegant mellom kjølig trip-hop og melodiøs gitarrock.
Esther Talia Casey gir sin vokal til flere av låtene, og med hennes «chille» stemme kan Bang Gang ofte minne mye om Morcheeba.
Mest minneverdig - og overraskende - er den søte og nokså originaltro versjonen av Supremes' «Stop In The Name Of Love».
Ellers er det lite på denne platen som er direkte oppsiktsvekkende.
Men den fratas ikke av den grunn egenskapen av å være et album det er helt fint å ha i bakgrunnen nå som de mørke høstkveldene står for tur.
| 0
|
107284
|
Div. art:«En hyllest til Joachim Nielsen»
(Jeps / Big Dipper)
I salg mandag 12/9
Kanskje landets beste hyllestplate noensinne - med full valuta for pengene!
For med hele 50 låter og 50 artister som ærbødig tar av seg lua i respekt for Oslo-rockens gatepoet nummer én, Joachim «Jokke» Nielsen (8/9 1964 - 16/10 2000), har dette blitt en sjeldent varm, overraskende og øm plate helt i Jokkes ånd.
Jokkes bånn ærlige og direkte tekster - såre, vittige og ofte på grensen til det smertefullt selvutleverende - blir behandlet med stor grad av respekt fra spesielt Oslo-kolleger som Gluecifer («Snyltegjesten») og Turboneger («Her kommer vinteren»).
Du verden så rått og ekte det kan være å synge på norsk, gutter!
Også Bøyen Beng («Aldri stol på en fyllik»), Trashcan Darlings («Hvis jeg var deg») samt kompisen Michael Krohn og Jokkes bandkolleger i Valentourettes på «Misforstått» legger seg flott opp til originalen, mens trønderne yter solid hjelp via Nullskattesnylternes Clash-tunge «Suksess» og DumDum-aliaset Racer BKs «Gjeld».
Spesielt er det også å høre «Sola skinner» med Motorpsycho i piratopptak fra Rockefeller i Oslo bare fire dager etter Jokkes død.
I det hele tatt florerer godbitene her, og det beste av alt; Samtidig som dette er en helt nyinnspilt plate med femti låter, får albumet deg til å gå hjem for å plukke frem originalen selv.
For han fantes det tross alt bare én av!
| 1
|
107285
|
Modig gledesspreder
Umiddelbart kan man si tre ting om PS2-spillet «Brave: The Search for Spirit Dancer»:
Hovedpersonen er indianer, han heter Brave og han leter høyst sannsynlig etter Spirit Dancer.
Kort tid ut i spillet kan man dessuten legge til at utviklerne har spilt MYE
Hvis man legger til multiplattformspillene «Beyond Good & Evil» og «Sphinx and the Cursed Mummy», blir det opplagt at denne typen spill er et av de sterkeste kortene PS2 har.
Man tager en dæsj plattformhopping, tilsetter en dose action, rører rundt med eventyr og runder av med en klump rollespillelementer.
Den endelige retten smaker mildt sagt deilig, og de forskjellige smakene ruller over i hverandre og leverer en nydelig helhet.
Du skjønner kanskje dette er en sjanger jeg er fryktelig glad i.
Og til tross for mye plankekjøring i spillbarheten, er det endel å bli glad i når man sitter med «Brave» også.
Du styrer en liten indianergutt fra tiden før den hvite mann kom til Amerika.
Oppgaven hans er å stanse den onde Wendigo, og på ferden må han slåss mot ulver, padle kano ned stryk, klatre i isfjell, fly på en ørn, hoppe på svevende plattformer og mye mer.
Enkelte av elementene var det jeg vil kalle særdeles vellykkede.
Spesielt det å fly på ørnen og en herlig utfordrende plattformhopping-sekvens mot slutten av spillet.
Den generelle stemningen er også ganske deilig, noe som bidrar til et vedvarende sug etter å spille videre.
Man mister med andre ord aldri helt interessen.
Men det er nære på - hele veien.
Historien virker noe tilfeldig satt sammen, rollene (spesielt Wendigo - for en intetsigende boss) er i all hovedsak endimensjonale og uinteressante, slåssingen er ikke spesielt elegant løst og de mange minispillene og oppgavene du må gjennom virker litt tilfeldig slengt på.
Som midler til å forlenge den 8-10 timer lange spilletiden, ikke vesentlige bidrag til den generelle spillopplevelsen.
Det mest beskrivende for spillet er derimot følelsen av déja-vu.
Jeg har spilt dette spillet før, mange ganger, og ofte i langt mer vellykkede former.
Jak & Co. har nok lagt listen grusomt høyt for de som kommer etter, og det er kanskje urettferdig å sammenligne «Brave» med spill som har en mer universell appell.
Vi snakker tross alt om et spill som hovedsakelig er myntet på yngre spillere.
Men man kan heller ikke ignorere hvor listen ligger.
«Sly 2», som også er et glimrende spill for yngre, er for eksempel et mye bedre spill som dessuten er oversatt til norsk.
Brave» har rett og slett et godt stykke opp dit.
Formildende omstendigheter og potensiell spilleglede for fans av sjangeren til tross.
| 0
|
107286
|
En ny standard
Tør jeg si det?
Ja, det gjør jeg:
«Dungeon Siege 2» måler seg med favorittklassikeren «Diablo».
Kanskje er det også enda bedre!
Hakk, kutt - gjenta.
Det skrev vi om «Untold Legends» i forrige uke, et spill som slettes ikke lykkes med det.
Her kommer «Dungeon Siege 2» - et spill som viser hvordan det virkelig skal gjøres.
Det har seg nemlig slik at rollespilling og action alltid har vært to elementer i stadig konflikt, og som for spillutviklere kan være svært vanskelig å forene.
Dybde og lange historier kan bli kjedelig, mens for mye action kan bli hjernedødt og uengasjerende.
Bare et fåtall spill får til begge deler.
Heldigvis har «Dungeon Siege 2» funnet denne gyldne middelveien alle streber mot.
Rammen for det hele er erketypisk:
Heltens ansvar legges på dine skuldre, og du skal som kriger eller magiker gå ut i en frodig fantasiverden for å finne skatter og redde de alltid så bortkomne jomfruene.
Kanskje er du en av dem som rynker på nesen over dette, og rygger tilbake når du ser et spill med riddere, sverd og drager.
Da er «Dungeon Siege 2» faktisk en flott mulighet for deg å innlemmes i rollespillernes rekker.
For her er det først og fremst rask og blodig action som regjerer.
Men det betyr ingen mangel på fantasi og fabler.
Universet i «Dungeon Siege 2» er forholdsvis omfattende og svært troverdig.
Du får en solid historie, og du får møte mange forskjellige figurer.
Det hele er likevel overflatisk.
Du slipper den følelsen av at du egentlig leser en bok, i stedet for å spille et spill.
Mens spill slik som «Neverwinter Nights» hadde dialoger som ville fått Shakespeare til å se ut som en episode av Sesam Stasjon, er «Dungeon Siege 2» kortfattet og ukomplisert.
Ingen intrikate allianser eller svulstige kjærlighetshistorier.
Dette er ingen såpeopera.
Helt fra begynnelsen av, kastes du ut i en voldelig og grusom verden.
Kanskje er du en halv-kjempe som blir vasket opp på stranden, umiddelbart klar til krig.
Spillet har omtrent ingen læringskurve.
Likevel er «Dungeon Siege 2» overraskende mangfoldig, med avansert innhold slik som muligheten til å eie et pakk-esel som blir med deg på reisene, evnen til å finne våpen du kan gjøre magiske, og et spennende «chant»-system som lar deg be om gudens nåde ved flere anledninger.
Tro nemlig ikke at «Dungeon Siege 2» er helt flatt.
Det er faktisk svært mye å lære her.
Selv om historien i spillet like godt kunne vært hentet ut fra en 20-siders pocketbok i hylla på Narvesen, har den akkurat det som skal til for å skape gode pauser mellom all slaktingen.
I sterk kontrast til mange andre spill av typen «hakk, kutt - gjenta», byr «Dungeon Siege 2» faktisk på dialoger, en mengde små og store oppdrag, og en fortelling som stadig drar deg videre.
Det er alltid noen som trenger din hjelp, og det er alltid en hule du bare må utforske.
Gradvis blir du sterkere, smartere og får flere medlemmer i ditt usannsynlige felleskap.
I tråd med tidligere nevnt balanse mellom action og rollespill, trenger du ikke dykke ned i tunge tall og statistikker i «Dungeon Siege 2».
Du får nok å fikle med, men alt holdes abstrakt på en slik måte at du ikke trenger kalkulator og regelbok for å lykkes.
Det eneste virkelig negative ved «Dungeon Siege 2», er det som går gjennom øyne og ører.
Selv om musikk og lyd er kurant (uten å gjøre seg fortjent til noen videre rosende ord), er majoriteten av skuespillerne bortimot kriminelt dårlige.
Å si de kommer fra bunnskrapet i verdens mest tvilsomme talentbyråer, hadde vært en fornærmelse mot bunnskrapet i verdens mest tvilsomme talentbyråer.
Når det gjelder grafikken, kunne den like gjerne vært tatt ut av et fem år gammelt spill (lipsync, shaders, bumpmapping - vafforno?), og spillet er i det hele tatt blottet for tekniske finurligheter.
Likevel, omtrent på samme måte som i «World of WarCraft», har artistene greid å skape en fabelaktig verden som virkelig suger deg inn og overbeviser til det fulle, til tross for tekniske begrensninger.
Det bugner faktisk over av detaljer, stil og atmosfære.
Det er godt å kunne si at «Dungeon Siege 2» står frem som et nesten perfekt skoleeksempel på hvordan gode actionbaserte rollespill skal lages.
Raskt og blodig, men ikke uten intelligent innhold.
Som en slags salig blanding av «Diablo» og «Neverwinter Nights», består det rett og slett med glans.
Det setter faktisk en ny standard.
| 1
|
107288
|
Tamme villdyr
Regi:
Eric Darnell, Tom McGrath.
Am. animasjon.
For alle.
Norske stemmer:
Ane Dahl Torp, Bård Tufte Johansen, Christoffer Staib, Robert Stoltenberg.
Amerikanske stemmer:
Ben Stiller, Chris Rock, David Schwimmer, Jada Pinkett Smith.
Småhyggelig, men litt tamt, om dyreparkdyr og deres forvirrede opplevelser i villmarken.
Alle som har sett Lars Monsen streve seg gjennom villmarken, vet hvor slitsomt det er.
I «Madagaskar», Dreamworks sensommergave til barna, er villmarkslivet snudd på hodet.
Hvordan går det når en gjeng sofistikerte newyorkere (altså «villdyr» fra metropolens Zoo) brått havner i den frie natur på Madagaskars fargesprakende sletter?
I møtet med den ville natur blir de usikre - og oppfører seg delvis som en gjennomsnittlig Robinson-deltager.
Hvilket innebærer forvirring, litt spenning, glede, sjalusi og mye krangling.
Greit nok, dyrene har en viss sjarm, og er tidvis morsomme.
De norske stemmene fungerer OK, med Robert Stoltenberg klart i føringen som selvopptatt kongelemur.
I originalversjonen er Jada Pinkett Smith en mer soul-preget flodhest enn Ane Dahl Torp i den norske dubbingen.
Men selve historien er ganske så tynn.
Det starter friskt, men episodene og hendelsene i det fri er ikke særlig oppfinnsomme.
For de yngste tilskuerne holder det kanskje at dyrene er søte, men magien og dramatikken vi har sett i senere års animasjonsfilmer, mangler.
Og midtveis er det som om man ikke helt vet hvordan dette villmarkseventyret skal avrundes.
Litt skuffende for oss som er blitt animasjons-bortskjemte de siste årene.
| 0
|
107290
|
Grøss går igjen - igjen
Regi:
Andrew Douglas.
Med:
Ryan Reynolds, Melissa George, Jesse James, Chloe Moretz.
Am. grøsser.
15 år.
Tidvis velfungerende, men til overmål «velbrukt» grøsser basert på tidligere film, bok og angivelig «sann» spøkelseshistorie.
Til og med filmtittelen er gjenbrukt i denne grøsseren, som også inneholder genrens mest gjentatte ingredienser:
Stort og falleferdig, ensomt hus, en familiehund som aner uråd, piskende uvær, kalde gufs, mordofre som går igjen.
Og en liten pike under usunn innflytelse fra myrdet forgjenger i barneværelset.
«The Amityville Horror» er en nyinnspilling av den ikke minneverdige filmen fra 1979 med samme tittel - som i sin tur var basert på en bok (av Jay Anson), som igjen var basert på en «virkelig spøkelseshistorie».
I 1975 flyttet virkelighetens George og Kathy Lutz med sine tre barn inn i selve «drømmehuset» - et stort og enslig beliggende sted på Long Island.
28 dager senere flyktet de i panikk fra huset og alt sitt innbo - skremt til vanvidd av den samme, onde kraft (ble det antatt) som ett år tidligere hadde fått en daværende beboer (Ronald DeFeo jr.) til å myrde hele sin familie akkurat der.
Morderen hevdet å høre stemmer som beordet drapene.
Om dette visste Lutz-familien ingenting.
Men de likte dårlig at grønt slim sprutet ut av nøkkelhull, å bli beglodd av røde øyne gjennom vinduene, og at en spøkelseaktig prosesjon stadig toget gjennom stua.
De ble naturligvis betvilt.
Men det var en god basis for en grøsser.
Filmen har valgt andre skremsler.
En familiefar i nifs forvandling, en liten pike med skumle innfall, brå flash av de stadig nærværende, ille tilredte mordofre.
Intet nytt innen genren.
Det spilles greit, og det funker - delvis.
Men kun til helt sporadisk gru og skremsel.
Ingen tyngde, intet must eller særlig troverdighet er å merke fra historiens såkalt «virkelige» bakgrunn.
Snarere tvert imot.
ELLEN MARGREHTE SAND
| 0
|
107291
|
Sterk og sober
Regi:
Nicole Kassel.
Med:
Kevin Bacon, Kyra Sedgwick, Benjamin Bratt.
Am. drama.
15 år.
Kevin Bacon gir et innsiktsfullt og balansert portrett av en pedofilidømt i en sterk og sober film.
Å fortelle historier på film om incest og pedofili er betent.
Man vegrer seg umiddelbart fordi det innebærer et møte med det utenkelige: overgrep mot barn.
Regidebutant Nicole Kassell behersker på en klok og sterk måte å balansere bildet av en overgripers sinn.
I dette tilfellet en eks-overgriper, en mann som er ute på prøve etter tolv år i fengsel.
Det er først og fremst Kevin Bacon som etablerer vårt forhold til mannen.
Bacon er glimrende i rollen som Walter.
Han er sky, engstelig, full av usikkerhet over sitt eget urolige sinn, sårbar og lukket.
Men også åpen for den barske kvinnen som gir han flik av håp for det han selv kaller en «normal» fremtid.
Kyra Sedgwick gir han utmerket match som denne kvinnen.
Filmen hverken dømmer eller fordømmer.
Tonen er neddempet, symbolbruken klar.
Uten voldsomme fakter belyses reaksjonene fra omgivelsene, sinnet hos arbeidskolleger, fordømmelsen, den konstante overvåkingen og skepsisen fra politiet.
Scener der Kevin Bacon møter unge jenter er utrolige virkningsfulle, fordi man balanserer hårfint mellom det lumre og det idylliske.
Det symbolske preget løfter fram det psykologiske aspekt i historien.
Fra å være en fortelling om en pedofilidømt, blir det en allmenngyldig fortelling om menneskelige mekanismer i forhold til soning og skyld.
| 1
|
107293
|
Elias Akselsen:«O, Jesus du som fyller alt i alle»
Via Music
Det sier seg selv:
Når Elias Akselsen synger Aage Samuelsen, må det bli hardcore vekkelsesmusikk, og enten du liker det eller ikke, vil den gjøre noe med deg.
Her møtes to pinsevenner som begge har opplevd rikelige doser mørke i sine liv, med Jesu rensende blod og det evige liv som eneste faste holdepunkt i livet.
Som alltid synger Akselsen med en musikalsk urkraft, helt annerledes en alt annet.
Stian Carstensen og øvrige musikere har gitt låtene en kledelig ramme inspirert av nordamerikansk roots-musikk, med solide doser cajun og apalachisk tradisjon.
«Det er vekkelsesluft over landet» oser av Louisianas sumplandskap, swingeren «Alt er nytt (jeg har drukket av de sprukne brønner)» vil få gulvflisene til å fyke veggimellom i ethvert danselokale.
Paal Flaata gir ekstra blåtoner på «Aldri glemmer jeg den dag», der Aage brukte en melodi av Hank Williams.
Aage skrev 300 sanger og lå på VG-lista med flere plater samtidig.
Elias Akselsen er en perfekt fortolker.
Elsk det eller hat det, det finnes neppe noen mellomvei.
| 1
|
107294
|
Advarsel:Sterkt vanedannende!
«Lumines» ryster «Tetris» i grunnvollene med fete rytmer og sterkt vanedannende spillbarhet.
Da russeren Alexey Pajitnov skapte «Tetris» i 1985, kan han ikke ha vært klar over hva han gjorde.
De syv fallende blokkene i forskjellige former står fremdeles for en overlegen eleganse og en spillbarhet ingen har vært i stand til å overgå siden.
Pajitnov har med andre ord «ødelagt» for en hel sjanger - kanskje for alltid.
I 20 år har alle spill i samme gate uunngåelig blitt sammenlignet med «Tetris».
Og «Tetris» er fremdeles kongen.
Det er nemlig utrolig vanskelig å gjøre noe med spillbarheten «Tetris» etablerte.
Men «Lumines» makter mot alle odds å gjøre fallende firkanter som plasseres oppå og ved siden av hverandre, til en ny og frisk opplevelse allikevel.
Vi snakker om det beste lanseringsspillet til PSP, et spill som kombinerer særdeles fengende musikk med en spillbarhet som er utrolig morsom og vanedannende.
Både alene og i konkurranse mot en venn.
Noe av hemmeligheten ligger i hvor viktig musikken er for den øvrige spillopplevelsen.
Musikken og det du gjør på skjermen lever i en slags symbiose, musikken endrer karakter etter handlingene du gjør.
En kombinasjon skaperen av «Lumines», Tetsuya Mizuguchi, tidligere har gjennomført med stort hell i PS2-klassikeren «Rez».
De deilige rytmene egger deg videre mens du setter den ene firkanten etter den andre i poenggivende kombinasjoner.
Helt til du kommer i den samme transelignende tilstanden «Tetris» skapte etter lengre tids spilling.
Hvis du ser noen på trikken i tiden fremover med begge hendene på sin PSP, vidåpne øyne som stirrer dypt inn i evigheten, og hele kroppen i konstant rytmisk bevegelse mens de kanskje nynner litt, vet du altså hva de holder på med.
Man skal kanskje ikke spøke med sånt, men «Lumines» er uansett digitalt narkotikum.
Skal du bare skaffe deg ett PSP-spill... og så videre.
PS!
Utviklerne av «Lumines» står også bak det sjanger-like Nintendo DS-spillet «Meteos», som kommer 23. september.
| 1
|
107295
|
Årgangs-bilspill
Den klassiske bilspillserien «Ridge Racer» samler nå alle løse tråder på PSP.
Resultatet er et slags «Ridge Racer Greatest Hits», med gjensyn av gamle, kjære baner og den uhøytidelige og actionfokuserte spillbarheten som dannet utgangspunktet for serien.
Særlig nyskapende kan altså ikke denne versjonen av «Ridge Racer» sies å være.
Men når du slædder gjennom svingene i 45 graders vinkel og avslutter utgangen av svingen med en solid nitroboost mens motstanderne forsvinner i bakspeilet, er det svært vanskelig å klage.
Eller å slutte å glise.
I begynnelsen trenger du ikke gjøre stort annet enn å holde inn gassen og cruise inn til seiere.
Men det blir gradvis mer vanskelig jo lenger ut i det laaange turneringssystemet du kommer.
Og det er da du oppdager det som hever «Ridge Racer» fra å være et greit og underholdende bilspill, til å bli noe mer avansert enn som så.
Vi snakker om dybde, om å bli tvunget til å stadig utvikle ferdighetene dine for å avansere.
Med andre ord:
«Ridge Racer» har mer enn nok umiddelbar, ukomplisert bilkjøring til å underholde på kort sikt.
Og det har dybde nok til å tilfredsstille også på lang sikt.
Noe de ivrigste garantert kommer til å utnytte til de grader når de spiller mot mindre erfarne venner.
Bare så du ikke tror alle stiller likt, uansett hvor mye man har spilt, mener jeg.
PSP er det nye hjemmet til en haug med store, velkjente bilspillserier.
Inntil videre holder jeg en knapp på gode, gamle «Ridge Racer».
| 1
|
107296
|
Her går det unna, Gunnar!
Med halsbrekkende fart, actionpreget taktikk, nedlastbart innhold og silkemyk grafikk etablerer «Wipeout Pure» PSP som en spillmaskin man bør ta seriøst.
I 1995 dundret PlayStation-spillet «Wipeout» inn på salgslistene med rasende fart.
Oppfølgeren «Wipeout 2097» utvidet året etter konseptet, og etablerte seg som det kanskje beste sci-fi racingspillet noen sinne.
Den tronen mener jeg nå muligens bør overrekkes til «Wipeout Pure».
Tilhengere av det glimrende Gamecube-spillet «F-Zero GX» får ha meg unnskyldt.
Utgangspunktet er velkjent for alle som har vært borti serien eller lignende spill før.
Du styrer et fartøy som svever litt over bakken (ved hjelp av antigravitasjons-kraft) bortover futuristiske baner som svinger både hit, dit, opp, ned og i mente.
Deretter til høyre.
For eksempel.
På din heidundrende ferd mot målstreken kan du plukke opp forskjellige våpen og midlertidige oppgraderinger.
Samtidig kan du styre fra det ene lille turboboost-feltet til det neste i jakten på så høy hastighet som mulig.
Musikken er like kul som du er vant med fra tidligere spill i serien, og grafisk er det snakk om en virkelig perle.
Er du på jakt etter et spill som kan vise hva PSP er god for, er det her du bør begynne.
Selve racingen danner kjernen i spillopplevelsen.
Det gjelder å ta svinger så raskt og mykt som mulig ved hjelp av følsom bruk av skulderknappene, og det gjelder å både holde riktig linje og å treffe det du kan av turboboost-felt.
Men spillopplevelsen er i aller høyeste grad også preget av taktikk.
Du kan plukke opp en rekke våpen - noen som skyter fremover, og noen som legger igjen ubehagelige overraskelser til de som kommer bak - og flere midlertidige oppgraderinger, som beskyttelsesfelt rundt doningen, superfart og autopilot.
I tillegg må du hele tiden passe på å ikke bli truffet av andres våpen og å ikke kræsje i kantene.
Når energifeltet ditt er tomt, er det game over.
Og her finner du nok et glimrende tillegg til spillopplevelsen:
Du har ikke noen mulighet til å lade opp energifeltet noe sted på banen.
I steden kan du velge å suge til seg energien fra våpen og oppgraderinger du plukker opp i steden for å aktivisere dem.
Vanskelige valg å ta i hundrevis av kilometer i timen.
Alle disse tingen er med på å bidra til at den beste piloten vil vinne over dårligere motstand åtte av ti ganger.
Det er bare å øve.
De siste to av ti gangene er forbeholdt en uforutsigbarhet i hva man plukker opp av oppgraderinger og våpen.
Det er for eksempel mulig å peise forbi lederen i siste sving dersom du er heldig og får en fartsoppgradering like før mål.
Her får «Wipeout Pure» en touch av «Mario Kart» når man spiller mot venner.
Ren multiplayer-moro, med andre ord.
Og mens vi snakker om sola:
Du får mest moro ut av det dersom alle har hvert sitt spill, men det er faktisk også mulig å dele ut en bane og et kjøretøy til en kompis som ikke har egen kopi av spillet.
Om det skal være mulig å trekke for noe her, må det være at det kanskje ikke er nok innhold til å holde deg fjetret til skjermen over særlig lang tid.
Med mindre du er tilfreds med å kjøre de samme banene om og om igjen.
Men her gir «Wipeout Pure» deg muligheten til å laste ned nye baner, kjøretøy, grafiske elementer og låter via den offisielle hjemmesiden.
Et tillegg som mange PC-spill og enkelte Xbox-spill nyter godt av fra før, men som oppleves som et deilig og vellykket bonus til et håndholdt spill.
Det skal visstnok komme nytt innhold en gang i måneden i seks måneder fremover.
Helt gratis.
Takk, Sony.
«Wipeout Pure» er blant de aller beste lanseringsspillene til PSP.
Og et selvskrevent innkjøp for fartsglade spillere.
| 1
|
107297
|
Deilig lommetennis
Verdens beste tennisspill er en deilig opplevelse på PSP også.
Nei, ikke sånn sett.
Gris.
Den forbigåtte konsollen Dreamcast hadde flere sterke grunner til at det ikke burde ha gått som det gikk.
«Virtua Tennis» var en av dem.
I 2000 leverte Sega en opplevelse som tok virkelighetens tennissport på alvor.
Et usedvanlig presist og intuitivt kontrollsystem sørget for umiddelbar spilleglede, og en herlig dybde sørget for ekstremt lang levetid for de som ønsket det.
Etter diverse utgaver på andre plattformer, har turen nå kommet til PSP.
Til glede for deg, og til forargelse for alle andre utviklere som eventuelt går gravid med planer om andre tennisspill til den håndholdte plattformen.
For «Virtua Tennis» er og blir helt overlegent.
Se video fra spillet her!
Se skjermbilder her!
Alle spillerne - flere av dem modellert etter virkelighetens stjerner - beveger seg herlig naturtro på banen.
Spillregisteret du har til disposisjon, går fra løs (men morsom!) klasking mellom to uerfarne motstandere til lobber, smasher, korte lomper og djevelsk skrudde baller på streken helt der ute.
Posisjonering og utallige måter å håndtere racketen på gir deg overtaket, og fremgangen du opplever gjør dette til et spill det er nesten umulig å legge fra seg.
Det er alltid et nytt slag å lære eller en teknikk å finpusse.
Selve spillet er delt inn i Exhibition (enkeltstående kamper), Tournament (ja, turnering, altså) og World Tour.
I sistnevnte, som nok er hovedmoduset, lager du deg din egen mannlige og kvinnelige utøver, og sender dem ut på diverse utfordringer, kamper og turneringer rundt omkring i verden.
Her er rollespillelementene sentrale - jo mer du spiller, jo flinkere blir dine virtuelle tennisspillere på en rekke forskjellige områder.
Fra slagkraft til evnen til å bevege seg på banen.
Personlig mener jeg kanskje dette blir for innviklet og avansert - en så tidkrevende greie som dette hadde nok gjort seg bedre på andre formater enn det håndholdte.
Men det gjør i det store og hele svært lite for helhetsinntrykket.
Sega kunne ha dynket spillet i kloakk og byttet ut alle motstanderne med blekkspruter (hei, vent nå litt!), og det ville fortsatt ha vært Verdens Beste Tennisspill.
Og når du i tillegg får med trådløst multiplayer for inntil fire personer (mixed double!), er tennislykken komplett.
| 1
|
107301
|
Billig bilvold
Bilen er slettes ikke et ufarlig transportmiddel.
Den blir i hvert fall ikke mindre fryktinngytende når du monterer et maskingevær på panseret.
Husker du bilspillet «Carmageddon»?
Det er tilstrekkelig å si at hvis 1997-spillet «Carmaggedon» hadde blitt lansert i dag, ville flere politiske partier antakeligvis laget en egen post i partiprogrammet om at dette spillet skulle bannlyses sporenstreks.
Det ville omtrent gitt «Grand Theft Auto» en venn å kjempe sammen med mot de fanatiske anti-spillerne.
PlayStation Portable-spillet «Fired Up» følger i noenlunde samme gate som det åtte år gamle voldsspillet.
Vekk er riktig nok blodbad og fotgjengerdrap, men bilene er utstyrt med raketter og målet er ødeleggelse.
I «Fired Up» handler det ikke om å være først i mål.
Det handler om å være sistemann igjen.
Dette er spillet for alle som tilbringer dagene under en bil, drikker bensin til frokost og bruker olje som grillsaus.
Eller som i verste fall drømmer om å gjøre det.
Du vet hvem du er!
Utstyrt med missiler, maskingevær og ellers nok våpenkraft til å få det amerikanske forsvarets arsenal til å se ut som en sengetøyforretning, skal du blåse alt og alle rett til himmels og forhåpentligvis enda lengre.
Det betyr at du skal glemme hjernen og satse på tommeltottene i stedet.
Gjennom en serie forskjellige bymiljøer blir du plassert i din egen drapsbil, med det ene mål å totalsmadre alle de andre kjøretøyene rundt deg.
Eventuell suksess tar deg videre i historien.
For «Fired Up» prøver faktisk å blande inn en historie om rebelske frihetsforkjempere med høy-oktan i blodårene, men som i de fleste andre bilspill blir denne satt langt ute på fortauet.
Historien fungerer rett og slett ikke.
Den er faktisk mer til bry enn underholdning.
Ser du bort fra utviklernes forsøk på å leke historiefortellere, ligger det et ganske spennende spill i «Fired Up».
Hensynsløs, betingelsesløs og tankeløs bilvold er tross alt morsomt uansett.
Spillet har en slags arkade-følelse over seg.
Du kommer deg raskt inn i det, og når du først er kommet inn er det bare å holde nede skyteknappen og sikte deg inn på så mange fiendebiler som overhodet mulig.
Riktig nok skal du også samle poeng, finne nye våpen og oppgradere til nye biler, men «Fired Up» er hovedsakelig et spill du kan utnytte ved å ta minimalt kål på ellers viktig hjernekapasitet.
Action gjør «Fired Up» altså temmelig bra.
Visuelt sliter det imidlertid litt.
Nå er det naturligvis imponerende å se 3D-grafikk av denne standarden på en liten håndholdt spillemaskin, men grafikken her er likevel ikke bedre enn i et gjennomsnittlig PlayStation 1-spill.
Spillet er også overraskende kort.
Valgmulighetene er få, utvalget av biler og baner ganske begrenset, og etter en stund får du den synkende «er dette alt?»-følelsen.
Skrekk og gru.
Da er det kanskje på sin plass å satse på flerspiller-mulighetene.
Her kan spillet være en liten gullklump, eller i hvert fall en sølvklump.
Å kjempe mot venner og uvenner i et spill som dette, er utvilsomt en god måte å bruke fritiden på.
Men det er likevel ingenting å bli «fired up about».
| 0
|
107302
|
Hakk, kutt - gjenta
Oi, en edderkopp.
Smekk!
Oi, et troll.
Smash!
Oi, en... game over.
Bli vant til det, for slik er omtrent hele spillopplevelsen i «Untold Legends».
La oss bruke fire sekunder på å oppsummere historien i spillet.
Fantasibyen Aven er truet av mørke krefter som stadig ligger og dveler utenfor de skyhøye bymurene.
Verden kastes ut i mørket, og som en ikke helt tilfeldig helt er det din oppgave å løse problemet.
Det er egentlig hele omfavnet av historien i «Untold Legends».
Vi snakker altså om et spill som har like mye på hjertet som den mye omtalte Pianomannen, og som forteller det omtrent like godt også.
Vil du ha en god historie?
Blås i «Untold Legends».
Kjøp deg en bok i stedet.
Er du derimot ute etter hensynsløs slakting av alt som rører på seg, er det kanskje verdt å ta en liten titt.
Hakk, kutt, gjenta.
Si det fem ganger og du har en slags oversikt over hva det går ut på.
Noen vil kalle det å kaste bort tiden på fullstendig meningsløs spilling, mens andre (de gjenkjennes ofte med en kryptisk regelbok under armen) muligens vil ta det i mot med glede, smil og et krus med cola.
Med disse svært viktige advarslene, kan fremdeles interesserte lese videre.
Som i de fleste spillene av denne sjangeren, skal du i «Untold Legends» skape en kriger eller en magiker, og føre den ferske figuren gjennom hundrevis av skoger, huler og sumper i jakt etter gull og blod.
Har du spilt «Baldur's Gate:
Dark Alliance» eller «Champions of Norrath:
Realms of EverQuest», vet du ett hundre prosent nøyaktig hva du har i vente.
Det er ingenting - absolutt ingenting nytt.
Det ser, føles og høres egentlig helt likt ut.
Derfor går det heller ikke i noen feller.
Det som fungerte i de overnevnte spillene, fungerer like godt her.
Også grafikkmotoren er identisk, noe som betyr et mer eller mindre identisk utseende.
Akkurat det er for «Untold Legends» temmelig fordelaktig.
Detaljene akkurat like rike og mangfoldige som på PlayStation 2-konsollen, og gjør en god jobb med å skape atmosfære og troverdighet.
Her stopper vel egentlig godordene.
Herfra preges det av å være - grøss - gjennomsnittlig.
Alt fra historien til områdene i spillet er uinspirerende og tafatte.
Straks du kommer over den første følelsen av tempo og adrenalin, slår det deg at alt gjentar seg om og om igjen.
Og om igjen.
Foruten å kunne plukke opp noen våpen, klær og trylledrikker - og i tillegg kunne selge disse bort for en liten gullpenge - er det lite som skaper pauser mellom slagene.
Det er denne grunnheten som er spillets største fiende.
En annen av «Untold Legends» desidert største svakheter, er det faktum at mye av innholdet er helt tilfeldig.
Plasseringen av monstrene er helt tilfeldige, det samme er utformingen av områdene.
Det betyr at du kan vandre i timesvis gjennom steder som ser helt like ut, fra rom til rom, og slakte monstere uten særlig mening.
Det er lite som minner om personlighet her.
Dermed mister «Untold Legends» litt av sjelen sin.
Og det har «Untold Legends» ikke råd til å miste.
Underveis vil du møte en bråte figurer av forskjellig status og viktighet, og utviklerne påstår du kan ha samtaler med disse.
Det kan du ikke.
De vil si et par ord, men du får aldri si noe tilbake.
Det er fristende å si at «Untold Legends» er et spill du kan dra frem i korte perioder mens du sitter på bussen, rett og slett fordi det krever ingen form for engasjement eller tankekraft.
Men da kan du like gjerne telle fartsskilt.
| 0
|
107304
|
Jorun Stiansen:«Unstable»
(Sony BMG)
Slett ikke helstøpt fra Idol-vinneren.
«Unstable» er i grunnen en tittel som kler debuten til Idol-vinner Jorun Stiansen godt.
Det er langt mellom høydepunktene på et vaklevorent album som muligens ikke yter artisten full rettferdighet.
Idol-vinner Jorun Stiansen avslørte flere ganger at den beste sangeren ikke vant til slutt.
Men TV 2 og plateselskapet Sony BMG fikk det de aller mest ønsket seg; en ung og frisk jente med popstjerne-appell som sjarmerte TV-seerne i senk med guts, utstråling og naturlige sjarm.
Nå er det plutselig alvor.
Stiansen kommer helt sikkert til å selge i bøtter og spann av «Unstable», men det kan bli vanskelig å bygge en karriere på albumet.
Av alle tungt profilerte Idol-deltagere er det bare Kurt Nilsen som har klart seg, men han hadde, symptomatisk nok, en musikalsk ballast å klamre seg til da han ble kastet ut i mediesirkuset.
Stiansen har aldri fått tid til å utvikle seg Hverken som artist, sanger eller låtskriver.
På «Unstable» møter vi en urutinert, umoden og uferdig artist som er blitt formet underveis av produsenten David Eriksen.
Sammen har de laget et album som, med få unntak, er tamt, kjedelig og glattslikket.
Låtmaterialet er ujevnt.
Resultatet er deretter, men det finnes lyspunkter som «Crush», tittelsporet med Paperboys, rocka «This Is The Real Me» hvor tre fjerdedeler av hardtslående Span (nå oppløst) bidrar, og spretne «Dumbstruck».
De som håpet at Stiansen ville fremstå som en norsk utgave av Pink eller Gwen Stefani, blir nok grusomt skuffet.
Hun har i alle fall et stykke igjen.
La oss håpe Jorun Stiansen finner seg selv.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107305
|
Gigant til det siste
Regi:
Arne B. Rostad og Hallvard Bræin.
Norsk dokumentarfilm om og med Erik Bye.
Andre medvirkende:
Willy Andresen, Hans Fredrik Jacobsen, Henning Sommerro, Annbjørg Lien, Ketil Bjørnstad m.fl.
En durabelig personlighet, som i filmen trer frem gjennom all kroppslig skrøpelighet.
En naturkraft av et menneske, som kunne gi alt, men også visste å favne livet.
Lite visste filmskaperne at de skulle komme til å følge Erik Bye så og si frem til dødsleiet da de startet opptakene tre år tidligere.
At filmen dermed ble en annen enn den var tenkt, preger den på godt og vondt, men især ved en stillferdig observerende tone.
Selv hadde Bye en særegen evne til å få folk i tale.
Høy og lav, sterk og svak, under alle himmelstrøk.
Han satte strålekasterne mot dem, ga dem en mikrofon og et bredt og lydhørt publikum.
På samme måte lar de to filmskaperne sitt objekt sette tone og dagsorden.
I de siste opptakene - fra sykehuset bare tre uker før han døde - er det tydelig at han vet at det haster.
For han er ikke helt ferdig, han har fortsatt en jobb å gjøre.
Man ser det i ansiktet til mannen som bare få år tidligere tok TV-seerne med til urfolks områder kloden rundt sammen med apacheindianer Bob Haozous («Jakten på Mangas Coloradas») - for at vi sammen skulle oppdage sammenhenger, søke svar og i alle fall de viktige spørsmålene frem mot et viktig sekelskifte.
Rostad og Bræin lar kamera «lytte» til sin hovedperson og til hans samspill med hendelser, mennesker og omgivelser på hans nå langt kortere odysseer.
Den siste gikk til Smøla i august i fjor.
Den omgjør filmskaperne til et betagende, lite miniportrett i seg selv.
Av to aldrende artister, av selve folkesjela i vårt land - og av det unike samspill dem imellom.
En viktig brikke forklarer svært mye av Erik Bye:
Byes forklaring på hvordan han en gang for alle mistet sin respekt for autoriteter - allerede i barneskolen.
For oss som vokste opp med ham og mente å «eie» ham, er «Giganten» både et strålende gjensyn og en ny bekreftelse på hans grenseløse lojalitet med vår klode - og de svakeste beboere på den.
Men for et nytt og ungt publikum ville flere dokumentariske tilbakeblikk fra hans liv «i felten» vært til atskillig hjelp for å forstå hvem han var.
Og hvorfor vi elsket ham slik.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107308
|
Sjarmører
Regi:
David Dobkin.
Med Vince Vaughn, Owen Wilson, Christopher Walken, Jane Seymore, Rachel Adams, Isla Fisher.
Am. komedie.
11 år.
Komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Sjarmørduo med frekke og freske takter i komedie som etter hvert går tom for ideer.
Vince Vaughn og Owen Wilson - jo da, gutta har en sjarmerende frekkhet som egner seg for komiske situasjoner på lerretet.
Spesialitet:
Oppsøke bryllup for å tilrane seg oppmerksomhet.
Mål:
Få med seg pen dame i senga.
Disse karene kan alle knep for å lykkes.
Åpningen er en blanding av vulgære plattheter og herlige fraspark.
Humor og selvironi kjennetegner Vaughn og Wilson.
Men alvoret innhentes i form av to søstre som viser seg å være noe mer enn forbigående madrassfyll.
Har du sans for de ironiske grep som kjennetegner Wilson og Vaughn, finner du mye å le av her.
Deres mangel på selvhøytidelighet er befriende.
Hadde de bare hatt vett nok til å stanse i tide!
For situasjoner og scener tværes ut og blir nokså gjentagende.
| 0
|
107309
|
Vellykket fra de svenske skogene
Regi:
Martin Asphaug.
Med:
Anton Lundquist, Jesper Adefelt, Helena af Sandeberg, Jonas Karlsson.Martin Asphaugs «Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen» hadde festivalpremière i går ettermiddag.
Ordinær kinopremière er senere i høst.
Basert på Håkan Nessers roman er dette en film som gradvis bygger seg opp mot en hendelse som skal prege et menneske for resten av livet.
Asphaug forhaster seg ikke.
Med visuell kraft, rolig fortellerstemme, med små hint som tiltar i styrke, suges vi inn i en fortelling som pirrer og fascinerer.
Ikke minst fordi løsningen slett ikke er åpenbar.
Noen tradisjonell oppvekstfilm er ikke dette.
Hendelsen som gjør to gutter til bråmodne unge menn, er langt utover «mitt første knull»-nivå.
Filmen nyanserer med fine detaljer i beskrivelsen av de to guttene, Erik og Edmund.
Anton Lundqvist og Jesper Adefelt er svært troverdige med sin gutteaktige nøkternhet og lekenhet, kombinert med det sårbare.
Jonas Karlsson som den litt eldre storebror Henry gir et kostelig bilde av en forfatterspire med macho-aura; myndig, men også kompis med småguttene.
Helena af Sandeberg er den blonde og attraktive Ewa (hun som ligner Kim Novak) og representerer utmerket en gutts bilde av drømmedama.
Men drømmene revner, idyllen slår sprekker.
Det som begynner som en eviglang sommerferie med lek og bading, utvikler seg til en situasjon der noe kommer til å gå riv ruskende galt.
Først er de vitne til litt vold, så litt mer - volden kommer stadig nærmere.
Det ender med et drap.
Til tross for at filmen i perioder har et noe litterært preg med mye voice-over, makter Asphaug å formidle uro og ulmende undertoner.
Han pirrer vår nysgjerrighet og lar uroen bli hengende.
Han gir oss noe å tygge på.
| 1
|
107312
|
Eldbjørg Raknes:«Små sanger mest i det blå»
Bergland Produksjon
Fargerike sanger for små og store.
Gjennom Rikskonsertenes og Norsk Jazzforums lanseringsprogram satses det nå sterkt på å etablere Eldbjørg Raknes i utlandet.
Hun glemmer heldigvis ikke barna for det.
Hennes «Det bor en baker...» var en perle av en barneplate som på kort tid har fått klassikerstatus.
Det spørs om ikke det samme vil skje med «Små sanger mest i det blå».
Her har hun lekt med og tøyd Torgeir Rebolledo Pedersens allerede så sprakende fargedikt.
Sammen med vokalkollega Siri Gjære og trekkspillmagiker Stian Carstensen fabulerer hun småsurrealistisk i klang, avbrudd og skakke repetisjoner, smaker på ord og fører oss spørrelystent gjennom fargenes forunderlige verden.
Musikken er smittende groovy.
Allerede nå synger barna mine så det riktig runger langs skoleveien:
«To hull i hodet!»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107313
|
Good Time Charlie:«It's Alright»
(Good Time Music / Bare Bra Musikk)
Du får ikke bedre norsk blues i dag enn dette Good Time Charlie finner ikke opp hjulet på nytt, men du verden hvor autentisk og velsmurt deres blå kjerrehjul dundrer ut fra produsent Yngve Sætres Duper-studio!
Med et imponerende antall originalkomposisjoner, hvorav «Deep Trouble» og slentrende «Upside Down» er gnistrende, minner Good Time Charlie oss på hvor god The Fabulous Thunderbirds i sin tid var.
Men hvem trenger Kim Wilson bak harpa og mikrofonen så lenge vi har Arle Hjelmeland?
Her er så rause doser av rocka rhythm 'n' blues og soulfylt swing at party-mood'et er sikret helt til jul!
Spørs om ikke bluesprisen under Spellemann går til Bergen i år...
| 1
|
107314
|
Lava:«Alibi»
(Tylden)
Lunkent Lava-album.
Noe forteller meg at det finnes et relativt stort publikum der ute som fortsatt kan tenke seg å kjøpe et nytt album med Lava, til tross for at bandet hadde storhetstiden sin på 1980-tallet.
De som nylig krabbet ut av skapet og vedkjente seg et forhold til west coast-musikk, vil imidlertid neppe omfavne «Alibi» denne gangen heller.
Lava, som deltok på nesten alt som fantes av norske produksjoner, har langt fra mistet grepet og sitt uttrykk; som vanlig handler det om melodiøs fusion-pop og ballader.
Egil Eldøen synger fint, og Lava er selvfølgelig bunnsolide rent musikalsk.
På den annen side er albumet «Alibi» verken særlig spennende eller nyskapende.
Det koker ikke hos Lava, for å bruke en billig klisjé.
I lengden blir låtene rett og slett kjedelige og slappe.
«A Matter Of Time», «Missing You», «Closet» og «Breaking Away» er unntak som definitivt vil glede gamle fans.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107315
|
Eminem:«Presents The Anger Management Tour» (DVD)
(Aftermath/Universal)
En DVD som bare forsterker inntrykket av at alt kan være over for denne gang.
Dessverre har vulgariteten overtatt den kontroversielle siden som har gjort Eminem til en av det siste tiårets viktigste og mest omtalte artister.
Allerede på denne 2002-turneen (konsertopptaket er gjort i hjembyen Detroit) er kontroversene fullstendig ikke-eksisterende.
«The Anger Management Tour» presenteres i stedet som en mellomting mellom et overdådig tivoli og et bisart vaudeville-show med velkjente utfall som har mistet sin «farlighet» etter tidligere opptredener.
Også på årets utgave av «The Anger Management Tour» har Eminem forsøkt å skape kontroverser, men igjen har det vulgære overskygget hetsen mot kolleger som Britney Spears og Michael Jackson.
At han avsluttet sommerens show med å skyte seg selv i panna - der det riktignok kom et «bang!»-flagg ut av revolverløpet, men vi tar poenget - setter selvfølgelig nok en gang i sving ryktene om at Eminem vil trekke seg tilbake fra rampelyset og konsentrere seg om produsentrollen, ikke minst når han så beleilig måtte kansellere Europa-delen av «The Anger Management Show» i høst.
Og hvorfor ikke?
Skal han ta en pause, bør han gjøre det nå og eventuelt finne opp seg selv på ny med enda et nytt navn å føye til Eminem og Slim Shady.
For lufta er i ferd med å gå ut av Marshall Mathers III.
(NB DVD'en inneholder også en ganske hysterisk «on the road»-beskrivelse av Eminem og D-12).
| 0
|
107316
|
The Stooges:«Fun House»
(Rhino/Warner)
«Uuuh!
Grrrrrr!
Whoa!!»:
Epokegjørende Iggy.
En viss type hvit, urbanutsprunget, halvt instinktiv/halvt intellektuell rock 'n' roll - oppfunnet, kan man vel si, av Bob Dylan og videreforedlet av The Velvet Underground - når et tidlig toppunkt på dette helt vilt innflytelsesrike albumet.
«The Stooges» (1969, også den nå nyutgitt med én bonusdisk) har sin drittungesjarm, og «Raw Power» (1973) er et av tidenes mest dekadente rock-opus.
Med årene synes det imidlertid klarere og klarere at «Fun House» (1970) er den perfekte Iggy Pop-platen.
Verken før eller senere har den formidable fysikken og den søvnløst hyperaktive, lakoniske hjernen hans gått opp i en så høy enhet.
Ron Ashetons grusende gitarriff i «T.V. Eye» er selvedefinisjonen av så-basalt-at-det-er-briljant - musikk som dekonstruerte rock 'n' roll og samtidig skapte en fremtid som fremdeles pågår.
Bonusdisken er bittelittegrann skuffende, egentlig (Rhino ga ut en seks CD'er stor boks i 2000, inneholdende hver eneste lyd som ble laget under innspillingen av platen).
I teorien virker det uhyre interessant å høre dette vannmerket ta form - i praksis er det et album hvis revolusjonerende kvaliteter er så konsentrert at det gjør seg best som ferdig.
Lyden på denne nymiksede utgaven er så sprelsk kraftig at «Fun House» kunne - ja, burde - vært utgitt i morgen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107319
|
Full gass med Herbie
Regi:
Angela Robinson.
Med Herbie, Lindsay Lohan, Justin Long, Matt Dillon, Michael Keaton.
Am. actionkomedie.
Norsk tale.
For alle.
Komedie - tillatt for alle, egnet barn/ungdom.
Det oser av svidd gummi når den vesle folkevognboblen er tilbake i manesjen.
Den energiske og høyst menneskelige Herbie var en hit både på film og TV for noen tiår siden.
Nå er rusten fjernet, sylindrene nystelt, girkassen overhalt - kort sagt:
Herbie er klar for nye akrobatiske krumspring på racerbanen.
Årets utgave er egentlig herlig politisk ukorrekt, en barnefilm der hovedpoenget er å bruke mest mulig bensin og olje.
I det amerikanske nascar-miljøet er ikke energisparing et daglig tema.
I «Herbie - full tank» handler det mye om Herbie og eierinnen Maggies (Lindsay Lohan) kamp mot den slemme nascar-proffen Tip (Matt Dillon).
En dose spenning, en dose humor og forenklede rolleskikkelser er basisen i denne actionkomedien, der også Herbie utvikler sterke følelser for en knallgul splitter ny boble.
Alt ved dette fenomenet er særdeles amerikansk: tempo, typetegning og moro-med-biler.
Nokså fjollete, og ekstremt karikert - noe de norske stemmene bidrar til også.
Men som actionunderholdning for et ungt publikum er Herbie et alternativ til vår hjemlige Gråtass.
| 0
|
107325
|
Joseph Arthur «Our Shadows Will Remain»
(Vector Recordings)
En musikalsk berikelse som flere bør oppdage.
Dette er Ohio-fødte Arthurs fjerde plate etter at han ble oppdaget av Peter Gabriel for åtte år siden.
Joseph Arthur slekter mye på sin mentor, ikke minst gjennom sin utstrakte bruk av suggestive loops og programmering (hør bare den fantastiske «Stumble And Pain» med Praha-filharmonikerne!).
Samtidig er han en klassisk låtskriver med sans for store, dramatiske stemninger, tekstlig mørke og med en helt unik nerve i stemmen («Devil's Broom») som også burde fenge alle tilhengere av Jeff Buckley, Thomas Dybdahl eller Magnet.
«Our Shadows Will Remain» er en plate du neppe vil gå lei av med det første.
| 1
|
107326
|
Supergrass «Road To Rouen»
(Parlophone / EMI)
Forbausende matt fra britiske popveteraner.
Supergrass har muligens hørt vel mye på Led Zeppelin det siste året, for i åpningssporet «Tales Of Endurance (Parts 4, 5 & 6)» går de legendene i næringen på en måte som dessverre avslører hvilken autoritet Supergrass mangler for å komme opp på samme høyder.
Resten av platen bygger videre på mye av Zeppelins flytende psykedelia, men låtene - med hederlig unntak i tittellåten - mangler ethvert gripetak som er nødvendig for å fange interessen.
Det som tidligere var et skarpt, morsomt og friskt band, er blitt matt, melankolsk og mistilpasset.
| 0
|
107327
|
Ramones «Weird Tales Of The Ramones»
(Rhino/Warner)
Ramones:
Det enkle er ofte det beste
Noen ganger skulle jeg ønske at California-plateselskapet Rhino Records ga ut alle samleplater i hele verden.
Om rocken i en alder av rundt regnet 50 år allerede skal bli en museumsgjenstand, og det skal den åpenbart - også, som vi vet, her hjemme - trenger vi de beste kuratorer vi kan få.
En Ramones-boks (3 CDer og én DVD med promovideoer) er i utgangspunktet en unødvendighet.
Rhino har derfor tenkt kreativt i forbindelse med denne.
Ikke så mye en boks med musikk, som et objekt for historikere og fetisjistiske esteter.
Hovedattraksjonen er nemlig et drøyt femtisiders tegnseriehefte, komplett med 3D-briller, som på helt ideelt vis foredler Ramones-myten:
Den om Queens-gjengen som reddet rock n roll fra kronisk selvhøytidelighet på midten av 1970-tallet, tok den tilbake til sine røtter i fargerik, vulgær 1950- og 60-talls B-kultur og ble punkens gudfedre.
La gå, da, at denne, som alle myter, langt fra forteller den hele og fulle sannheten verken om Ramones eller rock n roll.
«Don t print the facts, print the legend» - ikke sant?
At selve musikken taper seg allerede på CD 2 et sted, er ikke så viktig når innpakningen, som her, føles viktigere enn innholdet.
De som i første rekke trenger å stifte bekjentskap med Ramones musikk, kan kjøpe samme selskaps forbilledlige dobbeltsamling «Hey!
Ho!
Let s Go!» (1999) eller, aller helst, de tre førsteplatene deres.
Viderekomne vil elske denne for det den er - et stykke rockhistorie opphøyd til råflott, hypervirkelig kunstverk.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107329
|
Magisk!
Konsert:
Madrugada, Sted:
Enga, Publikum: 9000
Øyafestivalen har innsett dette med monumentale avslutninger.
Madrugada tok imidlertid luven av de fleste artistene som hittil har stått på scenen avslutningsvis i Øyafestivalens seks år lange historie.
Med en ydmyk og fokusert Sivert Høyem i spissen sto nemlig et særdeles disiplinert Madrugada for det som bør bli Øyas musikalskhistoriske høydepunkt, enn så lenge.
Kjernen til denne magiske maktdemonstrasjonen la Madrugada midtveis, med en suggererende versjon av «Hold On To You», etterfulgt av gåsehudfremkallende «Majesty» og «Black Mambo».
Med elegant selvsikkerhet, ditto tilbakeholdenhet og overbevisende timing, viste Sivert Høyem, bassist Frode Jacobsen og gitarist Robert Burås for alvor hvilke ambisjoner som egentlig ligger bak Madrugada.
Autoriteten bak gårsdagens seanse var nemlig uovertruffen, viljen til å dele opplevelsen like sterk.
For det er nettopp når Madrugada er kommunikative at de fungerer best.
Slik som i går, med Burås' forsiktige, men uhyre effektive gitarsignaturer og Høyems uttrykksfulle stemme - alt ledsaget av et knippe rock-låter med tilstrekkelig sug, mørke og mystikk til å tekkes enhver scene uansett størrelse.
Faktisk fortjener Madrugada denne gangen takk for å ha stjålet nattesøvnen min denne helgen!
| 1
|
107331
|
Post blir pop!
Konsert:
Robert Post, Sted:
Vika, Publikum Ca. 1500
Perfekt timet kommer debutplaten i Norge på mandag.
Robert Post - egentlig Robert Fylling fra Langevågen utenfor Ålesund - tok til takke med den minste scenen på Øya, men leverte til gjengjeld en avdeling feelgood-pop som varmet i takt med kveldssolen i hovedstaden.
Visuelt er Post en liten, iltert jobbende Mao-soldat med sin karakteristiske lue og grå jakke, men når vestlendingen begynner å synge, åpenbarer det seg en englelys stemme fra en kropp som også har lært seg kunsten å skrive popsanger like intrikate som de er delikate, også når han skrur gitaren over til grønsj-modus.
Og med en drager som «Got None» - kanskje tidenes lykkepille av en pop-låt snekret i moderlandet - kan du umulig bli annet enn i godt humør.
Det var en god, veldig god, kveld på jobben for postmannen i går.
STEIN ØSTBØ
Konsert:
Robert Post
Sted:
Vika
Publikum:
Ca. 1500
| 1
|
107334
|
Magiske tall
Konsert: The Magic Numbers, Sted: Vika, Publikum:
Ca. 3500
The Magic Numbers består av bror/søster og bror/søster og kom tidligere i år med en humørpille av et pop-album.
Denne platen ble behørig presentert - samt et par nye sanger - på Øya i går, ikke minst skapte perlen "Love Me Like You" nærmest amorøs stemning blant alle kjæresteparene foran den lille Vika-scenen.
Og det er nettopp feelgood-pop'en som er The Magic Numbers i et nøtteskall, denne godlynte, glade blandingen av fengende indie-pop, soul og folk med deilige harmonier fra de to jentene i bandet.
Sommerens store Øya-overraskelse? undret vi i anmeldelsen av kvartettens debut i våres.
Slett ikke langt unna!
| 1
|
107335
|
Overlegent
Konsert:
Satyricon,Sted:
Enga, Publikum:
Ca. 5500
Kallet går ut på å føye svartmetallen sømløst inn med den mer kommersielle metal'en, noe kveldens eneste nye låt klart tydet på;
Et innledende knallriff med påfølgende tilgjengelige, men fremdeles knallharde vers - uten svartmetallens kompliserte struktur, men likevel med en knusende autoritet som vil føre Satyricon over til nye fans uten å miste sine gamle.
Det tyder godt for platen som Satyr og Frost har brukt våren på å lage, etter å ha fått konsertvirksomheten brutalt amputert på grunn av sin uheldige Amerika-episode for et halvt år siden.
Derfor var gårsdagens sjeldne seanse en maktdemonstrasjon, der Satyr ledet sine nye tropper gjennom både gammelt, klassisk svartmetall-stoff til bandets mer metal-oppmykende sider fra det siste albumet.
Det går likevel ikke på troverdigheten løs, selv med et musikalsk spenn fra den uhyre kompromissløse "Mental Mercury" til gjennombruddssinglen "Fuel For Hatred", som dannet konsertens pyrotunge avslutning med "Repined Bastard Nation" og "Mother North".
Velkommen tilbake, Satyricon!
| 1
|
107339
|
Usedvanlig gripende og dyptpløyende fransk samtidsdrama.
Regi: Ziad Doueiri.
Med Vahina Giocante, Mohammed Khouas, Karim Ben Haddou, Lotfi Chakri, Hamid Dkhissi.
Fransk.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Det handler om unge Chimo i en trøstesløs arabisk forstad til Marseilles.
En begavet og stille gutt.
Men i likhet med sine naboer, familie og venner må han innse at fremtiden lover absolutt ingenting.
Hans verden snus på hodet den dagen en ung jente, Lila, dukker opp i nabolaget.
Vakker og sensuell og usedvanlig frispråklig både vekker, provoserer og tiltrekker hun seg all Chimos (og nabolagets) oppmerksomhet.
Hun snakker om sex i alle former.
Hele tiden.
Selvsikker og tilsynelatende selvutleverende.
Praten og oppførselen hennes utløser en hel rekke hendelser - til det gode og til det onde.
I løpet av tiden vi følger Lila og Chimo, avdekkes lag på lag.
Av gehalten i menneskene, i kulturarven, i kjønnsroller, i religionen, av de fremtidsløses desperasjon.
Her og der får det nesten parodiske følger.
Likevel er det en vilje til kompromissløs og uhyre engasjerende historiefortelling, som bare kjennetegner den virkelig brennende filmskaper og hans engasjerte og meget talentfulle unge skuespillere.
Regissør Ziad Doueiri vakte oppsikt for syv år siden med den sterke «West Beyrouth».
Denne gang er han bedre.
«Hva Lila sa» er en såkalt «annerledes» og meget sterk film som vil glede og ryste og engasjere et tenkende publikum.
Anbefales, på det sterkeste.
| 1
|
107340
|
Van Der Graaf Generator «Pawn Hearts»
(Charisma/EMI)
Et gjenforent Van Der Graaf Generator ga ut et album tidligere i år, «Present».
Men fortiden deres er enda bedre.
De tidligere CD-versjonene av VDGG-katalogen var genuint elendige både på lyd- og innpakningssiden.
Nå er disse platene heldigvis gjenstand for kjærlig ny oppmerksomhet.
Uredde og eventyrlystne - og uredd og eventyrlysten må du være - bør starte med den relativt gjennomtrengelige «The Least We Could Do Is Wave To Each Other» (1969), og, om de føler seg tøffe, fortsette med denne.
Laget av et band som på dette tidspunktet etter sigende var fullstendig marinerte i LSD; «Pawn Hearts» er et av de mest grenseløst voldsomme progeposene noensinne, en slags musikalsk marerittekvivalent til «Alice i eventyrland».
Den 23 minutter lange «A Plague Of Lighthouse Keepers» er noe av det drøyeste som er blitt forsøkt i rockmusikkens navn, toppet av Peter Hammills «Queen's English»-teatrale sang.
Men det spørs om ikke det innledende «verket», «Lemmings (Including Cog»), er aller best:
Bruddene i musikken er så sjokkerende uventede at effekten er den bortimot totale uhygge (jeg blir alltid nervøs av det der saksofonriffet cirka midtveis).
Så om du synes at The Mars Volta blir litt vel «trad», liksom.
| 1
|
107341
|
Kelly Clarkson «Breakaway»
(Sony BMG)
Selv om Kurt Nilsen stakk av med «World Idol»-seieren et godt stykke foran den misfornøyde nesen på amerikanske Kelly Clarkson i 2004, kan man vel si at hun tross alt har klart seg ganske bra - i hvert fall i USA.
Nå gjenstår det å se hvordan Europa tar imot idolet fra «over there».
Med den energiske singlen «Since U Been Gone» virker det absolutt lovende, der hun tar fullstendig innersvingen på sine musikalske søstre Avril Lavigne og Ashley Simpson - kanskje først og fremst fordi hun faktisk synger bra.
Derfor er det synd at resten av albumet stort sett er nokså platt og uten særpreg, med urkjedelige låter og overlesset liksom-rocka produksjon.
Men det finnes heldigvis et par hederlige unntak, som den pop-aggressive «Walk Away» og den småfengende «Gone».
Så Clarkson kan hvis hun - og apparatet rundt henne - bare vil!
| 0
|
107342
|
Sandy Denny «Sandy»
(Island/Universal)
En eller annen musikkjournalist skrev nylig at ingenting låter bedre akkurat nå enn musikk laget på begynnelsen av 1970-tallet.
De som måtte være enige i det, kan herved la Nick Drakes «Pink Moon» og Crosby, Stills, Nash & Young-platene sine få hvile en stund, og sporenstreks sjekke ut de fire nydelige nyutgivelsene av Fairport Convention-vokalisten Sandy Dennys soloproduksjon:
«The North Star Grass Man And The Ravens» (1971), «Like An Old Fashioned Waltz» (1973), «Rendezvous» (1977) og denne, fra 1972, hennes beste og mest tilgjengelige plate.
Linjer trekkes mellom beslektede former som britisk folkemusikk, amerikansk country, rock og «singer/songwriter»-musikk, og Dennys åtte originallåter er alle utmerkede.
Musikerne er hentet fra den britiske «folkrockens» absolutte adel, og amerikanere som steelgitaristen «Sneaky»Pete Kleinow og New Orleans-kongen Allen Toussaint setter nydelig farge.
Dennys pure, gjennomborende stemme er en slik som simpelthen aldri vil forlate bevisstheten din.
«Sandy» mangler kan hende bitte litt av den enorme intensiteten som gjør Fairports «Unhalfbricking» (1969) og Richard og Linda Thompsons «I Want To See The Bright Lights Tonight» (1974) til påler i rockhistorien.
Det er uansett et vidunderlig, vidunderlig album.
| 1
|
107343
|
Son Volt «A Retrospective: 1995-2000»
(Rhino/Warner)
Da eks-Uncle Tupelo-halvdel Jay Farrar spilte i Oslo for noen uker siden, med en ny utgave av Son Volt, var det vanskelig ikke å føle at det man så, var en av 1990-tallets store «could have beens».
Lydproblemer og et sett udistingverte, uvant figurative nye låter ga småtrist skjær til kvelden.
Alt dette mens hans tidligere Tupelo-kollega Jeff Tweedy og hans Wilco på sviktende faktagrunnlag stadig blir hyllet som noe bortimot rockens redningsmenn.
Det skulle ikke ha vært slik, for Farrar var den beste låtskriveren og den suverent mest gripende sangeren av de to.
Son Volts debutalbum«Trace» (1995) er hjemmet til de to vakreste countryballadene nittitallet produserte, «Windfall» og «Tear Stained Eye», hvorav den siste ufattelig nok glimrer med sitt fravær på dette merkelig sammensatte samlealbumet (den er til stede i en massivt underlegen demoversjon).
Hvor er «Ten Second News»?
«Left A Slide» og hjerteknuste «Way Down Watson» fra det ujevne andrealbumet «Straightaways» (1997)?
Og hvor i all verden er det soleklare høydepunktet fra «Wide Swing Tremelo» (1998), nemlig den elektriske versjonen av «Medicine Hat»?
Dette er svakheter fem tidligere uutgitte låter ikke kan bøte på.
Rhino Records gir sjelden ut urepresentative samlealbum, men dette er et slikt.
| 0
|
107345
|
Kompromissløs ultravold
Kompromissløs spillbarhet, annerledes grafikk og sær humor gjør «Killer 7» til et spill for spesielt interesserte.
Men er man i utgangspunktet spesielt interessert, fremstår spillet som en ren gavepakke.
En motvekt til trygge og velkjente spill-rammer.
En kreativ lek med hva spill som interaktivt underholdningsmedie kan være - bare utviklerne tør.
Derfor er også «Killer 7» et viktig spill.
Et spill som definerer og befester behovet for spill som går sine egne veier i et marked dominert av oppfølgere og formelbaserte blockbustere.
Man kan gjerne være fisefin og kalle «Killer 7» postmoderne.
I likhet med spill som «Metal Gear Solid»-serien, «Darwinia», «Wario Ware Inc.» og «Rez», leker Capcom med både det visuelle og med spillbarheten for å skape noe unikt.
Et spill som setter sine egne regler, som utfordrer spillerne til å utforske et univers man ikke automatisk kan bringe med seg tidligere spillerfaring i.
Du styrer uansett leiemorderen Harman Smith og hans syv spaltede personligheter - alle med hver sine styrker og svakheter.
En kollektiv galskap under navnet «Heaven's Smile» sprer seg blant mennesker over hele verden, og det er opp til Smith ganger syv å komme til bunns i saken.
De første timene er både vanskelige og tunge å komme seg gjennom.
Du kan ikke bevege deg fritt, men må i steden klare deg med å gå frem eller tilbake - «låst fast» på en slags usynlig skinne.
Merkelige figurer dukker til stadighet opp og sier de underligste ting.
De syv personlighetene starter som en kilde til forvirring og usikkerhet, og hva du egentlig skal gjøre og hvordan du skal gjøre det er ikke umiddelbart så lett å forstå.
«Killer 7» gir med andre ord lite gratis.
Men forvirrelsen er blandet med dyp fascinasjon og mye humring over den mildt sagt sære og utpregede japanske humoren.
Gleden over å få oppleve noe unikt erstatter raskt frustrasjonen, og til slutt sitter man der og koser seg med en spennende historie og et underholdende spill.
Det krangles mye om utvikling av spill er eller bør være et håndtverk eller en kunstform.
Jeg mener det både er og bør være begge deler.
Spill som «Killer 7» er viktige fordi de sørger for et mangfold spillenes verden trenger.
Vi snakker om et spill som helt og holdent er basert på hva utviklerne ønsker å formidle, ikke hva utviklerne tror spillerne har lyst på.
Forskjellen mellom de to fremgangsmåtene er vesentlig.
Nei, «Killer 7» appellerer ikke til alle.
Men det appellerer veldig til noen.
Det er plass til både «Klodenes Kamp» og «Memento» i kinosalene.
Og det bør definitivt være plass til både «Halo 2» og «Killer 7» i spillhyllene.
| 1
|
107346
|
Ekte og gjennomført
Regi:
Tim Story.
Med Jessica Alba, Ioan Gruffudd, Michael Chiklis, Chris Evans, Julian McMahon, Kerry Washington.
Amerikansk.
Action - 11 år, egnet ungdom.
Ekte og gjenomført underholdende om fire superhelter.
De tegnede superheltene er blitt en helt egen, svær filmsjanger.
Det vil si at det er kommet en hel rekke, meget forskjelligartede filmer om dem.
Historien om tilblivelsen av «Fantastic Four», heltene fra Marvel Comics, er en helt annen og grunnere historie enn den stadig aktuelle «Batman Begins».
Til gjengjeld er den blitt en helt gjennomført underholdningsfilm; kjapp, spennende, morsom og ytterst velsmurt.
Mye av en barnefilm, for så vidt.
Og intet i veien med det!
Fire venner og vitenskapsfolk drar ut i verdensrommet for å bivåne en kosmisk storm.
Det går helt galt; de blir innhentet av stormen.
Deres DNA blir forandret med de mest utrolige resultater.
Og Mr. Fantastic, Invisible Woman, The Human Torch og The Thing er en realitet.
Særlig Jessica Alba som Invisible Woman og vår gamle venn Michael Chiklis (politimester Scali fra 90-tallets TV-serie) som The Thing får opp underholdningverdien.
Tøft og gøy - rett og slett!
| 1
|
107347
|
Supert om Zorba
Regi:
Enzo D'Alo.
Italiensk animasjonsfilm.
Norske stemmer:
Nicolai Cleve Broch, Goro Trondsmo, Pia Borgli, Helge Jordal, Lasse Koslrud, Kaia Huuse.
For alle.
Flott, fantasifull og fargerik film om måkeungen Lykkes liv blant hjelpsomme katter.
Denne italienske animasjonsfilmen når bredt:
Den er spennende og morsom for de aller minste og sjarmerer oss andre med en godt fortalt historie.
I tillegg fungerer de norske stemmene aldeles utmerket.
Nicolai Cleve Borch gir en klok og myndig stemme til Zorba, Goro Trondsmo er energisk søt som stemmen til måkeungen, og Helge Jordal er forbilledlig slu som rottesjef.
Det handler om katten Zorba og hans venner, som har et svare strev med å holde fortet mot en gjeng fæle kloakkrotter.
Ekstra kinkig blir det når en oljebesølt måke legger fra seg et egg i katteleiren.
Lille Lykke klekkes ut, og adopterer umiddelbart hannkatten Zorba som mamma.
Så begynner en historie om å ta vare på hverandre, hvordan stå opp mot en felles fiende - og ikke minst hvordan overbevise en liten måkeunge om at den egentlig ikke er en katt.
Filmen er bygget på boken til den chileneren Luis Sepulveda, som på norsk heter «Historien om en måke - og om katten som lærte henne å fly».
Handlingen flyter godt, de ulike episoder er morsomme og spennende i velproporsjonert forening.
Filmen er på alle måter fargerik og søt, med et elegant tilsnitt av poesi.
| 1
|
107349
|
Goldlog:«Snug As A Bug In A Rug»
(Karma Kosmetix
Records)
Vakker, variasjonsrik og vellykket debut!
NUD-gitarist Ian Kolstad utgjør sammen med kona Ingjerd og en vennegjeng fra Musikkonservatoriet i Kristiansand et friskt og velklingende tilskudd på den norske musikkstammen, med sin kjølige og avdempede blanding av akustisk og elektronisk pop.
Debutalbumet, som for øvrig kommer i en sjelden fin innpakning, består av 15 låter som med minimalistiske tekster forteller om vennskap og kjærlighet på en nær og sjelfull måte.
Ingjerd Kolstads vokal er klassisk lys og behagelig, men har likevel en særegen nerve som man fester seg ved og vil kunne kjenne igjen.
Melodiene er vakre og variasjonsrike, produksjonen er detaljert og lekker.
Goldlog har rett og slett levert et vellykket debutprodukt, som i tillegg til å være et godt håndverk, også treffer lytteren der det skal.
Høydepunkter:
«Mellow Kind Of Land» og «Hello Bestfriend».
| 1
|
107351
|
Keyshia Cole:«The Way It Is»
(A&M Records)
En ny Mary J. Blige eller Alicia Keys?
22 år gamle Keyshia Cole fra California er kanskje ikke like «cool» som Mary J., eller like «flink» som Alicia, men at hun omtales som det «next big thing» etter begge disse, er ikke bare uberettiget hype.
Hun er en krysning mellom dem, der gatesmarthet blandes med meloditeft.
I tillegg til å være et uhyre velprodusert album (Krucial Keys, Kanye West, Ron Fair m.fl.), er «The Way It Is» spekket med formfullendte, freshe r&b-låter, der åpningssporet «(I Just Want It) To Be Over» og «Guess What» (feat.
Jadakiss) bare er to av flere dansbare høydepunkter.
Keyshias vokal er nærmest barnlig i uttryk- ket, kombinert med en lys råhet, som gjør at hun til tider nesten minner om Michael Jackson før stemmeskiftet.
Debutanten Keyshia er ikke akkurat utradisjonell, men en sjelden og velkommen overraskelse på r&b-fronten likevel.
| 1
|
107353
|
Tahiti 80:«Fosbury»
(Atmospheriques/Universal)
Album nr. tre oppkalt etter høydehopperen Dick Fosbury.
Fransk popmusikk finner sjelden veien til våre breddegrader.
Det gjør Tahiti 80 med sitt nye album, og serverer småsøt sommerpop som ikke er spesiell original og som neppe vil skrive seg inn i pophistorien.
Tahiti 80s moderne, litt småfunky popmusikk er ujevn, og ikke av dem som fester seg blant sommerens nye plater.
Kvartetten glimter til og sanger som «Here Comes», «What Next» og ikke minst «Something About You Girl» er melodier som viser Tahiti 80 fra sin beste side.
| 0
|
107355
|
Zombie uten liv
Regi og manus: George A. Romero.
Med John Leguizamo, Dennis Hopper, Simon Baker, Asia Argento.
Amerikansk.
Skrekk - 15 år.
Hvorfor er de døde ikke døde?
Hvorfor får de ingen fred i sin død?
Hva jager de?
Hva er det som forårsaker et «zombie-utbrudd», døde mennesker som står opp fra sine graver og begir seg på skremselsferd blant de levende?
Hva representerer det?
Hvilke kollektive redsler rører zombiene - de levende døde - ved i vårt underbevisste?
I alt dette gir «Land of the Dead» blanke sjutton.
Filmen gir ingen svar, interesserer seg ikke for spørsmålene.
Den konsentrerer seg om å forsøke å skremme på et utvendig, grunt og ekstremt elementært zombie-plan.
Og skremmer derfor overhodet ikke.
Kan hende er den legendariske regissør George A. Romero ferdig med allegorier og mørkets dyp gjennom denne skrekkfilms tre forgjengere - hvorav den første og banebrytende «Night of the Dead» (1968) troner i kultpallens toppsjikt.
Kan hende anser han at også publikum skal ha disse klart i mente - og se «Land of the Dead» bare som det siste, actionfokuserte kapittel - selvrefererende og dermed også med en viss humor.
I så fall er det ikke åpenbart, sett fra salen.
Kan hende mener Romero nå i stedet å introdusere nye, mer påtrengende allegorier, der hans verden nå består av zombie-horder underveis til en for lengst forlatt storby, på jakt etter dem som måtte være igjen av levende menneskelemmer.
I den sterkt innskrenkede verden har de rikeste kjøpt seg en isolert luksus i byens eneste opplyste skyskraper - drevet av en skruppelløs Dennis Hopper.
De øvrige menneskene lever i ytterste mørke og fattigdom.
Bortsett fra noen få, som aspirerer til et liv innenfor ved å risikere livet i Hoppers tjeneste.
Parallellen til vår verden er åpenbar.
Vi ser det, men vi opplever det ikke - der også dette fremstår som syltynn unnskyldning kun for den mest primitive action.
Og blir til en sjablong uten liv, dødskamp uten resonans.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107356
|
Vellaget vrøvl
Regi:
Pawel Pawlikowski.
Med Natalie Press, Emily Blunt, Paddy Considine.
Britisk.
Drama - 11 år.
Så vakker og vellaget at en nesten lar seg lure.
To vakre 16-17 år unge jenter møtes:
Én er foreldreløs og fattig og med en glødende nyomvendt kristen-karismatisk storebror.
Den andre er søkkrik, cellospillende og manipulerende.
De to finner sammen av pur kjedsomhet og felles forakt for omgivelsene.
Samt hudnære homo-erotiske energibaner.
Jo da.
Vi vet det og har sett det før:
Ungdommer kan utvikle livsfarlig, patologisk galskap i opphøyet isolasjon.
To dyktige og karaktersterke unge skuespillere gjør sine saker meget bra.
Foto dveler kjælende både med natur, arkitektur og kropper.
Man føler seg nokså forført.
Og derfor skuffet, når hele filmen til slutt viser seg å være en kald og kynisk spekulasjon.
Og derfor ytterst poengløs.
| 0
|
107357
|
Kjærlighets-legende
Regi:
Nigel Cole.
Med Ashton Kutcher, Amanda Peet, Taryn Manning.
USA.
Romantisk komedie - tillatt for alle.
Oppskrifts-love uten gnister.
Hørt den før:
To pene unge mennesker, avgjort ment for hverandre, bruker årevis på å finne det ut?
Joda.
Det er selve den romantiske komediens basisoppskrift.
Og søte Amanda Peet samt lange Ashton Kutcher (som i virkeligheten både er kjæreste med mye eldre Demi Moore og dessuten punker ut venner av seg på MTV for tiden) forsøker etter evne å gjøre noe ut av uoriginalitetene.
Uten oppsiktsvekkende suksess.
Tidtrøyte?
Kanskje.
| 0
|
107358
|
Sterkt fra Serbia
(San zimske noci) Regi: Goran Paskaljevic.
Med Lazar Ristovski, Jasna Zalica, Nenad Jezdic, Jovana Mitic.
Serbisk.
Drama - 11 år, egnet voksne.
Meget god, rørende og sterkt berørende tragedie.
En serbisk film er ikke hverdagskost.
Når vi i tillegg har med en tragedie å gjøre, kan man frykte at utbredelsen ikke blir stor.
Det er synd.
I en kommersialisert tid er dessverre begrepet «viktig film» blitt noe nær et skjellsord.
Men her, altså, likevel: en viktig film.
Å lage film om mennesker i Serbia etter Balkan-tragedien blir uvegerlig å starte med ladede begreper.
Her handler det om en mann som kommer hjem etter 10 års fravær.
I huset sitt finner han en kvinne med hennes autistiske datter.
De to voksne har avgjort hver sin vanskelige forhistorie.
Så hvordan finne frem til noe viktig og riktig og anstendig i livet - tross alt?
Se, det er den nesten uløselige oppgaven.
Men det går lenge i riktig retning.
Kanskje er det bare en utopi.
Men vi vil - vi må - tro på den.
Inntil den altfor logiske slutt.
Filmen presenterer sterke bilder, mange tolkningsmuligheter og et arsenal av følelser.
Måtte overraskende mange se den!
| 1
|
107359
|
Bob Dylan «The Times They Are A-Changin'»
(Columbia/Sony)
Tro det eller ei - han var bare tjueto (22) år gammel
To Dylan-album er nå tilgjengelige i oppussede versjoner (uten bonuskutt).
De er debutalbumet «Bob Dylan» (1962) og dette, hans tredje, utgitt to år senere.
Det ligger tilsynelatende et hav av erfaring og kreativ vekst mellom de to.
Folk flest synes å foretrekke gjennombruddsplaten «The Freewheelin' Bob Dylan» (1963), men for meg er «The Times They Are A-Changin'» Dylans beste akustiske «protest»-album.
Selvsikkerheten hans var her blitt så stor at sangene om frihet og forandring hadde noe episk bibelsprengt ved seg (tittelkuttet og i særdeleshet «When The Ship Comes In»).
«The Lonesome Death Of Hattie Carroll» har vist seg å være den mest slitesterke av de «dokumentariske» sangene hans, og «One Too Many Mornings» og den skjønne «Boots Of Spanish Leather» viste med all tydelighet at han allerede her kunne synge fantastisk vakkert om kjærlighet.
Bare «Restless Farewell», en mer selvrettferdig «Don't Think Twice, It's All Right», virker smått umoden.
Omslagsbildets Woody Guthrie-herming til tross - rockhistoriens tyngste, mest individuelle historie var i full gang.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107360
|
Trang Fødsel «De aller beste»
(Sony BMG)
Nei til infantiliseringen av norsk pop!
Trang Fødsels suksessalbum «Hybel» (1997) var gjenstand for den eneste plateanmeldelsen jeg i ettertid har angret på at jeg skrev.
Ikke fordi jeg forandret mening om selve musikken, langt ifra, men kanskje fant jeg platen så uutholdelig provoserende at jeg tråkket over en smule i selve teksten, gitt.
Så, etter denne botsøvelsen er det igjen tid for å konstatere at Trang Fødsel personifiserer alt som var galt med 1990-tallets «distriktshøyskolepop»-bølge (se også Postgirobygget, Di Derre, Tre Små Kinesere).
Trang Fødsel, dannet av lærerhøyskolestudenter i Bergen så langt tilbake som i 1992, var som kjærlighetsbarnet til deLillos og Jan Eggum, med førstnevntes naivistiske innstilling til det å spille i popband og sistnevntes sarkastiske tilbøyeligheter.
Problemet var at de aldri enset den tynne linjen mellom sjarmerende og irriterende, og aldri kom på skuddhold av dyktigheten i Jo Nesbøs tekster for Di Derre (enn si Eggums).
På et tidspunkt så det ut til at musikk som dette skulle ta over hele den norske plateindustrien.
I dag vet vi at så heldigvis ikke skjedde, og kan ta dette for hva det er:
Finnes det mer irriterende sanger enn «Drømmedame», «Kursiv» og den eksemfremkallende «Livet er helt ålreit»?
Avslutningsvis må jeg under press innrømme at de tre nye låtene er greie, om du skulle slumpe til å tolerere denne typen trudeluttullball.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107361
|
Deilige sommerminner
Med eventyrspillet «Another Code: Two Memories», har du fått en svært god grunn til å være i skyggen i sommer også.
Siden hun var tre år gammel, har Ashley trodd moren og faren var døde.
Så får hun beskjed om at hun kan møte faren sin på Blood Edward Island dagen før hun fyller 14.
Kort tid etter landgang, forsvinner først vergen hennes, søsteren til faren, og deretter også den brummende skipperen som tok dem dit.
Dermed er eventyret «Another Code» i gang.
Og for et herlig eventyr det er.
Er det noe «Harry Potter»-bøkene har lært oss, er det at barn og unge både tåler og har sansen for skumle historier.
«Another Code» er skummelt i massevis, med spøkelser, mordmysterier og den alltid tilstedeværende truslen fra den tilsynelatende øde øya og herskapshuset mye av handlingen foregår i.
Ashley er også en flott heltinne - hun trosser sin egen redsel, og nøster opp i mysteriet med besluttsomhet, kløkt og iver.
Egenskaper som naturligvis overføres til spilleren.
Spillbarheten er som snytt rett ut av nesa til de gode gamle pek-og-klikk adventurespillene.
Du må løse gradvis mer finurlige gåter ved hjelp av gjenstander du har funnet eller ved å bruke den trykkfølsomme skjermen på Nintendo DS-maskinen på riktig måte.
Sjangeren er i det hele tatt som skapt for Nintendos nye håndholdte maskin.
De to skjermene sørger både for å levere interessante oppgaver og for å gi deg god oversikt over det som skjer.
Pluss i boken for at hele spillet kan gjennomføres utelukkende ved hjelp av stylusen også.
Perfekt for deg som ligger på magen i sanden med ene hånden under haken.
I første rekke er nok tematikken og gåtene i «Another Code» myntet på yngre spillere.
Men det hele er satt sammen på en såpass vellykket måte at også eldre spillere - særlig fans av adventure-sjangeren - vil få mye ut av noen timer i selskap med Ashley.
Nintendo DS begynner i det hele tatt å få momentun nå, etter en noe skuffende lansering.
Og med «Another Code: Two Memories», er listen for min del satt et hakk høyere.
PS:
Spillet er ikke oversatt til norsk, og man trenger god engelskforståelse for å komme videre.
| 1
|
107364
|
Mannen bak masken
Regi:
Christopher Nolan.
Med Christian Bale, Michael Caine, Liam Neeson, Morgan Freeman, Gary Oldman, Katie Holmes.
Amerikansk.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Vakkert, vektig og virkningsfullt om sårbar supermann.
På mange måter er «Batman Begins» filmen man ikke venter.
Men er sjeleglad for å få.
Som alle filmer om superhelter, er selvfølgelig heller ikke «Batman Begins» realistisk.
Men det ligner svært!
Batman, eller Lynvingen som han het i en tidligere - tidvis fjollete - periode, har en lang og broket fortid, som tegneserie, som TV-serie og på film.
Han har vært brukt og misbrukt.
Men aldri blitt uaktuell.
Denne gangen går regissør Chistopher Nolan tilbake til kildene, slik tegneserieguruen Frank Miller reformerte dem tidlig på 1980-tallet:
Hvordan det hele startet, hvorfor tingene ble som de ble - altså hvem Batman er.
Selve nøkkelen til Batman-figuren er at han er et såret og sårbart menneske bak masken og alle sine «supre» egenskaper.
Det blir en spennende psykologisk dypstudie av en fantasifigur!
Filmen lykkes i overraskende grad med å sannsynliggjøre fortellingen om den foreldreløse milliardærarvingens lange og tornefulle vei fram mot status som Frelseren for den hundsede, undertrykte og misbrukte underklassen i Gotham City.
De spektakulære filmtriks følger uvegerlig enhver super-helt.
De finnes her også - i rikt monn.
Men aldri for å lage tekniske oppvisninger; hele tiden er karakterstudien og -utviklingen i sentrum.
Christian Bale er den helt riktige mann å utforske i denne sammenheng; han fyller rollen perfekt.
En del biroller er like godt besatt.
Den lakoniske mester Michael Caine, for eksempel, som butleren.
Han bringer utsøkte strimer av livgivende humor!
Og alltid stødige Morgan Freeman er en opplevelse som den geniale, bortgjemte oppfinner - og Batman-væpner - Lucius Fox.
Jo takk, Batman ruler i sommernatten.
Så det holder!
| 1
|
107365
|
Eagles:«Eagles»
(Asylum/Warner)
Storselgere i miniatyr
All kritikk Eagles har fått, kan sies å ha vært noenlunde velfortjent.
Klart de var en gjeng selvtilfredse, stålarrogante Los Angeles-livsnytere.
Klart de vannet ut countryrocken til noe glatt, opportunistisk ugjenkjennelig.
Klart de endte sine dager som kalde, kjedede og kjedelige kokainzombier.
Like klart:
Uforholdsmessig mange av låtene de lagde, vil leve til evig tid.
Alle bandets syv studioalbum, laget i perioden 1972-1979, samt det doble konsertalbumet «Eagles Live» (1980) og den dumme julesinglen «Please Come Home For Christmas»/«Funky New Year», er å finne i denne sorte skjønnheten av en CD-boks.
Pappcoverne er sirlig utførte lillebrorkloninger av originalalbumene, helt ned til kvaliteten i papiret, og hele stasen lukter endog som gamle vinylplater.
De lærde og de, eh, nerde strides stadig om hvorvidt Eagles var best i første eller andre halvdel av karrieren.
For min egen del klasker jeg henholdsvis skjønne og sløye «The Last Resort» og «Life In The Fast Lane» i bordet, og påstår glatt at solskinnsstatskonseptalbumet «Hotel California» (1976) med trygg margin er mesterverket deres.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107369
|
Draumir:«Frozen Moments/Seeking My Distance EP»
(Little Hill Records/Playground)
En drøm for ørene
Oslo-kvartetten Draumir er fortsatt en godt bevart hemmelighet for de fleste, vil jeg tro.
Som navnet vitner om, skaper Draumir drømmende og melankolske stemninger, med klaver/gitar og fiolin som de bærende instrumentene.
Alexandra Bråten og Jo Inge Johansen Frøytlog deler på vokalarbeidet, og hennes kjølige og luftige stemme balanserer godt hans varme og dype.
«Frozen Moments» er en blå og jazzaktig perle av en låt, mens «Seeking My Distance» gir assosiasjoner til sigøynernes/østeuropeisk musikktradisjon.
Men så er også platen spilt inn i Slovenia, med The Walkabouts' Chris Eckman i produsentstolen.
Bonussporene «No Fashion» og «Up The Hill» ligger tett opp til henholdsvis Nick Drake'sk og Radka Toneff'sk stemning, og er vakre låter, selv om de mangler den samme treffsikkerheten som tittelsporene har.
Uansett er denne EP'en en ytterst behagelig og gledelig overraskelse og ikke minst en skikkelig appetittvekker med tanke på albumet som visstnok kommer til høsten.
| 1
|
107371
|
Caroline Waters:«Venus Envy»
(Redhead Records)
Fra «Putti Plutti Pott» til flinkis-jazzpop.
Som datter av selveste Per Asplin har Caroline Waters (39) vært i underholdningsbransjen hele livet.
Multitalentet bor i L.A. med status som «Alien of extraordinary ability in the arts», og selv om hun kan se tilbake på bragder innen både teater, musikaler og film, er det i hovedsak musikk som er hennes greie.
«Venus Envy», hennes tredje soloalbum, er en underlig blanding av jazz, pop, hip-hop og musikal.
Caroline har en klassisk vakker stemme, og instrumenteringen er detaljrik og «flink», med blant annet Koinonia-gründer Abraham Laboriel på bass.
Dette går helt sikkert rett hjem på Smuget-scenen, men på plate blir denne «flinkheten» heller uengasjerende.
Og i manko på de virkelig gode melodiene, blir dessverre «Venus Envy» ikke så mye mer enn behagelige bakgrunnslyder.
| 0
|
107372
|
Ubetydelig spill-Batman
På fredag får du se hvor legenden Batman startet i den glimrende filmen «Batman Begins».
Spillet er ikke like storslagent.
Jeg er en stor fan av Batman.
Ikke av den kappekledte dusten som Adam West foreviget på TV-skjermen, selv om han også har sin lattermilde verdi.
Eller av den som har levd godt i tegneserieform i flere tiår.
Nei, jeg snakker om Frank Millers Batman.
Når en av verdens mest anerkjente tegneserie-skapere (nå aktuell med filmen basert på hans «Sin City») gjenoppfant Batman i 1987 med «The Dark Knight Returns», snudde han alle konvensjoner om hva en superhelt egentlig er på hodet.
Vi møtte Bruce Wayne ti år etter at han hadde lagt kappen på hyllen, i et Gotham som fremstod som et symbol på den vestlige verdens forfall.
Media, det amerikanske samfunnet, Gothams innbyggere, politikere og andre autoritetsfigurer ble sylskarpt beskrevet og parodiert.
Og i sentrum for det hele:
En lett psykotisk og særdeles menneskelig Batman i kamp mot både indre og ytre demoner.
Millers Batman sørget for å bringe de konvensjonelle superheltene inn i den moderne verden, helter det var mulig å forholde seg til for en ny generasjon.
Det var denne versjonen av Batman som Tim Burton såvidt touchet innom i sine filmer fra 1989 og 1992.
Og ikke minst:
Det er denne versjonen av Batman som fredag brer sin store kappe ut over norske kinosaler i «Batman Begins».
«Batman Begins» kombinerer tonen fra «The Dark Knight Returns» og Frank Millers tilbakeblikk på hvordan myten om Batman startet, «Batman: Year One».
Det er den soleklart beste Batman-filmen til nå, et mørkt og nært portrett av milliardæren Bruce Wayne og hans vendetta mot Gothams underverden.
Med masser av intens og heftig action, naturligvis.
Hvilket danner utgangspunktet for spillet basert på filmen.
I spillversjonen av «Batman Begins» får du selv muligheten til å styre Batman gjennom mange av sekvensene fra filmen.
Det vanker mye sniking i skygger, rett-på-sak neddæljing av skurker og noen heftige turer med batmobilen.
En slags «Splinter Cell» møter «Tekken», med en dæsj «Burnout» i Batmans beist av en bil, altså.
I utgangspunktet var jeg ganske positivt innstilt til spillet.
Det er vellaget, ganske engasjerende og i det hele tatt et hederlig forsøk på å spillmatisere filmen.
Men etter å ha sett filmen (på en pressevisning, om du skulle lure), er det åpenbart at spillet blir bortimot en ubetydelig parantes.
Det er ikke i nærheten av å skape den samme følelsesmessige tilknytningen jeg har til hverken filmen eller Frank Millers Batman-historier.
Vi snakker om et helt OK actionspill, og jeg mener det bør være lov å forvente mer.
Eller for å si det på en annen måte:
Det å lunte fra brett til brett uten å videreformidle myten og psykologien rundt Batman på annet vis enn via korte filmsnutter, er å undervurdere spill som underholdningsform.
For det er mulig å tilby noe mer engasjerende.
Se bare på «The Chronicles of Riddick:
Escape From Butcher Bay» og forsåvidt også «Spider-Man 2», som begge klarte å bygge videre på filmene de var basert på.
Samtidig som de utnyttet spillenes egenart til å lage unike spillopplevelser.
Jeg leser nå Frank Millers klassiske samlede Batman-verker for ørtende gang, og gleder meg stort til å se filmen igjen.
Spillet er lagt på hyllen for godt.
| 0
|
107373
|
Mums for morbide
Regi:
Stefan Fjeldmark.
Manus: Anders Matthesen.
Norske stemmer:
Aksel Hennie (alle!).
Dansk animasjonsfilm.
11 år.
Dette er absolutt ikke noe for fintfølende, og umåtelig fjernt fra en barnefilm.
Den sterkt animerte historie om mobbeofferet Terkel og de skrekkelige skoledagene hans er derimot å anse som en riktig hjertevarmer for morbide.
Eller snarere:
For enhver med sans for det såre, det sviende og det sanne bak en rampete, brutal og himmelstormende udannet humor.
Danske «Terkel i knipe» er en forenklet variant av den sammenlignbare film- og TV-satiren «South Park».
Men med smalere fokus, enklere målskive og et tydeligere, varmt bankende hjerte under et råbarket ytre.
I Danmark er Terkel et kjent begrep, basert på en radioføljetong av komikeren Anders Matthesen.
Et hjertelig provoserende språk og innhold passer som hånd i hanske til filmens enkle, data-animerte visualitet og like enkle «budskap».
Terkels univers av bestialske medelever, rå ramp, morderiske lærere, selvmordskandidater, bayer-onkel, ulykksalig lillesøster og selvopptatt familie slår bena under enhver falsk formodning om barndommen som uskyldens glade epoke.
Hvor han enn vender seg, er Terkels voksne «hjelpere» en gjeng døve, blinde og ekstreme selvdiggere, som i sin uendelige bedreviten vekselvis overdøver, overhøvler eller overser pjokken, der han kjemper for sitt liv foran bena på dem.
Alle figurer i norsk versjon er gitt stemme av Aksel Hennie.
Men det er en universal-Hennie med imponerende variasjon og konsekvens.
Særlig overbevisende som nedtråkket småpike i smertekrampe med gaffel i øyet.
Som sagt:
En hjertevarmer!
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107374
|
Ekstrem forvandling
Regi:
Gregg Araki.
Med:
Brady Corbet, Joseph Gordon-Levitt, Bill Sage, Jeff Licon, Elisabeth Shue.
Am. drama.
15 år.
Usentimentalt og ekstremt levende om to unge gutter som skjener ut i kjølvannet av et overgrep.
De er to komplette motpoler:
Den ene kyniker, gutteprostituert og vakker som en gud.
Den andre aseksuell, sengevæter og redd for alt.
Som åtteåringer er de en sommer sexleketøy for byens baseballtrener.
Skaden er umiddelbar, uendelig, ugjennomtrengelig.
Gjennom tenårene skjener de ut i hver sin retning.
Innerst inne vil de bare forsvinne.
Fordampe, bli til luft og ingenting.
De snakker aldri om det.
Den ene fordi han ikke vil.
Men han kan aldri slå seg til ro.
Den andre fordi han ikke kan.
Blokkeringen er total, han aner ikke hva som rammet ham.
Han tror han må ha blitt bortført av en UFO.
Under et forvirret ytre slumrer et voldsomt sinne.
Gregg Araki er en slags «homsefilmens enfant terrible».
Provokativ og suveren.
En stund tror man at han driver med oss, langt på siden av mål.
Det gjør han ikke.
Araki åpner lukkede dører og forbudte univers.
Ubehagelig ekte og ekte involverende.
Filmatisk oppfinnsomt og med de vanskelige sannheters nyansering.
Befriende direkte.
Høyt hevet over de politisk korrekte trender - samt gjengs takt og tone.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107375
|
Vemodig muntert
Regi:
Vladimir Michalek.
Med:
Vlastimil Brodsky, Stella Zazvorkova, Stanislav Zindulka.
Tsjekkisk komedie.
En hjertevarm, munter-vemodig film om alderdom, livslyst og verdighet.
Dette er noe så sjeldent som en komedie der hovedaktørene utelukkende er eldre mennesker.
To pensjonerte skuespillere bruker dagen på å lage sine høyst private skuespill, der de utgir seg for å være rike dirigenter, billettkontrollører eller andre yrker der de får oppmerksomhet.
Alt for å gjøre hverdagen litt artig, og for å fjerne tankene fra det som faretruende nærmer seg - døden.
Den enes kone er til gjengjeld ekstremt opptatt av døden; alt skal være klart, gravstein skal fikses, penger til en verdig begravelse skal være på plass til dommens dag.
I sedat tempo rulles historien fremover, stillferdig fortalt med tørrvittig humor.
Det er skuespillerne som bærer filmen, især Vlastimil Brodsky som den fantasifulle, trassige eks-skuespiller Fanda.
I scener med sin venn og sin kone er det øyeblikk av storhet; varme, vemodige scener om eldre mennesker som har lyst til å leve med fandenivoldsk frekkhet, men som lett kan la seg fange inn av omgivelsenes forventninger til hvordan man skal te seg ved skjells år og alder.
«Autumn Spring» - en film om mennesker i livets høst med vårlig sinn - er en stillferdig liten perle som fortjener litt sommerlig oppmerksomhet.
| 1
|
107376
|
Lettvint røverhistorie
Regi:
Breck Eisner.
Med:
Penélope Cruz, Matthew McConaughey, Steve Zahn, Lambert Wilson.
Am./spansk actioneventyr.
15 år.
En riktig røverhistorie spekket med action og tøys - men langdryg så det holder.
Matthew McConaughey begir seg ut i dette ørkeneventyret som en slags krysning av James Bond og Indiana Jones.
Men selv med spillende solbrente muskler og et sjarmerende smil er han en lettvekter i forhold til de to nevnte filmfigurer.
Selv Steve Zahn som munter medhjelper og Penélope Cruz som handlekraftig lege klarer ikke å skjule at dette mest av alt er et oppgulp av utallige actioneventyr.
Når det er sagt, så har dette oppgulpet forfriskende tilsnitt av både humor og parodi.
I korthet går det ut på:
To energiske oppdagere jakter på et amerikansk panserskip i Afrika.
De møter en kvinnelig lege som vil forhindre giftspredning i Mali.
Sammen vikles de inn i en kamp med en hensynsløs diktator, hans armé og en fransk forretningsskurk.
Men ingen hindring er stor nok for disse actionheltene.
Ordet «sannsynlighet» er ekspedert til universets ytterste post i denne heseblesende røverhistorien.
En dose uhøytidelig munterhet gjør at «Sahara» passerer som uforpliktende sommerunderholdning.
Selv med overdreven - og litt langvarig - bruk av klisjeer.
| 0
|
107377
|
Macho med mangler
Regi:
Robert Rodriguez, Frank Miller.
Med:
Bruce Willis, Elijah Wood, Benicio Del Toro, Jessica Alba, Mickey Rourke.
Am. fantasi.
15 år.
Tegneserier gjør seg best i korte striper.
Veldig korte striper.
Det har sin gode grunn.
Stilsikre, filmlekre «Sin City» viser hvorfor.
Stilen er lekker - sort/hvitt aksentuert av lys og skygge, og bare partielt av primærfarger.
Veldig rødt blod.
Veldig blå øyne.
En stinkende gul sadist.
Språket er enstavelser, innholdet macho:
Ekstrem vold og sadistiske våpen, farlige menn og tøffe kvinner.
Som bare elsker å bli reddet av sine menn.
Tross alt.
Robert Rodriguez har realisert sin filmdrøm, omgjort Frank Millers «comic strip» til film - og tatt det helt ut.
Tegneserie overført til film har sin voldsomme dragning på den ultimate actionfilmfrik, og det er lett å forstå hvorfor.
Tegneserie er film på papir.
Forstørret og forenklet.
Korthugget, klart og direkte.
No nonsens.
«Sin City» gjør akkurat det.
Forstørrer og forenkler, i visualitet, handling og typer.
En rad kvinner maltrakteres og myrdes.
En 11-årig pike står for tur.
Willis tar opp jakten.
Piken reddes.
Willis er sønderskutt.
«En gammel mann dør.
En liten pike lever.
Realt bytte,» stønner Willis, døende.
Kutt.
En vakker kvinne har en elskovsnatt med en monsterstygg kjempe.
Når han våkner, er hun myrdet.
Kjempen tar opp jakten.
Varulver parteres, mordere og morderes mordere ekspederes så ben og armer spruter.
«Husk!
Vi trenger ikke bære på hver eneste centimeter av denne mannen.»
Kutt.
Det frastøter, det fascinerer, det har appell på et nivå på siden av all virkelighet.
Så blir det kjedelig.
Dørgende, uutholdelig kjedelig.
Det er begrenset hvor lenge overdrivelse er interessant, macho er moro og det korthugne beholder sin kraft.
Og:
I motsetning til «Kill Bill» skaper det forstørrede ikke humor - bare forstørrelse.
Tegneserier er fortsatt best i kortform.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107381
|
Wayne Shorter Quartet «Beyond the Sound Barrier»
(Verve/Universal)
Wayne Shorter er for lengst en bauta i moderne jazz, og fortsetter på sine eldre dager å utvikle sitt uttrykk.
På sitt annet livealbum med denne kvartetten er det fortsatt Shorter som har signert det meste av materialet, men denne gangen også med ferskt materiale.
En komposisjon av Felix Mendelsohn har også funnet plass, men hører ikke med blant platens sterkeste øyeblikk.
Impulser fra vestlig klassisk musikk er fremtredende, tydeligst i den kollektive improvisasjonen «Thinker Bell» og impresjonistiske «Joy Ryder».
Ellers er det Shorters særpregede saksofonspill og et usedvanlig tett sammenvevet kollektivt uttrykk som bærer musikken.
Her er det utvungen kommunikasjon på høyt nivå mellom kapellmesteren og hans langt yngre medspillere Brian Blade, Danilo Perez og John Patitucci.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107383
|
Missy Elliott:«The Cookbook»
(Atlantic/Warner)
Missys «kokebok» byr på mye mat, men den lille persilledusken på toppen mangler.
Missy Elliotts sjette album er komponert som et enormt måltid, med forretter, hovedrett, desserter og forfriskninger.
Hun er sjefkokken; med seg har hun som vanlig en rekke «kjøkkenhjelpere».
Timbaland som produsent på kun to låter denne gangen, The Neptunes, Mary J. Blige, Ciara, Fat Man Scoop og M.I.A. er bare noen.
Men til tross for mange «kokker», er det urovekkende lite søl.
Snarere er det mye daukjøtt man må tygge seg gjennom for å finne frem til de virkelige godbitene, som for eksempel førstesinglen «Lose Control» og den Rhemario «Rio Beats» Webber-produserte «We Run This» som har et morsomt «Apache»-sample som tema.
Ting fra Missys hånd blir selvfølgelig sjelden direkte dårlig, men det blir som en middagsgjest en gang utbrøt:
«Du er flink til å lage mat, men spesielt godt var det ikke!»
| 0
|
107386
|
Hardtslående nostalgi
«Tekken»-serien har trollbundet PlayStation-generasjonen i ti år.
Nå oser nytelsen fra skjermen for sjette gang.
Det har ikke manglet på utfordrere.
«Soul Calibur».
«Virtua Fighter».
«Dead or Alive».
«Mortal Kombat».
Overbevisende slåsseserier alle som én.
Men fra det øyeblikket «Tekken 5» brer seg ut over skjermen, er det åpenbart at det er noe helt spesielt med «Tekken»-serien.
Etter tre «Tekken»-spill på PlayStation og to på PlayStation 2, er dette sjette spillet i serien som å møte en gammel og kjær venn.
Endeløse timer har sørget for at de gode, gamle kombinasjonene på favorittfigurene fremdeles sitter.
Minnene fra intense bataljer i sofaen velter ut i stuen og produserer en varm nostalgiklump i mellomgulvet.
Og det som gjør nostalgitrippen komplett denne gang, er at eksperimenteringen med fornyelse fra «Tekken Tag Tournament» og «Tekken 4» nå er over.
Vi snakker i steden om det som egentlig burde vært oppfølgeren til det smått legendariske «Tekken 3».
«Tekken 5» er en videreføring og en forbedring, javisst, men serien er tilbake der den hører hjemme.
Renere, mer uforstyrret slåssing med superbehagelige kombinasjoner og en grasiøs og matematisk veksling mellom forsvar og angrep.
Alle figurene har dessuten både sine egne, unike kampstiler og hver sin barske personlighet.
Det er kanskje her jeg mener «Tekken»-serien har sin største styrke.
Favorittfiguren blir på en måte «din», man får lyst til å kalle opp barna sine etter dem.
OK, kanskje ikke barna, men hunden i alle fall.
Det er med andre ord «tilbake til start» som er utgangspunktet for «Tekken 5», noe inkluderingen av den aller første arkade-versjonen (som også det første PlayStation-spillet var basert på) definitivt er med på å underbygge.
Og der ligger vel egentlig også slåssespillenes generelle, iboende svakhet.
Det er grenser for hvor mye bedre - og for hvor nødvendige - oppfølgere er.
Noen er det man kan kalle «hardcore»-fans av sjangeren.
De teller tidels sekunder og pugger kombinasjoner på 137 slag og spark.
Her blir de små nyansene både viktige og tydelige, og når man jubler over at man skal trykke inn trekant tre tidels sekunder etter firkant i steden for fire, blir oppfølgere i sjangeren mer betydelige utvidelser.
Enn for sånne som meg, altså, som får vondt i hodet hvis man kommer over kombinasjoner på flere enn 8 knappetrykk.
Dermed blir nytelsen veldig avhengig av hvor lenge siden det er man spilte et slåssespill sist, og hvilket spill det var.
For min del har jeg ikke hatt det så moro med elektronisk kampsport som dette, siden det glimrende «Soul Calibur II» i 2003.
Og når man legger den generelle «Tekken»-nostalgien på toppen, snakker vi om en særdeles hyggelig spillopplevelse i sommervarmen.
| 1
|
107387
|
Med analsonder mot menneskeheten
I spill etter spill etter spill får du muligheten til å slakte aliens på vegne av menneskeheten.
Her tar de utenomjordiske hevn.
I PS2- og Xbox-spillet «Destroy All Humans!» møter du den hissige Crypto 137, som har fått oppdraget å redde Furon-rasen fra utryddelse.
Furonerne har nemlig gått bort fra formering på vanlig vis, og lever i steden evig ved hjelp av kloning.
Når kloneprosessen får rusk i maskineriet, kommer de på at de for lenge siden plantet sin egen DNA i en annen rase på en planet langt unna.
Dermed blir det opp til Crypto å samle så mye DNA fra denne rasen at kloneprosessen kan gjenopprettes.
Det er naturligvis Jorden og menneskeheten det er snakk om, og vi har all grunn til å være engstelige når de to sivilisasjonene møtes.
Crypto vil nemlig ha hjernene våre.
Og de får han ved å bruke tankekraft på livløse kropper eller ved å sende avgårde en analsonde.
I begge tilfeller spretter hjernen til menneskene ut, klare til oppsamling.
Og Crypto har mer på lager:
Han kan hypnotisere mennesker til å gjøre som han vil, lese tankene våre, grille oss med elektrisitet, flytte på både oss og gjenstander med tankekraft, få oss til å fordufte i løse luften eller ødelegge alt vi har av bygninger ved hjelp av en laserstråle fra sitt romskip.
Blant annet.
«Destroy All Humans!» er i det hele tatt som snytt rett ut av nesa til de ufrivillig morsomme sci-fi-filmene fra 50-tallet.
Denne gang med en hysterisk ironisk distanse, slettes ikke ulik den du finner i filmen «Mars Attacks!».
Det er ikke helt uten grunn begge har et utropstegn i tittelen, liksom.
Spillbarheten byr på en kombinasjon av vandring og jetpack-hopping på bakken og mer oversiktelige oppdrag fra Cryptos flygende tallerken.
Alle de forskjellige oppdragene har i tillegg en mengde bonusoppdrag, som gjør det mulig å samle inn nok DNA til å oppgradere våpen og egenskaper.
Det å kalle spillbarheten for superengasjerende vil være en overdrivelse, og spilletiden er også relativt kort.
Men det som redder «Destroy All Humans!», er en lekenhet, en oppfinnsomhet og en nydelig slem humor, som bidrar til at spillet oppleves som et unikt og friskt pust i spillverdenen.
Selv når oppdragene begynner å føles som gjentakelser, sitter jeg og humrer i mitt imaginære skjegg.
Akkurat som fjorårets «Armed & Dangerous», beviser «Destroy All Humans!» at humor nesten kan tette spillbarhetgapet til de største megatitlene.
| 1
|
107390
|
Tam kalkun for cineaster
REGI:
Pablo Berger.
MED:
Javier Camara, Candela Peña og Mads Mikkelsen.
Spansk/dansk komedie.
Sensur: 15 år.
«Torremolinos 73» er noe så uhyre sjeldent som en slapp sex-komedie som kan fungere som en liten godbit for alle som gjerne vil tro at de vet mye om film.
Handlingen er lagt til 70-tallet, den gang en hel generasjon trodde seg frigjorte og omfavnet hverandre og pornoindustrien.
Dette var også tiden da film måtte være dyster og uforståelig dersom den skulle kalles kunstfilm.
Hovedpersonene er et ungt, spansk og pengelens ektepar som går med på å gjøre opptak av sitt sex-liv for en «vitenskapelig» publikasjon om forplantning.
Etter hvert røper handlingen at han blir en ivrig filmfotograf, mens hun bare ivrer etter å få barn, og pornografi er pornografi uansett hvilken forkledning den kokett ifører seg.
Filmen leker uhemmet med 70-tallets blasse farger og henvisninger til Ingmar Bergman og hans dystre film «Det syvende segl».
I sine beste stunder morer filmen med sin milde ironi over 70-tallet.
Men som helhet er dette en unnselig liten kalkun av en film, i beste fall kan den fungere som tamfugl for nyetablerte cineaster.
| 0
|
107391
|
Nostalgisk humørbombe
Regi:
Gene Kelly og Stanley Donen.
Med:
Gene Kelly, Donald O'Connor, Debbie Reynolds, Cyd Charisse, Jean Hagen.
Am. musikal fra 1952.
For alle.
Du har kanskje sett det i utallige filmklipp, Gene Kellys energiske utladning i øsende regnvær, syngende og dansende den praktfulle, ørekilende låten «Singin' in the Rain».
Dans, syng og vær glad til en av filmhistoriens mest sprudlende filmer, «Singin' in the Rain».
Nyt da hele filmen - i en skikkelig kinosal.
La magien, romantikken, dansen, musikken og de humoristiske kommentarer til Hollywoods filmfabrikk ta tak i deg, og gi deg nostalgiens vidunderlige verden i vold.
Dette er 50-tallets hyllest, og samtidig en småskarp kommentar, til den gang Hollywood la om fra stumfilm til talefilm.
Sett med vår tids blikk er det faktisk fremdeles morsomt og underholdende.
I tillegg får vi en leksjon i det man på godt, gammeldags vis kalte filmtriks.
Hvordan for eksempel en stor tom sal kan bli til den mest romantiske sfære ved hjelp av en lyskaster og en vindmaskin.
Det eplekjekke trekløveret Gene Kelly, Debbie Reynolds og gummimannen Donald O'Connor gnistrer av smittende humør.
De strutter av sprek livsstil (drikker melk på nachspiel).
De synger og stepper seg ut av ethvert problem.
O'Connors «Make them laugh» er et skoleeksempel på hvordan musikalsk gjøgleri skal være.
Kellys «Singin' in the Rain» er inkarnasjonen av den ultimate musikallåt i den frydefulle 50-talls genre.
Hans dans med langbeinte, sofistikerte Cyd Charisse er kraftfull, rålekker og sensuell.
Det går stort sett i ett, i høyt tempo.
Du bør like nostalgiske perler for å ha glede av denne musikalske og gjøgleriske oppvisningen av timing og presisjon.
Nyt det - og du vil garantert ha problemer med å sitte stille i kinosalen.
| 1
|
107392
|
«Klodenes kamp» er blitt Toms flukt
Regi:
Steven Spielberg.
Med:
Tom Cruise, Dakota Fanning, Maranda Otto, Tim Robbins, Justin Chatwin.
Amerikansk katastrofefilm.
Aldersgrense:
15 år (påklaget og til behandling i Klagenemnda).
Der «klodene» er blitt en liten flik av USA, science fiction er blitt «scary movie» - og de en gang så futuristiske marsboere er blitt noe som minner om blekksprut på skyhøye, slimete ben.
Det er ikke stort igjen av H.C. Wells i Steven Spielbergs «nyinnspilling» av den berømte science fiction-forfatters mest berømte roman.
Men det en absolutt gjenkjennelig Spielberg - i sitt mer slimete «Poltergeist»-hjørne.
H.C. Wells skrev sin roman om marsboernes invasjon av Jorden i 1897.
Da Byron Haskin filmet den med Gene Barry og Ann Robinson i 1953, hadde verden i mellomtiden vært gjennom to verdenskriger, var introdusert for atombomben og henga seg til den filmatiske invasjon fra Mars i den fullblods futurismens ånd.
Der fremsto de invaderende styrker i fremtoninger av smekker, avansert design (skapt av japanskfødte Al Nozaki), som er hypermoderne den dag i dag og i påfallende grad har vært til inspirasjon.
Også for Steven Spielberg, som la dens former til grunn allerede for sin utenomjordiske, lille venn i «E.T.».
Siden den gang har verden opplevd så vel «Independence Day» som 11. september.
Hva kan skremme mer nå?
«Primitivitet», synes Spielberg å svare, mens han skrur opp volumet, lar invasjonen varsles av voldsomme, uværslignende fenomener, omgjør 1953-versjonens elegante romskip til monstre som brøyter seg opp fra undergrunnen med grassat brutalitet og et overdimensjonert, forhistorisk ytre.
Som sådan funker det på sitt vis - det vil si på aller enkleste, elementære nivå.
Når den nyskilte kranfører Tom Cruise går av vakt for å ha helgebesøk av en motstrebende tenåringssønn (Justin Chatwin) og ryddig, liten datter (barnestjernen Dakota Fanning), bryter all helvete løs.
Mens broer og bygninger raser, mekanikk stopper og alt levende stråles til støv av monstre som rager mot himmelen, lykkes de i å flykte i byens eneste virksomme bil.
Snart innhentes de og blir en del av panisk flyktende menneskemasser, der kampen om livet blir alles kamp mot alle.
Hvordan det står til på klodene, vet bare Spielberg - og hvor i kloden endte H.C. Wells?
| 0
|
107397
|
Jamiroquai:«Dynamite»
(Sony BMG)
For ti år siden var Jamiroquais oppdaterte hybrid av syttitallets disco og funk en frisk nyskapning, som sendte alt fra Stevie Wonder-fans til house-fantaster ut på dansegulvet i skjønn forening.
Med vekslende hell har briten gjentatt resepten flere ganger, men det er ingen tvil om at konseptet nå bærer preg av slitasje.
Med et par unntak («Starchild» og vestkyst-flørten «Talullah») inneholder ikke «Dynamite» gode nok låter til at det blir spennende en gang til.
Kay har gjort lydbildet ytterligere skurrete og «underground» - på «Love Blind» skaper han en lite vellykket dance-utgave av Prodigy - men altfor store deler av platen blir likelydende i sin rytmiske monotoni når den mangler kvalitetene til å skille sporene fra hverandre.
| 0
|
107401
|
Ha ikke sex med en varulv
Regi: Wes Craven.
Med:
Christina Ricci, Jesse Eisenberg, Joshua Jackson.
Am.
Grøsser.
15 år.
Grøsser med klart budskap:
Det går ikke an å ha sikker sex med en varulv!
Det erfarer blant andre Christina Ricci i Wes Cravens grøsser om blodtørstige varulver som går berserk i Hollywood.
Starten er lovende, en dirrende nifs stemning antydes akkurat så mye at du skvetter i stolen.
Du skjønner at noe fryktelig kommer til å skje og kjenner pusten av udyret i nakken.
I alle fall gjør vi lettskremte det.
I tillegg har grøsserveteran Wes Craven sørget for et par velplasserte overraskelser.
Men når situasjonen godt er etablert, og du gradvis oppfatter hvem som egentlig er skurken, går historien i stå.
Slåsskamper og urolige situasjoner mellom varulver og de som er ferd med å bli det, er lite varierte og nokså på det jevne.
Det mest oppsiktsvekkende er hvordan filmen styres mot en unaturlig klissen slutt.
Det hele utvikler seg til en film der diverse sidespor etter hvert blir dominerende.
Grøsserelementet pakkes nokså godt inn i heller klisjéfylt amerikansk high-school-problematikk om jente/gutt.
| 0
|
107402
|
Pokkers liv
Regi:
Jonathan Caouette.
Med:
Jonathan Caouette, Michael Cox, Rosemary Davis, Renee Leblanc.
Am. dokumentar.
15 år.
Oppsiktsvekkende filmdokument fra et liv som gikk galt fra starten.
Men kanskje kan overleves.
Filmkamera er Jonathan Caouettes lidenskap.
Det kan også bli hans redning.
Få kan ha fått en så elendig og kaotisk livsstart som Jonathan Caouette fra en liten forstad utenfor Houston, Texas.
Enda færre har dokumentert sin egen barndom og oppvekst i en familie i totalt forfall.
Nå bor Jonathan Caouette i New York sammen med kjæresten Steve.
Men han har ikke lagt fortiden bak seg.
Ikke kunnet, ikke villet.
Rått, innlevende og smertefullt - som et tilbakevendende mareritt - er filmen han har laget om sin dysfunksjonelle familie og oppvekst, satt sammen også av video- og stillbilder han selv har tatt fra helt tilbake til 11-årsalderen.
Besteforeldrene var en normal forstadsfamilie, hans mor fotomodell allerede som barn.
En ulykke svekket henne fysisk og psykisk.
Besteforeldrene fulgte naboers og legers råd, og sendte henne til elektrosjokkbehandling.
Hyppig og over år.
Ut kom et menneskelig vrak.
I mellomtiden gikk bestefarens grønnsakhandel konkurs.
Innen få år var mor og bestemor rusavhengige.
At Jonathan lever, er et under.
At han var skrudd allerede som 12-åring, skulle bare mangle.
At han har i behold en strime sunnhet, sin kjærlighetsevne, kjæresten Steve og kan kryste et levebrød ut av sitt kaos er mot alle odds.
At han ikke selv kommenterer akkurat det, er påfallende.
At vi kan medoppleve det hele, er en sjeldenhet.
Hvem hadde skylden?
Finnes noen «skyld»?
Rabiat prøver Jonathan - i siste del - å tvinge svar ut gjennom kamera ved å holde det fast på sitt vrak av en bestemor, dernest mor, så bestefar, i deres mest nedverdigende stunder.
Det er kamera som inkvisitor - eller terrorvåpen.
Slik kan det også brukes.
Like jævlig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107403
|
Tronskifte på nett
Glem «Battlefield Vietnam».
Her er den egentlige oppfølgeren til megasuksessen «Battlefield 1942».
Skytespillet «Battlefield 1942» traff umiddelbart
Spillet blandet taktisk dybde med et kontrollsystem som var så enkelt og selvforklarende at hvem som helst kunne kose seg bare minutter etter at spillet var startet første gang.
Det leverte den samme umiddelbare appellen som hadde gjort «Counter-Strike» til et fenomen, med et omfang svært få var i nærheten av den gang.
Det var andre verdenskrig det gikk i.
På store brett kunne spillerne styre stridsvogner, kampfly, båter, biler eller tusle rundt til fots.
Gjerne alt sammen i løpet av noen minutters spilletid.
Den første forelskelsen ville derimot ha gått over raskt dersom taktikk, lagspill og generell dybde ikke ble gjeldende etter hvert.
Men også her overbeviste «Battlefield 1942».
Det overbeviste såpass at jeg anser det for å være blant de mest innflytelsesrike og viktige multiplayer-skytespillene noen sinne.
En liten, eksklusiv klubb som forøvrig består av «Doom», «Quake», «Team Fortress» («QuakeWorld»-modifikasjon), «Counter-Strike» («Half-Life»-modifikasjon), «Rainbow Six» og muligens også «PlanetSide» og «Halo».
Spill som på hver sin måte, har inspirert utallige andre utviklere eller på annet vis har vært sentrale i videreutviklingen av multiplayer i skytespill.
Etter at «Battlefield 1942» slo gjennom, har flere forsøkt seg på lignende spillbarhet - inkludert «Joint Operations» og «Star Wars: Battlegrounds».
Det har i tillegg kommet tre «Battlefield»-utvidelser - «Secret Weapons of WWII», «The Road to Rome» og «Battlefield Vietnam».
Ingen av disse har klart å utfordre tronen «Battlefield 1942» har sittet komfortabelt i.
Før nå.
Med «Battlefield 2» får du den egentlige fortsettelsen av «Battlefield»-serien.
Denne gang foregår det i en moderne setting, hvor tre fraksjoner - USA, Kina og en koalisjon bestående av flere land i Midt-Østen - kjemper mot hverandre.
«Battlefield 1942»-modifikasjonen «Desert Combat» er en åpenbar inspirasjonskilde, men «Battlefield 2» er proffere, mer solid og har langt mer tyngde.
Så får det være opp til andre å krangle om hvilket av de to som har mest sjarm.
Alle de viktigste nyhetene i «Battlefield 2» er knyttet til en betydelig utvidelse av lagspill-elementene.
Du har et eget kommandør-modus, hvor én person kan sitte og styre taktikk ved hjelp av et oversiktskart.
Du har mulighet til å lage små «squads», hvor laget du spiller på kan deles inn i mindre enheter, og du kan nå også snakke med lagkameratene via det innebygde talesystemet (Voice over IP).
I tillegg har «Battlefield 2» et ranking-system, som betyr at hver enkelt spiller kan stige i gradene basert på hvor bra man gjør det i spillet.
Det ligger en reell fare i at «Battlefield 2» kan bli for «hardcore» for enkelte .
Men det er i så fall forbigående for de fleste.
Nyhetene er nemlig akkurat passe intuitive til at de kryper under huden og setter seg i fingerspissene etter relativt kort tid.
Og når man instinktivt skjønner alt som skjer på skjermen (og det kan være svært mye som skjer på skjermen nå, bare så det er sagt), vender den originale spillegleden tilbake.
Sånn sett har nok Digital Illusions gjort det eneste de kunne gjøre.
En gjenoppfinnelse av «Battlefield»-konseptet som makter å ivareta den grunnleggende spillbarheten som gjorde forgjengeren til en klassiker, samtidig som du får nok nyheter til å bli nyforelsket.
For min egen del, må jeg innrømme at jeg ikke er like engasjert i «Battlefield 2» som jeg var i «Battlefield 1942».
Etter mange intense runder i oppkjøringen til lansering, føler jeg meg faktisk ferdig med spillet, og jeg kommer neppe til å spille det noe særlig mer nå som anmeldelsen er skrevet.
Men det handler om mine personlige preferanser i dag - jeg gleder meg enormt til spill som ligger i en helt annen gate, nærmere bestemt «Quake 4» og «F.E.A.R.».
Man må være blind for å ikke se kvalitetene i «Battlefield 2».
Det er snakk om en gedigen prestasjon, et fantastisk spill med kvaliteter som vil holde interessen til spillerne oppe i månedsvis.
Årevis for mange.
Og da er det nærliggende å tro at det er meg det er noe feil med.
RUNE FJELD OLSEN
OBS!
«Battlefield 2» har enormt høye maskinkrav.
Les gjennom kravene under nøye, det er for eksempel mange relativt nye skjermkort som ikke er støttet.
| 1
|
107404
|
Ravi & DJ Løv:«Den nye arbæisdagn»
(Sony BMG)
Du hake fårståt?
Kent get ju aut åv mai laif!
«Den nye arbæisdagn» med Ravi & DJ Løv holder på å drive meg til vanvidd.
Samtidig er albumet plent umulig å mislike.
De aller beste låtene er nemlig smått geniale og helsikes fengende.
Få regnet med at «Utadæsjælåplevelse» med Folk & Røvere og Ivar «Ravi» Chr. Johansen skulle bli en massiv slager.
Etter at Ravi slo seg sammen med Anders «Dj Løv»
Løvlie er det gått slag i slag med «Dødsøt», «E-ore» og Monroes-låten «Tsjeriåu» som siste stikk.
Her er duoens debutalbum.
Det er spekket med distinkt og skeiv ravisk rap og en rekke snappy låter som er modellert på hip hop, disco, R&B og reggae.
Ravi og DJ Løv stjeler som ravner, men de gjør det stort sett med stil, smak og plenty humor, selv om albumet er plagsomt irriterende - særlig i store doser.
Samtidig skal du være usedvanlig humørløs for å ikke digge dansbare spor som «Bygemur», «Lileman» (sommerens kåteste), «Kat» og «Bytelap» (med et skrudd Chipahua-sample hvor Sidsel Endresen høres ut som Minnie Mus på helium).
Albumet inneholder selvfølgelig alle hitlåtene, samt «Aluminumkvine» hvor også Inger Lise Rypdal er involvert.
Tekstene orker jeg nesten ikke å tenke på, men det er langt mindre flipp enn fryktet.
En mer naiv-ironisk rapper enn Ravi er det nok umulig å finne.
At alt kommer på et mutantnorsk, gjør ikke saken verre.
Får når gølve pomper, pomper, pomper, så trengeru ike tenke, tenke, tenke, du trenger bare leke, leke, leke, så måru bare leneræ tebake og leke me baken.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107405
|
Splitimage:«Addicted To Chaos»
(daWorks)
Friskt, men sterkere personlighet savnes.
Splitimage er fire oslobaserte jenter som nok kjenner godt til The Runaways.
Dette uttrykket har de polert såpass i kantene - godt hjulpet av en massiv gitarlyd som tidvis blir altfor dominerende - at vi kan forledes til å tro at dette fremdeles handler om rock 'n' roll i 2005.
Men melodilinjene røper likevel at dette ligger like nær power pop - energisk og livlig til tider, men likevel uten at noen enkeltspor (med unntak av tittellåten) rekker å feste seg ordentlig.
Det er og blir en hemsko når originaliteten er borte.
En låt som «A Promise Strong» har et vemodig refreng, men får likevel et datert uttrykk av åttitallets lighterballader.
Det er mye vilje i Splitimage, og det er et godt utgangspunkt, men de trenger en skarpere signatur.
| 0
|
107406
|
Lavie:«Just Like You»
(Waterfall/Sonet)
Spennende stemme, ujevnt låtmateriale.
Osloborgeren Lavie Hassani har røtter i både Algerie og Frankrike og er en klassisk singer/songwriter som har ventet tålmodig med debuten.
Lavie har mye av den melankolske dovenheten til Suzanne
Vega og den nasale sensualiteten til Sheryl Crow i stemmen (som med andre ord er bra!), men kunne ha brukt den enda mer variert for å sette låtene sterkere i relieff.
Av og til klaffer det, blant annet i den såre tittellåten og Gisli-duetten «I've Seen That Face Before», men låtkvaliteten daler mot slutten, og som helhet makter ikke «Just Like You» å sette dype nok spor.
| 0
|
107408
|
Cast Zoobon: «Problembarn»
(Pass It/EMI)
(I butikkene til helgen)
Cast fra Equicez gir Paperboys alvorlig konkurranse i kampen om årets norske hiphopalbum.
Iallfall er det årets ærligste, mest intense og selvutleverende album, samtidig som det kanskje er det mest schizofrene.
Det er nemlig lang vei mellom den selvforherligende, kvinnedissende gangsta-ironiseringen i låter som «Kommet for å bli» og «Klækk klækk» til den såre, overbeskyttende og myke tonen han tar i «Avanser» og «Malcolm» -hyllesten til sønnen.
Midt imellom finner vi dessuten norsk musikks kanskje sterkeste oppvekstlåt noensinne.
Tittellåten «Problembarn» - som Cast fremførte allerede under fjorårets Quartfestival - er en rystende ungdomsreise gjennom Utkant-Norge sett gjennom øynene til en sinna tenåring med annerledes hudfarge, og dermed en «outcast».
Det er nettopp her Casts poetiske styrke ligger, å bearbeide sin egen fortid på en måte som også skaper en vellykket kunstnerisk spenning.
Cast er dessuten en oppfinnsom rimsmed og spytter frem ordene med en rytme som kanskje bare Tungtvanns Jørg-1 kan matche her hjemme.
I tillegg har Cast denne unike evnen til å skape refrengglad hiphop - spesielt på platens første halvdel - som burde gjøre «Problembarn» spiselig også langt utenfor de tradisjonelle hiphopmiljøene.
Produksjonen er egentlig ganske minimalistisk, men er svært gjennomført med tunge, rullende beats som bygger perfekt oppunder Casts aggressive vokalstil.
For det er der talentet ligger, samt i fortellerevnen.
I så måte har Cast skapt en plate som setter merker, slik all god musikk bør.
PS.
Cast har valgt å legge den svært så medieomtalte hyllesten og påfølgende kommentar om David Toska som skjult bonusspor.
| 1
|
107410
|
Billy Corgan:«The Future Embrace»
(Reprise / Warner)
Billy Corgan omfavner fremtiden, men vil fremtiden omfavne den tidligere Smashing Pumpkins-helten?
Corgan varter opp med mye skurrende, syntetisk fremtidslyd, men ikke mange nok bra sanger på «The Future Embrace».
Tempoet er repeterende og overraskende behagelig, uten at den kvernende monotonien rister fra seg låter som blir sittende igjen.
Billy Corgan er klart mest interessant på tekstsiden denne gangen.
«I need pain to change my life», hulker han frem på «The Cameraeye», og det er nettopp viljen til endring som er fremtredende her.
«The Future Embrace» er en lys og optimismesøkende plate, en livsanskuelse som Corgan ikke alltid har vært kjent for, akkurat.
Når vi kjenner smerten han faktisk har vært gjennom, er det lov å håpe at fremtiden blir atskillig lysere.
Men foreløpig ikke musikalsk bedre.
| 0
|
107411
|
Brutalt og guddommelig
Med PS2-spillet «God of War» skrives et nytt kapittel i både den greske mytologien og i spillenes historiebøker.
Det er ikke tilfeldig at det er noe som heter «gudfryktig».
Før Jesus kom på banen og snakket om å elske sin neste for 2000 år siden, var hevn - øye for øye, tann for tann - blant de dominerende faktorene i menneskers religion og kultur.
Og det var ikke snakk om å bæsje i blomsterpottene til hverandre.
Det var snakk om blodig, rå, rasende hevn.
Stabler med lik.
Slakt av syndere og forferdelige naturkatastrofer når vi ikke var gudfryktige nok.
Syndeflod, gresshoppere og sandstormer.
Sodoma og Gomorra.
På den tiden var gudene noe man var livredde for.
Man måtte gjøre som de sa, hvis man ikke ville risikere å få lemmene revet av eller å bringe ulykke og sorg til familien i generasjoner.
Gud, Zeus og Odin var rett og slett ikke særlig hyggelige å ha med å gjøre, en oppfatning som holdt seg levende i vår del av verden minst 1000 år etter at Jesus ble naglet på korset.
Selv i dag er historier om rå hevn noe som fascinerer oss, og som stadig sniker seg inn i populærkulturen.
Ta filmer som «Kill Bill», «Last Man Standing» og «Man on Fire» for eksempel.
Voldsorgier rundt temaet om å gi slemminger det de fortjener.
Alt dette er nødvendig å ha i bakhodet når man tar for seg PS2-spillet «God of War».
Det gir kontekst til et av tidenes mest brutale spill.
Rent historiemessig er «God of War» et slags nyoppdaget kapittel i den greske mytologien.
Spillet forteller historien om Kratos, som er fryktet over hele verden for sin råskap på slagmarken.
Idet han er i ferd med å falle for barbarer fra nord, trygler han om hjelp fra krigsguden Ares.
Og han får det, men prisen er høy:
Kratos må utføre oppdrag for Ares på jorden, og vreden mangedobles.
Han blir snart et inferno av blodig raseri, og slakter mennesker for fote.
Men til slutt går det for langt.
Og det er da jakten på hevn begynner.
Kratos skal gjøre det ingen mennesker har klart.
Han skal drepe en gud.
«God of War» bader i gresk mytologi.
Du møter gigantiske trehodete hunder, den enorme sjøormen Hydra, Medusa og gorgonere, minotaurer, sirener og cyklopser.
Du vandrer i gamle Atens gater, som er under angrep fra Ares.
Du klatrer på den mange kilometer høye kjempen Kronos for å finne Pandoras kiste og du utforsker overdådige templer.
Det føles i det hele tatt som autentisk mytologi tvers igjennom, godt støttet opp av arkitektur og miljøer som tar pusten fra deg.
Det oppleves også som et kompromissløst angrep på sansene.
Blodet spruter og lemmer flyr i et rasende tempo når Kratos svinger sine knivblader.
Det er rett og slett det råeste spillet jeg har vært borti, og 18-årsgrensen er soleklar.
Vi snakker om et spill som virkelig fråtser i stilisert vold av den typen du finner i animé-sekvensen i «Kill Bill».
Det er som de mest makabre scenene i «Gladiator», gjentatt i det uendelige fra start til slutt.
Men jeg mener all råskapen er naturlig i sammenhengen spillet må settes i.
Jeg opplever det som om det var slik det så ut da Herkules slåss mot Hydra og Minotauren - noe sier meg at Sony her er nærmere kjernen i den greske mytologien enn Disney var med sin tegnefilm om temaet.
Jeg tror det jeg prøver å si er at vi snakker om et spill for voksne, hvor formen treffer den samme nerven «Man on Fire» treffer.
Det er mange voksne spillere, og det bør være rom for spill som utelukkende er myntet på oss også.
Voksne personer er også i stand til å reflektere over et par sekvenser i spillet hvor nedslaktingen av monstere utveksles med iskald og kalkulerende likvidering av mennesker for å komme videre.
En av disse sekvensene er simpelthen direkte ubehagelige.
Og det samme gjelder uansett her som i «Kill Bill» og «Man on Fire»:
Det er helt andre kvaliteter enn vold som bærer «God of War» opp til de store høyder.
Det er vanskelig å sette «God of War» i bås og å sammenligne det med andre spill.
Man kan forsøke seg på en «Lara Croft med baller og anger management problemer» eller en «Prince of Persia møter Quentin Tarantino», men det blir bare ikke dekkende nok.
Spillbarheten består av et svært avansert og tilfredsstillende kampsystem som overgår selv «Devil May Cry», «Onimusha», «Ninja Gaiden» og «Prince of Persia: The Warrior Within».
Ikke nødvendigvis fordi systemet er mer avansert, men fordi det bare FØLES bedre.
Noviser og notoriske knappemosere vil føle seg flinke uten å anstrenge seg, mens erfarne actionspillere vil kunne kose seg med lange kombinasjoner og fintfølende voldsestetikk.
Du må også løse endel svært gjennomtenkte og akkurat passe vanskelige puzzles, av type finne gjenstand A for å sette inn i dør B, flytte på steiner, finne hemmelige utganger og slikt.
Alle disse sekvensene er glimrende, og matcher både «Tomb Raider» og «Zelda» på deres beste.
Dessuten møter du endel utfordringer når det gjelder miljønavigering og plattformhopping.
Her er ikke spillet like avansert som for eksempel «Prince of Persia: The Sands of Time», men - igjen - det føles naturlig integrert i spillet og er en fryd å gjennomføre.
I tillegg møter du noen av spillhistoriens desidert kuleste bosser og minibosser i form av blant annet Hydra, en super-minotaur, Medusa, og mange flere.
Måten disse nedkjempes på, fryden av å stå der som en liten fjert med disse gigantiske monsterne foran deg, overgår det aller meste i samme gate.
Selv «Resident Evil 4» og «Metroid Prime», som begge har imponerende bosskamper i stor skala, har all grunn til å sende beundrende blikk i retning «God of War».
En salig blanding av heftig action, deilig utforsking, utfordrende puzzles og en spennende historie altså.
«God of War» er rett og slett det mest episke jeg har opplevd på spillfronten.
Storslagen brettdesign, et fantastisk lydbilde, utrolig gjennomført musikk man egentlig bare forventer å finne i filmer med flere hundre millioner kroner i budsjett, en regi som hele tiden bidrar til å forsterke det som skjer, og en skala som får meg til å sitte og gape.
Når du klatrer med Kratos på vei opp til Pandoras tempel og kikker ned på det gigantiske, og da mener jeg GIGANTISKE, hodet til Kronos langt der nede, er det nesten så man ikke tror det man ser.
Audiovisuelt er spillet også helt fantastisk.
Nå skal det nevnes at jeg har en bra TV, et bra anlegg og mulighet for progressive scan og slikt, men bare de aller peneste Xbox-spillene klarer å male like slående virtuelle verdener utover skjermen og høyttalerne.
Jeg skjønner bare ikke hvordan Sony har fått det til.
«God of War» er et spill som simpelthen føles 100 prosent RIKTIG i alt det setter seg fore å oppnå.
Det er det aller ypperste innen interaktiv underholdning per i dag, et spill som jeg egentlig ikke hadde ventet å se før neste generasjon spillkonsoller har blitt varme om et par år.
Det er forsåvidt viktig å nevne at spillet ikke er hverken perfekt eller noen revolusjon.
Jeg synes for eksempel avslutningen er noe skuffende med tanke på hvor storslagent spillet har vært hele veien gjennom.
Enkelte vil muligens også reagere på spilletiden, som du kan forvente deg vil ligge på rundt femten timer.
Spillbarheten er dessuten basert på opplevelser man har fått i mange andre spill.
Det oppleves som unikt og alt det der, men det er ikke hjulet som skapes - det er bare et hjul ingen har sett maken til før nå.
Ikke ulikt «Halo 2», faktisk, selv om det blir i en helt annen sjanger.
Det er mulig å dissektere både «God of War» og «Halo 2» i bakspeilet og finne en kjerne som ikke gjør stort mer enn å herme etter og forbedre en allerede etablert spillbarhet.
Men mens du sitter der med håndkontrolleren og i dype åndedrag nyter det som skjer på skjermen, er «God of War» så nærme man kommer perfeksjon innen action-eventyrsjangeren i dag.
Det er en interaktiv underholdningsopplevelse av dimensjoner.
Det går i fotsporene til «Devil May Cry» og «Prince of Persia:
The Sands of Time» og setter nye, dype spor mange garantert vil følge i årene som kommer.
Det har så mange minneverdige sekvenser, så mange episke opplevelser og så mange fantastiske områder å utforske at jeg blir helt matt.
Kjøp det.
Nyt det.
Elsk det.
PS!
I salg fra onsdag 22. juni.
| 1
|
107412
|
Gåte tåler dagslys
Sola kom til Frognerbadet med Gåte i går ettermiddag, og jaggu sprakk trollet igjen!
Gåte er en åpenbaring på små klubber, men de tåler såmenn fullt dagslys og store scener også.
Det er faktisk en prestasjon, all den tid en timelang seanse med Gåte handler like mye om sakrale stemninger med behov for ro som den blytunge folkmetal-hybriden de kanskje har blitt mest kjent for.
I front som vanlig, sjefhuldra Gunnhild Sundli - barbeint og i naturfarget grønn kjole, som matchet svettebåndet til gitarist Magnus Børmark.
I går var hun også den som var aller heldigst med lyden ut over hele publikumsområdet.
Selv da hun gikk vekk fra mikrofonen og ildnet publikum a cappella med den såre «Sjåaren» avslutningsvis, kunne hun høres helt bak til toppen av bakken foran scenen.
Sterkt!
Ved siden av Gunnhild er det - som vanlig - Magnus Børmark som stjeler det meste av oppmerksomheten, faktisk så til de grader at en rosa g-streng-truse med navnet hans ble kastet opp til ham etter «Iselilja».
Dessverre mistet han mye av gitarlyden under deler av konserten i går, noe som fikk faktene hans - inkludert klatringen på scenestillaset under «Margit Hjukse» - til å bli i overkant affekterte.
Men noe av styrken til et band som Gåte er nettopp at helheten knapt forringes når en så vital del som gitaren faller ut, for da er blant andre felespiller Sveinung Sundli der umiddelbart for å dekke opp.
Gåte har på få år etablert seg som et av Norges mest unike band.
Jeg kan knapt vente med å følge dem videre.
| 1
|
107413
|
Klisjémonster
Regi:
Robert Luketic.
Med:
Jane Fonda, Jennifer Lopez, Michael Vartan, Wanda Sykes.
Am. komedie.
7 år.
Alle svigermor-klisjeer presset inn i en pinlig «komedie».
Jane Fonda kaver og stresser, Jennifer Lopez sukrer sin yndighet som den enkleste pike av folket.
De gjør med andre ord nøyaktig som de skal i henhold til et komediemanus så forhistorisk i form og så fordomsfullt i innhold at man knapt kan tro sine øyne - langt mindre gripeseg i selv den mest uforvarende rykning i smilebåndet.
«Svigermonster» handler om den søte piken som møter den inkarnerte klisjé av en svigermor:
En feiret TV-diva, som får sparken til fordel for en 20-åring - akkurat idet hun introduseres for sin kommende svigerdatter:
Den underskjønne J-Lo - nå i bomullsskjørt og tøysko.
På intet vis verdig hennes sønn, kirurgen.
Det hele overspilles etter en farses krav, men i den dårlige komedies setting.
Uten mål og mening - enn si litt vaskeekte humor.
Manusforfatteren (Kochoff) må ha hatt et illebefinnende, regissør er australieren Luketic, som i 2001 ga oss åndsverket «Legally Blonde» fulgt av lidelsen «Vinn en date med Ted Hamilton».
Det kan forklare noe, men gjør ingenting mindre sørgelig - især for Jane Fonda.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107415
|
Sikter, skyter, men bommer
Regi: Brian Dannelly.
Med:
Jena Malone, Mandy Moore, Macaulay Culkin, Patrick Fugit.
Amerikansk komedie.
Tillatt for alle.
Filmen som gjorde Michael Stipe (R.E.M.) til debuterende filmprodusent:
En forfriskende opprørsk, men dårlig gjennomført ungdomssatire fra gladkristent, amerikansk collegemiljø.
Det åpner bra og ekstremt lovende:
Som en forfriskende, politisk ukorrekt opprørskomedie og satire over de autoritativt gladkristne - som holder sin snedige klo over det amerikanske samfunn.
Og især over denne films «American Eagle Kristne Videregående skole» - der filmens unge hovedperson Mary kjemper sin ambivalente kamp på så mange og kinkige plan.
En dag opplyser Marys kjæreste at han er homofil, hvoretter Jesus - noe utydelig - anbefaler Mary en effektiv frelsesaksjon:
Gi ham en kjærlighetsnatt.
Så blir han nok frisk.
Det gjør Mary.
Med utilsiktet resultat.
Nå trenger hun nye venner, og finner dem i skolens verstinger: de konstant røykende, bannende og sarkastiske Cassandra (en glimrende Eva Amurri, filmens mørke kraftfelt) og Roland (Macauley Culkin).
Svært vel og bra.
Inntil siste halvdel, da den frekke regissør og manusforfatter Dannelly uforklarlig trekker seg, filmen mister sitt sting - og hengir seg tilgivelsen, forsoningen og de evinnelige, amerikanske skoleball.
Synd.
For innledningsvis tegnet dette til å bli en film vi sannelig kunne trenge.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107417
|
I tynneste laget - selv for barn
Regi:
Adam Shankman.
Med Vin Diesel, Brittany Snow, Max Thieriot, Morgan York.
Amerikansk/kanadisk.
Actionkomedie - 11 år, egnet ungdom.
Omfattende feilslått «barnefilm».
Vin Diesel er langt fra den første actionskuespiller som - bare for moro skyld - skal spille «barnevakt».
Tanken på at normalt killer-potente muskelmenn plutselig får drittbleier som fremste utfordring, synes uhorvelig morsom.
Vel, her går det helt galt.
Historien er for naiv, selv for smårollinger.
Actionen er for alvorlig, selv for 11-åringer.
Spillet er pinlig oppstyltet.
Sentimentaliteten grovkalibret.
Skurkene (serbere og nordkoreanere!) über-korrekte.
Eneste beholdning:
Vin Diesel, marinejeger i særklasse med oppdrag som barnevakt, kan se snill ut.
Det blir, ærlig talt, i tynneste laget.
| 0
|
107418
|
deLillos:«Festen er ikke over ... det er kake igjen: 20 år - 1985-2005»
(Sonet/Universal)
Å, for en bursdag Man burde kanskje ant at deLillos' anselige sjarm var av typen som nødvendigvis måtte endre karakter over tid.
Ikke for ingenting er Neil Young Lars Lillo-Stenbergs favorittartist (hør den første av de seks nye låtene på dette albumet, «Velkommen», for bevis for at så fortsatt er tilfelle):
De delte i sin ungdom en sart «liten-gutt-i-en-stor-forvirrende-verden»-kvalitet det simpelthen ikke er mulig å beholde urørt på vei over i voksenlivet.
For enkelte fans vil «Neste sommer» (1993) bli stående som en slags «siste natt med gjengen», Frogner-style, men det skal sies at deLillos har begått mye finfin musikk siden da.
Av en eller annen grunn er det de mer klaustrofobiske sangene som gjør største inntrykk, «Fullstendig oppslukt av frykt» og suverene «Stum» i særdeleshet.
Med andre ord:
«Mor» kunne godt ha vært med på dette samlealbumet, i likhet med «Uendelig trist» og egentlig hele «Hjernen er alene»-dobbelalbummesterverket fra 1989.
Ellers er dette en praktfull måte å feire 20-årsjubileum på:
Det nydelige pappcoveret skjuler to «best of»-CD'er, samt en bonus-CD med tolv ekstrasanger og én video.
Måtelig interesserte kan sikkert klare seg med enkle «Gamle sanger om igjen» fra 1998.
Folk som mener at norsk rock startet for alvor sånn omtrent her, og det er en del av oss, vil ønske seg denne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107419
|
Sandra Lyng Haugen:«Døgnvill»
(Nebula / Universal)
Veldreid og proff produksjon, men Sandra synger litt for flatt.
Stemmen er søt og yndig, den - det er dessuten ikke måte på hva man kan gjøre i et studio, ikke minst når produsentene er landets proffeste (StarGate, DeepFrost, Espen Linds Espionage).
Sandras problem er derimot at stemmen hennes ikke røper lidenskap eller et følelsesregister sterkt nok til å matche resten av produksjonen.
Nærmest er hun i StarGates «Lykken er» og den Espionage-produserte tittellåten.
De har et ekstra sårbarhetsnivå som kler både låtene, de enkle tekstene og Sandra selv godt, men som savnes på flere av de andre sangene.
Foreløpig er det nok innpakningen som er mest profesjonell hos Sandra Lyng Haugen.
| 0
|
107420
|
Shakira:«Fijacion oral, vol.
1»
(Epic/ SonyBMG music)
Et svakt spanskspråklig album fra colombianskfødte Shakira.
Shakira er langt fra toppform på sitt nye album.
«Fijacion oral» mangler den gode, ørefallende musikken hun blant annet presenterte på «Laundry Service».
Noen slager à la «Whenever whereever» er hun milevis unna.
På denne platen, som virker ganske sammenrasket, er musikken mye mer neddempet, nærmest easy-listening for det meste.
Shakira har selv vært med på å skrive noe på alle av de tolv sangene, uten at dette har hevet kvaliteten særlig.
Hun gjør et brukbart forsøk på å få til å svinge i «Escondite Ingles».
Sammen med «Las de la Intuicion» er dette det sporet som er minst dårlig.
Shakiras hardcorefans er de eneste som kanskje vil finne mye å glede seg over på denne produksjonen.
| 0
|
107421
|
The Magic Numbers:«The Magic Numbers»
(Heavenly/EMI) (Kopikontrollert CD)
Sommerens største overraskelse på Øyafestivalen?
I et sommerblidt landskap mellom Belle & Sebastian og The Thrills smyger The Magic Numbers - to storebrødre og to lillesøstre - seg inn i øregangene med positivt ladet popmusikk av det mest melodiøse slaget.
Kvartetten skaper flotte synteser av det beste fra britisk popmusikk - fra Cure-flørten «Love Me Like You» (årets poplåt?) via mer folk-inspirerte «Wheels On Fire» til mer lettbente og soulslentrende «I See You, You See Me» og «Don't Give Up The Fight», som tenderer Teengage Fanclub på sitt beste.
Deilig sommermusikk!
| 1
|
107424
|
Ronnie Jacobsen:«Soulified»
(MTG)
Gi denne mannen et skikkelig budsjett!
Bluesgitaristen Ronnie Jacobsen hadde noe stort på gang med rapperen Salvador, men potensialet ble aldri utnyttet.
To år på overtid kom albumet «Adjust Your Stereo».
Da var øyeblikket borte.
Nå må Ronnie Jacobsen isteden vandre den lange veien som er brolagt med utallige bluesartisters svette og slit.
Albumet «Soulified» vil neppe snu hverdagen hans radikalt på hodet.
Bluesbrygget til Jacobsen er soulinspirert og byr på ni tilbakelente, men ujevne låter.
Iblant låter det riktig fint med behagelig sang, lekkert gitarspill og en lettbent groove.
Talentet som katalysator, fornyer og brobygger er åpenbart, men bare delvis utnyttet.
Nok en gang har Ronnie Jacobsen utgitt et uforløst album.
Det er synd, inderlig synd.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107425
|
Animal Alpha «Animal Alpha EP»
(Racing Junior)
Trenger modningstid før en albumdebut.
Agnete Kjølsrud er et realt utyske av en sanger.
I ryggen har hun skarpskodde Animal Apha, som snart er albumklare.
Med denne EP'en forsøker bandet å korte ned ventetiden med fire låter av ujevn kvalitet.
Animal Alpha er fotogene og visuelle, men bandet oppfinner ikke kruttet på nytt.
Rått tilhugde, aggressive og knallharde låter som «Bundy» og «Big Surprise» gjør definitivt vei i vellinga.
Rutinerte Sylvia Massey har produsert, men Agnete Kjølsrud og Animal Alpha har nok godt av modningstid før de er helt albumklare.
| 1
|
107428
|
Kristin Frogner:«Just Another Girl»
(MTG / Virgin)
Temperaturløs debutant som fort kan bli offer for sin egen tittel.
Inntil nå har Frogner vært mest kjent som såpeskuespiller, og jeg er redd hun kan få problemer med å hevde seg blant alle talentfulle popjenter med kassegitar i dette landet.
Stemmen er fin og ligger et sted mellom Lene Marlin og Susanna Hoffs (hør bare den fine «Shine»), og det er også i dette stillfarne poplandskapet hun plasserer seg.
Likevel skriver hun låter som ikke har all verden av hverken friksjon eller spenning.
Som låtskriver i denne snilleste av alle popgenrer trenger man flere mothaker i lydbildet enn det Kristin Frogner og produsent Kenneth M. Lewis fra Waterfall har kommet opp med her, selv om arrangementene lykkeligvis varieres.
Men «Just Another Girl» sklir egentlig ganske ubemerket forbi.
| 0
|
107429
|
Foo Fighters:«In Your Honor»
(Sony BMG)
Foo Fighters feirer 10-årsjubileum med å utgi sitt mest helstøpte, ambisiøse og varierte album.
«In Your Honor» er et monster av et dobbeltalbum.
Det står bra til med amerikansk rock om dagen.
Først kom Mars Volta med et kanonalbum.
Deretter fulgte System Of A Down.
Nå er turen kommet til Foo Fighters, som kliner til med 20 låter fordelt på to ulike album:
Det første er kompakt, stramt, knallhardt og fortettet, mens det andre er halvakustisk, løst, luftig og meget vakkert.
Samlet spilletid er 80 minutter.
Likevel er det knapt mulig å finne et eneste dødpunkt på «In Your Honor».
Anført av Dave Grohl er Foo Fighters blitt et fullblods rockband.
De første 40 minuttene går unna i et rasende tempo.
Stemningen er intens, nesten klaustrofobisk.
Låtene er sinte, aggressive, og iblant blir det nesten for massivt, men som alltid har Foo Fighters sans for gode melodier og flotte harmonier.
I så måte slekter Foo Fighters kraftig på gode gamle Hüsker Dü, som også hadde evnen til å snekre sinte sanger med en sterk popsensibilitet.
Noe som kommer frem i ultrafengende spor som «Best Of You», «D.O.A.», «Free Me» og «End Over End».
Siste halvdel av albumet er nydelig.
Gjennom låter som «Over And Out», «Miracle», «Virginia Moon» (en duett med Norah Jones) og «Razor» demonstrerer Dave Grohl hvilken eminent låtskriver han er.
Her får Foo Fighters hjelp av folk som Josh Homme fra Queens Of The Stone Age, John Paul Jones fra Led Zeppelin og Petra Haden, som bidrar til å gjøre «In Your Honor» til en potensiell rockklassiker.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107430
|
Saftig gateracing
Når man våger å utfordre «Need For Speed Underground», trenger man baller.
«Juiced» sine er store som kokosnøtter.
Spillselskapet Acclaim gikk dunken uken før det den gang lovende bilspillet «Juiced» var på vei til butikken.
Det så i utgangspunktet ut til at spillet hadde en usikker fremtid, men nå dundrer altså spillet til slutt ut i spillbutikker verden over.
Og det skal alle tilhengere av actionpregede bilspill og illegal gateracing av type «The Fast and the Furious» være glade for.
«Juiced» har nemlig autoritet, tyngde og sjel nok til å utfordre både «Need For Speed Underground 2» og «Midnight Club 3: DUB Edition», de regjerende kongene på gateracing-haugen.
Faktisk er spillet såpass vellykket at jeg mener det på flere områder er bedre enn dem begge.
Først og fremst briljerer «Juiced» med en fantastisk bil- og veifølelse.
Vi snakker om en perfekt blanding av ellevill bilaction og troverdig implementering av fysiske lover.
Bilene ligger utrolig deilig og akkurat passe tungt på asfalten, og du har mulighet til å drive avansert slædde-akrobatikk mens du ydmyker motstanderne.
Dessuten er muligheten til å oppgradere de forskjellige delene i bilene dine herlig intuitivt og selvforklarende, karriére-moduset er elegant bygd opp og gir muligheten for stor grad av innlevelse, det er plenty med muligheter for onlinespilling og både musikken og lydbildet forøvrig utfyller bilkjøringen på en vellykket måte.
Det er i det hele tatt snakk om det komplette gateracing-spillet, og bare en noe utilfredsstillende stylingdel og gjenkjennelsesfaktoren fra «Need For Speed Underground»- og «Midnight Club»-spillene makter å dempe begeistringen et ørlite hakk.
Anbefales på det varmeste!
| 1
|
107432
|
Magiske øyeblikk
Sted: Koning Boudewijn Stadium, Brussel, Publikum: 60000, Aktuelle:
Spiller på Valle Hovin i Oslo 27. juli
Og det er ingen tvil om at dramaturgien er dømt til å dale etter den intense politiske halvtimen Bono har mellom «Sunday Bloody Sunday» via «Bullet The Blue Sky», «Running To Stand Still», «Pride» og til helt utrolige versjoner av «Where The Streets Have No Name» - hvor de afrikanske landenes flagg glitrer fra lysveggen bak irene - og «One», som blir et vakkert manifest for Bonos «Make Poverty History2»-kampanje.
Denne politiske delen viser også hvilken innflytelse en mann som Bono kan ha.
I Brussel appellerte han sterkt til å ta et markant standpunkt i forkant av G8-møtet i Skottland i juli.
Bono hadde ingen ord å gi til Mandela-konserten i Tromsø, men minnet om Live 8 ved flere anledninger.
Den dempede «Running To Stand Still» dediserte han dessuten til den tidligere irske presidenten gjennom syv år og FNs høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, som var til stede under Europa-premièren.
Da VG traff Robinson på flyet til Oslo i går ettermiddag - på vei til å møte Nelson Mandela i Tromsø - innrømmet hun at det var et sterkt øyeblikk.
- Det ble veldig emosjonelt.
Samtidig må vi huske på at dette handler ikke om følelser - dette handler om at verdens rike land må forplikte seg juridisk i kampen mot Afrikas fattigdomsproblem, sa den lille, store irske kvinnen til VG på Gardermoen.
Konkret handlet det likevel om følelser i Brussel fredag natt.
Da 60000 mobiltelefoner - den moderne utgaven av balladelighterne, men med langt større effekt - lyste opp den europeiske natten under «One», hulket voksne menn på hverandres skuldre, så emosjonelt kraftfullt var det.
Forhåpentlig er også den norske natten blitt tilstrekkelig mørk til at effekten blir tilsvarende når U2 kommer til Valle Hovin i slutten av juli.
En slik seanse som U2 viste midtveis i går, er vanskelig å toppe, hvilket de da heller ikke klarte i ekstranumrene.
Likevel er det sjelden man føler seg mer meningsfull på konsert enn etter å ha opplevd Bono og U2 på nært hold.
Verdens største band?
Utvilsomt!
| 1
|
107434
|
Et slags helvete
«Boiling Point:
Road to Hell» vil bokstavlig talt få deg til å koke over av frustrasjon.
Likevel er det vanvittig forførende.
Først og fremst:
Maken til ironisk spilltittel skal du lete lenge etter.
Veien til rent helvete nemlig ikke lang for stakkars «Boiling Point».
Spillet kan ene og alene karakteriseres som hav av tekniske feil og uoppnådd potensiale.
På bunnen, dypt nede i søla, ligger det faktisk et suverent spill og gisper etter luft.
På toppen finner du syvogtyve lag med søppel.
Det er egentlig ikke en lang historie, så grip etter kaffekoppen og hør etter.
Jobber du med spill, kan du også lære en ting eller to underveis.
Satt i bås, er «Boiling Point» et slags action-rollespill.
Se på det som «Gothic»-spillene satt i nåtid.
Legg til litt «Grand Theft Auto», bland det med «Far Cry» og du ender opp med «Boiling Point».
Høres bra ut, ikke sant?
Og på papiret er det nettopp det.
Du får servert en gigantisk spillverden uten noen som helst ventetid.
Verden lever tilsynelatende rundt deg hele tiden, og du får rote deg opp i alt fra mafiaen til regjeringen.
Spillet ser ikke særlig pent ut, men atmosfæren suger deg rett inn.
Du får kjøre bil i jungelen, drikke i baren, og pumpe motstanderne fulle av bly.
De første timene føles «Boiling Point» som det perfekte spillet.
Du blir ledet naturlig fra oppdrag til oppdrag, du får utforsket en gigantisk spillverden, og alt føles fritt og fantastisk.
Men så dukker problemene opp.
Å bare si at «Boiling Point» har sine upolerte sider, ville vært det samme som å hevde at Laila Dåvøy elsker voldspill.
En komplett løgn, altså.
«Boiling Point» er så fullt av feil og mangler, at det til tider egentlig ikke burde være mulig å spille.
Som en skadet påfugl, med to brukne vinger, seriøs feber og pengeproblemer, men som likevel nekter å gi opp.
Du kommer til å finne oppdrag som ikke lar seg gjennomføre.
Gjenstander vil forsvinne i løse luften.
Fiender vil skyte på deg, selv om du ikke kan se dem.
Og verst av alt, uansett hvor god datamaskin du har, vil det hakke.
La oss si det slik:
Har du problemer med å holde hodet kaldt i frustrerende situasjoner, er «Boiling Point» akkurat det du trenger for å tilte.
I fare for å overproblematisere dette, noe som egentlig ikke er mulig, bør det likevel nevnes at spillet har plenty med sjarm og herlige øyeblikk.
Alt det prøver på, får det til.
Men det får altså ingen poeng for stil.
Friheten du får, er spillets store selgepunkt.
Historien er ikke linær, og du kan utforske verden og involvere deg i politikken etter hvert som du går.
Det har solide rollespill-elementer, koblet sammen med forrykende action.
På sin egen haltende måte, naturligvis.
I forsøk på å få noe produktivt ut av denne kritikken, er det på sin plass å gjennomskue og presentere hvem som er syndebukken opp i dette.
Det er absolutt ikke utviklerne som har laget spillet.
Det er utgiveren, Atari.
Spillet har vært i produksjon i flere år, under navnet «Xenus».
Navneskiftet kom helt nylig, rett etter at Atari kom inn i bildet.
Det er ingen tvil om at Atari har valgt et mer kommersielt navn for å selge flere kopier.
I tillegg fjernet de den opprinnelige hovedpersonen, og satt inn en semi-kjendis fra Hollywood, nemlig Arnold Vosloo fra «Mumien»-filmene.
Et tydelig forsøk på å selge enda noen flere kopier på en litt bitter måte.
Alt dette er forsåvidt uproblematisk, men når Atari presset spillet ut i butikkene, trolig seks måneder før det egentlig var ferdig, var fanden løs.
Så Atari - hvis dere leser dette - tro ikke at dere får slippe unna med denne praksisen.
Vi ser hva dere gjør, og vi finner oss ikke i det.
I mens må de talentfulle utviklerne sitte igjen som ofrene, med et halvferdig spill som kunne blitt en virkelig perle.
For «Boiling Point» kunne blitt noe stort - noe eksepsjonelt - hadde det fått tid til å modne.
Seks måneder lengre produksjonstid kunne lett gitt seks øyne på terningen.
| 0
|
107435
|
Sci-fi-gjesp
«Pariah» forsøker å ligne på «Halo 2», men ender opp med å ligne mest på «Unreal 2».
Når spillutviklere plasserer deg i sine virtuelle verdener, er det to spørsmål alle stiller seg - mer eller mindre bevisst:
Hvor er jeg?
Og hvorfor er jeg her?
Det handler om innlevelse, om å vekke en nysgjerrighet som får deg til å utforske denne virtuelle verdenen fra start til slutt.
I alle fall i historiedrevne spill hvor synsvinkelen er gjennom øynene til hovedpersonen.
Når det gjelder «Pariah», tilhører øynene du ser gjennom Jack Mason, en lege som frakter en mystisk kvinnelig pasient med et enda mer mystisk virus i seg.
Frakteskipet ditt blir skutt ned over fiendtlig territorie, og pasienten stikker av.
Dermed blir det opp til Mason å finne henne.
Lettere sagt enn gjort, når alle du møter skyter på deg.
Som et rent skytespill, er ikke «Pariah» så verst.
Jeg blir tilsynelatende aldri lei av å svare på ild fra virtuelle fiender, og her er «Pariah» intet unntak.
Men det blir raskt åpenbart at spillet ikke er i nærheten av å gi deg svaret på et eneste av de to spørsmålene.
Jeg skjønner ikke hvor jeg er.
Sci-fi-verdenen «Pariah» foregår i er pregløs, og spillet klarer aldri å skape en tilstedeværelse spill som «Halo 2» og «Half-Life 2» gjør så bra.
Her blir arven Digital Extremes tar med seg fra sine tidligere spill, «Unreal Tournament 2003», «Unreal Tournament 2004» og «Unreal Championship», tydelig:
Det ser pent og solid ut, hvilket er nok når man lager arenabaserte skytespill, men som ikke holder når man skal bygge en sammenhengende og troverdig virtuell verden.
Jeg har heller ingen anelse om hvorfor jeg er der.
Historien er alt for dårlig fortalt, og dramaet utvikler seg på en alt for tilfeldig og uengasjerende måte til at jeg klarer å bygge opp entusiasme for å se hvor det bærer.
Det er helt tydelig at Digital Extremes er inspirert av de nevnte «Halo 2» og «Half-Life 2».
Men det meste av det du opplever oppleves som en billig kopi uten tyngde fra egen originalitet og skaperglede.
I steden ligner «Pariah» mest på det tilsvarende uengasjerende «Unreal 2».
Det makter aldri å heve seg over basisspillbarheten i skytespillsjangeren, og det makter aldri å overraske deg - å gi deg gode grunner til å grave deg dypere ned i universet som skapes.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.