id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
107437
|
Bruce-boble som brast
Regi:
Florent Emilio Siri.
Med:
Bruce Willis, Kevin Pollak, Jonathan Tucker.
Amerikansk.
15 år.
Gripende gisseldrama blir meningsløs pyro-action.
Bruce Willis er en gudbenådet aktør for de mørke og hardbalne genrer, med dyp av troverdighet som han nå og da gjør bruk av.
Gjerne i svært korte partier.
Som her.
Gisseldramaet «Hostage» åpner med en liten bihistorie like intens som løfterik:
Den siste fase av et tragisk familiedrama - forbilledlig foto-løst og tonsatt - der Willis går gjennom fasene fra dreven forhandler til traumatisert taper på få minutter.
Konsist, seriøst og lovende.
Kan det være at vi skal få se gisseldramatikk av faktisk meningsfull kaliber?
Nei da.
På intet vis.
Politiveteran Willis flytter nå fra storbyen til en fredelig liten plett i fjellene - der et nytt gisseldrama oppstår.
Familien som rammes, er i seg selv besnærende mystisk.
Men mennesker er ikke hva denne filmen bryr seg om.
I stedet utstyres Willis med dobbel agenda og egne motiver à la TV-serien «24», mens historien går i stå og de logiske brister tårner seg opp til himalayiske dimensjoner.
Når det hele ender i et riktig kjedelig pyro-jippo, har man bare ett gjenværende engasjement: at så spennende musikkvalg og så mye håndverksmessig skikkelighet er kastet bort i så ubrukelig hensikt.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107438
|
Latter-terror
Regi:
Dan Ollman, Sarah Price, Chris Smith.
Med Mike Bonanno, Andy Bichlbaum, Dr. Andreas Bichlbauer, Phil Bayly.
Dokumentar - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Globaliseringsmostandere på latterlig korstog.
«The Yes Men» er den nye tids «terrorister»; heldigvis totalt uvoldelige.
Men med et enda mer effektivt våpen for hånden: latter.
Disse «terroristene» er ektefødte Internett-barn.
Det er Internett som gjør dem mulige, det er Internett som er deres base:
Sakte, men sikkert, arbeidet de seg inn i World Trade Organizations (WTO) naboskap:
De konstruerte nettsider, nyhetsbrev og informasjon tett opp mot WTO, gjennom å kopiere, små-forandre og direkte manipulere.
Kort sagt:
De forsøkte å ligne WTOs offisielle nyhetsfront mest mulig.
Og de lykkes etter hvert stadig oftere med å bli tatt for virkelighetens WTO.
Alt dette med klar målsetting: å bekjempe WTO med dens egne virkemidler, med den eget språk, mens dens egen «logikk», deres egen design.
Mot dette kan man selvfølgelig reise store og prinsipielle innvendinger.
Men The Yes Men passerer (antagelig for lett), fordi de er idealister med om, kanskje ikke høyverdig, så i alle fall gjennomført moralsk.
Samt et høyst legitimt mål om å avdekke internasjonale maktstrukturer.
De gjør det med intelligens og finesse!
Det finnes scener i denne filmen av så idiotisk omfang, at gapskratt er eneste mulighet.
Som for eksempel når en av deres representanter klart og tydelig fører bevis på hvorfor gammeldags slaveri er mye mindre lønnsomt enn moderne «utflagging» til lavkostnadsland.
Men han er iført en gull-lamé-drakt med kontrollpanel ytterst på en kjempepenis.
Han kan, i praksis, si hva han vil, fordi «alle» tror det er WTO som snakker.
«The Yes Men» er en omfattende, tankevekkende og høyst diskutabel provokasjon på meget høyt nivå!
| 1
|
107440
|
Oslo Chamber Orch.:Terje Tønnesen,fiolin Vivaldi:
4 Seasons
Simax/Grappa
Årstider med tordenskrall
Dette er ikke helt hva det gir seg ut for å være, en innspilling av Vivaldis superklassiker «De fire årstider».
Det tar et par minutter med trafikkstøy og feleoppvarming før de kjente tonene fra «Våren» drar oss i gang.
Terje Tønnesen har ikke bare bidratt med tilleggsmateriale som det diskré opplyses om i omslaget - musikken brytes kontinuerlig opp med samples og ulike instrumentaleffekter.
Selv om Tønnesen langt fra er den første som nytolker dette verket, står denne innspillingen trygt.
For det første spiller Tønnesen og Kammerorkesteret drivende godt når de spiller Vivaldis musikk.
Tillegg av perkusjon understreker det drivende, dansbare i musikken.
De nyskrevne bidragene oppleves å være i fruktbar dialog med verkets karakter og dramaturgi.
Platen er et konsertopptak fra Uranienborg kirke, og lydtekniker Geoff Miles har gjort en mesterlig jobb i å balansere akustiske instrumenter, lydbånd og kirkerom i en delikat lydgjengivelse.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107441
|
Oasis:«Don't Believe The Truth»
(Helter Skelter / Sony BMG)
Fremdeles bare en skygge av gammel storhet.
Det er faktisk et helt berettiget spørsmål å stille om Oasis i det hele tatt hadde fått platekontrakt i dag, dersom dette var de første sangene fra Gallagher-brødrene.
Noel Gallaghers gulloppskrift fra britpopens heyday er det nemlig ikke mye igjen av.
Tilbake står et knippe helt greie sanger som savner både kommersielle og kunstneriske knagger for å nå opp til det nivået hvor Oasis en gang var selvskrevne.
Best er de når det gode, gamle og brautende Oasis-groovet tangeres i låter som "Mucky Fingers" og singlen "Lyla".
Tendenser har også nostalgiske pop-godbiter som "The Importance Of Being Idle" og "The Meaning Of Soul", men også disse låtene er mer smarte enn virkelig gode.
Hva er da igjen?
Jo, britisk rocks beste stemme (Liam) og britisk rocks aller mest fornøyelige intervjuobjekter.
Det holder dessverre ikke i det lange løp.
| 0
|
107443
|
The Costello Show:«King Of America»
(Edsel/Bonnier)
Bøtter og spann - nå også i bøtter og spann
Folk som ikke fikser Elvis Costello, har som regel følgende innsigelser:
For mange ord.
For mange akkorder.
For mange plater.
For mange sanger.
For mange samarbeidspartnere.
For mange sjangre.
Legitime beskyldninger, alle som én.
Han gjør det heller ikke lettere for seg ved måten han har valgt å behandle katalogen sin på.
I 1995 kom en utgave av «King Of America», opprinnelig utgitt i 1986, med fem bonuskutt (samt en ekstra bonuskonsertdisk, om du var tidlig ute).
Denne nye, med en helt egen bonusdisk, har tjueen, seks mer enn de femten på det opprinnelige albumet.
Det spørs om ikke de ukonverterte kan slutte å lese sånn omtrent her.
Småtragisk, for «King Of America» (utgitt under navnet The Costello Show - han holdt seg i sin tid med mange pseudonymer også) er i utgangspunktet en ideell Elvis Costello-plate for folk som tror de ikke liker Elvis Costello.
Et utmerket sett country-influerte sanger, ypperlig fremført av amerikanske musikere som ti år tidligere hadde spilt med Den Andre Elvis.
Costellos ubestridelige intelligens fråder fra både melodier og tekster - også bonuskuttene (juvel:
«Having It All», skrevet for til filmkalkunen «Absolute Beginners», men ikke benyttet).
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107445
|
Kelly Osbourne:«Sleeping In The Nothing»
(Sanctuary / VME)
Kelly har strengt tatt svært lite i et platestudio å gjøre.
Ozzy og Sharon Osbournes datter er ett av de fremste eksemplene på at du ikke nødvendigvis trenger talent for å få platekontrakt.
Hennes rebelske jetset-liv i kjølvannet av MTVs "The Osbournes" har vært nok til at vi fra før har fått overraskende gode versjoner av farens "Changes" (i duett med Ozzy selv) og Madonnas "Papa Don't Preach".
Denne gangen har Kelly imidlertid slått seg på electro-popen som var på sitt mest populære da Kelly ble født i 1984.
Låtskriver Linda Perry (4 Non Blondes) har fått fullt utløp for sine naive elektronika-fantasier og lasser på med en synth-lyd som ikke har blitt mer spennende de siste tyve åra.
Hun får i det hele tatt hovedpersonen til å høres ut som en fullstendig kjønnsløs Kylie.
Og kan Kelly synge?
Spiller det egentlig noen rolle, når hun knapt har fått låter å synge?
| 0
|
107446
|
Kine:«Free»
(SONY/BMG)
Kine leverer et meget bra soloalbum med «Free».
Hamar-kvinnen har tidligere bevist at hun har en bra stemme, og på dette albumet bruker hun stemmen i en tidsriktig, urban plate med hovedvekt på r&b og funky soul-musikk.
Kine har vært med og skrevet alle bortsett fra en sang.
På «Free» gjør hun blant annet sin versjon av Phil Collins-slageren «In the Air Tonight».
Hun viser på dette debutalbumet at hun også har gode kvalifikasjoner som låtskriver.
Kines plate har stort sett raske låter, men hun bryter dette med den vakre balladen «Anymore».
«Free» er et album som absolutt fortjener oppmerksomhet, og musikken har en moderne, internasjonal sound som gjør plata til en meget positiv opplevelse.
Lytt bare på tittelsporet, «Attitude», og «Ounce of Patience» og bli overbevist om at Kine har noe å gi den som liker moderne norsk musikk.
Kine har selv produsert plata sammen med Olav Fossheim.
| 1
|
107448
|
Magnet «The Tourniquet»
(Atlantic/Warner)
Ingen overraskelser, men fremdeles med en sjelden og skjør ynde.
Even «Magnet» Johansen er mer enn bare nok en mannlig låtskriver med sterkt melankolske islett.
Magnet tar denne merkelappen et viktig ekstraskritt lenger og skaper en helt egen og personlig atmosfære rundt de vare stemningene som den såre stemmen hans og de forsiktige melodi-arrangementene utgjør.
Setter du på en Magnet-låt, vil du umiddelbart høre hvem det er.
Det er en signatur og et særpreg som Magnet maktet å etablere allerede på forgjengeren «On Your Side», og som naturlig videreføres her med en enda jevnere plate enn «On Your Side» var.
Samtidig funkler diamantene enda skarpere nå enn sist; «The Pacemaker» - det nærmeste vi kommer tittellåten - er noe av det vakreste som er utgitt på plate hittil i år, det samme er avsluttende «Jaws».
Sistnevnte låt (samt reggae-flørten «All You Ask») er også et ypperlig eksempel på Magnets særegne evne til å blande forsiktige elektroniske impulser inn i et organisk lydbilde på en måte som aldri virker forstyrrende hverken for det elektroniske eller det organiske.
Sjelden lever to motsatser så perfekt side om side som hos Magnet.
«The Tourniquet» er i det hele tatt en stille triumf som vil vare lenge, lenge.
| 1
|
107451
|
Uhygge som smelter
Regi:
Jaume Serra.
Med:
Elisha Cuthbert, Paris Hilton, Chad Michael Murray, Jared Padalecki, Brian van Holt.
Am. grøsser.
18 år.
Pene, unge mennesker gjør så godt de kan i en grøsser som smelter i tonnevis av stearin.
En dose «Blair Witch Project», en dash «Fryktens sommer» og ellers kopiering av en rekke grøssere, det er fasiten for «House of Wax».
Med verdens for tiden mest omtalte unge kvinne, Paris Hilton, på rollelisten - sammen med blant annet smukkasen Chad Murray fra «Gilmore Girls» - er målgruppen klar.
Kort om handlingen:
Seks ungdommer skal av gårde på fotballkamp et godt stykke unna.
De kjører feil, slår leir for natten - og uhyggen kryper seg innpå.
Etter hvert kommer to av dem over en død landsby, et noe pussig vokshus, der alt er laget av stearin, og helvete er løs i form av et par menn med særdeles perverse gleder.
Økser og kniver splitter hode fra kropp, kniver og stokker kyles gjennom marg og bein.
Og vi kan røpe at den vakre Paris ikke er fullt så delikat etter at gærningene har møtt henne.
Det forekommer en del scener som gir grunn til å grøsse, og de nevnte kroppskvestinger er en godbit for splatter-diggere.
Men logiske brister, gjentatte overdrivelser og mye hyl og skrik gjør at det som skulle være isnende uhygge, rett og slett smelter.
| 0
|
107453
|
JR Ewing:«Maelstrom»
(Sony BMG)
Fortjener bred oppmerksomhet!
JR Ewing er tilbake med «Maelstrom», et velvoksent album hvor Oslo-bandet sprenger seg ut av et snevert hardcoreformat med utfordrende og intrikate grep.
Gamle fans kommer til å få seg en overraskelse når de dytter «Maelstrom» i CD-spilleren og hører et velsmurt og skinnende JR Ewing som ikke har mistet en tøddel av sin musikalske sprengkraft.
Anført av vokalist Andreas Tylden og gitarist Erlend Mokkelbost har JR Ewing rett og slett funnet nytt utløp for sinnet og aggresjonen som har kjennetegnet bandet hittil.
Låtene er varierte og til dels kompliserte, mens produksjonen er fyldigere.
Resultatet er et mektig album fra et band som nok har innsett at stagnasjon er døden i det lange løp.
«Maelstrom» vil definitivt bli stående igjen som et av de aller mest ambisiøse norske rockalbumene i 2005.
Selv ble jeg tatt på senga av JR Ewing.
Et norsk band som kan levere låter som «Change Is Nothing (Everything Is)», «For We Are Dead», «Nihilistic Elitist» og «Floodlight», fortjener oppmerksomhet langt utover klikken av tidligere innvidde.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107454
|
Belle & Sebastian:«Push Barman To Open Old Wounds»
(Jeepster)
Godlynt samling fra et band det er umulig å mislike.
Siden midten av nittitallet har dette opprinnelige syvpersonersbandet bestående av studenter fra Glasgow gledet oss med søte, melankolske og delikate melodier med sterke sekstitalls-islett.
Indie-popen ville aldri ha vært det samme uten dette bandet.
Denne dobbeltplaten henter stoffet fra de syv EP'ene samt singlene utgitt på plateselskapet Jeepster, som Belle & Sebastian lojalt fulgte helt frem til 2003.
Riktignok kan Stuart Murdochs stemme bli i overkant forsiktig og naiv gjennom 25 låter, men som innføring til et av de mest intelligente pop-bandene fra
De britiske øyer de siste ti årene funker «Push Barman To Open Old Wounds» likevel aldeles utmerket.
| 1
|
107455
|
Daniel Powter:«Daniel Powter»
(Warner)
Bør nytes i små porsjoner.
Daniel Powter er nok en amerikaner i den melodiøse singer/songwriter-tradisjonen, det kommer et par av dem i uka uten å gjøre inntrykk.
Powter har - med god hjelp fra hederskaren Mitchell Froom - falt for fristelsen til å glasere popsangene sine med litt for mange strykere og litt for kommers godlyd i både gitarer og trommer.
Synd, for mannen har unektelig sangene inne («Song 6», «Bad Day» og «Lost On The Stoop»).
Stemmen, derimot, er jeg mer usikker på.
De nevnte låtene fungerer fint, men på de tyngre numrene skjærer Powter ut i en mannlig Anastacia-falsett som hverken er spesielt bra eller akkurat mild mot ørene.
Dere kan jo selv høre «Suspect», så forstår dere hva jeg mener...
| 0
|
107457
|
System Of A Down:«Mezmerize»
(American / Sony BMG)
Strålende metal-opera med satirisk brodd!
Det finnes knapt grenser for kvaliteten til progressivt anlagte sinnarockere i 2005.
Først The Mars Volta, nå kommer System Of A Down (SOAD) i klassisk aggresjonshumør.
Konseptuelt er «Mezmerize» en sviende kritikk av USA som feig og ansvarsfraskrivende maktutøver.
Tekstforfatterne Daron Malakian (som for øvrig har funnet et velvalgt Charles Manson-sitat i tekstheftet) og Serj Tankian hamrer antipropagandaen inn i sin unge lyttergenerasjon med gjentagelsens kraft og maner til protest.
Genialt nok drar de inn historikken på platens to avslutningsnumre og bruker Hollywood som eksempel på USAs forfall og endelige brudd med all uskyld.
Foruten platens klare tekstlige budskap er musikken også av voldsomme og operatiske kvaliteter, samtidig som den er den mest melodiøse så langt i SOAD-karrieren.
Rick Rubin har skapt et glassklart og heldynamisk lydbilde med hyppige tempobrekk, hvor SOAD galopperer fra rasende metal-riff via militant heavy, hissig postpønk, reggae og klassisk prog à la Rush.
Holder dette mål også live, ligger det an til en klassisk kveld under den kommende Norwegian Wood-festivalen i Oslo!
| 1
|
107458
|
Common:«Be»
(Geffen/Universal)
Lekker og tiltalende hip hop med dybde og snert.
Kanye West har produsert mesteparten av låtene på det nye albumet til voksenrapperen Common, som nå er blitt et halmstrå å klamre seg til for alle som etterlyser sosialt engasjert hip hop.
Kombinasjonen Kanye West og Common høres rent umiddelbart ut som en våt drøm for deg som er luta lei av navlebeskuende selvskryt.
Etter ekstravagante «Electric Circus» vender Common nå tilbake til sitt musikalske utgangspunkt; 70-talls soul og soul-jazz på et album som heldigvis bare inneholder 11 spor fordelt på 40 minutter.
Sofistikert hip hop med skarpe og poengterte tekster er mangelvare.
Her er låtene behagelige, tilbakelente og rullende, men teknisk fremragende Common rapper med presisjon, kraft og snert uansett innpakning.
West maler sobre og vakre lydbilder på et tiltalende, bittersøtt, lettbent og elegant album som får nesten alle andre rappere til å fremstå som lettvektere.
Det burde være elementært, men Common formidler sine tanker og rim med sjel og innlevelse.
Derfor får du fantastiske låter som «Faithful», «Testify», «Love is...», «Chi-City» og «The Food».
At rap-originaler som Last Poets dukker opp som gjester ved siden av folk som John Legend og Bilal, er symptomatisk for dybden på dette albumet.
Flere argumenter burde strengt tatt ikke være nødvendig.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107461
|
Karaokefesten fortsetter
Dermed var det klart for en ny dose karaokeskråling med «Singstar Pop».
Denne gang med rapping og medleyer.
På russeballet mitt (ja, vi snakker om gamle dager her) snek vi oss opp på scenen mens det innleide bandet tok pause.
Jeg endte opp med å synge «Heartbreak Hotel» foran hele mosserussen mens den ene kompisen etter den andre kom inn med hvert sitt instrument.
Det er bare to små problemer med dette scenarioet: 1) Det var sannsynligvis bare vi på scenen som syntes dette var morsomt, og 2) jeg kan ikke synge.
Med tanke på den frykten jeg føler for mikrofoner i dag, skjønner jeg ikke helt hva som fikk meg til å gjøre nettopp det.
Vi kan jo si jeg var ung og trengte pengene.
Karaokespillet «Singstar» endret hele den greia.
Nå tar jeg faktisk villig vekk mikrofonen hver gang jeg ramler over dette spillet, og radbrekker den ene låten etter den andre.
Det eksisterer for eksempel en grusom versjon av Alicia Keys-låten «Fallin'» på et PS2-minnekort her i Oslo - et faktum jeg er helt sikker på kommer til å hjemsøke meg en gang i fremtiden.
Og jeg er ikke den eneste med angst.
«Singstar» har blitt et fenomen i Norge, et fenomen som kanskje er spesielt morsomt på fest for mer eller mindre voksne.
Eller i det minste når det er flere til stede foran TV-skjermen.
«Singstar» har nemlig klart å tvinge oss nordmenn ut av skallene våre.
Det kalde folkeslaget vårt skråler plutselig for full hals, uten frykt for å drite oss ut i forsamlinger.
Normalt sett noe mange av oss ønsker å unngå for enhver pris, men i PlayStation 2s lune favn er alt i orden.
Nå er det klart for påfyll med «Singstar Pop», det tredje spillet i serien.
Denne gangen er hovedfokuset på populærmusikk, og mange vil nok finne flere enn én favoritt fra salgslistene de siste årene.
Mine personlige favoritter inkluderer «Roses» (Outkast), «Personal Jesus» (Marilyn Manson/Depeche Mode) og «Bohemian Like You» (The Dandy Warhols), mens andre helt sikkert vil kose seg med Kylie, Robbie Williams, Black Eyed Peas, Beyonce og så videre.
Blant nyhetene i denne versjonen, finner du muligheten til å rappe på noen av låtene og til å sette sammen deler av låter til en medley.
Du kan også legge på diverse effekter på stemmen, du kan synge duett og i likhet med «Singstar Party» kan du også sette inn de andre Singstar-spillene og få tilgang til nyhetene på disse også.
«Singstar Pop» er i det hele tatt en herlig festpakke som garantert vil falle i smak hos den syngende menigheten.
Spesielt gleder jeg meg til å høre utallige radbrekkinger av Beyonces «Crazy in Love».
PS!
«Singstar Norske Hits» kommer 15. juni.
Denne versjonen har 20 norske låter og 10 låter fra «Singstar Pop».
| 1
|
107462
|
Til krig mot betalingsspill
Et onlinespill uten fast månedsabonnement?
«Guild Wars» våger seg ut på upløyd mark - med stor suksess.
Er du tiltrukket av tanken om digre onlineverdener med tusenvis av spillere?
Litt redd for å ta steget inn i en virtuell virkelighet?
Du er nok ikke alene.
For selv om «World of WarCraft» i dag kan karakteriseres som en vaskeekte landeplage i Norge, er det nok mange som hverken har hatt økonomi eller interesse av å engasjere seg i spillet.
Slike spill koster både godt med penger og mye initiativ.
For dyrt.
For tidkrevende.
Joda, begge er rettferdige argumenter.
Populært er det utvilsomt, men massive onlinespill er rett og slett ikke for alle.
Løsningen kan bli «Guild Wars».
Et forholdsvis typisk rollespill, som samtidig er paret med mange av de elementene du finner i for eksempel «World of WarCraft».
Det beste fra begge verdener?
På mange måter, ja.
Og det koster ingenting å spille etter du har kjøpt det.
Sett fra utsiden er «Guild Wars» nyskapende og annerledes i forhold til det vi er vant til.
Det er en slags mutasjon av ulike spillkonsepter.
Grunnlaget for denne påstanden ligger i at «Guild Wars» både er et spill du nyter alene, men også noe du utøver sammen med andre.
Tusenvis av andre.
Det er et slags «Diablo» tatt ut på Internett og satt i en semi-massiv ramme.
For å si det enkelt:
I «Guild Wars» lander du i en typisk rollespillverden med fjell og fjorder, skog og ørkener.
I byene møter du spillere fra hele kloden, mens du utenfor byene får hele spillverdenen for deg selv.
En kopi.
Ideen bak dette er å la deg møte andre og slå deg sammen med disse i byene, men oppleve et vanlig rollespills gleder og spenningsmomenter på utsiden.
Og her innfrir «Guild Wars».
Dette er et rollespill med rask og frenetisk handling, som baserer seg på sterk historiefortelling med spennende oppgaver og veldreide mellomsekvenser som synker perfekt inn i opplevelsen.
Ganske ulikt det du er vant til med typiske onlinebaserte rollespill.
Du kommer likevel ikke utenom det du er vant til.
Velg mellom en av de erketypiske middelalder-yrkene kriger eller trollmann, og gjør deg klar til å kverne dyreliv og onde makter i søk etter ære, makt og rikdom.
Underveis vil du plukke opp verdifulle gjenstander, tilegne deg nye kunnskaper og utforske skjulte talenter.
Dette er kjernen i «Guild Wars».
Spillet har en naturlig progresjon som er en sjelden herlighet i denne typen spill.
I begynnelsen virker alt gjennomsiktig og nærmest kjedelig, men etter som timene går blir det dypere og langt mer omfattende enn forventet.
Spillopplevelsen stagnerer ikke.
Du får aldri følelsen av å slå på en sandsekk.
Du opplever nye nytt og spennende hele tiden.
«Guild Wars» tar deg med på en reise.
Det utvikler seg gradvis.
Det blomstrer opp fra ingenting til alt mulig, og drar deg med på en måte som er skadelig for ditt sosiale liv.
«Guild Wars» er ikke tidkrevende - du kan utrette mye på liten tid - men det kan være vanskelig å legge vekk.
Etter hvert som du møter andre spillere i byene, drar du ut i det ville ingenmannsland for å bekjempe monstre, samle skatter og utforske historien.
Det er godt å se hvordan «Guild Wars» har den alltid så populære X-faktoren.
Du nyter rett og slett opplevelsen, og timene glir forbi.
Du vil hele tiden utføre «bare ett oppdrag til» for å se hvor historien tar deg videre.
Det er også befriende hvordan kamp er behandlet i spillet.
Dette er langt mer actionorientert enn vanlig.
Flammene fyker, monstrene løper omkring og du kan utnytte miljøet for å vinne.
En høyde kan gi deg overtaket.
Når du er klar for å dykke dypere i spillets finesser, kan du ta del i store turneringer mot andre spillere.
Blodig action som får blodet til å bruse.
Et velkomment alternativ til resten av spillet som går på å bekjempe faunaen.
Ikke glem å titte litt på landskapet mens du pløyer deg gjennom monsterkjøtt.
«Guild Wars» er et glitrende vakkert spill på alle nevneverdige måter.
Fra innbyggerne til snødekte fjelltopper - nydelig.
Faktisk er «Guild Wars» et aldri så lite teknisk vidunder.
Det kjører hikkefritt på de fleste maskiner, og seiler perfekt på Internett.
Til tross for rosende omtale, bør du ikke ta «Guild Wars» som et substitutt til de større onlinespillene som «World of WarCraft».
Det er to ulike spill.
Strømlinjeformet som «Guild Wars» er, finner du ikke de samfunnsbyggende elementene som i de større onlinespillene.
Du blir ikke involvert på samme måte, og blir derfor ikke like knyttet til det.
Og det på både godt og ondt.
Det er også andre hindere spillet må bevise at det kan overkomme.
Med tanke på at «Guild Wars» ikke har en månedsavgift, er det langt større sjanse for at yngre og tidvis mindre sosialt kapable spillere slipper til.
Forbered deg på 12-årige tyskere som ikke kan et eneste ord engelsk.
Det skal også bli spennende å se hvordan spillet vil tåle tidens tann.
Vil fritak for månedsavgifter føre til et spill som raskere visner hen, og blir lagt på hyllen årevis før «World of WarCraft» som hele tiden holdes friskt?
Men dette er ikke tiden for slik uro.
Nyt «Guild Wars».
Det fortjener det.
| 1
|
107464
|
Star Wars-oppgulp
Etter en serie gode «Star Wars»-spill, går Lucasarts på snørra igjen med «Episode III:
Revenge of the Sith».
Glimrende spill som «Rogue Squadron II», «Jedi Knight II», «Knights of the Old Republic» og «Republic Commando» har de siste årene skapt en iboende, yr forventning til «Star Wars»-spill.
For min egen del, har spill som disse gitt meg mer tilfredsstillende «Star Wars»-opplevelser enn filmene «Episode I» og «Episode II».
Ingen liten prestasjon med tanke på den varierende kvaliteten på «Star Wars»-spill de siste 20 årene.
Så var det snart klart for en ny film da.
Den siste av dem alle.
Og hvis spillet basert på «Episode III:
Sithene tar hevn» tegner et nøyaktig bilde, går det mot et sørgelig punktum.
Jeg har ikke sett filmen, men spillet følger tydeligvis sitt opphav fra A til Å (minus noen åpenbare nøkkelsekvenser).
De forskjellige brettene er krydret med klipp fra filmen, og tiltrekningskraften ligger tilsynelatende i muligheten til å selv spille deg gjennom handlingen.
Oppbyggingsmessig ligner dette spillet på bortimot hvert eneste spill basert på film som noen sinne er laget.
Korte doser med uengasjerende action blir avbrutt av filmklipp - en konstant påminnelse om hvor underlegent spillet er filmen.
Du kan nemlig med egne øyne se Anakin og Obi Wan hoppe og sprette rundt mens de svinger sine lyssverd.
Det ser helt konge ut, og burde være et glimrende utgangspunkt for en storslagen spillopplevelse.
Men neida.
Når det blir din tur til å ta over styringen, blir det omtrent like grasiøst som en gorilla i rosa ballettskjørt.
Det er faktisk mer poesi og vakker akrobatikk fra plastfigurer med til sammen fem bevegelige ledd i «Lego Star Wars», og det burde si sitt.
Brettdesignet, utfordringene du står ovenfor og alt annet du møter er i det hele tatt så uoriginalt at «Episode III» umiddelbart føles som et spill jeg har vært gjennom hundre ganger før.
Det er faktisk så ille at den korte lengden på spillet - fem-seks timer - faktisk trekker OPP.
Det gjør i all rettferdighetens navn den generelle, kule «Star Wars»-stemningen og en gradvis oppgradering av egenskaper også.
Dessuten er flerspiller- og samarbeidsmulighetene med på å sørge for at spillet ikke er helt katastrofe.
La det være sagt:
Jeg er ingen fanatisk «Star Wars»-tilhenger.
Jeg har aldri mistet en kjæreste fordi jeg maste om at hun skulle ha håret sitt som prinsesse Leia.
Jeg har aldri hatt lyssverdduell ved kopimaskinen på jobben.
Og jeg har aldri ligget våket om nettene i dypt og inderlig håp om at Kraften en gang vil finne MEG.
Sånn sett kan det tenkes enkelte vil få mer ut av «Episode III»-spillet enn meg, og den generelle, kule «Star Wars»-stemningen i spillet vil sannsynligvis være nok for noen.
Men jeg liker «Star Wars» veldig godt, og jeg liker gode spill enda bedre.
Med det som utgangspunkt, tør jeg påstå at man må ha spilt svært få actionspill og være bortimot sykelig opptatt av «Star Wars» for å mene dette halvhjertede spillet leverer mer enn en høyst gjennomsnittlig opplevelse.
Jeg håper virkelig filmen er bedre.
| 0
|
107465
|
I skyggen av Gran Turismo
Har Xbox endelig fått sin «Gran Turismo» med «Forza Motorsport»?
Svaret er tja.
Når PS2- og Xbox-fanatikere krangler om hvilken konsoll som er best, legges ofte diskusjonen død når noen trekker frem PS2-giganten «Gran Turismo».
Vi er glade i bilspill her i Norge, og «Gran Turismo»-serien har siden starten på PlayStation ruvet som den beste bilsimulatoren til konsoller.
Fra nå av kan diskusjonen ende opp med å fortsette uti de små nattetimer.
Nå er det umulig å kåre noen udiskutabel vinner i kampen mellom «Forza Motorsport» og «Gran Turismo 4».
Men i kvalitet ligger de to såpass nærme hverandre at det uansett blir snakk om preferanser og nyanser.
Og det er en større prestasjon enn man i utgangspunktet skulle tro.
Presentasjonsmessig ligger «Forza Motorsport» ganske tett opptil «Gran Turismo 3».
Du starter i en nybegynnerliga, og jobber deg gradvis gjennom stadig flere løp i stadig mer vanskelige ligaer etter hvert som du får flere og bedre biler.
Bil- og veifølelsen forsøker å simulere virkeligheten, noe «Forza Motorsport» gjør en svært god jobb med.
Du får også utallige muligheter til å mekke på bilene dine for å tyne mest mulig ut av dem, fra å kjøpe inn nye deler til å gjøre justeringer som passer bedre til din egen kjørestil.
Men individualisten i deg må ikke legge hendene i fanget her, som i «Gran Turismo»-spillene.
Microsoft har nemlig hentet inspirasjon fra «Need For Speed Underground» og gir deg mulighet til å «hore opp» bilene etter eget ønske.
Du kan legge på egendesignede illustrasjoner, kjøpe inn alt fra spoilere til baklys og male bilen i alle regnbuens farger.
«Gran Turismo»-spillene klarer på mesterlig og uslåelig vis å fange «sjelen» til alle bilene spillet har med, noe «Forza Motorsport» i all rettferdighetens navn ikke er i nærheten av.
Men man får i steden et nært og personlig forhold til bilene man designer, noe som mange vil oppfatte som en bedre og mer engasjerende tilnærming.
Ikke minst fordi «Forza Motorsport» har onlinestøtten «Gran Turismo 4»-fansen skrek etter.
Alle løp er koblet opp mot rangeringslister på Xbox Live, du kan kjøre mot Gud og hvermann når du vil og du kan kjøpe og selge biler.
Jeg kan i alle fall ikke forestille meg noen bedre måte å rope ut sin egen identitet på enn å stille opp med egen doning etter timer med mekking og finpussing.
Og der har du essensen i de uunngåelige diskusjonene om hvilket spill som er best - «Gran Turismo 4» eller «Forza Motorsport»:
«Gran Turismo 4» har flere biler, flere baner og er mer tilpasset de som har et lidenskapelig forhold til biler i virkeligheten.
«Forza Motorsport» gir individualisten i deg mulighet til å blomstre samtidig som det har en glimrende Xbox Live-støtte og mer troverdig kunstig intelligens hos de datastyrte motstanderne.
Begge er derimot glimrende.
Så egentlig kan dere bare holde kjeft.
| 1
|
107466
|
Slapp entusiasme
Nei, det mangler ikke på entusiasme i «Enthusia Professional Racing».
Men entusiasme og kvalitet går ikke alltid hånd i hånd.
Det er ingen grunn til å legge skjul på det, det noe avvikende sluttresultatet til tross:
Konami har her forsøkt å utfordre den allmektige «Gran Turismo»-serien til duell.
Og du trenger heller ikke lese resten av anmeldelsen for å høre min dom.
Konami er ikke i nærheten en gang.
I utgangspunktet handler begge disse to bilspillene om det samme.
Du kjører kopier av virkelige biler på racingbaner rundt omkring i verden.
Begge forsøker å simulere hvordan disse bilene oppfører seg i virkeligheten, og du får mulighet til å gå under panseret og finjustere både det ene og det andre.
Men der «Gran Turismo»-spillene holder seg på en relativt sofistikert og sober linje, er «Enthusia» en langt mer anstrengt affære.
I hoveddelen starter du her nederst på en laaang rangeringsliste, og må jobbe deg oppover.
Det gjør du først og fremst ved å vinne løp, men i tillegg må du også sørge for å kjøre så pent og riktig som mulig.
Hver gang du kolliderer med andre biler, kjører utenfor eller i autovernet, mister du livsviktige poeng som du oppgraderer bilene dine med.
Mister du alle poengene i et løp, kan du risikere å måtte stå over neste løp.
På papiret er ikke «Enthusia» så verst.
Men når man utfordrer «Gran Turismo» legger man hodet på blokken, og i det ene tilfellet etter det andre faller øksen:
Bil- og veifølelsen er mye dårligere, grafikken og miljøene rundt banene er ikke på langt nær like vakre, musikken er noe av det mest slitsomme jeg har hørt i noe spill noen sinne og selve oppbyggingen av spillet og måten det er presentert på kan bare beskrives som slitsom.
Isolert sett er kanskje ikke «Enthusia» så ille.
Men når du har de fantastiske «Gran Turismo 3» og «Gran Turismo 4» som direkte konkurrenter, er det naturligvis ingenting som heter «isolert sett».
Eller for å si det på en annen måte:
Har du spilt noen av «Gran Turismo»-spillene fra før, er det ingenting å hente her.
Og har du ikke spilt noen av «Gran Turismo»-spillene før er det der du bør begynne.
Dermed blir «Enthusia» en opplevelse jeg helt fint kunne ha vært foruten.
| 0
|
107467
|
Sosial klatremus
Regi:
Mira Nair.
Med:
Reese Witherspoon, Gabriel Byrne, Romola Garai og Bob Hoskins.
Britisk drama.
7 år
Thackarays navngjetne roman om den sosiale klatreren, antiheltinnen Beckey, er forvandlet til et hyggelig, underholdende, men uspennende kostymedrama.
Amerikanske Reese Witherspoon som Becky, og en hærskare dyktige britiske skuespillere gjør en strålende innsats i historien om sosiale fordommer og ambisjoner den gang 1800-tallet var ungt i England.
Og Declan Quinns foto er en sann fryd.
Den gode samtidsskildringen gir imidlertid filmen et lett musealt preg.
Brodden i Thackarays infame skildring av det engelske klassesamfunnet er slipt ned til det ufarlige.
Becky er den kvikke, vakre foreldreløse piken som må livberge seg som guvernante hos en høyst original adelsmann (Hoskins).
Hennes eneste vei opp samfunnsstigen er gjennom ekteskap, og sjansen til å bli medlem av London-sosieteten får hun da hun gifter seg med adelsmannens kvinnebedårer av en sønn.
Med sosial klatring som livsmål er Becky både slu og beregnende, men også utsatt og sårbar fordi datidens kvinner i det sosiale sjiktet hun ville identifisere seg med, ikke hadde andre veier å gå enn gjennom ekteskapet.
Dette spenningsfeltet Becky beveger seg i, har ikke regissøren Mira Nair («Monsoon Wedding», «Salaam Bombay») tydeliggjort i filmen.
Tilbake har vi en hyggelig filmhistorie om en liten sosial klatremus som samvittighetsløst manøvrerer seg oppover i et stivnet, fordomsfullt miljø.
| 0
|
107468
|
Psykisk thriller
Regi: John Maybury.
Med:
Adrien Brody, Keira Knightly, Kris Kristofferson, Jennifer Jason Leigh.
Am. thriller.
15 år.
Thriller der fysisk og psykisk reise i tid og sted veves sammen på en etter hvert altfor søkt og omstendelig måte.
Adrien Brody fikk en velfortjent Oscar for sin rolle som jøde i Warszawa-ghettoen i «Pianisten».
Hans følsomme uttrykk, hans evne til å være jaget og vaktsom kommer til sin rett også i «The Jacket».
Som sersjant i Golf-krigen i 1991 blir Jack Starks (Brody) skutt ned av en unge.
Han overlever så vidt, mister hukommelsen og hjemsøkes av traumer.
Som om ikke det var nok, havner han i en situasjon der han stilles til ansvar for drapet på en politimann.
Starks' minne er blankt; psykiatrisk institusjon er neste stopp.
Og der regjerer en psykiater med det de fleste av oss vil oppfatte som fryktinngytende metoder.
Det innebærer blant annet lengre opphold fastbundet i en skuff i sykehusets likkjeller.
Dermed ledes vi inn på en fascinerende tur mellom fantasi og virkelighet, mellom fortid, nåtid og fremtid.
Filmen lefler med hjernens muligheter og våre potensielle evner til å endre vår egen fremtid - nettopp gjennom glimt inn i fremtiden.
Et ikke ukjent tema i filmens verden, og i mange tilfelle et tankevekkende eksperiment.
I «The Jacket» fungerer det bare delvis.
Historien har gode thriller-elementer og antydningsvis besnærende mystikk, men blir etter hvert noe innfløkt og pompøs i sine sprang mellom tidsaspektene.
Keira Knightley er nokså endimensjonal i uttrykket, men likevel en troverdig hjelper for den hjemsøkte Brody.
Kris Kristoffersons rolle som gåtefull og streng psykiater forblir nettopp gåtefull i en film ikke helt uten pirrende elementer om sinnets irrganger.
| 0
|
107469
|
Kattefantasi
Regi:
Hiroyuki Morita.
Japansk animasjon.
Norske Stemmer:
Siri Nilsen, Kåre Conradi, Harald Heide-Steen jr., Ivar Nørve, Hildegunn Riise.
For alle.
Action, drama og søtt eventyr i skjønn forening gjør «Katteprinsen» til en animasjonsfryd for de yngste.
Det japanske animasjonsstudio Ghibli sparer ikke på forseggjort og detaljrik fantasi i sine filmer.
For noen år siden traff de et stort publikum med den fascinerende og litt mørke «Chihiro og heksene».
«Katterprinsen» er lysere i tonen, mindre skarp i kanten, men likevel et eventyr fylt med klassiske problemstillinger.
Vær deg selv, slik du er.
Da vil det gå deg godt.
Slik er filmens enkle moral.
Rundt dette spinnes en historie om ungjenta Haru, en litt småklønete jente med ikke altfor godt selvbilde.
Etter å ha reddet en katt fra å bli overkjørt, begynner merkelige ting å skje.
Haru innlemmes i Kattekongeriket - et mystisk, litt farlig land som ledes av en slem, dvask konge (glimrende lydført av Harald Heide-Steen jr.)
Gjenkjennelseseffekten er stor; ensomt barn som havner i til dels nifse og spennende situasjoner.
Men som hele tiden har noen gode hjelpere ved sin side.
Skummelt nok for de yngste, men hjelpen og trøsten er aldri langt unna.
Denne klassiske eventyroppskriften flyter godt av gårde og betar både hva fortelling og kreative streker angår.
Stort pluss for god norske stemmeføring, med Siri Nilsen i spissen som ungjenta Haru.
| 1
|
107470
|
The Blues Brothers:«The Definitive Blues Brothers Coll.»
(Atlantic/Warner)
Brukbar Bvare.
John Belushi (alias «Joliet Jake Blues») og den snakkesyngende Dan Aykroyd («Elwood Blues») ville sannsynligvis være de første til å innrømme at deres egne versjoner av soul- og bluesklassikerne de planket, aldri nådde originalene til knærne engang.
Men send en tanke til Belushi i hans himmel likevel.
«Saturday Night Live»-innslagene som etter hvert ble til både plater og en film (i 1980), kan utmerket vel sies å ha holdt interessen for sort musikk ved like i en tid preget av disko-eller-ikke noe.
Belushi var dessuten ingen ueffen tolker av dette klassiske materialet - komikeren, hvis egentlige kjærlighet var Los Angeles-hardcorepønk, utnyttet det han hadde med absolutt dødsforakt.
I Delbert McClintons «B Movie Box Car Blues», for eksempel, blir møtet mellom den uskolerte Belushi og de fantastiske musikerne riktig hyggelig.
Disse to CD'ene samler alt de rakk å spille inn før Belushis død i 1982, og det er altfor mye.
Men dumt blir det først dersom folk stopper her - og ikke går videre til bluesbrødrenes kilder.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107472
|
Morcheeba:«The Antidote»
(Echo)
Det er lenge siden nittitallet, gitt.
Morcheeba var et av bandene som tydeligst definerte den hippeste lyden sent på nittitallet, men som sagt - det virker lenge siden.
På «The Antidote» er Morcheeba mer konvensjonelle enn noensinne, og Daisy Martey har - uten hell - overtatt mikrofonen fra Skye Edwards.
Platen blir aldri dårlig, for Ross og Paul Godfrey skriver fremdeles fine popsanger i en forsøksvis elegant James Bond-tone («Everybody Loves A Loser», «Living Hell», «Daylight Robbery»), men nerven og magien som fulgte trofast i Morcheebas triphop-fotefar på de to første platene, ser det aldri ut til at de klarer å gjenskape.
| 0
|
107473
|
Vidar Johnsen:«Dance Of Lust»
(Viagram)
Kaster særpreg over bord til fordel for anonymitet.
I Vamp er Vidar Johnsen en særegen bestanddel av et band med en klokkeklar signatur - alene, på engelsk, sklir han dessverre inn i en overbefolket kraftpop-genre med sterke retro-følelser som glemmer sine elever så altfor fort.
Det er intet galt med retro-følelser, bare låtene er gode nok og de settes inn i en ny kontekst, slik at de blir vesentlige, men dette får jeg sjelden øye på her.
I Johnsens tilfelle går nostalgien helt tilbake til den overproduserte amerikanske softrocken på åttitallet, vekselsvis til den melodiøse pop-grønsjen ti år senere.
Her høres det altfor godt at Vidar Johnsens medmusikanter kommer fra like retro-glade Span.
Vidar Johnsen har en stemme som jeg aldri trodde jeg ville kalle identitetsløs.
Før nå.
| 0
|
107474
|
Natalie Imbruglia:«Counting Down The Days»
(Brightside / SonyBMG)
Eks-skuespillerinnen sliter med å finne egenart.
Natalie Imbruglia forhaster seg ikke, men tre og et halvt år siden forrige plate, kommer et nytt fremstøt i perfekt timing til tilstedeværelsen av hennes høye kinnbein i den siste L'Oreal-reklamen.
«Counting Down The Days» smaker veldig markedstilpasset voksenpop - lite, med andre ord - men hennes lettfattelige, teflon-pop har iallfall ført henne opp på den engelske listetoppen igjen.
Imbruglias problem er en stemme som aldri klarer å tilføre sangene personlighet når låtmaterialet svikter, slik det ofte gjør her.
Pent, men aldri egenartet.
Og da blir også Natalie Imbruglia bare en av veldig, veldig mange helt greie pop-artister.
| 0
|
107475
|
Keith Jarrett:«Radiance»
(ECM Records)
Nye utfordringer fra Jarrett.
Når Jarrett etter 10 år kommer med en ny plate med soloimprovisasjoner, er det med ambisjoner om å vitalisere en genre han i stor grad har skapt selv.
Den legendariske Köln-konserten står som en milepæl i nyere jazzhistorie, i kraft av kunstneriske kvaliteter så vel som imponerende salgstall.
Mens de improvisatoriske strekkene på tidligere utgivelsene har startet på et til synelatende nullpunkt, er intensjonen her at hver improvisasjon bygger videre på den forrige.
Umiddelbart virker musikken mer reservert, innoverskuende; som meditasjoner over strukturelle og harmoniske elementer.
Det er lenger mellom de ekstatiske utbruddene.
Men melodikeren Jarrett er i høyeste grad til stede, som i perlen «Part 8».
Lang tids arbeid med standardmateriale kommer til uttrykk i for eksempel balladene «Part 13» og «Part 16».
«Radiance» er en moden og verdifull tilvekst til et allerede overflodsrikt livsverk.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107476
|
Philip:«Skulk med stil»
Pass It Records (EMI)
Langt mellom godbitene på profilert debut.
Synd å si det, men det er langt mellom de virkelig gode låtene på debuten til Philip.
Den 17 år gamle rapperen bør derfor håpe at albumet «Skulk med stil» selger mye.
Philip Ruud fra Greverud spinner albumet rundt sitt eget liv og har plenty å melde.
Gutten er født i Colombia, men ble adoptert til Norge.
Bakgrunnen har gitt Philip rikelig med stoff til tekstene som vitner om et solid selvbilde, der han veksler mellom tankevekkende refleksjon og sedvanlig hip hop-skryt om damer, fest og den indre klikken rundt plateselskapet Pass It.
«Skulk med stil» er et sympatisk og gjennomført album.
Låtene er rullende, myke og tilbakelente, uten å være glatte, mens lydbildet og produksjonen er preget av sløye beats og harmonier.
Men Philip er ingen stor rapper som lar ordene flyte fritt, rytmisk og ubesværet.
Philip er heller ikke en rimsmed i verdensklasse.
Da hjelper det ikke at samtlige tekster er på norsk med sjenerøse bidrag fra Cast, FE'M One, OnklP, Madcon, Sandra Lyng Haugen, Nico D og Vivi.
«Skulk med stil» er ikke blitt den sensasjonen jeg håpet på.
Sammenlignet med Pass It-debuten til Equicez, som var en real rysare fra begynnelse til slutt, er låtmaterialet ujevnt og svakt.
Philip går likevel ikke på trynet i første forsøk, takket være lettbente «Sommerflørt» som fortsatt holder mål, melankolske «Selvransakelse», snurrige «Schmøzeyin» og ikke minst den personlige og utleverende «Friminutt».
Får bare håpe det er nok.
I tilfelle Philip ikke har så mye annet å falle tilbake på.
Musikkbransjen gir deg få garantier om en lang karriere.
Innen hip hop er det langt mellom veteranene.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107477
|
Pagan's Mind:«Enigmatic: Calling»
(Limb Music / VME)
Et oppsiktsvekkende bombenedslag av progressiv power-metal.
Først en advarsel; Hater du pompøs musikk som henter sin virkelighetsanskuelse fra visjonen om en ny verdensorden, er ikke dette skiensbandet noe for deg.
Klarer du imidlertid å fortrenge dette og se rent musikalsk på Pagan's Mind, har du en godbit i vente.
Anført av en klassisk metal-vokalist (og deltids operasanger!) i Nils Kvåle Rue og en gitarist (Jørn Viggo Lofstad) som høres ut som adoptivsønnen til Ronnie Tekrö og Steve Vai, angriper Pagan's Mind de fleste sansene med en pitbulls overtalelsesevne.
De progressive brekkene er mange, men går aldri på bekostning av de melodiøse kvalitetene, og selv om platen har ørlite dødtid midtveis (så er da også dette mellomstadiet over til den nye verden ...), slår gutta grusomt tilbake med «Resurrection» - det nærmeste jeg har hørt en radiohit av et progmetal-band.
I helhet er «Enigmatic: Calling» både overveldende og imponerende - bør sjekkes ut av alle som liker Tolkien like godt som metal ...
| 1
|
107478
|
Octavia Sperati:«Winter Enclosure»
(Candlelight)
Imponerende metaldebut fra Bergen.
Octavia Sperati kommer fra Bergen; fem kvinner og en herremann som leverer krevende, dramatisk og mektig doom metal som til tider er oppsiktsvekkende.
Mine kunnskaper om dette bandet er minimale, men albumet «Winter Enclosure» er en åpenbaring av mørke stemninger, feite riff og mektig lyd.
Dessuten er Octavia Sperati i besittelse av en imponerende vokalist, Silje Wergeland, som iblant kan minne litt om Anneli Drecker i metal-innpakning.
På sitt beste er Octavia smått sensasjonelle.
Som når de velter knusende tungt, komplekst og melodiøst ut av høyttalerne på killer-låter som «Icebound», «Future Is», «Below Zero» og «Wasted On The Living».
Med rett oppbacking kan Octavia Sperati nå meget langt.
Sann mine ord.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107479
|
Teenage Fanclub:«Man-Made»
(PeMa / Bonnier Amigo)
Bare skygger av seg selv.
Det er vondt når gamle helter falmer så sterkt som Teenage Fanclub har gjort etter den åtte år gamle trendsettende klassikeren «Songs From Northern Britain».
På «Man-Made» er det nesten ingenting tilbake - bleke låter i innholdsløse, likelydende arrangementer, gitarene er temmet, og vokalen er så gjennomgående slapp at gutta selv umulig kan ha hatt tro på sitt eget prosjekt denne gangen.
Selve den melodiske kloen synes helt borte.
Uttrykket er pent, pyntelig og preget av at Teenage Fanclub heretter er å regne som «has beens».
Synd, men sant.
| 0
|
107480
|
Marion Raven:«End Of Me» og «Break You»
(Warner Music)
Den siste rest av uskyldighet er nå borte fra uttrykket til Marion Ravn - nå med artistnavnet Raven.
VG har i helgen lyttet til to av låtene - begge Max Martin-produksjoner - som blir å finne på M2M-Marions solodebut, «Here I Am».
Det utgis ikke i Norge før i august, men i Asia kommer albumet allerede 8. juni.
Begge låtene som VG har hørt, er klassiske «break up»-sanger fulle av egenstyrke og hevngjerrighet, som - etter det Marion selv har fortalt - har sitt utgangspunkt i kjærlighetssorg, ikke et bittert brudd med den andre M'en i M2M, Marit Larsen.
Den tekstlige aggresjonen smitter over både på det musikalske uttrykket og Marions sangteknikk, for øvrig med en hittil ukjent knekk som faktisk også tidligere kollega Marit Larsen røpet under sin opptreden på by:Larm tidligere i vinter.
Marion Raven har uansett fått en helt annen «edge» i stemmen, spesielt i «Break You», enn den søte ungpikerøsten som utgjorde halvparten av M2M.
«Break You» (du kan høre et utdrag fra den på www.wmg.jp/marion) er den klart beste låten av de to, en fullblods kommersiell fristerinne med krasse gitarer og en hissig angripende Raven i et refreng så hektende at den er dømt til å bli en vinner, med mindre låten blir beskyldt for å være i overkant lik Avril Lavignes «My Happy Ending».
Likhetene er definitivt der.
«End Of Me» - med tøff Beck'sk åpning - er ganske lik, men med mer utbygd dramatikk i arrangementet.
Også her har Raven funnet frem til et hyperkommersielt refreng med tidsriktig krasse gitarer.
«End Of Me» er låten som røper kontrastene i Marion Ravens nye uttrykk - insisterende og sofistikert på den ene siden, hard og selvsikker på den andre.
Jo da, det er lov å få igjen troen på Marion Ravens videre karriere - iallfall om vi skal dømme etter disse to sangene.
| 1
|
107484
|
Velmenende om skolebasket
Regi:
Thomas Carter.
Med:
Samuel L. Jackson, Rob Brown, Rick Gonzales, Robert Richard, Ashanti.
Am. drama.
11 år.
Velmenende, men litt for lang og klisjéfylt fortelling om en idealistisk lærers kamp for å få basketgutta til å bry seg om skolen.
Samuel L. Jackson utstråler mandig myndighet og disiplin i rollen som trener Carter.
Ikke et sekund tviler du på hans evne til å få disse gutta til å gjøre akkurat det han forlanger.
Temaet er velkjent fra en rekke amerikanske ungdomsfilmer; elever fra mindre velstående nabolag som gir blaffen i skolearbeid.
Denne gang vinklet fra den mest populære av alle amerikanske skoleidretter, basket.
Det hele basert på en sann historie om en trener som i tillegg til høy spillemoral, krevde at gutta på basketlaget måtte ha et rimelig greit nivå på karakterene.
Dersom ÉN av dem sluntret unna, ble hele laget satt på benken.
Dette skapte naturligvis oppstyr i det basketgale USA.
De er ikke mors beste barn, de fleste av gutta på laget til Carter.
Men her fremstilles de unødig klisjéfylte.
Det gjelder ikke minst damene de omgås.
Moralen er nesten demonstrativt tydelig:
Med hard hånd, tusenvis av armhevinger og disiplin heves lagets fysiske nivå betraktelig.
Det samme gjelder hver enkelte spillers mentale nivå.
Pakket sammen til en tettere story ville denne velmenende fortellingen med sin klare etisk korrekte undertone, fungert bedre.
Den har absolutt potensial, men har for mange gjentagende moralsk oppbyggende scener.
Men basketglad ungdom får servert mye bra action fra banen.
| 0
|
107486
|
1001 fnatt
Regi:
Ridley Scott.
Med Orlando Bloom, Edward Norton, Marton Csokas, Brendan Gleeson, Eva Green, Jeremy Irons, Liam Neeson, Ghassan Massoud, David Thewlis.
Storslagen og rå film fra korsfarertiden, som skjemmes av gjentatte plattheter.
USA.
Historisk drama - 15 år, egnet voksne.Med andre ord:
Man får simpelthen fnatt når oversvulstige proklamasjoner, sentimentale konstruksjoner og snikende lydmanipulasjoner farer forbi.
(Hva i alle dager kan ha ledet til at Bachs «Befiel Du Deine Wege» ledsager strupekuttingen til den onde tempelridder Reynald de Chatillon?)
Men på den annen side:
Ridley Scott er en regissør for det store format.
Han viste det ikke minst i «Gladiator».
Og han viser det her.
Her er mye kompetent gigantomani!
Vi befinner oss helt mot slutten av 1100-tallet.
I en fransk landsby blir smeden (Orlando Bloom) oppsøkt av en korsfarerridder som proklamerer at han er smedens adelige far.
Og før mange minuttene er gått, har smeden overtatt både status og adelssinn av sin far - og til slutt står han alene igjen som Jerusalems kristne forsvarer mot muslimen Saladins hærskarer.
Det er en på alle måter drabelig historie - av og til litt for åpenbart styrt inn mot tanken på Midtøstens evige, og dessverre alltid aktuelle, vepsebol.
Jo da, det er sterke ønsker om nyansering.
Ingen burde se sin religionsære tråkket for nær her.
Det finnes fundamentalistiske idioter på begge sider.
Og det finnes overveielse og humanitet hos andre.
Het kjærlighet og kaldt despoti om hverandre. Ære og forræderi.
Dessuten er skuespillerne faktisk aldeles utmerkede, inkludert Orlando Bloom som vankelmodig og tvilende helt.
Helt fint!
Hadde det bare ikke vært for disse manusflausene og regiblødmene!
| 0
|
107487
|
Halvferdig byggearbeid
Det stråler potensiale av «Stronghold 2», men dessverre er mye av dette blitt forspilt.
Likevel står spillet overraskende sterkt.
Jeg må innrømme at dette spillet er med på å realisere en av mine våteste drømmer.
Å være enerådende herre over en festning anno 1100, er fantasien jeg gikk rundt med mens de andre barna ville bli brannmenn og politi.
Fabelaktig nok plugger «Stronghold 2» meg inn i rollen som herre over en slik festning, og overlater meg alt ansvaret en slik stilling ville bringe med seg.
Og i ansvar ligger det mengder frustrasjoner, noe «Stronghold 2» ikke ser ut til å gå av veien for å skjule.
Pass på håret - du kommer til å rive det ut!
Historien begynner i det små.
I nesten en slags Monty Python-aktig stil starter du med en liten festning, som på avstand helt sikkert ville sett ut som «only a model» for et knippe eventyrsøkende riddere.
Og riddere er det nok av her også.
Ved å enten gå veien gjennom to av kampanjene - krig og fred - eller at du velger å bygge fritt og uten restriksjoner (i typisk «SimCity»-stil), skal du gradvis gjøre en tom jordlapp om til en levende landsby full av landsbyidioter.
Her må det bygges alt fra bondegårder til tavernaer, og i ekte «The Settlers»-ånd henger alt sammen i en slags evig sirkel av økonomisk liv.
Bøndene lager mel som må til mølla for å kvernes, før den igjen ender opp hos bakeren som lager deilig deig ut av det hele.
Der etter kan det ende opp på ditt herskapelige middagsbord, eller det kan mette dine sultne innbyggere.
«Stronghold 2» er et sammensurie av bygninger og instanser som henger sammen.
I begynnelsen kan det være plent umulig å vite hva som trenger hvilke ressurser, samtidig som du må sjonglere alt fra soldater til kriminelle som skal ha straff.
Innbyggerne dine tar på seg en rekke jobber utifra hva du bygger.
Galgen må på plass, og sammen med rettsbygningen og klubbhuset for torturister kan vaktene dine fakke mat-stjelende skurker og henrette dem på en passende måte.
Her er det nok av drittjobber.
Bokstavlig talt for stakkaren som reker mellom bygningene for å samle «gong» - det vi nordmenn kjenner best som «dritt».
Å bygge opp en militærmakt står også sentralt, og med enkle museklikk oppretter du kraftige bymurer som skal holde invaderende styrker utenfor.
Men pass på!
Både stiger og katapulter kan føre til en besynderlig slutt for ditt herredømme.
Å joda, «Stronghold 2» er fullt av herlige små detaljer som «SimCity» bare kunne drømt om å bære på.
Det er skrekkelig morsomt å se hvordan dine underernærte undersåtter skyter mellom bygningene for å utføre sine daglige gjøremål.
Underlig nok er det likevel mye urealisert potensiale i «Stronghold 2».
Du kan ikke bygge veier, plante trær eller endre på terrenget.
Statistikker finner du omtrent ikke, og spillet stikker ikke særlig mye dypere enn det du kan se på skjermen.
Men det er kanskje ikke så rent lite.
«Stronghold 2» bobler riktig nok av liv, og etter hvert som festningen tar form blir det stadig mer interessant å se på.
Dessverre plages spillet av en vaklende grafikkmotor.
Nydelig er det ikke, og når det i tillegg ender opp med å hakke og hikke (selv på de kraftigste maskiner) så fort byen din kommer opp i en respektabel størrelse, blir det problematisk.
Som så mange spill faller «Stronghold 2» litt til kort for sine egne ambisjoner.
Det er stort og detaljert, men grafikkmotoren greier ikke å dra på det.
Samtidig vil mye ha mer, og til tross for mange byggemuligheter er det mye som mangler.
Til tross for skuffelsene er «Stronghold 2» spennende, interessant og - ja, faktisk underholdende.
Utviklerne er definitivt på rett spor, og neste innslag blir kanskje den gralen av et strategispill dette hadde potensiale til å bli.
Jeg ser i hvert fall med håpefulle øyne mot et eventuelt «Stronghold 3».
| 0
|
107488
|
Robyn: «Robyn»
(Konichiwa/Bonnier)
Sprikende særpreg fra en tidligere verdensstjerne.
Svenske Robyn har startet eget plateselskap og blitt kunstnerisk enerådende på godt og vondt.
På «Robyn» viser hun en hittil ukjent, lekende side, som dessverre skygger for de mer seriøse låtene og skaper en ujevn helhet.
Hun starter sprettent med tidsriktig, retrofylt elektro-pop med Madonna-nikk på «Who's That Girl» og viser på flere sanger at hun både er en dyktig låtskriver og en artist med selvstendig styrke.
Singlen «Be Mine» er dessverre litt for lik Cyndi Laupers «Time After Time», men elektro-r&b'en «Should Have Known» og avsluttende «Anytime You Like» er det både ynde og sjel over.
Neste gang kommer hun kanskje helt i mål?
| 0
|
107489
|
Limp Bizkit:«The Unquestionable Truth (Part 1)»
(Flip/Universal)
Fred Durst tilbake i sitt rapcore-utgangspunkt - uten å overbevise.
Med Wes Borland tilbake på gitar tar Fred Durst sitt Limp Bizkit med på en brutalt enkel riff-ferd gjennom sin egen historie.
Det betyr at tempoet og raseriet er viktigere enn låtene, hvilket er denne platens store svakhet - med unntak av den frenetiske «The Truth».
Utover denne degraderer Limp Bizkit seg til et annenrangs Rage Against The Machine, og Dursts slagord-tekster er fremdeles til tider like pinlige som han selv er en helt middelmådig fremfører av dem.
For meg kan Limp Bizkit egentlig bare slutte å gi ut plater.
| 0
|
107490
|
Mods «Time Machine»
(Universal)
Morten Abels mørke hemmelighet
For noen uker siden fikk jeg en SMS fra en trommeslager i et herværende black metal-band.
En altetende musikkfantast; nå var han imidlertid ute av seg:
«Hørte Mods for første gang her om da'n.
Låt som en byoriginal/uteligger.
File under:
Ekstremt rævva.»
Hårde ord, og det skal med en gang sies at jeg antar han hadde hørt en låt med førsteutgaven av Morten Abels åttitallsband - de som sang på norsk, ga ut platene «Revansj» (1981) og «America» (1982) og hadde en stor Norsktopp-hit med den evinnelige «Tore Tang» («ein gammæl mænn / heile byen kjenner hænn», etc.).
«Time Machine» (1983) er av en helt annen utgave av bandet.
Og trass i at Morten neppe er særlig glad for at dette nå kommer ut igjen, har «Time Machine» mer med Abels nåtid å gjøre enn jeg forventet.
En slags The Police-aktig åttitallspop gir teppe til hans allerede her egenartede stemmebruk, og Abel-analytikere, om slike finnes, vil kunne dra flere linjer fra denne tjueto år gamle musikken og til den han lager i dag.
Hvilket bare kan bety at Morten Abel er en vaskeekte original.
Norges Kevin Ayers, har jeg bestemt meg for.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107491
|
Hopalong Knut «Feilkalibrert tidsmaskin»
(Via Music)
Ska-rock på trøndersk vis.
Hopalong Knut fra Trondheim sysler med skarock og er dynamitt på scenen.
På «Feilkalibrert tidsmaskin», deres tredje album, fremstår ikke det ni personer sterke bandet som like fyrige og potente.
Hopalong Knut har ikke klart å overføre trykket og energien fra scenen til studio.
At låtmaterialet i seg selv er nokså ujevnt, gjør ikke utgangspunktet lettere, for å si det slik.
Det bør derfor presiseres at enkelte låter som «Bokhandlern din», «Brupyroman», «Hallo Jænki» og tittelkuttet svinger solid, mye takket være en feit og sviende blåserrekke.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107492
|
Jefferson Airplane «The Essential Jefferson Airplane»
(Legacy/Sony-BMG)
Freaks i alle land - forén eder!
Ren, skjær psykedelia - kall det gjerne hippiemusikk om De vil, frue - forblir noe av et mysterium selv for vår tids høyst velbevandrede, Platekompaniet-oppdragne musikkungdom.
Folk som ønsker å stikke tåen uti syrebadet, kan med fordel begynne sånn omtrent her (snarere enn med Quicksilver Messenger Service, for eksempel).
Ved siden av Haight-Ashbury, naboene deres i Grateful Dead, var Jefferson Airplane det ultimate lydsporet til en hel generasjons LSD-eventyr.
Debutalbumet «Takes Off» (1966), fra tiden da norskættede Signe Anderson ennå var med, er riktignok nokså streit «folkrock», men allerede på oppfølgeren «Surrealistic Pillow» (1967) var moroa i gang, med den mørktvakre og strengrøstede Grace Slick ved roret.
Noen vil hevde at denne dobbeltsamlingen med fordel kunne stoppet etter «Volunteers», det siste sekstitallsalbumet deres, men dette er en fint balansert introduksjon til et ofte urettferdig latterliggjort band.
Jeg ville gjerne hatt med den «badtrip»-urovekkende «House At Pooneil Corner» (gjort av våre egne Motorpsycho på 1990-tallet) her, men skal klare å leve med savnet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107493
|
Robert Plant And The Strange Sensation «Mighty Rearranger»
(Sanctuary/VME)
Høyst oppegående fra Led Zeppelin-legenden.
Robert Plant gir ikke lenger ut klassikere, men ter seg som den høvdingen han er, uten at hverken han eller stemmen synes å påvirkes nevneverdig av tidens tann.
«Mighty Rearranger» er en ny samling med bluesbaserte, tungt groovende låter hvor Plants karakteristiske vokal hele tiden ligger i front og styrer sangene videre.
På det røffeste her er han faktisk ikke langt unna det beste fra Led Zeppelin.
Der han og bandet skaper nesten mytiske stemninger i «Shine It All Around» (og ikke minst den helt fantastiske club-remiksen av samme låt som er skjult spor helt på slutten!), «The Enchanter», «Tin Pan Valley» og «Let The Four Winds Blow», hører vi godt hvilket band han kommer fra; lange, suggererende strekk som tar bolig i lytteren en lang, lang stund.
Deilig å vite at en av rockens signaturstemmer holder seg så godt!
| 1
|
107495
|
Tri Trang «Plays Jon Eberson»
Curling Legs/Musikkoperatørene
Komponist møter trio
Med sin nye serie, The Inside Out Series, gir Curling Legs rom for nye og spennende prosjekter.
Her er et fruktbart møte oppstått mellom Jon Ebersons komposisjoner og trioen Tri Trang, med pianist Helge Lien, saksofonist Torben Snekkestad og tubaist Lars Andreas Haug.
Eberson er diskré til stede som gitarist, i tillegg medvirker den alltid lydhøre trommeslageren Per Oddvar Johansen.
Eberson er en allsidig komponist, med øre for melodilinjer så vel som harmoniske strukturer, og Tri Trang gir kreative nyfortolkninger.
Solistisk er Snekkestad og Lien mest i fokus, og særlig har jeg sans for sistnevntes formsikre og veloppbygde forløp.
Haugs tubaspill er fantasifullt og en sann fryd å lytte til.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107497
|
Melanie C:«Beautiful Intentions»
(Red Girl / Bonnier)
Forventet anonymt fra eks-Spice Girl.
Melanie Chisholm strever med å få ny suksess, og det blir neppe lettere etter denne platen, samme hvor gode intensjoner hun har.
«Beautiful Intentions» er en småschizofren plate hvor Mel C i balladene avslører nådeløst hvilken begrenset sanger hun egentlig er.
Hun er bedre når hun kan vise litt mer tenner i gitartunge rockere som i «Little Piece Of Me» og spesielt «Good Girl», men heller ikke låtmaterialet fra walisiske Greg Haver (Manic Street Preachers, Catatonia, Super Furry Animals) er sterkt nok til at Mel C noen gang får vist tilstrekkelig med personlighet.
Faktisk låter hun litt for ofte som lettutgaven av Garbage, og de er ikke akkurat «cutting edge» for tiden, de heller.
| 0
|
107499
|
Tom McRae «All Maps Welcome»
(Bubblegum Records/Sony BMG)
Ingen skriver så brutalt vakre sanger som Tom McRae.
I utgangspunktet er det ingen som skulle tro at en slik overjordisk vokal (hør bare sistesporet «Border Song!») synger så intenst vakkert om brå død, fremmedgjorthet og generell misantropi - en formel som McRae etter hvert har patentert.
Allerede i det flotte åpningssporet «For The Restless» er han «running out of things to make you feel alive», hvilket setter tonen for resten av albumet.
McRaes forhold til kvinner kan for øvrig konsentreres ned til en setning i «Vampire Heart»:
«If it doesn't end in bloodshed, dear, it's probably not love.»
Dette er melankolsk, inntrengende og svartsynt poesi, men med utallige lyse valører i det melodiske uttrykket.
En perfekt miks som flere snarest burde oppdage.
| 1
|
107500
|
Ryan Adams & The Cardinals «Cold Roses»
(Lost Highway/Universal)
Rockens mest produktive er tilbake - i fin form.
I 2003 overdoserte Ryan Adams ut tre plater på en måned - denne gangen nøyer han seg med tre på et halvår (de to neste kommer i september og november).
«Cold Roses» er en dobbeltplate med nostalgisk LP-utforming, og det er neppe tilfeldig at Adams og hans nye band har brukt årgangsinstrumenter for å gjenskape klassisk lyd.
Side en er et fabelaktig gjenhør med låtskriveren og The Band-eleven Ryan Adams - dempet, insisterende og med en sjeldent flott evne til å lage vakre melodier.
«Sweet Illusions», «When Will You Come Back Home» og «Now That You're Gone» rager blant de helt øverste i katalogen hans.
Side to legger vekten mer på country-rocken - både den kosmiske («Rosebud» og tittellåten) og den melodiøse fra Whiskeytown-tradisjonen («Let It Ride», «Dance All Night»), men er heldigvis like jevn og solid.
Åtti minutter tidløs Ryan Adams-kvalitet!
Måtte den vare ut året...
| 1
|
107502
|
Rev i trøbbel
Hei, Nintendo og Namco! 1997 ringte, de vil ha tilbake «Star Fox: Assault».
«Star Fox», kjent som «Star Wing» her i Europa, var en av killer-titlene på Super Nintendo Entertainment System.
«Star Fox 64», «Lylat Wars» i Europa, blir av mange hyllet som et av de beste Nintendo 64-spillene.
I 2002 debuterte serien på Gamecube med «Star Fox Adventures», et spill som fjernet seg fra det skyteglade opphavet og i steden leverte et episk, koselig og spennende actioneventyr med begge bena plantet på denne siden av tusenårskiftet.
Nå som den barske reven Fox McCloud vender tilbake til den originale formelen med «Star Fox: Assault», er det mange spørsmål som umiddelbart gjør seg gjeldende:
Hvor mye REVslikking måtte Namco gjøre for å få ta over serien?
Hvis spillet var sminke, ville det vært REVlon?
Vil Nintendos REVisor være i ekstase over hvor mye penger han må bokføre?
Eller vil spillere trekke på skuldrene og anse serien som REVnende likegyldig anno 2005?
OK, jeg tror jeg stopper der.
I «Star Fox: Assault» møter du uansett Fox og hans uredde kompanjonger på ny.
Gjennom en serie oppdrag, noen av dem i verdensrommet bak spakene på kampskipet Arwing, andre til fots og i kjøretøy på bakken, skal du slå tilbake angrepet fra aliens med onde intensjoner.
Spillbarheten er svært lik den du fant i «Lylat Wars».
Historien er uvesentlig, det handler i steden om å skyte så hurtig og treffsikkert som mulig på hvert enkelt brett for å få høyest mulig poengsum.
Det kunne ha funket det, på en nostalgisk og deilig retro-måte.
Noe for eksempel det glimrende «Panzer Dragoon Orta» briljerte med på Xbox, og som også «Star Wars: Rogue Squadron II» klarte å få til.
Men skillet mellom retro-kult og gammeldags er farlig tynt.
Og «Star Fox: Assault» er mer enn noe annet et godt eksempel på at spillindustrien faktisk går fremover.
Spillet er nemlig planet med begge ben, hender og hode dypt i 1997, året «Lylat Wars» kom ut.
Der hvor spillserier som «Metroid» og «Resident Evil» har gjort særdeles vellykkede oppgraderinger for å tilpasse seg dagens spillstandard, står Namco med lukkede øyne og fingrene i ørene mens de roper «LALALALALALA!».
Det føles i det hele tatt som om jeg spiller et Nintendo 64-spill, en mye bedre grafikk til tross.
Og selv om det på ingen måte behøver være negativt, holder det strengt tatt med én «Lylat Wars».
Når oppdragene til fots i tillegg er på grensen til å være elendige og spillet kan rundes på fem-seks timer, snakker vi i sum om et høyst ordinært og uengasjerende spill.
«Star Fox: Assault» er til tider passe underholdende når man er i verdensrommet og plaffer løs, noe som nok vil føre til mange nostalgiske smil hos fans av serien, og som sørger for at spillet ikke er en katastrofe.
Men noen REVolusjon, det er det på ingen måte snakk om.
| 0
|
107503
|
Take on me
Igjen gir Nintendo oss nye måter å more oss på.
I «Yoshi Touch & Go» får du nemlig en finger med i spillet.
Bokstavlig talt.
Det er ikke så ofte vi ser nye måter å kommunisere med spill på.
Etter at plastikkpistolen til den gamle Nintendo 8-bit kom, har det vel strengt tatt ikke vært de helt store innovasjonene.
Men så kom altså Nintendo DS og «Yoshi Touch & Go» hoppende inn i bildet.
Igjen er det Nintendo som endrer måten vi tenker på - og spiller på.
I «Yoshi Touch & Go» er det nemlig slik at du skal ta på skjermen og manipulere spillverdenen for å vinne, og spillet tar i bruk alle de nye morsomhetene Nintendo DS-maskinen kan by på.
Det er den lille, lekende og smaragdgrønne Yoshi som spiller hovedrollen i «Yoshi Touch & Go».
Den vesle dinokrabaten gir spillet en lystig og barnevennlig kant, og med en baby-Mario på ryggen er kosen i boks.
Å spille «Yoshi Touch & Go» er en opplevelse noe utenom det vanlige.
Det arter seg på mange måter som et typisk plattformspill, mer er langt mer interaktivt.
Yoshi og baby-Mario beveger seg i en fast takt gjennom spillverdenen hele tiden, og etter hvert dukker det opp monstre som må unnvikes, og hull i bakken du må komme over.
Samtidig må du også samle inn penger.
Men i stedet for å hoppe og sprette med knappene, skal du bruke DS-pennen til å tegne på skyer på skjermen som Yoshi går på - over hull, for eksempel.
Du kan til og med blåse i den innebygde Nintendo DS-mikrofonen for å fjerne skyene du tegnet.
Men pass på - du vil ikke at Yoshi skal stå uten fotfeste!
Samtidig kan du tegne skyer rundt slemmingene for å fange dem, eller du kan trykke på skjermen for å fyre av Yoshi-egg mot de onde soppene, de kjøttetende blomstene eller de skremmende flaggermusene.
Å joda, «Yoshi Touch & Go» er akkurat såpass barnevennlig som du forventer av et Nintendo-spill med disse figurene på programmet.
Ser du bort i fra denne spennende måten å spille på, er ikke «Yoshi Touch & Go» et spesielt oppsiktsvekkende spill.
Men å sitte over skjermen og febrilsk pirke, trykke og stryke med DS-pennen er ufattelig morsomt.
Det er denne leken med ny teknologi, kombinert med spilleregler både en 5-årig barnehagevanker og en 70-årig bestemor kan forstå, som gjør «Yoshi Touch & Go» verdig en god og varm anbefaling.
Det er tross alt ikke hver dag du får ta og føle på figurene i et spill.
| 1
|
107504
|
Nintendo utfordrer Newton
Du vil kanskje ikke se helt klok ut når du spiller «Yoshi's Universal Gravitation» på bussen, men det er jommen verdt det!
Hvor mange ganger har du ikke - sikkert helt ufrivillig - vridd og vendt på kontrolleren i håp om å få spillet til å gjøre hva du vil?
Det ser tåpelig ut, men de fleste av oss gjør det iblant.
Er du en av disse, har du allerede et godt grunnlag for suksess med Nintendos nye «Yoshi's Universal Gravitation».
I dette spillet er hele poenget å bevege Game Boy Advance-maskinen din så mye du kan slik at verden, figurer og gjenstander skal bevege deg slik som du vil.
En ny og svært morsom måte å spille på.
Hemmeligheten ligger i en sensor innebygd i spillkassetten.
Det ser litt større ut enn et vanlig GBA-spill, men sensoren er svært godt skjult.
Søthetsfaktoren er naturlig nok svært høy, i det Yoshi skal reise gjennom en slags tegneseriebok han har blitt fanget i.
Underveis må du lære å bevege din GBA på nye måter, for å manipulere innholdet.
La oss ta et eksempel.
Yoshi vil ta knekken på en hel mengde skurker (les: sint sopp, trolig muterte forsøksdyr) på en rask og enkel måte.
En stor steinkule ligger klar.
Du heller litt på GBA-en, og ballen ruller raskt over soppsvinet.
Slike situasjoner ender du stadig opp i.
Andre ganger må du skape dårlig sjø for en seilende Yoshi, eller rote med tyngdekraften for å vandre vertikale flater.
Du må hele tiden bruke sensoren på nye, spennende måter.
En svakhet «Yoshi's Universal Gravitation» lider under, er lengden på eventyret.
Spillet er kort, og straks du har begynt å lære deg de forskjellige måtene å bruke teknologien på, er det hele over.
Sønderlig.
Likevel skal det nevnes i spillets forsvar at dette er noe som kan gjennomføres igjen og igjen, uten at magien umiddelbart forsvinner.
Av og til føles det også som om spillet ikke reagerer riktig.
Jevnt over er sensoren overraskende effektiv, men det er mulig å havne i uføre fordi den innebygde sensoren ikke greide å forstå bevegelsene riktig.
Dog er dette flisespikkeri.
«Yoshi's Universal Gravitation» er spennende, engasjerende og best av alt nytenkende.
Vi trenger absolutt mer av dette.
Så hva blir det neste, Nintendo?
En Yoshi styrt med tankekraft?
Ja, takk!
| 1
|
107506
|
Bedre enn i fjor, om ikke annet
(Sony BMG Music)
Mye kan fikses på eller rettes opp i et platestudio, men selv ikke produsenter kan trylle, heldigvis.
Her er årets Idol-samlealbum.
Det er bedre enn fjorårets Idol-utgivelse, uten at det egentlig betyr så mye fra eller til, er jeg stygt redd for.
Kvaliteten på årets Idol-deltagere er bedre enn i fjor.
Derom hersker liten tvil, men flesteparten har neppe det som skal til for å bli et reelt pop-idol.
Undertegnede hadde også den tvilsomme ære å anmelde fjorårets Idol-album.
Da ble alt som måtte minne om eventuelt særpreg og individualitet effektivt kvalt og druknet i en uinteressant, syltynn og smakløs suppe av platt, flat og kjønnsløs lyd.
Slik er det heldigvis ikke i 2005.
Produksjonen er bedre og mer gjennomarbeidet, selv om deltagerne eksisterer i et slags vakum, fordi TV2-programmet representerer en unntakstilstand hvor vanlige krav til en utgivelse skyves til side.
Det finnes nemlig mange låter på "Idol 2005" som aldri hadde blitt utgitt av Sony BMG Music, hadde det ikke vært for den kollosale suvernir-faktoren som vil drive albumet mot toppen av VG-lista.
Albumet innledes med Idol-finalistene i samlet flokk på en låt som symptomatisk nok heter "Dreaming" og er skrevet av Idol-dommer David Eriksen, uten at jeg blir slått i bakken av den grunn.
Derimot imponerer Eva Weel Skram - som vanlig, hadde jeg nær sagt, med selvkomponerte og nydelige "A Potion of Lust" som viser at hun er den av deltagerne som er kommet lengst som artist.
Imponerer gjør også Jorunn Stiansen med spretne og pumpende "Irresistible", hvor hun beviser at hun har en røff, men følsom stemme som kler groovy sanger.
Alejandro Fuentes kiler seg inn i øret med en stemme som kan smelte selv de mest hardbarkede.
Han er bare guttungen, men synger kattemykt på "When Love Found A Voice" med en innlevelse, følelse og plenty med ungdommelig uskyld.
Skiller seg ut på alle mulige måter gjør også Tone Damli Aaberge som synger elegant, innsmigrende og sensuelt på den dovne jazz-balladen "Crazy".
De resterende
- David Bakke, Erik Flaa, Christian Stenseng, Malin Pettersen, Andrea Gjendem Brændvik, Cindy Hovde, Mari Vestbø og Bjørn Olav Edvardsen, kommer ikke så heldig ut av det.
Kanskje skyldes det feil låtvalg, mangel på rutine eller at de rett og slett ikke holder mål når alt kommer til alt.
Denne gangen er alle de usikre faktorene ryddet unna.
I studio har de hatt rutinerte produsenter og omgivelser som kan kontrolleres.
Til syvende og sist handler det om talent, guts, instinkt og stemme.
Målt mot alle andre regulære utgivelser er "Idol 2005" en totalt meningsløs utgivelse, vel og merke for alle andre enn de rundt 800.000 som lojalt følger "Idol" på TV.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107507
|
Vakker reise i det åndelige østen
Med sin dialogdrevne historie og sitt sterke fokus på kampsport, må du i «Jade Empire» kjempe med både hode og kropp.
«Bare du kan gå inn i åndenes hule», sier Master Li til meg.
Joda.
Tidvis føles «Jade Empire» som et forkastet manus til en Bruce Lee-film, som ikke var godt nok til å bli virkelighet.
Spillet er spekket med klisjéer, og er ofte så flaut at selv Karate Kid ville rødmet.
Men la ikke det skremme deg - «Jade Empire» er fylt til randen av strålende godt innhold, dyttet inn i en herlig visuell pakke som stråler på Xbox-konsollen.
Dette er et skikkelig kvalitetsspill.
Klisjéer.
Urk, tenker du.
Vel, det er rart hvordan klisjéer bare ser ut til å funke aldeles utmerket i enkelte spill.
«Jade Empire» er et av disse.
Forbered deg på en minnerik opplevelse i en fargesterk verden, hvor sverd og staver går hånd i hånd med flyvemaskiner og presisjonsbombing.
«Jade Empire» er fantasy på skråplanet, hvor østens karateeksperter tar over for spissørede alver.
Spillet er utviklet av Bioware - selskapet kjent for rollespill slik som «Neverwinter Nights» og «Knights of the Old Republic».
«Jade Empire» er faktisk svært likt sistnevnte, dog med noen sentrale forskjeller.
Foruten at jedi-ridderne er byttet ut med prester og lyssablene må vike vei for hender og føtter, er «Jade Empire» også mye mer lettfattelig.
Dette er ikke et dypt rollespill basert på tall og kalkulasjoner.
Gjenstander betyr ikke allverdens, og kampene foregår i sanntid.
Borte er sjakkmentaliteten fra «Knights of the Old Republic» - dette er action!
Og takk for det.
Er det noe «Jade Empire» gjør riktig, så er det kampkonseptet.
Det føles som en slags krysning av «Street Fighter» og «Fable».
Det blir aldri kjedelig, men går likevel aldri over grensen til panisk knappetrykking.
Dette er med andre ord perfekt for dem som føler seg litt reserverte mot rollespill som sjanger.
Spillet holder seg likevel nært rammene satt for spilltypen.
Historien er sterk og står helt sentralt.
Dialogene er timelange, og du skal ikke være av den utålmodige typen hvis du håper å fordøye alt figurene har å si.
Likevel er det denne salige blandingen av eventyr og action, snakking og kampsport som gjør «Jade Empire» til en nokså unik, liten edelsten.
Historien er ingen fanebærer for litteraturen, men de noe guffne fortellingene om åndene til døde mennesker som er fanget mellom livet og underverdenen, har en slags spennende og mystisk følelse over seg.
Det drar deg absolutt med inn i handlingen.
Er du kjent med Biowares tidligere spill, kjenner du også til de moralske valgene «Jade Empire» er krydret med.
Det løper gjennom spillet som en rød tråd, og selv om skillet mellom rett og galt er noe unyansert, er det en spennende måte å skrive historien på.
Underveis møter du fargerike figurer - for øvrig navngitt i de mest forvridde utgaver av Ling, Ming, Li og Wo - som du både skal kjempe mot og slå deg sammen med.
Disse har både tragiske, morsomme og skremmende personligheter.
Også spillets setting - en fantasiutgave av Kina - er levende og forlokkende.
Selv om det føles noe amerikanisert, med asiatiske figurer som snakker nærmest Texas-dialekt, er det hele forholdsvis overbevisende.
Det skader for øvrig ikke at spillet kan lene seg trygt mot et svært tiltrekkende utseende.
Dette er ingen revolusjon - og forskjellene fra «Knights of the Old Republic» er små - men «Jade Empire» står likevel frem som vakkert.
Som en slags siste vri har utviklerne kastet inn små minispill i form av et arkade-lignende flyspill sett fra oven.
Her skal du skyte deg til ære, og det hele ser ut som en oppdatert utgave av det 20 år gamle spillet «1942».
Om dette er et sært og unødvendig nykk fra utviklernes side, eller noe som kan underholde og skape variasjon, ligger i øyet som ser.
Særegenheter til side - eller forsåvidt også inkludert - står «Jade Empire» som et svært solid, vakkert og eventyrlig rollespill.
Perfekt er det riktig nok ikke, men Bioware beviser at de fremdeles har magiske tommeltotter.
Noe MINE tommeltotter setter umåtelig stor pris på.
| 1
|
107508
|
Lego-ridderne vender tilbake
Har du ikke råd til å gjenskape hele Star Wars-universet i legobrikker?
Fortvil ikke.
Her er den virtuelle Lego-lekegrinden.
Fansen har allerede lagt seg i kø utenfor Colosseum kino i Oslo.
De venter i åndeløs spenning på den 19. mai, når filmen «Star Wars:
Episode III - Sithene tar hevn» har premiere.
Mange detaljer fra filmen er kjent allerede.
Og i dag slippes flere.
Av en gjeng Lego-figurer, av alle ting.
Spillet «Lego Star Wars» gjenforteller handlingen i de tre første «Star Wars»-episodene, og er noe såpass sært som et spill hvor bygninger, romskip, forskjellige maskiner og mye annet er bygget opp av digitale Lego-brikker.
Det tar en stund å få hodet til å akseptere det - virtuelle legofigurer med lyssverd altså - men fordelen er åpenbar:
For å ha råd til alle brikkene som til sammen utgjør «Lego Star Wars», må du være trillionær.
Minst.
Dermed skapes det for min egen del en barnslig glede av å leke Jedi-ridder i dette absurde, virtuelle Lego-universet.
Tenk å ha SÅ mange legobrikker i virkeligheten da!
O' lykke.
Basiskonseptet med legobrikkene utnyttes riktignok ikke til det fulle i spillet, du kan ikke rive fra hverandre alt du ser og bygge hva du vil.
Men det brukes jevnlig til å løse forskjellige puzzles og for å komme deg videre.
Og det geniale er at det er jedikreftene som får brikkene til å gå fra hverandre og settes sammen til noe nytt.
Både praktisk og troverdig.
Selve spillbarheten er i det hele tatt svært god.
Du får en fin-fin miks av utforsking, action, puzzle-løsing og plattformhopping - alt til de velkjente tonene fra «Star Wars»-filmene og med Lego-versjoner av rollene du kjenner så godt fra før.
Dessuten har spillet en totalt integrert tospillermulighet - en kompis kan når som helst hoppe inn for å hjelpe deg.
Min opplevelse heves også av minner fra barndommen og av det lettere absurde i det hele.
Normal fortellerteknikk brukes ikke her, den minimalistiske innpakningen og mangel på dialog gjenskaper i steden følelsen av å flytte rundt på fysiske legofigurer i gamle dager mens jeg lagde alle lydeffektene selv.
Det er ikke første gang Lego har dannet utgangspunktet for spill.
De velkjente figurene har blant annet befolket Harry Potters magiske verden, fotballbaner og racerbiler.
Men «Lego Star Wars» er det klart mest vellykkede forsøket til nå på å føre de analoge brikkene inn i den digitale tidsalder.
Det blir ikke helt det samme, jeg ville nok ha foretrukket å eie en milliard trilliard legobrikker og bygge alt selv (i alle fall hvis jeg var liten), men det kommer fryktelig nære.
Og som et ekstra bonus, skal det bli morsomt å ta turen til Colosseum i helgen for å avsløre hva som skjer i filmen.
| 1
|
107510
|
Grimt over Grimm
Regi:
Alex van Warmerdam.
Med:
Jacob Derwig, Halina Reijn, Carmelo Gómez, Kees Prins.
Drama.
Nederland.
15 år.
Et voksent, incestuøst søskenpar tvinges ut på mørk odyssé for å overleve i et Europa i en udefinert nøds- og unntakstilstand.
«Grimm» er løst basert på Brødrene Grimms «Hans og Grete», men er intet eventyr for de små.
Ordet Grimm var ikke bare det felles etternavn til de to tyske forskere og folkeminnesamlere Jakob og Wilhelm, men betegner også uhygge og forbitrelse.
Og det tyter også frem gjennom denne odyssé, som er henlagt til et Europa i en ubehagelig, udefinert unntakstilstand av kulde, primitivitet og øde byer og landskaper.
Denne films «Hans og Grete» heter Jacob og Marie, er et ungt søskenpar med et sterkt antydet incestuøst forhold som aldri spilles åpent ut.
Men som i høy grad er brensel for en latent og dødelig sjalusi.
På vedsanking i en mørk nederlandsk skog blir de to voksne «barn» forlatt av sin far, går seg vill og forstår at de er fordrevet fra et hjem der foreldrene ikke lenger kan fø dem.
De må klare seg selv, noe de synes dårlig i stand til.
Kursen settes mot Spania, der det iallfall ikke er kaldt.
Der tas de to inn i et herskapshus på landet, hvor de pleies vel av et herskap med skjult agenda.
En tone av mørk absurditet hviler over filmen, der mørk humor gir et og annet takknemlig pustehull.
Det tåkelagte og udefinerbare - som i enda sterkere grad preget regissørens gjennombruddsfilm «Utkantfolk» fra 1992 - både frastøter og appellerer.
Interessant er «Grimm» avgjort.
Men de helt meningsfylte dyp greide denne anmelder ikke å fornemme.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107512
|
Åndebudskap med interferens
Regi:
Geoffrey Sax.
Med:
Michael Keaton, Deborah Unger, Ian McNeice, Chandra West.
Amerikansk.
Thriller - 15 år.
De døde snakker på videokanalen.
Men mottagerforholdene er elendige!
Enda en skrekkthriller, altså.
Denne gang er det Michael Keaton som mister sin unge og gravide hustru.
Og får budskap fra det hinsidige på TV'ens videokanal.
Sånt blir det en hel rekke BØ! og SKREM! og HVIN! og HYL! og lignende av.
Godt og proft gjennomført, for øvrig.
Jeg kan bare ikke - for mitt bare liv, så å si - fatte hvorfor åndene skal sende på så ufattelig skurrete linjer.
Når de først skal sende, mener jeg.
| 0
|
107516
|
E 76:«Turing»
(Tylden)
Seks mann sterkt band fra Vinje i Telemark med sitt syvende album.
E 76 ligger tett opp til Odd Nordstogas suksessplate «Luring» med tittelen på sin nye plate.
Begge artistene kommer fra Vinje, og begge synger på dialekt.
Der stopper også sammenligningen.
Sekstetten E 76 ligner mer på Hellbillies i sin musikk, spiller en slags countryrock med norske tekster.
Edvin Loftsgarden har skrevet de fleste sangene på plata, som både handler om ungkarsfestival, bygdefester, utedoer og chartertur til Hawaii.
«Turing» har flere gode musikalske ideer og gode historier, men det ferdige produktet er litt ujevnt.
Best er teledølene i «Ungkarsfestivalen», «Are tider» og «Vill og galen».
| 0
|
107518
|
Fania All-Stars:«Hot Sweat.
Best of Fania All-Stars Live»
(Dobbelt-CD) Vampi Soul
Salsamestre på sitt beste.
New York-baserte Fania All-Stars var gjennom 1970-tallet salsamusikkens kommersielle spydspiss.
Innspillinger fra deres legendariske live-konserter spredte deres danseeggende rytmer langt ut over «el barrio», den latino-amerikanske ghettoen.
«Hot Sweat» presenterer bandet på sitt aller beste på hippe New York-klubber og enorme stadionkonserter med 80000 tilhørere i Zaïre.
I tillegg til bandets egne solister, som fløytisten Johnny Pacheco, perkusjonisten Ray Barretto og trombonisten Willie Colon, høres en rekke av de store stjernene i latino-amerikansk musikktradisjon, fra Tito Puente til Celia Cruz.
Eneste minus ved utgivelsen er mangelfulle opplysninger og en nærmest uleselig covertekst.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
107520
|
M.I.A.: «Arular»
(XL/Playground)
Særs eggende etnisk miks.
Som tamilsk immigrant bosatt i Sør-London er det fargerike omgivelser gatesmarte M.I.A. - i lang tid blant britenes største hype-håp - beveger seg i, hvilket også merkes på musikken.
«Arular» er i sannhet world music i ordets rette forstand - et oppfinnsomt, originalt og svært dansbart geriljabrygg av hiphop og dancehall hvor M.I.A. toaster og ræpper om hverandre, melodiøst spyttende ut sosial og politisk bevissthet på flere språk.
Den mekaniske beaten på flere av låtene kan nok fort bli for avantgardistisk og monoton for de store kommersielle massene, men den skaper noen uimotståelige grooves, som i «Bingo», «Hombre» og «Galang».
En ting er sikkert:
Du har neppe hørt noe lignende tidligere.
Bør prøves!
| 1
|
107524
|
Øystein Sevåg:«Caravan»
(Siddharta)
En blandet opplevelse.
Øystein Sevåg lå på toppen av new age-lister verden over da han plutselig forsvant fra rampelyset.
Nå foreligger omsider «Caravan», hans første album på hele åtte år - en i sannhet blandet opplevelse.
Øystein Sevåg flørter nemlig med en rekke ulike genrer på et album som slett ikke er lett å karakterisere, der han tar i bruk elementer av samtidsmusikk, world music, europeisk jazz, kammerpop, fusion og elektronika.
Resultatet spriker i alle retninger, og «Caravan» krever en viss stund foran CD-spilleren for at de elleve sporene skal kunne ytes full rettferdighet.
Problemet, slik jeg ser det, er at Sevåg forsøker å gape over for mye.
Iblant fungerer det overhodet ikke.
Det gjør det derimot når Sevåg toner det hele ned og lar melodiene dominere, som vakre «After All» og «Casa dei Mezzo», samt den sørgmodige og elegante «Consolation».
Øystein Sevåg er ytterst kapabel til å skrive meget vakker crossover-musikk, men som med nesten alt annet er måtehold som oftest en god ting.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107526
|
Krig med følelser
- We're fools to make war on our brothers in arms, sang Mark Knopfler.
Det hindrer ikke Gearbox i å forsøke.
Det er gjort utallige forsøk på å beskrive grusomhetene i andre verdenskrig.
På spillfronten plasserte «Medal of Honor» deg som en livredd soldat under landgangen på Normandie-kysten, «Call of Duty» blandet Hollywood-action med menneskelig drama og «Battlefield 1942» filtrerte bort dramaet og fokuserte på flerspilleropplevelser.
Du har til og med et massivt onlinespill, «WWII Online», som gjenskaper slagene fra andre verdenskrig hele døgnet på Internett.
Men som interaktiv opplevelse, er det ingen som har forsøkt seg på den nære, menneskelige og intense beskrivelsen du finner i blant annet filmen «Saving Private Ryan» og TV-serien «Band of Brothers».
Ja, før nå, altså.
«Brothers in Arms» forteller historien om sersjant Matt Baker og hans tropp, som kaster seg ut over det franske bondelandet i fallskjerm under invasjonen av Normandie.
Hver og én av dine medsoldater har sin egen personlighet, og hensikten er at du skal knytte stadig sterkere bånd til disse underveis i spillet.
Du skal bry deg om de lever eller dør, dette handler ikke om å nedkjempe nazistene på egen hånd.
Du får tilgang til et enkelt grensesnitt for å kommandere troppen din til å gå dit du peker, angripe bestemte mål eller dekke deg mens du kommer i bedre posisjon på flanken til fiendene.
Du kan til og med sette spillet på pause og få en oversikt over området rundt deg, med fiendenes posisjoner og det hele.
Som actionopplevelse, ligger «Brothers in Arms» svært tett opp til «Medal of Honor» og «Call of Duty».
Har du sansen for disse, er sjansene store for at du vil like dette også.
Selv mener jeg «Brothers in Arms» faller mellom alle stoler.
Rent teknisk og spilldesignmessig er det ingenting i veien - det ser pent ut og spillbarheten sitter.
Men actionelementene oppleves som en ren gjentakelse av «Medal of Honor» og «Call of Duty».
Andre verdenskrig føles rett og slett oppbrukt som spilltema - etter utallige timer som soldat i lignende spill, opplevde jeg faktisk at jeg kjedet meg i store deler av «Brothers in Arms».
Satt direkte opp mot tidligere spill i samme sjanger, er ikke «Brothers in Arms» noe særlig dårligere.
Men når man har spist to-tre iskremer med sjokolade på rad, skal det litt til for å klare én til, hvis du skjønner hva jeg mener.
Strategielementene blir i tillegg mer et parantes enn en betydelig berikelse til spillbarheten, det er alt for simpelt til å bli noe mer enn en forstyrrelse i kampens hete.
Flerspillerdelen er heller ikke verdt mange utropstegn.
Konseptet er forfriskende - i steden for gigantiske kamper med flere titalls spillere, er maksimalt antall spillere her fire, to på hvert lag.
Hver spiller får tilgang til noen datastyrte soldater du kan gi ordre til, som i enspillerdelen, og i praksis skal det ene laget utføre et oppdrag, mens det andre laget skal forsøke å hindre oppdraget i å bli utført.
Men jeg kan bare ikke se noen grunn til at dette skulle være mer morsomt enn flerspillerdelen i spill som «Call of Duty» og «Battlefield 1942».
Det mest betegnende for «Brothers in Arms» er derimot at sangen med samme navn på 6 minutter og 59 sekunder klarer å levere et inntrykk av krig som i langt større grad treffer hjerteroten.
Og at det er milevis unna de hjerteskjærende opplevelsene i «Saving Private Ryan» og «Band of Brothers».
Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å si Gearbox er «fools», men de mislykkes allikevel i det viktigste målet de har satt seg fore:
Det å få deg til å bry deg om dine medsoldater i spillet, å bygge opp en opplevelse som spiller på båndene mellom dine krigsbrødre.
Dialogen er alt for platt og den såkalte personligheten deres er papirtynn.
Det er ingen tvil om at menneskelig drama og interaksjon med andre roller kommer til å ha langt større betydning for spillopplevelser enn det har i dag, og jeg applauderer alle som er villige til å forsøke.
Men det å sprøyte inn drama i spill er vanskelig.
Og når man forsøker og feiler, blir fallhøyden stor.
PS!
«Brothers in Arms» er også ute på PS2 og Xbox, men det er kun PC-versjonen som er testet.
| 0
|
107527
|
Ninja i traktorsko
«Tekken»-seriens barmfagre Nina Williams har her fått sitt eget actioneventyr.
Snakk om fisk på land.
Det å overføre en rolle fra et slåssespill til et historiedrevet actioneventyr er ikke nødvendigvis en dum idé.
Se bare hvor vellykket det var da «Dead or Alive»-helten Ryu hamlet opp med slemminger i «Ninja Gaiden».
Men når Namco nå har gitt den blonde «Tekken»-slåsskjempen Nina Williams sitt eget spill i «Death By Degrees», blir det raskt åpenbart at de nok burde ha latt være.
Her får Nina dælje løs på terrorister på et cruiseskip, med en spillbarhet som blander tradisjonelle slåssespill med utforsking av type «Resident Evil».
Utgangspunktet er ikke helt ille, det er for eksempel mye flott arkitektur å tusle gjennom, og produksjonen er til tider riktig så tøff.
Men det hele er så uinspirert, sjarm- og pregløst satt sammen at den lille gnisten man føler i begynnelsen slukkes etter bare en times tid.
Og den kommer aldri tilbake.
For det første er selve kontrollen av Nina helt håpløs.
Hun er jo egentlig kattemyk og smidig, så hvorfor i all verden virker det som om vi har med ei skikkelig dundre med traktorsko å gjøre?
Hun smyger ikke gjennom miljøene, hun tramper - hardt.
For det andre er adventure-elementene, det å finne forskjellige gjenstander og slikt for å komme videre altså, ukomfortabelt påklistret.
Det føles rett og slett helt unaturlig, en lite gjennomført ettertanke fra utviklernes side.
For det tredje er både brettdesignet og fiendene du møter omtrent like minneverdige som et Norge Rundt-innslag om en eller annen som har fanget en to kilos torsk.
Alt dette kunne til dels ha blitt reddet av et slåssesystem av ypperste klasse, et «Tekken» i store 3D-miljøer.
Men det er her det største problemet ligger.
I likhet med Jet Li-spillet «Rise to Honor», brukes høyre analoge stikke til å slåss i alle retninger.
I «Death By Degrees» kan du i tillegg bruke venstre stikke til å unnvike angrep.
Og som jeg sa i min anmeldelse av «Rise to Honor»:
Det funker bare ikke.
I steden for at det blir en avansert mulighet til å slåss mot flere figurer samtidig, blir det bare et evig og fysisk slitsomt mas om å dytte stikken i forskjellige retninger så raskt som mulig.
Hvor er finessen fra «Tekken»-serien?
Hvor er tilfredsstillelsen av å sette sammen lange, deilige kombinasjoner?
Ikke i «Death By Degrees», i alle fall.
«Tekken 5» kommer i løpet av året.
Det jeg gleder meg mest til nå er å gi Nina Williams en god omgang grisejuling.
| 0
|
107528
|
Nitrist CM-gjensyn
Det er én eneste grunn til at «Championship Manager 5» ligger godt plassert på salgslistene - navnet.
Selve spillet er nemlig et makkverk uten sjel.
For de som har sansen for fotballmanagerspill, lyder Championship Manager som søt musikk i øregangene.
Det dukker opp like mange minner som når man lytter seg gjennom en nostalgispekket samle-CD fra 1980-tallet.
Hvis jeg skal spille litt videre på den riktig så artige musikkmetaforen, blir det å spille «Championship Manager 5» som å høre på et dobbelt livealbum med Luxus Leverpostei eller Olga Marie Mikalsen.
«Championship Manager 5» har ikke noe mer med forgjengerne å gjøre enn navnet - spillet er laget fra bunnen av etter at Eidos og Sports Interactive skilte lag.
Eidos beholdt retten til navnet, mens spillkoden ble værende i Sports Interactive.
Sistnevnte har for øvrig utviklet «Football Manager 2005», som har vært på markedet i et halvt år allerede.
Det har tatt lang tid å få CM5 ut på markedet - det var i tillegg lenge tvil om spillet i det hele tatt ville komme ut.
Mine forventninger har derfor ikke vært all verden - likevel ble jeg skuffet.
For det første synes jeg det er litt stusselig at jeg må spille med norsk språk.
For en anglofil fyr som har spilt CM siden den første versjonen ble kjøpt i London i 1992, blir det rett og slett feil.
Særlig når oversettelsen tilsynelatende er gjort av personer med svært begrensede språk- og fotballkunnskaper.
Jeg klarer ikke helt å se for meg hva et «rasende skudd» er, men det må vel ha noe å gjøre med at det er hardt...?
Jeg skulle taklet språket hvis spillet hadde vært bra nok ellers, men det skorter på flere ting.
Den todimensjonale visningen av kampene er på grensen til latterlig.
En ting er at spillerne ser ut som curling-steiner, men de seiler rundt på banen som det også.
Ballen sparkes hytt og vær - krydret med tekstlige kommentarer ala «Zinedine Zidane kommer i veien for ballen» når en spiller raider med ballen i bena.
Ikke spesielt inspirerende.
Det er for øvrig også veldig mye rart som kommer opp på nyhetsoversikten.
Etter en kamp kan du få beskjed om at «styret er ganske tilfreds med lagets innsats i kampen mot Tottenham som endte uavgjort 2-3 i Elitedivisjonen».
Om ikke annet er resultatet riktig, men jeg er ganske misfornøyd med å ha et styre som ikke kan reglene.
Det er heller ikke imponerende at man får beskjed om at en spiller man speider på angivelig har spilt veldig dårlig når vedkommende har sittet på benken under hele kampen.
Dessuten er det ikke måte på hvor mye overgangsspekulasjoner man skal prakkes på om spillere man ikke en gang har vist interesse for.
Etter flere måneder med hyppige antydninger om at en 33 år gammel helt middels keeper var på vei bort fra klubben sin begynte jeg å bli en smule lei.
Mildt sagt.
Jeg kunne ramset en drøss med lignende negative eksempler, men nøyer meg med å si at gjengen bak CM5 har en rimelig heftig jobb å gjøre hvis eventuelle fremtidige utgaver skal bli tatt på alvor.
Mye tyder på at det ikke skorter på viljen, men rett og slett evnen - dessverre.
Det er for øvrig ikke mulig å spille CM5 sammen med andre - noe som har vært meget vellykket på tidligere utgaver.
Årsaken til det er trolig «CM-online» som du kan spille på internett mot betaling.
For å være ærlig var det ikke mange sesongene jeg klarte å lide meg igjennom.
Enkelte vil kanskje hevde at jeg ikke kan utelukke at spillet tar seg kraftig opp bare man bruker uhorvelig mange timer på det.
Men det kan jeg så absolutt - STYR UNNA CM5!
Ta heller fram en god gammel versjon, eller spill brukbare Football Manager 2005 som vi anmeldte i november 2004.
| 0
|
107529
|
Dyrisk moro
Det sies at det enkle oftest er beste.
Javisst!
Bare prøv «Zoo Keeper».
At «Zoo Keeper» kaller seg et «action puzzle game» er vel å dra det litt langt.
Puslespill er det, og da er det heller ikke et spill som kommer til å gi deg bakoversveis, såre tomler eller høyt blodtrykk.
Som med mange av de geniale spillene som bærer Nintendo-stemplet, er «Zoo Keeper» svinaktig simpelt.
Reglene lærer du deg på tre sekunder, og det viktigste innholdet i manualen kunne vel fått plass på arealet til et lite frimerke.
Men dette er likevel nok til å holde deg trollbundet i time etter time.
Premissene er enkle.
Som fungerende dyrepasser skal du av en eller annen grunn passe på at dyrene står på rekke og rad.
Men ikke la historien lure deg til å tro at dette er et særlig visuelt imponerende spill.
For det er det ikke.
Hele spillbrettet er dekket av hodene til forskjellige dyr.
Ved å bruke DS-pennen skal du flytte dem rundt slik at tre eller flere står på rekke - enten horisontalt eller vertikalt.
Tiden forsvinner fort, og du må tenke raskt.
Mer enn det er det ikke.
Svinaktig simpelt.
Men etter hvert som tiden renner ut og du febrilsk prøver å sortere dyrene i riktig rekkefølge, ender du opp med å nistirre på skjermen.
Konsentrasjonen er på topp og verden deg rundt forsvinner.
Og da vet du at du har et godt spill mellom fingrene!
| 1
|
107531
|
Tamagotchi for viderekommende
«The Urbz:
Sims in the City» er en slags elektronisk ordbok for hippe tenåringer.
Og det fungerer faktisk som spill, også.
Med et navn som spiller mistenkelig mye på en viss TV3-serie (eller er det bare meg som fantaserer?), skal «The Urbz:
Sims in the City» kave seg vei inn i fjortisenes hjerter.
For det er hovedsakelig denne målgruppen spillet kommer til å appellere til.
Kort forklart er «The Urbz» en forkortet, forenklet og foryngret versjon av «The Sims»-spillene.
I håp om å nå et ungt publikum, avgir det en slags anstrengt «kulhet» av den typen du forventer når slitne 40-årige nerder skal lage et «kult» spill.
Og på en eller annen måte må de ha fått Snoop Dogg med som manusforfatter.
Maken til «shizzle», «xizzle» og «mizzle» har jeg aldri sett.
Dette er språklære for ungdommen!
Nok om det.
«The Urbz» prøver i hvert fall ikke å skjule hva det er.
For dette er en slags avansert utgave av Tamagotchi.
Du husker vel Tamagotchi?
De litt irriterende - nei, svært irriterende - dingsene alle og enhver (samt tantene deres) gikk rundt og bar på.
Målet var å mate og oppfostre små elektroniske kjæledyr.
«The Urbz» ligger et sted i den gaten.
Du lager din egen Urbz-figur som du må lede gjennom et nokså lavpannet eventyr rundt i betongjungelen som er Miniopolis.
Underveis skal du spise, sove, dusje, snakke med andre og generelt more deg.
Mer eller mindre akkurat som i «The Sims»-spillene.
Her er det likevel langt mindre strategisk.
Tid betyr ikke så mye, og fokuset ligger langt mer på utforsking av områdene.
Og i motsetning til PC-spillene hvor figuren på en magisk måte forsvinner ut i eteret når vedkommende går på jobb, er jobben i «The Urbz» på mange måter spillets bærebjelke.
Små minispill krydrer spillopplevelsen, av typen vindusvasker og gateartist.
Faktisk fungerer dette veldig godt.
Det er en morsom måte å tjene penger på.
«The Urbz» fyller en nisjé som består av få spill.
Det er en opplevelse litt utenom det vanlige, og selv om det er forholdsvis gjennomsiktig og tynt, er det noe den yngre garde, i hvert fall en liten stund, sikkert vil synes er «fet» og «schpaa».
Sa jeg det riktig?
| 0
|
107532
|
Bortkastet potensiale
«Spider-man 2» til Nintendo DS har svært mange gode kvaliteter, som dessverre drukner i alle de dårlige.
Dessverre er «Spider-man 2» et spill av motsetninger.
Her finner du en mengde av gode elementer, slik som fabelaktig grafikk og herlige kontroller.
Samtidig tvinges det på kne av frustrerende baner og en altfor kort spilletid.
Det første som slår deg når du drar igang, er det imponerende visuelle uttrykket.
Dette er på alle måter en plattformer sett fra siden, av typen du sansynligvis er vant til, men foredler det hele med tredimensjonale miljøer som sprudler av liv og farger.
Og i rollen som selveste edderkoppmannen, har du nok av smidige bevegelser å sno deg gjennom banene med.
Hopp, heng og klatre på veggen - å styre Spider-man er en ren nytelse.
Samtidig gjør «Spider-man 2» forholdsvis god bruk av de tekniske egenskapene til Nintendo DS.
Når du skal slåss mot kjempene kan du bruke DS-pennen, og mye nyttig informasjon samles på skjermen under for maksimal oversikt.
Det er bare så ufattelig synd at den nederste skjermen ikke gir deg et slags mini-kart.
For banene i «Spider-man 2» er kriminelt lite oversiktlige.
Dette er et studie i frustrasjon, av den sørgelige typen der det føles som utviklerne stikker kjepper i hjulene dine fordi de ikke vil at du skal merke hvor kort spillet egentlig er.
For kort er det.
Jeg ville så gjerne rope hurra for «Spider-man 2», men sitter nok igjen med et skjevt smil.
Hadde kvaliteten vært jevnere, og fokuset på et morsom og langvarig opplevelse hadde fått like mye oppmerksomhet som grafikken og stilen, ville «Spider-man 2» nådd langt.
Det er trist å være vitne til et såpass bortkastet potensiale.
| 0
|
107533
|
Moro for de minste
Neppe ordene du leter etter når du skal kjøpe et spill, men «Robots» kunne vært verre.
For helt galt er det ikke.
Det sies i omtrent hver eneste omtale av et spill basert på en filmsuksess: Urk.
Hvor mange dager brukte de på dette, før det ble tvingt ut døren av et pengegrisk selskap som så gjerne ville lansere det samtidig med filmen for maksimal profitt?
Som regel er kritikken berettiget, men ikke nødvendigvis når det gjelder «Robots».
Du får riktig nok ikke Espen Eckbo og Aksel Hennie i høytalerne, men det beholder stilen.
For de minste, vel å merke.
Dette er ikke spillet du kjøper hvis du smugleser dette under en kjedelig IT-time på videregående skole.
Med tanke på publikumet filmen når ut til, er også «Robots»-spillet bygd på en barnevennlig historie og et tilsvarende innhold.
Det er et forholdvis typisk plattformspill, men tøyer likevel sjangergrensene litt.
Du kan bevege deg mer fritt - gjerne frem og tilbake mellom brettene - og du får møte figurene fra filmen underveis for å gjøre små oppgaver for dem.
Det gjør grei bruk av DS-pennen, også.
Etter hvert finner du mekansike deler du skal sette sammen til en større gjenstand, og dette fungerer som et slags puslespill med pennen.
Overraskende nok ligner «Robots» litt på de gode, gamle «Megaman»-spillene.
Dog langt fra like gjennomarbeidet, er spillet fullt av futuristiske scener, sære dingsebomser og en metallutstyrt hovedperson som kan både skyte og fly.
Ingenting å skrive hjem om, men en hyggelig overraskelse likevel.
| 0
|
107534
|
Ingen vinner
Søte statister, en leddløs hovedperson og 3D-grafikk, er ikke nok til å redde «Rayman DS» fra middelmådigheten.
Rayman trenger neppe en videre introduksjon.
De fleste er kjent med superhelten som mangler ben, armer, hals og det meste annet som pleier å koble lemmene til overkroppen.
Fanget eller frivillig innbygger i en sær fantasiverden, må Rayman ut på nye eventyr for å redde det gode og bekjempe det onde.
Denne gangen er det piratene som må gjennomgå, i «Rayman DS» som er en overføring av det samme spillet fra Nintendo 64-konsollen.
Dette fungerte med «Super Mario 64», men «Rayman DS» har ikke klart spranget like godt.
Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det er slik, da spillene på mange måter er forholdsvis like.
Jeg skal forsøke meg på noen teorier.
DS-pennen er ubrukelig.
Det er ingen åpenbar grunn til at du skal bruke denne til å styre med, selv om muligheten er der.
Denne teknologien burde utnyttes når det først er mulig.
I motsetning til «Super Mario 64», er «Rayman DS» et mye mørkere spill.
Fantasifullt i massevis, men det føles klaustrofobisk og dystert.
Dette fungerer dårlig på en liten skjerm, når heller ikke grafikken er spesielt imponerende.
Ærlig talt er ikke «Rayman DS» et særlig underholdende spill.
Rayman var langt mer tiltalende i 2D, og mye av magien forsvinner i denne litt tafatte plattformeren.
Bruk heller pengene på «Super Mario 64».
Rayman er best sett fra siden.
| 0
|
107535
|
Minimalismen lenge leve
«Polarium» kunne sansynligvis vært laget av én person på under en uke.
Men tro ikke at det ligger noe negativt i det.
Har du noen gang endt opp med å bruke timesvis på Kabal, Tetris eller Ludo?
Da er sjansene store for at «Polarium» er din type spill.
Stilrent, lettfattelig og ukomplisert.
Sa jeg ukomplisert?
Vel, ikke helt.
Lett å spille, vanskelig å mestre.
Akkurat slik er «Polarium».
Spillet har to farger:
Sort og hvitt.
Din oppgave er å gjøre de hvite sorte, eller de sorte hvite.
Høres det vanskelig ut?
Det blir det også - etter hvert.
Spillet byr på et stort antall baner, som går ut på å finne en løsning på puslespillet.
Ved å bevege DS-pennen over brikkene, gjør du dem om til den motsatte fargen.
Poenget er å ende opp med det riktige mønsteret.
Det høres banalt ut, men det er faktisk ufattelig gripende.
Etter hvert blir det vanskeligere å vanskeligere å ende opp med det riktige mønsteret.
Forbered deg på mange våkne nattetimer, der du river deg i håret i endeløs frustrasjon.
Dette er hjernetrim som vil gjøre IQ-en din sliten.
Foruten hovedmoduset som går ut på å løse puslespillene, finner du også en slags utgave av Tetris.
Brikker faller ned, og du må berøre dem med DS-pennen for å fjerne dem.
Igjen høres det lett ut, men det vil ta timesvis å mestre.
Vær klar over at «Polarium» er det minst grafisk tiltalende spillet du kommer til å kjøpe til Nintendo DS.
Dette kunne vært tegnet av en fargeblind 5-åring med blyant og viskelær.
Men blås i det.
Du ville vel ikke fordømt et sjakkbrett på grunn av fargemangel?
| 1
|
107537
|
Perle!
(«Astronautas) Regi:
Santi Amodeo Richet.
Med:
Nancho Novo, Teresa Hurtado de Ory.
Spansk.
11 år (egnet ungdom/voksne).
Varmt og vitalt om ung manns tornefulle vei ut av heroinmisbruket - i tragikomedie av beskjedent format, men høy kvalitet.
Denne spill levende skildring av en rufsete herres møysommelige avvenningskamp og vei tilbake til det såkalte «vanlige liv» burde toge inn over Kino-Norge med pauker og basuner.
I stedet smyger den seg blygt inn på tre små kinoer (Oslo, Bergen, Kristiansand), for så forhåpentligvis å gjøre sin solide rundtur over landet.
Ikke et gram sår autentisitet går tapt i filmens humørfylte og oppfinnsomme form.
Tvert imot bringer den enhver avvenningskamps mørke fallgruver tett innpå livet, samtidig som den befordrer den dypeste sympati for en kar full av sin beste vilje, men med alle odds mot seg.
Filmens Daniel er rundt de 40, hans fangenskap og forfall har åpenbart vart lenge.
Idet vi trer inn i hans liv løper han som et piska skinn ut fra et øde sauefjøs, der han har gjennomgått avvenningens første, hylende fase etter selv å ha bedt egnens trauste sauebønder stenge ham inne.
Nå gjenstår det enda vanskeligere:
Langsom gjenoppbygging mot «normalitet» i en slumaktig, liten leilighet.
Til hjelp har han 10 «knagger» og trappetrinn han har hengt alt sitt mot opp på - et sett regler som han gjør til sin lov.
Filmtonen og virkemidler - en frisk blanding av drama og animasjonseffekter - gir assosiasjoner til så vel Monty Python som Darren Aronofskys dommedagsmørke «Requiem for a Dream».
Da som sistnevntes lette og meget, meget lyssterkes motsetning og «positiv».
Filmformen er her usedvanlig viktig, der den inngår fullstendig enhet med Daniels ups-n'-downs og hans langt fra kronologiske fremskritt.
En meget ung, meget grepa dame som Daniel bare motstrebende slipper inn på seg, blir den himmelsendte, hjelpende engel Daniel aldri noen gang har trodd på.
Munterhet er ingen hindring i en prediken av håp, tro og kjærlighet, som denne blyge film ikke et øyeblikk finner på å påberope seg.
Men som aldeles usentimentalt er dens essens.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107538
|
Sex-revolusjonæren
Regi:
Bill Condon.
Med Liam Neeson, Laura Linney, Chris O'Donnell, Michael L. Bash, Tim Curry, Timothy Hutton, John Lithgow, Peter Sarsegard.
Amerikansk.
Biografisk drama.
11 år, egnet ungdom/voksne.
Sterkt og tydelig portrett av mannen som revolusjonerte verdens syn på sex.
Alfred C. Kinsey (1894-1956) het mannen, professor i biologi og opprinnelig insektsforsker.
Nokså tilfeldig på 30-tallet ble han en slags uoffisiell - senere offisiell - seksualrådgiver ved Indiana University.
Da (som nå) var stadig det aktuelle spørsmålet:
«Hva er normalt?».
Professoren kunne nok antyde.
Men han visste ikke - ingen visste.
Og med en nidkjærhet kanskje bare en insektsforsker kunne fremvise, gikk han og hans team i gang med kartlegging av det seksuelle landskapet i USA.
Resultatene slo ned som en atombombe - først med hans bok om mannlig seksualitet i 1948, fem år senere om kvinnene.
Plutselig visste man:
At misjonærstilling-sex i forplantningens tjeneste (hva det moralske USA anså som det eneste godtagbare) var en ytterst liten del av befolkningens sex-utøvelse; at homoseksualitet var alt annet enn unormalt; at skalaen mellom hetero- og homotendens er flytende i en enda større gruppe; at oralsex er vanlig (skjønt fortsatt ulovlig i et utvalg amerikanske stater, selv innenfor ekteskapet, selv i dag).
I det hele tatt:
Hele den kunnskapsbanken om den seksuelle virkelighet vi i dag tar som en selvfølge, var på mange måter én manns verk.
Kinsey som person var vanskelig.
Av og til umulig, skal vi tro filmen.
Hans lidenskapelige forskning og enøyde tro på opplysning står i grell kontrast til at følelser, romantikk og emosjonell empati var han så å si blank på.
Blank!
Det skapte enorme problemer.
Ikke minst innad i forskergruppen, der han skal ha oppmuntret til - og interessert deltatt i og observert fra - løssluppen seksuell eksperimentering.
Da sjalusi og konfrontasjoner ble utløst, ble han, utrolig nok, forbauset.
Men også utad:
At hans forskning provoserte, var han klar over.
Men at den ikke øyeblikkelig valset over enhver moralske overveielse, var han ikke i stand til å fatte.
«Kinsey» er en storartet - om enn kanskje vel skjematisk - biografi.
Kanskje var mannen totalt skjematisk selv?
Laura Linney som hans prøvede hustru - men varme støttespiller, bringer dog et velkomment bidrag av noe mer menneskelig.
Jo da, dette er en filmbiografi av dimensjoner!
| 1
|
107541
|
Carmen som mykporno
Regi:
Vicente Arando.
Med:
Paz Vega, Leonardo Sbaraglia, Jay Benedict.Spansk/fransk drama.
15 år.
Mye lidenskap og melodrama i en Carmen-fortelling der hensikten er å vise Paz Vegas yppige sider mest mulig.
Hun er et hot navn, spanske fyrige Paz Vega.
Absolutt alt gjøres for å promotere hennes Carmen som et sensuelt forførende villdyr.
Gjennom hele filmen freser hun rundt med brystene hengende mer eller mindre ut av diverse bluser og kjoleliv.
Ikke rart at den stakkars soldat José, og andre mannfolk, kjenner både det ene og det andre hodet dunke av virilitet og begjær.
At dette skal være sensuelt, måkes inn med store spader på en så kitschy og melodramatisk måte at det på sett og vis blir nokså krampaktig.
Men så er det det da, at historien om sigøyner- og sigarpiken Carmen, hennes stolte trass og lidenskap, appellerer til vår dragning mot dramatiske fortellinger om menneskelig sjalusi og brennende elskov.
I denne versjonen er det fortellingens opprinnelige forfatter, Prosper Merimeé, som opplever den dødsdømte soldat José fortelle om sin skjebne med Carmen.
Vi befinner oss i de andalusiske trakter på 1800-tallet.
Skildringen er fargerik og frodig, kroppslig og kjønnslig, litt mykporno med action attåt.
Hovedpersonen selv, Paz Vega, er både vakker og sensuell.
Men det er Carmens ytre attributter Vegas viser, ikke hennes indre energi og styrke.
| 0
|
107543
|
Hamers tørste voksenlek
Regi:
Bent Hamer.
Manus:
Bent Hamer og Jim Stark, etter Charles Bukowskis roman.
Med Matt Dillon, Lili Taylor, Marisa Tomei, Fisher Stevens, Didier Flamand.
Foto: John Christian Rosenlund.
Musikk: Kristin Asbjørnsen.
Norsk.
Drama/komedie - 15 år.
Bent Hamer gir nedrig og stilsikkert liv til en litterær, klassisk fyllik.
Det blir riktig vakkert.
Til gjengjeld får man en nesten uhyggelig gjennomført film, en estetisk eventyrreise (med gjentagne påminnelser om den amerikanske mellomkrigsmaleren Edward Hoppers realisme), noen små skjeve glis, en så grassat lakonisk tone at «Salmer fra kjøkkenet» og «Eggs» blir ren action.
Til sammenligning.
Charles Bukowski er en forfatter for seg.
Definitivt.
Hans utagerende liv ble hans litteratur.
Og omvendt.
Monumentalt på fylla.
Ustoppelig på damejakt.
Alltid i opposisjon til alt.
Gambling.
Det eneste utrolige er at han faktisk ble hele 74 år gammel før han døde i 1994.
«Factotum» er beskrivelsen av unge år.
Factotum kan løselig oversettes med «løsarbeider», en mann som må ha ett eller annet å gjøre for å finansiere fylla, damene og gamblingen.
Til gjengjeld får han sparken.
Hele tiden.
De som kjenner sin Bukowski, vil naturlig nok legge hans ungdomstid rundt midten av forrige århundre.
Hamer har valgt nåtid; ingen alders patina å skjule seg bak, altså.
Matt Dillon er den druknede litterat; pen i tøyet, gentleman i et visst monn.
Men også halsløs drittsekk og gjennomført egoist.
Det KUNNE blitt helt galt, hadde ikke råsterke jenter som Lili Taylor og Marisa Tomei vært hans kvinnelige motstykke, sviresøsken og horeobjekter.
De er akkurat like ille, de.
Like fulle, like destruktive, (nesten) like egoistiske.
Jeg har egentlig bare ETT problem med denne filmen, med all dens overveldende fullskap og tomhet:
Hva skal det egentlig være for - å beskrive en sånn tilværelse?
Jeg har ikke noe fullgodt svar.
Og plages litt med dét.
Relevans og innsikt er jo ellers noe man etterspør.
Men Hamers påståelige STORY-TELLING overvinner selv en så vesentlig innvending.
For han presenterer et bilde, en tilstand, en status på en så overbevisende måte at man stundevis klyper seg i armen og tenker:
Jo, FILMKUNST finnes.
Dog sjelden.
Man forlater simpelthen kinoen full som ei alke på edelt filmfluidum.
| 1
|
107544
|
The Bravery «The Bravery»
(Island/Universal)
Som et gufs fra 1980-tallet.
Det er visstnok opplest og vedtatt at The Bravery er det neste store bandet fra New York.
Godt mulig, det.
I så fall står det ganske dårlig til med rocken i The Big Apple om dagen.
Målt mot New York-originaler som Velvet Underground, Talking Heads, The Ramones, Suicide og Television, blir The Bravery ganske bleke saker.
Sam Endicott, som for øvrig også spiller gitar, sutrer og klager seg gjennom et helt album spekket med låter som får meg til å tenke på britisk pop og rock fra Manchester-kanten på 80-tallet.
Retro-preget er med andre ord påfallende, men The Bravery leverer i det minste noen fengende låter som «Fearless», «Rites of Spring» og «No Brakes».
Må uansett ikke kjøpes uhørt!
Hva fanden er det som skjer?
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107547
|
Garbage «Bleed Like Me»
(A&E Records)
Burde gitt seg mens leken var god.
Det begynner å bli noen år siden Garbage var et relevant band.
Albumet «Bleed Like Me» er i alle fall en nokså uinteressant affære med begrenset appell utover kretsen av harde fans.
Shirley Manson var defintivt en av de tøffeste kvinnene i rocken på midten av 90-tallet, men i dag kan selv ikke hun bidra til å redde de altfor mange middelmådige låtene.
Garbage låter fortsatt som seg selv; mektig, tungt og brautende.
Identiteten er for så vidt inntakt med et digert lydbilde som fylles ut av en vegg med gitarer og et maskinaktig komp.
Midtveis i albumet kommer det et knippe OK låter som «Bleed Like Me» og «Metal Heart», men altfor ofte druknes gode tilløp og ideer i A4-klisjeer som må være skreddersydd for amerikansk radio.
Garbage burde gitt seg mens leken var god.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107548
|
Jaqueline «Idiots»
(Pop Partner)
Knalltøft og ærlig fra Elverum.
Jaqueline avslører seg allerede på omslagsfotoet.
Tre unge menn med blikk som signaliserer at dette er et band som mener alvor!
Elverumtrioen Morten Wærhaug (sang, gitar), Marius Drogsås Hagen (bass, gitar) og Bjarne Ryen Berg (trommer) har skrudd sammen et debutalbum som til tider er sensasjonelt bra.
«Idiots» åpner rastløst og forrykende med sylskarpe «Ensconce and Seal», fortsetter i samme spor med den skumle rånerockeren «Run Piggy» før de tar strupetak med seige, mørke og sugende «Hooves».
Wærhaug synger med røff autoritet, nerve og guts.
Dessuten er han en gitarist som har mot til å velge uortodokse løsninger.
Dårligere blir det ikke med en rytmeseksjon som kan splitte et atom når de er på sitt tetteste og mest groovy.
Det svinger nemlig faretruende av Jaqueline når alt klaffer.
Selv beskriver de musikken sin som psykedelisk neandertalrock.
Det er egentlig helt greit fra et ungt band som utvilsomt har hørt mye velvoksen musikk, og destillert det hele ned til sitt eget kruttsterke brygg.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107549
|
Audrey Horne «No Hay Banda»
(DogJob/Tuba)
Kommersiell tungrock uten skarpe nok klør.
Ordner du CD-hyllen alfabetisk, blir Audrey Horne stående ved siden av Audioslave - og ikke langt bak Alice In Chains - begge band som nordmennene lener seg tungt mot, ispedd enkelte atmosfæriske elementer som i mange år allerede har kjennetegnet den norske metal-scenen.
Til tross for stjernehjelp fra Joe Baressi fremstår «No Hay Banda» dessverre som en umikset affære, der gitarveggene drukner de fleste vokalforsøkene og hvor dynamikken i uttrykket først kommer til sin rett mot slutten av platen («Bleed», «Crust»).
Dermed blir massiviteten overveldende, samme hvor røft anslagene er.
Å høre Audrey Horne er som å bli slått av en løvepote, der noen har trukket ut klørne.
| 0
|
107550
|
Tanita Takaram «Sentimental»
(Naiv/ V2)
Skaper ikke den helt store musikalske opplevelsen med denne platen.
Tyskfødte Tanita Takaram klarer ikke å følge opp tidligere suksesser som «Good tradition» og «Twisting my sobriety» med sangene på sitt nye album, «Sentimental».
Hun har selv skrevet alle sangene, og hun får blant annet hjelp av Nick Lowe som partner på «Don't let the cold».
Albummet er nedstrippet, litt jazzinspirert til tider, andre ganger er det visepreget som dominerer de ofte melankolske sangene.
Tikaram glimter til enkelte ganger, og «Don't shake me up» og nevnte «Don't let the cold» er de to beste sangene på platen.
| 0
|
107551
|
Vafler «Vafler med rømme til frokost på senga»
(Villspor/Bare bra musikk)
Oslo-basert trio som debuterer med norskspråklig plate med eget stoff.
Håvard Buran Nærdal har hovedansvaret for tekst og musikk på denne debutplaten.
Trioen serverer visepop, som har gode tilløp, men som er litt ujevn.
Vafler byr både på ettertenksomme viser i mollstemning til bossa-nova-takter og småmorsomme sommertekster.
Det virker som om bandet ikke helt har klart å bestemme seg for hvilken stil de vil satse på og rendyrke.
De har tydelig talent og gode ideer.
Vaflene har noen velsmakende hjerter der «Kleptoman», «Hyggelig» og «Venter på vår» smaker best.
PS:
Sannsynligvis første plate som er utgitt med egen oppskrift på vafler med rømme.
| 0
|
107552
|
Lindsay Lohan «Speak»
(Casablanca/Universal)
Skuespiller som debuterer med et album med en liten norsk tilknytning.
Det amerikanske tenåringsidolet Lindsay Lohan, som blant annet er kjent for sine roller i TV-reklamer, prøver seg som artist med et album der «Idol»-dommer David Eriksen har vært med og skrevet «To know your name».
Sangen er også delvis spilt inn i Oslo med norske musikere.
Lindsay har selv vært med og skrevet fem av de tolv sangene på platen.
Hun vil gjerne vise seg frem som en tøff jente som liker å fremføre rockebaserte låter ispedd enkelte ballader.
Resultatet er ikke helt vellykket, og det er langt mellom de sangene det er verdt å bruke mye tid og høre på.
Best kommer hun fra «Nobody 'til you» og de rolige balladene «Disconnected» og «Symptoms of you».
Lindsay Lohan klarer neppe å etablere seg som artist med dette debutalbumet.
| 0
|
107553
|
BigBang «Poetic Terrorism»
(Grand Sport Records/Sonet)
En mer harmonisk Øystein Greni enn noensinne.
Som vanlig har en killerlåt varslet et nytt BigBang-album.
Denne gangen er det «Fly Like A Butterfly Sting Like A Bee», som følger tradisjonen til «Girl In Oslo» og «To The Mountains», og Greni opprettholder nivået gjennom store deler av «Poetic Terrorism», som - tross tittelen - er en mer dempet, mykere og gjennomgående mer melodiøs Greni enn tidligere.
Spesielt første halvdel er en nytelse med Øystein Greni som moderne ledsager inn i den beste amerikanske musikken fra syttitallet - fra westcoast-flørten i «Saturn Freeway» og «Not A Rolling Stone», til Neil Young-klingende «From A Distance» - platens absolutte høydepunkt.
Gitarintroen her er klassisk, «Poetic Terrorism» inneholder i det hele tatt massevis av lekkert gitarspill.
BigBang har skapt en flott rockplate hvor helheten denne gangen er dominerende faktor, uten at gløden noen gang forsvinner.
| 1
|
107555
|
Tomboy «People Get Moving - The BestOf Tomboy»
(Columbia/Sony)
Fra norsk populærmusikks middelalder.
Egnet hjemmelekse for alle glade 1980-tallsromantikere:
Hør denne, og bli klar over hva det er dere egentlig driver og hausser opp.
Dette er på mange vis den egentlige lyden av tiåret den gode smak valgte å hoppe bukk over.
Bergensbandet Tomboys andre album, «Back To The Beat», solgte rundt 150000 eksemplarer i 1987, så i teorien er det grunn til å tro at relativt mange nordmenn vil ønske å eie «People Get Moving - The Best Of Tomboy».
I praksis er det vanskeligere å forestille seg noen virkelig kose seg med disse fjorten sangene (pluss en ny remiks) fra bandets fire album i perioden 1985-1991.
For Tomboy hørtes sant å si provinsielt krampe«moderne» ut allerede i sin samtid, og dette er slik pop som tidens tann aldri gjør noen tjenester.
Spesielt de tidligste sporene føles nesten bisarre - Torhild Sivertsens underlige vokale krumspring (de kalte det «soul»), den snodige engelsken, fairlight-synthesizerens på det tidspunktet allestedsnærværende orkestrale bløtkakeblaff.
Dette er kulturhistorie, vet du - men ikke av det slaget det er gøy å lære om.
Men det skal de ha:
Omslaget på dette samlealbumet er så ubehjelpelig kjipt at platen faktisk ser ut som et vaskeekte 1986-produkt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107557
|
Klam nytelse
I likhet med originalen, revolusjonerer ikke den første utvidelsespakken til «Doom 3» noen verdens ting.
Men det gjør lite når underholdningsnivået er så høyt som dette.
To år etter
Som tilfeldigvis åpner en portal til Helvete igjen.
Og da står du der da, med en ussel lommelykt, et pinglete våpen og puls på 120.
Siklende, snerrende demoner kan komme fra hvor som helst.
Det store spørsmålet for meg ble umiddelbart:
Orker jeg egentlig å gå gjennom dette her en gang til?!
«Doom 3» var nemlig en stor prøvelse for meg, den ultrarealistiske grafikken, det fantastiske lydbildet og en generell mørk, ekkel stemning klarte å skremme meg skikkelig.
Men jeg holdt ut, og kom meg til Helvete og tilbake med både hjertet i behold og rene underbukser.
Med det friskt i minne, ble «Doom 3: Resurrection of Evil» raskt en nytelse det også.
Nerve Software, som har laget denne utvidelsen, er særdeles trofaste til originalen, men nye fiender, nye miljøer og en noe mer variert opplevelse sørger for å holde interessen oppe i de 10-12 timene det tar å komme seg gjennom spillet.
Du får også et knippe nye våpen, inkludert den klassiske toløpede haglen fra tidligere «Doom»-spill, og en «grabber» som - i likhet med «Half-Life 2» - lar deg leke med fysikken i spillet.
Gjenstanden som starter showet, gir deg også totalt tre superkrefter du kan aktivere, den ene får tiden til å gå sakte, den andre øker skaden våpnene dine gjør og den tredje gjør deg udødelig.
Dessuten er et «capture the flag»-modus og noen nye brett, som alle er tilpasset åtte spillere, lagt til på flerspillersiden.
Ingen av nyhetene kan sies å endre eller utvide voldsomt på konseptet, dette er og blir «Doom» om igjen.
Men spillopplevelsen er utvilsomt både underholdende, skummel og engasjerende som bare det.
I det hele tatt ga «Resurrection of Evil» meg den samme, klamme følelsen «Doom 3» leverte, og jeg mistenker at sjansene er store for at også du vil like denne utvidelsen dersom du likte originalen.
Selv elsket jeg originalen.
Så for meg er saken biff.
OBS!
Du må ha originalspillet, «Doom 3», for å kunne spille denne utvidelsespakken.
| 1
|
107558
|
Skrekk for to
Det å utrydde demoner fra Helvete kan slite på nervene.
Da kan det være godt med en hånd å holde i.
«Doom 3», som
Det hele starter når en portal til Helvete åpner på en forskningsbase på planeten Mars i det 22. århundre.
Demoner labber inn i vår verden og gjør kort prosess på det meste.
Ja, unntatt én person da, som du tar styringen over.
Det satses mer på type BØ!!!-skremming enn på psykologisk horror, selv om den generelle stemningen bestandig ligger der som et mørkt, krypende og guffent teppe over spillopplevelsen.
Grafisk er det langt unna det spillere med kraftige PCer fikk oppleve i fjor, men det har lite å si for selve spillopplevelsen.
Er du glad i skytespill og liker å bli skremt, burde dette være midt i blinken for deg.
Den største nyheten for Xbox-spillerne er det flunkende nye samarbeidsmoduset.
Dette funker dessverre ikke i splittet skjerm på én TV, du må enten koble to Xbox-maskiner til hverandre i nettverk eller spille over Xbox Live.
Det er heller ikke verdens mest skreddersydde samarbeidsopplevelse, det du får er enkelt og greit det samme som i enspillerdelen, med et par minimale justeringer for å tilpasse opplevelsen til to samtidige spillere.
Men det å spille sammen med noen er nesten bestandig morsomt, så utvidelsen fungerer allikevel veldig bra.
I mitt tilfelle fikk jeg faktisk erfare at nød virkelig lærer naken kvinne å spinne: den eneste jeg kjente med kopi av spillet da jeg testet det var min konkurrent i Dagbladet.
Så vi tok noen timer sammen.
Og selv om min provisoriske samarbeidspartner enten stod i et hjørne og klynket mens jeg hamlet opp med demonene eller forsøkte å skyte meg i ryggen, var opplevelsen utrolig morsom.
Langt ifra like skummelt som å spille gjennom enspillerdelen alene for første gang, men underholdende og actionfyllt så det holder.
Jeg må innrømme at det å sitte med headset i stummende mørke og nistirre på PC-skjermen sørget for å gjøre PC-versjonen av «Doom 3» et ekstra hakk mer skummelt enn det strengt tatt burde være.
Men er du ny i «Doom 3»s skrekkelige univers, over 18 og glad i skytespill, er dette spillet obligatorisk.
| 1
|
107559
|
Krampe-lykke
(RCA / Sony BMG)
Årets «Idol»-single er designet med smil i alle hjørner.
Men selv et smil kan stivne når det blir for mye.
Som når det blir så hektisk som på «Dreaming», en låt med flere avtrykk av låtskriver David Eriksen enn av med-produsent - og med-dommer - Ole Evenrud.
Det er en teenpop-kraftig Hear'say-følelse over «Dreaming» - et band som Eriksen har studert mer enn de fleste.
Vi snakker med andre ord om en hesblesende arrangert lykkepille - knappe tre minutter med livsglad positivitet som man umulig kan forbli uberørt av.
Men det skjer veldig mye veldig fort, og ingen av «Idol»-finalistene rekker egentlig å vise hva de er god for.
Unntatt de to som jeg etter denne låten mistenker vil bli stående igjen som de to siste finalistene i mai, Ali og Cindy.
| 0
|
107561
|
Fantastisk historie
Regi:
David Trueba.
Med Ariadna Gil, Ramon Fontseré, Joan Dalmau, Diego Luna.
Spansk.
Drama - 11 år, frarådes under 11.
Egnet voksne.
Det handler om en ung nåtidig spansk skribent, som ramler over en historie fra sitt lands borgerkrig:
En av grunnleggerne av den spanske fascismen var også en meget kjent dikter, som skrev vakkert om så mangt, ikke minst om livet.
Denne dikteren/fascisten blir tatt til fange.
Og unnslipper mirakuløst en massakre, fordi en ung «venstreorientert» soldat unnlater å skyte ham.
Den nåtidige skribenten blir besatt av situasjonen.
Og starter en nitid jakt på kilder.
Hele historien filmen forteller, er velkjent i Spania via den grunnleggende romanen.
Som igjen baserer seg på virkelige hendelser.
Noen av deltagerne har vært manus-konsulenter.
Det det egentlig handler om, er aktuelt og allment:
Hvilke «sannheter» er riktig om krig?
Har seierherren rett?
Ofrene?
Ideologiene?
Var/er det riktig å spare et fascist-liv - sett med kommunistiske øyne - eller omvendt?
Kan en fascist - endog en av de grunnleggende - aksepteres og nytes som den gode forfatter han var?
Joda, «Hamsun-debatten» er ikke bare vår egen.
Men dette spanske utgangspunktet blir ytterligere interessant og komplisert, fordi riktignok vant fascistene militært den ufattelig blodige og grusomme borgerkrigen - og sikret Franco herrevelde i mange år.
Men senere har pendelen, særlig blant kunstnere og intellektuelle, snudd.
Og «seierherrene» er blitt de foraktede hundene i historien.
Filmen tar ikke stilling.
Den stiller «bare» opp noen viktige og smertende spørsmål, intellektuelle og filosofiske utfordringer av mest brennende sort.
I tillegg er filmen både spennende, underholdende og bare ørlite for sentimental.
| 1
|
107563
|
Horribel gjemsel
Regi: John Polson.
Med Robert De Niro, Dakota Fanning, Famke Janssen, Elisabeth Shue, Amy Irving.
Amerikansk.
Thriller - 15 år, egnet voksne.
Psykologisk dypdykks-thriller forfaller til klisjé-sprøyte.
Hvor går det egentlig galt?
Antagelig etter halvgått løp.
I et kort øyeblikk blir det litt for åpenbart hvem den egentlige skurken er.
Og det virker som filmen - for å «unnskylde» seg - åpner hele lageret av velkjente og godt brukte skrekkeffekter.
Men det åpner altså bra:
Den rastløse og utilfredse mor i en urban New York-familie tar livet av seg.
Til fars og den ti-årige datters bunnløse fortvilelse.
Fra dette punktet er psykolog-faren og datteren på egen hånd; far velger å dra ut på landet i et forsøk på å lege sin datter fra traumene.
Samspilet mellom de to, den 61 år gamle superveteranen Robert De Niro, og det bare elleve år gamle naturfenomenet Dakota Fanning, gir frydefulle stunder.
De Niro overskygger på ingen måte sin langt yngre - og usannsynlig uttrykksfulle - kollega.
Er det fred å finne på «landet» for far og datter?
Tro om igjen, ettersom «landet» har gigantiske hus med mørke kjellere, truende skog, mørke huler, merkelige mennesker!
Og utflukten på landet havner helt på jordet.
| 0
|
107566
|
David Ruiz:«Grass Withers & Flowers Fade»
(Voices of Wonder/VME)
(På markedet 11. april.)
Platedebut fra en ny norsk singer/songwriter
David Ruiz kommer helskinnet fra sin albumdebut.
Han har selv skrevet all tekst og musikk på platen, som er tilegnet den kanadiske låtskriveren Ron Sexsmith.
Han skriver gode tekster og kler låtene i et akustisk lydbilde, nesten som visesangere, med litt visepop enkelte steder.
Ruiz' musikk blir til tider litt monoton og lite spennende.
Den melodien som fanger interessen med en gang, er fraværende.
Men i sanger som «Make Your Way» og «Prozac» viser han sine kvaliteter som låtskriver og artist.
| 0
|
107567
|
Launderettes:«Every Heart is a Time Bomb»
(Big Dipper/Sonet)
Jentekvintetten klarer ikke helt å følge opp suksessen fra debuten «Shaken and Disturbed».
Launderettes innfrir ikke helt mine forventninger med denne platen.
De gir publikum elleve sanger med en miks av både pop- og rockelåter.
Cato Thomassen har produsert dette andre Launderettes-albumet og ført garasjerocken og 60-tallsinspirasjonen videre.
Launderettes har en blanding låter som enkelte ganger virker litt ujevne og ikke helt forløste.
De vil så gjerne være nyskapende og spennende, men klarer det ikke på deler av albumet.
Bandet åpner rolig og sjarmerende med «Connecting the Dots».
Melodiene «No Good» og «My Replica» er i tillegg til åpningen fengende, spennende og de beste sangene på albumet.
| 0
|
107568
|
Martin Stenmarck:«Think of Me»
(CMC/EMI)
Album nr. to fra årets svenske Grand Prix-artist
Martin Stenmarck stifter nok nordmenn flest sitt første bekjentskap med under Grand Prix-finalen i Kiev 21. mai.
Han er ganske ukjent på denne siden av Kjølen, men presenterer seg med dette albumet.
Stenmarck synger på engelsk, og han er først og fremst sanger; med andre ord, han har ikke vært med på å skrive hverken tekst eller melodier på platen.
Balladene er i flertall, og dette liker han nok best.
Han har god stemme, men platen blir litt «flat», og han låter ganske likt fra sang til sang.
Dermed blir albumet uten stoppunkter med sanger du hefter seg ved.
Kvinnen er i sentrum for tekstene på platen.
Lytter du først og fremst til «I Keep Falling», «I Believe» og «Not A Day Goes By», gir det deg denne platen med Martin Stenmarck i et nøtteskall.
| 0
|
107569
|
Kirsty MacColl:«Kite»
(Virgin/EMI)
En sann original
La oss håpe verden ikke blir så kjedelig at Kirsty MacColl, som ble drept av en speedbåt i desember 2000, vil bli husket som en bit av historien om The Smiths.
Krysningspunktene er mange, det er så - hun sang på «Ask», Johnny Marr spilte med henne, Morrissey elsket henne og en versjon av «You Just Haven't Earned It Yet Baby» er inkludert (i tillegg til ytterligere ni bonuskutt) på denne nyutgivelsen av det fineste albumet hennes (1989).
Men hun var ingen kvinnelig Morrissey.
Altfor frodig og musikalsk eventyrlysten til det.
Snarere en mer livsbejaende Ray Davies (den nydelige versjonen hennes av The Kinks «Days» er med her).
Som de to, var MacColl de brune mursteinshusenes poet, men med et uvanlig svært bein i nesa.
Den skikkelig intelligente jenta som burde nådd langt, men som ble gravid i altfor ung alder, og endte som øltapper i en pub på Londons østkant.
Menneskene i Kirsty MacColls sanger har alltid tapt et slag eller to, men er like forbannet fremdeles med i krigen.
«It makes me sick, but it's a bozo's world,» som hun synger.
En sann original.
Jeg er glad for at hun vil huskes hver eneste jul i mange år fremover, i form av duetten med Shane MacGowan i tidenes kanskje beste julelåt, The Pogues «A Fairytale
Of New York».
Men hør denne også.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107570
|
Cristian Wallumrød Ensemble:«A Year From Easter»
ECM/Grappa Musikkforlag
Christian Wallumrøds sjeldne syntese av kresne impulser er kommet et skritt lenger siden «Sofienberg Variations» fra noen år tilbake.
«A Year From Easter» fremstår i alle aspekter som fullendt, klanglig så vel som strukturelt.
Barokk og folkemusikalsk ornamentikk, sakrale melodiføringer og klanglig meditasjon gir uttrykket en dyp inderlighet.
Med perfekt samstemte musikere som Nils Økland, Arve Henriksen og Per Oddvar Johansen skapes en tidløs musikalsk mystikk.
Sammensmeltningen mellom fele og trompet, dekket med et florlett lag cymbal, gir ekstatiske klangopplevelser.
Grunntonen kan virke alvorstung, men mørke stemninger brytes opp med lekne og lyse strekk, som rytmeleken «Stompin At Gagarin» og gospelaktige «Neunacht».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107574
|
Datarock:«Datarock, Datarock»
(Young Aspiring Professionals)
Skranglete rockelektronikadisco med skakk sjarm.
Datarock sysler med skranglete rockelektronikadisco med skakk sjarm.
Til tider er det ganske genialt og ikke så rent lite morsomt.
Datarock kommer selvfølgelig fra Bergen og består av Fredrik Saroea og Ketil Mosnes.
Gudene vet hva de pleier å høre på, men de virker inspirert av en rekke band fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.
Retrofuturistisk post-punk og rock med en litt keitete disco-feeling er kanskje ikke det massene ber om i 2005.
Datarock lever uansett opp til navnet og er tidvis nesten plagsomt fengende.
Låter som «Fa-Fa-Fa», «Sex Me Up» og «Ugly Primadonna» er noe av det friskeste jeg har hørt på lenge.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107576
|
Span:«Vs.
Time»
(Universal)
Gjennombruddet må utsettes også her hjemme.
Sjelden har vel nedturen vært like sterk fra et albums første single (brautende «Cuts Like Diamonds») til resten av skiva, men «Vs. Time» er en generell skuffelse.
Der singlen - og påfølgende «The Outside» - er fokuserte i sin catchy riff-fandenivoldskhet, går Span seg litt vill i blues-tung postgrønsj som mangler tilstrekkelig groove og oppfinnsomhet for å kunne kalles relevant i 2005.
Span har både melodiøsiteten og det angrepsvillige attakket, men låtene er simpelthen ikke sterke nok til at de blir husket selv etter flere gjennomlyttinger.
Kult cover, dog.
Men se heller Span live i vår og sommer - der slår det sjelden feil.
| 0
|
107577
|
Øystein Sunde:«Sånn er'e bare»
(Spinner Records/Universal)
Øystein Sunde leverer et album av godt, variert merke med sin nye plate «Sånn er'e bare».
Er du Sunde-fan, er denne platen midt i blinken for deg.
Ordekvilibristen fra Skarnes kan dette med å sette ord på dagligdagse hendelser, tanker og ideer, gi dem en spesiell vri, og vips så er det morsomt.
Dette, i tillegg til at han er en dyktig gitarist, gjør at Sunde har, og fortsatt kan holde på, sitt trofaste, store norske publikum.
Sunde har selv skrevet tolv av de tretten sangene på den nye platen.
Den siste, «Waiting for Rosie», er en instrumental som The Shadows gjorde populær på 1960-tallet.
«Sånn er'e bare» handler både om tidsklemma, problemer med å komme på nettet, dansefester med «noggo attåt», tapet av en kjær far, piercing, en hyllest til hesten og ikke minst et lite gjenhør med radioens legendariske gymnastikkmosjonist og lærer Reidar Morset.
Musikalsk er Øystein Sunde innom både rock, pols og vals i tillegg til å briljere med sin gitar på sedvanlig vis.
Øystein Sunde viser med denne platen at han er en av landets morsomste og mest munnrappe artister, og «Litt slaff i leffa» kan bli en like klassisk Sunde-sang og munnhell som «Kjekt å ha» og «Jaktprat».
| 1
|
107578
|
Play it again, Sam
Han er ingen opplagt superhelt for spillfantaster, Sam Fisher.
En superagent i 40-årene, som i «Splinter Cell: Chaos Theory» må tåle hint om at han snart er klar for å bruke bleier.
Ja, så sitter du der igjen da.
For tredje gang.
I et mørkt hjørne og studerer rommet foran deg.
Tre patruljerende vakter med automatvåpen er mellom deg og neste rom, og du har god tid til å fundere.
Kanskje på om du muligens begynner å bli for gammel for denne typen ting.
Knirker det ikke litt i leddene?
Og var det noe i det med de bleiene?
Eller kanskje du grubler over hvorfor du er der.
En avansert algoritme er stjålet, Tokyo og New York City ble mørklagt samtidig, nordkoreanske soldater velter over grensen til Sør-Korea, Japan trygler verdenssamfunnet om lov til å bli en militær supermakt på ny og USA klør etter å løse konflikten med makt.
Men hvem står egentlig bak?
Og klarer du å grave opp sannheten bak kaoset verden er kastet ut i før det er for sent?
Du har mange muligheter til å gå bananas.
Du kan pepre løs med dine to våpen, du kan slenge avgårde en granat eller to, du kan snike deg opp til vaktene - en etter en - og dytte kniven i strupene deres eller du kan henge fra et rør i taket og knekke nakkene deres.
Du kan også finne en åpen luftsjakt, en vei ned til underjordiske ganger eller hacke deg forbi elektronisk låste dører og glemme at de tre vaktene i det hele tatt eksisterer.
Eller du kan liste deg innpå dem i skyggene, gripe tak i dem, avhøre dem, gjøre dem bevisstløse og stue kroppene deres i mørket.
Og det er her «Splinter Cell: Chaos Theory», det tredje og beste spillet i serien, gjør størst inntrykk på meg i alle fall.
For det naturlige valget, valget som gir deg full pott i vurderingen av deg etter hvert brett, er å oppføre seg som en gentleman.
Hele spillet er bygd opp rundt konseptet om at du IKKE skal opptre som en kaldblodig morder.
Våpnene brukes stort sett til å skyte i stykker lamper, og for ethvert dødelig hånd- og knivangrep, har du en ikke-dødelig variant.
Graden av innlevelse og realisme, godt hjulpet av den glimrende historien og de gode rollene, er mye større enn i de to forrige spillene, og en superagent som Sam Fisher løper liksom ikke rundt og dreper folk for moro skyld.
Der de to forrige spillene fungerte mer som lekegrinder for kule gadgets og spillmekanikker ingen hadde sett maken til før, fremstår «Chaos Theory» som en helstøpt interaktiv teknothriller.
Dessuten har du nå langt flere valgmuligheter til å navigere i miljøene, på flere av brettene er det tre-fire forskjellige måter å komme seg fra A til B på.
Disse valgmulighetene svekkes noe av det elendige kartet, jeg opplevde blant annet å finne en spennende luftsjakt jeg ikke hadde vært i, for å så oppdage at jeg endte opp ti meter fra der brettet startet.
Man kan si mye flott om å krype i luftsjakter altså, jeg kjenner det kribler i magen bare å tenke på det, men det føles ikke særlig barskt å krype i sirkel.
Spillet har i tillegg utrolig mye bra humor, særlig i dialogen mellom Sam og vakter han avhører.
Dette hever spillopplevelsen ytterligere, og totalt sett er enspillerdelen i «Splinter Cell: Chaos Theory» svært vellykket.
Men de gode nyhetene stanser ikke der.
Tvert imot, det blir bedre:
For første gang kan du nå samarbeide med en venn, enten via splittet skjerm, over lokalnettverk eller over Internett.
Her får du et knippe brett som er spesialtilpasset for to superagenter, og samarbeidet består av alt fra endel lettere homoerotiske spesialbevegelser, som å klatre på hverandre for å komme høyere, til å hacke elektronikk samtidig og å beskytte hverandre mens man sniker avgårde.
En fantastisk utvidelse er det, samarbeidsmoduset er verdt prisen på spillet alene.
Det er også flerspillerdelen, som er videreført fra fjorårets «Splinter Cell: Pandora Tomorrow».
Her går det i to-mot-to, det ene laget er snikende superagenter og det andre slagkraftige leiesoldater.
Flerspillerdelen er riktignok bare skikkelig morsom dersom du spiller med og mot folk du kjenner, men konseptet er fremdeles både friskt og unikt.
Den kunstige intelligensen hos vaktene er ikke alltid like patent (men begrensningene blir ofte dekket over med humor), den økte bevegelsesfriheten fremstår muligens som en gimmick mer enn en reell nyvinning og det er ikke lett å bli fullstendig bergtatt etter å ha spilt tre «Splinter Cell»-spill på litt over to år.
Men i sum leverer «Splinter Cell: Chaos Theory» allikevel en svært slagkraftig spilltroika, med en fantastisk enspillerdel, en utrolig underholdende samarbeidsdel og en innovativ flerspillerdel.
For min del snakker vi garantert om et av årets beste spill.
Og da får det ikke hjelpe om leddene til Sam knirker eller om det skulle komme en skvett eller to der nede mens han smyger ned mørklagte ganger.
| 1
|
107579
|
Blodig underholdning
I overkant mye krampetrekninger, blod og brøling til tross - «Fight Night Round 2» er et veldig bra spill.
For noen år siden leverte EA «Knockout Kings» til boksehungrige spillfantaster.
Etter et par års pause kom spillet ut i ny drakt og med nytt navn.
Og fjorårets «Fight Night» var en positiv overraskelse, noe «Fight Night Round 2» bygger videre på.
Boksing er ikke nødvendigvis som det kan se ut på TV: å denge løs på en halvfull sjømann til han ligger på matta og gurgler i sine egne kroppsvæsker.
Boksing har fått beskrivelsen «The Noble Art of Self Defence».
Nå dreier det seg vel kanskje ikke akkurat om kunst, men det er uansett snakk om en solid porsjon taktikk.
Med andre ord:
Uten å kunne forsvare deg, blir nok ikke boksekarrieren særlig lang.
Ei heller i «Fight Night Round 2».
Det vil si, du vinner et par kamper på knockout ved å hamre løs mot de svakeste motstanderne.
Men når du skal ut i tittelkamper er du sjanseløs uten å kunne blokkere, dukke unna og kontre.
EAs sportsspill har som regel en karrieremodus, og «Fight Niht Round 2» er intet unntak.
Du lager din egen bokser med både tekniske og utseendemessige karaktertrekk.
Deretter gjelder det å velge motstandere med omhu i håp om å klatre på rankingen og tjene mere penger.
Du må i tillegg trene.
De tre forskjellige øvelsene du har å velge mellom har ulike innvirkninger på bokserens ferdigheter.
Litt ensformig i lengden, men ikke verre enn at det går - det skal tross alt ikke være like morsomt å trene hele tiden...
Et nytt element i dette spillet er at du selv kan prøve å lappe sammen ansiktet til bokseren mellom rundene.
Du må prøve å få ned hevelser og stoppe eventulle blødninger.
Det er vel strengt talt mest morsomt for de som drømmer om å bli kirurger, men så lenge det er fullt mulig å velge bort er det positivt at det er med i spillet.
Boksing er muligens for kjedelig for gjennomsnittet av de som liker slosspill.
Det har utviklerne prøvd å gjøre noe med.
Får du inn en skikkelig druser på motstanderen, kommer det repriser som er overdådig (og i overkant) spritet opp.
Blodet spruter og vedkommende som har fått «to tette og ei badehette» tar telling mens han brøler og kroppen rister av krampetrekninger.
Men istedenfor å omkomme på stedet, som man kan få inntrykk av, så er det opp igjen før dommeren har telt til syv.
Ikke helt realistisk, kanskje.
En annen ting er at når en av bokserne tar telling for siste gang, så klarer de ALLTID å reise seg for så å velte ned i canavasen igjen.
Det ser rimelig dumt ut når du har bokset 50 kamper - litt variasjon på elendigheten hadde ikke skadet.
Dessuten blir det etter min mening for mye knockouts når man spiller mot maskinen.
Det er jo ikke så reint sjelden at kamper i virkeligheten avgjøres på poeng.
Med tanke på virkeligheten kunne jeg ønske meg at det er vanskeligere å få inn de hardeste slagene, og at det får større konsekvenser når de først sitter.
Men det vil jo i så fall gjøre spillet mer langdrygt og omstendelig.
Og det er neppe like salgbart.
Men la gå - det viktigste med et boksespill er hvordan du kan kontrollere bevegelsene, og det fungerer fint.
Slagene styrer du med den høyre analoge spaken, og de harde slagene tar lenger tid og utføre og er naturlig nok vanskeligere å manøvrere.
Men når de først sitter, da våkner villdyret i deg og du lukter blod... helt til du får et kontraslag midt i planeten og går ned for telling for siste gang.
«Bare én kamp til» har jeg tatt meg selv i å tenke mange ganger mens jeg spiller «Fight Night Round 2».
Det er et godt tegn med tanke på spillets underholdningsverdi.
Har du den minste sans for spillgenren «Fight Night Round 2» går inn under, anbefaler jeg deg å investere i noen timers blodig underholdning.
PER OPSAHL
PS!
Dessverre er det ikke mulig å bokse online med hverken PS2- eller Xbox-utgaven - det til tross for at spillet har Xbox Live-støtte i USA.
| 1
|
107581
|
Effektiv vampyrkrig
Regi: David S. Goyer.
Med:
Wesley Snipes, Kris Kristofferson, Ryan Reynolds, Jessica Biel, Dominic Purcell.
Am. action.
15 år.
Vampyrjegeren Blade er tilbake med effektiv kraft, dødelige våpen og mørk humor.
Denne tredje filmen om den fryktinngytende Blades jakt på morderiske vampyrer er smekkfull av action.
Så fullstappet er det, at det blir ensformig og dermed trettende.
Men Wesley Snipes leverer varene.
Med overkult blikk, rå muskelmasse, skarpskodde replikker og med et «jeg er en ensom ulv»-kompleks skrevet over hele seg, skrider han blytungt og fnugglett over highwayen for å torpedere enhver fremtoning med huggtenner i kjeften.
Gode, gamle Kris Kristofferson er hans medhjelper i «krigen».
Men etter at selve ur-vampyren, en flere tusen år gammel fremtoning spadd opp i en asiatisk ørken, dukker opp, trengs kraftig hjelp.
Til å være selve grunnleggeren av blodsugerfamilien er forresten ikke Dominic Purcell så fryktinngytende og nifs som han burde være.
Råbarske menn og kvinner, både blant de snille og de slemme, er i stadig kamp.
Kampsport i lufta og andre effekter som ble populære via filmer som «Snikende tiger, skjult drage» og «Matrix»-filmene, er gjennomgangstemaet i denne actionfilmen med svart/hvitt-helter fra tegneserienes verden.
Effektivitet og morbid humor trekker opp, men evinnelige gjentagelser trekker ned.
| 0
|
107583
|
Bollocks fra Bullock
Regi: John Pasquin.
Med Sandra Bullock, Regina King, Enrique Murciano, Diedrich Bader, Heather Burns.
Am. komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Syltynn oppfølger av syltynn original.
Men Bullock er likanes.
Og enkelte replikker sitter.
Husker du «Miss Undercover» fra 2000?
Knapt nok?
Vel, produsentene husker i alle fall Sandra Bullock som FBI-agent utkledd som Miss.
Slaktet av kritikere.
Og verd 1,5 milliarder i spilleinntekter.
Klart dette måtte følges opp!
Fortsatt er det vrøvl (bollocks) fra ende til annen; FBI-makt og maskara i uskjønn forening i Las Vegas.
Men jeg lo, faktisk, her og der.
| 0
|
107584
|
New Order:«Waiting For The Siren's Call»
(London Records/Warner)
Storslått arena-rock fra veteraner som virkelig kan akkurat det!
New Order fortsetter å vise imponerende vitalitet på «Waiting For The Siren's Call».
I lett gjenkjennelig stil serverer de her - enkelt sagt - syv-åtte nye låter bygd over samme lest som «Crystal» fra forrige skive, en låt som kanskje er New Orders beste noensinne.
Det betyr svære, suggererende synth- og basslinjer over kvasse gitar-riff og låter som bare bygger og bygger seg opp i det tilnærmet uendelige - iallfall over fem minutter!
Nye favoritter er «Who's Joe?», som låter slik Suede kunne ha gjort i dag, «Hey Now What You Doing», «Krafty», «Morning Night And Day» (a-ha ville ha dødd for denne!) og «Turn», som alle har dette episke, men aldri pompøse preget som New Order nå ser ut til å ha patentert.
Tilnærmet klassisk, dette!
| 1
|
107585
|
Willy Mason:«Where The Humans Eat»
(Virgin/EMI)
Underlig vidunderbarn.
Rart hvordan noen plater evner å være både interessante og imponerende uten egentlig å føles fullt ut tilfredsstillende.
Som denne.
Willy Mason, amerikansk vidunderbarn, er bare 19 år gammel, men fyller åpenbart 47 neste uke, om vi skal dømme - hvilket vi selvsagt skal - ut fra dette debutalbumet.
Et spartansk brygg av folkemusikkinflytelse, blues og sånn halvt uvøren gitarrock som Lou Reed laget på begynnelsen av 1980-tallet, komplett med veslevoksent ambisiøse tekster; «Where The Humans Eat» føles som et rart album ikke minst på grunn av Masons uhyre bråmodne stemme.
Best er han når han gidder å lage refrenger - som i den fengende «Hard Hand To Hold», kjedeligst blir det når inspirasjonskildene skinner for klart gjennom - som i «Letter # 1», et kort bruddstykke som kunne vært plukket rett fra et Tom Waits-album.
Riktig noe for folk som i fullt alvor mener at Bright Eyes er rockens fremtid, dette her.
Men det er lov å håpe på bedre, tydeligere og mer konsentrerte plater fra denne karen i fremtiden, synes jeg.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107587
|
Dino Saluzzi:«Senderos»
ECM Records/Musikkoperatørene
Sjeldent høres musikk som så finstemt og organisk reflekterer pustens bølgende bevegelser.
Bandoneon er jo et pusteinstrument, men få bringer det så sanselig frem som Dino Saluzzi, godt hjulpet av ECMs lydfilosofi.
I Jon Christensen har han funnet en perfekt makker.
Christensen er en av trommesettets fremste melodikere, med fleksibel puls og nyanserikdom som skapt for slike kammermusikalske sammenhenger.
De to følger hverandre som skygger, dytter hverandre ertelystent, bygger opp til metningsladede høydepunkt eller trekker seg stille i bakgrunnen for å la den andre tre tydeligere frem.
Saluzzis komposisjoner er som alltid melodimettede, gjerne med et snev av melankoli.
Vakkert, men ikke uten brodd, svevende, men jordnært.
Rett og slett nydelig.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107588
|
The Beach Boys:«The Platinum Collect.
- Sounds Of Summer
(EMI)
Sangere i sommersol
The Beach Boys-samleplate nummer én million er trippel, men selges til hyggelig pris.
Det eneste litt beklagelige med den, er at den går nesten kronologisk, men feiger ut litt her og der.
Slik atCD1 innledes med «I Get Around» og «Don't Worry Baby», og ikke debutsingelen«Surfin'» (den kommer først som spor 16).
Og slik fortsetter det.
Dette til irritasjon først og fremst for platesamlere og fans som allerede eier alle disse sangene, ville jeg tro.
Selve det musikalske innholdet er det umulig å krangle med.
Det vi i dag vet om de personlige tragediene bak disse sangene, hjelper kanskje ytterligere - sikkert er det at denne musikken oppleves som åndeløst skjønn og ett hundre prosent formfullendt.
CD3 plukker nennsomt høydepunkter fra de senere årene deres, og trår ikke vannet før låt nummer 12, Mike Loves teite «Student Demonstration Time».
Først da er det slutt.
De 50 låtene du kan nyte før den, er popmusikk som aldri vil, som aldri kan, overgås.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.