id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
107589
|
Will Smith:«Lost and Found»
(Interscope)
Svakt album fra kjendisrapper.
Will Smith er en massiv skikkelse i den amerikanske underholdningsindustrien med betydelig suksess innen film, musikk og TV.
Det siste albumet hans kunne vi godt unnvært.
Det er lett å glemme at Will Smith startet som rapper på slutten av 1980-tallet mens han var elev på videregående.
Atskillige millioner dollar har hopet seg opp på bankkontoen siden den gang, og Smith har ikke lenger så fryktelig mye på hjertet.
Albumet «Lost and Found» byr på noen få hederlige unntak.
Som tittelkuttet (hvor dagens rappere får et velberettiget spark bak), snappy «Pump Ya Brakes» (duett med Snoop Dogg), lettbente «Switch» og den flotte «Loretta».
Resten av låtene er svake, slappe og uinteressante.
Will Smith er entertainer, men han skravler stort sett på tomgang.
Styr unna.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107590
|
Lucie Silvas:«Breathe In»
(Mercury / Universal)
Lovende, men en smule schizofrent.
Hun er en ambisiøs ung dame, Lucie Silvas.
Med en distinkt og spiss stemme som ikke står noe tilbake for Christina Aguilera - hun bruker den til og med fornuftig i forhold til sin amerikanske kollega.
Likevel burde nok Silvas holde litt igjen på alt hun har lyst til å vise oss på en gang.
Debuten «Breathe In» er et ganske uoversiktlige pianoballader (der er hun best, som i «Forget Me Not» og «What You're Made Of»), glatt radio-pop, gospel-påvirket r&b og orkestrerte ballader, blant annet en vel dramatisk versjon av Metallicas «Nothing Else Matters».
Derimot viser Lucie Silvas solide evner som låtskriver.
Kanskje blir uttrykket mer samlende neste gang?
| 0
|
107592
|
Jaga Jazzist:«What We Must»
(Smalltown Supersound)
Mer rocka fra unikt band.
Jaga Jazzist har tatt et stort skritt i rocka retning på "What We Must" som er nok et tidløst album fra dette nokså unike bandet.
Anført av brødrene Lars og Martin Horntveth hopper Jaga Jazzist nok en gang elegant bukk over genregrensene.
Flere ganger underveis slår det meg hvor utvungent og ledig dette 10 personer sterke kollektivet klarer å forene ulike musikkstiler.
Jeg tror ikke Jaga Jazzist forsøker å finne opp kruttet på nytt, men at det rett og slett handler om å lage god musikk som svinger og utfordrer.
Det gjør det - stort sett.
"What We Must" er mer rocka i snittet.
Ingen tvil om det, men albumet er verken hårete eller fryktelig hardtslående, om noen fryktet det.
Identiteten er intakt, og gamle fans vil ikke miste nattesøvnen.
Personlig ønsker jeg meg iblant enda mer driv og dynamikk, men det finnes friksjoner her; spennende brytninger og klanger som hever Jaga Jazzist-albumet over det meste som utgis av norsk populærmusikk.
Låtene er melodiske, delikate og underfundige.
Et par av dem, "Stardust Hotel" og "Oslo Skyline", er reale monstre med potensial til å bli livefavoritter når Jaga Jazzist om kort tid legger ut på veien.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107593
|
Odd:«Human Traffic» (single)
(Frode Records)
Anonym, men veldreid.
Det er ikke så mye å si på håndverket til Odd (Nordheim) og hans «Human Traffic».
Det er en radiovennlig, grei pop-sang som er lett å like, men Odd makter ikke å gi den tilstrekkelig særpreg.
Kanskje fordi Odd selv ligger for mye i falsetten og minner oss med en gang om at han ble et kjent ansikt og stemme ved å kopiere Terence Trent d'Arby for en del år tilbake.
Odd trenger nok ytterligere spenst, både i stemme og sang, for å hevde seg i et stadig hardere popmiljø.
| 0
|
107595
|
Moneybrother «To Die Alone»
(Burning Heart / Bonnier Amigo)
Det triste er ofte det beste.
Anders Wendin - alias Moneybrother - har ikke hatt det bra.
«To Die Alone» er en oppbruddsplate med et smått fantastisk bakteppe (eksen lagde teaterstykke om hvor jævlig hun hadde hatt det!), men Wendin kanaliserer sitt eget oppgjør inn i et uvørent, hvitt soul-landskap som er så inntrengende, frodig og hjertevarmt at det kan smelte stein.
Platen følger opp den fenomenale debuten, «Blood Panic», på en utmerket måte - et nytt møte med Wendins kjærlighets-nemesis, Joanna, får vi også.
Selv om tematikken kan synes mørk, er «To Die Alone» resultatet av en hemningsløs musikalsk livsglede som for tiden går langt utenpå landsmannen Håkan Hellström!
| 1
|
107596
|
Vidar Busk/Kid Andersen/Junior Watson «Guitarmageddon»
(Blue Mood/Grappa)
Gitartoppmøte med så løs jakke at jakka er kastet for lenge siden...
«Guitarmageddon» er i hovedsak prosjektet til Kid Andersen, nordmannen som fra sitt California-eksil i det siste har turnert jevnt med munnspill-legenden Charlie Musslewhite.
Sammen med to av sine egne idoler, Vidar Busk og Junior Watson, serverer han her realt gyngende party-blues med en så autentisk gromlyd at du som lytter hele tiden har en følelse av å være i det samme trange lokalet som gutta.
Til tross for at det er snakk om tre sterke gitarist-personligheter, finnes ingen konkurranse på «Guitarmageddon» - bare et knippe smørsmilende feelgood-låter i klassisk vestkyst-tapning.
Storveis moro!
| 1
|
107597
|
Billy Idol «Devil's Playground»
(Sanctuary/VME)
Snart femti og fremdeles pønker.
Det er vel tolv år siden sist Billy Idol «beæret» oss med en plate, den ikke altfor sterke «Cyberpunk».
Siden den gang har han dratt seg selv opp fra dophelvetet, og nå er han endelig tilbake der han startet:
I pønken, hovedsakelig i Californias skatepønk-scene.
Det innledende tittelkuttet og «World Comin' Down» har denne røffe friskheten som den unge Idol hadde, men dessverre holder han ikke stilen helt ut når andre genrer trekkes inn, og slitasjen inntreffer ganske fort midtveis, blant annet gjennom en ganske forferdelig Robbie Williams-pastisj i «Plastic Jesus», en julesang (!), en country-låt (!!) og en real frekkas på «Scream», som egentlig er 2005-versjonen av «White Wedding».
Jeg ser ikke helt grunnen til å løpe i rennafart ned til platebutikken for Billy Idol denne gangen heller.
| 0
|
107598
|
Beck «Guero»
(Interscope/Universal)
Beck tilbake i «sanger uten grenser»-drakt.
Etter den nedstrippede «Sea Change» er Beck nå tilbake til det overflødighetshornet av innflytelser og innfall som kjennetegnet gjennombruddsalbumene «Mellow Gold» og «Odelay» for ti år siden.
Til tider blir Becks viltre sprell i overkant mange, men han har samtidig en så sterk personlig signatur på det han gjør, ikke minst gjennom sin svakhet for hiphoprytmer, at det faktisk skapes en rød tråd likevel.
Beck understreker den lekne kreativiteten ved å skrive tekster som mer er korte, men rikholdige og ettertenksomme bilder snarere enn meningssammenhenger - akkurat slik de enkeltstående, frodige arrangementsdetaljene dukker opp rundt hvert hjørne på «Guero».
Garantert et album som bare vil vokse for hver gjennomlytting!
| 1
|
107599
|
Rebekka Bakken «Is That You»
Universal Music
I glatteste laget
Det er tydelig at Universal satser tungt på Rebekka Bakken, norsk vokalist bosatt i Wien.
Det er med god grunn, ettersom hun både har en tiltalende og fleksibel stemme og evne til å skrive sterke låter.
På oppfølgeren til «The Art Of How To Fall» viderefører hun denne tidstypiske blandingen av jazzinspirert pop og kontemporær country som ikke minst Norah Jones er en vellykket representant for.
Med seg har hun et skandinavisk topplag med blant annet Eivind Aarseth på gitar og gjester som Nils Petter Molvær og Bendik Hofseth.
Likevel treffer det ikke helt.
Til tross for et par melodiske fulltreffere som «As Tears Clear Our Eyes» og «As Long As There Is A Voyage Away» blir helhetsinntrykket for glatt, for kalkulerende, noe også et Playboy-inspirert cover bærer bud om.
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
107600
|
Ole Støylen:«It's About Time»
(Kulturspetakkel)
Ove Støylen har laget en jevn, koselig countryplate.
Støylen beveger seg i den tradisjonelle delen av countrymusikken, men med enkelte avstikkere til bluegrass og countryrocken.
Sørlendingen Støylen, som kommer fra Gjøvdal i Åmli, har en god stemme, og han skriver stort sett hørverdige sanger.
Men: platens svakhet er at den helt store melodien som kan løfte resten av sangene, uteblir.
Det er på det jevne, men bør absolutt gå hjem hos dem som liker konvensjonell country.
«Countryfied», «Hey Ya All» og ikke minst «Your Roses» er sanger som viser Ove Støylens kvaliteter som låtskriver og artist.
| 0
|
107601
|
Al Green The ReverendAl Green:
«Everything's OK»
(Blue Note/ EMI)
Al Green og produsenten Willie Mitchell med et solid soul-album.
Soulsangeren Al Green hadde sin storhetstid på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.
Nå har han satt det geistlige The Reverend foran navnet og er ute med et nytt album sammen med sin gamle produsentkollega Willie Mitchell.
Dette er et solid og meget bra album som vil glede soulfans i alle aldre.
Al Green, som blant annet skrev «Let's stay together», presenterer på sitt nye album tolv sanger, der han selv har vært med og skrevet elleve.
Al Green gir oss lekker Memphis-soul anno 2005 og litt r&b-musikk som svinger og varmer.
Han har en karakteristisk stemme, og platen er flott produsert med en rekke lekre detaljer.
Det er ikke helt lett å plukke blant de mange høydepunktene på platen, men «Real love», «All the time», «Be my baby» og tittellåten bærer bud om soul av klasse.
| 1
|
107602
|
Tweet:«It's Me Again»
(Atlantic / Warner)
Har ikke lenger overraskelsesmomentet med seg.
Det er tre år siden 34 år gamle Charlene «Tweet» Keys solodebuterte med flotte «Southern Hummingbird», etter at Missy «Misdemeanor» Elliott noe tidligere hadde reddet Tweet Keys fra å drikke seg fra dette livet.
Derfor ble debuten sjeldent selvutleverende, men også en musikalsk triumfferd med god hjelp fra Missy og Timbaland.
Missy er fremdeles her, det samme er Tweets tidvis litt for søtladne sanger av personlig og privat karakter (hun synger til og med duett med sin femten år gamle datter), men til tross for deilig, myk soulstemme strever Tweet denne gangen med å gi uttrykket sitt den tilleggsdimensjonen som må til for å hevde seg i en allerede overbefolket amerikansk urban soul-genre.
| 0
|
107603
|
Queens Of The Stone Age:«Lullabies To Paralyze»
(Interscope / Universal)
Mangler det aggressive trøkket som har kjennetegnet dem tidligere.
Kan det være fordi villmannen Nick Oliveri er borte?
Iallfall spinner Josh Homme og resten(e) av QOTSA videre på den brede, kommersielle appellen som «Songs For The Deaf» bygde opp, men uten å komme opp med de samme dragerne av hitlåter som denne platen inneholdt.
QOTSA er dessverre ikke et band som kler å åpne opp lydbildet altfor mye, heller ikke når de går The Strokes i næringen på låter som «In My Head».
De er fremdeles best når de dundrer av gårde som et hissig lokomotiv ute av kontroll, men denne gangen er det kun tekstene som gjenspeiler det angstbiterske og det aggressive.
Når de midtveis forelsker seg i sin egen innadvendte riff-monotoni i det et kvarter lange partiet «Someone's In The Wolf» og «The Blood Is Love», mister vi helt interessen, selv om de heldigvis redder seg inn på mer fokuserte og lekende «Broken Box» og «You Got A Killer Scene There, Man».
Men i stor grad er dette en skuffelse, rett og slett.
| 0
|
107604
|
Ondt og deilig
Etter ørten spill over samme lest, skulle man tro «Capcom» hadde gitt opp å gi «Resident Evil»-fansen noe unikt.
Så deiser «Resident Evil 4» inn over oss.
Capcom har i årevis stått rolig med hoftefeste når det gjelder sin populære «Resident Evil»-serie.
Etter den geniale starten med de to første spillene i 1996 og 1997, begynte det japanske spillselskapet å gå tom for idéer.
«Resident Evil 3: Nemesis» (1999) ble en nedtur for de fleste, og Capcom så ikke ut til å være i stand til å forlate Raccoon City, byen det hele startet i.
Både «Resident Evil: Code Veronica X» (2000) og «Resident Evil 0» (2002) gikk tilbake til begivenhetene i de foregående spillene og fortalte andre sider av historien.
Capcom leverte til og med hele serien til GameCube, med originalen i oppusset stand.
I tillegg fikk vi alle spinoff-titlene da, som «Resident Evil: Survivor» og «Resident Evil: Outbreak».
Ja, og to Hollywood-filmer, naturligvis - begge med historien lagt til en noe forvokst versjon av Raccoon City.
Rop med meg nå - 1, 2, 3: NOK ER NOK!
Og, sannelig min hatt, nok er virkelig nok.
Endelig kommer fortsettelsen på historien i et helt nytt eventyr.
Zombiene fra legemiddelfirmaet Umbrellas eksperimenter er erstattet av sinnssyke bondetamper med høygafler, Raccoon City er erstattet av en bortgjemt og falleferdig liten by i Spania.
Det ulidelig knotete kontroll- og kamerasystemet er erstattet av et mer hendig kamera-over-skulderen og actionorientert system, og inspirasjonen fra spill som «Silent Hill» (som igjen stjal heftig fra «Resident Evil») og mer tradisjonelle skytespill blåser nytt liv i hele konseptet.
Bare Leon Kennedy fra «Resident Evil 2» og den nervebitende stemningen fra serien på sitt beste har fått lov til å være med videre.
Og resultatet er virkelig sensasjonelt.
Det virker som om Capcom har blitt nyforelsket i hele konseptet.
Fra første sekund er «Resident Evil 4» så spillbart at man skulle tro dette var resultatet etter årevis med forskning over kompliserte formler for hvordan man gir spillere lykkerus.
Det går fra høydepunkt til høydeepunkt, fra den ene intense opplevelsen til den andre, fra den ene heidundrende bosskampen til den neste (og for noen bosser det er!) og fra det ene spektakulært skumle området til det neste.
Det føles ofte som om man sitter på spillenes versjon av en berg-og-dale-bane, hvor suget i magen simpelthen nekter å slippe taket, og hvor man knapt rekker å summe seg før man er inne i den neste deilige korketrekkerern.
I praksis er «Resident Evil 4» nemlig et spill det er komplett umulig å legge fra seg.
Det nye kontrollsystemet innebærer for eksempel at du kan utføre utrolige manøvre i gitte situasjoner, som å slenge deg gjennom en vindusrute fra andre etasje, kaste deg unna store, rullende stener eller klatre opp på bosser for å hakke løs på dem med kniv.
Her klarer Capcom å sprøyte elementer vi kjenner fra høyoktan actionfilmer inn i spillbarheten uten å lage et umulig komplisert kontrollsystem.
Ofte oppleves «Resident Evil 4» faktisk som solo-versjonen av «Ringenes Herre»-filmene - komprimerte versjoner av de mest intense kampscenene.
Hadde Bruce Willis hatt hovedrollen i dette spillet, ville navnet vært «Die Hard i Helvete».
Capcom har også bakt inn et relativt avansert våpen- og gjenstandsystem.
Du har begrenset plass og penger, og må ta mange vanskelige valg i løpet av spillet.
Skal du kjøpe rakettkasteren eller rifla?
Skattekartet eller mer helse?
Eller kanskje oppgradere våpnene du allerede har?
Eller en større koffert til å ha all herligheten i?
Dette systemet betyr også at du til en viss grad kan styre spillestilen selv.
Mindre kraftige våpen tar lite plass, men har masser av ammunisjon.
Riflene er dødelige, men ladetiden er lang.
Og tør du virkelig å selge maskingeværet for å få råd til en ny hagle?
Et herlig element som jeg synes tilfører serien mye.
Historien og rollene er det derimot verre med.
Den amerikanske presidentens datter bortføres, og USA sender én eneste mann for å redde henne?!
Jeg klarer bare ikke å la være å gremmes.
Og motivet om å vise «verdenspolitiet USA» hvor skapet står... kan det bli mindre originalt?
Neppe.
På alle andre områder er «Resident Evil 4» blant de mest sofistikerte spillopplevelsene jeg har hatt noen sinne.
Historien, rollene og dialogen er omtrent like sofistikerte som ei ku i kjole.
Jeg tror Capcom ville ha tjent på å levere en mer diffus historie, en som var mer uuttalt enn dette.
Eventuelt en historie som var litt enklere å svelge.
Konsekvensen for meg er i alle fall at jeg med jevne mellomrom blir brutalt revet ut av den altoppslukende innlevelsen spillet ellers gir.
Problemet er ikke mangel på historie, det hadde jeg faktisk akseptert ettersom spillbarheten ellers står som en påle.
Problemet er at Capcom i fullt alvor forsøker - tilsynelatende så godt de kan - og feiler.
Jeg vil gjerne få understreke at dette må ansees for å være pirk av den minst betydningsulle sorten.
Ingen kan vel egentlig forvente et høyverdig opus fra en serie med navnet «Resident Evil».
Men jeg mener allikevel Capcom har gått glipp av en enestående mulighet til å virkelig levere en spillopplevelse som tvers igjennom er myntet på voksne spillere.
For det bør være forskjell på å ha 12-åringer som målgruppe og på å henvende seg til spillere over 18.
Spill for voksne innebærer mer enn å pøse på med så mye blod og gørr som mulig.
Spør du meg, altså.
Jeg bør vel også nevne at spillet er ekstremt langt, og at Capcom ikke klarer å holde på den altoppslukende intensiteten helt ut.
Men de klarer det nesten, hvilket for de fleste vil bety rundt 30 timers deilig underholdning.
Ser man bort ifra historien og fokuserer på alt som har innvirkning på selve spillbarheten, treffer Capcom klokkerene innertiere.
Kontrollen, kameraet, våpnene og gjenstandene er fantastiske.
Det visuelle er vakkert skittent, bossene er fryktinngytende og lydbildet står ikke tilbake for noe.
«Resident Evil 4» er sjokkerende bra der det er viktigst:
Det er spillbart til tusen og adrenalinpumpende actionfylt.
Det får deg til å gispe av fryd og klynke av skrekk.
Gjerne samtidig.
PS!
Spillet kommer på PS2 senere i år.
| 1
|
107609
|
Mye pupp, lite moro
På tross av piker, vin og sang, uteblir festen i spillet «Playboy: The Mansion».
Cyberlore Studios, utviklerne av den klassiske «Mechwarrior»-serien, beveger seg her over i ny mark med «Playboy: The Mansion».
Du ikler deg slåbroken til Playboy-grunnlegger Hugh Hefner for å selv lage det populære manne-magasinet.
Det hele foregår i en virtuell utgave av palasset Playboy Mansion, det myteomspunne huset som skal ha huset noen av de villeste festene i verden.
Spillet er todelt.
En del som minner om spill som «The Sims», og en del som prøver å simulere det å gi ut magasinet Playboy.
For å gjøre dette må du ansette journalister, fotografer og midtsidepiker.
Artiklene til magasinet skriver journalistene dine, men de sexy bildene til midtsiden må du ta selv.
På disse fotoseansene får du lekre datamodellerte piker med enorme frontpartier til å posere i forskjellige positurer med minimalt med påkledning.
Disse fotoseansene er noe av det som faktisk fungerer i spillet.
Det er spennende å ta bilder som en paparazzi.
For å få ekstra saftig stoff og nye fotomodeller til magasinet er du nødt til å holde fester for A- og B-kjendiser.
På disse festene kan du skaffe deg kontakter og gode relasjoner.
Kjendisene gir intervjuer og grobunn til gode artikler og er med øke salgstallene på magasinet.
En eller annen kjendis er kanskje villig til å posere på forsiden også.
Da stiger salget og pengene du tjener kan du bruke til innredning, ansettelse av flere folk, fester med mer.
Men jeg har til gode å oppleve virkelig saftige og skandaløse fester i spillet.
De fleste festene er meget snille og uskyldige og minner mer om dannete selskap.
Hva med en skikkelig fyllefest hvor det virkelig er hæla i taket?
Når man heller ikke får besøk av ekte kjendiser på festene, blir festdeltagerne veldig anonyme og kjedelige, og det glamorøse forsvinner helt.
Det hjelper heller ikke at grafikken i spillet er midt på treet etter dagens standard.
Absurde handlinger i spillet er med på å gjøre spillet merkelig og lite realistisk.
For eksempel har journalistene man ansetter en noe underlig klesstil.
De kommer ofte på jobben i undertøyet.
Likeledes kan plutselig alle gjestene på besøk finne på kle seg toppløse.
Kanskje er det sånn det er på slottet til Hefner?
Dessverre klarer ikke «Playboy: The Manison» å holde interessen gående lenge.
Etter noen timer har man gjort det meste i spillet og resten blir kjedelig repetisjon.
Når det også finnes alternativer som «The Sims 2» og «Singles:
Flirt up your life», som er både grafisk bedre og mer spennende når det gjelder spillbarhet, burde ikke valget være vanskelig.
Har du derimot alle utgavene av Playboy under senga eller en stor forkjærlighet for spill med lettkledde damer kan dette være noe for deg.
PS!
Også tilgjengelig på PS2 og Xbox.
Det er kun PC-versjonen som er testet.
| 0
|
107610
|
Maria Kannegaard trio:«Quiet Joy»
(Jazzland Recordings)
Det skyller en pianotriobølge over Jazz-Norge for tiden, og Maria Kannegaards hører med blant de aller mest forfriskende.
Trioen beveger seg i et helt annet landskap enn den nyromantiske retningen representert ved for eksempel Tord Gustavsens trio og svenske E.S.T.
Dette ikke minst takket være Kannegaards muskuløse pianospill og presist tilhuggede komposisjoner i tradisjon etter frijazzens mer melodiske varianter.
Bassist Ole Martin Vågan og trommeslager utfyller lydhørt i et samspill rikt på linjer.
Låtene og fremførelsen virker både svært gjennomtenkte og sprudlende spontane på samme tid.
Her er idérikdom og variasjon, fra den funky New Orleans-paradeåpningen «How Come?» til varme, melankolske «Little Grandma».
Dette er en vital og fengslende musikkopplevelse av de sjeldne.
| 1
|
107612
|
Sært og morsomt
Det elleville «Wario Ware»-universet passer Nintendo DS som hånd i hanske.
Ja, i den grad «Wario Ware Touched» kan sies å passe noe annet sted enn i psykedeliske stressdrømmer, altså.
Som i de to tidligere versjonene av spillet til Game Boy Advance og GameCube, raser du her fra det ene snodige småspillet til det andre.
To sekunder med oppkutting av grønnsaker følges av en statue som urinerer på en flamme eller kosing av en katt.
Og så videre.
Alt foregår via touchskjermen, og den intense fokusen på hva i all verden du skal gjøre innbyr til mye rar eksperimentering.
Skal man kutte, vri, stryke eller trykke her mon tro - og tenk fort, om fem sekunder er det for sent!
Spillet inneholder mer historie av type syk enn før, en utvidelse som faktisk klarer å gjøre spillet enda et hakk særere.
Jeg trodde ærlig talt ikke det var mulig.
Meget underholdende, sterkt vanedannende og utrolig morsomt.
Men den øverste skjermen er strengt tatt helt overflødig, og det originale «Wario Ware Inc.» får fremdeles beholde klassikerstempelet for seg selv.
| 1
|
107615
|
Trim for yngre
Nintendo DS-spillet «Pokémon Dash» byr på Pikachu i full fres.
Den første Pokémon tittelen som dukker opp til Nintendo DS er «Pokémon Dash».
Et spill i høyt tempo hvor man virkelig får trimmet fingrene.
«Pokémon Dash» er et racingspill hvor du skal styre Pikachu,(det gule elektriske ekornet som piper «Pika Pika» hele tiden) fra en Poké Ball til den neste.
Det hele kan fortone seg som et orienteringsløp.
Et løp går gjennom baner med forskjellig terreng.
Terrenget har mye å si, for Pikachu løper selvfølgelig raskest på veien og mer sakte gjennom skog eller sand.
Vann er en naturlig hindring det ikke går å krysse på vanlig måte.
Her kan Pikachu finne ballonger og stige høyt opp i luften for å få en oversikt over banen, for så å finne hvor neste Poké Ball er.
Når Poké Ballen er funnet kan Pikachu stupe ned mot posten kun iført to ballonger på ryggen.
Er landingsplassen er myk nok kan man smelle ballongene for et svalestup av dimensjoner.
Pokemon Dash» har en ny måte å styre på.
Man stryker hurtig over touch skjermen, dette får Pikachu til å sprinte av gårde.
Jo fortere man stryker, jo fortere løper Pikachu.
«Pokémon Dash» er et morsomt lite spill med en frisk, ny måte å styre på.
På tross av at det er et relativt simpel spill kan det bli hett om ørene i noen av løpene, spesielt dersom du spiller mot noen andre.
Dessverre så mangler det ekstra opplåsbare Pokémon og andre finurligheter som kunne ha holdt interessen lengre.
Det blir derfor litt for tynt til å holde interessen i lengden.
Kanskje noe for innbitte Pokémon-fans, men for andre er jeg redd det blir kjedlig i lengden.
PS!
Du kan koble opp Pokémon-spillene «Ruby», Sapphire», «FireRed», «LeafGreen», og «Emerald» til GBA for å låse opp nye baner.
| 0
|
107616
|
Lite fart i drillen
«Mr.
Driller:
Drill Spirits» er en enkel Tetris-klone som er god på bunn.
Tetris til Game Boy var den ubestridte mesteren av håndholdte puslespill.
Kopiene lot ikke vente på seg, og noen lyktes også til en viss grad.
«Puyo Pop», «Puzzle Bobble» og «Dr. Mario» for eksempel.
«Mr.
Driller:
Drill Spirits» er et spill i samme gate, men det har også sin egen vri.
I spillet er dine drillkamerater fanget under bakken, og det er opp til deg som Mr. Driller å borre deg ned til dem slik at de blir reddet.
Vi snakker her om tøffe pressluftborrende karer, og ikke den typen som marsjerer foran i et musikkorps.
Du må borre i stykker klosser i forskjellige farger for å komme til bunnen av skjermen.
Fjerner du en kloss med lik farge som de rundt, forsvinner alle i samme farge.
Dette kan få klosser av en annen farge som ligger over, til å rase.
Det gjelder da å tenke raskt på hvor man må drille, slik at man unngår å få en kloss i hodet.
Du kan bruke touchpennen på touchskjermen, men det går like greit å spille med de vanlige kontrollene.
Ikke noe nytt og revolusjonerende her dessverre.
Etter hvert som du spiller, kan du låse opp flere figurere eller ekstra hjelpemidler.
Det er tre forskjellige spillmoduser og opptil fire spillere kan spille trådløst sammen, med kun ett spill.
Som så mange av disse Tetris-klonene er dette morsomt i passe porsjoner.
Et fint, barnevennlig spill garantert fritt for vold.
Det kan til tider være hektisk når man graver seg nedover mens man unngår fallende byggeblokker, men det blir nok ikke så mye tankearbeid som det er i Tetris selv om de små grå i alle fall får litt å bryne seg på.
Det blir litt som med puslespill.
De kan virke litt kjedlige i starten, men blir morsommere etter hvert som brikkene faller på plass.
Dette spillet holder interessen en stund, men er allikevel en noe skuffende tittel som tar i bruk svært få av mulighetene til Nintendo DS.
Det føles heller som om det var en lansering til den gamle Game Boy.
| 0
|
107617
|
Den forhatte jøden
Regi:
Michael Radford.
Med:
Al Pacino, Joseph Fiennes, Jeremy Irons, Lynn Collins.
Am./eng./it. 11 år.
Intens og sensuell filmatisering av Shakespeares mørke og skarpe satire som grelt avdekker antisemittisme.
Regissør Michael Radford går rett på sak.
Han poengterer det uttrykte jødehatet som florerte i Europa rundt 1600-tallet (da også).
Han demonstrerer de kristnes hykleri og hovmod, og gjennom en forrykende innbitt Al Pacino som den jødiske pengeutlåneren Shylock, viser han hvordan en undertrykket manns stolthet og hevngjerrighet trigger større forakt og gjengjeldelsesaksjoner hos motparten.
Ikke ulikt dagens turbulente situasjon.
Det dirrer når Al Pacino står på sitt i rettsalen og krever sin pant, «one pound of flesh» av den stakkars kjøpmann Antonios kropp.
Samtidig er dette en romantisk kjærlighetshistorie, smekkfull av shakespeareske forviklinger, poesi og innsiktsfulle betraktninger som kan bli litt for ordrike.
Blikk og stemning bærer preg av sensuelle undertoner.
Det gjelder møtet mellom den vakre, smarte heltinnen Portia (en forførende Lynn Collins) og den aristokratiske livsglade Bassanio (en like forførende Joseph Fiennes), men filmen antyder også den shakespeareske tvetydighet i forholdet mellom menn.
Blikk og kommentarer mellom Bassanio og hans mesén, kjøpmannen Antonio (en vemodig Jeremy Irons), syder av erotiske undertoner.
Med Venezia selv som vakkert og fargerikt bakteppe er dette dramatikk som kanskje først og fremst fascinerer Shakespeare-fans.
Farger, lys, musikk og spill veksler mellom tragdie og sødmefylt komedie, hele tiden med vemodet som følgesvenn.
Men størst inntrykk gjør Al Pacino som Shylock, den forhatte jøden som smadres av de rettroende.
| 1
|
107618
|
Blass kopi
Regi:
Paul McGuigan, med Josh Harnett, Rose Byrne, Diane Kruger.
Hollywood kan selvfølgelig ikke la andre land få ha en thrillersuksess i fred, og har derfor laget sin egen versjon av den franske thrilleren «L' Appartement».
Det er mulig at de langsomme, panorerende bildene fungerte bra på kino, men på skjermen blir det kjedelig, og de mange hullene i historien blir litt for tydelige til gjengjeld.
Og mens franske Vincent Cassel har noe demonisk nevrotisk over seg, er Josh Harnett bare konvensjonelt pen.
En like uengasjerende pakke med bonus; noen slettede scener og et par intervjusnutter.
| 0
|
107619
|
Livsbejaende om død
Regi:
Alejandro Amenábar.
Med:
Javier Bardem, Belén Rueda, Lola Duenas, Mabel Rivera.
Spansk drama.
11 år.
Årets utenlandske Oscar - nydelig og uhyre respektfullt om livet, havet, dødshjelp og kjærlighet i spansk film basert på en virkelig historie.
Sjelden har temaet dødshjelp vært behandlet med større respekt for livet og livsverdier enn i denne umåtelig vakre filmen, skapt av spansk films unge wonderboy Alejandro Amenábar.
Det uhyre vanskelige tema behandles like varsomt som direkte, ikke uten galgenhumor og tragikomikk - og i alle henseende filmatisk.
For først og sist er «Havet innenfor» en slående vakker film.
Om livsverdier og om respekt - være seg for hav og vind, for landskaper og mennesker, for poesi og kjærlighet.
Og med like stor aktelse for liv og livsutfoldelse som for sykdom og død.
Den baserer seg på en virkelig historie, men er også i sjelden grad avhengig av den intellektuelle styrke og karisma som Spanias heftige, unge skuespiller Javier Bardem formidler fra sin umulige posisjon, lenket til sin seng, lam fra halsen og ned.
Slik har filmens Ramon ligget i 27 år.
Like lenge har han ønsket å dø.
Et øyeblikks ubetenksomhet i hans ungdom førte til stupeulykken som frarøvet ham alt han elsket i livet: havet, seilvinden, kvinnene, reisene, utfoldelsen.
Uten dette, intet liv.
Historien har bakgrunn i en virkelig Ramon (Sampedro), som til slutt lyktes i sin dødsplan.
Da på så finurlig vis at ingen skulle bære ansvaret for hans død.
Og heller ikke kunne stemples som kriminell.
Filmens Ramon er omgitt av stor og oppriktig kjærlighet fra mennesker rundt seg.
For dem er han ikke først og fremst invalid.
For dem er han en viktig person i deres liv.
Hvordan kan han be dem om hjelp til å dø?
Hver for seg får de representere støtte, tvil eller motforestillinger.
- Ingen i denne familien skal måtte ta livet av noen, utbryter Ramons bror når han etter 27 år omsider sprekker.
Han er en enkel bonde som ikke uttrykker sine meninger i utrengsmål.
Også han er fange av Ramons seng.
Også han måtte oppgi sitt frie liv på havet for å være i stand til å ta seg av sin bror.
Aldri har det falt ham inn å beklage det.
Sånn er det bare.
Ingenting å gjøre ved.
For ham er brorens dødsønske en stor provokasjon.
Kameraet er ikke lenket.
Kameraet viser levende liv i alle ender og kanter.
Og det følger Ramons fire kvinner, som representerer hver sin kjærlighet og hver sin kamp for ham.
Langsomt opparbeider filmen den dypeste respekt for dem alle.
Og for livet.
Og døden.
Se den!
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107620
|
Animert og nydelig
Regi:
Pjotr Sapegin.
Stemmer:
Odd Børretzen og Trine Lossius Borg.
Norsk animasjon.
Aldersgrense - 7 år, egnet for familier.
Det er meget høy, internasjonal standard over det poetiske skjemt og alvor animasjons-mesteren Pjotr Sapegin tryller frem!
«Nå skal du høre» er hans første langfilm (snaue 50 minutter).
Den er komponert rundt fire av Sapegins animerte kortfilmer fra de siste ti årene, bundet sammen omkring et svært så hverdagslig «drama»:
En bestefar forsøker å kle på sitt nærsynte barnebarn for en lekedag i snøen.
Det går sent.
Til gjengjeld må altså bestefar fortelle historier for å lykkes.
Og det er disse historiene som utgjør filmen.
I tillegg til noen musikalske mellomspill, der en mygg, en snegle og en tordivel (tror jeg!) spiller svingende folketoneinspirert jazz.
Sånn sett kan man nesten kalle filmen slags musikal.
I lange perioder er dette ren fortellermagi!
Animasjonsfilming er et vanvidd av detalj-administrering.
Til gjengjeld må hver eneste detalj gjenomtenkes.
Og det ser og hører man er gjort her - med en nesten ufattelig uttrykksfullhet som resultat.
Det hele er pakket perfekt inn i Odd Børretzens gjenomarbeidede fortellerstemme - mer mangesidig enn vi kan huske å ha hørt før.
Det kanskje eneste man kan innvende mot «Nå skal du høre», er at de fire hovedhistoriene ikke nødvendigvis kler hverandre perfekt:
Det blir liksom litt i to deler: to folkeeventyrvarianter, to mer «sosialrealistisk» inspirerte episoder.
Likevel står hovedinntrykket igjen:
Dette er en forseggjort, lekende perle av en film!
| 1
|
107623
|
Sykt.Sykt bra!
Manus og regi:
Pål Sletaune.
Med Kristoffer Joner, Cecilie A. Mosli, Julia Elise Schacht, Anna Bache-Wiig, Michael Nyqvist.
Norsk.
Psykologisk thriller - 18 år.
Absolutt grense.
Uhyggelig dypdykk i menneskesinnet, på grensen til skrekkfilm.
Grassat gjennomtenkt og gjennomført regi.
Og Kristoffer Joner har vel aldri vært bedre.
Innledningsvis ser det forresten ikke bra ut:
En mann og to kvinner plassert i to altfor store, altfor filmstudiolignende leiligheter à la forfallen Oslo Vest.
Mannen er streit som en vestlandspredikant.
Damene rufsete og sexy og «uutgrunnelige».
Det ser ut som en mislykket-nostalgisk møte med verdens minst etterlengtede sujett:
Norsk sosial-patetisk horror-realisme fra 70-tallet.
Men før malisen riktig får satt seg, aner man at innledningen er riktig.
For filmen pirrer mer og mer:
Kristoffer Joner er jo så normal?!
Selv lenge etter den allerede mye omtalte, blodige sex & slag-scenen, som skal være den direkte årsaken til filmens 18-årsgrense.
Og så forstår man.
Sakte.
Men presist og sikkert - uten at altfor mye skal røpes her; filmens utvikling er dens eksplosive kjerne.
Og overraskelsene dens nødvendige budbringere.
Og la det være sagt:
Den allerede omtalte scenen med Kristoffer Joner og Julia Elise Schacht er på ingen måte spekulativ.
Den er hard og nødvendig - og etter hvert ikke engang den verste.
Tett på nett:
Møt Joner i dag kl. 13.00!
Skal en psykologisk thriller treffe effektivt, må den fremfor alt ha relevans.
Det tar en stund før man fatter hva som foregår.
Men la oss si, antydningsvis, at begrepet «skyld» alt i alt blir det sentrale tema, når ufattelig dyktige Kristoffer Joner spiller ut hele sitt register - og ett og annet vi ikke har sett før - i en grandios utforskning av menneskesinnets absolutt mørkeste sider.
Og denne helvetesturen - via skjærsilden - opplevd så ekkelt, klebrig relevant, at det tar atskillig tid i etterkant å kvitte seg med inntrykkene.
Spill, foto, lyd scenografi og - ikke minst! - musikk, går opp - eller ned - i en stor og manipulativ enhet.
Glitrende!
«Naboer» er rett og slett blitt et fenomen av en film, det 100 prosent tydelige bevis på at den tidligere skjemtegauk Pål Sletaune også har muskler og intellekt til å behandle det rammeste alvor.
Og det innenfor kanskje verdens vanskeligste og mest misbrukte genre - den psykologiske thrilleren.
Skjelvende nerveridd må vi innrømme:
Dette er mesterlig.
Intet mindre!
| 1
|
107624
|
Diverse artister:«New Orleans»
Putumayo Records/Kirkelig Kulturverksted
I disse dager feires karneval over store deler av verden, i New Orleans under navnet Mardi Gras, «feitetirsdag».
Dette er en tradisjon som har satt sterke spor i byens mangslungne musikkliv opp igjennom tidene.
Putumayo, som har gjort en sterk innsats for blant annet karibisk musikk tidligere, har dessverre ikke truffet like godt med sin New Orleans-samling.
Sterke navn som Louis Prima og Dr. John er representert med middels interessante låter, mens obligatoriske artister som Professor Longhair, The Meters eller The Wild Tchoupitoulas mangler.
Trivelige unntak er generasjonsmøtet mellom trompetistene Nicholas Payton og Doc Cheatham og Deacon Johns «Going Back To New Orleans».
Carl Petter Opsahl
| 0
|
107625
|
Igor Stravinskij
ECM New Series/Grappa
Dansemusikk fra Stravinskij.
Igor Stravinskij boltret seg i ulike genre og uttrykk, fra tidligmusikk til jazz, fra ekspressive utbrudd til tilbakeholden formanalyse.
For dette pådro han seg teoretikeren Theodor Adornos forakt, som i Stravinskijs musikk så den vestlige musikkhistories dekadanse og forfall.
De fire orkesterverkene på foreliggende CD er alle fra hans neoklassiske periode, tre år etter at han bosatte seg i USA.
Det er dansende musikk, i et relativt lyst tonespråk, riktignok med visse ustabile momenter.
Det tidligste verket, balletten «Apollon Musagete» (1927), flømmer over av melodirikdom, med tidvis jazzete linjeføringer.
«Momentum» fra 1960 er det seneste, men griper tilbake til middelalderen med orkestrale nytolkninger av tre Gesualdo-madrigaler.
På sitt mest lettflytende elegante er komponisten i «Concertino in D» og «Danses Concertantes» milelangt fra «Vårofferets» råskap.
Utgivelsen markerer Stuttgarter Kammerorkesters 60-årsjubileum, med Dennis Russell Davies som sjefdirigent de siste 10.
Dynamikk, lekenhet og klangvarhet tvers igjennom gjør denne platen til en lys vårfest.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107626
|
Don Juan Dracula:«Young debutantes II»
(Switch Off Records/ Tuba)
Don Juan Dracula blåser liv i synthpopen som var moderne på 1980-tallet.
Deres elektronikamusikk kan enkelte ganger minne om norske Zuma, som hadde suksess for noen år siden.
Don Juan Dracula har flere gode ideer og elementer i musikken sin, men klarer ikke helt å gjennomføre og forløse dem på et helt album.
Bandet skriver all musikken sin selv, og vokalisten og gitaristen Henrik Lysell har signert de fleste av albumets elleve sanger.
De som er helt fortapt i 80-tallets musikk, vil sikkert ha glede av «Run away with you», «Take me home» og «Into the sunset».
Det er de beste sporene på debuten.
| 0
|
107630
|
Vise Menn:«Forbud mot å fly»
(INproduction)
Album nr. to fra Haugesunds-baserte Vise Menn tar aldri av.
Neddempet visepop er stikkord for Vise Menn.
Musikalsk holder de seg litt i samme område som Elle Melle, som kommer lenger sørfra i Rogaland.
På sitt annet album klarer de ikke helt å innfri med et helt album med gode låter.
Sanger som «Please misunn meg» og tittelmelodien er fine perler både tekstmessig og musikalsk, men resten blir ganske ujevnt og enkelte steder litt småkjedelig.
Det hjelper litt at de blant annet har fått teksthjelp fra Gunnar Roalkvam.
Vise
Menn har potensial til å sjarmere med sine sanger, men klarer ikke helt å forløse talentet sitt på «Forbud mot å fly».
| 0
|
107631
|
Giya Kancheli:«In L'istesso tempo»
ECM New Series/Grappa
Tid, rom og bevegelse utfordres i tre verker av den georgiske komponisten Giya Kancheli, kjent fra blant annet samarbeid med Jan Garbarek.
I likhet med for eksempel Arvo Pärt og Henryk Gorecki kombinerer han modernistiske elementer med impulser som har til dels århundrelange røtter, i et tilsynelatende forenklet uttrykk.
Men selv om disse verkene er breddfulle av melodiøsitet og ofte tiltalende klanger, er de tidvis ubehagelige inntil det smertelige å lytte til.
Om det er glimt av lys, er det gjerne mot et overveldende mørkt og dystert bakteppe.
I begynnelsen av «Time... and again», en duett for piano og fiolin, etterfølges voldsomme utbrudd av urovekkende stillhet.
Disse bruddene kommer også senere i dette 25 minutter lange verket, og man er aldri helt sikker på når det er slutt.
Et lydbåndopptak av en mannsstemme åpner «V & V» og gir ubestemmelige sakrale eller folkelige assosiasjoner før solofiolin og strykeorkester kommer inn, motvillig.
Pianokvartetten «In L'istesso tempo» kjennetegnes av bølgende energibevegelser og bidrar til en noe lysere avrunding av platen.
Gjennomgående preges stykkene av voldsom dynamikk, der vulkanske kraftutladninger brått kan veksle med stillhet eller forsiktig hvisken.
Gidon Kremer har full kontroll over fiolinens dynamiske og klanglige spenn og har drevet frem et presist strykeensemble i Kremerata Baltica.
Pianisten Oleg Maisenberg er lydhør dialogpartner, mens The Bridge Ensemble gir en overbevisende fremføring av pianokvartetten.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
107632
|
Michael Bublé:«It's time»
(143 records/Warner)
Album nr. to fra den unge kanadier som gjerne vil bli en ny crooner.
Michael Bublé gjør det ikke lett for seg som artist:
Han gir ut plate der han prøver å lage egne versjoner av andres slagere, og tar mål av seg til å bli den nye crooner-kongen.
Dit har han meget langt igjen.
Det er ikke lett å forsøke å bli f.eks. den nye Frank Sinatra, Tony Bennett, eller for den saks skyld Robbie Williams eller Jamie Cullum, som alle har gitt ut plater i denne genren.
Bublé har spilt inn tolv gamle sanger, en blanding av standardlåter og popklassikere.
Han har skrevet en, «Home», selv.
Bublé synger helt OK, men bare unntaksvis svinger det, og det er langt mellom hver gang han klarer å tilføre sangene noe nytt i sin tolkning.
Stort sett blir det musikk som går inn i det ene øret, og ut av det andre like kjapt.
Småkjedelig i det store og hele.
Men:
Han gjør brukbare versjoner av Beatles-klassikeren «Can't buy me love», Drifters' store «Save the last dance for me» og i duetten «Quando, Quando Quano» med Nelly Furtado.
Hopp over resten.
| 0
|
107633
|
Kikki & Roosarna:«Vad livet har att ge»
(Tylden)
En dansebandplate som ventelig vil glede Kikki Danielssons mest trofaste fans.
Kikki Danielsson gjør comeback med denne platen og har tegnet kontrakt med et norsk plateselskap.
Sammen med sitt faste band Roosarna får det danseglade publikum det de forventer, hverken mer eller mindre: grei, dansbar musikk, helt ordinært og uten store musikalske overraskelser eller fiksfakserier.
Kikki synger godt, og hun er ikke hovedvokalist på alle sangene på platen.
I tillegg til et OK potpourri over Kikkis tidligere slagere er «Aj aj aj» den eneste kjente sangen på platen.
«Är du min äskling än» og «Sången från Bergen» er sammen med potpurriet platens mest vellykkede spor.
| 0
|
107634
|
Timbuktu:«Alla vill till himmelen men ingen vill dö»
(Playground)
Skånsk hip hop som overgår det meste!
Om det finnes noen rettferdighet, blir Skåne-rapperen Jason Diakite (27), bedre kjent som Timbuktu, den neste superstjernen i Skandinavia.
Med «Alla vill till himmelen men ingen vill dö» har Timbuktu levert enda et album som parkerer all annen skandinavisk hip hop på sidelinjen.
Timbuktu er fargerik, morsom og sosialt bevisst, men viktigst av alt er hans evne til å levere låter med sterke refrenger og tekster som glir lett i øret.
Mykt, elegant, svingende og lettbent ruller de 13 låtene ut av høyttalerne.
Vi snakker hip hop, men her finnes innslag av reggae, afrikansk pop og klassisk soul.
Best er ultrafunky «Plotten Tjocknar», snappy og lekre «Skjuter du, skjuter jag» og rullende «Åk dit» som er sjeldne rytmiske åpenbaringer på breddegrader som våre.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107636
|
Shining:«In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster»
(Rune Grammofon)
Djervt og rocka fra jazzister.
Crossovermetalprogjazz.
Beskrivelsen av albumet til Oslo-bandet Shining er rappet fra en svensk anmelder og sier det meste om hva kvintetten sysler med på en utgivelse som unndrar seg all båssetting.
Jørgen Munkeby (Jaga Jazzist, Bobby Huges, Hanne Hukkelberg), Morten Qvenild (Jaga Jazzist, The National Bank, Solveig Slettahjell), Aslak Hartberg (Klovner i Kamp, Oslo Fluid), Torstein Lofthus (Kurt Nilsen, Maria Mena, Jon Eberson, Maria Solheim) og Andreas Hessen Schei (Jaga Jazzist, Bertine Zetlitz), utgjør Shining på et album som vil glede alle musikkelskere med et åpent sinn.
Å beskrive musikken til Shining i en håndvending er alt annet enn enkelt, men liker du navn som King Crimson, This Heat, Motorpsycho, Ornette Coleman, John Coltrane, Slayer og The Mars Volta, har du mye godt i vente fra Shining.
Spor som «Goretex Weather Report» og «Perdurabo» er vel noe av det mest rocka som er blitt innspilt i Norge på uendelig lenge.
Komplekst og krevende, men samtidig uhyre groovy, dynamisk og drivende.
Shining er et djervt band som har lagt igjen alle konvensjoner i skapet.
Det eneste de mangler, er en vokalist av Mike Pattons kaliber.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107637
|
Unni Løvlid:«Vita»
Grappa/Musikkoperatørene
Vokalmystikk i spennende rom
Unni Løvlid er en av vår tids mest spennende folkemusikkutøvere, som både tør og har kreativ fantasi nok til å ta tradisjonsmusikken til helt nye steder.
Denne gang har hun alliert seg med Helge «deathprod» Sten og foreviget et dusin religiøse folketoner i Emmanuel Vigelelands mausoleum.
Det enkle kan ofte være genialt, som her, der Løvlids velformede stemme spiller mot rommets unike klang.
Etterklangen formes som borduntoner, dissonanser og lange klangtepper som gir fremførelsene en nær og tiltalende mystisk aura.
Det er som om vi hører henne smile i enkelte av kuttene.
Et tematisk samspill mellom død og liv på mange plan gir musikken spennende dimensjoner til påskehøytiden, selv om repertoaret av bånsuller og religiøsefolketoner ikke er direkte påskerelatert.
En modig og svært vellykket produksjon som gir folkemusikken en uanstrengt samtidsmusikalsk ramme.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
107638
|
The Margarets:«Love will haunt you down»
(Universal)
Ingen grunn til panikk: den såkalt «vanskelige» andre plata holder i massevis!
The Margarets følger opp suksessen fra debutplata «What kept you» med et godt, variert andrealbum.
Rune Berg har ansvaret for de fleste melodiene, mens Alex Rinde har skrevet de fleste tekstene.
Giske-bandet lager rett og slett god, iørefallende popmusikk.
De har lært seg pophåndverket og presenterer et dusin sanger med flere glimrende poplåter.
I perioder hører man at kvintetten har hørt ganske mye på Beatles og britisk popmusikk.
The Margarets har gode vokalharmonier som treffer og sitter godt i øret.
The Margarets sjarmerer med god popmusikk på rekke og rad, enten det gjelder de melodiske balladene «In any crowded Room» og tittelmelodien, den fengende singelen «Surf Alone» eller de sjarmerende «A farewell to arms» og «The Singer».
«Love will haunt you down» er en plate å bli i godt humør av!
| 1
|
107639
|
Det rare vesten
Oddworld-gjengen har pensjonert raringen Abe og introduserer nå den Clint Eastwood-inspirerte kisen Stranger.
Resultatet er en koseversjon av «Halo» lagt til Det ville vesten.
Den fåmælte og fryktede Stranger reiser i «Oddworld:
Stranger's Wrath» fra by til by for å innkassere dusører for skurker han fanger.
Den snodige spillbarheten fra de tre forrige Oddworld-spillene er erstattet med en mer konvensjonell blanding av skyte-action i førsteperspektiv og miljønavigering i tredjeperspektiv, og den spesielle stemningen er erstattet med et støvete, western-inspirert klima.
Men humor er fremdeles sentralt i både figurene man møter, historien som fortelles, miljøene man ferdes i og i selve spillbarheten.
Det mest lysende eksempelet på det er ammunisjonen Stranger bruker i sin armboge:
Levende dyr.
Pratsomme ekorn lurer fiender bort til seg, bier fungerer som et slags maskingevær og edderkopper spinner et nett rundt slemminger så du enkelt kan samle dem inn - klare for inkassering av dusør.
Allikevel starter spillet kanskje litt vel slentrende og kjedelig.
Det er fornøyelig og underholdende, men på langt nær storslagent.
Spillet vokser derimot betraktelig etter hvert.
Og virkelig bra blir det når det avsløres hva den egentlige grunnen til Strangers dusørjakt er.
Det tok med andre ord en stund før jeg innså det, men dybden i både spillbarheten og historien er utrolig mye større enn det ser ut til ved første øyekast.
Spillutviklerne Oddworld Inhabitants kjempet seg til et rykte som en av spillindustriens mest særegne (og sære) med «Oddworld: Abe's Oddysee», «Oddworld:
Abe's Exoddus» og «Oddworld: Munch's Oddysee».
Underlige og oppfinnsomme spill lagt til det detaljrike og fantastiske Oddworld-riket.
Nå har åpenbart selskapets designere spilt noen timer med «Halo» på Xbox.
Kontrollsystemet når man er i førsteperspektiv er like følsomt nøyaktig og like uanstrengt behagelig å bruke.
Du kan bare bruke to forskjellige typer ammunisjon samtidig, som i praksis er det samme som to forskjellige våpen.
Og du trenger ikke samle helse, den regenereres ved å «riste» av skadene.
Likhetstrekkene i kampene som utkjempes er også ganske store innimellom, og i sum blir det av og til som å spille barne-TV-versjonen av «Halo».
Akkurat det ble jeg satt ut av, jeg hadde forventet meg noe helt annet.
Selv om arven fra de tre spillene med Abe i hovedrollen absolutt er til stede, er «Stranger's Wrath» en helt annen spillopplevelse.
Og det er helt OK det, når sluttresultatet er såpass vellykket som dette.
Men likhetstrekk med andre spill til tross - jeg må understreke at «Oddworld:
Stranger's Wrath» først og fremst er seg selv lik.
Spilluniverset Oddworld utvides med kreativitet, omtanke og en dybde de foregående spillene til sammenligning bare skrapte i overflaten av.
Stranger er en fyr du blir glad i, og historien fester et stadig fastere grep om deg jo lenger du spiller.
Og når girskiftet først skjer, sånn cirka etter by nummer to, leveres den ene storslagne opplevelsen etter den andre.
«Oddworld:
Stranger's Wrath» er et viktig tilskudd i Xbox-familien.
Det melder seg inn i den lille klubben med hyggelige, varierte og inkluderende spill som «Beyond Good & Evil» og «Sphinx and the Cursed Mummy», og leverer en spillopplevelse som burde passe for de aller fleste.
| 1
|
107642
|
For mye av alt om ingenting
Regi:
Lukas Moodysson.
Med:
Thorsten Flinck, Sanna Bråding, Bjørn Almroth, Goran Marjanovic.
Svensk drama.
18 år.
Porno som helvete i en på alle vis forstrukket film om fire innestengte sjeler på to rom og et bad.
Ulykkeligvis med kamera.
Kan hende var det nødvendig.
Etter småbydisseksjonen «Fucking Åmål» og hjerteskjærende «Lilja 4 Ever» må Lukas Moodysson ha kjent presset som en klo om hjertet.
Om å toppe seg selv, overgå sitt refserraid mot all løgn og forstillelse.
Etter «Ett hål i mitt hjärta» kan han puste ut.
Nå stiller han på bar bakke.
Et trolig langt behageligere sted.
Jeg betviler ikke et øyeblikk Moodyssons ærlige hensikt.
Han ser bare ikke ut til å ha visst hva han skal bruke den på.
Fekter mot vindmøller med ville geberder, tar dristige fraspark i løse luften og topper med hensiktsløs effektbruk.
Fire mennesker befinner seg i en selvvalgt, klaustrofobisk verden: en svinesti med to trange rom og et bad i en boligblokk i en drabantby.
Husets fyllesyke pappa lever (?) av å lage pornofilm i stua.
På et gutterom klamrer sønnen seg til rester av et fantasiliv.
Fort ankommer pornofilmens faste aktører: en ung og pen pike, en ung og vakker mann.
For å bli.
Og bli.
Gjennom opptak, fornedrelser, drikkegilder, renselser og nye fornedrelser.
Gjennom snakk og tomme fraser, fyllerør og mer snakk.
Nå og da søker den unge jenta tilflukt på badet.
Dusjer og dusjer.
Sover på gulvet med hodet under do.
Snakker til speilet og gjør kjent at dette er hennes drøm.
Pornoopptakene er dels barmhjertig kamuflert, dels pinlig direkte.
Iblant variert med nærbilder av en maltraktert Barbie og Ken, iblant av en kunstig vaginamodell.
På ett tidspunkt blir det farlig.
Når de to menns aggresjon brått går over grensen fra spill til livsfarlig alvor.
Hele tiden spør man seg selv hva de alle har der å gjøre.
Hvordan de orker hverandres selskap, og å henslepe sine liv i denne bunnløse tristhet.
Det er jo bare å gå ut døren.
Det er kan hende Moodyssons hensikt er å vise at det nettopp ikke forholder seg slik.
At pornoen korrumperer.
At vårt samfunn er råtne saker, og fråtseriet er som porno.
Med mennesker fanget av omgivelsene akkurat som filmens sønn av sin far.
Jeg bare gjetter.
Moodysson åpner ikke for forståelse.
Han åpner ikke for noe som helst.
Annet enn visjonen av en filmmann uten sak, men med desto større sinne.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107643
|
Vann-vittig!
(Life Aquatic with Steve Zissou) Regi: Wes Anderson.
Med Bill Murray, Owen Wilson, Cate Blanchett, Anjelica Huston, Willem Dafoe, Jeff Goldblum, Michael Gambon.
Amerikansk.
Komedie - 11 år, egnet ungdom.
Nokså ubeskrivelig, men i alle fall vann-vittig surrealisme!
Det aller viktigste med filmen «Livet under vann med Steve Zissou» går knapt nok an å sette ord på.
Bare å antyde: en ubestemmelig surrealistisk stemning, som svinger fra den rene idioti til relativt bastant satire.
Fenomenet Bill Murray er «Steve Zissou», en undervannseventyrer av raskt synkende valør, en forhenværende interessant oppdagelsesreisende under vann, en harpunert bløffmaker.
Og kanskje et slags ondskapsfullt/kjærlig senportrett av den franske vannlegenden Jacques Cousteau (1910-1997), i alle fall slik jeg husker ham fra hans TV-filmer.
Hans ekspedisjonsskip er blitt en rustholk, hans prosjekter giddalause krampetrekninger, hans mannskap en sildestim av retningsløs dumskap.
Og alle har røde strikkeluer.
Uansett.
Det blir så dumt at man kan hyle!
Selv når jeg nå tenker svært godt etter, finnes ingen egentlig god grunn til å anbefale filmen.
På den annen side:
Å gå glipp av Bill Murray og hans halvdøde svømmetak i disse lunkne, grunne farvann, vil være å fraskrive seg mulighetene til å finne ut hvor vittig det går an å være på tåpeligst mulig grunnlag.
| 1
|
107645
|
Sondre Bratland «Syng meg heim»
(Kirkelig Kulturverksted)
Velklingende, men forutsigbar country
Få norske menn kan måle seg med Sondre Bratland i stemmeprakt.
Vakkert, stødig og trygt bærer stemmen hans oss inn i lengsel og håp.
Nå tar han for seg countrytradisjonen med egne oversettelser av Johnny Cash og Hank Williams, men også egne låter til dikt av for eksempel Olav H. Hauge.
Knut Reiersruds dobro og lap steel sørger for country-elementet, mens hardingfelespilleren Einar Mjølsnes og Hans Fredrik Jacobsen på blant annet fløyter og sekkepipe gir norske og irske anstrøk.
Det klinger godt, kanskje for godt.
Det mangler en kant å bryne seg på.
Enkelte ganger blir dette en ren stiløvelse som ikke beveger seg utover genretypiske klisjeer.
Kjærkomment beveger musikken seg utover det forutsigelige i «Kom ikkje med heile sanningi».
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
107646
|
Solveig Slettahjell og Slow Motion Quintet «Pixiedust»
Curling Legs/Musikkoperatørene
Musikalsk tryllestøv
Ikke før har hun innkassert Spellemannpris for fjorårets fulltreffer «Silver», så er Solveig Slettahjell på banen med rykende ferskt stoff.
Denne gangen har hun og bandet på et par unntak nær forlatt standardlåtene til fordel for originale komposisjoner.
Besetningen er den samme, men den musikalske karakteren er noe forandret siden sist, med større vekt på klangeksperimentering.
Musikk så vel som omslagsdesign gir inntrykk av en slags fortryllelse.
Paradoksalt nok virker ikke uttrykket så enestående lenger, men kanskje mer tidstypisk.
Likevel er dette til å la seg fortrylle av, med mange sterke momenter.
For eksempel flere av Peder Kjellsbys låter, som «Home» og «Little Wonder» og Slettahjells «Faith, Trust and Pixiedust».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107647
|
Judas Priest «Angel Of Retribution»
(Sony BMG)
Britisk heavys «elder statesmen» i fin form.
Vi er mange skap-metal'ere som fremdeles liker å børste støvet av «British Steel» fra 1980, og det er et friskt, men langt fra spennende gjenhør av gull-utgaven av Judas Priest vi får her.
Klisjeene ligger selvfølgelig tjukt utenpå hverandre - både tekst- og riffmessig - men gitarene til Glenn Tipton og K.K. Downing er fremdeles like Sabbath-tunge som i bandets glanstid, og Rob Halford har muligens passert femti, men er fremdeles en klassisk, autoritær metal-vokalist.
«Angel Of Retribution» åpner med albumets to sterkeste låter, «Judas Rising» og «Deal With The Devil», og kunne strengt tatt vært utgitt også for tyve år siden.
Platen føles verken viktig eller vesentlig - den er heller en OK bekreftelse på at enkelte metal-helter vet å eldes med verdighet.
| 0
|
107648
|
Gothminister «Empire of Dark Salvation»
(Tatra)
Endimensjonalt fra norsk advokat
Bjørn Alexander Brem er advokaten som lever ut sine fantasier som demoniske Gothminister.
Hans nye album «Empire of Dark Salvation» er definitivt ikke noe for folk med sans for det underfundige og subtile.
Gothminister og hans faste våpendragere peiser nemlig på med feite, mektige og storslagne låter fra begynnelse til slutt.
Bjørn Alexander Brem lar seg inspirere av det mørke og ukjente, men han overlater paradoksalt nok ikke mye til fantasien på albumet «Empire of Dark Salvation», som byr på 52 minutter med industriell gotisk metal.
I blant låter det nesten som salige Wagner har gjenoppstått.
Mer teatralsk og pompøst enn dette kan det nesten ikke bli.
Likevel utelukker jeg ikke at nokså mange der ute kan finne på å like «Empire of Dark Salvation».
Hvis 50.000 kjøpte Rammstein, bør det også være håp for Gothminister på VG-lista.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107649
|
El Caco «The Search»
(Black Baloon Records)
Hardtslående trio overrasker
El Caco har med «The Search» levert sitt tredje, beste og mest varierte album til dags dato!
2004 ble året da WE opplevde et velfortjent gjennombrudd.
I år er kanskje turen kommet til trioen El Caco, som endelig har maktet å forløse sitt ikke ubetydelige potensial.
Øyvind Osa, Thomas Fredriksen og Anders Gjesti har nemlig innsett at gode melodier, variasjon, luft og dynamikk er nødvendige ingredienser om du skal nå utover klikken av dedikerte fans.
De 11 låtene er produsert av bandet selv, men El Caco har hatt næringsvett nok til å overlate alle vokalspor og sluttmiksen til Daniel Bergstrand.
For første gang er det faktisk mulig å høre at bassisten Osa har en flott stemme, enten det er snakk om knugende hardrock eller mykere låter som viser en ny side av El Caco.
Best er såre greier som «Underneath» og ikke minst «Dislocated» som byr på noe av det vakreste jeg har hørt så langt i år, uansett genre.
Det er derimot ikke ensbetydende med at El Caco er blitt myke.
Tvert imot.
Muskuløse og stålharde spor som «Lord It», «Substitute» og «Straitjacket» flår nemlig huden av hvem som helst.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107650
|
Daniel Bedingfield:«Second First Impression»
(Polydor/Universal)
Bedingfield har selv signert alle unntatt en av sangene på sitt nye album.
New Zealand-fødte Daniel Bedingfield har laget en variert plate som til tider er bedre og mer variert enn hans forrige «Gonna Get Thru This».
Bedingfield er mer popete på denne plata, men han er også litt innom rocken, spesielt på sangen «Holiness».
Bedingfield liker å bli presentert som singer/songwriter.
Han klarer seg stort sett bra som låtskriver på det nye albumet, selv om han etter den lovende starten med sanger som «Growing Up» og «Complicated» ikke klarer følge opp med like gode melodier.
I tillegg til de to nevnte sangene er «All Your Attention» og «Sorry» hans beste bidrag på «Second First Impression».
| 0
|
107652
|
Espen Lind «April»
(Mercury/Universal)
Lekker pop fra Lind
Espen Lind har vokst både som låtskriver og artist.
Det høres godt på hans nye album, «April».
Det er rett og slett en glimrende pop-plate!
Sammen med kollaga Amund Bjørklund har Espen Lind hovedansvaret for de ti sangene på albumet.
Mange vil kanskje bli overrasket over at balladene er i flertall.
Ingen grunn til engstelse av den grunn:
Espen Lind behersker kunsten å skrive gode ballader (Husk «When Susannah cries»).
Kjærlighetens mange fasetter går igjen i de fleste tekstene.
Espen Lind åpner albumet med «Million miles away» en perle av en poplåt med et kjempebra refreng.
Dette er en av fem mid- eller uptempo sanger på plata.
«Happy» hører også til blant de meget gode sangene på den nye plata.
En lekker popsang du blir glad og i godt humør av å høre!
«Life will turn around» er en annen typisk Espen Lind-sang i midtempo med en meget iørefallende melodi.
Det har vært lenge å vente på nye sanger som Espen Lind har laget til seg selv.
Det har vært vel verdt å vente!
Av balladene er «Driving in your car» ett hakk bedre enn de andre, men sanger som «Movie Star», «Unloved» og «Stay away tonight» er lekre sanger som understreker Linds kapasitet som låtskriver og formidler.
Han hører absolutt blant Norges beste mannlige popartister.
| 1
|
107653
|
Jennifer Lopez «Rebirth»
(Epic/Sony BMG)
Født på ny, lover tittelen.
Nå ja.
Det er mulig Jennifer Lopez føler seg født på ny etter det mye omtalte forholdet med Ben Affleck og den påfølgende filmkatastrofen «Gigli», for en av låtene her er skrevet sammen med hennes nye mann, Marc Anthony, og kan godt oppfattes som et spark bak mot Affleck.
Ferdig med ham for godt, liksom.
Men det gjør ikke Lopez til en mer interessant artist enn hun alltid har vært; en helt moderat stemmeprakt (som på ingen måte står i stil med det visuelle) i dyr og til tider litt for glatt r&b-innpakning.
En håndfull superprodusenter er hyret inn, men kun Rodney Jerkins makter å gjøre Lopez' stemme til noe i nærheten av gull på smygende, forføreriske «Step Into My World» og «I Got U».
«Rebirth» vil muligens bety en ny start for Jennifer selv, men vil neppe velte verden for oss andre.
| 0
|
107655
|
Camaros «Glad, Evil And Bad»
(Big Dipper / Sonet)
Rock 'n' roll i sin pureste essens, men mangler gode nok låter.
Camaros utviser dessverre et lite låtskrivermessig tretthetsbrudd på denne platen, som likevel låter som velkjent Camaros; rå, uvøren og tilbakeskuende bluesbasert rock 'n' roll med tunge riff og garasjepreg.
På mange måter kan de minne om de røffere lillebrødrene til The Ricochets (hør bare «I'm Glad»), men mangler mye av emosjonaliteten til dette bandet.
Christian Sandaker (som ikke har skiftet mikrofon siden sist) kan være en utmerket blues-shouter, men har litt for lite å jobbe med denne gangen.
| 0
|
107656
|
Sanseattakk
«Frihet eller døden» står det på trommeskinnet, og det er akkurat det en konsert med The Mars Volta handler om.
The Mars Volta
Sitatet speiler en kompromissløshet som intet rock-band i hele verden er i nærheten av for tiden.
Cedric Bixler, Omar Rodriguez og deres fem medhjelpere utviser en halsbrekkende evne som formidlere - de spiller ikke musikk, de lever den, som om de står på kanten av et stup.
Dessuten er de to frontfigurene en rock-estetisk nytelse visuelt, som om de aldri har kommet ut av tidskapselen fra hardrockens storhetstid på syttitallet.
Innledningsvis skjemmes konserten av flat lyd som kveler de fleste detaljer, dermed blir også de improviserende langstrekkene statiske, men når lydbildet først åpner seg opp, skjer det motsatte.
Da er The Mars Volta en studie i klassisk konsertdynamikk, der de veksler mellom hypnotiske, repeterende melodilinjer med innadvendt retning til det eruptive og eksplosive.
På det mest voldsomme er bandet et frådende monster av raseri - helt på siden av det aller meste jeg har sett og hørt tidligere.
Som seg hør og bør for et band med progressive tilbøyeligheter rommer ikke den nær to timer lange konserten mer enn syv-åtte låter, fundert på ferske «Frances The Mute», som trolig (men likevel utrolig!) går til topps på VG-lista i morgen.
«The Widow» kommer allerede etter en halvtime, og da viser Cedric Bixler for alvor hva som bor i Robert Plant-stemmen sin.
Bixler innehar en gummistrikk av en sirene, som klatrer ubesværet fra den dypeste avgrunn til falsetten, selv om han samtidig har en klassisk utagerende scenestil.
Cedric Bixler er på alle måter en fysisk vokalist.
Enda mer sentral er gitarist Omar Rodriguez som styrer bandet med millimeterpresisjon og improviserer frem rytmefigurer som aldri rekker å bli kjedelige, før neste voldsomme taktbrudd kommer.
Sammen utgjør de et sanseattakk som trolig rystet publikum langt ut i morgentimene søndag.
Kjære festivalarrangører - kan dere være så vennlige å booke The Mars Volta i sommer?
| 1
|
107657
|
Knall-Stärk
(Sweet Recordings / Sonet)
Noen ganger er ett enslig ord tilstrekkelig:
Vakkert!
Sakte, men sikkert har Einar Stokke Fadnes bygd opp sitt Jim Stärk - nå en trio - til melodisk perfeksjon, og nærmere enn denne tredjeplaten er det vanskelig å komme.
Jim Stärk startet året sterkt som de store Alarmprisvinnerne, og de kan få Spellemann i kveld, men trioen kommer garantert til å holde navnet sitt varmt ut året.
Tenk gjerne videre på den amerikanske vestkysten som fjorårets ypperlige «Mornings Songs EP» bar bud om.
Tenk videre på James Taylor og Jackson Browne når du lukker øynene og hører Einar Stokke Fadnes' usedvanlig varme stemme.
Tenk deg et akustisk og organisk lydbilde lunere enn et Sankthansbål, delikat krydret med Rhodes, vibrafon, håndklapp, nydelige harmonier og forsiktig stryk og blås.
Tenk deg lekne, slentrende melodier som får deg til å lengte sårt med et vemodig smil rundt munnen ...
Alt dette er her.
Det starter for alvor med låt nummer tre, «Don Stop», med sjarmerende ekko av Leo Sayers eviggrønne «When I Need You».
Så kommer fjorårets store sommerhit, «Morning Song», deretter serveres den like solide singlen av året, «The Word That Makes You Sing», før Jim Stärk på ny utforsker et hvitt soul-landskap i «How To Get Around».
Da må det da være slutt?
Åneida.
Jim Stärk går rett på «Do It Right», som Steely Dan ville ha vært fryktelig stolt av, mens den nye singlen, «Going Down That Lonely Road» - som urfremføres på Spellemannshowet i kveld - høres ut som en syttitallballade av Elton John med Poco eller Eagles som backingband.
Da må det være lov å avslutte hele platen med «No Flowers», som i arrangement og harmonisk struktur ikke er annet enn en av Crosby, Stills, Nash & Youngs vakreste sanger ...
Og dermed er vi tilbake til kjernen - vakkert.
Det eneste rette ordet for Jim Stärk denne gangen.
| 1
|
107658
|
Slangen i spillparadiset
Det var her det hele begynte.
Snake er tilbake i «Metal Gear Solid 3» for å spise slanger, smyge i gresset og stirre på pupper.
Det er mange måter å begynne en anmeldelse av «Metal Gear Solid 3: Snake Eater» på.
Man kan starte med å lovprise den sensasjonelt nydelige grafikken eller det fantastiske lydbildet.
Man kan antyde hva som skiller dette spillet fra de to klassiske forgjengerne, «Metal Gear Solid» og «Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty».
Man kan beskrive spillbarheten, som blander sniking i jungelen med heftig action.
Eller man kan sørge for å understreke at «Metal Gear Solid 3» er en blanding av interaktiv film og spill.
Man kan til og med starte med å ramse opp ukulelens mange bruksområder, men det ville muligens ikke vært særlig relevant.
Selv velger jeg å begynne i en hvit blomstereng.
Det komplekse forholdet mellom læremesteren, The Boss, og læregutten, Snake, er i ferd med å nå sitt uunngåelige klimaks.
De står på hver sin side i konflikten «Metal Gear Solid 3» snirkler seg rundt - en konflikt som involverer den kalde krigen og verdens mest farlige atomvåpen, Shagohod.
En av dem må dø.
Her finner du essensen i «Metal Gear Solid 3».
Veien til denne hvite blomsterengen har vært lang, innviklet og preget av en mengde vidt forskjellige opplevelser for spilleren.
Elitesoldaten Snake er på sitt aller første oppdrag for USA da han innser at oppdraget vil bli langt mer vanskelig å gjennomføre enn først antatt.
The Boss har hoppet av og gjenforent den fryktede Cobra Unit.
Dermed må Snake både stanse den sadistiske generalen Volgin fra å ta i bruk Shagohod, han må finne og redde Shagohods motvillige skaper og han må likvidere The Boss og hennes medsoldater.
Kort sagt, redde verden fra atomkrig.
Ingen liten byrde å ha på skuldrene der Snake og The Boss forbereder seg til duell i det hvite, bølgende blomsterhavet.
Der og da er det vanskelig å huske hvor det hele startet - som et overdådig pompøst studie i selvironi og Bond-parodierende humor, iblandet solide doser japansk galskap.
For derfra og ut går «Metal Gear Solid 3» fra det ene intense høydepunktet til det neste.
Man ler av den absurde humoren, man gisper av spenning når begivenhetene tar uventede vendinger, man klapper i hendene av heftige actionsekvenser og sannelig om man ikke får en klump i halsen mot slutten også.
Og for en slutt det er.
Jeg får gåsehud bare av å tenke på den.
«Metal Gear Solid 3» dveler uanstrengt ved høyaktuelle temaer som at dagens venner er morgendagens fiender, at enhver løst konflikt skaper nye konflikter og det meningsløse ved å i det hele tatt krige.
Og det fokuserer på mennene og kvinnene på slagmarken, soldater som handler på ordre fra slipskledde og maktsyke menn - fjernt fra krigens sentrum.
Det er med andre ord et spill med voldelig innhold som reflekterer over krig og vold i den virkelige verden.
Når man står der på den hvite blomsterengen har man egentlig ikke lyst til å drepe The Boss, man har lyst til å gi henne en klem.
Effekten er slående.
Som du kanskje skjønner, er «Metal Gear Solid 3» et uvanlig spill.
Det lever i sin egen verden, milevis fra det man konvensjonelt sett mener et spill skal være.
Først og fremst på grunn av de mange og lange filmsekvensene, hvor man må finne seg i å være passiv tilskuer i steden for å selv regissere begivenhetene.
Men også på grunn av spillbarheten, som inviterer til eksperimentering, utforsking og kreativitet i langt større grad enn man er vant til.
«Metal Gear Solid 3» er en lekegrind for spilleren, som får stor frihet til å bruke våpen, omgivelser, diverse spillmekanikker og utstyr for å oppnå både forventede og totalt uventede resultater.
Det er hele sekvenser som bare dukker opp dersom du lagrer på et bestemt sted, avslutter spillet og laster det inn igjen.
Det er hysterisk morsomme dialoger som kun dukker opp dersom du snakker med en spesifikk person i en spesifikk situasjon.
Kamuflasje du bare får tilgang til dersom du vinner over bossene på en bestemt måte.
Og så videre.
Og så videre.
Listen over skjulte godsaker i dette spillet er utrolig lang, en deilig skattejakt midt mellom alt det andre som skjer.
Det nye kamuflasjesystemet og nødvendigheten av å spise flora og fauna fra omgivelsene for å overleve vokser også gradvis til å bli minneverdige elementer.
De mer konvensjonelle elementene i spillet går i tillegg sirkler rundt det meste.
Nærkampsystemet byr på herlig slåssing, mens den enorme mengden våpen og utstyr gir deg stor frihet til å komme deg videre på din egen måte og i ditt eget tempo.
Dessuten er det en rekke spill i spillet du kan bryne deg på, som å finne alle de teite, grønne froskene og å spise alle dyre- og plantearter.
Eller å komme deg gjennom hele spillet uten å drepe noen og uten å bli oppdaget en eneste gang.
Lykke til.
Når det gjelder grafikk og lydbilde, er spillet intet mindre enn sensasjonelt.
Vi snakker om et av de peneste spillene på PS2 til nå og et lydbilde - inkludert den herlige musikken - som hele tiden jobber på høygir for å gi størst mulig grad av innlevelse.
Det eneste jeg egentlig vil pirke på er kamerasystemet, som ofte føles hemmende.
Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å styre kameraet dit jeg vil i steden for å måtte gå i førsteperspektiv hele tiden for å få oversikt.
Nei, det er absolutt ikke lett å sette «Metal Gear Solid 3» i en pen og pyntelig bås.
Dels er det renspikket tøys og tull.
Fra å skremme vakter med et krokodillehode tredd over ørene til Snake, til å stirre på puppene til Eva eller å ha absurde samtaler om monsterfilmer fra 60-tallet med Para-Medic.
Dels er det et intenst snikespill, med tøffe våpen og farlige vakter.
Og dels er det en stor grad av alvor.
Mot formodning makter denne siste delen å fungere midt oppi alt sprøytet og de intense actionopplevelsene.
På mesterlig vis forener spillskaperen Hideo Kojima øst med vest, selvironiske klisjéer med eksistensiell filosofi, herlig humor med tungt alvor, historiske fakta med ren fantasi og det overnaturlige med det jordnære.
Seriøst, hadde Kojima-san forsøkt seg på å forene ketsjup med banan, tror jeg pinadø han hadde klart det også.
Men alle de forskjellige elementene som utgjør «Metal Gear Solid 3» til tross - det er den hvite blomsterengen som virkelig etser seg fast i hukommelsen.
Dramaet mellom The Boss og Snake.
Et drama som forsterkes ytterligere når man tenker på at Snake i de øvrige Metal Gear-spillene, som foregår etter «Metal Gear Solid 3» tidsmessig, er Big Boss.
Skurken over alle skurker.
Og birollene som virkelig betyr noe i dette dramaet, Eva, Volgin og Ocelot - den kanskje mest interessante rollen i hele spillet, har mer dybde enn man strengt tatt har lov til å forvente av et spill.
Derfor gjør det ikke så mye at Cobra Unit, med et par hederlige unntak, er ganske skuffende.
Her spiller bossene som leder opp til oppgjøret mellom Snake og The Boss, nemlig en mindre betydningsfull rolle.
Hideo Kojima og Konami står bak en spillserie hvor det ikke er så lett å skille rett og galt, hvor fiendebildet er sterkt nyansert og hvor man får sympati for skurkene.
Det er kanskje her Metal Gear-serien skiller seg mest ut, og hvor det ligger nærmest virkeligheten.
For den er heller ikke svart-hvit.
Jeg vil nok fortsatt rangere «Metal Gear Solid» et ørlite hakk foran, men jeg mistenker at det har mye med nostalgi å gjøre.
«Metal Gear Solid 3» har den mest menneskelige, den mest kreative, den mest dyptgående og den mest helhetlige spillopplevelsen i serien.
Og når spillbarheten er den mest givende og avanserte i tillegg, sier det seg selv:
«Metal Gear Solid 3: Snake Eater» er en helt spesiell opplevelse og en ny, umiddelbar klassiker.
PS!
I salg fra torsdag 3. mars.
| 1
|
107659
|
Madrugada:«The Deep End»
(EMI)
Denne gangen har trioen tatt turen til USA og fått produsenten George Drakoulias til å produsere.
Resultatet er blitt et helstøpt, glimrende, variert album og mer melodiøst enn tidligere.
Med Sivert Høyems særegne og dyktige vokal i forgrunnen tar bandet lytterne med på en musikalsk reise både innom drivende, sugende rock og feite ballader.
Madrugadas musikk har også denne gangen et snev av det mollstemte over seg.
Bandet slo an tonen med singlen «The kids are on high street», et glimrende åpningsspor som setter standarden for plata.
I kontrast til denne, de rolige balladene «Hold on to you» og «Sail away», «Running out of time», som har litt blues over seg, og ikke minst «Elektro Vakuum», min personlige favoritt på albumet sammen med den drivende «Hard to come back».
Madrugada har fornyet seg litt på dette albumet.
«The Deep End» vil glede fansen og være et must for alle dem som vil holde seg oppdatert på norsk rock.
PS:
Plata er i salg fra mandag.
| 1
|
107660
|
Babyaction
Regi:
Lawrence Guterman.
Med:
Jamie Kennedy, Alan Cumming, Taylor Howard, Liam og Ryan Falconer.
Am. komedie.
For alle.
Enkelte frydefulle scener i en heseblesende actionkomedie der tegneserie, virkelighet og norrøn mytologi floker seg i en stor smørje.
«Masken» fra 1994 gjorde Jim Carrey berømt.
Dette er en slags oppfølger - masken har fått en sønn.
Men Carrey og hans energiske humorablegøyer er erstattet med en totalt umorsom Jamie Kennedy.
Gudene Odin og Loke er delaktige i handlingen, som utspinnes når en tegneserieskaper (Kennedy) må ta seg av sin lille guttebaby.
Sistnevnte har nemlig fått i seg noen av maskens kvaliteter.
Fra å være et søtt, lite nurk i det ene øyeblikk, blir pjokken en minitrollmann med supermann- krefter i det annet.
Her er action på høyoktan, slemme skurker, bare tull og tøys - alt med norske stemmer.
På sett og vis utrolig dårlig, men med en del babyactionstunts som er så frydefullt upedagogiske at noe moro er det lell.
| 0
|
107662
|
Med håp om bedring
Regi:
Moon-saeng Kim.
Sørkoreansk animasjonsfilm.
Norske undertekster.
Aldersgrense: 11 år.
En haltende, svak historie er pakket inn i vakre bilder i denne sørkoreanske animasjonsfilmen.
Men innpakningen skjuler ikke svakhetene.
Vi befinner oss i år 2142, verden har gått under og en liten elite overlever i en kunstgjort by, Ecoban, hvor energikilden er forurensning.
Den produseres av en underkaste som lever i fattigdom utenfor vidundersamfunnet Ecoban.
Men ingen historie uten konflikt:
Den Ecoban-utstøtte Shua lengter etter en bedre verden, møter sin barndoms kjærlighet Jay, som også har en beiler i Ecobans sikkerhetssjef Simon.
Parallelt med trekanthistorien er et opprør på gang, samtidig som filmen smykker seg med et økologisk-politisk budskap.
Alt dette veves sammen i en temmelig konturløs historie presentert i lekre bilder som kan oppleves som små godbiter for animasjonsentusiaster med forkjærlighet for fremtiden.
| 0
|
107663
|
Guidet tur til helvete
Regi:
Francis Lawrence.
Med:
Keanu Reeves, Rachel Weisz, Tilda Swinton.
Am. action.
Aldersgrense: 15 år.
Den endelige kampen om Jordens fremtid står mellom Gud og Satan.
I hvert fall ifølge antihelten Constantine i denne rendyrkede actionfilmen hvor teologien bare er en kledelig kulisse.
Synske Constantine, opprinnelig født som tegneseriehelt i «Hellblazer», er grensevakt mellom Himmel og Helvete.
Selv er han døende med lungekreft, vel vitende om at han snart er uønsket i Himmelen, men står øverst på wanted-lista i Helvete.
Sine siste krefter bruker han til å opprettholde den jordiske balansen mellom de gode og onde kreftene.
«Constantine» er spillefilmdebuten til Francis Lawrence, musikkvideoregissøren som har signert videoer for bl.a. Britney Spears og Aerosmith.
Og han leverer habilt håndverk.
Filmen har driv og jevnt utplasserte små skrekk-eksplosjoner.
Det kravles og krypes, freses og bites, men den elektroniske animasjonen innen underholdningsindustrien har hatt en så eksplosiv utvikling at vi er blitt aldeles for blaserte til å gyse over en elektronisk rundtur i heiteste Helvete.
«Constantine» er rett og slett skrekk-actionunderholdning på det jevne.
Keanu Reeves som selveste antihelten er nesten for cool, god og medmenneskelig i sin kamp for det gode.
Opprinnelig er han en kyniker som kjemper en ensom, selvisk kamp for å sikre seg en plass innenfor Perleporten.
Slik han - og kampen - fremstilles her, dreier det seg ganske enkelt om en klype godtkjøpsmoral iført action-underholdningens kappe.
Som tema: uinteressant.
Som action: grei, lettglemt underholdning.
| 0
|
107664
|
Forsert feelgood
Regi: Kay Pollak.
Med:
Michael Nyqvist, Frida Hallgren, Helen Sjöholm, Lennart Jähkel.
Svensk drama.
11 år (egnet ungdom/voksne).
Enkelt, småsøtt og en smule beregnende om berømt dirigent som vender hjem og finner lykken, samt livet, i et landsens amatørkor.
Når svensk films en gang så opprørske Kay Pollak («Barnas øy, elsket mej!») er tilbake etter tiårs fravær fra filmen, er det berettiget å spenne forventningens bue høyt.
Stor er derfor forbauselsen når han varter opp med småsøt og overtydelig «feelgood» om en verdensberømt dirigent som vender hjem, og finner livet, lykken og - naturligvis - Kjærligheten - i bygdas uryddige amatørkor.
En viss sjarm har den, og en god idé ligger absolutt bak «Så som i himmelen» - der den brått ankomne «fremmede» og det mangfoldige amatørkor - som han motvillig involverer seg i - blir katalysator for de små bygders stengsler, konflikter og krefter.
Betagende øyeblikk finnes - oppskriftsmessig.
Især de som oppstår når bygdas mest fåmælte omsider tar bladet fra munnen og går sine første skritt mot et friere, modigere liv - oppstått av en nyvunnen selvtillit i musikkens og samholdets kjølvann.
Naturligvis kan Pollak trygt anse seg for å ha lykkes, ettersom hans film først ble publikumssuksess i Sverige, deretter behaget Oscar-akademiet i den grad at den er nominert til en Oscar som beste fremmedspråklige film.
Bare kritikerne har den unnlatt å glede.
Det har sine svært gode grunner.
For midt i sin folkelige «go'følelse» har den en umiskjennelig tone av det omstendelige og overforklarende, det forserte og unektelig beregnende.
Paralleller har vært trukket til korsangens norske filmforgjenger «Heftig og begeistret».
Ingenting kunne vært fjernere.
Der korgutta fra Berlevåg formidlet ekthet og spontanitet i havfriske stormkast, formidler «Så som i himmelen» et stykke spontanitet presset inn på ferdig uttegnet ukebladmål.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107665
|
The Mars Volta:«Frances The Mute»
(The Mars Volta / Universal)
«Frances The Mute» er en plate som det er fysisk vondt å høre på, så sterk er den.
Som Cedric Bixler skriver det i en av sine mange metaforer:
Du vet ingenting «før meitemarken kommer kravlende ut av hodet ditt for å minne deg på å ikke være redd».
Det er faktisk et godt bilde på hele platen!
Alt - og litt til
«Frances The Mute» er alt du kan ønske deg som rockfantast - og litt til.
Denne platen er både ettertenksom og rasende, kontant og utflytende, skrekkinngytende og beroligende, følelseskald og emosjonell.
På samme tid.
En plate som får deg til å sitte hikstende igjen i stolen.
Platen er delt opp i fire grandiose komposisjoner - mesterverk i seg selv - og på topp har du radiovennlige «The Widow», som er seks minutter konsentrert avrevet borrelås i sentralnerven.
Paranoiaen er konstant tilstedeværende, begjæret ligger utenpå og den progressive rocken har fått sin endelige oppreisning.
Konkret handler det om jazz, rock, sci-fi, prog, Santana, lange og nervedirrende instrumentalstrekk, latino, Pink Floyd, impro, Motorpsycho, mariachi og metal - gjerne i én og samme låt.
«Francis The Mute» er et vulkanutbrudd av en plate som du enten vil elske eller hate.
Kvitt den blir du derimot aldri.
| 1
|
107668
|
Apokalypse - da
Regi:
Oliver Hirschbiegel.
Med Bruo Ganz, Alexandra Maria Lara, Corinna Harfouch, Ulrich Matthes, Juliane Köhler, Heino Ferch.
Tysk.
Drama - 15 år, frarådes under 15.
Egnet for voksne.
Sitrende intens, frastøtende og dypt engasjerende film om Hitlers siste dager.
Filmens prosjekt er i seg selv umulig.
Å beskrive Det tredje rikes undergang bærer i seg så omfattende materiale og så ufattelig mange sider at en film - som nødvendigvis må bli et begripelig destillat av et hav av opplysninger og hensyn - uansett vil kunne angripes for alt den måtte mangle.
Og alle de begrensende valgene man må gjøre.
Bare det å legemliggjøre Adolf Hitler!
Men det gjør man, altså, gjennom den sveitsiske veteranen Bruno Ganz.
Og han lykkes bemerkelsesverdig i å gi et slags begripelig bilde av restene av det liv dette monstrum av et menneske levde.
Uten hverken å forskjønne eller forklare.
I det hele tatt er det filmens åpning mot innlevelse som fascinerer mer enn noe annet.
Ikke å forstå, slett ikke å fatte.
Likevel:
Å trø inn i dette dødens forkammer, gir en anelse om menneskehetens iboende svimlende dybder.
Og gir en nyttig påminnelse:
Var de så unge?
Var det slik de tenkte?
Kanskje!
Men viktigst:
Dette var også mennesker; en lærdom vi aldri må glemme!
Filmen følger de store hendelser, i store trekk slik historikeren Joachim Fest har fremstilt det i sin bok «I Hitlers bunker».
Filmmediets krav til prioritering gjør at man føler noen enkeltpersoner spesielt:
Hitler, selvfølgelig.
Men også hans sekretær, Traudel Junge, hvis glimrende filmtiske fortelling, «I dødvinkelen», ble sendt ut på DVD i november i fjor.
Se den!
I tillegg: en formentlig oppdiktet Hitler-jugend, i begynnelsen av tenårene, et av tyskernes selv-ofre, fra hans fortvilte skjebne å være frontsoldat på gateplan, via forbrytelser i hans hjem - til han til slutt redder livet til en av fortellerne.
Og ellers er de der - ut og inn av historien:
Magda og Joseph Goebbels og deres seks barn (for øvrig i filmens mest hjerteskjærende grusomme sekvens), Albert Speer, Eva Braun, Henrich Himler; hele galleriet.
Kan dramaet likevel fattes?
Nei.
Men det skjedde.
Skapt av mennesker.
Derfor er dette en historisk leksjon tenkende mennesker ikke kan unndra seg.
| 1
|
107669
|
Sex og andre løgner
Regi:
Mike Nichols.
Med Julia Roberts, Jude Law, Natalie Portman, Clive Owen.
Amerikansk.
Drama - 15 år, egnet voksne.
Tett drama om sex, kjærlighet og andre løgner, som ikke når helt frem.
Fire mennesker, to engelskmenn og to amerikanske kvinner, løper mer eller mindre tilfeldig på hverandre i London.
Nekrolog-journalisten (Law) møter stripperen (Portman) - og skriver bok.
Boklanseringen fører til møte med fotografen (Roberts), som via en sex-chat-svindel møter legen (Owen).
De fire har intense forhold, gjenom skiftende tider.
Det snakkes og snakkes - særlig av mennene.
Som gjerne vil retferdiggjøre seg selv.
Men de er og blir noen egoistiske svin.
Kvinnene gjør det mer sublimt.
Men er like utkrøpne på sitt vis.
Og like ensomme.
Filmen er blitt «berømt» for yndige Nathalie Portman (fra «StarWars») som avkledd stripper.
Og Julia Roberts, som behersker hele «f...-vokabularet» på rams.
Menn kan, som kjent, fortsatt si hva de vil, og kle av seg alt de lyster, uten oppsikt.
Nåvel:
Det handler om fire moderne mennesker, som er grunnleggende rotløse.
Og forsøker å bekrefte seg selv og andre gjennom velselvis vise ondskap, dyrke sex (som vi ser lite av), vekselvis snakke.
Ondskapen treffer best.
Sexen kamufleres som kjærlighet.
Pratingen blir hulere og hulere.
Ambisjonsnivået er høyt, den eksistensielle søkingen påståelig.
Men de verbale mitraljøsene er så overveldende ladet at bomskudd er uunngåelig.
Og når dialogen avslører de patetiske løgner og de patetiske liv, blir også filmen lett patetisk.
| 0
|
107673
|
50 Cent:«Candy Shop», radiosingle
(Interscope/Universal)
Kjedelig album-forsmak.
Monotont og minimalistisk.
Håper ikke at albumet «The Massacre», som kommer 8. mars, er like søvndyssende kjedelig som denne single-smakbiten.
«Candy Shop» starter snappy, men ender som et gjesp av en låt til tross for orientalske drag og en relativt eksplisitt tekst.
50
Cent kan være superstjerne så mye han vil, men som rapper er han i virkeligheten uinteressant.
Det samme kan strengt sies om låten.
Mannen er visstnok skutt åtte ganger i sitt tidligere liv.
Det inngir gatetroverdighet blant kidsa, men er ingen garanti for kvalitet.
Spør dere meg har 50 Cent ingen ting å fortelle - som ikke er fortalt bedre før.
Akkurat det spiller kanskje ingen stor rolle.
Albumet blir helt sikkert en storselger uansett.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107676
|
Sweet:«The Very Best Of Sweet»
(Sony & BMG)
Eventuelle «Idol»-håpefulle kan med fordel forsøke å bestikke dommer Ole Evenrud med denne.
Småelskelig tullball fra da «I Dole» var sneip.
I likhet med andre ting og tang fra barne- og ungdommen kan den slags være vrient å riste av seg.
Ole har, om jeg ikke tar fryktelig feil, ikke klart det.
For andre er dette i beste fall musikk egnet til reklamefilmer som forsikrer deg om at Lotto-millionærer ikke er som andre millionærer (du husker den med drosjesjåføren og «Ballroom Blitz»?).
Horder av musikere skulle i en kort periode i det tidlige 1970-tallets England gå «glamrock», hvilket vil si at alle guttene - selv den talentfulle Ian Hunter - fulgte David Bowies, Roxy Musics og Marc Bolans eksempel og ikledde seg glitrende jenteklær, smurte på eyeliner og lot det stå til.
Sweet var verken de beste eller verste av denne underlige rockgenerasjonen.
Fargerikt, øh, «metroseksuell», ekstremt tenåringsforherligende musikk, signert genrespesialistene Nicky Chinn og Mark Chapman, tyggegummipop så god som noen.
Og «Fox On The Run» er bare kulest, ass.
Om ikke Evenrud vil ha platen, kan du sikkert gi den til onkel.
Såfremt han ikke er lottomillioner, da.
Da kan han kjøpe den selv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107677
|
Hanson:«Underneath»
(Cooking vinyl/S2)
Den amerikanske trioen Hanson er blitt voksne, også musikalsk.
Du husker kanskje de amerikanske brødrene Isaac, Taylor og Zac Hanson som i 1997 hadde en stor slager med «Mmmbop»?
Nå har gutta fått noen år på baken, og musikken deres er mer rockete enn før.
De har skrevet mesteparten selv, og har flere steder beholdt den flerstemte sangen de ble kjent for med «Mmmbop».
Hanson er ikke nyskapende, men serverer helt grei amerikansk rock, som kanskje vil fenge fansen som også er blitt syv-åtte år eldre siden de hørte fra dem sist.
«Underneath» er Hansons tredje album.
Av de tretten sangene på plata er «Penny & Me», «Misery» og «Get up and go» deres beste sanger.
Men de er milevis unna en slager som «Mmmbop».
| 0
|
107678
|
Nat King Cole:«The World Of Nat King Cole»
(Capitol/EMI)
En «sellout» synger søtt
Du tror kanskje du ikke har hørt «den sorte Sinatra», Nat King Cole (1917 eller 1919-1965), men tro meg - det har du.
Et drøyt titall av disse sangene er så til de grader blitt en del av verden at det så å si er umulig å ha unngått det.
Det kom en vel voldsom 4CD-boks i 2003 («The Classic Singles»), men det er denne vi trenger:
28 sanger på rappen, i et utvalg som er ærlig nok til å satse på ren, skjær gjenkjennelsesverdi.
Dette er simpelthen Nat King Cole-sangene de fleste har hørt og ønsker å høre igjen.
Jazzpuristene som aldri tilga ham for å ha forlatt «ordentlig» musikk til fordel for popmusikk, og borgerrettighetsforkjemperne som mente at pop-Cole ikke opptrådte «sort nok», får «get their kicks» annetsteds enn i denne versjonen av «Route 66».
Hans høyt avholdte versjon av «The Christmas Song» er merkelig nok ikke med, ei heller den høyt foraktede, men populære «Those Lazy, Hazy, Crazy Days Of Summer».
Dette er likevel en pen samling, og ingen - selv ikke Bing Crosby - sang «Mona Lisa» finere.
Tenker det blir på med røykejakka og tøflene i kveld, ja.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107679
|
Mary Gauthier:«Mercy Now»
(Lost Highway/Universal)
Et kvinnelig svar på Townes Van Zandt.
Spesielt åpningslåten her, «Falling Out Of Love», er et mesterstykke i folk noir etter Van Zandts ånd, og Gauthier forteller flere dystre, selvopplevde historier utover på platen.
Etter å ha ødelagt sine første voksenår med dop og alkohol begynte ikke Gauthier å skrive låter før hun var 35 år, men har siden debuten i 1997 vunnet flere og flere beundrere, ikke minst i Europa.
Stemmemessig kan hun minne om en sliten utgave av Lucinda Williams, mens folk som John Prine og Guy Clark er tydelige inspirasjoner som låtskrivere.
Et sterkt, personlig og variert americana-album fra et kvalitetssterkt plateselskap, dette!
| 1
|
107680
|
Mötley Crüe:«Red, White & Crüe»
(Mötley Records/Universal)
Best til å feste, men ikke til å spille.
Nikki Sixx, Tommy Lee, Mick Mars og Vince Neil i Mötley Crüe er legendariske for sitt ville rock 'n' roll-liv, gjort tilgjengelig for evigheten via rock-historiens kanskje mest utagerende biografi, «The Dirt».
Men musikalsk var de aldri spesielt interessante, verken på åttitallet eller som gjenhør i dag.
Denne «Best Of»-CD'en har hele 37 låter og avslører at det er gitarist Mick Mars og hans brutale riff som er Crües største musikalske beholdning, hvilket er noe bekymringsverdig med tanke på Mars' skrøpelige form i dag kontra verdensturneen gutta skal ut på (til Oslo i juni).
Tre «nye» låter har fått plass her, hvorav «If I Die Tomorrow» faktisk viser et band som har klart å oppdatere sin bredbente heavy-rock med tidsriktige metal-kanter.
Men det er også den eneste positive overraskelsen her.
| 0
|
107682
|
Tidenes onlinespill!
I dag er «World of WarCraft» endelig lansert i Norge.
Og gjett hva?
Dette er tidenes desidert beste onlinespill!
Mange har nok krysset av 11. februar på kalenderen for lenge siden.
Dette er omtrent en historisk begivenhet.
Se video fra spillet!
Det skulle gå så lenge som ti år før spillutvikleren Blizzard fattet mot nok til å gjøre det velkjente «WarCraft»-universet om til et massivt, nettbasert rollespill.
Forventningene har vært himmelhøye, og en verden av spillfanatikere har lenge holdt pusten.
Mange her i Norge ventet sikkert til de ble blå-lilla i trynet, med tanke på at spillet har vært lansert i USA helt siden november.
Og det med stor suksess:
Over 600.000 mennesker skal ha registrert seg som spillere «over there».
Så la meg bare bekrefte noe amerikanske medier lenge har tutet om.
Dames et messieurs, flickor och killar, ladies and gamermen:
Det funker så det suser i treverket!
Dette er spillet vi har ventet på i mange, mange år.
Utviklerne har med dette gjort det ganske utrolige.
De har gjort et av tidenes mest anerkjente strategispill om til et enda bedre onlinespill.
Tro ikke jeg er helt blottet for kritiske sanser, men her er det bare å konstatere at «World of WarCraft» er pur digital kunst.
Aldri før har et spill blitt lansert som er så fullspekket av kreativt innhold og herlige øyeblikk.
I utgangspunktet er «World of WarCraft» et ganske typisk rollespill.
Du har forskjellige fantasiraser å velge mellom, slik som troll og alver, og du kan smette inn i en hvilken som helst rolle, deriblant kriger og trollmann.
Men ikke gjesp riktig enda.
I det som sikkert er ren mangel på arroganse, har utviklerne latt være å prøve å revolusjonere.
I stedet virker det som de har rettet pekefingeren mot spillbransjen, ristet oppgitt på hodet og sagt:
«Se her, sånn skal det gjøres!»
For du har sett alt før:
Helter slåss mot monstre, alle løper rundt i evig jag etter erfaringspoeng, og du snakker pent til prinsesser og slemt til de onde trollene som terroriserer landsbyen.
Men denne gangen er det bare mye bedre!
Dette er en eventyrbok som utfolder seg på dataskjermen.
Pirater, hekser, drager og edle riddere - alle suser avgårde mellom de frodige trærne, over vidstrakte hav i gamle skuter, eller på ryggen til en flyvende kjempeørn.
Å spille «World of WarCraft» er som å oppleve magien rundt «Ringenes Herre».
«World of WarCraft» balanserer på en hårfin grense mellom å appellere til elitespillere og nybegynnere - aldri for vanskelig, aldri for lett.
Det er alltid noe nytt å lære, og spillet er lett tilgjengelig og morsomt helt fra begynnelsen.
Dette er i seg selv helt unikt for et spill av denne typen.
Spillets desidert største kvalitet er spillverdenens størrelse og variasjon.
Du kan rett og slett gå deg bort i et tettvokst dalføre, og rundt hvert eneste hjørne lurer det en ny overraskelse.
Spillet flommer over av håndlaget innhold, og er virkelig en verden i seg selv.
Hele tiden finner du en svært subtil humor som ligger og ulmer bak den ellers seriøse fasaden, og Blizzard-disipler vil også finne små, gyldne nøtter som knytter spillet til den massive lærdommmen som omslutter «WarCraft»-universet.
«World of WarCraft» oser av særpreg, mye på grunn av den helt unike grafikken.
Det virker som utviklerne har fått en gudommelig åpenbaring:
Hvorfor skal et eventyrspill se realistisk ut?
For realistisk er det ikke.
Dette er en salig blanding av farger og karikerte figurer, en slags virkeliggjøring av både «Transformers» og «Bompibjørnene».
Det visuelle utrykket er akkurat slik det skal være - langt fra seriøst, men slettes ikke barnslig.
Og slik som alle Blizzard-spill, har «World of WarCraft» den alltid så mystiske «X-faktoren».
Det er umulig å si hva det er, men det gjør i hvert fall spillet til noe helt spesielt.
Det føles bare utrolig godt gjennomført, uten at vi trenger å vite mer om hvorfor.
Så la det være absolutt ingen tvil:
Blizzard har med «World of WarCraft» gitt et velfortjent spark i baken til en sjanger som lenge så ut til å stagnere.
Dette er gralen alle onlinespill i fremtiden vil bli målt etter.
Så til alle som nå sitter og lager onlinespill:
Stakkars dere.
| 1
|
107683
|
Saft, suse og lyssabler
I dag burde norske «Star Wars»-tilhengere føle et aldri så lite rykk i «The Force».
For dere som ikke har en fjerneste anelse om hva jeg snakker om, er det tilstrekkelig å si at oppfølgeren til
Vi snakker naturligvis om «Star Wars:
Knights of the Old Republic II - The Sith Lords».
Et spill som faktisk er like langt som navnet antyder.
For her er det bare å å kjøpe inn matrasjoner for et par uker fremover, nappe ut telefonledningen og benke seg foran TV-en.
«The Sith Lords» er omtrent like langt som alle «Star Wars»-filmene til sammen.
Ganger tre.
Minst.
Og godt er det!
Det forrige spillet var en aldri så liten diamant, og oppfølgeren er intet mindre enn det samme.
Utviklerne har gjort akkurat det de skal:
Beholdt det som gjorde forgjengeren såpass genial.
Det betyr først og fremst en forrykende lang og godt skrevet historie, som spiller på alle tenkelige strenger som får «Star Wars»-elskere til å sitre av lykke.
Greit nok.
Noen av figurene har kanskje litt vel mye på hjertet, men hvis du er vant til historiedrevne rollespill kommer du til å fryde deg.
Forbered deg på mengder av historie og tekst - skikkelig nam-nam for ekte rollespillere!
Men alt er ikke futuristisk Shakespeare.
Spillet er i likhet med forgjengeren proppet med action of pistolslynging, og jedifolket kan se frem til å dytte enda flere skurker inn i veggen bare ved å bruke tankene.
Etter tur, naturligvis.
For kampsystemet fra originalspillet er tilstede denne gangen også.
Dette er i bunn og grunn ikke et actionspill, men ligner mer på den turbaserte taktikken du finner i «Final Fantasy»-spillene.
Det er for all del ingenting negativt i det, du må bare være forberedt på at «The Sith Lords» er et spill for dem som liker å synke ned i en historie - ikke mose knappene på kontrolleren.
Alt ved «The Sith Lords» er riktignok ikke perfekt.
Grafikken har ikke har fått en merkbar ansiktsløft siden sist gang, det ser litt lamt og tamt ut i lengden.
Dette er med på å dra ned helhetsinntrykket.
Historien er godt fortalt, men det danner seg en slags sperre for hvor lett det er å leve seg inn i spillet når figurene ser ut som feilproduserte fugleskremsler.
Men du trenger slettes ikke snaddergrafikk for å nyte et spill som «The Sith Lords».
Det er tross alt stappet med innhold og en suveren historie, som vil ta deg gjennom galaksen til planeter du ikke kan uttale navnet på engang.
«The Sith Lords» er på omtrent alle måter et skoleeksempel på et godt rollespill.
Skjebnesvangre valg?
Jada.
Mengder av dialog?
Absolutt.
Herlige gjenstander å finne?
Naturligvis.
Spennende miljøer?
I massevis.
Sjansene er med andre ord svært gode for at du kommer til å storkose deg.
Jeg skal forresten holde styr på «geeken» inni meg, og unngå å avslutte med et Yoda-sitat.
Med det håper jeg å gli ubemerket inn hos de kule og aksepterte menneskene i samfunnet.
Men vite du skal at et fabelaktig spill dette er!
PS!
Spillet er også ute på PC.
Denne versjonen er ikke testet.
| 1
|
107684
|
Nintendo hamrer løs
«Donkey Kong:
Jungle Beat» er noe såpass unikt som et spill som bruker bongotrommer som håndkontroller.
Kjære naboer.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å avkrefte rykter som sannsynligvis svirrer i bygården min nå:
Nei, jeg har ikke gått fullstendig av skaftet.
Jeg vet det virker usannsynlig, men noen ganger fører jobben min til rare lyder fra leiligheten.
Som da jeg hvinte meg gjennom «I Believe in a Thing Called Love» i «Singstar», for eksempel.
Jeg ville ikke blitt overrasket dersom noen ringte politiet og varslet om mishandling av grov sort.
Nå er det «Donkey Kong:
Jungle Beat» som gjør sitt beste for å ødelegge både mitt coole image og naboforhold.
Vi snakker nemlig om et plattformspill med Donkey Kong i hovedrollen, hvor håndkontrolleren er to bongotrommer.
Ja, to bongotrommer.
Høyre tromme får Donkey Kong til å løpe til høyre, venstre tromme til venstre.
Slår du på begge hopper han, og klapper du i hendene, klapper Donkey Kong i hendene i spillet.
For å stanse fiender, for eksempel.
Så der sitter jeg da.
Og trommer på mine plasttrommer og klapper i hendene, mens den tradisjonelle psykedeliske Nintendo-musikken strømmer fra anlegget.
Og da får naboforhold være naboforhold.
Dette er nemlig usedvanlig festlige saker.
Vi snakker om et klassisk, todimensjonalt plattformspill, som går ut på å forsere diverse fysiske hindere, samle inn bananer og nedkjempe både store bosser og deres mindre lakeier.
Et godkjent spill i utgangspunktet, og den fysiske aktiviteten makter å forsterke opplevelsen betraktelig.
Passer sannsynligvis best for yngre spillere, og kommer best til sin rett med to spillere med hvert sitt bongosett.
Men det er kos for oss gamlinger med barnet i seg i behold også, bevares.
| 1
|
107686
|
Praktfullt om vinen & livet
Regi:
Alexander Payne.
Med Paul Giamatti, Thomas Haden Church, Sandra Oh, Virginia Madsen.
Amerikansk.
Komedie - 11 år, egnet voksne.
Praktfull og utkrøpent morsom prøvesmaking på selve livet!
«Sideways» ligger tett, tett på å være et lite mesterverk.
Det handler om to små menn, to umake venner, som legger ut på en ukes kalifornisk vinsafari kort tid før den ene skal gifte seg.
Miles (Paul Giamatti) er en frustrert lærer, forfatter med uutgitt bok, skilt mann med to års sorgarbeid bak seg - med misantropien hengende som en mørk tordensky over sitt lutende hode.
Når han da ikke kan drikke god vin, for det kan han alt om!
Jack er en mislykket skuespiller, pen mann på nedtur, overkåt på jakt etter ethvert damemenneske han kan nedlegge - og dermed bekrefte at han fortsatt kan.
Det er Jack som skal gifte seg.
To voksne jenter dukker opp.
Mens Jack finner sin like - og havner direkte til sengs, møter misantropen Miles andre utfordringer:
«Hans» kvinne er sterk, intelligent, såret.
De to er tiltrukket av hverandre.
Men først gjennom vinsmakingens og vinvitenskapens kompliserte og uhyre omfangsrike detaljer, kommer det i gang en samtale som blir en slags intellektuell paringslek.
«Sideways» er en grassat detaljrik historie, som likevel aldri fortaper seg i detaljer.
Dette er vettug amerikansk film på sitt mest «europeiske»:
Ingen ytre action, intet storslagent manipulativt; bare mennesker på sitt dårligste og sitt beste.
På en gang.
Det krever litt tålmodighet å komme inn i historien.
Og man må være i stand til å tenke en tanke eller to underveis.
Men utover det?
En av årets garantert bedre filmopplevelser!
| 1
|
107687
|
Stjernene slukner
Regi:
Jay Roach.
Med Robert De Niro, Ben Stiller, Teri Polo, Dustin Hoffman, Barbra Streisand, Blythe Danner.
Ameriansk.
Komedie - 7 år (egnet ungdom/voksen).
Stjernebestrødd svigers-møte av groveste kaliber, som går ettertrykkelig på tomgang etterhvert.
Det var i 2000 i «Slekten er verst» at den hyggelige og fomlete jødiske Ben Stiller møtte sin søte, blonde, protestantiske kjæreste - og ble utsatt for svigerfaren fra helvete:
Robert De Niro, pensjonert CIA-agent.
Denne gangen kommer de jødiske svigerforeldrene inn i bildet:
Dustin Hoffman og Barbra Streisand - overdådige i all sin skjødesløse livsutfoldelse, alt hva den paranoide streitingen Robert De Niro ikke ønsker seg i sin «ring av tillit» i den nærmeste familie.
Kulturkrasj blir det - kraftig!
Men når en times tid er gått, undres man uvegerlig på om det ikke skal skje noe snart?
Det gjør det ikke.
Og med forundring ser man hvordan hele stjernegalleriet gjentar og gjentar - og går mer og mer på tomgang.
Det blir faktisk nesten kjedelig etter hvert!
| 0
|
107689
|
Eastwoods mesterverk
Regi:
Clint Eastwood.
Med Clint Eastwood, Hilary Swank, Morgan Freeman.
Amerikansk.
Drama - 15 år.
«Million Dollar Baby» er en film som henger i tanker og sinn.
Lenge.
Ytre sett handler det om en kvinne som mener hun kan bli en god bokser.
Hun søker seg til et nedslitt treningssenter, der den gamle eieren i alle fall ikke vil trene en «jentunge».
Men senterets like gamle og skamslåtte altmuligmann finner en løsning.
Så mye for det ytre.
Det er det indre som teller:
Kvinnen som vil bokse, fordi det er hennes eneste måte å unngå et totalt meningsløst liv.
Eieren av treningssenteret som mot slutten av livet lider over - og forsøker å sone - synder fra tidligere i livet.
Alt-mulig-mannen som aldri nådde sin drøm, men som gjennom denne filmen er «evangelisten» om et budskap om sann kjærlighet, hengivenhet og trofasthet - tross alt.
«Million Dollar Baby» er genial historiefortelling:
Strippet ned til det helt nødvendige, kjemisk fri for all unødvendig staffasje, tematisk rystende allmenn, i sin konsekvens ytterst tankebefordrende.
Filmen tar sin tid.
Og den er bitende morsom her og der!
Dessuten er den nådeløst utleverende og skinnende klartenkt.
Selv om den lett kan føre tankene hen i retning av annen tidløs, amerikansk kunst - som Horace MacCoys klassiske roman «De skyter jo hester, ikke sant?» og Marc Fosters film «Monster's Ball» - er og blir filmen et originalt, storslagent verk.
På sine eldre dager og i sin 25. film - han fyller 75 i mai - er Clint Eastwood ribbet for forfengelighet.
Aldri har han vært magrere, mer sårbar, mer utleverende.
Og aldri har han vært bedre.
Det har knapt nok heller den syv år yngre Morgan Freeman eller den 44 år yngre Hilary Swank, for den saks skyld.
| 1
|
107690
|
Roots Manuva:«Awfully Deep»
(Big Dada)
Dub-glad brite med gatekontakt.
Roots Manuva (Rodney Smith) har en helt spesiell status i britisk hip hop, og den blir neppe lavere med «Awfully Deep».
Som britiske hip hop'ere flest er han sosial bevisst og maler ut til dels tunge og dystre bilder om samfunnet rundt seg.
Likevel er det mye lekenhet og - faktisk - umiddelbarhet («Too Cold» er nærmest en humoristisk pastisj på Eminem) i lydbildet, som naturlig nok domineres av en allestedsnærværende bass som ustanselig blopper i bakgrunnen.
Smith har et perfekt sløyt stemmeleie og en enkelhet i tilnærmingen til sin dub-baserte, svært rytmiske hip hop som burde borge for gode konsert- og danseopplevelser til sommeren.
Move Ya Loin!
| 1
|
107691
|
Amerika «Stay okay»
(Columbia/ SonyBMG)
Duoen Bernt Thomas Bortne og Kristian Larsen fra Ålesund debuterer med EP med egne sanger.
Amerika har fem originalmikser på debuten sin og to mikser.
De to debutantene har tydeligvis sans for melodiøs, britiskinspirert popmusikk.
Dessverre klarer de ikke helt å følge opp den gode starten med «Early Night», en iørefallende, liten musikalsk godbit.
«Stay Okay» har også gode elementer i seg.
Det er musikk som til tider kan minne litt om New Order.
Produksjonen til Amerika er god, og det skal bli spennende å følge med når albumdebuten kommer senere i år.
| 0
|
107692
|
The Mormones «Dra til hælvette»
(Trust Me Records)
Dogme-pønkrock med store mangler.
Det er ingenting å si på innsatsviljen og tælen til Lillehammer-duoen The Mormones, som insisterer på å lage plater kun utstyrt med sang, trommer og landets mest fuzza bass.
Debuten «Guide To Good And Evil» var et friskt og upolert pust, men gutta sliter sterkt med å komme det nødvendige steget videre på «Dra til hælvette».
Bluesbasisen er klarere på dette albumet, grooven i låter som «Lei-Cha-Ih-Vil-Knee-Ih» og «The Nixon Dance Of Death» upåklagelig, men The Mormones mangler bedre låter og en bedre vokalist til at de kan steget ut av garasjen ennå.
Sjanser tar de først i Sun Ra-coveren «Space Is The Place», komplett med resitasjon på punjabi, men ikke engang psykedeliaen redder dagen denne gangen.
| 0
|
107694
|
Mayflies «Circus Noir»
(CCAP/EMI)
Siddiser som snubler i egne ambisjoner.
Stavanger-bandet har mot nok til å satse på et aldri så lite minikonseptalbum (fra sirkusmiljø) før de engang er etablert som band.
Ikke lurt, etter min mening, for Mayflies drukner sine forsøk på å vise en rød tråd av egenart i Kinks-inspirert, teatral pop (tittellåten er Kaizers light light), og når et litt for spinkelt lydbilde blir mørkere og hardere mot slutten, tråkker Mayflies i sporene til sine bysbarn i Helldorado.
Ut fra selvsikkerheten og det faktum at gutta så absolutt kan traktere sine instrumenter, forstår jeg ikke helt hvorfor de ser seg nødt til å debutere ved å gjemme sitt eventuelle særpreg bak andre.
| 0
|
107696
|
The Beatiful People «The Beautiful People /Sedated Times EP»
(Public Demand Records / Tuba)
Ambisøse kristiansundere med sine to EPer samlet under ett.
The Beautiful People viste under sist helgs Alarm-utdeling at de har alle muligheter til å bli et utmerket live-band.
Det må de, for på plate har de foreløpig et altfor ujevnt materiale å ta av.
Bandet tilnærmer seg god, gammeldags groovebasert depperock med pønka energi, industriell støy og rikelig med synth, og i skjæringspunktet mellom My Bloody Valentine, Joy Division og New Order skaper de to fenomenale låter i «Let Me Come Down» og spesielt «So This Is Suicide» - begge fra den ferskeste EPen.
Disse låtene er alene sterke nok til å sette et kryss i margen ved disse gutta.
| 0
|
107697
|
Ane Brun «A Temporary Dive»
(DetErMineRecords / Bonnier Amigo)
«En dempet opptur i en larmende mini-festival», skrev vi om Ane Brun allerede på by:Larm for tre år siden.
Nå er Brun tilbake på by:
Larm med atskillig større interesse rundt seg, og det med rette; «A Temporary Dive» er kanskje den mest personlige og beste viseplata i dette landet siden hennes åndelige søster Unni Wilhelmsens «To Whom It May Concern» fra 1996.
Brun skriver enkle, poengterte tekster om oppbrudd og påfølgende fremmedgjøring.
Hun har en sterk, bevrende egenart i stemmen og legger sangene sine i et mørkt, melankolsk leie à la Dybdahl, Drake og Buckley.
Arrangementene er sparsomme.
Strykere og piano legges forsiktig på der det er nødvendig, men hos Ane Brun kommuniserer akkorder og stillhet utfyllende og perfekt, og i «My Lover Will Go» - med den geniale språklige motsetningen «hey-ho my lover will go» - har vi allerede fått en kandidat til årets låt.
Velkommen inn, Ane!
| 1
|
107698
|
Edvard Bredok «Instant Critique»
(Osito Records)
Aktuell: by:Larm til helgen
Nytrykk av seks år gammel elektronika.
Det mest oppsiktsvekkende ved Edvard Bredoks «Instant Critique» er nok hvor godt den holder seg - flere år etter at hans lette, atmosfæriske blanding av elektronika og pop først dukket opp på markedet.
Det er likevel lite oppsiktsvekkende ved «Instant Critique» - en samling fine og lavmælte, men tidvis litt for stillestående sanger med skjør kvinnevokal som sjelden huker tak i deg utover å fungere som utmerket surround-lyd for andre gjøremål.
Platen har dessuten en så trist grunntone at Bredok kanskje burde ha grepet muligheten til å remikse seg selv før ny-utgivelsen?
| 0
|
107700
|
Queens Of The Stone Age «Little Sister» (single)
(Interscope / Universal)
Fra albumet «Lullabies To Paralyze» (21/3)
En skuffende tam sang fra QOTSA.
Intet er nytt under ørkensolen når QOTSA dukker opp igjen, denne gangen uten Nick Oliveri.
Men de tunge, rullende trommene blir stampende på stedet hvil på «Little Sister», som kanskje er det største kommersielle frieriet vi noensinne har hørt fra dette bandet.
Tross sin lettfattelige melodilinje lider låten under en (u)sedvanlig tørr produksjon (Josh Homme og Joe Baressi), som gjør «Little Sister» til en kort, snill mellometappe for verdens største rock-band i Norge for to år siden.
| 0
|
107702
|
The Mars Volta «The Widow»
(GSL / Universal)
Fra platen «Francis The Mute» (21/2)
Den emosjonelle hardrocken er tilbake!
Rocken er aldri bedre enn når den griper tak i deg med begge hender og fillerister følelsene dine.
«The Widow» er en slik låt - et desperat, men kontrollert primalskrik med emosjonell sprengkraft, hvor Cedric Bixlers stemme sprekker ut i falsett som en ung og sulten Robert Plant foran Omar Rodriguez' glass-skarpe gitar.
At The Drive-In var et spennende eksperiment, Mars Voltas første full-lengder for to år siden, «De-Loused In The Comatorium», i høyeste grad lovende, men det disse to gutta kan være i ferd med å gjøre på kommende «Frances The Mute», kan fort bli årets rock-begivenhet, iallfall dersom ikke Mars Voltas mer progressive sider fullstendig dominerer resten av platen.
(P.S. Mars Voltas konsert på Rockefeller i Oslo den 26. februar er allerede utsolgt.)
| 1
|
107703
|
Ustøtt over kulen
«RTL Skijumping 2005» følger opp en populær hoppspillserie.
Men både satsen, svevet og nedslaget er ustøtt.
Legendariske «Winter Games» på Commodore 64, og ikke minst «Deluxe Ski Jump», har tidligere fått undertegnede hektet på hoppspill.
Spenningen var derfor stor da jeg for første gang slapp «bommen» på toppen av bakken i «RTL Skijumping 2005».
Jeg har ikke prøvd de to foregående RTL-versjonene og visste lite om hva som ventet.
At jeg bokstavelig talt gikk på snørra i første forsøk spilte liten rolle - det var uansett best å gjennomføre det nyttige nybegynner-kurset som forklarer hvordan du skal gjennomføre hoppene.
Etter hvert var det på tide å teste ut karrieremodusen - når man spiller alene er det den delen av spillet som er mest aktuell.
Du lager din egen hopper, utstyrer ham med diverse egenskaper og vips så er du klar for junior-cupen.
For å få hjulene til å rundt, må du naturlig nok ha penger.
Det skal dekke utgifter til trening, preparering av skiene og oppgradering av utstyr.
Er du god nok blir du etter hvert kvalifisert for verdenscupen.
Pengene du trenger for å få fart på karrieren skaffer du blant annet med gode plasseringer, sponsorpenger, gavmilde besteforeldre og ikke minst gjennom Quiz-show ala «Vil du bli millionær».
Ja, mårnings.
Det er jo mildt sagt krydder i en hoppers hverdag.
Der må man svare på spørsmål på alt fra Bibel-historie til medisinske begrep.
Som om man ikke har nok med å holde seg på bena i bakken.
Ikke ble jeg rik av det heller, og av mangel på penger måtte jeg preparere skiene mine selv i lang tid.
Det er forsåvidt prisverdig at det lages en original ramme rundt selve hoppingen, men det blir en smule søkt.
Det blir også vel mye venting og gjentagelser i karrieremodusen, men det er morsomt å jobbe seg oppover mot verdenstoppen.
Det viktigste er uansett selve hoppingen.
Den første skuffelsen er at timingen på hoppkanten tydeligvis ikke betyr all verden.
Det skiller riktignok mellom et godt hopp og et kanonhopp, men du kan bomme fullstendig og likevel oppnå et godt resultat.
Vinden har, som i virkeligheten, mye å si.
Men med de vanvittige vindkastene du kan oppleve i spillet blir ikke bare håpløst utfordrende, men også ekstremt irriterende.
Det hadde jo uansett vært en fordel dersom vindmåleren hadde vært synlig i alle bakkene - det er den merkelig nok ikke.
Det virker også veldig tilfeldig hvordan hopperne du konkurrerer mot gjør det.
I enkelte konkurranser vinner du med to fall, mens med omtrent samme innsats i et annet renn ender du helt sist - mot de samme hopperne.
Jeg er heller ikke imponert over hvordan resultatene presenteres.
Her er det lite som minner om et hopprenn i virkeligheten.
På resultatlistene er det bare pongsummene som vises, og hvor langt dine konkurrenter hopper får du ikke se med mindre du følger hele rennet.
Det tar laaaaaaaaaaaang tid.
Poengsummene blir i tillegg svært jevne når man deltar i en konkurranse der det ikke hoppes så langt - rett og slett fordi man ikke får minus-poeng dersom man hopper kortere enn det som er poenggrensa.
Det vil si at en som hopper 60 meter og får tre ganger 18 i stil får nøyaktig samme poengsum som en med 85 meter og tre ganger 18 i stil.
Rimelig meningsløst med andre ord.
På den positive siden er spillet til tider underholdende, og når du får til et skikkelig svev er du sugen på mer.
I alle fall en liten stund.
For den hoppfrelste vil jeg tro det blir for mange skuffelser i forholdt til virkeligheten når man spiller «RTL Ski Jumping 2005».
For sånne som meg, som er fullt kapabel til å få dilla på ting jeg ikke nødvendigvis har særlig peiling på, er det rett og slett ikke fengende nok.
Det er grei underholding i noen timer og sammen med et par venner kan det bli riktig så festlig.
Men det gjelder jo strengt talt de fleste spill.
Det er kanskje like greit å hoppe fra seg på en shareware-versjon av «Deluxe Ski Jumping» og spare pengene man må ut med for middelmådige «RTL Ski Jumping 2005» - en hyggelig pris til tross.
PS!
De fleste hoppbakene i «RTL Ski Jumping 2005» er brukbare kopier av originale anlegg som f.eks. Holmenkollen.
Men navnene i spillet er ikke ekte.
| 0
|
107704
|
Tord Gustavsen Trio:«The Ground»
(ECM)
Det neste store norske navnet i internasjonal jazzverden.
For så vidt er Tord Gustavsen der allerede, etter sin like stillfarne debut, «Changing Places», i fjor, men denne gangen er han enda mer insisterende, enda mer melodiøs og enda mer lyrisk på akkord-grensen til popmusikken («Colours Of Mercy» kunne nesten vært komponert av Elton John!).
Gustavsen er fjærlett i pianoanslaget og skaper deilig store flater rundt tonene, mens bassist Harald Johnsen og trommis Jarle Vespestad broderer inn behagelige sømmer av forsiktige rytmer som driver uttrykket stille fremover.
Musikk for ettertanke og en ren nytelse!
| 1
|
107705
|
Johnny Hide:«Linger Songs»
Johnny Hide:
«Linger Songs»
Topp for de troende
Countrymusikken har for lengst gjeninntatt en sentral plass i den litt «alternative» norske rocken.
Metalvokalister gråter til Townes Van Zandt-plater og Jim Stärk spilles på P4.
Det kommer mange sympatiske plater, hvorav dette er én.
Som bartender på denne lille «bevegelsens» varmestue i Oslo, Café Mono, er det naturlig at det som er av gode krefter på dette feltet stikker innom på denne, Number Seven Deli-vokalist Johnny Hides debutsololangspiller.
Martin Hagfors, Vidar Vang, Christer Knutsen, endog selveste «Emmylou Harris» - det vil si Claudia Scott.
Sistnevnte kan sant å si trenges, for Hide besitter ikke en stemme som påkaller det helt store gyset.
Musikk om å drikke av folk som muligens drikker en del, men sikkert aldri blir hverken slemme eller dumme av den grunn.
Bare veldig melankolske.
Resultatet er ingenting om ikke pent.
Men de virkelig minneverdige låtene tar slutt etter halvgått løp, og en viss temperaturmessig blekhet og vel klisjémette tekster innebærer at dette nok mest er for de predisponerte.
De vil kose seg, dog.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107706
|
Sergeant Petter:«Monkey Tonk Matters»
(New Records)
Veslevoksen bergenser kan mye mer enn ordspill
Det må ha vært et eller annet i drikkevannet i Bergen og omegn på 80-tallet:
Unge Petter Folkedal alias Sergeant Petter er enda en av disse ekstremt talentfulle som følger tett etter mer etablerte navn som Sondre Lerche, Nathalie Nordnes og Ephemera.
Den sterkt americana-inspirerte sersjanten har strammet tøylene en del sammenlignet med den mer løsslupne og noe sprikende debuten «It's A Record» for to år tilbake.
Det har gjort denne platen til en bedre plate:
Det er steel og twang over hele linja, kombinert med passe skramlete komp og stemme med nok countryknekk.
I likhet med kollega og venn Sondre Lerche gjør Folkedal det heller ikke lett for lytterne:
En killer-låt som «Dear Robin» sitter først som den skal etter en del gjennomganger - melodiene tar ofte mange uventede vendinger.
Men kommer du over den første kneika, er dette en utgivelse spekket først og fremst med gode låter - og spesielt morsomt er det å høre Sissy Wish som en moderne June Carter i duetten «Way to Go!».
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
107707
|
Diverse artister:«Venn»
(Universal)
Forente norske artister på store, multinasjonale plateselskaper - på jobb for flomofrene.
Åh, som vi kommer til å le.
Av frisyrene, klærne og den kanskje naive innsatsviljen.
Av tekstlinjen «du vil reise deg igjen».
Det kommer jo ikke til å skje, mener jeg.
Menneskene det synges om her, er jo døde.
Det går det ikke an å synge seg bort fra.
Som vi kommer til å le.
Om ti år, altså.
Her og nå er det selvsagt ingenting å le av.
Denne dobbeltplaten med 36 tidligere utgitte sanger med norske artister - i overveiende grad fra popfeltet, men musikkpolitisk korrekt tilsatt en Karin Krog her, en Leif Ove Andsnes der - gir et brukbart, bevisst ufullstendig bilde av norsk musikkliv anno i fjor.
Ikke noe metal, for eksempel, om ikke Gåte teller - her skal ingen støtes.
Ingen store utfordringer heller, med mulig unntak av Anja Garbareks «Stay Tuned».
Og det går, som Trond-Viggo Torgersen ville ha sagt, på engelsk og norsk - i Morten Abels tilfelle en slags mellomting.
For springende i stil til å være en tilfredsstillende musikalsk opplevelse.
Ikke at det er det store poenget med denne utgivelsen.
Kjøp en hyllevarmer, du også.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107708
|
Electrocutango:«Felino»
(Rapid Productions)
Tango Elektronika
Det begynner å bli et halvt århundre siden Astor Piazolla fremsto som tangoens fornyer under banneret «Nuevo Tango».
Sverre Indris Joner har blant annet gjennom gruppen Tango for tre vist grundig kjennskap til mesterens uttrykk, men har med prosjektet Electrocutango brakt tangoen helt inn i elektronikaens verden.
Og det gjør han på overbevisende og smakfullt vis.
Han tar tak i stiltypiske trekk som karakteristiske fiolin- og bassansatser og svellende bandoneon figurer, bearbeider dem klanglig og tilfører elektroniske lyder.
Det elektroniske lydbilde kan ha et old school preg, som kler uttrykket godt.
Musikken har beholdt sin sensualitet, men har fått et mørkere, tidvis «skumlere» preg.
Joner har skrevet nesten alle komposisjonene på denne varierte, engasjerende og danseeggende utgivelsen.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107709
|
Insense:«Soothing Torture»
(Black Balloon)
Velprodusert brutal-metal fra hovedstaden.
Ikke la deg lure av den innledende kammermusikken på denne platen; Insenses uttrykk spenner nemlig fra rå dødsmetall - komplett med gutturale gaul - til å være et Pantera-infisert riffmonster med dårlig tid.
Riffene fikser
Insense for så vidt bra («I, Deviant», «Constriction»), men altfor ofte blir melodilinjene druknet i oppstablingen av kvasse, aggressive riff, slik at noe av helheten forsvinner ut med badevannet.
Tittellåten og «The Forgiving Embrace» må sies å være de eneste hundre prosents vellykkede symbiosene mellom melodi og riff-tetthet i så måte, men det er knapt nok til å godkjenne en hel plate.
| 0
|
107710
|
Diverse artister:«Gi ei hånd»
Diverse artister:
«Gi ei hånd»
Sørlandsartister med sin sang til inntekt for flomofrene i Sørøst-Asia.
En rekke av Sørlandets artister, med Anne Karin Kaasa, Hilde Hefte, Thom Hell, Hans Inge Fagervik, Rune Edvardsen og Tor Einar Jacobsen, har vært i studio for å spille inn «Gi ei hånd» ev Bernt Moen, Mark William Bjorvand, Stein Roger Sordal og Tom Hugo Hermansen.
Resultatet er blitt en OK musikalsk markering og aksjonsmelodi til inntekt for de flodbølgerammede i Sørøst-Asia.
Sangen har en noe svak start, men tar seg glimrende opp i refrenget, og det er et godt refreng å synge med på i en OK melodi.
Mange stemmer møtes i studio i håp om å lage en sang som kan gi penger til Strømmestiftelsen og Redd Barna.
Målet er det viktigste...
| 0
|
107711
|
Rilo Kiley:«More Adventurous»
(Brute/Beaute/Warner)
En av fjorårets beste plater - omsider i en plateforretning nær deg.
Det er selvfølgelig hverken tøft eller voksent med stygg ordbruk, men søren, gitt - noen ganger funker det bare.
Som for eksempel i sangen «A Better Son/Daughter» på Rilo Kileys forrige album «The Execution Of All Things» (2002).
«And sometimes when you're on», sang Jenny Lewis, «you're really fuckin' on».
Midt i en strålende stolt melodi var det en forfriskende måte å konstatere at noen dager er morsommere enn andre på.
Los Angeles-bandet Rilo Kiley har noe bare ett av fem hundre «indie»-orienterte band har, nemlig en personlighet som umiddelbart griper.
Lewis, som er briljant både når hun smyger og bæljer, er en viktig del av denne personligheten, men også selve sangene har noe uhyre fiffig fengende ved seg.
«More Adventurous», deres tredje, er albumet der bandet sminker seg opp for et kommersielt gjennombrudd som synes uunngåelig, uten at en flik av særpreget kastes ut med badevannet.
De behersker sinnrike, pene arrangementer på en måte som vil tilfredsstille de voksne, og har nesten hele veien latterlig lyttervennlige låter i bunn.
Noe som vil tilfredsstille alle.
Dette, samt herlig snusfornuftige tekster og stor musikalsk variasjon i tillegg.
«Vil du se en stjärna» bør du holde et godt øye med hun der Jenny.
Eller kall meg en «fuckin'» krakk.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107712
|
Matt Sweeney & Bonnie «Prince» Billy:«Superwolf»
(Domino)
Han er de mange artistnavn og de utallige plateutgivelsers mann, Louisville, Kentuckys Will Oldham.
Snart en slags genre i seg selv.
«Krakilsk country».
Og/eller «vindskeiv western».
Dette, en duoplate med eks-Zwan-gitaristen Matt Sweeney, hører ikke til den delen av produksjonen hans som stadig får tilhengere til å tro at et slags gjennombrudd snart må være i gjære for fyren.
Tilsynelatende totalt dominert av Oldham, her altså under Bonnie «Prince» Billy-navnet, og helt uten den formildende ensemblesøtheten til for eksempel «Ease On Down The Road» (2001).
Nei, du - dette er mer en «Arise, Therefore» (1996), uten den billige trommemaskinen.
Det vil si folkemusikkminimalisme som sporadisk rykker deg ut av stolen i form av ganske drøyt seksuelle tekstpassasjer.
Vi tar denne også, men «Superwolf» blir neppe, sin uhyre kule tittel til tross, en av Oldham-platene man tar frem fra det etter hvert omfangsrike hjørnet denne vriompeisen har lagt beslag på i platehyllen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107713
|
The Respatexans:«Shine On»
(MW)
Ikke helt til stuebruk
«Sikkert utmerket på scenen!» er en trett, unnfallende musikkjournalistklisjé man nødig slenger etter folk som fortjener bedre.
Men må man...
For selv om bandnavnet forblir briljant, og musikerne - to av dem fra det beste norske countrybandet gjennom tidene, nemlig Hellbillies (brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen) - likeså, er virkelig dette musikk som helst bør nytes «live» på klubb, i tospann med øl og eventuelt godt selskap.
Til og med dårlig selskap kunne muligens gå greit, for dette er gjort av folk som er så flinke til og så glad i å spille musikken de spiller, at de sikkert er i ute av stand til å få noen til å føle seg uvel.
Det kan likevel ikke underslås at de på plate kommer rent komposisjonsmessig til kort for forbildene, som er ymse countryrockpionerer og 1970-tallets «sørstatsrockere».
Samt at Motorpsychos svært beslektede «Tussler»-album av fjoråret hadde et sting ved seg som den mer trauste «Shine On» stort sett ikke har, suverent håndverk eller ikke.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107715
|
Diverse Artister:«Atlantic Gold»
(Atlantic/Warner)
Verdens billigste jukeboks
«Diverse artister»-samleplater er som regel et forferdelig minefelt.
Artister som ikke passer sammen, synger sanger som ikke passer sammen, pakket inn i stygge omslag og på full fart mot billighyllen.
Denne, derimot, er det bare å styrte ut og få i hus, spesielt om du i utgangspunktet er novise på dette området.
75 sanger fra plateselskapet Atlantics gullalder som selve arnestedet for 1960-tallets soulmusikk, samt noen utmerkede slengere fra de mer slengbuksefunky 70-årene.
Hvordan dette materialet settes sammen, er egentlig ikke så nøye, for dette er innspillinger fra en tid da et plateselskap gjerne hadde en egen profil, gitt uttrykk av artister med mye til felles.
I Atlantic-artistenes tilfelle var dette felleseiet stemme, sanger, «soul».
Enten det dreier seg om The Coasters udødelige «novelty»-hits eller Aretha Franklins sjelebevrende dypdykk ned i det mest purt menneskelige.
Ikke én dårlig låt, fryktelig mange du simpelthen ikke kan leve uten.
En iPod i seg selv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107716
|
Alpinlig
Endelig svinger det av alpinspill.
Men klarer «RTL Alpine Skiing» å ta opp konkurransen med det glimrende «Ski Racing 2005»?
På papiret er «RTL Alpine Skiing» imponerende:
Masse løyper basert på sine virkelige utgangspunkt, mulighet til å finjustere smøring, teknikk, utstyr og mye mer, samt solid støtte for flerspiller - både i sofaen, i lokalnettverk og over Internett.
I praksis er spillet derimot så og si meningsløst.
Forrige uke anmeldte jeg det glimrende «Ski Racing 2005», som treffer alpint-spikeren på hodet med fantastisk skifølelse, herlig portsetting og relativt nøyaktige kopier av virkelighetens alpintløyper.
Det føles rett og slett som profesjonell alpint gjør i virkeligheten, en bragd jeg ikke kan få sagt nok pent om.
«RTL Alpine Skiing» feiler miserabelt på alle disse punktene:
Løypene ligner knapt på originalene i det hele tatt, portene er satt av noen med total mangel på praktisk kunnskap om alpint som sport og skifølelsen er fullstendig fraværende.
I steden for å vekke vage drømmer om å være på landslaget i alpint, slik «Ski Racing 2005» gjør, fremprovoserer «RTL Alpine Skiing» mentale bilder av fulle dansker i Hemsedal.
Spillet har i tillegg så mange innstillinger og valgmuligheter å forholde seg til at det lille som eventuelt finnes av spillbarhet drukner.
Etter den flotte hoppspill-serien til RTL, hadde jeg forsåvidt et håp om at den tyske TV-kanalen hadde grep om alpint også.
Men det har de ikke.
Dette er ikke alpint.
Det er ubrukelig «slim-slam» (spytt det ut med en foraktelig mine, og du skjønner hva jeg mener).
| 0
|
107717
|
Traurige ekteskap
Regi: John Curran.
Med:
Mark Ruffalo, Laura Dern, Peter Krause, Naomi Watts.
Am. drama.
11 år.
Gode skuespillerprestasjoner i en stillestående film om traurige ekteskap og hemmelige begjær.
Mark Ruffalo og Laura Dern, Peter Krause og Naomi Watts, fire skuespillere med evne til innlevelse og utlevering av følelser som veksler mellom sterkt begjær og stille sorg.
Alt dette behersker de sobert i dette kammerspill om ekteskapelig misere.
«We don't live here anymore» er en tilstand, snarere enn en handlingsmettet fortelling.
Ruffalo og Dern er ektepar.
Det samme er deres beste venner Krause og Watts.
Ruffalo og Watts er kåte på hverandre, og blir elskere.
Uten å si så mye, forstår alle fire at de vikles inn i følelser og begjær de ikke helt behersker.
Filmen nøyer seg stort sett med å beskrive tilstanden.
Når personene spør seg selv og hverandre hvem de egentlig er, får hverken de eller vi egentlig svar.
De litterære tanker og replikker er innimellom akkurat så navlebeskuende en slik ekteskapelig unntakstilstand kan være.
Men de ulmende følelser, det usagte, det skjøre i et forhold, formidles med nyansert oppriktighet av fire gode skuespillere.
| 0
|
107719
|
Kun for moro
Regi:
Rune Denstad Langlo, Sigve Endresen.
Manus:
Langlo, Endresen og Odd Børretzen.
Norsk dokumentar.
Tillatt for alle.
Et uærbødig, svært skrått blikk på nasjonen som ikke forsøker å dokumentere vårt lands historie.
Men muligens å lete seg frem til dets sjel.
Det er naturligvis en strålende idé for en 100-årsfilm om Norge og nordmenn: å sende Odd Børretzen til himmels i rakett for å betrakte vår nasjon en smule på avstand.
Til stillhetens bane i verdensrommet, rett og slett, hvorfra han kan gjøre sine betraktninger med uforstyrrelig sinnsro og overblikk - med utsyn mot et hvitskimret land helt ytterst på den blånende klode.
Mindre kan det ikke gjøres, skal man rette sitt muntre skråblikk mot en så nærsynt nasjon som den norske.
Det har filmskaperne fått en imponerende mengde historiske filmbilder og svært mye overbærende, børretzensk munterhet ut av.
Men forbausende lite annet.
Den nostalgiske gjensynsglede er udiskutabel.
Men i presentasjon har vi hørt det før, i utallige omganger.
Av Børretzen og svært mange andre:
Vi er et land for helt spesielt interesserte.
Det samme må i all uærbødighet også sies om filmen.
En munter betraktning om oss selv, kun relevant for oss selv.
Av overkommelighetshensyn - eller muligens for å understreke det absolutt uhøytidelige i foretagendet - finnes ikke et eneste årstall presentert.
Alt omtrentlig rangert etter tema, der begivenheter renner på i gladlynte hopp-og-sprett og total aversjon mot kronologisk orden:
Norge og de kongelige.
I stort sett is og snø.
Norge som sportsnasjon.
På stort sett is og snø.
Norge som erobrer.
Av stort sett is og snø.
Norge som EU-søker, Norge som OL-arrangør, Norge som nobelprisutdeler, Norge som oljenasjon.
Og Norge i krig.
Oj.
Her går det skeis.
Fryktelig skeis.
Fryktelig lite morsomt.
Eller hva skal man si når Norge i krig fremstår som en artighet av gutta på skauen, reddet av russerne og med en og annen konvoi til Murmansk som hjelp til selvhjelp.
Og det er stort sett det.
Jeg antar filmskaperne må ha oppdaget det underveis:
Den lune munterhet blir et «både - og» og «hverken - eller», trettende i stort format og vanlig kinolengde.
Og forholdsvis ubrukelig i sammenhenger der klarere sting og tydelig tale er påkrevd.
Sum:
«Alt for Norge» er et fantastisk billedbelagt, riktig fornøyelig «ingenting», kun til for å more.
Og det er naturligvis ålreit.
Noen ganger.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107721
|
Real Ones:«Home With The Girls In The Morning»
(Breaking Records/Sonet)
Melodiøst og velarrangert fra Bergen.
Real Ones fra Bergen har opparbeidet seg seg et rykte som et fremragende live-band.
Det er ikke så mye å utsette på studioutgaven heller.
«Home With The Girls In The Morning» er et album spekket med gode låter.
David Chelsom Vogt, Ivar Chelsom Vogt, Øystein Skjælaaen, Jørgen Sandvik og Kåre Opheim sysler med elektrisk, folkbasert rock og pop som også er inspirert av psykedelia og orientalsk musikk.
Resultatet er et nydelig, helhetlig og melodiøst album av det rustikke, organiske og harmoniske slaget.
Real Ones skriver flotte og stemningsfulle sanger fulle av lekre instrumentale detaljer.
Når det er sagt, har vel neppe Real Ones levert et album for massene.
Trøsten får være at virkelig god musikk ofte finner veien til de genuint interesserte likevel.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107722
|
E.S.T.: «Viaticum»
(ACT Music/Musikklosen)
Veldreid fra europeisk supertrio
Gjennom ti år har Esbjörn Svensson Trio opparbeidet seg til å bli en av supergruppene i europeisk jazz.
Men «jazz» er kun veiledende betegnelse, idet trioen forener impulser fra pop og klassisk musikk i et genreoverskridende uttrykk.
De har turnert med k.d. lang og fått høye listeplasseringer.
Det er ikke mange overraskelser på deres niende album, men mye å glede seg over.
Veldreide, melodiske komposisjoner i økonomiske arrangementer.
Og, kjennetegnende for dette bandet, et variert og gjennomtenkt lydbilde der pianotrioens uendelige klanglige muligheter utforskes videre, elektronisk så vel som mekanisk.
Tittellåten har et sakralt, nøkternt preg, mens «The Unstable Table & The Infamous Fable» renner over av europeisk romantikk.
Trioens avdempede, melodiøse og velkalkulerte uttrykk er en markant trend i dagens jazz.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107726
|
...And You Will Know Us By The TrailOf Dead:
«Worlds Apart»
(Interscope / Universal)
Moderne progrock med manglende nerve.
...Trail Of Dead er et av disse bandene med en fanskare så trofast og blodlojal at det tenderer til mani.
Akkurat det kan forstås, for Austin-gjengen bedriver rock på et avansert nivå, med hyppige tempo- og taktskifter og stadig nye veier å føre lydbildet inn i.
På denne måten kan de ofte minne om våre egne - og bedre - gutter i Motorpsycho.
«A Classic Arts Showcase» og «Let It Dive» midtveis er i så måte dette bandet i et nøtteskall, selv om de denne gangen generelt låter mykere - nesten pop'ete - og tekstmessig mer sutrete og foraktfylte enn tidligere.
Her er det nok en gang mye å gripe fatt i, men dessverre ikke en helhet.
| 0
|
107728
|
Ani DiFranco: «Knuckle Down»
(Righteous Babe Records)
Identitet, særpreg og flotte sanger.
Ikke hørt om Ani DiFranco, sier du?
Vel, da skal du vite at «Knuckle Down» er album nummer atten fra en strålende kvinnelig artist som fortjener et virkelig stort publikum.
Ani DiFranco handler om identitet.
Hun er blitt et begrep på selvstendighet og standhaftighet.
Hun er 34 år gammel, kommer fra Buffalo og er en hard kvinneforkjemper og åpent biseksuell.
DiFranco er en strålende sanger og fremragende gitarist som turnerer utrettelig.
«Knuckle Down» er full av intense og personlige sanger som er relativt melodiøse, enkle i snittet og nokså rocka - i motsetning til alle jazz-passasjene på hennes forrige album «Educated Guess».
Hver gang jeg hører DiFranco, slår det meg hvor distinkt og original hun er sammenlignet med det aller meste av dagens kvinnelige artister.
Om noen har funnet sin egen stemme, er det denne urbane folksangeren som er påvirket av navn som Woody Guthrie, Phil Ochs og Joni Mitchell.
«Knuckle Down» er rustikt, røft, intimt, lyrisk, særegent og spekket med flotte sanger.
Ani DiFranco.
Si navnet hennes tre ganger og kom deg til nærmeste platebutikk!
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107730
|
Sterkt blikk på krig
(«Le Regard»/«Blikket»).
Regi: Nour-Eddine Lakhmari.
Med:
Jacques Zabor, Florian Cadiou, Abdellah Didane.
Norsk-marokkansk drama.
Norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari er et spennende, nytt bekjentskap i norsk film - og gjør en både usedvanlig og sterk spillefilmdebut med krigsdramaet «Blikket».
Sjelden har en norsk film hatt mer konkret - om enn «ufrivillig» - relevans enn dette sterke, tilbakeskuende drama mot et overgrep begått mot krigsfanger i et okkupert land.
I «Blikket» handler det om franske styrkers overgrep mot marokkanere i en opprørskrig de siste dager i 1955.
Men de ligner til forveksling nyhetenes bilder fra Irak anno 2005 - og en nylig avsluttet rettsprosess som høyst trolig vil følges av flere.
Men det er bare en bi-refleksjon over en film som på langt flere plan fungerer både sterkt og treffsikkert.
Sjelden har også en filmtittel vært mer treffende:
Filmens unge krigsfotograf ser deg rett i øynene fra første bilde og har en kraft som holder deg fast.
Men «Blikket» er flertydig.
Den handler om å se:
Se hva som foregår rundt deg.
Våge å se det du ikke vil se.
Også inne i deg selv.
Den aldrende fotograf greier ikke enda en gang å la seg hylle.
Han har noe uoppgjort han må rydde opp i.
Det skjedde 50 år tidligere, da han var fransk krigsfotograf i det fransk-marokkanske protektorats siste dager.
Hans jobb var ikke å drepe - han var ikke soldat.
Han var observatør og dokumentarist.
Men hans «dokument» fortalte ikke sannheten, og hans «observatør»-rolle ble medskyldighet.
Ingen kan anse seg «utenfor» overgrep som begås for dine øyne.
Den gamle fotograf reiser tilbake til Marokko, på leting etter billedhylser han gjemte bort i den siste, kaotiske fase.
Utstillingen er ikke komplett uten dem.
I klare, rene skift mellom nå og den gang formidler filmen innlevende et høyst personlig samvittighetsdrama, det mangfoldige Marokko av i dag - og de grusomme krigsovergrep fotografen var vitne til og medskyldig i femti år tidligere.
Fem år har det tatt Lakhmari å få realisert sin debutfilm.
Måtte han få slippe til og gi oss nye filmopplevelser langt raskere og lettere i neste omgang.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107731
|
I hockey mot spillpallen
Spillende alpinister i det ganske land, spiss ørene:
Endelig har det kommet et alpinspill som er både bra, morsomt og sterkt vanedannende.
- Drømmer du om å komme på landslaget?
Jeg hadde nettopp kjørt ned til 13. plass av 26 deltakere i et storslalomrenn i Våler utenfor Moss.
Jeg var, tja, 11-12 år kanskje, og ble intervjuet av en ivrig lokalavis-journalist.
- Nja, jeg tenker ikke så mye på det egentlig, svarte jeg litt beklemt.
- Men det ville vel vært morsomt å være på landslaget?
- Ja, jo, kanskje det.
Hvis jeg blir god nok en dag.
Neste dag kunne alle jeg kjente lese overskriften «VIL PÅ LANDSLAGET» i Moss Avis.
Jeg rødmer fremdeles.
Det er kanskje ikke så lett å se det på den dvaske kroppen min i dag, men jeg var en gang i tiden en aktiv alpinist.
Interessen for alpint har blitt noe dempet med årene, men jeg sitter fremdeles og følger Kjus og Aamodt fra kilo til kilo og fra topplassering til topplassering.
Nå er hobbyen min spill, og så lenge jeg kan huske har den aldri vært forenelig med min gamle hobby.
Før nå.
«Ski Racing 2005» er noe såpass sjeldent som en alpinsimulator som makter å være realistisk, morsom og sterkt vanedannende på en og samme gang.
La gå, det er ikke det proffeste spillet i gata - visuelt og produksjonsmessig ligger det et godt stykke bak det man er kjent med fra gigautviklere som Electronic Arts.
Det er også en god del å gå på innholdsmessig, ikke minst med tanke på mangelfull flerspiller og mulighet til å finjustere teknikk.
Noe for «Ski Racing 2006», vil jeg anta.
Men svenske Coldwood tar det igjen i bøtter og spann med en spillbarhet som kan måle seg med hvem som helst.
Og en sjarm som dekker over blant annet en smule irriterende lyder fra publikum og det jeg mistenker å være ufrivillig morsom tryning når man hekter i portene.
Du kan hive deg ut i alle de alpine øvelsene, enten hver for seg i enkeltstående renn, eller aller helst i en sammenhengende verdenscup over en hel sesong.
Mange av de virkelige alpine arenaene er gjenskapt i spillet, du kan med andre ord kaste deg utfor løypene i Kvitfjell, Kitzbühel, Wengen og Garmisch Partenkirchen.
Det starter særdeles pent og pyntelig, med en egenkomponert skiløper uten nevneverdige ferdigheter.
Etter hvert som du jobber deg gjennom sesongen, får du stadig flere ferdighetspoeng, som igjen betyr at du kjører raskere, blir flinkere til å kante og slikt.
Dermed klatrer du på resultatlisten, og snart kan du ta opp konkurransen med Hermann Meier (som har lånt bort navnet sitt til spillet), Lasse Kjisz, Bjarne Selbaggen, Hans Knauff og Fritz Strebbl.
Jeg vet, jeg flirte godt jeg også.
Spillet vokser fra å være en underholdende og relativt rolig affære, til å være et intenst beist av et alpinspill, med svingeteknikk, sporvalg og portpugging som sentrale suksessfaktorer.
Akkurat som i virkeligheten.
Det eneste spillet egentlig mangler, er mer avanserte flerspillermuligheter.
Du kan spille på en enkelt bane annenhver gang, og du kan gå på nett og laste opp tidene dine på www.skiracing2005.com.
Morsomt, men ingen fullgod erstatning for flerspiller i lokalnettverk og online i sanntid mot venner og ukjente.
Dette burde derimot ikke være noen uoverkommelig hindring.
Fartsfølelsen er herlig og simulasjonen av virkelighetens alpint er både velfungerende, krevende og underholdende.
Nei, jeg kom aldri på landslaget.
Men å banke alpineliten i «Ski Racing 2005» er en hyggelig erstatning.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.