id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
107732
|
Hayek i solnedgangen
Regi:
Brett Ratner.
Med Pierce Brosnan, Salma Hayek, Woody Harrelson, Don Cheadle.
Amerikansk.
Action/komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Det er faktisk langt fra nok.
Og denne florlette, enkelt uttenkte, altfor innholdsløse og langt fra morsomme «komedien» om to pensjonerte mestertyver mangler nesten alt.
Ikke engang Hayek i bikini kan redde stumpene.
| 0
|
107733
|
Ufarlig fiende
Regi:
Erik Skjoldbjærg.
Med:
Jørgen Langhelle, Sven Nordin, Trine Wiggen, Kasper Sveen, Pia Tjelta.
Norsk drama basert på Henrik Ibsens skuespill.
7 år.
Det er synd, fordi Skjoldbjærg er inne på noe foruroligende vesentlig når konflikten drar seg til i sluttfasen.
Da har den ensomme, desperate sannhetssøker Tomas Stockmann (innlevende spilt av Jørgen Langhelle) ropt og rast, gått bananas og havnet i arresten, før han utslått, nedslått, søkkvåt og ydmyket i nederlagets stund erkjenner at han ikke kan klare seg alene.
Det er en deprimerende erkjennelse, men poengterer vemodig skarpt hvor vanskelig det er å stå imot den kompakte majoritet.
Dagens idealistiske Dr. Stockmann er TV-kjendis som reiser til hjembygda for å starte produksjon og salg av bygdas kildevann.
Når Stockmann får lab-prøver som viser sterke forurensningstegn i vannet, slår han alarm.
Men broren Peter er businessmann og ser helst at man tier om saken.
Familien og svigerfars tragiske forhistorie spiller også en vesentlig rolle i den ulmende konflikten.
Med andre ord; nok ingredienser til å gjøre Ibsens drama til en forrykende thriller med energisk turbulens mellom naturvernaktivister og kyniske investorer.
Men i stedet lunter filmen langsomt og småtungt av gårde, uten helt å bestemme seg for om den skal være personfokusert eller saksrelatert.
Kanskje burde Skjoldbjærg og manusforfatter Nikolaj Frobenius løsrevet seg enda mer fra Ibsens drama enn de har gjort.
Det teatrale anstrøk hviler litt for tungt over de stupbratte vestlandsfjell.
Små, fine nyanser er godt fanget inn i samspillet mellom Jørgen Langhelle og Trine Wiggen som hans hustru.
Gjensidig respekt, skepsis og etter hvert det dypt personlige valg begge står overfor fortelles med varsom innlevelse.
Den unge Kasper Sveen gjør en fin liten rolle som deres sønn Eilif.
Det øvrige galleri gjør jobben sin bra nok, men sliter med både replikker og handling som rett og slett ikke fenger.
Langt mindre ryster.
| 0
|
107734
|
Humørspreder fra ensomheten
Regi:
Lisa Munthe og Helen Ahlsson.
Med:
Armbryteren Heidi Andersson med storfamilie.
Svensk-norsk dokumentarfilm.
Man ler og man gråter.
Og blir sjarmert rett i senk.
Ikke bare fordi den unge, flotte Heidi (23) fra et bitte lite sted i de svenske skoger går hen og slår hele verdenseliten i sin idrett: håndbak.
Men fordi hele denne humørfylte, upretensiøse perlen av en dokumentarfilm formidler en ekthet og en kjærlighet så grunnfestet og naturlig som man nesten hadde glemt at den kunne være.
I skogsbygda Ensamheten i Nord-Sverige bor 16 personer, alle i slekt.
10 av dem bryter håndbak.
Hun er flasket opp med håndbak, hun bare elsker håndbak.
Trener i tau hengende fra låvetaket, i gamle bygningsstativer, på kjøkkenbordet, mellom hesjestaurene.
Men det får aldri ta over livet.
Dagliglivet får gå sin gang med skiftende årstider og arbeidsoppgaver.
Heidis idrett er integrert i en helhet av arbeid og fest, samhold og samarbeid.
I denne Ensamheten råder etdypt fellesskap.
Gleden driver henne.
Slik har hun vunnet ikke bare ett, men fem verdensmesterskap.
Med pappa Kent som trener og hele familien som støttespillere.
Litt må hun også tjene.
Det gjør hun i oppvisninger på messer og kjøpesentre.
Kostelige scener viser massen av nysgjerrige sterke menn, som nølende prøver seg mot Heidi.
Som aldri hoverer, alltid vinner.
Filmskaperne blander seg tilsynelatende aldri inn.
Det er bildene, Ensamheten og livet i hele den pulserende Andersson-familien som forteller.
Det holder.
| 1
|
107738
|
Martin Stenmarck:«Think Of Me»
(CMC)
Som en billedskjønn, og musikalsk, krysning av Enrique Iglesias og Bryan Adams skal annonsekroner på TV gjøre stjerne av svenske Martin Stenmarck også i Norge.
Pengene trengs, for det er vanskelig å se hvordan Stenmarck ellers skulle ha fått et navn her i landet.
Stemmen hans står ikke helt i stil til utseendet, og låtene er så til de grader markedstilpasset et voksent publikum med sans for romantisk, melodiøs pop (men som er for gamle til boyband) at det nærmest fremstår som en fornærmelse.
«I Keep Falling» har han til overmål rappet fra Ronan Keating, og da har vi ikke engang nevnt tekstene, som ikke inneholder en eneste original linje.
Fort spilt, fort glemt.
| 0
|
107739
|
Kari Rueslåtten:«Other People's Stories»
(Peach Music/Bonnier Amigo)
Hadde man satt sammen høydepunktene fra Kari Rueslåttens fire soloplater, ville resultatet blitt svært sterkt.
Men enkeltvis har platene dessverre aldri fungert helhetlig, heller ikke «Other People's Stories».
Rueslåtten synger lyst, yndig og vakkert - om enn noe endimensjonalt.
Det starter og avslutter som en strait og dypt melankolsk popplate, men mest interessant er Rueslåtten når hun oppsøker mer elektroniskeog industrielle klanger midtveis.
Spesielt på «Push» og «Ride» finner hun tilbake til egenarten, som på denne platen er sterkest på tekstsiden.
Og voldsom.
I første låten skyter jeg-personen et menneske, i den andre blir vedkommende mordbrannstifter...
Det er nettopp disse tekstklørne som det ikke lykkes å overføre til lydbildet denne gangen.
| 0
|
107740
|
Kenneth Ishak:«Everything Has Soul»
(FWD Records)
Kenneth Ishak fra mossegruppa Beezewax er en uhyre aktiv herremann.
I fjor utga han den grovt oversette og undervurderte solodebuten «Northern Exposure».
Nå gjør Kenneth Ishak et nytt forsøk med «Everything Has Soul», som er et lite mesterverk når det gjelder lavmælt og bittersøt gutteromspop.
De fleste av albumets 11 sanger er tatt opp i et enkelt hjemmestudio.
For Ishak vet hva han driver med, om noen skulle lure på det.
Albumet er varmt, intimt, harmonisk, vakkert, mykt og innsmigrende.
Låter som «Time Is Gold», «O My
True Friend», «A Boy's Lie» og «Fall Fallen Day» er slitesterke små perler fra en undergrunnshelt som tåler atskillige runder på stereoanlegget.
At gruppa til Kenneth Ishak nå har fått en avtale med Warner Music Norge er nok et bevis på at stahet kan lønne seg i det lange løp.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107744
|
Nathalie Nordnes:«Cars And Boys»
(Radiosingle fra kommende februaralbum) (Virgin/EMI)
Det er nesten beatles'ke kvaliteter over refrenget som Nathalie Nordnes varter opp med på «Cars And Boys».
Da har Nathalie selv allerede i verset demonstrert en atskillig mer moden, sensuell stemme enn hva tilfellet var på debuten, mens produsentene HP Gundersen og Kato Ådland agerer Jeff Lynne bak spakene, låner litt av bassgangen fra Linda & Paul McCartney og Wings' «Silly Love Songs» i refrengetog skaper en deilig atmosfære av lykkelig forelskelse.
Popmusikk kan nesten ikke bli bedre enn når en låt gjør deg så glad som «Cars And Boys» klarer!
Dessuten er det egentlig en lettelse at Nathalie Nordnes - iallfall ikke ennå - har valgt å utvikle seg til en ny Norah Jones uten å utforske popmusikkens vidunderlige magi først.
| 1
|
107745
|
Jim Stärk:«The Word That Makes You Sing»
(Sweet/Universal)
Radiosingel
Følger opp suksessen med knallåt!
Jim Stärk har solgt i bøtter og spann av EP'en «Morning Songs».
Det er dem vel fortjent, men bare vent til du hører «The Word That Makes You Sing» på radio, som er bandets smakebit fra deres nye album.
Låten er kanskje en smule vestkystaktig i snittet.
Lettbent, lekker og melankolsk på en oppløftende måte.
Flott sang.
Fine instrumentale detaljer.
Tidløs roots-pop med uhyre bred appell og et totalt uimotståelig refreng.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107747
|
Øystein Sunde «Ute var det sol»
(Spinner/Universal) (CD single)
Øystein Sunde markerer sitt 35-årsjubileum med en smakebit fra hans nye album som kommer i mars.
«Ute var det sol» er en litt annerledes Øystein Sunde enn det vi er vant til.
Ikke munnrapp og morsom, men mer melankolsk, ettertenksom i en sang som tar utgangspunkt i farens dødsfall, begravelse og «skjøre minner fra vi var små».
Dette er en svært ordinær single, langt fra så umiddelbar som det vi er vant til fra den munnrappe ordekvilibristen fra Skarnes.
Sangen gir deg heller ikke den lille melodilinja du kan gå og nynne på etter å ha hørt sangen et par ganger.
«Ute er det sol» klarer ikke å skape noen forventninger til Sundes første album siden «Nå er begeret nådd» som kom i 1999.
Kanskje Sunde med denne singelen vil dempe eventuelle forventninger.
| 0
|
107748
|
Lambretta «The Fight»
(Polar / Universal)
Svensk kraft-pop med få mothaker.
Lambretta er ett av mange ganske irriterende pop-band som later som om de har hørt masse på punk i barndommen.
Irriterende fordi hele lydbildet er så gjennomført designet, og irriterende fordi svenskene innimellom makter å skape uimotståelige refrenger mellom sine påtatt aggressive panser-gitarer («Get It Right).
Vokalist Linda Sundblad har ingen stor stemme, men kler likevel Lambretta-stilen godt.
Og hva er nå Lambretta-stilen?
Tja, en mykere og mer konvensjonell pop-utgave av Evanescence, kanskje.
Eventuelt en hissigere utgave av Briskeby.
Selv vil de sikkert være et svensk motstykke til Green Day, men dit har de i så fall ikke nådd ennå.
| 0
|
107749
|
Seven «Don't Change Lover In The Middle Of The Night»
(MTG)
Ikke plagsomt originalt.
Seven misliker å bli sammenlignet med Briskeby.
Det er forståelig, men likevel bandets minste problem.
Jeg har store problemer med å finne virkelig gode argumenter for at noen skal knuse sparegrisen på grunn av albumet «Don't Change Lover In The Middle Of The Night».
Her finnes flere OK tilløp, men låtene har en lei tendens til å ramle sammen underveis.
Dessuten er ikke Seven plagsomt originale, om noen lurer på det.
Det handler om glamrock, new wave og svulstig pop, men vokalist Anette Gil og Seven får ikke helt 80-tallsretroen til å sitte, selv om de leverer fine låter som «Is This», «I Wanna Steal Your Heart» og bittersøte «Kiss Her If You Can».
Mest av alt minner Seven meg om et tiår som det ikke finnes mange årsaker til å huske med glede.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107750
|
Donna Summer «The Journey: The Very Best Of Donna Summer»
(Island/Universal)
TV-annonsert slurvesamling
Hun får sjelden ros for det, men Donna Summer er en av de mest innflytelsesrike artistene i populærmusikkhistorien.
De mektige, mesterlige discoeposene hun skapte sammen med Giorgio Moroder og Pete Bellotte i München i annen halvdel av 1970-tallet, har vært av uvurderlig betydning for så å si alt som er laget av dansemusikk siden.
Hvilket betyr at behovet for en god, representativ Donna Summer-samleplate er relativt skrikende.
«The Journey: The Very Best Of Donna Summer» løser ingen problemer.
For det første gir balansen mellom det tidlige, radikalt innovative materialet («I Feel Love», «Love To Love You Baby») og de senere, klart mer ordinære tingene (heri opptatt de mange forsøkene på å revitalisere karrieren hennes gjennom 1980- og 90-tallet) et ufullstendig inntrykk.
Å yte den første delen av karrieren hennes rettferdighet forutsetter simpelthen at man rydder plass til en eller flere av de lange «suitene» Moroder og Summer konstruerte på denne tiden, fremst blant dem den fortsatt svimlende sexy, nesten sytten minutter lange versjonen av «Love To Love You Baby».
Og hvor er «Sunset People»?
«Dim All The Lights»?
Snodigst av alt:
Hva skjedde med de to nye Moroder-samarbeidene som det uinspirerte omslagsessayet hevder er inkludert?
De er jo ikke her, jo!
| 0
|
107752
|
John Legend «Get Lifted»
(Columbia / Sony Music)
Uhyggelig sterkt av et talent utenom det vanlige.
Har man tro på seg selv, slik denne karen har, kan man gjerne skifte etternavn fra Stephens til Legend.
Å kalle han en legende allerede er nok å overdrive, men sannelig legges det et godt grunnlag på debutplaten.
«Get Lifted» har nemlig det meste for å bli en moderne neosoul-klassiker.
Legend viste sine talenter i tidlig alder, og både Lauryn Hill, Alicia Keys og Jay-Z har lånt av hans eksepsjonelle evner.
Det er fjorårets store r&b-navn, Kanye West, som nå har dyttet Legend helt frem i rampelyset og bidrar selv på produsentsiden her.
John Legend har en like sødme- og honningfylt stemme som R. Kelly, men avslører også raspende sider som gir stemmen både særpreg og farge.
Som låtskriver er han fenomenal.
Lydmessig kan mye av groovet minne om d'Angelos banebrytende «Voodoo» - Legend har nok hørt like doser med Curtis Mayfield, Stevie Wonder og Al Green som d'Angelo - men låtene er mye mer utbygd og helhetlige.
Legends låter har denne udefinerbare atmosfæren av å være skrevet for tretti år siden, men likevel høres helt riktige ut i 2005.
«Get Lifted» er med andre ord neosoul på sitt beste - tilbakeskuende, men moderne.
Sval og sensuell.
Faktisk helt praktfullt.
| 1
|
107753
|
Firedobbel spillmoro
Nintendo innleder 2005 med en ellevill og ekstremt underholdende flerspiller-Zelda.
Zelda-spillene til Nintendo har ikke endret seg stort siden 80-tallet.
I generasjon etter generasjon får en ny gutt oppgaven å redde både prinsesse Zelda og resten av verden fra ondskapen i store, frie spillverdener.
Og i spill etter spill sørger en deilig blanding av utforsking, action og oppgaveløsing for nye, friske og engasjerende spillopplevelser.
«Four Swords Adventures» legger derimot Zelda-formelen til side for å kunne tilby en annerledes og unik flerspilleropplevelse.
Du vil kjenne igjen mye fra andre spill i serien, spesielt «A Link to the Past» - som dette spillet er basert på, både når det gjelder våpen, miljøer, bosser og oppgaver.
Men denne gangen er det du opplever oppdragsbasert - når du har gjort deg ferdig med et av de 24 områdene, er du helt ferdig med det.
Ingen notering av låste dører og annet snacks du må komme tilbake til senere, altså.
I steden er alt tilrettelagt for det som gjør «Four Swords Adventures» unikt, både i Zelda-sammenheng og i spill generelt:
Denne gangen må Link lage tre kloner av seg selv for å redde verden.
Dersom du spiller for deg selv, kan du styre alle fire på egen hånd.
Enten via en tilkoblet Game Boy Advance, eller via den vanlige Gamecube-håndkontrolleren.
Her får du et bra Zelda-eventyr, selv om jeg personlig foretrekker de mer klassiske variantene i serien.
Men virkelig morsomt blir det ikke før du spiller sammen med inntil tre venner i sofaen.
Her må alle ha hver sin Game Boy Advance og linkekabel, og alle styrer hver sin Link.
GBA-skjermen fungerer som et eget spillområde når de fire spillerne ikke er samlet.
Dermed er det duket for en fantastisk blanding av utfordrende samarbeid for å komme videre og innbitt konkurranse om å samle flere poeng enn kompisene.
Oppgavene er flott tilrettelagt for fire spillere, og man blir ofte utfordret til å tenke svært kreativt for å løse dem.
Det er rett og slett snakk om en av de beste flerspilleropplevelsene noen sinne, til tross for både utdatert grafikk og svært høye maskinkrav - det er jo ikke alle som har tre venner med hver sin GBA og linkekabel.
| 1
|
107754
|
Link i lomma
Zelda-universet utvides her med et nytt, episk eventyr på Game Boy Advance.
Nintendos dypt elskede Zelda-serie har trollbundet spillere siden 1987.
En modig og nysgjerring gutt har i hver utgave blitt kastet ut i den farlige og fantastiske oppgaven å redde verden fra ondskap.
Da Capcoms Flagship-team fikk oppgaven å lage det første Zelda-spillet utenfor Nintendo, resulterte det i det spennende dobbeltspillet «Oracle of Seasons» og «Oracle of Ages» på Game Boy Color - to spill og to historier som sammen utgjorde en helhet.
Nå har de forsøkt seg på nytt med «The Legend of Zelda: The Minish Cap», og denne gangen er resultatet akkurat så typisk Zelda som man kunne håpe på:
Spilleren tar på seg rollen som den vesle Link, som våkner opp til 100-årsjubileet for siste gang noen så det mystiske småfolket «picoriene».
En slem trollmann ødelegger dagen ved å slippe ondskapen løs, samtidig som han forsteiner prinsesse Zelda.
Det starter, som vanlig, pent og smått.
Link får oppgaven å redde verden, og sakte men sikkert vokser og vokser opplevelsene til storslagne nivåer.
Ved å snakke med folk du møter, utforske grotter, knekke utspekulerte gåter og avdekke skjulte områder, får du tilgang til fantastiske våpen og egenskaper.
Den morsomme sidekicken Ezlo, som følger Link gjennom hele spillet, gir Link muligheten til å krympe seg ned til picorienes størrelse - som igjen gir muligheten til å utforske to parallelle verdener.
Spillopplevelsen er i seg selv svært gjenkjennelig for fans av serien.
Men Capcom har klart å lage unike verdener, egenskaper og oppgaver, som sørger for å videreføre den eksepsjonelle spillbarheten Zelda-serien er så kjent for.
Opplevelsene man får er både friske, nye og særdeles tilfredsstillende.
Dermed er et av årets vakreste eventyr et faktum.
Det vil si, vi snakker om et av fjoråretsvakreste eventyr.
Men bedre sent enn aldri!
PS!
Et helt nytt Zelda-eventyr, med en mer voksen Link, er også på vei til Gamecube - forhåpentligvis før jul neste år.
| 1
|
107755
|
Villmarks-mas
Regi:
Steven Brill.
Med:
Seth Green, Matthew Lillard, Dax Shepard, Burt Reynolds.
Am. komedie.
15 år.
Referanser til guttas ungdomstid er det flust av, men de fleste opplevelser og replikker lunter av gårde på en temmelig oppgått og ensporet sti.
En ilsken brunbjørn, en Burt Reynolds som en einstøing av en fjellkar, samt avbrenning av en hasj-åker er blant godbitene i denne harmløse, men lite spenstige komedien.
| 0
|
107756
|
Rar og rørende
Regi:
Pen-ek Ratanaruang.
Med Tadanobu Asano, Sinitta Boonyasak, Laila Boonyasak.
Thailand/Japan.
Drama/svart komedie - 15 år.
En meget sær film om et meget sært par; en vidunderlig godbit for elskere av film utenfor allfarvei.
En pedantisk, isolert og dødslokket japansk bibliotekar i Bangkok møter - på sett og vis - en rufsete, sexy og bunn ulykkelig barvertinne.
De to må være et av filmhistoriens mest usannsynlige par.
Og det handler ikke engang om sex.
Snarere har vi for oss en stille, stille meditasjon om livets tomhet/livets mening, tilhørighet, ansvar, flukt, håpløshet.
Med korte avbrudd av vold.
Og knappenålsdoser nattsvart humor.
I perioder er det ufattelig vakkert, fotografert av off-beat-guruen Christopher Doyle («Fallen Angels», «Happy Together», «Rabbit-Proof Fence», «The Quiet American»).
Og man griper seg i å hele tiden sitte og dikte omkring disse figurene; hvem de er, hvor de kommer fra, hva de er blitt.
Det er med andre ord en meget rik opplevelse.
Langt bortenfor alt man kan kalle kommersiell film!
| 1
|
107758
|
Manic Street Preachers:«The Holy Bible»
(Epic/Sony)
Rockens «Frihetens øyeblikk»
Jeg har sjelden vært så skuffet som da jeg hørte walisiske Manic Street Preachers' debutalbum, «Generation Terrorists» (1992).
Forhåndsreklamen hadde fortalt om et band hvis vilje til å bety noe viktig, var absolutt - de skulle selge like mange plater som Guns N{lsquo}Roses og så gå i oppløsning - men musikken slo meg som sjokkerende begivenhetsløs og kjedelig.
Oppfølgeren «Gold Against The Soul» (1993) bekreftet selv de bangeste anelser om at The Manics utelukkende var skrik, helt uten ull, men noe skjedde før album nummer tre, «The Holy Bible» (1994).
Plutselig hadde musikken tatt igjen retorikken.
Plutselig låt Manic Street Preachers som de snakket.
Det er forblitt deres eneste hundre prosent vellykkede album, enten på tross av eller på grunn av den helt usedvanlig golde tematikken (massemord og anoreksi - dette er ingen fest, nei).
Når man i dag hører denne tiårsjubileumsutgaven, komplett med bonusspor, en «amerikansk» miks av albumet, samt en DVD, er det dessuten fristende å se platen som en slags forløper til det som skjer i rocken akkurat nå.
Franz Ferdinand og Interpol er så visst ikke de første bandene som har funnet det formålstjenlig å skue tilbake til det tidlige åttitallets kantete postpunk.
The Manics gjorde det allerede her, på et album som skisserte opp en fremtid som dessverre aldri skulle komme for dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107759
|
Genesis:«Platinum Collection»
(BMG)
Tendensiøs rockhistorieskriving
Hrmpf.
Denne trippelsamlingen med et av britisk rocks mest seiglivede orkestre går, som Harald Heide Steen Jr. ville ha sagt, «på bakvendt vei».
Et utslag av en feig plateselskapstankegang hvor det antas, muligens med rette, at de senere årenes «Phil-Collins-solo-bortsett-fra-i-navnet»-listehits er mer salgbare enn sangene fra den gang da Genesis, under Peter Gabriels ledelse, fra tid til annen slumpet til å lage ganske fantasirik rockemusikk.
CD nummer én er med andre ord preget av de etter hvert kvelende likelydende Collins-laboratorieballadene, CD to av overgangsperioden da bandet sto midt i spagaten mellom «progrocken» og popmusikken, og CD tre av deres første vokalists uhyre britiske teatersportrock.
Ihuga fans vil beklage mangelen på enda mer av det sistnevnte (en Genesis-samling uten «Dancing With The Moonlit Knight», hæ?), mens de som er ute etter de siste ti årene av historien, sannsynligvis vil mene at tre CD'er er to for mye.
Men ikke lett, det skal innrømmes, å lage vellykket samleplate med et band med så mange og såpass forskjellige liv.
Den kronologiske uredeligheten ødelegger en god del for dette ellers ganske hederlige forsøket.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107760
|
Paul Bley:«Improvisie»
Free America/Universal
Paris har vært et kjærkomment fristed for mange amerikanske musikere, også frijazzutøvere, som på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet fant et langt mer åpent og mottagelig publikum her enn i sitt hjemland.
Det franske plateselskapet America gjorde mange opptak med gjestende musikere som nå er gjenutgitt i en lekker serie på 15 CD'er.
Samlet er det et viktig dokument over en musikkform som låter like livskraftig i dag, med utøvere som Antony Braxton, Archie Shepp, Art Ensemble of Chicago og Roswell Rudd.
Det er tre CD'er med Art Ensemble of Chicago, som holdt til i Paris i perioden 1969-1971.
På «Certain Blacks» møter vi bandet i en litt annen besetning, med William Howell istedenfor Don Moye på trommer og Julio Finn på munnspill.
Det ligger en krass sosial kritikk i det musikalske budskapet, men musikken er relativ tilgjengelig med klar forankring i afrikansk-amerikansk tradisjon og bandets karakteristiske humor.
Paul Bleys «Improvisie», tatt opp live i Nederland, er en liten åpenbaring av en perle.
Synthesizeren var fortsatt regnet som et kuriøst instrument, men Bley og Anette Peacock tryller frem en underlig vakker elektronisk verden, i samspill med perkusjonisten Han Bennik.
Her er det utvilsomt også forbindelser til dagens norske impro- og elektronikascene.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107761
|
Art Ensemble of Chicago:«Certain Blacks»
Free America/Universal
Paris har vært et kjærkomment fristed for mange amerikanske musikere, også frijazzutøvere, som på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet fant et langt mer åpent og mottagelig publikum her enn i sitt hjemland.
Det franske plateselskapet America gjorde mange opptak med gjestende musikere som nå er gjenutgitt i en lekker serie på 15 CD'er.
Samlet er det et viktig dokument over en musikkform som låter like livskraftig i dag, med utøvere som Antony Braxton, Archie Shepp, Art Ensemble of Chicago og Roswell Rudd.
Det er tre CD'er med Art Ensemble of Chicago, som holdt til i Paris i perioden 1969-1971.
På «Certain Blacks» møter vi bandet i en litt annen besetning, med William Howell istedenfor Don Moye på trommer og Julio Finn på munnspill.
Det ligger en krass sosial kritikk i det musikalske budskapet, men musikken er relativ tilgjengelig med klar forankring i afrikansk-amerikansk tradisjon og bandets karakteristiske humor.
Paul Bleys «Improvisie», tatt opp live i Nederland, er en liten åpenbaring av en perle.
Synthesizeren var fortsatt regnet som et kuriøst instrument, men Bley og Anette Peacock tryller frem en underlig vakker elektronisk verden, i samspill med perkusjonisten Han Bennik.
Her er det utvilsomt også forbindelser til dagens norske impro- og elektronikascene.
| 1
|
107762
|
Lloyd Cole and The Commotions «Rattlesnakes»
(Polydor/Universal)
Pop i blazer og turtleneck
De britiske øyene var stinne av arbeidsledige akademikere i Thatchers 1984.
Ergo sto intelligens og fornuftig kledsel høyt i kurs i den (da fremdeles) innflytelsesrike musikkpressen.
Bandene var mange, unge og beleste - Aztec Camera, Prefab Sprout, Orange Juice - og den tidligere filosofistudenten Lloyd Cole ledet et av de beste av dem, The Commotions.
«Rattlesnakes» låter forbausende moderne selv tyve år etter - miksen av småkynisk dunkelhet à la The Velvet Underground og duggfrisk engelsk folkpop føles gledelig lite datert.
Coles tekster - han var på dette tidspunktet verdensmester i referanser og «namedropping» - skulle aldri få noe bedre akkompagnement enn dette.
«Forest Fire», «Perfect Skin» og «Are You Ready To Be Heartbroken?» er alle små klassikere, og bonusdisc'en på denne deluxe-utgaven er usedvanlig rikholdig:
Warhol-snapshot'et «Andy's Babies», den jinglende, janglende «You Will Never Be No Good» og versjonen(e) av Televisions «Glory» er alle verd å eie.
En fin liten påminnelse om at 1980-tallet ikke utelukkende var en pastellfarget lidelse.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107764
|
The Ark:«State Of The Ark»
(Virigin/EMI)
Svenskenes glam-yndlinger er dessverre blitt anonyme.
Ola Salo og The Ark har fremdeles en nesegrus beundring for tidlig David Bowie og T-Rex, men på sin nye plate har de mistet litt av den friske galskapen de tidligere har vist, hvilket gjør at svenskene taper interesse i glamourlandskapet i forhold til våre egne Surferosa.
Den selvbevisste pompøsiteten har veket for streitere og mer tradisjonell glam-pop med sterke åttitallsreferanser, men enkeltvis finnes det likevel låter her som fremstår ganske så uimotståelige, ikke minst singlen «One Of Us Is Gonna Die Young» med sitt irriterende fengende refreng.
Likevel holder denne platen bare i fire låter - resten kvalifiserer kun til fyllstoff.
| 0
|
107766
|
Action-miks
Regi:
Jon Turteltaub.
Med:
Nicolas Cage, Diane Kruger, Jon Voigt, Sean Bean, Justin Bartha, Harvey Keitel.
Am. action.
11 år
Litt Indiana Jones, en dose «Da Vinci-koden», en dæsj James Bond og mye skattejakt i denne action-filmen som er lite original.
Plottet i dette tempohøye actioneventyret har opptil flere likhetstrekk med Dan Browns megahit av en roman, «Da Vinci koden».
Tempelriddere og frimurere bærer gjennom generasjoner på hemmeligheten om en gigantisk skatt.
For å nærme seg den, må skattejegerne løse gåte etter gåte (som i «Da Vinci-koden»).
Men her er det ingen hellig gral, snarere unike kunstskatter, det dreier seg om.
Med den amerikanske uavhengighetserklæring som nøkkel til mysteriet, ledes vi ut på en forrykende jakt der «de snille» har gode hensikter og «de slemme» vil beholde alt selv.
Som man skjønner, er dette en slags ny vri over «Indiana Jones» og andre filmer der fortidens mysterier frister dagens eventyrere.
Det meste av ideer, stunts og handling er til forveksling likt filmer vi har sett, eller bøker vi har lest.
Nettopp mangelen på en original tanke gjør at dette eventyret aldri løfter seg over det jevne.
Rollelisten er mer enn bra nok, med Nicolas Cage som skarp og oppfinnsom jaktleder.
Han matches godt av Diane Kruger som oppegående professor og medhjelper i kampen mot den smarte, britiske skurken Ian (elegant turnert av Sean Bean).
Men de kan ikke ta opp kampen mot et middelmådig manus.
| 0
|
107768
|
Kynisk vanvidd
Regi:
James Wan.
Med Leigh Wanell, Cary Elwes, Danny Glover, Monica Potter, Michael Emerson.
Grøss/splatter/thriller - 18 år, absolutt grense.
Dette:
God horror skal angå seeren.
På en eller annen måte.
Grøsset, frykten, skrømtet skal komme innenfra.
«Saw» er og blir en utvendig øvelse.
Aldeles unødvendig bruker den også horrorgenrens aller mest velbrukte klisjeer.
Man føler seg derfor lurt av all jævelskapen.
Føler man seg lurt, blir man ikke engasjert.
Dessuten:
Alt annet enn en ener på terningen ville vel skremme bort horror-horden.
Så, vær så god!
| 0
|
107769
|
Betydningens betydning
Regi: Agnès Jaoui.
Med Marilou Berry, Agnès Jaoui, Jean-Pierre Bacri, Laurent Grévill, Virginie Desarnauts, Keine Bouhiza.
Fransk.
Drama - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
Sublimt fransk spill om betydningen av å være sett som menneske.
Lolita er en ung, ferm og begavet ung kvinne.
Hennes forbannelse i livet er at hun er datter av en feiret forfatter.
Alt som skjer rundt, med og for Lolita, dreier seg egentlig om faren.
Det blir vanskelig, ikke minst fordi faren er en nokså bastant ufølsom selvnyter.
Lolitas selvbilde er følgelig omvendt proporsjonal med både farens kolossale manne-ego og egne, litt for mange kilo (ifølge både henne selv og faren).
Det kunne blitt både sentimentalt og altfor «riktig», dette her.
Men i stedet får man et strålende kammerspill, en frydefull perlerad av menneskelig interaksjon mellom de sju-åtte involverte - ytterligere utviklet og anskueliggjort gjennom de forskjellige figurenes opp- og nedad-stigning i det sosiale hierarki.
Ofte nennsomt, alltid tydelig.
Regissør Agnés Jaoui, som også spiller i filmen, vant manusprisen for «Se meg» i Cannes i år.
Meget velfortjent!
| 1
|
107770
|
Kongelig kliss
Regi: Gary Marshall.
Med:
Anne Hathaway, Julie Andrews, Chris Pine, Hector Elizondo.
Am. komedie, for alle.
Søtt og søtladent for alle jenter som gjerne vil være prinsesse.
Selvfølgelig har vi vært der, de aller fleste av oss damer, i en tilværelse der man er prinsesse ikledd de vakreste kreasjoner og prinsen er både kjekk og grei.
Derfor vil unektelig oppfølgeren til «Prinsesse på prøve», som kom for noen år siden, være sjarmerende for sitt kjernepublikum.
Amerikanske Mia (Anne Hathaway) arvet plutselig kongeriket Genovia, der bestemor Clarisse (Julie Andrews) regjerer.
I denne filmen skal hun overta tronen, men møter hindringer fra enkelte stabeiser i parlamentet.
En konkurrent, i form av en vakker, ung prins (Chris Pine), kommer på banen.
Ut av det oppstår forviklinger, romantikk og en dose moderne «girl power».
Bak den søtladne eimen av klisjeer, ligger en hyggelig historie, som vil sjarmere målgruppen.
| 0
|
107771
|
Fnise-fis
Regi:
Keenen Ivory Wayans.
Med Shawn Wayans, Marlon Wayans, Jaime King, Frankie Faison, John Heard.
Komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Er det virkelig mulig fortsatt å lage komedie der gjallende fising er komisk høydepunkt?
Vel, brødrene Wayans («Scary Movie»-gjengen) forsøker i alle fall.
Fortsatt er det scary; de to pene afro-amerikanske hovedrollene (storebror Keenen står for regien) sprøytemaler seg og får silikon-belegg for å fremstille noe i nærheten av de berømmelige sosse-søstrene Hilton, for å forhindre en kidnapping.
De ser forj...lige ut.
Og handlingen er ganske så idiotisk og byr på få latterbomber.
| 0
|
107772
|
Et liv i konsentrat
(Bom, yeoreum, gaeul, gyewool, geurigo, bom)Regi:
Kim Ki-Duk.
Med:
Oh Young-Su, Kim Ki-Duk, Kim Young-Min.
Sør-Korea.
Drama.
11 år.
Et liv i konsentrat.
Stillferdig og vakkert om livssyklus og naturtilhørighet, fokusert på liten gutts prøvelser og utvikling til mann og gammel læremester.
Sør-Korea er det vibrerende, «nye» filmland som fascinerer i vest gjennom beretninger av dyp brutalitet og skjønnhet.
«Vår, sommer, høst, vinter - og vår» er intet unntak - et nærmest fullendt, lite verk om livets og naturens syklus.
En liten gutt bor sammen med sin læremester, en vis gammel munk, på et ørlite «kloster», flytende på en flåte i en innsjø i et slående vakkert fjell-landskap.
Den gamle mester lar gutten leve ut sin til dels brutale lek, men passer på og irettesetter ham på en måte han aldri skal glemme.
På et tidspunkt må han likevel ta ansvar for seg selv.
Også når utgangen må bli fatal.
De fem årstider er som fem kapitler i hans liv - den siste våren er han selv blitt læremester for en liten gutt lik ham selv.
På sin «øy» av et kloster lever mester og elev i sin egen verden.
En liten båt knytter dem likevel til den større virkelighet, som de ofte oppsøker.
Og ved et par viktige anledninger blir oppsøkt av.
Nesten uten ord er denne filmen, og ikke et øyeblikk er de savnet.
Bildene sier alt; filmen er helt fantastisk presis i en altomfattende visualitet.
Bilder, musikk, beretning og omgivelser inngår en ubrytelig, sømløs enhet.
Sin voldsomme visualitet til tross:
Så vel mennesket som natur for øvrig eier samme, finstemte skjønnhet - og den samme brutalitet.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107774
|
Utenfor røykeloven
Regi:
Jim Jarmusch Med:
Cate Blanchett, Alfred Molina, Steve Coogan, GZA, RZA, Bill Murray, Roberto Benigni, Iggy Pop, Tom Waits m.fl.
Det er noe nært, gjenkjennelig og ekte over denne upretensiøse og egentlig fullstendig stillestående filmen hvor en rekke kjente kult-asketer setter hverandre i stevne over kaffekopper og askebegre for å skravle.
Det er nesten som å sitte på kafé selv og lytte til hva som foregår på nabobordene.
Og det slår en mens man sitter og glor, at dette er en del av den menneskelige samværsform som er i ferd med å forsvinne, eller i hvert fall bli kraftig amputert, som følge av røykeloven.
Så se den hjemme på DVD, hvor du kan gjøre hva du vil.
Ekstramaterialet er det imidlertid dårlig med, bare en skarve trailer.
| 0
|
107775
|
Ordspillidé
Regi:
Edgar White Med:
Simon Pegg, Kate Ashfield, Nick Frost
Shaun og bestevennen har problemer med å avslutte studentlivet med hasjrøyking, Playstation og fantasiløse pubkvelder preget av «artige» imitasjoner av sjimpanser i gamle Clint Eastwood-filmer.
Og kjæresten hans er gått lei av hans mangel på ambisjon og fremdrift.
Hun slår opp - like før zombiene inntar Forstads-London, og Shaun får et mål i livet: nemlig å redde alle vennene sine, eks-kjæresten inkludert, og ta dem med til det tryggeste stedet han vet om.
Som er puben, selvsagt, heri opptatt «artige» imitasjoner av sjimpanser i gamle Clint Eastwood-filmer.
Deilig å se en britisk film som hverken er en bråkjekk gangsterkrim eller en suppete romantisk komedie, men dette er til syvende og sist en ganske simpel ordspillidé som er blitt dratt ut til en helaftens spillefilm, og ikke noe man vil ønske å se mer enn én gang.
Bonusmaterialet er ganske greit, dog: god-lynt kommentarspor, slettede scener, «bloopers», (veldig) kortdokumentar og en håndfull illustrerte innrømmelser av logiske brister i historien.
| 0
|
107776
|
Skarpt og vittig
Manus og regi: Woody Allen.
Med Radha Mitchell, Will Ferrell, Chloë Sevigny, Chiwetel Ejiofor, Jonny Lee Miller, Amanda Peet.
Amerikansk komedie - tillatt for alle, egnet voksne.
Woody Allen har levert sitt skarpeste og vittigste manus på lang tid.
Og dertil:
En passe skjerpet regi - eller, i det minste: de helt riktige skuespillerne, som nesten, men bare nesten, gjør opp for at han ikke selv opptrer denne gangen.
På den annen side:
Å bevare illusjonen om Woody Allen på lerretet som fortsatt seksuelt attraktiv, blir ikke lettere med årene...
For det tredje:
Dette er så woodyallensk det kan bli - og derfor gull for fansen.
Andre, som ikke måtte falle i målgruppen, kan komme til å streve mer.
Nåvel:
Hva er «best», komedie eller tragedie?
Det er det allenske utgangspunkt denne gang.
Fire mennesker diskuterer akkurat dette.
Og filmen illustrerer dilemmaet over et manhattansk kafébord.
Frekt og mystisk
Meget gode Radha Mitchell er eneste gjennomgangsfigur i to parallelle historier, en komedie og en tragedie:
Den uventede gjest som invaderer hjemmet til tidligere venner, som igjen akkurat er i ferd med å servere noen middagsgjester.
De to historiene snor seg sømløst i og rundt hverandre.
Alt båret av Allens glimrende manus: vittig, observerende, lakonisk, frekt, provoserende og passe mystisk.
Dette er filmjazz!
Konklusjonen for filmens tema?
Vel, ikke 100 prosent original.
Like fullt evig godt nok formulert av Piet Hein i det berømte «gruk»:
«Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
| 1
|
107777
|
Sprikende og sentimentalt
Regi:
Mark Forster.
Med:
Johnny Depp, Kate Winslet, Julie Christie, Dustin Hoffman.
Am. drama.
7 år.
Sprikende og sentimentalt om mannen som skrev «Peter Pan».
Den lyder som julens store familiefilm, men er egentlig mest for de voksne.
Den lyder som en hyllest til fantasiens flukt, men flyr selv i altfor jordnære baner.
Filmen om «Peter Pan»-forfatter J.M. Barrie (Depp), hans plutselige grep om fantasien og hvordan «Peter Pan» ble til, tar sin oppgave med all mulig seriøsitet.
Men med litt for stort alvor.
Den spriker, halter og lider under en underlig, hemmet tone; det den mangler i lekenhet tar den igjen med «sukker»:
En sentimentalitet som gjør vondt verre.
Den er - kort sagt - en skuffelse.
Skotten J.M. Barrie (1860-1937) hadde et par kraftige teaterfiaskoer bak seg, da han i 1904 skrev barneklassikeren «Peter Pan»:
Den berømte beretning om smågutten som ikke ville bli voksen, og ved hjelp av feen Tingeling fløy av sted med søsknene Wendy, John og Michael til eventyrstedet Neverland.
Beretningen var inspirert av Barries møte med en enke (Winslet) og hennes tre små sønner, som han traff på sine daglige turer i en park og fikk et nært vennskapsforhold til.
Det var barnas totale innlevelse i leken som inspirerte Barrie, det var «Peter Pan» som vitaliserte ham som forfatter - og det var troen på livets fantasifremmende, små feer som lå ham på hjertet.
Er det frykten for å kaste mistanke om mer lugubre motiver (små gutter, vakker enke) som har hemmet dem alle?
Er det «uskylden» fra en annen tid som blir for tung å formidle?
I enkeltscener får eventyret stråle.
For øvrig blir «det fantastiske» ofret på trivialitetens alter - der også skuespillerne havner.
Hvorav den beste denne gang hverken er Johnny Depp eller Kate Winslet - men hun som skal være deres kontrast:
En strålende bister Julie Christie.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107781
|
Cam'ron:«Purple Haze»
(Roc-A-Fella/ Universal)
New York-rapperen Cameron Giles fikk det store gjennombruddet da han debuterte på Jay-Zs plateselskap Roc-A-Fella med 2002-albumet «Come Home With Me».
Nå er Cam'ron ute med oppfølgeren, «Purple Haze», den fjerde i rekka.
Og ikke overraskende er inspirasjonen fra sjefens «The Blueprint» svært så tydelig.
Men dessverre er ikke «Purple Haze» på langt nær like fengende som nevnte plate.
Hovedproblemet er faktisk at albumet er altfor langt.
Det er umulig å holde på folks interesse i en time og tyve minutter, og helt unødvendig å dra ut tiden med så masse pjatt.
Cam'ron burde absolutt lære å begrense seg selv.
Men helt gæernt er det ikke.
Rapperen sampler Cyndi Laupers «Just Wanna Have Fun» på artig vis i «Girls», og med hjelp fra årets store rapstjerne Kanye West blir «Down and Out» også en passelig bra sak.
| 0
|
107782
|
Ashanti:«Concrete Rose»
(Mercury/Universal)
Ashantis tredje album «Concrete Rose» er ifølge henne selv også hennes beste.
Nå har hun riktignok ikke så mange godbiter å sammenligne med, men uansett må «Concrete Rose» sies å være en kjedelig affære.
Singelen «Only You» og «Focus» er ok låter, men ellers er dette ganske så kleine greier.
Ashantis r'n'b er platt og hjernedød, og produksjonen av hitmakeren Irv Gotti er usedvanlig tam.
Ashanti gjentar seg selv både tekstmessig og musikalsk.
Da hjelper det heller ikke at hun har fått hjelp fra Lloyd («Take Me Tonight») og Ja Rule på klubblåten «Turn It Up».
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107786
|
Nirvana:«With The Lights Out»
(Geffen/Universal)
Kurt Cobain fra Nirvana var 1990-tallets viktigste låtskriver, håpløs junkie, anti-helt, superstjerne og ikon for X-generasjonen inntil han stakk av og til slutt tok sitt eget liv.
Boksen «With The Lights Out» er historien om hvordan grunge-bandet Nirvana fra Seattle tok form før millioner kjøpte albumet «Nevermind».
Samlingen, som inneholder tre CD'er og en DVD, viser også hvordan Cobain forsøkte å vende tilbake til sine opprinnelige røtter etter at suksessen var et faktum.
Det du får, er 81 spor, hvorav 68 ikke tidligere utgitte opptak, av høyst vekslende kvalitet i form av overliggere fra studio, demoer, baksider fra singler og opptak fra øvinger og konserter.
Her er Cobain alene eller sammen med Nirvana på blant annet kjente låter som «About A Girl», «Polly», «Lithium», «Sliver», «Breed», «Drain You», «Heart Shaped Box» og selvsagt «Smells Like Teen Spirit».
Mye av stoffet vil være rene åpenbaringer for Nirvana-fans, men som boks betraktet har «With The Lights Out» ingen relevanse for publikum forøvrig.
I dag gir verden blaffen i at Kurt Cobain var en forpint og paranoid sjel som ikke maktet å bære byrden av en hel generasjons forventninger på sine skuldre.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107787
|
Grateful Dead:«Beyond Description (1973-1989)»
(Rhino/Warner)
Boksen med Grateful Deads Warner-album, «The Golden Road (1965-1973)» fra 2001, satte en ny standard for fetisjistisk ompakning av rockhistorien.
Denne 12 CD'er store oppfølgeren, inneholdende bandets bestrebelser for Arista og deres egen etikett Grateful Dead Records, bare måtte komme, og er igjen sjeldent nydelig i utføring.
Noen forklaring på hvorfor livealbumet «Steal Your Face» (1976) ikke er innlemmet, får vi merkelig nok ikke - vi får anta at årsaken simpelthen er at det er den mest forhatte platen i katalogen deres.
Noe verre er det at det fyldige bonusmaterialet - over syv timer i alt - ikke kan måle seg med det på forgjengeren.
Altfor mange formålsløse oppvarmingsjam'er og knapt utviklede sangideer - ikke minst, dessverre, de seks kuttene som er plusset på det kanskje fineste albumet her, «Blues For Allah» (1975).
Albumene for øvrig er også så som så.
Med unntak av de fire første, er de resterende konvensjonelle utgivelsene alle fra perioden da The Dead egentlig hadde gitt opp platestudioet.
«Disco Dead»-platene «Shakedown Street» (1978) og «Go To Heaven» (1980) er tidvis pinefulle, og «comebacket» «In The Dark» (1987) er, «Touch Of Grey» til tross, ingen parademarsj, det, heller.
Likevel.
Dead-fans er vant til å ta det vonde med det gode, og særlig stiligere enn dette er det vanskelig å gjøre det, rent presentasjonsmessig.
Og det var godt å høre «China Doll» igjen, ja.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107793
|
Gluecifer:«Royally Stuffed»
(DVD), Sony
Kongene av norsk rock feirer sine 10 år med innholdsrik DVD.
I forbindelse med Gluecifers 10-årsjubileum gir bandet ut denne gavepakken til sin trofaste fanskare.
I alt 18 låter plukket fra hele karrieren er med på det energiske konsertopptaket fra Teatergarasjen i Bergen tidligere i år.
I tillegg til konserten får vi åtte musikkvideoer (+ en i bonus), masse ekstramateriale fra de mange turneene, morsomheter fra backstage-området filmet med bandets eget «Glue Cam» (spesielt mye artig er det fra de tyske festivalene).
Et ekstra pluss er også det informative intervjuet/dokumentaren der de fem bandmedlemme forteller Gluecifers historie fra starten i 1994 til i dag.
DVD'en «Royally Stuffed» gir et godt innblikk i Oslorockernes karriere.
MARIT AABY VEBESTAD
| 1
|
107795
|
Finn Coren:«Vinternatt» (single)
(Bard Records)
Årets mest intense julesang?
Finn Coren er en godt bevart hemmelighet i norsk popmusikk, med en forkjærlighet for store diktere.
Tidligere har han tonesatt William Blakes dikt, og på hans sjette plate står Olav H. Hauge for tur.
Platen skulle egentlig ha kommet i høst, men ble utsatt på grunn av alvorlig sykdom.
I stedet slipper Coren «Vinternatt», hvor han hviskende intenst og mildt melankolsk fremfører Hauges vakre dikt i et storslått, slepende lydbilde med strykere og et avsluttende barnekor.
«Vinternatt» har alle kvaliteter som får deg til å stoppe opp - akkurat slik en god julesang skal ha.
| 1
|
107796
|
Tony Bennett:«The Art of Romance»
(Columbia/ Sony)
Ingen dårlig plate, men når ikke helt opp.
Tony Bennett er relativt ukjent her i landet, selv om han debuterte for snart 60 år siden.
Han har kommet i skyggen av artister som Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr.
Bennett hører til i samme musikalske klasse med en blanding av jazz og amerikanske standard-låter til jazz og storband-komp.
På «The Art of Romance» kompes han av en jazzkvartett og på enkelte sanger også av stryk og blåsere.
Bennett selv har skrevet teksten til «All for you» med musikk av Django Reinhardt.
Dette er musikk som passer for dem som setter stor pris på amerikanske entertainere.
For oss andre blir det ganske kjedelig og nokså ordinært.
Best på «The Art of Romance», som er produsert av legendariske Phil Ramone, er «Little did I dream» og «Time to smile».
| 0
|
107797
|
Birgitte Morken:«Julestemning»
Billig og ufrivillig komisk.
Jeg aner ikke noe om Birgitte Morken, bortsett fra at hun sannsynligvis finansierer albumet «Julestemning» selv.
Derimot vet jeg at mange har behov for å synge og utgi kjente julesanger.
Birgitte Morken er en av dem, men hun burde kanskje latt være eller i beste fall begrenset distribusjonen av dette lavbudsjettalbumet til familie, venner og naboer.
Det beste jeg kan si om albumet, er at det låter komisk, men det var neppe tilsiktet.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107798
|
Tungtvann:«5 år og like langt»
(C+C Records)
Oppsummering av fem år på toppen av norsk hip-hop.
Helt siden Tungtvann ga ut sin første EP «Reinspikka Hip Hop» i oktober 1999, har de hatt med seg videokamera på turné.
Her får fansen se resultatet.
For på DVD-en «5 år og like langt» oppsummerer gruppa sine fem første år med konsertopptak fra Blå, Øyafestivalen, Quart og Karlsøyfestivalen, musikkvideoer, intervjuer med bandet, fans og rapkolleger, i tillegg til morsomme episoder fra turnélivet.
Innslaget fra Jan Steigen danseskole er artig, men visningen av plakatene kunne de gjerne spart seg for.
Bookleten på hele 32 sider, skrevet av hip-hop-forfatter Øyvind Holen, er et stort pluss.
Denne dokumenterer Tungtvanns historie, i tillegg inneholder den presentasjoner av bandmedlemmene og artige lister som «3 fete hotellopphold» og «Minst besøkte konserter».
MARIT AABY VEBENSTAD
| 1
|
107799
|
Nils Økland:«Bris»
Rune Grammofon
Musikk som puster
Nils Økland er en som behersker mange musikalske språk og makter å skape et helhetlig og personlig uttrykk av ulikeartede impulser.
Hardingfela og enkelte av motivene som lyarslåtten «Håstabøen» tilkjennegir Øklands dype kjennskap til norsk folkemusikktradisjon, mens avsluttende «Bønn» har østlige drag.
Likevel er det de friimprovisatoriske elementene som lettest skiller Økland fra andre folkemusikkforankrede utøvere.
Klang og stemningsleier er om mulig enda mer fokusert her enn på «Straum».
Økland får fela til å hviske, og musikken er på sitt mest magiske når han er alene eller i mykt pustende samspill med organist Sigbjørn Apeland.
Perkusjon og bass tilkommer på noen av kuttene, uten at det strengt tatt er nødvendig.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107801
|
Magnet:«Minus EP»
(Ultimate Dilemma)
Even Johansen, alias Magnet, seiler opp som en klar outsider i disse førjulstider med seks melankolske, dvelende og storslagne julesanger.
Utgivelsen «Minus EP» klokkes inn på 25 minutter og er i virkeligheten mer som et minialbum, uten at det betyr så mye fra eller til.
Vi snakker tross alt om musikk som både er stemningsfull og original sammenlignet med det meste som pøses ut før jul.
Even Johansen åpner med klassiske «Let It Snow» fra 1945, men han lener seg minimalt på originalen til Sammy Cahn og Jule Styne.
De egenkomponerte sporene «Clean Slate», «Dead Happy» og «The Big Black Moon» er også dempede, duvende og mollstemt elegante.
Låter du trygt kan plukke frem når maten er fortært, pakkene er åpnet og alle andre er gått til sengs, og du setter deg vel til rette for å nyte natt til 1. juledag i velsignet etterlengtet fred.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107802
|
Morten Abel:«Live DVD»
(Virgin/EMI)
Knall konsertopptak, mer labert ekstramateriale.
Denne DVD-ens konsertdel er tatt opp på Rockefeller i Oslo i mars og viser i særdeleshet hvorfor Morten Abel har fortjent statusen som norsk pop-nestor gjennom en årrekke.
Låtutvalget er selvfølgelig redigert ned til en sterk «Best Of»-rekke og blir nærmest selvforklarende i bredere sammenheng; At Abel selger 100 000 i snitt av platene sine er på ingen måte en tilfeldighet.
Derimot er det tatt lettere på ekstramaterialet.
Synd, ettersom Morten Abel er en artist som ynder å gi fansen sin noe ekstra, jamfør hans ferske samleplate.
Vi får en ganske intetsigende, syv minutter lang backstage-sekvens og en dokumentar på atten minutter i form av en roadmovie.
Denne biten kan knapt kalles en dokumentar, og består tilsynelatende i store trekk av overskytende bilder fra backstage-sekvensen.
Som dokumentar har den med andre ord begrenset interesse.
Det samme må dessverre også sies om det tyve minutter lange intervjuet med Abel selv.
Her problematiseres fenomenet Morten Abel overhodet ikke - vi kommer ikke engang innpå hverken artisten eller personen.
Han snakker generelt om platene sine, nevner så vidt sine største forbilder (Jane's Addiction) og avslutningsvis er det klippet inn korte, kjappe statements om mer seriøse ting som religion og livsanskuelse, men det blir så overflatisk at det faller helt ut av sammenhengen.
I motsetning til Morten Abels samleplate, er med andre ord denne DVD-en en heller trist og uinteressant affære.
| 0
|
107804
|
Ringer strategi-julen inn
For tredje år på rad ringer «Ringenes Herre» inn spilljulen.
Denne gang anført av folka bak «Command & Conquer: Generals».
Det blir ingen jul uten Ringenes Herre.
Det har jo nesten blitt en tradisjon når vi i tre år på rad har blitt servert Ringenes Herre-film og -spill til jul.
I år står EA Games alene om å servere oss vår dose Ringenes Herre i det offisielle strategispillet basert på filmene.
Alle de kjente heltene fra filmen med og du får styre de alle sammen.
Stemmene er lest inn av skuespillerne fra filmene, slik at du med en gang får den riktige stemningen.
Dialogen i det overbyggende oppdraget leses av Ian McKellen (Gandalf) - man kan få gåsehud av mindre.
Historien fra filmtrilogien kjenner du sikkert igjen, den går vi ikke inn på her.
Spillet går i store trekk ut på å overta små baser med troppene dine, ikke helt ulikt systemet i «Warhammer 40.000: Dawn of War».
De små basene gir deg ekstra ressurser og kan være med på å snu balansen i spillet.
Basene er forsvarsløse og må beskyttes, noe som gir deg en strategisk utfordring.
Det er ikke lagt så stor vekt på å bygge bygninger og posisjonering av disse.
Din base har allerede forhåndsbestemte steder du kan plassere byggverk på.
Du velger hva du vil bygge med et raskt museklikk og vips er byggverket på plass, klar til å produsere tropper.
Det er også verdt å merke seg er at bygningene får erfaring og blir bedre etter hvert som de produserer styrker eller simpelthen ikke blir ødelagt.
Dette gir deg en ekstra bonus, og er med på å øke din forsvarsvilje for bygningene dine.
Klarer du det, dukker det også opp små filmklipp, disse spilles uforstyrrede av på minikartet og drar opp stemningen.
Det hele blir kjørt av en modifisert versjon av 3d motoren til «Command & Conquer: Generals».
Alt ser ut som det gjør i filmene, og med de fantastiske stemmene på plass strømmer magien til spillet.
Brukergrensesnittet er kanskje det mest spesielle i spillet, det kan til tider nesten føles litt nakent da det er så få knapper å forholde seg til.
Det var uvant i starten, men med litt tilvenning, ble det forbløffende brukervennlig.
Hvis du føler deg i det onde hjørnet, kan du ta parti på den mørke siden sammen med Sauron og Sauruman.
Her er det kvantitet og ikke kvalitet som gjelder.
Du må bokstavlig talt pøse på med de styrker som orker, ringskrømt, troll, oliphanter og ikke minst en diger balrog.
De gode er færre, men bedre rustet og kan skilte med ryttere fra Rohan, Enter, menn av Gondor, alver og en hær av spøkelser til sitt forvar.
De fire forskjellige sidene har alle sine styrker og svakheter, og er balansert på samme formel som stein, saks og papir.
Det er her svakheten til spillet ligger.
Til tider kan spillet være ufordragelig jevnt, med store langtekkelige slag uten noen nevneverdig bevegelse til noen sin favør.
Dette stjeler ikke gleden og stemningen, men tærer ned på helhetsinntrykket.
Et stemningsfullt spill, med masse action og heldigvis lite mikrostyring.
Dette må det vel være lov å pakke inn som julepresang til seg selv.
NB!
Ikke forveksl dette med «War of the ring» som er basert på bøkene og ikke filmene (viktig forskjell).
| 1
|
107805
|
PÅ SKINNER!
Regi:
Robert Zemeckis.
Originalstemmer:
Tom Hanks (5 hovedroller), Nona Gaye (pike), Peter Scolari (fattig gutt).
Norske stemmer:
Anders Hatlo, Aslak Maurstad, Christoffer Staib, Erik Skøld, m.fl. Am. fantasi/eventyr.
7 år.
«Polarekspressen» blir julefilmen.
Forrykende togferd mot Nordpolen gjennom julenatten i ny og løfterik, men fortsatt mangelfull digitalteknikk.
Kulden biter, snøen fyker - og Polarekspressen uler oppad stup og nedad juv så det bobler i magen og kviner i ryggmargen.
Et tog fullt av små barn og store ønsker, med landstryker på taket, Tom Hanks som konduktør og Nordpolen som mål, der ønsker og adresser skal leveres til nissefar «himself» i det som er absolutt siste liten.
Skulle det finnes en julefilm i år, må det være denne forrykende togferd mot en nordpol slik vi aldri har sett den: et nissehjem som reiser seg bastant av isødet som en kjempediger, gotisk festningsby av stein og betong.
Men kjedelige tanker om fundamenteringsproblemer i drivisen har ikke opptatt regissør Zemeckis.
Som det trolig heller ikke vil oppta verdens eventyrsultne kinobarn, der de får en gammel historie servert i svimlende, ny versjon.
Skapt med ny teknikk som har sine høyst fascinerende sider, men fortsatt klare mangler.
Inntrykket er en mellomting av god, gammeldags tegnefilm og livs levende bilder.
Men mennesketegningene står ennå på første trinn av evolusjonsstigen: dataspillaktige og stive, dukkelignende og «spooky» i sin uttrykksløshet.
Her fungerer de likevel, i forening med filmens mørke tone, der de forsterker det tvetydige og gir et ekstra «piff» til thrillerfølelse og mystikk.
Noe koseeventyr er «Polarekspressen» nemlig ikke.
Som et prustende monster av en doning dukker toget uanmeldt opp utenfor de søvndrukne barnas hjem midt i snøstormen og julenatten.
Mellom halvsøvne og drømmeland, pysjkledd og uforberedt må de gjøre et bråfort valg:
Gå tilbake til dyna.
Eller kaste seg om bord, invitert av en meget myndig konduktør Hanks.
Den tonen beholder filmen tvers igjennom.
Ingen kos å øyne, og med atskillige prøvelser og action.
Men det er i farten og i fjellene, de luftige farer, de nifse nestenulykker og svimlende landskap at «Polarekspressen» og dens digitalteknikk har sin styrke.
Og gir frihet til å skape spenning uten grenser, i omgivelser av voldsom visualitet.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107807
|
Briljante Buster
Regi:
Buster Keaton/Clyde Bruckman.
Med:
Buster Keaton, Marion Mack, Glen Cavender.
Am. drama.
Stumfilm.
For alle.
Gjensyn med en av klassikerne innen stumfilmgenren, en restaurert filmkopi av «Generalen».
Buster Keaton eksponerer sitt vidtfavnende talent med humor og dramatikk.
Dette er førjulsgaven til alle som er fascinert av 1) stumfilm, 2) filmhistorie - eller begge deler.
«Generalen» fra 1927 var en av sin tids mest påkostede filmer, full av ganske så store actionscener.
Tiden er den amerikanske borgerkrig.
Buster Keaton styrer sitt tog «Generalen» - en doning han setter like høyt som vakre Annebelle.
Keaton & Co. tilhører Sørstatene.
Men da gutta fra nord stjeler hans tog, endrer den noe klumsete togfører status fra å være pusling til å bli helt i løpet av en hektisk togjakt.
Med sitt steinansikt, sin spretne kropp og fremfor alt sine uhyre kreative påfunn er Keaton ved et kunstnerisk høydepunkt i «Generalen».
Tempoet er høyt, jakten heseblesende, og den store, lille komiker briljerer med sin unike balanse mellom det herlig latterlige og det ømt sårbare.
Slik en klovn på sitt beste gjør det.
Den japanske komponisten Joe Hisaishi har satt ny musikk til, som fungerer utmerket til fortellingen.
Enkelte scener har unektelig et gammelmodig preg, men det lever vi godt med.
Unn deg denne filmhistoriske perlen.
| 1
|
107808
|
Et uforløst drama
Regi:
Jonathan Glazer.
Med:
Nicole Kidman, Cameron Bright, Danny Huston, Lauren Bacall, Peter Stormare.
Am. drama.
11 år.
Uforløst drama om en kvinne som lar seg overbevise om at en ti år gammel gutt er inkarnasjonen av hennes døde ektemann.
«Birth» er filmen som skapte bruduljer på grunn av hovedpersonens (Nicole Kidman) fascinasjon for en guttunge.
Bare så det er sagt;
Det er ikke noe lummert i forholdet mellom de to.
Tvert imot er akkurat det sobert og varsomt tatt hånd om.
Problemet er at manusforfatterne, blant dem regissør Glazer, ikke helt har trodd på den historien de har satt i gang.
Etter at de først har leflet med mystikk og den østlige verdens tro på gjenfødelse, slår den vestlige fornuft tilbake med full guffe.
Da blir «forklaringen» temmelig banal.
Anna (Kidman) har vært enke i ti år.
Vi skjønner at sorgen har vært dyp, men at hun endelig er moden for å gå inn i et nytt ekteskap.
Så dukker guttungen Sean opp - samme navn som avdøde ektemann - og han påstår at han er Annas tidligere mann.
Sammen med familien reagerer hun som de aller fleste ville gjort: først med vantro fliring, så med småsint irettesettelse og dernest med stadig større undring over at dette faktisk kan være mulig.
Kanskje skyldes hennes fascinasjon for gutten en sterk binding til den døde ektemaken, kanskje skyldes det «second thoughts» i forholdet til det forestående ekteskap.
Filmen gir ingen svar, men bølger nokså stilfullt og gåtefullt fremover, med dempet spill av gode skuespillere.
Men det gåtefulle forløses ikke.
Mystikken smuldres opp i en litt for enkel og banal forklaring, som gir filmen en noe selsom karakter.
| 0
|
107809
|
Mangler glimt i øyet
Hvordan lager man egentlig et Bond-spill uten James Bond?
Utviklerne av «GoldenEye: Rogue Agent» har i hvert fall klart det, selv om resultatet kunne vært langt bedre enn det til slutt ble.
Konseptet er enkelt.
Skuespiller Pierce Brosnan er over og ut som James Bond, og inntil filmselskapet finner ut hvem som blir den nye superagenten, enten det er Colin Farrell eller Britney Spears (alle har jo sine teorier), må en rett og slett tenke litt rundt problemet.
Løsningen har dermed blitt å utelate James Bond fra hele bløtkaken.
Ditt navn er hva du velger det å være, og du har faktisk blitt kastet ut av hele Bond-organisasjonen.
Du er forståelig nok spektakulært sint.
Og da er det bare å hoppe over til fiendens lag.
Skurken Goldfinger tilbyr deg jobb, og du blir en sentral brikke i hans knuffing med den andre superskurken - Dr. No.
Glem de snille, her blir det pistolpolka skurk mot skurk.
Det er derfor rimelig uunngåelig at «GoldenEye: Rogue Agent» får et litt søkt syn på hva som er rett og galt.
Du er altså en skurk som skal kjempe mot andre skurker, og dermed blir egentlig følelsen av å være ond svært utvasket og ofte fullstendig ikke-eksisterende.
Dette er synd, for idéen om å være Bonds motstykke er i seg selv veldig interessant.
Her ender det dessverre bare opp med at spillet mangler egen identitet, og du glemmer etter hvert at du i det hele tatt er en av «the bad guys».
Over en serie av åtte oppdrag, som for øvrig er lange nok til at spillet får en sunn og god levetid, skal du stå på pinne for den gullfingrede slemmingen.
Herfra er spillet en blåkopi av samtlige skytespill som er utviklet på denne siden av 1990.
Med ytterst få og langt fra nevneverdige unntak, er «GoldenEye: Rogue Agent» akkurat som alle andre spill av sin type.
Du følger en linje fra A til B gjennom samtlige oppdrag, hvor hovedpoenget går ut på å skyte alt som våger røre på seg.
Sånn sett er dette en akseptabel spillopplevelse, fordi actionnivået ligger høyt.
Du kan trygt koble ut hjernen og fokusere all energi på tommeltottene.
Senker du kvalitetskravene litt, spiller «GoldenEye: Rogue Agent» på flere av de riktige strengene for sin sjanger.
Likevel er det i flerspiller at «GoldenEye: Rogue Agent» viser mest av gullet sitt.
På Xbox kan det være en spesielt fornøyelig opplevelse over nett, men delskjerm er også et alternativ.
Når alt er sagt og gjort, er «GoldenEye: Rogue Agent» lite annet enn vomfyll for dem som spiser actionspill til frokost.
Det er gjennomsnittlig og gjør ingenting for å skille seg ut, men glimter tidvis til gjennom middelmådigheten takket være et solid actionelement.
Men husk:
Det er ikke gull alt som selges i spillbutikken.
PS!
Spillet har overhodet ingenting med GoldenEye-filmen å gjøre.
Heller ikke Nintendo 64-spillet med samme navn.
EA påstår navnet er helt tilfeldig...
JA, SÆRLIG!
| 0
|
107810
|
Burl Ives:«The Best Of.
The Christmas Collection»
(MCA/Universal)
Gamle sanger om og om igjen...
Likhetstrekkene er mange mellom disse to.
Begge var blant etterkrigstidens mest markante sangere i USAs populærmusikk, selv om Burl Ives med bestefars-imaget aldri fikk samme betydning som Bing Crosby.
Begge ga dessuten ut en rekke juleplater, som her er samlet til en egen «Best Of»-julesamling.
Derfor er flere av sangene også de samme, men det er nok Bing Crosbys fyldigere stemme som fremdeles skaper den største julestemningen.
Og så har han jo den definitive versjonen av «White Christmas», da!
STEIN ØSTBØ
| 0
|
107811
|
Lucerne Festival Orchestra, dir.Abbado:
«Mahler & Debussy»
(Decca)
Mahler og Debussy så rå som bare kremen tør spille dem?
Hvert år trommes kremen av europeiske musikere sammen i et eget festivalorkester i sveitsiske Luzern.
I fjor spilte de inn plate under ledelse av Claudio Abbado.
Resultatet er overdådig.
Claude Debussys skimrende «La Mer» (havet) klinger befriende utilslørt og rått uttrykksfullt.
Kontrastene er sprelske og detaljene glitrer - ikke alltid polerte, men alltid levende.
Gustav Mahlers unge, modige og digre 2. symfoni spilles på samme måte av de risikovillige musikerne.
Begravelsesmarsjen som åpner den, har bemerkelsesverdig driv og raske hugg i strykerne.
Den Ländler'ske 2. satsen er innsmigrende bittersøt, scherzoen er ru og mørk, og de apokalyptiske dimensjonene i siste sats enorme.
Alt kommer tett, tett på både øre og sjel i denne produksjonen - «live» i aller beste forstand.
| 1
|
107813
|
Edward John:«Find Me Guilty»
(Freesound Records)
Dvask kristenpop.
Den skotsk-norske predikanten Edward John disker opp med klam og guffen popmusikk spekket med klisjéfylte tekster om enten kjærlighet eller gudstro.
Venninnen Carola dukker opp i duett på klissete «I Give You My Heart», mens tremenningen Christian Ingebrigtsen og venninnen Maria Arredondo også bidrar på et par av sangene.
Edward John lykkes ikke med sin florlette popmusikk.
Låtene er svake, og pakket inn i en utrolig klam produksjon.
Det aller verste tilfellet er «Holding Your Hand».
Dessuten blir det litt komisk når Edward John i «I High On Love» regelrett har rappet Bryan Adams' «Summer Of '69», mens hans «Sorry» er mistenkelig lik «Please Forgive Me» med samme artist.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107814
|
Nora Brockstedt & Kåre Conradi:«La det sne, la det sne, la
(Jazzavdelingen/Sonet)
Nora Brockstedt på jobb med sin andre generasjon Conradi.
På femtitallet sang Brockstedt med Kåre Conradis far, Fredrik, i The Monn-Keys, noe Nora og Kåre humoristisk også sveiper innom på sin oppdaterte versjon av «Let It Snow...» i norsk språkdrakt.
Låten er som den alltid har vært - upretensiøs, slentrende og passe julete.
Kåre Conradi gjør en utmerket jobb som duettpartner, og ingen 81-åring i hele verden kan vel frasere like sensuelt som Nora Brockstedt!
| 1
|
107815
|
Nidarosdomens guttekor:«Frelsesarmeens juleplate»
(Norwave)
Nidarosdomens guttekor med Bjørn Moe som dirigent og Ole Edvard Antonsen som gjest har laget en fantastisk plate som gir den rette julestemingen!
Det er så vakkert at du nesten fryser på ryggen når trønderkoret fyller høyttalerne med sine vakre stemmer.
Koret må være Norges beste kor i sin klasse!
Denne vakre platen, som er en ren nytelse, inneholder i tillegg til de kjente og kjære julesangene også vakre sanger som «Den hellige stad» og «Å, kom nå med lovsang».
Det låter mektig og høytidsfullt.
Dette er den ultimate juleplaten, som vil skape glede og høytid i et hvert hjem.
| 1
|
107817
|
Xzibit:«Weapons Of Mass Destruction»
(Columbia/ Sony)
Lite variert tøffing
På sitt femte album er vestkystrapperen Xzibit like frekk i kjeften som han pleier å være.
Denne gangen går det ut over George W. Bush og hans krigshissige regime.
Albumet har jo rett og slett fått tittelen «Weapons Of Mass Destruction», og selv om Xzibit er tøff i trynet både når det gjelder tekster og rapping, er albumet overraskende melodiøst.
Bare hør på «Cold World» og «Judgement Day».
Da er det synd det ellers er så lite variasjon i låtutvalget på albumet.
Det hele blir ganske kjedelig i lengden.
Og kjedelig er vel ikke helt heldig for en gangstarapper som Xzibit.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107818
|
Tömmermenn:«Tolv Tonn»
(Piraya)
Kunne med fordel vært enda slemmere.
Svelvik-bandet Tömmermenn har holdt det gående siden 1996, og nå er debutalbumet, «Tolv tonn», her.
Bandet, som går under slagordet «Norges tyngste rockeband på norsk» kan vel best karakteriseres som «slemmeversjonen» av Seigmen (sjekk bare ut «Ulvene» og «Trell»).
Til tider er Tömmermenns «Tolv tonn» svært tøff, men som det hardrock-bandet de er, kunne de med fordel vært enda mer harde og brutale.
Det går for treigt, og blir fort litt gnålete og intetsigende.
Men «Flammene» og den raga-aktige låta «Sorte menn» hever albumet flere hakk, de.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107819
|
Will Downing:«Christmas, Love And You»
(Universal)
Dette er en blanding med tre av Downings egne julerelaterte sanger og hans versjoner av klassikere som «White Christmas», «Little Drummer Boy» og «Have Yourself A Merry Little Christmas».
Downing tilfører sangene minimalt nytt, og sangene presenteres i r&b- og soulstil.
Her er det rett og slett lite å glede seg over for andre enn dem som er hans hardcore fans.
| 0
|
107820
|
Stevie Wonder:«The best of Stevie Wonder - the Christmas...
(Motown/ Universal)
Amerikanske julesanger slik den blinde amerikanske artisten foretrekker dem.
Disse 14 sangene har alle vært utgitt før, enten på hans egen «Someday at Christmas» eller på «Christmas in the city».
Samlingen går nok rett hjem hos hans mest trofaste fans, for andre har den ikke så mye å gi.
Stevie Wonder synger på italiensk i Franz Schuberts «Ave Maria» ellers består samlingen stort sett av ukjente sanger som har julen som tema.
Unntakene er «Little drummer boy» og «The Christmas song».
Stevie Wonder har gjort de aller fleste innspillingene på 1960-tallet, men uten det velkjente «Motown-soundet» eller rytmene bortsett fra på «What Christmas means to me».
| 0
|
107821
|
Diverse artister:«Christmas With The Kranks»
(Hollywood / Warner)
En rocka, men tilfeldig sammensatt juleplate.
Garasjepreget er sikret når Little Steven står som ansvarlig for dette soundtracket til ferske «O jul med din glede» (med Tim Allen og Jamie Lee Curtis), der blant andre danske Raveonettes er representert med «The Christmas Song».
Slik tilfellet er med filmmusikk, mangler platen helhet.
Men enkeltsangene fungerer utmerket, som Stones-kloningene The Chesterfield Kings i «Hey Santa Claus», Brian Setzers originale swing-tolkning av Tsjaikovskijs «Nøtteknekkersuiten» og ikke minst Brenda Lees deilige «Jingle Bell Rock».
| 0
|
107822
|
Kim Larsen og Kjukken:«Glemmebogen - jul & nyttår»
(EMI)
Kim Larsen er plateaktuell med juleplate der han og bandet Kjukken serverer julemusikk i popinnpakning.
Larsen har skrevet en ny sang, «Så' det jul», resten er mer eller mindre kjente danske sanger, og julesanger som også er populære her i landet som «Kimer i klokker», «En rose er utsprungen» og «Et barn er født i Betlehem», sistnevnte med en for meg ukjent melodi.
«Glemmebogen» er en pære dansk produksjon, og en juleplate jeg tror bare Larsens mest trofaste fans vil like.
For oss andre blir dette for sært og smalt.
| 0
|
107823
|
Veronica Akselsen:«Fattige var de som først fikk se»
(Via music)
Veronica Akselsen, datter til tatersangeren Elias Akselsen, har laget en av årets beste og mest spennende og nye juleplater.
Tenåringen har en kraftfull, direkte stemme, og sangene er en blanding av kjente og kjære julesalmer og noen helt nye.
Her er «Deilig er den himmel blå», «Nu tändes tusen juleljus» og «Eg veit i himmerik ei borg» (i vakker duett med Roy Lønhøiden), side om side med Erik Hillestad og Carolas «Himlen i mitt favn» og Lucia-sangen.
Blant de nye sangene er tittelmelodien en virkelig perle.
Veronica Akselsen synger med innlevelse, nærhet og varme.
Skal du ha én ny juleplate i år, bør du la «Fattige var de som først fikk se», en sjanse.
| 1
|
107824
|
Jessica Simpson:«Rejoyce: The Christmas Album»
Sony
Med «Rejoyce: The Christmas Album» gjør popartisten Jessica Simpson rett og slett skam på jula.
Hun tar for seg kjente og kjære julesanger som «O Holy Night» og «The Little Drummer Boy», for så og rive dem i noen glorete fillebiter.
At dette i tillegg er et familieprosjekt som styres av pappa Joe Simpson, og der ektemann Nick Lachey og søster Ashlee er med og synger duetter, gjør det hele enda klammere.
(Jada, familieverdiene står sterkt i familien Simpson ...)
«Rejoyce: The Christmas Album» er en pompøs, sukkersøt og ultrakommersiell juleplate.
Og veldig amerikansk, selvfølgelig.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107825
|
Diverse artister:«P4's Julefavoritter)
(EMI)
Førti sanger med jul som tema, med hovedvekt på utenlandske artister.
Denne doble CD'en er ny av året og satt sammen av 40 melodier.
Syv av sangene er rene julesanger, resten har jul eller vinter som tema.
Artistene spenner fra Mahalia Jackson (Silent Night) og Dolly Parton (Winter Wonderland) til Anne Grete Preus (Når himmelen faller ned), Oslo Gospel Choir (En stjerne skinner i natt) og Alf Prøysen (Romjulsdrøm).
Platen kan sikkert fungere for dem som vil ha stor bredde av utenlandske sanger og minimalt med julens tradisjonelle sanger.
En plate midt på treet som ikke gir mange musikalske a-ha-opplevelser.
Men:
«Silent Night» med Mahalia Jacksom er alltid en sikker vinner.
| 0
|
107826
|
Iver Kleive:«Hyrdenes tilbedelse»
(Kirkelig kulturverksted)
Musikeren Iver Kleive har spilt inn en hel juleplate på klaveret i Kulturkirken Jakob i Oslo.
Her improviserer Kleive over de kjente og kjære julesangene, i tillegg til at han har komponert tittelmelodien.
Kleive er en meget dyktig musiker, og det er mye vakker musikk og improvisasjoner på platen.
Jeg synes imidlertid det blir litt for ensformig med fjorten julesanger i én og samme innpakning.
Dette er absolutt en anti-stress-plate, der du også kan synge med og teste hvor mange vers av de kjente julesangene du fortsatt husker.
| 0
|
107827
|
Frank Sinatra:«The Christmas Collection»
(Reprise)
Ol' Blue Eye med en flott samling julesanger.
Denne samlingen med Frank Sinatra inneholder en versjon av «Silent Night» som ble spilt inn 27. august 1991 og den er en av tre sanger på albumet som aldri tidligere har vært gitt ut.
Det er også den eneste tradisjonelle julesangen.
Resten er amerikansk julemusikk, fremført så lekkert som bare Frankie Boy kunne det.
Her er blant annet tre duetter med Bing Crosby og to sanger der både Nancy og Frank jr. er med.
Frank Sinatra synger her med storband, dette er bra og underholdende og bør glede både Frank Sinatras mange norske fans og dem som setter pris på julemusikk som ikke er de tradisjonelle salmene.
Blant de 18 sangene på plata rager «We wish you the merriest» og «The twelve days of Christmas» et lite hode høyere.
| 1
|
107828
|
Michael McDonald:«The Best Of.
Christmas Collection»
(MCA/Universal)
Westcoastens «elder statesman» feirer jul med funk-fot.
McDonalds bidrag til juleplatestrømmen er lykkeligvis fri for polerte, påtatte og pompøse lydreferanser til høytiden.
I stedet har silkestemmen lagt vekt på personlige sanger - gjerne i deilig funky tonedrakt - hvor budskapet i tekstene står sentralt.
De tar likevel aldri fokus vekk fra at dette er en plate som er strålende satt sammen, enten det er jul eller ikke.
Stort pluss skal han dessuten ha for et par svært personlige tolkninger av utslitte julesanger, blant annet jump blues-versjonen av «White Christmas/Winter Wonderland» med Jonny Lang på gitar.
| 1
|
107831
|
Diverse artister:«The Polar Express»
(Warner)
Resirkulering og tomt skryt.
Sangene på dette albumet brukes i filmen «The Polar Express».
Bidragene til Frank Sinatra, Bing Crosby, Perry Como og The Andrews Sisters blir resirkulert for Gud vet hvilken gang.
Omslaget lover ellers nye juleklassikere, men det er bare tomt skryt!
Steven Tyler fra Aerosmith bidrar riktignok med en rocka og frisk «Rockin' On Top Of The World» og Josh Groban drar «Believe», mens låtskriveren og produsenten Glen Ballard (Alanis Morissette m.fl.) har slått seg sammen med sangeren Alan Silvestri på flere spor som er lite annet enn søtladent kliss og julenostalgi.
Men nye juleklassikere, du liksom.
Alle som har «White Christmas» med Bing Crosby og «Santa Claus Is Coming To Town» med Frank Sinatra kan trygt glemme dette albumet.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107832
|
LeAnn Rimes:«What A Wonderful World»
(Curb/Warner)
Countrypop-damen LeAnn Rimes høvler over tradisjonelle julesanger i pompøse storbandjazz-versjoner.
Det blir veldig tamt, LeAnn makter ikke å jazze opp låtene skikkelig.
Faktisk funker det bedre på hennes egne låter, selv om disse ikke er så «julete» av seg.
Spesielt «A Different Kind Of Christmas» gjør seg godt.
Dessuten er noen av standardlåtene mer vellykket enn andre:
«Have Youself A Merry Little Christmas» og «What A Wonderful World».
Her roer LeAnn Rimes det hele ned et par hakk, noe som kler stemmen hennes mye bedre.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107833
|
Jenny Jenssen:«Jennys jul»
(Pinadø)
Norges danseband-dronning med sin første juleplate.
Jenny Jenssen har en blanding av kjente og kjære julesanger på sin juleplate, der hun har med både barnekor og et gospelkor.
Eneste tradisjonelle julesalme er «Nu tennes tusen julelys».
Jenny synger på sin Bjerkvik-dialekt.
Hun har god stemme, og det er en plate på det jevne som sikkert går rett hjem hos fansen hennes.
Best er Jennys tolkning av to av Trygve Hoffs sanger, «Nord-Norsk julesalme» og «Et lys imot mørketida».
| 0
|
107834
|
Emmylou Harris:«Light Of The Stable»
(Rhino / Warner)
En klassiker til glede for nye lyttere.
Emmylou Harris har en stemme som er skapt for julestemning, noe hun beviser på denne platen, som opprinnelig ble utgitt i 1979, men som nå dukker opp med tre nyinnspilte spor.
Tittellåten ble skrevet allerede i 1975.
Der har Harris tidenes country-kor i ryggen - Linda Ronstadt, Dolly Parton og Neil Young - og denne nydelig hymnen står perfekt til platens jordnære enkelhet - fra Carter Family-aktige «Christmas Time's A-Coming» innledningsvis, via vokalvare «The First Noel» til verdens minst pompøse versjon av «Little Drummer Boy».
Skal du bare ha én juleplate i år, så ...
| 1
|
107835
|
D.D.E: «No e D.D.E. Jul Igjen!»
(EMI)
D.D.E. ga ut juleplaten første gang i 1999, så har Namsos-musikerne lagt til to nye sanger.
D.D.E. har også grepet på julen, langt mer neddempet og ikke så rølpete som deres ordinære plater kan være.
De presenterer gode sanger og historier rundt julens feiring, sett fra et mer folkelig ståsted.
Her handler det både om sjømannskjerka, gaver, Lucia-feiring, annendagsfest, nissen og julekort.
«Jula gir mæ så mange fine drømma» er en av de nye sangene der ni år gamle Tobias Greftegreff synger duett med pappa Bjarne.
Det er en vakker sang om familien som endelig samles til jul.
Den andre nye er «Ut der lyse stjerna» med tekstreferanser til den gamle velkjente historien fra Betlehem.
D.D.E.s juleplate er et glimrende alternativ til de tradisjonelle juleplatene med kjente og kjære sanger og bør glede D.D.E.-fansen rundt om i landet.
Lytt bare til «Ho Ho Ho» sa Nissen», Odd Børretzen i «Kanskje kjæm nissen», «Shanty for Sjømannskjerka» og «Verdens finaste stjernegut».
| 1
|
107839
|
Alexander uten seier
Han erobret omtrent hele den kjente kloden, men klarer slettes ikke å gjøre det samme i spillenes verden.
Men så er data- og videospill basert på filmlisenser allerede dårlig stilt fra starten av.
Sannsynlighetsberegning blir lekende lett når det er snakk om filmer tolket til PC- eller TV-skjermen, og som regel ender det i total fiasko med et forskyndet og derfor elendig produkt.
Unntakene er ytterst få.
«Alexander» er dessverre ikke et av disse unntakene.
Dette er faktisk et lærebokeksempel på hvordan det forsøkes å tjene en rask penge ved å kapitalisere på Hollywoods suksesser.
Det føles halvferdig og halvhjertet - ja, rett og slett rimelig unødvendig.
Erfarne strategitilhengere kommer ikke til å finne noe nytt her.
Du bygger og går til krig - det er det samme du har gjort hundrevis av ganger før, og spillet gjør ingen forsøk på å presse sjangeren videre.
Heller tvert i mot - «Alexander» tar ofte et par steg tilbake.
Et kontrollsystem som hele veien gjennom føles ødelagt, med knapper og taster som tilsynelatende ikke gjør noen verdens ting, er med på å gi en dårlig start for spillet.
Deretter bærer det ut på en historie som muligens er engasjerende nok i en bok eller på film, men som utviklerne har gjort en gjennomført dårlig jobb med å bringe inn i en digital tolkning.
Mystikken forsvinner, og du sitter igjen med et tomt skall av et strategispill.
Hovedproblemet ligger i at «Alexander» blir for typisk.
Du blir satt til å bygge et bysenter og en bygning som kan presse ut soldater, for deretter å måtte finne den relevante fienden du har blitt satt til å meie ned med hestehovene dine.
Det hele er kliss likt det du har sett før - all egenart og sjel mangler.
I tillegg er «Alexander» gjennomsyret av dårlig dialog og kjedelige oppdrag.
Det reddes bare midlertidig av en grafisk representasjon som heldigvis er rimelig solid blant denne typen spill.
Egentlig er det overhodet ingen god grunn til å velge «Alexander», spesielt fordi sjangeren allerede er oversvømt av langt bedre alternativer slik som «Rome: Total War».
Har du noe som helst forhold til strategispill, gjør du deg en god juletjeneste ved å holde deg langt unna.
Det er for øvrig ganske ironisk, at en mann som var så opptatt av å bli husket for all fremtid, blir tilegnet et spill som antakeligvis kommer til å gli snarlig inn i glemmeboken.
Beklager Alexander - dette slaget har du tapt.
| 0
|
107840
|
Praktfull spillsymfoni
Med «Tales of Symphonia» har Gamecube-spillere endelig fått et rollespill av ypperste klasse de også.
Namco - navnet oser av nostalgi og kjente titler.
«Pacman», «Pole Position», «Galaxian», «Tekken» og «Soul Calibur», for å nevne noen få av over 200 spilltitler gjennom tidene.
Et selskap som ble startet i 1950 for å lage underholdning til fornøyelsesparker, deretter til arkademaskiner og nå til konsoller i stuen.
En skikkelig veteran, altså.
Nå har Namco tatt turen innom Gamecube, med fortsettelsen i «Tales» serien.
«Tales of Symphonia» er et selvstendig kapittel i en serie tidligere forbeholdt Playstation-eiere.
Historien går denne gangen ut på at magien i verdenen ebber sakte men sikkert ut.
Mørke krefter utnytter situasjonen og starter sin terrorisering av uskyldige folk.
For å få slutt på terroren, setter man lit til en gammel profeti om en utvalgt person som skal gjenopprette magi og balanse i verdenen.
Den utvalgte går på typisk japansk vis selvfølgelig i klassen din, og her starter eventyret.
Verdenen som du vandrer rundt i er fylt av steder å utforske, fra grotter til ruiner, overgrodde skoger og gruver for å nevne noe.
Du møter mange spennende personer på veien, noen selger deg varer mens andre trenger hjelp til små problemer.
Mens man spiller dukker det til stadig opp noe som kalles «skits», små morsomme dialoger som er med på utdype handlingen og forholdet til de forskjellige personene som er med i ditt følge.
«Skitsene» er valgfrie, men står du fast kan du få nyttige hint i om hva du skal gjøre videre.
Mye av moroa med rollespill er kamp mot forskjellige monstere.
«Tales of Symphonia» har gått over fra rundebaserte og todimensjonale kamper til et fullt kampsystem i 3D og sanntid.
Du styrer en av fire spillere på en kamparena, og får hundre prosent action hele tiden.
Halsbrekkende tastekombinasjoner er med på nedkjempe motstanderen, pass på så du ikke får gnagsår på tommelen.
Har du venner på besøk kan de delta og kontrollere en av de tre andre.
Hvis ikke kan du tilpasse strategien til de datastyrte.
Den store styrken til «Tales of Symphonia» er derimot nok det praktfulle visuelle.
Det hele kan nesten føles ut som å sette på en «anime»-tegnefilm og koble kontrollen til DVD spilleren.
For maken til vakker tegneseriestil overgås kun av «The Legend of Zelda: The Wind Waker».
En perfekt blanding av spill og tegnefilm.
Det er fint lite å utsette på dette spillet.
Kanskje Namco skulle ha satset på å dra historien og begivenhetene litt mer ut i det ekstreme, som for eksempel «Final Fantasy»-serien er kjent for å gjøre.
«Tales of Symphonia» kan bli litt for normalt, og det kan være langt mellom opplevelsene som gir «ståpels» på armen.
Men dette er å småplukke på et vellaget og spennende eventyr som godt kan pakkes inn og legges under juletreet.
| 1
|
107841
|
Mektige Metroid
Det er klart for å scanne, skyte, hoppe, gruble, utforske og juble seg gjennom et nytt «Metroid»-spill.
Jeg skal straks komme til «Metroid Prime 2: Echoes», det er bare noe jeg må få sagt først:
Vi er midt i en spillhøst jeg aldri har sett maken til, med toppspill uansett hvor man ser.
Under avisbunken på stuebordet?
Et toppspill.
I bagen?
Et toppspill.
På badet?
Et toppspill.
På kjøleskapet?
En pose brød.
Og har du sett på maken, under brødposen?
Et toppspill til.
Det er nesten umulig å få med seg alt uten å ruinere seg eller ta opp lån, det er som en flodbølge som aldri tar slutt.
Og for en anmelder, som helst bør komme igjennom så mye som mulig, er situasjonen bortimot umulig.
Ikke at det er synd på oss, det er det ikke, men nå er det i ferd med å bli for mye av det gode.
PC-spillere ligger våken om nettene og grubler over forholdet mellom
OK, hva er det jeg har glemt...
Hmm...
Jeg vet det var noe...
Jo, Gamecube var det.
Det har vært en grei Gamecube-høst, bevares, med «Paper Mario: The Thousand Year Door»som det foreløpige høydepunktet.
Men det har ikke vært noe som har fått Gamecube-spillerne til å stå på verandaen og juble ukontrollert mens de flagrer med underbuksene.
Før nå.
«Metroid Prime» flyttet en av verdens aller beste og mest elskede todimensjonale spillserier over til nydelig 3D i fjor.
I år styrker Retro Studios kjærlighetsforholdet med «Metroid Prime 2: Echoes».
Dermed har også Gamecube fått sin høst-slugger.
Den unike blandingen av utforsking, action, plattformhopping og gåteløsing er tilbake, mer levende, engasjerende og potent enn noen gang.
Vi snakker om en intens og berusende spillopplevelse fra første stund, et av høydepunktene i et spillår hvor nivået er skyhøyt.
Som vanlig, møter du den kvinnelige hodejegeren Samus Aran, som lander på planeten Aether for å lete etter en tropp soldater ingen har hørt livstegn fra på lenge.
Ikke så rart igrunn, planeten er nemlig herjet av krig mellom det gode og det onde - fra henholdsvis Aether og en parallell, mørk dimensjon av planeten, Dark Aether.
For å si det sånn: soldatene sitter ikke på bar og skrøner.
De har riktignok tatt kvelden, men de har gjort det på en billedlig måte.
I velkjent Metroid-stil, mister Samus nesten alt av våpen og egenskaper helt i starten av spillet, og den herlige jakten på å finne alt sammen kan begynne.
Uten å avsløre for mye, personlig mener jeg det å få et nytt våpen eller en ny egenskap er det beste i alle Metroid-spillene, kan jeg love både gamle kjenninger og noen fantastiske nyheter.
Lyden og musikken, den utrolige musikken, sørger for å umiddelbart suge tak i deg.
Grafikken er også et hakk bedre enn sist - i ypperste klasse den også, altså.
Det hviler en tung, dyster og overlegent kul stemning over spillet, det er bare noe med Metroid-serien som gir meg spontan gåsehud.
I likhet med «The Legend of Zelda:
A Link to the Past» og «Soul Reaver»-serien, reiser du gjennom to parallelle dimensjoner, hvor ting du gjør i den ene kan påvirke det som skjer i den andre.
I kombinasjon med de nye egenskapene og våpnene, byr det på en hel masse finurlig oppgaveløsing.
Loggene du scanner og lagrer har også mer å si denne gangen, du blir av og til tvunget til å faktisk lese gjennom dem i steden for å bare gå for en scanneprosent på 100.
Konsekvensen er at det faktisk er mer historie her enn i noe annet Metroid-spill til nå.
En nyhet som forsåvidt er velkommen, selv om akkurat historien neppe kan sies å være det viktigste i denne serien.
Det samme kan man forøvrig si om den splitter nye flerspillerdelen for inntil fire spillere på samme TV - den er helt grei, men ikke særlig mer enn det.
La oss kalle det et bonus.
I det hele tatt er «Metroid Prime 2» et spill i særklasse, en spillopplevelse du ikke finner maken til noe annet sted enn i Metroid-serien.
Noen vil kanskje synes det er rart jeg deler ut seksere i øst og vest til Metroid-spillene.
Jeg synes faktisk det er litt rart selv, jeg er i utgangspunktet streng - og særlig mot oppfølgere.
Men i og med at den unike spillopplevelsen ikke er kopiert noe annet sted, oppleves hvert enkelt Metroid-spill som friskt og nytt.
Selv om det grunnleggende spilldesignet ikke gjennomgår noen drastiske forandringer fra gang til gang.
Og det er en grunn til at Nintendo og Retro Studios ikke kødder med det grunnleggende: spillbarheten er nemlig perfekt.
Genreblandingen som gjøres krever derimot kjærlighet, omtanke og spilldesign fra aller øverste hylle.
Pluss på noen nøye tilpassede nyheter, og det er åpenbart at målet er å lage Verdens Beste Spill.
Hver eneste gang.
Nintendo og Retro Studios viser en dedikasjon og en kjærlighet til Metroid-serien som så langt bare blir sterkere og sterkere.
Det betyr geniale spillopplevelser for oss som kaster oss over Metroid-spillene uten evne til å skjule vårt begjær.
Det eneste jeg faktisk ikke liker med spillet, er at det har fått påklistret et totall i tittelen.
Etter serien «Super Metroid», «Metroid Fusion», «Metroid Prime» og «Metroid Zero Mission» fortjener denne perlen av et spill sitt eget navn i steden for å fremstå som bastarden til «Metroid Prime».
Med andre ord:
Helt ubetydelig kritikk.
Det er allikevel verdt å nevne at «Metroid Prime 2» blir grufullt vanskelig innimellom, selv med hintsystemet aktivisert.
Nå har ingen andre spill i serien vært superlette, men frustrasjonen nådde av og til usedvanlig høye nivåer hos meg denne gangen.
Dessuten er det strengt tatt for kaldt ute nå til å stå på verandaen og flagre med underbuksene.
OBS!
Spillet virker kun på TVer med mulighet til å vise bilder i 60 Hz.
| 1
|
107843
|
Lett eksaltert
Regi:
István Szabó.
Med:
Annette Bening, Jeremy Irons, Michael Gambon, Shawn Evans, Punch, Juliet Stevenson, Lucy Punch.
Am./br./ung. drama/komedie.
Tillatt for alle (egnet ungdom/voksne).
Lett eksaltert om lett aldrende teaterdiva i London i 1930-årene.
Vi har sett dem før, til alle tider og i så å si alle versjoner:
De sanne divaer, som knapt kan puste uten rampelys, for hvem scenen er alt og teatret mer virkelig enn livet.
Så eldes de.
Så vidt.
Og avgrunner åpner seg bak speilet, slanger lurer i kulissene, demoner tar sin bolig i dem.
Vel, i noen av dem.
Annette Bening har dem ikke under huden.
Annette Bening hengir seg István Szabós regi, Somerset Maughams novelle, britisk lynne og det altoppslukende teatersinn i London anno 1930-tallet.
Så Annette Bening spiller.
Med fryd og lyst, fynd og klem - og lite grann i meste laget.
Somerseth Maugham er den lette ironis mester, men denne fnugglette historie er intet mesterverk.
Vi lever dessuten i 2004.
Skal vi bry oss om en indre krets' ytre aldring, må vi i alle fall bry oss om kretsen.
Det vil si dens bestanddeler: personene.
Det gjør vi ikke.
Jeremy Irons gjør for en gangs skyld en halvhjertet, uengasjerende figur ut av sin kombinerte ektemann (for Bening), manager (samme) og teaterdirektør.
Mens det skal svært godt gjøres å tro på Benings henførelse i den unge, ikke akkurat medrivende amerikaner (Evans), som divaen hengir seg i besluttsomme håp om et forbudt og derfor revitaliserende sidesprang.
Dermed fremstår Benings iver ekstra tydelig, ensom som hun forblir i sitt strev.
Bare en påklederske (Stevenson) og især et teaterspøkelse (Gambon) - divaens nå avdøde veileder - gir henne motspillere av kjøtt og bankende blod.
Betegnende nok.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107845
|
Juleklisjeer fra USA
(Noel) Regi:
Chazz Palminteri.
Med:
Susan Sarandon, Penelope Cruz, Robin Williams, Paul Walker, Alan Arkin, Marcus Thomas.
Am. drama.
Et forsøk på å skape varmhjertet julestemning som strander på klisjéfylte replikker og overdrevne persontegninger.
For å sette det på spissen:
Dette er en slags amerikanisert, julefiksert og sentimental utgave av vår hjemlige «Hawaii, Oslo».
Også i Chazz Palminteris «Kjærlighet i New York» handler det om ulike mennesker i en storby hvis skjebne krysses i løpet av et døgn.
I tillegg er det hjelpende engler med i bildet.
Men der stopper enhver sammenligning.
Det som kunne ha vært en varm og rørende beskrivelse av hvordan triste mennesker finner lyspunkt i tilværelsen, er blitt en fortelling med sterkt overdreven bruk av klisjeer.
Det gjelder både ordbruk og handling.
Det hjelper lite at stjernegalleriet, blant andre Susan Sarandon, Penelope Cruz, Robin Williams, Alan Arkin og Paul Walker figurerer på rollelisten.
I vesentlig grad opptrer de mer som godt betalte skuespillere enn som personer vi egentlig bryr oss så mye om.
Bare glimtvis aner vi ekte følelser og lun humor.
| 0
|
107846
|
Gwen Stefani:«Love Angel Music Baby»
(Interscope/Universal)
Blant årets beste popalbum.
Amerikanske Gwen Stefani har med «Love Angel Music Baby» skrudd sammen et av årets beste popalbum.
Det betyr derimot ikke at Gwen Stefani flytter grenser, men No Doubt-sangeren er en fargerik, frisk og freidig artist som uansett sikter meget bredt når hun nå debuterer under eget navn.
Stefani har selvfølgelig hyret inn produsenter som hippe Nellee Hooper, Dr. Dre, The Neptunes, Dallas Austin og Andre 3000 fra OutKast.
Resultatet er variert, spenstig, dansbart, frekt og akkurat passe spissfindig.
Albumet spriker i alle retninger med suverene høydepunkter som småerotiske «Harajuku Girls», snappy «Long Way To Go», spretne «What You Waiting For», røffe «Hollaback Girl» og frenetiske «Bubble Pop Electric».
Gwen Stefani oppfinner ikke kruttet på nytt, men hun kan være ganske uimotståelig, enten hun sysler med rabiat digi-punk, gammelskole-hiphop eller funky og sprudlende glitter-pop som får det til å krible helt ut i hårrøttene.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107847
|
Tellusalie:«Tangerine Dreams»
(Forward Records/Sonet)
Fredrikstad-bandet Tellusalie følger opp fjorårets «EP» med debuten «Tangerine Dreams», et album produsert av Knut Schreiner.
Dette er en smyger av en plate, den vokser seg stor etter et par gjennomlyttinger.
Trioen disker opp med en energisk blanding av indie- og garasjerock, ispedd noe country.
Låtene er korte og konsise, helt uten kjedelige partier.
Bandet viser seg fra sin beste side i «Dizzie Tune» og countryballaden «I Been Trying».
Sistnevnte låt er egentlig verdt hele plata i seg selv.
Tellusalie minner om mange band, noen ganger er det The Clash, andre ganger Replacements og Pavement, men de ligner aldri så mye på noe at man kan arrestere dem på det.
Det er nettopp dette som gjør bandet såpass spennende, de har stjålet biter fra rockehistorien og gjort til noe helt eget.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 1
|
107848
|
Nicolai:«Nicolai»
(Global music)
Kvartetten har selv skrevet all tekst og musikk til debutalbumet.
Jan Gunnar Røise er frontvokalisten i Nicolai og spiller orgel både og ukulele i tillegg til å synge.
Debutplata deres er ikke dårlig, den er mest ujevn.
Det virker som om Nicolai ikke helt klarer å bestemme seg hva slags band de skal være, om det er pop eller rock som skal være basis for musikken.
Det blir litt springende, men de har sjarm, spilleglede og musikalske ideer.
Nicolais rock hører du best i «Hot fire», mens «Diana» og «Oh my Gosh» ivaretar popen best.
| 0
|
107851
|
Goldie Lookin Chain:«Greatest Hits»
(Atlantic/Warner)
Lever hverken opp til hypen eller sin egen tittel.
Det britiske hip-hop-kollektivet Goldie Lookin Chain følger opp The Streets' suksessformel på sin debutplate: rap med humoristiske og ironiske tekster.
Dessverre funker det ikke like bra som hos nevnte artist.
Albumet er slett ikke dårlig, det er bare innmari ensformig.
Låtene er altfor like, og det blir for lite variasjon i både tempo og produksjon.
Goldie Lookin Chain bruker mye samples, og det er mye elektroniske elementer på albumet, i tillegg til finurlige tekster med britisk aksent.
Men som sagt, resultatet blir dessverre aldri noe mer enn helt greit.
Kjøp heller «Original Pirate Material».
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107852
|
Neil Young:«Greatest Hits»
(Reprise/Warner)
Han er helt gæren, vet du
Tji-hi, her snakker vi det siste ordet i ekstrem vinylnostalgi.
Denne samlingen med Neil Youngs seksten mest kjente sanger (han har basert utvalget på salg, radiospilling og nedlastning fra nettet), selges komplett med en DVD med de samme låtene i såkalt «DVD-Audio»-kvalitet.
Disse lydsporene er akkompagnert av filmopptak av de opprinnelige vinylutgavene som snurrer på skjermen - med stiften der den skal være og i «real time», må vite.
En dypt meningsløs, men likevel smått sjarmerende dusteidé fra en av rockens tyngste velfungerende eksentrikere.
Du får kjøpt albumet som en vanlig CD også, og rent intuitivt høres en enkel Neil Young-samling ut som en forferdelig ting.
Så omfattende er produksjonen hans, at seksten sanger aldri kan bli mer enn pirking i overflaten.
«Greatest Hits» vektlegger da også de tidlige, storøydmarihuanasteine «liten-gutt-i-en-stor-slem-verden»-balladene hans, på bekostning av den kompromissløse rock'n'roll-vriompeisen mange foretrekker.
Men det som ikke er her, gjør ikke det som er her, dårligere.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107853
|
Snoop Dogg:«R&G - Rhythm and Gangster: The Masterpiece»
(Geffen/Universal)
Skuffende Snoop
Snoop Dogg bruker mye av tiden sin på å være skuespiller, klesdesigner og TV-stjerne.
Nå er vestkyst-gangstarapperen tilbake med sitt sjuende studioalbum.
Men heller ikke denne gangen klarer Snoop å levere varene slik han gjorde på den nå elleve år gamle «Doggystyle».
Det begynner så bra med «I Love To Give You Light» og den minimalistiske singlen «Drop It Like It's Hot» med Pharrell, men i løpet av 80 minutter utvikler «R&G - Rhythm and Gangster: The Masterpiece» seg til en ganske så kjedelig affære.
Det høres godt at stjerneprodusentene The Neptunes har en finger med i spillet på nevnte singel, «Perfect» og «Signs», og som seg hør og bør på enhver hip-hop-utgivelse, har Snoop fått med seg et gjestelag bestående av 50 Cent, Lil Jon, Bootsy Collins, Nelly og Justin Timberlake.
Spesielt kjedelige er r'n'b-innslagene, som «Fresh Pair Of Panties On» og «I'm Threw Witchu».
Men på den andre siden er Curtis Mayfield-låta «No Thang
On Me» med Bootsy Collins en høydare.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107854
|
Asfaltjungelens konge
Innledningsvis fikk jeg bare angst av «Need For Speed Underground 2», oppfølgeren til fjorårets kuleste bilspill.
Masete, liksom kule mellomsekvenser i tegneseriestil.
En stor, uoversiktelig by jeg ikke skjønte ut og inn av.
Harry bilkjøring.
Musikk som bare hørtes ut som bråk.
Jaja, tenkte jeg, dett var dett.
Er det dette kidsa er interessert i i dag, er det på tide å finne seg noe annet å skrive om.
Bridge, for eksempel.
Eller kanskje golf.
Jeg følte meg gammel, rett og slett.
«Need For Speed Underground 2» har blitt mye større siden fjorårets store salgssuksess, et spill som ble kåret til årets beste av VG Nett-leserne.
Du får kjøre fritt rundt i en diger, regnglinsende storby etter mørkets frembrudd, på jakt etter motstandere å kjøre om kapp med og forskjellige verksted for å oppgradere bilen din.
Som sist, handler det om «tuning»-kulturen - trimming og dekorering som får i utgangspunktet kjedelige biler til å se ut som rovdyr i asfaltjungelen.
Lyden har blitt en god del bedre, grafikken er like god som sist og skalaen på det du raser rundt i kan bare beskrives som imponerende.
Dessuten har du nå utrolig mange flere muligheter til å gjøre visuelle og ytelsesmessige forbedringer på doningen din.
Allikevel: mas, mas, mas.
Det verste var at denne store byen var alt for tom og uinteressant.
Skulle det liksom være kult å kjøre rundt bare for kjøringens skyld?
For meg fremstår skalaen først og fremst som et hint om hva vi har i vente en gang i fremtiden - en yrende, hektisk metropol med uante muligheter for utforsking og berusende fartsopplevelser.
Men angsten gikk etter hvert over til mild interesse.
Så til engasjerende kos.
Og så til det som også var varmerket til forgjengeren:
Et spill det er nesten umulig å legge fra seg.
Først fant jeg ut at jeg hadde vært uheldig med låtvalget, spillet valgte av en eller annen grunn ut de verste sangene på spillelisten.
Etter en grundig elimineringsprosess, satt jeg igjen med et knippe veldig bra låter, musikk jeg ikke hadde noen problemer med å ha i bakgrunnen mens jeg raste rundt i byen.
Så begynte kartet over byen og de glimrende retningsanvisningene man kan få å gjøre navigeringen enklere.
Man trenger faktisk ikke bruke mye tid på å kjøre på måfå, det er enkelt og lite tidkrevende å komme seg fra race til race.
Dessuten kan du skippe kjøringen fra race til race helt hvis du vil, de er tilgjengelige fra et «world map» i garasjen din hvor du plasseres rett i begivenhetenes sentrum umiddelbart.
Så begynte jeg å vinne masse penger, penger jeg kunne bruke til å oppgradere bilen med.
Stadig nye oppgraderinger ble tilgjengelige i verkstedene, og bilen min tok sakte men sikkert form.
Deretter låste jeg opp stadig nye områder i en by som bare vokste og vokste.
Jeg tok til og med meg selv i å synes disse bilene kanskje ikke var så harry allikevel.
Neonlys og skarpe farger kan jo være kult det.
Før jeg visste ordet av det var jeg fullstendig hektet.
Bilkjøringen er like langt unna simulasjon som sist, og minst like underholdende.
Suget etter å finpusse bilen etter egne ønsker er mye større.
Og gleden i det å kjøre til nærmeste verksted for å velge å vrake i nye deler med massevis av penger på kontoen blir mer altomfattende for hver time som går.
Likte du ikke forgjengeren, er det fint lite å hente her.
Men er du fan fra før, fremstår «Need For Speed Underground 2» som bortimot alt man kunne drømme om.
Heldigvis, for jeg vil helst ikke skrive om bridge eller golf riktig ennå.
Koz & klemz,
| 1
|
107856
|
Tung i sessen
Regi:
Beeban Kidron.
Med:
Renée Zellweger, Colin Firth, Hugh Grant, Gemma Jones, Jim Broadbent.
Amerikansk / britisk komedie.
Tillatt for alle (egnet ungdom / voksne).
Å nei - den bedårende selvopptatte Bridget Jones har ikke lært å gjøre det lett for seg.
Fortsatt ikke.
Særlig ikke nå.
I film nummer én om den overspisende, kjederøykende og utrettelig kjærlighetssøkende londonkvinnen munnet alle anstrengelser ut i seier:
Hun skjøt selve gullfuglen - den gudbenådet flotte Colin Firth.
Nå skal hun forsøke å holde på ham.
Det er verre.
Især for filmen.
Mens «Bridget Jones' dagbok» (2001) var en fnugglett og sjarmerende parodi på den moderne yrkeskvinne, er «Bridget Jones:
På randen» langt nærmere randen av det kjedsommelige.
Kjører seg fast
Her er strålende episoder.
Men mens en småfet Renée Zellweger i film nummer én trippet av sted i sin ulykksalighet med selvironisk ynde, er toer'n langt tyngre i sessen.
Litt har det å gjøre med tiden.
2001 var de evinnelige superkvinners topp-punkt.
Smakk, entré:
Alle superkvinners antiheltinne.
Noe mer har det å gjøre med hovedpersonen.
For riktignok velter Zellweger malerisk ut over enhver superbra med et heroisk, nyanlagt frontparti.
Men hun har gått seg litt fast i rollen.
Kjørt seg inn i et hjørne av skrå smil, smale øyne og en lett malende stemme, som hun denne gang - dessuten - blir litt for alene med.
For aller mest tynger filmen i selve historien.
I stedet for ener'ns stadige, forfriskende besøk på Bridgets «arbeidsplass», maler oppfølgeren stort sett i små variasjoner rundt de samme situasjoner.
Dernest i regi og klipp.
Som baler i vei med vår stakkars Bridget uaktet komediens første bud:
Den sylskarpe timing.
Lyspunkt:
Hugh Grant.
Som skapt for sin åleglatte sjarmør - nå også reiselivsreporter.
Men altfor sjelden i seng med Bridget.
Ellen Margrethe Sand
| 0
|
107859
|
Skoledebatt - for alle!
Regi:
Margreth Olin.
Norsk dokumentar - tillatt for alle
Hun tar nemlig sjansen på å gå rett inn i en norsk skolevirkelighet Oslo sør/øst - anno våre dager.
Vi er mange i dette landet som tror vi vet hva som foregår i en norsk 10.-klasse.
I møte med «Ungdommens råskap» må man beskjemmet medgi:
Det gjør man slett ikke.
Man aner ikke råskapen, man vet fint lite om den sosiale slagmarken, om omfanget av konflikter og aggresjonsnivået.
Derfor vet man også fint lite om samholdet, de sosiale kodene, måten å vise ømhet på, de enorme menneskelige ressursene, alt det fine!
Olins film er en «Dogumentar»:
Det er en dokumentar ribbet for staffasje og effekter etter strenge «renhetsregler» satt opp av dansken Lars von Trier - mannen bak «dogmefilm»-ideene.
Det setter sitt preg på den ferdige filmen.
Det gir helt klare begrensninger.
Men også stor frihet, ettersom «jåleri» er utelukket; en fortellende hovedlinje må følges.
Ingen kunstig belysning, ingen ekstra musikk, alle klipp tydelig markert, ingen personinstruksjon.
Filmen blir altså til der og da, rått og utleverende.
Men selvfølgelig ikke uten retning og redning:
Regissøren hadde 120 timer råfilm til å lage halvannen times film av.
Klippemulighetene er til dels glimrende utnyttet.
Åpningssekvensen for eksempel:
Noen knappe minutter med en rått akselererende konflikt.
Realistisk og ikke så lite skremmende.
Og dessuten en slags dagsorden for hele prosjektet:
Ungdomstiden, i all sin gru og all sin glede, er en livsfarlig tid med mer enn nærliggende muligheter for både katastrofer og gleder; konsekvensenes minefelt!
Margreth Olin er ingen moralist.
Det vil si:
Hennes hovedbudskap om menneskelighet og respekt for skolens mennesker - elever og lærere - står fjellstøtt.
Og dagens skolepolitikk levnes ikke stor ære:
Skolens mennesker strever så altfor ofte på et eksistensminimum med elendige ressurser, forfall og fortvilende lite spillerom.
Alle skolepolitikere og undervisingsminister Kristin Clemet må se denne filmen!
For øvrig er det ingen skurker og ikke så få helter i denne historien.
Elever og lærere strever sinnssykt for at egne og andres liv skal gå sånn noenlunde i hop.
Og selv den tøffeste og mest utilpasse rønner fortjener en sjanse, selv når han på det mest energiske ødelegger alt for seg selv.
Tittelen «Ungdommens råskap» er en dyp ironi - tatt fra et Jens Bjørnboe-dikt.
«Dogumentar»-reglene fordrer også at regissøren innledningsvis formulerer sitt mål og sin idé med filmen.
Både filmens tittel og noen relativt høystemte innledningsord fra Olin er åpenbart meget gjennomtenkt.
Men de fjerner seg fra det rett-på-inntrykk filmen ellers gir.
Likevel står det viktigste igjen:
«Ungdommens råskap» er et filmatisk kjærlighetsarbeid av dimensjoner, rik på innhold, fruktbart mangetydig.
Og filmen gir et svært, svært viktig innsyn i en verden som åpenbart altfor få kjenner til; hadde den vært kjent, hadde norsk skolepolitikk sett grunnleggende annerledes ut.
Intet mindre.
| 1
|
107860
|
Band Aid 20:«Do They Know It's Christmas»
(Mercury/Universal)
(CD SINGLE i butikkene 29. nov.)
Nyinnspilling av den klassiske «Do They Know It's Christmas» fra 1984.
Årets versjon av den klassiske melodien signert Bob Geldof og Midge Ure har ikke samme magiske appell som originalen.
04-utgaven er litt tammere og tynnere i produksjonen, signert Midge Ure.
Sir Paul McCartney har den instrumentale introduksjonen før Chris Martin (fra Coldplay) synger de velkjente åpningsordene:
«It's Christmastime, There's no need to be afraid ...» og Dido overtar stafettpinnen.
Årets «Do they Know It's Christmas» fremføres i et litt raskere tempo enn originalen, og har med både rap og et tøft rockeparti mot slutten.
Det er Dizzee Rascal som rapper.
Blant de andre kjente artistene på sangen er Robbie Williams, Bono, Fran Healy, Joss Stone, Katie Melua og The Sugababes.
Årets utgave har ikke så mange profilerte og særpregede artister og stemmer som originalen hadde.
Det gjør den også litt mer anonym.
Britiske artister som preger musikken anno 2004, har stått sammen om det som garantert blir en av årets kommersielle storslagere og listetopper.
| 0
|
107862
|
Frelseren Freeman
Endelig har tidenes beste PC-spill fått sin oppfølger.
Med «Half-Life 2» leverer antihelten Gordon Freeman en spillrevolusjon av de sjeldne.
Revolusjon, plutselige nyvinninger og forandringer som endrer hverdagen til folk, industrier - ja, nasjoner, har preget menneskehetens historie.
Ilden.
Hjulet.
Dampmotoren.
Elektrisitet.
Kommunismen.
Kondomet.
Datamaskinen.
Demokratiet.
Mobiltelefonen.
Internett.
Caffe Mocha Latte.
Sakte men sikkert erstatter det nye det gamle, en ofte årelang prosess, mens vi haster videre inn i fremtiden uten å ofre det som var mer enn en og annen nostalgisk tanke.
Spillbransjen har ikke den luksusen.
Denne fremdeles purunge underholdningsindustrien har siden 70-tallet vært definert av plutselige forandringer og nyvinninger.
Spillbarhet og ny teknologi som får alt annet før det til å virke gammelt og utdatert over natten.
«Doom».
«Super Mario 64».
«Tomb Raider».
«Jak and Daxter».
«Battlefield 1942».
Genredefinerende øyeblikk som sender konkurrentene tilbake til tegnebordet i innbitt kamp om å ta igjen forspranget.
«Half-Life» kan i aller høyeste grad sies å tilhøre denne eksklusive klubben.
I 1998 leverte Valve en spillopplevelse som omdefinerte en sliten skytespillgenre, revitaliserte hele PC-spillindustrien og som ga hobbyprogrammerere verden over et kraftig verktøy til å selv ta regien.
Og nå har Valve jaggu gjort det igjen med «Half-Life 2».
Passende nok er det revolusjon som står på dagsorden i spillet også.
Gordon Freeman, den bebrillede vitenskapsmannen fra forgjengeren, ankommer den østblokkinspirerte byen City 17, hvor Wallace Breen har hovedkvarter for sitt verdensomspennende diktatur.
Breen kom til makten da han signerte en overgivelsesavtale med okkupasjonsmakten fra en annen dimensjon, i bytte mot makt.
Depresjonen og undertrykkelsen er å lese i de grå ansiktene til innbyggerne i City 17, der de kryper sammen i sine skitne leiligheter i frykt for å bli hentet av væpnede soldater.
Breen styrer med stalinistisk jernhånd, all motstand blir slått hardt ned på.
Men motstanden er der naturligvis fremdeles.
Og Freeman blir snart hvisket om som deres frelser.
Dermed er det duket for en heidundrende actionopplevelse, hvor Freeman må kjempe mot både aliens og Breens militære styrker til fots eller bak rattet på diverse kjøretøy.
Rent visuelt snakker vi om det vakreste spillet jeg har sett noen gang - ikke nødvendigvis fordi alt ser så realistisk og flott ut, selv om det gjør det, men først og fremst fordi alle områdene du er i er så fordømt gjennomtenkte.
Vi snakker om art direction på svært høyt nivå.
Den filmatiske stemningen er til å ta og føle på, med en kombinasjon av episk musikk, nøye regisserte begivenheter og din egen kreativitet som grunnlagsmateriale.
Det er forresten første gang jeg har sett et PC-spill med så bra støtte for bredskjermformat, dere med plasma- eller LCD-TV har god grunn til å glede dere.
Dessuten er fysiske lover mer gjeldende enn i noe annet spill til nå, alle gjenstander har troverdig vekt og oppfører seg som de skal i miljøet de er i.
Det er noe du både kan og innimellom må forholde deg til for å komme deg videre.
I det hele tatt må du relativt ofte tenke litt for å overkomme hindringer i veien.
I motsetning til de fleste andre spill i denne genren, hvor du blir ført fra område til område som om du var en ku på vei til slakteren.
Herlig!
Våpnene er også fantastiske, spesielt antigravitasjonsvåpenet, som lar deg leke med den vidunderlige fysikken.
Zombier skal ikke nødvendigvis skytes, kanskje det funker bedre å kyle avgårde et sagblad eller noe annet du finner på bakken i steden.
Eller knuse dem under et kjøleskap.
Eller kanskje bruke en radiator som skjold mot skytende soldater.
Mulighetene er endeløse.
Jeg elsker også historien.
Den er kanskje ikke så innmari original, men den er bare så utrolig bra fortalt.
Skuespillerne gjør en strålende innsats og dialogen er skarp, naturlig og ofte morsom.
Spillet er i det hele tatt krydret med noen deilige doser humor, som sørger for å løse opp den ellers intense, tette stemningen.
Den aller største nyvinningen står derimot rollene i seg selv for.
Hver eneste person du møter har sin egen, troverdige personlighet.
De viser frykt, glede, overraskelse, sorg og resignasjon ved hjelp av en imponerende mengde unike ansiktsuttrykk.
Ikke så imponerende, sier du?
Vel, tenk på hvor mye følelser vi mennesker får overført fra andre.
Vi blir glade når andre er glade, triste når andre er triste og redde når andre er redde.
Dette har film alltid utnyttet som dramatisk effekt, det er først nå teknologien har kommet dit i stor skala i spill også.
I «Half-Life 2» knyttes du til personene du møter, du bryr deg om dem.
Sammen med alle mulighetene du har til å påvirke miljøene rundt deg og den ellers flotte grafikken og stemningen, snakker vi om total innlevelse i det som skjer.
Med andre ord:
Er du blant dem som alltid har trodd dataspill bare handler om å leke med animert grafikk på en skjerm, er det kanskje på tide å revurdere.
Det er ikke noe hokus-pokus med i bildet, først og fremst er «Half-Life 2» et resultat av eksepsjonelt godt håndtverk og implementeringen av virkemidler og spillbarhet ingen har fått til i nevneverdig grad før.
Derfor blir resultatet magisk.
Lykkerusen over at «Half-Life 2» faktisk overgår de skyhøye forventningene mine bare nekter å gi seg.
Og det beste er at følelsen kan vare lenge.
Nå er det bare å lene seg tilbake og vente på hobbyprogrammerernes modifikasjoner, tilleggspakker og andre utvidelser (vær så snill, Valve:
Team Deathmatch!) av «Half-Life 2»-universet.
O' lykke.
Det hender noen spør meg hvorfor jeg er så interessert i spill, og hvorfor jeg har valgt å jobbe med det som journalist og anmelder.
Mitt nye svar er «Half-Life 2».
Spill som underholdningsmedie tar med jevne mellomrom et stort skritt fremover, i retning mot, ja, hvem vet hva fremtiden bringer, jeg vet bare den blir utrolig interessant og morsom.
Høsten 2004 overtok Gordon Freeman støvlene.
«Half-Life 2» er tidenes beste actionspill og den nye fanebæreren for spillrevolusjonen.
Viva la revolution!
PS:
«Half-Life 2» skal etter planen komme på Xbox til neste år, og det snakkes også om en versjon til Playstation 3 en gang i fremtiden.
EN PS TIL:
Spillet må aktiviseres via Steam.
Du trenger altså nettilgang for å spille.
| 1
|
107863
|
London brenner igjen
Hvis du har ventet deg en radikal forbedring i «The Getaway: Black Monday» vil du sannsynligvis bli fryktelig skuffet.
Få spill har frustrert meg like mye som «The Getaway».
Og få spill har engasjert meg like mye.
Mitt forhold til 2002-hiten var preget av kjærlighet og hat i omtrent like doser - det var simpelthen ikke ferdig, og kunne ha vært så mye bedre.
Det vil si, jeg trodde det ikke var ferdig, det virket sånn.
Men etter å ha begitt meg ut i Londons underverden nok en gang, to år senere, ser det ut til at det kan ligge i det grunnleggende designet.
For å ta det positive først:
Den filmatiske stilen, den eh... «fargerike» dialogen og den bakenforliggende historien er fremdeles vellykkede.
Mangelen på sikte og all annen informasjon på skjermen sørger fortsatt for en flott grad av innlevelse.
Glimrende musikk sørger også for en alltid behagelig og ofte skikkelig tøff innpakning.
Jeg liker også «shoot-out»-stilen på oppdragene til fots, som regel er det spennende å smyge fra hjørne til hjørne, kaste seg i skjul og stikke frem hodet for å fyre av noen velplasserte skudd med adresse S. Kurk, Skurkegata 37, 1534 Skurk.
Spillet ligner ofte på de intense skytescenene i filmen «Heat», hvis du trenger en referanse.
Lange, seige affærer hvor kruttrøyken ligger tungt og de konstante smellene fra ymse gevær og pistoler holder deg på kanten av setet.
Dessuten får du to andre sider av historien når du etter hvert får styre bokseren Eddie O'Connor og tyven Sam.
Jeg synes det er mer morsomt å følge den innbitte politimannen Mitchell, men variasjonen er velkommen allikevel (selv om snikeoppdragene blir litt i meste laget).
Det er utvilsomt noe ved «The Getaway: Black Monday», en stemning som trekker meg inn og fanger interessen.
Uansett hvor frustrerende det kan bli.
For frustrerende, det er det fremdeles.
Ja, som i forgjengeren, snakker vi først og fremst om biljøringen.
Det har blitt enklere å komme seg fra A til B, blinklys-systemet som du navigerer deg gjennom den gigantiske kopien av London med, fungerer faktisk denne gangen.
Men det er litt for mange lyktestolper, sperringer i veien, biler, fotgjengere og gangstere som dukker opp fra intet og skyter på deg.
Alt mens du skal sørge for å følge etter andre biler eller komme deg frem innen en viss tid.
Byen er ganske imponerende, men annet enn å gi en mer episk ramme til oppdragene til fots, virker bilkjøringen fullstendig malplassert.
Selv ikke frikjøringen, som har blitt utvidet siden sist med flere sideoppdrag og hemmeligheter, klarer å fenge.
Her heter årsaken først og fremst «Grand Theft Auto: San Andreas».
Dessuten er kamerasystemet ofte ikke spesielt godt tilpasset miljøene man ferdes i.
I trange ganger og rom har kameraet en tendens til å gå amok, og innen man klarer å stabilisere det og dempe sjøsyken, står det en gangster og skyter på deg der hvor kameraet ikke peker.
Ingen av delene er like ille som i «The Getaway», vi snakker nok mer om irritasjonsmomenter enn utilgivelig frustrasjon.
«The Getaway: Black Monday» er utvilsomt et enklere spill enn sin forgjenger.
De største og mest merkbare tapene fra «The Getaway» er den intense atmosfæren, de interessante rollene og den overraskende gode historien.
Jeg klarer simpelthen ikke å engasjere meg på samme måte i det som skjer i «The Getaway: Black Monday», en mer innviklet og avansert historie til tross.
Dermed snakker vi om et spill som flyter jevnt på det helt greie, og som bare stundvis nærmer seg forgjengeren.
Etter høydene «The Getaway» tok meg til innimellom all frustrasjonen, kan det bare beskrives som en skikkelig nedtur.
| 0
|
107865
|
A Perfect Circle «Emotive»
(Virgin/EMI)
Klassikere i gotisk nü-metal-drakt.
A Perfect Circle har på albumet «Emotive» plukket frem kjente låter fra ulike epoker i populærmusikken og gitt dem en gotisk nü-metal-drakt.
Resultatet er skreddersydd for bleke og svartkledde tenåringer og mer eller mindre uegnet for alle oss andre.
Maynard James Keenan fra Tool, tidligere Smashing Pumpkins-gitarist James Iha og resten av A Perfect Circle har, om ikke annet, gitt kjente låter som John Lennons «Imagine», Marvin Gayes «What's Going On» og Joni Mitchells «Fiddle and The Drum», en helt ny identitet.
For fansen som ikke har noe forhold til navn som Led Zeppelin, Devo, Black Flag, Fear, Elvis Costello og Depeche Mode, er nok dette et strålende album.
Alle andre gir sannsynligvis blaffen.
Når det er sagt, kan det være greit å opplyse at «Emotive» i mine ører ikke er et stort album uansett hvilket utgangspunkt du måtte ha.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107867
|
Ulf Lundell «OK Baby OK»
(Rockhead/EMI)
Stadig like kjærlighetssulten.
En ny plate med Ulf Lundell (55 lørdag) er dessverre ingen begivenhet lenger, heller ikke denne gangen.
Riktignok er (den selvbiografiske?) åpningen «Kapten Kidd» en strålende Neil Young-låt både i uttrykk og tematikk, men når Janne Barks knivskarpe gitarer ramler inn utover på platen, faller også spenningsnivået.
Heller ikke når Uffe roer det hele ned, er han i nærheten av den intensiteten han skrev og fremførte låtene sine med for ti-femten år siden.
Tekstene utforsker som vanlig kvinnekjønnets mystiske beskaffenhet - fra erotikk til taktikk - og holder fremdeles høyt nivå, men også der var kloen kvassere før.
Ulf Lundell er fortsatt en god kompis for gamle, trofaste fans.
Noen nye tror jeg neppe han får denne gangen, heller.
| 0
|
107868
|
Kite «Bring Out Your Dead»
(Reel Noise)
Kompetent, men mangel på særpreg.
Oslo-kvartetten Kite har mye inne, men klarer ikke helt å bestemme seg for hvilken retning bandet skal ta på debutalbumet «Bring Out Your Dead».
På debuten til Kite finnes 11 låter som veksler mellom det pompøse og skarpskårne.
«Bring Out Your Dead» inneholder melodiøs og melankolsk hardcore, mektig og bredbeint rock og mer sylskarpe saker.
Det låter kompetent, men ikke spesielt originalt.
Mangelen på særpreg er utvilsomt det største problemet til Kite i en platehøst med uhyre mange profilsterke norske utgivelser.
| 0
|
107869
|
Rein Alexander «Rein Alexander»
(Epic/Sony)
Vinneren av fjorårets «Kjempesjanse» på NRK1, Rein Alexander, platedebuterer nå.
Rein Alexander har en god stemme.
Den utnytter han til fulle på sitt debutalbum, der han har spilt inn sine favorittmelodier med det 50 mann store tyske orkesteret Kammersymphonie Berlin.
Alexanders
forkjærlighet for filmmusikk er tydelig på platen, og hele fem av de elleve sangene er filmmelodier.
Én sang er spesiallaget for platen, «As Hawk as Nightingale», signert Silje Nergaard.
Det er et av platens beste spor, der han synger duett med Mariann Aas Hansen.
Blant platens mer kjente sanger er Ennio Morricones «Nella Fantasia», Jussi Björlings «O helga natt» og Tom Waits' «Tom Traubert's Blues».
Debutplaten er variert, men kan være litt småkjedelig i produksjonen fordi sangene presenteres litt for likt.
Alexander hadde tjent på enda større variasjon i låtvalg og innpakning.
| 0
|
107870
|
Chingy «Powerballin'»
(Capitol/EMI)
Rappens drittunge
Han solgte millioner av sin forrige plate «Jackpot», den godeste Chingy eller Howard Bailey Jr, som han egentlig heter.
Nå er han tilbake med «Powerballin'», og her har han fått hjelp av kjente navn som R. Kelly, Janet Jackson, Lil' Wayne og Nate Dogg.
Men uansett gjester, albumet mangler en superhit/partylåt som debutplaten hadde med den dog noe irriterende «Right Thurr».
Singlen «Balla Baby» har ikke på langt nær det samme hitpotensialet.
Det nærmeste St. Louis-gutten Chingy kommer denne gangen, er låtene «Make That Ass Talk» og «Don't Worry», som er albumets beste spor.
Ellers preges «Powerballin'» av monoton rapping og platt produksjon fra produsentduoen «The Trak Starz».
Chingy gjentar dessuten seg selv med slitsomt pjatt om penger, biler, damerumper og pimps.
| 0
|
107871
|
Westlife «... Allow us to be frank»
(BMG)
Den irske kvartetten har gjort en samling amerikanske standardlåter til sin nyeste plate.
Dette er den dårligste plata jeg har hørt med Westlife!
Deres musikalske hyllest til «The Rat Pack» med blant andre Frank Sinatra, Sammy Davis jr. og Dean Martin, som hadde sin storhetstid på 1950-tallet, er en usannsynlig kjedelig glatt og platt plate.
De fire gutta klarer hverken å lage gode versjoner av de mange glimrende sangene, eller å tilføre dem noe som helst nytt.
Sangmessig låter det heller ikke bra, og jeg synes savnet av Brian McFadden, som tross alt hadde bandets beste stemme så lenge han var med, er påtakelig.
Skal Westlife fortsatt regnes med blant de aldrende boybandene, bør de snart få et nytt medlem med en BRA stemme.
«Let us be frank» vil kanskje være OK for kvartettens hardcore-fans.
For andre som liker amerikanske slagere som «Fly me to moon», «Mack the Knife», «When I fall in love» og «Smile» finnes det mange andre artisters versjoner som er å foretrekke.
| 0
|
107873
|
Kristian Valen «Listen When Alone»
(Deepwater/Bonnier amigo)
En svært ordinær platedebut fra humoristen, som har signert alt selv.
Kristian Valen er en meget dyktig artist og imitator.
Han har ikke like store evner til å skrive og fremføre popmusikk.
Popartisten fra Stavanger sikter tydelig ut over landets grenser:
Alle låtene er på engelsk, og introduksjonen på plata og hilsenen til dem han takker, er på engelsk.
«Listen When Alone» er et album som mangler de gode sangene, de dyktige tekstene som du henger deg opp i, og som hever produksjonen.
Platens ti spor, pluss en ekstraversjon av singlen «Still Here», er helt på det jevne, enkelte ganger rett og slett kjedelige.
Valen prøver så godt han kan, og jeg velger å tolke plata som et seriøst forsøk fra siddisen på å få nok et ben å stå på.
Et par steder «sangimiterer» han Morten Harkets sangstil uten å være i nærheten av originalen.
Arvid Solvang, mannen som blant annet har produsert Maria Menas siste album «Mellow», har også produsert Valens plate.
Platen har fått en snev av britpop-produksjon.
«Listen When Alone» er en plate som er litt melankolsk i både tekst og uttrykk.
Best er han på sanger som «I surrender» og «Where I'm Going...».
| 0
|
107874
|
Gram Parsons «The Gram Parsons Anthology»
(Rhino/Warner)
Countryrockens helligste innspillinger
Denne doble antologien, opprinnelig utgitt i USA i 2001, var en skuffelse i kraft av å ikke kunne by på noe nytt, eksklusivt materiale (sett bort fra en remiks av «The Return Of The Grievous Angel», som imidlertid kun bidro til å ta bort noe av magien fra denne skjønne, skjønne sangen).
Selve albumtittelen var og er vel også litt «cheesy», kan hende.
De to viktigste og beste albumene hans, soloplatene «GP» (1972) og «Grievous Angel» (1973), er dessuten samlet på en fantastisk «to-for-prisen-av-én»-CD som alle, absolutt alle som liker musikk, bør, må og skal eie.
Likevel må vi si som vi alltid sier når det gjelder countryrockpionéren Gram Parsons (1946-1973):
«But he sure could sing».
Kutt med The International Submarine Band, The Byrds, The Flying Burrito Brothers og fra soloplatene gjør dette til den eneste samlingen som inneholder biter fra alle stadier av den korte karrieren hans.
Country, rock og soul i unik harmoni og himmelhøy enhet - musikk som nesten aldri gjør skam på Parsons' egen, ambisiøse sjangerbetegnelse «cosmic American music».
Så vidunderlig, faktisk, at du egentlig trenger alle platene hans, fremfor dette - riktignok magnifikke - utvalget.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
107876
|
Kkkklang, klang, kkklaaangg!
Lyden av metallbolter som klinger og klanger fyller stuen og varmer spillhjerter igjen.
«Ratchet & Clank 3» er alt annet enn et konsept på tomgang.
Ratchet og hans trofaste robotfølgevenn Clank invaderer Playstation 2 igjen, og lyden av hundretusenvis av innsamlede skruer, muttere og bolter fyller instinktivt øregangene.
Er du blant dem som samlet metall som besatte i «Ratchet & Clank» for å kjøpe stadig kulere våpen og gadgets, eller en av dem som frydet seg helt ut i tåspissene av å starte opp «Ratchet & Clank 2» og se alle de tomme plassene på invetar-skjermen, betyr lyden pur spillglede.
«Ratchet & Clank»-spillene har på en helt overlegen måte klart å forene action med utforsking, tradisjonell plattformhopping med rollespillinspirert oppgradering av våpen og en fargerik, Nintendo-lignende verden med herlig, ganske voksen humor.
Det gjelder heldigvis «Ratchet & Clank 3» også.
Insomniac Games har tydeligvis en utømmelig sekk med gode forslag til nye våpen, gadgets og spillopplevelser.
Den aller største nyheten i «Ratchet & Clank 3», selve rosinen i den berømte pølsa, er massiv støtte for onlinespilling, en actionorientert lag-mot-lag-affære som blander elementene fra enspillerdelen med mer tradisjonelle skytespill.
Ikke så fryktelig langt unna norske Funcoms «No Escape», faktisk, som er den nærmeste sammenligningen jeg kan komme på i farta.
Jeg mistenker at vi snakker om en utrolig festlig onlineopplevelse på PS2, sannsynligvis det beste konsollen har å oppdrive på den fronten til nå.
Hvis jeg mener noe annet etter å ha testet onlinedelen etter utgivelsen, skal jeg sørge for å si ifra.
Historien og dialogen er den beste i serien til nå, med alt fra en ubetalelig parodi av Britney Spears til en av tidenes aller morsomste sjefsskurker.
Den onde Dr. Nefarious og hans tørrvittige butler er nesten verdt prisen på spillet alene.
Rollespill-elementene er utvidet, det tar ikke lang tid før våpenet du bruker når et nytt, mer kraftig nivå.
Helseoppgraderingene pøses også på, og begge deler er nyttige i et spill som stiller langt høyere krav til spillerne enn forgjengerne.
Det er viktig å understreke det:
«Ratchet & Clank 3» er mer actionfokusert enn de to første spillene i serien.
Vanskelighetsgraden er også skrudd opp, og kombinert med en kanskje unødvendig lang vei mellom mellomlagringene innimellom, er det nok mange som går mot en del frustrerende stunder.
Nå er det ikke slik at spillet er så vanskelig hele tiden, stort sett ligger det på samme nivå som før.
Men på enkelte steder skyter vanskelighetsgraden i taket.
Jeg skulle gjerne ha revet meg i håret selv opptil flere ganger, faktisk, men jeg har dessverre ikke noe hår.
For de aller fleste vil dette neppe være nok til å slenge fra seg håndkontrolleren, flenge ut disken og knuse den i tusen biter for å så sette seg ned med kabal og surmule.
Men enkelte vil muligens synes disse hindrene kan virke litt vel uoverkommelige.
Alt-i-alt er «Ratchet & Clank 3» en mer enn verdig oppfølger.
Tilfredsstillelsen av å kjøpe stadig nye våpen og gadgets, gleden av å finne de skjulte hemmelighetene, spenningen i de kreative utfordringene, de innbitte og nervepirrende kampene mot fiendene og den deilige humoren runder av en fantastisk PS2-trilogi.
«Ratchet & Clank»-serien er noe av det beste som har skjedd på konsollen, spør du meg.
Ingen av oppfølgerne har klart å overgå den altomfattende gleden jeg fikk av det første spillet, et spill jeg anser for å være blant de ti beste spillene jeg har spilt noen gang.
Men selv om jeg er litt skuffet over den økte fokusen på action, jeg skulle gjerne ha utforsket og plattformhoppet mer, kommer «Ratchet & Clank 3» svært nære.
Bare det er nesten over min fatteevne.
| 1
|
107877
|
Kjedelig stjernekrig
Den første tilleggspakken til «Star Wars Galaxies» har oppstartsproblemer.
Helt fra jeg så den første Star Wars filmen har drømmen om å fly en X-wing vært omtrent like stor som å eie et lyssverd.
Mange år senere, i 1992, kom jeg over spillet «Star Wars: X-Wing».
En grafikk så vakker at matteprosessoren på 386en rødglødet.
Så kom «Star Wars:
Tie Fighter» (1994) et av de beste Star Wars spill noen sinne.
Deretter den ikke helt så vellykkede «Star Wars: X-Wing vs. Tie Fighter» (1997) og til slutt «Star Wars: X-Wing Alliance» (2000).
Seriens store styrke har vært de interessante og vellagede oppdragene, intelligent kunstig intelligens, spennende historie og muligheten til å selv delta i episke slag.
Når så Lucasarts annonserte «Jump to Lightspeed» som tilleggspakke til «Star Wars Galaxies», kom drømmene om et levende Star Wars-univers frem igjen.
Håpet var at «Star Wars Galaxies: Jump to Lightspeed» skulle videreføre arven fra sine forgjengere.
Vel nå pleier jo ikke alt bli slik som man håper på.
«Jump to Lightspeed» er en romskipsimulator i Star Wars-universet, rettere sagt i onlinespillet «Star Wars Galaxies».
Handlingen foregår i tiden mellom «Et nytt håp» og «Imperiet slår tilbake».
Det er tre grupperinger, Imperiet, Rebellene og Smugglers som du kan melde deg inn i.
Valget du gjør bestemmer hvilke typer romskip du senere skal fly.
Du står fritt til å gjøre hva du vil, er du litt i tvil kan du få tildelt oppdrag, som ikke er av den helt spennede sorten.
Til forskjell fra sine forgjengere, teller ikke dine pilotferdigheter noe særlig.
Lucasarts har nemlig valgt å lage en blanding av simulator og rollespill.
Dette får erfarne spillere med lang fartstid i spillet til å være nær usårlige, selv om de flyr samme type romskip som du.
Og for å komme dit må man holde på lenge.
Skal du i hele tatt få oppgradert det spinkle skipet du starter med, må du nedkjempe hundrevis av svært lite intelligente motstandere som flyr rundt i sirkler og venter på å bli skutt ned, eller klemmer seg fast mellom asteroider.
Heldigvis er det visuelle ganske imponerende, slik at du i det minste kan nyte grafikken mens du legger deg på halen til en rompirat som sender edder og galle over radioen.
Grafikken er av aller ypperste kvalitet, og føles nesten filmrealistisk til tider.
For allerede eksisterende «Star Wars Galaxies»-spillere vil «Jump to Lightspeed» utvide spilluniverset og tilføre dybde.
Men sett for seg selv blir det langt mellom de store opplevelsene.
Mye av tiden din vil gå med til å sanke erfaringspoeng gjennom å skyte ned en «dullion» hjernedøde rompirater.
Spillet oppdateres derimot kontinuerlig, så mye vil endre seg i tiden fremover.
Vi får håpe til det bedre.
I mellomtiden får jeg heller leke litt med lyssverdet mitt.
| 0
|
107879
|
Utrolig gjennomsnittlig
Sjarmen fra filmen er borte.
Men spillet «De Utrolige» har sine superkrefter det også.
Spillmatiseringen av «De Utrolige» er kjørt gjennom et omfattende sjarmfilter.
Den velkjente Pixar-humoren er i stor grad strippet vekk, og det som gjenstår er en rendyrket actionopplevelse milevis fra kvalitetene i filmen.
«De Utrolige» er først og fremst myntet på yngre kinogjengere som allerede har sett filmen, og som knapt vet hvilket ben de skal stå på - behovet etter mer, mer, mer overdøver alt annet.
Det er ingen tvil om at dersom spillet «De Utrolige» ikke hadde hatt filmen i ryggen, ville det eneste utrolige med det være at det er utrolig gjennomsnittlig.
Men det har nå tross alt filmen i ryggen.
Og det veier i stor grad opp for at det finnes mange spill som er langt mer varierte, som har en langt lengre levetid og som ligger i en helt annen kvalitetsdivisjon.
Filmopplevelsen har man jo allerede fått, det som gjenstår er å selv styre de fire superheltene.
Det må være en fryd for de minste å ta kontroll over den rå styrken til Mr. Incredible, å styre de elastiske armene til Elastigirl, å løpe styggfort med Dashiell og å bli usynlig med Violet.
Litt vel mye repetisjon til tross, både i spillbarhet og i kommentarene du får servert:
«De Utrolige» makter å levere actionopplevelser som ikke er helt ille i en pen grafisk innpakning.
Mer enn det er det neppe særlig mange som hadde håpet på.
Veldig stort pluss for norsk oversettelse også (men ikke i Gamecube-versjonen, som kun er på engelsk) - den er temmelig døll, men den ER der i alle fall.
PS:
En versjon av spillet finnes også til Game Boy Advance.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.