id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
107880
|
U2:«How To Dismantle
An Atomic Bomb»
(Island/Universal)
Det er to uker til U2-albumet «How To Dismantle An Atomic Bomb» havner i butikkene, men de 11 sangene har i helgen spredd seg verden over som ild i tørt gress på Internett.
VG har hørt albumet og fansen kan glede seg:
Dette er bandets beste utgivelse på tretten år.
Ikke siden «Achtung Baby», som kom i 1991, har Bono og U2 virket så tente og opplagte.
Det er en sann fryd å melde at «How To Dismantle An Atomic Bomb» ikke inneholder en eneste virkelig dårlig låt.
Dessuten synger 44 år gamle Bono overbevisende med følelse, innlevelse og tilstedeværelse, mens The Edge spiller gitar med en glød som om han har savnet U2 hver bidige dag siden den siste turneen i 2001.
Jeg er rett og slett overrasket.
Det fordi U2 nå har skrevet og spilt inn et knippe enkle, direkte og intime låter med både tæl og nerve.
På mange måter er dette klassisk U2 på sitt aller beste.
Albumet åpner med et smell i form av feite og bredbente «Vertigo».
Og når Bono synger «Your love is teaching me how to kneel, kneel» er det en fremtidig konsertfavoritt du hører.
«Miracle Drug» er en dvelende og mektig sang om å gjenvinne troen på kjærligheten, med nydelige tekstlinjer som «Freedom has a scent, like the top of a new born baby's head» og «The songs are in your eyes, I see them when you smile».
I det hele tatt virker det som U2, eller rettere sagt Bono, for alvor er blitt oppmerksom på sin egen skrøpelighet og ikke minst dødelighet.
På den ambiente og glidende «One Step Closer» synger superstjernen sårt om å komme til det veiskillet i livet hvor det eneste sikre er at ingen av oss er gitt evig liv.
Det faktum at Bono reflekterer over tilværelsen i all sin besynderlighet betyr ikke at U2 har levert et trist, mollstemt og melankolsk album.
«All Because Of You» har drivet og råskapen til et garasjeband, samt et drepende enkelt refreng som limer seg fast i øret.
Deretter har du «Crumbs From Your Table» som er en duvende og rufsete rocker med nokså sterk gåsehudfaktor, mens «Love and Peace or Else» er slamrende, møkkete og grovkornet.
Mange av låtene, spesielt rolige spor som den R.E.M.-aktige «A Man and A Woman», «Sometimes You Can't Make It On Your Own», «Original Of The Species» og «Yahweh» (som er hebraisk for Gud), hvor Bono avslutter albumet med en lavmælt bønn om fred, vokser kraftig for hver gjennomhøring.
hI mine ører fremstår U2 som både et revitalisert og relevant band på «How To Dismantle An Atomic Bomb».
Albumet er ikke hundre prosent perfekt, men det er jaggu ikke langt om å gjøre.
Bli ikke overrasket om albumet legges ut i sin helhet på iTunes allerede i morgen.
| 1
|
107881
|
Vår tids «Star Wars»
Glem Darth Vader og angrepshissige kloner.
«Halo 2» befester statusen til Bungies spillserie som vår tids «Star Wars».
Snerrende aliens har landet på Jorden.
En tropp soldater må i stormens sentrum for å ordne opp, en kamp mot alle odds.
- La Master Chief gå først.
Han liker det.
Med disse ordene illustrerer marinesoldaten tiltrekningskraften «Halo 2» har.
Den boblende, deilige klumpen som legger seg i mellomgulvet.
For ja, Gud bedre, jeg liker det.
Du påtar deg rollen som universets råeste elitesoldat, en kampmaskin som får Sylvester Stallone til å virke som en pusling og Arnold Schwartzenegger til å gi opp actionkarrieren og bli politiker.
Hei, vent nå litt...
Uansett.
Du skal redde menneskeheten, ja - alle som en, fra den religiøst fanatiske Covenant-alliansen.
Praktisk talt alene, selv om du ofte samarbeider med andre soldater.
Det er lov å himle med øynene og sukke et «ja, særlig».
Men mens man sitter der med verdens aller største glis, et heftig våpen i hver hånd og høyoktan action hver eneste meter man går, kjører eller flyr, blir det pompøse utgangspunktet en selvfølge:
«Halo 2» er 110 prosent rock'n'roll, en actionfest uten sidestykke.
Gud bedre, som jeg elsker det.
Men det å klistre denne merkelappen på spillet er rett og slett ikke beskrivende nok.
For i tillegg har spillet en helt fantastisk historie, som bygger direkte videre på begivenhetene fra «Halo».
Det er ikke et nytt eventyr med samme hovedperson, men en gjennomtenkt og spennende fortsettelse.
Populariteten til «Halo» og «Halo 2», kvalitetene du finner i de to spillene, gjør serien til vår tids «Star Wars».
Jeg føler meg rimelig sikker på at de som vokser opp med Xbox nå vil ha samme forhold til «Halo»-serien om 10, 20, 30 år som det vi litt eldre har til «Star Wars».
Vi snakker om science fiction på et svært høyt nivå, et utrolig detaljert, rikt og troverdig fremtidsunivers.
Dette ligger hele tiden som et solid fundament for actionfesten, og hever opplevelsen betraktelig.
I «Halo 2» har både dramaturgien, historien og fortellerteknikkene blitt videreutviklet og forfinet til episke nivåer.
Kampen mellom menneskeheten og Covenants - de gode og de onde - fortelles denne gang fra begge sider, og effekten er mildt sagt sensasjonell.
Vi får et dypdykk i den fanatiske religiøse troen som ligger bak The Covenants ønske om å slippe masseødeleggelsesvåpen løs på universet.
En rekke elementer er også med på å nyansere fiendebildet i spillet, Master Chief omtales for eksempel konsekvent som «demonen» av Covenant-rasene.
I det hele tatt fremstår Covenants som et ganske skummelt ekko fra velkjent religiøs overbevisning opp gjennom vår egen historie.
Ikke minst fra dagens nyhetsbilde.
Og jeg er ikke helt ferdig ennå:
Grafikk, lydbilde, musikk, våpen, stemning, temposkifter, miljøene, skuespillerne, dialog, kjøretøy og alt annet «Halo 2» byr på er glimrende.
I «Halo» var det aller siste brettet også det klart beste.
I «Halo 2» betyr alle forbedringene og nyhetene at det kommer brett som dette som perler på en snor.
I tillegg får du en utrolig bra Xbox Live-del for inntil 16 spillere og muligheten til å samarbeide med en venn i sofaen via splittet skjerm (men ikke via Live eller systemlink, dessverre).
Bare dette burde være god nok grunn til å skaffe seg spillet, uavhengig av om du liker enspilleropplevelsen eller ikke.
Ja, det finnes de som ikke likte «Halo».
Men det finnes de som tenner på å få testiklene skvist av stiletthæler også.
Poenget mitt?
Dersom du ikke likte «Halo», er det du som er avvikeren.
Og de eneste grunnene til å mislike «Halo 2» er om du hater å spille skytespill med håndkontroller eller skytespill i det hele tatt, forsåvidt argumenter jeg kjøper.
Under meget sterk tvil.
I praksis har nemlig et perfekt spill blitt mange hakk mer perfekt.
«Halo 2» har riktignok fremdeles en tendens til å konsekvent lede spilleren i riktig retning.
Du finner også noen få sekvenser som ligner mistenkelig på elementer som var under hard skyts i forgjengeren:
Trasking inn og ut av like rom og miljøer, tilsynelatende uten mål og mening.
Jeg mistenker Bungie for å ha gjort dette på trass, en slags «vi har rett, dere har feil».
Jeg flirte i alle fall godt under disse sekvensene, og sendte en geip til de som av en eller annen grunn ikke skjønte «Halo».
«Halo 2» er et sjeldent vellykket eksempel på hvilken kraft som egentlig ligger i spill som underholdningsmedie.
Det angriper alt som er av sanser og fyller spilleren med undring, glede og sitrende spenning.
Det har en overdådig filmatisk stil.
Og i tillegg har det naturligvis det som gjør spill til det mest engasjerende og involverende underholdningsmediet vi har:
Det er spillerens valg og handlinger som driver begivenhetene fremover.
Delaktigheten gjør de fremmede miljøene og opplevelsene du har der troverdige.
«Halo 2» er mye bedre enn både «Doom III» og «Far Cry», årets to beste skytespill så langt.
Det er bedre enn «Half-Life» - ja, jeg mener det seriøst, og det er bedre enn «Halo».
Som underholdningsopplevelse er det også bedre enn selv den mest intense actionfilmen Hollywood har å by på.
Jeg tror du skjønner hvor jeg vil.
«Halo 2» er en genial spillopplevelse.
En umiddelbar klassiker.
PS:
Nei, jeg vet ikke om «Halo 2» kommer på PC.
| 1
|
107884
|
Flatt, men dypt
At noe så flatt kan være så dypt.
«Paper Mario: The Thousand Year Door» leverer en rollespillopplevelse av de sjeldne.
Intelligent Systems er en gullkalv for Nintendo, med spill som
Nå følger de opp sin mesterlige Nintendo 64-klassiker «Paper Mario» med Gamecube-spillet «Paper Mario: The Thousand Year Door».
Og la det være klart med en gang: dette er ikke Mario slik du kjenner ham.
Her snur Intelligent Systems velkjent Nintendo-spilldesign på hodet.
Resultatet er en slags parodi på gode, gamle Mario-spill, et svært morsomt skråblikk på det kjente og kjære.
Det mest åpenbare er den slående og nydelige visuelle stilen, som består av papirtynne figurer og omgivelser.
Det betyr blant annet at du kan brette Mario til et papirfly for å nå områder man ellers ikke kommer til.
Dessuten er «Paper Mario: The Thousand Year Door» et fullblods rollespill, med erfaringspoeng, oppgraderinger, nyttige lagkamerater, rundebasert slåssing og mye mer.
Det er snakk om ganske komplekse greier, men man blir introdusert til de forskjellige elementene gradvis og pedagogisk.
Det betyr at spillet starter forsiktig og pent, men vokser seg stadig større og kulere, inntil man sitter der med et avansert, utrolig dypt og vennelig monster av et spill.
I tillegg har det altså denne særegne humoren da, som du finner i alt fra den ville historien til utrolig kule angrep, oppgraderinger, fiender, miljøer og spesialgjenstander.
Det er tydelig at Intelligent Systems er fostret opp med Nintendo, de vet akkurat hvilke punkter de skal trykke på for å forme sin kjærlige parodi.
Det eneste jeg egentlig har å utsette på spillet er at det med fordel kunne ha vært noen hakk skarpere i kantene, det er gjort endel kompromisser for å ikke virke alt for fremmed for Mario-fansen.
Sammenlignet med det glimrende Game Boy Advance-spillet «Mario & Luigi:
Superstar Saga»,som på mange måter er «Paper Mario»s åndelige tvillingbror, blir det hakket for trygt og ufarlig.
Alt-i-alt er det derimot et imponerende stykke håndtverk, et sterkt vanedannende spill jeg koste meg enormt med.
Gamecube-biblioteket ditt vil ikke være komplett uten!
PS:
Spillet er i salg fra 12. november.
| 1
|
107885
|
Final Fantasy i Midgard
Med «The Lord of the Rings: The Third Age», overrasker EA Games med et nytt og annerledes «Ringenes Herre»-eventyr.
Vi har lest boka, sett filmene på kino, kjøpt DVD-boksene og spilt spillene.
Etter det siste «Ringenes Herre»-spillet «Atter en konge», skulle man tro at man var kommet til veis ende.
Tydligvis ikke.
«The Lord of the Rings: The Third Age» er nemlig det tredje spillet i rekken av lisensierte «Ringenes Herre»-spill.
Men vent nå litt, reddet vi ikke Midgard og tilintetgjorde Ringen i det forrige spillet?
Kommer det mer?
Jo da det kommer mer, for det er nemlig lov å fornye seg når man lager en oppfølger.
Dette har EA Games gjort og laget et forbløffende nytt og friskt spillkonsept, noe helt annerledes enn forgjengere.
Historien er parallell med filmhistorien, og tar deg til kjente og ukjente steder i et eventyr inspirert av filmene.
Til forskjell fra de tidligere spillene, hvor mye av spillingen gikk ut på å hamre inn knappekombinasjoner for å utføre kombinasjonsknep i hektisk tempo, har «The Lord of the Rings: The Third Age» en mer bedagelig gang.
Selve spillet spilles fra et tredjepersons synspunkt.
Ved å traske rundt og utforske steder i Midgard, får du oppdrag du må utføre.
På veien kommer du over skatter, nye følgesvenner og ikke minst monster som orker, ringskrømt og det som verre er.
Alle kampene er rundebasert, ikke helt ulikt spill som «Final Fantasy».
Klarer du alle oppdrag i et område, får du muligheten til å spille fra Saurons side.
Dermed kan du gå amok som Balrog eller Ringskrømter i sidespillet og drepe usle hobbiter og en bleik trollmann med skjegg.
Grafisk sett er dette spillet en perle.
Orker ser ut som orker, områdene ser ut som det er hentet rett fra filmene.
Stemmer fra de opprinnelige skuespillerne er med på å gjøre at du føler deg tilstede i Midgard.
«The Lord of the Rings: The Third Age» når ikke helt opp til «Final Fantasy»-spillene, men det er et svært hederlig forsøk.
Historien, som går på tvers av filmene, engasjerer og gjør dette til en spennende spillopplevelse.
Vi er nok ikke lei «Ringenes Herre» riktig ennå.
| 1
|
107887
|
Dykker-marerittet
Regi:
Chris Kentis.
Med:
Blanchard Ryan, Daniel Travis, Saul Stein, Estelle Lau.
USA.
Drama - 11 år, egnet ungdom/voksne.
Det ultimate marerittet for dykkere.
Jo da:
Tenk å være på avslappende ferie og bli med dykkerbåten ut på åpne havet sammen med mange andre.
Og så: bli glemt igjen!
Er det mulig?
Selvfølgelig er det mulig.
Og denne historien skal visstnok være basert på en sann historie.
Det ubeskrivelige blir da, i all enkelhet:
Å vite at man skal dø, er én ting.
Å ha time etter time etter time til å tenke over det først, synes ikke å være noen trøst.
I det hele tatt.
«Open Water» er blitt beskrevet både som et «Blair Witch Project» til havs og som en minimalistisk lavbudsjettgjenopplivning av «Haisommer» - av entusiaster.
Andre forstår ikke bæret, og synes at så kjedelig kan uavhengig amerikansk lavbudsjettfilm være.
Denne anmelder havner et sted midt imellom.
Og må berømme filmens siste kvarter for kvalmefrembringende ikke-effekteri.
| 0
|
107888
|
Sympatisk og småsentimental
Regi:
Christophe Barratier.
Med Gerard Jugnot, François Berleand og Jean-Baptiste Maunier.
Fransk .
Drama - 7 år, egnet ungdom/voksne.
Midt i alle sine rørende, betagende scener, er «Mathieu og korguttene» befriende ærlig og renset for belærende moralisme.
Dette er ganske enkelt en rørende, medrivende historie spekket med god musikk.
Filmen er en nyversjon av Jean Drevilles «Nattergal-buret» fra 1945.
Skildringen av elendigheten på det trøstesløse guttehjemmet er ikke forsøkt modernisert.
Dit kommer musikklæreren Mathieu engang på 40-tallet og ser med undring på rektorens bestialske behandling av elevene - som slår tilbake med rampestreker.
Musikken blir kontaktpunktet mellom læreren og elevene.
Kontakten skildres av regidebutanten Barratier som nysgjerrighet og varme, ikke som pedagogisk strategi.
I kombinasjonen barn, elendighet og guttekor med englestemmer, er det naturligvis umulig å unngå alt som heter sentimentalitet og banale forenklinger.
Men «Mathieu og korguttene» utgir seg sympatisk nok hverken for å være problemfilm eller moralsk analyse, men rett og slett en hjertevarm historie som ender godt nok for noen, men langt fra alle.
| 1
|
107891
|
Travis:«Singles»
(Sony)
Norgesvenner med samlealbum.
Fran Healy er en klassisk poplåt-snekrer av Guds nåde som faktisk har skrevet samtlige 18 låter på denne flotte Travis-samlingen.
Hvorvidt harde fans virkelig trenger albumet, er jeg derimot ikke sikker på.
Samlingen tilbyr massive single-hits som landeplagen «Sing» fra 2001, «Side», «Flowers In The Window», «Driftwood», «Why Does It Always Rain On Me», «Writing To Reach You» og «Turn», som alle er hentet fra skottenes store øyeblikk, albumene «The Invisible Band» og «The Man Who».
Resten av sangene stammer fra debuten «Good Feeling» og det siste albumet, «12 Memories», hvor låtene, med et par unntak, slett ikke holder samme skyhøye nivå.
«Singles» er en sterk samling, selv om den strengt tatt ikke er nødvendig for deg som har det meste av Travis fra før i albumhylla.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107892
|
The Donnas:«Gold Medal»
(Atlantic/ Warner)
Lyden av et voksent The Donnas
California-bandet The Donnas har hatt en sunn utvikling siden det punkete ungdomsopprøret for ti år siden.
Med sitt sjette album har de blitt modne, både aldersmessig og musikalsk.
De punkete riffene er tonet ned, det skranglete lydbildet er mer solid, låtene er mer pop-baserte og roligere (muligens er dette også grunnet trommeslager Torry Castellanos håndoperasjon).
Selv om The Donnas blir mer tilgjengelige og kommersielle for hver plate, er det geniale med bandet at de klarer å kombinere den tidlige råheten med catchy melodier.
Albumet er produsert av Avril Lavigne-produsenten Butch Walker, og bandet viser seg fra sin beste side med den ultrafengende «Don't Break Me Down», «Friends Like Me» og «Is That All You've Got For Me».
Fans av «Get Skintight», «The Donnas Turn 21» og «Spend The Night» vil helt sikkert digge denne skiva også.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 1
|
107893
|
Cliff Richard:«Something's going on»
(Decca)
Turen til Nashville har ikke hjulpet Cliff Richard.
Cliff Richard har absolutt hatt sin beste tid og gitt ut en rekke gode plater.
Hans nyeste plate er ikke mye å skrive hjem om, selv om Sir Cliff har tatt turen til Nashville for både å spille den inn og få den ut i tide for julesalget.
Den er helt uten country-rytmer for dem som har ventet og håper det.
Dette er en svak plate, til tross for at Cliff fortsatt synger helt OK.
Låtmaterialet holder rett og slett ikke, til tross for at Barry Gibb er blant dem som har bidratt.
Kjedelig og lite spennende er inntrykket som har festet seg etter å ha hørt de tretten sangene på plata.
Her er det svulstige arrangementer i voksenpop-segmentet, enten det gjelder balladen «For Life», den smårockete «What Car» eller «I Cannot Give You My Love».
Cliff Richards aller mest trofaste fans gjennom en menneskealder er kanskje dem som kan ha en viss glede av denne utgivelsen.
| 0
|
107894
|
Vaya con Dios: «The promise»
(Pias)
Variert musikk fra belgiske Vaya con Dios.
Vokalisten Dani Klein er belgiske Vaya con Dias.
Hun skriver de fleste av sangene og preger musikken til gruppen med sin særegne, spesiele og dramatiske stemme.
På gruppas første album siden «What's a woman» i 1998 beveger Vaya con Dios seg både innom reggae, litt sigøynermusikk, blues, jazz, litt arabisk og tysk kabarettradisjon.
Vaya con Dios synger på sitt nye album både på engelsk, fransk, tysk og spansk.
Stor variasjon til tross er dette et nokså jevnt album, småkoselig uten de helt store musikalske opplevelsene.
Lytt til «Je l'aime», «Don't deny» og «Es Wird chon wieder gehn», tre sanger som viser bredden og er best på dette albummet.
| 0
|
107896
|
Willie Nelson «It Always Will Be»
(Lost Highway/Universal)
Sørgmodig vakker
Willie Nelson gir ut plater oftere enn John Carew sender iltre tekstmeldinger, og det er ikke helt enkelt å skille den berømte klinten fra hveten i skogen av meningsløse duett- og liveplater som 71-åringen gir ut for å tilfredsstille skattefogden.
Men en gang sånn rundt hvert femte år glimter han til, og nå har han tydeligvis bestemt seg for å levere.
Tittellåten er så sørgmodig vakker som bare country kan være og kan gå inn i Nelsons lange rekke av selvkomponerte klassikere.
Ingen Nelson-plate uten duetter selvsagt, og både Norah Jones og Lucinda Williams er med på å heve nivået.
Derfor må vi bare tåle at en usedvanlig masete og unødvendig versjon av Allman Brothers «Midnight Rider» utgjør feilskjæret på en ellers flott plate.
ESPEN OLSEN LANGFELDT
| 1
|
107897
|
Björn Afzelius & Mikael Wiehe: 1993»
(Metronome/Warner)
Utgivelse av sanger som ble spilt inn og skulle utgis i 1993.
Björn Afzelius og Mikael Wiehe fikk aldri avsluttet plateprosjektet de begynte på i et platestudio i Malmö for over ti år siden.
Først nå er duoinnspillingene renset og tørket støv av og blir gitt ut.
Her møtes to av Sveriges mest kjente radikale artister med sine to gitarer og et knippe sanger.
Platen er mest nostalgisk og vil sikkert glede hardcore-fansen.
På denne platen er blant annet en akustisk innspilling av Anne Linnets «Tusind stykker» i Afzelius' nye tekst, den politiske «Folkets kamp», spanske «Llego con tres heridas» og «Rocksamba», platens beste spor.
| 0
|
107900
|
The Beautiful South:«Golddiggas, Headnodders & Pholk Songs»
(Sony Music)
En like original som velspilt plate.
The Beautiful South har med årene blitt et kvalitetsbegrep i seg selv innen britisk pop.
Denne gangen har de grepet fatt i låter som har betydd et eller annet spesielt for dem og gitt disse sangene den særegne, lette og iørefallende Beautiful South-sounden.
Sistnevnte blir da også platens røde tråd, for låtutvalget er mildt sagt mangslungent; Fra John Travolta og Olivia Newton-Johns «You're The One That I Want» via Electric Light Orchestras «Livin' Thing» til Blue Oyster Cults «Don' Fear The Reaper» og Ramones' «Blitzkrieg Bop»!
Det er et kunststykke å binde disse sangene sammen til en helhet, men The Beautiful South klarer det utmerket!
| 1
|
107901
|
Are & Odin:«Bæ To Da Bone»
(Capitol / EMI)
En drøy dose fra NRKPetres sauskaller.
For alle som får akkurat nok av Petres bondske alibi Are & Odin gjennom et par sendinger i uka (perfekt dose!), er det dessverre ikke mye å klaske seg på fenalåret av her.
Humoristisk sett har du mye større utbytte av et par ukentlige timer foran radioapparatet i selskap med denne spontane verbalduoen enn å kjøpe denne platen.
Og musikalsk?
Vel, la meg si det pent.
Hverken Are eller Odin er musiker, sanger eller artist i tradisjonell forstand.
Sommerhiten «Klapp klapp» (trolig nedskrevet etter å ha hørt Gotan Project litt for mange ganger) ble en fortjent, irriterende hit, men konseptet der duoen skriver ny tekst til eldre sanger, er morsomt kun den første gangen.
At de i tillegg viser svakhet for hiphop-rytmer (sheep hop?), avslører dessverre bare manglende evne til å utøve selvkritikk.
Tilbake til radioen, gutter - det er der dere hører hjemme!
| 0
|
107902
|
Al DeLoner «The Mess Age Is Joy»
(Playground)
Et stygt, men gripende og intimt album.
Atle Bystrøm, alias Al DeLoner, låtskriveren fra oppløste Midnight Choir, har med «The Mess Age Is Joy» klort sammen et privat album som har kraft i seg til å bli en aldri så liten norsk klassiker, selv om det strengt tatt ikke er perfekt.
«The Mess Age Is Joy» er tråklet sammen i et gult hus ute ved havet.
Vi snakker om et kjøkkenbordalbum hvor absolutt alt er gjort av Atle Bystrøm selv.
I utgangspunktet var opptakene bare ment som skisser og demoer, men plateselskapet valgte isteden å beholde sangene som de var, for å ikke ødelegge auraen av selvutleverende intimitet.
Det du får, er åtte nakne sanger strippet for lys og varme.
Åtte betroelser fra en mann som er gått ettertrykkelig på trynet.
Bystrøm synger om å gå seg vill i sin egen fortvilelse og om å krysse grenser.
Her er savn, galskap, fortapelse og dødslengsel.
Innspillingen av «The Mess Age Is Joy» fungerte sannsynligvis som terapi og renselse.
Uansett er resultatet gjennomført klaustrofobisk, nakent, sårt og depressivt.
Som låtskriver i Midnight Choir demonstrerte Bystrøm med all tydelighet sine tunge melankolske tilbøyeligheter, men her går han enda lenger.
Sangene er hudløse og ærlige.
Stygge og grusomme.
Atle Bystrøm synger hardt og påtrengende med total innlevelse og en nesten plagsom tilstedeværelse.
Kort sagt intet album for massene, men «The Mess Age Is Joy» kryper tett innpå den som våger å lytte nøye.
«Take my pain away, take my pain away!» trygler sangeren på det siste sporet, «Three Weeks Bleak».
Måtte hans bønner bli hørt.
| 1
|
107903
|
Størrelsen betyr noe
Så var «Grand Theft Auto» over oss igjen, denne gang med et skråblikk på «gangsta»-kulturen på begynnelsen av 90-tallet.
Og for en opplevelse det har blitt.
Jeg kommer fra et lite, landlig sted utenfor Moss.
Der krydret jeg barndommen med å utforske hver eneste krik og krok av skogen rundt boligfeltet.
En skummel bondegård, et høyt stup, et mørkt tjern - de fikk alle episke proposisjoner i et barnesinn med god fantasi.
Det samme skjedde da jeg flyttet til Oslo.
En helt ny verden å bli kjent med, tusenvis av steder å oppdage.
Jeg kommer heller aldri til å glemme første gang jeg startet opp «Grand Theft Auto III».
Frihetsfølelsen og utforskertrangen ble satt på høyeste beredskap.
Liberty City var en monumental begivenhet i spillhistorien, en gigantisk simulert by å oppdage på egen hånd, følelsen av å få en lekegrind du fritt og i ditt eget tempo kunne utforske.
Og det handlet ikke om å ligge med prostituerte og banke dem opp etterpå for å få tilbake pengene dine.
Det handlet om hundrevis av forskjellige ting du kunne gjøre, fra forskjellige stunts med bil til å finne skjulte pakker, skaffe eiendommer og å lete deg frem til den råeste bilen.
I sum var «Grand Theft Auto III» det nærmeste et spill hadde kommet en virtuell verden uten å være knyttet til rollespillregler.
Joda, i tillegg var det også et relativt blodig spill med 18-årsgrense, men det var aldri det som fascinerte meg.
Nå er «Grand Theft Auto: San Andreas» her - tre byer, pluss et enormt, landlig område imellom - inspirert av Los Angeles (Los Santos), San Fransisco (San Fierro), Las Vegas (Las Venturas) og verste «hillbilly-country» på begynnelsen av 90-tallet.
Det er vanskelig å beskrive hvor stort område vi snakker om uten å bli abstrakt.
Har du ligget på ryggen, kikket på stjernehimmelen og blitt svimmel av å tenke på at akkurat DEN stjernen der ligger mange lysår unna, med potensielle planeter lik Jorden i bane rundt den, vet du hvor jeg vil.
Tro meg, det er stort.
Bare Los Santos, som du starter i og befinner deg i i store deler av spillet, er gigantisk.
Du kan kjøre og kjøre og kjøre og allikevel oppdage nye steder og gjøremål overalt.
Etter hvert låser du opp tilgang til både Las Venturas og San Fierro, i tillegg til en god del utforsking av de landlige områdene imellom.
Det er så mye å ta seg til, så mye å se, så mye å oppleve at det blir umulig å beskrive «San Andreas» på en fornuftig og nøyaktig måte.
Det er bare så stort og så omfattende at man kunne ha skrevet opptil flere avhandlinger.
Og nettopp derfor er det umulig å ikke bli imponert.
Først og fremst er nemlig «Grand Theft Auto: San Andreas» en teknologisk imponerende prestasjon.
Det at Rockstar North har klart å presse så mye inn i den vesle Playstation 2-maskinen er for meg like uforståelig som at Norge skulle vinne VM i fotball.
Eller at Valgjerd Svarstad Haugland og Laila Dåvøy skulle miste troen og bli henholdsvis trommis og bassist i et death metal-band.
For å velge to helt tilfeldige personer, liksom.
Vi snakker om en virtuell verden det er fullt mulig å leve seg totalt inn i, en verden som for alvor vekker utforskingstrangen jeg kjenner fra barndommen.
Det mest umiddelbare som slår meg med «San Andreas» er hvor mye mer det er å gjøre, hvor mye større det er i forhold til forgjengeren «Vice City».
Jeg hadde forventet meg en finpussing, slik «Vice City» var i forhold til «Grand Theft Auto III», men fikk i steden et spill som var radikalt utvidet.
Ikke bare i størrelse, men også i spilldesign.
Den største utvidelsen her er at du sanker ferdighetspoeng for alt du gjør - du blir flinkere til å kjøre bil av å kjøre mye, får bedre treffsikkerhet av å skyte mye og så videre.
Dessuten må du sørge for å holde både vekt, frisyre og garderobe ved like, jo hottere du er, jo større respekt (og drag på damene) får du.
Dette rollespillsystemet er sømløst og usynlig, men har en stor innvirkning på spillopplevelsen.
Du oppfordres til å spille en hel masse utenfor selve oppdragene, og belønnes rikelig for innsatsen.
Og takk og lov for det.
For spillbarheten er fremdeles bortimot horribelt dårlig de første 10-15 timene.
Det er for meg uforståelig at det er mulig å lage et så omfattende system for å mislykkes, fra å tilfeldigvis bli overkjørt i det man er i ferd med å avslutte et oppdrag til å lete etter gjengmedlemmer å skyte, bare for å oppdage at de står rett bak deg med Uzi.
Alt dette blir stadig bedre jo lenger ut i spillet man kommer, helt til du etter flere titalls timer har glemt innledningsproblemene helt.
Det handler om å investere tid og energi i spillet, å tilpasse deg til hva som er mulig og ikke mulig.
Å overse de åpenbare manglene.
Med andre ord:
Dersom du ikke er villig til å investere masse tid i dette spillet, kan du like så godt la være.
Så er du advart.
Når man først kommer så langt, er det bare å nyte det som utvilsomt er en stor spillopplevelse for voksne.
Glimrende skuespillere, inkludert Samuel L. Jackson, James Woods, Ice T, Peter Fonda og George Clinton, en velskrevet og troverdig historie i gate med «Boyz N the Hood», fantastiske radiokanaler og enormt imponerende omgivelser sørger for en spillopplevelse av de sjeldne.
Det er også verdt å nevne at voldsaspektet er tonet ned.
Det er fortsatt mye skyting, blod, banning og sånt, 18-årsgrensen er fullt fortjent, men blind vold får denne gangen større konsekvenser enn før.
Enkelte hevder at vi snakker om det kanskje aller beste spillet noen sinne.
Det er å ta alt for kraftig i, det er ikke engang sikkert «San Andreas» er et av ÅRETS beste spill.
Men Rockstar North viser i det minste evne og vilje til å ta GTA-konseptet videre og tilføye nye dimensjoner.
Så får den nye revolusjonen for serien, den ultimate blandingen av perfekt spillbarhet og gigantiske, interaktive verdener, vente til neste generasjon konsoller.
| 1
|
107904
|
Bertine Zetlitz «Rollerskating»
(EMI Recorded Music) (Kopisperret CD)
Kjølig, elegant og selvbevisst - Bertine Zetlitz, mine damer og herrer!
I Fred Balls (Pleasure) digitale produsenthender kunne dette blitt en i overkant kald plate.
Det har det heldigvis ikke blitt, ikke minst takket være Bertines upåklagelige meloditeft.
Låter som «Kiss Me Harder» (med Brett Anderson på gitar) og «Wicked Wonderboys» løftes til stor pop-kunst nettopp på grunn av disse deilige, flytende melodilinjene som legges oppå Balls monotone digital-komp.
Musikalsk fremstår Bertine derfor som det nærmeste Norden kommer Madonna etter hennes revitalisering av karrieren gjennom samarbeidet med techno-produsenten William Orbit på 1998s «Ray Of Light».
Fred Balls følsomme up to date-produksjon passer Bertine som hånd i hanske, og ligger ikke noe tilbake for den jobben Orbit gjorde for Madonna.
«Rollerskating» mangler noe av den morbide eggen som har kjennetegnet Bertines poesi tidligere.
Morbiditetens tvillingbror i hennes univers, sårbarheten, er også borte til fordel for en enda mer selvsikker, kontrollerende herskerinnefølelse, der trangen til å utøve brå vold likevel aldri synes langt unna («Broken» er et mesterstykke i dobbeltmening!)».
Dette er en plate som først og fremst befester Bertine Zetlitz' stilling som landets ypperste pop-kvinne, og som sådan fortjener hun snart et større publikum utaskjærs også!
| 1
|
107905
|
Stjeler spillhjerter
Mestertyven Sly og vennene hans treffer blink på andre forsøk med et herlig eventyr for barn i alle aldre.
jeg stiftet bekjenskap med Sly Cooper, Murray og Bentley, sutret jeg over at det var for kort og at det burde ha vært oversatt til norsk.
En ellers unik, oppfinnsom og morsom spillopplevelse kom til kort i forhold til «Ratchet & Clank» og «Jak and Daxter», samtidig som en åpenbar målgruppe - de minste - ikke hadde mulighet til å få med seg alt som skjedde uten å spille med engelskkyndige.
I «Sly 2: Tyveribanden» er begge deler tatt hånd om til gangs.
Lengden er doblet - minst - og den norske oversettelsen sitter som et skudd.
Dermed er det duket for en fantastisk spillopplevelse for yngre spillere, samtidig som eldre tilhengere av denne typen spill får mer enn nok å kose seg med de også.
Som i forgjengeren, handler det om å snike, hoppe, svinge og krype deg frem mest mulig usynlig.
Avbrutt av endel slåssing, ikke minst mot noen veldig morsomme bosser (selv om ingen av dem kommer i nærheten av Ms. Ruby i «Sly Raccoon»).
Det er derimot mye mer utforsking og tankearbeid som må til for å finne frem denne gangen.
Hvis du blander «Super Mario» med «Prince of Persia», «Den rosa panteren» og «Mission: Impossible» og legger på en glasur av tegnefilm-grafikk, har du «Sly 2» i et nøtteskall.
Alle brettene er lagt opp som et digert område du kan bevege deg fritt i.
For det meste styrer du vaskebjørnen Sly, som smyger seg rundt for å stjele, sabotere og slenge fra seg en sarkastisk kommentar her og der.
Du får i tillegg styre både flodhesten Murray, som bidrar med rå styrke, og skilpadden Bentley, som er god til å knekke koder, komme forbi sikkerhetssystemer og fly radiostyrt helikopter med bomber.
Brettene kan i utgangspunkte virke noe uoversiktelige, men alle oppdrag du kan gjøre (gjerne i den rekkefølgen du selv ønsker) er tydelig merket av når du tar frem kikkerten.
Du blir gradvis lommekjent, og kan konsentrere deg om å nyte en bortimot perfekt spillbarhet.
Bevegelsesregisteret er nemlig helt fantastisk, fra å klatre opp rør til å hoppe fra spir til spir eller smyge rundt hjørner.
Ved å stjele verdifulle gjenstander og samle opp penger, kan du i tillegg kjøpe flere spesialbevegelser og nyttige gjenstander til alle tre.
Flyten i spillet, kontrollen over figurene og kamerastyringen er så herlig elegante at de fremstår som klokkerene utfall av kompliserte matematiske ligninger.
Spillverdenens E=MC2, liksom.
I tillegg til oppdragene, som stort sett er humoristiske vrier på storstilte operasjoner i filmer som «Mission: Impossible» og «Ocean's 11», kan du bruke masser av tid på deilig utforsking.
Det er 30 delvis godt skjulte flasker å finne på hvert brett, som samlet gir deg tilgang til en safe hvor en ny egenskap til Sly venter innlåst.
Den visuelle stilen er like feiende flott som sist, det samme gjelder animasjonene og lydbildet.
Slåssingen er også mer gjennomført og elegant, spesielt etter at du får tilgang til nye, mer effektive angrep underveis.
Historien er dessuten strålende, med masser av humor og spenning pakket rundt det dype vennskapet mellom Sly, Murray og Bentley.
Vi snakker om et utrolig sjarmerende, engasjerende og sterkt vanedannende spill.
En realisering av alle konseptene og idéene forgjengeren hintet om.
Det kan også være verdt å vite at du kan koble til USB-headset (følger med «SOCOM» eller kjøpes separat) for å få beskjeder fra Bentley og Murray på øret mens du spiller.
Plusser på innlevelsen på en herlig måte.
Hvis jeg skal pirke på noe, er det først og fremst at jeg tror spillet blir litt vel vanskelig for de yngste av og til, samtidig som eldre, mer erfarne spillere ikke støter på store utfordringer særlig ofte.
Ingen av delene burde derimot være uoverkommelige, men jeg stiller meg undrende til at dette er et spill for treåringer.
Særlig den siste bossen fikk selv meg til å gnisse tenner i frustrasjon.
«Ratchet & Clank»- og «Jak»-seriene har utviklet seg til å bli noen av de mest overbevisende argumentene for å skaffe seg en Playstation 2.
Fantastiske opplevelser i en genresmeltedigel ingen av konsoll-konkurrentene er i nærheten av.
«Sly 2: Tyveribanden» kan fint sammenligne muskler med begge, samtidig som det har særpreg nok til å skille seg ut.
En stort mer helhjertet anbefaling enn det kan jeg ikke gi.
| 1
|
107906
|
Drømmen om De syv hav
Tenk å få seile med Kaptein Sabeltann på De syv hav og røve, skråle og gå på skattejakt!
Nå går drømmen i oppfyllelse på PC-skjermen.
I «Kaptein Sabeltann» styrer du Pinky, verdens yngste sjørøver, som drømmer om å bli opptatt i den fryktede sjørøverkapteinens bande.
For å bevise at han duger, må han finne gull og andre skatter.
Spillbarheten er modellert etter spill som «Zelda», men er forenklet kraftig.
Man bruker piltastene til å bevege seg og mellomrom-tasten til å både hoppe, klatre, grave og slåss, og det er igrunn alt man trenger å bekymre seg over.
Du får en lang rekke forskjellige områder å kose deg i, hver med sin egen, flotte stil og sine egne, spennende utfordringer.
Det er nedlagt et betydelig arbeid i å lage riktig og velfungerende stemning, ikke minst ved hjelp av veldig bra musikk.
Dessuten får man mye bra humor, som kombinert med en ellers morsom spillbarhet og mange artige figurer og dyr vil sørge for en herlig kosestund i de tusen hjem.
Det norske spillselskapet Artplant har utvilsomt laget sitt beste spill så langt.
«Kaptein Sabeltann» er en langt mer gjennomført og omfattende spillopplevelse enn «Månetoppen» og «Skomakergata».
Det blekner riktignok når man plasserer det ved siden av nevnte «Zelda» eller «Sly 2: Tyveribanden».
Men Artplant sikter utelukkende mot de yngste, og spillet må bedømmes deretter.
Vi snakker om et glimrende, trygt og passe enkelt spill for de aller yngste - gjerne kommende spillfantaster som prøver seg på sitt aller første spill.
| 1
|
107907
|
Sex-splatter
Regi: John Waters.
Med Tracey Ullman, Johnny Knoxville, Chris Isaak, Selma Blair, Suzanne Shepherd, Mink Stole.
Amerikansk.
«Komedie» - 15 år, frarådes under 15, egnet voksne.
«Kongen av bad taste» tar'n helt ut!
I nærmere 40 år har regissøren John Waters skapt seg en slags karriere på grassat plumphet.
Det vil si:
Den siste tiden har han blitt anklaget for borgerlig tilpasning.
Det tar han nå sterk avstand fra.
«A Dirty Shame» er en sammenhengende paradering av den mest ustyrlige kåtskap, de mest usannsynlige perversjoner og den mest blussende griseprat.
Det blir monotont.
Mildt sagt.
Og ikke særlig sjokkerende.
Ikke engang morsomt - før Baywatch-stjernen David Hasselhoff sitter i et fly og - unnskyld uttrykket, det er nødvendig: - driter i hodet på en mann som fremfor alt ikke trenger en hjernerystelse.
Men det kommer sent.
Altfor sent.
| 0
|
107909
|
Slående vakkert
Regi: Zhang Yimou.
Med: Zhang Ziyi, Takeshi Kaneshiro, Andy Lau.
Kinesisk drama.
15 år.
Visuelt mesterlig actiondrama om kvinnelig opprørskriger mellom to rivaliserende menn i 800-tallets Kina, signert landets store filmskaper Zhang Yimou.
Den er vidunderlig vakker, hemningsløst melodramatisk og har kampscener som i fart, presisjon og vektløshet overgår sin filmatiske åndsfrende «Snikende tiger, skjult drage».
Med «Flygende dolker» er det som om Zhang Yimou (53) - Kinas mest allsidige filmskaper, mannen bak «Ju dou», «Bak den røde lykten» og «Veien hjem» - har satt seg fore å vise hva han kan også i denne brått etterspurte, nypopulære genre.
Som i fortellerstil har dype røtter i hans hjemlands voldsomme og folkelige tradisjon og legender, men som det var Taiwan-fødte Ang Lee som først omskapte til moderne film og gjorde berømt verden rundt.
Som underholdning er «Flygende dolker» en oppvisning i perfeksjonisme.
All energi synes lagt i det visuelle ytre, i melodramaets indre er lite igjen som rører og berører.
Dramaet er i seg selv en filmatisk ønskedrøm, brukt til siste, gullskimrende silketråd for å overvelde våre sanser:
Det voldsomme Tang-dynastiet står for fall.
Keiserens soldater jakter hensynsløst på opprørere som truer det bestående.
To av dem har funnet samme ledetråd:
Opprørslederens vakre, unge datter (Zhang Ziyi, «Hero», «Veien hjem»), som skal tvinges til å lede dem til sin fars hovedkvarter.
La oss bare si:
Den unge datter er mer enn den luksusdanserinne hun gir inntrykk av å være.
Nydelig spilt - presist og vektløst som i en dans - er også «Flyvende dolker».
Som tar sitt melodrama overveldende alvorlig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107910
|
Enkelt, elegant og fransk
Regi:
Patrice Leconte.
Med:
Sandrine Bonnaire, Fabrice Luchini.
Fransk drama.
Tillatt for alle (egnet voksne).
Utsøkt og meget «fransk» om kvinne som banker på feil dør, og forandrer livet til en skatterådgiver.
Så enkelt, så elegant.
En kvinne i nød banker på feil dør, og havner hos en skatterådgiver i stedet for en psykiater.
Når skattemannen innser feilen, er det for sent.
Hun har allerede fortalt ham for mye.
En tilfeldig feil (eller kanskje nettopp ikke?) fører til en serie møter mellom en ganske komplisert kvinne og en svært overrumplet mann.
Møter som skal bli minst like forløsende for mannen som for hans «pasient».
Først når man en sjelden gang ser dem igjen, innser man i hvilken grad fransk film er savnet på kino i Norge.
For dette kan franskmennene - især en regissør som Leconte («De latterlige», «Frisørens ektemann», «Mannen fra toget»):
De innholdsrike, små kammerspill, med full harmoni mellom ramme og innhold, fylt til randen av det tvetydige, det underliggende og det (kanskje) ufortalte.
Bare slutten bryter magien.
Som om «noen» har ønsket en hollywoodsk, skimrende «ending» klistret i ansiktet på oss.
Sandrine Bonnaire er den forløsende inntrenger med all ønsket tvetydighet.
Men aldeles lysende er Fabrice Luchini, som greier å vekke vår interesse for et til overmål inngrodd vanedyr.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107911
|
Komisk skrekk
Regi:
Renny Harlin.
Med:
Stellan Skarsgård, Izabella Scorupco, Billy Crawford.
Am. skrekkfilm.
15 år.
Skrekkfilm der effektene står i kø og etter hvert blir mer komiske enn genuint nifse.
Dette er altså filmen som skal gi forklaringen på hva som gjorde fader Merrin til exorcist i den glimrende skrekkfilmen «Exorcisten» fra 1973.
William Friedkins originaltapning skrekkfrydet oss med både offerets fysiske rystelser og mest av alt det underforståtte, den krypende uhyggestemningen av noe uforutsigbart.
Med Renny Harlin som regissør er svært lite uforutsigbart.
Han pøser på med demoner, slemme menn med stygge tryner, larver og andre krypdyr.
Det er nok av muligheter til å skvette i stolen av dette, men etter hvert sklir det ut i rene skjære komedien.
Når offeret fyker veggimellom, minner det mest av alt om en dårlig kopi av vår venn Gollum.
Dette er som sagt proppet med effekter, som til en viss grad skremmer.
Men kun på overflaten.
Forbannelsen rundt selve innspillingen er mer spennende.
Regissør John Frankenheimer døde, nestemann, Paul Shrader, fikk sparken, og Renny Harlin brakk bena.
Da nærmer vi oss materialet for en skrekkfilm.
| 0
|
107912
|
Unik dokumentar
Regi:
Andrew Jarecki.
Amerikansk dokumentar - 11 år, egnet voksne.
En enestående, smertefull, uhyre viktig og direkte skremmende avslørende dokumentar omkring pedofili, overgrep, massepsykose og den uhyre vanskelige grenseoppgangen mellom skam og skyld.
Det handler om Arnold Friedmans jødiske familie.
Han er lærer, pianist, datainstruktør og familiefar i en tett amerikansk østkystsmåby.
En dag blir hans store hemmelighet avslørt:
Han har bestilt barnepornografi fra Nederland; han er pedofil.
Derfra starter marerittet.
For snart blir det reist en langt større sak:
Hans hjemmeundervisning av lokale gutter i data blir av politiet påstått å være rene overgrepsorgier bl.a. med voldtekter.
Arnolds 18 år gamle sønn blir siktet som medskyldig.
Familien splittes; samfunnet, politiet, naboene, mediene - alle er enige om skylden.
Og midt oppe i dette:
Familiens sønner anskaffer seg videokamera.
Og hele prosessen, kranglene, sorgen, benektelsene, ventingen - alt!
- blir festet på film.
Dette enestående filmmaterialet er stilt til filmens disposisjon.
Altså:
En overgrepssak filmet innenfra den antatte gjerningsmanns familie.
Det blir uhyggelig.
Og etisk meget tvilsomt.
For hvis noen mener de har sett personutlevering før, bør man få med seg dette.
Det er rått!
Dramaturgien er - mildt sagt - glimrende.
For også seerne etterlates innledningsvis i den nokså vanlige sosiale og til dels juridiske antagelse:
Pedofile er skyldige.
Punktum.
Men er det virkelig tilfelle?
Er de to tiltalte virkelig berettiget de utallige tiår de får bak murene?
Og er farens personlige skam over sin legning det som gjør det mulig for juristene å i praksis utrydde ham?
Filmen gir ingen klare svar.
Men med en gjennomført vilje til å utkrystallisere smertefulle, men nødvendige tankemodeller, blir man i overveldende grad tvunget til refleksjon på områder som aldri må slutte å plage oss.
Slett ikke i Norge.
| 1
|
107914
|
Feist «Let It Die»
(Universal)
For deg som liker Kings of Convenience.
Feist er en kvinnelig sanger og låtskriver fra Canada som er i ferd med å bli relativt populær i Frankrike og Storbritannia.
Det er slett ikke så merkelig.
«Let It Die» er et nydelig album.
Vittige tunger har omtalt Feist som en Karen Carpenter for klubbgenerasjonen.
Rent personlig gir jeg blaffen i all båstenkning og gleder meg isteden over et luftig, personlig, elegant og friskt album med gode melodier som Kings of Convenience-fans vil elske.
Her er lettbent, behagelig og velmodulert visepop som iblant flørter litt med jazz, fusion, disko (hør hennes versjon av «Inside and Out») og rock på et overraskende bra album fra en total outsider.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107915
|
Estelle «The 18th Day»
Empire/V2
Helstøpt r&b og hiphop-album
Den 24 år gamle London-jenta Estelle lever helt klart opp til tittelen som Englands nye r&b-og hiphop-dronning.
Debutalbumet «The 18th Day» er et helstøpt kvalitetsalbum fullspekket av fengende soulmelodier og råtøff rapping.
Estelle er blitt sammenlignet med storheter som Lauryn Hill og Alicia Keys, noe som stemmer ganske godt, men hun har også en britisk snert over musikken sin.
Tekstene
handler om kjærlighetsforhold og hvordan det er å vokse opp i en familie med til sammen ni søsken.
Sammen med den Jay-Z-aktige hiten «1980» er «Don't Talk» albumets klart sterkeste låt, men her er det også mange andre godbiter (for eksempel «Hey Girl» og «Maybe»).
Estelle kommer garantert til å beholde posisjonen hun har som Storbritannias mest respekterte rapstjerne.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 1
|
107916
|
Shania Twain «Party For Two»
(single) (Mercury/Universal)
Shania tværer Twain-twangen
Denne singlen skal selge Twains «Greatest Hits» senere i høst, og skal dermed etter all PR-logikk ikke fravike damens suksessformel de siste årene.
Det gjør den da heller ikke.
«Party For Two» - med vokalhjelp fra Mark McGrath - oser av uoriginale, pompøse gitarbomberiff patentert av Robert John «Mutt» Lange og har et refreng som er både lettvint og tamt, selv i Shania Twain-sammenheng.
«Party For Two» er kalkulert svindel - intet mindre og iallfall ikke mer.
| 0
|
107917
|
Trygve Seim «Sangram»
ECM/Grappa
De lange linjers skjønnhet
Lange flater, klangstudier og dyp meditativ ro preger Trygve Seims annen utgivelse for ECM.
Platetittelen er et ord fra sanskrit som kan oversettes med «møtested» eller «der tre elver møtes», og man kan nærmest se for seg at man sitter ved elvedeltaet og mediterer over elvenes gang gjennom verden.
Her er spennende klangformasjoner, som et vibrerende orgelpunkt med akkordion og trombone, deilige klangflater med messing og strykere og noen særs vakre melodilinjer.
Seim og Arve Henriksen har solistiske hovedroller i en musikk som gir et gjennomkomponert inntrykk.
Det kan i enkelte partier virke som om Seim har tatt farge av Henriksens såre, orientalske tone.
Frode Haltlis akkordeon og mer rytmiske partier som «Dansante» og del tre av suiten «Himmelrand i Tidevann» gir en sørkontinental stemning, en snev av humor og en kjærkommen kontrast til de ellers så strengt innadvendte strekkene.
| 1
|
107918
|
Illumination «The Poppy Rocks»
(BMG)
Digitale sjeler lager varm og vakker musikk.
Nicholas Sillitoe og Per Martinsen i Illumination er bare en hårsbredd fra å ha levert et mesterverk med «The Poppy Rocks», som er et elektronisk album spekket med virkelig gode sanger!
Det begynner å bli en stund siden Röyksopp traff blink med «Melody AM».
Historien vil neppe gjenta seg, men duoen Nicholas Sillitoe og Per Martinsen har uansett laget et vakkert, lett dovent og duvende elektronisk album med sjel og varme.
Allerede under melankolske «Summertime's Gone By», som innleder «The Poppy Rocks», er det klart at Illumination kan nå langt denne gangen.
Inntrykket svekkes ikke av nydelige «Here Come The Stars» hvor klassisk skolerte Sillitoe avslører hvilken god sanger han i virkeligheten er.
Deretter følger «Kool Karma».
En perle av en crossoverlåt hvor Anneli Drecker bidrar med vidunderlig sang.
Bruken av akustisk gitar, munnspill, piano, orgel og cello forsterker inntrykket av at «The Poppy Rocks» er et protestalbum hvor Sillitoe og Martinsen tar et oppgjør med klubbmusikken som ofte virker dekadent, kjølig og overflatisk.
House- og teknorøttene er fortsatt til stede, men Illumination har komponert melodier som fungerer på flere plan.
Nicholas Sillitoe og Per Martinsen har brukt elektronikken til å lage et helstøpt album for 2004.
I så måte er den tilbakelente, rustikke og knitrende elektronikaballaden «You Lift Me Up» noe av det mest forheksende vakre jeg har hørt i år.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107920
|
M.A.S.S «Revolution»
Trema/Universal
Pregløs debut av engelsk-irsk-norsk rockeband
NME er selvfølgelig fra seg av begeistring for dette middelmådige indierockbandet.
Ikke skjønner jeg hvorfor.
For «Revolution» må sies å være en skuffende opplevelse.
Det at nordmannen og bergenseren Pål Hegland er bandets bassist, hjelper heller ikke noe særlig.
For M.A.S.S vakler seg gjennom ti låter
uten noen gang å komme helt i mål.
Et av problemene er at de høres ut som så innmari mange andre band, og at musikken deres aldri blir noe mer enn helt grei.
Vokalist Justine fremstår dessuten som pregløs og noe gnålete (selv om hun i den småtøffe «Live A Little» faktisk høres litt ut som PJ Harvey).
«Get Ready» og «Don't Wanna Wait Anymore» er helt streite rockelåter, men det er ikke bra nok til at M.A.S.S bør håpe på det store gjennombruddet.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107926
|
Geir Sundstøl & Lynni Treekrem «Sweethearts»
(MBN)
Duettplate med ti coverversjoner av mer eller mindre kjente sanger.
Denne platen har jeg problemer med å skjønne er gitt ut i det hele tatt.
Her har ekteparet Geir Sundstøl og Lynni Treekrem (det var i alle fall det de het tidligere) gitt ut en plate der de lager egne versjoner av kjærlighetssanger.
Det er ikke spesielt vellykket når de ikke klarer å tilføre de opprinnelige sangene noe nytt, eller gi dem et preg som du legger merke til.
Det hjelper lite om det for eksempel er «Tonight's the night» med Rod Stewart, Elton Johns «Blue eyes», John Lennons «Just like starting over» eller Nick Lowes «Let's stay in and make love».
Disse versjonene er totalt uspennende, de har ikke evnen til å gripe eller røre noe i deg.
Det hele blir en kjedelig samling der «Song for you» av Leon Russel og «You got gold» av John Prine er de minst dårlige.
| 0
|
107927
|
Seppo «Retrofeelia»
BareBra Musikk
En av låtene heter «Joika Funk».
Det sier vel sitt.
Bak navnet Seppo skjuler kameratene Are Selheim og Tor Endresen seg.
Selv om duoen har holdt på siden de gikk på videregående i 1976, er dette deres første plate.
Og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
For dette er virkelig fæle greier.
Skulle tro det bare var en spøk.
«Retrofeelia» starter med «King of Pop», en låt som høres mest ut som en parodi på noe klamt fra 80-tallet.
Og for ikke å snakke om den finske låten «Yksi Kaksi».
Dette kan ikke være seriøst ment.
Musikalsk beveger Seppo seg i landskapet pop og funk.
De synger på 4-5 språk, og tekstene er også noe for seg selv:
«Fish and chips / You got beautiful lips / Ah that's sweet / Ham and eggs / You got such lovelilovely legs».
Styr langt unna.
Vær så snill.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107928
|
Ingenting «Fine meg»
Global Music/Universal
Uinspirert riff-rock
Sandnesbandet Ingenting er tilbake med nok en plate etter fjorårets comebackalbum «Nytt».
På 90-tallet solgte bandets fire plater til sammen 120000 eksemplarer, og mange vil sikkert huske låter som «Hiv positiv» og «Aldri på TV».
Ingenting anno 2004 låter uinspirert og utdatert, her er det ikke mye spennende som skjer.
Dette er kjedelig og småharry rettfrem-rock som antageligvis ikke vil vinne bandet noen flere fans.
Men det er likevel ikke så ille at Ingenting kommer til å miste sine trofaste tilhengere.
Tittellåten «Fine meg» blir sikkert å høre på diverse mannfolk-vorspiel i tiden som kommer.
Dette er forresten Ingentings siste plateutgivelse med vokalist Kjartan Osmundsen, som har sunget i bandet siden 1986.
Kjell Undheim fra Stavangerbandet Pawnshop tar nemlig snart over mikrofonen.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107929
|
Fotball for juksemakere
Når du først har klart å filme deg til et straffespark i «This Is Football 2005», er det dessverre ikke mange positive utfordinger igjen.
Muligheten for å filme er stort sett det eneste «This Is Football 2005» har å by på som konkurrentene ikke har.
Spillserien har likevel klart å skaffe seg en tilhengerskare - hvorfor har jeg rett og slett problemer med å forstå.
Etter min mening er det svært mye som gjenstår før TIF-serien er kvalifisert til å spise kirsebær med de store.
Grafikkmessig har det langt igjen til de beste.
Når heller ikke spillbarheten er all verden, er det ikke så mye igjen å juble for.
Med mindre du legger vekt på muligheten for å lime inn ditt eget portrettbilde på spillerne.
Jeg blir mer svimmel enn engasjert av at kameravinklene forandrer seg raskt og annerledes - noe som trolig er gjort for å gi et mer actionpreget inntrykk.
Noe av problemet er at ballen har en tendens til å bli borte, og lærkula spiller jo strengt talt en sentral rolle.
Tempoet i spillet er helt unaturlig etter mitt begrep, og spillerinteligensen er et godt stykke unna tilfredsstillende.
Dessuten er tolkingen av offsideregelen på et særdeles lavt nivå.
Hvis en spiller skyter på mål, eller er i ferd med å drible seg igjennom, blir det til stadighet blåst for offside.
Det er mildt sagt irriterende når det gjentar seg flere ganger i løpet av en kamp.
At kommentarene er på norsk, skiller spillet ut fra konkurrentene.
Gode kommentatorer preger hverken «FIFA Football 2005» eller «Pro Evolution Soccer 4», men her klarer heller ikke TIF å imponere.
Etter å ha hørt de samme platte og uengasjerte meldingene fra Canal Plus-kommentator Thor-Rune Haugen i lang tid, begynte jeg å lete etter muligheten for å skru av lyden.
Det var heldigvis mulig.
Uansett er det relativt greit å sette seg inn i de grunnleggende kontrollene, og du lærer for at R2 er den magiske filme/grisetakling-knappen.
Et annet positivt element i TIF er karrieremodusen der du har muligheten til å føre et lag med skolegutter oppoveri i divisjonssystemet.
«This Is Football 2005» kan være underholdende i noen timer hvis du legger godviljen til.
Men skal du først svi bort noen hundrelapper på et fotballspill finnes det langt bedre alternativer.
| 0
|
107930
|
Rallykongen vender tilbake
Konkurransen mellom rallyspillene tetner til.
Men det offisielle WRC-spillet er fremdeles det beste.
Tidligere i år sørget det actionpregede
Nå kommer det fjerde offisielle WRC-spillet på Playstation 2.
Og leverer det beste fra begge verdener.
«WRC 4» er nemlig en salig blanding av lykkelig villmannskjøring og troverdige rallyopplevelser.
Enkelte vil muligens mene det er bedre å gjøre noe fullt og helt enn stykkvis og delt.
Selv mener jeg kombinasjonen er bortimot perfekt.
Som i de tre foregående spillene i serien, er «WRC 4» det eneste av de aktuelle rallyspillene som har lov til å bruke alt av biler, baner og førere fra virkelighetens WRC.
Og Evolution Studios utnytter lisensen til det fulle - her får du alle rallyene årets rallysirkus, 16 til sammen, med mil etter mil med gjenkjennelig og fantastisk engasjerende vei.
Dermed får du selv mulighet til å gi Petter Solberg seieren han helt opplagt fortjente i årets virkelige WRC.
Dessuten er dramaet fra virkeligheten herlig kopiert.
Det er ofte mange minutter mellom førerne, og det er like ofte bedre å kjøre inn til trygge poengplasser enn å vinne.
Muligheten til å kjøre taktisk i forhold til konkurrentene sørger for en nerve ingen av konkurrentene er i nærheten av.
Det samme kan man si om bil- og veifølelsen.
«Richard Burns Rally» er hakket mer realistisk og nådeløst, men i «WRC 4» føles bilenes vekt og oppførsel så og si perfekt.
I langt større grad enn i forgjengerne, må du nå ta hensyn til bilens vekt, fart og momentum for å komme deg rundt svinger - en gavepakke til alle som bruker ratt og pedaler.
Konsekvensen er at «WRC 4» har blitt mer vanskelig enn før, illustrert ved at det ikke eksisterer noe nybegynnermodus denne gangen.
I steden kan mindre erfarne spillere forsøke seg på Super 1600-mesterskap.
Andre nyheter er at banene på enkelte strekninger har blitt betydelig smalere, du får mulighet til å kjøpe oppgraderinger til bilene ved å kjøre bra og både grafikk og lyd har blitt hakket bedre.
I tillegg er «WRC 4» det eneste rallyspillet på markedet som er på norsk.
En langt ifra ubetydelig styrke.
I og med at vi bor i Norge, liksom.
Allerede snakker vi om en verdig oppfølger, et spill fans av serien vil føle de får nok nytt ut av.
Og jeg har ikke engang vært innom det som kan ende opp med å bli den aller beste nyheten:
Muligheten til å spille med og mot kjente og ukjente over Internett.
Med tanke på hvor utrolig engasjerende det simple ligasystemet var i «WRC 2», hvor man kun registrerte tidene sine, kan det gå mot en spillopplevelse av de sjeldne.
I sum er «WRC 4» det beste rallyspillet på markedet - en kjapp sving foran «Richard Burns Rally» og «Rallisport Challenge 2», og flere kilometer foran «Colin McRae Rally 2005».
| 1
|
107931
|
RETRO:Townes Van Zandt:
«Legend»
(Charly/VME)
Dokumentarfilmen «Heartworn Highways», innspilt i 1975, har én uforglemmelig scene.
En eldre farget herremann besøker Texas-sangeren Townes Van Zandt på sistnevntes kjøkken.
Etter en diskusjon om whiskydrikkingens gleder og farer, spiller Townes «Waiting Around To Die» - «den første låten jeg skrev».
En sang hvis nakne eksistensielle uro man må til den mest beinharde skillingsvise for å finne maken til; Van Zandt fremfører den med en merkelig, zen-aktig ro, mens den sorte mannen etter hvert bryter ut i gråt.
Townes Van Zandts sanger kan stadig få voksne menn til å gråte.
Country-, blues- og folkemusikk som evner å kle av livet slik den selv er blitt avkledd av det:
Dypt desillusjonert, men velsignet med en avvæpnende verdig, sporadisk galgenhumoristisk, stoiskhet.
De konvensjonelle albumutgivelsene hans er alle noe ujevne, så dette - en dobbelt samling med alle klassikerne hans i nær prikkfritt utvalg - er det perfekte stedet å begynne.
Ingen som hører disse sangene, vil kunne glemme dem.
| 1
|
107932
|
Full metal overdrive!
OSLO SPEKTRUM (VG)
Det ble maksimum rock 'n' roll og full metal overdrive da amerikanske Slayer klinte til med en av de mest kompromissløse og aggressive konsertene i hovedstaden på år og dag.
Det ble et supersonisk inferno uten stopp da speed metal-veteranene fra California landet i Spektrum, som var åstedet for en av de tøffeste metal-kveldene siden Metallica gjestet Oslo.
Slayer har holdt på i over 20 år, men sangeren og bassisten Tom Araya, gitaristene Kerry King og Jeff Hannemann og trommeslageren Paul Bostaph mener fortsatt alvor, om noen skulle lure på det.
«Gud hater oss alle,» sto det skrevet med røde bokstaver på sceneteppet da kvartetten innledet det øredøvende racet med knusende tyngde og et rabiat tempo som filleristet publikum.
Slayer selger ikke lenger millioner av album, men bandet har ikke mistet en tøddel av sitt avsindige driv og sin kliniske og knivskarpe presisjon.
Dynamisk, brutalt, nakent og renskåret serverte Slayer rakettlåter som «Seasons In The Abyss», «Raining Blood», «Darkness Of Christ» og «Mandatory Suicide».
Dette var en konsert uten et eneste dødpunkt, til tross for at låtmaterialet både er krevende, uhyre massivt og intrikat.
Slayer er rock 'n' roll på det reneste og mest ekstreme.
Et ujålete jetmotor-band strippet for alt overflødig tullball.
Zen-metal, med andre ord.
For undertegnede er Slayer essens, renselse og terapi.
Jeg tror jaggu jeg fikk et glimt av rockens sjel i Oslo Spektrum fredag kveld.
«Reborn» heter en av låtene til Slayer.
Det var faktisk ikke så langt om å gjøre på en kveld hvor horrorbandet SlipKnot fra Iowa fremsto som lettvektere, til tross for at de i virkeligheten leverte en tidvis meget bra konsert.
| 1
|
107933
|
Forbikjørt klassiker
For 17 år siden herjet «Outrun» arkadehallene verden over.
Nå er det duket for å hvine avgårde igjen.
Sett deg inn i en av åtte forskjellige Ferrarier og flis avgårde ned en av 15 baner med solen i ryggen og en heiende berte i passasjersetet.
For deg som husker «Outrun», vil denne oppfølgeren muligens virke som en forførende mulighet til å gjenoppleve et vakkert minne fra barndommen.
Selv kunne jeg ha klart meg fint med å la minner være minner.
«Outrun 2» fremstår nemlig som ganske platt og umoderne.
Omtrent som å møte opp på byens hotteste klubb med to år gamle moteklær.
Litt av skylden for det må «Burnout 3» ta, det frenetiske bilspillet jeg belønnet med terningkast seks for noen uker siden.
Et så vellaget, så omfattende og så underholdende spill at det aller meste i samme gate vil blekne.
Man kan si mye om å sladde elegant fra sving til sving mens man unnviker den ene bilen etter den andre.
Man kan dessuten skrive en sonette eller to om den fagre møyen som jubler når du kjøper pent.
Konverteringen fra arkade-versjonen er dessuten ganske vellykket, med nye moduser og Xbox Live-spilling attpåtil.
Men i konkurranse med å brutalt feie motstandere ut over autovernet, å rase avgårde i motgående kjørefelt og å bivåne spektakulære kollisjoner i sakte film, blir «Outrun 2» SÅÅÅ to måneder siden.
Uflaks igrunn, for «Outrun 2» så lenge ut til å bli et av de kuleste urealistiske bilspillene i år.
Og i all rettferdighetens navn, er det nok enkelte som vil hente såpass mye nostalgiglede ut av spillet at det er verdt en titt - uansett hvilke andre spill det konkurrerer mot.
For min egen del, velger jeg å kalle en spade for en spade:
«Outrun 2» er dessverre ganske kjedelig.
| 0
|
107935
|
Ronan Keating «10 Years of Hits»
(Polydor/Universal)
Han smiler!
Han synger!
Han selger plater!
Samleplate etter bare tre album er vel noe prematurt, får'n si, men det er sånt man må regne med i Ronan Keatings del av popbransjen.
Karrierekurven hans er dalende, så det er forståelig at «noen» ønsker å smi mens jernet ennå har litt temperatur.
Tittelen lyver dog mer enn lovlig er:
Rett nok har Keating gitt ut plater og hatt hits i snart ti år, men de fem første av dem var som medlem i Boyzone.
Og de tre Boyzone-sangene som har funnet veien til «10 Years of Hits», er alle solonyinnspillinger.
Deriblant en fersk versjon av Cat Stevens' «Father & Son», komplett med den nylig terrormistenkte opphavsmannen (på omslaget bare titulert med sitt adopterte fornavn, Yusuf) på gjestevokal.
Keating er ribbet for det Robbie Williams har i bøtter og spann, nemlig personlighet, men bare en surpomp ville nekte for at han har falt med trynet først i en og annen fengende låt.
Best er sangene signert den unektelig dyktige allsangpopsmeden Gregg Alexander - «Life Is A Rollercoaster», «Lovin Each Day» og «I Love It When We Do».
Kjedeligst er de tallrike oppdateringene av forne tiders klineballader.
«Voksne jenter» vil uansett kose seg med denne, og irer er jo sympatiske folk, liksom.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
107936
|
Smøremykt om sangforfatterens dobbeltliv
Regi:
Irwin Winkler.
Med:
Kevin Kline, Ashley Judd, Jonathan Pryce.
Sangere:
Robbie Williams, Diana Krall, Elvis Costello, Sheryl Crow, Nathalie Cole m.fl. Am. musikal/drama.
Tillatt for alle (egnet ungdom/voksne).
Smøremykt om Cole Porters musikk og konfliktfylte dobbeltliv.
Filmmusikalen om den berømte sangforfatter og komponist Cole Porter er en underlig «dobbel» opplevelse: av himmelsk musikk og gylne øyeblikk.
Og av en selvforelsket, teatralsk setting som gjør filmen til noe nær sin egen klisjé.
For det er en himmelvid, uoverkommelig avgrunn mellom filmens smektende form og de avsløringer den gir av byrden ved å leve et dobbeltliv:
På den ene siden nesten helt lykkelig gift.
På den annen som høyst «utagerende» homofil.
Den gang syndefullt og i dypeste hemmelighet for de fleste unntatt hans kone.
Den nesten uhyggelig allsidige Kevin Kline gir maksimalt liv til den tiltagende mumifiserte Porter, mens Jonathan Pryce har en lite takknemlig oppgave som lyttende «vegg» i komponistens enetalende tilbakeblikk på seg selv.
Mens Ashley Judd smiler seg anstrengt gjennom rollen som hans hustru - inntil det utålelige tolerant.
Porters ørekjælende klassikere driver motstandsløst inn i våre ører og samtidig handlingen fremover, der de i tur og orden får markere milepælene i komponistens liv og tiltagende berømmelse.
Ufattelig vakre er de, i sin friksjonsfrie harmoni av tekst og musikk.
Men selv det motstandsløse - eller nettopp det - kan bli noe monotont i lengden.
Når de fløyelsmyke klassikere strekker seg som en perlerad mot totimersmerket, har det vært nok en stund.
De heteste blant dagens hete stjerner fremfører Porters eviggyldige sanger, og holder seg tro til filmens setting.
Man kan ikke verge seg mot tanken på hvilken vidunderlig film det kunne blitt, hadde de kunne satt sitt mer markante preg på Porters musikalske skatter.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107937
|
Thomas Dybdahl:«One Day You'll Dance For Me, New York City»
(CCAP/EMI)
(I salg mandag)
Lyden av et elskende, tett omslynget par i sakte vals etter stengetid.
Ikke siden Midnight Choirs «Amsterdam Stranded» har en norsk artist prestert å skape en gjennomgående atmosfærisk helhet som det Dybdahl gjør på siste del av sin oktobertrilogi.
Som hos Midnight Choir er det blåtonene han dyrker frem.
Forskjellen er at Midnight Choir pirret ubehaget, mens Thomas Dybdahl fremelsker velvære.
Her har Thomas Dybdahl tilsynelatende vært besatt av å fange en stemning som gjør beroligende medikamenter overflødige.
Å sette ord på en slik stemning, er bortimot umulig - dette må høres - men aksepunktene ligger et sted mellom Jeff Buckley / Van Morrisons «Astral Weeks» på de gitarbaserte låtene, mens Tom Waits' tidlige lounge-periode ligger som en skygge over de pianobaserte låtene.
Melankolien er fellesnevner, og aller mest låter det selvfølgelig Thomas Dybdahl.
Konseptet gjennomføres med stø hånd.
Låtperlene er her i fullt monn, som tittellåten, «A Lovestory», «Don't Lose Yourself» og den fantastiske «Henry» med Silje Salomonsen på vokal, men det denne platen om mulig mangler, er at noen av disse låtene river hissigere i et sterkere forsøk på å dra lytteren vekk fra den ulidelig vakre grunnstemningen, slik at kontrastene blir klarere.
Men for all del:
I all sin skjønnhet er Thomas Dybdahls plate likevel et kjærlig massasjebad for trøtte sinn og kompletterer inntrykket av hans oktobertrilogi som en trekant av stearinlys - utstrålende varme, glød og nærhet.
Som skapt for høsten, med andre ord.
| 1
|
107939
|
Luther såpe
Regi:
Eric Till.
Med Joseph Fiennes, Alfred Molina, Jonathan Firth, Claire Cox, Peter Ustinov, Bruno Ganz.
USA/Tyskland.
Drama - 11 år, frarådes under 11.
Filmen om den store reformator Martin Luther ender opp som et middels såpedrama.
Aller verst er det at filmen ikke engang vil pirre nysgjerrigheten blant folk for dette meget interessante, sammensatte, besatte, dypt begavede, demoniske og epokegjørende mennesket.
Det hadde han fortjent!
Martin Luther (1483-1546) var fransiskanermunken som havnet i grunnleggende konflikt med den daværende religiøse praksis i pavekirken i Rom.
Og dermed (faktisk mot sin egen vilje) ble opphavet til de reformerte kirkene, også vår egen norske statskirke.
Filmen «Luther» makter på ingen måte å yte hverken mannen eller hans virke rettferdighet - hverken på godt eller vondt.
Den forenkler grovt, den mister åpenbare poenger, den kiler så vidt på overflaten, den forskjønner mannen utillatelig.
Og til sist blir den direkte latterlig, når eks-nonnen Catharina von Bora forsøker å forføre sin stivsinnede kommende make i syngende og dansende Bollywood-stil.
Nei, dette er ingen filmtese å slå opp på noen dører, hverken kinoer eller kirker!
| 0
|
107940
|
Rått drama
Regi:
Li Yang.
Med:
Baoqiang Wang, Qiang Li, Shuangbao Wang.
Kinesisk drama.
11 år.
Rå og renskåren beskrivelse av en dyster side av det kinesiske samfunn som landets myndigheter definitivt vil skjule.
Der «Snikende tiger, skjult drage» og andre estetisk vakre filmer fra Kina opphøyer rikets historie til vakker poesi, graver «Blindgangen» i møkka.
Nærmere bestemt i mørke gruveganger der et menneske er mest verdifullt i død utgave.
For som det sies:
Det eneste Kina har nok av, er mennesker.
Regissør Li Yangs dystre, intense og nærmest thrilleraktige fortelling ble da også straks forbudt i hjemlandet.
Dette er neppe saker å minne verden om fire år før OL i Beijing.
Rett på sak går regissøren; vi møter to menn som dreper en tredje, for så å true gruvens ledere.
Sjefene tror det hele er en ulykke, mens de to gutta rått spekulerer i å hale mest mulig penger ut av ledelsen for ikke å sladre.
Selvfølgelig lykkes de i geskjeften, og jakten på et nytt offer starter.
Filmen forsøker ikke ett sekund å fri til publikum med attåt-saker som malende bilder eller musikk.
Alt er skåret inn til beinet, rett på sak - enten vi er i gruven, på horehus eller en aldeles stusslig mini-hybel.
Kan en film kalles renskåret, så er det denne.
| 1
|
107941
|
Anakonda-mat
Regi: Dwight H. Little.
Med:
Johnny Messner og Kadee Strickland.
Am. eventyr.
Sensur: 15 år.
Borneos anakondaer er kjeeeeempestore og trenger myyyye mat.
Ideen om å la vitenskapen og kapitalen slå seg sammen og dra ut i jungelen hvor livet er en virkelig kamp på liv og død, er god nok.
Ekspedisjonen reiser til Borneos jungel hvor det vokser en orkidé med et enzym som gir evig ungdom - og evig rikdom til dem som kan lansere ungdomspillen.
Ute i jungelen må orkidéjegerne ikke bare kjempe mot værguder og jungelvegetasjon.
Det de ikke vet, er at orkideen inngår i kostholdet til de lokale anakondaene (kveleslange som kan bli 10 meter.
Lever i Sør-Amerika!).
«AnaCondas» er en tradisjonell eventyrfilm hvor skrekkoverraskelser er langt viktigere enn historien og skuespillerinnsatsen.
Ca. hvert tredje minutt varsler lydbildet at noe farlig er på vei.
Det skjer med forutsigbar presisjon og gjør etter hvert det nifse mye mindre nifst.
Forutsigbart er det også hvem som blir anakondamat og hvem som skal overleve og finne kjærligheten.
I det hele tatt, de fleste av oss har sett det før.
| 0
|
107942
|
Katt uten klør
REGI:
Pitof.
MED:
Halle Berry, Benjamin Bratt og Sharon Stone.
Am. thriller.
SENSUR:
11 år
«Catwoman» er en fin film å se på.
Takket være Halle Berry.
Som film betraktet faller den mellom alle de stolene den forsøker å sette seg på.
Catwoman er det kvinnelige motstykke til Batman, født av Bob Kean, som tegnet begge.
Den franske regissøren Pitof er ikke i nærheten av den friskheten og humoren som gjennomsyrer tegneserien.
I stedet starter han med en nærmest søtladen intro-histore om en lett lurvete reklametegner (Halle Berry) i et kosmetikkfirma.
Hun blir drept fordi hun oppdager at hudkremen som skal lanseres, er livsfarlig.
Dermed introduseres en snev av samfunnsengasjement og feminisme.
Når den døde tegneren blir vakt til live av sendebudet til en egyptisk kattegud, gjenoppstår Halle Berry i lakk og lær, og det er nå filmen blir severdig for halvparten av menneskeheten.
Til slutt rundes filmen av med kjærlighet uten fremtidshåp og actionoppgjør mellom de gode (Halle Berry) og de onde (kosmetikkfabrikantene) kreftene i eventyret.
Mye ville være vunnet dersom regissøren hadde valgt hva han ville vektlegge i filmen.
Som det er, er den litt av hvert som til sammen ikke blir til noe mer enn en jevn og uengasjerende underholdningsfilm med en god porsjon øyenslyst og filmeffekter som ville vært sensasjonelle for ti år siden.
| 0
|
107945
|
Duran Duran:«Astronaut»
(Epic/ Sony)
Første album siden 1983 med den klassiske Duran Duran-besetningen.
1980-tallsheltene prøver på et musikalsk comeback, men det spørs om ikke tiden har løpt fra Simon le Bon & Co. Kanskje hardcore-fansen fortsatt liker de fem middelaldrende mennene, som presenterer et dusin nye sanger.
Bandet låter litt tyngre nå enn i sin storhetstid, selv om de presenterer pop med litt techno- og dance-rytmer.
Et helt OK og ordinært comeback-album, der «Want you more» og «Badroom toys» er sangene som kanskje vil gi dem noen nye og kanskje unge lyttere.
| 0
|
107946
|
Kristiania:«Station To Station»
(Nordic Records)
Pop-plankekjøring uten særpreg
27-åringene Miriam og Espen Gulbrandsen har sunget sammen siden 1995, og bandet deres Kristiania har eksistert nesten like lenge.
Nå er debutplaten «Station To Station» her, uten at det noe å rope hurra for.
Miriam og Espen har begge behagelige stemmer, men musikalsk er dette en veldig lite spennende plate.
Melodiene fester seg ikke, de forsvinner ut av øret like fort som de kom inn.
Produksjonen er glatt og kjedelig, og med et par unntak («Still» og «Communication Breakdown») er sangene like så.
Kristianias musikk egner seg sikkert som bakgrunnsmusikk på en rolig kafé, men ikke til noe særlig annet.
Rent og pent, men akk så kjedelig.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107949
|
Anne-Sophie Mutter:Tsjajkovskij og Korngold:
Fiolinkonserte
(Deutsche Grammophon)
Struttende, rått og blankpolert fra Mutter.
Ikke mange kombinerer et rått sigøynerstrøk med blankpolert klassisk klang slik Anne-Sophie Mutter gjør.
Kanskje er det derfor Peter Tsjajkovskijs fiolinkonsert blir så fantastisk i hennes hender.
På sin nye plate former hun den fritt og fører detaljene motstrøms, samtidig som spillet lyser av perfeksjonisme.
Takket være henne blir konserten langt mer enn et virtuost bravurnummer med et melankolsk mellomspill.
Den når dypere.
Mutter og dirigent André Previn har koblet den russiske musikken med den mer ukjente tsjekkisk-amerikanske Erich W. Korngolds fiolinkonsert.
Verket fra 1947 klinger av Hollywood og falmende europeiske tradisjoner, men også det strutter av Mutters overskudd.
Orkestrene, henholdsvis Wiener Philharmoniker og London Symphony Orchestra, har ikke helt futt til å matche henne, men platen er en begivenhet samme hva.
| 1
|
107950
|
Talib Kweli:«The Beautiful Struggle»
(Rawkus/Universal)
Bunnsolid!
Potensiell hip-hop-klassiker!
Det er på tide at Talib Kweli fra Brooklyn får den oppmerksomheten han fortjener.
Som rapper kan han måle seg med Jay-Z og Nas når som helst.
Med «The Beautiful Struggle» har Talib Kweli utgitt en ren åpenbaring av et hip-hop-album.
Talib Kweli dukket opp i 1998 sammen med Mos Def i gruppa Black Star, som leverte et kanonalbum av den gamle skolen før de skilte lag.
Deretter fulgte sterke solo-utgivelser som «Reflection Eternal» og «Quality», før Kweli nå kliner til med «The Beautiful Struggle», et positivt og oppløftende album, hvor han får hjelp av Mary J.
Blige, Common, Faith Evans, Anthony Hamilton og produsentene The Neptunes, Kanye West og Hi Tek.
Kweli mener forresten alvor, som alltid, på et album som ikke inneholder en eneste dårlig låt.
Her finnes blant annet røffe «Back Up Offa Me», kontante «Broken Glass», fløyelsmyke «We Know», skumle «A Game», vakre «Ghetto Show», intrikate «Black Girl Pain» og latino-inspirerte «I Try», som er en vidunderlig låt.
Talib Kweli har det meste som skal til for å skape en potensiell klassiker: intelligente tekster, gode låter og sterke samarbeidspartnere.
Dessuten rapper han med overlegen flyt, presisjon og rytme.
Flere argumenter burde du ikke trenge for å løpe til butikken.
Dette ligner stygt på et tvangskjøp.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107953
|
Julian Berntzen:«Pictures in the house where she lives»
(Universal)
Album nr. to fra den unge bergenseren om livet i Waffy Town.
Julian Berntzen har laget et glimrende popalbum om livet i den fiktive byen Waffy Town.
Han har selv skrevet all tekst og musikk.
Dette er en en sjarmerende plate som vil glede alle som liker god popmusikk.
Berntzen lager musikk og iørefallende popmelodier som flere steder minner litt om Beatles.
Berntzen bruker også denne gangen strykere på flere av sangene.
Han får også vokalhjelp av Sondre Lerche, Sissy Wish og Inger Lise Størksen fra Ephemera.
Selv om dette er et slags konsept-album om småbylivet i Waffy Town, står sangene godt på egne ben.
Historien om «Mr. Max» og livet i «The Park 1920» er to av platens beste sanger.
| 1
|
107958
|
Cocktail Slippers:«Mastermind»
(MTG)
Middelmådig retro-rock.
Oslobandet Cocktail Slippers kan dette med image, sminke og klær, men dessverre skorter det veldig på låtmaterialet på «Mastermind».
Man forventer ingen store overraskelser fra et band som genremessig befinner seg i 60-tallets gitar- og orgelbaserte garasjerock, men noe mer krutt hadde vært å foretrekke.
Det er ikke det at musikken er dårlig eller plagsom å høre på, den er bare veldig tam.
Jentene kunne med fordel ha dratt på litt mer.
Med unntak av tittellåten «Mastermind», som skiller seg positivt ut, er sangene er altfor like.
Etter et par gjennomlyttinger fremstår albumet som en grøt av intetsigende låter.
Cocktail Slippers er sikkert et av mange band som funker bedre live enn på plate.
Jentene burde muligens konsentrere seg mer om å heve kvaliteten på låtmaterialet enn å ta seg bra ut på fancy pressebilder.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107960
|
Fableaktig!
Hønefotball, bondeslakting og utroskap - «Fable» er kanskje rollespillenes svar på «Grand Theft Auto».
Endelig er det her.
Xbox-spillet som har vært like mye omtalt som Xbox-konsollen selv.
Utviklet av nykommeren Big Blue Box, men med designerlegenden Peter Molyneux i spissen, klar til å skryte for alle og alt om hvor fantastisk «Fable» skulle bli.
Og det er rimelig klart, til tross for at «Fable» er et fantastisk spill, at det også er blitt et offer for sine egne ambisjoner.
Utviklerne lovte oss det ene og det andre, hovedsakelig at «Fable» skulle bli tidenes rollespill, og at det skulle være så fritt og stort at en egentlig bare kunne flytte inn i verdenen Albion og bo der.
Slik er det ikke.
«Fable» er noe ganske annet enn det vi har blitt forespeilet, men det er likevel en svært vellykket tittel med sterke kvaliteter.
Først og fremst er «Fable» et klassisk rollespill tvers gjennom, inkludert den typiske bakgrunnshistorien om hevn og familiebånd, sverd og magi, og en verden befolket av tomsete bønder som ikke kan se forskjell på en stekespade og en høygaffel.
Men til tross for den noe åpenbare og forutsigbare verdenen i «Fable», er Albion aldeles innbydende, magisk og strålende vakker.
Hvis en skyver vekk den første skuffelsen med at verdenen er veldig begrenset og overhodet ikke bygd på frihetskonseptet Molyneux og vennene hans skrøt om, er den samtidig proppfull av nydelige granskoger, majestetiske slott og kirkegårder som lukter død.
Det er noe spesielt ved å se fullmånen ligge døsig over grantoppene, samtidig som flammesverdet ditt kaster skygger som danser lekende på bakken.
Og det er slike øyeblikk en lever for i «Fable».
Sentralt i det hele står karakterutviklingen.
Dette er selve bærebjelken i «Fable», men i stedet for å pøse på med kjedelige tall og sanking av erfaringspoeng, har utviklerne gjort noe som for alltid vil sette spillet på kartet.
Gjennom hele spillet balanserer du mellom godt og ondt, hyggelig og slem, lys og mørke.
Figuren din vil føle tidens tann, rynkene springer frem, musklene vokser hvis du bruker tunge våpen, og håret ditt vil bli raskere grått hvis du bruker mye magi.
Gjør du mange onde handlinger vil du gro horn og få røde øyne, mens dyrking av godhet vil gjøre det motsatte.
Du er i konstant utvikling og får hele tiden en visuell tilbakemelding på hvordan du oppfører deg og hva slags kjørebane du velger på livets vei.
Det er et genialt konsept, og er tilsvarende mesterlig utført.
Og etter hvert som du blir kjent som enten god eller ond, vil skrekkslagne unger løpe i motsatt vei når du kommer inn i landsbyen, eller flokke seg rundt deg for å klasse med snørrete barnefingre på kappen din.
For å heve detaljnivået, kaster «Fable» deg inn i mange hverdagslige valg og handlinger.
Du kan kjøpe et hus, skaffe deg en make, spise deg overvektig og fiske på fritiden.
Mye av dette føles dessverre som et gimmick.
Huset kan du ikke gjøre noe med annet enn å leie det ut for penger, en livspartner er fremdeles dum som et brød og byr ikke på noen interessante samtaler, og fiskingen blir gammelt etter cirka tyve sekunder.
Det er morsomt å ha mulighetene, men om utviklerne hadde kanalisert mye av arbeidet på dette over i selve historien og verdenen, ville nok «Fable» vært et mer fokusert og dypere spill.
For til syvende og sist er «Fable» overraskende kort.
Men heldigvis er det en forrykende opplevelse så lenge det varer.
Det innholdet som er her vil få deg til å sikle av lyst, juble av glede og omfavne Xbox-konsollen i det du bare kunne ønske var en evigvarende lykke.
Enkelte skuffelser til tross, «Fable» er ganske enkelt fabelaktig.
| 1
|
107961
|
Pensjonert rallystjerne
Skotten Colin McRae er ute av virkelighetens WRC.
I år er også hans spillserie klar for pensjonisttilværelse.
«Colin McRae»-serien har lenge hatt sin trofaste tilhengerskare.
Det har vært mer realistisk enn konkurrentene, vei- og bilfølelsen har vært glimrende og man har hatt masser av muligheter til å mekke og finjustere for å tyne ekstra fart ut av rallybilen.
2004 er året serien går fra å knive om tetplassen til å kave i grøfta med punktert dekk, ødelagt girkasse og bremsesvikt.
Nylig demonstrerte «Richard Burns Rally» hva realisme i rallyspill egentlig er for noe.
«WRC 4», som kommer om noen små uker, skrur opp realismen et hakk samtidig som det leverer actionpreget fart og spenning.
Og «Rallisport Challenge 2» er fremdeles det desidert peneste rallyspillet på markedet.
«Colin McRae Rally 2005» er langt ifra det mest realistiske rallyspillet på markedet.
Det er milevis fra å være det peneste.
Og det er et helt hav fra å være det mest fartsfylte og spennende.
Det har mistet sin «raison d'être», sitt eksistensgrunnlag.
Og da hjelper det ikke at det isolert sett er et greit rallyspill med tidvise glimt av velbehag.
Mitt ultimate rallyspill har fysikken fra «Richard Burns Rally», bil-, vei- og fartsfølelsen fra «WRC 4» og grafikken fra «Rallisport Challenge 2».
Jeg kan ikke komme på en eneste ting jeg vil ta med meg fra «Colin McRae Rally 2005».
PS!
«Colin McRae Rally 2005» er også ute på PC, hvor mangelen på konkurransen fra «WRC 4» (kun på PS2) og «Rallisport Challenge 2» (kun på Xbox) gjør det til et noe mer fornuftig valg.
| 0
|
107962
|
Lenge leve 2D
«Gradius V» er et nydelig, heftig og actiontungt argument for at todimensjonale spill fremdeles har livets rett.
Med spill som «Doom», «Tomb Raider» og «Super Mario 64» hastet spillverdenen over i 3D.
De gode gamle 2D-spillene ble henvist til skraphaugen til fordel for mer kompliserte og grafisk overlegne etterkommere.
Men todimensjonale konsepter nektet å dø på skraphaugen.
I steden har det utviklet seg et sydende samfunn av spennende kreativitet som ikke infinner seg med at 3D automatisk er bedre enn 2D.
Noen av disse konseptene lever i beste velgående på Game Boy Advance, hvor spill som «Metroid: Zero Mission» og «Mario & Luigi:
Superstar Saga» klarer å overgå de fleste tredimensjonale konkurrentene.
Andre konsepter bobler i undergrunnen hos en- og tomannsforetak, som utvikler og distribuerer sine todimensjonale kreasjoner på egen hånd.
Og så har du Treasure da.
Spillselskapet som nærmest på egen hånd har revitalisert den klassiske todimensjonale skytegenren og overført den til dagens høyteknologiske konsoller.
Med «Ikaruga» tok de Gamecubespillere med storm.
Nå er det PS2-spillere som står foran en herlig old school-opplevelse med det fantastiske «Gradius V».
Spillbarheten kan beskrives med få ord:
Du styrer et romskip med våpen, og skal skyte andre romskip.
På slutten av hvert brett treffer du på en boss, som naturlig nok er ganske lei å få has på.
Men ved å koke spillbarheten ned til noe såpass simpelt, fanger man ikke de rike nyansene i det man opplever.
Kreativiteten i brettdesignet, de herlige våpnene og den deilige grafikken - som plasserer 3D-bakgrunn i 2D spillbarhet - for eksempel.
Og, ikke minst, den ufattelig tilfredsstillende følelsen av å finne mønsteret i bølgene av fiender, og elegant tilintetgjøre motstanden en etter en.
Det går nemlig fort unna i svingene, og man må tenke og reagere kjapt for å overleve.
Etter hvert kommer man til en nesten mediterende tilstand hvor man ikke lenger tenker før man reagerer, man reagerer simpelthen automatisk.
Håndkontrolleren blir en «påmontert kroppsdel» med tilsynelatende direkte tilgang til nervesenteret.
Og det er her de beste todimensjonale skytespillene skiller seg ut fra moderne 3D-varianter.
Du får en ren, ubesudlet spillbarhet som gjerne kan sammenlignes med for eksempel «Tetris».
Det å komme seg videre, det å overleve den heftige motstanden, er belønning nok i seg selv.
Med «Gradius V» har Treasure og Konami levert en av årets aller kuleste spillopplevelser.
Litt fordi det er forfriskende annerledes og deilig nostalgisk anno 2004, jeg innrømmer det.
Men mest fordi det er et utrolig bra spill, uansett om kalenderen viser 2004 eller 1988.
| 1
|
107966
|
Muskelmoral i én dimensjon
Regi:
Kevin Bray.
Med:
The Rock (Dwayne Douglas Johnson), Neal McDonough, Johnny Knoxville, Kristen Wilson.
Am. drama/action.
15 år.
Muskuløs krigshelt vender hjem og gjenoppretter rettferdighet samt industri i skakk-kjørt småby.
Med balltre.
Okay, den er «velskapt».
Akkurat så velskapt, muskuløs og rettroende som sin hovedperson: den hjemvendte muskelbunt av en krigshelt, som i såkalt rettferdig harme rydder opp i småbyens maktmafia - med balltre.
Ett hevntokt av mange i en milelang, amerikansk tradisjon, med aner tilbake til virkelighetens hårda bud i landet for «the selfmade men».
Det er hevnens generelle glede pakket i cellofan med sløyfe:
Det aldeles rettferdige hevntokt utført av den perfekte muskelbunt.
Som først slår ned småbyens korrupte maktmisbrukere, dernest tar over deres plass med sheriffstjerne på brystet.
Ikke bare overvinner han ondskapen med overgripernes egne midler og moralen på sin side.
Han stabler (egenhendig?) byens gamle stolthet, et nedlagt sagbruk på bena.
Det er muskelmoral i én dimensjon.
En tilstand så lykksalig som den kun kan bli når den ene har all rett på sin side og den annen all fornøden skyld.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107967
|
Utmattende
(Around the World in 80 Days).
Regi:
Frank Coraci.
Med:
Jackie Chan, Steve Coogan, Cecile de France, Jim Broadbent, Kathy Bates, Arnold Schwarzenegger, John Cleese.
Am. komedie.
11 år.
Lang og strevsom reise «Verden rundt på 80 dager» i tvilsomt selskap.
Ingen burde naturligvis slippe løs som radbrekker av den eventyrlige 50-tallsklassikeren «Jorden rundt på 80 dager» uten Svært Gode Grunner.
En harselerende og frekk farse kunne naturligvis vært en slik grunn.
Og det er trolig akkurat hva hensikten har vært.
Men dessverre ikke resultatet.
Bare i få og korte sekvenser slipper en slags lettelsens humring til, der den smågale trio Philias Fogg, Passepartout og en eventyrlysten, fransk servitrise - som slenger seg med fra Paris - bedriver sitt omskrevne kappløp mot klokken.
Passepartout er ikke lenger Passepartout - til gjengjeld denne versjons hovedperson og ektefødt kineser (Jackie Chan) - hvis eneste hensikt med reisen er å bringe hjem igjen sin landsbys bortrøvede lykkefigur.
Som han da først må rane tilbake.
En viss sjarm, sunn galskap og solid fantasirikdom - aldeles spinnfritt over Jules Verne - preger unektelig denne reise.
Som likevel fremstår først og fremst som lekegrind for Jackie Chan og hans ferdigheter i kampsport - nå til stadighet brukt i komikkens prisverdige tjeneste.
Men det hjelper ikke til mål.
Faktisk ikke engang så langt som til avreise - som først får skje etter aldeles utmattende, innledende manøver.
Farsen er en forrædersk, storforlangende form.
Den skal overdrive alt.
Men i forstørrelsens sterke lys, blir det umorsomme - æh - ikke morsommere.
For å si det mildest mulig.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 0
|
107968
|
Skurrer
Regi:
Thierry Donard.
Fr. ekstremsportdokumentar.
Tillatt for alle.
Sugende filmopplevelser høyt og lavt i ekstremsportens verden.
En patetisk voice-over trekker kraftig ned på opplevelsen.
De fleste av oss har vel vært der; drømt om å mestre naturen når den er på sitt voldsomste.
Enten det gjelder å surfe på en 28 meter høy bølge, eller å gli nedover en stupbratt fjellside i silkemyk puddersnø.
Gleden, utfordringen og spenningen ved dette er det den franske ekstremsport-regissør Thierry Donard har fanget inn i denne filmen.
For de av oss som husker Imax-filmen «The Extreme» fra 1999, blir riktignok dette mer en repetisjon enn nybrottsarbeid.
I tillegg har regissøren falt for fristelsen til å ta med litt for mange stupbratte skiutflukter i mektige fjell.
Men det som skurrer - og det skurrer sterkt - er en voice-over-stemme som messer ut kvasifilosofiske betraktninger.
Det låter som en parodi på en fyllesjuk Jack Nicholson og gir de ekstreme menneske-møter-naturen-opplevelsene akkurat den pompøse dimensjon disse opplevelser ikke fortjener.
| 0
|
107972
|
Alice Coltrane:«Translinear Light»
(Impulse/Universal)
Alice Coltrane vender tilbake.
Det er en fantastisk opplevelse å sette på en CD og høre musikk du ikke hadde ventet, noe du ikke har hørt før, i hvert fall ikke akkurat sånn.
Alice Coltrane, som i en alder av 67 år slipper sin første plate på 26 år, har begått en slik plate, en svært uvanlig blanding av jazz og hinduistisk inspirert åndelig musikk.
Alice Coltrane medvirket sammen med sin ektemake John Coltrane på hans senere innspillinger, og gjorde flere under eget navn i 1970- og 1980-årene, og den religiøse dimensjonen har alltid vært tydelig.
Når det nå oppleves så nytt og friskt, er det kanskje fordi uttrykket er enklere, mer forklaret, mer jordnært.
Hun har en helt spesiell måte å spille Wurlitzer-orgel på, og blandingen av blues, gospel og hindu chants er helt unik.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107973
|
Karl Seglem:«Femstein»
(NORCD/Musikkoperatørene)
Jazz og folkemusikk med besettende fremdrift.
Ingen har som Karl Seglem arbeidet så grundig over lang tid med jazz og norsk folkemusikk.
Han har skapt seg et eget uttrykk, som med «Femstein» også viser mulighet for fornyelse.
Denne gang har han byttet ut noen av sine medspillere over lang tid og knyttet til seg perkusjonist Helge Nordbakken og bassist Gjermund Silset.
Musikken er enda mer groove-orientert, lydbildet destillert.
Fortsatt er hardingfelelokomotivet Håkon Høgemo med, som en energisk kraftgenerator.
Når Seglem spiller bukkehorn er det så det riktig kiler i øregangene av spennende lyd.
Blant de mange høydepunktene er «Blå Botn» og den flotte valsen «Nye Sva».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107976
|
Ana Johansson:«The Way I Am»
(Bonnier Amigo)
Svensk singlestjerne med begrenset interesse.
«We Are» er en idiotsikker hit, enten du liker Avril Lavigne eller ikke, for det er knepene til Lavigne som Ana har tatt i bruk på denne låten (rolig åpning, aggressivt midtparti og geværladegrep-riff på gitaren).
Dessverre har Ana ikke så mye mer å melde på resten av platen, som består av ganske likelydende gitarrockere i popdrakt.
Kun i en låt som «Coz I Can» (og til nød «Life») avsløres en vilje til å arrangere låtene en smule annerledes, uten at hverken de eller Anas tross alt begrensede stemme kan rettferdiggjøre sluttproduktet.
| 0
|
107977
|
k.d. lang:«Hymns of the 49th Parallel»
(Nonesuch/Warner)
Vakker hyllest fra stor sanger og artist.
Kathryn Dawn Lang (42), bedre kjent som k.d. lang, er født nord for 49 breddegrad som utgjør grensen mellom USA og Canada.
I provinsen Alberta vokste præriejenta opp med musikken til Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohen.
På albumet «Hymns of the 49th Parallel» har k.d. lang plukket ut sanger av de nevnte artistene, samt Jane Siberry, Ron Sexsmith og Bruce Cockburn, alle sammen landsmenn av den lesbiske sangeren med den overjordiske og nydelige stemmen.
Ifølge lang selv utgjør denne samlingen av sanger hennes kanadiske «soundtrack», musikk som har gitt næring til hennes musikalske DNA.
Etter resultatet å dømme er kanskje ikke det så langt unna sannheten.
Lang fremfører «After The Goldrush» og «Helpless» (Young), «Bird on a Wire» (Cohen) og «A Case of You» (Mitchell) med såpass følelse og innlevelse at dette like gjerne kunne vært hennes egne sanger.
Som vanlig er arrangementene og instrumenteringen til k.d. lang meget sobre og elegante.
Bruken av strykere er intet mindre enn forførende vakker.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107980
|
Roma victor
Det ble kåret til det beste strategispillet på spillmessen E3.
Nå invaderer «Rome: Total War» butikkhyllene.
I den fantastiske slagscenen som innledet filmen «Gladiatoren», oppildner Russel Crowe troppene med «På mitt signal; Slipp helvete løs!»
I «Rome: Total War», som tydeligvis er inspirert av filmen, er det du som får muligheten til å gi signalet.
Og når hundrevis av romerske legioner marsjerer over slagmarken, forstår man godt at tapre gallere må ty til trylledrikker og annen doping for å motstå de romerske legioner.
For når vi her i Norge gikk rundt med reinsdyrskinn og bodde i jordgammer, var det en høykultur som blomstret rundt landene ved Middelhavet.
En periode med handel og stridigheter.
Hvor romerriket blomstret frem syv små høyder ved Tiberens bredder.
Riket vokste raskt og var til slutt stort nok til å dekke en hel verdensdel.
Romantisert i form av bøker, tegneserier og film, og ikke helt uventet innenfor dataspill.
Velkjente Creative Assembly, som står bak «Shogun:
Total War» og «Medival:
Total War» - to strategispill av ypperste klasse, tar her turen til romerriket.
«Shogun» og «Medival» kunne skilte med visuelt imponerende og episke slag hvor du kommanderte tusenvis av små todimensjonale soldater.
I «Rome:
Total War» er de todimensjonale figurene erstattet med flunkende nye tredimensjonale soldater, som kan kjempe og handle individuelt.
Det hele ser så bra ut at hverken ord eller skjermbilder fullt ut kan beskrive opplevelsen.
3D motoren som Creative Assembly har brukt, er så god at både History Channel og BBC har brukt den i TV seriene «Decisive Battles» (www.totalwar.com/history.htm) og «Time Commanders» (www.totalwar.com/time.htm) til å illustrere berømte historiske slag.
Som takk for hjelpen, har Creative Assembly fått god hjelp i å lage dette spille så historisk korrekt som mulig.
Og det er langt fra noen ulempe.
«Rome: Total War» går ut på å beskytte Rom sine interesser.
Dette inkluderer selvfølgelig å invadere potensielle farlige naboer etter «føre var» prinsippet.
Du får kontrollerer alle styrkebevegelsene i ro og mak i et rundebasert grensesnitt.
Her kan du utvikle dine romerske byer med akvedukter og romerske bad, eller bygge forsvarsverker og legionærer.
Er du ikke av den krigerske typen, kan både spioner og diplomater hjelpe til med å opprettholde «Pax romana», den romerske fred.
Du kan velge mellom tre romerske faksjoner «Julii», «Scipii» eller «Brutii» og senere gallere, kartagere, germanere og flere.
De sistnevnte låses først opp etter man har erobret deres landområder med romerske legioner.
Når du har slått alle fiender, ender hele spillet i en romersk borgerkrig og du er først vinner når du er kronet som Cæsar i Rom.
«Medival:
Total War» er et av de beste strategispillene, som jeg har spilt.
Og det er ikke i nærheten av min nye favoritt, «Rome: Total War».
Et spill jeg skal kose meg med i mange år fremover.
| 1
|
107982
|
Sukkerpikmin
Nintendo introduserer et søtt sett av jordnære småfolk som vil trollbinde deg til TV-en.
Helt nede på bakkenivå lever det noen små skapninger kalt Pikmin.
De kommer i flere farger, gror en blomst på hodet, og snakker med en stemme som bare kan utfordres av en person med helium-overdose.
Og så er de søtere enn sukkerspinn.
Ja, de er så søte at diabetikere vil få sukkersjokk, ernæringseksperter vil gremmes, og barnehagebarn vil gni seg fornøyd i hendene over at hver dag plutselig har blitt en lørdag.
Når «Pikmin 2» lanseres 8. oktober, er det all grunn til å tro at et unisont «næmmæn så søte!» vil runge fra de tusen norske hjem.
For de litt mindre sukkertolerante, er det da kanskje betryggende å vite at de også kan drepes på ørten forskjellige måter.
I oppfølgeren til 2001-klassikeren «Pikmin», tar du kontroll over to små marsboere ved navn Olimar og Louie.
Sammen drar de til det vi kjenner som planeten jorden, i evig jakt etter skatter og rikdom for å nedbetale firmagjelden.
Problemet er bare at disse to karene ikke ruver høyere enn én centimeter over bakkenivå.
Dermed er det ikke lett å raske med seg kronjuveler slik som gamle batterier, appelsiner og flaskekorker.
Det er her Pikmin-folket kommer inn.
I det som er et fabelaktig morsomt og godhjertet strategispill, skal du lede et hundretalls Pikmin-er rundt på bakken for å samle inn alt rusk og rask som kan være av verdi.
Og de lystrer alle dine ordre.
Her har du full kontroll til å lede småfolket mellom blomster, verdiløst skrap - og de fryktinngytende insektene som bare klør etter å konsumere dine flittige arbeidsmaur.
Det er ditt ansvar å beskytte dem så godt du kan fra naturens mikroskopiske farer.
Finner du en gjenstand, er det bare å instruere Pikmin-folket til å bære dem tilbake til ditt litt snerpete, nerdete og synsete romskip som evaluerer skatten, setter en prislapp på den og knytter et passende navn til funnet.
Dermed blir en gammel arbeidshanske lett, dog med visse modifikasjoner, en fem-manns sovepose, og en uåpnet hermetikkboks får det passende navnet «tålmodighetstesteren».
Heldigvis er «Pikmin 2» også herlig genialt i all sin enkelhet.
Du får ikke så mye ansvar at du mister oversikten, og utover det å måtte manøvrere deg gjennom farene som lurer bak hver et grasstrå, handler det utelukkende om sanke inn Pikmin-er i forskjellige farger til å gjøre arbeidet ditt.
På den måten passer dette til både store og små, og det er slettes ikke nødvendig å være strategifrelst for å bli hektet på «Pikmin 2».
Alt dette lovende spillinnholdet, pent pakket inn i en lett og lystig grafisk innpakning som bærer preg av fargefull leketøysplastikk, gjør dette til en av Nintendos morsomste lanseringer for GameCube-konsollen i år.
På mange måter er «Pikmin 2» så godhjertet, sprudlende og lekende søtt, at det nesten er et mysterium at ikke popgruppen Aqua står for tittelmelodien.
Morsomt, lettfattelig og herlig i sin utførelse.
Og omtrent like avhengighetsdannende som sukkertøy!
| 1
|
107983
|
Krefter på villspor
Regi:
Nick Love Med:
Danny Dyer, Frank Harper, Tamer Hassan m.fl. Britisk drama.
18 år
De er som villdyr, de går på coke, de er flokkdyr på jakt etter blod.
De er de beryktede britiske fotballramp (hooligans) som bruker fotballkamper utelukkende som trigger for gjengmakt og vill vold.
Fordi det er gøy, fordi det gir spenning, fordi det er selve meningen med livet.
Den forrykende og drivende velskapte «The Football Factory» skildrer en gjeng Chelsea-hooligans fra Sør-London med en nesten dokumentarisk nerve og autentisitet.
Desto mer fordi den ikke unnskylder, anklager eller forsvarer.
Bare viser.
Det holder.
Det holder i hundre og tilbake - fordi det absolutt intet har å gjøre med fotball.
Men som med det meste av hærverk, gjengvold og pur ung kriminalitet:
Av voldsomme krefter på villspor.
Her, i Sør-Londons forstemmende, mistrøstige gater, er ingen korrigerende, meningsskapende krefter å øyne, sterke nok til å pense villskapen over i mer kreative spor.
En gammel bestefar og krigsveteran er det nærmeste man kommer.
Forbilde også for rampens mest forstemmende figurer, et par livsfarlige, 40-årige gjengledere av åpenbar fascistisk legning.
- De forstår ikke at jeg kjempet i krigen for å bli kvitt akkurat folk som dem, påpeker bestefaren arg.
Og kan muligens, en gang i fremtiden, stå som nettopp det korrigerende fremtidshåp for filmens hovedperson Tommy Johnson, overbevisende spilt av Danny Dyer.
Fotball ses i «The Football Factory» kun indirekte og på TV.
Fotball bare forsyner fotballrampen med oppmerksomhet og fellesskap av action og følelser som de kanaliserer i helt annen retning.
Det kunne vært hva som helst annet.
Men få unnslipper, i et nabolag der gjengrampen dominerer over absolutt hele linjen - idoler for enhver småtass på søk etter forbilder av kraft og frihet.
«Jeg er presset sammen som en springfjær og klar til å briste, og sex gjør det ikke for meg lenger.
Jeg trenger vold for å kjenne at jeg fortsatt lever.»
Det sier hovedperson Tommy et sted midtveis i filmen.
Britene kjenner hooliganfenomenet bedre enn noen.
Bare britene kunne trolig laget en så drivende vital, dampende autentisk, velspilt og livsfarlig troverdig film over et så faktisk livsviktig innhold.
Gyldig langt ut over sitt tema.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
107984
|
Leif Ove Andsnes:Mozart:
Pianokonserter nr. 9 og 18
(EMI Classics)
Leif Ove Andsnes sniker seg inn på denne platen.
Hvis man ikke følger med, merker man ikke at han har begynt å spille før han har holdt på i noen takter.
Det er på alle måter en kompliment i denne musikken.
Til dels er det komponistens skyld.
Man venter ikke, og publikum på Mozarts tid kan aller minst ha ventet det, at pianoet skal komme inn så fort og svare på strykernes første figur.
Men det skjer også fordi Andsnes spiller så klart, lett og varmt at klangen i instrumentet hans virkelig kan blande seg med Kammerorkesterets utmerkede strykere.
Sammen spiller de Ess-dur-konserten med et rent, sorgløst uttrykk som kler den.
Som kontrast til dette makter de også å vise oss en annerledes Mozart i den neste konserten, som er skrevet åtte år senere.
Med to uavhengige fagottstemmer er den mørkere og større anlagt, men den forløper også roligere og sikrere, noe Andsnes og orkesteret formidler.
Hvis det først skal være Mozart på klassiske instrumenter, er det vanskelig å tenke seg noe bedre.
| 1
|
107985
|
Elvis Costello & The Imposters:«The Delivery Man»
Lost Highway/Universal
Ute av stand til å levere dårlige album.
Gudene må vite hvor mange album allsidige Elvis Costello har signert, men de blir uansett ikke dårligere med årene: «The Delivery Man» er blant årets beste utgivelser.
Sammen med sine trofaste følgesvenner, Steve Nieve på piano og orgel og trommeslageren Pete Thomas, har Elvis Costello denne gang kommet ut av studio med et americana-album.
Det åpner forrykende og rullende med «Button My Lip», en jazza rocklåt av det rastløse slaget, før Costello rister den fløyelsesmyke country-balladen «Country Darkness» ut av skinnjakken og deretter følger opp med country-rock på «There's A Story In Your Voice», hvor Lucinda Williams bidrar med sin rustne stemme.
Slik kunne jeg strengt tatt fortsatt.
Albumet «The Delivery Man» inneholder, med et par unntak, ingen direkte dårlige eller uinteressante låter.
Og jaggu dukker ikke selveste Emmylou Harris også opp på tre låter, som heller ikke gjør skam på enda et sterkt album med Elvis Costello.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
107987
|
Ashlee Simpson:«Autobiography»
Geffen
Ny Avril Lavigne-kloning
Lillesøsteren til Jessica Simpson har farget sitt blonde hår svart og lagt seg på en mer rocka linje enn storesøsteren.
19 år gamle Ashlee Simpson er nok mest kjent fra reality-programmet «The Ashlee Simpson Show» på MTV, men noen vil også huske henne for låten «Just Let Me Cry» fra «Freaky Friday»-soundtracket.
På «Autobiography» serverer Ashlee Simpson en velkjent formel med lett fordøyelige popvers og gitartunge refrenger.
Dette er glossy tenåringspunkpop à la Avril Lavigne og Pink, sikkert midt i blinken for tøffe pubertetsjenter som vil ha et alternativ til dance og r'n'b.
Men akk så ensformig og uinteressant for oss andre.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107988
|
Blues explosion:«Damage»
Mute/EMI
Skuffende ujevnt album fra Jon Spencer
Jon Spencer og Blues Explosion leverer, som ventet, grisete, hard og møkkete punkblues på «Damage», som er et skuffende ujevnt album med tanke på hva den bassløse trioen fra New York har levert tidligere.
Det låter riktignok sylskarpt, eksplosivt og grovkornet, men en solid støyfaktor kan ikke dekke over det enkle faktum at låttørken har rammet trioen.
Jon Spencer fortjener ros for å utvide trioens nokså trange rammer på «Damage», bare synd det er så fortvilet langt mellom de virkelig gode låtene.
Unntakene er røffe «Crunchy», energiske «Mars, Arizona» og kontante «Hot Gossip», hvor rapperen Chuck D fra Public Enemy bidrar med sin mørke og autoritære stemme på en av høstens beste låter, hvor det røsker godt unna i øregangene.
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
107989
|
JoJo: «JoJo»
Blackground/Edel
Gi JoJo noen år på baken.
13 år gamle Joanna «JoJo» Levesque fra Boston har fått produsethjelp av Vincent Herbert, som tidligere har jobbet med stjerner som Aaliyah, Toni Braxton, Destiny's Child og Brandy.
JoJo beveger seg også i samme r'n'b-landskap som nevnte artister.
Veslevoksne JoJo har en bra stemme, men dessverre byr hun ikke på særlig mye nytt.
Dette er glatt og kjedelig musikk som passer best over høyttaleranlegget i klesbutikken, mye takket være platt produksjon.
Men siden JoJo så absolutt har sangstemmen i behold, er det ingen vits i å avfeie henne helt.
Mye kan skje i årene som kommer.
Hun er jo tross alt bare 13 år.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
107990
|
Hanne Boel:«Abaco»
(Warner)
Danske Hanne Boel med sin beste plate siden «Misty Paradise» fra 1994.
Hanne Boel har tydelig hatt godt av oppholdet på Abaco på Bahamas:
Her har hun spilt inn mesteparten av sin nye, vakre plate, som Poul Bruun har produsert.
På «Abaco» har Hanne Boel selv ansvaret for halvparten av sangene, mens hun i tillegg har laget sine egne versjoner av sanger til blant andre J.J. Cale og Tony Joe White.
Danmarks Tina Turner kan dette med soulpop.
På «Abaco» rendyrker hun dette og serverer den ene smektende melodien etter den andre, sanger med innlevelse og driv som lyser opp i høstmørket.
Det er ti år siden Hanne Boel har levert et så gjennomarbeidet og godt album.
Lån øret til sanger som «While You Were Out», «Mind and Spirit» og ikke minst «Cajun Moon», og du får møte en artist i storform.
| 1
|
107991
|
Mark Knopfler:«Shangri-La»
(Mercury/Universal)
Mark Knopfler leverer et meget solid album med «Shangri-La».
Dette er hans fjerde soloalbum.
Knopfler gir lytterne et vakkert og elegant album med laidback, lekre låter.
Han har selv ansvaret for all tekst og musikk, og hyller blant annet den tidligere bokseren Sonny Liston med en sang.
Platen er spilt inn i Malibu, og Mark Knopflers nye plate er en ren nytelse for dem som liker hans eminente gitarspill og gode, iørefallende låter.
En sikker vinner!
Mark Knopfler synger bedre på dette albumet enn på lenge.
Blant mange gode sanger er «Postcards from Paraguay», «5.15 a.m.» og «Donegan's gone» tre høydepunkter.
| 1
|
107992
|
Jaa9&OnklP:«Sjåre Bryme»
C+C Records
Småpinlig fra Jaa9&OnklP.
Dirty Oppland-gutta Johnny «Jaa9» Engdal Silseth (22) og Pål «OnklP» Tøien (20) følger opp «Bondegrammatikk - The Mikstape» med debutplata «Sjåre brymæ».
Men Lillahammer-duoen klarer ikke å leve opp til hypen.
For «Sjåre Bryme» er ikke annet enn en helt grei rap-plate.
Det som trekker mest ned, er selvfølgelig «Kjendisparty», årets desidert dårligste låt.
Skralle beats og verdens teiteste tekst, låta høres jo ut som et innslag i en skolerevy fra 9. klasse.
Neste single ut, «Stank Ass Ho 2» (med Rune Rudberg) følger hakk i hæl.
Og ikke for å være prippen, men pubertale tekster om puling, driting og rumpa til Kylie er ikke så morsomt for andre enn småunger.
For alle andre blir det bare pinlig.
Men noen spor redder da Jaa9&OnklP.
Med låtene «Sånn er livet» (med Jørg-1), «Hvem vil ha hva?» og «La det gå» viser gutta at de har litt mer å by på, når det gjelder beats og rapping.
Ganske fengende.
Milevis unna «Kjendisparty» i hvert fall.
| 0
|
107994
|
Jan Garbarek:In Praise of Dreams
ECM Records
Lekende og smilende Garbarek
Jan Garbarek er ikke den som skifter musikalsk frakk i tide og utide, men fornyer seg langsomt og i dybden.
Derfor, til tross for en helt ny besetning, med Kim Kashkashian på bratsj og Manu Katché bak trommene, er det mye som låter kjent på «In Praise of Dreams».
Vi hører et typisk Garbarek-uttrykk som vanskelig lar seg putte i noen annen bås - en sammensmeltning av ulike impulser, pop, elektronika, keltisk musikk og middelalder, i en blanding av iørefallende melodier, et bredt teppe av samples og behagelige groover med saksofonen sentralt i lydbildet.
Der Kashkashians bratsj ikke smelter sammen med saksofon-tonen, representerer den en dialogisk motstemme som skaper luft.
Det nye ligger først og fremst i en fornyet glød, i smilet, i lekenheten som fornemmes i musikken.
Garbareks saksofonstemme svever som en fugl, friere og mer uhemmet enn noen gang før, enten i lange, svevende linjer, eller i brå stup.
Som vanlig gir det åpne uttrykket stort rom for visuell assosiasjon, lik musikk for udrømte drømmer og usette filmer.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
107995
|
Saybia «These Are The Days»
(Medley/EMI)
Dansk kvintett med oppfølgeren til «The Second You Sleep».
Søren Huss har den karakteristiske stemmen i danske Saybia.
På deres nye album fortsetter de med sin gitarbaserte popmusikk, med enkle, ganske iørefallende melodier.
Det låter britiskinspirert, men den helt store slagermelodien finnes ikke blant sangene, selv om «Guardian Angel» og «Brilliant Sky» er de to som kommer nærmest med catchy, nynnbar melodilinje.
Jeg tviler på om Saybia med dette albumet klarer å forsvare sin plass hos sine norske fans.
Det hele blir litt småkjedelig.
| 0
|
107996
|
Mangler alt
Regi:
Alexander Witt.
Med Milla Jovovich, Sienna Guillory, Oded Fehr, Thomas Kretschmann, Sophie Vavasseur.
Amerikansk Action/splatter - 15 år, frarådes under 15.
«Resident Evil: Apocalypse» går rett til bunns på denne anmelders liste over «årets mest unyttige».
Basert på en av dataspill-verdenens aller største serier, var det nok utenkelig at ikke noen filmer ville komme.
Dette er nr. 2.
Som er det ekstreme eksempel på hvorfor ikke spill-konsepter er anvendelige som film-susjetter:
Spill kan nemlig utvikle sin egen spillbarhet.
Filmer er avhengig av en historie.
Og det finnes (nesten) ikke her.
Bortsett fra elementer vi kjenner så altfor godt fra før:
Livsfarlige virus på avveier omdanner storbyens innbyggere til lallende zombier.
Noen - noen ganske få! - er usmittet, og skal overleve.
Mens virusopphavet, det absolutt onde gigantiske Umbrella-konsernet, sitter på utsiden og kontrollerer jævelskapen.
Helten er kvinne og sexy og astralt handlekraftig.
Usannsynligheten florerer, effektene pøses på, de logiske bristene er gigantiske, uforklarlige nye monstre smetter inn og ut, drapstallene er på høyde med en middels verdenskrig.
Dette er filmen som inneholder det meste.
Og mangler alt.
| 0
|
107997
|
Janove Ottesen:«Francis' Lonely Nights»
(EMI)
Kaizers-vokalisten Janove Ottesen solodebuterer med engelske tekster.
Janove Ottesen viser sin klasse som låtskriver og artist på solodebuten «Francis' Lonely Nights».
Fjernt fra musikken til Kaizers Orchestra presenterer Janove her en vakker, lavmælt plate der han dyrker og fremhever singer/songwriter-tradisjonen.
Her har han med Micke Lohse, Øystein Skjælaaen og Børge Fjordheim som musikere, mens Janove selv spiller kassegitar og Yngve L.
Sætre har produsert.
Musikalsk er dette en plate som både har vise- og popelementer i seg, et album med enkle, iørefallende melodier, ofte litt melankolske i uttrykket, med tidvis amerikansk inspirasjon.
Mellommenneskelige forhold, kjærlighet og lengsel preger mange av sangene.
«Francis' Lonley Nights» er en plate for stille, rolige høstkvelder med vakker musikk på CD-spilleren.
Blant de mange stemningsfulle sporene på Janoves debutplate er den pop'ere «Juliet», de nedstrippede «Down to the Vertigans» og «Wonderful Show» samt den amerikanskinspirerte «Go Tell Her» - fire sanger som rager et lite hode høyere enn de andre.
| 1
|
108000
|
Unik og gåtefull
Regi:
Andrei Zvyagintsev.
Med:
Valdimir Garin, Ivan Dobronravov, Konstantin Lavronenko.
Russisk drama.
11 år.
Sterkt og foruroligende om far og to sønner på besynderlig reise i film med mange lag, «russisk» sjel, stringent form og mange hemmeligheter.
I fjor vant den Gulløven i Venezia, til sammen har den utløst det rene prisras på sin festivalferd over verden.
Det er nesten utrolig at denne enkle, men innholdsrike film er laget av en debutant i spillefilm.
Men med solid og lang bakgrunn i faget.
For dette er en film av det sjeldne slag som i sin enkle fortelling gjemmer hav av muligheter.
Den kan - muligens - være et bilde på Russland.
Eller handle om den arketypiske kamp to sønner og en far imellom - med drag fra bibelhistoriens Kain og Abel.
Eller den ses rett og slett som den fremstår:
En fortelling om en far som bare plutselig er tilbake, etter 12 års fravær.
Og umiddelbart gir seg av sted igjen - nå med sine to himmelfalne sønner - på en fisketur med tiltagende gnisninger.
I et åpent og nordlig, stadig tåkelagt landskap.
Der far også har annet, aldri avslørt ærend.
Hvordan man enn ser den, er den full av gåter.
I det hele tatt:
«Det ufortalte» er vesentlig i «Tilbake».
Ett stort mysterium får tilskudd av mange små, som alle henger sammen.
Det er som en reise i sinnets irrganger - og det er kanskje akkurat hva den er.
Ser man den som et bilde på dagens Russland - det høyst ambivalente forhold til en brutal, lenge fraværende «far» - gir det ytterligere dimensjon til filmen.
Valget er vårt.
Åpningsscenen blir stående billedsterkt igjen på netthinnen - genial i sin tredoble funksjon som enkeltepisode, som varsel om det kommende drama og som oppvekstopplevelse av universelt, evig gyldig slag.
Alt henger sammen i «Tilbake».
Også dens gåter.
Som derfor aldri irriterer mer enn de åpner, vekker og beriker.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
108001
|
Moro med harde baller
Regi: Rawson Marshall Thurber.
Med:
Ben Stiller, Vince Vaughn, Rip Torn, Christine Taylor.
Am. komedie.
7 år.
Vince Vaughn og Ben Stiller er den humoristiske duoen som er steile motstandere, både på og utenfor banen.
Fornøyelig harselas med sportsfilmer og treningshysteri, i en film full av baller og ballespark.
Kanonball er greia - et knallhardt skudd, utelukkende ment å treffe motstanderen hardest mulig, og få han/henne ut av spill.
Enklere kan det ikke bli.
Stiller er en utleverende, energisk parodi på en helsefrik med gigantstudio som levevei.
Over gata regjerer Vaughn et noe småsjuskete studio der taperne samles.
Men da «big shot»
Stiller truer med å kjøpe opp tapernes fristed, da blir det krig.
Kanonball-krig.
Smekkfull av satiriske stikk, verbalt treffsikker - og aldeles herlig tøvete, er denne historien.
Et kreativt utvalg av «underdogs» blir etter hvert en gjeng entusiastiske kanonball-spillere, med god hjelpt av en grovkjefta Rip Torn, for anledningen i rullestol.
Det som hever komedien over de fleste i samme genre, er at den er hakket smartere, har litt glupere tøv i manuset og byr på freske overraskelser.
I tillegg har man en Ben Stiller som er en mester i å pumpe seg til de mest blærete og oppblåste høyder.
Ha en munter kveld med harde baller!
| 1
|
108002
|
Hanah:«Monkey Forest»
Unicorn
Småkjedelig, men godkjent popplate.
Linn Christel Hanah Johnsen slo gjennom som 16-åring med hiten «Hollywood Lies» og debutalbumet «Myself» i 2001.
Nå er hun tilbake med plate nummer to.
«Monkey Forest» preges av Hanahs modne og kraftige stemme, men også av låter med svært lite hitpotensial.
Stilmessig beveger Hanah seg i landskapet Sheryl Crow/Alanis Morissette.
Singlen «Music All Over» og «Do You Understand Me Right» (som Hanah har skrevet sammen med Ronnie Le Tekrö) er de svakeste sporene, men Hanah skal ha pluss i boka for «My Planet» og balladen «Shame».
Dessuten skal hun ha ros for å være et røffere og sunnere forbilde enn det mange av de andre popbertene er.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
108004
|
John Fogerty:«Deja Vu All Over Again»
(Geffen/Universal)
Er egentlig ferdiglevert etter det åpnende tittelsporet.
Visse forventninger ble stilt til gode, gamle John Fogerty etter det krigskritiske tittelkuttet, men dessverre skuffer han her.
Til og med lydbildet er altfor rent, pent og fjernt fra sumpen hvor han kommer fra.
Både lyrisk og musikalsk er han langt unna å tangere tittelsporet utover på plata, med hederlige unntak i søte «Sugar-Sugar (In My Life)» og spesielt «Nobody's Here Anymore», hvor Mark Knopfler fullstendig overskygger sjefen sjøl i kvasst gitarspill.
Dessverre virker Fogerty litt tung og uinspirert her, unntatt altså tittelsporet, som forsåvidt sikrer Fogerty fremdeles blest rundt navnet sitt.
| 0
|
108006
|
The Clash:«London Calling»
(Columbia/Sony)
Punkens store mesterverk er blitt enda større - i omfang.
Platen som i sin tid ble valgt til 1980-årenes beste i magasinet Rolling Stone, ble utgitt i The Clashs hjemland England i desember 1979.
Nå er «25-årsjubileumsutgaven» her, og det som en gang var et dobbeltalbum på én CD, er blitt til en stor, tykk pakke inneholdende to CD'er og én DVD.
Det skal med en gang sies at denne deluxeversjonen ser uhyre imponerende ut, rikt illustrert og med det opprinnelige tekstarket inntakt.
Lyden er dessuten nok en gang forbedret, og det er en sann glede å oppdage hvordan man etter mange års lytting fremdeles er i stand til å oppdage nye aspekter ved dette bortimot komplette rockalbumet.
Sanger som den kjappe, konsise «Koka Kola» og den episke, Mott The Hoople-lignende «The Card Cheat» ble oversett da albumet kom, men fremstår som store høydepunkter nå.
«London Calling» inneholder knapt en svak låt, ikke minst imponerende med tanke på hvor mye forskjellig bandet forsøker seg på, fra alkoholgurglende swing («The Right Profile») til «lover{lsquo}s rock»-reggae.
Demoene som utgjør den andre CD'en, kalt «The Vanilla Tapes», kan imidlertid ikke sies å legge ytterligere alen til mesterverket, og er en samling musikk av den typen bare langt fremskredne fans vil ønske å spille mer enn én eller to ganger.
Den tretti minutter lange DVD-dokumentaren kunne med fordel også vært både lenger og mer innholdsrik, selv om det føles fantastisk å se den rallende gale, nå avdøde produsenten Guy Stevens i aksjon i studioet.
Intervjuene med vokalist og gitarist Joe Strummer, som døde bare 50 år gammel i desember 2002, er dessuten vemodig å se.
Alt i alt en pen utgivelse, dette her, men eventuelle nybegynnere kan trygt starte med den ordinære billigutgaven.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108007
|
Annie:«Anniemal»
(679 Recordings/Warner)
Sterk, spennende og dansbar debut.
Annie fra Bergen blir en av høstens store utfordrere med debutalbumet «Anniemal», hvor hit'en «Chewing Gum» følges opp med flere hypnotiske poplåter.
Bergensmusikeren og DJ'en Anne Lilia Berge Strand (26) kommer fra klubbmiljøet, men hun har lagt igjen alle sære undergrunnstilbøyeligheter hjemme.
På «Anniemal» finnes det ingen hemmelige koder som nesten bare innvidde klarer å knekke.
Annie har levert et album som mange kan glede seg over, enten de står i dusjen eller på dansegulvet.
Noen mener at Annie driver med pop-disco, og det er greit nok, men merkelapper er ikke så viktig når det gjelder «Anniemal», som er et lekent, lettbent, frodig og variert album med drag av elektronika, house og funk.
Annie er ingen stor sanger, men den lyse og høye helium-stemmen hennes er som skapt for de nesten naivt enkle og irriterende catchy låtene.
Fem år gamle «Greatest Hit», som i sin tid ble presset opp i et begrenset opplag, er selvfølgelig med, ettersom den ble produsert av Tore «DJ Erot» Kroknes, kjæresten til Annie som døde av en medfødt hjertefeil.
Röyksopp har signert flotte «Heartbeat», men de tøffeste sporene på albumet er den grovkornede og fuzz-skurrende «Happy Without You», speisa «Come Together» og de nydelige elektronika-balladene «No Easy Love» og «My Best Friend».
Annie er i Storbritannia blitt omtalt som en skandinavisk utgave av Kylie Minogue, men det er i beste fall en grov underkjennelse av en musiker og artist som forener det dansbare, sofistikerte og umiddelbare på nesten genialt vis.
Albumet er i salg fra 27. september.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
108008
|
Ole Paus:«En bøtte med lys»
(Petroleum Records/Sony)
Første plate med nytt stoff fra Ole Paus siden «Den velsignede», som kom i 2000.
Ole Paus har med «En bøtte med lys» gitt ut en slags popplate, det er en plate som musikalsk beveger seg litt mer bort fra visestempelet som Paus har hatt i flere år.
Han har fått et mer moderne musikalsk uttrykk, fra det nesten løsslupne i «Ballroom» til den stillfarne «Far, jeg har tenkt på deg i natt».
Ulf W.Ø. Holand, Anders Engen og Audun Erlien har arrangert og produsert albumet.
Platens elleve spor (pluss en «hemmelig tolvte sang), handler mye om tankene og følelsene til en mann i slutten av 50-årene.
Her handler det både om værdamer, klassefest, kemneren, det gamle Bislett, de gladkristne, prostitusjonsmiljøet i Oslo og ikke minst om somalierdrapet på en uskyldig trikkepassasjer.
Paus er ingen direkte skjønnsanger, men han er en glimrende tolker og formidler.
På «En bøtte med lys» er han både en sylskarp iakttager, lyrisk tolker og ikke gjennomgående så ironisk som vi ofte har møtt Ole Paus tidligere.
Den nye Ole Paus-platen er variert og av solid kvalitet.
Lytt på «Far, jeg har tenkt på deg i natt», «Trollmor og stjernene» og «Alltid en dråpe igjen».
De viser bredden i stoffet på platen.
| 1
|
108009
|
Ray Charles:«Genius loves company»
(Liberty/EMI)
Et dusin duetter som Ray Charles rakk å spille inn før sin død i juni i år.
Dette er en imponerende samling duetter med artister som spenner fra B.B. King, via Elton John til Norah Jones og Diana Krall.
Samlingen inneholder både Ray Charles' egne sanger og enkelte sanger som betydde mye for ham.
«Genius loves company» er en god samling med gjennomgående mye god musikk, men uten de store, spennende, utfordrende duettene som sitter i øret etter å ha hørt dette låtdusinet.
Best er «Heaven help us all» med Gladys Knight og «It was a very good year» der Willie Nelson er duettpartner.
| 0
|
108010
|
Harald Thune:«Johnny Cash Special»
(Real Deal / Bare Bra Musikk)
Upretensiøst og i dyp kjærlighet til mannen i svart.
12. september 2003 vil alltid være en merkedag for en av norsk musikks underdogs gjennom en årrekke, Harald Thune.
Da døde nemlig Johnny Cash, og siden den gang har Thune - en av landets flotteste country-stemmer - syslet med tankene om å gi ut sin helt egen Cash-hyllest.
Nå er den her, og lykkeligvis har Thune og hans musikervenner tatt for seg både mannens egne sanger og låter som er relatert til Johnny Cash (U2s «One», Depeche Modes «Personal Jesus»).
En herlig samling Cash-covere, utført med kløkt, innsikt og respekt for en av de største.
| 1
|
108011
|
Europe: «Start From The Dark»
Sony
Drepende pompøst og kjedelig
12 år etter bruddet er Europe ute med comeback-albumet «Start From The Dark».
Ifølge Joey Tempest selv skulle denne plata være mer Audioslave, Thin Lizzy og Black Sabbath enn typisk Europe.
Hmmm, hva skal man si om det?
Ok, i tittellåten gjør de et trist forsøk på et Soundgarden/Audioslave-riff, men ut over det har ikke Europe særlig nytt å by lytterne på.
Ikke uventet er tekstene, gitar-riffene og produksjon ekstremt harry.
For selv om gjengen har kvittet seg med de verste puddelsveisene, ligger 80-tallsspøkelset fremdeles som et klamt teppe over bandet.
Balladene er like pompøse, tekstene like klisjépregede som den gang.
Nei, dette er nok ikke moro for fansen engang.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
108014
|
Nick Cave & The Bad Seeds:«Abbatoir Blues /The Lyre Of...»
(Mute / EMI)
Litt ukritisk, men tilbake i godt, gammelt slag.
Fjorårets «Nocturama» imponerte ingen, derfor er det godt å sette på den første og klart beste halvdelen av denne dobbeltutgivelsen, «Abattoir Blues», hvor den mørke, rasende og messende Cave er tilbake for fullt.
Poetisk er Cave som alltid et studium verdt, der han med sedvanlige bibelske metaforer tar for seg menneskenes skjebnetunge vei gjennom livets gode og onde sider, mot døden og gjennom den, til hva som eventuelt måtte vente der.
Musikalsk er han friskere enn på langt tid og rammer dobbeltalbumet fint inn gjennom «Abbatoir Blues»' åpning, den heftige svovelpredikenen «Get Ready For Love» til «The Lyre Of Orpheus»' vakkervemodige gospelavslutning, «O Children».
Hadde Nick Cave kuttet dette 83 minutter lange dobbeltalbumet ned til en timelang plate, hadde det vært en soleklar klassiker.
| 1
|
108015
|
Virtuell virkelighet
Nå får du endelig nye muligheter til å være utspekulert hersker over ditt eget lille univers i «The Sims 2».
Hærskarer med fans har spent ventet på oppfølgeren til megasuksessen «The Sims».
Nå er endelig «The Sims 2» her.
Kort fortalt: lag et par personer eller en familie, også kalt «sims» eller «simmer», la de flytte inn i et hus som du selv har laget, og innred huset etter eget ønske.
Du kan la «simmene» dine overta og gjøre hva de vil, eller du kan bestemme hva de skal gjøre.
Alt dette i ditt eget lille digitale dukkehus.
«Simmene» modellerer du selv, og resultatet blir imponerende og morsomt - spesielt hvis du forsøker å etterligne noen du kjenner.
Lek med rollefigurene i «The Sims 2» lar oss prøve ut livssituasjoner - fra de trivielle (gå på do) til de absurde (gifte deg med stuepiken).
Denne gang har simmene fått ambisjoner og ambisjonsmål, sitt første kyss for eksempel, som man kan forsøke å oppfylle for å vinne premier.
Samtidig må man passe på å gjøre ting mens man har mulighet til det, for nå blir simmene eldre og vil til slutt dø.
Det også blitt full kamerafrihet i tre dimensjoner.
Dette gir deg virkelig mulighet til å oppleve simmene på kloss hold.
I tillegg kan du ta bilder og lage egne fotoalbum, og du kan også filme simmene dine og lage dokumentarfilmer om deres liv.
Alt dette i et enkelt grensesnitt som selv de minste forstår.
Simmene har blitt mye smartere, og har blitt utstyrt med bedre hukommelse.
De glemmer altså ikke så lett en episode eller en tabbe de har gjort.
Hatten av for oversettelsen til norsk, her er det er gjort et meget godt arbeid av oversetteren som virkelig tryller med nye norske ord og forklaringer.
Dette håper jeg vi kan se mer til i fremtidige spill.
Det er utrolig mye å utforske i «The Sims 2», det at installasjonen er på hele 3,5 gigabyte sier noe om størrelsen på omfanget.
Er du ikke helt fornøyd med utvalget av klær og simmer som følger med, kan du i tillegg laste ned mer fra thesims2.no.
Hvis du ikke vil skape noe selv da, med den programvaren som følger med.
«The Sims 2» inneholder kanskje ikke de helt store nyhetene i forhold til forgjengeren, men Maxis har forbedret alt som fungerte godt tidligere og hvorfor skal man forandre på et suksessformular når man kan forbedre det?
Nå gjenstår det bare å lene seg tilbake og vente på de utallike tilleggspakkene og utvidelsene, som garantert vil holde liv i «The Sims 2» mange år fremover.
Anbefales på det aller varmeste.
| 1
|
108016
|
Kurt Nilsen «My Street»
(BMG) (single)
Kurt Nilsen har foretatt et valg i livet.
Takk for det.
Glem «Idol», for det har Kurt gjort.
«My Street» - den første singlen fra det som blir en hel plate i november - har en emosjonell dybde, både i tekst og uttrykk, som han ikke har vært i nærheten av før.
Faktisk er sangen selve antitesen til «She's So High».
Kurt har vokst opp, og det er blant alle over tyve han nå vil finne sitt publikum.
Dermed viser han også et sjeldent vågemot, men det er tross alt viktigere å «finne seg sjæl» artistisk enn å tekke et «Idol»-publikum som han ikke er komfortabel med på lang sikt.
«My Street» er en rolig, svært melankolsk sang drevet frem av kassegitar og forsiktig piano.
Låten bærer et Springsteen'sk preg - litt «My Hometown» i tematikken og litt «Streets Of Philadelphia» i stemningen, der Kurt deler minner fra barndommens gate med oss.
Han synger avslappet og fokusert - briljerer med et register som han alltid har hatt inne, men altfor sjelden vist.
Og den som ikke får gåsehud når Kurt tar stemmen opp i høyere sfærer på låtens første overgang, må være sjelsmessig underutviklet!
| 1
|
108017
|
Mark Knopfler «Boom, like that»
(Mercury) (radiosingle)
Solid forsmak
Mark Knopfler leverer med radiosinglen «Boom, like that» en meget lovende forsmak på sitt nye album «Shangri-la».
Knopfler revolusjonerer ikke, men presenterer en solid melodi i velkjent Knopfler-stil, med hans eminente gitarspill som prikken over i'en.
Det er en rolig, nynne-med-melodi som smyger seg inn i øret og som Knopfler selv har skrevet både tekst og melodi til.
Mark Knopflers laid-back-stil har bred appell, og musikken hans appellerer nok mer til et voksent publikum enn til tenåringer.
De som oppdaget Mark Knopfler allerede i Dire Straits, vil like denne singlen - og sannsynligvis også albumet som kommer...
| 1
|
108022
|
Fargerike brunnyanser
Regi:Tomas Alfredson.
Med:
Robert Gustafsson, Maria Kulle, Henrik Seyffert, Sofia Helin, Conny Linnteg m.fl.
«Fire nyanser av brunt» er en monumental film.
Eller kanskje heller:
Et filmatisk monument over svenska folkhemmet.
Og det store, komplekse bildet filmen gir, preges, ved siden av ravende, absurd humoristiske detaljer, av forbløffende og varierte brune nyanser.
Som en Nils Holgerson på gåseryggen lar Killinggänget kameraet sveve over landet, over folk og dyr, by og land.
Så kastes vi i ned mot fire reisemål:
I Göteborg utvikler et matkurs seg til dramatisk psykoterap.
I hotell Brunn får den tvangs-pedantiske direktøren besøk av sine fargerike tryllekunstner-foreldre.
I Skåne blir den totalt fantasiløse kjæledyr-krematøren Christer stygt forbrent når han viser frem arbeidsplassen til sønnen sin.
Og i Dalane møtes tre sønner til orientalsk begravelse av sin originale far som har tjent seg styrtrik på travhester.
Alle reisemålene er i og for seg eksotiske og fargerike nok, men regissør Tomas Alfredson skraper med kjærlig omhu bort det øverste laget som er både vakkert og morsomt inntil galskap.
Sakte - og her snakker vi om tre timer - og sikkert trer det frem et bilde med mørkere nyanser som løfter filmen fra ellevill underholdning til en nyanserik film om folks hverdag.
Om folks uendelige og fantastiske mangfold.
Og en film om hvordan vi roter til livene for oss selv og for hverandre.
Selvfølgelig er tre timer både mye og lenge for en film.
Her er både overflødige detaljer og unødvendig dveling.
Men på forunderlig vis faller detaljene etter hvert på plass og skaper et uendelig sammensatt bilde av hvordan vi lever - enten det nå dreier seg om en flokk Medelsvensson'er i folkhemmet - eller om oss i strøkene vest for Kjølen.
ASTRID SLETBAKK Sofia Helin, Conny Linnteg m.fl.
| 1
|
108023
|
Lett til lyst
«SHREK 2».
Regi: Andrew Adamson, Kelly Asbury, Conrad Vernon.
Stemmer i orig.versjonen: Mike Myers, Eddie Murphy, Cameron Diaz.
Stemmer i norsk versjon: Asgeir Borgermoen, Iren Reppen, Thomas Giertsen m.fl.
Det er tull og tøys og spøk og sprøyt, naturligvis.
Men det er frydefull, genuin og absolutt velskapt moro.
«Shrek 2» tar opp tråden der den teknisk nyskapende «Shrek» slapp den.
Alt vi savner denne gang, er den nye teknikks overrumplingseffekt fra nummer én.
Jo, og kanskje et par småting til.
For det er unektelig amerikanerne selv som får med seg storparten av de mange små referanser til virkelighetens USA.
Den gode, lille ekstra gledeskløe, som kommer det voksne publikum til gode, og som også gjør «Shrek 2» til en film for alle generasjoner.
Også «Shrek 2» er laget som et høyst uhøytidelig «eventyr», i teknisk moderne animasjonsdrakt og bestående av en ustyrlig blanding av mennesker, dyr og fantasifigurer.
Eventyrrammen er syltynn, dets eviggyldige elementer kunne med fordel vært bedre utnyttet.
Hovedfigur er fortsatt det godmodige monster Shrek.
Nå er han blitt gift med den vakre prinsesse Fiona fra landet «Langt, langt borte».
I sin enorme kjærlighet har hun inngått den totale forandring, og ligner til forveksling sin ektemann: Grønn, bred og godmodig.
Når de to legger av sted på reise til hennes foreldre - kong Harald (!) og dronning Lillian langt der borte, er det med Shreks pratsomme venn eselet på slep.
En selvbevisst katt er fjerde medreisende.
Ingen eventyrreise uten kamp og motstand.
Her møtes den så vel internt (en konge som sterkt misliker sin datters ektemann) og eksternt (den onde fe, som ønsker prinsessen som egen svigerdatter).
Men kanskje, faktisk, har ikke alle sett den første «Shrek».
Og et smart, lite resymé hadde vært på sin plass.
For øvrig:
God reise!
Bagasjen er lett, ruten ukomplisert.
Og målet så absolutt langt nok borte!
| 1
|
108028
|
Gåte «Sjå attende» (single)
Warner Music
Produsent Kåre Chr. Vestrheim har hatt stor respekt for hva forgjengeren Alex Møklebust gjorde med Gåtes lydbilde.
Denne singlen baserer seg på samme effektive miks av folketoner og dynamiske metal-riff med Gunhild Sundlis råskårne vokal på toppen som gjorde «Jygri» til landets desidert mest oppsiktsvekkende platedebut for to år siden.
«Sjå attende» kunne hatt sin naturlige plass på «Jygri», samtidig som den vitner om et band i stadig kreativ blomstring.
Vi gleder oss til resten!
Fra albumet «Iselilja», kommer 18/10.
| 1
|
108029
|
The Rolling Stones «Singles 1965-1967»
Abcko/Universal
Den andre av totalt tre nerdevennlige CD-bokser med replikaer av Rolling Stones singleutgivelser for Decca.
Elleve i alt denne gang, fra «(I Can't Get No) Satisfaction» (mai 1965) til Bill Wymans de facto solosingle «In Another Land» (november 1967).
Elleve singler på drøye to år - det er et anstendig produktivitetsnivå.
Denne boksen dekker da også bandets mest rastløst søkende kreative periode; æraen mellom de tidlige årene som bluesrettroende halvkopister og gulladeren da de fant sin nisje som dekadente demonrockere (for å ganske snart ende opp som en spakt rockende evighetsmaskin).
Merkelig nok blir dette mellomstasjonsstadiet ofte undervurdert av selv tunge tilhengere.
Det er urettferdig, for spennet mellom den stakkato rockeren «Get Off
Of My Cloud» og den olmt psykedeliske, ondt ironiske «We Love You» beviser at dette var en tid da Rolling Stones for en stakket stund utviklet seg nesten like hurtig som sjefsrivalene The Beatles.
Eksperimenter med barokkpop («Lady Jane»), «ragarock» («Paint It Black»), sint soul («Have You Seen Your Mother, Baby, Standing In The Shadow») og tidlig «spacerock» («2000 Light Years From Home»):
Aldri igjen skulle bandet prøve så mye snodig med så mye hell på så kort tid.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108031
|
The Finn Brothers «Everyone Is Here»
EMI
Tim og Neil Finn har holdt det gående i rundt regnet 30 år.
Fortsatt har brødrene til gode å skrive en virkelig dårlig låt.
Albumet «Everyone Is Here» er i så måte intet unntak, selv om The Finn Brothers selvfølgelig er sjanseløse rent kommersielt i 2004.
Denne gang har brødrene Finn levert tolv frodige og lekre låter av det halvakustiske slaget, som er så jevne at det nesten er umulig å finne noen som skiller seg ut.
Den som forventer noe nytt fra Tim og Neil, kan muligens glemme «Everyone Is Here».
På den annen side vil du neppe få en sjanse til høre bedre klassisk popmusikk enn dette i år.
Om noen låter absolutt må trekkes frem, vil jeg nevne vakre «Edible Flowers», rufsete «Luckiest Man Alive» og snertne «Homesick».
Tim og Neil Finn har programmessig og rutinert levert enda en åpenbaring av et album.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
108032
|
Dharma «Dreamland Baby»
Lyxpop/Tuba
Vestlandsbandet Dharma har fått topp produsenthjelp av Kalle Gustafsson fra svenske The Soundtrack Of Our Lives på sin debutplate «Dreamland Baby».
Kollega Ebbot Lundberg bidrar også, han er vokalist på albumets absolutt beste spor «Saturdays».
Men selv god hjelp fra vårt kjære naboland er ikke nok til å løfte Dharma til å bli noe annet enn et middels godt pop/rock/lo-fi-band.
Musikken deres kan best beskrives som svevende rock med distansert vokal av de to sangerne Anne Lise Frøkedal og Ole Øvstedal.
Dharma prøver så godt de kan, og tidvis funker det også.
Men bandets hovedproblem er at de mangler noen skikkelige knallåter som kunne gjort «Dreamland Baby» så mye mer spennende enn den er i dag.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
108033
|
Nelly «Swim» / «Suit»
Derrty / Universial
Er du stor i kjeften, gaper du ofte over for mye.
Nelly er intet unntak.
St. Louis-ræpperens «Swimsuit»-prosjekt er todelt og selges hver for seg.
«Swim» er den heftige klubbplata, mens det er den mykere kvinnebedåreren Nelly som dukker opp på «Suit».
Hver for seg inneholder platene en rekke ekstremt sterke låter med flere klokkeklare hits.
Platene er hyperprofesjonelt - nesten kalkulert - produsert og har en spennvidde som dirty south-kongen etter hvert har tatt patent på.
Likevel hindrer nettopp det kalkulerte preget at «Swimsuit» går til topps på skalaen, for hvilken plate hadde ikke dette vært, dersom spor fra «Suit»s sensuelle overflødighetshorn hadde gjort at lytteren fikk igjen pusten innimellom den heseblesende, ekstremt dansbare «Swim»?
Svaret gir seg selv - det hadde vært en klassiker.
Med en slik redigering ville sangene også stått bedre opp mot hverandre, istedenfor å slå hverandre i hjel.
På en annen side gjør det voldsomme låtutvalget at man selv kan brenne sin helt egen, perfekte «Swimsuit» og laste over på iPod'en.
Det var faktisk en ganske god idé...
| 1
|
108035
|
Margareth Berger «Lifetime Guarantee» (single)
BMG
Idols rocke-jente Margareth Berger gir oss med singlen «Lifetime Guarantee» en smakebit på hva vi kan vente oss når debutalbumet slippes 4. oktober.
Skal vi dømme ut fra singlen, har vi ikke så mye spennende i vente.
Problemet er at Margareth Berger faller mellom to stoler.
Det er ikke mainstream nok for Idol-fansen, og ikke rocka nok for de som likte Margareths Alanis Morrissette-aktige stil.
Det er ingen tvil om at Margareth Berger er den deltageren som har beveget seg lengst vekk fra det typiske «Idol-soundet», men jeg hadde håpet på enda mindre disko-pop og trommemaskin.
«Lifetime Guarantee» er en platt låt, som preges av hastverksarbeid.
Og selv om Margareth har vært med på å skrive sangen, virker det som hun er puttet inn i setting hun ikke er helt komfortabel med.
MARIT AABY VEBENSTAD
| 0
|
108038
|
Ed Harcourt «Strangers»
EMI
Ed Harcourt, ja.
Det er en mann som ikke gjør livet enkelt for seg selv, med ambisiøseog innfløkte låter som nesten er umulig å putte i en bås.
Mangfold er stikkordet, og den musikalske bagen til Ed Harcourt er romslig.
På «Strangers» vil du finne lavmælte viser, skakk pop, storslagen rock og mørke ballader.
Vi snakker altså om en original låtskriver og annerledes artist som velger å følge sine egne innfall og instinkter.
Når det er sagt, synes jeg ikke at «Strangers» er i nærheten av å tangere «Here Be Monsters» fra 2002 og fjorårets «From Every Sphere».
Låtene på dette albumet holder ganske enkelt ikke samme forheksende standard, dessverre.
| 0
|
108039
|
Darkthrone «Sardonic Wrath»
Moonfog
Darkthrone er blackmetal-scenens kanskje aller mest trofaste band når det gjelder å holde på uttrykket slik det oppsto i tiden da Darkthrone skiftet navn fra Black Death for femten år siden.
Stilen er hatefull og foraktelig, lyden så preget av «oldschool»-dogmene at det dessverre høres ut som om deler av «Sardonic Wrath» - for øvrig tilegnet Quorthon i svenske Bathory som døde i juni - er spilt inn i en blikktønne.
Da kreves det ekstra mye av både låtstrukturer og kvasse riff til å holde flagget høyt hevet, noe Darkthrone denne gangen kun klarer i det tungt sugende låtparet «Alle Gegen Alle» og «Man tenker sitt» midtveis på denne forbilledlige korte platen (34 minutter).
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.