id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
108040
|
Eksplosiv grisekjøring
«Burnout 3: Takedown» inviterer til ellevill grisekjøring i tung trafikk.
Og for en fantastisk spillfest det har blitt!
Noen får brekninger av bilspill som ikke ligger så nærme virkelige bilers oppførsel som mulig.
Er du en av dem, kan du slutte å lese nå.
Det er sikkert noe interessant på P1, eventuelt kan du ringe en venn for å diskutere Einar Gerhardsen.
Dere andre kan glede seg til å få kloa i «Burnout 3: Takedown», til å hive seg ut i den tette trafikken og rase avgårde med dødsforakt og et henrykt glis.
Det handler fortsatt om å grisekjøre i tett trafikkerte gater og ellevill kniving om å komme først til målstreken.
Det handler også om å kræsje på mest mulig spektakulært vis.
Og det handler om å ta risikoer på veien for å få «boost».
Det er noe bortimot en Zen-lignende opplevelse å rase ned motgående kjørebane med full «boost», sola i ansiktet og tonene fra kul rockemusikk mens du unngår den ene møtende bilen etter den andre med milimeterprestasjon og lynraske reaksjonsevner.
Men likhetene med forgjengerne til tross: nyhetene er så mange og så omfattende at de vil ta pusten fra deg:
Dessuten må du velge å spille med 50 eller 60 Hz, og kommer ikke inn på servere som kjører noe annet enn deg.
Og for å endre Hz-innstillingene må du ut i dashboardet til Xbox.
Disse tingene står i skarp kontrast til den vellykkede plug-and-play-funksjonaliteten som preger Xbox Live, jeg håper det ikke blir symptomatisk for EAs onlinesatsing på konsollen.
Oppfølgere dominerer spillhyllene, og det er i all hovedsak snakk om to kategorier:
De som blir gradvis verre og mer kyniske forsøk på å vri penger ut av deg, og de som utvider spillopplevelsen fra forgjengeren og forbedrer alt som kan forbedres.
De dårlige oppfølgerne kommer fra sure, livstrøtte utviklere med en piskende markedsavdeling på nakken.
De gode oppfølgerne kommer fra spillutviklere som kaster seg over oppfølgere med barnslig iver etter å overgå seg selv.
Jeg skulle gjerne likt å ha vært flue på veggen under utviklingen av «Burnout 3».
Utvidelsen er nemlig så total, så fantastisk, så sensasjonell at det må ha vært fest i lokalet fra morgen til kveld.
I tillegg har nok overgangen fra konkursrammede Acclaim til Electronic Arts og deres fete lommebok hatt litt å si.
«Burnout 3» er et superslickt og tvers gjennom profft spill, i langt større grad enn forgjengerne.
Samlet sett er det så mye å gjøre her at du strengt tatt ikke trenger noe annet spill i høst.
«Burnout 3» er bare så hysterisk gøy at vi snakker om årets desidert kuleste spillopplevelse så langt.
Sannsynligvis er det også det aller beste urealistiske bilspillet noen sinne.
PS!
Bedre grafikk, muligheten til å legge inn egne sanger og Xbox Live gjør Xbox-versjonen til min personlige favoritt.
| 1
|
108041
|
Rollegolf
«Mario Golf:
Advance Tour» er en uvanlig forening av golf og rollespill, med et overraskende flott resultat.
Hva får du når du kombinerer søndagsgolf med jakten på ære og berømmelse?
«Mario Golf: Advance Tour», antakeligvis.
Nintendo presenterer her noe så merkelig som et golf-rollespill.
Og hva kan være merkeligere enn det?
Jo, at det faktisk fungerer strålende.
Mario og vennene hans kaster deg inn i en fargesprakende eventyrverden hvor golf er den selvfølgelige nasjonalsporten.
Mellom slagene skal du snakke med figurer, samle inn gjenstander og stort sett golfe deg gjennom en fin-fin historie.
Det blir nesten som å spille «Golden Sun», men plutselig har alle figurene fått golfdilla.
I begynnelsen blir du introdusert til spillverdenen:
Et stort fantasislott omgitt av velfriserte og frodige golfbaner.
Du slår deg sammen med en annen golfer, og målet er å erobre golfverdenen som en fremadstormende duo.
Med stjerner i sikte er det om å gjøre å forbedre egenskapene dine, vinne golfrunder og mesterskap, mens du samtidig skal snakke med godtfolk og nyte omgivelsene.
Du kan selv velge når du vil spille på de ulike banene, det er bare å spankulere frem og tilbake mellom de mange områdene.
Du deltar i flere mesterskap, og må blant annet spille mot selveste Mario, som i dette spillet har blitt opphøyet til gudestatus innenfor golfmiljøet.
Ved å vinne vil du få poeng som du bruker til å utvikle golferen din.
Slik kan du etter hvert skyte lengre, rettere og generelt sett oppnå større presisjon i spillet.
Selve golfingen er bunnsolid, og deler mange likhetstrekk med GameCube-spillet «Mario Golf:
Toadstool Tour».
Det føles realistisk og utfordrende.
Golfdelen alene hadde vært nok til å rettferdiggjøre spillets plass på markedet, noe som er imponerende på en Game Boy Advance.
Men ren golf hadde kanskje bitt litt kjedelig, og «Mario Golf:
Advance Tour» klarer med glans å skape variasjon og flerfoldig innhold takket være historien og spillet rundt selve golfkjernen.
«Mario Golf:
Advance Tour» stiller også i det absolutte toppskjiktet når det gjelder grafikk og lyd på Game Boy Advance-maskinen.
Herlige omgivelser som stråler av farger og kreativitet er med på å skape en suveren innpakning.
Golf er billedskjønn natur, og Nintendo leverer.
Har du GameCube-spillet «Mario Golf:
Toadstool Tour» kan du koble de to spillene sammen med en såkalt «linkekabel».
På den måten kan du overføre figurene fra det ene spillet over til det andre.
I tillegg kan du på denne måten låse opp nytt innhold.
Sist, men ikke minst går «Mario Golf:
Advance Tour» til topps på flerspiller-fronten også.
Du kan spille på én og samme maskin, eller koble flere sammen.
Slik får du spennende konkurranser med høyt adrenalinnivå - et typisk kjennemerke blant Nintendo-spillene.
Utviklerne både innoverer og imponerer.
Rollegolf er gøy!
| 1
|
108042
|
We:«Smugglers»
(Nun/Sonet)
«Smugglers» er en kosmisk triumfferd - med hjertet i syttiårene, men hodet i 2004.
Kanskje aldri tidligere har rytmene vært tyngre og riffene vært seigere i norsk hardrock-historie enn det Oslo-kvartetten serverer her under kyndig veiledning fra sin Queens Of The Stone Age-relaterte medprodusent Chris Goss, som har gitt lydbildet en dynamikk som altfor få norske rock-plater har.
Og jeg våger påstanden; «Smugglers» overgår beslektede Queens Of The Stone Ages siste suksess, «Songs For The Deaf».
Gutta er mer utadvendte enn før og har virkelig brukt hele paletten her; åpningslåtene «Cosmic Biker R'N'R» og «Sulphur Roast Stomp» har en eksplosivitet som får deg til å måpe, «Catch Electrique» er en fandenivoldsk - i denne sammenheng - pop-låt, stoner-innflytelsen er ivaretatt på «Crawling Out Of The Wreckage», mens rytmene vasser i seig, deilig riff-sement på «Wroom».
Gitarriffet på den monumentale tittellåten er klassisk gåsehud-fremkallende og Thomas Felberg synger med en fylde han ikke har vært i nærheten av tidligere.
Innimellom drysser We på med sin sedvanlige kosmos-flørt i låter som «Sassy Zazie» (en ballade!), «Lucid» og ikke minst avslutningen «On The Verge To Og».
Tar ikke denne platen pusten fra deg, skal du jaggu være godt trent...
PS!
I salg fra 13. september.
| 1
|
108043
|
Vill, villere, Wario
Den onde Wario vender tilbake med sine elleville småspill, denne gang på Gamecube.
Det er duket for Party med stor P.
GBA-spillet «Wario Ware Inc.» er et av spillene jeg har klødd meg mest i hodet over når det gjelder terningkast.
Elleville minispill, som å stikke en finger i en nese, trekke inn en snørrklyse, hoppe tau og styre et papirfly?
Jeg endte på en sterk femmer, og kan i dag - over et år senere - slå fast at jeg tok feil.
Jeg skulle ha gitt det en sekser.
For maken til unikt, spennende og innovativt konsept skal man lete lenge etter i spillhyllene.
Vi snakker om skaperglede og kreativitet på sitt aller beste, en fantastisk lek med konseptet «interaktiv underholdning».
Så uansett hvor sært konseptet er, hvor fremmed det kan fremstå for den jevne spiller: Unnskyld.
(Jeg kan jo nevne at jeg selv mener jeg var for streng mot både «Ico» og «Grim Fandango» også, som begge fikk en femmer.
Og mens vi først holder på med intime betroelser, kan jeg dessuten legge til at jeg har en vorte på rompa formet som Italia.)
Hva så med Gamecube-versjonen av denne lett sinnssyke galskapen?
Klarer den å bygge videre på det hektiske minispill-konseptet fra sin lommeformat-bror?
Joda, det fungerer dette også.
I den grad man kan bruke ordet «fungere» om noe såpass vilt og usammenhengende som «Wario Ware Inc.
Mega Party Games», altså.
Som i GBA-versjonen, handler det om å løse bittesmå minispill av typen som bare kunne ha kommet fra japanske designhoder, tilsynelatende herjet av deilig forvirret kaos etter en bøtte med sake.
Også her ligger humoren smurt over det hele.
Det er så sært, så unikt, så sprøtt at man ufrivillig bryter ut i latter rett som det er.
I Gamecube-versjonen er det derimot flerspillerdelen som er fokuset.
Det er en enspillerdel her også, naturligvis, men personlig mener jeg konseptet fungerer klart best i lommeformat dersom du skal spille for deg selv.
Du kan konkurrere både mot og med inntil tre venner i en rekke flerspillerkonsepter, fra bare å klare småspill i tur og orden, til å styre papirfly eller å løse småspill mens du geiper, synger eller ser på sidemannen.
«Wario Ware Inc.
Mega Party Games» lever virkelig opp til navnet sitt, det handler om Party med stor P av typen Mega.
I praksis betyr det hysterisk flerspillermoro i sofaen for spillere av alle aldre og ferdighetsnivåer.
Så får tiden vise om jeg angrer på denne femmeren også.
| 1
|
108044
|
I sansenes spill-rike
«Timesplitters»-gjengen forsøker seg her med en parapsykologisk thriller.
Resultatet er et av årets mest gledelige spilloverraskelser.
Det hjelper også stort at kombinasjonen av parapsykologiske krefter og tradisjonelle våpen, du vet - de som sier «pang», er ekstremt vellykket.
De forskjellige kreftene du får tilgang til under spillets gang gir en unik og engasjerende spillbarhet, uten at det blir ulogisk og alt for komplisert.
Det er derimot viktig å få med seg at hovedfokuset helt klart ligger på sniking og på å bruke de fantastiske kreftene til Vattic.
Du blir tidlig tvunget til å spille med hodet, og blir raskt overmannet dersom du bare løper rundt og skyter.
Frustrerende?
Ja, det er nok det.
Enkelte vil savne muligheten til å selv velge Snikende Ullteppe eller Rambo som forbilde for ens egen spillestil.
Men kravet om å følge de noe strikte spillreglene er særdeles passende i et spill hvor tankekraft er sentralt, synes nå jeg.
Og tilfredsstillelsen av å forstå reglene, av å på elegant vis bruke parapsykologiske krefter for å komme deg videre, er virkelig enorm.
Et av årets mest gledelige overraskelser på spillfronten.
PS!
Spillet er også ute på Playstation 2 og Gamecube.
| 1
|
108045
|
Vietnam-gjesp
«Shellshock:
Nam '67» prøver å sjokkere med voldelig realisme, men ender opp som et stort gjesp.
Jungel, blodsøl og brennhete patronhylser.
Virkeligheten under Vietnam-krigen var beintøff, hvor amerikanernes kamp mot det kommunistiske Vietcong ble en katt og mus-lek med livet som innsats.
«Shellshock:
Nam '67» er på en måte Vietnam-spillenes «Grand Theft Auto».
Soldatene banner som trøndere på karsk, blodet flyter i strie strømmer og stakkars vietnamesere får hodet blåst av.
Men sånn er krig, og «Shellshock:
Nam '67» har dermed fått den høyeste aldersmerkingen.
Det er likevel litt merkelig hvordan spillet tolker realisme.
Blod og søl er det nok av, men uansett tåler du det meste av kuler og granater.
Det er bare å løpe bak en stein og vente et par sekunder hvis du skulle bli såret.
Gjennom en serie av oppdrag tar du rollen som en nylig innkalt, amerikansk soldat.
Selve innholdet er ganske lavpannet:
Du går så og si på skinner, vanligvis på en sti gjennom diverse jungelmiljøer, og skyter alt som dukker opp fra gresset.
Tidvis endrer målene seg litt - snikmyrde en vietnameser som av en eller annen grunn skiller seg ut fra de andre vietnameserne, sprenge diverse installasjoner i fillebiter, og kanskje desarmere en skummel jungelfelle (noe som åpner et heller tamt mini-spill).
Sånn sett er det som alle andre krigsspill.
Problemet er derfor at det ikke driver sjangeren fremover.
Det er det samme gamle konseptet vi har sett ørten ganger før, og begynner å bli rimelig lei av.
Det kan ikke måle seg med «Battlefield:
Vietnam» til PC-en.
Det skiller seg heller ikke ut fra det lignende «Vietcong».
Det er egentlig ingen grunn til å kjøpe «Shellshock:
Nam '67», med mindre du ikke har en god nok PC i hus.
I tillegg fører spillet en uhyre sterk pro-amerikansk holdning.
Det er i seg selv greit nok, men med den overdrevne bruken av Hollywood-klisjéer («let's kill some charlies»), sitter du igjen med en ganske bitter smak i munnen.
Det er rett og slett ikke dypt nok.
Det reflekterer ikke på all elendigheten.
Resultatet er overfladisk og typisk, som en lavbudsjetts B-film fra 80-tallet.
På den positive siden stiller spillet med en solid teknologi som fundament, og presenterer en forholdsvis fin grafikk og et imponerende lydbilde.
Det er ikke vanskelig å bli engasjert - det føles bare veldig gjennomsnittlig.
Spillet har heller ikke mye konkurranse på PlayStation 2-markedet, og er du helt bestemt på å skaffe deg et Vietnam-spill på denne konsollen, er det derfor et naturlig valg.
Stiller du ikke altfor høye krav, kan du helt sikkert more deg med «Shellshock:
Nam '67».
For oss andre er det nok et gjesp for spillindustrien.
PS!
Spillet er også ute på PC og Xbox.
| 0
|
108046
|
Gutta + boys = sant
Paul Rudd tar et velfortjent karrieresteg opp med denne ultimate bromance-filmen.
HANDLER OM:
Den skikkelige, litt tøflete Peter Klaven har alltid hatt problemer med å få mannelige venner.
Nå skal han gifte seg, men har ingen venn som kan være forlover.
Han går på flere mislykkede «man dates» før han møter livsnyteren/slabbedasken Sydney.
Det åpner en ny verden av «male bonding» for Peter.
DOM:
For en fornøyelig affære.
Folkene bak «I Love You, Man» følger i fotsporene til Judd Apatow med denne lettspiselige romantiske komedien om vennskapelig kjærlighet mellom heterofile menn.
Hovedrollene her har også spilt sammen i Apatows «Forgetting Sarah Marshall» og «Knocked Up».
Det har blitt snakka mye om «bromance» i kjølvannet av «I Love You, Man», og Apatow-produserte filmer som «Superbad» og «Pineapple Express».
Dette er et slags mannlig svar på chick flicks med høynet kvalitet - basert på enkle, velkjente Hollywood-oppskrifter, men ofte fylt med en sjelden detaljrikdom, velskrevne manuskripter og godt utmeislede karakterer.
Her får vi alle disse elementene i dette som er en varm, uhøytidelig hyllest til det nye guttefellesskapet.
Det er et fellesskap som er redefinert etter at det som en gang var velkjente kjønnsrollemønstere nå likner mer på nonfigurativ kunst; i en verden der menn som Peter Klaven dras mellom sine velutviklede sensitive sider og ideen om mannemannen som brøler, raper og grynter i sofaen.
Ved å ta opp den doble forventningen om mannlig identitet, er både «I Love You, Man» og mange av Apatows filmer samtidig nostalgiske og reflekterende, sier noe om status quo for den unge, frustrerte mannen, uten å ty til det sutrende alvoret som preger mye litteratur om samme tema.
Man må ikke nødvendigvis dvele ved (eller bry seg det minste om) det overstående for å like «I Love You, Man».
Den som alltid sjarmerende, men tidligere evige vingemannen Paul Rudd gjør en sterk innsats og overbeviser om at han er klar for de store rollene.
Han er spesielt god på de pinlige og keitete øyeblikkene, og dem er det mange av her.
Dette er rimelig friksjonsløst, men herlig underholdende, en (i overkant?) søt og vellaget film - som perfekt poppet popcorn.
| 1
|
108047
|
Traurig
DVD-anmeldelse
Regi:
Dennis Lee Med: Ryan Reynolds, Willem Dafoe, Emily Watson Smålåtent, lett selvrettferdig familiedrama - skulle ikke forundre meg om regissør Lee har tatt det gamle «delvis selvbiografisk»-trikset her - med sterk rolleliste (selveste Julia Roberts i en ganske stor birolle).
Filmen klarer ikke å hente ut potensialet i verken historien eller skuespillerne, og blir spesielt mot slutten en traurig grinefilm med «kunstneriske» ambisjoner.
Dialogen er oppstyltet og veldig skrevet, og Lee henfaller ofte til enkle grep (unggutten i filmen skal være «følsom», ergo gir vi ham briller store nok til å få ham til å se ut som en ung Woody Allen).
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108048
|
Ekkel
DVD-anmeldelse
Regi:
Marc Schölermann Med:
Milo Ventimiglia, Michael Weston, Alyssa Milano Denne «sex'n'drugs'n'medisinstudier»-thrilleren - en slag «Flatliners» (1990) møter «Crash» (1996), med en dæsj «Seven» (1995) attåt - er ordentlig usunn i hodet sitt, det skal den ha.
Misantropisk, nihilistisk og hedonistisk, med blod og gørr og obduksjonsscener nok til å tilfredsstille selv den mest blodtørstige og overopphissede 14-åring.
Over gjennomsnittlig vellaget syk «moro» for avstumpede guttunger.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108049
|
Godlynt og overlesset
Historie á la Hollywood
DOM:
Den første filmen var noe av en «sleeper»; en ganske gammeldags søndagsmatinéaktig sak som ingen forventet seg så mye av.
Men som åpenbart traff noen strenger i et land, USA, som har et overmåte sentimentalt forhold til sin egen korte historie (Abraham Lincoln er en sentral figur i denne nye filmen, i hans jubileumsår).
I god amerikansk tradisjon må det selvsagt pøses på med mer av alt i denne andre installasjonen.
Morsomhetene er således forflyttet til The Smithsonian i Washington D.C., USAs «nasjonale hukommelse» - et av verdens mest omfattende museer.
I like god amerikansk tradisjon tar man seg også en rekke friheter:
Verken Edward Hoppers «Nighthawks» eller Grant Woods «American Gothic» - begge sentrale i en del av filmen - henger i The Smithsonian.
De befinner seg på The Art Institute Of Chicago.
Slikt flisespikkeri betyr neppe mye for Påsan og Påsaninnen, hvis «medfødte» interesse for historie og «vitenskap» ideelt sett skal vekkes til live av denne noe anmasende og overlessede eventyrskrønen.
Ikke for det, «Natt på museet 2» er ikke noe mer rørete enn for eksempel «voksenfilmen» «Engler og demoner».
Ben Stiller er en blek helt i hovedrollen, men blir hjulpet av et godt lag bifigurer og Amy Adams som en søt og kjærlighetssyk Amelia Earhart (som hun spiller som var hun Katharine Hepburn).
De voksne vil slite med så vel «humoren» som den hysteriske fornøyelsesparkatmosfæren.
Men faktum er at «Natt på museet 2» er en bittelittegrann bedre film enn forgjengeren.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108050
|
Djevelsk bra
475 sider Kr. 369,- Aschehoug
Om noen ennå skulle være i tvil:
I kategorien for kunnskapsbasert spenning spiller Tom Egeland i Mesterligaen.
For tiden som eneste nordmann.
«Lucifers evangelium» er en lesefest for alle med sans for nerdete gåter, tusenårsgamle dokumenter, makabre myter og sløy spenning.
På et eller annet tidspunkt under lesningen er det riktignok viktig å glemme logikken til fordel for fantasien.
Til gjengjeld kan man trygt gi seg hen til Egelands store fortellerglede og drevne, litterære komposisjon.
Som vanlig er det vår albinobleke venn, arkeologen Bjørn Beltø, som må forlate sin trygge forskerhule i Oslo for motvillig å gi seg i kast med et internasjonalt mysterium.
Funnet av et gammelt manuskript i Ukraina skal vise seg å sette i gang en kjedereaksjon av hendelser, så å si i samme sekund det kommer Beltø i hendene.
Dramatikken involverer flere drap i rask rekkefølge, men peker også tilbake til en italiensk professors dødbringende opplevelser i Roma anno 1970.
Og fram mot 2009 og den historiske byen al-Hilla i Irak, bedre kjent under navnet Babylon.
Dessuten blir Beltø kjent med et nettverk av ganske spesielle historikere, en internasjonal forskergruppe på et ytterst sensitivt oppdrag og ikke minst med en broderorden som mener at Lucifer - altså Satan selv - er mannen å dyrke.
For mon tro om det ikke nettopp er deler av Lucifers eget evangelium Beltø har fått sine rødflammede fingre i?
Dessuten skjuler det en kode som peker ut hvor man kan finne det historiske Babels tårn.
Og her ligger det begravd en overraskelse som gjør at alle evolusjonsteorier og skapelsesberetninger må skrives grundig om.
Nok av tråder altså, men Egeland klarer faktisk å knytte det hele pent sammen til slutt.
Ikke minst takket være et rikt, variert og gjennomarbeidet språk.
«Lucifers evangelium» er velskrevet så det holder.
Så til den som venter på Dan Browns nye bok:
Glem Mr. Brown.
Tom Egeland vinner Mesterligaen i år.
| 1
|
108051
|
Alexander Rybak:Fairytales
Ikke bare har Alexander Rybak fått stjernestatus i rekordfart - han fortjener den også.
Platen er i salg fredag (EMI).
Debutplaten, produsert av Kim Edward Bergseth, er nemlig et mektig imponerende stykke håndverk.
Ikke minst er den annerledes.
Og sjangeroverskridende.
Alexander Rybak er nemlig ingen låtskriver av den moderne, strømlinjeformede popskolen, men bruker kunnskapen fra sin klassiske skolering og utnytter både den norske folkemusikken og ikke minst den amerikanske Tin Pan Alley-tradisjonen fra populærmusikkens barndom.
Koblet med Alexander Rybaks udiskutable sans for enkle, lettfattelige refrenger blir resultatet variert og tidløst på en helt unik måte.
Rybak passer med andre ord like godt på Broadway som han gjør på en popscene foran skrikende tenåringer.
Dèt er intet mindre enn en bragd.
Garantert allemannseie bør passe som Alexander Rybaks mellomnavn i tiden som kommer.
Dette er låtene (ytterst sjarmerende «Foolin'» som han vant NRKs «Kjempesjansen» med er dessverre ikke med!):
«Roll With The Wind»
For en åpning!
En feiende allsangfavoritt som glatt hadde vunnet Eurovision Song Contest, den også!
Har den samme folkemusikk-basisen som «Fairytale» og er en nesten enda bedre låt.
Her er det ikke mer å si enn at vi faktisk ennå ikke er lei den.
En låt som nesten gir en musikalfølelse.
Har et nydelig, russiskklingende fiolintema, effektfull koring og vegg-til-vegg strykere som hentet ut av en Disney-film.
Herlig klebende og lettbent refreng.
«Kiss And Tell»
String swing med hallingkast!
Her er vi tilbake i vidløftig «Fairytale»-land.
En låt som oser av humør og overskudd.
Så kan det jo også få morsomme følger av å bli advart mot alle pene jenter der ute, som Alexander Rybak synger her - det blir sanger av slikt i hans tilfelle!
«Funny Little World»
Rybaks søknad om årets sommerlåt.
Like doser Espen Lind og Jason Mraz i denne slentrende lette og iørefallende popkaramellen.
«If You Were Gone»
Henning Sommerro ut til verden!
Hans praktfulle Vårsøg-melodi har fått engelsk språkdrakt, og Alexander Rybak håndterer den med hell og respekt i melankolsk sommervals-tempo.
Platas store pianoballade et sted mellom Grieg og Elton John.
Her kryper vokalisten Rybak langt inn i øregangene med dramatisk og inntrengende patos i stemmen.
Og hvis noen har tvilt på om Rybak har sangstemme, bør de lytte godt til denne og holde kjeft etterpå.
Nok en intens ballade hvor den dramatiske oppbygningen banker på døren til det pompøse, men Rybak leier sine tretten hester trygt i havn også her.
Platas desidert mest ambisiøse spor, ikke minst tekstmessig.
«Song From A Secret Garden»
Der første halvdel av platen er en sprudlende og løssluppen fest, preges siste halvdel av alvor og melankoli.
Sånn sett er Rolf Løvlands vakre hymne en perfekt avslutning på denne platen.
VGTV har samlet begivenhetene fra Alexanders vei til seier i Melodi Grand Prix-finalen i Moskva.
| 1
|
108052
|
Kirsti Huke:«Kirsti Huke Kvartett»
(Fairplay Entertainment/Playground)
Original norsk jazzvokalist.
Kirsti Huke er en sterk stemme i norsk jazz, med prosjekter som Trondheim Voices Grand Telemark og sin egen kvartett.
På sin første utgivelse, «Deloo», dykket hun ned i jazzens standardrepertoar med avstikkere til Pink Floyd.
Her er det meste av låtene nyskrevet, mye signert henne selv.
Det er melodiøs musikk, med referanser til pop og country og kan minne om 1970-åras melodikere som Gary Burton og Ketil Bjørnstad.
Åpningskuttet «Me! Come! My Dazzled Face», bygger på dikt av Emily Dickinson og har en spennende forsiret melodilinje.
«Boarders of Canada» har en groovy blueskarakter.
Også denne gangen viser hun bredden i sin musikalske horisont med en fortolkning av Led Zeppelins «Poor Tom».
En trio bestående av pianist Vigleik Storaas, bassist Steinar Raknes og trommeslager Per Nylander sørger for høy temperatur og jazzpuls.
Ola Kvernberg setter fyr på «Guardian And Tramp» med intenst felespill.
ANBEFALTE KJØP:
«Me!
Come! My Dazzled Face», «Boarders Of Canada», «Song Of Gold», «Poor Tom», «Guardian And Tramp»,
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
108054
|
Lasse Thoresen:«To The Brother Peoples»
(Aurora)
Utsøkt musikalsk broderskap.
Komponisten Lasse Thoresen har i mange år vært sentral i det norske og nordiske musikkbildet.
På denne utgivelsen blir 60-årsjubilanten hyllet av Bergen Filharmoniske Orkester og, ikke minst, Arvid Engegård og Hans Björkroth på hardingfele og nyckelharpa.
Som så ofte før henter Thoresen inspirasjon og musikalske elementer fra flere kilder.
Den såkalte «Broderskapskonserten» dekker halvparten av platen.
Den ble bestilt til 100-årsjubileet for unionsoppløsningen, og både hardingfele og nyckelharpa er med.
Et moderne musikkbilde blir ispedd folkemusikk i både klang og rytme, og sannelig dukker det ikke opp noen klassiske innslag som så bakes inn og videreføres i denne særdeles vellykkede musikksyntesen.
Det svinger utrolig!
I «Rettferdighetens sol» er det søramerikansk indianermusikk som ligger i bildet, mens samenes musikk klinger med i «Emergence, - Luohti Boadhe».
Det er ikke ofte man hører en kombinasjoner av så, i utgangspunktet, forskjellige musikalske uttrykk som er så vellykkede som disse.
Og spillet er glitrende
TORI SKREDE
| 1
|
108056
|
Thin Lizzy:«Greatest Hits»
(Universal)
Det var mye som «ikke stemte» med Phil Lynott (1949-1986).
En svart mann fra Dublin som spilte hardrock, en vokalist med soul i stemmen kledd i sort lær og naglebelte.
Som tekstforfatter hadde han en naturlig populistisk åre à la Bruce Springsteen - de små gateoperettene hans la vekt på fortellende detaljer.
Han skrev en lyrikksamling og eksperimenterte med synthpop.
Alt dette samtidig med at han ville spille tung elektrisk rock'n'roll-boogie med de beste av dem.
Dette doble samlealbumet så først dagens lys for noen år siden, men blir nå relansert i Norge.
I tillegg til Thin Lizzys best kjente, inneholder det spor fra Lynotts to undervurderte soloalbum og samarbeider med Gary Moore («Out In The Fields» og den grasiøse «Parisienne Walkways»).
Det er ikke en sang her det ikke er verdt å eie.
Den som virkelig ønsker å bli dus med Lynotts komplekse artistiske sjel, vil trenge albumene i tillegg, spesielt de fra andre halvdel av 1970-tallet.
Men som en innføring i Lizzys rock'n'roll-romantikk og innflytelsesrike doble gitarharmonier, er dette uangripelig.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108059
|
Eva & The Heartmaker «Let's Keep This Up Forever»
(Columbia / SonyBMG)
Idérik snadderpop.
Forsmakene som dette ekteparet har sendt ut varslet om et norsk Cardigans, og veldig langt unna sannheten er det ikke, spesielt på grunn av Eva Weel Skrams søte, innbydende stemme.
Det kunne faktisk ha blitt for mye av det gode, men sammen med ektemann Thomas Stenersen har hun skapt et prosjekt som også dyrker de fine detaljene - disse små arrangementsmessige grepene som hever sluttproduktet opp fra tradisjonelt pophåndverk.
Resultatet er et fengende møte mellom lett, solskinnsfylt pop og tyngre toneganger, gjerne med retro-overtoner som i den avsluttende syttitallsflørten «Possible Escape, Possible Mistake».
Absolutt en oppløftende plate å møte sommeren med, dette!
ANBEFALTE KJØP:
«Charming Sexy», «Superhero», «Made Of Honour» og «Possible Escape, Possible Mistake».
| 1
|
108060
|
Spillanmeldelse:Nygammelt Pokémon-eventyr
(VG Nett)
Nintendo DS-spillet «Pokémon Platinum» tramper videre i gamle fotspor.
Det begynte å bli lenge siden sist, men nå har igjen et nytt - eller i alle fall delvis nytt - bidrag til Pokémon-serien kommet i form av en oppusset versjon av Diamant- og Perle-duoen.
Personlig har jeg ikke nok samlemani til at jeg ville giddet å kjøpe «Pokémon Platinum» for å ploge meg gjennom en tilnærmet identisk reise som Pokémontrener enda en gang, men spillet i seg selv er av naturlige grunner verken stort bedre eller dårligere enn Diamant- og Perle-forgjengeren det er klonet fra.
Du legger som før ut på reise som en ung pokémon-trener med mål om finne og samle informasjon om alle verdens Pokémon og kanskje vinne et trenermerke eller to underveis.
På veien møter du også, som seg hør og bør, trenere med onde hensikter og en og annen knute på tråden som du må løse.
Som kjent blir veien til mens man går og veien i seg selv er ofte viktigere enn målet, i alle fall i dette eventyret.
Knappene brukes til å bevege deg rundt i verdenen, mens store knapper med angrepsmuligheter og kampvalg dukker opp på den trykkfølsomme skjermen når du går inn i en pokémon-kamp mot andre trenere eller mot ville pokémon.
Hver av pokémonene du fanger kan i kjent stil utvikle seg, lære nye angrep og blir sterkere gjennom kamp og erfaring.
Det er riktignok lagt til noen ekstra wifi-finesser som blant annet opptak av kamper, flerspiller småspill og et nytt område å utforske, men jevnt over føles spillet nøyaktig som lesten den er sydd over og tilfører svært lite nyheter av betydning til Perle- og Diamant-spillet som ble lansert for hele to år siden.
Med mindre du er en super(duper-fantasilluper)-Pokémon-fan, vil jeg ikke si det er verdt å begi seg løs på Platinum hvis du allerede har spilt Diamant eller Perle-versjonen.
| 0
|
108061
|
Spillanmeldelse:Elektrisk superspill
(VG Nett)
Etter en litt småslapp start, vokser «Infamous» til å bli et av de beste PS3-spillene til nå.
Sammen med «Ratchet & Clank»- og «Jak»-serien, utgjorde trilogien om mestertyven Sly Cooper en hellig treenighet av pur spillkos på Playstation 2.
Varemerkene var store, åpne verdener som inviterte til fri utforsking, enorm variasjon i spillbarheten, ikoniske spillfigurer og en appell som inkluderte alle med et snev av spillinteresse - store som små.
Pussig nok har alle disse tre studioene satset på mer voksne spillopplevelser på Playstation 3. Naughty Dog lanserte actionserien «Uncharted», Insomniac satset på skytespillserien «Resistance» og nå er det Sucker Punch sin tur.
Men der åndsfrendene i Naughty Dog og Insomniac byttet beite totalt, er voksenactionspillet «Infamous» umiddelbart gjenkjennelig.
I spillbarheten, i det minste.
En mystisk eksplosjon har forvandlet Empire City til et postapokalyptisk mareritt hvor diverse voldsglade gjenger nå regjerer.
Samtidig har denne eksplosjonen gitt enkelte personer superkrefter - inkludert spillets hovedperson Cole og fiendene han kjemper mot.
Cole er nå et menneskelig kraftverk som kan forme og utnytte elektrisitet etter egne ønsker.
Et stadig voksende arsenal av elektriske superkrefter vokser frem mens du spiller, og bistår Cole i sin søken etter å nøste opp i mysteriet.
I tone og innpakning er vi altså langt unna «Sly»-serien, men i spillbarheten finner du mange likhetstrekk.
Dette er i praksis et actionplattformspill lagt til en åpen verden, med fokus på utforsking, kreativ miljønavigering, en bråte valgfrie oppdrag og nedkjemping av fiender.
Den glimrende plattformfysikken er også videreført.
Elementer i verdenen du utnytte for å komme deg opp og frem er lett «magnetiske», noe som gir en utrolig fin flyt når du leker deg gjennom byen.
Det er såpass gjenkjennelig i spillfølelse at det nesten blir som Peter Jacksons versjon av «The Muppet Show» i splatterdukkefilmen «Meet the Feebles» - uten sammenligning forøvrig.
VG Nett-leser:
Infamous er utviklet av Sucker Punch -selvfølgelig vil det bli best!
Noe annet er helt absurd.Følg Infamous-debatten her!
Et overbyggende tema her er hvilken moralsk retning du tar med Coles superkrefter.
Du kan velge å være god mot sivilbefolkningen eller å pøse ut dine krefter uten å ta hensyn til folkets ve og vel.
Dette har forsåvidt vært godt utprøvd i spill før, i fjorårets «Fable II» for eksempel, men jeg synes denne moralske valgfriheten fungerer veldig bra.
Om ikke annet gjør den to gjennomspillinger obligatorisk.
Den moralske valgfriheten påvirker også følelsen av allmektighet, uansett om du er slem eller snill.
Du har krefter til å lage et vanvittig inferno, og byen gir respons på veivalget ditt.
Dersom du ekspederer fiender uten å dra med sivilbefolkningen i dragsuget, utfører små hjelpe-oppdrag for dem, helbreder syke og ellers utfører oppdrag som ikke går ut over sivile, vil de gradvis gi deg oppmuntrende tilrop, ta bilder av deg, henge opp plakater av deg og elske deg.
Dette er derimot den smale vei, en vei som er mer vanskelig og tidkrevende å få til enn å hele tiden bare ta hensyn til deg selv.
Velger du motsatt ende på den moralske skalaen vil du bli et fryktet og hatet supermenneske.
Det er i praksis to svært forskjellige spillopplevelser.
Og jeg elsker det at Sucker Punch tvinger deg til å ta et bevisst veivalg - det er nemlig slik at de aller feteste kreftene først låses opp når du er veldig snill («Hero») eller veldig slem («Infamous»).
Etter hvert som du bringer strøm tilbake til de forskjellige bydelene og rensker dem for de herjende gjengene, kryper også Empire City gradvis tilbake til live.
Du får en tilfredstillende følelse av å hele tiden tilføre noe konkret til spillverdenen, og at spillverdenen gir respons på måten du spiller på - akkurat som i det nydelige «Okami».
«Infamous» er i det hele tatt et helstøpt plattformspill og et vellykket actionspill.
Det har en spennende historie, en interessant (og teknisk makeløs) setting, gode roller og utfordrende og kreative fiender.
Det er så vanedannende og så engasjerende at vi snakker om mitt klare favorittspill så langt i år.
Den voksne innpakningen til tross: dette er pur spillkos av samme kaliber som «Sly»-spillene, et spill som får hjertet mitt til å synge.
Jeg vil faktisk gå så langt som å utpeke det til et av de beste spillene på Playstation 3 til nå.
PS:
I salg fra onsdag 27. mai.
Det har forøvrig kommet klare indikasjoner på at Sucker Punch jobber med et nytt spill i «Sly»-serien også.
Fersk trailer som viser frem Empire City, byen PS3-spillet Infamous foregår i.
| 1
|
108062
|
Nostalgisk
Skitne, korrupte, og brutale østeuropeere som slakter lokalbefolkningen, og en enslig amerikansk helt som tar rotta på dem med bare nevene.
Absolutt alle triksene fra de mørkeste kroker i 80-talltets videohyller er med i «Direct Contact».
Og når man har klart å grave Dolph Lundgren frem fra glemselen er det nesten så man tar dette for å være ironisk «tongue in cheek»-hyllest til det glade tiåret.
Men det blir å overvurdere regissør Danny Lerner.
Han mener nemlig blodig alvor, og feiler stygt.
Kun for 80-tallsfetisjister.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
108065
|
Iggy Pop:«Prèliminaires»
(Virgin/EMI)
En mildt sagt utypisk Iggy-plate.
Med nyervervet fascinasjon for den franske forfatteren Houellebecq tar Iggy Pop farvel med rivekantene i sin egen musikk og legger ut på en noe forvirrende ferd ut i musikkuttrykk som han tidligere aldri har tatt i - fra elektro til blues via neworleans-jazz til den franske chanson-tradisjonen.
Av og til går han også både Leonard Cohen og Nick Cave i næringen med sin mørke, gravalvorlige tekstresitering så dyster at den nesten bikker over i en parodi på seg selv.
Betegnende nok er Iggy Pop best når han faktisk minner om seg selv og sin gylne fortid.
Jeg tror bare ikke det var meningen denne gangen.
ANBEFALTE KJØP:
«Spanish Coast», «Nice To Be Dead», «A Machine For Loving» og «Je Sais Que Tu Sais».
| 0
|
108067
|
Katie Melua:«Live At The O2 Arena»
(Dramatico/Bonnier)
Karriereforkortende kortsiktighet.
Han sjefen til 'a Katie Melua, den britiske bransjeveteranen Mike Batt, har skjønt hvilken vei vinden blåser.
Noen pengefolk i New York har ødelagt verden slik vi kjenner den, og ofrene i den vestlige sivilisasjonen er under ingen omstendigheter villige til å betale for å bli underholdt lenger.
Her gjelder det å smi mens det overhodet er noen temperatur igjen i jernet.
Så nå, under ett år etter at det ble sluppet en «best of» - «The Katie Melua Collection», komplett med en DVD med en hel konsert som «bonus» - kommer, øh, et konsertalbum.
19 kutt i et billig designet pappcover, med et innhold som er til forveksling likt det på den nevnte DVD-en.
Melua er helt ålreit, bortsett fra når hun prøver å synge «blues» («Blues In The Night», «On The Road Again», «Kozmic Blues»).
Det må hun bare gi seg med, altså.
Men «Live At The O2 Arena» er bare lureri - et sånt produkt-produkt som har gitt platebransjen et dårligere rykte enn den fortjener.
ANBEFALTE KJØP:
«Mary Pickford», «Nine Million Bicycles», «If You Were A Sailboat».
| 0
|
108068
|
Tori Amos:«Abnormally Attracted To Sin»
Universal
Hva med litt regi?
Tross for et titall millioner solgte plater, er det ingen som kan beskylde Tori Amos for å selge seg ut.
Det inderlige, kompromissløse utrykket er en konsekvens av et påstått kall om å formidle et høyere budskap.
Dette er paradoksalt nok også hennes største problem.
Amos' indre stemme har aldri tatt «måtehold» i sin munn, ei heller denne gangen.
Men hennes tiende album kunne - i likhet med tidligere - vært helt fabelaktig rundt halvparten så langt.
For «Abnormally Attracted To Sin» inneholder noen udiskutable klassikere, eksempelvis spor nummer fire, «Flavor», en nydelig trip hop-ballade av typen Portishead ikke gidder å gjøre lenger, men som vi absolutt trenger.
Problemet er alt det halvferdige fyllstoffet som skygger for høydepunktene.
ANBEFALTE KJØP:
«Give», «Flavor», «Police Me».
| 0
|
108069
|
Manic Street Preachers:«Journal For Plague Lovers»
(Columbia/Sony)
Bittersøt hyllest til han som forsvant.
Da gitarist og lyriker Richey Edwards satte fra seg bilen sin ved «selvmordsbroen» The Severn Bridge i Bristol februar 1995, uten noensinne å bli funnet igjen, hverken død eller levende, ble Manic Street Preachers frarøvet sitt mest karismatiske medlem.
Hans forsvinningsnummer ga dem like fullt en formidabel kreativ og kommersiell opptur, som riktignok dabbet av etter hvert.
Når Edwards nå er erklært «antatt død» har de gjenværende tre børstet støvet av en bunke tekster han ga dem like før han forsvant.
Og «Journal For Plague Lovers» gjør det svært tydelig at Edwards' litterære tristesse, selvhat og samfunnsrefsing var det viktigste drivstoffet for bandets bredbente muskelrock.
For dette er jo den rene gjenoppstandelse, på flere måter.
Svartsynet gjennomsyrer musikken på ypperlig vis; som på Manics' største tidlige stunder er dette en oppvisning i å se skjønnhet i det stygge og vonde - dette er rock som dirrer av rettferdig harme, uten at innholdet hindrer formen i å være fengende og omfavnende.
James Dean Bradfield har fyrt opp alle sylindrene, og leverer virtuost gitarspill som forklarer hvorfor det finnes konsollspill ved navn «Guitar Hero».
Heroisk er også hans muskuløse vokal, og både rytmeseksjonen og produsent Steve Albini (Nirvana, Pixies, PJ Harvey) følger frontfiguren gjennom et røft ritt som er både punk, stadionrock og den uimotståelige miksen av de to.
«Journal For Plague Lovers» er et skoleeksempel på hvordan man hyller en savnet venn, hvordan man hedrer et plaget og stort talent uten å bli smakløs, og hvordan man finner igjen energien og magien ved å konfrontere fortiden og innse hva man er best på.
En unik historie, en potensiell klassiker.
ANBEFALTE KJØP:
«Peeled Apples», «Jackie Collins Existential Question Time», «Journal For Plague Lovers», «She Bathed Herself In A Bath Of Bleach», «Marlon J.D.», «William's Last Words»
| 1
|
108070
|
Madness:«The Liberty Of Norton Folgate»
(Lucky Seven/Playground)
Erkeengelsk ensemble feirer 30-årsjubileum med konseptuelt minimesterverk.
Madness' mest ambisiøse album siden «The Rise And Fall» (1982) tar utgangspunkt i «fristaden» Spitalfields, og benytter seg av bydelen som et mikrokosmos for å lage musikk som låter som den engelske hovedstaden føles:
En urban mosaikk av ekstrem enormitet.
Høyt spill fra et band hvis forrige langspiller var en samling coverversjoner av gamle ska- og reggaefavoritter.
Det bemerkelsesverdige er at gruppen her har begått sin mest helstøpte og trolig også beste samling sanger noensinne.
Vi som foretrakk det brumsteinsmelankolske Madness fremfor de tidlige årenes ska-etterapende «nutty boys», har mest å hente.
Platen vil riktignok neppe avføde hitsingler à la «Our House», men det er gjennomgående musikalsk vitalt og tekstmessig tenksomt.
Arven fra The Kinks' «Village Green»-æra og den pittoreske popen til mellomperiode-The Beatles (cirka «Penny Lane») er både stor og stolt, idéoverskuddet ikke til å ta feil av.
«We are London», synger de.
Det er helt riktig.
Bravo!
ANBEFALTE KJØP: «We Are London», «Sugar And Spice», «Dust Devil», «Idiot Child», «NW5».
| 1
|
108072
|
von Triers private helvete
CANNES (VG)
Lars von Trier går fullstendig amok i et sadistisk helvete, som umulig kan angå andre enn ham selv.
HANDLER OM:
Mens de har heftig sex, faller parets unge sønn ut av et vindu og dør.
Ødelagt av sorg, reiser de to til sin hytte i skogen, Eden, for å forsøke å reparere sorgen og gjenopprette livet.
Men jævelskapen er løs, både i naturen og parets sinn; infernoet blir Bare verre og verre.
DOM:
Lars von Trier har gitt meg noen av livets største filmopplevelser.
Nå også en av de aller, aller verste, etter verdenspremieren på «Antichrist» her i Cannes i går kveld.
Filmen er uhyre eksplisitt i alt sitt vesen.
Sexen er det minst problematiske, selv om det kopuleres heftig i en slags ordløs - og ikke alltid like relevant - desperasjon i de fleste sammenhenger.
Verre er de uhyggelig eksplisitte volds- og torturscenene, av - får man si - jæveligste sort.
Selvfølgelig er filmen dyktig laget og interessant i mange henseende; vi snakker tross alt om Lars von Trier!
Han favner vidt; han forsøker å lage en slags freudiansk skrekkthriller, en film om ondskap i sin mest utstuderte form, han vasser i skrekksjangerens sataniske natursymbolisme.
Og midt oppe i det hele:
En del ustyrlig komikk, av alle ting.
Det store problemet med «Antichrist» er dens mangel på sammenheng.
En periode tror man det handler om oppgjør mot så mange kulturers kvinnehat.
Det ender med et slags uforsonlig kvinnehat fra filmen selv.
Hans oppgjør med Freud, blir frueudianisme i sin mest karrikerte form.
Harde scener, vold, tortur og selvskading kan ha sin funksjon i en film.
Problemet blir uløselig i det øyeblikket man opplever at dette gjør Lars von Trier faktisk for å holde ap med folk, gjennom å vise hvor langt han selv akter å gå.
Bare tittelen «Antichrist» - den store satans tilbakevending til jorden for å ta all makt i sine hender - viser at selv en til tider genial danske kan ta munnen for full; det er langt fra alt som kan brukes som en slags privat terapeutisk onani - og fremdeles håpe at det er relevant som en filmverk verd å bruke tid, krefter og - eventuelt - intellektuell kapasitet på.
| 0
|
108074
|
Spillanmeldelse:Helt rått med Metallica
«Guitar Hero: Metallica» er en rockeopplevelse av de sjeldne - både for Metallica-fans spesielt og metal-entusiaster generelt.
Da «Guitar Hero: World Tour» og «Rock Band» kriget om rockespilleres gunst i fjor høst, kåret jeg «Rock Band» til en knepen vinner.
Nå har Neversoft tatt igjen forspranget.
«Guitar Hero: Metallica» er et spill som tar et nødeløst grep om mellomgulvet og leverer det rockesuget «World Tour» ikke helt klarte å oppnå.
Noe av æren for dette kan Metallica ta, naturligvis, de 28 låtene fra bandets lange historie er en fryd å spille.
Men Neversoft har bidratt med en rå, grom og kompromissløs produksjon som kler låtene svært godt.
Først og fremst har det herlige lydbildet mye å si her, men de virtuelle scenene du spiller på har definitivt mye å si de også.
Omgivelsene gir deg illusjonen av å være omgitt av kule kulisser og elleville fans i steden for å stå der hjemme med en plastgitar i hendene.
Akkurat som i «Rock Band» på sitt beste, flyter låtene i «Guitar Hero: Metallica» ut av skjermen og fyller stua med tung, deilig musikk.
Det er et spill du føler i hele kroppen.
Mye av innholdet er kjent fra før - inkludert muligheten til å håndtere vokal, trommer, bass og gitar, samt karrieremodus, onlinespilling og muligheten til å lage egne låter og dele disse med andre.
I tillegg kan du kjøpe et rykende ferskt trommesett til spillet, som tar i bruk to pedaler i steden for én - noe som blir støttet av den ferske «expert+»-vanskelighetsgraden.
Ikke uventet, men hyggelig allikevel, får du også masse bonusinnhold om Metallica - inkludert konsertvideoer og interessante fakta om låtene.
Det som ikke fungerer like godt er de 21 låtene fra andre artister.
Joda, disse er visstnok håndplukket av Metallica selv fra band de har blitt inspirert av eller har hatt et forhold til i løpet av sin karriere, men utvalget er allikevel til dels tvilsomt (med noen hederlige unntak, naturligvis).
Thin Lizzy-låten «The Boys are Back in Town» passer eksempelvis ikke inn her i det hele tatt.
Det samme gjelder for eksempel Alice in Chains-låta «No Excuses» - en fantastisk låt, men jeg kan komme på minst et dusin låter fra bandet som ville ha kledd spillet mye bedre.
Metallica har sikkert sine gode grunner for utvalget som er gjort, men det virker nesten som om de mer eller mindre bevisst har valgt låter som får deres egne 28 låter til å høres tøffere ut.
Men det er bare vill spekulasjon og litt unødvendig flisespikking fra min side.
For «Guitar Hero: Metallica» er totalt sett en spillopplevelse som går til 11.
PS:
I salg fra fredag 22. mai.
Video fra det kommende Guitar Hero: Metallica.
| 1
|
108075
|
Spillanmeldelse:Morsomt, men knotete
Jobben som dyrepasser i «Min babydyrepark» er morsom, men kunne med fordel ha vært mindre knotete.
Du trodde det var enkelt å være dyrepasser?
Tro om igjen.
Her lærer virkelig barna hvordan det er å passe på andre små skapninger.
De må oppfylle alle dyrebarnas behov, og gjøre alt fra å fôre, gjøre rent båser til å kose med dem.
I ekte Sims-stil kan man se dyrenes behov ved å klikke på dem, og det gjelder å holde dem mette, rene og fornøyde.
Det som imidlertid overrasket meg litt, er at man må ta vare på sine egne behov også.
Man må huske på å hvile når man er trøtt, bestille mat når det er tomt i beholdningen og spise når man er sulten.
Det er for så vidt logisk nok.
Problemet er bare at det blir i overkant stressende.
Det er også vanskelig å vite hvordan man skal utføre oppgavene.
Det er vanskelig å styre karakteren og rotete forklart.
Dette er synd, for dyrene er sjarmerende, jobben er passe utfordrende og givende og det er ingenting å si på grafikken.
| 0
|
108077
|
Spillanmeldelse:Detektivspill for hele familien
«Jeg elsker dyr:
Dyredetektivene» utfordrer observasjonsevnen til både store og små.
Det er ikke så lett å finne spill som både foreldre og barn kan spille sammen.
Det blir lett for barnslig for de voksne eller for vanskelig for de små.
Men observasjonsspill som dette er helt geniale.
Her kan foreldre og barn leke detektiver - sammen!
Spillet starter med at Sophie mister dvergkaninen sin.
Snart oppdager hun og søsknene at flere andre dyr er forsvunnet fra nærmiljøet, og bestemmer seg for å forsøke å finne dem.
Noe som er langt vanskeligere enn man skulle tro!
Spillet er laget slik at det innimellom er umulig å se det som er rett foran nesen på deg - bokstavelig talt.
Enkelte gjenstander er imidlertid enklere å finne enn andre.
Nettopp derfor egner dette spillet seg så godt for både store og små - alle kan bidra og man jobber sammen for å løse oppgavene.
| 1
|
108078
|
Spillanmeldelse:Dårlig dressur
Et dressurspill for hundeeiere - det høres veldig morsomt ut.
Dessverre er det ikke morsomt i det hele tatt.
Spillet starter med at barna velger seg ut en hund og starter jobben med å dressere den.
Dresseringen går ut på alt fra å lære hunden enkle kommandoer til å geleide den gjennom hinderløyper.
Spillene er enten altfor enkle eller altfor vanskelige.
I spillet der de skal fange en frisbee for eksempel, er det nesten umulig å holde farten oppe.
Mens i spillet der de skal snuse seg frem til ulike gjenstander, er det bare å trykke sporadisk på en knapp.
Det reklameres for at man blir glad i hunden i spillet.
Men får man i det hele tatt et forhold til den?
Hele spillet bærer preg av å være laget i en fei, og det er over like raskt som det starter.
KRISTINE STORLI HENNINGSEN
| 0
|
108079
|
Spillanmeldelse:Moro for de største
«Club Penguin:
Elite Penguin Force» er et uskyldig agent-spill som utfordrer og underholder.
Her sendes barna ut på hemmelige oppdrag, hvor de spiller actionfylte minispill og løser hjernenøtter om hverandre.
Minispillene kan være alt fra å pilke til å stå på snowboard, og hjernenøttene omfatter for eksempel tyding av hieroglyfer.
Målet er å samle flest mulig mynter på ferden.
Disse myntene kan barna bruke for å kjøpe klær, kjøretøy og annet utstyr.
De kan også overføre myntene trådløst, til de hemmelige pingvinagentenes hjemmeside (www.clubpenguin.com).
Her kan de blant annet laste ned nye oppdrag.
Spillet har et godt driv, en herlig sans for humor, og en enkel, fargerik strek.
Barna kan bryne seg på både underholdende minispill og utfordrende hjernenøtter.
Det er hverken for sukkersøtt eller actionpreget, og egner seg trolig godt for begge kjønn.
Barna bør likevel være godt over skolealder, skulle jeg tro, for oppgavene er til tider vriene.
Det er definitivt moro for oss voksne også.
Hvem vet - kanskje ender du opp som en hemmelig pingvinagent selv?
| 1
|
108081
|
Spillanmeldelse:Gir livsviktig kunnskap
Kaninen Josefine lærer barna elementær førstehjelp.
Hva er mer nyttig enn at barna dine kan førstehjelp?
Og kan de lære dette gjennom et dataspill?
Ja - forbausende mye, i alle fall.
Spillet er delt inn i flere deler, der Josefine utfordrer barna til å gjøre alt fra å ringe etter ambulanse til å bandasjere enkle sår til å utføre gjenoppliving.
Barna blir selvsagt ikke utlærte førstehjelpere av dette spillet.
Men de får kunnskap om elementær førstehjelp, og de blir opplyst om hvordan de kan unngå farlige situasjoner.
Etter hvert som de klarer ulike oppgaver får de diplomer og skryt, og dette virker selvsagt motiverende i seg selv.
Spillet er som vanlig pedagogisk, morsomt og lettspilt, samtidig som det har dybde.
Du får trolig gjenoppfrisket førstehjelpskunnskapene selv også, og det er jo ikke dumt.
| 1
|
108082
|
Eminem:«Relapse»
(Aftermath/Universal)
Det er tid for å hate - og elske - ham igjen.
Mange har hvisket om hvor latterlig bra ting kan bli når nylig nyktre Eminem og Dr. Dre låser seg inne sammen.
Heldigvis kan de nå bare lene seg tilbake og si:
Hva var det jeg sa?
Denne platen er på linje med legendariske «Marshall Mathers LP» fra 2000, om ikke bedre.
Usensurert og gjennomført uten å være påtatt, og mest av alt; klassisk Eminem.
Biografisk, selvbebreidende og briljant.
På sitt beste når han rydder skjelettene ut av skapet, og tekstene tyder på at mye dritt har gått ned siden sist.
«I guess it's time for you to hate me again» synger han i hysteriske «Medicine Ball».
Og vi har enten hatet, eller vært fan av Eminem siden Slim Shady slo gjennom med tekster om incest, drap, homofobi og en oppvekst utenom det vanlige - alt levert med skremmende iver.
Virkemidlene er de samme, slagkraften og flowen likeså.
Hans mor får gjennomgå i «My Mom», han gir oss feelgood med «Hello», følelser med «Beautiful», og «Same Song & Dance» er en sarkastisk hyllest til navngitte kvinner.
Men som alltid er det Eminem selv som virkelig får gjennomgå i hans filosoferende univers.
En sekserplate skal gi deg artisten på sitt beste, og litt til.
Dr.
Dres magiske hender er det lille ekstra i dette tilfellet, han har produsert alt bortsett fra én låt.
Albumet avsluttes med et mesterverk i form av pompøse og dystre «Underground», som er på linje med gode, gamle «Criminal».
Nesten snerrende, nærmest gråtende, aldri stotrende - alltid på kornet.
Shady's back.
Back again.
ANBEFALTE KJØP:
«Underground», «We Made You», «Medicine Ball», «Hello», «Insane», «Beautiful»
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
108083
|
Mislykket
DVD-anmeldelse
Regi:
Richard Attenborough Med: Michael Douglas, Cameron English, Vicki Frederick
Britiske «Sir» Richard Attenboroughs filmversjon av «A Chorus Line» (1985) er så svak, stiv og sjarmløs at den klassiske Broadway-musikalen skriker etter en nyinnspilling.
Denne mangler helt sprut, og er blitt datostemplet mer enn godt er av redselsfulle 1980-tallspastellklær og kjipe synthtrommer på lydsporet.
Hele poenget med historien - å hylle teaterets småfolk og slitere - drukner dessuten i Attenboroughs utidige kjæling med en sur og usympatisk Michael Douglas.
Svært mislykket.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108084
|
Uforglemmelig
DVD-anmeldelse
Regi:
Sergio Leone Med:
Clint Eastwood, Eli Wallach, Lee Van Cleef
DVD-utgaven fra 2004 var praktfullt restaurert, så det er grenser for hvor mye mer denne Blu-ray utgaven av Sergio Leones eksentriske, melankolske westernklassiker (1966) gnistrer.
«Once Upon A Time In The West» (1968) er en både bedre og vakrere film, men dersom sylskarpe nærbilder av svettende bandittryner med tørre lepper og uforglemmelige umoralske antihelter er din greie - og det håper jeg da at det er! - kommer du ikke utenom denne.
Alt det eksellente bonusmaterialet fra den doble DVD-utgaven er med her også.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108086
|
Great Lake Swimmers - «Lost Channels»
Magisk skjegge-indie.
Det formelig hagler ut band av denne typen; amerikanske og kanadiske folkrockere med indiehatt, et romantisk forhold til skogen, skjønne melodier og døsige koringer.
Ikke alle kan få den samme oppmerksomheten, og Great Lake Swimmers har så langt ikke fått helt som fortjent.
Synd, for deres fjerde album har mange av de pastorale kvalitetene som kjennetegner Fleet Foxes, Band Of Horses og ikke minst de nevnte gruppers viktige forgjengere, My Morning Jacket.
Hiv på litt Uncle Tupelo og R.E.M. i sine mest innbydende akustiske perioder, og vi sitter her med en skryteliste som ser litt usannsynlig ut på papiret, men som låter tilsvarende super i praksis.
Man kan innvende at Great Lake Swimmers ikke har en kanin å dra opp av hatten som er deres og deres alene, men «Lost Channels» er så melodisterk og flott at problemet skyves resolutt til side.
ANBEFALTE KJØP:
«Palmistry», «Pulling On A Line», «She Comes To Me In Dreams», «Still», «River's Edge»
| 1
|
108087
|
Noisettes - «Wild Young Hearts»
Vilt, ungt og hjertelig.
Livet er fullt av mysterier, og et av de største akkurat nå er hvorfor NRK
P3 ikke har lagt Noisettes' discodruser «Don't Upset The Rhythm» i vegg-til-vegg-rotasjon på sin frekvens.
De får heller komme sent til festen; både singelen og dette albumet vil antagelig gjøre store stjerner av Noisettes.
Et britisk band som har funnet en skuddsikker formel på sin andre plate.
I vokalist Shingai Shoniwa har de en karismatisk frontfigur med en tiltalende hes soulstemme som trykker på mange av knappene hvor Amy og Duffy har lagt igjen DNA-materiale.
Men selv om det er mange nikk til sekstitallets jentegrupper her har Noisettes mer av et rockbanduttrykk, og resultatet er hardtslående nåtidspop med hjertesmeltende kvaliteter.
En parademarsj av potensielle hits, med frekk språkføring og ditto attityde.
Riktig uimotståelig, det hele.
ANBEFALTE KJØP:
«Don't Upset The Rhythm», «24 Hours», «Never Forget You», «So Complicated», «Saturday Night»
| 1
|
108091
|
Spillanmeldelse:Kongelig på Wii
I «Little King's Story» skal du samle verden til ett kongerike.
Dermed er et av de beste Wii-spillene til nå født.
Det var en gang en liten konge i et nesten like lite kongerike langt bortenfor både fjell og blåner.
Modig og fylt til randen av eventyrlyst bestemmer kongen seg for å utforske ukjente land i et forsøk på å samle verden til ett rike.
Det er imidlertid dyrt å erobre verden og vår helt blir først nødt til å fylle statskassen for å danne et solid grunnlag for sitt gryende rike.
Ettersom kongerikets innbyggere utelukkende består av bekymringsløse voksne i total arbeidsledighet, sier det seg selv at skatteinntekter ikke er veien å gå, så kongen sendes ut på skattejakt.
Her kan undersottene heldigvis bistå, for graving, bygging, trehugging, monsterbekjempelse og innhøsting er ingen jobb for en konge.
Lojale dilter de etter deg på rekke og rad, og etter hvert i alskens militære troppeformasjoner, klare til å motta ordre, settes i arbeid eller for å ofre sitt liv i kamp for fedrelandet.
Gullbarrer, dyrebare planter, steiner og trekubber er bare noen av skattene du finner på din ferd i utforskningen av din egen og dine nabokongers bakgårder, og stadig flere og sterkere fiender lurer jo lenger hjemmefra du beveger deg.
Med voksende beholdning i statskassen finansieres utbedringer i rikets infrastruktur og offentlige utdanningssystem: yrkesskoler og offentlige boliger dukker opp og gjør det mulig å omdanne den stadig økende befolkningen til snekre, bønder, soldater eller hva det måtte være.
Med en solid tosekunders utdannelse går dine bekymringsløse undersotter fra å være lettere udugelige til å bli dyktige fagmenn og krigere på sine respektive områder.
Strategielementet er mest fremtredende nettopp på dette punktet, for sammensetningen av kongens armé er kritisk for å lykkes med målene kongen setter seg for dagen.
Det er innlysende at man ikke setter soldater til å plukke neper, men på den annen side vet man aldri når og hvor man støter på en elv og trenger en snekker til å bygge en bro videre ut i verden.
Ved første øyekast ser «Little King's Story» ut som en nær slektning av «Animal Crossing», men en sammenlikning kan ikke strekke seg lenger enn til rent visuelle fellestrekk, som lekne farger og spillfigurer med overdimensjonerte hoder.
«Little King's Story» har en sterk fremdrift og skaper en så stor lyst til å se kongens rike strekke seg videre at jeg etter få minutter er helt oppslukt av den lille eventyrverdenen.
Hver nye dag i kongens verden byr på nye eventyr, oppdagelser og små frempek om mulige utfordringer og fremtidige humper i veien.
Jeg skal ikke røpe hvordan kongens saga ender, for hvordan dette sjarmerende eventyret ender er selvfølgelig opp til deg å oppdage på egenhånd.
Det jeg imidlertid kan avsløre er at «Little King's Story» presterer å underholde på lettbeint og humoristisk vis, og er etter min mening den beste spillopplevelsen til Wii siden «Zack & Wiki:
Quest for Barbaros' Treasure».
Og snipp snapp snute, så var anmeldelsen ute.
| 1
|
108092
|
Spillanmeldelse:Håpløs strategisuppe
«Stalin vs. Martians» er den lovende tittelen på et amatørmessig strategispill med omtrent samme underholdningsverdi som et gjennomsnittelig datavirus.
På papiret har konseptet bak «Stalin vs. Martians» potensiale, iallefall hvis man har sansen for absurditeter i god, gammel Monthy Python-stil.
Dessverre virker det som om de russiske utviklerne ikke helt har skjønt hvordan denne typen humor funker.
Det holder ikke å peke glisende på skjermen og si:
«Se der!
Sovjetunionen må sloss mot fargefulle marsboere med punkrock i bakgrunnen!
Er det ikke morsomt?».
Man må nemlig gjøre noe ut av det, flette inn noen treffende referanser eller skape artige forviklinger.
«Stalin vs. Martians» er en stand-up komiker som kommer sprettende inn på scenen med trommevirvel, salto og klovnedrakt, men har glemt å skrive manus.
Uten humoren er det da heller ikke mye igjen å skryte av, som strategispill er «Stalin vs. Martians» kort og godt en katastrofe.
Riktignok er ikke dette noe stortittel fra en topputvikler, men det er faktisk ingen unnskyldning for å lage en hjernedød strategisuppe som stinker slurvete hastverksarbeid lang vei.
Iallefall ikke når man krever penger for det.
Alle oppdragene er lagt opp på omtrent samme måte, man starter med en beskjeden startstyrke og et generisk oppdrag av typen «angrip marsboerne i by X».
For å få flere enheter må man plukke opp gullmynter fra drepte fiender og velge forsterkninger fra en meny.
Her kan man i teorien også kjøpe midlertidige bonuser.
Hva slags effekt de har er fullstendig umulig å vite før man har prøvd dem, og selv da er det ikke alltid like godt å si.
Enda verre er det med selve kampene.
Mens marsboerne har omtrent like god kunstig intelligens som en litt påkostet elektrisk gressklipper, må moderlandets stolte sønner se seg slått av en gjennomsnittlig hagesaks.
Verken enhetene dine eller hagesaksen gjør noe som helst på egenhånd, men sistnevnte pleier i det minste ikke å eksplodere uten skjellig grunn.
For det er sannelig ikke lett å se hva som foregår i kaosgrauten som oppstår når hærstyrkene braser sammen.
Mens noen panservogner ser ut til å tåle flodbølger med pikmin-kloner og forvokste leke-elefanter, tar andre kvelden nesten før de når frem til slagmarken.
Sannsynligvis har det noe å gjøre med den manglelfulle animeringen, med et par hederlige unntak er det rett og slett umulig å se hvem som angriper hva.
Hadde «Stalin vs. Martians» vært utviklet på hobbybasis av amatører, ville det artige bakteppet og tøysete oppsettet trukket spillet opp et par hakk.
Som et kommersielt produkt, er derimot «Stalin vs. Martians» et forferdelig strategispill som faller gjennom på praktisk talt alle områder.
Jeg kunne fortsatt i det uendelige om ting som enerverende musikk, frustrerende ustabil vanskelighetsgrad og en fysikkmotor som man nesten skulle tro kom rett fra Lada-fabrikken, men det føles litt overflødig.
Alt du egentlig trenger å vite er at «Stalin vs. Martians» er strategispill du bør holde deg langt, langt unna.
PS:
Spillet er kun tilgjengelig via elektronisk distribusjon fra blant annet Steam og Gamersgate.
| 0
|
108094
|
Thriller i fulle pontifikalier!
Stram, rik, rå, spennende og vakker thriller om når moderne vitenskap truer med å sprenge Vatikanet til himmels.
HANDLER OM:
Den gamle paven er død.
I Roma samles Kardinalkollegiet for å velge en ny.
Samtidig pågår de første forsøkene ved det kjempemessige laboratoriet CERN i Sveits, der man forsøker å finne forklaringen på «Big Bangs» aller første fase og forklaringer på den mystiske Mørke materie.
Gjennom partikkelkollisjoner makter man å fremstille antimaterie, som igjen danner grunnlaget for en bombe av uant kraft.
Når en gammel orden av egentlig fremskrittsvennlige prelater fra 1600-tallet - som senere ble brennemerket, torturert og drept av Kirken for sine kjetterske tanker - sender ut sine mystiske og grusomme hevnsignaler, er det tid for symbolforskeren par excellence professor Robert Langdon:
Bare han kan tolke de gamle tegn og symboler i sin riktige historiske sammenheng, slik at muligens livet til fire fremstående, kidnappede kardinaler kan reddes - og til syvende og sist:
Hele Vatikanstaten og store deler av Roma frelses fra den totale utslettelse.
Basert på Dan Browns roman, som faktisk kom før «Da Vinci-koden».
DOM:
Filmen «Da Vinci-koden» ble (ufortjent, spør du meg) slaktet av mange kritikere - men ble en publikumssuksess.
«Engler og demoner» er en mye bedre film!
Dan Browns livlige univers av usedvanlig omfattende research og kløktig diktning, er i filmen magret ned til en fortsatt meget omfattende historie - dog helt og fullt på filmmediets behov for forenkling og prioritering.
Det vil ergre bokfantaster.
Og glede filmfriks.
Det meste utspiller seg en eneste, febrilsk kveld i Roma, der Kirkens innerste spenninger akkompagnerer ordensmaktens forsøk på å følge professor Langdon og fysikeren Vittoria Vetra i deres symbolmettede jakt på drapssteder og - så å si - dommedagsbomben.
Det er velspilt, det er uhyre effektivt (og vakker!) fotografert, det er bloddryppende voldelig.
I det hele tatt:
En fullblods thriller!
At
Den katolske kirke og det aller ypperste innen partikkelforskning inngår i plottet, gjør filmen meget spesiell.
De vitenskapelige «realiteter» er hva man kan kalle spissfindig oppspinn - effektivt utnyttet.
Beskrivelsen av Vatikanets indre liv, er selvfølgelig en sprelsk røverhistorie.
Og katolske røster har naturlig nok reist seg i harmdirrende protest.
Jeg synes Kirken skal ta det med ro - endog kanskje bruke filmen til noen nyttige oppryddinger.
Det er ingen - overhode ingen! - blasfemi å spore.
Å «avsløre» at selv rundt apostelen Peters suksessor finnes det mennesker med sine styrker og svakheter - om enn i ornat - burde ikke opprøre eller overraske noen.
Et par scener heller mot overdrivelser; det rykker noe i fintfølelsen, selv hos en blek lutheraner som denne anmelder.
Men alt i alt er det humaniteten, respekten og toleransen mellom troende og tvilende som overlever.
Og dét i en film som oppfyller de fleste krav som thriller - og alle krav til thriller i ekstraordinære rammer!
Folket kan glede seg til ordinær norsk kinopremiere 20. mai!
| 1
|
108096
|
Fengselsfotball
DVD-anmeldelse:
Regi:
Junaid Ahmed.
Med:
Az Abrahams, Vaneshran Arumugam
Historien er mer enn interessant:
Hvordan fangene i det notoriske apartheidfengselet Robben Island gjennom organisering av en egen fotballiga økte den politiske bevisstheten.
Men de fem sentrale skikkelsene herfra har ikke helt fått filmen de fortjener.
Snakkende hoder og stivt spilte dramatiseringer fikk meg til å grave frem «fotball og frihet»-filmen «Victory» med Hallvar Thoresen, fremfor å ville vite mer om de sørafrikanske heltene.
Tidslinjen for hendelsene i filmen fremstår dertil litt uklare, noe som kunne oppklares på en bakomfilm.
Den får du ikke.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
108097
|
Rafinert uhygge
Stemningsfylt eventyr med banebrytende animasjon.
HANDLER OM:
Den sprelske 11-åringen Coraline flytter med foreldrene til Oregon.
Foreldrene er teite, trøtte og opptatte med jobb, og tross noen eksentriske naboer, føler Coraline seg neglisjert, og kjeder seg.
Det er til hun finner en hemmelig dør til en parallell verden, en som ligner den virkelige, men der alt er bedre og foreldrene vier Coraline all sin oppmerksomhet.
Snart er det likevel klart at noe er galt, og Coralines eventyr tar en mørk vending.
DOM:
«Coraline» er et kjærlighetsbarn av forfatter Neil Gaiman («The Sandman») og regissør Henry Selick («A Nightmare Before Christmas»).
Førstnevnte sendte manuskriptet til sistnevnte 18 måneder før boken opprinnelig ble utgitt, og det er lett å se at dette er et samarbeid mellom matchende hjerner.
Det er en enkel historie om behovet for å bli sett og nødvendigheten av å kjempe, men fremstilt med kombinasjonen av stop-motion- og 3D-animasjon, må «Coraline» sies å være både unik og banebrytende når det kommer til animasjon, og blir bare mer imponerende om man leser/ser seg litt opp på hvordan den er laget.
Blandingen av virkelige figurer og datateknologi passer for så vidt «Coralines» stemning og tematikk, med glidende, drømmeaktig filmspråk, vekslingene og kampen mellom ulike virkeligheter.
Musikken spiller også en vellykket rolle i å bygge opp under den nifse, dvelende tonen.
Dette er en film som legger stor vekt på å overvelde seeren, inviterer deg til å drømme deg av gårde inn i dette mystiske fantasiriket.
De som synes det blir for mye eventyr, kan imidlertid nyte de visuelle detaljene; den animerte teksturen av tekstiler som klippes opp med saks og bacon som freser i stekepannen - alt like virkelig som det er animert.
| 1
|
108101
|
GLIMRENDE «STAR TREK»!
En glimrende science fiction-film, som med stor dyktighet unngår sjangerens mange feller.
HANDLER OM:
En nytt, ungt mannskap skal ut i verdensrommet med U.S.S. Enterprise.
Om bord befinner det seg to rivaler:
James Kirk, en villbasse av en bodetamp fra Iowa - med et meget spesielt opphav.
Den andre er den sylskarpe og alltid analyserende Spock, en «halvkaste» med far fra planeten Vulcan og menneske-mor.
Ganske snart viser det seg at de to må kjempe sammen mot en grufull ondskap, som de begge to er sterkt knyttet til.
Med andre ord:
I denne ellevte «Star Trek»-filmen befinner vi oss tidlig i det kultdyrkede universet skapt på 60-tallet av forfatteren Gene Roddenberry.
Seks TV-serier, et utall bøker, tegneserier, spill og annet hører også med.
DOM:
«Star Trek» inngår altså i en sammenheng et sted mellom kult, tilbedelse, beundring og religion.
Disiplene kalles «trekkies».
Jeg er ingen «trekkie»; livet har foreløpig vært for kort.
Men en meget god film er lett å kjenne igjen, selv innenfor et så strengt definert univers.
Denne filmen er skapt av J.J. Abrams, manne bak TV-serien «Lost».
Abrams kan mye om drama.
Blant annet den grunnlggende sannhet:
Selv med verdens største leketøysskrin av digitale filmtricks (de er mange, de er spektakulære og de er ufattelig godt laget!), så må kjernen alltid være troverdige skapninger i sentrum.
Det vi kaller menneskelige relasjoner (selv om vi her må snakke om menneskelige og menneskelignende...
).
Det er drama, det er følelser, det er humor - befriende og avlastende humor!, og det er svimlende action med typer man tror på.
Dessuten:
Filmen går ikke i noen av sjangerfellene:
Overdreven mytetroskap, facts foran følelser, teknikk foran historien, bare bistre miner.
Faktisk:
Galaktisk bra!
| 1
|
108102
|
Mira Craig - «Ghetto Fairytale»
Mira vil mye.
Men hun har for lite å gi.
Det er en nådeløs genre Mira Craig opererer i; R&B er for de fleste artister «here today, gone tomorrow».
Beyoncé?
Unntaket som bekrefter regelen.
Og på sitt tredje album får Mira boomerangen midt i fleisen.
Hun har utviklet seg fint lite siden debuten, med mindre man regner svakere låter og en tydelig hardkjørt stemme som utvikling.
Jungelrytmene hennes fremstår stadig mer slitte i kantene, den ofte bombastiske produksjonen er enerverende, forsøkene på gospelpregede ballader forferdelige, og mangelen på hits mer eller mindre skrikende.
Flere har kritisert Mira for å bruke mer krefter på å være kjendis-Mira enn på å være artist-Mira, men dét skal sies - «Ghetto Fairytale» fremstår som et helhjertet forsøk.
Det virker bare som om hun ikke har overskuddet som trengs for å lage smittende R&B-pop, som jo er det vi forventer av henne.
Tekstmessig går hun i krigen, med pinlig resultat.
På «Put It On Me» - adressert «to all my haters» - presterer hun å melde:
«I got my ass in your face bitch/It smells so good won't you taste it».
Klamt på flere måter enn én.
Hun bruker også mye tid på sin egen fortreffelighet, bare unntaksvis med humor og aldri med sjarm.
Innimellom får hun også for seg at hun skal være et godt forbilde, og da lesser hun på med banal selvhjelpsretorikk og råd av typen «If you ain't got no money/For books or school/Go to the library/Get on the internet».
Bare sorgen, altså?
Vel, det forekommer tilfeller av gangbar musikk her, men de er for få, og det begynner å bli ganske tydelig at Mira kunne ha godt av å samarbeide med noen som ikke lar seg kjefte rundt omkring - understreket av det gresselige coveret, som gjør det veldig tydelig at dette gis ut av et selskap kalt Homemade Records.
ANBEFALTE KJØP:
«Jig», «Do It Yourself», «Nasty Cut»
| 0
|
108103
|
Lars Vaular - «D'e glede»
... men ingen udelt glede.
Vital norskspråklig hip hop er en såpass tynt befolket nisje at man legger mer enn godviljen til når nye folk melder seg på.
Ikke at Vaular er blodfersk, men denne platen regnes av mange som hans ut-av-gettoen-øyeblikk.
Som sådan er den en skuffelse.
Skyld gjerne på undertegnedes alder, men i disse ører er den buldrende singelen «Skyld på Lars Vaular» lysår sterkere enn albumets øvrige materiale.
Den er produsert av Tungtvanns Poppa Lars, som representerte den nye generasjonen for ti år siden.
Og det er jo forstemmende at Vaular trenger slik gammelmannshjelp for å få det til å sitte skikkelig.
«D'e glede» for øvrig består hovedsakelig av melodiøs, snill hip hop som lunter rundt i kroken av klubben og mumler om problemstillinger som at det er dumt å snakke dritt om huset der Vaular og kameratene lager musikk.
Han rapper sympatisk, men uspektakulært.
Produksjonen er delikat, men merkelig beskjeden.
En real tja-ha-opplevelse.
ANBEFALTE KJØP:
«Skyld på Lars Vaular», «Solbriller på», «Inn & ut»
| 0
|
108105
|
Elvis Presley - «I Believe:The Gospel Masters»
Den himmelske Konge.
Da han konsentrerte seg, var Elvis Presley 1970-tallets fremste balladesanger.
Men før det igjen, allerede på 1950-tallet, markerte han seg som en av de aller beste hvite gospelsangerne noensinne.
Sangprestasjonene på «His Hand In Mine» (1960) er utprøvende, ungdommelige.
De på «How Great Thou Art», spesielt de mest sakrale øyeblikkene («Where No One Stands Alone», «Stand By Me», tittelkuttet), er gåsehudfremkallende, sunget av en mann som ikke lenger fremførte religiøse sanger for å blidgjøre moren Gladys, men fordi han trengte trøsten som bor i den.
Albumet inneholder noen av de mest bevegende sanginnsatsene undertegnede vet om.
Oppsamlingsheatet «You'll Never Walk Alone» (1971) og «He Touched Me» (1972) er mer sånn «contemporary Christian», og ikke like betagende.
Resten av denne 4CD-boksen består av spirituell musikk fra filmene og konsertplatene hans, samt en liten håndfull hjemmeopptak.
Selv om jeg på det sterkeste vil bestride at «I Can Dream» er en religiøs innspilling, er det fint å ha alt dette samlet på ett sted.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108106
|
Conor Oberst - «Outer South»
Skuffende parentes.
Conor Oberst er mest kjent som vokalist, låtskriver og suverent overhode i altcountryorkesteret Bright Eyes.
Han er også en produktiv kar og nye utgivelser kommer gjerne før man har rukket å høre gjennom den forrige.
Alle ideene skal ut, i beste Ryan Adams-stil.
Og i likhet med sin amerikanske kollega spriker han i alle slags retninger, fra det helt geniale til det heller platte.
Fordelen er at man kan være selektiv.
Det er derfor så skuffende at denne platen er helt midt på treet sånn jevnt over.
Seksten spor i god, gammel, alternativ countrystil som hverken stråler eller irriterer.
Det føles helt greit å ta i bruk diplomatiske anmelderklisjeer som «bra levert» og «godt håndverk».
Men det er langt fra bra nok for en artist som har satt seg fore å engasjere.
ANBEFALTE KJØP:
«Difference Is Time», «Nikorette», «Worldwide».
STIAN FJELLDAL
| 0
|
108107
|
Paul Potts - «Passione»
Historien om den britiske tenoren Paul Potts handler om mobbeofferet med den store stemmen.
Med den vant han talentkonkurranser og fikk en posisjon, og nå er han ute med sin andre plate.
Og pasjon og følelser er det nok av.
Han synger i grenselandet mellom klassisk og pop, og her er både kjente, klassiske arier og sanger som «E Lucevan Le Stelle» fra Puccinis «Tosca» og film- og musikallåter som «Piàno» (italiensk versjon av «Memory») og «Senza Luce» («A Whiter Shade Of Pale»)
Og jo, han har en stor stemme.
Han har en imponerende høyde, og fraserer stort sett fint selv om det kan bli litt mye av det gode.
For, som så veldig ofte ellers i popifisert klassisk musikk og lignende sjangere, trekker innpakningen og arrangementene kraftig ned.
Stemmen til Potts blir overlesset av strykere.
Kompet renner over sine bredder, til tider får man følelsen av at sangeren jobber hardt for å overdøve det.
Sett fra et klassisk musikalsk ståsted er dette synd.
Men det er jo noen som liker sånne kaker.
ANBEFALTE KJØP:
«E Lucevan Le Stelle», «Un Giorno Per Noi», «Piàno»
| 0
|
108108
|
Keri Hilson - «In A Perfect World»
Blodfattig og sjarmløst.
Hilson er en av mange R&B-artister som lenge har vært i skyggen av andre større stjerner, men tar steget frem i lyset for å prøve seg på egen hånd.
Hun burde kanskje holdt seg i kulissene.
Vi ble først kjent med henne på Timbalands landeplage «The Way I Are» i 2007, og i den senere tid har hun flørtet med Lil Wayne på «Turnin' Me On».
Bra låter, begge to.
Og det er synd å si det, men Keri burde holde seg til å være den pene jentestemmen.
Hun synger ikke bra nok, har ikke nok karisma eller nok talent til å underholde oss på egen hånd.
Og det er synd, for jeg hadde virkelig troen.
Albumet er sjelløst, og høres ut som noe vi kanskje hadde applaudert i 2007 - da platen i utgangspunktet skulle slippes.
Mon tro om det er forklaringen?
Polow Da Don er en god produsent som pleier å treffe, men dette er skivebom, en trist og tom affære.
I en perfekt verden ville ikke denne platen eksistert.
ANBEFALTE KJØP:
«Knock You Down», «Turnin' Me On»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
108114
|
En sørgende far og horebukk
Oversatt av Guro Dimmen.
264 sider.
Kr. 349,-.
Cappelen Damm.
Forfatteren skriver under kallenavnet Kluun, kanskje like greit når det er nærliggende å tenke både «kludre» og «plundre» om denne teksten.
Boken er en oppfølger til den ganske biografiske Kvinne går til lege - mann går på by´n, som handler om en kreftsyk hustru og hennes systematisk utro ektemann.
Nå er Carmen død, og Stijn doper, knuller og fortrenger seg videre i livet - helt til han innser at den lille datteren er hans ansvar.
Hovedpersonen er halvdød av sorg, dop og sex på Ibiza når tvillingtårnene i New York faller.
Han innser brått at han også er en katastrofe:
Han må avbryte det utsvevende livet, og ta seg av den lille datteren.
Siden han har hatt seg med jobbpartnerens kone og er forvist fra arbeidsplassen, står han jo plutselig med mye ledig tid.
Liksom forfatteren selv bestemmer Stijn seg for en lang reise i Australia, delvis for å oppsøke steder han vet sin kjære døde kone trivdes.
Etter en brutal prosess bryter han med de fleste venner og støttespillere, også kvinnen som trøstet han gjennom konas sykdom og død, og drar.
De beste scenene i boken er skildringer av Stijns oppriktige ømhet for det lille barnet, og den store kjærligheten han legger i å sørge for hennes ve og vel.
Teksten har mye tørr humor, selv om den er en reise i fysisk og psykisk smerte.
Dragningen mot henne som har vært hans ankerfeste og beste trøst øker med avstanden, men er han egentlig i stand til å elske noen?
Språket er mindre friskt og mer klumsete enn i den forrige boken, selv om man får en klar følelse av blåkopi.
Lydmalende ord, slang og sitater irriterer mer en det krydrer nå.
Når så handlingen også er delvis resirkulert, får man et inntrykk av at teksten er et hastearbeid i kjølvannet av millionsuksessen.
Likevel vil nye lesere kunne glede seg over kontrastene: rørende faderlighet i solnedgang - og utagerende iskald puledokke-puling.
Boken kan med sine burleske sorgskildringer vekke gjenklang hos en enkemann, men bør kanskje ikke leses av en døende hustru/mor.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108115
|
Kjærlighetslengsel på finsk
Oversatt av Tor Tvete.
Roman 238 sider.
Kr. 349,-.
Cappelen Damm.
Hvordan står det til med kjærlighetens kår i det moderne Finland (les: Skandinavia)?
I følge forfatteren Kari Hotakainen er utsiktene temmelig bleke.
Med sitt karakteristiske talent for å sette ting surrealistisk på spissen, serverer han i sin nye roman «De skjødesløse» påstanden at mulighetene for oppleve intimitet med et menneske av motsatt kjønn er redusert til pornokonsumering og rå sjekking.
Den som dette ikke faller i smak hos, er dømt til et liv i grå ensomhet.
I hvert fall i Finland.
Det gjelder for eksempel kriminaletterforskeren Antero Mokka, en enslig, middelaldrende mann som må lyve på seg kvinnehistorier så kollegene ikke skal tro han er sprø, eller homo.
Som substitutt opplever han en slags «intimitet» med lovbryterne han etterforsker.
For eksempel Leila Korhonen som har gitt opp å finne ekte nærhet og hengivenhet hos finske menn, og i stedet driver det hun kaller en renholdsbedrift.
«Renholdet» består i å behandle mannlige klienter med mild berøring, varme og omsorg, og dermed få dem til å kjenne på sin lengsel - og bestemme seg til å gjøre noe med den.
Men ikke sammen med Leila, dét tilbyr hun ikke.
En av kundene, Harri Boström mister en dag sansen for Leilas grensesetting, og forsvinner plutselig.
Han blir gjenfunnet maltraktert og halvdød i en grøft, og det er opp til Mokka å finne ut hva som egentlig skjedde.
Mens han til sin forferdelse merker hvordan forelskelsen begynner å herje med ham i avhørssituasjonen.
Kari Hotakaien skriver klokt om ensomhet og kaldt om moderne sexindustri og dens konsumenter, innsiktsfullt om menns avstengte følelsesliv, og bitende om en samfunnsutvikling som gjør oss alle til golde konsumenter, også på intimitetsområdet.
Hans stil er nøktern, hans overdrivelser har noe asketisk over seg.
Og humoren er gravalvorlig.
Og han er meget lesbar.
| 1
|
108116
|
En europeisk muslim
Oversatt av Poul Henrik Poulsson.
277 sider.
Kr. 349,-.
Noen kaller Tariq Ramadan «Islams Luther».
Denne boken gir en pekepinn om hvorfor.
Cappelen DammTi år etter at den først ble utgitt, er Tariq ramadans bok om {rdquo}europeisk islam{rdquo} omsider oversatt til norsk.
Ramadan, som er født og oppvokst i Sveits, har gjennom sitt arbeid for å reformere islam blitt kåret til en av verdens viktigste intellektuelle.
Prosjektet hans er kort fortalt å gi en ny identitet til Europas 15 millioner muslimer.
I dag, mener ramadan, befinner altfor mange av dem seg i en passiv tilstand hvor vestlig samfunnsliv betraktes med skepsis.
Noen har endog begynt å definere sin religion som en antitese til Vesten, og forsøker så godt de kan å skjerme seg fra hovedkulturen i landene de bor i.
Ramadan tror det er to hovedårsaker til dette.
For det første lytter islamske menigheter i Europa fortsatt til religiøse ledere i Midtøsten, selv om disse har lite kunnskap om livet på vårt kontinent.
På den andre siden har mange tatt med seg konservative tradisjoner fra landsbygda i sine hjemland, som de feilaktig oppfatter som islamske leveregler.
Ramadan ønsker at muslimene i stedet skal delta fullt og helt som borgere i sine nye land, fordi islam faktisk pålegger dem å arbeide aktivt for et bedre og mer rettferdig verden.
Det er helt feil slik det er blitt i dag, hvor mange har redusert sin religion til et spørsmål om påbud og forbud.
Hadde boken vært rettet spesifikt til et norsk publikum, ville den nok oppfordret alle muslimske innvandrere til å være med på dugnadene i borettslaget.
Mye av innholdet er teologiske drøftinger som søker å bevise at islam ikke er en statisk religion, men krever stadige nytolkninger.
Her vil nok lesere uten forkunnskaper tidvis ha problemer med å følge med.
Men alle som ønsker å delta i debatten om islams inntog i Norge, vil ha stort utbytte av å gjøre seg kjent med ramadans tanker.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108117
|
Redselskabinettet
Oversatt av:
Lisa Vesterås Gyldendal, 260 s. Pris kr.: 379,- .
Den sanne historien om de rystende overgrepene i Abu Ghraib.
Ved siden av Guantanamobasen, er avsløringene av forholdene i det irakiske fengslet Abu Ghraib den mørkeste pletten på USAs selvbilde de siste årene.
De kom som befriere, men endte opp med å utføre handlinger som satte alle deres humanitære idealer i et grelt lys.
Hvordan kunne det skje?
Denne boken er bygget på filmskaperen Errol Morris nitide gravevirksomhet, som omfatter flere hundre timer med intervjuer og tusenvis av dokumenter.
Med seg har han fått forfatteren Philip Gourevitch, som blant annet har skrevet en prisløft bok om folkemordet i Rwanda.
I {rdquo}Stående ordre{rdquo} går de kronologisk til verks, og begynner med koalisjonsstyrkenes forsøk på å etablere et fengselsvesen i Irak.
Det tegnes et rystende bilde av dårlige forberedelser, elendige lokaliteter, mangelfullt personell og særdeles tvilsomme arbeidsinstrukser.
Abu Ghraib må trolig ha vært verdens verste sted å oppholde seg, både for fangene og de ansatte.
Det fremgår klart at arbeidsforholdene bidrar til å forklare hvorfor fangevokterne ble stadig mer moralsk korrumperte.
Gourevitch og Morris har rekonstruert en rekke av de mest graverende eksemplene på hvordan fanger ble behandlet, basert på de amerikanske vokternes egne fortellinger.
De har også studert kommandolinjene, og forsøkene på å omgå Genevekonvensjonens regler.
Boken er svært velskrevet, og man forbløffes over hvor åpent fangevokterne snakker om det som skjedde.
Gode persontegninger gjør det mulig å leve seg inn i den destruktive spiralen de havnet i.
Virkeligheten var faktisk verre enn det de verdenskjente bildene forteller om, noe forfatterne gjør til et hovedpoeng.
Ved å straffe de synlige {rdquo}dustene{rdquo} som jobbet på gulvet, kunne de ansvarlige gå fri.
Ingen over sersjants grad ble i ettertid dømt.
STEN INGE JØRGENSEN STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108118
|
Islamisten som snudde
Oversatt av Per E. Fosser, 295 sider.
Kr. 298,- Humanist forlag.
En personlig beretning om veien inn og ut av den radikale islamistbevegelsen.
Britiske Ed Husian sjokkerte familien da han som 16-åring ikke lenger ville være en vanlig moderat muslim.
Han ble fanget opp av en ytterliggående islamistbevegelse, som overbeviste ham om at religionen måtte omsettes i kompromissløs politikk.
Etter hvert ble han stadig mer sentral i organisasjonen Hizb ut-Tahrirs vellykkede arbeid for å radikalisere muslimske ungdommer ved britiske skoler.
Først etter terrorangrepene i London 2005, begynte selvransakelsen.
Husains fortelling åpner lukkede dører.
Skildringen av hvordan islamistene arbeider og organiserer seg, avslører et sterkt slektskap med ytterliggående venstremiljøer.
Det fremgår også klart at de er mye mer {rdquo}europeiske{rdquo} enn man kanskje skulle tro.
Lederskikkelsene er unge, født og oppvokst i Europa, med svært mangelfulle kunnskaper om islam.
Deres ledestjerner i muslimske land langt borte, tilhører en minoritet som i praksis benytter europeisk politisk tankegods når de omformer religionen i sitt bilde.
Paradoksalt nok opplever han ved et besøk i Syria at muslimene der er langt mer liberale, både i klesstil og omgangsform, enn islamistene i Storbritannia som tror de etterligner dem.
Det som fremfor alt gir Husain troverdighet, er at han fremstår som en deltager og ikke en observatør.
Det er samvittigheten hans som snakker, både når han beveger seg inn i og senere ut av de radikale miljøene.
Boken er dessuten svært velskrevet, og man trenger ingen forkunnskaper for å få fullt utbytte av fortellingen.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108119
|
Lavmælt, intenst nybyggerdrama
Oversatt av Dag Biseth, 476 sider Kr. 349,- Bazar.
1860-tallets røffe liv i Canadas småbyer og villmark danner ramme for dette mørke og intense dramaet, der en mordgåte danner bakgrunn for et sjeldent interessant persongalleri.
Fortellerstemmen Mrs. Ross har en dunkel bakgrunn som foreldreløs og mentalpasient.
Hun lider av {rdquo}den langvarige tenkningens sykdom{rdquo}, og hennes refleksjoner i møte med mennesker og hendelser er både foruroligende og filosofisk interessante.
Når en isolert pelsjeger myrdes samtidig som hennes fostersønn forsvinner, tvinges hemmeligheter og konflikter i det lille samfunnet til overflaten.
Kompaniets Donald Moody får oppdraget, men selve etterforskningen og de ytre hendelsene danner ingen stor thriller.
I denne romanen er det menneskenes tanker, vurderinger og livsvalg som skaper spenning og dynamikk.
Løgner om legning og opphav, kjærlighet og hat, både skiller og forener personene.
Miljøskildringene av så vel indianernes kår, de store oppkjøperkompanienes brutale politikk, livet i en {rdquo}norsk{rdquo} sekt og det tøffe klimaet er gjort med atskillig innlevelse og eleganse.
Romanen byr utvilsomt på en solid smakebit av kanadisk historie.
Likevel er det kvinneportrettene som berører mest, enten de er norskutvandrede sektmedlemmer, forelskede rikmannsdøtre, intellektuelle drømmere eller horisontløse skravlekjerringer.
Alle lever de i trange rammer, forventninger fra samfunn, familie og religion skildres som tunge lenker.
Romanen utforsker transformasjoner, både den langsomme hos hovedpersonen og den raske hos den beskyttede hvite ungjenta som brått må leve på indianervis.
Språket er lavmælt, dialogene preget av 1800-tallets formalitet.
Det er blottet for humor, bortsett fra ironiske bemerkninger innenfor hovedpersonens tankeverden.
Den prisbelønnede debutantens erfaring med film kan fornemmes, de fleste beskrivelser er svært visuelle.
Selv om romanen eksploderer i klisjeer her og der, er den et margsterkt stykke lesestoff som kler sin originaltittel bedre:
The tenderness of wolves.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108120
|
Fantastisk nok!
Glitrende filmteknikk og rørende og velspilt engasjerende tullball i ca. den rareste historien man kan tenke seg.
HANDLER OM:
Løselig basert på en novelle av F. Scott Fitzegerald handler dette om en mann, Benjamin, som fødes som en olding i en velhavende sørstatsfamilie, og derfor blir overlatt til et aldershjem.
Etter som årene går, blir han yngre og yngre.
Livet hans blir selvfølgelig et vidtfarende eventyr, men mye sentrert omkring hans kjærlighetsforhold til unge Daisy, som han altså gjennom livets gang skifter aldersståsted med...
Nominert til 13 Oscars.
DOM:
Dette er en fantastisk historie!
Den er dertil lang (nesten tre timer), omstendelig og konsentrasjonskrevende.
Men likevel nesten forunderlig engasjerende og flott; den består absolutt sin egen lakmustest:
Man lever med, føler med og får lov til å trenge inn i disse fantasipersonene.
Som tross all teknikk og liksom-forutsetninger blir levende og spennende underveis.
At filmen som fortelling løper så utrolig fritt og ledig, er ingen selvfølge.
Det er omfattende dataanimering her, ikke minst av kroppen til Brad Pitt - som altså går fra å være en lallende olding-baby, via alderdommens krumbøyde begrensinger, innom manndommens svakhet, ungdommens spenst - for til slutt å eldes mot barndommen (da, for øvrig, animasjonsoppgaven åpenbart blir umulig og barneskuespillere overtar.)
En annen sentral suksessfaktor i filmen, er humoren.
Fint spredd ut, glimrende ivaretatt.
Noen scener er klassisk kostlige.
Som når Pitt som kåt 14-åring i en 74-årings kropp mister svenndommen på et new oreleansk bordell.
Mye hviler også på samspillet mellom de elskende, Cate Blanchett og Pitt.
De har det ikke, og får det ikke, enkelt gjennom årene.
Men det er fine passasjer av virkelig godt turnert melodrama og rendyrket romantikk.
Sminkingen av Blanchett som den gjennomgående, eldgamle og svært syke «fortelleren», er for øvrig også helt fantastisk.
Noen innvending?
Jo da, de kan man godt finne.
Som at nesten tre timer, er en fryktelig lang film.
Og at man i en historie som denne kan, som publikummer, bli manisk opptatt av at de ymse aldrene skal stemme med de menneskebildene som presenteres.
Men likevel, og alt i alt:
En fantastisk historie!
| 1
|
108122
|
Johansen og oljen
Aschehoug, 415 s., kr. 429,-
En personlig beretning om det norske oljeeventyret fra en av de sentrale aktørene.
Om man skal dømme etter omslaget, kan boken «Norges evige rikdom» klassifiseres som dokumentarlitteratur.
Men forfatteren, tidligere Statoildirektør Arve Johnsen, har flettet inn så mange personlige betraktninger, at man må mistenke ham for å ha hatt mest lyst til å skrive en memoarbok eller selvbiografi.
Hovedtyngden av stoffet er riktignok basert på faktaopplysninger om hvordan det gikk til at lille fattige Norge klarte å manøvrere seg slik at petrokronene kom alle til gode.
Det er det jo ikke mange andre oljeland som har klart, for å si det forsiktig.
Mye av dette vil allerede være kjent for dem som har interessert seg for norsk oljehistorie, men Johnsen supplerer med en rekke spennende opplysninger om hva toppene på innsiden i Norges oljeelite tenkte.
Beskrivelsen av Statoils oppstart er fascinerende.
Det som i dag er Nordens største selskap, begynte med én ansatt - forfatteren selv - som sov i sovepose på gulvet i de nye lokalene og serverte lapskaus til det første styremøtet.
Sånn sett er det ikke vanskelig å forstå at han har vanskelig for å se bokens tema uavhengig av seg selv.
Men han må like fullt finne seg i å bli dømt etter hvor bredt han strekker lerretet, og noen fullgod skildring av den norske oljehistorien er dette ikke.
For eksempel er oljearbeiderne helt usynlige.
I Johnsens verden er det bare et lite sjikt av direktører og politikere som fortjener å nevnes.
Illustrerende i så måte er at nordsjødykkernes skjebne heller ikke omtales - noe man skulle tro var umulig i en slik bok i 2008, som lanseres samtidig med at rettssakene går sin gang.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
108123
|
Mutter'n og jeg
235 sider, kr. 359,- Oktober
«Jeg forbanner tidens elv» er en roman om å bli rammet av livet.
Og som vanlig hos Petterson er det hva som ligger mellom ordene som er det viktigste.
Først fatter'n, så mutter'n.
Per Petterson fortsetter i årets roman å gripe tilbake i sin egen historie, og å utforske forholdet mellom barn og foreldre.
Ikke minst gjelder det hvor vanskelig det kan være å skulle bli kjent med sin mor på ny, når du selv er blitt voksen.
Og om å se hverandre tvers igjennom egen sorg.
Arvid er 37 år, og står på terskelen av en skilsmisse som skremmer ham mer enn han kan håndtere.
Samtidig er moren hans i ferd med å skulle dø av kreft.
Hun reiser til sitt opprinnelige hjemland Danmark med «Holger Danske», og Arvid følger så å si i kjølvannet.
Den som allerede nå har kjent igjen flere motiver fra Pettersons tidligere bøker, har selvsagt sett helt riktig.
Dermed ikke sagt at historien om Arvid og moren er forutsigbar.
Dette er en bok full av skarpsindige betraktninger, troverdige miljøskildringer og overraskende vendinger.
Nåtidshandlingen utspiller seg i 1989, med murens fall og Mikhail Gorbatsjov som viktige referanser.
Men det er også mange tilbakeblikk til tidlig 1970-tall, da Arvid var sjølproletarisert ml-er og en ung jente i blå frakk var i ferd med å gi livet hans en helt ny mening.
Men historien er som kjent som en strøm, og underveis ned strykene har han mistet både sin opprinnelige kjærlighet og sine egne foreldre av syne.
Nå er fortvilelsen og desperasjonen over alt han er i ferd med å miste ikke til å bære, der han på patetisk vis klamrer seg til en mor som har mer enn nok med å konfrontere sitt eget liv og sine egne valg før det er for sent.
Arvid skal helt ned å krabbe, men der nede på bunnen møter du som kjent ikke annet enn ditt eget, fortvilte speilbilde.
Dette er en bok svøpt i det særegne novemberlyset her i nord, der alt som er av liv synes å bli sugd opp i den store, svartlilla tomheten.
En sterk bok, men også en bok som savner litt av den litterære roen som hadde tatt den det aller siste steget til topps.
| 1
|
108125
|
Gud i eget univers
412 sider.
Kr. 369,-.
Cappelen Damm.
Ved å ty til en allmektig fortellerstemme som litterært verktøy, vil Lars Saabye Christensen trolig seire i alle leirer:
Han har snekra sammen en roman som vil tilfredsstille blodfansens behov for å få vite hvordan det gikk med gutta fra Beatles (1984) og Bly (1990).
Her er massevis av hjemmevant symbolbruk og referanser.
Samtidig åpner det uventede og samtidig forslitte fortellergrepet mange perleporter for nye lesere, ganske sikkert også for debattglade filosofer, litteraturforskere og kritikere.
Romanen blir lansert som slutten på en trilogi, boken som tradisjonelt da skal samle alle løse tråder og helst kaste nytt lys over sannheter leseren trodde var absolutte, samt gi friske frempek for ny refleksjon.
Oppskriften er fulgt.
Forrige boks fortellerstemme, Kim Karlsen, er snart 50 år og tilbake på Sortland Hotell.
Men han husker ikke noe fra sitt liv, og en vesentlig mer allvitersk fortellerstemme (forfatteren/gud) tar over.
Den fastslår rett ut at «tiden er ikke mitt gebet», og dens grunnleggende prosjekt er nok også å drøfte om alt såkalt målbart i et menneskes liv egentlig finnes.
Som en annen Peer Gynt eller Dante transporteres og transformeres Kim, han reiser mellom himler, helveter og selve tidsaksene.
Dermed får både nye og gamle lesere et slags resymé, oppdatert ikke bare på forutsetninger og hendelser i tidligere bøker, men også tildragelser ingen av romanfigurene ville kunne redegjøre for uten brister i indre logikk.
Hovedpersonen Kim og kompisene Sebastian, Ola og Gunnars skjebner blir knyttet tettere sammen på denne måten, også bipersoner fra de tidligere bøkene får ved oppsiktsvekkende tilfeldigheter og fantastiske berøringspunkter en ny helhet og sammenheng.
Vi får gjensyn med store og mindre aktører som Vivi, Nina, Gåsen og klinikkpresten.
Samtlige har gjennomgått omveltninger i livet, som løvblad i vinden har de blitt ført til et helt annet sted enn de planla - og bort fra hverandre.
I disse sekvensene er språket lagt mye tettere opptil tonen fra de forutgående bøkene, med kjappere dialoger og mer lineær, aktiv handling i hver scene.
Romanen mister likevel aldri sin ikke ubehagelige.
men påfallende eim av gammel manns tale.
Ironi og innsikt
Referanser til populærkultur (selvsagt Beatles), Chaplin, nyhetsbilder i det norske samfunn og postmodernisme som fenomen blir lyssatt med både ironi og innsikt.
Som i «Herman», «Halvbroren» og «Maskeblomstfamilien» glitrer Saabye Christensen i skildringene av det unge menneskets kamp for egen identitet på familiens slagmark - viktige scener selv i denne romanen, der våre helter er mer enn middelaldrende.
De overtydelige kapittel- og avsnittsinnledningene som geleider leseren noenlunde trygt gjennom stadige dramaturgiske krumspring, gir en viss stølhet til teksten.
Mot slutten oppleves en fornemmelse av pliktløp, kanskje til og med bevisst parodi på egenparodi.
Christensen deltar i sin roman på helt nye måter, ikke bare ved å referere til «han der forfatteren som var med og ville male byen blå, men etterpå dro han jo sørover».
En moden forfatters epoker og utvikling speiles nødvendigvis både i tematikk og språk.
Uansett vil dette verket bli en av hovedrettene (slaktet og uslaktet) i årets bokhøst-gilde - og også engasjere nye generasjoner av lesere.
MAY GRETHE LERUM
Noen eksterne linker
| 1
|
108126
|
Hyllest til en mor
Oversatt av Johann Grip 271 sider Kr. 349,- Cappelen
Du har sett henne vaggende på fortauet med fulle bæreposer.
Alltid med kåpe og skaut, ofte med en skokk barn i hælene.
I den grad vi tror vi vet noe om innvandrerkvinneklisjeen, er det antageligvis at hun er undertrykt.
Kanskje kan ingen med større rett kalles en fremmed i vårt moderne samfunn.
Svensk-kurdiske Mustafa Can forteller i denne boken om hvordan han skammet seg over sin mor.
Selv var han så ung da han kom til Sverige, at han raskt lot seg integrere og ble «svensk».
Moren derimot, lignet ikke på snertne svenske mødre i det hele tatt.
Hun forsto lite av det som ble hans verden, og kunne som analfabet knapt skrive sitt eget navn.
Fortellingen begynner på morens dødsleie, hvor Mustafa desperat forsøker å bli kjent med henne før det er for sent.
Han kommer langt på vei.
Gjennom samtaler ved sykesengen og refleksjoner over egne erindringer fra oppveksten, trer mamma Güllü stadig skarpere frem.
Mustafa fortsetter sitt prosjekt også etter at døden har inntruffet.
Han gjengir en gripende fortelling fra sin far, og møter morens venner i landsbyen de en gang forlot.
Dette er ikke bare et sjeldent velskrevet portrett, men en klok og ettertenksom beskrivelse av erfaringer som er gyldige langt utenfor forfatterens egen familie.
Man må slett ikke ha innvandrerbakgrunn for å kjenne seg igjen.
Men ved å spenne opp det store lerretet - der avstanden mellom Kurdistan og Sverige er like stor som mellom ham og moren - har Mustafa Can også levert et samtidshistorisk verk.
Man kan vanskelig tenke seg et enkeltbidrag som beskriver det kulturkrasjet mange innvandrere opplever, mer presist enn denne boken.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108127
|
God gammeldags skattejakt
Oversatt av Christian Heyerdahl.
239 sider.
Kr. 298,-.
Transit.
Mange venter spent på den nye filmen om Indiana Jones.
Men hvorfor ikke først lese en bok om forløperen hans, elefantjegeren Allan Quatermain?
Da H. Rider Haggard debuterte i 1885 med braksuksessen «Kong Salomos miner» var det ingen som visste at boken kom til å inspirere en drøss med fortellinger om tapte verdener og farefulle skattejakter blant barbarer i jungelen.
Både J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis lot seg inspirere da de skapte sine fantasyklassikere, og Hollywood har i en årrekke bygget noen av sine største suksesser på formelen Haggard skapte.
Å lese «Kong Salomos miner» i dag, i den første komplette utgaven på norsk, er derfor på mange måter som å vende tilbake til utgangspunktet og være med på skapelsen av noen av våre mest seiglivede moderne myter.
Så velkjent virker handlingen at den til tider er temmelig lett å gjennomskue, noe som går ut over spenningen.
Alt man tror kommer til å skje, skjer.
Likevel lar man seg underholde, men også forarge over enkelte av forfatterens imperialistiske og tidstypiske trekk.
Her slaktes elefanter ned i hopetall uten at det gis særlig refleksjon.
Svarte afrikanere heter negere og den hvite mann er verdens hersker, med den engelske gentleman som evolusjonens foreløpige høydepunkt.
Som moderne leser reagerer man naturlig nok instinktivt på disse tingene, men heldigvis ødelegges ikke hele moroa.
Den strabasiøse reisen Quatermain og hans to engelske venner legger ut på for å finne en stor diamantskatt gjemt i et ukjent land i Afrika, får frem eventyreren i de fleste.
Kombinert med vakre naturbeskrivelser og en klassisk konflikt mellom de gode engelskmennene og den grusomme barbarkongen, er dette en historie som vil frarøve både små og store gutter, samt en og annen jente, nattesøvnen.
Boken skal ha pluss for kult omslag, men korrekturen kunne ha vært bedre i en ellers god oversettelse.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
108129
|
Mord og bedrag på bygda
264 sider Kr.
278,- Kolon
Jørgen Gunnerud viser igjen sitt talent for å hente frem spenning fra tilsynelatende hverdagslige miljøer.
KRIPOS-etterforskeren Knut Moen får elgjakta avbrutt før den har begynt.
Drapet på en ansatt ved et ungdomspsykiatrisk hjem gjør at han må sette fra seg rifla for denne gang.
I stedet blir det lokalmiljøet på Toten som blir jaktmarkene hans for noen høstuker.
Og det skal vise seg å være et ulendt terreng Moen må orientere seg i.
Ved ungdomsinstitusjonen florerer det av sjalusi og baktaling, personlige og profesjonelle intriger, og motivene er snart flere enn de involverte kan holde styr på.
Dessuten dukker det opp enda et lik under etterforskningen, og ennå har dramatikken bare så vidt begynt.
Jørgen Gunnerud har utviklet en helt spesiell evne til å skildre de små steders psykologi.
Denne gangen er det i tillegg et bokstavelig talt lukket miljø han gir seg inn i, et sted der begreper som straff, skyld og belønning har sin helt egen undertekst.
Det skal vise seg at troverdigheten til så vel de ansatte som de «innsatte» er høyst diskutabel, og Gunnerud får særlig godt frem hvordan unggutters forbryterske sinnelag kan være til stor skade i situasjoner som langt overskrider deres egen mentale kapasitet.
Til tross for en noe hakkete start, det drøyer før etterforskningen kommer ordentlig på sporet, er dette blitt en krim av beste merke.
Også fordi Jørgen Gunnerud har sin helt egen, nærmest godslige litterære stil.
Selv om han nok blir i knappeste laget når det kommer til personskildringene.
Men tematikken er av aller tydeligste slag:
Gjerrighet, bedrag og utroskap av enhver sort.
| 1
|
108130
|
En fulltonende skillingsvise om den fredløse Jesse James
Erkeamerikansk mytespinning i fullformat!
HANDLER OM:
Bankrøveren Jesse James er en av den amerikanske historiens mest sangnomsuste outlaws.
Han var fryktet og beundret som kanskje ingen andre.
Filmen starter i 1881, da James-gjengens virksomhet gikk mot slutten.
Det skal kanskje bare gjøres ett togrøveri til.
Det er blitt vanskeligere å gjemme seg.
Jesse James selv lever et anonymt sivilist-liv når han har sjanse til det, med kone og barn.
Og USA er etterhvert i ferd med å bli såpass "sivilisert" at å leve - og overleve - innenfor det voldsimpregnerte "Vesten" blir mer og mer vanskelig.
Men det er ikke en ytre fiende som er mest truende for den mytologiske helten.
I gjengen hans finnes den unge mannen Robert Ford,hvis besettelse av gjenglederen er total...
DOM:
Det finnes filmstjerner.
Hvid du tror det er tilfeldig hvem som er blant de største, studèr Brads Pitt rolleprestasjon her!
Og undrer du på hvem som er på vei opp:
Studer minst like nøye Casey Affleck!
Dette er grandios skuespillerkunst innenfor et av filmhistoriens sikreste scenarioer:
Menn, hester, våpen og villmark!
Javel:
Det er en slags filmatisk skillingsvis; enkel og rett fram i sin form.
Men innholdet er nesten symfonisk fulltonende!
Det er uhyggelig velspilt, det er sammensatt og mangetydig, det er dypt menneskelig og (faktisk) erotisk ladet.
Det er, kort sagt, en klassisk ladet og gjennomført film i en klassisk sjanger - som faktisk makter å utvide grensene.
Glitrende!
PS:
Og til slutt synger Nick Cave skillingsvisen om Jesse!
| 1
|
108131
|
Ujevn debut
Dikt 74 sider Kr.
199,- Tiden
Hege Susanne Bergans debutsamling varierer mellom overraskende gode formuleringer og rene trivialiteter.
Forfatteren leder oss inn i en kjærlighets- og samlivstematikk og forfølger en han/hun - jeg/du-relasjon gjennom nærmere 70 kortdikt av ymse lengde, intensitet og presisjon.
Bergan viser på sitt beste en befriende originalitet som ikke virker bestilt eller tilgjort.
En skjevt opplevd hverdagssituasjon, et komisk sluttpoeng eller en avvæpnende twist gjennom sistelinjen fører de beste diktene inn i rike assosiative landskap.
Bergan kjenner godt de situasjoner hun beskriver.
Men hun lykkes ikke alltid med å heve dem over det selvfølgelige og inn i det snertne og overrumplende disse diktene krever.
Litt for ofte slipper hun litt for lettvint unna.
Helhetsinntrykket blir noe sprikende.
Spørsmålet melder seg om ikke forlaget har sluppet denne debutanten i tidligste laget.
Det poengterte tanke-/observasjonsdiktet er en vanskelig genre der veien er kort mellom et flygeferdig og et tilnærmet mislykket dikt.
Men Bergan har en språklig spenst, en formuleringsevne som lover godt.
«Jeg skal slutte å reise/hvis veien er målet/skal jeg sitte her og/være på vei//», sier hun i sistediktet.
Et åpenbart livsparadoks, servert med fortvilelsens humor.
ARNE HUGO STØLAN
| 0
|
108132
|
Selvets avbildninger
Dikt 60 sider Kr.
199,- Aschehoug
Forsideomslaget til Jan Erik Rekdals første diktsamling på 10 år viser en middelaldrende mannsperson i tilbakelent positur, lett nonchalant, hvilende i en hagestol.
I den løst sammenknyttede høyrehånden ligger fjernutløseren skjult.
Mannen vil ha oss til å tro at han sover.
Men i virkeligheten tar han et bilde av seg selv.
Mannen er Brancusi, en av den abstrakte skulpturens fedre, og Rekdal fortolker og avslører bildet for oss i et dikt med en megetsigende avslutning: ...«/sytti år senere er jeg snart like gammel/som du var da og tenker/ kan du, kan jeg//».
Og Rekdal kan!
Som en dreven billedhugger eller maler former han erindringer, observasjoner, landskapsinntrykk, forfatterbiografisk og kulturhistorisk materiale om til formsikre, finslepne og stillferdige dikttekster, ofte henvendt til et ubestemt du, i en direkte eller erindret samtale.
Fargetonene og linjeføringen er tilsynelatende enkel, men inne i de fint komponerte overflatene ligger det flere nyanser som gjør at diktene oppleves som rikere jo mer man leser dem.
Ofte er det en gryende selverkjennelse som kommer til uttrykk, en lun visdom i det tilbakeskuende blikket, en stille melankoli, en fordypet naturopplevelse, en fornyet medmenneskelig nærhet.
Dette er ikke spektakulære dikt.
Samlingen fortoner seg snarere som en stille triumf fra en kresen poet.
| 1
|
108133
|
På randen av det grenseløse
Dikt 63 sider Kr.
229,- Gyldendal
Vitalt, utradisjonelt og dristig utforsker Karin Haugane språkets muligheter til å uttrykke, fortolke og bearbeide en rødglødende kjærlighetshistorie.
Forholdet mellom to personer kalt Anna Wunderlich og Sam Hooper danner en løs rammefortelling rundt dette språklige prosjektet.
Vi følger hovedpersonenes erindrende, tenkte og reelle møter i Tyskland og New York, synsvinkelen er Annas.
Oppslukt av Sam etter deres første møter søker hun ham i alle hun møter når de ikke er sammen.
Er Sam reell?
Eller oppstår han ut ifra Annas behov for å elske?
Det er en følelsesmessig intensitet og et sanset nærvær i disse tekstene som river leseren med, en driv og rytme, et indre trykk som sprenger seg ut av det veldefinerte og velkjente.
Himmel og helvete går hånd i hånd; destruksjon, selvoppgivelse og angst for atskillelse veksler med dypt begjær, intense kjærlighetsopplevelser og lengsel etter tilfredsstillelse og forløsning.
Det er som om Annas opplevelser utfordrer alle grenser i henne, at tekstene oppstår her og famler seg fram, i nær forbindelse med noe grenseløst som bærer både fangenskapets og frihetens muligheter.
I sine ulike uttrykk (beskrivelser, fantasireiser, små folkeviseaktige refrenger, tyske verselinjer, engelsk tale osv.) lykkes Haugane langt på vei i å formidle erfaringer som vanskelig lar seg fange i mer entydige språklige rammer.
Og mer enn det: hennes eget språk skaper nye virkeligheter og uttrykker fornyede innsikter, også når det avslutningsvis munner ut i Annas «18 skisser til en avskjed», tilbake i Warnemünde i Tyskland:
«jeg ser deg for meg/som kjærlighetens ansikt/hvorfor synger du så sørgmodig?//».
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108134
|
Den knuste sangen
Upaginert Kr. 199,- Oktober
Gunnar Wærness sprenger den standardiserte norske diktsamlingens rammer og kjører sine poetiske visjoner ut i «åpnere» landskap, med ord og dikt på engelsk og norsk klippet inn i tegninger, fotos og billedmontasjer.
Spørsmålet er hva hans poetiske prosjekt tjener på dette.
Enkelte av dem som lot seg fascinere av «Hverandres» (2006) vil måtte lese årets utgivelse på en litt annen måte.
Med denne boken fremstår Wærness som en poet på full fart ut av poesien og inn i mer alternative uttrykksformer som skal favne en helhetsvisjon om blant annet ordenes muligheter og begrensninger i forhold til en mer omfattende historisk og sansemessig virkelighet.
Her er fokuseringspunkter som bevissthetens og språkets forutsetninger og potensial for meningsdannelse, gjenkjennelse og samhørighet; menneskets nærhet til dyrene og det animalske; og viktig grenseproblematikk i forholdet mellom individ og kollektiv.
En flott og kompleks åpningstekst er formet som en takkebønn til Gud «for at du hører/halve setninger og knust sang...»
Denne knuste sangen er kanskje rester av et skapelsesforløp.
Her nevnes fisk, øgle og pattedyr fram til det menneskelige du.
På sitt vis kan boka leses som denne knuste sangen.
Billedstoffet fremstår dels som en slags mytologisk popart, dels som Monty Python på arketypetripp («something completely different...»).
Her er svane og naken mann i samhandling, dressmenn med rådyrskaller, og løvemankemennesker som for eksempel sier «dette er ikke/en ørken/det er et hav».
Tekstmontasjene spenner fra det utsøkte og naivt vakre til det overpretensiøse og selvfølgelige.
Også her kan Wærness bruke mytologisk materiale som utgangspunkt.
Noen ganger fungerer det.
Andre ganger faller det igjennom og blir fattig og fragmentarisk i forhold til mytenes egen rike historikk.
Men Wærness skal ha for innsatsen.
Han takker Gud og streker opp sitt eget univers.
Så kan leseren bli med inn, eller la være.
ARNE HUGO STØLAN
| 0
|
108135
|
En sang på liv og død
Dikt.
78 sider Kr.
229,- Gyldendal
Hans Sande skriver troverdig og sterkt om voksenlivets angstklemmer og kjærlighetslengsler.
Et stort tematisk spenn preger disse myndige og assosiasjonsrike diktene.
Sande er god til å finne enkle og virkningsfulle bilder til allmennmenneskelige følelser og erfaringer uten å forringe eller trivialisere dem.
Det kan dreie seg om en far som er død, en barndom den godt voksne mannen erindrer med et visst vemod, om oppbrudd fra bygda og flytting til byen, om ytre og indre galskap, om nærheten eller tomrommet mellom mennesker.
Sandes poetiske følsomhet kommer godt fram i disse diktene, preget som de er av en forfatter som kjenner sitt fag.
Stilen er direkte, noen steder grensende til poetisk prosa, andre steder mer aforistisk og uventet, alltid med en naturlig autoritet som gjør dem virkningsfulle, også der billedbruken kan virke noe velkjent.
Her er også en sterk naturtilknytning; mange dikt henter bilder fra skogen og plantene, fra bekken, fjorden og havet, eller sommerfuglen:
«Du stryk eit hårstrå bort/frå leppene mine/og ein stormvind av gule sommerfuglar/feiar over Yangtsekiang/, heter det vakkert i diktet «Sommerfugleffekten».
Det ligger en sang i bunnen av dette prosjektet.
En stemme som er merket av livet, men som fortsatt står sansende midt i det.
Som søker etter sammenhenger og som forholder seg både til det forventede det uventede:
«Ja, eg trur på kjærleiken/og det evige livet/på kyrkjegarden/der blekksoppen struttar//».
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108138
|
Tam parodi
307 sider.
Kr. 329,-.
Cappelen.
Skrekkroman som ligner en amerikansk b-film i bokform, men parodien på norsk miljødebatt mangler kraft og brodd.
Les også:
Grøsser med isbjørner
Handlingen utspiller seg i 2012 og 2013.
Siv Jensen er statsminister i Norge og isbjørnen er utryddet.
Tror man.
Sannheten er imidlertid at isbjørnene er i ferd med å invadere det norske fastlandet og har satt kursen mot Oslo.
Bokens forteller, den 25 år gamle David, tar del i et vanvittig prosjekt for å lage et gigantisk Jurassic Park-aktig reservat til de stadig mer aggressive og intelligente menneskeetende bjørnene.
Under ledelse av en gal professor og en hotellkonge med et brennende miljøengasjement til forveksling lik Petter Stordalen, en mann med både «flere og større tenner enn de fleste mennesker», føres kampen mot både overivrig senterungdom, samer og jakthungrige bønder.
Nærum leker seg med referanser til skrekk og splatter-filmer, men selv om kroppsdeler rives av og blodet spruter fra avrevne lemmer, blir dette aldri en skummel bok.
Det skyldes antagelig den ironiske distansen og det åpenbare faktum at isbjørner er litt for søte.
Det kan ellers virke som om Nærum har brukt opp sine artigste poenger på fredagskveldene i NRK, for det er langt mellom godbiter som denne:
«Jeg skammer meg over å innrømme dette, men lukten av brent arbeidsgiver gjorde meg sulten.»
Det er synd at ikke Nærum tør å være råere og skarpere i det han skriver, for han skriver og tenker godt.
Også uavhengig av de kommersielle hensiktene, virker det som han er oppriktig engasjert i miljøspørsmål og isbjørner i sin alminnelighet.
Skulle han først skrive en slik bok, burde han ha våget ikke bare å røske hodet av en anonym statsråd, men heller gått for den kvinnelige statsministerens miljøfiendtlige hode.
Men det er kanskje å gå for langt for NRKs fredagsprins, som risikerer å komme på lag med sine ofre?
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 0
|
108139
|
Grensekryssing med redningsvest
178 sider, Kr. 259,- Damm
Forfatterens stemme er tidligere formidlet via dramatikk, blogging, tidsskriftet Fett og avisen Klassekampen.
Likevel synes denne tekstsamlingen å være et veldig rop om å bli hørt.
I korte brokker møter vi hovedpersonen på en kronglete vei mot fred og identitet som kvinne.
Hun smaker på alt ekstremt, også hore-rollen, men er gjennomsyret av en dyp lengsel etter det feministisk idealiserte kvinnefellesskapet.
Hun vil krysse grenser mot et forjettet land der urkvinnelig styrke omkranser henne i form av venninner - og gjerne elskere.
Et annet hovedtema er den grunnleggende angsten for moderskap/barn/barndom.
Dette får symbolisere følelser som hjelpeløshet, avhengighet og et omsorgsbehov på liv og død.
Teksten drar hypoteser og viser lengsler mot en helt annen virkelighet, der kvinner ikke preges så sterkt av kravene om morsansvar, føyelighet, renhet.
Feministisk undring blir til raseri, men for avdempet til at teksten kan kalles intens.
Også språket eier en hardhet man kan kalle metallisk, og er ikke uten pinligheter som «snøen er så stille».
Å spekulere i hvor selvbiografisk teksten er, synes meningsløst.
Men den eier et forbehold, en slags reserverthet midt i sin ekshibisjonisme, som undergraver noe av den litterære desperasjonen og kraften.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108140
|
Tar vestkant-berte på kornet
254 sider Kr. 329,- Cappelen
Elleville dagboksnotater fra ung jente som søker døden.
«Vi styrter.
Elsker deg.
Gjør hva du vil.
Pappa».
Slik åpner Erlend Loes nye roman om 18 år gamle Julie fra Oslos beste vestkant som mister far, mor og bror i en flystyrt over Afrika.
I form av en dagbok får vi innblikk i jentas tanker og opplevelser i tiden etter den tragiske ulykken.
Etter et totalt mislykket selvmordsforsøk under en teaterpremière på Kristelig Gymnasium stikker Julie av og flyr på kryss og tvers over hele verden i et desperat forsøk på å oppsøke farer og finne seg selv.
Hun er en sint, ung kvinne med opprørstrang og dødslengsel, på vill flukt bort fra samfunnets konforme likevekt.
Det er en tidvis mørk komedie dette her, og Loe er mer dristig enn på lenge i en tekst gjennomsyret av svart humor og blikk for skrudde hendelser.
I tillegg er navnevalgene kostelige, som når Julies psykolog utelukkende refereres til som psykogeir og den polske fliseleggeren heter Krzysztof.
Loe er modig som tør å behandle et så alvorlig tema som en ung jentes selvmordstanker med en slik total mangel på realisme.
I stedet tar han den helt ut, hårfint på grensen til det latterlige.
Kanskje kunne man kalle stilen for fandenivoldsk absurdisme?
Det er tøft gjort, men ikke uproblematisk, for av og til blir fantasien og påfunnene i overkant drøye.
Etter fjorårets merkelige flørt med Shakespeare og konspirasjonsteorier er årets bok et overbevisende gjensyn med Loe slik vi kjenner ham best.
Potent, lekende og svært lettlest.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
108141
|
Best på plate
410 sider Kr. 398
Bjørn Eidsvåg på kant med bokformatet.
«Dette er min fortelling om Bjørn Eidsvåg - Norges mest populære artist», skriver forfatter Randi Berge Svendsen i forordet.
Samtidig presenteres dette som en autorisert biografi, skrevet under Eidsvågs innflytelse, noe forfatteren åpent innrømmer.
Forvirret?
Med god grunn.
For jo mer man leser i denne boken blir det stadig mer uavklart hvem som snakker.
Det begynner på klassisk vis, med Eidsvågs oppvekst i Sauda, og konfliktene med det lokale pietistiske miljøet.
Så flytter han til Oslo for å studere til prest og dyrke musikerkarrieren.
Han blir etter hvert kjent som rockepresten, lever tidvis turbulent, og oppnår gradvis høye salgstall.
Denne kronologiske skildringen er stor sett godt fortalt, og bidrar med mye av dokumentarisk verdi.
Men når fokus rettes mot Eidsvågs musikalske arbeid og de arbeidsrelaterte konfliktene han har opplevd gjennom livet, bryter biografigenren sammen.
Fortellerstemmen tolker sangtekster med myndig hånd, ut fra hva Eidsvåg utvilsomt har ment med dem.
Som oftest fremstår dette dessuten som helt overflødig, all den tid vi har med en enkelhetens dikter å gjøre.
Like merkelige er skildringene av de mange kontroversene rundt rockepresten, der hans motstandere som regel bare beskrives og ikke selv får komme til orde.
Fraværet av kildehenvisninger er påfallende.
Når dette er sagt, kan det godt hende at fansen likevel blir fornøyd.
Over de drøyt 400 sidene fins mange gode passasjer, også der musikeren settes i et mindre flatterende lys.
Vi får vite hvordan flere av de mest kjente låtene ble til, og serveres et rikholdig billedutvalg som bonusmateriale.
| 0
|
108142
|
Tilblivelsens kunst
Barnebok 5 - 7 år 48 sider Kr.
228.- Cappelen
«Den danske dikteren» er bokversjonen av Torill Koves Oscarvinnende animasjonsfilm fra i år.
Den handler om de utrolige tilfeldighetene som ligger bak ens eksistens.
En liten jente forteller i starten at hun en gang lurte på hvor hun kom fra, om det var frø fra himmelen for eksempel.
Det viser seg at så ikke er tilfellet, men at sannheten er nesten like utrolig.
Både språklig og i fortellerstruktur ligger boken helt i overkant av hva bokens målgruppe, 5 til 7 år, henger med på.
Samtidig så åpner det seg etter en del gjennomlesninger, og forvent en del snedige spørsmål fra de yngste.
Uansett er det tegningene som løfter boken skikkelig opp.
Koloreringen er flott, mange vil kjenne igjen atmosfæren fra Koves illustrasjoner til Henrik Hovlands bøker om Johannes Jensen.
De er veldig klare og rene, med en fin variasjon fra side til side.
Boken er ikke så umiddelbar som mange barnebøker, men den kan samtidig gi boken en lengre levetid.
Godt hjulpet av en søt og underfundig humor om tilværelsen og forelskelsens mange tilfeldigheter.
| 1
|
108143
|
En munter dødsreise
Roman 235 s., kr. 299,- Oversatt av Tor Tveite Aschehoug
Onni Rellonon synes ikke han har stort å leve for lenger.
Konkurs for fjerde gang, og med en udeltagende og lite attraktiv kone, bestemmer han seg for å gjøre slutt på det hele ute ved sommerhuset sitt, rett etter den tragisk-muntre finske midtsommerfesten.
Problemet er å finne et noenlunde anstendig sted for et slikt forehavende, tilfredsstillende for selvmorderen, skånsomt for de etterlatte.
Han bestemmer seg for en utløe i nærheten.
Men da han kommer dit med ladd pistol, finner han at løa allerede er befolket av en uniformskledd mann som strever med å få lagt en kraf- tig løkke rundt sin egen hals ...
Onni redder oberst Hermanni Kemppainen fra selvdrapets skjensel, og sammen setter de seg til å fundere over livet og døden - og da særlig døden for egen hånd som ifølge forfatteren Arto Paasilinna, troner høyt på Finlands dødsstatistikk.
De innser at det må finnes hundrevis av landsmenn i samme situasjon som dem, og bestemmer seg for å forsøke å samle disse til et stort seminar om selvmord; det er oppbyggelse i fellesskapsfølelsen, og så videre.
«Kollektivt selvmord» er ikke en «dødsens alvorlig» bok, det er en karnevalistisk samfunnssatire.
Selvmord og selvmordere er for Paasilinna først og fremst et prisme han kan bruke til å kikke på det moderne samfunn i alle dets absurde brytninger.
Og ikke bare det finske; når de overlevende (!) etter selvmordsseminaret får chartret en turistbuss og legger ut på en dødsturné, først til Nordkapp (hvor bussen etter planen skal kjøres utfor selve platået i full fart med selvmorderne inni - det blir med tanken), siden omkring i Europa, blir vi gjort kjent med et helt spekter av samtidsfenomener sett med potensielle selvmorderes øyne, alt sammen skarpt og vittig referert, og levert i en ledig norsk språkdrakt av oversetter Tor Tveite.
Og slutten?
La meg si det slik at det også kan være trøst å finne i felles skjebne, så stor trøst at selvmordet ikke lenger fortoner seg som den eneste utveien.
Til lettelse for oss andre som tross alt ble med på ferden.
| 1
|
108144
|
Glitrende barndomsminner
Oversatt av Kari og Kjell Risvik 363 sider Kr. 349,- Dinamo
Ubarmhjertig skarpe og klare barndomsminner, skrevet av en debutant helt utenom det vanlige.
Det var nærmest en verdenssensasjon da 96 år gamle Harry Bernstein i vinter utga sine barndomserindringer.
Nå foreligger boken i norsk oversettelse.
Historien om en oppvekst i årene rundt første verdenskrig, er enestående av flere grunner.
Den skildrer en særegen oppvekst i den lille byen Lancashire, ikke langt fra Manchester, der en gate i arbeiderstrøket er delt opp av «den usynlige muren».
På den ene siden finner vi de kristne, erkeengelske beboerne.
På den andre siden jødene, gjerne første eller annen generasjons innvandrere fra Øst-Europa.
Bernsteins familie hører hjemme på den jødiske siden, og slår seg gjennom som best de kan i en ubarmhjertig hverdag preget av ussel fattigdom og tidvis rå antisemittisme.
Portrettene av lille Harrys foreldre er så ulike de kan bli:
Faren er nærmest en rent uhyre, et brutalt troll av en mann som aldri viser familien den minste interesse, men tilbringer alle kvelder på de lokale pubene.
Portrettet av Harrys mor er derimot er utført med stor følsomhet og dyp kjærlighet.
Hun er en sterk men også underlegen kvinne, som bruker all sin kreativitet og viljestyrke til å skape et godt og trygt hjem for sine etter hvert seks barn.
Skildringen av moren - og av den eldste søsteren Lilys skjebne - er av den hjerteskjærende typen som en leser sent vil glemme.
Harry Bernsteins bok er full av store og små dramaer, så spennende og fantasirike et de er en stor romanforfatter verdig.
Men dette er altså en historie fra virkeligheten, full av lyder, lukter og stemninger fra en verden av i går.
Skrevet av en som var med, og fortalt med like mengder barnlig sårbarhet og voksen barskhet.
Helt uten filter.
| 1
|
108145
|
Havet, kjærligheten og døden
Oversatt av Heidi Grinde Roman 528 sider Kr. 329,- Dinamo
At livsappetitt, kjærlighet og lyst slår ned i folk med total forakt for familiehensyn, er eldgammelt nytt i verden.
Indiske Anita Nairs grep i romanen «Elskerinne» er genialt, komplekst og enkelt.
Det er formet rundt konseptet bak den tradisjonelle dansen kathakali fra Kerala.
Mennesket har ni grunnfølelser eller ansikter; kjærlighet, forakt, sorg, sinne, tapperhet, frykt, avsky, undring og ro.
Via beskrivelsen av Koman og hans familiehistorie og liv som berømt kathakalidanser, tegner Nair det mytiske, kulturelle og familiære rommet disse følelsene kan uttrykke seg i.
Vakre, uredde og velutdannede Radha er gift med oppkomlingen og forretningstalentet Shyam.
Han elsker sin kone dypt, men livet som lerkefugl er langt fra nok for henne.
Koman er Radhas elskede onkel.
Inn i denne etablerte trekanten sender Nair inn den mystiske, spennende fremmede i form av den engelske journalisten Chris.
Han har kommet til Kerala for å utforska kathakalidansen og sin egen fortid.
Selvsagt blir det kaos og ballade, og selvsagt må alle figurene gjennomleve kathakaliens ni ansikter.
Radha og Chris blir et kjærlighetspar, sjalu og engstelig iakttatt av Shyam og Koman.
Denne situasjonen tvinger etter hvert Radha til å måtte velge hva som skal bli hennes liv på nytt.
I et frodig, fargerikt og sensuelt språk foreller Nair historien om Radhas familie, filtrert gjennom kulturen og fortiden.
«Elskerinne» er en lesefest uansett om man koser seg med Nairs elegante ibsenovertoner eller ikke.
Heidi Grinde har levert en fin oversettelse fra engelsk.
| 1
|
108146
|
Pensum for engleskoler
Oversatt av Kari og Kjell Risvik, 320 sider Kr. 349,- Bazar
Feminint drømmemakeri og newage mumbo-jumbo?
Eller stilrene streif av en uendelig, gyllen innsikt?
Paulo Coelho plasserer sin ferskeste roman midt i denne debatten, og han gjør det heldigvis med grunnleggende litterære kvalitetskrav innfridd denne gangen.
Historien om den adopterte vis-kvinnen fra Transylvania har en klar agenda:
Å befri mennesker fra religiøs dogmatikk, samfunnets konstruksjoner og forkrøplende relasjoner.
Athena oppdager at hun er i kontakt med selve ur-guddommen, Moderen.
Hun ser menneskers indre, enten det handler om skjulte sykdommer eller uforløste talenter.
Dermed dannes en krets av tilhengere, og hun får merke de samme mekanismer i samfunnet som tidligere medførte heksebrenning.
Budskapet om agape, en ren, hellig, strømmende og evig kjærlighet, lar seg vanskelig spre i vårt moderne samfunn - spesielt når urytmisk dans eller kalligrafi presenteres som porter inn.
Bildet av hovedpersonen tegnes ved å la mennesker i hennes nærhet «vitne», selv eier hun ingen direkte stemme i teksten.
Dette håndverksmessige grepet har tidligere blitt mye benyttet i romaner som vil skildre Jesus og andre religiøse ledere, men Coelho behersker det uten å fremstå for mye som kopist.
Forfatteren serverer som tidligere en smaksrik lapskaus der han utnytter verdens fremste tenkere, filosofer og åndelige lederes kvalitetsrike råvarer.
Men i denne boken evner han å tilsette det etter hvert særpregede «Coelho-krydderet» mer avstemt, slik at bokens persongalleri fremstår som annet enn plakatbærere for resirkulert/stjålet/lånt religionsfilosofisk materiale.
Som i hans tidligere roman, «Veronika vil dø», skapes en indre psykologisk logikk i fortellerstemmene, samt at de dramatiske hendelsene fungerer godt rent litterært.
Språket er renere enn i mange tidligere bøker, selv om denne anmelder ikke vet hvorvidt forfatter eller oversetterne kan lastes for formuleringer som at folk «brukte roperter for å tromme sammen nabolaget».
Her er liksom i «Alkymisten» elementer av fabel kombinert med et tydelig pedagogisk motiv:
Coelho er alltid på misjonsferd, men denne gangen fungerer teksten altså også som underholdning, som utgangspunkt for refleksjon, og som et ganske spennende sammensatt kvinneportrett.
Dermed lykkes romanen på sine egne premisser, og vil utvilsomt fortsette å begeistre åpne sinn, Coelho-fanklubber og engleskole-studenter verden over.
Men noen kloke vil den kanskje forarge ...
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108147
|
Helstøpt om halvt liv
Alfred Fidjestøl:
«Eit halvt liv Ein biografi om Per Sivle» 428 sider, Kr. 399,-.
Samlaget
Alfred Fidjestøls bok om Per Sivles liv og skjebne er kunnskapsrik og velkomponert.
En vellykket biografi om et mislykket liv.
Per Sivle var en uvanlig evnerik forfatter.
Flere av diktverkene hans hører hjemme i den norske litteraturhistoriske kanon, for eksempel sangteksten «Den fyrste song», fortellingen «Berre ein hund» og arbeiderromanen «Streik».
Han var blant de mest folkekjære forfatterne i Norge på slutten av 1800-tallet, i en periode da svulmende nasjonal selvfølelse preget det litterære og politiske klima.
Likevel er han på mange måter blitt stående som en heller tragisk skikkelse.
Tunge personlige problemer, økonomiske bekymringer, alkoholisme og endelig et dramatisk selvmord på Kristiania Bad former ettertidens bilde av Per Sivle.
Alfred Fidjestøls bok utfyller og nyanserer dette bildet.
Han legger biografien tradisjonelt og grundig opp, og tegner et portrett av et litt svermerisk, ungt diktersinn fra Vestlandet.
Som allerede under skolegangen i Kristiania får sitt første fysiske og psykiske sammenbrudd, knuget som han er av datidens tunge pietisme.
Både reelle og innbilte helseplager skulle senere dominere livet til Per Sivle, oftest i kombinasjon med dyster skjebnetro.
Han mente seg å være dødsmerket, med fem dødfødte brødre(!) og en mor han bare så vidt husket.
Som ung mann fikk Sivle en tiltrengt vitalisering da han mer eller mindre tilfeldig ble redaktør for den politisk radikale avisen Buskeruds Amtstidende.
Pressekarrieren skulle senere føre ham til redaktørstolen i Kristianiaposten, et organ for det moderate Venstre og statsminister Johan Sverdrup.
Fidjestøl får fint frem hvordan redaktøren Sivle i sin erklærte lojalitet til den raskt hendøende stjernen Sverdrup var mer stivnakket enn prinsippfast.
Noen taktiker ble Sivle aldri, han var dårlig til å velge sine fiender og hadde få egentlige venner.
Likevel opplevde han en ny vår som dikter etter at han la aviskarrieren bak seg, og kastet seg med i 1890-årenes kraftig radikaliserte folkebevegelser, der et felles mål var det selvstendige Norge.
Det var etterspørsel etter nasjonal prosa med høy bruksverdi, og Sivle kunne levere.
Likevel tok depresjonen overhånd, og høsten 1904 tok Per Sivle sitt eget liv.
Alfred Fidjestøl fører leseren gjennom dette skjebnedramaet med sikker hånd, selv om han her og der blir noe for overforklarende.
Likevel er dette en flott bok, der også skildringen av ekteskapet mellom Per og Wenche Sivle er vakkert og hensynsfullt utført.
| 1
|
108149
|
Hitlers barn
Oversatt av Berit Nøkleby.
571 sider, Kr. 393,-, Aschehoug
Viktig dokumentarverk om Hitlers planer for Europas barn.
Flommen av bøker om andre verdenskrig gjør at man ikke lenger forventer noe virkelig nytt når en ny utgivelse kommer.
Men Lynn H. Nicholas har klart det i denne boken om Europas barn under nazismen.
Her i Norge kjenner vi til Lebensbornprosjektet, der man skulle samle ariske barn for å dyrke en fremtidig herrerase.
Men nazistenes storstilte planer for å endre sammensetningen av den europeiske befolkningen gikk langt ut over dette.
Utrenskninger, forflytninger, klassifiseringer og ikke minst indoktrinering er sentrale stikkord.
Nicholas tilnærming til denne problematikken er bred i dobbelt forstand.
For det første viser hun hvordan rasetenkningen var utbredt i hele den vestlige verden da Hitler kom til makten.
For det andre skriver hun barnas skjebne inn i en generell fortelling om hvordan innbyggerne i Tyskland og de okkuperte landene opplevde krigens dager.
I sum er dette et dokumentarverk som gir uvurderlig innsikt i hvordan vanlige mennesker ble berørt av ideologiske strømninger som sier at noen mennesker er mer verdt enn andre.
Mange av skildringene er naturlig nok tragiske, men Nicholas trekker også frem flere av heltene som forsøkte - og tidvis lyktes med - å hjelpe barna unna nazistenes grep.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108153
|
Storartet Mankell-roman
Oversatt av Kari Bolstad Roman 312 sider Kr. 349,- Gyldendal
Henning Mankell er vel en mangfoldig og merkelig forfatter!
Nå gir han ut - i glimrende oversettelse til norsk ved Kari Bolstad - en roman så forskjellig fra sine tidligere bøker som vel mulig.
En bok fra den ytterste stockholmske skjærgård så breddfull av naturstemninger og poesi, ensomme betraktninger og refleksjoner ved peisen om kvelden, at man tenker: dette er det beste han har skrevet!
Hans bok nr. 20 på norsk.
Ufattelig?
Nei.
Han er et rent oppkomme av fantasi og skaperkraft, den mannen.
Og av skriverglede.
Glede over å være alene.
Over naturen.
Vinterisen i havet.
Stormene.
Alt.
«Italienske sko» handler om en aldrende lege (68) som en gang i tiden begikk en stygg og skjebnesvanger feil under en operasjon.
Armen til en ung kvinne måtte amputeres grunnet en misforståelse.
Legen dømmes da av helsemyndighetene for slurv og uaktsomhet.
Han sa opp sin stilling og søkte i sin bitterhet tilbake til farmor og farfars lille fiskergård ute på en øy i den ytterste skjærgård.
Der ble han sittende alene i 12 samfulle år, bare sammen med sin hund, sin katt og en maurtue som han lar vokse seg kjempehøy ute i en av stuene i huset.
Så en iskald vintermorgen får han se en mørkkledd kvinne stå i en rullator ute på isen.
Det viser seg å være hans ungdoms store kjæreste som han en gang svek og rømte fra.
Hun kommer for å stille ham til regnskap.
Dette fører dem begge ut i begivenheter av meget forskjellig art - dramatiske, sørgelige, av og til makabre og helt utrolig.
De skal ikke refereres her.
Men de medfører en rekke møter med andre mennesker, som i høy grad vitner om at Mankell også er krimforfatter.
Begivenhetene utløser et veritabelt selvoppgjør hos legen.
Pinefullt men frigjørende.
Han må innse at hans varige mismot skyldes hans egen svikefullhet, menneskeforakt, selvforakt.
Han har søkt gjemmesteder i stedet for fellesskap, levd som en rev med mange utganger fra hiet.
Redningen kommer fra hans politiserende datter Louise.
Mer sikkert, om henne i en kommende bok.
En underholdningsroman?
Ja vel.
Men på et meget høyt plan, av og til med preg av storartet diktning, særlig om øya og livet ved havkanten.
Opplagt en av høstens beste bøker.
| 1
|
108159
|
Mental snøblindhet
202 sider Kr. 329,- Cappelen
Formelt sett er dette Gro Dahles første «voksenbok», men som alltid evner hun å skrive på tvers av alle grenser.
Romanen favner barnets forunderlige følsomhet og trygghetslengsel like mye som den urgamle innsikten om at alle egentlig er alene - så alene at vi av og til betviler vår eksistens.
Ungdommen som elsker Leonore og lignende grøsseligheter, vil finne seg tilrette.
Den erfarne leseren vil nok assosiere til både Poe og poesi.
Den ytre historien er urovekkende:
Far og datter lever innesperret i et hus der snøen stadig klemmer verden trangere.
Han strør om seg med kuriøs kunnskap og vandrer rundt i henne som både inntrenger og invadert.
Hva skjedde med moren?
Hvem er spøkelse og hvem er levende?
En mental snøblindhet oppstår, et psykisk vertigo, verken hovedpersoner eller leser vet opp eller ned.
Dermed lykkes forfatteren i å gjenskape hovedpersonens følelser i leseren, ganske så konkret:
Uvissheten, uroen, de glimtvise innsiktene som ikke egentlig gir mening, frustrasjon over at man ikke kan skille mellom virkelighet og «virkelighet».
Følelsen av motstand i teksten, men samtidig et mykt grep som driver leseren videre med forundring.
Det finnes en dulgt og blodig historie i romanen, men spenningen handler ikke om å finne en synder eller avsløre et komplott.
Det handler om bortkommenhet på mange plan, om de sterke båndene mellom mennesker som både klamrer seg til hverandre og lengter etter å komme fri.
Gro Dahles talent er meget vidtfavnende.
Det får holde å vise til at en så oppbrukt metafor som snø gjenvinner sin mystikk, sin renhet.
Bare på grunn av forfatterens språklige estetikk.
| 1
|
108161
|
Tilfeldighetenes uutholdelige tetthet
Oversatt av Ellen Karine Berg 534 sider Kr.
298,- Pirat forlaget
I danske Hanne-Vibeke Holsts frittstående oppfølger til «Kronprinsessen» følger vi det sosialdemokratiske parti i oppløsning, etter tidenes dårligste valg.
Handlingen er sentrert rundt den avgåtte finansministeren Gert Jacobsen, som utad er et politisk dyr, og på innsiden en psykopat som slår og herser med sin kone gjennom tretti år.
Hun tør ikke gå ifra ham, i stedet skapdranker hun mens Gert ansetter en ung studine som sekretær.
Det er en bredt anlagt bok, en slags episk fortelling om det moderne Danmark i kraftig høyredreining, med et bakteppe av fremmedfiendtlighet og økende sosiale skiller.
Utvilsomt realistisk og gjenkjennelig for oss også.
Boken er veldreid, der den på imponerende vis beveger seg mellom en rekke karakterer, uten at det blir forvirrende.
Og man får en rikholdig buffé av politikk, makt og medier, og den omhandler svært viktige saker som integrering og familievold.
Problemet er bare at det er en utrolig mengde tilfeldigheter underveis.
De merkeligste sammenfall som det virker helt urimelig at forekommer i en by av Københavns størrelse.
Boken er og ekstremt svart hvitt i forhold til menn og kvinner, mennene er jevnt over idioter og drittsekker - det eneste unntaket er Gerts homofile bror (en test på hvor ensrettet det er, vil være å tenke seg en bok der det er motsatt, oi, oi).
Dermed fremstår karaktertegningene sjablongaktige som i en lettvektsroman.
Denne grandiost anlagte samtidskrøniken er langt på vei teknisk briljant (minus noen skrivefeil), men så gjennomkonstruert at den i sin svært realistiske setting faller for eget grep.
| 0
|
108162
|
Gripende portrett av pelskledd pike
Roman 419 sider Kr. 369,- Cappelen
Åtte år har leserne ventet på oppfølgeren til «Beretninger om beskyttelse», Erik Fosnes Hansens forrige roman.
«Løvekvinnen» er imidlertid ingen oppfølger, men et helt frittstående verk.
Fosnes Hansens to siste mursteinsromaner er preget av flerstemmighet; en rekke historier og handlinger er rullet ut side om side, ofte med bare tematiske fellestrekk.
«Løvekvinnen», derimot, er en sammenhengende beretning om et av naturens luner:
Eva blir nemlig født med pels.
Fosnes Hansen skildrer i stor detalj Evas oppvekst på jernbanestasjonen i en norsk småby rett etter 1. verdenskrig.
Ingen enkel oppvekst, for Eva må skjules og beskyttes og får knapt nok gå ut før hun nærmer seg puberteten.
Det er duket for ensomhet i stor skala, og her eksellerer Fosnes Hansen.
Først og fremst gjennom en betagende, gripende skildring av Evas overlevelsesstrategier i sitt fengsel i annen etasje over perrongen, der hennes far stasjonsmesteren hersker med prøyssisk pliktoppfyllelsesmoral, og der togene er presise og forutsigelige.
For Eva viser eksepsjonell begavelse på en rekke felter: tallhukommelse, musikk, tegning.
Alt får utvikle seg uten omgivelsenes nivellerende kraft, helt inntil hun begynner på skolen.
Men også den uunngåelige mobbingen og utestengelsen får produktive følger; kan vi som undertekst lese inn et kunstnerportrett her...?
Også tidskoloritt og språk overbeviser:
Fosnes Hansens lett gammelmodige riksmål og snirklete setninger får her utfolde seg i riktig miljø, og første del av boken har mange sylskarpe observasjoner og gripende, rørende øyeblikk.
I annen del skifter Fosnes Hansen perspektiv og lar Eva selv komme til orde, idet hun møter verden der ute.
Fosnes Hansens interesse for vitenskap og misbruken av den i vår tid fornekter seg ikke, men denne gang har han maktet å integrere kunnskapsstoffet i historien, slik at leseren ikke utsettes for den leksikalske lede.
Mindre vellykket synes jeg de lange utlegninger om Bibelens behårede personer Esau og Samson er, lagt i munnen på en Eva i puberteten.
Og til tider kan Fosnes Hansens snirklete stil gå på tomgang og forville seg inn i kansellienes støvete korridorer - men ikke ofte, heldigvis.
Bokens bevisst konstruerte klimaks er naturligvis den store forestillingen Eva og hennes far bivåner mot slutten av romanen.
En omreisende trupp av «vanskapninger», freaks of nature, vises frem; vi møter de mest aparte fenomener naturen kan fremby i menneskeham.
Er det her Evas fremtidige liv vil utspille seg?
Det får vi ikke vite ...
«Løvekvinnen» er først og fremst en drivende godt fortalt historie av en forfatter som tør å bruke språket til mer enn stakkato setningsbrokker atskilt av punktum eller enkle, søvndyssende hovedsetninger.
Boken er et rungende forsvar for outsideren, den utstøtte.
Evas ensomhet kan utvilsomt også leses som et bilde på kunstnerens ensomhet i samfunnet.
For er det ikke nettopp gjennom å være outsider og særing at kunstneren vinner sin særegne følsomhet for verden?
«Løvekvinnen» vil få mange fornøyde lesere.
Det fortjener den.
Uten Fosnes Hansens egenartede, herlig utidsmessige stemme ville norsk samtidslitteratur vært fattigere.
JON H. RYDNE
| 1
|
108163
|
Øklands buskvekster
Dikt 101 sider Kr.
229.- Samlaget
Når Einar Økland tømmer poesikommoden, er det mye rart som faller ut.
Mye spennende, tankevekkende, poengtert og følelsesrikt, slik bare Økland kan formulere det.
Men også tekster det hadde vært like greit å beholde i skuffene.
Noe av det mest fascinerende med Øklands diktekunst er hans unike evne til å forfølge en tilsynelatende triviell strøtanke, en visuell sansning eller en følelse gjennom et tilforlatelig assosiasjonsforløp og fram til en slags konkluderende erkjennelse som med ett slag forvandler både teksten og leseropplevelsen.
Det kan starte med et vaskefat, ei flue i vinduskarmen.
Og det kan ende med en ny ubehagelig innsikt, et kvalifisert tvisyn, en latter som blir sittende i halsen.
Samlingen kretser rundt opplevelsen av forgjengelighet og tiltagende alderdom, av språkets makt og etterpåklokskapens erkjente avmakt.
Tonen er en blanding av mild resignasjon, tragikomikk og fordypet livsvisdom.
Tradisjonelle diktoppsett, prosadikt og aforistiske korttekster veksler kontinuerlig, av og til er det spennende, av og til overlesset, som når mange korttekster uten klar innbyrdes sammenheng er klint inn på samme leseside.
Dette, sammen med flere svake og ubearbeidede tekster, og fire-fem mislykkede Petrarca-sonetter, forsterker inntrykket av klipp-og-lim.
En strammere redigering ville gitt denne samlingen et mye bedre helhetsinntrykk.
| 0
|
108165
|
Skuffende sommer
Dikt 70 sider.
Kr. 229,- Tiden
Per Ivar Martinsens siste diktsamling virker uferdig og lite gjennomarbeidet.
Neste gang bør han legge lista høyere.
Diktene har upretensiøse genremarkeringer som «variasjoner», «sanger», «skisser», «miniatyrer».
Det er som om forfatteren selv aner at han ikke har hentet fram de skarpeste arbeidene fra poesiskuffen denne gangen.
Det skisseaktige blir ofte utydelig og det tankefulle intetsigende i denne samlingen, der forfatteren setter sansenes flyktige og assosiasjonsrike overflatevirkelighet opp mot et dypere, vanskeligere tilgjengelig eksistensielt perspektiv.
Hva er i bunn og grunn meningsbærende?
Finnes «en plutselig dør/i den massive muren?»
Forfatteren unngår dessverre å forfølge det poetiske potensialet i de spørsmålene han reiser.
Natur- og erindringsbildene er slapt utformet, tankene uklare, og det halvironiske, senromantiske svermeriet hjelper heller ikke diktene til å forføre leseren nevneverdig.
Klart best er Martinsen i de avsluttende prosapoetiske fortellende diktene.
Tenk om det hadde vært flere av dem!
Nå blir de dessverre stående som enslige svaler i den skrinne sommeren.
| 0
|
108168
|
Stille triumf
Dikt 120 sider.
Kr 199,-
Samlaget Oskar Stein Bjørlykkes nye diktsyklus om sorgens tunge motbakker og etterfølgende håp om bedre utsyn og fornyet livskraft imponerer, både i helheten og detaljene.
Det er ingenting spektakulært, verken med ordvalg eller tematikk i disse lavmælte, personlige diktene.
Et dødsfall, sannsynligvis i nær familie, kaster dikterjeget ut i en alvorlig livskrise.
Det er denne sorgprosessen Bjørlykke gir en poetisk troverdighet som er bemerkelsesverdig, virkemidlene tatt i betraktning.
Her finnes bare korthogde, åpne, assosiative dikt der ordmengden er skåret til beinet og hverdagsord og temmelig tradisjonell billedbruk dominerer.
Ikke spesielt originalt, og langt fra grensesprengende i alminnelig forstand.
Men det skjer noe når man lar disse diktene virke på seg.
De står til troende fordi de er det de utgir seg for.
Det skal både mot og stor poetisk erfaring til for å lykkes med et slikt prosjekt.
Men Bjørlykke får det til.
Han stoler på de enkle ordene og de gjenkjennelige bildene.
Her er alle diktene gjennomarbeidet, linjene delt på gullvekt, talende enkeltord valgt som plutselig åpner diktet i en uventet retning.
Også selve komposisjonen, med diktrekkefølge og framdrift, virker organisk og solid.
En viktig diktsamling.
Enkelt, virkningsfullt og uhyre kompetent utført.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108169
|
Spøkelser
Roman, 243 s. Pris: 269 Aschehoug.
En ung kvinne dras tilbake til sin barndoms øy i Finnmark som hun måtte forlate femten år tidligere under tragiske omstendigheter:
Faren hennes hadde tatt livet av moren og deretter begått selvmord.
Hun installerer seg i det forlatte barndomshjemmet, og merker fort at lokalbefolkningen ikke akkurat ønsker henne velkommen.
Hennes nærvær bringer tragedien tilbake til det vesle samfunnet.
Og tilbake i hennes eget sinn.
Det blir fort klart at hun er kommet for å søke til bunns i de forholdene som utløste udåden.
Her begynner fortellingens videre utvikling på to plan.
Den realistiske leseren blir fort klar over at det har ligget et sjalusimotiv bak ugjerningen.
Men denne innsikten pakkes inn og forkludres av hovedpersonens distraksjoner av drømmer og syner, overfortolkning av tegn i omgivelsene, helt frem til konkret legemliggjøring av fars- og morsskikkelser, til hun til slutt kan snakke og rådføre seg med dem.
Hun treffer også mannen i konfliktens sentrum, morens elsker fra den gang, og som for å fullføre morsidentifiseringen, begynner hun også å føle seg tiltrukket av ham.
Det er i dette spennet mellom realisme og fabulering Gøhril Gabrielsens opplegg sprekker.
Det er flere forfattere som har latt seg lokke av det «trolske» og «gåtefulle» i finnmarksk natur og lynne, og forfatteren har utvilsomt lokalkunnskap og følelse for nettopp dette.
Hun har også et godt grep på språket, men blir ofte for glad i det mystifiserende og sjelfullt manende.
Koblingen av nøktern fortelling og magisk realisme fungerer ikke like bra hele veien.
Det skal mer til å lokke frem troverdige spøkelser i vår nøkterne tid.
| 0
|
108170
|
Nazismen - et skremmende varsel
Oversatt av Henrik Eriksen,334 sider.
Kr. 339,- Schibsted
Det har vært skrevet mangfoldige bøker om nazismen.
Likevel spørs det om ikke Laurence Rees tar prisen når det gjelder det skrevne i vår egen tid.
Hans bok har i alle fall høstet lovord over hele verden - for sitt innsyn i og forståelse av den brune pest som nær la Europa i grus, for sin oversikt og pregnans, og for sin sans for karakteristiske detaljer.
16 år har forfatteren brukt på å intervjue en mengde overlevende nazister fra grasrota og folkedypet.
Øyenvitner fra alle samfunnstrinn i Tyskland, gammelt folk som snart skal dø, og som har lite å tape ved å fortelle sannheten om det de var med på.
Av og til også om sin manglende anger over grufullhetene de deltok i.
Det er en rystende bok som først og fremst forteller om hvor dypt rotfestet i det tyske folk nazismen var.
Mange har jo forsøkt å forklare det hele med Adolf Hitlers sterke personlige utstråling, hans voldsomme maktvilje og påvirkningskraft.
Den var reell nok.
Men han var ikke på noen måte en person som ble påtvunget det uskyldsanende tyske folk.
Det valgte ham og hans grufulle evangelium i frie, selvstendige valg til å bli deres fører, ble ikke tvunget eller forført til noe som helst av ham.
Rees later til å mene at Hitler bare utløste den nazisme som ble bygd opp i flesteparten av tyskerne etter 1918.
Egentlig nye ting er det ikke så mange av i boken - bortsett fra vinklingen i de ofte enestående øyenvitneskildringene fra velkjente slag og begivenheter.
Kampene om Moskva, Kharkov, Stalingrad osv.
fremtrer for så vidt i et nytt lys.
Men forfatteren er også opptatt av fenomen som ikke har vært så kjent som de burde: tyskernes utrolige grufullheter i øst, særlig under tilbaketrekkingen i 1944-45 og i kampene mot partisanene.
Og de ledende nazisters mangel på en konsekvent politikk.
Hitler hadde en utpreget forkjærlighet for det improviserte og tilfeldige.
Han regjerte ikke, sier Rees, bare lot som, mens han i virkeligheten ofte lot seg styre av ønskene til smiskende byråkrater og sleipe øyentjenere.
All planlegging og all politikk ble en fra-dag-til-dag-affære.
En kaotisk virksomhet uten visjoner eller mål.
Mye tyder på at Rees' bok fortjener den dom den har fått i deler av verdenspressen: en av de beste dokumentarskildringer som finnes.
Om den farlige mentaliteten som blant annet førte til krigen i øst, «den mest blodige i historien», som han sier.
En fryktinngytende advarsel til alle tenkende mennesker.
| 1
|
108171
|
Nyansert om forsøksdyr
Illustrert av Per Dybvig 126 sider.
Kr.229 Aschehoug
Det er imponerende hvordan Marit Nicolaysen makter å holde en jevn, høy kvalitet på sin bokserie om Svein og rotta.
Hun har skapt et fint univers av familie og vennskap også, og greier med få ord og vendinger å formidle den lune trygghetsfølelsen som ligger i bunnen av alle eventyrene.
Svein er den samme, kanskje bare ørlite mer veslevoksen og morsom i sine spekuleringer over livet - slik han og hans ofte siterte far ser det.
I denne boken blir det skummelt, både for Halvorsen, som forsvinner blant forsøksdyr på et laboratorium, og ikke minst for vennerotta James Bond, som er dødssyk.
Åpen Dag på lab'en betyr spennende møter med folk og dyr, og også at flere enn Svein må tenke på nytt om dyreforsøk.
Nicolaysen fletter mange tema og dilemma inn i samme bok.
Den etiske debatten behandles ganske lavmælt og fint integrert.
Bipersonene får målbære og gestalte både fordommer og informasjon om de vanskelige spørsmålene dyreforsøk stiller en etiker.
En tydelig pedagogisk balansegang kan skimtes mellom linjene, men er aldri forstyrrende eller misjonerende.
Fortellingen har så mange vendinger at det aldri blir direkte kjedelig.
Tørrvittigheter og morsomme opptrinn skaper småhumring.
Slutten er god, både barn og voksne vil more seg over rottetriumfer og rørende løsninger.
Boken er så tett at den godt egner seg til høytlesing, i mindre eller større bolker.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108172
|
Sprelsk debut
Roman, 332 sider Kr. 325,- Happy Jam Factory
Cecilie Gamst Bergs alter ego i debutromanen «Blond Lotus», Kathrine Glasø, tynges av en grum skjæbne.
Hun er trondhjemspie og sykkelelsker, men hater snø og bart.
Et skikkelig traume da å vokse opp i kongerikets mest bartete region.
«Å sette bart på et mannsansikt var som å bygge om Taj Mahal til et kjempe McDonalds.»
Sånt må ende med landflyktighet i Kina, nærmere bestemt Hongkong, der bartetettheten er til å leve med og hun kan sykle hele året.
Teksten spretter smidig rundt full av språklig overskudd med artige metaforer, sammenligninger og smittende livsappetitt.
Kapitteloverskriftene er fornøyelige ekkoer av berømte bok- og filmtitler av typen «En bytting krysser sitt spor».
Altså:
Barteflyktning
Kathrine tar den transsibirske jernbanen og stopper endelig i Hongkong.
Hun forelsker seg hardt og nådeløst i de kinesiske språkene, først mandarin og siden kantonesisk.
Hun lever fra hånd til munn, med lassevis av kreativitet, grandiost sosialt peileapparat og lærelyst.
Mange samtaler, kortrunder, fuktige fester og menn senere er hun trolig en av få norddamer som snakker og skriver kantonesisk - og læremetoden er den barn bruker.
Alt er ikke like fornøyelig.
Hennes uortodokse forhold til menn kan tilskrives en hardtslående far.
Psykisk er hun sterk overlever av løvetanntype.
Hun blir kjent med nye kinesere overalt, i butikker, på jernbanestasjoner, puber og der hun jobber.
Innfødte med skral engelsk er best, for da må de lære henne sitt språk.
Jobbene er pubvertinne, karaokesanger, engelsklærer og endelig kinesisklærer for europeere, australiere og amerikanere.
Pedagogikken?
Skattejakten «finn puben» der ofrene inndeles i lag og utstyres med lapp med navnet på en pub skrevet på kinesisk.
De må spørre forbipasserende om veien og finner de fram, må de bestille og betale, alt på kantonesisk.
Og så videre.
En flink elev kan kanskje klare seks puber på en kveld med håp om at hjernen klarer seg bedre enn lever og blære.
En godbok som etterlater deg like kjærlig innstilt som «Bagdad Café».
| 1
|
108173
|
«Litt kjip reprise»
Illustrert av Trond Bredesen 156 sider.
Kr. 229,- Aschehoug
Bjørn Sortlands produktivitet er imponerende, men årets utgave i serien om kunstmysterier virker litt sliten - og med for mange bakpek til tidligere bøker.
Hovedpersonen David innblandes (igjen) som vitne til kunsttyveri, og kaller situasjonen en «litt kjip reprise».
Dessverre er dette symptomatisk for hele boken.
Logikken svikter også når et gassangrep i Modern Tate Museum i London ikke medfører storalarm og generell terrorpanikk - ikke engang blir hovedoppslag i kveldsnyhetene.
Enkelte av de unge detektivenes påfunn balanserer også bare så vidt på grensen av det en 8-åring vil kunne svelge som kreativt, og ikke totalt idiotisk.
De glemmer bort viktige premisser i trusselbildet, og som regel er det litt for klisjépregede spor og tilfeldigheter som redder fortellingens drama.
Men forfatterens gode språk tilfører isolert sett en slags glød og flyt i deler av eventyret.
Pedagogikk og identifikasjon er omsorgsfullt rørt sammen av elementer fra både klassisk kunst og innsikt i nyere Playstationspill - som før i serien.
Boken fungerer derfor noenlunde, og samspillet med illustrasjonene er godt.
Men den forblir bare så vidt gjennomsnittlig, og bør sende forfatteren dypere inn i tenkeboksen.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108174
|
En kjempende humanist
328 sider.
Kr. 399,- Aschehoug
Martin Eide har skrevet en biografi som i skikkelighet og format er fullt på høyde med bokens objekt:
Publisisten og motstandsmannen Chr. A.R. Christensen.
Christensen, VG-redaktør fra 1945 til sin død i 1967, var doldisen som ble en av de viktigste dannelsesagenter og handlingsideologer i det norske 1900-tallssamfunnet.
Som samtidshistoriker fortolket og analyserte han sin egen tid.
Som motstandsmann under krigen utformet han de viktigste og mest samlende parolene som ledet hen til fellesprogram og partipolitisk samarbeid.
Som avisredaktør gjorde han en avgjørende innsats for å profesjonalisere og lovfeste pressens rolle i et fritt samfunn.
Biografien om Chr. A.R. Christensen er langt på vei en heltehistorie om ordets kraft og pennens makt.
Hans fulle navn var Christian Arthur Richardt Christensen.
Han var født i 1906 i Skien som sønn av en av byens ledende manufakturforhandlere.
Som preseterist fra gymnaset dro han til Oslo, der han innledet filologiske studier ved Universitetet.
Men ganske raskt klarte han å «slåss seg til» en journalistjobb i Dagbladet.
Der fikk han åtte år som allroundjournalist, og hans dannelsesår som avismann falt sammen med det beste av Dagbladets gullalder.
Da han gikk over til forlagsbransjen og Aschehoug i 1934, var det for å innlede et sakprosaforfatterskap av enestående kvalitet og omfang.
Storverk som «Familieboken» og «Verden i går og i dag», ble til dels til samtidig med at han hadde redaktøransvaret for det ambisiøse «Aschehougs Magasin».
Martin Eide understreker gjentatte ganger at Christensen tilhørte «saklighetens generasjon», preget av en insisterende vilje til opplysning og rasjonalisme.
Det var en egenskap Christensen fikk god bruk for under krigen, da han var sentral i arbeidet med å danne en felles motstandsfront, også med tanke på den kritiske fasen rett etter krigsslutt.
At han hadde en nøkkelrolle i pressearbeidet, understrekes av at Chr. A.R. Christensen i mai 1945 ikke bare var påtroppende sjefredaktør for motstandsbevegelsens avis Verdens Gang, men også redaktør for fellesavisen «Oslo-Pressen», og fungerende sjefredaktør for Norsk Telegrambyrå.
Fortellingen om avisfenomenet Verdens Gang tar mindre plass enn man kanskje kunne ønske, i denne svært grundige beretningen om Christensens mangfoldige liv og virke.
Redaktør Christensen var mer av en pressestrateg enn en avismaker, skriver Eide.
Han var nok sterk utad, men relativt svak innad.
Utviklingen av Verdens Gang fra lektoravis til populæravis, var noe Christensen aksepterte, men neppe applauderte.
Sjefredaktøren ville lage en avis som var uavhengig av både parti- og kapitalinteresser.
Men de økonomiske og politiske konjunkturene i etterkrigstidens Norge tvang avisen og dens redaktør til større tydelighet både når det gjaldt journalistikk og politikk.
På mange måter blir derfor denne biografien også en beretning om den uavhengige åndsliberalismens vekst og fall i det tyvende århundre.
Men først og fremst er det historien om en handlingsideolog som lyttet til dikterens ord og gikk inn i sin tid.
| 1
|
108175
|
Når begynte kappløpet om atombomben?
190 sider.
Kr. 298,- Orion
I sin bok «Spion i Hitlers rike» skriver den norske XU-mannen Sverre Bergh, som var norsk atomspion i Tyskland under krigen, at tungtvannsaksjonene på Rjukan i 1943 og 44 var overflødige.
«Det var ikke mangel på tungtvann som gjorde at Hitler aldri fikk noen atombombe.»
I sin nyutgitte bok om samme aksjoner medgir aksjonslederen Jens-Anton Poulsson at det også den gang var mer enn tvilsomt om tyskerne ville makte å lage en bombe før krigen var slutt.
Aksjonene var altså overflødige.
Likevel måtte de av flere grunner gjennomføres.
Og ble gjennomført på en måte som gjorde dem verdensberømte.
Det ble skrevet bøker om dem og laget fremragende dokumentarfilmer.
I dag finner den 88 år gamle lederen Poulsson nødvendig å skrive enda en bok om dette.
Det skal vi være glad for.
Den handler om ting vi nesten har glemt - flyslipp av våpen og soldater nattetid, det barske liv på fjellvidder i vintermørke og kulde, med uendelig lang venting, sult, spenning og kameratskap.
Boken er god.
Spennende om enn noe tørr lesning.
«Den beste som er skrevet om dette,» som Gunnar Sønsteby har uttalt.
Selv om mange vil kjenne storyen fra filmen «Kampen om tungtvannet», har forfatteren mange nye detaljer å legge til.
Og en god del feil å rette opp.
Bokens siste del - «Operasjon Sunshine» - må fremheves.
Den handler ikke om det tunge vannet, men om alt det som ble gjort fra norsk side for å beskytte mange av kraftverkene i landet og industrien mot eventuell tysk ødeleggelse i 1945.
Terboven og hans drabanter hadde jo planer om full rasering.
Celler og grupper ble organisert i denne anledning særlig i Telemark og Buskerud, alle underlagt Forsvarets Overkommando i London.
Varslingsapparater ble arrangert, planer lagt og utprøvet i tilfelle tyskerne skulle gå amok.
Heldigvis slapp man å utføre dem.
Rart å lese om dem likevel, så lang tid etterpå.
| 0
|
108176
|
Ensomheten, tosomheten, tresomheten
163 sider.
Kr. 249,- Cappelen
Debutanten Hege Åsvang tar utgangspunkt i en stor og smertefull sorg der hovedpersonen Aggi ikke kan tilgi seg selv fordi hun ikke rakk frem til sin mors dødsleie.
Hun bærer på skyld og angst også i ekteskapet, og når en barndomsvenninne dukker opp og tilfører mer retrospektiv uro, er kaoset komplett.
Desperasjonen i den 35 år gamle nybakte moren er skildret rått og besnærende.
Hennes gjallende kåte hulrom (inklusive hjertet) skaper en kraftig klang i teksten, men står også som kontrast til ganske så konstruerte og intetsigende «flatpakkede» sekvenser.
Spenningsforholdet mellom to venninner, deres omsorg og deres maktkamp, er interessant, men ikke spesielt nyvinnende skrevet.
Den indre logikken holder heller ikke helt i mål når hovedpersonen begir seg ut i de mest renpornografiske møtestedene på Internett.
(Tittelen henspiller på tegnet for et smil.)
Den unge mannen hun møter er i overkant grovmeislet, selv om han selvsagt ikke er ment å fremstå som noe annet enn en pappfigur - både i Aggis verden og for leseren.
Det er kvinners lengsel og redsel for å bli forlatt, fordømt og forkvaklet dette handler om.
Forfatteren drar dramaet langt mot slutten, men bokens siste del virker likevel noe slapp og forutsigbar.
Slutten er nesten patetisk.
Det er i oppbyggingen til krisen/klimaks, de indre spenningene og anslagene, at Åsvang viser sin styrke.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108177
|
Sjøfolkets samling
537 sider.
Kr. 468,- Pax
Knapt noen norsk fagforening har en så turbulent historie som Norsk Sjømannsforbund.
I forbindelse med 100-årsjubileet i år foreligger nå det første bindet i organisasjonens historie, skrevet av Finn Olstad.
Boken beskriver tidsrommet fra slutten på 1800-tallet frem til ca. 1960.
Vi følger norske sjøfolk fra de første spede forsøkene på å lage en fagbevegelse, til utbyggingen en solid maktbastion.
Det var ikke akkurat noen dans på roser.
Internt var det et evig slit å få sjøfolket til å oppfatte seg selv som en enhetlig gruppe med felles interesser.
Samtidig ble de utfordret av to verdenskriger og stadige rivaliseringer med kommunistiske fraksjoner.
Olstad kan på ingen måter beskyldes for å skjønnmale Sjømannsforbundets historie.
Tvert imot problematiserer han det meste de foretok seg.
Om fremveksten av fagforeningspamper i tett samarbeid med arbeiderpartiregjeringen, skriver han:
«Spørsmålet er om noe annet norsk fagforbund hadde et slikt underskudd på demokrati.»
I tillegg til en detaljert redegjørelse for bevegelsens oppbygging og kampsaker, dukker han ned i flere dramatiske enkeltbegivenheter.
Spesielt utførlig skildret er konflikten rundt krigsseilernes skjulte fond, og spekulasjonene om hvorvidt forbundsleder Ingvald Haugen var FBI-agent.
Boken er svært gjennomarbeidet og grundig.
Ved siden av å dokumentere Sjømannsforbundets historie, fremstår verket som et viktig bidrag til nyere norsk historie generelt.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108179
|
Evig uro
256 sider Kr.
279,- Damm
En begavet, svært spesiell bærumsjente vokser opp i et trygt, varmt og klokt hjem.
Er det noe å skrive hjem om?
Pernille Dysthe gjorde det med den herlige beretningen «Hyper», om sin lange ferd til ro og likevekt i et utsøkt, presist språk.
Intens, ærlig og modig strør hun friske treffende metaforer utover i boken.
Beretningen skildrer en reise ulik de «vanlige» (les mannlige ADHD) tilfellene vi kjenner så godt fra skolen.
De konstant utagerende, rastløse og spenningssøkende guttene som bedriver risikosporter eller fyller fengslene.
På samme måte som med hjertelidelser viser kvinner og menn ulike symptomer.
Dette gjelder også ADHD.
I medisinens verden er menn normen og kvinnene varianter, selv om dette er i langsom endring.
Dysthes alter ego i boken er Rita Linn.
Hennes oppvekst preges av en evig uro og sårhet.
Hun har aldri kontroll og dras mellom behovene for ro, rutiner og forutsigbarhet, og suget etter fart og spenning.
Utrettelig søker hun etter balansestrategier.
Å knyte opp umulige knuter, intense studier av elger og dyrking av «Jesus Christ Superstar» og Tut-ankh-Amons dødsmaske.
Rita Linn ser seg som et menneske uten filter.
Fullt klar over at hun har vært en ekstra utfordring for foreldrene, selv om de alltid har elsket og akseptert henne som hun er, har hun et selvbilde «som det styggeste speilet på tivoli».
Hvorfor så sen diagnose?
Hun kompenserer så dyktig med sitt intellekt og sin kreativitet.
Rita Linn har absolutt gehør og kommer inn på Musikkhøgskolen.
Dessuten har hun rik fantasi og lett penn.
Hun rekker alt, trening, rydding, vasking og intellektuelle sysler.
Så vellykket utad er hun at det faller ingen inn at hennes indre er et utmattende, snurrende inferno.
Det har vært hennes skamfulle hemmelighet hele livet.
Dysthes skildring av sin opplevelse av å være et ADHD-tilfelle er medrivende og spennende.
Når hun finner botemidlet og diagnosen og leter etter forklaringene på sin sene diagnose, er hennes beretning noe svakere.
Men en flott og sterk debut.
| 1
|
108180
|
Forbilledlig
Den iranske nobelprisvinneren og menneskerettighetsadvokaten Shirin Ebadi har nå skrevet en selvbiografi, «om kamp, revolusjon og håp», som det heter på omslaget.
Her forteller hun både om sin oppvekst og Irans nære historie, men kanskje aller mest om sitt arbeid for å påvirke det konservative prestestyret.
Boken er forbilledlig i sin rikdom og enkelhet.
Selv lesere uten særlig kjennskap til Iran og islamisme trekkes lett inn i avanserte resonnementer - fjernt fra den polariseringen som gjerne preger dagens mediedebatt.
Shirin Ebadis viktigste poeng er at kampen mot landets prestestyre først og fremst er et nasjonalt anliggende, som ikke kan forstås uavhengig av en spesifikk forhistorie.
Da den USA-vennlige og korrupte sjahen ble styrtet av islamisten Khomeini i 1979, var det et håpets lys som ble tent.
Regimeskiftet ga løfter om en mer rettferdig samfunnsorden.
Da det viste seg at de geistlige var mer konservative enn befolkningen, begynte den møysommelige kampen for å påvirke dem til å tolke islam på en mer humanistisk måte.
Både fremskritt og tilbakeslag fulgte - og fortsetter den dag i dag.
Én scene i boken er spesielt gripende for en vestlig leser.
Hun returnerer fra Paris til Teheran samme dag det ble kjent at hun har vunnet Nobels fredspris.
Flyplassen er overfylt av mennesker som vil hylle henne - og mange venter nok på sterke utfall mot myndighetene.
I stedet benytter hun den unike anledningen til å rope Allahu Akbar!
(Gud er stor) - og markerer dermed på en svært symbolladet måte at prestestyret ikke har noe monopol på å representere landets religion.
Dette er en meget viktig utgivelse i en tid da vestlige land drøfter hvordan de skal forholde seg til det stadig mer anspente forholdet til Iran.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108181
|
Margaret Skjelbred:«Andrea D»
Roman 296 sider Kr.
299,- Tiden
Årets skjelbredbok, «Andrea D», og «Gulldronning, perledronning» handler begge om å gjennomleve ufattelige tap og overgrep og likevel med fortellingens hjelp helbrede sine livssår til et smertenivå som er til å leve med.
Boktittelen assosierer til et berømt skipsforlis, «Andrea Doria».
Båten sank, romanfiguren Andrea D holder seg flytende, men ligger faretruende dypt i sjøen.
Lea sitter på loftet i barndomshjemmet, mens hennes senildemente mor holder på under henne.
Hun forsøker å sy sammen livshistorien til moren, Andrea D, som er jøde.
Oppvokst i Polen og Litauen først på 1900-tallet med en barndom preget av sin voldelige tilblivelse og foreldrenes omstreiferliv, nøysom og fattigslig, men likevel fri og full av kjærlighet.
Andrea er født balansekunstner og har et sterkt og inderlig forhold til en rødbrun hest.
Livsreisen hennes blir utrolig dramatisk og grusom fordi annen verdenskrig treffer henne voldsomt.
Hun tvinges på flukt og har den usigelige flaksen at hennes vei krysses i Litauen av en japansk generalkonsul med stort hjerte.
Han hjelper henne og hennes trofaste reisefølge gjennom Sovjetunionen og til Japan.
Lea har levd mesteparten av livet uten far.
Hun elsker moren inderlig, men på mange vis forblir hun et mysterium.
I perioder har moren forsvunnet inn i en ubegripelig sorg som etterlater en skremmende ensomhet og savn.
Ettersom som hun pusler morens liv sammen, blir disse barndomsminnene mer forståelige, mindre smertefulle og mer håndterlige.
Historien veksler smidig mellom avspillingen av morens liv og rekonstruksjonen på loftet.
Den er fortalt i et nennsomt vakkert språk som fremhever morens brutale livshistorie i all sin gru og styrke.
«Andrea D» er en flott verdig merkestein for alle overlevere, selvhelbredere og løvetannbarn.
| 1
|
108182
|
Fredric Drums siste eventyr
Krim 335 sider.
Kr. 339,- Cappelen
Nytelse blandet med vemod:
Slik er det å lese Gert Nygårdshaugs siste krim med Fredric Drum og Skarphedin Olsen, dette på alle måter unike paret i norsk krimlitteratur.
Dette er ikke stedet å oppsummere en 10 bøker lang suksesshistorie, men vi vil sårt savne gourmet, restauratør og kryptolog Drum og hans lett koleriske, men lynskarpe onkel, Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen.
Uansett har Nygårdshaug gitt dem en verdig svanesang:
«Rødsonen» er utvilsomt et av høydepunktene i serien.
Mindre klovnerier, burleskerier og ironisk distanse denne gang - mer alvor, tett krimintrige og lødig, dristig vitenskapsformidling.
Samt politisk brennstoff: ødeleggelsen av og kampen om regnskogen.
For denne gang blir Olsen beordret til Ny-Guineas jungel for å oppklare en kompleks og følelsesladet sak:
Olsens kollega
Ungbeldt er funnet død etter at denne i sin tur ble sendt for å oppklare drapet på en norsk regnskogsaktivist.
Og flere drap skal det bli i eksotiske, men langt fra paradisiske omgivelser:
Her barker brutale kapitalinteresser og statlig korrupsjon sammen med idealistisk miljøkamp.
Humorinnslaget denne gang er en ubetalelig, lokal politisjef ved navn Gumali Albapung Fy, og sjelden har vel Nygårdshaug vært mer opplagt enn i scenene mellom Olsen og den pompøse, korrupte politisjefen.
Heldigvis holdes karikeringen i tømme denne gang, og klovnen får endog forsonende trekk ved seg.
«Rødsonen»s postludium, der Olsen og Drum gir seg slektshistorien i vold, er ambisiøs; mystisk og grufull på samme tid, svøpt i filosofiske gevanter.
Det høres jo håpløst ut, men Nygårdshaug pulls it off, som det heter.
Godt gjort.
Vel blåst, Nygårdshaug.
Og takk!
JON H. RYDNE
| 1
|
108183
|
Bror Hagemann:«Hvit natt»
259 sider Kr.
299 Gyldendal
Bror Hagemann har skrevet en uhyggelig bra roman om ensomhet, avvisning og barns uendelige sårbarhet.
Ved første øyekast ser dette ut som en fortelling du har lest mange ganger før:
En ung gutt gjennomlever en voldelig og rotløs barndom som driver ham inn i et ungdomsmiljø av rus og småkriminalitet.
Snart sitter han håpløst i klisteret, med lite annet enn dårlige venner og troløse bekjentskaper å støtte seg til.
Og til slutt går det hele lukt til helvete.
Dette er da også viktige elementer i «Hvit natt», en bok som i det ytre kan minne om for eksempel Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» og andre skildringer av 1970-tallets dop- og frikermiljø.
Det er òg nok av ytre action i denne boken, ikke minst i den siste halvdelen der en båttur i en rusten gammal holk på vei fra Oslo til Tromøya eskalerer til et inferno av narko, vold og noia.
Men før det er vi blitt kjent med en oppvekst der hovedpersonen Tore blir dratt med fra sted til sted og fra skole til skole av en mindre vellykket businessfar og en sykelig, hjemmeværende og gradvis alkoholisert mor.
Skildringen av morens selvmedlidende egoisme overgås i intensitet bare av den fullstendig hudløse fremstillingen av søsteren Linas skjebne.
Koreabarnet som skulle være familiens juvel og foreldrenes øyensten, blir i stedet det hjelpeløse offeret for morens utspekulert sadistiske mishandling.
Partiene der Hagemann skriver om Tores selvforakt fordi han ikke tør å gripe inn for å hjelpe lillesøsteren sin, er noe av det mest hjerteskjærende sterke jeg kan huske å ha lest på svært lenge.
Dette er en bok skrevet i et totalt ujålete språk, men med sjenerøse doser troverdighet og autentisitet.
Høstens sterkeste så langt.
| 1
|
108185
|
Guy Sajer:«Den glemte soldat»
Oversatt av Magne Skjæraasen Dokumentarbok 416 sider, Vega Forlag
Den tysk-franske forfatter Guy Sajers bok om den «glemte soldat» gjør et voldsomt inntrykk.
Man blir syk av den - kvalm, fortvilt over all den utspekulerte djevelskap menneskene kan finne på i krig.
Et sterkere vitnesbyrd om storkrigens redsler har i alle fall undertegnede aldri sett.
Ytre sett dreier det seg om den tysk-franske menige frontkjemper Sajers opplevelser på Østfronten i 1942-1945.
Han deltok fra han var 16 år i Division Gross Deutschland og var i forreste linje så vel i Kaukasus som i Ukraina, Hviterussland, Polen og i de baltiske land.
Altså i hele den veldige retretten etter Stalingrads fall.
Lite har vært skrevet om dette.
Heinrich Böll sa at soldater som hadde vært med der, aldri ville kunne si et ord om det.
Sajer gjør det likevel.
Og han bruker mange ord - etter min mening som oftest på en fremragende måte.
Ikke alltid - det hender jo at beskrivelsene blir altfor omfattende og monotone.
Likevel:
Han skriver slik at leseren føler på sin egen kropp noe av det de tyske soldatene erfarte under den store retretten - helt uhørte grusomheter.
Du nekter å tro på dem, så forferdelige er de - men må gjøre det likevel; intensiteten de er skrevet med, detaljrikdommen og variasjonen så stor at man bent frem tvinges til å akseptere dem.
Boken kom først ut på fransk - og vakte oppsikt.
Så på engelsk i 1971.
Da hevdet enkelte kritikere i USA at boken ikke var dokumentarisk (som den gir seg ut for), men heller en slags historisk roman.
Forfatteren kom nemlig med militærtekniske detaljer som var feilaktige, han oppga gale betegnelser på bestemte typer stridsvogner, gjorde stort vesen av en høyere tysk offiser som ikke i dag lar seg identifisere i arkivene.
Kan nok være noe i den kritikken.
Men at Sajer har vært med i forreste linje på Østfronten, vil nok de fleste lesere være overbevist om.
Noe flatterende bilde av seg selv og tyskerne, gir han så visst ikke.
Han tror på det angripende Tyskland og på Føreren, på de svulstige talene i radio, han forbanner alle russere som elendige krek som bare fortjener å dø.
En bok om det krigende menneskes råskap og om den moderne krigførings ufattelige brutalitet som fremkaller den.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.