id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
108186
|
Thorvald Steen:«Vekten av snøkrystaller»
204 s, kr. 349,- Oktober
Oppvekst- og familieskildring med interessant tilløp, men uten skikkelig nedslag.
Fjortenåringen har i grunnen bare én drøm her i livet:
Å hoppe skibakken ned.
Men når beina bokstavelig talt svikter under ham, blir alt med ett forandret.
Den snikende muskelsykdommen vil ta fra ham ikke bare skihoppingen, men en viktig del av selvstendigheten og selvbildet hans.
Bedre blir det ikke av at foreldrene tilsynelatende har mer enn nok med seg selv og hverandre.
Det er en avstand mellom dem, gutten føler seg ikke sett.
I hvert fall ikke av moren, som gjennomlever et psykisk sammenbrudd parallelt med sønnens gradvise fysiske lammelse.
Og faren er bokstavelig talt bortvendt fra det meste annet enn sitt eget liv.
Det handler mye om å bli sett av seg selv og andre i denne nye romanen fra Thorvald Steen.
Temaene han berører er allmennmenneskelig interessante, og forfatteren viser en fin observasjonsevne for mange situasjoner, mennesketyper og tidsbilder.
Problemet er at han for det meste forblir på utsiden av dem han observerer.
Steens behov for å skrive ukunstlet og liketil, skaper mer avstand enn identifikasjon hos leseren.
Det enkle blir banalt, de lyriske partiene blir platte.
Og konfrontasjonen mellom far og sønn som det hele veien bygges opp mot, blir mer melodramatisk enn gripende.
Thorvald Steen har gått fra å være en eksperimentelt utfordrende forfatter til en tilsynelatende enkel og folkelig forteller.
Dessverre har han mistet mye av sitt kunstneriske temperament på veien.
Derfor lander denne romanen på kulen.
Men det er lov å håpe på bedre oppdrift neste gang.
| 0
|
108189
|
Beyoncé feat.Jay-Z:
«DeJa Vu»
(Columbia/Sony BMG)
Verdens mektigste pop-par kan kunsten å blande forretninger og fornøyelse.
Beyoncé Knowles vil raske med seg uhorvelige mengder penger og oppmerksomhet også i år, via filmen «Dreamgirls» og platen «B'Day».
Bedre ting har skjedd med verre folk, for på denne album-aperitiffen viser Destiny's Child-sjefen at hun er den globale poptronen verdig.
«DeJa Vu» beveger seg et stykke utenfor R&B-stilen vi forbinder med Beyoncé.
Men ta det med ro, hun er fortsatt både catchy og funky.
Denne gangen står hun i gjeld til Michael Jackson og den banebrytende popdiskoen han lagde på «Off The Wall» i 1979.
Og igjen trekker hun linjer mellom klassisk sort musikkhistorie og nåtid på et elegant vis få gjør henne etter.
Det skader heller ikke at kjæresten Jay-Z dukker opp med sin makeløse rap, slik han gjorde for henne på klassiske «Crazy In Love».
«DeJa Vu» viser at idétørken deres stadig lar vente på seg.
| 1
|
108191
|
Klas Östergren:«Gangsters»
Oversatt av Einar Blomgren 422 sider Kr. 329 Gyldendal
Et kvart århundre etter den store generasjonsromanen «Gentlemen» foreligger altså endelig fortsettelsen.
«Gentlemen» var en av de mest virkningsfulle romanene som kom i vår skandinaviske del av verden tidlig på 1980-tallet.
På tidstypisk, men samtidig helt egenartet vis tok den opp i seg både det private og det politiske, gjennom historien om hvordan vennskap og kjærlighet kan ødelegges av krefter som er langt større og sterkere enn den enkelte kan overskue.
«Gangsters» tar bokstavelig talt over der «Gentlemen» slapp.
Bokens hovedperson er også dens forfatter, og vi møter ham igjen i en isolert leilighet i Stockholm sommeren 1979.
Han er personlig skadeskutt og emosjonelt mørbanket, og i ferd med å prøve å sammenfatte hva som egentlig har rammet ham selv og hans nærmeste venner.
Resultatet er et 500 siders bokmanus.
Men hans selvvalgte indre eksil blir brutt den dagen Maud står på døra, og tvinger ham til å revurdere både seg selv og bokens historie.
På mange måter er derfor dette en roman om en annen romans tilblivelse.
Det er den modne forfatteren som sammenfatter i ettersyn, han forsøker fremdeles å forstå hvorfor historien endte slik den gjorde.
Og i gjensynet med mennesker og historier fra sitt eget liv nøster han opp igjen hele dramaet.
Om Velferds-Sveriges korrumperte maktstrukturer.
Om samvittighetsløs våpenhandel med tvilsomme regimer.
Om den ambivalente innvielsen i et mysterium man kanskje egentlig ikke ønsker å kjenne svaret på.
Om 1970-tallsgenerasjonens moralske og politiske degenerering.
Og ikke minst om hvordan «systemet» og dets anonyme representanter hele tiden sørger for at tausheten hviler over landet.
Ja, dette er ganske riktig en roman preget av en solid dose paranoia.
En dystopi stappfull med strukturell kritikk av det svenske samfunnet.
Men de uhyggelige innsiktene som gradvis blir avdekket, formidles i et språk som er uanstrengt, vakkert og følsom.
Og boken er en særdeles fintfølende fremstilling av hvordan mennesker som i sin ungdom blir knyttet til hverandre, enten det er av kjærlighet, skjebne eller skyldfølelse, aldri blir helt fri fra hverandre igjen.
Eller fra sin felles historie.
| 1
|
108192
|
Clifford Chase:«Winkie»
Oversatt av Bård Kranstad 252 sider Kr.
299 Font Forlag
Etter en massiv politiaksjon blir teddybjørnen Winkie pågrepet i en hytte i skogen.
Tiltalen mot samfunnsfiende nummer én er milelang, og lyder blant annet på terrorisme, seriemord og konspirasjoner mot staten.
Men det stopper ikke med det, også gudsfornektelse og pederasti er blant tingene den sterkt aldrende teddybjørnen må svare for.
I virkeligheten er den surrealistiske rettssaken som mye av bokens handling er bygget rundt, en katalog over alle tenkelige forbrytelser et fritt enkeltindivid kan begå mot det etablerte samfunnet.
Eller kanskje snarere en oppvisning av antiamerikanske typologier, kollektive hatsyndromer som til syvende og sist er en forutsetning for paranoiaen som er i ferd med å overta det amerikanske samfunnet.
Akkurat nå.
Historien om Winkie er også historien om en taus observatør av barndommens verden, slik den utfolder seg gjennom et par familiegenerasjoner.
Der teddybjørnen i det ene øyeblikket har rollen som barnas nærmeste og mest fortrolige, for i neste øyeblikk å bli henvist til en bortgjemt plass øverst på lekehyllen.
Fanget i en livløs kropp, som en utenforstående og uforstående tilskuer til menneskenes liv og underligheter.
Først når Winkie oppdager at han (eller er det en hun?) faktisk kan bevege seg ut i verden på egen hånd, får han realisert sine egne behov for tilknytning og inderlighet.
Inntil tilbakeslaget kommer i form av tap og avvisning.
Det er i denne balansegangen mellom ytterligheter at historien om Winkie beveger seg.
Resultatet er en roman av ypperste kvalitet og originalitet.
Og paradoksalt nok en typisk amerikansk fortelling, med sin insistering på individets - og alle teddybjørners - ukrenkelige frihet.
| 1
|
108193
|
«Ifølge The Rolling Stones»
(Giga Forlag) 315 sider Oversatt av Herman Willis
«Ifølge The Rolling Stones» er basert på en av de bedre ideene som dette bandets vanvittige PR-apparat har kommet opp med de siste årene, nemlig et tilbakeblikk på karrieren fortalt av bandmedlemmene selv - Mick, Keith, Charlie og Ronnie - samt korte essayer fra mennesker i Stones' nærmeste omkrets.
Dette gir tidvis en helt unik forståelse av sentrale hendelser i Stones-sagaen, blant annet hvordan de samordnet singleutgivelser med The Beatles, og ikke minst om forholdet til Brian Jones, som fikk offentlig fyken rett før han døde.
Samtidig er dette også en svakhet:
Ved at man helt ignorerer et så viktig medlem for Stones som Bill Wyman, føles «sannheten om Stones», slik denne boken gir uttrykk for å være, mangelfull.
En autorisert biografi av dette slaget betyr også at Stones er sine egne sensurinstitusjoner.
Med andre ord er ikke boken spesielt kritisk.
Tross det faktum at det er gutta selv som snakker, dreier boken seg i altfor stor grad om musikalske aspekter som allerede er kjente, istedenfor å gå dypere inn på fenomenet The Rolling Stones.
«Ifølge The Rolling Stones» mangler helt det analytiske aspektet fra en utenforstående, hvilket er bokens store svakhet, og der analysene først er til stede - i essayene - skinner det raskt gjennom at essayistene på en eller annen måte er hardbarka Stones-fans.
Herman Willis har - med noen pirkete unntak - levert en helt grei oversettelse, om enn litt livløs.
| 0
|
108194
|
Virkeligheten er best
Oversatt av Monica Carlsen 442 sider kr 339,-.
Ifølge seg selv var journalisten Neil Strauss en nerdete fyr som aldri hadde hatt draget på det motsatte kjønn.
Så kommer han i kontakt med et nettverk som tilbyr folk å lære seg kunsten å nedlegge damer.
Strauss blir hekta, for det funker, og han blir snart en viktig aktør i en voksende bevegelse av forhenværende pingler som sjekker damer over en lav sko, basert på ymse triks.
En blanding av enkel psykologi, tryllekunster og skuespill.
Boken skal være sann, det som står her har skjedd, og en grunn til å tro på det er at det etter hvert blir så speisa at det ville vært uten troverdighet om det ikke hadde vært sant.
Det er temmelig sykt at dette har blitt en strålende bok, godt over 400 sider med diverse tusseladder som feier over en uhorvelige mengde damer høres ikke ut som noe man ønsker å lese, men Strauss klarer på mesterlig vis å gjøre det til en tragikomisk fortelling, der selv den klisjépregete Hollywood-slutten virker helt riktig.
I bunn og grunn ender boken faktisk opp med både å være manns- og kvinnefornedrende.
| 1
|
108195
|
Praktfull tragikomikk
Finn Iunker:
«Fortellinger» 190 sider, Kr.
279,- Cappelen
Man både ler og fortviler seg gjennom Finn Iunkers nye fortellinger, gjennomsyret som de er av livsbiografiske absurditeter og vanvittige opptrinn.
Men hvem sa det er enkelt å forstå og styre livet sitt i en meningsfull retning.
Iunkers fortellerjeg tenker tilbake på reiser han har gjort i nær fortid, til Færøyene, Kontinentet, Egypt, han vil rekapitulere hva som skjedde og hvorfor.
Som regel blir han svar skyldig.
Langtidsplanlegging er et fremmedord, han reiser på impuls, jobber når det trengs, drikker når han har lyst (dvs. ganske ofte) og holder seg åpent flytende og samtidig skarpt registrerende til det meste som møter ham.
«Hvorfor er jeg så lite skjerpet når høydepunktene i livet kommer?» tenker han, i Egypt, sammen med en tilfeldig kjæreste.
Litt av svaret er at han ikke ser noe hovedformål med livet sitt, ingen klar rød tråd eller meningsfull overbygning.
Det er fylt med banale detaljer og brokker av enkeltsituasjoner som ikke er avsluttet, og som dukker opp og avleder oppmerksomheten.
På denne bakgrunnen får Iunkers presise observasjoner og høye stilistiske ferdigheter en egen underskru av meningsløs tragikomikk som gjør fortellingene både enkle, dypsindige og underholdende.
Og jeg-fortelleren ubehagelig kjent.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108197
|
Nedenom og hjem
Jonny Halberg:
«Tvillingen» 285 sider Kr. 348,- Kolon
Moren har forsvunnet, og igjen sitter hans psykisk utviklingshemmede bror.
Etter en liten tur innom Oslo tar Adam sin bror med til en kystbygd på trøndelagskysten, hvor deres avdøde far vokste opp.
Han vil finne sin mor og sine røtter.
Beskrivelsene av dette småsamfunnet er ikke nådig.
Ingen vil snakke om noen ting, og finner Adam ut noe, er det gjerne at folk har hatt seg i det skjulte som gjør at slektsbåndene er høyst uklare.
Her denger folk hverandre helseløse og drikker seg sanseløse.
Så å si alle faller inn under kategorien «bygdetulling», og historien utvikler seg til å bli en mørk såpeopera.
Halbergs har noen herlige beskrivelser av dans på lokalet og diverse andre lokale fenomener, men det rører ikke ved at det hele er fortelling full av stereotyper og beskrivelser av et småsamfunn som en fra byen ikke kunne gjort uten å bli kalt noe i nærheten av en rasist.
Litt ugreit er det òg at så å si alle er usympatiske.
For bryr man seg egentlig om hvordan det kommer til å gå med Adam?
De eneste som det er lett å ha medfølelse overfor, er broren og hans venninne som heller ikke er helt riktig utstyrt fra naturens side.
Det er mulig romanen vil fortelle om en moderne og forvirret mann, en mann uten særlige egenskaper, i en slags moderne tragedie.
Dessverre er effektene som tas i bruk, de samme som gjør at visse TV-serier kan gå til evig tid.
| 0
|
108198
|
Ordrik psykothriller
Christian Jungersen:
«Unntaket»
Oversatt av Erik Krogstad 672 sider.
Kr. 379 Aschehoug
Dansk Senter for Informasjon om Folkemord er en utpreget kvinnedominert arbeidsplass.
Fire kvinner og en for det meste fraværende mannlig sjef arbeider jevn og trutt med å innhente, bearbeide og spre informasjon om en av de mest skremmende sidene av moderne krigføring: planmessig utryddelse av hele folkegrupper.
Naturlig nok er eks-Jugoslavia og den etniske rensingen der på 1990-tallet et av de områdene som får størst oppmerksomhet.
Venninnene Iben og Malene er henholdsvis informasjonsleder og prosjektleder, og senterets mest dominerende ansatte.
Mens sekretæren Camilla og bibliotekaren Anne-Lise ser ut til å spille annenfiolin.
Så en dag skjer det:
Iben og Malene mottar anonyme drapstrusler, og ganske snart går mistanken i retning en navngitt, serbisk krigsforbryter.
Men, den ytre trusselen bringer også andre, mer underliggende spenninger opp i dagen.
Sakte, men sikkert tegner forfatteren bildet av en arbeidsplass preget av sterke personlige motsetninger, mobbing og utfrysing.
Den paranoide stemningen i og rundt de fire kvinnenes felles arbeidsplass bare øker i takt med at forfatteren avdekker stadig flere lag av de involvertes mildest talt kompliserte psyke.
Jeg kan love at det ikke er småtterier av personlighetsforstyrrelser og traumer som her legges på bordet.
Og kjernespørsmålet blir naturligvis:
Er det egentlig en av dem selv som står bak truslene?
Motivene og mulighetene synes i hvert fall tallrike.
Christian Jungersen har valgt å veksle mellom alle de fire kvinnelige hovedpersonenes ståsted når han forteller historien.
Han har også lagt inn rene sakprosapartier, der han ved hjelp av senterets informasjonsartikler får fram sentrale poenger omkring temaer som krig og personlig moral, folkemordets mekanismer og gjerningsmannens psykologi.
Mye psykoprat altså, så mye at en egentlig svært spennende intrige til tider truer med å knele under lasset av ord.
På sitt beste er likevel dette en samtidsthriller som gir både mening og uhygge.
| 1
|
108199
|
Å finne sin krig
V.S. Naipaul:
«Magiske frø»
Oversatt av Mona Lange Roman 253 sider Kr. 329,- Gyldendal
Fortrolig med flere kulturer, men ikke egentlig hjemme i noen, har han reist, observert, fortalt og diktet fra fire kontinenter, med den utenforståendes skarpe penn.
I sin nyeste utgivelse på norsk, «Magiske frø», møter vi igjen inderen Willie Chandra - hovedperson i den tidligere romanen «Et halvt liv» (på norsk i 2002) - som ankommer til Berlin, til sin søster Sarojini etter mange år i Afrika, i et tomt ekteskap med en plantasjearving.
I Berlin blir han påvirket av søsterens radikale ideer, begynner å lese Gandhi og finner ut at det ennå ikke er for sent å gjøre det riktige, «finne sin krig», slutte seg til en motstandsbevegelse som kjemper for de undertryktes frigjøring.
Det viser seg å være vanskeligere enn han hadde regnet med, å finne «riktig» krig, og få lov til å være med og kjempe i den.
Og da han endelig er blitt tatt opp i en geriljabevegelse ute i den indiske provinsen, blir han overveldet av geriljalivets mange selvmotsigelser og meningsløsheter, samtidig som de beinharde kravene til nøysomhet og askese utmatter ham både fysisk og psykisk.
Willie blir angitt og havner i fengsel, men kommer fri ved hjelp av radikale venner i England som tar ham inn i varmen, og i romanens siste del bor han standsmessig i sin venns mondene London-bolig, hvor han kan observere den grenseløse - og gledesløse - dekadensen i engelsk middelklasse, samtidig som han ligger med vennens desillusjonerte kone.
Dette referatet bare for å antyde spennvidden i Naipauls fortellergrep.
Det hele er fortalt med den utenforståendes ironiske avstand til alle utrolige, men likevel troverdige begivenheter.
For den vestlige leser etterlater «Magiske frø» først og fremst inntrykket av hvor lite vi i vår del av verden vet om «de andre», for eksempel om fattigdom, et moteord her hjemme for tiden.
En intelligent, skarp og underholdende roman til å bli klok av.
| 1
|
108201
|
Spennende, men ikke så bra
Debutant Ingrid Berglund har laget en temmelig fiks spenningshistorie i «Det svakeste ledd».
ngrid Berglund:
«Det svakeste ledd» 311 sider Kr.
299,- Kagge
I Faren til psykologen Iselin Norman blir drept, han har vært en forsoffen journalist, og politiet viser liten interesse for å oppklare udåden.
Samtidig vet Iselin at han har jobbet med en stor sak, og hun tror det ligger noe mer enn et tilfeldig drap bak farens bortgang.
Via noen pussige hint begynner hun å lete etter svar.
Hun finner tråder langt inni utenriksdepartementet og tunge internasjonale aktører.
Plottet fungerer bra, men det er fortalt i en ganske sløv og flat prosa.
En gang iblant virker det som forfatteren merker det, og ønsker å føre inn litt mer futt i språket, som dessverre resulterer i floskler og beskrivelser av typen:
«det gikk skjelvinger gjennom kroppen», og «Stemmen var lav og intens, men røpet ikke kaoset inni meg».
Det er også noen passasjer som virker litt merkelige, som da vår heltinne en aprilkveld drar til Sognsvann og løper tre ganger rundt vannet i sinne etter at hennes forfølgere har tatt livet av en hun nettopp har pratet med.
Da er du ikke mørkredd, kan man si.
Den heller merkelige familiehistorien til Iselin, som nøstes opp underveis, forklarer muligens noe av grunnen til at hennes far kan utsette henne for fiender av ytterst farlig kaliber, men igjen virker det vel drøyt.
«Det svakeste ledd» har blitt en bok der motoren er godt skrudd sammen, mens all staffasjen rundt er mer preget av rusthull og svak finish.
| 0
|
108204
|
Storverket om Ibsens tekster
Henrik Ibsen:
«Skrifter 1» 484 sider Henrik Ibsen:
«Skrifter.
Innledninger og kommentarer 1» 450 sider
Den nye utgaven av Ibsens skrifter er et rent mesterskudd.
Så solid og så lærd at det rent tar pusten fra en!
30 anerkjente norske forskere med professor Vigdis Ystad som hovedredaktør, står bak.
Men tro ikke at det er lagt til rette for menigmann.
Det henvender seg særlig til forskere, over- og iscenesettere - men selvfølgelig også til interesserte lesere.
Verket er delt i to deler: et bind med de første ibsenske grunntekster, så et bind med innledninger og kommentarer.
Interessant er den nærgransking av manuskriptene man gir seg inn på i kommentatorbindet til bind 1 - deres utseende, papirkvalitet, farger, heftetråder, metrikken i versene, osv.
Her får man også megetsigende opplysninger om alle navn og vanskelige ord og begreper i tekstene.
Hvem var de, alle disse mytologiske skikkelser og guder i Ibsens første skuespill?
Her finner man det.
Sammen med opplysninger om førstegangsoppførelsene av stykkene.
Da det første Ibsen-stykket ble spilt i hovedstaden var 557 mennesker til stede, får vi høre - og det er jo interessant nok.
Kommentarene er stort sett skarpsindige og kloke.
Som når de avdekker at Ibsen selv i sin mest nasjonalromantiske periode var todelt i sin innstilling til de nasjonale verdier.
Men det nye verket pretenderer ikke å være noen biografi.
Det er utelukkende et verk om selve tekstene.
Også om de «makværk» dikteren selv tok avstand fra.
Er dette da et helt lytefritt verk?
Nei.
Det mangler en skikkelig innledning i første bind, en redegjørelse for verkets litt kompliserte oppbygging og forutsetninger.
Hva er det som skiller det fra den gamle Hundreårsutgaven?
Hvorfor har man konsekvent brukt førsteutgavene som grunntekst og henvist alle varianter til kommentatorbindet?
Det må også sies at det er blitt unødig innviklet å få greie på hvem som har skrevet de enkelte kommentarer.
Endelig må det nevnes at petitessenes antall av og til blir litt for stort.
Men så er verket pålitelig også.
Det må være helt klart at det er et storverk som her ser dagens lys.
| 1
|
108205
|
Kontrastenes energi
Kristofer Uppdal:
«Åt songa tå stjernom»
Etterlatte dikt Red. av Jan Erik Vold 256 sider Kr. 369,- Aschehoug
Ikke antydningens stille kunst preger Kristofer Uppdals poesi, men en uhyrlig energi som får selv enkle og kantete diktlinjer til å stråle opp som fakler i natta.
Jan Erik Volds innfølende redigering av Uppdals 1920-tallspoesi utdyper bildet av et storslagent litterært livsverk.
Uppdals dikt er gedigne, i tematisk bredde, i kontrastfylde og volum.
Men de bærer også den geniale einstøingens preg: introvert skrivestil, arkaisk nynorsk, lokal trønderdialekt, særord, original apostrofbruk og dativ-/akkusativendinger.
Epikeren og aforistikeren Uppdal gjenkjennes i dette ekspresjonistiske diktprosjektet, der sjelelivets største motsetninger billedformes i gigantiske anslag og gjennomføres med hardnakket konsekvens.
Monomant til tider, men dikteren skriver med livet som innsats.
Personlige jeg-dikt og skarpe «stuttdikt» veksler med brede fortellende tekster med temaer fra nasjonalhistorie og arbeidsliv.
Uppdal står i slagfeltet mellom sola og det totale mørket, mellom isen og regnbuen, mellom stjerneklart kosmos og endeløse avgrunnsdyp.
Han kan være nedbrutt bitter og trassig jeg-hevdende, maskulint heroiserende og følsomt sår.
Men i dette stormfulle og sprengte diktersinnet ligger et grunnfjell av naturtilhørighet.
Mange av disse rå, monolittiske, hardt tilhugde diktene finner klangbunn i naturens foranderlige uforanderlighet.
De er selv et stykke natur.
Uppdals natur.
Og vår.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108206
|
Gud er i detaljene
Ian McEwan:
«Lørdag»
Oversatt av Halvor Kristiansen 272 sider Kr. 329,- Gyldendal
Britiske Ian McEwan har med «Lørdag» skrevet en bok man ikke glemmer så lett.
I en handling som overhodet ikke forter seg av gårde, får han lirket inn uforglemmelige mengder presise betraktninger om den vestlige verden i dag.
Den følger hjernekirurgen Henry Perowne en dag, lørdag 15. februar 2003.
Han er en middelaldrende mann med kone og to snart voksne barn, og lørdag er dagen han har fri til å slappe av.
Akkurat denne dagen blir derimot alt annet enn fredelig.
En rekke mindre hendelser skal få pussige og etter hvert ikke så rent lite dramatiske konsekvenser.
På den ene siden skjer det tilsynelatende svært lite, men de umiddelbare beskrivelsene av Perownes tilforlatelige sysler rommer uendelig mye mer enn bare en biltur og en squashkamp.
Gjennom det hverdagslige klarer McEwan, lik Don DeLillo, å få selv de minste detaljer til bli noe større.
Bakteppet for hele dagen er en massiv demonstrasjon mot krigføringen i Irak, som gjør London til en by i en noe uvirkelig stemning, i det ytre fredelig, men som også har et annet og mørkere potensial.
Perowne er en mann som i det daglige er nærmere Gud enn de fleste gjennom sitt virke, som har stålkontroll på sitt liv, og med vanvittig presisjon kan gå inn i andres hode og reparere.
Samtidig kan jo livet by på små episoder der man ikke har noen kontroll, som kan eskalere til uante dimensjoner.
Noe av kjernen i boken dreier rundt det at man vet hva som har hendt, men har liten eller ingen kontroll over hva som kommer.
Være seg utfallet av en invasjon, eller en liten kollisjon.
Alt, stort eller smått, kan ha betydning.
«Lørdag» inneholder mange ord, men ikke ett eneste ett er overflødig, og oversettelsen virker å ha den riktige balansen.
Det er ikke ofte man leser en bok på dette nivået.
| 1
|
108212
|
Fine pøbelstreker
Arne Svingen:
«Pøbelkomiteen» 239 sider Kr.
299,- Damm
«Pøbelkomiteen» handler om gutter som ikke ennå har fått dun på leppa.
Det er en klassisk oppvekstroman, om noen kompiser som henger mellom blokker og rekkehus i Groruddalen.
Svingen melder seg dermed på i en gren som det kan virke som alle forfattere må innom, en fortelling om vandringen inn i puberteten, med klare veksler på forfatterens eget liv.
Her er det Are som er hovedperson, og han og vennene hans gjør som guttunger flest, de sprenger postkasser, mens røverhistorier og lite verifiserbare rykter preger deres oppfattelse av nabolaget.
Boken har en slags episodisk oppbygning der hvert enkelt av kapitlene har sin egen lille historie, med fin dramatikk, enten det gjelder en borettslagets fotballkamp eller et potensielt voldelig møte med Romsåsgjengen eller en sjimpanse.
Små øyeblikk med presist og morsomt blikk detaljer og tidsånd.
Å kalle «Pøbelkomiteen» original er å dra det litt langt, men den føles frisk, og har en elegant balanse mellom det såre og det morsomme.
Som en overbygning er det en parallellhistorie som er lagt til i dag.
Hvor det kommer fram at det ikke har gått like bra med alle gutta.
I sitt segment klarer boken seg godt, den har en uslåelig sjarm og er proppet med gjenkjennbare, men også originale variasjoner over det å være ung og ha kompiser.
At boken ser ut til å være myntet på et «voksent» marked, forkludrer overhodet ikke at den må være en morsom opplevelse for dagens tenåringer.
På tyve år har det vel ikke skjedd så mye, selv hockeysveisen er jo gjengs igjen.
| 1
|
108213
|
Grått trekantdrama
Toril Hjartåker Hauge:
«Den lange vegen til likeglede» 173 sider Kr.
299,-
Uengasjerende roman om tre studiekamerater som ikke burde møttes igjen.
Samlaget Toril Hjartåker Hauges annen roman handler om Frøydis, Jan og Arnvid, som treffes igjen etter å ha vært fra hverandre noen år.
Trioen møtte hverandre første gang på en kollokviegruppe på Universitetet i Bergen - tre unge studenter så selvhøytidelige i sine filosofiske utlegninger om den frie eller ufrie viljen som bare ferske humaniorastudenter kan være.
Ikke uventet forelsket begge guttene seg i den tilsynelatende lite oppsiktsvekkende Frøydis, som foretrakk Jan fremfor Arnvid.
Denne fortidsfortellingen avdekkes litt etter litt, gjennom tilbakeblikk - nåtidshistorien handler om en reise de tre gamle vennene av vanskelig forståelige årsaker har bestemt seg for å foreta sammen til Berlin.
Turens mål er en konsert med et band de likte som unge.
I Berlin kommer imidlertid konserten i skyggen av både drama og død.
Det har vært åpenbart fra bokens første side at Tysklands-turen var en dårlig idé.
Problemet med «Den lange vegen til likeglede» er ikke at den er utpreget dårlig skrevet eller komponert.
I så måte er den slett ikke verre enn gjennomsnittet.
Det er snarere at romanen har noe grunnleggende uengasjerende og grått ved seg.
Historien om de irriterende bergensstudentene lider dessuten under å være for pratsom og omstendelig og bruker altfor lang tid på å komme i gang.
Med mulig unntak av Frøydis, som i sin drikkfeldighet og uro absolutt har noe ved seg, er hovedpersonene utydelige og lite interessante.
Selv om det blir noe bedre etter hvert, forsvinner aldri følelsen av at å komme seg gjennom «Den lange vegen til likeglede» er et pliktløp.
| 0
|
108214
|
Merkelig idé
Helga Gunerius Eriksen/Morten Øen:
«Komme og gå» Barnebok 32 sider Kr.
199,- Samlaget
Det er alltid spennende med en barnebok som tør å være annerledes, men med «Komme og gå» får man et greit bevis på at det er en del konsepter som ikke fungerer i dette segmentet.
Her er det en liten historie om en gutt som stikker av hjemmefra, illustrert med uskarpe svart-hvitt-bilder, som overhodet ikke fungerer for barn.
Det går heller ikke så bra om man snur det rundt, og tenker seg at det kunne vært en artig bok for voksne, for historien er temmelig simpel.
Så hva nå enn dette er, er det ikke vellykket, dermed er det vanskelig å gi skaperne særlig ros for oppfinnsomheten.
| 0
|
108215
|
Mannen med ni liv
Ragnar Kvam jr.:
«Thor Heyerdahl - mannen og havet» 457 sider Kr. 399 Gyldendal
Han var den ekstreme individualisten som alltid var avhengig av andres hjelp.
Han var gutten med vannskrekk som ble Stillehavets betvinger.
Han var pasifisten som ble krigshelt.
Han var den metodiske vitenskapsmannen som lot seg styre av intuitive innfall.
Paradoksene står i kø når det gjelder Thor Heyerdahl.
Så lot han seg heller aldri fange inn av bastante kategorier.
Han foretrakk å følge sine egne spor.
Før han var 35 år, hadde han da også opplevd mer enn nok til å fylle flere liv.
Og ennå hadde han bare så vidt begynt.
Ragnar Kvam må ha hatt et enormt omfattende materiale å forholde seg til da han skulle i gang med å skrive biografien om et av våre fremste nasjonalikoner.
Resultatet, slik det fremstår i dette første bindet, er både medrivende fortalt og edruelig disponert.
Bare av og til kjører forfatteren seg en smule fast i detaljer og overforklaringer.
Særlig gjelder dette i bokens begynnelse, der Kvam tar seg vel god tid i skildringene av Heyerdahls møte med sin første kone Liv.
Det er noe gammelmodig og sentimentalt ha-stemt over språket her som ikke lover særlig godt for fortsettelsen.
Men ganske snart tar både forfatteren og historien fart, den baktunge starten blir fort glemt etter som vi virvles inn i et liv fylt til randen av dramatiske opplevelser og følelsesmessige berg-og-dal-baner.
Overbeskyttet barn
Kvam gir et interessant portrett av den unge Thors liv som et ekstremt overbeskyttet overklassebarn i Larvik.
Preget av foreldrenes kalde krig, og i stor grad isolert fra sine jevnaldrende, fikk den følsomme smågutten god tid til å gruble over livets store spørsmål - samtidig som han utviklet sin livslange fascinasjon for zoologi.
Senere var det fjellet som skulle bli den unge mannens fremste tumleplass.
Han vendte bokstavelig talt ryggen til småbyen ved havet, og fikk utløp for sin fysiske virketrang i den norske fjellheimen.
Det var en grunnleggende sivilisasjonskritisk holdning og selvsagt ekte eventyrlyst som fikk ham og Liv til å legge ut på den lange reisen til polynesiske Fatuhiva, der de nygifte skulle tilbringe et år i så tett kontakt med naturen og elementene at det til slutt gikk på helsen løs.
Men oppholdet her ga ham også den første inspirasjonen til å utvikle sin teori om at Polynesia var befolket fra Sør-Amerika.
Resten er historie.
Dette første bindet slutter med «Kon-Tiki»s noe abrupte landkjenning på et rev ved Raroia i 1947.
Da har vi også fulgt Heyerdahl-familien gjennom strabasiøse krigsår i Canada og USA, og Thor Heyerdahls konfliktfylte tid som frivillig i de norske styrkene.
Mannen som først nådde fronten i Norge natt til 8. mai 1945, forlot det militære med løytnants grad.
Ytterligere et paradoks i historien om Thor Heyerdahl.
Andre inntrykk som festner seg under lesningen, er at Heyerdahl kunne være både retthaversk, fordomsfull og bedrevitende, og at han med jevne mellomrom foretok dumdristige valg.
Men at en kombinasjon av karisma, intuisjon og stedighet alltid gjorde at han havnet på bena.
Mannen med de ni liv.
Jeg ser frem til fortsettelsen.
| 1
|
108216
|
Se alltid mørkt på livet
Bård Torgersen:
«Alt skal vekk» 204 sider Kr.
279,- Oktober
Bård Torgersen:
«Alt skal vekk» 204 sider Kr.
279,- Oktober
Han har gått inn i fritt fall.
Han har mistet troen på alt.
Alt han rører ved går til helvete.
Særlig lystig lesning er med andre ord ikke «Alt skal vekk», men den er slett ikke uten humor, på en burlesk måte.
Boken er en slektning av Matias Faldbakkens/Abo Rasuls to verk.
Men den er ikke like vill i sine påfunn, og hos Torgersen er hovedpersonen uten noe ønske om gjøre noe.
Han setter ikke i gang noe som helst for å parere den virkeligheten som presser seg på ham, som han ikke lenger ønsker å ta del i.
Det hele starter på Tøyen og skal underveis gå mer og mer til grunne via Spania og New York, ispedd dop, alkohol og et utall ufine eskapader fra hovedpersonens side.
I starten får han seg en slags kjæreste, som er like på trynet som han selv; den eneste stabile faktoren i hans liv er den to år yngre broren som har flyttet til en liten stue i skogen.
Han tar med seg sin vindskjeve bror dit, men han funker like lite blant granlegger som kumlokk.
Det litt uklare prosjektet til hovedpersonen ser ut til å være noe i retning av å la verden gnage ham helt i filler med de virkemidler som er tilgjengelige, en menneskelig destruksjon, som tar den tiden det tar.
Da han mot slutten av boken fyller 28 år, føler han seg plutselig en smule oppstemt:
«Men jeg har da, når alt kommer til alt, berget meg ganske helskinnet gjennom kakofonien?»
Et utsagn som både har en snev av sannhet og er riv ruskende galt.
Dette er en bok som aldri tar noen hvileskjær fra ubehaget, om en ung mann som ikke orker å gjøre opprør mot samfunnet, men i stedet lar seg konsumere av dets verste sider.
Besettende og heftig lesning!
| 1
|
108217
|
Flau Ali-selvhjelpsbok
Muhammad Ali med Hana Yasmeen Ali:
«En sommerfugls sjel - refleksjoner på en livsreise»
Oversatt av Heidi Grinde 236 sider Kr.
279,- Damm
Muhammad Ali med Hana Yasmeen Ali:
«En sommerfugls sjel - refleksjoner på en livsreise»
Oversatt av Heidi Grinde 236 sider Kr.
279,- Damm «En sommerfugls sjel» er en merkelig blanding av selvbiografiske riss av de mest berømte episodene i Alis liv, hele tiden med harmoniserende vekt på hvor fantastisk alt har vært, og banal «livsfilosofi» om hvor viktig det er å hjelpe andre og arbeide for fred i verden.
Bokens ledetråd er sportsikonets muslimske tro.
Han forteller om sitt forhold til Nation of Islam og ideologene Elijah Muhammad og Malcolm X, og om hvordan materielle goder og jordisk berømmelse blekner i sammenligning med troen på og kjærligheten til Gud.
Ali presenterer et dobbelt bilde av seg selv i boken:
På den ene side kan han ikke få understreket nok hvor ydmyk han er, hvor mye han har gitt bort og hvor mange vanskeligstilte han har hjulpet.
På den annen side later han til å oppfatte seg selv som en spesielt utvalgt som har fått et oppdrag fra høyere makter om å jobbe for internasjonal fred og være et ideal for hele verden.
De banale, men sikkert velmente betraktningene om hvor viktig det er å ikke glemme Gud og ikke gi opp kampen for et bedre liv, avbrytes nå og da av sommerfugltegninger og far og datters egenskrevne lyrikk.
Diktene er om mulig enda mer uutholdelige enn hverdagsfilosofien.
I USA blir boken ganske sikkert plassert i de velfylte hyllene for selvhjelpsbøker.
Ali, som selv er rammet av Parkinson, vil åpenbart hjelpe sine mange fans med råd om hvordan de skal få et bedre liv.
Men i «En sommerfugls sjel» hever refleksjonsnivået seg aldri over det pinlig selvsagte.
| 0
|
108218
|
Uforløst
Øivind Hånes:
«Pirolene i Benidorm» 179 sider Kr.
299,- Gyldendal
Gyldendal
Med stor innsikt har han koblet sinnets følsomhet til verdens sanselighet.
«Pirolene i Benidorm» handler derimot om en sær og kvinnesky atomingeniør som helst eter tubeost rett fra tuben og elsker fugler.
Handlingen foregår i Benidorm, der han har arvet en leilighet i en turistskyskraper.
Den vil han selge, men først vil han prøve å finne en sjelden fugl, pirolen, som han hele livet har drømt om få se.
Det får han, men skjebnen har mer på lager:
Uforvarende blir han innblandet i menneskehandel og redder en ung jente fra Russland fra et helvete ved å la henne bo i leiligheten sin.
Dette blir et slags følelsesmessig gjennombrudd for mannen.
Rundt dette spinkle handlingsskjelettet har Hånes spunnet en vev stappfull av symbolikk, med hyppige glimt fra barndom i et grått England.
Helt vellykket er det ikke blitt.
Til det forblir hovedpersonen for vagt tegnet.
Dramatikk finnes knapt, og Hånes synes å ha satset alt på at Symboler med stor S skal trekke det litterære lasset her.
Det kan lyde som en klisjé, men denne romanen føles uforløst.
| 0
|
108219
|
Ulv, ulv
Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum:
«Storeulv».
En uautorisert biografi om John Fredriksen 381 sider Kr. 379,- Gyldendal
Forfatterne skriver glitrende om Fredriksens elleville samliv med kong alkohol tilbake på 90-tallet.
Men:
De som leste den første boken de to forfatterne skrev om Fredriksen i 1991, vil ikke bli spesielt mye klokere.
De store nyhetene uteblir.
Det er skuffende at de bruker en så stor del av boken til å repetere temaer de skrev om i forrige bok.
Kanskje er det ikke tilfeldig, fordi det er fra den tiden de helt klart har det beste kildetilfanget.
De skriver levende om hva som skjer på møter og middager, og det er liten tvil om at de har insidere som kilder, som sto Fredriksen meget nær.
En av disse er uten tvil Kjell Skjevesland, som både var nær venn og rådgiver for Fredriksen, helt til det skar seg mellom dem midt på 90-tallet.
Skjevesland har vært gjennom en lang rettsprosess mot Fredriksen og sier at en rød tråd i boken er alle dem som John Fredriksen har dolket i ryggen.
Det har han rett i.
I motsetning til Kjell Inge Røkke, som stort sett alltid har behandlet dem som forlater skuta, på en måte som gjør at de ikke snakker med pressen/forfattere etterpå, synes det å ligge mange bitre og snakkesalige medarbeidere i Fredriksens kjølvann.
Når forfatterne går løs på slutten av 90-tallet og frem til i dag, blir pennen kjedeligere og mer byråpreget, sett bort fra den velskrevne avslutningen hvor de er på reportasjetur og avslører at det er en sekretær på Kypros som formelt står som eier av store deler av Fredriksens formue.
Vi får innsikt i ulike krumspring Fredriksen har utført frem til i dag, men vi får ikke så veldig gode insidesvar på hva som har skjedd i den siste tiden, hvor han er blitt så gigantisk rik.
Lakmustest:
Er det en viktig bok?
Nei, dessverre.
Mytene om Fredriksen vil leve videre, godt hjulpet av forfatterne.
| 0
|
108221
|
Rystende, men morsomt om Ottosen i leir
Kristian Ottosen:
«Motstand, fangenskap og frihet» Aschehoug 255 sider, kr. 349
Kristian Ottosen er på bokmarkedet igjen.
De velskrevne, av og til rystende, men alltid leseverdige erindringer han kommer med, handler om hans personlige virksomhet under krigen.
De er spennende å lese, mangfoldige og interessante.
Mest kjent har jo Ottosen vært for sitt ruvende verk om norske fanger i tyske leire.
Før det var han (delvis herostratisk) berømt i akademiske kretser da han ville demokratisere universitetene her i landet og skape distriktshøyskoler.
Nå vil han høste ny anerkjennelse for sine personlige, mer intime krigserindringer: historien om hvorledes han selv engasjerte seg i motstandskampen, ble tatt og torturert av Gestapo, sendt til Grini, senere til ulike kz-leire i Tyskland.
Boken skiller seg ikke fundamentalt fra de mange tidligere kz-leir-skildringer.
Men Ottosen kommer med detaljer og småting som er nye, ofte rystende, av og til direkte morsomme.
Som da han i fengselet i Bergen spilte sinnssyk for tyskerne - for å slippe mer tortur og angiveri.
Det var særs vellykket.
Overfor stadig nye plageånder dro han rollen som splitter pine gæren.
Undertegnede skulle ha gitt mye for å se den gode og snille Ottosen ligge der i tvangstrøye på gulvet hos Gestapo.
Med fråde om munnen, rykninger i kroppen, stygge ord fra kjeften.
Morsom er han ellers også, her og der.
Om den forferdelige leiren han ble satt i, skriver han at han raskt skjønte at Natzweiler «ikke var noe blivende sted».
Ottosen fikk - som så mange andre - gjennomgå forferdelige ting der nede.
Men han endte ikke med å hate tyskerne.
Bare SS og Gestapo hatet han.
«Herregud som jeg foraktet dem!»
Han sier at et så hensynsløst folkeferd, så brutale og sadistiske, forsimplete og degenererte mennesker kan han vanskelig beskrive.
Jo da - han har jo gjort det selv i boken sin!
| 1
|
108222
|
Mao den grusomme
Jung Chang og Jon Halliday: Mao - Den ukjente historien Oversatt av Guro Dimmen og Stian Omland Gyldendal, 686 s. Pris kr. 399,-
Et mer gjennomført egoistisk og grusomt menneske skal man lete lenge etter.
Chang og Hallidays prosjekt er å skrive «den sanne historien» - etter flere årtier dominert av fortielse og historieforfalskning i Kina.
De har benyttet et enormt kildemateriale og brukt mange år på oppgaven.
Mytene faller som perler på en snor.
Ta for eksempel den heltemodige «lange marsjen» som innledet Maos vei til makten.
I realiteten skjedde denne troppeforflytningen etter et mønster bestemt av Maos ønske om å knuse sine politiske motstandere, hvor tusener av soldatliv ble sløst bort helt unødvendig.
Forakten for menneskeliv skulle bare tilta med årene.
Boken viser også med all tydelighet hvor avhengig Mao var av støtten fra Moskva for å bli hersker over Kina.
Langt på vei var det Stalins menn som sikret ham den unike posisjonen i partiet, og som ga de røde befalinger om hvordan de skulle gå frem for å slå sine motstandere.
Men det som gjør sterkest inntrykk, er beskrivelsene av Maos personlighet.
Han fremstår helt uten talent som samfunnsbyggende lederskikkelse og kom seg utelukkende opp og fram gjennom manipulativ og hensynsløs fremferd.
Det er nærmest utrolig at han ikke ble tilsidesatt av sine partikamerater på et tidlig tidspunkt.
Chang og Halliday har med dette gitt et svært verdifullt innblikk i en av det forrige århundrets mest dramatiske epoker i verdens folkerikeste land.
Noen ganger virker det riktignok som om forfatterne er så oppsatt på å gi Mao skylden for negative ting at det ikke blir helt overbevisende.
Men i sum er dette en imponerende bok om en mann som nå får sin velfortjente plass ved siden av Stalin og Hitler i kategorien «fiender av menneskeheten».
| 1
|
108224
|
Solid om islam
«Islam - tradisjon, fundamentalisme og reform» 334 sider Kr. 349,- Cappelen
Som hun sier i forordet, er boken en slags oppdatering etter «Islams hus», som hun utga i 1993:
«Alt det man den gang ante konturene av, trer nå tydelig frem.»
Hun skriver både om de reformistiske gruppene som søker å fornye islam, og de mer militante eller fundamentalistiske miljøene.
Et slikt utgangspunkt er ikke akkurat unikt, med tanke på den flommen av bøker om islams indre spenninger de siste årene.
Men Vogts bok skiller seg positivt ut, ikke minst fordi hun gir en innføring i de kildene og tolkningstradisjonene som grupperingene forholder seg til.
Blant temaene som tas opp er politisk islam, ekteskapslovgivning, debatten om bruk av hijab og strafferett.
De relativt korte, men presise analysene, viser islams romslighet uten at det legges skjul på problematiske forhold knyttet til menneskerettigheter.
Bakerst i boken gjengis også spennende intervjuer, med en radikal islamist og en islamsk feminist.
Samtalen med den unge, velutdannede islamisten, som forsvarer terroraksjoner, gir et interessant bilde av ekstremistenes verdenssyn.
Han sier for eksempel:
«Vi trenger ingen organisasjon.»
«I dag er det tilstrekkelig mange som ønsker å påføre Vesten skade.»
«Målet er kaos.»
Men alt i alt fremgår det klart at de ekstreme på ingen måte er representative for den nyorienteringen som skjer innen islam.
Kari Vogt har skrevet en lett tilgjengelig bok som virker både oppklarende og nyanserende for alle som vil delta i debatten.
| 1
|
108226
|
Blant glade guder på Olympen
Oversatt av Arne Torkelsen.
Frifant forlag, 359 sider.
Kr. 368,-
Det har ikke vært så lett - fortellingene og mytene om Zevs og Hera, brødrene deres, Poseidon og Hades, den skjønne Afrodite og den festglade Dionysos, de kloke og opphøyde Athene og Apollon - de finnes spredt omkring i utallige skrifter og diktverk.
Noen samlende gresk bibel fantes jo ikke.
Homer har en del, de greske dramatikerne har mer, Hesiod enda mer.
Og rundt omkring i den greske oldtidslitteraturen fantes det mengder av andre mindre myter og mytiske trekk.
Alt dette har den maurflittige danske lektor og skribent Chr. Gorm Tortzen nå samlet og utgitt i et ruvende verk, «Antikkens mytologi», som nå foreligger i oversettelse til norsk.
Her får du flesteparten av de gamle greske mytene fra gammel og nyere tid servert på en lettfattelig måte.
En måte som også gjør det direkte morsomt å lese dem.
De greske gudene og gudinnene var jo handlekraftige, lidenskapelige og voldsomme som få.
Man får også en oversikt man er takknemlig for - det finnes ingen annen på nordiske språk nå, så vidt anmelderen vet.
Verdifull er også den avsluttende leksikondelen av verket.
Her kan man slå opp og lese kortfattede meddelelser om hver enkelt av de mytiske personer og om begreper som hadde med antikk mytologi å gjøre.
Hvem var egentlig Hefaistos?
Fedra?
Prometheus?
Det får du vite i denne boken, som forlaget anbefaler slik:
En av de mest omfattende fremstillingene av antikkens guder og helter som er utkommet i Skandinavia.
Forlaget har helt rett.
Det er en viktig og vektig bok.
Anbefales!
| 1
|
108227
|
Genretro petit-bok
160 sider.
Kr. 199,- Gyldendal.
En del av dem har man kunnet lese i Dagbladet, for øvrig, og Lønning Aarø burde kanskje ha latt det bli med det.
For genrens krav synes å ha tatt innersvingen på forfatteren:
Her er alle klisjeene petitgenren har frembrakt, til stede i rikt monn:
Den evinnelig avislesende ektemann som er fotballgal og glemmer bryllupsdagen, den evig romantiske, men akk så skuffede kone som sliter med vekten og å leve opp til den ideelle husmor- eller forelderrollen.
Slik har jo petitskribenter iscenesatt seg selv i alle år: som for så vidt vanlige folk, men også som lett bohemaktige outsidere, med skjevt blikk på seg selv og samfunnets krav til konformitet.
Ikke at Aarø skriver dårlig; det flyter lett og effektivt av gårde her, og innimellom finnes det absolutt ting å humre av.
Likevel:
Altfor mye er temmelig uinspirert «lest det før»-stoff.
JON H. RYDNE
| 0
|
108228
|
Napoleon- Bedre enn sitt rykte?
Biografi, oversatt av Henrik Eriksen.
582 sider, kr. 398,-.
Schibsted
Han hadde for mange uskyldige liv på samvittigheten, mange millioner.
Og han var maktsyk inntil det avsindige: ingen annen kunne krone ham i Notre-Dame-kirken enn han selv!
Etter å ha lest den svenske journalisten Herman Lindqvists bok om ham, har jeg skiftet syn.
Napoleon var utvilsomt en meget karismatisk og begavet person, fargerik og inspirerende som få.
Og det var jo ikke han som satte i gang krigene mot revolusjonen.
Det var det England, Russland og Østerrike som gjorde.
Herman Lindqvist skriver utrolig godt.
Om de berømte slagene (Waterloo skildres inn i de minste detaljer).
Om Napoleons kjærlighetsliv og familie.
Særlig god er han i fremstillingen av keiserens statsmannskunst og nybrottsarbeid:
Han ga lover som gjelder den dag i dag; han skapte den franske nasjonalbanken, folkeskolen, telegrafen.
Han grunnla sykehus og barnehjem, reiste det nåværende Louvre og anla Paris' kaier, bygde kanaler, veier og store gater.
Med en fortellerglede som kan ta pusten fra en, legger Lindqvist ut om hvordan den lille korsikaneren stilte seg i spissen for et nærmest verdensomspennende eksperiment, en modernisering av Europa med Frankrike (og ham selv) i teten.
Det måtte jo gå galt, blant annet fordi Napoleon satte likhetstegn mellom sine egne interesser og det franske folks.
Men du verden så godt den svenske skribenten forteller om det.
Selv om han nok har lite nytt å by på og er litt for glad i pomp og prakt og glamour.
Lindqvist er blitt kritisert for manglende kildekritikk og bruk av tvilsomme anekdoter.
I årets bok diskuterer han kildene i selve brødteksten.
Og overlater til oss, leserne, å godta eller forkaste.
Om for eksempel Napoleon ble myrdet på St. Helena.
Ensom var han i alle fall ikke.
Bjørnson tok feil der.
Han hadde venner og tjenere rundt seg da han trakk sitt siste sukk.
En populærhistorisk bedrift, det er boken.
Et storverk - ikke bare om kriger og keisere, men også om kjærlighet, vitebegjær, byggende virksomhet.
En murstein, ja vel - men en lærerik og underholdende sådan.
Et blinkskudd!
| 1
|
108229
|
Fengende rotterace
Illustratør:
Per Dybvig.
121 sider.
Kr. 199,-.
Aschehoug
Barnebokforfatter Marit Nicolaysen har hatt suksess med å plassere unge Svein og hetterotta Halvorsen i stadig nye situasjoner.
I den tiende boken i rekken blir de med kameraten Dan, og dennes rotte James Bond, på dragrace på Gardermoen.
Dans far og hans nye familie har kommet med en campingvogn fra Trondheim.
Dans stesøster Marte skal delta i dragrace - en akselerasjonskonkurranse hvor man knapt rekker å gasse opp før løpet er over.
Med ulmende farssjalusi og to pilende rotter med Barbie-øreklokker, er det duket for forviklinger på asfaltbanen.
Det kan røpes at rotta Halvorsen settes på prøve.
Nicolaysen lager en fengende bok ut av møtet med et nytt miljø og mange flotte doninger.
Intensiteten holdes oppe i passelig tempo, i en historie som ikke er altfor avansert.
Tidvis kan stilen bli for voksen-festlig, med formuleringer som «Rotter var verdens mest all righte dyr!».
Da kan Sveins tanker om for eksempel vennens familiesituasjon minne for mye om den «kule» og veslevoksne talemåten til barna i norsk film.
Men Nicolaysen er god til å gestalte sin historie gjennom spennende begivenheter og samspill mellom personene.
På en sikker måte inviteres leseren til å dele gleden over nye og fartsfylte opplevelser, med en rotte under genseren som alliert.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 1
|
108231
|
Den alvorlige leken
345 sider, Kr. 199,- Vinner i Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman.
En uredd roman som blir en ung forfatters «dagbok».
Debutant Edy Poppy skal berømmes for et visst guts, idet hun entrer offentligheten med kunstnernavn, teatralsk nakenbilde på bokomslaget og en heftig tittel.
Men staffasjen kler prosjektet i en leken og risikovillig debutroman, som mener alvor.
«Anatomi.
Monotoni» handler om norske Vår og franske Lou, som giftet seg unge og bor i London.
De skal ha et åpent forhold, på alle måter, med elskere og elskerinner.
Men utroskapsleken blir en trøblete balansegang, en kjærlighetspantomime med mange nyanser.
Romanen handler også om romanen som Vår holder på å skrive, om sitt alter ego Ragnhild, som for sikkerhets skyld er Edy Poppys døpenavn.
Herfra flettes det inn passasjer om oppvekst i Bø, en brann, Frankrike og erotikk - i samspill med resten av teksten.
Vi følger
Vår i et dag-til-dag-forløp, i kortere prosadeler som gir en fin rytme.
Romanen er ikke uten skjønnhetsfeil, men klarer å fange en livsfølelse som tåler et par klisjeer.
Man kunne irritert seg over det Nietzsche-siterende kunstnerparet, men den erotiske leken i bohemuniverset fungerer.
Romanen viser tenner og humør, som i skildringen av cellokomposisjonen «The Sexual Life of Plants».
Mest slående er fortellerstemmen til Vår, som «vil være en uredd liten spiller».
En person som ikke unnskylder seg for å innta både subjekt- og objektposisjonen - seksuelt, kunstnerisk og ellers - blir fremstilt med en befriende letthet i språket.
Det kan bli interessant om Edy Poppy har mer på hjertet.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 1
|
108232
|
Å leve med tap
Roman 331 sider Kr. 349,- Gyldendal
Hvordan leve med tapet av et barn, en mor, en far eller en elsket bestemor?
Merete Morken Andersen skrev vakkert om et foreldrepar som ble forlatt av sin tenåringsdatter i «Hav av tid».
I «Mandel» er det igjen brutte familierelasjoner som beskrives med mor som forsvinner.
Årets bok er meget snedig komponert, uttenkt og klok.
Tenkeren blir meget effektivt satt i gang og man føler seg fryktelig flink i møtet med symbolkøen.
Men hjerterøttene rører seg ikke, til tross for at Morken Andersen beskriver noe av det mest hjerteskjærende i livet for et barn, å miste en mor.
Kanskje har det noe å gjøre med en for overtydelig og ordrik tekst, særlig i bokens første del.
Kusinene Agnes og Molly lever tett.
Agnes sitter i rullestol og fôrer scenograf Molly med ideer hun kan bruke i sitt arbeid med Strindberg-dramaet «Et drömspel».
Begge elsker de sykepleieren Aksel som Molly er nygravid med.
Aksels eks-kone Monika er kreftsyk og deres to barn Eilif og Ine overlates til de to kusinene, mens Aksel tar seg av sin syke eks-kone.
Slik Agnes og Molly samarbeider om Mollys scenografi, samarbeider de om å holde motet oppe hos barna.
Tankevekkende er det at Agnes, tapseksperten, som har gjennomlevd et barns verste mareritt, å bli valgt bort til fordel for en karriere, sier at en mor blir aldri borte.
Vi kan lese hennes handikap som et resultat av morens svik.
Skildringen av hennes liv i hjelpeløshet og ensomhet berører oss nesten ikke.
Det løsner ikke før på slutten.
Synd, for vi vet at forfatteren kan skrive så hjertene skjelver, hun er klok og seriøs og emnet er viktig.
Men å skrive en like flott bok etter «Hav av tid» må antagelig være som å hoppe etter Wirkola.
| 0
|
108233
|
Kanonade mot psykiatrien
293 sider Kr.
239,- Aschehoug
Ikke spor av skjønnmalende og lovprisende perspektiver i historikken her, bortsett da fra at forfatterne later til å sette sykehusets grunnlegger og hans ideer, altså Herman Wedel Major, meget høyt.
Stort sett hører vi om grove overgrep mot pasientene, om legenes utilstrekkelighet , faglige feiltagelser og nedlatende holdning.
Om utstrakt bruk av lobotomi og elektrosjokk, overmedisinering og bruk av tvang.
Det er slik redaktøren, forfatteren og den tidligere pleier Thorvald Steen har villet ha det.
Han - og han alene - har bestemt hvilke forfattere som skulle med.
Og bestemt godt.
Historien om Juklerød er kanskje altfor lang og unyansert.
Pasienten som sier hun ble innlagt 40 ganger i løpet av 20 år og som mistet 8 medpasienter og venner p.g.a. selvmord, virker noe overdrivende.
Men alle artiklene er leseverdige, noen meget gode - skrevet med engasjement og indignasjon på bakgrunn av stor viten og mye innsikt.
Spesielt må fremheves «øyenvitnene» Ingun Øye og Are Saastad.
Den første presterer et sammenhengende smerteskrik over behandlingen hun har fått både av sykehus og ettervern.
Den andre forteller om alle de overgrep han opplevde som hjelpepleier - han har virkelig vært vitne til «ekstrem behandling av pasienter» fra legenes side, og også til den iskalde, rent registrerende holdning til dem.
Men, skriver han - det fantes også varme på asylet.
Mennesker som gjorde så godt de kunne for å gi de syke en bedre hverdag - idealister, kreative typer, humanister.
Derfor tror han på det forbedrede asyl og ikke på den moderne utskriving til lokalmiljøene.
Ellers tas det opp viktige spørsmål som psykiatrien som vitenskap, hva psykisk sykdom egentlig er, bruken av tvang.
Innlegg av Svein Haugsgjerd og Finn Skårderud står på en plass for seg selv.
Her fremtrer dagens psykiatere.
Behandlere med et menneskelig ansikt, psykiateren som medmenneske.
Livgivende og inspirerende essays.
I en tid da de psykiatriske helsetjenester er gjenstand for så stor oppmerksomhet som vår, må en slik bok som denne være ekstra velkommen.
Les den!
| 1
|
108234
|
Betimelige sanger
Dikt, 49 sider Kr. 198,- Kolon
Nils Chr. Moe-Repstad skriver nye dikt ut ifra steder der de gamle fortellingene har mistet sin gyldighet og de nye ennå ikke er blitt formulert.
Troens velprøvde arenaer er intet blivende sted for denne rastløse, melodisk stødige og språklig nøyaktige poeten.
Han søker et mer troverdig hvilested for sin rotløshet, men han finner det ikke.
Iallfall ikke med intellektet.
Virkeligheten er for paradoksal.
For å forstå tenkning må hodet kappes av.
Diktning er postulater i sand.
De andres sang er poetens gravskrift.
Og poeten selv er av idioters ætt, der han «/bokfører/bekjennelser av idioter/».
Moe-Repstads korthugde og pregnante diktlinjer gjør inntrykk.
De vitner om en kompromissløs poet som aldri lefler med leseren i formidlingen av en livsopplevelse preget av desperasjon, uendelighetens motsigelser, dødsbevissthet og lengsel etter oppvåkning.
Den burde være aktuell for mange.
Men det er kanskje for mye forlangt.
Det er ikke alle som liker å høre at skapelse og undergang kan oppleves som to sider av samme sak.
Ikke i våre dager.
Og ikke i dette landet.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108236
|
Ut av trengselen
Per Jonassen:
«Trengselstider»Dikt 49 sider Kr 198,- Kolon Jonassen skriver ujålete og troverdig fra det oppslitende grenselandet der det er vanskelig å vite «/hvor vi slutter og verden begynner//», men der én ting er sikkert:
Verden tar langsomt over.
Hjernene industrialiseres, «de elendige oppgangstidene» definerer våre livsverk og karrierestigen vår verdi.
Sjelen kan ennå lengte romantisk etter en enklere, mer harmonisk og mer rettferdig verden - mens den smuldrer industristøv-aktig hen.
De gode og pliktoppfyllende bør heller lære av Fanden, om de ønsker annen lønn av verden enn skitt og steiner.
Tross denne beiske visdommen er Jonassen ingen bitter, moraliserende eller voldsomt samtidskritisk poet.
Hans prosjekt er mer avstemt i forhold til hjertets sansninger av de livsparadokser enkeltmennesker deler.
Bildene er konkrete og tilforlatelige, språket prosapoetisk og lett tilgjengelig.
Og i sammenstillingen og gjennomføringen vi ser hvor originale mange av diktene er, i all sin naturlighet.
Ingen spektakulær og grensesprengende poesi i tradisjonell forstand, kanskje.
Men en stillferdig poetisk triumf, med flere knallperler fra trengselens innside.
| 1
|
108237
|
Oslo-prosess uten ære
Tveit begynner der han slapp i forrige bok, «Alt for Israel», i Libanon i 1978.
De norske FN-styrkene fikk førstehånds kunnskap til israelernes brutalitet, og bidro til å endre den svært israelvennlige norske opinionen.
Takket være egenrådige diplomater som Hans Wilhelm Longva, ble samtidig den første politiske tilnærmingen til palestinerne et faktum.
Tveit skriver utfyllende om de interne dragkampene i det norske utenrikspolitiske miljøet.
Sett med dagens øyne virker det nesten utrolig hvor lang tid det tok før våre toppolitikere våget å åpent anerkjenne palestinernes rettigheter.
Denne forsinkelsen - vi var fortsatt mest israelvennlige i Europa - forklarer hvorfor vi i det hele tatt fikk en rolle i konflikten.
Som Tveit skriver var det i realiteten Israel som valgte den «norske bak-kanalen» fordi de regnet med å få mye større uttelling for sine krav i Oslo enn i Washington.
Så det er ikke akkurat noen ærerik fremstilling av lille Norges store muligheter som fredsnasjon vi her presenteres for.
Snarere tvert imot gir boken vektige argumenter for at vi er så umodne på menneskerettighetsfronten at vi nærmest ubevisst skiller mellom førsterangs og annenrangs mennesker.
Det tok ikke lang tid etter signeringen av Oslo-avtalen før vi igjen var tilbake i sporet der, med Tveits ord; «Et godt forhold til Israel var det viktigste».
Forfatteren gjør på mange måter det norske initiativet til en parentes i historien ved å bruke de siste sidene på beskrivelser av Israels kontinuitet i sin maktpolitikk i regionen.
Her må det vel legges til at det ikke bare er Norge og Israel som fremstår i et uheldig lys i Tveits fremstilling.
Både amerikanere og araberne gis en betydelig del av ansvaret for at det gikk som det gikk.
Boken er i det hele tatt preget av en vilje til å forstå den større sammenhengen, og klarer på storartet vis å formidle en komplisert konflikt på en begripelig og tidvis svært spennende måte.
Anbefales varmt.
| 1
|
108238
|
Kong Kjærstad
Roman 511 sider Kr. 369,- Aschehoug
Men som alltid, det kan bli litt mye av det gode fra den litterært potente Kjærstad.
Alf I. Veber har begavelse og talenter i fleng.
Men hvordan anvende de evner man har, den kunnskap, kløkt og kompetanse man har fått tildelt?
Eller som Veber tenker på slutten:
«Hva skal vi gjøre med alt vi vet?»
Vi møter ham ensom på ski underveis til en topp i Jotunheimen nyttårsaften, ved inngangen til år 2000.
Han tuller seg vekk i mørket og overnatter i snøhule ti meter fra et stup.
Utflukten virker ikke voldsomt troverdig, der Alf Veber tråkker av gårde med gal nødrakett og uten særlig proviant.
Men Alf er introdusert som en person i en nedtur, hvor han bestemmer seg for å ta tak i sitt liv: brenne broer, finnen Kvinnen i sitt liv, ja, begynne på nytt.
Deretter reiser leseren med Alf, i et vekselspill mellom nåtid der datapioneren ender på gaten som husløs i London og et vell av glimt fra barndom og oppvekst på Grorud.
Kjærstad er fortrolig begge steder, enten han lar Alf leke i hytte i Alunskogen, lete i hyllene i Nordtvet bibliotek eller spille tidsriktig musikk og spise snacks i Brick Lane og frokost på Fox & Anchor.
Perfeksjonen, detaljrikdommen og kunnskapsmengdene er Kjærstadsk kjennemerke, her framstilt og koblet i lange assosiasjoner.
Leseren bør ha god tid, enten det handler om Alfs raffinerte forførerteknikker der han lepjer i seg kvinnesafter med olympisk talent, eller om oldtidsarkeologi eller jakten i encyklopediene for å fullføre sitt store prosjekt, på Kristian Birkeland-nivå: en informasjonsteknologisk nyskapning av en portal.
Kjærstads komposisjon er ambisiøs, romanens fem deler sirkler om fem temaer.
Veksling mellom ulike tidsplan skyver kronologi til side.
Her er raffinerte litterære grep, krevende å følge for leseren, ikke alltid helt forløst.
Ulike nekrologer om Alf I. Veber underveis fungerer fint og oppklarende.
Når man triller terning, kunne man velge å trekke ned for de iblant anmassende kunnskapsbrokkene som velter utover sidene og forblir løsrevne brokker.
Samtidig er det grunn til å fremheve en dreven forfatters gjennomarbeidede språk, ambisjonen om komposisjon med mange lag og for en roman som faktisk er god lesning.
| 1
|
108239
|
Forvirret klisjéorgie
Pantagruel 198 sider 298, -
Hva Erik Tumyr vil med denne boken, og hvem han henvender seg til, er vanskelig å si.
«Journalistjævler» er dels Tumyrs egen familiehistorie, dels selvforherligende rapport fra det forlaget kaller «en elitesoldat i nyhetsjournalistikken», dels forvirret mediekritikk.
I Tumyrs endimensjonale krigerunivers er whiskyflasken, bannskapen og kamuflasjeeffektene aldri langt unna.
I fullt alvor skriver han om sitt møte med journalist Alf R. Jacobsen:
«Han kunne drikke, banne og skape nyheter.
En bedre læremester fantes ikke.
Ikke for det - banne kunne jeg.»
Han forteller om penismåling på Tostrupkjelleren og tvilsomme typer som «Meter'n» og «Langbein», tar oss med på journalistiske «bukkeritt av ville helvete» og lurer på om sjefer som ikke vil ha hans «edelstener» av noen saker, har bomull i hodet.
Klisjeene er konsekvent fremført i et flatt språk som grenser til det pinlige.
Parodien føles faretruende nær.
Tumyrs manglende selvrefleksjon og distanse til det han rapporterer om, er med på å tegne et bilde av «journalistjævler» som et uvanlig folkeferd:
Forfatteren later til å se på seg selv som en slags rettferdighetens håndhever som lar skurkene smake «VG-pisken», men insinuerer at han gjerne lar seg styre av hevnmotiver, og forteller usjenert om hvordan han bruker sin gode venn Espen Lie til å true et menneske Tumyr selv er i konflikt med.
Han skriver at han får lyst til å begå selvmord når han ikke får «biffen alene» - en stor sak eksklusivt.
At to kolleger blir satt i arresten, synes han er «litt komisk og kult».
Mediekritikeren Tumyr er vanskelig å få tak på:
Han klager på at kravene til økonomisk avkastning har fått for mye å si i journalistikken.
Samtidig får han ikke skrytt nok av sin nåværende arbeidsgiver, Se og Hør.
Forstå det den som kan.
| 0
|
108240
|
Hole in one
464 sider Kr. 369,- Aschehoug
Jo Nesbø har gjort det igjen.
Høstens Harry Hole-krim er stort tenkt og mesterlig gjennomført.
Synd, soning, frelse og bot.
Det er ikke småting
Jo Nesbø har valgt som grunntemaer i sin nye Harry Hole-krim, med den symbolmettede tittelen «Frelseren».
Så er det da også en voldsom intrige som rulles opp i kjølvannet av drapet på en frelsesarmésoldat i et bekmørkt Førjuls-Oslo.
Her er det forgreninger over det meste av Europa, ikke minst til det tidligere Jugoslavia.
Og selvsagt er det tråder tilbake i tiden, og til miljøer som mer enn andre er knuget av bibelske dogmer.
Det er perversjoner og overgrep, løgn og faenskap, synd og hevn.
Under det hele ligger et enda mer grunnleggende motiv:
Frykten.
For seg selv og for andre.
Jeg røper vel ikke for mye av intrigen ved å fortelle at det denne gangen er en profesjonell leiemorder som setter hele handlingen i gang.
Problemet er bare at tilbaketrekningen etter utført oppdrag ikke går helt etter planen, og dermed er det duket for menneskejakt i Oslos gater.
Noen av Nesbøs beste kvaliteter som forfatter er nettopp at han så aktivt og overbevisende tar denne byens kulisser i bruk.
Og at det blir spennende selv om dette er steder som er velkjente nærmest inntil det banale.
Og så var det Harry Hole selv da.
Tørrlagt (vel, nesten da), single (vel, nesten da) og mer innbitt enn noe gang før.
Han er fremdeles prototypen på den ensomme ulven, snuten som går sine egne veier og alltid havner steder han er svært lite velkommen.
Han er en farlig mann å være i nærheten av, Hole.
Så også i denne boken.
Det viser seg ikke minst i det øyeblikk paranoiaen for alvor løfter sitt hode.
Jo Nesbø er en forfatter med sans for ambisiøs oppbygging.
Det kan til tider bli ordrikt inntil det avsporende.
Dessuten balanserer overgangene mellom alle underintrigene hele tiden på grensen til det utmattende.
Men Nesbø har nok lest sin Robert Wilson, og vet hvordan man fører en komplisert historie vel i havn.
En av norsk litteraturs ypperste historiefortellere akkurat nå heter nemlig Jo Nesbø.
| 1
|
108241
|
Mens vi venter på nye tanker
172 sider, Gyldendal
Avgått oslobisp Gunnar Stålsett ble i løpet av sine åtte bispeår kirkens tydeligste stemme i Norge.
Med sin varme og sitt engasjement fikk han innpass og ble lyttet til i kretser der kirkens menn og kvinner ellers ikke lett når frem.
Denne samlingen på 22 prekener fra hans hånd minner oss på hvorfor.
Med sitt klare, men billedsterke språk, former han budskap som er lette å forstå og som er egnet til å utfordre våre stivnede oppfatninger.
Når boken likevel ikke evner å begeistre like mye som hans «Hva er da et menneske?» fra 2002, er det av to grunner:
Fra et menneske med en slik formuleringsevne og en slik litterær kraft, må det være lov å håpe på noe annet enn gjenbruk av ting som er skrevet til andre anledninger.
Så virkningsfulle som disse prekenene er på sitt aller beste, er de likevel ikke nye.
Fire av de 22 tekstene er allerede å finne i andre bøker av Stålsett, og det virker rett og slett litt lettvint.
Hans tale ved kronprinsparets bryllup er nesten blitt en klassiker.
Men er det ikke å prøve å presse ekstra saft ut av en allerede tynet sitron å trykke den en gang til?
Den andre innvendingen dreier seg om formen.
Prekensamlinger er som litterær form tradisjonsrik og velprøvd.
Slike bøker snakker best til de kirkevante og de som føler seg hjemme i kirkerom og bedehus.
Og de passer best til å bli lest i små porsjoner.
Kjærligheten i tre varianter - til en selv, til gud og til andre mennesker - er en tråd gjennom boken.
Men den komprimerte epistelformen gir mer rom for de slående formuleringer og de tankevekkende sprintløp enn for de virkelig lange linjer som det hadde vært interessant å se Stålsett trekke.
Mens vi venter på den boken jeg håper Gunnar Stålsett bærer på - en fascinerende og medrivende historie om et spesielt liv levd av et spesielt menneske - kan helt sikkert mange mennesker bruke denne nyeste samlingen til oppbyggelse og oppmuntring.
HANS-CHRISTIAN VADSETH
| 0
|
108242
|
Mannen som ikke ville bli edru
410 sider Kr 329.- Kagge
Forfatter og tidligere pønkbassist Sverre Knudsen (f. 1955) har skrevet en rekke bøker siden debuten i 1989.
Med «Sukkersug» har han skapt en roman som samler oppvekst på syttitallet, musikk og rus i en god og tankevekkende miks.
Freddi vokser opp i en forstad til Oslo, og støter på en åpning til den store verden der ute gjennom en jevnaldrende britisk kis han sommerjobber med.
Dorian er en litt forfinet fyr fra London som virker uendelig mer verdensvant enn Freddi og hans kompiser fra Østerås-traktene.
Bokens handling strekker seg over tjue år, og man vet fra starten av at det blir en humpete tur med Freddi.
Han viser tidlig et kraftig sug etter alkohol, og han er ikke akkurat omgitt av snorrette fyrer.
Omgivelsene er en salig blanding av symfo-rock og venstrevridde politiske meninger som frontkolliderer med pønken.
«Sukkersug» har et skikkelig bånndrag, befolket av snedige bikarakterer.
Den rastløse hovedpersonen er en vellykket og overraskende lite forutsigbar - hans evige higen etter rus tatt i betraktning - konstruksjon.
Selve rammen er tradisjonell, men Knudsen har gjort det langt mørkere enn man er vant til i oppvekstromaner, og han jåler ikke med namedropping og en overdreven bruk av noen årganger «Hvem, hva, hvor», i stedet lar han Freddi være en selvstendig om enn noe forvirret fyr som svært ofte prøver å ødelegge for seg selv.
For å løse det hele tar forfatteren i bruk et par litt simple triks (frampek som fjerner en del spenning og harelabbgjennomgang av flere år av Freddis liv), uten at det ødelegger en herlig mørk skildring av en ung manns lett håpløse søken etter et liv og en mening.
MORTEN ABRAHAMSEN
| 1
|
108243
|
Riksidealisten
403 sider.
Kr. 349,- Aschehoug
Erik Dammann har latt seg overtale av Aschehoug til å skrive selvbiografi, og godt er det.
Mannen har spilt en høyst sentral rolle i det norske alternativmiljøet siden tidlig på 1970-tallet, da han startet Fremtiden i våre hender.
På et tidspunkt oppnådde han endog å samle tverrpolitisk flertall bak visjonen om en ny samfunnsutvikling, selv om de folkevalgte riktignok ikke klarte å omsette sine støtteerklæringer til handling.
Biografien er høyst lesverdig.
Dammann mestrer genren svært godt, teksten er underholdende og interessant nesten hele veien.
Folks oppfatning av en asket som vil ta livsgleden fra oss, blir torpedert.
Det var snarere slik at Dammann ble tvunget til å leve på et eksistensminimum, fordi han var redd for hva folk ville si om ikke nettopp han markerte klar avstand til forbrukersamfunnet.
Fire ganger i året reiste han og kona til København for å spise og drikke og gå gatelangs med en feit sigar i hånden.
Ingen som leser denne boken, vil være uenig i at det var ham vel forunt.
Livet hans har vært svært innholdsrikt.
Foruten de mange idealistiske initiativene har han gjort flere spennende reiser, skrevet 15 bøker og blitt oversatt til seks språk, fått en bråte med barn, inkludert foster- og adoptivbarn, og gjort seg fortjent til flere høythengende utmerkelser.
Selv potensielle lesere som hverken er interessert i biografier eller støtter Dammanns ideer, vil kunne glede seg over boken.
Den gir en nærgående skildring av prosessen fra en storslått idé om forandring til forsøkene på å omsette den i praksis.
Samspillet mellom alternativbevegelsen og mange norske samfunnstopper fremstår nesten forbløffende nært, og man kan undre seg med forfatteren om hvorfor kursendringen likevel uteble.
Med andre ord et svært interessant stykke norsk samtidshistorie.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108244
|
Underfundig samfunnskritikk
Oversatt av Kari og Kjell Risvik Aschehoug 208 sider.
Kr. 299,-
Denne tyske samtidsromanen balanserer fint mellom det lett komiske og det tungt alvorlige.
Den lettere livsudugelige unge mannen Henry Neff synes selv han har funnet drømmejobben:
På jernbanens hittegodskontor kan han leve en rolig tilværelse, en søvndyssende rutinejobb fri for karriereforventninger og trygt skjermet av skjemavelde og tungrodd byråkrati.
Her finner han også selskap i sine eksentriske kolleger, og kan hengi seg til en flørtende forelskelse i sekretæren Paula.
Dessuten er arbeidet på hittegodskontoret en grei måte å slippe unna kravene fra det store familiefirmaet, som han på ingen måte kunne tenke seg å overta ansvaret for.
Denne nærmest indolente tilværelsen blir imidlertid raskt forstyrret.
Det er samfunnet der ute som likevel trenger seg på.
Strukturelt i form av strenge rasjonaliseringskrav og bemanningsreduksjoner - noe som truer med å sette hele den interne arbeidsplassbalansen i fare.
Personlig i form av møtet med den unge russiske matematikkforskeren Fjodor og hans erfaringer som fremmed i det tyske samfunnet.
Det viser seg at heller ikke Henry i lengden kan unngå å forholde seg til mer enn sin egen, lille verden.
Siegfried Lenz (født 1926) er en usedvanlig finstemt forfatter, en mester i antydningens kunst.
Hans skrivemåte kan best beskrives med ordet fingerspitzgefühl.
Ikke minst ser man det i hans fremstillinger av den underliggende aggressiviteten, og tidvis de direkte voldsutbruddene, som preger så mange av relasjonene i denne boken.
Selv om Henry Neff er en typisk «litterær» ung mann, er han også en skikkelse vi alle kan kjenne oss selv igjen i.
SINDRE HOVDENAKK
| 1
|
108245
|
Sjokkerende fra «nye» Russland
Oversatt av Kjell Olaf Jensen 338 sider.
Kr. 349,- Cappelen
Rystende rapport fra Putins Russland.
Anna Politkovskaja må være meget modig.
For dersom det dystre bildet hun tegner av «Putins Russland» er dekkende, må hun være i fare.
Boken er en sørgelig beretning om et land under skjødesløs styring av en liten elite gjennomkorrupte politikere og oligarker som ikke utviser noen respekt for individets rettigheter.
Mennesker som forsøker å protestere mot dem, som henne, levnes ingen nåde.
Som journalist bruker Politkovskaja enkeltpersonenes «små» historier til å fortelle det nye Russlands «store» historie.
Hun beskriver både ukjente mennesker som sliter for å skape seg en levelig hverdag, og representanter for den nye forretningseliten, som med våpen i hånd tjener astronomiske summer på den tidligere supermaktens økonomiske sorger.
Så sjokkerende er historiene om korrupsjon i politi og rettsvesen, at det nesten ikke er til å tro.
Aller mest hjerteskjærende er kapittelet om den systematiske forfølgelsen av tsjetsjenere.
Forfatteren påstår at Russland er i ferd med å bli et nytt Sovjet:
Et forkledd ettpartisystem der hensynet til staten til enhver tid står over hensynet til menneskene i den, der enhver utfører sine overordnedes ordrer, uansett hvor umenneskelige de måtte fortone seg.
Ansvaret legger hun på Putin, en KGB-president som aldri har forstått hensikten med fri meningsutveksling, men også på det russiske folk, som i apatisk Sovjet-ånd aldri har protestert mot ham.
«Putins Russland» er Politkovskajas heltemodige forsøk på å få Vesten til å oppdage et annet Russland enn det Putin vil ha oss til å se.
KÅRE BULIE
(Kåre Bulie (30) er ny litteraturanmelder i VG.
Han har arbeidet som kulturjournalist i ti år, og skrevet særlig mye om litteratur, musikk, arkitektur og billedkunst.
Han har universitetsutdannelse i engelsk, litteraturvitenskap og idéhistorie.)
| 1
|
108246
|
Antiklimaks fra Loe
220 sider Kr.
285,- Cappelen
Det blir liksom med tilløpene i Erlend Loes nye roman «Volvo Lastvagnar».
Der fjorårets «Doppler» var en overbevisende oppvisning i heidundrende skrivekunst og munter misantropi, blir «Volvo Lastvagnar» nærmest som en rekke mer eller mindre ukonsentrerte småhistorier.
Opprøret mot flinkheten, som på mange måter bar «Doppler», går raskt i oppløsning og erstattes av en frustrerende tomhet.
Så vel hos bokens hovedpersoner som hos leseren.
Vi møter altså igjen den lille samfunnsopprøreren Andreas Doppler, hans sønn Gregus og den unge elgen Bongo, der vi slapp dem for et år siden.
På vei inn i de värmlandske skoger «på jakt etter gode mennesker og tegn på anstendighet».
Tilsynelatende finner de det de leter etter i de to sterkt aldrende eksentrikerne Maj Britt og von Borring.
Den første en hasjrøykende og misforstått undulatvenn, den andre en fugletittende og utendørssovende godseier.
Men Doppler har neppe valgt seg de mest konstruktive allierte i disse to.
Ganske snart erstattes opprør av apati, og både Gregus og Bongo ser sitt snitt til å stikke av.
Nesten like hurtig blir det klart at Dopplers prosjekt aldri har handlet om noe utover ham selv, og derfor heller ikke har tilstrekkelig motstandskraft mot samfunnets kompakte sosialisering.
Resultatet blir en retrett i kaos, en retrett uten ære.
Et antiklimaks.
På sitt beste kan fremdeles Erlend Loe skrive partier av svært høy humoristisk klasse.
Her finnes scener der språk og handling balanses fint, og den typiske Loe-humoren er gjenkjennelig.
På sitt verste blir han slitsomt selvrefererende og metaironisk.
Det kan se ut som om naivismen har nådd veis ende om bord i «Volvo Lastvagnar».
SINDRE HOVDENAKK
Erlend Loe:
«Volvo Lastvagnar»
220 sider
Kr.
285,-
| 0
|
108247
|
Selvsagtheter fra sykesengen
154 sider Kr.
298,- Communicatio
Den tidligere NRK-kjendisen Andreas Lunnan er en uheldig mann.
Han er, til tross for utmerket fysisk form og sunn livsstil, blitt angrepet av meget alvorlige hjerte-kar-sykdommer ikke mindre enn fire ganger.
38 år gammel fikk han hjerteinfarkt.
Siden er han også blitt rammet av blodpropp, hjerterytmeforstyrrelse og hjertesvikt.
Alt dette gjør Lunnan til en legmann med de beste forutsetninger for å si noe interessant om hjertelidelser og helsevesenet som håndterer dem.
I «Hjertebanken» henvender han seg til andre hjertepasienter og deres pårørende.
Lunnans forsøk på å fortelle sin sykdomshistorie og gi råd om hvordan andre bør håndtere problemene, virker velmente.
Men i boken kjemper selvsagte banaliteter om plassen fra første til siste side.
Enhver som har vært langtidspasient, vet at det er viktig å tenke positivt.
Betydningen av opptrening og å snakke med andre i samme situasjon, kan knapt kalles nyheter.
Språket de presenteres i, er like flatt som rådene selv.
I løpet av 27 års kontakt med helsevesenet, har Lunnan flere ganger fått dårlig behandling.
Men det som kan ligne tankevekkende kritikk, avfeier han selv med at dette ganske sikkert er blitt bedre i dag.
For Lunnan er en positiv mann som later til å mene at så lenge man holder motet og den fysiske formen oppe, vil det helst gå bra.
Han er en typisk «flink» pasient, med mange spørsmål til legene og ressurser nok til å trene seg opp igjen til milelange sykkelløp.
Men noen dypere refleksjoner om helse og lidelse er «Hjertebanken» blottet for.
«En livsbejaende bok», kaller forlaget den.
Man må kunne kreve mer av en bok om livstruende sykdom enn som så.
KÅRE BULIE
| 0
|
108248
|
Havet, døden, kjærligheten og litt til
Roman 121 sider Kr.
279,- Oktober
Tale drar til Jæren for å besøke sin tjue år eldre venninne Mimi som har flyttet tilbake til barndomshjemmet.
De ble kjent flere år tidligere da Mimi foreleste på kunsthøyskolen i Hamburg hvor Tale var en begavet student.
Nå forbereder Mimi sin første separatutstilling, mens Tale ikke har klart å satse på talentet og driver med kunstformidling.
Det første møtet etter mange år blir en blandet opplevelse for dem begge.
I tillegg ligger uløste konflikter i bakgrunnen; de har hvert sitt utilfredsstillende kjærlighetsforhold å rydde opp i, samtidig som uavklarte reaksjoner på dødsfall i den nære familie kompliserer hverdagen for dem begge.
Det er altså mange og store temaer Anne Geitanger gir seg i kast med i sin lille debutroman «Incontro».
Og det spørs om de ikke blir for mange og for store for det begrensede formatet hun har valgt.
Oppslagene krever romanens tyngde og bredde i utarbeidelsen, mens Geitangers form avgjort ligner mer på novellens.
Her er fine øyeblikksbilder, flotte komprimeringer av synsinntrykk og stemninger fra møter mennesker imellom.
Men så er det så mye alvorlig og viktig som skal formidles at den anekdotiske og temmelig uoriginale historien ikke dekker alt sammen.
Dermed blir teksten mer pratsom og påståelig enn godt er, hvor den skulle vært pregnant og selvdrivende.
Med effektiv beskjæring kunne dette blitt riktig bra.
Det er overraskende at Anne Geitanger med mange år på baken som profilert forlagsredaktør, ikke har sett dette selv.
KNUT FALDBAKKEN
| 0
|
108249
|
Stort om død og grådighet
Oversatt av Kari Bolstad, Gyldendal 332 sider.
Kr. 339,-
En fraskilt svensk mor som arbeider med arkeologi i Hellas, reiser høsten 2004 hjem til Stockholm.
Hun skal besøke sin vidt bereiste sønn Henrik som har en leilighet der.
Hun finner sønnen død i sin seng, myrdet etter det hun forstår.
Politi og rettsmyndigheter mener imidlertid noe annet; selvmord med sovepiller.
Men moren Louise Cantor er standhaftig:
Sønnen er drept.
Hun gir seg ut på en reise i hans fotspor for å avsløre morderen.
Og hun finner ham - etter en lang tur som ender i en elendig og ufyselig dødsleir for AIDS-syke i Mosambik.
Henning Mankell har skrevet ypperlige krimromaner.
Men også «rene» romaner.
«Kennedys hjerne» er begge deler.
Gjennom Louise Cantor opplever vi en gruoppvekkende virkelighet i Afrika - med millioner av HIV-smittede, AIDS-syke, døde og døende.
Vi blir stilt ansikt til ansikt med kyniske hvite leger som prøver på å utnytte de syke.
De eksperimenterer med pasientene, gir dem injeksjoner og «prøvekluter», alt for å finne frem til en virksom vaksine mot AIDS.
Et botemiddel som det kan gjøres store penger på, særlig kanskje i den hvite del av verden som sitter med midlene.
«Medisiner er råvarer som kan være like mye verdt som edelstener.»
Dette må være Mankells alvorligste bok.
Ikke bare ferdes vi i fargerike og interessante miljøer både i Nord-Sverige, i Australia, i Spania og først og fremst Mosambik.
Det hele bæres også oppe av en kraft, et raseri og et engasjement for alle de fattige i verden som er makeløst.
En nifs erkjennelse av at vår verden befinner seg i en stadig større elendighet:
Vi er på vei mot den endelige katastrofen!
Afrika er i ferd med å bli utryddet.
Og hva med oss i Europa?
Hva med vår mangel på moral, vårt umettelige pengebegjær?
Hovedfienden i dette drama om liv eller død for oss alle, det er etter Mankell begjæret etter penger.
Det utsetter mennesker i dag for de mest utrolige og skamløse lidelser.
«Hvert sekund av døgnet flytter grådigheten sine posisjoner fremover - grådigheten er i ferd med å oppnå verdenshegemoni.»
Hele Mankells bok viser konkret at det ingen grenser finnes for hva mennesker er villige til å gjøre av grådighet.
Boken inneholder svakheter.
Eventyret om president Kennedys forsvunne hjernehalvdel er en av dem, det har lite med bokens hovedtema å gjøre.
Langtekkeligheten som tross alt vinner innpass her og der, er en annen.
Likevel:
En rystende, god og meget tankevekkende roman.
YNGVAR USTVEDT
| 1
|
108251
|
Gåtegøy med Nærum & Co.
Tullekrim 318 sider, Kr.
339,-Cappelen
Kan man tenke seg noe mer heidundrende skamløst megakommersielt enn å lage en parodi på Dan Browns braksuksess «Da Vinci-koden»?
Men først til mølla osv., og det er det Nærum, Botterli og Udnæs har greid.
«Madonna-gåten» er altså en heilnorsk steg-for-steg parodi på Browns røverkrim, stinn av de mest fjollete gåter, anagrammer, tullekoder og you name it.
Veldig morsomt er det, til tider.
Det begynner med at museumsdirektør i Nasjonalgalleriet Sondre Nugren blir drept inne i sitt galleri.
Men før han utånder, greier han å legge igjen en bråte mystiske, samt uhyre grisete ledetråder - som hans barnebarn, Renate T. Rognvik, og historieprofessor Bror Anton Lamsen må løse, rett for nesen på politidirektør Evelyn Drepenkvist, også kalt «gåsa».
Det er fint lite en anmelder kan røpe - en kan jo ikke ødelegge moroa for leseren - men at Rognvik og Lamsen deiser midt oppi anliggender som får kongeriket Norge til å skjelve i sine grunnvoller, fra Nidarosdomen til Drammensveien 1, er ikke til å komme utenom.
Ja, Browns røverhistorie om Kristi blodslinje blekner mot de uhyrligheter Nærum & Co. har kokt opp her:
For hva skjuler egentlig Norske Kvinners Sanitetsforening?
Og hvilke snedige koder har Edvard Munch lagt ut i sine bilder?
Og hvem er den mystiske Tor Aslar Grallnes, kongespesialist og tidligere kulturminister?
Forfatterne har utvilsomt hatt det fryktelig gøy mens de har skrevet dette; slikt smitter over på leseren.
Litt langdrygt kan det nok bli til tider, men forfatterne spriter stadig opp tøvet med små inspirerte stikk til kjendiser og spark til «Da Vinci-koden»s mange usannsynligheter.
En del herlig lavpannet buskis og slapstick blir det og plass til, heldigvis.
Og neste år kommer naturligvis Nærum med oppfølgeren:
«Madonna-gåten dekonstruert: Løgner, løsninger».
I samarbeid med Tor Bomann-Larsen, det er mitt stalltips...
JON H. RYDNE
| 1
|
108252
|
Har vi ham nå?
288 sider.
Pris 339 kroner, Schibsted Forlag
Vokst opp på Oslos vestkant, i en rik, besteborgerlig familie.
Intelligent, bråmoden, men tvisinnet - med en trollsplint i øyet.
Det kunne vært Johan Borgens romanskikkelse Lillelord.
Men historien om Tor Erling Staff i Håvard Rems orddrakt er ikke fiksjon.
Det bare minner om.
Og etter 288 sider om Norges mest omstridte og trolig mest rakryggede juridiske kranglefant, er det naturlig å spørre, med en omskrivning av den samme Borgen:
Har vi ham nå?
Neppe fullt og helt.
Men samarbeidet mellom Rem og hovedpersonen gir oss nye biter i det som for oss utenforstående er puslespillet Tor Erling Staff.
Og kanskje mest overraskende av alt:
Ingenting er egnet til å overraske.
Heller ikke det faktum at Staff som 12-åring, skal man tro hans versjon 60 år etter, lot seg sjekke opp av en voksen mann.
Uten skyldfølelse.
Uten angst.
Uten skam.
Slik var det bare, sier han med krav på å bli trodd.
Og blir det.
Psykologer kan sikkert analysere dette innblikket i Staffs tidlige seksuelle erfaringer, og finne forklaringer her på hvorfor han siden ble som han ble.
De innbitte Staff-haterne - og dem er det mange av - vil sikkert nok en gang rase fordi han igjen fremstiller et seksuelt forhold mellom et barn og en voksen som noe annet enn overgrep.
Dermed er alt som normalt; ved kun å være den han er, klarer han å utløse gud-vet-hvilket-nummer i rekken av debatter som har fulgt denne mannen gjennom mer enn 50 år.
Han blir visst aldri lei av å provosere, og mange blir aldri lei av ham heller.
Jeg hører til blant dem og står tilbake med enda større respekt for et uredd menneske etter å ha lest boken.
Og med en følelse av at jeg kanskje skjønner litt mer av hvem han egentlig er.
Staff må selvsagt ha hovedæren for det.
Rem fortjener også sin skjerv.
I en god veksling mellom intervju, historikk og egne observasjoner driver han historien fremover - fri for mimring om alle Staffs store saker.
I stedet er noen av de virkelige høydepunktene viet egne kapitler, men heller ikke de fremstår som rekapitulering av hva som skjedde den gang da.
Oftere er det Staff som i ettertid gir interessante vurderinger av sin egen innsats.
Hans roller som venn, elsker, kjæreste, ektemann, far og homofil partner viker han heller ikke unna å vurdere.
Gjennom privatliv og yrkesutøvelse går en rød tråd: å ikke forråde det som for ham er sant.
Enkelt kan det ikke ha vært.
Ikke for Staff og ikke for dem rundt ham.
Men for Staff virker det som om alternativet hadde vært verre.
Som et spennende bilde av dette ytterst nødvendige og verneverdige motstrømsmennesket, står boken fjellstøtt.
Uansett hva man måtte mene om Staff, bør det også mane til ettertanke at mange av hans utskjelte meninger fra den gang da, nå er blitt stuerene.
Men har vi ham nå?
Jeg tviler på det, og tviler på at vi noen gang får det.
Det er derfor han kommer til å fortsette å være førsteside-Staff.
| 1
|
108253
|
Favoritt-seier - igjen
Tegneseriebok 176 sider Kr.
298 Schibsted
Den femte Pondus-boken blir naturligvis en suksess.
Vi får akkurat det vi vil ha og forventer.
Det ville vært en større overraskelse om et Pondus-album var dårlig enn om Rosenborg rykket ned.
Men her er alt som det skal være, Øverli har riktignok latt karakterene utvikle seg en liten smule over årene, men han har på ingen måte fjernet seg fra vinnerformelen.
Boken er proppet med striper der hver eneste rute har tegninger og tekst som i seg selv er hysteriske, for så å avsluttes med en skikkelig punchline.
Stripekunst på sitt beste.
Det er temmelig imponerende at serien fortsatt holder så høy kvalitet som man finner i «Fem rette».
Hvem skulle trodd at en busskjørende Liverpool-tilhenger og en slubbert av en Leeds-fan kunne treffe så massivt inn i den norske folkesjela (de fire første bøkene har solgt i 200000 eksemplarer)?
Øverli lar bikarakterene spille ut sine roller, Påsan snubler inn i puberteten, Beate blir stadig litt finere, Turid-Laila har sine gullkorn, for å ikke glemme Else og Günther, den eneste som foreløpig holder seg statisk er Jokke.
Har man fulgt litt med, så vet man jo at det nærmer seg ekstraomganger for Singel-Jokke og alle hans ubegripelige damer.
Så det er bare å nyte det mens man kan.
Det er dog fortsatt litt skuffende at ikke alle sidene er fargelagt, og det er faktisk noen striper som er ganske døve, ikke minst «Jokke lager mat»-gjengangeren som må ha sneket seg inn mens skaperen feiret etter Champions League-finalen i våres.
Men selv den finalen hadde vel noen sekunder som var middelmådige.
| 1
|
108254
|
Grufull hverdagsuhygge
Kriminalroman - 349 sider Pris kr. 339,- Aschehoug
Unni Lindell har skapt en lønnsom vekstnæring av sine mareritt og sin angst.
I kriminalromanen med den symbolmettede tittelen «Orkestergraven» er Lindells ofre, forbrytere og politifolk så levende at de kunne stått bak deg i ICA-kø.
Hun har også skapt et av de mest sammensatte og innlevende morderportrett jeg kan huske å ha lest.
- Det såre har gjort ham slem, som forfatteren sier.
Plottet er et mesterstykke - enkelt, men vanskelig, for nøkler og blindspor er uhyre profesjonelt dosert.
Språket hennes er flott, noen ganger med enkle bilder som åpner for brå innsikter.
Spesielt god er hun til å skildre angst.
Cato Isaksen reagerer sterkt når han oppdager at morderen kjenner minstesønnen hans og til og med har vært på kontoret hans, da renner uhyggen som en gul strek langs ryggen.
Navnemagi har hun også kostet på seg.
Mordofferet heter Siv Ellen Blad og eks-mannens nye samboer Beth Hvinden.
En av skurkekandidatene heter Gorm Gimle - som trigger tanker til satanisme og kirkebranner.
Cato Isaksen er tilbake med sin intuisjon og sine hverdagsutfordringer.
Den tøffeste er hans problemer med å følge opp barna sine.
Han har mareritt om å miste dem i tsunamien.
En musiker myrdes like ved hjemmet sitt på Vinderen i Oslo, der hun bor sammen med sin tenåringsdatter.
Ikke langt unna bor hennes nylig utflyttede mann med sin nye samboer.
Den myrdede har måttet jobbe på postkontor og leie ut kjelleren i huset sitt for å klare økonomien.
Hun har også opplevd et postran på jobben.
Boken sirkler rundt de vanligste mordmotivene, sterke tapsfølelser og penger.
Følelsene er oftest knyttet til vonde barndomsopplevelser.
Om Lindell peker på noe, må det være at å ta godt vare på ungene er et spørsmål om liv og død.
«Orkestergraven» er et høydepunkt i Lindells forfatterskap.
| 1
|
108255
|
Sentimental journey
196 sider.
Kr. 398 Orion
Det er omveiene som tar deg dit du egentlig skal.
Og det er utenforblikket som viser deg de beste historiene.
En slik innstilling låter det blues av, og en slik innstilling er det som har ligget til grunn for dette samarbeidsprosjektet mellom Lars Saabye Christensen og fotografen Bård Løken.
Det er blitt til en fin bok, som akkurat greier balansegangen mellom det rå og det lekre.
Slik skikkelig blues også skal låte.
Bård Løken har et sikkert blikk for det vakre i det stygge.
Motivene hans dreier seg mye om det forfalne, det avskallede og det råtne.
Han finner motivene sine der omveiene tar ham.
Steder som Lakshola, Leka, Bøverdalen og Ifjord.
Ikke akkurat det sentrale Norge, men steder som hver for seg bærer på sin historie, sine stemninger og sine skjebner.
Spor etter noe som har vært, eller kanskje kan bli.
Disse bildene av øde, som oftest mennesketomme steder, danner på sett og vis selve grunnrytmen - eller bassgangen om man vil - i boken.
Over der ligger Saabye Christensens dikt og vugger.
Som små improvisasjoner og fargelegginger.
Som selve melodiføringen i samarbeidet.
Også i denne boken viser Lars Saabye Christensen at han er vår fremste billedskapende forfatter i dag.
Ingen kan som han skrive tekster som på samme tid er kryptiske og tydelige, lunefulle og inkluderende.
Resultatet er en på alle vis flott bok, som på sin egen måte også gir oss en presis introduksjon til det norske lynnet.
Et møte med norsk blues.
Slik den leves hver dag.
| 1
|
108256
|
En lenge etterlengtet «murstein»
Vega Forlag, 618 sider
Det er mange år siden jeg så Jan Eggum punge ut for en enorm bunke norske LP-plater i en bruktbutikk i Oslo.
Allerede da gikk ryktene om dette oppslagsverket.
Kom det noen gang til å bli ferdigstilt?
«Norsk pop & rock-leksikon
- Populærmusikk i hundre år» er resultatet av et mangeårig og tungt populærkulturelt løft.
Jazzartister og folkemusikkutøvere forekommer i løpet av de 600 sidene, men vekten ligger på pop-, rock-, vise- og underholdningsmusikk fra 1950-tallet og frem til i dag.
Illustrasjonene alene, hovedsakelig plateomslag, ville være nok til å rettferdiggjøre innkjøp for alle med en overgjennomsnittlig velutviklet interesse for moderne (og semimoderne) norsk musikk.
For mennesker som jobber med musikk til daglig, utgjør bokens 1300 kortartikler en samling informasjon som raskt vil bli uunnværlig.
Som leseopplevelse skjemmes boken en smule av varierende tilnærminger til stoffet.
Målt mot nytteverdien av å ha dette materialet samlet mellom to permer blir imidlertid den slags innsigelser nokså fattige.
Det eneste tidligere forsøket på å gjøre noe lignende, Willy B.s tobinds «Norge i rock, beat og blues» (1983/1984), har vært utilgjengelig i mange år, og hadde uansett et langt mer begrenset nedslagsfelt.
Før ekspertene begynner å leter etter svakheter, utelatelser og eventuelle faktafeil, er det altså all grunn til ikke bare å gratulere - men også å takke - samtlige involverte for massiv innsats.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108259
|
I Oslos underverden
296 sider, Kr. 329,- Kagge Forlag
Kjell Ola Dahl har vunnet seg et navn som krimforfatter både her hjemme og ute.
Han skriver godt - ofte medrivende.
Dessverre står ikke hans nye bok om «Den fjerde raneren» på høyden med de tidligere.
Det vil si:
Han er fremdeles en utmerket skildrer av de mørke sider ved vår hovedstad - søppel-Oslo, all lorten her i byen, miljøet omkring de løse fugler som holder til på Plata og i containerne på bryggen.
I tvilsomme klubblokaler på Alnabru og annensteds og i glorete tatoo-butikker med veggene fulle av kitsch.
Interessant, sikkert, for enkelte, men langt fra alle.
Verre er det at selve storyen er svak og etter hvert kjedelig.
Politimannen Frank Frølich blir på ytterst selsomt vis, under et ran i en butikk, stormforelsket i en vakker, men også tvilsom kvinne.
Hun er søster av og samboer med en kriminell av verste skuffe.
En bror som har begått flere ran sammen med to andre forbrytere, blant annet har de drept en ung Securitas-vakt nede på bryggen.
Selv blir broren drept - antageligvis av en «fjerde raner».
Men hvem er det?
Dette er gåten i boken.
For så begynner ting å skje.
Den vakre søsteren forsvinner på mystisk vis.
Hennes lesbiske kjæreste
- Frølichs argeste rival - blir drept av ukjente grunner, hytta hennes i Valdres brent ned til grunnen, benrester funnet i asken.
Frølich selv blir innblandet i historien og kommer i sine overordnedes søkelys, blant annet er den tidligere mye omtalte Gunnarstranda skeptisk til ham.
Stadig nye elementer kommer til, hele handlingen utvikler seg til det rene puslespill med biter fra forskjellige esker.
Flere av personene er godt tegnet, og miljøbeskrivelsen er ganske treffende.
Dahl kan dette med underverdenen her i byen.
Men hele greia blir etter hvert for innviklet og rar til å bli skikkelig spennende.
| 0
|
108260
|
Mye vi ikke trenger å vite
208 sider, 249,-, Schibsted
Atle Nielsens «Hva enhver herre bør vite» er en bok i den evig voksende listeboksjangeren.
Hvor en eller annen mann (ikke sjelden Finn Bjelke eller Tor Milde), forteller hva som er bra innenfor det populærkulturelle segmentet.
Nielsen mener at dette er en bok som skal være til hjelp om du får en dame som er medlem i Bokklubben Nye Bøker, til bords.
Opplegget er at han presenterer en rekke titler innenfor litteratur, musikk og film, over et par sider hver.
Tanken er at han gir nok info til oss «herrer» til å vri konversasjonen over på noe vi selv er interessert i, som samtidig imponerer damen ved vår side.
På bokdelen her kan det muligens stemme, utvalget er ikke originalt, men en grei gjennomgang av en håndfull klassikere.
Men så blir det temmelig tåpelig, på musikk vil enhver som støtter seg til Nielsen utvalg, fremstå som en lett utdatert fyr i førtiårene, og filmlisten ser i hovedsak ut som et semesterprogram fra en hvilken som helst studentfilmklubb.
Det kunne fungert om han hadde skrevet virkelig godt og hatt litt overraskende informasjon om de utvalgte titlene.
Men alt som står her, er et tastetrykk unna.
Skulle du mot formodning gjøre suksess ved å presentere historien om Genesis' «Foxtrot» eller gjenfortelle handlingen i «Easy Rider», er det verdt å lure på om det var noen vits i å dra på den festen.
| 0
|
108262
|
Avskyelig viktig
Oversatt av Kirsti Øvergaard, Ungdomsroman, 141 sider, Kr. 198,-, Bazar
Hva skjer når en 7.-klassing brått går til streik mot alt - fordi ingenting har betydning?
De andre i klassen kjenner med uro at hans fatalisme treffer dem:
Hva er egentlig vitsen med noe?
Hvorfor gidde å gå på skole?
Hvorfor ikke bare sitte stille og øve seg på den meningsløshet og intethet døden vil bringe?
Hvorfor le eller gråte, når du bare er et lite støvkorn i universet?
Deres livsmot og fremtidshåp blir truet etter hvert som streikeren formidler filosofiske betraktninger omkring meningsløsheten fra sitt utkikkspunkt i et plommetre.
Klassekameratene går til angrep, først med stein og rå makt.
Så kommer de på at de må bevise for ham at det finnes ting som har betydning i alles liv.
Gruppepresset øker.
Hver og en må kvitte seg med noe av spesiell verdi.
Råskapen begynner når de etter tur skal finne ut akkurat hva som er av stor betydning for sine venner.
Det finnes etter hvert ingen grenser for hva som blir ofret når noe lignende et massehysteri bryter frem.
I all hemmelighet bryter ungdommene de fleste etiske barrierer, og historien pumper seg frem mot en ganske så genial og utfordrende slutt.
I Danmark brukes denne boken i ungdomsskolen.
Det er lett å forstå at den har effekt.
Teksten har en sjokkerende nerve, selve historien vekker mange følelser og inspirerer til ettertanke og debatt.
Språket er enkelt og samtidig innholdsrikt, selv om setningsmelodien noen ganger er litt hakkete.
Dette er en bok ingen ung leser vil glemme.
Den er viktig, meget sterk i sine virkemidler, og rett ut sagt avskyelig fengslende å lese.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108263
|
Politisk mysterium
228 sider Kr. 349,- Cappelen
Han har riktignok gjort en god jobb i å hente frem de verdenspolitiske begivenhetene som partiledelsen navigerte etter.
Beskrivelsene av AKPs oppbygning og arbeidsmetoder er også interessante for lesere som ikke er så godt kjent med denne delen av norsk politisk historie.
Men forfatterens mange personlige resonnementer og karakteristikker gir boken et litt for «internt» venstresidepreg.
Dette gjelder både persontegningene og vurderingene av AKP i en større politisk kontekst.
Dersom Norge hadde hatt en tilsvarende høyreekstrem bevegelse, ville det vært umulig å skrive såpass innforstått og tidvis sympatisk om den som Sjøli her skriver partihistorie.
Det legges ikke skjul på at de var totalitære og bedrev tilnærmet hjernevask, men leseren sitter likevel igjen med en helhetsvurdering av at AKP'erne var en gjeng forvillede ungdommer som ville det gode uten å få det til.
Vi får nok vente på en ny bok som kan forklare AKPs destruktive kraft, både overfor sine medlemmer og den politiske venstresiden generelt.
Et sterkere fokus på det ideologiske aspektet vil også kunne bidra til å kaste lys over de venstreopposisjonelles problemer den dag i dag.
| 0
|
108264
|
Tynt om Einstein
112 sider Kr. 198,- Cappelen
Den nøyer seg med å beskrive de ni dagene Einstein oppholdt seg - som foredragsholder - i Kristiania i juni 1920; hvor han bodde, hva han gjorde hele dagen, hvem han snakket med.
Alt i minste detalj.
Vi får vite hva det kostet å kjøpe billett til hans foredrag, hvor han la sine spaserturer hen, ja, hva han spiste og drakk da det ble arrangert «piknik» for ham på Snarøya: suppe, brød og vin.
Interessant for noen, kanskje.
Men neppe mange.
Forfatteren spenner buen for høyt når han i begynnelsen sier at «store deler av fremstillingen bygger på materiale som ikke har vært kjent tidligere».
Kan nok være.
Men er det nødvendig å kjenne det?
Enkelte vil kanskje notere seg med interesse hvordan det gikk til at Einstein overhodet ble invitert til Norge, hvem som sto bak.
Hvilken behandling hans teorier fikk.
De vil få beskjed.
Men det er ikke nok til å fylle en hel bok om Einstein i Norge med.
Hadde det ikke vært for de tre populærvitenskapelige foredragene om relativitetsteorien Einstein holdt i Aulaen i Oslo - og som gjengis in extenso i boken - ville hele greia vært bortimot overflødig.
Dessverre.
Men foredragene er bra.
Ligner til forveksling de andre fremstillinger den berømte forsker har gitt andre steder.
| 0
|
108266
|
Høydramatisk og godt skrevet
Oversatt av Bertil Knudsen, 331 sider Kr. 348,- Spartacus
Verdens største orlogsskip, det engelske «Hood» med over 1000 mann om bord, ble skutt i filler og senket av det nest største, slagskipet «Bismarck», som var tysk.
En ukes tid senere ble den tyske kolossen senket av engelskmennene utenfor Biscaya.
Over 3000 mann gikk ned med skipene.
Tragedien som utspiltes da de enorme båtene ble senket, skildres inngående av de britiske militærhistoriske forfatterne Tamelander og Zetterling i boken «Jakten på Bismarck».
En rystende bok.
Og uhyre spennende.
Forfatterne legger nemlig en hovedvekt på selve jakten på tyskernes stolthet «Bismarck».
Den var dramatisk og vanskelig.
Skipet ble sjøsatt i Gdynia i mai 1941.
Dro så rett ut på havet via de danske streder - opp mot Norge der det ble iakttatt av norske hjemmestyrker i Kristiansand-området.
Meldinger ble straks sendt til London.
Senere ble det sett på Bergens-kanten.
Men så stakk fartøyet rett til havs.
Hva skulle det der å gjøre?
Hva var tyskernes strategi?
Lenge var det noe gåtefullt ved «Bismarck»s ferd.
På en ytterst medrivende måte kaster de to engelske forfatterne lys over gåtene.
Og over «Hood»s endelikt oppe ved Grønland.
Full av hevntørst forfølger så store deler av Royal Navy det tyske skipet og gjør grundig kål på det utenfor Brest.
Boken om dette er bygd opp med stor kunst som en time for time-fortelling der begge parter har ordet.
Man fengsles av øyenvitneskildringene, men går ofte trett av den lærde, marine terminologi som preger fremstillingen.
Tung å lese ofte, ja vel.
Men høydramatisk og godt skrevet og oversatt.
| 1
|
108267
|
Alnæs på nytt
723 sider Kr. 399,- Gyldendal
Da brøt de opp fra fortiden, europeerne både i vest og øst, syd og nord, da var de skapende som aldri før, og da tok de også den suverene ledelse i verden.
De revolusjonerte hele den menneskelige tilværelse med sin teknikk.
De kvittet seg med despoter og tyranner, innførte parlamentarisme, konstitusjonelle forfatninger og demokrati.
Og de formerte seg som aldri før, la størsteparten av kloden direkte under seg.
Ofte med ytterst tvilsomme metoder, for å si det mildt.
Hva som skjedde i hvert enkelt land, det er temaene i Alnæs' siste bind i serien «Historien om Europa», det er det han skriver om.
På en blendende måte når sant skal sies.
Dette siste bindet er kanskje enda bedre fortalt enn begge de to foregående.
Alnæs skriver så lett og så spennende at det blir som å lese en roman, eller rettere: som å lese en serie romaner.
Borte er historiebokens mengder av årstall og kongelige, det er livet selv som utfolder seg for våre øyne.
Ja, det har vært en ny fest å følge beretningen om alt det rare som fant sted på 1800-tallet, om alle de mange ytterst særpregede menneskene som levde da og gjorde store innsatser på alle tenkelige områder.
Ikke et dødpunkt har jeg opplevd under lesningen, den har utelukkende vært morsom, lærerik og avvekslende.
Så skal da Karsten Alnæs hylles?
Det skal han.
Maken til levende historieskrivning har i alle fall undertegnede ikke vært borte i før.
Det kommer nok for en stor del av at forfatteren besitter pedagogisk-litterære egenskaper av rang.
Han vet å konsentrere fremstillingen omkring interessante enkeltpersoner, omkring konkrete betydningsfulle menn og kvinner.
Han vet å fortelle om hverdagslivets detaljer, om hva folk spiste, hva de fordrev fritiden med.
Han har også grepet på dette å komponere en historie om et enkeltmenneske samtidig som han evner å disponere et veldig og uoversiktlig materiale.
Og ikke minst:
Han kjenner avskriftens hemmelighet til bunns nå, han vet å sitere fra det beste andre har skrevet, vet å gjengi spennende avsnitt fra andres bøker.
Dette er også en kunst.
Stjeler han da?
Både ja og nei.
Han redegjør, i alle fall som oftest, nøyaktig for hvor sitatene (også de skjulte) kommer fra, anvender hyppig anførselstegn ved direkte avskrifter, opplyser i egne fotnoter hvilke kilder han til enhver tid har brukt, hatt nytte av eller tatt ideer fra.
Jeg kan ikke se at det er noe som helst å beklage seg over i forfatterens kildeangivelser denne gang.
Han plagierer, ja visst - og bekrefter dermed sannheten i gode, gamle Egon Friedells ord i sin kulturhistorie om at «alle som er ved sine fulle fem, er uavbrutt nødt til å plagiere.»
| 1
|
108275
|
Imponerende reiseguide
Dikt 56 sider Kr.
199,- Gyldendal
Halvard Foynes' nye diktsamling innbyr til langt mer omfattende og tankevekkende reisevirksomhet enn tittelen skulle tilsi.
Kystlandskapet i «Ytre Oslofjord» danner et løselig bakteppe for dikterens sansevare registreringer langs livsleia.
Her er fine skildringer av seksåringens forhold til småfuglene i kirsebærtreet, tidlige overnattinger i den åpne familiesjekta med lukten av lakk og furu, og et nærgående portrett av åtteåringens krigsseilerfar.
Vi får også tanke- og refleksjonsdikt om rekved og drivtømmer, om språkets muligheter og begrensninger og tider som kommer og går, med og uten oss.
Foynes imponerer.
Han vever kunnskap, refleksjon og sansning sammen i sjenerøse poetiske fortellinger som tar oss langt av sted både i tid og rom.
Den følsomme, såre livsvisdommen balanseres av et velfungerende prosapoetisk språk med overraskende billedkombinasjoner og treffsikre formuleringer.
Og like under overflaten ligger den langsomme destruksjonen.
Den målløse forvirringen.
Det innlærte språket vi skal avlære og spytte ut av oss til slutt.
Dette er en tilgjengelig og godt gjennomført samling, skrevet av en dreven poet flere burde bli oppmerksom på.
| 1
|
108277
|
Mislykket fall
Dikt 70 sider Kr.
229,-
Hvorfor har poesien til en av 1980- og 90-åras mest markante norske kvinnelige lyrikere forflatet til tomme postulater og dikt uten egentyngde og troverdighet?
Solum Hanne Aga skriver om liv og død, om porter som vinker og slår, om hunder i gapestokk, om van Gogh som står i åkeren «og gjev oss si strie sjel», om viljen «til å rope ut/eit anna språk/».
Et prisverdig poetisk prosjekt.
Men Agas problem er at evnen ikke matcher viljen.
Altfor mange arkaiske elementer lanseres uten belegg i samlingens eget tekstunivers.
Altfor mange dikt lener hodet inntil en slags innforstått leser som ikke finnes.
Og altfor mange dikt slutter før de starter.
Kanskje har Aga kommet i en skjebnesvanger klemme, der ønsket om å gjøre diktet til en klang- og billedskulptur kolliderer med grunnleggende krav om språklig jording og naturlig sansning.
Nå fremstår 90 prosent av diktene som oppkonstruerte og farlig luftige skisser av historier og metahistorier vi ikke innvies i.
Hvorfor ikke åpne portene på alvor og gi enkeltdiktene armslag?
Det er bare i fire-fem av de ca. 50 tekstene Aga viser sine særegne poetiske kvaliteter.
Her samarbeider rytme, bilde og retning i fine personlige skulpturer.
Hvorfor i all verden har ikke forfatteren og forlaget fremelsket flere av dem?
| 0
|
108279
|
Typisk amerikansk
Oversatt av Bård Kranstad 346 s. kr. 359, Bazar
Det skorter ikke på patos i denne sentimentale historien fra sekstitallets Sørstats-USA.
I korte trekk handler det om tenåringsjenta Lily som legger på flukt fra den brutale og totalt kjærlighetsløse faren.
Han har i mange år plaget henne både fysisk og psykisk, blant annet ved å la Lily forstå at det var hun som drepte moren med et vådeskudd.
Ikke rart at den stakkars jenta bærer på både skyldfølelse og traumer, eller at det eneste bildet av moren hun eier og har, også er hennes kjæreste minne.
Et bilde som skal lede henne til det kvinnelige fellesskapet i bifarmen Svarte Maria, drevet av tre fargede søstre.
Med seg har Lily den fargede hushjelpen Rosaleen.
Rasemotsetningene er i det hele tatt et viktig bakteppe i denne ytterst lettfattelige romanen, der symbolikk og budskap ligger i honningtykke lag utenpå historien.
Romanen er best i sitt enkle og varme portrett av overleveren Lily, som finner egen styrke og innsikt gjennom kvinnefellesskapet i Svarte Maria.
Og ikke minst en ny og annen sannhet om sin mor og hennes skjebne.
Velsmurt det hele, og riktig så honningsøtt.
| 0
|
108280
|
Rått og enkelt
Oversatt av Bente Klinge Kr. 329,- Gyldendal
Boken er bygd opp av to parallelle historier, der Amanda er hovedpersonen begge steder.
I den ene følger vi henne som barn, offer for selvopptatte og maniske foreldre som slett ikke er i stand til å ta vare på sin egen datter.
Resultatet blir barnehjem og senere fosterhjem.
Og her legges så visst ikke fingrene imellom i skildringene av hvilke fortredeligheter stakkars Amanda må gjennomleve.
Barna på barnehjemmet er selvsagt mest opptatt av å pine og plage hverandre, mens fosterhjemmet på den danske landsbygda er en ren svinesti av incest, sadisme og menneskeforakt.
Følelsen av å være sviktet og foraktet av alt og alle er ikke overraskende et mønster som gjentar seg i den voksne Amandas liv.
Hun forsøker å etablere et harmonisk samliv med Thomas og deres felles datter Laura.
Bare for å oppleve at mannens psykotiske eks-kone, hans oppløpne datter og sjalu mor alle er ute etter å sabotere forholdet deres.
Resultatet blir nye oppbrudd, mer atskillelse og smerte.
Vita Andersen beveger seg helt på grensen mot det primitive i sin bruk av litterære effekter og overtydelige skildringer.
Menneskene er nesten uten unntak endimensjonale:
Mennene er unnvikende og ansvarsløse, mens kvinnene er falske og svikefulle.
Her overlates lite til leserens egen fantasi - i klassisk realistisk ånd skal vi tvinges til å svelge forfatterens poenger rått og usukret.
«Get a life» er en problemroman som er underlig gammelmodig i alt sitt insisterende alvor.
| 0
|
108281
|
For lettbent
Oversatt av Aase Gjerdrum 335 sider - kr. 369 Cappelen
Men der hans forrige bok var gjennomgripende, aktuell og nyskapende, er denne romanen mindre oppsiktsvekkende.
Det er rett og slett noen historier om mennesker som får livet vevd sammen på en ikke spesielt elegant litterær måte:
Den indiske datanerden Arjun kommer til USA, og får lære det amerikanske prestasjonskravet å kjenne på nært hold.
Han kan alt om virus og computere, og om Bollywood-stjerner.
Men han hadde ikke ment at hans lille virus-hevn skulle få så store konsekvenser, hverken politisk, pekuniært eller personlig.
Boken er for så vidt sjarmerende, ikke minst for folk som ikke kjenner fakta innen mulig/ikke-mulig i det skremmende cyberspace.
Forfatteren slentrer liksom-elegant langs slike stier, men blir bare latterlig siden han ikke har grunnleggende kunnskap om mulig og ikke-mulig innen denne verdenen.
(Husholdningsmaskiner smittes av virus via Internett.)
Likevel kunne forfatteren ha lykkes i sitt prosjekt, å føre tre helt ulike skjebner sammen i et drama der både datasikkerhet, indisk filmproduksjon og reklamebransjens indre univers skulle forenes i en klok undertekst.
Det er språket, dramaturgien og rent ut fortellerevnen som svikter i denne romanen.
Den blir for lettbent for sine pretensjoner, samtidig som den i norsk språkdrakt mistenkes for å ha blitt tilført enda flere småfeil, snubletråder og slappe formuleringer.
Resultatet er en fortelling der skikkelige innslag av håndverket slår bare gjennomsnitts gjennom:
et finnes enkelte passasjer av inspirert dialog, fargerik beskrivelse og snev av nerve.
Disse er svært lesbare.
Men de redder ikke romanen som helhet.
| 0
|
108282
|
Irske åpninger
Mderne irske lyrikarar Gjendikting ved Knut Ødegård og Jostein Sæbø Kr. 298,- Cappelen
Knut Ødegård og Jostein Sæbø har samlet ni nålevende poeter fra den grønne øya (nobelprisvinner Seamus Heaney inkludert) mellom to permer.
Resultatet har blitt en enhetlig og god antologi, som i tillegg til mange gode enkeltdikt også viser strukturelle og tematiske likhetstrekk innenfor irsk samtidspoesi.
Det begrensede antallet forfattere gir større rom for fordypning i de enkelte forfatterskap, som Pat Borans melankolske, personlig inkluderende dikt, Eva Bourkes smått humoristiske utlegninger av f.eks. glemselens ubønnhørlige fremmarsj, eller Eavan Bolands detaljrike, livsvise og utrolig mangetydige historiefortellinger.
Prosapoetisk fortellerglede, frodighet, djervhet og en direkte, ikke-akademisk stil gjør mange av diktene forbausende folkelige, der de uanstrengt blander lokalkunnskap og livsskjebner med mytestoff, sterke natursansninger og historiske tema.
Men forfatterne tilhører «establishment», og noen oppleves litt like i stilen.
De som søker opprørsk irsk undergrunnspoesi eller eksperimentell språkkritikk må lete andre steder.
| 1
|
108285
|
Sterk og unik
Tegneseriebok Oversatt fra fransk av Asbjørn Øverås 250 s., kr. 344,- No Comprendo Press
Boken er en tegneserie på langt over tre hundre sider om Iran.
Tegnet og skrevet av Marjane Satrapi, født i 1969 i Iran, formet som en selvbiografi, dermed sett fra innsiden i et land som har vært langt fra fredelig de siste 30 år.
Det som gjør «Persepolis» så verdifull, er at den viser det som er så lett å glemme, nemlig at den vanlige iraner må leve fra dag til dag, med de samme problemene som man finner overalt, de mellommenneskelige konfliktene og utfordringene som styrer vår hverdag uansett.
For om samfunnet er styrt av diktatorer eller fanatikere, så forelsker folk seg, de gjør opprør mot lærere, har lyst til å feste, ha sex og så videre.
Satrapi tegner opp en svært interessant historie.
Marjanes foreldre er politisk bevisste, og vil at hun skal bli selvstendig og få seg en utdannelse.
På godt og vondt.
Hun blir sendt ut av landet i ung alder for å gå på skole, noe som nesten ender i forferdelse.
Marjanes problem er at hun havner i skvis mellom den iranske mentaliteten der martyrer er de ultimate heltene, og et ønske om frihet, det å kunne tenke det hun selv vil.
Hun er stolt av landet sitt, samtidig er det nesten umulig å leve et normalt liv der.
Tegningene står glimrende til teksten, i sort hvitt, enkle og virkningsfulle.
De gangene teksten handler om episoder som er vanskelige å beskrive, lar hun tegningene bevege seg bort fra det naturalistiske og over i mer abstrakte uttrykk.
Boken er unik i form og innhold og bør leses av alle som har interesse av gode bøker eller tegneserier.
| 1
|
108286
|
Ellevill engelsk tommeltvinning
Roman 183 s., kr. 298, roman Cappelen
Myndighetene trenger dem for å redusere arbeidsløshetstallene og vise handlekraft.
Arbeidsledige trenger dem for lønnen og for ikke å bli apatiske.
Magnus Mills «Plan for full sysselsetting» raljerer over et engelsk tiltak.
Med intenst gravalvor og stor detaljrikdom skildres Univan-prosjektet.
Rundt omkring i England er det mange Univan-depoter.
Mellom disse kjører Univan'er etter en nitid oppsatt kjøreplan med deler til nye Univan'er.
Det som produseres på de ulike depotene, er flere varebiler, som kan sysselsette flere.
Sånn går prosjektet der arbeiderne beveger seg rundt som kjøperotter inne i løpehjul.
Her er et komplisert hierarki med regler og koder.
I administrasjonen finnes folk med gull-og sølvmerker.
Absolutt alle sitter pent når de dukker opp og inspiserer.
Prosjektet er uproduktivt og meningsløst.
Aktiviteten er poenget, ikke resultatet.
Etter hvert splittes arbeiderne i to leire, heldagistene og tidligkvelderne.
Skal vi le, gråte eller gjøre opprør mot elendigheten?
Mills satser på utlevering, flir og galskap.
Kjøreplanen på bokens bakside får deg i hvert fall til å flire.
Verre er det med resten av boken, til tross for et strålende konsept.
Skal latterdører og kneggefrekvenser åpne seg, trengs det mer temperatur, tempo og overskudd.
Grei oversettelse av Hege Mehren.
| 0
|
108287
|
Universets magi
Oversatt av Øyvor Dalan Vik.
Gyldendal.
567 s., kr. 349,-
Listen ble satt høyt da den kjente reiseskribenten Bill Bryson for noen år siden bestemte seg for å skrive en populærvitenskapelig bok.
Listen ble satt høyt da den kjente reiseskribenten Bill Bryson for noen år siden bestemte seg for å skrive en populærvitenskapelig bok.
Han ville ha svar på de mange store spørsmålene om naturen rundt oss, om atomer, gener, klimaet og verdensrommet.
Hva vet forskerne egentlig om de minste bestanddelene i universet?
Hvordan oppsto livet?
Hvor lenge vil jorden overleve?
Den ferdige boken er overraskende bra, og har fått en god mottakelse internasjonalt før den nå foreligger på norsk.
At en lekmann kan prestere så solid forskerformidling, skyldes selvfølgelig at Bryson i utgangspunktet er en god forteller.
Men minst like mye må tilskrives grundigheten i arbeidet.
Boken slenger ikke ut lettvinte konklusjoner, men understreker tvert imot hvor lite vi faktisk vet.
Den historiske tilnærmingen til stoffet er spekket av biografiske detaljer om eksentriske forskere og rivaliseringen dem imellom.
Flere pionerer som aldri fikk æren for sine oppdagelser, løftes frem i lyset.
I den grad Bryson samler trådene mot slutten, skjer det med en godt underbygd advarsel mot den menneskelige ødeleggelse av jordens artsmangfold.
Det er litt krøll med tallene om issmelting og havstigning, men alt i alt leveres et innsiktsfullt bilde av den hårfine balansegangen som gjør nettopp vår verden slik den ser ut i dag mulig.
Boken vil med all sannsynlighet fenge brede lesergrupper.
| 1
|
108289
|
Elendig Da Vinci-«original»
Oversatt av Rune Larsstuvold.
373 sider.
Giga forlag.
I 1983 utga spenningsforfatteren Lewis Perdue denne romanen, der hovedtema er jakten på glemte/skjulte verker av Leonardo da Vinci.
Etter Dan Browns suksess med romanen «Da Vinci-koden» har Perdue saksøkt ham for plagiat.
Begge bøkene har et nyforelsket par som hovedpersoner, prester som fiender, og hemmelige vitenskapsmenn som allierte.
Bøkene er likevel svært ulike.
Der Brown skaper et underholdende tett og spennende nettverk av vitenskap, mytologi, legender og religiøse dogmer, leverer Perdue en pinlig enkel og svært lite engasjerende fortelling.
Her handler det om jakten på et nytt supervåpen, basert på Da Vincis ideer.
Her er ikke snev av Browns hovedplott, ideen om at Jesus aldri døde på korset, men ble stamfar.
Personskildringene her er tørre som papp, selv Dan Browns ganske så klisjéfulle persongalleri fremstår briljant i sammenligning.
Dramaturgien humper og bremser.
En i og for seg brukbar plot-idé faller sammen, rett og slett fordi forfatteren ikke skriver særlig godt.
Nyutgaven har fått innkastet elementer fra terroren mot World Trade Center, innføringen av euro og andre moderniteter.
Dermed svekkes både troverdighet som «original» - og den smule flyt som måtte ha vært i teksten, blir effektivt sabotert.
Spesielt er voldsscener og annet drama inntil det ufrivillig komiske skildret.
Det mistenkes at den norske oversetteren på ingen måte har evnet å tilføre noe positivt.
Språket er klønete, grammatikken stotrende og full av feil.
Oversetteren klarer for eksempel å bruke ordet «som» inntil fire ganger i samme setning.
Resultatet blir en semmer lesestund.
| 0
|
108290
|
Litterær slikkepinne
Roman 219 sider, kr. 199 Gyldendal.
Oversatt av Eivind Lilleskjæret.
Lettlest, tilsynelatende lettfordøyd sorgmunter bok om et familietraume er det vi serveres av Amanda Eyre Ward i «Min søster Ellie».
Skildringen av denne alkoholrammede familiens tragedie er holdt i et dagligdags muntlig språk og står i skrikende kontrast til de mørke dystre sidene i familiens indre liv.
Søstrene Caroline og Madeline og moren Isabelle klarer seg tilsynelatende bra, selv om de lever med at lillesøsteren Ellie forsvant sporløst ut av livene deres da hun var bare fem år.
Caroline lever destruktivt og drikker for mye.
Hun er ikke aktiv musiker selv om hun er utdannet til det.
Madeline strever med å leve et så uklanderlig liv som mulig, og moren Isabelle spytter heller ikke i glasset.
Alkoholen har drept faren deres.
En dag ser de et bilde av en ung pike som er prikk lik Ellie i en avis.
Caroline har fått sparken fra jobben sin og bestemmer seg for å dra til Montana der avisen kommer ut, for å lete etter henne.
Carolines aktive søken etter Ellie hjelper henne til å bearbeide fortiden og finne ut hva hun vil satse på når hun blir stor.
Romanen kan leses som en variant av filmen «Stekte grønne tomater» som sier at av og til seirer de gode kreftene.
Svære familietraumer kan bearbeides og leges og de verste scenarier trenger ikke alltid å slå til.
Grei oversettelse av Eivind Lilleskjæret.
| 1
|
108291
|
Leken ungdomsbok
Oversatt av Tor Fretheim.
Ungdomsbok.
176 sider - kr. 259,-
Svenske Per Nilsson har skrevet en rekke barne- og ungdomsbøker av høy kvalitet.
Per Nilsson:«Solprinsen»
Oversatt av Tor Fretheim Ungdomsbok 176 sider - kr. 259,- - CappelenMed «Solprinsen» gjør han ikke skam på sitt gode rykte.
Det er i utgangspunktet en relativt streit historie om Jonatan som er 15 og går i tiende klasse, han er forelsket og blir mobbet.
Kjente tema for en ungdomsbok, med andre ord.
Men Nilsson har et ess i ermet, han leker med teksten, med forskjellige nivåer og formidlingsteknikker.
På denne måten får han på en fiks måte en fin variasjon som spenner fra det som virkelig skjer med Jonatan til hans drømmer og tanker.
Deler av boken foregår på et realistisk plan, som jevnlig alternerer med en fantasiverden der Jonatan er en superhelt som er langt mer handlekraftig enn den virkelige Jonatan.
Ikke nødvendigvis så originalt, det heller, men det gir boken en fin humor, og så får Jonatan en mulighet til å lufte ut litt frustrasjon.
Den realistiske delen er skrevet i en velfungerende poetisk stil.
Uten tegnsetting, hvor linjeskift styrer tempoet.
Alle disse tekniske triksene kan umiddelbart virke noe merkelige, men det fungerer, og gir boken en fin rytme og flyt.
Dermed bryter Nilsson ut av den normale rammen for ungdomsbøker (og alle andre romaner for den saks skyld), og gir den relativt tradisjonelle historien en oppkvikker.
Han avrunder også det hele på en smart måte, og i all sin lettlesthet burde den være en god kandidat til tenåringsnattbordet.
For dem som ikke har lest en hel haug med bøker, er den også en fin innføring i at en tekst kan være nær sagt organisk, at det egentlig ikke finnes noen grenser for hvordan man skriver en historie.
| 1
|
108292
|
Harry Potter i hardt vær
Bloomsbury, engelsk utgave
Harry Potter beveger seg inn i dypt mørket i den sjette romanen i den sagnomsuste serien.
Bokslippet fremstår nærmest som en verdensbegivenhet, i hvert fall for den som ikke har oppholdt seg på en øde øy i den siste uken.
Og heldigvis holder vår unge, bebrillede helt fortsatt stilen.
«Harry Potter and the Half-Blood Prince» er en spennende bok i seg selv, og ikke minst en faretruende opptrapping til den store finalen i syvende og siste bind.
Jeg tror ikke hærskaren av faste lesere vil falle av før den tid.
J.K. Rowling opprettholder fortellerglede, driv og magi, samtidig som Harry Potter må grave dypere i både forhistorie og andres minner - og i seg selv.
Det er harde tider i J.K. Rowlings univers for øyeblikket.
Et univers som nå har enkelte klare fellestrekk med den verdenen vi vanligvis pleier å kalle den virkelige.
Kampen mellom gode og onde trolldomskunstnere skaper også problemer for intetanende mennesker.
Broer raser sammen, fæle mord foregår og en sliten statsminister klør seg i hodet idet en ny «Minister of Magic» popper ut av peisen, for å advare om den bekymringsfulle utviklingen.
Den onde trollmannen Voldemort, unnskyld, Han-dere-vet, rir igjen.
En sur vind blåser midt i juli måned og professor Humlesnurr ser seg nødt til å hente Harry Potter hos Dummingene med en gang.
På veien til sitt sjette skoleår på trolldomsskolen følges Harry Potter opp av de strengeste sikkerhetstiltak.
Og mens Harry Potter går inn i sitt 17. år, svirrer ryktene om profetien som knytter seg til ham, i trolldoms-tabloidpresse og blant medelever.
Harry selv har også de dramatiske begivenhetene fra forrige bok i bakhodet.
Lange samtaler med professor Humlesnurr må til.
Potter har blitt eldre og tøffere - og han er søkende.
Men om sjette bind slår an en alvorlig tone, mangler det heldigvis ikke på humør og morsomme elementer.
Her er en butikk med magiske effekter som selger som hakka møkk i paranoide tider, hvor jeg gjerne skulle oppholdt meg noen timer selv.
Det skorter heller ikke på skolehverdag fra det sjette året til Harry, Ronny og Hermine.
Rowling makter fortsatt å presentere varierte begivenheter derfra, uten at slitasjen på stoffet har blitt for stor.
Som eldre elever ved trolldomsskolen nyter våre venner økt anseelse, og Harry Potter har fått stort ansvar, også for viktige oppgjør i Rumpeldunk.
Den jevnaldrende erkefienden Draco Malfang er dessuten på hugget.
De mer avanserte undervisningstimene åpner for underholdende passasjer over fiolette væsker.
Kjærligheten har begynt å spille en avgjørende rolle, med en viss magisk touch, som seg hør og bør på en trolldomsskole.
Det er duket for både sjalusi og nye konstellasjoner.
Store temaer bringes også inn i Harrys opprulling av avgjørende begivenheter fra fortiden, og når han må takle nye utfordringer på egen hånd.
Dette ledsages tidvis av vel store ord.
Men så er det heller ikke småtterier Harry Potter skal hanskes med.
Uten å røpe for mye får kampen mot Han-dere-vet en høy pris i denne boken.
Man kan si hva man vil om J.K. Rowlings bruk av foreldreløs-gutt-med-magiske-evner-temaet, en snev av Star Wars-aktig mytologi og kanskje også store anslag à la Ringenes Herre.
Hun har skapt et univers som fortsatt fascinerer, kanskje nettopp på grunn av velkjente eventyrelementer med en kreativ vri.
Her får de unge hovedpersonene stadig utfolde seg som sine egne sjefer og allierte gjennom alskens prøvelser.
Tidvis blir det litt pratsomt her og der, men den sjette boken om Harry Potter er like fullt så handlingsmettet at du må henge på.
Kampen mellom det gode og det onde har stadig sin fascinasjonskraft - selv om den ikke alltid utspiller seg i sort-hvitt.
Susanne Hedemann Hiorth
| 1
|
108293
|
Rar roman om ørken, olje og kjærlighet
Oversatt fra tysk av Sverre Dahl 256 s., kr. 329 Gyldendal
Hvem har ikke latt seg besnære av de merkelige kjærlighetsfortellingene i «Tusen og en natt»?
Vært sjarmert av historiene fra ørkensandens og palmelundenes verden ved Det kaspiske hav?
Det har mange.
Og mange vil også la seg fengsle av den poetisk-historiske romanen «Ali og Nino», skrevet av Kurban Said i 1937 og utgitt på nytt nå.
Det gjør den blant annet fordi den forteller om den kulturelle bakgrunnen for det som nå skjer i Irak, Iran og i landene i Kaukasus: krigen mellom europeere/amerikanere og asiater, mellom kristne og muslimer, hvite og fargede.
Dette siste står sentralt i boken til den aserbajdsjanske Kurban Said, som selv sto midt oppe i alle motsetningene, men sterkt hellende til den islamske siden.
Noen fast sammenhengende episk roman er hans bok ikke.
Heller en rekke fortellinger om historie og politikk og familiedynastier i det eksotiske landskapet rundt det store innlandshavet.
De to elskende, Ali og Nino, opplever dramatiske ting rundt seg i oppveksten.
Blant annet vet Ali å fortelle hvorledes oljen plutselig sprutet opp av jorden på bestefarens gård ved et mindre jordskjelv.
Og gjorde familien styrtrik.
Ali er muslim, Nino kristen.
Dette gjør at de to elskende riktignok gifter seg med hverandre, men de får ikke noe samliv, fordi familiene hindrer det.
En bok å anbefale.
Den henleder vår interesse til et hjørne av verden som i høy grad har krav på oppmerksomhet.
| 0
|
108294
|
Lykken i ulykkeligheten
Schibsted Forlagene AS 321 s., kr. 298,-
Will Ferguson tar utgangspunkt i vrimmelen av selvhjelpsbøker, og skaper en satirisk og til tider morsom roman om lykkens ulykke.
For hva skjer når en slik elsk-deg-selv-og-vær-lykkelig-bok faktisk fungerer, og alle lesere faktisk får et fredfullt og deilig liv?
Når folk faktisk slutter å røyke, slanke seg, drikke, spise usunn mat, kjøpe moteklær?
Svaret er:
Samfunnet bryter sammen.
Midt i dette står hovedpersonen Edwin.
Han er forlagsredaktør og sørger via en ironisk farse for at boken utkommer.
Men selv finner han ingen frelse.
Tvert imot, han lider stygt som følge av at alle hans nærmeste nå brått blir lykkelige og uten hat, smerte, sorg.
Dermed starter jakten på forfatteren, en reise som viser seg å bli særdeles ubehagelig for alle impliserte.
Selve grunntanken i denne boken er både fornøyelig og interessant, den setter et skarpt og sarkastisk søkelys på forbrukskulturen og lykkefiksere/lykkedrepere som alkohol, sigaretter, mote, mat.
Den er ekstra morsom for folk som har nærkontakt med forlagsdrift, siden forfatteren heller ikke her sparer på sitt sardoniske krutt.
Likevel er romanen litt klønete, oppstykket og i passasjer kjedelig.
Det blir for mange sidefortellinger, uthalte scener, klumsete overganger.
Denne ujevnheten dreper noe av bokens ellers fremstående ironiske verdi.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108296
|
Storartet fra Grønland
Oversatt av Annie Riis 560 s., kr. 369, Aschehoug
For å si det med en gang:
Hanne Marie Svendsens nye bok er en av de beste historiske romaner som har kommet ut i Norden.
Store ord, ja vel, men berettigede.
Personene virker levende og sanne.
Handlingen er spennende og innholdsrik, av og til meget dramatisk.
Det historiske og religiøse stoffet er dokumentarisk til det ytterste.
Og de storslåtte naturbildene gjør sterke og varige inntrykk - vi befinner oss jo på Grønland, midt i en funklende og eventyrlig verden blant blomster og gress, isfjell og breer - alt sammen under det evig blafrende nordys.
Tiden er den urolige og farlige omkring 1350.
Den gang da Svartedauen herjet, da kirker og trosretninger vaklet og ga rom for kjetterske tanker, da selve det nye Europa ble født.
Hovedpersonene Unn Ingunnsdatter og Ingebjørg Bjørnsdatter er bondedøtre som inngår et fostersøskenskap i et kloster og holder sammen hele livet.
Unn stammer fra en gård som ble kalt Stjernesteinene:
Det lå noen gule stein i vannkanten der, men både de og gården ble oversvømmet av havet og liggende og glitre under vannet.
- Den er min, sier Unn, den kan ingen ta fra meg.
Hun vil videre, intelligent og fremfor alt vitebegjærlig som hun er.
Hun vil ikke bli stengt inne, hun vil lære alt, reise ut i verden og oppleve uten at noen skal bestemme over henne.
En god del realiserer hun også.
I alle fall toner tidens åndelige strømninger sammen i henne.
En spennende og interessant skikkelse.
Romanen rommmer ellers et vell av personer - trofaste slitere og fangstmenn, men også tullinger og tverringer, trollmenn og religiøse fanatikere som håner den offisielle kristendom og skjender kirken på grotesk vis.
Vi møter prester og klerker og ikke minst nonner som alle har sitt å stri med.
Et mesterlig verk
Nonnene sliter med en innbyrdes misunnelse og splid som gjør klosteret deres til et utrivelig sted.
Oppblåste embetsmenn og autoritæreprelater gjør ikke stemningen i kirken stort bedre.
Blant annet stiller de seg i spissen for en forfølgelse av urinnbyggerne, eskimoene, som virker opprørende.
Likevel oppleves Svendsens bok som noe ytterst positivt og livsbejaende.
Forfatteren er rett og slett glad i alle de mennesker hun skriver om.
Og skrive, det kan hun.
Som få andre i dagens Danmark.
Et mesterlig verk, altså, en bok det har vært en opplevelse å fordype seg i.
En bok som stimulerer trangen til mer levende historie og kunnskap om fortidens mennesker.
Et skriftstykke som gir en lyst til selv å få komme til dette landet som så åpenbart ikke ligner noe annet land.
| 1
|
108300
|
Iskaldt og mystisk
Oversatt av Bjørn Alex Herrman 313 sider Kr.
328 Oktober
Et land som minner mistenkelig om det moderne Sverige, befinner seg altså i krig.
Sammen med tre andre menn får romanens hovedperson Edh et ytterst hemmelig oppdrag.
De skal frakte en mystisk last langs en kyststripe kontrollert av fienden.
Nøyaktig hva det er de skal frakte eller hvorfor det er så viktig, får vi aldri vite.
Det som er klart, er imidlertid at oppdraget må foregå i mørke, og på skøyter (!) over lunefull is.
Det er duket for operasjon «Svart krabbe».
Med dette tilsynelatende søkte utgangspunktet har den unge forfatteren Jerker Virdborg lykkes med å skape en riktig så spennende fortelling.
For ikke å si uhyggelig:
Her ligger nemlig det meste av spenningen i det uuttalte, det tilbakeholdte, det tause.
Sprengkulden, isen og den blåsvarte natthimmelen er felles referanser for alle nordiske lesere, og brukes som effektive kulisser av en forfatter med god kontroll over virkemidlene sine.
Romanen har et tidløst preg, assosiasjonene går i retning gamle filmer og adjektivfattige krigsberetninger.
Og i takt med at den fysiske og psykiske nummenheten trenger inn hos Edh og de andre, bare for å gi vei til febervillelser og desperasjon, blir det vanskeligere og vanskeligere å legge denne boken fra seg.
Selv om han må trekkes noe for en vel langtrukken og forutsigbar slutt, er det riktig å si at Jerker Virdborg med «Svart krabbe» viser seg som en usedvanlig original og kraftfull forfatter.
| 1
|
108301
|
Mye nytt om Auschwitz
Oversatt av Kjell Olaf Jensen 350 sider Kr. 349,-.
Aschehoug
I kjølvannet av den meget sterke fjernsynsserien «Auschwitz» utgis historien om den mest grusomme av alle nazistenes konsentrasjonsleirer.
Dette er manuskriptet og alle forarbeidene som den fremragende forfatteren og produsenten Laurence Rees bygde serien på.
Man skulle kanskje tro at boken ikke virker like sterkt som fjernsynsprogrammene.
Det er langt fra tilfellet.
Boken virker faktisk sterkere.
Den er fyldigere på alle måter, kommer med tillegg og fordypninger som gjør de rystende vitneprovene enda mer sjokkerende.
Man møter igjen alle de personer Rees og hans folk intervjuet i TV-serien - de overlevende fangene, fangevokterne og SS-mennene, toppsjefene.
Og ikke bare i glimt som på TV, men i helfigur, i full legemlig og sjelelig størrelse.
Man skjønner mer av den nærmest ufattelige mentaliteten som drev tyskerne til å oppføre seg så forferdelig som de gjorde.
De forteller selv - om seg selv.
Det samme gjør de ofre og flyktninger som greide seg ut i 1945.
En leser kan altså fotfølge bit for bit hele utviklingen i den mest grusomme av alle nazistenes dødsleire.
Og konkluderer uvilkårlig: dette må aldri skje en gang til!
En god del av stoffet er kjent fra før.
Men det er mye nytt i boken òg.
Ikke minst i de samtaler forfatteren har hatt med tidligere SS-folk og i kommentarene disse kommer med til egne handlinger.
Rees har funnet dokumenter i de nylig åpnede russiske arkivene som forteller om hittil ukjente ting:
Alle voldtektene russiske soldater begikk overfor de gjenlevende jødiske kvinner i leiren; antisemittismen de jøder som vendte tilbake til Polen, Slovakia og andre steder i øst, fikk kjenne etter frigjøringen i 1945.
En av svakhetene ved programmene var at de ikke gikk inn på spørsmålet om hvorfor i all verden de allierte ikke gjorde noe for å forhindre massemordene i leiren.
De visste allerede i 1942-43 godt om det som foregikk ved gasskamrene.
Men til tross for mangfoldige oppfordringer fra store jødiske organisasjoner, ble intet gjort.
Dette spørsmålet blir tatt noe fyldigere opp i boken.
Men forfatteren kommer ikke med noe egentlig svar.
Det er urovekkende.
Lå det en bevisst antisemittisme bak?
Alle innvendinger til tross: les denne boken!
Den handler (dessverre) om mennesket.
Om oss selv.
| 1
|
108302
|
Litterær rystelse fra «ground zero»
Oversatt av Knut Ofstad, 366 sider Kr. 329,- Gyldendal
Bak en underlig tittel ligger en minst like underlig og besnærende historie:
Vesle Oskar mister faren sin ved terrorangrepet på tvillingtårnene i New York.
Han må gjemme en dyster hemmelighet:
Meldingene på telefonsvareren som skildrer farens siste stunder.
Han har også andre hemmeligheter, og kriger å kjempe.
Oskar er slett ingen vanlig unge.
Han er belest, og ivrig brevskriver til så vel musikkhelter som ledende vitenskapsmenn.
Han våger ikke banne rett frem, og bruker mye av tiden på å smyge seg gjennom tilværelsen i det han kaller «tunge støvler».
Beskrivelsen av dette barnets indre liv, depresjonene, og også den fantasifulle humoren er ganske så genial.
Vi får blant annet møte lille Oskars ukjente bestefar, som ble stum.
Han forlot sin gravide kjæreste, og tatoverte «ja» og «nei» i håndflatene sine for kommunikasjonens skyld.
Vi følger Oskar på jakt etter sannheten om sine røtter, inn i hans følsomme sjelsliv, ut i hans store hjemby.
De bisarre og noen ganger hylende morsomme sidesprangene i teksten hindrer aldri fremdrift og dramaturgi.
Det er sjelden å lese en bok så ladet av både ytre og indre spenning, så kreativ i både form og innhold, og dertil så tankevekkende.
Safran Foer lykkes i en meget vanskelig balansegang:
Å skrive en 11/9-roman uten at den har altfor mye med 11/9 å gjøre, og uten snev av polemisering, halvskjult politisk agenda, navlebeskuelse eller andre særheter.
Dette er rett og slett en vidunderlig god historie om mennesker, og et av de beste barneportretter denne anmelder har lest.
Dertil er boken full av poetiske uttrykk, også i form av foto, illustrasjoner og andre grafiske konstruksjoner.
Når så oversettelsen synes å sitte perfekt (denne anmelder har ikke lest originalteksten), kan man lite annet ønske seg av en lesestund.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108303
|
Tull om Hitlers sønn
Cerebellum forlag 288 sider
Forfatteren presenterer den selv på denne måten:«Dette er en roman om en grådig sensasjonsjeger av en frilansjournalist, og om møkkapressen som kjøper og selger den dritten han spar fram.
Og for å gi romanen et skikkelig plot, så graver han seg altså fram til en meget spesiell olding på et mentalsykehus i England, som har brukt hele sitt voksne liv på å jobbe med desinformasjon og europapolitikk (under ny identitet).»
Oldingen det er snakk om, er en sønn Hitler fikk i 1909 med sin halvt jødiske kusine.
Hitler jr. kommer seg til topps i den nazi-tyske etterretningstjenesten, etter krigen i den engelske (og er nær ved å bli engelsk statsminister!).
Han reiser til Berlin, gjenfinner restene av Hitlers lik, frakter dem til Førerens hjemsted Braunau i Østerrike og begraver dem der.
Den norske journalisten som hører om dette, graver dem opp igjen - og dør.
Nei og atter nei, dette kjøper man ikke.
Heller ikke stilen i det som fortelles.
Den er uutholdelig.
| 0
|
108305
|
Tungespissen mellom liv og død
Dikt - 67 sider Kr.
188,- Samlaget
Med utgangspunkt i barndomsopplevelser fra familiegården, i oterfiske og slaktetid, i rottefeller bak fjøstrappa, i stormdager som river tuntreet over ende og sender steinras nedetter fjellsidene.
I en fangstnot med forvillede fugler, meisler hun fram dikt som reiser seg ut av hverdagen og blir stående som mangesidige bautasteiner i leserens bevissthet.
Ofte har de karakter av små prosapoetiske fortellinger som dreies inn mot en åpen, mangetydig og tankevekkende avslutning.
Det er også en fin bevegelse og sammenheng gjennom de fire bolkene i samlingen, der billeddetaljer tas opp og videreutvikles: tungespissen til et døende dyr; vevkjerringenes umerkelige arbeid; den mangetydige tomheten i et fraflyttet hus; muldjorda med sin fuktighet, sine blå spor.
Med sitt rike billedlandskap og sikre språkføringer er dette en diktsamling det er lett å bli glad i.
Men den hadde fortjent et mer spennende omslag.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108306
|
Elegant norsk thriller
Aschehoug 400 s., kr. 339,-
Endelig en førsteklasses og vesentlig thriller, en bok som bare bør skrytes opp i skyene.
Tom Egelands «Ulvenatten» er uhyre elegant komponert, spenningen under lesningen er konstant.
Forfatteren drysser stadig nye poenger, nye overraskelser ut av ermet og trollbinder en leser fra første til siste side.
Han er i besittelse av egenskaper som gjør ham til noe mer enn forfatter - nemlig til dikter: store og vidtrekkende kunnskaper om vår egen tids verden; imponerende skriveferdigheter foruten en boblende rik fantasi.
Et blinkskudd av en bok!
Det dreier seg om en direktesending av et debattprogram i fjernsynskanalen ABC i Oslo.
Utenriksministeren er til stede, det er også flere kjente politikere og byråkrater foruten programlederen Kristin Bye.
Ellers er det store studio 2 fylt opp med en gruppe tsjetsjenske asylsøkere.
Så viser det seg at en rekke av disse siste er terrorister.
De kupper hele sendingen bevæpnet med pistoler og bomber og gjør debattdeltagerne til skjelvende gisler.
Som vil bli skutt om ikke kuppmakernes krav blir oppfylt:
Et fritt Tsjetsjenia!
Frigivelse av alle politiske fanger!
Fremskaffelse av en tidligere berømt leder som er blitt norsk asylsøker!
Forhandlinger mellom terrorister og tilkalt politi pågår hele natten og blir dramatiske - alt mens det som foregår i studio kringkastes direkte til norske seere, til slutt til en hel verden.
Det er åpenbart ikke den ting forfatteren er uvitende om når det gjelder det vanskelige og innviklede politiarbeidet i en slik sak.
Han vet også mye om hva det vil si å være gissel, innesperret og utlevert til bøllenes tyranni.
Han gir skakende skildringer av det, kanskje de beste i hele boken.
Og han kjenner nøye til hvorledes et fjernsynsstudio er konstruert med alle sine lufterør og skjulte kanaler.
Men fremfor alt vet han mye om hva det er å være tsjetsjener.
Vi får lynkurs i det ulykkelige og oljerike landets historie, øyeblikksglimt fra grusomhetene og terroren begått der, og vitnesbyrd om at folk er forskjellige også i Tsjetsjenia: noen er helter og idealister, andre banditter og forbrytere.
Bare russerne kommer dårlig ut i boken.
Ingen vil være i tvil om hvor forfatteren selv står i den vonde konflikten.
Dette siste er vesentlig i Egelands ypperlige roman.
Midt oppe i all spenningen - som ender i et crescendo som tar fullstendig pusten fra en.
Ta boken med på sommerferie!
| 1
|
108307
|
Litterært festmåltid
Oversatt av Peter A. LorentzenRoman 311
Møt en ganske enkelt god bok om trang oppvekst, hardt slit, evig eksil og utenforskap.
Vi møter eksilvietnameseren og overleveren Binh som er kokk hos det berømte kunstnerparet Gertrude Stein og Alice B. Toklas i trettiårenes Paris.
Binh blir aldri god i fransk, og forblir halvspråklig.
Til gjengjeld er det ingenting i veien med blikket og hans evne til å lese mennesker.
Nyt denne beskrivelsen av språklig utenforskap:
«Jeg er en mann med lånt tungemål, og tungen er ikke skåret etter mine mål.
Derfor kan jeg ikke kjempe om denne byens gunst.»
Binh beskriver Steins og Toklas' legendariske teselskaper, det eksentriske livet i Paris' litterære miljø og bakgater og kafeer, der menn med hans forbudte legning kan møtes.
Fortelleren er oppvokst og formet i Saigon under fransk kolonistyre, av år som byssegutt på en sliten båt der han tryller fram eventyrlig mat under kummerlige forhold.
Et litterært festmåltid fint oversatt av Peter A. Lorentzen.
| 1
|
108308
|
Absurd blanding
183 sider.
Kr. 298,-Aschehoug
Jon Eirik Lundberg debuterer med en heller merkelig bok.
«Sverige» er en salig blanding av genrer, uten noen reell handling, full av språklig lek og generell nonsens.
Det finnes ingen skikkelig forklaring på hva dette er, eller skal være ment å være.
Ikke blir man særlig klok etter endt lesning heller.
Lett forvirring er det som best beskriver leseropplevelsen, men man kjenner duften av diverse absurde kunstformer og teksttriks.
Litterært sett går tankene i retning den amerikanske forfatteren Richard Brautigan som var en mester i bilde- og metaforbruk, der han lot elver få liv og til slutt kunne la en ørret stå igjen som et bilde på det moderne forfall.
Nå må det umiddelbart skytes inn at Lundberg ikke er i nærheten av Brautigans språklige mesterstykker, men for dem som kjenner hans forfatterskap, kan det gi et par hint om hva Lundberg har begitt seg ut på.
For dette er vanskelige saker, en bok som så å si ikke leverer noe av det en leser vil forvente å få av en bok, må eksellere i språkkunst, ellers blir det en smule poengløst.
«Sverige» når sjeldent det nivået.
Heldigvis dukker det opp noen freske partier og likeså språklige godbiter, men tekstene snubler ikke sjeldent i sin egen oppfinnsomhet og det blir litt tullete med en setning som:
«Jeg kjeder meg like kostelig som naturen selv, som i evig tid før min ikke har gjort annet enn å stirre inn i sin egen reprise.»
Å kursivere poenget er et døvt triks, men tåpeligere er det at naturen i evighetsperspektiv har vært i uendelig utvikling, sett i et års perspektiv derimot, ville vel utsagnet hatt en viss logikk.
Sverige» klarer ikke å bli tilstrekkelig interessant på den ene eller andre måten, men er man av den tålmodige typen kan man lete seg fram til noen sukkertøy i denne absurde blandingen.
| 0
|
108309
|
Original dikter-turist
Oversatt av Geir Pollen Gyldendal200 s., kr. 329,-
Denne sørtyske skribenten (f. 1944) som levde det meste av sin tid (1966-2001) i England, har vakt berettiget oppsikt over hele den litterære verden.
«En av de mest originale stemmer fra Europa nå,» sier Paul Auster fra Amerika.
Dypt original er i alle fall hans bok fra 1990, «Vertigo», som foreligger på norsk nå.
Den er en blanding av roman, reisebeskrivelse og selvbiografi, minst like rar og underholdende som «Austerlitz» var det.
Og full av livsvisdom.
Rammen er en lang reise forfatteren foretok i 80-årene - til Italia, Østerrike, Sør-Tyskland.
Enestående godt skriver han - arkitekturentusiasten - om store byer som Wien, Verona, Venezia, Milano og London.
Nesten enda bedre forteller han om sin barndoms landsby i Tyskland som han bare kaller W. Med en hukommelse som virker helt unik i sin presisjon, beretter han om selsomme ting og enda mer selsomme mennesker der.
Om sine gamle tanter for eksempel, som døde på samme dag - den ene av hjertesvikt og den andre av forferdelse over det som var skjedd.
Eller om en kvinnelig hotelleier som til slutt bare holdt seg på sitt værelse.
Ingen visste om det var rødvinen som gjorde henne tung til sinns, eller om det var tungsinnet som hadde fått henne til å gripe til rødvinen.
Arbeide gjorde hun aldri.
Sebald har en utpreget syrlig-sarkastisk tone og en ironi, et nokså svart samfunnssyn som minner om Thomas Bernhard.
Men han er ikke så gjennomført negativ som sin østerrikske kollega.
Han skriver med ekte varme om mennesker og bygninger og fremfor alt om kunstnere han setter høyt - Stendhal for eksempel, eller Pisanello eller Kafka.
Stor skrivekunst presterer han - selv om den svimmelhet, «vertige», som tittelen antyder, stundom overvelder en under lesningen av denne mentale reiseberetning i tid og rom.
| 1
|
108310
|
Strålende undergang
283 s. kr. 329,- Med mini-essay av Henrik H. Langeland.
Damm.
Over åpent hav sitter Tender Branson alene i en jumbojet.
Han har kapret flyet, satt av alle passasjerene og flygeren har nettopp hoppet ut i fallskjerm.
Han kan ikke selv fly maskinen, han venter på at den skal styrte, men først vil han fortelle sin besynderlige historie til flyets svarte boks.
Den amerikanske forfatteren Chuck Palahniuk er mest kjent for «Fight Club» fra 1996, og som ble filmatisert i 1999.
«Nedtelling» kom samme år som filmen, og er en dyster og tragikomisk fortelling om Tender Branson, som har vokst opp i en religiøs sekt, hvor han levde helt avskåret fra omverdenen til han en dag ble sendt ut for aldri å kunne vende tilbake.
Hans liv minner om robotens, så en dag viser det seg at han er den eneste overlevende fra sekten, alle andre har begått selvmord.
Og vips:
Den ordinære arbeideren er blitt ekstraordinær.
På et øyeblikk blir han omgjort til en TV-predikant som i ren marionettstil, styrt av en grisk agent, reiser rundt i USA og selger sine produkter.
En dukke som gjør alt etter manus, og ved massiv mediedekning og en besynderlig venninne fremstår som en frelser for massene som vil høre på.
Til den svarte boksen prøver han å forklare med egne ord hva som faktisk skjedde, slik at noen kanskje kan skjønne hvorfor det gikk som det gjorde.
Palahniuk har skrevet en temmelig unik bok om et menneske frarøvet fri vilje fra barnsben av.
Det er blitt et skrekkscenario, full av absurde episoder og ikke så rent lite tankevekkende.
Boken er spekket med bisarr informasjon, og mens man venter på den endelige eksplosjonen, er det mang en lattervekkende sekvens, hvor man ikke vet om man skal sette latteren i halsen eller brøle den ut.
Undergangen virker uunngåelig, godt hjulpet av bokens paginering, som teller ned.
Det kan bare ikke gå bra, men for en leseropplevelse det er underveis.
| 1
|
108312
|
Mellom kjöttbullar og kebab
Oversatt av Andreas E. Østby 212 s., kr. 299,- Gyldendal
Ungdomsskoleeleven Halim vil ikke lenger la seg «svennifisere», han har sett seg lei på at omgivelsene ønsker å fjerne araberen i ham.
Planen er å bli en «tankesultan» som setter en stopper for hele den store «Integreringsplanen» som gjør at slike som han begynner å like fiskepinner og snakker flytende svensk.
Han vil bli:
«Sveriges smarteste revolusjonssvartingfilosof».
Halim vil være tøff og har klokkertro på sitt prosjekt, samtidig er han ensom, en smule misforstått og ikke så rent lite håpløs i sosiale sammenhenger.
Teksten er formet som en dagbok, og språket er Halims eget, det vil si at han har fjernet seg fra vanlig svensk, og kjører på med innvandrer lingo.
Det betyr snurrige bøyninger og temmelig sprø ordsammensetninger, som virker veldig godt ivaretatt av den norske oversetteren (en spinn-off av oversettelsen er boken «Kebabnorsk ordbok»).
Dette er en del av Halims prosjekt, det kan virke litt umulig i starten, men man kommer fort inn i det, og da gir det boken en fantastisk rytme og en mengde nyord som er herlig beskrivende:
«Før de forbydde det var røykeplass her og mange niendeklassinger pauseklinte i buskene.»
Halims far skjønner ikke helt hva sønnen driver med, og nevner at selv om begge foreldrene er marokkanske, så er han født i Sverige, og for ikke lenge siden snakket han knirkefri svensk.
Halim tolker dette til at faren har gitt opp kampen, og blir bare mer motivert.
Det har blitt en tankevekkende bok, den handler om vanskelige og virkelige problemstillinger.
Halim søker etter aksept for den han er, eller kanskje riktigere, tror han er, samtidig så gir boken klare indikasjoner for at fanatisme ikke er en særlig god løsning.
| 1
|
108313
|
Flott tostemt ungdomsbok
Ungdomsbok - 167 sider Pris kr. 249,-Gyldendal
De to forfatterne Helene Uri og Arne Svingen tar i «Sommeren vi kledde oss nakne» et grep som er kjent fra romantiske voksenromaner, med å gi stemme til en karakter hver, henholdsvis Mia og Stian.
Trikset med de to forskjellige fortellerstemmene er veldig fint utnyttet.
Det som gjør boken til noe mer enn en famlende kjærlighetshistorie, er at de to fremstilles på en så følelsesmessig ekte måte at det vanskelig kunne vært gjort av det motsatte kjønn.
Dermed utnyttes bokens potensial til det fulle.
Det er grunn til å tro at mang en tenåring (eller voksen for den saks skyld) kan ha godt av å lese Mias og Stians tanker.
Selve historien er ikke spesielt original, men det er på mange måte like greit, da det er spennende i seg selv å følge de to ungdommene mens de prøver å nærme seg og forstå hverandre.
Uri og Svingen har funnet en flott balanse i boken, og skiftene mellom de to karakterene gir handlingen både perspektiv og framdrift.
«Sommeren vi kledde oss nakne» er blitt en ungdomsbok som passer akkurat like godt for begge kjønn, og det er en prestasjon.
| 1
|
108314
|
Da Kongsvin ger skulle okkuperes
256 sider Kr. 349,- Aschehoug
Som ventet var, utkommer det for tiden stadig nye skrifter om det sagnomsuste år 1905.
De interesserer mange, de fleste av oss har vel en beste- eller oldefar som lå med børsa ved grensen.
Ikke alle de nye bøkene har noe særlig nytt å by på, vi endrer ikke vårt syn på unionsoppløsningen på grunn av dem.
Med skriftserien «Prosjekt 1905» - et resultat av et langvarig svensk-norsk prosjekt - vil kanskje noen gjøre nettopp dette.
I boka «1905 - Nye perspektiver» forsøker 13 megetskrivende faghistoriske forfattere fra begge sider av Kjølen å komme med helt nye synspunkter på det som hendte, ny viten om det, viten som kanskje vil få en del til å skifte mening.
De fleste vil vel være tilfreds med at de svenske militære planer som krigshistorikeren Roald Berg redegjør for, og som bl.a. gikk ut på at Kongsvinger skulle okkuperes og landet omkring besettes, ikke ble satt ut i livet.
Berg forteller detaljert om planleggingen av samtlige norske grensefestningers nedleggelse, og om hvorledes marinen skulle beslaglegges osv.
Burde vi vært mer tilfredse med en fortsatt union med Sverige?
Spørsmålet stilles - og besvares.
Hadde vi da sluppet å bli besatt av tyskerne?
Kanskje det.
Boken om de nye perspektivene har mangt og meget å bringe til torvs som er nytt eller delvis nytt.
Hva for eksempel med de tallrike svenske spionene og deres arbeid i Norge?
Hva med kirken i de to landene, hvorledes så prestene og teologene på hverandre og på konflikten?
For ikke å snakke om kvinnene:
De fikk jo ikke lov til å være med i den første folkeavstemning som fant sted i Norden.
Men Gud skal vite at de hadde synspunkter.
Og med berømte Ellen Key i spissen visste de også å ordlegge dem!
Inger Hammars artikkel om dette tilhører det aller beste i den nye boken.
Som unektelig inneholder en god del som har vært kjent nok før.
Mesteparten av artiklene er holdt i den tunge og litt tørre akademiske stil - der forfatterne i egne noter henviser til andre forskere og ikke minst til seg selv.
Men alle 1905-interesserte og alle Sverige-venner i Norge vil finne mye å glede seg over i denne artikkelsamlingen.
Der det også fremgår at vi hadde - og har? - mange norgespatrioter blant våre naboer i øst.
| 0
|
108316
|
Sårt og kjærlig
202 sider Kr.
299 Gyldendal
Det er vanskelig å komme i fokus i sitt eget liv.
Særlig når du er omgitt av mennesker som hver på sin måte krever mer plass enn deg selv.
Sverre Henmos bok «Gutten til venstre» er en fin ungdomsroman om de evig aktuelle temaene frigjøring kontra tilhørighet, og forpliktelser kontra selvstendighet.
Adrian er i begynnelsen av tyveårene og lever en ganske ustrukturert studenttilværelse i kollektiv med barndomsvennen Otto.
Som alle unge menn vil han så gjerne være helten i sin egen historie, men føler seg nok satt i skyggen av den mer sosialt utagerende Otto.
For ikke å snakke om handlingslammelsen som inntreffer når han møter jenter.
Og da særlig den kjølig tiltrekkende Vilde.
Men først og fremst handler denne romanen om et brødreforhold.
Lillebroren Tobias er født med Downs syndrom, og har derfor alltid fått mer oppmerksomhet og omsorg enn Adrian.
I hvert fall synes han det selv innerst inne, selv om det er vanskelig å innrømme når han samtidig har dårlig samvittighet fordi han kanskje ikke er nok til stede for broren sin.
Sverre Henmo skriver godt om det intrikate maktspillet som foregår innenfor alle familier, og særlig der det er en som krever mer enn de andre.
Ansvarsforskyvning, bekymringer og tause anklager ligger hele tiden like under overflaten.
Boken har likevel en oppbyggelig utgang, der budskapet er at det til syvende og sist gjelder å vite hvor man hører til.
For først da kan man komme seg videre.
| 1
|
108317
|
Gnistrende om Øst-Tys kland
Oversatt av Jorunn Carlsen 331 sider Kr 349,- Cappelen
En augustdag i 1961 gikk en 21 år gammel Stasi-ansatt med et malingsspann og en kost for å male opp linjen der Muren skulle reises.
Hagen Koch er en av de mange personene som portretteres i denne fascinerende boken fra STASILAND, skrevet av australske Anna Funder.
Kochs leilighet var full av bilder av tidligere topphemmelige Stasi-kart, deler av Muren sett fra luften, vakttårn, minefeller, hunder og snubletråder.
Suvenirer fra det østtyske regimet av alle slag.
Anna Funder hadde fått det for seg at hun ville til Tyskland og fikk arbeid på en fjernsynsstasjon i Berlin.
Hun fikk lyst til å snakke med menneskene i landet, både med dem som opponerte og med dem som kontrollerte innbyggerne i det gamle Øst-Tyskland.
Boken er både velformulert og velkomponert, en fin blanding av en slags undersøkende journalistikk og sakprosa med skjønnlitterære ansatser.
Funder tar kontakt og blir stort sett tatt imot og får gjennomføre lange samtaler med en rekke Stasi-folk som uten å blunke forsvarer sin fortid.
Samtidig får hun god kontakt med og intervjuer ofrene for overvåkingen.
Her er unge Miriam Weber som flykter til vesten 16 år gammel, arresteres og fengsles, og får sitt liv for alltid ødelagt, ektemannen dør, trolig tatt av dage av hemmelig politi.
Her er Julia Behrend som fikk en mye eldre italiensk kjæreste.
Hun var flink, med toppkarakterer på skolen, snakket engelsk, russisk, fransk og litt ungarsk, men ble svartelistet på arbeidsmarkedet.
Her er voldtekt som ikke eksisterte i DDR-regimet, ja overgrep og trakassering av alle slag.
Kanskje var det nettopp bramfriheten til Anna Funder, denne unge kvinnen som kommer langt borte fra Australia, som kunne få til dette formidable dypdykket i menneskenes liv og skjebne i DDR.
Boken er et must for alle leseglade og politisk interesserte.
Og hva skjedde med unge Hagen Koch?
Hans historie er så utrolig at du må lese boken selv.
| 1
|
108319
|
På livet løs
Dikt.
Samlaget 86 s., kr. 188,-
Debutanten T.
Hellesen imponerer med sårbare, trassige og egenrådige dikt der det står om livet.
Og om det som lever andre steder enn vi ønsker.
En tøylet villskap og en sorg over et mulig dødsfall til et nært beslektet du ligger og dirrer under hele samlingen.
Det er som dikter-jeget vil bryte ned vanntette skott mellom liv og diktning når han skriver om «hav/ingen diktardike held/», om «papir linjert med/svoltne skrik og/fylte bleier», og om noe i den andre som blir værende igjen i oss, eller forsvinner på den lange reisen mellom «/lyst/ og rote».
Diktene har en kraft, intensitet og originalitet i sammenkoblingen av det hverdagsnære og følelsesladede som gjør sterkt inntrykk.
Forgjengelighet og død tematiseres på en ubehagelig levende måte.
Samtidig kan de tette og uforutsigbare billedremsene revne opp i større rom fylt av plutselig skjønnhet og ny innsikt.
Kanskje finnes ingen grenser å krysse.
Kanskje er vi bare «solstormbarn/berre nordlys/dansande/i kvar vår rytme».
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108320
|
Omstendelig om skyggespill
Omnipax Gjennomillustrert 64 s., kr. 238,-
Basert på egne inntrykk fra reiser i regionen, har kunstnerne Olaussen og Ousland laget en fargerik bok der asiatisk skyggespillteater står i fokus.
Den ytre handlingen er enkel:
Dukkespilleren Dardiri har hengitt seg til fatalismen, gammel og forlatt.
Livet hans går mot en trist slutt.
Men oppe i himmelen har forfedrene andre planer:
De vil trekke i tråder og gi ham en ny sjanse.
Og vips, så er han ung igjen, og får anledning til å prøve seg på store utfordringer.
Dermed bringes leseren med på en lang reise, der temaene møtes og krysser hverandre på ulike plan.
Dukkespillet fremføres slik at dukkespilleren blir både mester og marionett.
Boken er overfylt med dagligkunnskaper, dessverre langt over grensen for det belærende.
Forfatterens pedagogiske misjon blir til tider overtydelig, og gjør fortellingen mindre medrivende.
Teksten er også svært lang, og ikke alltid like elegant.
Denne leser sliter for eksempel med metaforer der sikader lyder som trompetsoloer, og er heller ikke begeistret for overdreven bruk av «...».
Illustrasjonene er enkle strektegninger fylt med akvarell, og holdt i en ren og klar fargepalett.
Dette kler historiens rammer.
Likevel kan også illustrasjonene flyte litt vel mye ut, virke repetitive og til tider kjedelige.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108321
|
Kraftig kost
Oversatt av Astrid Nordang Kr 229,-Damm
En bestselgende italiensk dagbokroman om en veldig ung jentes mangfoldige seksuelle opplevelser, vær sågod.
Spekulativt?
Det er ubehagelig å tenke på at en frimodig tenåring kan bli utsatt for en del av det som pågår i Melissa Panarellos debutroman.
Det er ikke akkurat uskyldige ungpikedrømmerier, selv om språkdrakten gir signaler om at forfatteren kan ha slukt erotiske noveller og lest mye klassisk, høystemt diktning på skolen.
Melissa er fjorten år og klar for å utforske seksualiteten, som hun har et godt forhold til i enerom.
Etter en lite lovende debut vikler hun seg de neste årene inn i diverse seksuelle forbindelser med eldre gutter og menn med alskens preferanser, og til en eldre jente.
Godt hjulpet av Internett og mobiltelefonen.
Dagbok-Melissa beskriver sin egen lyst «innenfra» og en tøff, utforskende væremåte veksler med sterk sårbarhet.
Kanskje berører denne romanen en samtidskultur som sender ut motstridende beskjeder til unge jenter.
Med oppfordringer til å følge sin lyst og la tangatrusene synes, som kan bli problematiske i møtet med grenseløse voksnes blikk.
Her blir vi vitne til flere fæle gruppesituasjoner og overgrep.
Men tenåringsdagboken henfaller ofte til vel oppstyltede vendinger.
Den episodiske handlingen hopper fra oralsex til seksuelle rollespill til onanering med en transvestittvenn til et håp om gjengjeldte følelser og balkongbeiling.
Litterært interessant?
Ikke så veldig.
Sjokkerende?
Ja, det får man si.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 0
|
108322
|
Grøsselig moro
Første bok i Bartimeus-trilogien Oversatt av Torleif Sjøgren-Eriksen 429 s., kr. 339,- Schibsted Forlagene
Markedet for magisk realisme synes umettelig.
I denne serien møter vi en ung trollmannslærling, Nathaniel.
Han har det ikke spesielt lett, bortrevet fra sine foreldre og underlagt en kjip mester.
Siden han er så nysgjerrig og bråmoden udi magien, terger han fort på seg både mektige ånder og farlige trollmenn.
I jakten på en mektig amulett utkjempes det mange slag, de fleste av dem med djinien Bartimeus som våpenbror.
Dermed veksler også fortellerstemmene i boken, for både guttungen og djinien forteller sine versjoner.
Det skal godt gjøres å skrive en slik historie uten å risikere å fremstå som kopist.
Denne forfatteren greier oppgaven godt.
En av nøklene til suksessen er hans evne til å gi de mystiske vesenene personlighet.
Djinien i historien fremstår som den egentlige hovedpersonen, på en både morsom og spennende måte.
Barn og unge vil fryde seg over finurlighetene i både handling og språk.
Uventet vellykket er også de sardoniske fotnotene, som vil få både små og store til å humre.
May Grethe Lerum
| 1
|
108323
|
Assosiativt skattkammer
144 sider Kr. 398,- Aschehoug
Nye og overraskende assosiasjoner popper opp når Mehren-dikt fra 60-80-tallet møter ferskere Mehren-malerier.
Mehrens «tidlige» diktproduksjon er rikholdig nok.
Men i møtet med bildenes sjenerøse koloritt og komplekse formvariasjoner bryter både tekst og bilde ut av tradisjonelle forståelsesrammer.
De blir flerdimensjonale og mer mangetydige, fulle av historier uten begynnelse og slutt, historier som ikke er skrevet ferdig, og som neppe noensinne blir det.
Dette gjelder ikke minst de mer episke, kanskje overforklarende og tidvis monomane langdiktene, som får fornyet liv gjennom uventede visuelle assosiasjoner billedstoffet gir dem.
Sterkest virker likevel opplevelsen boken gir av en kontinuerlig og uforutsigbar skapelsesprosess både livet og kunsten suger næring fra.
En smeltedigel der språkformer og billedformer oppstår, lever og forgår, innenfor en skrivende, lesende og seende bevissthet.
En åpning inn mot bevissthetsrom der drøm, virkelighet og hypervirkelighet veksler retninger og leker seg med hverandre som skytler i en og samme vev.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108324
|
Triste saker
Oversatt av Linn Øverås 299 s., kr. 329.
-
Aschehoug Handlingen i «Fritt fall» bygger på en heller søkt episode.
På en nyttårsaften støter fire vilt fremmede mennesker på hverandre, på toppen av en blokk, hvor de alle har tenkt å hoppe ned.
De har ingenting felles, bortsett fra dette ene, desperate, ønsket om å ta livet av seg.
I første omgang utsetter de det hele.
Og et merkelig vennskap skal utvikle seg mellom dem.
Handlingen hopper mellom de fire, og i kjent Hornby-stil er det mye humor og fikse betraktninger, men boken er en stor skuffelse.
Det er selvsagt ingenting som forbyr en roman å starte med noe som virker veldig søkt, men da må den på ett eller annet vis klare å løse det hele på en overbevisende måte.
Det skjer ikke her.
Det er vrient å forstå hvorfor disse fire karakterene henger sammen i tykt og tynt - de drar til og med på ferie sammen - for de krangler støtt og virker i liten grad særlig interessert i hverandre.
De er jevnt over så selvopptatte og ondskapsfulle at det som leser er vanskelig å føle særlig sympati overfor noen av dem.
Her ligger samtidig noe av humoren i boken, deres utrolige evne til å si og gjøre ting som kan være overraskende så vel som pinlig og dermed ganske morsomt.
I tillegg er «Fritt fall» rent teknisk fikst gjort, med en elegant bevegelse mellom disse fire individene, som gir boken variasjon og spenning.
Dette redder den fra å stå igjen som det reneste nonsens.
Boken er i salg fra 6. mai.
| 0
|
108326
|
Bli en bohem!
Oversatt av Tone Bull, 296 sider.
Kr. 329,-.
Damm.
Her lister han opp det han oppfatter som de fem viktigste årsakene til at vi føler oss mislykket, og skisserer like mange utveier.
Du kan hengi deg til filosofi, kunst, religion og politikk, eller leve som en bohem.
Men de aller fleste vil nok føle seg like mislykket etter å ha lest boken.
Alain de Bottons filosofi har omtrent den samme funksjonen som sjokoladen har i kostholdet:
Den er skapt for å nytes, men døyver ikke sulten særlig lenge.
Det er synd, for mange av de utfordringene denne forfatteren gir seg i kast med, er reelle nok.
Hovedproblemet synes å bunne i en grunnleggende misforståelse om at menneskets iboende streben etter å høyne sin status er et problem som kan løses.
I virkeligheten er vel denne lengselen like mye en velsignelse, og det er slett ikke sikkert at man øker livskvaliteten om den dempes eller forsvinner.
Forfatterens fjernhet fra virkeligheten kommer best til syne når han presenterer bohemen som en positiv rollemodell.
Uten fnugg av kunnskap om hva et bohemliv innebærer, fremstiller han disse menneskenes egenskaper som noe vi kan plukke med oss fra IKEA.
At denne mannen ifølge forlaget har kultstatus i Storbritannia, er ikke stort mer opplysende enn at Nike lager populære sko.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
108327
|
Pinlig pludring
156 sider.
Kr. 299,-.
Kagge.
Mia Berner er på sine eldre dager blitt noe av en ruvende personlighet i det norske intellektuelle miljøet.
Like mye på grunn av sin ustanselige tilstedeværelse i alle typer sammenhenger, som på grunn av sine meritter som akademiker og skribent.
Nå kommer hun med en samling av i alt 17 historier, hvorav mer enn halvparten er publisert tidligere i andre utgaver.
Boken er blitt imøtesett med en viss pikant forventning, ikke minst fordi leserne nærmest er lovet «et knull i hvert kapittel».
Forfatteren holder langt på vei dette løftet, og det er også det beste man kan si om boken.
For lest som litteratur holder dette dessverre ikke mål.
Til det er språket for klosset, og historiene for private.
Setningene er abrupte og oppstyltede, med en mengde gammelmodige språklige forsiringer og utvendig «lyriske» formuleringer.
Viljen til å skrive litterært er nok til stede, men evnen svikter fatalt.
Og de lovede knullene er nesten pinlig uerotisk skildret.
Det som da står igjen, er en rekke skisser om menn og levd liv, private minner fra et liv preget av seminarer, reiser, hotellværelser og flyktige eventyr.
Det blir aldri mer enn pludder, historier uten egentlig allmenn interesse.
Kvalitativt ligger disse tekstene på samme nivå som de man kan trekke ut fra enhver refusjonsbunke i et norsk forlag.
Jeg mistenker at Mia Berner har fått utgitt denne boken på grunn av navnet sitt alene.
Det er synd for forfatteren og ille for forlaget.
| 0
|
108329
|
Reisen mot friheten
Oversatt av Halvor Kristiansen, 294 sider.
Kr. 329,-.
Gyldendal
Da begge hans foreldre dør etter en bilulykke, og han selv kommer over et brev om sin forsvunne søsters ulykkelige skjebne, legger 43 år gamle Smithy Ide ut på sitt livs reise.
Han setter seg på sin gamle sykkel og starter på turen fra Rhode Island til Los Angeles.
Han skal hente hjem sin døde søster Bethany.
En søster som med sin schizofreni kastet lange skygger over resten av familien.
Slik kan denne boken leses som et portrett av en skadeskutt familie.
Og i særlig grad et portrett av Smithy, som hele sitt voksne liv har levd med sorgen over sin syke søster.
For ham ble resultatet en form for sjelelig lammelse, der han kaster seg inn i en tornado av fet mat og alkohol.
Sykkelturen tvers over USA blir både en fysisk og psykisk frigjøring.
Etter hvert som kiloene triller av blir det også lettere for Smithy å erkjenne at det bare er han selv som kan jage vekk sine egne spøkelser.
Og ta imot det som faktisk blir tilbudt ham av nærhet og vennskap.
Det er i spenningen mellom ensomhet og fellesskap, mellom skyldfølelse og selvstendighet, at romanens viktigste tema ligger.
Reisen mot vest er et mildest talt velkjent emne i amerikansk frihetsmytologi, og boken er da også full av møter med amerikanske skjebner som på hver sitt vis belyser alle sider av den amerikanske drømmen.
En elegant komponert og stilsikkert gjennomført roman, med rikelige innslag av humoristiske overraskinger.
Og selvfølgelig ligger det hele tiden en kjærlighetshistorie like under overflaten, som får sin endelige forløsning på bokens aller siste side.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.