id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
108475
|
Strålende om Trondheim
368 sider Pris kr. 349,- Gyldendal
Fredrik Skagen skriver varmt, engasjert, vidsynt og personlig om byen ved Nidelvas bredder.
Fredrik Skagen skriver varmt, engasjert, vidsynt og personlig om byen ved Nidelvas bredder.
Byen som ikke er som andre norske byer.
Skagens heldige fortellertekniske grep med å veve egen livshistorie inn i byens nære historie og nasjonalhistoriske begivenheter og utviklingstrekk gjør denne boken til noe mer enn enda en «Trondheims historie».
Den gjør leseren til en medopplever, en medvandrer, gjennom en for byen og beboerne turbulent tidsepoke med store strukturelle og holdningsmessige forandringer.
Med bred og robust penn fører Skagen oss gjennom fortellingen.
Vi får konkrete, fargerike beskrivelser av livet i byen, på skolen, i familien, av krigs- og etterkrigstid, en nærmest fraværende byplanlegging, kjøpesentraenes og drabantbyenes fremvekst, av den moderne kunnskaps- og teknologibyen, alt ispedd anekdoter og miniatyrportretter av kjente og mindre kjente trondhjemmere.
Her kommer trønderhumorens umiskjennelige særpreg fram i talende glimt.
Her er fotografisk nærvær i beskrivelser av tidstypiske detaljer vevd elegant sammen med de store linjers riss.
Nostalgisk til tider - ikke minst i det talende billedstoffet - men aldri melankolsk-svermerisk eller skrytende kraftpatriotisk.
Til det er respekten og kjærligheten til fødebyen, og forfatterens profesjonalitet, for stor.
Så får vi heller bære over med at formidlingen av noen emner blir vel summarisk.
Odd Iversen.
UKA.
Bare for å nevne noen få.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108476
|
Rar blanding
560 sider.
Kr. 379,- Oktober
Seks år etter den sterke debuten «Ute av verden» kommer Karl Ove Knausgård med sin andre bok.
Det har blitt en svært merkelig roman.
Det hele åpner med en kjedelig, essay-aktig, dosering om engler.
Så kommer en lang dramatisering av Kain og Abel-myten, som er godt gjort, det er og neste del i romanen, som leder fram til syndfloden.
Problemet med «En tid for alt» er at det ikke er noen fornuftig sammenheng mellom bokens klart atskilte partier.
Store deler fremstår som en altfor lang skolestil, hvor leseren proppes full av informasjon som hverken er spennende eller god skrevet.
Det er en irriterende leseropplevelse, der man i lengden håper på at det kommer en forklaring på bokens mystiske oppbygging.
Det har blitt en uggen lapskaus av myter og bibelske referanser, hvor det føles som forfatteren har forspist seg på informasjon som han velter over på leseren, i til tider dønn flat prosa.
Siste kapittelet tyder på at denne boken er ment som en fortsettelse av debuten, i den forstand at vi igjen støter på Henrik Vankel.
Problemet er bare at denne avsluttende delen av boken virker svært påklistret.
Skulle det være noen mening med dette, så må det tolkes dit at Vankel angrer så dypt på sine handlinger at det er relevant å dra inn både syndfloden og Kain og Abel, men så ille var da ikke det han gjorde i «Ute av verden».
Isolert sett så er kapitlene hvor Knausgård lager sine versjoner av noen av de mest kjente mytene fine.
De er godt skrevet og spennende utført.
«En tid for alt» har blitt en bok som består av mange deler av høyst varierende kvalitet.
Som roman fungerer det ikke bra, den fremstår som store fragmenter av flere prosjekter som er presset sammen under en felles tittel.
| 0
|
108477
|
Skitt og svette i uskyldens park
222 s., kr. 329,- Cappelen
Handlingen er lagt til Tyskland, og hovedperson er en rynkefri eiendomsmagnat, i det minste innledningsvis.
Hamburg dirrer av varme og har gjort det lenge.
Thomas Mader sover lite og går desto mer.
Den middelaldrende, svært velhavende mannen bruker bena som en slags manisk terapi.
Lange turer med rask gange, på kryss og tvers i storbyen, men først og fremst rundt og rundt i den lokale parken, hjelper både mot vond rygg og andre former for smerte.
Det er Thomas selv som forteller, og vi vet ikke helt om vi stoler på ham, men vi lytter mer enn gjerne.
Ambjørnsen legger ordene i munnen hans med stor språklig følsomhet.
Lange setninger slanger seg av gårde, tar avstikkere hit og dit, biter seg til slutt i halen eller slår med ett over i en ny stemning, en ny betydning.
Og mellom de lange ordrekkene, korte, brå innskudd.
Taktskiftene spiller på lag med meningsplanet, Thomas bygger opp et resonnement eller stemningsbilde og slår så kontra, tidvis brutalt, ofte med et ikke ubetydelig glimt i øyet.
Fortellingen er konsis, ujålete og gir samtidig leseren en følelse av noe uangripelig.
Mens eiendomsmagnaten går og går, drikker og drikker (stort sett mineralvann), dusjer og dusjer igjen, vokser det frem et manns- og tidsportrett som uten de store faktene utforsker eksistensiell tomhet, likegyldighet, skam og selvbedrag.
Og midt i det repetitive er det likevel en bevegelse, et seigt skred mot en dramatisk finale leseren skjønner må komme, men ikke kan forutsi.
Beretningen om en næringslivstopp som en dag plutselig skifter fra lys dress til hawaiiskjorte og shorts, om skjebnene i Innocentia Park, er mørk, men også levende god lesning.
| 1
|
108478
|
Sande på sparebluss
Gyldendal 126 s., kr. 249,-
Hans Sande har ei eiga evne til å skape kikhol, både ut mot æva og inn i den daglege menneskelege dont.
Hans Sande har ei eiga evne til å skape kikhol, både ut mot æva og inn i den daglege menneskelege dont.
Også i denne samlinga flyt den burlesandske humoren fritt, til dømes i parodien om realityshow-deltakarane i «Big Mouse».
Forfattaren blandar eventyr, bibelske historier, legender og «røynd» i ein personleg og framfor alt frigjerande miks.
Han skriv om guten som aldri skulle levd opp, om møtet mellom eventyrillustratøren Kittelsen og den «verkelege» Smørbuk(k) - slik ingen annan kan.
Men for trufaste Sande-fans vil denne novellesamlinga neppe bli noko høgdepunkt.
Til det er teksten for småslapp.
Intensiteten frå tidlegare noveller er borte, teksten strevar litt trått - milevis frå dei litterære høgder Sande nådde i til dømes romanen «Sprekk».
Småpludringa tek litt over, denne lesaren får ei kjensle av at forfattaren tidvis har keia seg under arbeidet.
Likevel er samlinga absolutt verdt å lesa - så lenge ein er mentalt budd på ein litt mindre manisk Sande.
| 0
|
108479
|
Ildsjelen Lenin
Oversatt av Bertil Knudsen 564 sider Kr. 399,- Damm
Det er ikke ofte det dukker opp personligheter som får direkte betydning for millioner av mennesker gjennom mange tiår.
Det er ikke ofte det dukker opp personligheter som får direkte betydning for millioner av mennesker gjennom mange tiår.
Robert Service:
«Lenin - en biografi» Oversatt av Bertil Knudsen 564 sider Kr. 399,- Damm Lenin var et slikt menneske, og britiske Robert Service står bak den første biografien om ham siden tidligere hemmeligholdte arkiver ble åpnet i Moskva i 1991.
Bare det alene er en god grunn til å kikke nærmere på denne boken.
Service portretterer en ung mann som vokser opp i en strebende middelklassefamilie, hvorav flere av søsknene blir revolusjonære.
Lenins ønske om å omforme de rådende samfunnsforhold var så grunnleggende at han til og med hadde avsmak for alt som var russisk.
Han beundret de mer fremskredne europeiske sivilisasjoner.
Lenins vei til makten var kronglete, men han hadde et ekstremt pågangsmot og store taktiske evner.
Service beskriver ham ikke som noe filosofisk geni, det var først og fremst hans politiske talent som gjorde seg gjeldende.
Svært mye av det historiske materialet rundt Lenins vei til makten er allerede kjent, og det kan vanskelig sies at denne biografien bidrar med nye opplysninger som endrer hovedtrekkene som har festet seg.
Det som likevel gjør denne biografien høyst leseverdig, er forfatterens suverene fortellerevner.
Han tegner et nærbilde av livet til Lenin på en så detaljert og innsiktsfull måte at leseren forstår hvorfor han handlet som han gjorde.
Det er en stor bragd, som også bidrar til utdypet innsikt i den russiske revolusjonen som sådan.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108481
|
Pludder
Gyldendal, 157 sider.
Vi får høre noen pikante detaljer, om en mulig elsker, bilkjøring uten sertifikat og hennes hang til å naske, men god litteratur er det ikke.
Språket er overraskende flatt, for som artist har hun vist evner som kunne gitt håp om et spenstig uttrykk.
En fortelling stikker seg ut i positiv og sterk retning, «Møte i Phnom Penh», hvor hun forteller om sitt emosjonelle møte med Kambodsja.
Her er det både nerve og styrke.
Noe slikt er det ikke i resten av historiene.
Det er litt som å bli invitert hjem til henne for å titte i fotoalbumet, interessant for hun som har opplevd det, men ikke stort å hente for gjesten.
Det er rett og slett kjedelig pludder.
Åpningshistorien, «Jul», setter standarden, der hun minnes julen da hun var liten.
Hvor spennende det var i dagene før, og hvor oppspilt og utmattet man var på kvelden den store dagen.
Omtrent nøyaktig slik alle andre husker det fra sin egen barndom, men uten at gjenkjennelsen berører.
Det hele fortalt uten noen overraskelser - hun får til og med en kjelke.
Det blir nær patetisk når «Fritt vilt», om berømmelsens mas, har åpningssetningen:
«Det var på den tida eg gjekk rundt i Oslo og var stappmett!»
«Forteljingar» viser hvor nådeløst langt det er fra at små fortellinger kan fungere i en gitt sosial sammenheng, til at de kan kalles litteratur.
Underveis oppstår det riktignok noen morsomheter, men de gir aldri tekstene det løftet de så sårt trenger.
Det holder ikke at man på sett og vis blir bedre kjent med artisten Herbjørg Kråkevik; den siden av saken krever ikke stive permer.
| 0
|
108482
|
Den biokjemiske smerten
50 s., kr. 198,- Aschehoug
Jon Ståle Ritland viser fra første bokstav at han kan kunsten å skrive poesi man ikke blir ferdig med.
Med utgangspunkt i arvestoffets fire baser adenin (A), guanin (G), cytosin (C) og thymin (T) spinner han uforutsigbare tekstnett i skjæringspunktene mellom biokjemi, anatomi, evolusjonshistorie, språkfilosofi og politikk/samfunn.
Bolkinndelingene «Intron», «Genesis», «Mutasjoner» og «Metastaser» gir en antydning om samlingens vingespenn, og mange enkeltdikts tredelinger med venstrestilt, midtstilt og høyrestilt tekst åpner for utallige og høyst ulike lesninger.
Innenfor en og samme tekstside legges det ut assosiasjonsspor innbefattende så vidt forskjellige størrelser som sauen Dolly, mytiske Promethevs, Darwin, og den kunstig/magisk frembrakte menneskeskikkelsen Golem.
Eller Dødehavsrullene, sommerfuglpuppen og «CT-scanningens kalligrafi».
Når så vi sist noe tilsvarende i en norsk poesidebut?
Hver ny lesning bringer nye opplevelser.
Denne boken er et eminent eksempel på hvilken språkkraft som kan utløses når en fagmanns mangfoldige kunnskaper tilføres eksistensielt alvor og drives kompetent inn i skjønnlitterære rom.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108485
|
«Må ha» for stefamilier
Roman 124 sider Damm
I stimen av barne/ungdomsbøker med handling fra den nye stefamilien, skiller Kristin A. Sandbergs roman seg ut.
Den er morsom nok til at barn og ungdom vil glede seg, og klok nok til at voksne også nyter den.
Vi møter tolvåringen Lennart, som inntil nylig har vært universets sentrum.
Hans foreldre er skilt, men lar ham styre hverdag og samvær.
I motsetning til kameraten Didrik med fire søsken og masse familieansvar er det ingenting Lennart MÅ.
Så dukker Lill opp, pappas nye kjæreste.
Alt blir forandret, men verst er det at Lennarts far forandrer seg - som ved et bakterieangrep!
Poden legger skumle planer for å bli kvitt henne, han vil at alt skal være som før.
Sandberg skriver så det gnistrer, hun evner å gi Lennart en ekte, troverdig stemme.
Samtidig er fortellingen dyktig komponert og heftig krydret med smaker barn i 10-14-årsalder vil like.
'
Boken kan også fungere som humoristisk inspirerende gavepakke til alle kvinner som sliter med kjærestens ufordragelige, bortskjemte drittunger.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108486
|
Djevel med melketenner
111 sider Kr.
199,- Cappelen
Gro Dahle snur i denne fortellingen mytene på hodet:
Den lille djevelen bor langt nede i sin svoveldunstende hule.
Han er en ganske liten djevel, som ennå ikke har mistet melketennene.
Ikke føler han seg alltid like slem og fin heller.
Han lengter for eksempel etter mennesketing, som en myk pute.
Men alle vet at menneskeverdenen er avskyelig og ekkel, ingen riktig djevel ville finne på å ønske seg noe derfra?
Dessuten smiler han for ofte, til sin skremmende mors store fortvilelse og irritasjon.
I en verden der en nedtrillet ball blir museumsgjenstand og en potet kalles «kjellerbarn», blir det en fryd å følge Gro Dahles fantasier.
Hun greier som alltid å skape sitt eget univers, og skriver seg pent i havn uten å bli for åpenlyst pedagogisk i sin misjon.
Men visst er det spennende for små og store når «sannheter» blir snudd på hodet, godt og vondt bytter plass, og skrekken får et nytt ansikt!
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108487
|
Helt porno
Oversatt av Isak Rogde 585 sider Kr. 339 Cappelen
I «Porno» møter vi igjen de viktigste karakterene fra «Trainspotting».
Irvine Welshs debutroman «Trainspotting» (1993, på norsk i 1996) er uten tvil en av de viktigste romanene fra Storbritannia etter krigen.
Bokens brutale og muntlige stil tiltrakk seg en helt ny lesergruppe, unge menn, og åpnet døren for en hel rekke spennende forfattere som fulgte i hans skittenrealistiske spor.
Siden den gang har han skrevet en rekke meget gode romaner, og han skal ha solgt over 2 millioner bøker på verdensbasis.
I «Porno» er Renton er dypt hatet av berserkeren Begbie etter at Renton stakk av med hele gevinsten i «Trainspotting», Sick Boy har heller ikke glemt dette og har en egen listig plan, mens dopskallen Spud ikke har foretatt seg noe som helst siden sist.
Boken pendler mellom disse karakterene og Nikki, en ung student med et sterkt ønske om å bli berømt.
Det hele samles i Sick Boys ambisiøse plan om å bli pornofilmregissør.
Dermed er det duket for ett nytt møte i Edinburghs arbeiderstrøk Leith.
Det har blitt en herlig, humoristisk og fortellerteknisk utrolig imponerende fortelling.
Vekslingen mellom karakterene er vilt bra gjort, med forskjellige uttrykk og heller varierende syn på virkeligheten.
Dette er vel ivaretatt i den norske utgaven.
Som, i tråd med originalen, har gitt karakterene forskjellige dialekter.
Fra snøvling til et rimelig streit språk.
Den store spenningen knytter seg til når det store møtet mellom Begbie og Renton kommer, og hvordan i all verden sistnevnte skal overleve det.
I tillegg er boken full av små underhistorier, både med rot i fortiden og spenninger mellom dem på nåtidsplanet, generert av den store pornoplanen til Sick Boy.
Welsh har helt siden debuten utmerket seg med å skrive samtidsromaner av en meget høy klasse, og bedre enn dette kan det nesten ikke gjøres.
«Trainspotting» gjorde voldsomt inntrykk da den kom, og «Porno» klarer å fullføre prosjektet, med helt andre virkemidler i en bok som gir fansen gledesrus og står som en påle på egen hånd.
| 1
|
108490
|
Høytlesing for søvnløse
Barnebok 30 sider Gyldendal
Forfatter og illustratør har et klart definert ærend med denne lille boken: å hjelpe store og små til en rolig kveldsstund.
Med søvndyssende s-er og gjentatte bokstavrim greier de da også å skape en avslappet, lun stemning.
Illustrasjonene er lavmælte, repetitive og myke som ull.
Teksten hvisker seg sakte fra side til side.
Historien i seg selv er også varsom.
Sauen Signe og hennes svoger Sverre (!) skal gå til ro for kvelden, men Signe finner ingen ro.
Hun har gjort så mye denne dagen, likevel må hun tenke på alt hun har å utrette neste dag.
I jakten på stillheten kan man ikke tillate høye lyder, ingen hopping og spretting.
Kanskje man kan telle vennene sine - dersom man altså er en sau?
Dette barnebokprosjektet balanserer tynt mellom eksepsjonelt vellykket og rett ut intetsigende.
Det er forfatteren og illustratørens subtile dyktighet som redder det hele:
De mestrer det geniale i det enkle, samtidig som de fremviser en kunstnerisk selvbeherskelse som kler prosjektet godt.
Og målet er nådd:
Boken er en bivirkningsfri og koselig liten sovepille for både stor og liten.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108491
|
Nerveløst om angst
Barnebok 30 sider Cappelen Kr.
299
Fam Ekman spiller på overtro, eventyr og muntlig fortellertradisjon i sin nyeste barnebok.
Fam Ekman spiller på overtro, eventyr og muntlig fortellertradisjon i sin nyeste barnebok.
Alt begynner fredag den trettende, da kona står opp med feil fot først, og dertil ser en svart katt krysse veien.
Så forsvinner barna hennes, havner i et kakehus, og angsten herjer.
Fam Ekman er en ambisiøs kunstner og bruker i denne boken avanserte teknikker for å skape sine bilder.
Selv om den kunstneriske og håndverksmessige kvaliteten er høy, sliter boken med å appellere til sin hovedmålgruppe: barna.
Etter noen testlesninger for dette publikum er dommen klar:
Tegningene er kjedelige, de gjentar seg selv, de fungerer dårlig som stimulans til fantasi og egne tankebilder.
Teksten virker uinspirert og uten spenst.
Barn forstår ikke de doble og tredoble lagene i boken, og voksne har forhåpentlig skjønt dem før.
En bok om angst og relasjoner, om tankekraftens styrke, er en god idé.
Dessverre fungerer dette dårlig, uansett hvor smakfullt og påkostet verket blir presentert.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108492
|
På det jevne
Roman 216 sider Cappelen Kr.
278
Han er på vei inn i gjengen på skolen også, blir ikke lenger så mye hakket på.
Og han er flink i fotball.
Men er dette nok til å få skjønne Emblas oppmerksomhet?
Og vil Tometer'n glemme ham når han selv nå skal bli far?
Kjersti Wold har skrevet en koselig roman for barn, uten de helt store drama og uten altfor store utfordringer til leseren.
Hun fører et språk som er sjarmerende prepubertalt, småpludrende og artig.
Forfatteren viser at hun virkelig kjenner barnets verden, hva som gjelder, særlig i venneflokken.
Verden sett gjennom unge Jensens øyne er noen ganger helt kjip, og noen ganger himmelstrålende.
Men teksten ligger på det jevne, boken blir aldri løftet helt ut av det hvardagslige.
Til og med spenningsmomenter som viktige fotballkamper og forsvunnen hund fremstår litt kjedelige, litt langtrukne.
Men her er masse å kjenne seg igjen i for de fleste rundt 11 år.
MAY GRETE LERUM
| 0
|
108493
|
Et mesterstykke
Cappelen Pris: 398 kroner 564 sider
På en høstgrå oktoberdag setter en 101 år gammel farskapshistorie dagsorden i samtlige norske medier.
Ikke så rart, kanskje, når det er kong Olavs herkomst forfatteren setter spørsmålstegn ved.
Føy i tillegg til ingredienser som homofili, anoreksi, psykiske problemer og ryktene om kongelig innblanding i et selvmord.
Jo da.
Pikanteriene i Tor Bomann-Larsens bind to av biografien om kong Haakon og dronning Maud er nok til å holde samtalen rundt kantinebord og middagsbord i gang et par dager til.
I tillegg er det viktig og riktig at indisierekken som antyder at en engelsk baron kan være kong Olavs far, blir offentlig kjent.
Bomann-Larsen fortjener ros for arkivgravingen som har gjort dette mulig.
Enda mer imponerende er måten han håndterer materialet på.
Her er ingen bombastiske konklusjoner, ingen skråsikre slutninger.
Bomann-Larsen bringer frem faktaene.
Han vekter dem.
Han trekker frem det som taler for, det som taler imot.
Og han legger tilsynelatende ingen prestisje i at du som leser nødvendigvis skal dele hans tolkning.
Slik jobber en forfatter og historiker av stort format.
Likevel er det ikke dette som gjør at jeg uten å nøle kaller denne boken et mesterstykke innen sin genre.
Det som hever denne boken opp mot biografiens stjernehimmel, er at forfatteren makter å ivareta denne samme kvaliteten side etter side, kapittel etter kapittel - helt til mål.
Med sin konsise og noen ganger smilfremkallende språkkunst formidler han et detaljspekket drama på flere plan om Norges selvstendighet.
Hva som skjedde rundt det kongelige frokostbord på Amalienborg, blir i Bomann-Larsens fortelling like relevant for Norges skjebne som Christian Michelsens kortvarige og geniale statsmannskunst.
Et innbilt svangerskap hos en kvinne uten eggstokker i Serbia blir plutselig relevant for historien, på samme vis som prinsesse Mauds bordplassering ved et keiserlig taffel blir det.
I denne veven av stort og smått, viktig og uviktig, klarer Bomann-Larsen det han ikke lyktes med i sitt første bind:
Her fremstår Haakon og Maud som de sentrale skikkelsene, ikke som perifere personer i et stort spill.
Utvilsomt får Bomann-Larsen hjelp av at begivenhetene automatisk plasserer dem mer i sentrum.
Men dette bindet har i tillegg stringens og klarhet - en gjennomført vilje til prioritering - som ikke var til stede i samme monn sist.
Aller mest illustrerende blir dette i skildringen av prins Carl - lillebror, prins og ganske middelmådig marineoffiser.
I 1904 blir han ansett som uskikket til å få sin egen kommando, og den russiske tsar avfeier ham som «treg og ubetydelig».
I 1905 er han Norges nye konge, etter å ha lagt en vei mot tronen som viste seg å være mer fremsynt enn veiene hans kongelige slektninger og norske politikere ville gå.
Læringskurven for den vordende konge var bratt, og fremstillingen av hvordan han vokste inn i oppgaven, er meget god.
Bind én var en noe haltende start.
Bind to, det som her anmeldes, er ypperlig.
Fortsetter Bomann-Larsen i samme stil, kommer de tre bøkene samlet til å være et storverk innenfor norsk biografisk litteratur.
En som helt sikkert vil lese både dette og neste bind grundig, er kong Harald.
Ikke bare har han åpnet opp egne arkiver og skaffet forfatteren adgang til mange lukkede rom i utenlandske slott.
Han har også gjort det uten å legge en eneste føring for Bomann-Larsens bruk av materialet.
For det fortjener også Kongen.
| 1
|
108495
|
Frihetens pris
Oversatt av Arne-Carsten Carlsen 288 sider Kr. 349,- Damm
Fargerik beretning om et kunstnerliv i skyggen av politisk galskap.
Den britiske suksesshistorikeren Antony Beevor har tatt en pause fra sine mastodontiske verk om den annen verdenskrigs viktigste brennpunkter.
I stedet tar han i denne boken for seg et enkeltmenneskes liv og skjebne.
Nærmere bestemt Olga Tsjekhova, dikteren Anton Tsjekhovs niese, som til tross for sin russiske herkomst fikk det store gjennombruddet som skuespiller i Nazi-Tyskland.
Og som etter all sannsynlighet opererte som spion for russiske myndigheter, der hun vanket blant Hitlers aller mest betrodde menn.
Dette er en biografi av den klassiske sorten, der Beevor tar seg god tid til å rulle opp Tsjekhovas fargerike familiebakgrunn.
Boken inneholder medrivende tidsbilder fra Russland før og etter revolusjonen, i tillegg til at den gir et interessant innblikk i miljøet rundt Stanislavskijs banebrytende Moskva Kunstnerteater.
Blant mye mer.
Skuespillermiljøets politiske naivitet og uvitenhet gir en mulig forklaring på hvordan Olga Tsjekhova så tilsynelatende ubesværet kunne holde balansen med ett ben i Stalins Russland og et annet i Hitlers Tyskland.
Likevel er det åpenbart at hun måtte betale en høy pris for sin kunstneriske utfoldelse på fremmed jord, der den fundamentale usikkerheten var hennes mest trofaste følgesvenn.
Først og fremst er derfor dette en bok om hvor langt et enkeltmenneske kan komme, utstyrt med den rette kombinasjonen overlevelsestrang og tapperhet.
Og litt løgn.
| 1
|
108496
|
Tøyse-krim
Oversatt av Kai Swensen Kagge 416 s.,kr. 299.
-
Carl Hiaasen har skrevet noen av de morsomste krimromanene som finnes, og han har etter hvert skrevet ganske mange.
Det begynner å merkes; ikke det at bøkene egentlig er blitt noe dårligere, men selve Hiaasen-formelen virker en smule slitt.
Som leser har man kanskje blitt for vant til at det mest naturlige av verden er at en marinbiolog ikke aner hvilken vei Golfstrømmen går, og at en dame i nød blir reddet av en diger ball med marijuana.
«Nakenbad» er med andre ord som forventet.
Ingenting skjer på normalt vis, her er det stappfullt av slapstickhumor og akrobatiske vendinger i fortellingen.
Å kalle Hiaasens bøker krim er vel strengt tatt ikke riktig, det er komedier som bruker krimelementer, muligens passer «tøyse-krim» best.
Utgangspunktet denne gangen er denne marinbiologen, Chaz, som på et cruise med sin kone kaster henne over bord.
Hun burde ha druknet, men gjør ikke det.
Chaz tror hun er haimat, mens hun, på sin side, planlegger en helvetes hevn.
Underveis dukker den ene karakteren mer bisarr enn den andre opp.
Boken holder, på godt og vondt, god Hiaasen standard.
For når alt og alle handler oppsiktsvekkende, er det lett å bli uinteressert.
For noen år siden prøvde Hiaasen seg med en bok som var noe mindre vill, «Splitter pine», som ble litt kjedelig i mangel av tøys, så det er ikke helt enkelt å vite hva man ønsker seg neste gang fra denne kanten.
MORTEN ABRAHAMSEN
| 0
|
108499
|
Pratete og flatt
316 sider Pris kr. 298,- Pantagruel
Anne Holts nye krim hever seg dessverre aldri over det helt ordinære.
Pratete handling og flate personskildringer må ta det meste av skylden.
Den populære TV-kjendisen Fiona Helle blir en bitende kald januardag funnet drept i sitt eget hjem.
Liket er mishandlet på utspekulert vis.
Ikke lenge etterpå lider den rekordunge kvinnelige lederen i et lett gjenkjennelig høyrepopulistisk parti samme skjebne.
Denne gangen er likskjendingen enda noen hakk grovere.
Det er imidlertid vanskelig å få øye på et åpenbart motiv for noen av drapene, og mistanken om at det står en seriemoder bak, blir ytterligere styrket da en kontroversiell journalist og en omstridt idrettsmann på tilsvarende bestialsk vis blir tatt av dage i ukene som følger.
Forutsetningene for en spennende fortelling fra miljøer fulle av private og profesjonelle intriger skulle med andre ord være på plass.
Men i stedet for å trenge inn bak fasaden til personene og miljøene vi introduseres for, nøyer Anne Holt seg med å skissere det hele på svært sjablongaktig vis.
Desto mer plass og energi brukes på milelange og tidvis kaotiske dialoger, især mellom etterforskerparet Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø.
Det prates og filosoferes side opp og side ned, og rekken av trivielle hverdagsskildringer fra småbarnsfamiliens strevsomme liv fungerer som bremseklosser snarere enn som drivstoff til historien.
Slik sperres det effektivt for spenningen, samtidig som det pøses på med privat melodrama.
Mindre familieliv og mer utegående politiarbeid neste gang, takk!
| 0
|
108500
|
Høy klasse
102 sider, kr. 298,-.
Cappelen
Med «Doppler» tar Erlend Loe enda et skritt inn i det fullkomment absurde.
Resultatet er surrealistisk samtidskritikk av høy klasse.
Loes beste bok siden «Naiv.
Super».
Spørsmål:
Hva gjør en vanlig mann når de trivielle hverdagene blir for mange og kravene om veltilpasset flinkhet for kvelende?
Svar:
Han blir skoggangsmann.
I historien om Doppler møter vi en gjenkjennelig skikkelse fra Erlend Loes univers.
Den etter hvert lett middelaldrende outsideren, som en vakker dag finner seg selv virvlet inn i en serie hendelser der ingenting går helt som planlagt.
Aller minst forsøket på å leve et liv fullt ut på sine egne premisser.
Når Doppler etter et fall på sykkelen bestemmer seg for å flytte ut i skogen, der hans nærmeste venn blir en elgkalv ved navn Bongo, er scenen satt for en serie absurd lattervekkende episoder, lynpresise iakttagelser om flinkhetens pris og ikke minst en perlerekke av munter-misantropiske refleksjoner.
«Jeg liker ikke folk,» konkluderer Doppler et sted, til sin egen voldsomme lettelse.
Men han skal snart få lære at prisen for å leve et liv på utsiden av samfunnets regler, er høyere enn det han kan betale ved hjelp av noen kilo elgkjøtt (Bongos mor).
Det er fullt mulig å lese en rekke alvorlige temaer inn i denne boken:
Farstap, mannlig identitetskrise - ja, til og med tidsriktig kapitalismekritikk er blant det som blir berørt.
Først og sist er likevel «Doppler» en heidundrende oppvisning i korthogd skrivekunst og et heroisk felttog mot flinkhetens tyranni.
Det er håpløst og vi gir oss ikke!
| 1
|
108501
|
Jokermann
Del I. (287 sider) (Damm)
Det finnes intet bemerkelsesverdig ved Bob Dylans første memoarbok, annet enn at det er Dylan selv som endelig letter litt på det mystiske sløret rundt sin egen person
Egentlig håper vi at Dylan har en joker i ermet til de to siste delene av sin memoarserie, ettersom den første mest av alt beviser at man ikke automatisk blir en god prosaforfatter med et utgangspunkt som gudbenådet låtskriver og historieforteller.
Bob Dylan har alltid vært en privat mann, et inntrykk som forsterkes her.
Familien har vært hans hovedanliggende, og han sier faktisk her rett ut at han aldri har hatt en samfunnsmessig agenda, han har aldri hatt ambisjoner utover nettopp familien.
Det er bare nok et bevis på at det alltid har vært samfunnet rundt som har forsøkt å pådytte Dylan rollen som sin generasjons store anfører - en opphøyet posisjon som han helt klart aldri har vært komfortabel med og som han avkrefter flere steder i denne boken.
Denne selverkjennelsen - som sikkert vil falle mange selverklærte dylanologer tungt for brystet - er med velvillige øyne det mest oppsiktsvekkende med den første delen av hans memoarer.
Ellers hegner Dylan tett om privatlivet og hendelser som har vært gjenstand for store diskusjoner rundt hans rolle både som person og artist (som sin berømte motorsykkelulykke, eller da han «bedro» sitt folk-miljø ved å gå elektrisk).
Boken dreier seg i sterk grad om hans opplevelser tidlig på sekstitallet i New Yorks bohemstrøk Greenwich Village, der han la grunnlaget for sin karriere.
Beskrivelsene her skjemmes ofte av flatt oppramsende, selvbevisst og pratesjuk prosa som ikke gir mange nye opplysninger.
Boken er dessuten kronologisk rotete og mangler i all hovedsak tidfesting av de forskjellige hendelsene.
Tidsmessig gjør han også midtveis i boken et uforklarlig hopp frem til 1989 og innspillingen av den Daniel Lanois-produserte comeback-platen «Oh Mercy» - en passasje som er bokens beste, men som pulveriserer mye av fremdriften og forvirrer leseren.
Dylan virker litt mer fokusert - og atskillig mer inspirert - i bokens siste halvdel, der han skildrer hvordan han oppdaget sine store forbilder - Woody Guthrie, Ramblin' Jack Elliot og Robert Johnson, men hans begynnertid bokstavelig talt i skyggen av New Yorks hitfabrikk Brill Building blir aldri fascinerende for andre enn spesielt musikkinteresserte.
Oversetter Hans Marius Stormoen har tilsynelatende gjort en grei jobb og er heldigvis relativt sparsom med sitt dylanologisk korrekte språk (Club 7-sosiolekt med bruk av «spenn», «hypp», «greier», «kul», «stinn brakke», «sjappe», «gira», «streit» og så videre).
Mistanken er ikke at Stormoen har hatt dårlig tid med oversettelsen, men at han ikke har hatt all verden av en bok å oversette.
Forhåpentlig har «The Jokerman» mer på lager i neste del av sine memoarer.
| 0
|
108504
|
Hvilken pakt?
En familiehistorie Aschehoug
Det har vært mye skriving om Bodil Stenseths nye bok om Munch og den «pakt» hun mener hans familie inngikk da moren og en søster døde tidlig av tuberkulose.
Søskenflokken forpliktet seg da til aldri å få barn.
Den arvelige sykelighet som de mente lå i slekten, måtte ikke få bryte ut igjen.
Da heller dø.
Denne «kjærlighetspakten», sier Stenseth, var «stilltiende», men uhyre virksom.
Den drev Edvard til å male.
Hans bror Andreas til å begå selvmord.
Ja vel.
Men dette er noe Stenseth tror.
Hun belegger det ikke med ett eneste sitat, dokumenterer det ikke.
Mange, deriblant undertegnede, vil si at det er rent tøv, ren og skjær diktning.
Dessuten at det er utilstedelig og dypt fornærmende mot de avdøde og deres etterkommere.
Det er synd.
For boken som helhet er slett ikke noe slikt «makkverk» som det er blitt påstått.
Det er en verdifull bok, full av nytt og godt stoff om familiekretsen som omga vår store maler.
Stoff som gjør at man kommer ham nærmere både som kunstner og menneske.
Uforglemmelig er fremfor alt bildet av tanten, Karen Bjølstad, hun som var i mors sted, og som ytte en betagende innsats for Munch.
Hun forsto ham som ingen annen og var alltid villig til å gå gjennom ild og vann for den vanskelige mannen.
Men også de andre i søskenflokken rundt Edvard, særlig den melankolske Laura, får man portretter av som er like levende som de beste romanfigurer.
Munch selv er godt tegnet, spesielt som ung da han hadde følelsen av at syk slektsarv, død og galskap hang over ham som en mare.
Noe søkt - og av og til trettende - virker forfatterens utallige digresjoner til alle mulige forhold i samfunnet på slutten av 1800-tallet.
Men det hender jo også at hun kommer med berikende tillegg til hovedtemaet - titt og ofte får vi høre om familiens rolle generelt, oppfatningen av sykdom, arvelighet, galskap.
Samlet sett er boken ingen biografi, men en families historie.
Lyssettingen er langt fra den vanlige i Munch-litteraturen.
Den er ny, og bidrar til at mye av stoffet blir nytt.
Synd bare at det hele skjemmes av innskuddene om «pakten».
Med dem har Stenseth gjort sin egen bok en bjørnetjeneste.
| 0
|
108507
|
Glimrende møter med veggen
176 sider Pris kr. 298,- Aschehoug
Dette er Sigmund Jensens tredje novellesamling siden debuten for snart ti år siden med «Antikvarens datter.»
I «Gammaglimt» viser han stor novellekunst.
Hver og en av de ni fortellingene er glimrende konstruert innenfor det korte formatet.
Dog er flere av dem på godt og vel tyve sider, men de er så definitivt noveller, her er det ingen følelse av en abortert roman, eller et løsrevet stykke uten poeng.
Stort sett dreier de seg om mennesker som på forskjellig vis har møtt en mental murvegg.
Folk som plutselig ikke finner noe poeng i sin egen eksistens, eller omgivelsenes, for den saks skyld.
Det er såre saker, men slett ikke uten humor, med en rekke små betraktninger som sier så mye mer enn de få ordene setningen består av.
Som i «Hvitløk og ekspansjonsskruer» hvor hovedpersonen tenker tilbake på sin oppvekst med friskusforeldre som hele tiden dro ungene ut på turer i naturen, rustet for det meste:
«Mennesket mot elementene, alt sammen omhyggelig regissert.»
I «Livløs» fortelles det om en mann som ikke har noe futt i pungen, og på noen få sider tegner Jensen opp hvordan et forhold går rett i veggen på en rolig, men utrolig intens måte.
En slags motsats finner man i «Sorti», men med en tilsvarende negativ utgang.
Den novellen tar virkelig tak i det motløse mennesket, som for hvert minutt finner mindre og mindre grunn til å gjøre noe som helst, mens stemningen blir mer og mer paranoid.
Et par av novellene er noe mer anonyme, men rokker på ingen måte ved at boken er lysende.
| 1
|
108508
|
Mellom sprinklene
Cappelen 95 s. Pris kr. 229,-
Man føler seg litt robbet etter å ha lest antologien «Dikt fra fengselet».
Man føler seg litt robbet etter å ha lest antologien «Dikt fra fengselet».
Hanne Bramness har ledet skriveverksted og redigert denne samlingen der ni innsatte fra Oslo fengsel beskriver tanker og følelser.
Drøyt 40 dikt til sammen.
For tynn som dokumentasjon, for fragmentert som antologi og for sprikende som diktsamling er dette en utgivelse som faller mellom flere stoler.
Men først og fremst er det forstemmende at vi ikke blir bedre kjent med de innsattes egenstemmer, og med rikdommen i deres erfaringsbakgrunn.
Når boken lukkes, vet vi det vi visste fra før: at fanger lengter etter kjærlighet de også (som om vi ikke var fanger alle sammen), at fengselslivet ofte virker trist og meningsløst, at fanger også har (gode og dårlige) barndomserindringer.
Dette er ikke de innsattes «feil».
Kanskje har det å gjøre med undervisningsopplegg og/eller tekstutvalg.
Noen enkelttekster stikker seg fram.
Et dikt om en mors fatale torpedering av far-sønn-kontakt («Savn» av «James»), noen barndomsbilder fra Lahore (av«Shani»), flere morsomme og velformulerte dikt av «Adam M. Sivle».
Små eksempler, som hentet fra en bok leseren ønsker seg, men ikke får.
ARNE HUGO STØLAN
| 0
|
108509
|
Å lese for livet
Essays. 188 s. Oktober.
«Karsten Alnæs ringte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å holde forfatterforedraget på årsmøtet.
Det kunne jeg ikke tenke meg.
Likevel sa jeg ja.»
Utsagnet er typisk for Per Petterson.
Typisk for hans sjenerte, nærmest selvutslettende tilnærming til alt som har med forfatterrollen å gjøre.
Det tok ham sytten år fra han som attenåring først forsto at det var forfatter han ville bli, til han endelig fikk tvunget seg selv til å fullføre en novelle.
Den ble antatt og trykt.
Han var forfatter.
Så begynte jobb nummer to: å akseptere seg selv som «forfatter».
Folk var jo ikke «forfattere» der han kom fra, de hadde skikkelig arbeid.
De brukte ikke forfatterspråk når de uttrykte seg.
Det gjør ikke Per Petterson heller.
Han forteller om slitet med språket, å «tælje» ut et språk han kan stå for uten å herme etter de flinke.
Han forteller om strevet med å forme forfatteridentiteten.
Det gjør han i essaysamlingen «Månen over Porten», som utgis i dag.
Den er skrevet over en periode på ti-femten år.
De som leste fjorårets suksessroman «Ut og stjæle hester», og føler at de gjerne ville visst litt mer om denne blide, beskjedne mannen med det ubeskjedne talentet, bør lese essayene hans.
De er til å bli klokere av.
Om Petterson har trøbbel med å tilpasse seg sin tildelte nisje på Parnasset, har han aldri hatt vanskeligheter med selve litteraturen.
Han har lest mye.
Han har lest for livet, helt siden han skjønte at det ikke ville bli noen vanlig arbeiderkarriere på ham.
Bøkene var blitt for viktige.
I disse tekstene deler han raust av sin lesning.
De store klassikere så vel som ukjente navn.
Han setter dem inn i konkrete sammenhenger.
De har alle på besynderlige måter krysset hans vei, eller han deres.
Han formidler leserens nysgjerrighet, undring og respekt for den ekte vare.
Men først og fremst formidler han leselyst.
Essayskriving er vanligvis noe de kloke og velformulerte driver med, de som har tilegnet seg den store oversikten og gjerne deler av sitt overflødighetshorn.
Per Pettersons essays er ikke slike.
De er ujålet personlige, fulle av hengivenhet - og dødsens alvor.
For det var dødsens alvor for en Grorud-gutt å se jobbtilbudene stryke forbi, mens han selv ikke kunne gi slipp på bokpermene.
Det er et alvor vi trenger å bli minnet om, både vi som lever av og for litteraturen, og alle de andre som står i ferd med å ta første skritt inn i bøkenes verden.
| 1
|
108510
|
Livsfjern og kjedelig
Oversatt av Ingrid Haug 845 s., kr 398,- Aschehoug
Denne boken vil gjerne være blant de bøkene som faller inn under kategorien «den store amerikanske roman».
Utgivelser som både i innhold og mengde er massive og ambisiøse.
Av den typen som forteller detaljert og innsiktsfullt om det moderne amerikanske samfunnet.
«Sang i tid og rom» er kun lang.
Den følger en familie fra før annen verdenskrig og fram til i dag, hovedsakelig sett gjennom Joey.
Hans far var jøde og moren farget.
Dermed blir de plassert litt på siden av omgivelsene, som enten ser dem som for lyse, eller for mørke, alt etter som.
Dette skal åpenbart være en bok som forteller noe om USAs raseproblematikk og konflikter etter krigen, men det blir bare fjernt.
For Joey og hans bror utdanner seg til klassiske musikere og lever i en helt lukket verden, bestående av musikk som er gammel og rimelig langt fra de store omveltningene som skjer rett utenfor stuedøra.
Det er nesten utrolig hvor lite de får med seg, til nød blar de i en to uker gammel avis, og registrer med et halvt øye at sekstitallet eksploderer.
Som leser blir man lamslått av at forfatteren er i stand til å la det tiåret forsvinne forbi uten en eneste fornuftig populærkulturell referanse.
Er man oppslukt av klassiske sangere, finnes det muligens noe av rent faglig interesse her, men for de aller fleste vil bokens eviglange tekniske beskrivelser av klassisk musikk bare være trettende.
| 0
|
108512
|
Smal bok om stor mann
Oversatt av Alexander Leborg 334 sider Kr. 328,- Oktober
Ikke helt overbevisende forsøk på å forklare bokselegenden Mohammad Alis gjennomslagskraft politisk.
Da Muhammad Ali resolutt slo seg til en plass på sekstitallets massekulturelle kjendisscene, representerte han noe nytt og viktig.
Ikke minst fordi han så lenge slapp unna med sin utfordring av boksingens fastlåste rollemønstre for svarte utøvere:
Enten var man «The bad nigger», eller så fikk man vær så god være snille Onkel Tom.
Ali var ingen av delene, eller rettere sagt:
Han var begge deler - og mye mer.
Han insisterte på å være seg selv.
Det måtte han betale dyrt for, og dermed fikk han bekreftet sannheten i et av de viktigste slagordene fra dette selvdyrkende tiåret:
«Alt er politikk.
Også dine personlige valg.»
Mike Marqusee prøver i denne boken å binde fenomenet Muhammad Ali sammen med fremveksten av «black consciousness»-bevegelsen.
Han bruker mye plass på Alis kontakt med svarte ledere som Malcolm X og Martin Luther King, hans befatning med Nation of Islam og hans betydning for panafrikanismen samt motstanden mot Vietnamkrigen.
Her skal man være mer enn normalt interessert i moderne amerikansk historie for å henge med i svingene.
Bokens største problem er hele veien at det er et visst sprik mellom Alis egne ord om seg selv og sin samtid, og den politisk perfekte overbygningen Marqusee prøver å presse ham inn under.
Muhammad Ali gjør seg dårlig som politisk helteskikkelse.
Han er nok større enn som så.
| 0
|
108513
|
Mangfoldig om Collett Vogt
279 sider Kr. 398,- Aschehoug
Nils Collett Vogt var en flittig forfatter av erindringsbøker.
I sin alderdom skrev han ikke stort annet.
Når man så får i hende en splitter ny biografi om ham, går man ut fra at mye av stoffet er hentet derfra.
Det er det ikke.
I sin biografi om dikteren trekker Jo Ørjasæter inn en mengde autentiske samtidsdokumenter - brev til og fra utallige venner, dagbokopptegnelser, etterlatte papirer, alt sammen ting som ikke har væt offentliggjort før, men ligget urørt i Nasjonalbiblioteket.
Dette gjør lesningen spennende, også for dem som kjenner dikterens skrifter.
Det utrykte stoffet åpenbarer nye sider ved mennesket Nils Collett Vogt og hans liv.
Det var lite lykkelig.
Men omskiftelig, hendelsesrikt og fullt av kulturelt betont arbeid.
Det anmelderen har hatt mest utbytte av i så måte, er hans journalistikk og notater.
Han skrev jo sprakende artikler i Dagbladet gjennom en menneskealder, og Ørjasæter gir fyldige utsnitt av dem - kulturradikale saker som i høy grad er leseverdige også i dag.
De romanene og skuespillene dikteren skrev, er lite levende nå, og det lykkes ikke biografen å lokke oss til å lese dem.
Det er nok bare enkelte dikt av Collett Vogt som vil bli stående etter ham.
Det om Granen som stod i skoven for eksempel, det står jo i de fleste lesebøker.
Hans sang til 1. mai blir brukt den dag i dag, landet rundt.
Og i antologiene holder de beste diktene hans på sin hevdvunne plass - «April i Vestre Aker», «Poplene på Eidsvolls plass», «Josefines gate».
Alt dette behandler Ørjasæter på en fin og innsiktsfull og dertil også lettlest måte.
Det som må gjøre sterkest inntrykk i denne biografien, er etter mitt syn dikterens voldsomme svingninger i følelser og engasjement - og mangel på engasjement.
Svingningene mellom håp og fortvilelse, svartsyn og lyssyn.
Ørjasæter har et godt grep om dette, mange har innsikt og trøst å hente her, vil jeg tro.
Mindre levende er skildringen av dikterens barndom, her burde det kanskje vært gravd dypere.
Stor pris må en i alle fall sette på det overblikk over kulturlivet i Norge i tiden omkring forrige århundreskifte som boken gir.
Det er mangefasettert, detaljrikt og interessant.
En bok vel verdt å ta med seg.
| 1
|
108514
|
Danse med sårkalv
Dikt - 70 sider, Solum
Årets diktsamling er en ny bunnsolid og egenartet billedføring av viktige eksistensielle tema.
Einan-lesere vil gjenkjenne et halvveis mytologisert naturlandskap der hendelser utfoldes i en atmosfære av drømmelignende logikk.
Og de vil gjenkjenne «persongalleriet» der mennesker og dyr kan veksle ham; søster Ensom; søster Blå; danseren; sangeren; engelen; sivfolket; snefolket; sårbarnet/angerbarnet/gråtebarnet; slangen; sårkalven; jordfangene, bare for å nevne noen få.
Men Einans dikt er så mye mer enn dette.
Mye mer konkrete.
Og mye mer aktuelle.
Einan skriver om det vi alle er opptatt av, om kjærligheten og gjenkjennelsens muligheter, om søster, bror, far, barn, om motløshet og livstyngde, om sårhet og gråt, om sår som skjules, om «slektens skadelige/harde rom», og om en helningsprosess som har med anger, tilgivelse, fortrøstning å gjøre.
«såddes du for/å skjelve alene?» kan hun spørre.
Som om ikke dette var vårt felles vilkår.
Kanskje tiden nå er kommet for å rive Einan ned fra den smule pidestall hun tidvis ennå blir satt på, som fascinerende fremmed og «mytisk» poet.
Kanskje hun står oss nærmere enn vi liker å se.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108516
|
Stor oppdager - lite menneske
Roald Amundsen svek sine menn for å redde seg selv da de var i livsfare foran erobringen av Sydpolen.
Uten Hjalmar Johansens ensomme innsats ville liv gått tapt.
Takken var at Amundsen stemplet Johansens kritikk som mytteri, og drev ham til selvmord.
Dette slås omsider fast så offisielt som mulig.
Første bind av «Norsk polarhistorie» er velskrevet og vidtfavnende.
Det meste tyder på at de planlagte tre bind blir et ledende referanseverk for denne viktige del av vår fortid.
Første bind har undertittelen «Ekspedisjonene» og utgjør dermed verkets mest spennende del - også som utfordring for forfatterne.
Polarutforskningens dramatikk er i detaljene, og uendelig meget er kommet på trykk.
Likevel har Atle Næss på bare 170 sider klart å blåse liv i portrettene av «De tre store», ikke minst ved nennsom bruk av sitater fra aktørene.
Amundsen dominerer også Roald Bergs 67-siders kapittel om luftfartens inntog - som rimelig er for vår mest vidtfavnende polfarer.
Likevel må dette bli kortversjoner, på godt og vondt.
Tabloid lettlesthet på sitt beste, men bortvelging i et omfang som kan drive den beste til schizofreni.
Poenget er at intet «altomfattende» verk faktisk kan være det, uten å bli kvelende tungt.
Du må fortsatt fordype deg i de store biografier for å få tilnærmet full innsikt.
I et samleverk bør «fordypningen» gå på tvers, og det skjer her, med egne kapitler om politisk støtte og langtidsvirkninger, og en analyse av hvor ulikt heltene minnes.
Et sprik oppstår ved at Anne Eriksen velger å sammenligne Nansen, Amundsen og Svend Foyn, mens Næss naturligvis regner Otto Sverdrup som den tredje store oppdageren.
Foyn er giganten på et helt annet felt - hvalfeltet - som vil bli behandlet i senere bind.
Eriksen legger dessuten mest vekt på Amundsens sjofelheter i hans senere karriere, og tar ikke opp hans verste svik.
Kanskje mener hun, som Roland Huntford, at Amundsen måtte behandle Johansen som mytterist for å redde samholdet.
Men siden Johansen allerede foran neste og avgjørende polfremstøt viste solidaritet, er det utilgivelig at Amundsen fortsatte avstraffelsen under hjemreisen.
At Eriksen valgte bort Sverdrup gjør ingen skade.
Han er mindre fargerik og omstridt, og fint hedret av andre.
Også Næss gjør det, i sin velvalgte vrimmel av ironiske poenger.
Hatsk holdning hos USAs Robert Peary kan ha medvirket til at Sverdrup oppga å erobre Nordpolen fra Grønlands nordkyst, noe Norges beste polarleder i felten trolig kunne maktet.
Da hadde det ikke vært mulig for Peary å gjøre seg til polarhistoriens største juksemaker.
Men ingen kunne ha avverget USAs militaristiske Adolphus Greelys rekord i dumskap.
Han raste over at Nansen forlot sine menn, da han dro på skitur med Johansen, og lot «bare» skipper Sverdrup styre skuta.
Greelys egen polarinnsats var å drive 18 mann til kannibalisme og sultedød, fordi han hadde forsømt å ha med jegere i et havariområde fullt av vilt.
Den som sviker andre, har nok lett for ikke å se det selv.
For øvrig inneholder første bind også bred omtale av de siste tiårs polarfarere, nå med preg av konkurranseidrett, og også nå med Norge langt foran andre lands klodrianer.
Siden Norge nå kanskje har kommet vel langt i «nasjonsbygging», har vi ikke lenger samme behov for skiprestasjoner.
Men det er moro lell, selv om isbikkjene burde vært med.
Vårt sentrale teknologiske bidrag var nemlig å oppdage at bare dyktige skiløpere kan matche effektivt hundetrav.
Det vi savner i første bind, er mer opplysende billedtekster og kart med de viktigste ferdene inntegnet.
Det siste kan kanskje komme i et senere bind.
| 1
|
108517
|
Ikke fadermord
Gud skal vite at det ikke er noen helgenbiografi Jørgen Sandemose har prestert om sin far.
Heller er det en fortelling om et ensomt, asosialt og til tider grufullt menneske som kunne oppføre seg som en ren djevel.
En drittsekk!
Andre aviser har jo i lang tid nå skreket opp om dette - homo- og pedofilien hos Sandemose, de utallige bedragerier og grufulle uttalelser.
Før boken kom ut visste vi at den handlet om en far som ikke kunne like sin familie, som heller ikke kunne med ham.
Men noe fadermord er boken ikke, tvert imot:
Breddfull som den er av ny innsikt i Sandemoses verk og med utallige blendende analyser av de enkelte bøker, vitner den om at Jørgen Sandemose også må ha beundret sin far.
Han er åpenbart av samme oppfatning som underskriveren her: at Sandemose var den mest interessante dikter i vårt land på 1900-tallet.
I alle fall må Jørgen Sandemoses bok karakteriseres som noe av det beste som er skrevet om dikteren.
Når det er sagt, må det understrekes at en del av stoffet er svakt kildebelagt.
En leser har bare sønnens subjektive erindring å lite på - for eksempel når det gjelder forfatterens utrolige grettenhet i hverdagen, hans villskap, hans mange økonomiske fiksfakserier.
Jørgen tar også feil her og der:
Når han eksempelvis påstår at romanen var Sandemoses form, ikke epistelen.
Tvert om - det vil både Sandemose selv og alle som husker hans VG-artikler fra 1950- og 60-årene, kunne vitne om.
Eller når han karakteriserer Sandemoses ord om betydningen av å få avviklet den kalde krigen:
«lange og pinlige tirader».
Jørgen Sandemose skriver ikke mye om farens fabelaktige språkkraft, hans enestående grep om ordene, trøkket.
Ikke om hans intense naturglede, hans makeløst fabulerende evne, nærheten til leseren.
Selv skriver han ikke alltid så godt.
Av og til litt humor.
Ellers akademisk og ganske så subtilt.
Stort sett koker stilen av fiendtlighet.
Alt Sandemose sa og gjorde kan da ikke ha vært galt?
Men spennende er boken, man legger den nødig fra seg.
Den er skrevet ikke bare med intelligens, men med lidenskap.
Likevel:
Det er en kald bok.
Man er lite glad når man er ferdig med den.
| 1
|
108518
|
Ikke helt på høygir
Michael Connelly er vanligvis en av de sikre leverandører av effektiv, velkomponert politikrim.
I høstens bok «Mørkere enn natten» gjør han det dristige eksperiment at han lar to av sine best etablerte politihelter opptre i et drapsmysterium som mer og mer involverer den ene, den pensjonerte Terry McCaleb som etterforsker, og den andre, den dyktige, men emosjonelt labile Harry Bosch som mulig mistenkt.
Dette er en konfrontasjon som skulle slått gnister, men jeg synes ikke Connelly makter å ta ut det hele potensialet denne gangen.
Den ellers så sikre krimarkitekt henfaller altfor ofte til småprat, referanser til herrenes tidligere meritter, gjentagelser og omstendelig utmaling.
Dette forkludrer fremdriften i fortellingen som ikke desto mindre øker i fart og intensitet på slutten, mot et klimaks som en rekke anmeldere sikkert vil betegne som «forrykende».
For undertegnede blir dette likevel stående som en temmelig halvhjertet innsats.
| 0
|
108521
|
Rystende ærlighet
312 sider Kr. 348,- Oktober
Espen Haavardsholm holder dommedag over seg selv og sin egen familiehistorie.
Og kommer ut av det som en seierherre.
I «Gutten på passbildet» fører Espen Haavardsholm sammen to hovedtemaer i sitt forfatterskap:
Det ene er barndommens betydning for den voksne manns senere valg, det andre er fascinasjonen av den «heroiske», kulturradikale generasjonens ledende menn og kvinner.
Der navn som Arnulf Øverland, Inger Hagerup og Karl Evang sto i fremste rekke.
For ikke å glemme Sigurd Hoel, som også kommer til å spille en sentral rolle i denne romanen.
Det samme gjør forfatterens - og Nils' - egen morfar:
Skuespilleren og krigshelten Martin Linge.
De biografiske referansene står i det hele tatt i kø, der vi følger 14-åringen Nils' stormende utvikling gjennom vinteren 1959.
Historien om Nils er en usedvanlig finstemt fremstilling av en ung gutts voldsomme styrke og samtidig uendelige usikkerhet.
Og en historie om frigjøring, fra en barndom der et nesten ufattelig psykologisk overgrep har satt dype arr.
Ennå ikke fylt fem år ble Nils - les forfatteren - på invaderende vis involvert i sin mors svangerskap med det som skulle bli en lillebror.
Et svangerskap som ble brutalt abortert lenge etter at det var medisinsk og etisk tilrådelig.
Og uten at noen tok seg bryet med å hjelpe Nils gjennom det traumatiserende tapet.
«Siden har jeg båret ham med meg som en innkapslet lillebror (...) Som min kaptein Lasarus.»
Gjennom hele boken kommenterer Haavardsholm fortellingen fra et nåtidsståsted.
Det er et dristig prosjekt, men han lykkes av én enkelt grunn:
Han kan kunsten å gjøre personlige erfaringer om til allmenne erkjennelser.
Det er slikt som kjennetegner stor litteratur.
| 1
|
108523
|
Livsbejaende gatevandringer
Dikt 120 sider Kr.
229,- Cappelen
Pedro Carmona-Alvarez' nye dikt fascinerer og forfører med solnedganger og stjerneskudd - et mylder av hendelser, historier, personer og detaljer.
«Prinsens gate» er et prosapoetisk erindringsforløp som beveger seg inn og ut av skiftende tider, steder, livsavsnitt og jeg-identiteter.
Tempoet er høyt, språktonen pratende / fortellende, og de geografiske referansene spenner fra Sør-Amerika til Norge og Tyskland.
Etter år med mye tankepoesi er det befriende å lese Carmona-Alvarez' umiddelbare tekstremser der sanseopplevelser, rytme og groove ligger under og drar fortellingen videre.
For dette er gatevandringer der ulike fortellinger møtes, blandes og glir fra hverandre som strømninger i en elv.
Dette er ikke akkurat nye grep innenfor poesien.
Beatpoetene, Dan Turell, Michael Strunge og den sene Nils Yttri er referanser som uvilkårlig melder seg under lesningen.
Men Carmona-Alvarez har presisjon, teknikk og utholdenhet nok til å gjennomføre sitt eget prosjekt med troverdighet, og med noen flere spy-, whisky- og sædflekker på prinsekappen enn da vandringen startet en gang i barndommens gate.
I tillegg reiser han viktige spørsmål om forholdet mellom språkgenrer og virkelighet.
...«slakteren / / er ingen metafor / / han ga oss kjøtt og pølser,» skriver han blant annet.
Og det er neppe et tvilrådig dikter-jeg som avslutter med følgende hjertesukk:
«Dette går aldri bra / / jeg er for lat til å skrive prosa.»
Tvert imot viser det til en forfatter som også kan utnytte latskapen kreativt.
| 1
|
108526
|
Dommedag og sexjag
Roman 250 sider Aschehoug
Lyrikeren Bertrand Besigye romandebuterer med en apokalyptisk billedorgie.
Hans blåsvarte hovedperson Black møter en synsk sigøynerkvinne, og får ved seksuell omgang del i hennes evner.
Dermed strømmer visjonene på, under stadig forsterkning av sex og rus.
Som en annen Johannes sprer han sine død og jammer-visjoner for verden, delvis gjennom mer sex og mer rus.
Svastika-tegnet, nå mer kjent som nazikorset, skal også gjenerobres og renses for menneskenes vanhelligende assosiasjoner.
Samtidig berører de paranormale evnene også forholdet til venner og kjente:
Han kan lese deres tanker, se deres fremtid, og spå om aksjekurser.
Fortellerens overnaturlige blikk ser verdens byer gå under, en for en, idet moder jord tar hevn for den skade mennesker har påført henne.
Det er i disse sekvensene Besigyes tekst får mest trykk og tyngde.
Det er også her språket skrus opp mot lyrikken.
Midt i en hektisk ordstrøm om ødeleggelse og lidelse greier forfatteren dermed å gi teksten en karisma som er en svovelpredikant verdig.
Likevel skjemmes også disse sekvensene av at man tidvis får en følelse av at Besigye har skannet samtlige endetidsfilmer fra Hollywood, og paret dem med Jesaja og andre gammeltestamentlige refsere.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108527
|
Ord og gjerning
Kr. 328,- Forlaget Oktober
En intellektuell kvinne står igjen i fokus i Hanne Ørstaviks nyeste roman, som stiller grunnleggende spørsmål knyttet til det å uttrykke seg og kommunisere med andre.
Liv er 35 og har vært prest i en liten by i Nord-Norge i et år.
Før dette var hun doktorgradsstipendiat i teologi i Tyskland.
Hun undersøkte sameopprøret i 1852 - som endte blodig og er nedtegnet i en beretning som skurrer.
I lokalsamfunnet nær åstedet må den ferske kapellanen rykke ut da en ung jente har hengt seg, samtidig som en relasjon med tragisk utfall under tysklandsoppholdet hjemsøker henne.
På et stramt, gjennomkomponert vis spilles de tre tidsplanene ut mot hverandre i Livs kvernende bevissthet.
Hun gransker teologien og menneskene med livsalvor, parallelt med at hun beveger seg i omgivelser og landskap som skildres tett og klart.
Det er noe sannhetssøkende i Ørstaviks diktning som tidvis oppleves som dogmatisk og strengt for denne leseren.
Men i årets roman vektlegges en mer åpen søken, som også handler om å forholde seg til andres perspektiv, selv om man sliter med å bevege seg ut av seg selv.
Refleksjoner stilles opp mot handlingslammelse, og ord mot gjerning.
Dette løfter romanen til en utforskning av menneskelige og ordmessige begrensninger - og en lengsel etter språket som et møtested.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 1
|
108528
|
Bunnsolid om Munch
606 sider, Kr. 399,- Gyldendal
Ja, det er en ytterst vederheftig, grundig og veldokumentert bok, full av kunnskaper og viten Atle Næss har skrevet om vår store maler.
Det har vært en sann fryd å lese den; man må bare slutte seg til forlagets karakteristikk: den første moderne norske biografi om Munchs lange liv og enestående karriere.
Først og fremst handler den om Munchs kunst og om hans virksomhet i forbindelse med den.
Men den trekker også frem en mengde nytt om Munchs privatliv - hans forhold til egen familie, til venner og ikke minst til kvinner.
Den beskriver hans heldige og mindre heldige sider, hans alkoholproblemer, hans forfølgelsesideer.
Dette skjer ikke fordi det jo nå om dagen er så populært å skrive om slikt i kunstnerbiografier.
Det er fordi bildene etter forfatterens mening er eksempler på Munchs evne til å hente noe allmennmenneskelig ut av sine mest private erfaringer.
Han brukte uhemmet de skikkelser som sto ham nærmest, sier Næss - ja, balanserte farlig på kanten av det privat anekdotiske.
Men det selvopplevde gir bildene en enorm kraft, en indre spenning som er makeløs.
Derfor tar forfatteren opp hans forhold til den vakre overklassefruen Milly Thaulow som ble hans første og mest grunnleggende møte med en kvinne.
Delirium og vanvidd
Derfor gjennomgår han forholdet til Tulla Larsen og fiolinistinnen Evangeline Muddock og mange andre på grundig og til dels sjokkerende vis.
Derfor beskriver han Munchs anfall av delirium, av rent forfølgelsesvanvidd og mye mer.
Det utdyper alt sammen innholdet i bildene.
Det hele er gjort på en meget nennsom måte.
Ganske tydelig er det at Næss beundrer Munch.
Men beundringen er langt fra nesegrus.
Forfatteren er kritisk innstilt til Munchs «sårbare, selvsentrerte personlighet» og også til mye av det kunstneren fremkom med i sine brev og uttalelser.
Han gjør sitt for å avsløre de mange myter og historier som gikk om maleren og som gjerne var skapt av Munch selv.
Historien om den «sammensvergelse» av kunstnere og litterater som skulle ha motarbeidet Munch i årevis, savner for eksempel ethvert grunnlag, mener forfatteren.
Han hadde et sterkt behov for å ha et fiendebilde å slåss mot og laget derfor slike selv om det ikke fantes andre.
Munch reiste jo mye, særlig til Tyskland og skylder vel i grunnen tyskerne sin verdensberømmelse.
Næss redegjør detaljert for alle utstillingene og salgene der - på en måte som i lengden virker trettende.
Det må jo ganske mye hoderegning til for å omsette 1800-tallets mark-verdier til dagens kurser i norske kroner.
En svakhet ved boken er også at en del av stoffet fra Tyskland får pliktløpets litt kjedsommelige preg.
Det blir oppramsing i stedet for fortelling.
Men mesteparten av stoffet i Næss' bok virker nytt og overraskende, hentet som det er fra utrykte kilder i Munch-Museets bibliotek.
Overalt fremgår det at forfatteren vil være så «objektiv» som mulig - samtidig som han vil skrive slik at folk flest forstår.
Boken hans er velsignet fri for all kunstteoretisk sjargong.
Den er ikke myntet på magistere og lærde, men på alle oss som er glad i Munchs kunst og vil ha et så riktig forhold til den som mulig.
| 1
|
108529
|
Romanen om Orkla
414 sider Kr. 378,- Aschehoug
Da Toril Brekke i 1994 skrev kjemperomanen «Granitt» om steinarbeiderne i Halden-området, gjorde hun et mesterskudd.
Det samme gjør hun dessverre ikke med bestillingsverket «Bergskatt».
Det handler også om steinarbeidere - de som grov ut og drev de store Orkla-gruvene i Meldalen på 17-1800-tallet og skapte gruvesamfunnet Løkken.
Som igjen dannet utgangspunktet for storkonsernet Orkla.
Den største svakheten ved boken er at den ikke er noen roman, til tross for noen oppdiktede personer.
Den er også en slags bygdehistorie.
Dermed blir den en hybrid, en blanding av to helt forskjellige arter.
I dette tilfellet har det ført til at forfatteren hopper fra det ene til det andre i et tempo som virker trettende - selv om hun gjør sitt beste for å binde det hele sammen ved å konsentrere seg om en enkelt familie av rødhårede figurer.
Best forteller hun om selve arbeidet i gruvene; om slitet, de grufulle ulykkene og sykdommene.
Og om kameratskapet, samholdet, avstanden mellom de lutfattige arbeiderne og de velstående kondisjonerte.
Her er hun på hjemmebane.
Hun vet mye både om gruvedrift i gamle dager og om undertrykkelse av arbeidsfolk.
Godt skriver hun også om naturen.
De milevide (senere snauhugde) skogene, de ville elvene, fjellene der man i en fjern fortid på mystisk vis kom over en rik åre av skinnende kobber.
Det er menneskeskildringen man butter ved.
Det fortelles mengdevis av episoder om en vrimmel av folk.
Men man blir liksom ikke helt med noen av dem.
Fremstillingen blir flimrende, man mister lett interessen.
En svært skiftende roman, altså.
Med enkelte ypperlige fortellinger - men også med en uendelighet av topografiske detaljer.
| 0
|
108531
|
Sjarmerande prisvinnar
(Vinnar av Gyldendals konkurranse om beste kjærleiksroman 2003).
366 sider
Kr. 349,- Gyldendal
Når kjærleik er emne, skal det ei god hand til for å skape noko nytt.
Bjørn Sortland greier dette, og vinn med sin stødige dramaturgi og sitt erfarne, personlege språk.
Sjølve forteljinga er også original:
Ein ung misjonærson må oppsøke minneverda si når ei svært elska kvinne forsvinn.
Den fysiske vegen frå Noreg til Amazonas er likevel for inkje å rekne om ein jamfører med reisa han må gjere i barndom, sjel og hjarte.
Romanen fokuserer på den forbodne kjærleiken, og bringar lesaren i tillegg mangslungne tankar om kjærleikens mange andre andlet.
Gjennom forteljinga om den lett nevrotiske hypokonderen Johannes maktar Sortland å generalisere sjølve kjærleikens essens:
Lengten og nærleiken som aldri kan smelte saman.
Han gjer det endåtil på ein både underhaldande og klok måte.
Mange andre forfattarar kunne risikere å dra orda sine ned ved å illustrere eigen tekst med små drodleri.
Også dette er vellukka når Sortland lèt pennen flyte fritt mellom sjangrar, resultatet er artig, lettlese, tankevekkjande - og lett å like.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108532
|
Ikke et kjedelig øyeblikk
Roman 314 sider Kr 348,- .
Oktober
Anne B.
Ragdes bøker er alltid spennende å åpne og «Berlinerpoplene» er intet unntak.
Hun har utviklet en fin evne til å beskrive vanlige folks kanter, sære vinkler og galskaper, slik at deres liv blir spennende for leseren.
Romanen er laget over lesten familiehelvete.
Men Ragdes bok er noe så sjeldent som et inferno i hendene på kompetente utstøtte familiemedlemmer.
Så stofflig og levende er skildringene av søskenflokken og gården deres at kjedelige øyeblikk ikke forekommer.
Familien Neshov er rimelig syk, sær, vridd og skakk.
Når gamlemor Anna dør, løsner hennes jerngrep over tre sønner og familiekortene kan deles ut på nytt.
Yngstesønn Erlend jobber som vindusdekoratør i København og har ikke hatt kontakt på over tyve år.
Margido eier et lite begravelsesbyrå og oppsøker meget ugjerne oppvekstfamilien like utenfor Trondheim.
Eldstemann
Tor driver familiegården og aler opp griser.
Han er den eneste av brødrene som har barn, datteren Torunn som han har møtt en gang.
Gården er vanskjøttet, nedfalls og skitten og det er de to mannfolkene som bor der også.
I takt med opprullingen av de betente familiehemmelighetene vaskes den verste skitten bokstavelig talt ut.
Seriøst og spennende om sjuke familieforhold, skitne mannfolk og grisefjøs.
| 1
|
108533
|
Klimakteriets klisjeer
Oversatt av Hilde Sophie Plau 223 sider Kr.
249,-.
Gyldendal
Fay Weldon har levert en postklimakterisk komitragedie.
Den før så ordmektige, ildsprutende og gørrspredende feministforfatteren bryter også i årets roman gjennom.
Dessverre må man slepe seg gjennom ganske mange sider av intetsigende pjatt mellom høydepunktene denne gangen.
Trofaste lesere kan bli skuffet når Weldon behandler førstekonetematikken såpass forutsigelig:
Vi møter den hjertevarme men småslitne og overvektige Grace, som har ofret alt for sin husbonds velbefinnende.
Så blir hun kastet ut til fordel for den yngre, slankere TV-kjendisen Doris.
Dette blir først til meget lidelse for fortellerstemmen Grace, men så får hun selvsagt sin velfortjente hevn til sist.
Hun finner seg en ung elsker, og jammen begynner ungdomssaftene å suse så helt overjordisk uforklarlig igjen.
Romanen virker mest forslitt og uinspirert, selv om her finnes glimt av den uforlignelige weldonske kjønnsironi, finurlige stenk av feminine mørkesider, mer enn en dask sviende humor, og noen tankevekkende passasjer om livet, døden og kjærligheten.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108535
|
Pionér-arbeid på norsk hiphop
388 s. Spartacus Forlag
Så har norsk hiphop rundet 20 år og blitt voksen.
Med boka «Hiphophoder» dokumenterer journalist Øyvind Holen norsk hiphophistorie, fra den voldsomme oppblomstringen i kjølvannet av Harry Belafontes film «Beat Street» i 1984, via lange perioder som undergrunnsfenomen til gjennombrudd for norsk rapmusikk på midten av 1990-tallet og de siste års oppblomstring av band og særpregede hiphopstemmer rundt om i landet.
Boka er et overflødighetshorn av faktamateriale.
Det er få utgivelser, ziner, klubber og viktige begivenheter som ikke er med.
Likevel klarer Holen med engasjerende penn å lede oss gjennom det overveldende stoffet.
Bokas hovedstyrke ligger i omfattende bruk av intervju med sentrale aktører, og avsnittene om for eksempel Leo (A-Team og B.O.L.T Warhead), Apollo, MC Cey og Equicez gir sterke innblikk i hvordan det blant annet kan arte seg å vokse opp i Norge og slite med en profittorientert platebransje.
Avisutklipp er med på å krydre fremstillingen, samt gi et inntrykk av mediers vekslende holdninger gjennom tidene.
Av og til blir fremstillingen for nærsynt, og jeg savner klare forsøk på å problematisere noen av de underliggende problemstillingene.
Hva vil det for eksempel si å ha et «nasjonalt særpreg» i en global musikkvirkelighet?
Alt i alt dokumenterer «Hiphophoder» en vital, viktig, men ofte misforstått og til tider oversett del av kulturlivet i Norge som bør leses av hiphophoder så vel som kulturjournalister og politikere.
Carl Petter Opsahl
| 1
|
108536
|
Artikkeldikteren Dag Solstad
321 sider Kr. 338,- Forlaget Oktober
En artikkel kan være så mangt.
Litterært betyr det jo «selvstendig skriftstykke i avis».
Men diktning?
Ja.
I alle fall er Dag Solstad dikter også i sine artikler.
Derfor er det så avgjort riktig av forlaget hans å utgi «Artikler.
1993-2004».
Alle Solstad-lesere vil ha like stort utbytte av å lese dem som av romanene.
De fleste av dem har stått på trykk før.
La så være - for Solstads skrivekunst er så stor, hans skriveglede så smittende også i avisartiklene at nesten alt virker friskt og nytt - kanskje bortsett fra det store essayet om engelske konger på 1400-tallet.
Skribenten spruter av fortellerglede, angrepslyst, aggresjon, kjærlighet til mennesker og steder, til kunst og litteratur, til fotball og vandringer i bygater og mye mer.
Han legger for dagen en intelligens, en klokskap og evne til resonnement som er imponerende - og inspirerende.
Man kan nok synes at han kretser vel meget omkring de litterære vennene - og uvennene - fra 1960-og 70-årene.
Men han skriver da om utenlandske kunstnere også - glimrende om Pentti Saarikoski, for eksempel, og om aldrende mestere som Henrik Ibsen, der han ellers er lovlig subjektiv.
Essayet «Endelig en røst fra graven» - om gamle Ludvig Daaes datter og hennes opptegnelser - er en ren perle, storartet lesning.
Og dem finnes det flere av.
Legg så til at også i artikkelprosaen - ja kanskje særlig der - blomstrer den solstadske (og ufrivillige?) humor som aldri før.
Man ler høyt og ubehersket ved mange av formuleringene denne merkelige og morsomme skribenten kommer med.
Garantert kjære leser:
Dette er en bok du vil ha glede og utbytte av.
| 1
|
108537
|
Den grimme elling
Oversatt av Carsten Carlsen 666 sider Kr. 399,- Damm
Madeleine Albright, som var utenriksminister i president Bill Clintons siste periode i Det hvite hus, skrev historie på mer enn en måte.
Hun var USAs første kvinnelige FN-ambassadør, og hun ble USAs første kvinnelige utenriksminister og som sådan nummer to i regjeringen etter presidenten.
Det var ingen lett oppgave å bryte gjennom den kompakte mannsbastionen i verdens eneste supermaktshovedstad, noe Madeleine Albright skildrer både med humor og alvor i sine memoarer, som nå foreligger på norsk; et år etter utgivelsen i USA.
Personlig og politisk
Hun skriver i forordet at hun har lest samtlige memoarer av amerikanske utenriksministere og at hun ville forsøke å gå en ny vei.
Hun ville kombinere det personlige med det politiske og først og fremst forsøke å unngå at hun som bokens hovedperson ikke skulle kjede folk i hjel med tørr historieskriving.
Akkurat der har hun lyktes, selv om særlig siste halvdel av boken, hvor hun skildrer årene som utenriksminister, like mye er et forsvar for hvorfor Clinton-administrasjonen var en politisk suksess.
Riksrettssak, Monica Lewinsky-affæren og andre skandaler til tross.
Insidere og eksperter på amerikansk politikk og internasjonale forhold vil nok forgjeves lete etter de store politiske bombene.
På den annen side; hvem av verdens mektige politikere har noen gang gjengitt følgende huskeliste:
1) Ring senator Helms, 2) Ring kong Hussein, 3) Ring utenriksminister Moussa, 4) Ring Kongressen, 5) Forberedelser til Kina-møte, 6) Kjøp slankeyoghurt.
Onde tunger i amerikansk presse døpte Madeleine Albright for Madeleine Halfbright da hun tiltrådte stillingen som FN-ambassadør i 1993.
Den taletrengte ambassadøren ble raskt omstridt, også fordi hun var kvinne på en usedvanlig plass.
Striden ble ikke mindre da hun overtok ledelsen av utenriksdepartementet under en president som gikk fra den ene skandalen til den andre.
«Madame Secretary», som er bokens originaltittel, er utgitt av Miramax Books, som er et underbruk av filmselskapet Miramax.
Og det skulle ikke forundre meg mye om hennes livshistorie til slutt blir å se på lerretet.
Den er i alle fall dramatisk nok.
Madeleine Albright (67) er tsjekkoslovakisk-født; familien flyktet først fra fascismen og deretter kommunismen og kom til slutt til USA hvor hun som 21 år gammel ble amerikansk statsborger.
Hun ble oppdratt som katolikk og holder fast ved at hun først som godt voksen fikk vite at hun er jøde og at tre av hennes besteforeldre ble drept i nazistenes konsentrasjonsleirer.
Som mor til tre sto hun opp klokken halv fem hver morgen i tre år for å gjøre ferdig sin hovedoppgave ved universitetet.
Ektemannen - en dyktig journalist og velstående avisarving - forlot henne senere til fordel for en langt yngre kvinne.
Madeleine Albright kom sent med i det offentlige liv.
Til gjengjeld endte hun som den høyest rangerte kvinne i amerikansk historie.
SVEIN A. RØHNE
Oversatt av Carsten Carlsen 666 sider Kr. 399,- Damm
| 1
|
108542
|
Skrik fra et lite hjerte
134 sider Kr. 269,- Cappelen
Fra å være ung og lovende har Ingeborg Arvola nå fylt tretti år og blitt behengt med både priser og invitasjoner.
Den tredje romanen for voksne er da også et solid stykke forfatterhåndverk.
Å legge språket i et lite barns munn er aldri lett.
Arvola gjør det heller ikke enklere for seg selv når hun velger et tett, rystende miljø som på samme tid kveler barnet og får det til å implodere av ensomhet.
Den lille jenta lengter alltid etter et fang å krype opp i, øyne og hjerter som ser henne.
Men det er helst når hun gjør «rampestreker» at hun får oppmerksomhet.
Enkel barnepsykologi, men effektivt litterært tema.
Der andre lignende fortellinger (og dem er det mange av) ofte forskrever seg mellom kravet til et barnlig språk og makrounivers og kravet om bred litterær verdi, greier Arvolas tekst seg forbi alle skjær.
Hun skaper et mektig portrett, sårt og svart som humoren i boken.
Suget fra en nær ventende avgrunn trekker i både hovedperson og leser.
Romanen er gripende uten å være melodramatisk.
Scenene der den stakkars ungen utfolder sin frustrasjon er til tider sjokkerende, uten å virke sammenhengsløse eller oppkonstruerte.
Språket holder sin tette, personlige og medrivende tone helt til siste side, selv om fortellingen liksom hovedpersonen noen ganger svever i et slags avstandsskapende limbus.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108543
|
Kulturkritisk dameroman
Oversatt av Erik Johannes Krogstad 507 sider Kr. 369,- Cappelen
Historien om den unge Frederikke har brakt debutanten Jette A. Kaarsbøl mange lesere og stor suksess.
Romanen skildrer piken som bryter en ulykkelig forlovelse med en kjedelig prestemann for å søke tilflukt og personlig frihet i Københavns fremvoksende kulturradikale miljø på 1870-tallet.
Mange har valgt å lese romanen som et grundig oppgjør med kulturradikalismens «frie forhold» og den forløyethet og menneskelige omkostninger en slik lummerhet fører med seg.
Boken føyer seg slik sett pent inn i det ganske tøffe kulturelle klima som for tiden preger vårt danske naboland, der de venstreorienterte kreftene i samfunnslivet er drevet på defensiven av en snusfornuftig borgerlighet.
Som debattinnlegg kommer imidlertid romanen til kort:
Koblingen mellom seksuell skyldfølelse og kritikk av kulturradikalismen er mildest talt dårlig begrunnet, og opphopningen av bibelsitater, skyld, skam og soning blir aldri mer enn lettere komisk.
Forfatteren nekter seg i det hele tatt lite med hensyn til effektmakeri.
Så å si hver setning er spekket med høystemte adjektiver, og leseren blir aldri overlatt til seg selv i selskap med teksten.
Det sørger en overintim fortellerstemme for - her skal alt som skjer forklares med store bokstaver.
På sitt lærerinneaktige, insisterende vis er romanen likevel «velskrevet», om enn på en svært gammeldags måte.
Grei underholdning, men tvilsomt budskap.
SINDRE HOVDENAKK
Jette A. Kaarsbøl:
«Den lukkede bok»
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
507 sider
Kr. 369,-
| 0
|
108544
|
Oljeeventyret på arabisk
Roman 560 sider Oversetter: Geir Skogseth Pris kroner 398,-.
Pax
Abdelrahman Munifs «Sandvidder» beskriver en gulfstat fra beduinsamfunn til oljestat, en endring påført utenfra, men stort sett skildret innenfra.
Hjerteskjærende forteller han hvordan et lite oasesamfunn dør da amerikanerne rykker inn med sine maskiner.
Flott får Munif fram hvordan en lokalbefolkning av analfabeter ikke kan innse rekkevidden av det som skjer.
Hele regionen merkes dypt fordi industrialiseringen også er en kolonisering.
Amerikanerne endrer ikke bare samfunnet fysisk, men har med seg sine verdier som raskt kommer i konflikt med den lokale kulturen.
Overklassen, som hittil har forvaltet kultur og religion, forføres via goder som kikkerter, biler, radio og telefon.
Portrettet av amiren kikkertspeidende etter lettkledde amerikanske damer, er kostelig og lite flatterende.
Assosiasjonen med gull i bytte mot glassperler er overhengende.
Amiren og hans like kommer i motsetning til folket og blir avhengige av amerikanerne.
Denne karakterendringen beskrives flott i rivaliseringsprosessen mellom den nye og den gamle legen.
Den nye er universitetsutdannet og opptas i den lokale makteliten, mens folkemedisineren reduseres til intet og myrdes for sin frittalenhet.
Parallellen til Saudi-Arabia er skrikende.
Bøkene ble forbudt der, og Munif mistet sitt saudiske pass.
«Sandvidder» gjør det lettere for en vestlig leser å forstå bakgrunnen for hatet mot amerikanerne og hvorfor al-Qaida vinner støtte.
Bare overklassen får del i oljerikdommen.
Lokalbefolkningen griper til sin gamle kultur og religion i rent selvforsvar når de skal operere i den nyrike oljestaten.
Skal du forstå mer av araberlandenes forhold til USA, al-Qaida og fundamentalistisk religion, skal du lese denne romanen, fint oversatt av Geir Skogseth.
| 1
|
108545
|
Pastellfarget vinner
roman 248 s., kr. 65,- f.o.m. bind 2 Schibstedforlagene AS
Vinnerbidraget til Schibsted forlags romankonkurranse ble Frøydis Arnesens «Villa Morgenstjerne», og første bok er «Familiehemmeligheter».
Normalt strekes slike serier opp med brede streker og gilde farger, men denne åpner med pastellfarger.
De mest forslitte dramaopptrinnene mangler, gudskjelov.
Men det spørs om leserne er enige.
Dramaene her er at fjortenårige norsk-meksikanske Sabrina debuterer i fylla med en slesk musiker.
For at vi skal forstå at han er en skurk, har Arnesen utstyrt ham med et tegneserietrekk: ekstra spisse hjørnetenner.
En onkel får hjertestans i et familieselskap, og Sabrinas pappa Andreas er dødsforelsket i en ikke helt villig dame.
Altså:
Villa Morgenstjerne er et stort kråkeslott der alle etterkommere etter
Mor kan flytte inn.
Andreas og Sabrina får ikke ha huset for seg selv lenge.
Snart er flere medlemmer av Mors storfamilie på plass, og «leiken kan byrja», som Radio Røynda sier.
Persontegningene er typete, men Andreas og Sabrina er litt mer sammensatte.
Språket er slapt og konvensjonelt, Sabrina «rødmer som en tomat».
Pluss for mer virkelighetsnære dramatopper, eller «cliffhangere», som det heter på fint.
Men er den fargesterk nok?
| 0
|
108547
|
Går opp gamle spor
1 Cappelen.
Kr. 65,-
Serielitteraturen har gjennomgått store endringer det siste tiåret.
Gamle tabuområder er innlemmet.
Arbeiderbevegelsens historie er også blitt stueren.
Men serielitteraturdebutant Torill Thorup går opp gamle spor i sin serie om storbondedatteren Inga Svartdal fra Vestfold som tvangsgiftes med en mann gammel nok til å være hennes bestefar.
For etnisk norske lesere ser denne serien ut til å bli mer av det samme fra utallige andre serier.
Kanskje kan den øke innlevelsen og forståelsen hos oss for hva et tvangsekteskap betyr for en kvinne, og ha bruksverdi for en del innvandrerjenter der gråsonen mellom arrangert ekteskap og tvangsgiftermål er mye nærmere.
Serien er fra begynnelsen av forrige århundre, da ekteskapet var mye mer et arbeidsfellesskap enn nå.
Storfamiliens interesser gikk foran de enkelte familiemedlemmenes behov.
Aller mest var det slik for kvinnene.
Kjærlighet mellom ektefolk var hell og luksus.
Inga er en riktig pappfigur, vakker, dyktig, arbeidsom, selvsagt legekyndig og erotisk.
Thorup kunne reddet litt av boken ved å la figurene snakke et mer dialektfarget og folkelig norsk.
Dette skal være bondebygda.
Her drønner replikkene like hult som Radioteatret før i tiden.
Figurene er endimensjonale, onde, gode, motstandere, eller hjelpere.
Bokomslaget harmonerer ikke med Inga innenfor permene.
Her ser hun vakker, selvopptatt og jålete ut.
| 0
|
108550
|
Gud i oss alle
Oversatt av Anne Aabakken 108 sider Kr.
239,- Cappelen
Den nylig avdøde palestinske forfatteren Izzat al-Ghazzawi har nå fått sin fjerde bok oversatt til norsk.
I denne fortellingen får vi høre om sufien Husayn ibn Mansur al-Hallaj, som levde i Bagdad for 1100 år siden.
Al-Hallaj er blant de mest kontroversielle representantene for denne mystikertradisjonen innen islam, og hans lære gikk kort fortalt ut på at det ikke spiller noen rolle hvilken religion du tilhører:
Det er din atferd og ditt sinnelag som teller.
«En gammel historie med brennende aktualitet i intoleransens tid,» sier forlaget om boken.
Det er i så fall påfallende hvor godt gjemt denne fornuftens røst fra Midtøsten er.
Al-Ghazzawis roman begynner med en rammefortelling fra i dag, hvor en palestiner vender hjem etter et lengre utenlandsopphold og finner et manuskript blant sin avdøde fars etterlatenskaper.
Resten av boken består av dette manuset, som er en slags rekonstruksjon av al-Hallajs liv.
Svært mye av det som foregår, fremstår som gåtefullt.
Man må virkelig anstrenge seg for å forstå dette som «brennende aktuelt».
Da er det bedre å lese al-Ghazzawi på egne premisser.
«Sannheten sover» er på mange måter en typisk mystikertekst, besnærende for noen, i overkant pretensiøst for andre.
Samt berikende, om du ikke er kjent med mangfoldet i den islamske historien.
STEN INGE JØRGENSEN
| 0
|
108551
|
Bånnkjenning
Roman 382 sider kr. 338,- Aschehoug
Selvoppholdelsesdriften er utrolig sterk.
Derfor må det en enorm smerte og elendig selvfølelse til for at livsviljen slipper.
Susanne Agerholms «Liv laga» handler om tobarnsmoren Signe som har krysset barndommens minefelt med sin mentalt syke mor og har fått store psykiske skader.
Det er blitt en optimistisk, men langt fra lettvint roman om et selvmordsforsøk og helbredelsesprosessen etterpå.
For å overleve har Signe måttet sky kjærligheten og klare seg uten selvtillit.
Prisen for å være sin mors mor er høy, med ørlite livsrom og tap av egenverd som resultat.
Hun har ikke kunnet gjenkjenne egne behov.
Men sjelen er forunderlig.
Forsømte grunnleggende psykiske behov sprenger seg fram likevel i en eller annen form, skaper kriser på ubeleilige tider for å tvinge oss fram til helse.
Får krisehjelp
Signe er heldig og får hjelp fra et kriserammet helsevern.
Hun blir langtidsinnlagt, hjelpes til å vokse, bli sin egen, kjenne på egne behov og fremfor alt å leve for sin egen del.
Tilfriskningen preges av strikking, skiturer, korridorvandringer, møter med andre tunge livsskjebner og viktigst, psykiateren Beate.
Hennes vei til psykisk helse kan avleses i hennes strikkemønstre fra stripete håndklær til en kunstferdig selvkomponert genser i hønsestrikk.
Etter hvert makter hun å kjede sammen de forskjellige elementene i livet sitt til en helhet.
Kriser er forbedringenes mor.
BERIT KOBRO
Susanne Agerholm:
«Liv laga»
Roman 382 sider
kr.
338,- Aschehoug
| 1
|
108552
|
Utsøkt liten tragedie
66 sider 198.- Schibsted
Dette må være den «stilleste» tegneserien som er tegnet.
Jason forteller denne gangen sin versjon av Frankenstein-myten.
Lite blir sagt, men tegningene er så effektive at ord ikke trengs.
Hans dyrefigurer er, uten spesielle fakter og virkemidler, nesten skremmende uttrykksfulle.
En dramatisk melankoli senker seg når man leser «Du går feil vei».
Alle de involverte søker en eller annen form for bekreftelse på at de har en grunn til å leve, de ønsker å bryte ut av ensomheten og finne noe, eller noen å leve med eller for.
Jason har skapt en liten, men utsøkt tragedie i «Du går feil vei».
| 1
|
108554
|
Bibelske svulstigheter
Oversatt av Brit Bakker Haugen 176 sider Kr.
199,- Engelstad forlag
Den kroatiske forfatteren Miro Gavran har høstet mye ære for sin dramatikk.
Når han nå forsøker seg på en halvbiografisk historisk roman nekter han seg ikke noe dramatisk virkemiddel.
Den bibelske heltinnen Judit fører selv ordet i romanen, men fremstår på ingen måte som en troverdig, helstøpt personlighet.
I svulstige vendinger forklarer hun sin skjebne, i form av et brev «ingen skal lese før jeg er død».
Hun ble enke bare atten år gammel, etter et forferdelig ekteskap.
Hun lever fromt videre, og vil aldri ha noe med mannfolk å gjøre mer.
Men så står en okkupasjonshær foran byens porter, og Judit melder seg frivillig til å forføre og drepe dens mektige fører.
I løpet av fem korte døgn går hun fra hat til kjærlighet, og opplever de mest salige seksuelle møter.
Skildringen av forholdet mellom krigsherren og hun som skal bli hans morder, har tilløpt til poesi og nærhet.
Men alt i alt minner både tematikk, dramaturgi og språk mest om en lavklasse underholdningsroman.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108555
|
Skjebner
Oversatt av Mona Lange Kr.
298,- Aschehoug
Et gammelt, forlatt kysthotell som var populært blant velstående afroamerikanere i mellomkrigstiden, er et sentralt åsted i Toni Morrisons nyeste roman.
Nobelprisvinneren utmerker seg først og fremst som forteller, og hun presenterer her folk du ser klart for deg og scenarier som gjør inntrykk.
Samtidig er mange stemmer og perspektiver involvert i denne fortellingens kompliserte innkretsing av fortiden, som kun gradvis avdekker et intrikat nett av relasjoner.
Sentralt står hotelleieren Bill Cosey - som selv etter sin død spiller en avgjørende rolle i livene til ulike kvinner.
Særlig de to bitre damene Heed og Christine, som til å begynne med virker fulle av islagt gammelt hat til hverandre.
Afroamerikansk historie blir et bakteppe, som likevel tilfører også denne romanen en politisk dimensjon, nærmest ved nødvendighet.
Det er noe brutalt og samtidige reelt ved Morrisons univers; omstendighetene blander seg uunngåelig inn i skjebnene, og fortiden preger folk dypt.
Samtidig har denne romanen et gåtefullt preg - og fortellingen letter sakte på nye lag med informasjon, som en rekke slør.
Men jeg vet ikke om det er en kommende klassiker som skjuler seg bak.
Morrison-fansen vil sikkert få sitt, men jeg ble ikke bergtatt - ei heller av språket.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 1
|
108557
|
Genialitet og genitalier
Oversatt av Aase Gjerdrum 362 sider Pris kr. 349,- Cappelen
Rått og vakkert om et genis hensynsløse selvutfoldelse på dansegulvet og i sengehalmen
Colum McCann har med sin bok om Rudolf Nurejev skrevet en klassisk kunstnerroman - om geniets oppvåkning, utfoldelse og død.
Men «Danseren» er mer enn en menneskelig utviklingshistorie.
Den er også en finstemt fremstilling av en historisk epoke, og et vitnesbyrd om hvordan skiftende politiske regimer kan gripe avgjørende inn i enkeltindividers liv.
Rudolf Nurejev var en av forrige århundres absolutte megastjerner.
Etter avhoppingen til Vesten ble han ikke bare verdens mest berømte mannlige ballettdanser.
Han ble også medlem av det øverste jetsett, og dyrket parallelt med sin kunstneriske karriere et nærmest grenseløst partyliv.
Bestående av like deler dop og sex.
Særlig det siste skulle bli skjebnesvangert for Nurejev.
Ikke bare fordi han med sin nokså åpenlyse homoseksuelle livsførsel ble enda mer tabubelagt i sitt sovjetiske hjemland.
Men også fordi han, ikke overraskende, pådro seg AIDS.
Bokens mange skildringer av hemningsløse homseorgier er både fornøyelige og forferdelige i all sin besettende råhet.
Colum McCann har valgt å la historien om Nurejev bli fortalt av menneskene han omga seg med.
Slike som dansepartneren, elskeren, husholdersken, skomakeren (!) og familien.
Alle er på en eller annen måte blitt avgjørende berørt av Nurejevs geni, og det er som om han tross all sin hensynsløse egenkjærlighet også får de andre til å strekke seg etter noe som er større enn dem selv.
Resultatet er blitt en roman med store kvaliteter.
| 1
|
108558
|
Nesten som «Cinema Paradiso»
Oversatt av Kristin Gjerpe 368 sider, kr. 299,- Dinamo Forlag
Når et forlag reklamerer med henvisning til perler som filmen «Cinema Paradiso», bør man være kritisk.
I dette tilfellet tilgis markedsføringen.
Selve utgangspunktet er kanskje ikke så originalt:
Hvordan kan man skape et mirakel, slik at turistene trekkes til en bortglemt liten by?
Hvem kan tåle en sveket kvinnes vrede?
Og hvorfor har Gud sluttet å lytte til sin tjeners bønner?
I denne tematiske trekanten av pengejag, erotisk galskap og religiøse grublerier finner det fargerike persongalleriet sin scene.
Fra første anslag fører teksten inn i et solvarmt og dampende dramatisk lite samfunn.
Her utfolder store personligheter seg, fra den gamle presten Caprani til den ildfulle Maria som driver stedets eneste overnattingssted.
Forfatteren lykkes i å skildre både miljø og personligheter slik at leseren medrives, underholdes og får fargesterke bilder i hodet.
Med galgenhumor, ironi og litterær løssluppenhet byr teksten også på mangt et smil.
De mange episoder og dramaer kan til tider virke oppkonstruerte og bisarre, men her er det bare å gi seg hen.
Religiøse metaforer og ildfulle vendinger spres med raus forfatterhånd over sidene.
Romanen er likevel langt fra en endimensjonal underholdningstekst, både språket og de dypere menneskelige skildringene gir leseren litt å bite i.
Så får man heller tilgi at slutten er pinlig Hollywoodsk.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108559
|
Hest er best
Første bok i serien «Holmegaard» Pris kr. 10,- Cappelen
For mange nye og gamle og tidligere hestejenter er det fortsatt sånn at hest er best.
For dem og andre hesteinteresserte kommer det nå en kioskserie fra miljøet:
Trude Brænne Larsens «Holmegaard».
Scenen er en storgård i Vestfold med veldrevet stall.
Der jobber våre helter, den argentinske hesteeksperten Tony Juarez og hans lærling og datterdatter Daniella.
Hennes mor er død, drept i en rideulykke, og Tony har derfor forbudt datterdatteren å ri, enda hun verker etter det.
Etter en ulidelig lang start tar boken omsider fart og spiller ut kioskromanens sterke side, plottet og handlingen.
Dette er en verden der undere kan skje.
Penger kan ramle ned fra himmelen, lottogevinst er ikke umulig, og testamentariske gaver dukker opp fra intet.
Daniella er passe eksotisk, sånn som vi nordmenn liker slike heltinner.
Hun er norsk med latinsk bakgrunn, hardtarbeidende, sterk, men likevel kvinnelig og vakker, temperamentsfull, men tilpasningsdyktig, fyrig men likevel dydig.
Vi vet at Daniella skal igjennom sine vanskeligheter, men at rettferdighet og lykke til slutt vil havne på riktig sted, akkurat sånn som kioskromanlesere vil ha det.
| 0
|
108560
|
Torneroses tretthet
Dikt - 52 sider Kr.
199,- Gyldendal
Hva gjør man med en Tornerose som lengter etter en dypere søvn?
Eller en Rødhette som søker ly og le i ulvemagen?
Ingvill Solbergs nye dikt befinner seg i spenningssonen mellom svalene og muldvarpen, mellom det som trekker ned og kapsler inn og det som vil løfte seg opp i frihet.
Med litt velvilje kan samlingen leses som en utviklingshistorie.
Naturbilder og referanser fra eventyr og myter danner bakteppet når dikter-jegets prosess skildres som en livsferd mellom død og gjenfødsel, mellom søvn/drøm og søvnløshet, mellom hjelpeløshet og styrke, galskap og fornyelse.
Et kjellerliv og en institusjonsinnleggelse blir viktige stoppesteder underveis.
Solbergs beste dikt er melodiske, såre og stillferdige; dette er en forfatter som søker det enkle og ekte fremfor det virtuost imponerende.
Men i diktningen er det enkle ofte det vanskeligste av alt.
Og samlingens svakheter er da også åpenbare: stereotype billedrekker, masete gjentagelser og lite originalitet.
En tretthet som smitter over på leseren.
ARNE HUGO STØLAN
| 0
|
108561
|
Bak de alliertes fasade
Oversatt av Erik Ringen 419 sider Spartacus
Mye er skrevet om de allierte styrkenes landgang i Normandie, men som forfatterne av denne boken hevder, er det grunn til å tro at mye av historien er preget av nasjonalstolthet.
Spesielt britiske og amerikanske historikere skal ha gjort seg skyldig i dette - og dermed bidratt til å fordreie hva som egentlig foregikk.
De svenske krigshistorikerne Tamelander og Zetterling går svært grundig til verks i sin rekonstruksjon av angrepet som ble innledet D-dagen.
De trykker endog skisser over de ulike styrkenes plassering i landskapet under ulike operasjoner, og oppsummerer kontinuerlig tap og gevinst for de involverte.
Konklusjonen blir at tyskernes krigsinnsats er undervurdert, og at de alliertes innsats egentlig ikke var avgjørende for å stanse Hitler.
Til det første punktet anføres at de allierte bare var overlegne på ett eneste punkt - sin tallmessige størrelse.
«En tysk soldat drepte i gjennomsnitt 0,317 allierte soldater, mens det tilsvarende tallet hos de allierte bare var på 0,0438.»
Når det gjelder betydningen av D-dagen i kampen mot Hitler, slår forfatterne fast at hele 86 prosent av alle tyske soldater som falt eller ble såret, gjorde det på østfronten.
Det var der Nazi-Tyskland «blødde i hjel.»
Like fullt gis de allierte æren for å ha hindret at Stalin spiste seg enda lenger vestover enn han gjorde, forfatterne antar at han bl.a. ville tatt hele Tyskland uten dette.
Boken er lettlest og spennende, selv om det er åpenbart at den ofte retter seg aller mest mot spesielt interesserte.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108564
|
Les G.W. Sebald!
Oversatt fra tysk av Geir Pollen 247 sider Pris kr. 339,- Gyldendal
«Austerlitz» er en av de rareste, mest interessante og mest betagende bøkene jeg har lest på lenge.
En historie om et europeisk menneskes skjebne i vår tid, fortellingen om en person som fra barndommen av ikke har visst hvem han var.
En historie så velskrevet og stimulerende at man føler seg dypt beriket etter å ha lest den.
I jernbanerestauranten i Antwerpen sitter en litt forsagt engelskmann og venter, kommer i snakk med en annen ventende som kaller seg Austerlitz og er tsjekkisk jøde.
De to blir venner, treffes igjen og igjen på barer og kafeer i England, Frankrike, Tsjekkoslovakia.
Austerlitz utleverer sitt livs historie - fra han i 1939 som femåring ble sendt hjemmefra til England for å unngå de tyske jødeforfølgelsene, til han sitter på det ufyselige nye Nasjonalbiblioteket i Paris en menneskealder senere og endelig finner fram til hva farens (og morens) skjebne har vært.
Da har vi fulgt ham i hans mer eller mindre dyptborende mentale utforskning av et europeisk menneske fra 1900-tallet.
Han opptrer som ren arkeolog i sin utforskning av fortiden.
Lag på lag av historie blir gravd vekk, inntil han synes han står ved tingenes vesen, sin egen identitet.
Fortellingen er utstyrt med gamle fotografier av de mange omtalte steder og mennesker.
De virker både dokumentariske og høyst gåtefulle.
Altså ingen alminnelig roman.
Men en blanding av skjønnlitteratur, historie og naturvitenskap.
Et helt kapittel handler for eksempel om møll, alminnelige møll.
Sebald har noe helt nytt å fare med.
Noe nytt og fruktbart, litterært sett.
Boken er tung, av og til som bly.
Men meget givende - for den som elsker å lese.
| 1
|
108565
|
Fornuft og følelser
Bak kulissene i mediehuset TV2, Kagge forlag
Finn H. Andreassen har skrevet kritisk utleverende om det meste.
Bortsett fra om seg selv.
Som tittelen antyder, er Finn H. Andreassen åpen om sine hensikter og sitt ståsted helt fra forordet og frem til siste kapittel:
Dette er hans personlige versjon, fortalt slik han har opplevd det, og motforestillinger er både ventet og ønsket:
«Det vil være berikende, for da vil folk flest få et innblikk i mye av det som skjuler seg bak fasaden, enten det er hos eiere, eller såkalte kjendiser.»
Det er et fornuftig utgangspunkt og innstilling når man forteller sin versjon av en historie.
Og Andreassens fortellerstemme i boken virker da også fornuftig og pragmatisk når han loser oss gjennom sine snaut ti år i TV2.
Han skriver lett og poengtert, og for de av oss som interesserer seg for moderne mediehistorie, er dette langt på vei et av de viktigste innblikkene i de problemstillingene som kan oppstå i skjæringspunktet mellom redaksjonell ledelse, journalistisk innhold og mediemessig eierskap.
Den største innvendingen mot boken er imidlertid at Andreassen, til tross for sitt klare språk og tilsynelatende rasjonelle og nøkterne observasjonsevne, aldri har tatt feil.
Ved hver korsvei eller nye utfordring for kanalen, hvor alle rundt ham har tvilt, sviktet, blitt skremt eller har handlet ut ifra egeninteresser, har Andreassen stått fast og hevdet synspunkter som i ettertid har vist seg å være de beste for TV2.
(Med unntak av den gangen han nesten sa nei til «The Julekalender» - noe som fikk behørig pressedekning.)
Dette kan bare bety én av to ting.
Enten har Andreassen så godt som alltid rett.
Eller så mangler boken et selvransakende element, noe som kunne gjort den enda mer interessant.
Klarest kommer dette til uttrykk i den behørig omtalte konflikten mellom ham og Kåre Valebrokk.
Hele denne skildringen er åpenbart preget av Andreassens bitterhet over behandlingen han fikk mot slutten av sin tid i TV2.
Beskrivelsen av fiendskapet mellom ham og Per Ståle Lønning på den ene siden og Pål T. Jørgensen og Stein Kåre Kristiansen på den andre, er saftig og underholdende for alle som beveger seg i aksen Akersgata-Marienlyst-Tostrupkjelleren.
Men den er samtidig så endimensjonalt karikert, nærmest konspiratorisk fremstilt, at den underminerer den troverdigheten Andreassen møysommelig bygget opp i bokens første halvdel.
| 0
|
108566
|
Glimrende om Tsjekov
408 sider Kr. 349,- Gyldendal
Atter en ny, stor biografi om en russisk dikter.
Geir Kjetsaa gir seg ikke.
Tsjekov-skildringen i år er kanskje den beste han har skrevet, usedvanlig velformulert for det meste, full av nytt stoff om dikteren.
Både hans korte liv (44 år) og mektige verk blir belyst.
Kjetsaa viser hvorledes Tsjekov i motsetning til de andre store i russisk litteratur, ikke debuterte med et brak - han listet seg stille inn i litteraturen med enkle noveller for ukebladene.
Etter hvert ble det til fortellinger som ble blant de beste i samtiden.
Kjetsaa skriver også om Tsjekovs skuespill, særlig de fire siste som han gir fremragende analyser av.
Både «Onkel Vanja» og «Tre søstre» har en «indre» og en «ytre» handling, sier han - det er dette som kan gjøre disse stykkene så spennende.
Eventyrlig er det å lese om Tsjekovs desperate reise til den fryktede fangeøya Sakhalin i det østligste Sibir.
Han følte at han måtte gjøre noe for sine medmennesker, være virkelig til nytte.
Og det ble han gjennom sin avhandling om straffangene og deres mer enn sørgelige skjebner.
Alt dette betyr ikke at Geir Kjetsaa har skrevet en helt lytefri biografi.
Mange av analysene av de tidligste novellene, blir altfor lange.
Og forfatteren har en tendens til stadige gjentagelser, også av mange sitater.
Noe tørr blir stilen også her og der.
Likevel:
Dette er god, gammeldags litteraturhistorie, underholdende, lærerik og levende.
En gripende fortelling om et merkelig og interessant liv.
| 1
|
108568
|
Utrolig engasjerende
Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik 171 sider Kr. 260,- Cappelen
«To dager etter at jeg hadde begått selvmord, fikk jeg jobb i en pizzeria som heter Kamikaze og hører til en kjede.»
Slik åpner en av novellene i Etgar Kerets nye bok, «Bussjåføren som ville være Gud».
På sin stambar i et eget dødsrike for selvmordere opplever hovedpersonen Haim blant annet at den verdenskjente eks-vokalisten i Nirvana, Curt Cobain, maser på bartenderen om å spille musikken han lagde før han tok livet sitt.
Det er ikke til å holde ut, og Haim legger ut på en lang reise for å finne sin elskede.
Fortellingene fra denne unge israelske forfatteren, som nå blir introdusert for et norsk publikum, har ofte blitt karakteriserte som «absurde».
Kanskje ikke så rart med tanke på de usannsynlige hendelsene som ofte oppstår.
Men det betyr ikke at vi har med en virkelighetsfjern forfatter å gjøre.
Man kan like gjerne si at han benytter de mest utrolige plott for å kunne være så presis som mulig.
Som når han behandler tilsynelatende absurde kulturelle og religiøse fenomener.
De 22 novellene handler om alt fra vennskap og forholdet mellom kjønnene til konflikten mellom israelere og palestinere.
Nesten uansett hva han skriver om har Keret en utsøkt evne til å trykke på et punkt som engasjerer leseren.
En meget fascinerende forfatter.
STEN INGE JØRGENSEN Etgar Keret:
«Bussjåføren som ville
være Gud»
Oversatt fra hebraisk av
Kjell Risvik
171 sider
Kr. 260,- Cappelen
| 1
|
108571
|
Den poetiske horen
Oversatt av Agnete Øye 127 sider Kr.
249,- , Kagge Forlag
Den kanadiske skribenten og bokanmelderen Nelly Arcan har vakt stor oppsikt i flere land etter sin debut med denne boken.
Når Kagge forlag utgir den i sin serie av «erotiske klassikere», må noen ha misforstått.
Boken er poetisk og av høy litterær kvalitet, men de som er ute etter en pirrende leseopplevelse, vil føle seg snytt.
Her er nesten ingen detaljskildringer av sex, og de som finnes, er satt i en tørr, analyserende kontekst.
Arcan skaper en fortellerstemme som på en gang er pinlig privat og herlig distansert.
Den filosofiske horen unngår alle klisjeer, og evner å tegne et selvportrett som engasjerer.
Selvsagt står hennes oppvekst og ungdomsopplevelser sentralt, ikke minst forholdet til den «insektlignende» moren i sin puppe av søvn, uskjønnhet og likegyldighet.
Horens selvforakt er så dyp at den favner både hennes foreldre, psykiateren, kundene og all verdens kvinner.
Hun har latt seg besudle, som om det var noe skjebnebestemt siden hun som ungpike aldri var vakker nok til at noen voldtok henne.
Boken vrir og vender på tillærte sannheter om prostitusjon, samtidig som den er en bloddryppende fane reist i felttog mot objektivisering av både kvinner og menn.
Når språket dertil flyter som om ordene dryppet av glidemiddel, har både forfatter og oversetter lykkes.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108572
|
Henrettelsenes grufulle historie
382 sider Kr.
298,- PAX
Forlag
Dette er en av de frykteligste bøker jeg har vært borti - om dommen til døden gjennom tidene og eksekveringen av den.
Til dels godt dokumentert - men nettopp derfor så mye mer forferdelig.
Det har åpenbart ikke vært ende på alle de skrekkinnjagende måter man har tatt livet av dødsdømte mennesker på opp gjennom historien i de vestlige land: brenning på bål, henging i galge eller ved fallem, knusing med steile og hjul, steining og drukning, ihjelpisking og garrottering, øksing og guillotinering, gassing og elektriske stoler og nå til sist: injeksjon av giftige stoffer.
Man blir rett og slett syk om hjertet av å lese en sånn bok i ett strekk - forfatteren fraråder det da også i sitt forord.
Det blir så altfor mange rene lass av grusomheter og pinsler på en gang.
Har man ikke vært motstander av dødsstraffen før, blir man det i alle fall av denne boken.
Og det har øyensynlig også vært forfatterens hensikt.
Dødsmåtene blir inngående beskrevet.
Bødlenes personer og deres virksomhet likeså.
Særlig vekt synes forfatteren å legge på avlivingsmåten i visse stater i USA.
Der finnes det ingen bødler.
Bare medisinsk personell som gir sprøyter.
I hvite og pene sykerom blir de dømte spent fast på injeksjonsbenker for å lide en usynlig død.
Forfatterens mening er åpenbart at denne avrettingsformen er nesten enda mer barbarisk og forferdelig enn fortidens mer åpent brutale metoder.
Boken er viktig, og den har et sterkt budskap.
Men den er ikke godt skrevet.
Språket er vaklende, og forfatteren ynder å bruke slike ord som «kvalitetssikringstilnærming», «post-eksekusjonistisk dødsstraffarena» og når man svarer på noe, så «responderer» man.
Han begår også feil, det gjør jo alle som skriver så tykke historiske bøker.
Men hva ligner det å skrive at de siste henrettelser i Norge fant sted i 1876?
At dødsstraffen i vårt land «gikk inn i historien» på dette tidspunkt?
I forbindelse med at 37 personer ble henrettet i Norge i tidsrommet 1945-48, foregikk det også en langvarig, heftig og interessant debatt om dødsstraffen i seg selv.
Den skulle absolutt ha vært referert i en bok som denne.
| 0
|
108573
|
25 henrettet
244 sider Kr 298,- Pax
Vidkun Quisling ble skutt 24. oktober 1945 på Akershus festning.
Da var det gått 70 år siden den siste lovlige henrettelsen i Norge hadde funnet sted.
Det var et avgjort tilbakeskritt i rettskultur at dødsstraff ble gjeninnført.
Men regjeringen i London hadde under krigen funnet det nødvendig å utferdige skjerpede bestemmelser om dødsstraff.
De kom til anvendelse etter frigjøringen.
72 personer ble dødsdømt.
37 ble henrettet - 25 nordmenn og 12 tyskere.
Var dette rettferdig?
Eller var det galt - et vitnesbyrd om en ny og mer barbarisk rettspleie?
Om dette utspant det seg meget heftige diskusjoner - i pressen, på Stortinget, i folket selv.
Noe endelig svar ble ikke avgitt.
Men svært mange var lettet da påtalemyndigheten i 1948 forsikret at de ville avstå fra alle krav om dødsstraff.
Om alt dette og mer til skriver Lars-Erik Vaale i sin bok «Dommen til døden» - hvem de henrettede var, hva de hadde gjort, på hvilken måte de ble avlivet.
Og om hva folk mente om dette, om debattene som raste omkring den omstridte straffen.
Det er blitt en sober og meget saklig beretning om det som skjedde, og om bakgrunnen for det.
Her finnes ingen dveling ved nedverdigelsene, ingen svelging i lidelsene slik det gjorde i Thorkild Hansens bok om Hamsun.
Vaale er vitenskapsmann til fingerspissene - objektivt refererende, lyttende til alle de stridende parter.
Kanskje kunne han ha gått noe mer inn på spørsmålet mange stilte; ville dødsstraffen føre til at vi fikk et råere og mer demoralisert samfunn?
Kanskje burde han ha understreket at de henrettede var en slags syndebukker.
- Vi har skutt dem, skrev Sandemose.
- Ja, og hva så?
Meg hjalp det ikke noe.
Hjalp det deg noe?
Naturligvis ikke.
Det var den gamle troen på frelse ved en ørkenbukk som var ute og gikk.
I alle fall skulle Vaale etter min mening ha fortalt mer utførlig enn han gjør om hvilke følger henrettelsene fikk hos de pårørende.
Det ble jo dem som kanskje led tyngst og lengst.
Og de var jo uskyldige.
Men stort sett er Vaales bok den første objektive og samlede fremstilling av dødsstraffen i Norge etter krigen.
Ekstra verdifull er den ved at den stiller bruken av slik straff i vårt land opp mot etterkrigsoppgjørene i Danmark og Nederland.
Vi har åpenbart ikke så mye å skamme oss over i den store sammenheng.
| 1
|
108574
|
Stort om litteratur og kjærlighet
Oversatt av Kari og Kjell Risvik 479 sider Kr. 349,- Gyldendal
Bokens hovedperson, Daniel, blir som tiåring tatt med av sin far til et sted kalt «De glemte bøkers kirkegård», her finner han en bok av en obskur, avdød forfatter ved navn Julián Carax.
Daniel blir besatt av å finne ut mer om ham.
Boken er lagt til tiden rundt den spanske borgerkrigen, og utfolder seg i Barcelona, i en tid med klart definerte kjønnsroller og hvor onde mennesker får utfolde seg temmelig fritt.
Daniels søken etter svar rundt gåten Carax vikler ham inn i et sjalusidrama som går flere tiår tilbake, samtidig stuper Daniel selv inn i kjærlighetens labyrinter hvor en tenårings naivitet og pågangsmot gjør at en lykkelig utgang synes umulig.
«Vindens skygge» er en fascinerende bok, hvor stadig nye kapitler om Carax blir tilføyd, og som i enhver spenningsroman er det ikke lett å vite hva og hvem man skal tro på.
Det er ikke lett å legge fra seg «Vindens skygge», og det er heller ikke lurt å gjøre det.
For det er mye å holde styr på, alle de parallelle handlingene og karakterene gjør det til en temmelig uoversiktlig bok, hvor det er viktig å ha hukommelsen i orden om man ikke skal falle av lasset.
Den kan også leses på flere plan, fra en ren spenningsbok til en mer avansert litterær kjærlighetserklæring til all verdens bøker, med referanser til annen litteratur på så å si hver eneste side.
Zafon går heller ikke av veien for noen heller billige triks, med lange brev og gjenfortellingsmetoder som er noe pussige, uten at det forringer denne strålende leseropplevelsen i stor grad.
Sjelden har det kommet en bok med en målgruppe som er så vid.
| 1
|
108580
|
Farlig vaksine
Oversatt av Thor Dag Halvorsen 409 sider.
Kr. 289,- Damm
Indremedisineren Matt Rutledge har hendene fulle etter en ulykke ved Belinda Coal and Coke Company.
Arbeiderne har merkelige skader.
Tidligere har Matt mistet sin far og hustru og mener kullbedriften har med dødsfallene å gjøre, full som den er av kreftfremkallende kjemikalier.
Tettpakket og spenstig bretter Michael Palmer, selv lege, ut et scenario med budskap - et varsku om samspillet mellom massevaksinasjon, farmasøytisk industri og store penger.
Spennende og vel verdt å lese.
| 1
|
108583
|
Pratsom historie
400 sider, kr. 349,- Tiden
Bortføring av barn, religiøse fantasier og generell galskap er stikkord for denne San Francisco-krimmen.
Det som kunne blitt en spennende historie, drepes effektivt av en altfor snakkesalig forfatter.
Det prates, forklares og prates igjen på sedvanlig nervøst, amerikansk vis gjennom hele boken.
Flate, sjablongaktige typer og en klisjéaktig slutt gjør ikke saken særlig bedre.
Langtekkelige saker.
| 0
|
108584
|
Hevneren
Oversatt av Jørn Roeim 208 sider Kr. 349,- Tiden
En ung dreng på vedhogst i Västernorrlands skoger blir dyttet ned under isen en vinternatt.
Dette hender i 1840-årenes Sverige, og alle tror det er selvmord.
Men så blir en annen gårdsgutt, broren hans, brutalt drept med en ljå noen måneder senere, og lensmann Viberg begynner å lure.
Historiske kriminalromaner krever sin mann både når det gjelder kunnskaper og stilsans.
Bo R.
Holmberg besitter mye av det første, men mindre av det andre.
Hans person- og miljøskildringer er sjablongmessige og stive til tross for forfatterens åpenbare kjennskap til geografi og epoke.
Som om krimintrigen er noe forfatteren har funnet på for å få skapt et tidsbilde som interesserer ham.
Men mye blod flyter, og hodene triller for skarpretterens øks - for dem som liker slikt.
| 0
|
108585
|
Mord på «Leviathan»
Oversatt av Isak Rogde 246 sider Kr.
298,- Aschehoug
«Leviathan», Boris Akunins tredje krim om Erast Fandorin, den lynskarpe, adelige, stammende etterforskeren i Tsar-Russland, er en herlig hyllest til Agatha Christies klassiske detektivkrim'er, så som «Mord på Nilen» og «Mord på Orientekspressen».
Vi er om bord i et luksusskip, «Leviathan», på vei til India.
Passasjerlisten rommer eksentriske personasjer av mange nasjonaliteter - samt en massemorder... og heldigvis Fandorin, som får nok å stå i med da et nytt mord blir begått.
Akunin boltrer seg med utførlige personportretter og ironiske digresjoner - det er rasende festlig og elegant utført!
JON H. RYDNE
| 1
|
108586
|
Mystiske forsvinningsnumre
Oversatt av Tor Edvin Dahl 461 sider Kr.
339,- Cappelen
Spennende og utrolig fargerik thriller av den amerikanske mester i genren.
Man hensettes til tryllekunstnernes magiske verden - midt i New York.
En djevelsk illusjonist går omkring og dreper folk.
Hvorfor?
Rullestolsdetektiven Rhyme svarer til slutt på det.
Futt og fart og glitrende miljøbeskrivelser.
Overraskelser nesten på hver side!
Slappe partier også, innimellom.
Likevel:
Anbefales!
| 1
|
108587
|
Nifsmunter dansk stokkroseidyll
Oversatt av Merete Winger 315 sider.
Kr. 329,- Cappelen
Gretelise
Holm bør absolutt få flere lesere med sin nifsmuntre spenningsroman fra en rotekte dansk stokkroseidyll.
Forbryterarenaen er den lille avfolkede øya Skejø, der et utvalg av stedets eldste myrdes på pleiehjemmet.
Hit kommer den erfarne middelaldrende journalist Karin Sommer for å skrive bok om danske hekseprosesser før og nå.
Forfattersyslene kommer fort i bakgrunnen når Sommers avis oppdager at deres medarbeider sitter midt i smørøyet.
Holm balanserer nydelig når hun utleverer sine skikkelser og øyas dårskaper til vår solidariske knegging.
Med tilbakelent munterhet kan vi lese om den feministiske advokat som stryker sine MAXI sloggitruser, øyas healer som bokstavelig talt gnir seg inn i frustrerte underernærte kvinnelige klienters hjerter og bankkonti, og gebiss på avveier.
Kompetent oversettelse av Merete Winger.
| 1
|
108588
|
Kruttsterk story
Oversatt av Sissel Herborg Busk 379 sider.
Kr. 288,- Damm
Harlan Coben leverer med «Borte for alltid» grunnstoffet i en vellykket krim: en kruttsterk story.
Will Kleins bror Ken forsvant for 11 år siden, mistenkt for drapet på Wills eks-kjæreste.
På dødsleiet hvisker hans mor at broren lever... Will blir besatt av tanken på å renvaske broren for mordmistankene.
Etter hvert dukker det opp spor etter ham - men da Wills kjæreste plutselig forsvinner, begynner sporene å bli ubehagelige.
Broren - og Wills forsvunne kjæreste - viser seg å ha mørke hemmeligheter, så mørke at selve FBI viser interesse...
Med drivende dialoger, fascinerende karakterer og en rekke overraskende vendepunkter underveis makter Coben å kapre leserens interesse og holde den, til siste side.
Dette er kvalitetsvare.
Anbefales!
JON H. RYDNE
| 1
|
108589
|
Galskapens øy
Oversatt av Hege Mehren 293 sider Kr.
339,- Cappelen
Krimkometen Dennis Lehane («Mystic River») kommer i år med en selsom historie om en kriminaletterforskning på en mentalinstitusjon.
«Hvem er de gale, og hvem de normale» er jo ikke akkurat noen ny problemstilling i litteraturen.
Men med Lehanes dramatisk drivende stil hvor hver scene liksom meisles i granitt like hard som grunnfjellet på den ensomme øya hvor institusjonen er bygd, og karakterene står frem uforsonlige som figurene i et gresk drama, blir resultatet en åndeløs og uforglemmelig jakt på personen i uhyggens sentrum.
Og Lehanes suverene skrivekunst gjør selv den forbløffende sluttsekvensen akseptabel for leseren.
| 1
|
108590
|
Hvem drepte Palme?
Oversatt av Henning Kolstad 571 sider.
Kr. 349,- Cappelen
Forfatteren er professor i politietterforskning og skriver medrivende om hele bakgrunnen for det berømte drapet.
Om de politiske strømninger og ikke minst om djevelskapen innen det svenske Säpo.
Kvinneforakten.
Rasismen.
Høyreaktivismen.
Boka er for lang - men svært interessant.
Full av svart humor og underfundig fortellerglede.
I klar toppklasse.
| 1
|
108592
|
Sekt-drap
Oversatt av Elisabeth Bjørnson.
Kriminalroman 275 sider.
Kr. 339,- Gyldendal
«Førstebetjenten og tausheten» er Håkan Nessers femte bok i serien om førstebetjent Van Veeteren og hans kolleger.
Og nummer ni i norsk oversettelse.
En anonym kvinne ringer politiet og påstår at en ung jente er forsvunnet fra en konfirmasjonsleir hos den kristne sekten «Det rene livet».
Sektens ledelse savner imidlertid ingen.
Van Veeteren oppsøker den søvnige småbyen Sorbinowo, og gir seg til å stille ubehagelige spørsmål til sektens medlemmer.
Og blir møtt med en mur av taushet.
Sektens leder Jellinek føler seg forfulgt og trakassert av nettopp slike som førstebetjenten og hans menn og kvinner.
Har tidligere sonet en dom for overgrep på barn.
Så dukker det første liket opp...
En enkel sak med andre ord?
Nei da.
Håkan Nesser gjør det som vanlig ikke lett, hverken for seg selv eller leseren.
Nessers varemerke er jo nettopp det psykologiske spillet rundt ugjerningen, og med den lukkede sekten satt opp mot Den Andre Verden, får han mange og overraskende kort å legge ut.
Likevel må det sies at «Førstebetjenten og tausheten» ikke på langt nær holder det høye nivået som denne forfatteren har bevist at han evner å nå i seriens beste bøker.
Bokens styrke blir i dette tilfellet ikke selve plottet, men forfatterens evne til å mane frem en stemning av uhygge som virkelig sitter.
Håkan Nesser er aldri dårlig, men som regel er han uendelig mye bedre enn dette.
| 0
|
108593
|
Annerledes krim fra debutant
Oversatt av Nina Aspen.
Kriminalroman 260 sider.
Kr 329,- Kagge Forlag
Grusomme livsskjebner er ikke noe særsyn i fengsler.
Hvem kan ha bedre tilgang til traumatiserte forbrytere enn fengselsprester?
Hovedrollen i Helena von Zweigbergks dystre debutkrim «Det Gud ikke så» er fengselsprest Ingrid Carlberg.
Takket være forfatterens visuelle presise språk og skarpe persontegning, orker vi å henge med i Ingrids innbitte kamp for å forstå hva som førte den unge dobbeltmorderen Gun til kvinnefengselet.
Von Zweigbergk bryr seg ikke om det politifaglige, men går inn i de psykologiske og sosiale sidene ved forbrytelsene.
Ingrid er en ydmyk person og mer engstelig for et meningsløst liv enn for potensielt farlige fanger.
På bunnen i fangehierarkiet finner hun den unge, sårbare og frastøtende Gun som har slått i hjel et naboektepar med en stekepanne.
Ingrid kjøper ikke den offisielle monsterversjonen av Gun.
Hun ønsker å hjelpe henne til å forsone seg med sin skjebne.
Derfor dukker hun ned i hennes grusomme oppvekst i en seksbarns pinsevennfamilie.
Glimtene vi får av Guns barndom, får Knutby til å skinne som en pittoresk idyll.
En annerledes og spennende krim, fint oversatt av Nina Aspen.
| 1
|
108594
|
Islandsk uhygge
Oversatt av Silje Beite Løken.
282 sider, kr. 329,- Cappelen
Det tilsynelatende umotiverte drapet på en eldre mann i en av Reykjaviks forsteder etterlater få spor å jobbe med for Erlendur Sveinsson og hans politikolleger.
Bortsett fra en gåtefull beskjed festet til liket, og et gammelt, uskarpt fotografi.
Utstyrt med disse tynne ledetrådene og en stor porsjon gammeldags stahet legger etterforskerne ut på morderjakt i det regnfulle, islandske høstmørket.
Dermed virvles leseren inn i en krimintrige som så visst ikke mangler hverken ytre eller indre dramatikk:
Gamle drap, unevnelige overgrep, løsrevne bibelsitater, åpnede graver, arvelige sykdommer og moderne genforskning hektes snedig sammen, og snart kommer uhyggen krypende.
Den lukter bokstavelig talt råttent.
Arnaldur Indridason har skrevet en skikkelig cliffhanger av en bok.
Overgangene sitter som skudd, språket er høyeffektivt og handlingen drives hele tiden stramt videre.
Erlendur, bokens hovedperson, er akkurat så middelaldrende og sliten som en god snut skal være.
Og har de obligatoriske bekymringene på hjemmefronten.
Her står få effekter uprøvd, uten at det på noen måte ødelegger spenningen.
Det er ikke hver dag det lanseres islandske krimforfattere her til lands.
Desto gledeligere at Indridasons første bok på norsk holder et slikt overbevisende høyt nivå.
Så hvis du skal lese bare én ny kriminalforfatter i år - som garantert ikke er svensk - er Arnaldur Indridason og «Myren» et godt valg.
| 1
|
108597
|
Spioner som kom inn i varmen
Oversatt av Kristian Gudmundsen.
468 s., kr. 349,- Gyldendal
Historien avgir et utmerket krydder til enhver thriller, har Robert Wilson sagt.
Og det er sant og sikkert.
I bøker som «Et lite drap i Lisboa» og andre har Wilson gitt fremragende bevis på det.
Også i hans «I selskap med fremmede» som nå kommer på norsk, dreier det seg om vår samtidshistorie, fra bombingen av London i 1940 til avslutningen av den kalde krigen i 1990.
Tidens spioner står i sentrum.
Etterretningsfolkene.
Overvåkerne.
På ferde i Portugal, England, Øst-Tyskland.
Wilson har en fortellerappetitt som er enorm.
Det er ikke den detalj i byene, ikke den ting i spionfaget han ikke har greie på, later det til.
Alt skal med.
Et hovedmotiv er imidlertid tyskernes arbeid med å fremskaffe «hemmelige» våpen, raketter med atomstridshoder.
Og de alliertes desperate forsøk på å hindre dem i å skaffe seg slike.
Mye av den omfattende spioneringen som foregår i Lisboa under krigen, dreier seg om dette.
Hovedpersonene, den engelske Anne og tyskeren Karl Voss, som begge tilhører spionmiljøet i det arnested for intriger som Lisboa var under krigen, blir glad i hverandre.
På dramatisk vis skilles de da krigen går mot slutten, men forenes igjen i Øst-Berlin i 1971 der Anne da arbeider for russerne (KGB) og han for østtyskerne i STASI.
Deres endelikt skal ikke avsløres her.
Men dramatisk er det.
Store deler av den meget langstrakte fortelling er praktfull lesning.
Spennende.
Ytterst overraskende og innsiktsfull.
Men Gud bevare meg for avgrunner av intetsigende beskrivelser man også får servert.
Det hender jo at Wilson går på tomgang.
Boken kunne med fordel vært forkortet.
Likevel: forfatteren har så grundige kunnskaper om vår tids politiske (og militære) historie at han må interessere.
Han vet imponerende mye om samfunnene han lar sine personer opptre i.
Og han skriver medrivende om mennesker, mest om bortkastede og ødelagte liv.
Om ekle typer, brutale skurker, alle slags skumle personer.
Skriver så det suser, rett som det er.
| 1
|
108599
|
På hjemmebane
Ny serie 276 sider Kr. 65,- Cappelen
Ellinor Rafaelsen er bokstavelig talt på hjemmebane i sin nye kioskserie «Nordlysets døtre» - «Det siste valget».
Hun knytter serien opp til et viktig avsnitt i arbeiderbevegelsens historie, byggingen av jernverket i Mo i Rana i 1902.
Sterkt inspirert av historien om Svarta Bjørn, lar forfatteren småbrukerdatteren Kaja rømme hjemmefra til et liv som anleggskokke.
Trangen til å stå på egne ben, og forelskelsen i rallaren Gustav, driver Kaja hjemmefra.
Hun får arbeide hardt, blir Gustavs kjæreste, men frastøtes av drikkingen og sjalusien hans.
Som alle kioskheltinner er Kaja vakker, snill, sterk, arbeidsom og sterkt erotisk.
Selvsagt må den råkjekke engelske ingeniøren Adam forelske seg i henne.
Som alltid i denne typen bøker handler det om vakre kvinner og menn, sterke følelser, sterk lyst, mykji drama og klare, breie påfuglfarger.
Resultatet er blitt en tradisjonell, episk lesbar, grei bok, der styrken ligger i plottet.
Språket er dialektfarget og midt på treet.
Artig å merke seg at arbeiderbevegelsens historie nå er blitt så stueren at den kan innlemmes i kiosklitteraturen.
| 0
|
108600
|
Poesi for nomader
Dikt 49 sider Kr.
199,- Aschehoug
Om paradiset synes fjernt, kan man i det minste jakte etter mulige effekter av denne vanskelig tilgjengelige tilstanden, med ordenes hjelp og kanskje avmakt.
Torild Wardenærs nye dikt kan bl.a. leses som personlig-strategiske undersøkelser av forholdet mellom det profane og sakrale, i en tidsalder med årlig styring, våpengny og knuste kalendere.
Originalt og utfordrende knytter hun hverdagssituasjoner med tanker og følelser, evighetslengsler og sjelekval, og lar assosiasjonene løpe.
Resultatet er plastiske, uforutsigelige dikt som avslører uante sammenhenger og inngir håp.
Sentralt står kjærlighetskraften og en modig vilje til hengivelse og integrasjon, til å «være en helt alminnelig elskende», selv når krigen raser og dommedagsprofetiene yngler.
Av og til har Wardenær for mye på hjertet.
Da blir tonen pludrete, referansene litt tilfeldige og diktene som helhet for løse i fisken.
Like fullt er «Paradiseffekten» en modig, tankevekkende og godt gjennomført diktsamling.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108601
|
Enestående vitnesbyrd
Oversatt av Eivind Lilleskjæret 268 sider.
Kr. 349,- Gyldendal
Rystende og gripende om en kvinnes kamp for sine barns trygghet og sin egen verdighet.
I juni 1944 døde den tyskjødiske kvinnen Lilli Jahn i konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Hun ble 44 år gammel.
I og for seg ingen oppsiktsvekkende skjebne, nazistenes utryddelsesvanvidd tatt i betraktning.
Det som gjør at vi i dag kan sette oss inn i akkurat denne kvinnens historie, er den unike brevvekslingen mellom Lilli og hennes barn.
Den foreligger i disse dager på norsk, redigert og presentert av Lillis barnebarn Martin Doerry.
Resultatet er et hjerteskjærende vitnesbyrd om jødeforfølgelsens ofre, men også et enestående portrett av en kvinne som til det siste bevarte både sin egen verdighet og ikke minst sin evne til å vise andre omsorg.
Historien om Lilli Jahn er historien om en begavet, sterk og frigjort ung kvinne.
Hun studerer medisin, og gifter seg med den ikke-jødiske Ernst Jahn.
Sammen får de etter hvert fem barn.
I begynnelsen driver begge sin legepraksis fra hjemmet, men i takt med naziregimets tilstramning utover 1930-tallet oppgir Lilli sin egen karriere.
Allerede her ser vi et grunnleggende mønster i forholdet mellom Lilli og Ernst: hvordan hun hele tiden setter hensynet til ham og barna først.
Hun tar på seg ansvaret for at boikotten av jødene også rammer mannen, og ikke minst for at «blandingsfamilien» opplever stadig sterkere sosial isolasjon frem mot krigsutbruddet.
Katastrofen rammer Lilli for alvor i 1942, da Ernst bestemmer seg for å skilles.
Dette er ikke minst katastrofalt for Lilli selv, fordi hun dermed mister den beskyttelsen det tross alt ligger i å være gift med en «arier».
Hennes barn er som mindreårige «halvjøder» fremdeles noenlunde trygge, mens hun selv er fritt vilt for regimets jødejakt.
Høsten 1943 blir hun plassert i arbeidsleiren Breitenau, og det neste knappe året finner den enestående brevvekslingen mellom Lilli og hennes barn sted.
På den ene siden kan vi lese en mors uendelige omsorg og oppmuntrende formaninger, på den neste barnas skravlete hverdagstrivialiteter, men også tapre forsøk på å oppmuntre en elsket mor.
En mor som, mens livet gradvis blir tatt fra henne, utviser en ufattelig styrke og verdighet.
«Mitt sårede hjerte» er et unikt stykke vitneslitteratur.
Fra et vitne som ikke overlevde.
| 1
|
108603
|
Solkrem med lav faktor
Thriller 236 sider Kr. 328,- Aschehoug
Jon Kvæstad virker velinformert både om mediemakt, miljøvern og kjemi.
Dessuten kjenner han åpenbart New York svært godt.
Det skulle dermed ligge til rette for en vellykket thriller fra amerikansk industrimiljø.
En kjemigigant lanserer en ny solkrem som ikke bare beskytter mot den skadelige UV-strålingen, men faktisk aktivt motvirker og bryter ned hudkreftbakterier.
Men eks-reklamemannen Russel Heard kommer over dokumentasjon som antyder at preparatet under visse omstendigheter også kan stimulere utviklingen av kreft.
Dette dysses selvsagt ned, folk som sitter på hemmeligheten, dør mystisk, og dermed er intrigen ladet både med konflikt og drama så det holder.
Men det gjør ikke Kvæstads tekst.
Selv om forfatteren fører en språksikker penn, flyter det hele litt for problemløst og lett av gårde.
Det er de store hjul som dras i gang her, multimilliardkonserners være eller ikke være, kjernekraftindustriens troverdighet, det hele peker mot en mulig global miljøkatastrofe, intet mindre.
Men romanens spenningsnivå gjenspeiler ikke styrken i dette kraftfeltet på noen som helst måte.
Tvert imot blir det noe neddempet, hjemmegjort og ufarlig over de «truende» scenene med leiemordere og hemmelig overvåking, som om forfatteren ikke helt tør ta skrittet over i den amerikanske virkeligheten som han ellers har så godt tak på.
| 0
|
108604
|
Kampskrift mot Bush
Oversatt av Alexander Leborg 264 sider, kr. 299,- Aschehoug
Oppfølgeren til den internasjonale bestselgeren «Dumme hvite menn» er en sjeldenhet i samtidslitteraturen.
Filmskaperen og forfatteren Michael Moore har skrevet en 100 prosent politisk bok, med det ene mål for øye å få USAs president George W. Bush bort fra makten.
Humoren er fortsatt hans viktigste fortellergrep, men de utallige kildereferansene gjør dette like mye til en dokumentarbok.
De som trodde at Moore allerede hadde blåst seg ferdig, og at vi allerede vet hva han har på hjertet, vil bli gledelig overrasket.
Hovedbudskapet er riktignok det samme som før:
USA styres av en ikkevalgt president i allianse med landets største konserner.
Han sender kynisk ungdommer for å dø i en krig basert på løgner.
Og han er i ferd med å rasere det lille som er igjen av velferdstilbud i USA.
Noen av kapitlene er skrevet som brev til Bush, ett er en monolog fra Gud, ett er formet som en håndbok under tittelen «Hvordan du kan snakke med den konservative svogeren din.»
Innledningsvis tematiserer han båndene mellom USA og Saudi-Arabia, og mellom Bush-familien og bin Laden-familien.
På mesterlig vis presenteres paradoksale sammenhenger og hendelser, med utførlige kildehenvisninger.Deretter radbrekker han Bush-administrasjonens strategier i krigen mot terror, hvor «koalisjonen av de villige» betegnes som «de tvungne, bestukkede og skremtes koalisjon».
Moore legger også frem statistikk for å vise at terror antagelig er noe av det minst farlige som fins, og han fyrer løs mot storebrorsamfunnet som etableres for å bekjempe den.
Mot slutten henvender han seg direkte til liberalt innstilte amerikanere og gir dem råd om hva de kan gjøre for å sikre at Bush ikke vinner valget til høsten.
Det vises også til tallrike spørreundersøkelser som viser at amerikanerne slett ikke deler de konservatives politikk og verdisyn.
De er langt mer liberale og venstreorienterte enn både de selv og ikke minst europeerne har inntrykk av, men sliter med å komme seg til stemmelokalet.
Svært aktuell og høyst anbefalt lesning.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108605
|
En romanse for rebus
Oversatt av Knut Ofstad 431 sider, kr. 329,- Aschehoug
I sin nye krim, «Fossen», lar Ian Rankin førstebetjent John Rebus grave i fortidens mysterier og avdekke skjulte sider ved skotsk historie.
Mens assistenten hans, Siobhan, må kaste seg ut i et gåtefullt internettspill.
Begge sporene utgår fra drapet på en ung studine med overklassebakgrunn.
En merkelig kiste med en liten tredukke i dukker opp samtidig, og Rebus finner ut at slike kister er funnet før - mange ganger, alle i forbindelse med et uoppklart drap.
Dermed må han gi seg museene og de støvete arkiver i vold, og leseren får spennende innblikk i sær folkeovertro og patologiens historie; likrøveri og morbide detaljer fra en tid da obduksjoner ble sett på som vanhelligelse og vitenskapsmenn måtte bli forbrytere for sin forsknings skyld.
På drapsofferets PC finner man en e-post som leder politiet ut på Internett.
Rebus' forhold til Internett er omvendt proporsjonalt med hans forhold til whisky - og dermed blir det kvinnelig kollega Siobhan som må ut i cyberspace og delta i et aparte spill ledet av en anonym quizmaster - det samme spillet som den drepte deltok i.
Rankin tar seg som vanlig god tid, og også denne gang lar han action være action: «Fossen» er en god, gammeldags «mystery»-krim - full av intrikate gåter som må løses, og tråder som må nøstes opp, altså slikt hjernen egner seg bedre for enn muskler og pistoler.
Kan hende kunne man ønsket seg større intensitet i plottet og en tettere handlingsvev, men miljø- og menneskeskildring er glitrende, og den subtile maktkampen på politistasjonen er i seg selv verd en roman!
Rebus' privatliv tar dessuten endelig en positiv vending - en romanse kaster et lunt skjær over Rebus' ellers så mistrøstige privatsfære.
JON H. RYDNE
| 1
|
108606
|
Grandiost!
Oversatt av Mona Lange 509 sider, kr. 398.- Aschehoug
Larry Browns «Fay» er en stor og strålende roman.
Den følger syttenåringen Fay som har stukket fra sin lutfattige familie - blant annet har en lillebror blitt byttet bort mot en bil - og ikke minst en far som har forgrepet seg på henne.
Hun har ingenting materielt sett, bortsett fra en pakke røyk og to dollar, men har et vesen som ikke går upåaktet hen hos det motsatte kjønn.
Brown har skrevet en rekke bøker fra de amerikanske sørstatene, og en bok har tidligere kommet på norsk, «Far og sønn» i 1997.
«Fay» holder seg til Mississippis bakveier i områdene rundt New Orleans.
På sin reise støter Fay på diverse mannfolk, på godt og vondt.
Hun er nærmest som et blankt ark, uten noen som helst erfaring i samfunnets motorikk, og det fatale potensialet i hennes vandring er stor.
Men så en dag støter hun på en politimann og hans kone, som nærmest adopterer henne.
Maler frem bilder
Brown er helt fantastisk til å male fram bilder av de mange små stedene, deres innbyggere og ikke minst veiene imellom.
Likedan er det med karakterene Fay involverer seg med, man kjenner deres desperasjon på kroppen, og uansett hvor kjipe de egentlig er, så føler man med dem.
For dette er ingen glad-fortelling, mer som en tragedie full av varme om folk som har kjørt seg fast.
Boken byr egentlig ikke på noen store overraskelser, det er riktignok flere svært dramatiske scener, men den tusler av gårde mot en slutt som må komme.
Som på sett og vis er bokens svake punkt, den er tro mot fortellingen, samtidig vel opplagt, uten at det rokker ved at «Fay» er en vidunderlig bok.
Uten noen form for spektakulære triks er det en sidevender av sjeldent merke.
Det er enkelt og greit grandios fortellerkunst om mennesker som etter beste evne prøver å få dagene til å gå uten at total desperasjon eller død innhenter dem.
Det er lavmælt og spennende fra en av USAs desidert beste nålevende forfattere.
| 1
|
108607
|
Fabelaktig!
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen 260 sider, kr. 328,- Ascehoug
I Austers siste roman, «Orakelnatt», får man presentert en amerikansk forfatter som har vært alvorlig skadet, etter et stygt fall i en trapp i undergrunnsbanen i New York.
Den dagen han forlater sykehuset, virrer han hjelpeløs omkring i storbyen inntil han stanser ved en liten papirforretning.
Der går han inn og kjøper en blå notatbok som åpenbart har mystiske egenskaper.
Den lader batteriene hans, inspirerer ham til å skrive en roman om en forlegger som føler at livet hans er inne i en blindgate.
Han flykter pr. fly til Kansas med bare et manus i kofferten.
Dette viser seg etter hvert å inneholde enda en roman.
Austers bok er altså en slags kinesisk eske, med fortellinger lagt inn i hverandre.
Ganske forvirrende.
Men svært godt likevel, innimellom fabelaktig.
Auster har jo en måte å fortelle på som er enestående.
De mange historiene stilles opp slik at de både kaster lys over personene og skaper avveksling og spenning.
Hovedfortellingen - om forfatteren Sid og hans ekteskap med den gåtefulle skjønnheten Grace - er vel noe av det beste Paul Auster har gjort.
Uforutsigbar, dyptloddende og dramatisk så det suser.
Men også bi-personene interesserer.
Mange av dem er ytterst originale.
En av dem har laget seg et kolossalt museum av gamle telefonkataloger fra aller stater i Amerika og fra andre land i verden.
Hygger seg grenseløst med dem.
Gnistrende godt forteller Auster om amerikanernes enorme behov for å ha et fiendebilde; om filmbransjens ufattelige overfladiskhet og pengebegjær; om hvorledes hvitsnipparbeiderne stjeler penner, blyanter, konvolutter fra kontoret hver eneste dag.
Han gir fargestrålende bilder av de skrålende, fulle ungdommene og de gale tiggerne som gjør The Village i New York til et sydende galehus hver lørdagskveld.
Og av by-strøk som minner om helvete, et ingenmannsland bestrødd med tomme vinflasker, brukte sprøyter og ribbede, rustne bilvrak.
Men også om en forfatters jublende glede ved å skrive, en fars fryd over sitt barn.
Og mye, mye mer.
Les den!
Ta bryet med de kinesiske eskene og de mange personene.
Det lønner seg storlig.
| 1
|
108608
|
Århundrets antihelt
Oversatt av Silje Beite Løken 322 sider, kr. 339,-.
Cappelen
Bestekompisen har akkurat tiltet totalt på skolen og skutt en rekke medelever, før han har tatt livet av seg selv.
Uten å helt få med seg hvorfor, blir Vernon viklet inn i et kjipt tilfelle av massesuggesjon der han ender opp som den hovedmistenkte for massakren, og etter hvert en hel haug med andre drap.
DBC Pierre har skapt en beksvart og utrolig nok - handlingsrammen tatt i betraktning - hysterisk morsom bok.
For unge Vernon er en ganske vanlig tenåring, som før han rekker å tenke seg ordentlig om, sitter i gjørma.
Småbyen han bor i, blir så betatt av alt oppstyret at de overhodet ikke er interessert i hva som virkelig har skjedd.
Moren hans er litt lei seg for at sønnen tydeligvis er en massemorder, men mest av alt drømmer hun om et nytt kjøleskap.
Det er en befriende letthet som preger skrivestilen til forfatteren.
Noe oversetteren har klart å bevare i den norske versjonen.
På hver eneste side er det en beskrivelse eller betraktning som er briljant:
«Det er surt i fengselet i natt.
Like dødt som lufta mellom ræva og underbuksene når du sitter.»
Karakterene er uten unntak sykt underholdende, med sine høyst mangelfulle egenskaper.
Egoisme har aldri vært artigere enn dette.
Samtidig er boken skarpt kritisk til samfunnet av i dag, da særlig det amerikanske.
Forfatteren sparer ikke på effektene, han drar det temmelig langt, kanskje litt i lengste laget, men aldri uten en bitende sarkasme på lur.
Slutten virker en smule programmessig, men vil passe utmerket til en filmatisering, som må komme.
«Vernon God Little» er en sjelden bok, som føles høyst original med et kritisk blikk på samfunnet uten at det virker påtvunget, og med en av de beste antiheltene i moderne litteraturhistorie.
Vernon er stor, og man skjønner hvorfor han ikke vil ut med en episode som kunne ha renvasket ham en gang for alle, den er nemlig litt pinlig.
Fyren er jo bare en tenåring som prøver å få livet til å humpe videre i et ellers så mat- og berømmelsesfiksert lokalmiljø.
| 1
|
108609
|
Aldrende krimdronning i farta
Oversatt av Ragnhild Eikeli.
459 s., kr 329,- Aschehoug
Den nyeste - «Mordrommet» - er utvilsomt en av de aller beste.
Hele registeret av forfatterens beste egenskaper kommer til utfoldelse:
Evnen til å lage en spennende og variert mordhistorie med en mangfoldighet av mistenkte personer; sansen for de mest ulike menneskeskjebner; den varme interessen for gammel engelsk arkitektur og historie, og det skarpe blikk for naturens nyanser.
Ikke minst er boken en drivende god fortelling om selve byen London, som James åpenbart er lommekjent i.
I utkanten av storstaden ligger Hampstead Heath.
Her har samleren Max Dupayne laget et lite, eksklusivt museum om 1920- og 30-årenes England.
En av salene blir kalt mordrommet: den inneholder rekonstruksjoner av berømte - og beryktede - mord fra mellomkrigstiden.
Mange nifse scener å studere der.
Da eieren Max Dupayne dør, blusser det opp til strid om museets videre skjebne.
Skal det nedlegges og spres for alle vinder?
Eller fortsette som før?
Det er sterke - og motsatte - meninger om dette, både blant hovedarvingene, de ansatte og andre involverte.
Etter hvert braker motsetningene løs, og groteske mord finner sted, alle inspirert av detaljer fra mordscener i museets historiske Mordrom.
Det er en god historie James kommer med, om enn noe langtrukken og ordrik - det første mordet kommer på side 141!
Likevel synes jeg at denne gammeldagse krimromanen er bedre enn noe Agatha Christie eller andre forfattere av «dannede mord» har gjort.
Det går år og dag mellom hver gang man leser en så innholdsrik underholdningsroman.
Man sitter tilbake med en fornemmelse av det jeg vil kalle Englands sjel, når man er ferdig med lesningen.
| 1
|
108610
|
Nyttige tablo-idioter
184 sider, IJ-forlaget
Arne Bonde, som døde av kreft i fjor, 79 år gammel, bidro mer enn noen annen til at også Norge er blitt tabloidisert - på godt og ondt.
Derfor er det viktig at han brukte meget av sin siste tid til å fullføre denne kjappe, tettpakkede memoarboken.
Selvfølgelig er den subjektiv, og den er iblant brutalt avslørende.
Men alt i alt er den imponerende balansert.
Han innrømmer sine tabber, og når det gjelder seirene, deler han æren med mange andre.
Tabloidiseringen begynte i VG, med Bonde i en av hovedrollene.
Fenomenet spredte seg i resten av pressen - og til slutt i etermediene, her med Bonde lenge i ensom hovedrolle mot den gamle sjølgodheten på Marienlyst.
P2-eventyret ble dermed Bondes kanskje største bragd, til og med utført etter at han hadde passert 60 år.
I forbilledlig tabloidstil åpner Bonde mini-memoarene med å skildre sitt nærvær i bomberegnet i Berlin gjennom Hitler-Tysklands siste dager.
Han forteller at han som 17-åring i 1942 begynte som journalistlærling i NTB for å bygge opp en hemmelig nyhetstjeneste for den illegale pressen i Norge.
Våren 1945 avløste han NTBs Thor Hvam, som var syk, men ikke fikk «rømme»
Berlin før en avløser var på plass.
Etter Berlins fall kom Bonde seg vestover på en gammel motorsykkel, i en flyktningstrøm som fortsatt var utsatt for flyangrep, og fikk den første øyenvitneskildringen fra Berlin slått stort opp i Berlingske Tidende 8. mai.
Fra 1952 var det et allerede kriserammet VG som fikk nyte godt av hans oppfinnsomhet.
Da den nye Verdens Gang ble startet i 1945 for å føre videre en idealisme smidd i motstandskampen under den tyske okkupasjonen, trygget i første omgang folks lesehunger opplaget, selv for et typisk kulturorgan - gjerne kalt «lærernes avis».
Men i lille Norge var dette for godt til å kunne vare i mer enn et par år.
Redningen ble ikke minst at Bonde avslørte seg som Norges mest effektive «avismaker» siden legendariske Ola Thommessen.
Det var ikke bare å satse på løssalg og etterape svenske Expressen.
Alt måtte tilpasses norske forhold og katastrofalt dårlig økonomi.
Solgte VG for en krone
Først etter 15 års kamp mot hån, forargelse og kriser fikk man overtalt Aftenpostens eiere til å overta VG for én krone og satse syv millioner kroner.
Ekstra biler løste et hovedproblem - at avisen nådde salgsstedene opptil flere timer etter Dagbladet.
Med lik start føk VG-opplaget i været.
VG hadde i årevis laget en avis som folk flest foretrakk når de kunne velge.
I 1974 søkte Bonde nye utfordringer, forlot VG og ble et friskt vær også i reklamebransjen og ukepressen, to virksomheter som avisfolk hittil hadde sett ned på.
Minst kjent er hans åtte anonyme år i Farmand, ikke minst som buffer mellom eier og redaktør Trygve Hoff og pensjonist og kommentator Henrik Groth.
Bonde hadde sans for begge, men er ikke nådig i avsløringen av deres kjærlighetshat - og intrigene omkring Farmand etter deres død.
Til slutt tar Bonde opp kritikken mot tabloidiseringen, der faren for tablo-idiotisering alltid lurer.
Han innrømmer at mediene ofte er uvillige til å innrømme overtramp, som han mener særlig rammer politikerne.
Han burde kanskje ha betonet sterkere betydningen av respektløs gransking av all maktmisbruk, enten det skjer i privat eller offentlig virksomhet.
Dessuten er tabloidiseringen helt nødvendig for et ekte grasrotdemokrati - også dette på godt og ondt.
Men det overlater Bonde til andre å drøfte, og det er kanskje best slik.
| 1
|
108611
|
Skeivt fugleperspektiv
Roman Kr. 329,- Cappelen
Ingeborg Arvolas nye roman er ikke dårlig skrevet rent språklig, men den roter seg bort i sine egne blindgater.
Boken er en slags kollektivroman med fugleperspektiv på en forvridd nordnorsk by - og henter sitt sentrale fortellergrep og enkelte referanser fra Cora Sandels «Kranes konditori».
Arvola behersker kompliserte virkemidler og grep med letthet, og det blir interessant å se hva hun kan få til hvis hun markerer at hun har noe slående på hjertet, i et romanstoff som klaffer.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 0
|
108614
|
Gestapistene som herjet i Norge
288 sider Kr 399,- Aschehoug
Nærmest svimeslått blir man av beretningen om Gestapo i Norge, skrevet og utgitt av den velrenommerte historiker Berit Nøkleby.
Selv om mye av stoffet er kjent fra før, blir man som lamslått likevel:
Er det virkelig mulig at så grufulle, så helt utrolige ting har foregått rundt om på politistasjonene i vårt fredelige lille Norge?
At det offisielle politiet tok midler i bruk som alle i dag ser på som fullstendig vanvittige?
Fremstillingen kan bli noe snau og mager her og der.
Noen journalist enn si skjønnlitterært anlagt person er Nøkleby ikke.
Hun sløyfer mang en redselshistorie som gikk om kjente gestapister som Kruppa i Svolvær, Stuckmann på Lillehammer, Fehmer i Oslo.
Til gjengjeld har hun en god del nytt å fortelle om tyskernes norske hjelpere:
Flere av tolkene nøyde seg ikke med å oversette, men deltok med åpenbar fryd også i torturen og seigpiningen.
I 1945 fikk de sine harde straffer for det.
Det er hevet over tvil at Berit Nøklebys verk er langt grundigere og mer vitenskapelig enn noe av det som tidligere har vært skrevet om gestapistene i Norge.
| 1
|
108618
|
Urovekkende vakkert om stort tabu
Roman 189 sider Kr 249,- Cappelen
I sin annen roman viderefører Frøydis Kvåle sin gudbenådede evne til utforsking av både språkets og hjertets dybder.
Liksom debutromanen «Ping pong luftballong» er denne romanen et overflødighetshorn av nyskapte klisjeer:
Få kan som Kvåle utforske og utfordre forslitte metaforer og gamle dramaturgiske forfattertriks og få dem til å fremstå som nysmidde litterære ploger.
I denne fortellingen utfordrer Kvåle et av samfunnets største tabu:
Den purunge kvinnens seksuelle initiativ overfor en eldre mann.
Romanen er slett ingen «Lolita»-kopi, men på samme tid virker den inspirert av nettopp denne klassikeren.
Hun har disponert denne korte romanen godt, dramaturgien er perfekt så snart man kommer inn i stoffet etter den litt uengasjerende starten.
Var det ikke for dette, samt at Kvåle noen ganger snubler litt i sitt eget univers av metaforer og dermed virker ørlite klønete, skulle denne romanen fortjene høyeste terningkast fra denne anmelder.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108619
|
Fin opplysningstids-krim
Roman, 383 s. Kr. 338,- Aschehoug
Vår hjemlige historiske krimforfatterstjerne Kurt Aust utgir sin tredje roman, «Hjemsøkt», med 1700-tallsparhestene den danske professor Thomas av Boueberge og hans norske sekretær Petter Hortten, og den byr på underholdende og interessant lesning.
Språket er dannet, levende riksmål med dialektfargede replikker.
Dette kler stoffet fortreffelig og fungerer som en bro inn i epoken.
Aust beskriver kalde, trekkfulle hus slik at vi tenker på ulltrøyer.
Her er størknet grøt, spy, avføring og generell uhygiene, tenner i alle farger og siklende gommer beskrevet så levende at vi kjenner stålånde og ram svettelukt treffe luktkjertlene.
Å vandre i gamlebyen i Fredrikstad blir noe helt annet etter å ha lest denne boken.
| 1
|
108620
|
Bil-noveller med servicebehov
Noveller 116 sider Kr 269,- Tiden
Nils Gullak Horvei er en erfaren forfatter med flere romaner og novellesamlinger bak seg.
Når han nå velger å sette et transportmiddel som gjennomgangssymbol i sine menneskeskildringer, har han alle forutsetninger for å lykkes.
Han fører en erfaren penn, han har kjørt opp flere litterære veier tidligere.
Likevel fungerer denne novellesamlingen som en gammel Saab:
Den i utgangspunktet dyktig konstruert, bygger på stor erfaring med vanskelige forhold, den starter som regel uansett vær, og den lar seg ikke knuse av mindre sammenstøt.
Men den er også tung å styre, ujevn i akselerasjonen, og med atskillig tilløp til rust.
| 0
|
108621
|
En knust juleidyll!
256 sider 299 kroner Gyldendal
Er det riktig at Jonas Lie er «en hjemmenes dikter», en ufarlig idylliker?
«Familien paa Gilje» er blitt «innbegrepet på hyggelige juleskildringer fra gamle dager», som Willy Dahl skriver.
Erik Werenskiolds illustrasjoner til boken har vært sentrale i å sementere denne oppfatningen.
Men alt dette blir revet i stykker i Per Mælengs bok - og når bitene igjen er satt sammen, finner vi et sterkt samfunnskritisk verk med en undertekst av feminisme!
Per Mælengs studie av «Familien paa Gilje» er en radikal nylesning av Jonas Lies verk - og vil kan hende redde det fra glemselen eller den litterære nipshyllen.
Etter denne anmelders mening er Mælengs studie av «Familien paa Gilje» et glimrende - og velskrevet - bevis på at litteraturvitenskap kan angå flere enn fagfolkene - og at våre klassikere stadig rommer skjult sprengstoff!
Ett er sikkert:
«Familien paa Gilje» blir aldri helt den samme igjen...
JON H. RYDNE
| 1
|
108622
|
Fredsduer og krigens barn
Ungdomsroman 250 sider Kr 249,- Aschehoug
Historier om barns opplevelser under annen verdenskrig blir lett forslitte og melodramatiske.
Når Harald Rosenløw Eeg skaper sitt mikrokosmos i den store krigen, er resultatet imidlertid strålende.
Han greier å si mye om ære, lojalitet, frykt og urettferdighet - sett gjennom en ung gutts øyne.
Han bor i det forslummede byområdet Freden, der hans mor livnærer seg som hore.
Naboene er en brokete forsamling, toppet av familien Krum med de store, krumme nesene.
Forfatteren tegner gripende portretter av alle sine personligheter.
Han får frem nyanser og stemninger i en lun og samtidig skarpt tilskåret tekst.
Handlingen beveger seg til dels på et fantasiplan, men bryter aldri med fortellingens indre logikk.
Dette er en meget vellykket roman, og der finnes ingen grunn til å låse den i genren ungdomsbok.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108625
|
Epler i motvind
Dikt Cappelen Kr 198,-
Kolbein Falkeids nye diktsamling må være en av hans tynnere, i direkte og overført betydning.
Forenklinger og manglende billedoriginalitet vanner ut dikt som ellers formidler sterkt personlige erfaringer omkring livets forgjengelighet og angsten for døden.
Flere av de 18 diktene som utgjør «Vind, eple», har noe skrantent og sammenrasket over seg, helt ulikt dette drøyt 40 år lange forfatterskapets grunnkvaliteter.
Den ennå vitale poeten og 70-årsjubilanten Falkeid bør snarest komme ut av gammelmannsfrakken han tidvis har iført seg i denne samlingen.
Den er for liten for hans format.
| 0
|
108627
|
Flinkt, men forslitt
Roman Aschehoug 192 sider.
Kr. 298,- Oversatt av Jo Ørjasæter
Kerstin Ekman har tidligere skrevet betagende og originale skildringer fra de dype nordiske skogers lumre habitat.
I denne utgivelsen søker hun gjennom fabelens form på ny å fortelle de gamle sannhetene om krig, fred, menneskelig smerte, røtter og blodsbånd.
Resultat er dessverre mye mindre vellykket enn når Ekman utforder andre sjanger-grenser, som eksempel kriminalromanens.
Romanen kom ut på svensk alt i år 2000 og utgis på norsk nå med støtte fra EUs kulturprogram.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108628
|
Atter en Tolkien-bok
201 sider Kr.
289,- Tiden
Vi gjør nok det, i hvert fall hvis bøkene bringer nytt stoff til torgs, slik historiker og teolog Nils Ivar Agøys utmerkede bok «Mytenes mann» gjør.
Det skader jo heller ikke, sett fra den kommersielle synsvinkel, at siste del av Peter Jacksons filmatiske storverk «Ringenes herre», «Atter en konge», er rett rundt hjørnet.
Interessen er stadig på topp hva angår Oxford-professorens unike verk.
Agøys bok er ingen litterær analyse av Tolkiens bøker, snarere bringer den dyp innsikt i Tolkiens idéverden og inspirasjonskilder og søker å vise at hans språkfaglige bakgrunn er uløselig knyttet til skapelsen av det Tolkien selv kalte «en mytologi for England».
Agøys bok er stinn av spennende kuriosa om Tolkien og har med en kort guide til «hvordan å imponere tolkienister på bare fem minutter»!
F.eks. må man kunne uttale navnet hans riktig, nemlig slik: tåll-kiin.
Agøy tar for seg, på en lettflytende, ukomplisert og behagelig prosa, de fleste aspekter ved forfatterskapets tilblivelse og dets resensjon, dvs. hvordan det ble mottatt.
Mange misforståelser blir oppklart, og Agøy er temmelig syrlig mot de mange kritikerne som avviste bøkene enten som reaksjonære, kvinnefiendtlige eller rasistiske.
At han i iver etter å forsvare Tolkien i ett og alt tar en smule for lett på det som tross alt er svakheter ved «Ringenes herre» - og som den dag i dag gjør at mange kvalifiserte lesere synes bøkene er direkte latterlige -, er tilgivelig:
Agøy prøver ikke å skjule at han selv er ihuga fan.
Alt i alt er «Mytenes mann» en rik kilde til nye og spennende opplevelser i Tolkiens mytiske landskaper - nota bene for dem som allerede har lest bøkene og elsker den piperøkende antimodernisten fra Hobbiton.
Boken er også utstyrt med omfattende register og fullstendig liste over Tolkiens verk samt den viktigste kommentarlitteraturen.
Nyttig stoff.
JON H. RYDNE
| 1
|
108629
|
En stink-bombe
Pax Forlag Pris:
238 kroner 182 sider
Det er sjelden en bokvurderer behøver å begynne en anmeldelse med å deklarere sine synspunkter på det emnet boken tar opp.
I dette tilfellet er det en nødvendighet.
Når denne boken for meg fremstår som en vemmelig stinkbombe fra en av den norske samfunnsdebattens mest aktede personer, er det IKKE på grunn av meningene Rosemarie Köhn forfekter.
Jeg er selv et aktivt medlem i Den norske kirke.
Jeg beundrer Køhn for det mot og den bibelsk betingede romslighet hun har vist i det betente spørsmålet om homofiles plass i Kirken.
Jeg deler også hennes syn i denne saken.
Som få andre kristne har Köhn gitt bud om en mer menneskenær og inkluderende kirke.
Men uansett hvor enig jeg måtte være i de syn Køhn forfekter:
Dette er en ekkel bok.
Det blir den fordi Køhn og medforfatter Susanne Sønderbo bruker dulgte, vulgære og ufine metoder til å karakterisere meningsmotstandere.
Det fatale grepet som gjør at denne boken grenser til det uredelige, er at de religiøse diagnosene settes sammen med utdrag fra brev Køhn mottok da debatten om den lesbiske presten Siri Sunde raste som verst.
På den måten skapes et inntrykk av at Köhns meningsmotstandere i denne saken så å si pr. definisjon strir med sykelige og usunne gudsbilder.
Det er sikkert riktig at noen av dem lider av en «nevrotisk preget virkelighetsflukt».
Det er sikkert også riktig at slike personer ofte søker inn i menigheter av mer fundamentalistisk retning.
Men i bokens nyanseløse fremstilling ligger generaliseringen implisitt.
Dermed blir alle mennesker i slike menigheter, og alle deres meninger, trygt diagnostisert og ufarliggjort.
Svart og hvitt
Boken gjengir kun fire hatefulle brev av de mer enn hundre kritiske som Köhn har mottatt.
Noen av brevskriverne kunne helt sikkert trenge jordisk legehjelp.
De mer nyanserte debattinnspillene fra hennes meningsmotstandere er fraværende.
På den måten tegner Køhn og Sønderbo et bilde i svart og hvitt.
De blir mer unyanserte enn det vi liberale i kirkelandskapet ofte beskylder de konservative for å være:
Her er det ikke bare snakk om det bibelske fyndord om at de som ikke er med meg, er mot meg.
De som ikke er med forfatterne av denne boken, er i tillegg syke.
Få har vært utsatt for så mye maktspråk og språkmakt, så mange herskerteknikker, som Norges første kvinnelige biskop.
I denne boken bruker Köhn mange av de samme virkemidlene.
Det er trist for henne.
Det er trist for debatten.
Det er også trist for det øvrige, viktige budskapet i denne boken.
Det blir så tilgriset av bokens fundamentale svikt at det i denne sammenhengen mister sin kraft.
Det vil ikke overraske meg om forfatterne vil hevde at diagnostiseringen av meningsmotstandere aldri har vært hensikten, og at min måte er en skjev måte å lese boken på.
Det kunne derfor vært fristende å oppfordre interesserte:
Les selv!
Men jeg fraråder det.
Det finnes mange andre, verdige formål å bruke 238 kroner på.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.