id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
108630
|
Bråstopp
145 sider Kr.
289,- Oktober
Frank O. Anthun romandebuterte med «Ut av bassenget» i 2000.
Den handlet om Glenn, som etter å ha blitt forlatt av kjæresten finner på en hel haug med rare ting.
Det var strålende lesning.
I «Vaya con Dios» er Glenn tilbake.
Denne gangen går det ikke bra.
Handlingen er lagt til syttitallet i Bergen, og han støter på en ny, stor forelskelse på en utenlandstur, Alicia fra Venezuela.
Litt senere kommer en annen søramerikaner inn i hans liv, columbianeren Gustavo.
Alicia drar til sitt hjemland, mens Gustavo ramler inn i Bergen og ender i samme bokollektiv som Glenn.
Glenn og Alicia korresponderer pr. brev og telefon, søtt og lengselsfullt, mens de legger planer om hvordan de skal treffes igjen.
Gustavo på sin side blir utsatt for politivold i Bergen.
Dette er de to dramatiske linjene i boken, underveis kommer det noen artige episoder, men det føles hele tiden som forfatteren stresser av gårde.
Det gis liten tid til refleksjon, og det som kunne vært en syttitallsroman med tidsriktige detaljer, smuldrer bort.
Fortellingen tar minste motstands vei, og interessen for hva som kommer til å skje, dabber av i takt med antall leste sider.
Faktisk virker det som forfatteren også går lei hele greia, for han velger å avlive alt som er bygd opp av dramatikk, på en altfor simpel måte i løpet av et par sider.
Det er aldri gøy å høre en historie der det virker som fortelleren mister troen på det som fortelles.
| 0
|
108632
|
Storartede øyeblikk
Fotografibok.
Kr. 299,- Dinamo
Fotograf Tom Martinsen har valgt ut og redigert en fabelaktig bok med 118 reportasjebilder, eller 118 øyeblikk, som han kaller det.
Boken griper tak i oss fra første til siste side.
Veteranen Martinsen har i flere år valgt ut og kommentert kjente og ukjente fotografer og bilder i Dagbladets Magasinet, med en liten velformulert kommentar.
Som Dagbladets fotograf har han vært ute i felten i flere tiår, og han utviser sjenerøsitet og innlevelse ved sin formidling av kollegers arbeid.
Tom Martinsen har nedlagt et stort arbeid i å finne fram til representative fotografier fra helt unge kolleger som vi møter i dagspressen i dag, til fotografier fra eldre veteraner, hvis navn i dag nesten er glemt.
Her er Narve Skarpmoens dokumentasjon fra 1916-20 av den sosiale nøden i Kristiania.
Her er Ingvald Møllerstad med bildet av Quislings arrestasjon i 1945 og en vidunderlig «skovtur på Frogner» fra 1905.
De yngre fotografene bringer verdenskonfliktene raskt tilbake, som Morten Hvaals bilder fra Sarajevo 1992-93, Harald Henden fra Vestbredden 2002.
Andre bringer dagliglivet fram, humor og alvor om hverandre.
Bokens styrke er ved siden av gode reproduksjoner av fotografiene, at Tom Martinsen har en velskrevet liten tekst til bildene, samtidig som han har tatt det store arbeidet det alltid er, å dokumentere alder og bakgrunn og yrkesliv på fotografiene.
Bildene blir ikke bare øyeblikk som farer forbi, bildene setter seg i deg, for lang tid.
Bare les teksten til Robert A. Robinsons fotografi av det eldre ekteparet i Sogn og Fjordane fra 1955.
Boken er rett og slett et vektig sosialhistorisk dokument med sitt store spenn av utvalgte fotografer fra ulike generasjoner.
| 1
|
108634
|
Rop om hjelp
216 sider,498 kroner.
Eget forlag.
Fotograf Bo Mathisen tar oss med til 20 land i sin storslåtte bok med bilder i svart-hvitt og farger.
«Mayday» er tittelen, og det er et «mayday», et rop om hjelp, som kaller på oss gjennom bildene.
For Bo Mathisen, mangeårig fotograf i VG, har vært verden over, dekket storpolitiske hendelser i en årrekke, samtidig som han har dokumentert de alminnelige hverdagsdramaer som utspiller seg i krigsområder.
Boken er utgitt i forbindelse med Mathisens utstilling på Rådhusplassen i Oslo i høst.
Her er foto fra det tidligere Jugoslavia 1992-97, Russland 1991, fra Sør-Korea 1987, Guatemala 1990, Midtøsten 1994-96, Irak 1990, Den dominikanske republikk 1995, Afghanistan 1996 og en rekke andre land.
Det er sant som det sies at nye kriser og konflikter skyver de gamle kriser og kriger tilbake i hukommelsen.
Med Bo Mathisen kommer de tilbake som en knyttneve i magen.
Her er store bilder som sitter i - et av de første er av en ku som står inne i et sønderknust hjem, fra Krajina, Kroatia, i september 1995, da 150000 serbere ble fordrevet fra sine hjem som ble plyndret for at det ikke skulle være noe å vende tilbake til.
Det sterkeste er alle portretter av mennesker, i nød, armod, syke, skadede, døde.
Det er en pietet og respekt ved presentasjonsmåten.
Bildene er fulle av stemning og atmosfære, og de skaper empati.
Mathisen sier selv i boken at det som er viktig for mennesker, er det som skiller mellom liv og død.
«Jeg skulle gjerne dratt med meg enkelte personer til steder jeg har vært, særlig dem som klager over at vi bruker penger på u-hjelp.»
Mathisen trenger ikke dra noen med, han har ved denne boken brakt bildene og tilstandene til folk, til oss, til dem han vil nå.
Vil noen gi en ordentlig bok til jul, er den her.
| 1
|
108635
|
Gode øyeblikk
Gyldendal
Tåler vi en gjennomgang av store norske idrettsøyeblikk, fra 1971 og fram til og med 1998, sett gjennom to par subjektive øyne, Arne Scheies og Otto Ulseths?
Svaret er ja, fra denne anmelderen.
Han liker retro og nye beskrivelser av gamle helter.
Øyeblikkene her er klare, godt beskrevet - og du får lyst til å lese videre, videre...
Arne Scheie har skrevet forordet.
Og han er gjennomgangsperson i boken.
Men boken er og blir Ulseths.
Det er han som skriver, formulerer - slenger litt hit og dit med kommentator-fingrene sine fra Adresseavisen - og setter Scheie inn i historiene.
Noen steder er det naturlig med Scheie i sentrum for historien.
Andre steder virker det noe malplassert.
Men ideen er god, selv om gjennomføringen kun står til middels.
Og det er ikke til å komme forbi at Scheie - i Ulseths øyne - er en sportsidiot noe utenom det vanlige.
Ulseth bruker TV-bildene - og kommentarene til dem - mest mot slutten av boken, i den delen som er nærmest oss i tid.
Naturlig, siden de siste øyeblikkene er lettest å fange inn fra TV.
Å lese hva Scheie og sidekommentator Lars Tjærnås virkelig sa da Norge var i ferd med å slå Brasil i fotball-VM 1998, er like moro som første gangen jeg hørte det.
«Kjetil Reknett fra Møre og Romsdal, Werder Bremen, Norge og alt» er en klassiker.
Fiasko og suksess
Men her er noe for enhver smak, fra Scheie kommenterte sin første fotballkamp - for Sportsrevyen i 1971 - og klaget på at Drillo - som han i dag jobber sammen med - burde sentret før han scoret...
Vi går via Kniksen til Scheies første tippekamp, den siste verdensmester på treski, Tom Lund i Østland Nordre, boikott av Moskva-OL i 1980, skihoppere i fiasko og suksess, alle landskampene mot England de siste 20 årene - og OL på Lillehammer.
Denne anmelderen savnet ikke så mye.
Boken er stort sett innholdsrik og godt skrevet.
Og det er mest Ulseths verk, ikke Scheies.
Han blir mer staffasje i denne boken.
Knut Espen Svegaarden
| 1
|
108636
|
Tre ting blir to for mye
Pris: 299 kroner Forlag:
Gyldendal 201 sider
Det som fungerer for enkelte lekesaker - slagordet om at det er «tre ting på én gang» - fungerer ikke nødvendigvis for en bok.
Det burde kanskje en god hjelper i forlaget ha antydet for Oslo-biskop Gunnar Stålsett før utgivelsen av «Julens budskap».
Denne, hans nyeste bok, fremstår nemlig som tre bøker innenfor ett sett stive permer.
Eller rettere sagt: sujettene til tre bøker.
Den første er en rekke personlige glimt fra biskopens karrige barndom.
Noe av det er drivende godt fortalt, der han makter å gripe uten å henfalle til det sentimentale.
Her ligger kimen til noe
Stålsett en gang bør utvikle til noe jeg er overbevist om vil bli leseverdige memoarer.
Den neste er en populærteologisk gjennomgang av en del av Bibelens sentrale juletekster og tekstenes forfattere.
Den tredje delen består av noen av Stålsetts finmeislede, kompakte prekener og taler - stort sett knyttet til det biskopen mener er essensen i det kristne julebudskapet.
Hver for seg er de tre delene interessante.
Sammen fremstår de som en tematisk og genremessig blanding som ikke fungerer, en bok som hverken blir fugl eller fisk.
Stålsett prøver å la «historien» i mange betydninger av ordet være en slags rød tråd.
Fortellertradisjonen fra hans egen ramsalte barndom gjenkjenner han også i Bibelens fortellinger.
Og i Stålsetts prekener er det også ofte at historien, den gode fortelling, får en sentral plass.
Samtidig viser han ofte til vår historie som et sted å hente lærdom fra.
Som en overbygning blir likevel dette et for tynt byggverk.
De tre bokdelene spriker fortsatt for mye.
Det er synd, for på sitt beste er Stålsett ikke bare en god forteller.
Han har også et budskap som er verd å lytte til, og av en så universell karakter at han også denne gangen makter å snakke på en måte som gjør at han har mulighet til å nå ut over sin egen skare av troende.
| 0
|
108637
|
Perspektivenes vals
Billedbok 40 sider Kr.
199,- Cappelen
Kristin Roskifte er illustratør, og debuterer nå med en billedbok helt uten ord.
Hennes prosjekt er å finne en sammenheng mellom alle tenkelige ytterpunkter.
Er begynnelsen kanskje slutten?
Er natten kanskje dag?
Er det lille kanskje nettopp det store?
Boken zoomer inn på en jente som sitter og lager et kvinneportrett.
Rommet hun befinner seg i, er på samme tid lite, og favner hele universet.
Detaljrikdommen er stor.
Med linjeføring og klassisk perspektivlære leker Roskifte fra starten av med sin betrakter.
Så heves perspektivet, man opplever huset, byen, planeten - alt i samme elegante kombinasjon av mikro- og makrokosmos.
Med åpenbar håndverksmessig dyktighet forener Roskifte strengt kubistisk design med frodige tegninger og elevert bruk av collage.
Hun er dristig i fargevalget, men enda dristigere i sin tillit til betrakteren:
Her finnes detaljer og sammenhenger man kanskje ikke opplever ved første blikk.
Den lett psykedeliske tonen kan være inspirert av 60-tallets kunst, da i særdeleshet tegnefilmer som «Yellow Submarine».
Den surrealistiske stilen er hos Roskifte imidlertid tonet ned.
Det finnes en gjennomgående nerve som holder en handlingskronologi såpass støtt at selv en edru betrakter henger med i svingene.
Dette er en bok man vanskelig kan beskrive med ord.
Den må oppleves - helst gjennom øyne som ikke har mistet sin barnlige nysgjerrighet og barnets ubesudlete kreative observasjonsevne.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108638
|
Det indre mørket
Roman, 223 sider Pris kr. 349,- Cappelen
Det skorter ikke akkurat på dramatikk når Selma Lønning Aarø lar sin hovedperson David gjenfortelle sine foreldres liv, sitt eget liv og sin kjærestes liv.
Situasjonen er at samboeren Bergljot står i ferd med å forlate ham, og David utsetter henne for en desperat monolog gjennom den stengte badedøren.
Det er faktisk bare denne noe trengte rammefortellingen, og den unødvendig insisterende tiltaleformen - «Du har ikke lov, du vet det, men på en eller annen måte er det ikke du som velger lenger» - som fungerer dårlig i denne romanen.
Når forfatteren frigjør seg fra disse selvpålagte restriksjonene og lar sine historier løpe fritt, viser hun et fortellertalent av sjelden kraft og frodighet.
Selv et så ømskinnet og samtidig «slitent» tema som jødeforfølgelser under den annen verdenskrig turnerer denne så vidt tretti år gamle forfatteren med innlevelse og troverdighet.
Mørke er et sentralt motiv i boken.
Davids far, jødegutten Michael, opplevde krigens siste år gjemt i en trekasse i en kjeller, hjulpet av en norsk familie som ikke uten motforestillinger holdt liv i ham.
Hans dramatiske møte med lyset, og sitt eget voksne ansikt, etter frigjøringen gir ham den sjokkerende innsikten:
At de to årene innestengt i kassen har røvet ham for en del av hans liv han aldri vil få tilbake.
Det vil alltid finnes et kistemørke inni ham, og smerten ved dette er det bare Annas nærvær som kan lindre.
Hun var den norske familiens datter, den eneste som viste omsorg for ham ut over det helt nødvendige.
Etter krigen blir hun hans kone, og sønnen David blir født.
Når faren dør for egen hånd, blir David plutselig blind.
Han går inn i sitt eget mørke.
En kvinnelig assistent fra Blindeforbundet kommer til leiligheten, og de innleder et forhold.
Bergljot - av mystiske grunner kalt Berg - bærer også et mørke i sitt indre.
Hun ble utsatt for et overgrep i sin ungdom, og har siden søkt en ulykkelig tilfredsstillelse i fornedrende seksuelle relasjoner.
Det er en prestasjon av Aarø å håndtere et knippe så innfløkte handlinger på en måte som ikke virker trettende eller konstruert.
Tvert imot foretar hun alle sprang i kronologi og berettersynsvinkel med sikkerhet og eleganse.
Selvsagt lurer melodramaet i en fortelling med så mange følelser i fritt spill.
Men melodramaet er en plausibel litterær teknikk, noe vi hemmede nordmenn har en tendens til å overse.
Denne romanen, Aarøs fjerde, er virkelig et vitnesbyrd om et forfatterskap i rik utvikling.
| 1
|
108642
|
Sull og tull i Gople
126 sider 249.
- Cappel
Våre mest kjente reparatører kommer med notater.
Pompel og Pilt, som visstnok skal ha traumatisert en hel generasjon barn, holder seg i det repeterende og smått irriterende hjørnet også i romanform.
«Opera Pompel og Pilt» er notater fra de to reparatørene mens de suller rundt i sin bygd Gople, eller «Feltnotater fra Gople, et landskap i Norge» som det står i undertittelen.
Helt hva poenget her er vites ikke, fremstillingen er fragmentarisk, og sammenhengen kapitlene imellom er temmelig fraværende.
De to fyrene gjør en rekke meningsløse ting, noen ganger er den surrealistiske stemningen som omgir dem morsom - i all sin idioti - men som helhet blir denne boken rimelig tullete.
Man kan kanskje si at dette er hele poenget med Pompel og Pilts verden, samtidig så betyr ikke det at det fungerer som en fortelling.
Det er litt festlig, men akk så meningsløst.
Nå skal det være en stor kultus rundt de fyrene der ute, som helt sikkert lever seg inn i denne boken, men det anbefales kun for dem som virkelig mener at det er en mening med Pompel og Pilt.
For andre byr den på noen fnis og knis, men ikke stort mer.
| 0
|
108644
|
Joyce er kul!
447 sider Kr. 349,- Cappelen
James Joyce går for å være en vanskelig dikter, kjedelig, de litterære snob- bers mann.
Det er han ikke, påstår Bjørn Tysdahl i sin nye bok - han er det motsatte!
Han er morsom, uhøytidelig, full av ap og skøy.
Hans «Ulysses» er et rent oppkomme av vitser, anekdoter, gode replikker.
Mulig det.
Kanskje er boken om den enkelte dag i Dublin slik den oppleves av gjennomsnittsborgeren Leopold Bloom, selve hovedverket i moderne litteratur, selv om det flyter av gårde som en slags lavastrøm og er nesten uten skilletegn.
I alle fall er Tysdahls biografi morsom å lese, og interessant.
Ikke minst når han forteller om den irske dikterens forhold til sine to store forbilder - Homer og Ibsen.
Her er Tysdahl på hjemmebane, trekker opp den ene linjen etter den andre fra de store klassikere til sin egen dikter.
Ikke fullt så klar er forfatteren når han forteller om Joyces «tankeverden».
Eller når han legger ut om dikterens merkverdige stil, den s.k. «stream-of-consciousness»-teknikken.
Men han får mye ut av dette vanskelige emnet - om hele den strøm som hvert sekund flyter gjennom hver enkelt av oss - av inntrykk, minner, tanker og følelser.
Men aller best er Tysdahl etter min mening når han skildrer Joyces ofte nokså innviklede dagligliv - med ustanselige flyttinger fra den ene storby til den andre, fra leilighet til hotell.
Og med de utallige kafébesøkene.
Både dikteren selv og hans hustru Nora likte seg best på kafé, får vi høre.
Det ble det mang en litterær og filosofisk diskusjon ut av, men også en god del rot og drikk og gjeld.
Artig å lese om er det i alle fall - som oftest.
Grov kunne dikteren være - selv om det i dag er ufattelig at bøkene hans lenge var forbudt som pornografiske i flere land.
Det går klart frem av biografien - som Tysdahl har holdt på med i syv år - at det er Joyces storhet som dikter som har skapt forfatterens beundring for ham og fått ham til å skrive om ham.
Boken er gjennomsyret av ekte kjærlighet til Joyce og de personer han gir bilder av i sine bøker.
Kanskje vi andre også skulle gi den berømte modernisten en sjanse til?
| 1
|
108645
|
Overtydelig fra Dahl
Roman Oktober 173 sider, kr. 328,-
Etter den strålende 2002-romanen «På vei til en venn» vil Niels Fredrik Dahl sannsynligvis skuffe sine lesere i år.
Hovedperson og fortellerstemme er en voksen mann som elsker sin Siri overalt i verden.
Han har gjort henne til universets midtpunkt, og søker også å overbevise seg selv om at han aldri vil ha noen annen kvinne på noen som helst måte.
Men en sommer blir naboens anneks leid ut til en yngre, blondere fyr.
Og snart blir Siri veldig glad i å gå tur med hunden, eller sykle.
Når hun oppdager at hun er gravid, spisser hendelsene seg til - som i en dårlig underholdningsroman.
Ikke bare er selve historien et kjedelig trekantdrama, skildringene av personenes liv sammen er også flate og repetitive.
Språket virker uinspirert, billedbruken er til tider svært forslitt.
Når Dahl så tar leseren med på handletur til Strömstad, lar han sin hovedperson oppleve dette på maksimalt fordomsfullt vis:
Det er da vitterlig andre enn dumme, grilldresskledde, baconslepende nordmenn der om sommeren?
Mot slutten stilles det evig umulige spørsmålet om utroskap:
Skal man tie om at man vet, eller risikere å miste partneren enda mer?
Heldigvis finnes en og annen tett, rik scene.
I glimt får leseren noen rørende skildringer av den nesten agape-lignende kjærligheten mannen gir sin kvinne.
Også båndene mellom hunden og paret er sjarmerende, selv om de i likhet med mange andre symbolhandlinger i boken blir overtydelige.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
108646
|
Slentring i helvete
Krim 319 sider.
Kr. 349,-.
Gyldendal
Tønsberg-advokat Svend Foyn er like loslitt som vanlig.
Han røyker like mange halvliterakkompagnerte sigarilloer som før og lever i det hele tatt godt opp til antiheltforventningene fansen måtte ha i Jan Mehlums siste krim, «Den siste dansen», som for øvrig handler om all den ufattelige tragedie narko-misbruk medfører.
Elendigheten begynner med at Foyn tar opp fire unge haikere, alle preget av å være på kjøret.
Stjeler favoritt-CD'en hans med Patti Smith gjør de også.
Et år senere blir han via tilfeldigheter koblet til de fires skjebne, siden han får i oppdrag av fortvilte foreldre å finne deres bortkomne jente.
Det går raskt opp for vår «med hjartet på rette staden»-advokat at disse ungdommene er i akutt livsfare, og grunnen er naturligvis narkotika.
Mehlum leder oss inn i mange miljøer og landskap - fra narko-misbrukernes skitne helvete til besteborgerskapets diskutable sjarm, fra Øst-Europas post-sovjetiske slum til Sørlandets blide idyller.
Aldeles sitrende intenst er det langt fra:
Skal man nesten demonstrativt slentre seg gjennom en kriminalroman, må enten storyen være kruttsterk eller språkføringen slepent elegant og vittig.
Begge deler mangler det en del på i denne boken.
Ikke at Mehlum skriver dårlig, bevares; han kan være både lun og småvittig innimellom; men her blir for mange skjebner sneiet innom; det blir for lite dramatisk spenning mellom mennesker, motiver og etterforskningsmetode.
Og det til tross for drøssevis av lik og uhyggelige avsløringer av svik på de verst tenkelige steder.
«Den siste dansen» illustrerer kan hende en lei tendens jeg finner hos flere krimforfattere som holder seg med fast detektiv/etterforsker: at hovedpersonen blir mål og ikke middel, slik at den gode krimstoryen, intrigen og spenningen overskygges eller rett og slett neglisjeres.
JON H. RYDNE
| 0
|
108648
|
Støvelspor og bærebjelker
Dikt Kr. 198,-.
Aschehoug
Hva har en tilfeldig isfisker, en asiatisk syerske og Johannes av Korset til felles med Rembrandt, hans kone og etterlatenskapene i huset deres?
Fint lite, vil du kanskje si.
Etter lesningen av Inger Elisabeth Hansens siste diktsamling kan du komme til å skifte mening.
Mer enn å belyse enkeltskjebner vil Hansen synliggjøre de tunge kollektive prosessene, bærebjelkene som både knytter mennesker sammen og gjør dem ensomme gjennom skiftende kulturer og tidsaldre.
Og hun gjør det på en måte som får gjenkjennelsen til å gå kaldt nedover ryggen på en jeg-sentrert sivilisasjonsbekvem poesileser.
Gjennom lange, manende, noen steder litt for manende, diktlinjer fulle av doble og triple gjentagelser greier hun på en sår, opprivende og trassig måte å understreke vår menneskelige, altfor menneskelige, trasking gjennom tilværelsens ofte meningsløse jordsmonn.
I selve avtrykket er det noe foran og noe bak som setter spor, mens noe i midten «/setter avtrykk gjennom andres løft/».
Noe løfter, noe blir løftet.
Men alt forsøker å kare seg videre, «/billig eller dyrt/».
Dermed får hele samlingen med sine 14 bolker karakter av elegi, av klagesang, over en kultur- og virkelighetsforståelse som ikke vil innse sammenhenger.
Hvordan en navnløs asiatisk syerske er med og opprettholder vår konsumbaserte vestlige selvforståelse.
Hvordan det rembrandtske husets inventar også er underlagt en transkulturell kontekst og forgjengelighetens lover.
Hvordan en Johannes og en Theresa krever å bli forstått på stadig nye måter.
Og hvordan en anonym isfiskers støvelspor over en forurenset innsjø som vil overleve ham med noen tusenår, like gjerne kunne vært dine.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
108649
|
En barnebok - mest for voksne?
Barnebok 46 sider Kr.
229,- Cappelen
Gro Dahle og Svein Nyhus har laget nok en grensesprengende barnebok om vanskelige temaer.
Dette er historien om lille Boj, som har en liten redd mamma og en diger frustrert pappa.
Alt er fint så lenge pappa er pappa, men noen ganger forandrer han seg til Sinna Mann.
Man vet aldri når.
Dahles språk er så levende og rikt at hun makter å formidle selv de mest nyanserte følelser på en enkel måte.
Leseren kan formelig lukte den lille guttens skrekk, hans uutholdelige evige balansegang.
Dahle skriver rett fra barnets mage, og har en sjelden evne til å bruke ord som skraper i leserens egen buk.
Tegningene er fulle av symbolikk, eksempelvis hammeren på samme bord som den skjøre gullfiskbollen.
Nyhus har valgt en grov naivistisk stil, med lavmælt fargebruk som brytes med blodrødt i de mest dramatiske scenene.
Han lykkes virkelig i å skildre alle de tre hovedpersonenes angst og fortvilelse.
Denne boken er jevnt over dyktig skapt.
Men den har også et eget dilemma:
Denne anmelder tror boken passer best for voksne.
Det blir i alle fall vanskelig å kjøpe den til andres barn, og det er tvilsomt om barn selv oppsøker den.
Hvilken bestemor, tante eller onkel ville valgt denne boken som julegave?
Skulle et barn i lignende situasjon som lille Boj komme over verket, kan den imidlertid også ha en pedagogisk nytteverdi:
Den konkluderer med at man har lov å søke hjelp, og at hjelp finnes.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108650
|
Hitlers sønn
Oversatt av Bodil Engen 189 sider Kr.
339,-
Å skrive en roman om Hitler?
Tildele ham en sønn med Eva Braun som han ikke hadde?
Hvorfor ikke?
Bare på den måten mener forfatteren Harry Mulisch å kunne avdekke denne helt igjennom gåtefulle skikkelsen.
For gåtefull var han - langt mer enn Stalin og Mao.
Riktignok har det kommet ut hundretusener av studier om Hitler, flere enn om noen annen.
Men ingen, sier hovedpersonen i Mulischs bok - som også er forfatter - har gitt noen tilfredsstillende forklaring av ham.
Han står fremdeles som kanskje det mest gåtefulle menneske noensinne.
Men Herter i Mulischs bok tror at en fiksjon kan forandre dette - ved å plassere Hitler i helt oppdiktede situasjoner.
F.eks. som far.
I alle fall skaper han en slik fiksjon - boken «Siegfried», som utkommer i disse dager i Bodil Engens plettfrie oversettelse.
En underholdende, spennende og fremfor alt klar bok om ledergruppen i Hitler-Tyskland, og om den ondskap, den nihilisme, det vanvidd som preget den.
Handlingsgangen skal ikke røpes - bare at den er drivende godt oppbygd og full av overraskelser.
Det vesentlige er avsløringene av hvorledes Hitler egentlig var: selve den store tomhet, det komplette intet.
Han var en tom statue, totalt sjelløs, uten noe egentlig vesen.
Men med et blikk som tvang mennesker til total underkastelse.
Og med et skuespillertalent som kunne rase og tordne når han drev med politikk, men ellers var velviljen selv, snill og høflig.
Et vesen som ikke eide et gram av godhet i seg, og som mislyktes med alt han foretok seg.
Han var personifiseringen av det tilintetgjørende Intet, sier forfatteren - det som utrydder alt og alle, ikke bare sine fiender, men også sine venner, sitt folk, sin egen hustru, sin hund og til slutt seg selv.
På meg virker dette overbevisende nok.
Alle som har litt kjennskap til der Führers liv og virke, vil nikke godkjennende under lesningen.
Svakere virker forfatteren når han vil forklare hvorledes det gikk til at Hitler ble til slikt et uhyre:
Han mener det skjedde da den sinnssyke Nietzches ånd inkarnerte seg i unge Adolf.
Det skjedde på en bestemt dag og klokkeslett!
Noe er det jo i dette - men en sjelevandring her, «et grotesk mirakel», er det vondt å tro på.
Boken avsluttes med noen (oppdiktede?) notater av Eva Braun - også de vel verdt å ta med seg i denne dypt lærerike bok om verdens verste uhyre.
| 1
|
108652
|
Praktverk fra Pamuk
Roman 494 sider Kr. 369,- Gyldendal.
Oversatt av Bernt Brendemoen
Den prisneddyngede tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks praktfulle storslåtte roman «Mitt navn er Karmosin» kommer ikke til å gjøre hans prissamling mindre.
Boken er et rikt, fargesprakende storverk.
Vi skriver Istanbul, vinteren 1591.
Sultanen har bedt en gruppe miniatyrmalere å illustrere en praktbok i anledning tusenårsjubileet for den islamske tidsregningen i 1592.
Denne skal foræres Dogen i Venezia og demonstrere sultanens makt.
Prosjektet rammes av et komplott, for oppdraget er farlig.
Sultanen har bestemt at gaven skal være en utstrakt hånd, en forebygging av stridigheter med det vantro Vesten.
Derfor skal miniatyrmalerne balansere den tradisjonelle orientalske bildestilen som innebærer å avbilde verden slik Gud ser den, ovenfra med horisontlinjen nær overkanten av bildet, med den europeiske med portrettlikhet, perspektiv og skyggelegging; og verst av alt signering av bildet.
For islamske fundamentalister er dette en dødssynd.
Portrett av et gjenkjennelig menneske er en skammelig vanhelligelse og betyr at man setter seg i Guds sted, i stedet for å se et motiv som en idé.
To tradisjoner stilles opp mot hverandre, den europeiske individualiteten mot den orientalske vektleggingen av selvutslettelse.
Romanen har mange fortellerstemmer og åpner med kapitlet «Jeg er et lik» der en drept miniatyrmaler forteller uten å røpe hvem morderen er.
Vi får historier fra kaffehus, forfatteren lar en hund, en mynt, et tre, en hest og fargen Karmosin berette.
Hvordan har Pamuk klart å skrive så spennende om kulturelle hovedstrømninger?
Melankolikeren Kara vender hjem etter 12 år i utlendighet fordi han ikke kunne få sin ungdoms elskede, kusinen Sheküre.
Han har deltatt i krig og arbeidet med stats- og administrasjonssaker.
Hans onkel, Sheküres far, leder sultanens bokprosjekt, og Kara har lovt å bidra med tekster.
Nå er Sheküre enke.
Mannen har ikke vendt hjem fra krig og har vært borte i fire år.
Kara frir per brev med den spill levende skreppehandleren, jødinnen Esther, som budbringer.
Romanen er et overflødighetshorn med vakkert, fargerikt og sanselig språk, selv om ordet «herpesere» stikker seg ut som en plastikkskje blant sølvbestikk.
Forfatteren selv deltar i boken under eget navn, og på siste side lover han å skrive den!
Et storslått og underholdende dypdykk i vår nære histories hovedstrømninger.
Grei oversettelse av Bernt Brendemoen.
| 1
|
108653
|
Tiller innfrir
Aschehoug.
332 sider.
Kr. 328,-
Den prisløna forfattaren Carl Frode Tiller innfrir til fulle når han no kjem med si andre bok.
Seks røyster vever på det same svartgrå teppet av lengt og sorg, i ein komposisjon som på same tid er ufrisk og genial:
Ein forfattar mister grepet om både si eiga psyke og sine litterære personar.
Men personane i boka er likevel så infernalsk godt skildra at suget frå deira djupe botnar kjennest fysisk under lesinga.
Stemningen er nesten berre mørk, likevel blømer personskildringane sterkt og klårt.
Om Tiller skildrar innsida av ein fortvila sjalu gutunge, ein gammal hedonist, eller den kristne bondens evige skuldkjensle gjer han det med same overbevisande indre psykologiske logikk.
Kvar og ein av desse personane kunne bore ein heil roman åleine, likevel har dei det til felles at dei er bipersonar i eigne liv.
Dei er styrt av andre menneske, av eigne grenser og av fortida si.
Her finst ikkje mange vegar ut av uførene dei alle er i, kvar og ein gløtter berre såvidt over dei usynlege fengselsmurane sine.
Tiller bind alle desse nyanserte og sjølvstendige forteljarrøyster saman i eit lågmælt kor, sjeldan ser ein ei så stø forfattarhand som denne.
Den einaste logiske bristen i stoffet er at det er vanskeleg å tru på at den begredelege forfattaren Arnt skal vera sentrum og kjelde for desse fantastiske skildringane.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
108654
|
Markus rapper seg bort
Aschehoug.
257 sider.
Kr. 249,-
Markus blir rapper denne gangen, det var ikke så lurt.
Aschehoug «Markus og Sigmund» er den fjerde boken med tenåringen Markus.
Denne gangen har en kompis, Sigmund, flyttet inn hos ham.
Faren til Markus er nemlig på sykehus med et kronisk tretthetssyndrom, så de to gutta styrer på hjemmebane.
Markus er som vanlig passe pessimistisk, mens den vikarierende samboeren er en merkelig fyr som ser på seg selv som gourmet og smart.
En temmelig uspiselig fyr.
Arrogant og manipulerende, og det er helt uforståelig at Markus holder ut med ham.
I det hele tatt er det mye i denne boken som ikke henger helt på greip.
De to blir stupforelsket i en jente på skolen som er en berømt rapper, med en slik styrke at selv renessansemannen Sigmund går for full sagging.
Problemet er at det er vanskelig å tro på det som blir fortalt.
Det meste som har med musikken, klærne eller for den saks skyld piercingen, føles feil.
Et par venninner dukker opp med bager fulle av hip-hop-klær uten videre forklaring (neppe noen tenåringer har råd til å shoppe til venner for å være litt greie), gutta blir rapartister med konsert uten særlig trening, til alt overmål med den friskmeldte faren på gitar (!).
Altfor mye virker konstruert.
Hvilket er synd, for Markus er fortsatt en artig karakter med alle sine kvaler og snusfornuftige lover og regler.
Boken er slett ikke blottet for sjarm, men det blir dessverre overdøvet av handlingens mange merkelige innfall.
| 0
|
108656
|
Glitrende, gripende kvinneportrett
Oversetter:
Nina Zandjani 320 sider Kr 349,- Ganesa Forlag
Vi har hørt mye om kvinners livssituasjon i Afghanistan det siste året.
I denne velskrevne, gripende boken får du et innsyn som går langt utenpå det du tror du kan til nå.
Den tysk-iranske filmskaperen Siba Shakib gir i boken «Der Gud gråter» et kvinneportrett som sitter i oss etterpå.
Hvem hovedpersonen Shirin-Gol er, vet vi ikke.
Siba Shakib har skapt sin hovedperson ut fra samtaler med en kvinne hun møtte i en transittleir for flyktninger, samtidig som hun har skrevet inn historiene fra andre kvinner hun har møtt på sine afghanske reiser.
Det er en dokumentarroman med et vell av detaljer og en troverdig innsikt.
Shirin-Gol betyr «søte blomst», men det er ingen søt verden hun lever i.
Shakib skriver suggererende og visuelt, med uvante perspektiver og ut fra barnet Shirin-Gols synspunkt som kommer fra en fjellfamilie.
Under russisk administrasjon endres mye.
Fjellbarnet oppfatter kvinnen på kontoret i Kabul som naken, hun sitter uten slør.
Faren vil ikke ha sine døtre på skolen, men slik blir det.
Shirin-Gol leser, skriver og øver.
En dag kommer Morad og krever henne som betaling for brorens spillegjeld.
Etter kort tid hentes Morad til armeen, og når han et år senere kommer tilbake, har han en datter og et ønske:
Shirin-Gol skal bli lege, som hun har drømt om.
Men Shirin-Gol får foruten skolebøker bare lest tre og en halv ordentlige bøker, hun er lei at hun ikke fant den andre halvdelen i ruinene i Kabul.
Ti år går, russerne er ute av landet, inn rykker Taliban, og Shirin-Gol flykter, sammen med tusener andre.
Underveis i dette store sveipet over en 30 års periode, med oppbrudd på oppbrudd fra først Mujahedin, så Taliban, makter Siba Shakib å skape karakterer som sitter i oss på veien:
Shirin-Gols mor, brødre, hennes datter og de andre barna, barnebarn og mange andre.
Iranske Shakib kan kulturen og miljøet og Afghanistan, og til tross for all den frykt, overgrep og urettferdighet som finnes, sitter leseren optimistisk tilbake.
Her er så mye livskraft, solidaritet, samhold i familie og mellom kvinnene og også håp.
For hver solgte bok går 10 kroner til Norsk Flyktningeråd som støtte til et utdanningsprosjekt for kvinner i Afghanistan.
Dette var en bok de store forlagene ikke trodde på.
Det er en glimrende bok.
Gå ikke glipp av den.
GURI HJELTNES
| 1
|
108658
|
Russisk råskap
234 sider, Kr 299,- Kagge Forlag
I stadig flere medier over hele verden presenteres nå krigen i Tsjetsjenia som et forferdelig overgrep iscenesatt av russerne.
President Putin beskyldes for å ha startet krigen for å vinne popularitet, og russiske spesialstyrker for å ha vært involvert i en rekke terroraksjoner som tsjetsjenerne får skylden for.
Slik skal de ha holdt krigen i gang.
Påstandene virker nesten for utrolige til å være sanne.
Boken «Aleksandr og krigen» er et meget verdifullt bidrag til å forstå hvorfor disse spekulasjonene har troverdighet.
Til forskjell fra de fleste rapportene fra Tsjetsjenia lar forfatter Siri Lill Mannes oss se det hele med en russisk soldats blikk.
Aleksandr Voda arbeidet som livvakt for flere høytstående offiserer, og fikk se på nært hold hvordan konflikten utviklet seg.
Hans personlige beretning er høyst oppsiktsvekkende.
Voda forteller om forfyllede og fullstendig demoraliserte russiske militære styrker.
På den ene siden gjennomfører de alle tenkelige forbrytelser mot sivile og fredelige tsjetsjenere.
Samtidig fingerer de angrep på seg selv for å sikre fortsatt utbetaling av «krigstillegg» i lønna.
Kampen mot terrorisme tar følgelig form av en farseaktig tragedie:
«På ni måneder hadde jeg vært i Tsjetsjenia uten å se snurten av terrorister eller ytre fiender.
Alt jeg hadde sett var føderale (russiske) styrker som sloss mot hverandre, noen i fylla, andre høyst bevisst.»
Man kan innvende at det er risikabelt å bygge en så kontroversiell bok på i hovedsak én kilde, selv om Mannes lar enkelte andre stemmer slippe til innimellom.
Men summen av likelydende meldinger fra observatører og korrespondenter er nå i ferd med å bli så stor, at Aleksandr's stemme fremstår med autoritet.
Forfatteren har også selv en solid bakgrunn for å behandle temaet.
Boken er mer enn et vitnesbyrd over tragedien i en fjellstat i Kaukasus.
Den handler like mye om en supermakt som har kollapset, et russisk samfunn i krise.
Høyst aktuell og urovekkende lesning.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
108659
|
Livet er ikke gratis
Roman 247 sider.
Kr. 338,- Oktober
Per Pettersons nye roman
«Ut og stjæle hester» handler om hvordan livet ditt ikke er noe du får med deg gratis.
Oktober Hvordan tidlige opplevelser blir liggende som en gjenklang i sinnet du aldri helt blir kvitt, og hvordan det går an å leve med dette til du blir gammel, og leve et bra og skikkelig liv likevel.
Trond flytter som pensjonist ut på landet hvor han har funnet en plass i en skogsbygd.
Her vil han tilbringe sine siste år.
På en hytte i nærheten bor en annen gamling han langsomt kjenner igjen som en gutt han hadde kontakt med en sommer i oppveksten.
Etter hvert kommer minner fra denne sommeren tilbake, da dramatiske ting skjedde i begge guttenes familier, begivenheter som ble bestemmende for alles liv.
Det er i og for seg ingenting originalt eller oppsiktsvekkende med en slik komposisjon.
Det som gjør Pettersons bok til en usedvanlig fengslende og rik leseopplevelse, er for det første hvor elegant han tråkler fortellingen sin ut og inn mellom de ulike handlingsplanene i romanen, hvordan han med suveren stilistisk sikkerhet lar språket være med og speile spennet i tid og erfaring mellom Tronds pubertetssommer og hans tilstand som reflekterende sekstiåring.
Og aller viktigst, forfatterens helt særegent finstemte språkøre, hvor han midt i et tonefall som oftest kan minne om korthuggen, rett-opp-og-ned dirty realism finner plass for de mykere nyanser, gleden over selve livet, de dirrende, sanselige detaljer, en kontrast som nettopp karakteriserer unggutters sinnstilstand og deres uttrykksform.
Om noen skulle være på jakt etter et ekte maskulint litterært uttrykk, behøver hun eller han ikke gå lenger enn til Per Petterson.
Det dreier seg om de enkle, men derfor så grunnleggende konflikter i livet:
Sønnens beundrende forhold til faren - og tiltrekning til moren.
Seksualitetens innbrudd i guttesinnet.
Ungdommens kompromissløse krav til foreldres moral.
Katastrofen som følger de voksnes svik.
Slikt har gitt stoff til hundrevis av romaner, og vil gi stoff til hundrevis til.
Men det er sjelden en møter skildringer i et så jordnært, autentisk og ujålet språk som samtidig formidler så presist, vart og vakkert oppvekstårenes tragedie - da alle de vakre, umulige drømmene må bli knust.
Det er en stor prestasjon.
KNUT FALDBAKKEN
| 1
|
108661
|
Om æresdrap og forelskelse
295 sider, kr 229,- Landbruksforlaget
Skjære nesen av noen for å forsvare sin ære?
Anna, 16 år, strever med vanskeligere spørsmål enn sine norske jevnaldrende.
På sykehuset i Islamabad ligger Sara, istykkerbrent av parafin.
Familien sier det var en ulykke.
Det er en frisk fortsettelse Anne Ch. Østby har skrevet, en frittstående oppfølger av de to foregående bøkene om kosmopolitten Anna, nå bosatt i Pakistan med mor og far og søster.
Med kjappe og elegante sveip fører forfatteren oss rett inn i den internasjonale verden unge Anna lever i, på hennes internasjonale skole hvor vennene kommer fra alle himmelstrøk, med foreldre i diplomati, hjelpearbeid, FN og utvikling.
I 11. klasse er det beinhard jobbing og krevende tester, foran dem ligger mulighetene til gode collegetilbud i USA - dit Anna gjerne vil neste år.
Gjennom familiens ansatte møter Anna en annen verden og kultur - den kvinneundertrykkende, som gjør at Sara som hun lekte med for kort tid siden, nå er tobarnsmor og forbrent på sykehuset.
«Det viktigste er å forsvare sin izzat, sin ære,» lærer hun av sin 17-årige klassekamerat.
«Det er bare sånn det er på landsbygda.»
Anna oppsøker Nighat som driver en hjelpeorganisasjon for utstøtte, æreløse kvinner, og lærer hva enkelte ektemenn kan tillate seg å gjøre med hustruer.
En ulykke heter det gjerne.
Midt oppe i den malstrøm av kulturinntrykk som treffer Anna gjennom venninner og venner fra skolen, svirrer Chris - gamlekjæresten som sviktet - og en ny spennende gutt, Ola, fra sist sommer hjemme i Norge.
E-postene flyr over kloden, i rask veksling med skolekrav før «graduating», fløytespill og krise i Kashmir.
Her er opplegg til ny Anna-bok på slutten som ikke skal røpes.
Boken er testet på en 16-åring som har lest alle Anna-bøkene.
Spennende, lyder dommen.
Anna er kanskje «litt for flink til alt».
Enkelt sagt: en god bok med driv.
| 1
|
108662
|
Reiulf Steens historie
250 sider Tiden forlag
Det har som oftest blitt liggende et tett teppe av kruttrøyk i kjølvannet av Reiulf Steens bokutgivelser.
Det blir neppe denne gang.
Boken «Ørnen har landet» som han har kommet med i høst, er ganske fri for politisk og annet krutt som hans tidligere bøker har vært fulle av.
Det betyr ikke at det er en dårlig bok han har kommet med i høst.
Tvert imot.
«Ørnen har landet» er på mange måter blitt kortversjonen av Arbeiderpartiets historie.
Her får vi servert et 116-årig sammenhengende drama som enhver politisk interessert bør kaste seg over.
Reiulf Steen (70) er faktisk en av de få gjenlevende i Ap som har vært tett knyttet til bevegelsen helt fra legendariske Martin Tranmæls tid og frem til i dag, hvor Jens Stoltenberg troner på toppen.
I nærmere 50 år har han kunnet observere partiets liv fra innsiden.
Det har gitt erfaring og kunnskap som han deler rikelig av i denne boken.
Igjen blir vi minnet om at Ap ikke har vært noen søndagsskole.
Å sitte i partiledelsen i Ap har ikke vært noe for sarte sjeler.
Som Steen selv skriver:
«Arbeiderbevegelsens historie i Norge fremstår som et fortettet drama, både før og etter at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt og styringsansvar.
Noen ganger gikk det på livet løs.»
Dagens generasjoner, som syntes kampen mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg om lederrollen i Ap var brutal og uverdig, kan finne mange paralleller tidligere i partiets historie.
Reiulf
Steen vet også hva han skriver om, for han har selv vært sentral aktør i flere opprivende dramaer i partiet.
Både som nestleder under Trygve Bratteli, som leder da Odvar Nordli var statsminister, og senere med Gro Harlem Brundtland som nestleder.
Tidvis kunne klimaet i partiet oppleves som iskaldt.
For Reiulf Steen har partiet vært som et langt, intenst ekteskap, med tidvis store samlivsproblemer.
Han er alt annet enn fornøyd med tingenes tilstand i dag.
Boktittelen «Ørnen har landet» henspiller på at Ap i sin tid ble omtalt som ørnen blant partiene.
I dag mener Steen at ørnen har landet og blandet seg med det øvrige fjærkreet i vår partiflora.
Skylden for mye av dagens elendighet mener Steen å finne i at partiet ikke evnet å møte den nye tidens utfordringer fra slutten av 60-tallet og utover.
Partiet hengte seg fast i fortsatt vekst og velstand og overså at unge generasjoner hadde fått andre behov.
Senere - utover i 1980-årene - mener han at det skjedde en avideologisering som gjorde at partiet ble oppfattet som svært likt de andre «fjærkreene».
Den påstanden er formodentlig beregnet på Gro Harlem Brundtland.
Jeg vil ikke være uenig i det.
Dessuten har Reiulf Steen etter hvert fått en avstand til begivenhetene som gjør at han er verd å lytte til.
Eller lese.
| 1
|
108663
|
Enestående krigsbok
Oversatt av Bertil Knudsen 424 sider, kr. 299,- Forlaget Press
«Du må ikke sløse sånn med patronene,» sa en mann til Vagn Nørlund Christensen.
Han hadde lest i avisene at det var blitt avfyrt fire-fem skudd under en likvidering i Resenbru.
«Det stemte ikke,» erklærte Nørlund Christensen, «jeg hadde brukt bare ett».
Vagn Nørlund Christensen var i 1944 en 30 år gammel politimann som gikk under jorden og sammen med en gruppe gjennomførte en rekke likvideringsaksjoner i Aal-borg og de andre byene i Nord- Jylland.
Det er en bok vel verdt å lese, journalist Peter Øvig Knudsens «Etter drapet», en beretning om den danske motstandskampens likvideringer.
Etter hans anslag ble om lag 400 dansker henrettet som landsforrædere.
Det var de lokale avdelingene av motstandsbevegelsen som felte dommene, og de ble gjerne gjennomført av de personer som fattet beslutninger.
Motstandsbevegelsen lyktes ikke alltid.
Kanskje fant man ikke personen, eller de ikke kom i posisjon til å skyte, eller personen døde ikke.
En i samme gruppe som Nørlund Christensen skjøt en mann i nakken.
Kulen gikk gjennom hodet og ut ved nesen, mannen overlevde.
De første likvideringene i Danmark skjedde sommeren 1943, året etter fant det sted opptil 15-20 drap i måneden.
I april 1945 ble mer enn 100 mennesker likvidert.
I Danmark som i Norge, med «bare» 80 likvideringer, har det hersket hemmelighold og taushet omkring likvidering av angivere og forrædere.
Peter Øvrig Knudsen maktet i 2000 å etablere så god kontakt med tre motstandsfolk at han fikk intervjue dem til en artikkelserie for Weekendavisen.
Det virvlet opp en rekke spørsmål: historien om ettervirkninger hos utøver og ofrenes familie.
Han fant fram til tidligere ubrukt arkivmateriale, og han mottok henvendelser fra en lang rekke mennesker som hadde opplevd at noen brått var blitt likvidert.
Resultatet er blitt en fjernsynsfilm og denne bevegende og velskrevne boken, som bæres oppe av en rekke samtaler med motstandsfolk, folk som gjennomførte likvidasjoner, familie til de likviderte og en rekke vitner.
Peter Øvig Knudsens prosa er var og respektfull, samtidig som den setter følelser i sving hos leseren.
En sjelden krigsbok.
| 1
|
108665
|
Sammenlappet liv
Roman.
Kr. 298,-.
Forlaget Oktober
Sune er en middelaldrende mann som har havnet på intensivavdelingen etter en bilulykke.
I medikamentdøsen ser han brokker og biter av livet sitt seile forbi.
Noen ganger svever han ute i kosmos - også konkret, han er opptatt av kosmonauter - og skuer livet her nede fra en berusende avstand.
Andre ganger er han ultranært inne på små detaljer og bagateller, slike som ikke får betydning før vi står i fare for å miste alt.
Hans langsomme vei tilbake til helbredelse består ikke minst i å sette sammen og kanskje gi ny mening til disse løsrevne delene av eksistensen.
Slik den moderne tilværelsens problem kan oppleves selv om man ikke ligger i respirator.
Det dreier seg hele tiden om voksenlivets sentrale dramatikk: den store kjærligheten, ekteskapet, forholdet til en datter.
Og om noen vil mene at dette lyder som enda en middelaldrende forfatters hendelsesløse selvoppgjør, må jeg bare forsikre at slik oppleves ikke denne teksten til tross for sitt gjenkjennelige grunnmotiv.
Rune Christiansen er nemlig en meget dyktig forfatter, ja, jeg vil kalle ham en stor språkkunster.
Med suveren behendighet fletter han fortellingens ulike situasjoner, fortellervinklinger og tidsbrudd sammen i en stadig klarere poetisk logikk.
De lange assosiasjonssprangene, de suverene bruddene i kronologi, vekslingene mellom fjernhet og nærhet kan minne om Øystein Lønns mesterskap i romansyklusen om Sofia.
Men der Lønn er nøktern inntil det asketiske, har Christiansens språk høy temperatur, hans musikalitet og billedbruk alene gjør «Intimiteten» til en usedvanlig leseropplevelse.
Så får vi tilgi ham at han er middelaldrende mann som har snublet i midtlivskrisen.
Hans måte å tolke den på er i alle fall unik.
| 1
|
108666
|
Seriemorder i sommersol
420 sider.
Kr. 368,-
Det er et lite hyggelig scenario
Jo Nesbø tegner opp i sin femte bok om førstebetjent Harry Hole.
Under sommerens tropevarme dager ser det ut til at det er en seriemorder løs i Oslo, og en av de få politimennene som ikke er på ferie, er Hole.
Dessverre har han nok en gang ramla utpå, og en ny dag betyr bare nye skrubbsår og nok et sted han ikke slipper inn.
Som om ikke det skulle være nok, må han jobbe med sin gamle fiende Tom Waaler - en mann Hole mistenker for våpensmugling så vel som drap.
Fjorårets «Sorgenfri» var i overkant stressende, mens Nesbø denne gangen har roet det hele litt, blant annet ved å bruke et kokvarmt Oslo, fullt av utepils og svette folk som en alltid tilstedeværende bifigur.
Det gir boken en klam og svært realistisk følelse.
Og det er her det store i boken ligger, selve miljøbeskrivelsene av den sommerstille by der noe grusomt lurer.
Persongalleriet er stort, men ikke for stort, og mange av de involverte skulle være godt kjent for de mange Nesbø-leserne.
Den «gamle» historien rundt Holes kollega Waaler er en viktig motor, ikke minst for Hole selv, som ikke blir kvitt sin evige og ensomme mistanke til denne såpeglatte fyren.
Nesbø har nok en gang prestert en sidevender, med flere parallelle historier som vikles sammen på en smidig måte, og et åpningskapittel som det virkelig står respekt av.
Det setter i gang diverse sanser, og fremkaller en temmelig guffen stemning, som følger boken tvers igjennom.
| 1
|
108669
|
Mannen med fyrstikkene
Oversatt av Kirsti Øvergaard.
Damm.
572 sider, kr. 398,-.
H.C. Andersens vakre eventyr er verdenskjente, men den amerikanske kulturjournalisten Jackie Wullschlager har gjort engelskspråklige lesere oppmerksom på mannen bak i sin biografi som nå foreligger på norsk.
Og det er i utgangspunktet tilfredsstillende å lese en dikterbiografi som er skrevet i den angelsaksiske tradisjonen - basert på et rikt kildemateriale og uten dvaske situasjonsdramatiseringer i historisk presens på annenhver side.
Jackie Wullschlager forteller den ikke ukjente historien om fattiggutten fra Odense og dennes vei mot berømmelse.
Men bildet kompliseres av betraktninger rundt H.C. Andersens selvfremstilling og sosiale streben - og Wullschlager dokumenterer hans lidenskap for menn.
Problemet er at biografen trekker altfor bombastiske slutninger mellom liv og verk.
I sin iver etter å bevise at H.C. Andersen kompenserte for seksuell og emosjonell frustrasjon med kreativitet, hopper Wullschlager til konklusjoner som en annen kanin på vei ned i hullet til eventyrland.
Diktningen risikerer å drukne i overpsykologiserende fortolkninger som utgir seg for å være Sannheten.
Best er denne biografien når den klarer å plassere H.C. Andersen i en større kulturhistorisk kontekst - og det er underholdende å lese om Andersens møter med størrelser i europeisk åndsliv som sangerinnen Jenny Lind og forfatteren Charles Dickens, og om den unge Søren Kierkegaards kritikk av dikteren.
Men Jackie Wullschlager blir til tider krampekronologisk og pliktmessig detaljrik i sin fremstilling, samtidig som hun tar seg brå friheter.
Ved endt lesning vet man en hel del mer om H.C.
Andersen og hans tid.
Men eventyrene står seg nesten like godt på egen hånd.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH
| 0
|
108672
|
Dustefjerten mot nye høgder
Rune Belsvik leverer si sjette bok om Dustefjerten i haust, den første etter at samlinga om livet ved den vesle bekken kom ut i 2002.
Boka er av dei mest vellukka og fortetta.
Kvart kapittel blir innleia med eit underfundig lite rim.
På sin heilt spesielle måte evnar forfattaren å skrive tekstar for barn som er både morosame, gripande og til stor ettertanke.
Lag på lag byggjer han innhald og substans i skildringane av den livsglade Dustefjerten og venene hans.
I årets bok er det tid for sommarferietur.
Men Bollefisen ligg under senga si og ser ingen årsak til å koma fram.
Han tenkjer mange triste tankar, og kjenner seg lite verdt.
Til og med venene mister tålmodet med den depressive figuren, sjølv om samhald og omsut er sjølve grunnlova i dette vesle landet ved bekken.
Men det blir tur.
Både Holesnusken og andungen og Kavringreven og Okatava finn nye tankar når dei legg heimen bak seg og set kursen mot det store utland.
Det treng ikkje vera korkje stort eller langt ute.
Rune Belsvik kan som få andre formidle ein svært gjennomtenkt og spennande undertekst midt i eit univers av heller enkle, sjarmerande figurar.
Han tek barns fantasi og filosofiske evner på alvor, utan at han nokon gong svik kravet om framdrift, spaning og humor.
Dei få svart/kvite illustrasjonane er heldigvis like smålåtne som før, og fungerer fint som stemningsskaparar utan å bremse bileta unge og eldre lesarar vil få i hovudet sitt frå denne gode teksten.
May Grethe Lerum
| 1
|
108674
|
Vakkert om legender
Illustrert av Stella East.
Barnebok, 63 sider.
Kr. 249,-.
Gyldendal.
I serien Mime presenteres noen av verdens sagn, myter og legender.
Denne siste boken utmerker seg både ved sitt poetiske billedspråk og en varm, levende tekst.
Med utgangspunkt i de tusenvis av fødselshistorier etter Buddha har Tor Åge Bringsværd samlet noen av de vakreste.
Den indiske prinsen som senere ble Buddha, ble født for 2500 år siden med navn Siddharta.
Han påsto å kunne huske alle sine liv, også dem han levde i dyreform.
Han forteller gripende lignelser om mot, offervilje, respekt for alt liv.
Selv om en slik samling ikke kan sies å være et originalt litterært verk, viser forfatteren et helt spesielt grep om råmaterialet.
Han forteller med en lavmælt, varm stemme, og fristes ikke til å bake for mange faktaopplysninger inn blant selve legendene.
De vakkert og detaljert utpenslede illustrasjonene er også av høy kvalitet, og vil fange interesse hos både barn og eldre lesere.
Med en kort faktadel bakerst blir dette en vellykket bok, som både er rørende og informativ.
May Grethe Lerum
| 1
|
108675
|
VG løser mordgåte
Kriminalroman.
320 sider.
Kr 349,-.
Gyldendal
Igjen har Kjell Ola Dahl skutt - om ikke gullfuglen, så i alle fall en fin og fargeglad fugl.
Hans nye krimroman er minst like god og spennende som de han tidligere har kommet med.
Gåten presenteres ved at en kvinnelig VG-journalist en mørk kveld i et folketomt parkeringshus oppdager et lik i en bil.
En ung kvinne ligger livløs over rattet.
Den panikkslagne journalisten iler til politiet, men den kjente førstebetjent Gunnarstranda mener man bare står overfor et vanlig overdosedødsfall.
Dessuten er han nedfor og trett - mistet kona si har han og røkt så mye har han også at han føler lungene er i ferd med å oppløses.
Men VG-journalisten greier å vise at dødsfallet går tilbake på noe mye mer - på ulovlig storhandel med medisiner blant annet.
Det kommer frem etter at det blir klart at den dreptes venn, kenyaneren Takeyo, på mystisk vis er forsvunnet fra Norge, der han har vært involvert i handel med legemidler til Afrika - midler som virker forebyggende mot HIV, men som fremkaller uhelbredelige psykoser hos brukerne.
Politiet ledet av Frank Frølich
- Dahls nye helt - blir nødt til å ta saken, anført av kvinnen fra VG.
Etterforskningen fører dem til kriminelle penge- og legemiddelmiljøer i Norge - og i Kenya.
De havner i en jungel av aksjeselskaper som alle handler med medisiner, men som alle eies av andre selskaper som atter eies av andre.
Fristende er det underveis for politiet å gi opp - men de gjør det ikke.
De vil ikke for noen pris at VG skal komme dem i forkjøpet, journalisten skal ikke bli den som løser gåtene!
Etterforskningen - alltid med jenta fra VG i spissen - er drivende godt beskrevet.
Enda bedre og mer interessante er de refleksjoner om livet i Norge og i Afrika som flere av personene gjør seg.
- Her hjemme, sier en, går mange omkring med en følelse av tomhet, av ikke å strekke til, av melankoli.
I Afrika er livet vilt utfordrende, nådeløst - og uhyggelig:
Politi Frølich føler mang en gang at ingen ville merke det om han fikk en kniv i ryggen.
Men han opplever også glitrende naturscener, sterke gatebilder, interessante mennesker.
Som sagt: en god bok - om mord og forbrytelse, om styrtrike mennesker i Oslo som holder parties om bord i cabincruiserne sine, og om lutfattige, HIV-syke afrikanere som ernærer seg av fiskeskjeletter funnet på søppeldyngene.
En bok både til å underholdes med.
Og til å bli klokere av.
| 1
|
108677
|
Beyonce: «Crazy In Love» (single)
(Columbia/Sony)
Beyonce Knowles fra Destiny's Child tar ikke altfor store sjanser på sin første solosingle.
Faktisk redder «Crazy In Love» seg på et grom-sample fra soulhistorien, The Chi-Lites' «Are You My Woman», og Knowles og hennes duettpartner Jay-Z makter aldri å lage like lekker lyd som heltene fra tidlig syttitall.
Miksen av klassisk soul og moderne r&b blir faktisk oppsiktsvekkende stiv.
Forhåpentlig har ikke unge og ekstremt talentfulle Beyonce helt mistet fokus i all sin glansete innpakning når resten av platen kommer senere i sommer.
| 0
|
108678
|
Kongstanken, Haakon & Maud
Cappelen 464 sider Pris: 398 kroner
Tor Bomann-Larsens bøker og tegneserier har for lengst avdekket en mann med en sjeldent utviklet observasjonsevne og oversikt.
Føy til den sjeldne kombinasjon av samtidig å kunne trekke lange linjer og formidle de pirrende detaljer med tilsynelatende fryd.
Da skulle alt ligge til rette for at den første omfattende historien om det nye Norges første kongepar blir en suveren leseopplevelse.
Det blir den ikke, dessverre.
Men dommen gjøres betinget, og med prøvetid.
Av to grunner.
Den første er at ett-tallet bak «Haakon & Maud» i tittelen signaliserer at det er mer i vente.
Da er min spådom at hovedpersonene vil tre tydeligere frem enn i et tidvis for vidtfavnende bind en.
Det andre er at forfatterens unike kildetilgang i form av seks kongelige arkiver gjør at denne boken trolig vil bli et viktig tilskudd til innsikt i det indre liv i de europeiske kongehus på siste halvdel av 1800-tallet.
Detaljene er flest og rikest i beskrivelsen av de mange merkelige og strategiske allianser som lå til grunn for rekken av fornuftige, men ofte akk så kjærlighetsløse ekteskap mellom Europas prinser og prinsesser.
Men også, etter hvert, om de to figurene som langsomt begynner å tre frem som hovedskikkelsene i den ambisiøse og bredt anlagte historien Bomann-Larsen legger opp til.
Det djerve anslaget fremstår etter hvert som et av bokens problemer.
For her skal forfatteren fortelle mange historier på in gang:
Om de kongelige giftefabrikker, om Bjørnson og to blad Ibsen, om Nansens gjøren og laden i Norge og utlandet, råttenskapen i danskenes utdannelse av sine marineoffiserer - og om Haakon og Maud.
Det blir enkelte ganger så mye at fremdriften, til tross for Bomann-Larsens åpenbare ordglede, blir pinefult langsom.
Og hovedpersonene, de forsvinner noen ganger inn i skyggen.
Maud dukker første gang opp, som nyfødt, på side 63.
Prins Carl, som senere ble kong Haakon, kommer like nyfødt inn i boken 13 sider senere.
Og etter det må de fortsatt dele oppmerksomheten med kongelige Eddy'er, Freddy'er, Louis'er og Victoria'er i slike mengder at det kan være vanskelig å holde tråden.
Nordmenn flest kjenner kong Haakon som den stødige, ranke som bevarte ro og verdighet da tyskerne angrep Norge.
Bomann-Larsen tegner et annet og noen ganger gripende bilde av ungdommen Carl: usikker, umoden, lite skoleflink, et elendig offisersemne, som søkte kompensasjon for et kaldt barndomshjem hos borgerlige venner.
Der traff han også Tulle Carstensen, som forble hans fortrolige også etter at han og prinsesse Maud fant sammen i noe så uvanlig som et kongelig ekteskap basert på gjensidig kjærlighet.
Hva vennskapet med Tulle egentlig betydde i hans liv, må vi vente til neste bind med å finne ut.
Likeledes hva forfatteren mener det hadde å si for hans utvikling at han i sine kadettår ble vitne til at en venn begikk selvmord.
Denne boken slutter, etter 464 sider, rett etter at prins Carl og prinsesse Maud har giftet seg 22. juli 1896.
Da er det ennå ni år til prins Carl blir kong Haakon VII av Norge.
Han har fremdeles mer enn 60 år igjen av sitt liv, 52 av dem som monark.
Maud har mer enn 40 år igjen av sitt liv.
To bind gjenstår.
Hvis disposisjonen blir klarere, og de to hovedpersonene likeså, kan trilogien fortsatt bli et storverk innen norsk biografisk litteratur.
| 0
|
108694
|
Fin-fint og originalt
GRIMSTAD (VG)
Cecilie Steinmann Næss og Jon Niklas Rønning passer hverandre som stekt makrell og rabarbrasuppe en solbeskint Sørlands-kveld:
Sommerens «Drømmeshow» i Grimstad er glimrende!
De er slett ikke alene; sammen med pianomann Ole Morten Aagenæs utgjør de en sommetrio.
Mens to strykere og en bassist fyller ut i bakgrunnen.
Men det er og blir «Cess» og Rønnings show - helt uunngåelig.
Begge er rutinerte lagspillere med andre artister.
Så det er ikke uten videre gitt at de hadde passet hverandre.
Men de gjør de, altså:
Klovnen og kraftpakken Cess med sitt fysiske og verbale fyrverkeri og den langt mer tilbakelente Rønning - som til gjengjeld ikke bare behersker formidlingens nådegave, men i tillegg har et følelsesregister som ytterst få andre i norsk showbiz.
Han kan slippe seg løs - men han kan også se gravalvoret midt i hvitøyet, uten at det på noe vis blir kleint.
Sommershow har ikke sjeldent et visst preg av å være sammenrasket.
Ikke dette!
Tilpasningen til Apotekeraardens bakhage - under sitt vide seiltak - er krevende.
Artistene er så å si oppå sitt publikum.
Og akustikken er ikke alltid gavmild.
Intimiteten kan bli påtrengende.
Men denne gangen fungerer showet i et tilnærmet perfekt kammer-format; stort nok, lite nok, men først og fremst solid kvalitetsbevisst på et fint nasjonalt nivå - dog lokalt rotfestet.
Dette er altså et show som tar sin oppgave ytterst alvorlig.
Ikke bare er tekstene befriende nyskrevet, også mye av musikken er komponert for denne forestillingen av muntre tonsettere om revyens egne Rønning og Aaenæs - samt Trond Hanssen.
Hva har vi så?
Jo: Drømmer.
I de fleste former og fasonger.
Men også revy-spit av forsvarlig giftig sort, som når Rønning tar for seg vaksinemotstander Sølje Bergmann på ytterst perfid lyrisk, vis.
Hans vakkert presise pappa-meditasjon i «Er jeg framme nå?» kaller til gjengjeld på en ekte tåre eller to.
Cess har mye av en stand-upper i seg, og gir et par akter med det.
Når hun snakker om sine egne drømmer, blir hun bedre og bedre jo nærmere hun kommer sitt eget underliv.
Og hun drar denne gangen «jødekortet» så definitivt og ettertrykkelig, at ørlite politisk korrekthet må viljenedkjempes i løpet av hennes «En liten jøde i lave sko».
Bravo, bravo, bravo!
Og mens Aagenæs spiller tangenter og indisk tabla (på bånd, da), og to fioliner og en stødig bass komper det hele, får man en gjennomført, uspjåkete og no-nonsens-kveld i den sørlandske sommersolen.
Og det er jo akkurat det man kan drømme om!
JON SELÅS
| 1
|
108697
|
Bokanmeldelse:Unni Lindell:
«Mørkemannen»
Høstens kriminalroman fra Unni Lindell lever opp til sin tittel og til forfatterens ry.
Den er både mørk, angstfylt, komplisert og spennende.
Denne anmeldelsen ble først publisert i VGs papirutgave 26. august 2008.
En kvinne i 50-årene blir en vakker sommerdag skjøvet ut fra balkongen sin i syvende etasje på Stovner i Oslo.
Samtidig føler en ung, polsk pike seg utsatt for en kikker på campingplassen der hun har sommerjobb.
Disse to tilsynelatende atskilte begivenhetene viser seg selvfølgelig å henge sammen, når vår gamle venn Cato Isaksen begynner å etterforske drapet på Stovner.
«Mørkemannen » inneholder en svært detaljrik intrige, som både omfatter et ganske stort persongalleri, flere parallelle handlingsløp og ikke minst et tidsperspektiv som strekker seg over 35 år.
En vanskelig og sterk familiehistorie over flere slektsledd og i to land forteller om voldsomme skjebner, løgn, hemmeligheter, overgrep, bedrag og død.
Som så ofte når det gjelder Lindells krimbøker er det psykologiske motiver og følelsesmessige årsaker som ligger bak de kriminelle handlingene.
Det er i skildringen av disse kreftene spenningen skapes.
For å sy denne brede fortellingen sammen, må Lindell ty til utbredt bruk av kryssklipp.
Det er en teknikk hun mestrer så godt at den røde tråden bare en sjelden gang truer med å forsvinne.
Ellers er Unni Lindell spesielt god på dialoger.
De driver boken fremover, stramme men på samme tid innholdsrike.
Forfatteren har også et særlig talent for å skildre frykt og angst slik at leseren til tider føler seg hensatt til det rene, mentale skrekkammer.
Og endelig må persongalleriet på politihuset nevnes.
Tøffingen Cato Isaksen er lykkelig gjenforent med sin første kone, men må nå dele oppmerksomheten med ferskingen Marian Dahle som i løpet av boken avslører mer og mer av sin kompleksfylte historie.
Unni Lindell er flink til å tegne litterære karakterer ved hjelp av et svært presist språk, selv om enkelte av bipersonene kan bli litt for utydelige.
Min største innvending er likevel at boken har en nokså unødvendig og overbefolket epilog, der det virker som om Lindell har dyttet inn en rekke actioneffekter hun har fått til overs.
Men det svekker bare i liten grad hovedkonklusjonen:
Dette er svært bra.
| 1
|
108728
|
Bokanmeldelse:E.L. James:
«Grey»
Kinky sex.
Orgasmer på rekke og rad.
Tabu fantasier.
Spenn deg fast til sengestolpene:
Nå kommer ikke bare Anastasia Steele og Christian Grey, men også fjerde bok i serien Fifty Shades of Grey.
«Grey - Fifty Shades of Grey as Told by Christian» er ute på engelsk i dag og kommer på norsk 10. september.
Denne gang er sengeleken skildret av den balstyrige Christian Grey selv.
Samme historie - nå sett fra Christians perspektiv.
Fifty Shades of Grey er et litterært fenomen.
Trilogien om sprengkåte Christian Grey og troskyldige Anastasia Steele har solgt godt over hundre millioner eksemplarer verden over.
Her i landet er opplaget på 550.000.
Hvorfor?
Gudene vet.
Det helt spesielle med Grey-fenomenet er at bøkene i mange land er utgitt av anerkjente kulturforlag og mellom (tør jeg skrive) stive permer.
Her i landet er det selveste Gyldendal som pusher pornoen på folket.
Mens forbløffede forleggere og surmagede kritikere klør seg i hodet, stormer publikum til bokhandelen.
Romaner om sex – også grenseoverskridende sex – er ingen mangelvare.
Forfatteren E.L. James er verken den eneste eller den beste som skriver om folks frekke fantasier.
Handlingen lar seg lett oppsummere:
Ung, vakker jomfru møter kinky, styrtrik mann.
Deretter tar det Christian Grey hundre sider å flerre trusene av Anastasia.
Så går det – oh yes – slag i slag, dask i dask.
«Sensuell romantikk» kaller det amerikanske forlaget det.
Morsomt!
Vi mer pripne vil vel kalle det porno.
Ikke vulgær bakgårdsporno, E.L.
James holder seg aaaakkurat innenfor (eller blir det utenfor) den frilynte sømmelighetens trusekant.
Stor litteratur er det ikke.
Men grei underholdning.
Dette er delikat anrettet porno Grandiosa for lesere som aldri i verden vil innrømme at de leser porno for pornoens skyld.
Enhver forfatter som forsøker å skildre sex, vet at det blir kleint.
Alltid.
I denne boken også.
Det klynkes.
Det stønnes.
Det skrikes.
De får heftige orgasmer.
Samtidig.
I ett kjør.
Jeg talte 24 av dem, men du skal ikke utelukke at alle stønnene, kvinkene og oh-Christian-ene forvirret meg i tellingen.
Personskildringene er grunne.
Christian Grey er kjødets villige trell fordi morens modne venninne trente ham opp som sin sexslave da han var 15 (en pubertetsfantasi en og annen gutt vil nikke gjenkjennende til).
Tekkelige, men åh, så frekke Anastasia dras mellom sin blygsel og sin nyvåknede seksualitet, mellom stolt selvstendighet og lydig underkastelse.
Det hele er en litterært anrettet sexfantasi.
Guttene får sitt, men det får sannelig jentene også.
Språket er på ingen måte ubehjelpelig, men James briljerer aldri.
Språket er kun et effektivt verktøy – på nivå med en velskrevet kioskroman.
Det usagte er fraværende.
Her finnes ingen undertekst, ingen originale språkbilder, ingen lyrisk lekenhet.
Sexscenene er til forveksling like.
Christian er hard.
Veldig hard.
Anastasia er våt.
Veldig våt.
Christian vil knulle.
Anastasia vil elske – men gjerne hardt.
Så bærer vi heller over med at det blir pinlig etter hvert.
Forslag til gode erotiske bøker!
I likhet med Dan Brown bruker E.L.
James ekstremt mye kursiv for å formidle hva hovedpersonen tenker.
Som for eksempel:
Oh fuck!
Om Anastasia vet vi at hun er en vakker brunette med lange bein, smal midje, fine pupper (C-kopp) og en velskapt rompe du kan gå i døden for.
Alternativt penetrere.
Ikke akkurat Dostojevskij, dette her.
Men nå skal man heller ikke holde imot en roman at den er tro mot sin sjanger.
«Grey» er en erotisk underholdningsroman.
Verken mer eller mindre.
Språket er lettlest og motstandsløst.
Handlingen er – vel, vel.
576 sider er altfor langt.
Rent bortsett fra sexen, skjer det lite.
Hundre kjedelige sider går med til gjennomgangen av en absurd «juridisk» sexkontrakt som Christian vil at Anastasia skal undertegne.
Jeg tror ikke vi skal prøve å lese altfor tung symbolikk inn i boken.
James' mål er neppe å tilføre leseren ny erkjennelse – én av skjønnlitteraturens ambisiøse dyder.
Men på ett nivå handler den kanskje om å flytte grenser.
Om å utfordre sine fordommer, om å gi etter for sine lyster, å leve ut sin undertrykte hedonisme – eller kanskje også om å sette sine egne grenser og stå for dem.
Samme det!
For denne boken skal bare pirre deg.
Tenne deg.
Og den kommer til å selge i bøtter og spann.
Fortjent?
Slett ikke.
Men sann mine ord:
I september finner du den høyt oppe på de norske bestselgerlisten.
Førsteopplaget til «Grey» blir på minst 25.000.
Likte du de tre første, vil nok denne boken komme som et etterlengtet – tilgi meg ordbruken: klimaks.
!
"Grey" er anmeldt på grunnlag av den engelske utgivelsen.
Boken vil foreligge på norsk 10. september (Gyldendal).
| 0
|
108732
|
Bokanmeldelse:Siri Kolu:
«Røvernes herre»
Finske Siri Kolus barnebokserie om familien Røverrud imponerer med et sjarmerende røvergalleri og oppfinnsomt språk.
Vilja er 11 år, og foreldrene har plassert henne på en døll fiolinleir.
Heldigvis får hun sendt nødsignal til røvervennene sine, som kommer og kidnapper henne.
En fartsfylt, morsom og politisk ukorrekt sommer venter Vilja der hun blir satt på en viktig prøve.
De overdrevne og fantastiske røverpersonlighetene i boken sjarmerer leseren i senk, og har fått mange til å sammenligne forfatteren Siri Kolu med Roald Dahl.
Faren i Røverrud-familien, Ville-Karl, har mye humør, et godmodig sinnelag og tenker seg aldri lenge om.
Han er en slags Store vennlige kjempe i kontrast til de to smarte barna hans, som sammen med Vilja løser alle floker og sørger for at alt ender godt.
Vilja blir hørt, sett og inkludert.
Under ligger en sår erfaring av at foreldrene der hjemme har ambisjoner og drømmer som ikke inkluderer ungene.
Det går i jobb, jobb, jobb og tidkrevende hobbyer som slektsgransking.
Røverrudene er opptatt av hva Vilja mener.
De gir henne betydningsfulle oppgaver som å representere familien i BLØFF-konkurransen under røvernes sommerstevne.
Dette stevnet er hovedhandlingen i boken.
Her braker røverfamiliene sammen i de rareste konkurranser med de mest innfløkte regelverk.
Ikke enkelt å holde orden på alle navnene og lekene til enhver tid.
Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget oversikten, som finnes helt bak i boken, før jeg kom til siste side.
Røverne har artige betegnelser på alt fra kampteknikker og matretter til underkategorier av fiender, som er skattebetalerne.
Det er ingen tvil om at oversetter Tor Tveite har hatt det moro på jobb.
Vinneren av en karaokekonkurranse på stevnet utnevnes til konge over alle banditter, og slik sett er det mye som står på spill.
Utfallet oppleves likevel så forutsigbart at det ikke er knyttet særlig med spenning til det (for en voksen leser).
Gleden i lesningen ligger i å bli kjent med røverne og livet de lever.
Hver kveld fyres det opp bål, og kveldsmaten består som regel av kjempeknekkebrød med pølser, kjøttboller og annet snacks.
Røvernes løsvektgodteri er på størrelse med Viljas hode, og er ikke forbeholdt lørdager.
For å muntre hverandre opp, forteller de historier.
Det er en sommerferie å drømme seg bort i, men her er også sønnen Kalles engstelse for manglende skolegang.
Boken er full av ville påfunn og karismatiske personligheter, men er ikke bare en røverhistorie.
De beste barnebøkene tar barns bekymringer på pulsen, og «Røvernes herre» er blant dem.
| 1
|
108739
|
Bokanmeldelse:Arnaldur Indriðason:
«Skuggasund»
I sin tolvte bok på norsk fortsetter Arnaldur Indriðason med det han behersker aller best:
Å skrive spenningshistorier lagt til dagens Island, men med lange tilbakeblikk til en annen tid.
Og som så ofte hos Indriðason, er det også denne gangen med en delhistorie om noen som er blitt borte en gang – uten spor eller ordentlig forklaring.
Det hele begynner med at en mann i 90-årene blir funnet død i sin egen leilighet.
I seg selv ikke så mystisk selvsagt, helt til man under den obligatoriske obduksjonen finner spor som tyder på kvelning.
Den pensjonerte politimannen Konrad fatter interesse for saken, og starter på frilansbasis sin egen etterforskning rundt skjebnen til den gamle mannen.
Samtidig presenteres leseren for en historie fra krigens dager, da Island var tett besatt av allierte soldater.
Det som på folkemunne ble kalt «Tilstanden» gjorde at mange islandske kvinner hadde forhold til de kjekke soldatene.
Under et slikt stevnemøte kommer en islandsk jente og hennes amerikanske kjæreste over liket av en ung kvinne.
Etterforskningen av denne saken ledes av en islandsk-kanadier med navn Thorson og hans islandske kollega Flovent.
Gradvis avslører de to en intrige der hemmeligheter og huldretro spiller en sentral rolle.
Snart kommer de også på sporet av en annen forsvinningssak der en ung kvinne på landsbygda trolig tok livet av seg, etter sigende fordi hun hadde blitt overfalt og voldtatt av de underjordiske.
Ikke overraskende kobles snart historien fra i dag sammen med denne fra krigen, og Konrad avdekker hvordan gamle hemmeligheter leder til dramatiske handlinger i nåtid.
Det handler om fedrenes synder, og sønnenes ønske om å holde dem hemmelige.
Blant annet.
Men også spanskesyken i 1918, tukling med spiritisme og gjennombruddet for moderne etterforskningsmetoder under krigen er blant temaene Indriðason spiller på, og som til sammen er med på å skape fine og troverdige tidsbilder underveis.
I sekvensene fra dagens Island foregår mye av handlingen i hverdagslige leiligheter og gjennom rolige samtaler eldre mennesker imellom.
Det høres kanskje ikke så umiddelbart spennende ut, men forfatteren evner å gjøre det både engasjerende og interessant på sin helt egne menneskelige og gjenkjennelige måte.
«Skuggasund» er en sterk utfordrer til Jørn Lier Horsts «Blindgang» i konkurransen om sommerens beste nordiske krimnyhet.
Tilrettelagt på beste vis til norsk av Silje Beite Løken.
| 1
|
108744
|
Bokanmeldelse:Paula Hawkins:
«Piken på toget»
«The Girl on the Train» har ligget på toppen av bestselgerlistene i USA, Storbritannia og Canada siden den kom i januar.
Nå er den ute på norsk.
«Piken på toget» er en besettende beretning om en besettelse.
Boken er både et klassisk whodunnit-mysterium og en psykologisk thriller.
Fra togvinduet – 8.04-avgangen til London – kikker Rachel hver morgen inn på kjøkkenet til Jason og Jess.
De lever et lykkelig liv.
Ja, Rachel blir aldeles besatt av Jason og Jess og deres harmoniske ekteskap.
Men så skjer det:
En morgen ser hun at Jess kysser en fremmed mann.
Deretter forsvinner hun.
Til slutt blir Jess funnet drept.
Men ingenting er helt slik vi tror.
Gradvis faller virkeligheten fra hverandre:
Fortelleren, Rachel, er slett ikke på vei til jobben.
Den har hun mistet.
Hun er alkoholiker og driver gatelangs mens hun later som hun er på kontoret.
Jason og Jess heter egentlig Scott og Megan.
Så når Rachel begynner å blande seg inn i politietterforskningen med sine teorier og ikke helt troverdige observasjoner, er det ikke rart at politiet begynner å lure på om hun kan ha noe med drapet å gjøre.
Romanen blir ofte sammenlignet med «Flink pike» av Gillian Flynn.
Handlingen i begge bøkene drives fremover av «upålitelige fortellere».
Ja, egentlig har denne thrilleren tre (upålitelige) fortellerstemmer:
Rachel (den bærende), Megan (drapsofferet) og Anna (den nye kona til Rachels eksmann).
Språklig kunne nok forfatteren ha anstrengt seg for å skille toneleiet til disse tre kvinnene, men det er ingen vesentlig innvending.
Viktigere er det hvordan Rachel, Megan og Anna belyser hendelsene fra sine tre vidt forskjellige perspektiver.
Ingen av dem er helt til å stole på.
Rachel er forfyllet.
Megan har mye å skjule, ikke minst sine utenomekteskapelige affærer, og Anna er mest opptatt av hvordan Rachel ikke lar henne og ektemannen – Rachels eks – få være i fred.
Hovedfortelleren Rachel ser begivenhetene gjennom bedugget blikk.
Hun glemmer.
Hun blander sammen.
Hun lyver – for seg selv, for politiet, for de impliserte.
Mest av alt synes du synd på henne.
Hun er et vrak.
Paula Hawkins skriver rett-på-sak i den effektive skrivestilen som ofte preger romaner skrevet av journalister.
Språket – presist oversatt av stilsikre Bente Rannveig Hansen – flyter lett og uanstrengt.
Hvorfor boken heter «Piken på toget» («The Girl on the Train») er meg en gåte.
Piken?
Rachel er ingen pike, men en fullvoksen, forfallen kvinne.
Kan svaret være så banalt at tittelen skal minne om megasuksessen «Flink pike» («Gone Girl»)?
Gjennom hele boken trodde jeg at jeg hadde skjønt hvem morderen var.
Jeg tok feil.
Da løsningen omsider gikk opp for meg, satt jeg igjen med denne irriterende følelsen av at dette burde jeg ha skjønt.
Akkurat den følelsen hos leseren får nok de fleste krimforfattere – Paula Hawkins inkludert – til å smile fornøyd.
Høyst fortjent.
| 1
|
108760
|
Bokanmeldelse:Helen Macdonald:
«H for Hauk»
Da Helen Macdonalds far dør, kjøper hun en hønsehauk, kaller den Mabel og begynner å trene den opp.
Denne historien fra virkeligheten er blitt til den besettende boken «H for Hauk».
Helen Macdonald er profesjonell falkoner:
Hun dresserer rovfugler for jakt.
Men når hennes kjære far, en kjent fotojournalist, dør brått og uventet, finner hun ut at hun trenger en ny utfordring.
Hun kjøper en hønsehauk på nett, kaller den Mabel og setter i gang med opptreningen.
En heller original måte å bearbeide en fars død på, må man vel si.
Men Helen har hatt en besettelse for rovfugl siden hun var åtte år, og forholdet til Mabel blir temmelig intenst, for å si det mildt.
Og «H for Hauk» er blitt en besettende og fargerik fortelling om sorgbearbeidelse, rovfugldressur og en ikke altfor kjent engelsk forfatter.
Macdonald er fantastisk god på å formidle den irrasjonelle og krevende relasjonen mellom hauk og trener.
Austringeri heter det på fint, og det er ikke betraktet som like glamorøst og høyverdig som falkeoppdrett.
Når det røyner på som mest, får hun hjelp og støtte fra filosofivenninnen Christine eller sin «hønsehauk-guru» Stuart.
Vi skjønner raskt at det å oppdra en hønsehauk ikke er noen spøk.
Første bud er å skape en form for tillit, slik at «kløften mellom frykten og maten» blir overvunnet og hauken kan akseptere matgavene som positiv bekreftelse.
Macdonald gir malende beskrivelser av haukens kroppsspråk, av haukeånden som lukter «pepper, moskus og knust stein».
Hun erkjenner at det også handler om henne selv når hun beskriver haukens raseri og dødsangst.
Av og til er det som om skillet mellom fugl og menneske viskes ut, særlig når hauken etterhvert er klar for å slippes ut i naturen for å jakte fasaner og harer på egenhånd, uten line.
Vil den vende tilbake til lærhansken hennes?
Macdonalds «litterære mentor» i denne originale og tankevekkende fortellingen er den engelske forfatteren T.H White, kanskje best kjent for fortellingen «Sverdet i steinen».
Men White forsøkte seg også som hønsehauktrener og beskriver det i boken «The Goshawk» fra 1951.
Denne boken har nok fungert som overordnet inspirasjonskilde for Macdonald:
Hun lar Whites fortelling gli inn i sin egen, ikke uten humor og skjeve sideblikk.
For White mislyktes fullstendig med å oppdra sin «Gos», og han tok nederlaget hardt!
White opplevde nemlig hele prosjektet som en form for psykoanalyse!
Og Macdonald forstår ham, og det gjør vi også, gjennom hennes intense nærvær i Whites bok, og hennes grundige gjennomgang både av hans liv og øvrige forfatterskap.
Det berikende med Macdonalds bok er at den rommer så mye.
Vi får kjappe tilbakeblikk på farens liv og personlighet.
Hun tar oss med dypt inn i sorgen og depresjonen.
Hun bretter ut falkoneriets historie og gir et vell av biografiske referanser.
Hun beskriver alle fagets detaljer med nitid kjærlighet.
Hun gir oss rå og direkte skildringer av hauken som jeger og drapsmaskin.
Hun behandler, beskriver og filosoferer over de mange uforklarlige båndene mellom herre og hauk.
Og hennes landskapsbeskrivelser er et kapittel for seg: varme, kunnskapsrike, vakre og dypt medfølende.
Slik skriver en forfatter som har en stor kjærlighet ikke bare til rovfuglene, men til hele naturen.
Boken er oversatt av Knut Ofstad.
| 1
|
108771
|
Bokanmeldelse:Umberto Eco:
«Det som tåler dagens lys»
Umberto Eco (83) er bedre enn på lenge i dette satiriske mesterstykket.
Godt passert de 80 er italienernes sprenglærde og svært populære kjendisforfatter tilbake med en roman som få, om noen, kan gjøre etter ham.
Den cirka femti år gamle og relativt mislykkede akademikeren Colonna får et tilbud han vanskelig kan takke nei til.
Etter en lang karriere som oversetter, forlagskonsulent, ghost writer og «bladsmører» – kort sagt som løsarbeider i grenselandet mellom akademia og det virkelige liv – får han en forespørsel om å skrive (selv)biografien til en redaktør ved navn Simei.
Redaktøren er i ferd med å starte en ny avis, og vil at Colonna skal skrive historien om dette aviseventyret, i Simeis navn.
Jobben er svært godt betalt: seks millioner lire (vi befinner oss i 1992).
Men det er et par særegenheter ved denne jobben.
Avisen skal bare lages som et eksperiment, det vil si at den aldri blir publisert.
Og etter planen skal det hele legges ned etter et år med slik prøvedrift.
De journalistiske arbeidsmetodene er basert på resirkulering av gamle nyheter, kartlegging og trusler om avsløringer av kjente mennesker, og dementier av dementier.
Altså grov manipulering av den offentlige opinion, med tanke på maksimal politisk og økonomisk gevinst.
Eller som det heter et sted i boken:
«I utgangspunktet vet ikke folk hvilke oppfatninger de har, og så forteller vi dem det, og de blir klar over at det var slik det var».
Og mannen som betaler for hele det gedigne eksperimentet, kalles «kommandør Vimercate».
Mannen som har tjent seg rik på hoteller, hvilehjem for pensjonister og søppel-TV.
Nei, det gis ikke premie for den som har skjønt at det er Silvio Berlusconi som Eco her er ute etter å parodiere.
Etter litt overtalelse kaster Colonna seg inn i dette aviseventyret, forkledd som en av flere redaktører.
Og her møter han ikke bare den atskillig yngre Maia Fresia, som han raskt forelsker seg i.
Blant de andre som sjefredaktør Simei har hyret inn, er også den førsteklasses konspirasjonsteoretikeren Braggadocio.
Han fremlegger noen tilsynelatende vanvittige historier om Mussolinis dobbeltgjenger, om en hemmelig losje med forgreninger til den politiske eliten og Vatikanet, Stay Behind-grupper og infiltrasjon av Røde Brigader.
Med andre ord noen av de viktigste mytene og hemmelighetene i etterkrigstidens Italia.
Da Braggadocio så blir tatt av dage, og et fjernsynsprogram senere viser at de aller fleste av hans teorier stemmer, griper panikken Colonna.
Helt inntil Maia lar ham forstå at dobbeltmoralen og korrupsjonen i det italienske samfunnet er så omfattende at det egentlig ikke er noen som bryr seg.
Likegyldighet og skuldertrekk er svaret på det meste, «det gjelder å innrette seg», som det heter på romanens aller siste side.
Det er elegant, virtuost og sviende godt levert av den gamle mester Eco.
Og ivaretatt på beste vis av oversetter Birgit Owe Svihus.
| 1
|
108776
|
Teateranmeldelse:«1880 - Amerika»
Lei av tam og politisk korrekt integrasjonsdebatt?
Statsteatret sier det med lutefisk!
Statsteatret er en gruppe erfarne skuespillere som med sitt ti-årige prosjekt «Norge 1066 - 2066» har satt seg fore å skrive fortellingen om Norge på nytt, kunstnerisk ledet av regissøren Yngve Sundvor.
Den femte forestillingen er kalt «1880 - Amerika», og handler - sånn ytre sett - om en norsk immigrantfamilie i Chicago mot slutten av 1800-tallet, hvis levebrød er lutefiskproduksjon.
1880 - AMERIKA
Amerika er et skummelt land for en familie som holder alt som er norsk dyrt og hellig.
Mens Amerika er den store skjøgen; lokkende, livsfarlig, nyrik og bedritent på alle vis.
Det går i det hele tatt ca. 20 minutter før man for alvor oppdager hva dette egentlig handler om:
En meget «omvendt» integrasjonshistorie, der det er norske nordmenn fra Norge, med all sin tro, ære og tilhørighet vil holde på sitt eget, og bare det - i et fremmed land.
Det er frekt, grovkornet og ganske tragisk under komediens håndfaste form.
Og faktisk temmelig så befriende, når sant skal sies.
Det bringer kanskje ikke så utrolig mye nytt.
Men det er forbløffende virkningsfullt å se den suverene overbevisning om egen kulturelle overlegenhet og lukkethet med urnorske emigrantøyne, når det handler om ting som matvaner, arrangert ekteskap, minnenes tvangstrøyer, økonomisk hegemoni, familiens overhøyhet, egen religions urørlige fortreffelighet.
De fire skuespillerne skvetter ut og inn av ulike roller, til ulike tider og i forskjellige funksjoner.
I kortere perioder kan det være vanskelig å finne ut av hvem, hva og hvor.
Men uansett jobbes det kolossalt mot en nokså tragisk og ensom slutt, der man kanskje ikke er blitt allverdens mye klokere.
Men ikke uvesentlig mye mer lettet over at det går an å være så fruktbart respektløs overfor et tema som i samfunnsdebatten av og til føles totalt lammet av skyttergravskrig og begrepslammelse.
Lutefiskens pris!
JON SELÅS
| 1
|
108777
|
Bokanmeldelse:«Astrid Lindgren:
Krigsdagbøker 1939–1945»
«Du skriver og skriver», sier ektemannen.
«Skriver du om Lampedusa?»
Ja visst, hun gjør det, Astrid Lindgren.
Hun skriver.
Lampedusa er den neste øya de allierte skal ta.
«Stemningen i Italia er nok ganske trykket», noterer hun i dagboken.
Det var en sommerlig pinseaften 1943 og god stemning i hjemmet.
Vinduene sto på vidt gap mot varmen, og middagen besto av reddiker, hardkokte egg med ansjos, asparges, kalvekoteletter, masariner.
Lindgren noterer at det er «ufattelig» at familien er så velsignet med mye mat; det er den «enkleste sak i verden å være husmor, men dyrt, så klart».
Datteren forteller:
Glad for at morens dagbøker fra krigen endelig er utgitt (krever innlogging)
Det går et søkk og en fryd gjennom en leser, underveis i Astrid Lindgrens krigsdagbøker.
De er fulle av overraskende sammenstillinger.
Hun skriver om det trivielt huslige, det store politiske, med undrende refleksjoner og lynskarpe observasjoner – med avisutklipp limt inn for å dokumentere.
Hun skriver om Sverige, inngående om det som skjer i det okkuperte Norge, om utviklingen av verdenskrigen, om familien, og om alt hun får vite gjennom sitt hemmelige beredskapsarbeid i brevkontrollen.
I tillegg kommer den gryende enestående fortellingen til datteren Karin – som en kveld sier febersyk:
«Berätta om Pippi Langsstrump», som ender med bokutgivelse i 1945.
I disse enestående krigsdagbøkene stiger en forfatter fram.
Det er som om leseren er med på en stor skriveøvelse, med krøller og sløyfer, sidesprang og innskudd.
Astrid Lindgren lever stort sett et meget godt liv, med ektemann Sture, to barn – Lasse som hun fikk da hun var bare 18 år, og datteren Karin, som hun og Sture fikk sammen.
Hun skriver inngående om overgrep og drap på de europeiske jødene.
Høsten 1942 merker hun seg unntakstilstand og henrettelser i Trøndelag, og etter den store deportasjonen med «Donau» skriver hun:
«I Norge er det skrekkelig.
Nå nylig ble 1000 norske jøder, deriblant også kvinner og barn, deportert til Polen og den sikre død.
Det er djevelsk!»
Lindgrens dagbøker viser at man forsto hva som skulle skje med jødene.
En smerte merkes etter en ekteskapskrise sommeren 1944, uten at det eksakt fortelles hva som skjer.
25. april 1945 skriver hun om tyske kvinner som har måttet se «uhyggelighetene» i Buchenwald, og om alle brev fra danske jøder som Røde Kors har reddet ut.
Hun gleder seg over krigsslutt:
«Det må ha gått hett for seg på restaurantene i Stockholm i går kveld.»
2. juni holder hun på med å bearbeide Pippi, «hvis det nå kan bli noe av det uoppdragne barnet».
Gjett om.
Ha god bok.
| 1
|
108778
|
Bokanmeldelse:Nic Pizzolatto:
«Galveston»
Nic Pizzolatto – mannen bak den populære og prisbelønnede TV-serien «True Detective» – har skrevet en hardkokt og ytterst lesverdig krim:
«Galveston».
I slutten av juni starter en ny sesong med «True Detective» på HBO.
Romanen «Galveston» er forløperen til «True Detective» og vel verd å fylle ventetiden med.
Roy Cody er på flukt.
Han flykter fra sjefen sin, gangsteren Stan.
Stan ligger med Roys kjæreste og lurer ham, til alt overmål, i et dødelig bakhold.
Men Roy unnslipper.
Med seg på flukten har han en ung prostituert, «Rocky», samt en 3-åring.
Etter seg har de Roys forfølgere – og sin egen fortids spøkelser.
Det er vanskelig å anmelde romanen «Galveston» uten å ha TV-serien «True Detective» i bakhodet.
Opprinnelig var «True Detective» ment å være den litterære oppfølgeren til «Galveston».
Pizzolatto valgte å gjøre prosjektet om til en TV-serie.
Den populæreTV-serien handler om to drapsetterforskere – Rustin «Rust» Cohle (Matthew McConaughey) og Martin «Marty» Hart (Woody Harrelson) – som gjennom 17 år jakter på en seriemorder.
I romanen er politiet så å si fraværende.
Alle er skurker.
Torpedoer.
Prostituerte.
Gangstere.
Tapere.
Men du vil kjenne igjen tonen.
Korthugd.
Tenksom.
Ladet.
Og ikke minst vil du kjenne igjen det hetedirrende sørstatslandskapet i sumpene og grenseområdene mellom Texas og Louisiana.
Tenk deg en forfatter som besto av like deler Dashiell Hammett, Raymond Chandler og James Lee Burke – så nærmer du deg Nic Pizzolatto.
Han skriver godt.
Særlig liker jeg dialogene.
Og skråblikket.
Den røffe humoren.
Ironien.
Dette er en verden av lunken øl, siklende hunder, J&B-whisky, rustne pickuper og sex i fylla.
Akkurat som i «True Detective», beveger «Galveston» seg på to tidsplan.
Boken åpner med at jeg-personen Roy får påvist kreft – hvorpå han samme kveld blir forsøkt drept av sjefens menn.
Tyve år senere lever Roy fortsatt i beste velgående.
Mens han venter på orkanen Ike, ser han tilbake på de dramatiske hendelsene i 1987.
Nic Pizzolatto var professor i litteratur før han selv begynte å skrive noveller, romaner og TV-serier.
Som leser fanges du umiddelbart av den litterære kloen.
Nerven.
Intensiteten.
Underteksten.
De litterære bildene – som når politiet «lot til å observere oss med en ugles likegyldige appetitt».
Som i «True Detective» tar han leserne med inn i hovedpersonens hode.
Roy Cody er en verdig forløper til Rust Cohle.
Historien har du kanskje lest før.
Men ikke på denne måten.
Heller ikke de fordrukne og fortapte hovedpersonene er særlig originale.
Men de lever.
Nic Pizzolatto gjør dem levende på boksidene.
Med selvironi, kynisme, latter og frykt tegner jeg-figuren Roy Cody et bilde av en mann som riktignok ikke finnes, men som kunne ha fantes.
Og da ville han ha vært sånn.
Akkurat sånn.
Slik som Nic Pizzolatto maner han frem med ord.
Selv om krim som sjanger ofte er handlingsdrevet, bæres denne romanen oppe både av de litterære figurene og av språket.
Tonen og atmosfæren er glimrende ivaretatt av oversetter Guro Dimmen.
Nic Pizzolatto er tro mot den hardkokte sjanger, men styrer utenom mange av fallgruvene.
Ikke alle.
Men en god krim kan heller ikke bryte alle sjangerkonvensjonene og samtidig være en krim.
Leserne skal kunne kjenne seg igjen i krimmens dunkle landskap.
Jo Nesbø, Henning Mankell og Stieg Larsson er representanter for en sjanger som har fått merkelappen «nordic noir».
For å oppfylle kriteriene, holder det med en lett melankolsk hovedperson, noen snøflak og et omslag med skog på.
Noen kleber etiketten «southern noir» til Nic Pizzolatto.
Det betyr at det er varmt og fuktig og foregår på landsbygda i sørstatene.
Og det stemmer jo langt på vei.
God krim er mer enn merkelapper.
Og i likhet med «True Detective», representerer «Galveston» noe som skiller seg ut og engasjerer.
Er du en som liker gode TV-serier og som «aldri leser bøker», kan jeg trygt anbefale deg denne.
| 1
|
108782
|
Filmanmeldelse:Glanset middelmådighet
Glanset, «sexy» detektime med dårlig utkomme.
USA/Belgia.
Regi:
Erik Van Looy.
15 år.
MED:
Wentworth Miller, James Marsden, Karl Urban, Eric Stonestreet, Matthias Schoenaerts.
Fem søkkrike gutter i den – akk – så vanskelige noen-og-30-års-alderen, finner den perfekte arena for litt prustende ekstravagansa:
En smakfull leilighet for bare dem.
Og dyre damer og dyr whiskey og sånt som trette menn med behov for spenning selvfølgelig kan ha behov for å holde luksuriøst hemmelig.
Problemer oppstår i grunnen ikke før en steindød, naken og håndjernlenket blondine ligger i senga.
Det blir en lag-på-lag-historie, der den ene hemmeligheten etter den andre avsløres.
Alt mens mennenes desperasjon stiger i takt med mulige sjelekvaler.
Og finurlige forklaringer antydes.
Mulig dette høres spennende ut.
Men filmen har noen uhorvelig trivielle problemer:
Ikke en eneste av disse mennene er interessante.
Forsøk på smartness blir tekniske trivialiteter.
Altfor mange blindspor gjør fremdriften uinteressant.
Utpensling av sjelesmerte, som til syvende og sist blir et poeng her, er ufattelig klisjémessig fremstilt.
Vel:
Damene er enten hevngjerrige hustruer eller lekre fristerinner.
Hjelper det?
Nei.
Dette er rett og slett påkostede, kleine greier!
JON SELÅS
| 0
|
108784
|
Filmanmeldelse:Kunstig og kalkulert
Forfatter og tåreperse-maestro Nicholas Sparks skriver bøker som har en voldsom dragning på Hollywood-produsenter med sans for søtladen hjerte og smerte.
«The Longest Ride» er den ellevte av hans romaner som blir filmatisert – fansen vil nikke gjenkjennende allerede ved første overdrevent lyssatte bilde – selv om regissøren er en annen enn sist.
Det dreier seg om kjærlighetens hinderløype gjennom to generasjoner med kjønnsrollemønstre intakt.
Kunstinteresserte Sophia fra østkysten faller for rodeo-cowboyen Luke (flere harry/soss-klisjeer følger) mens hun studerer i sørstatene.
På vei hjem fra date redder de livet til gamle Ira Levinson som har kjørt av veien.
I bilvraket har den bitre gamle mannen en stappfull boks med gamle kjærlighetsbrev.
Sophia smugleser, og klarer dermed å nå inn til den gretne gamle gubben.
(kjærlighets)historien hans, skal det vise seg, har en rekke likheter med Sophia og Lukes egen.
Alt er så gjennomført glatt i denne fortellingen at det nesten blir parodisk.
At hester løper i sakte kino over sommerengen passerer, men når man også klarer å lyssette scener fra skyttergraver under krigen «vakkert» blir det plagsomt.
Når alt ved denne filmen oppleves så til de grader tilrettelagt og kalkulert blir det nærmest en umulig oppgave for skuespillerne å formidle følelser og en historie det går an å tro på.
Det er lov å stole på at publikum klarer å legge til og trekke fra littegrann selv også.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
108785
|
Filmanmeldelse:Dansk dragemoro
Danmark har fått dilla på historiske filmer og jammen har de ikke tatt sjansen på å hoppe på «Game of Thrones»-bølgen også!
«Skammerens datter» er nok en langt lettere variant, men fungerer utmerket på sine egne premisser, for nesten hele familien.Basert på en fantasy-serie av Lene Kaaberbøl handler den om den unge jenta Dina (fortryllende portrettert av Rebecca Emilie Sattrup).
Hun har arvet evnen til å se inn i sjelen til folk når hun stirrer dem i hvitøyet:
Hun ser hva de har gjort av ugjerninger og får dem til å skamme seg over dem.
Hun kommer til landet Dunark som herjes av en svært blodig arvestrid i fyrstefamilien:
Tronarvingen Nicodemus (en fordrukken Jakob Oftebro, gjør masse ut av rollen på kort tid) arresteres som mistenkt for mord.
Den neste i rekken, skumle, rødhårede Dragan er en pådriver for å få ham dømt og ta over tronen fluksens.
Men skammeren og hennes datter ser ei noe ondt bak Oftebros forfyllede ytre.
Klarer de å redde egne liv, og folket fra den onde Dragan?
Det går kjapt unna i «Skammerens datter».
Handling er prioritert fremfor etablering av karakterer og relasjoner, men dyktige skuespillere skaper figurer du tar med deg ut av kinosalen.
Etappene i filmen glir fint inn i hverandre.
Og selv om man har voldsomt imponerende drager tilgjengelig faller man ikke for fristelsen det er å smelle på med krutt og kanoner.
Vi snakker sofistikert effektbruk, og de forskjellige etappene filmen er delt inn i flyter fint i hverandre.
Tsjekkia har vist seg som et perfekt for middelalder-settinger – så også her.
Hvis den effektive og actionfylte historien mot formodning ikke skulle fenger, går det nemlig fint an å drømme seg bort i scenografien.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
108795
|
Filmanmeldelse:Uforglemmelige bilder
Usedvanlig medrivende og vakker dokumentarfilm om et usedvanlig menneske.
Litt tabloid kan man kanskje kalle brasilianske Sebastião Salgado fotografenes Che Guevara.
I førti år har han oppsøkt «mørkets hjerte» verden over.
Sultkatastrofen i Etiopia og de grusomme etterdønningene av Balkan-krigene er to av stygge kapitler han har dokumentert – mange av bildene han har tatt derfra har blitt ikoniske vitnesbyrd – noen har bidratt til å vekke verden.
Det har selvsagt begrenset interesse å se gamle bilder om igjen – «Jordens salt» byr heldigvis på mer.
Filmens store force er Salgados fantastiske formidlingsevne.
I store deler av filmen er han gitt fortellerstemmen – han tar oss med bak bildene, og gjenskaper detaljene grundig – og alltid med et humanistisk blikk, fullstendig uten poseringen som kolleger av ham ofte henfaller til.
I senere år har Salgado viet livet sitt til et planteprosjekt i hjemlandet Brasil - en privat kamp mot avskoging som har vokst seg større.
Samtidig har han endret faglig fokus, og blitt naturfotograf.
Wim Wenders setter det hele sammen på en måte som virkelig drar en inn i denne verdenen.
Kritiske spørsmål reiser han imidlertid ikke, det hevdes at han er en for stor fan av dokumentar-objektet sitt.
Bildene sitter uansett igjen på netthinnen lenge.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
108797
|
Bokanmeldelse:Nina Stibbe:
«En mann ved roret»
Romanen er en uengasjerende overklassekomedie der handlingen hviler på et meget enkelt prosjekt: å finne en ny ektemann.
En britisk overklassedame på 70-tallet opplever det utenkelige: skilsmisse og etter hvert økonomiske problemer.
Hun og de tre barna flytter på landsbygda, og må leve på avkastningen av aksjer i eksmannens firma, som det går nedover med.
Fortelleren er den mellomste datteren, og sammen med storesøsteren setter de seg fore å skaffe moren en mann som kan overta styringen (derav tittelen) og på nytt sikre deres sosiale status.
Mannejakten fører til mange rare møter, men er for trist til å være en forviklingskomedie.
Moren synker ned i en tilværelse av alkohol- og pillemisbruk, og har seg med hvem som helst.
De veslevoksne brevene døtrene skriver til potensielle kandidater i morens navn er søte i begynnelsen, men forutsigbare etter hvert.
Det hjelper ikke at moren har sjarm med sine sarkastiske kommentarer og produksjon av absurde skuespill.
Barna hennes vansmekter, og det er vanskelig å ha sympati med henne.
Egentlig er det vanskelig å ha varme følelser for noen av personene i romanen.
Derfor klarer jeg heller ikke å engasjere meg i døtrenes prosjekt, som hele handlingen er basert på.
Det kan ha med den coole og tørrvittige tonen til fortelleren, som ikke gir stemmen til en 11-årig jente særlig troverdighet.
Her er det aldri noe som står på spill, og leseren vet at det kommer til å ordne seg til slutt.
Imens må man lide seg gjennom morens søvngjengertilstand og hverdagslige hendelser som skoleavslutninger og veterinærbesøk.
For lesere med gode kunnskaper om britisk overklassekodeks, er det sikkert mer humor å hente ut fra teksten.
Moren er en opprører blant sine egne, men i landsbyen går hun for å være en amoralsk soss.
Hun provoserer overklassen når hun oppbevarer stettglassene sine opp ned i skapet, men jeg forstår ikke helt ironien i denne handlingen.
Det er nok flere morsomme detaljer og replikker som spiller på klassetilhørighet som går meg hus forbi.
Landsbymiljøet føles også fremmed, var det virkelig så provoserende å være skilt, lettsindig kvinne så sent som på 70-tallet?
Kanskje språket i originalen er mer elegant og ironien kommer bedre til sin rett der.
Humoren redder i hvert fall ikke handlingen i den norske oversettelsen.
Det skjer for lite i denne boken, og personene i den engasjerer ikke.
Oversatt av Elisabeth Haukeland.
| 0
|
108802
|
Teateranmeldelse:Lykken er - Melodi Grand Prix!
En vibrerende vårflom av Melodi Grand Prix historie bølger seg nå fram i Oslo sentrum.
Det er underholdende, morsomt, nostalgisk og litt masete gjentagende, for så vidt helt i stil med det sirkus nordmenn både elsker og hater; Grand Prix, Melodi Grand Prix, Eurovision Song Contest - heretter kalt MGP.
Regissør Åsleik Engmark har tatt for seg det som finnes av strofer, klisjéer og hverdagslige betraktninger (f.eks.«lykken er ditt og datt») i norsk MGP-historie gjennom 55 år.
«Lenge leve livet»
Med gode hjelpere, som manusforfatter Askild Hagen og komponist Jon Rørmark har han snekret sammen et konsept der tekst og musikk flyter sammen til en fortelling som skrudd som en MGP-låt.
Og alt er satt sammen av et vell av eksisterende norske MGP-låter.
Oppsetningen oser av detalj-arbeide, både tekstlig, musikalsk og scenografisk.
I en fiktiv MGP-verden der pastellfargene dominerer, de fysiske uttrykk er overdådige og der hjerte, smerte og sjalusi fremføres med lidenskap i hver stavelse, befinner seg et ensemble som tar denne florletter underholdningen på alvor.
Det medfører en god serie riktig muntre varianter av velkjente låter.
Men dette egentlig ganske så imponerende konsept kunne vært strammet inn.
Jo da, det er artig med en del gjentagelser av de velkjente frasene i norsk MGP-historie, men selv gode repriser kan gi tomgangseffekt.
I sær kombinert med scenedører som åpnes og lukkes i hurtig-takt.
Det er likevel flust av detaljer som innbyr til gapskratt, enkelte tekster får nærmest en helt ny dramatisk vri når den fremføres i en totalt annen setting enn den opprinnelige
.
Det gjelder både forestillingens «Optimist», en forrykende Helle Haugen som en noe forkledd variant av Åse Kleveland, Anders Hatlo som småkåt Brandenburger Tor, Birgitte Victoria Svendsen som en fyrrig «Mrs. Thompson» og den energiske duoen Petter Vermeli og Ingvild Holthe Bygdnes som det unge paret hele denne absurd muntre historien kretser rundt.
Dette er en vår-gave til folk som har et forhold til MGP, det være seg ekte lidenskapelig eller av mer munter distansert karakter.
Det er mange låter du garantert vil gjenkjenne.
For å si det sånn:
Alle mine tankar er Småting, men Lykken er Samid Ædnan og Fairytale, så Lenge leve livet!
Ok;
Intet er nytt under solen, men La det swinge på Café Le Swing!
| 1
|
108803
|
Filmanmeldelse:«Get Hard»
USA.
Regi:
Etan Cohen (må ikke forveksles med Ethan C.!) 11 år.
MED: Will Ferrell, Kevin Hart, T.I., Taryn Terrell, Alison Brie, Craig T. Nelson, Edwina Findley Dickerson, John Mayer.
Selvfølgelig skulle det det!
WillFerrell og Kevin Hart i en buddy-film om den rike pengepukeren som blir fratatt alt og må søke hjelp hos en fattige bilvaskeren i kjeller'n om hjelp til å «get hard» for ikke å bli - unnskyld uttrykket, det er helt på filmens premisser: rævkjørt i fengsel.
30 dager skal «kurset» vare, problemet er bare at «kurslederen» er like snøhvit uskyldig som den fengselsdømte.
Så det går selvfølgelig på trynet, hele tida.
Via en rekke sannsynligheter, som bare overskygges av Will Ferrells lavpannede, helt konsekvente dumskap.
Man undres jo bare hvordan han har klart seg fra fødsel fram til nå.
For ikke å snakke om til søkkendes rikdom og sjefsdatterens dyrekjøpte sengeleie.
Et av filmens få høydepunkter, er for øvrig en kort cameo av den syngende hjerteknuser John Mayer.
Jada, Ferrell er god til å spille stup-dum.
Men når det ikke blir morsomt nok, kan han bli ekstremt irriterende.
Og her er det virkelig langt mellom drammene!
Det hjelper svært lite at de fleste gjenstandene og de fleste replikkene skal innom fyrens endetarm - på en eller annen måte.
Det blir aldri mer enn en slapp fis.
| 0
|
108806
|
Bokanmeldelse:Lena Andersson:
«Uten personlig ansvar»
Ester Nilsson, den bedratte og bitre hovedpersonen i Lena Anderssons forrige og meget populære bok «Rettsstridig forføyning», treffer en ny mann i denne romanen.
Men heller ikke denne gangen blir Esters forhåpninger til det perfekte kjærlighetsmøtet honorert med fullbyrdelse.
Olof er skuespiller, Ester er akademiker, både foreleser og forfatter, han får en rolle i Esters stykke, de møtes og hun faller pladask.
Lena Andersson er ikke redd for å benytte seg av «kjærlighet ved første blikk» – stereotypen for å beskrive Esters forelskelse i Olof som, selv om han er gift, også viser interesse for henne.
De går ut, tar et glass vin, fører dype samtaler som for Ester bekrefter at kontakten mellom dem er ekstraordinær, og hun kan ikke tro at han ikke føler det på samme måte.
Om han ikke uttrykker det like kraftfullt, finner hun talløse indikasjoner på at det er slik, ved å fortolke hans utsagn og handlinger inn i sitt forståelsesmønster.
Hun vil at Olof og hun skal være tvillingsjeler.
Slik blir hun overbevist om at Olof lever et utilfredsstillende ekteskapelig liv og bare leter etter den rette anledningen til å bryte ut.
På det realistiske planet går det derimot temmelig lang tid før Ester greier å få lokket Olof til sengs, hvilket for henne betyr den definitive sammensmeltingen både fysisk og sjelelig.
Da hun antyder at det nå bare er kona hans som står i veien for deres lykke, svarer han at han aldri kunne tenke seg å forlate Ebba.
Et hardt slag, selvsagt, men Ester vet å trøste seg; i sin tolkning av den fullkomne inderligheten i deres samvær, ser hun at det bare må være et tidsspørsmål før Olof kommer samme visshet:
Det er de to som hører sammen.
Det kunne vært mulig å avfeie dette som en variant av den traurige, gamle historien om en intelligent, begavet og oppegående kvinne som forelsker seg hodeløst i en dust av en mann, hadde det ikke vært for kvaliteten i Lena Anderssons prosa.
Esters triste saga er gjennomlyst av forfatterens analyserende evne, temperert av forfatterens moralske indignasjon over mannens kjærlighetssvik.
Men hun avstår fra romantiseringens patos.
Selv den (ikke altfor hyppige) erotiske fullbyrdelsen beskrives på armlengdes avstand.
I stedet legger hun Ester og Olof under lupen, et forskerblikk ingen av dem slipper heldig unna.
Selv om sympatien, som i de fleste slike tilfelle, i livet som i litteraturen, til syvende og sist blir liggende hos kvinnen.
Kvinne med store krav til kjærlighetsmøtet, treffer en svak og ansvarsløs mann.
| 1
|
108812
|
Filmanmeldelse:«Stammen»
Eksplisitt ukrainsk film med uoversatt tegnspråk?
Man skal være hardbarket filmnerd for å gå inn i denne!
Ukraina.
Regi:
Myroslav Slaboshpytskiy.
15 år.
MED: Grigoriy Fesenko, Yana Novikova, Rosa Babiy, Alexander Dsiadevich, Yaroslav Biletskiy, Ivan Tishko, Alexander Osadchiy, Alexander Sidelnikov, Alexander Panivan.
Å, ja; filmen har utvilsomt sine fascinerende sider.
Det handler om en ung gutt som kommer til en internatskole for døve i Kiev.
Skolen er forfallen, elevene totalt overlatt til seg selv.
Og det er det totale, primitive og råe helvete som råder:
De eldste hundser de unge, de eldste er organiserte forbrytere som raner og sloss og ruser seg og fungerer som halliker for to av skolens jenter.
Den nyankomne må tilpasse seg «stammen», og gjør det med destruktiv lærevillighet - inntil han forelsker seg i en av de prostituerte.
Når hun synes å bli neste offer for prostitusjonseksport til Italia, går den «nye» gutten amok.
Det blir ikke pent.
Mye i denne filmen må man gjette seg til; tegnspråket er, som allerede nevnt, ikke oversatt.
Man kan undres hvorfor.
Men konstatere resultatet:
En handling nesten uten nyanser, som skaper et uhyggelig primitivt og i perioder nesten surrealistisk rituelt univers av menneskets lavere instinkter.
Har vi sett eller lest noe liknende?
Jada; William Goldings «Fluenes herre» og José Saramagos «En beretning omblindhet» kretser omkring det samme.
Begge de to er filmet; «Stammen» er rammere og råere, fordi det er en språkløs verden, en nesten dyrisk logikk, iskald isolasjon - og til slutt den endelige, forjævelige konklusjon:
Når det midt i denne steinørkenene oppstår egentlig positive og varme følelser, er det akkurat dét som utløser den virkelige katastrofen.
Som sagt:
Fascinerende.
Men knapt nok noen god film i all sin monomane og lett mystifiserte martyrium for samtlige involverte.
JON SELÅS
| 0
|
108813
|
Filmanmeldelse:Sterkt fra skyggenes New York
Drama med nerve og driv om en tid da mord, korrupsjon og generell lyssky virksomhet gjorde New York utrygg.
Tiden er 1981, et av de verste år i New Yorks historie hva angår forbrytelser og vold; før idéen om nulltoleranse mot selv den minste forbrytelse ble tatt i bruk.
En tid da mye var svart-hvitt, men der gråsonene var langt flere enn femti.
«A Most Violent Year»
Regissør Chandor har på en effektfull måte skapt et bilde som både er spennende og tankevekkende, samtidig som han bretter ut et godt fortalt menneskelig drama.
I en jungel bestående av små og større skurker og korrumperte forretningsmenn, forsøker Abel Morales (spilt med overbevisende autoritet av Oscar Isaac) å utvikle sin posisjon som leverandør av olje til byens innbyggere.
I motsetning til sine konkurrenter i samme bransje, ledes Abel av en urokkelig tro på at det går an å klare seg uten å ty til ulovligheter.
Slike «naive» idéer straffes naturlig nok - med ulovlige handlinger.
Filmens essens er hvordan Abels moralske dømmekraft stadig er på kollisjonskurs med nesten samtlige rundt ham, inkludert hans egen kone.
Uten å bli hverken bastant eller belærende viser den også hvordan den ambisiøse forretningsmannen lærer seg «the hard way» å sno seg i de gråsonene han helst vil unngå.
I Isaacs sindige, smarte og veltalende skikkelse minner han ikke så rent lite om en annen som også gikk gradene i evnen å tilpasse seg; Al Pacino som Michael Corleone i «Gudfaren».
Jessica Chastain har en aura av elegant tøffhet, i rollen som hans kone Anna.
Hun er datter av en Brooklyn-skurk; den tidligere eier av firmaet som ektemannen nå driver.
Der Abel er opptatt av å gjøre tingene riktig, er Anna langt mer pragmatisk.
Hennes overlevelses-instinkt er langt sterkere enn «bagateller» som det å forfalske et regnskap.
Chandor viste i filmen «Margin Call» fra 2011 sin evne til å kombinere politisk og økonomisk spill med menneskelig drama.
Gjennom dialog og dvelende bilder er også denne filmen gjennomsyret av et samfunn der vold, forfall og uro er sentrale ingredienser.
Abel representerer på sett og vis den amerikanske drømmen, uten at det fra regissørens side er lagt inn noe drømmende eller pompøst over det.
Her er det snarere en direkte og usminket beskrivelse av kapitalismens styggere sider.
| 1
|
108814
|
Filmanmeldelse:Kampen for tilværelsen
Å være en «DUFF» er en skjebne nesten verre enn døden.
DUFF sier du?
Designated Ugly Fat Friend, eller Direkte Ulekker Beste Venn som det litt klønete har blitt hetende i norsk språkdrakt.
Altså, den mindre attraktive vennen i enhver gjeng, den man tør å snakke med når man egentlig vil nå fram til den langt lekrere vennen/venninnen.
Det dreier seg om merkelappene ungdommene gir hverandre på high school, eller i hvert fall slik amerikansk high school-film har lært oss at de gjør:
Nerdene, «gotherne», «babene» og sportskjekkasen.
Sistnevnte kan bidra til hovedrolleinnehaver Mae Whitmans vei ut av «DUFF»-tilværelsen, dersom hun hjelper han med å ikke stryke i kjemi.
Whitman kan minne om en krysning mellom slackerkomedienne Anna Faris og «Girls»-skaper Lena Dunham.
Forholdsvis mye jamring og «stakkars meg» med andre ord, men hun klarer etter hvert å sjarmere litt etter å ha oppdaget at hun altså er «DUFF».
Vi aner at filmskaperne har ønsket å fremme budskapet«bare DU kan definere deg selv».
Filmen fremstår imidlertid altfor ofte som om den er laget på (nett)mobbernes premisser, de gode intensjonene drukner litt i forsøkene på å være kule.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
108822
|
Bokanmeldelse:Matthew Thomas «Når vi mister oss selv»
Hva skjer når den aller nærmeste blir alvorlig syk og alt man har arbeidet hardt for renner bort?
Matthew Thomas’ debutroman er et ambisiøst bidrag til sjangeren «den store amerikanske romanen», en sjanger hvor romanen forsøker å si noe om USA som nasjon, samtidig som forfatteren dissekerer livet til en vanlig amerikansk familie.
Mark Twains «Tom Sawyer» og Jonathan Franzens «Frihet» trekkes ofte frem som sjangereksempler.
Thomas minner meg i skrivestil om Chad Harbach, som debuterte med baseballromanen «Utespillets kunst», som kom på norsk i 2012.
De to er da også venner.
I «Når vi mister oss selv» må Eileen bruke barndommen til å ta seg av sine alkoholiserte foreldre, som er irsk-katolske immigranter.
Under kummerlige oppvekstvilkår i New York drømmer hun om å bli en rik dame i et kostbart hus.
Eileens forsøk på klassereise er strabasiøs, men fremtiden virker lovende.
Hun utdanner seg til sykepleier og møter den dyktige hjerneforskeren Ed, også han med irsk blod i årene.
Men Eileens drøm om luksusliv går i knas flere ganger.
Ed avslår flere lukrative jobbtilbud for å bli ved sin lest.
Han ønsker ikke å være noe annet enn det han er.
Han glemmer ikke sin bakgrunn.
Da han får en dyr klokke i gave fra Eileen, nekter han å bruke den.
Etter at Thomas har tegnet opp de store linjene, tar forfatteren i bruk samme arbeidsverktøy som hjerneforskeren Ed: mikroskopet.
Thomas stiller inn mikroskopet og studerer livet til Eileen, Ed og sønnen Connell.
Forfatterens største bragd er hvordan han skildrer sykdomsforløpet til Ed.
En stund tror leseren at Ed enten har kommet i en midtlivskrise eller har møtt veggen.
Men etter hvert skjønner vi at Ed er smartere enn oss:
Hans valg i livet tar hensyn til sykdommen som snart vil ramme hardt.
Når
Ed får diagnosen Alzheimer, skriver Matthew Thomas like brutalt frem detaljene som Karl Ove Knausgård gjør i «Min kamp 1», når han og broren vasker ut huset hvor faren og farmoren levde.
Thomas sparer ikke på noe for å vise hvordan sykdommen oppleves for de aller nærmeste.
Eds skjebne brettes ut på alle måter.
Det er sterk kost å lese.
Mens Eileen brukte barndommen til å pleie sine foreldre, må hun i godt voksen alder igjen ofre seg.
«Når vi mister oss selv» er en sterk historie om en familie som blir rammet av en tragedie, og som kjemper for å klatre i det sosiale sjiktet.
Nok en gang har John Erik Frydenlund hatt ansvaret for å oversette en solid amerikansk roman til norsk.
| 1
|
108823
|
TV-anmeldelse «Foyle»:Dyster gentlemanskrim
Gode, gamle Foyle gir full farge til gråsonene i den nye sesongen etterkrigskrim med snert.
Sesong 8 består av tre deler.
Fredag 3. april på NRK1 kl. 21.05
Sendes tre kvelder på rad.
Ikke la deg lure av at den norske tittelen på «Foyle’s War» har skiftet navn fra «Kriminalinspektør Foyle» til «Foyle».
For selv om Michael Kitchens rollefigur ikke er kriminalinspektør lenger, er han fremdeles på sporet av moralske og juridiske dilemmaer.
Mens de første seks sesongene utspilte seg under krigen, har de siste handlet om etterkrigstiden.
Og i starten av denne nye og åttende sesongen etterforsker Foyle drapet på en språkprofessor i 1946, mens vi får enkelte tilbakeblikk til 1942.
Den drepte professoren var tolk ved Nürnbergprosessen, og har adressen til en amerikansk oljemagnat i lommen.
Så på oppdrag fra etterretningstjenesten MI5 begynner Foyle å snuse rundt på sitt tilsynelatende forsiktige vis.
Mens MI5 har egeninteresse av å beskytte oljebaron Clayton Del Mar som har en avtale med Midtøsten på gang, bryr Foyle seg kun om å komme til bunns i saken.
Det fører ham både til Nürnberg og til en tidligere konsentrasjonsleir i Polen.
Også sjåføren, Samantha, blir mer involvert enn vanlig, når hun inkognito tar en jobb som selskapspike for Del Mar senior.
For å gjøre oppdraget hakket mer komplisert, er Sam gravid med politikermannen, men har ikke fortalt det til Foyle ennå.
En naturlig bihandling følger debatten rundt kvinners rolle i etterkigstiden, da mange ønsket å fortsette å jobbe, men ble sendt tilbake til kjøkkenet så snart mennene vendte tilbake fra strid.
Den første halvannen time lange episoden smyger seg elegant gjennom en labyrint av dilemmaer, mulige gjerningsmenn og interne interesser.
Kitchen leverer mer i sine tørre, kortfattede replikker enn hva mange av sine medspillere presterer i en lang monolog.
Honeysuckle Weeks som Samantha er nøkternt empativekkende, og «Frasier»-veteran John Mahoney som Del Mar senior gir oss en gjennomført usympatisk rollefigur.
Serieskaper og manusforfatter Anthony Horowitz bruker tidsepoken som mer enn en bakgrunn, og fletter fiksjonskrimmen inn i datidens reelle dilemmaer, og går dypt inn i industri- og maktelitens mørke.
I tillegg gir gnisningene internt i MI5 mer farge til bildet av de moralske gråsonene.
Sesongen kler absolutt den nye kompleksiteten i Foyle og Sams likefremme avdekking av ubehagelige sannheter.
Anmeldelsen er basert på første episode, «High Castle».
| 1
|
108825
|
TV-anmeldelse «Prey»:Desperat drapsjakt
«Prey» starter med så mye action og tragedie at du nesten trenger en hel påskeferie på å hente deg inn igjen.
Britisk krimserie i tre deler.
Premiere mandag 30. mars på NRK1 kl. 21.30.
Sendes over to dager.
De to første episodene sendes etter hverandre.
Vi begynner opp-ned i en bil, der Marcus Farrow (spilt av John Simm) henger blødende etter et krasj.
Han er kledd i fangeklær, og etter å ha hjulpet en medfange ut av bilen, stikker den sårede fyren av.
Så spoler vi tre dager tilbake i tid.
Da er politimannen Marcus på fylla med bestevennen og kollegaen Sean Devlin.
Han passer de to sønnene sine hos ekskona Abi og har et håp om gjenforening.
Så finner han ut at kona har fått seg ny kjæreste og får et raserianfall.
På jobb involveres han i likfunnet av en tyrkisk gangster, og blir truet under etterforskningen.
Og til slutt finner han Abi blødende i hjel i leiligheten hennes.
I stedet for å ringe nødnummeret, raver Farrow til en bekk og vasker av seg ekskonas blod.
Og når kollegene ankommer åstedet er han deres hovedmistenkte.
Men på vei til fengselet inntreffer bilkrasjet.
Farrow har altså noen skikkelig dårlige dager der livet hans raser sammen, og så har han noen enda dårligere dager der han i dyp sorg desperat prøver å renvaske sitt eget navn mens hans egne kolleger jager ham.
Britiskblek «Jaget»
Det er vanskelig å unngå assosiasjoner til filmen (og TV-serien) «Jaget», der Dr. Richard Kimble var mistenkt for konas drap, og måtte finne den virkelige morderen med hele Amerikas politistyrker i hælene.
Men her er vi i en grovblek utgave av Manchester, hvor utstrakt bruk av håndholdt kamera understreker råhet og nerve.
Den nybakte sjefen Susan Reinhart, spilt av Rosie Cavaliero, leder jakten på Farrow, og en sidehandling følger hennes usunne besettelse av eksmannen på fritiden.
På overflaten har vi et ustabilt kvinnfolk som har tatt seg vann over hodet, men setter all ære i å få tak i den drapsmistenkte på rømmen.
Actionscenene med nærkontakt mellom Reinhart og Farrow er blant seriens beste.
Simm lykkes med å formidle sorg, sinne og rå desperasjon på samme tid, og bidrar sterkt til å flytte fokuset bort fra et par logiske brister og over på en troverdig rollefigur.
Cavalieros rollefigur er først irriterende endimensjonal, men hun makter å tegne flere nyanser gjennom episodene, og kjemien dem imellom i stadig endring bidrar til spenningen.
Når det er sagt, så dabber fremdriften i serien kraftig av og den ender til slutt med å virke langdryg, til tross for sine tre handlingsspekkede episoder.
Faktisk er det så mye på gang i «Prey» at det rett og slett blir for mye.
Ørtende gangen du serveres et nytt spor orker du ikke å engasjere deg.
Men det er heseblesende grøssegøy i perioder.
| 0
|
108827
|
Bokanmeldelse:Anthony Doerr:
«Alt lyset vi ikke ser»
En verdifull edelsten og et mystisk radiosignal – samt to enestående barn – står i sentrum for denne betagende romanen fra krigens Tyskland og Frankrike.
Boken følger livsløpene til franske Marie-Laure og tyske Werner.
Marie-Laure er blind.
Werner er et teknisk vidunderbarn.
Sammen med sin far – låsesmeden på det naturhistoriske museet i Paris – er Marie-Laure på flukt.
Faren har fått i oppdrag å skjule den ekstremt verdifulle edelstenen Flammehavet (eller en kopi).
En kreftrammet nazioffiser, von Rumpel, blir sendt avgårde for å oppspore og sikre seg Flammehavet.
Samtidig får lille Werner i oppdrag å peile seg frem til noen mystiske radiosignaler fra huset i Saint-Malo der Marie-Laure skjuler seg.
Ingen setter radiosignalene og edelstenen i forbindelse med hverandre.
Noen forbindelse finnes heller ikke – utover skjebnens lunefulle spill.
Marie-Laure elsker å lese.
Ja, hun leser bokstavelig talt i stykker sine kostbare bøker med blindeskrift.
Mens Werner plukker fra hverandre radioer.
Og setter dem sammen igjen.
Anthony Doerr gjør flere spennende grep i fortellerstrukturen.
Kapitlene er ekstremt korte, men de er vevet så godt sammen at tempoet ikke gjør lesingen stakkato.
En roman på 634 sider kan knapt kalles kortprosa, men enkeltvis fremstår kapitlene som brokker i en mosaikk.
I stedet for å presentere handlingen kronologisk, hopper forfatteren frem og tilbake i historien.
Den litterære passerspissen er plassert i datoen 8. august 1944, men historien begynner i 1934 og slutter i 2014.
Jeg synes boken er vanskelig å plassere i en sjanger.
Den episke, dramatiske og fargerike fortellerstrukturen – som fører frem til et forventet og selvsagt klimaks – gjør den (litt for) lett å plassere i kategorien for underholdende, internasjonale bestselgere.
Samtidig er den litterære atmosfæren og det særegne språket – glimrende ivaretatt av oversetter Lene Stokseth – av et helt annet kaliber enn den gjengse flyplassroman.
Språket er ikke eksperimentelt på en anmassende måte, men det er annerledes.
Tidvis korthugd.
Fortettet.
Ofte blomstrende.
En rar miks av treffende metaforer og lett overdrevne språkbilder.
Suggererende.
Anthony Doerr er en leken dikter.
634 sider er kanskje i lengste laget.
Eller?
Som leser føler jeg aldri at det blir for mye av det gode.
Romanen er nok altfor episk, spennende og underholdende til å bli tatt helt alvorlig av det finlitterære etablissement.
Blås i dem!
Liker du godt fortalte og velskrevne historier, tør jeg love deg at du vil lukke denne boken med et tilfreds sukk og et bedrøvet lite smil om munnen.
| 1
|
108829
|
Teateranmeldelse:Lamme-snadder
De er helt til å spise opp, de to søte små lammene Kjell-Aksel og Iselin.
Både som stekt lår og lammeskank ville de vært fortreffelige.
Men best er de likevel med eller uten ull på Riksteatrets scene i den fargerike, sjarmerende lille forestillingen «Kjell-Aksel rocker».
«Kjell-Aksel rocker»
Dette er en forestilling for småfolk ned mot smokkestadiet, og den fungerer ypperlig som en munter musikalsk opplevelse; en fortelling som appellerer i løpet av de drøye 30 minuttene forestillingen varer.
At resultatet er godt, er ikke direkte overraskende.
Kvaliteten er synlig i alle ledd, fra Cecilie Engers tekst, Stein Winges regi, musikerne og ikke minst dukkeførerne Stoesen og Wiulsrød.
Stoesen er drivkraften bak forestillingen og har skapt noen herlige lam og høner som bebor en bakgård i Oslo.
Sammen med Wiulsrød puster hun liv i Kjell-Aksel og hans store flamme Iselin, og gjør dem til to skapninger som med dans, mimikk og stemme blir to små personligheter som garantert fascinerer publikum; også de som er langt forbi smokkestadiet.
Kort fortalt handler det om det langhårede lammet Kjell-Aksel som har rockebandet «Animal Farm» med kompisene Arild (en katt) og Matros (en kalv).
De to sistnevnte er ikke dukker, men de høyst levende og velspillende musikerne Jørun Bøgeberg og Rolf Skoglund.
Kjell-Aksels energiske mor krever imidlertid at hennes rocka sønn skal klippe av seg alt håret.
Ulla skal gis bort til sjefen i bakgården, den noe strenge, men ensomme fru Fredriksen.
Hun må blidgjøres etter at Kjell-Aksel har jaget hønene hennes.
Kjell-Aksel gruer seg fælt til dette, ikke minst fordi han er redd for at Iselin ikke vil være like glad i ham – uten gull.
Her er en dose av ungdommelig opprørstrang og undring over hvordan man oppfattes av andre.
Er utseende det viktigste, eller ser man at det kan være gull selv uten ull.
Det er de enkle, men likevel vesentlige ting som ligger under i denne smilende vesle forestillingen.
| 1
|
108830
|
Filmanmeldelse:«Annie»
Omfattede sjarmløs modernisering av folkekjær musical.
«ANNIE» USA.
Regi: Will Gluck.
For alle.
MED:
Quvenzhane Wallis,Cameron Diaz, Jamie Foxx, , Rose Byrne, Bobby Cannavale, Adewale Akinnuoye-Agbaje.
Jada, dette handler på sett og vis om tegneseriefiguren Annie, som senere ble musikal og nå har gått gjennom rytme- og moderniseringsboksen til folk som Jay-Z og Will Smith og kommet ut som en nesten ugjenkjennelig, karikert og meget strevsom filmversjon anno i dag.
Om Annie selv (svarte krøller denne gang, ikke røde) beholder en nesevis slags ro, virker det som hele resten av gjengen - foran og bak kamera - har inntatt sine daglige doser speed.
Med et slags håp om at overdrivelser, hakkende riff, dårlige sammenhenger og et par virkelig gyselige rollepersoner (Cameron Diaz på et lavpunkt i karrieren) passer dagens unger.
Jeg tror ikke det.
Musikken er delvis gjenkjennelig.
Signaturlåtene, i alle fall.
Resten av musikkstoffet er samplet i stykker.
Annie er stadig foreldreløs.
Og leter stadig etter sine foreldre.
Hun bor i et helt forferdelig fosterhjem.
Og via en helt ubegripelig tilfeldighet havner hun innenfor veggene til den iskalde milliardæren, bakteriehateren og ordførerkandidaten Jamie Foxx.
Bare for å hjelpe hans politiske karriere, selvfølgelig.
Resten kan vi tenke oss.
Og alle hjerter smelter til slutt.
Selvfølgelig.
Produksjonen er merkbart påkostet.
Her og der slenger det underholdende elementer, så man tramper takten.
En sentimental tåre eller to kan endog forekomme.
Men ellers?
Relativt katastrofalt.
JON SELÅS
| 0
|
108831
|
Filmanmeldelse:«Into the Woods»
Forsåvidt prisverdig forsøk på å bringe eventyrverdenen tilbake til brødrene Grimms grimhet.
Men hvem i alle dager er denne filmen laget for?
«INTO THE WOODS»
USA.
Regi: Rob Marshall.
11 år.
MED:
Anna Kendrick, Meryl Streep, Daniel Hutlestone, James Corden, Emily Blunt, Tracy Ullman, Johnny Depp.
Bakgrunnen her, er en diger Broadway-suksess.
Og tekst og musikk er ved Stephen Sondheim.
Så bevares; de som liker fortellende musikk og ekvilibristisk ordgyteri (på originalspråket) kan ha et ball - om enn uten nynneglede i etterkant.
Likevel:
For små barn er dette utelukket; de vil forstå lite og bli monumentalt skremt og forvirret.
Skal voksne se den, må man være spesielt opptatt av de mer opprinnelige, folkelige fortellermåtene for folkeeventyr:
Groteske, tvilsomme, moralsk vaklevorne og nokså ujevnt fremskridende i sin fortellermåte.
Det er i og for seg en formidabel rolleliste.
Men knapt nok en eneste rollefigur er til å like.
Snarere tvert om.
Dessuten er plottet et sammensurium av likt og ulikt.
«Askepott og de onde stesøstrene» ligger et sted i bunnen.
Så sprøytes det på med litt her og litt der av ulver og Rødhetter og troll og annet faenskap.
Og til slutt (lenge etter at det logisk sett burde være slutt):
En monumentalt separasjonsangst-scene, der det så vidt er håp tilbake.
Joda, som stiløvelse er det interessante punkter her og der.
Og, som allerede nevnt, opptil flere filmstjerner får bevist sitt mer nedrige potensiale, Meryl Streep som heks endog til Oscar-nominasjons-nivå).
Sånn sett:
En smal kunstfilm for de spesielt interesserte.
Alle oss andre, som kunne falle for fristelsen til å tro at Disney igjen satser på barn og familier og noe hyggelig en kinokveld, må styre unna.
Lang unna!
JON SELÅS
| 0
|
108832
|
Filmanmeldelse:Vakkert om oppofrelse
Livsbejaende og rørende nesten uten ord.
Det finnes ikke mange filmperler med tegnspråk i sentrum.
Godt da at oppegående importører har klart å få «Historien om Marie» til kinoene.
Basert på en virkelig historie om et «umulig» vennskap mellom døvblinde, 14-årige Marie og nonnen Marguerite som jobber på en institusjon for døve jenter – og som gjør det til et livsprosjekt å få den villstyrige jenta ingen klarer å kommunisere med ut i livet.
De knallharde kampene og det gryende vennskapet er vakkert skildret uten at man plasker ut i sentimentalitet.
Kjærlighet trenger minsanten ingen ord – her er scener om liv og død så lysende og hjerteskjærende på en gang.
En oppløftende filmopplevelse.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
108834
|
Filmanmeldelse:Dirk Ohm
Fabulerende kreativt tankegods skinner i blant i gjennom i dette uforløste dramaet.
I enkelte sekvenser aner man en fascinerende tanke-lek om illusjoner, virkelighet, hva man ser og hva man tror man ser.
Dirk Ohm
- Illusjonisten som forsvant
Men historien som er vevd sammen rundt det hele, er skuffende lite engasjerende.
Til det er det for mange diffuse tråder.
Vår eneste Gullpalmevinner, Bobbie Peers, (kortfilmen «Sniffer» fra 2006) har fått manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen som makker til å lage en historie basert på den tyske illusjonisten som forsvant sporløst på Grong i 2003.
I denne fortellingen forsvinner en jente, Maria, omtrent samtidig som Ohm blir funnet nesten ihjelfrosset i en bil i den nord-trønderske vinterkulda.
Ohm overlever, og tar trylleoppdrag på hotellet.
Samtidig håper Marias foreldre at illusjonisten er i stand til å «se» deres bortkomne jente.
Etter en altfor lang og handlefattig innledning begynner filmen å leve et mer fascinerende liv.
Dirk Ohms dragning mot illusjonen av Maria; hans fabuleringer om hennes nærvær innbyr til assosiasjoner om tankens potensielle kraft.
August Diehl gjør mye ut av de få informasjoner filmen egentlig gir om Ohm.
Han viser oss en desillusjonert illusjonist som er bedre i å trikse for sitt publikum enn å takle egne problemer.
Kontrasten mellom de litt drømmeaktige sekvenser og den konkrete handling i bygda skurrer og oppleves noe konstruert.
Det samme gjelder deler av dialogen, som i blant har en i overkant traust undertone.
Men Peers og hans team er gode på de visuelle observasjonene av mennesker og natur i et goldt vinterlandskap.
| 0
|
108836
|
Filmanmeldelse:«Korsveien»
Kompromissløst dypdykk i religiøs ekstremisme.
«KORSVEIEN»Tyskland.
Regi: Dietrich Brüggemann.
11 år.
MED:
Lea van Acken, Franziska Weisz, Florian Stetter.
Påsken er pasjon; lidelseshistorie, Jesu lidelseshistorie.
Den rører ved mange strenger, utvilsomt også ved noen potensielt farlige tolkninger, fordi den grunnleggende historiens ekstreme utgangspunkt og ekstreme utgang bærer i seg muligheter til ekstreme tolkninger og ekstreme konsekvenser.
«Korsveien» er en film om religiøs ekstremisme.
Siden religiøs ekstremisme som begrep den siste tiden som regel har vært koplet til islam, er det både tankevekkende og meget fruktbart å flytte blikket til vår nære kulturkrets, den kristne.
Miljøet i denne filmen er tysk, en ekstremt konservativ og rigorøs katolsk utgruppe, som i lange perioder har stått i uforsonlig strid selv med Paven.
Viktigere, her, er kravene til menighetens medlemmer:
En fullstendig hengivelse til en meget streng fortolkning av hvordan man skal leve som troende:
En gruppe konfirmanter blir forkynt «den smale vei» av en nidkjær, ung prest.
Her er grensene trange!
Men den unge Maria er den enste som tolker kravene helt bokstavelig:
Hun er villig til å ofre seg selv for Jesus for å redde en utviklingshemmet bror.
Marias ekstremisme er en implosjon; den skader ikke andre - hun er, sånn sett ingen illgjerningsperson.
Men livet blir umulig; hun vil oppfylle alle krav.
Og når alle krav - inkludert å «hedre og adlyde» en åpenbart mentalt syk mor - også støttes av hennes kirke og presten i hennes skriftestol, finnes det egentlig ingen redning.
Korsveien er et katolsk begrep, en anskueliggjøring av Jesu vandring med korset på «Lidelsens vei» (Via Dolorosa) fra dødsdommen var avsagt av Pilatus, til han var fremme på retterstedet, Golgata.
Det er 14 «stasjoner» underveis, noen belagt i Bibelen, andre tradisjonsforklart.
Selv om utgangspunktet her er tysk og katolsk, er det ingen grunn til å avskrive den religiøse nidkjærheten og de umenneskelige troskravene.
De finnes også i Norge, de finnes også innenfor norsk kristelighet og innenfor andre religiøse retninger i vårt land.
Dette er allment stoff, dette er allmenne paradokser:
Grensen mellom den beundrede, «rette» tro og sykelige faktiske utslag, kan være hårfin.
Norsk psykiatri er gjennom årene full av en avsporet religionsforståelse som har ført til alvorlig sykdom og omfattende livsudugelighet.
Det høres utrolig dystert ut.
Men filmen er faktisk ikke det.
Den har riktignok sin helt egne stil; jeg tror kameraet bare blir flyttet i tre av de 14 sekvensene filmen består av.
Resten er tablåer spilt innenfor helt fast rammer.
Det gir en spesiell konsentrerende effekt, som kler stoffet maksimalt.
Og skuespillerne er rett og slett noen funn; unge Lea van Acken er hypnotiserende både i sin menneskelighet og i sin hengivelse.
Denne filmen er lett å avvise for dem som ikke bryr seg om religion overhode.
Noen vil bruke den som en skrekkhistorie, og bare dét.
Det er synd; da går man glipp av en klok og meningsfull innsikt om et uhyre komplisert, men svært viktig område for ufattelig mange mennesker.
Uansett burde filmen være obligatorisk for troende mennesker, og særlig for dem med oppdragende og forkynnende oppgaver.
JON SELÅS
| 1
|
108840
|
Balladen om en heks – «Anne Pedersdotter»
BERGEN:
Historien om Anne Pedersdotters vei til heksebålet er en forunderlig velturnert middelalderballade.
For i det helt vesentlige er «Anne Pedersdotter» simpelthen saftig, fargesterk og velmodulert historiefortelling.
Drabelige greier; svulstig, full av geberder, begripelig erotikk og grim uhygge.
Det er en middelaldersk ballade i fri utfoldelse; folkloristisk, ful og fandenivoldsk.
Det kunne blitt virkelig naivt og traurig.
Men balanseres hårfint inn av en velfungerende helhet av skuespillere som behersker skillet mellom melodrama og karikatur, «middelaldersk» musikk av dyktige musikere delvis på tradisjonsinstrumenter, lysdesign som nesten umerkelig holder flammene ved like under hele stykket, en scenografi som står støtt.
| 1
|
108841
|
Dødsdans på bristepunktet – «Fugletribunalet»
OSLO:
«Fugletribunalet» er en medrivende, eksistensiell kraftprøve for en teaterscene.
Med et viktig tilleggsspørsmål:
For dette er Agnes Ravatns roman fra 2013, dramatisert for teater.
Roman og scene er to ulike arenaer med ulike krav til formspråk, skal man nå frem til sitt publikum.
Denne teateroppsettingen er så søkklastet med romanens innhold, at det erhelt på grensen til det scenisk bærbare, særlig helt mot slutten.
Men det holder; Det norske teatret presenterer en utmattende god forestilling.
| 1
|
108842
|
Ekte musikalglede – «Sound Of Music»
TRONDHEIM:
Og der var Julie Andrews gjenfødt som Silje Lundblad…
Iallfall etter norske forhold.
Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en bedre Maria-rolle enn den Lundblad viste på Trøndelag Teater lørdag kveld.
En gjennomspilt musikal får nytt liv med en så sprudlende hovedrolle!
Silje Lundblad er en god og naturlig skuespiller og hun synger kanskje enda bedre.
Hennes samspill med abbedissen (Helle Ottesen) og spesielt sin syv ste-barn gjøres med en spilleglede som smitter over på publikum.
Lundblad vet åpenbart godt hvor langt man kommer ved å etterstrebe troverdighet i rollene.
| 1
|
108844
|
Magisk opplevelse – «Morgon og kveld»
OSLO:
Anne Marit Jacobsens formidling av Jon Fosses poetiske kraft har magiske krefter.
Noen ganger skapes øyeblikk av stor kunst gjennom små virkemidler.
Som i denne nydelige, medrivende forestillingen om selve livet; om fødsel og død.
Virkemidlene er i dette tilfellet Jon Fosses undrende, vare og nakne tekst, samt Anne Marit Jacobsens levende, varme og nyanserike evne til å formidle teksten.
Så enkelt - så nært.
| 1
|
108846
|
Rar, rørende roman
Emma Healey:
«Elizabeth er borte»
Maud – bokens hovedperson og jeg-forteller – er noe så uvanlig som en 82 år gammel kvinne med demens.
Hun surrer og glemmer.
Hun roter seg bort.
Men midt oppi alt det tragiske er hun full av humor, selvironi og sjarm.
Boken er helt i ytterkanten av hva som kan kalles krim, men «hva det er» spiller liten rolle.
Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u) skrevet mellom dem – i denne rare, betagende og hjertevarme romanen.
| 1
|
108847
|
Prima svensk kvalitet
Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt:
«Den stumme jenta»
Som nevnt er det grunn til å la seg imponere av hvordan handlingen i denne boken er snedig bygget opp, med de helt riktige og overraskende twistende underveis.
Det eneste som trekker ned, er en liten jente som resonnerer urealistisk «voksent», og en i overkant uansvarlig presseavsløring.
Og bokens omslag er ærlig talt nokså gyselig.
Men først og fremst er «Den stumme jenta» et herlig stykke profesjonelt håndarbeid fra to forfattere som virkelig vet hva de gjør.
| 1
|
108849
|
Uelegant dansk favoritt
Jussi Adler-Olsen:
«Den grenseløse»
Det meste handler om overdrivelser.
For det første fører forfatteren et voldsomt språk med mange grove virkemidler som kommer igjen og igjen.
Et eksempel er alle misforståelsene som oppstår fordi Assad ikke behersker metaforbruk og ironi på dansk.
Et poeng som gjentas inntil det kjedsommelige.
Det samme gjelder enkelte av personskildringene.
Politisjefen er for eksempel en endimensjonal og selvskrytende stut.
Lest det før?
Ja, nettopp.
| 0
|
108852
|
Svalbard i spill
Per Arne Totland:
«Om hundre år er allting glemt»
Anslaget for denne boken er lovende:
En ukjent avtale mellom Norge og Sovjetunionen setter den norske suvereniteten over øygruppen i fare, og kan utnyttes av dagens russiske regime i deres aggressive utenrikspolitikk.
Bakgrunnen skal finnes i begivenheter på 1920-tallet, der forfatteren på kreativt vis bruker reelle historiske personer – politikere og embedsmenn – for å bygge en intrige.
Stikkord er utpressing, blant annet trues det med å «oute» den norske utenriksråden som homse.
| 0
|
108853
|
Menneskets mørke dyp
Robert Wilson:
«Dere finner meg aldri»
Robert Wilson er en mester i å la spenningen bygge seg gradvis opp, intensiteten øker så å si fra side til side.
I takt med overraskelsene.
Personskildringene hans er preget av paradokser: han er både ubarmhjertig og menneskekjær, usentimental og følelsesladet på en og samme tid.
Han legger ikke fingrene imellom når det gjelder hva folk kan gjøre mot hverandre – også foreldre og barn.
Samtidig viser han frem flere til dels overraskende glimt av menneskelighet hos karakterene sine.
| 1
|
108854
|
Intenst spennende
Joakim Zander:
«Svømmeren»
Selv om forfatteren sjelden briljerer, er språket effektivt og godt.
Men dette er ikke en bok du leser for å nyte originale metaforer eller lekne formuleringer – du vil vite hva som skjer.
«Svømmeren» er en bok du ikke lett legger fra deg.
De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!
| 1
|
108855
|
Bokanmeldelse:Joakim Zander:
«Svømmeren»
Den svenske debutanten Joakim Zander har skrevet en intenst spennende internasjonal, politisk thriller.
Å skrive internasjonale, politiske thrillere – med mange hovedpersoner, ulike tidsplan
og forskjellige handlingstråder – er krevende.
Den svenske debutanten Joakim Zander mestrer kunsten til fulle.
«Svømmeren» åpner med et bombeattentat i Damaskus i 1980 og ender – høydramatisk – i Stockholms skjærgård 33 år (og 240 sider) senere.
Romanen har et fargerikt – om enn tradisjonelt – persongalleri:
Vi møter bl.a. en amerikansk CIA-agent, en sympatisk svensk EU-jurist og en veldig usympatisk svensk lobbyist.
Sammen står de opp mot en gruppe skruppelløse drapsmenn som gjør alt for å holde en stor hemmelighet skjult.
Dramatikken oppstår når den svenske EU-juristen Klara Walldéen blir oppsøkt av ekskjæresten Mahmoud Shammosh.
Han forsker på krigsforbrytelser og har kommet over hemmelig og farlig informasjon om amerikanske misgjerninger.
Samtidig begynner lobbyisten og karriereløven George Lööw å arbeide for en mystisk klient - et internasjonalt konsern - som hele tiden tvinger ham til å krysse etiske og juridiske grenser.
Selv om forfatteren sjelden briljerer, er språket effektivt og godt.
Men dette er ikke en bok du leser for å nyte originale metaforer eller lekne formuleringer – du vil vite hva som skjer.
«Svømmeren» er en bok du ikke lett legger fra deg.
De første 250 sidene er spennende – de siste hundre er intenst spennende!
| 1
|
108856
|
Bokanmeldelse:Robert Wilson:
«Dere finner meg aldri»
Bekmørk krim fra en mester i faget.
Robert Wilson dykker som vanlig dypt ned i menneskesinnets avkroker.
Her hjemme er nok krimforfatteren Wilson fremdeles mest kjent for «Et lite drap i Lisboa» og «Den blinde mannen i Sevilla» om drapsetterforskeren Javier Falcón.
Men nå har han skiftet persongalleri, og «Dere finner meg aldri» er den andre boken med den britiske kidnappingseksperten Charles Boxer og hans fraskilte kone Mercy, som er politietterforsker.
I det boken begynner er deres felles 17 år gamle datter Amy i ferd med å ta den ultimate tenåringshevnen over håpløse foreldre.
Hun bestemmer seg for å forsvinne sporløst, og takket være sine foreldres spesialkompetanse vet hun også ganske godt hvordan akkurat det skal gjøres.
Leseren tas med til et voldelig narkomiljø i Madrid, der et kvinnelik kort tid etter blir funnet partert og dumpet i elven.
Med Amys pass skjult i jakken.
I stedet for å la boken bli en ren oppklaringshistorie, lar Wilson handlingen utvikle seg i uventede retninger.
Mercy etterforsker blant annet kidnappingen av 10-åringen Sasha, en sak som skal vise seg å peke mot de innerste russiske maktsirkler.
Med forgreninger både til presidentkontoret i Kreml og giftdrapet på varsleren Alexander Teresjenko.
Robert Wilson er en mester i å la spenningen bygge seg gradvis opp, intensiteten øker så å si fra side til side.
I takt med overraskelsene.
Personskildringene hans er preget av paradokser: han er både ubarmhjertig og menneskekjær, usentimental og følelsesladet på en og samme tid.
Han legger ikke fingrene imellom når det gjelder hva folk kan gjøre mot hverandre – også foreldre og barn.
Samtidig viser han frem flere til dels overraskende glimt av menneskelighet hos karakterene sine.
Språket er for det meste nøkternt og deskriptivt, noe som også er med på å øke effekten i det han skildrer.
Det eneste som trekker ned er noen litt stive og oppstyltede dialoger.
Men de kan neppe lastes oversetteren Inge Ulrik Gundersen, som ser ut til å ha gjort en solid jobb.
| 1
|
108857
|
Bokanmeldelse:Per Arne Totland:
«Om hundre år er allting glemt»
Storpolitisk spill om Svalbard og Arktis utarter til langtekkelig agentroman.
Anslaget for denne boken er lovende:
En ukjent avtale mellom Norge og Sovjetunionen setter den norske suvereniteten over øygruppa i fare, og kan utnyttes av dagens russiske regime i deres aggressive utenrikspolitikk.
Bakgrunnen skal finnes i begivenheter på 1920-tallet, der forfatteren på kreativt vis bruker reelle historiske personer – politikere og embedsmenn – for å bygge en intrige.
Stikkord er utpressing, blant annet trues det med å «oute» den norske utenriksråden som homse.
Og baron Fritz Wedel Jarlsberg, mannen bak Svalbardtraktaten, er visstnok bifil.
For ikke å kompromittere regjeringen og dens embedsmenn, lar norske politikere seg presse til å inngå en avtale som i 2020 vil gi russerne herredømme over Svalbard.
Russernes eksemplar av det sensasjonelle dokumentet forsvinner imidlertid etter en dramatisk agentjakt i Stalins Sovjet, bare for å dukke opp nesten hundre år etter hos den norske agentens oldebarn.
Hun er prest på Svalbard, og en kveld blir hun gjenstand for pågående oppmerksomhet fra en kjekk russer.
Og da har vel den oppmerksomme leser allerede gjettet seg frem
til hvilket ærend, utover det erotiske, han er ute i.
Bokens svakhet er nettopp at det blir for enkelt å forutse hva som skal skje i neste omdreining av handlingen.
For selv om Per Arne Totland har skrevet en innholdsmessig gjennomarbeidet spenningshistorie, med både tids- og stedskoloritt og frisk litterær bruk av også dagens politiske ledere, holder ikke boken helt mål språklig.
Det blir for mange klisjeer, enkle utveier, naive replikkvekslinger og for mye patos – særlig mot slutten.
Slik har det seg at en frisk og fartsfylt start ender i en slapp og langtrukken slutt.
| 0
|
108861
|
Musikalanmeldelse:Ekte musikalglede
TRONDHEIM(VG)
Og der var Julie Andrews gjenfødt som Silje Lundblad…
Iallfall etter norske forhold.
Jeg kan i hvert fall ikke tenke meg en bedre Maria-rolle enn den Lundblad viste på Trøndelag Teater lørdag kveld.
En gjennomspilt musikal får nytt liv med en så sprudlende hovedrolle!
Silje Lundblad er en god og naturlig skuespiller og hun synger kanskje enda bedre.
Hennes samspill med abbedissen (Helle Ottesen) og spesielt sin syv ste-barn gjøres med en spilleglede som smitter over på publikum.
Lundblad vet åpenbart godt hvor langt man kommer ved å etterstrebe troverdighet i rollene.
Det smitter dessuten temmelig kjapt over på kaptein von Trapp (Øyvind Brandtzæg) også.
Han får vist forsvinnende lite kaderdisiplin på ungene før han blir sjarmert i senk av Maria…
Men så er det da også nødvendig å ha muligheten til å sprute liv inn i en klassiker som «Sound Of Music», ikke minst når forestillingen er så tro mot originalen som det er mulig å komme.
Men ofte er det enkle det beste.
Og det er en slitesterk - og sann - historie som presenteres med både fremdrift og på en måte som gjør at hele familien forstår den.
Den politiske bakgrunnen for stykket er også fint balansert; den blir aldri fortrengt til skyggene, men får heller aldri en dominerende plass.
Ideelt sett kunne denne utgaven av «Sound Of Music» vært kortet ned litt, men i den enkle scenografien er det scener som uansett skiller seg sterkt ut fra andre.
Helheten som nonnekoret skaper fra begynnelse til slutt er forestillingens største pre - det skader heller ikke at koret er så vokalt samkjørte at de faktisk gir det hele en klar, musikalsk ekstradimensjon.
De syv barna i alderen fem til seksten imponerer voldsomt, det samme gjør Helle Ottesen når hun virkelig får kjørt seg i hymnen «Climb Ev’ry Mountain» («Se over fjellet») - den er eksepsjonelt vanskelig, men Ottesen fullfører godt forbi godkjentstempelet.
«Sound Of Music» er en musikal som handler om glede - glede ved å leke, glede ved å synge, glede ved å ha det godt med seg selv, spesielt i vanskelige tider.
Det er et tema som er erke-amerikansk og av den grunn lett kan bli i overkant søtt og overfladisk.
Likevel er ikke denne utgaven rent sukkertøy for familien, selv om scenografien tar godt vare på overklassekulissene (inkludert en herlig supersnobb i Max, spilt av Hans Petter Nilsen).
Det er sanglek med mening de kommer til å bedrive på Trøndelag Teater de neste ukene.
| 1
|
108862
|
Teateranmeldelse:«Fugletribunalet»
«Fugletribunalet» er en medrivende, eksistensiell kraftprøve for en teaterscene.
Med et viktig tilleggsspørsmål:
Hvor mye kan en scene egentlig tåle?
For dette er Agnes Ravatns roman fra 2013, dramatisert for teater.
Roman og scene er to ulike arenaer med ulike krav til formspråk, skal man nå frem til sitt publikum.
Denne teateroppsettingen er så søkklastet med romanens innhold, at det er helt på grensen til det scenisk bærbare, særlig helt mot slutten.
Men det holder; Det norske teatret presenterer en utmattende god forestilling.
Temaene hører til dramatikkens grunnelementer: Skyld, skam og soning.
Allis er noen-og-30, historiker, TV-kjendis og offentlig ydmyket etter å ha hatt avslørt sex med selveste kringkastingssjefen; lå hun seg simpelthen til sitt livs berømmelse?
Hun lå seg i alle fall til sitt livs nederlag.
Og i skammens villfarelse søker hun seg en slags huspost hos en merkelig eneboer, med hemmeligheter kanskje større og mørkere enn Allis selv.
Bare fuglene vet.
Det blir en spenstig sjangerblanding ut av dette; delvis bekjennelseslitteratur, delvis (nesten) komedie, delvis heimstaddiktning, delvis erotikk, delvis drømspill, delvis thriller, delvis horror.
Marie Blokhus er modig og perfekt som Allis, Niklas Gundersen en åresprengt mørkets atlet av et mannfolk.
De spiller, meisler, sloss og kler av seg en meget sammensatt og til slutt nattsvart beretning, som midt mellom flirfull forfengelighet og forferdelige forbannelser likevel gjenskaper noe dypt gjenkjennelig og - faktisk - underholdende.
Dette er helt et klar «må-se» for alle teaterinteresserte; oppfinnsom og meningsfull «nordisk noir» - ikke på film, men på scene.
JON SELÅS
| 1
|
108863
|
Teateranmeldelse:«Anne Pedersdotter»
BERGEN (VG)
Historien om Anne Pedersdotters vei til heksebålet er en forunderlig velturnert middelalderballade.
Stykket har en mer en 100-årig historie, tett knyttet til Bergen.
For det var her hun levde, her var hun gift med den bemerkelsesverdige prest, historiker og folkelivsskildrer Absalon Pederssøn Beyer (1528 -. 1575), her ble hun brent som heks på bålet i 1590.
Bortsett fra noen få hovedpunkter, er det lite i teaterstykket om henne som er biografisk korrekt.
For det kunne blitt kjedelig teater.
Men, som med all velfungerende diktning, det er ikke nødvendigvis løgn, heller.
Og i jakten på tidsånden rett etter reformasjonen i Norge, blir både tro og overtro, religiøs begrunnet maktbruk, redsler og trusler anvendt på måter som vi vet stadig er aktuelle i altfor store deler av verden.
Likeså med kvinnenes stilling og maktmennenes agerende frykt for selvstendige kvinner og deres krav om egenverd, livsrom og seksualitet.
Uten på noen måte å gjøre dem ufeilbarlige.
Likevel er ikke stykkets delvise relevans for vår tid det viktigste.
For i det helt vesentlige er «Anne Pedersdotter» simpelthen saftig, fargesterk og velmodulert historiefortelling.
Drabelige greier; svulstig, full av geberder, begripelig erotikk og grim uhygge.
Det er en middelaldersk ballade i fri utfoldelse; folkloristisk, ful og fandenivoldsk.
Det kunne blitt virkelig naivt og traurig.
Men balanseres hårfint inn av en velfungerende helhet av skuespillere som behersker skillet mellom melodrama og karikatur, «middelaldersk» musikk av dyktige musikere delvis på tradisjonsinstrumenter, lysdesign som nesten umerkelig holder flammene ved like under hele stykket, en scenografi som står støtt.
Skulle man innvende noe, må det bli at slutten kommer noe abrupt på.
Vi vet jo hvordan det ender: Trist.
Og kanskje kvinnens endelikt føles byrdesom, når man først har investert så mye teatral utforskning av det levde liv?
Uansett:
Det ender noe summarisk.
Sånn sett.
Men kanskje alt i alt:
Like greit.
JON SELÅS
Anmeldelsen er skrevet etter påsyn av generalprøven fredag.
| 1
|
108867
|
Teateranmeldelse:Besk toddy
Det ruller hoder på Det Norske Teatret igjen i vår.
Men ikke mange nok.
Og ikke blodig nok.
Musikalsk ansvarlig:
Svenn Erik Kristoffersen
Med:
Blant andre Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Silya Nymoen, Geir Kvarme, Marieke Wang og Heidi Gjermundsen Broch
Av og til må man lure på hvilke interesser og hobbyer regissør og teatersjef Erik Ulfsby sysler med på fritiden, for i det profesjonelle liv er han en lystmorder av rang.
For halvannet år siden var det små, ondskapsfulle bøllefrø som ble sendt skrattende i døden i «Shockheaded Peter», mens han nå har tatt for seg den hevnbesatte barbereren Sweeney Todd som til overmål lar ofrene sine havne i kjøttkverna og bli til pai hos partneren Mrs. Lovett.
Det er faktisk naturlig å sammenligne disse to stykkene, både fordi Ulfsby selv har regien på begge og fordi morbiditeten i begge overgår den lille fantasien vi mennesker har.
Og for å si det med en gang; «Sweeney Todd» er solid, men likevel et godt stykke unna sin groteske forgjenger.
Det skyldes blant annet effektene som både er nedtonet og enklere enn sist, men det skyldes nok først og fremst at «Sweeney Todd» er ekstrem vanskelig teaterkunst.
Jeg kaller det teater, for det blir feil å kalle dette stykket - og Stephen Sondheims musikk - for lettbeint musikalartisteri.
Jeg mistenker Erik Ulfsby for å ha tatt det dristige valget å la nettopp musikken være dynamoen denne gangen.
Dristig fordi «Sweeney Todd» helt mangler de fullendte melodiene - hit'ene, om du vil - som de fleste andre musikalsuksesser kan skilte med.
Her er det sangene som skal understreke dramatikken og progresjonen.
Med utpreget sans for atonalitet og dissonsans kan det by på store utfordringer for publikum å følge med når aktørene strever seg gjennom sangpartiene.
Det aller meste står med andre ord på dem - og i dette tilfellet er de hentet fra øverste hylle.
Derfor må det være lov for en kritiker å sette kniven - barberkniven i dette tilfellet - under strupen på dem i vår bedømmelse.
Geir Kvarme er en herlig sleip Pirelli, mens Heidi Gjermundsen Broch ikke har fått nok å spille på som Tobias.
Charlotte Frogner har kanskje den mest krevende rollen, også sangmessig, som den tøsaktige Mrs.Lovett og er den som klarer å flette inn de fleste humoristiske poengene.
Som det egentlig er overraskende få av.
Silya Nymoen som forteller og heks fyller rollen sin aller best, men så er hun da også sanger i utgangspunktet.
Samtidig er det en fryd å se hvor godt hun åpenbart trives på teaterscenen - hun avleverer en solid søknad for en enda større rolle etter dette.
Frank Kjosås i hovedrollen blir fort stereotyp; du vet, dette mørke, steinharde, stirrende og stive blikket som vi kjenner så godt fra før, senest i «Kampen om tungtvannet».
Effektivt er det, men det bør snart varieres.
Faktisk blir Kjosås slående lik ungdomsutgaven av Edward Scissorhands, men så er da Tim Burton - som både regisserte denne og filmversjonen av «Sweeney Todd» - trolig et sterkt forbilde for regissør Erik Ulfsby.
Det tar med andre ord litt tid før karakterene finner sin form, og kanskje finner dette sted allerede i de første forestillingene etter premieren.
Enn så lenge bør det kanskje være et tankekors at de beste aktørene på scenen under premieren var dukkene som gestaltet barbereren Todds ofre.
Det var iallfall dukketeater på høyt nivå.
| 1
|
108915
|
Filmanmeldelse:Intenst rasedrama
Sterkt, poengtert og engasjerende drama om en avgjørende begivenhet i amerikansk historie.
1960-tallets borgerrettighets-bevegelse i USA, med Martin Luther King Jr. i spissen, var en epoke med rå og rystende vold, høyt politisk spill, innbitt hat, sterke følelser og en durabelig kamp for verdier.
Alt dette gjenspeiles med overbevisende tyngde i denne velspilte, om enn noe omstendelige filmen.
Handlingen er lagt til en intens periode i begynnelsen av 1965, da Nobelprisvinner King satset alt på at daværende president Lyndon B. Johnson skulle signere en lov som garanterte stemmerett, uansett hvilken delstat man bodde i.
Åstedet for «kampen» var Selma, en by i Alabama der en hardtslående rasist var politisjef og der den hvite manns klare talsperson, George Wallace var guvernør.
Både King og hans medspillere ser det strategiske i valg av sted; spektakulært bråk betyr landsdekkende oppmerksomhet.
Dette var også i fjernsynets pionertid, og mediets enorme gjennomslagskraft synliggjøres i direktevisningen av den første fredelige marsjen i Selma.
Volden, slagene, tåregassen og det rabiate hvite hatet som dundret over TV-skjermene, fikk store deler av det amerikanske folk til å sette middagen i vrangstrupen.
Til tross for et i blant omstendelig preg, er filmens grunntone intens.
Dragkampen på høyt politisk nivå, og interne uenigheter er godt spisset og gir et sammensatt bilde av en situasjon som i blant ulmet som en trykk-koker.
David Oyelowo er troverdig og stø som Martin Luther King.
Han nyanserer spillet, viser uro og styrke og formidler på en overbevisende måte Kings sagnomsuste taler; kanskje det sterkeste våpen denne ikkevold-strategen hadde.
Som tilskuer anno 2015 kjenner jeg ennå hvor rystende urettferdig rasepolitikken var, hvor ille det er å se det hvite hatet.
I denne filmen blir man også minnet om den styrken som motparten hadde; en styrke som også hadde utspring i en sterk tro.
For afroamerikanere som kjempet for sine rettigheter, var til en stor grad kirken et samlingssted.
Overbevisningen om at Gud var på deres side sto sterkt.
Ikke minst hos King selv.
«Selma» gir rom for heftige følelser, raseri og blodig urett.
I blant i meste laget, men som en historisk vekker om vår nære historie er dette et drama med driv og nerve.
| 1
|
108921
|
Filmanmeldelse:Vakkert og ubetydelig
Oppvekstdokumentar som burde vært syltet ned.
Det må ha vært litt frustrerende for filmskaper Aslaug Holm da «Boyhood» kom ut i høst, spillefilmen hvor Richard Linklater har fulgt sine skuespillere i 12 år.
Den norske dokumentaristen har nemlig hatt et lignende prosjekt gående, og filmet sine egne sønner Lukas og Markus i syv år.
(Jeg ser for meg frustrasjon i klipperommet da hun fikk se filmplakaten til «Boyhood» - nærmest identisk med en sekvens hun har brukt av sine egne barn.
)
Holms materiale har blitt dokumentaren «Brødre».
Resultatet har blitt en snill, vakker, rørende – men ganske ubetydelig - film om oppvekst.
Det blir som å titte i naboenes familiealbum – eller Facebook-konto for den saks skyld, men jeg er slett ikke sikker på om dette fortjener å vises til resten av verden.
Hverdagsliv kan være interessant nok, og det er sikkert mer enn nok drama og konflikter innenfor middelklasseveggene på Sagene også – men det får du lite av i «Brødre».
Her er nok av nydelig komponerte bilder, akkompagnert av et smakfullt, småmelankolsk lydspor komponert av Kaada.
Slikt pirrer nostalgikerne blant oss – «Brødre» er effektiv i gåsehudfremkallingen.
Men ville regissør – og mamma – Aslaug Holm latt kameraene dersom noe virkelig vondt hadde inntruffet – og ville det vært ok?
Det er et av flere etiske spørsmål regissøren sikkert har stilt seg underveis.Et annet er om hennes to hovedpersoner kunne ta egne valg om de ville være med eller ikke.
Ingen av dem virker overvettes begeistret for prosjektet – heller ikke med å fremføre de høytravende monologene moren har skrevet til dem som de må lese inn som voiceover.
Holm føyer seg inn i rekken av dokumentarister som velger å rette kameraet innover mot seg selv og sitt – og det virker som om hun med «Brødre» har havnet i en skvis.
Når man har lagt ned så mye arbeid gjennom syv år har følelsen av at «dette MÅ ut nå» blitt for sterk.
Jeg tror materialet ville hatt godt av flere kritiske blikk utenfra – og kanskje ville den blitt sterkere, kanskje ville den kunne si langt mer om vår egen tid om regissøren hadde turt å la stoffet ligge i 20-30 år til..
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
108927
|
Raylee – «Louder»
– Raylees låt er i utgangspunktet altfor mekanisk, nærmest stikk motsatt av den livligheten hun selv fremviser på scenen.
Derfor kommer denne låten ikke til å representere Norge i Europa i mai, men Raylee gjør det beste hun kan ut av anonymt materiale.
Stemmen er fremdeles ung, men danseshowet er perfekt koreografert og hun er definitivt venn med tv-kameraene – blikket sitter der det skal.
Hun sliter med andre ord med det samme som hun gjorde i «Stjernekamp»; summen av vokal og dans glir ennå ikke helt sømløst inn i hverandre.
| 0
|
108929
|
Jenny Langlo – «Next to You»
– Mystisk i sort og skinn, med tung mørk sminke – akkurat slik vi hadde forventet oss Jenny del Rey i kveld.
Fire synth-trommiser i hoods backer opp en låt som utvikler seg erke-typisk svensk i refrenget, der Jenny åpenbart har øvd hardt på stemmehoppene.
Og det funker, for dette er en låt som har vokst voldsomt, selv om den kan minne sterkt om fjorårets svenske bidrag, Sanna Nielsens «Undo».
Men man husker både låt og Jennys opptreden - dette må da være en klar finalist!
| 1
|
108930
|
Ira Konstantinidis – «We Don't Worry»
– 17-åringen velger å fremføre sin uhyre sjarmerende låt med dansere som mikser gatesmartness og cheerleader-outfits som om det er hva hun omgås daglig på Elvebakken videregående skole i Oslo.
Men Ira fremstår akk så urutinert.
Og knapt vant med å danse og synge simultant foran flere tusen tilskuere.
Hun er både andpusten og hektisk, dessverre, noe som er ganske så ødeleggende for totalbildet.
Jeg er fremdeles veldig glad i denne låten, men lukker øynene neste gang jeg skal høre den.
Og det blir neppe i Wien i mai.
| 0
|
108931
|
Contrazt – «Heaven»
– Norges største bygdefest?
Da er det dårligere stelt i danseband-Norge enn jeg trodde…
Solør-bandet smiler som levende Colgate-reklamer og har utvidet med ditto blide blåsere, men tror vi på det?
Skal du skape Norges største bygdefest, må man by på noe mer – en ekstradimensjon - enn det man hver helg serverer på diverse bygdelokaler rundt om i rurale Norge.
Ordet programmessig får en dypere mening etter denne opptredenen.
Låten er ok, showet er ok, helheten er ok.
Sagt med andre ord; et skuldertrekk.
| 0
|
108932
|
Marie Klåpbakken – «Ta meg tilbake»
– Ojoj, tørris langs gulvet og lang sort, utringet kjole – har vi sett det før?
Marie er kanskje den – ved siden av Jenny Langlo – som har fått mer ut av låten gjennom sceneshowet.
Vanligvis trives hun i bakgrunnen som fiolinist, men her fremstår hun som den fødte sanger og artist.
Endelig kommer stemmen frem i refrenget, fela får en naturlig rolle og gir et etterlengtet norskfolkloristisk preg, og ikke minst – vindmaskinen er tilbake!
Kveldens store, positive overraskelse så langt.
| 1
|
108933
|
Staysman & Lazz – «En godt stekt pizza»
– Soleklare forhåndsfavoritter og soleklare vinnere av sosiale medier.
Og soleklart forhåndsslaktet.
Låten – en oppfordring til å gå på moskusfylla – har ikke blitt bedre siden første gang den ble truet på det norske folk.
Showet er heller ikke noe å skryte av; en blanding av poging og texas square dance – og noen mindre stekte plastpizzaer i kulissene.
At Kringkastingsorkesteret reiser seg og hopper med rølpegjengen på refrenget, får meg til å miste en viss respekt for KORK.
Ble litt uvel nå, gitt.
| 0
|
108937
|
Bokanmeldelse:Ian Buruma:
«År null»
Hvordan så verden ut ved frigjøringen i 1945?
Hva skjedde med alle menneskene som i seks år hadde levd i en unormal tilværelse?
Dette handler Ian Burumas fabelaktige fortelling fra 1945 i Europa og Asia om.
Tittelen taler for seg – «År null».
Kunne verden noen sinne vende tilbake til «normalt» etter 2. verdenskrig?
Ja, hva var egentlig «normalt» liv?
En rekke land hadde vært okkupert, millioner av mennesker var drept, brutalt myrdet.
Familier ble utslettet, andre familier var ribbet og fåtallige.
Landsbyer slettet i øst, byer smadret ved bombing i sentral-Europa.
Det var i sannhet et år «null».
Mange har forsøkt seg på å skrive en slags biografi over verden ved 2. verdenskrigs slutt.
Nylig utkom Keith Lowes bok på norsk om «Råskapens Europa», og Tony Judt har i sin suverene bok «Postwar» tegnet verden med skarpt blikk.
Men Ian Burumas bok skiller seg fra disse.
For det første er det en bok skrevet med en varme, med en personlig tone, for det andre er dette ikke en akademisk forskningsbasert bok, men bredt anlagt, basert på velvalgt faglitteratur og skjønnlitteratur, andre kulturuttrykk og noen intervjuer.
Å lese Ian Burumas «År null» er som å lese et velskrevet essay som bærer leseren med fra første til siste side.
Han rammer det hele personlig og elegant inn med faren som studerte juss i Utrecht da Nederland ble okkupert av Nazi-Tyskland.
Studentforeningen faren var med i gjennomførte brutale innvielsesritualer.
De nye studentene var «fostre» og måtte hoppe som frosker, og det var sadistiske leker.
Faren nektet å signere lojalitetserklæring og endte med tvungent fabrikkarbeid Berlin, der han opplevde den massive bombingen og grusomheter.
Etter krigen var det studier igjen og nye brutale dåpsritualer i studentforeningen.
Hvordan kunne faren akseptere den groteske studentstilen, under Buruma.
– Det føltes normalt, svarte faren.
Kapitlene hos Buruma har korte, huggende titler - som «Sult», «Hevn», «Giften drives ut», «Umenneskene siviliseres».
Her skildres sulten som herjet.
Her vises den rystende frigjøringen av leirene med likhauger og halvdøde mennesker, og også den utagerende seksualiteten som utfoldet seg i leirene etter frigjøringen:
Det var mennesker som hadde mistet alt, nå kunne de endelig leve.
Da en ladning leppestifter havnet dukket opp, ble kvinnene overlykkelige, endelig noe å pynte seg med etter år i fornedrelse.
Her skildres de massive voldtektene av russiske soldater, og også massakrene på tusener av japanske sivile.
Her skildres utvikling i de enkelte land og optimismen da FN ble etablert.
Det er både bredt anslag og en detaljrikdom fra dette ene året, frigjøringsåret.
Selv om mye er kjent, er denne fortellingen om 1945 skrevet med et nytt blikk, billedutvalget er storartet – og den er virkelig bevegende å lese.
| 1
|
108938
|
Filmanmeldelse:«Wild Tales»
Seks noveller i én film - om hevn og andre djevelske gleder.
Argentina.
Regi: Damian Szifron.
11 år.
MED: Dario Grandinetti, Maria Marull, Julieta Zylberberg, Rita Cortese, Leonardo Sbaraglia, Walter Donado, Ricardo Darín, Oscar Martinez, Maria Onetto, Osmar Núñez, Erica Rivas, Diego Gentile, Cesar Bordon, Nancy Duplaa, Alan Daicz, Germán de Silva.
Filmen var nominert til beste fremmedspråklige Oscar - helt fortjent.
For makan til haraball!
Hevn er det gjennomgående motivet, langsiktig, kortsiktig, planlagt og improvisert hevn ; hva gjør vi egentlig når vi bli provosert utover enhver rimelighet - og oppfører oss som ville dyr?
Det går alltids an å spørre.
Og noen godt mulige svar ligger her!
En evig taper er blitt flysteward; to bilister hisser seg opp; en serveringsdame får familiens ødlegger av en lånehai som kunde; en sprengningsingeniør får en (mener han) ufortjent parkeringsbot; en sønn i en overklassefamlie har kjørt ned en gravid kvinne i et fotgjengerfelt; en brud blir på bryllupsfesten klar over at brudgommens elskerinne er i salen.
Hver historie har sin groteske tone og sin dose nøye oppmålt humor, fra gapskratt til medfølgende smil.
Men alle er meget godt filmet, musikken brukes definitivt som eskalerende element.
Og de fleste historiene har den djevelske lille vrien, at på et lite punkt underveis kunne katastrofene vært unngått.
På en eller annen måte.
Men:
Nei!
De eleville spanske regi/produsent-brødrene Pedro og Agustin Almodovar er produsenter for filmen.
For de innvidde, belyser dette i noen grad galskapen og kvaliteten i det hele.
Men alle andre kan uansett «glede» seg over en ekstrem og sær film, som garantert vil gi samtaleemner utover de små timer.
Bare ikke gå på kino med en uvenn!
JON SELÅS
| 1
|
108939
|
Filmanmeldelse:«The Drop»
Truende dypdykk i New Yorks aller mest skittenslitte bakgater.
En sann fryd!
USA.
Regi: Michael R. Roskam.
15 år.
MED:
Tom Hardy, Noomi Rapace, James Gandolfini, Matthias Schoenaerts, James Frecheville, John Ortiz, Elizabeth Rodriguez, Michael Aronov, Erin Darke, Jeremy Bobb, Michael Esper, Tobias Segal, Morgan Spector.
Sjangeren en velkjent, ingrediensene velprøvd:
Baren, dens klientell av jakkesvære kroppsarbeidere, livet på mafiaens nåde, den organiserte strøm av illegale millioner, de beinharde menn, den dypt religiøse politimannen, den filosofiske boss, den psykopatiske galningen, den ensomme kvinnen med bekjentskapskatastrofer.
Jo da, baren «Cousin Marv's» er velkjent landskap.
Det er bare en stund siden vi har sett det.
Og attpåtil medJames Gandolfini i hans aller siste rolle; diger, prustende og grovt upålitelig.
Svenske Noomi Rapace er gangsterbruden her, uten all verden å bygge på i sin rolle, men med bomsikker kapasitet til å gjøre det maksimale ut av sitt materiale.
Men det er Tom Hardy som er hovedfokus, som bartenderen Bob.
En smålåten, snill fyr, som gir bort drinker, lar bagladyen ved enden av disken røyke etter 24.00, en gentleman overfor kvinner og en sann dyrevenn.
Rundt Bob og baren bygger det seg opp et plott av farer og potensielle trusler, alt i takt med den forventede millionpotten, som vil bli diskret avlevert på selveste Superbowl-dagen.
Stemningen strammes etter hvert kraftig til.
Vi vet at absolutt alle er i stand til å stelle i stand alle slags katastrofer.
Bortsett fra Bob;
Hva er han i stand til?
Som allerede sagt:
Dette er en sjangerfilm, et strålende produkt for alle med sant for New Yorks «mean streets».
De som ikke skjønner hva dét betyr, kan la være.
JON SELÅS
| 1
|
108941
|
Film:Sensuell og slapp
En del sexy snadder i en ellers slapp film om bedrageriets kunst.
Duoen Smith & Robbie har et sensuelt rytmisk samspill og imponerende fingerferdighet i fokusert skurkearbeid.
Det hjelper en del i en fortelling som ellers ikke oser av hverken overraskelser eller smarte vrier.
Det velkjente «hvem svindler hvem» ligger i bunn når den elegante bedrager Nick (Smith) oppdrar vakre Jess (Robbie) i faget.
Fasaden er lekker, men plottet er i større grad dusinvare.
Slik det også var med regissørduoens komedie «Crazy, Stupid, Love».
Man sitter unektelig igjen med en følelse av å ha sett det meste før; raske biler, stilige klær og smarte svindlere som med åleglatt stil lurer andre og hverandre kjapt og presist.
Det er til dels underholdende å overvære, men «Focus» er litt for ufokusert på det ekstravagante til at filmen letter.
Filmens bonus er en del smekre detaljer når det gjelder å tilrane seg motstanderens klokke, veske, lommebok, smykke eller hvilken gjenstand han/hun måtte besitte.
Selv om det trekkes opp et ess eller to mot slutten, blir dette en lettvekter i forhold til den langt mer fornøyelige bedragerigjengen i «Ocean»-filmene.
| 0
|
108944
|
Bokanmeldelse:Jussi Adler-Olsen:
«Den grenseløse»
Jussi Adler-Olsen er en overdrivelsens mester.
Resultatet blir ikke veldig elegant.
Enda en bok i serien om Avdeling Q, og i hovedrollen nok en gang Carl Mørck og hans kollegaer Assad og Rose.
Denne gang skyter handlingen bokstavelig talt fart på Bornholm anno 2014, der politimannen Christian Habersaat på sin siste dag i tjeneste velger avskjedsselskapet som et passende sted til å sette seg en kule for pannen.
I siste liten har han forsøkt å få Mørck og kollegaene til å interessere seg for en henlagt drapssak fra 1997, der den unge Alberte Goldschmid ble påkjørt og drept uten at gjerningspersonen noen gang ble funnet.
Denne saken hadde opptatt Habersaat intenst siden, og nå faller det i Avdeling Q sitt lodd å se på den igjen.
Etterforskningen blir ikke enklere av at Habersaats sønn Bjarke dør like etter faren, også det ser ut som et selvmord.
Er det en sammenheng, og i tilfelle hvilken?
Parallelt med dette introduseres vi for livet i en slags alternativ menighet av soldyrkere på Öland.
Et «naturabsorbasjonsakademi», med en karismatisk mannlig leder som går under navnet Atu.
Rundt ham strides kvinnene til enhver tid om hans gunst, med fatalt utfall for enkelte av dem.
Det er selvsagt en tråd mellom dette miljøet og forklaringen på hva som skjedde med Alberte for 17 år siden.
Men før Carl Mørck og hans team endelig kommer på sporet, skal vi gjennom urimelig mange sider som etter mitt syn viser Jussi Adler-Olsens begrensninger som forfatter.
Det meste handler om overdrivelser.
For det første fører forfatteren et voldsomt språk med mange grove virkemidler som kommer igjen og igjen.
Et eksempel er alle misforståelsene som oppstår fordi Assad ikke behersker metaforbruk og ironi på dansk.
Et poeng som gjentas inntil det kjedsommelige.
Det samme gjelder enkelte av personskildringene.
Politisjefen er for eksempel en endimensjonal og selvskrytende stut.
Lest det før?
Ja, nettopp.
Adler-Olsens latterliggjøring av det holistiske visvaset og resten av alternativtankegodset blant «menigheten» på Öland blir også kjedelig i lengden.
En sidehistorie om Carls medskyldighet i sin onkels død for mange år siden, virker helt umotivert i sammenhengen.
Det samme gjør plutselige tilbakeblikk på gamle Avdeling Q-historier.
Og når forfatteren på toppen av det hele må ty til de billigste virkemidler som skuddveksling ved gravkanten, folk som kaster seg utfor dødelige høyder og bortgjemte brev for å få handlingen til å gå opp, er det lov å bli både lei og skuffet.
Det er greit å være grovkornet, men ikke å være helt uten litterær spiss.
| 0
|
108945
|
Plateanmeldelse:Enslaved – «In Times»
Mesterklasse.
13 album ut i karrieren serverer Bergens fineste svartmetallarbeidere sitt karrieremessige høydepunkt.
Og de gjør de med en eminent sans for egen historie og utvikling.
Åpningssporet «Thurisaz Dreaming» går rett i strupen, og er det nærmeste Enslaved de siste ti årene har kommet sitt eget utgangspunkt i nittitallets black metal, men endrer form midtveis gjennom et genialt og mørkt rock-progressivt brekk der Herbrand Larsens rene vokal overtar for Grutles grusvokal.
Fortid og nåtid går opp i en høyere enhet her.
Påfølgende «Building With Fire» inneholder mykere og mer tradisjonelle rock-elementer enn noe som noensinne har kommet fra Enslaved, men det er nihilistiske «One Thousand Years Of Rain» som kommer til å bli stående som den store klassikeren, Enslaveds «Stairway To Heaven».
Hovedriffet er dypt hypnotiserende, energien som løpske, rytmiske fenghetter og vikingmetal-partiet midtveis stråler med operatiske kvaliteter; her er hele Bergenshæren på oppned-korstog over fjellet!
Seks låter, alle mellom åtte og elleve minutter.
Enslaved-historien tappet i edle riller, for evigheten.
BESTE LÅT:
«One Thousand Years Of Rain»
| 1
|
108946
|
TV-anmeldelse «The Biggest Loser Norge»:Overvektig opptur
Kombinasjonen av tung patos og lett underholdning gjør TVNorges nye slankeprogram til en engasjerende sofaøkt.
TV-premiere:
«The Biggest Loser Norge»
Norsk realitykonkurranse i 10 deler
TVNorge, mandager kl. 20.30
Med sår pianomusikk introduserer TVNorge oss for deltakerne i «The Biggest Loser Norge».
De sitter én etter én i ensom majestet ved strandkanten – og du ser hvor ukomfortable de er med at kameraet hviler blikket på dem.
Noen får tårer i øynene bare av at å sitte der i stillhet.
Samtidig forteller stemmene oss:
«Jeg tenker ofte på at jeg er stor», «Jeg var i en boble av depresjon» og «Jeg har lyst til å være normal».
Dramaanslaget er satt fra første minutt.
Snørr, svette og tårer
Og slik skal det være i «The Biggest Loser».
Alle som har sett den amerikanske versjonen vet det er en salig blanding av tunge skjebnehistorier, beinhard treningspisking, snørr, svette og tårer.
Det er det som gjør konseptet til lettsvelgelig, avhengighetsskapende TV-fastfood.
Selve konkurransen går ut på at 12 overvektige mennesker samles for å gjennomgå et beinhardt trenings- og kostholdsregime.
De deles i utgangspunktet opp i to lag med hver sin trener, og det handler om å gå mest mulig ned i vekt.
Hver uke må laget som har gått prosentvis minst ned sende hjem én deltaker.
Deltakeren som til slutt har kvittet seg med størst andel av egen kroppsvekt, vinner 300.000 kroner.
De norske deltakerne er mellom 18 og 39 år og veier mellom 110 og 160 kilo.
De har til felles at de ønsker å endre livene sine – om beveggrunnen er å finne kjærligheten, komme seg tilbake til jobb, eller holde seg i live for barnas skyld.
Den norske versjonen kler å holde seg hakket mindre svulstig enn sitt amerikanske opphav, men er på ingen måte redd for å trykke på tåreknappene:
Mellom sjokktrening, latter og mindre sammenbrudd, porsjoneres det ut glimt av deltakernes bakgrunn, spekket med opplevelser av selvforakt, mobbing og dårlig samvittighet.
Til sarte toner får vi høre
«At jeg er sykelig overvektig er en skam».
«Jeg låser meg inne med meg selv» og «Jeg må slutte å lure meg selv».
Programmet styrke er at det viser deltakerne som svært menneskelige og sårbare, men aldri latterliggjør deres svakheter.
Deres kamp mot 100 kilo blir sofaseernes kamp mot den ene sjokoladeplaten i skapet.
Personlige trenere Adrian Paul og Tonje Jenssen er dem som skal hjelpe deltakerne med å nå målene sine.
De introduseres i rene treningsporno-vignetter, komplett med muskelspill, bulende blodårer og energi-glis i sakte film.
Og når øktene starter, tar det som forventet ikke mange minuttene før den første deltakeren knekker sammen på grunn av melkesyre i lårene og den første trenerkrangelen eksploderer.
Også laggnisninger oppstår – når fremgangen stagnerer og mirakeltallene stopper opp.
Jenssen og Paul har forstått den riktige balansen mellom å fremstå strengt brølende og som empatiske motivatorer.
Virker trenerne for snille er det vanskelig å få empati for deltakerne, og tar de utelukkende diktatortonen får seerne antipati med dem.
Det mest forstyrrende grepet i «The Biggest Loser Norge» er at filmingen av deltakerne hjemme og i sitt nærmiljø har fått et kornete «hjemmevideofilter».
Det er forståelig at disse sekvensene må skille seg ut, men ikke via et filter som får dem til å se ut som VHS-klipp fra 1999.
De vel mange glidende bildene over bofasilitetene i Holmsbu tjener ikke til så mye annet enn flere sponsorkroner i kassa, men peker seg heller ikke for kraftig ut i kystsamfunn-klippemiksen.
Det til side fungerer det meste oppskriftsmessig:
Henriette Bruusgaard har tonet ned energinivået ett gir fra elleville «Alt for Norge», og holder seg empatisk, men saklig nøytral som programleder og konkurranseforklarer.
«The Biggest Loser Norge» er såpass vellaget at du risikerer blanke øyne av en sår historie om potetgullspising.
Det er der magien ligger.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene
| 1
|
108947
|
Bokanmeldelse:H.K. Fauskanger:
«Skamtegnet»
H.K. Fauskanger skriver det som best kan kalles pastisjer.
Altså en slags etterligninger av tidligere tiders litteratur, i dette tilfelle med tydelig inspirasjon fra storheter som Conan Doyle, Dickson Carr og vår egen Bernhard Borge (André Bjerke).
Det er morsomt tenkt, og konsekvent gjennomført både når det gjelder intrigebygging, tidskoloritt og språkføring.
Men det blir også etter hvert langtekkelig, overtydelig og oppkonstruert.
Handlingen starter på den mest klassiske måten av dem alle:
Et gammelt dokument blir åpnet i 2014, og viser seg å avsløre en dramatisk historie lagt til 1905 og nedskrevet mange år senere.
Vi møter her den unge embetsmannen Oskar Prods Brattenschlag.
Han har nettopp tiltrådt en underordnet stilling ved statsminister Christian Michelsens kontor, og blir høsten 1905 mer eller mindre frivillig involvert i de dramatiske Karlstad-forhandlingene om Norges selvstendighet fra unionen med svenskene.
Det foregår høysensitive samtaler også i Kristiania, og snart blir statsministerboligen «Villa Parafina» og andre adresser i fredelige Homansbyen åsted for dramatiske begivenheter.
Noen myrdes på grusomste vis, andre mener seg forfulgt av menneskelignende uhyrer.
Alt dette er hendelser som truer med å få storpolitiske konsekvenser.
Samtidig setter et mystisk innbrudd på Universitetet vår venn Brattenschlag på sporet av sekten ariosofene, som igjen er nært forbundet med datidens motebevegelse teosofene.
Bokens tittel henspiller på et av de underlige symbolene de dyrker, også kjent som solkorset, svastikaen eller rett og slett hakekorset.
Da også hans egen familie blir angrepet, ser Brattenschlag seg nødt til å legge ut på en ferd til Bern der solkorsdyrkere og andre fanatikere har satt hverandre stevne.
På dette tidspunktet i handlingen har vi tatt del i en ganske fornøyelig uthengning av ariosofenes og teosofenes tankegods, og et foreløpig klimaks i handlingen.
Men forfatteren sier seg ikke fornøyd men dette.
En ny omdreining skjer da Brattenschlag og hans følgesvenner tvinges med på en jakt etter gotergull ved Sunnmørskysten.
Det ender med dunder og brak, og en sunket skatt ved Stadthavet.
Bokens handling er egentlig altfor tettpakket til å la seg gjengi i et kortfattet format, og inneholder en rekke flere elementer enn det som er nevnt her.
Det er også «Skamtegnets» største problem som spenningsbok.
Den er så ordrik, med så mange detaljerte og forklarende partier underveis, at leseren føler seg mer utmattet enn egentlig underholdt.
Tidvis fornøyelig som sagt, men milevis unna det som egentlig kan kalles krim i 2015.
Konklusjonen må derfor bli:
For de svært spesielt interesserte.
| 0
|
108955
|
Bokanmeldelse:Elena Ferrante:
«Mi briljante venninne»
Å lese «Mi briljante venninne» er som å ligge tett inntil pulsåren til Napoli og kjenne på skrekkblandet fryd.
Romanen er full av rå vold, vilje og lidenskaper.
Forfatteren skriver så tett på personene at alt føles intimt og ekte.
Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok som var så full av livskraft og pulserende liv.
Det er som om Elena Ferrante har tillatt seg å legge ekstra mye av seg selv og livet sitt i teksten, siden hennes egen identitet er skjult.
Den aldrende fortelleren Elena ser tilbake på oppveksten i en fattig bydel i Napoli på 50-tallet.
Livet er preget av fattigdom og vold, machokultur og det lokale mafiastyret, camorraen.
Uten at dette ender i klisjeaktige framstillinger av italiensk mafia eller en forutsigbar handling.
Fortelleren har et klokt røntgenblikk på personer, relasjoner, maktspill og overlevelse.
Tonen er brutalt rett på.
Her finnes mange korthugde karakteristikker til nytelse og ettertanke.
Teksten er likevel lett og ledig å lese, takket være Kristin Sørsdal, som har gjort en fantastisk oversetterjobb.
Diamanten i fortellingen er vennskapet mellom Elena og Lila.
Der Elena er skoleflink og godt likt av alle, er Lila genial, uregjerlig og fryktet.
Alt Lila tar i, blir eventyr.
Venninnene utfyller og utfordrer hverandre.
Måtene de hjelper hverandre på i et mannsstyrt samfunn, er rørende.
Nå er det ikke bare kvinnene som lider.
Mannen forventes å ta vare på familien økonomisk og hevne krenkelser mot den, samt straffe slektninger som har oppført seg usømmelig.
Han kommer ofte til kort.
Den konstante trusselen om vold og død skaper uro og frykt.
Og menn som knekker sammen under byrden av dårlig samvittighet.
Elena og Lila tåler en ørefik bedre enn de fleste av oss, og ser ikke på seg selv som ofre.
Måtene de snor seg unna maktstrukturene på, gir handlingen uante retninger.
Plutselig oppstår en løsning eller en vei ut.
Forelskelser munner ut i giftermål.
Lidenskaper for skodesign og lesing ender opp i skoproduksjon og skolegang.
Selv om ingen i familien støtter ideen eller har penger.
Romanen har flere fellestrekk med den populære dameromanen:
Den handler om kvinneliv, handlekraftige heltinner og vennskap, og er uten ironi.
Samtidig er det presise språket og den uforutsigbare handlingen i en liga over dameromanen.
Boken, og kvartetten som den er første del av, har mange potensielle lesere – måtte de alle finne fram til den!
«Mi briljante venninne» er en hyllest til en by og et spesielt vennskap som tar pusten fra leseren.
Elena Ferrante er et pseudonym.
Bare det italienske forlaget vet hvem forfatteren er, og dette har fått mediene til å gå av skaftet.
«Mi briljante venninne» er første del av den såkalte Napoli-kvartetten.
Bøkene har skapt en lesebølge som omtales som Ferrante-feberen:
Sjekk #ferrantefever på Twitter.
Oversetteren holder nå på med bok to i kvartetten.
| 1
|
108956
|
Johaug:- Godt å gjøre litt andre ting
Therese Johaug (26) koblet i går av som fotomodell før hun skal forsvare VM-suksessen i finske Lahti.
Skidronningen fra Falun synes det var helt greit å «lande» i en fotoshoot for magasinet Eger.
De stilfulle bildene ble tatt i en suite på fasjonable Grand Hotel etter gullrushet i Sverige.
–
Det er godt å være ferdig med VM.
Og det er godt å gjøre litt andre ting, komme seg hjem og få noen rolige dager.
Jeg har levd i VM-bobla i over en måned, sier Johaug til VG.
Med sine tre gull i VM detroniserte hun Marit Bjørgen som skidronningen.
26-åringen innrømmer lett at det har vært noen gode dager etter at hun kom hjem fra Falun.
–
Det er en drøm som har gått i oppfyllelse, sier milslukeren fra Dalsbygda.
Koblet av med fotoshoot
Hun har vært frontfigur for motehuset Eger Karl Johan i tre år og signerte nylig en ny tre-års avtale.
Slikt forplikter, og to dager før avreise til Lahti måtte hun bytte ut ski og staver med sminke og mer stilfulle tekstiler.
Uten at hun ser på oppdraget som fotomodell som noe slitsomt.
–
Jeg synes bare det er veldig moro.
Det er også en måte å koble av
på.
Det å få gjort andre ting blir en slags avkobling, sier hun.Det er ikke første gangen Therese Johaug figurerer som fotomodell.
Etter suksessen i Oslo-VM i 2011 ble hun fotografert under vann for magasinet Løv.
- Jeg synes det er morsomt å prøve meg som modell.
Det er deilig å bli sminket og kjekt å vise seg fram i noe annet enn treningstøy, sa skiesset den gangen.
Reiser til Lahti i morgen
Nå handler det igjen om å samle krefter til verdenscupavslutningen i Finland og Norge.
Fredag reiser hun til Lahti for å gå 10 kilometer klassisk.
–
Jeg føler jeg har fått tiden jeg trenger etter VM.
Formen var veldig fin i Falun, men jeg er jo veldig usikker på hvordan kroppen har reagert på det, sier Therese Johaug.
–
Er det mulig for deg å levere på et like høyt nivå i Lahti som du gjorde i Falun?
–
Jeg går for å gjøre det så bra som mulig, men jeg er spent på om jeg klarer å få ut like mye i Lahti, svarer den svært populære langrennsdronningen.
| 0
|
108957
|
Film:Amazonia
Et fargesprakende, visuelt og noe manipulert møte med Amazonas dyrisk frodige tilværelse.
Saï er en liten apekatt av kapusiner-typen; en sirkusape som angivelig skal fraktes i fly til et nytt sted.
Under et uvær styrter flyet, og apekatten overlates til seg selv.
Allerede her skurrer det.
Du skjønner at dette er en fiktiv story som altså pretenderer å være en dokumentar.
Filmen er helt uten dialog, alt sees gjennom den vesle ape-sjarmørens blikk.
Detaljerte nærbilder (i 3 D) av innsekter, krypdyr, slanger, farlige dyr, og fargerike fugler er både imponerende og fascinerende, og vitner om langt og solid arbeid fra det franske filmteamet.
Å se apens reaksjoner og instinkter bli satt på prøve er utvilsomt også spennende.
Naturens spill, samspill og råskap er dokumentert med fine nyanser.
Her gjelder det å være smart for å slippe unna.
Sai er en lærenem krabat i så måte.
Mye av dette er utvilsomt fascinerende for et ungt publikum.
Men jeg har vanskelig for å tro at filmskaperne ikke har hatt en manipulerende hånd med i laget.
Særlig gjelder det apens møte med menneskets forurensing av regnskogen.
Grensen til økoporno er nær.
Men til tross for denne ambivalente følelsen, er det likevel slik at jeg heier på apens vei mot friheten.
BORGHILD MAALAND
| 0
|
108958
|
Filmanmeldelse:Chappie
Årets dummeste film allerede I mars?!
Tro meg:
Lite kommer til å undergå dette ondsinnede tullet!
«CHAPPIE» USA.
Regi:
Neil Blomkamp.
15 år.
MED: Hugh Jackman, Dev Patel, Sigourney Weaver, Yo-Landi Visser, Sharlto Copley, Jose Pablo Cantillo, Brandon Auret.
Vi befinner oss i en ikke alt for fjern fremtid i Johannesburg i Sør-Afrika.
Robot-politi opprettholder sånn noenlunde en slags krigslikevekt mellom et leveverdig samfunn og det totale anarki.
Mesterhjernen bak disse robotene er et ungt geni, som bringer robotprodusenten gylne rand i sekkevis.
Hans store drøm er å tilføre en av disse robotene virkelig intelligens og bevissthet og - ja: sjel.
Men tror du ikke at en gudfryktig jævel av et litt eldre geni sitter med en annen robot, en større krigsmaskin, som føler seg forbigått og misforstått og fornærmet fordi hans svære robot ikke når frem?
Da tar han alle midler i bruk, må vite.
Volden er grafisk og voldsom; her holder det ikke å skyte, mennesker rives av på midten.
Skurkene er så helt forferdelig skurkete, med skurkefrisyrer, skurketatoveringer, skurketenner, skurkegange & skurkemanerer og sånt.
Det avleveres replikker for flaue for ethvert barneteater.
Det finns ikke glimt av humorhåp.
Sentimentaliteten pipler som hydraulikkvæske fra en 37 år gammel traktor.
OK:
Dataanimeringen av robotene er vellykket; de er lett på titanium-tå.
Men ellers?
Helt neglebitende håpløst.
Og man bekymres over at folk som Jackman, Patel og Weaver lar seg rekruttere til noe slikt som dette.
NAV hadde vært en bedre løsning.
For dem og oss.
JON SELÅS
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.