id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
108959
|
Filmanmeldelse:Vivianes kamp
Interessert i hva religiøs betinget kvinneundertrykking dypest sett dreier seg om?
Se denne!
«VIVIANES KAMP»
Israel.
Regi: Ronit Elkabetz, Shlomi Elkabetz.
MED: Ronit Elkabetz, Menashe Noy, Simon Abkarian, Sasson Gabay, Eli Gorstein, Gabi Amrani, Rami Danon.
Historien er israelsk.
Religionen er den mosaiske.
Men i all sin intelligente gjennomføring gir filmen en essensiell, helt grunnleggende belysning av religiøs og kulturelt betinget kvinneundertrykking.
Det handler om Viviane, som søker skilsmisse fra sin mann i en religiøs domstol.
Den store haken med den hele er at til syvende og sist er det han som må gi henne skilsmisse.
Det motsatte er ikke mulig.
Filmen beveger seg aldri utenfor det spartanske rettslokalet.
Den fanger år med ørkesløst ordkløveri.
Sånn sett:
En ytterst lite kommersiell film, som kun vil appellere til den tålmodige og kulturåpne publikummer.
Likevel:
Følger man med, rulles det opp et omfattende, uhyre fasettert og i bunn og grunn helt allmenngyldig bilde av hvordan kvinner holdes nede og tvinges til å ofre for å oppnå helt grunnleggende rettigheter - i religionen og kulturens navn.
Ufattelig interessant og ytterst avslørende.
JON SELÅS
| 1
|
108960
|
Filmanmeldelse:Wild
Hvor langt må man gå for å korrigere livet?
Ca 170 mil, skal vi tro «Wild».
«WILD» USA.
Regi:
Jean-Marc Vallée.
11 år.
MED: Reese Witherspoon, Laura Dern, Gaby Hoffmann, Thomas Sadoski, Keene McRae, Michiel Huisman, W. Earl Brown.
Livet har gått helt i stå for Cheryl.
Etter en vanskelig oppvekst, dør moren bare 45 år gammel.
I sorgens ubefestede etterslep kaster hun seg ut i et særdeles destruktivt liv med rus og sex.
Alt går til helvete, inkludert ekteskapet.
I et siste desperat forsøk på å rette opp saker og ting, legger hun ut på en tre måneders, 170 mils vandring langs USAs vestkyst.
Filmen er basert på en selvbiografi, er manusbelagt av forfatteren Nick Hornby og regissert av Jean-Marc Vallée, som sist leverte Oscar-nominerte «Dallas Buyers Club».
Dugende folk, som har to råsterke damer til å omsette materialet i levende bilder: Reese Witherspoon i hovedrollen, Laura Dern i birollen som moren.
Det er blitt en meget god film ut av det.
Hvilket faktisk ikke er videre selvsagt:
Selve turen er filmens rammeverk.
Det kunne blitt langt og kjedelig.
De dramatiske innstikkene, er Cheryls minner om sitt tidligere liv.
Fordi disse minnebitene er langt mer dramatiske enn vandringen, kunne de overskygget filmens samlede uttrykk.
Det er uhyre komplisert å finne balansen i en sånn lappverks-teknikk.
Men det går fint; den storslagne naturen, ruslivets misere, den nagende ensomheten, den alt for trangbodde travelheten, sys sømløst sammen.
Særlig imponerende er den kontrollen som utvises følelsesmessig; man er aldri i tvil om at det kun er én historie dette egentlig handler om:
Cheryls steinete sti tilbake til sitt eget liv.
Både Witherspoon og Dern ble da også Oscar-nominerte for sine tolkninger.
De er knallgode, begge to.
Witherspoons ektefølte desperasjon vitner om en rolleprestasjon så langt unna «lovlig Blond»-imaget det vel er mulig å komme.
Og Derns livsbejaende holdning og glede i en tilværelse som tross alt har lite å by på, levendegjør sterkt den sorgen som tynger ned Cheryl:
Prisen for å være elske høyt og betingelsesløs, kan være det ustyrlige, nattsvarte savn nå den elskende er borte.
For publikum er det lettere:
Begi deg på vandring mot nærmeste kino!
JON SELÅS
| 1
|
108964
|
Bokanmeldelse:Jo Nesbø:
«Blod på snø»
Etter å ha lest hele «Blod på snø» er VGs anmelder klar:
Jo Nesbøs ustoppelige fortellerglede har funnet et nytt utløp.
På lørdag anmeldte jeg det første kapittelet av «Blod på snø», og kunne fastslå at anslaget mest av alt lignet på en sjangerøvelse i kategorien «hardkokt krim» i tradisjonen etter Dashiell Hammett og Raymond Chandler.
Etter å ha lest hele boken, mener jeg fortsatt det samme.
Hovedpersonen Olav Johansen er yrkesmorderen som tar de oppdrag sjefen gir ham.
Og sjefen er Oslos narkokonge Daniel Hoffmann.
Problemene oppstår da Johansen får i oppdrag å drepe Hoffmanns kone, den unge og vakre Corina.
Selvsagt forelsker Olav Johansen seg.
For som så mange andre hardkokte og hardtslående kriminelle, er han egentlig både bløthjertet og sentimental under frakken.
Den ordblinde morderen er i tillegg noe av en lesehest, med en særlig forkjærlighet for Victor Hugos «De elendige».
Riktig elendig går det da Olav Johansen, i stedet for å knerte Corina, tar livet av den aller siste han burde ha tatt av dage.
Det er duket for hevn og menneskejakt i Oslos gater, og denne gangen er det altså Olav Johansen som har grunn til å frykte for sitt liv.
Handlingen er lagt til Oslo anno 1975, der vinterkulden river i lungene, og man ringer til hverandre fra telefonkiosker.
Ellers legger ikke Jo Nesbø så mye arbeid i miljøskildringene, bortsett fra noen nødtørftige stedsangivelser underveis.
Til gjengjeld introduseres vi for et ganske rikt persongalleri.
Blant andre Hoffmanns største rival på narkomarkedet, nemlig Fiskeren, som ganske riktig driver businessen sin fra en fiskebutikk på Youngstorget.
Diverse kriminelle håndlangere kommer og går, og det samme gjør Olav Johansens foreldre – som vi blir presentert for i tilbakeblikk.
Ingen kan påstå at lille Olav hadde noen lykkelig oppvekst.
Den viktigste bipersonen er likevel døvstumme Maria.
Olav Johansen er hjelpeløst forelsket også i henne, som han i sin tid reddet fra en fryktelig gateskjebne.
Han følger etter henne på trikken, og hvisker søte ord inn i de døve ørene hennes.
Men kan han reddes av sin rene kjærlighet til Maria, når det ultimate sviket til slutt rammer?
Nei, den ender ikke godt, denne lille historien om menn som jakter på hverandre – og skjønne, men fatale kvinner.
«Blod på snø» er gjennomført håndverk fra start til slutt, der historien setter seg mer og mer utover i handlingen.
På mange måter en anakronisme både når det gjelder språk og intrige, eller kanskje snarere en litterær tidsreise.
Jo Nesbøs ustoppelige fortellerglede har uansett funnet et nytt utløp, og det kommer mer til høsten.
Du kan høre Thorbjørn Harr lese første kapittel i videoen under.
| 1
|
108965
|
Bokanmeldelse:Richard Flanagan:
«Den smale vei til det dype nord»
Richard Flanagan vant fjorårets Man Bookerpris.
Det burde han ikke ha gjort.
Dorrigo Evans er en gammel kirurg og australsk krigshelt fra annen verdenskrig som lever i et ulykkelig ekteskap og forsøker å glemme fortiden ved å hengi seg til hyppige sidesprang.
Mange år tidligere satt han i japansk krigsfangenskap og arbeidet på «Dødens jernbane» i jungelen mellom Burma og Thailand, der titalls tusen fanger mistet livet.
Hans andre store ulykke i livet er at han før krigen forelsket seg hodestups i den egenrådige Amy Mulvaney, besværlig nok hans onkels kone, med en påfølgende kjærlighetsaffære preget av ulykkelige drømmer om en felles fremtid.
«Den smale vei til det dype nord» er i høyeste grad en roman om livet selv, om valg som tas og ikke kan gjøres om på.
Det er også en episk kjærlighetsroman og en til tider temmelig grafisk utleverende fortelling om hvordan krigens grusomheter setter menn på prøver som forandrer dem for alltid.
Forfatteren har uttalt at han har latt seg inspirere av opplevelsene til hans egen far, en av få australske soldater som overlevde slavearbeidet under byggingen av «Dødens jernbane».
Flanagan skriver med en bred og tidvis ganske grov penn, som stadig veksler synsvinkel fra Dorrigo til Amy, til medfanger og japanske fangevoktere.
Dessverre fører bruken av tredjeperson til overforklarende psykologisering av karakterenes følelser – en svakhet som blir tydeligere utover i romanen, når innholdet går på tomgang og sideantallet vokser.
Når jeg for n'te gang hører om Dorrigos voldsomme ensomhet i et ekteskap uten dypere kjærlighet, nærmer det seg et triviallitterært nivå både i form og innhold.
Forfatteren stoler rett og slett for lite på leseren – et typisk tegn på en middels god forfatter – og er for bundet av konvensjoner og lettkjøpt «visdom» av typen «verden er, den bare er».
På sitt beste har Flanagan et mandig og metaforisk blikk som fungerer:
«Han sov godt uten kvinner.
Han sov aldri uten en bok».
I andre tilfeller blir hans metaforglade skrivelynne lettere komisk:
«Pupillene hennes var store som tinntallerkener».
Det skal ha tatt Flanagan tolv år å få boken ferdig.
Ikke overraskende, gitt romanens store spenn i tid og geografi, og et krevende historisk materiale.
Det er tydelig at det ligger svært mye research til grunn for skrivingen, med høyt detaljnivå og overbevisende tidskoloritt.
Av en Bookerpris-vinner forventer jeg likevel langt mer, og noen litterær feinschmecker er denne forfatteren ikke.
| 0
|
108966
|
Bokanmeldelse:Bjørn Westlie:
«Fangene som forsvant»
13 000 sovjetiske krigsfanger ble brukt under byggingen av Nordlandsbanen.
Et nytt mørkt kapittel i norsk krigshistorie åpnes i denne boken.
Mens hjemmefrontens helter inntar filmlerretet, som Max Manus og guttene bak tungtvannsaksjonen, har forfatterne blitt gradvis mer opptatt av å skildre de mindre flatterende sidene ved den norske krigshistorien.
Bjørn Westlie har vært en pioner dette arbeidet, fra han i 1995 avdekket hvordan nordmenn frarøvet norske jøder sine eiendommer under krigen.
Årets bok handler blant annet om bruken av slavearbeidere under byggingen av Nordlandsbanen.
Vel var det okkupantene som leverte krigsfangene og bar hovedansvaret for den umenneskelige behandlingen de ble utsatt for.
Men det er et like klart faktum at NSBs ledelse samarbeidet med tyskerne, og Westlie argumenterer godt for at statsbanene har kommet bedre ut av denne rystende historien enn de fortjener.
Den alvorligste anklagen er at NSB-ledelsen aksepterte bruken av slavearbeidere fordi de tenkte at den nye jernbanen ville komme til nytte etter krigen.
Forfatteren ser også på landssvikoppgjøret, og mer enn antyder at en syndebukk ble utpekt som spesielt tyskervennlig, slik at resten av NSB-ledelsen kunne gå fri.
Ingen av disse påstandene kan bevises, men de underbygges godt.
Mot slutten av boken kommer tittelen «Fangene som forsvant» til sin fulle rett.
Først, under krigen, ville man helst ikke snakke om slavearbeiderne.
Etterpå, da sovjetiske myndigheter søkte informasjon om det arbeidet de hadde utført, forsøkte norske myndigheter å tone det ned av frykt for å bli avkrevet erstatning.
Mens tyskerne anslo et såkalt «russerårsverk» til halvparten av et vanlig årsverk, på grunn av den dårlige forfatningen de utsultede og syke menneskene befant seg i, mente en av ingeniørene ved Nordlandsbanen at det kun dreide seg om 4,5 prosent.
Slutten på det hele ble at norske myndigheter bestemte at mange russergraver rundt anleggsområdene måtte fjernes.
Symbolsk nok ble det gravet i nattens mulm og mørke.
Bokens mest groteske sitat er kreditert NSBs banedirektør Otto Aubert, som etter krigen ble spurt av en journalist om vi kunne si at vi i alle fall har litt igjen for okkupantenes virksomhet i landet.
«Det kan man naturligvis, men det var sannelig ikke særlig effektivt arbeid krigsfangene presterte under jernhælen!
De overanstrengte seg ikke, legger banedirektøren til med et smil.»
Westlie har gjort en grundig researchjobb og hentet frem et viktig historisk materiale.
Fremstillingen er litt oppramsende og repeterende i begynnelsen, men får bedre flyt etter hvert.
| 1
|
108967
|
Filmanmeldelse:«Drone»
Denne norske dokumentarfilmen stiller vesentlige spørsmål om mål og midler I «krigen mot terror».
Svarene er rystende!
Droner er førerløse fly, som de seneste årene er blitt teknologiske vidundere med vanvittig avansert teknologi og kraftige våpen:
Godt beskyttet i bunkere i USA sitter unge menn med datamaskiner og joysticks og styrer flyene mot godt synbare mål på den andre siden av kloden - og dreper antatte terrorister.
I praksis:
Drømmevåpen for, for eksempel, en amerikansk president.
Han risikerer ingen amerikanske liv, hans superhemmelige etterretningsorganisasjon kan anvise målene, hans lydige væpnede styrker sitter på avtrekkeren og gjøre det soldater gjennom alle tider har gjort:
Dreper fiender.
I teorien er det verre - mye verre.
Fordi:
Uansett hvor nøyaktig målene - terroristene - er angitt, kan man aldri være helt sikker på hvem man henretter.
Disse målene er sjelden i direkte strid, og henrettes altså totalt uten lov og dom.
De som måtte befinne seg rundt dem, naboer, barn, eldre, sakesløse mennesker på et torv eller i et utvalgt hus, drepes også.
Og, som filmen viser, det er langt flere sivile som drepes enn «sikre terrorister».
«Påregnelige offer»?
Nei.
Fordi krigen mot terrorisme alltid har vært forklart eller unnskyldt med at man ønsker fred, demokrati og sivile rettigheter.
Drone-krigen gjør det motsatte:
Den dreper alt for vilkårlig; den sprer en frykt i store deler av befolkningen på en måte som er lite annet enn selve definisjonen av terrorisme, det er en krigføring som på alle punkter fjerner drapsutøveren fra situasjonen han skaper - og dermed evnen til vurderinger om forholdsmessighet.
På punkt etter punkt bryter dronekrigen folkerettens bestemmelser.
Og den gir navn- og ansiktsløse soldater fryktelige muligheter til sanseløs dreping.
For hvor mange tror egentlig at det «gode» USA er alene om teknologien?
Det er bare spørsmål om tid før «ekte» terrorister sikrer seg også dette våpenet.
Og hva skjer den dagen den første dronen flyr inn over New York med sine dødbringende raketter?
Fremtiden soldater er ikke utelukkende fysiske og psykiske supermenn med optimal trening og våpen i hånd.
Disse soldatene er gamere og spillentusiaster, datakyndige ungdommer hentet inn fra LAN-fester og gatherings landet over, som besitter spillfinesser og kjapphet til fingerspissene - før de får de dødbringende våpnene til ed-belagt disposisjon på vegne av sitt land og sin president.
Filmens sterkeste vitnesbyrd kommer fra den tidligere droneoperatøren Brandon Bryant, en av vår tids viktigste varslere.
Bryant drepte på vegne av USA, han drepte med droner og han så han drepte vilkårlig.
Det kunne han ikke tie stille om, han var ikke i stand til å leve med sin egen samvittighet.
Sånt blir man samfunnsfiende i et lands som USA av.
Men slik blir man også en uhyre viktig røst i en politisk aktivistisk dokumentarfilm, som oppfyller alle sine egne samfunnsoppdrag:
Opplyse, avdekke og forklare.
| 1
|
108968
|
Filmanmeldelse:«Å vende tilbake»
Sobert og godt samspill mellom to unggutter gir denne ellers noe uforløste filmen et fint løft.
Filmen skjærer unna detaljer og forklaringer på mors sykdom, og er så vidt innom fars krigstraumer etter langvarig oppdrag som offiser i Afghanistan.
Regidebutant Dahlsbakken bruker få ord på å markere en klam familiesituasjon, men replikkene som sies, er til en viss grad flate og klisjéaktige.
«Å vende tilbake»
Fokuset er på to unge brødre, utmerket spilt av Høeg og Grøndahl, og deres såre, tapre vei mot et altfor bråmodent møte med en komplisert voksenverden.
Når filmen konsentrerer seg om denne biten har den en fin og intens nerve.
Men de bakenfor liggende årsakene til de familiære vanskene håndteres lettvint.
Det finnes eksempelvis ingen forklaring på hvorfor mor stort sett er sengeliggende.
Fars hjemkomst fra Afghanistan er også vagt beskrevet.
Vi skjønner at han har traumer, og at gapet mellom opplevelsen i et krigsherjet land og hjemlig komplisert familieliv er stort – sannsynligvis for stort.
Men selv en stødig Ingar Helge Gimle i rollen som faren, har lite spillerom, og gis ikke anledning til å forklare sine handlinger etter at han stikker fra familien for å jakte i fjellheimen.
Filmens fineste sekvenser er det mektige møtet mellom mennesker og natur i den norske fjellheimen.
Der finner de styrke og trøst, de to brødrene som på en barsk og varm måte støtter hverandre.
Det visuelle grepet er dominerende og symbolladet stemningsskapende.
Den høstlige kulde formelig kryper under huden på deg.
Regissøren har kanskje tenkt at stemningen i seg selv er sterk nok for historien han vil fortelle.
Men nettopp på grunn av det store i selve billeduttrykket, blir en del av dialogen i grunneste laget.
Det samme gjelder handlingen, som preges av manglende dramaturgisk motstand.
| 0
|
108970
|
Konsertanmeldelse:Dixie Chicks
- Trio med trøkk
Vi trodde Dixie Chicks hadde lagt politikken langt bak seg da Natalie Maines introduserte coverversjonen av Miley Cyrus' «Wrecking Ball».
Tok vi feil?
Sted: Oslo Spektrum Publikum:
Ca. 5500
Jeg tror faktisk det.
Men elleve år etter den berømmelige kontroversen da Texas-jentene ga klart uttrykk for hva de mente om å ha en president fra samme stat - en president som klargjorde for invasjon av Irak - har uttrykksmåtene blitt litt mer subtile.
For apolitiske har de ikke blitt etter så mange år i taushet.
Snart åtte år har gått siden deres siste album.
Derfor er årets turné en feiring av hvorfor Dixie Chicks har blitt USAs største country-act.
Ikke noe nytt stoff, ingen single eller album å selge - bare en kjærkommen repetisjon av hvorfor de tre Texas-jentene har blitt multimillionselgende på 2000-tallet.
Hadde de fremdeles vært bevisst politiske, ville en coverversjon av en annen «Wrecking Ball» vært mer nærliggende, nemlig den av Bruce Springsteen - en venn i trioens politiske syn.
De velger seg Miley Cyrus i stedet.
Fordi hun på sin måte også er en rebell?
Det er Natalie Maines som definitivt er drivkraften i Dixie Chicks.
Og rebellen.
Det var Natalie som kom med de berømte anti-Bush-ordene i London i 2003, det var hun som mottok drapstruslene i etterkant og det var hennes uttalelser som førte til boikott fra både radiostasjoner og det etablerte USA.
Dixie Chicks kommer fra det konservative country-miljøet, de godtar ikke slik mangel på patriotisme.
Innen rocken - der Springsteen er hærfører - hadde man knapt trukket på skuldrene av slike uttalelser.
Maines ser iallfall ut som en rebell.
Hun har klippet håret i crewcut, som om hun var en soldat (!), og entrer scenen i shorts og lave sko der hennes to «side-chicks», søstrene Martie Maguire og Emily Robison, fremstår langt mer feminin i høye hæler.
I løpet av to timer gir trioen oss et hardtslående repertoar av kommersialisert country-pop, dempet bluegrass og halvrånete roadhouse-numre av den positive sorten.
Natalie Maines forbløffer med en stemme så elastisk og skarpskåren at hun trolig kunne ha stått der alene i begge disse timene.
Og det er helt mot slutten det slår oss at Dixie Chicks likevel vil minne oss om at de har en bakgrunn og en fortid som er annerledes enn de fleste andre artistene i genren de kommer fra.
At de fremdeles er seg selv.
I ekstranumrene (der Martie har kastet høyhælene og dukker opp barbeint) teller Natalie opp til den hjerteskjærende historien om Vietnam-soldaten som aldri kommer hjem i «Travelin' Soldier».
Så kommer «Not Ready To Make Nice», Natalies oppgjør med sin egen beklagelse til George Bush etter 2003-episoden.
Det hele avsluttes med en coverversjon av Bob Dylans dystre dødsmarsj «Mississippi», der det lumre sørstatsspøkelset hele tiden truer med å komme opp til overflaten.
Summen av disse fantastiske ekstranummerminuttene taler sitt klare språk; Dixie Chicks er tilbake.
Og de er fremdeles forbanna.
| 1
|
108971
|
Plateanmeldelse: d'sound - «Signs»
Gir glatt og kjedelig en ny dimensjon.
Sist var de blitt en duo.
Noen ville kanskje satset på at de fortsatte denne naturlige nedtrappingen.
I stedet er alle tre samlet igjen.
Sannelig har de ikke gått bort fra det ålreite streitpopgrepet de var innom sist, og tilbake til glatt funkpop, usannsynlig godt spilt.
Det er det ingenting i veien med.
Veldig forenklet var det det som gjorde Daft Punks siste.
Trioen har da også lært seg vocodertriks à la fransk robot.
Men låtene er intetsigende, forglemmelige, ferdigprogrammerte formler.
Masse kompetanse og indre kjemi, men ingen følelser.
Med tanke på at Simone Eriksrud har et ekstremt fengende pop-øre som låtskriver for andre, er dette bare trist.
BESTE LÅT:
«Love Like Rain»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
108972
|
Plateanmeldelse:Don Martin - «Mann for min hatt»
Don Martin, internasjonal utgave.
ALBUM:
HIPHOP
Don Martin «Mann for min hatt» (Tee Productions)
Det er under ett år siden Don Martin ga ut sin forrige plate (som han fikk Spellemann for), men «Mann for min hatt» bærer ikke preg av å være b-varer fra denne.
Og denne gangen retter Don Martin blikket også ut av Oslo, selv om det er plass til litt old school-shit også.
Som når Don Martin takker - eller tagger, om du vil - for seg som sprayboksartist ved å gi gode råd til neste generasjon.
Tekstene har blitt til på ulike reiser i flere verdensdeler, og platen - også nå produsert av Tommy Tee - heves av et farverikt knippe gjesteartister som - med all mulig respekt - ofte spytter bedre enn hovedpersonen selv.
Det er tekstene som er Don Martins styrke, og her er det hjerneføde nok over Tommy Tees karakteristiske, ofte monotone beats.
Mann for sin hatt, helt klart.
BESTE SPOR:
«Hei livet (vinternatta)»
| 1
|
108973
|
Plateanmeldelse:Kylie Minogue - «Kiss Me Once»
Godt kyss.
Kylie er popens minst avskrekkende diva.
Ikke bare fordi hun er bitteliten.
Men fordi hun er så blid.
«Kiss Me Once» dyrker denne kvaliteten i henne i større grad enn enkelte av de senere, mer «seriøst» sexy platene hennes.
Den er en katalog over Alle Ting Kylie.
Ikke for det:
Sexmaset er innstendig også her (ordet opptrer i hele tre sangtitler).
Men det er noe skøyeraktig ved det.
Minogue er mer søt enn sexy.
Og omgangen hennes med begrepet føles ytterst britisk:
Sex er noe fjollete, noe å fnise av.
Kvalitetskontrollen blir labil etter det tredje kuttet, den happy, Pharrell-produserte - han er overalt - «I Was Gonna Cancel».
Tar seg opp igjen sånn dann og vann.
Ganske gøy.
BESTE:
«Into The Blue»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108974
|
Plateanmeldelse:The Captain & Me - «Peter Gabriel»
Reflektert og uhøytidelig verdenspop.
Heldigvis finnes ikke platebutikker mer, for da ville oslobandets fjerde skapt utallige forbrukerrådsaker fra forvirrede Gabriel-fans.
Selv om denne muntert musikknerdete enneaden er milevis foran verdenspopfarens nyere prosjekter.
Førstesingel «Linda Thompson» er jublende høytsvevende om å «see the bright lights tonight».
Det er mange slike kosteligheter, der de voldsomme virkemidlene smelles på.
Den andre norske låten noensinne om Baku.
Den ørtende om Wien - der byen like gjerne kunne vært på Kilimanjaro.
For ikke å glemme åpningen om T-banen, der joik brukes skikkelig i popmusikk.
Det var sannelig på tide.
BESTE LÅT:
«Linda Thompson»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
108975
|
Plateanmeldelse:Siri Vølstad Jensen - «Coming Home»
TV2-country.
Fjorårets «Idol»-vinner er countryjinte, og poserer med hest og frynsejakke på bildene som akkompagnerer debutalbumet, i tilfelle noe skulle være uklart.
Musikken er mer Tanya Tucker enn Taylor Swift, trass i at «Couldn't Get Enough» er farlig lik førstnevntes «Mary's Song (Oh My My My)».
18-åringen plasserer seg trygt - for trygt - i et pusete «Hver gang vi møtes»/P1-visecountrylandskap.
Låtene er OK dusinvare, signert ringrever.
Musikerne er kompetente.
Det spruter aldri av dem.
Rogalendingen synger godt, med litt usikker diksjon.
Uferdig, men hun kommer til å bli bedre.
Dette er et av de mer viljesterke og sympatiske albumene som er kommet ut av «TV-konkurransesjangeren».
BESTE LÅT:
«Let Love»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108976
|
Plateanmeldelse:The War On Drugs - «Lost In The Dream»
Drømmeplate og øregodteri i sin reneste form
ALBUM:
INDIEROCK The War On Drugs «Lost In The Dream» (Secretly Canadian/Playground)
Det interessante med Adam Granduciel og hans reise fra å være et tomannsprosjekt med Kurt Vile, via enmannsprosjekt, til å nå være en levende kvartett, er hvordan han har holdt fast på sin introverte tilnærming til det som radiostasjonene kaller CLASSIC ROCK.
Triksene hans er til tider skummelt enkle, som de Bittan'ske piano-oktavene som slår inn på de akkurat riktige stedene.
Som de nesten forhåndsprogrammerte harmoniskiftene, som hele tiden minner om noe man har hørt før et sted.
Hele tiden nye flyktige bruddstykker av et minne, som man nesten tar - før en ny assosiasjon dukker opp.
For det er denne nedtonede flyktigheten som er bandets uforklarlige styrke.
Det er lettere å si hvem de ikke ligner på av de fremdeles store stadionfyllerne fra åttitallet.
La oss heller avgrense til en knestående henfallenhet til Tom Petty og Bruce Springsteen.
Stemmen er veikere enn begge, men Granduciels tredje høres ut som den manglende plata mellom «Born in The USA» og «Tunnel of Love».
Eller mellom «Southern Accents» og «Let Me Up (I've Had Enough)».
En ukjent tidslomme et sted på midten av åttitallet.
«Burning» høres nesten som «Dancing in the Dark», og åpner ikke tittellåten veldig likt «Tougher than the Rest»?
Uansett:
35-åringens Heartland er ikke som noen andres.
Det er et Heartland hørt fra baksiden av en konsertscene, tidvis som musikk hørt under vann.
Og til en viss grad et snev av mindfulness.
Ikke fordi han høres ut som om han smatter på en rosin, men fordi hans mest dronete øyeblikk faktisk kan få en til å stenge ute alt annet.
Det låter så nydelig at man nesten kan innbille seg at man, vel, drømmer.
BESTE LÅT:
«Eyes to The Wind»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
108977
|
Plateanmeldelse:Robin & Bugge - «Elak»
Sjarmerende gjøglerap.
ALBUM:
POP Robin & Bugge «Elak» (MTG)
Feststemt og folkelig forbruksvare.
Fra Erik & Kriss til Sirkus Eliassen og Cir.Cuz.
Rap for alle som ikke har et forhold til hip hop.
Oslo-guttene Robin og Bugge har, som resten av sine sjangerbrødre, et stykke å gå rapmessig, men de har en utvilsom teft for idiotisk fengende melodilinjer, som på introsporet «Blås», «Bongo Drum», det hjerneokkuperende tittelsporet, samt «Ulovlig», en liten sjarmbombe som kommer rett ut av B.o.B.-skolen.
Nødrimene, uvesentlige linjer og tidvis stive oppsett blir overraskende ofte maskert av en oppriktighet duoen klarer å kommunisere.
Man ler både av og med dem, og det smitter over at de har det gøy når de lager låtene.
Noen ganger er dét viktigere enn selve musikken.
Men bare noen ganger.
BESTE LÅT:
«Ulovlig»
| 0
|
108980
|
Bokanmeldelse:Samuel Bjørk «Det henger en engel alene i skogen»
Med tospannet Holger Munch og Mia Kruger, lanserer Samuel Bjørk nok et etterforskerpar i norsk krim.
Krim 533 sider Kr 349,- Vigmostad & Bjørke
«Det henger en engel i skogen alene» er første bok ut i en påtenkt serie.
Og for all del.
Vi har sett det mange ganger før, at en forfatter får vind i seilene etter hvert.
Men som en oppstart er dette virkelig tynne saker.
At Bjørk slipper løs enda en seriemorder i det vesle landet vårt, skal han ikke klandres for.
Seriemorderen har for lengst slått seg ned i nordiske småbyer og tettsteder som en naturlig del av nærmiljøet.
Men plottet i denne romanen er så til de grader konstruert og urealistisk at det hele ender opp i ufrivillig komikk.
Her er også åpenbare tråder som de to superetterforskerne ikke følger, men som den rutinerte krimleser øyeblikkelig får øye på.
I gåavstand fra det første funnstedet der et lite barn blir funnet myrdet, ligger det for eksempel en gård der en ekstrem sekt holder til.
Den blir ikke besøkt av politiet.
Lignende pinligheter er det flere av i denne teksten.
Sammen med et til tider dårlig språk og høyst ujevne dialoger, får dette romanen ut på glattisen gang på gang.
Til den altså går over ende når trådene samles til slutt.
Her kan med andre ord alt bli bedre neste gang.
| 0
|
108982
|
Film:Utrygg trafikk.
Dum film
Historien i dette glorete «spinoff»-produktet, «basert» på den bestselgende serien racingspill med samme navn, er så skjematisk at det knapt er verd å bruk plass på å beskrive den:
Godhjertet, kjekk kar, Tobey (Aaron Paul, som har på seg «Breaking Bad-trynet sitt, og med dette får en elendig start på en eventuell filmkarriere), er god til å kjøre bil.
Han driver med «street racing», noe som i praksis betyr å sette uskyldige menneskeliv i fare, og juble av latter når man kjører i filler handlevognen til en hjemløs.
Faren hans er død.
Gamledama hans, Anita, har et søtt mellomrom mellom fortennene, og har dessverre flyttet til Manhattan og blitt sammen med nemesisen hans, Dino.
Dino driver også med, og har forretningsinteresser i, «street racing».
Dino er en dritt, og ligner - for liksom å gni det inn overfor filmens norske publikum - på Rudolf Blodstrupmoens sleske høyrehånd, Mysil Bergsprekken.
Dino lurer Tobey og den sympatisk multikulturelle vennegjengen hans i en dødsfelle.
Når Tobey slipper ut av fengsel etter å ha sonet to år for noe han ikke gjorde, er det tid for hevntokt og motorporno.
Med seg i bilen får han søte Julia.
Hun har britisk aksent, og må dermed anses som fisefin.
Men biler kan hun.
(I en av filmens mange lattervekkende scener, foretar hun en såkalt «hotfueling»:
Fyller bensin på bilen mens den er i fart.
Fallossymbolikken er øredøvende).
«Need For Speed» er et minste-felles-multiplum destillat av all verdens helteepos for guttunger generelt, og radarparet Jerry Bruckheimer og Don Simpsons «high concept»-utgaver av disse fra 1980-tallet spesielt («Top Gun - den beste av de beste»; 1986, «Days Of Thunder»; 1990).
Det går fint an å lage slike i 2014.
Også etter «Talladega Nights: The Ballad Of Ricky Bobby» (2006).
Men da skal de helst ha en viss distanse til seg selv.
Litt humor.
Det har ikke «Need For Speed».
Dialogen («cops should eat donuts!») og vitsingen er ualminnelig lavpannet.
Selv Michael Keaton, i rollen som en kjip «kommentatortype», går en på nervene.
Det kan sies at den avsluttende biljakten har sine øyeblikk, og at landskapsbildene fra Arizona-ørkenen er flotte.
«Need For Speed» er en spektakulært dum film.
OK, greit:
Den er marginalt mer festlig å se den, enn å stirre i en vegg i to timer og fem minutter.
At den er dum er ikke en gang problemet.
At det er langt mer spennende å hengi seg til spillet den er basert på, er.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
108984
|
Film:10 interessante minutter
Dessverre:
Her kommer enda en norsk, sterkt framfølt film, som kommer til å trekke minimalt med publikum.
Så kan man jo spørre:
Burde den da ikke vært laget?
(Og da tenker jeg ikke økonomi; filmen er laget på lisse-busjett.)
Jeg tar sjansen på et betinget:
Jo, det burde den.
Den bærer nemlig i seg en ambisjon og et forsøk som må kalles interessant.
Det handler om Synnøve, litt over 30, som har flyktet fra trangheten og en alkoholisert mor i nord, rimeligvis for å leve friere i Oslo.
Det går ikke bra:
Samboeren er en uansvarlig torsk, som hun burde forlatt med et velplassert ballespark.
For lenge siden.
I stede blir hun - inntil hun til slutt flykter hjemover i bil - rimeligvis for å starte på nytt fra den bakgrunnen hun en gang flyktet fra.
På hjemvei blir hun påkjørt av en mystisk motorsyklist - og han viser seg å bli katalysatoren til en lysere framtid for Synnøve.
I alle fall kanskje.
Lenge er dette nokså traurig, mildt sagt.
Hege Aga Edelsteen er imidlertid en appellerende skuespiller, som fanger interessen.
Hun utsettes riktignok for en del sosialrealistiske manier fra regissøren, som så vidt holder vann.
Men hun er lett å forholde seg til, særlig fordi man aner hennes anstendighet og hennes styrke hele tiden.
Til tross for apatien.
Nicholas Hope («Bad Boy Bubby») er den mystiske figuren, her.
Som dukker opp fra intet og intet mål har.
Han er ikke lett å fatte.
Ei heller filmens stadige Hamsun-referanse.
Men så skjer det, helt mot slutten:
Ganske så åpenbart blir «Permafrost» en slags Hamsun-pastisj, en moderne Hamsun-kommentar om man vil:
Nicholas Hopes feilbarlige motorsyklist er jo selve Vandreren, satt inn i en nordnorsk virkelighet anno i dag, en «August» på videvanke til gal tid og på rett sted, som får saker & ting til å hende og ved sine handlinger til slutt baner vei for en løsning.
For Synnøve og for filmen.
Det holder hardt.
Men det holder så vidt.
| 0
|
108988
|
Plateanmeldelse:Kaja Gunnufsen - «Faen Kaja»
Ensporet gråblogging.
ALBUM:
INDIEPOP Kaja Gunnufsen «Faen Kaja» (Brilliance/Musikkoperatørene) Joa, hun treffer hverdagskrisen anno 2014:
Jakten på perfekt liv og livvidde, via ulike veneriske feilskjær og andre smeller før Nirvana:
Seksten timer spooning med fast følge.
Grünerløkkejenta fremstiller seg som usikker og privat, men er nok ikke mer så enn Lars Lillo.
Allmenne livskriser, fra facebook-likes til mangel på faste sengevarmere treffer, men er utslitte og repetitive.
Verre:
De slette rimene og metaforene, som selv ikke den melankolske tidsånddraperingen i urbane gråtoner kan humre bort.
Musikken er i bokstavelig forstand forsøkt kurert av Kenneth Ishak (Heyerdahl).
Han døyver, men klarer ikke å redde.
Da er det sikkert lov å banne.
BESTE LÅT:
«Faen Ta»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
108990
|
Plateanmeldelse:Schoolboy Q - «Oxymoron»
Gateskolert og lite polert.
ALBUM:
HIP HOP Schoolboy Q «Oxymoron» (Top Dawg/Universal)
Der Kendrick Lamar har vært den introverte og reflekterte observatøren et par etasjer over fortauet, har Black Hippy-kompis Schoolboy Q en langt tyngre tilknytning til sementen.
Crips-medlem fra han var 12, lovende amerikansk fotballspiller mot tjueårene.
Tittelen på hans tredje fullengder spiller på disse motsetningene, samt oxycontin - opiatet han solgte på gatehjørnet.
Han er ikke like konsekvent i beatvalg som Kendrick, men førstepersonskildringene av en mørk oppvekst, paranoia og kriminelle fristelser, uten et konstant behov for analyse, er langt mindre anstrengende å ta til seg.
Hjulpet av legender som Kurupt, Raekwon og Suga Free, samt et rått vers fra Tyler The Creator, har Schoolboy levert den første store internasjonale rapplaten i år.
BESTE LÅT:
«Blind Threats»
| 1
|
108993
|
Plateanmeldelse:Eric Church - «The Outsiders»
Ikke bare for menigheten.
ALBUM:
COUNTRY/ROCK Eric Church «The Outsiders» (Capitol/Universal)
En av disse nye countrykarene som «taler Nashville midt imot», og fungerer fint i samfunnet som en følge av det - dette er Churchs andre strake nummer én-album i USA.
Blant fansen:
James Hetfield.
«The Outsiders» kan og bør skaffe Church et publikum utenfor hjemlandet.
Åpningssporet er så bombastisk at man kan mistenkes for å ha satt på Bon Jovi.
Men allerede på neste låt viser han en fantastisk følsomhet i melodi, stemme og gitar.
Senere skal det flørtes med funky elektronikk, soulkoring og episk prog.
36-åringens utvikling siden debuten i 2006 er formidabel, og sjangermiksen på «The Outsiders» demonstrerer selvtillit.
12. mars spiller han på Rockefeller i Oslo.
Ikke ta for gitt at han besøker såpass intime lokaler neste gang.
BESTE LÅT:
«Roller Coaster Ride»
| 1
|
108994
|
Plateanmeldelse:Weeping Willows - «The Time Has Come»
Tiden har kommet, men til hva?
ALBUM:
POP Weeping Willows «The Time Has Come» (Razzia/Sony Music) Iallfall ikke fornyelse.
Bandet nærmer seg tyve år i alder og har ikke veket fra grunnformelen en tomme.
Ikke engang et syv år langt opphold siden forrige plate, hvor vokalist Magnus Carlson har konsentrert seg om vellykkede sideprosjekter, synes å ha gjort noe med Weeping Willows' musikalske utgangspunkt.
Det betyr tidløst svulmende og fullt orkestrerte ballader med romantiske overtoner i arven etter Roy Orbison og frem til Richard Hawley, med et par mellomstasjoner hos Tindersticks og Morrissey, med tekster som blusser av de samme forelskede følelsene som tonene gjør, altså en musikktype som er skreddersydd etter Carlsons bevrende og følsomme vokal.
Weeping Willows blir aldri dårlige, bare litt utmattende med tiden.
BESTE LÅT:
«The Time Has Come»
| 0
|
108995
|
Plateanmeldelse:Johndoe - «Slugger»
Slugger uten slagkraft.
ALBUM: ROCK Johndoe «Slugger» (Aiko Music/Warner)
Elleve år har gått siden VG - og flere andre - utropte trønderne i Johndoe til norskspråklig rocks redning.
Siden den gang har det egentlig kun gått én vei for Johndoe - feil vei.
«Slugger» er et comeback, guttas første plate på nesten åtte år.
Den djerve friskheten har veket for modnere, men helt likelydende tanker om fremmedgjorthet i asfaltjungelen (om du kan kalle Trondheim det) og tempoet er satt betraktelig ned.
Den åpenbare punk-innflytelsen er borte, melodiene mer ambisiøse, men riffene standardiserte og temmelig formelbaserte gjennom store deler av platen.
Et comeback krever at bandet har noe nytt å komme med.
Med unntak av de nevnte vokse(n)smertene, kan jeg dessverre ikke se at dette er tilfellet med Johndoe.
BESTE LÅT:
«Lengsel (som aldri forsvinn)»
| 0
|
108996
|
Plateanmeldelse:Elbow - «The Take Off And Landing Of Everything»
Nasjonalskatter i England.
Doldiser i Norge.
Alle bør unne seg Elbow.
ALBUM:
POP Elbow «The Take Off And Landing Of Everything» (Fiction/Universal)
Mye mas om mannlig «identitetskrise» nå om dagen.
Drikke seg i hjel på hybel?
Familiemann på flukt, på «filosofisk fluefiske» med «gutta»?
Elbows Guy Garvey, som fylte 40 i går, ivrer for en tredje vei:
Ta livet - denne smertefulle vitsen - som en dugandes myk og ordentlig modig mann, og fortsett å leve så lenge du får lov.
Ikke siden salige, avdøde Jackie Leven har en tekstforfatter skrevet så klokt om «mannsrollen» som den røslige Guy.
Bandet hans utstråler alt det Coldplay og Snow Patrol og alle de andre wannabe-arenarockerne så desperat ønsker å utstråle, men som så ofte ender opp i føleri:
Elbow bugner av naturlig varmhjertethet.
Å høre Garvey er å bli bjørneklemmet av en beruset person i sentimentalitetsstadiet.
Det er en tynn linje mellom «hjertelig» og «svett».
Du vil, i ettertid, være glad for at du fikk den klemmen.
Trass i sikkelet i øret.
Og aldri før har Elbows musikk holdt Garveys ord bedre i sjakk - og omvendt - enn på det sjette studioalbumet deres.
Elbow er nasjonalskatter i England.
De spiller en type progpop.
«Prog» i den forstand at sangene ikke nøyer seg med vers/refreng-trikset, men utvikler seg som små organismer.
Som om Genesis, med Peter Gabriel, hadde rukket å bli velartede voksne.
Med en dæsj av undringen til Talk Talk, og håpefullheten i The Blue Nile.
Ingen i denne musikken tar ecstasy lenger, ingen krever eufori.
Men litt nåde må det være lov å håpe på.
«The Take Off And Landing Of Everything» er for voksne.
Den balanserer det triumfartet fengende med det klokt tilbakeholdne.
Den tar flere sjanser enn forgjengeren.
Føles mer pulsorientert perkussiv, spartansk og utprøvende.
Noen ganger litt langhalmaktig (jeg tenker først og fremst på deg, «Real Life (Angel)»).
Som om bandet holder tilbake i frykt for å bli for horete.
Tre av sangene har de hymnekvalitetene som Elbow tilsynelatende kan skru av og på, og som Garveys behagelig ru røst så lett kan ri til himmels.
«New York Morning» kunne lett ha blitt vulgær «heltemusikk».
Men den er praktfull.
Om Garvey er den nye Peter Gabriel, er dette hans andre «Solisbury Hill».
(Den første var «One Day Like This»).
Kjærlighetssangen til mannlig vennskap og dårskap, «My Sad Captains», er en nasjonalsang for all verdens svirebrødre.
Med trompet!
Tittelkuttet er en ualminnelig takknemlig sang til en ekskjæreste, hvis motiv bare er det:
Å si takk, ikke å «vinne henne tilbake».
Fristende å latterliggjøre Elbow som en musikalsk cocker spaniel - storøyd logrende for å vinne vår gunst.
Men de fortjener beundring.
Legg igjen kynismen din i garderoben.
Det er varmt her inne.
BESTE LÅT:
«New York Morning»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
108997
|
Teater:National prompefest
Promp og krutt skaper festlig salutt.
Det skjer under gullbuen på Nationaltheatret, der Doktor Proktors lekne verden er gjenskapt.
NATIONALTHEATRET «Doktor Proktors prompepulver» Av:Jo Nesbø Regi:Kjersti Elvik Scenografi:
Stephan Wenger Med:Kim Haugen, Lars Jacobsen, Ingjerd Egeberg, Christian Greger Strøm, Sondre Krogtoft Larsen, Lasse Lindtner, Finn Schau, Tone Danielsen, Karl Strømme.
Bulle, bestekompis Lise, den eksentriske professor Proktor, de ekle gutta Truls og Trym, samt noen andre særdeles karikerte skikkelser er persongalleriet i Jo Nesbøs sprelske barnebokunivers.
I fjor høst gikk de til scenen på Riksteatret.
Det samme konseptet ligger til grunn for oppsetningen på landets hovedscene.
Noe av intimiteten fra Riksteatrets oppsetning er borte i det store scenerommet på Nationaltheatret, men lekenheten er der; det grunnleggende kreative og tøysete i fortellingen om farer og gleder rundt et effektivt og høylydt prompepulver.
Kombinert med Karl Strømmes allsidige enmannsorkester blir det musikalsk flyt og energi over det hele.
For de uinnvidde:
Dette dreier seg om en professor som har oppfunnet et prompepulver med et trøkk på nivå med en rakett.
Med sine glupe små venner Lise og Bulle skjønner professoren at dette kanskje kan være noe for den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA.
Men selvfølgelig er det noen slemminger som stikker kjepper i hjulene på trekløveret.
Forestillingen har sine små spark - og frierier - til de fleste aldersgrupper.
Hver gang det litt ekle og skumle nærmer seg grensen for hva de yngste trives med, så penser stykket raskt inn på nye spillopper fra den oppfinnsomme trioen Bulle, Lise og professoren.
De øvrige i ensemblet er i høy grad med på notene, for ikke å snakke om unotene.
De glir inn og ut av ulike roller som karikeres outrert og i en kjapp humoristisk stil.
Det etterlyses nyere norsk dramatikk for barn.
Dette er et stykke der barnlig glede og gode replikker skaper fin dynamikk.
Proktor & Co. evner å treffe unger i alle aldre, og også andre som trives med fortellinger om betydningen av godt vennskap - krydret med heidundrende prompesalutter.
Det er bare å fastslå:
Fiser i alle varianter går aldri av mote!
| 1
|
108998
|
Film:Oseaner av blod
F
Så er den her, oppfølgeren til sjangerbøyeren «300» fra 2006, de blodige, muskelbulende, hypermacho «historiske» drep-og-bli-drept-ekstremitetene, basert på tegneserieguruen Frank Millers uhemmede eksesser.
Denne gangen foregår myrderiene til sjøs, i det atenerne forsøker sonn ca år 480 før vår tidsregning å forene krefter mot den grursomme og overlegne persiske armada, ledet av barmfagre og vanvittige Artemisa (Eva Green).
Blodes flyter, spalshes utover og oppover hektolitervis.
Halshuggingene er kjappe og spektakulære, heltemotet uten grenser.
Selvfølgelig.
Det er visuelt storslagent og grusomt tegneserieaktig.
Men handling, replikker, skuespilleri og annet - i denne sammenheng: underordnet - er stort sett under enhver kritikk.
Svært lite å løpe sandalene av seg for, dette.
| 0
|
109000
|
Film:Rystende ubehag
Hudløs og utleverende beretning om kjærlighetens holdbarhet gjennom den dypeste avgrunn.
Nils Malmros har i sitt liv som filmskaper boret seg inn i menneskelige relasjoner, ungdommelig søken og usikkerhet.
Tidlig på 80-tallet viste han sin treffsikre nærhet i filmer som Kunnskapens tre og Skjønnheten og udyret.
At han NÅ treffer så nært, intenst og vondt med «Sorg og glede», skyldes at det er hans eget liv det dreier seg om.
Han har fortalt historien om da hans kone på 80-tallet tok livet av parets ni måneder gamle datter.
Dette skjedde da han selv var på toppen av sin kunstneriske karriere.
Malmros' film er et rystende drama med de klassiske greske tragediers nerve.
Vi møter en vellykket filmregissør med sans for lekre møbler og en skolelærer som fra første møte kjenner på følelsen av intellektuell underdanighet.
I tillegg har hun en psykisk belastende diagnose.
Men samlivet går utmerket, helt til små mistanker og dråper av sjalusi sniker seg inn hos kvinnen.
Hun får tilbakefall til sin psykiske lidelse og dykker dypt inn i depresjonens verden.
Han ser tegnene, men er sauset inn i sin oppadgående kunstneriske suksess.
Når katastrofen inntrer må han håndtere de grusomme fakta, og samtidig ta et oppgjør med omstendighetene rundt.
Samspillet mellom Cedergren pg Fagralid er nyansert og direkte, dialogen har elementer fra den psykologiske thrilleren, og historien bølger mellom avgrunn, fortvilelse, skyld, soning og håp.
Det er sterk kost, i blant er det for tyngende å ta inn over seg som tilskuer.
Som i en klassisk tragedie er det også her snakk om katarsis, renselse.
I alt det vonde er dette en ærlig fortelling om kjærlighetens evne til å overleve de mørkeste dyp.
| 1
|
109003
|
Bokanmeldelse:Lee Child:
«Verdt å dø for»
Den ensomme helt befrir et lidende lokalsamfunn fra korrupsjon, vold og overgrep.
Thriller 431 sider 369 kr. Cappelen Damm
Lee Childs omreisende frelser Jack Reacher har truffet en nerve hos millioner av lesere.
Han er en velkjent figur med aner tilbake til Beowulf, riddere, western-, krigs- og agenthelter, en mytisk frelserskikkelse vi ønsker oss når overmakt og urettferdighet truer.
Han er hel ved, dønn ærlig, psykisk velbalansert og god venn med kvinner i alle aldre.
Heller ikke må han ha sex og sprit i hver bok.
Kaffe er hans drivstoff.
Til tross for imponerende fysikk og fighteregenskaper, er det hodet hans som fascinerer, hans intuisjon, enorme deduktive kapasitet, overlegninger og vurderinger.
Han går i stedet for å kjøre, sånt gjør en helt unik i USA.
Reacher er på gjennomreise i Nebraska.
Som så ofte før tråkker han rett på liktærne til en lokal klan med kvelertak på lokalsamfunnet.
Bøndene er totalt avhengige av Duncan-klanens transportfirma.
Men elendigheten går dypere.
Klanen er involvert i smuglervarer med sluttdestinasjon Las Vegas.
Reachers ankomst sammenfaller med en krise i smuglertrafikken, varene er forsinket.
Duncan-familien er lokale konger, men likevel nederst i en ekstremt lønnsom næringskjede.
Leddene over sender sine leiemordere for å løsne proppen i systemet.
Etter å ha overlistet, splittet og drept storbyskurkene, kommer turen til klanen.
Reacher graver i forsvinningen til en småjente for 25 år siden og finner ut at de har hatt fingrene i dette også.
En perfekt, rasende spennende bok?
Ikke helt.
En abstinensskapende sidevender, men Reachers ufølsomme dreping tiltaler ikke, selv om avskummet fortjener det.
Fin oversettelse av Kurt Hanssen.
| 1
|
109005
|
Bokanmeldelse:Naoki Higashida:
«Hvorfor hopper jeg»
Rørende, poengtert og modig om følelsene til autister.
Men jålete utforming skjuler interessante fakta.
Sakprosa 235 sider 299 kr. Pantagruel
En 13-årig autist setter seg ned ved tastaturet for å forklare hva autisme er og ber samtidig «de normale» om ikke å gi opp autistene.
Med et så rørende utgangspunkt er det faktisk umulig ikke å like denne boken.
Teksten er formet som svar på 58 spørsmål om autisme som boktittelen er et eksempel på.
Forfatteren vet ikke alltid svarene, men prøver alltid å sette ord på følelsene som autister har i gitte situasjoner.
Mange autister har problemer med å uttrykke seg og kommunisere.
Forfatteren blir talsperson for en gruppe mennesker det er vanskelig å skjønne seg på ellers.
For det er enklere å akseptere tvangshandlinger, ukontrollert løping eller stemmebruk når vi vet litt om hvorfor det blir sånn.
Og det er vondt å lese og godt for empatien når vi vet litt om hvor stor selvforakten hos autisten er etter slike handlinger.
Med sin knappe, faktaorienterte stil er boken hverken selvmedlidende eller innyndende.
Forklaringene er korte og poengterte.
En lett og tidvis humoristisk tone er med på å gjøre den enda klokere.
Dessverre er boken overlesset av sommerfuglillustrasjoner og uthevede sitater, som gjør at den kan virke som en lettvint «sitater om livet»-samling.
Forlaget har også valgt å oversette den engelske utgaven og har med anbefalinger av bøkene til forfatteren som oppdaget boken og fikk den oversatt.
Dette virker malplassert.
Ignorere alt dette, hopp over forordet, og gå rett til indrefileten.
Oversatt av Marius Middelthon.
| 1
|
109006
|
Bokanmeldelse:Jonas Gardell:
«Døden»
Siste bok i trilogien «Tørk aldri tårer uten hansker»
Roman 288 sider 349 kr. Vigmostad & Bjørke
Unge homofile som døde i skam og smerte under den første AIDS-bølgen, kan aldri trøstes, men samfunnet og helsevesenet spesielt må aldri slutte å lære av tragedien.
Gardells budskap er gjennomborende.
Han presenterer oss for sine venner, deres ulike bakgrunn, lengsler, talenter, tabber og fremtidsdrømmer.
De blir levende mellom permene, selv i denne siste tunge boken der fokus rettes mot dødsprosesser og familienes reaksjoner.
De fleste språklige virkemidler tas i bruk når forfatteren skal knytte skjebner og mennesker sammen på en ganske så skremmende tidslinje, 1980-tallet.
Bitterheten i at så mange flere kunne blitt reddet, at så mye lidelse kunne vært unngått, drukner likevel aldri helt i en vilje til å hylle alle slags kjærlighet.
Boken vier også stor plass til dokumentariske skildringer og påminner for eksempel om at det ikke er så veldig lenge siden Thatcher innførte forbud mot å spre informasjon og/eller ytre seg positivt om homofili.
Trilogien er blitt et både emosjonelt sønderslitende og bunnsolid verk.
Dette stykket homohistorie er så lysende forfattet at det fungerer både som brannfakkel og mildt brennende gravlys.
| 1
|
109007
|
Bokanmeldelse:Astrid Lorenz:
«Fra de frimodiges leir»
Ragna Nielsen, født Ullmann, var skolearkitekt og kvinnereformator.
Biografi 464 sider 449 kr. Aschehoug
«Det er skade at du ikke er gutt, du burde absolutt studere».
Det sa lærer Jacob Jonathan Aars til den 12 år gamle Ragna Nielsen, etter en feilfri stil hun hadde skrevet.
Lille Ragna var da klar til å begynne på Hartvig Nissens private reformskole for piker.
Fram til da hadde hun gått på skole hjemme.
Moren Vilhelmine underviste henne, søsken og andre barn ved spisebordet, i samlet gruppe etter Bell og Lancaster-metoden, der eldre eller mer fremmelige elever tok ansvar og underviste de mindre barna.
Moren underviste i religion, geografi, morsmål, fransk og tysk.
Selv ble Ragna lærer i en alder av 15 år, mens hun selv gikk i den høyere skolen.
Stemmerettsjubileet ligger bak oss, vi er inne i grunnlovsjubileets år.
Astrid Lorenz' bok følger en bølge av biografier om Norges pionerer.
Ragna Nielsen (1845-1924) var lærer, skolebestyrer, pedagog, grunnlegger av Norsk kvinnesaksforening, spiritist, publisist.
I 2011 utkom Mari Jonassens biografi om Ragna Nielsen.
Nå foreligger Astrid Lorenz'.
Ikke uvanlig i dag, med to biografier om én og samme person.
Bøkene er ulike.
Astrid Lorenz har i over 30 år arbeidet med Ragna Nielsens familie og krets.
Hun har tidligere skrevet om Nielsens mormor, Conradine Dunker, og om moren, Vilhelmine Dunker.
Gjennom Lorenz' nitide studier av tre generasjoner pedagoger og kvinnepionerer virvler hun leseren - nesten overrumplende - inn i deres store familier og bekjentskapskrets - i et stort kollektivt portrett.
Bokens hovedtittel peker hen på kollektivet:
«Fra de frimodiges leir» og undertittelen på familietilhørigheten:
«Ragna Nielsen, født Ullmann - skolearkitekt og kvinnereformator.»
Hun var i familie med ressurssterke pionerer innen vitenskap, kultur og kunst, Dunker, Ullmann, Hansteen, som også skildres.
Det var slett ikke kun idyll, her var skilsmisser, dårlig økonomi og ulykke.
Biografien er kultur- og mentalitetshistorie, skole- og elitehistorie, samt byhistorie.
Glimtene av Kristiania i rivende utvikling er fascinerende.
Det var den gang Observatoriet og Malmøen lå evig langt fra hovedstaden.
Ragna Nielsen arbeidet for fullt i 64 år, uten privatliv - elevene var hennes barn.
I 34 år var hun skolebestyrer for «Ragna Nielsen» - åpnet som privat pikeskole i 1885.
Ikke lenge etter ble fellesundervisning for gutter og jenter gjennomført.
Hun brukte kvinner og menn som lærere.
Og Astrid Lorenz skildrer noen av elevene på skolen: Koht, Grude, Bull-brødrene.
Lorenz fører et sobert riksmål med presise observasjoner og sjarmerende digresjoner fra venners og familiens liv og levnet.
Forfatterens hjerte banker for Ragna Nielsen og hennes begavede familie, det spares ikke på adjektivene.
Her er flere tiårs studier forløst i en raus bok.
At forlaget da gir boken en gjerrig ramme - et personregister i så liten skrift at man må bruke lupe - skjemmer.
| 1
|
109009
|
Bokanmeldelse:Rolf Sagen:
«MS Liv»
På tide å børste støv av forfatternavnet Rolf Sagen.
Roman 80 sider 229 kr. Skald
«Kvifor er det ikkje meir snakk om Rolf Sagen?»
Dette Ragnar Hovland-sitatet står på klaffen til «MS Liv».
Det er et godt spørsmål.
74 år gamle Sagen har en imponerende merittliste som inkluderer både Tarjei Vesaas´ debutantpris og Kritikerprisen.
Han grunnla også Skrivekunstakademiet i Bergen.
Hans mest kjente bok er kultromanen «Springfart ved fjorden» fra 1986.
Den stadige jakten etter nye talenter kan føre til at godt voksne forfattere havner i glemmeboken.
Med «MS Liv» er det på tide å børste støv av forfatternavnet Rolf Sagen.
Ironisk nok er grunnlaget for årets roman skrevet av en ung Sagen på vei opp og frem her i livet.
I 1970, helt i starten av forfatterkarrieren, kjøper Sagen en båt på Nordvestlandet.
Han får med seg sjømannen Arthur på en ferd sørover langs kysten, hvor Oslo er målet.
Underveis fører Sagen en loggbok.
«MS Liv» er blitt en typisk eseløre-bok.
Som når de ankommer Haugesund en stille morgen:
«Eg vil fange det vakre, men misser det.
Då eg endelig får fram apparatet, er det for sent.
Motivet er komme for nær.
Likevel trykker eg på utløysaren.»
Det finnes også dramatikk mellom linjene:
Stri sjø.
Gnisninger mellom Sagen og Arthur.
Tilbakeblikk i Sagens oppvekst som ligger og ulmer:
«Eg er litt redd for å gå i land.
Her er så mykje.
Det ligg psykologiske sprengladninger bak kvar sving.»
Dette er altså ikke bare en vanlig loggbok, men også en nydelig beretning om et helt liv.
Det er et smart trekk å utgi «MS Liv» i et eksklusivt, hipt format, som gir assosiasjoner til undergrunn.
Boken avsluttes med et flott essay av poeten Erlend O. Nødtvedt.
| 1
|
109010
|
Bokanmeldelse:Øystein Stene «Zombie Nation»
Øystein Stene har skrevet en zombie-historie fortalt med et levende språk, uten et eneste dødpunkt.
Roman 312 sider Kr. 379,- Gyldendal
De finnes i hopetall:
Blodige og skremmende splatterfilmer med zombier som jakter på mennesker.
For eksempel den tyske B-filmen «Zombie Nation» fra 2004, som på filmbransjenettstedet imdb.com akkurat nå er rangert som den 45. verste filmen i historien.
Da er det en bedre investering å lese Øysteins Stenes fjerde bok med samme tittel, som fort kan bli hans gjennombrudd som forfatter.
For Stenes roman kan ikke sammenlignes med enkle underholdningsfilmer.
«Zombie Nation» er noe så unikt som en smart og original fremstilling av de levende døde.
Stene skriver frem zombienes historie: hvem de egentlig er og hvorfor populærkulturen må løfte dem frem.
I denne romanen forteller han om en øy med navnet Labofnia, som er blitt holdt skjult for resten av verden.
Her dukker det stadig opp nye levende døde, såkalte labofnier.
Jeg-fortelleren, Johannes, våkner plutselig opp i et mørkt rom, naken.
Han møter andre labofnier og læres opp til å bli en del av det merkverdige samfunnet.
Som andre labofnier søker Johannes etter det menneskelige.
Å kunne føle.
Å kunne ha minner.
Kan det tenkes at labofnier tidligere har eksistert som levende mennesker?
For å finne svaret må Johannes forsøke å komme seg bort fra Labofnia.
Navnet på øya kan relateres til zombiespillet Lab of The Dead, hvor man må forske på zombiene og lære dem å kjenne for å kunne klare å overleve.
Slik er det også for Johannes, som gjennom å lese gamle forskningsrapporter kommer nærmere sannheten om seg selv og Labofnia.
Historien er skrevet i et godt og levende språk, uten et eneste dødpunkt.
Blod og gørr er underordnet.
Noe finnes, men det er Stenes oppfinnsomhet, hans evne til å overraske, samt små, finurlige konspirasjonsteorier som driver historien fremover, for eksempel at det var labofnier som stod bak tungtvannsaksjonen på Rjukan under 2. verdenskrig.
Skulle jeg pirke på noe, kunne jeg tenkt meg en mer subtil tittel enn «Zombie Nation», som gir et litt feil inntrykk av Stenes gode roman.
| 1
|
109011
|
Hele Norge Draker
Drake er i overkant glad i preik, men kjærligheten han viser til Norge overgår det meste.
KONSERT:
Drake STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: cirka 6300
Det er i ferd med å bli en tradisjon.
En ufrivillig kjøttbølge utarter seg fra høyre til venstre og så tilbake i en femtenmeters radius foran scenen.
Ungdommer skriker etter hjelp.
Det er fortsatt en halvtime til Drake skal på scenen.
Like lisztomaniske tilstander som sist.
Litt av takken må gå til oppvarmer og Toronto-kompis, The Weeknd, som er en nesten like stor attraksjon som hovedmannen selv og fremkalte flere skrik og strake armer enn den gjengse headlineren i Oslos storstue - selv om han droppet å pakke med seg sine beste låter.
Men vi er her for Aubrey Drake Graham, den nye generasjonens største rapstjerne og fanebæreren for den emo-urbane trenden.
Twitterprofilen som gjør narr av hvor myk Drake er, har snart like mange følgere som Jens Stoltenberg.
Han bruker litt vel mye tid på å syte i låtene sine, sånn til oppfinneren av YOLO å være.
Men nok om det.
Lys på.
Sceneoppsettet ligner på kontrollrommet i USS Enterprise, og på den O-formede plattformen dukker Drake opp i silhuett og sterkt rosa baklys.
Energien er høy, lyden er fantastisk og låta er «Tuscan Leather».
Den nasale stemmen blåser gjennom «Headlines» og vill jubel oppstår når The Weeknd kommer tilbake på scenen for «Crew Love».
Frysningsfremkallende - selv om den låter noe grøtete ut mot det siste partiet.
Men Drake er like raus som sist.
Mange låter, masse kjærlighet.
«Vah sher a, Oslo?» roper han ut.
Salen reagerer med enda mer jubel.
Han forteller også at han ikke skal bruke så mye tid på prat.
Lovende, da det ble noe i overkant sist han besøkte oss.
Salen koker opp under «Furthest Thing» og temperaturen stiger ytterligere med «Pop That».
Den visuelle opplevelsen er nydelig hele veien gjennom - bandet i flimrende silhuetter, animasjoner, flammer og fyrverkeri.
Og et ufattelig fett lysshow, selv om spotlyset har problemer med å henge med når Drake begynner å løpe rundt.
Han løper også litt for raskt gjennom Future-samarbeidene «Love Me» og «Honest».
Men han demper seg med den magiske «The Motion».
Og det er sjelden lyden i Spektrum er så velskrudd for bassete hip hop.
DJ Future The Prince gir Drake en pause og spiller «Best I Ever Had», «Forever» og «Take Care».
Drake føler seg tydeligvis ferdig med å dra de live, og det står respekt i å velge bort selvsagte publikumsfavoritter for å gi rom til nye.
Men han burde ha innført nulltoleranse på de helsikes alarmene og pistolskuddeffektene.
Den bryter helt med elegansen av resten av showet.
Han kommer tilbake med en av sine beste:
«Hold On, We're Going Home» - i en røykfylt og himmelaktig setting er klar til å dra en jente opp til scenen.
Noen har allerede gjort jobben for ham og hun blir eskortert inn av vakter.
Drake har folkeskikk og forsikrer seg om at hun er lovlig før han han veksler mellom å synge og prate slibrig til den 24 år gamle oslojenta.
Søt underholdning for salen.
Episk øyeblikk for jenta.
Under «305 in my city» senkes et ringformet stillas ned over publikum.
Og på noe David Copperfield-greier står Drake plutselig der.
Nå vil han snakke med sitteplassene.
Og gjør den samme langstrakte greia han gjorde for to år siden.
«I see you»-partiet hvor han peker ut forskjellige folk - og forteller at han ser dem.
Etter ti minutter med «deg i XO-skjorta», «deg med det blonde håret» og «du som sitter der med jakken i hånden» har han bevist at han ikke er blind - for annet enn tidsbruk.
Preike-Drake vender tilbake.
Heldigvis ikke like mye som sist, og den siste rekka av briljante klassikere som «Fuckin' Problems», «The Motto» (låten som har skylden for introdusere YOLO-begrepet), «HYFR», «All Me», og «Started From The Bottom» satte et saftig punktum og sementerte at Drake har en låtportefølje ingen andre rappere under 30 kan stille med.
SANDEEP SINGH
| 1
|
109012
|
TV-anmeldelse:«Værbitt» - sånn passe grått og kjedelig
«Heseblesende» er kanskje en bedre tittel enn «Værbitt» på den nye direktesendte TV-serien som hadde premiere på NRK1 søndag kveld.
For å holde oss til værterminologien var det hverken de store høytrykk eller lavtrykk i dette programmet.
Sånn passe grått og kjedelig.
Akkurat som været ofte er mange steder i Norge.
I turbofart Norge rundt
Når det ikke var grått, ble det heseblesende.
Man skulle nesten tro at Eli Kari Gjengedal i beste Carola-ånd er «fanget av en stormvind» der hun i turbofart reiser land og strand rundt for å finne ut hvordan været påvirker folk.
Et godt utgangspunkt
Alle snakker om været, alle er opptatt av det.
Det burde være et godt utgangspunkt for en TV-serie.
Men det spørs om ikke NRK og Eli Kari Gjengedal gaper over litt for mye der hun farter fra den ene landsdelen til den andre, fra den ene årstiden til den neste - og nærmest dekker det meste i løpet av noen hektiske minutter.
Både spørsmål og svar blir hengende litt for mye i løse luften og blåser litt for fort bort.
- Hvert program går direkte fra et sted i landet som blir bestemt ut fra værvarselet fra gang til gang, heter det i programomtalen.
Et prisverdig utgangspunkt.
På den måten kan det skape en nerve og en nærhet til dagen og dagens vær, men det blir veldig halvveis, ja nesten litt uforståelig hvorfor vi skal dras ut av vintermørket på kontrastenes Finse - og til været året rundt Norge rundt hele tiden.
Det blir dyre og lett malplasserte mellomstikk av sånt.
Kanskje burde ikke programmet skifte like fort som været kan skifte - og meteorolog John Smits kan gjerne tildeles en større rolle enn bare å skifte lue mellom innslagene.
Innslag som for øvrig ble ganske morsomme.
Morsomt var det også med et gjensyn med det gamle værkuben som forsvant fra TV-skjermen i 1987.
Absolutt et artig innslag som det helt sikkert blir spilt enda mer på i programmene som kommer.
Kan håpe på et gløtt av sol
Og i motsetning til været, kan man faktisk gjøre noe med «Værbitt».
Kanskje kan vi til og med håpe på et gløtt av sol i alt det grå.
| 0
|
109013
|
by:Larm:Stjerneklar
Til å bli Lykke Li av.
KONSERT: AURORA AKSNES HR. NILSEN, BYLARM PUBLIKUM CA. 250 (fullt
Forhåndsomtalen står i kø rundt kvartalet når Aurora Aksnes går på scenen til knøttlille Herr Nilsen.
De som ikke kom inn, kan i det minste briske seg med at de sto i riktig kø.
Og at de fikk høre utsiden av noe stort.
Os-jenta er bare 17 år.
Det skulle man ikke trodd.
I forkant av konserten blir hun introdusert som oppvokst med Cohen, Dylan og Cash.
Det er ingenting som musikalsk minner om det her.
(Hun har ikke en gang med gitar.)
Det hun har er praktfull og kraftfull optimistisk soulpop.
Det begynner rolig, langt fra inderlig, og heller ikke utpreget melankolsk.
Men med en imponerende troverdighet, innlevelse og tilstedeværelse.
I løpet av den lille halvtimen som by:Larm-formatet tillater, bygger hun konserten til høyder man ikke er i nærheten av å forutse på forhånd.
Der og da er det som om hun til daglig overvinner en haug skravlende musikkbransjefolk.
Til og med masekoppene ved siden av meg som diskuterte påkledningen hennes de første minuttene (Seriøst.
Skjerp dere.), jublet som om de hadde vært fans hele tiden på slutten.
Den nedstrippet backingtrioen, bestående av utmerkede bergensmusikere, framstår som betraktelig flere enn tre, godt hjulpet av Aksnes sin kolossale stemme.
Som lett kunne fylt et enda større lokale.
Og kan selvsagt, slik så mange i denne generasjonen har en tendens til, minne om Susanne Sundfør.
Men Aksnes har et gjøglete gledesbrus i bunnen.
Nesten som det svenske Lykke Li viste på debuten.
Vokalen og låtene bobler og spretter, klinger høyt og enda høyere og er både vimsete og elegante.
Og alt dette støttes, i motsetning til bransjestandarden for vokalister av denne typen, kun av skikkelige og organiske instrumenter i backingen.
Ingen rare synthlyder, og bare antydninger til pussige trommemaskiner.
Så befriende.
Så fabelaktig.
Så stjerneklart.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109014
|
by:Larm:Seriøse tullegutter
Hysterisk vittig og uanstrengt dyktig.
KONSERT:
YOGUTTENE
P3 ANNEX, BYLARM PUBLIKUM ca. 500
Det er umulig å ikke le med Yoguttene.
Den liksom-mystiske oslobaserte bergenske rapkvartetten har verdens mest horrible grammatikk (i forkant av kveldens konsert la de ut twittermeldingen «ÅY $PILAR PÅ BYLARM KL 8 I DAG VELDI $JELDEN FREMFØREL$E #ÅYÅY»)
De skjuler seg dessuten bak de smått geniale dekknavnene Handerre Linni, Jenny Skavland, Onge Anka og Idol Tone.
Nummer tre er ikke med på til by:Larm, uten at det kommenteres hvorfor.
Og uten at det egentlig gjør noe.
Fjesene er som vanlig tildekket.
Konseptet er fremdeles like deler bisart barne-TV og diplomoppgave på Westerdals.
Men som alle gode gjøglere hadde de ikke kunnet drevet dette så langt, hvis de faktisk ikke hadde seriøs kompetanse bak tørklene.
På samme måte som Side Brok; det er både strålende moro og god hip-hop.
Men i motsetning til sunnmøringene er fjaset mer åpenbart, og til tider så altoverskyggende at man kan bli forvirret til å tro det bare er ablegøyer.
Eller som de sier i starten:
«Vi elsker dere fordi dere er her og håper dere lærer å elske oss i løpet av kvelden».
Det burde ikke være noe stort problem.
Flyten er emulert fra Store P, men de surrealistiske, skrullete og liksom-imbesile tekstene er de helt alene om.
Hvem andre ville klare å gjøre «Kumbayah» til et helt velfungerende utrop over trapbeats?
Og senere rappesynge om «Slemme kvinner med snille fjes», før de forteller at de vil gi alle stor og lang kjærlighet?
Jæla stas, som de sier i Bergen.
Eller $TA$, som de skriver i Yoguttene.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109016
|
by:Larm:Tuvs verden
Fint på en rar måte.
Rart på en fin måte.
KONSERT:
VILDE TUV ROCKEFELLER, BYLARM PUBLIKUM: ca. 1000
Om by:
Larm hadde delt ut priser for mest originale musikalske konsept, ville bergenske Vilde Tuv vært en klar vinner.
Det tidligere Hjerteslag-medlemmet synger, spiller gitar og stortromme.
Helt alene.
Om by:
Larm i tillegg hadde vurdert hvem som leverte best på «ekte», hadde Vilde Tuv kunne hentet nok en pris.
I Bergen har hun geriljaspilt på små kaféer og enda mindre butikker.
Og til tider varmet opp for andre band.
Like fullt kler hun å være alene på Rockefellerscenen.
Muligens fordi animasjonene som kjører i en halvsirkel bak henne er så godt tilpasset musikken at de nesten blir som et ekstra bandmedlem.
Men også fordi den intime tonen i den sparsommelige instrumenteringen kommer bedre fram når den gis fysisk rom.
Og de sjarmerende keitete låtintroduksjonene trenger også plass:
«Her er en ganske ny sang som handler en av de fem sansene våre.
Jeg håper i alle fall har fem sanser...
Mange av sangene handler egentlig om den.» og «Denne sangen handler om at alt er urettferdig og menneskene er onde, men så vokser man opp og skjønner at man ikke er bedre sjøl.
Det er kanskje ikke så lett å skjønne at det er dét sangen handler om.»
Låtene er små Lasse Myrvold-aktige grublerier, gjerne rundt forbigående eksistensiell angst, tyngdekraften eller ønsket om å bli kilt for å holde seg våken.
Noe ensidig blir det - det er åpenbart begrenset hvor mange variasjoner man få ut av kombinasjonen én gitar og én basstromme.
Men så lenge man bare har en halvtime til rådighet, rekker ikke Tuv å bli monoton.
Bare spesiell.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109017
|
Ylvis-anmeldelse:Lenge leve galskapen
Oslo Spektrum klokken 21.45 fredag kveld:
Ylvis has left the building.
Kanskje like greit.
Konsert:
Ylvis - «The Expensive Jacket Tour»
Sted:
Oslo Spektrum Publikum: 8500 (utsolgt) Lattermuskulaturen hadde fått sitt, taktfoten likeså.
Reven hadde satt punktum.
Og hjernen var egentlig like sanse-sandblåst som Ylvis-brødrenes konto trolig er for overskudd i dag.
For her ble det ikke spart på noe.
Bård og Vegard Ylvisåker har genuine talenter både i musikk og komikk.
Ingen andre kan kombinere dette til et arenashow med overlekkert lys- og lydshow - tilsatt en god porsjon pyro - som det som ble utbrodert i Oslo Spektrum fredag kveld.
Blandingen av klossete skolerevy, genial parodikk, høyironisk vidd og rytmisk trøkk er sjelden, norsk vare.
Om det noensinne har vært noe lignende.
Dizzie Tunes?
Særlig.
Ylvis-brødrene omfavner arena-klisjéene varmt.
De slipper unna med det, så lenge de i utgangspunktet er komikere.
Åpningen er full Spinal Tap - de heises saaakte ned fra taket og blir saaakte avkledd før innledningen «Pressure».
De snakker engelsk og flørter med publikum, de teller ned til konsertstart på identisk vis som Justin Bieber gjorde og de trekker opp fan-Julie fra salen under en tander versjon av «You Raise Me Up» med innlagt toghorn i tinnitus-styrke.
For å nevne noe.
Brødrene er noe rustne i fremførelsen av den lille katalogen sin (som holder akkurat til en halvannen time), men tar det igjen i sjarm, intensitet og seriøs gjøgling.
Det er gjenkjennelsen av sangene og sketsjene fra duoens tv-show som får publikum til å tenne.
Men selv om deler av showet drives mekanisk frem («Stonehenge» ble en gedigen nedtur), holder høydepunktene skyhøyt nivå.
Som Kraftwerk-parodien i «Tissemann» - helt enkelt genial.
Som skiltstøtte-sangen til Averøy, der blant andre Einar Lunde, Linni Meister, Venke Knutson, Hanne Sørvaag, Glam og Gaute Grøtta Grav dukker opp i koret også på Spektrum-scenen.
Som det grafiske, groteske slo-mo-drapet i «Pie Jesu».
Som Magnus Devolds sarte kornett på «Careless Whisper».
Men aller mest den overraskende seansen der lillebror Bjarte Ylvisåker heises opp fra scene-kjelleren via en lem og synger «I Will Never Be A Star» på liksom-sårt vis, der han beskriver de to rasshølene av noen storebrødre som aldri spurte om han ville være med i familiens humortrupp.
En klassisk Ylvis-låt i EDM-/pop-genren, og dæven som Bjarte også synger!
Det er galskap fra ende til annen, men det er morsom galskap, sunn galskap og ikke minst ufarlig galskap.
Med andre ord, til å bli gal - unnskyld, glad av!
Ylvis-brødrene vant i kategorien «Årets hit» under Spellemannutdelingen i Stavanger lørdag kveld.
| 1
|
109019
|
TV-anmeldelse:Har TV3 mistet trash-grepet?
Årets sesong av «Paradise Hotel» kan fort gå i glemmeboka hvis stemningen ikke tar seg opp.
Hva:
Paradise Hotel Hvor: TV 3, i kveld 21.30
- Klarer deltakerne å skille mellom virkelighet og fiksjon, puster og stønner Triana Iglesias på voice over, idet fem spente ungjenter går inn dørene til årets «Paradise hotel».
Gjøvik-modellen Amy.
Rosaelskende Aurora.
En IT-konsulent som holder seg i form med poledancing og sex.
Simone, kassadame på Rema 1000, samt Brumunddalsjenta Siri, en beinhard spiller som har lyst til å bli den første lesbiske som vinner Paradise.
De utgjør en folkelig bukett med potensiale.
Men så kommer tvisten:
11 nye deltakere melder sin ankomst i to omganger.
De er «skuespillere» som jobber etter et manus.
Målet: å snu tilværelsen på hodet for de fem jentene.
Jeg skal ikke vie for mye tid til tvisten eller muldvarpene.
Den varer ikke lenge og er med vilje transparent.
Ei er det god TV.
Skole- og russerevyer har mer troverdig spill.
Produksjonen og manusforfatterne fortjener imidlertid kjeft for å skape noen nedrige øyeblikk midt i den første uken.
Til tross kjappe klipp og lite nærgående bilder sitter jeg igjen med følelsen av å se på mobbing - selv om det er skuespill.
Et dypdykk blant de 166 000 Facebook-følgerne til serien viser at seerne er på bølgelengde.
«Ville heller satt pengene på, Marius!
Ser han står med et sjakkbrett.
Sjakkbrett=spiller», slår en seer fast.
«Når jeg ser dette angrer jeg på at jeg ikke dro..
Er jo ingen med høy wow-faktor her jo..», skriver en annen.
Et nådeløst publikum.
Tvister kan ikke drive en reality.
Men det kan god casting.
De to beste Paradise-sesongene hittil, sesong to og fem, klarte å balansere den fine linjen mellom humor og det usmakelige.
TV3s produksjon må bedre identifisere og klippe inn de mest «LOL-øyeblikkene», slik at man som seer stadig må kaste seg etter puta.
De første episodene vitner om en produksjon som har mistet fingerspitzengefühl for god trash-TV.
Av CAMILLA BJØRN
| 0
|
109020
|
TV-anmeldelse:Utløser ingen sitrende spenning
Jeg tror jeg allerede nå med ganske stor sikkerhet kan si at jeg ikke blir «Den siste viking», i den forstand at jeg kommer til å følge denne reality-serien til siste slutt.
Foreløpig har jeg sett de tre første episodene.
Det betyr at det fortsatt er 17 timer med viking-intriger igjen.
Så langt er det ikke så mye som har trigget mine intrikate sjelsevner.
Det er synd.
TVNorge har investert 30 millioner kroner i denne serien.
Det er mye penger.
Ikke siden Big Brother har kanalen satset så mye penger på et realityformat.
Det er en dristig investering.
Lett å falle av i lange reklamepauser
Det er godt mulig at man trenger mer enn tre timer for å la seg fange av vikingtiden.
Men bare det gjør dette prosjektet enda dristigere.
Det er lett å falle av i de lange reklamepausene.
Hovedinntrykket er at vi bare er til stede på en litt krevende selskapslek.
Uten at det egentlig fenger ordentlig.
Oppgavene og måten de løses på utløser ingen sitrende spenning.
Det er lite som gjør at jeg nesten ikke kan vente på utfallet.
Lite som skaper tilstedeværelse
Det er også lite som gjør at jeg blir en del av handlingen.
Det er lite som hverken for mitt vedkommende skaper en tilstedeværelse, ei heller et ønske om en tilstedeværelse.
Bortsett fra et hederlig unntak for den storslåtte naturen som danner en utrolig vakker kulisse for denne serien.
Selv om det kanskje ikke ville fungert med deltakere som var kledd i vikingtidens mundur, blir det også en merkelig kontrast der de 18 deltakerne utspiller sine slag i topp moderne fjellutstyr fra Helly Hansen, Norrøna eller Bergans for den saks skyld.
Få mer fart i reality-motoren
For mitt vedkommende skaper dette en distanse til handlingen, til rammen rundt serien - og ikke minst til Trond Espen Seim som i fullt vikingutstyr, både skal være spillmester og den som styrer reality-motoren i programmet.
En motor som det absolutt må komme mer fart i.
En motor som fortest mulig bør bringe deltakerne mye lenger tilbake i tid.
Slik inntrykket er så langt, virker det som om deltakerne flyr rundt og leker litt vikinger innimellom alle de sedvanlige reality-intrigene dem i mellom og all baksnakkingen.
Jeg ser at handlingen og oppgavene har potensiale til å spisse seg til litt etter hvert.
Jeg synes også det er prisverdig at man utvikler og satser på nye kostbare prosjekter.
«Den siste viking» er på ingen måte lettvint-TV.
Det skal TVNorge ha en ekstra prikk på terningen for.
| 0
|
109022
|
TV-anmeldelse:Gode skuespilleres storhet
Hvis du virkelig vil se superb skuespillerkunst denne våren, er NRKs «Arvingane» en ypperlig mulighet.
Lengre TV-serier gir utvilsomt et mye større handlingsrom enn kinofilmer, både for selve dramaet og skuespillerne som skal levendegjøre det.
Det stiller større krav både til handlingen og skuespillerne, men gir også økte muligheter.
En serie som «Arvingane» har en utfordring, ettersom utgangspunktet ikke synes helt spesielt oppsiktsvekkende:
Veronika Grønnegaard, en eldre, eksentrisk og internasjonalt anerkjent billedkunstner, dør.
Hun levde og arbeidet på et lett forfallent, likevel grandiost «slott» langt på landet.
Hun var selve navet i en kreativ fabrikk.
Og når hun dør, etterlater hun seg store verdier; kunsten, selvfølgelig - men også huset og barna og konsekvensene av det livet som gjennomført bohem, som hun gjennomførte.
Altså:
Her er intet krimplott, ingen storpolitiske komponenter, ingen milliardgevinst å hente; «bare» skyggene og mulighetene etter et - riktignok uvanlig - menneske.
Så hvorfor blir det så ufattelig engasjerende?
Noe av forklaringen blir at konfliktene og problemstillingene med en slik modell blir lettere fattbare, mer allmenne; gjenkjenneligheter på ulike måter for ganske mange av oss.
Og da hviler svært mye på skuespillerne; i «Arvingane» med strålende resultat.
Fantastiske Trine Dyrholm, også sett i norske Erik Poppes «deUSYNLIGE», er en skuespiller på meget høyt, internasjonalt nivå.
Her spiller hun datteren Gro, det effektive, uforløste, kjærlighetshungrende og beregnende navet i den etterlatte familien.
Vi har veteranen Jesper Christensen, som har vært djevelsk Bond-skurk i «Quantum of Solace» - men her på fortvilt, lekende hjemmebane som den etterlatte samboer.
Vi har den unge i Marie Bach Hansen i et kraftfullt innstengt portrett av den «glemte», bortadopterte datteren Signe.
Norske Trond Espen Seim har ikke, i alle fall innledningsvis, så svært mye å spille på som Veronikas tyske gallerist og Gros elsker.
Men han glir ytterst pent inn i det levende persongalleriet.
NRK har valgt å gå inn i den etter-olympiske TV-drama-krigen med ren kvalitetsvare.
Svært, svært gledelig!
Anmeldelsen er skrevet etter påsyn av de tre første episodene.
| 1
|
109023
|
Plateanmeldelse:St. Vincent - «St. Vincent»
Alt lukter gjennombrudd her.
Annie «St. Vincent»
Clark har en fortid som inkluderer gitartjeneste for indiegud Sufjan Stevens, lovprisning fra undergrunnsgrinebiter Steve Albini og en prosjektplate med kunstrockpioner David Byrne - samt tre lovende soloalbum.
Det eneste hun trengte nå var å skru litt ekstra på popknottene.
Hvilket hun gjør, uten å miste en millimeter av sine kvaliteter.
Clarks musikk forblir styggvakker, med et Terminator-preg over dens menneskelige melodier ikledd hakkete, tungt prosesserte gitarer og rytmer - en stil hun også behersker live, ettertrykkelig bevist på Øyafestivalen i 2012.
Den arketypisk hvite stemmen gjør henne mer britisklydende enn hva New York-adressen hennes tilsier.
Så nytt er ikke dette; St. Vincent kan trygt kategoriseres mellom PJ Harvey og Goldfrapp.
Faktisk låter hun nøyaktig slik man kan forestille seg at en mutasjon mellom de to ville fremstå.
I likhet med disse når hun også heftige høyder når det stormer som verst.
BESTE LÅT:
«Birth In Reverse»
| 1
|
109024
|
Plateanmeldelse:Neneh Cherry - «Blank Project»
Mindre = mer.
Da Neneh Cherry & The Thing spilte på Moldejazz i 2012 var lokalet stappfull.
Improstøy, arytmisk tromming og primalskrik gjorde at en knapp tredjedel var igjen etter 20 minutter.
Først da spilte bandet det de tålmodigste av oss var der for, den mykt utmattende «The Cherry Thing».
Man kan få litt samme følelsen av Cherrys første soloalbum på 18 år:
Man kan få lyst til å løpe.
Det krever litt tid.
Og er definitivt verdt det.
Cherrys fjerde album er den reflekterte midtlivsversjonen av «Raw Like Sushi» (1989).
Åpningssporet: Kun vokal, et dempet slagverk.
Det blir ikke så mange flere instrumenter senere.
Det er heller ikke nødvendig.
Hun runder 50 i mars, og synger om frykten for at noe skal skje med døtrene sine, om hvor mye hun elsker og hater mannen sin.
I en duett med Robyn forstår vi hvorfor Robyn hadde plakater av Neneh på veggen da hun var 12.
I bakgrunnen vaker morens dødsfall.
Bass- og trommeduoen Rocketnumbernine hjelper de sparsomme, men samtidig voldsomme arrangementene til både å utfylle Nenehs vokal og skape rom.
Kieran Hebden (Four Tet) har produsert, og det er like mye det han har nektet å ta med som er interessant her.
Potensielle radiohits er det tomt for.
Ikke en gang den nevnte Robyn-duetten har et fnugg av kommersielt gen i seg.
Men i motsetning til den strykertunge, klisjesvette trip-hop'en på «Man» (1996), viser «Blank Project» at noen ganger kan det eneste riktige være å nullstille seg fullstendig.
BESTE LÅT:
«Everything»
| 1
|
109025
|
Plateanmeldelse:Beck - «Morning Phase»
Nittitallets fortapte sønn - Beck (43) - karrer seg ut i dagslyset igjen.
«Sea Change» (2002) var, ahem, vannskillet i Beck Hansens karriere.
For alle som mistrodde skøyeren fra nittitallet, eller ønsket å se den unge, kjekke ironikeren få seg «en på trynet», var «Sea Change» Beck-albumet det var lettest å leve med.
Andre igjen kunne hevde at platen var endimensjonalt selvmedlidende, full av grove tyverier - og dessuten ribbet for den kvaliteten som tross alt var Becks viktigste bidrag til festen:
Den postmoderne lekenheten.
«Sea Change» var også - og dette er det viktigste - det siste Beck-albumet som føltes som en begivenhet.
I årene etterpå har han stort sett vært et skritt eller to ute av takt med tiden.
Det er lett å mistenke at artisten har vandret rundt i en liten depresjon.
Beck har selv uttalt at «Morning Phase» er «a companion piece» til nettopp «Sea Change».
Det stemmer at likhetene er mange.
Men forskjellene er på mange måter mer talende.
«Sea Change» var en «downer», tilsynelatende inspirert av noe så «banalt» som kjærlighetssorg.
Denne er filosofisk, mer undrende enn ynkende.
Beck har kalt «Morning Phase» for «California-musikk», og er inne på noe.
Sangene låter som solnedganger i ørkenen.
Lydsporet til en eksistensiell «roadtrip».
Musikken er gildt filmatisk, en type saktegående symfonisk countryfolk, presentert i pastell og gylne jordfarger.
Faren hans, David Campbell, står igjen for orkestreringene.
De er smellvakre, og langt mer subtile enn på «Sea Change».
Innspillingen er av typen som får voksne menn til å knele foran dyre stereoanlegg.
De akustiske gitarene låter som rennende honning.
Den elektriske gjør kun et kort innhopp, helt mot slutten, og høres ut som den har ramlet inn fra en annen frekvens på AM-radioen.
Tekstene lengter utendørs.
Ikke ned til loppemarkedet på hjørnet for å kjøpe gamle trommemaskiner og annet popkultursøppel.
Men ut i den sanselige verden, naturen og lyset.
Beck har visstnok vært plaget av en seriøs rygglidelse.
Vært mye hjemme?
Det er mulig han har knasket smertestillende også - i den grad scientologikirken, som han tilhører, tillater det.
Det kan ytterligere forklare den higende atmosfæren.
Noen ganger - ja, oftest - er Becks hjerne et stort roterom.
Av og til, som her, formidler han noe som kanskje er det motsatte av rot, nemlig ro.
Tør vedde på at Jimmy «Wichita Lineman» Webb er stolt av ham.
BESTE LÅT:
«Waking Light»
| 1
|
109026
|
Film:Indias tøffeste jente
Gripende og engasjerende dokumentar om den kasteløse jenta som må være Indias tøffeste!
Bokseren Thulasi rømte hjemmefra.
Fra krav om å bli «en passende ung jente», gifte seg med en mann andre har valgt ut for henne - og underkaste seg systemet uten håp om å forfølge noen drømmer.
I filmen er vi med når hun, med alle odds i mot seg, forsøker å kjempe seg til et liv i frihet gjennom boksing.
Hun nekter å tilpasse seg, med den fare det medfører.
Uten påtrengende forsøk på å belære og forklare har de norske dokumentaristene Beathe Hofseth og Susann Østigård fått unik tilgang og laget et grymt fascinerende portrett av ei uhyre modig jente, en én-kvinnes hær!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109027
|
Film:Radmagert mesterskap
Av og til er en eneste, glimrende hovedrolle nok til å heve en film til noe helt spesielt.
Matthew McConaughey er mannen denne gang!
«Dallas Buyers Club» er en historie fra 1985, da HIV og AIDS så ut til å bli den nye Svartedauden.
Hardt, brutalt, ubarmhjertig plukket den nye peste sine ofre, hovedsakelig blant sprøytenarkomane og homoseksuelle menn.
Det fantes få, om noen, effektive medisiner.
Og både sosialt og medisinsk inntrådte en panisk unntakstilstand.
Snart viste deg seg at også heteroseksuelle kunne få sykdommen.
Ron Woodroof var en sånn mann:
En særdeles hardtlevende elektriker, gambler og rodeorytter, homofob til fingerspissene og ikke spesielt sympatisk - mildt sagt.
Men han blir syk, og med datidens prognose med en antatt levetid på 30 dager.
Med samme sanseløse energi som han har levd sitt liv, starter han sin overlevelseskrig.
Han leser og studerer og suger til seg alt av tilgjengelig kunnskap.
Og ganske snart havner han helt på kanten av de medisinske autoriteters forsiktige fremgangsmåte - en forsiktighet verken han eller mange, mange andre ikke har tid til å vente på.
Derfor drar han til Mexico, Japan, Israel og hvor i verden ikke-godkjente medisiner måtte finnes.
Det blir smugling i stor stil - og en juridisk kamp for rett til selvmedisinering.
Filmen har et hovedproblem:
Det er ikke helt enkelt å få tak i hva Ron Woodroofs kamp egentlig går ut på.
Han har åpenbart rett i mye av det han slåss for.
Og er helt på jordet i andre sammenhenger.
I filmer om en manns kamp mot urettferdighet, er det alltid enklest å ha noe definerbare kategorier å forholde seg til.
Det er ikke tilfelle her.
Likevel:
Matthew McConaugheys vanvittige forestilling - han skal ha magret seg ned 20 kilo for rollen - holder det hele i helspenn i et drama med sjelden intensitet, enorm innlevelse og miljøbeskrivelse helt i særklasse.
Dette er åpenbart Oscar-stoff!
Glemmes skal heller ikke at Jared Leto, som transepersonen Rayon og Jennifer Garner, som en stillferdig opprørsk sykehuslege, gir akkurat nok tilbaketrukket akkompagnementsspill til å gi både dybde, menneskelighet og spillerom for fenomenet McConaughey i sentrum for det hele.
| 1
|
109028
|
Film:Dagens RoboCop
Visst går det an å lage ny, storslagen actionunderholdning av gammel kultfilm!
Vi snakker «RoboCop», opprinnelig en knallhard, dystopisk og anarkistisk voldsfabel fra 1987, signert villmannen Paul Verhoeven.
Dagens «RoboCop» er laget av brasilianske José Padilha, mannen bak «Tropa de elite»-filmene, nå i Hollywood-pakning.
Det går forbausende bra for brasilianeren.
Ettersom den opprinnelige filmen er 26 år gammel, skal vi ikke fordype oss for mye i sammenlikningen.
Bortsett fra dette:
Originalen er en «ekte» sci-fi; et fritt blikk inn i en mulig fremtid.
Dagens film er mye mer en samtidskommentar.
For øvrig handler det om det samme:
RoboCop er halvt menneske, halvt robot, i politiets tjeneste.
Supereffektiv, selvfølgelig.
Men filmens moralske dilemma og handlingens omdreiningspunkt er spørsmålet:
Hvor mye maskin; hvor mye menneske?
«RoboCop»-ideen har hatt talløse avskallinger i populærkulturen.
Det fine - og kanskje overraskende - med denne re-maken, er hvor godt den er laget:
Intelligent, kompetent og reflektert.
Og helt klart dynamisk nok i de rene action-sekvensene.
Vi lever i en tid da den mekaniserte krigføring er blitt hyperaktuell.
En hovedutfordring blir da selvfølgelig hvor mye menneskelighet som kan overleve i «det godes tjeneste»: kan et samfunn som forsvarer seg mot sine fiender med mekanikk, overhode bevare sin humanitet?
Akkurat dette poenget blir sterkt understreket av Samuel L. Jackson, som virkelig er i storform som ekstremt høyreorientert talkshow-vert.
Svenske Joel Kinnaman passer glimrende i hovedrollen, med sin blanding av staut handlekraft og mannlig sårbarhet.
Gary Oldman lager et nyansert professor-portrett som cyborgens konstruktør og Michael Keaton rett og slett god som våpenkapitalisten.
En smule sideblikk på den globale handels- og produksjons-balanse får vi dessuten, også.
Joda, dette er tenksom og effektiv actionunderholdning av glimrende kvalitet.
| 1
|
109030
|
FILM:Pent innpakket kalkun
De virkelige, klønete, pretensiøse og totalt feilslåtte filmkalkunene er faktisk sjeldne.
Men her er sannelig en!
«Winter's Tale» heter den, en historie med forbausende mange gode skuespillernavn, totalt uten evne eller mulighet til å gi denne filmen det minste løft.
Filmen er bygget på romanen av samme navn, en bestselger, visstnok, fra 1983.
Det har altså tatt lang tid å lage filmen.
Man burde latt være.
Det spenner over 100 år, fra et fortvilet innvandrerpar sjøsetter sin lille guttebaby i en lekebåt, mens de selv må tåle en tuberkuløs retur til Europa.
Gutten blir en hendig tyv, på uforklart men livsfarlig kant med sin tidligere sjef - et Satans lem, skal det vise seg.
Men han reddes av en hvit hest, finner fram til en - akk - så brystsyk ung kvinne, som møter sin død etter elskov mens tyven overlever uforandret gjennom hundreåret for å redde et kreftsykt barn.
Den Skinnbarlige selv bort forresten i et brokar.
Mens, mens mens¿
I det hele tatt:
En søkklastet og spekulativ sentimentalitetsdryppende forferdelighet, dette.
Vakkert fotografert og med svulstig musikk, gjør den absolutt alt for å trenge ned i en arm tilskuers tålmodighet og tåleevne.
Helt grusom, faktisk.
| 0
|
109032
|
Bokanmeldelse:Parinoush Sainee:
«Den stumme gutten»
Iransk bestselger tilbake med fortelling om taushet, men her er en sterk historie svakt fortalt.
Roman 282 sider 359 kr.
Font forlag
Saniee er utdannet psykolog og debuterte med romanen «Det som ventet meg» i 2004.
På tross av forbudet ble den Irans mest solgte roman.
Denne gangen møter vi den vesle gutten Shahab som ikke vil snakke.
Han blir fortalt at han er dum og tror det selv.
Faren skjemmes over ham, moren gjør alt hun kan for å holde familien samlet.
En ydmykende og trist oppvekst i et land hvor æreskodeks og kvinneundertrykkelse går hånd i hånd.
Derfor er selvfølgelig Shahab et produkt av sin mor, siden han er et «slemt» barn.
Blikket og forståelsen fra mormor blir guttens redning.
Det er en svært sterk historie Saniee høster av.
Likevel er det som om språket ikke tar opp i seg hendelsene, fortellingen blir for flat og distansert.
Menneskene fremstår for meg som for unyanserte.
Det er også en hang til melodramatiske plotlinjer som kan være ganske forutsigbare, og setningene drukner litt i sin egen varme, av typen:
«Luften oste av kjærlighet».
Det er ikke oversetter Nina Zandjanis skyld.
Jeg tror likevel Saniee kommer til å nå mange lesere også med denne boken.
Hun skriver om helt avgjørende spørsmål fra hjemlandet sitt og er en modig og intelligent forfatter.
Jeg håper at hun neste gang nærmer seg stoffet med større tillit til leseren.
| 0
|
109033
|
Bokanmeldelse:Belinda Bauer:
«Som fortjent»
Forfatteren innfrir ikke i en rotete og lite troverdig kidnappingshistorie.
Roman 398 sider 369 kr. Cappelen Damm
Belinda Bauer vakte stor og fortjent oppmerksomhet med sin debutroman «Blacklands».
Bok nummer to, «Mørke dager», viste også kloen til en uredd og original forteller.
I sin nye bok oppsøker forfatteren samme landskap og miljø som i de to første.
Vi er i Wales, i landsbyen Exmoor i utkanten av den øde heden.
Folk sysler med sine daglige liv, og lite hender bortsett fra den årlige revejakten og et og annet hesteshow.
Inntil barn begynner å forsvinne fra parkerte biler.
Det eneste spor etter en gjerningsmann er korte meldinger på en papirlapp:
«Dere elsker (ham eller henne) ikke».
Noen hovedpersoner går igjen i alle Bauers bøker.
Etterforskningslederen er fremdeles den keitete overbetjent Reynolds, hans nestkommanderende, den kjærlighetshungrende Elizabeth Rice.
Den psykisk plagede politimannen Jonas Holly opptrer igjen, tenåringen Steven Lamb er fortsatt den som ufrivillig kommer i begivenhetenes sentrum og hans dysfunksjonelle familie får prege beskrivelsen av Exmoors lett karikerte innbyggere.
Her er ellers alt, og mer til, av det som trengs i en historie om en mer og mer desperat leteaksjon etter forsvunne barn, mens frykten stiger for at det allerede skal være for sent.
Men fortellingens komposisjon, eller mangel på komposisjon, gjør at den faller fra hverandre i sine enkelte deler.
Det virker som Bauer har forlest seg på de gode kritikkene og tror hun kan tillate seg hva som helst i form av ulogiske innfall og bisarre påfunn formidlet i et overlesset språk fullt av pressede metaforer og tyngende føleri.
Et samlende grep som kunne drive handlingen fremover mangler stort sett.
Når opprullingen nærmer seg blir leseren mer slått av utroverdigheten i situasjonen enn av det oppskriftsmessig makabre i selve tablået.
Og bare noen av de mange konflikter og komplikasjoner blir avklart i en slutt med enkelte nesten barnebokaktige innslag av fred og idyll.
Tor Edvin Dahls slurvete oversettelse hjelper heller ikke stort på helhetsinntrykket.
| 0
|
109034
|
Bokanmeldelse:Harald Rosenløw Eeg:
«Den hvite døden»
Rosenløw Eeg er en dyktig og erfaren ungdomsbok- og manusforfatter, men her har han falt for fristelsen til å pøse på med hendelser og action uten at leseren får kjenne på spenningen.
Ungdomsbok 171 sider 299 kr. Aschehoug
Faren til Even er Tønsbergs beste hvalfanger.
Fordi han er i besittelse av et hvaløre, kan han høre hvor hvalene befinner seg.
Da faren omkommer på sjøen, arver Even hvaløret som har flere mystiske egenskaper og sakte leder eieren til galskap.
Far-sønn-forholdet er bokens styrke.
Det er sterkt å føle på hvor høyt Even setter faren og hvor lavt han synker i anseelse når sønnen innser realitetene.
Men prosessen
Even må gjennom for å skjønne at hvaløret ikke er bra for ham, er rotete fortalt.
To ganger ligger Even på togskinnene rett foran toget.
To ganger holder han på å drukne.
Som regel er rikmannssønnen Kristoffer Gil og pøbelgjengen hans involvert, som etter hvert fremstår som litt av en parodi på lavpannede mobbere.
Gil er rederynglingen som også vil bli byens beste hvalfanger for enhver pris.
Even er den suverene fattiggutten mot røkla som egentlig ikke frykter noen ting og aldri blir sliten.
Begge forblir litt uforståelige for leseren gjennom hele boken.
Romanen er krydret med ord og uttrykk fra sjøen og hvalfangstmiljøet, og settingen er uforutsigbar og frisk.
Men «den hvite døden», straffen til den som blander seg inn i naturens gang, blir aldri noe mer enn en teatralsk rekvisitt.
Magi i naturen kan være like spennende å lese om som vampyrer og trollmenn.
Men ikke i denne romanen.
| 0
|
109036
|
Bokanmeldelse:Jon Kalman Stefánsson:
«Menneskets hjerte»
Ifølge en gammel arabisk tekst har menneskets hjerte to kamre, ett for lykke, ett for fortvilelse.
Roman 383 sider 379 kr. Press
Gutten fra de to første bindene i Stefánssons trilogi blir funnet halvt ihjelfrosset etter en strabasiøs ferd over fjellet sammen med sine følgesvenner.
Bare han og Jens har overlevd den farlige reisen, og idet de blir funnet og reddet, er gutten ikke sikker på om han er død eller levende.
Men et kyss vekker ham:
«Du er uten tvil død, hvis du ikke kan merke et kyss», sier tjenestepiken Álfheidur, jenta med det røde håret som får en plass i det ene av guttens hjertekamre.
Det andre får en rik og vill pike han ikke kan få, foreldreløs og fattig som han er.
Stefánssons tre bøker om mennesker på Island for godt og vel hundre år siden har høstet strålende kritikker i en rekke land.
Med dette siste bindet i Tone Myklebosts stilsikre, elegante oversettelse, kan også norske lesere endelig få mulighet til å nyte et av de mest ambisiøse nordiske romanverk fra de siste årene.
Forfatteren vekker fortidens menneskers til live i et språk som er både melankolsk og poetisk.
Menneskene som befolker teksten beskrives med alle sine skavanker og lyter, det syder av hav og vind, tårer og tapte illusjoner.
Stefánsson har gjort Sigrid Undsets ord til sine og forkynner at «menneskets hjerter forandres aldeles intet i alle dager».
De lange setningene og en fortellerstemme som virkelig kommer under huden på de mange karakterene, krever full konsentrasjon fra leseren.
Dette er ikke en lettlest bok, men lar man seg først fange inn av patosen og skjønnheten, vil romanen sette spor i leseren i lang tid fremover.
Nå som hele trilogien er tilgjengelig på norsk, er det ikke lenger noen tvil:
En soleklar 6-er på terningen.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
109040
|
Plateanmeldelse:Sigrid Moldestad
- «Brevet til kjærleiken»
En kjærlighetens høysang.
På selveste Valentindagen slipper denne erfarne og allsidige folkemusikeren sin fjerde utgivelse, med ny musikk til dikt av Jan Magnus Bruheim i anledning dikterens hundreårsjubileum.
Tekstene er sterke, og favner kjærlighetens mange nyanser fra ungdommelig lengsel til alderdommens ettertanke.
Og Moldestads musikk er simpelthen nydelig, det samme gjelder produksjonen.
Hun synger med en moden, overbevisende klarhet.
Musikere som Kato Ådland, Sigbjørn Apeland, Kåre Oppheim og Anders Røine rammer hennes sang og felespill inn i et samtidsuttrykk med elementer av norsk, keltisk og nordamerikansk folkemusikk.
«Brevet til kjærleiken» trumfer både konfekt, smykker og roser i dag.
BESTE LÅT:
«Brevet»
| 1
|
109042
|
Plateanmeldelse:Tre Små Kinesere
- «Usynlig»
Trygge veteraner.
Det låter som vanlig så pent og velstelt med kineserne fra Trondheim.
Fine korarrangementer og fine melodier.
Og et fint tematisk anslag om menneskers usynlige sider.
Faktisk er det en mer personlig Ulf Risnes vi møter, han synger både til sin kjære og barna.
Men «søt, du e søt når du spise babygrøt» er dessverre et rim som har litt for mange kolleger på «Usynlig».
Tekstforfatteren Risnes har falt hodestups inn i naivismen parallellt med antall år på baken, og nødrimene - som det er mange av - blir enda grellere når de står i en prosaisk sammenheng som allerede er barnlig.
«Usynlig» er som ei bikkje du har hatt i litt for mange år - lun og trygg, men den tør ikke gå utenfor døra lenger.
Det kan jo være farlig der ute.
BESTE LÅT:
«Hør på pappa»
| 0
|
109044
|
Plateanmeldelse:Katy B - «Little Red»
Ekte B-vare.
Londonjenta Kathleen Brien dukket opp for fire år siden med den tidsånd-definerende klubbkveldskildringen «Katy On A Mission».
Etter debutplaten har hun beveget seg bort fra dubstep-trenden, nå til et bredere og langt mer polert elektronisk landskap.
De hedonistiske klubbtaktene i «Sapphire Blue», «Everything» og R&B-flørten «Aaliyah», oppgraderer Katy Bs nattelivsreferanser til nuet.
Og på tross av sterkere popfokus, er hennes typiske tristesse intakt.
Det er tilfredstillende, såvel som nittitallsnostalgisk, når trist musikk kan danses til.
Litt som Everything But The Girl eller Olive.
Melankolien kunne blitt for dominerende, om det ikke var for prakt- og håpefulle låter som «Pray» og garagebangeren «Blue Eyes».
B for bravo, Katy.
BESTE LÅT:
«Sapphire Blue»
| 1
|
109045
|
Plateanmeldelser:Marissa Nadler - «July»
Folkversjonen av Lana Del Rey.
Populærkulturen har alltid lidd under manko på tydelige mørkmystiske referansepunkter.
Lana Del Rey avlastet Twin Peaks for et par år siden.
Sammen med produsent Randall Dunn (Sunn O)))/Earth) skaper Marissa Nadler et enda skumlere hjørne.
32-åringen har den samme hjemsøkende likevekten mellom liv og død.
Hennes sjette forsterker dette gjennom en ekstatisk lekker produksjon, nydelige vokalarrangementer og skummelt sterke låter.
Den sommerlige tittelen bygger under kontrasten:
Selv om hun kan være både lys og tidvis jentete tilgjort i vokalen, er dette mørke toner fra skumringen.
En skumring som ikke nødvendigvis er begrenset til leggetid.
BESTE LÅT:
«Dead City Emiliy»
| 1
|
109046
|
Plateanmeldelse:Angel Olsen - «Burn Your Fire For No Witness»
Flammende råmyk indieengel.
ALBUM:
INDIEROCK Angel Olsen «Burn Your Fire For No Witness» (Jagjaguwar)
Kjør tung referanseorientering i indiefuruskogen.
Her kan målposten krysspeiles mellom Moldy Peaches, PJ Harvey og Lee Hazlewood.
Dessuten har chicagobaserte Olsen spilt i Bonnie «Prince» Billys backingband.
Puh.
Referansene er viktige, fordi hun helt klart har lært noe av samtlige.
For så å møysommelig fjerne det som ikke fungerer.
På debuten var hun sjangertro og sekstitallsviseklassisk.
Nå er hun DIY uten skringelskrangel og overdrevent episke tekster, der det inderlige helt naturlig faller sammen med det bråkete.
Det verserte mange album som lignet dette på nittitallet, men ingen som klarte å gjøre det på denne måten.
BESTE LÅT:
«Windows»
| 1
|
109048
|
Plateanmeldelse:Oslo Ess
- «Alle hjerter deler seg»
Oslos fineste rock-ambassadører.
ALBUM: POP/PUNK Oslo Ess «Alle hjerter deler seg» (Indie)
Det må være noe i drikkevannet i Follo som gjør at rockere av den hardere typen spretter opp som paddehatter rett sør for Oslo; deler av Turboneger, Rumble In Rhodos, ekstrem-metalhelter fra Darkthrone, Nekromantheon og Obliteration.
Og nå Oslo Ess med sjefs-ace Åsmund Lande fra Vestby.
Follo igjen, altså.
«Alle hjerter deler seg» (bra tittel som dessuten står godt til tekstinnholdet!) er trioens tredje fullengder på tre år.
Det har blitt et album som strutter av vitalt glødende punkpop, tjukke gitarriff, klassisk bredbeinte soli og melodilinjer som slår beina under det meste som lages innen norsk rock i dag.
Platens tre første låter har en så heseblesende allsangfaktor at du knapt rekker å trekke pusten.
Feelgoodfaktoren på sommerens festivaler burde være sikret med Oslo Ess på plakaten, ikke minst med tanke på kvaliteten til trioens to foregående plater også.
Oslo Ess har tatt karrieremessige syvmilssteg i løpet av sin tre år lange platekarriere.
Referansene er fremdeles klare, fra vestkystens Rancid (ska-hakkende «Det brenner under beina mine») til østkystens Ramones (uimotståelige fengende «Midnatt»).
Ennå er det spor av både Jokke, Raga og DumDum Boys, men først og fremst låter Oslo Ess endelig som seg selv.
Det tok dem tre album.
Ikke minst i Åsmund Landes svært frodige tekster - proppfulle av livskraft - er det spor av hans norske inspirasjonskilder.
Dette er hektisk storbypoesi (alle bor i Oslo) preget av sårhet og selvironi, av kjærlighet og håpløshet og av en ungdommelig gi faen-holdning til det etablerte.
Hvilket som nevnt høres ut som ganske familiær tematikk hos forrige generasjons store norske rockband.
Hovedpersonene her «henger et sted mellom himmel og helvete», som det heter i platens beste spor.
Oslo Ess henger for tiden nærmere førstnevnte sted.
Der kan de henge lenge for min del.
BESTE LÅT:
«Himmel og helvete»
| 1
|
109049
|
Film:Livet og kjærligheten 2.0
Tiden går.
De store mysteriene består.
Alle Spike Jonze' filmer er «high concept»-byggverk.
Denne, om en mann som (gjensidig) forelsker seg i et operativsystem med kunstig intelligens, er, som du skjønner, ikke noe unntak.
Det høres ut som en slitsomt «ironisk» konstruksjon, gjør det ikke?
En «ellevill» hipsterkomedie?
Jo.
Forbered deg på overraskelser.
«Her» nekter konsekvent å være den filmen man tror den kommer til å være.
Til sist nekter den endog å være den filmen man er «programmert» til å ønske at den var, og blir med det et kunstverk som har verdi langt utover de to timene den varer.
Fremtiden den nyseparerte Theodore Twombly stabber ensom rundt i, føles så nær at det ville være galt å kalle «Her» for «science fiction».
Verden omkring ham ser vel så ofte ut som 1970-tallet:
Høye bukselinninger og uironiske mustasjer, teak og tweed, mye brunt, rødt, gult.
«Her» er nøye med å ikke utspille seg i en gitt tid, enten vi snakker om for-, nå- eller frem, av en god grunn:
Den handler om noe som ikke forandrer seg med klokken, nemlig behovet for å bli sett, forstått og elsket.
Jonze' ærend er ikke å dosere moralistisk om «teknologiens farer» eller noe lignende banalt.
Han viser en ømhet overfor den digitale isolasjonen folk befinner seg i, og faller aldri for fristelsen å gjøre seg festlig på bekostning av mannen som blir forelsket i et dataoperativsystem.
Eller, for den saks skyld, operativsystemet som blir forelsket i en mann.
«Her» oppfyller lenge den klassiske «romantisk komedie»-dramaturgien:
Noen finner hverandre.
Ler og blir forelsket.
De er flaue og klønete morgenen etter de har hatt sex for første gang.
De går turer og går på tivoli.
Forholdet modnes.
«Her» er fulle av de øyeblikkene som utgjør en helt vanlig romanse, og Jonze sper på med «innklippsbilder» fra den fysiske verden (doggete ruter, røyk som siver opp fra kumlokk i gaten).
«Tosomhet» med en datamaskin er kanskje verken verre eller bedre enn tosomhet mellom mennesker, undrer Jonze.
Det er ikke slik at Twombly ikke fikser «ekte» mennesker (han har et utmerket forhold til naboen sin, spilt av Amy Adams).
Det er mer et spørsmål om at han er blitt brent av det ekte, og søker det trygt perfekte.
En partner som ler av alle vitsene hans, mens hun rydder på harddisken.
Og aldri har (kamera-)øyne for andre.
Til syvende og sist er det en melankolsk film om en rekke eksistensielle spørsmål.
Om hvordan man lærer seg å la ting gå.
Om å bli forlatt og forbigått.
Om hvor vanskelig det er å leve, det være seg alene eller med andre, menneske eller maskin.
Om at teknologi er fint og fjongt.
Men at heller ikke den kan forklare oss hvem, eller hvorfor, vi er.
Det som er vanskelig nå, blir ikke noe lettere i fremtiden.
«Her» er den mest filosofiske filmen jeg har sett på lenge.
Den stiller tusen spørsmål, og gir deg mye å tygge og tenke på.
Den krever å bli sett mer enn én gang, og mer enn fortjener det.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109050
|
Film:Sånn vil vi ikke ha det hjemme
Å, men det kan jeg love deg:
I denne helt dialogløse sørkoreanske filmen flyr penisene veggimellom.
Scenene med avkutting av penis kommer så hyppig at det er lett å miste tellingen.
La oss prøve å rekonstruere (penis-spoiler alert!):
Først prøver
Mor å skjære av Fars penis.
Hun mislykkes, og gir seg således i kast med sin onanerende Sønn.
Denne gangen går det bedre.
Så bra at hun setter den avskårne penisen til livs.
Far blir trist.
Er det noe en mann trenger her i verden, så er det en penis!
Hvordan skal man ellers klare å delta i gruppevoldtekten av hun jenta som jobber på butikken nede i gaten?
(Hun spilles av samme skuespiller som mor; man kjenner henne igjen på de helt usedvanlig formfullendte puppene).
Far vurderer å skyte av seg sin egen penis, og donere den til Sønn.
Far tenker seg om to ganger.
Og gjett hva?
Sønn klarer likevel å delta i gruppevoldtekt.
(Selv om han jukser).
Sønn blir arrestert.
Far er ulykkelig!
Hvordan skal sønnen få onanert der i fengselet, uten penis?
Far prøver ut nye, eksperimentelle metoder.
Gnir seg til blods på føttene med en stein.
Funker bra.
Sønn prøver, synes det er greit, men foretrekker å få en kniv stukket i skulderen, hvorpå kniven «onaneres» i kuttet.
Men én gang han kommer ut av fengselet, får han piken i butikken til å gjøre dette på, og med, ham.
Digg!
«Mang slags kjærlighet», som Jan Eggum synger.
Sønn bestemmer seg for å hevne voldtekten av butikkpiken ved å skjære av penisen til en av de andre guttene som var med på udåden.
Men han mister penisen!
Penis triller ut i gaten!
Penis blir overkjørt av bil!
Hva gjør de nå?
Far gjenopptar penistransplantasjonsplanene.
Sønn får ny, eller nygammel, penis.
Suksess!
Men åh.
Så kommer Mor hjem.
Mor er kåt.
Ki-Duks film er formmessig djerv, om ikke annet så i form (ha!) av å være helt blottet for dialog.
Han forteller sin historie - med et nokså knallhardt fokus på avskårne peniser, om du ikke husker - som en blanding av en beksvart komedie, kammerdrama og myte med religiøse overtoner.
Hvordan ellers?
Ødipus med nogo attåt.
Hva sier filmen?
At lemmet som symbol på mannens brutalitet, består, og at lemmet må komme, koste hva det koste vil.
Antar jeg.
«Moebius» er interessant, men ganske kjedelig.
Skuespillerne er utmerkede.
Folk som liker å se peniser bli avskåret på kino, kan imidlertid glatt plusse på tre øyne på terningen her.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109051
|
Film:Råbarka action i legoland
Legobrikkene når nye dimensjoner i denne herlige 3D-hyllesten til lek, fantasi og kreativitet!
Legofilmen er et tettpakket eventyr med tilsvarende grad av action som i en hvilken som helst amerikansk film om superhelters kamp mot det onde.
Bortsett fra det faktum at det her dreier seg om legobrikker i bevegelse, er det ikke pussig at filmen faktisk har en 7-årsgrense.
Her er flust av råbarka hendelser.
Men også mengder av humor, og spekket med oppfinnsomme detaljer.
Lego handler i seg selv om fantasi, om det å ta en brikke eller to eller tusen, sette dem sammen til byer, folk eller fantasiskapninger - for eventuelt å bruke dette universet i lek.
Det er det denne filmen gjør; den leker med brikkene, den gjør den minste brikke til en levende organisme som samlet sett skaper et fargesprakende ellevilt eventyr.
Selvfølgelig handler det også om å ha en god story.
Det har skaperne av «Lego filmen».
Riktignok tar det tid før den kommer skikkelig i gang, og som i actionfilmer flest, er det også her tendenser til overdrevne repetisjoner.
Men det meste er underholdende.
Utgangspunktet er den tilsynelatende unnselige Emmet; en arbeider-brikke som vanligvis følger oppskriften til sjefen.
At sistnevnte viser seg å være en despot som vil ødelegge kloden, vet hverken Emmet eller de fleste andre før senere.
Ved en ren tilfeldighet blir Emmet plukket opp av en handlekraftig jente som er overbevist om at arbeiderbrikken er den utvalgte som skal redde verden.
Dermed virvles han inn i et brorskap av virkelige og fiktive helteskikkelser; Abraham Lincoln, Batman, Superman, Robin Hood og Gandalf, for å nevne noen.
Og ettersom Emmet havner i den ene livstruende situasjon etter den andre, får han bryne seg på sin egen evne til å ta raske og oppfinnsomme beslutninger.
Mot slutten av filmen dukker virkeligheten opp i form av to levende mennesker, en far og en sønn.
Det er med på å sette det spenningsfylte lekende ved lego i perspektiv.
Det smøres litt tykt på hva moral angår.
At legoindustrien vil gni seg på brikkene med denne filmen, er sikkert.
Men som forrykende underholdning er filmen en herlig opplevelse.
| 1
|
109052
|
Film:Tarmslyng i særklasse
Enkelte ting kan man ikke beskylde «Død snø 2» for.
Blodmangel, for eksempel.
Eller mangel på tarmer til oppfinnsom utdragning.
Men det finnes ett og annet som sårt savnes.
Litt finesse i hemningsløsheten, for eksempel.
På mange måter er nok «Død snø 2» et slags foreløpig klimaks for den balstyrige Alta-energien, som har gitt film-Norge elektrosjokk gjennom prosjekter som «Kill Buljo» og «Død snø».
Nå var tiden inne, nå var ressursene store nok til å gå grenseløst i gang: jo mer jo bedre, jo blodigere jo morsommere, jo mer rampete dess kulere.
Drømmen var nok selve det heiteste helvete.
Vi starter nøyaktig der film nr. én sluttet:
Vennegjengen er slaktet, bare Martin bakser videre - dog med en uhyggelig, lånt høyrearm.
Han får det ikke enkelt, for tror du ikke nazizobiene har all mulig grunn til å forfølge ham?
Og ikke bare ham:
I nazizomienes råtne sinn ruger hitlersk plikttroskap om utryddelse og gjengjeldelse.
Derfor må de for enhver pris stoppes - om det så er ved hjelp av amerikanske zombie-nerder eller oppvåknede sovjetiske mot-zombier.
Det blir i det hele tatt nokså omstendelig, det hele.
Når alt skal forklares, kreves enkelthet og syk konsekvens.
Hjernedøden er, som kjent, utbredt på alle sider i denne sjangeren.
Og på flere steder stopper det for mye opp, ikke minst i innslagene fra den «normale» verden.
Både replikker og klipping blir av og til oppstyltet.
Jeg intervjuet en gang zombie-mesteren framfor noen, George A. Romero, som la grunnlaget for hele den moderne zombiebølgen med «Night of the living dead» i 1968.
Han fant zombiene nyttige, men ufattelig irriterende, blant annet fordi de er så vanskelige å ta livet av.
«Død snø 2» strever som et helvete med det samme.
Fram og tilbake, opp og ned, liggende, stående, hodeløst, armløst, innvollssprengt, alt dynket i spy og blod og edder og galle og råttenskap.
Men etter en stund blir det monotont.
Og det kunne vært en dødssynd.
Men så reddes infernoet av små øyeblikk av ubetalelig humor.
Og søt og vakker romantikk.
Formidlet, klarest, gjennom Kristoffer Joners håpløse skikkelse.
Han åpner med en øks i skallen.
Deretter går det ordløst og grassat nedover, til det til slutt er filla igjen av ham.
Så vidt.
Men tror du ikke han greier å forgylle filmens relativt røft romantiske avslutning med ynde og skjønnhet?!
En trofast fanskare vil og må selvfølgelig se «Død snø 2».
De vil ikke bli alt for skuffet.
| 0
|
109054
|
Bokanmeldelse:Luke Harding:
«Snowden-filene»
Thrilleraktig beretning om varsleren Edward Snowden og verdens største etterretningslekkasje.
I fjor sommer ble hele verden kjent med en ung dataingeniør på flukt.
Edward Snowden, som hadde arbeidet for National Security Agency (NSA) i USA, avslørte hvordan amerikansk og britisk etterretning drev elektronisk overvåking av helt vanlige borgere.
Assosiasjoner til George Orwell
I samarbeid med avisen The Guardian sørget han for at offentligheten fikk innsyn i en virkelighet som ga assosiasjoner til George Orwells dystopiske fiksjon 1984.
Luke Harding, en av The Guardians stjernejournalister, forteller her Snowdens historie - fra oppveksten til det nåværende eksilet i Moskva.
Vi blir kjent med en rettferdighetssøkende, intelligent og sympatisk person.
Intelligent og sympatisk
Men boken handler først og fremst om det som gjorde Snowden kjent.
Harding skriver utfyllende om etterretningsorganenes eksplosive aktivitet etter 11. september, samt hvordan de tøyer eller overskrider sine mandater.
Gjennom å følge de tre journalistene som arbeidet tettest med varsleren, får vi også et innblikk i hvordan lekkasjene ble forsøkt stanset fra høyeste hold.
I omtalen av det politiske etterspillet i USA og Storbritannia, fremstår spesielt britiske myndigheter i et skremmende autoritært lys.
Luke Harding har gjennomført dette prosjektet med stålkontroll.
Fremstillingen er like stødig og troverdig, som den er velskrevet og spennende.
Noen av de som har fulgt Snoden-saken tettest vil kanskje savne større avsløringer, men de 99 prosent andre har fått en ypperlig introduksjon.
Oversatt av John Grande.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
109056
|
TV-anmeldelse:Forutsigbart
Harald Rønneberg og Thomas Numme debuterte med en svært forutsigbar «Senkveld»-sending fra Sotsji.
Hva gjør de når vi ikke vinner medaljer?
«Senkveld i Sotsji» TV 2:
21.40 Hver dag under OL
Gårsdagens bokstav var B for Bjørgen og Bjørndalen.
Deres OL gull var naturlig nok også i sentrum da Harald Rønneberg og Thomas Numme inviterte til den første «Senkveld» fra sitt provisoriske studio i Sotsji.
De rutinerte programlederne var i god OL -form, med godt nærvær og kontakt med gjestene.
Deres uformelle form gjør at gjestene slapper av i studio.
Med fire norske medaljer første konkurransedag, ble programmet ganske forutsigbart med intervju med medaljevinnerne.
Mest interessant var møtet med den hårfine snowboarderen Ståle Sandbech og hans historie om samholdet blant snowboarderne.
I tillegg fikk vi høre litt om livet litt utenom sporet av Erik Bertrand Larssen.
Det ga tankevekkende perspektiv blant annet om hva hjelpeapparatet gjør når tragiske ting skjer med en av deltakernes nærmeste.
Solveig Kloppen er en av to utgående reportere, og vi håper hun senere kommer seg ut i Sotsji, og ikke serverer reportasjer fra Karl Johan i Oslo.
Senkveld med sport i underholdningsprogram fra Sotsji er først og fremst for dem som ikke er mettet etter timelange sendinger fra TV 2 i Sotsji.
KURT BAKKEMOEN
| 0
|
109057
|
Teater:En søkklastet ubegripelighet
Et gedigent og storslagent teatereksperiment - som ender i en søkklastet ubegripelighet.
Det er hva Nationaltheatret serverer denne vinteren 2014.
Fjodor Dostojevskijs klassiske idé-anatomiske studie på 870 sider fra 1872 av det vi i dag ville kalle terrorister, som er bakteppe for et fornyet forsøk på å lage en fortelling om vårt lands «nye terrorister», det såkalte ekstreme høyre.
Starten er god.
Den består av en eklatant utdriting av siste halvdel av forrige århundres «progressive», teoretiske sosialister, med deres fordums omveltningsplaner kombinerte med et sterkt ønske om å fortsette å kunne - unnskyld uttrykket: - knulle frihetslig.
Men det skjærere seg rått når nettopp disse «nye terroristene» overtar dramautviklingen.
For av underlige grunner har stykket beholdt de russiske navnene på figurene; de får altså i utgangspunktet lov til å være fremmede, fiktive og dermed en smule uvedkommende.
Når de så begynner å fable om selvmordets velsignelser, fikle med våpen og snakke om vilkårlige bomber som politiske argumenter, blir det uhyre vanskelig å begrepsmessig forflytte seg fra klassisk russisk storlitterær nihilisme til en eventuell truende norsk bakvirkelighet anno akkurat nå.
Det jobbes iherdig av skuespillerne, som har sine proklamasjoner å komme med bak hvitpudrede og fatalt mente masker.
Og det skal ikke nektes for at i kortere sekvenser finnes teatermagi av stort format, som når Pål Sverre Hagen og Marianne Hole og Nils Ole Oftebro og Gisken Armand som et ungt og et eldre par spiller en kort, dobbel teater-pas-de-deux om kjærligheten som ikke blir/kjærligheten som aldri burde blitt.
Men ellers sitter man alt for ofte bombardert med blytung ikke alltid like klar symbolikk, en haug med russiske navn man forsøker å holde styr på, replikker som veksler mellom det rått meningsmettede og ord og vendinger fra nettavisenes kommentarspalter.
For ikke å glemme minuttene med National rekord i svartmetall-decibel!
Man behøver ikke like rollefigurene for å fatte teater.
Men de må vekke interesse.
Og kan man i tillegg se snurten av noe allment å identifisere seg med, kan det også hjelpe på innlevelsen for en publikummer.
Det er en stund siden jeg har følt meg så monumentalt hjelpeløs.
| 0
|
109063
|
Plateanmeldelse:Skambankt
- «Sirene»
Tamt, blankt.
ALBUM: ROCK Skambankt «Sirene» (Columbia/Sony) Bandet til Kaizers-gitaristen Terje Winterstø Røthing startet som en karikatur:
Turboneger-punk med ildrødt «kommunistiske» tekster.
På sitt femte album er de for lengst blitt proffer på pølsefabrikken.
Produsenten Kåre Chr. Vestrheim kler opp de «bredbeinte» (usj) riffene i gildt episke gevanter, og kroner dem med mørkt gotiske korarrangementer.
Tekstene føles som bestillingsverk.
«Oss mot dem»-retorikk (hvem «dem?».
De «på TV» og alle som ikke digger Skambankt).
Sultne menn og slu «sirener».
Armageddon og apokalypse.
Samt, eh, kritikk av kommentarfelttroll.
Ikke punk lenger, men metal - hvis originalitet ligger i at den synges på jærsk.
Trommisen er knallgod.
God fornøyelse.
BESTE LÅT:
«Sort blod»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109064
|
Plateanmeldelse:Ai Phoenix
- «Hey Now/Being Here Is Everything»
Fordi «til å sovne av» kan være et kompliment.
Sju år siden forrige utgivelse (og muligens enda lenger siden noen egentlig har tenkt over at de eksisterer), lager bergenstrioen fremdeles slowcore så myk og rar at det til forveksling kunne vært et dunfylt sengetøylager:
Hviskende og spartansk arrangert, der låtene fremstår som om noen snublet over melodilinjene på ren slump.
Slik uvøren skjønnhet er ikke nødvendigvis for alle.
Men når bandet er fullstendig friskmeldt for lofikrangel, og med noen unntak spiller så sakte at plata nesten føles som om den går baklengs?
Da er det vanskelig å ikke la seg smelte.
BESTE LÅT:
«Here's To You»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109065
|
Plateanmeldelse:Tommy Tokyo - «We Blister And We Bleed» Tokyo, Texas.
ALBUM: ROCK Tommy Tokyo «We Blister And We Bleed» (Warner)
Han har blitt unødig sammenlignet med mange, men om man absolutt skal sette Tommy Lorange Ottosens femte album ved siden av noen, er det ham selv.
Og Neil Young.
Kassegitar, pumpeorgel, pedal steel, kombinert med den klagende, forlokkende, men også betraktelig varmere og rundere stemmen er i alle fall som å høre Young på sitt mest «americana».
Et slags alternativt «Harvest Moon».
Det er uansett Tokyos melodilinjebrudd, de overraskende innfallene som passer underlig logisk inn - nedsnødde biler, fengeselsfugler og tannlegeventeromsskrekk (sistnevnte i en helt naturlig malplassert popdiscotakt) - som gir dette en dempet, angstfylt ro.
BESTE LÅT:
«Snow White Ford Coupe»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109067
|
Plateanmeldelse:Highasakite - «Silent Treatment»
Skimrende, lys og tusen etasjer høy.
Glem den fine, men veldig indienorske debuten deres.
I utlandet er «All That Floats Will Rain» (2012) komprimert til et mer kledelig EP-format.
Årets oppfølger høres derimot himla internasjonal ut.
Hvorfor?
En betimelig parallell er Bel Cantos «Shimmering, Warm And Bright» (1992).
Fremdeles et av tidenes beste norske album.
Evnen til å sammenføre verdensmusikk i pentatonisk skala med arktisk popintonasjon er den samme.
Evnen til å gjøre stadiet mellom drøm og virkelighet til sangbar tekst den samme.
Ingrid Håvik fremstår som en teknisk bedre og betraktelig mer versatil vokalist enn Anneli Drecker.
Den krøkkete engelskuttalen er slipt bort til fordel for en tydeligere, vel, «eksotisk» kant.
Selv om hun er låtskriver og alene på coveret, bærer hun på ingen måte dette alene.
Hele kvintetten er ufyselig dyktige musikere, med eiendommelige hovedinstrumenter som det bergenske nasjonalinstrumentet zither og ikke minst den forvokste trompeten flugabone.
Produsent Kåre Chr. Vestrheim leverer studiokvaliteten han alltid pirrer ører med.
Melodioverskudd og liftoffer lander mykt og føyelig, uavhengig av hvor høyt til værs de flyr.
Til tross for noen låter som fungerer mest pusterom.
Til sammen er dette en saliggjørende eksplosjon av klanger, instrumenter og arrangementer der nittitallets åpenhet møter åttitallets låttitler («Darth Vader», «Hiroshima», «Iran») og vår tids produksjonsmuligheter.
Og det er de helt alene om.
I alle fall i Norge.
BESTE LÅT:
«Iran»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109068
|
Plateanmeldelse:Kampfar - «Djevelmakt»
Djevelsk bra.
Det tar ikke mange sekundene av åpningslåten «Mylder» før vi forstår at mye har skjedd siden «Mare» (2011); gitarveggene er om mulig enda tettere og tydeligere bak Dolks vokal (den mest støyende i sjangeren?), melodiene skarpere og taktskiftene millimeterpresise.
Hele uttrykket til Kampfar synes å være skrudd til perfeksjon.
Folklore-elementene er her ennå - gitartemaet i «Blod, Eder og Galle», den dissonerende fløyten i «Mylder» for å nevne noe - men det er først og fremst den totale massiviteten som imponerer hos Kampfar denne gangen, denne følelsen av å bli trampet over av hundre marsjerende menn i jernbrynjer.
Slik oppleves de hypnotisk kvernende gitarene og det bastante kompet av bass og rullende, dobbel basstrommelyd - som et altomfattende horrorangrep.
BESTE LÅT:
«Swarm Norvegicus»
| 1
|
109069
|
Plateanmeldelse:Eline Thorp
- «Mirror's Edge»
Jeg spår et godt år for Eline Thorp.
20 år og prestedatter fra Hamarøy.
Kompis med Kråkesølv, hvis uttrykk ikke ligger langt unna og hvis medlemmer også bidrar her.
Men fremfor alt en sterk ny stemme i norsk pop.
Og da mener jeg stemme i dobbelt forstand - både vokalt og i betydningen av å finne sin egen uttrykksmessige plass i jungelen av nye artister.
Eline Thorp fengsler med sin piano-/synth-baserte pop - leken, melankolsk og selvsikker med sterke og dunkle elektroniske understrømmer.
Vokalen hennes er allerede utviklet.
Thorp har en markant tyngde i stemmebåndene og en lokkende, sensuell snert som avslører både elastisitet og personlighet.
«Mirror's Edge» blir umulig å komme utenom når årets beste debutplater i 2014 skal oppsummeres.
BESTE LÅT:
«Friendly Enemy»
| 1
|
109070
|
Plateanmeldelse:Plumbo - «Kom som dæ sjæl»
Hustrente harryer.
ALBUM: POP/ROCK Plumbo:
«Kom som dæ sjæl» (Piraya/Bare Bra Musikk)
Trønderrock er selvsagt en for alvorlig sak til kun å bli overlatt til trøndere.
Det skulle bare mangle at ikke også harry-kraftsentrene Vestfold og Østfold gjorde sitt for å holde oppkaststrømmen på «lokkalet» flytende.
I anledning «Kom som dæ sjæl», Sande-bandet Plumbos femte studioalbum, er turen således gått til Halden.
Nærmere bestemt Ole Evenruds idylliske studio tett inntil svenskegrensen.
(De som tror at «harrykulturen» er særnorsk, kan umulig ha besøkt broderfolkets småsamfunn).
Jeg vedder en kasse kaniner på at det er han - Evenrud, altså, den uforbederlige kommershora (smilefjes) - som har foreslått en norsk utgave av Peter Wolfs fine lille 1980-tallshit «Come As You Are».
Det er «I'Dole» som står for den norske teksten på dette tittelkuttet, som vanskelig kunne hatt «more cowbell».
Og han har skrevet mer.
Deriblant refrenget på albumets mest urtypiske Plumbo-øyeblikk, «Helt Texas»:
«Med hæla i taket og huet i dass».
Evenrud skal nok ha mye av æren, subsidiært skylden, for at «Kom som dæ sjæl» oppleves som Plumbos mest finslepne album så langt, relativt sett.
Det er ingen skandaler å spore.
Det villeste som skjer - om vi ser bort fra hodet i toalettet - er at «gutta» drar på fisketur i «Tia går», og «ikke skifter sengetrekk».
For øvrig et av platens mest fengende kutt.
Ja, to «ektefølte» ballader på rappen - «Hold rundt meg i natt» og «Mine barns bein» - truer i noen øyeblikk med å gjøre albumet i overkant kultivert.
«Hilux lasteplan» er også den svært sentimental.
Om den verste tragedien som kan ramme et menneske, nemlig det å flytte til - æææsj - Oslo.
Ikke nok med at låten høres ut som Åge (Aleksandersen).
Den navnedropper ham også.
Plumbo ser nok gjerne at den blir deres svar på D.D.E.s «E6».
«Vandrern» og «Kanskje i natt» er mer av bandets sidrumpede folkrock.
Sånn alt i alt skal det imidlertid sies at den irske fløyta får hvile mer enn vanlig er, til fordel for det mer trøndertypiske trekkspillet.
Bandet melder seg også på i den tilsynelatende stadig pågående konkurransen om å «levere» en «alternativ OL-låt».
«Sånn gjør vi det» er pompøs og vulgær, og kunne som sådan lett gjort jobben.
BESTE LÅT:
«Kom som dæ sjæl»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109071
|
Musikalanmeldelse:«Guys and Dolls»
Mon tro hva ensemblet på Oslo Nye fikk servert i pausen fredag kveld.
Musikalanmeldelse:
«Guys and Dolls» Sted:
Oslo Nye Teater Med:
Kåre Conradi, Hilde Louise Asbjørnsen, Andrea Bræin Hovig og Hans Marius Hoff Mittet med flere.
Regi:
Svein Sturla Hungnes
Det var unektelig de samme skuespillerne og danserne som kom ut på scenen til andre akt, men der stoppet også likheten med første akt.
Kanskje hadde regissør Svein Sturla Hungnes holdt en tordentale av Kjetil Rekdalske dimensjoner i pausen?
For det startet så trått, så trått.
Riktignok er Oslo Nyes scene knøttliten i forhold til en påkostet musikal og krever millimeterpresisjon av aktørene når det er et tosifret antall av dem der ute, men det er ikke til å legge skjul på at det var rusk i koreografien, spesielt hos herrene, stiv sang og tidvis forknytt dansing i et stykke som både skal speile New Yorks dunkle underverden på 1950-tallet og hete nattklubber på Cuba.
I første akt var disse scenariene rett og slett henvist til henholdsvis ei vinterkald gate på Grønland i Oslo og et loslitt høyfjellshotell i Midt-Norge.
«Guys and Dolls» skal være eksplosivt og farverikt.
Sensuelt og humoristisk.
Selve stykket, som første gang ble oppført i 1950, er fullstendig avleggs i dag, med kjønnsklisjèer som forsvant i moderne steinalder, men vi får ta for hva det bør være; en fryd for øye og ører.
I går fikk vi altså oppleve dette vel sent.
Før pause var det egentlig bare Andrea Bræin Hovig som opptrådte som stjerne i sin rolle som Frelsesarmé-soldat.
Hilde Louise Asbjørnsen overspilte som giftesyk, mens Kåre Conradi virket som om han kjedet seg i all sin selvsikkerhet og Hans Marius Hoff Mittet virket bundet og mekanisk i sine respektive roller som beilere og gamblere.
Hele stykket var rett og slett treg i avtrekket.
Etter pause våknet imidlertid hele ensemblet, men fremdeles var det Bræin Hovig som var stjernen og viste sjelden dybde i en så lettbeint musikal.
Riktignok må regissør og oversetter Hungnes arresteres for brå kunstnerisk frihetshopp innledningsvis i andre akt.
«Kos med katta» med tekstlinjen «så kos med katta, katta er din pus, mjau.
Kos med katta skatt, så får du mus» kan forsåvidt tolkes som en konkret, myk om enn vulgær overgang til neste nummer (!), men ikke tematisk silkemykt til hele stykkets mest romantiske øyeblikk mellom Conradi og Bræin Hovig.
Men andre akt tenderer likevel et mesterverk.
Plutselig sitter timingen i replikkene, spesielt hos turtelduene Asbjørnsen og Hoff Mittet - det er faktisk morsomt å se på.
Samtidig skaper Kåre Conradi og de kvinnelige danserne feberhet stemning over terningspillbordene.
«Lady Luck» er i særklasse stykkets beste øyeblikk, endelig noe som får pulsen opp!
Her disker også scenograf Ola Bråten opp med en scenemessig genistrek, og Marianne Skovli Aamodts oppfinnsomme koreografi gjør at gospelnummeret «Sitt ned, før båten går rundt» innleder en feiende flott avslutning der det meste stemmer.
Og selvfølgelig får de to parene hverandre til slutt.
Med tanke på andre akt er jeg temmelig sikker på at publikum etter hvert får det stykket de fortjener også.
| 1
|
109072
|
Singleanmeldelse:Sivert Høyem
- «Inner Vision»
Høydramatisk Høyem.
NY LÅT:
Sivert Høyem «Inner Vision» (Warner Music) (Fra «Endless Love» som kommer 10. mars) Det er ingenting som tyder på kommersiell flørt fra Sivert Høyem på hans nye single.
Han er med andre ord på hjemmebane.
Kompromissløsheten følger fremdeles i Høyems fotefar, slik den har gjort helt siden Madrugadas dager.
Det er befriende at landets kanskje største rock-sanger tviholder på denne viljen til å gå sin helt egen vei etter tyve år i bransjen.
Gitarer?
Ikke nødvendig.
Hva med et klassisk refreng?
Neinei.
Kanskje neste gang.
Musikalsk er «Inner Vision» en musikalsk krysning mellom den franske chanson-tradisjonen og Nick Caves morderballader (for en gangs skyld kan du tro på hva som står i presseskrivet!).
Trommene og gitarene er altså fraværende.
I stedet bygges låten opp av et sårt og dominant piano i en valselignende takt som skapt for tvilsomme nattklubber på kontinentet.
I bakgrunnen dukker samtidig et dystert orgel opp og understreker den nær desperate tonen i låten.
Og over det hele, selvsagt; Sivert Høyem som maksimalt bretter ut vemodsfylden i stemmen og forvandler «Inner Vision» til et skrik rett fra sjelen.
Produsent Ulf Ivarsson (med Michael Ilbert) har nok plukket opp ett og annet fra sin medvirkning på Thåströms klassiske «Skebokvarnsv.
209» (2005).
«Inner Vision» kunne nemlig fint ha vært et bonusspor på denne.
Nok en dyster kjærlighetshistorie fra Sivert Høyem.
Men også nok et karrieremessig lyspunkt.
| 1
|
109074
|
Showpremiere:Knall i padden!
Tenk om alle erkebergensere hadde vært som «hon Mariten»!
SHOWPREMIERE:
Marit Voldsæter
- Rett fra skrumpleveren.
Ole Bull Scene, Bergen.
Marit Voldsæter har fått en stor, blinkepyntet scene å breie seg på i hjembyen.
Men som publikummer får du følelsen av å sitte ved bordet hennes over veien på Wesselstuen, langt nede i femte halvliter.
Og det er et stort kompliment!
Voldsæter har en helt egen evne til å få publikum til å føle seg inkludert - uten å fri så altfor kraftig, og med poengterte tekster.
Det er slett ingen liten bragd!
Det har gått inflasjon i komikere som «byr på seg sjøl» de siste årene.
Ikke sjelden er det dårlig skjult selvopttatthet og symptati-fisking vi utsettes for.
Men når Marit Voldsæter snakker om å «i all hovedsak ha pult nedover», og legger ut om bakenden som på ingen måte slutter å være «nedover-ræv» etter intens trening - ja da høres og føles det ekte ut.
Befriende god gammeldags selvironi rett og slett.
Slike skjeve «levd liv»-observasjoner er det mange av, hele tiden med lokal koloritt som gir ekstrapoeng fra Ole Bull-publikummet.
Men Voldsæter er også en historieforteller av rang:
Hun lager ganske friske vrier på den eldgamle «alt var bedre før»-monologen, og lager sprell levende bilder av en biltur på 80-tallet, hvis høydepunkt var stopp for Pommes frites i Førde.
Et par sanger blir det også, små pustepauser, slikt føles litt for obligatorisk for et «show».
Jeg tror vi hadde ledd mer av poengene om ekser som vil bli venner på Facebook med Marit stående som hun er.
Langt bedre er hun når hun tar oss med på bryllupsfeiring slik den fortoner seg fra tilhørerplass.
Hun viser seg som en skarp iakttager og serverer en reneste tour de force i klasse- og generasjons-observasjoner.
Renspikket revyhumor med teit påkledning får hun også til å funke, mest fordi hun kjenner erkebergenseren og dens lynne så innmari godt.
Dessverre avsluttes showet med en rad parodier på kvinnelige kjendiser i en Leo Ajkic-parodi som forsvinner litt i kjas og mas.
Men halvannen time med Marit er «knall i padden» så det holder!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109076
|
Teater:Hamlet
MOLDE (VG):
- Res kan bety alt, bortsett fra fiskeboller.
Og det kan det også bety!
Det var standarsvitsen til min aller tidligste gymnasrektor, avsagt med all den humrende tørrhet bare en gammel latiner kunne oppdrive.
Vi har vært i Molde og sett Teatret Vårts oppsetting av «Hamlet».
Og kan heretter hevde at på teater kan Hamlet bety alt.
Åpenbart også fiskeboller, om det hadde vært nødvendig.
Det er det heldigvis ikke.
Men når sant skal sies er det ikke mye annet som mangler.
For denne «Hamlet» er blitt et noe nær ubegripelig sammensurium av et stykke:
Mye tysk aksjonsteater, ørlite shakespereansk klassisisme, en dæsj discomusical, tre minutter hjemmelaget porno, feministisk trapperamling, en avsluttende shoot-out vi ikke har sett maken til siden Clint Eastwoods tidlige filmtid, giftmord, slapstick, gode doser galskap, striptease, fektekamper, metateater der rollene går ut a rollene og skuespillerne slåss som seg selv.
Men, altså:
Hamlet, salige Shakespeares evige antihelt, i midten.
Har vi glemt noe?
Sikkert.
Mye!
For tror du ikke det hele til slutt makter å dreie seg om krigsnasjonen Norge, mens en mann (muligvis) fra Øst-Afrika med kalashnikov og solbriller leser fra Grunnloven?
Hamlet er denne gang kvinne.
Valborg Frøysnes får brukt hele seg, ikke minst stemmen.
Så hva får vi se?
Si det; jeg er ennå, i skrivende stund ikke helt sikker.
Og blir nok heller ikke sikrere etter hvert.
Bortsett fra dette:
I perioder er dette fascinerende, i perioder deles ubegripelig.
Det går fra det dypeste alvor til den villeste humor - uten at jeg er 100 prosent overbevist om at all morskapen er tilsiktet.
Skjønt jeg antar dét.
Og stadig vekk blir man ledet ut i den ytterste tvilrådighet.
Og det er i alle fall tilsiktet!
Stykkets ene, virkelige dødssynd er for øvrig at skal man få noe ut av hurlumheien, bør man vite mye om både Hamlet, Shakespeare og teaterhistorie.
Og det blir elitisme i overkant, spør Du meg.
| 0
|
109077
|
Låtanmeldelse:Morten Harket - «Brother»
I kveld urfremfører Morten Harket denne sangen på Spellemannprisen - hans mest engasjerende singel på lenge.
Første tanke:
Hm, driver han med denne trege voksenpopen fortsatt?
Andre tanke:
Vent litt, han er jo 54 år nå.
Han er i sin fulle rett til å lage treg voksenpop.
Tredje tanke:
Du verden, dette var ikke verst.
Det var ikke så mange som la merke til det, men Harket slapp faktisk en singel halvannen måned tilbake.
«There Is A Place» het den, men tittelen viste seg ikke å være profetisk.
Ganske døll var den også.
«Brother» er derimot ikke døll, selv om den høres slik ut ved første ørekast.
Dvelende tempo og omstendelig oppbygning av låter har vært et problem i mesteparten av Harkets solokarriere - og i a-has «andre liv».
Denne gangen er disse faktorene en styrke.
«Brother», en alvorlig og like fullt oppløftende låt, har melodiske vendinger som trykker på de riktige knappene.
Empatisk, gripende.
Det krever en umåtelig god vokalist å puste liv i såpass tung materie, noe Harket gjør med største selvfølge - også i de nedre deler av hans omfangsrike register.
De innledende gitarlinjene setter tonen; dette er den høytsvevende, ensomme lyden.
Harket sleper den med seg inn i et refreng av den tekstmettede typen, og haler resultatet trygt i land, hjulpet av en aldri så liten powerballadesolo.
«Brother» stortrives i sitt eget, høytidelige selskap.
Det gjør åpenbart Harket også.
En triumf for ham, dette.
Han gjør neppe skam på den i Spellemann-showet.
Utfallet kan - og bør - bli hans største solohit på årevis.
| 1
|
109078
|
Film: von Triers inferno
Det hadde ikke vært Lars von Trier om ikke en film med tittel «Nymphomaniac» ikke hadde vært sjokkerende.
Men sjokket treffer et helt annet sted enn man venter.
Altså:
Ikke i underlivet.
Skjønt de eksplisitte sexscenen både er tallrike og utpenslede.
Men han bruker dem «bare» til å lage et uhyre utfordrende og insiterende filmverk om menneskeliv sånn generelt.
Og om menneskelivets begrensinger, helt spesielt.
Fire timer varer filmen vi i Norge får se på kino om en uke; 24. januar er premieredato.
Denne utgaven er en «sensurert» film, laget mot von Triers vilje, uten hans medvirkning men med hans godkjenning, lærer vi av en innledende filmplakat.
Regissørens eget opus er etter sigende på fem og hen halv time, halvannen time lengre, etter sigende med mye mer eksplisitt sex.
Det handler om Joe, en kvinne på noen-og-førti, som blir funnet oppbanket i en bakgård og tatt inn i bokmannen Seligmans lune hjem.
Der hun etter hvert forteller sin historie.
Den historien handler først og fremst om sex.
Men talløse menn, fra hun var 15.
Og frem til nå.
Absolutt alt i livet hennes handler om sex, absolutt alt annet reflekteres i forhold til det.
Er det mulig?
Jada, for ganske snart blir det klart at det jo egentlig ikke er sex det handler om.
Det handler om et individs frihet, i videste forstand; den tøylesløse insistering på å følge sine instinkter og hensynsløst følge dem til siste konsekvens.
Lars von Trier gir ikke lenger intervjuer.
Han vil ikke si hva han mener, han vil bare lage filmer.
Men på bakgrunn av hans tidligere verk, er det liten grunn til å tro annet enn et Joe er et (slags) selvportrett.
Det går ikke an å lage en film som «Nymphomaniac» uten å se helt klare paralleller til de filmene han har laget før, de plagene som har fulgt ham, de bøkene han har skrevet, de kontroversene han har stått i.
Referansene til regissørens egen katalog er da også mangfoldige.
Og deler av manus kan ikke sees som noe annet enn kommentarer til velkjente kamper han har utkjempet.
Så er det da også blitt en stilforvirret, til dels kaotisk og helt ut uforutsigelig film; delvis drama, delvis komedie, delvis tenksom, delvis klisjépakket, delvis porno, på kanten til blasfemisk, i perioder et moraldrama, stadig målt og kommentert med overtydelige grafiske virkemidler, som tall og geometriske figurer.
Finnes det noe fornuft, her?
Hele tiden!
Etter hvert som den nymfomane Joe bretter ut sitt mer og mer vidløftige seksualliv, kommenterer den jomfruelige Seligman hele tiden alt som skjer.
Og boksprengte Seligmans tallrike litterære referanser kommenteres igjen av Joe.
Og skjønt begge erklærer seg som ateister, kan regissøren selv aldri - og slett ikke denne gang - dypest sett slutte å kretse omkring helt sentrale kristne begreper som synd, soning og en evig jakt på frelse.
Han sørger bare hele tiden for å slukke ethvert håp.
«Nymphomaniac» er et vepsebol av en film; den stikker mot alt og alle - men særlig regissøren selv.
Han er hensynsløs - også det først og fremst mot seg selv.
Men det er ingen tvil om at han på mange nivåer forlanger utrolig mye av sine skuespillere - selv om det visst er pornoskuespillere som er stand ins i de mest utpenslede sex-scenene.
Det gjelder forøvrig slett ikke bare nakenhet.
Også folk som Uma Thurman, Jean-Marc Barr, Jamie Bell og Christian Slater får gjennomgå på sine måter.
Og hvem andre enn Lars von trier kunne finne på å bruke en så utsøkt skuespiller som Udo Kier som kelner i halvannet minutt - og bare dét?
Det er morsomt, det er tragisk, motbydelig, opphissende, fornedrende, provoserende og vakkert i en helt egen klasse.
Strengt tatt:
Virkemidlene tøyles ikke aldeles - hele tiden; filmens tøylesløshet er også en ramme, og her og der skjærer filmen utenfor selv disse rammene.
Men alt i alt: von Trier på sitt verste og beste og stadig ekstremt vitalt!
| 1
|
109079
|
Bokanmeldelse:Jan Tennøe:
«Torgersensaken.
Juks satt i system»
Grundig, omfattende og veldokumentert forsvarsskrift som mer enn antyder at Fredrik Fasting Torgersen har vært offer for justismord.
Fredrik Fasting Torgersen er hovedperson i en av landets mest omtalte drapssaker.
I 1958 ble han dømt for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen.
Hun ble drept i den 7. desember 1957 i Skippergata 6 B i Oslo.
Hele tiden hevdet sin uskyld
Etter å ha sittet inne i 16 og et halvt år ble Torgersen løslatt i 1974.
Han har hele tiden hevdet å være uskyldig og har begjært saken gjenopptatt flere ganger.
Advokat Jan Tennøe har vært engasjert i Fredrik Fasting Torgersen-saken fra 2004 og fra 2011 som Torgersens prosessfullmektig.
I sin nitide gjennomgang av etterforskningen og domfellelsen fra 1958, da Torgersen ble dømt for drapet på Rigmor Johnsen, og av Gjenopptakelseskommisjonens senere avslag i 2006 og 2010, argumenterer han for at påtalemyndighet og kommisjon ikke ønsker gjenopptagelse fordi de vet at domfellelsen ikke holder vann.
Og ikke bare det.
I Tennøes fortelling finnes mange elementer man ikke forbinder med rettsstaten Norge, men med «mafiatilstander»:
Et «plot» konstruert av påtalemyndigheten selv; tilbakeholdelse av viktig bevismateriale; tvilsomme sakkyndige «kjøpt og betalt» av påtalemyndigheten; «helt sikre» tekniske bevis som i dag synes utdaterte; kommisjon som konkluderer uten begrunnelser; justisminister som hverken kan vurdere eller kommentere kommisjonens avslag fordi den er uavhengig, og så videre.
En kultur av uredelighet
Tennøe har undersøkt, og han liker ikke det han mener å ha funnet: en kultur av uredelighet blant involverte jurister, rettsapparat og øvrighetspersoner.
«Jeg antar at boken er det krasseste angrep på norsk rettsvesen i moderne tid», skriver forfatteren, og fortsetter med at han «neppe bør være prosessfullmektig mer».
«Juks satt i system»
Dersom det han skriver medfører riktighet, at Torgersensaken virkelig er «juks satt i system», er det ikke bare betenkelig.
Det er direkte skremmende.
| 1
|
109080
|
Bokanmeldelse:Mahmona Kahn:
«Fra Oslo til Lahore»
Forfatteren fikk mye skryt for å ha plassert en ungdomsbokserie i det norsk-pakistanske miljøet da første bok kom ut for to år siden.
Og det med rette.
Miljøet gir bøkene ekstra kjøtt på beinet for lesere som står utenfor og ser inn, mens lesere som er i miljøet, kan nikke gjenkjennende.
Firkløveret av venninner i slutten av tenårene overvinner mannlige maktovergrep fordi de stiller opp for hverandre.
Brutaliteten er rå.
I forrige bok var temaet voldtekt og tabulegging av voldtekt i det norsk-pakistanske miljøet.
Denne gangen opplever Ambar at ektemannen blir drept på bryllupsreise i Dubai, og at hun selv befinner seg i stor fare.
Fartsfylt og multikulturell
De fire hovedpersonene i «Masalagirls», som de selv kaller seg, føles ekte og utfyller hverandre perfekt.
Fortellervinkelen skifter uanstrengt mellom dem og gjør at fortellingen har få dødpunkter.
Omslaget ser ut som en filmplakat for en fartsfylt og multikulturell ungdomsfilm, og boken kan fort bli det.
Sjeldent velskrevet og velredigert
Spenning er ikke et viktig kriterium når bøker nomineres til litterære priser, men ofte når lesere skal velge seg bok.
Og «Fra Oslo til Lahore» kommer til å bli lest for spenningen er sjeldent velskrevet og velredigert.
Jeg slukte de korthugde kapitlene i feberen etter å finne ut hva som skjer.
Nå blir harmonien gjenopprettet for brått og er ikke særlig sannsynlig, men la gå når jeg har spurtet heseblesende gjennom hele boken til ende.
Det gjør det også lett å se gjennom fingrene med at særlig dialogene ikke alltid er like troverdige.
Språket er effektivt, og få ungdomsbokforfattere kan skrive like spennende som Mahmona Khan.
| 1
|
109082
|
Plateanmeldelse:Gammalgrass
- «Obsolete Music 1»
Salongorkester uten hemninger.
ALBUM:
FOLKEMUSIKK Gammalgrass «Obsolete Music 1» (Division/Musikkoperatørene) Trioen Gammalgrass er et sagnomsust liveband, kjent for å fyre opp frosne nordiske sjeler med ildfull virtuositet og genial musikalsk humor.
Kanskje ikke så rart, med felespiller Ola Kvernberg, multiinstrumentalist Stian Carstensen og bassist Ole Morten Vågan i besetningen.
Navnet antyder en krysning mellom gammeldans og bluegrass.
Men med Paganini og en hjertesmeltende versjon av Jules Massenets «Meditation de Thaıs» på repertoaret er det kanskje heller snakk om en grenseløs salongmusikk, med innslag fra alle Europas kriker og utposter.
En forrykende bluegrassklassiker som «Katy Hill» står side om side med en smørmyk, melankolsk versjon av David Bowies «Life On Mars» og vitner om et band drevet av overveldende musikalsk lekelyst og overskudd.
BESTE LÅT:
«Life On Mars»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109083
|
Plateanmeldelse:Sondre Lerche & Kato Ådland - «The Sleepwalker - Original Soundtrack»
Sondretrack.
ALBUM:
AMBIENT Sondre Lerche & Kato Ådland «The Sleepwalker - Original Soundtrack» (Mona) Å, men dette er ikke det nye Sondre Lerche-albumet, serru.
Ei heller et lydspor i poptradisjonen, som på bergenserens forrige filmmusikkplate, «Dan In Real Life» (2007).
Lerche og Kato Ådlands musikk til Sondres ekskone Mona Fastvolds debutfilm er ren atmosfæremusikk, dynket i femtitallsekko og -romklang.
Jeg ville sagt «Lynch-inspirert», om det ikke for lengst var ulovlig å snakke slik.
Det er fem sanger.
Et gammelt hymne, en ny versjon av «You Sure Look Swell», gjesteopptredener fra Marit Larsen og Nathalie Nordnes.
Det er både fint og sunt at Lerche tøyer det betydelige talentet sitt.
Men som lytteopplevelse blir dette primært av akademisk interesse.
BESTE LÅT:
«Palindromes»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109084
|
Plateanmeldelse:Bow To Each Other - «The Urge Drums»
Et norsk-kanadisk jentepar produsert av Susanne Sundfør står for årets første store hjemlige albumhøydepunkt.
ALBUM:
POP Bow To Each Other «The Urge Drums» (Jansen/Musikkoperatørene) (Slippes 24. januar) «Låttekstene kretser ofte rundt religion og seksualitet.
Megan og Gunhild er et ektepar som begge har vokst opp i religiøse familier, og har opplevd det å stå frem som homofil på godt og vondt».
Enkelte presseskriv er ivrigere på innsalg enn andre.
I denne duoens tilfelle er det, som man kan se, rikelig tabloidmat å forsyne seg av.
Men her og nå nøyer vi oss med å konstatere at Bow To Each Other omsetter sine erfaringer til ypperlig musikk.
Platen er, som påpekt på omslaget, produsert av Susanne Sundfør.
Hun har også benyttet duoen som oppvarmingsband, og det er kort avstand fra den mørke, eteriske stemningen på Sundførs siste to plater, til det som serveres her.
Men Bow To Each Other er en enklere pille å svelge.
Uttrykket deres er mindre frenetisk, med rundere kanter og åpnere armer.
«The Urge Drums» er imidlertid ikke en plate som vegrer seg for dyp grunn.
Det er et ulmende, stille mørke over den.
«Darling» er kanskje det beste eksemplet på duoens kombinasjon av bittersøt melodi, sønderknust lyrikk, hjertesnurpende harmonier og praktfull, frossen synthlyd.
Begge Bow-jentene har studert ved Paul McCartneys musikkskole LIPA.
De fulgte åpenbart godt med i timen; det er en akademisk presisjon i låtskriving og arrangementer her.
Dette er kunstferdig synthpop.
Av norske referanser noterer vi både Bel Canto og Röyksopp; miksen av syntetisk kulde og sjelelig varme er lett gjenkjennelig.
De har også adoptert mye av indiegiganten 4ADs estetikk, mens introen på «Norway» skriker «Twin Peaks» lang vei.
Hørt det før?
Jo da, det er velkjente toner, lyder og ideer, dette, men både tekster og låtmateriale er så forseggjorte, jentenes vokal så gripende, at de fremstår som et viktig tilskudd.
Overrasker gjør de også.
«Darkness» høres for eksempel ut som om First Aid Kit har forvillet seg inn i et kraftverk, hvor de kjapt gjør seg stuevarme.
Herligheten gis ut av det stadig mer imponerende plateselskapet Jansen, som også har sørget for å gi albumet den flotteste fargede vinylen jeg noen gang har sett.
Uansett format er det en gripende forestilling, dette.
BESTE LÅT:
«Darling»
| 1
|
109085
|
Plateanmeldelse:East India Youth - «Total Strife Forever»
Døsig storhet.
ALBUM:
INDIEPOP East India Youth «Total Strife Forever» (Stolen/Playground)
Det er i overkant mange ideer i William Doyles skalle, men den 22 år gamle Bournemouth-gutten bergtar med et jerngrep rundt punktet der boblende postrock, spøkende folk og digitalt velbehag møtes.
Fra en Philip Glass-aktig og nesten tantrisk repetitiv arpeggio i «Glitter Recession» til pulserende hackertechno i «Hinterland», som lett kunne ha vært lydsporet til en «Lola Rennt»-oppfølger.
De tålmodighetstestende instrumentalene får et avbrekk med praktfull drømmepop, som i «Dripping Down» og «Heaven, How Long», samt førstesingelen «Looking For Someone».
Med en uforutsigbarhet som sørger for at lytterens bevissthet aldri glipper helt, har Doyle komponert årets første store soniske opplevelse.
BESTE LÅT:
«Dripping Down»
| 1
|
109086
|
Plateanmeldelse:Arve Henriksen - «Chron»/«Cosmic Reaction»
En musikers guide til galaksen.
ALBUM:
JAZZ Arve Henriksen «Chron»/«Cosmic Reaction» (Rune Grammofon/Musikkoperatørene) Spellemann-nominerte Henriksen er allerede på vei videre med to album i ett; det nye «Cosmic Reaction» koblet med «Chron», tidligere utgitt på vinyl i praktboksen «Solidification» fra 2012.
Begge viser en uredd musiker med tydelig kunstnerisk profil i verdensformat.
Som vanlig trosser Henriksen alle sjangerbegreper, i et melodisk, delikat, tidvis klanglig utfordrende univers.
Gjennomgående anes en filosofisk utforskende tilnærming til musikkens tids- og stedsdimensjon.
Hans karakteristiske, sårt hviskende trompetsang får følge av sterkt bearbeidede feltopptak og et oppbud av elektroniske virkemidler.
Musikken inviterer til indre billedskapning, samtidig er den nærmest fysisk berørende.
BESTE LÅT:
«Cosmic Reaction #7»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109087
|
Plateanmeldelse:Thom Hell - «Six»
For mye føleri.
ALBUM: POP Thom Hell «Six» (VME) Trivelige Thom Helland har aldri vært redd for de store følelsene.
Sørlendingens sjette er et fullverdig utviklet «Nilsson Schmilsson»-kompleks, utøvd i komplisert kammerpop og minisymfonier.
Det bredere lydbildet er fint, følsomt og overdådig dandert av doble gitarsoloer.
Best er han som oppstemt og fintrimmet popmaskin.
Resten plages av for mange longører som prøver for mye å være noe annerledes.
Verre:
Et knippe overlappende ballader.
Som ender i en fryktelig, patostung versjon av «Dirty Dancing»-kliningsen «She's Like The Wind» sammen med «norgesvenninnen» Lissie.
Slikt skulle ikke vært lov.
BESTE LÅT:
«See Through You»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109088
|
Plateanmeldelse:Mogwai - «Rave Tapes»
Postrockeren ringer alltid to ganger.
ALBUM: ROCK Mogwai «Rave Tapes» (Rock Action/Indie) Jøss.
Hva var oddsene for at Glasgow-bandet Mogwai skulle bli det siste orkesteret stående på postrock-skuta?
(OK, Godspeed You!
Black Emperor eksisterer igjen, men har ikke gitt ut ny musikk ennå; 2012-albumet besto av gammelt materiale).
De har funnet kreativt påfyll i filmmusikk og analogelektronikk, og tonet ned «rolige vers, øsete refrenger»-klisjeene fra gamle dager.
Samtidig dyrker «Rave Tapes» den ulmende, elastiske uhyggen fra sjangerens Dag 1 - Slints «Spiderland» (1991) - med flotte synthlyder og rene melodilinjer attåt.
Det låter som et treff mellom Simple Minds da de var bra (altså da Steve Hillage produserte dem) og mellomperiode-Motorpyscho.
Det er det ikke mye galt i akkurat.
BESTE LÅT:
«Simon Ferocious»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109089
|
Plateanmeldelse:Damien Jurado - «Brothers And Sisters Of The Eternal Son»
Mad Max i det lovede land.
ALBUM:
INDIEROCK Damien Jurado «Brothers And Sisters Of The Eternal Son» (Secretly Canadian/Playground)
Det har alltid eksistert et småuggent postapokalyptisk ville vesten-univers i Seattle-mannen Jurados fortellinger.
På hans tredje samarbeid med Richard Swift (The Shins) virker det som om platen er spilt inn i dette universet.
Det har gjort Jurados 11. album fascinerende fremmedgjørende popelegant.
De uklare indre likhetene mellom låtene har noe med den bibelske tittelreferansen å gjøre, selv om dét og en del annet nytestamentlig skrivegods aldri uttales høyt.
Kombinasjonen av Swifts metalliske klang, krystallsyke synther, pussige latinoperk og den store mannens såre stemme gjør dette til americana fra en ny dimensjon.
BESTE LÅT:
«Silver Timothy»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109091
|
Bokanmeldelse:Laini Taylor:
«Støv & stjerneskinn»
Det er først og fremst de intense og kreative skildringene, det rike ordforrådet, den fine flyten i språket som hever dette prosjektet opp fra den store sumpen av middelmådige fantasy-eventyr.
Oversetter Hilde Rød-Larsen må dermed også ha gjort en meget god jobb.
Likevel er det for en erfaren leser lite nytt å finne i selve fortellingen og det intrikate universet som diktes opp:
Først trodde vi og hennes andre menneskevenner at hovedpersonen Karou var en helt vanlig ungjente.
Strid mellom godt og ondt
Så fikk vi vite om en pågående strid mellom godt og ondt, at engler og demoner og andre fantasiskapninger ikke er som vi trodde.
Romantikk oppstår selvsagt på tvers av fiendebilder.
Heltene som egentlig vil ha fred, blir tvunget til blodig kamp.
Jadda, jadda.
Personene som griper fatt i leseren
For det er personene som griper tak i leseren, mer enn selve plottet.
Her er de troverdige, med mange fasetter, og har samtidig nok sjokkeffekt til at de lyser opp stien mot underholdende virkelighetsflukt.
Forfatteren tar noen provoserende grep, ikke bare i bruken av religiøse myter, men også når hun lar fysisk selvskading bli heltinnedåd og nøkkelen til både egen suverenitet og evnen til å gi døde nytt liv.
Hylles av unge lesere
Det er forståelig at denne forfatteren hylles av unge lesere i mange land.
Hun tar gjenkjennelige filmatiske virkemidler i bruk, og krydrer sin blodsvarte verden med både humor og alvor.
Taylor nekter seg ikke billige triks heller, og topper denne boka i med en svimlende cliffhanger - i velformulert presens, så klart.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
109095
|
Film:Den navnløse desperasjon
Det finnes mye mer enn vi kanskje tror på et asylmottak.
Der finnes det nemlig mennesker!
Hisham Zaman er en meget særpreget norsk filmstemme.
Han kom selv som kurdisk flyktning til Norge som 17-åring.
Og hans senere filmliv har vært viet å gi flyktninger, asylsøkere og andre innvandrere en stemme.
Det startet med en perfekt kortfilm, «Bawke» (Far) året etter han i 2004 gikk ut fra Den norske filmskolen i Lillehammer.
Senere er det blitt to spillefilmer, interessante men med helt klare svakheter.
Før han nå er sterkt tilbake med denne, «Brev til kongen».
Det handler om en gruppe fra et asylmottak som skal på en dagstur til Oslo.
Hygge og avveksling?
For noen.
Men andre har helt spesielle ting å utføre, ganske så dramatiske og avgjørende ting i eget og andres liv.
Gjennomgangsfiguren er en eldre kurder som så gjerne vil ha et norsk pass for å begrave sine barn i hjemlandet - og ettersom ingen har kunnet hjelpe ham, har han den tiltroen til vår elskelige konge at i alle fall han kan.
En gladlivet mann skal møte sin ikke-lenger-så-unge kjæreste, en gutt sin internett-date, en karateinstruktør vil gjerne ha en jobb, en avvist asylsøker som venter på uttransport vil bare ha de pengene han har tjent på svart arbeid den tiden han har vært i Norge.
Og en vakker, tyrkisk alenemor har sine helt, helt spesielle forsetter.
I norsk samfunnsdebatt er «flyktninger» svært ofte først og fremst et spørsmål om statistikk.
Zaman har et dypt humanistisk prosjekt gjennom sitt filmarbeid:
Han insisterer på at de er mennesker, skjebner, individer.
Men sine drømmer og håp, sine styrker og svakheter.
Altså det motsatte av statistikk.
Men det blir aldri noen forsvarstale av det.
Det dreier seg om synliggjøring, drama og sorg.
Men også håp og humor og effektiv avdekking av menneskelig styrke og svakhet.
Zaman bruker amatører og han har laget en film med minimal støtte.
Det merkes jo.
Men rett anvendt kan amatørers av og til synlige ubehjelpelighet brukes til å lage stoffet mer autentisk.
Og det er nettopp her Hisham Zaman denne gang er tilbake til det mesterskapet han vise i «Bawke».
Hele filmprosjektet balanserer på stram line.
Det skulle ytterst lite til før det patetiske og poserende hadde tatt overhånd.
For å motvirke dette, legger regissøren opp til en meget måteholden og lavmælt bruk av virkemidler - uten et øyeblikk å glemme alvoret i de historiene han vever sammen.
«Brev til kongen» er en meget god film om en norsk virkelighet mange av oss kanskje helst ikke vil tenke på.
Kortfilmen «Bawke»Regi:
Hisham ZamanDrama, 2005, engelsk tekst
| 1
|
109098
|
Låtanmeldelse:Shakira/Rihanna - «Can't Remember To Forget You»
Overraskende gitartungt fra to tungvektere.
Shakira har gode erfaringer med å invitere med seg celebert besøk på en singel; den Stargate-produserte duetten med Beyoncé, «Beautiful Liar» (2007) ble en stor suksess.
Men det låter annerledes når Shakira nå har fått med seg Beyoncés arvtager.
Der «Beautiful Liar» var en klassisk R&B-banger, er «Can't Remember To Forget You» en poplåt i rockdrakt.
Versene er ska-influerte, lette på foten og tunge i bassen, mens refrenget er øsete stadionrock av typen Shakira så vidt har flørtet med, mens det oppleves som ganske nytt landskap for Rihanna.
Begge synger med overbevisning; Shakiras bevrende klagesang og Rihannas karakteristisk baktunge frasering sitter godt i samme låt.
Det gir neppe høye odds å sette penger på at dette blir en hit - den låter i alle fall som en.
| 1
|
109099
|
TV-premiere «True Detective»:Langsom spenning fra første sekund
Oi, dette er annerledes - og Matthew McConaughey og Woody Harrelson er fantastiske i denne nye storsatsningen til HBO.
TV-première «True Detective» HBO Nordic mandag og C more (mandag klokken 21)
Det er noe med stemningen og det utrolig langsomme tempoet, noe med måten spesielt Matthew McConaughey spiller på, noe med filmingen, noe med det øde landskapet - som gjør at vi blir nærmest trollbundet.
Og selvsagt er historien spennende i seg selv:
En kvinne blir funnet drept i utkanten av en åker på bondelandet i Louisiana - naken, i en merkelig positur og med en slags tornekrone og et gevir på hodet.
De to politipartnerne Rust Cohle (Matthew McConaughey) og Martin Hart (Woody Harrelson) tar saken.
De to kunne ikke vært mer forskjellige:
Cohle er en smart enstøing - med et mørkt, mørkt sinn, mens Hart er den typiske eplekjekke og macho sørstatsfyren med familie som alle liker.
De to har likevel en slags kjemi, en uutalt forståelse - og de er begge besatt av politiarbeidet og spesielt denne saken.
Historien blir ikke mindre spennende av at den utspiller seg på to plan, i to tidslinjer:
Etterforskningen i tiden etter mordet i 1995 - og nåtid i 2012 - der de to politietterforskerne selv avhøres om saken hver for seg.
Langsomme avhør og lange monologer kunne fort blitt kjedelige, men den strippede og nakne settingen gjør at skuespillerprestasjonene virkelig kommer til sin rett.
Tenke seg til at McConaughey en gang var mest kjent som kjekkas i romantiske komedier.
De siste årene har han jobbet seg opp til å bli en av de aller beste skuespillerne i sin generasjon - og flere har allerede spådd prisdryss til ham for innsatsen i «True Detective».
Det skriver vi under på.
I avhørene er McConaugheys karakter totalt forvandlet; han er blitt en langhåret, skjeggete drukkenbolt som røyker og drikker seg gjennom utspørringen.
Blikket er dødt.
Og hva var det som skjedde den gangen under etterforskningen?
Fikk de aldri tatt den skyldige?
Hvorfor gjenåpnes saken nå?
Og hvordan endte han opp som en utslitt bartender?
Scenene fra avhørene blir nesten mer intense enn tilbakeblikkene til etterforskningen som etter to episoder fortsatt ikke nesten har noen ledetråder.
Og blikket til Matthew McConaughey som avslutter første episode - sammen med den råeste musikken - wow.
Serieskaper Nic Pizzolatto har skrevet hver time av serien, mens regissør Cary Joji Fukunaga har regissert alle de åtte episodene - og de har sammen klart å lage en krimserie med flere lag og dypere karakterer enn de fleste politiserier.
Men det må sies at det mystiske og langsomme - sammen med de odde, men kule kommentarene til Rust Chole - kan tippe over.
Prøver de for hardt på å være annerledes?
Samtidig er det jo nettopp det vi liker med serien.
Serien får også et stort machostempel, det er total mangel på interessante kvinnelige karakterer her.
Michelle Monaghan får ikke mye å spille på som kona til Harrelsons Martin Hart.
Uansett:
Etter to episoder av HBOs nye serie, vil vi bare ha mer - og i disse binge watch-tider kommer det til å bli uutholdelig å vente på ny episode en hel uke.
| 1
|
109100
|
TV-premiere«På liv og død»:
Respekt!
Dokumentarserien
«På liv og død» gir et unikt og sterkt innblikk i et helt vanlig døgn for norske helsemedarbeidere.
Et av 365 slike døgn i året.
Respekt!
TV-premiere
«På liv og død» TVNorge mandag, tirsdag og onsdag klokken 20.30 (de neste tre episodene vises neste uke samme tid)
1. oktober sendte TVNorge og produksjonsselskapet ITV Studios ut over hundre TV-folk til sykehus, legekontor og akuttmottak over hele landet - for å følge alt som skjer i løpet av et døgn.
De har kommet så tett på norsk helsevesen som det går an, og i løpet av 24 timer fulgte de fødsler, kompliserte operasjoner, gjenoppliving og møter med døden.
Seriens forteller (Nils Jørgen Kaalstad) spør i starten:
«Hvis man kunne se alt det norske helsevesenet gjør på et døgn.
Hva ville man tenke da?»
Min første tanke er:
Dette er bare et helt vanlig døgn for norske helsemedarbeidere, dette er hverdagen deres - 365 døgn i året.
Min andre tanke er:
Jeg må hjem og klemme på barna mine.
Min tredje tanke er:
Hva driver jeg egentlig på med mens dette skjer hele tiden?
Sånn kan man jo ikke tenke, men det er lov å la seg vippe av pinnen av slik dokumentasjon.
Dette er noe som ikke bare føles ekte, det er ekte - det er virkeligheten.
Det er selvsagt mye patos her, mye følelser, og noen vil kanskje spørre om det er greit å lage TV-underholdning av en mann som får hjertestans eller en prest som synger yndlingssalmen til en døende kreftpasient.
Premature barn, nyfødte som må operere, en eldre mann som får ny hjerteklaff.
Men dette er mye mer enn underholdning.
Det er journalistikk, det er dokumentarisk - og slik serien er bygget opp, havner TV-skaperne ned på den riktige siden.
Klippingen er rask, vi får flere ganger bare en serie klipp, ikke historien bak (mulig den kommer i senere program), og vi hopper mellom pasienter og caser.
Det kan være litt forvirrende, men det fungerer bra å ikke dvele for lenge ved hvert case.
Vi får også fakta og god informasjon ved hvert tilfelle og sitter ikke igjen med noen spørsmål hverken om hjerteklaff- eller hornhinneoperasjon.
Men nå vet vi at nye hjerteklaffer kommer fra enten kalv, ku eller hest - og at ny hornhinne kommer fra en avdød person.
Bakgrunnsmusikken er riktignok i moll, men den er nedpå - og den tar aldri overhånd.
Den er også fraværende i øyeblikk der andre kanskje heller vil dratt til med musikken for å skape de riktige følelsene.
Det føles godt at følelsene bare kommer helt av seg selv - uten føringer i noen av disse øyeblikkene.
For følelser blir det.
Og det blir en del bilder som vil være sterk kost for mange, ja sikkert de fleste.
Mager som sages opp og stiftes igjen.
Nyrer som tas ut og settes inn.
Det er sterkt.
Men sånn er det.
TVNorge velger å vise serien tre dager på rad denne uken, og de siste tre episodene allerede neste uke.
Dette fordi de vil at seeren skal få mer opplevelse av at alt dette faktisk skjedde i løpet av 24 timer.
Men det kan kanskje bli vel krevende for TV-seeren med tre kvelder på rad.
Ideen om å filme alt i løpet av et døgn er genial - og det må ha vært en vanvittig jobb, for ikke å snakke om alt etterarbeidet.
Men ikke så vanvittig som den jobben norske helsemedarbeidere har hver eneste dag og natt.
| 1
|
109101
|
Teater:De ubegripelige bergenserne
Bergen (VG)
Kan man, under noen omstendigheter, komme til å forstå seg på bergensere?
For her står man, en smule forvirret, i en jublende hop midt i Den Nationale Scene, som gir stående applaus til «Reksten - firmaets mann».
I to timer har byens institusjoner, hvori opptatt Festspillene, Bergens Tidende, Statsraad Lehmkuhl, Den Nationale Scene - og til sist hele byens selv med alle dens innbyggere, blitt hundset og ledd av og nådeløst utlevert.
Alt i regi av Nattmann - renholder og ekskrementfjerner.
Man ler og klapper og synes det har vært pokker til forestilling.
Det eneste som mangler er om ordfører Trude Drevland skulle holde tale - og ha glemt å gå til frisøren først.
Byen er altså utlevert som et rottereir i nyere historie, byen som gir blaffen i alminnelig lov og rett og ryggsleikende beundrer mannen som for noen år tilsynelatende gav dem alt.
Det er faktisk mer en forestilling om Bergen, enn om Reksten.
Og det er et stygt syn.
Men, det skal sies, det er et syn avlevert med stundevis grasiøs eleganse, perfid vidd, ganske så effektivt burleskt.
At Den Nationale Scene i det hele tatt nærmer seg med feilbarlige reder-halvguden, har utløst skrekkelige avisdebatter her vestpå.
Han vekker stadig strid, det er fortsatt mange som holder ham for en nasjonal (les: bergensk) helligdom.
Det må være en sak for sosialpsykologer.
En del pikante særtrekk, som at teatersjef Agnete Haaland er gift med den i rekstentiden så forhatte «rederdødaren» Erling Borgen fra Dagsrevyen, ikke minst nevnt.
Nuvel.
Hilmar'en selv opptrer aldri på scenen.
Alt foregår i et Reksten-avhengig hjem, der far er Reksten-ingeniør, mor skuespiller på Den Nationale Scene, sønn rekstenansatt regnskapsmann, datter rekstenformidlet journalist i Bergen Tidende.
Noe sånt
Det meste skjer natten før den dommen Reksten aldri fikk, skal avsies i Bergen byrett.
Og slapsticken rister familien fra forhånelse til fortvilelse, fra håp til hån, fra fin whisky til rått drap.
Alt mens Nattmannen styrer maskespillet med elevert faenskap.
National scene?
Ikke denne gang.
Det er for det meste en giftig lokalrevy, periodevis treffsikker og flott, i andre perioder aldeles på villstrå.
Som, for eksempel, når den arme, homofile onkel Leif skal gestalte sosialt utenforskap par excellence.
Men, altså, aller mest ubegripelig er disse bergenserne, som står til knehøyde i egen dritt og gir stående ovasjoner over egen nyere historie.
Kveldens underligste (skatte)paradis!
| 0
|
109102
|
Teater:En rystende åpenbaring!
Av og til, en sjelden gang, kan teater bli ren åpenbaring:
Det norske teatret er der i vinter, med Lukas Bärfuss' «Tjue tusen sider».
Temaet er vanvittig alvorlig og i utgangspunktet en historie om og fra Sveits:
Etter en særdeles omfattende og grundig og offentlig oppnevnt «sannhetskommisjon» hadde laget en tjue tusen siders rammende og forferdelig rapport om Sveits' rolle under siste verdenskrig, ble det stille.
Helt stille.
Ingenting skjedde, ingen debatt, ingen hyl og rop, ingen unnskyldning, ingen anklager.
Ingenting.
Hvorfor?
Det kan man antakelig lete i Sveits' historie, i en proteksjonistisk politisk og økonomisk tradisjon, i en ubehagfornektende samtid.
Det finnes sikker hundre forklaringer og tusen unnskyldninger.
Men forfatteren Lukas Bärfuss ble så rasende, at han skrev en ellevill teaterfarse.
Som Det norske teateret nå, som visstnok første utenlandske teater nå fremfører i ellevill, kontrollert og hypereffektiv frihet.
At det fungerer så strålende, betyr selvfølgelig at dette ikke handler om Sveits, men om en moderne tid.
Der alvoret, sannheten om hva som har skjedd og skal skje, katastrofene og helvete som rammer alle andre samfunn enn våre egne inntil videre, blir fornektet og bortforklart og ledd bort og gjemt og ufarliggjort.
I alle ledd og på alle arenaer, ikke minst i media.
Stykket er satt uhyre sammensatt.
det veksler fra det mest ribbede taletater til den mest løsslupne vaudeville.
Virkemidlene er dog begrensede med, ved nærmere ettertanke, forbausende få elementer på scenen samtidig.
Det kommer av en særdeles forseggjort og krevende scenografi, der hele scenen er avgrenset i bakkant av en enorm og skjev vegg, gjennomhullet av utallige dører, gjemmer og skott - et slags gjøkur på stereoider.
Foran veggen er det en bevegelig plattform, som gjør at handlingen som regel befinner seg helt ute av vater.
Dette gjør at selv om ikke elementene er mange, blir de meget tydelige når de først vises frem.
Et strålende opplagt ensemble gir absolutt alt.
Men det er ikke til å komme forbi at Mattis Herman Nyquist må nevnes helt spesielt i den bærende rollen som Tony, mannen som bare må fortelle sannheten.
Nyquist har en besnærene, lett, nesten vektløs måte både å føre kroppen på og å snakke.
Han ligner egentlig ingen.
Men har en utstråling og en stille desperasjon som er et rent mesterskap mellom den rene fortvilelse og håp om et mer normalt liv.
Komponist Atle Halstensen har levert en diskret, virkningsfullt og effektivt lydbilde, som både akkopagnerer og bygger ut scenens bilder.
«Tjue tusen sider» er en gravalvorlig og hemningsløs komedie om de sannheter som ikke er til å bære.
En tvers gjennom rystende åpenbaring.
JON SELÅS
| 1
|
109104
|
Film:Japanske ris
Påkostet Hollywood-maskineri bedriver oppuffing av japansk krigermyte.
Ikke særlig smakfullt.
En ronin er en japansk samurai, som har brutt sine kompliserte æreskodekser og dermed stengt ute fra alt han har viet livet til.
Hva 47 ronin da faktisk er i denne filmen, burde være enkelt å fatte.
Vi befinner oss i historiens feudale Japan.
Ulike stater har sine ledere, med tilnærmet uinnskrenket makt.
Men over dem alle hersker en shogun - en slags keiserlig forløper - med absolutt all makt i himmel og på jord.
Statslederne har sine samuraier; elitesoldater i særklasse.
De er dessuten noe nær halvguder i østlig filmografi - ikke minst på bakgrunn av den klassiske myten som behandles i denne filmen:
Om samuraiene som må se sin elskede leder begå selvmord på shogunens befaling, etter å ha blitt forhekset.
Samurainene blir utstøtte ronin, men søker hevn for å gjenopprette sin leders ære - selv om det skulle bety at de da igjen avsier sin egen dødsdom.
Komplisert?
Jada.
For legg så til en «bastard» (Keanu Reeves), som den überrasistiske japanske nasjonalæren må betrakte som spedalsk.
Om det da ikke hadde vært for bastardens forbund med en slåssvennlig underverden og dermed døråpner for både for hekseri og gjenferd og annen djevelskap.
Litt umulig kjærlighet hører selvfølgelig også med.
Filmen er utvilsomt spektakulær.
Slåssingen er kraftfull, monstrene selvfølgelig grafiske.
Og 3D`en brukt med vett og forstand.
Men hollywoodmiksingen av japanske myter og moderne hyperkommersiell actionfilm resulterer til en uklar, poserende, gullfiskdamgrunn historie, der alt for mange ulike elementer er stablet oppå hverandre, uten å henge sammen.
| 0
|
109105
|
Film:Sobert og flott om barn og alvorlig sykdom
«Kule kidz gråter ikke» er en sober, presis, velspilt og meget god film om et uhyggelig vanskelig emne:
Barn og alvorlig sykdom.
Å komme i mål med et tema som barn og kreft, vil uten videre måtte være en kraftprøve av en balansegang.
Det er så ufattelig mange steder man kan trø feil.
«Kule kidz» trør ikke feil, noe sted.
Når man i korte øyeblikk havner i litt tvil, er det hovedsakelig på vegne av voksenrollene.
Kanskje er det da en voksen anmelders egen redsel for emnet som da stikker frem?
Men det blir aldri noe problem.
For regissør Katarina Launing vet hvor det skal satses og jobbes og utvikles:
Med barna selv.
Og da går alt strålende.
Denne filmen er en remake; originalen er nederlandsk.
Men det finnes intet fnugg av stiv kopiering.
Det handler om barn på den vanskelige terskelen til ungdomslivet.
Neste år er det ungdomsskole.
Barneskolen skal bare først avvikles med leirskole og fotballturnering.
For Anja er fotballturneringen det viktigste.
For hun elsker fotball og hun er sterk og selvstendig og god.
Hun har en «rosa» venninne, en sterkt beundrende småvokst venn - og en pøblete motstander i en ny gutt i klassen, som mener at jenter verken kan eller skal spille fotball.
Med andre ord:
Et helt normalt klasseliv for 11 - 12-åringer.
Etter en slåsskamp begynner Anja å blø neseblod - og den påfølgende legeundersøkelsen viser at hun er syk.
Meget syk.
Resten av filmen handler om Anjas sykdom.
Det høres kanskje deprimerende ut.
Men er det stikk motsatte.
For det det egentlig handler om, er vilje til liv, vilje til kamp og den omsorgsfulle oppfinnsomheten som er mulig å bruke for å vise omsorg.
Det er Anja selv som viser vei, sammen med vennene sine.
Der voksne i alle sine ulike roller helst vil glatte over under dekke av å ville «skåne» barna (men først og fremst seg selv), der er barna i stand til å sette ord på ting, finne praktiske løsninger, akseptere tragedien, men fortsette å hylle livet.
Det er lenge siden jeg har grått som mye som under denne filmen.
Men man føler seg aldri lurt.
For man utsettes aldri for kalkulert sentimentalitet, snarere en modig og renslig og befriende frittalende historie om et tema som er ubeskrivelig vanskelig.
Barna er nevnt; de er strålende!
Mia Helene Solberg Brekke i den vanskelige hovedrollen kan ikke kalles annet enn et uttrykksfullt funn, med all hennes styrke, svakhet, raushet og fortvilelse.
Og når bare barna har tatt over og de voksne har fått summet seg litt, følger også de godt opp, særlig Jeppe Beck Laursen som den ikketøvende Dr. Bart.
«Kule kidz gråter ikke» er en klok, sår, følt, faktisk underholdende og frigjørende film!
| 1
|
109106
|
Bokanmeldelse:Torgrim Eggen:
«Berlin - det 20. århundrets hovedstad»
Et helt bibliotek kan fylles med fortellinger fra det forrige århundrets Berlin.
Torgrim Eggen har gjort et fascinerende utvalg.
Flere nordmenn enn noensinne besøker nå den tyske hovedstaden, på jakt etter severdigheter i det vidstrakte byrommet.
Lite aner de om hvem som har bodd i husene de passerer, eller hvor historiske scener har utspilt seg.
Men kanskje har det aldri eksistert en by i verden med så mange spennende innbyggere og skjebnesvangre tildragelser som Berlin i store deler av det 20. århundre.
De mest fascinerende åndene
Torgrim Eggen maner frem noen av de mest fascinerende åndene fra det politiske og kulturelle liv.
I det kvinnelige galleriet finner vi for eksempel Rosa Luxemburg og Marlene Dietrich, Nina Hagen og Christiane F, hvilket sier litt om spennet i utvalget.
De sterke personlighetene opptrer i tematiske fortellinger, hvor vi blir kjent med både dem og byhistorien samtidig.
Dramatiske begivenheter knyttet til nazistenes, og senere kommunistenes, maktovertagelse er også fyldig behandlet.
Eggen er innom de obligatoriske «høydepunktene», men tilstreber å fortelle historiene litt annerledes enn vi har hørt dem før.
Det fungerer godt.
En anstendig gravejobb
Forfatteren har gjort en anstendig gravejobb, og levert en stilsikker, original og ikke minst morsom presentasjon.
Han opptrer selv i teksten, med et rikt innslag av personlige hang-ups - blant annet knyttet til musikkfeltet - hvilket gjør fremstillingen enda mer engasjerende.
Hvorfor ikke om samtiden?
Som tittelen antyder er dette en bok om fortidens Berlin.
Noen lesere vil nok lure på hvorfor Eggen ikke skriver om samtiden, da Berlin jo igjen er utropt til verdens mest spennende metropol.
Men mye av det han skildrer, som den eksepsjonelt liberale kulturen, lever videre i dag.
Derfor gir boken også et visst grunnlag for å forstå byens tiltrekningskraft etter årtusenskiftet.
STEN INGE JØRGENSEN
| 1
|
109107
|
Bokanmeldelse:Jan Roar Leikvoll:
«Songfuglen»
Den er hakket skumlere enn som så.
Vinneren av Stig Sæterbakkens Minnepris overbeviser stort med denne merkelige, suggestive og dypt originale fortellingen.
Jeg-personen Jakoba lever i et totalitært samfunn, en by der bare kvinner har lov til å bo.
Guttebarn blir «tatt hånd om», og menn som tar sjansen på å kle seg ut som kvinner risikerer dødsstraff om de blir avslørt.
I en unntakstilstand
Fra skogen på den andre siden av elven driver grupper av fordrevne menn geriljakrig mot kvinnebyen.
Den har lenge befunnet seg i en form for unntakstilstand med sine kvinnelige vaktpatruljer, eksplosjoner, nattlige trefninger.
Jakoba er gutten med den himmelske stemmen.
Moren og tanten har naturligvis oppdratt ham som jente.
Men sanglærerinnen Malinovskajas unge hjelper Tikva har gjennomskuet ham, til midlertidig glede for dem begge...
Tematikken er ikke ny, men Leikvoll håndterer denne allegoriske fortellingen på sitt eget suverene vis.
Språket er rikt og variert.
Bymiljøer, elvevann, skoger og parker skildres med nydelige innslag av lyrisk prosa.
Og Jakobas fortrengte følelsesliv skulle være gjenkjennelig nok, også for ungdom som vokser opp i bedre byer enn denne.
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.