id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109109
|
Bokanmeldelse:John Grisham:
«Prosessen»
Med en imponerende portefølje av toppthrillere under armen er det forståelig at han innimellom føler trang til å ta en pust i bakken og «dra en kjapp en».
Men slikt kan være farlig selv for stortalentet.
I «Prosessen» er spenningsaspektet tonet noe ned til fordel for innslag av humor og satire.
Til salt i maten
Oscar Finley og Wally Figg, partnere i det ubetydelige (for å si det mildt) advokatfirmaet Finley&Figg, er tegnet med en godmodig ironi som grenser til parodien.
Disse to figurene som tjener til salt i maten på skilsmissesaker og utrykninger til bilkollisjoner, får en vakker dag ferten av noe større:
Noen i bekjentskapskretsen dør etter å ha brukt et kolesteroldempende middel.
Nøyere undersøkelser bringer for dagen at det står dårlig til med andre brukere av Krayoxx-preparatet også.
Kan det være at milliardselskapet Varrick Labs har sendt ut et medikament på markedet uten å sjekke bivirkningene?
Kan det ligge an til et gigantforlik med millionbonus for advokatfirmaet som representerer de skadelidende brukerne?
Har Oscar og Wally endelig fått den virkelig store fisken på kroken?
Grishams styrke som forfatter er hans gode kjennskap til jussen.
Hans største suksesser («Firmaets mann» og så videre.) handler alle om mektige interessekonflikter, misligholdt rettspraksis og store penger.
I denne boken bruker han sin kunnskap til å fortelle om den møysommelige oppbyggingen av en erstatningssak mot den mektige legemiddelindustrien, en farseaktig rettssak og en like eventyrlig som usannsynlig løsning.
Mylder av karikerte figurer
Grisham er fremdeles en dyktig forfatter, og historien inneholder noen lyspunkter i form av uventede vendinger og godt formulerte poenger, men konsentrasjonen glipper i juridisk flisespikking og mylderet av karikerte figurer.
I lengden blir det for langdrygt og forutsigelig.
Boken er oversatt av Truls Holst Kopperud.
| 0
|
109110
|
OL-låt:Sørpe
Norges «offisielle OL-låt» burde blitt diskvalifisert på startstreken.
Diverse artister «The Best Of Us» (K. Bjerkestrand, B.R Stray, S. Eriksrud, J.Sjo, A. With, Kaveh, AutoLaser)
For å ta det mest påfallende først:
Hva i all verden er meningen med at «Norges offisielle OL-låt» er på engelsk?
OK da.
Kavehs hiphop-vers var på morsmålet.
Men var det noen som skjønte hva han rappet?
Og for en engelsk!
«And from the great unknown / We'll be like shooting stars / Forever carved in stone».
Eh, OK - hvis du sier det så!
Dernest:
Kan «The Best Of Us» i det hele tatt kalles en «låt»?
Ja, kanskje.
Det er i så tilfelle en «låt», eller «en lyd», som bare i korte sekunder er i kontakt med noe som kan minne om en koherent, eller på noen måte forståelig, melodi.
Sølet begynner i marsjtakt, og glir over i et relativt greit popballadevers med den sympatiske Aleksander Denstad With (han fra «Idol»!!) og falsetten hans i hovedrollen.
Så langt, så noenlunde vel.
Men allerede idet Kaveh begynner på det første verset sitt er det som om «The Best Of Us» faller fullstendig sammen, for aldri å samle seg igjen.
Tragisk blir det først idet «operababen» Eli Kristin Hansveen (hun fra «Stjernekamp»!!) teppebomber det andre hiphop-verset med sopranen sin, over musikk som nå er en slags pompøs, «symfonisk» progrock av uant grufullhet.
Mot slutten forviller «The Best Of Us» seg ut i et slags The Beatles-territorium, fremdeles ribbet for ethvert allsangpotensiale.
Samme hvordan det går i Sotsji, blir det ikke verre enn dette.
HVA SYNES DU OM OL-LÅTEN?
Si din mening og kast terning her!
PS!
VG har vært i kontakt med Aleksander Denstad Withs manager.
Hun opplyser om at de ikke vil kommentere anmeldelsen nå.
VG har også forsøkt å komme i kontakt med flere som har vært involvert i musikkprosjektet, men som ikke har vært tilgjengelig for kommentar.
| 0
|
109113
|
Bokanmeldelse:Geir Gulliksen:
«Kan vi gjøre det igjen»
Geir Gulliksen har en skriftstemme som berører:
Den er umiskjennelig hans, om den opptrer i dikt, romaner eller ulike essayistiske uttrykk.
Sakprosa 780 s.Kkr 399,-; e-bok kr 299,- Aschehoug
Hans «tilnærmet samlede» sakprosa utgis i forbindelse med forfatterens femtiårsdag, og det er en fet utgivelse, i flere betydninger av ordet.
Denne mursteinen av en bok samler Gulliksens artikler, foredrag, bokanmeldelser, intervjuer, debattinnlegg, brevvekslinger, forfatterintroduksjoner, litterære essays og upubliserte epistler m.m. i omvendt kronologisk rekkefølge, fra årets forord og bakover til 1980-tallet og debuten som bråmoden lyriker i 1986.
Det er en utrolig fascinerende reise vi inviteres med på.
Selvfølgelig er det en dannelsesreise og en reise gjennom ulike forfatterskap, tidstypiske litterære debatter og mer overordnede problemstillinger, men enda mer fortellingen om en forfatter som forbausende tidlig fant en særegen stil preget av hvileløs nysgjerrighet på skjønnlitteraturens vegne.
Hva skjer i møtet mellom leser og tekst?
Hva føler og assosierer jeg når jeg leser og hvorfor?
Hva skjer når jeg skriver om det?
Hvorfor vekker en tekst kroppslige reaksjoner?
Gulliksen er en usedvanlig dedikert leser; hos ham er teksten også et fysisk anliggende.
Setningene kan være lange, utprøvende, der de forsøker å innkretse det holdbare og varige, men kan de også romme en slags tvil, en usikkerhet rundt det skjønnlitterære språket som endegyldig fortolkningsinstans?
Hvordan forholder det seg til en religiøs eller spirituell dimensjon?
En av Gulliksens store fortjenester som sakprosaforfatter er beskjeden han leverer mellom linjene:
Våre lesemåter er ikke likegyldige.
De kan tvert imot være bestemmende for hvordan vi definerer våre liv, opplever vår samtid og betrakter våre medmennesker.
Fett nok bare det ...
| 1
|
109114
|
Film:Brukbar «spin-off» i sliten serie
En «spin-off» som det heter i «franchise»-industrien:
For denne installasjonen i den «mektige» «Paranormal Activity»-serien heter, som du ser, ikke «Paranormal Activity 5» (det kommer en sådan senere i år).
I stedet har den fått en undertittel som er ment å løsrive den fra seriens konvensjonelle filmer.
Slik går no dagan i den, fra naturens side, spekulative skrekkfilmbransjen.
Premisset er det samme:
«The Marked Ones» er nok en film «basert» på «found footage».
Altså etterlatte videoopptak fra forulykkede - i sin tid lansert av den skittbillige, epokegjørende og ekle «The Blair Witch Project» (1999).
Er det fortsatt liv i denne gamle bikkja?
Vel.
«The Marked Ones» vinner i hvert fall en del på å sette den kaotiske historien til et, i horrorsammenheng, nokså friskt miljø.
Vi er, sikkert av demografiske årsaker, i et lavere arbeiderklasse-latino-nabolag i Los Angeles.
Dette er skildret via klisjeer (de skumle muskelmennene som cruiser rundt i biler, skrikende nabokjerringer).
Men det er likevel litt forfriskende.
Det blir ingen Oscar-statuetter på de surrete ungdommene som er våre hovedpersoner, og som aldri slutter å la videokameraet gå - selv i de mest pressede situasjoner.
Men det naturalistiske spillet deres er både sympatisk og ganske effektivt okkesom.
Selve stilen - stresset håndholdt kamera, abrupte klipp - er en smakssak.
Den er på ingen måte original lenger.
Men den er fortsatt i stand til å bidra med en viss uhygge.
Storyen er, som seg hør og bør, visvas.
Skumle ting foregår i kjelleretasjen i sameiet.
Våre to dustemikler må selvsagt blande seg inn.
Den ene av dem, Jesse, utvikler etter hvert «overnaturlige» evner og et farlig temperament.
Det har noe med «den førstefødte» å gjøre - abort, hekseri og annen uhumskhet.
Du bør ikke forvente deg all verdens logikk i «The Marked Ones».
Stålsett deg for lange slappe sekvenser og en elendig antiklimatisk slutt.
Filmen er, det må sies, ganske kjedelig sånn alt i alt.
Når «The Marked Ones» likevel ikke er den verste horrorfilmen vi har sett i løpet av de to første dagene av 2014, er det som nevnt på grunn av miljøet den utspiller seg i: Overtroisk, eksotisk, sjelden i sentrum for filmer som denne.
Det er jo alltids noe.
| 0
|
109115
|
TV-anmeldelse:Lar naturen spille hovedrollen
Storslått og lavmælt.
Lærerikt og underholdende.
NRK1 treffer i aller høyeste grad planken med «Norske naturperler» som har premiere i kveld.
I serien som er på åtte deler får naturen, dyrene og fuglene spille hovedrollen.
Det er ingen programleder-stjerne som sitter i lyngen og hvisker mens bjørn og elg går fredfullt i bakgrunnen på jakt etter mat.
Troverdig er kanskje det aller viktigste stikkordet for denne serien.
De to naturfilmskaperne Arne Nævra og Torgeir Beck Lande har brukt tre år på naturserien - og håndverket er solid.
Man trenger ikke å mistenke de to naturfotografene for å ha tatt noen snarveier via dyreparker eller andre steder hvor skogens og luftens konger er mer tilgjengelig enn etter ukevis i kamuflasjetelt.
Storslått og lavmælt
Denne serien er storslått og lavmælt på samme tid.
Kommentarene står i stil til handlingen.
Når fotografene sitter utenfor, riktignok både på behørig og forsvarlig avstand til bjørnehiet i Pasvik og bare venter på at binne og barn skal komme ut, ja da senker selv vi foran TV-skjermen stemmen og roer tempo, sånn for ikke å forstyrre.
Filmer bjørn slik ingen har gjort før
Denne anmeldelsen bygger på første episode, som de to programskaperne i sin helhet har viet til Øvre Pasvik.
I dette grenseområdet mellom Norge, Russland og Finland klarer de blant annet å filme vill bjørn på en måte som ingen har klart å gjøre før tidligere i Norge.
Resultatet derfra lover godt for de andre syv episodene hvor handlingen er hentet fra Gjesværs-tappan (fuglefjell), Børgefjell (høyfjell), Kvennadalen (Hardangervidda), Helgelandskysten, Grytdalen (urskog, naturskog, fjell), Hvaler (kyst, sjø, skog) og Svalbard.
Etter at teknikken så til de trader har tatt over denne programtypen hvor vi har fløyet rundt på fuglenes vinger og nærmest vært på vei ned i gapene til de mest glupske dyrene, er det noe befriende å bare være med på tur.
Se det de to fotografene har sett og instinktivt både skjønne og forstå at, ja slik er det.
Så kan man jo bare nyte å få det hele servert på et fat.
| 1
|
109116
|
TV-premiere:Mektig «Mammon»
Bunnsolid nordisk noir.
Fra NRK Marienlyst!
TV-premiere:
«Mammon» Thriller i seks deler.
NRK1 01.01 kl 21.30
NRK legger listen høyt for seg selv når de lanserer TV-thriller og våger å nevne «Broen» og «Forbrytelsen» i samme sammenheng.
Og så smeller man til med et bibelsitat før det hele er i gang!
Var det ikke i klassikeren «Se7en» vi så det sist?
Ingenting å utsette på ambisjonene altså - heldigvis innfrir «Mammon» til de grader.
Vi kastes inn i graveavdelingen i en stor norsk avisredaksjon hvor årets store skup er i ferd med å landes:
Millionunderslag i en stor bedrift.
Problemet for sjefsgraver Peter (Jon Øigarden ) er bare at direktøren for selskapet er hans egen bror Daniel, (Anders T. Andersen) - og en eventuell publisering vil naturligvis påvirke mer enn statusen hans som journalist.
Mer bør egentlig ikke avsløres fra første episode, den mest handlingstette og intense timen jeg har sett i en norsk serie på mange år.
Mye murrer mye under overflaten og bak førstesideoppslaget - og vi treffer et ganske stort knippe karakterer den første timen.
Det fine med «Mammon» er den beherskede presentasjonen av dem:
Noen bange anelser kan vi få, men ti minutter senere må vi kanskje kaste om på alt vi har rukket å tenke om dem.
Det skyldes mye et troverdig og flertydig manus - men også fordi det antydes mer enn skrikes ut.
Ingen helter eller skurker lyser mot en fra skjermen.
Relasjonene mellom karakterene oppleves naturlig - noe vi definitivt ikke alltid har vært bortskjemt med i norske TV-serier.
Inspirasjonen fra de moderne danske krimklassikerne er åpenbare, uten at dét blir flaut:
Episodene avsluttes nøyaktig på samme suggererende måte som «Forbrytelsen» og fargetonene er skitten/brun/grått.
Og aller mest gledelig:
Kløktige valg av innspillingssteder («Barcode» leverer!) og kameraføringer (Kameraet «helikopterforfølger» i bebodde, belyste byområder) gjør at Oslo trer fram som en vaskeekte europeisk storby!
Det er lettere å legge frem tråder enn å nøste dem opp igjen:
Nevnte første episode mener alvor med spenningsoppbygging.
Intensiteten avtar litt i de to påfølgende episodene VG har sett, men sånn må det være - interessen falmet på ingen måte.
Castingen er suberb, og det må være lov å trekke frem tre:
Nils Ole Oftebro formelig oser rutinert presse-slugger.
Jon Øigarden viser seg frem i sin kanskje mest komplekse rolle til nå, frekk, tøff og slagferdig , men også desperat sårbar.
Anna Bache-Wiig er en skuespiller som aldri slurver i forarbeidet:
Stoisk og småarrogant i rollen som en karriereklatrende journalist som kanskje erfarer at hun ikke er så smart som hun tror hun er likevel..
Noe skurr er det i beskrivelsene av journalistmiljøet.
En scene hvor økokrim tramper inn og gjør razzia midt i redaksjonslokalet virker småpussig og noe overdrevent, litt keitete regissert.
Og en av forsidene ville vi nok heller ikke sett i en norsk avis.
Men, det er bagateller andre enn journaliststanden selv vil blåse i - vi har sett det langt verre tidligere.
Skal jeg tillate meg å se inn i glasskula aner jeg en snakkis og kjempehit:
«Mammon» er nemlig ypperlig TV-spenning!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109117
|
Bokanmeldelser:Lars Saabye Christensen:
«Hundre og ett dikt»
Dette er en liten samling norsk litteraturhistorie.
Dikt 205 sider Kr. 349,- Cappelen Damm
Lars Saabye Christensen har som mange andre suksessforfattere hatt en strabasiøs ferd frem mot debuten.
Tanken på at han i ung alder stod på Karl Johan i Oslo på kalde vinterdager og solgte fanzinen «Dikt & datt» med egne tekster, før han klarte å debutere, bør inspirere mange upubliserte forfatterspirer.
De fleste vet hvordan det gikk.
Få år senere ble han tildelt Tarjei Vesaas´ debutantpris for diktsamlingen «Historien om Gly» som kom ut i 1976.
I anledning forfatterens 60-årsdag er det helt riktig å gi ut «Hundre og ett dikt», en samling med smakebiter fra før forfatteren debuterte og helt frem til hans forrige diktsamling, «Mitt danske album» i 2010.
Derfor er det også passende at det siste diktet er «Farmors hår», et av Saabye Christensens aller beste enkeltdikt, hvor han beskriver sin farmor som «grer sitt lange hår/med en kam av lys/hun binder en knute av vind/under en spenne av sol».
Diktene fra 1974-75 er ungdommelige og artige, mens «Akrobatens bekjennelse», som han fikk 3. pris for i Aftenpostens diktkonkurranse i 1975, er en liten perle, og viser hva som bodde i den unge forfatteren.
Jeg savner kanskje Saabye Christensens sterke dikt om sin far på dødsleiet fra «Mitt danske album».
Og jeg kunne kanskje ønsket meg en litt mer spennende tittel enn «Hundre og ett dikt».
Denne samlingen er uansett en solid presentasjon av Saabye Christensen som poet, med et fornøyelig etterord av forfatteren Jan Jakob Tønseth, som har stått for utvalget.
| 1
|
109118
|
Steve Sem-Sandberg:«Theres»
Om berserkergangen til Rote Armee Fraktion og et rystende nærportrett av Ulrike Meinhof og hennes «bygerilja».
Roman 399 sider Kr 349,- Aschehoug
I fire år, fra 1968 til de ble arrestert i 1972, skapte «bygeriljagruppen» Rote Armee Fraktion (RAF) angst og raseri blant myndigheter og befolkning i Forbundsrepublikken Tyskland, med sine aksjoner mot «Den nye Nazistaten».
Det som drev dem var et dypfølt ubehag ved det «nye» Tyskland som de mente beveget seg i retning av en autoritær stat med nazistiske trekk (gamle nazister i nye maktposisjoner, f.eks.), noe som etter hvert utløste voldsomme protester og til slutt voldelige terroranslag.
Politimenn ble skutt, banker ranet, bygninger satt fyr på og sprengt i luften.
Opinionen i Vest-Tyskland var opprørt og skremt, politiet fikk vide fullmakter i jakten på gruppen, mediene kalte situasjonen en «krigstilstand».
Det måtte ende tragisk for protestbevegelsen som hadde startet «krigen».
Gruppen ble innsirklet og medlemmene arrestert til offentlig jubel.
En monsterprosess ble forberedt.
Dramaet endte med at hovedpersonene, Ulrike Meinhof, Andreas Baader og Jan-Carl Raspe, begikk selvmord i sine celler.
RAFs berserkergang i Forbundsrepublikken er blitt historie.
Størst interesse har det knyttet seg til den etablerte journalisten og tobarnsmoren Ulike Meinhof og hennes utvikling fra respektert samfunnsdebattant til lovløs terrorist.
Dusinvis av bøker har blitt viet til «løsningen av gåten Meinhof».
Det skulle forundre meg om noen har gått så grundig og så innsiktsfullt til verket som forfatteren Steve Sem-Sandberg.
Hans roman «Theres» (et av Meinhofs dekknavn) er en sjangeroverskridende tour-de-force.
Han følger Meinhofs - og RAF-miljøets - historie både fra en dokumentarisk, en samfunnsanalytisk og en psykologisk vinkling, støpt sammen i en suverent behersket litterær form som rommer det meste, fra poesi, via handlingsreferat til doku-drama.
Den collagepregede teksten åpner for flere og dypere innsikter enn det tørre referat.
Vi føler virkelig at vi kommer Ulrike Meinhof inn på livet der hun, nærmest motvillig, drives av sine analytiske evner, sin skarpe politiske teft og sine indre konflikter inn på en stadig mer destruktiv ideologisk vei.
Dette ble påskyndet av den rabiate Andreas Baader (fra første stund utropt av mediene som Meinhofs elsker), hvis voldelige gemytt, mediekåthet og psykiske ustabilitet ironisk nok blir stående som en av årsakene til at kjernen i RAF gikk i oppløsning.
Boken er oversatt av Bjørn Alex Herman.
| 1
|
109120
|
Bokanmeldelse:Øystein Orten:
«Rasmus Rebellen»
En modig mann gjør opprør mot overmakten.
350 år senere setter en av hans etterkommere seg ned og fester historien til papir.
Roman 304 sider Kr. 359,- Samlaget
«Selvbiografiske» romaner er i skuddet.
Øystein Orten har valgt sin egen vri:
Han skriver om sin forfar, bondeopprøreren Rasmus Engelbrektsson Bust (1588-1666).
Og for en roman!
Her står lyrikeren Orten side om side med epikeren Orten.
Vi skal tilbake til 1500-1600-tallet.
Korrupte og uærlige skatteinnkrevere herjer med fattig og rik langs vestlandskysten.
Rasmus Engelbrektsson Bust får nok.
Han maner til kamp.
Sting for sting syr Orten en søm av ord, en vev av hendelser.
Et levende portrett av en tid, et landskap og ikke minst menneskene som levde før oss.
Dag Solstad mener at «1500-tallsmennesker er fjerne og merkverdige for oss.
Det forbyr seg selv å dikte om dem».
Øystein Orten er nok ikke enig.
Jeg lar meg begeistre og imponere av Ortens penn og fortellergrep.
Han er en kresen stilist.
Selv om Rasmus levde et dramatisk liv, er ikke boken handlingsdrevet og «spennende» på klassisk vis.
Denne romanen lever i språket.
Dramaturgien er kompleks.
Handlingen har mange tidsplan, vinkler og akser.
Boken er ført i pennen av Rasmus' fostersønn Aslak.
Han forteller historien om Rasmus til opprørerens barnebarn Ragnhild.
Jevnlig henvender teksten seg direkte til Ragnhild:
«Legg fellen over barnet ditt slik at det ikkje frys, så kan eg fortelje litt før du reiser».
På siste side fører Øystein Orten sin egen slektslinje fra «han som diktar dette» og helt tilbake til Rasmus Engelbrektsson Bust.
Selv om romanen er diktning om en tenkt virkelighet - basert på virkelige hendelser - gir det leseopplevelsen enda en dimensjon.
| 1
|
109122
|
Bokanmeldelse:Helen Fielding:
«Mad About The Boy»
Bridget Jones rir igjen - den gamle suksessoppskriften følges slavisk, uten ny kreativitet eller hensyn til at utgangspunktet i fortellingen nå er helt annerledes.
Roman 407 sider Kr. 349,- Aschehoug
Vi lesere møtte Bridget Jones som en leken, selvironisk, varmhjertet, optimistisk, single, smånaiv og verpesyk kvinne.
Hun var alltid på randen av katastrofe eller fullkommen kjærlighetslykke.
Nå er hun over femti år, velstående enkefru Darcy - og småbarnsmor.
Dermed får hennes evige kaloritelling, røykesluttproblemer, neglebiterske venting på sjarmørens tekstmeldinger og generelle mangel på selvtillit en trist bismak.
Heltinnens overfladiskhet vekker mest medynk, det blir bare enda mer tragisk av de søtladne og tilfeldige minnebildene forfatteren kaster inn for å forsikre leseren om at Bridget elsket Darcy.
Romanen er også stiv og støl i språk og komposisjonen.
Oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen må ha hatt mange kjipe dager på jobben, hans jobb er uansett ikke å spjelke alle brister i en tekst.
Den gamle suksessoppskriften følges slavisk, uten ny kreativitet eller hensyn til at utgangspunktet i fortellingen nå er helt annerledes.
Når den 51 år gamle småbarnsmoren blir hyperfokusert på nettdating, Twitter og boytoyen hun puler rundt med, og fremdeles ikke kan koke spaghetti eller takle barnas hodelus/diaré/mareritt/spørsmål, må vi motvillig nikke samtykkende neste gang hun retorisk spør om hun er en selvopptatt og elendig mor.
Umorsomt er det også at den livserfarne heltinnens eneste karriereplan nå er å selge inn et filmmanus basert på teaterstykket «Hedda Gabler», uten å ha klart for seg hva det handler om og hvem som skrev originalen.
Jo da, lesere som allerede er blitt glad i Bridget kan nok fremdeles se henne med en viss varme og medfølelse.
Det er som å tråkke inn i et par gamle tøfler man trodde man hadde kastet:
Romanen er komfortabel i sin lettleste nummenhet, selv om språket stinker litt og dramaturgien er ganske loslitt.
Men denne leseren gruer seg til neste bok:
Fjolleriet, glemsomheten, klønetheten som før var sjarmerende, minner nå mer om sykelig demens eller undermedisinert psykiatri.
Det er å håpe at søte Bridget heretter får være i fred for sin skaper.
Og at Meryl Streep sier nei til å spille i filmen.
| 0
|
109124
|
Film:Brutal og besk
Oppsiktsvekkende skarp film fra en mørk side av det moderne Kina.
Kina.
15 år Regi:
Jia Zhang-Ke Med: Zhao Tao, Jing Wu, Wang Baoqiang, Luo Lanshan
Fire skjebner - fire personer som fremkaller vår sympati - satt i grell kontrast til vold, drap og selvmord.
Dette er flettet sammen på en måte som både skremmer og fascinerer fordi det faktisk er forståelig hvorfor dette brokete persongalleri handler som de gjør.
Med utgangspunkt i virkelige hendelser fra dagens Kina, har regissøren spunnet en historie der korrupsjon, fremmedgjørelse, grumsete familieforhold og brutte drømmer gjør noe med enkeltmenneskets etiske vurderinger.
Gjentatte trakasseringer, det være seg av fysisk eller psykisk karakter, gjør at filteret som holder en på rett side av loven, hviskes ut.
Voldshandlinger blir mer en befriende faktor enn en trussel for ens egen frihet.
Filmen er brutal og besk i handling og holdning.
En realistisk nærgående tone mikses med stiliserte scener.
Assosiasjoner til kinesiske kampsportfilmer er nærliggende.
Tarantino er også et navn det er naturlig å assosiere til.
Det stillferdige lavmælte eksploderer i blodige voldsutgytelser.
Og hvem har begått den største synden?
Det er spørsmålet som anslagsvis oppsummeres i denne filmen som beveger seg i uforutsigbar retning med en nervepirrende grunntone.
| 1
|
109125
|
Film:Skuffende «norsk» Disney-eventyr
«Norge i et nøtteskall» har gått gjennom Hollywood-kverna og vært «inspirasjon» for denne Disney-musikalen.
Vi får våre doser dataanimerte trange fjorder og høye fjell, og - legger man litt godvilje til - hva vi kan kalle norskinspirert musikk.
Personlig slet jeg med å finne igjen Bryggen i Bergen - som ifølge Disneys pr-apparat også er tegnet inn i filmen.
Hvorom alt er: eventyrverdenen i «Frost» kjennes ikke spesielt norsk ut og ser ikke fryktelig annerledes ut enn hva man har sett i lignende filmer med vintertema.
Det lyser strømlinjeformet Disney start til slutt i «Frost».
Det litterære utgangspunktet her er dansk, HC Andersens «Snødronningen» fra 1845.
Det har fått en musikaloverhaling som halter litt når sangene oversettes til norsk:
Tekstlinjer som «Vinden lyder slik som stormen i mitt bryst» blir kanskje i overkant høytravende og pompøst for de minste.
Historien dreier seg om snødronningen Elsa som trekker seg tilbake etter å ha oppdaget farlige magiske krefter som kan få alt rundt henne til å fryse til is.
Hennes sprelske søster Anna legger ut på leting, en - i eventyrfilmsammenheng helt tradisjonell jakt, hvor prinsesser og vordende prinser oppfører seg nøyaktig slik de har for vane å gjøre.
Noen gode hjelpere fargelegger historien godt:
En hoppende positiv snømann som stadig mister kroppsdeler (sterkt inspirert av «Sid» i Istid), og en rad søte steintroll.
De andre karakterene - reinsdyr, kjekke menn og prinsesser inkludert - ser helt like ut som de har gjort i sammenlignbare dataanimerte familiefilmer de siste ti årene.
Det trauste og trygge hviler over det meste i «Frost», i så stor grad at man kvepper til når en vaskeekte fjording får være hesten i filmen.
Viktig PS!
Om hovedfilmen er skuffende, så få i hvert fall med deg forfilmen:
En fullstendig magisk Mikke Mus-historie hvor nytt møter gammelt i 3D - ubegripelig bra!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109126
|
Film:Snøhvit i sort-hvitt
Denne spanske gjenfortellingen av Snøhvit-eventyret er en anselig estetisk nytelse.
Fortalt som stumfilm (Alfonso de Vilallongas orkestermusikk, ispedd flamenco-innslag, er magnifikk), i ekspresjonistisk sort-hvitt.
Hvert eneste bilde, hver eneste utsnitt, kunne vært rammet inn og hengt opp som et smellvakkert kunstfotografi på veggen.
Historien er lett gjenkjennelig, men gitt ny lokal farge.
Snøhvit er her datteren av Spanias mest elskede tyrefekter, som blir lammet i en ulykke i arenaen.
Snøhvits mor dør i barsel, og tyrefekterens sykepleier - den onde stemoren - ser sitt snitt til å sikre seg den holdne helten.
De syv dvergene kommer relativt sent inn i den ulykkelige jentas liv.
Så bestemmer hun seg for å bli tyrefekter, hun også.
«Blancanieves» er for skummel, sørgelig, surrealistisk og - vel, stum og sort-hvit - for barn.
Det er en kunstfilm for voksne og kunstinteresserte unge voksne.
Den er, i større grad enn «The Artist» (2011), en sjeldent gjennomført påminnelse om den kraften i sorte skygger, borende lys, fantasirik scenografi og ualminnelige fotografivinkler (de gamle mesterne Carl Theodor Dreyer og F.W. Murnau takkes i rulleteksten).
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109130
|
Juleplate:Hilde Louise & The Orchestra
Deilig, swingende julestemning.
ALBUM:
JAZZ Hilde Louise & The Orchestra «'Round About Christmas» (Sweet Morning Music/Musikkoperatørene)
Julestemning kan være så mangt, fra det høytidelige og sakrale til julefest med glimt i øyet.
Det er lite englekor, stall og jesusbarn på Hilde Louise Asbjørnsens juleplate, men du verden for en deilig, swingende julestemning hun setter oss i.
Asbjørnsen tar fatt i et amerikansk julerepertoar, med låter man vanligvis forbinder med polerte storband og solister som Frank Sinatra og Judy Garland.
Sammen med sitt orkester flytter hun musikken fra stive ballsaler til frilynte jazzkubber i New Orleans, med en gyngende, smittende dansefot som inviterer til uhøytidelig fest.
Når Asbjørnsen klarer å skape liv i den utslitte traveren «Rudolph The Red-Nosed Reindeer» med en tilbakelent, karibisk beat, skjønner vi hun har magiske julefingre.
Med suveren frasering og en utstråling som skinner ut av høyttalerne gir hun liv til sanger om kjærlighet, lengsel, begjær, lek og flørt.
Juletiden får et høyst menneskelig uttrykk.
Inspirasjon fra New Orleans-tradisjonen er tydelig, også takket være hennes glitrende medmusikere.
Anders Aarum legger stilriktige orgel- og flygelkomp, mens Hermund Nygård byr på gnistrende second line-trommer så vel som silkemykt vispekomp.
Gitarist Svein Erik Martinsen skaper sugende blueslinjer, som på «What Are You Doing New Year's Eve?», der også Noora Noor gjester på vokal.
Og i blåserrekka gnistrer trompetist Kåre Nymark jr. og saksofonist Atle Nymo til med ildfulle soloer.
Platens høydepunkt er den gyngende «Rockin' Around The Christmas Tree» med tydelige referanser til Dr. John.
Og sannelig kommer ikke englekor og jesusbarn på slutten av albumet, der «Glade jul» har fått en overraskende Ellingtonsk jungelstemning.
Juleplater er sjelden så helstøpte, varierte eller så hemningsløst levende som det Asbjørnsen og hennes orkester her har levert.
Denne har jeg ventet på i mange år uten at jeg var klar over det.
BESTE LÅT:
«Rockin' Around The Christmas Tree»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109131
|
Juleplate:Gateartister i Oslo
Jul helt på ordentlig.
ALBUM:
FOLK/VISE Gateartister i Oslo «Jul på gata» (Kirkelig Kulturverksted) Gatemusikere i Oslo har spilt inn julen i Kirkelig Kulturverksteds studio.
Innpakning og fremføring er betraktelig mindre profesjonalisert enn det man vanligvis forventer, både av julemusikk og KKV.
Det gjør hele forskjellen.
Julelyden av musikere fra blant annet Argentina, Transylvania, USA og Norge er inderlig på ekte.
Den har hverken en kirketurné, et TV-program eller kjendiser å lene seg på.
Bundet sammen med lirekasseversjoner av andre julesanger, er dette nesten for julepolitisk korrekt og bra til å være sant.
Ingen leverer bedre på gatekredibilitet og julebudskap i 2013.
Disse er de sanne musikalske julestjernene.
BESTE LÅT:
«White Christmas»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109132
|
Juleplate:Mary J. Blige
God jul, god natt.
ALBUM: R&B Mary J. Blige «A Mary Christmas» (Verve/Universal)
Det er den tiden av året - når artister glemt av alle andre enn Nobel tar et relevansejukk mot juletreet.
Mary J. Blige har nok ikke vært den mest spennende R&B-artisten de siste årene, men det er få struper som er glattere og mer i takt med høytiden.
Likevel vekker ikke versjonene av «Do You Hear What I Hear?» og «This Christmas» noen juleånd til live.
Greit, det er vanskelig å være uforutsigbar i en så folkelig sjanger, men en liten innsats, og noe mindre komfortsone, hadde ikke vært å forakte.
Gjespegjester som Marc Anthony, Jessie J og Barbra Streisand gjør det ikke dette mer minneverdig.
Likevel en god og lun plate om planen din er å sove deg gjennom julaften.
Litt som følelsen av Rohypnol i ribbefettet.
BESTE LÅT:
«Little Drummer Boy»
| 0
|
109133
|
Juleplate:Hanne Sørvaag
Hastverksjul.
ALBUM: COUNTRYPOP Hanne Sørvaag «Christmas Lights» (DaWorks/Ess Engros) Juleplater bestående av nye sanger skal selvsagt applauderes på rent prinsipiell basis.
Hanne Sørvaags har kun én gammel kjenning å selge oss.
Selveste «Little Drummer Boy», i en litt prippen utgave.
Resten er originaler, i et ruslende poplandskap hvis eim av country primært besørges av dobrospillet.
Produksjonen og fremføringene er småpene, trivielle.
Arrangementene virker uferdige - merk hvordan Sørvaag blir hengende i luften i slutten av «Oscar And Me», som en våt kinaputt på nyttårsaften.
Hun synger funksjonelt.
Et par-tre av tekstene er ganske bisarre.
Hun skal ha for innsatsen, men det blir ingen nye standarder av dette.
BESTE LÅT:
«Not Enough Of Me»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109135
|
Juleplate:Contrazt
Julen - contraztenes høytid.
ALBUM:
DANSEBAND Contrazt «Jul med Contrazt» (Mariann/Warner) Norges driftigste danseband, hedmarkskvartetten Contrazt (nå forsterket med en ny tangentmann fra stilens hellige land, Sverige), gjør sitt for å minske avstanden mellom gang rundt juletreet og en «tryckare» på lokalet.
Wham!s «Last Christmas» og John Lennons «Happy X-mas (War Is Over)» presses begge inn i støpeskjeen.
Førstnevnte med forbausende godt resultat - den låter jammen mindre hermetikkboks-stakkato enn originalen.
Gitaristen Leif Dybendahl bidrar som vanlig med noen originaler.
Julemusikkens konvensjoner - bjelleklang, trekkspill og et og annet sakralt innslag - gjør dette til et av de minst statiske Contrazt-albumene.
BESTE LÅT:
«Last Christmas»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109137
|
Juleplate:Det Norske Solistkor
Sakral korklang.
ALBUM:
KLASSISK/FOLK Det Norske Solistkor/ Grete Pedersen «Rós. Songs Of Christmas» (BIS/Naxos) Grete Pedersen er korkunstner i verdensklasse, med et sjeldent øre for klanglige muligheter.
Med Det Norske Solistkor, kvederen Berit Opheim og instrumentalistene Rolf Lislevand, Gjermund Larsen og Bjørn Kjellemyr åpner hun sanser og de innerste rom for julens mysterium.
Musikken favner vidt, fra Hildegard av Bingen og folketoner til den danske samtidskomponisten Per Nørgård.
Likevel er det en gjennomgående tone av ettertenksomhet og undring.
Kor og solister gis ro til å utforske stemmens fineste nyanser, mens Lislevands virtuose luttspill og Larsens vare feletoner gir glimt av leken dansetakt.
BESTE LÅT:
«No koma Guds englar»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109138
|
Juleplate:Nick Lowe
St.
Nicolas!
ALBUM:
ROCK'N'ROLL Nick Lowe «Quality Street - A Seasonal Selection For All The Family» (Proper/Cosmos) Klabert at Nick Lowe skal lage juleplate.
Han har både humor og hjerte.
Han liker, og spiller, soul- og countrymusikk, begge sjangre der enhver utøver simpelthen må gi sitt bidrag til den edle tradisjonen.
«Quality Street» er mer løssluppent og variert enn Lowes forrige konvensjonelle album.
Grunnleggende muntert uten å bli tøysete.
Han lager rockabilly av «Silent Night» og cajunrock av «I Wish It Could Be Christmas Every Day».
De nye originalene står ikke tilbake for de «vanlige» sangene hans.
Det beste britiske julealbumet siden Tracey Thorns «Tinsel And Lights» (2012)?
Ja visst.
Beste på mange år, vil jeg hevde.
BESTE LÅT:
«Christmas At The Airport»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109140
|
Stillegående og stort
Iranske Asghar Farhadi slo gjennom med et brak med «Nader og Simin - et brudd», som vant Oscar.
Med «Fortiden» har han forflyttet handlingen til Frankrike, uten at hans oppsiktsvekkende talent for intens og universell familiedramatikk er tapt på veien.
Filmen starter med iranske Ahmad som returnerer til Paris etter fire år i hjemlandet:
Han er der for å formalisere skilsmissen med Marie - som har startet på nytt med Samir - og tre barn i huset.
«Mine barn og dine barn» altså, en mangefasettert historie som ganske sikkert kunne blitt såpemateriale med andre i registolen.
«Fortiden» er det motsatte:
Et kontrollert og velturnert drama om tvil, kjærlighet - og om hvor vanvittig vanskelig det egentlig kan være å kommunisere med mennesker man er glad i.
Det mest imponerende er likevel grundigheten Farhadi (også manusforfatter) har lagt i karakterene:
Uavhengig av alder og bakgrunn har han skapt interessante og nyanserte filmfigurer av dem alle.
Et sjenerøst og intelligent stykke film!
| 1
|
109141
|
Film:Forførende forfall
Intellektuelt og følelsesmessig forfall er skildret med forførende vakker klo i denne fortellingen om livstrette mennesker i nåtidens Roma.
Referansene til litteraturen, kunsten og filmens verden står nærmest i kø i dette møtet med dekadensens runddans.
En slags moderne beretning om Romerrikets forfall, der den ene festorgien avløser den andre for å døyve den grandiose tomheten og de tykke livsløgnene som holdes kunstig i live av pretensiøse sjeler.
Hovedpersonen i dette selskapslivet er den 65 år gamle forfatteren Jep som har skrevet en roman for mange år siden, og som lever på ringvirkningene av sin kjendisstatus.
Omgangskretsen består blant annet av folk som anser seg selv som kunstnere, men som har det meste i kjeften.
Enkelte er med i egenskap av sin rikdom, noen i egenskap av svunnen status.
Med vakre bilder, et lekkert stilistisk grep og fine detaljer karikeres dette persongalleri med nennsom brodd.
Stadig konfronterer regissøren oss med kontrastene.
Under et stort selskap må huset datter, om enn noe motvillig, kaste maling på et stort hvitt lerret for så å kline det utover til festdeltagernes alvorlige bivånelse.
Samtidig rusler forfatter Jep og hans venninne i korridorene til et par prinsesser uten penger, men med de vakreste antikke kunstskatter rundt seg.
Jeps velstående nabo viser seg å være forbryter.
Religiøst hykleri unngår heller ikke regissørens observasjoner.
Eksemplene er mange og fargerikt sammenflettet; som et vakkert maleri med operaens libretto.
Det prates mye i filmen.
Dette brokete galleri av personer forsøker å slå hverandre i støvlene med ironiske betraktninger over seg selv eller hverandre.
Flere av dem har for lengst passert grensen for å bli såret.
Likevel ligger det en kime til at ett eller annet sted finnes det noe som er skjønnhet, noe som har en verdi i seg selv; sårbart presentert gjennom strippersken Ramona.
I perioder er denne ekstravagante skildring noe repeterende, men den forfører med sitt intellektuelle blikk der det også er rom for lidenskap.
| 1
|
109144
|
Film:Dinosaur-mas
Dinosaurer - og dets like fra eldgamle dager - ser ut til å være en umettelig kilde til familieunderholdning i Hollywood.
«Walking with the dinosaur» er et forsøk på å forene det beste man har av «naturfilm», med familieunderholdning slik Hollywood-formelen av en eller annen merkelig grunn krever det.
Resultatet blir en ganske forvirret og masete miks.
Kenneth Branaghs trygge, lærerike voiceover fra TV-serien filmen er bygget på, er byttet ut med kjente Hollywood-stemmer:
Dinosaurene er skapninger som har følelser, forelsker seg etc.
Om det fungerer i originalen vites ikke, i Norge vises filmen kun med norske stemmer.
Den jobben må ha vært gjort i en fei for maken til oppjaget, kunstig og lite morsom dialog er det lenge siden jeg har sett.
Filmen lærer dertil barna at eldgamle kjønnsrollemønster gjelder fortsatt:
Brautende eller puslete:
I Pachyrhinosaurus-flokken er det guttene som styrer, og jentene er jakttrofeeer å kjempe om.
Scenografien og dinosaurene er imponerende nok:
Den tekniske utviklingen har kommet langt siden «Jurassic Park» hva gjelder dinosaur-animasjon, og landskapene de store dyrene plasseres inn i er storslagent.
Men filmen som sådan ville fungert bedre med propper i ørene.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109145
|
TV-premiere:Strømmen har gått
Stjernelag leverer middels.
«Revolution».
Actiondrama/Spenning/Sci-fi TVNorge, mandag klokken 22.00 Med sci-fi kongen J.J. Abrams som produsent og «Iron Man»-regissør Jon Favreau i stolen i første episode er det lov til å ha visse forventninger til en ny TV-serie.
Men «Revolution» klarer ikke helt å bli en blomst å legge merke til i floraen av «post-apokalyptisk» underholdning.
Ihvertfall ikke etter de to første episodene å dømme.
Vi befinner oss på jordkloden 15 år etter et strømbrudd som sluknet alt, og la USA i grus.
Anarkiet råder, og det som var Amerikas forente stater herjes nå av voldelige militser - de eneste som har lov å bære våpen.
Men i familien Matheson befinner det seg potensielt ekstremt viktig informasjon i form av en minnepinne.
Den kan ha svaret på hvorfor strømmen gikk - og antakelig hvordan slå den på igjen!
Passe ettertraktede greier der altså.
Våre hovedkarakterer er datteren i huset, Charlie, en karakter så inspirert av «Hunger Games»' Katniss Everdeen at det nærmer seg kopiering.
Hva var det egentlig faren (han dør tidlig etter første konfrontasjon med Monroe-militsen) visste om «blackouten» som har satt menneskeheten hundre år tilbake?
Se, det skal vår heltinne grave i - og kanskje får hun hjelp av onkel Miles.
Hollywood har formelig spydd ut samfunnskollaps- og post-dommedag-fiksjon de siste årene.
Charlies jakt og vandring blant farer som truer føles veldig kjent, og overrasker lite.
Har virkelig banebryteren J.J. Abrams hatt overoppsyn med dette?
Første episode pirrer riktignok ganske bra, med mange ubesvarte spørsmål og mulige plot-tråder.
Men allerede i andre episode sniker «dette har jeg da sett før?»-følelsen seg inn.
De mange festlige sverd-slåsskampene engasjerer mer enn historien, da blinker det noen røde lamper hos meg.
«Produksjonsverdiene» som det heter står i hvert fall ikke noe tilbake for det beste i genren:
Scenografene har klart å unngå de klassiske dystopi-på-film-fellene:
Post-dommedag ser nemlig passe«dagligdags» ut:
Under den overgrodde skogen dukker for et rustent lekestativ opp, og minner oss på at her har faktisk noen levd et liv.
Man skal være svært forsiktig med å avskrive en 20-delers TV-serie allerede etter to episoder, kanskje har J.J. Abrams og hans store
Co noe i ermet utover sesongen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109146
|
Konsertanmeldelse:Elton John, Oslo Spektrum
Alderen har gjort Elton John (66) varmere og noen hakk mindre manisk.
Det kler ham utmerket.
KONSERT:
Elton John STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 8000 (fullt) AKTUELT ALBUM:
«The Diving Board» TERNINGKAST:
5
Etter den pompøse overturen med «Funeral For A Friend/Love Lies Bleeding» slår Elton ertende an den umiskjennelige akkorden som åpner «Bennie And The Jets».
Det er en sånn kveld:
Hit etter hit etter hit.
Om du er en av dem som synes at balladeavdelingen med «Sorry Seems To Be The Hardest Word» og «Believe» blir i traurigste laget - vel, da er det en «I'm Still Standing» eller en «Philadelphia Freedom» eller en «Goodbye Yellow Brick Road» like rundt hjørnet.
Sistnevnte er den eneste sangen hvor man kan merke at artisten er noe eldre:
Han prøver seg ikke lenger på semi-falsetten i refrenget.
John er på ingen måte et sjeldent syn i Norge.
Han renner nesten ned dørene her.
Kommer alene, med band eller med «Las Vegas-konseptet «Red Piano»».
Han er tilsynelatende alltid på turné.
(Han kommer nokså rett fra Russland, der han benyttet anledningen til å si hva han mener om landets nye lover mot «homofil propaganda»).
Men jeg tror ikke jeg har sett ham lykkeligere og mer avslappet enn i kveld.
Han koser seg fælt bak flygelet, som har en skarp, klar tone.
Spiler massive mengder rullende boogie woogie, også i sanger der boogie woogie egentlig ikke har noe å gjøre («Levon», «Don't Let The Sun Og Down On Me»).
Han reiser seg fra krakken og lar seg applaudere av publikum mellom hver eneste sang.
Stuttvokst, tjukk og god.
Peker på oss og hytter med armene, som om han har begått en idrettsprestasjon.
Når pianoklyngene er på sitt mest intense hender det at han snur seg mot salen, med munnen åpen, som for å si:
«Hører dere dette, eller?».
To ganger peller han seg i nesa.
Det blir kringkastet i «close-up» via videoskjermene på hver sin side av scenen.
Han er blant gamle og nye venner.
De fire kvinnelige korsangerne teller blant andre Rose Stone fra Sly & The Family Stone.
Oppvarmerne hans, de kroatiske puddingene i 2Cellos («er de ikke søte», klukker Elton), bidrar også.
Gitaristen Davey Johnston har spilt med The Elt siden tidenes morgen.
Likeså trommeslageren Nigel Olsson.
Sistnevnte spiller herlig gubbete.
«Candle In The Wind» og «Tiny Dancer» er begge nydelige.
John synger dem med sjel og omtenksomhet, uten den oppjagetheten og de skjødesløse fraseringene han tyr til når han tror han har dårlig tid.
Han spiller «The One» helt alene, og dedikerer nye «Oceans Away» til de falne fra Første verdenskrig.
Apropos «nye» - det er ikke mange av dem.
Elton er en entertainer, og realistisk nok til å vite at folk primært vil ha de gamle.
Men han introduserer «Hey Ahab» som en «sang jeg skrev sammen med min helt og mitt idol, Leon Russell», og den glir forbausende fint inn i klassikerparaden.
En opp-boogiet «Sad Songs» får et takknemlig, entusiastisk publikum opp på beina.
Det briljante gitarriffet i «The Bitch Is Back» inspirerer artisten til å krabbe opp på flygelet.
Han håndhilser på de foran scenen, og signerer en stor haug programmer.
Raust.
Under det første ekstranummeret, «Your Song», er det et par som danser stilledans på gulvet.
Flott å se.
«Jo eldre jeg blir, jo mer elsker jeg dette», sier Elton på ett tidspunkt.
Det ser jammen sånn ut.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109147
|
Plateanmeldelse:Beyoncé - «Beyoncé»
Beyoncéxy.
Det har vært like enkelt å beundre Beyoncé Knowles for hennes enorme stemmeprakt som det har vært å gulpe av hennes megalomaniske selvdyrkelse.
På tross av et par genuint skjøre øyeblikk i karrieren, har det vært vanskelig å relatere seg til hva enn det er som befinner seg under huden hennes.
Men hun og teamet hennes vet godt hvordan de skal ta internettet på sengen.
Med få forvarsler, og uten utgivelsesdato eller promo, har hun sluppet sin femte plate.
Og den plutselige utgivelsen er langt fra den eneste overraskelsen.
Pakken er en overveldende audiovisuell opplevelse.
14 låter og musikkvideo til hver av dem, regissert av blant andre Jonas Åkerlund, Hype Williams og Jake Nava.
«Perfection is a disease of a nation» synger hun i et slags angrep på vestlig skjønnhetshysteri i «Pretty Hurts» - hvor Beyoncé vokser vekk barten sin i videoen.
Har strevet etter å fremstå overmenneskelig fått en brist?
Takk og lov, for den tidligere overprektige fruen har for alvor funnet sin indre freak.
Hun både blottlegger seg og reiser seg med en mindre påtatt styrke på «Beyoncé» - hennes mest intime, seksuelle og trolig beste plate hittil.
Hun legger ut om usikkerhet, men har samtidig sjelden vært så dristig som nå.
«I get filthy when that liqour gets into me».
«Keep me coming, keep me going, keep me humming keep me moaning».
«Can you lick my skittles, that's the sweetest in the middle».
Høres ut som noe Rihanna, Gaga eller Britney kunne ha sunget.
Men Beyoncé gjør det med en modenhet og klasse som dytter de nevnte damene av bordet.
Og heldigvis holder hun tilbake på brisking med stemmebåndet, og nyanserer mellom sang- og sengestemmen, som i den overlegne Prince-flørten «No Angel», platens mest sensuelle spor.
Og B vet å holde det ekte - videoen er en slags hjembyhyllest gjestet av Houston-legender som Bun B, Willie D, Slim Thug, Paul Wall og Scarface.
Dette er også Beyoncés dristigste plate hva produksjon angår.
Hun eksperiementerer med sex og elektronikk som 2013-varianten av «Erotica»-Madonna, som på «Haunted».
Hovedansvaret er gitt til den gåtefulle nykommeren Boots, som leverer en deilig tekstur av PBR&B og elektronisk trap-bass, spesielt på «Partition» og nevnte «No Angel».
Beyoncé glitrer over Timbaland-beats på «Blow» og D'Angelo-hyllesten «Rocket», hvor sistnevnte kanskje er hennes beste soulballade siden «Me, Myself & I», tett etterfulgt av den nakne duetten «Superpowers» med Frank Ocean.
Beyoncé sjonglerer sårbarhet og råskap ingen av konkurrentene hennes fikser like troverdig.
Såpass troverdig at jeg begynner å lure på om selvdyrkelsen hennes er berettiget.
BESTE LÅT:
«No Angel»
| 1
|
109148
|
Film:Den nådeløse krigen
Tyskernes oppgjør med sitt forhold til 2. verdenskrig har de senere år resultert i sterke TV-dramaer og filmer.
Nylig viste NRK den tankevekkende serien Krigens unge hjarte, der det tyske perspektivet bringes inn på en kritisk og oppriktig måte.
Det samme gjør seg gjeldende i «Lore»; en nådeløse beskrivelse av en ung jentes brutale møte med freden i Tyskland.
Nærgående, intenst og usminket fortelles en historie om de som tapte krigen; i dette tilfellet barna til en offiserfamilie der troen på Hitler og de nazistiske idealer var solide.
Mor og far innser at slaget er tapt, og overgir seg uten at hverken vi eller deres barn helt vet hva som skjer.
14-åringen Lore tar ansvar og leder sin lille flokk i et krigsherjet land som utsettes for plyndring og vold.
Overgangen fra offiser-luksus til gjørmevassing og kamp for en ørliten brødsmule er brå.
Modningskurven til Lore er like brå.
Gjennom all skitten rundt seg, ser hun også hva hennes landsmenn har gjort, hun ser blant annet bilder fra utryddelsesleirene.
De nedarvede idealer slår sprekker i et ungt sinn.
Etikk og moralske grenser tilsidesettes i møtet med virkeligheten.
Og virkeligheten handler om å overleve, om det så går på bekostning av andres liv.
Filmen har nerve, klart synliggjort gjennom et kamera som fanger inn stemning av forråtnelse, dessillusjon og den basale råheten som ligger i menneskelige overlevelses-instinkt.
| 1
|
109149
|
Film:Gandolfinis romantiske farvel
Det er vemodig å se James Gandolfini i en av hans aller siste roller.
Men først og fremst er det en enorm glede!
Det var i juni i år kjempen fra «Sopranos» plutselig døde.
Han var meget aktiv til det siste, og flere filmer allerede innspilt da han gikk bort.
Denne romantiske komedien er det nest siste filmarbeidet vi får se av ham.
Og hvilket arbeid!
Han spiller den utsøkt ikke-oppsiktsvekkende hvermannsen Albert, skilt og med en datter som er i ferd med å flytte hjemmefra.
I et selskap treffer han jevnaldrende Eva (Julia Louis-Dreyfus fra «Seinfeld»), en Los Angeles-massøse, skilt og med en datter som er i ferd med å flytte hjemmefra.
Tvisten, her, er at Eva får Alberts fraskilt kone som klient og venninne.
Det forteller hun ikke til noen; fristelsen til å få vite «alt» om sin nye kjæreste blir simpelthen for stor.
Mye av plottet videre er enkelt å tenke seg.
Men det ligger likevel noe meget godt belyste elementer i denne historien:
Middelaldrende menneskers hang til å risikere minst mulig, frykten for å bli alene, alderens ikke alltid like barmhjertige utfordringer og krav.
I tillegg til hovedpersonenes romantiske viderverdigheter, gjøres det korte avstikkere til flere aktuelle problemstillinger omkring problematisk voksenliv, problematisk oppvekstliv og problematisk fraskiltliv.
Det gjøres enkelt og greit og ærlig og lettspilt på en helt forbilledlig måte.
Men det er Gandolfinis nærvær og mesterskap som er og blir hovedattraksjonen.
Ytre sett er ikke hans Albert all verden.
Men han makter å tilføre akkurat tilstrekkelig dose bomsikker sjarm, oppriktighet og lakonisk humor til å fremstå rett og slett ganske sexy i all sin omfangsrike lavmælthet.
Julia Louis-Dreyfus er utvilsomt mer masete.
Men hun har et utsøkt register av ørsmå blikk, talende håndbevegelser og småsnublende skritt.
Man er aldri i tvil i hvilken retning denne til dels rått sjarmerende historien skal bevege seg.
«Enough Said» er en god, presis og varmt underholdende film om voksne mennesker, for voksne mennesker, der man kan håpe at også et yngre publikum finner veien.
For sin egen skyld!
| 1
|
109150
|
Norsk Nobel-seier
Årets fredspris gikk til arbeid mot kjemiske våpen.
Det var ikke all verdens kjemi å spore i hyllestkonserten heller - unntatt da osloguttene i Envy inntok scenen.
KONSERT:
Nobel Peace Prize Concert 2013 STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 5000
Kveldens store spenningsmoment var selvfølgelig hva Morrissey kom til å foreta seg, men luften i den ballongen sev sakte ut i stedet for å eksplodere.
Han sa ingenting, gjorde middelalderrocken sin greit - sang en ny låt, en coverlåt og sin siste store hit, som er snart ti år gammel.
Gamle hits er som kjent noe man får rikelig av på Nobelkonserten.
I år var intet unntak.
Gamle Mary J. Blige-låter, gamle Timbuktu-låter, gamle James Blunt-låter.
Sistnevnte er den erketypiske Nobel-artisten:
Hadde en diger slager for åtte år siden, og har en ny plate å promotere.
Så da spiller han den gamle hiten («You're Beautiful») og singelen fra det nye albumet («Bonfire Heart»).
Det er dvaskt og følerisk, og Claire Danes' forsøk på å legitimere Blunts tilstedeværelse med hans militærbakgrunn er kveldens første genuint kleine øyeblikk.
Enda kleinere blir det når briten dukker opp for annen gang, for å skape andektig stemning med den ikke spesielt utholdelige «antikrigssangen» «No Bravery», alene ved pianoet.
Kveldens unge britiske innslag, Jake Bugg (19), legger på sin side inn en solid søknad om å bli en ny James Blunt, for hva dét er verdt.
Da er det mer grunn til å applaudere konsertens aller yngste, svenske Zara Larsson (15), som åpner ballet i fin dramatisk stil med den Rihanna-inspirerte strykerballaden «Uncover».
Som alltid er Nobelkonserten en oppvisning i hummer og kanari.
I sistnevnte kategori stiller svenske Timbuktu, først med den evinnelige «Alla vill till himmelen men ingen vill dö», før han får med seg Vinni på den gampete ikke-slageren «Let The Monkey Out».
Man tar seg i å savne sommerfuglsangen; den kom i det minste for under to år siden.
«I don't know why», som de synger mot slutten der.
Når kvoten for utdatert ræl definitivt er oppbrukt skjer det noe smått magisk.
Nobel treffer spikeren på hodet når årets ikke-vestlige innslag er syriske Omar Souleyman, som ikke bare kommer fra landet der fredsprisvinneren har mest å gjøre nå om dagen - hans ljomende, herlig syntetiske dabke-musikk er også midt i crossoversvevet akkurat nå.
Kveldens største opptur kommer likevel hånd i hånd med patriotisme, i form av hovedstadens egne Envy.
Nicolay Sereba og Vincent Dery har i år har vist seg så kapable på finpolert urban pop at de passer inn hvor som helst.
Også her, hvor de skaper genuint Spektrum-kok med «In Your Arms» og «Am I Wrong».
En opptreden som kan åpne enda flere dører for dem, fortjent i så fall.
Finalen blir akkurat så svulstig som forventet; når man allerede har hentet inn Mary J. Blige blir selvfølgelig fristelsen for stor til å unngå å be henne om å gjøre sin karaokeversjon av U2s «One».
Salens dresskledde publikum veiver med sponsorbillettene sine som best de kan, mens kveldens artister samles på scenen for å svaie med.
Alle unntatt Morrissey.
Så kom ikke her og si at han ikke vet når det er best å holde kjeft.
Onsdag kveld var det duket for årets Nobelkonsert i Oslo Spektrum.
Det var 15 år gamle Zara Larzzon som i år hadde æren av å åpne Nobelkonserten - med låten «Uncover».
Lederen for Den norske nobelkomité, Thorbjørn Jagland, har rapgruppen Envy som favoritt under nobelkonserten.
I Norge har debatten om Morrisseys uttalelse etter 22. juli blusset opp igjen i forbindelse med Nobels fredspriskonsert.
På pressekonferansen ber artist James Blunt om å tilgi og gå videre.
| 0
|
109151
|
Låtanmeldelse:Morrissey - «Satellite Of Love»
Nobelkonsertens mest omtalte artist har ikke gitt ut ny musikk på snart fem år.
Nå gjør han det - så halvveis som mulig.
I Morrisseys ferske selvbiografi er Lou Reed blant de få artistene den Nobel-aktuelle Smiths-legenden omtaler i uforbeholdent flatterende ordelag, og som en avgjørende katalysator for Morrisseys musikalske oppvåkning.
Det er som sådan helt på sin plass at han nå, kort tid etter Reeds bortgang, hyller forbildet med en coverlåt.
Velvalgt er den også, i kraft av å være den minst ihjelspilte av de tre radiovennlige slagerne fra «Transformer»-albumet.
Men du verden, så halvhjertet resultatet fremstår.
Man kan undres over hvorfor Morrissey ikke har tatt seg bryet med å gå i studio og lage en fullblods innspilling.
Han har i stedet valgt å gi ut en konsertversjon fra to år tilbake - en helt straight plankekjøring, hvor verken mann eller band eksellerer i særlig grad.
Egentlig er «Satellite Of Love» en perfekt låt for Morrissey å tolke; seig, sorgmunter og storslagen som den jo er.
Men han synger den ikke bedre enn «greit», tidvis slitent - han har ikke samme makt over stemmebåndet som han hadde i sine yngre dager.
Bandet hans serverer fotgjenger-glam som bakteppe.
Det er fælt å si det, men U2 fikk mer ut av sin «Satellite Of Love»-tolkning på begynnelsen av nittitallet.
De satte endog et særpreg på den.
Morrissey har ikke gitt ut et nytt album siden 2009.
De siste årene har han vist en eksentrisk skjødesløshet med katalogen sin, i form av underlige samleplater og resekvensering av originalalbumene.
Slik sett føyer «Satellite Of Love» seg inn i trenden, hvor hovedinntrykket man sitter igjen med er:
Hvorfor gjør han dette?
Han kan jo så mye bedre.
Forhåpentlig får vi se ham på sitt beste i Oslo Spektrum onsdag kveld.
| 0
|
109152
|
Film:Hobbit med fullt trøkk!
Hobbiten Bilbos eventyr fortsetter med full styrke i en tettpakket actionfilm der orkehoder flyr veggimellom og en ildsprutende drage truer med total utslettelse.
Det mangler ikke på energi i Peter Jacksons film nummer to i trilogien «Hobbiten».
Dette fungerer langt utover «mellomfilm»-begrepet.
Faktisk synes jeg denne er bedre enn den første.
Filmen har en uanstrengt flyt; handlingen er tettere, historien har mørkere undertoner og de personlige relasjoner tilspisses.
Jackson sparer ikke på godbitene, han kjører med gassen i bånn, uavbrutt.
Rundt 2 timer og 40 minutter med full trøkk er på grensen til det utmattende.
Men skal en først bli «utmattet» i en kinosal, så gjerne i lag med Jacksons kreative univers der det lades opp til bataljer mellom det gode og det ondes tjeneste.
For i hele denne fortellingen er det i vesentlig grad det det dreier seg om; kampen mellom destruktive, mørke krefter og den livgivende positive kraften.
Selv om det ikke er så synlig som i «Ringenes herre» (dvergene har ikke alltid en overbevisende heroisk attitude), så er det aldri tvil om hvem den endelige kampen skal stå mellom.
En kort oppsummering:
Gandalv, Bilbo og tretten dverger - med Thorin Eikenskjold i spissen - er på vei til Ensomfjellet for å gjenerobre dvergenes kongedømme.
Fjellet skjuler store fristende rikdommer som voktes av dragen Smaug.
Når denne filmen starter, har våre venner så vidt overlevd fæle farer på sin vei gjennom Midgard.
Et aldri så lite pusterom får de hos hamskifteren Beorn, myndig spilt av Mikael Persbrandt, før nye nær-døden opplevelser står i kø.
Megastore edderkopper, orker, og ulver er parat for litt dvergkjøtt til middag.
Selv alver og mennesker byr det lille følget på motstand i blant.
Martin Freeman fortsetter å overbevise som hobbiten Bilbo.
Med Gollums ring vel forvart i lommen, er han en smule tryggere i møte med de utallige farer.
Freeman er med å tilføre filmen glimt av humør, samtidig som han vokser med den voldsomme oppgaven som er pålagt ham.
Om hensiktene til sjefsdvergen Thorin er utelukkende hederlige, gjenspeiles i Armitage' nyanserte spill.
«Smaugs ødemark» er en opptakt til den store finalen, som først kommer på kino om et års tid.
Man kan trygt si at Tolkiens Hobbit-eventyr er godt melket.
Men som transportetappe har denne filmen få dødpunkter.
3D-opplevelsen får den eventyrlige reisen til å bli luftig svingende.
Det lukter svidd når Smaug får teften av Bilbo og dvergene og spyr ut en flammende irritasjon som får fjellet til å drønne.
Så gjenstår det å se hvordan dverger, alver og mennesker skal forhindre dragens gledesdrepende budskap; Ild og død!
BORGHILD MAALAND
| 1
|
109154
|
Bokanmeldelse:Rhidian Brook:
«Etter ildstormen»
Menneskelig drama fra etterkrigstidens Tyskland.
Roman 318 sider Kr. 349,- Aschehoug
Krigen er nådeløs.
Og etter krigens herjinger må tidligere fiender møtes ansikt til ansikt - i et oppgjør også med egne fordommer.
Vi befinner oss i et sønderbombet Tyskland rett etter Den annen verdenskrig.
Oberst Lewis Morgan er sendt til Hamburg for å lede gjenoppbyggingen.
Sammen med sin kone Rachael og sønn Edmund flytter han inn i et herskapshus bebodd av en kultivert tysker og hans unge datter.
Til Rachaels forbitrelse har ikke ektemannen hjerte til å kaste ut husets eier.
Det er plass nok til dem alle.
Den eldste sønnen til Lewis og Rachael omkom i et tysk bombeangrep, og Rachael er fylt med hat mot alt tysk.
11-åringen Edmund forsøker å forstå dette nye landet han har lært å forakte, og far Lewis gjør sitt beste - som ikke er all verden - for å få sin hustru til å finne seg til rette.
Møtet med Tyskland og familien Lubert utfordrer alle hennes fordommer.
Et Tyskland i ruiner - både i bokstavelig og overført betydning - tjener som kulisse for det som først og fremst er et psykologisk dypdykk i menneskesinnet.
Observant og klokt skildrer Brook tankene til en gruppe mennesker som, på ulikt vis, er ødelagt av krigen.
Teksten - nennsomt oversatt av Ragnhild Eikli - er lavmælt og samtidig insisterende.
På sitt beste er den lyrisk og fylt med det usagte.
Men det er også noe monotont og sorthvitt-aktig over den - som om den rommer en enda større roman som kjemper for å sprenge seg gjennom teksten.
«Etter ildstormen» er et tett kammerspill.
Gjennom lesningen tenkte jeg at dette kunne være forelegget for et scenedrama.
Derfor overrasker det meg ikke når jeg i ettertid leser at Rhidian Brook er i full gang med å adaptere sin egen roman til film.
| 1
|
109155
|
Bokanmeldelse:Torild Wardenær:
«Passord: Kairos»
Dypt originale dikt om den besværlige meningen med livet og forstandens smått komiske forsøk på å forestille seg det uforståelige.
Dikt 54 sider Kr 279,- Aschehoug
«Jeg forstår ikke, jeg har strandet igjen», medgir dikterjeget i Torild Wardenærs nye samling.
Den analyserende, intellektuelt skolerte skarpsindighet faller stadig ut av rollen som troverdig fortolker i disse diktene.
Og hvor pålitelige er egentlig våre forklaringsmodeller, fanget som vi er, mellom universets uendelighet, sanseverdenens uoversiktlige mangfoldighet og neuronenes ustyrlige kreativitet.
Wardenærs dikt innkretser på mesterlig vis både fortvilelsen, nysgjerrigheten, angsten, komikken og det fantastiske ved en virkelighet som hele tiden sprenger våre kunnskaps- og forståelsesrammer.
Også poesiens og metapoesiens skjøre tekstnett.
Men medlidenhet, kjærlighet, sanselighet og spirituell åpenhet finnes også, som muligheter i en verden som er «kald og kjærlig på samme tid».
Med årets samling fullfører Wardenær en bemerkelsesverdig poetisk trilogi som startet med «Psi» (2007) og fortsatte med «Mens Higgsbosonet gnager» (2011).
«Arvestykker» kaller hun diktene.
Men hva arver vi, dersom «den erfarne månen» får rett i at «romfart kan bli utgangen» for vår sivilisasjon?
«Fortsett å være menneske!» sier poeten.
Klart og tvetydig.
| 1
|
109156
|
Bokanmeldelse:Barry Lyga:
«I hunt killers»
Bisarr krimgåte og slående samfunnsrefs som røsker opp i sjelen i kontroversiell ungdomsbok fra Barry Lyga.
Ungdomsbok 347 sider Kr.
299,- Gyldendal
Sjelekvalene til hovedpersonen er så absurd originale at de grenser mot det lattervekkende.
Jazz er sønn av seriemorder Billy, som hadde 124 liv på samvittigheten da han ble tatt og Jazz var 13 år.
Oppveksten har lært ham alt om partering, hvordan kvitte seg med lik og ikke minst gleden ved å manipulere folk og drepe.
Klarer Jazz å gi avkall på tankemønstrene og lysten han er opplært til å ha?
Grubleriene intensiveres da det begynner å dukke opp lik i den vesle byen, alle drept etter mønsteret til Billys første ofre.
Jazz blir sentral i etterforskningen og tar med seg bestevennen og kjæresten i jakten på kopisten.
Gjennom å fange morderen forsøker han å bevise at han selv ikke er en.
Svaret på gåten er ikke helt tilfredsstillende, men så er heller ikke romanen avsluttende.
Andre bok i serien har allerede kommet ut i USA, der jakten på ondskapen fortsetter og Jazz igjen får brukt for sin morbide psykologiske innsikt.
Tidvis føles det problematisk at en seriemorders drivkraft og handlinger er sentrale i en underholdningsserie for ungdom.
Tonen er også cool, lett og humoristisk - i sterk kontrast til temaet.
Men dette gjør bare samfunnskritikken mer virkningsfull.
Det eksisterer nemlig et mørke i romanen som sier at seriemordere kan være superstjerner og at et menneskeliv egentlig ikke er verdt så mye.
Teksten har fått en tvers igjennom norsk språkdrakt - med unntak av den fyndige tittelen - av dyktige Fartein Døvle Jonassen.
«I hunt killers» har gjort meg mørkeredd igjen og fått meg til å fundere over menneskeverd, mediehysteri og ensomhet.
Det er derfor den er så god.
| 1
|
109157
|
Bokanmeldelse:Vetle Lid Larssen:
«1001 natt.
Den ukjente historien om to norske slaver i Alger»
En spennende og velskrevet historie om hvit slavehandel på 1700-tallet.
To norske sjømenn var slaver i Alger i tre år.
Dokumentarroman 350 sider Kr. 379 Cappelen Damm
Selvfølgelig er det både pirrende og fristende for en så dreven journalist og forfatter som Vetle Lid Larssen å lage bok ut av fortellingen om de to norske sjømennene Christian Børs og Niels Moss.
De ble begge tatt til fange av algeriere i 1769.
Siden måtte de henslepe nærmere tre år i fangenskap i Alger, om enn under ganske ulike forhold.
Niels Moss slavet med tungt kroppsarbeid, mens Christian Børs fikk den privilegerte stillingen som kaffesjenk for den lokale lederen, deyen.
Lid Larssen baserer boken på dagboksnotater, gamle historieverk og moderne forskning, og resultatet er for en stor del svært vellykket.
Det er blitt en god story, en spennende historie om datidens verden, om fremmede skikker og truende seder.
Særlig engasjerende er skildringen av den katastrofalt mislykkede flåteaksjonen mot Alger, utsendt fra kongeriket Danmark-Norge.
Det kommer nesten som et antiklimaks når de to hvite slavene likevel opplever å bli satt fri to år senere, ved hjelp av diplomatisk smiger og et nærmest endeløst gavedryss.
Forfatteren blander friskt fakta og fiksjon, noe som i og for seg er helt i tråd med den rådende trend innenfor denne typen litteratur.
Som den selvbevisste mannen han er, setter Vetle Lid Larssen sin egen person ofte og gjerne i sentrum av handlingen.
Også det er som forventet, og det fungerer helt greit så lenge vi har med en så velskrivende forfatter å gjøre.
Men både Lid Larssen og forlaget skulle tatt seg tid til noen ekstra korrekturrunder.
Blant annet skifter den danske sjøoffiseren Frederik Christian Kaas navn flere ganger underveis i boken.
Både til Christian Frederik Kaas, og til Fredrik Christian Kaas, før han mot slutten igjen lyder sitt egentlige navn.
En liten ting kanskje, men fakta bør være korrekt.
Selv om det kalles dokumentarroman.
| 1
|
109158
|
Bokanmeldelse:Marc Eliot:
«Nicholson»
Fengslende om Jack Nicholsons liv, karriere - og kvinner.
Biografi 410 sider Kr. 349,- Juritzen
Heeeeere's Johnnnnny!
Med et grøss ser vi ham for oss i skrekkfilmen «Ondskapens hotell», der han spiller en far som langsomt blir gal.
Ja, hvem husker ikke hans ville blikk da han hadde slått seg gjennom en låst dør?
Men det er mange filmer å huske Jack Nicholson for.
Over 64, faktisk.
De voksne vil nevne «Easy Rider», «Chinatown», «Gjøkeredet» og «Tid for ømhet».
For de unge er han Jokeren i «Batman».
Vill og smårar - i virkeligheten som på film.
Biografien om Jack Nicholson tegner et fascinerende bilde av en opprører og en selvbevisst skuespiller som gjennom hele sin karriere har balansert på en kunstnerisk knivsegg mellom den alternative indiefilmen og de hollywoodske blockbustere.
Vi følger ham fra oppveksten hos moren - som senere i livet viser seg å være bestemoren - og gjennom de første famlende årene i Hollywood.
Langsomt vinner Nicholson seg et navn.
Med årene blir han en av filmindustriens største.
For de fleste av oss er han skuespiller.
Men han er også manusforfatter, regissør og produsent.
Og playboy extraordinaire.
I kjølvannet av suksessen fulgte kvinnene.
Et uendelig antall.
Sjarmtrollet Jack fikk nesten alle han pekte på.
Unge, gamle, gifte, ja, selv vennenes kjærester.
Jacks kjønnsdrift var umettelig.
Hvorfor ga de seg hen til ham, alle sammen?
Vel, det hjalp nok at han var Jack Nicholson.
Uten å virke grafsende forteller biografien om mange av forholdene, men holder hele tiden hovedfokus på filmene han medvirket i.
De vellykkede.
Og de mislykkede, som det er mange av.
Biografien - oversatt av Tora Larsen Morset - er underholdende og opplysende.
Du blir kjent med en skjørtejeger av rang, et dophue, men også en filmkunstner som har briljert på lerretet i femti år.
| 1
|
109159
|
Film:Deilig dustete dommedag
Seth Rogen og co når komi-klimaks dagen verden går under.
Gjengen bak filmer som «Superbad» og «Pineapple Express» har alltid laget karakterer vi mistenker for å være ganske slik de selv er.
Så hvorfor fortsette å skjule seg bak filmfigurer?
I «This is the End» spiller alle passe ufordragelige versjoner av «seg selv» - slik vi liker å se dem.
Resultatet er sprut morsomt!
Har du sett noen av ovennevnte filmer vet du nok hva du får:
Hasj-, knulle- og runkehumor, krangling og passiv aggessivitet.
Et regelrett vitsebombardement, alt levert med avsindig god timing.
Vi glemmer lett at all gørra som kommer ut av munnen på disse karene faktisk er skrevet ned i et manus!
Og «reality»-varianten innbyr til selvreferering in absurdum, i tillegg til en avsindig lang liste av kjendiser som dukker opp og forsvinner like fort igjen, som seg selv:
Rihanna, Michael Cera, og mange flere.
Moroa begynner i det Jay Baruchel lander i Los Angeles.
Han håper på en kompishelg med røyking, drikking og TV-spill hos Seth Rogen, som har helt andre planer:
Kjendisfest med alt man ønske seg kan, hos ingen ringere enn James Franco.
Og ikke veldig lenge ut i denne festen bryter dommedag ut, omtrent nøyaktig slik den er beskrevet i Bibelen (Slapp av, dette er ingen «spoiler»!).
Sekstetten Hill, McBride, Rogen, Robinson, Franco og Baruchel ser ut til å være de eneste overlevende.
I luksuskåken til Franco er de strandet, antekelig med ganske knappe forsyninger.
Alle seks er briljante komikere hver for seg, men alle får - overraskende nok - skinne i «This is the End», samspillet er uovertruffent.
Det har ikke hendt for mange ganger i år at jeg har ledd høyt, alene i kinosalen.
Det har aldri hendt at jeg jubler med når Backstreet Boys smeller i vei på lydsporet.
Se om ikke du synger med du også!
Man burde kanskje bare riste på hodet når en krangel om ureglementert spermsprut dras ut i nesten fem minutter.
Selv må jeg innrømme at jeg lo så jeg hikstet.
«This is the End» er også en mer enn habil katastrofe-film:
Effektbruken er kløktig uten overdrivelser, jommen får du ikke med et par virkelig ufyselige «aliens» også.
Duste-moro blir ikke bedre enn dette.
La dommedag komme!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109160
|
TV-serie:Lystens fødsel - og død
Den svenske serien «Tørk aldri tårer uten hansker», med premiere på NRK i kveld, er først og fremst en råsterk historie om kjærlighetens vilkår.
Dernest er den en sterkt engasjerende, meget velspilt og omfattende drama om AIDS, homofili, offentlig og privat moral og etikk og hvordan et helt samfunn reagerte på «det umulige»; det som ikke skal hende.
Men som hendte.
For på -80-tallet «hendte» AIDS.
Og den rammet kanskje først og fremst homofile menn.
Man visste lite, hadde få eller ingen mottrekk.
Ellers friske unge mennesker ble syke og døde i løpet av kort tid.
Og det var en grufull, nedverdigende og uhyggelig måte å dø på.
Glemsel
De senere årene har medisinen gjort enorme fremskritt; mange HIV-smittede kan i våre dager leve videre og lenge tilsynelatende nokså uberørt.
Et moderne og «vellykket» samfunn setter pris på slikt; vår korte kollektive hukommelse er selektiv og gjemmer gjerne bort det verste og vanskeligste.
Å se «Tørk aldri tårer¿» er et smertefullt gjensyn med realiteter i vår aller nærmeste historie.
AIDS-epidemien rammet hardt og brutalt midt inne i en brytningstid:
-80-tallets dyrking av individets frihet var godt i gang.
Homofiles rett til selvhevdelse hadde så vidt begynt å bli en selvfølge.
Ikke alle steder, riktignok.
Rasmus og Benjamin er to unge gutter som finner til Stockholms fristeder fra de hjemlige miljøene der deres egen seksualitet var umulig.
Kjærlighet
Egentlig er de så heldige som unge mennesker bør være:
De kan prøve ut sin seksualitet hos sin store kjærlighet.
Men selvfølgelig blir det ikke lett.
Familie, religion, venner - ikke alle aksepterer homofili, mildt sagt.
Lettere blir det ikke at deler av det homofile miljøet levde promiskuøst; mange partnere over kort tid - i en epoke da intet miljø overhode hadde forstått hvordan man skulle beskytte seg eller ta ansvar overhode.
Altså:
AIDS ble homsenes egen «skyld» i resonnementer til alt fra politiske moralister til religiøse endetidstolkere.
Gripende «Tørk aldri tårer¿» er et gripende dokument om sterk kjærlighet og enda sterkere smerte.
Den belyser sterkt både private og offentlige holdninger i vår nære fortid.
Og den er en vakker og grusom påminnelse om livets uendelige skjørhet.
| 1
|
109162
|
Bokanmeldelse:Sven-Göran Eriksson og Stefan Lövgren:
«Svennis - mitt liv med fotball»
Nordens mest berømte fotballtrener forteller om sin karriere.
Selvbiografi 355 sider 399 kr. Gyldendal
Sven-Göran Eriksson prøver å fortelle om sitt spennende liv.
Men leseren må konsentrere seg for ikke å gjespe.
Den berømte svenske fotballtreneren har en karriere av de sjeldne.
Han har trent noen av verdens beste klubblag i flere land, samt flere landslag, og er for tiden engasjert av kinesiske Guangzhou R&F.
Eriksson har dessuten vist en særlig evne til å havne i medieskandaler - ikke minst gjennom sine mange damehistorier.
Man skulle altså tro at en selvbiografi fra hans hånd skulle bli riktig så begivenhetsrik.
Men selv om han har fått skrivehjelp av Stefan Lövgren er fortellingen blitt temmelig flat og preget av pliktskyldig oppramsing.
Eriksson fremstår sjelden særlig berørt av noe som helst, og lirer stadig av seg formuleringer av typen «Meg gjorde det ingenting» eller «Jeg har aldri latt meg imponere».
Den første delen av boken fungerer riktignok godt, hvor oppveksten og de første fotballfaglige impulsene er tema.
Oversatt av Harald Henmo.
| 0
|
109163
|
Bokanmeldelse:Amos
Oz:
«Historier fra et landsbyliv»
En perle av en bok med historier om mennesker i en liten landsby, hvis liv berører hverandre eller akkurat ikke berører hverandre.
207 sider 299 kroner Arneberg forlag
Langsomt stiger en liten verden fram for leseren, etter som vi leser oss framover i denne lille samlingen historier.
Det tar tid før vi kommer inn i Amos Oz' univers, i grunnen like lang tid som det tar å lese de åtte historiene i boken «Landsbyliv».
Men da sitter historiene, de små og de store, igjen i leseren.
Den israelske landsbyen som risses opp, er Tel Ilan, hundre år gammel, omgitt av plantasjer og frukthager, i hjertet av de øde Manasse-fjellene.
Her vandrer en fremmed mann inn på terrassen og skaker opp Arieh Zelnik som bor der med sin mor.
Den fremmede sier han er i slekt og har krav på eiendommen.
Ikke langt unna venter Gili Steiner på bussholdeplassen, men nevøen Gideon er ikke på bussen.
Hun finner en frakk.
Mens hun leter, passerer fortiden revy.
På en gård høres gjentagende lyder om natten - hvem og hva er det?
Borgermester Benny Avni leter etter sin kone.
Sytten år gamle Kobi Ezra er ulykkelig forelsket i bibliotekaren og tar en offensiv - uten å avvises.
Menneskene i boken har alle sine særegenheter, hemmeligheter, lengsler, drømmer og slår an en allmennmenneskelig streng.
Langsomt og varsomt knyttes mange av karakterene i syv av historiene opp til hverandre, mens den siste historien bringer leseren et annet, mer overraskende sted.
Oversatt av Kjell Risvik.
| 1
|
109165
|
Bokanmeldelse:Hans-Olav Thyvold:
«Little Steven»
Det er en god idé å skrive en bok om Little Steven etter suksessen med TV-serien «Lilyhammer».
Men dette forsøket holder ikke mål.
Biografi 167 sider 349 kr. Kagge
Hans-Olav Thyvold er trolig blant de best kvalifiserte i Norge til å portrettere den kjente amerikanske musikeren og skuespilleren.
Men dessverre har han et beskjedent ambisjonsnivå.
Allerede innledningsvis slår han fast at dette ikke er en biografi, men «et portrett, nødvendigvis tatt i forbifarten».
Antydningen til hastverksarbeid understøttes av det beskjedne formatet og innholdet som sådan.
Thyvold har basert boken på intervjuer han har gjort med Little Steven gjennom årene.
Ut over det virker det som om han knapt har gjort noe research overhodet.
Enda mer problematisk er fremstillingsformen, hvor den portretterte tillegges en «jeg»-stemme, selv om han ikke har samarbeidet med forfatteren.
Noen lyspunkt finnes dog, som utbroderingen av Little Stevens politiske aktivisme.
| 0
|
109166
|
Bokanmeldelse:Nikolaj Frobenius:
«Mørke grener»
Frobenius´ tiende roman vil holde deg våken gjennom natten.
Roman 276 sider 379 kr. Gyldendal
Forfatteren
Jo Uddermann står foran det store gjennombruddet etter å ha lansert en selvbiografisk roman om mørke hendelser fra fortiden.
Forventningene er høye både i forlaget og i mediene, men etter en opptreden i Bokprogrammet begynner fasaden å slå sprekker.
Anonyme brev, barbiedukker med avkappede hoder og døde ekorn på trappen utenfor huset.
Tilværelsen med kone og datter på Grefsen i Oslo føles ikke lenger like trygg.
Noen er ute etter å hevne seg.
Men hvem og hvorfor?
Romanen stiller en rekke ubehagelige spørsmål om hvor galt det kan gå hvis en forfatter bruker materiale fra sitt eget liv.
For hvem eier egentlig sannheten om fortiden:
Forfatteren som skriver eller menneskene han skriver om?
Tankene går til Edgar Allan Poe, som Frobenius har skrevet en svært god roman om tidligere, men også til filmregissører som Alfred Hitchcock og Michael Haneke, som begge beveger seg i spenningsfeltet mellom normalitet og kaos.
Frobenius mestrer kunsten å kombinere en drivende handling med et intelligent innhold.
Dette er en bok der ubehaget kommer snikende, der det velkjente blir fordreid til noe grotesk og ukontrollerbart.
Språket flyter lett og uanstrengt, men i en roman der de litterære virkemidlene er turnert med så stor selvsikkerhet, burde forfatteren ha sløyfet et par metaforer og kanskje tillatt seg mer språklig oppfinnsomhet.
I forbindelse med lanseringen har Frobenius uttalt at han har skrevet om de verst tenkelige konsekvensene av å skrive selvbiografiske romaner.
Størst inntrykk gjør denne boken likevel som spenningslitteratur, med et tett og troverdig plott.
Det er blitt en helstøpt og ikke minst intelligent thriller som overgår det meste i sjangeren her til lands og nærmest skriker etter en filmatisering.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
| 1
|
109168
|
Bokanmeldelse:Jonas Gardell:
«Sykdommen»
Dette er andre bok i den filmatiserte trilogien «Tørk aldri tårer uten hansker».
Roman 282 sider Kr. 349,- Vigmostad Bjørke
AIDS sprer seg.
Naturstridig «som frost i mai» skyller unge menns dødsfall som en bølge over Sverige.
Nå blottlegger Gardell, uten silkehansker, det fryktelige bildet medier og styresmakter tegnet av sykdommen.
Mannlige homofile blir, sammen med narkomane, stemplet som pestrotter og samfunnsfiender.
Leseren føres tilbake til en tid da homseaktivister presser på for å få folk ut av skapet, samtidig som ryktene går om at homser skal tvangstestes og de smittede tvangsinterneres.
Vreden rettes mot sensasjonsjagende journalister, uetisk medisinsk personale, nådeløse prester og populistiske politikere - alle som skapte en forestilling om at sykdommen var fortjent, i det minste skamløst selvpåført.
For unge Benjamin er valget ekstra hardt, han vet at åpenhet vil bety evig utstøtelse fra Jehovas Vitner, et smertefullt fall også for familien han elsker.
Men alle i «homsefamilien» får merke hvor vondt det gjør når blodsbånd brytes, når den nyvunne friheten strypes.
Både de smittede og de HIV-negative forkrøples, fysisk og psykisk.
Språket er som alltid intenst gardellsk, en orgie i melodramatiske bilder og effektfulle klisjeer, som på magisk vis aldri virker forslitt.
Oversetter John Erik Frydenlund (MNO) bevarer nerven godt.
Denne trilogien, som er spådd å bli et klassisk homohistorisk verk, er skrevet med en pasjon som smelter sjangrene sammen.
Det brennende skjønnlitterære grepet knuger leserens hjerte og gjør persongalleriet levende, mens kjølige referater og fakta speiler både virkelige enkeltpersoner og den livredde, brutale samfunnsånden.
Denne midterste boken er kanskje ørlite svakere enn den første, men er uansett sterk og peker med grufull forventning mot den siste:
«Døden».
| 1
|
109169
|
Konsertanmeldelse:Queens Of The Stone Age
Ingen har fortalt Josh Homme at rocken er død.
Queens Of The Stone Age Oslo Spektrum Publikum:
Ca. 7000
Undertegnede er rent for gammel til å anse rockartister som «barske».
Men jeg gjør et unntak for Josh Homme (40).
Gitaristen og vokalisten som er Queens Of The Stone Age (QOTSA) utstråler en formidabel maskulinitet, og er sånn en brande at han må spille på en halvakustisk gitar.
En vanlig el-gitar ville ha sett for liten ut på ham.
Han er ingen macho «douchebag», dog.
Homme har uttalt at han i sin tid la ned «stonerrockbandet» Kyuss for å få utløp for sine «feminine sider» i QOTSA.
Disse er representerte som aldri før på årets album, «¿
Like Clockwork».
En plate som for øvrig er hans mest søkende og smertefulle.
Han besitter en skjør, gripende falsett, og er god til å bevege seg på scenen.
Føttene danser en liten shuffle, hoftene svinger gitaren fra side til side.
Han er vikingutgaven av den unge Elvis Presley.
Kronisk «cool».
Sceneproduksjonen er usedvanlig fin, og gir betydelig merverdi til konserten.
Bildene av ørkenstormer og de harde, sterke fargene understreker de peyotepsykedeliske elementene som gjør QOTSA til noe mer komplekst enn bare et funky tungrockband.
De åpner med «You Think I Ain't Worth A Dollar, But I Feel Like A Millonaire» og «No One Knows».
Det er effektivt, for å si det mildt.
«Tusen takk, tusen takk», sier den norskættede Homme.
«My God Is The Sun» og «3's & 7's» blir intense, sistnevnte med garasjerockpiano, slidegitar og stampende Stooges-groove.
«Smooth Sailing» er sexy på en måte hardrock bare sjelden er, og «Fairweather Friend» er en liten rockoperette i seg selv.
De sarte pianoballadene fra «¿
Like Clockwork», som tittelkuttet og «The Vampyre Of Time And Memory», spenner overhodet ikke bein på festen.
De fordyper opplevelsen, gir den et skudd melankoli og tvil.
Den bluesy soulrocken i «Make It With Chu» blir muligens i sløyeste laget, trass i at Homme leker Al Green i fraseringene.
«Sick, Sick, Sick» er robotisk hard, «Better Living Through Chemistry» får en gnistrende gitarsolo og et tyngre groove enn albumversjonen.
Ekstrasettet blir, på ett unntak nær («The Vampyre Of Time And Memory», med Homme bak pianoet), en metallisk malstrøm.
Homme kjefter på sikkerhetsvaktene som vil stoppe dansingen på tribunene under «Feel Good Hit Of The Summer».
«A Song For The Dead» er svimeslående stroboeffekt-rock.
Jeg har aldri sett dem bedre.
| 1
|
109170
|
Test av Tesla Model S: Elbilen som snur opp ned på «alt»
Den nye superbilen Tesla S er intet mindre enn en elektrisk fremtidsdrøm som er blitt virkelig.
Du føler du blir skutt ut av en kanon, dashbordet er en gigantisk berøringsskjerm, elbilen skal kunne kjøre 50 mil uten å lade, har plass til syv og bagasjeplass som en minibuss.
Etter noen mil bak rattet i Tesla Model S blir alt annet småelektrisk grundig parkert.
Bilen setter til de grader en ny standard for elbiler.
For hvem har hørt om en ekte miljøbil med «Ferrari-muskler» og en attityde verdig James Bond?
Norge har i hvert fall oppdaget «gavepakken» uten moms og avgifter, som kun beskattes med en vrakpant på 2400 kroner, som man siden får igjen.
Blant annet derfor er Norge verdens største marked for Tesla utenfor USA, og det var norske kjendiser, bilgale, politikere og vanlige bilkunder som ble prioritert da Tesla startet leveringen av den første spesialserien på 500 biler startet tidlig i høst.
VG og NAF har testet et av disse eksemplarene.
Bilen koster 679.000 kroner i Signature Performance (uten omkostninger).
Testbilen koster 738.050 kroner.
Den rimeligste modellen, vanlige Model S, koster 446.600.
Det første du legger merke til er dørhåndtakene som glir ut av dørbladet når du nærmer deg eller trykker på bilnøkkelen, formet som en liten leke-Tesla.
Det er ingen startknapp eller «tenning», bilen er klar når den har fått ferten av bilnøkkelen og du setter deg i setet.
Se priser og konkurrenter nederst i artikkelen.
Skjermen i dashbordet er som en gigantisk iPad, og betjenes på samme måte.
Herfra gjør du alt med bilen, fra å skru på lyset til å heve eller senke chassiset, stramme styringen, sjekke forbruket, gå på internett, sette på musikk fra telefonen din, ringe eller navigere.
422 hestekrefter.
Akselerasjon fra 0-100 km/t på 4,4 sekunder.
Tyngdepunkt som i en sportsbil.
Skyv fra bakhjulene.
Fra et miljøperspektiv må det dessverre sies at det er disse spesifikasjonene og ikke den imponerende rekkevidden på oppgitte 50 mil som står fremst i pannebrasken når vi setter rattgiret og gassfoten i «drive».
En Tesla-ansatt opplyser til VG at de regner med «35 mil uten problemer» i vinterrekkevidde.
Uten et brøl (men litt uti aksen med en hvinende turbinlyd), skyter bilen fremover og vi blir trykket tilbake i setet.
- Dette er nok noe av morsomste jeg har kjørt.
Den er nesten overraskende «tight» og fin i understellet og virker godt sammenskrudd.
At alle de kreftene kommer fra det som nærmest ser ut som en liten vaskemaskinmotor mellom bakhjulene, er imponerende, sier teknisk konsulent i NAF, Dag Edvardsen.
Han har kjørt biltester i over 40 år.
Vår testbil er utstyrt med Performance-Plus-pakke til 36.700 kroner.
Den er gjør understell og demping stivere, forbedrer akselerasjon.
Men tro ikke at du får begge deler på en gang, altså både langkjøring og moro.
Ingen trær vokser inn i himmelen, ei heller for Tesla.
Bruker du mye krefter, som jo denne bilen innbyr til, kjører offensivt og sportslig, forsvinner kilometerne i «til rådighet»-displayet raskt.
Det er veldig, veldig lett å glemme seg bort.
En bånn gass på cirka 500 meter og noen få sekunder på Gardermoen Raceway tok fem kilometer rekkevidde.
Turen fra Oslo til Gardermoen i rolig motorveitempo på 37,5 kilometer tok 59 kilometer fra batteriet.
Ingen elbiler på markedet er så vidt vi vet likevel i nærheten av å matche rekkevidden til Tesla Model S.
Den er oppgitt til 50 mil med det kraftigste batteriet, 37,5 mil med det minste.
Det er gjort en rekke grep for å få til det, blant annet en kraftig regenerering (stillbar), der bremseenergien og bilens bevegelsesenergi genereres tilbake i batteriene.
Praktisk overgår Model S alle sine konkurrenter i familiebilklassen.
Bagasjerommet bak er oppgitt til 740 liter - en størrelse som får Mercedes E-klasse stasjonsvogn til å rødme (695 liter).
Og ikke nok med det, Model S har 150 liter stueplass under panseret.
Litt malurt i begeret:
Setene står ikke i stil til bilens elegante ytre.
Vi savner sidestøtte.
I baksetet er det også lite godt å sitte for et voksent menneske, sitteputen er for lav og kort.
I Tesla Model S har du heller ikke den opplevde kvaliteten og finishen som du finner i de andre luksusmerkene, for eksempel i BMW, Audi og Mercedes.
Biladministrasjonsselskapet Autolease beregner at modellen holder seg best i bruktmarkedet med følgende ekstrautstyr/utstyrspakke:
Signature Performance med panoramatak (9.550 kr), parkeringsassistent (2.850 kr) og vinterpakke (8.500 kr).
Bilen skal konkurrere i premiumsegmentet og bør være godt utstyrt som attraktiv bruktbil.
Markedsverdien er forsiktig stipulert.
Årsaken til det er risiko knyttet til elbilgoder som momsfritak, fri parkering/bom/ferge/kollektivfelt, opplyser Autolease.
Åtte års garanti på batteri er positivt.
Går det som Tesla selv antyder, vil markedsverdien trolig holde seg høyere enn stipulert her.
Her er våre vurderinger:
Førermiljø: Genial berøringsskjerm, med stor skrift.
Grei sikt, koppholdere (ikke bak) og oppbevaringsrom.
Akseptable seter foran.
Noe hjul- og vindstøy.
Kjøreegenskaper:
Helt syk aks!
Setter seg ned og klistrer seg som et frimerke til asfalten, meget bra styrerespons.
Luftfjæring i toppklasse.
Behagelig å sitte på med.
Plass:
Plass til syv (to barn under 10 år bakovervendte i bagasjerommet).
895 liter samlet bagasjeplass.
For kort og lav pute bak.
Kan ikke trekke henger.
Miljø:
Oppgitt rekkevidde med null utslipp er verdensledende, med god margin.
Sikkerhet:
Ikke testet i Euro NCAP, som vi vanligvis baserer karakteren på.
Fem av fem stjerner i tilsvarende US-test.
Model S mangler også moderne førerstøttesystemer, som for eksempel automatisk nødbrems, adaptiv fartsholder og filskiftvarsler.
(NB!
Karakteren er nedjustert fra 6 til 5 etter at artikkelen ble publisert i VGs papirutgave og på VG +).
Å eie:
Autolease:
Verditap høyere enn snitt i klassen, markedsverdi rundt 50 prosent e/3 år/45.000 km.
Årlige driftskostnader i treårsperioden er rundt 6.000 kr, høyere enn snitt.
Noe kort garanti på bil.
Pris: Null bilavgift.
Null moms.
For å gi et bilde:
Mercedesen i tabellen har 170 færre hestekrefter, og en nybilavgift er på 316.000 kroner.
Design:
Elegant og lekker hekk og gjennomførte linjer på siden.
Mangler noe kraftuttrykk i fronten.
Brukte 33 timer på lading
Skal du på langtur som krever mye kjøring, er det mulig du må legge inn lange frokoster og noen ekstra kaffepauser.
Lader du fra husholdningskontakt, tar det nemlig 33 timer å lade fra null til full.
Vi satte test-Teslaen til lading ved 16-tiden på ettermiddagen.
Da hadde den under ti mil kjørelengde igjen.
Søndag klokken 12.00 var den full.
Men siden batteriene har en slik «enorm» (i denne sammenhengen) kapasitet, kjører de færreste seg helt tomme i daglig bruk, og kan greie seg med vanlig stikkontakt-lading mesteparten av tiden.
Tesla-kunder får med en ledning og to kontakter, et til vanlig hjemmekontakt og offentlig ladeplasser for eksempel (strømstyrke 16 ampere).
Den lader 15 kilometer rekkevidde per time.
For å bedre ladefarten er det mulig å installere en såkalt 3-fase stikkontakt (240 volt/32 ampere).
Da lader du 40 kilometer «på tanken» per time.
Enkelte har 400 volt tilgjengelig hjemme.
Da kan man oppnå en ladefart på 65 kilometer per time.
Men ingenting slår superladerne, som lader bilen så godt som full på én time.
Ifølge Tesla tar det for eksempel en halvtime å lade på 30 mil kjørelengde.
Tesla skal i første omgang sette opp seks superladere, på Dombås, Lillehammer, Aurland, Gol, Brokelandsheia og i Lyngdal.
Batteriene har en garanti på 8 år, og vil gradvis svekkes.
Estimert pris på nye batteripakke er 60-80.000 kroner.
Her er standardene:
** CHAdeMO = kontakttype og ladeløsning for semihurtiglading av Nissan LEAF, Mitsubishi i-MiEV, Citroën C-ZERO, Peugeot iOn og Partner (ny versjon).
** Combo = ny kontakttype og ladeløsning for semihurtiglading av de første bilene vil være VW e-up! og BMW i3.
Teslas egen kontakt for hurtiglading av Model S.
Denne er raskere enn de nevnte hurtigladerne.
Etter at bilen ble lansert, har Tesla økt prisene.
I dag koster bilen ifølge hjemmesiden fra 461.000 til 607.800 kroner.
| 1
|
109172
|
Det mytiske opphavet til kung fu
En helt usedvanlig vakker og gjennomført film om den moderne kung fus' opphav.
Dog aller mest aktuell for de litt spesielt interesserte.
Dette er egentlig en slags biografi om Ip Man, legendarisk kung fu-mester og læremesteren for Bruce Lee, det myteomspunnede og tidlig døde ikonet, som er den mest sentrale personen som brakte kung fu til Vesten - i alle fall til Vestens underholdningsindustri.
Ip Man (1893 - 1972) kom fra det gamle kinesiske klansystemet, gjennomlevde store prøvelser gjennom den brutale japanske okkupasjonen av Kina - og endte til slutt som grandmaster og i Hong Kong.
Denne biografien om ham mer enn streifer de historiske hendelsene.
Mens en del av de mer kampsport-interne tingene nok vil gå de aller, alle fleste hus forbi - selv om de er godt integrert i den «sannheten» som fortelles her.
Mangt og mye i denne filmen må forresten kalles «poetiske sannheter».
For man kan jo ikke lage en film som dette uten å vie kampsporten selv og dens fantastiske koreografi adskillig plass.
Det er her filmens kvaliteter virkelig ligger:
Stil, skjønnhet, voldsestetikk av den makeløse sorten, utrolig vakkert og effektivt fotografert, ofte satt inn i nokså spesielle sammenhenger:
Det mest bemerkelsesverdige foregår enten i silene regn eller i fallende snø.
Det er eksplosjoner av følelser, kunnskap og ære, kraftfullt og utsøkt estetisk.
For, som det sømmer seg disiplinerte Østens mennesker:
Det er kun gjennom actionen uttrykkene blir sterke.
Alltid ellers er menneskene behersket, jevne og nesten uttrykksløse.
Dog uten at man et øyeblikk er i tvil hva som foregår.
De som søker en ren actionfilm vil muligens både bli skuffet og havne i en smule villrede av denne filmen.
Alle andre som er interessert i en sansbar, bakenforliggende historie og mentalitet rundt et - tross alt - såpass sært fenomen som østlig kampsport, vil finne en virkelig utsøkt rik kilde.
Det skjer ikke ofte.
Men dette er faktisk action som art-film.
Eller art-film som action.
Sjeldent og utsøkt!
| 1
|
109173
|
Velment om avhengighet
Noen filmer lages åpenbart med ideelle hensikter.
«Thanks for Sharing» er en både velment og nesten vellykket film om avhengighet.
Filmens tittel henspiller på det tilsiktet åpne, inkluderende felles-mantraet i grupper som bearbeider avhengighet.
Det begynte med Anonyme Alkoholikere; møter der de rusavhengige fritt kan snakke om sin bakgrunn, sine erfaringer, sine nederlag og sine seiere.
Alt i bevisstheten om at deler man sine problemer med andre, likesinnede, blir byrdene lettere å bære.
Etter hvert er disse gruppene utvidet til også andre typer avhengighet.
I dette tilfelle:
Sexavhengighet.
Adam (Mark Ruffalo) er mannen i midten her, mannen som i sitt tidligere liv hadde et totalt destruktivt og absorberende liv i forhold til sex.
Han er så avgjort på rett vei, etter å ha tatt store avgjørelser om alt han ikke må utsette seg for.
Det samme gjelder den tidligere alkoholisten.
Og den ennå svært så aktive kikkeren.
Livet som streit nøkternhet er ikke enkel.
Man utsettes jo for en uendelighet av fristelser.
Og for Mark sin del, blir det spesielt vanskelig når han skal innlede - etter fem tørre år - et kjærlighetsforhold til den svært så sensuelle Phoebe (Gwyneth Paltrow).
Det er mye fint og dyktig folk i denne filmen.
Og de forsøker helhjertet å lage gangbart drama ut av det.
Det lykkes en god stund; det er scener, her, som virkelig river.
Men det er ikke til å komme fra at å lage film om ideelle, prisverdige målsettinger er vanskelig.
Man må jo nesten havne ned på noe oppbyggelig - og da havner man lett ned i både sentimentalitet, klisjeer og forenklinger.
Og det unngår heller ikke «Thanks for Sharing».
Men når det er sagt:
Mange ærlige sjeler vil møte mer enn overfladiske utfordringer i denne filmen!
| 0
|
109175
|
Plateanmeldelse:Billie Joe + Norah - «Foreverly»
Grin day.
ALBUM:
COUNTRY/FOLK Billie Joe + Norah «Foreverly» (Warner)
Her går man og venter i 55 år på en mann/kvinne-duetthyllest til Don og Phil, The Everly Brothers, og så kommer det to på ett år (Bonnie «Prince» Billy og Dawn McCarthy var frempå tidligere i år).
Billie Joe (Armstrong, fra Green Day) og Norah (Jones) går spesifikt til verks.
«Foreverly» er brødrenes klassiske album «Songs Our Daddy Taught Us» (1958) i sin helhet, trofast mot originalene og/eller epoken.
Ståbass, saloonpiano, tette harmonier.
Det er skillingsviser, fulle av tragedier, slit og religiøs angst; «Frem fra glemselen» på amerikansk.
Billie Joe etteraper tonen til Phil, men strever.
Jones er sin generasjons fremste duettpartner.
Fint - og ganske meningsløst.
BESTE LÅT:
«Lightning Express»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109176
|
Plateanmeldelse:Blood Orange - «Cupid Deluxe»
C-vitaminer for viderekomne.
ALBUM:
INDIEPOP «Cupid Deluxe» (Domino/Playground) Devonté Hynes har vært innom dansepunk i Test Icicles (si det fort) og kalte seg tidligere Lightspeed Champion.
Londonmannen har svevd rundt på så mange prosjekter de siste årene, at bare det å gi ut noe er interessant i seg selv.
Debuten som blodappelsin var imidlertid kreativt tåkeprat.
Denne er nydelig, klarere.
Inspirert av de mer outrerte sidene av New York, kanalisert gjennom yachtpop-aktig åttitallsfunk og et storveis forvirrende fokus.
Noe surr i kantene, men nesten hver eneste låt er en jublende liten skatt.
Om Prince hadde stått bak hadde alle vært over seg av begeistring.
BESTE LÅT:
«You're Not Good Enought»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109177
|
Plateanmeldelse:Didrik Solli-Tangen - «The Journey»
Didrik på dypt vann.
ALBUM:
POP Didrik Solli-Tangen «The Journey» (Class A Records) Ingen betviler stemme-egenskapene til Didrik Solli-Tangen, men hans nye album er skjemmet av et noe merkverdig og mildt sagt sprikende repertoar - fra en opprinnelig shanty i starten til avsluttende «Anthem» fra «Chess».
Platens siste musikaltunge halvdel (to spor fra «Les Misérables») vitner om en nær feighet og altfor trygt valg i forhold til coverne av Eagles, Jon English og Tim Buckley.
Hvorfor ikke stå løpet helt ut?
Skrive flere egne låter - de er jo de beste her?
Samtidig kan produksjonen fra svunne tider (masse romklang og dunkle synther) med hell oppdateres.
«The Journey» avslører dessverre en usikker artist på et tidspunkt i karrieren hvor rutinen allerede burde ha inntruffet.
BESTE LÅT:
«Without You»
| 0
|
109178
|
Plateanmeldelse:King Midas - «Rosso»
Årets norske comeback.
ALBUM:
INDIEPOP «Rosso» (Fysisk Format)
Denne oslokvintetten hadde et fenomenalt momentum rundt årtusenskiftet, men ble dernest et grelt eksempel på at kombinasjonen indieband og stort plateselskap ikke alltid slår gnister.
Den dunkle storbypopen deres var til slutt så hultlydende at de like gjerne kalte den siste platen sin «Sorry».
Seks år senere er det orden i sysakene; bitte lite selskap, null press og åpenbart ny tenning.
Ni spor, hvorav to helt instrumentale, som glir gjennom en mørk, urban jungel med praktfull kraut-synth, streng saksofon og en følelse av fare rundt hvert hjørne.
På «Rosso» er det stengetid for lengst.
Samtidig er dette fengende og tilgjengelig musikk, der popmelodier, fettfritt groove og små jazznikk finner hverandre på et nachspiel med sikkerhetslåsen vridd ekstra godt rundt.
BESTE LÅT:
«ColorSound»
| 1
|
109181
|
Plateanmeldelse:Robbie Williams
- «Swings Both Ways»
Robbie Williams (39) forsøker å reise tilbake til sitt største øyeblikk, men drukner i oppmerksomhetssykt bajaseri.
ALBUM: POP/STORBAND Robbie Williams «Swings Both Ways» (Island/Universal) Ah, Robbie.
Gutten som skulle bli konge, og redde plateselskapet EMI.
Nå er EMI stykket opp og solgt.
Og Robbie Williams er «bare» nok-én popstjerne.
Hva brast så høyt?
Vel, mangelen på gjennombrudd i USA kostet nok krefter.
Amerikanerne ville ha Adele i stedet.
Det er vanskelig å bebreide dem for det.
«Swing When Your Winning» (2001) var et overskuddsprosjekt fra en popartist på høyden av sin «sjarmerende» arroganse.
Det er det mest solgte albumet hans, og skoledannende:
Utallige er sangerne som i årene etter har følt det maktpåliggende å påtvinge oss sin «tolkning» av «den store amerikanske sangboken».
«Swings Both Ways» - halvt originalsanger i swingdrakt, halvt gamle standarder i smoking - kommer 12 år senere, og smaker unektelig mer av desperat opportunisme.
Det begynner bra.
Nye «Shine My Shoes» er øsende popswing, en effektiv ouverture signert den gamle makkeren Guy Chambers (han er tilbake i folden).
«Go Gentle», rullende pianopop, uvanlig varmhjertet, er en serie lettere premature kjærlighetsråd til datteren Theodora Rose (1).
Så begynner tøyset som kjapt skal kvele albumet.
«I Wan'na Be Like You», fra Disneys «Jungelboken» (1967), en scattende duett med Olly Murs, er akkurat så tåpelig som man kunne frykte.
Tittelkuttet, en uttværet homsespøk, selvsagt i duett med Rufus Wainwright, er masete umorsomt.
Versjonen av Cab Calloways burleskklassiker «Minnie The Moocher» sender tankene i retning Hans-Erik Dyvik Husby i «Stjernekamp».
Vondt for både øyne og ører.
Og hvem i all verden vil ha nye, trauste utgaver av «Dream A Little Dream», i duett med Lily Allen, «Little Green Apples» (med Kelly Clakson), «If I Only Had A Brain» og - herregud - «Puttin' On The Ritz»?
De grunne, uoppfinnsomme låtvalgene får albumet til å virke som lydsporet til et varietéshow på TV2 en sliten lørdag.
Nye «Soda Pop» (med Michael Bublé), swingversjonen av «Supreme» og orkestrerte, pene «Snowblind», drukner i bajaseriet.
Det avsluttende sirkusnummeret «No One Likes A Fat Pop Star» er den «selvironiske» Robbie på sitt mest «se på meg!»-trettende.
Det å «ikke ta seg selv så alvorlig» er også en strategi.
Williams har utvilsomt en fremtid som sceneartist og allround entertainer.
Sin generasjons Tom Jones.
Det er ingen skam.
Men det blir ikke nødvendigvis gode plater av det.
BESTE LÅT:
«Go Gentle»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109182
|
Plateanmeldelse:Diverse artister
- «Tyst för fan:
Ekon från Ebba Grön»
Ekko av fortid og samtid.
ALBUM:
PUNK Diverse artister «Tyst för fan:
Ekon frän Ebba Grön» (BMG Chrysalis/Sony)
En vellykket hyllest til noe så ikonisk skulle være umulig.
Men verden går ikke så mye fremover; de sosiale og personlige utfordringene er like aktuelle.
Hvilket gjør samlingen like sann som da Thåström, Eriksson og Ljungsted bare var tre kompiser i Rågsved.
«Vad ska du bli?» justeres for eksempel til curlinggenerasjonen, og Alina Devecerski gjør «800˚» 2013-sint.
Eneste norske, Honningbarna, gjør sin beste låt på veldig lenge.
Smartest er «Beväpna er» av Samling, der motsetningen mellom tekstens mobiliseringsoppfordring og arrangementets Coldplay-klingende popbunn blir forførende sødmefylt - og mye sterkere.
BESTE LÅT:
«Beväpna er»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109186
|
Film:Laber potens i Las Vegas
Med en sånn nobel årgang av skuespillere på et brett, er det lov å håpe på real moro og høy potens.
Men mot et haltende manus kjemper selv tungvektere forgjeves.
Riktignok er det minneverdige scener, både av det muntre og ømme slaget.
Tonen er gjennomgående underholdende i dette feelgood-dramaet, som ikke strekker seg utover det ordinære.
Dette handler om vennskapets sterke bånd hos en gjeng som nærmer seg 70.
En er rik og gifteklar, (Douglas) en er nedtrykt enkemann (de Niro), en har et haltende ekteskap (Kline) og en overbeskyttes av sønnen (Freeman).
De feiler altså mye, men tar seg sammen når den rike sjarmør endelig skal gifte seg, og det med en dame rundt de 30.
Turen går til utdrikningslag i Las Vegas, der utfordringer, misforståelser og bikinikledte damer står i kø.
Dette er «Hangover» der referanser til viagra, prostata og potensielle slag (både hjerne- og knyttneveslag) er omfattende.
Tonen gutta imellom er preget av både godhet og gnisninger.
Men de gjentagende kløneriene og de repeterende henvisninger til alderdom gjør at samspillet mellom dette stjernegalleriet sjelden letter.
Det virker som om dette høyst kompetente laget ikke er helt tilfredse med hverken rollefigurer eller replikker.
Den som er mest komfortabel i situasjonen er Freeman, som med en ironisk snert gir rollen sin vitalitet.
Ømhetens representant er Mary Steenburgen, som ved moden kvinnerefleksjon tenner både en og to gnister hos gutta, og som ved sitt blotte nærvær penser filmen inn på sporet av verdien av levd liv og at gleden også eksisterer blant folk som har passert de 60.
Sånn sett er dette grei underholdning, som ikke helt utnytter potens og potensiale.
| 0
|
109187
|
Film:Uforpliktende sex og andre farer
Er man opptatt av hvilke farer i livet nokså intens uforpliktende sex - i dette tilfelle homosex - kan medføre, kan dette være filmen for deg.
Dog:
Vi er antakelig ganske mange andre som forlanger mer av en film, som i rettferdighetens navn inneholder nok til en sju minutters kortfilm.
Men ikke mer.
På noe vis.
En ung mann oppsøker en naturiststrand for homofile.
Solen synes sekundær, den bakenforliggende skogens muligheter til uforpliktende utfoldelse, desto viktigere; dette er rendyrket cruising, som begrepssikre mennesker vil kjenne til.
Mellom eksplisitt utfoldelse og påfølgende ekstatisk sprut, skjer det et mord.
Og vår hovedmann i fortellingen blir så aldeles sønderrevet inni seg mellom den moralske forpliktelse og det besettende begjær.
Dette er fransk, så man forstår jo at valget ikke er lett.
På noe vis.
Noen vil kalle dette dyptpløyende, sterkt og minimalistisk.
Jeg mener det er grunt som en sølepytt.
Sex er utvilsomt en hovedingrediens i klassisk filmskaping.
Bare sex er porno.
Så det må være tillatt, siden dette ikke skal være porno, å etterspørre litt karakterstudier, utvikling og engasjerende drama.
Etterspørselen blir aldri besvart.
| 0
|
109190
|
Glitrende «Hunger Games: Catching Fire»!
Kapittel to av fenomenet «The Hunger Games» er en bemerkelsesverdig mye bedre film enn den første:
Velspilt, interessant, dyptpløyende og underholdende.
Dersom noen måtte være i tvil:
Vi befinner oss i den populære, dystopiske fantasy-verdenen til forfatteren Suzanne Collins og hennes «The Hunger Games»-trilogi.
I landet Panem er all rikdom og makt samlet i metropolen Capitol, mens 12 «Distrikter» slaver for dem.
Det er et beinhardt maktdespoti som holder distriktene i sjakk.
Det kanskje mest makabre utslaget, er den årlige reality-serien «Hunger Games», der utvalgte ungdommer fra distriktene skal kjempe mot hverandre på liv og død, inntil én sierherre står tilbake.
Første film kom i fjor.
Den led av alvorlige mangler, ikke minst fordi det åpenbart var vanskelig å balansere «moralen» i bøkene:
At barn/ungdom skal drepe barn/ungdom.
Og at en «seierherre» i tillegg må komme gjennom prøvelsene uten å være altfor tilsmusset som gangbar helt.
Det gikk på et vis; Jennifer Lawrence som sentralfiguren Katniss Everdeen holdt mål.
Denne gangen briljerer hun.
Og et svært persongalleri rundt henne - delvis med nye roller - har fått mye mer å spille på.
Opplegget er at årets Hunger Games er den 75. i rekken; tid for jubileumsutgave.
Nye regler, nye utfordringer, ny dævelskap.
For det handler selvfølgelig ikke bare om et groteskt TV-spill, men også hvordan en despotisk og paranoid diktator (Donald Sutherland) kan beholde sitt jerngrep om Panem.
Som film profitterer «Cathing Fire» grovt på et nytt og annerledes action-fokus i forhold til den første filmen.
I stede for de råtne oppgjørene ungdom mot ungdom, er det en klar politisk vridning:
Det handler mye mer om enkeltpersoners opposisjon mot de despotiske styresmaktene.
Og det gir både spillerom, utfordringer og muligheter den første filmen ikke hadde.
Dessuten dukker det opp politisk relevans her, som gjør filmen mye mer interessant og gjenkjennelig.
Selvfølgelig der dette en dyster fremtidsvisjon.
Men ikke annerledes enn at millioner av mennesker lever under tilsvarende forhold også nå.
Det er gjenkjennelig, interessant og relevant.
Det er naturligvis ikke til å komme forbi at «Catching Fire» er en oppfølger, og at man helst bør ha sett fjorårets begynnelse før man ser denne.
Uten at det er tvingende nødvendig.
Man forstår dessuten at kampen langt fra er over; kapittel tre er åpenbart underveis; det finnes et endelig oppgjør som skal kjempes i fremtiden.
«Catching Fire» kunne lett havnet i klem som den «nødvendige andrefilmen» i en trilogi.
Det er den ikke; den er en glitrende, utfordrende, velbalansert og - faktisk - meget vakker spenningsfilm.
| 1
|
109191
|
Bokanmeldelse:Karpe Diem - «Dødtid»
Karpe Diem ville lage noe som ikke var en bandbiografi.
De endte med en av de beste biografiene over et norsk band noensinne.
Deres beste plate kom i 2010, de ble Årets Spellemenn i 2011 og styrket nasjonalskatt-statusen i 2012.
Men med Oslo Spektrum-konserten og «Dødtid» seiler 2013 opp som det største Karpe-året til nå.
«Dødtid» lanseres som en samling fotografier og skriblerier fra de siste par årenes turnévirksomhet, som ifølge presseskrivet verken er biografien eller historien om Karpe Diem.
Muligens er det den avslappede innstillingen som gjør utslaget; resultatet er uansett en herlig leseropplevelse, hvor vi kommer godt under huden på både Magdi, Chirag og deres nærmeste - både familie- og bandmedlemmer.
Fotograf Michael Ray Vera Cruz Angeles («akam1k3») har fulgt dem tett, og har fanget et utall magiske øyeblikk, både de eksplosive og de intime.
Her er alt med, fra ekstatisk konfettisprut i utsolgt Spektrum til grim hverdag i en kinosal med 46 betalende tilskuere.
Karpe-guttene kan å skrive; de påpeker selv at det er omtrent det eneste de kan.
Og de har lagt mye hjerte i disse tekstene, hvor kun én snakker om gangen.
På subtilt vis fremstår stykkene som rørende kjærlighetserklæringer til duopartneren, selv om de på ingen måte sparer på eddiken - som når Chirag tar for seg det han mener er kortvokste Magdis Napoleon-kompleks.
Samtidig greier Magdi å skrive om «lillebror» Chirag (seks og en halv uke yngre) uten at det blir pinlig føleri av det.
I det hele tatt berører disse frittstående tekstene både svulmende sentimentalitet og store, viktige temaer uten at det blir flaut lesestoff.
I bok som i musikk er Karpe mestre i å balansere mellom det høytidelige og det humoristiske.
«Dødtid» byr på mye krutt.
Chirag legger bredsiden til mot både Sirkus Eliassen og Gunnar Greve, mens den hundre prosent straighte Magdis forsvar for cannabis fremfor alkohol må sies å være blant de mer oppsiktsvekkende innlegg i rusdebatten fra artisthold på en stund.
Bokens styrke ligger i åpenheten.
Om fedre og mødre, om ekteskap og singelliv, om ubesvarte venneforespørsler til tidligere rapkolleger på Facebook, om 22. juli-markeringer, om mangel på kulturelle referanser.
«Dødtid» er også med på å utfordre bildet av Karpe som definisjonen av politisk korrekthet:
«Jeg trodde jeg var blant de beste rapperne i Norge da jeg var 16 år.
Seksten år!
Tenk deg hva jeg trodde da jeg var 19 og vi platedebuterte.
Tenk deg nå.»
Og duoens ymse spark mot media er lettere å svelge når Magdi røper at han «passer på at jeg ikke har på de samme klærne som på bildene vi tok med Dagbladet i går».
Boken er samtidig en nydelig hyllest til fans, og et fabelaktig dokument over dedikasjon til eget prosjekt.
Pretensiøst og jordnært.
En visuell fest og en lyrisk tivolitur.
* Slippes torsdag 21. november
| 1
|
109192
|
Konsertanmeldelse:Nickelback i Telenor Arena
Nickelback er en lidenskapsløs kopimaskin.
Nickelback Telenor Arena Publikum:
Ca. 12 000 (halvfullt)
Alt man hører er Daniel Adairs statiske basstromme og en grøt av grå gitarmasse.
Det er ikke støy en gang.
Det er noe mer umusikalsk.
Nickelback spiller visstnok «Animals» der oppe, men det er ikke så godt å si.
Ikke siden Metallicas konsert for tre-fire år siden har jeg hørt så gruvekkende lyd her ute.
Det passer, på et vis, for Nickelback-sjefen Chad Kroeger er en aldeles utstudert kopi av Metallica-vokalisten og gitaristen James Hetfield.
Buksene er de samme (trange svarte jeans).
T-skjorten (trang, svart).
Svettebåndene rundt håndleddene (svarte).
Han bedriver den samme «bredbeinte» gitarharvingen.
Peker «demonisk» mot publikum på eksakt samme vis.
Han skriker «Oschloooo!» allerede i løpet av den første låten, og ekkoet dundrer i kortveggen på den andre siden av scenen.
Nickelback er musikkverdenens mest forhatte band - av «alle» andre enn de 12 000 menneskene som befinner seg her i kveld.
Folk simpelthen avskyr dem.
De er definisjonen av sjelløs «corporate rock»
(Kroeger er gift med Avril Lavigne, de to er et ekteskap inngått i bransjerockhelvete); det er blitt en YouTube-sport å sidestille låtene/videoene deres, for å illustrere hvor like de alltid er.
De er dessuten fra Canada.
Et gåtefullt land, som i hovedsak er kjent for å ikke være USA.
Det hadde vært rent beroligende å finne noen formildende omstendigheter.
OK:
Nickelback-sangene er ikke så «like» som folk skal ha det til.
Det er arrangementene og oppbyggingene som er identiske.
Den fullstappede, udynamiske gitarveggen.
Den monotone trommingen.
Om låtene deres ikke alltid ligner hverandre, så minner de om noen andres.
Før var det Pearl Jam og den mer sutrete enden av grønsjen.
I senere år har de oppdaget åttitallet, puddelrock, powerballader og Bon Jovi.
Men når Kroeger skriker «Oschlo, make some noise!» - vel, så lager Oslo «some noise».
Nickelback kan håndtere et refreng, og de har få som er bedre enn det i tredjelåten «Photograph».
Det er denne typen poprock som er smøret på brødet deres, mye mer enn «metal»-låtene.
De mest entusiastiske publikummerne står i en U-tunge foran scenen.
Bandet selv utnytter seg lite av plassen de har til rådighet, og holder seg stort sett i en klynge på høyre side.
«Timmm-aaaay!» roper Kroeger etter at en av roadiene deres har lagt noen simple pianoakkorder på mot slutten av låten.
Så drar de den dypt krenkende «Something In Your Mouth».
Bandet som i begynnelsen av karrieren gjorde sitt beste for å virke mørke og plagede, fulle av «angst», har nå funnet sitt virkelige kall:
Å lage musikk for strippeklubber i Las Vegas.
Dernest «one for the ladies», altså en ballade.
For noen gentlemen.
Kroeger har en oppfatning om hva rock «er», eller bør være.
Den er et barns, eller en beinhard kynikers.
Jack Daniels T-skjorte.
Kasting av plektere og trommestikker ut i publikum.
En «spycam» som han i et øyeblikk filmer publikum med, egentlig et helt ordinært videokamera, og ellers får lite gøy ut av.
Vitsingen hans mellom låtene er umorsom og innøvd.
Se! Broren hans, bassisten Mike Kroeger, har hvit T-skjorte!
Er det «rock» da?
Han er som en innpisker på et loppesirkus.
En bløffmaker.
Den forsøksvise satiren i «Rockstar» synes tapt på publikum.
Hva verre er:
Den synes tapt på bandet selv.
«When We Stand Together» har et rødmefremkallende «yea, yea, yea»-refreng, og munner ut i en elendig trommesolo.
Bandet kommer tilbake og spiller et riff egnet for folk som synes at «Load» er den beste Metallica-platen.
Blå lasere rekvireres for den trette motivasjonscoach-rocken i «Gotta Be Somebody».
Kroeger står på plattingen bak trommene og preker til menigheten i «Lullaby».
Gitaristen Ryan Peake får synge et vers av «Figured You Out».
De avslutter det ordinære settet med den beste Pearl Jam-pastisjen sin, «How You Remind Me».
Alle vet at de kommer tilbake.
Nickelback er sikre som banken, og spiller det samme settet, kveld etter kveld etter kveld.
De er det mest mekaniske bandet jeg har sett på denne siden av Kiss.
Folk vil ha hits?
Da skal folk få hits.
Ikke mindre, og i alle fall ikke mer.
Denne turneen heter, for ordens skyld, «The Hits Tour».
Rene ord for penga.
Peake - han ser ut som en ung advokat på vei til jobb på «casual friday» - får prøve seg igjen i en grusomt tunglabbet versjon av Elton Johns «Saturday Night's Alright For Fighting».
De takker av med mer nittitalls-Metallica, i form av «Burn It To The Ground».
Til alle som gikk inspirerte og glade ut i kvelden etterpå:
Fint for dere.
Jeg kan ikke være enig.
Personlig må jeg gi «alle» rett.
Nickelback er virkelig kjipe greier.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109193
|
Teater:Dynamisk samspill i «Haugtussa»
Det er intimt, intenst og vakkert når Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig byr opp til en time i Haugtussas verden.
DET NORSKE TEATRET «Haugtussa» Av Arne Garborg Regi:
Ane Dahl Torp/Erik Ulfsby Musikk:
Sjur Miljeteig Med:
Ane Dahl Torp, Sjur Miljeteig
Garborgs mesterlig diktverk er stadig gjenstand for tolkninger i ord og toner.
Ekteparet Torp/Miljeteig har laget sin versjon; en forestilling preget av Miljeteigs musikalske tyngde i improvisert musikk, og Torps lekende evne som skuespiller.
Det resulterer i dynamisk musikalsk samspill der det lyriske skifter om kapp med det rå og rocka.
«Haugtussa» kom ut i 1895, og regnes som et av hovedverkene i norsk litteratur.
Historien om Veslemøy, naturen på Jæren, de mørke undertoner og den brennende lidenskap har fascinert kunstnere i ulike sjangre.
Haugtussa har vært spilt som teater, ballet, konserter og diktopplesning.
Grieg har laget musikk til en del av diktene.
Det samme har Ketil Bjørnstad.
For noen år siden hadde Valkyrien Allstars en hit med diktet «Elsk» fra verket.
Historien om Haugtussa innbyr med andre ord til mengder av fri tolkning.
Ane Dahl Torp har selv satt sammen utdrag fra «Haugtussa».
Fokuset ligger i vesentlig grad på Veslemøy.
Med enkle rekvisitter, som små lekedyr, en liten vugge og en lampe skaper Torp og Miljeteig illusjoner av det ville og vakre som rår i menneskesinnet, indre og ytre naturkrefter, mørke og mystikk.
Vi følger Veslemøy
- Haugtussa - og hennes sanselige vei gjennom prøvelser fra troll og trollete gutter til å få en dypere innsikt i sitt eget liv.
Torp varierer i uttrykk og stemmeleie, fra det ømt, sårbare til det høylydt utagerende.
Dette er ingen Haugtussa med nyromantisk tilsnitt, men ikke desto mindre en betagende opplevelse med vakre og voldsomme lyriske partier.
Torp er full av følelser og empati for sin Haugtussa.
Hun kan bruse opp, for så å bli nesten nøktern observerende.
Rolig samler hun trådene mot slutten der hun beseirer de vonde kreftene med ordene:
"Nei, heller vil eg med augo sjå, enn blind og dauv gjennom verda gå og ikkje det sanne skilja!"
Miljeteigs lydbilde har samme spennvidde som Torp.
En stillferdig trompetsolo over salmen «Det hev ei rose sprunge» glir over i samplede lyder med tungt trøkk eller varsom poesi.
Duoen Torp/Miljeteig har hver sin finstemte kunstneriske nerve, som i dette tilfellet har generert en samkjørt tone.
| 1
|
109194
|
Film:Dench og Coogan på sporet
Britenes to beste skuespillere i svært engasjerende adopsjonsdrama.
Philomena er navnet på en eldre irsk kvinne vi møter i denne filmen - ei snill, eiegod dame man ganske nedsettende kan kalle «enkel» med en vond historie i bagasjen.
Som ung jobbet hun i et kloster i Irland på 50-tallet og havnet i «uløkka»:
Hun fikk barn utenfor ekteskap, og de strenge reglene i klosteret krever at hun oppgir foreldreretten etter å ha opptrådt så «usømmelig».
Barnet blir solgt til adopsjon
- Philomenas store ulykke i livet.
Judi Dench leverer et nydelig og respektfullt portrett av Philomena - vi tar del i hennes sorg, og vi higer etter en tekopp i lag med denne lille damen.
Like god er Coogan.
Han spiller den tidligere politiske journalisten Michael Sixsmith, en rimelig snobbete og arrogant sådan.
Det er sjelden kjedelig å se britiske «stiff upper lips» på lerretet- og Coogan er en av de desidert beste på å sarkastiske, resignerte avleveringer.
Han fnyser først når han får nyss om Philomenas historie som han avviser som vulgært «Tore på Sporet»-materiale.
Men, som den gode journalisten han er vet han når han har en god «story» foran seg.
Og filmen om den er også en knakende god «story»!
Det hender ikke ofte at man ønsker seg lengre filmer på kino nå for tiden - problemet er oftest det motsatte.
Historien i «Philomena» har så mye krutt at den helt sikkert kunne blitt utvidet til en TV-serie, og i tillegg er godt observert britisk klasse-studie.
Enn så lenge får man trøste seg med boken filmen er basert på - ført i pennen av Sixsmith selv.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109195
|
Film:Mislykket mestermøte
Dyktig, om enn ujevn, regissør - Ridley Scott - møter briljant misantropisk forfatter, Cormac McCarthy, i et spesialskrevet manus.
Hva kan gå galt?
Absolutt alt, viser det seg.
«The Counselor» er et grelt eksempel på hva som kan skje når en filmmaker har så mye respekt for en forfatter, at han aldri tar mot til seg til å si:
«Hør nå her».
Det er en ambisiøs film.
På overflaten en bevisst tåkelagt historie om en ung, opportunistisk advokat (Fassbender), som lar seg lokke av raske penger og involverer seg med en narkotikasmuglerring.
Men ikke for McCarthy et så simpelt ærend, selvsagt.
Nei, McCarthy vil si noe både om narkotikabransjens økosystem (á la «Traffic», 2000) og hvordan valgene våre «skaper en ny virkelighet» (les: får konsekvenser).
Om hvordan mennesker dypest sett er et rovdyr, og - i filmens beste monolog - om hvordan sorgen vi føler er en verdiløs valuta.
Scott behandler McCarthys ord som om de var det pureste gull.
Han kjæler med den trette symbolikken (sjekk den geparden!), og lar seg ikke en gang lokke til brydd latter av de pinlige sexscenene.
Problemet er at McCarthys ord er alt annet enn gull.
OK, så finnes det tilløp her.
Det skulle ærlig talt bare mangle.
Monologen om sorg er nevnt.
Brad Pitts «oneliner» - «Dersom din definisjon av venn er noen som vil dø for deg, da har du ingen venner» - er også minneverdig.
Men stort sett snakker alle til hverandre som om de var deltakere på en kongress for James Bond-skurker.
Selv ikke de dummeste karakterene går av veien for å spre om seg med pompøsiteter om sex og eksistensiell tomhet.
«Du er kald», sier Javier Bardem til Diaz.
«Sannheten har ingen temperatur», svarer Cameron Diaz.
Dette er tanker McCarthy burde ha spart til et annet prosjekt i et annet medium.
Den oppstyltede dialogen han har skrevet, har ingenting i et filmmanus å gjøre.
Ingen snakker slik til andre mennesker.
Aller minst folk som er så tette i nøtta som disse.
Selv måtene folk tar livet av hverandre på er utroverdige i denne filmen.
Skuespillerne tar selvsagt McCarthys svulstigheter på det største alvor.
Fassbender, som filmens mest naive karakter, kommer seg greit nok ut av det.
Men både Javier Bardem (for øvrig ikledd nok en latterlig frisyre - jfr. den mange reiser mer vellykkede McCarthy-filmatiseringen «No Country For Old Men») og spesielt Cameron Diaz er langt ute og sykler.
Sistnevnte, i rollen som meget fatal «femme», har ikke vært mer utilpass siden «Gangs Of New York» (2002).
Men begge ligger godt an når neste års «Golden Raspberry Awards» skal deles ut.
Brad Pitt er ikke lenger i stand til å spille noen andre enn «Brad Pitt».
McCarthy kan på sin side komme til å gjøre det skarpt ved «Bad Sex Awards»-utdelingen.
Manuset renner over av bitter kvinneforakt.
Med «The Counselor» kan han ha gått glipp av den - teoretiske
- Nobelprisen sin.
(Nå gir jo ikke Akademiet prisen til amerikanske forfattere).
Det er en fiasko såpass interessant at den kan være verdt å se én gang, i alle fall for Scott- eller McCarthy-entusiaster.
Men ingen tvil om saken:
«The Counselor» er en fiasko, nært innpå en katastrofe.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109196
|
Film:«Carrie» går igjen
Brian De Palmas originalfilmatisering (1975) av Stephen Kings novelle er noe så sjeldent som en horrorfilm som oppnådde Oscar-nominasjoner.
Den har i alle fall fire-fem scener og øyeblikk som er uforglemmelige.
Så hvorfor har Kimberly Peirce («Boys Don't Cry») følt at vi trengte nyinnspilling?
Fordi «dagens ungdom» ikke er i stand til å se på en snart 40 år gammel film?
Eller for å gi en kvinnelig regissørs versjon av historien - som i De Palmas utgave er ganske lidderlig?
(De Palma, Hitchcock-fan som han er, er en av Hollywoods største voyeurer).
Litt av begge deler, kanskje.
I så fall er det merkelig at Peirce' «Carrie» føles så datert, og at hun har valgt å planke de fleste av originalmanusets sekvenser, helt ned til den famøse dusjscenen og de gule gymtoppene.
At mobbingen av tittelens Carrie nå foregår via mobiltelefon og YouTube, er ikke et tilstrekkelig godt poeng.
At denne nye «Carrie» har ytterligere et lag ømhet for den unge jentas prøvelser, og at Carrie her oppdager sine telekinetiske evner på et tidligere tidspunkt, og således utvikler en større kontroll og vilje i forhold til dem, er heller ikke noe som monner.
De Palmas film var både en tragedie, en komedie og en satire.
Peirce toner ned de operatiske tendensen.
Det er spesielt merkbart i Julianne Moores innats som den religiøst hysteriske Margaret - Carries psykopatiske mor.
Det er også til å føle på i Peirces relativt sindige bruk av kameraet.
De Palmas film var en fargerik lek med filmmediet - «splitscreen», sakte film, gjennomtenkt lyddesign, den berømte «figure 8»-kamerakjøringen i ball/gymsalen.
Denne er flat i forhold, og mangler den i sin tid skoledannende avslutningen.
Grace Morentz er brukbar i tittelrollen, om enn monoton.
De Palma-filmens Sissy Spacek hadde et mye bredere register - Grace Morentz ser stort sett bare redd ut.
Det kan også innvendes at hun simpelthen er for glamorøs til å spille den.
Likevel.
Det er ikke noe dårlig forsøk, dette.
Det føles bare ikke nytt nok til å rettferdiggjøre sin eksistens.
At selve historien fortsatt føles unik, og ualminnelig empatisk for sjangeren, skal imidlertid ingen ta fra «Carrie» - ei heller i denne utgaven.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109197
|
Film:Genialt om den absolutte grusomhet
Hvor normal kan den grusomste umenneskelighet bli?
Beklager:
Den kan bli ikke bare helt normal.
Men også tiljublet, beundret og gjenstand for en finfin karriere.
Jeg har vært filmanmelder i 25 år, og har sett noen forsøk på å beskrive det ubeskrivelige.
Denne filmen er nok den som har lykkes best i sitt tvers gjennom rystende forsett.
Bakgrunnen er denne:
Midt på 60-tallet foregikk det en sanseløs drapsorgie i Indonesia, der i alle fall en million mennesker ble drept.
Dekket var syltynt:
Jakt på «kommunister».
I virkeligheten handlet det om at de militære kuppmakerne systematisk utryddet enhver form for opposisjon og/eller kritikk.
I tillegg til at det var sterke elementer av etnisk rensing.
De militære ville helst slippe blod på sine prektige uniformer.
De overlot drepingen til paramilitære grupper, som med stor iver og utrolige oppfinnsomhet fant de mest utspekulerte måter å ta livet av folk på.
Folkemord er fakta som har ridd alt for mange steder og tider i verden.
Som regel vil morderne gjemme seg.
Ikke her!
For hele filmens poeng er at i Indonesia har disse drapsmennene, torturistene og voldtektsmennene fått heltestatus.
Deres uhyrligheter er ikke gjemt, de blir stadig lovprist og takket i betydelige kretser, helt til topps i samfunnet; Deres skitne innsats blir av mange betraktet som en historisk nødvendig knusing av en fiende.
Og deres halvmilitære bandittorganisasjon lever i beste velgående den dag i dag.
Så filmen åpner med at gamle «helter» samles.
Forehavende er helt åpent:
De etter hvert aldrende torturistene blir invitert til å gjenfortelle sin historie.
Og dertil å spille ut i ulike tablåer hva de egentlig holdt på med.
Med seg selv delvis i bøddelrollen, delvis i ofrene rolle.
Resultatet er blitt en totalt surrealistisk - men dessverre sann - historie om drepingens normalitet og om et samfunn som i maktens egeninteresse har snudd ethvert begrep som humanitet, moral og etikk på hodet.
Filmens tydeligste gjennomgangsfigur, Anwar Congo, var en fattig smågangster og kinobillettør.
Gjennom myrderienes «karrieremuligheter» gjorde han det stort; han lever åpenbart i dag et liv som en rik krøsus.
Og han forteller og forteller og gaver dypt i egen fortid, uten noen som helst form for blygsel.
Dårlig nattesøvn er det for så vidt av og til.
Men han bidrar helt åpent og meget velvillig i historien om seg selv og sine gangstervenner - inntil hver minste kvalmende detalj.
Som gammel kinomann vet han imidlertid at man kan ikke bare dynge på med forferdeligheter; folk må ha pauser.
Så det blir innlagt humor, skilderier, dansescener og annet «lett» stoff.
Vet han - og hans medsammensvorne - hva de er med på i denne filmen?
Jada, hele tiden.
Og av og til siger nok mistanken inn om at dette «helteeposet» kan bli oppfattet som noe helt annet av andre mennesker.
Men det stopper dem aldri.
«The Act of Killing» er en helt usedvanlig film.
Helt forferdelig, selvfølgelig.
Men samtidig uhyggelig interessant, sanseløst skremmende og så intelligent laget at den faktisk også er mulig å se.
| 1
|
109199
|
Film:Energisk sanselig Gullpalmevinner
En klok, rørende og sanselig film om en ung jentes oppvåkning, seksuelt og sosialt.
Eksplisitt sex i sju-åtte minutter mellom to unge jenter; det ble blest rundt årets Gullpalmevinner i Cannes.
Men sjelden har jeg sett sex så direkte, og likevel så lite kleint på film.
I denne sammenheng er de erotiske seanser en nødvendig del av fortellingen om hvordan den første altoppslukende kjærligheten oppleves.
Den tre timer lange filmen har en sanselig appetitt langt utover det sensuelle.
Intimt, nært og intelligent spiller den på mange strenger - følelser, lidenskap, mat, kunst, kultur og ikke minst sosiale aspekter og klasseskiller.
Man trekkes raskt inn i det fascinerende forholdet mellom hovedpersonene, fabelaktig spilt av Exarchopoulos og Seydoux.
De lever og utleverer seg selv med pasjonert overbevisning.
Det hele starter med litteratur-analyse i klasserommet til videregående-eleven Adèle (Exarchopoulos).
Hun bråmodnes i møtet med den blå-hårede kunststudenten Léa, en jente som er trygg på sin lesbiske legning og som først og fremst lever for sin kunst.
Med Adèle opplever hun orgastiske høyder, inntil hverdagen rammer dem og klasseforskjellene synliggjøres.
For kunstneren Léa blir partneren etter hvert en «kone» som serverer velduftende pasta-retter i den kulturelle vennekretsen, når hun ikke underviser i småskolen.
Den ene er utagerende ute av skapet, den andre tier om sin samboer på arbeidsplassen.
Analyser av kulturelle fenomener og følelser er en vesentlig tone i filmen som går gradene fra eksplosjonsartet altoppslukende forelskelse, til kjøligere observasjon av sosiale omgivelser.
Underveis blir noen såret uendelig dypt og vondt.
Og nettopp det er filmens styrke, skildringen av de mekanismer som gjør at selv de vakreste følelser kan smuldres opp.
| 1
|
109200
|
Bokanmeldelse:Wilbur Smith:
«Ond sirkel»
Spenningsforfatteren Wilbur Smith har gledet lesere (også denne) i en mannsalder, fordi han høstet av sin enorme kunnskap om alt fra våpen til kulturhistorie og maktet å kombinere det.
Thriller 448 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Hans ferskeste helt står til knes i lykke, med vakker og velvillig kone, Ferrari, herregård og barn i vente.
Så kommer selvsagt de svartsmuskete fiendene fra fortiden, og et heseblesende hevntokt er i gang.
Hvis man klarer å overse klatter av rasisme og kvinneforakt, byr romanen på mye actiondrevet underholdning.
En ufrivillig ironi lyser likevel av heltens refleksjoner omkring de verste torturistene:
Det er bare «forskrudde svin» som kan nyte sadistisk vold.
| 0
|
109202
|
Bokanmeldelse:Ingar Holm:
«De motvillige germanerne»
Hundrevis av studenter ved Universitetet i Oslo ble arrestert og sendt til Tyskland for å indoktrineres i 1943.
Det lyktes dårlig.
Sakprosa 491 sider 399 kr. Dreyer
Et av de største paradoksene ved nazismen, var forestillingen om at det fantes et «germansk» felleskap som kunne vekkes gjennom okkupasjon og tvang.
Få fikk bedre innsyn i dette tankegodset enn de drøyt 600 norske studentene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire for å undervises av SS-godkjente akademikere.
Nazistene håpet å få dem over på sin side, men oppnådde bare å styrke deres motstand.
Deler av denne spennende historien er fortalt før, men foreliggende bok av Ingar Holm er den desidert mest omfattende og grundige så langt.
Han har samarbeidet nært med Elling Kvamme, formann i Den norske Buchenwaldforeningen, og fått tilgang til et rikt kildemateriale som inkluderer mange av studentenes dagbøker.
Boken holder historisk-faglige mål, men er samtidig formidlet i en svært tilgjengelig form.
Holm er like opptatt av å klarlegge fakta, som å levendegjøre studentenes dramatiske opplevelser.
| 1
|
109204
|
Bokanmeldelse:Merethe Lindstrøm:
«Arkitekt»
Du skal lese denne novellesamlingen fordi ingen skriver som Merethe Lindstrøm.
Noveller Kr.
349,- 192 s. Aschehoug
Dette er hennes første utgivelse etter at hun i fjor mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Dager i stillhetens historie».
Hun har tidligere vist seg som en novellemester, og hun gjør det igjen.
I disse seks novellene møter vi helt vanlige mennesker i dagligdagse situasjoner, men med en forskyvning som skaper friksjon og uro.
Det sås små dryss av tvil underveis, og det handler om tillit, om å stole på omgivelser og mennesker.
Et par strander på en campinghytte etter motorstopp.
Kvinnen går inn i en altoppslukende uro som mannen står helt utenfor, da en mystisk gruppe kommer til nabohytta.
I «Bill Viola i ørkenen» blir vi usikre på hva som egentlig foregår hos den hyggelige familien med den litt underlige og utagerende guttungen.
Mellom linjene spørres det:
Er dette noe vi skal bry oss med?
Felles for alle novellene er en knitrende taushet som får komme til orde gjennom hvordan vi er sammen, hva vi sier og hva vi antar.
Det beste eksempelet er «Interiør», hvor det skal ryddes ut etter en avdød bror og venn.
Marcel Proust omtalte sitt romanverk
«På sporet av den tapte tid» som en uavsluttet katedral.
Merethe Lindstrøm har andre arkitektoniske prinsipper nærmere det funksjonalistiske: rene linjer uten bruk av unødvendig dekor.
Det er nærliggende å sammenligne henne med både Kjell Askildsen og Helle Helle.
Det er en sylskarp balansegang mellom å avsløre for mye eller for lite i noveller av dette formatet, men Lindstrøm faller aldri til den ene eller den andre siden.
Noen veldig få steder savner jeg en litt større tydelighet, gjerne knyttet til konkrete hendelser fra fortiden.
Lindstrøm skriver med et befriende og gjennomgripende alvor, både på litteraturens og handlingens vegne.
Hun gir oss små univers fra helt vanlige menneskers liv, uten å lesse på med hverken virkemidler eller språkbilder.
Og likevel føler vi uroen, angsten, nysgjerrigheten og ensomheten som om den var vår egen.
| 1
|
109206
|
Bokanmeldelse:Frithjof Jacobsen:
«Prosjekt statsminister»
Ikke så mye nytt å skrive hjem om.
Dokumentar 178 sider 299 kroner Gyldendal
En helt grei bok om arbeidet med å bygge opp Erna Solberg som en troverdig og tillitsvekkende statsministerkandidat.
Den normalt politisk interesserte leser vil imidlertid lete forgjeves etter nyheter.
Det er det største problemet med denne boken.
Frithjof Jacobsen legger hovedvekten i fortellingen på sommerens valgkamp, med innlagte tilbakeblikk til Solbergs tidligere politiske karriere, og enkelte svært nødtørftige innblikk i hennes private liv.
Hans største dramaturgiske utfordring har nok vært å pumpe maksimalt med dramatikk inn i skildringene av en svært triviell norsk valgkamp, og dessuten en valgkamp der utfallet er gitt for leseren.
Pluss på med en hovedperson som ikke akkurat renner over av karisma og som har gjort pragmatisme til ideologi, så skjønner man at Frithjof Jacobsen har måttet ty til mange omveier, en del gjentakelser og noen banaliteter for å fylle ut bokformatet.
Likevel klarer den drevne skribenten å holde på interessen det meste av veien.
Men han burde styrt unna en del lettvinte journalistiske knep, umotiverte detaljer og litt språklige rusk.
Heller ikke det analytiske nivået er alltid imponerende, særlig mot slutten serverer Jacobsen oss mange selvfølgeligheter når det gjelder den nye regjeringens politiske situasjon.
Kanskje årsaken til bokens mangler er at Jacobsen ikke ser ut til å ha etablert et nært tillitsforhold til Erna Solberg selv.
Slik blir dette en dokumentar på armlengdes avstand av begivenhetene.
Se når Erna Solberg møter til sin aller første utspørring som statsminister i Stortingssalen onsdag klokken 10.00.
| 0
|
109208
|
Plateanmeldelse:Cir.Cuz - «Vi er Cir.Cuz»
De er tor.tur.
«Vi lager det ingen andre tør å lage», hevdet Mats Melbye og Thomas Pedersen i et intervju med P3.
Et sitat som vitner om defekt selvinnsikt.
Andre hyperkommersielle poprappere, som Erik, Kriss, Robin og Bugge er, selv med klare kunstneriske mangler, utstyrt med en viss karisma.
Cir.Cuz har mirakuløst nok klart seg uten begge disse egenskapene.
Nå ute med nok et sjelløst album der de «beste» låtene er mislykkede kopier av altfor kjente hits.
Sist var de «inspirert» av Swedish House Mafia og Karpe Diem, og igjen blir sistnevnte forsøkt slept gjennom gjørma, både med «Skål» (= «Fireogtyvegods»), «Tidløs» (= «Her») og en Macklemore-møter-Momarkedet-versjon av «Spis din syvende sans».
Lytteren må også krige seg gjennom sjarmløse tolkninger av Avicii og Loreen, i henholdsvis «Vi er» og «Gatelys».
Komisk tyveri, veldig likt sånne videoklipp der ranere løper rett inn i lyktestolper.
Det har muligens vært nok fokus på duoens Twitter-brøler 22. juli 2011.
Men det hadde tatt seg bedre ut om de adresserte dette selv nå.
I stedet utrykker de sinne mot folk som «tvitrer ut dritt» i åpningsporet «Terningkast».
En overlegen øvelse i å treffe blink ved selvskudd i foten.
Nevnte låt inneholder også en «diss» mot tidligere musikkjournalist Andreas Øverland.
Jeg vet ikke om Cir.Cuz er misfornøyde med arbeidet Øverland har gjort i «Senkveld», der han har jobbet de siste to årene, eller om sangen bare er utdatert.
Som resten av dette produktet.
BESTE LÅT: originalene
| 0
|
109209
|
Film:Pompøst
Både handling, lys- lydbilde og musikk har et sterkt pompøst preg i denne mørke, langdryge, men visuelt imponerende fortellingen.
Ungdommelig snartenkt reaksjon er det som skal til for å motstå angrep fra en utenomjordisk rase.
Unge Ender (alvorlig og troverdig spilt av Butterfield) trenes opp til å bli selve lederskikkelsen i en film som spiller på et vell av moralske problemstillinger og patriotisme, i tillegg til å fremheve et demokratisk lands grunnleggende tese; verdien av samarbeid.
Filmen bryner seg godt på de visuelle effektene.
Treningen til de unge rekruttene på en stasjon langt utenfor jordens overflate fascinerer, selv om de ulike gutta - og den ene jenta - representerer et noe klisjeaktig og tradisjonelt bilde av typene.
Det er lite rom for humor i denne mørke dystopien, der Harrison Ford dominerer med ETT ansiktsuttrykk og Ben Kingsleys dialekt er underlig malplassert.
Dramaets oppbygging har nerve, men overdosen av slagscener i siste halvdel er mer utmattende enn underholdende og ender opp i et nærmest apokalyptisk scenario.
| 0
|
109210
|
Film:Pussig
Ingen tvil om at Johnny Knoxville alltid var det, ahem, «intellektuelle fyrtårnet» i «Jackass»-gjengen.
Og helt klart den av dem det var lettest - ja, mulig - å like.
Her får han endog drahjelp av «kredden» til den respekterte regissøren Spike Jonze.
Han er involvert på manussiden.
Rare greier.
«Jackass Presents:
Bad Grandpa» er en pussig hybrid av gammeldags, ikke nødvendigvis god, «skjult kamera»-komikk og elementer av sentimental liksom-fiksjon.
Du trenger ikke å vite noe, men dersom du insisterer, så handler den om dette:
Den eldre jødiske herren Irving Zisman, en velsminket og fysisk velkalibrert Knoxville, må reise gjennom et par-tre amerikanske sørstater med unge Billy (sympatiske Nicoll) i passasjersetet.
Det har seg nemlig slik at Billys mor, en «crackhore», må i fengsel igjen, og at stakkaren må fraktes til sin slabbedask av en biologisk far.
Dette fernisset av et plot er selvfølgelig utelukkende en unnskyldning for å gjøre det filmen gjør best:
Kjøre innom amerikanske småbyer og utsette lokalbefolkningen for «practical jokes».
Energien i disse varierer voldsomt.
Best er, som alltid, de som involverer bæsj og sex.
Noen ting er evige.
Filmens forhold til klisjeene og arketypene vi forbinder med de amerikanske sørstatene, er særs entusiastisk.
Det er også muntert og sympatisk.
«Dette er gode folk», synes Knoxville å mene, selv om de er tjukke og fulle.
Så beviser han det, i måten «the locals» reagerer, med verdighet, på de idiotiske opptrinnene hans på.
Det er en helt utrolig ujevn, ustabil film.
Men fullt mulig å le av - høyt og flere ganger.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109213
|
VG om Ernas debut:Solid og statskvinneaktig
Erna Solberg møtte onsdag i sin første spontanspørretime som statsminister.
Her er VG-kommentatorenes dom over debuten.
Erna Solberg står støtt i Statsministerrollen.
Hun svarer og formulerer seg med imøtekommende ro, samtidig som hun viser et snev av tålmodig overbærenhet.
Det gir seansen litt mer nerve enn den litt kjedelige meningsutvekslingen egentlig borger for:
- Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har oppfattet at vi vil fremme en ansvarlig økonomisk politikk.
For under valgkampen fikk jeg et annet inntrykk.
Spørretimen bar preg av at store deler av opposisjonen inntil for få uker siden selv satt i regjering.
Kritikk mot politiet, mot dårlig sikkerhet og mulige problemer i norsk økonomi vil automatisk slå tilbake på de tidligere partnerne i den rødgrønne regjeringen.
Ap var overraskende svake i den nye statsministerens første spørretime.
De som hadde ventet seg et heftig oppgjør mellom Ap og Høyre, ble skuffet.
Vurdert av Anders Giæver og Hanne Skartveit
| 1
|
109215
|
Film:Godlynt gjensyn i snøføyka
Gjensynet med Solan, Ludvig og Reodor Felgen er ganske enkelt en hyggelig opplevelse.
Kjell Aukrusts Flåklypa-univers har fremdeles kreativ munterhet nok til å fenge flere generasjoner.
Ok, dette er ikke akkurat et «Flåklypa Grand Prix», snarere et lokalt race i snøføyka.
Selve historien i årets utgave er langt mer beskjeden både hva handling og persongalleri angår enn det som var tilfellet fra det animerte mesterverket fra 1975.
Når det er sagt, så står «Jul i Flåklypa» utmerket på egne bein og har alle kvaliteter som skal til for å være en hyggelig og underholdende førjulsgave til alle med sans for barnlig glede.
Det skyldes først og fremst at det urnorske Aukrust-universet er intakt; en miks der det trauste og gjenkjennelige veves sammen med kreative krumspring og lun humor.
Her er ingen antydning til revolusjonerende nytenking, men et filmløp gjennomført med respekt og dyktighet som garantert fremkaller smil og latter.
Det sentrale persongalleri, Reodor Felgen, Ludvig og Solan er de samme som før, utstyrt med samme aura, og med stemmer som i stor grad minner om originalversjonen.
I særlig grad gjelder det Trond Brænnes godslige stemme, og Trond Høviks engstelige, stadig pessimistiske Ludvig.
Kari-Anne Grønsund har gitt sin Solan er noe røffere tone.
Fortellingen spinner rundt bygdefolkets ønske om snø til jul, målbåret av lokalavisens geskjeftige redaktør Pløsen og hans avis' gjentatte krigstyper «SNØ TIL JUL!».
Han er villig til å gjøre det meste for å tilfredsstille leserne, selv om det innebærer å tilrane seg Felgens mystisk snømaskin.
Bladfyker vil definitivt finne mye lattervekkende i beskrivelsen av livet i «Flåklypa Tidende».
Storyen flyter lett, oppfinnsomheten er god, replikkene har snert, og en liten sårbar undertone synliggjøres mellom virvlende snøføyk, muntre episoder og enkel spenning.
Både regissør Sivertsen og Qvisten Animation har de siste årene markert et solid fundament i nyere norsk animasjonsfilm.
Den nye Flåklypa-historien føyer seg pent inn i rekken, selv uten freset til «il tempo gigante».
Og nok en gang er det den saktmodige sjelen Ludvig som opptrer som helt.
En underdog med mot, er alltid noe en ung tilskuer verdsetter!
Filmen har norgespremiere fredag 8. november.
| 1
|
109216
|
Bokanmeldelse:Toppen Bech:
«Mormor, farmor.
Håndbok for besteforeldre»
Topp(ens) sjarmerende håndbok for besteforeldre, opplagt til glede for barn og barnebarna selv også!
Sakprosa 193 sider 399 kroner Kagge forlag
Toppen Bech har vært yrkesaktiv og en travel dame.
Travel pensjonist også, som så mange i vår tid.
Så får hun tre barnebarn ganske tett, og med ett står bestemor Bech overfor store utfordringer:
Hvordan formidle kulturarven videre til nye generasjoner?
Hvordan få dagens barn til å plukke opp og ta med seg videre tidligere generasjoners livsvisdom, allmenne erfaringer fra et enklere materielt liv, få dem til fascineres av folkesanger, viser, dikt, kunst?
Denne morsomme og tvers gjennom sjarmerende boken etterlater liten tvil om at Toppen Bech har maktet denne tunge oppgaven, å nå fram til tre barn gjennom støyen av Idol, You Tube, TV-serier og bråkete musikk.
Bech har ordet i sin makt, skriver tilsynelatende lett og slentrende full av humor.
Men her er alvor bak prosjektet å-ta-seg-av-sine-barnebarn.
Hun gyver på med krum hals, i hovedstaden er det meget mulig å ta barn med på løvesafari (Stortinget).
Hun googler og bruker oppslagsverk og gir et vell av tips til besteforeldre som brått må steppe inn når foreldrene svikter, dvs. har «glemt» noe viktig de må gjøre.
Her er klassiske og overraskende boktips, historier om konger og fanter, om kule museer og verdens syv underverk, Astrid Lindgren og Selma Lagerlöf, baketips, små og store snakketips for besteforeldre - ja, for foreldre også, helt sikkert.
Best av alt, kan hende, er rett og slett den menneskelige fantasi, den bestemorske/farske fantasi ved sengekanten.
Boken er vakker, med både morsom og sober design og illustrasjoner av Eivind Stoud Platou.
En bok til å bla i - for barn og voksne.
| 1
|
109217
|
Bokanmeldelse:Jon Gangdal:
«Ikke si det til noen»
Rune Øygard forgrep seg ikke bare mot en ung jente.
Han bygde hele sin karriere på bløffmakeri, hevder Jon Gangdal.
Sakprosa 376 sider 349 kr. Gyldendal
Mange har spurt seg hvordan en velansett samfunnstopp som Vågå-ordfører Rune Øygard kunne synke så dypt.
Forfatter Jon Gangdal har studert selve problemstillingen, ved å undersøke om det egentlig var noe samsvar mellom Øygards suksessrike fremtoning og hans faktiske politiske resultater.
Etterforskningsarbeidet kunne kanskje vært mer systematisk gjennomført, men er solid nok til å underbygge konklusjonen:
Både Vågås innbyggere og norsk offentlighet ble ført bak lyset av Øygards storslagne retorikk.
Knapt noe av det han skrøt av, ble realisert.
Noe av det eneste han utrettet i praksis, var å øke kommunegjelden kraftig.
Gangdal har også samarbeidet med den overgrepsutsatte jenta.
Hennes historie serveres i innflettede kapitler, hvor hun forteller i jeg-person.
Dette er sterk lesning og svært effektfullt formidlet.
Det er opp til leseren å se sammenhengen mellom de parallelle historiene, en oppgave som ikke faller vanskelig.
Øygard utsettes kort og godt for et dobbelt karakterdrap.
Boken har en verdifull tilleggsdimensjon.
I en viss forstand var det jo ikke bare Rune Øygards skyld at han kunne fremstå som en «storhet».
Ukritiske politikere og medier, samt et nettverk av logrende kjendisvenner, lot seg blende av tomme fraser.
Gangdal tegner konturene av et samfunn hvor «merkevarer» er blitt viktigere enn innhold.
Dette handler altså om noe langt større enn Vågå.
| 1
|
109219
|
Bokanmeldelse:Jojo Moyes:
«Et helt halvt år»
Kan en roman både være en tåreperse og sjarmerende morsom på samme tid?
Jepp.
«Et helt halvt år» av Jojo Moyes klarer den hårfine balansegangen aldeles utmerket.
Roman 496 sider Kr.
299,- Bastion forlag
Rørende og morsom.
Livsbejaende og gripende.
Trist og medrivende.
Denne sjarmklumpen av en roman rommer mange motstridende egenskaper.
26 år gamle Lou Clark blir ansatt i et halvt års engasjement for å ta seg av Will, som er lam etter en trafikkulykke.
Will er bister og bitter.
Lou er full av humor, livsgnist og sarkasmer.
Gradvis lærer de to hverandre å kjenne.
På godt og vondt.
Snart går det opp for Lou at Will ønsker å dø.
Alle de fysiske og psykiske plagene - for ikke å snakke om savnet av det aktive livet han levde - gjør at han ønsker å avslutte det hele.
Men han har lovet foreldrene å grunne på saken i seks måneder.
Vil Lou klare å overtale Will om at livet er verdt å leve?
Sujettet lyder som en klisjé.
Men du verden så elegant Jojo Moyes - og oversetter Elisabeth Haukeland - haler det hele i land.
Jo da.
Som leser vet du at du er lettlurt.
Men du biter gladelig på agnet med søkke og snøre og humrer og griner og lar deg rive med.
En slik bok er dette.
Litt sånn «Love Story»-aktig.
I visse litterære kretser er begrepet underholdningsroman et skjellsord.
Vel, dette er en strålende underholdningsroman.
Den skjemmes ikke over det.
Tvert imot viser den at selv de mest ømtålige temaer kan belyses med bøttevis av humor og sjarm uten at det blir platt.
Boken er solgt til 30 land og har sjarmert seg inn på bestselgerlistene også her i Norge.
Snufs ¿
Er du lettrørt, vil denne boken garantert få deg til å gråte en skvett.
Til gjengjeld har den fått deg til å smile mange ganger på veien frem til siste side.
| 1
|
109220
|
Plateanmeldelse:Eminem - «The Marshall Mathers LP 2»
Ikke helt eminent.
ALBUM:
HIP HOP Eminem «The Marshall Mathers LP 2» (Aftermath/Universal)
Marshall Bruce Mathers fylte 41 for to uker siden.
Det vil si at han snart må feire sine 30 år som pubertal sytepave.
Det begynner å bli noen år siden han droppet en solid plate.
Faktisk er det 11, med «The Eminem Show» som kom ut to år etter milleniumskiftet og hans aller beste, «The Marshall Mathers LP», som han nå «følger opp».
Et sted etter førstnevnte mistet han gradvis evnen til å balansere temperamentet, prompehumoren og en tidvis anelse av poptekke.
Han ble bare masete og enerverende repetativ.
Han både skriver og rapper helt sinnsykt bra når han vil, men han har aldri vært spesielt musikalsk anlagt, noe som kom godt frem på både «Relapse», «Recovery» og Yelawolfs debutplate, som ble noe sterilisert av Eminems firkantede fingre.
Og med den tilbaketittende førstesingelen fra «The Marshall Mathers LP 2», den Rick Rubin-produserte «Berzerk», lovet det ikke spesielt godt denne gangen heller.
Men albumet åpner solid med «Bad Guy», en sonisk pen fortsettelse av Stan-sagaen.
På «Rhyme Or Reason» adresserer han sin fraværende far over The Zombies-klassikeren «Time Of The Season», Altså, låten med «Who's your daddy?»-refrenget.
Eminems sinne er noe mer nyansert, og han reflekterer angrende over tidligere utbrudd mot moren sin i den nesten kjedelige, men likevel gripende «Headlights» med Nate Ruess fra fun på refrenget.
Hastigheten Ems tunge går i på «Rap God» er imponerende, men det er likevel ikke en låt som inviterer til gjentatte lytt.
Hørt det før.
Redneckrocken i «So Far..» dreper en rekke fete linjer, spesielt der han ergrer seg over antallet knapper på nye spillkonsollkontroller.
Ellers går platen i en del av de vanlige fellene.
Generiske stadion-pop-refrenger fra Rihanna og Skylar Grey på henholdsvis «The Monster» og «Asshole».
Det blir et par uengasjerende grinetokter også, men «Love Game», hjulpet av gjestekåte Kendrick Lamar, er en letthjertet sjarmbombe.
På tross av noe sterkere produksjon enn på de siste par skivene blir «The Marshall Mathers LP 2» for selvreferende for sitt eget beste.
Inntrykket er at Eminem heller prøver å repetere gamle bragder enn å sikte høyere, slik en skikkelig rapgud burde ha gjort.
BESTE LÅT:
«Rhyme Or Reason»
| 0
|
109221
|
Konsertanmeldelse:Gjennomført jungelfest
KONSERT:
Bruno Mars STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM:
Ca. 8500 AKTUELT ALBUM:
«Unorthodox Jukebox» (2012)
Et teppe med jungel-mønster skjuler scenen.
Turneen heter «Moonshine Jungle» og at på til spilles Morris Day & The Times klassiske «Jungle Love» fra anlegget.
Vi får det inn med teskje, men den høye temperaturen Spektrum vil nå innen den neste timen kommer likevel som en overraskelse.
Han har blitt anklaget for plagiat, Tyler the Creator har rappet om å dytte en kniv i spiserøret hans, og albumene til denne smørsangeren er kanskje ikke de mest minneverdige.
Men at Peter Gene Hernandez, eller Bruno Mars, som salen kjenner ham, er et live-fyrverkeri er vanskelig å bestride etter kveldens Spektrum-spetakkel.
Teppet senkes til dyriske trommer og der står han, i Hawaii-bunaden, altså en kortarmaet skjorte og fedora-hatt.
Han er så blid at det grenser til skummelt.
Med seg har ham et åttemannsband som ligner på noe rett ut av et skurrete VHS-opptak av «Soul Train».
Det går høyt.
Det går lavt.
I balladeland med «Our First Time» kanaliserer han melodramatiske Thriller-Jackson.
Flott funky soul-pop med den hevdede Breakbot-plagiaten, men likevel herlige «Treasure».
Og han fortsetter gjennom en smule overkant materialistiske låttitler, som en coverversjon av Barrett Strongs «Money (That's What I Want)», et nikk til Aloe Blaccs «I Need A Dollar», samt Travie McCoy-samarbeidet «Billionaire».
Las Vegas-estetikken på showet understreker det ytterligere.
Glitter, glamour og mest sansynlig den største discokulen Spektrum har huset.
Harry bling-spetakkel.
Gudfaren av Soul ville vært stolt.
Når backingbandet The Hooligans fyrer opp med assorterte blåsere og synkroniserte moves er det det nærmeste undertegnede har kommet å se Earth, Wind & Fire og The J.B's i levende live.
Og honnør i bøtter og spann for å tolke R. Kellys «Ignition» og Ginuwines «Pony» (aka verdens mest sexy låt) med respekt.
Bruno Mars er en blodproff entertainer.
Scenevant fra da han opptrådde som barne-Elvis i farens showband.
Han trenger ikke å si så mye mellom låtene, da scenepersonligheten og dansetrinn stråler ut til salens sitteplasser.
Glohett!
Temperaturen i andre halvdel synker når The Hooligans' kraft blir satt i baksetet med låter som «It Will Rain» og allsangsinvitasjonen «The Lazy Song», men det eksplosive ekstranummeret, med «Locked Out Of Heaven» blir man bergtatt igjen.
Bruno klarte kanskje ikke å dra oss helt med til Mars, men Spektrum var på god vei til månen.
| 1
|
109222
|
Fantastisk
Trekantdrama utspilte seg på parketten mellom Kathrine Sørland og hennes to dansepartnere, Tom Erik Nilsen og Glenn Jørgen, i kveld.
Forrykende skriver Mona Grudt om Kathrine Sørlands argentinske tangoshow.
- Å Kathrine, i kveld skulle jeg gjerne vært i dine Argentinske tangosko.
Den musikken, den dansen og de dansepartnerne!
Dette var HOT!!!
Koreografien og gjennomførelsen var fantastisk bra, og jeg tror det var flere enn meg som skulle hatt din rolle i kveld.
Det kan ikke være enkelt å takle to gutter på en gang, men det taklet du.
Topp start på kvelden!
| 1
|
109223
|
Svak for Eirik
Eirik Søfteland og Nadya Khamitskaya og Anette Stokke skulle danse Afrikansk showdans til låten Golden Sounds, Zangelewa, Waka Waka.
De afrikanske rytmene som skøyt ut fra Søftelands hofter vakte stor glede hos Grudt.
- Jeg var svak for Eirik som cowboy for et par programmer siden, og var spent på om han kledde den afrikanske rollen like bra.
Vi er litt bleikere her oppe i nord, og har dessverre ikke samme rytmesans som ekte afrikanerne.
Men jeg ble ikke skuffet i kveld, for dette var utrolig kult, og Eirik var i rollen igjennom hele dansen.
Nå er det jammen meg bra kvalitet på deltagerne!
| 1
|
109224
|
En fest
Kim Daniel Sannes og Elena Bokoreva Wiulsrud og Marianne Sandaker skulle danse Bollywood Showdans til låten Panjabi MC, Jogi.
- Kim Daniel og Bollywood trodde jeg skulle gå som hånd i hanske, og jammen hadde jeg rett.
Dette fikk meg til å smile, dette fikk meg til å le, dette fikk meg til å danse med.
For en fornøyelse å se på!
Jeg tror jammen meg Kim Daniel må ha Indisk blod i årene.
For en fest!!
| 1
|
109225
|
Plateanmeldelse:Sky Ferreira
- «Night Time, My Time»
Skyhøy strømpop.
ALBUM: ELEKTROPOP Sky Ferreira «Night Time, My Time» (Capitol/Universal)
Livet hennes er en kommende stjernepastisj: modellkarriere, Michael Jackson-vennskap og nylig narkoarrestasjon.
21-åringen nytenker kraftpop, med liftoffer arrangert slik Sonic Youth ville laget tyggegummi:
Popestetikk underlagt støyens forstyrrende element.
Skittent, uroende og skummelt fengende.
Sammen med Ariel Rechtshaid (årets produsentnavn etter å ha fingret på både Vampire Weekend, Haim og denne) hakkes hjertesmertelig Lana Del Rey-arroganse til hard lyd om gutter, selvklandring og japanske jesuser.
Stemmen er helt fantastisk.
Referansene til Madonna nesten plagsomt åpenbare.
Paradigmeskifte?
Tja.
Uansett årets mest forstyrrende cover.
BESTE LÅT:
«I Blame Myself»
| 1
|
109226
|
Plateanmeldelse:Celine Dion - «Loved Me Back To Life»
Utspekulert intetsigende.
ALBUM:
POP Celine Dion «Loved Me Back To Life» (Columbia/Sony)
Celine Dion kom liksom aldri helt tilbake fra sin lange residens i Las Vegas.
Denne utgivelsen - med gullskrift på omslaget og fire «bonus»-postkort, hurra! - føles som et comebackforsøk.
Det kan gå, litt.
Men Celine Dion er en representant for voksenpopmusikkens lettest utbyttbare ressurs:
Damen som er flink til å synge.
Det er millioner av dem.
Noen vil til og med kunne gjøre oktavsprangene i «Breakaway» og melisma-o-ramaet i «Unfinished Songs» nesten like ubesværet som henne.
Nytt?
Et par mer «svarte» og «hese» valører i stemmen, spesielt i «Water And A Flame» og «Didn't Know Love».
Hva hun uttrykker?
«Jeg er en dame som er flink til å synge.»
BESTE LÅT:
«Unfinished Songs»
| 0
|
109227
|
Plateanmeldelse:Arif - «Aldri & alltid»
Regjerende Urørt-vinner leverer.
Hårdotten tidligere kjent som Phil T. Rich går nå under navnet Arif, og har samtidig slengt sjarmkortet i baksetet - for han går dystert til verks på sin korte, men konseptuelt oppslukende debutplate.
Syv spor som spiller på skjemt kjærlighet og tangoen mellom usikkerhet og selvforherligelse over tåkete elektronisk klubb-R&B.
Hans nonchalante forhold til rapteknikk er forfriskende, og han har et øye for de små historiene.
Sonisk går tankene like gjerne til Kid Cudi og The Weeknd som til Leee John fra Imagination.
Lydarbeidet gjort av Axxe og Tailors er djevelsk eventyrlig.
Den ideelle platen til høstmørket, ganske likt det Lars Vaular gjorde med «Du betyr meg» for to år siden.
Ikke like smart, men definitivt mer sexy.
BESTE LÅT:
«Hun bruker meg»
| 1
|
109228
|
Plateanmeldelse:Fjorden Baby!
- «Fjordkloden»
Fjorden Baby! tilhører en utrydningstruet rase.
Desto større grunn til å elske dem.
Det klassiske rockbandet - den rampete guttegjengen som lager støy i dobbelt forstand og hits attpåtil - har dårlige kår i Norge for tiden.
I alle fall er det få av dem, og enda færre som har gjennombruddskraft.
For mange har Kaizers Orchestra fylt rollen.
For en god del har John Olav Nilsen & Gjengen gjort jobben.
Men nå er jo begge disse, eh, «oppløst», og det nærmeste man kommer et rockband på dagens Topp 40 er «best of»-aktuelle Di Derre.
Situasjonen er utilfredsstillende.
Men heldigvis har vi denne skabbete bølingen fra Loddefjord.
Fjorden Baby! er en sjelden fugl; et temmelig enslig eksempel på norsk band med utpreget britisk smak, som både behersker referansene og gir musikken lokal, norskspråklig koloritt.
Og med «britisk smak» menes hedonistiske helter som New Order og Happy Mondays.
Fjorden Baby! har både førstnevntes såre melodiske nerve og sistnevntes feststemte groove-utskeielser.
Dessuten gjør de den lyse Peter Hook-bassen bedre enn noen andre; hør det sugende hugget i «Nattåpent».
Humoren og timingen deres er nydelig - hva annet kan man si, når de synger om «hver happy mandag» på ett spor og låter akkurat som forbildene (praktfullt ravepiano inkludert) på det neste?
De har i tillegg en bred musikalsk palett - hva annet kan man si, når den ene låten er et ran av Kraftwerks «The Model» mens Merethe La Verdi er referanse på den påfølgende?
I tillegg har de en erketypisk «britisk» vokalist i Sturle Kvilekval - det vil si:
Ingen stemmeprakt, akkurat, men en fabelaktig frontfigur som evner å formidle sine stream-of-unconsciousness-tekster på sjarmerende vis.
«Fjordkloden» - årets platetittel - er deres tredje, og har ikke sjokkeffekten forgjengeren hadde.
Nå vet vi hvor bra de kan være, tilfredsstillelsen denne gang ligger i at de fortsatt holder skyhøyt nivå.
Hurrasanger som «Noen tar tiden» og mørke kutt som «Shanghai express» er likevel ikke det som dominerer.
Fjorden Baby! er først og fremst formidlere av skrudd romantikk og urban tristesse, og de gjør det suverent rørende på spor som «Verden er du», «Vinduene» og «Kaya Piraya».
Ekstra kudos til bandets synth-traktør Nam Phuong Nguyen, som får alt til å skinne, like sorgtungt som oppløftende.
En nydelig plate fra et elskelig band, som brenner lyset sitt i begge ender, til lytterens fortjeneste.
BESTE LÅT:
«Noen tar tiden»
| 1
|
109230
|
Plateanmeldelse:Avril Lavigne - «Avril Lavigne»
30 år gammel tenåring.
Album som kommer et stykke ut i karrieren (dette er Lavignes femte), og bærer artistens navn som tittel, skal som regel formidle:
«Dette er virkelig meg.»
Men dersom dette «er» Avril Lavigne, er det noe som er gått galt.
Selv Katy Perry (29) gjør et modningsforsøk på sin siste plate.
Lavigne - 30 år og på sitt andre ekteskap - forventes fremdeles å synge masete poprock om «bitchin' summers», putekriger og «Hello Kitty».
Det funket jo så fint for 12 år siden.
Hun lar Marilyn Manson sikle på henne, som en pervers onkel, i «Bad Girl», og høres ellers mistilpasset og akterutseilt ut.
Hun gir en «shoutout» til Radiohead.
Hoho.
Den blir de sikkert kjempeglade for!
BESTE LÅT:
«Here's To Never Growing Up»
| 0
|
109231
|
Plateanmeldelse:Maria Due - «Past Potential Future Lover»
Queen Of Convenience.
ALBUM:
VISEPOP Maria Due «Past Potential Future Lover» (Musikkoperatørene)
Selvsagt er det en forenkling å sammenligne Maria Due med Kings Of Convenience.
Men den myke Gilberto-bossanovaen hennes har samme lindrende og tidløse bunn som gitarkompisene.
Ikke minst Dues stemme, som fikk produsent HP Gundersen til å grine første gang han hørte den.
Forståelig; sørlandsjentas François Hardy-hviskende vokal er så nært et parisisk cafébord at til og med den engelske aksenten er smilende autentisk.
Hennes andre album er mykere og bare en anelse bittert, som en vellaget cortado.
Låtene er mer dagens ferdigtraktede, men så nydelig lekkert og behagelig oppdresset at man innbiller seg at man forstår fransk.
BESTE LÅT:
«France Les Vacances»
| 1
|
109233
|
Plateanmeldelse:Monica Heldal
- «Boy From The North»
Så antikommersielt og så bra!
ALBUM:
FOLK Monica Heldal «Boy From The North» (Warner)
Når jeg hører denne plata, lurer jeg på om det var Led Zeppelins «The Battle Of Evermore» - den med Sandy Denny - som fikk Monica Heldal til å plukke opp gitaren.
For der har du to sterke forbindelser til 22-åringen fra Arna.
De flotte arrangementene bærer preg av engelsk folkrevival fra sent sekstitall, kombinert med bluestoneganger importert fra USA.
Heldals markante og lett døsige, men likevel distinkte stemme står perfekt til storheten (bokstavelig talt) i komposisjonene, og hun er allerede en uovertruffen gitarist.
Dette førstealbumet avslører en dypt seriøs singer/songwriter med store ambisjoner.
Som like gjerne avslutter hele platen med noe som kunne ha vært skreddersydd for nettopp Robert Plant og Denny, «The Road Not Taken».
Utvilsomt en av årets sterkeste debuter.
BESTE LÅT:
«In Flight»
| 1
|
109234
|
Bokanmeldelse:En skitten skillingsvise
Skamløs blottstilling av terroristens mor.
Marit Christensen:
«Moren» Historien om Wenche Behring Breivik Dokumentar/ biografi 345 sider Kr 329,- Aschenhoug
Denne ikke spesielt velskrevne boken avkler ikke bare «Moren» og den verdensberømte sønnen.
Også hennes datter med familie, hennes ekspartnere/elskere og flere andre navngitte nærstående blir strippet til skinnet.
At Marit Christensens svært personlige bok om Wenche Behring Breivik blir hasteutgitt mot den avdøde hovedkildens siste vilje, er ikke nødvendigvis spekulativt.
I kjølvannet av den nasjonale katastrofen vi opplevde 22. juli 2011 må vi tåle at de fleste steiner vendes, på let etter nyttig forståelse og kanskje forebyggelse.
Men når teksten ikke preges av hverken godt språk eller godt journalistisk grep, og heller ikke byr på vesentlige nye fakta offentligheten har behov for, sitter denne leseren igjen med et skurrende ubehag.
Det kan likevel ikke bestrides at Christensen her har fått tilgang til et interessant kildemateriale, som kunne dannet grunnlag for mer faglig baserte analyser og konklusjoner.
Forfatteren identifiserer seg intenst med sin hovedkilde, de er begge «media-offer», og de får en unik privat kontakt.
Christensen bringer stadig seg selv og sine refleksjoner inn, på ironisk vis speiler hun mønsteret hun kritiserer sin «vanskelige» hovedkilde for:
Utydelighet, vakling, følelsesmessig røre - og en enorm blindhet for egne feil.
Det er også et tankekors at boken fremstiller terroristens mor som et menneske med «manglende intimitetsgrenser», samtidig som forfatteren begjærlig viderebringer en flom av unødvendige, spekulative og skambelagte detaljer om blant annet familiens sexliv.
Ekstra ille blir det når forfatteren/journalisten også kaller seg en «terapeut» i relasjonen til den slagne og kreftsyke kvinnen.
Boken vil sannsynligvis trigge rettslige runder.
Men også selve manuskriptet hadde hatt godt av et par runder til i forlagets vaskemaskiner:
Hele teksten burde vært renset for melodrama, klisjeer og altfor mange utropstegn!!!
| 0
|
109235
|
Film:Dårlig Jobs
Steve Jobs var kanskje en drittsekk.
Men et geni, som alltid fikk rett.
Filmen om Apple-gründeren er en nesegrus, overfladisk fan-affære som ikke kaster nytt lys over noe som helst.
Leste du et par «Slik var hans liv»-artikler da han gikk bort i 2011 har du stort sett fått med deg det meste i filmen sveiper over.
Ikke er jeg noen Jobs-ekspert, snarere tvert i mot, likevel var det påfallende mye i «Jobs» som føltes ferdig tygget for lengst.
En mytebekreftende film om det gale geniet, uten at vi får vite mye verken hvorfor han var gal eller geni.
Mangelen på interessante kilder er påfallende, resultatet tyder på at man verken har fått innpass hos familien Jobs, blant venner, eller hos Apple.
Man er tilsynelatende «modige» og «kritiske» og viser oss Jobs som drittsekken han kunne være:
Han sparker folk på direkten i påsyn av alle kollegene, med en småguffen filosofi:
Du kan byttes ut når som helst!
Hele veien ligger det under:
Jo, men bare se, han kunne gjøre det han Steve, for Steve har rett, og Steve fikk rett!
Det er muligens sant det altså, men hvor er motivasjonen hans?
Hva er det som driver han til å holde på sånn?
Historien starter med gigantoppturen som var lanseringen av ipod i 2001 før vi går tilbake i tid, til «frika» studiedager med LSD-tripping og kampen mot «systemet som bare produserer system» (Universitetet er bare noe tull!) og jakten på frihet:
Hvordan Jobs og Wozniak startet med to tomme hender i garasjen til Jobs:
Nerden og visjonæren som skåret ut i papp frisert med «frihetsrock» på soundtracket.
Ashton Kutcher kjemper så godt han bare kan i sin første store seriøse rolle.
Han ligner kanskje fysisk, men trenger aldri helt forbi imitasjonsstadiet.
Komisk blir det når han skal etterligne Jobs' svært karakteristiske lutende gange.
Nesten «silly walks», men det tynne manuset er et langt større problem med «Jobs» enn hva Kutcher er.
Et Einstein-portrett vises i åpningsscenen og ved flere andre anledninger filmen gjennom for å fortelle oss at her ser vi filmen om et helt eksepsjonelt geni.
Det er ganske langt fra genialt gjort.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109236
|
Klassisk skremmer
Men hvor i alle dager ble det av første kapittel?
Skrekkfilmfans har sikker fått med seg originalen fra 2011.
Den kom på video i Norge.
Og har åpenbart hatt nok kinosuksess i USA til å vekke serie-interesse.
For du må ikke tro det er slutt med dette:
Filmens avslutning leder rett mot chapter 3.
Det er og blir en snodighet med dette «andre kapittelet», ettersom det i utpreget grad er bygget på og til dels refererer til den første filmen:
Familien Lambert er hjemsøkt.
Hvorfor det - og av hvem?
Joda - opplegget er klassisk:
Hjemmet er det mest utrygge av alle steder.
Og det aller kjæreste du har, barna, er de mest utsatte av alle.
Når vi så går over til gjenferd-delen, kan det registreres at hvitt er den nye in-fargen i goth-land.
Sort er ut.
Men håndverket fungerer, det; passe doser nifse usannsynligheter, som etter hvert får sin nødtørftige smule forklaring.
Selv om lagdelingen i historien ikke alltid fattes like godt.
Om eksorsismen ikke fungerer godt nok til riktig å knekke faenskapet, er det i alle fall tilstrekkelig til en greit utrivelig stund i kinosetet.
| 0
|
109237
|
Skrekkens USA
Omfattende grøss med en for så vidt interessant vri.
Vi befinner oss i det amerikanske suburbia anno 2022:
I det store og det hele er hele landet blitt et harmonisk; fred og ro, lite kriminalitet, samfunnsapparat som fungerer.
Men.
Prisen for det hele er at 12 timer hvert eneste år, fra 19 til 07 neste morgen, er enhver forbrytelse lovlig.
Også drap.
«The Purge» (utrenskningen, renselsen) blir dette døgnet kalt.
Og den allmenne mening har festet seg at disse 12 timene er tilstrekkelig til at ethverts samfunns bunnfall og ethvert individs iboende jævelskap får den tid og det rom som er nødvendig for ellers å leve i harmoni.
Vår film trekker innendørs hos en velhavende selger av sikkerhetssystemer.
Når kvelden kommer, er det altså tid for å senke husets armering og tenne overvåkningskameraene.
Men, selvfølgelig, finnes det hull i sikkerheten, selvfølgelig finnes menneskelige følelser, selvfølgelig bryter helvete løs.
Og her er den interessante biten:
Dette er en fremtidsvisjon om vold som rammer midt i amerikansk middelklassemellomgulv.
På tross av alle overordnede sikkerhetsforanstaltninger, overvåkning, nasjonale hensyn, personlige forholdsregler:
Man rammes selv, «sikkerheten» slår tilbake.
På den annen side skjer dette såpass oppskriftsmessig, forutsigelig og egentlig klisjepreget, at noe mesterverk kan filmen knapt kalles.
Den er først og fremst en standard, noe oppjazzet skrekkvisjon.
| 0
|
109238
|
Film:En sykkel til begjær
En sykkel, en koran-konkurranse og en kvikk ungjente er den noe snodig sammensatte tre-enighet i dette underfundige hverdagsdramaet fra Saudi-Arabia.
I et land der kvinner helst ikke skal vise seg offentlig uten full tildekning er det en bragd i seg selv at en kvinnelig regissør har laget en film som med små og smarte virkemidler viser hvordan kvinnene lever sine liv i skyggen av mannfolka.
Sistnevnte kjønn er nærmest statister i filmen, som bærer i seg en forsiktig, men likevel synlig optimisme om at selv den mest ortodokse samfunnsstruktur er mulig å endre.
Hovedpersonen er Wadjda, en jente som under sin lange kjortel har vestlige klær og sko.
Hun er søt, sjarmerende og trassig.
Dessuten har hun lidenskapelig lyst på en sykkel, noe som skaper kontroverser i et land der jenter helst ikke skal sykle.
Når skolen arrangerer en konkurranse i koran-resitasjon med høy pengesum som premie, setter Wajda i gang prosjekt; Pugg Koranen!
Delvis iler denne historien noe langsomt av gårde, men det er sterkt fascinerende å få innblikk bak fasaden i en kultur som er lysår unna vår norske sosialdemokratiske virkelighet.
Filmen er detaljrik i beskrivelsen av små og større konflikter som oppstår både i hjemmet og ikke mist på skolen, der en nærmeste fundamentalistisk lærerinne jakter på de minste tegn til ulovligheter blant elevene.
Et hemmelig møte med en gutt kan fort føre til tvangsgifting med en annen.
En neglelakkflaske kan utløse offentlig refs.
Det er forstemmende at kvinneliv skal være så usynlig, men regissøren er uhyre god til å betone en fin miks av varm humor og småskarp kritikk.
| 1
|
109240
|
Slaktehus
Et par originale vrier kan ikke redde filmen ut av den totale blodtåka.
Dette er familiegjenforeningen fra helvete:
Mor, stenrik far, tre sønner en datter - og tilhørende kjærester, samles i landsens kjempehus.
Utenfor og inni huset befuinner det seg imidlertid drapsmenn med dyremasker og armbrøst:
La blodbadet begynne!
Det holder altså ikke med skytevåpen; de er nok alt for renslige.
Nei, her er drapsvåpnene saker & ting (ikke å forglemme en hurtigmikser!) som etterlater de aller beste muligheter til detaljerte bilder av det aller meste.
Et par plusser:
En av kjærestene er ei jente med uventet handlekraft.
Og de onde krefter demaskeres.
Men ellers er dette et godt filmet, humørløst blodbad av den eklere sorten.
| 0
|
109242
|
Film:Franske følelser
Roadmovie full av franske følelser, bittersøt humor og en del klisjéaktige digresjoner.
Først og fremst er det en anledning til å vise fransk films førstedame, Catherine Deneuve, fra en mindre glamorøs side; en sliten restauranteier med ustabile familieforhold.
Samtidig er det spor i filmen med klare hilsener til veteraner blant franske filmskapere, og også til Deneuve og hennes mangslungne karriere.
I rollen som Bettie krasjlander hun følelsesmessig etter at elskeren har forlatt henne.
Hun legger ut på en ustrukturert reise som involverer mye sigarettrøyking, fyll på bygda, gjensyn med Misse-damer fra 60-tallet; alt mens hun tar hånd om et barnebarn hun knapt nok kjenner.
Det er en upretensiøs og røff tone i Bercots filmspråk i en film som har mye feelgood i seg.
Men underveis i den nesten to timer lange fortellingen, blir sidesporene litt mange og i overkant klisjéfylte.
Deneuve og guttungen Schiffman er en artig duo med troverdig substans.
På hvert sitt vis finner de ut av hverandre og seg sjæl.
For begge handler det om å finne en plattform som gir litt mening i hverdagen.
Men de familiære intriger og forviklinger generelt sett surfer for mye på overflaten til at Betties reise mot et triveligere liv gir mer enn sporadisk engasjement.
| 0
|
109243
|
Film:Uimotståelige Oscar
Dyr som oppfører seg nesten som oss selv er ikke sjelden en sikker vinner.
Og finnes det noe nusseligere enn små sjimpanser?
Neida, det gjør ikke det vet du, og «Jeg er Oscar» er en ganske uimotståelig skjønn liten film det også, selv med et par litt klissete Disney- grep.
Filmen er en sann historie, om lille Oscar som kommer vekk fra moren sin før det er tid for det, og blir «adoptert» av en voksen herre-sjimpanse, alfa-hannen i flokken rett og slett..
Historien er en filmskaperne kom over i arbeide med en vanlig naturfilm for Disney.
Og den er både sjarmerende og fantastisk spennende.
Man får virkelig følelsen av å være med en dag i jungelen - skjønt innimellom blir vi mer forskånet for virkeligheten og naturens gang enn hva godt er.
Men en helt unik film er dette, fotografert av den ypperste eliten av naturfotografer.
Det er simpelthen ikke mulig å ikke elske Oscar!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109244
|
Latterlige damer
To rutinerte damer pluss en rutinert nykommer:
Det kan nesten ikke gå galt!
Det gjør det da heller ikke når Hege Schøyen, Linn Skåber og Cecilie Steinmann Neess tråkker til på Latter Scene i Oslo.
Det vil si:
Kveldens premiere på «Latter på Latter» kunne nok gått glattere.
Alle de tre har sine ubetalelige særtrekk:
Den langstrakt sofistikerte Schøyen, råfrekke Skåber og den kjempende klovnen Nees.
Å samkjøre så mye talent, å finne den helt holdbare balansen, krever utvilsomt sitt.
Og det gjenstår litt tid og et par forestillinger til før det glir balsamglatt.
Gloriøst
Men innhold og potensialet er gloriøst nok.
Og musikant og mannlig alibi Trond Hanssen gir en jevnt fin foundation.
Så fem`ern er det ingen tvil om.
Forestillingens push up er damene selv:
To rutinerte blonde komedienner og en svarthåret energibunt.
De to eldste inviterer den yngste inn i folden med mild mobbing og omsorgsfullt spillerom.
Østrogen
Her og der springer det ut glitrende perfide små bekker av østrogen, som når den gode gamle jentegjengen samles rundt tidens dametabuer, når sjekkesiden ParrePlassen.no spilles mot baklerretet eller når Skåber lar alt henge ute som mora fra helvete i sin tale til datteren 18-årsdag.
Det finnes ett «farlig» og balanserende nummer.
Det står Schøyen for når hun med egen tekst driver dressur på Nees som filippinsk hushjelp.
Det er morsomt og ganske så beskt - og kveldens høydepunkt.
Joda, jentene på Latter leverer strålende, de.
Og det vil stråle enda mer under kveldene som ligger foran.
| 1
|
109248
|
Bokanmeldelse:Sivert N. Nesbø:
«Skårgangar»
Nyansert og merkelig relevant fortelling fra et tradisjonelt vestlandsk bygdemiljø.
Roman 110 sider Kr 299,- Cappelen Damm
Allerede før han overtar gården, føler Johannes tyngden av plikter og tradisjon som følger med odelsretten.
Når den autoritære faren går bort, står han alene i en rekke av strevsomme hverdager, som synes uendelig lang og begivenhetsløs.
Av moren får han liten støtte, det har aldri vært nærhet og åpenhet som preget familielivet.
To søstre dro hjemmefra tidlig.
Johannes finner seg til slutt en samboer (eller kone?
Det går ikke klart frem), men etter en tid flytter hun tilbake til tettbebyggelsen, og Johannes' tilværelse synes enda mer trøstesløs.
To konfliktlinjer krysser hverandre i fortellingen:
Det klassiske spørsmålet om arvefølgen på en tungdreven gård, hvordan odelsguttens skjebne styres av pliktfølelse og ytre forventningspress, uten hensyn til hans egne evner og anlegg, for ikke å si hans håp og forventninger.
Og det innelukkede miljøet, mangelen på kontakt, fattigdommen på virkelig kommunikasjon mellom familiemedlemmene.
Man kan ane både en Tarjei Vesaas og en Jon Fosse i enkelte passasjer, men det er ikke snakk om lån, snarere om tradisjon i rett nedadstigende linje.
Ett sentralt tablå blir stående i denne hverdagsskildringen fattig på ytre drama:
En hjortebukk går seg fast i et gjerde Johannes har satt opp på grensen mot utmarka.
Den kommer seg til slutt løs, men blir senere skutt under jakten, og det viser seg at den har vært syk.
Johannes kløver skallen på den og hvite makk kryper ut.
Et kraftig bilde på hva som kan skje med et livsfriskt hanndyr hvis naturlige utfoldelse blir stengt inne av kunstige, fysiske hindre.
Det er ikke lystelig lesning dette, men Sivert N. Nesbøs tilnærming til stoffet er realistisk og usentimental.
Persongalleriet er skarpt og nært observert.
Den knappe teksten er rik på vare nyanser og formidlet på et vakkert, velklingende nynorsk.
| 1
|
109249
|
Bokanmeldelse:Jens M. Johansson:
«Bryllup og begravelser»
I Jens M. Johanssons forfatterskap har døden stått sentralt.
Denne gangen har han skrevet nesten 500 sider om sin egen familie.
Roman 350 sider Kr 379,- Tiden
Farens plutselige død da forfatteren bare var 22 år gammel, står sentralt både som hendelse og vendepunkt.
Vi følger Jens fra tidlige barneår med mor og far, til voksen forfatter med sin egen familie.
Han er liten gutt da hans utgangspunkt ødelegges ved skilsmissen mellom moren og faren.
Og nå, som voksen, må fortelleren til bunns i hva som er hans tilhørighet.
Moren og faren flytter til hver sin kant og får nye familier.
Disse nye familiene blir nye grener i Jens' liv, og uansett hvor han er, er han litt gjest overalt.
Johansson beskriver en lykkelig, men broket oppvekst.
Det er ikke noe unikt, men han gjør det med oppriktighet, henvendelse og nydelig prosa.
De beste partiene i romanen er de smidige overgangene mellom nåtiden og fortiden, og der fortellingen gir seg tid til refleksjon.
Jeg kunne gjerne sett enda flere av dem.
Jeg håper mange vil lese denne boken, den er livsberikende i måten den sier noe allmenngyldig på om å høre hjemme med våre nærmeste, samle tråder og stå i livet med en ærlighet overfor seg selv.
Johansson har sagt at han skriver som Knausgård, men uten demoner, og for mange vil det være nærliggende å sammenligne og kategorisere denne type romaner i retning selvbiografisk litteratur.
Jeg synes at diskusjonen om hvem som behersker den bedre eller dårligere, er reduserende og uinteressant.
Johanssons prosa er så god at det er meningsløst hvorvidt det er virkelighet eller ikke.
Jeg tror romanen kommer til å stå som forfatterens hovedverk, personlig og litterært.
Og jeg er sikker på at det er noen du har lyst til å ringe til underveis i lesningen.
| 1
|
109250
|
Bokanmeldelse:Anne Sender:
«Vår jødiske reise»
Anne Sender åpner dørene til Det Mosaiske Trossamfund.
Både sårbarheten, kampviljen og mangfoldet trer frem.
Sakprosa 267 sider Kr.
299,- Cappelen Damm
Det lille jødiske samfunnet i Norge har en lang historie.
Men storsamfunnet vet fortsatt lite om hvem de er, og hvilke utfordringer de står overfor.
Denne boken, skrevet av tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfund Anne Sender, er derfor et velkomment opplysningsprosjekt.
Her presenteres ikke bare menigheten og dens arbeid.
Leseren får innsyn i interne splittelser, blant annet når det gjelder synet på konflikten mellom Israel og palestinerne.
Sender fremstår som en progressiv kraft som vil ha alt frem i lyset.
Både norske antisemitter og selverklærte «Israel-venner» får passet påskrevet.
Men fremstillingen er balansert.
Spesielt når det gjelder minoritetens forhold til offentlige myndigheter, trer pragmatismen frem.
Et svært verdifullt bidrag til å forstå hvor vanskelig det kan være å leve som minoritet i et land hvor likhetsidealene står så sterkt som i Norge.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.