id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109252
|
Bokanmeldelse:Anne Applebaum:
«Jernteppet»
Grundig og klokt om kommunistenes maktovertagelse i Polen, Ungarn og Øst-Tyskland etter annen verdenskrig.
Sakprosa 589 sider Kr 429,- Cappelen Damm
Menneskene som bodde i de kommuniststyrte landene i Sentral- og Øst-Europa under den kalde krigen, har havnet i skyggen av storpolitikken og de ruvende lederskikkelsene i Moskva.
Mange har knapt andre forestillinger om deres liv enn at det var anonymt, grått og traurig.
Men som amerikanske Anne Applebaum viser i denne boken, er det mer riktig å betrakte deres skjebne som et drama av episke dimensjoner.
I den 12-årsperioden mellom 1944 og 1956 som denne boken dekker, utspant det seg flere distinkte faser.
Først kom kommunistenes udemokratiske maktovertagelse.
Så fulgte en voldelig og nådeløs transformering av alt fra økonomi til kulturliv.
Da Stalin døde i 1953, oppfattet folket at det ble løsnet på tøylene fra Kreml, og det ble gjort opprør i land etter land.
Men så slo sovjetregimet beinhardt tilbake.
Her følges begivenhetene i Polen, DDR og Ungarn - tre svært forskjellige land som opplevde ulike variasjoner av det samme dramaet.
Applebaum har gjort et svært detaljert researcharbeid, men klarer likevel å skrive med overskudd og vidd.
Ved siden av å dokumentere hvordan totalitarismen artet seg i praksis i ulike samfunnssektorer, løfter hun frem enkeltmennesker og bevegelser som måtte velge mellom motstand eller kollaborasjon.
Resultatet er blitt et både fascinerende og skremmende innblikk bak jernteppet - og en viktig påminnelse av hvor mange som faktisk kjempet imot.
Oversatt av Rune R. Moen.
| 1
|
109253
|
Bokanmeldelse:Britt Karin Larsen:
«Det synger i lauvet»
Igjen fascinerer Britt Karin Larsen med sitt forunderlige språk som bare er hennes.
Roman Femte bok om livet på Finnskogen.
358 sider Kr. 329,- Cappelen Damm
Først kommer en livsbetraktning fra fortelleren, så zoomer hun inn på finnskogmenneskenes strev, lykke og ulykke i grensetraktene mot Sverige og i Amerika.
I seriens femte bind skriver vi slutten av attenhundretallet og fram til 1905.
Det tynnes i skogen både med trær og mennesker.
Mange har dratt til hovedstaden, andre til Amerika.
Noen har opplevd tap der ute som bare kan leges i skogen, så de er tilbake.
Man kan ikke lenger klare seg her med en ku, en jordlapp, fiske og bærplukking.
Nå må man ha skogen i tillegg.
Den ekstreme fattigdommen har vært knyttet mest til alkoholmisbruk og enslige voldtatte mødre.
Innvandrerstatusen og fattigdommen skaper utsatte mennesker med ufattelige tapsopplevelser.
Men de bærer dem fordi de må.
Analfabetismen har vært stor og fins ennå.
En utvandret skogfinne forteller om da han knekte lesekoden:
«Det var som å lære å gå, det!»
Hos noen utvandrere forsvinner finsken.
Man går over til norsk og svensk.
Maurflittighet er fortsatt en livsnødvendighet.
De har også store naturkunnskaper, intuisjon, folketro og medisin å hjelpe seg med.
Ressursmenneskene her er romslige og kjærlige folk, mens barn av alkoholikere og tilsidesatte barn føler raseri, hat og skuffelse.
Øvrighet og prest strekker sine stadig lengre skatte- og moralfingre inn i skogen.
Vi møter til og med en prest som er utmeldt fra moralpolitiet og lever som samboer.
Skogingene slapp krigen mellom Norge og Sverige som ville ha gjort dem til fritt vilt fra begge hold.
Fortelleren er altseende og mildt overbærende og dømmer ingen.
Det lar hun karakterene gjøre.
Du er i godt selskap med skogingene.
| 1
|
109254
|
TV-anmeldelse:Dyktig dystert på Downton
Død og dysterhet preger det britiske periodedramaet når det svinger inn i en tid med jazz, jubel og skandaler.
SESONGPREMIERE «Downton Abbey» Britisk dramaserie i ni deler NRK1, mandager kl. 21.25
Etter et par dramatiske sesonger preget av forlis, krig og dødsfall, vender «Downton Abbey» i fjerde runde tilbake til stoisk ro.
I åpningssekvensen trår godset frem dystrere enn noensinne.
Det er stort, tomt og mørkt.
Vi hører en baby gråte - og ser en kvinne forsvinne, før vi igjen befinner oss i på den disige, britiske landsbygden.
Herskapshuset er som en egen rollefigur denne sesongen:
Tydelig tegnet i scener filmet fra høy vinkel, som understreker husets rolle som overvåker, og dets tomhet til tross for menneskene i det.
Bygningens enormitet står i kontrast til de mange, små tjenerne som iler rundt i den.
Men sesongstarten er ikke først og fremst preget av folk som forsvinner.
Det er hullene etter de som allerede har forsvunnet som merkes mest.
Vi er kommet til 1922, og et halvt år er gått siden arvingen til Downton Abbey, Matthew Crawley, kronet forrige sesong med å omkomme i en bilulykke samme dag hans sønn ble født (Når skuespiller Dan Stevens først bestemte seg for å forlate periodedramaet til fordel for tilbud i USA, fikk han i det minste en dramatisk sorti).
Matthew etterlater seg ikke bare en enorm arveavgift som setter alle moderniseringsplanene i fare, men også en mor og en enke kuet av sorg.
Lady Mary er isnet til sitt absolutt kjøligste, referer til sin sønn som «mitt stakkars foreldreløse barn», og sitter stort sett kledd i helsort og stirrer ut i luften med enda sortere øyne.
Michelle Dockery leverer noe av sitt beste skuespill så langt med færrest replikker.
Også Marys svigermor er usedvanlig handlingslammet, og deres nærmeste kjemper for å vekke de normalt driftige damene fra sorgens katatoni.
Mye er likevel ved det samme:
Kokken Mrs. Patmore frykter å bli erstattet (dermed sprer inntoget av en elektrisk miksmaster skrekk) og Thomas Barrow er fortsatt slu.
Butlerne «battler», Jarl Grantham mener fremdeles han vet best når det kommer til godsdrift, og hans mor enkehertuginnens tunge drypper stadig av sofistikert syre.
Manusforfatter Julian Fellowes fortsetter å skildre klassekrasj i imponerende klarhet.
Bildene er som vanlig vakre, både når de viser fargeløse «hvermannser» hufsende mellom grå bygninger i ikke spesielt varme vinterkåper, og de rikere tonene i overklassens dype fløyelsfarger.
Stemningen og tempoet minner om første sesong.
Gjennom den drøyt timelange premieren ligger den store dramatikken i de små detaljene.
Spørsmålet er bare om det holder til å holde verdenssuksessen varm.
Anmeldelsen er basert på første episode.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
109255
|
Kim Daniel Sannes og Elena Bokoreva Wiulsrud- Paso doble
Paso er en av favorittdansene mine, for da kan man virkelig få levd ut temperamentet sitt.
Kim Daniel danset en flott Paso Doble med mye karakter.
Jeg syns at han er best når han er i fri dressur, og kanskje litt mer låst i armene til Elena.
Men dette digget jeg, og Kim Daniel skuffet ikke denne uken heller.
Dommerne: 10+9+9+10= 38
| 1
|
109256
|
Eli Hagen og Bjørn Wettre Holte - vals
Skal vi Danse kan være risikosport, spesielt når man skal slenges veggimellom.
Eli har flydd høyt i denne sesongen, og jeg ønsket meg derfor en vals med bakkekontakt.
Dette var en fin vals, og det ser ut som hun koser seg i armene til Bjørn.
Eli kler godt Ville Vesten looken, og jeg ser at hun har fått tilbake sin karakteristiske hårsveis.
Dommerne:
: 6+5+ 6+6 = 23
| 0
|
109259
|
Kathrine Sørland og Tom Erik Nilsen
Kathrine ser ut som hun er tatt rett ut av en Western saloon med sine lyse lokker og smekre korsett.
Det var en dans med mye gåing, og det passer kanskje siden det er westerntema, men det var elegant gjennomført.
Litt snubling mot slutten av koreografien, men hun hentet seg fint inn igjen.
Standardansene kler deg godt Kathrine.
9+8+10+9= 36
Jeg vet hvor krevende det er å skulle lære seg en ny dans og ny koreografi hver eneste uke, derfor er det ekstra utfordrende å skulle ha en fellesdans i tillegg.
Wienervals fikk jeg aldri lært meg dessverre, men dette så utrolig gøy og samkjørt ut.
Eli utmerket seg med et dristig løft, Eirik så utrolig kul ut og Kathrine elegant som vanlig.
Dommerne ga Venke og Egor 2 poeng, Kathrine og Tom Erik fikk fire poeng, mens Eirik og Nadya fikk fire poeng.
| 1
|
109260
|
Konsertanmeldelse:Wayne på avveie
KONSERT:
Lil Wayne STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM:
Rundt 5500 AKTUELT ALBUM:
«I Am Not A Human Being II»
Det er en ganske objektiv sak.
Lil Waynes karriere toppet kreativt og kommersielt i 2008 med «The Carter III».
Årene etter har vært en vaklende tid for Cash Money-prinsen, med forferdelige album og fantastiske gjestevers.
«Nesten utsolgt» er betegnelsen på oppmøtet, men størrelsen til Oslo Spektrum er amputert i forhold til det den var under Jay Z-konserten to kvelder før.
Det er for så vidt snittalderen også.
Alkoholserveringen er stengt, logisk nok da brorparten av de oppmøtte er født rundt den tiden Dwayne Michael Carter platedebuterte.
Det tyder på at kvelden stort sett vil bestå av hans nyere og, ja, svakere materiale framfor genistrekene fra «The Carter II»
Mac Miller, han hvite fyren i bøttehatt har varmet opp Spektrum effektivt med boom-bap rap.
Han er i ferd med å lande settet sitt og introduserer det han sier er favorittlåta hans gjennom tidene, men får instrukser fra bak scenen om å avbryte settet.
Snakk om å hoppe av i svingen.
Men vi er her for Wayne.
Helst Wayne over beats, men selvfølgelig har han med seg band.
Har han glemt det horrible crossover-forsøket «Rebirth»?
Rap og rock har vært i desperat behov for skilsmisse, og forholdets problemer eskalerte med det makkverket.
Men kanskje han har lært litt da.
Nei.
Bandet jukker noen harry kraftakkorder som intro.
Plutselig lys.
Der står Wayne, i hans noe gremlin-aktige form, på en skateboard-rampe på scenen.
Skatere ruller frem og tilbake foran han.
Energinivået hans lover godt, og han kommuniserer ufattelig genuint med publikum.
Han forteller publikum at det er tre ting som er viktig å vite i kveld:
Wayne tror på gud.
Wayne er ikke en dritt uten fansen.
Og igjen, Wayne er ikke en dritt uten fansen.
Hyggelig sagt.
Og salen reagerer.
Men dessverre ikke på at bandet dreper drivet til låtene.
Hverken «Blunts Blowin'», «John» eller «Rich As Fuck» har nytte av å bli hamret over av et overrocka band.
Men det tar seg opp med «She Will» og «Mrs. Officer».
Høydepunktet kommer dog med en enorm overraskelse etter DJ-pausen.
Wayne inviterer opp «faren sin», hans mentor og sjef, Birdman til Big Tymers-bangeren «Still Fly» og det nyere Rich Gang-samarbeidet «Tapout».
For en gammel fan er det ufattelig rørende å se Birdman og småen på scenen sammen.
Men nok er det likevel ikke.
På tross av at Wayne er usedvanlig ydmyk og sympatisk mellom sporene, sporer han av uttrykksmessig.
Om han hadde avsluttet settet med den fantastiske «Bitches Love Me», kunne seansen vært endt med et smil.
Men så kom den forvirrende harry-rock varianten av «No Worries» og gjenfremkalte apatien.
Weezy, hva skjedde?
SANDEEP SINGH
| 0
|
109262
|
Plateanmeldelse:Motörhead - «Aftershock»
I rivende utvikling!
Neida.
Lemmy Kilminster (67) har ikke flyttet hjem til sitt barndoms Stoke On Trent for å lage «pastorale» folkrockalbum på sine eldre dager.
Han sitter fremdeles og spiller kronespill på The Whiskey A Go Go i Los Angeles.
Og lager fortsatt den samme platen med Motörhead.
OK, det hender at det er kvalitetsforskjeller på disse.
Det har gjerne hatt med produsenter å gjøre.
Men også på dét feltet har Motörhead vært stabile lenge.
Hvorfor varierer de ikke uttrykket mer?
Vel, fordi de er en sjanger i seg selv.
Fordi de er Motörhead.
Og kanskje fordi de spede forsøkene - bluesen «Lost Woman Blues», «balladen» «Dust And Glass» - hinter om at de ikke er så gode til det.
BESTE LÅT:
«Paralyzed»
| 0
|
109263
|
Plateanmeldelse:Lily & Madeleine
- «Lily & Madeleine»
First Aid Kit, Mona og Maria møter Brooklyn.
Jepp, de er søstre.
Og slo gjennom via YouTube.
De har stemmer som harmonerer hverandre så vakkert at man ikke aner hvem som synger.
Dessuten er de akkurat så retro at man føler at man alltid har kjent låtene.
Second Aid Kit?
Nære på.
Blikket er like tidløst tilbakevendt (åpningslåten avrundes med «I'll sing a song that sounds like somewhere»).
Men i motsetning til søstrene Söderberg er Lily og Madeleine Jurkiewicz ikke så americana-orienterte.
Best når de gjenskaper sekstitallsfolkvibb med lettpåtå-melodier og glødende melankolsk optimisme.
Kanskje ikke så rart, med Sufjan Stevens som platedirektør.
BESTE LÅT:
«Come To Me»
| 1
|
109264
|
Plateanmeldelse:Christian Kjellvander - «The Pitcher»
For to år siden døde Gustaf Kjellvander (31) uventet.
Nå har storebror Christian (37) laget musikk om det.
På en måte.
Et YouTube-klipp viser Christian Kjellvander på minnekonserten.
Han snakker om at han vil oppsøke Gustaf, også han en kjent musiker, om det finnes et liv etterpå.
En kvinnelig publikummer insisterer på at så er tilfelle - «han hör dej, og han ser dej».
Christian repliserer «I ... fucking hope so».
Helt siden den mørke 2002-debuten har Christian Kjellvander vært en av disse svenske singer/songwriterne som nesten går i ett med hverandre i forsøket på å være amerikanske.
Alle forent i søken etter den samme prærien som alle fra Townes van Zandt til Bonnie «Prince» Billy tilhører.
Et sted der nydelige låter og fantastiske album kan finne på å dukke opp på de rareste steder.
Denne gangen dukker det opp i Södermanland.
Her har 37-åringen flyttet inn i et tidligere bedehus, blitt far og spilt inn sitt første soloalbum etter brorens død.
Det har gitt musikken hans en dypere klang, på flere måter.
Kjellvanders baryton er roligere, klarere, som en Jens Lekman uten behov for avvæpnende smil.
Som en Bill Callahan med melodier.
Og han skurrer med gitaren som var den stemt av Neil Young.
Tilstedeværelsen av musikere fra Göteborgs Symfoniker er det som gjør Kjellvanders femte soloalbum til noe musikalsk sterkere.
Orkesterarrangementene er sømløst integrert i skumringsrocken.
Som oftest bare så vidt antydet.
Hør hvordan strykerne på «The Zenith Sunset» omfavner den vrengte enstrengede gitarsoloen mot slutten, og hvordan dette videreføres i tvillinglåten «The Crow».
Hvilket også er albumets mørkeste punkt.
Etterpå blir alt sakte mildere og lysere, før sakrale «The Bloodline» runder av antydningen fra åpningen:
Å forsake ens fortid til fordel for noen andres fremtid.
Det er broren han tenker på.
Selv om han aldri nevner det.
BESTE LÅT:
«The Zenith Sunset»
| 1
|
109265
|
Plateanmeldelse:Frode Alnæs - «Envy The Man»
Stram deg opp, Frode!
Det er liten tvil om at Frode Alnæs har begavelse i mange retninger, faktisk i så mange at hans første soloplate på 17 (!) år står i fare for å bli retningsløs.
Kanskje har låtmaterialet akkumulert seg i litt for lang tid?
Sist sang han på norsk, nå på engelsk og dermed tilbake i Dance With A Stranger og forrige årtusen med den ene foten.
Det spriker fra renhårig countrypop innledningsvis via et kvasi-moro zydeco-nummer til de fleste avartene innen blues og tradisjonell rhythm'n blues, komplett med en Gary Moore-sviske («Remember All The Times») der Alnæs virkelig viser frem hva han først og fremst er:
En utmerket gitarist.
Summa summarum fremstår dagens Frode Alnæs som en ren underholder, uten spesielt mye på hjertet.
For så vidt ikke noe galt i det.
BESTE LÅT:
«Snake Oil Remedy»
| 0
|
109266
|
Plateanmeldelse:White Denim - «Corsicana Lemonade»
Mer musikk for pengene.
Austins White Denim er fullstappede av musikk, og likevel forbløffende lyttervennlige.
Låtene deres er så matematiske at man i utgangspunktet tenker «prog».
Samtidig er det noe betryggende sørstatsaktig ved dem.
La oss kalle det avant garde-boogie.
Texas-psykedelia, den neste generasjonen.
«Corsicana Lemonade» er, for hva det er verdt, det streiteste, mest «kommersielle» albumet deres.
Det har gode mengder hvitmannsfunk- og soul, og ellers noe av det aller meste.
Fengende melodier inkludert.
Det er så «tight» innøvd at det høres ut som om de fire musikerne har snurpet seg sammen til én stor, buktende organisme.
Godt humør har de også.
Fett.
BESTE LÅT:
«Let It Feel Good (My Eagles)»
| 1
|
109270
|
Plateanmeldelse:Arcade Fire - «Reflektor»
Overflod av idéer.
Underflod av selvinnsikt.
Arcade Fires mesterstykke har vært evnen til å bremse før det ble for gøy.
Selv på voldsomme «No Cars Go» fra «Neon Bible» (2007) eller søsterlåten «We Used To Wait» fra «The Suburbs» (2010).
Visst har de hatt tendenser til å ramle over i en form for inderlighet man kan elske, mislike, henge seg opp i eller få eksem av.
Men de har holdt seg godt innenfor den usynlige, stiplete linjen mellom «stormanns» og «galskap».
Den tiden er over.
Deres fjerde album har en åpenlys Orfeus og Eurydike-symbolikk (den greske myten om musikeren som prøver å hente sin døde kjæreste tilbake fra dødsriket, og nesten klarer det).
Se Rodins skulptur på coveret.
Les tekstene.
Legg merke til låttitlene:
«Awful Sound (Oh Eurydice)», «It's Never Over (Oh Orpheus)» og «Afterlife».
Og se på måten de bruker den brasilianske filmgjendiktningen av myten, «Black Orpheus» til å YouTube-streame platen.
Det blir så pretensiøst at det ikke er kunstskolesjarmerende en gang.
Albumets «ikke se seg tilbake»-metafor fra den greske myten er overartikulert.
Spesielt i den overdrevne bruken av spoling og baklengsspilling (de siste seks minuttene, det ti minutter skjulte bonussporet og i overgangen mellom platene, som kulminerer i «du hører en ferdiginnspilt kassett» - før CD2 begynner.)
Lyden er nydelig og lekker.
James Murhpy, geniet bak forrige tiårs mest savnede band, LCD Soundsystem, har produsert og skrudd friskere, renere og, jada, mer flammende.
Han har gjenskapt lyden av David Bowie, Talking Heads og gitt bandet fullstendig frie tøyler.
Men noen burde hatt myndighet over Murphy.
Noen burde sagt «du James, er de seks minuttene med spoling på slutten av CD2 egentlig annet enn et artig nachspielpåfunn, og ikke noe å faktisk bry folk med?».
Eller «du James, er det nødvendig at «It's Never Over» skal surre i gnålete virak, før den får lov til å eksplodere i noen av platens vakreste minutter»?
For innenfor dette karnevalet av idéer, konsepter og dødsromantisering, det være seg haitisk folkloristikk, gresk mytologi eller fransk postmodernistisk filosofi:
Det er låter her.
Fantastiske låter.
Spesielt mot slutten av albumet.
Ikke minst innimellom alle de lange transportetappene.
Det har vært ryktespredende babbel om at dobbeltalbumet er kanadiernes «Achtung Baby» og «OK Computer».
Men både U2s og Radioheads styrke på de albumene var at de evnet å begrense seg.
«Reflektor» handler om alt annet enn å begrense seg.
Det minner om da Pink Floyd begynte med murbygging.
BESTE LÅT:
«Normal Person»
* VG skrev tidligere i uken om Arcade Fire og plateselskapets krav om kontraktunderskriving for å få høre og anmelde albumet.
Musikken er nå gjort tilgjengelig for allmennheten, og VG har således anmeldt platen uten å inngå avtaler som begrenser pressefriheten.
| 0
|
109271
|
Hjelmelands seriøse moro
Komikeren Bjarte Hjelmeland spinner sitt nett på Edderkoppen i Oslo, det er bare å la seg fange!
Skrev jeg komiker?
Jada, det også.
I tillegg til så mye annet.
Meget seriøs nationaltheatrisk kunst.
For eksempel.
For det er svært mye av poenget med komikeren i eksteatersjefen fra Bergen:
Han er så fordømt teknisk dyktig!
Tekstene i hans one-man-show går fra det virkelig gode til noe nokså middels - her og der.
Men fremføringen, timingen, den fullstendige kontrollen over hver minste bevegelse - den må man være proff for å klare.
Helproff.
Og det er Hjelmeland.
Bokstavlig talt til fingerspissene.
Høydepunkt Hans «pianoentertaineren» er et minimalistisk sorgmuntert høydepunkt, med en ørliten talefeil og marginalt større astigamtisme.
Rett og slett genialt.
Han er selv hovedleverandør av tekster.
Men kreftene er mange fler - og de er forsåvidt gjenkjennelige:
Ingrid Bjørnovs musikalske 80-tallssalat, der unge Hjelmelands flyttekvaler for tre tiår siden fanges inn av datidens poplåter, er jo en slags bjørnovsk spesialitet.
Men Hjelmeland gjør det til sitt på scenen; bare sitt.
Akkurat det samme skjer med Lene Kongsvik Johansens kreativitetsprengte rikmannsfrue med behov for gyselig følsomme hattekreasjoner.
At Siv Jensen dukker opp, er vel bare helt naturlig; man får forvente at Hjelmeland sto først i køen for å sikre seg «Morn`a Jens!»-kjolen.
Teksten er forvilet nok, og Per Sandberg dukker sannelig opp som kongelig skåltaler.
Noe animert, får man si.
Høydepunktene er mange.
Hjelmeland bobler av spilleglede og øser av hele sitt brede talent, fra sanger til imitator, fra gjøgler til gammel, skamløs dame.
Med en surrealistisk byråkrat fra Grimstad innimellom, nesten språklig perfekt.
Det er en time og et kvart - det meste tilsynelatende på sparket og for åpen scene.
Gu` kor gøy!
JON SELÅS
| 1
|
109275
|
«Road movie» gjennom håpløsheten
Lyst til å bli sparket hardt i magen i to timer?
Å føle på den store, svarte håpløsheten idet du skjener svimmel ut av kinosalen?
Ikke?
Da bør du nok holde deg unna «Gullburet».
En gruppe ungdommer, deriblant en jente som gir seg ut for å være gutt, begir seg ut på den lange turen fra Guatemala til USA (tittelens «gullbur»).
De vil nordover, de drømmer om å én dag se snø.
Det går ikke lang tid før frafallet setter inn.
Det er mange farer langs veien:
Korrupte politifolk og menneskesmuglere blant dem.
Regissør Quemada-Diez følger bare veien videre, med et nøytral og usentimentalt, om enn empatisk øye.
«Elendighetsporno», vil noen innvende.
Men det er dessverre ingen mangel på historier à la dette, «fra virkeligheten».
Ingenting går som man tror, og lite slik man håper, i dette latinamerikanske svaret på «Lilja 4-ever» (2002) - ganger fire.
Filmen er ikke helt uten lys.
Bare så godt som.
Halve tiden sitter man med hjertet i halsen.
Resten av tiden synker det så langt ned at det føles som om det skal renne ut gjennom tærne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109276
|
Skoletrøbbel
Nokså stereotyp rapport fra et offentlige amerikansk skolevesen i krise.
Midt i sentrum av en forfallen amerikansk storby (det er mange av dem!) kjemper er fattig mor med to jobber for en bedre skolehverdag for sin dyslektiske åtteåring.
På samme skole kjemper en tidligere idealistisk lærer - og etter hvert fraskilt mor - om det samme for sin strevende sønn.
Skolen er forferdelig ineffektiv - hvilket, i følge filmen, skyldes det dårlige og latterlig overbetalte lærere, deres rigorøst avtalekjempende lærerlag og et nokså ugjennomtrengelig skolebyråkrati.
Påfallende mange amerikanske filmer for tiden er basert på såkalte "sanne historier", denne visstnok fra et skoleopprør i Los Angeles i 2010.
Det avstedkom lovlig adgang for foreldre og lærere til å endre skolene - hvilket denne filmen handler om.
Skolehverdagen er amerikansk og derfor ikke helt gjenkjennelig.
Noe verre er filmens antydinger om at det er mulig å oppnå noe i nærheten av mirakler med "quick fix" - her blir filmen meget overfladisk.
Det er dessuten langt fra første gang at amerikansk skolevirkelighet brukes som ramme for romantisk anlagte "quick fixes" - så vi vet hva vi får.
Det eneste som gjør filmen verd å se, tross alt, er de førende damene:
Maggie Gyllenhaal og Viola Davies slår sympatisk i gjennom som de kjempende mødre, selv om de så å si er for gode for denne verden.
Passelige doser sentimentalitet trekker faktisk i sebar retning.
| 0
|
109279
|
Konsertanmeldelse:Stilsikre Dybdahl
Thomas Dybdahl har for lengst utviklet sin egen stil.
Den er han trygg i.
Konsert:
Thomas Dybdahl Sted:
Drammen Teater Aktuell plate:
What's Left Is Forever DRAMMEN(VG)Han er fremdeles glad i country-beaten, men presser hviskende frem tekstene sine i et emosjonelt leie som ligger et sted mellom soulen og gospelen.
Thomas Dybdahl er seg selv lik, og det går rett i hjertet på flere og flere av oss.
Under sin norske turnéstart i Drammen Teater onsdag kveld var han kanskje i overkant emosjonell og ivrig innledningsvis.
Tåspissfølelsen er på plass allerede i åpningen "This Love Is Here To Stay", og i påfølgende "The World Is My Oyster" danser han regelrett ballett med gitaren, mens ordene hulkes frem på en måte som sikkert kunne ha inspirert Ylvis-brødrene til en parodi.
Men Dybdahl har også evnen til å dra på vokalt, heldigvis.
Leken er han også.
Under "Cecilia" ber han publikum synge refrenget for han, noe som gjentas i det siste ekstranummeret "Honey".
Men samme hvor mye publikum elsker det; det blir noe stivt og lite spontant over allsangnumre som først må læres bort av artisten selv, spesielt når slike seanser avslutter konserten.
Likevel er Drammen Teater og et sittende publikum en setting som kler Thomas Dybdahls intime låter.
Et usedvanlig sterkt midtparti startes med "U" og går via den intense "But We Did" til en storslått og cinematisk "Easy Tiger" i en cabriolet-versjon som dufter av californisk sol.
Akkurat da er Drammen Teater verdens hyggeligste sted å være.
Og vi har ikke glemt at Thomas Dybdahl er en utmerket, uforutsigbar og oppfinnsom gitarist.
Legg til et band som kompletterer stemningene hans perfekt, og du har oppskriften på hvordan du kan få en vellykket høstkveld med et lite glass i hånda.
Og glem for all del ikke kjæresten i den andre!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
109281
|
«Lilyhammer 2»:Verre og verre!
«Lilyhammer 2» starter onsdag; det er bare å glede seg!
TV-premiere:
«Lilyhammer 2».
NRK1, onsdag 21.35.
Alt tyder på at det skal gå verre og verre med vår mafiose venn Frank Tagliano og hans sære galleri av omkringliggende nordmenn.
For én ting er å være på vitnebeskyttelsesprogram fra blodtørstige, tidligere mafiabrødre fra New York.
Noe helt annet er å overleve i en iskald norsk provinsby.
Kombinasjonen er ikke bra; kulturkollisjonen er fundamental.
Dog:
Frank er blitt vant til å holde varmen.
Ikke bare er han blitt en slags makt å regne med, han er også blitt tvillingpappa.
Slikt krever tilpasning.
Og Frank er en tilpasningens mester - av og til.
For eksempel når hans tvillinger omsider blir godtatt til dåpen av Jesus-friken av en prest, og morens forslag til navn på barna er Asbjørn og Asbjørg.
Da forstår en amerikanisert internasjonalist at ethvert navn som kan misoppfattes som Assbjorn and Assbjørg, gir kleine fremtidige odds til avkommet.
For eksempel i downtown Ny York.
Visdom!
Vi har bare sett første episode.
Hvori innbakt hundemishandling,Ferrari-påkjørsel av elg, britisk nattklubbraserende hooligangangster, strikkepinner med ekstreme muligheter, khat på hett asylmottak, sex på skrivebordskanten.
Og annet smågodt.
Det er galt, det er skakkjørt, det er både små- og stor-morsomt, med mye tilbakelente, dårlige vitser.
Frank selv er like skulderopphengt og underlippefast i sin uperfekthet.
Som TV-serie betraktet, er 2`ern bedre enn den første:
Særlig de norske rollene «sitter» bedre.
Fotograferingen er stilfull, musikk- og lydbilde er godt.
Kort sagt:
Det er en mer innkjørt og bedre koreografert kulturkollisjon vi skal bivåne i høst.
Og den internasjonale kultstatusen i denne snodigste norske kultureksport på år og dag, vil kunne bli forsterket - i alle fall dømt ut fra første episode.
| 1
|
109282
|
Bokanmeldelse:Mariann Aaland:
«Det var stille, det snødde»
Dette er en sjeldent sikker romandebut fra tidligere Granta-debutant om en datter som skal begrave sin far.
Roman Kr.
349,- 192 s. Gyldendal
En ung kvinne oppdager at faren har tatt livet sitt, hun står utenfor i tjue minus og ser ham henge i trappa.
Som følgeseddelen sier, er dette ikke historien om et selvmord, «men om alt det andre».
Hun drar hjem til moren, ringer den nye kjæresten som kommer dagen etter.
Og huset fylles av alle tantene:
«Tantene mine snakka med lave stemmer, og jeg hadde lyst til å gå ned, være sammen med dem.
Men jeg var ikke en av dem.
Jeg var to streker under tragedien.
Den det var aller mest synd på.»
Hun er Datteren, den som skal sørge aller mest.
Men det kommer ikke tårer der de andre forventer det.
Vi følger familien i dagene mot begravelsen, fortalt i førsteperson.
Det er en fortelling om mennesker i sorg på ulike måter.
Moren gråter, røyker og sover.
Kjæresten gjør så godt han kan i møte med hovedpersonens familie.
Tantene er inn og ut av huset med snitter og gryteretter.
Farmor og farfar som står utenfor fellesskapet i en annen sorg.
Sorgen gjør mønstre og forbindelser mellom folk om til åpne sår, og i denne fortellingen er det skildret med et usentimentalt alvor.
Inne i denne rasjonaliteten oppstår det en sterk fortelling som ikke er sterk fordi noen er død, men fordi hovedpersonen oppleves så virkelig.
Jeg føler at jeg har vært hjemme hos noen som har mistet noen.
Språket er musikalsk, men ikke flytende.
Det er rørende, men direkte og usentimentalt.
Først og fremst tegner det opp hovedpersonen svært tydelig.
Det er hun som tar over kisten når kjæresten syns det blir for tungt.
Som tenker helt hverdagslige og praktiske tanker omkring døden og sier dem høyt på kjøkkenet så moren må hysje på henne.
Denne styrken i språket er ikke tilfeldig, men oppleves som en blanding av et ekstremt godt blikk på omgivelsene og en litterær trygghet som er sjelden å se hos en debutant.
| 1
|
109283
|
Bokanmeldelse:Katrine Sele: «Kenneth.
Historia om Kenneth Sivertsen»
Den første biografien om Kenneth Sivertsen fungerer bare som personlig portrett.
Biografi 173 sider Kr. 349,- Det Norske Samlaget
På fylla i Haugesund faller artisten og får alvorlig hjerneblødning.
Fotografiet av bømlingen med et halvt hode og skjevt smil prydet en forside av Se og Hør i 2005 og er nok på de flestes minne når navnet hans i dag blir nevnt.
Sivertsen, som døde i 2006, var ofte i mediene og snakket åpent om alkoholproblemene sine, tvangstanker og angst, og gjelden som bare vokste og vokste.
Ifølge baksideteksten er agendaen til biografien å løfte frem det skapende mennesket Kenneth Sivertsen.
Særlig i begynnelsen av boken kommer forfatteren nært inn på mennesket.
Her er bestevennen Karl Seglem og den nærmeste familien intervjuet, og fine dialoger mellom dem er klippet direkte inn i teksten.
I søken etter å forstå hvordan det kunne gå så galt, klarer boken både å gi noen svar og portrettere en mangesidig og elskelig mann.
Delen om karrieren og talentet til musikeren og komponisten Kenneth Sivertsen fungerer ikke så godt og utgjør mesteparten av boken.
Som sceneartist opplevde han stor suksess med revyen «Cabaret» med sin daværende kjæreste, Herborg Kråkevik.
Medieståket begynte her, og i lanseringen av biografien ser vi at historier fra denne tiden fortsatt genererer oppslag.
Forfatteren har valgt å sitere fra anmeldelser av de mange albumene, konsertene og revyene som Sivertsen var involvert i.
Det er oppstykket og trøttende lesing, og man blir ikke så mye klokere.
Her er beskrivelser av intervju og sceneopptredener, men ingen henvisninger til hvor man kan finne klippene.
Alt dette oppleves som fyllstoff, og makter ikke å gjøre leseren interessert i skapergjerningen til artisten.
| 0
|
109285
|
Bokanmeldelse:Keith Lowe:
«Råskapens Europa»
Europa jevnet med jorden.
Sult.
Tyveri.
Overgrep.
Nød.
Det var hva befolkningene i de ulike europeiske land møtte etter verdenskrigens slutt.
Sakprosa 479 sider Kr. 398,- Dinamo forlag
Man tenker gjerne - med krigsslutt følger fred.
Så enkelt er det ikke.
Det viser den unge historikeren Keith Lowe - som i mer enn fem år har gjort research i en rekke europeiske land - i et omfattende kildemateriale på åtte språk.
På ett vis er boken overraskende, på den andre siden nedslående.
«Råskapens Europa» viser hvor dypt overgrepene, krigshandlingene og sammenbruddet på det europeiske kontinent påvirket menneskenes liv.
Lowe har boret dypt og maktet å bruke nyere faghistoriske arbeider i mange land.
Det som skrives om Norge i de første etterkrigsårene, fremstår oppdatert sammenlignet med internasjonale arbeiders ofte overflatiske omtale av Norge allment.
De voldsomme fysiske ødeleggelsene i det tidligere tyskokkuperte Europa er rammen for de dramatiske menneskelige dramaene som skildres.
Mangelen på mat som driver mennesker til vold og kannibalisme.
Mangelen på bolig og forbruksvarer som gjør mennesker til kjeltringer og overfallsmenn.
Voldtektene - kvinner som krigsbytte ved krigens slutt.
Alle enkene, alle foreldreløse barn.
Lowes hovedtemaer treffer leseren: moralsk fordervelse og kaos, hevn, etnisk rensing, borgerkrig.
Lowe viser et ufattelig omfattende leir- og fengselssystem ved verdenskrigens slutt der millioner mennesker hadde sittet og blitt drept.
Antallet leire gjorde, forklarer Lowe, at man ikke umiddelbart øynet det omfattende massemordet på jødene fordi så mange andre mennesker og grupper var blitt fengslet.
Iblant blir detaljrikdommen så stor at oversikten blir borte, men boken gir stor kunnskap på brede felt.
Boken er oversatt av Rune Rogndokken Moen.
| 1
|
109286
|
Bokanmeldelse:Ildefonso Falcones:
«Barfotdronningen»
Historisk epos om mennesker og flamenco fra forfatteren av «Havets katedral».
Roman 710 sider Kr. 399,- Bazar
Han vet å skru sammen en fargerik og medrivende historie, Ildefonso Falcones.
Men en stor stilist og språkkunstner er han ikke.
Lesere som elsker storslåtte og episke underholdningsromaner, kan trygt gyve løs på denne mursteinen:
Den kubanske slavepiken Caridad stiger i land i Spania i 1748 og møter den snarrådige sigøynerpiken Milagros.
Begge står på utsiden av samfunnet.
I Sevillas snuskete bakgater kjemper de mot overmakt, undertrykkelse og seksuelle overgrep.
De forenes i sin pasjon for flamenco.
Gjennom seks år og 700 sider følger vi skjebnen til Caridad, Milagros og menneskenes som omgir dem.
Fortellingen er spennende og underholdende.
Men Ildefonso Falcones burde ha brukt enda et år på å finslipe denne romanen.
Det hadde fortellingen fortjent.
Falcones skriver historien i et språk preget av hastverk og fantasiløshet.
Bestselgeren «Havets katedral» viste at Falcones kan så mye bedre.
Da jeg for fjerde (!) gang leste at hovedpersonen Caridad har «store, faste bryster» og «yppige hofter», spurte jeg meg selv om ikke Falcones har redaktører som kan gripe inn når forfatteren blir blind for egne gjentagelser og klisjeer.
Dessverre er romanen full av eksempler på slapt språk.
I en underholdningsroman er det selvsagt greit at hovedpersonen har store, faste bryster, yppige hofter, løfterikt blikk og en overjordisk erotisk sensualitet.
Men du trenger ikke være Gabriel García Márquez for å lete frem de magiske ordene som lekent maner frem bilder i lesernes eget hode.
Å hengi seg til språkets musikalitet har Ildefonso Falcones ikke tatt seg tid til - noe heller ikke oversettelsen til Kari og Kjell Risvik kan bøte på.
Synd.
Et forrykende og fengende eventyr er det like fullt.
| 0
|
109287
|
Bokanmeldelse:Cecilie Enger:
«Mors gaver»
For en glede det er å se et forfatterskap vokse fram.
Cecilie Enger utgir i høst sin beste roman.
Roman 258 sider Kr. 379,- Gyldendal
I «Mors gaver» viser Cecilie Enger seg fram på nye vis, i en bevegende prosa.
Moren, Alzheimer-rammet, er på sykehjem, og barna tømmer barndomshjemmet på Høn i Asker, kaster og fordeler.
Enger finner en bunke sirlig håndskrevne sider på rutepapir.
Det er morens opptegnelser over julegaver fra henne, faren og barna til venner og bekjente på en side.
På baksiden står gaver familien har mottatt.
Dermed har Enger en vidunderlig kilde til å løfte morens liv med seg videre, idet moren ikke lenger husker og gjenkjenner noe.
Leseren vandrer med Enger tilbake til besteforeldrene, henholdsvis teaterkritiker og malerinne, til enslige, ugifte onkler og tante, til herlige juleselskaper med levende lys.
Til geografiske steder i Engers oppvekst, og til foreldre og besteforeldres liv, som leseren vakkert innvies i.
Her er avstikkere til to brødre som slet femti år i USA.
Her er sommerferienes vidunderlige gleder ved kysten.
Hun løfter alle skikkelsene på de rutete arkene opp i lyset, skriver om menneskene med varme idet julegavene beskrives, mange håndlagede ting laget av moren og barna.
Her er kofter, gensere, såpebobler, malte aks, praktiske ting, luksusting, arvestykker.
Gavene binder fortid og nåtid sammen.
Gjennom den innholdsrike gavematrisen makter Enger å vise morens omsorg, omtanke, planlegging og myndige fordeling av gaver, men også uro over at et bilde ikke er godt nok til svigerforeldrene.
Her er nysgjerrige og antropologiske vandringer i gavenes bytteverdi og tingenes betydning i våre og andre samfunn, som kontrasteres med Engers besøk hos en mor som både kan avvise og fortsatt vise glede.
Enger skriver ærlig, men ikke utleverende om de mange som nevnes i egen familie og blant venner.
Vakkert holder Enger fast i sin mors liv gjennom førti års gaver, samtidig som morens og Engers egne frustrasjoner og sorg er levende, når bølgelengden mellom dem ikke lenger er der.
Den vide verdien av en gave stiger fram for leseren.
Romanen er en gave i seg selv, til alle som lever i livet.
| 1
|
109289
|
Plateanmeldelse:Rumble In Rhodos
- «Grace And Nuance»
Gløder fremdeles.
ALBUM: ROCK Rumble In Rhodos «Grace And Nuance» (Cosmos)
Etter ti år som band har Rumble In Rhodos nå sofistikert hardcoreuttrykket sitt i en slik grad at de definitivt er klare for større masser.
For dette er ikke hardcore lenger, snarere uhyre forseggjort rock med elementer fra både pop og prog.
Men med den samme gløden som de har oppvist tidligere, ikke minst på det foregående mesterverket «Signs Of Fervent Devotion».
Som den gangen er det Montée-duoen Erlend Mokkelbost og Anders Tjore som har styrt knottene og står bak det svært rikholdige lydbildet, der de har tonet ned Thomas Bratlies vokal og samtidig lagt inn forsiktige elementer av både new wave og postpunk bak bandets klebrige refrenger.
Det er i det hele tatt fremdeles et herlig og misunnelsesverdig driv over Rumble In Rhodos.
BESTE LÅT:
«Mannequins Of Memory»
| 1
|
109292
|
Plateanmeldelse:Jonathan Wilson - «Fanfare»
Det føles ikke «retro» når sangene er så gode som de Jonathan Wilson (38) lager.
For oss som ikke kan hjelpe for å «høre syner», venter det en bankett allerede i åpningskuttet.
Det innledes med gal latter à la «The Dark Side Of The Moon» (1973), glir over i Jackson Browne-piano, med analogsynth og gate-effekt på trommene, og fortsetter som en overdådig California-ouverture i stilen fra Beach Boy Dennis Wilsons feinschmeckerfavoritt «Pacific Ocean Blue» (1977), komplett med rusten vokal og tynn tekst.
Høres ut som nok en referansestinn rockplate, proklamerende sin gode smak, men på vei ingensteds, og det fort, når det gjelder kulturell betydning for sin samtid, jeg vet.
«Fanfare» er imidlertid noe mer.
Den et storverk (80 minutter) stappet med ytterst potent musikk.
Den har Jerry Garcia-soloer med wah-wah, jazzete fløyte- og saksofonsoloer, spretten rock av Petty- og Dylan-skolen, uvanlig flotte country- og folkrockballader, en dæsj Neil Young («Illumination», for lik «Dangerbird», er platens ene mulige feiltrinn, selv om jeg ikke ville vært dens sløye coda foruten), treblåserfunk à la Zappa og Steely Dan.
Den har også en dæsj Eagles («Moses Pain») og - heh - 10CC («Future Vision»).
Den har David Crosby og Graham Nash overalt (de bidrar).
Mest av alt har den Pink Floyd.
Eksplisitt i «Lovestrong», der Wilson rapper temaet fra «Echoes» (1971), slik Andrew Lloyd Webber, den sjarlatanen, har gjort før ham.
Men britenes dovent grandiose «groove» - det ørlite grann «forsinkede» spillet på tomtom'ene - gjennomsyrer platen.
Syttitallsnavn, alle disse.
Men nesten ingenting føles «retro».
Wilson er full av musikk som rent faktisk er ny, som ingen har hørt før.
Sangene tar gjerne nye vendinger midtveis.
Det er alltid frydefulle, melodiske vendinger.
Og for en innspilling dette er!
Hvert eneste instrument (Wilson trakterer mange av dem selv) er kjærlighetsfullt innspilt; lyden er fri for kompresjon, den har luft, den fyller rommet, den kan spilles høyt uten man blir sliten.
Undertegnede hadde visse problemer med Wilsons forrige, den av mange hyllede «Gentle Spirit» (2011).
Den hadde teite hippietekster, veik sang og var for hardt bundet til én spesifikk epoke (Laurel Canyon i 1971).
Ordene er fortsatt komisk kosmiske.
Alle andre svakheter er som blåst av banen.
BESTE LÅT:
«Cecil Taylor»
| 1
|
109293
|
Plateanmeldelse:James Blunt - «Moon Landing»
Grunt, Blunt.
Britiske James Blunt er blitt slik en hoggestabbe at enhver kontrær impuls tilsier at man bør lete med lys og lykte etter motargumenter.
Men han er virkelig en ulidelig opportunist.
Han har oppdaget at Mumford & Sons er populære, og låter nå litt som dem («light the spark in my bonfire heart»).
Han har fått med seg at ukulelen igjen er gangbar, og benytter seg således av denne.
Han går selvsagt ikke av veien for misbruk av «oh oh»-refrenger à la Coldplay, eller en omskriving av «I Just Called To Say I Love You» («Sun On Sunday», med linjen «if you're bleeding, so am I»).
Den affekterte stemmen er som en cocker spaniel som prøver å gjøre seg søt for eieren sin.
BESTE LÅT:
«Blue On Blue»
| 0
|
109294
|
Plateanmeldelse:Danny Brown - «Old»
Brunt gull.
Få rappere ser like «gate» ut.
Vi snakker luguber lasaron med manglende fortann og fæl frisyre.
Den hensynsløse festingen har satt arr på 32-åringen, men han angrer og ønsker å bli bedre.
Detroit-dealerens selvransakelse står magisk ved siden av dopfylla han fortsatt hengir seg til.
Man vet aldri helt om fyren vil ligge død i et badekar eller faktisk følge datteren til skolen en dag.
Og lyden, spesielt fra Paul White og SKYWLKRs øverste hylle, reflekterer Browns person - gjørmete klubb og fin sample-estetikk, nyansert med saftig trommetekstur og djevelske elektronikk.
Kaotisk, men elegant dualisme.
Når han sier «Don't let me into my zone» (lånt fra Kanye og Hova) er det klart at noen glemte å gjøre jobben sin.
Brown er absolutt i sonen, og akkurat nå eier han den.
BESTE LÅT:
«Clean Up»
| 1
|
109295
|
Plateanmeldelse:Proviant Audio - «Drift Days & Disco Nights»
Skikkelig nattmat.
ALBUM: ELEKTRONIKA Proviant Audio «Drift Days & Disco Nights» (Oslo Records/Musikkoperatørene)
Talentfulle Mathias Stubø har så langt vært mer kjent for en ekstrem produksjonsmengde og utgivelsesfrekvens enn for kreativt fokus.
21-åringens andre under nistepakke-aliaset er et nihodet orkester, innspilt i levende live og etterpå klippet, stusset og limt sammen.
Det låter, vel, fett, og oser av syttitallsdisco og fransk house - mest av alt Daft Punk anno «Discovery»(2001).
Det betyr organisk dansemusikk på grensen til det uanstendige, der billige triks brukes aktivt til helhetens fordel.
Å høre på blir noe slitsomt i lengden, men som musikk å bevege seg til er det fôr for føttene.
BESTE LÅT:
«Like Never Before»
| 1
|
109296
|
Plateanmeldelse:Poliça - «Shulamith»
Brutalt gledelig synthpop.
I starten: mest utrivelig og tåkete ensporet.
Det er før den beske, skittenstemte synthpopen og mykbulkete dubben viser hypnotisk mollbetonte melodigrep.
Minneapolisbandet er uansett mindre glanset nå.
Muligens fordi de har oppkalt albumet etter en nylig avdød jødisk-kanadisk feminist og fordi coveret - tja - det er ikke akkurat trivelig.
Men mest fordi den tidvis vrengte stemmen til Channy Leaneagh gjør budskapet ekstra uggent og uklart.
Hennes frustrende forhold til en eks er hovedmålet, et sinne som gir jublende mørke resultater.
Tenk tidlig Cat Power akkompagnert av Everything But The Girl.
Og bandet er altså bare to år gammelt.
BESTE LÅT:
«Tripping»
| 1
|
109297
|
Bok:Intelligent og sexy
Med kraft og glød pisker forfatteren alle populære underholdningssjangere sammen i ei røre, og pynter den erotiske kaka med finkulturell godis.
Hovedpersonen Catherine er i slekt med både Réages «O» og Bjørneboes heltinne fra romanen «Uten en tråd».
Med integritet og nysjerrighet utforsker den engasjerte filmstudenten sin egen seksualitet, særlig fantasier og lyster som handler om makt og avmakt.
Selvsagt finnes en kjærlighetshistorie, og selvsagt trues det gode av noe ondt og politisk/religiøst urkonspiratorisk.
Dette er litt for forusigelige plotlinjer, hvis man utforsker sjangerens mulige høydepunkt.
Grey skaper uansett en tett og samtidig avslappet fortelling, der intense seksuelle skildringer brytes mot både humoristiske og mer kulturreflekterende partier.
Spesielt vil filmelskere få noe å humre over, men referansene strekker seg fra Bibelen via Kinsey til Blake og Stendhal-syndromet.
Slik "kakepynt" virker ofte spekulativ og påklistret i underholdningslitteraturen, men denne forfatteren har åpenbart lest mer enn Wikipedia.
Språket denne debutanten byr på er også imponerende ryddig og solid.
En slik litterær kvalitet er sjelden innen sjangeren erotisk underholdning.
Oversetter Bente Rannveig Hansen har kanskje slitt litt med navn og faste uttrykk, «Knullefabrikken» klinger jo bedre på engelsk, men formidler godt jeg-personens nære og ganske helstøpte stemme.
Vår romanheltinne blir et levende og troverdig menneske, midt i de voldelig bisarre og ofte drømmelignende perverse usannsynlighetene hun opplever.
Det finnes også et dypt og tydelig gjennomtenkt alvor i teksten, særlig i refleksjonene omkring forskjellen på samtykkende sadomasochistisk sex og rene overgrep.
Når all denne ros er levert, gjenstår bare ett kriterium:
Er romanen pirrende?
Denne leser innrømmer å ha kjent på en viss hete, også i kinnene.
Heller innrømme det, enn å kjenne på skamrødmen ved å lyve.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
109299
|
Film:Herlig pubrunde
Gjengen bak «Hot Fuzz» og «Shaun of the Dead» er samlet igjen, og var du fan av disse filmene er det store sjanser for at du vil hikste godt i kinosetet igjen.
Krass engelsk humor proppfull av dop- og sexreferanser kombinert med beinhard slåssing med kroppsdeler som kastes veggimellom.
Utgangspunktet denne gang er velkjent for mange som har lagt de glade 20-årene bak seg for en stund siden:
En siste tur med gutta - gutta som som hadde det såå moro sammen for 20 år siden!
Smått alkoholiserte Gary King gjør som Marve Fleksnes i «Rotbløyte», samler «gamlegjengen» igjen.
Målet er å klare alle tolv «postene» i den søvnige hjembyens pub-til-pub runde, noe som gikk skeis første gang.
Gary har den samme Sisters of Mercy T-skjorta som den gang, og tror han er like kul.
Kameratene er noen streitinger blitt alle som én - men lar motvillig seg overtale til en siste tur i lysløypa.
Her blir flust med mimring på andres bekostning, og haugevis av bonuspoeng for deg som ble voksen tidlig på 90-tallet med både Charlatans og Blur på lydsporet.
Manuset er ført i pennen av Edgar Wright (også regi) og Simon Pegg (han har hovedrollen), og de har åpenbart kost seg med å grafse i gamle minner.
De er rett og slett på hjemmebane, i langt større grad enn folkene bak «Hangover»-trilogien var, en film det er naturlig å sammenligne med.
Det hviler en del sår nostalgi under her også, uten at det på noen måte blir klissete.
Sci-fi twisten halvveis med utenomjordisk invasjon, dreier filmen mer i konvensjonell retning, og noe av sjarmen forsvinner i ståk.
«The World's End» er uansett en pubrunde jeg ikke ville vært foruten!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109300
|
Film:Dusinvare
En film om gambling i 2013 må selvfølgelig handle om nettgambling.
Og, jada:
Timberlake er den smarte universitets-gambleren, Affleck er den styrtrike all-guden i gambler-himmelen, med overdådig base på en behagelig karibisk øy - uten utleveringsavtale med USA.
Alle gamblingfilmer handler om hvem som lurer hvem.
Heller intet unntak her, med drøssevis av penger, kopiøse mengder alltid villige damer i bikini, svære penger, himmelske karrieremuligheter, fallhøyde derfra til helvete.
Bokstavelig talt.
Bevares:
Filmen er anstendig vellaget og velturnert.
Timberlake er våken nok, Arterton fristende og smart, Affleck problemer:
Han beveger seg og høres ut som en søvngjenger - selv i sine mest kritiske stunder.
Men, som så ofte før i akkurat denne type filmer:
Det man venter skal skje, skjer; i akkurat forventet rekkefølge og med akkurat forventet resultat.
Så bortsett fra en småspennende tur til en dekadent ferieøy, er det lite å hente her.
| 0
|
109301
|
Film:Høytflyvende energibombe
Etter to runder «Biler», var det vel bare naturlig at Disneys neste skritt måtte bli «Fly».
Det er en god idé!
Det handler om et lite småfly som tjener sitt brød trofast med noe så kjedelig som å drive med jordbrukssprøyting.
Men det mener seg eslet for større oppgaver.
Og fremfor noe:
Større fart!
Hadde det bare ikke vært for noe så kjedelig og plagsomt som høydeskrekk¿
Via omveier fører drømmene til deltakelse i et flyrace kloden rundt.
Og gjett hvordan det går!
Det er selvsagt ingen stor overraskelse.
For det viktigste, her, er hvordan det hele fortelles.
Og det er imponerende, rett og slett.
Alle «rollene» er mekaniske innretninger.
Fly, åpenbart.
Men også teknikersmarte trucker, målbevisste tankbiler, muntre påfyllingspumper, et majestetisk hangarskip.
Alt i alt et fantasirikt og flott galleri, som lever sine spennende liv omkring dette tilsynelatende beskjedne småflyet i midten av all oppmerksomhet.
«Budskapet» i filmen er enkelt:
Følg dine drømmer.
Men det hele er godt porsjonert ut, med et rikt følelsesregister:
Konkurranse, fiendskap, forelskelse, vennskap, forfengelighet, målbevissthet.
Et betydelig internasjonalt tilsnitt gir kanskje de aller beste morsomhetene, etter hvert som hele konkurranseheatet beveger seg jorden rundt.
Bildene er topp, energien eksepsjonell; man ler og koser seg og lever med i det hele!
Det som ikke er like vellykket, er lydsporet.
Jeg har bare sett den norske versjonen.
Og den er godt laget.
Men de tekniske begrepene og litt kronglete verbale forklaringene underveis, er ikke alltid like enkle å holde styr på.
En film som «Fly» har to to godt beregnede «hovedlag»:
Visuell rikdom og -energi for de minste, verbale finter og tricks som også skal holde de voksnes interesse på topp.
Men det blir et problem når disse to «lagene» forstyrrer hverandre.
Og det skjer av og til i «Fly», særlig i starten.
Men alt i alt:
Et herlig eventyr!
| 1
|
109302
|
Film:Den hellige glød
Noen må fortelle!
Dét er hva Erik Poppes nye film handler om.
Rebecca er en «forteller»; en av de beste.
Hun fotograferer krig og ødeleggelse og nød og overgrep rundt om i verden, slik at alle vi andre får se hva som foregår.
Hun gjør det av et rettferdig sinne, hun gjør det fordi hun kan.
Og hun gjør det også fordi det er hennes egen besettelse og kall; det er dette som gir livet mening.
Det kan derfor kalles egoisme.
Denne «egoismen» blir stilt klart til skue, etter at hun nesten blir drept under et reportasjeoppdrag.
For mann og to døtre venter hjemme i fredelige Irland - og har ikke de rett på en ektefelle og mor i live?
Erik Poppe vet hva han snakker om.
Han har selv vært krigsfotograf - her i VG.
Han har opplevd selv og han kjenner mange kolleger som må ha vært i tilsvarende situasjoner.
Derfor har dette også blitt hans mest personlige film.
Og det er en meget, meget god film!
Juliette Binoche er formidabel; knapt noen andre kan som henne fortelle en hel historie med bare øynene!
Samtlige andre roller fungerer utmerket.
Den dramatiske utvikling er spennende som en thriller - skjønt nedtonet til «virkeligheten».
Som, som alle vet, ofte overgår fantasien.
Foto er helt fantastisk, musikk og lyd ligger hele tiden fjellstøtt rundt, over og under det hele.
Erik Poppe har i hele sin regikarriere vært opptatt av etiske og åndelige problemstillinger.
Dette er en film om etikk på alle plan, forpliktelser på alle plan, ansvar på alle plan.
Vi er, som mennesker, tvunget til å gjøre valg, som både kan være riktig og gale - helt avhengig av ståsted.
Rebeccas dilemma blir tydeligere og kraftigere enn kanskje noen andres:
Uansett hva hun gjør, må hun ofre noe og noen.
Poppe gir ingen svar på dilemmaene.
Det er en styrke for filmen.
Og gjør den uhyre provoserende.
Dertil betyr det at historien blir vanskelig å styre, fordi innvendingene oftest er helt grunnleggende - og derfor står i fare for å bli banale og sentimentale.
Banal bli imidlertid «Tusen ganger god natt» aldri.
Men utgangspunktet er såpass ekstremt, at engasjementet i filmen kanskje blir mer interesse enn full innlevelse.
Jeg vet ikke engang om det er en brukbar innvending mot en av kinoårets mest bemerkelsesverdige filmer, uansett opphavsland.
Men det etterlater en ørliten skygge av tvil.
| 1
|
109303
|
Bokanmeldelse:Sylvia Day:
«Syv år til synd»
Gammelmodig og ufrisk «husmorporno».
Roman 365 sider 299,- kr. Bastion forlag
Erfarne Sylvia Days forfatterskap ble en kommersiell suksess da hun hev seg på «Fifty-shades-bølgen».
Men i stil ligner hun mer på Barbara Cartland, og skriver akkurat like gammelmodig og forutsigelig.
Metaforene er omtrent de samme, persongalleriet og kjønnsrollene en blåkopi - selv om Day altså slenger på noen sexskildringer av typen:
«Blodet hans tyknet i takt med pikken hans».
Forfatteren greier ikke å finne en fortellerstemme, hun hopper altfor lettvint og tilsynelatende tilfeldig inn og ut av alles hoder.
Dermed fremstår både selve historien og skikkelsene som kjølige og overforklarte, kvalt i et språk så flatt at oversetter Svein Svarverud burde hatt dobbelt betalt for tort og svie - hvis han generelt er glad i språk og litteratur.
Bakteppet er historisk, og de noble personene tiltaler hverandre formelt, selv under dynene.
Det gjennomført arkaiske grepet er ironisk nok bokens fremste kvalitet.
Man kan i beste fall late som man er sin egen oldemor, som smygleser en vovet skillingsvise, der det er helt naturlig at både negre og kvinner tilpasser seg sine roller.
For Helten er så ufattelig dyrisk vakker at «i det svinnende lyset fra solnedgangen og de flakkende flammene i oljelampen glinset det kullsvarte håret hans av sunnhet og vitalitet.»
Det mangler bare at en elg kommer inn i rommet.
MAY GRETHE LERUM
| 0
|
109304
|
TV-premiere:Hver gang de møtes ved grytene
Lekre retter, intern konkurranse
TV-premiere:
«Kokkenes kamp».
TV2 tirsdag kl 20.
Programleder:
Silje Stang.
Våre aller beste kvinner og menn på kjøkkenet, creme de la creme av kokkestanden samles til klassisk reality-dyst:
Hvem er best på presisjon, hurtighet - og smak?
Settingen er upåklagelig, kokkene er samlet på en stor herregård i Vestfold, vi får matpornografiske bilder av alt det spiselige - slik må det være i et program som dette.
Silje Stang er som alltid en behagelig og inkluderende programleder.
Det drøyer en stund - for lenge - før konkurransen sparkes i gang:
Det er ikke veldig spennende å se og høre veloppdragne fagpersoner komme på plass i «leiren», det er liksom ikke helt vanlige realitymennesker som gir «110 prosent alltid» dette her.
Et kvarter ut i første program er vi heldigvis i gang:
30 små kranglete og glatte markell skal fileteres - men den som er først ferdig er ikke nødvendigvis den som vinner til slutt:
Deltakerne får trekk for hver filet som ikke er perfekt filetert.
Og her kommer mitt første ankepunkt:
Hvorfor i all verden får ikke vi sofaen lære hvordan det skal gjøres riktig med bilder og forklaring?
Det ville involvert seerne - og kanskje inspirert kokkeamatørene til å prøve selv litt oftere.
Litt god gammeldags allmennkringkasting rett og slett!
Og hvem er det som bestemmer hvordan det skal se ut?
Og hvem er det som bestemmer hvordan det skal se ut?
Vi ser ingen dommer.
Dumt for oss, og kanskje dumt for dynamikken i programmet:
Det kunne for eksempel vært artig å se Bent Stiansen protestere på dommeravgjørelser med faglig tyngde.
Det er i hvert fall befriende å se et matprogram med ekte kokker.
I slutten blir én av dem utropt til hedersgjest - og de andre kokkene skal kreere en treretter denne gjesten har valgt ut.
Her får de briljert og fristet oss maksimalt i sofakroken.
Men også i denne seansen savner jeg evnen til å lære bort noen triks!
Vi er nemlig mange som har lyst til å prøve, men i «Kokkenes kamp» føler man seg ikke helt invitert rundt kjelene og ved middagsbordet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109305
|
Bokanmeldelse:Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen:
«Den blinde guden»
Det er særdeles tilfredsstillende med en krimbok der alle handlingselementer er plassert nøyaktig der de skal være.
Og når tempo og fremdrift i tillegg er på plass, er det lite annet å gjøre enn å gratulere med et flott gjennomført stykke arbeid.
Krim 428 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Ranet av en pengesentral i Bergen sparker det hele i gang i «Den blinde guden».
Under ranet blir en av de ansatte slått i hjel, og dermed er dette en sak for Kripos-mannen Edvard Matre og hans stab.
De tror først de jager en sadistisk voldsmann med balltre og gjengen hans, men snart kommer de på sporet av et miljø som teller en rekke skumle høyreekstremister med ytterst usunne vaner.
I sikkert tempo bygger forfatterparet Tvedt og Gulbrandsen opp en intrige som både engasjerer og overbeviser.
De fleste klassiske grunnelementer er på plass: skyld og soning, begjær og grådighet.
I tillegg trekker forfatterne trådene tilbake til tidligere bøker, og introduserer oss for parallelle intriger som selvsagt føyes sammen med hovedhistorien ved hjelp av et par elegante vrier helt mot slutten.
Vi snakker her om den seierrike kombinasjonen av indre demoner og ytre farer, for ikke å si psykisk terror og fysisk vold.
Chris Tvedt er tidligere blitt sammenlignet med Jo Nesbø, og det er slett ingen dum tanke.
De skriver begge klassisk politikrim, der relasjonene innad i etterforskningsgruppen er viktige og bærende for handlingen.
Fortellerstemmen til Tvedt og Gulbrandsen kan best karakteriseres som lett kynisk, mildt resignert og svært effektiv.
Kort sagt:
God fornøyelse!
| 1
|
109306
|
Bokanmeldelse:«Thor Heyerdahl.
Mannen og mytene»
Det har tatt sin tid, men når Ragnar Kvams storslåtte biografiprosjekt om Thor Heyerdahl nå endelig er avsluttet så skjer det i fin stil og med godt språklig driv.
Til tross for få eller ingen egentlige nyheter, så er stoffet i seg selv så mangfoldig og tidvis dramatisk at historien om oppdageren Heyerdahls siste 25 leveår uansett blir en spennende og engasjerende leseropplevelse.
Det starter med Tigrisferden i 1977, som fikk sin spektakulære finale da båten ble stukket i brann som protest mot krig, og som et tydelig signal om Thor Heyerdahls stadig voksende miljøengasjement disse årene.
Men sannheten er også den at Tigrisferden aldri ble skikkelig avsluttet, og at Heyerdahl langt på vei hadde måttet gi fra seg rettighetene over ekspedisjonen for i det hele tatt å få finansieringen på plass.
Den faglige envisheten og det hissige temperamentet truet mange ganger med å skape store problemer for Heyerdahl i hans siste leveår.
Det gjaldt enten arbeidet førte ham til Maldivene, tilbake til Påskeøya, til Túcume i Peru, til pyramidene på Tenerife eller til Kaukasus på jakt etter spor av kong Odin(!)
Overalt var det på en eller annen måte letingen etter kulturelle paralleller eller kulturblandinger som drev ham.
Han ville fortelle sin egen historie om menneskenes forflytninger, som hadde skjedd ved hjelp av mestringen av sjøveiene.
Heyerdahl jaktet hele sitt liv på faglig anerkjennelse, men helt til det siste ble han til dels latterliggjort og avvist av det vitenskapelige miljøet.
Avvisning opplevde han også blant sin nærmeste og især fra datteren Anette som ikke kunne akseptere hans utroskap med en italiensk kvinne, praktisk talt rett foran nesen på hans norske kone Yvonne.
Skildringen av hans forhold til barna, og av forsoningen med Anette på hennes dødsleie, er både følsomt og ærlig løst av Kvam.
Dette tredje og siste bindet om Thor Heyerdahl fullfører et portrett med mange sider: den internasjonale celebriteten med en forfengelighet like grenseløs som hans antropologiske ideer, men også med en fryktløshet som brakte ham opp blant de helt store nordmenn i det 20. århundre.
Det har vært en spennende ferd.
| 1
|
109309
|
John Perry:«Kunsten å prokrastinere»
Du kjenner deg igjen:
Det er noe du skulle ha gjort, men så gjør du noe helt annet i stedet.
Å prokrastinere kalles det.
«Utsette» på godt norsk.
Selvhjelpsbok 117 sider Kr.
199,- Aschehoug
Om dette fenomenet har filosofen John Perry skrevet en bok.
Visstnok usigelig morsom, klok og lærerik - etter omtalen å dømme.
Så jeg gledet meg til å lese den.
Dessverre.
Meg traff den ikke i det hele tatt.
Sannsynligvis har jeg allerede svart belte i prokrastinering.
Jeg lærte ikke stort.
For denne leser rommet boken side opp og side ned med pussige selvsagtheter.
Men den er jo så morsom, hevdes det.
Hm.
Jeg trakk på smilebåndet en og annen gang.
Men morsom?
Nja.
Det «morsomme» bunner vel helst i det faktum at noen hver av oss kjenner seg igjen når Perry skildrer sin irriterende uvane med å utsette og forhale, skyve foran seg og «glemme» - kort sagt: å prokrastinere.
John Perry skriver med en stor porsjon selvironisk sjarm, det skal han ha.
Stilen er slentrende og underfundig, og oversetter Trond Lundberg har ikledd boken en behagelig norsk språkdrakt.
Men det hjelper ikke.
For meg var tittelen det morsomste ved hele boken.
| 0
|
109310
|
Ragnar Hovland:«Frå Ragnar til alle.
E-post i utval»
Skal man lage bok av e-posten sin også nå?
Ja, det må man gjerne, hvis man heter Ragnar Hovland!
E-post 142 s. Kr. 199,- Samlaget
Da forfatteren var ansatt som hovedkonsulent i Samlaget to dager i uken, brukte han gjerne til alle-knappen på e-posten sin.
Det resulterte i «mange års bombardement med kortare og lengre e-poster» til kollegaene hans.
Og de begynte å samle på dem.
For dem var det en markant forskjell i innboksen mellom de dagene Hovland var på kontoret og ikke.
Nå er et utvalg e-post samlet mellom to permer.
Kan det blir noe verdt å lese av slikt?
Svaret er uten tvil:
Ja.
Du kan kalle det e-poster, men dette er like mye en haug med opplysninger du ikke visste du trengte, livsfilosoferinger og forbrukertester.
I ekte Hovlandsk ånd.
Mye oppriktig undring og vittig stadfesting av fakta.
Hva vet du for eksempel om pungdjevler?
Og Hovlands automatiske fraværsassistent er en sjarmerende mester i hverdagsfilosofiske problemstillinger.
Manusfrustrasjon luftes også, eksempelvis omkring oppkast i tekster.
Boka står ganske støtt alene, men definitivt best som et fiffig supplement til lesere som er glad i Hovlands forfatterskap for øvrig.
Konklusjon etter endt lesning:
Hovland er en skikkelig bra kar, og jeg ønsker meg e-post fra ham minst én gang i uken.
| 1
|
109311
|
Bokanmeldelse:Tore Renberg:
«Vi ses i morgen»
Mørk, gyllen, depressiv, råttenvarm, våt, omskiftelig, kald og blårød fortellerkunst.
Roman 604 sider Kr. 379,- Oktober
Det er vanskelig å formidle hvorfor denne romanen er så bra.
Da vet en kritiker bare at den er ekstremt bra.
Det er rett og slett en «balansekunstroman»: innovativ og samtidig mettet med eldgamle fortellertriks.
Hvis man behersker selve kunsten å lese, finner alle litt gull her - enten bokhyllene fra før er fulle av av Sandemo eller av Sandemose.
Teksten fremstår som elegant, respektløst intuitiv, enkel, kompleks, glødende og avslappet.
Forfatteren kan lignes med en sportsfisker, som bruker sin lokalkunnskap som åte for å fange lesere som lurker rundt i hans hjemlige farvann.
For å håve inn oss andre, agner han med populærkulturelle godbiter og fellesreferanser:
Det er nemlig ikke så langt mellom Lady Gaga og «Kvinesdals egen giftblanderske».
Personene i romanen funkler alle sammen - men de hører ikke sammen.
Fortellerstemmene burde teknisk sett ikke vært så like.
Hvis man sitter med en rødpenn i hånden vil både indre psykologisk logikk og språket blø, men på renbergsk klinger de mest skurrende metaforer forunderlig søtt.
I rest my case, kioskdronningen slenger en sekser i grønn misunnelse og sier som en av romanens mange rogalands-anglifiserte hovedpersoner:
«Hvorfuckhardufåttdenideenfra, brother of tears?»
| 1
|
109313
|
Plateanmeldelse:Anna Calvi - «One Breath»
Stormfulle høyder.
ALBUM: ROCK Anna Calvi «One Breath» (Domino/Playground) Egghodenes egghode, Brian Eno, er fan av Calvi, en halvt italiensk britisk sangerinne med operapondus, fyrig gitarteknikk og konsentrert, streng fremtoning.
Trioformatet kan fortsatt minne om PJ Harvey (alltid en av de beste tingene det er mulig å minne om).
Men de mer klisjépregete mariachi- og Morricone-tendensene er tonet ned nå, til fordel for eruptive strykerarrangementer som smaker av moderne klassisk- og kormusikk.
En sanselig lytteopplevelse, på den andre siden av skalaen fra smålåten indie.
«One Breath» er rock som teatralt skjebnedrama, og et annetalbum som gjør nøyaktig det et annetalbum skal:
Avdekker ytterligere et lag ved et åpenbart betydelig talent.
BESTE LÅT:
«Eliza»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109315
|
Plateanmeldelse:Moddi - «Kæm va du?»
Livet på en øy.
ALBUM: POP/FOLKROCK Moddi «Kæm va du?»
(Propeller Records/Universal)
Senja er en vill og vakker perle av en øy.
På sin andre plate i år (!) gir Senjaværingen Pål «Moddi» Knudsen en tilsvarende frodig biografi over livet på øya.
Det er Moddis første produksjon på norsk, der flere tekster er hentet fra forfatterskapet til Arvid Hanssen, Senjas folkekjære forfatter.
Moddi selv signert poetisk, undrende låter som «En sang om å fly».
Moddi besitter en av de mest særpregede og uttrykksfulle stemmer i norsk pop.
Særlig fint låter det i lavmælte og nære låter som «Grønt lauv», kun akkompagnert av trøorgel, gitar og Gjermund Larsens vare felesolo.
Albumet er variert, med groteske skildringer, såre portretter og et knippe veldig fine melodier.
En gjennomtenkt, intuitiv produksjon henter frem det beste i Moddis originale uttrykk.
BESTE LÅT:
«Grønt lauv»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109316
|
Plateanmeldelse:Laleh - «Colors»
Befriende og oppløftende.
ALBUM:
POP Laleh «Colors» (Warner Music) Laleh vil - og skal - alltid huskes for «Some Die Young» som fikk en så sterk mening etter Utøya-tragedien.
Men hun fortjener å bli husket for mye annet også.
Som denne platen.
Det er få artister man blir gladere av å høre på enn Laleh.
Her er ingen filtre for de store følelsene, bare en herlig livsbejaende innstilling til drømmene og fremtiden, båret frem av hennes søtt insisterende stemme.
Arrangementsmessig har hun nå også fått det perfekte grepet rundt pop-lykkepillene sine.
Refrengene er av en slik luftig, klebrig og gjerne eksotisk art (tittellåten er briljant!) at du alltid aner solen bak de svarteste skyene.
I budskap og innpakning er «Colors» ren og skjær gospel, uten at den pretenderer å være akkurat det.
Trenger Erna Solberg en velværeminister fra Sverige, kanskje?
BESTE LÅT:
«Stars Align»
| 1
|
109317
|
Plateanmeldelse:Cults - «Static»
Tweeeeeee!
ALBUM:
INDIEPOP Cults «Static» (Columbia/Sony) Sekstitalls sukkerpop gjennom skurrete The Jesus and Mary Chain-filter trenger fremdeles ikke levere mer enn håpet om evig kjærlighet, gleden over en ny TV og antydningen av noe bitende.
Brooklynduoen støyer som en New York-parodi, med retroaffeksjon overfor det beste fra flere tiår.
Annetalbumet er så snytt ut av gitarforvrengeren til debuten at til og med coverbildet ikke bare ligner, men fremstår som fra samme billedserie.
Kontrasten mellom kunstig søtet vokal og enda mer kunstig støyende gitar er fremdeles det bærende, for ikke å si eneste, konseptet.
Uoriginalt, ja bevares.
Og nesten pinlig formelbasert.
Men for en fantastisk uoriginal formel.
BESTE LÅT:
«I Can Hardly Make You Mine»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109319
|
Plateanmeldelse:Truls - «Trvls»
Kjølig klassereise uten nok hits.
ALBUM:
POP Truls «Trvls» (Parlophone/Warner) Andresingelen var ikke bare et uheldig feilskjær.
Truls Heggero klarer ikke forventningene fra popsjokket «Out of Yourself».
Dessverre, fordi eks-indievokalistens konseptuelle idé er strålende:
Utenomjordisk falsett fusjonert med nylig dypfryst elektronikk.
Resultatet er middels kjøleskapsfriskt og akkurat passe temperert.
På symfonisk nydelige «The Dream» er han på nivå med debutsingelen og vel så det.
Resten er overdrevent repetativt, elektronikafeilfritt og overraskende melodisvakt.
Tittelen, «travels» uten vokaler, er en tilgjort nittitallssammentrekning.
Fjerner man 32-åringens vokal er det også bare noe tilgjort tilbake.
BESTE LÅT:
«Out Of Yourself»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109322
|
Film:Vakker tristesse
At det går an å hylle livet og kjærligheten uten at det nødvendigvis kan kategoriseres «livsbejaende» er denne belgiske filmperlen et bevis på.
Det er som å få Nine Inch Nail-låten «Hurt» i langfilm, i Johnny Cash sin tapning.
Bluegrass-artisten og bohemen Didier møter den barske tatoveringsartisten Elise:
To frihetssøkende sjeler som får barn uten egentlig å ha planlagt det så grundig.
Uten at det stopper dem for å falle hodestups for lille Maybelle når hun kommer.
Syv år gammel blir jenta diagnostisert med kreft.
Fortellingen hopper sømløst frem og tilbake i tid, vi er med over en tidsperiode på knappe ti år.
Mange nedturer å fordøye, men hele veien får vi uventet musikalsk «trøst» av Didier og hans herlig lurvete bluegrass-kamerater.
Nederlagene i den lille familien trigger etter hvert spørsmål om tro og tvil hos Didier og Elise:
Finnes det noen mening med det hele?
Vi lever, og så dør vi, eller?
Didier er glødende ateist, og klarer ikke unngå å være ærlig, selv når den kreftsyke datteren fisker etter andre svar.
Usentimentalt på grensen til det kyniske, men ærlig.
Elise er muligens mer «på leting».
Tematikken er i hvert fall alt annet enn unyansert behandlet.
Litt mer keitete løst er et lite sidespor om stamcelleforskning med George W. Bush som syndebukk fra TV-skjermen.
Det ødelegger likevel ikke en vond og vakker filmopplevelse - en som vil sitte i lenge.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109323
|
Film:Anglofil overdose
Klar for en anglofil overdose?
«Love Actually»-regissøren er tilbake med «vinneroppskriften»:
Keitete bleke menn og søte damer, beleste nevrotikere, desillusjonerte kunstnersjeler, te, tørre kjeks, tweedjakker og «stiff upper lips»!
Erketypisk britisk langt forbi klisjegrensene, det eneste som mangler er en «bobby» på en rød dobbeldekker i London.
Regissør Richard Curtis frir åpenbart til det amerikanske markedet med sin «som de ser oss»-innpakning, og trår i tillegg til med en sci-fi-vri:
Da han fyller 21 slipper Tim Lakes far - Bill Nighy nøyaktig slik vi liker å se ham - braknyheten om at mennene i familien har mulighet til å reise tilbake i tid ved å gå inn i et skap, lukke øynene og knytte nevene.
Dét gir jo uante muligheter for å sikre seg «den rette» - og om det ikke funker første gang, er det bare å gå i skapet og prøve igjen til stevnemøtet perfeksjoneres.
«Metoden» bidrar til et par beherskede latterbrøl før man går lei - og oppdager logiske brister.
Mest av alt står denne vrien i veien for noe av kjernen her:
Et ømt og ganske fint portrett av et far-sønn forhold.
Det er likevel en god del å like ved «About time».
De er søte i små doser disse folkene her - og Richard Curtis kan skrive god komediedialog når han vil.
Hadde han klart å tone ned sentimentaliteten et par hakk, og klippet minst en halvtime av filmen kunne «About Time» blitt en god «Sunday roast» i stedet for den altfor mektige «full English breakfast» vi blir servert.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109325
|
Film:Uinteressant om Diana
Man skulle tro det nesten ikke var mulig å lage en kjedelig film om avdøde prinsesse Diana.
Men her er beviset.
«Diana» handler om de to siste årene av den tilbedte prinsessen liv, fra hun gikk fra å være den separerte hustruen til den britiske tronarvingen, via hennes «nye» liv som frontfigur i kampen mot landminer og for AIDS-sykes livsverd, frem til den fatale augustdagen i 1997, da hun og vennen Jodi Fayed omkom i et voldsomt bilkrasj under en bro i Paris - jaget av et halsende koppel fotografer.
Diana var myteomspunnet da hun levde; enda mer etter sin død.
Denne filmen lener seg tungt på boken «Diana:
Her last love» av den britiske journalisten Kate Snell.
Snells versjon er velkjent:
Dianas store, store kjærlighet etter bruddet med kongefamilien, var den pakistansk/britiske hjertekirurgen Hasnat Khan.
Hennes offentlige flørt - som hun selv hadde iscenesatt - med søkkrike Dodi, var egentlig ikke noe annet enn en høyst primitiv manøver for å vekke Khans sjalusi.
Jeg er ingen Diana-ekspert.
Men jeg har sett noen filmer i mitt liv.
Og vil hevde:
Skal man først lage en biografisk film, er det en ufravikelig regel at filmen må holde som filmfortelling.
Jeg er hundre prosent sikker på at det er godt mulig å lage en riktig engasjerende og kanskje sanndru historie på film om Diana.
Og akkurat denne filmens «budskap» er kanskje like godt som noe annet - skjønt jeg tviler.
For det vi får se er en nokså hjelpeløs, bortskjemt, manipulerende og av og til hevngjerrig jentunge.
Hun har riktignok et vanskelig gullbur å unnslippe.
Men kanskje i en slags misforstått respekt for «forklarende» detaljer, forsvinner dybden i figuren, flyten i fortellingen og den utviklende bredden i helheten.
Det er ikke til å unngå å tenke på hva en regissør som Stephen Frears og en skuespiller som Helen Mirren gjorde med Dronning Elizabeth i «The Queen»; et rolleportrett og et menneskeportrett ypperlig kombinert.
«Diana» blir i forhold en kneippbrødtraurig fortelling om et menneske som man nok kan ha en viss interesse for, men som man aldri kan identifisere seg med eller beundre.
| 0
|
109326
|
Film:Daff Lilyhammer-kopi
Amerikanerne er slett ikke alltid morsomme, uansett hvor i verden de beveger seg.
F
Opplegget i «Farvel til mafiaen» er presis det same som I vår hjemlige TV-serie, «Lilyhammer»:
Beryktet mafioso har sladret på sine nærmeste, og blir fraktet til Europa på et omfattende vitnebeskyttelsesprogram.
Robert
De Niro og hans familie havner i Frankrike, særmere bestemt i ødslige, kalde og på alle måter uspennende Normandie.
En serie kulturkollisjoner av små og store slag mellom den urbane, amerikanske familien og småskårne frankmenn, er ment å utløse morsomhetene.
Det går bare så måtelig.
For mens «Lilyhammer» scorer eksotisk på å være «norsk», blir dette et helamerikansk eventyr.
Og som sådan ganske så daft.
En film som dette, med så rutinerte skuespillere, har selvfølgelig sine muntre stunder.
De to unge er forresten filmens beste.
Pfeiffer leverer OK, mens De Niro i lange passasjer nærmest går på tomgang.
Samtlige familiemedlemmer har store problemer med å begrense sine reaksjoner når først verden går dem i mot.
Far sjøl er selvfølgelig verst.
Men både hustruen, den skjønne datter og den smarte sønnen har en dyp forståelse av at vold lønner seg.
Likevel blir det hele nokså lunkent.
Og ikke engang en særdeles voldelig shoot-out mot slutten øker temperaturen.
| 0
|
109328
|
Bokanmeldelse:Lasse Trædal:
«Norske sjøfolk forteller»
Trædal bibringer oss forfriskende ærlige beretninger fra norske sjømenn, som har hatt et tøft, men spennende liv.
Sakprosa 246 sider 369 kr. Spartacus
Titusener av nordmenn seilte på de syv verdenshav i tiårene etter andre verdenskrig.
Mange av dem har nok ikke følt seg helt hjemme i fortellingen om det store norske «vi».
Vel kunne landkrabbene lytte engasjert til historier om stormer, forlis og besøk på eksotiske sydhavsøyer.
Men ungguttenes nådeløse møte med verdens skyggesider, inkludert seksuelle debuter med prostituerte, har det nok vært vanskeligere å snakke om.
I denne boken, som består av en samling historier fra sjøfolk som var ute mellom 1950- og 1980-tallet, er det imidlertid ikke mange filtre.
Saftig språkbruk og drøye opplevelser fra lugubre havnekvarterer hører naturlig med, uten at fortellerstemmene fortaper seg i dette.
Skildringene er godt balansert.
Det som formidles til leseren, er fremfor alt spenningen ved å oppdage verden, de mange faglige utfordringene og verdien av kameratskap.
Ettersom bidragsyterne har jobbet på ulike typer båter og i forskjellige stillinger, gir boken et godt inntrykk av mangfoldet i sjøfolkets erfaringer.
Like interessant er det at det fortelles fra en periode på over 30 år.
Svært mye endrer seg i dette tidsrommet, fra regelverk, arbeidsbetingelser og sikkerhet, til miljøvernhensyn og innføring av arbeidsbesparende teknologi.
Redaktør Lasse Trædal, som tidligere har gitt ut flere bøker om sjøfolks opplevelser, kan sette en ny fjær i hatten.
| 1
|
109329
|
Bokanmeldelse:Jon Michelet:
«En sjøens helt:
Skytteren»
Med nerver, mot og integritet stevner lettmatros Halvor Skramstad videre om bord i norsk handelsflåte under annen verdenskrig, med en kyndig skipper Jon Michelet ved roret.
Roman 613 sider 399 kroner Gyldendal
Hu hei som det går, tenker man først når en ny murstein signert Michelet havner på bordet, bare ett år etter første bind i romaneposet «En sjøens helt».
Skogsmatrosen og storviltjegeren fra Rena i Østerdalen blir en priset skytter i bind to, «Skytteren».
Men det som slår en i årets roman, er ikke hastverk, men ro i fremstillingen av et mektig stoff.
Leseren duver med gjennom konvoifartens dønninger - er med Halvor i røykelugar, i disputter mellom kloke og mindre fornuftige skipskamerater, under land og under angrep.
Man ser gjennom de mange kapitlene og alle detaljene hvor mye nitid arbeid, maritim kunnskap og planlegging som ligger bak Michelets ambisiøse romanverk.
Halvor Skramstad mønstrer på bensintankeren «Iberia» og havner i den farefulle Atlanterhavsfarten, helt avgjørende for at Storbritannia skal få bensin til sine Spitfires og bombefly under Battle of Britain.
«Iberia» har knakende god mat og en bra, eksentrisk kaptein.
Her er bokglade, politisk bevisste og belærende sjøfolk - som lærer leserne om skip, tankfart, Nortraship, Ørkenen Sur, sjømannens Liverpool, kneipeliv, om sjøfolk og jenter.
Her er Trotskji på Hønefoss og Utøya med og gjennom en jødisk skipskamerat - behandlingen av jødene.
Michelet er rågod på sjømannsskap, skipssjargong, geografi.
Enten liker man denne detaljerte kunnskapsoppvisningen, eller så gjør man det ikke.
Samtidig blandes fakta og diktning.
Michelet forsvarer i et etterord hvordan han har endret her og der, som at han lar tyskere gå løs på på ubevæpnede sjøfolk i livbåt, noe som definitivt var unntaket heller enn regelen.
Romaneposet er Jon Michelets hyllest til en hel yrkesstand som seilte om bord på det som var Norges viktigste bidrag til de alliertes seier - handelsflåten - skrevet med kjærlighet, humor og varme - om sjøfolk på et lucky ship, krig og død til tross.
| 1
|
109331
|
TV-anmeldelse:«Kjærlighetsredet»
- Skikkelig kleint
«Kjærlighetsredet» kunne vært for datingprogrammene hva «Nissene på låven» ble for reality-programmene.
En herlig parodi.
Bare så synd at «Kjærlighetsredet» er ment på alvor.
Sett i det perspektivet blir det bare «skikkelig kleint» for å bruke et uttrykk som går igjen gang på gang i det første programmet som vises i kveld.
40 programmer på ti uker
Gjennom fire 40 minutters programmer i uken, i ti uker denne høsten, tar TV 3 oss med til «et lekkert feriehus i Marbella».
Her skal fire friere kjempe om en singel gutt eller jente.
Denne uken møter vi 24 år gamle Kindi fra Bergen som den utvalgte.
Han er «trygg og stødig fyr med et intenst blikk».
Han var en puppemann, men er nå blitt både «puppe- og rumpemann».
Er du enig med VGs anmelder?
Kast terning og si din mening her
Vil ha en mann hun kan «dele body lotion med»
Det er han Lene Angelica som «ikke ser etter en bad boy», Julie som vil «ha en mann med stor M», Isa som savner en «mann som er forståelsesfull og maskulin» og Sara Nicole som er like mye ute etter pengene som mannen, skal kjempe om.
La det være sagt nok en gang:
Dette er kleint og la meg også ta det forbeholdet at jeg ikke skjønner at dette er ironi.
Magefølelsen ga meg i hvert fall ingen indikasjon på det.
Selv ikke når en av blondinene med stor patos og alvor, proklamerer at hun gjerne vil ha en mann hun kan «dele body lotion med».
En mann med mange hjerter
Ei heller når jentene med tilsvarende skjerpet blikk deler sine strategiske overveielser om hvordan de skal vinne hjertene til Kindi med oss.
Ja, for han har mange.
Som han deler rundhåndet ut i i løpet av uken.
De kan til og med veksles inn i penger.
Som man skjønner, dette er et program hvor det virkelig åpnes både for ekte følelser og skittent spill
Lange og kjærkomne reklamepauser
Men kjære Espen Eckbo og alle dere andre som gjør livet morsomt for oss.
Ta en titt på dette programmet.
Dette tror jeg man kan gjøre mye morsomt ut av bare man er skrå nok i blikket.
Er man ikke det, blir det faktisk enn sann lidelse å komme seg igjennom 40 minutter med pene piker, pupper og lår.
For å si det på en annen måte - aldri har vel de lange reklamepausene på TV3 vært mer kjærkomne.
| 0
|
109332
|
TV:Meget lovende «Farmen»-start
Den rotnorske TV-serien Farmen mister ikke appellen.
Snarere tvert om:
Kveldens åpningsepisode lover det aller beste!
Det er lagt utrolig mye arbeid ned i å omskape gården Berli i Landvik innerst i Grimstad kommune til en gård à la 1913.
Det er i alle fall lagt ned mye arbeid for å få den til å fungere innenfor et TV-konsept!
Grimstad turistkontor har dertil all mulig grunn til å være fornøyd!
Det er idyllisk, det er funksjonelt, det er gammeldags, det er velfylt, både med dyr, mennesker og redskaper.
Er du enig med VGs anmelder?
Kast terning og si din mening her
Det er de ytre rammene.
Det som imidlertid teller mye mer, er sammensetningen av deltakerne.
Og castingfolkene bak «Farmen» har tilsynelatende gjort en meget god jobb:
Her finnes hjelpeløse Lloyd, kraftkaren Morten, forhåpningsfulle Mari, Frode med sosial manøvreringsevne og klysepotensiale, den utsatte dyrevennen Maren, gammeletikeren Magunus og sluingen Jarle.
Bondekjerringa Anne Beate vil være umistelig langt inn i serien, polske Davia har trengselserfaring, Marita påstår hun kan utstå lukt, klemmeren Hege, Go`gutten Lasse, sosiale Kristina og asketen og eneboeren Hans Olav.
Unødvendig
Når programleder Gaute Grøtta Grav kommer ridende, virker det nesten som en unødvendig entre; deltakerne har driv nok i seg selv.
Og Mentoren - alias tidligere stortingsrepresentant Terje Sandkjær - er koseligheten selv med vest og runde briller.
Men dramatikken kommer, den - allerede i første episoede.
Og det er ingen grunn til å tvile på at dette ettrhvert blir en virkelig kamp for tilværelsen - også for andre enn gårdens drektige ku.
Så det er bare å konstatere:
«Farmen» åpner råsterkt, enda et år!
(Anmeldelsen er skrevet etter påsyn av første episode som sendes på TV 2 mandag kveld.)
| 1
|
109333
|
Brynjulf Jung Tjønn:«Så vakker du er»
Vi settes rett inn i handlingen i «Så vakker du er» av Brynjulf Jung Tjønn.
Boken er en gavepakke for ungdom som skal ha eksamen i nynorsk.
Ungdomsroman 114 sider Kr.
279,- Cappelen Damm
- Eg hugsar aller best dei gule tennene hans.
Det er unggutten Henrik som tenker tilbake på onkelen, Simon, som var alvorlig syk.
Onkelen flyttet inn til Henrik og moren, og Henrik får derfor sykdommen tett innpå seg.
Inne i leiligheten dominerer sykdommen i all sin heslighet.
Moren blir borte i sorgen over broren som kjemper mot kreften.
Ikke rart at Henrik trekkes mot sol og sommer ute.
Der ute finnes nemlig alt en ungdom kan ønske seg.
Fisketurer, venner, skole og ikke minst kjærlighet.
Henrik opplever en gryende forelskelse i Kjersti, som er på ferie i Italia.
I sin iver etter å muntre opp onkelen, forteller han at han har kysset Kjersti.
Denne løgnen ligger tungt på Henriks skuldre.
Tittelen «Så vakker du er» kan også beskrive romanen i seg selv.
Tjønn skriver på et nydelig nynorsk, noe oppveksten i bygda Feios i Sogn og Fjordane må ta æren for.
Poengterte setninger gir historien intensitet og styrke.
Når romanen også er kort og lettlest er den rett og slett en gavepakke for ungdom som skal ha eksamen i nynorsk.
Men for all del
- «Så vakker du er» er blitt en svært leseverdig bok for unge og voksne.
Kanskje kunne vi ønsket oss noe mer utfyllende beskrivelse av personene og omgivelsene.
Dette har nok ikke vært Tjønns intensjon, og romanen står seg fint som den er.
Henrik vokser og utvikler seg gjennom boken, han overvinner usikkerhet og belønnes med kyss fra Kjersti.
Ungdommelig livslyst og forelskelse står i kontrast til onkelen som langsomt visner bort.
Mottoet «Grip dagen» trenger seg frem mellom linjene.
Bruk mulighetene som er her nå, en dag kan det være for sent!
| 1
|
109335
|
Veronica Roth:«Divergent»
Storebror vokser uhyggelig fort, både i virkeligheten og i Veronica Roths rykende spennende ungdomsroman «Divergent».
Sci-fi ungdomsroman 390 sider Kr.
299,- Schibsted
Sett i lys av Obamas altomfattende kartlegging av alt og alle i USA, er den skremmende aktuell.
Veien mot diktaturet er brolagt med de edleste demokratiske forsetter.
Roths uhyggelige fremtidsvisjon foregår i Chicago.
Sekstenårige Beatrice skal gjøre sitt livs valg i en beinhard utvalgsprosess.
Valget skal plassere henne i den samfunnsfraksjonen som er riktig for henne, enten blant de uselviske, de sannferdige, de fredsommelige, de lærde eller de fryktløse.
Valget blir dødstøft for Tris, for hun er altfor sammensatt til å skli friksjonsløst inn i fraksjonen sin.
Hun er lynende intelligent, smart, uselvisk og fryktløs.
Den kombinasjonen de mektige frykter aller mest, fordi disse er de absolutt vanskeligste å manipulere og misbruke.
De kan tenkes å ville kikke de mektige i kortene.
Derfor vil de som styrer, kvitte seg med dem.
Boken er uten dødpunkter og vinker frekt og freidig til George Orwell og Obamas Big Data-samfunn.
Grepet er enkelt, effektivt og selvinnlysende.
En begavet enkeltperson i sitt livs viktigste veikryss.
Så griper Roth tak i noen utviklingstendenser fra vår verden og sender dem gjennom forsterkeren sin, og ut kommer dette kreative skrekkscenariet.
Ikke rart den ligger på de amerikanske bestselgerlistene.
Alt greit oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.
| 1
|
109339
|
Jan Kjærstad:«Menneskets vidde»
Trygg, fornuftig og klok.
Som leser føler man seg alltid vel ivaretatt hos essayisten Jan Kjærstad.
Essays 264 sider Kr. 379,- Aschehoug
Årets essaysamling er den fjerde i rekken og samtidig en markering av at forfatteren tidligere i år fylte 60.
Boken inneholder for det meste ting som tidligere er publisert i aviser og som forord til bøker.
Det viktigste unntaket er det nyskrevne tittelessayet, der Kjærstad utforsker darwinismen og stiller spørsmålet om det ikke nå er på tide å etterlyse en darwinistisk skjønnlitteratur - til erstatning for den freudianske psykologiseringen og innestengtheten som så lenge har fått dominere moderne litteratur.
Som en motsats til dette setter forfatteren darwinismens utvidende og foranderlige tenkemåte, en tenkemåte han også mener å se spor av i det siste tiårets litteratur, som han nettopp kaller «utvidelsens tiår».
Kjennere av Kjærstads forfatterskap vil finne en sammenheng mellom denne «darwinistiske» tenkemåten og det viktige poenget at forfatteren gjennom hele sitt skrivende liv har vært opptatt av teori og vitenskap - også naturvitenskap.
Jan Kjærstad har også en ganske enestående evne til å la leseren ta del i erkjennelsesarbeidet sitt, godt hjulpet av hans talent for å sortere i poenger og kategorier.
Resten av denne samlingen består for en stor del av essays og forord om andre forfatterskap, fra Herman Melville til Karl Ove Knausgård.
I tillegg til artikler om blant annet litteraturkritikk, oversetting, billedkunst, 22. juli og The Hollies.
Det aller meste tåler gjensyn og vil nok bli lest med utbytte av Kjærstads mange trofaste følgere.
| 1
|
109340
|
Plateanmeldelse:Darkside - «Psychic»
Indirekte sollys.
Tross det benelux-klingende navnet:
Nicolas Jaar er godt plassert i mørkeste Brooklyn.
Sammen med gitarkompanjong Dave Harrington perfeksjonerer han mørk elektronika for nattlig bilkjøring.
Hvilket betyr minimalistisk løsvektgitar, dust svevende kastratsang og soveromsstemninger.
Nei, ikke chillwave.
Ei heller de nedtonede inderlighetene til The XX.
Derimot mindre orientert mot dansegulvet enn 2011-EPen.
Og likevel milevis mer tilgjengelig enn de sinnrike Daft Punk-tolkningene duoen spredte i sommer.
Forhåpentlig vil koblingen til franske roboter uansett bidra til mer - og fortjent - oppmerksomhet på mørkesiden.
BESTE LÅT:
«Paper Trails»
| 1
|
109341
|
Plateanmeldelse:Yoga Fire - «Opp som en konge»
Oslo, på godt og vondt.
ALBUM: ROCK Yoga Fire «Opp som en konge» (MTG)
Det var like pinlig for oslorocken som det var for spillkarakteren Dhalsim (hvis signaturrop er «yoga fire!») at noen forbigåtte rappere bestemte seg for å plukke opp instrumenter.
Det eneste positive ved debutplaten var at det bare kunne gå én vei derfra.
Og friskere vokal er en god start.
Skuespiller Benjamin Helstad er mer troverdig som rocker enn Alis og Dansken til sammen, og leverer helt rått til tider - både aggro og allsang.
Riffkraften er fetere, men sporene lider fortsatt av mangel på særpreg.
Dette er fortsatt Raga Rockers, litt Jokke - og nå, takket være Tommy Akerholdts assistanse, Turboneger.
Se opp for noen dråper Coldplay også.
Mye låter utdatert, men nå som de kan spille gjenstår det bare å finne seg sjæl.
BESTE LÅT:
«Samantha»
| 0
|
109342
|
Plateanmeldelse:Sjur Miljeteig - «It's Funny How Things Happen At Particular Times»
Popmusikk fra fremtiden.
ALBUM:
JAZZ/ELEKTRONIKA Sjur Miljeteig «It's Funny How Things Happen At Particular Times» (Trust Me/Musikkoperatørene)
Trompetist Miljeteig er en erfaren utøver, blant annet for Solveig Slettahjell.
Når han nå debuterer med eget album, viser han seg svært original i et lett surrealistisk, vakkert og fengende elektroakustisk landskap.
Det låter både middelaldersk og futuristisk på samme tid, med episke oppbygninger som «It's A Strange World Sandy» og sprø popfunk i «A Peculiar Event».
Gitarist Olav Torget bidrar på flere låter, blant annet med vakkert gyngende afrogroove i tittelsporet, som ellers har et snev av Prince over seg.
I tillegg til generøse doser deilig trompetspill står Miljeteig for det meste av elektronikken, med spenstig teft for sære klanger.
Friskt, dette.
BESTE LÅT: tittelsporet
| 1
|
109343
|
Plateanmeldelse:Sudan Dudan - «Inntil i dag»
Sterkere enn draugen.
Det er ikke noe rock 'n' roll med Sudan Dudan, ikke gitar med vreng eller heftig trommedriv for å friske opp gammel tradisjonsmusikk.
Duoen Marit Karlberg og Anders Erik Røine tar den snarere helt ned.
Det funkler av deres strengespill, henholdsvis langeleik og gitar, og deres stemmer skaper noen av de fineste duettene på denne siden av Atlanteren.
Selv om de to holder seg i et lavmælt register, kan de swinge med et intenst sug, som i «Ola Torssøn», der Røine også drar på med munnharpe.
Gjestemusikere krydrer diskré flere av låtene, som på den betagende balladen «Utta de».
Odd Nordstoga har gjort en glimrende produsentjobb, her er ingenting for mye eller for lite, bare nydelig musikk og deilig lyd.
BESTE LÅT:
«Utta de»
| 1
|
109344
|
Plateanmeldelse:Veronica Maggio - «Handen i fickan fast jag bryr mig»
Veronica Maggio (32) har laget et popalbum som ikke kommer til å skuffe noen.
ALBUM:
POP Veronica Maggio «Handen i fickan fast jag bryr mig» (Universal)
Raskt til poenget, i dette konsise (10 sanger, 36 minutter) albumets effektive ånd:
«Handen i fickan fast jag bryr mig» er en meget verdig oppfølger til den svenske artistens kunstneriske gjennombrudd, «Satan i gatan» (2011).
At Maggio nok en gang har byttet ut samarbeidspartnerne sine fra forrige gang, innebærer på ingen måte et opphold i den fine servicen hun tilbyr.
«Handen i fickan fast jag bryr mig» er, på en god måte, mer av det samme.
Det er en utvikling å spore, mot et større alvor, men den er umerkelig, naturlig.
Maggio har funnet sin form, og skynder seg sakte.
De to første albumene hennes føltes som en videreforedling av Stockholm-popsoultradisjonen fra åttitallet.
Ingen dum idé i Amy-, Adele- og Duffy-alderen.
Men de bar ikke bud om noe langvarig.
«Satan» var på sin side en popplate god nok til å forene en fragmentert musikkverden.
Indie-folk likte den.
Hip hop-folk likte den.
Barn, fedre og mødre likte den.
(Norge likte den:
Platen lå på VG-lista i 32 uker.
Maggio har annonsert konsert i selveste Oslo Spektrum 31. januar neste år, og det er ikke utenkelig at det blir fullt.)
Denne fjerde LP'en er hennes mest dramatiske.
Maggio rives mellom et melankolsk, men spennende og romantisk «ung voksen»-liv i storbyen, og et mer generelt strevsomt voksenliv (hun forlater aldri byen).
Hun er en skeptiker, og setter spørsmålstegn ved alt:
Når hun har det bra, tenker hun at det umulig kan vare.
Etter solskinn kommer regn.
Musikken - stadig en slags indiepopsoul preget av slepen svensk «knowhow» - støtter opp om de velskrevne ordene hennes.
Refrengene suser av et euforisk vemod som føles eksplisitt skandinavisk.
Arrangementene og produksjonen gir sangene større variasjon enn før.
Men ingen av dem glemmer sin viktigste oppgave:
Å fenge.
Stemmen hennes er inderlig og uttrykksfull, svært egnet til å puste liv i de fotografiske tekstene.
Små, men pregnante glimt fra et ganske vanlig liv.
Kun i balladen «Låtsas som det regnar» - et fint bilde på følelsesmessig fravær som hun har lånt fra sitt forrige album - lar artisten seg friste til å opphøye tristessen til noe vakrere enn «bare» dagligdags.
Det er fint, det også, slik hele dette albumet er fint.
BESTE LÅT:
«Bas gillar hörn»
| 1
|
109345
|
Plateanmeldelse:Prefab Sprout - «Crimson/Red»
Tilbaketrukket vidunderbarns triumf.
Paddy McAloon byr på den første ordentlig nye Prefab-platen på 12 år, med tidløs, poetisk drømmemusikk.
Hans omgang med skrive- og produksjonskunsten er like formfullendt som alltid.
56-åringens inderlige stemme og romantiske sangstil er ikke til å ta feil av.
Musikken er voksen pop som aldri lar fiffige bestanddeler gjøre annet enn å dyrke og støtte opp om tekst og melodi.
Stilmessig snakker vi senåttitalls Prefab, gladere enn på «Steve McQueen», mindre humoristisk enn på «From Langley Park To Memphis» (1988).
«Where are your dreams, did they all fade away?», spør McAloon, som aldri har vært redd for å pirke der det gjør vondest.
«Crimson/Red» beviser at tapte drømmer gjør seg umåtelig godt i musikk.
BESTE LÅT:
«The Dreamer»
| 1
|
109346
|
Plateanmeldelse:Lee Ranaldo And The Dust - «Last Night On Earth»
Mindre Youth, mer Young.
ALBUM:
INDIEROCK Lee Ranaldo And The Dust «Last Night On Earth» (Matador/Playground)
Støyrockens svar på George Harrison har fremdeles med seg Steve Shelley på trommer.
Hvilket altså gjør prosjektet til det nærmeste man kommer Sonic Youth for tiden.
Sannsynligvis noensinne.
Uansett:
Jazzmaster-entusiastens tiende soloalbum er fylt av grom småglatt grumserock med middels bra vokal.
Tidvis en velspilt versjon av Neil Youngs viderverdigheter og avvisning av kortspilt (i snitt bikker låtene sju minutter).
Men på alle måter beviset på at fantasiløse titler i møte med - på papiret - ordinær gitarrock, like fullt kan medføre spetakulære tryllerier.
Om man bare kjenner de rette folkene.
BESTE LÅT:
«Ambulancer»
| 1
|
109348
|
Plateanmeldelse:Miley Cyrus - «Bangerz»
Schizofreni à la Cyrus.
Undertegnede har vært interessert i popmusikk for lenge til å la seg «sjokkere» av unge Cyrus' opptreden den siste tiden.
Like gjerne denne «freaky» sex- og ecstasygreia - tungen, «twerkingen», sleggesleikingen - som den trist typiske «sexy syngedame»-stilen hun prøvde å selge oss ved forrige korsvei (2010).
Jeg skulle faktisk ønske at «Bangerz» var mer konsekvent «freaky», og i større grad levde opp til tittelen.
Dette «noe for alle»-amalgamet av robotduetter med Britney, EDM-troper, såre oppbruddsballader og ko-ko «dirty south»-hiphop, blir nemlig uhyre forvirrende.
Dog.
Flere hits å hente fra dette interessante, stykkevis vellykkede albumet.
Bare det går bra med henne nå da!
BESTE LÅT:
«#getitright»
| 0
|
109349
|
Bokanmeldelse:Kurt Aust:
«Stumme skrik»
Kurt Aust fortsetter i god stil sin egenartede spenningsserie henlagt til Danmark og Norge på 1700-tallet.
Krim 574 sider Kr. 399 Aschehoug
Årets bok er stor i både omfang og intrige.
Fremdeles er det den norskfødte Petter Hortten som fører ordet.
Han forteller historien i retrospekt, over 40 år etter at den fant sted.
Som om ikke det er vanskelig nok, befinner den aldrende Hortten seg også i fangenskap hos svenske røvere og må fortelle historien for å holde seg selv og sin kompanjong i live.
Et litt vel kunstig grep kanskje, og egentlig helt unødvendig.
For historien, som er lagt til årene 1705 og 06, er i seg selv mer enn dramatisk nok til å holde leseren i ånde.
Det starter med et grotesk drap i København, der en ung og enfoldig bondegutt ganske snart blir pågrepet og siktet.
Men den unge Petter Horttens mester Thomas av Bouberge er som alltid drevet av rettferdighetssans og mistillit til de styrendes maktarroganse.
Dermed starter opprullingen av en spennende intrige som omfatter flere drap, et hemmelig renkespill for å hevne Danmarks tap av Skåne til Sverige og en rekke store og små konflikter mellom mennesker i kong Frederik IVs København.
Kurt Aust er spesielt god på hverdagsskildringer av livet for 300 år siden, noe som tilfører boken et velkomment realistisk preg.
Fullt så realistisk er ikke ideen om å introdusere to norske bipersoner:
Den unge Ludvig Holberg og den enda yngre Peter Wessel (Tordenskiold).
Men det er i hvert fall kreativt funnet på.
Forfatteren skriver i en lett gammelmodig stil som kler historien godt.
Han kunne nok med fordel ha strammet inn fortellingen her og der, særlig slutten blir i overkant uttværet.
Men stort sett glimrende underholdning.
| 1
|
109350
|
Bokanmeldelse:Michael Konupek:
«Rutenia»
Tsjekkiske Miroslav Klondácek, Mike Klondyke blant venner, brøt opp fra Praha og dro til Norge sammen med en kompis på midten av 1970-tallet.
Roman Festforestilling om kronglete livsveier 230 sider Kr.
299,- Bokvennen
Nå sitter han som 60-åring og stamgjest på Café Fiasco i Oslo, kikker på gamle bilder av slektninger, skriver dikt og filosoferer om veier livet tok.
For ham selv; for kameraten Jazek, den gudbenådete trommeslageren som endte sine dager på smuglerveien mellom Norge og Sverige; for bestefaren, bjørnejegeren; for faren, som døde i uranmalmgruvene.
For moren, som kom til Praha på ryggen av en kamel dagen etter frigjøringen.
Og han drømmer om landet Rutenia, i mellomkrigstiden en selvstendig del av Tsjekkoslovakia.
Et land som aldri fikk selvstendighet.
Men hvilket land er selvstendig, i dypere forstand?
Konupeks roman er en fest å lese.
Her er mange overraskende sammenstillinger av personlige og kollektive hendelsesforløp, formidlet med unik språklig frodighet og fortellerglede.
Konupek er en sylskarp observatør av hverdagens alminnelige galskap og absurditet.
Han gjør opp status med ironi, mild fortvilelse, humor og hjertevarme.
Språket er variert, insisterende og lekende, med en undertekst som åpner både for gapskratten og den dype ettertanken.
Om det handler om «practical jokes» som går langt over streken, eller en handymans varierende erfaringer med det annet kjønn.
La oss håpe det ikke går 16 år til neste bok av denne fine forfatteren.
| 1
|
109351
|
Film:Ikke dyp, men deilig
Fett om Formel 1.
Ron Howard kommer aldri til å bli hyllet som en auteur.
Han har ikke Hollywoods sikreste smak.
Men når han - som her - er på sitt beste, merker man i det minste at erfaring teller for noe, og at Howard har mye av det.
«Rush» er en ganske typisk heltefilm, et drama om to rivaler av varierende gentlemannsgrad.
Det kan ikke skilte med «psykologisk dybde».
Ei heller mange overraskelser.
Delvis, selvsagt, fordi «Rush» er basert på virkelige og ikke spesielt fjerne hendelser.
Men også fordi den en strømlinjeformet «old school»-underholdningsfilm.
Men jeg skal si det at de to timene går fort.
Nesten som en Formel 1-bil.
Vooosj!
Overlevende fra syttitallet vil huske i hvert fall deler av denne historien (som selvfølgelig er lett pyntet for ekstra dramatisk effekt).
Vi er i 1976, og «verdens mest glamorøse sport», Formel 1, domineres av to svært forskjellige menn.
Den ene, østerrikeren Niki Lauda (Brühl, ypperlig), er en drevet, ansgtbitersk type.
Opptatt av systemer og sikkerhet.
Ærgjerrig og usexy.
Den andre, engelskmannen James Hunt (Hemsworth, god som racerbanens Jim Morrison), synes at Lauda ser ut som en «rotte».
Hunt selv ser definitivt ikke ut som en rotte.
Han er en britisk «toff», født med sølvskje i munnen og utseendet i orden.
Han er glad i idretten, ja visst, men like glad i moroa som følger i kjølvannet av den:
Champagne, oppkneppede skjorter, fest, flyvertinner (gjerne to på én gang).
«Lykken er en fiende», mumler den mørke Lauda.
Hunt kunne ikke vært mer uenig.
Manuset om disse to vidt forskjellige mennene, som tar opp i seg 1976-sesongen og Laudas dramatiske ulykke, er skrevet av Peter Morgan.
Han sto i sin tid bak teaterstykket «Frost/Nixon», som ble filmet av Howard i 2008.
De to manusene har mye felles.
Den forrige filmens britiske overklassetype var den nylig avdøde journalisten David Frost (spilt av Michael Sheen).
Et produkt av privileger, og neppe fylt til randen av substans.
Frosts antagonist i «Frost/Nixon», Richard Milhous Nixon, var introvert og intens, og så på seg selv som en evig «outsider».
Så også med Niki Lauda.
«Frost/Nixon» og «Rush» utspiller seg i den samme tidsepoken - midten av syttitallet.
Howard kunne praktisk talt bruke den samme garderoben og den samme scenografien én gang til.
De to filmene føles som tvillinger.
Hvorav denne har fete Formel 1-scener i tillegg til all den gilde tidskoloritten.
«Rush» er i sitt hjertes hjerte en ganske klisjéfylt dialog mellom to menn som misunner hverandre, Hunt og Lauda, tilsatt sprutende billøpsekvenser.
Faktum er at det er Howards øye som redder den i overkant skjematiske, uambisiøse teksten.
«Rush» er et sukkertøy av en film.
Fotograferingen av striregnet i filmens avsluttende Formel 1-race er alene verdt pengene.
«Rush» er neppe dyp eller fiks nok til å vekke Oscar-akademiets edle begeistring.
VI andre tar den for det den er:
To timer grom underholdning av den typen «de ikke lager lenger».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109353
|
Film:Sanselig spenning
Det ulmer av suggererende kraft i dette dramaet om to gutter som bråmodnes av hendelser langt utenfor deres komfortsone.
Mississippielvens farer og grums er en vesentlig del av denne fortellingen om folk som har gjørmete mørke sider de sliter med.
Filmen har slektskap med amerikanske forfattere som forteller om vanlige folks strev med familie, kjærlighet og generell verdighet i livet.
En pulserende rytme av røff natur, gode karakterskildringer og underliggende spenning fascinerer og henger i lenge etter at filmen er ferdig.
Mest at alt er det en historie om to tenåringsgutter som kastes inn i en brå oppvåkning til de voksnes verden.
De er fattige på penger, men mangler ikke fantasi eller eventyrlyst.
Det fører til et møte med en fyr på rømmen.
Han (McConaughey) kaller seg betegnende nok Mud.
Gutta vil hjelpe ham, fordi de fascineres av hans romantiske vyer om en kjæreste som venter på ham.
Dette leder vår unge venner inn i dramatiske hendelser og et nærmest eksplosivt klimaks.
Underveis dveler filmen ved livets store gleder og gåter; kjærligheten og dens ofte smertefulle veier.
Gjennom den ene gutten, glimrende spilt av Sheridan, observeres konfliktene med en energisk blanding av følsomhet og råhet.
Mystikk, jug og beske sannheter driver handlingen fremover, selv om replikkene i blant beveger seg farlig nær klisjegrensen.
Fortellingen har en langsomt malende urkraft, som ivaretas av svært velspillende skuespillere.
De impliserte kvinner og menn, det være seg barn eller voksne får livene sine endret i en film som beholder en tone av mystikk og en pirrende uforutsigbarhet.
| 1
|
109355
|
TV-anmeldelse:Helt til toppen
Nye hverdagshelter, mer blodslit og Hjelmeset som tar til tårene.
«Ingen grenser» lever videre i aller beste velgående.
TV-premiere:
«Ingen grenser» TV 2 onsdager klokken 20.
Programleder Odd-Bjørn Hjelmeset
Mange rynket sikkert på nesen da nyheten om at villmann numero uno, Lars Monsen, sa nei takk til flere runder opp til fjelltoppen sammen med et knippe «grenseløse» med funksjonshemminger.
Ta det helt med ro.
Årets programleder - selveste kongen av femmila - Odd-Bjørn Hjelmeset, rister av seg «Wirkola»-komplekset kjapt.
Han har kanskje ikke sovet alene med hundene sine truet av villbjørn i Canada, men du verden for en varme og trygghet han utstråler som ny troppssjef:
Umulig å mislike, uten at han mister autoriteten som trengs når fjellsiden truer og Folgefonna gjør alt for å motarbeide en.
Og når han i tillegg har vært så heldig med rollebesetningen fortjener «Ingen grenser» like mange seere som serien hadde på NRK1.
Vi blir godt kjent med flere av dem allerede i de to første programmene, jeg regner med resten blir presentert like interessant i programmene som kommer.
Researcherne har gjort en glitrende jobb med å få deltakerne til å dele gode historier - uten at man bikker over i grafsing.
Etter litt innledende kos og «bli kjent»-stemning drøyer det ikke veldig lenge før den lange tunge ekspedisjonen til Hardangerjøkulen er i gang.
Dramatikk og spenningstopper, ja «cliffhangers» i ordets rette forstand.
En nestenulykke i første episode kan ta pusten fra noen hver, mye takket være årvåkne fotografer på alerten i fjellsiden.
Hjelmeset må heve stemmen - og da lytter man.
Episoden sveiser gjengen sammen til et lag, én for alle - alle for én.
Lydsporet utfyller elegant med så vel dommedagsstemning som triumfferd, når det trengs.
Innimellom er det også lov å le av «skavankene», som da døve Hanne vil ha hjelp av Marie til å lese en oppskrift:
«Kan du se hva som står her?
- Nei, jeg kan ikke se!», repliserer Marie kjapt.
Denne gjengen vil jeg være med til toppen!
«Ingen grenser» er hjertevarm spenning og reality av aller beste merke.
Tøffingen Hjelmeset blir rørt over deltakernes mot, og tar til tårene.
Det tror jeg mange vil gjøre i sofakroken også.
«Ingen grenser» har premiere i morgen - anmeldelsen er basert på de to første episodene.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
Oddbjørn Hjelmeseth, programlederen av «Ingen grenser» omtaler seg selv som en svært følsom person.
Under TV 2s høstlansering i Bergen tirsdag ble det vist klipp fra serien der den tidligere idrettsutøveren Hjelmeseth tok til tårene.
Over én million seere har hver av de siste fem søndagene fulgt Lars Monsen og de elleve deltagerne i «Ingen Grenser» på NRK.
I kveldens episode nådde de toppen.
Se de utrolige gledesscenene her.
Birgit Lovise Skarstein (22) har sjarmert mange nordmenn med hennes deltakelse i «Ingen grenser».
Til Skavlan forteller hun sin sterke historie om hvordan hun ble handikappet.
Fredrik Alden Thorsen kjent fra «Ingen grenser» er i gang med et nytt stort prosjekt, som han selv kaller «Ingen grenser 3».
Å pusse opp en nesten hundre år gammel skole er ikke et problem for kortvokste Fredrik.
| 1
|
109356
|
Bokanmeldelse:Per Asle Rustad:
«Blodig brorskap»
Denne boken har åpenbare svakheter både dramaturgisk, journalistisk og språklig.
Men den gir et lettlest og friskt oversiktsbilde fra det man kan kalle en borgerkrig i Oslo.
Dokumentar 250 sider Kr.
299,- Schibsted
Slagene står i hovedsak mellom norskpakistanske kriminelle familier/gjenger - med politiet som både joker og motstander.
Den er høyst lesverdig, fordi Rustad gir en effektiv innføring i den kompliserte historien bak kjente begrep som Young Guns, A-gjengen, B-gjengen, Bad Boys.
Han nyanserer presseoppslag med historier fra de innblandede, eller han søker å sette enkelthendelser i den sammenhengen de impliserte ser.
Det er for eksempel interessant å lese om Arfan Bhattis historie fra Young Guns, i lys av hans nåværende agenda som hellig kriger.
Forfatteren antyder formildende helteglorier over portrettet av sine kilder, fra drapsdømte Stig Millehaugen til Mikael Ali, Kosovo-veteranen som ble frikjent for drapsforsøk.
Men først og fremst er boken et hyldningskvad til Eirik Jensen, som ledet Oslo-politiets kamp mot gjengkriminalitet i flere år.
Han er ikke fornøyd med å sitte på et kontor nå, og mener at Norge taper kampen mot organisert kriminalitet hvis politiet ikke gjeninnfører hans modell: å vektlegge kommunikasjon og vise gjengene både styrke og respekt.
Forlaget må ta ansvar for dårlig kvalitetssikring av boken.
Trådene knyttes ikke skikkelig sammen, metaforene er pinlig utslitte, sitater fra diverse medieoppslag og sitater fra samtaler forfatteren selv har hatt med kildene blir en uryddig røre.
Slumsete språk og rare setningsdelinger er ikke bare kosmetisk irriterende - det gir rom for fatale misforståelser, som når statsadvokaten blir til en av «de andre forsvarerene» på side 195.
| 0
|
109357
|
Bokanmeldelse:Simon Urban:
«Plan D»
Da Simon Urbans thriller «Plan D» kom ut i tyskland i 2011, var pressen over seg, og boken ble øyeblikkelig en bestselger.
Thriller 463 s Kr. 379,- Press forlag
Når den nå foreligger i norsk språkdrakt (nydelig oversatt av Ute Neumann), kan alle landets tilhengere av den klassiske spionromanen glede seg.
Og det til tross for at «Plan D» slett ikke er en klassisk spionroman fra den kalde krigens tid, men en fremtidsroman fra fortiden.
Forvirret?
Bokens handling utspiller seg i 2011.
I et delt Berlin.
Forfatteren setter altså som forutsetning at den tyske gjenforeningen aldri har funnet sted.
I øst styrer Egon Krenz et falleferdig DDR på 22. året, og i vest heter forbundskansleren Oskar Lafontaine.
DDR-regjeringens aller siste håp er knyttet til økonomiske forhandlinger med Vesten i forbindelse med russernes gassleveranser.
Rørledningene går gjennom Øst-Tyskland.
Vesten er villig til å betale enorme summer for dette.
Men bare dersom sosialistene bak Berlinmuren går med på å holde seg på matta mht. menneskerettigheter og behandling av opposisjonelle.
De avgjørende gassforhandlingene skal akkurat ta til da det blir funnet et lik på østsiden av muren.
En mann hengende etter nakken i en gassledning.
Med skolissene sammenknyttet.
Stasis gamle hilsen når de sto bak jobber som dette.
Og når noen også har avfotografert det dinglende liket og sendt bildet over muren, er krisen et faktum.
Morderen må avsløres øyeblikkelig for at ikke gassforhandlingene skal bryte sammen allerede før de har begynt.
Politietterforsker Martin Wegener blir satt på saken.
Men siden likfunnet skaper minst like store problemer på den andre siden av muren, får han assistanse av en kollega fra det vesttyske kriminalpolitiet.
Og da er det duket for både stor Øst-Vest-komikk og høyt spenningsnivå.
Bokens stil og miljø minner mye om de eldre bøkene til Le Carré, det er derfor jeg innledningsvis nevner den klassiske spionthrilleren.
Og til sist:
Litterært sett er dette en 436 siders nytelse.
Fantastisk godt skrevet!
| 1
|
109359
|
Bokanmeldelse:Shin Kyung-sook:
«Jeg kommer med en gang»
Fire venner, flere generasjoner i et urolig Sør-Korea og byen Seoul med studentopprør.
Det er voldsomme ingredienser i romanen «Jeg kommer med en gang», men det hele diktet i den mest lavmælte form.
Roman 345 sider 349 kroner Forlaget Press
En telefon ringer, og med ett er Jeong Yun tilbake i tid, til militærdiktaturet Sør-Korea og 1980-tallets Seoul.
Dermed nøstes historien opp, via omveier og krokveier - om vennskapet mellom de fire ulike skikkelsene Jeong Yun, Mi-ru, Myenong-seo og Dan - om oppvekst, foreldre, ulike kriser og skjellsettende hendelser i de respektives liv.
Mi-ru bærer familiens traumer og leter etter søsterens kjæreste som forsvant.
Myenong-seo deltar i demonstrasjoner mot regjeringen.
Dan, som var redd for edderkopper, endres da han kommer i militæret.
Forfatteren Shin Kyung-sook benytter samme fortellergrep som i den fabelaktige romanen «Ta vare på mamma»:
Synsvinklene skiftes, de ulike aktørenes fortellerstemmer veksler nesten umerkelig.
Leseren virvles inn i det rare, skjøre vennskapet mellom de fire, de tette båndene, lojaliteten, forståelsen.
De vandrer i Seouls gater og randsoner, de samtaler og vet alt om hverandre - nesten alt.
Når en av dem hadde det vanskelig, sa de andre:
«Jeg kommer med en gang».
Hva skjedde, hva gjorde dem fremmede for hverandre?
En vakker liten roman, dette.
Oversatt av Jarne Byhre.
| 1
|
109361
|
Frode Grytten:«Brenn huset ned»
Sterk og personlig roman om bandet som ville være «det eneste bandet som betyr noe» og som ble det for millioner av fans.
Roman 190 sider Kr. 369,- Oktober
Frode Gryttens beretning om The Clash er en studie i god og variert fortellerkunst.
Og det fineste av alt:
Man trenger ikke være gammel blodfan for å like det man leser.
Grytten starter historien med et av de desiderte høydepunktene i bandets karriere: en spektakulær serie konserter i New York våren l98l, og avslutter med begynnelsen, - noen unge menn som finner hverandre i punkens spede barndom i London en gang rundt midten av 1970-tallet og begynner å øve sammen.
Istedenfor å følge den konvensjonelle dramaturgien om «et rockebands vekst og fall» varierer Grytten friskt i tid og synsvinkler.
Han gjør hver av de fire bandmedlemmene til hovedpersoner i hvert sitt kapittel; fire prismer speiler brokker av den samme fortellingen, men på ulike måter.
Slik blir vokalisten og sjefen Joes (Strummer) forhold til kjæresten Gaby bærebjelken i første kapittel.
Gitaristen Mick (Jones) kommer til orde gjennom fine prosalyriske indre monologer.
Mens kapitlet med trommis «Topper» (Headon) er det mest episke.
Skildringen av hvordan han først serverer gruppen verdenshiten «Rock the Casbah» for så å få fyken på grunn av heroinavhengighet, er hjerteskjærende.
Grytten kan dette stoffet, fra de store begivenhetene og ned til traktorstøvlene.
Det gjør det skjønnlitterære nivået i boken ekstra beundringsverdig.
| 1
|
109362
|
Bokanmeldelse:Toni Morrison:
«Hjem»
Veien hjem er både voldelig og poetisk i mesteren Morrisons nyeste roman.
Roman 128 sider Kr. 349,- Aschehoug
Morrison har gjennom hele sitt forfatterskap gitt stemme til det afroamerikanske livet i USA.
Det har hun gjort på en usentimental, passe temperert og intelligent måte, og det har gitt henne blant annet Nobelprisen i litteratur.
Hun gjør det også i sin nyeste roman.
Vi skal til USA på femtitallet.
24 år gamle Frank Money kommer hjem til USA fra Koreakrigen.
Han er utslitt, traumatisert og lukket inne i et galehus.
Han vil ikke tilbake til Georgia, men ombestemmer seg da han mottar et brev som forteller ham at lillesøsteren Cee er dødssyk.
Han har ikke noe valg og rømmer hjemover.
Reisen er romanens fortelling, og den har mange lag.
Reisen og selve hjemkomsten er en reise mot forsoning og identitet.
Den er full av «Morrisonske» temaer som raseundertrykkelse, samhold, vold og kvinnemishandling.
Fortellingen er stygg ved siden av det poetiske, men aldri stakkarslig eller beskrevet i for varme vendinger.
Til det er Morrison for god, nærmest majestetisk i sin beskrivelse av motsetninger som ensomhet og felleskap, det gode og det onde.
Det er en myndig og gjennomgående intensitet, ro og poetisk kontroll i teksten som er helt særegen.
Den kommer spesielt til uttrykk i de kursiverte mellompartiene hvor en jeg-forteller henvender seg til leseren.
Romanen kunne gjerne vært mye lengre, selv om forfatterens evne til å tidlig tegne opp mennesker og tema også gjelder i «Hjem».
Jeg tenker ofte på musikk når jeg leser Morrison, og «Hjem» er ikke noe unntak.
Det er en musikalitet og variasjon i tekstene hennes som underbygger den viktige tematiske plattformen hennes veldig godt.
Romanen oppleves mer musikalsk på engelsk, men den norske oversettelsen av Bodil Engen er god.
| 1
|
109363
|
Pål Steigan:«En folkefiende»
Pål Steigan må være den perfekte kader.
En sær og selvtilfreds lesehest med sans for kategorisk tenkning og petimeteraktig teoretisering.
Memoarer 480 sider Kr. 399 Aschehoug
En individualist og einstøing som ble «massenes» talsmann.
Memoarene hans er blitt akkurat så nærsynte og minutiøse som det var grunn til å frykte.
En heltehistorie om en selvforelsket generasjon, full av selvskryt og nær blottet for evne og vilje til «sjølkritikk».
For oss som - gudskjelov - var for unge til å bli fanget inn i m-l-bevegelsens store politiske vekkelse, står det fremdeles som et stort mysterium hvordan så mange av de beste hodene i en hel generasjon kunne føle seg tiltrukket av en stalinistisk partikultur som den AKP (m-l) representerte.
Der all selvstendig tenkning ble ansett som småborgerlig avvik, og der teoretisk parolemakeri var viktigere enn politisk realitetsorientering.
Den som forventer å bli noe klokere etter å ha lest formann Steigans memoarer vil bli skuffet.
En ting er at han fremdeles tviholder på at m-l-bevegelsen hadde rett i så å si alt.
Ja, ikke bare det:
Bevegelsen har forandret det norske samfunnet på avgjørende måter.
Så å si alle radikale endringer i Norge kan vi takke promillepartiet AKP (m-l)/RV for, ifølge Pål Steigan.
Verre enn denne insisterende selvforherligelsen er likevel hans totale mangel på analytisk distanse til sin og bevegelsens historie.
Det er heltehistorien, og bare den, han er interessert i å fortelle.
Det går selvfølgelig fint an å lese denne boken som et interessant kildeskrift, med spennende innblikk i rørslas indre liv og med et godt portrett av Tron Øgrim som et høydepunkt.
Men «En folkefiende» vil fremdeles ikke se elefanten i rommet: nemlig at AKP (m-l) aktivt forsvarte og forklarte noen av de mest menneskefiendtlige regimene som har eksistert på denne jordas overflate.
Det er ikke bare skuffende, det er langt på vei intellektuelt uredelig av Steigan å omgå dette.
En folkefiende forteller nemlig ikke eventyr.
Han forteller sannheten.
| 0
|
109364
|
Bokanmeldelse:Thomas Espedal:
«Bergeners»
For mange vil «Bergeners» bli en skuffelse.
Mens jeg nøt hver eneste side.
Roman 153 sider Kr. 379,- Gyldendal
Fra å være en ukjent, men kritikerrost forfatter, fikk Tomas Espedal et kommersielt gjennombrudd med «Imot naturen» i 2011, mye takket være ekstra oppmerksomhet etter mottagelse av Brageprisen, Kritikerprisen, Gyldendalprisen og nominasjon til Nordisk råds litteraturpris.
Derfor er det beundringsverdig at Espedal blir enda mer introvert med sin siste utgivelse, «Bergeners».
Tittelen spiller på James Joyces «Dubliners».
Espedals bok er ikke like samfunnskritisk som Joyces novellesamling.
Derimot er «Bergeners» en miks av ulike stilarter, som noveller, prosatekster, betraktninger, anekdoter og dikt, som tar for seg det litterære miljøet i Bergen, «det bergenske borgerskap» og den sterkt trafikkerte Danmarksplass.
Espedal får også plass til en novelle om 22. juli i denne korte boken.
Men det er gjennom portrettet av seg selv som et ensomt vesen, på flukt fra Bergen og Norge, Espedal er best.
Språket er, som i alle hans andre bøker, magisk.
Det er et uimotståelig driv, en inderlighet i språket, som får alt som fortelles til å fremstå som dirrende viktig.
En del vil synes at «Bergeners» er for intern, og for disse vil denne boken være en liten skuffelse.
Espedal namedropper i hytt og pine sine bergenske forfatterkolleger.
Han skriver som om han forutsetter at leseren vet hvem alle disse er.
Men det er ikke mange utenfor det litterære miljøet som har hørt om Hildegunn Dale, Cesilie Holck, Henning Bergsvåg eller Erlend O. Nødvedt.
Espedal forutsetter også at man har lest Knausgårds «Min kamp», først og fremst bind fem.
Det er denne romanen som får Espedal til å forlate Norge.
Og det er denne flukten som binder alle de ulike stilartene og historiene i denne boken sammen.
Å skrive for en bestemt krets, for en liten målgruppe, kan virke arrogant.
Men for denne leseren er det en befrielse.
Espedal er ikke interessert i å bli en populær forfatter.
Han vil være en forfatter som dømmes på kvalitet.
Les for eksempel den lille teksten på side 53 om en påkjørsel av en linerle.
Så enkelt, så godt.
| 1
|
109365
|
Bokanmeldelse:Sidsel Dalen:
«21 dager»
Korrupsjon, kokain og kinky sex i herlig blanding; dette er et av de beste forsøkene hittil på å skrive en skikkelig spenningsbok om det norske oljeeventyret.
Thriller 435 sider Kr. 349,- Aschehoug
Sidsel Dalen mikser kjente ingredienser på en frisk måte i denne velskrevne historien fra et Nåtids-Norge som skjuler dystre hemmeligheter under en tilsynelatende perfekt fasade.
Da en sentral norsk oljebyråkrat lander avkledd på fortauet utenfor et hotell i København, betyr ikke det bare at han har hatt sin aller siste luftetur i levende live.
Det betyr også starten på opprullingen av en enorm korrupsjonsskandale innenfor den norske oljebransjen.
Men skandalen inneholder mer enn penger, den inneholder også organisert menneskehandel, et imponerende forbruk av sentralstimulerende stoffer og voldsbruk over alle støvelskafter.
Sidsel Dalen har valgt seg en kvinnelig journalist som «heltinne».
Ikke akkurat verdens mest originale valg, men på den annen side helt i tråd med genrens krav.
Journalisten Mia Mikkelsen har et ytre som leder tankene hen mot Lisbeth Salander.
I tillegg til Stieg Larsson mistenker jeg også Dalen for å ha lest svenskenes andre krimkonge, Jens Lapidus, godt og grundig.
Persontegningen er ellers preget av at mennene for en stor del er svake og forfengelige, mens kvinnene tar ansvar for at rettferdigheten skjer fyllest.
Pluss for gode miljøskildringer fra Oslo og især fra en karikert vestkant der tilværelsen kretser om sladder, penger og Botox.
Det er sympatisk at forfatteren velger å la boken få en tilsynelatende lykkelig slutt.
Men før den inntreffer har vi blitt underholdt både lenge og grundig.
Jeg ser frem til mer spenning fra Sidsel Dalens penn.
| 1
|
109367
|
Bokanmeldelse:Cecilie Løveid:
«Dikt 2001- 2013»
«I Norge er det snø og is bestandig», skriver Cecilie Løveid.
Men hennes egen skrift virker ikke nevneverdig påvirket av denne norske snøen og isen!
Det er det stadig flere som setter pris på!
Dikt 365 sider Kr.
299,- Kolon forlag
Cecilie Løveids poesi på 2000-tallet er som et livgivende kildevell.
Hun skriver lekent, åpent, uforutsigbart og mangetydig.
Den tematiske oppfinnsomheten er stor, og språket tar farge snart av myte og anekdote, snart av historiefortelling og litterære henvisninger, snart av assosiasjoner fra billedkunst, arkitektur, musikk.
Denne solide paperback-utgivelsen dekker alle hennes fem samlinger fra 2001 til i dag; ekstra bonusmateriale er et knippe nyskrevne dikt og et klargjørende etterord av Eldrid Lunden.
Interessen for Løveids poesi er økende, av gode grunner.
Løveid har dramatikerens dype forståelse for det stoff som skaper livsskjebner, ikke minst kvinneskjebner; hun kjenner barndommens avgrunner og kjærlighetens avskygninger.
Men hun har også billedkunstnerens følsomme blikk for forholdet mellom helhet og detalj, farge- og skyggelegging.
Det gjør at diktene hennes oppleves som almenmenneskelige, gjenkjennelige og dypt originale på samme tid.
Humor har hun også masser av, og i tillegg dette udefinerbare som kalles sjarm.
Flere unnskyldninger trenger du kanskje ikke for å stupe inn i denne store, herlige boken!
| 1
|
109369
|
Bokanmeldelse:Vidar Sundstøl:
«Besettelsen»
Utfordringen for de virkelig gode thrillerne er å få de personlige historiene til å kommentere og synge med de store.
Dette har Vidar Sundstøl løst elegant med «Besettelsen».
Thriller 459 s. 379 kr Tiden
Vi møter den norsk-engelske kulturjournalisten Clive Ohre i magasinet Lost Worlds.
Som gutt ble han far- og hjemløs og er ikke rotfestet noe sted og jager fortidsminner verden rundt.
Ved bokstart er han i Alexandria på reportasje om Alexander den stores grav og møter den vakre og mystiske egyptisk-amerikanske arkeologen Aisha Badawi.
En av hennes kolleger blir drept, og sist registrerte samtale på offerets telefon er til Clive.
Nå er han drapsmistenkt, men dette er bare et av de mange problemene han må løse, for mange kriminelle vil også gjerne lokalisere graven for enhver pris.
Han må svømme i kloakk, søppeldykke i Napoli og tåle streifskudd og juling.
Fremfor alt må han reise Europa rundt på sporet etter sin far og sin egen tapte verden og finne tegn som kan peke mot graven.
Jakten på graven og farens forsvinning blir en privat og en kulturhistorisk reise som fungerer som et speil for vår tid.
Både vår egen tid og Alexanders samtid opplevde voldsomme forandringer og kulturkræsj.
Clive kan leses som europeeren på leting etter forankring i møtet med EUs avskaffelse av nasjonalstater i Europa, globaliseringen og møtet med folk med andre kulturer og religioner i våre nærområder.
Sundstøl er ingen kopi av Tom Egeland selv om de beiter på samme jorde.
Sundstøls fortidsdykk har mer fokus på dynamikken mellom da og nå enn Egeland.
Men han vinker til NRKs påskelabyrint, Jules Verne, Kate Mosse, Dan Brown og Egeland.
Vi bladvender så det griner og gleder oss over rik undertekst, spreke metaforer og en thriller med stort press på lesenerven.
| 1
|
109370
|
Bokanmeldelse:Aslak Dørum:
«En flåte av gull»
Til daglig er Aslak Dørum rockestjerne og bassist i DumDum Boys.
Nå debuterer han som forfatter med et heidundrende actioneventyr for unge lesere.
Ungdomsbok 275 sider Kr.
279,- Aschehoug
La det være sagt med én gang:
Dørum er ikke bare en førsteklasses rockemusiker.
Han er forsyne meg en førsteklasses ungdomsbokforfatter også.
«En flåte av gull» er en guttebok (hvis det er lov å bruke et slikt uttrykk) av godt, gammelt merke.
Intenst spennende, medrivende og velskrevet.
16-åringen Olav fra Lambertseter i Oslo reiser av gårde på et seilskip i Det karibiske hav sammen med sin nye kompis Amir og andre skoletrette ungdommer.
Under en storm faller de to over bord, men redder seg opp i en gummiflåte.
Etter dager til sjøs havner de omsider på en ikke så veldig øde øy - og etter hvert også i klørne på noen riktig skumle banditter.
Så går det slag i slag.
Guttene rømmer, blir forfulgt og beskutt - og snart er de på leting etter inkaindianernes legendarisk gullskatt.
Med skruppelløse skurker hakk i hæl.
Dette er en ypperlig bok for ungdommer som lever i den villfarelse at det er kjedelig å lese bøker.
Thrilleren er det reneste dataspillet i litterær form.
Her og der er det småpirk å sette fingeren på - som når Dørum skriver «maskingevær» der han nok mener «maskinpistol» - men i det store og hele er jeg imponert over nivået i denne debutromanen.
Dørums språk er lett og rett på sak.
Dramaturgisk har han full kontroll.
Han har lest sin Biggles og Hardy-guttene.
Som dreven tekstforfatter i DumDum Boys er det ikke overraskende at Aslak Dørum er venn med pennen.
Men steget fra lyrikk og rocketekster til episk roman er langt.
Den overgangen fikser Dørum med bravur.
Hva annet kan jeg si enn:
Splitter pine!
| 1
|
109371
|
Bokanmeldelse:Hanne Ørstavik:
«Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux»
Hanne Ørstavik har skrevet en farlig kjærlighetsfortelling som går mer rett på enn tidligere.
Roman 214 sider 369 kr. Oktober
Hanne Ørstavik har fått en haug med priser og er oversatt til 17 språk.
Romanene hennes har hele tiden tematisert språket som eksistensielt grunnvilkår i sin utforskning av tilhørighet og relasjoner.
Jeg har ofte tenkt at Ørstaviks hovedpersoner forteller gjennom kroppen.
Denne romanen er i så måte ikke en radikal vending i forfatterskapet, men den er mer direkte.
I hennes forrige roman «Hyenene» (2011) leste vi om et løsrivingsprosjekt.
Denne gangen møter vi Ruth, som vil nå frem til Johannes, men han slipper henne ikke helt inn:
«Nå vi er sammen, blir jeg usynlig for meg selv, for han bekrefter ikke, er ikke et speil, ingen reflektor, det jeg sier kommer ikke tilbake til meg så jeg kan se det.»
Johannes søker ut, eksperimenterer og møter andre.
Ruth går inn i en lammende og farlig prosess hvor hun presser seg selv til å teste egen kjærlighet og seksualitet.
Romanen forholder seg til den konkrete verdenen utenfor teksten eksplisitt, både med steder og henvisninger til annen litteratur og kunst.
Det gagner teksten, for Ørstaviks univers er ofte tett, antydende og intimt.
Dette er en eksistensiell kjærlighetsfortelling hvor seksualiteten er både ødeleggende, utforskende og viktig.
Språket er enkelt sagt vakkert i sin utforskning.
Sårheten i Ruths møte med mannen som heller går på bordell enn å dele dagene med henne, er sterk.
Det er som om vi venter på at Ruth skal få nok, men avslutningen kunne likevel vært tydeligere.
Som en fin dynamisk kontrast møter vi det unge paret Lily og Ralf, som har en helt annen bevegelse i møtet med hverandre.
Jeg synes å se en interessant og større vilje til vekslinger mellom det helt tydelige og det mer poetiske og dunkle hos Ørstavik denne gangen.
| 1
|
109372
|
Bokanmeldelse:Harlan Coben:
«Vær hos meg»
«Vær hos meg» er en av amerikanske Harlan Cobens mest spennende bøker.
Kriminalroman 366 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Megan har lagt sitt gamle liv som stripperske og hurrajente bak seg.
Med nytt navn og nye papirer lever hun nå et typisk amerikansk middelklasseliv, med to barn, kjekk mann, pent hus og trimmet plen.
I 17 år har hun ført sin egen familie bak lyset.
Løyet om sin fortid.
Løyet om den natten omstendighetene tvang henne til å forlate et liv hun i bunn og grunn var vel fornøyd med.
Så endrer alt seg brått, idet en mann meldes savnet på nøyaktig den datoen hun selv forsvant.
Samtidig ryktes det at en annen mann som forsvant den samme natten som henne, nå har vendt tilbake.
Når politibetjent Broome begynner å grave i dette, faller bunnen ut av Megans liv, samtidig som leseren kastes inn i en av de mest spennende bøkene Harlan Coben har skrevet.
«Vær hos meg» er en elegant komponert kriminalroman, der handlingen hele tiden veksler mellom de ulike aktørenes blikk.
Når en så rutinert forfatter som Coben klipper opp handlingen på dette viset i korte, effektive kapitler, blir det et dundrende driv over fortellingen.
Coben har skrevet om pene forstadsborgere som innhentes av fortiden før også.
Det gjør ikke noe.
Selv om dette er hans toogtyvende roman, har han ennå ikke begynt å gå i sirkel.
Og når Broome til slutt konfronteres med gåtens løsning, er det ikke bare ham som fylles av vemod og tristesse.
Bokens opprinnelige tittel er «Stay Close».
Den norske kan umiddelbart virke litt baktung.
Men bare til siste side er lest - da forstår man tittelens hemmelighet.
Boken er glimrende oversatt av Sissel Busk.
| 1
|
109373
|
Bokanmeldelse:Lars Saabye Christensen:
«Stedsans»
60 år er ingen alder.
Lars Saabye Christensen viser at han er mer leken enn før.
Noveller 265 sider 379 kr. Cappelen Damm
«Stedsans, er det å finne frem eller hjem?» spør Lars Saabye Christensen i en av novellene fra årets samling, «Stedsans», som nylig ble lansert i forbindelse med forfatterens 60-årsdag.
For meg er det ingen tvil om at Saabye Christensen hører hjemme i novelleformatet.
Hans malende og poetiske språk blomstrer innenfor sjangerens korte og strenge rammer.
Selvsagt har jeg slukt romanverkene «Beatles» og «Halvbroren».
Men novellesamlingene «Ingens», «Den misunnelige frisøren» og «Noen som elsker hverandre» har betydd mer for meg.
Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...».
Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.
Han pangåpner med «Teater», hvor en mannlig publikummer ufrivillig blir statist under en «Vildanden»-oppsetning.
Historien er så elegant skrevet at leseren hele tiden tenker:
Driver Saabye Christensen ap med oss nå?
«Duett» er den lengste teksten og kan nesten regnes som en kortroman.
Gjennom 86 svært underholdende sider møter vi ekteparet som har sluttet «å gjøre noe sammen».
For å bøte på dette, melder kona dem på kurs i synkronsvømming.
Aller best er «Karneval».
Forfatteren A.A., som går igjen i flere av de andre novellene, reiser til Nice for å skrive.
Uheldigvis får han et hotellrom rett ved et bråkete pariserhjul.
A.A. bestemmer seg for å snu døgnet.
Han sover mens pariserhjulet går og arbeider om natten.
Men når han setter seg ved skrivebordet, kommer det høylytte lyder fra naborommet.
Den underfundige, korte novellen sitter som et skudd.
«Stedsans» er en sprudlende samling av overskudd og fortellerglede og viser at en av våre største samtidsforfattere ikke har tenkt å hvile på gamle laurbær, men fortsetter å utvikle seg.
| 1
|
109375
|
Musikalanmeldelse:Strålende «Annie»
Gammal moro
Folketeatret:
«Annie» av Strouse / Charnin, basert på Harold Grays tegneserie.
Oversatt av J. Kirkeby-Garstad.
REGI / PRODUKSJON:
Jostein Kirkeby-Garstad / Scenekvelder.
MUSIKALSK ANSVARLIG:
Atle Halstensen Med:
Mathea-Mari Glittenberg / Nora Hele Bratfos, Anders Baasmo Christiansen, Kjersti Elvik, Lisa Stokke, Sturla Berg-Johansen, Marian Saastad Ottesen, Tor Erik Gunstrøm m.fl.
«Annie»-klisjeene om amerikansk jobbetid fra 1920-tallets tegneseriestripe og den sentimentale Broadway-musikalen fra 1977 er rykende avleggs.
Men det kan være mye saft i gammal moro.
Få vet i dag at Harold Grays tegneserie i Chicago Tribune om den foreldreløse Annie som adopteres av Amerikas rikeste mann, var en kritikk av grådige kapitalister og tidens politikere, president Herbert Hoover, ikke minst.
I denne versjonen er heldigvis scenen med etterfølgeren Franklin D. Roosevelt utelatt, selv om mange 30-tallsnavn (som går over hodene på de fleste) fortsatt spilles ut som de mest dagligdagse referanser.
Like fullt er «Annie» i Folketeatret noe av det mest oppløftende som har skjedd i norsk musikkteater på lenge.
Forestillingen i seg selv er på mange måter ordinær, i den forstand at det godt og greit musikal-håndverk.
Det som gir meg frysninger på ryggen, er den veritable ansamling unge talenter på en og samme scene.
Unge skuespillere som for femten år siden ville vært barnestjerner alle som en, samt drivende dyktige ungdommer fra Bårdar-systemet.
Kveldens Annie (Mathea-Mari Glittenberg) er simpelthen til å spise opp, og Lisa Stokke i en musikalrolle kan aldri bli feil.
At Kjersti Elvik kan sitt sceniske fag, og fyller den fordrukne Miss Hannigan med burlesk giftighet, er knapt noen overraskelse.
Av de etablerte skuespillerne er det fenomenale Anders Baasmo Christiansen (Daddy Warbucks) som tar pokalen denne gang.
I tillegg til sine teatrale ferdigheter har han sannelig også en varm tenor under vesten.
Regi og scenografi er en utilslørt flørt med alle Broadway-sjablonger på en gang.
Men det kler tidsbildet og koloritten forestillinger søker å fange.
Jeg har sett norsk musikkteaters fremtid, og det er ensemblet i den gammeldagse musikalen «Annie».
| 1
|
109376
|
Plateanmeldelse:Justin Timberlake
- «The 20/20 Experience: 2 of 2»
En 20-karats opplevelse.
ALBUM:
R&B Justin Timberlake «The 20/20 Experience: 2 of 2» (RCA/Sony)
Etter seks år med diverse skjermjobber, mest minneverdig i «The Social Network» og raphistorieleksjonene på «Late Night with Jimmy Fallon», vendte Justin Timberlake tilbake til musikken med den overglatte «The 20/20 Experience» - en av årets bestselgende plater.
Kun syv måneder senere står oppfølgeren i hyllene.
Aksentuert av klassereisen fra tyggegummi-krølltopp til premissleverende R & B-kjekkas, er Justin Timberlakes kulhet vanskelig å bestride.
Han fikk dress og joggesko til å fremstå som en lur kombo og han har fortsatt til gode å slippe en dårlig solosingel.
Prognosen er dog ikke helt gull når materialet på den nye platen blir indirekte presentert som restene den forrige ikke hadde plass til.
Men JT og medprodusentene Timbaland og Jerome «J-Roc» Harmon briljerer på denne mer nattlige og basstunge «20/20»-halvdelen.
Mindre sofistikert og mer dyrisk, nesten okkult.
Ulvehyl og Vincent Price' latter gjester «True Blood», et nesten ti minutter langt Halloween-tema av suggererende demondisko.
Minner om «Thriller», sier du?
Justin legger fortsatt ikke skjul på hvem som er hans store idol og med sjarmbomben «Take Back the Night», en slags pre-pigmentfattig Jacko-hyllest, reparerer han den knuste diskokulen fra «FutureSex/LoveSounds».
Det blir også gjenhør av dansegulvuttrykket fra nevnte plate, men med et bredere, sterkere og mindre fjortisfertilt arsenal av spor.
Sprø beats, kommanderende synther og orale perkusjonsmønstre.
Drake gjør god figur på den formidable «Cabaret».
Og «Murder» er, litt tamt refreng til tross, en rå banger båret av klubb-bhangra og Jay-Zs frekke Yoko Ono-linjer.
Mens «Amnesia» låter som den voksne (eller senile?) oppfølgeren til «Cry Me A River».
På tross av litt keitete elementer av gospelblues i «Drink You Away» og eimen av ost fra «Not A Bad Thing» er kjedelige øyeblikk en sjeldenhet på «2 of 2».
Det store kunststykket er den kompromissløse utfordringen av radioformatet.
Snittlengden på låtene er på over seks minutter, men ingen av sporene skjender sin besøkelsestid.
Låtene er konstruert fengende og er proppet med fornøyelige referanser.
Timba/Lake har altså ikke oppfunnet noe hjul, bare lakkert det i gull.
BESTE LÅT:
«True Blood»
| 1
|
109378
|
Plateanmeldelse:Grønneberg
- «I skyggen av en engel»
Cowboypappa lader pistol med avkom.
ALBUM:
POP Grønneberg
«I skyggen av en engel» (Warner) CC Cowboys' akilleshæl har alltid vært Magnus Grønnebergs karikerte vokal og floskelfylte tekster.
Dette er også problemet med albumet han nå gir ut i tospann med datteren Hanna-Maria.
På de tre første sporene er vi innom henholdsvis stjerner, himmelen og engler, og etter hvert blir også «varme glør til ild».
Musikken er derimot god - rustikk og jordnær P1-pop med korrekte doser country og strykere, velformede melodier og rund, høstlig lyd.
Platens tittel fremstår profetisk, for beholdningen er Hanna-Maria.
Hun markerer seg som en vidunderlig vokalist, varsom og tindrende, og bør ha en gullkantet fremtid.
Sjekk bare hva hun gjør - i befriende ensom majestet - med Leonard Cohens «Bird On A Wire» på slutten her.
BESTE LÅT:
«Spurv på en snor»
| 0
|
109379
|
Plateanmeldelse:Okkervil River - «The Silver Gymnasium»
Tilbake til det egentlige åttitallet.
ALBUM:
INDIEROCK Okkervil River «The Silver Gymnasium» (ATO/Indie)
Helt siden de backet Roky Erickson i 2010 har Will Sheffs prosjekt vært å riste av seg det mørke indierockstigmaet.
Første album på nytt plateselskap er lysere, oppvekstreflekterende og bevegende.
Om det er Bob Seger eller Bruce Springsteen septetten parafraserer er ikke viktig.
Dette er frihetsrock på indierockens premisser, ikke fremelsket nostalgi, men presis utilslørt refleksjon.
Destilleringen av personlig fortid er så godt utført at man oppriktig føler seg tatt inn i Sheffs barndom på åttitallet.
Ikke minst fordi man kan spille ham og albumet i et Commodore 64-spill på bandets nettside.
BESTE LÅT:
«Down Down The Deep River»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109380
|
Plateanmeldelse:Moby - «Innocents»
Er Moby halvfull eller halvtom?
ALBUM: ELEKTRONIKA Moby «Innocents» (Little Idiot/Indie) Etter topptunge «Play» (1999) har Richard «Moby» Melville Halls karriere vært totalt meningsløs.
Det er tross alt ikke behovet for matauk som driver en etter å ha solgt over 20 millioner.
På sitt 11. album har han for første gang tatt med en produsent.
Mark Spent har vært bortpå både Björk, Massive Attack og U2, men er vanskelig å merke i helheten.
Vokalhjelp fra underlige og gråsprengte som Damien Jurado, Wayne Coyne og Mark Lanegan gjør derimot samtlige godt, og gir oss Mobys beste øyeblikk på 14 år.
Resten er varierende filmatisk føleri og roter det til med låter som burde holdt seg på nittitallet.
Men alt i alt:
Nesten oppløftende.
BESTE LÅT:
«The Perfect Life»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
109382
|
Plateanmeldelse:Roy Harper
- «Man And Myth»
Aristokratbohemen.
ALBUM:
FOLKROCK Roy Harper «Man And Myth» (Bella Union/Indie) Folkrockens mest fornemme «freak» er forgudet av oppkomlinger som Joanna Newsom og Fleet Foxes, og var elsket av samtidige som Pink Floyd og Led Zeppelin.
Han kommer aldri til å bli alle folks kopp te.
Men de som vet å sette pris på en ekstraordinær kopp, bør vite at «Man And Myth» tåler sammenligning med de ypperste, ahem, «bryggene» hans fra syttitallet.
Han er sågar mer melodisk nå.
Stemmen er fenomenalt fleksibel.
Den gjør størst inntrykk når den synger om tid, som for Harper er et elastisk begrep.
«Time Is Temporary», heter ett kutt.
«Life is eternal/death is eternal», synger han senere.
Mystikeren Roy får dette til å føles som dype innsikter.
BESTE LÅT:
«Heaven Is Here/The Exile»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109383
|
Plateanmeldelse:Haim - «Days Are Gone»
Mesterlig og søsterlig fra Los Angeles
Historien er skrevet annerledes, men faktum er at da Sex Pistols slapp sin nå sagnomsuste debut i 1977 ble den regnet som en skuffelse av mange.
Grunnen var at den fremstod som en samleplate, hvilket også er dens funksjon i dag.
De fire singlene som gjorde bandet legendarisk var alle sluppet i forkant av «Never Mind The Bollocks», og med et par unntak var det ingenting på albumet som tangerte singlenes sprengkraft.
Hva skal et album bestå av?
I den låtorienterte sfæren som er musikkbransjen nå er problemstillingen høyaktuell.
Ryktet om albumets død er overdrevet, men fokuset på singler stiller samtidig krav til artister som ønsker å verne om albumet som kunstform og levebrød.
Den amerikanske søstertrioen Haim debuterer nå, en smule forsinket i forhold til hvor lenge navnet deres har vært i støtet, men fint timet i kjølvannet av en bejublet Øya-opptreden.
Platen sliter med problemet Sex Pistols hadde for 36 år siden:
Fire gode singler er sluppet i forkant, og de forblir platens beste øyeblikk.
Låtene har vært gjenstand for en blogghype av en styrke som langt på vei har tatt kraften ut av dem.
Tre av dem er endog plassert i starten av platen, slik at du etter 12 minutter sitter med en følelse av å høre en samleplate av et band som EP-debuterte for halvannet år siden.
Men isolert sett er «Days Are Gone» sterk, en sjelden fugl i en tid hvor både «gitarband» og «jenteband» i ung alder sliter med å erobre masser av en størrelse verdt å skrive hjem om.
Fleetwood Mac nevnes ofte som referanse for Haim, og dette er smarte jenter, hvis mest Mac-lydende sang («Honey & I») også parafraserer en av vestkystpopgudenes skjønneste fanfavoritter («Honey Hi»).
Men Haim ligner enda mer på Beastie Boys-protesjeene Luscious Jackson anno kultklassikeren «Fever In Fever Out» (1996).
Groovebasert rock og solkysset pop med melodier og produksjon som lener seg på R&B-triks uten at det blir ukledelig hybrid av det.
Sterk, mørk vokal.
Låter som ikke går minste motstands vei, og kommer i mål likevel.
BESTE LÅT:
«The Wire»
| 1
|
109389
|
Film:Bløtdyr Grand Prix
Trivelig og typisk fra animasjonssamlebåndet.
Generisk, denne animasjonsfilmen fra DreamWorks.
Om en snegle som drømmer om å bli motorsportfører, etter modell av den franske helten Gass.
Et hendig uhell medfører at den lille drømmeren, Turbo, blir «infisert» av nitrooksygen, og får rakettfart.
En godslig tacoselger fra Venice Beach blir manageren hans.
Den superraske sneglen blir et «viralt fenomen», og før vi vet ordet av det er han klar for det klassiske amerikanske racet Indianapolis 500, i konkurranse med denne filmens Rudolf Blodstrupmoen - den tidligere nevnte, sterkt selvelskende franske fysaken.
«Strekk deg etter det du er minst egnet til!»-historien, med dertil hørende «alt er mulig» og «følg drømmen din»-propagandering, minner om rotta som ville bli kokk i den (bedre) «Rottatouile» (2007).
For å være helt ærlig ligner «Turbo» litt på alle amerikanske animasjonsfilmer fra de siste 15-20 årene, spesielt de av det mer barnslige og guttete slaget.
At det skorter på originalitet blir i en viss grad tatt igjen av hjertevarme.
«Turbo» kan dessuten skilte med en fin, eksplisitt pro-multikulturell visjon av Los Angeles.
Det må sies at det avsluttende racet ingenlunde er like spennende som det i vår egen «Flåklypa Grand Prix» (1975).
Hva er?
Men veien dit er fargerik og ganske gøy.
| 0
|
109390
|
Plateanmeldelse:Elvira Nikolaisen og Mathias Eick - «I Concentrate
On You»
Standardlåter i dypt alvor.
ALBUM:
JAZZ Elvira Nikolaisen og Mathias Eick «I Concentrate
On You» (Grappa/Musikkoperatørene)
Etter å ha vært en markant stemme i norsk pop siden albumdebuten «Quiet Exit» i 2006, entrer Elvira Nikolaisen nå jazzverdenen med sterke tolkninger av kjente standardlåter.
Og selv om det kan ta litt tid å venne seg til hennes vokal i denne settingen, er dette et album som vokser på lytteren og åpner stadig nye klanglige gleder.
Nikolaisens noe rufsete stemme står selvsagt sentralt i et repertoar som bygger på perler fra den «amerikanske sangboken», og den viser seg å ha stor bredde og bærekraft.
Men dette fremstår også som en grundig meditert produksjon der bidragene fra trompetist og produsent Mathias Eick og Andreas Ulvo på ulike akustiske tangentinstrumenter er vesentlige elementer i helheten.
Her er lag på lag med finesser som åpner seg, som Ulvos skulpturerte klanger, bygget opp av klaver, celseste og cembalo, og Eicks nydelige motsvar til Nikolaisen på «Time After Time», tilsvarende modellert med trompet og ulike tangentinstrumenter.
I stedet for standardlåtenes gjerne hyppige akkordskifter har mange av låtene lengre harmoniske strekk, der assosiasjoner til seriell musikk og komponister som Philip Glass blir særlig tydelige i «For All We Know».
Uten sammenligning for øvrig minner dette prosjektet om Marianne Faithfuls samarbeid med Bill Frisell på «Strange Weather».
Nikolaisen gir låtene troverdig emosjonell tyngde uten å bli for dramatiserende, og ønskes velkommen som jazzutøver.
BESTE LÅT:
«You Can Have Him»
* Albumet slippes fredag 27. september.
| 1
|
109391
|
Film:Mer klein enn stein
David (Sudekis) er en noenogførti år gammel marihuanalanger som havner i trøbbel med leverandøren sin.
Eneste vei ut av uføret er å avansere til marihuanasmugler, og hente en haug «produkt» i Mexico.
Farefulle greier, selvsagt.
David tenker at den beste og minst risikable måten å krysse grensen på, er som en «all american» gjennomsnittsfamilie i bobil; med streitingsveiser, pikéskjorter, høyvannsbukser, rosa topper og - på hjemveien - teite Sombrero-hatter.
Han trenger noe han ikke har - en kjernefamilie.
Han får sopt med seg en gjeng mer eller mindre fortapte sjeler fra nabolaget:
Stripperen Rose (Aniston), gatejenta Casey (Roberts) og den uskyldige, ukyssede Kenny (Will Poulter).
Så bærer det ut på tur.
«Alternativ familie i marihuanabransjen»-ideen er ikke ny, og ble bedre ivaretatt i de to-tre første sesongene av TV-serien «Weeds».
«We're The Millers» innbiller seg liksom at den kan være både kynisk og klissete på én og samme tid.
Er det en svart actionkomedie om desperate folk?
En «stonerkomedie» med de obligatoriske Willie Nelson- og Snoop Dogg-vitsene (ingen av de fire hovedpersonene røyker selv)?
En sexkomedie?
En «roadmovie»?
En hjertevarmende dobbel romantisk komedie?
Sluttresultatet er en konstruert farse, full av «tilfeldigheter» tatt rett ut av manusforfatterens ABC, som aldri forfølger ett spor lenge nok til at det er mulig å hygge seg.
Aniston, stakkar, jobber for tiden hardt for å unnslippe sin egen «romcom»-arketype (jfr.
«Horrible Bosses», 2011).
Hun «får» en strippescenene mot slutten, «heldiggrisen», men blir nok en gang minnet på hvem hun «egentlig er» når temaet fra «Venner for livet» avspilles som en vits før rulletekstene.
Det er trist i seg selv.
Like trist er det at «We're The Millers» ikke vil tilfredsstille verken de Aniston-avhengige eller potrøykerpublikummet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109392
|
Anmeldelse av «Broen» 2:Deilig utilpass
Siste skudd på stammen kjølig skandiakrim kiler synsnerven og stryker nervene mothårs.
Det er grøssende godt.
Sesongpremiere på NRK1 mandag klokken 21:30 «Broen», sesong 2 Dansk/svensk krimserie i ti episoder
Starten på sesong to tar seg tid til å minne oss på den smygende skrekken første sesong sluttet med.
Sist vi hadde grugleden av å se den svenske politikvinnen Saga og hennes danske makker Martin, hadde hun akkurat skutt ham på Øresundbroen.
Han var klar til å drepe gjerningsmannen de jaktet på.
Sønnen hans var myrdet.
Han var rasende, blødende og knust.
Saga var... vel, Saga lik.
Ett år og én måned senere møtes rollefigurene til Sofia Helin og Kim Bodnia igjen.
Politiet i Malmø får en ny grunn til å samarbeide med Københavnspolitiet når et lasteskip krasjer i broen, og de finner både danske og svenske ungdommer lenket sammen i det ellers forlatte fartøyet.
Er det kidnapping?
Terrorisme?
Og hva har det hele å gjøre med den kvinnelige studenten som seiler i nærheten av det løpske skipet.
Eller skolegutten som laster opp taggevideoer av seg selv på YouTube for å passe inn blant de kule gutta?
Noe er det samme som i forrige sesong:
Den foruroligende nydelige vignettmusikken.
De kjølige blå- og gråtonene i kyst- og bylandskapet.
Og et mysterium med så mange tråder at du ikke skimter hvordan det hele skal flettes sammen til slutt.
Saga har selvfølgelig fremdeles Aspergers syndrom og er sosialt keitete.
Men hun trener på å late som.
Martin er hvithåret og knekt.
Han har flyttet fra samboeren og går i terapi.
Han har akkurat begynt å jobbe igjen, blant kollegaer som tripper rundt ham.
Helt til Saga oppsøker ham og han konfronteres med hennes totale mangel på fintføleri.
Helin og Bodnia er nok en gang kroppsliggjøringen av det umake etterforskerparet.
Begge skrudd fint til deres respektive utvikling.
Bodnias Martin er sår, rå og rolig på samme tid.
Men vi ser det ulmer under overflaten.
Helin makter det Diane Kruger mislyktes med i den amerikanske versjonen av «Broen»:
Hun får det uvante og underlige til å virke helt naturlig.
I andre episode møter vi også Jakob Oftebro, i en langt mindre sympatisk rolle enn vi er vant til å se ham.
Det er korte, men pirrende glimt av noe dystert i vente.
Muligens er vi fremdeles forført av det avhengighetsskapende dragsuget første sesong skapte, men «Broen» 2 lokker oss lett videre.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
109393
|
Linda røk ut av «Skal vi danse»
Etter en dramatisk duell måtte Linda Johansen forlate TV2s glamorøse parkett og for godt.
I kveld var det mange sensuelle rytmer å se på danseparketten da det var lagt opp til tango og paso doble.
Etter er forrykende danseduell måtte Linda Johansen og Glenn Jørgen forlate kokurransen.
- Det har vært gøy, men det er klart man blir lei seg, sier Linda Johansen som danset med ribbeinsbrudd.
VGs ekspertkommentator Mona Grudt fulgte deltakerne nøye underveis, og kastet terningkast for hver enkelt utøver.
Hun er ikke overrasket over at det var Jarl og Linda som måtte ut i danseduell, siden de lå nederst på lista hos dommerne.
- Jeg syns at Linda kom best ut av danseduellen, for hun så tryggere ut andre gang på dansegulvet, sier hun til VG.
Grudt synes det er fryktelig kjedelig at Linda og Glenn Jørgen måtte ut så tidlig i dansen.
Hun tror ikke Linda hadde blitt ordentlig varm i trøya enda.
- Jeg tror det er mer i den jenta enn hun har fått vist.
Men slik er spillereglene, og noen må ut, sier hun og ber Jarl stå på.
Dette var Mona Grudts dom og terningkast etter parets innledende tango: - Å, som jeg savner å være på det dansegulvet når jeg ser min danseparter Glenn Jørgen, men jeg unner Linda dette veldig, som også ser ut som hun koser seg.
Jeg syns det ble en noe ustø tango, og lidenkskapen så kanskje litt for alvorlig ut.
Med ribbeinsbrudd kan det ikke være lett å gjennomføre denne dansen, så det er tappert gjort å greie seg så fint.
| 0
|
109394
|
Plateanmeldelse:Chvrches - «The Bones Of What You Believe»
Laget av bittersøte drømmer.
ALBUM: ELEKTROPOP Chvrches «The Bones Of What You Believe» (Universal)
Er man debutant kan man være så retro man bare vil.
Denne Glasgow-trioen har skjønt såpass, og stupdykker ned i midtåttitallets synthtunge, melodramatiske listepop som om «Sweet Dreams (Are Made Of This)» var eneste lovlige låt å spille på radioen.
Chvrches er en smule bleke innimellom, på en soft indie/M83-måte, men det overskygges av de mange ypperlige låtene.
På sitt beste antar sangene monolittisk form; pop blir ikke særlig mektigere enn det Chvrches er på «Lies».
Ikke går de i den dølle «androgyn»-fellen heller, vokalister av begge kjønn til tross.
Nydelige, følelsesladde greier.
Muligens det beste albumet i sitt slag siden La Roux debuterte for over fire år siden.
Tiden flyr - ofte i loop.
BESTE LÅT:
«Lies»
| 1
|
109395
|
Plateanmeldelse:Kings Of Leon - «Mechanical Animals»
Kings Of Leons beste er ikke mer enn ganske bra.
ALBUM: ROCK Kings Of Leon «Mechanical Bull» (RCA/Sony)
I anledning «Mechanical Bull» hørte undertegnede gjennom alle Kings Of Leon-albumene én gang til.
Noen av disse platene har gått inn det ene øret mitt og ut av det andre.
Et par av dem avvist allerede av det første øret.
«Youth & Young Manhood» (2003) og «Aha Shake Heartbreak» (2005) høres masete og falske ut i dag, med den der tilgjorte aksenten som Caleb Followill hadde konstruert helt på egen hånd.
«Sørstatsrock», het det seg den gang.
Til det er det bare å si:
«Hæ?».
Den beste sørstatsrocken var lyrisk og sjangersprengende.
Kings Of Leon var i beste fall garasjerock med Tom Petty-beat.
«Because Of The Times» (2007) er den mest interessante utgivelsen deres, om ikke annet så i kraft å være et typisk søkende «vanskelig tredjealbum».
«Only By The Night» (2008) og «Come Around Sundown» (2010) er de horete stadionrockkalkunene.
«Mechanical Bull» - disse folkene har de kjedeligste albumtitlene - føles som en liten tenkepause, innspilt i de tre Followill-brødrenes hjemmestudio i Tennessee.
Jeg mener at det er det mest melodiske de har laget, antagelig det beste - og at det ikke sier så fryktelig mye.
Det er noe bittersøtt i musikken som ikke har vært der før, selv i det allsangjagende materialet.
Les:
Vi har erobret verden, giftet oss med modellkjærestene våre - og likevel!
«Supersoaker» er den fineste låten deres til dato.
Stinn av sensommerlig gladtristhet, og - til dem å være - originale harmonier.
«Don't Matter» og «Rock City» slekter på bandets tidlige år, og «Beautiful War» er et forsøk på å stable en «One» på beina.
Etter disse henfaller albumet til billige åttitallstriks, spesifikt U2-triks, og glansløse låter.
Den galopperende «Coming Back Again» kunne vært en «outtake» fra «War» (1983) - om den bare hadde hatt noe på hjertet.
Selv «soul»- og countryalibiene, «Family Tree» og «On The Chin», pyntes med skimrende The Edge-ekko.
«Comeback Story», med sine dramatiske strykere, hadde sikkert vært noe for Coldplay.
«U3!», snøftet man foraktelig av slike ting på åttitallet.
Det er forstemmende at Kings Of Leon og deres likesinnede fremdeles tror at det er veien fremover, 30 år senere.
BESTE LÅT:
«Supersoaker»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109397
|
Plateanmeldelse:Hekla Stålstrenga
- «Dyrandé»
Stål i ben og armer.
ALBUM: FOLKPOP Hekla Stålstrenga «Dyrandé» (Ta:lik/Musikkoperatørene) Nordnorske Hekla Stålstrenga er et friskt band, som turnerer i landets innerste kroker og ytterste utposter med bobil.
De fem musikerne, med felespilleren Ragnhild Furebotten og sangeren Anne Nymo Trulsen i front, skaper en velkjent miks av folkemusikk og folkrock.
Men de gjør det med bunnsolid musikalitet, sans for gode fortellinger og et knippe sterke låter.
Det meste av musikken er signert Furebotten.
Det folkemusikalske kommer til uttrykk i hennes ildsprutende felespill og trolske driv, som i den fandenivoldske visa om «Båtbygger Jo».
Inntrykk gjør også den vare voggevisa «Vintersang» og den vindskeive melodien «I midten».
Arrangementene er helstøpte, med mange lekre klanglige detaljer.
BESTE LÅT:
«Båtbygger Jo»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109399
|
Plateanmeldelse:Dream Theater - «Dream Theater»
Episk, selv for dette bandet.
ALBUM:
PROGMETAL Dream Theater «Dream Theater» (Warner Music) 12 album ut i karrieren finner Dream Theater det for godt å gi ut et selvtitulert album, som jo gjerne skal bety noe helt sentralt i karrieren til en artist/band.
Dream Theater lykkes da også utmerket i å (gjen) finne sin egen essens.
Egentlig holder det å beskrive den avsluttende symfonien «Illumination Theory» på 22 minutter - et hyperambisiøst verk som omfatter kaskader av perfeksjonert metal, strykere, atmosfæriske partier og intens riffing.
Dream Theater i et nøtteskall, med andre ord.
Slik meningen har vært med denne platen.
Det er voldsomt, det er melodiøst, det er utmattende, det er halsbrekkende og det er New York-kvintetten på sitt aller beste.
BESTE LÅT:
«Illumination Theory»
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.