id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109401
|
Plateanmeldelse:Mazzy Star - «Seasons Of Your Day»
17 år og like sky.
ALBUM:
INDIEPOP «Seasons Of Your Day» (Rhymes Of An Hour/Indie) Hope Sandoval stirrer fremdeles mest innover.
Stemmen svever i et mørkt univers der innerøyking alltid har vært sosialt akseptert og applauderes.
David Roback spiller som om han har vært nedfrosset i 17 år (ikke langt fra sannheten - han har bodd flere av dem i Oslo).
Duoens første plate siden 1996, deres fjerde, har selvsagt ingen ny «Fade Into You», og det var betraktelig mer futt i dem på nittitallet.
Det har vi alle uansett fortrengt.
Platens glidende overganger mellom indieintroversjon og deltablues fungerer forunderlig flott.
Helheten høres nøyaktig ut som minnet om Mazzy Star.
Dét er alene mer enn nok for høykvalitets nachspielpop.
BESTE LÅT:
«Flying Low»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
109404
|
Filharmoniens strålende sesongsolist
Janine Jansen bør oppleves.
Oslo Filharmoniske Orkester, dir.
Thomas Søndergård Janine Jansen, fiolin Musikk av Britten, Dvorak og Weiner Oslo Konserthus
Fiolinisten Janine Jansen er Oslo-Filharmoniens solistprofil denne sesongen.
Og det er bare å glede seg stort til de tre resterende konsertene med henne det neste halvåret.
Jansen har hatt en fantastisk karriereutvikling og har vunnet en rekke gjeve priser.
Og det er ikke vanskelig å forstå, for hun er en musiker med stor integritet og en helt egen tone.
Hun er av den sorten som er så nært forbundet med instrumentet sitt at man av og til kan få følelsen av at skillet mellom henne og fiolinen opphører og hun bare står der og uttrykker seg selv.
Torsdag kveld spilte hun Benjamin Brittens fiolinkonsert med et orkester under Thomas Søndergårds kyndige ledelse.
Og denne konserten er krevende - da den var ny ble den avskrevet som umulig.
Men så er Jansen av et sånt kaliber at hun får det til å høres så lett ut likevel, og det gjorde at til og med solokadensen i avslutningen av andre sats hørtes ut som en lek.
Men også orkesteret var godt på høyden denne kvelden, og Britten-konserten ble høydepunktet.
Men Dvoraks 8. symfoni var også en opplevelse.
Denne symfonien klinger mye lettere og mer folkemusikkpreget enn enkelte andre av Dvoraks symfoniske verker, og selv om den formmessig er ny nok, kan den klanglig virke som den reneste pastoralesymfoni.
Det gjør at både folketoner og danserytmer ligger langt framme i klangbildet, og dermed bør orkesteret få det til å svinge deretter også, og ikke pakke det inn i en for tung symfonisk klang.
Og det ble gjort, og resultatet ble at musikken skapte de helt rette assosiasjonene til Bøhmen på 1800-tallet.
et minst interessante denne kvelden ble dermed åpningsverket av Leó Weiner og hans «Ungarsk folkedans nr. 1» Og ja, folkemusikken var å høre, men egentlig klang det mer som en litt dårlig Beethoven.
Ikke verdens mest spennende verk, men takket være resten var kvelden stor uansett.
| 1
|
109405
|
-Et pusterom fra høstens TV-underholdnings tyranni
«Vinn eller forsvinn» er godt og grundig laget.
Det er norsk og det er nært.
Det er tankevekkende og innsiktsfullt.
Det er lett å kjenne seg igjen i de problemstillingene som reises og man gjør seg like lett sine egne refleksjoner om hva man ville gjort dersom det hadde vært mitt barn.
«Vinn eller forsvinn» handler om fem unge idrettsutøvere som lever med høye krav og forventninger.
Krav og forventninger som de stiller til seg selv, krav og forventninger som foreldrene stiller til dem og krav og forventninger som apparatet rundt dem stiller.
Det handler om hva som skjer i overgangen fra barndom til ungdom, når alvoret setter inn og det ikke lenger er medaljer til alle.
Ikke på topp enda
Samtidig er det barn og ungdom som ikke er helt på topp i sin klasse, det er ikke barn og ungdom som er kommet så langt at de nærmest er utpekt som den nye Northug eller Lund Svindal.
De er fortsatt en av mange.
Det er nettopp det som gjør denne serien så god.
Det er ikke nødvendigvis ditt og mitt barn, men det er kanskje barn i vennekretsen, i klassen til svært mange norske barn.
Det gjør «Vinn eller forsvinn» nært, det gjør det gjenkjennelig.
Handler like mye om de voksne
Det handler ikke bare om barna og ungdommene vi møter i denne serien.
Det handler like mye om de voksne.
Foreldrene, laglederne, trenerne.
Det er ikke karikaturene vi blir kjent med.
Det er ikke den brølende faren som skal ta igjen tapte idrettsbragder gjennom barnet sitt.
Det er i all hovedsak voksne reflekterte mennesker som er der for ungene sine, som vil dem vel og som naturligvis gleder seg med dem når det går bra og som trøster og oppmuntrer når motgangen melder seg.
Slik de aller fleste foreldre er.
Men det hele er ikke mer konformt enn at TV-seerne gjerne kan ha sine meninger - og tenke at slik ville ikke jeg ha gjort det.
En god motvekt
Vi kommer tett på.
Så tett på at det virker som de fleste som deltar glemmer at de har et kamera og mikrofon på slep.
TV blir en del av laget, en del av familien, en del av apparatet rundt.
Det gjør at det blir enda bedre TV.
Dette er en god motvekt, et pusterom fra høstens TV-underholdnings tyranni.
| 1
|
109406
|
Musikkvideoanmeldelse:Tilbake til norsk hverdag
Den nye Ylvis-videoen er neppe ment som en reell oppfølger til «The Fox».
Uansett gir den en viss nedturfølelse.
Alt Ylvis-brødrene gjør nå blir selvfølgelig målt opp mot «The Fox», som er en internasjonal sensasjon fordi den er sensasjonelt morsom.
Samtidig har Ylvis en dagjobb å skjøtte, og «The Cabin» har da også en hverdagslighet over seg - dette er Ylvis i «vanlig dag på jobben»-modus.
Vegard Ylvisåker drar lasset i en låt modellert etter syttitallets aller mest pulete soulmusikk.
Det er forbilledlig utført musikalsk, med god sjangerforståelse.
Problemet er at det ikke er så veldig artig.
Det er som Flight Of The Concords på middels inspirasjon.
«The Cabin» tar for seg klassisk norsk hytteliv, og gjenkjennelsesfaktoren er til stede, men de store latterbrølene uteblir i alle fall for denne anmelder.
Med ett hederlig unntak:
Når Ylvisåker synger «There's no such thing as bad weather/Only bad kleather» får vi en smak av den briljante, regelbrytende inspirasjonen som går gjennom «The Fox».
Vi setter heller på den en gang til.
Humorduoen Ylvis har samarbeidet med Stargate og laget en låt og musikkvideo - som en del av programmet «I kveld med YLVIS».<br><br>Kast terning på <a href="javascript:void(window.open('http://www.vg.no/protokoll/?pid=1522','popup','width=820,height=800,scrollbars=yes,resizable=yes'))">låta her.</a>
TV-kanalen, som deler navn med den superpopulære låta, bruker «The Fox» i en stjernespekket reklamesnutt.
Nina Eide har forsket på polarrev i 20 år og gir deg et krasjkurs i hvordan du lager virkelige revelyder til refrenget i Ylvis' monsterhit.
Ylvis-fenomenet «The Fox» har spredd seg til hele verden.
Ohio University Marching 110 fremførte sangen under et stort stevne i går kveld, med egne dansetrinn.VGTV har fått tillatelse fra det amerikanske bandet til å publisere videoen.
Det canadiske bandet Said The Whale har laget sin egen hyllest til Ylvis' YouTube-suksess «The Fox».
| 0
|
109408
|
Film:Suverene Zetterlund
Finstemt drama om en sterk kvinne som levde i dur og moll.
Filmen om den svenske jazzlegenden Monica Zetterlund byr på musikalske opplevelser vokalisten verdig.
I tillegg gir den et innblikk i livet til en sterk, sårbar tøff og ofte ensom kvinne med et stort bekreftelsesbehov.
Det er både vakkert og rørende.
Danske Per Fly har tatt seg visse friheter og komprimert historien til tidlig 60-tallet.
Gjennom det fanger han inn bakgrunnen, startskuddet, de første nedturer og det småfrekke humøret hos denne livsbejaende sangerinne, entertainer og etter hvert svært anerkjente skuespiller.
Filmen har rytme og musikalsk timing, og den har Edda Magnuson; en ung sangerinne som puster liv i sjela til Moncia Z med et vell av nydelige detaljer.
Magnuson har en ungdommelig friskhet og sårbarhet som formidler stjernens umåtelig trang til å være festlig midtpunkt, ensomheten, og fremfor alt bærer hun Monica Zetterlunds musikalitet og evne til å puste liv i tekstene.
Magnuson er sårbar og sensuell.
Men dette er også en fortelling om suksessens pris; om det å klatre seg opp fra utkant-Sverige til å bli en av tidens ledende jazzutøvere, blant annet i samspill med den amerikanske pianisten Bill Evans.
Og det handler om å være selvstendig kvinnelig kunstner på 60-tallet.
Kreativitet og store drømmer koster; en liten datter må finne seg i annenfiolinens rolle, det samme må menn.
Tidskoloritten er fargerik, persongalleriet også; revyfornyerne Hasse&Tage, den suverene tekstforfatter Beppe Wolgers, musiker Arne Domnerus, filmregissøren Vilgot Sjøman (som også en stund bodde sammen med Monica Z), er noen av de vi møter.
Litt mye namedropping blir det, men settingen sier mye om det nærmeste eksplosive kreative miljøet som ble generert på 60-tallet.
I filmen er Monicas far, glimrende spilt av veteranen Kjell Bergqvist, en god stund målbærer av det sneversynte jantebegrep.
Kontrasten finner vi i Sverrir Gudnasons varme portrett av bassisten Sture Åkerberg, som var gift med Monica i ni år, en «lagspiller» som kunne gi soloartisten den harmoni hun i blant trengte.
Filmen om den svenske artistens vei mot internasjonal berømmelse er en sanselig og musikalsk nytelse!
| 1
|
109409
|
Flotte hus - middelmådig TV
«Tannløst», «sjarmfattig» og «får ikke det store kicket».
Det er fristende å bruke et lite utvalg av de tre dommernes karakteristikker av husene når man skal beskrive hovedinntrykket av det første av de ti programmene i den nye TVNorge-serien «Årets hjem» som har premiere i kveld.
Ikke bare humor i høst
Det er ikke bare humor på TVNorge denne høsten.
Gjennom en kommersiell TV-time, som heldigvis ikke er lenger enn en god gammeldags skoletime, skal vi gjennom ti programmer møte 27 stolte norske huseiere.
Så langt skal ingen beskylde dem for ikke å ha lagt seg i selen, for ikke å brukt sin andel av de 60 milliarder kronene som nordmenn bruker på hus og hjem i løpet av et år.
Akkurat og ganske sikkert som mye av resultatet av denne oppussingen, er det ytre sett ikke så mye å si på «Årets hjem» heller.
Mye tomt prat
Men det forblir på overflaten - rent innholdsmessig blir det mye tomt prat.
Det blir «upersonlig».
Akkurat som dommerne ved noen anledninger i løpet av kveldens program påpeker når de feller sin dom.
Engasjementet uteblir.
Det blir litt som å gå på visning nummer 35 i en så langt resultatløs boligjakt.
Arkitektur, stil og funksjonalitet
Programleder Birgitte Lund Nakken, har fått med seg dommerpanelet sivilarkitekt Knut Hovland, formgiver og produktdesigner Andreas Engesvik og interiørdesigner Maria Erlingsdotter Neerland.
Kvaliteter som arkitektur, funksjonalitet og stil vil ligge til grunn for ekspertenes vurdering.
Tre hjem, alle fra samme region, står i begivenhetenes sentrum hver uke.
I kveld tar vi turen til Østfold, hvor ekspertene kårer den første av ni ukesvinnere går videre til finalen.
Seerne bestemmer til slutt
Klokt nok lar TVNorge programlederen møte huseierne alene først, for så å sende dommerne inn og la dem felle sin dom uten å måtte stå ansikt til ansikt med de som har lagt ned opptil flere år og i hvert fall store summer, for å få det akkurat slik de liker.
Klokt er det også at det til slutt er seerne, de fleste ganske sikkert vanlige nordmenn med vanlige hus som de færreste har brukt dyre interiør-arkitekter til å få innredet, skal kåre «Årets hjem».
- Skal et hjem nå helt til finalen, må det forføre.
Det må være både funksjonelt og unikt og ha energi og sjel, sier Knut Hovland, en av dommerne i programomtalen.
Jeg tviler på at jeg lar meg forføre til å bli med helt til finalen.
| 0
|
109411
|
Plateanmeldelse:Maria Mena - «Weapon In Mind»
Maria Mena (27) er ikke ferdig med tungsinnet.
Men nå har hun brukt det til å lage sin beste plate.
Maria Menas platekatalog er en udiskutabel suksess, men har også vært en smakssak - i disse ører ble den etter hvert altfor privat og selvrettferdig, et tilsynelatende evig oppgjør med tøff oppvekst som til syvende og sist parkerte henne både musikalsk og lyrisk.
I de samme ører har dette vært en skuffelse, fordi hun utvilsomt er begavet.
Den transparente stemmen, den åpenbare meloditeften som sørget for flere tilfeller av poplykke allerede på den nå 11 år gamle debuten.
Og her, på hennes sjette album, er det endelig dags for en ny opptur i Mena-sfæren.
Man merker det umiddelbart, på det liflig pianotrillende åpningssporet.
«Shit just got interesting», synger hun triumferende, og det viser seg å være selvoppfyllende profeti.
Albumet bobler av overskudd og noe som høres mistenkelig ut som ny tenning for den fortsatt unge artisten.
Det ville vært enkelt å gi de begavede elektrodoktorene Mats Lie Skåre og Thomas Eriksen æren for snuoperasjonen.
De gir Mena nye utfordringer, med en større bruk av gnissende robotlyd enn hva man er vant til fra hennes kant.
Men dette handler nok mest om hva Mena selv vil, og er kapabel til:
I refrenget på «All The Love» vrenges vokalen hennes i usannsynlige retninger, over glorete eurodancerytmer - med hennes gamle produsent Martin Sjølie ved spakene.
I teksten adresserer Mena nok en gang mor/datter-problemstillingen, men den avgjørende forskjellen fra tidligere er at det høres ut som om hun har noe å lære bort, ikke bare en tragedie å fortelle.
De øvrige av platens mørkere låter signaliserer det samme: styrke, klarsyn, livsglede.
«I Love You Too» og «You Make Me Feel Good» gjør kunststykket det er å hylle det hverdagslige kjærlighetslivet uten å låte trivielt eller banalt.
«I Always Liked That» og «I'm Only Human» gjør kunststykket det er å fremheve egen sårbarhet uten å fremstå selvmedlidende.
Mena kan også notere seg sin mest høyreist majestetiske sang til nå.
Den hemningsløst romantiske elektroballaden «Caught Off Guard, Floored By Love» er, med sin arktiske synthlyd, sine sveipende strykere og klatrende trommer, et mesterstykke av en låt - i hvert fall hennes beste siden «You're The Only One», kanskje hennes beste noen gang.
Fans av de forrige par platene hennes trenger ikke å frykte «Weapon In Mind»; Mena er høyst gjenkjennelig.
Men låtene er bedre, tekstene et stort skritt fremover, produksjonen og musikken hennes mest interessante, varierte og givende til nå.
«I wanna show you my brave new world», synger hun.
Og lever opp til invitasjonen.
BESTE LÅT:
«Caught Off Guard, Floored By Love»
* Albumet er tilgjengelig på Spotify nå, slippes i øvrige tjenester mandag 23. september.
| 1
|
109412
|
Samtalens mester
Du må holde tunga rett i munnen når du leser Mario Vargas Llosa.
Mario Vargas Llosa «Samtale i Katedralen»
Kraftfullt om diktaturens Peru på 1950-tallet.
Roman 768 sider Kr.
429,- Gyldendal
En av de mest sentrale verkene i Mario Vargas Llosas forfatterskap, «Samtale i Katedralen», er endelig oversatt til norsk.
Denne romanen er som en kraftig strøm av samtaler, som surrer og maler, holder historiens motor i gang.
Journalisten Santiago Zavalita leter etter sin kidnappede hund og treffer på en gammel kjenning, Ambrosio, som arbeidet som sjåfør for hans far.
Sammen går de til den slitte baren Katedralen i Lima, hvor de drikker i flere timer.
I løpet av disse timene forsøker Santiago å finne ut hvorfor det går så dårlig med Peru, og om faren hadde noe å gjøre med et mord.
Samtalene står altså i sentrum i nobelprisvinnerens roman fra 1969.
«Ingen annen roman har kostet meg så mye arbeid», skriver forfatteren i forordet.
Det er forståelig.
768 sider kan alene være en kraftanstrengelse å skrive.
Vargas Llosa gjør det heller ikke enklere for seg selv med stadig sceneskifting, hvor leseren føres inn og ut av samtaler mellom mennesker til ulike tider og ulike steder.
Stilen krever også mye av leseren.
Det er ikke alltid like enkelt å vite hvem som snakker og hvem som tenker.
For enkelte kan denne kolossen av en historie bli for mye.
For andre er den en stilistisk nytelse.
Det er ingen ulempe at «Samtale i Katedralen» gir leseren innsikt i det peruanske samfunnet på 1950-tallet, mens diktatoren Manuel A. Odría regjerte.
Her er det korrupsjon, undertrykking og vonde skjebner.
Man må bruke tid når man leser Vargas Llosa.
Og det er vel anvendt tid.
Oversatt av Kari og Kjell Risvik.
BRYNJULF JUNG TJØNN
| 1
|
109413
|
Magi på norsk
Utenpåklistret handling skygger for originalt fantasy-univers i Tonje Tornes' nye serie.
Barnebok Tonje Tornes:
«Kire 1: Hulder»
Rotnorsk fantasytrilogi med startproblemer.
280 sider Kr 279,- Gyldendal
Erik Skoglund og moren hans ser og hører vesener som ingen andre gjør.
Det fører til at moren blir lagt inn på psykiatrisk klinikk i Sirdal, og Erik og faren flytter til bygda for å kunne besøke henne oftere.
Snart åpenbarer det seg en rik verden av huldre, alver og nøkker som Erik sammen med klassekameratene og tvillingparet Trine og Tore lærer å kjenne og frykte.
Det er en god idé å hente frem gammelt norsk myte- og eventyrstoff og la det smelte sammen med en samtidshistorie.
Norsk fantasy ligner ofte mistenkelig på suksesser fra utlandet, men her finnes materiale som er særegent vårt og kjent for de fleste leserne.
Både Sirdalsormen og Peer Gynts besøk hos de underjordiske har sin plass i handlingen, og det er morsomt å lese hvordan huldrene lokker på kjønnsmodne gutter.
Hovedinnvendingen er at det er vanskelig å leve seg inn i personene, fordi det er gjort rom til så lite følelser.
Erik opplever at både verden og hans rolle i den blir omkalfatret, men virker uberørt av det.
Etter farlige situasjoner lirer han ofte av seg en halvsmart kommentar som viser at det egentlig aldri var noe som sto på spill.
Det skjer også uhorvelig mye, og det kan være vanskelig å følge med i svingene for både personene i boken og leserne av den.
Underveis dukker det opp nye opplysninger om hva huldrer, alver og magiske barn kan og ikke kan, og det føles som å spille et spill der det hele tiden kommer til nye regler.
Nå er dette første bok av en bebudet trilogi, og forhåpentligvis vil forfatteren få mer sving på personene og handlingen i neste bok siden universet og reglene for det allerede er etablert.
| 0
|
109414
|
Diagnosefritt
Det er mange fallgruver å gå i, når man skal skrive om tyveåringer som flytter til en fremmed by på jakt etter mening.
Heidi Furre:
«Parissyndromet»
Fin fortelling om et lite, personlig Paris-syndrom.
Roman 212 s.
Kr 299,-
Det er en svimlende opplevelse: reise fra alt og alle og ikke helt vite hva man skal finne.
For det kan bli mye rødvin, Bob Dylan og jakt på Morrisons grav når man er nostalgisk og ung i Paris.
Det skjer også med hovedpersonen i Furres debutroman.
Hun reiser fra Oslo etter et brudd, uten noe mål.
Hun lar en slags hverdag falle på plass i et Paris som kan oppleves som en glødende og fremmed organisme.
Hun savner en ekskjæreste, bestemoren og sin beste venn.
Tilbakeblikkene på dagene i bestemorens hus er hjemlengsel skildret i hverdagspoetisk og refleksiv prakt.
Det er enkelte steder litt for stor plass til stillstanden uten at den gir rom til noe særlig mer, men det er samtidig her det realistiske ligger - uten den store buldringen eller de store konfliktene.
På tross av utgangspunkt og tematikk blir det aldri sentimentalt.
Grunnen er Furres avmålte og alminnelige språk.
Fortellingen hverken skaper eller løser store personlige konflikter.
Den er akkurat passe varm og realistisk.
MARI NYMOEN NILSEN
| 1
|
109415
|
Nabo til tyrannen
Naboen til lille Edgar har en liten, svart bart, akkurat slik pappa har.
Men de voksne skvetter når han stiger ut av bilen.
Edgar Feuchtwanger:
«Hitler - min nabo» Erindringer Bevegende erindringer om en unggutt som vokste opp i Hitlers nabolag i München.
255 sider Kr 299,- Pantagruel
Lille Edgar blir seg bevisst at naboen tvers over gaten i München er Adolf Hitler, i åtteårsalderen, rundt 1933 - det året Hitler ble utnevnt som rikskansler.
Små observasjoner fra barnets vinkel er nydelig beskrevet i denne lille erindringsboken som Edgar Feuchtwanger har laget sammen med Bertil Scali.
Først er inntrykkene naive, så legges lag på lag med alvor.
Edgars far er forlegger og alle forfattere i samtiden vanker i hans krets, Thomas Mann, Bertolt Brecht og enda flere i forfatteronkelen Lion Feuchtwangers krets.
Onkelen skrev romanen «Jud Süss», som solgte langt mer enn Adolf Hitlers «Mein Kampf», og Hitler hater ham.
Lille Edgar beskriver sin strenge lærerinne som lærer elevene om Tysklands urettferdige tap under 1. verdenskrig og som får dem til å tegne hakekors og samtidens nye symboler.
Hjemme er barnepiken Rosie en varm kontrast, men en dag forsvinner hun, for jøder får ikke ansette mennesker av «tysk blod».
Verdenshistorien flommer inn i München, ettersom Hitler-dyrkelsen vokser, med opptog, marsjer og Heil Hitler-hilsener.
Edgar mister venner, faren mister sitt arbeid.
Etter krystallnatten i 1938 blir faren arrestert og havner i Dachau.
Ved et mirakel kommer han hjem, og det blir fortgang i reiseplanene.
Takket være gode venner får de visa til Storbritannia.
Først reiser lille Edgar, etterpå kommer foreldrene.
I dette landet utdannet Edgar Feuchtwanger seg til historiker og har gledet generasjoner med studenter, og nå oss - med denne fine lille boken.
Boken er oversatt av Mette I. Gudevold.
| 1
|
109416
|
Bokanmeldelse:Enquists dommedag
Forfatteren går opp gamle stier og holder dommedag over seg selv og sin bakgrunn på uforlignelig mangetydig og innsiktsfull måte.
Roman Per Olov Enquist:
«Lignelsesboken.
En kjærlighetsroman» P.O. Enquist på sitt beste!
229 sider 379 kroner Gyldendal
Hva betyr barndommen, situasjonen i hjemmet, oppvekstmiljøet, tidlige praktiske og følelsesmessige erfaringer, for en manns utvikling fra smågutt til voksent menneske?
Så utrendy og likevel så viktige, helt grunnleggende spørsmål er det P.O. Enquist stiller seg selv og oss lesere i sin nyeste roman.
Han har berørt problemstillingene før, mange ganger.
Han har levert romaner med utilslørt selvbiografisk tilsnitt, senest «Et annet liv» (2009) hvor han med nådeløs selvinnsikt og beisk humor blottlegger perioden i sitt liv da han lå under for alkohol i en grad at man kan snakke om et langsomt selvmord.
Nå er han på beina igjen og fortsetter, i sitt åttiende år (!), sin nådeløse selvransakelse.
Her er mange kjente Enquist- temaer.
Oppveksten i den vesle norrlandske bygda Skellefteå, hvor faren er traust trelastarbeider, fagforeningsmann og dør ung.
Men var han en drømmende kunstnersjel i det skjulte?
Hans etterlatte notater tyder på det.
Moren avviser denne tanken og kontrollerer guttungens tilværelse totalt med sin dype religiøsitet.
Likevel:
Helt uforberedt opplever unge Per Olov et erotisk møte med en moden kvinne og bærer på konflikten mellom lykksalighet, skyld og skam gjennom resten av livet.
Dette er bokens hovedtema.
Enquist demonstrerer i sin makeløst bevegelige prosa hvordan hendelsen har preget hans innstilling til kvinner og kjærlighet også som voksen.
Han aner at lykkefølelsen etter den sanselige ekstasen han opplevde «på et kvistfrie furugulvet» den sommerdagen kan innebære en «frelse» som frir ham fra kristendommens tunge moralske åk.
Likevel plager konflikten ham livet igjennom og gjør det «umulig for ham å skrive en kjærlighetsroman».
Skjønt han kaller Lignelsesboken nettopp dét.
Det er likevel ikke en bitter, hevngjerrig person som oppsummerer og reflekterer rundt sine livserfaringer.
Særlig i avsnittene der moren nevnes er han forbausende mild og forsonlig, nesten ydmyk, til tross for at hennes «hete tro» stadig preger ham og formørker hans strev etter livslykke.
Fortidens demoner lar ikke den aldrende nestoren i nordisk prosa synke tilbake i selvtilfredshetens slummer.
La oss bare håpe det resulterer i flere bøker!
| 1
|
109417
|
Skinnende mørkt
Grotesk og originalt om skjebne og arv.
Cathrine Evelid:
«Dingelen & Ramona»
Rå familieskildring fra sørvestlandet
Roman 287 sider
Kr. 369 Aschehoug
Den intenst melodiøse nærheten som preget debutromanen Mamma er en countrysang i fjor er nå stemt i en enda mørkere tone.
Komposisjonen utvides med hovedpersonen Ramona, som etter to tiår vender tilbake for å kreve sin arv.
Lillebror
Dinglen vil aldri klare å ta vare på seg selv, og den friskere broren Roar har andre planer i livet.
Farmorhuset er fullt av både eksotisk parfyme og kvalmende kroppslukt, det tvinger Ramona til å huske.
Hun arvet den amerikanske drømmen, glansen og glitteret i 70-tallets populærkultur, men tett skog skygget for vidsyn og sol.
Menneskenes munner blir viktig når øynene er blindet, forbannelsene synes å strømme fritt, sulten er stor, næringen ofte dårlig.
Få blir mette på svar, kjærlighet og mening.
Forfatteren byr på et ganske grotesk og skrekkfilmlignende persongalleri.
Men tett språk, påtrengende detaljrikdom og en overveldende fortellerstemme sikrer troverdigheten.
Dramaturgien er helspent, hele fortellingen vakler - som sin hovedperson - over glattisen på høye hæler.
Heldigvis holder denne forfatteren et uvanlig godt grep om pennen.
Bare unntaksvis sklir den eksplosive bildebruken ut i høystemt melodrama og litt vel rause mengder kroppsvæsker.
MAY GRETHE LERUM
| 1
|
109418
|
TV-anmeldelse:Robinson cruising
Det er duket for Twitter-fest når to realitykonsepter kolliderer på en øde øy i Malaysia.
TV-premiere TV3, søndager kl. 20.00 Norsk realityserie i 14 deler.
«Robinson» har fornyet seg før.
Sist sesong ble utfordringene flyttet fra strålevarmen i Asia til iskulden i Norge, og førte med seg både frostskader og fallende seertall.
Nå er vi tilbake i varmen igjen, og i den 13. sesongen parer eventyrerekspedisjonen seg med kåtskapskollektivet «Paradise Hotel», når de to konkurrerende lagene består av henholdsvis «Robinson»-veteraner og «Paradise»-deltakere.
Og det er gøy det, altså!
Paradise-laget disker straks opp med sitatskred som skapt for sosiale medier:
Amir «kan ikke realisere at jeg er her», Silje tror det «kommer til å bli helt insane», og Carl mener det hele er «YOLO».
Det er selvfølgelig en fare for at trofaste «Robinson»-seere vil finne siste evolusjonsetappe en smule fordummende.
Samtidig kan hybriden lokke til seg yngre trash-TV-tittere.
Og vi skal ikke kimse av tilfredsstillelsen det gir å se Paradis-nyterne møte virkeligheten (les:
En annen TV-virkelighet).
For det aner oss at de vil møte litt større utfordringer i orkanutsatte strøk uten noe å ligge på, enn å finne noen å ligge med.
Spesielt når det de selv tror blir verst er ettervekst i bikinikanten, samt at nøkkelen til «Robinson»-suksess ligger i å «være seg selv», eller å «studere Bear Grylls».
Allerede etter én natt uttaler en deltaker, muligens mer opptatt av å nyte livet enn lingvistikken, at «det går på siste verset».
Robinson-laget på sin side fremstår som en gjeng blærete besserwissere som slår seg på brystet og er skråsikre på seier over dem de kaller «hormonbarna».
Begge deler er veldig severdig.
Hva synes du om årets deltakere?
Si din mening her.
Foruten de nye ingrediensene, følger «Robinson» en velkjent oppskrift.
Det blir kappestrider, matmangel og øyråd, hvite strender, azurblått hav og mørke skyer i horisonten.
Mens første episode går rett på de åpenbare konfliktene, viser den samtidig at flere ligger og vaker under overflaten:
Vi har far og sønn på hvert sitt lag, gamle fiender på samme, og ekskjærester i samme båt.
For nye seere kan tekstingen med navn, alder, sivilstand, personlig eiendel og yrke på hver deltaker gå litt for fort til at man får med seg all informasjonen, men de blir gjentatt.
Sex-fokus er det så langt overraskende lite av.
Sikkert som en naturlig bieffekt av sult, solbrenthet og sand i sprekken.
Like fullt byr siste skudd på «Robinson»-stammen på noe for enhver realitysmak.
Så gjenstår det å se om «survival of the fittest» i 2013 innebærer Instagram-betydningen av «fit», eller den mest tilpasningsdyktige deltakeren.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
109419
|
Ompa til du mister pusten
Kaizers Orchestra sin angivelig siste konsert var en fest av en begravelse.
KONSERT:
Kaizers Orchestra STED:
DNB Arena, Stavanger PUBLIKUM: 5.500 AKTUELT ALBUM:
«Violeta Violeta III» TERNINGKAST:
Når man avslutter tolv års karriere med en konsertserie i Stavanger som trekker over 50.000 personer og rett før dette får lokket ut over 20.000 bergensere, er det mildt sagt imponerende.
Kaizers Orchestra er det eneste norske bandet, bortsett fra a-Ha, som trekker slike massive mengder mennesker.
De er garantert det eneste norske bandet som ikke spiller svartmetall som har fått tyskere, belgiere og andre langt fra norsktalende til å utvide hverdagsvokabularet med ord som «brekkjern», «felg» og «oljefat».
De er også det eneste norske bandet som absolutt alle har en mening om.
Uansett hvilket forhold man har til jærbuene:
I bunn av bandet ligger et sterkt konsept.
Ikke alltid like interessant.
Generelt helt umulig å helt forstå.
Alltid konsekvent.
Det er også derfor deres siste konsert i Stavanger ble solgt ut på åtte minutter.
Kveldens publikum består av den virkelige Kaizers-kjernen, noe som både setliste, gjennomføring og konsertopplevelsen som sådann bærer preg av.
Det er like mye en publikumsdrevet konsert, som noe bandet har styringen på.
For eksempel får Janove Ottesen jubel bare ved å bevege seg under første låt «Aldri Vodka, Violeta».
Han trenger heller ikke synge.
Det tar publikum seg fint av alene.
Det fortsetter de med gjennom hele konserten - mest ekstremt på «Maestro» helt på slutten, der bandet blir redusert til spillende marionetter i dét salen får lov til å være verdens største karaoke.
For dette er jo den siste Kaizers-konserten noensinne.
Vel...
Etter bare et par låter blir konserten nedgradert av Ottesen til å være «siste showet på lang, lang tid».
Senere justerer han dette til «siste konserten noensinne» og hyller publikum som deres «dokke e' det sista publikummet» og «Me har aldri gjort en avslutningskonsert før.
Me vet ikkje kossen me ska gjør det.»
Fornektelse eller forsnakkelse?
Tja.
Det fleste har vel en idé om at sekstetten har nøye planlagt når de skal stå sammen på en scene igjen.
Ishockeyhallen i Stavanger er omgjort til en enorm østeuropeisk ballsal, med røde plysjdraperier og verdens største lysekrone.
Ottesen er like deler forførende publikumsdirigent og tidvis nesten uspiselig posør.
Terje Winterstø Røthing har surfgitarsolo-reprise på «Kontroll på Kontinentet» og får toppscore av crewet.
Geir Zahl slår og spiller akkurat sint nok.
Øyvind Storesund er den stødige bassisten og Rune Solheim slår trommer så hardt at man nesten skulle tro han hatet dem.
Den virkelige helten i det avtroppende bandet er mannen på pumpeorgel, piano, trekkspill, såpebobler og bibel: Helge Rise.
Hele hans framtoning, fra han, slik han alltid gjør, entrer scenen under Tom Waits sin «Russian Dance» med koffert og gassmaske, er en unik kombinasjon av rogalandsk bedehus og Forsvarets overskuddslager.
Han klarer dessuten å gjøre stepping til verdens skumleste dans.
Setlista kunne vært vedtatt i en fanklubbkomité, spesialdesignet for å tilfredstille blodfansen.
Den plukker mest fra de to-tre første platene og en god del fra Violeta-trilogien.
«Bris» dedikeres til Reno Rehder, mannen som ga ut de første platene deres og er i salen.
«Drøm Videre Violetta» har kaskader av sommerfuglkonfetti skutt ut på hvert refreng.
«Hjerteknuser» starter med hjerteformede ballonger som faller fra taket.
Det er søtt og effektivt.
Dessuten tar de den herostratiske demoversjonen av «Salt & Pepper», komplett med heavy metal-trommer og har et virkelig underlig og rørende øyeblikk i «Die Polizei», den underlige nestenpowerballaden der tysk grensepoliti snakker engelsk.
En avslutningskonsert som fungerer i over tre timer må nødvendigvis involvere noen dødpunkter.
I Kaizers tilfelle innebærer det deres nest dårligste låt «Tokyo Ice til Clementine», en sjanglete «KGB» , samt flere omfavnende avslutningsøyeblikk enn Ringenes Herre.
Det er til å leve med.
Verre er det med antiklimakset da en operasangerinne glider ariesyngende over scenen etter at bandet forlatt salen for godt.
Det var sikkert en morsom idé, dette med at «It ain't over till the fat lady sings».
Så, la heller det største øyeblikket ligge et stykke før.
I en skyttergravsmørk, dødsrallende, slagrytmisk og intenst klagende «170».
Låten som virkelig summerer opp bandets balkanlefling, mellomkrigsestetikk og beviser at både oljetønner, bilfelger og brekkejern er de eneste sanne slaginstrumentene.
Ja, den med tekstlinjene «Slapp av, me komme snart igjen».
Det tror jeg også.
| 1
|
109420
|
Plateanmeldelse:Ingrid Olava - «Summer House»
Pretensiøs, moi?
ALBUM:
POP Ingrid Olava «Summer House» (Daring Viola/Universal)
Fem år og mange spaltekilometer etter at Ingrid Olava debuterte føles det betimelig å stille et krav:
Nå må det leveres et album som gjør krav på mer enn høflig applaus.
Men det gjør hun ikke med «Summer House».
Både «Juliet's Wishes» (2008) og «The Guest» (2010) overlevde på godt studiohåndverk, artistisk vilje og nyhetens interesse.
«Summer House» er ingen radikal endring av kurs, men den lider av det som kan minne om for raust budsjett og mangel på deadline - platen er overkokt og selvhøytidelig.
Produsent David Kosten skal få sin del av skylden.
Han har erfaring med dramatiske, pianodrevne artister fra før (Bat For Lashes, Gabrielle Aplin), men bringer lite annet enn tvilsom smak inn i selskapet.
Han plasserer Ingrid Olava i et overdrevet og ukledelig «eterisk» lydbilde som gir de gravalvorlige sangene mangel på oppdrift.
Det har blitt en greie å klage over at produsenter trekkes frem i anmeldelser av kvinnelige soloartister, men når en plate er så effektdrevet som «Summer House», blir temaet vanskelig å komme forbi.
Og der Frode Jacobsen sørget for røff nakenhet på forgjengerens «Treasure And Pain», blir denne platens «Clap Hands» bare platt, som en forkastet Bertine Zetlitz-låt fra rundt årtusenskiftet.
Der «The Guest» hadde et gyllent singeløyeblikk i «The Warrior Song», har «Summer House» den tamme «Jackie Kennedy» å vise til.
I tillegg er det flere tilfeller av et Sundfør-kompleks her - elektronikken i «Black Box» er ett eksempel, mens «Fire And Snow» minner oss om at man skal være forsiktig med å dra Vårherre inn i popmusikken.
Lyrisk er det mye rart.
«Where are all the boys I believed in?/Fa-la-la-la», synger hun dramatisk, som om himmelen er i ferd med å ramle ned.
Platens soleklare opptur er den perkussivt spretne «Girl Who Got Away», hvor det for en gangs skyld høres ut som om Ingrid Olava har det moro.
Musikk må ikke på død og liv være «festlig».
Men «Summer House» drukner i sitt eget forsøk på å formidle alvor.
BESTE LÅT:
«Girl Who Got Away»
| 0
|
109422
|
Plateanmeldelse:Janelle Monáe - «The Electric Lady»
Soularvens fremste kurator akkurat nå.
ALBUM: SOUL Janelle Monáe «The Electric Lady» (Warner) Kansaspiken på 27 tar opp tråden der den applauderte «The ArchAndroid» (2010) slapp, med detaljfikserte og smakfulle funk- og soulpastisjer.
Med seg på laget, foruten produsentene Deep Cotton og Roman GianArthur, har hun Erykah Badu, Solange, Obamas favorittafro Esperanza Spalding og purpurfargens yppersteprest, Prince.
Førstedelen hopper i tid mellom svart/hvitt og 3D, mens siste halvdel nesten er heldedikert til syttitallets sødme - med Quincy Jones, Norman Whitfield og Rose Royce som fotnoter.
Ingrediensene er mange i dette 19 spor lange eposet, men det er imponerende hvor godt den eksplosivt anlagte Monáe klarer seg i balladeland, spesielt på skjønne «It's Code» og Miguel-duetten «Primetime».
BESTE LÅT:
«It's Code»
| 1
|
109423
|
Plateanmeldelse:Katie Melua - «Ketevan»
Hva vil hun egentlig?
ALBUM:
POP Katie Melua «Ketevan» (Dramatico/Playground)
Ti år ut i karrieren virker Katie Melua (29 på mandag) stadig like usikker på i hvilken retning hun har lyst til å utvikle seg.
Mulig hun mener hun har funnet seg selv - albumtittelen er den samme som hennes georgiske døpenavn - men da er det i så fall fremdeles spor av kaos i Meluas hode.
På «Ketevan» lener hun seg nok en gang på mannen som fant henne ti år tilbake, Mike Batt, og albumet åpner da også med en klassisk pianoballade før den begynner å sprike i alle retninger; jazz, blues, storbandarrangementer og orkestrerte ballader.
Med få unntak forblir stoffet like anonymt som en hel plate med Katie Meluas stemme er; pent og pyntelig, men aldri i nærheten av å tangere følelsesstrengene til for eksempel hennes åpenbare idol, Eva Cassidy.
BESTE LÅT:
«Love Is A Silent Thief»
| 0
|
109424
|
Plateanmeldelse:Satyricon - «Satyricon»
Tilbake til mørket, etter fem års tørke.
ALBUM: BLACK METAL Satyricon «Satyricon» (Kaleidoscope/Indie) Satyricon tviholder fremdeles på kravet om en ny verdensorden, men de har aldri gjort det med så åpne klanger.
Det åttende albumet til Frost og Satyr-Kjetil Haraldstad og Sigurd Wongraven-har sittet langt inne.
Hele fem år har gått siden «The Age Of Nero» som ble fulgt av en verdensturné så tettpakket at den var nær ved å bety slutten for hele Satyricon.
Nå er de tilbake, med et album som kommer til å overraske, irritere og kanskje også provosere.
Overraske fordi de atmosfærisk tar et stort steg tilbake fra foregående og mer klaustrofobisk knugende «The Age Of Nero».
Irritere fordi «Satyricon» riktignok er pur svartmetall i tematikk og tilblivelse, men uttrykksmessig langt fra hardcore black metal.
Aldri tidligere har Satyricon leflet med «lettere» metal enn det de gjør her.
Men det fungerer, nettopp fordi den nevnte atmosfæren etableres allerede i den doom-dystre instrumentalen innledningsvis og får sin naturlige hale gjennom Kjetil Bjerkestrands vemodige pumpeorgel i avslutningen «Natt».
Den røde tråden, de seige Black Sabbath-riffene som løser opp Frosts doble basstrommer og Satyrs intense vokal, er tydeligst i «Nocturnal Flare», som også briljerer med en uvanlig prog-aktig gitarsolo midtveis.
Samarbeidet med Sivert Høyem, «Phoenix», er vågalt.
Dette er faktisk ren Madrugada på sitt mørkeste, et godt stykke unna slik vi kjenner Satyricon.
Men låten er mer enn medrivende.
Vågal er også «Nekrohaven», en reinspikka poplåt av typen som Marilyn Manson en gang fikset så bra, men Satyricon har lagd radiohits før og kommet unna med det.
Hardcore-fans får dessuten sitt, en låt som «Walker Upon The Wind», kunne glidd naturlig inn i 1995-katalogen til Satyricon.
Så det er ingen grunn til å sutre.
«Satyricon» er et uventet, men solid skritt fremover for vårt kanskje mest uforutsigbare band innen ekstrem-metal.
BESTE LÅT:
«Nekrohaven»
| 1
|
109425
|
Plateanmeldelse:Lars Vaular - «1001 hjem»
Lars Vaular (28) befester posisjonen som landets mest fremoverlente rapper.
ALBUM:
HIP HOP Lars Vaular «1001 hjem» (NMG/MER)
Bergenserens liv har gjennomgått noen forandringer på de to årene siden den enestående «Du betyr meg» ble spilt inn, men hverken basebyttet til Oslo eller farsrollen er tema.
Privatpersonen Lars Vaular er bare så vidt til stede på «1001 hjem».
Rapperens femte fullengder er en samling fortellinger i både første- og tredjeperson, som blir sluppet på en egen nettside i fire etapper utover den neste måneden.
Underlig utgivelsesstrategi.
Men med ti år i spillet vet Vaular godt hvordan man kaprer lytterens oppmerksomhet.
Spesielt som historieforteller.
I dag slippes den elektrifiserende Frode Flatland-produksjonen «Gary Speed», om den walisiske fotballfiguren som tok livet sitt for to år siden.
En haug Leeds-referanser som flyr over hodet på undertegnende, men låten er nok et eksempel på hvordan Vaular leker seg i sitt tekstunivers.
Bildene han maler i «Trådene som gløder» og «Offer» er av kjøtt og blod.
Han fascinerer seg fortsatt for dem som dveler ved samfunnets ytterkanter, men utvider spekteret ved å ta på seg mer naive briller som i «Denne byen e vår» og den nydelige, Thomas Eriksen-produserte «Nonsens».
Ah!
Essensen av ungdommens ferske følelser.
Kanskje er det Vaulars kommende trettiårskrise vi er vitne til.
Likevel rager han som en tidligere rapnerds våte drøm.
Med flere utspring mot polert pop, klubbmusikk og visesang, men alltid med en kjerne oppfostret av hard rap, poengtert med grensebøyene rim samt støvete og drømmende produksjoner fra Eriksen og Ciscoe, flott mikset av Yngve Sætre.
Men det må nevnes:
Så fremovertenkende som Vaular pleier å være, er det noe skuffende med dubstep-tropene i «16 år», selv om det ligger en ironi i at han synger «så utdatert» over den.
Lars Vaular sementerte sin status som Norges beste rapper med sine to forrige plater, og man skulle nesten tro han hadde tømt kreativiteten.
Men popsensibiliteten hever ham over rap.
«1001 Hjem» er balansekunst.
BESTE LÅT:
«Ingenmannsland»
| 1
|
109427
|
Plateanmeldelse:Mari Boine - «Gilvve gollát/Sow your gold»
Modige Mari Boine.
ALBUM:
VERDENSMUSIKK Mari Boine «Gilvve gollát/Sow your gold» (Universal Norway) Kringkastingsorkesteret må være et av verdens hippeste og mest fleksible symfoniorkestre, som i tillegg til å beherske bredden av den klassiske musikktradisjon også inngår kreative samarbeid med alt fra folkemusikkutøvere, visesangere, frijazzmusikere, heavy metal-band og popstjerner.
Mari Boine er en av verdens sterkeste stemmer, en musikalsk gullgruve av håp, trøst og mot.
Møtet mellom disse to størrelsene slår gnister.
Orkesteret utforsker Boines univers med respekt samtidig som de legger nye dimensjoner til.
Åpningen av dette konsertopptaket er magisk, et orkestralt smell kontrastert med myke marimbaklanger før Boine gir en hudløs tolkning av «Trilobihta lávlle/Song From A Trilobite».
Klassikeren «Gula gula» toger suggererende med en indre drivkraft, der strykerne gir overraskende motstemmer i starten.
«Goaskinviellja/Eaglebrother» er en annen Boine-klassiker, der orkester og sanger viser et imponerende dynamisk spenn fra det helt svake til frigjørende utrop.
Mye klinger episk og storslått, men også enkle, vare melodilinjer som «Elle» og «Jearrat blekkas/To Ask The Wind» blir ivaretatt.
Arrangørene Per Ekdahl, Frode Fjellheim og Øivind Westby har lydhørt utfordret materialet, orkester og sanger og står fjellstøtt i dette.
BESTE LÅT:
«Elle»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109428
|
Plateanmeldelse:Avicii - «True»
DJ løser langspillergåten.
Klubbmusikken har alltid slitt med albumformatet.
Platesnurrere med evne til å lage enkeltstående radio- og dansegulvslagere har en tendens til enten å lage hauger av spor over samme tema, eller å bli altfor ambisiøse og dermed pretensiøse.
Den svenske 24-åringen går derimot for noe som kan stå igjen som en «greatest hits» om et par år - selv uten fjorårssuksessen «Levels» på låtlisten.
Den Aloe Blacc-gjestede «Wake Me Up», som i skrivende stund har toppet VG-lista i 11 strake uker, er imidlertid med.
Den nye singelen «You Make Me», med Salem Al Fakir bak mikrofonen, er et typisk eksempel på Aviciis arbeidsmetode: saftig synth, grandiost piano og klubbvennlige takeoffpartier, toppet med tydelige, radiovennlige vokallinjer.
Han tilhører den mest kommersielle avdelingen av dansemusikken, men behersker kunsten å gjøre ting enkle uten å bli fordummende.
«Hey Brother» kunne eksempelvis lett gjort seg gjeldende i Eurovision Song Contest; banal så det ljomer, og samtidig så melodisk velformet at det er håpløst i stå imot.
Der det ofte er lett å trekke frem russebussfaktoren som et negativt argument, er den Aviciis store styrke, som på den bitende «Dear Boy» - lyden av Lana Del Rey på Tryvann.
De fleste låtene på «True» har prangende listepotensial.
Countryleflende uten å bli Rednex, eurodansete uten å bli altfor horete.
Aviciis popteft er imponerende, platens oppbygning likeså.
Om det er kredibelt nok?
Vel, i likhet med Daft Punk har han fått med seg Chic-geniet Nile Rodgers på flere kutt.
Og et av disse, den fresende funky bassfesten «Lay Me Down», sunget av Adam Lambert, vasker gulvet med «Get Lucky».
BESTE LÅT:
«Lay Me Down»
| 1
|
109432
|
Plateanmeldelse:Oslo Ess - «#199 Live akustisk fra Rockefeller»
Bedre i denne drakten.
ALBUM: ROCK Oslo Ess «#199 Live akustisk fra Rockefeller» (Indie) Det er noe tilforlatelig over Oslo Ess - referansene deres (Jokke, Dumdum, Springsteen, ymse amerikansk punkpop) er så åpenbare og så lite originale at man nesten synes synd på bandet:
Når man nøyer seg med å hente inspirasjon fra de største, er det også disse man blir målt opp mot.
Kvartettens ofte klønete tekster kommer også i veien for dem, men i mindre grad enn vanlig på denne akustiske konsertplaten.
Den setter låtene deres i et bedre lys enn hva den generiske råkkenrållstilen på studioalbumene gjør, hjulpet av en kledelig klatt country.
Fengende, energiske, sjarmerende - det er ikke rart at Oslo Ess slår an fra scenen.
Men de belyser mest av alt at et stort, publikumsvennlig og lyrisk begavet norskspråklig band er noe som mangler akkurat nå.
BESTE LÅT:
«Alt jeg trenger»
| 0
|
109433
|
Plateanmeldelse:Jan Bang - «Narrative From The Subtropics»
Elektronisk bevissthetsutvidelse.
ALBUM:
SAMTIDSMUSIKK Jan Bang «Narrative From The Subtropics» (Jazzland/Universal) Bangs unike sans for klang og forløp har nettopp den egenskap at musikken utfordrer sjanger så vel som form.
I dette knippet med musikalske narrativer hører vi mange av Bangs hyppige samarbeidspartnere, som Sidsel Endresen, Arve Henriksen og Erik Honoré.
De musikalske forløpene er formet med nitid grundighet, der mange svært forskjellige lydenheter trer diskré frem i et strengt komponert hele.
Her er biter av samtidsmusikk, dub-groove og naivistiske folkemusikalske linjer.
Noe låter kjent på en ubestemmelig måte, noe fremmed og likevel inviterende.
Kontrastene er store, fra den umiddelbare enkelheten i «Singer's Childhood» til Endresens språklige dekonstruksjoner i «Molee Of Suitcases».
Musikk som nennsomt utvider horisonten.
BESTE LÅT:
«Tide»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109437
|
FILM:«Die Hard» i Det hvite hus
Noe kjent med beskrivelsen i tittelen?
Jepp.
«White House Down» er praktisk talt tvillingbroren til «Olympus Has Fallen», som hadde premiere i Norge i mai.
Den førstefødte fikk terningkast tre i VG.
Denne er ikke dårligere.
Den er dessverre ikke noe bedre heller.
Igjen dreier det seg om et terroranslag mot presidentboligen i Washington DC.
I «White House Down» er heltene våre sikkerhetsvakten John Cale (Tatum), hans nerd av en datter, Emily, og presidenten selv, Sawyer (Foxx).
Terroristene er en broket gjeng høyreekstreme rasister og drittsekker-til-leie, samt en selvforelsket datahacker som spiller Beethovens 5. symfoni mens han jobber for å «ta ut» lederen for den frie verden.
Som vanlig i filmer som dette, er det satt av noen bijobber til en håndfull skikkelige skuespillere også:
Gyllenhaal, James Woods og Richard Jenkins.
«White House Down> er en actionarketype, og som sådan slekter den på åtti- og nittitallets store kanoner:
«Die Hard» (1988) er det store forbildet, regissør Emmerich egen «Independence Day» (1996) et annet.
Legg til en handlekraftig president, litt á la han i «Air Force One» (1997), og vi burde hatt en klaustrofobisk, upretensiøs-men-gøy «old school-rulle» på hendene, komplett med håpløs «humor» og et tonn pinlig patriotisme.
Men helt slik blir det ikke, og det er nødvendig å dels peke på Tatum - ingen John McClane akkurat, dels på mangelen på en overbevisende skurk, og dels på en daff Emmerich:
«White House Down» er formelfilm, helt uten overraskelser, og den tyske regissøren sover seg gjennom den.
De helt store action-absurditetene tårner seg opp i løpet av den siste halvtimen, og er da velkomne.
Problemet er faktisk at de kommer for sent.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109439
|
Plateanmeldelse:Thomas Dybdahl - «What's Left Is Forever»
Nå skriver'n låter igjen!
ALBUM:
POP Thomas Dybdahl «What's Left Is Forever» (Petroleum/Sony Music)
Det er gledelig at dette ene, klare øyeblikket endelig har kommet til Thomas Dybdahl.
Både han og vi har ventet i tre år siden han ga ut nettopp «Waiting For That One Clear Moment».
Det var en plate som i beste fall var uklar.
Låtskriveren av de smektende, innbydende og sensuelle soul-balladene gikk seg bort i et litt stormannsgalt lydbilde der stemningene var viktigere enn låtene.
Og de låtene man fant under lydtablåene var heller ikke av samme kvalitet som tidligere.
«Waiting For That One Clear Moment» var en tidvis fascinerende - og ikke minst vågal - eksperimenteringsøvelse fra den nærmeste norske leverandøren av soveromssoul.
Men det var da.
For nå er Thomas Dybdahl tilbake i soverommet.
Allerede på den slentrende åpningslåten «Love Is Here To Stay» forstår vi at «What's Left Is Forever» er en helt annerledes plate.
Lydbildet er peisbålvarmt og Dybdahls falsett kjæler med ordene over en særs delikat instrumentering.
Påfølgende «Easy Tiger» låner ikke bare en albumtittel fra Ryan Adams, den høres også ut som en hyllest til Adams på hans beste.
Platens to første låter er intet mindre enn frapperende bra.
Den amerikanske ringreven Larry Klein har fanget essensen i Dybdahls univers og gitt han en varme i uttrykket fra produsentstolen som siddisen helt klart trives godt i.
De ørsmå sporene fra country, soul og klassisk amerikansk syttitalls-pop er tydelig til stede, men aldri dominante.
Det er med andre ord klare tegn på at Thomas Dybdahl selv ikke har vært helt upåvirket av å stå i samme studio som der Fleetwood Mac spilte inn «Tusk».
«Shine» er Dybdahl på sitt mest hviskende, intense og drømmende.
«Man On A Wire» er en jublende feelgood-låt som får oss til å drømme om et comeback for National Bank, mens den gispende vakre «But We Did» har klare «From Grace»-kvaliteter, for å holde oss til Dybdahl-terminologien.
Men det halter litt også.
Med de nevnte låtene som ledestjerner, sier det seg selv at det er vanskelig å fylle et helt album med tretten (tre for mange...) låter av samme skyhøye kvalitet.
Det skjer da heller ikke.
Noen kutt forblir blekere og likelydende skygger av de forannevnte, men la deg ikke lure.
«What's Left Is Forever» er en triumf og en glødende tilbakekomst for låtskriveren og sangeren Thomas Dybdahl.
| 1
|
109441
|
Bokanmeldelse:Kaja Nylund:
«Rebekkaserien»:
«Blåklokkebarn» og «Sølvnatt»
Lofotens væreiermiljø er utgangspunktet for Kaja Nylunds historiske romanserie fra hjemstedet.
Serieroman 219 sider og 250 sider Gratiseksemplar og 89 kr. Schibsted
Samfunnene var små med knivskarpe klasseskiller.
Væreieren var det økonomiske og sosiale navet.
Skarpe forskjeller så tett på hverandre må ha skapt mye dramatikk.
Alle visste det meste om alle.
Gjennomgangsfiguren er Rebekka, morløs, ung, vakker, snill, hjelpsom, synsk og erotisk, sistnevnte egenskaper er obligatoriske for serieheltinner.
Først jobber hun i krambua med faren, så havner hun i væreiergården som fintaus.
Tids- og stedskoloritten er troverdig, dialogene på dialekt fungerer, men beretterstemmen på konservativt bokmål stikker seg ut.
Ellers er språket rett fram og metaforfattig.
Seriens svake punkt er karakterene som er og forblir typer.
Frampekene røper tre gjennomgangsmotiv, skjebnen til Rebekkas mor som var stedets fremmede eksotiske fugl.
Et annet er den lokale voldtektsforbryteren som er en del av væreierfamilien.
Hvor mange av stedets unge damer klarer han å ødelegge før han stoppes?
Vil Rebekka komme unna ham når hun bor og jobber i samme hus?
Serien viser hushjelpenes sårbarhet, utsatt for husfruers luner og seksuelle overgrep fra familiens menn.
Voldtekt var først og fremst ofrenes skam og byrde.
Men lofotfolket var ikke bare ofre, men yrkesstolte, sterke og sammensveiset.
Den dramaturgiske skjønnhetsflekken er en fremmed som dukker opp og leverer et brev til Rebekka som bringer mer kunnskap og flere mysterier om hennes mor.
En riktig litterær nødløsning.
Vil du lese mer, så heng på.
| 0
|
109442
|
Bokanmeldelse:Helga Flatland:
«Det finnes ingen helhet»
Verdig avslutning på trilogi om veien videre i en bygd lammet av sorg.
Roman 224 s. 349,- Aschehoug
Er det mulig å finne tilbake til livet etter en katastrofe?
Dette er den tredje og siste romanen i trilogien om livet til de etterlatte etter at kompisene Tarjei, Trygve og Kristian verver seg til Afghanistan, men kommer tilbake i hver sin kiste.
I andreboken «Alle vil hjem.
Ingen vil tilbake» (2011) var Tarjeis foreldre Karin og Hallvard fullstendig handlingslammede og langt nede i den mørkeste delen av sorgen.
Nå, fem år senere, er Karin sakte på vei tilbake i jobb.
Hun sliter med dårlig samvittighet for den døde sønnen hvis hun tillater seg noe som ligner hverdag.
Sammen med bygdas lege Ragnhild er det hun som får størst plass i denne siste boken.
Mannen Hallvard - som satt på en stol i fjøset mens oksene sultet - er tilbake i arbeid, og vi lærer ham bedre å kjenne denne gangen.
Vi møter også Bjørn, den eneste som kom levende hjem.
Flatlands fortellerstyrke ligger definitivt i den elegante og svært gjennomarbeidede vekslingen i synsvinkler.
På en filmatisk måte krysser vi de samme situasjonene flere steder.
Språket er godt og lett tilgjengelig, her er det ikke mange krumspring i form av litterær balansegang eller utforsking av språket etter tapet.
Det blir noe konkurranse om plassen denne gangen, men jeg leser romanen først og fremst med legen Ragnhilds blikk.
Hun var der som en samlende styrke rundt alle de rammede fra første sekund, og har gravd og dyttet i dem i årene som har fulgt.
Hva skjer egentlig med den som alltid står parat til å hjelpe når den tyngste delen av sorgarbeidet er over?
Intensiteten hun opplevde i arbeidet med å hjelpe dem gjennom sorgen var altoppslukende.
Er det mulig å si at man savner den?
«Alt er kropp» sa Ragnhild til de etterlatte da sorgen manifesterte seg som fysiske smerter, og denne frasen får sin ytterste konsekvens mot romanens slutt.
Dette er ikke en roman om unge menn i krigen, selv om en avisoverskrift i fortellingen reiser spørsmålet «Var det verdt det?».
Dette er først og fremst en utforsking av sorgens mange ganglag, hvordan den lukker oss, fyller absolutt alle tomrom og gjør oss numne langs veien mot et slags liv etter katastrofen.
Forfatteren fikk blant annet Tarjei Vesaas' debutantpris og Ungdommens kritikerpris for debutboken.
Jeg tror og håper at også denne siste boken blir lest av mange unge mennesker.
| 1
|
109443
|
Bokanmeldelse:Ørjan N. Karlsson:
«Hauges direktiv»
Fornøyelig og fryktelig om det hemmelige Norge.
Krimroman 346 sider Kr. 349,- Juritzen
Kanskje er det ikke sant at forfatteren fikk smuglese før legendariske Jens Chr. Hauge brente sine hemmelige arkiver.
Men Karlsson skriver så intrikat og detaljrikt at man fristes til å tro på fiksjonens indre logikk - og da blir denne hurlumheien av en krimroman enda mer spennende.
Som sist følger vi Kyrre Kaupang på hemmelige tokt i etterkrigstidens mange skjulte rom, denne gang et omstridt personarkiv likt det vi har lest om i det siste.
I Karlssons univers er det politiske sprengstoffet gjemt under Oslos gater.
Forfatteren lar kjendisrekka fra Janne Kristiansen til Ari Behn dø - enten blodig fysisk eller som infame karakterdrap.
Slik blir humrefaktoren høy, samtidig som det dype alvoret i kjente fakta gjør fryden over konspirasjonene passelig skrekkblandet.
Språket er hektisk, den travle hovedpersonen lar ironi og arkaiske vendinger blomstre, iblandet stadige metaforer fra en popkulturell virkelighet han neppe kan ha hatt tid til å fordype seg i.
Den herlige kreativiteten kan bli en svakhet når forfatteren utstyrer flere av sine personer med samme hang til aparte formuleringer.
Særlig i dialogene savner denne leser et mer avslappet muntlig språk, en hverdagslig troverdighet i stemmene.
Det ville også understreket at denne romanen pirker i en høyst virkelig verkebyll fra norsk etterretningshistorie, en arv som kanskje preger dagens risikovurderinger.
Derfor er det ikke uten videre en trøst at det ikke er Kyrre Kaupang, men forfatteren selv som har fortid i Hæren, Forsvarsdepartementet - og nå jobber i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Og hvor kommer alle de klønete småfeilene fra?
| 1
|
109445
|
Bokanmeldelse:Torkil Damhaug:
«Sikre tegn på sin død»
Avansert og helstøpt «gourmetkrim» fra Damhaug med internasjonalt sprikende plot, sydd sammen med kirurgisk presisjon.
Thriller 408 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Bokens knivskarpe dramaturgi og nesten sterile språk er dens styrke - og kanskje svakhet.
Her er det pjattefri sone, her finnes ikke rom for unødige folkelige følerier.
Persongalleriet er konstruert med en slik stålkontroll at man faktisk godtar alle de rare tilfeldighetene som gjør at de gror sammen i et arrvev av skjebner og intensjoner.
I sentrum står fremdeles den tidligere rettsmedisineren Jennifer, hennes sønner, hennes kollegaer og hennes nye kjærlighet.
Uten å ødelegge spenningen for leseren kan det røpes at mye skjer ved Akershus universitetssykehus, men tråder trekkes fra traumatiserte Midtøsten-flyktninger, via blodighetene i det tidligere Jugoslavia til urolighetene i sørsvenske gjengmiljø.
Grenselandet mellom moderne krigføring og medisinsk forskning er allerede et hett tema i underholdning/krimsjangeren, men Damhaugs idé er mer sublim og lavmælt - og dermed skumlere enn suppen de fleste manus-team kan koke sammen.
Spenningskurven minner mest om en urovekkende febersykdom, først en hakkete og ujevn rekke bakker, mot slutten dødelig bratt.
Forfatteren og hans hjelpere har gjort et formidabelt arbeid i kvalitetssikringen av rene faktaopplysninger.
Hvis det skurrer litt i logikken omkring politimetoder og pressens rolle, tilgir denne leseren det, straks hun blir ledet ut i en uventet poetisk miljøskildring eller forført av et kløktig diskré frempek.
Selv om den kler hovedpersonen godt, er det nok bokens litt for velkontrollerte og distanserte grunntone som blinder det siste øyet på denne anmelders terning.
| 1
|
109446
|
Bokanmeldelse:Hans Olav Lahlum:
«Kameleonmenneskene»
Hans Olav Lahlum har mange talenter, og i «Kameleonmenneskene» spiller han dem ut, raffinert og effektivt.
Krim 385 sider 379 kroner Cappelen Damm
Den trauste Kolbjørn Kristiansen, alias drapsetterforsker K2, får saken bokstavelig talt i fanget, i det en unggutt kommer syklende i full fart hjem til ham, med en blodig kniv i jakkelommen.
Drapet på stortingsrepresentant, velstående Bygdøy-borger av bondeætt, Per Johan Fredriksen, synes opplagt.
Gutten ble sett på åstedet.
Men selvsagt, det er langt mer komplisert.
Året er 1972, og debatten om norsk medlemskap i EEC raser, samtidig som det pågår intense og viktige forhandlinger mellom Sovjetunionen og Norge om delelinjen i Barentshavet.
Rundt Fredriksen er det mange familiemedlemmer, med alskens motiv og mye arv i sikte.
Dessuten, meget elegant fører historiker, krimforfatter og sjakkspiller Lahlum leseren 40 år tilbake i tid, til et mystisk dødsfall i 1932.
Da reiste en gruppe unge menn og kvinner fra Vestfold til en helg i Oslo, de var både par, single med flere kryssende forelskelser.
En kvinne ble funnet død.
Dermed er en ny gruppe aktører inne, og Lahlum kan legge sine mange brikker som bringer leseren i full forvirring:
Så å si alle har motiver for mord.
K2 er selv forvirret - han sliter med en noe drøyt beskrevet indre dragkamp mellom sin forlovede Miriam og geniet Patricia, professordatteren i rullestol.
Han lekker fra etterforskningen til begge.
Det fører til en alvorlig krise.
Både Miriam og Patricia er rikelig belest, og Lahlum legger historiske og litterære referanser i fleng inn i sin sjarmerende og underholdende krim.
Han er en galantier i sin omtale av kvinner og sjarmerende gammelmodig i språk og form.
| 1
|
109448
|
Mer kamp enn seier
«Mein Kampf» er et forsøk på å nærme seg det umulige via et mylder av teaterets muligheter.
Det lykkes bare i korte øyeblikk.
Neida, det handler ikke om Adolf Hitlers beryktede kampskrift.
Men det handler delvis om Adolf Hitler; det er lenge en komedie om den unge, avsporede, forstoppede og geberdende reddharen, som aldri kom inn på Wiens kunstakademi.
Hovedpersonen er den gamle jøden Schlomo Hertzl, som bor på en elendighetens sovesal, der den unge Hitler ankommer med sine opptaksbilder - alle i skumring.
Hertzel er lutfattig bokhandler med Kama Sutra og Bibelen som salgsvare - og dessuten planer om å skrive en bok:
«Mein kampf».
Han får aldri ned mer enn noen få ord.
Men Hitler får en tittel.
Det er blitt et dristig teaterforsøk:
Komedie, satire, tragedie, pantomime, litt cabaret, drøm, tysk aksjonsteater i en ikke alltid like salig blanding.
Inspirasjonene er mange.
Kjosås` spastiske Hitler henter faktene fra Chaplins «Diktatoren», Skagestads gamle jøde fra perlerader av jødisk fortellerteater.
Midt i det hele er mye inspirert av den spesielle østeuropeiske, jødiske hashidiske fortellertradisjonen fra Israel Baal Shem Tov (1698 - 1760), der hele virkeligheten er myter og fortellinger - og derfor åpen for alt.
Utgangspunktet er spennende.
En levende høne, en ketzmerklarinett, en stekepanne, et mye brukt toalett, en uskyldsdrøm av en ung kvinne kun iført sine røde sokker - alt inngår i den barokke forestillingen.
Skagestad jobber profesjonelt og sikkert og Kjosås har et svært register å spille på.
Men både tema og gjennomføring balanserer hårfint.
De voldsomme virkemidlene avsporer til tider - særlig mot slutten.
Når dertil lyden er dårlig og mange av replikkene rett og slett forsvinner, blir det alt for mye kamp.
Og ingen seier.
| 0
|
109449
|
Bokanmeldelse:Herbjørg Wassmo:
«Disse øyeblikk»
Intens oppvekstroman under harde kår i nord, utleverende og velskrevet.
Roman 374 sider Kr. 399,- Gyldendal
Det bærer av sted, i Herbjørg Wassmos nye bok, gjennom årene, gjennom livet.
Velskrevet, veldreid, hensynsløst ærlig.
Ferden er lang og hard - fra jente i karrig barndom i Vesterålen til fullbåren forfatter i stadig fjongere omgivelser.
«Disse øyeblikk» kalles roman på omslaget, lanseres av forlaget som selvbiografisk.
Det er barskt gjort, av forlag og forfatter.
Som en Tora, som en Dina, hovedskikkelser i Wassmos forfatterskap, stiger hovedpersonen fram.
Sårbar og uendelig sterk.
Hjerte og smerte.
Hovedpersonen «hun» er navnløs, som alle - unntatt forfatter Simone (de Beauvoir) og dikter Sara (Lidman) - forbilder for forfatteren in spe.
I denne lille boken kroner Wassmo sitt forfatterskap i en tett velkomponert tekst, samtidig som det hele er etisk utfordrende med sine utleveringer av mennesker på hennes vei.
Teksten som i en stream of consciousness - en flytende bevissthets- og tankestrøm.
Naturbeskrivelsene frapperende, Wassmo kan hav, øy, flora og fauna.
Replikkene synger, menneskene i små intense scener driver framstillingen.
Drømmer, angst, fantasier, graviditet og abort, utroskap, overgrep.
«Hun» tilhører en generasjon som slet seg fram.
Hun blir mor som jente, avbryter artium, sliter seg inn på lærerskolen - et godt yrke i de dager.
Hun pendler og savner ungen sin.
Hun treffer en medstudent som vil ta ansvar både for henne og ungen.
Ekteskapet er ingen fest, der er sprit og jegerliv og hensynsløs festing, også med andre kvinner.
Hovedpersonen selv skildres i som overkontrollert, kald, syk, avvisende overfor ektemannen som snekrer skrivepult i stue og bod for at hun skal få skrive.
Hun publiserer og får respons.
Men kan hun tro hun kan noe?
Alle ressurssterke forfattere fra møblerte hjem og skrivekurs kan bøye seg i støvet for den arbeidsøkten som «hun» nedlegger, urkraften som svømmer i iskalde fjellkulper og spyr en katastrofal replikk her og der.
«Disse øyeblikk» er i partier en fascinerende oppvekst- og utviklingsroman og i andre en ramsalt utlevering av hovedpersonen selv, av eksmann, av far og mor, av gjenkjennbare menn «hun» har hatt affærer med.
Hva betyr denne utleverende teksten for menneskene som har stått hovedpersonen nær.
Mange av dem lever ikke lenger, men de lever jo likevel.
Så er det kanskje ikke tilfeldig at Gyldendal og Wassmo har stemplet boken roman.
GURI HJELTNES
| 1
|
109450
|
Film:Tøff jente stjeler showet
Freskt og morsomt om mobbing
Norsk film generelt har slitt i motbakke i år, men barnefilmåret er det ingen grunn til å klage på.
Her kommer enda et solid bidrag som fortjener et stort publikum.
Modulf er en 12-åring ikke helt som alle andre:
I sin egen lille verden er han en superhelt som ofrer seg og lar seg mobbe slik at de andre i skolegården skal slippe det.
Med stadig mer eksalterte historier dekker han over for moren at han er et mobbeoffer.
En dag får Modulf en ny nabo:
Lise ser ut som det perfekte mobbeoffer med briller og crazy påkledning, men her skal man definitivt ikke skue hunden på hårene!
Regine Stokkevåg Eide spiller Lise og er en ren gavepakke til denne filmen.
Med sjarmerende Vinstra-dialekt er hun det reneste festfyrverkeri, hun formelig kommer ut av lerretet!
Ikke at de andre unge skuespillerne gjør seg bort, langt der i fra!
Filmen åpner i en leken, fleipete tone med knall og fall i sakte kino
- Her har man fått mye ut av forholdsvis knappe ressurser.
Lydsporet er variert og fyller lekkert ut det vi ser på lerretet.
Historien, basert på Arne Svingens roman er kanskje ikke den mest originale vi har sett.
Til målgruppen filmen henvender seg til er den effektivt nok fortalt:
Sømløst dreier regissør
Lo filmen i en mer alvorlig retning når «hakkeordningene» i skolegården konfronteres svært så actionfylt mot slutten.
«De tøffeste gutta» er et godlynt, men frekk nok liten film som forhåpentligvis kan være en vel så god øyeåpner om mobbing som alskens brosjyrer og seminarer.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109453
|
Film:Kammerspill og klisjeer
Sikter mot det sublime, ender opp som såpeoperette.
Det føles på prinsipielt grunnlag galt å ikke kunne gi «A Late Quartet» en betingelsesløs anbefaling.
Det er en film av, om, med og for voksne mennesker.
På kino i 2013!
Skuespillerensemblet er uvanlig begavet.
De fire hovedrolleinnehaverne er severdige i nesten hva som helst (det samme gjelder Wallace Shawn).
«A Late Quartet» er til alt overmål en forsøksvis filosofisk film om en idé som står undertegnedes hjerte nær:
Hvordan musikkopplevelser kan gi livet sårt tiltrengt mening.
Det er trist at den amerikanskisraelske spillefilmdebutanten Zilbermans film rakner, etter en lovende første halvtime.
Vi kastes inn i livene til strykerkvartetten Fugue.
De har sett bedre dager.
Cellisten (Walken) er i de begynnende stadiene av Parkinsons sykdom.
Kjærlighetsforholdet mellom andrefiolinisten og bratsjisten (Seymour Hoffman og Keener), blir satt på alvorlige prøver.
Førstefiolinisten (Ivanir) har diktatoriske trekk, og får etter hvert et godt øye for noen han ikke burde fått et godt øye for.
Zilberman klarer et stykke på vei å si noe interessant om dynamikken i en gruppe med tett sammensveisede, seriøse musikere.
At skuespillerne er ubekvemme i scenene der den krevende musikken «fremføres» (spesielt Seymour Hoffman og Keener ser ut som om de er nær ved å drukne i møte med instrumentene sine), er et lite problem det hadde vært fullt mulig å leve med.
Verre er det at filmen etter hvert utvikler så mange andre.
For dessverre.
Før vi vet ordet av det reduserer Zilberman «A Late Quartet» til et pompøst, prektig melodrama - en såpeopera i smoking.
I den samme slengen glir regissørens legitime beundring for utøverne over i blind idoldyrkelse:
Selv manipulasjonene, utroskapen og livskrisene til disse menneskene har liksom noe edelt og verdig ved seg.
Deres lidelse er både vakrere og mer meningsfull enn vår.
De er jo kunstnere, må vite.
Dramaturgien er like forutsigbar som i en hvilken som helst rockdokumentar om en gjeng knarkende tullebukkers «opp, ned og opp igjen»-karriere.
Filmens omgang med musikkrelaterte metaforer for livet, og Beethoven, er mildt sagt gymnasial.
Og slutten er latterlig - pur «Spinal Tap».
Se den gjerne, ikke minst for Christopher Walkens glitrende innsats.
Men forvent ikke å bli klok av «A Late Quartet».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109454
|
Film:Ekte kjærlighet
For et nydelig gjensyn!
For tredje gang på 20 år er vi med på «langprat» med Jesse (Hawke) og Céline (Delpy).
Så ekte, så nydelig, så vondt og romantisk at jeg nesten ikke kan vente til 2023 eller når det måtte være for å være flue på veggen enda en gang.
Romantisk film blir ikke bedre enn «Before Midnight»!
Beklager, men «spoilers» er ikke til å unngå, og jeg tviler dessuten på om du vil få noe særlig ut av filmen om du ikke har sett de to foregående.
De to møttes altså på interrail i 1995, hvor de fikk én kveld sammen i Wien før Jesse måtte fly tilbake til USA.
Ingen adresser eller telefonnumre ble utvekslet, og før Facebook og Skype mistet de kontakten.
Ni år senere møttes de igjen, Jesse har blitt forfatter og skrevet en ganske selvbiografisk roman om møtet med Céline.
På promotur i Paris sitter Céline i publikum - og gnisten mellom de to - misfornøyde på hver sin kant - tennes igjen.
Men så må Jesse igjen tilbake til USA, hjem til kone og barn¿
Med en kjemi som vi og regissør Linklater forlot dem med føles det på ingen måte unaturlig at de møtes igjen.
Det er ingen snarveier i manus som føles forserte, her har faktisk vært intelligente mennesker satt seg ned og diskutert:
Hvordan ville dette foregått i det virkelige liv?
Det er nemlig lenge siden jeg har sett ambisiøse øvre middelklasse «noen-og-førtiåringer» portrettert mer troverdig enn i «Before Midnight».
Jesse og Céline er gift, har to søte tvillingdøtre som ifølge Céline kom ni måneder etter de hadde sex for første gang uten kondom.
Vi møter dem på en idyllisk gresk ferieøy, invitert av en britisk forfatter sammen med et knippe andre par, ehm, «kunstnersjeler» alle sammen.
Forholdet mellom Jesse og Céline er imidlertid ikke lenger like utsøkt fantastisk som den greske salaten de lager på felleskjøkkenet:
Jesse savner tenåringssønnen han har forlatt hos eksen i Chicago, Céline er i et karrieremessig limbo.
Siste kveld skal de to kose seg på hotell alene, etter at et av venneparene har forbarmet seg over dem.
Blir det kosekos og nussenuss over rødvinsglassene i solnedgangen?
Det skal ikke avsløres - og er det viktig?
Noe av det som gjør «Before Midnight» så bra er at det er en så velskrevet film at den vil oppleves vidt forskjellig avhengig av øyet som ser:
Jesse og Céline er karakterer du kanskje vil hive vinglasset i ansiktet på, men som du i neste øyeblikk vil gi en ordentlig klem, Selvopptatte, ambisiøse, kjærlige, sjarmerende og frekke.
Men jeg ville ikke vært tiden sammen med dem, og praten (det er mye av det her!) foruten.
Årene har flydd, og «Hva skjedde egentlig, for eksempel i august 2009?» spør Céline retorisk.
Du har nok hatt den diskusjonen med partneren din, i hvert fall hvis du som disse to har hatt barn noen år.
Ble livet som man forestilte seg som breial 22-åring?
Ruster kjærligheten?
Hvor ble det av spontaniteten?
Dialogen er så ypperlig skrevet og flyter så utrolig fint, og kjemien mellom Delpy og Hawke er så vanvittig god at jeg ville blitt sjalu hadde jeg vært partneren til en av dem i virkeligheten.
«Before Midnight» gir ingen svar med to streker under, men du verden så mye den gir deg på veien likevel.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109455
|
Bokanmeldelse:Yann de Caprona:
«Norsk etymologisk ordbok»
Ord er gøy!
Og her er en bok på 2,5 kilo om opphavet til ikke mindre enn 12 000 ord.
En godtebutikk for språknerder.
Ordbok 1920 sider Kr.
599,- Kagge Forlag
Etymologi er læren om ordenes opphav.
Syv år har det tatt Yann de Caprona å skrive dette verket.
Han er hverken filolog eller lingvist av utdannelse.
Du verden, for en bragd!
Dette er boken for alle språknerder (nerd: engelsk låneord som egentlig betyr «tulling, ineffektiv person»), petimetre (fra fransk petit maître, som betyr «liten herre») og pedanter (pirkete person, fra fransk via italienske pedante:
«skolemester, person som liker å vise sine kunnskaper»).
Ja, det er også boken for alle andre som er glad i ord og språk - og som slett ikke går gjennom livet som en rødblyant på to bein.
Frem til i dag har det etymologiske standardverket for mange av oss vært Falk og Torps 1089 sider tykke «Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog» (1903).
Når jeg blar i de to mursteinene og sammenligner dem ord for ord, ser jeg at tiden går og at språket utvikler seg.
Ordboken er inndelt i syv hovedtemaer (som Mennesket, Naturen, Dyrene osv.) som igjen er inndelt i 57 kapitler (alt fra Virvelløse dyr til Banning).
Inndelingen gjør at du alltid må innom det 280 siders registeret for å finne riktig sidetall.
Tungvint når du skal bruke boken som oppslagsverk.
Dessuten mister du enkelte dobbeltoppføringer (ordet «bart» er eksempelvis definert summarisk under Anatomi og mer utførlig under Frisyrer og kosmetikk).
Den tematiske inndelingen gjør verket desto mer underholdende som lesebok.
Pirk til tross:
Dette er hel ved!
Førsteopplaget er på svimlende 5000 eksemplarer.
Det forundrer meg ikke at denne mursteinen har sjarmert seg inn på bestselgerlistene.
| 1
|
109456
|
Bokanmeldelse:Karin Fossum:
«Carmen Zita og døden»
Karin Fossum nærmer seg noe av de vanskeligste i denne krimromanen:
Drukningen til en liten gutt med Downs syndrom.
Krim 217 sider Kr. 379,- Cappelen Damm
Vår gamle venn Konrad Sejer og hans kollega Jacob Skarre tar saken, og det viser seg at guttens unge foreldre hverken hver for seg eller sammen klarer å gi en fullgod forklaring på det inntrufne.
Konrad Sejer opptrer vennlig som en prest i denne saken, og er i tillegg tynget av egne helseproblemer.
Karin Fossum skriver som alltid godt, men selve fokus i historien forsvinner med jevne mellomrom til fordel for den eldre mannens melankolske betraktninger.
Det er muligens derfor Fossum må ty til et relativt billig tricks som en hemmelig dagbok for å få det hele til å gå opp til slutt.
Et annet minus er at mange av de muntlige replikkene, særlig til de unge foreldrene, er helt usannsynlig velformulerte og velreflekterte.
Resultatet blir derfor på alle vis i tynneste laget denne gangen.
Kanskje er det på tide at den ellers så dyktige forfatteren Karin Fossum får litt mer konstruktiv motstand fra sine redaktører?
| 0
|
109457
|
Plateanmeldelse:Eric Saade - «Forgive Me»
Saadeface.
Her hjemme er han nok best kjent som den slibrige programlederassistenten i årets Eurovisionfinale og for det beryktede Tone Damli-kysset, men skal vi tro Saade selv er han Sveriges eneste popstjerne.
Han prøver i hvert fall.
Justin Timberlake-komplekset stikker frem i de funky oppturene «Cover Girl Part II» og A-Lee gjestede «Flashy».
Livingroom og norske Dsign produserer stort sett luftige, blodpolerte og fullstendig hjernedøde popperler med attityde - i utgangspunktet en produksjonsskala og et ambisjonsnivå andre norske popmusikere bør lære av.
Saade selv er uengasjerende.
Likevel, til å være så personlighetsløs, har svensken klart å smelte sammen en nesten imponerende samling fengende poplåter.
Nesten så man tilgir ham for å være så kjip.
BESTE LÅT:
«Flashy»
| 0
|
109458
|
Plateanmeldelse:John Mayer - «Paradise Valley»
Koselig med heis.
ALBUM: COUNTRYPOP John Mayer «Paradise Valley» (Columbia/Sony)
Katy Perrys nye armpryd har aldri vært videre utfordrende, men umulig virkelig å mislike musikalsk.
Mayers sjette er derimot så snill at de åpenbare inspiratorene Crosby, Stills, Nash & Young høres ut som Satyricon i forhold.
35-åringen tråkker rundt i en tam utgave av amerikanalandskapet fra fjorårets «Born And Raised».
Låtene tar for seg nære og fjerne ekser («Paper Doll» om Taylor Swift, «Dear Marie» om en ungdomsflørt) og har med nyervervede Perry som fargeløs gjest.
Til og med JJ Cales «Call Me The Breeze» blir grå.
Albumets virkelige øyeblikk er Frank Ocean-versjonen av åpningslåten.
Men den er til og med kortere enn Oceans Øyakonsert.
BESTE LÅT:
«Dear Marie»
| 0
|
109459
|
Plateanmeldelse:John Legend - «Love In The Future»
Selvnytende.
ALBUM: SOUL John Legend «Love In The Future» (Columbia/Sony)
Har noen kontemporær soulartist med «klassiske» tilbøyeligheter noen gang skuffet mer i det lange løp enn John «Legend»?
Ja - hun heter Alicia Keys.
«Legend» (som han ikke heter) er, i likhet med henne, dyktig - han besitter «målbare» kvaliteter.
De deler dessverre noe annet også:
Ingen av dem klarer å omsette talentet i musikk som griper.
«Love In The Future» er en endeløs rekke - 20 sanger!
-bedagelige midttempo-soulballader i «gullader» (les: syttitalls)-snitt.
De peker verken fremover eller tilbake.
De står bare stille, stumme av beundring for seg selv.
Tekstene er helt forferdelige.
«All of me loves all of you»?
Seriøst?
Soulmusikken kommer i mange valører.
Men den skal ikke pludre.
BESTE LÅT:
«Made To Love»
| 0
|
109460
|
Plateanmeldelse:Avenged Sevenfold - «Hail To The King»
Pusekatter nå.
ALBUM:
HARDROCK Avenged Sevenfold «Hail To The King» (Warner)
Folk maser fælt om at denne californiagjengen blir mer og mer lik det kommersielle Metallica, og ja - «This Means War» er som snytt ut av nesen på «Sad But True».
Men refrenget på «Heretic» er samtidig en ripoff av Journeys «Who's Crying Now», og midt mellom der, i en stadioarenavennlig og bluesrockflørtende boble, befinner årets Avenged Sevenfold seg.
De er langt fra like bitende, harde og slemme som før (balladene er på grensen til det kleine), men låter enda mer grandiost og kjæler med noen fine, dog lette melodilinjer i et tempo de har beholdt gjennom hele karrieren.
Men klørne er klippet siden foregående «Nightmare».
Jeg må nok anbefale den fremfor «Hail To The King».
BESTE LÅT:
«Doing Time»
| 0
|
109463
|
Plateanmeldelse:Superchunk - «I Hate Music»
Middelaldermusikk.
«I hate music/What is it worth?/Can't bring anyone back to this earth».
Ignorer påstanden i albumtittelen, det er det påfølgende spørsmålet som er sentralt på Superchunks andre «post-comeback»-album.
En plate om hvilken rolle musikken kan spille for voksne mennesker.
Hvor langt ut i livet er det rimelig å klynge seg til den?
Svaret dette fengende, overrumplende inderlige albumet gir, er:
Musikken er det vi har.
Den betyr masse ennå.
Superchunk var «de neste store»-indiehelter på nittitallet, i periferien av grønsj.
Musikken er fortsatt punkete powerpop.
Mer melankolsk nå.
De føles sannelig min hatt mer relevante nå enn de gjorde da.
BESTE LÅT:
«Me & You & Jackie Mittoo»
| 1
|
109464
|
Plateanmeldelse:Jonathan Rado - «Law And Order»
Lovlig kreativt anarki.
Av alle mulige i-landsproblemer var Foxygens umotiverte frafall fra årets Øyafestival blant de mer irriterende.
Da hjelper det at halve duoens andre solodebut (det kom en skranglete en i mai) knaker i de samme kantene som morbandet.
23-årige Rado er Moldy Peaches-skranglete, Kurt Vile-sinna og befriende sjangerimpulsiv.
Uten at man mister følelsen av et sekstitallsglansbilde for tøyskobrukere.
Gjennomgående sjanglepsykedelisk, der innfallene og de kaleidoskopjublende riffene stråler hver eneste gang.
Og sannelig føles det fremdeles forfriskende ikke-ironisk når album avrundes med knallsoft yachtpop.
BESTE LÅT:
«Would You Always Be At Home?»
| 1
|
109465
|
Plateanmeldelse:Ulver - «MESSE I.X-VI.X»
Ulvertid.
Selv om utgangspunktet er bestillingsverket fra Tromsø Kulturhus i fjor, er dette på ingen måte en liveplate.
Etter måneders etterarbeid har mørkelektronikernes tiende blitt en glødende hybrid av studio og scene.
Fra åpningssporet med tittel fra en nyhetsmelding fra Midtøsten uten håp av februar i år, til det ender dypdystert i fremtidsfrykt i de mørkeste av Tromsø Kammerorkesters kulører.
Musikalsk mer modernistisk og spirituelt minimalistisk enn Pärt og Górecki til sammen.
Gripende, sørgmodig, og nærgående bibelsk uten å bli religiøst.
Og umulig å beskrive riktig.
Veldig Ulversk, altså.
BESTE LÅT:
«As Syrians pour in, Lebanon grapples with ghosts of a bloody past»
| 1
|
109466
|
Plateanmeldelse:Årabrot - «Årabrot»
Opp av undergrunnen som en rakett.
Haugesunderen Kjetil Nernes vant overraskende nok metalspellemann for forrige «Solar Anus» (2011), trolig uten at juryen fikk med seg hvilke griseviser Nernes brølte frem på denne.
Samme det, faktum er at «Årabrot» er den beste platen hittil i Årabrot-katalogen og blir vanskelig å unngå også ved neste anledning.
Mulig Nernes her kvitter seg med en del fans som har vært med fra begynnelsen.
Visst går hovedsporene fremdeles i sludge metal, men med færre hardcore-elementer og flere elektroniske impulser.
Han vekselsvis brøler, skriker, roper, freser og hvisker.
Og ler, på ytterst teatralsk måte.
For dette er metal med humorelementer à la System Of A Down - befriende i en genre som vanligvis tar seg selv temmelig høytidelig.
Men Nernes' gitarriff er til de grader lettfattelige og nær publikumsfriende.
Visst er de michelinmannfeite i sin bulldoserfremdrift, og tar ofte oppmerksomheten fra alt det andre som lydmessig skjer samtidig, men gitarene har likevel alltid melodilinjen trygt plassert i førersetet.
Det er pinadø godt gjort!
Resultatet er både majestetisk og estetisk.
Skummelt og hysterisk samtidig, med en sprengkåt, fremoverrettet energi tryllet frem i samarbeid med produsentmakker Emil Nikolaisen.
Årabrot er oppkalt etter en søppelfylling utenfor Haugesund.
Det begynner i sannhet å bli mulig å finne gull der ute snart nå.
Start letingen her!
BESTE LÅT:
«The Horns Of The Devil Grow»
| 1
|
109467
|
Plateanmeldelse:Julia Holter - «Loud City Song»
Bedårende betongsirene.
Dette er et stort skritt ut av pikerommet.
Julia Shammas Holters to første plater, «Tragedy» og «Ekstasis», var begge hjemmesnekrede, så sangerens tredje er bokstavelig talt hennes første studioalbum.
Avhoppet fra et godt fungerende modus operandi vekker først noe skepsis.
Allerede sporadiske låtstrukturer skal overkompliseres med større band og orkester?
Men delvis inspirert av den 55 år gamle musikalkomedien «Gigi» leder Holter lytteren gjennom et tre kvarter langt kosmisk popeventyr og en spøkende hyllest til hjembyen Los Angeles.
Med en nesten utenomjordisk beherskelse - spesielt til en musikkutdannet å være.
Tankene går til Björks «Post» med den dryppende og psykedeliske taffellyden i «Maxims I», søt ambient drømmejazz.
Stemmen er uskyldig, stillferdig, forførende.
Hjertet følger ekstra godt med i den trollbindende coveren av Barbara Lewis' «Hello Stranger» og albumets emosjonelle klimaks, «He's Running Through My Eyes».
Selv den kakafoniske «Horns Surrounding Me» og teatralske «In The Green Wild» landes elegant, da Holter får frem en popteft hun ikke har fått sjansen til å brife med før.
Noe som også kommer frem på sjarmbomben «This Is A True Heart», platens pophøydepunkt.
«Høydepunkt» er i det hele tatt stikkordet her.
BESTE LÅT:
«This Is A True Heart»
| 1
|
109468
|
Plateanmeldelse:Earl Sweatshirt
- «Doris»
Trøya tøyer grenser.
Den yngste rapperen i Odd Future-kollektivet ble en kultfigur allerede som 16-åring.
Da debutmikstapen «Earl» (2010) ble for hard kost for moren, sendte hun sønnen like så godt i eksil på Samoa.
Nettet gikk av hengslene og «Free Earl» ble en greie man skrek på fest.
Etter å ha dukket opp sporadisk det siste året debuterer Thebe Kgositsile, som han egentlig heter, offisielt, med et album dedikert til bestemor.
Gutten har en sjelden kombinasjon av psykisk gripende utlevering og et OCD-oppheng i komplekse rimstrukturer.
Dunkel og dronete estetikk, men mer filmatisk driv og glattere finish.
Dette er leddet mellom Frank Oceans «Channel Orange» og resten av Odd Future-utgivelsene - en av de mest absorberende fra LA-kollektivet hittil.
BESTE LÅT:
«Centurion»
| 1
|
109469
|
Plateanmeldelse:King Krule - «6 Feet Beneath The Moon»
Archie «King Krule» Marshall er 19 år og tronarving.
ALBUM:
INDIEPOP King Krule «6 Feet Beneath The Moon» (XL/Playground)
Vi har det alle sammen:
Et håpløst dikt.
En meningsløs feriehistorie.
Keramikk.
Fellesnevneren er at det ble laget i barndommen.
Archie Samuel Marshall lagde låter.
Og åpner debutalbumet sitt med en han skrev da han var 12.
«Easy Easy» er en usannsynlig albumåpner, hvis oppgave like mye er å introdusere den unikt sjanglete stemmen, som er like deler Billy Bragg, Joe Strummer og Tom Waits.
En stemme som knurrer mer enn den klinger.
En verbal kameleon som tilpasser seg låtenes humørsvingninger, like mye ulingen fra et skadeskutt dyr som et brølende instrument.
Gjennomgående så sparsommelig instrumentert at man de første gjennomlyttingene nesten ikke enser at låtene er ferdige.
Først flere låter ut i albumet begynner det å skje noe.
Trommene beveger seg i hip hop-speilinger, duvende elektronikabass som suger i magen, og ikke minst gitarmønstre som like gjerne kan kommer fra en parisisk jazzklubb som et okkupert ungdomshus.
Det er helt ufattelig at noe slikt kan komme ut av en rødhåret, britisk spjæling.
Riktignok en spjæling med en ekstrem dragning mot hverdagsdress og rulletobakk.
Men disse rekvisittene understreker også hans tidløse, nesten forhistoriske tilnærming til nåtiden.
Slik Mike Skinner i The Streets også kombinerte forstadstretthet og generasjonsapatisk angst med ny musikalsk tenkning, er det vanskelig å beskrive korrekt.
Slik John Olav Nilsen nestenbommer på hver eneste tone kommer den til å splitte omgivelsene i hva man skal mene.
Hvilket er essensen:
King Krule er et produkt av sine inspiratorer, snarere enn en etterlikning av noe som helst.
Det gjør hele forskjellen.
BESTE LÅT:
«The Krockadile»
| 1
|
109471
|
Bokanmeldelse:Anne Viken:
«Elise og mysteriet på hesteklinikken»
Anne Viken har skrevet en vellykket miks av detektivfortelling, spøkelseshistorie og alkymigåte; dette er en mangesidig og troverdig andrebok i hennes hestebokserie.
Barne/ungdomsbok 309 sider 199 kr. Det Norske Samlaget
Elise er en heltinne av det snille, ambisiøse og fornuftige slaget.
Hun er hestegal og har allerede bestemt seg for at hun vil bli veterinær.
I andreboken i serien er hun assistent for onkelen Kalle, som har veterinærpraksis på Trollskogen hesteklinikk.
Kalle konkurrerer med Thomas om fast stilling, og snart skjer det mystiske ting med dyrene som Kalle behandler.
Elise tar på seg oppdraget med å renvaske onkelen.
Selv om jeg ikke tror at kjerneleserne skjønner verdien av en fast ansettelse, kjenner alle igjen det klassiske barnebokoppsettet der de gode vinner over de onde og de dumme - og der ondskapen aldri blir skikkelig ond.
Dette er eventyr, og det fungerer.
Flere av personene er varmt og levende skildret, som rotehodet og fagnerden Kalle og Elises nye medsammensvorne i jakten på sannheten, boksetalentet Karin.
Løsningen på mysteriet fungerer, og alle de ulike trådene blir samlet til en lykkelig og rettferdig slutt.
Én innvending er at det kan bli heseblesende lesning innimellom.
Særlig i begynnelsen av boken har forfatteren pøst på med grøss og gru-elementer, og hvert eneste korte kapittel avsluttes på skumleste vis.
Slik bygger man ikke opp ekte spenning, men heldigvis har forfatteren bedre kontroll på virkemidlene sine utover i handlingen.
Alle hestereferansene går denne leseren hus forbi.
Uansett personlige interesser er det morsomt å lære litt om hverdagen som veterinær på landsbygda og føle på kjærligheten til dyrene.
Siden forfatteren selv er veterinær finnes her også fagkunnskap å stole på.
For snille hestejenter må boken være en drøm å lese.
| 1
|
109472
|
Bokanmeldelse:Trude Lorentzen:
«Mysteriet mamma»
Moren til journalist og forfatter Trude Lorentzen blir psykisk syk og tar sitt eget liv da datteren er 15 år.
Først nå klarer hun å gå gjennom tingene etter moren og prøve å forstå hva som skjedde.
Dokumentar 281 sider Kr. 369,- Oktober
Mia Skøien var en selvgående og munter dame fra en bedrestilt kjøpmannsslekt på Hønefoss.
Fra hun var helt frisk til det første selvmordsforsøket tok det bare fire måneder.
«Mysteriet mamma» er en slags dagbok der forfatteren både rekonstruerer livsløpet til moren før hun ble syk og setter sitt eget sorgarbeid under lupen.
Det har blitt en skjønnlitterær dokumentarbok som virkelig gjør inntrykk.
Depresjon er ikke lett å forstå, men forfatteren klarer å formidle hva det vil si å være en pårørende.
Det er sårt å lese om tenåringen Trude som skammer seg over sin syke mor og får utløp for all frykt, omsorg og sorg ved å skjelle ut moren.
Senere i livet er datteren redd for at omverdenen skal se på henne som komplisert på grunn av morens valg.
Og redselen for selv å få den samme sykdommen går som en rød tråd gjennom hele teksten.
Ingen kunne forutse at Mia Skøien skulle gjennomgå en såpass radikal omveltning midt i livet.
Når fagfolk i dag får lese sykejournalen hennes, kan de hverken enes om hvilken type depresjon hun led av eller riktig behandlingsform.
Vitnene til morens liv og sykdom er også få.
Derfor kler det boken at stilen er såpass tvilende og åpen som den er, selv om det i avsnitt kan bli i overkant mange spørsmål å lese.
«Mysteriet mamma» gjør en sykdom som rammer mange, litt mindre mystisk og tabubelagt enn før og angår alle.
| 1
|
109474
|
Bokanmeldelse:Adriana Trigiani:
«En ny begynnelse»
Italiensk-amerikanske Adriana Trigiani synger bokstavelig talt Italias pris i denne rike emigrantromanen.
Sidene dufter av urter, blomster, parfyme og mat.
Roman 610 s. 299 kr. Schibsted
Vi ser for oss de vakre italienske alpene, kirkene, vakre farger og sko- og syarbeider.
Det damper av hardt arbeid og ærefrykt for alle sliterne som likevel maktet å skape og leve anstendige liv.
Trigiani skriver vakkert og sterkt om katolske nonner, men vender tommelen ned for katolske prester.
Og vi leser om opera.
En husmor beregner koketid etter hvor lang tid det tar å synge «Panis Angelicus».
Bikker det over?
Farlig nært, men Trigiani henter inn boken sin med å veve inn mye sorg, tapsopplevelser, krig, sykdom og død.
Men figurene klarer sine livs tyngste løft fordi de har opplevd kjærlighet og er marinert i en rik kultur.
Romanen er Trigianis brev til gamlelandet med sine besteforeldres kjærlighetshistorie som en av bærebjelkene.
Hun beskriver Alpene slik at vi hører bekken klukke, fugler synge og vi ser blomstene nikke.
Ciro og Enza fra Bergamo-traktene tvinges til Amerika og mulighetene der.
Han og broren er foreldreløse og vokser opp i et kloster.
Enza er fantastisk dyktig eldstedatter og en kunstner med synåla.
Nonnene skaffer Ciro læreplass i et skomakerverksted, etter at han har overrasket presten med buksa nede i kirken.
Enza havner i en tekstilfabrikk i New Jersey, men avanserer etter hvert til skattet syerske på Metropolitan-operaen, der hun får jobbe med selveste Caruso.
Etter mange år i USA møtes de to alpeitalienerne igjen og må bestemme seg for om de skal satse på hverandre.
Her får du en dramatisk fargerik og varm feelgood-roman om kjærlighet og skjønnhet.
Grei oversettelse av Tiril Broch Aakre, men minus for slapp og sliten boktittel.
| 1
|
109475
|
Bokanmeldelse:Jonas Gardell:
«Tørk aldri tårer uten hansker»
To unge menn bærer fortellingen om svenske homofiles vei mot aksept og likeverd de første årene etter legaliseringen.
Roman 286 sider Kr. 349,- Vigmostad Bjørke
Begge søker seg til hovedstadens halvhemmelige treffsteder på 80-tallet, begge er som «hvite elger»:
Noen mener de bør utryddes, mens andre forsvarer dem og synes de er vakre i sin sjeldenhet.
Men altfor mange homofile menn rekker knapt å smake på den nye friheten før epidemien (HIV/AIDS) rammer.
Gardell skriver med en intensitet som tar balletak på leseren, alvoret i faktaoppramsingene er så dypt at uten humor og kjærlighet ville boken vært kun et kampskrift.
Men her finnes en stor varme, et oppriktig ønske om å nyansere og uten tvil et hav av egne erfaringer.
Selv når de mest ukuelige motstandere av homofili blir skildret, viser forfatteren raushet og innsikt i det plagede menneskesinnet.
Særlig fokus blir satt på den indre moralske striden hos dypt religiøse mennesker, både den homofile selv og hans nærmeste.
Dramatiske, kryssklippede scener fra et grusomt dødsleie og flørt med melodramaet kler fortellerstemmene.
Miljøene er imponerende skildret, sanseligheten i språket understreker både brutalitet og hjertevarme, teksten lever godt også i John Erik Frydenlunds oversettelse.
Slik blir dette halvdokumentariske prosjektet ekte skjønnlitteratur, en rørende og tankevekkende skjebnefortelling som angår storsamfunnet minst like mye som minoriteten den løfter frem.
| 1
|
109476
|
Bokanmeldelse:Siri Pettersen:
«Odinsbarn».
Første bok i trilogien «Ravneringene»
Romandebutanten Siri Pettersen har klart å skape et helt eget univers, selv om deler minner om så vel nynorsksagaen «Song for Eirabu» som verdenssuksessen «Game of Thrones».
Roman 621 sider Kr.
299,- Gyldendal
Det er først og fremst det gjennomarbeidede språket og fraværet av spekulative effekter som hever dette verket høyt over mange andre andre i den overbefolkede fantasy-sjangeren.
Boken byr på sitrende spenning og gode figurer i et univers der Odinsbarn/mennesker er ubrukelig «råta», og ingen helt vet hvilken gud de tolv lederne regjerer for.
15 år gamle Hirka er ikke som alle andre, hun mangler både halen og de spesielle evnene alle andre har.
Hun kjemper for livet, men mot drap, i verdener som stadig bygges ut med nye mysterier.
Uten å sløse med hverken romantikk eller voldelige skildringer huker forfatteren inn sin leser.
| 1
|
109477
|
Bokanmeldelse:Øystein Wiik:
«Casanovasyndromet»
I Øystein Wiiks «Casanovasyndromet» møter vi for fjerde gang eventyreren Tom Hartmann og hans ekskone Cathrine Price.
Krim 297 sider Kr.
299,- Aschehoug
Cathrine vil gifte seg på ny og rigger til storslått bryllup på beste Oslo vest.
Men idet hun seiler opp midtgangen i kirken, tar brudgommen beina fatt og forsvinner midlertidig ut av historien.
Samtidig i Boston, USA:
Den norske Harvard-studenten og roeren Georg Johnsson blir drept under en regatta.
Halshugget idet en vaier ryker.
Drap eller ulykke?
Den plystrende politietterforskeren Marco Paradossi tar saken.
Og tilbake i Oslo igjen påtar Tom Hartmann seg å lete etter den forsvunne brudgommen.
Alle spor fører til Venezia, der mørke leker utspiller seg i skyggen av det store karnevalet.
Det passer usedvanlig godt, siden Wiiks stil trygt kan kalles karnevalistisk.
Han er dessuten en kjenner av byen og dens historie.
Her bugner det av det aller meste.
I den store dropsposen som utgjør moderne spenningslitteratur kan det være fristende å kalle Wiiks bøker for «eventyrkrim».
Mens forfattere som Leif GW Persson og Jørn Lier Horst bestreber seg på å skildre politiarbeidet nøyaktig og realistisk, befinner Wiik og eksempelvis Fred Vargas seg på en helt annen planet.
De skriver eventyr i moderne kulisser.
Tilhengere av streng sosialrealisme er herved advart.
Ikke tro på terningen.
Men for alle som kan tenke seg en ellevill kanefart med innlagte kulinariske happeninger og mengder med vin og operamusikk, er det bare å hive seg på.
Her er til og med erotisk veiledning av en slik art at jeg personlig nesten synes det er trist at den kommer såpass sent i livet.
Samtidig er jeg jo glad for at det ikke er meg som skal stå for høytlesningen rundt om på bibliotekene.
Plottet er aldeles spinnvilt, men pent behandlet, slik at alt kommer ned, om ikke på beina, så i det minste som en pent landet drone.
| 1
|
109478
|
Bokanmeldelse:Ingvar Ambjørnsen:
«Kaptein Nero»
I bok fire i serien om «Samson & Roberto» er radarparet Samson og Roberto fortsatt i full vigør på pensjonat Fjordgløtt.
Barnebok Illustrert av Per Dybvig 120 s. 249 kroner Cappelen Damm
Den lurvete hunden og den slu katten arvet i første bok «Arven etter onkel Rin-Tin-Tei» uventet et pensjonat, noe som reddet dem fra en grå tilværelse i en nedslitt bygård.
Siden har paret vært å treffe i to andre bøker, i hørespill på radio og teateroppsetninger.
Livet på pensjonatet går sin fredsommelige gang med sin brokete og sjarmerende besetning.
Pikkoloen, grevlingen Greta dekker frokostbordet, alt-mulig-oteren Olli reparerer toalettet og enkefru Gåthaug sliter med sine indre demoner etter at ektemaken bokstavelig talt fløy sin vei.
Men under overflaten ulmer det, i det Fredrik fra fyret kommer roende og rapporterer om et ondt, gult øye som vaker ute i fjorden.
Vennene holder råd og legger deretter ut på en ekspedisjon for å foreta nærmere undersøkelser av det mystiske øyet.
Ingen skal beskylde Ambjørnsen for å være forutsigbar.
Faren som truer under vannoverflaten, viser seg å være langt verre enn vennene i sin villeste fantasi kunne ane.
Handlingen tar av i rakettfart, og man skal jammen holde tunga rett i munnen for å følge med på utviklingen.
Realismen kan man glemme, her blir robot-tenner omgjort til driller, vennene spiser seg gjennom en vegg av pæregelé, det dukker opp ubåter og sultne haier.
Kaptein Nero er en historie full av humoristiske krumspring og referanser til annen litteratur, ikke minst Jules Vernes «En verdensomseiling under havet».
Om historien har en moral, må det være at det gode seirer over det onde, at man kommer lenger med vennskap og godhet enn med onde og utspekulerte planer.
Gjennom hele boken kan vi glede oss over Per Dybvigs elleville tegninger som levendegjør historien.
«Kaptein Nero» er en bok som egner seg ypperlig for høytlesning eller som lydbok for hele familien på lange bilturer.
| 1
|
109479
|
VG har testet ny danskebåt
MS «STAVANGERFJORD» (VG)
Endelig har vestlendingene fått den danskebåten de fortjener.
En helt ny fergeopplevelse venter.
Et halvt år forsinket, og etter mye småkluss i starten, kan vi fastslå at fergetrafikken mellom Vestlandet og kontinentet (danske Hirtshals) har nådd et tidsskille med den nye naturgass-fergen MS «Stavangerfjord»:
I hvert fall er det bare blide fjes å se om bord.
Vestlendingene, og en håndfull ferierende dansker, later til å være veldig godt fornøyd med den nye sjøveien til Europa.
Åpen og luftig
Ny-fergens langsgående arkade på 7. dekk, der vi finner både spisestedene, salongene og barnas lekerom, gir fergen et åpent og luftig preg.
Fergen er passe stor og lett å finne fram i.
Fjord Line skal også ha ros for å ha avsatt god plass til kafeteriaen og buffet-restauranten, der flesteparten av passasjerene spiser.
Men de må lære av NRK, og deres programmer om Hurtigruten og Sommerbåten, og snarest få opp et par skjermer som viser seilingsleden.
Ettersom vi seiler «innaskjærs» halve turen, vil vi vite hvor vi er.
Fjord Lines MS «Stavangerfjord», bygd ved Bergen Group Fosen, er 170 meter lang og har plass til 1500 passasjerer og 600 biler.
Skipet skal trafikkere Bergen-Stavanger-Hirtshals (17 timer) og Langesund-Hirtshals (4,5 timer).
Tidlig neste år settes også søsterskipet MS «Bergensfjord» i trafikk.
Dermed blir det daglige seilinger Bergen-Hirtshals året rundt.
LUGAREN:
Vår utvendige standard 2-sengs lugar var trang, men stort vindu ga godt med lys.
Deilig med nytt, fresht interiør.
Smart, plassbesparende søppeldunk på badet.
TV med norske og internasjonale kanaler.
MAT OG DRIKKE:
Med fire restauranter (buffet, gourmet, tapasbar og romslig kafeteria) pluss smørbrød- og pizzadisk på soldekket, er mattilbudet om bord både bredt og variert.
Pluss for eget barnehjørne i buffet-restauranten.
I tillegg 24-timers kiosk ved resepsjonen med både vått og tørt.
Bra!
I tapasbaren så vi ikke en eneste sjel.
Vårt tips er at dette arealet nokså snart omformes til spillehall med mini-kasino - slik Fjord Line opprinnelig planla å innpasse.
UNDERHOLDNING:
Ung svensk kvartett sang og danset på scenen i «Fjord Lounge».
Friskt!
I tillegg ble vi invitert med på filmquiz.
Skagerraks minste dansegulv.
FOR BARNA:
Aktivitetslek for de minste rett etter avgang fra Bergen.
I tillegg er det ballrom og TV med tegneserier tett på kafeteria-bordene på 7.dekk.
Litt små skjermer, men smart plassert.
Rom med spilleautomater for de litt større små.
TAXFREE:
Romslig taxfree-butikk på 6. dekk med egen avdeling for moteklær (kjente merkevarer), klokker og smykker.
Blant de beste tilbudene vi fant var en liter Absolut vodka og Gordon's dry gin til 145 kroner + «ta fire betal for tre»-tilbud på Martini.
Alkoholsalget åpner for øvrig ikke før skipet forlater Stavanger ved 21.30-tiden.
MILJØ/ KOMFORT:
Vi falt for panoramasalongen «Fjord Lounge» fremst på 7. dekk, et supert sted å sitte når skipet seiler forbi Haugalandet, Karmøy og inn mot Stavanger i kveldssol.
Nye «Stavangerfjord» har godt med komfortable skinnstoler for dem ikke tar seg råd til lugar, men å kalle et sterilt, firkantet røykerom for Havana Cigar Club er vel i drøyeste laget.
Spennende blir det også å se hvordan ny-fergen tar nordsjøbølgene når vinterstormene setter inn.
PRISER:
Utvendig standardlugar koster 1479 kroner en vei Bergen-Hirtshals.
Vi valgte å spise buffetmat, og skvatt da servitøren ba om 346 kroner for en.
Men så er altså drikkevarene - også så mye du vil ha av øl og vin i de rundt to timene bordsettingen varer- inkludert i prisen.
I kafeteriaen koster smørbrødene 54, pizzastykkene 32 og salattallerkenen 60 kroner.
En 3-retter i gourmet-restauranten Grieg koster 419 kroner, mens en halvliter i baren koster 47.
| 1
|
109480
|
Teateranmeldelse:Død og pine!
Små bøllefrø dør fortjent på rekke og rad på Det Norske Teatret i høst - og det er en fryd!
Musikal:
Det Norske Teatret «Shockheaded Peter»
Av Julian Crouch og Phelim McDermott Til norsk ved Are Kalvø Regi:
Erik Ulfsby Originalmusikk:
The Tiger Lilies
I rollene:
Vidar Magnussen, Kristin Grue, Unn Vibeke Hol, Jon Bleiklie Devik, Ingunn B. Øyen, Niklas Gundersen, Espen Beranek Holm (orkesterleder) m.fl.
En fryd for både øyne, ører og våre mørke sider som synes det er herlig med groteskerier bare de er dratt langt nok ut.
Og det skal jeg love deg at de er i «Shockheaded Peter».
Dette er stykket som egentlig skulle gått høsten 2011, men som ble tatt av plakaten etter Utøya-tragedien.
Det virker som en helt korrekt beslutning, selv om «Shockheaded Peter» i bunn og grunn bare er tøys.
Norge var likevel ikke klar for morbiditeten som ligger i bunn av dette stykket i 2011.
Får som fortjent
Det blir presentert som et stykke om barn for voksne.
Greit nok.
Tar du det som skjer på scenen for bokstavelig - og det kan jo barn fort gjøre - vil du nok få problemer med nattesøvnen.
For her straffes barna på verste måte, med døden, når de blir uskikkelige.
Margrethe Munthe blir snill tante i forhold til moralen i de ti enkelthistoriene her; er du for eksempel så dum at du leker med fyrstikker selv om mamma har sagt at du ikke får lov, ja så brenner du opp.
Og spiser du ikke suppa di, svinner du hen og blir borte.
Enkelt og greit.
Utgangspunktet er rundt 170 år gammelt.
Da skrev den tyske psykiateren Heinrich Hoffman «Der Struwwelpeter» («Busteper» på norsk) som reaksjon mot snillisme i barneoppdragelsen.
I 1998 tok to engelskmann fatt i boken og lagde et rammeverk til en hel musikal som raskt ble en suksess.
De skapte selv en lignende motbølge som det Hoffmann gjorde; i en tid da det meste skulle være rosenrødt i musikal-verden, satset de på svart humor, død og annen styggedom slik at tanken om hva en musikal kunne handle om tok en ny og - for mange - befriende vending.
Fremdeles henger det igjen mye tysk (musikken) og engelsk (humoren), men Are Kalvø har gjort en fenomenal jobb med å oversette teksten til nynorsk - den er for eksempel forbilledlig enkel og naturlig i sangrimene og ekstremt velflytende og passe pompøs i tekstbrokkene.
I munnen på seremonimester, frister og sirkusdirektør Vidar Magnussen (som fremstår som en ond Willy Wonka) skaper Kalvø både stor humor og prosa, selv om man av og til må konsentrere seg ekstra for å høre etter fordi nettopp Magnussen er en så innbitt, fresende og lidenskapelig ond pådriver av hele showet.
Mye av ansvaret for fremdriften hviler på skuldrene til Vidar Magnussen.
Det klarer han med glans, Magnussen er rett og slett fjetrende god i sin rolle, men han har selvfølgelig også ypperlige medspillere rundt seg hele tiden.
Det er heller ingen tvil om at «Shockheaded Peter» vil falle i smak hos alle som allerede har en svakhet for Brecht og Weill, samt Tom Waits.
Eller Kaizers Orchestra-forestillingen «Sonny», for den saks skyld.
Tipper at regissør Erik Ulfsby har studert dem ekstra nøye før denne forestillingen, slik både de engelske skaperne av stykket, samt The Tiger Lilies som har skrevet musikken, også har gjort.
Kabaretfølelsen er påtrengende, akkurat slik det skal være i denne settingen.
Ompa og klezmer går hånd i hånd med mer strait pop og danner helhetlige tablåer som fort kan bli klassiske, ikke minst den nydelige balladen «Robert flyg» eller de elleville «Jegaren som la seg for å sove» og «Små ekle bøllefrø».
Disse numrene er helt ubetalelige og blir backet av et skreddersydd band med ukulele, tangenter, trommer og tuba der Espen Beranek Holm briljerer som sidekick til seremonimester Vidar Magnussen.
Riktignok mistenker vi Magnussen for å improvisere frem spor av både Espen Lind, Jokke og Kirsti Sparboe i monologene sine, men hva gjør det når sitatene passer?
Og da har vi ennå ikke nevnt scenografien som kan bli statisk midtveis i stykket, men som har et par gispende originale effekter (se opp for en elefant...) som redder det hele.
«Shockheaded Peter» er i det hele tatt en forestilling der alle ledd passer perfekt til hverandre.
Resultatet er at selv grotesk tull og tøys og overdrevne moralregler kan være super underholdning.
| 1
|
109481
|
Showanmeldelse:Tommy Steine - «Livredd»
Tommy tar en Knausgård, og kommer unna med det.
Christiania Teater, Oslo.
Med:
Tommy Steine og Maria Mohn
Hadde noen fortalt meg på forhånd at den tidligere svært så breiale oslogutten skulle avslutte showet sitt med et sitat av «Min kamp»-forfatteren ville jeg garantert fnyst og hånledd.
Det skal jeg lett innrømme.
Men Christiania teater forlater jeg med et fornøyd smil om munnen og en aldri så liten klump i halsen.
Her har noe skjedd.
Borte er nesten alle billige sex-blødmer, og lytehumoren vi fikk fra ham sist med «Komikameratene» på Latter.
Greit, et par tjukkasbilder får gå under radaren.
Tilbake står en selvironisk og reflektert gladgutt og har levert et show rett fra hjertet.
Tommy heises ned fra taket og gjenskaper en av tidenes flaueste norske TV-øyeblikk da han selv ble «rikspysa» og brøt sammen i en fjellvegg i «71 grader nord».
Og han graver grundig i pinlighetene uten selvmedlidenhet.
Han fortsetter med enda ferskere flauser, den famøse bilsvindelen i Drammen dissekeres og det er Tommy selv som er dusten som ignorerte alle alarmsignaler.
Befriende moro.
Frykt og fobier er gjennomgangstemaet, han sveiper blant mye annet innom araknofobi og flyskrekk.
Noen poenger har man nok hørt før.
Men Tommy timer det bra, han er dyktig på slike «vanlige mann i gata»-undringer.
Han synger også, godt hjulpet av den fabelaktige multiinstrumentalisten Maria Mohn crooner han med selvtillit.
Scenografien er lekker, videoprojeksjonene gir oss både skrekkfilm-setting og familiebilder av unge Steine.
Og det her kveldens største overraskelse kommer.
Tommy snakker om vonde barndomsminner med vold og usikkerhet og hovedpersonen kaster seg ut i en overdådig ballade.
Svulstig-overdose?
Mulig det, men det er så tydelig for alle i salen at dette er ett hundre prosent ektefølt at det er fort glemt.
Dessverre topper han det med en «mediemotgang»-kavalkade, den eneste gangen Steine bikker over i selvmedlidenheten.
«Too much», men det ødelegger hovedinntrykket:
Brøleapen Tommy har blitt voksen, og det kler ham ganske godt!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109482
|
Film:Blå nedtur
«Det er ikke viktig hvor du kommer fra, men hvem du velger å være!».
Budskapet, leveregelen i «Smurfene 2» gjentas mange ganger, men det når aldri helt frem til publikum.
Visdomsordene avleveres nemlig så generisk og uten innlevelse at det blir bare ord.
«Smurfene 2» tar de små blå tilbake til Europa hvor de opprinnelig kom fra, men er en liten nedtur.
En kidnapping (eller smurfnapping om du vil) står sentralt:
Trollmannen Gargamel i Paris (aldeles forferdelig dubbet med en slitsom gebrokken aksent) tar Smurfeline til fange.
Gjennom henne er målet å nå frem til Pappa smurf som sitter på oppskriften og hemmeligheten bak smurfeessensen som gir makt og magiske evner.
Den streite «krimhistorien» er ikke uengasjerende i seg selv:
Dersom du holder for ørene kan det blant annet være moro å se onde Gargamel ommøblere på Paris' skyline.
Ellers er det amerikanske «blikket» filmen angriper Paris med rimelig klisjefylt: alpelue, gourmetsnobberi etc, ja du vet.
Hovedproblemet med «Smurfene 2» er den oppspilte, masete tonen det hele er fortalt i.
Med en hel hær av små blå som vil til orde blir det vanskelig å få grep om den enkelte smurf rett og slett, med pappa smurf som et hederlig unntak.
De maser og kjaser i munnen på hverandre, filmskaperne virker livredde for å kjede de små, og ender opp med å droppe alle sjanser til pustepause og refleksjon.
Den norske dubbingen når også et lavmål med «Smurfene 2».
Jeg er klar over at retningslinjene fra de store studioene er ganske så strenge i forhold til hva man har lov å si i den norske oversettelsen, og med et vell av karakterer å slippe til kan det ikke ha vært lett.
Til neste film, den er allerede planlagt, bør man under alle omstendigheter legge seg litt mer i selen for å jobbe frem bedre og mer forståelig norsk.
Både skuespillerne og de unge kinogjengerne fortjener det.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109485
|
Fengslende føle-TV
(TV-ANMELDELSE)
Selv uten et snev av originalitet, klarer «Stjernene på slottet» å fange oppmerksomheten din.
Og holde på den gjennom flere herre-måltider.
«Stjernene på slottet» går ut på at fem norske kjendiser, i
denne debutsesongen Gro Hammerseng, Toralv Maurstad, Dennis Storhøi, Lise Karlsnes og Fredrik Græsvik, reiser til et slott i Toscana.
Der får de én dag hver som handler om dem, og hvor de legger opp dagene med mat og aktiviteter de selv velger ut.
Til gjengjeld forventes det at de skal snakke om seg selv fra frokost til kvelds, og svare på de spørsmålene deres med-stjerner måtte ha.
Om det høres kjent ut kan det enten være fordi dette programmet lenge har gått sin seiersgang på svensk TV.
Eller fordi det etter hvert er kommet så mange lignende konsepter at «Stjernene på slottet» nå fremstår som en hybrid kopi.
Men ikke en blek en.
Dette er føle-TV på sitt mest velfungerende.
I et balansepunkt mellom det hverdagslige og det storslåtte, skaper programmet en ramme som tydeligvis får celebritetene til både å slappe av og løsne på stemmebåndene.
Med på sengekanten
Oppskriften er tilsynelatende enkel.
Hver kjendis blir introdusert med arkivbilder og en fortellerstemme som oppsummerer deres meritter.
Vi får følge dem litt i kulissene: på sengekanten med Fredrik Græsvig, under morgentrim med Toralv Maurstad og mens Lise Karlsnes fikser sveisen.
Men hoveddelen av tiden er viet til samtaler rundt frokostbordet, lunsjbordet og middagsbordet - samt litt lek og avveksling i aktivitetene som bryter opp måltidene.
Underveis som kjendisene forteller om seg selv, klippes det til private bilder, arkivmateriale og reaksjoner fra de øvrige slottsgjestene.
Samt til klipp av hovedpersonen selv i én til én-intervjusituasjon.
Denne anmeldelsen er basert på de to første programmene, viet henholdsvis Hammerseng og Maurstad.
De har begge lange karrierer og mye omtalte privatliv å øse av, som langt på vei skaper fascinasjonen.
Karlsnes på sin side viser seg som en lovende kjendisreporter - som går rett på private spørsmål uten å nøle.
Av og til kan man være så inne i fortellingene at det nærmest virker forstyrrende når lyd fra arkiv- eller intervjumateriale klippes over middagssamtalen.
Samtidig gir vekslingen fra tårekanaltirrende alvorsprat rundt bordet til intern småkjekling under de uformelle aktivitetene en god balanse mellom skjemt og alvor.
Som helhet kan «Stjernene på slottet» oppsummeres med setningen Toralv Maurstad uttaler i første program:
«Det er en redelighet uten å være kjedelig».
INGVILL DYBFEST DAHL
| 1
|
109486
|
Bokanmeldelse:Åsmund Svendsen:
«Halvdan Koht»
Halvdan Koht (1873-1965) satte preg på både historiefaget, målsaken og utenrikspolitikken.
Ny biografi setter hans famøse feilskjær før krigen i riktig perspektiv.
Biografi 474 sider Kr. 399,- Cappelen Damm
Flere hyllemetere med kritikk er skrevet om den norske regjeringens unnlatelsessynder ved opptakten til andre verdenskrig.
Den militære beredskapen var altfor dårlig, signalene om et forestående tysk angrep ble ikke tatt på alvor, og den forsinkede mobiliseringen hadde et kaotisk preg.
Få enkeltpersoner har fått mer av skylden enn daværende utenriksminister Halvdan Koht.
Også denne ferske biografien har satt av mye plass til denne problematikken.
Men her er det fremfor alt bredden i Kohts virke som trer frem.
Han var en ruvende historiker med internasjonalt nedslagsfelt og klarte samtidig å nå til topps i politikken.
Koht var dessuten en sentral drivkraft i fredsbevegelsen og sto gjennom flere tiår i skuddlinjen i den norske målstriden.
At han som sosialist også inkorporerte fremveksten av «arbeiderpartistaten» og det egalitære Norge, gjør Koht til et uunnværlig prisme for alle som vil forstå vår nyere historie.
Åsmund Svendsen har på forbilledlig vis klart å formidle sammenhengen i Kohts mange roller.
Hovedtesen er at Koht var en evolusjonistisk historiker, mer enn en radikal politiker.
Ikke bare Norge som fellesskap, men også språket vårt skulle vokse sammen.
Arbeiderbevegelsen og samnorsken var derfor to sider av samme sak, nemlig logiske svar på historiens utvikling.
At fredsarbeidet henger sammen med uviljen mot opprustning, er kanskje mer opplagt.
Men i denne boken presenteres vi for en internasjonal kontekst som rokker ved oppfatningen av at Koht ganske enkelt var naiv.
Det sannsynliggjøres endog at spirene til dagens norske utenrikspolitiske linje - fredsnasjonen - ble sådd av den visjonære professor-politikeren.
Svendsen er en god formidler, som sørger for at vi også blir kjent med privatpersonen Koht, gjennom dagboksnotater og andre kilder.
| 1
|
109488
|
Bokanmeldelse:Jason (pseudonym for John Arne Sæterøy):
«Savnet katt»
Underfundig om mennesker, maskiner og katter er denne mesterlig enkle og gripende grafiske romanen.
Tegneserie/roman 152 sider Kr.
298,- Magicon
I et univers av menneskelige dyrefigurer, roboter og katter med et oppdrag, klarer fortelleren å skape en eksistensiell og sober fortelling om kjærlighet og lengsel.
Den klassiske detektivfiguren Dan ligner Humphrey Bogart - selv i hundeskikkelse.
Da han finner en savnet katt, finner han også mystiske Charlotte.
De to kommer hverandre nær og utveksler uten for mange ord historien om sine savn og nederlag.
Så forsvinner hun.
Da blir fraværet ekstra tungt, stillheten rungende, tegneren lar klikk fra en lighter eller en lysbryter manifesteres i sjeldne ord.
Men Dan møter oftest menneskenes mørkere sider, gjennom sine klienter må han forholde seg til vold og svik og grådighet.
Tusjtegningene er utsøkt enkle.
Formatet er rigid.
Figurene mangler iris i øynene, men også dette er et mønster som brytes som et overveldende sterkt virkemiddel.
I enkelte sekvenser skaper fraværet av detaljer og nyanser en monotoni som absolutt kler hovedpersonens følelser, men som også tretter leseren.
Mot slutten vendes historien bort fra møtet mellom mennesker, en slags sci-fi-invasjon og karikert underholdningsgladvold ryster fortellingen og skaper en uforståelig forvirring.
Katten vet hvorfor ...
| 1
|
109489
|
Bokanmeldelse:Trine Vollan:
«Stockholm»
Trine Vollan har skrevet en tidvis svært vakker bok om å velge sitt liv.
Roman 203 sider Kr.
299,- Schibsted
«Jeg har ikke talent for familie,» skal Ingmar Bergman ha sagt.
Om han viet sitt liv til kunsten, er likevel familien hans viktigste og mest utforskede landskap.
Trine Vollan er filmskaper og dramatiker, og dette er hennes debutroman.
Hovedpersonen er filmskaper, mor til to små barn og kjæresten til Henrik.
Hennes store forbilde er Bergman, og hun har et inderlig ønske om å møte ham og lage en dokumentarfilm.
Det er vanskelig å sjonglere kunsten og familielivet, og kanskje aller vanskeligst å møte tradisjonelle forventninger.
Visst er vi frie, heldige - men forventningene til morsrollen er ofte fylt av harde bud.
Mellom barnehagehenting og forsøk på noen pust i bakken drømmer fortelleren om å møte den svenske filmskaperen før det er for sent.
En av hennes nærmeste venner er bestemor hjemme i Norge, som hun bestandig har for liten tid i telefonen til.
Bestemor - født samme år som Bergman, men under så ulike vilkår og med så ulike muligheter.
Bestemoren som oppleves så mye eldre, fordi hun fulgte et forventet mønster som Bergman brøt?
Denne kontrasten er en av romanens viktigste elementer, selv om den blir litt for tydelig enkelte steder.
Gjennom å utforske Bergmans liv, stiller hovedpersonen samtidig spørsmål til egne livsvalg.
Mannen, barna, livet.
De ulike språklige nivåene er gode.
Det er overraskende enkelt, refleksjonen omkring Bergmans liv og arbeid er lett å følge.
Humoren er også karakteristisk, særlig i dialogen med bestemoren, eller i møte med svenske venner og landsmenn.
Til slutt:
Romanen er poetisk midt inne i sin ærlige livsutforskning av kjærlighet, kunst og liv.
Jeg håper Vollan skriver mer skjønnlitteratur i krysningspunktet mellom poesi, humor og oppriktighet.
| 1
|
109492
|
Bokanmeldelse:Jørn Lier Horst:
«Hulemannen»
Lier Horsts nye krim er en spennende miks av journalistikk og politiarbeid.
Kriminalroman 350 sider Kr. 379,- Gyldendal
Noen uker før jul blir en dypt ensom mann funnet død alene foran TV-en.
Like etter blir det funnet en annen død mann på en juletreplantasje ikke så langt unna.
Ingen av dødsfallene er så tilforlatelige som det kan se ut for, og snart er vi inne i en spennende opprulling av noe som viser seg å være en svært så omfattende krimsak.
Det er politimannen William Wisting og hans journalistdatter Line som nok en gang spiller hovedrollene.
Line jobber i VG, og vil bruke skjebnen til den avdøde mannen foran TV-en til å lage en featuresak om ensomhet i dagens samfunn.
Riktig timet til den søte juletid.
Hennes far får for sin del mer enn nok med å følge trådene i det som utvikler seg til en komplisert historie om identitet og drapsmotiver.
Historien blir etter hvert så omfattende at Wisting og hans kolleger denne iskalde desembermåneden også får besøk av en hel delegasjon FBI-folk.
Selv om William Wisting gjør sitt aller beste for å holde pressen unna saken, løper selvsagt reportasjearbeidet og etterforskningen til slutt sammen i en dramatisk finale.
Det er en av bokens største styrker at den illustrerer så godt hva godt og systematisk sporarbeid kan lede til, både innenfor journalistikk og politiarbeid.
Det tar riktig nok litt tid før historien kommer skikkelig i gang.
Men forfatteren legger med stødig hånd ut det ene sporet etter det andre - også villspor.
Et effektivt verktøy for å få leseren til å henge med i historien.
Slik klarer Horst å skape en engasjerende historie, ved hjelp av enkle, men velfungerende litterære virkemidler.
| 1
|
109493
|
Robbies lekeland
Liten gutt.
Enormt show.
KONSERT:
Robbie Williams STED:
Viking Stadion, Stavanger PUBLIKUM:
25.000
Det er ti år siden sist han spilte i Norge.
Selv om det ikke føles slik.
I mellomtiden har Stoke-guttungen vært ambulerende møblement hos Fredrik Skavlan - sist mente han medgjest Karl Ove Knausgård så ut som Gandalf, før han bablet noe om «man thoughts.»
Hele greia en planlagt iscenesettelse, men med mer enn et snev av kløktig improvisasjon.
Akkurat slik er Robbie Williams live også.
På uhyre lite subtilt vis pakker det tidligere Take That-medlemmet inn at han hverken er verdens største vokalist, og ikke alltid har verdens mest enorme låter tilgjengelig.
Eller at han har lagt seg litt ut.
Han er uansett det mest sjarmerende tacky på denne siden av Las Vegas-utgaven av Elvis.
Du verden som det funker.
Det funker at scenen er kledd i det pureste gullplett, med en enorm avstøpning av Robbies hode midt inni.
Det funker at han ankommer scenen ut av sitt eget topplokk, drøye femti meter over scenen.
At han glir nedover til scenegulvet til «Hey Wow Yeah Yeah».
At han har enda flere hodeavstøpninger, hvis oppgave er å slippe ballonger, pruste damp og sprute vann som et annet fornøyelsesparkinnslag.
39-åringen er en liten gutt i et enormt lekeland, der ingenting er for idiotisk, for selvsentrert eller vanvittig.
Dessuten prøver han ikke å uttale «Stavanger».
I stedet tituleres publikum konsekvent som «Norway».
(«I am Robbie «Fucking» Williams.
Are You Norway?
For the next two hours, your ass is mine»).
Gjennomplanlagt og enkelt, men effektivt.
Og med øyeblikk der han mesterlig faller ut av regien.
For eksempel på stadiet han vanligvis plukker opp ei jente blant publikum.
I stedet velger han en kar i gul jakke, plastkongekrone og løsbart.
Som introduserer seg selv som Greg from Coventry, og blir med i en vanvittig sengedansversjon av «Strong».
Sannsynligvis det mest hysterisk morsomme undertegnede har sett på en konsert noensinne.
Eller når han, dog mer regissert, mimrer over sin historie som norgesvenn:
«We got such history, you and me.
I´ve missed you guys, I wanted to speak to you in your mother tongue: Jejh hahr ehn stuhr pikh.»
En avsluttende pre-ekstranummermedley, der hodet bak ham ekstremanimeres - åpenbart for å skjule at han nå spiller sine mest ordinære og dølle låter, er glemt når den lille gutten viser seg som voksen mann, skryter av sin fantastiske famile, sitt fantastiske band og skyter nydelig fyrverkeri på «Angels».
Før han faktisk blir igjen og synger siste verset på nytt.
Helt alene.
Også regissert.
Men fór en regi.
| 1
|
109494
|
Forglemmelig
Hva har skjedd med Ricky Gervais i Hollywood?
Vi får håpe at denne intelligente komikeren, som dannet humorskole i hele den vestlige verden med «The Office» og «Extras», sitter på en utspekulert mesterplan.
Kanskje vil han bruke lønnen fra drømmefabrikken på noe spektakulært nyskapende, og filmer som denne forglemmelige «romkomedien», kan tilgis.
Det som måtte finnes av skarpe kanter er nøye barbert bort og Gervais' sanne, selvreflekterende jeg kommer egentlig bare til overflaten på kommentarsporet når han setter sin egen regissør i forlegenhet.
Bakomfilm, flauser og avsløring av hvordan spøkelseseffektene ble laget som ekstra.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109497
|
Kaos i null
Så aldeles inni granskauen pretensiøst, ubegripelig og dumt, at det neste blir interessant.
MED:
Manuela Velles, Charlotte Rampling, Bebe Rebolledo, Asier Newman, Nicolas Cazale, Raul Pena, Gerrit Graham.
HANDLER OM:
Ana er 18, kunstner, en fri sjel, som bor med sin far i en grotte på Ibiza.
Når hun blir plukket opp til å bo i et avantgardistisk kunstnerkollektiv i Madrid, starter henne livs reise.
Hun finne kjærligheten, hun blir funnet av en hypnotisør som finner utallige kvinneskjebner gjennom to tusen år i henne, hun finner desperasjon, hun finner berberes og innfødte indianeres dypeste (kvinnelige) hemmeligheter, hun finner Irak-krigens største jævel, hun finner en seilbåt, hun finner New York.
Hun finner, kort sagt, det meste.
DOM:
Gjennom mer enn 20 år som filmanmelder har jeg sett mye pretensiøst, meningsløst sludder.
Denne kommer på en solid 10-på-bunn-liste.
Derfor - av respekt for mulige totalt annerledestenkende:
Kanskje er det et mesterverk skjult i dette komplette kaoset?
Himmelhøyt over mitt hode, i tilfelle.
| 0
|
109498
|
Overbevisende
DVD-anmeldelse
Regi:
Isabel Coixet Med:
Ben Kingsley, Penélope Cruz, Peter Sarsgaard
Det er kidsa som går på kino, så flere av de beste filmene for voksne går rett på DVD nå om dagen.
«Elegy», basert på Philip Roths roman «The Dying Animal», er ekstremt velspilt.
Såpass, faktisk, at selv Dennis Hopper overbeviser.
Kingsley er superbt nyansert som en klassisk Roth-figur:
Patetisk, kåt og komisk - vel vitende om sin egen idiotiske situasjon.
Og Cruz er nydelig som kvinnen som gir den aldrende akademikeren en siste runde i de seksuelle manesjen.
Hun burde fått Oscar for denne snarere enn den karikerte rollen hennes i «Vicky Cristina Barcelona».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109500
|
Mer Montana-mania
Mat for fansen - men hva er det denne filmen forsøker å si?
HANDLER OM:
Hannah Montana er en superstjerne, et fenomen, bade i filmens fiktive univers og i virkeligheten forøvrig.
Men hun er også skolejenta Miley, og idet faren føler at datterens dobbeltliv har gitt henne for mange stjernenykker, tvinger han henne hjem til Tennessee for at hun skal finne tilbake til sitt egentlige jeg og bli mindre materialistisk.
Dermed blir det cowboys og låvedans for den unge divaen, og Miley må ta stilling til hvem hun egentlig er.
DOM:
Det er inneforstått at publikum er kjent med konseptet, og kjøres på med crescendofylte seanser, med Disney Channel-estetikk og knall-og-fall-humor av det enkle slaget.
Forviklingene går ut på slikt som at Miley/Hannah må være to steder på en gang - det er mange kostymeskift og parykker.
Mye landsbygdfetisjisme og amerikanske kjerneverdier.
Og det er greit nok, tidvis fengende.
Dette er en film laget for å mate Hannah Montanas trofaste fanskare av glitterglade tweens.
Disney tro er det med en god dose moral og prat om å være seg selv, men budskapet her har blitt ganske forvirret (spoiler alert):
Idet Hannah endelig gjør et offentlig forsøk på å avsløre sin doble identitet for å være ekte, slik hun har lært på bondelandet, møtes forsøket med så mye protester at hun såvidt rekker være seg selv i en sang for hun tar sitt alter ego tilbake, etter argumenter som:
Du vil vel ikke ødelegge drømmene deres?
Det er det Hannah Montana handler om.
Så gullkua får leve, og Hannah Montana-maskineriet kan valse videre inn i nye ungpikehjerter.
Men akkurat hva som skulle være budskapet i denne filmen, forblir uklart.
| 0
|
109501
|
Kvalitets-deadline!
En skikkelig, drivende, fullformats kvalitetsthriller fra pressemiljø - og maktens øverste sirkler.
HANDLER OM:
Tre mord skjer i rask rekkefølge i Washington:
En veskenapper, et pizzabud og en sekretær i en senatskomité.
Den meget rutinerte reporteren Cal McAffrey (Russell Crowe) i avisa Washington Globe tar saken.
Det viser seg snart at drapene har vide forgreninger.
Snart blir en kongressmann trukket inn - Cals studiekamerat fra lang tid tilbake.
Og spillet er i gang, et spill om makt og sex og milliarder av dollars.
Ingenting - jeg lover: ingenting!
- er akkurat som det ser ut...
DOM:
Thrilleren «State of Play» er en sann fryd for øye og hjernen; et røft og omfattende smart plott, energisk sydd sammen i en hektisk samtid - som, dessverre, også inkluderer en pressemakt på vikende front.
Det er kvalitet på alle hold.
Skuespillerne leverer plettfritt og konsentrert, med Russell Crowe som det rufsete, hardtlevende midtpunkt.
Men også mindre roller skinner.
Som Helen Mirren i sin pressede redaktørrolle.
Unge Rachel McAdams er 100 prosent troverdig på sin vei fra ørlite lettbent nettblogger til en skikkelig gravende journalist.
(En ørliten plottvist på slutten ergrer - i alle fall meg.
Jeg forsto - og forstår - den ennå ikke.
Men det får vi overlate til kommende dagers diskusjonsfore på nettet!) Men, generelt:
Gjennomsolide greier!
| 1
|
109502
|
Kjempegodt for de minste
Sjeldent og godt:
Virkelig film-godis for de aller minste!
HANDLER OM:
Seks korte fortellinger om det lille spøkelse Laban, hans mor og far og søster og beste venn - samt en meget spesiell onkel.
44 minutter kort; man rekker ikke engang å bli tissetrengt!
DOM:
Morsomme, klart tegnede, passe smårampete, ørlite skumle historier.
Meget godt egnet til å gi de minste barna sine første frydefulle kino-opplevelser.
| 1
|
109503
|
Mutant om mutanter
Marvel-fans kan bare glede seg.
«Bare» filmglade får en solid overdose.
HANDLER OM:
Midt i det ytterst fordige Marvel tegneserieuniverset er det skikkelsen Wolverine/Logan som er hovedpersonen:
Hvor han kommer fra, hva som skapte ham, hvilke egenskaper han har, hans familie, venner - og skjebne.
X-Men-figurene er filmet før.
Denne filmen er altså fra før disse filmene.
DOM:
Begynnelsen i 1854 virker, mildt sagt, umotivert.
Men OK; et sted skal man jo starte.
Oppsummeringen videre er summarisk - om enn godt gjort.
Når Logan tvinges tilbake til sin krigerske fødselsskjebne - etter hvert som Wolverine - ligger det inne adskillig sprek og kompetent fantasy-action, selvfølgelig.
Mye estetisk vold, mye X-Men-magi på begynnerstadiet.
Som det skal være.
Et definitivt pluss er også innslag av humor her og der.
Humor er ofte en særdeles mager begavelse for superhelter - eller mutanter.
Etter hvert får filmen større problemer.
For dette er altså en film-før-filmene.
Og uendelig mange detaljer må bli riktige for at de foregående filmene (som altså ligger etter denne i X-Men-kronologien) skal passe inn.
Resultatet er en historie med sidespor og anslag og begynnelser, som til slutt nok stemmer med mytologien.
Men skaper en nokså rotete og - til slutt - kjedelig oppstabling av «facts».
Men, jøss:
Det er mye å se på for den interesserte!
| 0
|
109505
|
Heaven & Hell «The Devil You Know»
(Roadrunner/Tuba)
Potent gammelmannsmetal.
Dårlig gjort av Sharon Osbourne å nekte denne gjengen å kalle se «Black Sabbath».
For dette er Black Sabbath.
Det vil si utgaven fra det tidlige 1980-tallet.
De lagde et album sammen i 1992 også, «Dehumanizer».
Der vokalist Ronnie James Dio på dét albumet forsøkte å oppdatere sin patenterte «dungeons and dragons»-«shtick», er han nå tilbake omtrent der han startet.
Det vil si sanger om djevelens datter og den slags.
Dios «operatiske» stemme og allround humørløshet er definitivt en smakssak.
Det er vanskelig å ikke føle at han tar disse greiene alt for alvorlig.
Men OK, han oppfant vel mer eller mindre stilen.
Slik Tommy Iommi vel mer eller mindre oppfant hardrockriffet.
Han har et par gode her - «Bible Black», «Breaking Into Heaven», «Follow The Tears».
Ingen har som han realisert kraften i det sakte - jo mer ulmende ondt, jo bedre.
Problemet er bare at han ikke har nok i ermet til ti låter og én time.
Mellompartiet med «Rock 'n' Roll Angel», «The Turn Of The Screw» og «Eating The Cannibals» er relativt døllt, dessverre.
ANBEFALTE KJØP:
«Bible Black», «Breaking Into Heaven», «Follow The Tears»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109507
|
Nils Petter Molvær «Hamada»
(Sula/Universal)
Naknere og mørkere enn noensinne.
«Hamada» er en studie i renskåren musisering.
Molvær våger å gi rom til enkle, men tydelige melodiske setninger.
Med Eivind Aarset, Audun Kleive, Jan Bang og Audun Erlien har han samlet musikere som forløser en klar musikalsk visjon.
Med sørgmodig syngende trompetstemme åpner «Exhumation» det musikalske rommet, etterfulgt av «Sabkah» der Aarset er nøkternt tilstedeværende.
Groovelementene er mer sparsomt utnyttet en tidligere, det er en meditativ avklart, grunnstemning med en underliggende melankoli som preger albumet.
Men i «Cruel Altitude» eksploderer musikken i mørk, foruroligende energi.
Et helstøpt album fra en musiker med noe på hjertet.
ANBEFALTE KJØP:
«Exhumation», «Sabkah», «Icy Altitude», «Soft Moon Shine», «Cruel Altitude»
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109509
|
Robert Riefling «Norsk Utøvertradisjon 1945-2000 Vol.4»
(Simax/Musikkoperatørene)
Den klare Riefling.
Pianisten Robert Rieflings karriere strakte seg over et langt liv, og han spilte inn over 60 plater.
Han var meget aktiv helt til det siste, og liveopptakene som danner grunnlaget for denne doble Beethoven-CD'en er gjort i årene 1979-1986.
På albumet får vi klaversonater op.
109, 110 og 111 og klaverkonsertene nr. 3 og 5.
Riefling var viden kjent for det djerve spillet sitt, der objektivitet og troskap til verket var langt viktigere enn subjektive tolkninger og følelsesmessige eksesser.
Det kommer ikke minst til uttrykk når han spiller Beethoven.
Jo visst er det trøkk i dette, det er hele tiden klarheten og raffinementet i spillet som dominerer.
Det glitrer i diskanten.
All dynamikk er ytterst velformulert, og til og med i den ganske majestetiske keiserkonserten i Ess-dur er uttrykket preget av streng kontroll.
Men nettopp fordi han klarer å dra frem alle lag og strukturer som ligger i selve musikken, blir dette spennende og meget velklingende.
Det er overhodet ikke vanskelig å forstå at Riefling hadde den posisjonen han hadde - og har.
| 1
|
109510
|
Bill Callahan «Sometimes I Wish We Were An Eagle»
(Drag City/VME)
Topp vare fra Bill-hyllen.
Denne karen har en god del av æren/skylden for at mye av dagens amerikanske indierock låter slik den gjør:
Under aliaset Smog har Callahan i over tyve år foredlet «americana» med sparsommelige virkemidler og en hang til å være vrang, men med en overordnet sans for det som snakker til hjertet.
Under eget navn byr han her på en plate som peker seg ut som et karrierehøydepunkt.
Uttrykket er lavmælt, men autoritært, og selv om grunntonen er akustisk er stemningen ofte elektrisk.
Bruken av strykere er briljant, og selv om dette på overflaten kan fortone seg som enda en retroromantisk singer/songwriter-plate, er mannens uttrykk såpass karaktersterkt, hans melodier og tekster så betagende, at den lett skiller seg ut fra røkla.
Det er omtrent slik man kan forestille seg at en eldre Lou Reed ville låte, dersom han hadde en smule verdighet.
Og den nesten ti minutter lange avslutningslåten, hvor han funderer på om ikke tiden er inne for å «put God away», er jo nærmest verdt prisen alene.
ANBEFALTE KJØP:
«Jim Cain», «Eid Ma Clack Shaw», «Too Many Birds», «My Friend», «Faith/Void»
| 1
|
109511
|
Asher Roth «Asleep In The Bread Aisle»
(Universal)
Skuffende debut fra hypet rapper.
Dessverre kan man ikke være hvit rapper i dag uten å bli sammenlignet med Eminem.
MySpace-favoritten Asher Roth er lei av å bli kalt en kopi, og skrev låten «As I Em» for å sette en stopper for maset - uten hell så langt.
De låter til tider skummelt likt.
Debutplaten hans handler om øl, college, puling og råning med gutta - ingen tvil om at 23-åringen nyter livet.
Dessverre er det ikke like enkelt å nyte platen.
Remiksene hans som ligger på nett er bra - det lyder ofte bedre når det ikke handler om penger.
Det platen får poeng for er en rekke bra beats.
Tung og melodiøs hip hop med blandet med gla'rock og punk.
Ikke nyskapende, bare svært velkomment i en verden hvor autotune regjerer.
Men det stopper der.
Refrenget på førstesingel «I Love College» som lyder «Man, I love college/And I love drinkin'/I love women/Man, I love college» oppsummerer platens dybde.
Dessverre for Asher høres det hele mest ut som en gjennomarbeidet markedsføringsstrategi, som - om ikke annet - signaliserer at musikkindustrien lever i beste velgående.
ANBEFALTE KJØP:
«Lark On My GoKart», «Lion's Roar», «La Di Da»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
109514
|
Forurettet
DVD-anmeldelse
Oj.
Denne virket en god del bedre da Eminem i en kort periode var verdens viktigste popartist i 2002, gitt.
I dag, midt i et «comeback» som vel egentlig ingen har lengtet etter, er det ikke så mye annet enn selvretteferdighet, selvmedlidenhet og sutring å hente i dette destillatet av Alle Ungdomsfilmer Noensinne (men spesielt «Saturday Night Fever», 1977 og «Purple Rain», 1984).
Rundt en halvtime uinspirerende ekstramateriale på denne nye Blue-ray utgaven.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109516
|
Heseblesende
Gåtefulle menn dukker opp, lirer av seg «mørk» visdom og forsvinner.
Pene damer kaster seg uten overtalelse rundt halsen på Elijah «Frodo» Wood, og folk dør.
Det er en stund siden spanjolen Alex
DeLa Iglesia slo igjennom med den stilsikre sjangerparodien «The Day of the Beast».
Med «The Oxford Murders» er ambisjonene skrudd mange hakk opp og det vi ser et heseblesende forsøk på å være både Agatha Christie og Dan Brown som skjemmes av tegneserieskuespill og styltete «høytravende» dialog.
Kun for dem som trenger påskekrim alltid, uansett.
| 0
|
109517
|
For perfekt
Gullmateriale for enhver dokumentarist dette:
Følg fire avgangselever ved en amerikansk High School gjennom et år.
Når resultatet ikke er hundre prosent vellykket er det fordi man mistenker regissøren for å ha vært litt for ivrig både under innspilling og i klipperommet.
Karakterene - det er lett å se de fire ungdommene vi blir fortalt er dokumentarobjekter som nettopp dét - er som tatt rett ut fra en hvilken som helst high school film.
Det vi ser skje med dem passer altfor perfekt til regissørens prosjekt til at vi tror på filmen som dokumentar.
Men direkte kjedelig blir det aldri å se sportsidioten, søtnosen, nerden, den bitchete prinsessen og «friken» i «fri» utfoldelse.
| 0
|
109518
|
En overdose undergang
Skummel, men sjangerforvirret og i siste instans ganske tåpelig.
HANDLER OM:
I en tidskapsel fra 1959 finner astrofysikeren John og sønnen Caleb en kodet beskjed som viser seg å bestå av datoer og dødstall for alle store ulykker de siste 50 årene.
Tre datoer gjenstår, og den siste skal utslette alt liv på jorda.
John søker hjelp hos datteren til jenta som skrev koden i 1959, samtidig som det blir stadig tydeligere at hans egen sønn også er knyttet til profetien.
DOM:
Det er betegnende at Filmweb plasserer denne filmen i fire ulike sjangere på nettsidene sine: Action, drama, sci-fi og thriller.
Her skal alt skvises inn:
Både tallmysterier, skumlinger i skogen, synske barn, fri vilje-filosofi, voldsomme eksplosjoner, dommedag og sorg over døde mødre skal med.
Resultatet er heseblesende, men forvirrende og overlesset.
En stund er det lovende og intenst, med godt tempo, ubehagelig brutale ulykkessekvenser og en luskende mørk dommedagsstemning.
Jeg er til og med tilbøyelig til å tro på Nicolas Cage, en mann som har funnet det for godt å gjøre mye merkelig med karrieren sin i det siste (sist i den forferdelige «Bangkok Dangerous».)
Men så går det hele opp i sømmene:
Man slapp øyensynlig opp for motivasjon midt i produksjonen.
Plot-hullene blir stadig større og er bare forsøkt dekket til med et enormt alvor, til vi kommer til det stadiet der den lidende Cage faller til sine knær i avmakt og frykt - du kjenner den scenen.
Og da har jeg meldt meg ut for en stund siden.
| 0
|
109519
|
Slitne «sjokk»
Barnlig «grøsser»
HANDLER OM:
Etter at moren hennes døde under mistenkelige omstendigheter, forsøkte Anna å ta livet sitt.
Deretter havnet hun på psykiatrisk sykehus.
Da hun kommer ut blir hun hjemsøkt av spøkelser, og fatter mistanke om at fars nye kjæreste var involvert i dødsfallet.
DOM:
Nyinnspillinger av asiatiske horrorfilmer for ungdom er for lengst blitt en miniindustri-i-industrien i Hollywood.
Denne baserer seg på sørkoreanske Kim Jee-Wons «Janghwa, Hongryeon» (2003).
De britiske Guard-brødrene gjør som best de kan med en grei grøsserkonstruksjon, men manuset ellers er uhyre tynt - omtrent tilstrekkelig til 45 minutter som del av en halvdårlig serie på TV.
Kamerat deres er i overkant begeistret for å dvele ved Arielle Kebbel dukkefjes, og skuespillerinnsatsene ellers er lite bemerkelsesverdige.
Sjokkeffektene er slitne, og de færreste over 13 vil bli særlig skremt.
Det er jo dumt, all den tid aldersgrensen er 15.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109521
|
Andy Sheppard:«Movements In Colour»
(ECM/Grappa)
Melodisk og lekent.
Det er en leken, melodisk flyt over den siste utgivelsen til Andy Sheppard.
Den britiske saksofonisten har alliert seg med blant andre Arild Andersen og Eivind Aarset, i tillegg til gitarist John Parricelli og Kuljit Bhamra på tabla og annen perkusjon.
Sistnevnte gir et vesentlig bidrar til den lette, luftige stemningen som gjennomgående preger platen, i tillegg til Andersens underfundige, noen ganger påståelige basslinjer.
Sheppards tone er myk og vakker og står fint til de melodiøse linjene i komposisjoner så vel som improvisasjoner.
Uttrykket er meditativt, men ikke stillestående, her er skjønnhet og ro kombinert med glimt i øyet.
ANBEFALTE KJØP:
«La Tristesse du Roi», «Ballarina», «May Song» CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109522
|
Moneybrother:«Real Control»
Hacka/Universal
Spiselig pengemaskin.
Det var crooner han skulle vært, Lars Wedin alias Moneybrother, slik han finstemt komponerer klassikere i tråd med de store popstandardene.
Men så var det punker han ble, og intet er mer gledelig.
For det er kontrasten mellom den skamløse popteften og det rufsete, venstreradikale ytre som gjør mannen så interessant.
Han er outsideren som klarer kunststykket å fenge og gjøre narr av middelklassen på én gang ved å pakke inn budskapet i uimotståelige, salgbare melodier.
På «Real Control» er han hakket mer rufsete enn på sine fire foregående album.
Det lukter således mer The Clash enn Elvis Costello.
Låtteften deler han med begge.
Den er av umiskjennelig god, gammel årgang.
Slikt blir det penger av, også for en punker.
ANBEFALTE KJØP:
«Born Under A Bad Sign», «We Die Only Once», «Just Another Part Of Me That Breaks Down», «Here Comes The Vain Again», «Feel Like Hunting Somebody».
| 1
|
109524
|
Aasmund Nordstoga:«Ein visefugg»
(Warner Music)
Ikke så veldig langt unna broder Odd.
Den største bragden ved denne platen er vel strengt tatt hvordan Aasmund Nordstoga og arrangørene/produsentene Jørund Fluge Samuelsen og John Vinge makter å omskape en gammel kulturarv til å bli en helt naturlig del av enhver nordmanns kulturelle ballast - du visste det bare ikke før du hørte versjonene på denne platen.
«Ein visefugg» trigger nettopp denne latente fellesarven, og bringer den frem i lyset.
Nordstoga har en varm og fin stemme der han gir både høystemte og burleske historier liv med sprelske, vakre arrangement, enten det er folketoner, gammeldans eller rene viser.
Nordstoga-familien er med denne platen virkelig i ferd med å bli symbolet på det rotnorske, uten å være traust.
ANBEFALTE KJØP:
«Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør», «Du sier du vil (det tror jeg)», «Mannen og kjerringa», «Ballade om en munk» og «Gatefeiersang».
| 1
|
109526
|
Spillanmeldelse:Råbra Riddick
Glem den skuffende «Riddicks krønike»-filmen.
Det er i spillenes verden råtassen Riddick virkelig hører hjemme.
Spill basert på filmer er bortimot per definisjon dårlige.
Og spill basert på dårlige filmer er som regel horrible.
Svenskene i Starbreeze har derimot andre, mer høytsvevende ambisjoner for Riddick - rollefiguren Vin Diesel skapte i den fantastiske filmen «Pitch Black», og som han forsøkte å kjøre i grøfta med den ikke fullt så vellykkede oppfølger-filmen.
Og årsaken til at dette fungerer såpass bra som det gjør, er at Starbreeze - med Vin Diesels velsignelse - har løsrevet seg fra filmene og skapt to spill som står ekstremt godt på egne ben.
De har forstått rollefiguren Riddick, dette superbarske, bortimot overnaturlig effektive rovdyret av en mann og bygget spillopplevelser som stryker dette rovdyret med hårene.
Ikke fullt så bra av Diesel:Wheelman
Selv om Vin Diesel gjør sitt beste for å kalkunifisere «Assault on Dark Athena» med noen av spillhistoriens mest hårete one-liners, trår Starbreeze hele veien gjennom på riktig side av grensen mellom det overlegent kule og det gremmende cheesy.
Du spiller en nådeløs og lydløs jeger på romskipet Dark Athena i en historie som er en direkte fortsettelse av begivenhetene i «The Chronicles of Riddick:
Escape From Butcher Bay».
Det er en slags «Splinter Cell» møter «Manhunt» med de kalde metallmiljøene fra «Alien»-filmene som kulisser.
Et «stealth»-actionspill med en voksen tone, glimrende regi, troverdige machoroller, herlig spillbarhet og tonnevis med sitrende spenning.
Starbreeze blander sniking i mørket med utforsking og puzzles, dialog-trær i adventure-ånd, hektiske «shoot-outs», miljønavigering fra plattformgenren og nådeløs ultravold.
Resultatet er simpelthen helt herlig.
Og det gjør definitivt ingen ting at hele «Escape From Butcher Bay» også er inkludert i denne overbevisende pakken, det holder seg faktisk overraskende godt den dag i dag.
PS:
I salg fra fredag 24. april.
Spillet er testet på Xbox 360.
Les også disse ferske anmeldelsene:
Lanseringstrailer fra PC-, PS3- og 360-spillet The Chronicles of Riddick:
Assault on Dark Athena.
| 1
|
109528
|
Lidelsesfull
DVD-anmeldelse
Regi:
Fred Wolf Med; Anna Faris, Colin Hanks, Emma Stone Anna Faris er en ikke usjarmerende lettkomiker av Goldie Hawn-skolen, men har en tendens til å havne i fryktelige filmer.
Så også her, som en bimbo som blir kastet ut av Hugh Hefners Playboy Mansion, for så å havne i et college-bofellesskap befolket av kvinnelige supernerder.
Ideen er ikke tidenes verste, utførelsen er av typen som får en til å gremmes i pur sjenanse.
Plenty bonusstoff.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109530
|
Rosenrød nostalgi
«Da Capo» for 1960-tallsgenerasjonen
| 0
|
109531
|
Gnistrede gangsterkrønike
Tittelen får den til å høres ut som en dårlig påskekrim.
Men dette er den franske «Scarface».
| 1
|
109532
|
Bryllupsfesten
DVD-anmeldelse
Regi:
Jonathan Demme Med:
Anne Hathaway, Rosemarie DeWitt, Bill Irwin
Dette superbe familiedramaet nådde aldri norske kinosaler, trass i at det sikret Anne Hathaway en Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle.
Henholdsvis ufortjent og fortjent.
Hathaway er akkurat så sårbar og beint frem irriterende som rollen som en tørrlagt alkoholiker og narkoman som har påført sin familie enorme lidelser, krever, og blir eminent støttet opp av et gnistrende ensemble, ledet an den vidunderlige Irwin og DeWitt i tittelrollen.
Original filmmusikk gjennomsyrer filmen, og Demme regisserer med en musikalitet som matcher den.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109533
|
DEN REVOLUSJONÆRE DØD
Glimrende og nærgående om hvordan en revolusjonær vilje brytes ned - og dør.
HANDLER OM:
Etter den vellykkede revolusjonen på Cuba, forlater den idealistiske legen Ernesto «Che» Guevara det som kunne blitt et rolig liv i hans drømmers mål:
Det sosialistiske landet.
Men revolusjonen skal eksporteres:
Bolivia, med sine undertrykte arbeidere, sine fattige bønder, sine store sosiale skjevheter, synes som det neste, riktige målet for den væpnede revolusjonen.
Men det som var riktig på Cuba, blir helt galt i Bolivia.
Langsomt, men sikkert, slites mannen, hans ideer og hans våpenbrødre ut - mot den sikre katastrofen.
DOM:
Dette er kapittel to i Steven Sodersbergs svære epos om Che Guevara.
Både «Che - argentineren» (med premiere 19. mars) og denne, «Che - geriljalederen», er fortalt på samme måte:
Rammehistorien er etter beste evne historisk fundert, blant annet på Ches egne opptegnelser.
Men lite forklares, mye bare konstateres.
Filmen er en slags innskutt statusrapport uten forklarende supplement.
Men - og dette er avgjørende viktig for at filmen likevel fungerer meget godt for meg:
Filmen hverken forskjønner eller forstørrer.
Den beskriver en mann og hans ubrytelig vilje til en sak han oppfatter som totalt overordnet.
«Che - geriljalederen» er historien om et nederlag, og gråere og mørkere i tonen enn film nr. 1. Samtidig er det mer spenning i den, ettersom den utførlig og i detalj beskriver både den personlige pulverisering av mannen og hans ideer, og i tillegg avslører den den voldelige, «sosialistiske», teoretisk funderte samfunnsomveltningen grunnleggende svakhet - og grunnleggende inhumane umulighet i den virkelige verden.
Dette er stort drama!
| 1
|
109534
|
TUNG OG FORUTSIGELIG
Tung eim av macho-hormoner i politiuniform.
Og alt er sett før.
HANDLER OM:
Tierney-famlien i politifolk i flere generasjoner i New York.
Når en narko-aksjon går helt galt, og fire politifolk ligger døde tilbake i en snuske leiegård, viser det seg at Tierney-familiens ulike medlemmer spiller høyst ulike roller i det dødelige spillet - og ikke alle har like rent mel i posen, for å si det mildt.
DOM:
Det er svære navn, her.
Og svære problemstillinger.
Om blod og ære og samhold og korpsånd og grådighet og grusomhet og penger og korrupsjon og sant edelmot.
Og rett skal være rett:
Det er både velspilt og innsatsfylt og temmelig hardt, det hele.
Problemet er bare at i hele denne prustende testo-strømmen (ispedd ikke lite kvinnelig lidelse fra sidelinjen), befinner det seg knapt nok et eneste originalt innfall; alt - absolutt alt!
- er sett og vist og gjennomspilt tidligere.
| 0
|
109535
|
Super Furry Animals «Dark Days/Light Years»
(Rough Trade / Indie Distribution)
Hårete igjen.
Selv om forrige album «Hey Venus» fra 2007 glimtet til med et par strålende låter, virket notorisk uforutsigbare Super Furry Animals noe konforme.
Waliserne har helt tydelig bestemt seg for å skru seg til med «Dark Days/Light Years».
Det er både mer rocka og bærer med seg noe av konseptfølelsen man sitter igjen med fra mesterverkene «Rings Around The World» og «Phantom Power».
Gitarriffene står sentralt i de flerstemte melodiene, og electronicaen er som alltid en del av krydderet med vokalist Gruff Rhys' dype røtter i sjangeren.
SFA er på mange måter surfrockens svar på Radiohead (som er mer emo), og befester nok en gang sin posisjon som undergrunnens mest underholdende band med substans.
ANBEFALTE KJØP:
«Moped Eyes», «Cardiff In The Sun», «The Very Best Of Neil Diamond», «Lliwiau Llachar», «Pric».
| 1
|
109536
|
UGK «UGK 4 Life»
(Jive/Sony)
Velprodusert og verdig hyllest.
Underground Kingz, Pimp C og Bun B, har siden det sene åttitall markert seg i terrenget med tekster foreldrene dine ikke ville likt, og attityden du selv elsker.
De ble først ordentlig introdusert til massene da de i 2000 gjorde braksuksess med Jay Z og låten «Big Pimpin».
Denne platen var godt på vei da Pimp C tragisk nok ble funnet død i desember 2007.
Bun B har fullført prosjektet som en slags hyllest, ved hjelp av Big Gipp, Lil Boosie, Too $hort og E-40 blant andre.
Bun B understreker at albumet kun inneholder det de føler at folket vil ha.
Personlig må jeg si at jeg vil ha det meste unntatt låten Akon er med på, noe av det pinligste jeg har hørt på veldig lenge - og det overrasker meg at han får bidra som noe annet enn produsent.
Ellers er det høydepunkt etter høydepunkt her, gjennomgående sløy og frekk stemning.
Fra silkemyke og humoristiske «She Luv It» til crunk-godbiten «Everybody Wanna Ball».
En herlig blanding av hip hop i flere smakelige varianter, selv om platen er i overkant kommersielt orientert sammenlignet med resten av duoens karriere.
ANBEFALTE KJØP:
«The Pimp & The Bun», «She Luv It», «Everybody Wanna Ball», «Da Game Been Good To Me», «Swishas & Erb»
| 1
|
109538
|
Empire Of The Sun «Walking On A Dream»
(Virgin/EMI
) Solfylt?
Jepp.
Drøm?
Jepp.
Muligens har omslaget allerede sparket ben på dette utmerkede albumet; en ting er å oppkalle seg etter en Spielberg-filmatisert J.G. Ballard-novelle, en annen er å presentere seg så sci-fi-kitschy at folk umiddelbart tror at dette er musikken til en film man helst ikke vil se, enn si høre.
Uansett:
Australske Luke Steele og Nick Littlemore er i ferd med å få en høyst fortjent hit med tittelsporet herfra, og byr også ellers på smekker pop som både er retrofuturistisk og dønn kontemporær.
Det er fremtiden sett med syttitallsbriller, dansing med åttitallssko og en hang til duse drømmerier som vil skinne hardt om kapp med solen fremover.
Både MGMT, Phoenix og Daft Punk har gjort dette før dem, Todd Rundgren og for den saks skyld 10cc og Supertramp før dem igjen - men alle uhelbredelige popfantaster vet at det alltid vil være for lite musikk av denne typen der ute.
ANBEFALTE KJØP:
«Standing On The Shore», «Walking On A Dream», «Half Mast», «The World», «Without You»
| 1
|
109539
|
Loney, Dear «Dear John»
(EMI/Virgin)
Drømmer fra soverommet.
Loney dear er solskinnshistorien om soveromsprosjektet til svenske Emil Svanängen som resulterte i kontrakt med det amerikanske plateselskapet Sub Pop, som i sin tid oppdaget Nirvana og som de senere årene har gitt ut indiefavoritter som The Postal Service og The Shins.
«Dear John» skal være mesterverket Svanängen tidligere har manglet ressursene til å lage.
Men frykt ikke.
Det høres fremdeles ut som det er snekret sammen på soverommet med synth, kassegitar og en anelse bedre vokalmikrofon.
Svanängen produserer låtene over samme lest.
I utgangspunktet enkle, lavmælte melodier bygges opp, lag på lag til de ender opp i et vell av vellyd.
Det er passe innesluttet, uskyldsrent og melankolsk, og utgjør en vakker samling drømmepop som glir naturlig inn i en imponerende sterk albumserie.
ANBEFALTE KJØP:
«Airport Surroundings», «I Was Only Going Out», «Under A Silent Sea», «Violent», «Dear John».
| 1
|
109540
|
Martina McBride «Shine»
(RCA/Sony)
Dugandes dusinvare.
Man må bare ta av seg cowboyhatten i respekt for kvaliteten på håndverket som stadig utføres i Nashville, Tennessee.
Musikerne, låtskriverne, produsentene.
Samt alle vokalistene som ikke «bare» er sangere, men kan te seg og ser ut som artister i tillegg.
For eksempel representert ved den gigantrøstede Martina McBride.
«Shine» er det tiende albumet hennes eller der omkring, og det inneholder ikke én eneste svak sang.
Det inneholder heller ikke én eneste sang du vil huske for evig og alltid.
Og det blir kjapt veldig lett å forutsi hvilken retning både melodiene og tekstene kommer til å ta.
Når det skjer, altså hver eneste gang, kan man fordrive tiden med å tenke på ting som:
Vil «vi kan leve på luft og kjærlighet»-tullballet i «Don't Cost A Dime» trøste eller forarge den kriserammede lavere middelklassen som McBride skal selge platene sine til?
Og er ikke «Wild Rebel Rose» en countryutgave av Aerosmiths «Janey's Got A Gun», hæ?
Superstrøkent gjennomført.
Men ikke veldig minneverdig.
ANBEFALTE KJØP:
«Wrong Baby Wrong Baby Wrong», «I Just Call You Mine», «Wild Rebel Rose»
| 0
|
109541
|
Sara Watkins «Sara Watkins»
(Nonesuch/Warner)
Gjett hvem som vil bli den nye Alison Krauss.
Sara Watkins var den felespillende lillesøsteren i Californias progressive bluegrasstrio Nickel Creek.
Nå solodebuterer hun på den «kunstneriske» Nonesuch-etiketten, produsert av John Paul Jones (Led Zeppelin).
Gamlebandet har tatt pause på ubestemt tid, men både storebror Sean og Chris Thile bidrar her.
Det gjør også et imponerende gross gjestemusikere:
Steelgitargeniet Greg Leisz, Gillian Welch og David Rawlings, Jon Brion, The Attractions-trommis Pete Thomas, Heartbreaker Benmont Tench med flere.
De egne sangene hennes henter mer fra den kaliforniske «singer/songwriter»-tradisjonen enn countrymusikken, med unntak av de to strålende instrumentalene.
Hun synger greit, ikke veldig gripende.
Poplåtene «Too Much» (Davíd Garza) og Brions «Same Mistakes» bidrar med lite annet enn å hemme platens moment.
Og Watkins er for ung og frisk i fjeset til å få noe ut av Tom Waits' «Pony».
Mon tro om hun ikke gjør klokt i å være enda mer trofast mot tradisjonen neste gang.
ANBEFALTE KJØP:
«Long Hot Summer Days», «Freiderick», «Lord Won't You Help Me»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109542
|
Ray Charles «Genius: The Ultimate Collection»
(Concord/Universal)
Han tok musikken ut av kirken.
Men ikke kirken ut av musikken.
Han oppfant mer eller mindre soulmusikken, ved den dypt blasfemiske handlingen det var å bake gospel inn i den ikke bare «verdslige», men direkte skitne R&B'en.
Han var aktiv artist i fem decennier, og ble så sent som i 2005, året etter at han døde, samplet i Kanye Wests hit «Gold Digger».
Ikke rart et finnes «et par» samlealbum med Ray Charles.
Denne nye har flere hull.
Ingen «Mess Around».
Ingen «I Believe To My Soul» eller «(Night Time Is) The Right Time».
Generelt et litt overraskende fokus på karrieren hans på ABC på 1960-tallet, især «Modern Sounds In Country And Western»-platene (1962), fremfor R&B-pionerarbeidene på Atlantic på 50-tallet.
«Genius: The Ultimate Collection» er likevel omtrent så vellykket som en 63 minutter lang oppsummering av karrieren hans kan bli.
Om du vil «go large» kan du med fordel gå for «Ultimate Hits Collection» fra 1999.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.