id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
109543
|
Spillanmeldelse:Gudfaren-suppe
Det beste man kan si om «The Godfather II» er at det er veldig, veldig likt forgjengeren.
Uten at det nødvendigvis er et kompliment uten forbehold.
I «The Godfather II» er du tilbake i mafia-universet fra de klassiske «Gudfaren»-filmene.
Historien toucher innom den du finner i filmene, men det blir mest riktig å si at disse spillene er løst basert på - eller inspirert av - filmene (og bøkene, forsåvidt).
Som nyutnevnt Don over New York City, er det din jobb å bekjempe rivaliserende familier og utvide din egen families territorie.
Intrigene og dybden fra filmene og bøkene er riktignok til stede, men kun som et vagt bakteppe:
Dette spillet handler nemlig utelukkende om å slåss og skyte deg fra oppdrag til oppdrag.
I steden for å gå tilbake i tenkeboksen har nemlig Electronic Arts laget det samme spillet en gang til, med litt finpuss her og et par nyheter der.
Men et mer avansert slåsse- og skytesystem, forbedret kontrollsystem og økt taktisk dybde via det strategiske metaspillet du finner i «The Don's View» er ikke nok til å kvele gjespet som tvinger seg frem fra uinspirerende repetisjon av selvfølgelige standardoppdrag.
Det er fullt mulig å finne en viss glede i å gradvis utvide sitt territorie og å få tilgang til gradvis bedre utstyr, våpen og ferdigheter.
Er du på jakt etter litt ukomplisert actionunderholdning finnes det definitivt verre alternativ enn dette.
Men selv om de to «Gudfaren»-spillene fremstår som voksenspill, er det i praksis umoden og lett forglemmelig tyggegummi-action du blir servert.
Og «The Godfather II» burde ha vært mye mer enn det.
Trailer fra PC-, PS3- og 360-spillet The Godfather II.
| 0
|
109546
|
Spillanmeldelse:Blyfritt fra Diesel
Med «Wheelman» tar barskingen Vin Diesel spillmediet på alvor.
Men satsingen er skuffende laber.
Actionbilspillet «Wheelman» er en interessant studie i koblingen mellom film og spill.
Konseptet ble født av skuespiller Vin Diesel selv og debuterer som spill, mens historien fortsetter i en film som er ventet senere i år.
I et medie som florerer av middelmådige og halvhjertede spillmatiseringer av populære filmer, er «Wheelman» en frisk bris båret frem av Diesels tilbakelente coolhet, raspende stemme og fleksende muskler.
Dessverre er konseptet i seg selv langt mer spennende enn resultatet, for dette når ikke en gang opp til «rett-på-video»-standard.
Historien (Vin Diesel spiller en dekkagent i Barcelonas underverden med over middels ferdigheter bak rattet) kneler under presset fra tomme actionklisjéer og spillbarheten har blitt gjort bedre mange ganger før.
Det meste handler om bilkjøring her, Diesel nøster opp Barcelonas kriminelle miljøer ved å utføre en mengde bilrelaterte oppdrag.
Sammenligningen med biloppdragene i «Grand Theft Auto» er uunngåelig, du kan stjele hvilken som helst bil og kjøre fritt rundt i hele byen.
Du har endel fiffige muligheter til å boltre deg i trafikken, som å hoppe over til bilen foran og å dælje inn i politibiler så de eksploderer ut av veibanen.
Når sant skal sies er også «Wheelman» smått underholdende, eller i det minste kan jeg strekke meg såpass langt som å si det ikke er direkte kjedelig eller dårlig.
Men bil- og veifølelsen, som er essensielt i et spill som dette, er gjort veldig mye bedre i blant annet «Burnout Paradise» og «Need For Speed: Most Wanted».
Dessuten er den sydende storbyen Barcelona redusert til en pregløs og anonym lekeby.
Her er «Grand Theft Auto IV»s Liberty City langt mer troverdig.
Trailer fra Vin Diesels PC-, PS3- og 360-spill «Wheelman».
| 0
|
109547
|
Spillanmeldelse:Spinkel strategiutvidelse
«World in Conflict» er et herlig strategispill, men innholdet i utvidelsespakken «Soviet Assault» er så snaut at det nesten blir flaut.
De svenske utviklerne i Massive Entertainment sparte verken på kruttet eller pompøse spesialeffekter i det originale «World in Conflict».
Selv om det enkle, oversiktlige kampsystemet kanskje ikke var dypt nok for den hardeste strategikjernen, var det vanskelig å ikke forelske seg i det høye tempoet og den engasjerende historien.
Mye har skjedd med Massive Entertainment siden den gang - konsollversjoner av «World in Conflict» har blitt avlyst og selskapet har skiftet eiere to ganger.
Utvidelsespakken «Soviet Assault» kom seg levende gjennom bruduljene og slippes nå både på egenhånd og sammen med det originale spillet i en «World in Conflict: Complete Edition».
I takt med utviklingen på den grafiske fronten, skulle man kanskje tro at et spill som bombarderer sansene slik som «World in Conflict» ikke ville tåle tidens tann.
Når sant skal sies, så er da heller ikke den visuelle biten like overveldende som den var for to år siden.
Et stuebord i trefinér og et i solid eik kan virke like elegante når de er nye, men kun eiken vil holde stand ti år senere.
På samme måte er det kun kvalitetsspill som ikke falmer eller taper seg over tid.
Heldigvis er «World in Conflict» et spill av solid eik, det tok ikke mange minuttene før jeg igjen fikk den samme gode følelsen jeg hadde for to år siden, slitasjen til tross.
Da skulle man kanskje tro at jeg ville anbefale «Soviet Assault» til alle som likte originalen, men det ville ikke falle meg inn.
Ikke fordi utvidelsespakken er dårlig, men fordi den er så gjerrig med innholdet at det grenser til juks.
Seks nye oppdrag i enspillerkampanjen er alt man får.
Ingen nye enheter, ingen nye fraksjoner, ingen endringer i spillmekanismene.
Riktignok er det seks særdeles solide oppdrag det er snakk om, de er plassert innimellom de originale fjorten oppdragene og lar deg ta kontroll over de russiske invasjonsstyrkene.
Samtlige er fullspekket med dramatiske mellomsekvenser og mengder med eksplosjoner, historiene som fortelles og intrigene som oppstår er interessante og velskrevne.
Men, som en full utvidelsespakke er dette rett og slett i snaueste laget.
For dem som ikke har spilt originalen, kan «World in Conflict:
Complete Edition» anbefales på det varmeste.
Da får du både et strategispill i toppklasse og seks spennende ekstraoppdrag.
Er du derimot en stolt eier av «World in Conflict» bør du tenke deg om to ganger.
«Soviet Assault» er som en forrett til prisen av en hovedrett.
Den er kanskje god, men den er over før du knapt har begynt og du er fortsatt like sulten etterpå.
Slik ser det ut når storkrigen inntar norskekysten i «World in Conflict: Soviet Assault.
| 0
|
109548
|
Lind, Nilsen, Fuentes, Holm «With Or Without You» (låt)
(Playroom)
U2-coveren deres er «Hallelujah 2» på alle måter.
For en konstellasjon som hintet om at de kanskje ikke skulle gjøre mer sammen, er det mer enn bare litt opportunistisk å returnere etter skarve to år.
Å følge sin egen suksessoppskrift så til de grader vitner om mangel på fantasi og en altoverskyggende hunger etter kjapp profitt.
«Hallelujah Live»-albumet var i disse ører ikke så ille som noen skulle ha det til; det ble endog introdusert av en riktig god førstesingel («The Boys Of Summer»).
Denne versjonen av U2s megaballade «With or Without You» fra 1987 er imidlertid gjort nøyaktig slik denne kvartetten gjorde det med Cohens «Hallelujah» - kassegitar, fire stemmer, tilsynelatende mørkt og tomt rom - men denne gang uten overraskelsesmomentet.
Det kvasireligiøse sølvguttalvoret og den voldsomme patosen reduserer sangens opprinnelige episke kraft til en oppvisning i skinnhellig føleri det er vanskelig å ta seriøst, enn si elske.
| 0
|
109549
|
Annerledes
Enda en skandinavisk oppvekstskildring om barn som ikke blir forstått av surrete foreldre som er for små for oppgaven?
Fortvil ikke, «Ping Pong Kingen» er et friskt og annerledes bidrag.
Nydelig fotografert av norske Askild Vik Edvardsen, og med fine, «quirky» rolleprestasjoner, som så mange regissører higer etter men bare et fåtall lykkes med å mane fram.
Sårt, morsomt, upretensiøst og herved anbefalt.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109551
|
Oh my Lordi!
DVD-anmeldelse
Regi:
Peter Riski Med:
Skye Bennett, Noah Huntley, Dominique McElligott
En far besøker sin autistiske datter på et sykehus.
De tar en tur med heisen, og havner, uvisst av hvilke årsaker, i en «parallell dimensjon».
Dét er det vi får vite om hvorfor medlemmene i den finske hardrockgruppen Lordi (jepp, de som vant Melodi Grand Prix i 2006) fyker rundt i gangene her og er «skumle».
Manuset er elendig og skuespillerinnsatsene tynne, men filmen har relativt proffe CGI-effekter og et glatt, musikkvideoaktig preg.
Samt nesten halvannen time bonusstoff («manuset var så velskrevet!»), for de som mot all formodning måtte orke.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109552
|
Treig
DVD-anmeldelse
Regi:
Susan Montford Med:
Kim Basinger, Lukas Haas, Craig Sheffer
Et par lovende aspekter ved denne «kvinne i livsfare finner urkvinnen i seg, kun utstyrt med rød verktøyskasse»-thrilleren (jepp, klart det er en egen genre).
Bra musikk (Joy Division, Roxy Music).
Og Kim Basinger.
Ingen kan ha fortalt den 56 år gamle Basinger at «beauty fades».
Jeg mener - whoo-ee!
Men flere problemer, dessverre:
Mye kjedelig løping i en veldig liten skog.
Dårlig klipp og elendig dialog.
Klønete «badboys» og lite troverdig amatørpsykologi.
Det hele går sakte, sakte.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109554
|
Forvirrende fantasyfilm
Søndagsmatiné for CGI-generasjonen
| 0
|
109555
|
Mangler hjerte
B-film i 3D
| 0
|
109556
|
Moodysson ser på verden
Særdeles utfordrende og til dels provoserende globalt drama.
HANDLER OM:
I en toppleilighet i New York bor Leo og Ellen med sin datter.
Leo er datanerd og spillportal-eier, på vei til Asia for enda en milliondollar-avtale.
Ellen er kirurg på et overfylt kommunalt sykehus.
Datteren tas vare på av sin filippinske nanny, som på sin side har forlatt to sønner på den andre siden av kloden, for å tjene penger til å gi dem et godt liv.
DOM:
Svenske Moodyssons første engelsktalende film er intet mindre enn et globalt drama, i tendens ikke ulikt Alejandro Gonzàlez Inarritus «Babel» fra 2006.
Det handler om relativt få mennesker på ulike steder på kloden, hvis handlinger griper avgjørende inn i de andres liv.
Meget pretensiøst, som man forstår.
Men jeg synes Moodysson får til svært mye i denne filmen, selv om han soleklart kan kritiseres for å være overtydelig i sin kritikk av globaliseringen, de rike og ulykkelige «vellykkede» menneskene i den vestlige verden samt i påpekningen av fattigdommens forbannede håpløshet.
Filmen ble pepet ut under filmfestivalen i Berlin tidligere i år; Moodysson er kompromissløs og har åpenbart aldri laget film for å behage (med mulig unntak av hippiehappeningen «Tilsammans» (2000)).
Men for meg fungerer «Mammut» aldeles utmerket.
Tittelen henspiller på en penn med innlagt mammut-elfenben Leo får av sin forretningsfører, en 50 000,- kr gave til «mannen som har alt».
Jeg føler jeg både får tak i personene, deres sorger, deres strev, deres mangler og deres styrke og fortvilelse.
Det er få, om noen, veier ut; Moodysson har ingen egentlig trøst å komme med.
Men han har realisme, bitende og effektiv realisme.
| 1
|
109558
|
Bikkjer, barn og budskap
Konservative amerikanske familieverdier, forgyllet av umåtelige doser hunde-følelser.
HANDLER OM:
Ekteparet Grogan flytter til solrike Florida.
De er journalister, jobber i hver sin avis.
Men har det litt tomt, lissom.
I påvente av barn, skaffer de hund.
Det blir labrador retrieveren Marley; søt og god og varm, selvfølgelig.
Men også et råskinn av en hustyrann, umulig å holde i band, en lystspiser av silkeputer og gardiner, et kåt nabolagsherjer.
I det hele tatt!
Men Marley er selvfølgelig verdens beste hund.
Også når det, etter hvert kommer barn i den eiegode kjernefamilien.
DOM:
Lenge er dette så konvensjonelt og A4 i all sin familieære korrekthet, at mistanken siger inn om filmen som en blott og bar unnskyldning for å vise fram Owen Wilson og Jennifer Aniston i småsussende lykke.
Og bare dét.
Men så:
Marley blir gammel.
Nå skal ikke jeg ødelegge for noen.
Bare antyde at for alle eiere av lett aldrende hunder (som meg), blir dette et omfattende følelsesmessig bakholdsangrep.
Som er tåresviende.
Og litt godt.
OBS:
På grunn av uenighet om økonomisk fordeling av billettinntektene mellom distributøren Fox og Oslo Kino, vises denne filmen ikke i Oslo.
| 0
|
109559
|
DIESELDRÅPER FOR GARASJEGJENGEN
Vin Diesel er tilbake i førersetet.
HANDLER OM:
I film nr. 4 i «Fast & Furious»-rallyet har det nå gått åtte år siden Dom måtte flykte fra USA.
I Den dominikanske republikk lever han småkrim-livet med sin kjæreste Letty.
Når hun myrdes, vender alt tilbake:
Dom drar til USA, treffer sin søster og sin aller beste fiende, den bilkyndige FBI-aganten Brian.
Det blir en historie om råkjappe bilder, hestekrefter, svidd gummi, hevn, narkosmugling og sterke følelser.
DOM:
De fire utvalgte fra den første, glimrende sjangerfilmen «The Fast and the Furious» fra 2001 er tilbake, etter at streetcar-filmenes førsterekke langsom har forfalt i to mellomheat.
Dette betyr bedre skuespilleri, stødige handling, mer autoritet bak rattet.
Men, ærlig talt, også et filmformular som mer begrenser enn begeistrer:
Damer i garasjekalender-kostymer, hvite helter, mexicanske skurker, dialoger fra klisjékørja.
Jada, det lukter fortsatt svidd gummi.
Men garasjen neste, nå, takk!
| 0
|
109565
|
Pearl Jam «1990-1992»
(Epic/Sony)
«Alle» elsket Seattle-bandet Pearl Jams debutalbum «Ten» i 1991.
Men det tok ikke mange månedene før folk begynte å puste oppgitt av dem.
Eddie Vedders komiske malmfull-før-tiden stemme og det U2-pompøse «soundet» banet vei for en unådig haug etterplaprere.
Åpnet døren for Creed og Nickleback og det som verre er.
Enkelte har vondt for å tilgi at Pearl Jam fyrte startskuddet for sutrifiseringen av amerikansk «mainstream»-rock.
«Superdeluxeutgaven» av «Ten» er uansett den lekreste nyutgivelsen jeg noen gang har sett:
«Ten» og en hardere, renere ny miks av det samme albumet (pluss seks tidligere uutgitte kutt) på CD. «Unplugged»-konserten fra MTV på DVD.
De to CD-ene, samt en konsert fra september 1992, på gloriøse 180-gramsvinylplater (du kan laste ned sistnevnte elektronisk også).
En replika av Vedders notatbok, en replika av Vedders demokassett (!), en pose med postere, klistremerker og annen snacks.
De finnes to andre, rimeligere utgaver av produktet.
Men det er non plus ultra-utgaven (prislapp: 1000+) som setter en ny standard for rein, skjær retroporno.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109566
|
Gavin DeGraw «Free»
(J Records/Sony Music)
Under gjennomsnittet fra gjennomsnittlig artist.
Det åpner ikke så aller verst med en renskåret versjon av avdøde Chris Whitleys blues «Indian Summer».
Den tydeliggjør samtidig DeGraws store problem - at han ikke evner å skrive gode låter selv.
Siden amerikaneren inntok stjernehimmelen i 2003 med hitsinglene «Chariot» og «I Don't Wanna Be», har alt annet vært oppkok over samme lest.
DeGraw er en teknisk begavet sanger og instrumentalist, men en middelmådig låtskriver som denne gangen leverer under eget pari.
Det hjelper ikke at tekstene bugner over av klisjeer med titler som «Stay», «Lover Be Strong» og «Waterfall».
Og at man ikke klarer å finne en annen albumtittel enn en av rockehistoriens mest brukte, sier det meste om mangelen på kreativitet.
Det føles derfor som et pluss at plata ikke er særlig lang.
ANBEFALTE KJØP:
«Indian Summer», «Why Do The Men Stray».
| 0
|
109567
|
Flo Rida «R.O.O.T. S (RouteOf Overcoming The Struggle)»
(Atlantic/Warner)
Bekrefter alle fordommer du måtte ha om dagens hip hop.
Alt handler om penger, og det er altfor lett å få platekontrakt.
For Florida-rapperen Flo Rida (!) har ingenting å by på.
Et lass gjesteartister, produsenter og lånte elementer fra velkjente låter er dessverre ikke nok.
Albumet har ingen helhet - og avslører at dette er 13 forsøk på hitsingler, for å håve inn penger.
Låtene har platt og forutsigbar produksjon, billige løsninger jevnfør de lånte elementene, et gjennomgående anmasende tempo, null sjarm, og pinlige, obligatoriske rapklisjeer som damer, spenn og påtatt vond fortid.
Noe man kommer unna med hvis man er god til å rappe eller har troverdighet.
Listen over ting som vil få den jevne musikkelsker til å rødme er lang.
Han har for eksempel skamfert Tina Turners «Private Dancer» og lirer av seg «she's a nasty dancer / dancer for money» i «Gotta Get It».
Men Flo Rida har tross alt en høy kommersiell verdi, fordi han har et par fungerende formler på hvordan man beveger dansegulv, med uptempo beat og enkle refrenger.
Digitalt er førstesingelen «Right Round» en bestselger allerede.
Så enkelt kan det være i dag, og det er synd.
ANBEFALTE KJØP:
«Be On You», «Shone»
SILJE LARSEN BORGAN
| 0
|
109568
|
Diana Krall «Quiet Nights»
(Verve/Universal)
Diana Krall har en flott stemme, er en smakfull pianist og en interessant utøver som har gitt ut flere veldig gode plater.
Denne gangen har hun dessverre valgt å lage bakgrunnsmusikk.
Inspirert av bossanova og strendene i Brasil tolker hun et knippe standardlåter som Antonio Carlos Jobims klassikere «Quiet Nights» og «The Boy From Ipanema.»
Hun har med seg kvartetten sin og en haug med strykere arrangert av Claus Ogerman, som har samarbeidet blant andre med Jobim.
Det er ikke vanskelig å kjenne igjen hans silkemyke tepper av strykerklang som mest av alt gir assosiasjoner til supermarked.
Kralls stemme er dominerende i lydbildet, det hele låter kaldt og uinteressant.
Perfekt for heisen, men sånn musikk er det allerede mer enn nok av.
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
109572
|
Spillanmeldelse:Lettere oppblåst Final Fantasy
«Final Fantasy Crystal Chronicles: Echoes of Time» lider av voksesmerter.
Det er noe rart med «Final Fantasy Crystal Chronicles: Echoes of Time».
Det føles rett og slett litt som å spille et oppblåst DS-spill på Wii.
Spillet er veldig tydelig utviklet med DS for øyet, noe som vises blant annet på de to separate «skjermene» på skjermen og keitete kontroller som ikke virker helt gjennomtenkte.
Kjernen i spillet er riktignok god, men ikke god nok til å veie opp for et godt knippe irritasjonsmomenter som trekker i feil retning.
Historien er helt grei skuring og inneholder en over gjennomsnittet stor andel av klassiske rollespillelementer som krystaller, tidsreiser, magi, en slemming med talefeil og verdens undergang.
Du styrer en liten kar eller kvinne fra skogen og plukker med deg opp til tre følgesvenner som dilter etter deg som andunger.
Dine medhjelpere kan du sette til å «gjøre sitt beste», «ikke bruke magi», «redde seg selv» eller liknende, men det er etter min erfaring best å ha dem på førstnevnte innstilling for de er ikke de skarpeste knivene i skuffen i utgangspunktet.
Det er derfor kjekt å kunne variere mellom hvem du styrer for å kunne anvende din menneskelige, uovertrufne intelligens der den trengs mest.
Står en kamerat og koper i kampens hete uten å ense at liv og helse er i ferd med å renne ut fordi en slimball på størrelse med en liten hest står og dæljer løs på ham, er det uhyre kjekt å kunne ta direkte handling istedenfor å se tragedien utspille seg før du rekker å slenge en livsgivende trylleformel i hans retning.
Trylleformlene står nemlig sentralt.
Ettersom du ikke har anledning til å bære med deg verken livsgivende trylledrikker eller luktesalt for å vekke opp dine falne, er trylleformularene kilden til suksess.
Selv om du finner påfyll av både helsedrikker og magipåfyll underveis, er det viktig å disponere magipoengene man har til rådighet på en fornuftig måte fordi den har en tendens til å ta slutt i de mest kritiske stunder.
Hvilket bringer meg til et noe irriterende moment ved «Final Fantasy Crystal Chronicles: Echoes of Time»:
Lagringspunktene er langt fra hverandre og selv om nivået på både puzzles, fiender og plattformelementene holder seg på et behagelig nivå støtte jeg ofte på utfordringer som sendte meg tilbake til startlinjen gjentatte ganger.
Når disse tålmodighetsprøvene i tillegg gjerne skyldtes merkelige kameravinkler og keitete kontroller, vokser frustrasjonen fort.
Til stadighet plukker jeg opp mine lettere tilbakestående allierte når jeg sikter meg inn på skatter og trolldomsdrikker lagt igjen av beseirede beist og villdyr.
Andre ganger er det håpløst å bedømme avstander og se hvor man skal hoppe, noe som fører til ufrivillige lavabad og merarbeid.
Bossekampene holder imidlertid jevnt over svært høyt underholdningsnivå.
Det er strengt tatt ingenting revolusjonerende med dem, men de engasjerer, varierer, krever timing og til dels utholdenhet og underholder på ypperlig måte.
Spilling online er en grei avveksling innimellom - ikke minst for å få litt hjernemasse bak de andre figurene på skjermen, selv om jeg ender opp med å få grisebank av en japansk tenåring med voldelige tendenser og lite sans for teamarbeid.
Jeg er litt skuffet.
«Final Fantasy Crystal Chronicles: Echoes of Time» kunne vært «dungeon»-vandring i toppskiktet, men resultatet holdes nede av unødvendige irritasjonsmoment og lite omtanke for detaljer.
Jeg kan ikke annet enn håpe at Square Enix har fått ting til å henge bedre på greip i DS-versjonen.
PS:
«Final Fantasy Crystal Chronicles: Echoes of Time» åpner for flerspillermuligheter opp mot DS-versjonen.
Vi vil se nærmere på dette i DS-anmeldelsen av spillet.
| 0
|
109573
|
Latterlig
Enkelte filmer burde dødd på idéstadiet.
HANDLER OM:
Caseys tvillingbror døde i morens liv.
Moren ble etterhvert gal og døde, og nå er Casey hjemsøkt av sin døde, onde bror.
Det viser seg at de er del av en familieforbannelse som går tilbake til Nazi-Tyskland (!).
Casey får ut frustrasjonen sin gjennom joggeturer og videochat.
Den onde tvillingen er her og der, slår henne i hodet, produserer noen insekter og noe slim, etc.
Til slutt kontakter Casey en rabbiner for å stanse gjenferdet.
DOM:
Det er åpenbart at «The Unborn» eksisterer mest for å gi verden en bedre forståelse av Odette Yustmans lille, velformede rumpe.
Stort mer er hun tydeligvis ikke instruert til å bidra med.
Mange pen-jente/ondt-spøkelse-skrekkfilmer er dårlige, men i det minste litt skumle, denne er bare gjennomgående kjedelig.
Riktignok på kanten til det latterlige.
«The Unborn» er en sånn film som får deg til å tenke at dette må til og med kinolerretet selv være flau over å måtte vise fram, popcornet må krympe i skam over å bli spist under en slik forestilling.
Filmen er en langsom parade av oppbrukte ideer, fri for suspens og talent.
Det er riktignok ganske skremmende å se hvor tynn Yustman er, men det eneste som virkelig får en til å sperre øynene opp her er den usmakelige måten filmskaperne forsøker å blande Holocaust og Kabbalah inn i historien.
Jeg så den på kino i USA, minst ti mennesker forlot den lille salen underveis i visningen.
De som ble sittende sov antakelig.
Dersom det er noe her som burde forblitt ufødt, så er det denne filmen.
SILJE BEKENG
| 0
|
109574
|
Råsterk
Politisk pasjonsspill
| 1
|
109575
|
Voldsom
Neeson i nevekamp
| 0
|
109577
|
Velment
DVD-anmeldelse
Reghi: Joshua Michael Stern Med:
Ian McKellen, Aaron Eckhart, Brittany Murphy
Pene New England brun- og grønntoner og mange stjerner (Nick Nolte, Jesica Lange og William Hurt, i tillegg til de som er nevnt overfor) i denne velmente, småsøte «fantasy»-hyllesten til annerledeshet fra 2005.
Men filmen står vaklende midt i spagaten:
Den er for barnslig for voksne og for dyster for barn og ungdom.
Og Ian McKellen tar vel hardt i som teatralsk psykiatripasient, kan man nok si.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109578
|
Tåpelig
DVD-anmeldelse
Regi:
Yann Samuel Med: Elisha Cuthbert, Jesse Bradford, Austin Basis
Tittelens «sassy» betyr i dette tilfellet «dritings» og «irriterende».
Slik oppfører i alle fall den bortskjemte byjenta Elisha Cuthbert seg i møte med gudsordet fra landet Jesse Bradford i denne «romcom»'en-møter-«crazykomedien».
Begge hovedrolleinnehaverne - samt han tjukke nerden som fungerer som «sidekick» - har manglende dekning på karismakontoen, og begge oppfører seg så barnslig at man ikke kan konkludere annet enn at de ikke er modne nok til å være i et forhold.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109579
|
Glamorøs gjeldskrise
Standard opplegg i suspekt innpakning.
HANDLER OM:
Den moteglade vimsen Rebecca Bloomwood ønsker seg en karriere i et motemagasin, men shoppeavhengigheten gjør at hun stadig distraheres fra karriereambisjonene.
Tilfeldigheter gjør at hun likevel får anledning til å skrive en rådgiverspalte i et økonomimagasin, og ved å sammenlikne mote og finans tar hun bransjen, og muligens sjefen, med storm.
DOM:
Dette lufthodet av et kvinnemenneske holder på å kjøre livet sitt i grøfta med shoppingen, og bruker mesteparten av filmen på å gjemme seg for gjeldsinnkreveren (han er grå og kjip, hun er fargerik og glad).
De fleste kjenner til den klamme følelsen av å ha kjøpt over evne.
I en tid der amerikanske familier kastes ut av husene sine fordi de ikke kan betale gjelda si, kunne det vært betimelig med filmer om overforbruk og gjeldsproblematikk, men denne filmen behandler det hele på en såpass lettvint måte at jeg ikke skal lese mer inn i det.
Her får du New York-glam med yellow cabs, høye hæler, bitchy magasinkvinner og designmerker.
En teit historie som roter til budskapet sitt og etterlater få inntrykk annet enn et snev av irritasjon; følelsen av at en allergi er under utvikling.
| 0
|
109581
|
Jan Thomas «Get Up And Dance»
(Skyskraper Records)
Glossy, glatt og grunn.
Det er ikke slik at hederlige hensikter nødvendigvis rettferdiggjør å starte en artistkarriere, slik Jan Thomas nå gjør ved å gi singleoverskuddet til Kreftforeningen.
All ære for det, og denne låten har en viss snert i refrenget, men det er dessverre mer enn man kan si om Jan Thomas' flatt monotone og studiojusterte stemme.
Selve låten høres ut som noe Britney Spears kunne hatt suksess med på Ibiza i 1986, iallfall ikke i 2009.
Et enerverende tillegg er sangens annenstemme (Åge «Glam» Sten Nilsen?) som krøller seg i krampe rundt Jan Thomas' maniske mas om å komme seg opp og danse.
Sorry, Jan Thomas, men her shaker du ikke mye booty!
| 0
|
109582
|
Mastodon: «Crack The Skye»
(Reprise/Warner)
Snakker vi om dette tiårets metal-fulltreffer?
Mastodon fremstår nå som metal'ens Mars Volta.
Vil du ha en metal-plate som legger sine hårete armer rundt deg og knuger deg fast, bør du sjekke ut deres hittil mest storslåtte, ambisiøse og uforutsigbare verk.
Tematikken er åpen og kan diskuteres, men svik og forræderi er et par stikkord.
Det firedelte eposet «The Czar» på elleve minutter er eksempelvis den kortfattede historien om Rasputin, mens tittelkuttet blir hjerteskjærende med tanke på at Brann Dailors søster het Skye og tok sitt eget liv som 14-åring.
Musikalsk tar Mastodon steget videre fra ypperlige «Blood Mountain» (2006) og inn i metal'ens absolutte førstedivisjon.
Brendan O'Brien kommer rett fra produsentstolen hos Bruce Springsteen, og gir Mastodon et klarere retro-progressivt uttrykk i strak linje tilbake til både Mars Volta og Rush; stikkveiene synes uendelige, takt- og temposkifter kommer når du minst venter det - og innfallene tar aldri fokus fra låtenes mørke tyngdepunkt.
Tvert om - de intrikate komposisjonene har hele veien denne kvernende og samtidig melodiske nerven som skiller god og dårlig metal.
«Crack The Skye» er rett og slett overveldende, og gjør noe med deg som lytter.
Perfekt metal skal være slik; noen ganger er ubehaget det som behager mest.
Som hos Mastodon.
(P.S. Atlanta-gjengen varmer opp for Metallica i Oslo Spektrum den 17. juni - vær der tidlig!)
ANBEFALTE SPOR:
Her tapes helheten om noe utelates.
| 1
|
109583
|
Lionel Richie:«Just Go»
(Island Def Jam/Universal)
Han danser ikke i taket lenger.
Lenge glemte hedersmenn med CV-tyngdepunkt på sytti- og åttitallet kan så visst ha relevans i 2009, som bevist av Talking Heads-sjef David Byrne på Sentrum Scene i Oslo sist torsdag.
Det var ganske gøy sist Lionel Richie var i landet også.
Men der Byrne nylig gjenoppsto fra de døde også på plate, er nok Richie lenket fast til minst 90 prosent gamle schlägere også neste gang han kommer på besøk.
«Just Go» er godt voksen R&B av typen Richie vel kan lage i søvne; flere steder virker det som om det faktisk var det som foregikk i studio også.
Stargate har produsert og skrevet fem av låtene, mest på autopilot, men åpningssporet «Forever» er i hvert fall en silkefin ballade.
Platen for øvrig låner rikelig fra åttitallsperler som The Human Leagues «Human» og Terence Trent D'Arbys «Sign Your Name», uten at det blir annet enn ufarlig nostalgi av det.
Og sant å si forventer man ikke så mye mer av denne karen nå.
ANBEFALTE KJØP:
«Forever», «Forever And A Day», «Somewhere In London».
| 0
|
109584
|
Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) og Håkon Austbø, Eirik Raude og Peter Szilvay, dirigent.Musikk av Messiaen, Aagaard-Nilsen og Buene
Aurora
Fuglelyder i korpsklang.
Forsvarets Musikkorps
Vestlandet har gjort seg bemerket som en interessant formidler av ny musikk.
Når er korpset ute med en ny cd med musikk av både Olivier Messiaen og norske Eivind Buene og Torstein Aagaard-Nilsen, og på utøversiden glimrer også pianisten Håkon Austbø og slagverkeren Eirik Raude med sitt nærvær.
I Messiaen-verket «Oiseaux Exotiques» - «Eksotiske fugler» fra 1956 er fuglelyder fra forskjellige verdensdeler satt sammen i en musikalsk komposisjon.
Det er spennende og klangfylt musikk, ikke minst gjør blåsere seg utrolig godt til å imitere fuglelyder - alt fra kvitrende fløyter til mektige rop i de dypere blåserne - i alt er det 46 fuglearter med.
Håkon Austbø fremfører som vanlig sine partier med den aller største autoritet.
Spennende er også Aagaard-Nilsens «Winds of changes» og Eivind Buenes «Topographics» der også natur og landskap står i musikkens sentrum.
Divisjonsmusikken, som korpset også er kjent som, klinger nært og distinkt under Peter Szilvays ledelse.
Flott plate.
| 1
|
109585
|
Bob hund:«Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk»
(Indie Distribution)
Bikkja er tilbake.
Frykten er jo alltid der.
«Folkmusik...» er bob hunds første album siden uimotståelige «Stenåldern kan börja» fra 2001.
Og comeback etter nær ti års pause utløses gjerne av penger snarere enn av kreativt overskudd.
Men de glade svensker har på ingen måte vært inaktive i ventetiden (vår), og kan hende skal deres til dels mislykkede engelskspråklige sidesprang Bergman Rock tilskrives ære for at bandet nå gjenoppstår like vitalt og uforutsigbart som i glansdagene.
Det virker som om bob hund vil bevise noe, og har et ønske om å gjenerobre sin posisjon som Skandinavias største morsmålspunkere.
Det er god, gammel klasse over dette.
Vokalist Thomas Öberg er like emosjonell og kraftfull som før, og sangene er styggvakre og typisk uflidd skrudd sammen.
Samtidig hviler det et mørke over låtene som kler platen godt og gir bob hund det lille ekstra som hever dem over overflaten.
Både fans og tilkomne generasjoner kan glede seg.
ANBEFALTE KJØP:
«Tinnitus i hjärtat», «Blommor på brinnande fartyg», «Grönt ljus», «Fantastiskt», «Siffran vill bli fel».
| 1
|
109588
|
Anna Järvinen:«Man var bland molnen»
(Häpna/Playground)
Djerv oppfølger.
Finsk-svenske Järvinen debuterte med «Jag fick feeling» i 2007; en tindrende plate med et stort melodisk overskudd.
Denne oppfølgeren er ikke like umiddelbar; og virker først som et klassisk «vanskelig annetalbum».
Men det går over.
Uttrykket hennes er hakket mørkere nå, også denne gang styrt av Dungen-sjef Gustav Ejstes.
Med alskens strykere, piano, blås og annen organisk kos er det folkpop med et distinkt eventyrskog-preg, understreket av Järvinens hemningsløst vakre stemme og inderlige sangstil.
Men det rockes litt hardere denne gang, med ymse nikk til Fairport Convention, og her er også noe mer jazz i kantene.
Intrikat og innbydende, det hele, og i motsetning til landskvinner som Jenny Wilson og Karin Dreijer Andersson går Järvinen seg aldri vill i egne eksperimenter.
«Man var bland molnen» er søtt og salt i herlig harmoni.
ANBEFALTE KJØP:
«Låt det dö», «Äppelöga», «Sosial kompetens», «Är det det här det hela handlar om?», «Tänker inte säga mer».
| 1
|
109590
|
Steff Nevers:«Closest To My Heart»
(Slagerfabrikken/Universal)
Tørst norsk countrydebutant.
«Whatever happened to country music about ass-kicking and whiskey-drinking?», spurte musikkritikergeniene Beavis And Butt-head seg en gang retorisk.
Svaret er:
Modums Steff Nevers stjal alle sangene.
I alle fall de om whiskey.
Fylla er nemlig sjelden langt unna på dette, hans debutalbum.
«Closest To My Heart» er «roadhouse»-country, innspilt med noen av Nashvilles beste musikere i Music City, USA.
Det innebærer at albumet låter stålproft, men også litt samlebåndsaktig.
Nevers selv har produsert, og kan dermed neppe være skvetten, og synger malmfullt, om ikke veldig særpreget.
Idolet er åpenbart Merle Haggard, men Nevers låter strømlinjeformet moderne i forhold - mer à la Toby Keith, for eksempel.
Det kommer neppe til å skade de kommersielle mulighetene hans.
Bensinstasjonssalg av norske countryplater skal redde platebransjen i skjebneåret 2009.
Steff Nevers kommer sikkert til å hjelpe til.
Noen stor personlighet er han ennå ikke.
Men «Closest To My Heart» er gjennomførte, smertefrie greier.
ANBEFALTE KJØP:
«One Beer A Day», «He's Not Here Saloon», «Higher Ground», «Merle Made Me
Do It»
| 0
|
109591
|
Jon Hassell:«Last Night the moon came dropping its clothes in the street»
ECM/Grappa Musikkforlag
Trompetisten Jon Hassell har lenge vært en pioner innen jazzelektronika, blant annet i samarbeid med Brian Eno.
Han gjestet Norge sist sommer i forbindelse med Punktfestivalen, og har nå flere norske musikere med i laget, gitaristen Eivind Arseth, Jan Bang med live sampling og Helge Nordbakken på trommer.
Hassell presenterer musikken som montasjer, der deler av ulike konsertopptak er satt sammen i nye sammenhenger.
Komposisjonene virker likevel organiske, med klanger og melodifragmenter som trer inn og ut av fokus.
Det er behagelige og velklingende lydbilder, samtidig som materialet byr på motstand.
Groover kan være diskré til stede, her og der dukker tema opp som gir assosiasjoner til andre melodier.
En spennende utgivelse som åpner stadig nye rom.
| 1
|
109592
|
Havari
DVD-anmeldelse
Filmer hvor alt snur trill rundt på slutten har fascinert mang en gang.
«Passengers» streber etter «Den sjette sansen»-effekten, hvor selve måten vi ser film på blir utfordret og aha-opplevelsene kommer etter endt titting.
Problemet er bare at «tvisten» her forblir ubegripelig, den dumper ned i hodet på en, og konspirasjonsthrilleren den har utgitt seg for å være i over en time den har ingen relasjon med resten.
Full forvirring med andre ord, og langt flere hæ? enn aha-opplevelser.
Null ekstra som kunne hjulpet oss litt på vei.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109593
|
Spillanmeldelse:Abstrakt horror
I «The Path» har eventyret om Rødhette og ulven blitt et abstrakt horroreksperiment.
Konseptet er enkelt: du skal lede seks søstre til bestemoren deres med en matkurv.
Noen hundre meter med solrik skogsvei.
Men strake veien gir game over.
I steden må du utforske den omkringliggende skogen, en skog som rommer abstrakte mysterier.
Vandringen i skogen er forskjellig fra søster til søster, tilpasset deres ulike personligheter.
Du får ingen vanskelige nøtter å gruble over og interaktiviteten er ytterst begrenset.
I steden snakker vi om en stemningsfull og genuint creepy invitasjon til refleksjon og undring, i overført betydning er «The Path» en slags analyse av søstrenes sinn.
En interaktiv kunstinstallasjon om døden, om du vil.
Jada jada, jeg hører ropene om «arty-farty» og «pretensiøst tullball».
«The Path» er et veldig atypisk spill som ikke passer for alle.
Men dersom du, som meg, blir begeistret av denne typen eksperimentering med spillmediet har du en svært spesiell og givende opplevelse i vente.
PS:
«The Path» er tilgjengelig på www.tale-of-tales.com for 10 dollar og på Steam for 8 euro.
Trailer fra PC-spillet The Path.
| 1
|
109594
|
Spillanmeldelse:Sløy samurai
«Afro Samurai» er et skoleeksempel på å sette stil foran innhold.
På papiret er «Afro Samurai» bortimot uimotståelig.
Verdens cooleste samurai på hevntokt, ninjaer, ultravold i sakte film, Samuel L. Jackson, Ron Perlman og tilbakelente hip-hop-toner fra The RZA.
Selv uten anime-serien spillet er basert på ville konseptet ha stått svært godt på egne ben.
Det roper om å bli kjøpt.
Og til en viss grad har Namco lykkes i å lage en kul opplevelse.
Kampsystemet er forutsigbart, men visuelt lekkert og variert, og både tegnefilmgrafikken og musikken lager en deilig ramme.
Men spillet er så klønete satt sammen at «Afro Samurai» ikke er i nærheten av å oppnå sitt udiskutable potensiale.
Historien er pælmet inn i spillet på vilkårlig og forvirrende vis, kameravinklene og kontrollsystemet er plaget av skurring jeg trodde vi var kvitt for godt for lenge siden og bortsett fra musikken er lydbildet amatørmessig spakt.
Hvilket er skuffende, konseptet «Afro Samurai» fortjener et bedre spill enn dette.
PS:
I salg fra fredag 27. mars.
Flere ferske anmeldelser av PS3- og 360-spill:
Trailer fra PS3- og 360-spillet Afro Samurai.
| 0
|
109595
|
Spillanmeldelse:Syndig og voksent på DS
På resolutt vis stjeler «Grand Theft Auto: Chinatown Wars» dyden fra Nintendo DS.
Det å slenge voksenspillet «Grand Theft Auto: Chinatown Wars» inn i denne miksen er som om Satyricon skulle ha opptrådd sammen med Tone Damli Aaberge.
En usannsynlig kobling, men la det synke inn litt.
Se for deg hvor syndig, skittent og sexy det kunne ha vært...
Hvor var jeg igjen?
Jo:
«Chinatown Wars» finner virkelig sin naturlige plass på DS.
Det føles like selvfølgelig å selge narkotika i Liberty City som å klø nusselige hundevalper bak øret i «Nintendogs».
Dette er på ingen måte en ukomfortabel krymping for å tjene masse penger på et salgbart merkenavn, slik som så altfor ofte er tilfellet når kjente spillserier overføres til håndholdt format.
«Grand Theft Auto»-konseptet er med kjærlig og kompetent hånd tilpasset til de to DS-skjermene.
Spillet hører hjemme her, og bare her.
En forbløffende prestasjon, hverken mer eller mindre.
Du befinner deg i New York-kopien Liberty City og blir raskt en del av de kriminelle aktivitetene til den kinesiske mafiaen i byen.
Selve grunnstammen i spillet følger malen fra «Grand Theft Auto»-serien - en hardkokt (og ofte morsom) krimthriller blandet med fri utforsking av den gigantiske storbyen.
Synsvinkelen er fra oversiden og grafikken er tegnefilmaktig, men spillbarheten er gjenkjennelig.
Det handler om å skyte gangstere, stjele biler og unnslippe lovens lange arm.
DS-tilpasningen varierer fra det noe subtile (PDA og kart på den nederste, trykkfølsomme skjermen) til det selvfølgelige, men kreative (minispill for å stjele biler og plystring inn i mikrofonen for å kapre drosje).
På toppen av den engasjerende historien og den actionpregede spillegleden får du også et overbyggende minispill hvor du skal skal selge dop basert på hvor markedet til enhver tid er best.
Ved å skyte overvåkingskameraer, går prisen opp.
Enkelt, men genialt.
Og engasjerende.
«Grand Theft Auto: Chinatown Wars» er i det hele tatt en vanvittig stor opplevelse, både i underholdningsverdi og i den ekstreme mengden med spillmoro Rockstar Leeds og Rockstar North har klart å stappe inn i den vesle konsollen.
Visse irritasjonsmomenter finnes riktignok - spesielt når det gjelder det flytende kameraet, som ofte fører til en knotete navigering av spillfigur og biler.
Men totalt sett er «Chinatown Wars» et av de klart beste spillene på DS til nå.
Og ikke bare det:
Spillet åpner opp et helt nytt marked på Nintendos håndholdte konsoll.
Det utfordrer og forandrer imaget vi alle tillegger DS.
«Grand Theft Auto: Chinatown Wars» tar dyden fra Nintendo DS og gjør henne frekkere, kulere og hottere enn hun noen sinne har vært.
| 1
|
109596
|
Besettende tålmodighetsprøve
Oscar-nominert for beste utenlandske film; besettende, besnærende og tålmodighetprøvende.
HANDLER OM:
Alex er en tidligere fengselsfugl, som nå jobber som sjåfør og altmuligmann på et bordell i Wien.
I all hemmelighet har han et forhold til ei ukrainsk jente som jobber der.
Hun skylder halliken penger, han trenger noen titusen euro for å komme ut av sitt livs hengemyr.
Derfor bestemmer han seg for å rane en bank.
Det forandrer alle liv for alltid.
DOM:
En dypt alvorlig og meget godt gjennomført film, dette, som våger å gå på tilværelsens helt grunnleggende elementer: Liv, død, sex, drømmer, skuffelser, hevn, sorg, skuffelser.
Det er verken spesielt lettfattelig eller underholdende, nokså mildt sagt.
Men mer enn en munnfull seriøs, søkende og dyptpløyende europeisk filmkunst av i dag.
Derfor anbefales filmen på det varmeste.
(Men ikke nødvendigvis for en rent avkoblende gla`-aften.)
| 1
|
109598
|
Lyden er best!
Munter og litt for enkel barne-animasjon.
Men den norske lyden er swingende!
HANDLER OM:
Bjarne er en ung meitemark med mye høyere ambisjoner enn den kompost-tilværelsen han egentlig er laget for:
Han vil danne verdens beste disco-band!
DOM:
Oppskriften er så tradisjonell tegnefilm som den tenkes kan.
Nesten pinlig tradisjonell.
Tegningene er enkle.
(Litt vanskelig å tenke seg at en armløs meitemark bedriver fingerspill på gitar).
Men det fungerer.
Heldigvis har den norske distributøren investert i et meget godt norsk lydbilde.
Det redder mye!
JON SELÅS
| 0
|
109599
|
Den revolusjonære vilje
Ytterst fascinerende og underlig taus presentasjon av et revolusjonært ikon.
HANDLER OM:
I 1956 seiler Fidel Castro med 80 mann til Cuba.
Blant dem befinner den argentinske legen Ernesto «Che» Guevara seg.
Gruppen har ett mål:
En revolusjonær, voldelige styrting av Cubas daværende diktator, general Rubén Fulgencio Batista og hans korrupte regime.
Denne første filmen (av to; andre del kommer på kino 17. april) følger «Che» og hans menn i tre år fremover - til de når Havana.
DOM:
«Che - Argentineren» er en underlig, men meget ambisiøs film.
Synet på Che Guevara rundt om i verden vil variere enormt; fra det ikoniske, idylliserte T-skjorte-motivet vil alle kjenner, til - i kritiske kretser - en kaldblodig morder av tarveligste sort.
Han døde tidlig og han døde i nederlag; Kristus-likheten slett ikke uten betydning for hans ettermæle!
Fordi Che har vært begravet under så mange lag tolkninger og versjoner og meninger, har Steven Soderbergh og Benicio Del Toro (hovedrolle og produsent) og de tallrike andre engqasjert i dette filmprodjektet, forsøkt å lete seg fram til noe ekte.
Det er, paradoksalt nok, ikke gjort med å helle på med beskrivelser og historiske fakta og sammenhenger.
Faktisk, snarere tvert om:
Rammehistorien er etter beste evne historisk fundert, blant annet på Ches egne opptegnelser.
Men lite forklares, mye bare konstateres.
Kort sagt:
Filmen er en slags innskutt statusrapport uten forklarende supplement.
Men - og dette er avgjørende viktig for at filmen likevel fungerer meget godt for meg:
Filmen verken forskjønner eller forstørrer.
Den beskriver en mann og hans ubrytelig vilje til en sak han oppfatter som totalt overordnet.
Han er en naturlig leder, han gjør feil, han gjør helt rett.
Men der og da - på Cuba på slutten av 50-tallet - blir han simpelthen en historisk figur.
Og i Del Toros skikkelse:
Uhyre levende!
«Che - Argentineren» passer nok best for dem med forhåndskunnskaper og interesse.
Filmens ærgjerrige biografiske program gjør at man gjerne ofrer normal og «underholdende» dramaturgi til fordel for facts; normal filmprogresjon til fordel for historiens av og til noe langsomme kvern.
For meg, i akkurat dette tilfelle:
En utmerket løsning!
| 1
|
109601
|
Bendik Hofseth - «XI»
Bendik Hofseths ferske utgivelse er helstøpt, moden og finslipt, med en estetikk som har mye til felles med ECM på sitt beste.
Besetningen er internasjonal, med toppmusikere som hans gamle Steps Ahead-kollega Mike Manieri på vibrafon og pianisten Gil Goldstein.
Likevel er det Hofseths uttrykksfulle saksofontone som gjennomgående har hovedfokus i lydbilde.
Det er en romantisk melodiøsitet over mange av komposisjonene, som i den vakre «Jerusalem,» med gitaristen Olivier Louvel bidrar til den fine stemningen.
Vakker er også «Itaka,» der Goldstein har en sterk pianosolo.
Produksjonen er gjennomarbeidet, uten overflødigheter, likevel er det rom bølgende, improviserende strekk med mye energi, som «A Little Parade» er et eksempel på, med drivende trommespill fra Antonio Sanchez.
Et annet høydepunkt er «Department Store Clerk» med lekkert trekkspill fra Goldstein og Scott Colleys varme basstone langt fremme i lydbildet.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
109602
|
Pete Doherty - «Grace/Wastelands»
Gærne-Petes mest edruelige - og minst gode - plate.
Man vil nødig oppfordre til misbruk av noe som helst, men en av rockens grusomme sannheter er at enkelte artister ser ut til å være nedsyltet i rusmidler for å prestere sitt ypperste.
Bowie og Clapton er blant de klassiske eksemplene, og det ser ut til å gjelde for Pete(r) Doherty også.
«Grace/Wastelands» virket så lovende:
Stephen Street er med som produsent, slik han var på det fantastiske forrige Babyshambles-albumet.
Et av britenes største gitargenier, Graham Coxon fra Blur, spiller på nesten hele platen.
Og altså, en ny-nykter Doherty.
Men det virker som om gløden har forlatt ham fullstendig.
Platen er stinn av mumlende, akustisk pregede ikke-sanger, av typen han før har brukt som fyllstoff mellom den fyrrige punkpopen som var hans varemerke i The Libertines så vel som i Babyshambles.
Han pleide å låte skadeskutt men kampklar; nå låter han primært skadeskutt.
Gudene vet hva han skal gjøre med dette, forhåpentlig kan alt løses på lovlydig vis.
ANBEFALTE KJØP:
«Last Of The English Roses», «Broken Love Song», «New Love Grows On Trees»
| 0
|
109604
|
Noora Noor - «Soul Deep»
(Blue Mood Records)
Potensialet har alltid vært der, men Noora Noor har slitt med å få det ut siden hun på slutten av 90-tallet ble lansert som det store, norske r&b-håpet.
At hun nå rundt ti år senere er å finne blant underskogen på by:Larm, og gir ut plate på marginale Blue Mood Records, sier sitt om hvordan det gikk.
Etter å ha hørt «Soul Deep» er det likevel fristende å relansere tanken om at Noora Noor kan berge sjangeren ut av det norske brakkvannet.
Det måtte en retrobølge til for at hun skulle slå ut i full blomst.
Vi snakker om røttene etter Al Green, Curtis Mayfield og The Sweet Inspirations - om Stax og Motown.
Både Duffy-er og Amy-er skal sikkert tilskrives ære.
Det høres likevel ikke påtatt tidsriktig ut.
Noor virker å ha gjennomgått en modningsprosess i sin reise bakover i tid, og den klassiske soulnerven kommer rett fra - og treffer deg midt i - hjertet.
Platen er rett og slett helt fabelaktig fengende, og det går lang tid mellom hver gang man hører en norsk sanger med slik timing.
Ekstra hyggelig er det at Noors egne låter ikke står tilbake for mesterverkene hun covrer fra sine store forbilder.
Det vitner om en komplett artist.
ANBEFALTE KJØP:
«What a man have done», «Funky Way», «She will brake your heart», «Dedication», «Musiq», «Move on up».
| 1
|
109606
|
Tore Andersen - «Right Around The Corner»
(Wilma / Playground)
Hurra for Andersens!
Siden tidlig nittitall har Tore vært en av to Andersen-er (den andre er Fredrikstads soulstrupe Odd-Renè) i norsk musikkliv med stemmer utenom det vanlige, men som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener.
Nå må tiden komme for Tore Andersen, hvis eneste ankepunkt er at han av og til minner nesten for mye om Steinar Albrigtsen som han også synger duett med på denne platen.
Andersens stemme er varm, raus og ytterst velbehagelig, han skriver flotte låter som ikke er tvunget 100 prosent inn i countrysjangeren (avslutningen her minner faktisk mest om Eagles!) og fyller lydbildet med organisk krydder av det sjeldent vellykkede slaget.
Sjekk ut denne mannen!
ANBEFALTE KJØP:
«Jamie», «A Stop Along The Way», «Howling In The Dark», «Cowboy At Heart» og «Whenever I Fell In Love».
| 1
|
109607
|
Montée «Isle Of Now»
(Strømland / VME)
«They love 1982!»
Hah.
Lett å bli skeptisk i møte med Montée.
Oslohipstere med sleiker, selvtillit og altfor store platesamlinger.
Omslaget ser ut som en New Order-12" fra 1984.
Sangene har «spennende», pretensiøse titler.
Musikken er et møte mellom vestkyst-flinkisfusion og slik «intelligent» funkrock med afrobeat-islett som ble spilt i New York tidlig på 1980-tallet.
Talking Heads, ja - «Secrecy» er som snytt ut av nesen på «Remain In Light» (1980).
«Into The Open» smaker av Heads-makker Adrian Belew.
Den der smatrende, rene Stratocaster-lyden!
Ganske dansbart også.
Litt LCD Soundsystem, men med kjølig Spandau Ballet-vokal på toppen.
Musikktullingen i meg kunne ha fortsatt å droppe navn (Toto! Sen Roxy Music).
Men i stedet noen ord om hvorfor «Isle Of Now» er et av årets fineste norske popalbum:
Disse 11 sofistopopsangene høres kostbare ut, og renner over av arrangementsmessig stringens og detaljer.
Det skjer noe minneverdig i hver eneste en av dem.
Ofte mye.
Et gigantisk kitschfalsum fra selvnytende hovedstadsspradebasser?
Ja, takk!
ANBEFALTE KJØP:
«Amazona», «Entity», «Isle Of Now», «I Have Seen The Haven», «Secrecy», «Dreams Too Modern».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109608
|
Spillanmeldelse:Quake-comeback
Et av tidenes beste skytespill er renovert og relansert.
Som gratisspillet «Quake Live».
Spillstudioet id Software skapte skytespillgenren med «Wolfenstein 3D» i 1992.
I årene som fulgte foredlet de formelen - først med «Doom»-spillene, så med «Quake»-serien.
Helt på tampen av 1999 blomstret alt id Software hadde lært til da ut i full blomst med «Quake 3: Arena».
Mange, inkludert meg selv, regner det som tidenes beste online skytespill.
Det har kommet gode spill i denne gaten senere, både fra id Software og fra andre.
Særlig «Unreal Tournament»-serien må nevnes her.
Men siden den gang har skytespill med mer realistisk fokus tatt over onlinetronen.
Genren har blitt mer avansert, brettene spillerne kjemper på har blitt større og taktikkene som må til for å vinne har blitt mer komplekse.
De trange gangene, det sylskarpe fokuset på å kontrollere nøkkelvåpen og rustninger på brettene, de intrikate, gotiske miljøene og det sci-fi-inspirerte arsenalet oppleves som gammeldagse.
«Deathmatch» døde med «Quake 3».
Og vi gråter for vår abdiserte konge.
Med «Quake Live» tørker id Software våre bitre tårer.
Dette er nemlig «Quake 3», og jeg mener ikke det billedlig - «Quake Live» ER «Quake 3» med oppusset grafikk.
Og jeg er bortimot sjokkert over hvor godt spillet har holdt seg.
Hvor naturlig det finner sin plass i en genre som har gjennomgått store forandringer på de ti årene som har gått.
Spillet er gjenfødt som et gratis, reklamefinansiert onlinespill du spiller via nettleseren din (fullskjerm-modus kan også velges).
Du får nå omfattende statistikk over dine egne prestasjoner, rankinglister, community-tjenester og en rekke forskjellige måter å spille på - fra mann-mot-mann til «team deathmatch», «instagib», «capture the flag» og alle-mot-alle.
Etter hvert vil det komme verktøy for mer seriøse klaner og spillere, men per i dag er «Quake Live» et gjensyn med den ubesudlede gleden og avkoblingen som kommer av å møte likesinnede på nett og forsøke å blåse dem i filler.
Lettere sagt enn gjort for min del, selv om jeg spilte «Quake 3» i årevis.
For selv om alle stiller på lik linje i dette spillet, er kravet til ferdigheter like ubarmhjertig som alltid.
Mye er gjort ved å treffe motstanderne når du skyter, men taktikk og ressurshåndtering er minst like viktig.
Man må kjenne brettene inn og ut, instinktivt vite hvor motstanderne befinner seg, vokte rustninger og våpen med omhu og - ikke minst - mestre tempoet og de fysiske reglene i spillet.
Jeg er absolutt ikke der ennå, men det gjør ikke noe.
«Quake Live» er simpelthen bare gøy, gøy, gøy.
Noe generelt comeback for sci-fi-«deathmatch» har jeg ikke særlig stor tro på.
Men «Quake Live» har absolutt livets rett allikevel.
Det er fantastisk bra, fremdeles.
Og det koster ikke en eneste krone!
| 1
|
109613
|
Viktig film, feil fokus
Meget viktig film om fatal feil i det norske rettsvesenet - men gjennomføringen av filmen er ikke god.
HANDLER OM:
på 70-tallet skjedde det to grusomme seksualdrap i Trondheim.
Etter han tilsto, ble den multihandicappede Fritz Moen dømt for begge drapene.
Han sonet 18,5 år i fengsel.
Journalisten og privatetterforskeren Tore Sandberg mente noe var grunnleggende galt.
Etter iherdig og mangeårig innsats ledet hans arbeid til at Moen først ble frikjent for det ene drapet - i sin egen levetid.
Etter han døde, ble Moen også frikjent for det andre.
Dette er filmen om Tore Sandberg og hans arbeid, der hans venn, den pensjonerte politiavdelingssjefen Frode Asbjørnsen, representerer en nøktern motvekt mot Sandbergs følelsesladede engasjement.
DOM:
Saken er tragisk og en noe nær uhyggelig påminnelse om norsk rettsvesens feilbarlighet og til dels inkompetanse.
Dessuten:
Her finnes skoleeksempler her på hvordan jurister og rettsvesen kan fremmedgjøre seg selv gjennom å ekskluderes samfunnet på utsiden - som de er satt til å tjene - ved hjelp av språk, fagtermer og ritualer.
Men - og det er et stort «men» her:
Filmen er en slags personlig odyssé om og med Tore Sandberg, med Tore i profil, Tore i tvil, en forbannet Tore, en sorgtung Tore, en humoristisk Tore.
Sammen med hans gode og nøkterne venn Frode vandrer de stundevis rundt som en slags rettferdighetens Pompel & Pilt.
Her og der blir det rett og slett for lite seriøst.
Saken og tilfellet Fritz Moen (og/eller Tore Sandberg) hadde tjent enormt på en mye mer nøktern fremstilling, mye mer facts og en langt bedre strukturering av hendelsene.
Nå må man, rett som det er, gjette seg til hvor man egentlig befinner seg i saken(e).
| 0
|
109614
|
Uverdig
DVD-anmeldelse
Regi:
Michael McCullers Med:
Tina Fey, Amy Poehler, Greg Kinnear
At Tina Fey, hjerne og hovedrolleinnhaver i et av de artigste showene på fjernsyn, «30 Rock», gidder å stille opp i denne litt uverdige tretten-på-dusinet «romcom»'en om en karrierekvinne i babytåka, sier sitt om at kinofilmen fremdeles har høyere status enn TV.
Trass i at det ikke er grunnlag for å mene noe slikt lenger.
Fey spiller de facto den samme rollen som i «30».
Men der hennes mangel på «autoritær» utstråling der er en styrke, uteblir hennes «bête noire», Alec Baldwin, her.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109615
|
Dilldall
DVD-anmeldelse
Regi:
Jennifer Lunch Med:
Bill Pullman, Julia Ormond, Peel James
Det finnes kalkuner, og det finnes kalkuner.
Jennifer «datter av David» Lynch står for en av de største i nyere tid, «Boxing Helena» (1993).
Med «Surveillance» har hun jammen gått hen og laget én til.
Nok en gang fomler hun med sin noe overvurderte fars klisjeer:
Fæle hendelser i små samfunn; sex, dop og vold; «det uhyggelige under det idylliske» bla bla bla.
Denne gang med visse «Twin Peaks»-paralleller, for de som måtte være interessert.
Jeg holdt på å irritere meg halvt i hjel.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109616
|
Homohygge
Homofile mennesker:
Nå også Akkurat Som Deg Og Meg!
| 0
|
109617
|
Flukt med vri
Sjangeren «vi flykter fra fengselet» får nok et skudd på stammen med denne britiske lettvekteren.
«Norgesvennen» Brian Cox (som alltid god) er stifinner i en ikke helt troverdig historie fortalt med hopp frem og tilbake i tid, med en fullstendig uventet vri i de siste scenene.
En type film som kanskje fungerer bedre andre gang du ser den.
Bakomfilm, slettede scener.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109619
|
Röyksopp:«Junior»
(Virgin/EMI)
Det er en vidunderlig opplagt duo vi møter på Röyksopps tredje plate, også denne etter fire års ventetid.
Men der «The Understanding» vant på utsøkt formidling av tvil og tristesse gjennom en åpenbart tung prosess, er dette en plate preget av overskudd - mer instant pop enn sin forgjenger.
Den litt skuffende lettvektersingelen «Happy Up Here» åpner ballet, og fungerer her mest som en aperitiff for det som kommer.
Den følges nemlig av en femtrinns rakett som kanskje er Röyksopps sterkeste låtrekke til nå:
Pulserende, skarp eurodisko med Robyn på «The Girl And The Robot».
Ditto med Karin Drejer på «This Must Be It».
Tung, seig og vulgært knirkende klubbpop med Anneli Drecker på «Vision One».
En strykertung og dramatisk instrumental i form av «Röyksopp Forever».
Og diamanten «Miss It So Much» med Lykke Li, det søteste begge parter har vært involvert i til nå.
Platen girer ned et hakk derfra, men da er triumfen allerede et faktum, og de resterende sangene gjør ikke skam på noe eller noen.
Svein Berge og Torbjørn Brundtlands ferdigheter forblir i en klasse for seg:
Nå som før låter de like kontemporært som tidløst.
Selv deres mest klubbvennlige elektrolåter har pure melodiske elementer som fungerer hvor enn det skal være; Röyksopp er like mye låtskrivere som de er produsenter og musikere - samt suverene gjestelistesnekkere.
«Junior» viser hvor sykt gode de er til å beholde magien i det skapende øyeblikket, selv om de åpenbart flikker seg halvt i hjel på hver eneste låt.
Studiomagi som er seniorer verdig.
ANBEFALTE KJØP:
«The Girl And The Robot», «Vision One», «This Must Be It», «Röyksopp Forever», «Miss It So Much»
Slippes 23. mars.
| 1
|
109620
|
Marius Müller's Funhouse:«Plugged!
2 - Rett og slett»
(Slagerfabrikken/Universal)
Det er ti år siden Marius Müller gikk bort.
Marius Müller var tilsynelatende inne i en fin stim da han døde i en trafikkulykke i Oslo 14. mars for ti år siden.
Han hadde etablert seg som en ytterst sympatisk radiopersonlighet på NRK, og hadde funnet upretensiøs musikalsk trivsel i Funhouse.
Bandet huset noen av Norges fremste musikere, men virket mest av alt som en kameratgjeng:
Et jamband som var til for å spille blues, rock og tungrock.
Det gjorde de blant annet på Smuget i Oslo torsdag 25. september 1997, med tanke på å gi ut sitt livealbum nummer to.
Opptakene derfra låter uangripelige på lydsiden.
Innholdet består av Funhouse-originaler, Müller-solohits («Den du veit», selvsagt, samt en lang «Carmen» - komplett med aftenenes inderligste gitarsolo) og Fleetwood Macs «Oh Well».
Det er det motsatte av skittviktig musikk.
Og som så ofte med jamband bestående av fryktelig flinke folk, hendte det at Funhouse spilte vel så mye som for egen forlystelses skyld, som lytterens.
Dette albumet er likevel en fin anledning til å minnes ham.
| 0
|
109621
|
Kelly Clarkson:«All I Ever Wanted»
(RCA / SonyBMG)
Lyden av noe som absolutt ingen trenger.
26 år gamle Kelly Clarkson var USAs første Idol-vinner i 2002 (men måtte gi tapt for Kurt Nilsen i World Idol!), og som kjent kan det være nok til å skaffe seg en karriere.
Dette er hennes fjerde album med klin lik oppskrift; et velpolert liksomhissig uttrykk der låtene sklir over i hverandre uten sårt tiltrengte skillevegger.
Clarkson fikk tidlig i karrieren hjelp fra Avril Lavigne, og dette bærer hun litt for sterkt preg av.
Lavigne hadde iallfall en personlighet på godt og vondt - akkurat den er det vanskelig å få øye på hos Kelly Clarkson.
ANBEFALTE KJØP:
«I Do Not Hook Up» og «If I Can't Have You».
| 0
|
109623
|
John Scofield:«Piety Street»
EmArcy/Universal Music Group
Gospel fra Scofield
Piety Street er en gate i New Orleans, og passende tittel for John Scofields dypdykk i byens gospeltradisjon.
Scofield har tidligere vist sin interesse for New Orleanstradisjonen, ikke minst på klassikeren «Flat Out» (1989) med the Meters-låter på repertoaret.
Nå tolker han låter som «Motherless Child», «His Eye Is on the Sparrow» og Hank Williams «The Angel of Death».
Og det er litt av et lag han har med seg, The Meters-bassist George Porter, jr, Ricky Fataar, kjent fra blant annet the Flames, bak trommene og John Cleary som gjør mesteparten av sangen og spiller tangenter.
Musikken er nedpå, lett slentrende og med tilbakelent energi som New Orleans musikk skal være.
Ikke noen lange soloer fra denne jazzens gitarikon, Scofield tar en kollektiv rolle og nyter grooven.
| 1
|
109624
|
Henning Sommerro:«Magnificat»
Grappa
Musikalsk kameleon
Henning Sommerro har et allsidig musikalsk uttrykk.
På den nye platen «Magnificat» møter vi både låtskriveren og samtidskomponisten, men all musikken kretser rundt det årelange samarbeidet med Nidarosdomens Guttekor.
Her er «Vårsøg» og «Pilegrimssang» fremført av Sommerro selv.
Sommerro er en veldig dyktig melodiskaper, og i tillegg til ham selv yter sopranen Marita Sølberg utmerket vokal innsats sammen med guttekoret.
Det kirkemusikalske verket «Magnificat» har latinsk tekst, atskillig flere dissonanser og et mer djervt uttrykk.
Suiten «Aljonushka» med Arve Tellefsen som fiolinsolist, er bygget av russiske folkemelodier blandet med et nesten romantisk klangbilde.
Man får riktig nok en viss følelse av oppsamling når platen er satt sammen av såpass mange småbiter, og enkeltutdragene veier ikke så tungt når de er tatt ut av sin sammenheng.
Men de større verkene og fremføringen er meget solide.
| 1
|
109625
|
Chris Cornell:«Scream»
(Interscope/Universal)
Fugl?
Fisk?
Fusk.
Den 25 år gamle ideen om å mikse rock og hip hop har avlet en del flott og mye begredelig musikk; her er et tilskudd til sistnevnte.
På papiret ser det ikke så verst ut:
En av de mektigste tungrockrøstene i bransjen koblet med moderne produsentlegende Timbaland.
Problemet er at Cornell er desperat, mens Timbaland horer i vei på hva som helst for å fete opp kontoen.
Hverken sangprestasjonene eller musikken er spesielt ille hver for seg, men møtet mellom dem er front-mot-front-kollisjon.
Det høres ut som om de to har fakset sine bidrag over til hverandre, mangelen på kjemi er monumental.
Og der historien har flere vellykkede eksempler på at rapping kan fungere bra over fete gitarriff, er det åpenbart mye verre å «synge rock» over knatrende nåtidsrytmer.
Dét forteller «Scream» med rødmefremkallende tydelighet.
Den mer ortodokse rocken mot slutten av platen er bedre, men ikke bra nok.
På omslaget tar Cornell sats og knuser en gitar.
På platen inni banker han en kjempespiker inn i kisten som rommer hans karriere.
Lukten du kjenner er av to giganter som råtner.
ANBEFALTE KJØP:
«Take Me Alive», «Climbing Up The Walls»
| 0
|
109628
|
Udødelig 70-åring
Filmen som har alt, det virtuose mesterverket Walt Disney gjennomførte mot «alles» bedre vitende i Hollywood, utgis for første gang på dobbel DVD og Blu-Ray.
Den mest gjennomarbeidede klassikeroverhalingen jeg kan huske fra Disney:
Grundige dokumentarer som kaster interessant lys over samtlige deler av innspillingen, kommentarspor med blant andre filmkritikerlegenden Leonard Maltin, spill, slettede scener vrange Walt lot gå i søppelkurven.
Pluss helt nyrestaurert lyd og bilde.
En helt essensiell bestanddel i enhver DVD-samling.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109629
|
Kjipe jenter
Lettflytende, men veldig hult om utestengelse og gjengmentalitet hos en samling bortskjemte overklassejenter fra en snobbete New York-forstad.
Filmen har mye til felles med Tina Fey-overraskelsen «Mean girls», men mangler helt dens snert og sjarm.
«Clique»-jentene er og forblir kjipe og ondskapsfulle.
Ønsket om å formidle budskapet:
«Du er mer enn hva du har på deg», faller på stengrunn når store deler av filmen går med på å flashe rådyre merkeklær og namedroppe designere.
Bakomfilmer, slettede scener.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109634
|
Skyld, sex og soning
Inngående men langsom og problematisk tilnærming til Tyskland og tyskere etter holocaust.
HANDLER
OM:
I Berlin i 1958 opplever en 15 år gammel gutt et skjellsettende møte:
Hos en noen-og-tretti-år gammel, vakker kvinne får han sex og nærhet - mot at han leser bøker for henne.
Noen år senere er gutten jusstudent og overværer en rettssak mot seks tidligere konsentrasjonsleirvakter.
Hans mystiske elskerinne er blant dem...
Basert på Bernhard Schlinks roman fra 1995.
DOM:
«The Reader» har fått stor oppmerksomhet, ikke minst etter mange Oscar-nominasjoner og én Oscar - til Kate Winslet for hennes hovedrolle.
«The Reader» er en uhyre krevende film, avgjort best egnet for et voksent publikum.
Slik jeg opplever den, er den i første rekke en slags utforskning av spørsmål om eksistensiell skyld og soning, for enkeltmennesker og for et helt samfunn.
Filmen hopper i tid, for også å belyse grunnleggende opplevelsers betydning for hele livsløp.
Samtidig er den personlig skam avgjort et tema, i en film som, originalt nok, ikke handler om et offer, men om en gjerningsperson.
Å, ja:
Det blir vanskelig.
Det er meget lekkert gjort, det er mye avkledd sex mellom en meget ung mann og en eldre kvinne, filmens mange temaer balanseres hårfint mellom noe filmatisk smakfullt og elementer som, tross alt, vil bli oppfattet etisk forsvarlig.
Kanskje er det denne alltid ivaretatte ballansen som gjør at jeg blir mer irritert enn egentlig grunnleggende og fruktbart utfordret til syvende og sist.
Og dette er koplet til Kate Winslets vanskelige - og på mange måter imponerende gjennomførte rolle:
Vi får aldri, på noe tidspunkt, noen slags forklaring på hvem denne kvinnen egentlig er.
Noen antydninger gir grunnlag for gjetninger: hennes analfabetisme, hennes greseløse plikttroskap, hennes sårbarhet, hennes flukt inn i et forhold til en mye yngre gutt.
Men det stopper der.
Og en film med et svært anslag, noen refleksjonspunkter som er knyttet til forrige århundres største traumer, adskillig etiske utfordringer - blir til syvende og sist litt feig.
Faktisk.
| 0
|
109635
|
Spillanmeldelse:Kompromissløs krigføring
I «Empire: Total War» er ikke krigen bare total, den er opplyst også.
«Total War»-serien er en gigant innen strategi-genren.
Ved å kombinere dyp storstrategi med militærtaktikk på slagmarken, har utviklerne i Creative Assembly skapt noen av de mest engasjerende spillopplevelsene man kan få som skrivebordsgeneral.
Femte kapittel i strategiserien er intet unntak, tvert imot.
Hvis «Total War»-spillene hadde vært luksusbiler, ville «Empire: Total War» vært en britisk Aston Martin.
Det er ikke bare et gjennomsolid og utrolig artig spill, «Empire: Total War» utstråler en dybde og en eleganse som overgår det meste genren har sett før.
Målet i «Empire: Total War» er å styre en selvvalgt nasjon trygt gjennom opplysningstidens blodrøde farvann og frem til den militære og økonomiske storheten som venter på andre siden.
Totalt er over femti ulike stater og nasjoner med i spillet, men i begynnelsen har du kun tolv å velge mellom.
Iallefall hvis du starter opp en storkampanje, som er den tradisjonelle og beste måten å spille «Empire: Total War» på.
Man har også mulighet til å spille gjennom ulike faser i grunnleggelsen av USA, med tilhørende kuttscener, men det fungerer først og fremst som en grundig innføring i spillmekanismene og gir ikke helt den samme frihetsgraden.
For nybegynnere kan det nok allikevel være en fordel å begynne her.
Dybden på det storstrategiske planet er nemlig større enn noen gang tidligere, både økonomisk, politisk, sosialt og geografisk.
Territorier består ikke lenger bare av hovedsteder og skog, men inneholder også byer, tettsteder og havner.
Avhengig av områdets økonomiske fremgang, kan økende urbanisering dessuten føre til at nye byer vokse frem.
Et godt eksempel på det er da jeg som Sverige gikk til krig mot Danmark og frigjorde Norge fra Københavns klamme grep.
Av mer eller mindre strategiske grunner fjernet jeg umiddelbart all form for skatt i Norge og kompenserte med å øke dem kraftig i Sverige.
På rekordtid fikk jeg vite at økonomisk fremgang hadde gitt Trondheim bystatus, noe som gjorde det mulig å bygge et universitet der.
Kloke prioriteringer og svenske skattepenger sørget altså for at jeg stolt kunne åpne NTNU allerede i 1710.
Rent bortsett fra målrettet inngripen fra spillerens side, er «Empire: Total War» imponerende historisk korrekt.
Opplysningstidens utfordringer, omveltninger, muligheter og motsetninger kommer gjennom på en troverdig og ikke minst underholdende måte.
Man kan med stort hell bevare eneveldige kongedømmer ved å undertrykke befolkningen, styrke kirken og nedprioritere forskning, men uten noen industriell revolusjon er det vanskelig å holde tritt med konkurrentene.
Nede på slagmarken likner «Empire: Total War» mer på sine forgjengere, men også her har det skjedd flere solide forbedringer.
Mer effektivt artilleri og ulike typer skytevåpen åpner nye taktiske muligheter, kavaleri er mer utsatt og får en litt annerledes rolle enn tidligere.
Den kunstige intelligensen på fienden er dessuten blitt flere hakk bedre, noe som dog ikke alltid kan sies om egne enheter.
Sjøslagene er egentlig den eneste skuffelsen i «Empire: Total War».
Delvis fordi krigsskipene har en lei tendens til å gjøre det motsatte av hva du ber dem om, delvis fordi det er usedvanlig vanskelig å skjønne hva man egentlig skal gjøre.
Detaljnivået er det ingenting galt med, snarere tvert imot, problemet er den skyhøye terskelen man må over for å få noe som helst ut av sjøslagene.
Da er ikke veien lang til auto-knappen som simulerer slaget på et lite sekund.
Ser man på det store bildet, og det er jo nettopp det man skal i «Empire: Total War», er dette et lite mesterverk av et strategispill.
I en tid hvor mange av konkurrentene letter på kompleksiteten for å appellere til flere, er det forfriskende med et spill som er så kompromissløst som «Empire: Total War».
Det er godt mulig at det skremmer vekk noen nye spillere, men kanskje er det en pris som er verdt å betale.
«Total War»-veteraner vil iallefall være evig takknemlige.
| 1
|
109637
|
Heroes & Zeros:«Simian Vices Moderen Decvices»
(Nightliner / Universal)
Motorpsycho for nye generasjoner.
Little Steven sa på sitt nylige Norgesbesøk at han er fundamentalt skeptisk til trioformatet fordi dynamikken forsvinner når gitaristen tar sin solo.
Vel, han kan ikke ha fått med seg Heroes & Zeros denne gangen heller, for her rendyrker Lillesand-trioen det som gjør mer og mer beslektede Motorpsycho så bra; samspillet mellom tre helt unike instrumentalister som tross formatets begrensninger skaper en uhyggelig sugende groove med lange låter med popfølelse i bunn.
Mer enn et publikumsfrieri er denne platen et ambisiøst vågestykke på grensen til det pretensiøse med sitt progressive postrock-uttrykk.
Men viktigst av alt - det er vellykket!
ANBEFALTE KJØP:
«Simian Vices», «Iron Honey & Gold», «Ferric Taste», «Cipramillion» og «The Hex».
| 1
|
109638
|
Jonas Fjeld & Chatham County Line
Jonas Fjeld er i ferd med å grave seg så dypt ned til røttene at han støter på grunnfjellet.
Sammen med de fabelaktige fire i Chatham County Line er Jonas Fjeld - fra Konnerud, Tennessee - autentisiteten selv.
De krøller seg rundt èn eneste mikrofon, kamuflert som en amerikansk milepost, og gir et skinn av å sitte på front porch'en hjemme hos amerikanerne i Nord-Carolina - langt unna alt som heter elektrisitet og forsterkere.
Der serverer de musikkhistorier med varme og alvor, humor og løssluppenhet.
Bare de små, brune flaskene mangler for å gjøre bildet komplett.
Det er slik country'en oppsto, den som Jonas Fjeld liker så godt og som han nå søker røttene til.
Her lar han «Engler i snøen» og «Hun kom som en engel» (med sine amerikanske venner på norsk!) gli sømløst inn med perler fra sisteplata som «Blue In The Morning» og «Ready To Love You», sistnevnte med Dave Wilson på vokal.
Chatham County Lines instrumentale ferdigheter er fenomenale, og en smørblid Jonas Fjeld gliser over sin egen gåsehud når «O Brother Where Art Thou»-harmoniene smeller fra hans amerikanske venner.
Etter en lang og feiret karriere er Jonas Fjeld definitivt nede på sitt musikalske grunnfjell.
Og det ligger i Amerika.
Turnèstart:
Jonas Fjeld & Chatham County Line
Sted:
Drammens Teater (utsolgt)
Aktuell plate:
«Brother Of Song»
| 1
|
109639
|
William Hut:«Silent Hum»
(Mercury/Universal)
«Sellout», som det het i gamle dager.
Hut var en ganske interessant rockartist, om enn plaget av et visst post-Radiohead-kompleks.
Så oppdaget han den gylne middelvei og hvordan man skyter gullfugl på omtrent samme tidspunkt, og nå lager han musikk som får Kurt- og Alejandro-plater til å fremstå som djerve oppdagelsesreiser i mørk undergrunn.
Sølvguttkomplekset hans har ikke avtatt siden sist, og det er synd - bergenseren har en utmerket stemme, men behandler strupeinstrumentet sitt med en høytidelighet som blir litt pinlig iblant.
Den duse, uspennende «organiske» klimprepopen hans lener seg tungt på sin egen overtydelighet, og første halvdel av «Silent Hum» er en temmelig trøtt affære.
Det løsner litt midtveis, særlig platens midtparti ligger godt i øret, men ellers er dette et album av typen man lager når man har havnet på stort selskap og blitt livredd for å støte noen.
ANBEFALTE KJØP:
«Ironically», «Geek», «If Only»
| 0
|
109640
|
Leif Ove Andsnes, klaver og Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, dir.Franz Welser-Möst: «Shadows of Silence»
EMI Classics
Musikk av Sørensen, Lutoslawski, Kurtág og Dalbavie.
Enestående ny musikk
Leif Ove Andsnes' pianistiske ferdigheter kjenner visst omtrent ingen grenser.
Han briljerer med en helt enestående klangkontroll, og med den trenger han gjennom alle komplekse og mindre komplekse strukturelle lag i musikken.
Resultatet er prima.
Bent Sørensens solostykke «The Shadows of Silence» ble skrevet til Andsnes for noen år siden.
Det starter med et lett, rislende klangflateuttrykk som etter hvert blir avløst av kraftige drønn.
Marc-André Dalbavies klaverkonsert, som Andsnes spiller sammen med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, har noe av det samme gjennomsiktige preget som blir en nytelse mellom hans hender.
Musikken fra Geörgy Kurtags «Játékok» og Lutoslawskis klaverkonsert har en helt annen og mer leken karakter, men også her glitrer Andsnes med en tilstedeværelse som er fantastisk.
Dette er en plate alle bør merke seg.
| 1
|
109641
|
Lisa Nilsson:«Sambou Sambou»
(Columbia/Sony)
Samba - via Stockholm.
På et eller annet tidspunkt, etter slagerduetten hennes med Bjørn Eidsvåg («Mysteriet deg»), gikk Sveriges fremste hvite soulsanger lei.
Fikk barn og tinnitus - øresus (jeg mener ikke å insinuere at det er noen sammenheng her).
Begynte å makulere invitasjonene til festene på Stureplan og flyttet i en periode til Rio de Janeiro.
Ga ut det latinoflørtende albumet «Hotel Vermont 609» i 2006, og tar nå skrittet fullt ut, akkompagnert av den brasilianske gitaristen João Castilho og den svenske trommisen Sebastian Notini.
Mesteparten av materialet synges på portugisisk, og Nilssons elegant sensuelle stemme passer godt til denne silkemyke sommerbrismusikken.
Gjelden til det definitive bossa nova-sjangermesterverket, Stan Getz og João Gilbertos «Getz/Gilberto» (1963), innrømmes allerede i valget av den oransje fargepaletten på omslaget.
Det låter naturlig og uaffektert, til syvende og sist litt uforpliktende.
Noe mer ektefølt enn et postkort fra en popartist på musikksafari, men hakket for pyntelig til å tilføre sjangeren noe særlig.
ANBEFALTE KJØP:
«Madalena», «O Samba Da Minha Terra», «Moon River»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109642
|
Taylor Swift:«Fearless»
(Big Machine/Universal)
Fjorårets sensasjon i USA er endelig på plass i norske butikker.
Noe av det fornemste popmusikk kan gjøre, er å få lytteren til å føle at han eller hun lever.
Er den riktig vellykket, føles den som en vitamininnsprøytning - et skudd B12 i en blek vinterrumpe.
Å kunne skrive tekster som folk kjenner seg igjen i, er en ikke ubetydelig styrke.
Å kunne skrive tekster som kan få gamle sulliker à la undertegnede til å føle at de er tilbake bak pulten på ungdomsskolen, er en bedrift.
Swift kan manipulere følelsesknapper.
Hun er her for å gjøre deg glad igjen etter at du ble ydmyket i gymtimen.
Hun vegrer seg ikke for å trykke på knappen der det står «fengende»:
«Fearless» eier ikke beskjedenhet når det kommer til å ønsket om å likt av flest mulig.
Det er pop som øser og pøser på, som skapt for store arenaer og radiospilling.
ANBEFALTE KJØP:
«Fearless», «Love Story», «The Way I Loved You», «Our Song»,
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
109643
|
Menneskets råskap - og Stieg Larssons evner
STRØMSTAD (VG Nett)
«Menn som hater kvinner» tar den skandinaviske thrilleren til et par nye høyder.
Det er tidvis lite vakkert.
HANDLER OM:
Mikael Blomkvist, Sveriges ledende undersøkende journalist, er rundlurt:
Finansmannen han skulle avsløre, avslører ham i stede.
3 måneders fengsel og evig vanære..?
Vel:
Blomskvist blir engasjert av pater familias i en stenrik, gammel kapitalistfamilie.
Det handler om ei 16 år gammel niese som forsvant for over 40 år siden.
Blomkvist forsøker å gripe fatt.
Men riktig fart på sakene blir det ikke før ei skadeskutt, utnyttet jente med alvorlige psykiatrisk diagnose - Lisbeth - dukker opp.
Hun er sårbar og beintøff og med geniale anlegg for data og hacker seg inn i Blomkvists harddisk.
Både Blomkvist og Lisbeth har meget gode grunner til å fullføre saken - av noe forskjellige årsaker...
Basert på den første boka i Stieg Larssons eventyrlig salgbare «Millenium-trilogien».
DOM:
Svenskene og danskene hadde premiere på «Menn som hater kvinner» denne helgen.
Vi må vente til 13. mars.
Men det er mye å vente på!
La det være sagt:
«Menn som hater kvinner» er ikke for sarte sjeler.
Det er rått, rett og slett.
Den seksualiserte volden er rendyrket, utstudert, avslørende og frysende realistisk.
Men samtidig oppleves den ikke spekulativ.
Volden er, rett og slett.
Så kan man forholde seg til den.
Enten, som Mikael, med en slags tradisjonell nordisk, liberal/idealistisk mann.
Eller som Lisbeth, som ikke ber om unnskyldning for noe.
Heller ikke sin hevntørst.
Dette «generasjonsskillet» får filmen til å fremstå forfriskende moderne.
Filmens store styrke, er at historien henger sammen.
Stiegs Larssons fortellermesterskap lar seg ikke fornekte.
Og selv med et (litt for) overfladisk, kjaptgjennonlest kunnskap om romanenen:
Filmen følger sitt forlegg ganske så nøyaktig.
Her og der kan man riktignok stille små spørsmål - som i noen innledende forferdelige scener med Lisbeth og hennes "verge".
Likevel er scenene langt fra hensiktsløse:
De tegner et presist portrett av jenta, hva hun har gått gjennom og hva hun er i stand til å gjøre.
De helt avsluttende scenene blir også litt for dillete for meg, for å være helt ærlig.
Noomi Rapace som Lisbeth er filmens store styrke.
Rutinerte Michael Nyqvist blir for anemisk som "Kalle" Blomkvist.
På den annen side:
Rapace og Nyqvist sammen er en god pakke, der de etter hvert utvikler et bredt følelsesregister seg i mellom.
Også en noe nær trådløs humor.
Men alt i alt:
Dette er godt, rått, høyst diskutabelt og seriøst underholdende!
| 1
|
109645
|
Spillanmeldelse:En knyttneve fra fortiden
Alt gammelt blir før eller senere nytt igjen.
Det er duket for retrofest med «Street Fighter IV».
Trender er først hotte, så er de utdaterte, så blir de latterliggjorte og så er de plutselig hotte igjen.
Denne loven har nå inntatt slåssespillene med full tyngde.
Etter at «Street Fighter II» for alvor etablerte slåssegenren i 1991, har jaget etter å tilby noe nytt i et sementert regelsett hatt til dels absurde konsekvenser.
Det er i det hele tatt tydelig at utviklere av slåssespill sliter med å få stadig nye oppfølgere til å fremstå som friske og interessante.
Derfor treffer Capcom vanvittig godt når de tar det hele tilbake til start.
«Street Fighter IV» er som snytt ut av nesa til 1991.
Det flyter mye bedre, animasjonene er lekrere og grafikken er vakrere, men i spillbarheten går det en direkte link som spenner over 18 år.
Kampene foregår i 2D og alt dreier seg om lynkjapp bruk av avanserte kampteknikker.
Her finner du ingen «tag-teams», ingen «soul bars», ingen ødeleggbare miljøer - dette er pur mano-a-mano.
Det er dessuten ikke et spill som hvem som helst kan kaste seg inn i og kose seg med.
«Street Fighter IV» har en stupbratt læringskurve, og det er først når man begynner å få kontrollen over de heseblesende slåsskampene at spillets sanne kvaliteter trer frem.
Dette er altså ikke et slåssespill i «Tekken»-tradisjonen om å være lett å lære og vanskelig å mestre.
«Street Fighter IV» er vanskelig å mestre, punktum.
Hvilket begrenser spillets publikum, javisst, men det er både forfriskende og engasjerende å dykke ned i et slåssespill som utelukkende handler om kombo-ferdigheter og reaksjonsevne.
Selv om kalenderen viser 2009.
For med den nostalgiske distansen til genrens gryende start, får det hele en udiskutabel eim av retro-kult over seg.
«Street Fighter IV» er simpelthen rett spill til rett tid.
Det er sinnssykt vanskelig, men det er også sinnssykt kult.
Og sinnssykt bra.
Trailer fra PS3- og 360-spillet Street Fighter IV.
| 1
|
109646
|
Melankolsk «moro»
Nølende, merkelig melankolsk «komedie» med mye talent på begge sidene av kameraet.
Hensikten har sannsynligvis vært å få noe gøyalt ut av pretensiøs amerikansk arbeidsplasskultur, à la Mike Judges kultfavoritt «Office Space» (1999).
Resultatet er bemerkelsesverdig lite festlig, men ikke usympatisk.
Verdt det for å se John C.
Reilly med en papirpose over hodet og en Kiss-tatovering på brystet.
| 0
|
109647
|
Helt død
DVD-anmeldelse:
Fra epoken (1977) da filmbransjen gikk en smule bananas, og helst ville stappe inn Alle Kjente Skuespillere I Hele Verden i de lange dramaene sine.
Kjendisoppbudet i denne historien om de alliertes forsøk på å sikre seks broer i Nederland under Andre verdenskrig, er svimlende - og inkluderer «vår egen» Liv Ullmann.
Filmen som sådan er helt død, full av stivleppede briter, stereotyper og sjablonger.
Slagscenene er spektakulære, men historien er umulig å engasjere seg i.
Denne Blue-ray utgaven dropper alt bonusmaterialet fra DVD-versjonen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109648
|
Genial dumskap
DVD-anmeldelse:
Ekstramaterialet er eksellent:
Kommentarsporet synges!
Reilly og Farrell (endelig helt likestilt!) viser improvisasjonskunst på høyt nivå, noe som for øvrig preger hele prosjektet, fyldig dokumentert i slettede og utvidede scener.
Historien er like dum som den er genial:
To bortskjemte og hjemmeboende 40-åringer tvinges sammen da den enes mor finner den andres far.
Patetiske guttemenn som ikke vil vokse opp har vi sett mange av på film, men ingen så aggressivt morsomme som disse to.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
109652
|
Skutt i filler halvveis
Glimrende, stilfullt thriller-opplegg, som skytes i fillebiter sånn ca. halvveis.
I Guggenheim-muséet!
HANDLER OM:
To Interpol-agenter etterforsker internasjonale banker, og finner betente sannheter.
Men bankene er mektige.
Og skyr ingen midler får å bli kviitt lovens håndhevere som vil avdekke snusket.
Det blir en ellevill jakt, verden over.
DOM:
Gode thrillere er mangelvare.
At den internasjonale bankvesenet nå fremstår som brukbare mega-skurker, ligger åpenbart i i dagen i disse (nedgangs-)tider.
En stund går dette riktig bra; plottet er fint, konsekvensene troverdige, jakten like grenseløs som for James Bond.
Og dette er en thriller med gode skuespillere!
Men så går det galt - fryktelig galt.
Goodies og baddies tørner sammen i riktignok meget spektakulære kulisser:
Inne i det spiralformede Guggenheim-museet i New York.
Men skytingen fortsetter og fortsetter og fortsetter.
Og det hele blir aldeles parodisk.
Så sammen med en nokså daff avslutning, faller «The International» ned på noe helt gjennomsnittlig.
Enda den lenge lovet så mye mer.
| 0
|
109653
|
Søt som honning - men ikke uten brodd
En meget følelsesfull film.
Til å elske.
Eller hate.
Jeg elsker den.
HANDLER OM:
Den amerikanske sørstatene 1964:
14 år gamle Lily lever alene med sin voldsomme far.
En grusom tragedie gjorde at hun mistet mor som fire-åring.
Livet blir ikke til å holde ut.
Og Lily og den fargede husholdersken rømmer - og finner et hjem hos tre søstre, som driver en blomstrende bifarm.
Basert på Sue Monk Kidds roman fra 2002.
DOM:
Dette er en film som vil skille publikum!
Den er full av sterke følelser, dramatikk på raseskillets grunn, teologisk utprøving og temmelig tydelig på både søkingen etter kjærlighet og meningen med livet.
Med honning og bier som det sentrale symbol.
En bredfull skje med honning, med andre ord.
Som jeg svelger gladelig.
Og grunnen til det er først og fremst at menneskene i historien - kvinnene - blir så til overmål å bli glad i og bry seg om.
Dette er styrke, dette er stolthet, dette er stor kjærlighet!
Will Smith er en av produsentene her.
Hans ektefelle, jada Pinkett-Smith er utøvende produsent.
Smith`ene er ofte opptatt av nettopp fargede menneskers stolthet og stolte historie - ikke minst de fargede kvinnene.
Man kan vel av og til føle at filmen beveger seg i en retning som kan kalles «politisk korrekt».
Men også det går godt:
Ingen historie er uten ladning.
Skulle man fravike alt med positiv ladning, ville filmene blitt stusslige.
Sangeren Alicia Keyes dukker opp her, i et beite der majestetiske Queen Latifah og bråbegavede Dakota Fanning dominerer.
Hun gjør det bra!
Det eneste jeg lurer litt på, er hvorfor ellers glimrende Jennifer Hudson tilsynelatende forsvinner ut av historien sånn cirka halvveis.
Men, men, det ble kanskje for mye å formidle?
Her og der lurer man selvfølgelig på om det blir for mye.
Men, nei; for meg finnes det hele tiden elementer som griper fatt, utvider horisonten og øker bredden på historien.
De usentimentale får ha meg unnskyldt.
| 1
|
109654
|
Spillanmeldelse:Skrekkelig bra
Det å komme ut av sitt skall regnes som en fin ting.
I «F.E.A.R. 2» vil du ønske skallet var sveiset fast.
I «F.E.A.R.» møtte du den mentalt ustabile Alma.
Og små jenter med mentale problemer kan være guffent nok i seg selv, men koblet med enorme psykiske krefter blir det horribelt.
Det var et vestlig skytespill blandet med asiatisk horror fra filmer som «Ring» og «The Grudge», og med Alma som den onde arkitekten bak noen av spillhistoriens mest grusomme sekvenser snakket vi om et heidundrende mareritt.
I «F.E.A.R. 2» har Alma ålet seg ut av sitt skall - både i form av de fysiske sperringene hun var fanget i og i mer overført betydning.
Det er som om bryterne på originalen er skrudd opp til 11, alt er mer ekstremt.
Monolith har med en sadistisk iver gått inn for å skremme deg så ofte som mulig - både med BØ!
-effekter og med mer subtil, klaustrofobisk redsel.
Og det er i utgangspunktet dårlige nyheter for en pingle som meg.
Jeg blir fremdeles mobbet av min bedre halvdel etter at Voldemort ga meg mareritt.
Samtidig elsker jeg skrekk som underholdning.
Det er noe med det å kjenne hjertet hamre, kjempe mot det nådeløse angrepet på sansene og puste lettet ut når det hele er over.
Her er «F.E.A.R. 2» en triumfferd.
Skrekken er så sitrende intens at spillets øvrige mangler blir vag bakgrunnsmurring.
I regi, presentasjon og audiovisuell effektmakeri er spillet bortimot perfekt.
Men spillet har unektelig noen skavanker jeg vil anta blir ganske tydelige hvis man ikke er så lettskremt som meg.
Dersom man utelukkende skal se på spillbarhet, kommer «F.E.A.R. 2» til kort når det måles mot genrekonger som «Bioshock», «Call of Duty 4», «Killzone 2» og «Half-Life 2: Episode Two».
Fiendene angriper som regel når du mest venter det, de står gjerne i kø for å bli meid ned og de er såpass høflige at de tar oppstilling ved siden av tønner og beholdere med eksplosive gasser eller bensin.
Monolith står litt i stampe her, og med noe mer uforutsigbarhet og en dæsj gameplayinnovasjon kunne vi ha snakket om en genuin klassiker.
Det at «F.E.A.R. 2» allikevel kommer nær et klassikerstempel er et bevis på de mesterlige fortellerteknikkene Monolith briljerer med.
Ja, fiendene er dumme, men det er til gjengjeld mange av dem, som alle oppfører seg på svært forskjellig vis.
Fra brautende machosoldater til difusse ånder og genmanipulerte misfostre.
Ja, actionsekvensene er forutsigbare, men de foregår i såpass mange forskjellige miljøer og har en såpass sylskarp regi at de aldri blir kjedelige.
Til tross for at man kan pirke på «F.E.A.R. 2» og finne utbrukte skytespillklisjeer, kjedet jeg meg ikke et sekund.
Tvert imot: jeg storkoste meg fra ende til annen.
Og ikke minst har «F.E.A.R. 2» fremdeles Alma.
Det siver deilig skrekk ut av hver eneste pixel på skjermen.
Derfor er det også lett å kalle «F.E.A.R. 2» skrekkelig bra.
PS:
Spillet er ute på PC, PS3 og Xbox 360.
Det er PC-versjonen som er testet, og anmeldelsen er basert på enspillerdelen av spillet.
Her er VG Netts videoanmeldelse av horror-skytespillet FEAR 2: Project Origin.
| 1
|
109655
|
The Prodigy:«Invaders Must Die»
(Cooking Vinyl/Tuba)
De britiske «rockerave»-mestrene har så langt slitt med å finne sin plass i årtusenet de pekte mot på sine 90-tallsplater.
Tittel og omslag på deres femte album lover da også det verste; igjen får man inntrykk av at de skal bjeffe høyt, uten å bite skikkelig.
Men så viser det seg at «Invaders Must Die» biter hardt likevel, og den gjør det med mange av kvalitetene som gjorde «Music For The Jilted Generation» (1994) til et av tidenes mest zeitgeist-fangende album.
Liam Howlett har gjenfunnet kjemien, og leverer panikkartede breakbeats, brutale synthlyder, lekne vokalknagger og digre, deilige riff som sørger for at man hiver hendene i været i ren refleks.
Det er fint lite fornyelse her, men det er storartet stupid moro - og oppsiktsvekkende at The Prodigy nå fremstår tidløse, nærmest klassiske, ikke lenger håpløst akterutseilte.
Akkurat nå er de den elektroniske rockens AC/DC.
ANBEFALTE KJØP:
«Omen», «Thunder», «Colours», «Run With The Wolves», «Stand Up».
| 1
|
109656
|
Jenny Wilson:«Hardships!»
(Gold Medal/Playground)
Man skal vokte seg vel for å mikse moderskap og musikkanmeldelser, har jeg hørt, men man skal jaggu være forsiktig med å ta med seg familielivet på platen sin også.
Denne rare, talentfulle men litt overvurderte svenske damen har like godt laget noe av et konseptalbum rundt det å gå hjemme med en liten grinasabb eller to festet til leggen, og det er ikke en udelt glede å lytte til.
Wilson ønsker åpenbart å gjøre det klart at mammatilværelsen ikke er noen dans på roser, noe som i beste fall må sies å være gammelt nytt.
Verre er det at hun, rent musikalsk, får det til å fremstå så fryktelig traurig:
Det er sannelig ikke hver dag man må lytte til noe så gledesløst som «Hardships!», og det er ikke bevegende tristesse heller - det er jamrete og navlebeskuende.
Platen preges av skakke, fantasifulle rytmespor og begavet omgang med pianoet; Wilson har kabaret i blodet og er ikke upåvirket av Tom Waits.
Men det er så tørt produsert at man får sandsmak i munnen, og «Hardships!» er en klar nedtur etter forgjengeren «Love And Youth».
ANBEFALTE KJØP:
«Like A Fading Rainbow», «The Wooden Chair», «Hardships».
| 0
|
109657
|
Jonas Fjeld & Chatham County Line:«Brother Of Song»
(RCA / SonyBMG)
Noe av det fineste Jonas Fjeld noensinne har gjort.
Texas-Jensen fra Konnerud foredles bare mer og mer jo eldre han blir.
I samarbeid med Chatham County Line er han også revitalisert som melodisnekker, for mange av sangene her er noen av de fineste, vareste og varmeste han har skrevet.
Amerikanerne bidrar selvfølgelig med rause doser akustisk blågress, vakre harmonier og country-tilslag, men det er først og fremst visekunstneren Jonas Fjeld som vi møter på «Brother Of Song», faktisk helt i ånden til mannen og vennen som Fjeld og tekstforfatter Ole Paus hyller syv år etter sin død i en av platens to norske låter, «Stein Ove» - med Berg til etternavn.
ANBEFALTE KJØP:
«Stein Ove», «Blue In The Morning», «Dark As The Night», «Fall River» og «De to gamle».
| 1
|
109658
|
Bönkers:«Time To Harvest»
(Random Records / Musikkoperatørene)
Like bra og tidløs ti år etter debuten.
Bönkers fra Oppdal er en av landets best bevarte hemmeligheter, men slik bør det ikke forbli.
De har nemlig det meste som skal til; en formidabel låtskriverklo, en særpreget vokalist med like mye twang i stemmebåndene som det er i gitaren her og en forkjærlighet for herlig varme California-harmonier.
Det gir lave odds å tippe at det spilles mye Buffalo Springfield og Crosby, Stills, Nash & Young med sterk vekt på sistnevnte (med Neil til fornavn) på denne gjengens nachspiel.
Lydbildet er detaljrikt og varieres med hell med både piano, fele, orgel og trekkspill, noe som gir lydbildet en spennvidde som andre produksjoner i samme sjanger ofte mangler.
Melankolsk og blått, men oppløftende åkkesom!
ANBEFALTE KJØP:
«Dark Horse», «Old Heart Aches», «Second Coming», «Time To Harvest» og «Skin I Shed».
| 1
|
109659
|
Lamb Of God:«Wrath»
(Roadrunner / Tuba)
Moshpit-vennlig metal-raseri.
Ser vi bort fra en viss klisjètyngde i tekstene hos Lamb Of God - noe som dessverre ikke er helt uvanlig innen ekstrem-metalen - er det bare å slå fast at uhyre velproduserte «Wrath» har et innebygd musikalsk raseri som nok en gang slår ut i full blomst.
I spissen står vokalist Randy Blythe som frådende hærfører for bandets intense riffing og maskingevær-rytmer.
Hans stemme - enten den hveser eller brøler - illustrerer i det hele tatt dette bandets truende og autoritære vesen svært godt.
En troverdig kandidat til lederrollen når det gjelder å piske frem vreden i sommerfestivalenes moshpit'er!
ANBEFALTE KJØP:
«In Your Words», «Set To Fail», «Contractor», «Choke Sermon» og «Grace».
| 1
|
109661
|
Rockeklovn
En på alle måter avdanket 80-tallsrocker får igjen sjansen til å dælje løs når bandet til hans 20 år yngre nevø desperat trenger ny trommeslager til skolefesten.
Det er en tematikk vi har sett Jack Black klovne i stykker flere ganger før karrieren hans skjøt fart.
Hvorfor Rainn Wilson (fra amerikanske The Office) da velger å forsøke å kopiere Black er ytterst vanskelig å forstå.
En stor innvending mot en film som ellers syder av komisk talent komplett med morsomme "rockhistoriske" onelinere.
Syv korte bakomfilmer, flauser, slettede scener.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
109662
|
Spillanmeldelse:Karikert party-hockey
EA Sports har strippet «NHL 09» for både dybde og bredde.
Resultatet er partyspillet «3 on 3 NHL Arcade».
Electronic Arts la i fjor lista meget høyt for fremtidige hockeyspill med «NHL09», og prøver med «3 on 3 NHL Arcade» å underholde et bredere publikum.
Noe de klarer til en viss grad.
«3 on 3 NHL Arcade» er for hockeyspill det «FIFA Street 3» er for fotballspill, bare i en mye mindre pakning.
Her er det ingen sesonger, ligaer, eller karrierer.
Alt man kan gjøre er å velge blant 40 karikerte NHL-proffer og innta isen.
VG Nett-leser hyller 3 on 3 NHL Arcade:
Diskuter spillet her!
Man er enten rødt eller blått lag, og setter selv opp laget før hver kamp.
Siden spillerne enten er litt god i alt, raske eller sterke, spiller det absolutt ingen rolle hvilke spillere man velger.
En rask spiller er en rask spiller, enten han heter Joe Sakic eller Alex Kovalev.
Når dette er gjort velger man antall mål å spille til, for eksempel førstemann til ti.
Spillbarheten er lagt opp til at erfarne spillere kan spille mot mer uerfarne hockeyspillere, noe som gjøres ved å tilby to kontrolloppsett.
Man kan enten bruke knappene til å sentre, skyte og takle eller man kan velge det mer avanserte «skillstick»-oppsettet som ble laget for «NHL 09».
Det er vel og bra at EA har hatt alle typer spillere i tankene når de laget spillet, men å spille med knappene er mer et handikap enn noe annet.
Mulighetene man har til å kontrollere spillerne er så begrenset at det ender opp med å bli et irritasjonsmoment.
På isen er det verken regler eller begrensninger, man slipper derfor å bekymre seg for kjedelige ting som icing og offside.
I stedet for å havne i fryseboksen når man høvler ned en motspiller blir man belønnet med «powerups».
Disse kan for eksempel gjøre spillerne dine bedre til å skyte, raskere på isen eller store som forvokste «Disney on Ice»-figurer.
For å i det hele tatt få noe ut av «3 on 3 NHL Arcade» bør det spilles med andre på samme konsoll.
Partyfaktoren er stor, og man kan spille med inntil seks venner på samme konsoll.
Spiller man alene vil man fort gå lei på grunn av gjentakende spillbarhet.
«3 on 3 NHL Arcade» kommer aldri til å gi deg de helt store wow-opplevelsene hvor du danser gledesdansen rundt i stua.
Spillet har alt for lite substans til å fungere som noe annet enn et middelmådig partyspill.
PS:
«3 on 3 NHL Arcade» er tilgjengelig for nedlasting på Xbox Live Arcade (Xbox 360) og Playstation Store (PS3) for skarve hundrelappen.
| 0
|
109665
|
Gjeeeesp!
Lite godt å si om denne filmen.
Lite vondt, også.
I det hele tatt:
Lite.
HANDLER OM:
Skeeter vokste opp på et motel, som den eiegode faren greide å gå konkurs med.
Hotellmagnat overtok, Skeeter ble altmuligmann.
Han drømmer om å bli hotelldirektør.
Men må bare passe søsteren unger først.
Og hamsteren deres.
Mens han forteller eventyr.
DOM:
En ekstremt bagatellmessig film, dette.
Der Adam Sandler er den godhjertede halv-tullingen, som driter seg ut hele tiden, som gjøre alle feil - men blir en slags helt til slutt.
(Dette er faktisk Adams Sandlers karriere, stort sett.)
| 0
|
109666
|
Veltilpassede bikkjer
Men hvordan i all verden fikk man hundene til å sitte stille?
HANDLER OM:
Andi og Bruce er søsken, 16 og 11 år gamle.
De er foreldreløse.
Og bor inntil videre hos noe hjerteløse rockere, som er så ille at de ikke engang tåler ei bikkje i sitt hus.
Derfor blir det mye strev for Andi og Bruce å holde hunden Fredag hemmelig.
Det blir faktisk så vanskelig, at de i alt sitt strev kommer over et nedlagt hotell, som ikke bare kan romme Fredag.
Men også hele bydelens forsamling av løsbikkjer.
Samt noen venner.
DOM:
Jo da, er ungene glad i hunder, er sikkert dette en helt ok film.
Passe sjarmerende, passe sentimental, helt skjemamessig på alle vis når først amerikanerne skal lage film om dyr som blir alt for menneskelige.
På den annen side: det blir litt frisk og oppfinnsom action etter hvert.
Og man må jo imponeres:
Hvordan få en slik gjeng bikkjer til å sitte stille samtidig så alle kan samles på ett bilde?
| 0
|
109667
|
Rystende klart om krig
Aldri har jeg sett krigens realiteter så klart fremstilt.
HANDLER OM:
Ari Folman er en tidligere israelsk soldat.
Han kan ikke huske hva han ikke kan glemme.
Fordi Folman også er filmskaper, legger han ut på en rundreise til sine tidligere soldatkolleger og andre mennesker med kunnskap - og filmer sin eget reise på jakt etter hukommelsen for hva som skjedde under et felttog i Sør-Libabon i 1982.
Denne jakten lager han så en tegnefilm av, en film som er Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige film.
DOM:
Films store problem med å fortelle en virkelighet, er at det rent faktisk ikke er virkeligheten, kun en refleksjon.
Tegnefilmen som medium, fjerner seg derfor enda tydeligere fra «virkeligheten».
Kanskje er det derfor man blir «lurt» og forsvarløs mot israelske Ari Folmans gransking av seg selv og den krigen han har fortrengt, men åpenbart nå føler han må huske.
Budskapet, alvoret, dilemmaene, moraldebatten, poesien, grusomhetene, kameratskapet kommer flytende via en litt naivistisk - dog poetisk - filmstrek.
Og plutselig går det opp for en at den ribbede stilen, det underlige litt flate billeduniverset, den uhysteriske og hverdagslige detaljene faktisk ikke gjør noe annet enn å blottlegge moraldilemmaene hjerteløst:
Hvem har egentlig skyld når folk drepes - og kan skylden graderes, mellom gjerningsmenn, organisatorer, tilretteleggere, dem som ikke gjør noe for å forhindre myrderiene?
Jeg røper vel liten når jeg skriver om de såkalte kristne falangistenes myrderier i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila sør i Beirut i 1982.
Filmen er laget av en israeler, som ikke kan huske sin og sines skyld.
Men ikke kan leve uten å belyse akkurat dét.
Det er grunnleggende rystende, det er moralsk modig og det er en fantastisk filmopplevelse.
| 1
|
109671
|
Candi Staton - «Who's Hurting Now?»
(Capitol / EMI)
69 år neste måned, men synger bedre soul enn de fleste.
Staton har fått en velfortjent renessanse som soulsanger de siste årene, etter å ha konsentrert seg om det hjemlige gospelmarkedet i tiårene før det.
Det tre år gamle mesterverket «His Hands» videreforedles på «Who's Hurting Now?» - der Lambchops Mark Nevers i produsentstolen viser stor kjærlighet, respekt og innsikt i sørstatssoulens groovende, r&bybaserte-baserte vesen.
Staton selv synger med en innlevelse og ektefølt stolthet som du helst må nettopp til de litt tilårskomne veteranene i faget for å finne.
Du hører rett og slett etter når Moder Candi åpner munnen!
ANBEFALTE KJØP:
«Breaking Down Slow», «I Feel The Same», «Get Your Hands Dirty», «I Don't Want For Anything» og «The Light In Your Eyes».
| 1
|
109672
|
Magazine - «Touch And Go: Anthology 02.78-06.81»
(Virgin / EMI)
Jeg elsker dette bandet.
Hvorfor er de slemme med det hele tiden?
Å sette sammen en samling med Magazine burde være en smal sak.
For det første var de den britiske «postpunkens» ypperste orkester.
For noen tekster!
«I am angry, I am ill and I'm as ugly as sin / My irritability keeps me alive and kicking».
Fabelaktig!
De tre første albumene deres, fra 1978-1980, er ypperlige, det fjerde og siste (1981) skuffende, konsertplaten «Play» (1980) ålreit og overflødig.
Oversiktlige, oppleste og vedtatte greier.
Likevel har man rotet det til hver gang man har stablet på beina en «best of» med dem - fra «After The Fact» (1982) til boksen «Maybe It's Right To Be Nervous Now» (2000).
Og nå igjen, denne gang over to CD-er.
For det første er omslaget heslig.
For det andre er det tøysete å bruke så mye plass på slitsomme singel B-sider, på bekostning av klassikere som «Motorcade», «You Never Knew Me» og «Philadelphia».
Den siste langspilleren er dessuten overrepresentert.
Huff.
Ring petit moi neste gang 'a.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
109673
|
Diverse artister - «War Child Heroes»
Gode hensikter, halvgod plate.
Konseptet bak denne samleplaten for krigsrammede barn er at noen av rockhistoriens største ikoner har invitert noen av dagens heteste artistnavn til å tolke noen av deres aller mest klassiske låter.
Elendig idé - å få velge coverlåter selv burde være en lovfestet rett for alle artister.
Dette bringer i det minste frem noen interessante avsløringer:
Duffys utgave av Wings' «Live And Let Die» og Lily Allens tolkning av The Clash' «Straight To Hell» er så parodisk elendige at de burde være karriérepunktum for dem begge.
Ellers er dette en typisk coverlåtplate, hvor mange gode artister (som TV On The Radio, Rufus Wainwright og The Like) gjør fantastiske låter i greie, ubetydelige versjoner.
Og med noen få lykketreff:
ANBEFALTE KJØP:
Scissor Sisters gjør omtrent det samme med Roxy Musics «Do The Strand» som de gjorde med Pink Floyds «Comfortably Numb» - lager pulserende, mørk disco.
Underkjente Elbow tar fullstendig eierskap i U2s «Running To Stand Still», selv om de er svært originaltro.
Hot Chip lager minimalistisk klubbpop av Joy Divisions «Transmission», fremmedgjort og forståelsesfullt.
| 0
|
109676
|
Vanessa Hudgens - «Identified»
(Hollywood Records / EMI)
Disney-stjerne med norsk link.
To av låtene på denne platen skrev Silje Nymoen (nå Silya) fra salige Multicyde med tanke på sin egen soloplate, men dukker nå altså opp hos den super-populære skuespilleren fra High School Musical-filmene i stedet.
Silje kommer nesten bedre fra det enn tyve år gamle Vanessa Hudgens selv.
Hun er et ektefølt og velmenende Disney-produkt uten skarpe kanter og litt for lite personlighet.
Her blir Hudgens regelrett overkjørt av svært dyktige produsenter som lar sin frontfigur sveipe innom det som finnes av moderne teenpop-elementer i kjølvannet av Britney Spears og Christina Aguilera til mer voksne forbilder som Beyoncè og Destiny's Child.
Det er ingen dårlig plate dette - bare svært pregløs.
ANBEFALTE KJØP:
«Last Night», «Amazed» og «Party On The Moon».
| 0
|
109678
|
Spillanmeldelse:Det ultimate bilspillet
Det er på tide å dra tilbake til Paradise City, hvor veiene er usedvanlig innbydende og actionopplevelsen er av den smertefullt vakre sorten.
«Burnout Paradise» innledet 2008 med en heidundrende fanfare for bilspillinteresserte.
Og siden har spillet bare blitt bedre og bedre.
For Criterion Games har omfavnet Internettalderen med en utrettelig iver som neppe har sidestykke i denne genren.
Fansen har blitt belønnet med utvidelser som har gjort den actionpregede opplevelsen enda bedre.
Alt fra gameplay-justeringer til nye multiplayermodus, motorsykler og det ferske partymoduset som fokuserer på uhøytidelige utfordringer av mer sosial karakter.
«Burnout Paradise: The Ultimate Box» inkluderer alle disse oppdateringene i tillegg til ytterligere justeringer på selve spillbarheten.
Og innleder dermed 2009 på samme vis som de innledet 2008.
For det er ikke bare den ultimate «Burnout»-opplevelsen dette her, det er også den ultimate bilspillopplevelsen for tilhengere av arkadeorienterte spill i denne genren.
Det å takle utfordringene du møter i den nå svært omfattende enspillerdelen er ekstremt engasjerende og vanedannende, og onlinespilling med venner forlenger opplevelsen på herlig vis.
Har du allerede lastet ned alle oppdateringene til spillet er «The Ultimate Box» overflødig.
For alle andre er det et pliktkjøp.
PS:
Flere oppdateringer til «Burnout Paradise» er på vei, inkludert nye veier i «Big Surf Island» og et eget politi-mot-røver-modus.
Flere bilspill-anmeldelser:
Trailer fra PC-, PS3- og 360-spillet Burnout Paradise: The Ultimate Box.
| 1
|
109679
|
Spillanmeldelse:Upolert bilrealisme
Ultrarealistisk bilsimulasjon til tross:
«Race Pro» er et spill det er vanskelig å elske.
Svenskene i SimBin har etablert seg som en pålitelig forkjemper for bilsimulasjon på PC.
Deres første konsollforsøk avslører derimot endel åpenbare skavanker.
I utgangspunktet er «Race Pro» et svært vanskelig simulasjonsspill, men av uforståelige grunner har utviklerne tilført hjelpemidler til mindre flinke sjåfører som velger den lette vanskelighetsgraden.
Og når du tar bort utfordringene er det fint lite igjen.
For det kryr av sprudlende, spennende og heftige bilspill på Xbox 360, og dette er definitivt ikke et av dem.
Maken til usigelig kjedelig innpakning skal du lete svært lenge etter - jeg vil nesten kalle spillet amatørmessig.
Joda, «Race Pro» er virkelig vanskelig å elske.
Vanskelig, men ikke umulig.
For uansett hvor upolert og uinspirerende innpakningen er, uansett hvor mye sterkere konkurrenter som «Forza Motorsport 2» skinner, har «Race Pro» en kvalitet enkelte vil omfavne med lidenskap: suveren realisme.
Det å hoppe inn i de mange troverdige racingbilene og forsøke å temme dem på høyeste vanskelighetsgrad, det å kjempe mot umulige u-svinger, brølende hestekrefter og ubarmhjertige fysiske lover gir en udiskutabel tilfredsstillelse.
Derfor er dette en upolert diamant for de spesielt interesserte.
Trailer fra Xbox 360-spillet Race Pro.
| 0
|
109681
|
Anmeldelse:Kjepp i hjula
Forvent ikke julestemning om du tar turen til Edderkoppen i adventstiden.
Med:
Vazelina Bilopphøggers og Fridtjof (Øivind Blunck)
Sted: Edderkoppen, Oslo.
Spilles frem til 15.desember
Der er det nemlig skrint med julestemning, men stint med nostalgi i form av gamle sanger og gamle vitser.
Bilopphøggerne fra Toten serverer egentlig bare gamle bildeler.
Sine egne mest kjente sanger krydrer de tross alt med høydepunkter fra sin tolv år gamle «Hjulkalender»-plate - komplett med «Riverdæns» som egentlig bare avslører hvorfor Eldar Vågan forsvant fra «Skal vi danse» før finalen - og en fin Vågan-versjon av Prøysens «Romjulsdrøm», men et helhetlig julete show blir det aldri.
Akkurat dèt burde man kunne forvente når man inviteres til et nytt juleshow.
Øivind Bluncks notoriske kåtskalk-figur Fridtjof er også blottet for juletematikk.
Men vi får selvfølgelig trimmet lattermuskulaturen til årets hedersprisvinner under Komiprisen og Tande-Ps tekster kan fremdeles være så drøye at du ikke helt vet om du skal le eller vemmes.
Likevel føles vitsene litt for velkjente, selv i Fridtjof-sammenheng, og han bidrar definitivt ikke til at vi får øye på en gjennomgående rød tråd som - igjen - skal minne oss om at dette er et juleshow.
Tross manglende julefølelse, er det alltid en trivselsfaktor å oppleve Vazelina Bilopphøggers fra en scene.
Og Fridtjof vil garantert slå godt an hos sesongens julebordgjester.
Men putt en pepperkake på innerlomma dersom du vil smake på julen på Edderkoppen de neste ukene.
| 0
|
109682
|
Film:Råskarp
Det rått tilhuggede dramaet, signert veteranen Kim Ki-Duk, ryster og berører med sin kombinasjon av skarp samfunnsanalyse og menneskelig innsikt.
Filmen krysser grenser for hva du orker å se av fysisk vold, men kompenserer gjennom en sterk og overraskende historie.
«Pieta» er en grufull påminnelse om hvilke destruktive krefter som kan forløses når penger, lån, manglende betalingsevne og pengeinnkrevere kvernes sammen i en skitten og livsfarlig sirkel.
Det sterke samspillet mellom de to hovedpersonene gjør dette til en sterk beretning om hevn, skyld og soning.
| 1
|
109684
|
Film:Søt, men seig
«Møte på Valmueåsen» retter seg mot et eldre publikum enn Studio Ghibli-klassikere som «Min nabo Totoro» og «Chihiro og heksene».
Her er det identitet og forelskelse som er i fokus.
Historien utspiller seg i nærheten av Tokyo i 1963.
Faren til skolejenta
Umi var i marinen og døde i Koreakrigen, og hun bærer nå store deler av ansvaret for driften av et pensjonat ved siden av skolegangen.
Gjennom en protestaksjon mot riving av skolens klubbhus møter hun gutten Shun, som hun får følelser for.
Men når de to blir bedre kjent, oppdager de noe som truer deres gryende romanse.
Ghibli-legenden Hayao Miyazaki har vært med på manusskrivingen, men det er sønnen Goro som har regien på «Møte på Valmueåsen».
Resultatet er ikke minneverdig nok.
Kjærlighetshistorien mellom ungdommene er søt, men konflikten, som ikke skal røpes her, virker malplassert i den rødmende uskylden.
Filmen bruker lang tid på å demonstrere et Japan i endring, og konflikten mellom tradisjon og fornyelse blir understreket til det kjedsommelige.
Vi får vakre bakgrunner og sjarmerende animasjon, men magien uteblir.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109686
|
Film:Gnål uten gnist
«Sparkle» er en nyinnspilling av filmen med samme navn fra 1976, som igjen var inspirert av historien om The Supremes.
Vi befinner oss i Detroit i 1968, hvor tre søstre sniker seg ut fra sin strenge, kirkegående mamma (Houston) om kveldene for å jage drømmen om å bli stjerner.
Den beskjedne kirkekoristen Sparkle (Sparks) tør ikke synge selv og overtaler den sexy søsteren Sister (Ejogo) til å fremføre låtene hun skriver.
Når en sympatisk manager (Luke) hører dem og ber Sparkle levere en jentegruppe, får de også med den fornuftige søsteren Dolores (Tika Sumpter).
Deretter følger en klassisk fortelling inkludert kjæreste som slår, narkotikamisbruk, knuste drømmer og et siste forsøk på å reise seg igjen.
Det skal godt gjøres å pakke flere klisjeer inn i en film enn det regissør Salim Akil og manusforfatterne gjør i «Sparkle».
På den måten er det en velfylt film.
På de fleste andre er den syltynn.
«Dreamgirls» blir kompleks og dyp i sammenligning.
Å bruke en etablert oppskrift er greit, men det hadde vært en fordel om publikum ikke kunne gjette seg til samtlige scener fra starten.
Det er flere detaljer som skurrer der filmen hopper fra den ene patospakkede scenen til den andre, uten å gi oss nok motivasjon til å henge med.
Når Sister og kjæresten Satin (Mike Epps) i sakte film stikker av fra en mislykket opptreden og deretter deljer løs på hverandre, tipper det melodramatiske over i det komiske.
En blir også sittende og lure på hvordan alenemoren Emma har råd til det relativt komfortable livet de lever, når det som kommer fram om henne er at hun ble gravid som 16-åring og slet med misbruk samtidig som hennes egen stjernedrøm kollapset.
I lys av hvordan Houston selv endte sine dager, gir en del av replikkene hennes en uhyggelig gjenklang.
Klangen i hennes solosang i kirken er heller ikke direkte hyggelig.
Mens skuespillet hun leverer er helt greit, er stemmen en skygge av seg selv.
Der filmen får puls er i de øvrige musikalnumrene.
Men dem er det dessverre få av.
«American Idol»-vinner Sparks' filmdebut får ståkarakter under tvil.
Replikkene er flate og hun bytter på to ansiktsuttrykk mens hun avleverer dem.
På scenen er hun mye sterkere, men selv ikke der gnistrer det.
Det nærmeste vi kommer glød og nærvær i «Sparkle» er fra Carmen Ejogos skiftvis selvsikre og nerveskjelvne Sister.
Resten er hurtigfalmende overflateglans.
INGVILL DYBFEST DAHL
| 0
|
109687
|
P.D. James:
«Døden kommer til Pemberley»
Det er bare å gi seg over, i P.D. James fortsettelse av Jane Austens «Stolthet og fordom».
Krim Oversatt av Ragnhild Eikli Aschehoug 282 s. Kr. 284,-
Krimdronningen P. D. James er bare 92 år gammel - og må åpenbart ha hygget seg over å skrive denne lille boken.
Den er vel nærmere en roman enn en kriminalbok, fordi P.D.
James gjør seg slik flid med miljøskildringen.
Hun tar fatt seks år etter at Mr. Darcy og Elizabeth giftet seg, de har to barn.
Søsteren Janes familie bor like ved, og det er fryd og forventning i luften kvelden før det tradisjonsrike Lady Anne-ballet.
Så kommer et uventet og dramatisk besøk, en mann blir myrdet på Pemberley-eiendommen.
En langtrukken rettssak følger, med ironisk kritikk av det britiske rettssystemet, og selvsagt - en overraskende løsning.
«Døden kommer til Pemberley» gir en god lesestund, elegant som boken er.
Visste du at ...
P.D. James er født i 1920.
Bøkene hennes er utkommet i millionopplag på en rekke språk.
Hun har mottatt en lang rekke priser.
Flere av bøkene hennes har gått som meget populære TV-serier.
| 1
|
109688
|
Bokanmeldelse:Anthony Horowitz:
«Silkehuset»
Nyskrevet Sherlock Holmes-mysterium for blodfansen.
Krim Oversatt av Kari og Kjell Risvik 318 s. Kr. 349,- Juritzen forlag
Vi er tilbake i viktoriatidens London.
Gul, tykk skodde fyller gatene, og opiumsbuler og gatebarn karakteriserer bybildet.
En kunsthandler blir truet på livet, og snart befinner Holmes og hans trofaste følgesvenn, Dr. Watson, seg i en floke som skal involvere et barnehjem for gutter, flatluebanden fra Belfast - og det kriminelle nettverket Silkehuset.
Forteller er sympatiske Dr. Watson, og det gir den rette avstanden til mesterdetektiven Holmes som kan bli irriterende bedrevitende og selvsikker i lengden.
«Silkehuset» må ha vært en tilfredsstillende prosess for forfatteren.
Ikke bare har han fått skrevet i malen til en av sine store inspirasjonskilder, Conan Doyle, men han har også høstet anerkjennelse for resultatet i hjemlandet Storbritannia.
Som leser oppleves det som underlig å lese en bok med en annen forfatters stil, personer og ideer.
Vil man bli bedre kjent med vitenskapsmannen Sherlock Holmes og hans biograf, Dr. Watson, bør man fremdeles gå til kilden.
Visste du at ...
Sherlock Holmes er en fiktiv romanfigur skapt av den skotske forfatteren Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930).
Sherlock Holmes er hovedperson i 60 historier, hvorav fire er romaner.
Anthony Horowitz (f. 1955), engelsk forfatter.
Kjent for å ha skrevet TV-serien om kriminalsjef Foyle og spionserien om Alex Rider for ungdom.
| 0
|
109689
|
Bokanmeldelse:Joyce Carol Oates:
«Vi var familien Mulvaney»
Joyce Carol Oates' roman om en hardt prøvet familie er en oppvisning i fortellerglede, språklig generøsitet og psykologisk innsikt.
Roman Oversatt av Tone Formo 534 s. Kr. 369,- Pax Forlag
Oates er ikke akkurat noen forteller av Hemingway-skolen.
Hun tør å gi et stort menneskelig livsstoff plass og rom for engasjert utbrodering både i enkeltsituasjonene og de store linjene.
Slik også i denne romanen om innflytterfamilien Mulvaney, som driver en bondegård med buskap og bikkjer og antikvitetsutsalg m.m. i en liten småby i staten New York på 1970-tallet.
De kjemper seg opp og fram i økonomi og anseelse takket være den driftige og sterke moren og den ikke mindre driftige, men atskillig mer koleriske Mulvaney Senior, som attpåtil vet å skaffe gode oppdrag til sitt taktekkerfirma.
Sosialiseringsprosessen, om ikke den definitive anerkjennelsen, krones med tilbud om medlemskap i den lokale sosseklubben.
Men alt vender seg mot dem når datteren Marianne utsettes for en skjebnesvanger hendelse på et skoleball.
Faren kommer aldri over det, ikke de tre brødrene hennes heller.
Limet i familien brekkes opp, alle relasjonene forandres.
Det er i skildringene av det psykologiske spenningsfeltet mellom foreldre og søsken, særlig Marianne og broren Patrick, og mellom den urettmessig rammede familien og småbyens kompakte establishment at romanen virker sterkest på meg.
Og selv om Oates tidvis tillater seg å bli vel overdådig og detaljrik, så er historien, med alle sine utbroderinger, livfull, troverdig og dypt gjenkjennelig.
Visste du at ...
Forfatteren skrev denne romanen allerede i 1996, men den utgis på norsk først i år, dyktig og levende oversatt av Tone Formo.
Joyce Carol Oates (f. 1938) har utgitt utallige bøker i alle sjangre.
Hun har vunnet en rekke litterære priser og blir stadig nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur.
Hun er også professor i skrivekunst ved Princeton University, New Jersey.
| 1
|
109691
|
Bokanmeldelse:Erika Fatland:
«Året uten sommer»
Velskrevet, men lite fokusert om 22. juli.
392 s. 349 kr Sakprosa Kagge forlag
I den etter hvert lange rekken av bokutgivelser om 22. juli er turen kommet til Erika Fatland.
Hun har tidligere skrevet den kritikerroste boken «Englebyen» om terrorangrepet i Beslan, så det er lov å ha forventninger om at hun tilfører litteraturen om den norske tragedien noe nytt.
Men «Året uten sommer» er blitt et utydelig prosjekt, som spenner altfor vidt.
Fatland rekonstruerer scener fra Utøya og intervjuer overlevende og pårørende.
Hun besøker flere land som har hatt liknende terrorangrep, og på Malta møter hun en meningsfelle av Anders Behring Breivik.
Som om ikke dette var nok drøfter hun elementer ved terroristens oppvekst og reiser spørsmålet om Norges beredskap var god nok.
For ikke å glemme rettssaken, som hun også er innom.
392 boksider er i utgangspunktet et ganske omfattende format, men det holder ikke til å behandle alle disse temaene på en noenlunde tilfredsstillende måte.
Fatland skriver imidlertid godt, og hvis du har gått glipp av andre utgivelser om 22. juli, vil du få en god introduksjon til mange av de sentrale temaene her.
STEN INGE JØRGENSEN
Visste du at ...
Blant deltagerne på AUFs sommerleir på Utøya i fjor var det representanter for ungdomsavdelingene til søsterpartier fra mange land rundt om i verden.
To kom fra Georgia, bare én reiste hjem.
23 år gamle Tamta Liparteliani ble drept.
| 0
|
109692
|
Bokanmeldelse:Jared Diamond:
«Kollaps»
Grundig og lærerik analyse av hvorfor sivilisasjoner går under eller overlever.
Sakprosa Oversatt av Anne Arneberg 565 s. 399,- Spartacus
Jared Diamond fikk Pulitzerprisen og verdensberømmelse med boken «Våpen, pest og stål», hvor han drøftet det store spørsmålet om hvorfor noen sivilisasjoner ble andre overlegne.
Nå er også oppfølgerboken, «Kollaps» - som nær sagt handler om det motsatte - endelig oversatt til norsk.
Her forteller han om skjebnene til forsvunne samfunn fra hele verden, inkludert mayariket, påskeøya og det norrøne Grønland.
Tro mot sitt fagfelt - han har et professorat i geografi ved Universitetet i California - legger Diamond begrenset vekt på ideenes verden.
Han studerer først og fremst ulike sivilisasjoners naturgrunnlag og bedømmer hvordan de forvalter sine ressurser.
Følgelig er avskoging, utpining av jord, overbeskatning og forurensning gjengangere på årsakslisten når sammenbruddene skal forklares.
Men analysene er ikke endimensjonale av den grunn.
Et av Diamonds viktigste anliggender er å forstå hvorfor noen samfunn klarer å overleve til tross for at naturen er utpint, mens andre faller sammen.
Boken kan følgelig leses som en konstruktiv studie i hva vi kan lære av historien.
Samtidig argumenterer han svært godt for at problemstillinger knyttet til naturressurser ofte er en underkjent årsak til konflikter.
For eksempel er hans analyse av hvilken rolle fordelingen av jord spilte i forkant av folkemordet i Rwanda, sterk og oppsiktsvekkende lesning.
Det er spesielt interessant at Diamond slett ikke begrenser seg til å se på fortidens kulturer.
Svært mye plass er viet dagens miljøproblemer, fra Montana i USA via Haiti til Kina og Australia.
Helhetsinntrykket er at det globale samfunnet allerede befinner seg i en alvorlig økologisk krise, noe som forsterker inntrykket av bokens aktualitet og viktighet.
Visste du at:
Norske vikinger koloniserte Grønland på slutten av 900-tallet.
De to bygdene de etablerte hadde antakeligvis hhv. ca. 1000 og ca. 4000 innbyggere.
Vel 400 år senere hadde dette samfunnet forduftet, noe forskerne lenge har betegnet som en gåte.
| 1
|
109693
|
Bokanmeldelse:Tatiana de Rosnay:
«Mokka»
Det er en ren fornøyelse å lese dameromaner når alt klaffer slik som i «Mokka».
Oversatt av Gøril Eldøen Roman 213 sider Kr. 349,- Bazar Forlag Justine får en telefon om at den 13-årige sønnen Malcolm er påkjørt og ligger i koma.
Sjåføren i den mokkafargede Mercedes-en har stukket av fra åstedet.
Sjokket, fortvilelsen og etter hvert sinnet rettet mot føreren og den resultatløse politietterforskningen er så presist og overbevisende skildret at leseren befinner seg raskt i Justines sko.
Snart starter hun (Justin betyr «rettferdig») sin private etterforskning for å finne ut hvem sjåføren er og hvorfor han stakk av.
Dette gir en nerve til fortellingen som gjør boka vanskelig å legge fra seg.
Forfatteren er en uhyre effektiv forteller.
I løpet av noen få avsnitt kjenner leseren for eksempel til interiøret i deres parisiske leilighet, hvordan hun møtte sin britiske ektemann og det dårlige forholdet hun har til foreldrene sine.
Hovedpersonen står midt i et fransk-britisk kulturkrasj, og boka inneholder mange interessante refleksjoner rundt de forskjellige landenes kokekunst, språk, væremåte og sans for humor.
Hun er et sympatisk vesen komponert av det beste fra de to kulturene, som leseren vil vel fra første side av.
En sjangersvakhet er at de mannlige personene blir overfladisk behandlet når de kvinnelige erfaringene får så mye plass.
Den typiske dameromanmoralen om verdien av kvinnefellesskap, eller «dette stilltiende nettverket av mødre» som det heter i denne romanen, kan også bli litt vel forutsigbar og enkel.
Uansett er «Mokka» en usedvanlig helstøpt roman:
Hovedpersonen er en reflektert og følelsessterk kvinne plassert i en fortettet handling og et variert språk.
Gjerne en bok til om Justine!
Visste du at ...
Tatiana de Rosnay (f. 1961) er av engelsk, fransk og russisk avstamning og bor i Paris.
Romanen «Saras nøkkel» (2010) var en stor suksess også i Norge, og boka er filmatisert med Kristin Scott Thomas i hovedrollen.
| 1
|
109695
|
Konsertanmeldelse Chris Brown:Kunstig og brunstig
Privat er Chris Brown kjent for å være hardtslående.
På scenen er han en hyperaktiv pusekatt.
KONSERT:
Chris Brown STED:
Oslo Spektrum PUBLIKUM: ca. 8000 (fullt) AKTUELT ALBUM:
«Fortune»
Ingen kan ta fra Brown at han har et - unnskyld! - godt håndlag med småjentene, som har møtt opp i hopetall til 23-åringens første norgeskonsert.
Den ekstatiske hviningen er idoldyrking på sitt mest hysteriske, og sier litt om hva en stjerne kan tillate seg å gjøre som privatperson, og likevel få publikums tilgivelse.
Chris Brown har, nå som den verste stormen har lagt seg, tilsynelatende bare tjent på den groteske mishandlingen av (eks?)kjæresten Rihanna.
Muligens gir den stygge historien ham en «edge» mange setter pris på, for den slags er i alle fall fraværende i musikken hans - generisk dance-R&B ispedd gammeldagse, Usher-etterapende ballader.
Brown fremstår som en klamp om foten på sjangeren han opererer i; det er som om Frank Ocean, The Weeknd eller for den saks skyld Rihanna aldri har skjedd.
Pophistorien mangler ikke drittsekker som problematisk nok også var musikalske genier, men Brown er ikke en av dem.
Han har en viss scenebegavelse, med en tilstedeværelse som når frem også til de bakerste radene.
Den grundig tatoverte torsoen hans er imponerende, likeledes hans evne til å stikke hånden så langt ned i buksen at jeg virkelig håper han vasket hendene så fort han kom seg bak scenen for en av sine mange pauser.
Men hva sangprestasjonene hans angår, har jeg vært på Spice Girls-konserter med mer live-vokal enn det Brown serverte i kveld.
Og det er ikke bare den rause bruken av autotune som avslører dét.
Scenedekoren er noe sci-fi-greier som noen ser ut til å ha laget i sløydtimen.
De tallrike danserne fremstår som om de ble plukket ut til avslutningsnummeret på skolerevyen
Og det er dét konserten føles som:
En påkostet skolerevy.
Lange DJ-innslag med ihjelspilte hits fra folk som David Guetta og Avicii forsterker inntrykket.
Bare sorgen, da?
Nei, det er et par fine balladeøyeblikk i form av «She Ain't You» og «All Back».
Innspurten med de pumpende hitene «Yeah x 3» og «Turn Up The Music» er også passabel popunderholdning, om enn avbrutt av tåpelig cannabispromotering.
Og stemningen var som sagt på topp.
Kort oppsummert:
Mye skrik, lite gull.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.